NOU 2002: 04

Ny straffelov— Straffelovkommisjonens delutredning VII

Til innholdsfortegnelse

13 Lovutkast

13.1 Utkast til lov om straff (straffeloven)

Første del. Alminnelige bestemmelser Kapittel 1. Lovens virkeområde

§ 1–1. Virkeområdet for de alminnelige bestemmelsene

Bestemmelsene i første del gjelder for alle straffbare handlinger når ikke annet er bestemt eller følger av lovtolking.

§ 1–2. Folkerettslige begrensninger

Straffelovgivningen gjelder med de begrensningene som følger av overenskomster med fremmede stater eller av folkeretten for øvrig.

§ 1–3. Straffelovgivningens virkeområde i tid

Straffelovgivningen på handlingstidspunktet anvendes. Likevel anvendes lovgivningen på tidspunktet for avgjørelsen når dette fører til et mildere resultat for den siktede, og lovendringen skyldes et endret syn på hvilke handlinger som bør straffes, eller et endret syn på bruken av strafferettslige reaksjoner. Ved domfellelse etter gjenopptakelse anvendes samme lovgivning som ved den opprinnelige avgjørelsen.

Når et sammenhengende straffbart forhold fortsetter etter at en lovendring i skjerpende retning har trådt i kraft, anvendes handlingstidens lov på de delene av forholdet som faller på hver sin side av tidspunktet for ikrafttredelse. Reglene i § 14–3 om fellesstraff ved flere lovbrudd gjelder ikke.

Er noen siktet, jf straffeprosessloven § 82, tas det ikke hensyn til at påtalen etter en nyere lov ville være foreldet eller at den ikke lenger er ubetinget.

Er fullbyrdingen av en reaksjon begynt, tas det ikke hensyn til at adgangen til å fullbyrde ville være foreldet etter en nyere lov.

§ 1–4. Straffelovgivningens virkeområde i Norge

Straffelovgivningen gjelder i Norge, herunder Svalbard, Jan Mayen og de norske bilandene, jf lov 27. februar 1930 nr 3.

§ 1–5. Straffelovgivningens virkeområde utenfor Norge

Utenfor Norge gjelder straffelovgivningen

  1. på innretninger på norsk kontinentalsokkel for undersøkelse etter eller utnytting eller lagring av undersjøiske naturforekomster, og på transportanlegg tilknyttet disse innretningene også når de ligger utenfor norsk kontinentalsokkel. Innretninger omfatter ikke forsynings- og hjelpefartøyer;

  2. i Norges økonomiske sone eller i tilstøtende soner underlagt norsk jurisdiksjon for særlige formål, på en handling som krenker interesser som den norske jurisdiksjon skal ivareta,

  3. på norsk fartøy, herunder luftfartøy, og boreplattform eller liknende flyttbar innretning. Oppholder fartøyet seg på eller over en annen stats territorium, gjelder straffelovgivningen bare en handling foretatt av en person som følger med fartøyet.

§ 1–6. Straffelovgivningens anvendelse utenfor virkeområdet etter §§ 1–4 og 1–5 – norsk statsborger eller person med bosted i Norge og norsk foretak

Utenfor virkeområdet etter §§ 1–4 og 1–5 gjelder straffelovgivningen en handling foretatt av en norsk statsborger eller en person med bosted i Norge, eller på vegne av et foretak registrert i Norge, når

  1. handlingen er straffbar også etter loven i det landet der handlingen er foretatt, eller

  2. handlingen rammes av kapittel 16, eller

  3. handlingen er rettet mot den norske staten eller norsk statsmyndighet, eller

  4. handlingen er foretatt utenfor området for noen stats høyhetsrett og kan føre til strengere straff enn bot.

Straffen kan ikke overstige høyeste lovbestemte straff for tilsvarende handling i det landet der den er foretatt.

Første og andre ledd gjelder tilsvarende for en handling foretatt

  1. av en person som er blitt norsk statsborger eller har fått bosted i Norge når avgjørelse om å reise påtale treffes, eller

  2. på vegne av et utenlandsk foretak som har overført sin samlede virksomhet til et foretak registrert i Norge når avgjørelse om å reise påtale treffes.

Påtale på grunnlag av denne paragrafen reises bare når allmenne hensyn tilsier det.

§ 1–7. Straffelovgivningens anvendelse utenfor virkeområdet etter §§ 1–4 og 1–5 – utlending uten bosted i Norge

§ 1–6 første, andre og fjerde ledd gjelder tilsvarende for en handling foretatt av en person uten bosted i Norge, men som oppholder seg her når vedkommende får stilling som siktet som nevnt i § 15–5 første ledd, og som er

  1. statsborger eller har bosted i et annet nordisk land, eller

  2. statsborger i et land utenfor Norden, og handlingen kan føre til fengsel i mer enn 1 år.

§ 1–8. Straffelovgivningens anvendelse utenfor virkeområdet etter §§ 1–4 og 1–5 – folkerettslig plikt til å strafforfølge

Utenfor virkeområdet etter §§ 1–4 og 1–5 gjelder straffelovgivningen også en handling som Norge har folkerettslig plikt til å forfølge.

§ 1–9. Handling som ansees foretatt på flere steder

Når straffbarheten av en handling avhenger eller påvirkes av en inntrådt eller tilsiktet virkning, ansees handlingen foretatt også der virkningen er inntrådt eller tilsiktet framkalt.

§ 1–10. Adgangen til å strafforfølge forhold som er pådømt i utlandet

Når det i utlandet er avsagt endelig dom som går inn under

  1. lov 25. mars 1977 nr 22 om overføring av straffeforfølging fra eller til annet europeisk land,

  2. lov 20. juli 1991 nr 67 om overføring av domfelte, eller

  3. internasjonal avtale innenfor Schengensamarbeidet,

kan ikke straffesak reises eller straffedom avsies i Norge for samme straffbare forhold, når

  1. vedkommende ble frifunnet eller funnet skyldig uten at det ble fastsatt noen reaksjon, eller

  2. den idømte reaksjonen er helt fullbyrdet, er under fullbyrding eller er bortfalt etter domslandets regler.

Dersom strafforfølgningen i domslandet ikke har skjedd etter krav fra norske myndigheter, kan forfølgning i Norge likevel skje for saker som nevnt i første ledd nr 1 og 2, når

  1. handlingen er foretatt i et område som nevnt i § 1–4 eller § 1–5, jf § 1–9, eller

  2. lovbryteren på handlingstidspunktet hadde bosted i Norge eller var norsk statsborger, og allmenne hensyn tilsier forfølgning, eller

  3. handlingen var rettet mot en person med norsk offentlig verv, eller mot en offentlig institusjon eller annet som er av offentlig karakter i Norge, eller lovbryteren selv hadde norsk offentlig verv, eller

  4. Norge har folkerettslig plikt eller adgang til strafforfølgning.

Dersom strafforfølgningen i domslandet ikke har skjedd etter krav fra norske myndigheter, kan forfølgning i Norge likevel skje for saker som nevnt i første ledd nr 3, når

  1. handlingen helt eller delvis ble foretatt i Norge. Ble handlingen bare delvis foretatt i Norge, gjelder unntaket likevel ikke dersom handlingen delvis ble foretatt på territoriet til konvensjonsparten der dommen ble avsagt, eller

  2. handlingen er straffbar i Norge etter kapittel 16, 17, 18 eller §§ 20–8, 20–11, 25–2, 25–15 eller 29–5 i denne loven eller etter lov 18. august 1914 nr 3 om forsvarshemmeligheter, eller

  3. handlingen ble foretatt av en norsk tjenestemann, og var et brudd på vedkommendes tjenesteplikter.

Kapittel 2. Legaldefinisjoner mv

§ 2–1. De nærmeste

Med de nærmeste menes

  1. ektefelle,

  2. slektninger i direkte linje og søsken, og deres ektefeller,

  3. ektefellens slektninger i direkte linje og søsken, og deres ektefeller,

  4. fosterforeldre og deres foreldre, fosterbarn og fostersøsken,

  5. forlovede.

Det som er bestemt om ektefeller, gjelder også fraskilte. I dette tilfellet regnes de besvogrede fortsatt som de nærmeste for forhold som har skjedd før oppløsningen av ekteskapet. Det samme gjelder forlovede etter at forlovelsen er hevet.

Svogerskap ansees fortsatt å bestå når ekteskapet som begrunnet det, er opphørt ved død.

Likestilt med ekteskap er partnerskap registrert etter lov 30. april 1993 nr 40 og andre tilfeller når to personer bor fast sammen under ekteskapsliknende forhold. Andre ledd første og andre punktum og tredje ledd gjelder tilsvarende.

§ 2–2. Offentlig sted og offentlig handling

Med offentlig sted menes et sted bestemt for alminnelig ferdsel eller et sted der allmennheten ferdes.

En handling er offentlig når den er foretatt i nærvær av et større antall personer, eller når den lett kunne iakttas og er iakttatt fra et offentlig sted. Består handlingen i framsettelse av et budskap, er den også offentlig når budskapet er framsatt på en måte som gjør det egnet til å nå et større antall personer.

§ 2–3. Betydelig skade på legeme og helse

Med betydelig skade på legeme og helse menes tap eller vesentlig svekkelse av en sans, et viktig organ eller en viktig legemsdel, vansirethet, livsfarlig eller langvarig sykdom, eller alvorlig psykisk skade.

Som betydelig skade ansees det også når et foster dør eller skades som følge av den straffbare handlingen.

§ 2–4. Gjenstand

Med gjenstand menes også elektrisk eller annen energi.

§ 2–5. Beregning av lovbestemte frister

Domstolloven § 148 andre ledd og § 149 første ledd får anvendelse ved beregning av lovbestemte frister.

Kapittel 3. Grunnvilkår for personlig straffansvar

§ 3–1. Kravet om lovhjemmel

Strafferettslige reaksjoner krever hjemmel i lov, jf Grunnloven § 96.

§ 3–2. Medvirkning

Et straffebud rammer også den som medvirker til handlingen, når ikke annet er bestemt.

§ 3–3. Forsøk

Forsøk foreligger når noen med det forsett å fullbyrde en straffbar handling foretar noe som leder direkte mot handlingen.

Forsøk på en handling som kan medføre fengsel i mer enn 6 måneder, er straffbart når ikke annet er bestemt.

Forsøk straffes ikke når lovbryteren frivillig avstår fra å fullbyrde handlingen eller avverger at den blir fullbyrdet.

§ 3–4. Nødrett

En handling som ellers ville være straffbar, er lovlig når den blir foretatt for å verne en interesse mot en fare for skade som ikke kan avverges på annen rimelig måte, og denne skaderisikoen veier betydelig tyngre enn skaderisikoen ved handlingen.

§ 3–5. Nødverge

En handling som ellers ville være straffbar, er lovlig når den blir foretatt for å avverge et ulovlig angrep og den ikke går lenger enn nødvendig og dessuten ikke åpenbart går utover det forsvarlige i betraktning av angrepets farlighet, den angrepne interesse og angriperens skyld.

Ulovlig interessekrenkelse ved utøvelse av offentlig myndighet kan bare møtes med nødverge når krenkelsen er forsettlig eller grovt uaktsom.

§ 3–6. Selvtekt

En handling som ellers ville være straffbar, er lovlig når den blir foretatt for å gjenopprette en ulovlig endret tilstand og det ikke er rimelig å kreve at den som har retten, venter på myndighetenes bistand. Makt mot person kan bare brukes når rettskrenkelsen er åpenbar, og må ikke gå lenger enn forsvarlig.

§ 3–7. Innskrenkende tolking

Selv om ingen lovfestet straffrihetsgrunn foreligger, kan særegne omstendigheter medføre at et straffebud ikke skal anvendes på en handling som dekkes av ordlyden.

§ 3–8. Skyldkravet

Straffelovgivningen rammer bare forsettlige lovbrudd når ikke annet er bestemt.

§ 3–9. Forsett

Forsett foreligger når noen

  1. handler med hensikt å oppfylle gjerningsbeskrivelsen i straffebudet, eller

  2. handler med bevissthet om at handlingen sikkert eller mest sannsynlig oppfyller gjerningsbeskrivelsen i straffebudet.

For forsett kreves det ikke at lovbryteren er kjent med at handlingen er ulovlig, jf § 3–13.

§ 3–10. Uaktsomhet

Uaktsomhet foreligger når noen handler i strid med de kravene som må stilles til forsvarlig opptreden på området, med mindre det ut fra vedkommendes personlige forutsetninger ikke er grunnlag for bebreidelse.

Grov uaktsomhet foreligger når noen handler særdeles klanderverdig og handlingen gir grunnlag for sterk bebreidelse for mangel på aktsomhet.

§ 3–11. Uforsettlig følge

Høyere strafferamme for en uforsettlig følge brukes bare når lovbryteren har opptrådt uaktsomt i forhold til følgen, eller har unnlatt etter evne å avverge den etter å ha blitt oppmerksom på faren for at den kunne inntre. Det samme gjelder når følgen inngår i vurderingen av om overtredelsen er å betrakte som grov.

§ 3–12. Faktisk villfarelse

Enhver bedømmes etter sin oppfatning av den faktiske situasjonen på handlingstidspunktet.

Er en villfarelse uaktsom, rammes handlingen som uaktsomt lovbrudd når slikt lovbrudd er straffbart.

Det sees bort fra villfarelse som følge av selvforskyldt rus framkalt ved alkohol eller andre midler. I slike tilfeller bedømmes den som har utført handlingen, som om vedkommende hadde vært edru.

§ 3–13. Rettsvillfarelse

Den som på handlingstidspunktet på grunn av villfarelse om rettsregler er ukjent med at handlingen er ulovlig, straffes ikke når villfarelsen ikke er uaktsom.

§ 3–14. Strafferettslig lavalder

Den som er under 15 år på handlingstidspunktet, straffes ikke.

§ 3–15. Straffrihet på grunn av psykiske avvik

Den som er psykotisk på handlingstidspunktet, straffes ikke.

Det samme gjelder den som på handlingstidspunktet er psykisk utviklingshemmet i høy grad.

§ 3–16. Forhold som kan føre til straffritak

Retten kan frifinne

  1. den som på handlingstidspunktet hadde en alvorlig psykisk lidelse med en betydelig svekket evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenen, men ikke var psykotisk,

  2. den som på handlingstidspunktet var psykisk utviklingshemmet i lettere grad, når særlige grunner tilsier frifinnelse,

  3. den som har handlet under sterk bevissthetsforstyrrelse. Var bevissthetsforstyrrelsen en følge av selvforskyldt rus, kan det frifinnes bare når helt særlige grunner tilsier frifinnelse;

  4. den som frivillig i vesentlig grad har forebygd eller gjenopprettet skaden, eller som frivillig har meldt seg og avlagt en uforbeholden tilståelse, når straffen ellers kunne vært fastsatt til bøter,

  5. den som har handlet på grunn av avhengighet av en annen deltaker, eller som bare har deltatt i liten grad, når straffen ellers kunne vært fastsatt til bøter,

  6. den som har overskredet grensene for nødrett, nødverge eller lovlig selvtekt, når særlige grunner tilsier frifinnelse,

  7. den som har overskredet grensene for lovlig maktbruk i forbindelse med lovlig pågripelse eller avverging av at noen som lovlig er berøvet friheten, rømmer, når særlige grunner tilsier frifinnelse,

  8. den som har handlet i uaktsom rettsvillfarelse ved overtredelse av straffebud som krever forsett, når særlige grunner tilsier frifinnelse. Ved avgjørelsen legges det blant annet vekt på hensynet til en effektiv håndhevelse av straffebudet, graden av uaktsomhet og rimeligheten av å straffe.

Kapittel 4. Straffansvar for foretak

§ 4–1. Vilkår for å idømme foretaksstraff

Når et straffebud brytes av noen som handler på vegne av et foretak, kan foretaket straffes. Dette gjelder selv om ingen enkeltperson kan straffes for lovbruddet.

Med foretak menes selskap, forening eller annen sammenslutning, enkeltpersonforetak, stiftelse, bo eller offentlig virksomhet.

Straffen er bot. Foretaket kan også fradømmes retten til å utøve virksomheten eller forbys å utøve den i visse former, jf § 10–1.

§ 4–2. Momenter ved avgjørelsen om foretaksstraff

Ved avgjørelsen av om straff skal ilegges et foretak etter § 4–1, og ved utmålingen av straffen overfor foretaket, tas det blant annet hensyn til

  1. straffens preventive virkning,

  2. lovbruddets grovhet,

  3. om foretaket ved retningslinjer, instruksjon, opplæring, kontroll eller andre tiltak kunne ha forebygd lovbruddet,

  4. om lovbruddet er foretatt for å fremme foretakets interesser,

  5. om foretaket har hatt eller kunne ha oppnådd noen fordel ved lovbruddet,

  6. foretakets økonomiske evne,

  7. om andre reaksjoner som følge av lovbruddet blir ilagt foretaket eller noen som har handlet på vegne av det, blant annet om noen enkeltperson blir ilagt straff.

Kapittel 5. Oversikt over de strafferettslige reaksjonene

§ 5–1. Straffene

Straffene er

  1. fengsel, jf kapitlene 6 og 7,

  2. samfunnsstraff, jf kapittel 8,

  3. bot, jf kapittel 9,

  4. rettighetstap, jf kapittel 10,

  5. forvaring, jf kapittel 11.

§ 5–2. Andre strafferettslige reaksjoner

Andre strafferettslige reaksjoner er

  1. straffutmålingsutsettelse, jf § 7–1 andre ledd,

  2. overføring til tvungent psykisk helsevern, jf § 12–1,

  3. overføring til tvungen omsorg for psykisk utviklingshemmede i høy grad, jf § 12–2,

  4. inndragning, jf kapittel 13,

  5. påtaleunnlatelse, jf straffeprosessloven §§ 69 og 70,

  6. overføring av saken til megling i konfliktråd, jf lov 15. mars 1991 nr 3 og straffeprosessloven § 71 a.

Kapittel 6. Fengselsstraff

§ 6–1. Fastsetting av fengselsstraff

Fengselsstraff kan idømmes når dette er fastsatt som straff for lovbruddet.

Fengselsstraff idømmes for en bestemt tid, som ikke må være kortere enn 14 dager når ikke annet er bestemt.

Fengselsstraff til og med 120 dager fastsettes i dager. Fengselsstraff over 4 måneder fastsettes i måneder og år.

§ 6–2. Forening av fengselsstraff med andre straffer

Sammen med fengselsstraff kan idømmes

  1. samfunnsstraff på vilkår som angitt i § 8–5 nr 1,

  2. bot, jf § 9–2 første punktum nr 1 jf andre punktum,

  3. rettighetstap, jf § 10–4 nr 1.

Adgangen etter første ledd til å ilegge andre straffer sammen med fengselsstraff er uten betydning for bestemmelser som tillegger strafferammen rettslig virkning.

§ 6–3. Begrenset bruk av fengselsstraff overfor unge lovbrytere

Den som var under 18 år på handlingstidspunktet, idømmes ubetinget fengselsstraff bare når det er særlig påkrevd. Fengselsstraffen kan ikke overstige 8 år.

Kapittel 7. Betinget dom

§ 7–1. Betinget dom

I dom på fengselsstraff kan retten bestemme at fullbyrdingen utsettes i en prøvetid. Fullbyrdingen kan utsettes også for bare en del av fengselsstraffen. Den ubetingede delen kan da ikke settes lavere enn 14 dager.

Istedenfor hel eller delvis utsettelse av fullbyrdingen etter første ledd kan det i dommen bestemmes at utmålingen av straff utsettes i en prøvetid. Sammen med slik straffutmålingsutsettelse kan det idømmes en bot, selv om bot ikke er fastsatt som straff for lovbruddet.

§ 7–2. Vilkår ved betinget dom

Utsettelse etter § 7–1 gis på det grunnvilkåret at den domfelte ikke begår en ny straffbar handling i prøvetiden. I tillegg kan det fastsettes særvilkår etter §§ 7–3, 7–4 og 7–5.

Prøvetiden skal i alminnelighet være 2 år, og ikke over 5 år. Prøvetiden regnes fra den dagen endelig dom er avsagt.

Den siktede skal så vidt mulig få adgang til å uttale seg om særvilkårene før de fastsettes.

§ 7–3. Særvilkår om erstatning og bidrag

Som særvilkår for utsettelsen skal retten pålegge den domfelte å yte slik erstatning som den fornærmede eller en annen skadelidt har rett til og gjør krav på, og som den domfelte har evne til å betale. Er tapet tilstrekkelig klargjort, kan retten også av eget tiltak sette vilkår om erstatning.

Som særvilkår for utsettelsen kan retten bestemme at den domfelte skal betale underholdsbidrag som er forfalt, eller som forfaller i prøvetiden.

§ 7–4. Særvilkår om meldeplikt

Som særvilkår for utsettelsen kan retten pålegge den domfelte å melde seg for politiet til bestemte tider. Perioden for meldeplikten er 1 år når ikke retten bestemmer noe annet. Meldeplikten løper fra den dag dommen er rettskraftig. Gjelder dommen en straffbar handling som den domfelte har tilstått, kan det bestemmes i dommen at meldeplikten skal settes i verk straks selv om dommen ikke er endelig.

§ 7–5. Andre særvilkår

Som særvilkår for utsettelsen kan retten pålegge den domfelte å

  1. overholde bestemmelser om oppholdssted, arbeid, utdanning eller samkvem med bestemte personer,

  2. overholde bestemmelser om innskrenkninger i rådigheten over inntekt og formue og om oppfyllelse av økonomiske forpliktelser,

  3. avholde seg fra å bruke alkohol eller andre berusende eller bedøvende midler,

  4. gjennomgå behandling for å motvirke misbruk av alkohol eller andre berusende eller bedøvende midler, om nødvendig i institusjon,

  5. gjennomføre promilleprogram,

  6. gjennomgå psykiatrisk behandling, om nødvendig i institusjon,

  7. ta opphold i hjem eller institusjon for inntil 1 år,

  8. underkaste seg andre særvilkår som retten finner hensiktsmessig.

§ 7–6. Nærmere regler om særvilkårene

Kongen gir nærmere regler om gjennomføringen av særvilkårene.

§ 7–7. Vilkårsbrudd mv

Når den domfeltes forhold gir grunn til det, kan forhørsretten ved kjennelse i prøvetiden oppheve eller endre fastsatte særvilkår og sette nye særvilkår. Finner retten det påkrevd, kan den også forlenge prøvetiden, men ikke til mer enn 5 år i alt. Den domfelte skal gis adgang til å uttale seg i samsvar med § 7–2 tredje ledd.

Dersom den domfelte alvorlig eller gjentatt bryter fastsatte særvilkår, kan forhørsretten ved dom bestemme at straff helt eller delvis skal fullbyrdes, eller sette en ny prøvetid og nye særvilkår. Påtalemyndighetens begjæring om slik dom må være brakt inn for retten innen 3 måneder etter at prøvetiden gikk ut. Den domfelte skal gis adgang til å uttale seg i samsvar med § 7–2 tredje ledd. Den domfelte har rett til forsvarer etter straffeprosessloven §§ 99 og 100 andre ledd.

Dersom den domfelte med skjellig grunn mistenkes for alvorlig eller gjentatt brudd på fastsatte særvilkår, og det antas påkrevd for å hindre nye brudd på særvilkårene, kan den domfelte pågripes og fengsles etter straffeprosessloven §§ 174 til 190, jf 240. Den domfelte har rett til forsvarer etter straffeprosessloven § 98.

Dersom den domfelte begår en straffbar handling i prøvetiden, og tiltale blir reist eller saken blir begjært pådømt av forhørsretten innen 6 måneder etter at prøvetiden gikk ut, kan retten gi en samlet dom for begge handlinger eller særskilt dom for den nye handlingen. Blir det avsagt særskilt dom for den nye handlingen, kan retten i dommen også endre den tidligere betingede dommen som bestemt i første ledd.

Kapittel 8. Samfunnsstraff

§ 8–1. Vilkår for å idømme samfunnsstraff

Samfunnsstraff kan idømmes for handlinger som kan medføre straff av fengsel inntil 6 år dersom lovbryteren samtykker og hensynet til straffens formål ikke taler mot en reaksjon i frihet. Forhøyelse av strafferammen ved sammenstøt av flere lovbrudd, jf utk § 14–3, kommer ikke i betraktning. Samfunnsstraff kan bare idømmes når lovbryteren har bosted i Norge.

§ 8–2. Subsidiær fengselsstraff

I dom på samfunnsstraff skal det fastsettes en subsidiær fengselsstraff, som skal svare til lengden av den straffen som ville blitt idømt uten samfunnsstraff.

§ 8–3. Timetall og gjennomføringstid

I dom på samfunnsstraff skal det fastsettes et timetall og en gjennomføringstid. Timetallet skal være fra 30 til 420 timer. Gjennomføringstiden skal være inntil 1 år når ikke sterke grunner taler for en lengre gjennomføringstid. § 6–1 tredje ledd gjelder tilsvarende for fastsettingen av gjennomføringstiden.

§ 8–4. Adgang til å fastsette vilkår

I dom på samfunnsstraff kan retten fastsette vilkår om at den domfelte i gjennomføringstiden skal overholde bestemmelser gitt av kriminalomsorgen om bosted, oppholdssted, arbeid, opplæring eller behandling, eller forbys samkvem med bestemte personer.

§ 8–5. Forening av samfunnsstraff med andre straffer

Sammen med samfunnsstraff kan det idømmes

  1. ubetinget fengselsstraff på inntil 30 dager når særlige grunner tilsier det, jf § 6–2 første ledd nr 1,

  2. bot, jf § 9–2 første punktum nr 2 jf andre punktum,

  3. rettighetstap, jf § 10–4 nr 2.

§ 8–6. Brudd på vilkårene for samfunnsstraff

Dersom den domfelte alvorlig har brutt bestemmelsene gitt i eller i medhold av straffegjennomføringsloven § 54 første og andre ledd, § 55 eller § 58 første ledd bokstavene a til d, skal forhørsretten ved kjennelse etter kriminalomsorgens begjæring bestemme at den subsidiære fengselsstraffen helt eller delvis skal fullbyrdes. Etter anmodning fra kriminalomsorgen kan påtalemyndigheten framsette begjæringen for forhørsretten.

Dersom den domfelte har brutt forutsetningen om at en ny straffbar handling ikke skal begås før utløpet av gjennomføringstiden, kan forhørsretten ved kjennelse etter påtalemyndighetens begjæring bestemme at den subsidiære fengselsstraffen helt eller delvis skal fullbyrdes. Retten kan gi en samlet dom for begge handlinger eller en særskilt dom for den nye handlingen.

Begjæringen må være brakt inn for retten innen tre måneder etter utløpet av gjennomføringstiden. Ved omgjøringen skal retten ta hensyn til omfanget av den samfunnsstraffen som er gjennomført. Reglene om forsvarer og om pågripelse og varetektsfengsel i § 7–7 andre og tredje ledd gjelder tilsvarende. Den domfelte, forsvareren og kriminalomsorgen eller påtalemyndigheten skal varsles etter reglene i straffeprosessloven § 243.

Kapittel 9. Bot

§ 9–1. Ilegging av bot

Bot kan ilegges når dette er fastsatt som straff for lovbruddet, og når det ellers er særskilt bestemt.

Ved utmåling av bot skal det, ved siden av slike forhold som i alminnelighet tillegges vekt ved straffutmålingen, legges vesentlig vekt på lovbryterens inntekt, formue, forsørgelsesbyrde og andre forhold som påvirker den økonomiske evnen. Ved utmåling av bot overfor et foretak gjelder i tillegg § 4–2.

Boten tilfaller staten når ikke annet er bestemt.

§ 9–2. Forening av bot med andre straffer

Bot kan ilegges sammen med

  1. fengselsstraff, jf § 6–2 første ledd nr 2,

  2. samfunnsstraff, jf § 8–5 nr 2,

  3. rettighetstap, jf § 10–4 nr 3.

Dette gjelder selv om bot ikke er fastsatt som straff for lovbruddet.

§ 9–3. Bot som ikke betales

Er inndriving av boten ikke mulig, jf straffeprosessloven § 456, og den botlagte har evne til å betale boten eller allmenne hensyn tilsier det, kan forhørsretten idømme den botlagte en subsidiær fengselsstraff fra 1 til 120 dager.

Påtalemyndighetens begjæring om fastsetting av subsidiær fengselsstraff må være brakt inn for retten senest 5 år etter at forelegget eller dommen ble endelig.

Subsidiær fengselsstraff faller bort ved full betaling av boten. Betales en del av boten, nedsettes fengselsstraffen forholdsmessig. Ved betaling etter at soning er påbegynt, nedsettes boten forholdsmessig. I begge tilfeller regnes det bare med hele dager.

Kapittel 10. Rettighetstap

§ 10–1. Tap av retten til å ha en stilling eller utøve en virksomhet

Når allmenne hensyn tilsier det, kan den som har begått en straffbar handling, fratas en stilling som vedkommende ved handlingen har vist seg uskikket til eller må fryktes å ville misbruke.

På samme vilkår som i første ledd kan lovbryteren fratas retten til for framtiden å ha en stilling eller utøve en virksomhet.

Rettighetstap etter første og andre ledd kan begrenses til forbud mot å utøve visse funksjoner som ligger til stillingen eller virksomheten, eller til påbud om å utøve virksomheten på bestemte vilkår. Verv som medlem av kommunestyre, fylkesting eller Stortinget kan bare fratas for valgperioden.

Den som er fratatt retten til å utøve en virksomhet, kan heller ikke forestå slik virksomhet for andre eller la andre forestå slik virksomhet for seg.

Den skyldige kan pålegges å gi fra seg dokument eller annen gjenstand som har tjent som bevis for den tapte rettigheten.

§ 10–2. Forbud mot opphold i bestemte områder

Den som har begått en straffbar handling, kan forbys å oppholde seg i bestemte områder når handlingen viser at lovbryterens opphold der kan utgjøre en særlig fare eller plage for andre.

§ 10–3. Varigheten av rettighetstapet

Et rettighetstap trer i kraft fra den dagen dommen eller forelegget er endelig.

Rettighetstap etter § 10–1 andre ledd og § 10–2 ilegges for en bestemt tid inntil 5 år, eller når særlige grunner tilsier det, på ubestemt tid.

Rettighetstap som nevnt i andre ledd kan etter 2 år prøves på ny av forhørsretten. Begjæringen om opphør framsettes for påtalemyndigheten, som forbereder saken for retten. Rettens avgjørelse treffes ved kjennelse. Opprettholdes rettighetstapet helt eller delvis, kan saken ikke prøves på ny før etter 2 år.

Et rettighetstap kan oppheves av statsadvokaten i det omfanget det åpenbart ikke lenger er nødvendig.

Fristen for rettighetstapet og for adgangen til å begjære forhørsrettens prøving etter tredje ledd løper ikke i den tiden lovbryteren soner frihetsstraff eller unndrar seg fullbyrdingen av slik straff.

§ 10–4. Forening av rettighetstap med andre straffer

Rettighetstap kan ilegges sammen med

  1. fengselsstraff, jf § 6–2 første ledd nr 3,

  2. samfunnsstraff, jf § 8–5 nr 3,

  3. bot, jf § 9–2 første punktum nr 3 jf andre punktum,

  4. forvaring, jf § 11–2.

Kapittel 11. Forvaring

§ 11–1. Vilkår for å idømme forvaring

Når det ansees nødvendig for å verne andres liv, helse eller frihet, og annen straff ikke ansees tilstrekkelig, kan forvaring i anstalt under kriminalomsorgen idømmes når vilkårene i nr 1, 2 eller 3 er oppfylt:

    1. lovbryteren finnes skyldig i å ha begått eller forsøkt å begå en alvorlig voldsovertredelse, seksualovertredelse, frihetsberøvelse, ildspåsettelse eller annet alvorlig lovbrudd som krenket andres liv, helse eller frihet, eller utsatte disse rettsgodene for fare, og

    2. lovbryteren tidligere har begått eller forsøkt å begå et slikt lovbrudd, og

    3. det må antas å være nærliggende fare for at lovbryteren på ny vil begå et slikt lovbrudd,

      eller

    1. lovbryteren finnes skyldig enten i flere alvorlige lovbrudd som nevnt i nr 1 begått ved flere handlinger, eller i flere slike handlinger bedømt som ett fortsatt straffbart forhold, og

    2. faren for tilbakefall til et nytt alvorlig lovbrudd som nevnt i nr 1 må antas å være nærliggende,

      eller

    1. lovbryteren finnes skyldig i å ha begått eller forsøkt å begå et mindre alvorlig lovbrudd av samme art som nevnt i nr 1, og

    2. lovbryteren tidligere har begått eller forsøkt å begå et alvorlig lovbrudd som nevnt i nr 1, og

    3. det må antas å være en nær sammenheng mellom det tidligere og det nå begåtte lovbruddet, og

    4. faren for tilbakefall til et nytt alvorlig lovbrudd som nevnt i nr 1 må antas å være særlig nærliggende.

Ved vurderingen av faren for tilbakefall legges vekt på de begåtte lovbruddene sammenholdt særlig med lovbryterens atferd og sosiale og personlige funksjonsevne.

Den som var under 18 år på handlingstidspunktene, kan ikke idømmes forvaring.

Før dom på forvaring avsies, skal det foretas personundersøkelse av den siktede. Retten kan bestemme at den siktede skal underkastes rettspsykiatrisk undersøkelse i stedet for eller i tillegg til personundersøkelsen.

§ 11–2. Forening av forvaring med andre straffer

Sammen med forvaring kan idømmes rettighetstap, jf § 10–4 nr 4.

§ 11–3. Bortfall av idømt fengselsstraff

Tidligere idømt fengselsstraff faller bort når forvaring idømmes.

§ 11–4. Varigheten av forvaringen

I dom på forvaring fastsettes en tidsramme som vanligvis ikke bør overstige 15 år, og som ikke kan overstige 21 år. Etter begjæring fra påtalemyndigheten kan retten likevel ved dom forlenge den fastsatte rammen med inntil 5 år om gangen. Sak om forlengelse reises ved tingrett senest 3 måneder før utløpet av forvaringstiden.

Retten bør også fastsette en minstetid for forvaringen som ikke må overstige 10 år.

§ 11–5. Prøveløslatelse

Den domfelte kan løslates på prøve før utløpet av forvaringstiden. Prøvetiden skal være fra 1 til 5 år.

Begjæring om prøveløslatelse framsettes for påtalemyndigheten av den domfelte eller av kriminalomsorgen. Påtalemyndigheten fremmer saken for tingrett, som treffer sin avgjørelse ved dom. Når påtalemyndigheten samtykker i prøveløslatelse, kan slik løslatelse besluttes av kriminalomsorgen.

Behandlingen av en sak om prøveløslatelse skal påskyndes.

Den domfelte kan ikke begjære prøveløslatelse før 1 år etter at forvaringsdommen eller en dom som nekter prøveløslatelse, er endelig.

§ 11–6. Vilkår ved prøveløslatelse

Ved prøveløslatelse kan retten eller kriminalomsorgen sette vilkår som ved betinget dom, jf §§ 7–3, 7–4 og 7–5. Det kan også settes som vilkår at den domfelte skal følges opp av kriminalomsorgen.

Den domfelte skal på forhånd gis adgang til å uttale seg om vilkårene. Det samme gjelder kriminalomsorgen når vilkårene fastsettes av retten.

Om endring av fastsatte vilkår og forlengelse av prøvetiden gjelder § 7–7 første ledd tilsvarende.

§ 11–7. Vilkårsbrudd

Dersom den domfelte i prøvetiden alvorlig eller gjentatt bryter fastsatte vilkår, kan tingretten ved dom bestemme at den domfelte skal gjeninnsettes i forvaring, eller sette en ny prøvetid og nye vilkår.

Påtalemyndighetens begjæring om slik dom må være brakt inn for retten innen 3 måneder etter at prøvetiden gikk ut. Har den domfelte blitt fulgt opp av kriminalomsorgen, skal kriminalomsorgen uttale seg før det blir avsagt dom. Reglene om forsvarer og om pågripelse og fengsling i straffeprosessloven kapittel 9 og kapittel 14 gjelder tilsvarende.

§ 11–8. Nærmere regler om forvaring og prøveløslatelse

Kongen gir nærmere regler om gjennomføringen av forvaring og prøveløslatelse.

Kapittel 12. Overføring til tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg for psykisk utviklingshemmede i høy grad

§ 12–1. Vilkår for overføring til tvungent psykisk helsevern

Når det ansees nødvendig for å verne andres liv, helse eller frihet, kan en lovbryter som er straffri etter § 3–15 første ledd eller som fritas for straff etter § 3–16 nr 1 eller nr 3, ved dom overføres til tvungent psykisk helsevern, jf psykisk helsevernloven kapittel 5, når

    1. lovbryteren har begått eller forsøkt å begå en alvorlig voldsovertredelse, seksualovertredelse, frihetsberøvelse, ildspåsettelse eller et annet alvorlig lovbrudd som krenket andres liv, helse eller frihet, eller kunne utsette disse rettsgodene for fare, og

    2. det må antas å være nærliggende fare for at lovbryteren på ny vil begå et slikt lovbrudd, eller

    1. lovbryteren har begått eller forsøkt å begå et mindre alvorlig lovbrudd av samme art som nevnt i nr 1, og

    2. lovbryteren tidligere har begått eller forsøkt å begå et alvorlig lovbrudd som nevnt i nr 1, og

    3. det må antas å være en nær sammenheng mellom det tidligere og det nå begåtte lovbruddet, og

    4. faren for tilbakefall til et nytt alvorlig lovbrudd som nevnt i nr 1 må antas å være særlig nærliggende.

Ved vurderingen av faren for tilbakefall legges vekt på det begåtte lovbruddet sammenholdt særlig med lovbryterens atferd, sykdomsutvikling og psykiske funksjonsevne.

§ 12–2. Tvungen omsorg for psykisk utviklingshemmede i høy grad

På samme vilkår som nevnt i § 12–1 kan den som er straffri etter § 3–15 andre ledd eller som fritas for straff etter § 3–16 nr 2, ved dom overføres til tvungen omsorg.

Tvungen omsorg skal utholdes i en fagenhet innen spesialisthelsetjenesten som er innrettet for formålet. Hvis hensynet til den domfelte tilsier det og sikkerhetshensyn ikke taler mot det, kan fagenheten etter nærmere forskrift som Kongen gir, inngå avtale om gjennomføring av omsorgen utenfor fagenheten.

Den domfelte kan holdes tilbake mot sin vilje og hentes tilbake ved unnvikelse, om nødvendig med tvang og med bistand fra offentlig myndighet. Fagenheten har det overordnede ansvaret for gjennomføringen av tvungen omsorg, også når særreaksjonen gjennomføres utenfor fagenheten.

§ 12–3. Nærmere regler om gjennomføringen av tvungen omsorg

Ved gjennomføring av dom på tvungen omsorg gjelder følgende bestemmelser i psykisk helsevernloven tilsvarende så langt de passer:

  1. kapittel 1, kapittel 4 med unntak av §§ 4–5 andre ledd, 4–9 og 4–10, og kapittel 6 med forskrifter når særreaksjonen gjennomføres i fagenheten. Bestemmelsen i § 4–4 andre ledd andre punktum gjelder likevel bare i den utstrekning det er fastsatt i forskrift gitt av Kongen;

  2. kapittel 1 og kapittel 6 når særreaksjonen gjennomføres utenfor fagenheten.

Kongen kan gi forskrift om at sosialtjenesteloven kapittel 6A skal gjelde tilsvarende. Kongen kan gi særlige regler om saksbehandlingen.

Kongen gir forskrifter med nærmere bestemmelser om gjennomføringen av tvungen omsorg, herunder bestemmelser om hvilke vedtak som kan overprøves etter reglene i tvistemålsloven kapittel 33.

§ 12–4. Opphør av reaksjonene

Tvungent psykisk helsevern etter § 12–1 og tvungen omsorg etter § 12–2 kan bare opprettholdes når vilkåret om gjentakelsesfare i § 12–1 fortsatt er oppfylt.

Den domfelte, dennes nærmeste og den faglig ansvarlige ved den institusjonen som har behandlingsansvaret for den domfelte, kan begjære opphør av reaksjonen. Hvem som er den domfeltes nærmeste, avgjøres etter psykisk helsevernloven § 1–3 andre ledd. Påtalemyndigheten fremmer saken for tingrett, som treffer sin avgjørelse ved dom. Behandlingen av saken skal påskyndes.

Opphør av reaksjonen kan ikke begjæres før 1 år etter at overføringsdommen eller en dom som nekter opphør, er endelig.

Påtalemyndigheten kan til enhver tid beslutte opphør av reaksjonen. Senest 3 år etter siste rettskraftige dom skal påtalemyndigheten enten beslutte opphør av reaksjonen eller bringe saken inn for tingrett, som avgjør ved dom om reaksjonen skal opprettholdes.

Kapittel 13. Inndragning

§ 13–1. Inndragning av utbytte

Utbytte av en straffbar handling skal inndras. Ansvaret kan likevel reduseres eller falle bort i den grad inndragning vil være klart urimelig. Inndragning foretas selv om lovbryteren var utilregnelig, jf §§ 3–14 eller 3–15, eller ikke utviste skyld.

Som utbytte regnes også formuesgode som trer istedenfor utbytte, avkastning og andre fordeler av utbytte. Utgifter kommer ikke til fradrag. Kan størrelsen av utbyttet ikke godtgjøres, fastsettes beløpet skjønnsmessig.

Istedenfor formuesgodet kan det inndras et beløp som svarer til formuesgodets verdi eller til en del av verdien. Det kan bestemmes at formuesgodet hefter til sikkerhet for inndragningsbeløpet.

§ 13–2. Utvidet inndragning

Utvidet inndragning kan foretas når lovbryteren finnes skyldig i en straffbar handling av en slik art at den kan gi betydelig utbytte, og lovbryteren har foretatt

  1. en eller flere straffbare handlinger som samlet kan medføre straff av fengsel i 6 år eller mer, eller forsøk på en slik handling, eller

  2. minst en straffbar handling som kan medføre straff av fengsel i 2 år eller mer, eller forsøk på en slik handling, og lovbryteren de siste 5 år før handlingen ble begått, er ilagt straff for en handling av en slik art at den kan gi betydelig utbytte.

Ved utvidet inndragning kan alle formuesgoder som tilhører lovbryteren, inndras hvis lovbryteren ikke sannsynliggjør at formuesgodene er ervervet på lovlig måte. § 13–1 tredje ledd gjelder tilsvarende.

Ved utvidet inndragning overfor lovbryteren kan også verdien av alle formuesgoder som tilhører lovbryterens nåværende eller tidligere ektefelle, inndras hvis ikke

  1. de er ervervet før ekteskapet ble inngått eller etter at ekteskapet ble oppløst, eller

  2. de er ervervet minst 5 år før den straffbare handlingen som gir grunnlag for utvidet inndragning, eller

  3. lovbryteren sannsynliggjør at formuesgodene er ervervet på annen måte enn ved straffbare handlinger lovbryteren selv har begått.

Når to personer bor fast sammen under ekteskapsliknende forhold, likestilles det med ekteskap.

§ 13–3. Inndragning av ting

Ting som er frambrakt ved eller har vært gjenstand for en straffbar handling, kan inndras. Det samme gjelder ting som har vært brukt eller bestemt til bruk ved en straffbar handling. Som ting regnes også rettigheter, fordringer og elektronisk lagret informasjon. § 13–1 første ledd tredje punktum og tredje ledd gjelder tilsvarende.

Istedenfor å inndra tingen kan det påbys tiltak for å forebygge at tingen blir brukt til nye lovbrudd.

Ved avgjørelsen av om inndragning skal foretas, og hvilket omfang inndragningen skal ha, skal det særlig legges vekt på om inndragning er påkrevd av hensyn til en effektiv håndhevelse av straffebudet, på hvilke andre reaksjoner som ilegges, og på de konsekvenser inndragningen vil få for den kravet blir rettet mot. Det skal også legges vekt på om formålet med inndragningen kan oppnås ved tiltak som nevnt i andre ledd.

§ 13–4. Forebyggende inndragning

Selv om vilkårene etter §§ 13–1 til 13–3 ikke foreligger, kan det foretas inndragning av en ting når

  1. det på grunn at tingens art og forholdene for øvrig er en nærliggende fare for at den vil bli brukt ved eller gjort til gjenstand for en straffbar handling, eller

  2. tingen er egnet til bruk ved legemskrenkelser og finnes under omstendigheter som gir grunn til å anta at det er fare for slik bruk.

Inndragning etter første ledd kan foretas uansett hvem som er eier, og uansett om straffansvar kan gjøres gjeldende mot noen. § 13–3 første ledd tredje punktum og andre ledd gjelder tilsvarende.

§ 13–5. Hvem inndragning kan skje overfor

Inndragning av utbytte etter § 13–1 foretas overfor den utbyttet er tilfalt direkte ved handlingen. Det skal legges til grunn at utbyttet er tilfalt lovbryteren med mindre lovbryteren sannsynliggjør at det er tilfalt en annen.

Utvidet inndragning etter § 13–2 foretas overfor lovbryteren.

Inndragning av ting etter § 13–3 foretas overfor lovbryteren eller den lovbryteren handlet på vegne av.

Inndragning av ting som nevnt i § 13–3 første ledd andre punktum eller av beløp som helt eller delvis svarer til dens verdi, kan alternativt foretas overfor en eier som har eller burde ha forstått at tingen skulle brukes ved en straffbar handling.

§ 13–6. Forholdet til erververe

Er utbyttet eller tingen etter handlingstidspunktet overdratt fra noen som det kan foretas inndragning overfor, kan det overdratte eller verdien av det overdratte inndras overfor mottakeren dersom overdragelsen har skjedd som gave, eller mottakeren forsto eller burde ha forstått sammenhengen mellom den straffbare handlingen og det overdratte.

Kan det foretas utvidet inndragning etter § 13–2 og lovbryteren har overdratt et formuesgode til en av sine nærmeste, kan formuesgodet eller verdien av formuesgodet inndras overfor mottakeren hvis påtalemyndigheten sannsynliggjør at det er ervervet ved en straffbar handling som lovbryteren har begått. Dette gjelder likevel ikke formuesgoder som ble overdratt mer enn 5 år før foretakelsen av den handlingen som danner grunnlag for inndragningen, eller formuesgoder som er mottatt til vanlig underhold fra en som plikter å yte slikt underhold.

Er det ved inndragning overfor lovbryteren regnet med formue som tilhører noen som nevnt i § 13–2 tredje ledd, og som innfrir sitt ansvar etter paragrafen her, reduseres lovbryterens ansvar tilsvarende. Har lovbryteren innfridd sitt ansvar etter § 13–2 andre ledd, fører ytterligere innfrielse fra lovbryteren til at mottakerens ansvar reduseres tilsvarende.

Andre ledd gjelder tilsvarende ved overdragelse til et foretak dersom lovbryteren

  1. alene eller sammen med noen som er nevnt i andre ledd, eier en vesentlig del av foretaket, eller

  2. oppebærer en betydelig del av foretakets inntekt, eller

  3. i kraft av sin stilling som leder har vesentlig innflytelse over det.

Tilsvarende gjelder for rettighet som etter handlingstidspunktet er stiftet i tingen av noen som det kan foretas inndragning overfor.

§ 13–7. Forholdet til rettighetshavere

Rettighet som er rettsgyldig sikret i ting som inndras, kan helt eller delvis besluttes bortfalt overfor en rettighetshaver som selv har foretatt den straffbare handlingen, eller som lovbryteren har handlet på vegne av. § 13–1 første ledd tredje punktum gjelder tilsvarende.

Slik bestemmelse kan også treffes overfor en rettighetshaver som da rettigheten ble stiftet, forsto eller burde ha forstått at tingen skulle brukes ved en straffbar handling, eller at den kunne inndras.

§ 13–8. Inndragning når eieren er ukjent eller ikke har kjent oppholdssted i Norge

Kreves en beslaglagt ting inndratt, og eieren er ukjent eller ikke har kjent oppholdssted i Norge, kan inndragning foretas overfor lovbryteren eller den som var besitter ved beslaget, såfremt dette finnes rimelig. Det samme gjelder når det kreves inndragning av verdien av ting som er beslaglagt, eller som mot sikkerhetsstillelse er fritatt for beslag. Eieren skal så vidt mulig gis varsel om saken.

Har ikke lovbryteren eller besitteren kjent oppholdssted i Norge, kan forhørsretten beslutte inndragning under tilsvarende forhold som nevnt i første ledd uten at noen er gjort til saksøkt.

Disse reglene gjelder tilsvarende ved inndragning av rettigheter etter § 13–6 femte ledd og § 13–7.

§ 13–9. Hvem inndragning skjer til fordel for

Inndragning skjer til fordel for staten når ikke annet er bestemt.

I dommen eller ved kjennelse av forhørsretten der inndragningssaken er avgjort, kan det bestemmes at det inndratte skal anvendes til dekning av erstatningskrav fra den skadelidte.

Når utbytte er inndratt etter § 13–1 og lovbryteren eller en ansvarlig for skaden senere har betalt erstatning til den skadelidte, skal forhørsretten nedsette inndragningsbeløpet tilsvarende. Det samme gjelder ved betaling av skatt eller avgift som tilsvarer inndragningen.

Avgjørelse etter de foregående ledd må treffes senest 2 år etter at inndragningsgrunnlaget ble rettskraftig.

§ 13–10. Særregler for inndragning av en informasjonsbærer

Med informasjonsbærer menes i denne bestemmelsen trykt skrift eller annet som formidler en skriftlig, visuell, auditiv eller elektronisk lagret informasjon.

Ved inndragning av en informasjonsbærer skal det angis hvilke deler av innholdet som begrunner inndragningen. Den som må tåle inndragningen, kan mot å dekke utgiftene kreve informasjonsbæreren tilbakelevert etter at det ulovlige innholdet er fjernet.

Kapittel 14. Fellesregler om reaksjonsfastsettingen

§ 14–1. Fastsetting av straff under minstestraffen eller til en mildere straffart

Straffen kan settes under minstestraffen i straffebudet eller til en mildere straffart for en lovbryter

  1. som på handlingstidspunktet hadde en alvorlig psykisk lidelse med en betydelig svekket evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenen, men ikke var psykotisk,

  2. som på handlingstidspunktet var psykisk utviklingshemmet i lettere grad,

  3. som har handlet under en sterk bevissthetsforstyrrelse. Var bevissthetsforstyrrelsen en følge av selvforskyldt rus, gjelder dette likevel bare når særlige grunner tilsier det;

  4. som frivillig i vesentlig grad har forebygd eller gjenopprettet skaden, eller avlagt en uforbeholden tilståelse,

  5. som har handlet på grunn av avhengighet av en annen deltaker, eller som bare har deltatt i liten grad,

  6. som har overskredet grensene for nødrett, nødverge eller lovlig selvtekt,

  7. som har overskredet grensene for lovlig maktbruk i forbindelse med lovlig pågripelse eller avverging av at noen som lovlig er berøvet friheten, rømmer,

  8. som har handlet i uaktsom rettsvillfarelse ved overtredelse av straffebud som krever forsett,

  9. som dømmes for forsøk,

  10. som har handlet i berettiget harme, under tvang eller under overhengende fare,

  11. som på handlingstidspunktet var under 18 år.

Når det foreligger svært formildende omstendigheter, kan straffen også i andre tilfeller nedsettes som nevnt i første ledd.

§ 14–2. Tilståelsessaker

Har siktede avgitt en uforbeholden tilståelse, skal retten ta dette i betraktning ved straffutmålingen.

§ 14–3. Fellesstraff ved flere lovbrudd

Har en lovbryter ved én eller flere handlinger begått flere lovbrudd, idømmes en felles straff. Idømmes felles fengselsstraff, kan den overstige lengstestraffen i det strengeste straffebudet med inntil det halve. Fellesstraffen kan likevel ikke være lengre enn summen av lengstestraffene eller overstige 20 år. Dersom noen av lovbruddene skal føre til fengsel og andre til bot, kan det idømmes en felles fengselsstraff eller fengselsstraff og bot.

§ 14–4. Etterskuddsdom

Ved domfellelse for forhold begått før dommen i en annen sak avsies det tilleggsdom for disse forholdene når alle forholdene kunne vært pådømt samtidig. § 6–1 andre ledd om korteste fengselsstraff gjelder ikke.

Ved straffutmålingen gjelder § 14–3 tilsvarende. Det skal tas hensyn til hva en passende straff ville vært ved samtidig pådømmelse, og den samlede straffen må ikke være strengere enn om alle forholdene hadde vært pådømt samtidig.

Ved domfellelse for forhold begått dels før og dels etter dommen i en annen sak avsies det i alminnelighet fellesdom for alle forholdene. Andre ledd andre punktum gjelder tilsvarende for de forholdene som ble begått forut for den første dommen.

Når det er grunn til det, kan det også ellers avsies fellesdom. Andre ledd gjelder tilsvarende.

Avsies det fellesdom som omfatter en tidligere dom på fengselsstraff som er helt eller delvis sonet, gis det fradrag for utholdt straff. Fradrag fastsettes i dommen med så mange dager som svarer til det antallet hele døgn som er sonet. Det gis én dags fradrag for del av et døgn.

Det skal gå fram av dommen om den er en tilleggsdom eller en fellesdom.

§ 14–5. Varetektsfradrag

Den tiden den siktede har vært berøvet friheten i anledning av saken, derunder frihetsberøvelse i anledning av framstilling etter vegtrafikkloven § 22 a andre ledd, kommer til fradrag i straffen. Dette gjelder også frihetsberøvelse i utlandet eller i anledning av forhold den siktede frifinnes for, eller som er henlagt. Når særlige grunner tilsier det, kan det også gis fradrag for frihetsberøvelse i anledning av en annen sak som er blitt henlagt, eller som har endt med frifinnelse eller dom som var mildere enn den forutgående frihetsberøvelsen.

Varetektsfradraget fastsettes i dommen og gis for så mange dager som svarer til det antallet hele døgn som frihetsberøvelsen har vart, regnet fra pågripelsestidspunktet. Det gis én dags fradrag for del av et døgn. Selv om frihetsberøvelsen har vart noe kortere enn den fastsatte straffen, kan straffen ansees utholdt i sin helhet.

Ved idømming av delvis betinget fengselsstraff gis varetektsfradraget i den ubetingede delen av straffen.

Ved idømming av fengselsstraff og bot gis varetektsfradraget i fengselsstraffen.

Ved ilegging av bot gis det skjønnsmessig fradrag i den. Dersom den siktede ikke ansees å ha fått fullt fradrag for den tiden frihetsberøvelsen har vart, skal det anmerkes i dommen eller forelegget hvor mange dager som har kommet til fradrag.

Ved idømming av samfunnsstraff gis varetektsfradraget i den subsidiære fengselsstraffen samtidig som antallet timer samfunnsstraff og gjennomføringstiden reduseres forholdsmessig. Er samfunnsstraff idømt sammen med ubetinget fengselsstraff, gjøres fradraget i fengselsstraffen.

Ved straffutmålingsutsettelse skal det i dommen anmerkes hvorvidt den siktede har vært undergitt frihetsberøvelse i anledning av saken og eventuelt hvor lenge.

Fradrag for frihetsberøvelse utholdt etter at endelig dom er avsagt, gis i samsvar med straffeprosessloven § 460.

§ 14–6. Fradrag for fullbyrdet strafferettslig reaksjon ilagt i utlandet

Fullbyrdet strafferettslig reaksjon ilagt i utlandet for handling som også blir pådømt i Norge, skal så vidt mulig trekkes fra i den norske dommen.

Kapittel 15. Foreldelse mv

§ 15–1. Opphør av straffansvar ved foreldelse

En handling kan ikke straffes når foreldelse er inntrådt etter §§ 15–2 til 15–6.

§ 15–2. Foreldelsesfristene for straffansvar

Fristene for foreldelse av straffansvar er

  1. 2 år når den høyeste lovbestemte straffen er bot eller fengsel inntil 1 år,

  2. 5 år når den høyeste lovbestemte straffen er fengsel inntil 3 år,

  3. 10 år når den høyeste lovbestemte straffen er fengsel inntil 10 år,

  4. 15 år når den høyeste lovbestemte straffen er fengsel inntil 15 år,

  5. 25 år når den høyeste lovbestemte straffen er fengsel inntil 21 år.

Ved beregningen av fristene er det uten betydning at en annen straff kan idømmes ved siden av bot eller fengselsstraff.

§ 15–3. Foreldelsesfristene når flere lovbrudd er begått i samme handling

Har noen i samme handling begått flere lovbrudd som etter § 15–2 skulle foreldes til forskjellig tid, gjelder den lengste foreldelsesfristen for alle lovbruddene.

§ 15–4. Utgangspunktet for foreldelsesfristene etter § 15–2

Fristene for foreldelse av straffansvar regnes fra den dagen det straffbare forholdet opphørte. Ved overtredelse av strl §§ 28–5 til 28–8 skal fristen likevel regnes fra den dagen den fornærmede fyller 18 år.

Når straffbarheten avhenger eller påvirkes av en inntrådt virkning, regnes fristene først fra den dagen virkningen inntrådte.

Er den straffbare handlingen forøvd på et norsk skip utenfor riket, regnes fristene fra den dagen skipet kom til norsk havn. Utgangspunktet for fristene kan likevel ikke forskyves med mer enn 1 år etter denne bestemmelsen.

§ 15–5. Avbrytelse av foreldelsesfristene etter § 15–2

Fristene etter § 15–2 avbrytes ved at den mistenkte får stilling som siktet, jf straffeprosessloven § 82. Skjer siktelsen ved utenrettslig erklæring eller ved utferdigelse av forelegg, avbrytes fristene når den siktede meddeles siktelsen. For slik meddelelse gjelder domstolloven § 146 andre ledd tilsvarende.

Fristavbrytelsen taper sin virkning når forfølgningen innstilles uten at beslutningen omgjøres av overordnet påtalemyndighet innen fristen i straffeprosessloven § 75 andre ledd. Det samme gjelder når forfølgningen blir stanset på ubestemt tid. Er forfølgningen stanset på grunn av at den siktede har unndratt seg forfølgningen, regnes forfølgningstiden ikke med ved beregningen av om foreldelse er inntrådt.

§ 15–6. Foreldelse av straffansvar for foretak

Fristene for foreldelse av straffansvaret for foretak beregnes ut fra strafferammen for enkeltpersoner i det straffebudet som er overtrådt.

Avbrytes fristene overfor noen som har handlet på vegne av et foretak, gjelder avbrytelsen også overfor foretaket.

§ 15–7. Suspensjon av foreldelse under konkurs og gjeldsforhandling

Foreldelsesfristen for straffbare forhold som omfattes av §§ 22–11 til 22–13 om regnskapsovertredelse og kapittel 33 om kreditorvern løper ikke under konkurs og gjeldsforhandling som nevnt i § 33–1.

Frist for foreldelse av et straffbart forhold kan likevel ikke forlenges med mer enn 5 år på grunnlag av denne paragrafen.

§ 15–8. Straffansvar som ikke foreldes

Straffansvaret for overtredelse av bestemmelsene i kapittel 16 foreldes ikke.

§ 15–9. Foreldelsesfristene for inndragningsansvar

For foreldelse av inndragningsansvar gjelder foreldelsesfristene i § 15–2, men slik at fristen ikke skal være kortere enn 5 år. For inndragning etter §§ 13–1 og 13–2 skal fristen ikke være kortere enn 10 år.

§ 15–10. Foreldelsesfristene for idømt frihetsstraff og samfunnsstraff

Idømt fengselsstraff faller bort ved foreldelse etter følgende frister:

  1. 5 år for fengsel inntil 1 år,

  2. 10 år for fengsel i mer enn 1 år og inntil 4 år,

  3. 15 år for fengsel i mer enn 4 år og inntil 8 år,

  4. 20 år for fengsel i mer enn 8 år og inntil 20 år,

  5. 30 år for fengsel i mer enn 20 år.

For idømt forvaring beregnes foreldelsesfristene på grunnlag av den fastsatte lengstetiden som forvaringen ikke må overstige, jf § 11–4.

For idømt samfunnsstraff beregnes fristene på grunnlag av den subsidiære fengselsstraffen som er fastsatt, jf § 8–2.

Er fullbyrding av fengselsstraff delvis utsatt i medhold av § 7–1 første ledd andre punktum, regnes fristene særskilt for den betingede og den ubetingede delen av straffen.

Ved løslatelse på prøve beregnes foreldelsesfristene for reststraffen på grunnlag av den gjenstående straffetiden. Tilsvarende gjelder når fullbyrdingen avbrytes på annen måte og ved avbrutt samfunnsstraff.

§ 15–11. Utgangspunktet for foreldelsesfristene etter § 15–10

Foreldelsesfristene for idømt frihetsstraff regnes fra den dagen dommen er endelig.

Det løper ingen foreldelse så lenge fullbyrdingen ikke kan settes i verk fordi den domfelte utholder en annen frihetsstraff eller samfunnsstraff.

Er det truffet avgjørelse om gjeninnsetting på reststraff etter en prøveløslatelse, regnes foreldelsesfristen for reststraffen fra den dagen avgjørelsen om gjeninnsetting er endelig. Avbrytes fullbyrdingen på annen måte enn ved prøveløslatelse, regnes fristen fra avbrytelsen.

Foreldelsesfristene for samfunnsstraff regnes fra den dagen dommen er endelig. Andre ledd og tredje ledd andre punktum gjelder tilsvarende. Det samme gjelder § 15–14 tredje ledd.

Er det ved betinget dom eller benådning gitt utsettelse med fullbyrdingen av straffen, løper ingen foreldelse i prøvetiden.

§ 15–12. Avbrytelse av foreldelsesfristene etter § 15–10

Fristene etter § 15–10 avbrytes ved at fullbyrding av straffen blir påbegynt, eller ved at den domfelte blir pågrepet for å sikre fullbyrdingen.

§ 15–13. Idømt straff som ikke foreldes

Idømt straff for overtredelse av bestemmelsene i kapittel 16 foreldes ikke.

§ 15–14. Foreldelse av ilagt bot

Ilagt bot faller bort 10 år etter at forelegget eller dommen ble endelig.

Foreldelse av boten er uten betydning for utleggspant, utleggstrekk eller annen sikkerhet som er stiftet innen fristens utløp.

Fengselsstraff idømt etter § 9–3 faller bort når ikke fullbyrding av straffen er påbegynt innen 5 år etter at dommen er endelig. Det løper ingen foreldelse så lenge fullbyrdingen ikke kan settes i verk fordi den domfelte utholder en annen frihetsstraff eller samfunnsstraff.

§ 15–15. Foreldelse av idømt særreaksjon

Idømt særreaksjon, jf §§ 12–1 og 12–2, faller bort ved foreldelse etter 20 år. §§ 15–11 og 15–12 gjelder tilsvarende så langt de passer.

§ 15–16. Foreldelse av ilagt inndragning

Ilagt inndragning faller bort 5 år etter at forelegget eller dommen ble endelig. For inndragning av utbytte, herunder inndragning etter § 13–2, er fristen likevel 10 år.

Foreldelse av inndragningen er uten betydning for utleggspant, utleggstrekk eller annen sikkerhet som er stiftet innen fristens utløp.

§ 15–17. Bortfall av straff- og inndragningsansvar ved den skyldiges eller ansvarliges død

Straffansvar faller bort ved den skyldiges død.

Inndragningsansvar faller bort ved den ansvarliges død. Gjelder det inndragning av utbytte, herunder inndragning etter § 13–2 og § 13–6 andre ledd, kan sak likevel fremmes, og ilagt inndragning kan fullbyrdes dersom det blir besluttet ved kjennelse av den retten som har pådømt saken i første instans, eller av forhørsretten når inndragningen er vedtatt ved forelegg. Retten kan beslutte inndragning av et beløp istedenfor en ting.

Andre del. De straffbare handlingene Kapittel 16. Krigsforbrytelse, folkemord og forbrytelse mot menneskeheten

§ 16–1. Krigsforbrytelse

§ 16–2. Folkemord

§ 16–3. Forbrytelse mot menneskeheten

§ 16–4. Avtale om krigsforbrytelse, folkemord eller forbrytelse mot menneskeheten

§ 16–5. Overordnedes ansvar for krigsforbrytelse, folkemord og forbrytelse mot menneskeheten

Kapittel 17. Vern av statens selvstendighet og sikkerhet

Kapittel 18. Vern av statsforfatningen og det politiske system

§ 18–1. Høyforræderi

§ 18–2. Grovt høyforræderi

§ 18–3. Angrep mot de høyeste statsorganenes virksomhet

§ 18–4. Grovt angrep mot de høyeste statsorganenes virksomhet

§ 18–5. Inngrep overfor andre viktige samfunnsinstitusjoner

§ 18–6. Forberedelse til høyforræderi, angrep mot de høyeste statsorganenes virksomhet eller inngrep overfor andre viktige samfunnsinstitusjoner

§ 18–7. Ulovlig militær virksomhet

§ 18–8. Utilbørlig påvirkning av stemmegivning

§ 18–9. Stemmesalg

§ 18–10. Uberettiget valgdeltakelse

§ 18–11. Forvanskning av valgresultat

Kapittel 19. Vern av offentlig myndighet

§ 19–1. Vold og trusler mot en offentlig tjenestemann

§ 19–2. Forulemping og hindring av en offentlig tjenestemann

§ 19–3. Motarbeiding av rettsvesenet

§ 19–4. Bevisforspillelse og unndragelse fra strafferettslig forfølgning

§ 19–5. Hjelp til rømning mv

§ 19–6. Brudd på plikt til å oppgi personalia

§ 19–7. Brudd på meldeplikt ved dødsfall

§ 19–8. Uhjemlet myndighetsutøving mv

§ 19–9. Uhjemlet bruk av uniform, kjennetegn, offentlig våpen, betegnelse mv

§ 19–10. Utøving av virksomhet uten nødvendig offentlig tillatelse

§ 19–11. Uriktig påberopelse av offentlig autorisasjon mv

§ 19–12. Brudd på besøks- og oppholdsforbud

§ 19–13. Hindring av tvangsfullbyrding mv

§ 19–14. Utøving av virksomhet mv i strid med dom

§ 19–15. Utbredelse av beslaglagt eller inndratt informasjon

§ 19–16. Organisert menneskesmugling

§ 19–17. Grov organisert menneskesmugling

§ 19–18. Verving til fremmed krigstjeneste

§ 19–19. Unndragelse fra militærtjeneste

Kapittel 20. Vern av den offentlige ro og orden

§ 20–1. Ordensforstyrrelse

§ 20–2. Opptøyer

§ 20–3. Ordenskrenkelse av fremmed stat

§ 20–4. Hets

§ 20–5. Diskriminering

§ 20–6. Falsk alarm

§ 20–7. Uforsvarlig omgang med skytevåpen, ammunisjon eller sprengstoff

§ 20–8. Kapring

§ 20–9. Avtale om kapring

§ 20–10. Trafikksabotasje

§ 20–11. Sabotasje mot infrastrukturen

§ 20–12. Avtale om sabotasje mot infrastrukturen

§ 20–13. Likskjending

Kapittel 21. Generelle bestemmelser til forebygging av andre straffbare handlinger

§ 21–1. Bæring av våpen på offentlig sted

§ 21–2. Ulovlig befatning med skytevåpen, ammunisjon eller sprengstoff

§ 21–3. Grov ulovlig befatning med skytevåpen, ammunisjon eller sprengstoff

§ 21–4. Grovt uaktsom ulovlig befatning med skytevåpen, ammunisjon eller sprengstoff

§ 21–5. Oppvigling

§ 21–6. Brudd på avvergingsplikt

§ 21–7. Redaktøransvaret

§ 21–8. Utilbørlig bruk av grove voldsskildringer

§ 21–9. Heleri og hvitvasking

§ 21–10. Grovt heleri og hvitvasking

§ 21–11. Lite heleri og hvitvasking

§ 21–12. Uaktsomt heleri og hvitvasking

Kapittel 22. Vern av tillit

§ 22–1. Misbruk av offentlig myndighet

§ 22–2. Grovt misbruk av offentlig myndighet

§ 22–3. Grovt uaktsomt misbruk av offentlig myndighet

§ 22–4. Aktiv bestikkelse

§ 22–5. Grov aktiv bestikkelse

§ 22–6. Passiv bestikkelse

§ 22–7. Grov passiv bestikkelse

§ 22–8. Påvirkningshandel

§ 22–9. Grov påvirkningshandel

§ 22–10. Økonomisk utroskap

§ 22–11. Grov økonomisk utroskap

§ 22–12. Innsidehandel

§ 22–13. Grov innsidehandel

§ 22–14. Grovt uaktsom innsidehandel

§ 22–15. Regnskapsovertredelse

§ 22–16. Grov regnskapsovertredelse

§ 22–17. Grovt uaktsom regnskapsovertredelse

Kapittel 23. Vern av informasjon og informasjonsutveksling

§ 23–1. Brudd på taushetsplikt

§ 23–2. Offentliggjøring av private forhold

§ 23–3. Brudd på informasjonsbeskyttelse

§ 23–4. Grovt brudd på informasjonsbeskyttelse

§ 23–5. Brudd på beskyttelse av fjernsynssignaler mv

§ 23–6. Brudd på bedriftshemmelighet

§ 23–7. Videreformidling av passord mv

§ 23–8. Overvåking

§ 23–9. Grov overvåking

§ 23–10. Åpning eller hindring av brev mv

§ 23–11. Skadeverk på elektronisk lagret informasjon

§ 23–12. Grovt skadeverk på elektronisk lagret informasjon

§ 23–13. Lite skadeverk på elektronisk lagret informasjon

Kapittel 24. Uriktig forklaring og anklage

§ 24–1. Uriktig forklaring

§ 24–2. Uriktig anklage mv

§ 24–3. Grov uriktig anklage mv

§ 24–4. Vilkårlig anmeldelse mv

§ 24–5. Plikt til å opplyse om uriktig tiltale eller domfellelse

Kapittel 25. Vern av helse og miljø

§ 25– 1. Narkotikaovertredelse

§ 25–2. Grov narkotikaovertredelse

§ 25–3. Grovt uaktsom narkotikaovertredelse

§ 25–4. Alvorlig alkoholovertredelse

§ 25–5. Dopingovertredelse

§ 25–6. Grov dopingovertredelse

§ 25–7. Grovt uaktsom dopingovertredelse

§ 25–8. Kjøring i påvirket tilstand

§ 25–9. Etterfølgende inntak av rusmidler

§ 25–10. Påføring av smitte eller fare for smitte

§ 25–11. Grov påføring av smitte eller fare for smitte

§ 25–12. Grovt uaktsom påføring av smitte eller fare for smitte

§ 25–13. Forgiftning mv av gjenstander til alminnelig bruk

§ 25–14. Alvorlig miljøkriminalitet

§ 25–15. Ulovlig befatning med plutonium og uran

§ 25–16. Ulovlig befatning med bakteriologiske våpen mv

§ 25–17. Ulovlig befatning med kjemiske våpen

Kapittel 26. Vern av den personlige frihet og fred

§ 26–1. Tvang

§ 26–2. Grov tvang

§ 26–3. Frihetsberøvelse

§ 26–4. Grov frihetsberøvelse

§ 26–5. Avtale om grov frihetsberøvelse

§ 26–6. Slaveri

§ 26–7. Unndragelse fra omsorg

§ 26–8. Trusler

§ 26–9. Grove trusler

§ 26–10. Hensynsløs atferd

§ 26–11. Ulovlig inntrenging eller opphold

§ 26–12. Ærekrenkelse

Kapittel 27. Vern av liv og legeme

§ 27–1. Legemskrenkelse

§ 27–2. Grov legemskrenkelse

§ 27–3. Legemsskade

§ 27–4. Grov legemsskade

§ 27–5. Drap

§ 27–6. Grovt drap

§ 27–7. Avtale om drap eller om betydelig skade på legeme og helse

§ 27–8. Samtykke fra den fornærmede

§ 27–9. Medvirkning til selvmord og til selvpåført betydelig skade på legeme og helse

§ 27–10. Medlidenhetsdrap

§ 27–11. Grovt uaktsom betydelig skade på legeme og helse

§ 27–12. Grovt uaktsomt drap

§ 27–13. Forsømmelse av hjelpeplikt

§ 27–14. Hensettelse i hjelpeløs tilstand mv

Kapittel 28. Seksuallovbrudd

§ 28–1. Voldtekt

§ 28–2. Grov voldtekt

§ 28–3. Seksuell omgang ved misbruk av overmaktsforhold

§ 28–4. Seksuell omgang mellom overordnede og innsatte i nærmere angitte institusjoner

§ 28–5. Seksuell omgang med barn under 14 år

§ 28–6. Grov seksuell omgang med barn under 14 år

§ 28–7. Seksuell omgang med barn under 16 år

§ 28–8. Grov seksuell omgang med barn under 16 år

§ 28–9. Incest

§ 28–10. Søskenincest

§ 28–11. Seksuell omgang med andre nærstående

§ 28–12. Seksuell handling uten samtykke

§ 28–13. Seksuell handling mv med mindreårig

§ 28–14. Uanstendig atferd

§ 28–15. Kjøp av seksuelle tjenester fra umyndig

§ 28–16. Hallikvirksomhet mv

§ 28–17. Pornografi

Kapittel 29. Vern mot tingsskade

§ 29–1. Skadeverk

§ 29–2. Grovt skadeverk

§ 29–3. Lite skadeverk

§ 29–4. Brannstiftelse og annen særlig farlig ødeleggelse

§ 29–5. Grov brannstiftelse og annen særlig farlig ødeleggelse

§ 29–6. Avtale om brannstiftelse og annen særlig farlig ødeleggelse

§ 29–7. Uaktsom brannstiftelse og annen særlig farlig ødeleggelse

§ 29–8. Å hindre avverging av brannstiftelse og annen særlig farlig ødeleggelse

Kapittel 30. Tyveri, underslag, ran, utpressing mv

§ 30–1. Tyveri

§ 30–2. Grovt tyveri

§ 30–3. Naskeri

§ 30–4. Underslag

§ 30–5. Grovt underslag

§ 30–6. Lite underslag

§ 30–7. Ran

§ 30–8. Grovt ran

§ 30–9. Avtale om ran

§ 30–10. Utpressing

§ 30–11. Grov utpressing

§ 30–12. Ulovlig tilegnelse av hittegods

§ 30–13. Brukstyveri av motorvogn mv

§ 30–14. Ulovlig bruk av løsøregjenstand

§ 30–15. Grov ulovlig bruk av løsøregjenstand

§ 30–16. Ulovlig bruk av fast eiendom i annens besittelse

§ 30–17. Besittelseskrenkelse

§ 30–18. Krenkelse av jakt- og fiskerettigheter

Kapittel 31. Vern av tilliten til dokumenter og penger

§ 31–1. Definisjon av falskt dokument

§ 31–2. Dokumentfalsk

§ 31–3. Lite dokumentfalsk

§ 31–4. Dokumentunndragelse

§ 31–5. Borttaking av grensemerke mv

§ 31–6. Uriktig erklæring bestemt til bruk som bevis

§ 31–7. Misbruk av legitimasjonspapir

§ 31–8. Pengefalsk

§ 31–9. Grov pengefalsk

§ 31–10. Forberedelse til pengefalsk

Kapittel 32. Bedrageri, skattesvik og annen økonomisk uredelighet

§ 32–1. Bedrageri

§ 32–2. Grovt bedrageri

§ 32–3. Lite bedrageri

§ 32–4. Skatte- og avgiftssvik

§ 32–5. Grovt skatte- og avgiftssvik

§ 32–6. Grovt uaktsomt skatte- og avgiftssvik

§ 32–7. Forsikringsbedrageri

§ 32–8. Grovt forsikringsbedrageri

§ 32–9. Villedende og uriktig selskapsinformasjon

§ 32–10. Kursmanipulering

§ 32–11. Grov kursmanipulering

§ 32–12. Grovt uaktsom kursmanipulering

§ 32–13. Svikaktig dobbeltsalg

§ 32–14. Krenking av sikkerhetsrett

§ 32–15. Bedrageriliknende overtredelse

Kapittel 33. Kreditorvern

§ 33–1. Uforsvarlige økonomiske disposisjoner

§ 33–2. Eksekusjonshindring

§ 33–3. Kreditorbegunstigelse

§ 33–4. Formuesforringelse ved insolvens mv

§ 33–5. Grov formuesforringelse ved insolvens mv

§ 33–6. Grovt uaktsom formuesforringelse ved insolvens mv

§ 33–7. Unnlatelse av å begjære oppbud mv

§ 33–8. Boforringelse under lovbestemt fellesforfølgning

§ 33–9. Grov boforringelse under lovbestemt fellesforfølgning

§ 33–10. Grovt uaktsom boforringelse under lovbestemt fellesforfølgning

§ 33–11. Medvirkning mv

13.2 Utkast til endringer i straffe- prosessloven 22. mai 1981 nr 25

§ 3 siste ledd andre punktum skal lyde:

Dette gjelder likevel ikke §§ 229 , 273 og 295 og ikke kapittel 9 a .

Ny § 43 a skal lyde:

Når en dom blir lest opp eller forkynt for den domfelte, gjøres vedkommende kjent med hva dommen går ut på. Den domfelte skal orienteres om hva eventuelle vilkår i dommen innebærer for den domfelte, og hva følgene av brudd på vilkårene vil kunne være. Ved dom på samfunnsstraff gjøres den domfelte også kjent med følgene av brudd på bestemmelsene gitt i eller i medhold av straffegjennomføringsloven, og av at den domfelte begår en ny straffbar handling før utløpet av gjennomføringstiden.

Dommeren kan også gi advarsel og formaning, eventuelt i et særskilt rettsmøte.

Hvis den domfelte skal følges opp av kriminalomsorgen og kriminalomsorgen ikke var til stede da dommen ble avsagt, underretter påtalemyndigheten straks kriminalomsorgen om dommen.

Ny § 62 a skal lyde:

Den offentlige påtalemyndighet skal påtale straffbare handlinger når ikke annet er bestemt ved lov.

For overtredelse av straffebud med en strafferamme inntil 2 års fengsel påtales forholdet bare når allmenne hensyn tilsier det. Ved vurderingen av om allmenne hensyn foreligger, legges det blant annet vekt på overtredelsens grovhet, hensynet til den alminnelige lovlydighet og om den fornærmede, en annen som har lidt skade ved overtredelsen, eller vedkommende berørte myndighet ønsker påtale.

§ 64 skal lyde:

Kongen i statsråd avgjør spørsmålet om påtale ved straffbare handlinger i tjenesten av embetsmenn og andre tjenestemenn tilsatt av Kongen. Riksadvokaten kan likevel beslutte at forfølgingen i en slik sak skal innstilles på grunn av bevisets stilling eller fordi straff ikke kan anvendes på forholdet.

Kongen i statsråd avgjør dessuten spørsmålet om å unnlate påtale etter § 69 ved:

  1. overtredelser av straffebud med en strafferamme inntil 21 års fengsel

  2. overtredelser av straffeloven kap 16, 17 og 18

§ 65 skal lyde:

Hvis ikke Kongen i statsråd skal gjøre vedtaket, avgjør riksadvokaten spørsmålet om påtale ved:

  1. overtredelser av straffebud med en strafferamme inntil 21 års fengsel

  2. overtredelser av straffeloven kap 16, 17 og 18 eller § 21–5

  3. overtredelser ved trykt skrift eller i kringkastingssending, unntatt overtredelse av straffeloven § 28–17

  4. sak mot utlending uten bopel i Norge i medhold av straffeloven § 1–7 nr 2.

§ 66 skal lyde:

Statsadvokaten avgjør spørsmålet om påtale i saker om overtredelser av straffebud med en høyere strafferamme enn ett års fengsel, når det ikke hører under Kongen i statsråd eller riksadvokaten.

Kongen i statsråd kan bestemme at statsadvokaten skal avgjøre spørsmålet om påtale i saker om overtredelser av straffebud med en strafferamme inntil ett års fengsel.

§ 67 skal lyde:

Politiet kan etterforske og reise siktelse i alle saker, herunder begjære rettens avgjørelse om bruk av tvangsmidler etter kap 14–17 og påkjære slike avgjørelser.

Politiet avgjør spørsmålet om påtale i saker om overtredelser av straffebud med en strafferamme inntil ett års fengsel, når det ikke hører under høyere påtalemyndighet. Kongen i statsråd kan bestemme at politiet avgjør spørsmålet om påtale i saker om overtredelser av straffebud med en strafferamme inntil seks års fengsel.

Politiet kan utferdige forelegg i saker om overtredelser av straffebud med en strafferamme inntil ett års fengsel, selv om spørsmålet om påtale hører under statsadvokaten.

Politiet kan for alle straffesaker beslutte at de skal overføres til megling i konfliktrådet, med mindre spørsmålet om påtale hører under Kongen i statsråd eller riksadvokaten. Kongen i statsråd kan som en prøveordning bestemme at også lensmannen i bestemte distrikter kan beslutte at saker om overtredelse av straffeloven §§ 21–11, 23–13, 26–11, 29–1, 29–3, 30–1, 30–2, 30–3, 30–6, 30–13 og 32–3 skal overføres til megling i konfliktråd.

Politiet kan reise sak om subsidiær fengselsstraff etter straffeloven § 9–3 første ledd.

Politiet kan beslutte inndragning etter § 214 a, § 214 b og legemiddelloven § 32 tredje ledd.

Politiet kan henlegge en sak av mindre alvorlig karakter når manglende etterforskingskapasitet gjør dette helt nødvendig og gjerningspersonen ikke er kjent.

Bagatellmessige saker kan avgjøres av politiet ved en advarsel på stedet når dette finnes rimelig.

Sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste har den myndighet som er nevnt i første ledd i de saker Kongen bestemmer.

I saker som gjelder anmeldelse av embets- eller tjenestemenn i politiet eller påtalemyndigheten for å ha begått en straffbar handling i tjenesten, kan Kongen bestemme at etterforskningen skal ledes av særskilte etterforskningsorganer etter nærmere regler. Det samme gjelder når påtalemyndigheten finner at det foreligger særlig mistanke om straffbar handling i tjenesten som tilsier at etterforskning igangsettes mot noen person som nevnt i første punktum eller når en mistenkt selv begjærer etterforskning. Statsadvokaten avgjør spørsmålet om påtale på grunnlag av innstilling fra etterforskningsorganene når påtalespørsmålet ikke hører under Kongen i statsråd eller riksadvokaten.

Selv om det ikke er grunn til mistanke om en straffbar handling, kan Kongen bestemme at etterforskning som nevnt i tiende ledd skal settes i verk dersom noen dør eller blir alvorlig skadet som følge av politiets eller påtalemyndighetens tjenesteutøvelse. Det samme gjelder dersom noen dør eller blir alvorlig skadet mens de er tatt hånd om av politiet eller påtalemyndigheten.

Med tjenestemenn i politiet menes i tiende og ellevte ledd også politihøgskolestudenter som er i praksis, og innkalte mannskaper fra politireserven.

§ 68 første ledd skal lyde:

Den myndighet som har avgjort spørsmålet om påtale , gjør vedtak om anke hvis ikke noe annet er bestemt i leddet her eller i påtaleinstruksen. I saker som nevnt i § 64 første ledd treffes vedtaket likevel av riksadvokaten. I saker hvor politiet har avgjort spørsmålet om påtale etter § 67 annet ledd annet punktum, treffes vedtaket av statsadvokaten. Har politiet i samme sak også avgjort spørsmålet om påtale etter § 67 annet ledd første punktum, treffer statsadvokaten vedtaket for alle forholdene. I de tilfellene som er nevnt i tredje og fjerde punktum, kan politiet likevel vedta dommen. I andre tilfeller hvor spørsmålet om påtale er avgjort av politiet, tar politimesteren avgjørelsen.

§ 69 skal lyde:

Istedenfor å reise straffesak kan påtalemyndigheten etter en samlet vurdering unnlate påtale såfremt slike særlige forhold er til stede at den finner at overveiende grunner taler for ikke å påtale handlingen.

Påtaleunnlatelse kan gis på vilkår av at siktede i prøvetiden ikke gjør seg skyldig i noen ny straffbar handling. Prøvetiden er to år fra den dag det blir besluttet å unnlate påtale, men ikke lenger enn foreldelsesfristen for adgangen til å reise straffesak for handlingen.

Påtaleunnlatelse kan også gis på vilkår som nevnt i straffeloven §§ 7–3, 7–4 og 7–5 nr 1 til 7. Gir siktedes forhold grunn til det, kan påtalemyndigheten i prøvetiden oppheve eller endre fastsatte vilkår og sette nye vilkår. Siktede skal så vidt mulig få adgang til å uttale seg om vilkårene før de fastsettes.

Sammen med påtaleunnlatelsen kan siktede forelegges en bot, selv om bot ikke er fastsatt som straff for lovbruddet. Vedtas ikke forelegget, kan påtaleunnlatelsen omgjøres.

§ 72 andre ledd oppheves.

§ 74 tredje og femte ledd skal lyde:

Forfølgningen kan også tas opp på ny dersom vilkårene for en påtaleunnlatelsebrytes. Tiltale må i så fall være reist, eller begjæring om dom i forhørsrett fremsatt, innen tre måneder etter utløpet av prøvetiden. Har siktede stått under tilsyn av kriminalomsorgen, skal kriminalomsorgen før tiltale reises eller dom i forhørsrett begjæres, gis adgang til å uttale seg.

Er forfølgning innstilt fordi en nødvendig forutsetning for å fremme saken manglet, kan den tas opp på ny om mangelen blir avhjulpet.

§ 80 oppheves.

§ 174 nytt første ledd skal lyde:

Personer under 16 år kan ikke pågripes.

Ny § 195 a skal lyde:

Når det er grunn til å anta at noen besitter ting som kan inndras etter straffeloven § 13–4 første ledd nr 2, kan vedkommende ransakes. Det samme gjelder når denne type gjenstander kan inndras etter straffeloven § 13–3 første ledd andre punktum.

§ 198 første ledd nytt nr 4 skal lyde:

4) som nevnt i § 195 a

Ny § 214 a skal lyde:

Beslaglagte gjenstander som er egnet til bruk ved legemsovertredelser, og som kan inndras etter straffeloven §§ 13–3 første ledd andre punktum eller 13–4 første ledd nr 2, kan besluttes inndratt av påtalemyndigheten. Når påtalemyndigheten utferdiger forelegg, bringer forholdet inn for forhørsretten eller reiser tiltale med påstand om straff, skal inndragningskravet likevel tas med i saken.

Eieren eller besitteren av en beslaglagt ting av særlig verdi skal, såfremt det er mulig, gis skriftlig underretning om påtalemyndighetens beslutning om inndragning. Saken kan kreves forelagt for retten innen 1 måned etter at underretningen er kommet frem. Har underretning ikke vært gitt, er fristen for å kreve saken inn for retten 6 måneder fra beslaget ble foretatt. Et krav som er fremsatt etter at fristen er utløpt, kan likevel tas til følge når oversittelsen ikke bør legges den til last som har fremsatt kravet, eller når særlige omstendigheter ellers tilsier det.

Ny § 214 b skal lyde:

Påtalemyndigheten kan beslutte inndragning av en beslaglagt ting dersom inndragning kan skje etter straffeloven § 13–8 og verken eieren, lovovertrederen eller besitteren er kjent. Eieren kan kreve saken forelagt for retten innen 6 måneder etter at vedtak om inndragning er fattet.

§ 227 oppheves.

§ 229 oppheves.

§ 236 skal lyde:

Første gang den fornærmede blir avhørt, skal han spørres om han har krav som han ønsker at påtalemyndigheten skal ta med i saken etter § 3. Krever han erstatning eller oppreising, bør beløpet nærmere angis og begrunnes.

§ 248 nytt tredje ledd skal lyde:

Dersom påtalen er betinget av allmenne hensyn, skal det framgå av siktelsen at slike hensyn foreligger.

Nåværende § 248 tredje og fjerde ledd blir fjerde og femte ledd.

§ 255 skal lyde:

Finner påtalemyndigheten at en sak bør avgjøres med bot, inndragning eller rettighetstap, kan den utferdige forelegg i stedet for å reise tiltale.

Rettighetstap som avgjøres ved forelegg, kan bare gjelde for inntil 3 år, og kan ikke gjelde tap av stilling, retten til å inneha stilling eller tap av retten til å utøve næringsvirksomhet, med unntak for binæring.

§ 256 første ledd nr 4 skal lyde:

4) fastsetting av den bot og i tilfelle den inndragning og det rettighetstap som kreves, og opplysning om påtalemyndighetens adgang etter straffeloven § 9–3 til å kreve fengselsstraff idømt når boten ikke betales,

§ 256 nytt andre ledd skal lyde:

Dersom den siktede har vært berøvet friheten i anledning saken og det ved fastsettingen av boten ikke er gitt fullt fradrag for frihetsberøvelsen, jf straffeloven § 14–4 femte ledd, skal det anmerkes i forelegget hvor mange dager som har kommet til fradrag.

§ 256 andre ledd blir tredje ledd.

§ 343 andre ledd nr 1 oppheves.

Kapittel 28 oppheves.

§ 428 andre ledd skal lyde:

En fornærmet som selv fremmer sitt krav, får partsstilling ved siden av påtalemyndigheten for så vidt gjelder kravet. Reglene om påtalemyndigheten i kap 21 til 24 og kap 26 til 27 får tilsvarende anvendelse så langt de passer. Dette har likevel ingen betydning for den fornærmedes stilling som vitne.

§ 429 oppheves.

§ 455 første ledd skal lyde:

Politiet gjør vedtak om fullbyrding av dom i sak hvor politiet har påtalekompetanse eller hvor saken er avgjort med bot. I tillegg gjør politiet vedtak om fullbyrding i sak avgjort ved forelegg. For øvrig treffes beslutningen av statsadvokaten.

§ 474 skal lyde:

I fredstid avgjør kompetent påtalemyndighet i henhold til kapittel 7 spørsmålet om påtale i saker om militære forbrytelser. Generaladvokaten, førstekrigsadvokaten og krigsadvokaten har samme kompetanse til å utferdige forelegg som politiets embets- og tjenestemenn med påtalemyndighet.

I krigstid avgjør generaladvokaten eller førstekrigsadvokaten spørsmålet om påtale i saker om militære forbrytelser når det ikke hører under Kongen i statsråd eller riksadvokaten. I unntakstilfeller kan avgjørelse treffes av statsadvokaten. Krigsadvokaten har samme kompetanse til å utferdige forelegg som politiets embets- og tjenestemenn med påtalemyndighet.

Til forsiden