NOU 2002: 18

Rett til rett— En vurdering av konkurranseforholdene i markedet for juridiske tjenester

Til innholdsfortegnelse

Del 3
Gjeldende rett

5 Historikk

5.1 Utviklingen frem til 1991

I dette kapittelet gis en kort oversikt over utviklingen av reglene for rettshjelpsvirksomhet som har funnet sted i Norge. Oversikten er i hovedsak basert på Harald Halvorsens fremstilling i boka «Advokatvirksomhet».

Det har fra gammelt av eksistert ordninger som skal ivareta befolkningens behov for bistand til den som ikke har lovkyndighet nok til selv å føre saker. På 1500-tallet skjedde det en profesjonalisering av juridisk bistandsvirksomhet. I 1522 ga Christian II en bestemmelse om bruk av prosessfullmektig for den som «ei selv kan Tale for Rette fremføre» og påbød at hver kjøpstad skulle ha to eller tre faste talsmenn til å føre slike saker. Med profesjonaliseringen fulgte også en monopolisering av juridisk bistandsvirksomhet.

På 1600-tallet ble det gjort innskrenkninger i adgangen til å benytte hjelpere ved opptreden for domstolene, ved at såkalte prokuratorer fikk enerett til å opptre under rettergang. Fra 1736 kreves det juridisk embetseksamen for å virke som prokurator. I 1848 ble betegnelsen prokurator erstattet med sakfører. Etter hvert ble adgangen til å opptre under rettergang forbeholdt advokater. Opprettelsen av dette såkalte «rettergangsmonopolet» for advokater ble begrunnet med hensynet til publikum og domstolene.

Først ved lov av 21. juni 1913 om inkasso-, auksjons- og rettshjelpsvirksomhet, ble det gjort enkelte innskrenkninger i adgangen til å benytte hjelpere i rettslige spørsmål utenfor rettergang. Begrensningene var begrunnet i hensynet til at det offentlige, gjennom bevillingsmyndigheten, skulle kunne føre kontroll med at det rettssøkende publikum fikk kvalifisert juridisk bistand.

Ved lov om Inkasso-, auksjons- og rettshjelpsvirksomhet av 1. februar 1936 nr. 3 ble adgangen for andre enn advokater til å drive rettshjelpsvirksomhet ytterligere innskrenket. Dermed var det såkalte «rettsrådsmonopolet» for advokater etablert. I forarbeidene til loven, Ot.prp nr. 29 for 1935, s. 12, ble det om dette uttalt:

«For det publikum som trenger rettshjelp er det åpenbart det beste at de personer som driver rettshjelpsvirksomhet har kvalifisert seg for sitt fag ved å erverve juridisk utdannelse. En adgang for andre personer til å gjøre seg en næring av å yte rettshjelp, kan bare forsvares når det frembyr sig vanskeligheter for det rettssøkende publikum ved å få hjelp av jurister. Slik forholdene har utviklet seg etter 1913, eksisterer det ikke lenger vanskeligheter i den henseende som gjør det berettighet å opprettholde den gamle ordning med formannskapsautoriserte profesjonelle rettshjelpere.»

I 1961 ble det innført en ordning med fri rettshjelp, som skulle bidra til at ubemidlede fikk tilgang til juridiske tjenester. Gjeldende lov om fri rettshjelp av 13. juni 1980 nr. 35 trådte i kraft i 1981.

I 1970 innførte de fleste forsikringsselskapene en rettshjelpsforsikring som obligatorisk del av flere kombinerte villa-, landbruk- og hjemforsikringer. Også for bil- og lystbåtforsikring ble det innført rettshjelpsforsikring.

5.2 Revisjonen av advokatlovgivningen i 1991

I 1991 ble advokatlovgivningen revidert, og fikk den utformingen regelverket i all hovedsak har i dag. Reglene er plassert i domstolloven kapittel 11. Inntil revisjonen hadde advokatene som nevnt i en viss utstrekning hatt en enerett til å drive med ervervsmessig rettshjelpsvirksomhet.

I 1991 ble det såkalte rettsrådsmonopolet for advokater lempet. Jurister uten advokatbevilling fikk på visse vilkår adgang til å drive rettshjelpsvirksomhet. Samtidig fikk andre yrkesutøvere utvidet adgang til å yte juridisk rådgivning innenfor avgrensede rettsområder, hvor de har tilfredsstillende juridisk utdannelse. Videre ble den eksisterende adgangen til å yte integrert juridisk rådgivning i forbindelse med annen virksomhet lovfestet og utvidet. I overensstemmelse med bl.a. EØS-regelverket har også utenlandske advokater, på nærmere bestemte vilkår, fått adgang til å yte juridisk rådgivning i Norge og til å få norsk advokatbevilling.

Ved revisjonen av advokatlovgivningen ble det dessuten foretatt enkelte endringer i rettergangsmonopolet ved at adgangen til å være prosessfullmektig i sivile saker ble noe utvidet. Vilkårene for å få advokatbevilling ble samtidig skjerpet.

Plikten til å betale bidrag til Advokatenes erstatningsfond ble avløst av innføringen av tvungen sikkerhetsstillelse for advokater for ansvar som de pådrar seg i forbindelse med advokatvirksomhet. Også andre som utøver rettshjelpsvirksomhet ble pålagt i enkelte tilfelle å stille sikkerhet for sin utøvelse av rettshjelpsvirksomhet.

Reglene for organisering av advokatvirksomhet ble i forbindelse med revisjonen uttrykkelig lovfestet. Ønsket om å opprettholde en selvstendig advokatstand gjorde at man utformet regler som skulle sørge for at advokatvirksomhet bare skulle kunne organiseres på måter som sikret virksomhetens uavhengighet.

5.3 Senere endringer i advokatlovgivningen

I 1995 ble det gitt nye regler om disiplinær- og tilsynsordninger for advokater:

Tilsynsrådet for advokatvirksomhet fikk i oppgave å utstede advokatbevillinger, autorisere advokatfullmektiger og gi andre tillatelser til å yte rettshjelp, jf. dl. § 225. Rådet fikk dessuten i oppgave å føre løpende tilsyn og kontroll med advokater og andre rettshjelperes virksomhet.

Disiplinærnemnden fikk i oppgave å behandle klager over advokater som skal ha handlet i strid med gjeldende lov og god advokatskikk, herunder urimelige salærkrav, jf. dl. § 227.

Advokatbevillingsnemnden ble opprettet som øverste instans ved tilbakekalling av advokatbevillinger, autorisasjoner og andre tillatelser til å yte rettshjelp, jf. dl. § 226. Nemnden får sakene fra Tilsynsrådet eller Disiplinærnemnden.

Tillatelse til å utøve rettshjelpsvirksomhet gjaldt og gjelder i utgangspunktet bare innenfor den enkelte stats jurisdiksjon. Dette prinsippet er blitt betydelig moderert de senere år som følge av økt internasjonalisering. Det er således blitt en utvidet adgang til å drive med rettshjelpsvirksomhet i andre land enn i hjemlandet, såkalt «multi jurisdiksjonell praksis». Det har vært fortløpende endringer i advokatlovgivningen med tilhørende forskrifter for å sørge for at Norges forpliktelser i forhold til EØS-avtalen blir opprettholdt. Dette har særlig gitt seg utslag i at utenlandske advokater og jurister har fått lettere tilgang til det norske markedet for juridiske tjenester.

Den norske advokatforenings etiske regler ble i 1995 akseptert av Justisdepartementet som etiske regler for alle norske advokater gjennom advokatforskriften. De etiske reglene revideres jevnlig. Reglene er i stor grad harmonisert med Rådet for advokatforeningene i det europeiske fellesskapets, (CCBE), Codes of Conduct.

6 Rettslige reguleringer av rettshjelpsvirksomhet – gjeldende rett

6.1 Innledning

Juridiske tjenesteutøvere og deres virksomhet er styrt gjennom en rekke reguleringer. Slik reguleringer kommer til uttrykk i internasjonale regler, norske lover og forskrifter og det man kan kalle bransjens egne skrevne og uskrevne regler. Bakgrunnen for reguleringene er tjenestenes art og hensynet til at brukerne og andre samfunnsaktører (domstoler, offentlige myndigheter mv.) skal kunne ha tillit til at tjenesteutøveren har betryggende juridiske kompetanse og at vedkommende vil opptre profesjonelt. I tillegg skal brukerne og andre kunne ha tillit til at tjenestene er av forsvarlig kvalitet. Reguleringene skal med andre ord bøte på samfunnsmessig sett uønskede effekter (så som tjenester med lav kvalitet, uprofesjonelle og inkompetente tjenesteutøvere mv.) en friere og mindre regulert, evt. uregulert, markedsløsning antas å ville kunne medføre. Det er derfor lovregulert hvem som kan yte juridiske tjenester (adgangsreguleringer), hvordan rettshjelpsvirksomheten kan organiseres m.v. (strukturreguleringer), og hvordan juridiske tjenesteytere kan opptre (atferdsreguleringer). Slike reguleringer er egnet til å påvirke konkurransen, og vil derfor måtte vurderes nærmere av utvalget.

I dette kapitlet fremstilles hovedtrekkene i gjeldende rett og hovedhensynene bak. Fremstillingen er altså ikke uttømmende. Det er lagt størst vekt på de reguleringer som har antatt størst betydning for konkurransen i markedet. Dessuten er enkelte reguleringer behandlet for å få til en helhetlig fremstilling av gjeldende rett.

Bestemmelsene som regulerer rettshjelpsvirksomhet finnes i domstollovens (dl.) kapittel 11, med tilhørende forskrifter. Dette kapittelet i domstolloven kalles ofte «advokatlovgivningen». Internasjonale konvensjoner og lignende behandles i kapittel 14.

6.2 Hva er rettshjelpsvirksomhet?

Det er kun de som har tillatelse i henhold til domstolloven som kan utøve rettshjelpsvirksomhet. Begrunnelsen er at å utøve juridisk virksomhet krever særskilt kompetanse, for å sikre tjenester av god kvalitet.

Rettshjelpsvirksomhet er definert i dl. § 218 første ledd annet punktum som «ervervsmessig eller stadig yting av rettshjelp». Det er et vilkår at virksomheten går ut på å yte «rettshjelp». Med «rettshjelp» menes ifølge forarbeidene 1 både å gi råd om rettslige spørsmål (rettsråd) og sakførsel for domstolene. Som et generelt utgangspunkt omfatter begrepet «rettshjelp» i dl. § 218 i utgangspunktet ethvert arbeid av juridisk art som må antas å kreve juridiske kunnskaper som overstiger det borgere vanligvis har. Det gjelder uansett om en står overfor enkle eller mer kompliserte arbeider, arbeid av stor eller liten verdi mv.

Rettsrådsvirksomheten omfatter ifølge forarbeidene foruten rådgivning i juridiske spørsmål, også å utarbeide rettslige dokumenter som kontrakter, skjøter og testamenter, foruten å bistå med å utarbeide søknader og meldinger til det offentlige.

Å utarbeide generelle juridiske utredninger som retter seg til allmennheten, faller utenfor rettshjelpsvirksomhetsbegrepet. Hvem som helst kan for eksempel skrive en bok om rettslige spørsmål. Det samme gjelder juridiske artikler publisert i tidsskrifter, generell informasjon plassert på Internett og salg av standardiserte juridiske produkter som er generelt utformet. Grensen mellom dette og «rettshjelp» må trekkes etter hvorvidt den informasjonen som gis er rettet mot bestemte etterspørrere. Ved vurderingen av hva som skal anses som rettshjelp må det dermed tas hensyn til hvor konkret eller individuelt tilpasset brukeren informasjonen er.

Videre er det et vilkår at rettshjelpen ytes enten «ervervsmessig eller stadig». Vilkårene er i følge forarbeidene alternative slik at bare ett av dem må være oppfylt.

Med «ervervsmessig» menes det i følge forarbeidene «blant annet at rettshjelps­aktiviteten har et økonomisk siktemål og et preg av være foretningsmessig organisert. Det er ikke nødvendig at det betales vederlag i penger for rettshjelpen selv om det er det vanlige. Det kreves at rettshjelpsaktiviteten har et visst omfang. Omsetningens størrelse, antall oppdrag og til en viss grad om rettshjelpsaktiviteten har et kontinuerlig preg, vil være relevante momenter i den forbindelse. Det avgjørende er om den som utad står som yter av rettshjelpen, gjør dette ervervsmessig. 2 Grensen for hva som er ervervsmessig, antas i praksis å være relativt lav. Begrepet ervervsmessig dekker begrepet «stadig».

«Stadig» er et alternativt vilkår inntatt for å luke ut de tilfeller hvor enkelte yter rettshjelp i en slik utstrekning at det må anses som virksomhetsutøvelse selv om vedkommende ikke kan sies å drive ervervsmessig. En rettshjelpsaktivitet uten økonomisk siktemål må imidlertid ifølge forarbeidene ha et større omfang før den fanges opp av alternativet «stadig», enn en rettshjelpsaktivitet med økonomisk siktemål må ha før den fanges opp av alternativet «ervervsmessig». Foreningers rettshjelpsvirksomhet vil for eksempel kunne omfattes av begrepet stadig dersom den ikke er ervervsmessig.

Det er dermed tillatt, dog i begrenset utstrekning, å yte rettshjelp leilighetsvis selv om vedkommende tar seg betalt for oppdraget. Grensen for hva som er rettshjelpsvirksomhet blir etter dette skjønnsmessig, der oppdraget og sakens art vil ha betydning, samt mer konkrete forhold ved oppdragstaker og –giver.

Den mer nyanserte grensen mellom rettshjelpsvirksomhet og annen virksomhet må dermed baseres på en skjønnsmessig avgjørelse i det konkrete tilfelle.

6.3 Adgangsreguleringer – Hvem kan utøve rettshjelpsvirksomhet?

6.3.1 Generelt

Rettshjelpsvirksomhet kan bare utøves av den som fyller vilkårene i dl. § 218.

Hovedregelen etter § 218 første ledd er at den som vil utøve rettshjelpsvirksomhet, må ha bevilling som advokat. Dette har vært omtalt som et «advokatmonopol».

I § 218 annet, femte og sjette ledd, gis imidlertid også andre adgang til å utøve rettshjelpsvirksomhet på nærmere bestemte vilkår.

Adgangsreguleringer skal sikre at virksomhetsutøverne har en viss kompetanse, og dermed sikre tjenester av god kvalitet. Adgangsreguleringer kan fungere som begrensninger på hvem som kan utøve rettshjelpsvirksomhet, og de vil dermed kunne fungere som et hinder for adgang til profesjonen. Dette kan igjen virke hemmende på konkurransen. I dette avsnittet skal adgangsvilkårene og begrunnelsen for dem beskrives.

6.3.2 Vilkårene for advokatbevilling

6.3.2.1 Innledning

Den som vil utøve rettshjelpvirksomhet må i henhold til § 218 første ledd ha bevilling som advokat etter § 220. Bevilling til å drive advokatvirksomhet gis av Tilsynsrådet for advokatvirksomhet. Advokattittelen er en beskyttet tittel, og det er i henhold til straffeloven § 332 første ledd straffbart å utøve virksomhet som krever offentlig tillatelse, uten slik bevilling, eller som overskrider grensene for en gitt tillatelse.

Slik gjeldende regler fremstår, er utgangspunktet at bare advokater kan drive rettshjelpsvirksomhet. Dessuten er det er kun advokater som kan drive advokatvirksomhet. Med advokatvirksomhet menes den virksomhet en advokat kan drive i kraft av sin bevilling som advokat.

For å bli advokat må man ha en spesifisert juridisk utdannelse, gjennomføre en nærmere bestemt praksis, gjennomgå advokatkurs, ha ansvarsforsikring og inneha bevilling som advokat.

Bakgrunnen for disse kravene er hensynet til publikum, domstolenes effektivitet og den særlige rollen advokatene har i samfunnet. Det bidrar til at publikum kan ha tillit til at tjenesteutøveren har en minimumskompetanse i situasjoner der brukeren ikke har informasjon eller kunnskaper til å bedømme det selv.

6.3.2.2 De generelle vilkårene

De generelle vilkårene for å bli advokat er angitt i dl. § 220 femte ledd som fastslår at bevilling «bare [kan] gis til personer som har fylt 20 år og som godtgjør ved politiattest at de har ført en hederlig vandel».

Vilkårene begrunnes i advokatrollens særpreg, blant annet ved at advokater har særskilt tillatelse til å ta hånd om betrodde økonomiske midler og betrodd informasjon underlagt strenge regler.

6.3.2.3 De spesielle vilkårene

De spesielle vilkårene for å få bevilling til å være advokat, er regnet opp i dl. § 220 annet ledd.

a) Juridisk embetseksamen

Det er et vilkår at vedkommende har bestått juridisk embetseksamen. Vilkåret skal sikre at advokater har god juridiske kompetanse, ved at de har ervervet juridiske allmennkunnskaper og blitt trenet i å anvende dem.

Studieordningen har vært endret flere ganger, og ordningen varierer ved de tre juridiske fakultetene hvor man kan avlegge slik eksamen (Oslo, Bergen og Tromsø). Kjernen i studiet er imidlertid langt på vei den samme.

Gjennom det juridiske studium får studentene opplæring i juridisk metode, dvs. en felles juridisk tanke-/arbeidsmåte. På universitetene undervises det imidlertid ikke i flere sentrale områder for advokater, som for eksempel forhandlingsteknikk, klientbehandling og prosedyreteknikk.

I utgangspunktet er det bare norsk, juridisk embetseksamen som aksepteres. Det bygger på tradisjonelle oppfatninger om at advokater studerer og avlegger sin eksamen i juridiske fag i Norge, og at det er norsk rett man skal praktisere i Norge. I dl. § 235 oppstilles vilkårene for at utenlandsk utdannelse skal kunne godtas i stedet for norsk utdannelse.

Praktisk erfaring eller annen utdannelse godkjennes ikke.

b) Praksiskravet

Det er et krav om til sammen minst to års nærmere angitt praksis etter endt juridisk embetseksamen. Relevant praksis er autorisert advokatfullmektig hos en advokat. Likestilt med praksis som advokatfullmektig er praksis som dommer eller dommerfullmektig, stilling ved påtalemyndigheten, der behandling av rettssaker inngår som en vesentlig del, eller stilling som universitetslærer i rettsvitenskap.

I følge dl. § 220 annet ledd kan departementet ved forskrift eller Tilsynsrådet i enkelttilfeller fullt ut eller for en del godkjenne annen juridiske virksomhet. Jurister som har hatt en juridisk stilling i mer enn ett år godskrives vanligvis et halvt års praksis. Utover det er det sjelden det blir lempet på praksiskravet.

I forskriftene til dl. § 220 er det videre et krav til prosedyreerfaring for advokatfullmektiger. Dette kravet går ut på at advokatfullmektigen må ha ført minst tre sivile saker av et visst omfang for retten. To av de sivile sakene kan erstattes av straffesaker, men da slik at to straffesaker erstatter én sivilsak.

Dommerfullmektiger og politifullmektiger antas å ha så omfattende erfaring fra rettergang at det ikke oppstilles særskilte krav om å ha ført saker for retten. Universitetslærere i rettsvitenskap antas å ha slik særskilt god juridisk kompetanse at man heller ikke stiller krav om praktisk rettergangserfaring.

Hensynet bak praksiskravet er å sikre at advokatene har praktiske kunnskaper. Noe av bakgrunnen for dette er at det juridiske studium er utpreget teoretisk, mens advokatvirksomhet vanligvis er utpreget praktisk. Dette skal igjen komme brukerne til gode, ved at de kan være trygg på at advokaten ikke bare har formell juridisk utdannelse men også praktisk erfaring i og utenfor rettergang. Det som skiller advokatyrket fra andre juridiske yrker, er særlig de utfordringer advokaten står overfor i forhold til klient, motpart, motparts advokat, balansegangen mellom den næringsmessige utøvelse og utøvelse av profesjonsrollen, samt opptreden som prosessfullmektig i rettergang. Advokater skal gjennom praksisperioden ha ervervet kunnskaper om slike forhold.

c) Advokatkurs

I forskriftene er det også oppstilt et krav om at alle må gjennomgå og bestå et advokatkurs, som tar opp emner av spesiell betydning for advokatvirksomhet.

Kurset er praktisk lagt opp, med prosedyretrening og undervisning i sentrale praktiske fag, som for eksempel drift av advokatkontor, etiske regler, forhandlingsteknikk osv. Kurset går over ett semester (44 timer undervisning), og avsluttes med en skriftlig eksamen. Kurset bekostes av deltakeren selv, eventuelt av vedkommendes arbeidsgiver.

Begrunnelsen for kurskravet er å sikre at advokater har kjennskap til sentrale sider ved advokatvirksomhet. Kurset er videre ment å skulle kompensere for at ikke alle fullmektiger har fått så bred praksis som ønskelig.

d) Krav om etterutdanning

Medlemmene av Advokatforeningen er pålagt av foreningen å gjennomgå løpende etterutdanning.

Dette er således ikke et rettslig krav, men en «selvregulering» som Advokatforeningen har pålagt sine medlemmer. Juristenes Utdanningssenter har et bredt tilbud av kurs. Andre kunnskapssøkende aktiviteter kan på nærmere vilkår godkjennes etter søknad. Foreningens krav er i dag at medlemmene må ha 80 timer etterutdanning i løpet av en femårsperiode.

Hensynet bak denne selvreguleringen er et økende krav til at advokater har oppdaterte kunnskaper.

6.3.2.4 Særlig om utenlandske advokater – multijurisdiksjonell praksis

Tillatelse til å drive med rettshjelpvirksomhet gjelder i utgangspunktet bare innenfor den enkelte stats jurisdiksjon. Dette prinsippet er blitt kraftig moderert de senere år.

I advokatforskriftens kapittel 9 gis det regler om hvordan utenlandske advokater kan oppnå norsk advokatbevilling. I utgangspunktet må advokater eller jurister fra EØS-stater vise at de behersker norsk rett, ved enten å avlegge egnethetsprøve eller å ha utøvd advokatvirksomhet i Norge i minst tre år. Utenlandske advokater eller jurister utenfor EØS-området kan få norsk advokatbevilling etter søknad, jf. advokat­forskriften kapittel 9 og dl. § 235.

I advokatforskriftens kapittel 10 er det inntatt regler om utenlandske advokaters adgang til å yte rettshjelp i Norge. Advokater fra EØS-stater må gi melding til Tilsynsrådet for advokatvirksomhet, stille sikkerhet og benytte profesjonell tittel fra hjemlandet med angivelse av nasjonalitet. Andre utenlandske advokater kan i utgangspunktet på de samme vilkår praktisere i Norge. Tilsynsrådet har imidlertid her en utvidet adgang til å nekte utstedelse av bevilling.

6.3.2.5 Offentlig tjeneste som hinder for advokatvirksomhet

I henhold til domsstolloven § 229 første ledd kan ikke embetsmenn i dømmende stilling, fylkesmenn, embets- og tjenestemenn hos domstolene og fylkesmenn samt embets- og tjenestemenn ved påtalemyndigheten og i politiet utøve advokatvirksomhet.

I henhold til advokatforskriftens § 11-1 kan imidlertid Kongen (Justisdepartementet) gi særskilt tillatelse til at vedkommende likevel kan få utøve advokatvirksomhet. Justisdepartementet og Tilsynsrådet for advokatvirksomhet tolker og praktiserer bestemmelsen slik at ingen statsansatte kan utøve advokatvirksomhet uten særskilt tillatelse. Begrunnelsen for denne praktiseringen er knyttet til habilitet, sammenblanding av interesser, publikums tillit til forvaltningen mv.

6.3.3 Andre enn advokaters adgang til å utøve rettshjelpsvirksomhet

6.3.3.1 Innledning

I henhold til dl. § 218 annet, femte og sjette ledd gis jurister og andre i en viss utstrekning adgang til å utøve rettshjelpsvirksomhet.

De som yter rettshjelp etter dl. § 218 annet og femte ledd kan i henhold til bestemmelsens fjerde ledd ikke yte juridisk bistand under rettergang med mindre vedkommende har rett til å være prosessfullmektig eller forsvarer i medhold av lov eller etter særskilt tillatelse fra retten i den enkelte sak, jf. punkt 6.3.4.

6.3.3.2 Rettshjelpere

En person som har juridisk embetseksamen, men ikke advokatbevilling, kan utøve rettshjelpsvirksomhet. Vedkommende får da tittelen «rettshjelper».

Virksomheten kan bare drives i enkeltmannsforetak som innehas av vedkommende selv, jf. dl. § 218 annet ledd nr. 1. En jurist som vil være rettshjelper må ha autorisasjon til å drive med rettshjelpvirksomhet. Rettshjelperen vil også måtte fremlegge politiattest og stille sikkerhet i henhold til advokatforskriften. Ordningen administreres av Tilsynsrådet for advokatvirksomhet, som blant annet ordner med nødvendige autorisasjoner, jf. dl. § 219 og advokatforskriften.

Hensynene bak gjeldende regulering

Bakgrunnen for innføringen av adgangen for jurister til å drive rettshjelpsvirksomhet i 1991 var at befolkningen skulle få tilgang på enklere og rimeligere juridiske tjenester enn det advokatene ble antatt å kunne tilby. Rettshjelpere skulle altså være et alternativ til advokater, og ordningen skulle bedre befolkningens tilgang til juridiske tjenester.

Jurister ble ansett for å være kompetente til å drive slik rådgivning, men ikke til å opptre for domstolene. I og med at dette skulle være et enklere alternativ, fikk rettshjelperne kun anledning til å drive i enkeltmannsforetak innehatt av vedkommende rettshjelper selv.

6.3.3.3 Revisorer

Ifølge dl. § 218 annet ledd nr. 2 kan de som har bevilling som statsautorisert revisor eller som er registrert revisor bistå kunder med utferdigelse av selvangivelser, næringsoppgaver, skatteklager og andre henvendelser til skattemyndighetene i kraft av bevillingen eller registreringen som revisor. Revisorer trenger ingen særskilt tillatelse utover autorisasjon som revisor, for å drive slik virksomhet.

Innenfor de nevnte felt kan revisorer drive generell rettshjelpsvirksomhet, uavhengig av om de har noe annet revisoroppdrag samtidig. Oppregningen av hvilke juridiske oppdrag revisorer kan utføre er uttømmende, hvilket betyr at revisorer ikke har anledning til å yte juridisk bistand utover disse områdene, uten særskilt tillatelse.

Hensynet bak reglene er brukernes behov og en antagelse om at revisorene har tilfredsstillende kompetanse på de ovennevnte områdene.

6.3.3.4 Rettshjelp innenfor spesielle rettsområder etter særskilt tillatelse

Tilsynsrådet for advokatvirksomhet kan gi til­latelse til å yte rettshjelp til den som har til­fredsstillende utdannelse innenfor spesielle rettsområder, jf. dl. § 218 annet ledd første punktum nr. 3.

I utgangspunktet kan en tillatelse bare gis på bakgrunn av utdannelse. Praksis er i seg selv ikke tilstrekkelig. Tilsynsrådet har tolket «tilfredsstillende utdannelse» som «formell utdannelse». Forarbeidene åpner for denne tolkningen. Forarbeidene åpner imidlertid også for at man for søkere som har utdannelse på området som alene ikke vil anses tilstrekkelig, vil kunne ta lang og relevant praksis i betraktning, slik at man etter en helhetsvurdering vil kunne gi tillatelse.

Tilsynsrådet kan for øvrig stille vilkår og begrensninger, for eksempel med hensyn til alder og vandel, jf. Ot.prp. (1990-91), nr. 7, s. 75.

Det stilles ingen krav til hvordan disse «rettshjelperne» organiserer seg, slik det gjøres for rettshjelperne omtalt ovenfor. Begrunnelsen for denne forskjellen er ikke belyst i forarbeidene.

Hensynet bak adgangen er brukernes behov og en oppfatning om at slike «rettshjelpere» har tilfredsstillende kompetanse innenfor gitte områder. Deres tilbud vil kunne utgjøre et alternativ til advokater på disse områdene.

6.3.3.5 Lensmenn

Lensmenn har tradisjonelt ytt rettshjelpsvirksomhet til folk flest.

Adgangen til dette er nå regulert i § 218 annet ledd nr. 4. Bestemmelsen viser til lov av 16. juni nr. 7 om lensmenn hvor det etter lovens § 4 første ledd heter at lensmenn ikke kan drive noen tilleggsvirksomhet uten samtykke fra politimesteren. Lensmannsloven begrenser dermed lensmennenes adgang til å drive privat rettshjelpvirksomhet vesentlig.

Adgangen for lensmenn til å yte rettshjelp, begrunnes i lensmennenes lange tradisjon som rettshjelpere.

6.3.3.6 Integrert rettshjelp

I medhold av dl. § 218 femte ledd kan utøvere av annen virksomhet enn rettshjelpvirksomhet yte rettshjelp i den utstrekning rettshjelpen er nødvendig for å yte god og fullstendig hjelp i annen virksomhet.

Det er med andre ord tale om rettshjelp som er et integrert ledd i hovedvirksomheten, såkalt aksessorisk rettshjelp. Slik rettshjelp kan ytes av «enhver», det vil si både av fysiske og juridiske personer, men ikke under rettergang, jf. fjerde ledd. Eiendomsmeglere, banker, revisorer, inkassobyråer, arkitekter, ingeniører m.fl. kan yte slik rettshjelp.

Vanligvis vil integrert rettshjelp bli ytt i forbindelse med hovedoppdraget, for eksempel et arkitektoppdrag. Bistanden anses ikke som advokatvirksomhet selv om vedkommende faktisk er advokat.

Det følger av femte ledd andre punktum at det ikke er noe vilkår at det foreligger et hovedoppdrag.

Reguleringen er en rettslig standard hvor den nærmere grensen for hva som er tillatt må avgjøres konkret. I forarbeidene fremkommer det at det avgjørende bør være om den aktuelle rettshjelpen etter sin art inngår som en integrert del i annen virksomhet og dessuten er av en slik art at foretaket må ha kompetanse til å yte rettshjelpen for å kunne gi god og fullstendig bistand i hovedvirksomheten. Grensen for hva som er tillatt er med andre ord lav.

Reguleringen er utelukkende begrunnet i brukernes behov. Det er med andre ord mer praktiske hensyn som ligger bak; klienten skal slippe å oppsøke en hjelper til.

6.3.3.7 Rettshjelp som ytes av stat eller kommune

Ifølge dl. § 218 siste ledd kan rettshjelp alltid ytes av stat og kommune.

Slik rettshjelp kan ytes selvstendig eller som en integrert del av virksomheten i form av veiledning. Unntaket omfatter ikke juridiske tjenester som ytes som følge av forvaltningens veiledningsplikt. Slik veiledning antas å falle utenfor begrepet rettshjelpvirksomhet.

I forarbeidene legges det til grunn at det er få betenkeligheter med et slikt unntak fra hovedreglen om advokatbevilling, i og med at slik virksomhet forutsettes tilstrekkelig vurdert i annen sammenheng. Som eksempel nevner forarbeidene den virksomhet som drives av Forbrukerrådet.

6.3.3.8 Særlige rettshjelpstiltak

Når særlige grunner foreligger, kan Tilsynsrådet gi tillatelse til spesielle rettshjelps­tiltak, jf. dl. § 218 annet ledd nr. 3, annet punktum. Det er i dag gitt tillatelse til 7 slike tiltak. Fem av disse tiltakene er såkalte studentrettshjelpstiltak i regi av universitetene som utdanner jurister.

6.3.4 Adgangen til å opptre for domstolene

Etter gjeldende rett kan en part alltid velge å la seg representere for domstolene ved prosessfullmektig. Det foreligger imidlertid ingen plikt til å ha prosessfullmektig.

En part kan med andre ord alltid og for alle domstoler føre sin egen sak. Det siste antas å være naturlig, siden man uten en slik adgang lett ville kunne komme i konflikt med individets mer grunnleggende friheter og rettigheter.

Dersom vedkommende part ønsker å la seg bistå av en prosessfullmektig, er det med enkelte mindre unntak ikke påkrevd å bruke advokat. For alle domstoler gjelder at retten kan tillate en myndig person som ikke er advokat, opptrer som prosess­fullmektig, jf. tvistemålsloven (tvml.) § 44.

Retten skal imidlertid tilbakevise en prosessfullmektig som ikke er advokat, dersom vedkommende søker erverv ved å opptre for andre i rettergang, jf. tvml. § 44 tredje ledd annet punktum. Denne praktisk viktige begrensningen innebærer at advokatene har tilnærmet enerett på å yte juridisk bistand under rettergang, et såkalt rettergangsmonopol.

Et generelt unntak er imidlertid gjort i tredje ledd fjerde punktum, der det heter at retten kan for den enkelte sak av særlige grunner unnlate å tilbakevise vedkommende. Enkelte rettshjelpere har fått tillatelse til å prosedere etter dette unntaket. Advokatenes rettergangsmonopol gjelder ikke for forliksrådene.

Gjeldende reguleringer er begrunnet med at «for at en rettssak skal gjennomføres på best mulig måte, kreves det gode aktører i alle rollene. Prosessfullmektigene skal legge frem saken for dommeren og herunder få fram alt som taler til klientens fordel. Det beste resultatet oppnås når det gjøres av personer som har prosesserfaring, og er uten personlig tilknytning til parten». 3 Omtrent alle høringsinstanser den gang mente at rettergangsmonopolet måtte opprettholdes.

Særlig om straffesaker

For straffesaker er det ifølge straffeprosessloven § 95 i utgangspunktet bare advokater som kan være prosessfullmektiger, men retten kan for den enkelte sak tillate at en annen skikket person gjør tjeneste. I straffesaker, da særlig mer alvorlige saker, står hensynet til at tiltalte får kompetent bistand særlig sterkt.

Kvalifisert advokatmonopol for Høyesterett

For advokater som er prosessfullmektig for Høyesterett, kreves det at advokaten har rett til å føre saker for Høyesterett, såkalt møterett for Høyesterett.

De som ikke har slik møterett, kan etter særskilt søknad likevel få tillatelse til å møte som prosessfullmektig for Høyesterett. Tittelen Høyesterettsadvokat opphørte ved lovendring i 1987, dog slik at de som allerede hadde fått tittelen fikk beholde den. De som har fått slik møterett benevner ofte seg selv som «advokat med møterett for høyesterett», eller advokat (H).

Denne ordningen begrunnes i Høyesteretts og samfunnets særskilte behov for at prosessfullmektigene er kompetente. Høyesteretts hovedfunksjon er å arbeide for rettsenhet, rettsavklaring og rettsutvikling. De skal behandle prinsipielt viktige saker, hvor avgjørelsene vil kunne få betydning langt utover den konkrete saken.

6.4 Strukturreguleringer

6.4.1 Innledning

Gjeldende regelverk i dl. §§ 231 til 233 for organisering av advokatvirksomhet og rettshjelpvirksomhet (strukturreguleringer) begrenser til en viss grad advokater og andre juridiske tjenesteyteres muligheter til å organisere sin virksomhet på de måter alminnelige norske selskapsrettslige regler åpner for. Det foreligger blant annet begrensninger når det gjelder hvem som kan eie et advokatselskap og hvem som kan sitte i styret i et advokatselskap.

I forarbeidene legges det til grunn at det naturlige utgangspunktet er at loven gir adgang til å organisere advokatvirksomhet på den måten man i det enkelte tilfelle anser som mest hensiktsmessig innenfor den alminnelige lovgivningen. 4

Av hensyn til advokatvirksomhetens egenart ble det imidlertid gitt enkelte begrensninger. Slike begrensninger vil kunne være egnet til å svekke konkurransen ved at tilbydere av juridiske tjenester ikke alltid har mulighet til å organisere sin virksomhet på den kommersielt sett mest lønnsomme måten, og ved det kunne tilby sine tjenester på en mer effektiv måte.

6.4.2 Grunnhensynene bak gjeldende strukturreguleringer

Domstollovens krav til organisering av advo­katvirksomhet kan sies å være utformet for å sikre gjennomslaget til to grunnleggende prin­sipper, nemlig. «uavhengighetsprinsippet» og «ansvarsprinsippet». 5

Uavhengighetsprinsippet innebærer at den enkelte advokat skal ha en uavhengig stilling både faglig og økonomisk. Advokaten skal ikke ta utenforliggende hensyn.

Med faglig uavhengighet menes at den advokaten som har påtatt seg et oppdrag, skal være helt suveren i sin rådgivning uten å være underlagt andre, herunder et selskapsstyre. Advokatenes økonomiske uavhengighet forutsetter at eierinteresser i selskaper som driver advokatvirksomhet, er forbeholdt advokater med tilknytning til selskapet. Målsettingen er å opprettholde en selvstendig advokatstand som ikke står i avhengighetsforhold til andre enn klientene. 6 Et avhengighetsforhold til andre enn klienten vil kunne påvirke advokatens handlemåte slik at han ikke opptrer uavhengig, noe som vil kunne gå utover klienten eller andre. Uavhengighetsprinsippet er fastslått i reglene for god advokatskikk.

Ansvarsprinsippet innebærer at advokaten er fullt ut personlig ansvarlig for sine advokathandlinger. Advokaten pålegges med andre ord et personlig, økonomisk ansvar for erstatningsbetingende feil som han måtte begå eller som begås av noen som han anses ansvarlig for.

Dette personlige ansvaret for rådgivningen, gjerne kalt «profesjonsansvaret», ses i forarbeidene som en vesentlig forutsetning for tillitsforholdet mellom advokat og klient. 7 En advokat som opptrer i tråd med profesjonsansvaret, utøver sin virksomhet på en forsvarlig måte til beste for klienten. Ansvarsprinsippet kan også sies å være delvis utledet av uavhengighetsprinsippet. At advokaten som utfører oppdraget er personlig og økonomisk ansvarlig, bidrar til at han opptrer uavhengig og ikke tar utenforliggende hensyn som vil kunne være til skade for klienten.

Både prinsippet om advokatens uavhengighet og tanken om advokatens personlige ansvar springer derfor ut av klientforholdets egenart. Selv om både advokatens uavhengighet og personlige ansvar er regulert i egne bestemmelser, la lovgiver til grunn at virksomheten må organiseres på en slik måte at disse adferdsreglene blir overholdt.

6.4.3 Selskapsformen

I utgangspunktet er det ingen begrensninger med hensyn til hvilken selskapsform advokater kan velge for sin virksomhet.

Advokatvirksomhet kan med andre ord utøves i enkeltmannsforetak, aksjeselskap, indre selskap, ansvarlig selskap eller kommandittselskap. Det følger implisitt av regelen i § 231 første ledd første punktum at foreninger, lag og stiftelser som hovedregel ikke kan drive advokatvirksomhet. Det er imidlertid gjort viktige unntak for denne hovedregelen i dl. § 233, se pkt. 6.4.5 nedenfor.

Enkeltmannsforetak krever ingen ytterligere regulering utover forbeholdet om at foretaket skal innehas av en advokat. Advokaten i et enkeltmannsforetak har et personlig og ubegrenset ansvar for virksomhetens forpliktelser.

Mange advokater driver et mer eller mindre formalisert samarbeid med andre advokater i såkalt kontorfellesskap. I dets reneste form utøver den enkelte deltakende advokat sin virksomhet for egen regning og risiko i et enkeltmannsforetak. Samarbeidet advokatene imellom er da normalt begrenset til leie av felles kontorlokaler, eventuelt også visse fellestjenester som sentralbord, resepsjon og i noen grad kontorutstyr. Samarbeidet organiseres gjerne ved at en av partene inngår kontraktene og deretter leier ut en andel av fellestjenestene til den annen part.

Dersom kontorfellesskapet innebærer et mer omfattende samarbeid, hvor man i tillegg til felles lokaler gjerne har felles inventar, bibliotek, kontorpersonale m.v. taler man om et såkalt utvidet kontorfellesskap. 8 Det utvidede kontorfellesskapet bygger på en avtale mellom partene og kjennetegnes ved at det fremtrer utad som et fellesskap, typisk gjennom felles brevpapir og telefon. Virksomheten drives imidlertid normalt ikke for partenes felles regning og risiko. Et kontorfellesskap er altså i utgangspunktet ikke en selskapsdannelse, og således heller ikke et selskap i domstol­lovens forstand. Det kan imidlertid være tilfeller hvor samarbeidet er organisert og fremtrer utad på en slik måte at det likevel må anses som et selskap. 9

Advokatvirksomhet kan i tillegg til enkeltmannsforetak drives i enhver selskapsform som er tillatt etter den alminnelige selskapslovgivningen, forutsatt at man følger de særregler som er gitt i § 231 andre ledd flg. og § 232.

Andre enn advokater som kan drive rettshjelpsvirksomhet kan i utgangspunktet drive med slik virksomhet i enhver form. Rettshjelpere kan som nevnt i dl. § 218 annet ledd nr. 1, imidlertid bare drive rettshjelpsvirksomhet i enkeltmannsforetak som innehas av vedkommende selv.

6.4.4 Eierforhold

I henhold til dl. § 231 annet ledd kan bare personer som utøver en vesentlig del av sin yrkesaktivitet i selskapets tjeneste, eie andeler i selskaper som driver advokatvirksomhet.

Etter dl. § 231 annet ledd tredje punktum kan et selskap eie andeler i et advokat­selskap, såfremt også det eiende selskapet er et advokatselskap som oppfyller de eierkravene som fremgår av dl. § 231.

Gjeldende eierkrav innebærer et forbud mot eksterne eiere, det vil si personer som ikke utøver en vesentlig del av sin yrkesaktivitet i advokatselskapets tjeneste, jf. dl. § 231 annet ledd. Andre enn advokater kan med andre ord ha eierandeler i et advokatselskap så fremt de utøver en vesentlig del av sin yrkesaktivitet i advokatselskapets tjeneste og oppfyller kravene i § 231 fjerde og femte ledd.

Begrunnelsen for eierskapsbegrensningene er ønsket om å opprettholde en uavhengig advokatstand, som ikke står i avhengighetsforhold til andre enn klientene. Dersom eierinteressene i advokatfirmaer løsrives fra dem som utøver virksomheten, fryktet lovgiver at det kunne føre til at personer uten tilknytning til advokatvirksomheten og med fortjeneste som hovedmotiv får innflytelse over de beslutninger som fattes. Det vil igjen kunne gå utover advokatens uavhengighet.

Det er hensynet til at advokater skal være så vel økonomisk som faglig uavhengig som begrunner forbudet. Til grunn for gjeldende forbud ligger dermed en antakelse om at dersom advokaten har egne økonomiske interesser som kan bli påvirket av sakens utfall, vil han i alminnelighet ikke være uavhengig nok til å utføre advokatoppdraget. I tillegg skal forbudet sikre at advokaten er faglig uavhengig. Selv om det uttrykkelig er fastsatt at selskapets ledelse eller andre ikke kan instruere den enkelte advokaten i faglige anliggender, ble det antatt at realiteten i en slik situasjon kunne bli at advokaten bevisst eller ubevisst mister noe av sin faglige uavhengighet.

Ifølge forarbeidene vil allerede muligheten for at klienten ikke vil ha full tillit til advokatens lojalitet, tilsi at slike konstellasjoner bør søkes forhindret. 10 I forarbeidene pekes det på at en advokat må foreta en mengde skjønnsmessige avgjørelser hvor en ikke kan ta utgangspunkt i utfallet for å teste advokatens lojalitet overfor sin klient. Det er derfor viktig å søke å forhindre at advokaten i første omgang handler under innflytelse av motstridende interesser. Alene kunnskapen om at advokatselskaper kunne være eiet av utenforstående, kunne dessuten for enkelte klienter svekke tilliten til advokaten.

Særlig om avhendingsplikt

Som en følge av reglene om begrenset adgang til å eie andeler i advokatselskaper, er det i dl. § 231 sjette ledd gitt særlige regler om avhendingsplikt dersom en deltaker ikke lenger oppfyller lovens krav for å være eiere. Andelen må som hoved­regel avhendes innen to år.

Etter annet punktum kan imidlertid vedkommende beholde sin eierandel like lenge som han har utøvet en vesentlig del av sin yrkesaktivitet i selskapets tjeneste. Unntaket antas å være den reelle hovedregelen.

Krav til firmanavn

Det følger av dl. § 231 tredje ledd at et advokatselskaps firma (firmanavn) skal inneholde ordet advokat.

Hensynet bak regelen er at advokatselskaper skal drive advokatvirksomhet og virksomheten er underlagt de særnorske adferdsreguleringer og tilsyns- og kontrollordninger. Advokatselskaper som driver advokatvirksomhet skal signalisere dette utad gjennom firmanavnet.

Tilleggsvirksomhet

Det følger av dl. § 231 fjerde ledd at et advokatselskap foruten advokatvirksomhet som nevnt i første ledd, bare kan drive virksomhet som har «naturlig tilknytning til advokatvirksomheten», jf. dl. § 231 fjerde ledd.

Advokatselskaper skal ikke engasjere seg i virksomhet som medfører avhengighet av fremmede kapitalinteresser eller egne økonomiske interesser i andre virksomheter.

Dette er av hensyn til selskapets uavhengighet samt publikums tillit og forventninger til advokater. Reglene er ment å bidra til at interessekonflikter, konflikt med taushetsplikten og habilitetsspørsmål unngås.

Ifølge forarbeidene til bestemmelsen er det tilstrekkelig at tilleggsvirksomheten har en naturlig tilknytning til vedkommende selskaps advokatvirksomhet.

Advokatselskaper vil dermed kunne knytte til seg ulike tilleggsvirksomheter. Et større advokatselskap som spesialiserer seg i bygnings- og entrepriserett kan i følge forarbeidene for eksempel ansette en bygningsingeniør som kan foreta eller innhente og vurdere tekniske uttalelser om bygningsmessige forhold. Bygningsingeniørens virksomhet vil da ha naturlig tilknytning til advokatvirksomheten.

Bestemmelsen innebærer at advokatselskapet utad også kan tilby rene tekniske tjenester. Det åpnes dermed til en viss grad for selskaper som dekker en større faglig bredde enn ren advokatvirksomhet.

Omfanget av tillatt tilleggsvirksomhet må av­gjøres på bakgrunn av om virksomheten kan sies å være en «tilleggsvirksomhet» og om den har en «naturlig tilknytning» til advokatvirksomhet.

Særlig om multidisiplinære nettverk og multidisiplinære partnerskap (MDP)

Med multidisiplinære nettverk siktes det til advokatselskaper som gjennom ulike former for nettverk knytter seg til andre virksomheter.

De multidisiplinære nettverkene er gjerne organisert ved at selskaper gjennom samarbeidsavtaler av ulik karakter etablerer et nettverk. Det finnes eksempler på at store advokatselskaper er tilknyttet slike nettverk med andre rådgivningsselskaper, eller store revisjonsselskaper. De ulike selskapene i nettverket er imidlertid selvstendige juridiske personer, men tilnærmet felles firmanavn brukes gjerne i felles markedsføring og lignende. Domstolsloven anses i utgangspunktet ikke for å være til hinder for samarbeid i slike nettverk.

Multidisiplinære partnerskap, det vil si selskaper som driver både advokatvirksomhet og annen virksomhet (som ikke er tilleggsvirksomhet), for eksempel revisorvirksomhet, er ikke tillatt etter gjeldende rett, jf. dl. § 231.

Grensen mellom multidisiplinære nettverk og partnerskap kan i praksis være uklar, ved at det kan tenkes at nettsverksavtalene får et slikt omfang og at samarbeidet mellom selskapene i nettverket blir så integrert, at det i realiteten er tale om partnerskap. Det kan for eksempel tenkes samarbeidsavtaler av et så forpliktende omfang at det nærmest er tale om en omgåelse av eierskapsreglene og hensynene for øvrig som ligger til grunn for dl. § 231 og øvrige bestemmelser hvor kravet til uavhengighet fremgår. I så fall vil for eksempel domstolene kunne skjære gjennom og si at slike avtaler ikke er tillatt etter gjeldende rett.

Andre enn advokaters adgang til å utøve advokatvirksomhet på selskapets vegne

I henhold til dl. § 231 femte ledd første punktum er utgangspunktet at advokatvirksomhet bare kan utøves på selskapets vegne av advokater. Femte ledd annet punktum åpner for at også andre personer på nærmere vilkår kan utøve advokatvirksomhet på selskapet vegne.

Femte ledd er ikke til hinder for at en advokat bruker advokatfullmektig eller andre medhjelpere under utøvelse av advokatvirksomheten. Forutsetningen er at advokaten opptrer utad, og at bistanden fremstår som bistand fra advokatens side og ikke bistand fra hjelperens side.

Andre enn advokaters organisering av rettshjelpsvirksomheten

For andre enn advokater gjelder i utgangspunktet ingen tilsvarende begrensninger.

Rettshjelpsvirksomhet etter dl. § 218 annet ledd nr. 1 kan som nevnt i punkt 6.3.3 bare innehas og drives av rettshjelperen i et enkeltmannsforetak. Begrunnelsen er at slike rettshjelpere var ment å skulle være et enklere alternativ enn advokater og at de skulle drive rimelig i små enheter. En tilsvarende begrensning av organisasjonsfriheten finnes ikke for rettshjelpere etter dl. § 218 annet ledd nr. 3.

Det finnes ingen begrunnelse for at det ikke eksisterer tilsvarende organisatoriske begrensninger for andre rettshjelpere eller andre som kan drive rettshjelpsvirksomhet.

6.4.5 Ledelse – styreverv

De samme begrensninger som gjelder for eierforhold, gjelder for muligheten til å inneha verv som styremedlem eller varamedlem til styret i et advokatselskap.

Hensynene bak er også langt på vei de samme. Det er således bare de som arbeider i et advokatselskap (advokater eller andre) som kan inneha styreverv, jf. dl. § 231 annet ledd.

6.4.6 Unntak, presiseringer m.v. av ovennevnte reguleringer

Det er gjort enkelte unntak, utvidelser og presiseringer av de hovedreglene om organisering av advokatvirksomhet som er angitt overfor. Disse er samlet i dl. § 233.

Etter bestemmelsens punkt a) gjelder reglene om organisering ikke advokatvirksomhet som utøves av en ansatt advokat som i det vesentlige utfører oppdrag for sin arbeidsgiver eller selskaper som tilhører samme konsern som arbeidsgiveren (såkalte bedriftsadvokater).

I punkt c) unntas advokatvirksomhet som drives av stat eller kommune fra reglene i § 231. Stat og kommune driver advokatvirksomhet for å dekke eget behov for advokattjenester (for eksempel kommuneadvokater, statsadvokater, regje­rings­advokaten) eller for å dekke et sosialt behov for rettshjelp. Den delen av statens og kommunens advokatvirksomhet som dekker eget behov, fanges også opp av unntaket i punkt a) om ansattes virksomhet. Punkt c) har derfor særlig betydning hvor staten eller kommunene vil drive advokatvirksomhet som tar sikte på å dekke et sosialt behov for advokatbistand.

Punkt b) unntar advokatvirksomhet som utøves av advokater ansatt i foreninger og lag fra strukturreguleringene. Advokatvirksomhet kan som hovedregel bare organiseres som enkeltmannsforetak som innehas av en advokat, eller som selskap. Sammenslutninger, som foreninger og lag, har ikke eiere, men medlemmer. Stiftelser er selveiende institusjoner som heller ikke har medlemmer. Med «lag» menes andre sammenslutninger med medlemmer enn foreninger. Betingelsen for at unntaket skal komme til anvendelse, er at bistanden i «det vesentlige» ytes til medlemmene, og at den bistanden som ytes til andre er av samme art som bistanden til medlemmene. Bakgrunnen for å yte advokatbistanden må være å dekke medlemmenes eller foreningens behov. Utpekings- og ansvarsreglene som er gjengitt ovenfor gjelder også for foreningers advokatvirksomhet.

I § 233 fjerde ledd er det inntatt en generell unntakshjemmel for Kongen til i særlige tilfeller å tillate at advokatvirksomhet organiseres på andre måter enn paragrafen tillater. Bestemmelsen vil først og fremst være aktuell hvor for eksempel en veldedig stiftelse ønsker å yte fri rettshjelp.

6.5 Atferdsreguleringer

6.5.1 Innledning

De viktigste atferdsreguleringene i markedet for juridiske tjenester er etiske retningslinjer og øvrige bestemmelser som inneholder forpliktelser knyttet til uavhengighet, lojalitet og konfidensialitet samt, bestemmelser som er av betydning for prissetting og markedsføring.

De fleste atferdsreguleringene i advokatnæringene er fastsatt i advokatforskriften med hjemmel i dl. § 224.

I tillegg til ovennevnte regelverk er norske advokater som driver virksomhet over lande­grensene innenfor EØS-området, i henhold til pkt. 6.1 i reglene for god advokatskikk bundet av Den europeiske advokatforeningen, CCBEs, «Code of Conduct». Norske regler for god advokatskikk er søkt tilpasset/harmonisert med CCBEs «Code of Conduct».

6.5.2 Generelt om reglene for god advokatskikk

6.5.2.1 Lovgrunnlaget

Det følger av dl. § 224 at advokatvirksomhet skal utøves i samsvar med god advokatskikk.

Ifølge § 224 skal advokatvirksomhet blant annet «utøves grundig, samvittighetsfullt og i overensstemmelse med hva berettigede hensyn til klientens tarv tilsier, og at oppdrag skal utføres tilstrekkelig hurtig». Nærmere regler for god advokatskikk er gitt i forskriftsform i den såkalte advokatforskriften kapittel 12. 11

Reglene for god advokatskikk har siden stiftelsen i 1908 vært utarbeidet av Advokatforeningen som selvpålagt bransjeregulering. I 1995 ble de inntatt i advokatforskriften. Det betyr blant annet at alle advokater, også de som ikke er medlem av advokat­foreningen, må følge dem. Reglene revideres jevnlig av Advokatforeningen, som oversender forslaget til Kongen (Justisdepartementet) som kan velge å stadfeste de foreslåtte endringene eller forkaste dem, jf. dl. § 224 annet ledd. Justisdepartementet tolker denne bestemmelsen slik at departementet ikke på eget initiativ kan gjøre endringer i reglene for god advokatskikk.

Bakgrunnen for bestemmelsen er at disse reglene tidligere kun gjaldt for Advokat­fore­ningens medlemmer og at reglene tradisjonelt har vært utarbeidet av foreningen. Av hensyn til foreningsfriheten har man imidlertid ikke funnet grunnlag for å pålegge advokater å være medlem av Den Norske Advokatforening. Det overveiende flertall (over 90 prosent) av advokatene er imidlertid medlem av foreningen. For at alle advokater skulle være underlagt et etisk regelverk ble reglene derfor inntatt som forskrift.

6.5.2.2 Reglenes formål

Reglene for god advokatskikk har ifølge reglenes pkt. 1.1 som formål å sikre at advokat­virksomhet «utføres etter etiske prinsipper som er grunnlag for advokatenes virke i alle siviliserte rettssamfunn». Brudd på reglene er grunnlag for disiplinære tiltak overfor advokaten.

6.5.2.3 Advokatenes oppgaver

I pkt. 1.2 i reglene for god advokatskikk understrekes advokatens generelle samfunnsansvar ved at det er en advokats oppgave å «fremme rett og hindre urett». Mer spesifikt heter det at «advokaten plikter innenfor lovens ramme og etter beste evne å ivareta klienters interesse. Det skal skje uten tanke på personlig fordel eller risiko …»

6.5.2.4 Uavhengighet

Uavhengighet regnes for å være et fundamentalt prinsipp for advokatprofesjonen. I pkt. 2.1 i reglene for god advokatskikk heter det at for å leve opp til forpliktelsene som en advokat påtar seg, er det nødvendig at han er uavhengig, slik at hans råd og handlinger ikke påvirkes av uvedkommende hensyn.

Kravet til uavhengighet er primært forankret i hensynet til klientene, men det er også forankret i hensynet til advokatenes tradisjonelle rolle i rettspleien. Uavhengighetsprinsippet skal ivareta krav til tjenestenes kvalitet og advokatens integritet.

Det er påkrevet at advokaten ikke lar seg påvirke egne personlige interesser eller press utenfra, jf. pkt. 2.1.1. Videre må en advokat ikke påta seg oppdrag hvor hans personlige økonomiske interesser kan komme i konflikt med klientens interesser eller ha innflytelse på hans frie og uavhengige stilling som advokat. En advokat må heller ikke gjøre seg økonomisk interessert i utfallet av et oppdrag ved at klientens krav eller en del av dette overtas av advokaten. Dersom en advokat representerer egne økonomiske interesser helt eller delvis, plikter han å gjøre sine medkontrahenter og andre interesserte oppmerksom på det jf. pkt. 2.1.2.

I det generelle uavhengighetsprinsippet ligger det et krav om at advokater innretter sin virksomhet slik at kravet til uavhengighet oppfylles uten hensyn til hvilken type advokatvirksomhet som konkret drives. Uavhengighetsprinsippet gjenspeiler de krav som stilles til advokatrollenes egenart. Advokaten skal opptre som en objektiv rådgiver for klienten, samtidig som advokaten skal representere klienten og (subjektivt) forfekte klientens interesser overfor den annen part.

Krav til advokatenes uavhengighet følger som nevnt ovenfor i punkt 6.4.2 også av ansvarsprinsippet i dl. § 232 første ledd første punktum. Se for øvrig punkt 3.3.4.

6.5.2.5 Forbud mot interessekonflikter

I pkt. 3.2 i reglene for god advokatskikk finnes regler som tar sikte på å forhindre interessekonflikter.

I henhold til pkt. 3.2.1 skal en advokat avstå fra å påta seg oppdrag hvis det dermed oppstår risiko for brudd på lojalitets- eller fortrolighetsplikten eller advokatens uavhengighet.

En advokat kan ikke samtidig representere flere parter med motstridende interesser i en sak. Dessuten skal det vises varsomhet med å ta oppdrag mot en tidligere klient; ingen skal risikere at opplysninger han eller hun har betrodd advokaten i ett oppdrag skal bli brukt mot vedkommende i et annet. Som for de andre reglene om interessekonflikter gjelder dette ikke bare vedkommende advokat selv, men også kolleger innenfor et fellesskap av advokater.

Kravet forutsetter at advokatene har gode rutiner som sikrer at interessekonflikter ikke oppstår.

6.5.2.6 Advokatens opptreden – tillit, taushetsplikt og fortrolighetsplikt

Ifølge pkt. 1.3 i reglene for god advokatsskikk skal en advokat i sitt virke opptre saklig og korrekt.

Advokaten må unngå en opptreden som er egnet til å skade standens og yrkets anseelse. I pkt. 2.2 heter det at advokaten i sin virksomhet er «avhengig av tillit, som bare kan oppnås når advokatens hederlighet og integritet er hevet over tvil». En streng taushetsplikt og fortrolighetsplikt understrekes i pkt. 2.3. Den generelle taushetsplikten er også forankret i straffeloven § 144.

Advokatens taushetsplikt er et sentralt prinsipp for all advokatvirksomhet. Taushetsplikten er gitt av hensyn til at klientene skal kunne søke faglig råd uten at de opplysninger som gis til advokaten skal kunne bli brukt mot vedkommende i en senere straffesak eller på annen måte. I et videre perspektiv vil en åpen kommunikasjon mellom advokat og klient også være av samfunnsmessig betydning fordi advokaten gjennom sine objektive råd til klienten forutsettes å fremme rett og lovlig adferd. Den lovbestemte taushetsplikten er en synliggjøring av nødvendigheten av et tillitsforhold mellom advokat og klient.

6.5.3 Prising og salærer

6.5.3.1 Faktorer som skal vektlegges i salærberegningen

Ifølge punkt 3.3.1 i reglene for god advokatskikk skal salæret «stå i rimelig forhold til oppdraget og arbeidet som er utført av advokaten».

Bestemmelsen oppstiller et forholdsmessighetsprinsipp og et nødvendighetsprinsipp som harmonerer med tvistemålslovens regler. Hovedregelen er at advokaten ikke kan ta høyere salær enn det som er nødvendig for å utføre oppdraget på en forsvarlig måte. Dessuten skal det i utgangspunktet være forholdsmessighet mellom salæret og oppdraget. Forholdsmessighets­prinsippet tilsier at det skal være samsvar mellom den tjeneste som ytes og den pris som kreves. Ifølge advokatforeningens anbefalinger er det derfor viktig at ethvert salær er avpasset etter oppdragets art og står i forhold til den innsats og kompetanse som kreves av advokaten i det enkelte oppdrag.

Hva som er et rimelig salær blir etter dette et skjønnsmessig spørsmål. I praksis er det utviklet en del prinsipper for salærberegningen. Advokatforeningen har samlet disse prinsippene og kommet med anbefalte retningslinjer for salærberegningen i en egen salærveiledning (vedlagt). Disse retningslinjene er nå så innarbeidet at de anses som retningsgivende bransjesedvaner.

I henhold til disse prinsippene skal salæret beregnes ut fra forskjellige relevante faktorer. De faktorer som kan tillegges vekt er bl.a. anvendte timer, sakens omfang, dens vanskelighetsgrad, de interesser som er involvert, sakens utfall og kvaliteten på det utførte arbeidet.

At salæret kan beregnes på denne måten gir grunn til å hevde at hovedreglen for salærfastsettelsen er at tjenestene skal prises til det de objektivt sett er verdt. Det er med andre ord ikke tillatt å ta betalt time for time dersom timeforbruket er unødvendig. Det er heller ikke adgang til å ­operere med uforholdsmessig høye timepriser. I praksis foreligger det imidlertid et relativt stort spillerom for individuell prissetting.

Hensikten bak timebasert salærfastsettelse

Salærveiledningen generelt og et timebasert system spesielt begrunnes bl.a. med at det gir større oversiktlighet og forutsigbarhet for klientene. I et timebasert salærsystem fastsettes salæret i prinsippet ved at advokatens timesats ganges med antall brukte timer. Deretter kan det korrigeres for en rekke andre forhold.

Særlig om salæravtaler, herunder resultatbaserte salærer

Man trenger ingen særskilt avtale for å kunne salærberegne et avsluttet oppdrag. Det er en forutsetning, og dermed også en underforstått avtale, at advokaten skal godtgjøres for sin innsats etter gjeldende salærberegningsprinsipper.

Enkelte ganger inngås det spesielle salæravtaler der salæret gjøres avhengig av sakens resultat. Slike avtaler kalles gjerne resultatavhengig salæravtaler eller risikoavtaler.

Dersom advokaten bare er sikret et salær hvis saken leder til et positivt resultat for klienten, betegnes avtalen som «no cure no pay» eller «resultatavhengig salær». Da får advokaten et ordinært salær hvis saken vinnes, men ikke hvis saken tapes. I tillegg vil han kunne kreve et skjønnsmessig tilleggssalær, men størrelsen på tilleggssalæret må ikke være større enn det som det er tillatt å ta innenfor gjeldende salærberegningsprinsipper.

Det følger av pkt. 3.3.2 i reglene for god advokatskikk at det ikke er tillatt å inngå en avtale med klienter eller andre om at advokaten skal motta et salær basert på en prosentandel av sakens utfall, såkalt prosentbasert salær eller «contingency fee».

6.5.3.2 Prisinformasjon

Prisopplysning for tjenester

Den 1. januar 1998 trådte forskrift om prisopplysning for tjenester 12 i kraft. Den skal sikre at forbrukeren får bedre informasjon om priser, slik at forholdene legges til rette for virksom priskonkurranse. Prisopplysningsforskriften omfatter blant annet advokattjenester og andre juridiske tjenester. Den gjelder kun i forhold til forbrukere.

I forskriftens § 3 heter det at «så langt det er mulig, skal den ervervsdrivende opplyse om prisene for de tjenester som utføres. Prisinformasjonen skal gis ved prisoppslag eller ved at prisliste er utlagt på det stedet der tjenesten vanligvis bestilles, slik at informasjonen er lett synlig for kunden. Dersom stykkprisen på den enkelte tjeneste varierer innenfor bestemte intervall, skal høyeste og laveste pris innenfor intervallet opplyses. Eventuelle minstepriser skal oppgis.»

Videre heter det i § 4 at «der det ikke er praktisk mulig å oppgi prisen på en tjeneste slik som fastsatt i § 3 første og annet ledd, skal den ervervsdrivende i stedet informere om hvordan prisen for den enkelte tjeneste blir beregnet».

Det er Konkurransetilsynet som kontrollerer at prisopplysningsforskriften blir fulgt. Overtredelse kan anmeldes til politiet og medføre bøter og/eller fengsel.

Advokatforeningen har fulgt opp forskriften ved blant annet å utarbeide huskeliste for klientavtaler hvor det anbefales at prisopplysninger og salærberegningsprinsipper tas med, (advokatforenings huskeliste nr. 30:1). Advokatforeningen har også utarbeidet brosjyrer om blant annet grunnlaget for prisberegningen som foreningens medlemmer anbefales å bruke.

Advokatforskriftens bestemmelser om prisopplysning

Advokatforskriftens regler for god advokatskikk inneholder bestemmelser som regulerer advokatenes prissetting og plikt til prisopplysning. Hovedregelen om salærberegningen står i punkt 3.3.1: «Klienten har krav på å få opplyst hvordan advokaten har beregnet sitt salær. Salæret skal stå i rimelig forhold til oppdraget og arbeidet som er utført av advokaten». Hensikten med en slik informasjonsplikt er å øke klientenes informasjonstilgang. Dessuten angir den rammene for hva advokater kan ta i salær. Ved klager er denne regel utgangspunktet for bedømmelsen.

Advokatens plikt til å informere om fremdriften i saken

I pkt. 3.1.2 siste punktum i reglene for god advokatskikk fremgår det at advokaten skal holde klienten «underrettet om sakens gang».

Advokatens plikt til å informere om den relative størrelsen på klientens omkostninger

Videre heter det i pkt. 3.1.5 at dersom «omkostningene i forbindelse med et oppdrag må antas å bli uforholdsmessig høye i forhold til klientens økonomiske stilling eller de interesser saksforholdet gjelder, skal advokaten i tide gjøre klienten oppmerksom på dette.» «Før en advokat engasjerer en annen advokat, sakkyndig eller andre i anledning av et oppdrag bør klientens samtykke innhentes.»

Advokaten plikter også å opplyse sin klient om eksisterende muligheter for offentlig fri rettshjelp og rettshjelpsforsikring. Kommer klienten inn under slike ordninger skal advokatens salær fastsettes i overensstemmelse med de bestemmelsene som gjelder for salærberegningen for slike ordninger.

Hensikten med å opplyse om kostnader for et oppdrag i forhold til klientens økonomiske stilling og tvistegjenstandens økonomiske verdi, er blant annet at klienten skal ha muligheter til å trekke saken dersom den synes å bli en for stor økonomisk belastning eller kostnadene blir for store i forhold til det klienten kan «vinne» på å engasjere advokaten. Regelen vil også bidra til å redusere antallet unødige saker.

Salærberegningen i straffesaker og andre benefiserte saker

I benefiserte saker (altså saker hvor advokatenes salær helt eller delvis dekkes av det offentlige) fører fylkesmannen eventuelt domstolene kontroll med antallet timer som er brukt, eventuelt at riktig stykkpris er brukt. Den offentlige salærsatsen utgjorde per 1. januar 2002 735 kr per time.

Salærklager

Det følger av advokatforskriftens § 5-3 første ledd at man kan klage til disiplinærmyndighetene dersom man mener at en advokat har krevd for høyt salær. Klage- og kontrollorganer omtales nærmere i pkt. 6.6 nedenfor.

Man kan også be domstolene om å fastsette salæret, jf. tvml. § 52. Tvistemålsutvalget har foreslått å oppheve bestemmelsen.

6.5.4 Markedsføring

6.5.4.1 Historikk

Det var lenge ansett som uetisk for advokater å drive med markedsføring. Et forbud mot markedsføring i Advokatforeningens etiske retningslinjer ble imidlertid opphevet tidlig på 1990-tallet, etter påtrykk fra konkurransemyndighetene.

De siste årene har en sett en økning i advokatenes markedsføringsaktivitet. Det er de store firmaene som leder an i denne utviklingen. I 1997 gikk Advokatforeningen ut og anbefalte sine medlemmer å drive mer aktiv markedsføring. Det er i dag i utgangspunktet ingen begrensninger på advokaters adgang til å drive markedsføring.

6.5.4.2 Gjeldende reguleringer

I punkt 2.4 i reglene for god advokatskikk står det at «en advokats reklame skal i form og innhold være saklig og korrekt og følgelig ikke inneholde noe som er uriktig, misvisende eller villedende.»

Videre heter det at det «er tillatt å fremheve en eller flere grener av advokat­virksomheten under forutsetning av at advokaten har særskilt innsikt og erfaring innen vedkommende felt.» Dette tolkes slik at det ikke er lov for advokater å kalle seg spesialist innen ett område.

Endelig fremgår det av reglene for god advokatskikk at advokatene «bør medvirke til å fremme objektiv informasjon om sitt yrke på en slik måte at dette kommer advokatstanden og det rettssøkende publikum til gode.»

Utover disse begrensningene og eventuelt andre begrensninger i markedsføringsloven og lignende står advokatene altså fritt til å markedsføre seg.

6.5.5 Spesialistordning

Det er i dag ingen spesialistordning for advokater, tilsvarende den som for eksempel legene har. Punkt 2.4.1 i reglene for god advokatskikk tolkes slik at en advokat ikke har adgang til å kalle seg spesialist. Det betyr at alle advokater i prinsippet er likestilt med hensyn til kompetanse. Det er imidlertid tillatt å fremheve én eller flere grener av advokatvirksomheten, under forutsetning av at advokaten har særskilt innsikt og erfaring innenfor vedkommende felt. Det er liten kontroll med dette.

6.5.6 Advokatformidling

Ifølge punkt 5.2 første punktum i reglene for god advokatskikk skal en advokat «verken av advokater eller andre kreve eller motta noen form for honorar eller vederlag for å henvise eller anbefale en klient». Det er imidlertid ingenting i veien for at advokater henviser en klient til en annen advokat uten å ta betalt for det. Advokater er pålagt å henvise klienter til en annen advokat, dersom advokaten som har mottatt henvendelsen ikke kan behandle saken med rimelig hurtighet eller ikke har nødvendig kompetanse, jf. punkt 3.1.4 og 3.1.5 i reglene for god advokatskikk.

I henhold til punkt 5.2 annet punktum i reglene for god advokatskikk skal advokaten ikke betale noen form for honorar eller vederlag for å få henvist en klient til seg. Denne bestemmelsen har vært forstått slik at advokaten ikke har adgang til å betale penger til et formidlingsbyrå eller en mekler for å få henvist en klient til seg. Bestemmelsen har dermed av bransjen blitt oppfattet som et forbud mot advokatformidling i sin helhet.

Utover de nevnte reguleringer er det ingen bestemmelser som hindrer advokatformidling.

6.5.7 Atferdsreguleringer for andre enn advokater

Reglene for god advokatskikk gjelder ikke for andre enn advokater. Rettshjelpere er imidlertid underlagt det alminnelige profesjonsansvar (aktsomhetsansvar).

6.6 Ansvar og kontroll

6.6.1 Innledning

For å bøte på markedssvikt i form av bl.a. dårlig kvalitet, «for høye» priser og uforsvarlig opptreden, eksisterer det forskjellige kontrollordninger for juridiske tjenesteytere. Slike kontrollordninger fordrer at det foreligger klare ansvarsregler. Det at en tjenesteyter har ansvar for å utøve virksomheten i tråd med gjeldende regelverk og at han vet at han vil kunne bli kontrollert og kan bli stilt til ansvar dersom han ikke opptrer innenfor gjeldende normer og regler, antas å ha en preventiv effekt.

6.6.2 Ansvarsforhold

6.6.2.1 Personlig ansvar

I henhold til gjeldende rett er advokater personlig ansvarlige for sin utøvelse av advokatvirksomhet. Det samme ansvaret gjelder for andre som har tillatelse til å drive rettshjelpsvirksomhet. Aktsomhetsansvaret er ulovfestet rett. Profesjonsansvaret innebærer at advokaten er fullt personlig, ansvarlig for erstatningsbetingende feil som han måtte begå eller som begås av noen som han anses ansvarlig for.

6.6.2.2 Særlig om advokatvirksomhet utøvd av advokatselskaper

I henhold til dl. § 232 skal det for den enkelte sak utpekes en ansvarlig advokat som hefter personlig for erstatningsansvar som selskapet kan pådra seg ved utførelsen av oppdraget. Regelen er en formalisering av ansvarsprinsippet.

Selskapet som sådant hefter i tillegg med selskapsformuen for ansvar pådratt ved virksomhet utøvet i selskapets navn.

I ansvarlige selskaper kan det avtales at selskapsdeltakerne ikke skal ha deltakeransvar for erstatningsansvar som selskapet pådrar seg under advokatvirksomheten, når minst en av selskapets advokater er solidarisk ansvarlig med selskapet, jf. § 232 fjerde ledd.

Selskapet kan ikke instruere den utpekte advokaten om den faglige utførelsen av oppdraget, jf. § 232,1 i.f. Begrunnelsen er at en forutsetning for ansvarsprinsippet er at advokaten også er faglig uavhengig. Det vil si at han ikke må ta utenforliggende hensyn. Han kan med andre ord ikke instrueres av selskapets styre, eiere eller andre. Regelen skal sikre at en advokat opptrer uavhengig ved at han er personlig ansvarlig for sine handlinger selv om han formelt arbeider og/eller er ansatt i et selskap.

Advokatselskapet er som sådant underlagt profesjonsansvaret og adferdsreguleringene. Selskapet er derfor solidarisk ansvarlige med ansvar som den ansvarlige advokat pådrar seg i selskapets tjeneste. Regelen skal sikre at advokatselskapet som sådant innretter sin virksomhet slik at adferdsreguleringene følges.

6.6.3 Plikt til å stille sikkerhet

En naturlig følge av ansvarsprinsippet er at advokaten og andre som er autorisert til å drive rettshjelpsvirksomhet stiller sikkerhet for ansvar de måtte pådra seg under utøvelsen av virksomheten, (7,5 millioner kroner i 2002). Regler om sikkerhetsstillelse for advokater følger av dl. § 222 og av dl. § 219 for andre enn advokater.

6.6.4 Særskilte kontrollorganer for rettshjelpsvirksomhet

6.6.4.1 Innledning

Dagens tilsyns-, kontroll- og disiplinærmyndighet overfor advokater, og til en viss grad andre tjenesteytere som driver rettshjelpsvirksomhet, utøves gjennom Tilsynsrådet for advokatvirksomhet, Disiplinærnemnden og Advokatbevillingsnemnden, jf. dl. §§ 225 flg.

Gjennom bevillingsordningen fører kontrollorganene kontroll med de juridiske tjenesteyterne før utførelsen av de juridiske tjenestene (ex ante-kontroll). Hensikten er å sikre at de oppfyller visse utdannings- og praksiskrav som anses som nødvendige for å kunne yte de aktuelle tjenestene. I tillegg fører tilsynsmyndighetene kontroll under og etter utøvelsen av rettshjelpsvirksomheten (ex post-kontroll).

6.6.4.2 Tilsynsrådet for advokatvirksomhet

Tilsyn med advokater og andre rettshjelperes virksomhet utføres av Tilsynsrådet for advokatvirksomhet, jf. dl. § 225 første ledd. Tilsynsrådet har egen administrasjon. Det ledes av et styre på 3 medlemmer, hvor styreleder skal være advokat og ett medlem skal være statsautorisert revisor, jf. dl. § 225 annet ledd. Styret oppnevnes av Kongen i Statsråd. Tilsynsrådets virksomhet finansieres av årlige bidrag som landets praktiserende advokater og rettshjelpere plikter å betale.

Tilsynsrådet utsteder advokatbevillinger og gir tillatelse til andre rettshjelpsytere. Rådets tilsyn med advokater og andre rettshjelpere omfatter i det vesentlige kontroll med advokaters sikkerhetsstillelse, regnskapsførsel, samt forvaltning av klientmidler. Kort oppsummert har rådet følgende oppgaver:

  • autorisasjon av advokatfullmektiger,

  • utstedelse av erklæring vedrørende prøven for Høyesterett,

  • mottagelse av melding om start, flytting og opphør av advokatvirksomhet,

  • mottagelse av melding om siktelse og resultat av straffesaker mot advokater,

  • mottagelse av melding om og utstedelse av erklæringer til jurister som kan drive rettshjelpsvirksomhet,

  • gi tillatelse til personer med spesiell utdannelse til å yte rettshjelp på vedkommendes område,

  • gi tillatelse til særskilte rettshjelpstiltak,

  • gi utenlandske advokater tillatelse til å yte rettshjelp,

  • utstedelse av norsk advokatbevilling til utenlandske advokater,

  • gi tillatelse til særskilt organisering av advokatvirksomhet,

  • føre kontroll med advokater og andre rettshjelperes sikkerhetsstillelse, og

  • føre tilsyn med regnskapsføring og betrodde midler.

Dersom noen av tjenesteytere under tilsyn opptrer i strid med loven, kan Tilsynsrådet meddele vedkommende en irettesettelse. I alvorlige tilfeller kan Tilsynsrådet fremme forslag til Advokatbevillingsnemnden om at vedkommendes bevilling eller tillatelse til å drive advokat-/rettshjelpsvirksomhet bør tilbakekalles.

Tilsynsrådets avgjørelser kan påklages til Advokatbevillingsnemnden.

I 2001 var 4362 advokater, 79 rettshjelpere og 8 spesielle tiltak registrert som praktiserende tjenesteytere under tilsyn. I 2001 innberettet Tilsynsrådet 40 advokater til Advokatbevillingsnemnden på grunn av forskjellige ureglementerte forhold. Det var en markert nedgang fra foregående år og antas å skyldes at Tilsynsrådet har nedlagt større ressurser enn tidligere i oppfølgningsarbeidet i forhold til advokatenes plikt til å betale bidrag og til å innsende revisorerklæring. 4 advokatbevillinger ble tilbakekalt. 7 advarsler og 9 irettesettelser ble meddelt iht. dl. § 225. Flere advokater ble anmeldt til politiet. Én person ble anmeldt for urettmessig bruk av advokattittelen.

6.6.4.3 Advokatforeningens regionale disiplinærutvalg

Klager på medlemmer av Advokatforeningen på basis av de etiske regler behandles først av ett av Advokatforeningens syv regionale disiplinærutvalg.

Disiplinærutvalgene, hvorav tre medlemmer tar stilling til den konkrete sak, behandler klager i førsteinstans over advokater som innklages for å ha opptrådt i strid med god advokatskikk eller for øvrig i strid med dl. eller annen lov, samt klager på advokater som skal ha krevd for høyt salær. Det disiplinærutvalget som har klagen til behandling, forestår selv saksforberedelsen.

Samlet behandler disiplinærutvalgene omlag 300 klager på advokater hvert år. Disiplinærnemnden er klageinstans for disiplinærutvalgenes avgjørelser.

6.6.4.4 Disiplinærnemnden

Disiplinærnemnden er et frittstående organ som behandler klager på advokater som skal ha opptrådt i strid med god advokatskikk, herunder om advokater har krevd for høyt salær.

Nemnden består av fem medlemmer, der lederen er dommer, to medlemmer er fra Advokatforeningen, én representant er fra næringslivet og én representant er fra forbrukermyndighetene. Nemnden er første og eneste instans for behandling av klagesaker mot advokater som ikke er medlem av foreningen og som heller ikke samtykker i at foreningens regionale disiplinærutvalg behandler saken. Videre er nemnden klageinstans for disiplinærutvalgenes avgjørelser. Advokatforeningen fungerer som sekretariat for Disiplinærnemnden.

6.6.4.5 Advokatbevillingsnemnden

Advokatbevillingsnemnden er overordnet organ og klageinstans for vedtak truffet av Tilsynsrådet og Disiplinærnemnden, jf. dl. § 226.

Nemnden består av tre medlemmer, der lederen er dommer og øvrige medlemmer er en advokat og ett annet medlem. Styremedlemmene har fra 1. januar 2002 ikke tilknytning til Tilsynsrådet eller Disiplinærnemnden. Advokatbevillingsnemnden behandler utelukkende saker på initiativ fra Tilsynsrådet eller Disiplinærnemnden. Tilsynsrådet fungerer som sekretariat for Advokatbevillingsnemnden.

I 2001 tilbakekalte nemnden 4 advokat­be­vil­lin­ger og ga 24 irettesettelser og 16 advarsler.

6.6.5 Øvrig kontroll

6.6.5.1 Innledning

En klient som har noe å utsette på de juridiske tjenestene vedkommende har fått, kan selv gjøre erstatningskrav gjeldende overfor vedkommende juridiske tjenesteyter i henhold til profesjonsansvaret gjennom søksmål for domstolene. I visse tilfeller kan domstolene føre kontroll med advokatenes salærfastsettelse.

6.6.5.2 Konkurransetilsynet

Lov av 11. juni 1993 nr. 65 om konkurranse i ervervsvirksomhet (Konkurranseloven) har som formål å sørge for effektiv bruk av samfunnets ressurser ved å legge til rette for virksom konkurranse, jf. § 1-1. Det er Konkurransetilsynet som forestår det løpende tilsynet etter konkurranseloven. Arbeids- og administrasjonsdepartementet er klageinstans for tilsynets avgjørelser. Konkurranseloven behandler markedet for juridiske tjenester på lik linje med andre næringer.

Konkurranseloven bygger på en kombinasjon av forbud mot visse typer handlinger, som synes å være i strid med lovens formål, og inngrep mot atferd og bedriftserverv som etter en konkret vurdering anses skadelige for konkurransen i strid med lovens formål. Blant konkurransemyndighetenes oppgaver er å føre tilsyn med konkurransen i de ulike markeder. Etter konkurranseloven § 2-2 skal de bl.a. kontrollere at lovens forbud og påbud overholdes og treffe vedtak om dispensasjon dersom lovens formål tilsier dette, foreta nødvendige inngrep mot konkurranseskadelig atferd og bedriftserverv, iverksette tiltak for å øke markedenes gjennomsiktighet, påpeke konkurranseregulerende virkninger av offentlige tiltak, eventuelt ved å fremme forslag med sikte på å forsterke konkurransen og lette adgangen for nye konkurrenter.

7 Rettshjelpsforsikring

7.1 Generelt

De fleste forsikringsselskaper har innført rettshjelpsforsikring som en obligatorisk del av kombinerte villa-, landbruk- og hjemforsikringer. Også for bil- og lystbåtforsikring er det innført rettshjelpsforsikring. I tillegg kommer enkelte andre særforsikringer. I medhold av rettshjelpsloven § 4 annet ledd er den offentlige fri rettshjelpsordningen gjort subsidiær i forhold til private rettshjelpsforsikringer. Dette innebærer at den som har behov for juridisk bistand må søke å få dekket slik bistand gjennom egne private rettshjelpsforsikringer før han søker det offentlige om støtte i form av fri rettshjelp.

Private rettshjelpsforsikringer bidrar til at uprofesjonelle brukere får tilgang til juridiske tjenester.

7.2 Nærmere om dagens ordninger

Rettshjelpsforsikringen skal dekke forsikringstakerens utgifter til juridisk bistand.

Forsikringsselskapenes utgifter i den forbindelse dekkes gjennom den forsikringspremien forsikringstakerne betaler. Jo høyere forsikringsselskapenes utgifter blir, desto høyere blir forsikringspremien kundene må betale. Rettshjelpsforsikringspremien antas å utgjøre en liten del av den samlede premien forsikringstakerne betaler.

Forsikringsvilkårene er utformet forholdsvis likt i de forskjellige forsikringsselskapene.

Tabell 7.1 Skadestatistikk private rettshjelpsforsikringer

År 1991 1993 1995 1996 1997 1998 1999*
Antall 6278 6789 8087 9391 10968 11456 13894
Beløp** 59,0 63,7 92,0 102,0 129,2 148,6 192,1

* Prognose basert på 1. kvartal 1999.

** Beløp i mill. kr.

Kilde: Norges Forsikringsforbund.

Som det fremgår i tabell 7.1, har det gjennom 1990-årene vært en kraftig vekst i utbetalingene under de private rettshjelpsforsikringene. Veksten i skadeutbetalingene antas å ha sammenheng med den økte kjennskapen til ordningene, samt en betydelig økning i antall tvister oppstått i forbindelse med overdragelse av fast eiendom.

7.3 Vilkårene – Når inntrer rettshjelpsforsikringen?

7.3.1 Det må foreligge en tvist

Rettshjelpsforsikringen gjelder bare når forsikringstakeren er part i en tvist. For at det skal sies å foreligge en tvist, må et krav være bestridt. Hjelp til å sette opp testament, søknad om trygd o.l. faller således utenfor forsikringsområdet. Private rettshjelpsforsikringer dekker med andre ord ikke «ren» juridisk rådgivning. På dette området er ordningen dermed mindre omfattende enn den offentlige rettshjelpsordningen.

7.3.2 Tvisten må ligge innenfor det saklige dekningsområdet

Rettshjelpsforsikringen dekker i utgangspunktet enhver tvist som har sammenheng med det som er forsikret. En rekke sakstyper er imidlertid spesielt unntatt fra de private forsikringene, bl.a. tvister som har sammenheng med forsikringstakerens yrke eller erverv, tvister om separasjon, skilsmisse, barnefordeling, farskap, arv og skifte. Straffesaker og tvister som gjelder offentlige forvaltningsvedtak, er også unntatt. På disse områdene er det ikke mulig å tegne rettshjelpsforsikring. Næringsdrivende har ingen mulighet til å tegne rettshjelpsforsikring. Forsikringsselskapene begrunner det manglende tilbudet med manglende etterspørsel og at slike forsikringer trolig ikke vil være lønnsomme.

Det er dermed forholdsvis store ulikheter mellom det saklige dekningsområdet for rettshjelpsforsikringen og dekningsområdet for det offentliges fri rettshjelpsordning. Av den grunn fremstår dagens ordning med rettshjelpsforsikring snarere som et supplement til den offentlige fri rettshjelpsordningen enn som et alternativ.

7.3.3 Rettshjelpsforsikringen dekker visse nødvendige utgifter

Rettshjelpsforsikringen dekker nødvendige utgifter til advokat, retten, sakkyndige og vitner. Idømte saksomkostninger og rettsgebyr i ankeinstansen dekkes vanligvis ikke. Tvisten må dessuten høre inn under de alminnelige domstoler.

Advokatenes salær beregnes på vanlig måte, etter gjeldende prinsipper for salærberegningen. Det opereres med andre ord ikke med faste timesatser o.l. Forsikringsselskapene har imidlertid forbeholdt seg retten til å overprøve forsikringstakerens krav, dersom de mener utgiftene overstiger det som må antas å være nødvendig eller rimelig. Det samme gjelder dersom utgiftene er uforholdsmessig store i forhold til tvistegjenstandens verdi.

Det eksisterer et tak på hvor mye forsikringsselskapet utbetaler i salær til advokaten. Dette maksimumsbeløpet er vanligvis 80 000 kr for alle instanser. Beløpet har stått uendret i mange år. Selv etter innføringen av merverdiavgift på juridiske tjenester i 2001 ble ikke beløpet hevet. Det innebærer at taket på 80 000 kr gjelder salær inkludert 24 prosent merverdiavgift. Etter innføringen av merverdiavgiften vil taket på 80 000 kr rekke til betydelig færre timer hos en advokat. Hvor stor reduksjonen blir, avhenger av hvorvidt og i hvilken utstrekning advokatens bruttosalær heves som følge av avgiftsbeleggingen.

Forsikringstakeren må betale en egenandel som normalt består av et fast beløp på mellom 2000 og 3000 kr, med et tillegg på 20 prosent av det overskytende salær. Egenandelen må inndrives av advokaten. Utgjør utgiftene til advokat 80 000 kr inkludert merverdiavgift, må klienten følgelig betale 17 600 kr i egenandel.

Ifølge rettshjelpsforsikringene skal det ikke foretas noen vurdering av mulighetene til å vinne frem. I forsikringsvilkårene er det imidlertid tatt inn en bestemmelse om at forsikringstakeren selv må bære omkostningene dersom denne selv uten rimelig grunn, har forårsaket disse.

8 Lov om fri rettshjelp

8.1 Innledning

Det er bred politisk enighet om at ingen skal lide rettstap på grunn av manglende økonomisk evne. Staten har derfor ansvaret for å sikre at privatpersoner som ikke har tilstrekkelige økonomiske ressurser, gis tilgang til juridiske tjenester.

Gjennom lov om fri rettshjelp av 13. juni 1980 nr. 35 (rettshjelpsloven) har lovgiver(ne) gitt økonomiske og saklige vilkår for en statlig dekning av utgifter til advokat og sideutgifter i forbindelse med juridisk bistand.

Rettshjelpsloven er supplert med forskrift av 22. oktober 1996 og Justisdepartementets rundskriv G-73/96 om fri rettshjelp. I henhold til forskrift av 9. oktober 1997 nr. 1087 dekkes utgifter til autoriserte rettshjelpere i utgangspunktet på lik linje med utgifter til advokat.

Fri rettshjelp er med visse unntak, begrenset til å gjelde enkeltpersoner som kommer inn under ordningen.

Det ytes imidlertid ikke dekning etter rettshjelpsloven dersom søkeren har tegnet rettshjelpsforsikring som helt eller delvis dekker søkerens utgifter, jf. § 4 annet ledd første punktum. Fri rettshjelpsordningen er dermed gjort subsidiær i forhold til rettshjelpsforsikring, omtalt i kapittel 7.

Lov om fri rettshjelp omfatter ikke dekning av utgifter til forsvarer i straffesaker, idet slik bistand ytes etter straffeprosessloven.

Fri rettshjelp etter rettshjelpsloven gis som fritt rettsråd og fri sakførsel. De materielle vilkårene for å få fritt rettsråd og fri sakførsel er i hovedsak de samme. For både fritt rettsråd og fri sakførsel skilles det mellom prioriterte og uprioriterte saker, jf. punkt 8.4.3.

Stortinget vedtok høsten 2002 å oppheve regelen om at det skal betales en egenandel. Samtidig ble det vedtatt å heve inntektsgrensene til 230 000 kr brutto. Stortingetsvedtaket er ikke trådt i kraft.

8.2 Fritt rettsråd

Ved fritt rettsråd dekker det offentlige utgiftene til juridisk bistand utenfor rettergang samt for forliksrådet.

Rettsråd består primært i råd og veiledning i tilknytning til juridiske problemer. Under fritt rettsråd dekkes først og fremst advokatenes salær etter den offentlige salærsats (735 kr per time per 1. januar 2002), men også annen sakkyndig hjelp i tilknytning til fritt rettsråd kan dekkes. For prioriterte rettshjelpssaker blir advokater og andre som har tillatelse til å yte fritt rettsråd hovedsakelig godtgjort i henhold til stykkprissatser. 13 For uprioriterte saker blir salæret fastsatt skjønnsmessig, der det blir innvilget et konkret antall timer i den enkelte sak.

Fritt rettsråd som ikke overstiger 2 timer, godtgjøres med en stykkprissats lik 1,5 ganger den offentlige salærsatsen. Fritt rettsråd som overstiger 2 timer, godtgjøres etter nærmere fastsatte satser for den enkelte sakstype (innenfor prioritert rettshjelp). Overstiger det faktiske timeforbruket i et rettsråd det dobbelte av det timeforbruket som er grunnlag for stykkprissatsen, fastsettes hele salæret skjønnsmessig.

8.3 Fri sakførsel

Fri sakførsel er fri rettshjelp under rettergang, og kan gis for saker ved alle ordinære domstoler, med unntak av forliksrådet. Det kan også innvilges fri sakførsel for en del særdomstoler, domstolslignende organer og visse forvaltningsorganer, som f.eks. fylkesnemnda for sosiale saker.

En bevilling til fri sakførsel dekker salær, reiseutgifter m.v. til egen advokat. Bevillingen omfatter også bl.a. fritak for rettsgebyr og godtgjøring til doms- og skjønnsmenn, rettsvitner, vitner og sakkyndige. Bevillingen dekker ikke partenes egne reiseutgifter eller eventuelle saksomkostninger som vedkommende måtte bli dømt til å betale motparten. Det er imidlertid adgang til å søke fylkesmannen om dekning av idømte saksomkostninger til motparten.

8.4 Vilkår for å få fri rettshjelp

8.4.1 Økonomiske vilkår

Etter rettshjelpsloven er det et grunnvilkår at fri rettshjelp bare innvilges til søkere med formue og inntekt under bestemte grenser. Inntekts- og formuesgrensen er fastsatt i forskrift av 22. oktober 1996 og i Justisdepartementets rundskriv G-9/01. For å omfattes av de alminnelige reglene om fri rettshjelp, må rettshjelpssøkeren som hovedregel ikke ha en årlig bruttoinntekt som overstiger 200 000 kr eller 210 000 kr, avhengig av forsørgelsesbyrde, eller en nettoformue som overstiger 100 000 kr. For ektefeller og andre som lever sammen med felles økonomi, skal samlet inntekt og formue legges til grunn. Dersom tvisten gjelder disse personer innbyrdes, eller det i andre særlige tilfeller er rimelig, kan den enkeltes økonomi vurderes isolert. Rettshjelpsloven gir imidlertid hjemmel til å dispensere fra inntekts- og formuesgrensen dersom det på grunn av særlige forhold i saken er rimelig at det offentlige likevel yter bistand. I henhold til Justisdepartementets retningslinjer kan det dispenseres dersom inntekten overstiger inntektsgrensene med mindre enn 20 000 kr. Utover dette dispenseres det sjelden fra inntektsgrensene.

Stortinget vedtok høsten 2002 å heve inntektsgrensene til 230 000 kr. Stortingets vedtak er ikke trådt i kraft.

8.4.2 Saker uten behovsprøving

På enkelte områder har rettshjelpssøkeren rett til fri rettshjelp uavhengig av vedkommendes økonomi. På rettsrådsstadiet skal fylkesmannen yte fri rettshjelp uten behovsprøving til utlendinger i saker etter utlendingsloven som bestemt i utlendingsloven § 42 tredje ledd. Bevilgende myndighet skal av eget tiltak og uten behovsprøving innvilge fri sakførsel i hovedsakelig følgende saker:

  1. For den vernepliktige i militærnektersaker etter lov av 19. mars 1965 nr. 3 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner.

  2. For den tvangstiltak retter seg mot i saker om overprøving av administrative tvangsinngrep etter lov 13. av august 1915 nr. 6 om rettergangsmåten for tvistemål, kap. 33.

  3. For den private part i saker hvor søksmål er anbefalt av Stortingets ombudsmann for forvaltningen.

  4. Saker som skal behandles av fylkesnemnda etter kap. 9 i lov om sosiale tjenester m.v.

  5. Saker som skal behandles av fylkesnemnda etter kap. 7 i lov om barneverntjenester.

  6. Saker for kontrollkommisjonen etter lov av 28. april 1961 nr. 2 om psykisk helsevern § 9.

  7. Saker som skal behandles etter kapittel 5 i lov om vern mot smittsomme sykdommer.

8.4.3 Saklige vilkår

8.4.3.1 Generelt

Rettshjelpsordningen begrenses i forhold til hvilke sakstyper det gis bistand til. Rettshjelpsloven sondrer mellom prioriterte og uprioriterte saksområder. Dersom de økonomiske vilkårene er oppfylt, ytes det som hovedregel fri rettshjelp i saker som hører til de prioriterte saksområdene. I uprioriterte saker føres det en meget restriktiv praksis ved innvilgelse av fri rettshjelp, selv om de økonomiske vilkårene er oppfylt.

8.4.3.2 Prioriterte saker

Følgende saker er prioritert etter rettshjelpsloven:

  1. Saker i medhold av lov om ekteskap, herunder skifteoppgjør mellom ektefeller.

  2. Saker i medhold av barnelovens kap. 5, 6 og 7.

  3. Skadede eller etterlatte i sak om erstatning for personskade og tap av forsørger.

  4. Saker fra leietaker i saker om oppsigelse og fravikelse av leieavtale etter lov om husleie.

  5. Saker fra arbeidstaker i saker om oppsigelse m.m. i henhold til arbeidsmiljøloven.

Det er et vilkår for innvilgelse av fri rettshjelp i prioriterte saker, at det antas nødvendig med advokatbistand i saken, og at det er rimelig at det offentlige dekker utgiftene til slik bistand. Da saker som hører til de prioriterte saksområdene i rettshjelpsloven objektivt sett anses å være av stor personlig og velferdsmessig betydning for den enkelte, føres det en liberal innvilgelsespraksis dersom de økonomiske vilkårene for fri rettshjelp er oppfylt.

8.4.3.3 Uprioriterte saker

I saker som ikke er prioriterte etter rettshjelpsloven, ytes det som hovedregel ikke fri rettshjelp. Myndighetene fører en svært streng praksis. Når søkeren oppfyller de økonomiske vilkårene, kan fri rettshjelp likevel gis når det aktuelle problemet åpenbart har så stor personlig og velferdsmessig betydning for søkeren at det etter en samlet vurdering er rimelig at det offentlige yter fri rettshjelp. Fri rettshjelp blir eksempelvis gjerne gitt i barnevernssaker, der det ikke er tale om å treffe tvangsvedtak, men hvor barnevernet likevel foreslår iverksettelse av hjelpetiltak overfor familien.

Dette innebærer at det som hovedregel ikke ytes fri rettshjelp i saker som utspringer fra forretningsforhold, yrkesutøvelse, faste eiendommers rettsforhold, tingsskader, kjøp og salg, gjeldsforhold, pengekrav, arvesaker og saker overfor forvaltningen. Det vises også varsomhet med å innvilge fritt rettsråd i uprioriterte saker der det offentlige har veilednings- og/eller undersøkelsesplikt. Søknader om fri sakførsel i uprioriterte saker underlegges en helhetsvurdering, der det bl.a. ses hen til sakens art, søkerens mulighet til å vinne frem med sin sak, samt sakens eventuelle prinsipielle side.

8.5 Hvem kan yte fri rettshjelp?

Fritt rettsråd innvilges etter søknad av fylkesmannen. Departementet har imidlertid ved forskrift av 22. oktober 1996 gitt advokater og andre rettshjelpere adgang til selv å innvilge fritt rettsråd i prioriterte rettshjelpssaker. Bistanden honoreres i så fall etter «stykkprisforskriften».

Fri sakførsel innvilges av den domstolen som har saken til behandling, i de sakene der det ikke skal foretas økonomisk behovsprøving i saken. Tilsvarende gjelder i saker der de økonomiske vilkårene for fri rettshjelp er oppfylt og saken hører til de prioriterte saksområdene etter rettshjelps­loven. Fri sakførsel for visse forvaltningsorganer innvilges av vedkommende forvaltningsorgan som har saken til behandling.

Med unntak av ankesaker til Trygderetten, må det søkes om dispensasjon hos fylkesmannen dersom søkeren overstiger inntekts- og formuesgrensen. Etter § 17 har fylkesmannen for øvrig kompetanse til å innvilge fri sakførsel i alle saker, bortsett fra i saker nevnt i nummer 4-7 nevnt ovenfor under punkt 8.4.1.

Justisdepartementet er klageinstans for vedtak etter rettshjelpsloven.

8.6 Særlige rettshjelpstiltak – rettshjelpslovens § 6, annet ledd

I medhold av rettshjelpslovens § 6, andre ledd har Justisdepartementet hjemmel for helt eller delvis å dekke en persons utgifter til rettshjelp. Departementet yter i praksis meget sjelden bistand etter bestemmelsen. Justisdepartementet har også hjemmel for å iverksette særlige rettshjelpstiltak for grupper med spesielle behov. Voldsofre, mishandlede kvinner og vernepliktige i førstegangstjenesten gis i medhold av nevnte bestemmelse rettshjelp uten behovsprøving og uten egenandel.

8.7 Egenandel

Med unntak av de tilfeller hvor fri rettshjelp gis uten behovsprøving, må alle som mottar fri rettshjelp etter gjeldende regler betale en andel av utgiftene til rettshjelpen (egenandel). Egenandelen består av en grunnandel på 300 kr og en tilleggsandel som utgjør 25 prosent av kostnader ved rettshjelpen som overstiger 300 kr. Egenandelen fastsettes av fylkesmannen. Det er deretter Statens Innkrevingssentral som har i oppgave å inndrive egenandelen. Hvorvidt det utover grunnandelen også skal betales en tilleggsandel, beror på rettshjelpsmottakers inntekt og formue.

Stortinget vedtok høsten 2002 å oppheve reglene om egenandel. Når vedtaket trer i kraft, skal de som mottar fri rettshjelp ikke lenger betale egenandel.

Fotnoter

1.

Ot.prp. nr. 7 (1990-91) om lov om endringer i domstolloven m.m.

2.

Jf. det parallelle begrepet i tvistemålsloven § 44 annet ledd.

3.

Ot.prp. nr. 7 (1990-91), s. 40.

4.

Ot.prp. nr. 7 (1990-91), s. 60.

5.

Den Norske Advokatforenings Organisasjonsutvalg, «Organisering av advokatvirksomhet», 1999, s. 10.

6.

Ot.prp. nr. 7 (1990-91), s. 55 og 60.

7.

Ot.prp. nr. 7 (1990-91), s. 55.

8.

«Organisering av advokatvirksomhet», s. 21.

9.

«Organisering av advokatvirksomhet», s. 11.

10.

Ot.prp. nr. 7 (1990-91), s. 63.

11.

Forskrift av 20. desember 1996 nr. 1161: Forskrift til domstolloven kapittel 11.

12.

Forskrift av 28. november 1997 nr. 1382.

13.

Jf. forskrift om salær fra det offentlige til advokater m.fl. etter faste satser (stykkpriser) ved fritt rettsråd og i straffesaker av 18. september 2001.

Til toppen
Til dokumentets forside