NOU 2001: 35

Forslag til endringer i reindriftsloven

Til innholdsfortegnelse

8 Reindrift og lovgivning i andre land

8.1 Innledning

Det foregår også reindrift i enkelte andre land. De viktigste landene i denne sammenheng er Sverige, Finland og Russland. Ellers foregår det noe reindrift i Alaska, Canada, Grønland, Kina og Mongolia.

8.2 Sverige

Som i Norge er reindriften svært gammel, og den antas å ha samme opprinnelse i begge land. Dette preger lovgivningen også, ikke minst fordi reindriften har vært drevet over grensen mellom de to land, jf. Lappekodisillen, Fælleslappeloven av 1883 og senere reinbeitekonvensjoner, se punkt 4.3 foran. Både i Norge og Sverige har reindriften vært en næring som samene i hovedsak har vært eneutøvere av.

I Sverige foregår reindrift i et område som strekker seg fra Idre i Dalarne i sør til Treriksrøysa i nord og fra riksgrensen mot Norge i vest til kysten i øst. Dette betyr at reindriften foregår stort sett i hele Norrbottens, Västerbottens og Jämtlands län, samt i deler av Kopparbergs og Västernorrlands län. Bruttoarealet av de svenske samenes reinbeiteområder utgjør ca. 165.000 kvadratkilometer, hvorav omtrent 12.000 kvadratkilometer er konvensjonsbeiter i Norge, jf. lov av 9. februar 1972 om reinbeite mellom Norge og Sverige. Når bruttoarealet reduseres med vannområder, høyfjellsimpedimenter og bebygget og dyrket mark, gjenstår et nettoareal på ca. 137.000 kvadratkilometer. Reinbeiteområdene omfatter i runde tall en tredjedel av Sveriges totale overflate.

Reindriftsnæringen i Sverige reguleres i Rennäringslagen (1971: 437). Loven trådte i kraft 1. juli 1971 og erstattet loven (1928: 309) om de svenske lappenes rett til reinbeite i Sverige og loven (1960: 144) om reinmerker.

Samenes rettigheter har i loven betegnelsen reindriftsrett. De rettigheter som ifølge Rennäringslagen tilkommer samene beskrives i § 1 som en rett for den som er av samisk herkomst til å bruke land og vann til underhold for seg og sine rein. Reindriften kan foregå på så vel statlig og kommunal som privat grunn. I retten inngår blant annet rett til reinbeite, jakt, fiske og et visst skogsutbytte. Retten tilkommer den samiske befolkningen og bygger på «urminnes hävd». Den står på privatrettslig grunn og er på samme måte som eiendomsretten ekspropriasjonsrettslig vernet. Reindriftsretten består således uavhengig av loven, men innhold og utøvelse reguleres gjennom den til enhver tid gjeldende lovgivning. Beiteretten og den tilknyttede retten til å utnytte grunnen til forskjellige innretninger til reindriften omtales tradisjonelt som en kollektiv rett for de reindriftsutøvende medlemmer i samebyen (se nedenfor).

Som i Norge foreligger et omfattende system med reinmerker. All rein skal være merket med eiers registrerte reinmerke.

Reindriftsretten utøves av den som er medlem av sameby. I alt er det 51 samebyer.

En sameby er dels et geografisk område, dels en økonomisk og administrativ sammenslutning. Samebyen har ifølge § 9 i loven blant annet til formål å forestå reindriften til medlemmenes felles beste. Samebyen representerer medlemmene i spørsmål som gjelder reindriften og medlemmenes felles interesser innen reindriftsnæringen ellers (§ 10). Samebyen er rettslig representant ved tvister der det er konflikt mellom interessene når det gjelder bruk av jord m.m. Det påligger videre samebyen å ivareta reindriftsnæringens interesser i forskjellige forhandlinger med for eksempel de statlige myndigheter. Også i kontakten med kommunene, blant annet når det gjelder planlegging og planarbeid, representerer samebyen reindriftsinteressene. Samebymedlemmers rett til å delta i beslutninger om hvordan samebyen skal styres, utøves på samebymøte. For å lede reindriften innen samebyen og forestå de nødvendige felles oppgaver finnes et styre som utpekes av samebymøtet. Samebyens utgifter for reindriften fordeles mellom reineierne etter det antall rein de har.

Spørsmålet om medlemskap avgjøres av samebyen og er avhengig av om den som har til hensikt å foreta reindrift innen samebyens beiteområde, er eller har vært knyttet til reindriften innen samebyen. Noen alminnelig akseptert definisjon av begrepet same har hittil ikke forekommet i svensk lovgivning. Av lovteksten fremgår bare at med same menes den som er av samisk herkomst. Den som har giftet seg med en same og ikke selv er same, kan bli delaktig i reindriften ved at vedkommende blir opptatt som medlem i en sameby.

I hver sameby finnes et varierende antall renskötselsforetag. I foretaksregisteret var antallet foretak vel 900 i 1998. Med slike foretak forstås virksomhet som utøves av renskötande medlem av sameby med sitt husfolk. Renskötande medlem defineres i loven som reineier som tar aktivt del i samebyens renskötselverksamhet . Der hvor flere renskötande medlemmer finnes i samme hushold og dermed i samme foretak, har en av disse fått betegnelsen företagsansvarlig/Huvudmann .

Det er ca. 2.500 reindriftssamer som direkte er sysselsatt i næringen. I alt er det om lag 4.600 reineiere. Av disse er det ca. 1000 ikke-samiske reineiere (jordbrukere/bofaste) som har skötesrein i konsesjonsområdene (se nedenfor). Skötesreninnehavere kan bare ha inntil 30 rein.

Antallet rein kan variere i betydelig grad fra år til år. Gode og dårlige beiter spiller i dette en sentral rolle. Som i Norge registreres reintallet i vinterflokk, det vil si mellom slakting og kalving. Tabell 8.1 viser reintallsutviklingen (reintall i vårflokk) gjennom de senere år.

Tabell 8.1 

1994283.841
1995253.300
1996240.951
1997238.567
1998227.150

Antallet rein begrenses av tilgangen på beite og bestemmer dermed det antall personer som kan livnære seg ved reindrift. Rennäringslagens bestemmelser om at reindriften skal foregå innenfor samebyer, innebærer altså en begrensning av reindriftsretten. Denne er en rett som tilkommer den samiske befolkningen og innebærer at hvert medlem av denne befolkningen, det vil si enhver same, kan utøve reindrift i henhold til Rennäringslagens bestemmelser. Det sistnevnte innebærer blant annet krav om medlemskap i sameby.

I loven finnes bestemmelser om hvilke områder som kan anvendes til reinbeite og om beitetidens varighet. Reindriften kan foregå hele året på de såkalte året-rundt-områdene i Norrbottens og Västerbottens läns lappmarker, dels ovenfor den såkalte dyrkingsgrensen (odlingsgrensen) og dels nedenfor denne grensen på land der skogsreindrift etter gammel tradisjon drives om våren, sommeren eller høsten, dersom området enten er reinbeiteland eller tilhører eller ved utgangen av juni 1992 tilhørte staten (kronojord). Odlingsgrensen ble trukket i 1867 og ga samene enerett til områdene som ligger ovenfor. Reindrift kan videre drives hele året i reinbeitefjellene i Jämtlands län og innen de områdene i Jämtlands og Kopparbergs län som ved utgangen av juni 1992 tilhørte staten og var særskilt utleid til reinbeite.

De områder der reindriften kan foregå hele året, er fordelt mellom samebyene i særskilte samebyområder. Samebyene forestår reindriften innen samebyens beiteområde og representerer medlemmene blant annet i spørsmål som angår reindriftsretten.

De såkalte vinterbeiteområdene, der reindrift kan foregå i tiden 1. oktober til 30. april, omfatter dels andre deler av lappmarken nedenfor dyrkingsgrensen, dels slike områder utenfor lappmarken og reinbeitefjellene der reindrift tradisjonsmessig drives i visse tider av året.

Utenfor lappmarksgrensen er reindrift avhengig av konsesjon. Det er bare samer som kan få konsesjon, og virksomheten skal organisieres i samebyer. Det er gjerne et stort innslag av skötesren i disse områdene.

Rennäringsloven av 1971 medførte gjennomgripende forandringer i de tidligere lappbyenes organisatoriske og økonomiske situasjon. Den tidligere lappfogdorganisasjonen ble avskaffet og samebyene fikk selv ansvar for hvordan reindriften skulle organiseres og hvordan samebyenes økonomiske anliggender skulle håndteres. Ansvaret for å løse interne konflikter og avhjelpe utilfredsstillende forhold innen reindriften, ble flyttet fra lappfogden og länsstyrelsen til samebyene og deres styrer.

Spørsmål forbundet med reindriftsnæringen ble tidligere behandlet av landbruksnemndene i Jämtlands, Västerbottens og Norrbottens län. 1. juli 1991 overtok länsstyrelsen landbruksnemndenes oppgaver. Beslutninger i reindriftssaker ble innen länsstyrelsen truffet av et særskilt reinnæringsutvalg.

Til forskjell fra de strengt myndighetsregulerte lappbyene har samebyene en selvstendig stilling, samtidig som ansvaret for reindriften er overført fra de enkelte eierne til samebyen. Medlemmenes rein skal være slått sammen til et passende antall rasjonelle driftsenheter med felles arbeidsledelse. Samebyens styre eller personer styret utpeker, skal lede virksomheten. Samebyene bestemmer selv hvordan de vil organisere sin virksomhet. Länsstyrelsen skal imidlertid fastsette det høyeste antall rein innen samebyen og kan treffe vedtak om reintallsreduksjon og sanksjoner.

Spørsmål vedrørende jaktrettigheter har vært en problemstilling det i de senere år har knyttet seg betydelig oppmerksomhet til i Sverige.

I henhold til loven kan medlem i sameby drive jakt i utmark innen de deler av samebyens beiteområde som tilhører reinbeitefjellene eller lappmarkene, når reindrift er tillatt der. Samebymedlem som i forbindelse med reindriften oppholder seg innen annen samebys beiteområde, kan drive jakt og fiske der, men bare til eget underhold.

Samene er underlagt de samme begrensninger som andre når det gjelder jaktutøvelsen, som for eksempel fredning, fredningstider, fangstmåter mv. Som i Norge er alt vilt i utgangspunktet fredet.

Elgjakten reguleres på samme måte som annen jakt i jaktloven (1987: 259). Jakt på elg kan bare skje i henhold til lisens. Dette gjelder så vel for samer som for øvrige innehavere av jaktrett.

Når det gjelder småviltjakten, ble denne åpnet for alle i 1992. Staten bestrider ikke samenes jaktrett, men gjør gjeldende at staten som grunneier er innehaver av jaktrett, og at den således kan leies ut. Forutsetningen er at det ikke oppstår ulempe av betydning for reindriften, eller at samebymedlems rett til jakt eller fiske ikke gås for nær. I prinsippet skal alle som ønsker det kunne leie rett til å drive småviltjakt på statsgrunn ovenfor dyrkingsgrensen og i reinbeitefjellene.

Den svenske reindriftslovgivningen er for tiden under revisjon. Den svenske regjering nedsatte i 1998 (forordning Jo 1998: 03) Rennäringspolitiska kommittén. Komitéen har et vidt mandat som ikke bare omfatter reindriftslovgivningen, men den skal også vurdere en ny reindriftspolitikk samt støtte til samisk kultur.

Sverige har ikke ratifisert ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk. Det foreligger en utredning hvor det drøftes nærmere hvilke betingelser som må være oppfylt for at Sverige skal kunne ratifisere,- SOU 1999: 25 Samerna – et ursprungsfolk i Sverige.

8.3 Finland

Også i Finland var reindriften opprinnelig en næring som samene var alene om å utøve. Ekspansjonen av tamreindriften kom imidlertid senere her enn i Norge og Sverige, og topografiske og arronderingsmessige forhold førte til at uviklingen tok en litt annen retning. Etter hvert som finske ny-byggere trengte inn i de tidligere samiske områder og blandet seg med samene, har også finnene tatt til med tamreindrift ved siden av jordbruket.

Reindriften i Finland skiller seg fra norsk og svensk reindrift ved at den er forholdsvis stasjonær. Etter at grensen mellom Norge og Finland ble stengt i 1852, opphørte den grenseoverskridende reindriften med flyttinger til kystområder i Norge. I Enontekiöområdet har imidlertid reindriften fortsatt på mange måter som i de tilgrensende områder på norsk side. Fremdeles har vi her et innslag av nomadisme.

Retten til å utøve reindrift er ikke forbeholdt samene. Det er imidlertid erkjent at reindriftens rettigheter i de nordlige landsdeler grunner seg på urgammel bruk og på de første utøverenes, det vil si lappenes, privilegier.

Retten til reindrift er nærmere regulert i reindriftsloven av 1990 (848/90).

For reindrift finnes det et reindriftsområde som omfatter nesten hele Lapplands län og den nordligste delen av Uleåborgs län. På området, som er på 123.000 kvadratkilometer, finnes ifølge de siste reintellingene (reindriftsåret 1998/99) om lag 194.000 innregistrerte rein. Oversikten nedenfor viser reintallsutviklingen i de senere år, se tabell 8.2.

Tabell 8.2 

1994/95ca. 208.000
1995/96ca. 211.000
1996/97ca. 202.000
1997/98ca. 195.000
1998/99ca. 194.000

Antallet reineiere er vel 6000.

Reindriftsområdet er inndelt i reinbeitelagområder. Reindrift kan foregå innen reindriftsområdet uavhengig av eiendoms- eller bruksrett til grunnen (§ 3). Rein kan eies av borgere innen Det europeiske økonomiske samarbeidsområde som er fast bosatt innen reindriftsområdet (§ 4). Reineierne på et reinbeitelags område danner et reinbeitelag, som er en juridisk person og har et virkeområde med grenser fastsatt av länsstyrelsen (§ 6). Reinbeitelaget har plikt til å passe medlemmenes rein og skal hindre at reinen forårsaker skade (§ 7). Alle reineiere innen lagets beiteområder er medlemmer av laget, men hvert enkelt medlem har sitt eget reinmerke. Det er laget som står for og bestemmer driften.

Jord- och skogbruksministeriet bestemmer høyeste reinantall for reinbeitelagene (§ 21).

Reindriftsrettens innhold defineres ikke nærmere i reindriftsloven. Reindriftsretten omfatter rett til å eie rein og beiterett for rein. Likeså kan man med myndighetenes tillatelse bygge sperregjerder og reinskillegjerder på statens grunn (§ 39) samt uten tillatelse ta virke i statens skoger til brensel og bygging av gammer (§ 40). Disse rettighetene likner allemannsrettigheter. Noen rett til jakt og fiske foreligger ikke.

Statens grunn i den nordligste delen av reindriftsområdet danner et område som er særskilt avsatt for reindrift. I praksis er det her tale om samisk reindrift. Innen dette området kan grunn ikke anvendes på en måte som medfører vesentlig ulempe for reindriften (§ 2). På den annen side kan Lantbruks- och skogsdepartementet ifølge loven (196/22) om verneskoger vedta begrensninger i reinbeitet på verneskogområde om det måtte være nødvendig for bevaring av skogen (§ 2). Reindriftsloven gir ikke grunnlag for erstatning for skade som påføres reindriften. I enkelte andre lover – vannloven, friluftsloven og lov om ferdsel i terrenget – finnes det likevel særskilte bestemmelser om erstatning til reineiere.

Reindriftsloven av 1990 tar ikke stilling til samenes reindrift, ettersom en utredning om samenes rettigheter til land, vann og næringer med utkast til en samelov samtidig var under utredning av Sameutvalget.

I Sameutvalgets betenkning med forslag til samelov og endring av visse lover kom utvalget etter en samlet vurdering til at det ikke later til å «finnes tilstrekkelig rettslig grunnlag for statens eiendomsrett og for den eiendom som kalles statens skoger» på de områder som samene lever på.

Selv om samene verken har særskilte rettigheter til reindrift i henhold til reindriftsloven eller som jordeiere, har de likevel rettsbeskyttelse i henhold til artikkel 27 i konvensjonen om sivile og politiske rettigheter.

Finland har ikke ratifisert ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk. Spørsmålet er under utredning.

8.4 Andre land

Russland

Reindriften i Russland har, på samme måte som i de nordiske land, utviklet seg fra den gamle nomadiske reindriften. Som reindriftsland er Russland i en særstilling fordi samtlige av de kjente opprinnelige reindriftsfolk finnes representert innefor landets grenser. I dag finner en samer, nenetsere, komier, khantier, mansier, selkuper, entsier, nganasaner, dolganer, evenkier, evener, tuviner, tofalarer, oroker, jukagirer, chuvaner, chukchier, korjaker, og enda noen flere små grupper av urfolk i reindriften i Russland.

Russland har det største antallet tamrein i verden. Ifølge data utgitt av Vitenskaps-akademiet i Russland var det i overkant av 1.35 millioner tamrein i landet i 1999. Det høyeste antallet tamrein som har vært registrert i landet, er fra 1971 da tamrein-bestanden var på 2.46 millioner dyr. Det antas, ifølge samme kilde, at reinantallet var på omtrent dette nivå før kollektiviseringen av reindriften i midten av forrige århundre. Hovedårsaken til nedgangen i reinantallet antas å være av sosial og økonomisk karakter, ikke av mangel på beite. Det konstateres for øvrig at de deler av reindriften som har beholdt sitt opprinnelige preg med drift i familiegrupper og nomadisk driftsform har klart å takle endringene i det russiske samfunnet i den senere tid på en bedre måte enn der hvor reindriften har vært sterkt kollektivisert og industrialisert. 1

Den samiske reindriften i Russland finnes i Murmansk fylke. Tidligere ble det drevet reindrift over hele fylket. I dag er det meste av reindriften konsentrert til østsiden av Kolafjorden, på selve Kolahalvøya. Reinantallet i området var på 63.000 dyr i 1999, mens beitekapasiteten er beregnet til 110.000 rein totalt for området. Reindriften i området er organisert i to større andelslag (tidligere statskollektiver), en mindre statsfarm, samt en nystartet liten enhet på grensen til Karelia. Antall mennesker tilknyttet reindriften i Murmansk fylke er på ca. 500 personer, hvorav de som reelt jobber med rein utgjør ca. 260 personer. Disse består i hovedsak av samer og komier. I tillegg fins det noen nenetsere og andre folkegrupper i reindriften på Kolahalvøya. Privat reindrift i den forstand vi kjenner til i de nordiske land, finnes i svært begrenset omfang i dette området. 2

Reindriften i Russland er regulert gjennom lovverk for landbruksforetak og forskjellige andre lover. Spesiallov for reindriften finnes i dag bare i Republikken Sakha (Jakutia) 3 og i Nenets Autonome Okrug 4 . Det har i den senere tid også vært arbeidet med en føderal reindriftslov for Russland som skal danne rammer for regionale lovvedtak vedrørende reindriften. Et forslag til føderal reindriftslov for Russland er fremmet og ble behandlet av Den Russiske Føderasjonens Statsduma i 1997. Lovvedtaket er imidlertid ikke signert av presidenten for Den Russiske Føderasjonen, og er således ikke trådt i kraft.

Mongolia

Reindriften i Mongolia fins i Khovsgol fylke, i grenseområdet mot republikken Tuva i Russland. Denne utøves av en minoritetsgruppe kalt dukhafolket som også driver med reindrift innenfor Tuva-området. Dukhaenes reindrift er den sørligste reindrifts-kulturen i verden, og antas å være av svært gammel opprinnelse. Tamreindriften deres har et sterkt nomadisk preg. Den er typisk for reindriften i taigaområdene hvor reinflokkene er små og der reinen i hovedsak nyttes til transport under jakt på villrein og andre jaktbare arter. 5

Det finnes i dag mellom 6–700 tamrein i Mongolia. Tallet har vært på over 2000 dyr tidligere. Beregnet kapasitet på beitene er ca. 5000 dyr med den driftsorganiseringen som ligger til grunn i dag. Antall mennesker knyttet til næringen er ca. 180. På samme måte som i Russland ble reindriften i Mongolia kollektivisert i 1960-årene. I dag er all reindrift privatisert og har antatt sin opprinnelige form med individuelle eiere til reinen, og driften organisert i familiegrupper. Reindriften i Mongolia er imidlertid midt oppe i en kritisk periode etter det dramatiske fallet i landets økonomi i begynnelsen av 1990-årene som førte til at kollektivbrukene gikk i oppløsning. Det er i dag en reell fare for at reindriften i landet kan dø ut av mangel på rein. 6

Av Mongolias 2.4 millioner innbyggere er ca. 50  % nomader som lever av å holde beitedyr. Praktisk talt alt av beiteland er å betrakte som allmenning der beiteretten har sitt grunnlag i den sedvanemessige bruk av områdene.

Folkerepublikken Kina

Reindriften i Kina fins i Ergun Zouqi fylke, langs nordvesthellingen av Store Khingan Ling fjellene som er den nordligste fjellkjeden i China. Den drives av evenkier, en urfolksgruppe som også finnes bosatt over store deler av taigaområdene i Russland. Deres reindrift har et nomadisk preg. Den er ellers lik all reindrift i taigaområdene der reinen kun utnyttes til transport og som melkedyr, og hvor hovedbeskjeftigelsen er jakt på villrein og andre dyr.

Reinbestanden i Kina er på ca. 1000 dyr, og synes å ha holdt seg ganske stabil gjennom de siste 60 år. Det fins ca. 190 personer knyttet til reindriften i området. Av den sparsomme informasjonen som foreligger, kan det se ut som at reindriften i Kina er organisert i familiegrupper, slik det har vært vanlig overalt ellers. 7

Alaska

Alaska har i dag en tamreinbestand på ca. 15.000 rein og bestanden er minkende. Den overveiende største delen av denne finnes på Seward Peninsula. Det finnes også reindrift på Nunavak Island og to andre øyer på vestkysten av Alaska. Reindriften i Alaska drives av yupik- og inuipat-eskimoer. Den er organisert både som andelslag og som privateide flokker.

Tamreindriften ble introdusert i Alaska på slutten av 1800-tallet for å styrke de lokale urfolksbosetningene. Det ble hyret inn ca. 60 familier blant reindriftssamene i Finnmark for å bygge opp reindriften. Fra en start på 1700 dyr i 1894 vokste bestanden til ca. 600.000 dyr i slutten av 1930-årene. Det hadde da utviklet seg nærmest kaotiske tilstander i reindriften. I 1939 vedtok det amerikanske senatet «The Reindeer Act» som ga urbefolkningen i området enerett til reindrift. All privat rein som ikke hørte til urbefolkningen, ble deretter innløst av regjeringen. Dette resulterte i en dramatisk nedgang i reindriften i området. 8 1

I dag er reindriften i Alaska alvorlig truet av økningen i villreinstammene som invaderer tamreinområdene. Reinantallet er i dag på ca. 15.000 dyr, og bestanden er minkende. 9

Canada

Reindriften ble introdusert i Canada av samme grunn som i Alaska. En reinflokk på 3.000 dyr ble kjøpt inn i Alaska i 1930-årene og flyttet til Mckenzie-deltaet i det nordvestre hjørnet av Canada. Planen var å etablere en statlig forsøkshjord der unge inuipiat-eskimoer skulle få opplæring i reindrift. Denne flokken har vært på ca. 10.000 dyr på det høyeste, men har ikke resultert i etablering av nye tamreinflokker i området. Forholdene for reindriften er betraktet som gode i Canada. 10

Den opprinnelige flokken finnes fremdeles i området. Denne er på ca. 3.500 dyr og drives av en av etterkommerne av samene som var med på å bygge opp reindriften i Canada.

Grønland

Grønland fikk etablert tamreindrift i 1952 i et samarbeid mellom den danske stat og reindriftssamer fra Finnmark. Den opprinnelige flokken ble etablert ved Godthåb-fjorden. Denne var en stund på over 10.000 dyr. I dag er denne flokken forvillet. Det fins imidlertid to tamreinflokker som er etablert på sørvestkysten av Grønland. Disse utgjør i dag 3–3.500 dyr. Framtiden for reindriften på Grønland er høyst usikker, blant annet på grunn av mangel på infrastruktur. Fra naturens side er imidlertid forholdene gode for reindrift på Grønland.

Fotnoter

1.

Acad. Prof. Dr. Evgeniy E. Syroechkovski, Wild and Domestic Reindeer in Russia: Population Trends in Current Social and Economic Conditions, Moskva/St. Petersburg 2000.

2.

Artem Rybkin, WRH’s Working Paper no. 1/99, Tromsø 1999.

3.

Lov om reindrift for Republikken Sakha (Jakutia), nr. 180–1, av 25.06.1997.

4.

Lov om reindrift for Nenets Autonome Okrug, No. 242, av 01.10.1997.

5.

Ørjan Olsen, Et primitivt folk, Christiania 1917.

6.

Johan M. Turi og Elna Sara, WRH’s rapport fra besøk i reindriften i Mongolia, september 2000, Tromsø 2001.

7.

Yi-Ching Ma, Rangifer, Special Issue No.1, 1986.

8.

Ørnulf Vorren, Samer, gull og rein i Alaska, Oslo 1986.

9.

Johan M. Turi og Elna Sara, WRH’s rapport fra besøk i reindriften i Alaska, april 2000, Tromsø 2001.

10.

Ørnulf Vorren, Samer, gull og rein i Canada, Oslo 1986.

Til forsiden