5 Strafferammer

5.1 Innledning

I Straffelovkommisjonens opprinnelige mandat fra 1980 heter det:

«En sentral oppgave for kommisjonen blir å vurdere hvor strengt de enkelte lovbruddstyper skal behandles. I denne forbindelse må de ulike lovbruddstyper veies mot hverandre, og hensynet til rettferd stå sentralt.»

I tilleggsmandatet fra 1994 er dette formulert slik:

«Departementet ser følgende målsetninger som særlig viktige: … – at det vurderes hvor strengt de forskjellige lovbruddene skal behandles. I denne forbindelsen må de ulike straffebudene veies mot hverandre, og hensynet til rettferdighet stå sentralt.»

Daværende stud jur Runar Torgersen fikk 12. mai 1999 i oppdrag å utrede enkelte spørsmål i tilknytning til fastsettelse av strafferammer. I mandatet for dette oppdraget heter det blant annet:

«Til bruk for kommisjonens vurdering av hva den bør vektlegge ved fastsettingen av strafferammer, ønskes en empirisk undersøkelse av hva lovgiver tidligere har lagt vekt på ved fastsetting av strafferammer. Det vil være av særlig interesse for kommisjonen å vite om det tidligere har vært foretatt en slik veiing av ulike lovbrudd mot hverandre, som kommisjonen er bedt om å foreta, men det har også betydning å finne ut hvilke andre hensyn som har vært vektlagt. Dersom det skulle vise seg at fastsetting av strafferammene gjennomgående har vært gjort bare med en kortfattet, eller eventuelt uten nærmere begrunnelse, er det også av interesse for kommisjonen å få brakt dette på det rene.

…

Målet for den empiriske undersøkelsen og analysen av funnene vil være å foreta en vurdering de lege ferenda av hva lovgiver bør legge vekt på ved fastsettingen av strafferammer. Foruten hensyn som har vært vektlagt i lovforarbeider, kan det i vurderingen også trekkes inn refleksjoner som gjøres underveis i arbeidet med den empiriske undersøkelsen, for eksempel i form av hensyn som burde vært vektlagt.»

Runar Torgersen avga sin utredning 20. mars 2000. I avsnitt 5.2 nedenfor gjengis den delen av utredningen som behandler strafferammesystemet i straffeloven 22. mai 1902 nr 10, ulike hensyn av betydning for strafferammene og forholdet mellom de ulike straffebudene. Dette er de opprinnelige kapitlene 3 til 5 i utredningen.

Mange av de hensynene som behandles i utredningen om strafferammer, er også av betydning for de kriminaliseringsspørsmålene som behandles i kapittel 4, jf avsnitt 4.2.1 foran.

I avsnitt 5.3 nedenfor gir kommisjonen sine generelle bemerkninger til utredningen. I avsnitt 5.4 presenterer kommisjonen strafferammesystemet i utkastet til ny straffelov. I avsnitt 5.5 gjøres det rede for kommisjonens holdning til enkelte viktige hensyn av betydning for fastsettelsen av strafferammene. Harmonisering av strafferammene er en av hovedoppgavene i utredningsarbeidet. Kommisjonen søker å gjennomføre harmoniseringen blant annet ved å oppstille enkelte retningslinjer som den legger til grunn ved fastsettelsen av strafferammene. Disse retningslinjene er behandlet i avsnitt 5.5.3 nedenfor. For at harmoniseringen skal kunne opprettholdes i framtiden, anbefaler kommisjonen at disse retningslinjene følges opp i senere lovgivningsarbeid.

5.2 Utdrag av Runar Torgersens utredning om fastsettelse av strafferammer

5.2.1 Strafferammesystemet

5.2.1.1 Begrepet «strafferamme»

Med strafferammen for et lovbrudd forstås vanligvis den samlede straffetrussel som loven oppstiller. Straffeloven opererer med seks ulike straffarter: Fengsel, hefte, samfunnstjeneste, bot og rettighetstap (etter § 29) som alminnelige straffer, jf. § 15 og rettighetstap (etter §§ 30 og 31) og oppholdsforbud som tilleggsstraffer, jf. § 16. Ofte siktes det imidlertid først og fremst til lovens rammer for fengselsstraff når det henvises til lovens strafferammer. Fordi temaet i denne utredningen hovedsakelig er rammene for fengselsstraff, vil begrepet her bli brukt på denne måten. Vi kan altså definere strafferammen som intervallet mellom korteste og lengste fengselsstraff som kan idømmes for en lovovertredelse. Kun i to tilfeller kjenner loven absolutt bestemt straff. Strl. § 100 setter 21 års fengsel som eneste straff for kongemord eller forsøk på dette. Mil. strl. § 79 har tjenestens tap som eneste aktuelle straff. I disse tilfellene er det altså ikke noe intervall mellom maksimum og minimum. Ellers har domstolene alltid større eller mindre grad av valgfrihet ved straffutmålingen.

Flere ulike presiserende uttrykk for strafferammene forekommer i litteratur og lovforarbeider. Terminologien som benyttes er noe vekslende. I denne utredningen brukes hovedstrafferamme eller ordinær strafferamme om strafferammen etter hovedregelen som regulerer straffansvaret for en handlingstype. Sidestrafferamme brukes om strafferammen for særlige typetilfeller. Øvre og nedre ordinære strafferamme brukes om ytterpunktene i hovedstrafferammen for en handlingstype. Øvre og nedre strafferamme brukes om ytterpunktene i strafferammen for særlige typetilfeller. Minstestraff brukes om nedre strafferamme, eller nedre ordinære strafferamme når denne er høyere enn 14 dager, jf. strl. § 17, 1. ledd litra a. Maksimumsstraff brukes som samlebetegnelse på øvre ordinære og øvre strafferamme. Der det ikke kan misforstås, brukes bare strafferamme om alle disse presiserende uttrykkene.

5.2.1.2 Straffelovgivningens regulering av strafferammene

Strafferammen i de enkelte straffebud og lovens alminnelige regler om fengselsstraffens lengde

Adgangen til å idømme fengselsstraff for et lovbrudd kan avhenge av flere bestemmelser. Straffebudet kan selv angi den ordinære strafferammen. I enkelte straffebud angis det egne sidestrafferammer for særlige typetilfeller, se for eksempel strl. § 233, 2. ledd, som fastsetter en øvre strafferamme på 21 år for ulike former for kvalifisert drap. Sidestrafferammer kan man også finne i egne bestemmelser som angår flere straffebud, se for eksempel strl. § 232. Dessuten kan særlige typetilfeller av samme art være skilt ut i egne bestemmelser. Et eksempel er inndelingen i grovt tyveri/tyveri/naskeri i strl. §§ 258, 257 og 391 a. Dersom øvre- og/eller nedre ordinære strafferamme ikke følger av de enkelte straffebud, gjelder strl. § 17, 1. ledd litra a. Etter denne bestemmelsen er minste fengselsstraff 14 dager og maksimumsstraff 15 år, men 20 år ved konkurrens. § 17, 1. ledd litra b åpner for at fengsel inntil 21 år kan idømmes når det er særlig bestemt.

Den alminnelige nedre strafferamme på 14 dager er aldri angitt i de enkelte straffebud. De enkelte bestemmelser angir imidlertid som regel øvre ordinære strafferamme. I de bestemmelsene som har minstestraff uten at det angis noen øvre maksimumsstraff kommer lovens alminnelige maksimumsstraff på 15 år til anvendelse. Dette gjelder også når minstestraffen følger av en sidestrafferamme og den øvre ordinære strafferammen er lavere enn 15 år. For eksempel ved voldtekt til samleie, som utløser minstestraffen på 2 år etter strl. § 192, blir altså øvre strafferamme 15 år selv om ordinær øvre strafferamme for voldtekt er 10 år.

Dersom en bestemmelse har en høyere strafferamme enn 15 år, er den alltid 21 år, jf. strl. § 17, 1. ledd litra b. I krigstid kan imidlertid overtredelse av den militære straffelov straffes med fengsel på livstid, jf. bestemmelsene i lovens kapittel 8.

Bestemmelser om adgangen til å fravike lovens strafferammer

Domstolenes frihet ved straffutmålingen reguleres ved siden av reglene om strafferammene også av regler for når disse kan fravikes. Reglene om konkurrens i strl. § 62 utvider strafferammen med inntil halvparten av den høyeste straff som er anvendelig for noen av de påtalte lovovertredelsene, når «nogen i samme eller i forskjellige Handlinger [har] forøvet flere Forbrydelser eller Forseelser». En del bestemmelser har dessuten sidestrafferammer for gjentagelsestilfeller som hjemler lengre fengselsstraff enn det som følger av hovedstrafferammen. For at disse sidestrafferammene skal kunne anvendes må vilkårene i strl. § 61 være oppfylt, men § 61 er altså ikke en selvstendig hjemmel for strengere straff enn det som følger av strafferammene. Mil. strl. 22. mai 1902 nr. 13 § 28 har en bestemmelse om adgang til å idømme strengere straff enn det som følger av lovens strafferammer, når flere krigsmenn har vært sammen om en handling som er straffbar etter den militære straffelov.

Loven har flere regler om når domstolene kan gå under minstestraffen for de relativt få straffebud som har minstestraff. Straffeloven har slike regler i §§ 51, 55, 56, 57, 58 og 59. I spesiallovgivningen er det gitt hjemmel for å idømme mildere straff enn den fastsatte minstestraff i lov om straff for utlendske krigsbrottsmenn av 13. desember 1946 nr. 14 § 5 og i lov om overføring av domfelte av 20. juli 1991 nr. 67 § 7 litra d, 2. pkt.

Domstolene kan som hovedregel ikke utmåle lavere fengselsstraff enn 14 dager, jf. strl. § 17. Ved dom på bot fastsettes imidlertid en subsidiær fengselsstraff fra 1 dag til 3 måneder eller inntil 4 1/2 måned ved konkurrens, jf. strl. § 28. Også ved etterskuddsdom etter strl. § 64, 1. ledd kan fengsel under 14 dager idømmes. Det samme gjelder ved særskilt dom etter 2. ledd.

Også reglene om straffutmålingsutsettelse etter strl. § 52 nr. 1 har betydning for domstolenes adgang til å ilegge straff. Denne regelen gir ikke domstolene noen egentlig adgang til å gå under en eventuell minstestrafferamme. Bestemmelsen innebærer imidlertid at domstolene ikke tvinges til å ilegge minstestraffen ved at det ikke utmåles noen straff, men kun fastsettes en prøvetid og eventuelt vilkår etter strl. § 53.

5.2.1.3 Strafferammenes rettslige betydning

Oversikt

Ved siden av å være skranker for hvilken straff som kan idømmes av domstolene, har strafferammene både materiell og prosessuell betydning i en rekke sammenhenger. Her gis en oversikt over de viktigste rettslige implikasjoner av strafferammene. 1

I forhold til straffeprosessloven og straffelovens alminnelige del tar fremstillingen sikte på en nokså omfattende oversikt. Det er i disse to lovene man finner de fleste bestemmelsene som tillegger strafferammene betydning. Fremstillingen er så vidt omfattende på dette punkt fordi det er nødvendig å vise strafferammenes sentrale betydning som lovteknisk verktøy. Dette får betydning i pkt. 5.2.2.13 hvor betydningen av lovtekniske hensyn for fastsettelsen av strafferammene behandles.

Det er viktig å være oppmerksom på at det også i annen lovgivning enn straffeprosessloven og straffelovens alminnelige del finnes mange bestemmelser som bruker strafferammer som reguleringskriterium. Et eksempel er utleveringslovgivningen. I utleveringsloven av 13. juni 1975 nr. 39 § 3 nr. 1 settes det som vilkår for utlevering at den handling det gjelder kan medføre fengsel i mer enn 1 år. § 11 bestemmer videre at utlevering ikke kan skje når den som begjæres utlevert, er under forfølgning for en annen handling her i riket som kan medføre fengsel i mer enn 2 år. Lov om utlevering av lovbrytere i Norden av 3. mars 1961 nr. 1 bestemmer i § 2 at utlevering av norsk statsborger kan skje hvis den handling det gjelder eller tilsvarende handling etter norsk lov kan medføre høyere straff enn fengsel i 4 år. § 6 bestemmer at utlevering ikke kan skje når den som er begjært utlevert, er under forfølgning her i riket for en annen handling som kan medføre frihetsstraff i minst 2 år.

Det forekommer at strafferammen i et straffebud avhenger av strafferammen i bestemmelser som knyttes til straffebudet. Strafferammen i strl. § 131 om bistand til ulovlig unnvikelse fra lovlig frihetsberøvelse øker således fra 3 til 5 år når den som rømmer, er dømt eller siktet for en forbrytelse som kan medføre fengsel i 21 år.

Regulering av grensen for det straffbare ved hjelp av strafferammer finner man i f.eks. strl. §§ 134 og 227.

Bestemmelser om tvangsmidler

Straffeprosessloven opererer med ulike uttrykksmåter for å presisere kravet til strafferammen der denne er tillagt betydning for adgangen til å anvende tvangsmidler. For de fleste bestemmelsene brukes formuleringene «fengsel i mer enn x måneder/år», «fengsel i x år eller mer» eller «ikke fengsel i mer enn x år». Den nærmere fortolkningen av kravet til strafferammen vil variere i de ulike bestemmelsene. I noen tilfeller er det bestemt at økning av strafferammen på grunn av gjentagelse eller sammenstøt av forbrytelser ikke kommer i betraktning, se for eksempel strpl. § 172. Forhøyelse av strafferammen i krigstid er uten betydning i alle fall i forhold til bestemmelser i straffeprosessloven, jf. strpl. § 481.

Gjennomgående er det bare fengsels straffens størrelse som kommer i betraktning. Dette er imidlertid annerledes i forhold til anledningen til å anvende tvangsmidlene i §§ 171, 184, 202 a og 220 hvor formuleringen «høyere straff enn fengsel i 6 måneder [evt. 2 år]» brukes. Her regnes straffetrusselen som «høyere enn fengsel i 6 måneder [evt. 2 år]» dersom den åpner eksplisitt for bot i tillegg til fengselsstraff. 2 Tilleggsstraff etter strl. § 26 a, 1. ledd får ingen betydning, jf. bestemmelsens 2. ledd.

Straffeprosessloven bruker straffelovgivningens strafferammer som avgrensningskriterium for adgangen til å benytte en rekke tvangsmidler. Pågripelse som ikke er hjemlet i § 171, kan på nærmere vilkår foretas når den straffbare handling som skal danne grunnlag for pågripelsen, har en strafferamme på 10 års fengsel eller mer, jf. § 172. Etter § 194 (ransakelse av hus eller rom i et nærmere bestemt område) er grensen fengsel i 8 år eller mer. For sikring av mistenktes formue ved unndragelse av straffens forfølgning etter § 220, er grensen fengsel i 2 år eller mer. For flere viktige tvangsmidler er grensen fengsel i 6 måneder, jf. §§ 171 og 184, 2. ledd (pågripelse og varetektsfengsling), 195, 2. ledd (personlig ransaking av andre enn mistenkte), 198, 1. ledd, nr. 3 (ransaking uten rettens beslutning etter § 197), 202 a (skjult fjernsynsovervåking av offentlig sted) og 211 (beslag av korrespondanse). Straffbart forhold som kan medføre frihetsstraff , er betingelse for å anvende de tvangsmidlene som er hjemlet i §§ 187, 1. ledd (fortsatt fengsling av domfelt), 192 (ransaking av bolig, rom eller oppbevaringssted) og 195, 1. ledd (personlig ransaking).

Frihetsstraff er også reguleringskriteriet i §§ 157 (kroppslig undersøkelse og innhenting av blodprøve eller annen undersøkelse) og 160 (innhenting av fingeravtrykk og fotografering) i straffeprosesslovens kapittel 12 om granskning.

Ved lov av 3. desember 1999 ble det gjort nokså dyptgripende tillegg og endringer i straffeprosesslovens regler om tvangsmidler. 3 Lovgivningens strafferammer er her i høy grad blitt brukt som avgrensningskriterium for når de ulike tiltak kan anvendes. Straffelovkommisjonen uttrykte skepsis mot en slik regulering i sin høringsuttalelse. 4

Lovbrudd som kan medføre fengselsstraff i 10 år eller mer, er brukt som kriterium i strpl. §§ 200 a, 1. ledd (ransaking uten underrettelse), 202 c (teknisk sporing av klær og annet som den mistenkte bærer på seg) og 216 a, 1. ledd, litra a (kommunikasjonsavlytting). Strafferamme på 5 år eller mer er brukt som vilkår etter §§ 202 b (teknisk sporing av kjøretøy, gods eller andre gjenstander), 216 b, 1. ledd, litra a (kommunikasjonskontroll) og 210 b (pålegg om fremtidig utlevering av bevismateriale). Høyere straff enn fengsel i 6 måneder er kriterium etter §§ 208 a (utsatt underretning til mistenkte om beslag) og 210 a (utsatt underretning til mistenkte om utleveringspålegg). Avlytting eller opptak av samtale hvor politi eller en samtykkende samtalepart deltar etter § 216 l, 1. ledd, setter trussel om frihetsstraff i den relaterte straffebestemmelse som vilkår for bruk av tiltaket.

Bestemmelser om påtalekompetanse

Riksadvokaten har som hovedregel påtalekompetansen i forhold til forbrytelser med strafferamme på 21 år, jf. strpl. § 65 nr. 1. Kongen i statsråd har kompetansen til å unnlate påtale for forbrytelser med strafferamme på 21 år, jf. § 64, 2. ledd. For øvrig er skillet forbrytelse/forseelse av stor betydning for spørsmålet om påtalekompetanse, jf. nedenfor i dette underpunktet.

Bestemmelser om avgjørelses- og domskompetanse

Politiet har etter nærmere regler gitt i påtaleinstruksen § 22–2 kompetanse til å utstede forelegg i saker om forbrytelser som ikke kan medføre fengsel i mer enn 1 år, jf. strpl. § 67, 3. ledd. Det følger av § 248 at saker om forbrytelse med en strafferamme på mer enn 10 år ikke kan behandles i forhørsretten. § 276, 4. ledd bestemmer at saker om forbrytelser som etter loven kan medføre fengsel i mer enn 6 år, ikke kan settes med dommerfullmektig.

Bestemmelser om saksbehandling

Straffeprosessloven § 76 bestemmer at en statsadvokat som hovedregel skal aktorere saker om forbrytelse som kan medføre fengsel i mer enn 6 år. § 333 åpner for adgang til skriftlig behandling ved anke av straffutmålingsspørsmålet og saksbehandlingen når forbrytelsen det gjelder ikke kan straffes med mer enn fengsel i 6 år. Strl. § 25 bestemmer at frihetsstraff inntil 4 måneder fastsettes i dager, frihetsstraff over 4 måneder fastsettes i måneder og år.

Bestemmelser om domstolens sammensetning

Straffeprosesslovens § 276, 2. ledd åpner under visse forutsetninger for utvidelse av byretten til to fagdommere og tre meddommere når saken gjelder en forbrytelse som etter loven kan medføre fengsel i mer enn 6 år. Ved straffutmålingsanke i sak om forbrytelse som kan medføre fengsel i mer enn 6 år, settes lagmannsretten med fire meddommere, jf. § 332. Som hovedregel skal lagmannsretten settes med lagrette når det er anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og anken gjelder straff for forbrytelse som etter loven kan medføre fengsel i mer enn 6 år, jf. § 352, 1. ledd.

Bestemmelser om rettsmidler

Straffeprosessloven § 321, 3. ledd fastsetter at anker som angår forbrytelse som etter loven kan medføre fengsel i mer enn 6 år, som hovedregel ikke kan nektes fremmet. § 393, 2. ledd begrenser adgangen til gjenopptagelse til skade for siktede når den straffbare handling som påstås forøvet, ikke kan medføre fengsel i mer enn 3 år.

Bestemmelser om foreldelse

Straffeloven har bestemmelser om straffbortfall ved foreldelse i kapittel 6. Foreldelsesfristen reguleres med utgangspunkt i strafferammen, jf. §§ 67 (ikke pådømt forhold) og 71 (idømt frihetsstraff) med visse tilpasninger for andre straffarter enn fengsel, jf. §§ 70 (inndragning), 73 a (samfunnstjeneste) og 74 (ilagt bot).

Adgangen til å la rettighetstap tre i stedet for annen straff

Rettighetstap etter strl. § 29 kan som hovedregel tre i stedet for annen straff, jf. § 15, 3. ledd, 1. pkt. Når loven fastsetter frihetsstraff i minst 1 år for det straffbare forhold, er det imidlertid ikke adgang til å la rettighetstapet tre i stedet for frihetsstraffen, jf. § 15, 3. ledd, 2. pkt.

Adgangen til utvidet inndragning

Strl. § 34 a, 1. ledd åpner for utvidet inndragning ved en eller flere forbrytelser som kan medføre fengsel i 6 år eller mer, jf. litra a, og ved forbrytelse som kan medføre fengsel i 2 år eller mer ved gjentagelse, jf. litra b.

Skillet forbrytelse/forseelse

Straffbare handlinger som er plassert i straffelovens annen del, er forbrytelser, de som er plassert i lovens tredje del er forseelser. I forhold til spesiallovgivningen bestemmes skillet mellom forbrytelse og forseelse i utgangspunktet av strafferammen. Derfor kan strafferammene indirekte ha rettslig betydning når skillet mellom forbrytelse og forseelse er tillagt betydning i lovgivningen.

Brudd på straffebud i spesiallovgivningen som kan medføre fengsel i 3 måneder eller mindre, er forseelser. Lovbrudd som kan medføre fengsel i mer enn 3 måneder, er forbrytelser, med mindre loven bestemmer at de er forseelser, jf. strl. § 2. Se dessuten den forsåvidt overflødige strl. ikr. § 5 i forhold til den eldre spesiallovgivning og mil. strl. § 2 i forhold til militære forbrytelser og forseelser. Det er ikke uvanlig at loven bestemmer at lovbrudd er forseelser selv om strafferammen er langt strengere enn fengsel i 3 måneder. Et praktisk viktig eksempel er veitrafikkloven § 31, som har en strafferamme på fengsel i 1 år, men som likevel bestemmer at overtredelse regnes som forseelse. Tilsvarende gjelder for alkoholloven §§ 10–1 og 10–2 hvor strafferammen er henholdsvis 6 måneder og 2 år.

Skillet mellom forbrytelse og forseelse har betydning i en rekke sammenhenger, både materielt og prosessuelt. De viktigste materielle bestemmelsene hvor skillet mellom forbrytelse og forseelse er tillagt betydning, er strl. §§ 49, 2. ledd (straffbarhet for forsøk), 40, 2. ledd (uaktsomhet som skyldkrav ved ekte unnlatelsesforseelser), 58, jf. 59 (bortfall av straff ved visse særlig unnskyldelige former for samvirke) og 61, 1. ledd (om skjerpet straff ved gjentagelse). Skillet er dessuten tillagt betydning i strl. §§ 12, nr. 4 litra b (straffbarheten av forbrytelse foretatt i utlandet) og 41 (straffansvar for underordnede for overtredelse av forseelsesbestemmelse som bare retter seg mot overordnede).

Prosessuelt er skillet mellom forbrytelse og forseelse viktigst i forhold til reglene om hvem som kan påtale et lovbrudd. Etter strpl. § 67, 2. ledd, 1. pkt. kan politiet påtale forseelser. En utvidelse av politiets påtalekompetanse er gitt i påtaleinstruksen § 22–2 med hjemmel i strl. § 67, 2. ledd, 2. pkt. for noen praktisk viktige bestemmelser. Forbrytelser må som hovedregel påtales av statsadvokaten, jf. § 66, når ikke Kongen i statsråd eller riksadvokaten har påtalekompetansen etter §§ 64 eller 65. I forhold til påtalekompetansen ved straffbart militært forhold, se strpl. § 474. Skillet mellom forbrytelse og forseelse har videre betydning for hvem som er kompetent til å treffe vedtak om fullbyrdelse av straff, jf. strpl. § 455, 1. ledd. Dessuten er det bare bøter for forbrytelser som føres i det sentrale strafferegisteret, jf. lov av 11. juni 1971 nr. 52 § 1, 1. ledd nr. 2. Derfor er det bare disse som kommer med i utskrifter fra strafferegisteret etter lovens § 2. Skillet hadde større prosessuell betydning før vedtagelsen av den nåværende straffeprosesslov av 1981. 5

5.2.1.4 Betydningen av straffens innhold og ordningen med løslatelse på prøve

En vurdering av hvilke strafferammer som skal fastsettes, bør ikke skje uavhengig av den nærmere utforming av den samlede reaksjonslovgivningen. Man må ta i betraktning hvilken reell straff som blir konsekvensen av de domfellelsene som strafferammene er skranker for.

Straffartens intensitet er selvsagt av stor betydning for hvordan straffen vurderes. Denne vil kunne variere mye også for ulike typer fengselsstraff. Frem til 1958 opererte man med en mulighet for skjerpet straff, praktisert ved at fengselsstraffen ble utholdt med hardt sengeleie eller på vann og brød. Tiden ble da satt lavere enn for alminnelig fengsel. Strl. § 19, 1. ledd lød opprinnelig:

«Skjærpet Fængsel er enten Fængsel paa Vand og Brød indtil 20 eller Fængsel med haardt Natteleie indtil 30 Dage, og svarer 1 Dag af den første og 2 Dage av den siste Art til 3 Dages almindeligt Fængsel.»

Ordningen med skjerpet fengsel ble opphevet ved lov 12. desember 1958 nr. 1. I dag ville en slik skjerping av straffen bryte med de prinsippene som gjelder for fangebehandling etter nasjonal rett, og det er usikkert om det ville være adgang til en slik ordning etter folkerettslige regler. Mildere soning med høyere grad av frihet er imidlertid aktuelt. Flere alternativer er her aktuelle. 6 I Norge finnes nokså ulike soningsanstalter, fra strenge sikkerhetsavdelinger til frisoningsavdelinger. Slike ulikheter trekkes i liten grad inn ved lovgivers vurdering av strafferammene. Men det er vel en grense for hvor forskjellig frihetsberøvelse kan praktiseres innenfor rammene av hva det er nærliggende å kalle for samme straffart. I Sverige har det vært prøvd ut en ordning med elektronisk overvåkning i hjemmet. 7 Ordningen skal i prinsippet være like inngripende som fengsel, men det er klart at dette er noe ganske annet enn soning i et tradisjonelt fengsel. For slike ordninger kunne man tenke seg særskilte strafferammer.

Videre må strafferammene sees i lys av at det har vært praktisert en rutinemessig prøveløslatelse av innsatte, jf. strl. §§ 17, 3. ledd, jf. 26, jf. fengselsloven kapittel 4 særlig § 35. Dette reduserer nødvendigvis den reelle utholdte straff. Ved endring av regler som har betydning for hva som blir den reelle konsekvensen av en utmålt straff, må strafferammene eller straffutmålingspraksis ved domstolene tilpasses de nye reglene dersom man ønsker å opprettholde det etablerte straffenivå for de ulike forbrytelser. En tilpasning av domstolenes utmålingspraksis er kanskje det mest aktuelle, men også en tilpasning av strafferammene kan være aktuelt for å sikre at domstolene får kompetanse til å ilegge en passende reell straff.

I NOU 1988: 37 – Ny fengselslov s 113–114, ble det foreslått å oppheve den någjeldende ordningen med løslatelse på prøve. Det ble samtidig forutsatt at dette måtte få konsekvenser for straffutmålingen ved domstolene, idet det ble sterkt presisert at en økning av den reelle soningstid ikke var tilsiktet. I straffegjennomføringsloven § 42 er imidlertid dagens prøveløslatelsesordning i det vesentlige videreført. Endringene i fengselslovgivningen bør derfor ikke få noen betydning for lovgivningens strafferammer.

5.2.1.5 Forholdet mellom strafferammer og straffutmåling

5.2.1.5.1 Lovkravets betydning som skranke for strafferammene

Grunnloven § 96 knesetter prinsippet om at straff bare kan ilegges på grunnlag av lov. Dette såkalte «lovkravet» fortolkes vanligvis slik at det stilles visse krav til spesifikasjon i straffebestemmelsen. Det er i forhold til gjerningsbeskrivelsens innhold det har vært vanlig å problematisere kravene til spesifikasjon. 8 I forhold til strafferammen er kravene til spesifikasjon små. Det antas imidlertid at det ikke er tilstrekkelig bare å stille opp en straffetrussel. Hvilken straffart som er aktuell må angis. 9 For øvrig er det vanlig å fortolke lovkravet slik at det ikke står i veien for å operere med vide strafferammer som gir domstolene et vidt spillerom. 10 Straffelovkommisjonen mener det er tvilsomt om lovkravet stiller krav til angivelse av et uttrykkelig maksimum for fengselsstraffen. 11 Slikt maksimum følger imidlertid alltid av loven – enten uttrykkelig eller av de generelle regler, jf. pkt. 5.2.1.2. Derfor spiller dette spørsmålet ingen praktisk rolle som skranke for fastsettelsen av strafferammer og drøftes ikke nærmere her.

For bot gjelder det ikke lenger noen maksimumssatser. Det er heller ikke noen maksimaltid for bruk av sikringsmidler, selv om retten må fastsette en lengstetid i dommen. Sikring er formelt ikke straff, men en slik «fengslig forvaring» som det er snakk om, adskiller seg ikke innholdsmessig fra vanlig fengselsstraff. Det har såvidt vites ikke vært hevdet fra noe hold at lovkravet står i veien for disse ordningene, jf. NOU 1983: 57 s 118, 1. spalte.

5.2.1.5.2 Strafferammenes funksjoner

Behovet for en presisering av strafferammenes funksjoner – utgangspunkt og oversikt

Strafferammene angir i prinsippet yttergrensene for den straffen som lovgiver forutsetter at skal kunne idømmes etter de ulike straffebestemmelser. 12 På denne måten utgjør strafferammene skranker for domstolene i straffespørsmålet. Lovgiver må derfor sørge for at det er rom for å idømme passende straff i de mildeste og de mest graverende tilfeller som kan tenkes subsumert under en aktuell straffebestemmelse. Det kan også være aktuelt med en viss margin i forhold til de tilfellene man klarer å forestille seg. Virkeligheten kan fremskaffe skjerpende eller formildende omstendigheter som man på forhånd vanskelig kunne forutse. Men strafferammene bør i utgangspunktet ikke settes videre enn det som er nødvendig for å gi rom for passende straffer. Det ville innebære at domstolene ble gitt kompetanse til å ilegge straffer som ikke ansees som rimelige av lovgiver.

Ved siden av å være skranker for straffutmålingen har strafferammene som nevnt også materiell og prosessuell betydning i en rekke sammenhenger, jf. pkt 5.2.1.3. Betydningen av dette for fastsettelsen av strafferammer behandles nærmere i pkt. 5.2.2.13.

Det er dessuten grunn til å peke på to andre funksjoner som har betydning ved fastsettelsen av strafferammer: Strafferammenes signalfunksjon og strafferammenes veiledende funksjon ved straffutmålingen . Hvordan disse funksjonene vurderes – i forhold til utgangspunktet om at strafferammene skal angi adekvate skranker for domstolene og i forhold til hverandre – er et viktig spørsmål. Betoning av ulike funksjoner kan lede til forskjellig resultat ved fastsettelse av strafferammer fordi det kan være en konflikt mellom funksjonene.

Man kan ikke oppnå strafferammer som i tillegg til å være adekvate skranker for domstolene også gir et presist signal om lovgivers prioritering av de ulike interesser, samtidig som de er veiledende for straffutmålingen, såvel for de typiske forgåelser som i yttertilfellene. De koordineringsproblemer som oppstår mellom strafferammenes ulike funksjoner, kan ikke løses ved noen enkel formel, men det er viktig å være klar over at det ikke bare er én enkelt funksjon som er aktuell ved fastsettelsen av strafferammer.

Strafferammenes signalfunksjon

Lovgiver har i mange sammenhenger gitt uttrykk for at strafferammene har en signalfunksjon ved at de gir uttrykk for lovgivers prioritering eller verdivurdering av de strafferettslig vernede interesser. Hvilke signaler som kommuniseres til allmennheten, kan imidlertid være noe uklart. Straffetruslenes øvre grense vil jo, hvis man legger vekt på at strafferammene skal gi adekvate skranker for domstolene, være fastsatt med tanke på de mest alvorlige overtredelsene av den aktuelle bestemmelse. Allmennheten kan imidlertid i mange tilfeller tenkes å ha de typiske overtredelser eller særlige typetilfeller i tankene i forhold til en straffebestemmelse, og det er svært forskjellig fra straffebud til straffebud hvor i strafferammeintervallet straffen for normalovertredelsene ligger. Strafferammene er derfor ikke nødvendigvis egnet til å gi presise signaler om hvordan ulike handlinger vurderes fra lovgiverhold. At det kan være uklart hvilke situasjoner lovgiver har hatt i tankene ved fastsettelsen av strafferammer, ser man til tider når ulike straffbare handlinger holdes opp mot hverandre i lovforarbeidene. 13

Strafferammenes signalfunksjon har en side mot straffetruslenes symbol- og moraldannende funksjon, som behandles i pkt. 5.2.2.3.2.

Forholdet mellom strafferammene i dagens straffebud gir – i alle fall i noen grad – uttrykk for samfunnets vurdering av de ulike handlinger. Det er imidlertid flere forhold som gjør at straffeloven ikke fremstår som en fingradert normkatalog. Strafferammene er ikke fullt ut resultat av bevisst styring på bakgrunn av de til enhver tid rådende samfunnsforhold. Tradisjon og historie spiller formodentlig en ikke ubetydelig rolle, og endringer i straffelovgivningen tar tid. Endrede samfunnsforhold og holdninger til ulike forbrytelser fanges ikke opp over natten. Allerede ved den første større delrevisjonen av straffeloven (sedelighetskapittelet i 1927) ble det påpekt at lovens strafferammer ikke på alle punkter kunne være et gjennomtenkt og dekkende uttrykk for lovgivers vurdering av forholdet mellom de ulike lovbrudd. 14 Det er vel imidlertid klart at Straffelovkommisjonen av 1885 tok sikte på harmoni i sitt eget arbeide. Ved siden av å være et nokså selvsagt mål kan følgende utsagn underbygge dette:»[Straffen] maa dog ikke være større, end en saadan [uaktsomhet] i og for sig kan forskylde, og navnlig ikke høiere, end at Forholdsmæssighed mellem den og Lovens øvrige Straffesatser bevares» 15 og «Når f.eks. kap. 14 § 6 i betydelig Grad skjærper straffen, hvor den Fornærmede er en frugtsommelig Kvinde, opkommer herved den Selvmodsigelse, at det kan blive en langt større Forbrydelse at dræbe et Menneske og et Foster end to Mennesker.» 16

Strafferammenes veiledende funksjon ved straffutmålingen

Ved nye straffebud eller ved totalrevisjon av straffeloven er det nærliggende å forsøke å angi de faktiske yttergrensene for den straffen som lovgiver forutsetter skal kunne idømmes etter de ulike bestemmelser. I så fall er strafferammene veiledende for straffutmålingen i forhold til de mest alvorlige og de mildeste overtredelsene man kan tenke seg av et straffebud. I forhold til de mer typiske overtredelser vil imidlertid ikke en vid strafferamme kunne gi noen særlig veiledning for straffutmålingen. Hvor strengt de typiske overtredelsene vurderes, kan jo variere temmelig mye for ulike lovbrudd som har samme strafferamme. Man kan ikke stille opp en generell norm for hvor i strafferammeintervallet straffen for normalovertredelsen ligger eller bør ligge. For de fleste forbrytelser ligger imidlertid straffen for normalovertredelser i den nedre del av strafferammen.

Lovgiver kan skjematisk uttrykt ha tre ulike motiver for å endre strafferammene i lovgivningen:

1. Lovgiver ønsker å begrense domstolenes frihet oppad eller nedad.

2. Lovgiver ønsker å utvide domstolenes frihet oppad eller nedad. Denne situasjonen er aktuell hvis lovgiver ønsker strengere straffer for de groveste overtredelsene av en bestemmelse enn det som er mulig innenfor den eksisterende strafferamme. For bestemmelser med minstestraff kan det være aktuelt å sette denne ned eller fjerne den helt for å gi rom for en mildere behandling av de mer unnskyldelige overtredelser.

3. Lovgiver ønsker å påvirke straffenivået for de typiske overtredelser av en straffebestemmelse.

Når strafferammene endres som beskrevet i punkt 1. og 2., er dette ikke et politisk signal om at det ønskes endringer i straffenivået for de typiske overtredelser av et straffebud. I begge disse situasjonene er det strafferammenes bindende virkning for domstolene man har for øye. En annen sak er at de vurderingene som fører til slike endringer i strafferammene, også kan prege synet på straffenivået for de typiske krenkelsene av et straffebud. Lovgivers intensjoner kan dessuten være blandede og er ofte bare delvis tilgjengelige gjennom en fortolkning av forarbeidene.

Det er liten tvil om at lovgiver til tider bruker strafferammene slik som i punkt 3. for å påvirke straffenivået for de mer typiske overtredelser av en straffebestemmelse. 17 Dersom lovgiver bruker strafferammene på denne måten, oppstår visse problemer:

For det første er en slik kommunikasjon med domstolene nokså upresis. Hvor streng straffskjerpelse tilsiktes? Og er det særlige typetilfeller lovgiver ønsker strengere straffet enn tidligere? Disse spørsmålene kan selvsagt i noen grad avklares i endringslovens forarbeider, men det kan sjelden bli snakk om noen presis avklaring.

For det andre kan man spørre om ikke strafferammene når de brukes for å veilede i forhold til de typiske overtredelser, kan komme til å bli villedende i forhold til yttertilfellene. Med mindre det klargjøres i forarbeidene kan man jo ikke vite om lovgiver ved å sette opp strafferammen har ment at de groveste overtredelsene av en straffebestemmelse skal straffes strengere enn tidligere. Dersom lovgiver ikke har ment at de groveste tilfellene skal straffes strengere enn før, gis domstolene en formell kompetanse til å idømme straff som overstiger lovgivers forutsetninger. Nå vil vel ikke dette i praksis være noe stort problem. På et område hvor lovgiver mener domstolene ser for mildt på lovovertredelsene, vil vi neppe få urimelig strenge dommer ved de mest alvorlige overtredelsene selv om strafferammene heves.

Ved innføring av minstestraff fremgår det i prinsippet heller ikke hvordan lovgiver ser på de typiske forbrytelser. I disse tilfellene vil det imidlertid gjennomgående være et press mot strengere straffer for de typiske overtredelser. Minstestraff vil nok være et vesentlig mer effektivt middel for å påvirke straffenivået for de typiske overtredelser av et straffebud enn en økning av maksimumsstraffen. Den kritikk som har vært rettet mot bruken av minstestraff behandles i pkt. 5.2.1.5.3.

For det tredje kan man spørre hvilken rettskildemessig betydning det har at lovgiver endrer strafferammene for å påvirke de mer alminnelige overtredelsene av et straffebud. Det må være klart at signaler fra lovgiver om straffenivået for de typiske overtredelser av et straffebud er relevant for domstolene. Spørsmålet er hvilken vekt slike signaler tillegges. Dette vil avhenge av forarbeidene i de enkelte tilfeller og det øvrige rettskildemateriale. Skjønn spiller imidlertid en stor rolle ved straffutmåling, så det er slett ikke sikkert at mer eller mindre generelle uttalelser i forarbeidene om det generelle straffenivå får noen særlig betydning for straffutmålingen i de enkelte tilfeller. Domstolene står formelt fritt til å idømme den straff den finner passende innenfor strafferammene, og det må nok antas at de idømmer den straff de finner passende i det enkelte tilfelle. I denne situasjonen kan man spørre om det gjør noen rettskildemessig forskjell om lovgiver uttrykker ønske om endringer i straffenivået for de typiske lovovertredelser i tilknytning til en heving av strafferammene, eller nøyer seg med å gi uttrykk for sitt syn på straffenivået uten å trekke inn strafferammene, for eksempel i ulike typer av såkalte etterarbeider.

5.2.1.5.3 Forholdet mellom lovgiver og domstol

Utgangspunkt og oversikt

Vår konstitusjon skiller den lovgivende og den dømmende makt. Gjennom strafferammene angir lovgiver, som vi har sett, grunnpremissene for hvilke straffer som kan eller skal utmåles av domstolene. Strafferammene kan derfor ikke vurderes løsrevet fra den straffutmålingen de i det praktiske liv skal danne grunnlag for. Lovgiver opererer på et generelt nivå, domstolene løser konkrete saker. 18

Et viktig spørsmål blir da i hvilken grad lovgiver skal legge bånd på domstolenes skjønnsutøvelse ved straffutmålingen. Lovgivers holdning til dette spørsmålet i tiden fra Kriminalloven og frem til i dag behandles først. Deretter belyses spørsmålet ut fra noen prinsipielle problemstillinger. 19

Fleksibiliteten i strafferammesystemet før og nå

Hvor stor grad av frihet domstolene har hatt i straffutmålingen, har endret seg mye gjennom tidene. I eldre tider var andre straffarter enn frihetsberøvelse de rådende. Først og fremst fredløshet og bot var vanlig. Ved Magnus Lagabøters landslov av 1274 overtok døds- og legemsstraffer stort sett for fredlysningen, og også frihetsstraff ble tatt i begrenset bruk. Disse straffene var gjennomgående lovbestemte i den forstand at det bare var én mulig straffereaksjon på en gitt forbrytelse. Slik var det i høy grad også etter Norske Lov av 1687. Etter NL ble frihetsstraff vanlig for mange forbrytelser, da særlig i form av straffarbeid, men også fengsel på vann og brød var kjent. Etter NL var også frihetsstraffene stort sett lovbestemte, men for noen lovbrudd hadde dommeren en viss frihet i straffutmålingen. 20

Ved Kriminalloven av 1842 ble lovbestemte bøter avskaffet. For frihetsstraffen ble det i 2. kapittel opprettet fem grader av straffarbeid med maksimums- og minimumsstraff. Hver grad svarte til følgende tidsintervall:

Straffarbeid i 5. grad = 6 mnd. – 3 år; 4. grad = 3–6 år; 3. grad = 6–9 år; 2. grad = 9–12 år; 1. grad = livstid.

Ved lov 3. juni 1874 ble straffarbeid på livstid skilt ut som egen straffart, mens ny 1. grad av straffarbeid ble satt lik 12–15 år.

Fengselsstraffene var arrest: 32–240 dager; fengsel på alminnelig fangekost: 16–120 dager; fengsel på vann og brød: 4–30 dager.

Strafferammene var i begynnelsen nokså snevre, men etter hvert ble det vanlig at straffebudene åpnet for å idømme ulike straffarbeidsgrader, slik at domstolene fikk en friere stilling ved straffutmålingen. 21

Straffeloven av 1902 gjorde totalt sett ikke de helt store forandringer i maksimumsstraffene i forhold til Kriminalloven. Dommeren ble imidlertid satt i en vesentlig friere stilling enn tidligere, ved at minstestraffen ble fjernet for mange forbrytelser. 22 Straffelovkommisjonen av 1885 var i det hele tatt innstilt på å gi dommeren stor frihet i straffutmålingen, og ikke detaljregulere de formildende og skjerpende omstendigheter:

«Man bør fremdeles som hidtil holde seg til mere objektive Kriterier [ved utformingen av lovteksten] og lade de subjektive øve sin Indflydelse ved Strafudmaalingen.» 23

I praksis utgjør strafferammene oppad stort sett ikke noen begrensning i domstolenes frihet, selv om det forekommer. I Ot. prp. nr. 64 (1980–81) s 28–29 ble det således pekt på at straffutmålingsnivået hadde nådd den øvre del av strafferammeintervallet i narkotikasaker, og i avgjørelsen i Rt. 2000 s 195 stiller førstvoterende spørsmål ved om strafferammen i § 155 er tilstrekkelig høy.

Selv om strafferammene sjelden utgjør noen praktisk begrensning for domstolenes frihet oppad, er det vel få som mener at loven ikke skal legge noen bånd på dommernes skjønn.

Domstolene har for de fleste forbrytelsers vedkommende vist seg å ha en tendens til å legge sin praksis ned mot straffeminimum. 24 Minimumsstraffer innebærer derfor en praktisk begrensning i domstolenes frihet. Holdningen til minstestraffer har gått noe i bølger fra 1902 og frem til i dag. Man kan imidlertid si at det har vært en generell tendens de siste hundre år til å forme lovgivningen slik at den overlater mer til dommerskjønnet enn tidligere. 25

Ved den første større revisjonen av straffeloven i 1927 ble strafferammene i lovens sedelighetskapittel revidert. Forarbeidene til lovendringene viser en svært kritisk holdning til dommernes ubundne skjønn:

«Den oppfatning at strafferettspleien får de beste vilkår, når dommerens skjønn er nærsagt ubundet av lovgrenser er ikke lenger i kurs.» 26

Og:

«Rettspraksis viser at prinsippet om de vide strafferammer har spilt fallitt, ialfall på dette felt [sedelighetsforbrytelser]. De høie maksima er helt uten praktisk betydning. Det er minimum som er avgjørende for den tilmålte straff. Skal man oppnå en forandring må den ligge nettop her.» 27

En helt annen holdning finner vi hos von Eyben i hans doktoravhandling fra 1950. Her går han inn for å fjerne alle strafferammer og stille dommeren helt fritt i straffutmålingen:

«Konklusionen af de undersøgelser, der er foretaget i denne fremstilling er afgjort, at strafferammer er overflødige og undertiden endda skadelige.» 28

Også Nordisk strafferettskomité uttrykker i 1984 skepsis til utstrakt bruk av minstestraff:

«I de nordiske land ville et system med straffer fiksert i loven selv bety et klart tilbakeskritt.» 29

Tendensen de siste tiår har gått i retning av å fjerne minstestraffene fra de fleste lovbrudd. 30 For eksempel ble en rekke minstestraffer for sedelighetsforbrytelser opphevet i 1963, i 1972 fjernet man minstestraffen på 2 års fengsel for fjerde gangs grovt tyveri, og i 1984 ble minstestraffen på 6 måneders fengsel for ran opphevet. Andre land som f.eks. Sverige og Finland bruker fortsatt i langt høyere grad enn oss minstestraffer. Danmark på sin side har enda færre bestemmelser med minstestraff enn Norge.

Det har de senere år vært lite som har tydet på at det her i landet vil bli aktuelt å innsnevre domstolenes frihet i straffutmålingen. Straffelovkommisjonen uttaler således i sin delutredning I:

«… [D]et er neppe aktuelt generelt å gjøre strafferammene snevrere.» 31

Hvor langt denne uttalelsen rekker, er noe usikkert. Ved lov 11. august 2000 nr. 76 ble straffelovens kapittel 19 revidert. Minstestraffen for visse typer voldtekt ble hevet fra 1 til 2 år, jf. § 192, 2. ledd. Også for samleie med barn under 14 år ble minstestraffen hevet fra 1 til 2 år. Om dette varsler en endret grunnholdning til minstestraff hos lovgiver, gjenstår å se.

Hvilken myndighet bør bestemme nivået for utmålt straff?

Det vil passe best med det alminnelige syn på parlamentets rolle i en stat som vår, at et anliggende av så inngripende art som fastsettelse av straff bestemmes av lovgiver og ikke av domstolene. Mange land med utpreget parlamentarisk styresett er imidlertid villig til å la domstolene spille den viktigste rollen ved fastleggelsen av straffenivået. I common law landene har dommerne tradisjonelt hatt en i prinsippet nærmest uinnskrenket frihet ved straffutmålingen. 32 I Norge og de kontinentale land er det en større tendens til å legge bånd på domstolenes skjønnsutøvelse i straffespørsmålet, men også her spiller domstolene den viktigste rollen ved etableringen av straffenivået. Hvilken rolle Stortinget bør spille ved fastleggelsen av straffenivået, belyses nærmere av de følgende spørsmål.

Kan den politiske prosess føre til akseptable resultater?

Folk flest er trolig mer tilbøyelig til å kreve strenge straffer på generelt nivå enn det de mener er rimelig i det konkrete tilfelle. 33 Slike holdninger kan føre til at politikerne øker sine sjanser for gjenvalg ved å love strengere straffer. I forhandlingene i Odelstinget nr. 36, 26. mai (1981) s 557–578 anklaget flere stortingsrepresentanter sine meningsmotstandere for slikt politisk overbud i kampen mot narkotika. Dette kan føre til urimelig lange straffer og en uønsket økning av fangetallet. Det har blitt hevdet at denne tendensen til overbud i USA til dels har medført at innretninger av strafferammesystemet som «skulle føre til større retfærdighed, […] i praksis [har] ført til straffe, som ikke opfylder et mindstemål af rimelighed». 34

Det er grunn til å tro at man vil ha en større garanti mot uoverveide populistiske strømninger dersom domstolene styrer straffenivået enn dersom politisk valgte representanter står for en nærmere regulering av straffereaksjonene. På den annen side risikerer man da at det er dommernes og ikke befolkningens verdinormer som blir styrende. Konstitusjonelt er det forutsatt at politikerne som folkevalgte representanter er representative for befolkningen, og lovkravet i Grl. § 96 kan også trekke i retning av at lovgiver bør ha en styrende rolle ved fastsettelsen av straffereaksjonene. Det er imidlertid ikke gitt at dommere skiller seg mer fra den øvrige befolkning enn politikere hva verdigrunnlag angår. Dessuten innebærer legmannsinnslaget i norsk straffeprosess en demokratisering av straffutmålingen. I Høyesterett, som i prinsippet fastlegger straffenivået, deltar imidlertid ikke legmenn.

I hvilken grad er det mulig å presisere straffenormene?

Lovgivers velvilje overfor domstolenes rolle ved straffastsettelsen henger nok sammen med mulighetene for å spesifisere straffenormene på en tilfredsstillende måte. Med straffenormene siktes det her til både gjerningsbeskrivelsen og straffereaksjonen som oppstilles. Teknisk sett er det selvfølgelig mulig å fastsette helt presise straffereaksjoner for ulike gjerningsinnhold. Enhver generalisering går imidlertid ut over presisjonsnivået. En generelt utformet bestemmelse med en presis angivelse av straffereaksjon vil lett få urimelige konsekvenser. Presis lovregulering av straffereaksjonen forutsetter derfor en veldig detaljregulering, hvis man ikke er villig til å godta urimelige enkeltresultater i større eller mindre grad.

Moderne syntetisk lovgivningsteknikk har et høyt generaliseringsnivå, i motsetning til eldre tiders kasuistiske lovgivning, som i høy grad regulerte enkelttilfellene uttømmende. I et kasuistisk lovgivningssystem er enkeltsituasjonene som blir regulert langt på vei likeartede. Straffetrusselen kan da være nokså bestemt fastsatt. Dersom straffebestemmelsene utformes mer generelt for å kunne fange opp flere ulike situasjoner, blir det et større behov for fleksibilitet i reaksjonsvalget. På den måten kan hvert enkelt tilfelle vurderes og gis en passende straff avstemt etter de særlige forhold som gjør seg gjeldende i saken. Ulempen med en slik reguleringsteknikk er tapt forutberegnelighet. Dessuten gir lovgiver fra seg mye av kontrollen med hvor strengt ulike lovbrudd straffes.

Det er klart at man ikke har valget mellom to ytterpunkter; fullstendig frihet for domstolene eller presis lovregulering av sanksjonsfastsettelsen. Alle grader av mellomformer kan tenkes. Man kan tenke seg flere muligheter for å presisere straffereaksjonene. En mulighet er å gi utførlige generelle retningslinjer for straffutmålingen, eventuelt regler for straffutmålingen i det enkelte straffebud. En annen mulighet er å gi en strafferamme for normaltilfeller og sidestrafferammer som åpner for strengere eller mildere straff når særlige forhold tilsier det. Videre kan straffereaksjonene presiseres ved en mer spesifisert oppdeling av straffebudene etter grovheten av det straffbare forhold. Også uttalelser i lovforarbeider kan bidra til å spesifisere straffenormene. Endelig vil det ha betydning for domstolenes frihet i straffutmålingen i hvilken grad det gis generelle regler som åpner for å gå utenfor strafferammene. 35

I USA har man innført tabeller for straffutmålingen, som fungerer som en slags detaljerte strafferammer med minste- og maksimumsstraffer hvor forbrytelseskategori og kriminell fortid er avgjørende kriterier. 36 Den finske Straffelovkomitéen drøftet et system med å dele lovbruddene i fem grovhetsgrader med tilhørende spesifisert straff. De forskjellige straffekategoriene var: 1) grov forbrytelse: fengsel fra 2–8 år, 2) alvorlig forbrytelse: fengsel fra 8 måneder til 3 år, 3) forbrytelse: bot eller fengsel inntil 1 år, 4) alvorlig forseelse: bot eller fengsel inntil 90 dager, 5) forseelse: bot. 37 Dette systemet har imidlertid ikke blitt lovens ordning og er det heller ikke i noen andre av de nordiske land. Denne type regulering har så vidt vites ikke vært seriøst vurdert i Norge siden straffeloven av 1902 ble vedtatt. Kriminalloven hadde som det fremgår ovenfor, et system som minner om løsningen i de finske drøftelsene, men dette ble forlatt ved vedtagelsen av den nåværende straffelov.

Det mest utpregede eksempel på detaljregulering av reaksjonsfastsettelsen i vår lovgivning finner vi i reglene om promillekjøring, jf. veitrafikkloven §§ 31, 2. til 4. ledd, jf. 22, 1. ledd. Disse reglene representerer et unntak i norsk rett.

Vil domstolene etterleve fastsatte normer?

Ved vurderingen av hvilken rolle lovgiver bør spille ved fastleggelsen av straffenormene, er det av interesse i hvilken grad en eventuell klar angivelse av straffereaksjoner vil bli fulgt. Utgangspunktet er selvsagt at domstolene holder seg innenfor lovens rammer. Det er imidlertid en rettssosiologisk kjensgjerning at domstolene kan gå sine egne veier. Den danske byrettsdommer von Eyben går svært langt i å hevde et slikt syn i sin doktoravhandling:

«Efter dette er det næppe for stærkt at beskylde retsordenen for, at der ikke spilles ærligt spill. Man bilder folk ind, at man opstiller et sikkerhedsnet, som skal beskytte borgerne mod misbrug ved for strenge straffe, og man tror på den anden side, at der skabes sikkerhed for, at domstolene bliver tilstrækkelig strenge. […] Denne taksttabel er intet værd, det afgørende er den taksttabel, som har dannet sig i praksis.» 38

Og:

«Spørgsmålet er, om ikke udmåling i sit inderste væsen er et dommeranliggende, som lovgiveren kun kan gribe ind i med fare for, at der i de enkelte tilfælde opstår uretfærdigheder, eller at domstolene drives til mere eller mindre fromme bedrag for at opnå heldige resultater.» 39

Lovgiver er seg bevisst denne problemstillingen. Særlig i forhold til minstestraff nevner flere forarbeider ulike problemer som kan oppstå. Det pekes blant annet på at domstolene kan subsumere et forhold under en mildere straffebestemmelse enn den riktige for å unngå å måtte idømme minstestraffen. Også faren for uberettigede frifinnelser nevnes flere steder. 40 Det er i det hele tatt grunn til å tro at dommere vil kvie seg for å idømme et resultat de finner urimelig. Men om dommere vil kvie seg for å komme til et urimelig resultat, betyr ikke det at de aldri vil gjøre det. Det finnes flere eksempler på at Høyesterett ikke har vært i stand til å komme utenom lovens tvingende ordning og har uttalt at lovens minstestraff er «uforholdsmessig streng», «helt urimelig» eller «åpenbart urimelig». 41 Det er nok derfor riktig, som det er blitt vanlig å hevde, at høyesterettsdommer Skattebøl tok munnen for full når han uttalte:

«Aldri har Høyesterett latt seg tvinge av en lov til å avsi en dom som den selv fant urettferdig.» 42

Også uheldig praksis hos påtalemyndigheten som følge av for strenge minstestraffer kan representere et problem. Det kan bli tatt ut tiltale for et mildere straffebud enn det er grunnlag for, eller det kan gis påtaleunnlatelse.

Det kan også være et problem at forbrytelser ikke anmeldes som følge av at fornærmede ikke ønsker den skyldige straffet etter en streng minstestraff.

De fleste av dagens norske strafferettsteoretikere er negative til bruk av minstestraff. 43

5.2.1.5.4 Forholdet mellom strafferammer og generelle bestemmelser om straffutmålingen

Kriminalloven hadde generelle bestemmelser om hvilke momenter domstolene skulle legge vekt på ved straffutmålingen. 44 Fordi man ved en oppregning av veiledende momenter vanskelig kan «unngå enten ikke å si annet enn det selvfølgelige eller også å si for lite eller for meget» har slike regler ikke fått gjennomslag i vår gjeldende straffelov. 45 Straffelovkommisjonen foreslår heller ikke dette i utkastet til ny straffelov. 46 I Sverige og Finland er generelle regler om straffutmålingen blitt gitt de senere år. 47

Det er først og fremst et lovteknisk spørsmål hvordan lovgiver eventuelt øver innflytelse på straffutmålingen. Ulike metoder for å presisere straffenormene er behandlet ovenfor i pkt. 5.2.1.5.3.

5.2.2 Hensyn av betydning for strafferammene

5.2.2.1 Oversikt

Strafferammene kan som nevnt i pkt. 5.2.1.5.2 tjene flere funksjoner, og de ulike hensyn som virker inn ved fastsettelsen av strafferammer kan lett flyte sammen. Straffetruslene kan sees som en gradering av de ulike straffbare handlingers uønskethet, farlighet eller skadelighet. Synet på hvordan ulike handlinger bedømmes i forhold til disse kriteriene henger blant annet sammen med synet på moral. Samtidig vil den moralske vurdering av ulike handlinger være preget av om de er skadelige eller farlige. Hvilken betydning skylden tillegges, vil videre i høy grad avhenge av hvilke handlinger skylden relateres til. Kultur og tradisjon vil på den ene side være et resultat av slike komplekse vekselvirkninger, på den annen side utgjøre viktige premisser for den videre vurdering av straffbare handlinger. En analyse av hensynene bak strafferammene krever imidlertid, av hensyn til oversikten, at de ulike hensyn skilles ut til isolert behandling.

I dette kapitlet behandles hensyn av nokså forskjellig art. Enkelte har betydning for strafferammene på et generelt nivå, andre er av mer spesiell betydning.

5.2.2.2 Betydningen av tradisjon og kultur

Man kan forsøke å analysere de enkelte hensyn som gjør seg gjeldende ved fastsettelsen av strafferammene, men uten et sideblikk til tradisjon og kultur vil analysen savne et helt avgjørende perspektiv. Uten referanse til tidligere tider og dagens situasjon vil det knapt være mulig å håndtere gradsbegreper som «streng» og «mild», og forbrytelse og straff kan neppe fastsettes ut fra en forutsetningsløs og verdifri innstilling. Tradisjon og kultur vil derfor være sentralt både for strafferammenes strenghet generelt og for forholdet mellom de ulike straffetrusler. På denne bakgrunn kan man snakke om strafferetten som et kulturprodukt.

Det er selvsagt mange sider av vår kultur og tradisjon som har hatt innflytelse på lovens strafferammer. Ett viktig forhold er den innflytelse den etiske utviklingen har hatt på rettstenkningen. To ulike etiske perspektiver har i høy grad preget synet på straffesystemet i vår kultur – konsekvensetikken og sinnelagsetikken. I hvilken grad hver av disse perspektivene har vært dominerende, har variert gjennom historien. I eldre tid var oppmerksomheten i høy grad rettet mot de ytre omstendigheter, eller de objektivt konstaterbare kjensgjerninger. Var et medlem av en ætt død for en fremmeds hånd, spurte man bare i liten grad etter gjerningsmannens intensjoner. Med kristendommens og den kanoniske retts inntog i vår del av verden ble det i høy grad fokusert på sinnelaget til den som hadde gjort en forbrytelse.

Religion, og særlig kristendom her til lands, har også ellers hatt stor innflytelse på strafferetten. I eldre tid ble for eksempel mosebøkene til tider anvendt direkte som straffehjemmel. Også straffeprosessen har vært preget av kristendommen. Inkvisisjonsprosessen stammer således fra den kanoniske rett. I dag kan prosessystemet karakteriseres som en anklageprosess med visse inkvisitoriske innslag.

Straffeloven av 1902 innebar en sterkere vektlegging av den subjektive siden av lovbrudd enn Kriminalloven. Dette skinner gjennom i blant annet følgende uttalelse fra Straffelovkommisjonen av 1885 om drap og legemsfornærmelser etter Kriminalloven:

« [… L]ovens system leder til resultater, som man allerede nu finder regelmæssig at maatte rette paa gjennem Benaadning. Det tillægger navnlig Forbrydelsens objektive Side, dens Følge, en aldeles overveiende Indflydelse i Forhold til dens subjektive, Hensigten.» 48

Dagens strafferammer er preget av såvel konsekvensetisk som sinnelagsetisk tenkning. I hvilken grad konsekvens og sinnelag er tillagt vekt ved fastsettelsen av strafferammer, vil bli behandlet nedenfor i pkt. 5.2.2.5 og 5.2.2.6. Før det skal imidlertid betydningen av den alminnelige rettsbevissthet behandles i pkt. 5.2.2.4, og aller først behandles betydningen av straffens begrunnelse for fastsettelse av strafferammer.

5.2.2.3 Betydningen av straffens begrunnelse

5.2.2.3.1 Oversikt

Det er vanlig å dele teorier om straffens formål og berettigelse i to grupper: Gjengjeldelses- eller soningsteorier, og utilitaristiske teorier. Motsetningen mellom dem uttrykkes ofte ved betegnelsene absolutte og relative straffeteorier. Etter de absolutte teorier er det rettferdig gjengjeldelse som er straffens formål og berettigelse. De relative teoriene setter straffens nyttevirkninger i rettferdighetens sted.

Straff er alminnelig ansett som en nødvendighet i et rettssamfunn. Og når man snakker om straff som reguleringsmiddel, forutsetter man at straffen har visse nyttevirkninger. Forutsetningen om at straff har virkninger som er nyttige for samfunnet, og da først og fremst ved at straffen virker preventivt i forhold til fremtidige lovbrudd, er i dag den alminnelige begrunnelse for å legitimere bruken av straff overhodet:

«Synspunktet om at straff er begrunnet i ønsket om å forhindre fremtidige lovbrudd står nærmest enerådende innenfor nåtidens strafferett […] » 49

Straffeloven bygger også på en slik forutsetning:

«Thi ialfald de allerfleste af Dødsstraffens Tilhængere ville selv erkjende, at den ikke er noget absolut Retfærdighedskrav, som maa ske Fyldest, hvadenten derved et Gode for Samfundet oppnaaes eller ikke, og videre at den er behæftet med mange Skrøbeligheder og at dens Bibeholdelse derfor ikke kan forsvares, medmindre disse opveies af dens haandgribelige Nytte, den forøgede Beskyttelse, den yder de uskyldige og fredelige Borgeres liv. Men viser erfaringer, for hvilke man maa bøie sig, at denne forøgede Beskyttelse er en Illusjon, at man mindst er ligesaa sikker paa Liv og Lemmer, naar Skafot og Bøddel er borte, som i modsat Fald, da er visselig Dødsstraffen med det samme dømt til at forsvinde.» 50

Om prevensjonstanken er den dominerende som begrunnelse for straff i dagens Norge, er den allikevel ikke enerådende. I Kriminalmeldingen trekkes kravet til rettferd frem som en selvstendig begrunnelse for straff hvis de utilitaristiske teoriene ikke viser seg holdbare:

«Kravet til rettferd utgjør også en selvstendig begrunnelse for straff og for fastsettelse av straffens størrelse. Den oppfatning at visse normbrudd skal møtes med en forholdsmessig motreaksjon, er i seg selv en sosial realitet og alminnelig akseptert. Som sosial realitet utgjør kravet til rettferdighet et sikrere grunnlag for straff enn teorier som bygger på at straffen er et middel for å oppnå andre mål. Selv om de sistnevnte teorier ikke viser seg holdbare, er det derfor all grunn til å gå ut fra at straff som reaksjon på uønskede handlinger likevel vil bli opprettholdt, ut fra rettferdsbetraktninger.» 51

Det påpekes av mange at straffeteoriene har liten bæreevne. Strafferettens mange spørsmål kan ikke løses med utgangspunkt i et enkelt overordnet prinsipp. 52 Begrunnelsen for i det hele tatt å straffe behøver for eksempel ikke fullt ut å være den samme som for graderingen av de ulike straffetrusler . 53 De absolutte teorier bør nok i høyere grad trekkes inn ved fastsettelsen av de ulike strafferammer, enn som begrunnelse for hvorfor samfunnet straffer overhodet. 54 I Sverige har Fängelsestraffkommittén gått svært langt i å legge til grunn en slik sondring i forbindelse med revisjonen av straffelovgivningen – straffens prevensjonsvirkninger ansees fortsatt for å være av grunnleggende betydning for spørsmålet om kriminalisering, men avskrives totalt som et hensyn av betydning for graderingen av de ulike straffetrusler. 55

De absolutte straffeteorier med sitt krav om gjengjeldelse har tradisjonelt stått i opposisjon til de relative straffeteorier. Men det behøver ikke være noen skarp motsetning mellom de to teoriene.

Ross, Straffens formål, s 404–405 bestrider at det er noen motstrid, men hevder at de to teorier søker å gi svar på forskjellige spørsmål. I samme retning se Mæland, Innføring i alminnelig strafferett s 38–41 som gir en oversikt over straffeteoriene i eldre og nyere tid. I NU 1984: 2 s 39 heter det: «Almenprevensjon, individualprevensjon, rettferdighet og humanitet kan karakteriseres som overordnede målsetninger både for straffesystemet i sin helhet og for valget av reaksjon».

Det er et alminnelig krav i befolkningen at straffen skal tjene som rettferdig gjengjeldelse – eller at forbrytere skal få som fortjent. En innfrielse av dette kravet om rettferdighet kan ha en slik mentalhygienisk nyttevirkning som behandles nedenfor i pkt. 5.2.2.3.2. Det er også flere som påstår at straffens moraldannende virkning har de beste vilkår når den oppleves som rettferdig av befolkningen. Videre kan slik rettferdig gjengjeldelse bidra til at respekten for loven opprettholdes og selvtektsnivået holdes nede. I et slikt perspektiv omformes gjengjeldelsesbetraktninger til nyttebetraktninger – riktignok av en annen art enn hensynet til prevensjonsvirkninger. 56 Endelig dekker ulike gjengjeldelsesteorier nokså forskjellige situasjoner. Såvel blodtørstig hevntrang som kantianske krav til rettferdig gjengjeldelse motivert av moralsk pliktfølelse omfattes av de såkalte gjengjeldelsesteoriene.

Enten man konstruerer rettferdighetskravets innvirkning på strafferetten som en særegen nyttevirkning, eller ser det som et mål i seg selv at straffene er rettferdige, er det liten tvil om at rettferdighetsbetraktninger har innflytelse på straffesystemet, herunder de ulike strafferammer. De gjeldende strafferammer er på den ene side et resultat av rasjonelle overveielser ut fra visse målsetninger og antagelser om straffens virkninger. På den annen side har intuitive krav til rettferdighet spilt en viktig rolle. At rettstilstanden fremstår som et kompromiss mellom rasjonelle overveielser og intuitive betraktninger, er forsåvidt ikke noe særegent for strafferetten. 57

Betydningen av straffens virkninger, og særlig lovgivers forutsetninger om disse, for fastsettelsen av de ulike strafferammer vil bli behandlet først under pkt. 5.2.2.3.2. Deretter undersøkes betydningen av rettferdighetsbetraktninger for lovgivers gradering av de ulike straffetrusler i pkt. 5.2.2.3.3. I denne sammenheng analyseres også begrepene «rettferdighet» og «straffverdighet». I pkt. 5.2.2.3.4 drøftes i hvilken grad nyttebetraktninger eller rettferdighetshensyn bør være styrende for strafferammene.

5.2.2.3.2 De utilitaristiske teorier som begrunnelse for straff – betydningen av straffens virkninger for fastsettelsen av strafferammene

Oversikt

Etter de utilitaristiske teorier begrunnes graderingen av strafferammene for ulike lovbrudd som et utgangspunkt med at straffens nyttige virkninger øker med straffetrusselen, og at det er viktigere å motvirke forbrytelser jo mer alvorlige de er. Hvor uønsket, farlig eller skadelig en forbrytelse er, sett med samfunnets øyne, vil altså være utgangspunktet for hvor høye strafferammer som fastsettes for de ulike lovbrudd. Begrunner man strafferammene alene med straffens nyttevirkninger, har man imidlertid ingen grunn til å gradere strafferammene dersom det viser seg at straffens nyttevirkninger ikke øker med straffetrusselen.

At straffens virkninger i noen grad øker med straffetrusselen forutsettes av de fleste. 58 Det har vel imidlertid aldri vært antatt at straffens virkninger øker proporsjonalt med straffetrusselen. De siste tiår har dessuten troen på at straffens individual preventive virkninger overhodet øker med straffetrusselen, sunket betydelig. Det var særlig den kriminologiske forskning som skjøt fart på 1960-tallet, som rokket ved den «common sense»-pregede troen på straffens prevensjonsvirkninger. 59 Men også lenge før dette finner man eksempler i lovforarbeider på en skeptisk holdning til prevensjonstanken, i alle fall på visse områder. 60

I hvilken grad det er en holdbar forutsetning at straffens virkninger øker med straffetrusselen, er et komplisert spørsmål. 61 Det er heller ikke et spørsmål som lar seg besvare generelt. I det følgende gis først en oversikt over straffens ulike virkninger, før forutsetningen om at disse øker med straffetrusselen problematiseres i forhold til de ulike virkningene.

Straffens ulike virkninger

Inndelingen av straffens ulike virkninger varierer, men det er vanlig å skille mellom allmennprevensjon og individualprevensjon. Allmennprevensjon vil si at loven gjennom trussel om straff motvirker lovbrudd blant allmennheten. Det er først og fremst straffens avskrekkende virkning på allmennheten som har stått sentralt, men straffens allmennpreventive virkning kan også være et resultat av moraldannelse og vanedannelse i samfunnet.

Individualprevensjon er straffens evne til å motvirke at en straffedømt begår nye lovbrudd. I første rekke står avskrekking av den straffede, men lovbryteren kan også avholde seg fra fremtidige forbrytelser som følge av resosialisering. Fengselsstraff vil dessuten ha den virkning at lovbryteren blir forhindret fra å begå kriminalitet ute i samfunnet så lenge frihetsberøvelsen varer. Dette siste betegnes ofte uskadeliggjørings-, inkapasiterings- eller renovasjonsvirkningen. 62

Ved siden av prevensjonsvirkningene kan straffen også ha andre virkninger av ønsket eller uønsket art. Disse virkningene kan være tilsiktede eller utilsiktede. Èn virkning er straffens mentalhygieniske funksjon. 63 Særlig i forhold til alvorlige forbrytelser vil det ofte reise seg et krav om gjengjeldelse hos offeret, og noen ganger til og med blant større deler av befolkningen. Disse gemyttene kan lede til selvjustis og sosial uro hvis de får blomstre fritt. Straffen kan i slike tilfeller gi den mentale oppreisning som er nødvendig for å sikre ro og orden. På den annen side kan straff som oppleves som urimelig skape frustrasjon, bitterhet og økt motsetning.

Straffen kan også bidra til å skape en følelse av trygghet og rettssikkerhet i befolkningen. 64

Videre kan straffen ha en symbolfunksjon i forhold til verdier som har en større eller mindre oppslutning i befolkningen. Det har blitt pekt på at denne funksjonen kan muliggjøre at straffen tjener motstående interesser. Adferd som er sterkt uønsket for noen, men ønskelig for andre, kan kriminaliseres for symbolvirkningens skyld. Hvis håndhevelsen er lempelig, blir ikke presset på den gruppe som ikke ønsker noen regulering, for sterkt. Et slikt synspunkt har blitt hevdet som motiverende for utformingen av den økonomiske reguleringslovgivning som gjaldt etter krigen. 65 Håndhevelse angår forsåvidt ikke spørsmålet om strafferammene. Men man kan tenke seg at noe av samme effekt som oppnås ved en mild håndhevelse, kan oppnås ved lave straffetrusler, i alle fall dersom ikke fengselsstraff oppstilles.

Særlig innen sosiologien har det vært hevdet med stor styrke at en av straffens viktigste funksjoner er å styrke samfunnssolidariteten . 66 Gjennom straffen, hevdes det, blir forbryterne gjort til samfunnets indre fiender, som man i samhørighet må bekjempe.

Videre er det vanlig å snakke om straffens stigmatiserende effekt . 67 Denne virkningen kan utgjøre en del av grunnlaget for straffens prevensjonsvirkning gjennom å styrke allmennhetens hemninger mot å begå forbrytelser. På den annen side kan et slikt stigma hefte ved den dømte på en slik måte at det kommer i veien for resosialisering.

Endelig må straffens ressursmessige virkninger trekkes inn. Fengselsstraff vil selvfølgelig innebære en ressursmessig belastning for den dømte, både sosialt og ofte også økonomisk. Også hans familie vil i mange tilfeller bli skadelidende. Fengselsstraffene vil dessuten kunne belaste samfunnsøkonomien. Dels gjennom omkostningene ved strafferettspleien, dels ved det tap som oppstår som følge av den pasivisering av menneskelige ressurser som fengselsstraff innebærer. Straffens renovasjonseffekt kan på sin side ha en gunstig samfunnsøkonomisk betydning dersom skade unngås som følge av at notorisk kriminelle blir satt ut av «sirkulasjon».

Lovgivers forutsetninger om hvorvidt straffens virkninger øker med straffetrusselen eller straffen

I hvilken grad straffens ulike virkninger faktisk øker med straffetrusselen eller straffen, er et svært komplisert spørsmål. I dette avsnittet undersøkes først og fremst lovgivers forutsetninger om forholdet mellom straffens ulike virkninger og størrelsen av straffetrusselen eller straffen. Det er lovgivers forutsetninger slik disse kommer til uttrykk i lovforarbeidene, som i første rekke presenteres. Det gjøres imidlertid også enkelte antagelser om forholdet mellom straffens virkninger og størrelsen av straffetrusselen eller straffen som ikke kan utledes av lovforarbeidene, men som fremstår som nokså sannsynlige. Det antas da å være relativt sannsynlig at lovgiver har gjort tilsvarende vurderinger. Disse antagelsene er rimeligvis usikre.

Det er mulig å skille mellom virkningene av lovens straffetrusler og virkningene av soning av straff. Straffetrusselens størrelse er nært knyttet til allmennpreventive virkninger, mens soningen er nært knyttet til de individualpreventive. Det er imidlertid en sammenheng her. Straffetrusselen er effektiv som en følge av rettsmaskineriets faktiske virksomhet. Og fordi strafferammene er skranker for domstolene, har de avgjørende betydning for muligheten til å ilegge straff, med de individualpreventive virkninger dette har. Man kan, som vi skal se, finne mange eksempler i lovforarbeider på at lovgiver har lagt vekt på straffens individualpreventive virkninger ved fastsettelsen av lovens strafferammer. For andre virkninger av straffen enn prevensjonsvirkningene vil både straffetrusselen og straffen i det konkrete tilfelle kunne ha betydning.

Forutsetningen om straffens preventive virkninger, og særlig forutsetningen om at prevensjonsvirkningen øker med straffetrusselen, blir stadig imøtegått fra ulike hold. Men tanken om allmennprevensjon og individualprevensjon har stått sterkt hos lovgiver. Lovgiver gir imidlertid også selv uttrykk for skepsis til prevensjonstanken fra tid til annen, og denne tendensen har vært økende de senere år, jf. pkt. 5.2.2.3.2.

Mange forarbeider skiller ikke mellom allmennprevensjon og individualprevensjon, men snakker om prevensjonsvirkningene samlet. Det kan imidlertid være grunn til å se nærmere på de ulike sidene ved straffens prevensjonsvirkninger:

Det har i alle fall tidligere vært en gjennomgående forutsetning at straffetrusselens avskrekkende effekt på allmennheten øker med straffetrusselen, og i nokså høy grad gjelder nok dette ennå. 68 Denne virkningen av straffen kan imidlertid stille seg forskjellig for ulike lovbrudd. Noen straffebestemmelser rammer handlinger som svært ofte begås i affekt. For disse forbrytelsene har naturlig nok straffetrusselen liten motiverende kraft, og det vil være liten sammenheng mellom straffetrusselen og den avskrekkende virkning. I forhold til økonomisk motiverte og veloverveide forbrytelser kan dette stille seg annerledes, og det har vært hevdet at straffetrusselen i slike tilfeller kan sees som en omkostning ved forbrytelsen. En slik effekt har lovgiver blant annet hevdet i forhold til internasjonal omsetning av narkotika. Dersom vi har lavere strafferammer enn våre naboland, er det en mulighet for at store smuglerbander vil kunne bruke Norge som transittland i høyere grad enn land med et høyere straffenivå. 69

Men selv i forhold til lovbrudd hvor det forutsettes at straffens avskrekkende virkning øker med straffetrusselen, vil det ikke være snakk om noen proporsjonal økning. Dersom strafferammen for eksempel heves fra 15 til 21 år, gir dette neppe særlig ekstra avskrekkende effekt. Oppdagelsesrisikoen vil kunne være vel så viktig for avskrekkingseffekten som straffetrusselens størrelse. Dessuten er det selvsagt en forutsetning for en slik effekt at publikum kjenner straffebestemmelsene. Denne forutsetningen er nok langt fra oppfylt i forhold til alle straffebestemmelser. Endelig vil forventningene om hvilken straff som faktisk vil bli utmålt, formodentlig spille en større rolle enn straffetrusselen.

Hvorvidt straffens moraldannende og vanedannende effekt i forhold til allmennheten faktisk øker med straffetrusselen, er usikkert. Noen klar sammenheng vil vel være vanskelig å finne. Lovgiver drøfter imidlertid straffens virkning på moralen både ved spørsmål om kriminalisering eller avkriminalisering og ved spørsmål om heving eller senkning av strafferammene. 70 I dette synes det i alle fall å ligge en forutsetning om at denne virkningen av straffen øker med straffetrusselen.

For straffens vanedannende effekt vil vel praktiseringen av straffeforfølgningen og tiden handlingen har vært kriminalisert, være det viktigste, ikke straffetrusselens størrelse. Og det er vel for de mindre lovbrudd en slik vanevirkning er interessant. De alvorligste forbrytelser er ikke noe man avholder seg fra av gammel vane.

Troen på straffens individualpreventive virkninger har tapt terreng de senere tiår. Tilbakefallsprosenten blant straffedømte som har sonet fengselsstraff, taler her et alt for tydelig språk.

I St. meld. nr. 27 (1997–98 ) s 22–25 legges det imidlertid til tross for de nedslående resultatene som presenteres der, nokså stor vekt på straffens individualpreventive virkninger, se særlig s 32 og 61–77. Mindretallet i Straffelovkomiteen 1922 s 26, 2. spalte anfører på den annen side den relativt lave tilbakefallsprosenten blant sedelighetsforbrytere som et argument for at straffene er strenge nok ut fra individualpreventive hensyn. En omfattende undersøkelse av straffens individualpreventive virkninger er Bondeson, Fången i fångsamhället. Den gir nedslående resultater for alle typer straff. Undersøkelsen og andre lignende erfaringer er behandlet i Eskeland, Strafferett s 48.

Antagelsene om hvorvidt straffens individualpreventive virkninger øker med straffens lengde, kan imidlertid stille seg nokså ulikt for de forskjellige sider av individualprevensjonen.

Den avskrekkende virkning på den straffedømte i forhold til å begå nye lovbrudd synes i liten grad å øke med fengselsoppholdets lengde. Det kan tvert i mot virke som om lange soningsopphold forherder forbryteren og i liten grad virker avskrekkende. Her må man imidlertid være oppmerksom på de store usikkerhetsmomentene som knytter seg til undersøkelser om tilbakefallsprosenten blant lovbrytere. Det kan jo for eksempel tenkes at langtidsdømte gjennomgående er mer forherdede forbrytere enn personer som etter et kort fengselsopphold avbryter sin kriminelle karriere.

Når det gjelder straffens rehabiliterende eller resosialiserende virkning , står vi overfor et broket bilde med tanke på i hvilken grad denne virkningen av straffen forutsettes å øke med fengselsstraffens lengde, og hvilke implikasjoner en eventuell økning har.

Holdningen til dette har endret seg nokså mye over tid. I Norge kan man snakke om en behandlingsideologi som gjorde seg gjeldende fra slutten av 1920-tallet frem til 1970-tallet. 71 Man finner mange eksempler på at lovgiver har lagt vekt på straffens rehabiliterende virkning ved fastsettelse av strafferammer i denne perioden, men også både før og siden. 72

Straffelovkommisjonen peker på noen grunnleggende problemer ved å legge vekt på rehabilitering ved den nærmere utforming av straffesystemet:

«Hva spesielt angår tanken om i størst mulig utstrekning å erstatte straff med behandling, har det nok hatt betydning at den kriminologiske forskningen har vist at resultatene stort sett ikke blir bedre med behandling enn med andre reaksjoner. Til dette kommer at behandlingslinjen ikke så lett lar seg forene med hensynet til almenprevensjonen eller med grunnleggende rettssikkerhetskrav, f eks kravet om at reaksjonen skal være tidsbestemt og dessuten stå i et rimelig forhold til forgåelsen.» 73

Det er neppe fruktbart å se isolert på i hvilken grad rehabiliteringsvirkningene av straffen øker med straffens lengde . I forhold til en eventuell rehabiliteringsvirkning vil straffens innhold være vel så sentralt som straffens lengde. Et praktisk viktig eksempel i forhold til dette er forsøk på behandling av narkomane.

Videre vil rehabiliteringsvirkningen av straffen kunne øke med straffens lengde for noen typer forbrytelser, men minske i forhold til andre. For den unge volds- og vinningsforbryter vil vel sjelden rehabiliteringsvirkningene av straffen øke med fengselsoppholdets lengde. For en narkoman kan dette være annerledes, og lovgiver har også eksplisitt forutsatt dette ved én anledning:

«[S]trafferettslige reaksjoner som er utformet med sikte på gjennomføring av terapeutiske tiltak, kan gi et tjenlig grunnlag for tilbakeholdelse av vedkommende i institusjon for en behandling som ofte vil kreve ganske lang tid.» 74

Straffens renovasjonsvirkning er vel den av straffens individualpreventive virkninger som, i alle fall tilsynelatende, lettest kan knyttes til fengselsstraffens lengde. Renovasjonseffekten varer rimeligvis så lenge fengselsstraffen varer. For i det hele tatt å kunne snakke om noen renovasjonsvirkning av straffen, må man imidlertid forutsette at en straffedømt vil komme til å bryte loven igjen. Og slike spådommer er selvsagt usikre. Denne innvendingen gjør seg forsåvidt gjeldende i forhold til alle de individualpreventive virkningene.

I forhold til uskadeliggjøring av lovbrytere er det sikringsinstituttet som etter lovens forutsetninger skal spille den vesentligste rolle. En gjennomgang av straffelovgivningens forarbeider viser imidlertid at lovgiver ofte, særlig i første halvdel av nitten hundre-tallet, har trukket inn straffens renovasjonsvirkning i drøftelsene av de ulike strafferammer. 75

Også andre virkninger av straffen kan avhenge av straffetrusselen eller straffens lengde. Den mentalhygieniske funksjon vil nok i høy grad være knyttet til straffetrusselen eller straffens lengde, fordi denne virkningen av straffen har en nær sammenheng med gjengjeldelses- og rettferdighetstanker. Men det er ikke slik at denne virkningen vil bli sterkere og sterkere jo høyere straffen eller straffetrusselen settes. Som nevnt ovenfor vil strenge og urimelige straffer kunne virke opprørende og skape motsetninger i befolkningen. 76 For en optimalisering av straffens mentalhygieniske funksjon må straffen formodentlig være forholdsmessig.

I forarbeider og lovgivning har straffens mentalhygieniske funksjon først og fremst vært fremme i forbindelse med fornærmedes stilling. De senere år har hensynet til offerets stilling blitt styrket i norsk rett. 77 Som regel vil hensynet til fornærmede tale for strafferammer som med tanke på den aktuelle krenkelse oppleves som rettferdige sett fra dennes side. Den fornærmede kan imidlertid i særlige tilfeller ha interesse i forbryterens videre skjebne utover det som henger sammen med rettferdig straff. Ved forsøk på barnemord kan det for eksempel være i barnets interesse at moren ikke straffes for drapsforsøket. 78 Dersom strafferammen har minstestraff, kan slike hensyn ikke tas fullt ut ved straffutmålingen.

Befolkningens følelse av trygghet og rettssikkerhet vil nok kunne avhenge av straffens strenghet. Høye strafferammer vil kunne gi et inntrykk av at noe gjøres med kriminaliteten. En slik følelse vil nok kunne bygge på en sterkt overdreven tro på hva som kan oppnås med straff. Allikevel vil følelsen av trygghet kunne være en sosial realitet. 79For strenge straffer vil som allerede nevnt kunne føre til usikkerhet i befolkningen.

Straffens symbolfunksjon vil kunne øke med straffetrusselen. 80 For noen av de groveste forbrytelsene er det kanskje denne virkningen sammen med straffens moraldannende virkning, som kan begrunne de høye strafferammene. Et eksempel på en forbrytelse hvor en slik antagelse er rimelig, er bestemmelsen om forsettlig drap.

Straffens virkning på samfunnssolidariteten er først og fremst interessant i forhold til straffen som institusjon og i forhold til hvilke handlinger som kriminaliseres. Denne virkningen har formodentlig nokså liten betydning for strafferammene. Men det kan tenkes at visse grupper blir «utstøtt», ved at samfunnet truer disse med særlig høye straffer. En slik effekt har blitt hevdet i forhold til narkomane og pedofile.

Hvorvidt straffens stigmatiserende effekt øker med straffens størrelse, er usikkert. Det er vel først og fremst forbrytelsens art, og kanskje også det å ha sittet i fengsel overhodet, som virker infamerende. Sterkere infamerende virkning av straffen vil som regel ansees som et problem som står i veien for en vellykket tilbakeføring til samfunnet av den straffedømte. Det forekommer allikevel at lovgiver forutsetter en økt stigmatiserende effekt av straffen ved økt straffetrussel, og tilsikter dette. Dette settes da i nær sammenheng med straffens moraldannende effekt. 81

Straffens ressursmessige virkninger er i høy grad avhengig av hvor strenge straffer som idømmes, og er trukket frem av lovgiver i en rekke sammenhenger. 82 Den ressursmessige siden av straffen vil vel, i alle fall for visse sider av de økonomiske kostnadene ved fengselsstraff, være noe nær proporsjonal med straffens størrelse. Fengselsplasser koster for hvert fangedøgn, og de innsatte er lite produktive mens de soner. Christie peker på muligheten for et direkte overskudd av fengselsdriften under visse forhold, basert på materiale fra USA, Kina, Hitler-Tyskland, Sovjetsamveldet, Russland og Øst-Europa. 83 I dagens Norge er det liten tvil om at det direkte regnskapet for fengselsdriften er negativt. Også de sosiale omkostningene for lovbryteren og hans familie vil øke med straffens størrelse. 84 Ressursmessige besparelser gjennom straffens prevensjons- og renovasjonsvirkning vil som nevnt være vanskelig å beregne, men i den grad notorisk kriminelle forhindres fra å begå jevnlige kriminelle handlinger vil jo renovasjonsvirkningen vare så lenge frihetsberøvelsen varer.

5.2.2.3.3 Gjengjeldelsessynspunkters betydning for fastsettelsen av strafferammer – rettferdighet og straffverdighet

Oversikt

Gjengjeldelse eller hevn har spilt en stor rolle i rettstenkningen opp gjennom historien. Men ikke en hvilken som helst reaksjon er etter de absolutte straffeteorier egnet til å oppfylle den moralske plikt til å slå tilbake mot urett – gjengjeldelsen skal være rettferdig. Gjengjeldelsesteoriene i sin rene form har lenge vært på vikende front, men man kommer stadig over rettferdighetsargumentasjon i lovforarbeider som drøfter strafferammene i ulike straffebud. Om de færreste i dag ser gjengjeldelse som en moralsk nødvendighet, synes tanken om rettferdig forholdsmessighet, eller likevekt mellom forbrytelse og straff, å stikke dypt i det menneskelige sinn. Det er derfor grunn til å se nærmere på hva som ligger i begrepet «rettferdighet». Det er også nødvendig å presisere hva en rettferdig forholdsmessighet mellom forbrytelse og straff refererer til, og hvilke hensyn som virker inn ved en slik vurdering. Dette vil bli behandlet nedenfor under drøftelsen av begrepet «straffverdighet». Dette begrepet har en sentral rolle for betraktninger som bunner i de absolutte straffeteorier eller rettferdighetsbetraktninger.

Begrepet «rettferdighet»

Rettferdighetsbegrepet har dels selvstendig betydning ved analyse av strafferammer, dels har begrepet betydning som referanse eller bestanddel i andre begreper som er av interesse for temaet. «Gjengjeldelse» og «straffverdighet» er eksempler på dette. For denne utredningen ville det vært av særlig interesse å undersøke hvordan rettferdighetsbegrepet brukes i ulike sammenhenger i norske lovforarbeider. Noen slik kartlegging er imidlertid ingen enkel sak. Derfor tas en omvei om hvordan begrepet har vært analysert og forstått i andre sammenhenger. Forhåpentligvis kan dette belyse bruken av «rettferdighet» også i lovforarbeidene. En analyse av rettferdighetsbegrepet har dessuten en selvstendig interesse fordi begrepet antas å stå sentralt i vår tenkning omkring straff, og derfor har betydning for bedømmelsen av strafferammene selv om analysen ikke kan forankres direkte i lovforarbeider.

Rettferdighetsbegrepet har vært gjenstand for en intens diskusjon opp gjennom tidene og er gitt et stort antall ulike utforminger. Heller ikke i lovforarbeidene kan man forvente å finne noen entydig begrepsbruk. Begrepet har imidlertid en sammenheng med rett og rimelighet, og overalt synes rettferdighet på en eller annen måte å være knyttet til likhet. Alf Ross, som har analysert begrepet «rettferdighet» inngående, uttrykker det slik:

«Retfærdighed er lighed. Denne tanke blev allerede formuleret i det 4. årh. f.Kr. af den pytagoræiske filosofi, der symboliserede retfærdigheden ved kvadrattallet, i hvilket det lige forenes med det lige, og er senerehen blevet gentaget og varieret i et utal af formuleringer.» 85

Ross’ analyse peker på sentrale problemer ved rettferdighetsargumentasjon og skal derfor forfølges noe nærmere. Ross peker på at et rettferdighetsbegrep som tar utgangspunkt i et likhetskrav, må angi kriterier for hva som skal bedømmes likt. 86 Det er selvsagt ingen som bruker rettferdighet om betingelsesløs likebehandling. Det vil tvert imot oppfattes som svært urettferdig om forbryteren underkastes lik behandling som den lovlydige. Nordisk strafferettskomité utrykker det slik:

«Om det er et rettferdighetskrav at like tilfelle behandles likt, kan det også sies å være et rettferdighetskrav at ulike tilfelle behandles forskjellig.» 87

Slik Ross ser det, består rettferdighetsbegrepet av to bestanddeler: Et likhetskrav og kriterier for hva som skal ansees som likt . Likhetskravet innebærer i seg selv ikke annet enn et krav til konsekvens, eller til at forskjellsbehandling knyttes til allmenne kriterier, uansett hvilke. Av disse to bestanddeler hevder Ross at det er det i seg selv tomme likhetskravet som appellerer til folks bevissthet. De kriterier som er nødvendige for å gi rettferdighetsbegrepet mening, tilsløres:

«Det er overordentlig betydningsfuldt at lægge mærke til det omtalte forhold mellem retfærdighedsformlernes to bestanddele. Konsekvensen herav er nemlig, at den tilsyneladende evidens, der kan knytte sig til lighedstanken og som føles at give retfærdighedsformlerne deres selvtilstrækkelige begrundelse, slet ikke dækker det der er det praktisk essentielle i disse formler , nemlig de materielle vurderingspostulater […] Lighedsideen selv besidder ingen «evidens» eller apriorisk gyldighed. Det der foreligger er simpelthen, at det faktisk er let at opnå enighed om at beskatning, lønansættelse osv. skal ske i henhold til en almindelig regel og ikke vilkårligt fra tilfælde til tilfælde efter lune og forgodtbefindende. Denne fundamentale enighed søger man nu at tilegne sig til fordel for et interessebestemt postulat om, at en regel af bestemt indhold, hvorom der netop ikke er enighed, skal finde anvendelse.» 88

Ross har rimeligvis ikke noe empirisk belegg for dette, og påstandene er vel heller ikke selvsagte. Det er ikke utenkelig at det også finnes, etter Ross’ terminologi, «materielle vurderingspostulater» (kriterier for likebehandlingen), som i særlig grad appellerer til den menneskelige bevissthet som «rettferdige».

Rettferdighetsargumentasjon har blitt mer vanlig i norske lovforarbeider de senere år. Utviklingstendensen i retning av en økt fokusering på rettferdighetshensyn i strafferetten har gjort seg gjeldende i enda høyere grad i Finland og Sverige. Denne tendensen har vært betegnet nyklassisisme og vokste frem på 1970-tallet, formodentlig som en motvekt til en dominerende behandlings- og prevensjonsideologi. Utviklingen falt i tid sammen med en voksende kritikk av positivismens posisjon i vitenskapen. 89 Forarbeidene til den svenske revisjonen av straffelovgivningen er sterkt preget av rettferdighetstenkning og nyklassisisme, se nærmere om dette nedenfor.

Det kan altså rettes innvendinger mot den kritikk av rettferdighetsbegrepet som er presentert ovenfor. Det er imidlertid ikke mulig å oppstille objektive kriterier for hva som er rettferdig, og ved uenighet om hva som er rettferdig, har Ross’ kritikk mye for seg. Eckhoff sier følgende om denne situasjonen:

«Når to stridende rettferdighetsoppfatninger står mot hverandre, finnes det – såvidt jeg vet – ingen metode for å få avgjort hvilken av dem som er den riktigste eller mest relevante. Diskusjoner hvor ulike rettferdighetsoppfatninger kolliderer, har derfor en tendens til å bli lite fruktbare. Det blir lett til at begge parter gjentar om og om igjen sine påstander.» 90

I slike situasjoner kan man få sympatier for Ross’ mistanke om at «der er noget galt fat med en idé, der synes at kunne spændes for enhver vogn». 91 Han gir selv et polemisk uttrykk for de kommunikasjonsproblemene som oppstår dersom rettferdighet påberopes i en diskusjon hvor partene er uenige:

«Den der hævder, at en vis regel eller orden, fx et skattesystem, er uretfærdig, fremhæver overhovedet ikke nogen kendelig egenskab ved denne orden, han begrunder derfor ikke sit standpunkt, men giver alene følelsesmæssigt udtryk herfor. […] At påberåbe sig retfærdighed er det samme som at slå i bordet: et følelsesmæssigt udtryk der gør ens krav til et absolut postulat og dermed basta. Dette er ingen god vej til indbyrdes forståelse. Det er umuligt at diskutere med en mand der mobiliserer retfærdigheden, for han siger intet, om hvilket der kan argumenteres for og imod. Hans tale er påtrykning, ikke argumentasjon. […] En samtale kan først komme i gang, hvis man forsøger at spørge sig selv, hvilke faktiske forhold og vurderingsindstillinger der betinger ens følelsesmæssige indstilling, og så argumenterer i ovrensstemmelse hermed.» 92

Nå er det vel å strekke en treffende kritikk for langt dersom man utelukker muligheten for å operere med et mer fastlagt rettferdighetsbegrep enn det Ross forfekter. Eckhoff, som et eksempel, har forsøkt en slik presisering av et normativt rettferdighetsbegrep. 93 Han påpeker dessuten at ikke et hvert resultat så lett lar seg begrunne med rettferdighetsargumentasjon. 94 Dette kan tyde på at det ikke bare er det formelle likhetskriteriet som appellerer til vår bevissthet, slik som Ross hevder. Dessuten kan rettferdighetsbegrepet selv etter Ross’ terminologi være egnet til å karakterisere et resultat. Det er som rettspolitisk målestokk begrepet forkastes. 95 Og med den økende tendens til å akseptere intuitive verdibetraktninger i argumentasjonen, kan man spørre seg om noe annet begrep enn «rettferdighet» bedre kan gi uttrykk for en oppfatning om hva som er riktig og rimelig.

Som en oppsummering kan man si følgende: Rettferdighetsargumentasjon har sine svakheter, men inngår som et sentralt begrep når det gjelder å gi uttrykk for hva som er rett og riktig. Som et ikke nærmere presisert argument vil en henvisning til rettferdighet fort være uklart og lite tilfredsstillende i en diskusjon. Men «rettferdig» kan være en naturlig karakteristikk av det resultat eller den løsning som samlet sett finnes rimelig – intuitivt eller på bakgrunn av nærmere angitte hensyn.

Begrepet «straffverdighet»

«Straffverdighet» er ikke et presist og entydig fastlagt begrep, men er vanlig å bruke for å angi hvor streng straff som er rimelig for en konkret handling eller type handling eller for å angi grad av bebreidelse som kan rettes mot gjerningsmannen.

Noen ganger brukes «straffverdighet» i svært vid betydning, slik at de fleste hensyn som kan tenkes å være relevante for fastsettelsen av strafferammer, omfattes. I andre sammenhenger er det først og fremst hensyn med moralske implikasjoner det siktes til ved bruk av straffverdighetsbegrepet.

Etter alminnelig språkbruk er det vel ikke nærliggende å bruke «straffverdig» om enhver straffbar handling. Brudd på plikten til å ha med førerkort ved bilkjøring og reglene om etterfølgende beruselse, jf. vtrl. §§ 24 og 22, jf. 31, er formodentlig eksempler på overtredelser som ikke kvalifiserer til en slik karakteristikk. Det ville i så fall være å anlegge et svært rendyrket regeletisk perspektiv. I de tilfellene hvor en bilist har gyldig førerkort, men har glemt dette, eller har drukket alkohol etter et trafikkuhell hvor han ikke var alkoholpåvirket, vil vel de færreste si at handlingene er straffverdige. Reglene er begrunnet i kontroll- og bevishensyn. Brukes begrepene «straffbart» og «straffverdig» som synonymer, reduseres distinksjonsmulighetene. Det forekommer imidlertid at begrepene brukes på denne måten 96

Lovgivers bruk av «straffverdig» er altså ikke entydig. Heller ikke i rettspraksis og juridisk teori brukes begrepet på en entydig måte.

Eskeland har analysert bruken av «straffverdig» i rettspraksis og juridisk teori. Eskeland påviser at flere forhold kan danne grunnlag for å stemple en handling som straffverdig, alene eller samlet, og peker på tre forhold: 1) forholdets grovhet, 2) gjerningsmannens strafferettslig relevante skyld og 3) den verdimessige dom over handlingen – basert blant annet på gjerningsmannens motiv og handlingssituasjonen. Den «verdimessige dom over handlingen» er vidt formulert – vel ikke vesentlig mer presist enn «straffverdig». Formodentlig dreier det seg om en vurdering av den straffbare handling basert på sider av gjerningsmannens subjektive forhold som ikke regnes til det strafferettslig skyldspørsmål, jf. 2). 97

På samme måte som ved behandlingen av begrepet «rettferdighet» ovenfor, trekkes også i drøftelsen av begrepet «straffverdighet» veksler på analyser av dette begrepet som ikke er gjort med særlig sikte på norske lovforarbeider, men som allikevel antas å ha verdi for forståelsen av straffverdighetsbegrepets innhold generelt.

I den svenske Fängelsestraffkommitténs utredning av strafferammer og straffutmåling har begrepet «straffvärde» vært underlagt en relativt omfattende drøftelse. 98 Det kan derfor være hensiktsmessig å ta utgangspunkt i dette arbeidet ved drøftelsen av de problemer som gjør seg gjeldende i forhold til straffverdighetsvurderinger. Fängelsestraffkommittén definerer begrepet «straffvärde» slik:

«Med et brotts straffvärde avses brottets svårhet i förhållande till andra brott. Straffvärde är alltså ett mått på hur allvarligt brottet är. Det straffvärde som kommer till uttryck i straffskalorna är brottens abstrakta straffvärde. Straffvärdet hos ett visst begånget brott utgör det konkreta straffvärdet. 99

Den svenske abstrakte straffvärdebedømmelsen refererer til forholdsmessighet i to ulike perspektiver som ledende hensyn ved fastsettelsen av strafferammene. I det ene perspektiv vurderes straffen mot forbrytelsens grovhet. I det andre perspektiv vurderes straffetrusselen i de ulike lovbrudd opp mot hverandre. I de svenske motivene brukes begrepene «proportionalitet» og «ekvivalens» for å sondre mellom de to perspektivene:

«Med proportionalitet avses att straffskalan bör bestämmas i proportion till brottets svårhet. Ekvivalens innebär att lika svåra straff skall utsättas för likvärdiga brottstyper och kan sägas vara en följd av proportionalitetstanken.» 100

I det følgende blir «proporsjonalitet» brukt identisk med det svenske begrepet «proportionalitet». Også ekvivalensbegrepet blir brukt slik som i Fängelsestraffkommitténs utredning. Begrepene antas å være i høy grad sammenfallende med Eckhoffs begreper «likevektsrettferdighet» (som korresponderer med proporsjonalitet) og «fordelingsrettferdighet» (som i alle fall i høy grad korresponderer med ekvivalensbegrepet). Likevektsrettferdighet betegner gjensidighet og likevekt mellom partene ved utveksling av verdier. Fordelingsrettferdighet brukes om likefordeling av verdier. 101

Som det fremgår av det siterte, anser Fängelsestraffkommittén ekvivalens for å være en følge av proporsjonalitetstanken. Dersom man kunne angi den forholdsmessig riktige straff for lovbrudd med høy presisjon ut fra alle relevante kriterier, ville man ikke bare oppnå en riktig ekvivalensvurdering av straffebestemmelser som en refleks av dette, men også forholdsmessighet mellom straffen for de enkelte straffedømte. Konstruksjonen med proporsjonalitet og ekvivalens er først og fremst av teoretisk interesse. Det er lite realistisk å operere med en forutsetning om at ekvivalens skal følge av proporsjonalitet på et praktisk nivå. Til det er presisjonsnivået ved de to forholdsmessighetsvurderingene for lavt. Betydningen av dette lave presisjonsnivået behandles nedenfor under pkt. 5.2.2.3.4.

Fängelsestraffkommittén fremholder at proporsjonalitetsvurderingen ikke kan gjøres uavhengig av en vurdering av «hvilken allmän nivå på straffen» man skal ha. 102 Man kan stille spørsmål ved om det er teoretisk holdbart å operere med et slikt «generelt straffenivå» eller «allmän nivå på straffen» ved en revisjon av hele straffelovgivningen. Ved endring av en enkelt bestemmelse vil straffenivået – om enn på en komplisert måte og bare i den grad straffenivået kan sies å følge av straffebestemmelsene – teoretisk sett foreligge som et statistisk faktum. Ved en revisjon av hele straffelovgivningen vil imidlertid straffenivået være et produkt av de enkelte nye bestemmelsene. Skal man i en slik situasjon utlede de enkelte strafferammer av det generelle straffenivået, oppstår sirkularitet i begrunnelsen. Straffenivået fremstår med andre ord ikke som et fast punkt ved en total lovrevisjon. At tradisjon og kultur vil ha en helt sentral rolle ved fastsettelsen av de ulike strafferammer, er det ingen tvil om, men å snakke om det generelle straffenivå kan lede tanken i retning av at det foreligger et tilgjengelig fast holdepunkt, noe som neppe er helt tilfredsstillende hverken teoretisk eller praktisk.

Hverken proporsjonalitets- eller ekvivalensbegrepet sier noe om hva som gjør den ene forbrytelse verre enn den annen. Begrepenes innhold må fastlegges ved å angi hvilke omstendigheter som påvirker bedømmelsen av de ulike handlingers «svårhet» eller «förkastlighet». Fängelsestraffkommittén påpeker selv dette. Når modellen med proporsjonalitet og ekvivalens likevel velges som et teoretisk utgangspunkt for graderingen av straffetruslene, er det for å betone at straffen bør fastsettes ut fra forbrytelsenes relative forkastelighet og ikke ut fra prevensjonshensyn:

«Eftersom proportionalitetstanken saknar ett materiellt innehåll kan man kanske tycka att den är tämligen ointressant. Enligt vår uppfattning är så emellertid inte fallet. Vi anser att det är mycket viktigt att slå fast att straffvärdebedömningar skall göras, inte utifrån olika teorier om straffets eller straffhotets verkningar, utan efter en värdering av brottens relativa förkastlighet.»

Om hvilke hensyn som inngår i straffverdighetsvurderingen sier Fängelsestraffkommittén:

«Som ovan nämnts anser vi att man, när det gäller att utforma straffskalor för olika gärningar, inte har nytta av vare almenpreventiva eller individualpreventiva resonemang. Vi anser i stället att straffvärdebedömningar bör grundas på de olika brottens förkastlighet . Utgångspunkten vid bestämmande av straffskalor för de olika brotten skall således vara vad brottet allmänt sett förtjänar av straff. För att komma fram till detta blir det nödvändigt att föra någon form av rättviseresonemang på så sätt att man frågar sig vad de olika brotten allmänt sett förtjänar av straff. Straffskalan bör således bestämmas i proportion till brottets svårhet och lika straff bör utsättas för likvärdiga brottstyper [mine kursiveringer].» 103

Som det fremgår av det siterte, er rettferdighetsbetraktninger sentralt for straffverdighetsvurderingen. Det svenske straffvärdebegrepet må sies å være relativt vidt med hensyn til hvilke omstendigheter som ansees relevante for hva som er rettferdig straff. Prevensjonshensyn og prosessuelle hensyn anerkjennes imidlertid ikke som relevante ved straffverdighetsvurderingen. 104

Avhengig av hvor vid betydning av «straffverdighet» man legger til grunn, vil det være et større eller mindre sammenfall mellom de hensyn som inngår som momenter i en straffverdighetsvurdering, og alle de hensyn som kan ha betydning for strafferammene. I hvor vid betydning begrepet brukes i lovforarbeider, varierer.

Når det ikke henvises til bruken av «straffverdig» i andre kilder, brukes begrepet i denne utredningen som en karakteristikk av handlinger vurdert ut fra hensyn med moralske implikasjoner, nært knyttet til rettferdighetsbetraktninger og gjengjeldelsesteorier. Prinsipielt sees grad av «straffverdighet» som det relevante vurderingstema ved fastsettelse av strafferammer etter de rene gjengjeldelsesteorier. Ulike nyttehensyn, herunder prevensjonshensyn, lovtekniske hensyn, ressurshensyn, hensynet til rettsenhet med utlandet og folkerettslige forpliktelser, kan altså ikke danne grunnlag for å karakterisere en handlingstype som «straffverdig» etter dette arbeidets terminologi. Når begrepet gjengis fra andre kilder, er det ikke forutsatt at ordet brukes i nøyaktig denne betydningen, men det antas at de momenter som inngår etter dette arbeidets definisjon, utgjør vesentlige sider av begrepet slik det stort sett blir brukt.

Straffverdighets- og rettferdighetsargumenters betydning ved fastsettelse av strafferammer

Tiltroen til straffetruslenes og straffereaksjonenes preventive virkninger har som nevnt tapt terreng. Dette har ført til at prevensjonsargumentasjonen har blitt mer reservert. Ut fra en rasjonell tilnærming kunne en kanskje tro det skulle få store konsekvenser når en så sentral del av begrunnelsen for de gjeldende strafferammer som prevensjonsidéen viser seg å bygge på i noen grad bristende forutsetninger.

Det ser imidlertid ut til at den nye innstillingen til virkelighetens forhold har fått nokså liten betydning for strafferammene. Dette kan kanskje illustrere forholdet mellom overveielse og begrunnelse, og i hvilken grad rettferdighetsbetraktninger og tradisjon innvirker på fastsettelsen av lovens strafferammer som de egentlig motiverende hensyn. Kanskje er det slik at dersom empiriske undersøkelser viser at lovgivers vurderinger bygger på uriktige forutsetninger, får dette allikevel liten betydning for strafferammene. Begrunnelsen for strafferammene endres; strafferammene beholdes. Hvis dette er riktig, er det manglende korrespondanse mellom lovgivers overveielser og uttalte begrunnelser. En mulig alternativ forklaring er at lovgiver frykter en uheldig signaleffekt som kan lede til økt kriminalitet på et område dersom en strafferamme senkes, selv om ingen lenger har tiltro til strafferammens prevensjonsvirkninger slik forholdene allerede ligger an.

Det er videre først når forutsetningene om straffens virkninger brister, at det blir noen nødvendig konflikt mellom absolutte og relative straffeteorier. Som nevnt i pkt. 5.2.2.3.2 er utgangspunktet ved fastsettelsen av strafferammer etter nytteteorier at straffens nyttige virkninger øker med straffetrusselen, og at det er viktigere å motvirke forbrytelser jo mer alvorlige de er. Hvor uønsket, farlig eller skadelig en forbrytelse er, sett med samfunnets øyne, vil altså være utgangspunktet for hvor høye strafferammer som fastsettes for de ulike lovbrudd. Dette skiller seg ikke nødvendigvis fra den rettferdighets- eller straffverdighetsvurdering som ligger til grunn for strafferammene hvis man tar utgangspunkt i gjengjeldelsesteorier.

Straffverdighet, humanitet og forholdsmessighet som begrensende prinsipper for straffen

Når straffverdighetsbetraktninger knyttes til gjengjeldelseshensyn, er det ofte som et argument for tilstrekkelig streng straff til å oppfylle rettferdighetens krav. Om det ikke kan påvises nyttevirkninger av streng straff skal likevel gjerningsmannen få som fortjent. Motsatt kan straffverdighetsvurderinger tjene som begrensende prinsipp for straffen. Da er argumentet at ingen skal straffes strengere enn fortjent, uansett straffens eventuelle nyttevirkninger. 105 For sterk betoning av effektiv bekjempelse av kriminalitet ut fra nyttebetraktninger vil kunne føre til støtende resultater som ikke passer inn i vår rettskultur. Ut fra rene samfunnsnyttebetraktninger kunne man i prinsippet forsvare bruk av dødsstraff overfor uskyldige ut fra parolen:»[D]et er bedre for dere at ett menneske dør for folket enn at hele folket går til grunne.» 106

Et annet begrensende prinsipp for straff som henger sammen med forholdsmessighets- og straffverdighetsbetraktninger, er kravet til humanitet. Humanitetshensyn kan trekke i retning av mildere straff enn rene straffverdighetsbetraktninger skulle tilsi, men det vil vel i alle fall være et minstekrav til humanitet at straffen står i et rimelig forhold til forbrytelsen, og at ingen straffes strengere enn fortjent. 107

I straffelovgivningens forarbeider er humanitet og forholdsmessighet eller straffverdighet som begrensende prinsipp for strafferammene nevnt en rekke steder. 108

Betydningen av forholdsmessig straff i forhold til internasjonale forpliktelser behandles nedenfor i pkt. 5.2.2.15.

Speilende straffer, forholdsmessighet og moderne straffarter

Opp gjennom historien har det i nokså stor utstrekning vært forsøkt å speile den aktuelle krenkelse i straffen for å oppnå forholdsmessighet mellom forbrytelse og straff. Man straffer altså ved å påføre forbryteren et lignende onde som han selv har påført sitt offer. Talionsprinsippet er et velkjent uttrykk for dette med sitt påbud om at det skal bøtes øye for øye, tann for tann, liv for liv. 109 Her er straffen av nøyaktig samme art og omfang som krenkelsen. Dersom man utelukkende forholder seg til lovbruddets objektive side, oppnår man i slike tilfeller en sikker forholdsmessighet mellom forbrytelse og straff. Det er imidlertid først og fremst i forhold til liv- og legemskrenkelser det er mulig å straffe på en måte som er direkte sammenlignbar med krenkelsen. For andre typer lovbrudd vil det være vanskelig å finne dekkende straffer. 110

Det har vært mange oppfinnsomme og gruoppvekkende forsøk opp gjennom historien på å gi symbolsk speilende straffer hvor straffen ikke har vært av samme art som forbrytelsen. Noen selvinnlysende forholdsmessighet mellom forbrytelse og straff har ikke alltid vært resultatet av slike straffer. Som eksempler kan nevnes avkutting av tyvens hånd, utskjæring av spotterens tunge og at falskmyntnere fikk flytende metall helt ned i halsen. Her har vel ikke heller forholdsmessighet alltid vært målsetningen. Siktemålet har vel snarere vært at straffen skal gjenspeile den kriminelle handling og understreke dens forkastelighet. Avskrekking har også stått sentralt.

I vår kulturkrets er speilende straffer ikke noen farbar vei, dels fordi subjektive vilkår tillegges betydelig vekt, dels fordi de straffarter som er egnet til å speile de ulovlige handlinger, ofte vil anses som inhumane. Den eneste forbrytelse som forsåvidt kunne vært speilet med fengselsstraff, er frihetsberøvelse. Her kunne prinsippet vært like for like. Det er nesten forbausende i hvor liten grad et slikt prinsipp er blitt lagt til grunn i strl. § 223, 2. ledd. Har frihetsberøvelsen vart i mer enn en måned er straffen fengsel fra 1 til 15 år. Man kan imidlertid innvende at straffen og forbrytelsen i et slikt tilfelle ikke er frihetsberøvelse av samme art.

Mange moderne straffebud er helt uegnet for en speilende straffetrussel. Kjøring uten førerkort, unnlatelse av å melde flytting til folkeregisteret og manglende oppfyllelse av regnskapsplikt er eksempler på dette.

5.2.2.3.4 I hvilken grad bør rettferdighetshensyn eller hensynet til straffens virkninger være styrende for strafferammene?

Oversikt

Som påvist ovenfor ligger både ulike rettferdighetsbetraktninger og prevensjonshensyn til grunn for dagens strafferammer. Ved fastsettelsen av lovens strafferammer skal etter Straffelovkommisjonens mandat «de ulike lovbruddstyper veies mot hverandre, og hensynet til rettferd stå sentralt». 111 Hvorvidt også hensynet til straffens virkninger skal ha betydning for fastsettelsen av strafferammene, sies det ikke noe om.

Nedenfor drøftes først hvilken vekt rettferdighetshensyn bør ha ved fastsettelse av strafferammene. Deretter drøftes hvilken vekt prevensjonshensyn bør ha. Endelig behandles hvorvidt andre virkninger av straffen enn prevensjonsvirkningene bør tillegges vekt.

Hvilken vekt bør rettferdighet- og straffverdighetsargumenter ha ved fastsettelsen av strafferammene?

I takt med en synkende tiltro til at straffens prevensjonsvirkninger øker med straffetrusselen, har det vært en økt tendens til å godta rettferdighetsargumentasjon de senere år. Rettferdighetsargumentasjon er imidlertid ikke av ny dato i forhold til strafferammene. Også i straffelovens opprinnelige forarbeider argumenteres det med straffverdighet og rettferdighet, og selv om betoningen av rettferdighet varierer i ulike epoker, finner man eksempler på rettferdighetsargumentasjon til alle tider. 112 Lovens strafferammer har i relativt beskjeden grad blitt endret som følge av skiftet i synet på straffens virkninger, til tross for at mange høye strafferammer i sin tid først og fremst har blitt begrunnet med hensynet til prevensjon. Dette kan som nevnt ovenfor i i pkt. 5.2.2.3.3 vekke en mistanke om at rettferdighetstenkning hele tiden har utgjort et viktig premiss for lovens strafferammer.

Det kan imidlertid være grunn til å tone rettferdighetsperspektivet som rettesnor ved fastsettelsen av strafferammene noe ned. Som det er gjort rede for i pkt. 5.2.2.3.3, kan rettferdighet eller straffverdighet vurderes i to relasjoner, nemlig i forhold til proporsjonalitet og ekvivalens. Når det gjelder tanken om proporsjonalitet (forholdsmessighet mellom forbrytelse og straffetrussel), er det et prinsipp med dyp forankring i vår kultur. Ved en lovrevisjon kommer man ikke utenom en konkret vurdering av det enkelte straffebud på bakgrunn av rettstradisjon og kultur. Men det skal store uforholdsmessigheter til før strafferammen i en straffebestemmelse isolert sett fremstår som urimelig. Presisjonsnivået her vil være lavt. I praksis vil nok derfor prinsippet om porporsjonalitet gi begrenset veiledning. I enkelte tilfeller kan det allikevel forekomme at strafferammen i en bestemmelse fremstår som uforholdsmessig i forhold til den handling som rammes – vi kan kanskje finne eksempler på det i vår narkotikalovgivning.

Etter Straffelovkommisjonens mandat skal en ekvivalensvurdering (forholdet mellom strafferammene i de ulike straffebestemmelsene) «stå sentralt» for fastsettelsen av strafferammene. Ved den svenske lovrevisjonen var denne vurderingen nærmest enerådende for utformingen av strafferammene. 113 Det er umiddelbart en tiltalende tanke at strafferammene for de ulike forbrytelser skal stå i et rettferdig forhold til hverandre. Det er allikevel grunn til å foreta en kritisk vurdering av konsekvensene av å basere lovens strafferammer på et slikt prinsipp.

Så lenge det er likeartede lovbrudd som skal veies mot hverandre, er prinsippet om ekvivalens nokså håndgripelig. Noen forbrytelser er regulert som gradsforbrytelser, slik at strafferammen er avhengig av hvor grov krenkelsen av den beskyttede interesse er. Eksempler på dette er naskeri – tyveri – grovt tyveri og legemsfornærmelse – legemsbeskadigelse – grov legemsbeskadigelse. 114 I disse tilfellene er det klart at strafferammene bør øke jo grovere krenkelsen er. Tilsvarende bør straffetrusselen, under ellers like forutsetninger, være større for skadeforvoldelse enn for fareforvoldelse og større for forsettlig krenkelse av en interesse enn for uaktsom krenkelse. 115 Som det gjøres nærmere rede for i pkt. 5.2.3.2, er imidlertid heller ikke en avveining av strafferammen i straffebud som verner likeartede interesser, noen automatisk operasjon.

Prinsippet om ekvivalens er særlig problematisk når ulike interesser skal veies mot hverandre. I slike situasjoner er ikke forbrytelsene direkte sammenlignbare. Mange svært ulike hensyn kan være relevante for en forbrytelses strafferamme. Avveiningen av disse hensynene kan by på problemer. Ved en direkte sammenligning av ulike interesser er det fare for at visse hensyn vil ha en uforholdsmessig stor gjennomslagskraft i forhold til andre relevante hensyn.

Andenæs peker på at estetiske hensyn kan legge sterke føringer på bedømmelsen av straffverdighet. 116 I denne sammenheng viser han til Rt. 1938 s 164 som gjaldt en anke over straffutmålingen for overlagt drap utført med en grisesnare. Lagmannsretten hadde lagt vekt på at forbrytelsen var utført på en «gruoppvekkende måte». Straffen ble opprettholdt i Høyesterett. Dissenterende dommer Hanssen sa følgende: «Jeg forstår således ikke hvad lagmannsretten sikter til med bemerkningen om at drapsforbrytelsen er forøvet på en gruoppvekkende måte. Man kan jo si at ethvert overlagt drap er en gruopvekkende forbrytelse, men den måte hvorpå forbrytelsen her er utført, har nettop vært egnet til å spare den drepte for lidelser.»

Det er først og fremst ved en direkte og intuitiv sammenligning mellom ulike lovbrudd det er fare for at visse hensyn tilsløres. Alf Ross har sagt om rettferdighetsvurderinger at «man tror så gerne på de illusjoner der hidser følelserne ved at virke stimulerende på binyrernes funktion». 117 Og det er vel særlig moralske og følelsesmessige hensyn som i uforholdsmessig grad vil kunne trenge igjennom overfor andre hensyn ved intuitive vurderinger av hva som er rettferdig. Et paradoksalt utslag av den menneskelige psykologi vil kunne være at overgrep mot enkeltpersoner vurderes som mer alvorlig og opprivende enn overgrep som rammer en større personkrets. Enkeltpersoners skjebne kan appellere mer til frustrasjonsfølelsen enn forhold som kan true hele befolkningen. Ser man på hensynene som gjør seg gjeldende ved grov miljøkriminalitet, er det klart at det er mange gode grunner til å vurdere slik kriminalitet svært alvorlig. De verdier som rammes – de ulike miljøverdier – utgjør nødvendige forutsetninger for vår helse og trivsel, og i ytterste konsekvens for hele vår eksistens. Motivet for miljøkrenkelser vil typisk være vinning, og forbrytelsene vil i mange tilfeller være gjennomført med fullt overlegg. Ved en direkte sammenligning med for eksempel voldtekt eller seksuelle overgrep mot barn vil nok allikevel miljøforbrytelser ha vanskelig for å nå opp til samme straffverdighetsnivå i allmennhetens bevissthet. Krenkelse av seksualmoral synes mer enn noe å appellere til samfunnets krav til en streng straffetrussel.

Det er grunn til å ta Ross på alvor når han hevder rettferdighetsargumentasjon innebærer en manglende tilkjennegivelse av de motiverende hensyn, og en henvisning til en mer selvtilstrekkelig begrunnelse enn det er grunnlag for.

Av straffebestemmelser i den gjeldende lovgivning som tyder på at hensynet til moral, og da særlig seksualmoral, har en særlig gjennomslagskraft ved fastsettelsen av strafferammer, skal nevnes tre bestemmelser hvor det ikke er noe vilkår at den ulovlige handling har hatt noen særskilt skadefølge. Strl. § 220 (bigamibestemmelsen) har en strafferamme på 4 år. Strl. § 192 (voldtekt) har en strafferamme på 10 år eller 15 år ved voldtekt til samleie. Strl. § 195, 2. ledd rammer utuktig omgang med mindreårige av kvalifisert art, blant annet ved særlig krenkende overgrep og ved gjentatte overgrep mot barn under 10 år. Her er strafferammen 21 år. Det er klart disse forbrytelsene representerer en alvorlig integritetskrenkelse og kan føre til store psykiske skader i mange tilfeller. Slik er det imidlertid også ved legemsbeskadigelser, hvor det i tillegg vil foreligge en legemsskade som er dekket av gjerningspersonens forsett. For legemsbeskadigelse etter strl. § 229, 1. straffalternativ er strafferammen 3 år.

Dersom ekvivalensvurderingen gjøres mindre intuitivt, ut fra en bred refleksjon over de relevante hensyn, vil prinsippet om ekvivalens kunne innebære en rimelig og fornuftig korreksjon av strafferammene.

Spørsmålet om proporsjonalitet og ekvivalens må for øvrig vurderes i sammenheng med hvilke omstendigheter og hensyn som skal ansees relevante ved straffverdighetsvurderingen.

Det kan vel ikke være tvil om at rettferdighet i ordets beste mening er noe som bør tilstrebes, og at rettferdighetsargumenter derfor er relevante. Hvilken vekt som bør legges på rettferdighetsargumenter ved fastsettelse av strafferammer, avhenger etter det foranstående av hvordan argumentene nærmere utformes.

Bør straffens nyttevirkninger ha noen vekt ved fastsettelsen av strafferammer?

Ved revisjonen av straffelovgivningen i Sverige tok man, som nevnt ovenfor i pkt. 5.2.2.3.3, på prinsipielt grunnlag bestemt avstand fra straffens prevensjonsvirkninger som et hensyn av betydning for fastsettelsen av strafferammene. 118 Bakgrunnen for dette var at slike hensyn kunne komme i konflikt med rettferdighetstanker. Et slikt standpunkt vil vel være naturlig som et begrensende prinsipp for strafferammene. Selv om det skulle være mulig å oppnå sterke prevensjonsvirkninger gjennom urimelig strenge straffer, vil rettferdighetshensyn tale mot slike overdrevet strenge straffetrusler.

At rettferdighetshensyn skulle innebære en plikt til å straffe med en gitt strenghet, også dersom gode grunner skulle tilsi en lavere straff for den konkrete handlingstype, er mer oppsiktsvekkende. Dette gjelder særlig fordi den rettferdighetsvurderingen det er snakk om å gi fortrinnet, ikke har noen objektiv forankring. Hva som er rettferdig, vil være en bred vurdering hvor også ulike prevensjonshensyn, kanskje særlig individualpreventive hensyn, vil kunne inngå. Det synes derfor som de svenske lovforarbeidene går noe langt når de på prinsipielt grunnlag generelt avskjærer muligheten for å legge vekt på prevensjonshensyn i ethvert tilfelle. Det er nok dessuten en nær sammenheng mellom hva som vurderes som rettferdig straff, og hva som ansees nødvendig etter en prevensjonstankegang. Dersom man implementerer disse vurderingene i rettferdighetsbegrepet, men tar avstand fra å trekke dem eksplisitt frem, oppnås lite annet enn en tilsløring.

På mer prinsipielt grunnlag kan man spørre om det ikke også bør kunne tas rene prevensjonshensyn selv om disse skulle komme i konflikt med rettferdighetshensyn. Når det er den alminnelig aksepterte oppfatning at selve straffesystemet er forankret i samfunnsnytten, kan man spørre om det ikke er naturlig at den nærmere innretningen av systemet også skjer på bakgrunn av nyttebetraktninger.

Et særlig spørsmål er hvorvidt det bør legges vekt på oppdagelsesrisikoen ved ulike lovbrudd ved fastsettelsen av strafferammene. Ut fra rene rettferdighetsbetraktninger kan man hevde at høye strafferammer for forbrytelser på grunn av lav oppklaringsrate innebærer uforholdsmessig streng straff for noen få uheldige på bakgrunn av at de har plassert seg i en særlig gruppe ved sin kriminelle handling. Man sier: «Du har riktignok bare begått denne ene overtredelse, men du og din type har gjort store skader.»

Ut fra et nytteperspektiv kan det anføres grunner for å øke strafferammene ut over det en isolert straffverdighetsvurdering skulle tilsi når oppklaringsmulighetene er små. Straffens prevensjonseffekt avhenger av flere forhold, blant annet oppdagelsesrisikoen for den aktuelle forbrytelse. Er risikoen for å bli tatt lav, kan man anta at straffetrusselen må være tilsvarende høyere for å oppnå samme prevensjonseffekt. Samfunnets behov for strengere straffer ved lav oppdagelsesrisiko kan derfor tale for å ta hensyn til dette. Dessuten vil vel ikke straffverdighetsvurderingen være upåvirket av at virksomheten foregår i det dunkle og griper om seg, og at den aktuelle gruppen av forbrytere nesten aldri må stå til ansvar.

Etter dette bør ikke straffens prevensjonsvirkninger utelukkes som relevant argument ved fastsettelsen av strafferammer. Begrensende prinsipper bør imidlertid legge bånd på hvilken vekt prevensjonshensyn tillegges, jf. pkt. 5.2.2.3.3. Dessuten bør prevensjonshensyn selvsagt forkastes som argument i den grad lovgiver selv forutsetter at den aktuelle prevensjonsvirkning ikke følger av straffen.

Bør andre virkninger av straffen enn prevensjonsvirkninger ha betydning ved fastsettelse av strafferammer?

I hvilken grad bør så andre virkninger av straffen enn prevensjonsvirkningene ha innflytelse på strafferammene? Det vil nok ofte være vanskelig å beregne disse virkningene, men generelt vil det være grunn til å legge vekt på i alle fall noen av dem. Særlig straffens ressursmessige side i vid forstand vil danne et grunnleggende premiss for strafferammene.

Også straffens symbolvirkning og virkning på befolkningens mentalhygiene og trygghetsfølelse kan det være grunn til å ta i betraktning. Straffens styrkende virkning på samfunnssolidariteten kan kanskje stå i samme stilling. Det har imidlertid sine betenkeligheter å støte ut en gruppe som «felles fiende» av hensyn til samfunnssolidariteten.

Ulike materielle og prosessuelle konsekvenser av strafferammene, grad av rettsenhet som oppnås med utlandet og oppfyllelsen av folkerettslige forpliktelser kan også sees som virkninger av straffen. Ut fra argumentasjonen i pkt. 5.2.2.3.4 bør også slike virkninger kunne tillegges vekt. Når det gjelder de folkerettslige forpliktelser, er det vel selvsagt at de må tillegges vekt. Disse hensynene behandles nærmere nedenfor i pkt. 5.2.2.13–5.2.2.15.

5.2.2.4 Betydningen av «den alminnelige rettsbevissthet»

Et demokratisk system bygger på en forutsetning om at det er folkeviljen som skal være avgjørende for lovgivningen. I et demokrati er det derfor nærliggende at den alminnelige rettsbevissthet tillegges betydning ved fastsettelsen av strafferammene. I Indst. O. nr. 1 (1901–02) s 172–173 heter det:

«[Det er ikke] noget andet Omraade [enn strafferetten], hvor der kræves en saa livlig Vexelvirkning mellem Retten og den i Samfundet levende Retsbevidsthed, og hvor derfor en Stagnation i Retsudviklingen mere umiddelbart vilde give Føie til de bitre Ord i Göthes «Faust»: «Es erben sich Gesetz und Rechte wie eine ewige Krankheit fort».»

Grunntanken er her at folkets verdioppfatninger skal ligge til grunn for lovgivningen. 119 Dette er nødvendig for å oppfylle flere av straffens funksjoner. Skal lovens straffetrusler kunne bidra til å skape en følelse av trygghet og rettssikkerhet blant folk må de ikke være i for mye utakt med den alminnelige rettsbevissthet. Også straffens betydning for å innfri allmennhetens krav om rettferdighet, og på den måten holde privathevnen nede, er avhengig av en viss korrespondanse mellom lovens straffetrusler og den alminnelige rettsbevissthet. Det samme gjelder straffens symbolvirkning og styrkende virkning på samfunnssolidariteten. Tar en prinsipielt utgangspunkt i nyttehensyn, vil «common sense»-vurderinger og empiriske undersøkelser av straffens faktiske virkninger imidlertid måtte spille en selvstendig rolle. Dersom man vektlegger rettferdighets- og straffverdighetshensyn i et demokrati, vil den alminnelige rettsbevissthet ha helt sentral betydning i mangel av andre referanser.

Det kan imidlertid anføres flere grunner til å ikke legge for stor vekt på den alminnelige rettsbevissthet ved fastsettelsen av strafferammer. 120 Som et formelt argument kan nevnes at det ikke ligger i vårt system at de valgte stortingsrepresentanter i ett og alt må føye seg for de strømninger som gjør seg gjeldende i samfunnet. Når de først er valgt, har representantene en selvstendig rolle. En mer reell innvending er at det ikke er lett å vite hva «den alminnelige rettsbevissthet» går ut på, og man kan spørre om det overhodet er dekkende å snakke om en «alminnelig rettsbevissthet» i forhold til lovens ulike strafferammer. 121 Forskjellige personer mener ulike ting om en mengde ulike spørsmål, og det vil være vanskelig å gjøre meningsfylte undersøkelser på dette området. Det er nok lett for de som jobber med lovgivningsarbeide, å falle for «den fristelse en ellers så lett ligger under for, å identifisere sin […] egen rettskjensle med den alminnelige». 122

Endelig ser nok den enkelte særlig alvorlig på lovovertredelser som kan ramme ham selv. Som en konsekvens av dette vil en for sterk betoning av den alminnelige rettsoppfatning kunne føre til at hensynet til samfunnsøkonomi og samfunnsorden taper i konkurransen mot rene private interesser.

For holdninger som danner seg over tid, kan man anta at det er en nokså høy grad av korrespondanse mellom hva som representerer et omfattende problem, og hva folk tror at representerer et slikt problem. Ved raske holdningsskifter er det grunn til å være mer skeptisk. Populistiske strømninger i media utpeker stadig visse typer kriminalitet som særlig alvorlig. Slike strømninger bygger vel i liten grad på seriøse overveielser av en type kriminalitets skadelighet, omfang, moralske forkastelighet og andre relevante hensyn.

5.2.2.5 Betydningen av et lovbrudds konsekvenser

Oversikt

Det er klart at et lovbrudds skadelige konsekvenser vil ha stor betydning for lovgivers holdning til hvor streng straffen bør være. Nesten alle forarbeider som drøfter strafferammer, sier noe om det aktuelle lovbrudds skade eller farepotensial. 123 Ikke sjelden er skade- eller farepotensialet det eneste som kommenteres i lovforarbeider, og som eventuelt veies mot andre straffbare handlinger. Skade- eller faregrad kan ikke vurderes løsrevet fra synet på de ulike interesser som skades eller trues. Hvordan de ulike interesser vurderes mot hverandre, behandles nedenfor i pkt. 5.2.3.3. Her skal det bare kort sies noe om ulike typer konsekvenser av et lovbrudd.

Skade

Man kan skille mellom kvalitativ og kvantitativ skade – eller art og omfang av skaden. Skadens art er selvsagt av stor betydning for vurderingen av strafferammene. Dette er nært knyttet til vurderingen av de ulike vernede interesser. Ved gradsforbrytelser som formuesforbrytelser og legemskrenkelser vil skadens omfang på den aktuelle vernede interesse være av stor betydning for straffetrusselen. Den økte straffverdighet som oppstår når en handling rammer flere interessesubjekter, fremgår av straffelovens regler om realkonkurrens, jf. strl. § 62.

Et særlig problem er hvilken betydning en forbrytelses utbredelse skal ha for strafferammen. Også dette kan sees som et spørsmål om kvantitativ skade. I forarbeidene til den svenske lovrevisjonen ble det uttalt at det ikke skal tillegges betydning for straffverdighetsvurderingen om en forbrytelse har blitt mer vanlig. 124 En slik holdning er ikke dekkende for lovgivers virksomhet her til lands frem til i dag. 125 Det er vel også gode grunner til å legge vekt på en forbrytelses utbredelse. Forbrytelser som er vanlige, representerer et større samfunnsproblem enn andre mindre vanlige forbrytelser. Legger man vekt på prevensjonshensyn vil det være nærliggende at hyppig forekommende forbrytelser straffes strengere enn sjeldne i et forsøk på å forebygge et mer alvorlig samfunnsproblem. 126 Også ut fra en straffverdighetstilnærming er det mulig å argumentere for at lovbrudd som har blitt mer vanlige, sanksjoneres med en strengere straffetrussel. Den samfunnsmessige fordømmelse av en forbrytelse kan selvsagt øke etterhvert som problemene knyttet til den ulovlige aktivitet øker i samfunnet. Økningen av strafferammene for grovt skadeverk fra 4 til 6 år ved endringslov av 23. januar 1998 nr. 9 ble blant annet begrunnet med at kirkebrenning var blitt et økende problem. 127

Fare

Så lenge ingen interesser lider noen skade, vil det i de fleste tilfeller ikke bli snakk om noe straffansvar. Samfunnet godtar imidlertid ikke enhver risikofylt adferd selv om ingen skade skulle skje. Fordi farlig adferd er potensielt skadelig, har loven flere straffebestemmelser om risikofylt adferd. Dette blir begrunnet både ut fra prevensjonshensyn og rettferdighetsbetraktninger. Den forsettlige eller uaktsomme fareforvoldelse viser en klanderverdig likegyldighet. 128 Veitrafikklovgivningen er et praktisk eksempel på et regelkompleks med mange faredelikter. Den teknologiske utvikling har ført til at stadig flere farlige handlinger er blitt kriminalisert som en reaksjon på den økte (ukjente) risiko i samfunnet.

En spesiell typesituasjon finner vi omtalt i Indst. O. nr. 8 (1890) s 6: «Det andet Led kan tænkes at komme til Anvendelse, hvor der til Udførelsen af et Bedrageri [!] er anvendt et af de moderne Sprængstoffe som Dynamitt, Nitroglycerin osv., og hvor det anvendte Middels Farlighet giver fuld Grund til at opstille en betydelig Skjærpelse i Straffen.»

Fremkallelse av en fare sanksjoneres som et utgangspunkt med en lavere straffetrussel enn skadeforvoldelse. Straffeloven har allikevel noen svært strenge farebestemmelser i kapittel 14 om allmennfarlige forbrytelser. Både risikoen for at faren skal realisere seg i skade, og den eventuelle skades størrelse er av betydning for strafferammene. Strl. § 152 a, 1. og 2. ledd er illustrerende. Den som volder fare for skade på «noens legeme, helse, eiendom eller livsmiljø» ved ulovlig omgang med radioaktivt materiale etter 1. ledd, straffes med fengsel inntil 4 år. Er faren etter 1. ledd forvoldt slik at «tap av menneskeliv eller utstrakt ødeleggelse av fremmed eiendom lett [min kursiv] kan forårsakes», er straffen etter 2. ledd, jf. § 148 fengsel fra 2 til 21 år.

5.2.2.6 Betydningen av det forbryterske sinnelag 129

Skyld

Loven opererer med noen få skyldgrader som har betydning for straffansvaret.

Spørsmålene om skyldkrav er bare delvis løst i loven. Det er vanlig å operere med tre hovedgrupper: Dolus – herunder overlegg, hensikt og forsett; Culpa – herunder grov og simpel uaktsomhet; Casus – det hendelige uhell (ansvar for casus vil være objektivt ansvar – det er derfor ikke treffende å betegne casus som en skyld grad). Både dolus, culpa og casus kan medføre straffansvar. Som hovedregel kreves det imidlertid forsett for å konstatere straffansvar etter straffeloven, jf. strl. § 40. Denne bestemmelsen gjelder ikke for særlovgivningen. Her må det enkelte straffebud fortolkes for å avgjøre hvilken skyldgrad som kreves, jf. Rt. 1939 s 623. Det vanligste er at uaktsomhet er tilstrekkelig for straffansvar, jf. Andenæs , Alminnelig strafferett s 202. Straffansvar for casus i sin rene form kjenner loven såvidt vites kun i ett tilfelle, nemlig i lov av 4. juni 1926 § 1, 3. pkt. om ansvar for bufe. For foretak kan straff idømmes «selv om ingen enkeltperson kan straffes for overtredelsen», for eksempel fordi skyld ikke foreligger, jf. strl. § 48 a, 1. ledd, 2. pkt. De rene uhell eller force majeure-tilfeller straffes imidlertid ikke. Det må ha vært mulig å unngå feilen ved bedre sikkerhets- eller kontrollrutiner.

Ved siden av å være en betingelse for straffansvar har grad av skyld også stor betydning for strafferammene. Straffebud som rammer uaktsom forgåelse, har gjennomgående en vesentlig lavere strafferamme enn straffebud som bare rammer forsettlig overtredelse. Nokså mange straffebud likestiller imidlertid forsett og uaktsomhet i forhold til straffetrusselen. I disse tilfellene vil skyldgrad ikke påvirke strafferammene, men bare være av interesse ved straffutmålingen.

For straffebestemmelser med strafferammer i det høyere sjikt vil det sjelden være aktuelt å ha samme strafferamme for uaktsom som forsettlig overtredelse. Andenæs uttaler således:

«En slik likestilling av forsettlig og uaktsom overtredelse kan det bare være tale om ved mindre rettskrenkelser. Ved alvorlige forgåelser blir forskjellen i straffverdighet mellom den forsettlige og den uaktsomme overtredelse så stor at en ikke godt kan samle begge former i én straffebestemmelse med samme strafferamme.» 130

Særlig i spesiallovgivningen finner man imidlertid eksempler på straffebud hvor samme relativt høye strafferamme gjelder for uaktsom og forsettlig overtredelse.

Dersom man forutsetter at strafferammene oppad er innrettet på de mest alvorlige overtredelsene av lovens bestemmelser, skulle det være uten betydning for strafferammene om en forbrytelse ofte ble utført med særlig høy grad av skyld. Graden av skyld ved den typiske overtredelse av et straffebud kan imidlertid tenkes å virke inn på strafferammene ved at synet på i alle fall visse typer lovbrudd preges av den typiske overtredelsesmåte.

Den kristne tradisjon har, gjennom den kanoniske rett og sin innflytelse i det hele, preget våre tanker om skyld og synd. I tilknytning til dette har synet på viljens frihet spilt en stor rolle i den strafferettslige og filosofiske diskusjon. Her har skillet determinisme – indeterminisme stått sentralt. Dette skillet henger sammen med spørsmålene om skyld og skjebne, arv og miljø og hele det naturvitenskapelige paradigme. Kort formulert dreier disse spørsmålene seg om mennesket er moralsk ansvarlig for sine handlinger. 131 Disse spørsmålene befinner seg på et høyt abstraksjonsnivå og trekkes sjelden inn i den praktiske diskusjon om kriminalpolitikk. Spørsmålene berøres imidlertid i St.meld. nr. 23 (1991–92) s 5: «For sterk fokusering på holdninger der de enkelte kriminelle handlinger forklares ut fra forutbestemte årsakskjeder (determinisme), vil bidra til å unnskylde den straffbare atferd og svekke straffelovgivningens almenpreventive virkning og troen på reaksjonssystemet.» og Innst. S. nr. 192 (1991–92) s 5: « Kommiteen er enig i at praktisk kriminalpolitikk, som all annen samfunnspolitikk, forutsetter at individet er fritt og ansvarlig, og har evne til å velge mellom det som er rett og galt. Den enkelte må derfor stå ansvarlig for sine gjerninger. Selv om mye kriminell atferd kan forklares og forstås, betyr det ikke dermed at den kan aksepteres.» Også i St.meld. nr. 27 (1997–98) s 32 fremheves det som en grunnleggende forutsetning for straffesystemet at mennesket har en fri vilje: «Anvendelse av straff bygger på at den enkelte lovbryteren har en fri vilje, er ansvarlig for egne handlinger og i stand til å skjelne mellom rett og galt.» Men selv om disse spørsmålene sjelden trekkes frem av lovgiver, vil holdningen til spørsmålet om ansvar og skyld prege lovgivningsprosessens ulike aktører. Grunnholdningen vil kunne ha betydning for strengheten i det kriminalpolitiske syn, herunder synet på strafferammer. Det er liten tvil om at straffesystemet hviler på en forutsetning om at mennesket er ansvarlig for sine gjerninger.

«Skyld» har et noe uklart meningsinnhold. Begrepets sentrale betydningen i strafferetten er å beskrive på hvilket bevissthetsnivå en handling er utført. Men koblet med begrepet synd, og også slik skyldbegrepet til tider brukes av menigmann, er skyld uløselig knyttet til den overtrådte norm. I et slikt perspektiv kan skylden vurderes forskjellig avhengig av hvilken norm som er overtrådt. Dersom man for eksempel fullt forsettlig dreper noen, innebærer dette større skyld enn om man med det samme forsett feilparkerer bilen sin. I den strafferettslige tradisjon er det ikke vanlig slå sammen spørsmålet om en handlings objektive grovhet og skyldspørsmålet, og det er heller ikke gjort i denne utredningen.

Beveggrunner – hensikt og motiv

For forsettlige forbrytelser er innsikten i eller viljen til brudd på rettsordenens normer en begrunnelse og et vilkår for straff. Det en eventuell vilje retter seg mot, betegnes ofte beveggrunner, hensikt eller motiv, og har først og fremst betydning ved domstolenes straffutmåling. Men også for vurderingen av de ulike strafferammer på lovgiverhold kan typiske beveggrunner for en forbrytelse ha betydning, fordi strafferammene er skranker for domstolene.

Et viktig eksempel på en beveggrunn som lovkriterium er vinnings hensikt. Dette kriteriet går igjen i en lang rekke straffebestemmelser, såvel i straffeloven som i spesiallovgivningen. Se f.eks. strl. §§ 121, 145, 206, 245, 255, 257, 266, 267, 270 og 275 og utlendingsloven § 47, teleloven § 10–4, produktkontrolloven § 12, særavgiftsloven § 2 og lov om avgift på forestillinger av 10. juni 1966 nr. 3 § 4.

Av andre beveggrunner som er tillagt direkte betydning i lovgivningen, kan nevnes rasistisk motiverte handlinger, lovbrudd foretatt for å skjule en annen forbrytelse samt forbrytersk hensikt, jf. strl. §§ 135 a, 232, 233, 2. ledd, 292 og 161.

I noen tilfeller er vinnings hensikt et nødvendig vilkår for straffansvar overhodet, i andre tilfeller bringer slik hensikt forholdet inn under en strengere strafferamme.

Ved endringslov av 23. januar 1998 nr. 9 ble strafferammen i strl. § 292 (grovt skadeverk) hevet fra 4 til 6 år på bakgrunn av flere kirkebranner. Ved siden av den store økonomiske og kulturelle skade slike forbrytelser fører med seg, kan man også ane at det er lagt vekt på de straffverdige beveggrunner ved slike forbrytelser:

«Kirker eller andre gudshus kan være påtent som ledd i motarbeiding eller forfølging av de troende, og det er i hele samfunnets interesse å motvirke slike tendenser.» 132

Av beveggrunner som straffeloven tillegger generell betydning i formildende retning, er overskredet nødverge, berettiget harme og avhengighet. 133 Slike beveggrunner fører til at straffen kan settes under minstestrafferammen. Enkeltbestemmelser som tillegger beveggrunner betydning i straffriende eller formildende retning, er strl. §§ 139, 2. ledd, 167, 2. ledd, 188, 2. ledd, 235, 2. ledd, 364, 2. ledd, 392, 2. ledd og 395, 2. ledd. 134

Også når en straffebestemmelse ikke direkte tillegger beveggrunnene for den straffbare handling noen virkning, kan antatte typiske beveggrunner for forbrytelsen innvirke på fastsettelsen av strafferammene. Fra forarbeidene kan nevnes Getz 1893 s 27, 2. spalte om motivasjonen ved kjøp og salg av stemmer, s 50, 1. spalte, som fremhever at dokumentfalsk etter utkastets § 163 ofte begås «under en forlegenhed, hvori en formildende Omstændighed af Vægt maa anerkjendes at ligge», og s 63, 1. spalte, som fremhever kjærlighet og medlidenhet som formildende omstendigheter ved brudd på strl. § 200 (slik denne lød inntil 15. februar 1963) om ulovlig tilbakehold av barn fra deres foreldres eller andre vedkommendes myndighet og omsorg. Strl. § 139, 2. ledd bestemmer at en ellers straffbar unnlatelse av å melde fra om visse typer lovbrudd, er straffri, når avvergelse av forbrytelsen ikke kunne skje uten å utsette «ham selv, noen av hans nærmeste eller noen uskyldig for tiltale eller fare for liv, helbred eller velferd». Strl. § 167, 2. ledd hjemler straffrihet for den som avgir falsk forklaring «når han ikke kunne forklare sannheten uten å utsette seg eller noen av sine nærmeste for straff eller tap av borgerlig aktelse». Dette er eksempler på bestemmelser hvor motivet nok har vært tillagt betydning for adgangen til straffritak. 135 Vinnesyke er nevnt i skjerpende retning i forarbeidene til en rekke bestemmelser hvor dette ikke har kommet til uttrykk i lovteksten. 136

5.2.2.7 Straffrihets- og straffnedsettelses- grunnenes nærområde

I de aller fleste tilfeller vil forhold som ligger i straffrihetsgrunnenes nærområde, bare være av betydning for straffutmålingen. Om adgangen til å fravike lovens strafferammer i disse tilfellene se pkt. 5.2.1.2. Dersom en ulovlig handling er knyttet til helt spesielle forhold som grenser mot de generelle straffrihets- eller straffnedsettelsesgrunnene, kan dette imidlertid også få betydning for strafferammen.

Et eksempel på dette finner man i strl. § 234 som regulerer drap «forøvet av en mor mot hennes eget barn under fødselen eller innen et døgn efter denne». Den typiske tilstand for en kvinne i fødsel ansees i forarbeidene som «halvt utilregnelig». 137 Barnedrap kort tid etter fødselen har derfor en lavere strafferamme enn alminnelig drap. En mulighet for slike særlige forhold vil i forhold til strafferammene være et argument for ingen eller lave minimumsstraffer.

5.2.2.8 Særlige forøvelsesmåter

Straffbare handlinger kan ved siden av alminnelig aktiv overtredelse også begås ved særlige forøvelsesmåter; forsøk, medvirkning og unnlatelse. Overtredelsesmåten kan ha betydning for straffverdighetsvurderingen i det konkrete tilfelle. For forsøk er dette direkte uttalt i loven, jf. strl. § 51, 1. ledd. Det er imidlertid som regel de samme strafferammene som kommer til anvendelse ved særlige forøvelsesmåter som ved alminnelig overtredelse. Det er altså først og fremst i forhold til straffutmålingen at de særlige forøvelsesmåtene er interessante.

En interessant bestemmelse er strl. § 387, 2. ledd som har en strafferamme på 6 måneder. Bestemmelsen rammer den som uten fare eller oppofrelse for seg selv eller andre unnlater å hjelpe noen i livsfare med den følge at vedkommende omkommer. Her kan man tenke seg eksempler på at noen med ond vilje ser på at en person drukner uten å gjøre noe. De ellers så sentrale momenter ond vilje, verdi av den skadede interesse og konsekvens gjør seg her gjeldende i høyeste grad. Når strafferammen allikevel er satt lavt, begrunnes dette med det tilfeldige ved unnlatelsessituasjonen, den ubetydelige gjentagelsesfare og den mindre utviste forbryterske energi. Andenæs, Straffbar unnlatelse s 36–37 aksepterer denne begrunnelsen, men åpner for at det er gjort større forskjell mellom unnlatelsen og en tilsvarende positiv handling enn det er rasjonelt grunnlag for. Solberg opponerer mot den milde bedømmelsen i Ot. forh. (1901–02) s 637: «Hvis jeg uden fare for mig selv kan komme til at redde et medmenneske, som er stedt i øiensynlig og overhængende livsfare, og jeg da ikke gjør det, skulde man nærmest være tilbøielig til at tro, at jeg ved undlatelsen begaar en stor forbrydelse og ikke en forseelse.»

5.2.2.9 Betydningen av «skjult forsett»

Det er vanlig å snakke om «skjult forsett» når det forutsettes at et lovbrudd regelmessig begås forsettlig, uten at dette lar seg bevise. 138 Man kan i slike tilfeller tenke seg at lovgiver kriminaliserer også uaktsom forgåelse for å komme de egentlig forsettlige lovbrudd til livs. Dersom også uaktsom overtredelse av det aktuelle straffebud er straffverdig, og strafferammene fastsettes på bakgrunn av denne straffverdighetsgrad, oppstår ingen prinsipielle problemer ved en kriminalisering også av uaktsom overtredelse. Det vil vel snarere etter omstendighetene kunne være en klar mangel ved straffelovgivningen om slike handlinger ikke belegges med straff.

Dersom kriminaliseringen, ut fra et håndhevelsessynspunkt, strekker seg lenger enn straffverdighetsvurderingen skulle tilsi, kan man kanskje spørre om ikke dette reelt innebærer en tilsidesettelse av de bevisbyrderegler som ellers gjelder på strafferettens område. Når det er vanskelig å føre bevis for forsett betyr jo dette nettopp at det ikke med betryggende grad av sikkerhet kan fastslås at forsett foreligger. En kriminalisering av ikke straffverdige handlinger, eller en overkriminalisering av i og for seg straffverdige handlinger for å forbigå bevisproblemer av effektivitetshensyn, er betenkelig. Seksuallovbruddsutvalget betoner at kriminaliseringsspørsmål bør forankres i selvstendige vurderinger av en handlings straffverdighet. I forhold til spørsmålet om å kriminalisere uaktsom voldtekt sies følgende:

«En slik skjerpelse av skyldkravet kunne nok være egnet til å ramme skjult forsett, men tungtveiende rettsikkerhetshensyn taler likevel mot en slik utvidelse av straffansvaret i straffebud med så høye strafferammer». 139

Når «skjult forsett» av og til brukes som selvstendig argument for kriminalisering av uaktsom overtredelse, er det ut fra effektivitets- eller håndhevelsessynspunkter. 140 Fra rettspraksis kan nevnes Rt. 1999 s 874, hvor det på bakgrunn av uttalelser i Ot. prp. nr. 53 (1990–91) legges vekt på muligheten for skjult forsett og effektivitetshensyn ved fortolkningen av kravet til vinnings hensikt ved bedrageri.

Effektivitets- og håndhevelseshensyn må balanseres med forsiktighet mot rettferdighets- og rettssikkerhetsprinsipper da disse er grunnleggende uttrykk for vår rettskultur. Spørsmålet om hvor effektiv strafferetten skal være, kan ikke besvares presist. Et upresist, men allikevel treffende svar på dette spørsmålet ble i sin tid gitt av Torstein Eckhoff: «Sånn passe». 141

5.2.2.10 Betydningen av at et lovbrudd har sammenheng med annen kriminell virksomhet

Beslektet med spørsmålet om betydningen av «skjult forsett» for strafferammene er spørsmålet om strafferammene kan settes høyere enn straffverdigheten av det kriminaliserte forhold isolert sett skulle tilsi, dersom den aktuelle forbrytelse gjennomgående har sammenheng med andre lovbrudd. Slike hensyn har vært trukket frem i en rekke lovforarbeider. 142 Her tas altså forhold som ikke gjøres til gjenstand for noen bevisvurdering under det aktuelle straffebud, i betraktning ved fastsettelsen av strafferammen. Det å legge vekt på forhold utenfor bevistemaet på denne måten kan fra en kritisk synsvinkel fortone seg som en slags mistankestraff. Det er imidlertid en grense for hvor langt en slik betraktning rekker. Mange straffebud retter seg i prinsippet mot handlinger som i seg selv ikke er skadelige, men som ut fra sterke kontrollhensyn ikke kan aksepteres i et moderne samfunn. Regler om regnskapsplikt og omsetning av skytevåpen, forbudet mot etterfølgende beruselse og påbudet om å ha med sertifikat ved bilkjøring er eksempler på dette.

Også ellers må det være legitimt å ta hensyn til forhold som ikke inngår i gjerningsbeskrivelsen i et straffebud. I noen straffebud peker gjerningsbeskrivelsen nokså direkte på de forhold som er av betydning for strafferammen. Dette gjelder for eksempel de straffebestemmelsene som retter seg mot krenkelser av den legemlige integritet og tyveri. Hvor samfunnsskadelig eller straffverdig en type kriminalitet er, vil imidlertid svært ofte avhenge av andre forhold enn selve det kriminaliserte gjerningsinnhold. Et eksempel er narkotikalovbrudd. Straffverdigheten av slike handlinger kan vanskelig vurderes uten å se på hvilke virkninger narkotikaen har i samfunnet. Ot. prp nr. 45 (1987–88) s 6 er illustrerende. Her legges det vekt på at narkotikaheleri ofte utgjør en forutsetning for narkotikatrafikken med de ulykkelige virkningene denne har for mange enkeltmennesker og for samfunnet som helhet.

En ting er imidlertid at det tas hensyn til at en type lovbrudd har skadelige ringvirkninger på samfunnet. En annen sak er å fastsette strafferammene for et lovbrudd ut fra en forutsetning om at den aktuelle gruppe lovbrytere også er skyldig i annen ulovlig virksomhet. Et typetilfelle berøres i Ot. prp. nr. 45 (1987–88) s 10, 2. spalte. Her pekes det på at narkotikaheleri ofte bare vil være «toppen av isfjellet», i den forstand at narkotikaheleren er langt mer involvert i narkotikaforbrytelser enn det lar seg gjøre å føre bevis for:

«Det er støtende om man i slike tilfelle ikke en gang kan straffelle for utbytteheleri når dette kan bevises, og når helerihandlingen i seg selv må anses straffverdig.»

Ønsket om å ramme tilfeller hvor personer forutsetningsvis har medvirket til innførsel og omsetning av narkotika, men hvor det ikke kan føres tilstrekkelig bevis for dette, kommer sterkere frem i høringsuttalelsen fra statsadvokaten i Troms og Finnmark inntatt på s 7 i proposisjonen.

Det er generelt grunn til å være kritisk til å ta forhold med en for fjern tilknytning til et straffebud i betraktning ved fastsettelsen av strafferammen. I Sverige har Fängelsestraffkommittén tatt avstand fra å legge vekt på at et lovbrudd har sammenheng med annen kriminalitet ved fastsettelsen av strafferammen. En reservasjon gjøres for lovbrudd som kan drive lovbryteren eller andre ut i ny kriminalitet. 143

5.2.2.11 Betydningen av flere straffverdige elementer

Mange straffebestemmelser retter seg mot handlinger med flere straffverdige elementer. Et eksempel er voldtekt, jf. strl. § 192. Her krenkes for det første den fysiske integritet. Videre krenkes også den psykiske integritet på mange plan, herunder sedelighetsfølelsen. Voldtekt innebærer dessuten en frihetskrenkelse i vid forstand, for det første ved at offeret for overgrepet blir holdt tilbake mot sin vilje under selve forbrytelsens fullbyrdelse, men også ved at retten til å styre sitt seksualliv krenkes, og ved at voldtektshandlinger skaper en generell angst for å bevege seg fritt. Ytterligere straffverdige elementer, som tidligere ble tillagt stor betydning, er krenkelsen av «kjønnsæren» og faren for graviditet. I nyere tid er faren for kjønnssykdommer et enda mer straffverdig element enn tidligere på grunn av faren for HIV-smitte.

Alle disse straffverdige elementene samlet utgjør en begrunnelse for en streng straffetrussel i strl. § 192. Det kan kanskje være nærliggende å hevde på generelt nivå at en straffbar handling som har straffverdige elementer i tillegg til et ellers likt straffebud, bør ha høyere strafferammer enn denne siste bestemmelsen, og at jo flere straffverdige elementer et straffebud retter seg mot, jo strengere straffetrussel bør oppstilles.

Et slik utgangspunkt rekker imidlertid ikke særlig langt. For det første vil det være vanskelig å avgjøre om de handlingstyper som to ulike straffebud retter seg mot, har de samme straffverdige elementer felles, når man ser bort fra de aktuelle straffverdige elementer som kommer i tillegg for den ene handlingstype. For det andre vil ikke et ekstra straffverdig element nødvendigvis ha noen særlig betydning for den samlede straffverdighetsvurderingen. Forskjellige straffverdige elementer vil kunne vurderes svært forskjellig. Forholdet mellom tyveri og underslag kan illustrere begge disse reservasjonene. Man kan finne støtte i straffelovens opprinnelige forarbeider for en antagelse om at underslag dekker de samme straffverdige elementer som tyveri, med det unntak at tyveri også innebærer en krenkelse av annens besittelse:

«Sker imidlertid Tilegnelsen med Krænkelse av Andens Besiddelsesstand, betragtes dette som en skjærpende Omstændighed, der gjør de for Tyveri bestemte tildels strengere Straffe anvendelige.» 144

I dag er det ingen forskjell i strafferammene for tyveri og underslag, jf. strl. §§ 255 og 257 (§§ 256 og 258 angår grov overtredelse). Det kan selvsagt ha mange grunner, men en forklaring kan være at besittelseskrenkelsen ved tyveri vurderes som underordnet i forhold til de øvrige sidene ved de to formuesforbrytelsene. Men det kan også være at besittelseskrenkelsen ved tyveri forsåvidt har trukket i retning av at tyveri er mer alvorlig enn underslag. Underslag har imidlertid på sin side et element av tillitsbrudd som trekker i skjerpende retning ved straffverdighetsvurderingen. Samlet sett kan straffverdighetsvurderingen da falle likt ut for de to lovbruddene.

5.2.2.12 Betydningen av ressurshensyn

Under pkt. 5.2.2.3.2 ble straffens ressursmessige side berørt i forbindelse med betydningen av straffens virkninger for fastsettelsen av strafferammer. Betydningen av ressurshensyn for strafferammene skal her behandles noe nærmere.

Det er klart nok at vårt strafferettslige system har en ressursmessig side. Dette har også satt spor etter seg i lovgivers argumentasjon for lovens strafferammer. Hvorvidt en gitt strafferamme sammen med det øvrige rettssystem fra et ressursperspektiv bidrar til netto gevinst eller tap, vil det være svært vanskelig å si noe om, selv fra et rent økonomisk ståsted. Trekkes også de menneskelige ressurser og verdien av straffens prevensjons- og renovasjonsvirkninger inn, vil man stå overfor en enda vanskeligere oppgave, hvor ulike ikke kvantifiserbare verdier må holdes opp mot hverandre. Resultatet vil måtte bli svært vurderingspreget.

Fra et prinsipielt ståsted kan man spørre om det overhodet er relevant å trekke inn ressursspørsmål ved fastsettelsen av strafferammer. Ut fra rettferdighetsbetraktninger vil det kunne hevdes at i alle fall økonomiske sider av straffesystemet ikke er relevant, mens det fra et rent nytteperspektiv vil være nærliggende å foreta en bred ressursvurdering av straffesystemet, herunder strafferammene.

Den svenske Fängelsestraffkommittén påpeker straffereaksjonenes ressursmessige side, men legger vekt på at økonomiske hensyn ikke har virket motiverende på lovforslaget og at slike hensyn ikke bør spille inn i kriminalpolitikken:

«Vi vil i dette sammanhang trycka på – även om vi är medvetna om att många inte kommer att tro på oss – att vår uppfattning att bruket av fängelsestraff bör minska inte dikteras av ekonomiska överväganden. […] Kriminalpolitiken är ett område som enligt vår mening lämpar sig illa för ekonomiskt betingade förändringar.» 145

En særlig gruppe ressurshensyn er prosessøkonomiske hensyn. Ot. prp. nr. 11 (1928) s 8 er et eksempel på at prosessøkonomiske hensyn anerkjennes, men ikke får gjennomslag i konkurranse med rettssikkerhetshensyn.

Utredningsinstruksen , fastsatt ved kgl. res. 16. desember 1994 (P-0840, 1996), fastsetter plikt til å utrede økonomiske og administrative konsekvenser av blant annet lovgivningsarbeide. Det foreligger altså en utredningsplikt i forhold til økonomiske og administrative konsekvenser ved fastsettelse av strafferammene. En slik utredningsplikt bør vel fortolkes slik at den forutsetter at ressursspørsmål skal tas i betraktning . Ellers ville utredningsplikten gi liten mening (selv om kartlegging av konsekvenser vil ha selvstendig betydning ved siden av å danne beslutningsgrunnlag for en avgjørelses innhold). Men instruksen kan selvsagt ikke fortolkes slik at den forutsetter at ressurshensyn skal tillegges noen bestemt eller avgjørende vekt ved valg av strafferammer. 146

5.2.2.13 Betydningen av lovtekniske hensyn

Mange vil hevde at det er et naturlig utgangspunkt at prosesslovgivningen er straffelovgivningens tjener og må innrettes etter denne, ikke motsatt. Tekniske hensyn og prosessuelle implikasjoner av strafferammene må i så fall tilpasses de strafferammer som er gitt. Strafferammene er imidlertid et viktig lovteknisk verktøy, jf. pkt. 5.2.1.3. Fra utgangspunktet om at strafferammene ikke skal fastsettes ut fra lovtekniske hensyn, kan man derfor tenke seg visse modifikasjoner for å oppnå hensiktsmessige løsninger og et oversiktlig og enkelt system.

Spørsmålet om hvilken rolle lovtekniske hensyn bør spille som hensyn ved fastsettelsen av strafferammer, til fordel for en forenkling i prosesslovgivningen, kan sees som en del av en større problemstilling: Hvilket generaliseringsnivå bør man ha i lovgivningen? Alternativet til å la lovgivningstekniske hensyn spille inn ved fastsettelsen av strafferammene er enten å spesialregulere det forhold som kunne tale for en gitt strafferamme, for eksempel foreldelsestiden for en forbrytelse, eller å slå seg til ro med at man ikke oppnår det ønskede prosessuelle resultat. Prosesslovgivningen er avhengig av visse generelle kriterier for å kunne bli noenlunde håndterlig. Enhver generalisering av lovkriteriene innebærer en omkostning ved at reglene ikke blir skreddersydd for spesialtilfellene. Hvor store offer man vil gjøre her, er et utpreget vurderingsspørsmål. Olav Lid har i en annen sammenheng treffende uttalt om generaliseringsproblemet i lovtekniske spørsmål:

«Det ein vinn i forenkling ved å ha firkanta og «idiotsikre» reglar, det må ein betala i form av uheldige einskildresultat av og til. Vår tid er visst lite innstilt på å yte slike offer. Og kvar tid må visst her avgjera kva som er mest tenleg.» 147

Et ikke ubetydelig hensyn ved vurderingen av hvor store offer man er villig til å yte, er at prosesslovgivningen er nokså komplisert og fragmentarisk, slik at enhver forenkling isolert betraktet er ønskelig.

Spørsmålet om prosessuelle argumenters vekt ved fastsettelsen av strafferammer stiller seg noe forskjellig i ulike situasjoner. Det vil vel være mindre betenkelig å fastsette en lavere strafferamme enn straffverdighetsvurderinger skulle tilsi, for å oppnå en ønsket prosessuell situasjon, enn å heve strafferammen av slike grunner.

I NOU 1982: 25 s 52 er ønsket om å behandle simpelt ran i byretten i første instans et støtteargument for å senke strafferammen for ran som ikke er grovt fra 10 til 5 år. Det er først og fremst i forhold til adgangen til å bruke visse tvangsmidler i relasjon til et straffebud det er aktuelt å heve strafferammen i forhold til det som følger av en snevrere vurdering av hvilke strafferammer som bør fastsettes. I disse tilfellene er grensen i de praktisk viktigste tilfellene strafferamme høyere enn 6 måneder. Se nærmere pkt. 5.2.1.3.

Videre vil det vel være mindre betenkelig om det tas prosessuelle hensyn ved fastsettelsen av strafferammer i det lavere sjikt, enn ved fastsettelsen av de strengere straffetrusler. Betenkelighetene med å ta hensyn til prosessuelle regler ved fastsettelsen av strafferammer er jo at dette kan komme i konflikt med rettferdighetshensyn. Men som det er pekt på i pkt. 5.2.2.3.4, er ikke rettferdighetsvurderinger presise eller målbare. Man vil derfor vanskelig kunne hevde at rettferdighetshensyn bør være avgjørende for valget mellom en strafferamme på f.eks. 3 eller 6 måneder eller 1 år.

Lovbrudd med strafferamme i det lavere sjikt er trolig de praktisk mest interessante i forhold til prosessuelle argumenter. Her er det snakk om et stort antall bestemmelser og behovet for oversiktlige avgrensningskriterier er stort. I dette sjiktet av strafferammer oppstår dessuten problematikken om hvilke straffebestemmelser som skal omfatte forsøk. Dette reguleres i dag som hovedregel gjennom skillet mellom forbrytelse og forseelse, jf. strl. § 49, se nærmere pkt. 3.3.11. Som hovedregel er lovbrudd som omhandles i straffelovens andre del eller som har en strafferamme høyere enn 3 måneder, forbrytelse, jfr strl. § 2. Grensen for adgangen til å anvende en rekke tvangsmidler er at det relaterte lovbrudd har høyere strafferamme enn 6 måneder, jf. strpl. §§ 171 og 184, 2. ledd (pågripelse og varetektsfengsling), 195, 2. ledd (personlig ransaking av andre enn mistenkte), 198, 1. ledd nr. 3 (ransaking uten rettens beslutning etter § 197), 202 a (skjult fjernsynsovervåkning av offentlig sted), 208 a (utsatt underretning til mistenkte om beslag), 210 a (utsatt underretning til mistenkte om utleveringspålegg), 211 (beslag av korrespondanse) og 220 (sikring av domfeltes formue ved unndragelse av straffens fullbyrdelse).

Det finnes mange eksempler på at lovgiver har anført lovtekniske argumenter i tilknytning til drøftelser av strafferammene. I Ot. prp. nr. 14 (1900–1901), s 8, 2. spalte argumenteres det med at strafferammen for spredning av kjønnssykdommer (§ 155) skulle settes så lavt at man kunne unngå behandling i lagmannsretten i første instans og dermed uheldig publisitet. Det vises til samme hensyn i Ot. prp. nr. 20 (1991–92) s 30, 2. spalte. Se også Ot. prp. nr. 53 (1992–93) s 19, 1. spalte. Etter to–instansreformen (jf. lov 11. juni 1993 nr. 80 V, i kraft 1. august 1995) er ikke denne problemstillingen lenger aktuell. Nå starter alle saker i herreds- eller byretten i første instans, jf. strpl. § 5. I Ot. prp. nr. 75 (1948) s 53, 1. spalte argumenteres det for en høyere strafferamme i strl. § 295 for å få en lengre foreldelsesfrist for denne type lovbrudd. I Ot. prp. nr. 40 (1999–2000) s 91 utaler departementet følgende i tilknytning til drøftelsen av strafferammen i ny strl. § 132 a: «Departementet ser det som viktig at strafferammen er så høy at det blir mulighet til å bruke ekstraordinære tvangsmidler som krever at strafferammen er 10 år [når den skyldige tidligere er straffet etter denne paragrafen, eller handlingen er utført under særdeles skjerpende omstendigheter].» I Innst. O. nr. 78 (1999–2000) s 6–7 ber Justiskomitéen departementet vurdere å heve strafferammen i alkoholloven § 10–1 (3) fra 6 til 10 år under henvisning til at dette «bl.a [vil] gjøre det mulig å ta i bruk ulike ekstraordinære etterforskningsmetoder i saker om produksjon, salg og smugling av sprit».

Straffelovkommisjonen synes å forutsette at prosessuelle hensyn er legitime i forhold til fastsettelsen av strafferammene når den i NOU 1983: 57 s 100, 2. spalte uttaler: «Ønsker lovgiveren at en bestemt type forbrytelser ikke lenger skal behandles av lagmannsretten i første instans, kan strafferammen senkes til 5 år eller mindre.» Se også s 60, 2. spalte. At Straffelovkommisjonen generelt legger vekt på sammenhengen mellom materiell strafferett og straffeprosess, fremgår av NOU 1983: 57 kapittel 11, i forhold til strafferammer, se særlig s 100–101. I sin høringsuttalelse inntatt i Ot. prp. 64 (1998–99) s 44–45 er imidlertid den nåværende Straffelovkommisjonen kritisk til å la strafferammen være avgjørende for adgangen til å anvende tiltak av den type som Metodeutvalget foreslår, og går inn for en konkret oppregning av de straffebud reglene skal gjelde for.

Straffelovkommisjonens mandat innebærer en forutsetning om i alle fall å begrense vekten av prosessuelle argumenter når det heter:

«En sentral oppgave for kommisjonen blir videre å vurdere hvor strengt de enkelte lovbruddstyper skal behandles. I denne forbindelse må de ulike lovbruddstyper veies mot hverandre, og hensynet til rettferd stå sentralt.» 148

I forbindelse med den svenske lovrevisjonen gikk Fängelsestraffkommittén på prinsipielt grunnlag mot å tillegge lovtekniske argumenter vekt ved fastsettelsen av strafferammer. 149

5.2.2.14 Betydningen av rettsenhet med utlandet

I de opprinnelige forarbeidene til straffeloven står hensynet til rettsenhet med utlandet sentralt. Ofte kan det synes som om fremmed rett utgjør hovedbegrunnelsen for de strafferammer som velges, og det gis ingen annen begrunnelse for den strafferamme som velges, enn at straffetrusselen er tilsvarende i andre land. Redegjørelsene for fremmed rett er tidvis svært inngående. Ikke mindre enn 21 lands straffelover og utkast til ny straffelovgivning ligger til grunn for Getz’ utkast. Straffelovkommisjonen av 1885 sitt utkast forholder seg til hele 23 ulike land. Hensynet til en straffelov i harmoni med den dominerende trend i andre land ble tillagt stor vekt i det foreløpige lovforslaget om endringer av Kriminalloven av 1842, som Straffelovkommisjonen utarbeidet. Endringene av strafferammen for enkelte bestemmelser ble i hovedsak begrunnet med at de fleste andre land hadde strafferammer i sine tilsvarende straffebud som adskilte seg vesentlig fra våre:

«Hvad særlig angaar de Forandringer i Straffesatserne, som i endel Tilfælde ere foreslaaede, vil man i Motiverne finde udførlig paavist, at der i næsten i alle saadanne Tilfælde alene gjælder at lade en Lovgivning, som er snart sagt enestaaende, dels i Retning af Mildhed, afløses af, hvad omtrent alle andre civiliserede Nationer ere enige om, og hvad overalt vil findes gjennemført ialfald hvor Love af nyere Oprindelse haves.» 150

Også i våre dager spiller hensynet til rettsenhet med utlandet en betydelig rolle. Særlig legges det vekt på rettstilstanden i Norden, og i stadig større grad på EU-landenes lovgivning.

Nordisk strafferettskomité, som ble opprettet i 1960, er uttrykk for et ønske om rettsenhet i Norden. Av publikasjoner fra denne komitéen som er av interesse for spørsmål om strafferammer, er NU 1984: 2 – Straffutmåling. Komiteen er ikke lenger aktiv.

I forbindelse med den svenske revisjonen av straffereaksjonene ble hensynet til rettsenhet anerkjent som relevant selv om en mest mulig rendyrket ekvivalens- og proporsjonalitetsvurdering ellers ble tilstrebet ved fastsettelsen av strafferammene. 151

5.2.2.15 Betydningen av folkerettslige forpliktelser

Norge har bundet seg til flere konvensjoner som setter krav til straffesanksjoner i den nasjonale lovgivning. Reguleringen av hva slags straffetrussel som forutsettes fastsatt, er ofte lite presist formulert i disse tekstene. Vanlige uttrykksmåter er at konvensjonens formål skal sikres gjennom «nødvendige», «tilstrekkelige» eller «effektive» straffebestemmelser. 152 Alle disse formuleringene vitner om en fokusering på straffens preventive virkninger. De er dessuten utpreget skjønnsmessige og legger i svært liten grad bånd på det enkelte lands frihet ved den nærmere fastsettelsen av strafferammer.

Noen ganger stilles det krav til at straffen for brudd på regler som er nødvendige for å oppfylle konvensjonsforpliktelsene, står i forhold til alvorlighetsgraden av forgåelsen. TRIPS-avtalen stiller således krav til at det strafferettslige vernet av immaterialrettigheter er i samsvar med det straffenivå som anvendes ved forbrytelser av tilsvarende alvorlighetsgrad. 153 Hvilke lovbrudd som er av samme alvorlighetsgrad, er imidlertid et utpreget skjønnsspørsmål. Statene står derfor i praksis nokså fritt til å fastsette de strafferammene de selv ønsker. Narkotikakonvensjonen har en lignende regulering – strafferammene skal gi rom for en straffutmåling som tar hensyn til forbrytelsenes alvorlige art og en rekke nærmere angitte straffutmålingsmomenter. 154 Noen konkrete krav til maksimumsstraffer eller minstestraffer oppstilles allikevel ikke. Det stilles imidlertid spesifiserte krav til straffetrusselens straffarter. Det skal kunne idømmes fengsel eller annen frihetsberøvelse, bot og inndragning. 155 I forhold til narkotikaforbrytelser har det vært politisk vilje til svært strenge straffer internt i Norge. De internasjonale forpliktelsene har derfor neppe hatt noen selvstendig betydning for strafferammene på dette området. Det må kunne legges til grunn at våre folkerettslige forpliktelser ville vært oppfylt med vesentlig lavere strafferammer enn de gjeldende.

Haagkonvensjonen og Montrealkonvensjonen om flykapring stiller krav til at de handlinger konvensjonene regulerer straffes «strengt». 156 Formuleringen stiller visse minstekrav til straffetrusselen, men det settes ikke noen bestemt minstestraff, og det må forutsettes at statene her har en betydelig tolkningsmargin.

Det finnes også konvensjoner som begrenser adgangen til å ilegge straff. Et eksempel er WTO-avtalen. Den bestemmer at det ikke skal ilegges større straff for uaktsomme overtredelser av reglene om importlisensiering enn det som er «nødvendig for å tjene som en advarsel». 157 Hva som her er nødvendig, er igjen et utpreget skjønnsspørsmål som i liten grad begrenser statenes frihet ved fastsettelsen av strafferammene.

En mer bindende regulering av strafferammene kan oppstilles ved at en konvensjon stiller krav om at brudd på reglene som er nødvendige etter konvensjonen, skal straffes på samme måte som en annen bestemt handling. Genferkonvensjonens art. 28 og Haagerkonvensjonens art. 21 stilte således krav om at misbruk av Genferkorset (Røde Kors) skulle straffes på samme måte som urettmessig benyttelse av militære kjennetegn. Dette førte til at reguleringen av urettmessig bruk av Genferkorset ble flyttet fra strl. § 370 og innpasset i strl. § 328, 1. ledd, nr. 4. Denne bestemmelsen regulerer også misbruk av militære kjennetegn. Strafferammen ble på denne måten gjort lik for de to lovbruddstypene. 158 I dette tilfellet virket altså de folkerettslige forpliktelsene direkte bestemmende for strafferammen.

Hvorvidt folkeretten oppstiller generelle krav til straffenivået, er usikkert. Ingen av de sentrale konvensjonene har slike eksplisitte regler. 159

I teorien har det vært åpnet for at det kan utledes et minstekrav til forholdsmessighet mellom forbrytelse og straff, blant annet forankret i EMK art. 3: «No one shall be subjected to torture or to inhuman or degrading treatment or punishment.» Denne artikkelen er imidlertid først og fremst rettet mot inngrepets eller straffens art, ikke fengselsstraffens lengde, og det skal nok mye til for å hevde at en straff som ligger innenfor de normale strafferammene i et land er «inhuman» i konvensjonens forstand. 160

Organene under EMK kan dessuten tenkes å slå ned på uforholdsmessig strenge straffer ved prøving av statenes avgrensning av retten til individets utøvelse av rettigheter som er regulert i art. 8, 2. ledd, 9, 2. ledd, 10, 2. ledd og 11, 2. ledd. 161

Det er i utgangspunktet statenes praksis, ikke lovgivning som kan krenke konvensjonen. Aall peker imidlertid på at også lovgivningen i særlige tilfeller kan krenke Europakonvensjonen. Et eksempel på at det skjedde er Dudgeon dommen, series A No 45 1982, hvor straffebestemmelser rettet mot homofile ble ansett konvensjonsstridige uavhengig av om noen var blitt straffet. 162 Men det er selvfølgelig lite ønskelig å ha strafferammer som er så høye at det ikke i noe tenkelig tilfelle ville kunne idømmes strengeste straff uten at dette ville innebære et folkerettsbrudd.

Både et eventuelt forholdsmessighetskrav og en eventuell overprøving av statenes for strenge avgrensning av individenes konvensjonsfestede rettigheter etter art. 8 til 11 problematiseres i teorien som begrensende prinsipper for straff. EMK art. 1 pålegger imidlertid statene en sikringsplikt i forhold til menneskerettighetene. Utgangspunktet er at statene ikke behøver å sikre disse gjennom straffelovgivningen, men det vil kunne være det mest aktuelle alternativ. 163 I forhold til statenes sikringsplikt av rettigheter er det så vidt vites bare en eventuell plikt til kriminalisering eller adgang til straffeforfølgning som behandles, ikke eventuelle krav til straffenivået . Dette henger trolig sammen med at det ikke er sannsynlig at det vil bli stilt generelle krav til strenghet i straffenivået under konvensjonen.

Eventuelle folkerettslige forpliktelser til å oppstille nærmere bestemte straffetrusler vil i prinsippet selvsagt være tungtveiende hensyn for lovgiver ved fastsettelsen av strafferammer. Det synes imidlertid som det i liten grad foreligger traktatforpliktelser av betydning for strafferammene, og denne problematikken er sjelden et tema i straffelovens forarbeider. Det virker som det først og fremst er området for det straffbare, og ikke graden av straffbarhet som står sentralt i konvensjoner som inkluderer strafferettslige spørsmål. En fullstendig kartlegging av alle relevante traktatforpliktelser er imidlertid ikke foretatt da dette ville sprenge rammene for dette arbeidet.

5.2.3 Forholdet mellom de ulike straffebudene

5.2.3.1 Oversikt

Normbrudd vil ofte medføre hevn eller straff. I visse religiøse forestillinger er et brudd på de hellige lover en synd som ikke kan graderes. Fjerner man seg fra slike vidtgående uttrykk for fordømmelse av normbruddene, vil et hvert rettssamfunn ha et praktisk behov for å gradere reaksjonene på at lover brytes. En slik gradering vil føre til at straffeammene i de ulike straffebud vil komme til å stå i et visst forhold til hverandre. I hvilken grad dette forholdet bør stå i fokus ved fastsettelsen av strafferammene, er berørt i pkt. 5.2.2.3.4. Straffelovkommisjonens mandat gir klart uttrykk for at en ekvivalensvurdering skal stå sentralt for fastsettelsen av strafferammene. 164 Nedenfor skal lovgivers prioritering av ulike interesser undersøkes. Det vil også bli foretatt en vurdering av hvilke hensyn som kan tale for en mer eller mindre høy prioritering av ulike interesser.

Hverken straffelovens opprinnelige forarbeider eller senere lovrevisjoner inneholder noen bred drøftelse av slike spørsmål. Enkelte fragmentariske sammenligninger og uttalelser finnes, men tatt i betraktning det svært omfattende materialet som foreligger, må man kunne si at det har vært foretatt overraskende få slike avveininger. Det er imidlertid grunn til å presisere hvilke muligheter lovgiver har til å holde de ulike lovbrudd opp mot hverandre. Det kan selvsagt ikke bli snakk om å sammenligne hvert enkelt straffebud med alle andre straffebestemmelser. Bare innad i straffeloven ville man da komme opp i et 6-sifret antall operasjoner. Det realistiske alternativ er enten å sammenligne enkelte viktige straffebud mot hverandre, eller å sammenligne ulike interesser som nyter strafferettslig vern på et høyere generaliseringsnivå.

I dette kapitlet tas utgangspunktet i noen rettsgoder som tradisjonelt har blitt skilt ut som særskilte interesser. Man har imidlertid sjelden eller aldri å gjøre med straffebud som utelukkende verner én interesse.

5.2.3.2 Forholdet mellom straffebud som verner samme interesse

En veiing av straffetrusselen for likeartede lovbrudd mot hverandre vil nok føles enklere enn å holde ulikeartede bestemmelser opp mot hverandre. Hvordan likeartede straffetrusler vurderes mot hverandre vil i utgangspunktet avhenge av i hvilken grad den aktuelle interesse skades eller trues. Straffelovkommisjonen uttaler således at «strafferammene stort sett [synes] å gi rimelig uttrykk for den innbyrdes straffverdigheten mellom krenkelser som er like i art, men har forskjellig grovhet». 165 Men også forholdet mellom likeartede straffebud er problematisk, og noen klare avveiningskriterier har man ikke. Det er for eksempel nokså innlysende at legemsbeskadigelse bør straffes strengere enn legemsfornærmelse. Men hvor mye strengere gir seg på ingen måte selv. Man kan spørre om det egentlig er lettere å vurdere strafferammene for legemsbeskadigelse i forhold til legemsfornærmelse enn det er å vurdere legemsbeskadigelse i forhold til for eksempel naskeri.

Visse hovedsynspunkter om forholdet mellom likeartede lovbrudd som det nok hersker en utbredt konsensus omkring, kan allikevel oppstilles: Det bør gjennomgående være høyere strafferammer for skadedelikter enn for rene faredelikter. Straffebud hvor skyldkravet er forsett, bør ha høyere strafferammer enn tilsvarende bestemmelser som kommer til anvendelse ved uaktsomhet, og ikke forsettlige skadefølger bør bedømmes mildere enn tilsvarende forsettlig skadeforvoldelse. Straffebud med sidestrafferammer som retter seg mot uforsettlige skadefølger, hvor skyldkravet er såkalt culpa levissima, jf. strl. § 43, 1. alternativ, har gjennomgående lavere straffetrussel enn straffebud hvor skadefølgen er omfattet av forsettet.

Disse svært upresise retningslinjene gjelder vel som et utgangspunkt også for ulikartede lovbrudd selv om de nok gir enda mindre veiledning i slike tilfeller. For øvrig står man i det vesentlige overfor de samme vanskeligheter ved sammenligning av likeartede straffebud som ved veiing av ulikartede lovbrudd.

5.2.3.3 Forholdet mellom straffebud som verner ulike interesser

Oversikt

Ved en sammenligning av likeartede lovbrudd er et sentralt spørsmål i hvilken grad den vernede interesse blir krenket. Skal man sammenligne ulikartede forbrytelser, må man fortsatt spørre i hvilken grad de vernede interesser blir krenket. I denne situasjonen må man også stille et tilleggsspørsmål: Hvor mye er det enkelte rettsgode verdt? I det følgende skal dette spørsmålet belyses.

Lovgiver har som nevnt i liten grad gitt eksplisitt uttrykk for hvordan ulike interesser vurderes i forhold til hverandre. En del absolutte karakteristikker forekommer, som at en handling er «alvorlig» eller lignende, men disse sier lite om forholdet mellom de ulike interesser og handlinger.

Strafferammene innebærer i noen grad et implisitt uttrykk for lovgivers vurdering av forholdet mellom de ulike interesser. Men det er ikke noen enkel sak å danne seg et bilde av hvordan lovgiver vurderer de ulike rettsgoder på bakgrunn av strafferammene. For det første kan det være at det i det konkrete tilfelle er tatt spesielle hensyn som ikke sier noe om lovgivers generelle vurderinger av verdien av den interesse straffebudet verner. Videre er lovgivers vurdering av hvilke handlinger som bør ha en streng straffetrussel, i stadig forandring. Dette setter sitt preg på en snart hundre år gammel straffelov. Endelig er det ikke lett å finne noen hensiktsmessig inndeling i beskyttede interesser selv om man overser disse kompliserende forhold. På et høyt generaliseringsnivå må presisjonsnivået bli lavt, og lovens mange straffebestemmelser lar seg ikke lett innpasse i noe interessehierarki. Noen slutninger kan allikevel gjøres, både om hvordan lovgiver faktisk prioriterer ulike interesser og hvordan disse bør prioriteres. I det følgende behandles de mest fundamentale interessene først, og det sies noe om forholdet mellom ulike interesser. Rekkefølgen interessene behandles i, er imidlertid ikke ment som noen presis eller absolutt verdirangering.

Vernet av staten

Staten og samfunnsordenen utgjør en helt sentral forutsetning for sikkerhet omkring liv og velferd. Ved omveltninger av statsdannelsen, revolusjon og krig rammes ofte menneskene av de største ulykker og lidelser. Det vil fortone seg noe merkelig å sammenligne det rettsgode den rådende samfunnsorden representerer med andre vernede interesser. Andre strafferettslig beskyttede interesser er jo nettopp vernet under den rettsordenen som staten representerer.

Til alle tider har den bestående samfunnsorden hatt et sterkt strafferettslig vern. Også i dag har straffeloven flere bestemmelser til vern om samfunnsordenen som truer med lovens strengeste straff, og lovens to strengeste minstestraffer angår forhold som kan rokke ved statsdannelsen, jf. strl. §§ 100 og 83 som har minstestraff på henholdsvis 21 og 8 år.

I Ot. prp. nr. 79 (1950) s 7,1. spalte foreslås dødsstraffen forbeholdt satt til vern om offentlige interesser:

«Derved understreker en at dødsstraffen er et nødvergemiddel som staten bare tar i bruk ved grove krenkelser av samfunnets livsinteresser, ikke ved forbrytelser mot individuelle rettsgoder, hvor grove de enn kan være.»

Dersom de groveste angrep på statsdannelsen lykkes, med den følge at den eksisterende rettsordenen opphører, vil ikke straffansvar bli aktuelt. En del straffebud som er satt til vern om staten får derfor sin praktiske anvendelse på forsøkshandlinger. Et eksempel er strl. § 83 som fastsetter lovens strengeste maksimumsstraff og 8 års minstestraff for ulike forsøkshandlinger rettet mot statsmaktens eksistens og suverenitet. Forsøk på kongedrap skal straffes med fengsel i 21 år, jf. § 100.

I forhold til visse militære forbrytelser og forbrytelser i krigstid gjør lignende hensyn seg gjeldende som for de forbrytelser som retter seg mot staten. I krig vil det gjennomgående herske usikkerhet om hvilke maktforhold og hvilken rettsorden som vil råde når freden en gang kommer. Dette kan redusere straffetruslenes prevensjonsvirkning. Noen vil jo kunne spekulere i at det som ansees som grove forbrytelser av den tidligere rettsorden, ansees som fortjenstfullt av en seirende angriper. 166

Vernet av livet

Menneskelivet fremstår på mange måter som det øverste av alle rettsgoder og en forutsetning for alle andre interesser. Den bevisste rettsstridige krenkelse av dette rettsgode er overalt belagt med streng straff.

Mange av bestemmelsene i straffeloven som har en strafferamme på 21 år, verner direkte eller indirekte om livet, blant annet gjelder dette mange av bestemmelsene i straffelovens kapittel om allmennfarlige forbrytelser. Strl. § 233 om forsettlig drap fastsetter straffelovens tredje høyeste minstestraff, nemlig 6 års fengsel. Bare kongemord etter § 100 og overtredelse av § 83 har høyere minstestraffer med henholdsvis 21 og 8 år.

Vernet av miljøet

Naturgrunnlaget utgjør selvsagt en forutsetning for alt liv. Miljøproblemer spenner imidlertid fra å være, i de verst tenkelige tilfeller, en trussel mot menneskehetens eksistens til spørsmål om trivsel i nærmiljøet. Særegent for krenkelser av miljøet er at for de antatt mest alvorlige forhold er det et stort antall aktører som medvirker til skadene, og den enkeltes skyld fremstår som liten. Slik er det for eksempel i forhold til problemer med global oppvarming, overbeskatning av naturressurser og opphopning av sent nedbrytbare giftstoffer. Dessuten er det få fysiske personer som i særlig grad er ansvarlig for skader på miljøet. Offentlige myndigheter og næringsvirksomhet står for mye av skadene. Etter reglene i strl. § 48 a og 48 b kan riktignok selskap eller annet foretak straffes, og også en kommune har blitt ilagt bot etter forurensningsloven, se Rt. 1989 s 733. I forhold til miljøproblematikk kommer det imidlertid inn spesielle kryssende hensyn. Forurensning er ikke bare et meningsløst onde slik som tilfelle kan være for mange kriminelle handlinger. Miljøskadelig virksomhet inngår også som en forutsetning for materiell velferd og økt materiell levestandard i et moderne samfunn. Disse spesielle forhold har ført til at strafferetten ikke utgjør det sentrale virkemiddel i forhold til miljøregulering, til tross for at miljøet som rettsgode er av høyeste verdi.

Straffeloven har strenge regler for visse særlig alvorlige miljøforbrytelser i kapitlet om allmennfarlige forbrytelser, jf. §§ 152, 2. ledd og 152 a, 2. ledd som har en strafferamme på 21 år, 152 b, 2. ledd som har en strafferamme på 15 års fengsel og 153 a, hvor straffetrusselen er fengsel inntil 10 år. § 152 b rammer også grovt uaktsomme handlinger, og § 152, 3. ledd har en strafferamme på inntil 1 års fengsel for uaktsomme overtredelser.

Det praktisk viktigste lovgrunnlag når det gjelder straff for miljøkriminalitet, er forurensningsloven § 78. For de alvorligste overtredelser denne bestemmelsen retter seg mot, er strafferammen fengsel inntil 5 år for såvel forsettlige som uaktsomme overtredelser. Denne strafferammen har blitt kritisert fra flere hold som for lav.

I NOU 1983: 57 s 67, 2. spalte vurderes strafferammen i forurensningsloven § 78 som uforholdsmessig lav i forhold til strafferammen for grovt underslag og grovt tyveri (henholdsvis strl. §§ 256 og 258 med strafferamme inntil 6 års fengsel). Se også St.meld. nr. 104 (1977–78) s 96, 2. spalte hvor hensynet til miljøvern fremholdes som et fellesskapsgode som på bakgrunn av samfunnsutviklingen har fått en helt annen aktualitet enn tidligere. Denne kritikken er imidlertid mindre relevant etter at vi fikk strl. § 152 b om miljølovbrudd. Strafferamme i bestemmelsen er 10 år, eller 15 år dersom lovbruddet har ledet til noens død eller til at noen har fått betydelig skade på legeme eller helbred.

Vernet av den fysiske integritet

Vernet om legemet eller den fysiske integritet dekker et vidt spekter av ulike bestemmelser. Loven har mange bestemmelser som direkte er satt til vern om legeme og helbred. Straffelovens kapittel om «Forbrydelser mod Liv, Legeme og Helbred» og §§ 192, 223, 2. ledd og 267 er eksempler på slike bestemmelser. De tre sistnevnte bestemmelser verner imidlertid i høy grad også andre interesser. Det finnes også regler som ikke direkte retter seg mot legemskrenkelser, men som har som sitt siktemål å verne om liv, legeme og helbred. Dette gjelder mange av de straffebestemmelsene som står i straffelovens kapittel om allmennfarlige forbrytelser. Også et stort antall bestemmelser i spesiallovgivningen har et slikt siktemål, for eksempel bestemmelser i veitrafikkloven og arbeidervernlovgivningen. Strafferammene i disse bestemmelsene varierer mye. I St. meld. nr. 104 (1977–78) s 96, 2. spalte behandles forholdet mellom ulike typer regler som er satt til vern om liv, legeme og helbred. Her hevdes det at det er de alvorlige voldsforbrytelser som må gis den høyeste kriminalpolitiske prioritet. I spesiallovgivningen er skyldkravet gjennomgående uaktsomhet, og strafferammene er lavere enn i de fleste av straffelovens bestemmelser.

De aller groveste krenkelsene av den fysiske integritet kan sammenlignes med krenkelse av livet når det gjelder strafferammer. De verste legemskrenkelsene kan etter strl. §§ 231, jf. 232 straffes med inntil 21 års fengsel.

I den moderne velferdsstat føles sannsynligvis sikkerhet for legeme og helbred å være forholdsvis viktigere enn i tidligere tider. Særlig gjelder dette i forhold til økonomiske interesser. I takt med velstandsvekst og utvikling av forsikrings-, erstatnings- og trygdeordninger har konsekvensene av å miste økonomiske goder blitt vesentlig mindre følbare enn tidligere. Nordisk strafferettskomité uttaler:

«Særlig når det gjelder vanlige vinningsforbrytelser, er synet i de nåværende velstandssamfunn betydelig mildere enn i tider som sett med nåtidens øyne var preget av fattigdom og stor klasseforskjell». 167

Fysiske skader kan imidlertid ikke alltid repareres. På denne bakgrunn har det blitt hevdet fra mange hold at tradisjonelle voldshandlinger vurderes for mildt i forhold til økonomiske interesser. I Sverige var dette sentralt for Fängelsesstraffkommittén:

«En sänkning av förmögenhetsbrottens straffvärde och en höjning av främst våldsbrottens straffvärde är en genomgående linje och en av huvudtankarna i vårt förslag til nya straffskalor» 168

Vernet av den psykiske integritet

«Den psykiske integritet» dekker mange ulike aspekter av sjelelivet. Trygghetsfølelsen, æresfølelsen, sedelighetsfølelsen, den religiøse følelse og interessen av privatliv er viktige sider av den psykiske integritet.

Den mest rendyrkede bestemmelsen til vern om den psykiske integritet er trolig strl. § 246, som setter straff for den som «krenker en annens æresfølelse». De fleste bestemmelser som verner den psykiske integritet, verner imidlertid også andre interesser. Slik er det for eksempel med bestemmelsene om trusler i strl. §§ 222 og 227 og voldtekt i § 192. I spesiallovgivningen er det mange regler om personvern av såvel strafferettslig som sivilrettslig art som spiller en stor rolle for vernet av den psykiske integritet. I sin ytterste konsekvens kan man kanskje si at de fleste kriminelle handlinger har en side mot den psykiske integritet.

Vurderingen av hvordan den psykiske integritet prioriteres, stiller seg forskjellig for ulike aspekter av denne interessen. Når det gjelder folks trygghetsfølelse , må denne vurderes i sammenheng med hvilke interesser trygghetsfølelsen refererer til, så som sikkerhet og trygghet i forhold til liv, legeme og helbred, økonomiske interesser, privatlivets fred, sedelighetfølelsen eller æresfølelsen.

Den psykiske side av sedelighetsforbrytelser betones sterkt av lovgiver. Det har i denne sammenheng vært hevdet at seksuelle overgrep mot barn kan være «minst like straffverdig som drap». 169 Også i rettspraksis trekkes den psykiske belastning ved seksuelle overgrep ofte frem.

Æresfølelsen vurderes nok annerledes i dag enn ved straffelovens vedtagelse. Kriminalloven fastsatte relativt beskjedne strafferammer for ærekrenkelser. I straffeloven av 1902 ble straffene skjerpet. Straffelovkommisjonen av 1885 uttalte i den forbindelse:

«Under nogenlunde sunde Samfundsforhold er vistnok de Overskridelser af det tilladtes Grænser, som udspringer af Iver for Sag, af Lettroenhed og Overilelse og som er vel forenlig med en hæderlig Karakter, de overveiende. Men man maa heraf aldrig lade sig forlede til at glemme, at Angreb paa Æren ogsaa kan høre til de saavel nederdrægtigste som mest Skade og Lidelse forvoldende Forbrydelser og en Lov, som her ei tilsteder Anvendelsen af følelige Straffe, har alt andet end opfyldt sin Bestemmelse.» 170

De groveste ærekrenkelser vil nok også i dag kunne vurderes som klart straffverdige, men etter et moderne syn vil de vel aldri kunne bli vurdert som blant de «saavel nederdrægtigste som mest Skade og Lidelse forvoldende Forbrydelser». Det ble de forsåvidt ikke ved straffelovens tilblivelse heller, hvis man vurderer etter de strafferammene som ble fastsatt dengang.

Det er mulig at navn og rykte og ettermæle betyr mindre for folk flest i dag enn før i tiden. Samfunnet var nok mer gjennomsiktig og de sosiale relasjoner tettere og mer varige for inntil noen tiår siden. 171 Det er imidlertid vanskelig å si noe generelt om utviklingen i folks æresfølelse. Det kan jo godt være at æresfølelsen fortsatt kan være sterk hos mange, men at det er andre ting som virker støtende i dag enn tidligere.

Folks religiøse følelser prioriteres nok lavere i dag enn tidligere. Den tid da straffebestemmelsene om blasfemi ble ansett for å være satt til vern av Guds ukrenkelighet, er forlengst forbi. Allerede Kriminallovens formulering av blasfemibestemmelsen viser at det er folks følelser og samfunnsordenen som er søkt vernet. Terskelen for hva som skal til for å krenke folks religiøse følelse, er nok dessuten adskillig høyere i dag enn ved århundreskiftet – dagens samfunn er rett og slett mindre religiøst. Samfunnet har også blitt mindre religiøst ensartet. I takt med synkende gudsfrykt, større kjennskap til fremmede religioner og et annet syn på ytringsfriheten enn tidligere har nok også synet på hvilken plass strafferetten skal ha på dette området endret seg.

Vern om privatlivets fred og personvern stiller seg på mange måter annerledes i dag enn tidligere. På den ene side er det mindre grad av sosial kontroll i dagens samfunn. På den annen side har massemedia og mulighetene for edb-registrering og ny teknologi skapt nye forutsetninger for vurderingen av vernet av privatlivet. Tabloidisering av pressen og det faktum at langt flere personer har offentlighetens lys på seg i dag enn tidligere, har også betydning.

Vurdert opp mot fysiske integritetskrenkelser har nok de ulike psykiske integritetskrenkelser av mange blitt vurdert som «luksusproblemer». I visse alvorlige tilfeller er nok ikke dette en treffende karakteristikk. Allikevel vil nok liv og legeme stå som viktigere verdier for de fleste enn ulike former for psykisk integritet.

Vernet av økonomiske interesser

Økonomiske interesser spenner over et vidt felt. De krenkes ved tyveri og underslag av gjenstander, men også ved at krav underslås eller ikke innfris. Dette siste utgjør store summer i forhold til det offentliges inntektsgrunnlag. Straffeloven har mange bestemmelser som skal verne om økonomiske interesser, først og fremst i kapitlene 24–28, men også mange andre bestemmelser verner blant annet om slike interesser, for eksempel §§ 222 og 247. Også i spesiallovgivningen finnes det en lang rekke straffebestemmelser til vern om økonomiske interesser, for eksempel i åndsrettslovgivningen, konkurranselovgivningen og skattelovgivningen. 172 Straffetruslene i straffebud som verner om rene økonomiske interesser, varierer mye, men overstiger sjelden fengsel i 6 år. Grovt ran etter strl. § 268, 2. ledd kan straffes med fengsel inntil 12 år. Her er det imidlertid ikke bare økonomiske interesser som vernes. Også ved gjentagelse kan strafferammen være over 6 år. Grovt tyveri og grovt underslag kan således straffes med 9 års fengsel ved gjentagelse, jf. strl. § 263.

Som nevnt ovenfor har trolig økonomiske interesser lavere prioritet i dag enn tidligere. Det er grunn til å se nærmere på det resonnement som ligger til grunn for en slik nedprioritering. Tanken er at fordi tap av eiendom ikke lenger får de samme konsekvenser som tidligere, er det rimelig med en tilsvarende nedprioritering av det strafferettslige vern. Om ikke eiendom trenger et like sterkt vern som tidligere, kan det imidlertid godt være at eiendomsretten gjør det. Eiendomsretten utgjør et grunnleggende premiss for styringen av velferdssamfunnet slik vi kjenner det, og har neppe mindre betydning i dagens samfunn enn tidligere. De ordningene som begrenser konsekvensene av tyveri og skadeverk, såvel offentlige som private, er basert på et system hvor eiendomsretten utgjør en av grunnstenene. Den enkelte vinningsforbrytelse får kanskje relativt beskjedne konsekvenser. Man kan imidlertid se det slik at vinningsforbrytelsene samlet sett innebærer et angrep på eiendomsretten som institusjon, og at en undergraving av eiendomsretten vil kunne ha mer alvorlige følger for samfunnet.

Heller ikke argumentasjonen om at økonomiske tap, i motsetning til varige legemsskader, kan erstattes, er helt dekkende. Den rent økonomiske skade kan riktignok erstattes, men også andre verdier enn den rent økonomiske vil regelmessig være uløselig knyttet til objekter som krenkes ved for eksempel tyveri og skadeverk. Ergrelse, frustrasjon og usikkerhet er praktiske eksempler:

«En del kriminalitet som i formen er vinningskriminalitet, representerer i virkeligheten et angrep først og fremst på den enkeltes trygghet og personlige integritet.» 173

Mange ting har dessuten en betydelig affeksjonsverdi eller kulturell verdi knyttet til seg. I noen grad er slike interesser vernet gjennom særlige bestemmelser. Se f.eks. strl. § 152 b, 3. ledd nr. 3 som rammer den som «påfører betydelig skade på kulturminner eller kulturmiljøer av særlig nasjonal eller internasjonal betydning». Slike bestemmelser vil imidlertid bare unntaksvis komme til anvendelse ved krenkelser av økonomiske interesser – de fleste kulturinteresser må søke sitt vern i det alminnelige vernet om eiendom. I erstatningsretten regnes affeksjonsverdi aldri som økonomisk tap, og kan heller ikke gi grunnlag for kompensasjon for ikke-økonomisk skade.

Når det gjelder forholdet mellom offentlige og private økonomiske interesser, kan man hevde at de førstnevnte bør få høyest prioritet fordi det offentlige forvalter svært viktige funksjoner i dagens velferdssamfunn, fordi det kvantitativt er snakk om langt større verdier som krenkes her enn for private, og at hele samfunnet indirekte rammes ved krenkelser av offentlige økonomiske interesser, særlig skatte- og avgiftsunndragelser. I St. meld nr. 104 (1977–78) s 95–98 og 113–114 tas det til orde for å heve det strafferettslige vernet av økonomiske fellesinteresser i forhold til det eksisterende vernet av private økonomiske interesser.

I motsatt retning kan man peke på at tap for det offentlige pulveriseres. Private som utsettes for vinningskriminalitet, rammes hardere. Dersom man legger vekt på straffens moral- og vanedannende effekt, er det neppe hensiktsmessig å vurdere offentlige og private økonomiske interesser prinsipielt forskjellig. Det vil kunne ha en uheldig signaleffekt i forhold til den nedprioriterte interesse og svekke respekten for eiendomsrett og økonomiske krav i det hele.

Det er mye som tyder på at respekten for andres private eiendom såvel som for offentlige krav og eiendom er mindre i dag enn ved straffelovens vedtagelse. En indikasjon på dette er kriminalstatistikken. Fristelsesmengden i samfunnet har trolig øket, og oppdagelsesrisikoen for vinningsforbrytelser har sunket. Det er imidlertid mange forhold som gjør en sammenligning med tidligere tider vanskelig. Ut fra et prevensjonsperspektiv kan det være grunn til å opprettholde nivået for straffetruslene i de bestemmelser som er satt til vern for økonomiske interesser, eller i alle fall ikke senke strafferammene i vesentlig grad. Rettferdighetstanker står vel heller ikke i veien for dette på bakgrunn av det som er anført ovenfor.

Det kan muligens være naturlig å sammenligne økonomiske interesser med retten til ulike former for psykisk integritet. Begge disse rettsgoder kan være av svært stor betydning for folks trivsel og mulighet for livsutfoldelse. Men en krenkelse av dem er ikke en alvorlig og direkte trussel mot den enkeltes overlevelsesmuligheter i et moderne velferdssamfunn. I forhold til de fire andre hovedgruppene som er behandlet her – statsdannelsen, miljøet, livet og den fysiske integritet – vil nok økonomiske interesser og psykisk integritet gjennomgående gis en lavere prioritering.

5.3 Straffelovkommisjonens generelle bemerkninger til Torgersens utredning

Kommisjonen tiltrer i det vesentlige den delen av Torgersens utredning som er gjengitt foran. I avsnittene 5.4 og 5.5 nedenfor presiserer kommisjonen sitt syn på enkelte av de spørsmålene som er behandlet i utredningen.

Torgersens utredning behandler først og fremst fengselsstraff, ikke andre straffarter. «Strafferamme» brukes derfor bare om fengselsstrafferammer, jf definisjonen i utredningens avsnitt 5.2.1.1 foran. Også de fleste av kommisjonens drøftelser av strafferammespørsmål omhandler fengselsstrafferammer. I tillegg behandles imidlertid også de andre straffartene. Kommisjonen bruker derfor ikke begrepet «strafferamme» bare for å betegne fengselsstrafferammer. De øvrige uttrykkene som presiserer strafferammene, bruker kommisjonen slik som de er presentert i utredningens avsnitt 5.2.1.1 foran.

5.4 Strafferammesystemet i utkastet til ny straffelov

5.4.1 Forholdet mellom lovgiver og domstol

Strafferammene fastsettes ved lovgivning. Den konkrete straffen i enkeltsaker fastsettes av domstolene. Domstolenes straffutmåling er i høy grad styrt av normer som har nedfelt seg i praksis. Særlig Høyesteretts praksis virker veiledende. Et viktig spørsmål er i hvilken grad lovgiver bør ha innflytelse på hvilke straffer som blir utmålt av domstolene.

Forholdet mellom lovgiver og domstol når det gjelder spørsmålet om styring av domstolenes straffutmåling, er berørt av den tidligere kommisjonen i delutredning I kapittel 31 og delutredning V s 208–209. Spørsmålet er også behandlet i Torgersens utredning, jf avsnitt 5.2.1.5.3 foran.

I prinsippet står domstolene fritt til å fastsette det de mener er en passende straff i det konkrete tilfellet innenfor den strafferammen som er fastsatt av lovgiver. Domstolens grad av frihet ved straffutmålingen vil derfor i prinsippet være avhengig av i hvilken grad strafferammene utgjør skranker for dommerskjønnet. I Norge utgjør strafferammene alltid en begrensning i forhold til hvor lange fengselsstraffer som kan utmåles, fordi det verken etter gjeldende rett eller etter kommisjonens forslag finnes bestemmelser som har en strafferamme på livsvarig fengsel. For bot gjelder imidlertid i prinsippet ingen øvre strafferamme.

Strafferammene i den gjeldende straffeloven ligger stort sett langt høyere enn det straffenivået som har nedfelt seg i praksis, og mange straffebud har etter gjeldende rett en så høy strafferamme at det er lite realistisk at maksimumsstraffen skulle bli idømt selv for de grovest tenkelige overtredelsene av bestemmelsene. De øvre strafferammene har derfor sjelden utgjort noen praktisk begrensning i domstolenes frihet.

I forhold til mange lovbruddstyper har det vært et press fra politisk hold i retning av strengere straffer. Minstestraffer har da vært en måte å styre domstolenes straffutmåling på. I motsetning til maksimumsstrafferammene har ulike minstetraffer vist seg å få praktisk betydning som skranke for dommerskjønnet ved straffutmålingen. Minstestraffer kan ha en rekke uheldige virkninger, og det har derfor stått atskillig strid om bruk av dette virkemidlet i lovgivningen. Kommisjonen behandler minstestraff nærmere i avsnitt 5.4.6 nedenfor.

Man har også sett eksempler på at lovgiver har forsøkt å gi signaler om et strengere straffenivå for enkelte lovbrudd ved å heve strafferammen. I en rekke tilfeller har dette blitt gjort for å heve straffenivået for de typiske overtredelsene av en bestemmelse, ikke for å åpne for strengere straff i de mest alvorlige tilfellene. Kommisjonen mener at maksimumsstrafferammen aldri bør brukes av lovgiver for å gi signaler om et høyere straffenivå for normalovertredelsene av en lovbruddstype. Som påpekt i Torgersens utredning kan dette lede til at det går «inflasjon» i strafferammene, og at den øvre strafferammen i et straffebud ikke gir et riktig uttrykk for straffverdigheten av de mest alvorlige overtredelsene av den aktuelle bestemmelsen, jf avsnitt 5.2.1.5.2 foran.

Foruten å begrense domstolenes frihet gjennom strafferammene eller å heve strafferammene for å gi signaler om et høyere straffenivå, er det også mulig for lovgiver å øve innflytelse på straffutmålingen gjennom mer eller mindre generelle regler. Vi har bare én generell straffutmålingsregel i straffelovgivningen, nemlig strl § 59 andre ledd som bestemmer at retten ved straffutmålingen skal ta i betraktning om den siktede har avgitt en uforbeholden tilståelse. Regelen kom inn i straffeloven ved lov 2. mars 2001 nr 7 og foreslås videreført i utk § 14–2. Vegtrafikkloven 18. juni 1965 nr 4 § 31 andre ledd har dessuten særlige straffutmålingsregler som gjelder ved promillekjøring. Disse må sies å utgjøre et unntak i norsk rett og foreslås ikke videreført i utk § 25–8 om kjøring i påvirket tilstand, jf avsnittene 9.11.3 og 11.4.2.12 nedenfor.

Spørsmålet om lovfesting av mer utførlige generelle regler om reaksjonsvalg og straffutmåling er drøftet i delutredning I s 240–242 og i delutredning V s 208–210. Den tidligere kommisjonen kom der til at det ikke bør gis slike regler i den nye straffeloven, med unntak for regelen i tidl utk § 44 om at lovbrytere under 18 år bare kan idømmes fengsel når det er særlig påkrevet. I delutredning V s 210 ble det antydet at to-instansreformen kunne medføre et sterkere behov for lovgiver til å gi generelle retningslinjer for straffutmålingen, ved at denne kunne tenkes å innebære at Høyesteretts styringsfunksjon ved straffutmålingen ville bli svekket. Høyesterett spiller imidlertid fortsatt en viktig rolle ved fastleggelsen av straffenivået for ulike lovbrudd. Riktignok behandler Høyesterett nå færre straffutmålingsanker enn tidligere. Til gjengjeld er det nå i høyere grad enn før de mer prinsipielle sakene som blir avgjort i Høyesterett. Dette kan medvirke til at Høyesteretts straffutmålingspraksis virker like normerende på straffenivået i dag som tidligere. Kommisjonen mener det ikke kan trekkes noen sikre slutninger om hvilken virkning to-instansreformen har hatt på Høyesteretts styringsfunksjon ved straffutmålingen, og legger derfor ikke vekt på dette momentet. Videre kunne kommisjonens forslag om et mer begrenset sett av strafferammer tale for at det inntas enkelte regler som styrer skjønnsutøvelsen ved reaksjonsvalg og straffutmåling. Den nåværende kommisjonen er imidlertid enig med den tidligere i at slike regler ikke er ønskelige. Det er likevel gjort unntak fra dette standpunktet i forhold til de spesielle typesituasjonene som er regulert i utk § 6–3 om begrenset bruk av fengselsstraff overfor unge lovbrytere og utk § 14–2 om tilståelsessaker, jf avsnittene 8.6.4 og 8.13.3 nedenfor.

Kommisjonen er generelt skeptisk til at lovgiver skal styre straffutmålingen for å sikre tilstrekkelig strenge straffer på bestemte områder, uavhengig av hvordan dette gjøres lovteknisk. Det er vanskelig å overskue konsekvensene av generelt formet lovgivning, og det kan dukke opp tilfeller som lovgiver ikke har forutsett, slik at den straffen loven gir anvisning på – gjennom minstestraff eller på annen måte – blir for streng. Dette kan lede til urimelige enkeltresultater eller juridisk tvilsomme avgjørelser, jf kommisjonens drøftelser av slike uheldige virkninger i forhold til minstestraff i avsnitt 5.4.6 nedenfor. Dette innebærer at straffenivået for de ulike lovbruddstypene bør utvikles av domstolene gjennom konkrete saker, i nær kontakt med den virkeligheten som skal reguleres, og ikke låses av minstestraffer eller på annen måte overstyres.

Man kan innvende mot en slik holdning at den ikke imøtekommer behovet for å ta hensyn til rettsfølelsen blant allmennheten gjennom politisk styring. Det betydelige lekmannsinnslaget i norske domstoler i straffesaker bidrar imidlertid til å sikre at dette hensynet blir ivaretatt i tilstrekkelig grad. Som påpekt i Torgersens utredning, gir den tendensen til å kreve strengere straff som kan se ut til å gjøre seg gjeldende i opinionen og blant politikere fra tid til annen, heller ikke nødvendigvis et riktig uttrykk for hvor strenge straffer folk flest ville gi sin tilslutning i konkrete tilfeller, jf avsnitt 5.2.1.5.3 foran. Det er grunn til å tro at folks generelle holdninger til straffenivået dannes på bakgrunn av de ulike lovbruddene i abstrakt form, uten at de mange omstendighetene som kan gjøre seg gjeldende i konkrete saker, har særlig stor innvirkning. Minstestraffer eller andre virkemidler som skaper harmoni med generelle holdninger til straffenivået, kan derfor lede til enkeltresultater som ikke er i overensstemmelse med den alminnelige rettsoppfatningen i konkrete tilfeller.

Også angivelse av maksimumsstraff innebærer en begrensning av domstolenes frihet. Skranker for hvor streng straff som skal kunne idømmes, står imidlertid ut fra rettssikkerhetshensyn sterkt i vår rettstradisjon. En fullstendig frihet for domstolene til å ilegge en hvilken som helst fengselsstraff for et hvilket som helst lovbrudd er ikke nødvendig eller ønskelig. En begrensning i hvor strenge straffer domstolene skal kunne idømme står etter kommisjonens syn i en helt annen stilling enn ulike begrensninger i hvor milde straffer domstolene skal kunne utmåle. En øvre strafferamme for fengselsstraff foreslås i alle straffebudene i utkastet.

5.4.2 Et mer begrenset sett av strafferammer

Strafferammesystemet i den gjeldende straffeloven er behandlet i Torgersens utredning, jf avsnitt 5.2.1 foran. Strafferammesystemet i utkastet til ny straffelov foreslås gjort enklere og mer oversiktlig.

I den gjeldende straffeloven er det bare bot, fengsel og hefte som inngår i strafferammen i det enkelte straffebudet. (I en del straffebud er også «Tjenestens Tab» angitt som straffalternativ. Dette har imidlertid ingen selvstendig betydning ved siden av den generelle hjemmelen for rettighetstap i strl § 29 nr 1, jf § 15 andre ledd.) Grensene for bruk av de andre straffartene framgår av straffelovens alminnelige del. Dette er ordningen også i utkastet til ny straffelov, med den forskjell at heftestraffen foreslås opphevet, jf avsnitt 5.4.8 nedenfor. I dagens straffelov finner man, ved siden av bot og hefte, følgende 16 sett av fengselsstrafferammer:

• fengsel inntil 2 måneder

• fengsel inntil 3 måneder

• fengsel inntil 4 måneder

• fengsel inntil 5 måneder

• fengsel inntil 6 måneder

• fengsel inntil 1 år

• fengsel inntil 2 år

• fengsel inntil 3 år

• fengsel inntil 4 år

• fengsel inntil 5 år

• fengsel inntil 6 år

• fengsel inntil 8 år

• fengsel inntil 10 år

• fengsel inntil 12 år

• fengsel inntil 15 år

• fengsel inntil 21 år

Oversikten viser bare de strafferammene som kommer direkte til uttrykk i de enkelte straffebudene, samt den alminnelige maksimumsstraffen på 15 år som følger av strl § 17 første ledd bokstav a. Dersom man også tar med strafferammer som følger av en kombinasjon av ulike regler, får man flere sett av strafferammer. For eksempel får man en strafferamme på 11 års fengsel hvis regelen i strl § 232, som i visse tilfeller gir adgang til å heve strafferammen med 3 år, kommer til anvendelse i forhold til 8-års rammen i § 229 om legemsbeskadigelse med døden eller betydelig legemsskade til følge. Anvendes § 232 i forhold til 6-års rammen i § 229, blir strafferammen 9 år.

En slik fingradering av strafferammene som man har i dagens straffelov, gir inntrykk av en urealistisk høy presisjon i de generelle straffverdighetsvurderingene som strafferammene kan sees som et resultat av. Kommisjonen mener man kan klare seg med betydelig færre sett av strafferammer uten at man mister muligheten til å fastsette en passende straffetrussel for ulike lovovertredelser. Færre sett av strafferammer innebærer at strafferammesystemet blir mer oversiktlig, noe som er en klar fordel i forhold til strafferammenes lovtekniske funksjon. Strafferammenes rettslige betydning er behandlet i Torgersens utredning, jf avsnitt 5.2.1.3 foran, og i avsnitt 5.5.2.6 nedenfor.

I utkastet til en ny straffelov foreslås, ved siden av bot, følgende 8 sett av fengselsstrafferammer i de enkelte straffebestemmelsene:

• fengselsstraff i det lavere sjiktet (det vil si 6 måneder eller 1 år, jf avsnitt 5.4.3 nedenfor)

• fengsel inntil 2 år

• fengsel inntil 3 år

• fengsel inntil 6 år

• fengsel inntil 10 år

• fengsel inntil 15 år

• fengsel inntil 21 år

Kommisjonen foreslår å ikke videreføre den uttrykkelige adgangen til å ilegge bot sammen med fengselsstraff som man i dag finner i enkelte straffebud. Denne ordningen har ingen selvstendig betydning for adgangen til å ilegge bot sammen med fengselsstraff ved siden av strl § 26 a, jf utk § 6–2 første ledd nr 2 og § 9–2 nr 1, og virker unødig kompliserende. Om ordningens prosessuelle betydning vises det til avsnittene 5.5.2.6 og 11.6.2 nedenfor.

Videre begrenses bruken av generelle sidestrafferammer, jf avsnittene 5.4.4 og 5.4.5.2 nedenfor.

I utk § 6–1 foreslår kommisjonen å videreføre den alminnelige minstestraffen på 14 dager for fengselsstraff. Den generelle bestemmelsen om maksimumsstraff på 15 års fengsel foreslås imidlertid ikke videreført. I stedet foreslås lengstestraffen alltid angitt i det enkelte straffebudet, jf avsnitt 8.6.2 nedenfor.

I avsnitt 5.5.3 nedenfor er det angitt noen generelle retningslinjer for hvilken strafferamme som etter kommisjonens syn bør benyttes i det enkelte straffebudet.

5.4.3 Anvisning på strafferammer i «det lavere sjiktet»

Kommisjonen har gitt anvisning på en strafferamme i «det lavere sjiktet» når den mener strafferammen bør være bot eller fengsel i 1 år eller lavere, eventuelt bare bot. I tråd med forslaget om et mer begrenset sett av strafferammer foreslår kommisjonen at man innenfor det lavere sjiktet bare skal ha to sett fengselsstrafferammer: Fengsel i 1 år og fengsel i 6 måneder. Dette forslaget er begrunnet i oppryddingshensyn. Kommisjonen mener dessuten at en mer finmasket inndeling av strafferammene i det lavere sjiktet ville gi uttrykk for en presisjon i straffverdighetsvurderingene som det ikke er grunnlag for, jf avsnitt 5.4.2 foran.

Valg av en strafferamme på 1 år eller lavere i et straffebud vil etter kommisjonens forslag ha betydning for straffbarheten av forsøk, jf utk § 3–3. Valget vil dessuten ha betydning for adgangen til å foreta pågripelse og fengsling på grunnlag av det aktuelle lovbruddet. Selv om kommisjonen i utgangspunktet mener at man ikke skal legge vekt på slike rettslige virkninger ved fastsettelsen av strafferammene, bør de likevel kunne tillegges vekt ved fastsettelsen av strafferammer i «det lavere sjiktet», jf avsnitt 5.5.2.6 nedenfor. Kommisjonen mener derfor det er en fordel at den nærmere fastsettelsen av strafferammer innenfor «det lavere sjiktet» foretas i forbindelse med utformingen av lovteksten i de enkelte straffebestemmelsene. Kommisjonen utformer ikke lovtekst til de enkelte straffebestemmelsene i denne utredningen og har derfor som utgangspunkt ikke funnet det hensiktsmessig å presisere strafferammen nærmere når den foreslår en strafferamme i «det lavere sjiktet». Det er imidlertid gjort visse unntak fra dette.

For det første har kommisjonen i noen tilfeller tatt uttrykkelig stilling til om bot bør være eneste straffalternativ. Dette gjelder blant annet for alle bestemmelser som retter seg mot liten overtredelse, se nærmere om systemet med grov, vanlig og liten overtredelse i avsnitt 5.4.5.1 nedenfor.

For det andre har kommisjonen gitt uttrykk for at strafferammen bør være bot eller 1 års fengsel i 5 bestemmelser. For bestemmelsene i utk § 25–8 om kjøring i påvirket tilstand og § 25–9 om etterfølgende inntak av rusmidler ønsker kommisjonen å presisere at fengselsstrafferammen fortsatt bør være 1 år, selv om den særreguleringen vi i dag har i vegtrafikkloven 18. juni 1965 nr 4 § 31, jf § 22, ikke foreslås videreført, jf avsnitt 9.11.3 nedenfor. Utk § 23–1 om brudd på taushetsplikt er gitt en strafferamme på bot eller fengsel i 1 år fordi kommisjonen ikke foreslår å videreføre straffskjerpelsen i strl § 121 andre ledd, men i stedet foreslår å heve strafferammen for ordinær overtredelse fra 6 måneder til 1 år, jf avsnittene 9.9.2 og 9.9.3 nedenfor. Også for utk § 23–11 om skadeverk på elektronisk lagret informasjon og § 29–1 om skadeverk foreslås det en strafferamme på bot eller fengsel i 1 år, jf avsnittene 9.9.3 og 9.15.3 nedenfor. Dette har sammenheng med at det for disse overtredelsene også foreslås egne bestemmelser rettet mot «lite» skadeverk.

5.4.4 Opphevelse av særlige sidestraffe- rammer for gjentakelsestilfeller

Betydningen av en lovbryters tidligere vandel og ulike sider ved ordningen med sidestrafferammer for gjentakelsestilfeller er tidligere drøftet av kommisjonen i delutredning I s 242–243 og delutredning V s 234–236.

Gjeldende straffelov har en rekke bestemmelser som fastsetter høyere strafferammer ved gjentakelse, under forutsetning av at de generelle vilkårene i § 61 er oppfylt. For eksempel har strl §§ 192, 195, 196 og 200, som gjelder seksuallovbrudd, slike strafferammer. Også for vinningsforbrytelser finnes det egne strafferammer som gjelder ved gjentakelse, for eksempel § 263 som gjelder ved underslag og tyveri og § 260 som gjelder ved bilbrukstyveri. § 279 gjelder ved overtredelsene i lovens kapittel 26 om bedrageri og utroskap. § 296 gjelder ved åger. For forbrytelser mot liv, legeme og helbred har §§ 230, 233, 234 og 245 høyere strafferamme ved gjentakelse. Bestemmelsen i § 127 har en høyere strafferamme for vold mot offentlig tjenestemann når lovovertrederen tidligere er straffet for en forbrytelse av voldsom art. Også blant straffelovens forseelsesbestemmelser finner man straffebud med særlige strafferammer som gjelder i gjentakelsestilfeller.

Det er ikke bare gjentakelse av samme type lovovertredelse som kan være relevant etter bestemmelsene som hever strafferammen ved gjentakelse. Flere bestemmelser i straffeloven fastsetter høyere strafferamme for et lovbrudd når lovovertrederen tidligere er straffet for et lovbrudd av liknende art som det som nå er begått. Det er imidlertid ingen bestemmelser som fastsetter en høyere strafferamme hvis gjerningspersonen tidligere er domfelt, uavhengig av hvilken type lovbrudd det gjelder. BrB kap 26 § 3 har en generell bestemmelse som hjemler en høyere strafferamme for gjentakelsestilfeller. Regelen innebærer at strafferammen kan heves med 4 år når noen tidligere er blitt idømt fengsel i minst 2 år og begår et nytt lovbrudd med en strafferamme høyere enn 6 år.

I delutredning I uttalte den tidligere kommisjonen at det kan være grunn til å overveie å oppheve de bestemmelsene i straffeloven som gir adgang til å gå utover den alminnelige strafferammen ved gjentakelse. I delutredning V s 243 uttalte kommisjonen: «I Straffelovkommisjonens endelige utkast til ny straffelov vil antakelig alle bestemmelser som hever strafferammen ved gjentakelse bli fjernet». Delutredning V tok imidlertid bare for seg straffelovens alminnelige del, og kommisjonen hadde derfor den gangen ingen foranledning til å foreslå opphevelse av gjentakelsesstrafferammene i straffelovens spesielle del. I tidl utk § 91 ble det følgelig tatt inn en regel som svarer til strl § 61 om de generelle vilkårene for at gjentakelsesstrafferammene skal komme til anvendelse.

Også Nordisk Strafferettskomité har stilt seg tvilende til om det er nødvendig å ha egne strafferammer for gjentakelsestilfeller, og uttaler at disse kan overveies sløyfet, jf NU 1984: 2 s 50–52. Her drøftes betydningen av gjentakelse for et lovbrudds straffverdighet, først og fremst i forhold til straffutmåling.

Den nåværende kommisjonen foreslår at alle sidestrafferammene for gjentakelsestilfeller oppheves. Kommisjonen mener at gjentakelse ikke er et så avgjørende moment for straffutmålingen i rettspraksis at det er hensiktsmessig å operere med egne strafferammer for slike tilfeller. I de tidligere delutredningene har kommisjonen pekt på at det sjelden utmåles straffer som gjør de strengere strafferammene ved gjentakelse nødvendige. Som framholdt der kan det synes noe tilfeldig hvilke lovbrudd som i dag har en forhøyet strafferamme for gjentakelsestilfeller. Riktignok er det slik at det gjelder gjentakelsesstrafferammer for mange praktisk viktige overtredelser, men man kan spørre hvorfor det bør være en særregulering for nettopp slike lovbrudd. Det synes også noe tilfeldig hvilke tidligere lovbrudd som er relevante for skjerpingen av strafferammen. Kommisjonen peker på at det er vanskelig å fastlegge kriteriene for en slik lovregulering, og ser heller ikke noe behov for en generell regel som den man har i Sverige.

Ved å fjerne de særlige sidestrafferammene for gjentakelsestilfeller markeres et mer nyansert syn på gjentakelsens betydning for en handlings straffverdighet. Betydningen av gjentakelse vil kunne variere i ulike tilfeller. Blant annet vil det kunne ha betydning hva slags type lovbrudd det dreier seg om.

Uavhengig av kommisjonens forslag vil gjentakelse fortsatt kunne være et relevant moment ved straffutmålingen innenfor den ordinære strafferammen. Ved fastsettelsen av strafferammene har kommisjonen – i de tilfellene den mener gjentakelse vil kunne være av særlig betydning for straffverdigheten av visse lovbruddstyper – tatt i betraktning at strafferammene må gi rom for passende straff også i gjentakelsestilfeller. Fordi gjentakelsesstrafferammene svært sjelden er nødvendige for den straffen som utmåles av domstolene, har opphevelsen av sidestrafferammene for gjentakelsestilfeller imidlertid ikke i seg selv foranlediget justeringer i forhold til de ordinære strafferammene i dagens straffelov.

Opphevelse av gjentakelsesstrafferammene innebærer en ønskelig forenkling av strafferammesystemet. Når gjentakelsesstrafferammene oppheves, mister bestemmelsen i strl § 61 og tidl utk § 91 sin betydning, og noen slik bestemmelse er ikke tatt inn i det nye utkastet til alminnelig del, jf avsnitt 8.13.1 nedenfor.

5.4.5 Differensiering av strafferammene – inndeling av straffebudene etter grovhet

5.4.5.1 Oversikt over systemet med grov, vanlig og liten overtredelse

Strafferammene for likeartede lovbrudd av forskjellig grovhet kan lovteknisk differensieres på ulike måter, jf avsnitt 5.2.1.2 foran. En mulighet er å operere med spesielle eller generelle sidestrafferammer som kommer til anvendelse ved nærmere presiserte omstendigheter. En annen mulighet er å skille ut likeartede handlingstyper i forskjellige bestemmelser etter grovhet, slik at en skjønnsmessig helhetsvurdering er avgjørende for når handlingen ansees å være grov. Også ved en slik regulering kan man angi momenter av betydning for helhetsvurderingen i lovteksten.

I den gjeldende straffeloven brukes begge teknikkene. Foruten en rekke sidestrafferammer er det ni bestemmelser som lar en helhetsvurdering være avgjørende for om en handling er grov overtredelse: §§ 162 andre ledd, 162 b andre ledd, 256, 258, 268 andre ledd, 271, 276, 292 og 317 tredje ledd. Straffeloven skiller videre mellom forbrytelse og forseelse for en del handlingstyper som er like i art, men forskjellige i grovhet, jf for eksempel strl §§ 257 og 258 om simpelt og grovt tyveri, som er forbrytelser, og § 391 a om naskeri, som er forseelse.

De enkelte straffebestemmelsene som presenteres i kapittel 9 nedenfor, er i større utstrekning enn i den gjeldende straffeloven delt inn i grov, vanlig og noen ganger også liten overtredelse. Handlingstyper som er like i art, men vesentlig forskjellige i grovhet, er regulert i egne bestemmelser med differensierte strafferammer. Som følge av at skillet mellom forbrytelse og forseelse ikke er videreført i utkastet, jf avsnitt 7.4 nedenfor, tas bestemmelsene om liten overtredelse inn i tilknytning til vanlig og grov overtredelse.

Inndeling av straffebestemmelser etter grovhet passer ikke for alle handlingstyper. For handlingstyper som aldri er kvalifisert straffverdige, gir det seg selv at det ikke passer med en egen bestemmelse om grov overtredelse. Men heller ikke for alle alvorlige handlingstyper er grov overtredelse skilt ut som egen bestemmelse. For enkelte handlingstyper kan det være vanskelig å angi veiledende momenter i lovteksten for når en overtredelse er grov. Et eksempel er utk § 20–8 om kapring, jf avsnitt 9.6.3 nedenfor. I forhold til overtredelsestyper som forekommer sjelden, vil man dessuten ha et dårlig erfaringsgrunnlag for å angi momenter av betydning for om en overtredelse er grov. I slike mindre praktiske tilfeller vil det i høyere grad enn ellers være forsvarlig med en slik lovteknisk forenkling som en vid strafferamme innebærer.

På samme måte som det ikke alltid passer å skille ut grov overtredelse i en egen bestemmelse, kan det være at det ikke passer å operere med liten overtredelse.

5.4.5.2 Opphevelse av sidestrafferammer i de enkelte straffebestemmelsene som følge av utvidelsen av systemet med inndeling av straffebud etter grovhet

Teknikken med inndeling av straffebud etter grovhet erstatter bruken av to typer sidestrafferammer i de enkelte straffebestemmelsene.

For det første foreslår kommisjonen å ikke videreføre «særdeles skjerpende» og «særdeles formildende» omstendigheter som kriterier for særlige sidestrafferammer i enkelte straffebud. Prosessuelt hører spørsmålet om det foreligger «særdeles skjerpende» eller «særdeles formildende» omstendigheter til straffespørsmålet. Hvorvidt en overtredelse er grov, hører derimot til skyldspørsmålet, jf Andenæs, Norsk straffeprosess bind I s 150 flg. Når ordningen med særlige strafferammer ved «særdeles skjerpende» eller «særdeles formildende» omstendigheter ikke videreføres, vil vurderinger som tidligere måtte foretas i tilknytning til disse lovkriteriene, måtte foretas i forbindelse med grovhetsvurderingen. Dette innebærer at den prosessuelle stillingen endres slik at en del vurderinger som tidligere hørte til straffespørsmålet, etter kommisjonens forslag vil høre til skyldspørsmålet. Kommisjonen ser dette som en fordel. Det kan synes noe tilfeldig at vurderinger i tilknytning til lovkriteriene «særdeles skjerpende» eller «særdeles formildende» omstendigheter skal ha en annen prosessuell stilling enn annen subsumsjonstvil, for eksempel om et tyveri skal betraktes som grovt.

For det andre går kommisjonen inn for å oppheve alle sidestrafferammer for uforsettlige følgeskader i straffeloven, blant annet på bakgrunn av systemet som er gjennomført i utkastet med inndeling av straffebudene etter grovhet, jf avsnitt 7.6 nedenfor. Det forutsettes imidlertid at eventuelle uaktsomme følgeskader vil kunne ha sentral betydning for om en handling skal subsumeres som grov overtredelse.

5.4.5.3 Helhetsbedømmelsen ved grovhetsvurderingen

I de tilfellene hvor grov overtredelse er skilt ut som egen bestemmelse, beror det etter kommisjonens forslag på en helhetsbedømmelse om en konkret handling er å betrakte som grov. Lovteksten skal angi viktige momenter av betydning for denne vurderingen, men det at ett eller flere av momentene er til stede, skal ikke automatisk lede til at forholdet bedømmes som grovt. Forholdet kan dessuten i prinsippet bedømmes som grovt selv om ingen av momentene foreligger. Lovtekstens momenter skal altså verken være nødvendige eller tilstrekkelige for å subsumere en handling som grov overtredelse.

En tilsvarende helhetsbedømmelse skal være avgjørende for om en overtredelse er å betrakte som liten. Utk § 30–3 om naskeri innebærer således en viss endring i forhold til gjeldende rett. Etter strl § 391 a skal et tyveri eller underslag mv bedømmes som naskeri «når straffeskylden må regnes for liten på grunn av de tilvendte gjenstanders ubetydelige verdier og forholdene for øvrig». Etter utk § 30–3, hvor en helhetsbedømmelse av forholdet vil være avgjørende for om overtredelsen er naskeri, vil det ikke lenger være noe ufravikelig vilkår i loven at «straffeskylden er liten». I praksis får denne endringen neppe noen særlig betydning. I det følgende behandles ikke liten overtredelse særskilt.

I dagens straffelov kommer forhold som har betydning for strafferammene, til uttrykk i lovteksten dels som vilkår for særlige sidestrafferammer, dels som momenter av betydning for om en overtredelse skal betraktes som grov. Disse forholdene vil i mange tilfeller kunne videreføres i den nye straffeloven som momenter av betydning for den grovhetsvurderingen som utkastet legger opp til for mange bestemmelser. Kommisjonen mener imidlertid at det i lovteksten bare bør angis veiledende momenter for grovhetsvurderingen som vil være typiske, eller i alle fall nokså vanlige, for den aktuelle grove overtredelsen. Mer spesielle momenter som kan være relevante, bør ikke tas med i lovteksten. Kommisjonen går derfor ikke inn for å videreføre ethvert moment som i dag har betydning for strafferammen, selv om momentet etter kommisjonens syn kan være relevant for grovhetsvurderingen etter bestemmelsene i utkastet. Dette synspunktet har blant annet ledet til at kommisjonen ikke foreslår å videreføre de forholdene som nevnes i strl § 192 andre ledd bokstav b i utk § 28–2 om grov voldtekt. Dette innebærer altså ikke at slike forhold ikke kan ha betydning for grovhetsvurderingen etter utk § 28–2.

Hvilke momenter som skal tas inn i lovteksten, må for øvrig vurderes konkret i tilknytning til det enkelte straffebudet, og er behandlet nærmere i kapittelskissene under omtalen av de enkelte straffebudene.

Det er vanskelig å si noe presist om hvilke forhold det kan legges vekt på ved grovhetsvurderingen i tillegg til de momentene som nevnes i lovteksten. Såvel objektive som subjektive forhold av ulik art kan ha betydning. Handlingens art, omfang og karakter står sentralt ved grovhetsvurderinger etter gjeldende rett, og bør gjøre det også i den nye loven. De nærmere prinsippene for når en handlingstype skal betraktes som grov, må fastlegges i rettspraksis i tilknytning til de enkelte bestemmelsene. I det følgende behandles bare enkelte generelle spørsmål av betydning for grovhetsvurderingen.

Hvilke skadefølger en straffbar handling har hatt, har betydning for grovhetsvurderingen. Både forsettlige og uaktsomme skadefølger er relevante og vil dessuten etter omstendighetene alternativt kunne rammes av egne straffebud. Derimot foreslår kommisjonen at følger som ikke kan tilregnes gjerningspersonen som forsettlige eller uaktsomme, som hovedregel ikke skal ha betydning for straffansvaret, jf utk § 3–11 og avsnitt 8.3.12 nedenfor.

Også forhold ved offeret bør som i dag tillegges vekt ved grovhetsvurderingen. For eksempel bør det ha betydning om et lovbrudd er forøvet mot en forsvarsløs eller på annen måte utsatt person.

Kommisjonen mener også at subjektive momenter ved handlingen som skyld og motiv skal være relevante for grovhetsvurderinger etter bestemmelsene i utkastet.

Momenter som er vanlige for likeartede handlinger som har svært ulik straffverdighet, bør ikke ha betydning for grovhetsvurderingen. Et eksempel er voldtekt til samleie. Dette er en vanlig form for voldtekt, såvel i typiske saker som i de mest straffverdige tilfellene. Hvorvidt en voldtekt har omfattet samleie, bør derfor ikke være et moment av betydning for om voldtekten er grov, jf avsnitt 9.14.2 nedenfor. Straffverdigheten av slike typiske overtredelser bør fanges opp av strafferammen for vanlig overtredelse.

Kommisjonen foreslår å oppheve alle bestemmelser om skjerpet strafferamme ved gjentakelse, jf avsnitt 5.4.4 foran. Gjentakelse vil som utgangspunkt ikke være relevant som moment ved grovhetsvurderingen, men kommisjonen utelukker ikke muligheten for at gjentakelse i helt spesielle tilfeller bør kunne ha betydning for grovhetsvurderingen.

5.4.5.4 Avvik fra den normale utformingen av bestemmelser rettet mot grov overtredelse

Kommisjonen foreslår tre bestemmelser rettet mot grove overtredelser hvor lovteknikken avviker fra den normale utformingen av slike bestemmelser, jf avsnittene 5.4.5.1 til 5.4.5.3 foran.

I utk § 25–2 om grov narkotikaovertredelse foreslås det to kumulative grunnvilkår som må være oppfylt for at overtredelsen skal kunne regnes som grov, nemlig at det dreier seg om et meget betydelig kvantum og om et særlig farlig stoff. Når vilkårene er oppfylt, skal det foretas en skjønnsmessig helhetsvurdering av om overtredelsen er grov, på samme måte som ved grovhetsvurderinger etter kommisjonens øvrige forslag. Bakgrunnen for forslaget er at kommisjonen ønsker å heve terskelen for å regne en narkotikaovertredelse som grov, jf strl § 162 andre og tredje ledd.

I utk § 27–4 om grov legemsskade foreslås det at det i første ledd tas inn en bestemmelse som utformes etter det vanlige mønsteret for bestemmelser om grove overtredelser. Etter første ledd vil med andre ord en skjønnsmessig helhetsvurdering være avgjørende for om en forsettlig legemsskade regnes som grov. I andre ledd foreslås det imidlertid en høyere strafferamme for tilfeller av forsettlig tilføyelse av betydelig skade på legeme eller helse, jf strl § 231 første punktum. Her vil det ikke være rom for noen skjønnsmessig helhetsvurdering.

I utk § 30–8 om grovt ran foreslås det et eget straffalternativ med strengere strafferamme for tilfeller hvor et grovt ran har hatt døden eller betydelig skade på legeme og helse til følge.

5.4.6 Minstestraff

I delutredning V s 142 foreslo den tidligere kommisjonen ingen endringer i den ordinære minimumsstraffen i strl § 17 første ledd bokstav a. Den nåværende kommisjonen ser heller ikke noe behov for å endre denne, og utk § 6–1 andre ledd viderefører den ordinære minstestraffen for fengsel på 14 dager, jf avsnitt 8.7.2 nedenfor. Straffeloven har imidlertid 37 paragrafer som gir anvisning på en minste fengselsstraff som overstiger den ordinære minstestraffen. I §§ 148, 152 a og 217 er det to alternative minstestraffer i hver paragraf. Minstestraffene for fengsel i de enkelte straffebudene er fordelt på følgende måte:

2 mnd (1): § 136

6 mnd (2): §§ 168 og 217

1 år (12): §§ 89, 90, 94, 104, 149, 152, 153, 157, 169, 217, 223 og 234

2 år (10): §§ 93, 101, 110, 117, 148, 151a, 152a, 192, 195 og 231

3 år (4): §§ 86, 162, 174 og 243

5 år (8): §§ 84, 98, 99, 99 a, 148, 152 a, 154 og 225

6 år (1): § 233

8 år (1): § 83

21 år (1): § 100

I delutredning I s 238–239 tok den tidligere kommisjonen opp spørsmålet om å oppheve enkelte av lovens minstestraffer. Kommisjonen drøftet der ulike uheldige erfaringer med minstestraff og pekte på faren for at minstestraff kan tvinge domstolene til å avsi dommer de finner urimelig strenge. For å komme unna urimelige resultater kan det tenkes at domstolene avsier feilaktige frifinnelsesdommer eller domfeller etter et mildere straffebud enn det juridisk riktige. Liknende problemer kan melde seg for påtalemyndigheten. For å unngå urimelige resultater kan saker henlegges på uriktig grunnlag, det kan gis påtaleunnlatelse i tilfeller hvor en lavere straff enn minstestraffen hadde vært på sin plass, eller det straffbare forholdet kan nedsubsumeres i forhold til det juridisk riktige i tiltalebeslutningen. Lovgivers holdning til bruken av minstestraff over tid, og den kritikken som har vært rettet mot minstestraff i lovgivningen, er behandlet i Torgersens utredning, jf avsnitt 5.2.1.5.3 foran.

Den nåværende kommisjonen er enig i at det er uheldig å legge opp til en lovregulering som kan komme til å tvinge aktørene i rettsapparatet til å måtte velge mellom å fatte avgjørelser de selv finner urimelige eller å unngå dette med juridisk tvilsomme løsninger. Om kommisjonens generelle syn på forholdet mellom lovgiver og domstol når det gjelder den konkrete straffutmålingen vises det til avsnitt 5.4.1 foran.

Kommisjonen foreslår etter dette å oppheve de fleste av dagens minstestraffer. Et flertall , lederen Høgetveit og medlemmene Coward og Fossgard, går imidlertid inn for å videreføre minstestraff i tre bestemmelser. I utk §§ 27–5 og 27–6 om vanlig og grovt drap foreslås 6 års fengsel som minstestraff, jf avsnitt 9.13.3 nedenfor. I § 28–6 om grov seksuell omgang med barn under 14 år foreslås det en minstestraff på 2 år, jf avsnitt 9.14.3 nedenfor. Flertallet mener minstestraff er en nødvendig verdimarkering i forhold til disse lovbruddene. Bestemmelsene retter seg mot straffelovens mest alvorlige krenkelser av liv og legeme, i den forstand at slike overtredelser alltid vil være svært alvorlige. Enkelte andre bestemmelser har en like høy eller høyere øvre strafferamme, men disse retter seg gjennomgående mot handlinger som har et større spenn i straffverdighet, slik som utk § 27–4 om grov legemsskade og § 28–2 om grov voldtekt. I utkastet finnes det også bestemmelser med høy øvre strafferamme som har vært anvendt så sjelden at man ikke har tilstrekkelig erfaring til å fastsette noen minstestraff. Dette gjelder blant annet utk § 18–1 om høyforræderi og § 25–15 om ulovlig befatning med plutonium og uran, og enkelte beslektede bestemmelser i de samme kapitlene. Der hvor flertallet foreslår minstestraffer, dreier det seg om overtredelser hvor den foreslåtte minstestraffen bare i helt spesielle unntakstilfeller kan tenkes å være en for streng reaksjon. Det bør derfor som hovedregel ikke være adgang til å idømme lavere straff enn den som er foreslått. Skulle det likevel dukke opp et helt ekstraordinært tilfelle hvor minstestraffen virker urimelig streng, kan det være aktuelt å anvende reglene i utk § 14–1 om fastsetting av straff under minstestraffen eller til en mildere straffart.

Et mindretall , medlemmet Fossgard, mener at også utk § 29–5 om grov brannstiftelse og annen særlig farlig ødeleggelse bør ha en minstestraff på 2 år. Fossgard peker på at denne bestemmelsen retter seg mot handlinger som i særlig grad representerer en trussel mot liv og legeme, og viser til flertallets argumentasjon for minstestraff i utk §§ 27–5, 27–6 og 28–6. Denne argumentasjonen taler etter hennes syn for minstestraff også i utk § 29–5.

Et annet mindretall , medlemmene Hauge og Sulland, ønsker ikke å videreføre minstestraff i noe tilfelle. Mindretallet viser til den generelle begrunnelsen for å begrense bruken av minstestraffer, og mener denne har gyldighet også for de bestemmelsene hvor flertallet ønsker å videreføre minstestraff. Mindretallet er enig i at de handlingene flertallet foreslår å ramme med minstestraff, er blant straffelovens mest alvorlige. I de aller fleste tilfellene vil det være riktig å idømme en straff som er minst så streng som den minstestraffen flertallet foreslår. Etter mindretallets syn vil imidlertid den nødvendige markeringen av lovbruddenes alvorlighet skje ved fastsettelse av en høy maksimumsstraff. Det er dessuten grunn til å ha tillit til at domstolene vil idømme en tilstrekkelig streng straff for de aktuelle overtredelsene uten at loven tvinger til et slikt resultat. Mindretallet mener det er vanskelig å forutse alle relevante omstendigheter også i forhold til de handlingene flertallet vil ramme med minstestraff. Adgangen til å ta hensyn til det mangfoldet av omstendigheter som gjør seg gjeldende i det praktiske rettslivet, sikres først hvis man ikke har tvingende minstestraffer.

Mindretallet legger også vekt på at minstestraff i de få tilfellene som er foreslått, skaper et uheldig avvik i strafferammesystemet. Hvis strafferammesystemet først opererer med minstestraffer, kan det virke tilfeldig at ikke andre svært alvorlige lovbrudd med høy strafferamme gis en minstestraff. Også andre straffebud i straffeloven enn de flertallet vil ha minstestraff for, retter seg mot handlinger som antakelig sjelden eller aldri vil være mindre alvorlige. Det er ikke grunn til å gå inn på hvilke bestemmelser dette kan gjelde, da det etter mindretallets syn nettopp er et poeng at det er meget vanskelig å si hvilke formildende omstendigheter som kan tenkes i forhold til ulike lovbruddstyper. At loven i det hele tatt har bestemmelser om minstestraff, vil kunne lede til at det skapes et press i retning av å bruke minstestraff som verdimarkering også for andre alvorlige lovbrudd, noe som etter mindretallets syn er uheldig.

Strl §§ 83, 84, 86, 89, 90, 93 og 94 står i strl kap 8 om forbrytelser mot statens selvstendighet og sikkerhet, som ikke har vært drøftet i kommisjonen, jf avsnitt 9.3 nedenfor. Kommisjonen har følgelig ikke tatt konkret stilling til spørsmålet om minstestraff i disse bestemmelsene.

Straffeloven har følgende sju bestemmelser som fastsetter en minste hefte straff:

1 år (2): §§ 89 og 90

5 år (4): §§ 84, 98, 99 og 99 a

8 år (1): § 83

Heftestraffen er gått ut av bruk og foreslås ikke videreført i utkastet til ny straffelov, jf avsnitt 5.4.8 nedenfor. Dermed er det heller ikke aktuelt å videreføre noen minstestraff for hefte. Det foreslås heller ikke noen minste fengselsstraff for noen av de bestemmelsene som i dag har en minste heftestraff. Bestemmelsene i strl §§ 83, 84, 89 og 90 behandles imidlertid som nevnt ikke av kommisjonen.

5.4.7 Bot som selvstendig straffalternativ

Som utgangspunkt foreslår kommisjonen at bot angis som selvstendig straffalternativ i det enkelte straffebudet når strafferammen er fengsel i 3 år eller lavere. Straffebud med en høyere strafferamme vil som regel rette seg mot så alvorlige forhold at en bot alene vil være en for mild reaksjon. For noen slike straffebud kan det imidlertid være et stort spenn i straffverdigheten av de handlingene som kan tenkes subsumert under straffebudet. Dette kan gjelde for straffebud som har en høy strafferamme, men hvor grov overtredelse ikke er skilt ut som egen bestemmelse, eller for vanlig overtredelse når denne har en høy strafferamme, selv om grov overtredelse er skilt ut som egen bestemmelse. I forhold til slike bestemmelser må det vurderes konkret om bot skal være selvstendig straffalternativ.

Kommisjonen mener at utk § 25–1 om narkotikaovertredelse og § 28–16 om hallikvirksomhet mv er straffebud som retter seg mot handlinger som kan ha svært ulik straffverdighet. Bot bør derfor være selvstendig straffalternativ i disse bestemmelsene, selv om det foreslås en strafferamme på fengsel i 6 år.

5.4.8 Opphevelse av heftestraffen

Flere straffebud i den gjeldende straffeloven har hefte som straffalternativ, alene eller ved siden av fengsel og bot. Heftestraffen var opprinnelig tenkt som et slags «ærlig fengsel» (custodia honesta) som ikke skulle ha fengselsstraffens vanærende karakter. Heftestraffen er gått ut av bruk for lenge siden og ble ikke foreslått videreført av kommisjonen i delutredning I s 184 og delutredning V s 133. Etter at Danmark avskaffet heftestraffen ved lov 31. mai 2000 nr 433 (i kraft 1. juli 2001), har ingen av de øvrige nordiske landene noen frihetsstraff av denne typen. Heller ikke den nåværende kommisjonen foreslår å beholde heftestraffen.

5.5 Hensyn av betydning for fastsettelsen av strafferammene

5.5.1 Innledning

I henhold til mandatet skal kommisjonen vurdere hvor strengt de forskjellige lovbruddene skal behandles, jf avsnittene 2.1 og 5.1 foran. Mandatet gir anvisning på rettferdighet som et sentralt hensyn for disse vurderingene. Hvilke andre hensyn som kan tillegges vekt, sies det ikke noe om.

Etter kommisjonens syn viser Torgersens utredning, jf avsnitt 5.2 foran, at fastsettelse av strafferammer har vært, og bør være, en så kompleks prosess at det ikke er mulig å gi entydige begrunnelser for strafferammene i de enkelte bestemmelsene.

I Torgersens utredning er ulike hensyn av betydning for fastsettelsen av strafferammer behandlet i avsnitt 5.2.2 foran. Forholdet mellom ulike straffebud er behandlet på generelt nivå i avsnitt 5.2.3 foran. Kommisjonen er i det vesentlige enig i den framstillingen som gis. I kapittel 9 nedenfor gis det en kort redegjørelse for de strafferammene som er foreslått i de enkelte kapitlene. Disse redegjørelsene er samlet i siste avsnitt av hver kapittelskisse. I det følgende gjøres det rede for enkelte retningslinjer og prinsipielle vurderinger kommisjonen har søkt å legge til grunn i arbeidet med å fastsette strafferammene i utkastet.

5.5.2 Straffverdighetsvurderingen

5.5.2.1 Begrepet «straffverdighet»

«Straffverdighet» brukes i utredningen som et mål for hvor streng straffetrussel som bør oppstilles i de ulike straffebudene. I seg selv er begrepet «straffverdighet» lite opplysende. Det må gis mening ved en redegjørelse for hvilke hensyn som skal ha betydning for straffverdighetsvurderingen. I Torgersens utredning pekes det på at ikke ethvert hensyn som kan begrunne en bestemt straff for en handling, naturlig gir grunnlag for å karakterisere handlingen som mer eller mindre straffverdig, jf avsnitt 5.2.2.3.3 foran. Særlig gjelder dette rene kontrollhensyn og prosessuelle hensyn. Kommisjonen er enig i disse betraktningene, men velger likevel av framstillingstekniske grunner å benytte straffverdighet som hjelpebegrep for hvor streng straffetrussel som bør gis i et straffebud, uavhengig av hvilke hensyn som virker inn på valget av strafferammen.

Straffverdighetsvurderinger kan gjøres fra to synsvinkler: For det første med sikte på forholdsmessighet mellom lovbrudd og straff. For det andre med sikte på forholdsmessighet mellom straffen for ulike lovbruddstyper. Denne sondringen mellom proporsjonalitet og ekvivalens er nærmere behandlet i Torgersens utredning, jf avsnitt 5.2.2.3.3 foran. Kommisjonen mener begge synsvinkler bør anvendes ved fastsettelsen av strafferammer. I de ulike rettferdighetsvurderingene som derved skal foretas, bør det legges vekt på en lang rekke hensyn. Rettferdighetshensyn bør stå sentralt, men også prevensjonshensyn og andre hensyn bør ha betydning. Dagens strafferammer og domstolenes straffutmålingspraksis for de ulike straffebestemmelsene danner et naturlig utgangspunkt for straffverdighetsvurderingene. I avsnittene 5.5.2.2 til 5.5.2.6 nedenfor kommenteres enkelte hensyn av betydning for fastsettelsen av strafferammer noe nærmere.

5.5.2.2 Forholdet mellom strafferammenes maksimum og gjeldende straffutmålingsnivå

Selv om kommisjonen ved fastsettelsen av strafferammene i prinsippet står fritt i forhold til straffutmålingspraksis, mener kommisjonen det er gode grunner for å se hen til hvilket straffenivå domstolene har lagt seg på for ulike lovbruddstyper ved fastsettelsen av strafferammenes maksimum. Domstolene representerer gjennom sin omfattende daglige kontakt med konkrete saker en meget bred innsikt i de ulike hensynene som gjør seg gjeldende på ulike områder. Strafferammer som er realistiske skranker for domstolene, medfører også at strafferammene gir et mer dekkende uttrykk for straffverdighet og bidrar til en klarere signalvirkning av straffetruslene samlet sett.

Kommisjonen foreslår på denne bakgrunn i en del tilfeller å senke strafferammene i forhold til gjeldende rett for å tilpasse strafferammene til det straffenivået som har nedfelt seg i praksis. Dette vil innebære at strafferammene blir mer realistiske skranker for domstolene enn i dag. Utkastet til ny straffelov er likevel ikke noe forsøk på fullt ut å tilpasse de øvre strafferammene til domstolenes straffutmålingspraksis.

For det første er kommisjonens oppgave å foreta en helhetlig normering av strafferammene, og den kan ikke nøye seg med å se hen til det synet som har kommet til uttrykk i rettspraksis på bakgrunn av den gjeldende lovgivningen. En lang rekke hensyn har hatt betydning i kommisjonens arbeid med fastsettelse av strafferammene.

For det andre er det ofte vanskelig å utlede av rettspraksis noen helt generell straffverdighetsvurdering som kan danne grunnlag for fastsettelse av strafferammene. Straffenivået for normalovertredelsene gir ikke noe godt utgangspunkt for fastsettelse av maksimumsstraff i de ulike straffebudene. Strafferammen i et straffebud må gi rom for en passende straff også for de mest alvorlige overtredelsene av straffebudet. Forholdet mellom straffenivået for det som kan sies å være en normalovertredelse av et straffebud, og de mest alvorlige overtredelsene av straffebudet kan variere mye. I forhold til mange straffebud ligger straffenivået for normalovertredelser i nedre del av strafferammen. Slik er det for eksempel i forhold til tyveri. For andre straffebud ligger straffen for normalovertredelser høyere i strafferammeintervallet. Slike forskjeller i forholdet mellom straffenivået for normalovertredelser og maksimumsstrafferammen kan skyldes at spennet i straffverdighet varierer i ulike bestemmelser, og at mange straffebud har en strafferamme som er lite realistisk.

Heller ikke straffutmålingspraksis i de mest alvorlige sakene danner noe sikkert utgangspunkt for fastsettelsen av straffmaksimum. For det første kan det være vanskelig å vurdere om det kan forekomme tilfeller som er mer alvorlige enn de groveste tilfellene man kjenner fra rettspraksis. For det andre kan svært alvorlige overtredelser av en del straffebud være sjeldne. I slike tilfeller får man et dårlig grunnlag for å si noe om straffverdighetsvurderingen i rettspraksis. Kommisjonen understreker på denne bakgrunn at straffutmålingspraksis ved domstolene ikke utgjør noe sikkert eller presist utgangspunkt ved fastsettelsen av strafferammene.

I alle fall på ett område har kommisjonen foreslått strafferammer som er lavere enn enkelte straffer som har vært idømt for den aktuelle typen lovovertredelse, nemlig i forhold til narkotikalovbrudd. Begrunnelsen for dette er gitt i avsnitt 9.11.3 nedenfor.

Kommisjonen har også foreslått å heve strafferammene i forhold til gjeldende rett i enkelte bestemmelser. Dette gjelder:

• utk § 19–4 om bevisforspillelse og unndragelse fra strafferettslig forfølgning

• utk § 19–17 om grov organisert menneskesmugling

• utk §§ 22–4 og 22–5 om vanlig og grov aktiv bestikkelse

• utk § 25–17 om ulovlig befatning med kjemiske våpen

• utk § 28–3 om seksuell omgang ved misbruk av overmaktsforhold

• utk § 28–4 om seksuell omgang mellom overordnede og innsatte i nærmere angitte institusjoner

• utk § 28–7 om seksuell omgang med barn under 16 år

• utk § 28–9 om incest

• utk § 28–11 om seksuell omgang med andre nærstående

• utk § 28–16 om hallikvirksomhet mv

Hevingen av strafferammen i disse bestemmelsene har stort sett sin bakgrunn i to forhold. For det første foreslås det i en del tilfeller å slå sammen flere straffebud som har ulik strafferamme i den gjeldende straffeloven, til én bestemmelse i utkastet. Strafferammen må ofte være høyere enn strafferammene i enkelte av de nåværende bestemmelsene, for å fange opp de groveste overtredelsene som omfattes av den nye bestemmelsen. For det andre er det enkelte bestemmelser som i den gjeldende straffeloven har en strafferamme som ikke foreslås som alternativ i utkastet, jf avsnitt 5.4.1 foran om et mer begrenset sett av strafferammer. Dette gjelder blant annet bestemmelser med strafferamme på 5 år. Strafferammer på 5 år foreslås ikke i utkastet, slik at valget står mellom 3 eller 6 år. Når kommisjonen foreslår 6 år i slike tilfeller, er det først og fremst en nødvendig tilpasning som følge av kommisjonens forslag om et mer begrenset sett av strafferammer, og innebærer ikke nødvendigvis et skjerpet syn på slike overtredelser. Kommisjonen ser imidlertid ikke dette som noe avvik fra prinsippet om at strafferammene skal markere realistiske yttergrenser for hvilken straff som skal kunne idømmes. Når det gjelder utk § 25–17 om ulovlig befatning med kjemiske våpen, er strafferammen foreslått hevet fra 5 til 10 år ut fra en vurdering av straffverdigheten av denne type overtredelser.

5.5.2.3 Veiingen av de ulike straffebudene mot hverandre

I henhold til Straffelovkommisjonens opprinnelige mandat, jf avsnitt 2.1 foran, skal de ulike lovbruddstypene veies mot hverandre ved fastsettelsen av strafferammene. I det tilleggsmandat som ble gitt i 1994, gis det uttrykk for at de ulike straffebudene skal veies mot hverandre ved fastsettelsen av strafferammene.

En uttømmende sammenlikning av alle straffebud med hverandre er ikke praktisk mulig, jf avsnitt 5.2.3.1 foran. Også en sammenlikning på et høyere generaliseringsnivå av forholdet mellom ulike interesser eller lovbruddstyper er problematisk. Ett problem er hvilke grupper man skal operere med som ulike interesser eller lovbruddstyper. Et annet problem er det lave presisjonsnivået man får når en generell interesse skal veies mot en annen. Hvilke typer handlinger som da vurderes mot hverandre, vil framstå som uklart. Hvis man for eksempel sammenlikner seksuallovbrudd og vinningslovbrudd, vil det være et meget stort spenn i straffverdighet i begge gruppene av lovbrudd.

Straffelovkommisjonen har tidligere behandlet forholdet mellom ulike lovbrudd i delutredning I kapittel 6. På s 61–62 ga den tidligere kommisjonen uttrykk for at det ved likeartede lovbrudd er mulig å fastslå på et logisk grunnlag at en type overtredelse er mer eller mindre forkastelig i forhold til en annen. For eksempel er total ødeleggelse av en gjenstand mer alvorlig enn å påføre gjenstanden skade, grov overtredelse mer alvorlig enn simpel og skadeforvoldelse mer alvorlig enn fareforvoldelse. Den daværende kommisjonen mente strafferammene stort sett ga et rimelig uttrykk for den innbyrdes straffverdigheten mellom krenkelser som er like i art, men har forskjellig grovhet.

Det er ikke vanskelig å være enig i at de momentene som det er pekt på i delutredning I, gir et nokså sikkert grunnlag for å fastslå at en type overtredelse er mer alvorlig enn en annen ved likeartede lovbrudd. Den nåværende kommisjonen peker imidlertid på at det ikke dermed kan sies noe om hvor mye mer alvorlig den ene overtredelsen er i forhold til den andre i slike tilfeller, jf avsnitt 5.2.3.2 foran. Kommisjonen kan derfor ikke generelt legge til grunn at dagens strafferammer gir et dekkende forholdsmessig uttrykk for straffverdigheten av likeartede lovbrudd av forskjellig alvorlighetsgrad.

En sammenlikning av straffebud som retter seg mot handlinger av ulik art, er enda vanskeligere enn en sammenlikning av likeartede straffebud. Man kommer ikke utenom skjønnsmessige verdivurderinger. Når det gjelder forholdet mellom de ulike vernede interessene, vises det til Torgersens utredning, jf avsnitt 5.2.3.3 foran, som kommisjonen i det vesentlige gir sin tilslutning.

Anvisningen i Straffelovkommisjonens tilleggsmandat om at de enkelte lovbruddstypene og straffebudene skal veies mot hverandre, har kommisjonen gjennomført ved at strafferammen har vært tatt opp til selvstendig overveielse for hvert enkelt straffebud. I den forbindelse har kommisjonen, foruten å behandle ulike hensyn som gjør seg gjeldende for det konkrete straffebudet, foretatt enkelte tverrgående vurderinger av forholdet til både likeartede og ulikeartede straffebud.

5.5.2.4 Skyldgradens betydning

Graden av utvist skyld må tillegges stor betydning ved bedømmelsen av en handlings straffverdighet, slik at forsettlige overtredelser etter kommisjonens syn er vesentlig mer straffverdige enn tilsvarende uaktsomme overtredelser, jf avsnitt 4.3.1 foran. På denne bakgrunn foreslås det stort sett høyere strafferamme for forsettlige lovbrudd enn for uaktsomme lovbrudd av samme type. Dette er imidlertid ikke gjennomført helt konsekvent.

Kommisjonen mener en felles strafferamme for forsettlig og uaktsom overtredelse av samme type straffebud kan godtas av lovtekniske årsaker når strafferammen er i det lavere sjiktet. Dette kan nok innebære et avvik fra kommisjonens målsetting om å fastsette realistiske strafferammer for straffutmålingen, fordi det neppe vil være aktuelt å idømme maksimumsstraffen for en uaktsom overtredelse av et straffebud med felles strafferamme. På bakgrunn av kommisjonens syn på presisjonsnivået i straffverdighetsvurderingene, jf avsnitt 5.4.2 foran, vil imidlertid et slikt avvik være akseptabelt når det gjelder bestemmelser som har strafferammer i det lavere sjiktet. Men det forutsettes at domstolene på samme måte som etter gjeldende straffelov tar hensyn til skyldgraden ved straffutmålingen innenfor strafferammen i det aktuelle straffebudet.

Kommisjonen foreslår også felles strafferammer for forsettlige og uaktsomme likeartede overtredelser i enkelte bestemmelser som er delt inn etter grovhet, jf avsnitt 5.4.5 foran. I bestemmelser som retter seg mot såvel vanlig som grov overtredelse, og hvor skyldkravet er (grov) uaktsomhet, har kommisjonen ikke foreslått differensierte strafferammer for vanlig og grov overtredelse, jf:

• utk § 21–4 om grovt uaktsom ulovlig befatning med skytevåpen, ammunisjon eller sprengstoff

• utk § 21–12 om uaktsomt heleri og hvitvasking

• utk § 22–14 om grovt uaktsom innsidehandel

• utk § 22–17 om grovt uaktsom regnskapsovertredelse

• utk § 25–3 om grovt uaktsom narkotikaovertredelse

• utk § 25–7 om grovt uaktsom dopingovertredelse

• utk § 25–12 om grovt uaktsom påføring av smitte eller fare for smitte

• utk § 27–11 om grovt uaktsom betydelig skade på legeme og helse

• utk § 27–12 om grovt uaktsomt drap

• utk § 29–7 om uaktsom brannstiftelse og annen særlig farlig ødeleggelse

• utk § 32–6 om grovt uaktsomt skatte- og avgiftssvik

• utk § 32–12 om grovt uaktsom kursmanipulering

• utk § 33–6 om grovt uaktsom formuesforringelse ved insolvens mv

• utk § 33–10 om grovt uaktsom boforringelse under lovbestemt fellesforfølgning

I bestemmelser som retter seg mot (grovt) uaktsom grov overtredelse (eventuelt også mot (grovt) uaktsom vanlig overtredelse), foreslås det stort sett samme strafferamme som for forsettlig vanlig overtredelse. Kommisjonen mener det etter omstendighetene er behov for å kunne straffe grovt uaktsom grov overtredelse like strengt som forsettlig vanlig overtredelse. Dette har i en del tilfeller ført til en felles strafferamme for vanlige overtredelser, uavhengig av om skyldkravet er uaktsomhet eller forsett. Dette gjelder for eksempel bestemmelsene i utk §§ 32–10 og 32–12 om henholdsvis forsettlig og grovt uaktsom (såvel vanlig som grov) kursmanipulering, som begge har en strafferamme på 2 år. Også dette mener kommisjonen kan forsvares ut fra lovtekniske hensyn.

Det har imidlertid vært nødvendig å gjøre enkelte avvik fra utgangspunktet om at grovt uaktsom grov overtredelse skal ha samme strafferamme som forsettlig vanlig overtredelse på bakgrunn av kommisjonens syn på skyldgradens betydning for en handlings straffverdighet. I enkelte bestemmelser som retter seg mot forsettlig vanlig overtredelse, er strafferammen etter kommisjonens syn for høy til å gjøres anvendelig på uaktsom overtredelse. Dette gjelder bestemmelsene i utk § 25–3 om grovt uaktsom narkotikaovertredelse (vanlig forsettlig overtredelse 6 år), § 27–12 om grovt uaktsomt drap (vanlig forsettlig overtredelse 15 år) og § 29–7 om uaktsom brannstiftelse og annen særlig farlig ødeleggelse (vanlig forsettlig overtredelse 10 år).

Et straffebud som rammer en forsettlig overtredelse med en uaktsom skadefølge, bør etter kommisjonens syn ha en høyere strafferamme enn et straffebud som rammer simpelt uaktsom forvoldelse av samme skadefølge. Kommisjonen behandler uforsettlige, men uaktsomme følgeskader i avsnittene 5.4.5 foran og 7.6 nedenfor. Kommisjonen mener det er prinsipielt viktig å ikke sammenblande skyldgradens betydning for en handlings straffverdighet med bevisspørsmål. I forhold til en del typer lovovertredelser står man ofte overfor en vanskelig bevissituasjon. Det kan gi grunn til å anta at det i en del tilfeller foreligger forsett selv om bare uaktsomhet lar seg bevise. Kommisjonen tar imidlertid avstand fra å legge vekt på slikt såkalt «skjult forsett» i skjerpende retning ved fastsettelsen av strafferammene. Det vises til framstillingen av denne problemstillingen i Torgersens utredning, som kommisjonen i det vesentlige gir sin tilslutning, jf avsnitt 5.2.2.9 foran. Betydningen av «skjult forsett» ved vurderingen av hva som bør kriminaliseres, er berørt i avsnitt 4.3.3 foran.

5.5.2.5 Avtale om å utføre lovbrudd

Kommisjonen foreslår åtte bestemmelser som rammer avtale om å begå straffbare handlinger, jf avsnitt 4.5.4 foran. For slike bestemmelser mener kommisjonen at strafferammen bør ligge under den man foreslår for fullbyrdet overtredelse.

Ved fastsettelsen av strafferammen i bestemmelser som rammer avtale om en handlingstype som er delt inn i vanlig og grov overtredelse, har kommisjonen tatt utgangspunkt i strafferammen for fullbyrdet, vanlig overtredelse. I utk § 26–5 om avtale om grov frihetsberøvelse og § 30–9 om avtale om ran gir dette en strafferamme på bot eller fengsel i 3 år. I utk § 27–7 om avtale om drap eller om betydelig skade på legeme og helse og § 29–6 om avtale om brannstiftelse og annen særlig farlig ødeleggelse ville imidlertid dette utgangspunktet innebære en urealistisk høy strafferamme. Fullbyrdet vanlig overtredelse har her en strafferamme på 10 år for brannstiftelse og 15 år for drap. I utk §§ 27–7 og 29–6 foreslås derfor en strafferamme på fengsel i 6 år. Etter omstendighetene kan en forutgående avtale om å begå en overtredelse bli å anse som psykisk medvirkning til selve overtredelsen. I så fall er det strafferammen for fullbyrdet overtredelse som kommer til anvendelse, også for den som bare har vært med på avtalen.

Utk § 18–6 om forberedelse til høyforræderi, angrep mot de høyeste statsorganenes virksomhet eller inngrep overfor andre viktige samfunnsinstitusjoner, § 20–9 om avtale om kapring og § 20–12 om avtale om sabotasje mot infrastrukturen retter seg mot avtale om overtredelser som kommisjonen ikke foreslår å dele inn i vanlige og grove. Fullbyrdet overtredelse av disse handlingstypene har mellom 10 og 21 års strafferamme. Kommisjonen foreslår en strafferamme på 6 år i de bestemmelsene som retter seg mot avtale om å begå slike lovbrudd.

Bare i ett tilfelle foreslår kommisjonen høyere strafferamme enn 6 år for avtale om overtredelse, nemlig i utk § 16–4 om avtale om krigsforbrytelse, folkemord eller forbrytelse mot menneskeheten. Slike lovbrudd kan innebære ekstraordinært alvorlige krenkelser av liv og legeme og kommisjonen foreslår derfor en strafferamme på 10 år i denne bestemmelsen om avtale om å begå lovbrudd.

5.5.2.6 Betydningen av lovtekniske hensyn

Strafferammenes lovtekniske betydning i gjeldende lovgivning er behandlet i Torgersens utredning, jf avsnitt 5.2.1.3 foran. Kommisjonens forslag vil innebære enkelte endringer i forhold til gjeldende rett. Straffbarheten av forsøk, som etter strl § 49 følger skillet forbrytelse/forseelse, reguleres i kommisjonens forslag med utgangspunkt i strafferammen i straffebudene. Etter utk § 3–3 er forsøk som hovedregel straffbart i forhold til straffebud som har en høyere strafferamme enn fengsel i 6 måneder, jf avsnitt 8.3.4 nedenfor.

Kommisjonen foreslår videre at overtredelser av straffebud som har en høyere strafferamme enn 2 år, skal være underlagt ubetinget påtale. For straffebud med en lavere strafferamme gjøres påtalen betinget av at det foreligger allmenne hensyn for påtale, jf avsnitt 7.8 nedenfor. Kommisjonen foreslår ikke å videreføre adgangen i strl § 15 tredje ledd til å la rettighetstap tre i stedet for annen straff, jf utk kap 10. Bestemmelsen i strl § 15 fjerde ledd om at rettighetstap ikke kan tre i stedet for annen straff når loven fastsetter en frihetsstraff på minst 1 år for handlingen, foreslås følgelig heller ikke videreført. Videre vil regelen i strl § 2 som lar strafferammen være avgjørende for skillet mellom forbrytelse og forseelse, utgå som følge av kommisjonens forslag om å oppheve dette skillet, jf avsnitt 7.4 nedenfor.

Det er et vilkår for pågripelse og fengsling etter strpl §§ 171 og 184 at gjerningspersonen har forbrutt seg mot et straffebud som kan medføre «høyere straff enn 6 måneder». At bot kan ilegges ved siden av fengselsstraff i medhold av strl § 26 a første ledd, jf utk § 9–2, er ikke tilstrekkelig til at dette vilkåret er oppfylt, jf § 26 a andre ledd. Dersom adgangen til å kumulere fengsel og bot framgår direkte av straffebudet selv, er imidlertid vilkåret om «høyere straff enn 6 måneder» oppfylt, jf Andenæs, Norsk straffeprosess bind II s 152. Kommisjonen mener det er unødig kompliserende å ha bestemmelser om bot som straff sammen med fengsel både i straffelovens alminnelige del og i enkelte straffebestemmelser, jf avsnitt 5.4.2 foran. Kommisjonen foreslår derfor av oppryddingshensyn å ikke videreføre den uttrykkelige adgangen til å ilegge bot sammen med fengselsstraff som man finner i enkelte straffebud, jf avsnittene 5.4.3 og 11.6.2 nedenfor. Med mindre det foretas en endring i straffeprosessloven, vil pågripelse og fengsling derfor være betinget av en strafferamme på 1 års fengsel eller av særlige regler om pågripelses- eller fengslingsadgang. En slik regel finnes i dag for eksempel i løsgjengerloven 31. mai 1900 nr 5 § 28 fjerde ledd, som riktignok foreslås opphevet, jf avsnitt 11.4.2.2 nedenfor.

Lovgiver har ved flere anledninger lagt vekt på lovtekniske hensyn ved fastsettelsen av strafferammer, jf avsnitt 5.2.2.13 foran. Etter kommisjonens syn framstår det imidlertid som det naturlige utgangspunktet at slike hensyn ikke tas i betraktning ved fastsettelsen av strafferammene. Den øvrige lovgivningen må så tilpasses de strafferammene som er valgt. Også Straffelovkommisjonens mandat forutsetter at det i alle fall skal legges begrenset vekt på strafferammenes lovtekniske betydning ved fastsettelsen av strafferammene når det heter at «hensynet til rettferd» må stå «sentralt».

Kommisjonen mener likevel at det i noen grad kan tas lovtekniske hensyn ved fastsettelse av strafferammene. Særlig gjelder dette i forhold til strafferammene i det lavere sjiktet. For fengselsstraff står valget her mellom en strafferamme på 6 måneder og en strafferamme på 1 år. På bakgrunn av kommisjonens synspunkt om at presisjonsnivået for straffverdighetsvurderinger er relativt lavt, vil ofte ikke andre hensyn peke ut ett av disse alternativene som det «riktige». Ved valget mellom 6 måneder og 1 år må man da kunne legge vekt på prosessuelle hensyn uten at andre hensyn – ikke minst rettferdighetshensyn – kan sies å bli vesentlig skadelidende. Særlig vil hensynet til om forsøk skal være straffbart, og behovet for adgang til pågripelse og fengsling være relevant ved fastsettelsen av strafferammer i det lavere sjiktet.

Ved fastsettelse av strafferammer som er høyere enn det lavere sjiktet, mener kommisjonen at det ikke bør legges noen særlig vekt på lovtekniske hensyn.

5.5.3 Enkelte retningslinjer for valg av strafferamme

Som det framgår av avsnitt 5.4.2 foran, foreslås et mer begrenset sett av strafferammer. Kommisjonen har stilt opp noen generelle retningslinjer for når de ulike strafferammene bør brukes, og anbefaler at man også ved senere lovgivning ser hen til disse retningslinjene ved fastsettelse av strafferammer for å opprettholde og videreutvikle et enhetlig strafferammesystem. Kommisjonen understreker imidlertid at disse retningslinjene bare tjener som et utgangspunkt, og at de enkelte strafferammene må fastsettes etter en konkret straffverdighetsvurdering.

Strafferammer i det lavere sjiktet foreslår kommisjonen der den mener det er nødvendig å reagere med straff, men hvor straffverdigheten er relativt lav. Strafferammer i det lavere sjiktet er aktuelt for et stort antall ulikeartede straffebestemmelser, dels bagatellkrenkelser av vitale interesser, dels mer kvalifiserte krenkelser av interesser som ikke har behov for et sterkt strafferettslig vern. I tilfeller hvor straffen er begrunnet først og fremst med kontrollhensyn, bør strafferammen normalt være i det lavere sjiktet. Om den nærmere fastsettelsen av strafferammer innenfor det lavere sjiktet, se avsnitt 5.4.3 foran.

I valget mellom 2 og 3 års strafferamme bør hensynet til at strafferammene skal være realistiske skranker for domstolene, stå sentralt. Dette gjelder generelt, men forholdet til straffutmålingsnivået bør etter kommisjonens syn være et særlig viktig veiledende moment for mange praktisk viktige bestemmelser i dette strafferammeintervallet.

Blant annet for straffebud som retter seg mot rene vinningslovbrudd, og hvor utkastet skiller mellom vanlig og grov overtredelse, foreslår kommisjonen en strafferamme på fengsel i 2 år for vanlig overtredelse. For grov overtredelse av slike straffebud foreslår kommisjonen en strafferamme på fengsel i 6 år. Kommisjonen mener private og offentlige økonomiske interesser bør ha det samme strafferettslige vernet. Vernet om økonomiske interesser er viktig fordi vår samfunnsstruktur – herunder ulike forsikrings- og velferdsordninger – er bygget opp omkring et system tuftet på privat eiendomsrett. Folks daglige trivsel og velvære avhenger derfor for en del av sikkerhet for penger og eiendom. I dagens Norge framstår imidlertid ikke de økonomiske interessene som like viktige for den enkelte som liv og legeme. 10 års strafferamme eller høyere bør derfor etter kommisjonens syn som utgangspunkt bare brukes i bestemmelser som på en eller annen måte verner om liv og legeme eller statsdannelsen – herunder rettssystemet. Liv og legeme er i seg selv vesentlige interesser, mens statsdannelsen utgjør en forutsetning for et strafferettslig vern av alle andre interesser. Det er derfor viktig at statsdannelsen sikres gjennom et sterkt strafferettslig vern. Det vises til behandlingen av de ulike, strafferettslig vernede interessene i Torgersens utredning, jf avsnitt 5.2.3.3 foran. For alvorlige krenkelser av liv og legeme eller statsdannelsen kan 15 års strafferamme benyttes. En straffetrussel på 21 års fengsel er straffelovgivningens ytterste forsvar mot de mest destruktive angrepene på slike vitale interesser. Kommisjonen har også foreslått strafferammer på fengsel i 10 år eller høyere i en del bestemmelser som ikke direkte kan sies å verne liv og legeme eller statsdannelsen, men som verner interesser som ligger nær opp til disse. Noen eksempler på dette er utk § 20–8 om kapring, jf strl § 151 a, § 20–11 om sabotasje mot infrastrukturen, jf strl § 151 b, og § 24–3 om grov uriktig anklage.

For strafferammer hvor skyldkravet er uaktsomhet , vil en strafferamme i det lavere sjiktet som regel være tilstrekkelig streng. Kommisjonen mener videre man bør være forsiktig med å fastsette en høyere strafferamme enn 2 år for uaktsomme overtredelser, og at det i så fall må kreves en særskilt begrunnelse. Bare i fire bestemmelser foreslår kommisjonen en høyere strafferamme enn 2 år for uaktsom overtredelse. I utk § 29–7 om uaktsom brannstiftelse og annen særlig farlig ødeleggelse, § 27–11 om grovt uaktsom betydelig skade på legeme og helse og § 25–12 om grovt uaktsom påføring av smitte eller fare for smitte foreslås det en strafferamme på bot eller fengsel i 3 år. I utk § 27–12 om grovt uaktsomt drap foreslås det en strafferamme på fengsel i 6 år. Alle disse bestemmelsene retter seg mot handlinger som innebærer meget alvorlige krenkelser – eller fare for krenkelser – av liv og legeme, og står derfor i en særstilling med hensyn til straffverdighet.