11 Strafferettslig vern mot rasistiske ytringer og handlinger

11.1 Innledning

Utvalget skal i tillegg til å foreslå utkast til ny lov mot etnisk diskriminering utrede mulighetene for endringer i andre lover. Samtidig skal utvalget ta hensyn til blant annet ytrings- og organisasjonsfriheten. Det forutsettes i mandatet at utvalget foretar en samlet vurdering både av eksisterende sivilrettslige og strafferettslige lover og regler som direkte eller indirekte regulerer vernet mot etnisk diskriminering.

I dette kapittelet vurderer utvalget hvorvidt det er hensiktsmessig å endre de sentrale bestemmelser i straffeloven §§ 135 a og 349 a. Utvalgets vurderinger og anbefalinger er inntatt i kap. 11.3.

Forholdet til ytringsfrihetsvernet i Grunnloven og internasjonale menneskerettighetskonvensjoner danner rammene for utvalgets forslag. Disse rammene behandles særlig grundig i kap. 11.2, som gjengir en utredning foretatt for utvalget av advokat Kyrre Eggen.

11.2 Rasediskriminerende ytringer

11.2.1 Innledning

Ved fastsettelsen av ytringsfrihetens grenser for diskriminerende ytringer, må man ikke bare ta hensyn til strl. § 135 a, Grl. § 100, SP art. 19 og EMK art. 10. Også Norges folkerettslige forpliktelser til å forby slike ytringer må vektlegges. I denne forbindelse vil både SP art. 20 og FN-konvensjonen av 7. mars 1966 om avskaffelse av alle former for rasediskriminering (RDK) stå sentralt. SP art. 20 er gjennom menneskerettslovens §§ 2 og 3 en del av norsk rett. Denne bestemmelsen vil derfor markere en yttergrense for hvor langt det av hensyn til ytringsfriheten er mulig å tolke strl. § 135 a innskrenkende. Selv om RDK ikke er inkorporert gjennom menneskerettsloven, 1 følger det av presumsjonsprinsippet og Grl. § 110 c, at anvendelsen av Grl. § 100 og EMK art. 10 i norsk rett såvidt mulig må skje slik at Norges folkerettslige plikt etter RDK ikke krenkes. 2

Forbud mot rasediskriminerende ytringer har også en side til forsamlings- og organisasjonsfriheten, som er vernet etter EMK art. 11 og SP artiklene 21 og 22, og som etter Rt. 1997 s. 1821 (Kjuus) nyter et begrenset vern etter konstitusjonell sedvanerett. Dette vern står i et spenningsforhold til forpliktelsen etter RDK til å forby rasistiske organisasjoner.

Spørsmålet om forbud mot rasistiske organisasjoner er behandlet av utvalget i kap. 12.

I det følgende vil det bli gitt:

1. en gjennomgang av Norges internasjonale forpliktelser når det gjelder rasediskriminerende ytringer,

2. en drøftelse av gjeldende norsk rett, det vil si rekkevidden av strl. § 135 a slik denne tolkes og praktiseres av norske domstoler,

3. en vurdering av i hvilken utstrekning gjeldende norsk rett er forenlig med Norges internasjonale forpliktelser, samt

4. en vurdering av i hvilken utstrekning Ytringsfrihetskommisjonens forslag til ny grunnlov § 100 vil innebære noen endring i dagens rettstilstand, samt hvorvidt dette forslag er forenlig med Norges internasjonale forpliktelser.

Ved gjennomgangen av Norges internasjonale forpliktelser når det gjelder rasediskriminerende ytringer, er det viktig å skille mellom folkerettslige forpliktelser til å forbyeller på annen måte reagere mot rasediskriminerende ytringer (se punkt 2), og folkerettslige begrensninger i norske myndigheters frihet til å reagere mot slike ytringer (se punkt 3). Disse to spørsmål vil bli drøftet i relasjon til Norges forpliktelser etter EMK, SP og RDK.

Innledningsvis er det grunn til å understreke betydningen av å skille disse to spørsmål fra hverandre, herunder at de folkerettslige forpliktelser overlater en ikke ubetydelig valgfrihet til statene. Det er altså ikke slik at det er sammenfall mellom grensen for Norges plikt til å forby ytringer og grensen for Norges frihet til å forby ytringer. I det området som befinner seg imellom disse to grenser, vil norske myndigheter ha frihet til selv å velge om det er ønskelig å reagere mot rasediskriminerende ytringer.

Gjennom klargjøringen av norske myndigheters plikt til å reagere mot rasediskriminerende ytringer (pliktspørsmålet) og begrensninger i norske myndigheters frihet til å reagere mot rasediskriminerende ytringer (frihetsspørsmålet), vil man også ha kartlagt hvilken handlefrihet norske myndigheter har i forhold til spørsmålet om å forby eller på annen måte reagere mot rasediskriminerende ytringer.

På denne bakgrunn vil det under kap. 11.2.3 bli foretatt en gjennomgang av strl. § 135 a, slik denne er praktisert av norske domstoler.

Deretter vil det under kap. 11.2.4 bli vurdert om gjeldende rett befinner seg innenfor det handlingsrom som folkeretten gir norske myndigheter.

Under kap. 11.2.5 vil det bli gitt en vurdering av hvilken betydning Ytringsfrihetskommisjonens forslag til ny Grl. § 100 har for grensedragningen mellom ytringsfrihet og rasediskriminerende ytringer, samt om dette forslag ligger innenfor norske myndigheters folkerettslige handlefrihet.

Til slutt, under kap. 11.2.6, gis en sammenfatning.

11.2.2 Norges folkerettslige forpliktelser til å forby eller på annen måte reagere mot rasediskriminerende ytringer

11.2.2.1 Oversikt

Både SP art. 20 og RDK pålegger norske myndigheter plikt til å reagere overfor rasediskriminerende ytringer.

Det er langt mer usikkert om EMK gjør det samme. Det eneste mulige grunnlaget for en slik plikt måtte være EMK art. 14. Konvensjonens art. 14 gir imidlertid kun et betinget diskrimineringsforbud, som primært retter seg mot diskriminering fra offentlige myndigheter. Etter bestemmelsen kan ikke myndighetene foreta diskriminerende begrensninger i utøvelsen av de rettigheter og friheter som er vernet av konvensjonen. EMK art. 14 er aksessorisk knyttet til konvensjonens øvrige rettigheter og friheter, da diskrimineringsforbudet kun gjelder for «the rights and freedoms set forth in this Convention».Bestemmelsen vil først være overtrådt dersom myndighetene er ansvarlig for en usaklig diskriminering i forhold til individets utøvelse av konvensjonens øvrige rettigheter og friheter. For at EMK art. 14 skal innebære en plikt for staten til å forby ytringer fremsatt av private, må følgende kriterier være oppfylt: (1) ytringen må influere på andre menneskers «enjoyment of the rights and freedoms set forth in this Convention»,og (2) EMK art. 14 må tillegges tredjepartsvirkning, slik at den pålegger staten en plikt til å beskytte mot privates diskriminering av hverandre. Det er klart at rasediskriminerende handlinger kan influere på andre menneskers «enjoyment of the rights and freedoms set forth in this Convention»,f. eks. kan det at mørkhudede barn nektes opptak til en privat skole influere på barnas rettigheter etter første tilleggsprotokoll artikkel 2. Derimot er det mer usikkert om privates rasediskriminerende ytringer utgjør inngrep i konvensjonens rettigheter og friheter. Selv om EMK art. 14 sannsynligvis tillegges tredjepartsvirkning, jf. ordene «shall be secured»i art. 14, er det derfor diskutabelt om EMK art. 14 pålegger statene plikt til å forby rasediskriminerende ytringer. (En annen sak er at EMK art. 14 kan være et argument for at inngrep overfor rasediskriminerende ytringer er tillatt etter EMK art. 10 (2)). Uansett må det antas at den mulige plikt til å forby rasediskriminerende ytringer etter EMK er mer beskjeden enn de plikter som følger av SP art. 20 og RDK. I det følgende vil derfor utelukkende norske myndigheters plikt til å reagere overfor rasediskriminerende ytringer etter SP art. 20 og RDK bli drøftet.

I hvilken utstrekning SP art. 20 forplikter norske myndigheter til å reagere mot rasediskriminerende ytringer drøftes under kap. 11.2.2.2. Det samme spørsmål i forhold til RDK drøftes under kap. 11.2.2.3.

11.2.2.2 SP art. 20

Etter SP art 20 nr. 2 plikter Norge å forby

«any advocacy of national, racial or religious hatred that constitutes incitement to discrimination, hostility or violence». 3

Bestemmelsen innebærer ikke bare et grunnlag for å gripe inn i ytringsfriheten etter SP art. 19, men også en plikt for staten til å forby visse ytringer. Statene står imidlertid fritt til å velge om de ønsker å kriminalisere (straffebelegge) det å fremme slike ytringer, eller om de nøyer seg med å forby dem. 4 Menneskerettighetskomiteen har dog uttalt at statene er forpliktet til å innføre «an appropriate sanction»mot ytringer som krenker SP art. 20 (2). 5 I dette ligger at et ikke sanksjonert forbud neppe vil oppfylle statens plikt etter bestemmelsen.

Det er noe usikkert hvilke ytringer myndighetene er forpliktet til å forby etter SP art. 20 nr. 2. I et tidligere utkast var det «incitement to hatred and violence»som skulle forbys, hvilket ville medført at bestemmelsen kun rammet oppfordringer til voldelige handlinger. 6 Slik art. 20 nr. 2 lyder i vedtatt form rammer den «incitement to discrimination, hostility or violence».Dette tyder på at enhver oppfordring til diskriminering, selv om det ikke oppfordres til vold, skal forbys. En viss begrensning i bestemmelsens anvendelsesområde følger av at ytringene i tillegg må innebære «advocacy of national, racial or religious hatred». En oppfordring til diskriminering av for eksempel kvinner eller homoseksuelle, faller derfor utenfor bestemmelsen. 7 Videre innebærer bruken av ordet «hatred» at de aktuelle ytringer må være kvalifisert krenkende for at staten skal ha en plikt til å forby dem.

Ifølge Nowak fremgår det ikke klart av bestemmelsen hvilke ytringer statene plikter å forby. For å få en fornuftig forståelse av bestemmelsen mener han den må tolkes i samsvar med dens formål og tilblivelseshistorie. Han hevder at bestemmelsen må ses som en respons til nazistenes propaganda om rasehat. Ut fra en formålsfortolking antar Nowak at statene ikke har en plikt til å forby rase- eller religionsdiskriminerende ytringer i det private rom som er ikke-voldelige:

«Thus, despite its unclear formulation, State Parties are not obligated by Article 20 (2) to prohibit advocacy of hatred in private circles that instigates non-violent actions of racial or religious discrimination. What the delegates in the HRComm and the GA had in mind was to combat the horrors of fascism, racism and National Socialism at their roots, i.e., to prevent the public incitement of racial hatred and violence within a State or against other States and peoples.» 8

En annen sak er at statene kan forby ikke voldelige ytringer som oppfordrer til diskriminering uten å krenke ytringsfriheten etter EMK art. 10 eller SP art. 19. 9

I J.R.T. og W.G. Party v. Canada har Menneskerettighetskomiteen tolket statens plikt til å forby ytringer som fremsettes offentlig mer vidtrekkende enn hva Nowak legger til grunn for ytringer i det private rom. 10 Saken omhandlet en «teletorg-linje» drevet av det politiske partiet W.G. og personen J.R.T., hvor det ble sendt ut anti-semittiske budskap. 11 Menneskerettighetskomiteen kom til at det ikke var noen krenkelse av SP art. 19 at klagerne ble dømt for overtredelse av den kanadiske lovgivningen om forbud mot rasediskriminering. I denne sammenheng ble det vist til SP art. 20 nr. 2:

«However, the opinions which Mr. T. seeks to disseminate through the telephone system clearly constitute the advocacy of racial or religious hatred which Canada has an obligation under article 20 (2) of the Covenant to prohibit.»

Det kan hevdes at Menneskerettighetskomiteen i ovennevnte sitat går for langt i å pålegge statene plikt til å forby rasediskriminerende ytringer. Komiteen overser at det kun er ytringer som oppfordrer til diskriminering som rammes av ordlyden i SP art. 20 (2), jf. ordene «that constitutes incitement to discrimination».Dessuten taler det mot Komiteens utvidende forståelse av SP art. 20 (2), at konvensjonsstatenes frihet til selv å velge hvorledes de vil avveie ytringsfrihet mot rasediskriminering vil bli svært beskjeden. Foruten at uttalelsen er i strid med ordlyden og reelle hensyn, svekkes dens rettskildemessige vekt av at det er en obiter-dictum uttalelse.

I den senere Faurisson-saken presiserte fire (muligens fem) medlemmer av Komiteen på 18 (hvorav en erklærte seg inhabil) at bestemmelsen kun rammer oppfordringer til diskriminering. 12 Saken omhandlet Robert Faurisson som i et intervju hadde uttalt at det var «a dishonest fabrication» at det fantes gasskamre til bruk for utryddelse av jøder. I et korrigerende votum presiserte de fire medlemmene at

«[t]he crime for which the author was convicted under the Gayssot Act does not expressly include the element of incitement, nor do the statements which served as the basis for the conviction fall clearly within the boundaries of incitement, which the State party was bound to prohibit, in accordance with article 20, paragraph 2».

Selv om staten av denne grunn neppe var forpliktet til å forby de aktuelle ytringer etter SP art. 20 nr. 2, ble det presisert at det var akseptabelt å forby dem i forhold til SP art. 19 (3). Denne forståelse av SP art. 20 (2) er bedre i samsvar med bestemmelsens ordlyd.

Menneskerettighetskomiteens praksis tyder på at ordlyden i SP art. 20 (2) ikke skal tolkes så innskrenkende at statene kun har plikt til å forby ytringer som oppfordrer til vold. På den annen side er det neppe holdbart å tolke ordlyden utvidende, slik at den rammer rasediskriminerende ytringer som ikke oppfordrer til diskriminering.

På denne bakgrunn synes konklusjonen å være at bestemmelsen pålegger statene en plikt til å forby rasediskriminerende og hatefulle ytringer som oppfordrer til diskriminering, fiendtlige handlinger eller voldelige handlinger.

11.2.2.3 RDK

I det følgende vendes blikket mot Norges folkerettslige plikt til å forby rasediskriminerende ytringer etter RDK. RDK art. 4 litra a) er den sentrale bestemmelsen i forhold til inngrep i ytringsfriheten. Der heter det bl.a. at statene plikter å:

«declare an offence punishable by law all dissemination of ideas based on racial superiority or hatred, incitement to racial discrimination, as well as all acts of violence or incitement to such acts against any race or group of persons of another colour or ethnic origin …».

Rasediskriminering omfatter etter konvensjonens art. 1 enhver forskjellsbehandling basert på rase, hudfarge, avstamning eller nasjonal eller etnisk opprinnelse.

På to punkter går RDK lengre enn SP art. 20 (2) i å pålegge statene plikt til å forby rasediskriminerende ytringer. For det første pålegger RDK statene en plikt til å straffebelegge rasediskriminerende ytringer, mens SP art. 20 (2) kun pålegger statene å forby slike ytringer. For det andre går RDK lengre med hensyn til hvilke ytringer som må forbys.

Etter RDK art. 4 litra a) plikter statene å erklære som straffbar handling: (1) ytringer som gir uttrykk for ideer om rasemessig overlegenhet, (2) ytringer som gir uttrykk for ideer om rasehat, (3) ytringer som oppfordrer til diskriminering og (4) ytringer som oppfordrer til vold mot bestemte raser eller etniske grupper.

Plikten til å forby rasediskriminerende ytringer modifiseres imidlertid av art. 4 første ledd, hvor det heter at man ved utformingen av forbudet skal ta

«due regard to the principles embodied in the Universal Declaration of Human Rights and the rights expressly set forth in article 5 of this Convention».

Ytringsfriheten er inkludert i disse rettigheter.

Det har hersket delte meninger om hvorledes modifikasjonen i art. 4 første ledd – den såkalte «due regard»-klausulen – skal forstås. USA (som har signert, men ikke ratifisert RDK) har forstått bestemmelsen slik at statene overhodet ikke er forpliktet til å begrense ytringsfriheten. 13 De fleste andre stater, herunder Norge, forstår bestemmelsen slik at statene må foreta en avveining mellom ytringsfriheten og forpliktelsene etter RDK art. 4 litra a). Det sistnevnte syn må nokså åpenbart være det riktige. 14 Ellers ville plikten til å forby ytringer i art. 4 litra a) være innholdsløs, noe som neppe har vært meningen. I det følgende vil det bli redegjort for denne avveining i forhold til de fire kategorier av ytringer som er nevnt ovenfor.

Det som volder størst problemer i forhold til ytringsfriheten er plikten til å forby ytringer som gir uttrykk for idéer om rasemessig overlegenhet. At staten etter RDK art. 2 er forpliktet til å ta avstand fra slike ideer er én sak. Langt alvorligere i forhold til ytringsfriheten er å kriminalisere slike ytringer. Som Partsch har uttrykt det:

«Even if one might easily do without the works of Count Gobineau, Houston Stuart Chamberlain and Richard Wagner, their suppression would be highly unfortunate». 15

Å kriminalisere rene meningsytringer må anses som et alvorlig inngrep i ytringsfriheten som kun i meget begrenset utstrekning kan aksepteres. Dette støttes av meningsfrihetens absolutte karakter etter SP art. 19 (1), 16 og av alle hensynene bak ytringsfriheten, særlig sannhetsargumentet og demokratisynspunktet.

Sannhetsargumentet, eller forestillingen om den feilbarlige fornuft, 17 har vært et av de viktigste og mest bestandige forsvar for ytringsfriheten. 18 Som Ytringsfrihetskommisjonen påpeker, benekter ikke teorien noen fakta om maktforhold eller menneskelig ufornuft, da teorien går ut på at vi ved å høre på motargumenter kan minske innflytelsen av irrasjonalitet og maktspill, og derved nå bedre innsikt. 19 Forestillingen om den feilbarlige fornuft forsvarer at alle offentlige interessante tema bør kunne drøftes ved fri og opplyst meningsutveksling i det offentlige rom. 20 Argumentasjonen forsvarer ikke bare den politiske ytringsfrihet i vid forstand, selv om forsvaret for den politiske meningsytring er argumentasjonens kjerneområde. Også den vitenskapelige ytringsfrihet forsvares av argumentasjonen. Det samme gjelder argumentative ytringer av moralsk, religiøs og kulturell art. Kort sagt begrunner denne versjonen av sannhetsargumentet ytringsfrihet om alle emner som kan være gjenstand for diskusjon og fortolkning. Forestillingen om den feilbarlige fornuft begrunner neppe noen uinnskrenket ytringsfrihet for ytringer av ethvert innhold, men teorien støtter at det må foreligge tungtveiende grunner for å innskrenke ytringsfriheten. Innenfor teoriens kjerneområde – politiske, moralske, religiøse og vitenskapelige meningsytringer – veier teorien såpass tungt at den tilsier en tilnærmet uinnskrenket ytringsfrihet om slike spørsmål.

Demokratihensynetgår ut på at flertallet, og spesielt de styrende, pålegger seg toleranse og tilbakeholdenhet overfor ytringene til mindretallet i folket og enkeltmennesker. Forut for demokratiske beslutningsprosesser må det finne sted en meningsutveksling, som i prinsippet må være åpen for alle borgere i samfunnet og for alle slags syn på det spørsmål som debatteres. Åpenheten må både referere seg til muligheten til å delta i debatten, og til muligheten til å gjøre seg kjent med den meningsutveksling som finner sted. Dette kommunikative aspekt ved demokratiet er minst like viktig som de demokratiske beslutningsprosedyrer. Det er et grunnleggende prinsipp ved det demokratiske samfunn at den politiske meningsutveksling skal foregå i det offentlige. 21 Denne meningsutveksling bidrar til å sikre at flertallets maktutøvelse får demokratisk legitimitet. Dette tilsier at enhver meningsytring om politikk og samfunnsspørsmål bør være beskyttet av ytringsfriheten ut fra demokratihensynet, og at slike meningsytringer nyter et meget intensivt ytringsfrihetsvern.

På denne bakgrunn kan det hevdes at statens plikt til å kriminalisere ytringer som kun gir uttrykk for ideer om rasemessig overlegenhet (uten samtidig å uttrykke rasehat eller oppfordre til diskriminering eller vold) er meget beskjeden, og det kan argumenteres for at staten under henvisning til ytringsfriheten kan avkriminalisere slike meningsytringer uten å krenke RDK.

Riktignok hevder Rasediskrimineringskomiteen at

«prohibition of the dissemination of all ideas based upon racial superiority … is compatible with the right to freedom of opinion and expression». 22

Det er imidlertid tvilsomt om det er korrekt at det alltid vil være i overensstemmelse med ytringsfriheten å forby den rene meningsytring om at en rase er overlegen en annen. 23 Og selv om statene har frihet til å forby visse meningsytringer om rasemessig overlegenhet uten å krenke ytringsfriheten etter EMK art. 10 eller SP art. 19, betyr ikke dette at statene har en plikt til å forby slike ytringer. Så lenge det kan føres en plausibel argumentasjon for at ytringen er beskyttet av ytringsfriheten, hvilket vil være tilfellet for de rene meningsytringer, vil «due regard»-klausulen i RDK art. 5 medføre at statene ikke plikter å forby ytringen.

Ytringer som gir uttrykk for ideer om rasehatvolder mindre problemer i forhold til ytringsfriheten. Rasehat («racial hatred») innebærer at ytringen må gi uttrykk for antipati eller fiendtlighet overfor vedkommende «rase», kombinert med et visst ønske om å skade denne gruppe mennesker. 24 Selv om slike ytringer har karakter av å være meningsytringer, vil det anses nødvendig i et demokratisk samfunn å gripe inn overfor dem etter EMK art. 10 og SP art. 19. 25 Det forhold at ytringen faller utenfor ytringsfrihetsbeskyttelsen innebærer dog ikke at staten nødvendigvis er forpliktet til å kriminalisere alle slike ytringer etter RDK. Staten kan formodentlig uten å krenke RDK stille krav om at ytringene må være av kvalifisert krenkende karakter. 26 Imidlertid kan staten neppe stille som straffbarhetsvilkår at rasehat faktisk inntraff som en konsekvens av ytringen. 27

Å kriminalisere ytringer som oppfordrer til diskrimineringer stort sett uproblematisk i forhold til ytringsfriheten. Ved å oppfordre til rasediskriminering utsettes en svakerestilt gruppe for risiko for faktisk å bli diskriminert. Det er derfor neppe grunnlag for noen innskrenkende tolking av hensyn til ytringsfriheten av denne del av RDK art. 4 litra a). Staten må derfor anses å ha en plikt til å kriminalisere ytringer som oppfordrer til diskriminering pga. rase eller etnisk tilhørighet.

Det er også uproblematisk i forhold til ytringsfriheten å kriminalisere ytringer som oppfordrer til vold mot bestemte raser eller etniske grupper, hvilket tilsier at heller ikke denne del av RDK art. 4 litra a) skal tolkes innskrenkende av hensyn til ytringsfriheten. Staten har derfor en plikt til å kriminalisere ytringer som oppfordrer til vold mot bestemte raser eller etniske grupper.

Sammenfatningsvishar staten plikt til å forby:

• ytringer som på krenkende vis gir uttrykk for ideer om rasehat,

• ytringer som oppfordrer til diskriminering, og

• ytringer som oppfordrer til vold mot bestemte raser eller etniske grupper.

Staten har derimot neppe plikt til å forby meningsytringer som gir uttrykk for ideer om rasemessig overlegenhet.

11.2.2.4 Folkerettslige begrensninger i norske myndigheters frihet til å reagere mot rasediskriminerende ytringer

I det følgende vil det først bli gitt en gjennomgang av rettspraksis om hvilket vern rasediskriminerende ytringer nyter i forhold til EMK art. 10. Deretter gjennomgås praksis i forhold til SP art. 19, før det til slutt gis en sammenfatning av den folkerettslige beskyttelse av rasediskriminerende ytringer.

11.2.2.5 EMK art. 10

Rasediskriminerende ytringer er beskyttet av EMK art. 10 (1).

Riktignok hersker det en viss tvil i forhold til ytringer som krenker EMK art. 17. Det finnes avgjørelser som indikerer at rasediskriminerende ytringer som krenker EMK art. 17, faller utenfor ytringsfrihetsvernet i den forstand at det ikke er nødvendig å prøve om vilkårene i EMK art. 10 (2) er tilfredsstilt. Det kan i denne forbindelse vises til sakene 8348/78 og 8406/78, hvor to personer klaget over dom­fellelse for utdeling av flyveblad med rasistisk innhold. Den europeiske menneskerettighetskommisjon fant at utdelingen av flyvebladene var en handling som falt inn under EMK art. 17, og konkluderte med at klagerne derfor ikke var beskyttet av EMK art. 10. Imidlertid har Den europeiske menneskerettighetskommisjonen i nyere praksis utelukkende benyttet EMK art. 17 som et støtteargument for at inngrep i ytringsfriheten tilfredsstiller nødvendighetsvilkåret i EMK art. 10 (2). 28 Videre har EMD i sine dommer hittil ikke benyttet EMK art. 17 til å foreta noen avgrensning av hvilke tema som nyter beskyttelse etter EMK art. 10 (1), selv om dette ble påberopt av staten både i United Communist Party-saken og Lehideux and Isorni-saken. 29 Muligens indikerer EMDs avgjørelse i Kjuus-saken en mer direkte anvendelse av EMK art. 17. Kjuus klaget saken inn for EMD uten bistand av advokat, og panelet på tre dommere avviste saken under henvisning til EMK art. 17. 30 Selv om rettspraksis ikke gir klare svar, taler etter mitt syn de beste grunner for at EMK art. 17 ikke kan brukes til å utelukke visse tema fra beskyttelsen etter EMK art. 10. Imidlertid kan EMK art. 17 brukes som et tungtveiende argument under nødvendighetsvurderingen etter art. 10 (2), slik at det i praksis neppe blir noen realitetsforskjell mellom de to måter å anvende EMK art. 17 på.

Spørsmålet blir derfor i hvilken utstrekning inngrep overfor rasediskriminerende ytringer kan anses nødvendig i et demokratisk samfunn etter EMK art. 10 (2).

I det følgende vil dette spørsmål bli belyst ved å gjennomgå rettspraksis fra Den europeiske menneskerettighetskommisjonen og EMD om grensen mellom ytringsfrihet og rasediskriminering.

Når det gjelder menneskerettighetskommisjonenspraksis er den første sak av interesse Glimmerveen & Hagenbeek v. Nederland. 31 Den første av klagerne var president for et politisk parti som hadde som ideologi å unngå raseblanding ved å sørge for at hver folkegruppe hadde sin egen stat. Klager ble dømt for å forsøke å distribuere løpesedler hvor det ble uttalt at de ønsket å fjerne alle fremmedarbeidere fra Nederland. Den europeiske menneskerettighetskommisjonen kom til at inngrepet i ytringsfriheten var i overensstemmelse med konvensjonen etter EMK art. 17. Begrunnelsen var at uttalelsene om å fjerne alle farvede mennesker fra Nederland måtte anses som rasediskriminerende ytringer. Videre ble det lagt vekt på at Nederland etter RDK hadde plikt til å forby slike ytringer. Uten å bestride korrektheten av resultatet i saken, kan Kommisjonen kritiseres for ikke å ha prøvet inngrepets nødvendighet etter EMK art. 10 (2).

I X. v. Tyskland ble klageren straffet for å ha distribuert pamfletter som uttalte at det var en sionistisk løgn at millioner av jøder ble drept under krigen. 32 Kommisjonen kom til at ytringene kunne anses som krenkende overfor jøder som gruppe, og at inngrepet derfor var nødvendig i et demokratisk samfunn.

I Kühnen v. Tyskland var klageren en journalist som hadde en ledende posisjon i en organisasjon som arbeidet for å gjenopprette det nasjonalsosialistiske partiet (NSDAP, som er forbudt i Tyskland). 33 I denne forbindelse publiserte han flere ytringer. Det ble bl.a. uttalt: «We are against … Zionism, estrangement by means of masses of foreign workers … : We are for … racial pride … . Whoever serves this aim [å gjenopprette NSDAP] can act, whoever obstructs will be fought against and eventually eliminated». Klageren ble dømt for å ha fremmet propaganda for en ulovlig organisasjon. Kommisjonen kom til at inngrepet i klagerens ytringsfrihet var nødvendig i et demokratisk samfunn. Kommisjonen fremhevet at de aktuelle ytringer søkte å fremme nasjonalsosialismen, og derved søkte å undergrave grunnleggende friheter og demokratiet. Videre fremhevet Kommisjonen at ytringene inneholdt elementer av diskriminering pga. rase og religion. Kommisjonen kom til at klager forsøkte å undergrave de prinsipper som lå bak EMK, og at EMK art. 17 derfor støttet at inngrepet var nødvendig i et demokratisk samfunn etter EMK art. 10 (2).

I Kommisjonens avgjørelse 12774/87 var klagerne blitt idømt betinget fengsel for diverse nasjonalsosialistiske aktiviteter, herunder å distribuere pamfletter som bl.a. hevdet at jødedrapene under krigen var løgn og at det hersket biologiske forskjeller mellom raser. 34 Kommisjonen fremhevet at forbud mot å fremme nasjonalsosialistiske ideer kunne anses nødvendig i et demokratisk samfunn. Dette særlig fordi en av de historiske årsaker til dannelsen av EMK, var nazistenes handlinger under krigen. Det ble også vist til EMK art. 17 som støtte for dette resultat. Kommisjonen kom derfor til at inngrepet var i overensstemmelse med EMK art. 10 (2).

Det kan også vises til den europeiske menneskerettighetskommisjonens avgjørelser nr. 21128/92 (D.R. 80 s. 94), nr. 24398/94, nr. 25062/94 (D.R. 83 s. 77), nr. 25096/94 (D.R 82 s. 117) og nr. 25992/94 (D.R. 84 s. 149). Alle disse avgjørelser gjelder sanksjoner mot ytringer som hevder at jødeforfølgelser ikke fant sted under krigen eller benekter eksistensen av gasskamre m.m. I alle sakene har Kommisjonen ansett inngrepene som nødvendige i et demokratisk samfunn.

Den europeiske menneskerettighetsdomstol(EMD) har kun behandlet én dom om rasediskriminerende ytringer (Jersild-saken). Dessuten har EMD en avgjørelse hvor Kjuus-saken (Rt. 1997 s. 1821) avvises som åpenbart ugrunnet. Det finnes også andre avgjørelser hvor EMD avviser klager over nasjonale myndigheters reaksjoner mot rasediskriminerende ytringer som åpenbart ugrunnede, jf. f.eks. EMK 41448/98 og EMK 32307/96. I tillegg er EMDs avgjørelse i Lehideux and Isorni-saken av en viss interesse i forhold til EMK art. 10 sin beskyttelse av rasediskriminerende ytringer, selv om saken ikke direkte omhandler slike ytringer.

Avgjørelsen til EMDs «screening panel» i Kjuus-saken er meget knapp. Panelet på tre dommere avviste saken med følgende begrunnelse:

«Having regard to Article 17 of the Convention, as well as all the material in its possession, and in so far as the matters complained of are within its competence, the Court finds that they do not disclose any appearance of a violation of the rights and freedoms set out in the Convention or its Protocols». 35

Siden avgjørelsen er så knapp, er det vanskelig å trekke generelle slutninger fra den. I likhet med de kommisjonsavgjørelsene som er nevnt ovenfor, demonstrerer den imidlertid at rasediskriminerende ytringer i praksis nyter en beskjeden beskyttelse under EMK art. 10.

Lehideux and Isorni-saken omhandlet en helsides annonse i avisen Le Monde som omtalte Philippe Pétain (Statssjef og statsminister for det franske Vichy, dømt for landsforræderi etter krigen) i positive vendinger. Annonsen var satt inn av Foreningen for forsvar av minnet til Pétain. Presidenten i foreningen (Lehideux) og forfatteren av annonsen (Isorni) ble dømt for offentlig å ha forsvart landsforræderi. 36 Spørsmålet var om dommen krenket EMK art. 10. EMD erkjente at annonsen var ensidig i sin fremstilling av Pétains gjerninger, og at den utvilsomt var polemisk. Dette forhold kunne imidlertid ikke forsvare inngrepet, da EMK art. 10 ikke bare beskytter ytringenes meningsinnhold, men også ytringenes form. 37 De franske domstoler hadde reagert mot ytringene hovedsakelig fordi annonsen ikke distanserte seg fra Pétains jødefiendtlige handlinger – da spesielt vedtagelsen av loven om jødiske utlendinger av 3. okt. 1940, som muliggjorde internering og deportering av jøder til tyske konsentrasjonsleire.

EMD erkjente at pro-nazistiske ytringer ikke nøt beskyttelse av EMK art. 10. Imidlertid var det uttalt direkte i annonsen at Foreningen for forsvar av minnet til Pétain tok avstand fra nazistenes ugjerninger. På denne bakgrunn mente EMD at annonsen «were not so much praising a policy as a man». 38 Videre la EMD vekt på at annonsen omhandlet historiske hendinger for over 40 år siden, og at den tid som hadde gått gjorde det mindre nødvendig å reagere mot ytringene. I denne forbindelse ble det uttalt at ethvert land må tilstrebe å kunne debattere sin historie åpent og fordomsfritt. 39 Til slutt understreket EMD at en straffedom var et hardt inngrep overfor klagerne. 40 På denne bakgrunn ble konklusjonen at inngrepet ikke tilfredsstilte nødvendighetskravet.

Uttalelsen om at EMK art. 10 ikke beskytter pro-nazistiske ytringer, er nok en indikasjon på at rasediskriminerende ytringer nyter en beskjeden beskyttelse under EMK art. 10. Lehideux and Isorni-saken viser imidlertid at EMD ikke er villig til å akseptere ethvert inngrep i ytringsfriheten som gjennomføres under påberopelse av å verne offentligheten mot nazistiske ytringer. Saken viser at EMD prøver om ytringene er nazistiske eller rasediskriminerende, uavhengig av de interne myndigheters konklusjoner. Det må dog presiseres at EMD av hensyn til konvensjonsstatenes skjønnsmargin på dette området, vil vise tilbakeholdenhet med å overprøve de nasjonale myndigheters vurdering.

Saksforholdet i Jersild-saken var i korthet at en journalist ved Danmarks Radio hadde intervjuet en gruppe unge mennesker – på folkemunne kalt «Grønnjakkene» – om deres syn på innvandrere m.m. Intervjuet som varte i 5–6 timer, ble klippet ned til noen minutters varighet, og ble med programsjefens samtykke sendt i fjernsynet. Det nedklippede intervju inneholdt sterkt nedsettende ytringer om bl.a. afrikanere, tyrkere og innvandrere. Det ble bl.a. uttalt at negre ikke var mennesker, men måtte sammenlignes med dyr. København byrett straffedømte både intervjuobjektene, journalisten og programsjefen for spredning og medvirkning til spredning av rasediskriminerende ytringer. Programsjefen og journalisten anket uten suksess saken til Danmarks Høyesterett. 41 EMD kom til at inngrepet i ytringsfriheten tilfredsstilte lovskravet og forfulgte det legitime formål om beskyttelse av andres rykte og rettigheter. Det avgjørende spørsmål i saken var om nødvendighetsvilkåret var tilfredsstilt.

Dommen inneholder først en del generelle prinsipper. EMD understreket viktigheten av å bekjempe rasediskriminerende ytringer, og i denne forbindelse ble det vist til RDK. EMK art. 10 måtte så langt som mulig tolkes slik at det ikke ble motstrid mellom den og RDK. Imidlertid mente EMD at dens avgjørelse i Jersild-saken ikke var i strid med Danmarks forpliktelser etter RDK. EMD var videre av den oppfatning at de prinsipper som var utviklet i dens praksis vedrørende pressens rolle som informasjonsformidler og «public watchdog», også fikk anvendelse for kringkastingsmediene.

I forhold til den konkrete sak understreket EMD at det ikke var tvil om at de aktuelle ytringene i seg selv var rasediskriminerende, og at de som sådan falt utenfor beskyttelsen etter EMK art. 10. 42 Imidlertid var dette ikke tilstrekkelig til å straffe en journalist som videreformidlet ytringene. I denne forbindelse kom EMD med den generelle uttalelsen om at det bare er akseptabelt å straffe en journalist som i en intervjusituasjon bidrar til å videreformidle andres straffbare ytringer i saker av allmenn interesse når: «there are particularly strong reasons for doing so.» 43 Det ble fremhevet at Jersild ikke hadde et rasistisk formål med å intervjue «Grønnjakkene». I denne forbindelse ble det lagt vekt på at han i sine innledende kommentarer uttrykkelig hadde referert til den offentlige debatt om rasismen, og at hensikten med programmet var å belyse problemene ved rasisme ved å identifisere enkelte rasister. Videre ble det fremhevet at programmet var en del av samfunnsdebatten i en sak av allmenn interesse. På denne bakgrunn kom EMD til at inngrepet ikke var nødvendig i et demokratisk samfunn.

Jersild-saken viser at man må sondre mellom den originære ytrers ytringsfrihet, og ytringsfriheten til massemedia som formidler av andres ytringer. 44 Både den kommisjonspraksis jeg har vist til ovenfor og EMDs egen uttalelse viser at ytringene i seg selv ikke nøt beskyttelse under EMK art. 10. Siden det forhold at slike holdninger eksisterte blant ungdom i København hadde allmenn interesse, var imidlertid journalistens formidling av de rasediskriminerende ytringene beskyttet av EMK art. 10.

SP art. 19

Rettspraksis under SP art. 19 er mer beskjeden i omfang enn den praksis som finnes i forhold til EMK art. 10. Det finnes imidlertid tre avgjørelser av betydning.

Den første er M.A. v. Italia hvor klageren var blitt dømt for å ha forsøkt å reorganisere et ulovlig fascistisk parti. 45 Menneskerettighetskomiteen kom til at det ikke var noe brudd på SP art. 19. Dette ble dels begrunnet med at inngrepet var forsvarlig etter SP art. 19 (3) og dels med tolkingsregelen i SP art. 5. 46

Den andre saken er J.R.T. og W.G. Party v. Canada. 47 Det politiske partiet W.G. og personen J.R.T. var blitt dømt for å ha en «teletorg-linje» hvor det ble sendt ut anti-semittiske budskap. Det ble klaget over at denne dommen krenket SP art. 19. Menneskerettighetskomiteen kom til at det ikke var skjedd noen krenkelse av ytringsfriheten.

Den tredje saken er Faurisson v. Frankrike. 48 I 1990 ble den såkalte «Gayssot»-loven vedtatt i Frankrike. Loven forbød å benekte eksistensen av de forbrytelser mot menneskeheten som ledende nazister ble dømt for i Nürnberg-prosessene. Robert Faurisson – en forhenværende litteraturprofessor som var kjent for å benekte eksistensen av gasskamre – uttalte i et intervju at det var «a dishonest fabrication» at det fantes gasskamre til bruk for utryddelse av jøder. Faurisson ble på bakgrunn av denne uttalelsen dømt for overtredelse av «Gayssot-loven». Menneskerettighetskomitteen kom til at det var skjedd et inngrep i ytringsfriheten, som tilfredsstilte lovskravet og forfulgte et legitimt formål. Komiteen kom også frem til at inngrepet var «nødvendig» etter art. 19 (3), da Faurisson sine uttalelser ble ansett som klart anti-semittiske. Imidlertid uttrykte komiteen tvil om «Gayssot-loven» sitt forhold til ytringsfriheten. Det ble påpekt at loven var generelt formet og at anvendelse av loven overfor mer nøytrale ytringer kunne få problemer med å passere nødvendighetskravet. Fire komitémedlemmer presiserte kritikken slik:

«The Gayssot Act is phrased in the widest language and would seem to prohibit publication of bona fide research connected with matters decided by the Nuremberg Tribunal. Even if the purpose of this is to protect the right to be free from incitement to anti-semitism, the restrictions imposed do not meet the proportionality test. They do not link liability to the intent of the author, nor to the tendency of the publication to incite to anti-semitism. Furthermore, the legitimate object of the law could certainly have been achieved by a less drastic provision that would not imply that the State party had attempted to turn historical truths and experiences into legislative dogma that may not be challenged, no matter what the object behind that challenge, nor its likely consequences».

Sammenfatning

Gjennomgangen av praksis viser at ytringer som anses som rasediskriminerende, nyter et beskjedent ytringsfrihetsvern både etter EMK art. 10 og SP art. 19. 49 Dette kan begrunnes i at behovet for å gripe inn overfor rasistiske ytringer er internasjonalt anerkjent, og at slike inngrep har til formål å beskytte andre menneskers fundamentale rettigheter. Videre er det å gripe inn overfor rasistiske ytringer ikke så betenkelig ut fra tanken om at ytringsfriheten skal fungere som en forutsetning for det demokratiske samfunn. Dette fordi ytringer med rasistisk innhold undergraver det demokratiske prinsipp om menneskers likeverd. Det er også grunn til å fremheve at konvensjonsstatene nok har en relativt vid skjønnsmargin når de griper inn overfor ytringer med rasistisk innhold. Dette skyldes dels at begrunnelsen bak slike inngrep generelt sett er sterk, dels at inngrep overfor rasistiske ytringer generelt sett ikke kan sies å være særlig betenkelig ut fra formålene bak EMK art. 10 og SP art. 19, samt dels at konvensjonsstatene ved slike inngrep kan sies å oppfylle andre menneskerettslige forpliktelser.

På denne bakgrunn må det antas at så lenge en ytring etter en forsvarlig tolking kan sies å være rasediskriminerende, vil det ikke være i strid med EMK art. 10 eller SP art. 19 å forby ytringen. Som avgjørelsen i Kjuus-saken viser, gjelder dette selv om ytringen er fremmet i en politisk kontekst. En annen sak er at det ikke kan utelukkes at konvensjonsorganene er av en annen oppfatning enn norske domstoler om den aktuelle ytring er rasediskriminerende. Videre kan det ikke utelukkes at reaksjoner overfor den som har ytret seg rasediskriminerende er så intensiv at den krenker proporsjonalitetsprinsippet etter EMK art. 10 (2).

Det ovenfor nevnte gjelder i forhold til reaksjoner overfor den originære ytrer. Jersild-saken viser at de samme prinsipper ikke kan benyttes overfor personer som videreformidler rasediskriminerende ytringer som ledd i nyhetsformidling. Slik videreformidling av rasediskriminerende ytringer vil være beskyttet av ytringsfriheten siden det forhold at rasediskriminerende holdninger eksisterer i samfunnet normalt vil ha allmenn interesse. Forutsetningen for slik beskyttelse er imidlertid at den som videreformidler de ellers ulovlige ytringer ikke gjør dette med henblikk på å utbre rasediskriminerende ytringer, men for å bedrive nyhetsformidling.

11.2.3 Forbud mot rasediskriminerende ytringer i norsk rett

11.2.3.1 Oversikt

Straffeloven § 135 a rammer visse former for diskriminerende ytringer som fremsettes offentlig, eller på annen måte spres blant allmennheten. Ikke enhver diskriminerende ytring forbys av bestemmelsen. For det første må ytringen spres blant allmennheten, hvilket innebærer at rasediskriminerende utsagn i det private rom ikke rammes. For det andre er det kun ytringer som diskriminerer personer eller grupper av personer etter deres trosbekjennelse, rase, hudfarge, nasjonale opprinnelse, etniske opprinnelse eller homofile legning, som forbys av strl. § 135 a. Ytringer som diskriminerer etter andre kriterier faller utenfor bestemmelsen. 50 For det tredje må ytringen «true, forhåne eller utsette for hat, forfølgelse eller ringeakt» på grunn av de kriteriene loven nevner. I dette ligger at bestemmelsen ikke rammer ethvert utsagn som er negativt til de grupper bestemmelsen omhandler. Ordlyden indikerer at ytringene må signalisere en negativ holdning av en viss styrke. Dessuten følger det av rettspraksis at ikke enhver diskriminerende ytring som rammes av lovens kriterier forbys. Strl. § 135 a må tolkes innskrenkende av hensyn til ytringsfriheten slik at den kun rammer de kvalifisert krenkende ytringer. I det følgende vil denne rettspraksis gjennomgås (se kap. 11.2.3.2), før det under kap. 11.2.3.3 gis en analyse av denne rettspraksis for å klarlegge i hvilken utstrekning strl. § 135 a undergis en innskrenkende tolking av hensyn til ytringsfriheten.

11.2.3.2 Rettspraksis om grensen mellom ytringsfrihet og rasediskriminering

Høyesterett har avsagt fem avgjørelser om grensen mellom ytringsfriheten og strl. § 135 a: Rt. 1977 s. 114 (Hoaas), Rt. 1978 s. 1072 (leserbrevsaken), Rt. 1981 s. 1305 (Vivi Krogh), Rt. 1984 s. 1359 (Bratterud) og Rt. 1997 s. 1821 (Kjuus).

I tillegg til disse avgjørelsene kan avgjørelsene i Rt. 1982 s. 1729 (lektordom II) og Rt. 1994 s. 768 nevnes. De to siste avgjørelsene er imidlertid ikke fullt så relevante for den innskrenkende tolking av strl. § 135 a som foretas av hensyn til ytringsfriheten. Rt. 1982 s. 1729 (lektordom II) omhandler ikke grensene for det straffbare etter strl. § 135 a, men hvilke inngrep i ytringsfriheten som er akseptable som følge av de særlige krav man kan stille til en lærer i skoleverket. 51 I Rt. 1994 s. 768 foretok Høyesterett ikke noen drøftelse av ytringsfriheten. Årsaken er formodentlig at det fremsto som opplagt at de handlingene saken gjaldt – brenning av trekors, knusing av vinduer og påføring av «Pakkis» og «KKK» på en matvareforretning drevet av en pakistansk innvandrer – ikke er beskyttet av ytringsfriheten.

Rt. 1977 s. 114 (Hoaas)

Rt. 1977 s. 114 (Hoaas) omhandler en lektor (Hoaas) som i to intervjuer med Dagbladet og VG hadde fremsatt krenkende ytringer mot norske jøder. Grunnlaget for tiltalen var tre uttalelser fra Hoaas’ side. Den første uttalelsen, som ble fremsatt rett etter at han hadde stilt seg tvilende til om nazistene hadde brukt gasskamre mot jødene under 2. verdenskrig, lød slik:

«Jeg tar i og for seg avstand fra det som skjedde da. Det hendte for tidlig. Men om 50 år, i en overbefolket verden, vil saken kanskje stille seg annerledes?» Den andre uttalelsen gikk ut på at fremmedarbeidere og andre «rasefremmede», herunder norske jøder, må sendes ut av landet. I den tredje uttalelsen fremsetter Hoaas et ønske om at norske jøder emigrerer til Israel, og uttaler at om «de ikke vil flytte frivillig bør de isoleres i et eget jødesamfunn for seg selv».

Høyesterett kom til at alle tre uttalelsene ble rammet av gjerningsbeskrivelsen i strl. § 135 a. Den første uttalelsen ble tolket slik at Hoaas hevdet at det i en gitt situasjon ville være riktig å utrydde jødene. Den andre og tredje uttalelsen ble ansett for å utsette jødene for forhånelser og ringeakt.

Det spørsmål som fordret en nærmere drøftelse var om strl. § 135 a måtte tolkes innskrenkende av hensyn til Grl. § 100. Høyesterett tok utgangspunkt i at strl. § 135 a ikke i seg selv var grunnlovsstridig, men at det ved anvendelsen av bestemmelsen måtte skje en avveining opp mot Grl. § 100. Strl. § 135 a måtte anvendes med Grl. § 100 som «bakgrunn og rettesnor».

Hoaas hadde anført at meningsytringer av politisk og ideologisk innhold, ikke kunne rammes av strl. § 135 a. Høyesterett avviste denne anførselen:

«Domfelte kan etter min oppfatning ikke gis medhold i at meningsytringer av politisk eller ideologisk innhold ubetinget faller utenfor straffebudet i § 135 a når de ikke er gitt en utilbørlig form. Hensynet til ytringsfriheten tilsier riktignok stor tilbakeholdenhet på dette felt.»

Videre presiserte førstvoterende at det i den foreliggende sak ikke burde foretas noen innskrenkende tolking av strl. § 135 a. Utover ovennevnte fortolkning av ytringene, ble det ikke gitt noen nærmere begrunnelse for dette standpunkt.

Ytringsfrihetsdrøftelsen i Hoaas-saken er nokså knapp. Det er derfor vanskelig å utlede generelle kriterier fra saken. Likevel følger det av Hoaas’ saken at strl. § 135 a ikke er i strid med Grl. § 100. Dessuten viser ovennevnte sitat at Grl. § 100 ikke beskytter enhver rasediskriminerende meningsytring. Dette gjelder selv om meningsytringen er fremmet i en politisk kontekst, og selv om det ikke er noe å utsette på ytringens form. Det synes som om den ekstreme integritetskrenkelse som lå i at Hoaas hevdet at det kunne være riktig å utrydde jødene, var hovedårsaken til at ytringsfrihetens grenser ble ansett for å være overtrådt.

Rt .1978 s. 1072 (leserbrevsaken)

Rt. 1978 s. 1072 (leserbrevsaken) omhandlet et leserbrev inntatt i Morgenavisen som inneholdt nedsettende omtale av pakistanske innvandrere. 52 Det ble tatt ut tiltale både mot forfatteren av brevet og avisens redaktør for overtredelse av strl. § 135 a. Begge ble dømt i byretten. Høyesterett kom under dissens 4-1 til motsatt resultat.Høyesterett tolket leserbrevets hovedbudskap slik at pakistanske, tyrkiske og arabiske fremmedarbeidere burde sendes tilbake til sine hjemland. En slik meningsytring ble imidlertid ikke rammet av strl. § 135 a:

«Uansett hvordan man måtte se på en slik mening, finner jeg det klart at den i seg selv ikke kan bringe brevet i strid med straffe­lovens § 135 a.»

Flertallet kom til at leserbrevet også inneholdt ubegrunnede påstander, overdrivelser og urimelige generaliseringer som rammet pakistanske fremmedarbeidergrupper. Flertallet fant det imidlertid vanskelig å utlede noe klart meningsinnhold av disse avsnittene. Ytringene om knivstikking og voldtekt ble forstått som «…en drastisk og følelsesladet imøtegåelse av sammenligningen med norske innvandrere, men uten særlig selvstendig meningsinnhold.» Videre presiserte flertallet at leserbrevet gjennom sine påstander, overdrivelser og urimelige generaliseringer kunne ha en følelsesmessig appell til lesere som på forhånd måtte ha lignende oppfatninger. Leserbrevet kunne derfor påvirke enkelte leseres syn på de aktuelle fremmedarbeidergrupper i negativ retning.

Spørsmålet var om dette medførte at ytringene utsatte de omtalte grupper for «hat, forfølgelse eller ringeakt». Høyesterett påpekte at ikke enhver nedvurdering var omfattet av disse uttrykk. Førstvoterende fremhevet også at strl. § 135 a måtte tolkes med Grl. § 100 som bakgrunn og ledetråd, og at bestemmelsen ikke skulle innebære noen innskrenkning i retten til å fremsette meningsytringer. Videre burde det oppstilles lempelige krav til ytringenes form. Til slutt ble det vist til at en kriminalisering av de ytringer saken gjaldt, ville være betenkelig:

«Hvis fordommer, usaklige meninger og uriktige faktiske oppfatninger stenges ute fra den offentlige debatt, vil de lettere kunne vokse i det stille uten at de kan imøtegås, noe som i lengden kan medføre større skadevirkninger enn om de kommer fram offentlig og kan besvares.»

På denne bakgrunn kom Høyesterett til at ytringens potensielt krenkende virkninger måtte være «av kvalifisert art» for at strl. § 135 a kunne anvendes.

Etter en samlet vurdering kom retten til at leserbrevet var egnet til å fremkalle eller bestyrke fordommer og negative holdninger til pakistanske fremmedarbeidere, men at disse virkninger ikke var så sterke eller ville oppstå hos så mange at strl. § 135 a var overtrådt. 53

Leserbrevsaken er den eneste av Høyesteretts fem avgjørelser som frifinner tiltalte for overtredelse av strl. § 135 a. Avgjørelsen kan leses slik at Grl. § 100 innebærer at det kun er nedsettende ytringer som medfører krenkende virkninger for den omtalte gruppe som rammes av strl. § 135 a, men en slik forståelse er ikke i samsvar med gjeldende rett, jf. nedenfor. Den mest forsvarlige forståelse av dommen er derfor at ytringene må ha potensielt krenkende virkninger. Videre følger det av avgjørelsen at ytringen må være av kvalifisert krenkende karakter for å rammes av strl. § 135 a. Hvilke kriterier som står sentralt ved denne vurderingen vil bli tatt opp nedenfor.

Rt. 1981 s. 1305 (Vivi Krogh)

I Rt. 1981 s. 1305 (Vivi Krogh) hadde Krogh, som var leder av «Organisasjon mot skadelig innvandring i Norge» forfattet og distribuert tre løpesedler med et samlet opplag på 16. 000. Løpesedlene inneholdt sterke angrep på norsk innvandringspolitikk, samt nedsettende kommentarer både om islamsk kultur og islamske innvandrere. 54

Det var enighet i Høyesterett om at ytringene var straffbare, men dissens 3-2 i forhold til begrunnelsen og straffutmålingen. Førstvoterende (mindretallet) kom til at løpesedlene måtte forstås som agitatoriske appeller rettet mot norsk innvandringspolitikk, religionen Islam og islamske innvandrere i Norge.

Ifølge førstvoterende var ytringene om Islam som religion og samfunnssystemene i islamske land beskyttet av ytringsfriheten, «selv om uttalelsene indirekte kan tenkes å ramme denne folkegruppe på en slik måte som er beskrevet i straffelovens § 135 a». Det samme var tilfellet for ytringene som rettet seg mot norsk innvandringspolitikk og de problemer som Krogh hevdet at innvandringen ville føre med seg. Dette til tross for at uttalelsene var «særdeles krasse og aggressive i sin form».

Førstvoterende mente imidlertid at ytringsfrihetens grenser kunne være overtrådt i forhold til ytringene som inneholdt «sterkt negative uttalelser som retter seg mer direkte mot de islamske innvandrere …, deres egenskaper og adferd.» Slike ytringer kunne etter omstendighetene være straffbare.

Etter førstvoterendes oppfatning tilsa omstendighetene at Kroghs ytringer var straffbare. Han fremhevet at innvandrerne ble beskyldt for kriminell adferd, at det var fremsatt andre sterkt nedvurderende uttalelser om dem, at løpesedlene benyttet mange gjentakelser og en voldsom språkbruk, samt at Krogh hadde bedrevet en hetspreget kampanje.

Flertallet (annenvoterende) var enig i at utsagnene rettet mot Islam og norsk innvandringspolitikk var beskyttet av Grl. § 100, «selv om uttalelsene er krasse og ensidig fordømmende og utvilsomt kan virke sårende og krenkende på dem som bekjenner seg til den islamske religion.» Problemstillingen var om ytringene også «er slik direkte rettet mot den islamske innvandrergruppe i Norge at grensen for det tillatte etter straffelovens § 135 a er overskredet».

Flertallet fant ytringene usammenhengende, overdrevne og urimelig generaliserende. Selv om det var uklart hva som var den enkelte ytrings meningsinnhold, kunne ytringene ha en negativ følelsesmessig appell. Annenvoterende påpekte imidlertid at dette forhold isolert sett ikke var nok til domfellelse etter strl. § 135 a.

Det er verdt å merke seg at flertallet i Vivi Krogh-saken, synes å mene at ytringenes innhold isolert sett ikke var i strid med strl. § 135 a. I forhold til ytringenes innhold bygget flertallet på det samme syn som ble fremsatt i leserbrevsaken, om at hensynet til Grl. § 100 tilsa at det «må gis en rommelig margin for uheldige og smakløse ytringer».

Årsaken til at annenvoterende likevel kom til at ytringsfrihetens grenser var overtrådt, var at ytringene vurdert samlet fremsto som et massivt og ensidig fordømmende angrep på islamske innvandrere. Selv om hensynet til ytringsfriheten tilsa en rommelig margin for uheldige og smakløse ytringer, var ytringene straffbare, bl.a. fordi det var tale om en organisert kampanje, hvor de negative utsagn ble hamret inn gjennom forskjellige versjoner, og distribuert gjennom et stort antall løpesedler. Det nye og avgjørende momentet i forhold til leserbrevsaken var m.a.o. at ytringene var ledd i en hetspreget kampanje. Saken tyder derfor på at hensynet til ytringsfriheten veier mindre tungt i forhold til slike ytringer.

Rt. 1984 s. 1359 (Bratterud)

Rt. 1984 s. 1359 (Bratterud) omhandlet anvendelsen av strl. § 135 a annet punktum om diskriminerende ytringer mot homofile. Pastor Bratterud var programleder for innringingsprogrammet «Våkenatt» på Oslo fullevangeliske kirkes nærradio. Etter at en mannlig lytter hadde ringt inn og fremsatt seksuelle tilnærmelser mot Bratterud, uttalte Bratterud bl.a. følgende: «Så vil vi gjerne oppfordre alle de kristne, de som virkelig tror på Gud, til å bryte denne djevelske makten som homofilien representerer i dette land. Og vi vil også be om at alle som representerer denne åndsretning blir fjernet fra ledende stillinger i landet vårt.» Senere, etter utlegninger fra Bibelen, ba han alle lytterne være med på følgende bønn: «Himmelske far vi ber i Jesu navn at vi skal bryte denne djevelske makt i Norges land som homofilien representerer … Og vi ber også konkret at alle de mennesker som er involvert i dette, og som selv oppfordrer også andre til å gjøre det og som er i ledende stillinger – at du skal fjerne dem ifra deres ledende stillinger både i det politiske liv og ellers i samfunnet vårt.» Høyesterett opphevet under dissens 4-1 byrettens frifinnende dom pga. feil lovanvendelse.

Førstvoterende (flertallet) viste til ovennevnte praksis omkring strl. § 135 a første punktum, og uttalte:

«Det fremgår av denne praksis at bestemmelsen i straffelovens § 135 a første punktum må fortolkes på en restriktiv måte, og at krenkelsen må være av en kvalifisert art for å rammes av bestemmelsen. Ved tolkingen er det lagt vekt på at man befinner seg på et område hvor hensynet til forskjellige menneskerettigheter ofte trekker i forskjellig retning og må avveies mot hverandre, og at hensynet til ytringsfriheten er av fundamental betydning i et demokratisk samfunn. Tilsvarende må også gjelde etter annet punktum.»

Forsvareren i saken hadde fremhevet at den religiøse forkynnelsesfrihet sto i en særstilling, slik at strl. § 135 a annet punktum overhodet ikke begrenset den religiøse forkynnelsesfrihet. Høyesterett avviste dette synet, selv om det ble erkjent at det måtte utvises «varsomhet på grunn av de spesielle hensyn som gjør seg gjeldende på dette området.»

Ved den konkrete vurdering av ytringene tok førstvoterende utgangspunkt i at direkte sitater fra bibelen, og utlegninger av slike sitater, var beskyttet av ytringsfriheten, selv om slike ytringer var støtende og innebar en kraftig fordømmelse av homofile. Førstvoterende mente at alle ytringene bortsett fra bønnen om å fjerne homofile fra ledende stillinger, var beskyttet av ytringsfriheten på dette grunnlag. Når det gjaldt bønnen om å fjerne homofile fra ledende stillinger var situasjonen annerledes:

«Bønnen om at homofile i ledende stillinger som oppfordrer andre til homofili, må fjernes fra sine stillinger, er konkret rettet mot homofile på et område hvor de kan rammes sterkt, og hvor de vil ha vanskelig for på tilfredsstillende måte å kunne avverge vesentlige skadevirkninger av slike uttalelser. Det ville harmonere dårlig med det vern de homofile har etter straffelovens § 349 a mot erhvervsmessig diskriminering om en slik uttalelse skulle tillates.»

Annenvoterende (mindretallet) var stort sett enig i førstvoterendes uttalelser om ytringsfrihetens og forkynnelsesfrihetens grenser, men mente at § 135 a annet punktum måtte anvendes med enda større varsomhet enn det førstvoterende la til grunn. Det ble påpekt at det var tale om muntlige ytringer ved én anledning, som var fremkommet etter en grov provokasjon, samt at det var særdeles betenkelig å «møte meningsytringer om politikk, moral og religion med straff».

Som det fremgår synes førstvoterende å legge avgjørende vekt på sondringen mellom diskriminerende meningsytringer og oppfordringer til diskriminerende handlinger. En slik avgrensning av ytringsfriheten gir både forutberegnelige resultater og er prinsipielt forsvarlig. 55 Avgrensningen er imidlertid neppe avgjørende etter gjeldende rett, da Høyesterett i Rt. 1997 s. 1821 (Kjuus) kom til at også rene meningsytringer kunne rammes av strl. § 135 a.

Rt. 1997 s. 1821 (Kjuus)

I Rt. 1997 s. 1821 (Kjuus) forkastet Høyesterett i plenum (dissens 12–5) anken fra Jack Erik Kjuus over Oslo byretts fellende dom etter strl. § 135 a. Kjuus var leder av det politiske partiet Hvit valgallianse, og forfatter av partiets prinsipp-program. Faktum i saken var i korthet ytringene i dette programmet. 56 Programmets hovedpunkt er å bevare det norske folks etniske sammensetning. For å oppnå dette foreslås drastiske virkemidler. Programmet foreslår ikke bare stans i innvandring og stans i adopsjon av utenlandske barn, men også at alle utlendinger som er kommet til Norge etter 1975 – eller «fjernkulturelle» etter 1960 – skal sendes tilbake til hjemlandet. I de tilfelle hvor hjemsending er vanskelig – f.eks. fordi det foreligger parforhold mellom nordmenn og utlendinger eller hvor norske foreldre har adoptert utenlandske barn – skal utlendingen få valget mellom hjemsending eller sterilisering. Skulle befruktning likevel skje, skal det etter programmet foretas tvangsabort. Som norske regnes etter programmet kun de som har minst tre besteforeldre av etnisk norsk opprinnelse. Alle andre skal rammes av de ovennevnte tiltak.

Førstvoterende som representerte flertallet startet med å tolke programmet for å finne ut om det ble rammet av loven:

«Selv om det gis uttrykk for at partiet er for etnisk pluralisme i verden, og det ikke direkte brukes negative karakteristikker, fremstår utsagnene i programmet likevel etter mitt syn som en åpenbar nedvurdering av dem man vil ha ut av landet…

Etter sin ordlyd rammer partiprogrammet alle som ikke er av «etnisk norsk opprinnelse». Tilsynelatende tar man altså sikte på å ramme en stor og meget uensartet gruppe av befolkningen. Leser man imidlertid programmet i sammenheng, fremgår det klart at realiteten – slik denne vil fremstå for en vanlig leser eller tilhører – er en annen. Både dette at adoptivbarn – som for størstedelen kommer fra andre verdensdeler – særskilt trekkes frem, og en rekke utsagn i programmet forøvrig, viser at det er den mørkhudede del av befolkningen en tar sikte på når det gjelder de ekstreme virkemidler som foreslås.»

I korthet fremgår det at Høyesterett tolket partiprogrammet som om det der hadde stått: «Mørkhudede utlendinger skal fordi de er mindreverdige mennesker – enten sendes ut av landet eller steriliseres.»

Det var en slik ytring Høyesterett prøvet i forhold til § 135 a. Dette er et viktig poeng for å forstå kjennelsen.

Det har vært reist kritikk mot Høyesteretts tolking av ytringene i programmet, jf. Johs. Andenæs: Rasediskriminering og ytringsfrihet, Kronikk i Aftenposten 19. desember 1997 og Kyrre Eggen: Kjuus-saken – rasediskriminering og ytringsfrihet, Lov og rett 1998 nr. 5, s. 259-275.

Når programmet ble tolket som om det inneholdt en påstand om at utlendinger var mindreverdige mennesker, fant førstvoterende at det ikke var tvil om at utsagnene gav uttrykk for sterk ringeakt. Ordlyden i strl. § 135 a krever at ytringene må utsette noen for ringeakt. Å utsette noen for noe innebærer noe mer enn å gi uttrykk for noe. I Bratterud-saken (Rt. 1984 s. 1359) synes Høyesterett å ha vektlagt denne sondringen. Der kom retten til at kraftig fordømmelse av homoseksuelle, som utvilsomt måtte sies å innebære uttrykk for ringeakt, ikke ble rammet av strl. § 135 a. Derimot ble de homoseksuelle utsatt for ringeakt gjennom oppfordringen om å fjerne dem fra ledende stillinger. Som det fremgår foretok ikke Høyesterett en tilsvarende sondring i Kjuus-saken.

Etter at Høyesterett hadde tolket programmet til Hvit valgallianse slik at det kun siktet til mørkhudede utlendinger, var det klart at ringeakten var rettet mot en gruppe som kjennetegnes ved hudfarge. At denne gruppen var stor – ifølge Høyesterett ca. 140 000 – spilte ingen rolle.

Siden ytringene slik Høyesterett tolket dem ble rammet av strl. § 135 a, var det avgjørende spørsmål om hensynet til ytringsfriheten etter SP art. 19, EMK art. 10 eller Grl. § 100 tilsa en innskrenkende tolking av bestemmelsen. Det var utelukkende i forhold til Grl. § 100 at det var dissens i Høyesterett.

Størstedelen av drøftelsen av det folkerettslige ytringsfrihetsvern ble viet EMK art. 10. I forhold til SP art. 19 ble det kun konstatert at «…denne konvensjon [ikke] gir ytringsfriheten et annet eller sterkere vern enn EMK». Rettens drøftelse av EMK art. 10 var noe mer løs enn den mal EMD resonnerer etter. Førstvoterende spurte ikke om det var skjedd noe inngrep i EMK art. 10 (1), og om dette inngrep tilfredsstilte vilkårene i EMK art. 10 (2). Høyesterett synes å forsvare inngrepet i ytringsfriheten til Kjuus i EMK artiklene 14 og 17. I disse to bestemmelser fant førstvoterende støtte for at hensynet til ytringsfriheten måtte avveies mot hensynet til vern mot rasediskriminering. Førstvoterende uttalte også at «…om straffeloven § 135 a måtte forstås slik at utsagnene ikke ble rammet, ville dette samsvare dårlig med det reelle vern mot rasediskriminering konvensjonene tar sikte på å gi».

Førstvoterende gikk deretter over til å drøfte om hensynet til Grl. § 100 som tolkingsprinsipp tilsa at strl. § 135 a skulle tolkes innskrenkende i den konkrete saken.

Både rettens flertall og mindretall var enige om at det var tale om ytringer avgitt som ledd i den politiske debatt. Videre var det enighet om at politiske ytringer ligger i kjerneområdet for utsagn som skal nyte vern etter Grl. § 100.

Rettens fraksjoner var imidlertid ikke enige om i hvilken utstrekning Grunnlovens vern om den materielle ytringsfrihet i Grl. § 100 andre og tredje punktum beskytter politiske meningsytringer. Det var også uenighet om betydningen av at ytringene sto i et partiprogram.

Flertallet presiserte at man ved interesseavveiningen måtte ta hensyn til at «vern mot rasediskriminering er akseptert i det internasjonale samfunn som en grunnleggende rettighet.» Videre la førstvoterende til grunn at politiske meningsytringer unntaksvis kan belegges med straff.

«Men Grunnloven § 100 har tradisjonelt ikke vært oppfattet slik at enhver ytring på det politiske området – uansett realitet og form – reservasjonsløst skal være straffri. Dette er kommet til uttrykk gjennom begrensningene i § 100 annet punktum og er lagt til grunn i rettspraksis. Lovgiver har en viss adgang til, gjennom en avveining av hensynet til ytringsfriheten mot hensynet til andre beskyttelsesverdige interesser, å gjøre begrensninger i ytringsfriheten. Men nettopp fordi vi befinner oss i kjerneområdet for ytringsfriheten vil denne være meget begrenset.»

Senere i dommen presiserer flertallet den avveining som skal foretas:

«Det skal skje en avveining hvor hensynet til ytringsfriheten står sentralt. Men – og det er for meg helt sentralt – det ligger i rettsstridsreservasjonen nettopp at det skal foretas en avveining. Hensynet til ytringsfriheten skal ikke slå igjennom for enhver pris – uten hensyn til tyngden av de interesser som tilsier at uttalelsene må kunne belegges med straff.»

Fordi partiprogrammet ble tolket til kun å ramme mørkhudede utlendinger, kommer flertallet til at programmet foreslår etnisk rensing som skal sørge for at den mørkhudede del av befolkningen i Norge dør ut. Ytringene ga derfor

«uttrykk for et syn om at det bør foretas helt ekstreme integritetskrenkelser overfor mørkhudede».

Etter denne forståelse av ytringene kommer flertallet til at

«Grunnloven § 100 som tolkingsfaktor … ikke medfører at utsagnenes karakter av politiske ytringer hindrer at de rammes av § 135 a».

Flertallet la heller ikke vekt på det forhold at ytringene var inntatt i et program for et politisk parti:

«Jeg kan ikke se at det av retten til å danne et politisk parti kan utledes at grupperinger som gjør dette, og ikler sine standpunkter formen av et partiprogram, skal stå fritt til å agitere for ethvert syn, uansett hvilke inngrep det måtte innebære overfor andre mennesker. I denne forbindelse er det grunn til å peke på at hvis adgangen til å utforme et partiprogram skal være fri, må det ledsages av en rett for enhver som deler partiets oppfatning, til å agitere og arbeide for programmet, også uavhengig av stortings- og kommunevalg.»

Mindretallet legger større vekt på den politiske kontekst ytringene er fremmet i. Etter deres oppfatning gjør hensynet til ytringsfriheten seg ikke gjeldende med samme styrke på alle områder, det har sterkest gjennomslagskraft i det politiske liv. Fordi friheten til å fremme politiske meninger er i kjerneområdet av Grl. § 100, skal politiske meningsytringer i alminnelighet kunne fremsettes uten risiko for straff. Ifølge mindretallet ble dette synspunkt forsterket av at ytringene var kommet til uttrykk i et partiprogram. Personlig har jeg mest sans for mindretallets votum. Ytringsfriheten må avveies mot andre interesser, og i Kjuus-saken kan man si at ytringsfriheten må avveies mot den menneskerettighet det er å bli beskyttet mot rasediskriminering. Likevel blir det etter min mening for enkelt å si at rett står mot rett, og at ytringsfriheten da må vike. Tyngden av ytringsfrihetsvernet bør variere ut fra de hensyn som ligger bak ytringsfrihetsvernet, og da særlig at ytringsfriheten er en forutsetning for demokratiet. Man kan da knapt tenke seg en mer beskyttelsesverdig ytringssituasjon enn politiske meningsytringer fremmet som lovforslag i et partiprogram. Når ytringene er fremmet i en slik kontekst bør ytringsfriheten oppveie hensynet til å forhindre rasediskriminering.

Når Høyesterett tolket partiprogrammet slik at mørkhudede utlendinger ble hevdet å være mindreverdige mennesker og at de derfor skulle utvises eller steriliseres, kom de til at ytringene var så klart rasistiske at hensynet til ytringsfriheten måtte vike. Legges Høyesteretts tolking av partiprogrammet til grunn, er flertallets standpunkt til grunnlovsspørsmålet i samsvar med Høyesteretts tidligere praksis omkring strl. § 135 a og Grl. § 100. Kjuus-saken innebærer derfor neppe noen ytterligere nedtoning av ytringsfriheten i forhold til tidligere rettspraksis. Hadde mindretallet fått gjennomslag, ville det snarere vært en kursendring i favør av ytringsfriheten i forhold til tidligere praksis.

Det var ventet at Høyesterett i Kjuus-saken skulle bidra til en avklaring av grensen mellom ytringsfriheten og rasediskriminerende ytringer. Når retten landet på det standpunkt at programmet til Hvit valgallianse ble rammet av strl. § 135 a, kunne man forvente at Høyesterett trakk opp mer håndfaste kriterier for grensedragningen mellom strl. § 135 a og Grl. § 100, enn det som fulgte av tidligere rettspraksis. Det er imidlertid vanskelig å utlede presise kriterier for denne grensedragning fra premissene i Kjuus-saken.

11.2.3.3 Analyse av ovennevnte rettspraksis

Ved analysen av ovennevnte praksis må det skilles mellom den beskyttelse den originære ytrer, eller ytringen som sådan, nyter, og beskyttelsen ved journalistisk videreformidling av rasediskriminerende ytringer. Dette følger av EMDs avgjørelse i Jersild-saken, jf. ovenfor, og ble eksplisitt anerkjent av Høyesterett i Rt. 1997 s. 1821 (Kjuus).

I forhold til den originære ytrer, viser alle ovennevnte dommer at det skal foretas en innskrenkende tolking av strl. § 135 a av hensyn til Grl. § 100 som tolkingsmoment ved lovgivningen. Den innskrenkende tolkingen skjer ved en avveining mellom hensynet til ytringsfriheten og hensynet til å beskytte de vernede grupper mot diskriminerende ytringer. I det følgende vil jeg drøfte om det kan utledes noen mer presise kriterier for denne interesseavveiningen.

Et spørsmål er om det oppstilles krav om at ytringene må lede til krenkende virkninger for å falle utenfor ytringsfrihetsbeskyttelsen. Selv om Rt. 1978 s. 1072 (leserbrevsaken) trekker i denne retning, kan det ikke oppstilles noe slikt krav. Det ville vært i strid med RDK å oppstille krav om at ytringen faktisk ledet til rasehat. 57 Dessuten avviste Høyesterett uttrykkelig et slikt syn i Rt. 1997 s. 1821 (Kjuus):

«Domfelte har anført at det for fellelse etter § 135 a kreves at utsagnene har medført skadevirkninger av kvalifisert art. Han har særlig vist til Rt. 1978 1072. I en senere dom - Rt. 1984 1359 - er tidligere rettspraksis forstått slik at det er krenkelsene som må være av kvalifisert art. Jeg kan ikke se at det verken i loven eller i rettspraksis er grunnlag for å oppstille noe krav om at de diskriminerende utsagnene har medført påviselige skadevirkninger. Et slikt krav ville for øvrig reise vanskelige avgrensnings- og bevisspørsmål. At krenkelsene må være av kvalifisert art, er jeg i.»

Det er således klart at det ikke gjelder noe krav om at ytringen ledet til konkrete negative effekter. 58 Leserbrevsaken kan i høyden forstås slik at det stilles krav om at ytringene har potensielt negative konsekvenser for de omtalte grupper.

Derimot følger det av ovennevnte praksis at det gjelder et krav om at ytringen må være kvalifisert krenkende for å rammes av strl. § 135 a. Flere momenter vil stå sentralt ved denne vurderingen.

Rt. 1984 s. 1359 (Bratterud) viser at det må sondres mellom nedsettende og diskriminerende ytringer, og ytringer som oppfordrer til diskriminerende handlinger. Sistnevnte type ytringer faller utenfor ytringsfrihetsbeskyttelsen. En slik forståelse er også i samsvar med SP art. 20 som pålegger statene å forby incitement to discrimination.

Utenfor de tilfelle hvor ytringen oppfordrer til diskriminerende handlinger, går den viktigste sondringen mellom negative meningsytringer og det å tillegge den omtalte gruppe negative egenskaper. 59 Denne sondringen spilte en sentral rolle både i Rt. 1978 s. 1072 (leserbrevsaken) og i Rt. 1981 s. 1305 (Vivi Krogh).

I begge sakene kom Høyesterett til at meningsytringene var beskyttet av ytringsfriheten, selv om ytringene både skulle rammes av ordlyden i strl. § 135 a og var krasse og ensidig fordømmende i sin form. Det samme syn ble også lagt til grunn i Rt. 1984 s. 1359 (Bratterud). Negative meningsytringer vil derfor normalt være beskyttet av ytringsfriheten selv om de er kvalifisert krenkende.

Både Rt. 1977 s. 114 (Hoaas) og Rt. 1997 s. 1821 (Kjuus) viser imidlertid at visse meningsytringer kan være så kvalifisert krenkende at de faller utenfor ytringsfrihetsbeskyttelsen etter Grl. § 100. I begge sakene tolket Høyesterett ytringene slik at de tok til orde for ekstreme integritetskrenkelser overfor den omtalte gruppe (i Hoaas-saken utryddelse av jødene og i Kjuus-saken etnisk rensning gjennom tvungen sterilisering og abort). Dette tyder på at meningsytringer som tar til orde for ekstreme integritetskrenkelser faller utenfor ytringsfrihetsvernet. Som Kjuus-saken viser, gjelder dette selv om ytringene fremsettes som et lovforslag i et partipolitisk program.

Ytringer som tillegger de omtalte grupper negative egenskaper vil normalt falle utenfor ytringsfrihetsbeskyttelsen, dersom de er kvalifisert krenkende. Det kreves imidlertid at de negative egenskapene er noenlunde konkretiserte. Dette følger både av Rt. 1978 s. 1072 (leserbrevsaken) og Rt. 1981 s. 1305 (Vivi Krogh). I den førstnevnte saken la Høyesterett vekt på at det vanskelig kunne utledes noe klart meningsinnhold av avsnittene som tilla innvandrerne negative egenskaper. Det samme ble fremhevet av flertallet i Vivi Krogh-saken som begrunnelse for at ytringenes innhold isolert sett ikke var nok til domfellelse etter strl. § 135 a. 60 Disse avgjørelsene tyder på at kvalifisert krenkende ytringer om negative egenskaper som er såvidt generelle og upresise at de i realiteten er klønete formulerte meningsytringer, vil kunne være beskyttet av ytringsfriheten. Begrunnelsen er at noe annet vil begrense mulighetene for meningsytringer for de mange som savner forutsetningene for å kle sine ytringer i akademisk form.

Selv om kvalifisert krenkende ytringer som tillegger de omtalte grupper negative egenskaper normalt faller utenfor ytringsfrihetsbeskyttelsen, vil det kunne stille seg annerledes dersom ytringene er forsøkt dokumentert samtidig som de ikke er såvidt generelle at det blir meningsløst å snakke om ytringenes sannhet. Selv om det ikke er noe vilkår for overtredelse av strl. § 135 a at ytringene er usanne, vil ytringenes faktiske fundament være et moment som utvider omfanget av ytringsfrihetsbeskyttelsen. Dette fremgår av Rt. 1981 s. 1305, hvor førstvoterende uttalte:

«Etter ordlyden i straffelovens § 135 a er det ikke noe ledd i gjerningsinnholdet at de påklagede uttalelser er uriktige, og det er heller ikke grunnlag for å innfortolke dette som et generelt straffbarhetsvilkår. Likevel vil holdbarheten av uttalelsene kunne være et moment i den helhetsvurdering som avgjør om bestemmelsen er overtrådt i det enkelte tilfelle». 61

Som utgangspunkt vil krenkende påstander om etniske grupperingers handlinger eller egenskaper være i strid med strl. § 135 a, men dersom påstandene dokumenteres, vil terskelen for hva som kan sies å være krenkende øke. F.eks. vil en påstand om at en etnisk gruppering i større grad enn andre utfører kriminelle handlinger være beskyttet av ytringsfriheten dersom påstanden dokumenteres i kriminalstatistikk, jf. uttalelsen i Rt. 1981 s. 1305 (Vivi Krogh). Ved vurderingen av ytringenes faktiske fundament vil det naturlig nok tillegges vekt hvor generelt formulerte ytringene er. Ytringer som hevder at alle personer innen en gruppe har negative egenskaper vil stå svakere enn ytringer som ikke på unødig vis generaliserer.

Er det etter gjennomgangen av kriteriene nevnt ovenfor tvil om ytringene er beskyttet av ytringsfriheten, viser Rt. 1981 s. 1305 (Vivi Krogh) at det skal legges vekt på om ytringene er enkeltstående, eller ledd i en mer omfattende kampanje. 62 I sistnevnte tilfelle skal det mindre til før ytringene rammes av strl. § 135 a.

Når det gjelder grensene for den journalistiske formidling av ellers ulovlige ytringer vises til kap. 11.2.2.4, sammenfatningen.

11.2.4 Befinner gjeldende rett seg innenfor det handlingsrom folkeretten gir norske myndigheter?

For å besvare dette spørsmål må man ta stilling til to underspørsmål: (1) går norsk rett langt nok i å forby rasediskriminerende ytringer, og (2) går norsk rett for langt i å forby rasediskriminerende ytringer.

11.2.4.1 Går norsk rett langt nok i å forby rasediskriminerende ytringer?

Som nevnt under kap. 11.2.2.2 pålegger SP art. 20 statene en plikt til å forby rasediskriminerende og hatefulle ytringer som oppfordrer til diskriminering, fiendtlige handlinger eller voldelige handlinger. Videre ble det fremhevet under kap. 11.2.2.2. at statene er forpliktet til å innføre « an appropriate sanction»mot ytringer som krenker SP art. 20 (2). Siden slike ytringer vil rammes av strl. § 135 a, og siden strl. § 135 a er straffesanksjonert, oppfyller Norge plikten etter SP art. 20.

Som nevnt under kap. 11.2.2.3 pålegger RDK fortolket på bakgrunn av ytringsfriheten, statene plikt til å innføre straffesanksjonerte forbud mot:

• ytringer som på krenkende vis gir uttrykk for ideer om rasehat,

• ytringer som oppfordrer til diskriminering, og

• ytringer som oppfordrer til vold mot bestemte raser eller etniske grupper.

Videre ble det der påpekt at staten neppe har plikt til å kriminalisere alle meningsytringer som gir uttrykk for ideer om rasemessig overlegenhet.

Som det fremgår av drøftelsen under kap. 11.2.3, særlig 11.2.3.3, rammer strl. § 135 a utvilsomt ytringer som oppfordrer til diskriminering og ytringer som oppfordrer til vold mot bestemte raser eller etniske grupper.

Strl. § 135 a vil også ramme ytringer som på krenkende vis gir uttrykk for ideer om rasehat. Som det fremgår av drøftelsene ovenfor kan statene formodentlig uten å krenke RDK stille krav om at ytringene må være av kvalifisert krenkende karakter, men ikke stille som straffbarhetsvilkår at rasehat faktisk inntraff som en konsekvens av ytringen. Som påvist følger det av Høyesteretts praksis at det ikke er noe vilkår for overtredelse av strl. § 135 a at ytringene påviselig har skadelige effekter. Strl. § 135 a tilfredsstiller derfor kravene etter RDK.

På denne bakgrunn er konklusjonen at strl. § 135 a, slik denne praktiseres av Høyesterett, går langt nok i å forby rasediskriminerende ytringer i forhold til Norges folkerettslige forpliktelser etter SP art. 20 og RDK. 63

11.2.4.2 Går norsk rett for langt i å forby rasediskriminerende ytringer?

Når det gjelder grensen mellom ytringsfriheten og rasediskriminering, er det i forhold til den originære ytrer forskjeller mellom de minstekrav som følger av på den ene side EMK art. 10 og SP art. 19 og på den annen side norsk rett. Fremstillingen ovenfor har vist at norsk rett innrømmer en mer omfattende ytringsfrihet for den som fremsetter diskriminerende ytringer, enn hva som kan utledes av rettspraksis under EMK art. 10 og SP art. 19. Mens rasediskriminerende ytringer i praksis ikke nyter noe vern etter EMK art. 10 eller SP art. 19, foretas det en reell innskrenkende tolking av strl. § 135 a av hensyn til ytringsfriheten i Grl. § 100.

Den innskrenkende tolking av strl. § 135 a av hensyn til Grl. § 100 leder til at bestemmelsen rammer ytringer som oppfordrer til diskriminerende handlinger, går inn for ekstreme integritetskrenkelser, tillegger de omtalte kvalifisert krenkende negative faktiske egenskaper, eller er ledd i en større rasediskriminerende kampanje. Diskriminerende meningsytringer som faller utenfor disse kategorier vil derimot være beskyttet av ytringsfriheten.

Ved journalistisk formidling av slike ytringer, er imidlertid minimumskravene etter EMK art. 10 langt mer intensive. Dette innebærer at det neppe er forskjeller mellom EMK art. 10 og øvrig norsk rett i forhold til lovligheten av slik formidling, jf. Høyesteretts uttalelser i Rt. 1997 s. 1821 (Kjuus).

Konklusjonen er m.a.o. at norsk rett ikke går for langt i å forby rasediskriminerende ytringer, og at det er mulig å skjerpe strl. § 135 a i forhold til den originære ytrer uten å krenke ytringsfrihetsvernet etter EMK art. 10 og SP art. 19.

11.2.5 Ytringsfrihetskommisjonens forslag til ny grunnlov § 100

Det er noe uklart om vedtagelsen av Ytringsfrihetskommisjonens forslag til Grl. § 100 medfører noen endring av forståelsen av strl. § 135 a slik denne er tolket og anvendt av Høyesterett.

Strl. § 135 a må avveies i forhold til andre og tredje ledd i Ytringsfrihetskommisjonens grunnlovsforslag.

Ytringsfrihetskommisjonen anbefaler en endring av strl. § 135 a, men det er tvilsomt om denne endring er nødvendig av hensyn til Ytringsfrihetskommisjonens forslag til Grl. § 100 andre ledd. Kommisjonen nøyer seg med å påpeke at strl. § 135 a bør endres « i lys av kommisjonens foreslåtte grunnlovsparagraf.» 64

Ytringsfrihetskommisjonen understreker at man ved grensedragningen mellom ytringsfrihet og rasediskriminerende ytringer må ta hensyn til ytringsfrihetens funksjon i det offentlige rom. Kommisjonen peker på at standpunkter luftes, renses og anstendiggjøres gjennom samtale og kritikk i dette rom. Videre heter det:

«For at offentligheten skal fungere på denne måten, må de diskriminerende holdninger komme til uttrykk, for det er først når de er uttrykt, at de kan bekjempes gjennom offentlig kritikk. I prinsippet er altså ytringsfrihet tenkt som et vern mot slike fenomener som diskriminering. I det større historiske perspektiv er det heller ikke tvilsomt at det i de åpne samfunn med høy grad av ytringsfrihet har vært mindre grad av diskriminering enn i de lukkede samfunn. Ytringsfrihet har i de fleste tilfeller fungert som et vern mot diskriminering, om enn ikke i alle tilfeller.» 65

Kommisjonen advarer mot at lovbestemmelser som unndrar rasistiske ytringer offentlig kritikk, kan føre til en større utbredelse av rasistiske holdninger, og går derfor inn for i første rekke å bekjempe diskriminerende holdninger gjennom offentligheten fremfor strafferettslige sanksjoner. 66 Dette særlig fordi Kommisjonen mener at offentligheten fungerer rimelig godt som korrigerende institusjon i forhold til rasediskriminerende holdninger eller diskriminering av homofile.

På denne bakgrunn anbefaler Ytringsfrihetskommisjonen en revisjon av strl. § 135 a. Kommisjonen går inn for en endring av den «noe tilfeldige oppramsing av forskjellige typer karakteristika» i bestemmelsen, og foreslår at bestemmelsen begrenses til « medfødte biologiske eller kulturelt nedarvede sosio-kulturelle karakteristika.» 67 En slik endring vil etter Ytringsfrihetskommisjonens oppfatning medføre at «trosbekjennelse» går ut. Kommisjonen begrunner denne endring i hensynet til fri og åpen religions- og kulturkritikk. En slik endring vil imidlertid neppe være i strid med SP art. 20 eller RDK.

Kommisjonen mener også at begrepet «ringeakt» er uheldig, siden det indikerer et krav om fravær av kritikk av personen eller personens handlinger og karakter. 68 Det fremgår imidlertid ikke at Ytringsfrihetskommisjonen mener at Kommisjonens forslag til Grl. § 100 andre ledd nødvendiggjør at dette ordet fjernes fra bestemmelsen.

Selv om man skulle være enig i Ytringsfrihetskommisjonens uttalelser om viktigheten av at også diskriminerende ytringer får luftet seg, slik at offentligheten får anledning til å fungere som korrektiv, er det usikkert om Kommisjonens endringsforslag er hensiktsmessig for å oppnå denne effekt. Det kan hevdes at man ved en eventuell revisjon av strl. § 135 a heller burde oppstille klarere og mer forutberegnelige kriterier mht. hvilke ytringer som rammes av bestemmelsen. I denne forbindelse kunne det være et alternativ å legge avgjørende vekt på sondringen mellom diskriminerende meningsytringer og oppfordringer til diskriminerende handlinger, slik at bestemmelsen primært rammer sistnevnte type ytringer. Alternativt kan vernet mot diskriminerende ytringer begrenses til å gjelde kvalifisert krenkende ytringer om en vernet gruppes egenskaper. På dette vis vil iallfall de rene meningsytringer falle utenfor strl. § 135 a. I forhold til den Høyesterettspraksis som er drøftet ovenfor ville det sistnevnte alternativ innebære at Hoaas-saken og Kjuus-saken hadde fått et annerledes resultat. Det kan hevdes at det «tap» det rettslige vernet mot rasediskriminering vil lide av en slik revisjon, vil oppveies av gevinsten ved å ha en rettsregel som er enklere å anvende for påtalemyndigheten, samt gevinsten ved bekjempelse av rasediskriminerende meningsytringer i det offentlige rom.

Forslagets tredje ledd er likelydende med nåværende Grl. § 100 tredje punktum. Ytringsfrihetskommisjonen gir følgende forklaring på hvilke ytringer som skal anses som « frimodige»:

«Med «frimodige ytringer» menes ytringer som det kan kreves både mot og uavhengighet for å framsette. I særlig grad siktes det til kritiske ytringer på tvers av den etablerte oppfatning eller på tvers av autoriteter. Det kan videre være et kjennetegn at ytreren subjektivt mener han eller hun taler for en god sak. Begrepet dekker også de mindre kontroversielle ytringer, men behovet for vern vil være størst for de kritiske – av noen uønskede – ytringer.

Frimodige ytringer omfatter i sin kjerne opposisjonelle ytringer i kontradiktorisk forstand. Begrepet dekker derimot ikke den kontrære ytring med umiddelbare straffbare handlinger og/eller andre lovløse tilstander som mål… ». 69

Ovennevnte uttalelse er ikke spesielt klargjørende. Det kan synes som om Ytringsfrihetskommisjonen mener at begrepene «kontradiktorisk» og «kontrære» skal avgjøre om en ytring er frimodig eller ikke. Ordenes språklige betydning gir imidlertid liten veiledning. «Kontrær» betyr motsatt, stridende mot eller til hinder, mens «kontradiktorisk» betyr motsigende eller i prosessrettslig betydning at alle parter skal komme til orde. Begrepene blir heller ikke forklart nærmere i kommentarene til bestemmelsen, og det er også sparsomt med veiledning andre steder i utredningen. Ovennevnte sitat kan tyde på at det avgjørende er om ytringen følger spillereglene for diskusjon innenfor demokratiets rammer: Så lenge ytringen er argumenterende, vil den være «frimodig», selv om dens innhold motsier de herskende politiske og moralske oppfatninger i samfunnet. Men dersom ytringen setter seg utenfor den demokratiske diskusjon ved å oppfordre til handlinger i strid med regler det demokratiske flertall har vedtatt, vil den ikke lenger være «frimodig». Problemet med en slik forståelse er at det absolutte vern etter forslagets tredje ledd da vil gå adskillig lengre enn det nåværende grunnlovsvern om ytringsfriheten. F.eks. ville det ikke være tvil om at ytringene i Kjuus-saken (Rt. 1997 s. 1821), Greenpeace-saken (Rt. 1985 s. 1421) og Gro-saken (Rt. 1979 s. 727) måtte anses som frimodige etter en slik vurdering. Videre vil det, dersom ovennevnte forståelse legges til grunn, ikke være rom for å sondre mellom meningsytringer og påstander om faktiske forhold. Dette vil innebære at nær sagt alle Høyesteretts fellende ærekrenkelsesdommer hvor ytringen omhandler saker av allmenn interesse, vil måtte anses i strid med tredje ledd i Ytringsfrihetskommisjonens grunnlovsforslag. Da Ytringsfrihetskommisjonens utredning ikke inneholder klare uttalelser om at begrepet «frimodig ytring» så drastisk har endret karakter fra nåværende Grl. § 100 tredje punktum, kan et slikt tolkingsresultat neppe forsvares.

Etter dette kan jeg vanskelig se at Ytringsfrihetskommisjonens utredning gir noen særlig veiledning til domstolene når de i praksis skal fastlegge hvilke ytringer som skal anses «Frimodige». Dersom det ikke fremkommer klargjørende uttalelser i prosessen frem mot vedtagelsen av ny Grl. § 100, 70 vil formodentlig domstolene fortolke begrepet på samme vis som tidligere praksis, hvilket innebærer at tredje ledd i Ytringsfrihetskommisjonens grunnlovsforslag ikke nødvendiggjør noen endring av strl. § 135 a. På denne bakgrunn synes konklusjonen å være at en eventuell vedtagelse av Ytringsfrihetskommisjonens forslag til ny Grl. § 100 ikke nødvendiggjør endringer av betydning av strl. § 135 a.

På den annen side må det antas at en eventuell ytterligere innsnevring av ytringsfriheten gjennom en skjerpelse av strl. § 135 a vil være vanskelig dersom Ytringsfrihetskommisjonens grunnlovsforslag vedtas. En slik konflikt mellom en revidert strl. § 135 a og ny Grl. § 100 kan unngås ved at Stortinget i forbindelse med vedtagelsen av den nye grunnlovsbestemmelsen presiserer at en slik skjerpelse av strl. § 135 a er grunnlovsmessig.

11.2.6 Sammenfatning

Strl. § 135 a, slik denne er praktisert av Høyesterett, ligger innenfor det handlingsrom som folkeretten overlater til norske myndigheter. Det vil være mulig å skjerpe strl. § 135 a uten at ytringsfriheten etter EMK art. 10 eller SP art. 19 krenkes. På den annen side vil en modifisering av strl. § 135 a i samsvar med Ytringsfrihetskommisjonens anbefalinger neppe innebære noen krenkelse av Norges plikt til å forby rasediskriminerende ytringer etter SP art. 20 eller RDK.

En vedtagelse av Ytringsfrihetskommisjonens forslag til ny Grl. § 100 vil neppe innebære endringer av betydning for forståelsen av strl. § 135 a. Men en skjerpelse av strl. § 135 a vil kunne få problemer med å stå seg i forhold til den nye grunnlovsbestemmelsen med mindre Stortinget i forbindelse med en eventuell vedtagelse av ny Grl. § 100 uttrykkelig presiserer at en slik skjerpelse er grunnlovsmessig.

11.3 Forslag til endringer i straffeloven § 135 a

11.3.1 Innledning

Lovutvalget skal ifølge mandatet utrede et utkast til ny lov mot etnisk diskriminering, og samtidig «utrede hvordan lovbeskyttelsen mot etnisk diskriminering kan styrkes» på mer generelt grunnlag. Herunder har utvalget vurdert endringer i bestående lovverk som inneholder et vern mot etnisk diskriminering, blant annet straffeloven.

Ved brev fra Kommunal- og regionaldepartementet til utvalget, datert 2. mai 2001, ble det gitt følgende presisering til mandatet:

«Utvalget har fått oversendt rapport om forbud mot rasistiske organisasjoner, ytringer og demonstrasjoner i Sverige og Tyskland fra en studiegruppe nedsatt av Justisdepartementet. Rapporten ble avgitt til justisministeren 9. mars 2001. Rapporten, som inneholder forslag til endringer i straffelovens § 135 a, er sendt på en bred høring til de berørte parter med en høringsfrist til 16. juni 2001. Justisdepartementet tar så sikte på å fremme forslag til endring i straffelovens § 135 a for Stortinget. Utvalget vil få oversendt det endelige forslaget til endringer i straffeloven til orientering så snart det foreligger.»

Justisdepartementet har ikke lagt fram forslag til endring i straffeloven § 135 a, men etter det utvalget har fått opplyst, vil Justisdepartementets endringsforslag, når det foreligger, være knyttet til bruk av rasistiske symboler. Utvalget har, i tråd med disse forutsetninger, tatt til etterretning at Justisdepartementet senere vil kunne foreslå endringer i § 135 a. Utvalget vil i den forbindelse bemerke at det forslag utvalget fremmer i kap. 11.3.2 på samme vis som dagens § 135 a også vil omfatte symbolbruk.

11.3.2 Utvidelse av virkeområdet

Straffeloven § 135 a gir den sentrale strafferettslige sanksjon mot rasistiske ytringer i norsk rett. Første ledd i bestemmelsen lyder slik:

«Med bøter eller fengsel inntil 2 år straffes den som ved uttalelse eller annen meddelelse som framsettes offentlig eller på annen måte spres blant allmennheten, truer, forhåner eller utsetter for hat, forfølgelse eller ringeakt en person eller en gruppe av personer på grunn av deres trosbekjennelse, rase, hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse. Tilsvarende gjelder slike krenkelser overfor en person eller en gruppe på grunn av deres homofile legning, leveform eller orientering.»

Av annet ledd fremgår det at medvirkning straffes på samme måte.

Utvalget finner ikke grunnlag for å foreslå endringer i loven når det gjelder måten rasistiske holdninger kommer til uttrykk på. Hva som ligger i «uttalelse» er enkelt forståelig, og innholdet av «meddelelse» er nærmere presisert i praksis. Ifølge Rt. 1994 s. 768 er det «ikke tvilsomt at bestemmelsen også rammer realakter eller handlinger» når disse gir uttrykk for rasistiske budskap. Særlig klart er dette når handlingen blir kombinert med skrevne ord. I den nevnte dommen fant Høyesterett at skadeverk og brenning av et kors klart falt inn under begrepet «meddelelse» i § 135 a, særlig under henvisning til at siktede også hadde skrevet «pakkis» og «KKK» med kritt på veggen til fornærmedes forretning.

Heller ikke den alminnelige strafferammen ser utvalget grunn til å foreta endringer i. Denne bør fortsatt være to år. I tilfeller av samvirke til å utbre rasistiske ytringer eller ved organisert rasistisk virksomhet som ellers faller inn under gjerningsbeskrivelsen i § 135 a får imidlertid ytringene eller meddelelsene en så vidt alvorlig karakter at strafferammen bør vurderes forhøyet. Utvalget foreslår derfor at strafferammen for brudd mot § 135 a heves fra to til tre år i disse tilfellene.

I utkastet til ny lov mot etnisk diskriminering § 21 foreslår utvalget at den som ved samvirke med andre eller ved organisert rasistisk virksomhet tilskynder eller medvirker til brudd på diskrimineringsloven § 3 eller straffeloven § 135 a straffes med bøter eller med fengsel i inntil 3 år. Bakgrunnen og begrunnelsen for denne regelen er nærmere omtalt i kap. 12.

I visse henseender er § 135 a etter utvalgets syn uheldig formet, og bør vurderes endret.

For straff kreves det etter gjeldende rett at uttalelsen eller meddelelsen «framsettes offentlig eller på annen måte spres blant allmennheten». Denne del av bestemmelsen innebærer at en rekke klare rasistiske ytringer som «truer, forhåner eller utsetter for hat, forfølgelse eller ringeakt», og dermed har potensielt krenkende virkninger av kvalifisert art, ikke rammes av loven. Straff kan kun idømmes der meddelelsen er fremsatt offentlig, eller er spredt blant «allmennheten». Andre ytringer faller utenfor virkeområdet for § 135 a.

Straffeloven § 7 nr. 2 bestemmer at en handling er forøvet offentlig når den er

«forøvet ved Udgivelse af trykt Skrift eller i Overvær af et større Antal Personer eller under saadanne Omstændigheder, at den let kunde iagttages fra et offentligt Sted og er iagttaget af nogen der eller i Nærheden værende.»

Med hensyn til kriteriet større antall personer har Høyesterett oppfattet 15-20 personer som tilstrekkelig (Rt. 1980 s. 48), mens seks personer i et annet tilfelle ikke var nok (Rt. 1995 s. 304).

Siste del av bestemmelsen gir tilsynelatende en mindre streng norm for de tilfeller der handlingen har tilknytning til et offentlig sted. Men også denne del er blitt tolket strengt, nettopp i en sak om forhånelse på etnisk grunnlag, i herredsrettens dom i den såkalte Beheim Karlsen-saken. 71 På s. 20 i dommen gir retten uttrykk for følgende lovforståelse:

«Retten kan ikkje vere samd med aktor i at det er nok at ein person på ein offentleg stad høyrer ei rasistisk ytring til at § 135 a kan gjerast gjeldande. Det må då i det minste liggje føre prov for at det var gjerningspersonen sin vilje at ytringa skulle verte spreidd vidare, noko som ikkje er tilfellet her. Det er ikkje tvil om at Henriksen si ytring var rasistisk motivert, men i høve til strl. § 135a er det ikkje avgjerande.»

På s. 8 i dommen oppstiller retten det samme kravet, om at «det var [siktedes] vilje at dei rasistiske utsegnene skulle kome ut til ålmenta».

Saken ble påanket, men Gulating lagmannsrett fant det klart at påtalemyndighetens anke ikke kunne føre fram slik at anken ikke ble fremmet. Straffeloven § 135 a synes dermed å være tolket på samme måte av lagmannsretten som av herredsretten.

To problemstillinger knytter seg til denne tolkingen av § 135 a. For det første synes rekkevidden av straffebestemmelsen å være uklar, og det er etter utvalgets syn nødvendig å endre loven for å unngå unødig tolkningstvil. For det annet har det etter Beheim Karlsen-dommen oppstått et problem knyttet til skyldkravet: Spørsmålet er om det skal kreves bevis for at siktede positivt ønsker eller vil at ytringen skal spres videre, altså en spredningshensikt. Det er etter utvalgets syn tvilsomt om denne tolkningen av § 135 a er korrekt. Men også i denne sammenheng bør loven dermed for sikkerhets skyld klargjøres, slik at straffebudet effektiviseres i forhold til den lovtolkning som er lagt til grunn i Beheim Karlsen-dommen.

De to forholdene – knyttet til lovens rekkevidde og spredningshensikten – må ses i nær sammenheng. Utvalget vil foreslå en endring i loven, slik at § 135 a i tillegg til å ramme de ytringer som omfattes av bestemmelsen i dag også vil ramme ytringer som ikke blir fremsatt offentlig eller på annen måte spres blant allmennheten. Dermed vil også et mulig hensiktskrav bortfalle.

Begrunnelsen for endringen ligger som nevnt delvis i at § 135 a bør gjøres mer effektiv. Videre er det etter utvalgets oppfatning rimelig å utvide virkeområdet for bestemmelsen, slik at flere tilfeller der noen «truer, forhåner eller utsetter for hat, forfølgelse eller ringeakt» blir rammet av loven. Dette er ytringer som ifølge Høyestereretts praksis har potensielt krenkende virkninger av kvalifisert art. Utvalget kan ikke se at stedet der slike ytringer blir fremsatt på bør få avgjørende betydning for straffbarheten, når de først er så grove som det ifølge praksis kreves etter loven. Inntrer virkningene, vil de kunne slå like hardt imot offeret i private som i offentlige forhold. Grove rasistiske verbale angrep på en privat sammenkomst med 5-6 tilstedeværende vil eksempelvis kunne oppfattes like truende som utsagn som fremsettes på en offentlig plass eller i nærvær av en større gruppe. Forutsetningen her er at en eller flere av de tilstedeværende rammes av utsagnene.

Utvalget legger herunder vekt på at § 135 a blant annet innebærer en markering fra lovgiverens side av at rasistiske ytringer med slike kvalifisert krenkende virkninger ikke er akseptable. Når loven i slike grove tilfeller som Beheim Karlsen-saken ikke kommer til anvendelse, kan det være vanskelig å forstå og dessuten svekke oppfatningen om at kvalifiserte former for rasisme er uakseptabelt. Dette er uheldig, og gir et selvstendig argument for å endre loven.

Straffeloven § 135 a har vært diskutert i andre sammenhenger, herunder av Ytringsfrihetskommisjonen i utredningen «Ytringsfrihed bør finde Sted» (NOU 1999: 27). Kommisjonen tar til orde for å skjerpe kriteriene for å ilegge straff, blant annet under henvisning til at det ikke er noen grunn til at Norge, «med en rimelig våken offentlighet, skulle gå lenger i retning av strafferettslige sanksjoner ved diskriminerende ytringer enn det som er et alment godtatt internasjonalt minimum» (s. 154).

Et hovedargument for denne løsningen, som har nær tilknytning til ytringsfriheten, er at rasistiske holdninger vil kunne «vokse i det stille» dersom det oppstilles forbud mot slike ytringer. Argumentet har ofte vært fremført, men da stort sett på generelt og teoretisk grunnlag. Såvidt utvalget kjenner til foreligger det ikke empirisk materiale som underbygger påstanden.

Uansett er det ikke klart at det generelt vil oppstå en vekst i rasistisk virksomhet dersom lovens innhold opprettholdes eller skjerpes. Det fremstår således ikke som klart at rasismen vil kunne få bredere tilslutning dersom grove rasistiske ytringer er straffbelagt enn om de ikke er det; tvert imot synes mye å tale for at utbredelsen av holdningene ikke vil kunne få like bred tilslutning som om ytringene fremsettes åpent, pga. at de ikke får fritt omløp i offentligheten. På dette punkt synes det vanskelig å akseptere Ytringsfrihetskommisjonens tese om at «lovbestemmelse som begrenser ytringer i det offentlige rom, kan, ved å unndra de rasistiske ytringer den offentlige kritikk, virke i retning av en større utbredelse av rasistiske holdninger» (s. 152, utvalgets utheving).

Kommisjonen mener også at den enkeltes rasistiske holdninger vil kunne bli sterkere, og at potensielle rasistiske grupper i samfunnet kan vokse seg sterkere dersom man hadde (strengere) straff som reaksjon mot rasistiske ytringer. Lovutvalget mener imidlertid at det generelt sett er vanskelig å underbygge en slik tese. Dels er det tvilsomt om lovgivningen har en slik effekt, dels tar argumentet ikke hensyn til den positive effekt straff vil kunne innebære i disse tilfellene. Om straffen fører til mindre (synlig) rasisme og færre ytringer overfor folk med et annet etnisk opphav, har loven en positiv avskrekkende effekt. Det synes vanskelig – uten mer enn teoretiske muligheter som belegg – å vektlegge faren for holdningsskapning i det skjulte tyngre enn den mulige avskrekkingsvirkningen.

Dette knytter seg nært til Kommisjonens dypere begrunnelse for å styrke ytringsfrihetstanken, blant annet at friheten til å ytre seg i det offentlige rom «fører til utluftning, renselse og anstendiggjøring av standpunkter gjennom samtale og kritikk». For at dette skal fungere «må de diskriminerende holdninger komme til uttrykk, for det er først når de er uttrykt, at de kan bekjempes gjennom offentlig kritikk». I prinsippet er da «ytringsfrihet tenkt som et vern mot slike fenomener som diskriminering», jf. s. 151.

Utvalget er enig i at den offentlige debatt om etnisk diskriminering er svært viktig. Som argument mot dagens lovgivning og en endring som antydet av utvalget, er det likevel ikke sterkt. Erfaringen under straffeloven § 135 a er at de rasistiske ytringer kommer til overflaten i mer enn tilstrekkelig grad til at spørsmålet kontinuerlig står på dagsorden. Det viser seg også i meget alvorlige straffesaker, som den nevnte Beheim Karlsen-saken. Loven har heller ikke virket undertrykkende i forhold til åpne appeller med ren nazistisk og svært grov rasistisk propaganda, jf. eksempelvis Borgarting lagmannsretts dom av 21. september 2001 i straffesak nr. 01-01427 M/01 og Asker og Bærum tingretts dom av 22. april 2002 i sak nr. 02-136M («Vigrid-dommen«). Dagens straffelov kan altså neppe sies å utgjøre et hinder mot den offentlige meningsbryting. Den justering av loven utvalget går inn for, vil ikke utgjøre noen forandring på dette punkt.

Ytringsfriheten er videre i seg selv ikke et tilstrekkelig «vern mot slike fenomener som diskriminering». Skal man få en oppdragende effekt av fri meningsutveksling forutsetter det blant annet at holdninger lar seg påvirke gjennom det talte og skrevne ord. I forhold til enkelte av de miljøer der rasismen trives vil dette ofte være mer en ideell enn en realistisk forutsetning. Man kan ikke bygge på en forutsetning om at personer og miljøer som bekjenner seg som rasister eller som har rasistiske holdninger vil søke saklig informasjon, langt mindre på at de er mottakelige for slik informasjon.

Utvalget finner altså at de hensyn som taler for en justering av § 135 a veier tyngre enn innvendingene, herunder tyngre enn det grunnlag Ytringsfrihetskommisjonen har anført for en oppmykning av denne bestemmelsen.

Utvalget foreslår derfor at adgangen til å idømme straff for rasistiske ytringer utvides i flere retninger.

Ifølge forslaget til ny § 135 a vil det være tilstrekkelig at uttalelsen eller meddelelsen er skjedd i andres nærvær, altså slik at også andre enn gjerningsmannen og (de) fornærmede er til stede. Dette vil si at også ytringer som ikke fremsettes offentlig, og som ikke spres blant allmennheten vil rammes av § 135 a, om de først har potensielle virkninger av kvalifisert karakter. Det vil være tilstrekkelig at et mindre antall personer er til stede. Rene topartsforhold vil ikke være regulert av forslaget. Der As diskriminerende ytringer kun skjer overfor B, vil B på den annen side kunne anmelde A for ærekrenkelse etter strl. §§ 246 og 247. Etter omstendighetene vil for øvrig § 135 a og §§ 246–247 kunne anvendes i konkurrens.

Dette fører også til at det krav som synes å være lagt til grunn i Beheim Karlsen-saken om at siktede positivt må ha hatt til hensikt at ytringen skal spres offentlig, ikke vil være anvendelig.

Utkastet tar altså sikte på en utvidelse av virkeområdet for regelen. Utvalget understreker imidlertid at § 135 a, til tross for denne utvidelsen, vil måtte tolkes i lys av den situasjon ytringene faller, spesielt i forhold til ytringsfriheten. Herunder må det fremdeles utvises forsiktighet med å idømme straff for de rent politiske meningsytringer.

Som påvist i kap. 11.2.4 er rammene for anvendelsen av bestemmelsen relativt strenge, herunder slik at en ytring må ha potensielt krenkende virkninger av kvalifisert art for å komme til anvendelse. Høyesterett har kommet fram til rammene for hvilke krenkelser som er straffbare særlig under henvisning til at Grunnloven § 100 må brukes som bakgrunn og ledetråd. Den balanse mellom ytringsfriheten og vernet mot rasistiske ytringer som er utviklet i høyesterettspraksis fram til og med Kjuus-kjennelsen (Rt. 1997 s.1821), er etter utvalgets syn velgrunnet. Utvalget vil fremheve at Høyesterett i plenum i den nevnte kjennelsen fra 1997 trekker rasediskrimineringskonvensjonen aktivt med i vurderingen av hvilket vern som følger av § 135 a.

På dette grunnlag ønsker ikke utvalget å foreslå endringer i bestemmelsens kriterier «truer, forhåner eller utsetter for hat, forfølgelse eller ringeakt», med ett unntak. Dagens lov hjemler straff først når en uttalelse eller meddelelse «utsetter for» hat, forfølgelse eller ringeakt. Straff er altså betinget av at noen rent faktisk utsettes for hat, forfølgelse eller ringeakt overfor en person eller en gruppe av personer. Straffverdigheten vil imidlertid kunne være like klar om gjerningsmannen med forsett eller grovt uaktsomt har fremmet hat, forfølgelse eller ringeakt, selv om dette ikke har gitt seg utslag i at en bestemt person er blitt utsatt for diskrimineringen. Begrepet «fremmet» favner med andre ord videre enn «utsetter for», samtidig som kriteriet fremmer fullt ut omfatter «utsetter for». Virkeområdet for § 135 a blir dermed utvidet, uten at utkastet kan leses slik at det i noen del blir innskrenket i forhold til det virkeområdet bestemmelsen har i dag.

I tråd med utvalgets ordbruk i forslaget til lov mot etnisk diskriminering, foreslås at «trosbekjennelse», som er et begrep med begrenset rekkevidde, erstattes med «religion». Videre foreslår utvalget at diskrimineringsgrunnlaget «rase» blir fjernet fra loven, ettersom det er et belastet begrep som bør unngås i lovgivningen. 72 Utvalget understreker at rekkevidden av § 135 a ikke blir berørt av disse endringene – rasebegrepet er for øvrig i sin helhet omfavnet av det videre begrep etnisk opprinnelse, og det innebærer ingen forandring at det tas ut.

11.3.3 Skyldkravet

Skyldkravet for å ilegge straff etter § 135 a er forsett, jf. strl. § 40. Riksadvokaten har i en høringsuttalelse til Justisdepartementet datert 4. juli 2001 gitt uttrykk for at § 135 a er uheldig formet:

«Siktemålet med straffeloven § 135 a er å beskytte personer og grupper mot å bli utsatt for ringeakt og trusler p.g.a. deres etniske opprinnelse eller tilhørighet, og ikke å sensurere meningene til den som ytrer seg. Forsettskravet i straffeloven § 135 a leder imidlertid til at oppmerksomheten i ikke liten grad må konsentreres om hva gjerningsmannen har ment å gi uttrykk for (selv om dette rettslig sett ikke er avgjørende for om det kan foreligge forsett). Når en kommer utenfor de helt klare utsagn eller symboler, kan det i blant være vanskelig å føre tilstrekkelig bevis for et slikt ‘rasistisk motiv’.»

Derfor, og dessuten fordi håndhevingen av § 135 a bør gjøres enklere generelt sett, foreslår Riksadvokaten å endre skyldkravet, slik at loven også rammer de grovt uaktsomme tilfeller.

Lovutvalget er enig med Riksadvokaten i at dagens bestemmelse har et for strengt skyldkrav. Utvalget viser igjen til Indre Sogn herredsretts dom i Beheim Karlsen-saken, der det fremgår at retten har lagt et strengt skyldkrav til grunn, nærmest slik at det må foreligge hensikt, også i forhold til spredningen av de rasistiske utsagn. En slik tolking av dagens bestemmelse gjør det meget vanskelig å fastslå skyld i denne type saker. Selv i saker der det er helt klart at det er fremsatt rasistiske ytringer og at disse er egnet til å true, forhåne etc., vil en gjerningsmann kunne slippe straff på grunn av et slikt «forsterket» forsettskrav, til tross for at det er sterkt sannsynlig at han ønsket å ramme fornærmede slik som beskrevet i paragrafen.

Utvalget finner derfor at både den som forsettlig og grovt uaktsomt ytrer seg slik at det oppstår slike følger som nevnt i bestemmelsen, skal kunne straffes.

Skyldkravet i utvalgets forslag er altså noe dempet i forhold til dagens lov. Utvalget vil imidlertid understreke at også grov uaktsomhet er et strengt skyldkrav – det er eksempelvis ikke tilstrekkelig at gjerningsmannen burde ha innsett at slike virkninger kunne inntre; han må ha forstått dette.

Selv om skyldkravet ikke blir svært vesentlig dempet, vil endringen av skyldkravet kunne ha atskillig å si i praksis. Det er i dag vanskelig å oppstille bevis for at gjerningsmannen har uttalt eller meddelt seg slik at han også har akseptert følgen av uttalelsen slik § 135 a beskriver denne følgen, mens domstolen i vurderingen av om gjerningsmannen «må forstå» at uttalelsen har slike følger kan bygge på et mindre abstrakt og mer objektivt grunnlag.

Sett i sammenheng med de andre forslagene utvalget fremmer, vil endringen av skyldkravet kunne innebære at § 135 a gir et mer effektivt vern mot etnisk diskriminering enn dagens lov.

11.3.4 Utvalgets forslag

Etter dette foreslår utvalget at straffeloven § 135 a første ledd første punktum blir endret, slik:

«Den som forsettlig eller grovt uaktsomt ved uttalelse eller annen meddelelse i andres nærvær truer eller forhåner noen, eller fremmer hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres religion, hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, straffes med bøter eller fengsel inntil 2 år, eller begge deler.»

11.3.5 Symbolbruk

Justisdepartementet nedsatte i 2001 en studiegruppe som skulle vurdere ulike former for endringer i lovgivningen om rasistiske organisasjoner. 73 Studiegruppen avga sin rapport til justisministeren 9. mars 2001. 74 Blant de problemstillinger gruppen utredet, var om symbolbruk uttrykkelig bør fremstå som straffbart i straffeloven § 135 a.

Flertallet i studiegruppen gikk inn for å endre strl. § 135 a, ut fra det hovedsynspunkt at «det reelle vernet mot hets og trakassering ikke fungerer tilfredsstillende i Norge i dag». Forslaget til den nye lovtekst er følgende:

«Den som offentlig ytrer seg på en måte som viser ringeakt, herunder ved bruk av rasistiske symboler og kjennetegn, for en person eller gruppe av personer på grunn av deres religion, rase, hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse, straffes med bøter eller fengsel inntil 1 år.

Bestemmelsen omfatter også spredning av materiale som viser slik ringeakt.»

Utkastet har vært ute til en bred høring. Mange høringsinstanser har gitt støtte til forlaget, mens andre har uttrykt skepsis mot en slik utvidelse.

Justisdepartementet arbeider med en odelstingsproposisjon knyttet til spørsmålene om symbolbruk, parallelt med utvalgets mer omfattende arbeid om § 135 a. Utvalget tar dette til etterretning.

Utvalget understreker at symbolbruk allerede i dag vil kunne rammes av § 135 a, som ikke bare omfatter rene ytringer, men også meddelelser. I rettspraksis er det slått fast at symbolbruk vil kunne utgjøre en meddelelse i lovens forstand, jf. Rt. 1994 s. 768, der blant annet brenning av et kors ble ansett omfattet av meddelelsesalternativet i § 135 a.

Utvalget har også ved utkastet til ny lovtekst i kapittel 11.3.2 ovenfor ment å favne om symbolbruk, dvs. anvendelse av symboler som på grunn av disses signalvirkning utad må anses for å være en meddelelse. Anvendelse av hakekors eller andre nazistiske symboler vil etter omstendighetene kunne oppfattes som en meddelelse ifølge § 135 a. Meddelelsesbegrepet i utvalgets forslag må altså underkastes en vid fortolkning i denne retning.

11.3.6 Det stedlige virkeområdet for bestemmelsen

Straffeloven § 12 gir regler om lovens geografiske virkeområde. I første ledd nr. 3 og 4 oppregnes de tilfeller der lovbrudd i utlandet kan straffes etter den norske straffelov. Bestemmelsene regner opp de paragrafer det kan straffes etter. Straffeloven § 135 a er ikke med i denne oppregningen, og brudd mot denne i utlandet er dermed i utgangspunktet ikke straffbare i Norge.

Utvalget har vurdert om § 135 a bør føyes til i oppregningen i strl. § 12 første ledd nr. 3 som angår handlinger som er foretatt i utlandet av norsk statsborger eller noen i Norge hjemmehørende person, men har kommet til at bevisvurderingsspørsmål osv. i slike saker vil gjøre det vanskelig å praktisere ordningen. Handlinger begått av nordmenn i utlandet vil dermed i utgangspunktet måtte straffes etter gjeldende rett i det land der handlingen er begått.

Utvalget vil imidlertid peke på at § 12 siste ledd gjelder på vanlig måte, også for brudd på § 135 a. Handlingen vil med andre ord bli betraktet som foretatt også i Norge, dersom virkningen av overtredelsen (også) inntrer her i landet. Innhold i aviser, fjernsynssendinger osv. som blir laget i utlandet, men som leses og ses i Norge, vil etter omstendighetene kunne rammes.

Videre vil rasistiske ytringer og meddelelser over Internett kunne rammes av § 135 a, jf. § 12 siste ledd. Se eksempelvis Salten herredsretts dom 7. juli 2000, som angikk pornografi som ble gjort tilgjengelig på Internett fra en utenlandsk server (RG 2001 s. 219, blant annet på s. 225). Gjerningsmannen ble dømt etter straffelovens bestemmelser om utukt, blant annet fordi virkningen av den straffbare handling var inntrådt i riket etter strl. § 12 i.f. Rasistisk propaganda mv. som gjøres tilgjengelig fra servere i utlandet vil på samme måte rammes av straffeloven § 135 a.

11.4 Straffeloven § 349 a

Straffeloven § 349 a ble tilføyet ved lov 5. juni 1970 nr. 34, samtidig med tilføyelsen av § 135 a. Bestemmelsen lyder slik:

«Med bøter eller fengsel inntil 6 måneder straffes den som i ervervsmessig eller liknende virksomhet, på grunn av en persons trosbekjennelse, rase, hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse nekter ham varer eller tjenester på de vilkår som gjelder for andre. På samme måte straffes den som i slik virksomhet nekter en person varer eller tjenester som nevnt på grunn av hans homofile legning, leveform eller orientering.

På samme måte straffes den som av slik grunn som nevnt i første ledd, nekter en person adgang til offentlig forestilling eller oppvisning eller annen offentlig sammenkomst på de vilkår som gjelder for andre.

På samme vis straffes også den som tilskynder eller på annen måte medvirker til en handling som nevnt i første eller annet ledd.»

Denne bestemmelsen har meget sjelden kommet til anvendelse i praksis. Det er også vanskelig å nå fram med påstand om brudd mot bestemmelsen, jf. forsåvidt Rt. 1999 s. 1012 (boligformidlingskjennelsen), som er nærmere referert i kap. 5.5.3. Slike tilfeller vil rammes av utvalgets forslag til ny lov mot etnisk diskriminering. For øvrig vil gjerningsbeskrivelsen i § 349 a (skjønt ikke reaksjonsformen) dekkes helt av utkastet til lov mot etnisk diskriminering.

Utvalget har av disse grunner vurdert om de deler av bestemmelsen som kun knytter seg til etnisitet bør utgå, dvs. kriteriene rase, hudfarge og etnisk opprinnelse.

Utvalget har blitt stående ved at det kan være behov for en strafferettslig sikkerhetsventil ved siden av de sivilrettslige reaksjoner som er foreslått i lov mot etnisk diskriminering, og tilrår at straffeloven § 349 a blir stående innholdsmessig uendret. Bestemmelsen har en viss selvstendig betydning, jf. blant annet Oslo byretts dom 19. april 2001 i sak 00-09727 M/28, der et utested ble dømt til kr. 30.000 i bot for et tilfelle av utestedsdiskriminering.

På samme måte som for § 135 a foreslår imidlertid utvalget en justering av ordlyden i første ledd, slik at «trosbekjennelse» endres til «religion», og slik at «rase» utgår fra oppregningen. Det vises til kap. 11.3.2. for den nærmere begrunnelsen for endringen.

11.5 Straffeskjerping ved rasistisk motivering

I en del tilfeller gir straffeloven anvisning på at rasistisk motivering skal virke skjerpende, slik at straffutmålingen blir strengere om handlingen er utført med rasistisk motivering enn i andre tilfeller, jf. straffeloven §§ 232 siste punktum, 222, 227 og 292 annet ledd (se også oversikten over bruken i rettspraksis av disse straffskjerpingsbestemmelsene i kap. 5.5.4). Utvalget har vurdert om det bør innføres en generell hjemmel om straffeskjerping ved rasistisk motivering, som dekker alle straffbare forhold.

Utvalget har kommet til at det vil være vanskelig å forme en slik generell bestemmelse for alle straffbare forhold. For det første er det problematisk å formulere en generell norm som er tilpasset alle typer lovbrudd – fra vold og hærverk til ærekrenkelser. For det annet er det ikke innlysende at rasistisk motivering i alle tilfeller bør virke straffeskjerpende. I enkelte sakstyper vil motiveringen eksempelvis kunne være å forhåne eller ærekrenke en person. Om motiveringen i ærekrenkelsessaker er rasistisk eller har et annet grunnlag, bør neppe få automatisk betydning for straffutmålingen, i motsetning til når handlingen i tillegg til å være straffbar etter de alminnelige regler også er rasistisk motivert, som i volds- eller skadeverksaker.

Hvorvidt rasistisk motivering bør virke straffeskjerpende bør vurderes fra sakstype til sakstype. Utvalget har ikke innenfor sine rammer hatt kapasitet til å gå gjennom hele det strafferettslige regelverk for å vurdere hvorvidt det bør innføres ytterligere særregler om straffeskjerping ved rasistisk motivering enn de som foreligger i dag.

Dette betyr selvsagt ikke at rasistisk motivering ikke har betydning for straffutmålingen også utenfor de direkte regulerte tilfellene. Slik motivering vil ofte måtte få innvirkning på utmålingen i medhold av de alminnelige prinsipper for straffutmålingen i norsk rett.