NOU 2002: 18

Rett til rett— En vurdering av konkurranseforholdene i markedet for juridiske tjenester

Til innholdsfortegnelse

Del 5
Internasjonale forhold og utviklingstrekk

13 Situasjonen og utviklingstrekk i utlandet

13.1 Innledning

Utvalget er i mandatet bedt om å beskrive den internasjonale utviklingen. Globalisering med økende handel over landegrensene og harmonisering av regelverk gjør at bl.a. reguleringer, konkurransesituasjonen og utviklingstrekk i andre land får stadig større betydning for Norge. Utvalget har valgt å beskrive situasjonen i våre naboland Sverige og Danmark. I tillegg redegjøres det for utviklingen i England og Australia, hvor det er foretatt en lignende gjennomgang av reguleringene og konkurransen i advokatnæringen. 1 Til slutt omtales situasjonen i USA, der konkurranseintensiteten må anses å være høyere enn i europeiske land, og som av den grunn er av interesse.

13.2 Sverige

13.2.1 Adgangsreguleringer – Hvem kan yte juridiske tjenester?

Hvem som helst kan i prinsippet starte et juridisk byrå og yte juridiske tjenester i Sverige. Slike tjenester kan i prinsippet ytes både i og utenfor rettergang. Advokatene har med andre ord verken rettsrådsmonopol eller rettergangsmonopol i Sverige. For opptreden for domstolene kreves imidlertid at man kan anses «lämplig» eller passende. Retten kan bare avvise prosessfullmektigen dersom det faktisk kan vises at vedkommende er upassende for eksempel på grunn av «uredelighet, udyktighet eller uforstand». Etter praksis skal det mye til før noen avvises fra domstolen fordi vedkommende ikke anses å være passende. I tillegg eksisterer det noen formelle krav til å representere i retten; man må bl.a. være myndig, beherske det svenske språket og ha bosted i EØS-området eller i Sveits. Adgangen for utenlandske advokater til å få godkjenning som advokat i Sverige er omtrent som i Norge.

Kravene for å bli advokat

Kravene for å bli advokat er strenge. Man må være utdannet jurist (jur. kand.) og ha fem års erfaring fra juridisk arbeid, hvorav minst tre år må være ved advokatkontor, eventuelt ha drevet eget juridisk byrå (med omfattende virksomhet). Det finnes ca. 3500 advokater i Sverige.

Det er videre krav om obligatorisk medlemskap i advokatforeningen (Advokatsamfundet). Opptak i foreningen gis etter søknad. I søknaden må det dokumenteres, gjennom referanser og tidligere erfaring, at man er skikket. Advokattittelen er beskyttet, og det er straffbart å urettmessig kalle seg advokat.

13.2.2 Strukturreguleringer – regler om organisering av juridisk virksomhet

Juridiske tjenesteytere som ikke er advokater står fritt til organisere sin virksomhet innenfor de alminnelige selskapsrettslige regler. Det innebærer at jurister og andre kan drive sammen med andre profesjoner, ha eksterne eiere osv.

Etter svenske regler er det kun svenske advokater som kan eie andeler i advokatselskap og være medlem av styre. Derimot behøver ikke advokaten selv å være aktiv i det selskap han har eierandel eller styreverv i.

Kravet til uavhengighet for advokater synes å være strengere i Sverige enn i Norge. Svenske advokater kan bare drive som selvstendig advokat eller være ansatt hos en annen advokat. Det er således ikke lov å kalle seg advokat om man arbeider i organisasjoner, foreninger eller er ansatt i en bedrift eid av ikke-advokater.

Spørsmålet om hvorvidt organisert samarbeid med andre profesjoner var forenlig med medlemskap i advokatforeningen kom opp i forhold til en konkret sak i 1997. Fire advokater som var medlem av den svenske advokatforeningen etablerte et advokatfellesskap i samarbeid med revisjonsselskapet KPMG Bolin AB. Advokatfirmaet tok firmanavnet KPMG Wallin Advokatbyrå AB. Styret i den svenske advokatforeningen avga en uttalelse hvor det ble vist til at allerede navnebruken indikerte et samarbeid med revisjonsfirmaet KPMG Bolin AB som ikke var forenlig med kravet til advokaters uavhengighet. Den konkrete saken endte med at KPMG Wallin Advokatbyrå AB endret navn og avviklet samarbeidet med revisjonsselskapet KPMG Bolin AB. 2

Man kan imidlertid ha slikt arbeid som jurist, og siden ikke-advokater har de samme rettighetene som advokater, antas forbudet mot MDP for advokater å ha liten praktisk betydning. For eksempel har et av de største foretningsadvokatfirmaene fusjonert med et stort revisjonsfirma. Advokatene mistet da retten til å benytte advokattittelen, men kunne forøvrig fortsette virksomheten som før.

13.2.3 Atferdsreguleringer – krav til opptreden, ansvar og kontroll

De advokatetiske reglene er i stor grad sammenlignbare med regelverket i Norge.

Ved salærberegningen skal advokatene ta hensyn til en rekke forskjellige faktorer. Det er ikke tillatt å inngå resultatbaserte salæravtaler.

Advokater er underlagt et tilsvarende profesjonsansvar som advokater i Norge. I tillegg er advokater underlagt advokatforeningens disiplinærsystem. Det er følgelig advokatforeningen som først og fremst fører kontroll med advokatene, men også Justitiekanslern utøver tilsyn over advokater.

Det føres ingen særskilt offentlig kontroll med jurister eller andre som driver med juridisk virksomhet. Svenske myndigheter uttaler at de har liten kjennskap til omfanget av slik virksomhet og om virksomheten er forsvarlig. Verken Justisdepartementet, Stockholm tingsrett eller Advokatsamfundet ga i møte med utvalget uttrykk for særlig bekymring omkring andre enn advokaters rettshjelpsvirksomhet.

13.2.4 Finansieringsordninger

Rettshjelpsforsikring

I Sverige inngår rettshjelpsforsikring automatisk i alle hjem-, villa- og hytteforsikringer, samt helforsikring av båt og i hel- og halvforsikring av bil. Rettshjelpsforsikringen varierer i utforming og dekningsområde. Timesatsen i slike saker tilsvarer den offentlige satsen. Som hovedregel dekkes de fleste sakstyper, med unntak for dem som er positivt unntatt. Forsikringen dekker også motpartens saksomkostninger.

Fri rettshjelp

Personer som oppfyller kravene til å få rettshjelp i Sverige, kan oppsøke advokat eller juridisk byrå for å få rådgivning til en fast sats. Betingelsen er at rådgivningen ikke tar mer enn to timer.

Den rettssøkende må selv betale minst én times rådgivning før rettshjelp kan gis.

Et det behov for rådgivning ut over to timer, kan man søke om hjelp til å dekke kostnadene (såkalt «rettshjelp»). Man kan maksimalt få 100 timer fri rettshjelp.

I 2002 er timesatsen 929 SEK, eksklusiv 25 prosent mva (1162 SEK). Timesatsen kommer til anvendelse når det er den statlige rettshjelpen som skal finansiere den bistanden som kan komme på tale etter rådgivningen. Det er forbudt å kreve en høyere timesats.

Man kan ikke ha et økonomisk «underlag» 3 på over 260 000 SEK brutto per år (2002). Som i Norge er den offentlige rettshjelpen subsidiær i forhold til private rettshjelpsforsikringer.

Den offentlige rettshjelpen omfatter som hovedregel alle sakstyper, med unntak for de som er positivt unntatt.

I Sverige betales en egenandel for bistanden selv om inntektskravet for støtte er oppfylt. Egenandelen regnes som en prosentsats av salæret, der prosentsatsen varierer fra 2 prosent til 90 prosent, avhengig av inntektsgrunnlaget til den enkelte. Det er fastsatt minstebeløp for egenandelene – for eksempel kan egenandelen være 40 prosent av salæret, men minimum 5000 SEK. Den laveste egenandelen er på 2 prosent av kostnadene (uten noe minimumsbeløp) og brukes når det økonomiske «underlaget» ikke overstiger 50 000 SEK.

Man får som regel ikke rettshjelp i Sverige dersom tvistegjenstandens verdi er lavere enn 18 950 SEK. Slike saker behandles etter en ordning som gjelder for såkalte «förenklade tvistemål». Retten består da av bare én dommer (mot normalt tre), og målet er at saken skal kunne avsluttes etter ett rettsmøte. Dommeren forventes å ha en aktiv rolle i disse sakene og partene skal således kunne klare seg uten bistand.

Rettshjelp kan ikke innvilges den som er eller har vært næringsdrivende i en sak som har kommet opp i næringsvirksomheten, dersom det ikke finnes særskilte grunner med hensyn til virksomhetens art og omfang, økonomiske eller personlige forhold og onstendighetene for øvrig.

Taperen av en rettstvist vil som regel måtte betale motpartens saksomkostninger i tillegg til egenandelen, selv om vedkommende har rett til rettshjelp.

Vurdering av finansieringsordningene

I desember 1997 ble ordningen med fri rettshjelp gjort subsidiær i forhold til privat rettshjelpsforsikring. Den nye ordningen ble vurdert av et utvalg i 2001 som slo fast at myndighetenes målsettinger langt på vei var nådd og at ordningen med enkelte unntak fungerte bra. Antallet saker som ble dekket gjennom rettshjelpsforsikring økte betraktelig, samtidig som antallet saker som ble dekket gjennom fri rettshjelpsordningen sank tilsvarende. Statens utgifter til fri rettshjelp sank med 200 mill. SEK etter omleggingen.

Til tross for den ovennevte økningen i antall saker som dekkes ved rettshjelpsforsikring har ikke forsikringsselskapene endret sine vilkår. Rettshjelpsforsikring er fremdeles en del av hjem- eller villaforsikringer, og premiene har heller ikke økt. Kun 3 prosent av befolkningen har ikke slik forsikring. En forutsetning for å kunne gjøre fri rettshjelpsordningen subsidiær er at saksområdene er overlappende, noe de i stor utstrekning er i Sverige.

Det nedsatte utvalget mente at beløpsgrensen på 75 000 SEK for rettshjelpsforsikring var for lav. Det samme gjaldt 100-timersregelen i fri rettshjelpssaker. Myndighetenes innsats for å informere om ordningene ble dessuten vurdert som for lav, og myndighetene ble anbefalt å utvikle nytt informasjonsmateriell.

13.2.5 Konkurransesituasjonen

I og med at det verken eksisterer rettsrådsmonopol eller rettergangsmonopol for advokater, mente de utvalget var i kontakt med at konkurransen i markedet for juridiske tjenester var tilfredsstillende.

Reguleringen av rettshjelpsvirksomhet i Sverige må karakteriseres som liberalt sammenlignet med regelverket i Norge og andre land. Reguleringene av advokatvirksomhet er imidlertid mer omfattende enn i Norge.

Andre juridiske tjenesteytere synes å være veletablert i deler av markedet, noe som synes å bidra til en relativ sterk konkurranse mellom advokater og andre juridiske tjenesteutøvere.

I likhet med i Norge og Danmark har det funnet sted en konsolidering gjennom etableringen av større advokatfirmaer. Markedskonsentrasjonen synes imidlertid ikke å være så høy at den virker konkurransebegrensende.

13.2.6 Utviklingstrekk, fremtidige reformer og lignende

Justisdepartementet og Advokatsamfundet så ingen behov for endringer i gjeldende reguleringer. Herunder kan det nevnes at departementet ga klart uttrykk for at MDP ikke bør tillates.

Advokatsamfundet uttrykte imidlertid bekymring for situasjonen til de advokatene som tar fri rettshjelp saker, da de mente at fortjenestemulighetene på disse sakene er for lav. De mente å se en dreining fra privatkunde markedet mot bedriftskundemarkedet.

13.3 Danmark

13.3.1 Adgangsreguleringer – Hvem kan yte juridiske tjenester?

Advokatvirksomhet

Retten til å drive advokatvirksomhet reguleres i retsplejeloven. For få advokatbevilling må man ha juridisk eksamen fra et av universitetene i Danmark. I tillegg må man ha tre års praksis fra et advokatfirma. I løpet av praksisperioden må man ha gjennomgått og bestått en teoretisk etterutdanning.

For advokater er det obligatorisk med medlemskap i Det Danske Advokatsamfund.

Advokatrådet kan legge frem forslag til forbedringer av rammevilkårene (lov- og forskrifts­endringer) for Justitsministeriet.

I 1979 avga et utvalg en betenkning i forbindelse med en revisjon av rettspleielovens regler om advokatvirksomhet. 4 Utvalget mente kravet til obligatorisk medlemsskap burde bevares, av hensyn til advokatstandens uavhengighet og Advokatsamfundets tilsyn med advokatene, herunder tilsyn med klientkonti, erstatningsfond og ansvarsforsikring.

Advokatsamfundet har et eget serviceselskap som ble etablert i 1994. Selskapet er brukerfinansiert og tilbyr informasjonsytelser, etterutdanning, markedsførings­artikler, EDB-ytelser, felles innkjøp og forsikringsytelser. Medlemskap er ikke obligatorisk.

Andre juridiske tjenesteytere

«Lov om ydelse av juridisk bistand samt om detektivvirksomhed m.v.,» (vinkelskriverloven), inneholder bestemmelser vedrørende andre enn advokaters adgang til å yte juridisk rådgivning. Slike tilbyderes handlefrihet begrenses ved restriksjoner på deres muligheter til å markedsføre sine tjenester.

Det er forbudt for virksomhetene ved bekjentgjørelse, skilting, utsendelse av skriv, adresseangivelser i veiviser eller telefonkatalog, oppslag i forretningslokaler eller på annen måte å anvende betegnelser som kan gi inntrykk av at deres virksomhet har noen form for offentlig godkjennelse eller står under offentlig tilsyn. Videre er det forbudt å anvende betegnelsen «retshjælp», «retskonsulent», «juridisk kontor» eller lignende betegnelser, samt å gi allmennheten eller ukjente personer meddelelse om at virksomheten yter juridisk rådgivning eller annen rettshjelp.

«Vinkelskriverne» er ikke under tilsyn.

13.3.2 Strukturreguleringer – regler om organisering av juridisk virksomhet

Etter den danske retsplejeloven er det ikke tillatt for andre yrkesgrupper enn advokater å være eier eller styremedlem i advokatselskaper. I 1990 ble det åpnet for å drive advokatvirksomhet i selskapsform.

Ved utformingen av regelverket la man vekt på at virksomheten uansett virksomhetsform skulle være uavhengig av interesser som er advokatvirksomheten uvedkommende.

I tillegg la man vekt på tillitsforholdet mellom advokat og klient. Dette resulterte i at andre profesjoner, som for eksempel revisorer, ikke kan være medeiere eller være medlem i styret i advokatfirmaer.

13.3.3 Atferdsreguleringer – opptreden, ansvar og kontroll

Salærfastsettelsen

I henhold til retspleieloven må ikke advokater kreve høyere vederlag for sitt arbeid enn hva som anses rimelig.

Den danske advokatforeningens retningslinjer for medlemmenes salærfastsettelse understreker at salærene må være rimelige. Salærene fastsettes generelt på grunnlag av erfaringen til den involverte advokaten og sakens kompleksitet. Reglene for god advokatskikk forbyr bruk av prosentbaserte salærer. Advokatsamfundet har gitt sin tilslutning til CCBEs regler for god advokatskikk.

Frem til utgangen av 1996 fastsatte Advokatsamfundet veiledende salærsatser på enkelte sakstyper. Nå settes det kun veiledende salærsatser på noen områder etter forhandling med Domstolsstyrelsen.

Det er ikke tillatt å inngå resultatbaserte salæravtaler, dvs. avtaler der advokatens salær beregnes om andel av utbyttet forbundet med en sak, jf. pkt 3.3.1 i De Advokatetiske regler.

Øvrige atferdsregler

I henhold til de advokatetiske reglene som er utformet av advokatforeningen er danske advokater underlagt tilsvarende etiske regler som det vi har i Norge og CCBE.

En regel som er forskjellig fra det norske regelverket finnes i den danske aksjeloven § 51 hvor det heter at styreformannen i børsselskaper og statsselskaper ikke må opptre som advokat for det samme selskapet.

Ansvar og kontroll

Advokatsamfundets styre, Advokatrådet, fører tilsyn med advokatene og deres fullmektiger. Dersom Advokatrådet finner at noen har handlet i uoverensstemmelse med sine plikter, kan det klage vedkommende inn for «Advokatnævnet», som er en bredt sammensatt nemnd bestående av representanter fra Advokatsamfundet, dommerstanden og Justitsminesteriet. Det er Advokatrådet som utnevner nemnden. Medlemmene i Advokatsamfundet plikter å betale årlig bidrag til Advokatsamfundets erstatningsfond, som etter fritt skjønn dekker tap forvoldt av en advokat eller et advokatselskap. I tillegg har alle medlemmer plikt til å tegne ansvarsforsikring.

13.3.4 Rettshjelpsordninger

Rettshjelp

Den danske offentlige rettshjelpsordningen er subsidiær i forhold til private rettshjelpsforsikringer, dog slik at en bevilling omfatter de utgiftene ved saken som forsikringen ikke dekker. Det kan innvilges både fri sakførsel (fri proces) og fritt rettsråd (retshjælp). Danmark har ikke en offentlig salærsats etter «norsk modell».

Det er enighet om at salærsatsen skal ligge på et slikt nivå at advokater skal kunne ha samme inntjening enten de arbeider med fri rettshjelpssaker eller annet advokatarbeid. Tanken er at for lav betaling på førstnevnte saker kan ramme domstolene ved dårlig kvalitet på advokatene.

Fritt rettsråd gir mulighet for rådgivning fra en advokat samt hjelp til mindre skriftlige henvendelser. Ordningen gir rett til rådgivning til en verdi av 800 DKK. Av dette dekker staten 600 DKK. I visse tilfeller gis det utvidet rettshjelp for ytterligere 1830 DKK. Av dette betaler klienten og staten halvparten hver. Ordningen med offentlig rettshjelp omfatter personer over 18 år med en inntekt under 217 000 DKK for enslige og 275 000 DKK for par. For hvert barn under 18 år forhøyes inntektsgrensen med 37 000 DKK. Inntektsgrensene justeres hvert år.

Ordningen med fri sakførsel omfatter de fleste typer sivile saker. Det innvilges likevel sjelden fri sakførsel i saker innenfor forretningsdrift, inkasso eller injurie, samt i saker som bærer preg av å være bagatellsaker. I tillegg kreves det en rimelig sjanse for at søkeren får medhold i retten. Det skal også foretas en avveining av om kostnadene forbundet med saken står i rimelig forhold til sakens gjenstand. I saker av stor prinsipiell betydning eller av spesielt stor viktighet, kan det innvilges fri sakførsel selv om de ovennevnte vilkår ikke er oppfylt. Man vil også få dekket utgiftene til innledende rettsråd i de sakene hvor det innvilges fri sakførsel.

Private rettshjelpsordninger

Justitsministeren hadde per mars 2002 godkjent ca. 100 rettshjelpsinstitusjoner. Disse kan deles inn i advokatvaktene og private rettshjelpsinstitusjoner. Institusjonene mottar offentlig støtte etter søknad, mer er uavhengige av staten. I de fleste byer er det en advokatvakt. I tillegg finnes det private rettshjelpsinstitusjoner i de store byene.

Disse yter kortvarig rådgivning, som regel muntlig. Selv om noen av kontorene mottar offentlig støtte, er de uavhengige av staten.

Kostnadene ved rettshjelpsordningene

Kostnadene ved den danske rettshjelpsordningen har de siste årene ligget på 210 mill. DKK, fordelt med ca. 184 mill. DKK på fri sakførsel og 25 mill. DKK til fritt rettsråd. Danmark bruker 42 kr per innbygger på rettshjelp i året. Til sammenligning bruker Sverige 32 kr og Norge 50 kr. Finland bruker 39 kr, mens Storbritannia bruker 172 kr. 5

Rettshjelpsforsikring

Det kan tegnes forsikring som dekker utgifter til egen advokat i forbindelse med gjennomføringen av en rettssak. Alle husstandsforsikringer og en rekke kaskoforsikringer i forbindelse med hus eller båt inneholder rettshjelpsforsikring. I utgangspunktet dekker ikke forsikringen straffesaker, saker vedrørende skilsmisse og død, inkassosaker mot den forsikrede og saker som behandles ved administrative klageorganer. Forsikringene inneholder som regel bestemmelser om maksimumsdekning og om selvrisiko for forsikringstakeren.

Undersøkelse om rettshjelpsordningene

I begynnelsen av 2002 gjennomførte Advokatsamfundet en undersøkelse om rettshjelpsordninger i Danmark. 6 I undersøkelsen fremgår det at 70 prosent av befolkningen kjenner til en eller annen form for rettshjelpsordning. Kun 27 prosent kjenner til ordningen med rettshjelpsforsikring, til tross for at 90 prosent av befolkningen har slik forsikring.

8 prosent av befolkningen har brukt en av rettshjelpsordningene. Advokatvakten er mest brukt (29 prosent av tilfellene), mens rettshjelpsforsikringen benyttes minst (17 prosent av tilfellene).

Utover 8 prosent som har benyttet en rettshjelpsordning, oppgir 9 prosent at de har hatt behov for rettshjelp, men at de ikke har fått det. 15 prosent av disse begrunner dette med at de ikke visste at de kunne få rettshjelp. De som har hatt behov for rettshjelp, men ikke fått det, befinner seg i alle samfunnsgrupper.

Befolkningen er generelt positiv til rettshjelpsordningene. 36 prosent foreslår at opplysningen om ordningene bedres, mens 11 prosent mener at ordningene skulle vært mer tilgjengelige/synlige/utbredt. 71 prosent av befolkningen går inn for at beløpsgrensen for fri prosess bør heves slik at 50 prosent i stedet for dagens 30 prosent av befolkningen dekkes av ordningen. 26 prosent mener at adgangen til rettshjelp skal være gratis for hele befolkningen.

13.3.5 Konkurransesituasjonen

Noen saker behandlet av Konkurrence Styrelsen

I 1993 rettet Konkurrencerådet en henvendelse til Justisministeren om å oppheve/liberalisere enkelte bestemmelser i retspleieloven som begrenser advokatenes ervervsfrihet. Etter Konkurrencerådets vurdering inneholdt retspleieloven av 1990 en rekke betingelser vedrørende advokatfirmaers formål, eierkrets og ledelse som virket unødvendig restriktive og uheldige på konkurransen. Kravet til obligatorisk medlemskap i Advokatsamfundet ble også ansett som uheldig. Justitsminesteriet imøtekom ikke anmodningen. Begrunnelsen var hensynet til advokaters uavhengighet og tillitsforholdet mellom advokat og klient. Dette lar seg best gjøre ved å ha et uavhengig disiplinærsystem som advokatene er underlagt.

I 1995 så Konkurrence Styrelsen på forbudet mot bruk av ordet spesialist og tilsvarende utrykk samt forbudet mot direkte mail (uoppfordret utsendelse av brosjyrer etc. til firma og privatpersoner) i Advokatsamfundets vedtekter. Advokatsamfundet og Konkurrencerådet kom frem til et kompromiss, hvorved ordet spesialist ikke ble tillatt brukt og direkte mail ble forbudt overfor privatpersoner man ikke allerede har et klientforhold til.

I 1996 påbød Konkurrence Styrelsen Advokatsamfundet å oppheve gjenværende veiledende salærsatser i «Salærtakster for advokater» og en gjenværende prisannonseringsbestemmelse i «Regler for god advokatskikk». På denne bakgrunnen ble de veiledene salærtakstene opphevet fra 1997.

I 2001 påbød Konkurrence Styrelsen Advokatsamfundet å fjerne bestemmelsen i reglene om god advokatskikk som forbyr at advokatens salær kan beregnes som en andel av utbyttet som oppnås ved gjennomførelsen av en sak. Styrelsen mente at denne bestemmelsen var konkurransebegrensende. Justitsministeriet imøtekom ikke anmodningen. I forbindelse med sakens behandling uttalte Justitsministeriet at de hensyn som ligger til grunn for bestemmelsen i pkt. 3.3.1. i De Advokatetiske Regler, er anerkjennelsesverdige hensyn, som med rette kan innfortolkes i begrepet «god advokatskikk». Ministeriet fant ikke grunnlag for å anta at pkt. 3.3.1. i De Advokatetiske Regler ikke i fornødent omfang er begrunnet i kravet i retsplejelovens § 126 om «god advokatskikk». Pkt. 3.3.1. i De Advokatetiske Regler var således etter ministeriets opfattelse en direkte og nødvendig følge av retsplejelovens § 126.

Kort om konkurransesituasjonen

Omfanget av reguleringer i Danmark er mindre enn i de fleste andre europeiske land.

I det danske advokatmarkedet har det skjedd en betydelig konsolidering på eiersiden de siste årene, særlig innenfor forretningsjussen, ved at firmaer har slått seg sammen og blitt større. Det er ikke lenger så vanlig med enkeltmannsforetak. Videre har det skjedd noen kjedeetableringer som også er rettet inn mot privatpersoner, bl.a. kjeden Ret og Råd. Disse kjedene har et visst fokus på markedsføring og priskonkurranse.

For tiden arbeides det med et forslag om å åpne for at ikke-advokater kan bli styremedlemmer i advokatfirmaer. Advokatsamfundet har også fremmet ønske om adgang til å etablere holdingselskap som eies av advokater. Bakgrunnen er blant annet at advokater merker økt konkurranse fra revisorer og konsulenter.

Generelt synes det å være sterkere konkurranse i den profe­sjonelle delen av markedet, og en noe lavere konkurranseintensitet i den uprofesjonelle delen av markedet, og da særlig i distriktene. Økt markedsføring og konkurranse på pris og etablering av kjeder tyder imidlertid på økende konkurranse og produkt­utvikling også i den uprofesjonelle delen av markedet. Det er et visst potensial for å løse opp på Advokatsamfundets tradisjonelt sterke rolle, bl.a. ved utarbeidelsen av regelverk og tilsyn.

13.4 England

13.4.1 Innledning

Markedet for juridiske tjenester i England har tradisjonelt vært delt i to – rettsråds­markedet og rettergangsmarkedet. De to markedene betjenes henholdsvis hovedsakelig av «solicitors» og «barristers».

Det er omtrent 100 000 solicitors og 10 000 barristers i England. En slik todeling av advokatprofesjonen innebærer at en borger med behov for juridisk bistand i utgangspunktet først må henvende seg til en solicitor for å få rettsråd. Dersom saken havner i domstolene, må vedkommende via sin solicitor finne frem til en uavhengig barrister som kan føre saken for retten. Solicitors og barristers har med andre ord tradisjonelt hatt tilnærmede hhv. rettsrådsmonopol og rettergangsmonopol.

Markedskonsentrasjonen i advokatnæringen er relativt lav. De fem største firmaene hadde en markedsandel på 32 prosent av totalomsetningen i næringen i 2000. De ti største firmaene hadde en andel på ca. 47 prosent. Til sammenligning hadde de fem største revisjonsfirmaene en markedsandel på 70 prosent. 7

Solicitors og barristers har operert innenfor et rammeverk gitt av lovgiver samt bransjereguleringer gitt av sterke bransjeorganisasjoner, hhv. The Law Society (LS) og the General Council of the Bar (GCB) sammen med the Council of the Four Inns of Court (COIC).

I tillegg til disse organisasjonene har man i England the Institute of Legal Executives (ILEX), som er en organisasjon for juridiske konsulenter. Slike konsulenter arbeider gjerne for solicitors som assistenter eller de opptrer på egen hånd innenfor nærmere fastlagte grenser. Juridiske konsulenter har ikke adgang til å inngå partnerskap med solicitors eller barristers.

Selv om det de siste årene har blitt foretatt en del endringer av dette systemet, består det fortsatt å i stor grad, blant annet som følge av press fra og gjennom frivillige selvreguleringer fra bransjeorganisasjonene.

I det følgende blir advokat brukt som fellesbetegnelse på solicitors og barristers der det er hensiktsmessig.

13.4.2 Adgangsreguleringer

For å bli solicitor eller barrister må man gjennomgå tre stadier. Det første stadiet er akademisk, og innebærer at vedkommende må gjennomgå en treårig generell jusutdannelse. Videre må man gjennomgå et yrkesrettet kurs. Endelig må man for å bli solicitor gjennomgå et to-årig praksisprogram hos en solicitor. Kommende barristers må gjennom et ettårig praksisprogram. Alle må i tillegg få bevilling til å praktisere fra hhv. the Law Society og the Bar Council. For solicitors stilles det krav om jevnlig etterutdanning.

For å sikre at publikum får kvalifisert bistand, er enkelte typer juridisk arbeid forbeholdt solicitors. I henhold til lovendring i 1999, er alle solicitors nå kvalifisert til å opptre for domstolene, forutsatt at de gjennomgår en viss tilleggsutdanning.

Selv om solicitors har fått tilnærmet full adgang til å utøve arbeid under rettergang, som tidligere var forbeholdt barristers, har the Bar Council frivillig valgt å begrense barristers adgang til å utøve virksomhet som tidligere har vært solicitors domene. Barristers kan for eksempel som hovedregel ikke ha direkte kontakt med klientene eller behandle klientmidler. Begrunnelsen for reglene er at barristers skal være uavhengige og høyt spesialiserte prosessfullmektiger.

Blant barristers skiller en mellom junior barristers og Queen’s Counslers (QC). QC-tittelen er forbeholdt noen få utvalgte og mer erfarne barristers. Office of Fair Trading mener at distinksjonen mellom junior barristers og Queen Counslers virker konkurransehemmende, da den fremstår som et vilkårlig kvalitetsstempel.

13.4.3 Strukturreguleringer

Solicitors ansatt av andre enn solicitors kan kun representere egen arbeidsgiver. Videre kan solicitors i henhold til selvregulerende regler ikke dele salæret med andre enn solicitors, utenlandske advokater og noen få andre. De kan heller ikke inngå partnerskap med andre enn solicitors. Det samme gjelder eierskap. Solicitors skal således være uavhengige og reglene er til hinder for dannelse av multidisiplinære partnerskap (MDPs). Barristers kan ikke praktisere i partnerskap verken med andre barristers eller andre.

13.4.4 Atferdsreguleringer

Salærfastsettelsen og salæravtaler

The Law Society gir retningslinjer for hvordan solicitors skal fastsette salæret. Det finnes anbefalte prissystemer for standardoppdrag («fee scales»), for eksempel en prosentsats av verdien som er involvert. Utover det skal salæret være rimelig.

I England har de nylig innført en adgang til å inngå såkalte «betingede salæravtaler». En betinget salæravtale («Conditional fee») innebærer at advokaten avtaler med klienten at advokaten kan ta et ordinært salær pluss en prosentandel av dette salæret (opp til en maksimumsgrense på 100 prosent) 8, dersom det oppnås et gunstig resultat. Tapes saken får advokaten ikke betalt. Det er ikke adgang til å avtale at advokaten skal ha en andel av kravet dersom klienten vinner frem, såkalte prosentbaserte salæravtaler («contingency fee»).

Under rettergang utmåles salæret i en del tilfeller av domstolene. Den tapende parten skal i utgangspunktet dekke motpartens saksomkostninger. I forbindelse med reformen av tvisteloven ble det innført en småkravsprosess, med saksomkostningsregler som skal føre til et mer forutsigbart prissystem.

The Bar Council utsteder ikke anbefalinger angående salærer. Barristers står fritt i salærfastsettelsen bortsett fra i de tilfeller der salæret fastsettes av domstolene.

Markedsføring

Solicitors kan med enkelte begrensninger markedsføre sine tjenester. Barristers har en mer begrenset adgang til å drive med markedsføring.

Advokatformidling

Det er forbudt å formidle kontakt mellom advokater og klienter mot vederlag.

Ansvar og kontroll

Advokater er underlagt profesjonsansvar tilsvarende det vi har i Norge. Kontrollen med advokater utøves først og fremst av bransjeorganisasjonene.

13.4.5 Finansieringsordninger

13.4.5.1 Rettshjelpsforsikring

Forsikringsselskapenes tilbud av rettshjelpsforsikringer synes å være relativt omfattende og vidtfavnende. Det er vanlig for private og bedrifter å ha rettshjelpsforsikring. Rettshjelpsforsikringen kan tilpasses den enkelts behov. Det innebærer for eksempel at klienter kan forsikre seg mot utfallet i den enkelte sak. Forsikringspremien fastsettes på bakgrunn av sannsynligheten for å vinne frem. Dermed kan forsikringspremiene blir relativt høye dersom en har en dårlig sak. Dersom klienten i tillegg inngår en resultatavhengig salæravtale med advokaten, bærer ikke klienten noen risiko for sakens omkostninger, verken egne eller motpartens.

13.4.5.2 Fri rettshjelp

Det har nylig vært gjennomført store reformer i ordningen med offentlig fri rettshjelp. Ordningen er svært omfattende, og den administreres av den selvstendige offentlige institusjonen the Legal Services Commission (LSC). LSC har blant annet i oppgave å samordne de ulike rettshjelpstiltakene, slik at tjenestene, informasjonen og tilgangen til disse blir bedre for publikum. De som omfattes av LSC er blant annet solicitors, Citizens Advice Bureauxs, Law Centres og local authority in-house services. LSC er delt inn i en sivilrettslig og en strafferettslig del. Kommisjonen arbeider i tillegg mye med å utnytte den nye informasjonsteknologien. LSC bruker sine midler til å finansiere juridiske tjenester via kontrakter med tjenesteyterne (contracting). De mener det bedrer kvaliteten på tjenestene og kontrollen med utgiftene. Tjenesteytere som vil inngå slike kontrakter må oppfylle visse kvalitetskrav. Det finnes tre forskjellige kvalitetsmerker; informasjon, generell bistand og spesialist­bistand (LAFQAS). Det høyeste kvalitetsmerket er forbeholdt solicitors og eventuelle særlige rettshjelpstiltak som har knyttet til seg en solicitor. Man må søke om å få spesialistmerket innenfor hver enkelt kategori (fagområde).

13.4.6 Konkurransesituasjonen

13.4.6.1 Innledning

Utgangspunktet for vurderingen av reguleringene og konkurransen i markedet for juridiske tjenester er britiske konkurransemyndigheters, Office of Fair Trading (OFT), vurderinger i etterkant av den såkalte LECG–rapporten.

I 2000 fikk konsulentselskapet Law and Economics Consulting Group (LECG) i oppdrag fra OFT å se på reguleringene i noen profesjoner (advokater, arkitekter og regnskapsførere) i England og Wales.

Hensikten med oppdraget var å identifisere reguleringer, basert på lover, profesjonsregler eller sedvane og praksis, som begrenser konkurransen i markedene for denne typen tjenester. Bakgrunnen for dette var først og fremst en bekymring for at profesjonenes selvreguleringer kunne virke hemmende på konkurransen.

OFTs utgangspunkt var at restriksjoner på tilbudet av profesjonstjenester, som på andre varer og tjenester, har en tendens til å drive opp kostnadene og prisene, hindre adgangen og valgmulighetene og gi konsumentene mindre verdi for pengene enn de ville fått i en situasjon med mer effektiv konkurranse. Slike restriksjoner har også en tendens til å hemme innovasjon i tjenestetilbudet, noe som i siste instans er uheldig for samfunnet.

Restriksjoner kan rettferdiggjøres dersom de er i samfunnets interesser, hvis de fremmer økonomisk fremgang, hvis fremgangen deles med konsumentene og reguleringene ikke går lengre enn det som er nødvendig eller de ikke fjerner konkurransen. På denne bakgrunn fikk LECG i oppdrag å se på reguleringene i en del profesjoner.

Det er verd å merke seg at LECG ikke skulle foreta en fullstendig analyse eller avveining av de konkurransemessige virkningene i forhold til andre samfunnshensyn.

På bakgrunn av LECG-rapporten uttalte OFT seg om de restriksjonene de mente begrenset konkurransen og anbefalte bransjeorganisasjonene og myndighetene for øvrig å gjøre noe for å imøtekomme de problemene som var identifisert.

Generelt anbefalte OFT at profesjoner, herunder deres bransjereguleringer, burde underlegges konkurranselovgivningen og at profesjoners dispensasjoner fra konkurranselovgivningen burde oppheves. Videre mente OFT at alle unødvendige reguleringer burde elimineres, det vil si reguleringer som ikke direkte eller indirekte fremmer samfunnshensyn.

I det følgende gis det en kort oversikt over OFT’s teoretiske utgangspunkter, vurderinger og anbefalinger. Det understrekes at disse ikke nødvendigvis er sammenfallende med utvalgets.

13.4.6.2 Adgangsreguleringer

Åpenheten i marked for nye aktører er viktig for å skape effektiv konkurranse. Det betyr ikke at visse testkrav eller adgangsavgifter ikke kan godtas under konkurranseloven. Et krav om å kunne vise til visse basiskunnskaper er klart rettferdiggjort når konsumentene ikke er i god stand til å vurdere kvaliteten på tjenestene. Dette er ofte tilfelle for profesjonstjenester. Gitt at kvalifikasjonskravene ikke er manipulert for å begrense tilbudet og presse opp prisene, vil det ikke være noen alvorlig negativ effekt på konkurransen. Etablerte tilbydere, som i stor grad kontrollerer profesjonsorganene, har imidlertid incentiver til å hindre etablering under det nivået som ville vært til konsumentenes beste. 9

OFT understreker imidlertid at LECG ikke fant bevis på at kvalifikasjonskravene i markedet for juridiske tjenester i seg selv hadde alvorlige og unødige restriktive effekter.

13.4.6.3 Strukturreguleringer

Måten man kan organisere sin virksomhet på har vidtrekkende virkninger for effektiviteten i tilbudet av profesjonstjenester, for innovasjon og tilbud, og for risikoen og incentivene til tjenesteyterne. De er også av betydning for hvor attraktiv en næring er for potensielle nye aktører.

OFT mente at strukturreguleringene omtalt i avsnitt 13.4.3 hemmer konkurransen og at en bør vurdere å oppheve dem. Restriksjonene hindrer blant annet etablering av såkalte «one-stop-shops» i fullt integrerte selskaper mellom bl.a. advokater og henholdsvis eiendomsmeglere og tilbydere av finansielle tjenester. Restriksjonene på MDP kan hemme adgangen til markedet og utnyttelsen av skala- og breddefordeler. MDP kan utnytte fordeler i merkevarebygging, overhead kostnader, overføre ressurser ved svingninger i etterspørselen og gi et godt tilbud til etterspørrerne. OFT mener at alle typer firmaer kan tjene på å etablere MDP, men det er spesielt aktuelt for de største firmaene. Mulighetene til one-stop-shopping i deler av markedet kan gi kostnadsbesparelser, lette konsumentenes valg og være hensiktsmessig.

13.4.6.4 Atferdsreguleringer

OFT mener det er uheldig med restriksjoner på markedsføring. Økt bruk av markedsføring vil føre til at markedet blir mer gjennomsiktig, ved at det blir enklere for brukerne å orientere seg i markedet. Blant annet mener OFT at det kan være uheldig at barristers ikke kan annonsere med sin suksessrate.

OFT mener at forbudet mot advokatformidling kan virke hemmende på konkurransen. Det kan for eksempel hindre utviklingen av on-line markedsplasser som kan bringe klienter og advokater sammen.

13.4.7 Nærmere om LECG-rapporten

LECG-rapporten og OFTs oppfølging av denne har klare likhetstrekk med utvalgets arbeid. Utvalget har derfor funnet dette materialet interessant som en referanseramme og et utgangspunkt for deler av utvalgets analyser og drøftinger.

Det gis derfor i det følgende et forholdsvis fyldig sammendrag av hovedtrekk og hovedsynspunkter i rapporten. LECG redegjør for noen generelle egenskaper og særtrekk ved tjenester i konkurranse- og reguleringsmessig henseende og drøfter både på prinsipielt og konkret grunnlag noen forhold ved konkurransen i markedet for juridiske tjenester og virkninger på konkurransen av ulike former for reguleringer.

Det presiseres at de teoretiske utgangspunkter, vurderinger og anbefalinger som fremkommer nedenfor er LECGs, og at de ikke nødvendigvis deles av utvalget. Det er også forskjeller i markeds- og reguleringsforhold for juridiske tjenester mellom Storbritannia og Norge som tilsier at synspunkter, resultater og reformforslag ikke direkte kan overføres til det norske markedet.

Sammendraget nedenfor drøftes således ikke i relasjon til det norske markedet for juridiske tjenester, men er kun en redegjørelse for de vurderinger LECG har foretatt.

a) Regulering og rollen til profesjonsorganer

Ifølge LECG har profesjoner visse karakterstika som tilsier en viss grad av regulering. Det er imidlertid en viss risiko for at reguleringer, og da særlig selvregulering i en profesjon, har negative virkninger på konkurransen. Klientenes og samfunnets interesser kan best ivaretas ved å se på fordelene og ulempene ved hver enkelt regulering. Ikke alle reguleringer i England er iverksatt av profesjonene selv. Myndighetene har også pålagt visse reguleringer gjennom lov.

Av historiske og praktiske årsaker har selvregulering gjennom et profesjonsorgan spilt en viktig rolle for profesjoner i England. Med profesjonsorgan sikter LECG til et organ som setter visse utdannings- eller praksiskrav for å bli medlem, som har et register over sine medlemmer, som sørger for adferdsregler eller rettledning for sine medlemmers profesjonsarbeid og som har klage-/disiplinærfunksjon. Slike organer har ofte en todelt funksjon ved at de både er regulator og representant for sin profesjon.

LECG har sett på profesjonsorganer og deres incentiver til å søke og pålegge restriksjoner på adgang, struktur og atferd. Ifølge LECG er profesjonene selv ofte i den beste posisjonen til å vurdere omfanget på restriksjoner som er nødvendig for å opprettholde kvalitetsstandarder, for eksempel kvalifikasjoner for å få adgang til en profesjon. Som et resultat har ofte restriksjoner sitt utgangspunkt i et profesjonsorgan og rettferdiggjøres ofte med at de «løser» markedssvikt (sikrer kvalitetskrav). I praksis kan imidlertid slike reguleringer fungere som konkurransehindre. En tilsynelatende bekymring for offentlige interesser kan skjule en mulighet til å øke inntektene ved å begrense konkurransen. Så snart yrkesutøvere blir medlemmer av profesjonsorgan, er det sannsynlig at de får incentiver til å disiplinere brudd på disse restriksjonene som hindrer konkurransen, for å beskytte eksisterende inntekter.

b) Metode

LECG så på de ulike reguleringenes opprinnelse og forbindelsen mellom dem (interaksjonen). LECG vurderte om den enkelte regulering hadde noen negativ virkning på konkurransen.

For å finne en negativ effekt måtte det være visse bevis på at restriksjonen, alene eller i kombinasjon med andre restriksjoner, i betydelig grad reduserer antallet konkurrenter i et marked, eller deres frihet til å konkurrere med hverandre, eller deres frihet til å innovere og konkurrere på nye måter i fremtiden. LECG inkluderte ikke restriksjoner som kanskje kan begrense konkurransen. De forlangte ikke konkrete bevis på høyere priser eller lavere kvalitet før de konkluderte med at det var restriksjoner på konkurransen.

Ifølge LECG foreligger en restriktiv (konkurransebegrensende) regulering dersom nye aktører ville etablert seg dersom restriksjonen ble fjernet.

LECG intervjuet en rekke institusjoner, bl.a. forbruker- og bedriftsrepresentanter, myndigheter m.m. Undersøkelsene avdekket ikke vesentlige bekymringer blant brukerne av profesjonelle tjenester, verken om priser, kvalitet eller innovasjon. LECG mener at det er to mulige forklaringer på dette: Den første er at profesjonene tilbyr tjenester av høy standard til en rimelig pris. Den andre muligheten er at dette ikke er tilfelle, men at klientene har problemer med å vurdere om de har fått god service og hva som ville være en rimelig pris. Det er vanskeligere for kundene å vurdere disse forholdene ved profesjonelle tjenester enn i tilfellet med homogene produkter. Derfor er mangelen på bekymring blant brukerne tvetydig.

c) Ulike typer reguleringer

LECG foretar først en generell gjennomgang av adgangs-, struktur- og atferdsreguleringer i tjenestemarkeder.

Adgangsreguleringer

Eksempler på adgangsreguleringer er utdannings- og praksiskrav som kreves for å få adgang til en profesjon. Begrunnelsen for å stille slike kvalifikasjonskrav for en yrkesgruppe og benytte profesjonstitler er at konsumentene ellers vil ha problemer med å vurdere kvaliteten på rådene de kjøper. De fleste profesjonstjenester er ikke-homogene og forholdet mellom input og output er ofte uklart. At man oppfyller visse kvalifikasjonskrav markerer et visst kompetansenivå, noe som reduserer den asymmetriske informasjonen mellom tilbyder og klient. Dette vil særlig være tilfelle når det er muligheter for å inndra profesjonstittelen ved «uakseptabel» opptreden. Sett fra et konkurransemessig ståsted består risikoen i at et profesjonsorgan har makt til å sette høyere adgangskrav enn det potensielle brukere av tjenestene ville ønske dersom man antar at de hadde perfekt informasjon. Det er, i alle fall teoretisk sett, et incentiv til å gjøre dette fordi at man ved å gjøre adgang vanskeligere, øker gjennomsnittsinntektene til de som allerede tilhører profesjonen. Taperne er konsumentene som betaler mer enn de må, og de tilbyderne som ville tilhørt profesjonen, men som er ekskludert.

En annen viktig form for adgangsreguleringer er reserveringen av visse typer arbeid for en profesjons medlemmer (for eksempel hvem som kan opptre i rettergang). En avgrensing av hvem som kan utføre visse tjenester (demarkasjon) letter spesialisering og reduserer faren for lav kvalitet. Virkningene av utdannings- og praksiskrav forsterkes dersom man reserverer visse typer tjenester til medlemmer av profesjonen. Selv om ikke-medlemmer får tilby enkelttjenester, vil de kanskje være mindre effektive konkurrenter fordi kvalifikasjonskravene skaper en oppfatning blant kundene om at øvrige tilbydere tilbyr produkter av en lavere kvalitet. Reserveringen av visse typer tjenester kan derfor begrense konkurransen mellom profesjoner eller mellom aktører innenfor profesjoner. Dette kan bl.a. hindre nyetablering og innovasjon av tjenestetilbudet i bransjen.

Strukturreguleringer 10

Begrensinger på eierskap, ledelse og kontroll av firmaer i en profesjon er eksempler på strukturreguleringer. Restriksjoner på forretningsstrukturer kan bidra til å opprettholde uavhengighet og unngå interessekonflikter. På den måten kan de bidra til å opprettholde publikums tillit til kvaliteten på tjenestene. Slike restriksjoner kan imidlertid hindre nyetablering og innovasjon av tjenestetilbudet i bransjen. Et motiv for restriksjoner på forretningsformer, som forbud mot eksterne aksjeeiere eller på multidisiplinære partnerskap, kan være å øke kostnadene ved å tilby tjenestene. Etablerte tilbydere vil da forsøke å hindre at nye typer tilbydere, som kan tilby tjenestene på en mer kostnadseffektiv måte etablerer seg i markedet (se nedenfor under «heving av egen kostnader»).

Atferdsreguleringer

Etiske retningslinjer eller regelverk som omhandler lojalitet, kompetanse, konfidensialitet og interessekonflikter, samt tekniske standarder og restriksjoner på prissetting og markedsføring er blant de mest utbredte atferdsreguleringene i profesjoner.

Restriksjoner på priser og markedsføring er vanskeligst å forsvare fordi de i minst grad er forbundet med kvalitet på tjenestene. Derfor har disse vært mest utsatt for reformer internasjonalt.

Restriksjoner på markedsføring begrunnes bl.a. med at de skal bidra til å opprettholde publikums tillit til kvaliteten på tjenestene. Videre forsvares restriksjoner på markedsføring med at markedsføring av priser på grunn av asymmetrisk informasjon og endogen kvalitet vil bidra til markedssvikt. Slik markedsføring øker etterspørselen fra de firmaene som annonserer og de møter denne med å redusere kvaliteten. Det følger at de som ikke annonserer enten må miste kunder eller delta i markedsføringen og dermed redusere kvaliteten. Motstandere av restriksjoner på markedsføring mener at markedsføring fører til kvalitetsforbedringer fordi høye volumer stimulerer spesialisering og innovasjon. Empirisk forskning gir uklare resultater, men de fleste forskere konkluderer at det er flest negative effekter av restriksjoner på markedsføring.

Rettledning om hva som er en rimelig pris rettferdiggjøres av noen profesjoner ved at de beskytter konsumentene fordi asymmetrien mellom kundene og rådgiverne reduseres. Prisveiledning kan imidlertid forsterke de negative virkningene av adgangsrestriksjonene ved å redusere priskonkurransen mellom de «kvalifiserte» spillerne (profesjonens medlemmer).

d) Markedssvikt som begrunnelsene for reguleringer i profesjoner

LECG gir en redegjørelse for hvordan markedssvikt kan benyttes til å begrunne reguleringer i tjenestemarkeder.

Risikoen for markedssvikt brukes vanligvis til å begrunne reguleringer av profesjoner, ofte gjennom restriksjoner på adgangen til profesjonen eller restriksjoner på strukturen og utførelsen av tjenester av et profesjonelt organ.

Informasjonsrelaterte problemer er den viktigste årsaken til markedssvikt i markedet for tjenester. Andre årsaker er eksternaliteter og markedsmakt. Eksternaliteter er negative eller positive virkninger på tredjepersoner som ikke tas hensyn til av tilbyderne eller etterspørrerne i deres beslutninger.

Korrigeringsmekanismer, som for eksempel rykte, kan i mange tilfeller motvirke slik kortsiktig oppførsel. Ved markedsmakt kan ineffektiv konkurranse tillate monopolprising og redusere tilbydernes incentiver til å drive effektivt og innovere. Konsekvensene for konsumentene vil være en kombinasjon av høye priser, lavere kvalitet og mangel på valg av ulike typer tjenester.

Hver type markedssvikt fører til redusert konsumentoverskudd. For eksempel kan asymmetrisk informasjon føre til at konsumenter kjøper tjenester de ikke ville ha kjøpt hvis de hadde full kjennskap til tjenestenes egenskaper. Alternativt kan konsumentene ha betalt for mye for en tjeneste når det fantes en annen rimeligere tilbyder. Konsumenter kan også ha kjøpt en upassende tjeneste eller en tjeneste av lav kvalitet som de trodde var av høy kvalitet.

LECG beskriver ulike typer goder, inkludert tillitsgoder, og problemer med asymmetrisk informasjon i tjenestemarkeder. Ifølge LECG er søkegoder goder der kvaliteten i stor grad kan vurderes/sikres før kjøpet, slik at de viktigste kriteriene for forbrukerne er produktutvelgelse og pris. For to andre typer goder/tjenester står i tillegg informasjon sentralt: Erfaringsgoder, har kjennetegn som bare blir kjent for forbrukerne like etter/kort etter at de har blitt kjøpt (for eksempel restaurantmåltid), mens tillitsgoder lider av en sterk grad av informasjonsasymmetri ved at deres kvalitet vanligvis bare blir kjent en tid etter kjøpet, hvis den i det hele tatt blir kjent. Det siste er tilfelle for mange tjenester. For det første kan det være vanskelig for konsumentene å vurdere kvaliteten pga. at tjenesten er teknisk avansert eller den innebærer en stor grad av vurdering som er utenfor brukerens erfaring. For det andre kan det være en tvetydig sammenheng mellom kvaliteten på tjenesten og utfallet.

Informasjonsasymmetrien mellom tilbyderen og etterspørreren av en tjeneste kan lede til markedssvikt dersom tilbyderen har incentiver til å kutte kvaliteten på tjenesten uten en tilsvarende reduksjon i prisen. Konsumentene er ikke i stand til å vurdere om individuelle firmaer har opptrådt slik og må basere sin kjøpsbeslutning på en gjennomsnittskvalitet i markedet. Hvis mange tilbydere fristes til å opptre slik, synker gjennomsnittskvaliteten på tjenestene. Økonomisk teori tilsier da at færre konsumenter vil kjøpe tjenesten og de tilbyderne som tilbyr høy kvalitet vil forsvinne fra markedet. Et godt firma som forsøker å kutte kvaliteten for å henge med kan da bli oppfattet som dårlig. Konsumentene baserer seg ofte på ufullstendige «signaler». I verste fall får man intet tilbud av en tjeneste i markedet.

e) Andre korrigeringsmekanismer enn reguleringer (markedsbaserte mekanismer)

LECG redegjør for hvordan andre korrigeringsmekanismer kan benyttes til å korrigere for markedssvikt i tjenestemarkeder. Markedssvikt er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for å innføre reguleringer. Det finnes andre mekanismer som garantier, saksøking, informerte konsumenter, gjentatte kjøp og rykte, som i større eller mindre grad kan bøte på markedssvikt.

Garantier

Tilbydere kan garantere en viss kvalitet forut for kjøpet og signaliserer dermed om mulig høy kvalitet overfor mulige kjøpere. Garantier er imidlertid ofte vanskelig å vurdere av samme årsaker som skapte markedssvikten. Tilbyderne må ikke kompensere for mye. Det kan da oppstå asymmetrisk informasjon andre veien, ved at man tiltrekker seg høyrisikoklienter. «Conditional fees» kan være med å bøte på dette.

Saksøking

Misfornøyde klienter kan kreve erstatning dersom advokaten har opptrådt uforsvarlig, noe som kan ha en viss disiplinerende effekt på advokatene. Advokater har stilt sikkerhet mot slike krav. Men også her er det vanskelig å vurdere kostnader mot kvalitet. For små kunder er det dyrt gå til sak. Videre kan det være lite aktuelt å saksøke når kvaliteten er uklar.

Konsumentrapporter

En tilstrekkelig andel velinformerte og krevende kunder kan sikre at kvaliteten opprettholdes for alle klienter. I rapporter kan kvaliteten til alle tilbydere vurderes, men tilbyderne kan likevel variere kvaliteten fra tilfelle til tilfelle. Det kreves en profesjonell vurdering. Det kan også være «freeriding» mellom konsumenter fordi ikke alle gidder å abonnere på konsumentrapporter. Dermed blir det ikke mange nok velinformerte konsumenter.

Gjentatte kjøp og rykte

For erfaringsgoder er gjentatte kjøp en viktige måte å sørge for kvalitet på. Men tilbyderen er ofte fri til å variere kvaliteten fra gang til gang, fordi den ikke kan erfares før etterpå. Her spiller rykte en rolle. Det gir incentiver til å ha god kvalitet fra gang til gang. Man kan også spre ryktet til andre.

Konklusjon

LECG konkluderer med at for juridiske tjenester er ikke slike markedsbaserte korrigeringsmekanismer tilstrekkelige til å sikre god kvalitet. Dette er særlig fordi de er komplekse og fordi de kjøpes sjelden av små og lite informerte konsumenter med små ressurser til å overvåke kvaliteten.

f) Potensielle virkninger på konkurransen av restriksjoner på tilbudet av profesjonstjenester

LECGs analyserte de konkurransemessige virkningene av reguleringer i tjeneste­profesjoner med utgangspunkt i de tre tilnærmingsmåtene tradisjonelt kartell, å øke rivalenes kostnader og å øke sine egne kostnader.

Tradisjonelt kartell

Tradisjonelt kartell er et direkte forsøk fra tilbyderne på å heve prisene over grensekostnadene (det klassiske tilfellet med monopolpriser og dødvektstap for konsumentene i form av redusert tilbud av tjenester og høyere priser). Kartell kan forekomme med eller uten direkte involvering fra et profesjonsorgan. Priskartell, veiledende prisskalaer, prisveiledning og adgangskvoter er eksempler på dette, gitt at de som avviker ved å f.eks. senke prisene eller øke produksjonen kan avsløres og straffes.

Å øke rivalenes kostnader

Denne teorien kan anvendes på restriksjoner som bidrar til å stenge en profesjon for potensielle nykommere ved å øke nykommernes grensekostnader mer enn gjennomsnittskostnadene til kartellgruppen (her medlemmene av profesjonsorganet). Eksempler er kvalifikasjons- og praksiskrav.

Heving av egne kostnader

Ifølge LECG betegner dette en situasjon der en profesjon innfører restriksjoner på sin egen atferd (eller klientenes) med det resultat at deres kostnader øker og produksjonen synker. I noen tilfeller øker profesjonsmedlemmenes profitt på denne måten. Eksempler er restriksjoner på markedsføring og på tillatte forretningsstrukturer (som også øker rivalenes kostnader).

Det er to separate forklaringer på hvorfor dette kan være lønnsomt. Den første har sammenheng med konsumentenes etterspørsel og deres søkekostnader. Restriksjoner på annonsering øker for eksempel søkekostnadene med det resultat at konsumentene slutter å søke før de finner den optimale kombinasjonen av pris og kvalitet. Tilbyderne utnytter den uelastiske etterspørselen ved å heve prisene over grensekostnadene og tar ut mer profitt enn det som ville vært mulig med en mer elastisk etterspørsel.

Den andre forklaringen har sammenheng med tilbudssidevirkningene av en strategi der man hever sine egne kostnader. Restriksjoner på annonsering (eller forretnings­struktur) får firmaet til heller å konkurrere på mer kostbare måter, for eksempel ved å forsøke å tiltrekke seg kunder ved ryktebygging heller enn direkte annonsering, eller ved å tvinge konsumentene til å kjøpe tjenestene av mange tilbydere i stedet for rimeligere «one-stop-shopping». Dette er ekvivalent med å heve grensekostnadene i tjenesteproduksjonen, mao. et skift mot venstre i tilbudskurven. Hvis økningen i grensekostnadene (og dermed prisene) er høyere enn økningen i gjennomsnittskostnadene, er dette en lønnsom strategi.

Langenfeld og Silvia (1993) fant tre kriterier som må være oppfylt for at dette skal være tilfelle: 1) Etablerte aktører må ha markedsmakt, alternativt må det være høye kostnader for konsumentene ved skifte av tilbyder 2) Avtalen om å heve egne kostnader må være gjennomførbar (det er sannsynlig at de som prøver med markedsføring av priser vil bli lettere avslørt og straffet enn ved strategiene tradisjonelt kartell eller heving av rivalenes kostnader. 3) Det må ikke være noen alternative former for konkurranse som er like effektiv som den formen som er begrenset. I eksempelet ovenfor ville det være problematisk hvis ryktebygging var like kostnadseffektivt for å tiltrekke nykommere som direkte annonsering.

Langenfeld og Silvia viser også at der vil være incentiver til å opprettholde en «egen kostnadshevende» strategi når den først er etablert, selv om den er ulønnsom. Hvis det for eksempel er tilgjengelig nye, mer sofistikerte og kostnadseffektive annonseringsmåter for insidere kun, vil det likevel være press for å holde på restriksjonene hvis annonsering tillot nykommere og tvang ineffektive insidere ut av markedet. Erfaringer viser at profesjonsreguleringer kan ha og har negative effekter på konkurransen og på prisene konsumentene betaler.

Det er viktig å merke seg at monopolfordelene kan tas ut i et «godt liv» (goldplating) blant de profesjonelle, (ved at de for eksempel ikke prøver å være kostnadseffektive), heller enn ved at de setter prisene over grensekostnadene.

g) Behovet for å lette på reguleringene

LECG understreker at liberaliseringen av reguleringer må utføres på grunnlag av en vurdering av typen og graden av markedssvikt for hver enkelt tjeneste. I den forbindelse må man vurdere viktigheten av ikke-regulatoriske mekanismer som søksmål og tredjeparts tilbud av konsumentinformasjon, noe som kan bidra til å korrigere for markedssvikt og gjøre regulering overflødig. Bare da bør kostnadene og nytten ved alternative former for regulering (inkludert ingen regulering i det hele tatt), vurderes. Som en del av analysen bør man se på rollen et profesjonsorgan har når det foretar selvregulering, og muligheten for at tilbyderne erklærer å benytte reguleringer til å korrigere informasjon eller eksternt drevet markedssvikt, mens de i praksis benytter dem til å øke sin markedsmakt.

Restriksjoner på tjenester begrunnes ofte med at de skal motvirke markedssvikt (sikre tjenester av høy kvalitet). I de tilfellene det er klart at restriksjonene bidrar til å bøte på markedssvikt, er det viktig å klarlegge om de gjør det på en måte som er minst mulig ødeleggende for konkurransen. Prisskalaer grunngis for eksempel med at de kan hjelpe konsumentene med å planlegge sine utgifter, men dette kan gjøres på andre måter som for eksempel offentliggjøring av historiske priser, aktiv markedsføring av priser og «shopping around». Et annet eksempel er restriksjoner på tillatte forretningsstrukturer som skal forhindre interessekonflikter. I slike tilfeller kan en full granskning av eventuelle slike konflikter være et mottiltak som har færre virkninger på konkurransen.

Behovet for reguleringer må vurderes fra tilfelle til tilfelle, noe som krever en fullstendig vurdering av de samfunnsmessige fordelene og ulempene ved restriksjonene. LECG foretar ikke en slik analyse, men ser på hvorfor en del restriksjoner ikke bøter på markedssvikt eller kvalitetshensyn, og hvis de gjør det, hvorfor eller hvorfor ikke dette ikke alltid er til det beste for samfunnet.

Dersom for strenge restriksjoner på adgang og reserveringen av visse typer arbeid til en profesjon, eller forbud mot markedsføring fører til høye priser, vil konsumenter med lave inntekter (eller firmaer som prøver å senke sine kostnader) ikke søke profesjonell hjelp, men heller prøve å løse problemene sine selv. Konsumentenes nytte antas vanligvis å bli maksimert når det tilbys en rekke kombinasjoner av pris og kvalitet, og den enkelte konsument står fritt til å velge den kombinasjonen som tilfredsstiller hans behov. Konsumenter er tross alt vanligvis selv best i stand til å vurdere hva som er best for dem, siden det er de som må bære konsekvensene av dårlige valg. Det er heller ikke noen klar forbindelse mellom kvalifikasjoner/erfaringer og tjenestene som tilbys.

h) Nærmere om reguleringene i markedet for juridiske tjenester og LECGs reformforslag

Adgangsreguleringer

LECG finner ikke grunnlag for å hevde at advokatnæringens organer forsøker å hindre adgangen til næringen for å øke gjennomsnittsinntektene for profesjonsmedlemmene.

Reserveringen av visse typer juridisk arbeid til solicitors vil kunne hemme konkurransen mellom solicitors og andre advokater og ikke-advokater som kan være like godt egnet til å yte tjenestene.

Strukturreguleringer – Multidisiplinære partnerskap

Fordelene med multidisiplinære partnerskap (MDP) er ifølge LECG at de gir muligheter for «one stop shopping», samtidig som de gir firmaer som er etablert i én næring og har et (godt) omdømme der, muligheter til å tilby andre typer tjenester; advokater vil få mulighet til å tilby «one stop shopping» i konkurranse med andre profesjoner som alt tilbyr dette. Mulige ulemper er bl.a. at MDP truer advokaters uavhengighet og skaper interessekonflikter.

Etter LECGs vurdering er forbudet mot MDP i advokatforeningens regelverk den strukturreguleringen som i størst grad begrenser konkurransen fordi den hinder advokater og andre tjenesteytere i å tilby juridiske tjenester på den mest effektive måten. Dette begrenser tilbyderes muligheter til å realisere kostnadsgevinster, konsumentenes valgmuligheter og fordelene med å kjøpe flere tjenester samlet. Eksempler på MDPs vil være integrerte foretak mellom advokater og tilbydere av revisjonstjenester, eiendomstjenester, finansielle tjenester og familierett (advokater og meglere). LECG understreker at disse reguleringene bl.a. må vurderes opp mot hensynet til uavhengighet (En slik vurdering lå utenfor deres mandat). Dessuten frykter LECG at de største revisjonsfirmaene kan komme til å dominere markedet for juridiske tjenester i England og Wales. Hvis det er fare for en slik konsentrasjon, kan dette imidlertid forhindres ved hjelp av britisk konkurranselovgivning.

Atferdsreguleringer

Det er egne regler for markedsføring (solicitors code) gitt av advokatforeningen. Markedsføringen skal være sannferdig og nøyaktig. Det er visse forbud: Advokater (solicitors) kan bl.a. ikke benytte suksessrater eller foreta direkte sammenligninger med andre advokater eller kritisere deres salærer eller kvaliteten på deres tjenester. Videre kan de ikke drive med oppsøkende besøksvirksomhet over potensielle kunder eller telefonsalg («cold-calling)». Det finnes visse unntak for nåværende og tidligere kunder. Telefonsalg og sammenligning med andres priser er fremdeles forbudt. LECG mener at disse restriksjonene har størst betydning overfor mindre klienter. Større klienter kan i større grad stole på advokatens rykte, tidligere arbeid og personlige forhold. Disse restriksjonene på markedsføring kan imidlertid begrense konkurransen overfor mindre firmaer og privatpersoner.

Restriksjoner på mulighetene til å motta betaling for å anbefale en spesiell advokat eller firma til klienter, advokatformidling, hindrer blant annet utviklingen av on-line markedsplasser for juridiske tjenester.

Prisveiledning på visse juridiske tjenester begrenser konkurransen innenfor tjenester som arveoppgjør og testamente.

13.5 Australia

13.5.1 Innledning

Australske myndigheter har foretatt en lignende gjennomgang av reguleringene og konkurransen i markedet for juridiske tjenester som den utvalget har foretatt.

I det følgende gis det et sammendrag av det reformarbeidet australske myndigheter iverksatte i markedet for juridiske tjenester i 1994.

Det presiseres at de teoretiske utgangspunkter, vurderinger og anbefalinger som fremkommer nedenfor ikke nødvendigvis deles av utvalget. Det er også forskjeller i markeds- og reguleringsforhold for juridiske tjenester mellom Australia og Norge som tilsier at synspunkter, resultater og reformforslag ikke direkte kan overføres til det norske markedet.

13.5.2 Bakgrunnen for det iverksatte reformarbeidet

Organiseringen av markedet for juridiske tjenester i Australia er ikke ulikt det engelske systemet som er beskrevet ovenfor i avsnitt 13.4.1 til 13.4.4.

I 1994 nedsatte australske myndigheter en kommisjon som skulle se på reguleringene i markedet for juridiske tjenester. Bakgrunnen for dette var at dette var en næring med omfattende reguleringer sett i forhold til andre deler av økonomien og en del andre profesjoner. Både advokaters atferd og konkurransen dem i mellom var sterkt regulert. Det daværende regimet ble ansett til å ha negative virkninger på kostnadene og effektiviteten i produksjonen av juridiske tjenester og prisene på juridiske tjenester til næringsdrivende og konsumenter.

Reformen kom i en tid da australske og andre lands myndigheter var i ferd med å skifte oppfatning om hvilken rolle henholdsvis reguleringer og konkurranse har for å fremme velferd og effektivitet. Det har derfor blitt gjennomført lignende reformer i andre sektorer i Australia.

13.5.3 Konklusjoner og reformforslag

13.5.3.1 Konklusjoner

Den nedsatte kommisjonen vurderte de samfunnshensyn som tilsier reguleringer av juridiske tjenesteyteres økonomiske virksomhet mot de samfunnsøkonomiske kostnadene de medfører ved å hemme konkurransen og en effektiv produksjon av juridiske tjenester. Kommisjonens hovedkonklusjon var at mange av reguleringene ikke kan rettferdiggjøres ut fra samfunnshensyn. Den anbefalte derfor omfattende reformer for å utsette juridiske tjenesteytere for mer effektiv konkurranse og på den måten forplikte dem til å tilby mer effektive og konkurranseprisede (markedsprisede) tjenester til næringsliv og konsumenter.

Kommisjonen fant at reguleringene gikk klart ut over reguleringene i andre sektorer og i de fleste andre profesjoner. Ved å hemme markedskreftene og konkurransetrykket og innovasjonsaktiviteten, bidrar reguleringene til ineffektivitet i organiseringen av juridisk virksomhet og levering av tjenestene. Denne ineffektiviteten vil bli reflektert i kostnadene og prisene på juridiske tjenester som belastes brukerne og samfunnet for øvrig.

Samfunnshensyn tilsier at man må sikre at advokater praktiserer i tråd med høye profesjons- og etiske standarder og bidrar til å opprettholde et rettssystem av høy standard. Disse hensynene bør imidlertid heller ivaretas direkte gjennom etiske regler og profesjonsregler heller enn ved å innføre reguleringer på advokaters normale kommersielle markedsatferd.

Kommisjonen anbefalte derfor omfattende reformer av de daværende reguleringene. De viktigste anbefalingene er omtalt nedenfor.

13.5.3.2 Nærmere om reformforslagene

Juridiske tjenester bør underlegges konkurranselovgivningen

I takt med dereguleringen av markeder får konkurransepolitikken, -loven og -myndighetene en avgjørende rolle for å hindre at markedsaktører får en dominerende stilling som gir dem muligheter til å utnytte markedsmakt. Utvalget anbefalte derfor at juridiske tjenester, som til da hadde vært unntatt, skulle underlegges konkurranselovgivningen på lik linje med annen næringsvirksomhet. Der det var lovreguleringer i markedet for juridiske tjenester skulle myndighetene gå igjennom disse og vurdere dem ut fra konkurransehensyn. 11

Et integrert nasjonalt marked for juridiske tjenester

Kommisjonen anbefalte myndighetene å tilstrebe at reguleringene av juridiske tjenester blir likeartet i ulike delstater og at advokater kan praktisere i alle delstater – multi-jurisdiksjonal praksis.

Adgangsreguleringer

Kommisjonen anbefalte myndighetene å iverksette tiltak som gir muligheter for andre enn advokater å tilby juridiske tjenester i den grad dette ikke er i strid med samfunnshensyn.

Det bør opprettes et representativt organ som skal gi anbefalinger til myndighetene om:

  • hvilke typer juridisk arbeid som bør åpnes for konkurranse fra ikke-advokater og hvilke som fremdeles skal være reservert for advokater

  • passende utdanningsstandarder, praksiskrav og autorisasjon av advokater og ikke-advokater som tilbyr juridiske tjenester

  • behovet for ekstra sikkerhetstiltak for konsumenter overfor ikke-advokater, for eksempel vedrørende ansvarsforsikring og klientmidler

  • reformer av reguleringer av juridiske tjenester med den hensikt å sikre at de sikrer samfunnshensyn på en måte som i minst mulig grad begrenser konkurransen i markedet for juridiske tjenester

Den delte profesjonen

Lisensordninger som krever ulike praksiskrav for solicitors og barristers bør fjernes. Sammen med visse atferdsregler skaper de et funksjonelt skille mellom de to typene advokater, noe som begrenser konkurransen mellom dem. Videre bør andre reguleringer som forsterker skillet mellom de to typene advokater fjernes.

Strukturreguleringer

Regler som legger begrensninger på eierskap eller organiseringen av juridisk virksomhet bør fjernes eller endres slik at man gir advokater friheten til å velge de mest effektive forretnings- og ledelsesformer.

Regler som forhindrer advokater i å etablere multidisiplinære partnerskap med andre profesjoner og yrker bør fjernes. Videre bør regler som forhindrer advokater i å delta i franchiseordninger og som forbyr advokater profittdeling med ikke-advokater fjernes.

Salærer

Den eksisterende salærskalaen for juridiske tjenester har alvorlige svakheter som indikatorer på markedspriser eller rimelig betaling for advokattjenester. Samtidig kan de ha negative virkninger på konkurransen og effektiviteten. Prisskalaene bør derfor fjernes og erstattes av andre effektive og anvendelige metoder å skaffe klientene relevant veiledning om markedspriser og salærpraksis.

Disse alternative metodene bør inkludere publisering av periodiske undersøkelser av markedspriser på ulike juridiske tjenester i ulike geografiske områder. Ut over dette bør det innføres lovmessige krav til informasjonsavdekking inklusiv grunnlaget for kostnadsberegningen, et estimat for sluttprisen på tjenesten og informasjonsplikt ved betydelige kostnadsavvik fra estimatet.

Andre reformer i markedet bør innføres samtidig med eller forut for at man erstatter fee scales med undersøkelser av markedspriser.

Betinget salær – Conditional fees

Regler som forbyr advokater å benytte betingede (conditional fees) salærer bør endres slik at man tillater dem å ta betaling i form av et betinget salær.

Advokater bør tillates å kun kreve salær hvis saken går i klientens favør. Dette salæret skal være et normalt salær pluss en andel av dette salæret (opp til en øvre grense på for eksempel 25 prosent). Det bør ikke åpnes for at advokaten kan kreve et salær som andel av det økonomiske vederlaget i retten eller annet finansielt vederlag, prosentbaserte salærer (contingency fees).

I forbindelse med ordninger med betinget salær bør man benytte skriftlige standard­kontrakter med full avdekking i forkant, «cooling-off»-perioder og tilbud om uavhengig vurdering.

Spesialistordninger

Spesialistordninger anbefales fordi de kan bidra til å gi konsumentene relevant informasjon om advokates spesialkunnskaper og erfaring. Dette forutsetter imidlertid at ordningene ikke begrenser adgangen til saksområder der det finnes spesialistordninger og at spesialister som ikke er akkreditert har anledning til å praktisere og markedsføre seg på spesialistområder, så lenge markedsføringen ikke er villedende eller feilaktig.

Ettersom en spesialistordning har et visst potensial for å være konkurranse­begrensende, bør det etableres en tilsynsmekanisme som overvåker ordningen for å forhindre at den skaper en unødvendig etableringsbarriere til spesialistområdene eller på annen måte hemmer konkurransen mellom akkrediterte spesialister og andre advokater.

Markedsføring

Advokater bør stå fritt til å informere sine klienter og tiltrekke seg nye kunder gjennom markedsføring og salgsfremmende tiltak og annen informasjonsavdekking. Denne retten må imidlertid begrenses av regler som forhindrer feilaktig og villedende representasjon eller atferd. Restriksjoner utover dette, inklusive slike som omfatter subjektive kriterier som uønsket markedsføring, bør fjernes.

Ansvarsforsikring

Samfunnshensyn tilsier at ansvarsforsikringer bør være obligatoriske for juridiske tjenesteytere. De bør følgelig opprettholdes. Advokater bør imidlertid stå fritt til å arrangere sine egne forsikringer og finne sitt eget selskap, under visse minimumskrav og klientbeskyttelse. Regler som krever at advokater bare skal tegne forsikring hos forsikringsselskaper som advokatforeningen bestemme, bør fjernes.

Klage- og disiplinærordninger

Effektive klage- og disiplinærordninger for profesjoner er grunnleggende for å opprettholde høye profesjonsstandarder og etiske standarder som beskytter klientenes interesser og rettssystemet. Ordningene vil få økt betydning i et mer konkurranseutsatt (deregulert) marked for juridiske tjenester.

Det bør iverksettes tiltak som kan øke effektiviteten og samfunnets tillit til disiplinær- og klagesystemet. Slike tiltak bør inkludere kompensasjon til konsumenter som har lidd tap i møte med juridiske tjenesteytere.

Klageadgangen bør utvides til å omfatte tilfeller som neglisjering, overbetaling, forsinkelser og dårlig opptreden. Lekmenns representasjon i klage- og disiplinærorgan bør være minst like stor som advokatenes representasjon. Klageprosessen bør være slik at klager får vite årsakene til avgjørelsene og retten til å påklage vedtaket. Det bør også være offentlig tilgang til prosessen (med de restriksjoner som følger om personvern) og offentlig rapportering om utfallet av sakene.

13.6 USA

13.6.1 Innledning

I USA må borgerne forholde seg til minst to systemer – det føderale som omfatter hele nasjonen og det delstatlige som gjelder i den delstaten vedkommende oppholder seg.

Delstatene er i stor utstrekning selvstendige jurisdiksjoner med egne statlige lover og regler. Tilsvarende kan gjelde for ulike områder, f.eks. Washington DC og Puerto Rico som ikke er delstater, men underlagt amerikansk overhøyhet.

Regelverket varierer fra delstat til delstat, noe som i seg selv gir 50 ulike systemer. I tillegg kommer det føderale regelverk som gjelder for alle delstater, f.eks. ved at det settes minstestandarder og foretas reguleringer av forhold som går på tvers av delstatene.

Advokatprofesjonen er i stor utstrekning uavhengig av offentlige myndigheter og selvregulerende. Myndighetene har en viss innflytelse ved at de står for rammebetingelsene og godkjenning av bransjereguleringer. Det er imidlertid advokatforeningene i hver enkelt delstat som utarbeider de etiske retningslinjene. Her skal det kort redegjøres for enkelte fellestrekk ved delstatenes regelverk.

13.6.2 Adgangsreguleringer – vilkårene for å bli advokat

For å kunne praktisere som advokat («lawyer») i USA må man fullføre jusstudier ved en godkjent (kreditert) institusjon («law school»). I tillegg må det avlegges profesjonseksamen («bar-exam») i den delstaten det ønskes å praktisere. Videre er det et krav at man er medlem av advokatforeningen i den aktuelle delstaten før man får bevilling (lisence) til å praktisere som advokat der. Advokaten kan ikke praktisere i andre delstater med mindre vedkommende avlegger profesjonseksamen og får tillatelse til det i den enkelte stat. Siden kravet om profesjonseksamen i hver enkelt delstat sjelden håndheves, praktiserer advokater likevel i stor utstrekning over delstatsgrensene. Den føderale advokatforeningen (ABA) nedsatte en komite som skulle se på muligheten for å åpne for såkalt multi–jurisdiksjonell-praksis (MJP), det vil si mulighet til å praktisere over delstatsgrensene. Forslaget om å åpne for slik praksis i større grad er nå vedtatt.

Det er som hovedregel kun advokater som kan opptre som prosessfullmektig under rettergang. Det eksisterer dermed et rettergangsmonopol i USA for advokater. Reelt sett eksisterer det til en viss grad også rettsrådsmonopol for advokater.

13.6.3 Strukturreguleringer – organisering av advokatvirksomhet

Det varierer fra stat til stat hvorvidt multi-disiplinære partnerskap tillates. De fleste delstater samt Den føderale Advokatforeningen (ABA) er imot å tillate slike partnerskap. De representantene utvalget var i kontakt med ga i lys av den såkalte Enron-saken uttrykk for at det først og fremst var problemer i forhold til reguleringen av revisorer. Flere mente at revisorer har en offentlig oppgave, som gjør at de bør arbeide avskjermet fra andre tjenesteytere. Det gjelder ikke i like stor grad for advokater.

13.6.4 Atferdsreguleringer – opptreden, ansvar og kontroll

De etiske reglene fremhever særlig advokatens strenge plikt til å ivareta klientens interesser og en fortrolighetsplikt i forhold til opplysninger gitt av klientene. Reglene anses som rettslig bindende bransjereguleringer. Den føderale advokatforeningen (ABA) utsteder også etiske regelverk mv. Disse har imidlertid kun status som anbefalinger.

Prising

Advokatenes salærer baseres som hovedregel på en timesats som bl.a. varier med advokatens kompetanse og sakens art. Publikum oppfatter ifølge de utvalget møtte advokattjenester som kostbare, og borgere med alminnelige inntekter antas å ville ha problemer med å betale for advokattjenester.

I USA er det tillatt med den typen prosentbaserte salærer som omtales som «contingency fees». Slike salæravtaler er utbredt og innebærer at advokatene selv bærer risikoen for sitt salær, ved at advokaten kun får en prosentandel (vanligvis mellom 25 og 50 prosent) av kravet som klienten vinner frem med overfor motparten. Dersom saken tapes, betaler klienten ingen ting. Klienten risikerer som følge av prosessreglene ikke å bli idømt motpartens saksomkostninger dersom saken tapes, slik reglene er i Norge. I erstatningssaker kan beløpene som tilkjennes bli svært høye sammenlignet med det som er vanlig i for eksempel Norge. Det har sammenheng med at man i tillegg til å kreve dekning for det faktiske økonomiske tapet kan kreve såkalte «punitiv damages», som er en form for straffeerstatning (oppreisning) som utmåles skjønnsmessig basert på skadevolderens økonomi og handlingens «grovhet». Advokatens salær blir i så tilfelle tilsvarende stort, noe som ofte kritiseres i mediene og i utlandet.

Bruken av prosentbaserte salæravtaler er utbredt i USA og amerikanerne antar at adgangen til å inngå slike avtaler bidrar til å bedre tilgangen på juridiske tjenester. Prosentbaserte salæravtaler er særlig brukt i gruppesøksmål (class actions). Gruppesøksmål innebærer at en advokat kan gå til sak på vegne av en gruppe mennesker. Bruken av gruppesøksmål antas å bidra til å bedre borgenes tilgang på juridiske tjenester og rett til rett, ved at advokater på vegne av grupper lettere kan gå til sak mot store og mektige parter, særlig det offentlige og store firmaer osv. Eksempler på slike saker er erstatning til ofre for skader som følge av silikon­implantater i bryst, ofre for tobakksindustrien og andre søksmål pga. påståtte produktfeil.

I Washington DC har det videre etablert seg såkalte «lavprisadvokater». Dette er advokater som har spesialisert seg på å tilby advokattjenester til en pris som ligger under «vanlige» advokathonorarer.

Markedsføring

Det er ingen særlige restriksjoner på markedsføring for advokater i USA. Markeds­føring brukes da også i stor utstrekning, og anses av mange som helt nødvendig for å overleve i markedet. Ifølge de utvalget var i kontakt med bidrar dette til større gjennomsiktighet i markedet, hvilket gjør at klientene blir bedre informerte om blant annet tjenestenes pris, kvalitet og tjenesteutøverens kompetanse. Det var få som var skeptiske til utbredelsen av markedsføring. Restriksjoner på markedsføring ble opphevet for 20-30 år siden.

Advokatformidling

Såkalt advokatformidling er regulert, men stort sett tillatt. Private firmaer driver også med uoffisielle rangeringer av advokater. For eksempel lister og rangerer det private foretaket Martindale-­Hubbel den største advokatoversikt i verden. Oversikten utkommer årlig med fortegnelser over advokater over hele verden, herunder Norge. Rangeringen knytter seg til advokatenes kompetanse.

Kontroll

Det er opprettet forskjellige organer, stort sett i regi av advokatforeningene og eventuelt domstolene, som fører kontroll med at medlemmer overholder de advokatetiske reglene. I tillegg brukes profesjonsansvaret aktivt, det vil si at misfornøyde klienter går til sak mot sin tidligere advokat med krav om erstatning for uforsvarlig opptreden, såkalt «mal-practice procedure». Amerikanerne antar at dette systemet har en betydelig oppdragende effekt på advokatene og sikrer kvaliteten på tjenestene.

13.6.5 Finansieringsordninger

Pro bono ordninger

For å bedre tilgangen på juridiske tjenester er det, særlig i storbyene, etablert såkalte «pro bono-ordninger». Det innebærer typisk at advokater fører saker for ubemidlede uten å kreve betaling. Det er også etablert «pro bono-klinikker» (faste pro bono kontorer) hvor publikum kan møte opp for å få enkel rådgivning av advokater som stiller sin kompetanse til rådighet for publikum uten vederlag. Ordningene er organisert og drevet både med og uten offentlig støtte. Store advokatfirmaer støtter slike ordninger økonomisk og ferske advokater får (prosess)erfaring i arbeidet med pro bono-saker. Utvalget fikk inntrykk av at slike pro bono-programmer er nokså utbredt. Utviklingen må sees i sammenheng med at tilbudet om fri rettshjelp er relativt beskjedent.

Fri rettshjelp

Myndighetene tilbyr i fri rettshjelp til ubemidlede i enkelte saker. Saksområdene er imidlertid svært begrenset. Utvalget fikk inntrykk av at fri rettshjelpsordningen har begrenset betydning for tilgangen til juridiske tjenester sammenlignet med andre ordninger.

Rettshjelpsforsikring

Rettshjelpsforsikring er svært utbredt i USA, særlig blant næringsdrivende. Bakgrunnen for dette er bl.a. at juridiske prosesser er svært utbredt.

13.6.6 Konkurransesituasjonen – utviklingstrekk

Advokattettheten er stor, ca. 1 advokat per 200 innbyggere, dvs. rundt 750 000 aktive advokater. De aktørene utvalget var i kontakt med, mener at tettheten bidrar til tilfredsstillende konkurranse mellom advokatene. Det er også en viss konkurranse mellom advokater og andre tjenesteytere i markedssegmenter som også andre tjenesteytere betjener, for eksempel innenfor rådgivning i grenselandet mellom jus og økonomi.

I USA er det etablert store advokatfirmaer. Selv om antallet advokater i disse firmaene er høyt i forhold til norsk målestokk, er de store norske firmaene relativt sett større enn de amerikanske firmaene. Over 70 prosent av advokatene arbeider i advokatfirmaer med mindre enn fem advokater. Kun 2 prosent arbeider i firmaer med mer enn 200 advokater. Markedet er således lite konsentrert. Flere ga uttrykk for at forbudet mot interessekonflikter i de etiske reglene innebærer at konsentrasjonen i markedet begrenser seg selv. Derfor er det ikke noen stor fare for at konsentrasjonen skal bli så stor at den leder til markedssvikt ved at det blir for få og store firmaer. Tvert i mot ser en tendenser til at konsentrasjonen i markedet er på retur, ved at flere advokater bryter ut av de store advokatfirmaene og danner mindre enheter. Tendensen går også i retning av en økende separasjon mellom et marked for uprofesjonelle og et for profesjonelle brukere. Spesialisering blant advokater er fremtredende. I enkelte tilfeller er det tale om såkalt hyper-spesialisering. For eksempel er det advokatfirmaer som har spesialisert seg på å saksøke f.eks. store multinasjonale selskaper, advokater, frisører, leger og lignende.

I tillegg til markedet for advokater har det oppstått et » marked for såkalte «paralegals». Paralegals er personer med en viss juridisk kompetanse som arbeider for advokater og hjelper dem i deres virksomhet ved å utrede enkelte sider i omfattende saker eller selv behandle enkle saker. Paralegals er «rimeligere i drift» enn advokater, noe som vil kunne få betydning for advokatens endelige salær. Utbredelsen av paralegals er stor og det er til dels opprettet egne arbeidsmarkeder og utdanningsopplegg for dem. Paralegals kan sammenlignes med ordningen med advokatassistenter 12 som finnes i Norge.

13.6.7 Avsluttende bemerkninger - USA

Utvalget reiste overfor flere av dem de var i kontakt med spørsmål om det som i Europa ofte benevnes som «amerikanske tilstander». Med dette forstås antatt uheldige «utslag» som kan fremkomme i lite regulerte markeder, så som store erstatningsbeløp, aggressiv og oppsøkende markedsføring og høy søksmålsfrekvens. Mange av de utvalget var i kontakt med mente at denne kritikken for så vidt var berettiget, men at problemene ikke er så omfattende som folk kan få inntrykk av fra referater i media og lignende. Problemene knyttet seg stort sett til spesielle enkeltsaker. Dessuten mente de at det er et gode, snarere enn et onde, at borgerne hevder sin rett. Samlet mente de fleste at konkurransen er virksom og at systemet fungerer godt. En undersøkelse viser imidlertid at tilliten til advokater er relativt lav i USA sammenlignet med i for eksempel Norge.

13.7 Sammenfattende sammenligninger

Sammenlignet med de fleste europeiske stater har utvalget fått inntrykk av at de reguleringene man har i det norske markedet gjennomgående er mer liberale enn i andre land, kanskje med unntak av Sverige. Det synes også som at salærene gjennomgående er lavere i Norge enn i andre land.

Det er uvisst om juridiske tjenester er mer tilgjengelige i Norge enn i andre land, men inntrykket er at så ikke er tilfelle. Sverige har for eksempel en ordning med rettshjelpsforsikring og fri rettshjelp som favner langt videre enn tilsvarende norske ordninger, det vil si at større deler av befolkningen og flere saksområder omfattes.

En forskjell mellom Norge og mange andre land, er at det i Norge ikke er pliktig medlemskap for advokater i advokatforeningen.

14 Internasjonale organisasjoner

14.1 Innledning

Økende globalisering fører til at internasjonale organisasjoner får stadig større betydning for enkeltstater. I dette kapittelet redegjøres det for organisasjoner som arbeider med temaer som berører utvalgets arbeid og på hvilken måte internasjonale konvensjoner, avgjørelser og anbefalinger uarbeidet av dem er av betydning for og fungerer som rammebetingelser i markedet for juridiske tjenester i Norge.

14.2 EU og EØS

14.2.1 Generelt

Direktiver og avgjørelser fra Den Europeiske Union (EU) har, og vil kunne få, betydning for Norge, ved at Norge gjennom EØS-avtalen er knyttet til EUs indre marked. For eksempel må Norge i henhold til EØS-avtalen implementere og følge direktiver gitt av EU. EFTA-domstolen og EU-domstolens avgjørelser vil også kunne ha stor betydning for Norge, ved at domstolene tolker og anvender de nevnte direktivene.

Det følger av lojalitetsprinsippet i artikkel 3 i EØS-avtalen at medlemsstatene har en generell plikt til å treffe de tiltak som er nødvendige for en effektiv oppfyllelse av EØS-avtalen og til å avholde seg fra tiltak som kan sette realiseringen av avtalens mål i fare. Innenfor rammene av EU- og EØS-samarbeidet er det særlig prinsippet om fri flyt av tjenester, herunder å sikre EU/EØS borgerne fri rettshjelp i saker over landegrensene, som har aktualisert en samordning av regelverk i markedet for juridiske tjenester.

14.2.2 EØS

I avsnitt 7.2 ble det kort redegjort for gjeldende rett hva angikk utenlandske advokaters adgang til å praktisere i Norge og mulighet til å få norsk advokatbevilling. I advokatforskriften avsnitt II (§ 10-6 flg) gjennomføres Norges forpliktelser etter EØS-avtalens vedlegg VII punkt 2, jf. rådsdirektiv av 22. mars 1977 med henblikk på å lette den faktiske gjennomføring av advokaters adgang til å yte tjenester (77/249/EØF) i EØS-tilpasset form. Avsnittet gjelder bare advokater etablert i stater som er part i EØS-avtalen. Vertslandets bestemmelser for utøvelse av yrket skal overholdes. Det antas at dette omfatter alle relevante lover og regler, herunder regler for god advokatskikk. 13

Det er i dag forholdsvis få EØS-advokater som praktiserer i Norge. Etter hvert som handelen over grensene tiltar vil kanskje utenlandske advokater/advokatfirmaer i større grad etablere seg i Norge, noe som vil kunne påvirke konkurransesituasjonen. Særlig vil den økende andelen av norske advokater som arbeider på et mer internasjonalt plan merke konkurransen fra utenlandske advokater.

14.2.3 E-handels-direktivet

EU-direktivet av 8. juni 2000 om elektronisk handel skal bidra til fellesskapets økonomiske og sosiale vekst ved å samordne rammebetingelsene og legge forholdene til rette for handel via Internett og lignende (e-handel).

Direktivet omfatter også handel med juridiske tjenester.

I artikkel 8 pålegges medlemsstatene å sikre at medlemmer i regulerte profesjoner innenfor direktivet kan overholde profesjonens «uavhengighet, verdighet og ære» samt taushetsplikt og eventuelle plikter til å opptre forsvarlig overfor klienter og kolleger. Statene bør også oppmuntre profesjonsorganisasjoner til å utarbeide etiske regler for elektronisk handel mv.

Direktivet presiserer at de virksomhetene som selger varer eller tjenester over nettet (gjelder også i visse tilfeller advokater) må informere kundene om prissetting, spesialisering og kunde-/klientforhold.

Medlemsstatene pålegges for øvrig å ta etiske regler på felleskapsnivå i betraktning og samrå seg med profesjonsorganer. CCBEs 14 Code of Conduct anses for å være etiske regler på fellesskapsnivå for advokatprofesjonen.

14.2.4 EU-kommisjonen

Kommisjonens konkurranseavdeling

Utvalget gjennomførte under besøket i Brussel et møte med representanter fra EU-kommisjonens konkurranseavdeling. Kommisjonen fortalte at de er i gang med et prosjekt der formålet er å analysere reguleringssystemet innenfor seks ulike profesjoner, hvor advokatbransjen er den ene.

Undersøkelsen skal kartlegge og beskrive lovreguleringer og andre typer reguleringer av profesjonene. Videre er planen å vurdere om reguleringene kan forsvares fra et samfunnsøkonomisk perspektiv, for så å foreslå tiltak i retning av deregulering og liberalisering.

Kommisjonen ga uttrykk for at det trolig er visse konkurranse- og effektivitetsproblemer i sektoren. Kommisjonens foreløpige inntrykk var at de foreliggende konkurransebegrensningene i minst like stor grad har sitt utspring i bransjens egne standarder som i lovmessige reguleringer. Kommisjonen var opptatt av Office of Fair Tradings (OFT) arbeid og LECG-rapporten (se pkt. 13.4).

Kommisjonen var bekymret for at det fremdeles finnes prisreguleringer i en rekke land, og da særlig i landene lengst sør i Europa. Dessuten var de bekymret for restriksjoner på advokaters adgang til å drive markedsføring. Endelig mente de at forbud mot multidisiplinære partnerskap kan være et konkurranseproblem.

Kommisjonen har også store forventninger til praktiseringen av e-handelsdirektivet.

Videre understreket kommisjonen viktigheten av grenseoverskridende konkurranse mellom advokater. Kommisjonen har hittil ikke vært bekymret for konsentrasjonen i de europeiske advokatmarkedene. Selv om det har vært tendenser til at advokatfirmaer fusjonerer og stadig blir større, har konsentrasjonen ennå ikke blitt like stor som i revisjonsmarkedet.

Kommisjonens forholdsvis generelle og foreløpige synspunkter underbygger utvalgets generelle inntrykk av at man i stadig flere land blir opptatt av å legge forholdene bedre til rette for konkurranse i advokatnæringen og i markedet for juridiske tjenester generelt. Dette innebærer at man kan forvente et visst press fra EU i retning av dereguleringer i markedet for juridiske tjenester. Eventuelt når og i hvilken utstrekning dette vil skje, er imidlertid usikkert.

Kommisjonens avdeling for fri rettshjelp

EU-kommisjonens avdeling for fri rettshjelp har foreslo et EU-direktiv som en respons på Europarådets ønske om å sikre bedre gjennomslag for prinsippet om «rett til rett» («access to justice»). Forslaget ble senere trukket tilbake, fordi det går lengre en Maastrichtavtalen når det gjelder ordningen i enkelte land.

14.2.5 EU-domstolen

EU-domstolens dommer vil som tidligere nevnt kunne få betydning fordi dens anvendelse av EU-regelverket vil være retningsgivende for blant annet EFTA domstolen. Dommene får dermed indirekte betydning for Norges praktisering av EØS-regelverket.

I denne sammenheng er EU-domstolens avgjørelse av 19. februar 2002 (C-309/99), i «Nova II-saken», av interesse. To nederlandske advokater fikk avslag fra tilsynsmyndighetene på søknad om å inngå et integrert samarbeid med to store revisjonsfirmaer. Ifølge den nederlandske advokatforeningens vedtekter er det på visse betingelser tillatt for advokater å samarbeide med bestemte grupper næringsdrivende, som skatterådgivere og patentagenter, men for å sikre advokatenes uavhengighet er det ikke tillatt med integrert samarbeid mellom advokater og revisorer.

Domstolen slo først fast at den nederlandske advokatforening, som er det organ som regulerer utøvelsen av advokatvirksomhet og som utsteder vedtektsbestemmelser for medlemmene, må betraktes som en sammenslutning av virksomheter i henhold til fellesskapets konkurranseregler.

Domstolen slo videre fast at forbudet mot integrert samarbeid hadde konkurranse­be­gren­sende virkninger på det nederlandske markedet for juridiske tjenester, ved at det bl.a. hindrer opprettelsen av såkalte «one-stop-shops». Dessuten påvirker forbudet samhandelen mellom medlemsstatene. For det første får vedtektsbestemmelsene anvendelse på utenlandske advokater. For det andre skal nærings- og handelsrettslige bestemmelser stadig oftere anvendes på grenseoverskridende transaksjoner. For det tredje mente domstolen at forbudet påvirker samhandelen, fordi de revisjonsfirmaene som søker partnerskap med advokater ofte er internasjonale konserner som er etablert i flere medlemsstater.

Domstolen kom frem til at de nederlandske vedtektsbestemmelsene var berettiget selv om de hadde konkurransebegrensende virkninger, fordi de var nødvendige for å sikre at advokatvirksomheten ble utøvd korrekt.

Domstolen viste til at vedtektene skal sikre at advokatene er fullstendig uavhengige ved ivaretakelsen av klientens interesser og ikke tar utenforliggende hensyn. Dessuten skal de blant annet sikre at taushetsplikten overholdes. I den forbindelse mener domstolen at den «rådgivning» som ytes av advokater i et visst omfang vil være uforenlig med den «kontroll» som foretas av revisorer. Revisorer har til oppgave å (verifisere) kontrollere regnskaper. I Nederland er de ikke undergitt en taushetsplikt som kan sammenlignes med den advokatene har.

14.2.6 Oppsummering – EU og EØS

Generelt kan man si at EU mener at borgerne i størst mulig utstrekning skal ha rett til rett og at det er statens ansvar at det ikke foreligger økonomiske eller andre hindre for det. Dessuten er signalet at borgerne skal sikres en best mulig tilgang på juridiske tjenester dersom forholdene legges til rette for en effektiv konkurranse. Effektiv konkurranse er imidlertid bare et virkemiddel og dersom det finnes andre sterke (samfunns)hensyn, kan reguleringer være berettiget, selv om de virker konkurransebegrensende. EU legger – naturlig nok – stor vekt på hensynet til fri flyt av tjenester over landegrensene.

14.3 CCBE – Rådet for advokat­foreningene i det europeiske fellesskapet

Rådet for advokatforeningene i det europeiske fellesskapet, CCBE, er en selvstendig organisasjon som organiserer alle advokatforeninger i EU og EØS-området. I tillegg har en del andre europeiske land observatørstatus. Organisasjonen har rundt 500 000 medlemmer og er en sentral aktør på det internasjonale og de nasjonale markedene for advokattjenester.

CCBE engasjerer seg i ulike spørsmål knyttet til advokatvirksomhet og har opprettet en rekke interne spesialkomitéer som skal behandle slike spørsmål. CCBE kommer med en del uttalelser og treffer en del vedtak, som medlemsorganisasjonene oppfordres til å følge. Formålet er å harmonisere de nasjonale reguleringene som den enkelte stats advokatforening har ansvaret for, samt å fremme de verdier og interesser foreningen står for.

CCBE har blant annet vedtatt vedtekter for god advokatskikk (Code of Conduct). Disse etiske retningslinjene gir uttrykk for en felles europeisk oppfatning blant medlemmene med hensyn til advokatetikk. I CCBEs etiske regler står uavhengighetsprinsippet og advokatens ansvar overfor både klienten og samfunnet sentralt. Den Norske Advokatforening har brukt CCBEs Code of Conduct som mønster for sine nasjonale etiske regler. Disse er igjen blitt akseptert av Justisdepartementet som etiske regler for alle norske advokater gjennom advokatforskriften.

Det er en betingelse for medlemsskap i CCBE at medlemmene forplikter seg til å følge Code of Conduct ved advokatvirksomhet over landegrensene («cross border practice»), innenfor EU/EØS-området. Det betyr at norske advokater som driver med advokatvirksomhet over landegrensene i EU/EØS-området, er bundet av CCBEs Code of Conduct.

CCBEs viktigste arbeidsfelt er advokatenes rolle og bestemmelser som angår advokater i EU og andre sentrale internasjonale organisasjoner, som for eksempel WTO. CCBE har stilt seg negativ til å tillate såkalte multidisiplinære partnerskap mellom advokater og andre virksomhetsutøvere. Videre arbeider foreningen med å gjøre det enklere for advokater å få tilgang til andre lands markeder , såkalt multijurisdiksjonell praksis, noe som vil kunne få betydning for konkurransen mellom advokater over landegrensene. CCBE arbeider også for å forbedre EUs forslag til fri rettshjelpsdirektiv og for å sikre god og lik tilgang på juridiske tjenester for borgerne i Europa.

14.4 Europarådet

14.4.1 Generelt

Europarådet er en felleseuropeisk organisasjon med 44 medlemsland. Europarådets fremste formål er å arbeide for økt samhold mellom medlemslandene og fremme demokratiske idealer og prinsipper. Organisasjonen består av Parlamentarikerforsamlingen (med medlemmer fra medlemslandenes parlamenter), Ministerkomiteen (hvor medlemslandenes utenriksministre sitter) og Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen (EMD), (som består av faste uavhengige dommere fra medlemslandene).

14.4.2 Ministerkomiteens anbefalinger

Ministerkomiteen kom i november 2000 med anbefalinger om utøvelsen av advokatprofesjonen som berører markedet for juridiske tjenester. 15 Komitéen understreker viktigheten av en uavhengig advokatprofesjon. Den peker på at advokater har en fundamental rolle i arbeidet med å sikre menneskerettigheter og fundamentale friheter. De understreker også viktigheten av at borgerne har en effektiv tilgang på nødvendig juridisk bistand gitt av uavhengige advokater.

I anbefalingene går komiteen konkret inn på en rekke av advokatenes oppgaver og fremhever visse hensyn som medlemsstatene oppfordres til å ivareta.

Ministerkomiteens anbefalinger er ikke folkerettslig bindende for Norge. De har imidlertid betydelig politisk tyngde. I tillegg har de en viss rettslig relevans ved at de til dels er forankret i Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen (EMK) som er inkorporert i norsk rett.

14.4.3 Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen og Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen

14.4.3.1 Menneskerettigheter og deres betydning for utformingen av rettshjelpspolitikken

Det følger indirekte av EMK artikkel 6 (1), slik den er tolket av EMD, at borgerne skal ha adgang til domstolene i sivile saker og i straffesaker. For at adgangen til domstolene skal være effektiv, må det ikke foreligge formelle eller faktiske hindre. Utilfredsstillende tilgang til nødvendige juridiske tjenester vil ifølge EMD utgjøre et slikt hinder.

EMK, med de endringer og tilføyelser som følger av tilleggsprotokoller tiltrådt av Norge og FNs konvensjon av 16. desember 1966 om sivile og politiske rettigheter (SP) med tilleggsprotokoller og FNs konvensjon av 16. desember 1966 om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK), er inkorporert i norsk rett gjennom menneskerettsloven av 1999 § 2. I henhold til menneskerettslovens § 3 skal disse tre konvensjonene ved motstrid gå foran norsk lov.

I spørsmål vedrørende borgeres rett til tilgang til juridiske tjenester, spiller internasjonale menneskerettighetskonvensjoner således en sentral rolle, ikke bare for å sikre at Norges folkerettslige forpliktelser på området overholdes av lovgiver og domstolene, jf. Grunnloven § 110 c første ledd, men også fordi det har en selvstendig verdi at politiske prioriteringer bygger på og ivaretar de menneskerettslige idéer.

Tvistemålsutvalget påpeker at selv om det ikke strengt tatt er påkrevd av hensyn til Norges folkerettslige forpliktelser, kan det – som lovgivningspolitisk retningslinje – være grunn til å velge de løsninger som best harmonerer med de hensyn som den enkelte konvensjonsbestemmelse springer ut av, eller tar sikte på å beskytte. 16

Nedenfor følger en fremstilling av relevante regler i EMK slik disse er å forstå i lys av rettspraksis fra EMD. SP og ØSK omtales fortløpende.

14.4.3.2 EMK, SP og adgang til domstolene

Både EMK artikkel 6(1) og SP artikkel 14(1) gir borgerne rett til en rettferdig rettergang, forutsatt at det er en reell tvist om vedkommendes «borgerlige rettigheter og plikter», og at saken gjelder avgjørelse av denne konkrete tvisten. I den offisielle, ikke autoritative, norske oversettelsen, heter det i EMK artikkel 6 (1) første punktum:

«For å få avgjort sine borgerlige rettigheter og plikter eller en straffesiktelse mot seg, har enhver rett til en rettferdig og offentlig rettergang innen rimelig tid ved en uavhengig og upartisk domstol opprettet ved lov.»

EMK artikkel 6(1) gir etter ordlyden ingen uttrykkelig rett til domstolsbehandling. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen slo imidlertid tidlig fast at en slik rett følger implisitt av bestemmelsen, jf. særlig Golder v. United Kingdom fra 1975, Series A No. 18:

«The principle whereby a civil claim must be capable of being submitted to a judge ranks as one of the universally «recognised» fundamental principles of law; the same is true of the principle of international law which forbids the denial of justice. Article 6 para. 1 must be read in the light of these principles. Were Article 6 para. 1 to be understood as concerning exclusively the conduct of an action which had already been initiated before a court, a Contracting State could, without acting in breach of that text, do away with its courts, or take away their jurisdiction to determine certain classes of civil actions and entrust it to organs dependent on the Government. Such assumptions, indissociable from a danger of arbitrary power, would have serious consequences which are repugnant to the aforementioned principles and which the Court cannot overlook (Lawless judgment of 1 July 1961, Series A no. 3, p. 52, and Delcourt judgment of 17 January 1970, Series A no. 11, pp. 14-15).

It would be inconceivable, in the opinion of the Court, that Article 6 para. 1 should describe in detail the procedural guarantees afforded to parties in a pending lawsuit and should not first protect that which alone makes it in fact possible to benefit from such guarantees, that is, access to a court. The fair, public and expeditious characteristics of judicial proceedings are of no value at all if there are no judicial proceedings.

36. Taking all the preceding considerations together, it follows that the right of access constitutes an element which is inherent in the right stated by Article 6 para. 1. This is not an extensive interpretation forcing new obligations on the Contracting States: it is based on the very terms of the first sentence of Article 6 para. 1 read in its context and having regard to the object and purpose of the Convention, a lawmaking treaty (see the Wemhoff judgment of 27 June 1968, Series A no. 7, p. 23, para. 8), and to general principles of law.»

Et tilsvarende prinsipp er lagt til grunn i relasjon til SP artikkel 14(1). For en grundig drøftelse av innholdet i kravet om «adgang til domstolene» vises det til Tvistemålsutvalgets innstilling NOU 2001:32 kapittel 4. Den videre fremstilling konsentreres om tilgangen til juridiske tjenester.

14.4.3.3 EMK og SP og retten til effektiv tilgang til juridiske tjenester

EMD har slått fast at konvensjonsstatene er forpliktet til å sikre borgerne en reell domstolsadgang, ved å avhjelpe vesentlige formelle og faktiske hindre, f.eks. økonomiske hindre ved at det ytes fri sakførsel i tilfeller der advokatbistand er påkrevd og hvor parten selv ikke har mulighet for å betale, jf. dom av 9. oktober 1975 Airey v. Irland, Series A No 32.

Saken gjaldt krav om separasjon. Klageren anførte at advokat var nødvendig, noe hun ikke kunne betale selv. Hun mente at hun derfor ikke hadde en effektiv adgang til domstolene. Domstolen slo innledningsvis fast at konvensjonens intensjoner ikke er å sikre teoretiske eller illusoriske rettigheter, men rettigheter som er praktiske og effektive. Domstolen fant at det var nødvendig med bistand fra advokat i saken da man ikke kunne gå ut fra at hun ville klare å fremlegge saken selv på en tilfredsstillende måte, selv med eventuell bistand fra dommeren. Domstolen slo deretter, under henvisning til Golder-saken, fast at ikke bare formelle hindre men også faktiske hindre for å oppnå nødvendighetsgoder kan representere et brudd på statenes forpliktelser etter konvensjonen. Irland var av den grunn forpliktet til å yte rettshjelp i saken fordi den var viktig for søkeren og hun ikke hadde økonomiske evner til å betale for nødvendig juridisk bistand. Domstolen uttaler imidlertid at det ikke vil være nødvendig med bistand fra advokat i alle saker. I en del tilfelle vil det være tilstrekkelig at borgeren selv har mulighet til å møte. I paragraf 26 heter det at:

«… all that the Convention requires is that an individual should enjoy his effective right of access to courts in conditions not at variance with Article 6 para. 1…Article 6 para. 1 may sometimes compel the State to provide for the assistance of a lawyer when such assistance proves indispensable for an effective access to court either because legal representation is rendered compulsory, as is done by the domestic law of certain Contracting States for various types of litigation, or by reason of the complexity of the procedure or of the case.»

Etter dette kan man slutte at retten til adgang til domstolene for å være effektiv ikke må hindres av formelle eller faktiske forhold. Skal retten til domstolsprøvelse være reell, vil advokatbistand i en god del saker være en nødvendig forutsetning for utøvelse av rettigheten. Bistand av advokat vil for eksempel kunne være påkrevd dersom saken eller rettergangsprosessen er så komplisert at parten ikke selv vil klare å fremlegge saken sin på en hensiktsmessig måte.

I så tilfelle må staten legge forholdene til rette for at vedkommende kan få bistand av advokat. Har ikke parten økonomisk evne til å betale for bistanden, plikter staten å gjøre vedkommende i økonomisk i stand til å betale for nødvendig bistand.

At dommeren har mulighet til å veilede parten, noe dommerne i begrenset utstrekning har, vil ikke være tilfredsstillende.

Det betyr imidlertid ikke at staten må yte fri rettshjelp i enhver sak, men at dette må avgjøres konkret på bakgrunn av de relevante momenter domstolen har pekt på. Det betyr at det kan tenkes tilfeller der en borger har et berettiget behov for advokatbistand i saker som faller utenfor de saksområder som omfattes av den norske fri rettshjelpordningen og det selv om inntektsgrensene er overskredet.

Den klare hovedregelen må være at staten ikke har adgang til å ta prejudisielt stilling til om parten vil nå frem med sine anførsler, slik rettshjelpsloven § 17 annet ledd siste punktum delvis legger opp til. Dette siste prinsippet kommer klart til uttrykk i saken Aerts v. Belgium av 30 juli 1998, hvor det heter at:

«It was not for the [Belgium] Legal Aid Board to assess the proposed appeal’s prospects of success; it was for the Court of Cassation to determine the issue. By refusing the application on the ground that the appeal did not at that time appear to be well-founded, the Legal Board impaired the very essence of Mr Aerts’s right to a tribunal».

I Artico v Italy, 13 mai 1980 påpekes det at det ikke er tilstrekkelig for kunne konstatere at borgeren har en effektiv tilgang til nødvendig juridiske bistand å oppnevne en advokat, dersom borgeren ikke har økonomisk evne til å betale for bistanden.

Det bemerkes at en ting er at norsk lov må være i overensstemmelse med våre forpliktelser. En annen og minst like viktig side er at loven praktiseres i overensstemmelse med våre forpliktelser.

Konvensjonene sammenholdt med praksis slår fast at adgangen til domstolene, herunder en effektiv adgang til nødvendig juridisk bistand er et fundamentalt velferdsgode (nødvendighetsgode) i en rettsstat.

14.5 Organisation for Economic Co-Operation and Development (OECD)

OECD er en internasjonal organisasjon med over 30 medlemsland, deriblant Norge. OECD arbeider særlig for å fremme demokratisk styring og en virksom markeds­økonomi – globalt og nasjonalt. Organisasjonen har et globalt preg, men det er stort sett vestlige industrinasjoner som er medlemmer. Hovedkontoret ligger i Paris.

OECD har et stort sekretariat med en rekke fagkomiteer. Organisasjonen arbeider blant annet med profesjonelle tjenester, herunder juridiske tjenester.

I denne sammenheng er det av særlig interesse at Irland nylig har latt OECD gjennomgå landets reguleringer og politiske styring av en rekke bransjer, herunder advokatbransjen. OECD har på den bakgrunn laget en rapport og kommet med anbefalinger overfor irske myndigheter. Slike anbefalinger («føringer») er ikke folkerettslig bindende, men de har betydelig politisk vekt.

I Irland er det på samme måte som i Storbritannia etablert et skille mellom barristers og solicitors. Siden markedet er delt er markedssvikten og begrunnelsen for reguleringene forskjellige mellom solicitors og barristers. OECD mener at det er store informasjonsskjevheter mellom klient og solicitors. Men siden det er solicitors som kjøper tjenester av barristers på vegne av klientene, mener OECD at det ikke eksisterer særlig store informasjonsskjevheter mellom tilbyder og etterspørrer. OECD er av den grunn mer bekymret for markedet for solicitors tjenester enn markedet for barristers tjenester. OECD mener at større bedrifter som hyppig kjøper juridiske tjenester har så god informasjon at de vet hva de kjøper og hva som er «riktig» pris. Slike bedrifter kan endog ha så stor markedsmakt at de har mulighet til å presse prisene ned. Dette er ikke tilfelle for andre brukere.

OECD viser også til at Irland har gjennomgått reformer i markedet som har bedret konkurransen, men OECD mener at ytterligere reformer må til for å sørge for en sunn konkurranse.

OECD fremhever at restriksjonene på markedsføring bør fjernes. De mener økt markedsføring vil føre til bedre informasjonsflyt og at klientene i større grad «shopper» rundt for å få kostnadseffektive tjenester, noe som igjen vil bedre konkurransen. OECD mener videre at solicitors og barristers må få adgang til å inngå partnerskap med andre næringsdrivende, noe som vil bedre effektiviteten. Enhver form for forsøk fra bransjen på å fastsette standardhonorarer bør være forbudt.

Kontrollen med adgangen til profesjonen må ligge hos uavhengige organer og ikke profesjonsorganisasjonene. OECD gir uttrykk for at det er problematisk at advokatene kontrolleres av sine egne interesseorganisasjoner. Faren med selvregulerende næringsorganisasjoner er at de tar mer hensyn til næringen enn publikum.

Det er interessant at utenlandske advokater utgjør mellom 14 og 17 prosent av nye solicitors årlig i Irland, som har omtrent de samme reglene for multijuridiksjonell praksis som Norge. Det antas at de fleste av disse kommer fra England. I Irland har det de siste årene vært underskudd på solicitors, noe som har ført til at antallet studieplasser ved universitetet er doblet. Til sammenligning har mange barristers lave inntekter, noe som skaper problemer og fører til at mange slutter å praktisere . Ifølge OECD trekker dette i retning av at salærene ikke er høyere enn det de må være.

14.6 World Trade Organisation (WTO)

WTO er en verdensomspennende organisasjon med over 140 medlemsland, som særlig arbeider med globale handelsregler. Blant annet har WTO som siktemål å fremme handelen av tjenester, herunder advokattjenester, over landegrensene. WTO består av flere sentrale organer. Organisasjonens traktater fremforhandles og undertegnes av de fleste medlemsland – deriblant Norge. Traktatene er folkerettslig bindende for Norge.

Juridiske tjenester hører inn under handel med tjenester, og således under handelsavtalen GATS (General Agreement on Trade in Services) i WTO-systemet. I de fortløpende forhandlingsrundene fremmer land forhandlingsforslag på områder de har særlige interesser. Disse vil typisk gå ut på liberalisering av konkurransehindrende regler. Advokatbransjen har tradisjonelt hatt mange handelshindringer. I den pågående forhandlingsrunden har blant annet USA og Australia fremsatt generelle forhandlingsforslag for juridiske tjenester. Disse vil trolig bli fulgt opp av spesifikke forhandlingsforslag til særskilte land i den fasen av forhandlingsrunden som startet i juli 2002.

Norge har ved siste revisjon av advokatforskriften kapittel 9 og 10 gått relativt langt i å liberalisere muligheten for handel med advokattjenester over landegrensene. I de bindingslistene som hvert land fører har Norge bundet seg til å ikke innskrenke utenlandske advokaters markedsadgang. I hvilken grad ytterligere liberalisering er ønskelig er imidlertid et politisk spørsmål der Advokatkonkurranseutvalget vil være en premissleverandør.

14.7 Forente Nasjoner (FN)

FN er i likhet med Europarådet opptatt av borgere skal ha rett til rett. Herunder er god tilgang til nødvendige juridiske tjenester et viktig område.

FN kom i denne sammenheng i 1990 med anbefalte grunnprinsipper for advokat­pro­fe­sjo­nen. FN pekte blant annet på at det er viktig for beskyttelsen av borgernes grunnleggende menneskerettigheter at enhver har tilgang til juridiske tjenester av en uavhengig advokatstand. Det må ikke foreligge vesentlige økonomiske eller andre hindre for slik tilgang.

Anbefalingene er ikke folkerettslig bindende, men de vil likevel ha betydelig politisk og rettslig vekt ved at de er fattet av FNs organer og blant annet er forankret i FNs menneskerettighetskonvensjoner som inkorporert i norsk rett, se pkt. 14.4.3 for en nærmere redegjørelse for menneskerettighetskonvensjonene.

15 Utviklingstrekk

15.1 Problemstilling

Foran er det redegjort for en del trekk ved den internasjonale utviklingen av betydning for markeds- og konkurranseforholdene for juridiske tjenester, slik mandatet foreskriver. Det er også redegjort for noen utviklingstrekk ved reguleringsregimet for slike tjenester.

Ideelt sett bør lovgiver og reguleringsmyndigheter tilstrebe å være i forkant av utviklingen når lovgivning og andre tiltak skal utformes for å sikre effektiv konkurranse også på lengre sikt.

Det blir dermed viktig å se hen til den fremtidige markedsutvikling m.v. for juridiske tjenester, så langt det er mulig og velbegrunnet, når reguleringer skal utformes og tiltak iverksettes fra bransjen selv for å sikre effektivitet i ressursbruken for juridisk tjenesteproduksjon.

Utvalget har gjennomgått og vurdert en del foreliggende materiale om utviklingstrekk i markedet for juridiske tjenester. 17 Slikt materiale kan lett bli preget av subjektive oppfatninger og må vurderes i lys av det.

En viktig problemstilling er hvilken rolle informasjons- og kommunikasjonsteknologien (IKT) og utviklingen i denne vil kunne spille i markedet for juridiske tjenester; jf. for øvrig punkt 19.3.5. Utvalget har derfor funnet å gå nærmere inn på noen aspekter ved dette.

Utgangspunktet for vurderingen er i første rekke arbeider av den engelske jusprofessor og IKT-forsker, Richard Susskind 18, som gir en del interessante perspektiver på IKT-utviklingen og konsekvenser av den for markedet for juridiske tjenester. Det presiseres at Susskinds fremstilling presenteres slik den foreligger, og at de synspunkter som fremkommer ikke nødvendigvis deles av utvalget. Utvalget refererer først enkelte hovedsynspunkter fra Susskinds arbeider, for så å foreta en generell vurdering av enkelte sider ved IKT-utviklingen for juridisk tjenesteyting.

15.2 Susskinds «rettshjelpsmodell»

15.2.1 Innledning

Susskind mener at IKT vil endre det moderne rettssystemet i løpet av noen tiår. Han mener at dagens juridiske paradigme vil bli endret mer av IKT enn av noen annen enkeltfaktor vi tidligere har sett. Vi vil se en fundamental endring i de underliggende premissene og antakelsene faget bygger på.

Susskind mener at vi befinner oss i en fase mellom et samfunn basert på trykket materiale og et informasjonssamfunn. Vår evne til å fange opp, lagre, kalle frem, og reprodusere informasjon overgår vår evne til å bruke teknologien til å analysere, gjenfinne og styre den informasjonsmengden IKT har skaffet oss. Man kan her tale om en teknologisk tidsforskyvning (lag) mellom det som kalles dataprosessering og kunnskapsprosessering.

Susskinds hovedtese er at IKT kan brukes til å øke tilgangen til juridiske tjenester og dermed fremme rett til rett. Gjennom Internett vil ikke-jurister bli i stand til bedre å identifisere og forstå sine juridiske rettigheter og plikter. Juridiske tvister vil bli løst både raskere, billigere og «fredeligere». I tillegg vil man unngå tvister gjennom bedre forståelse og økt verdsetting av den materielle retten. Gjennom bruken av Internett kan lover og regler og juridiske prosesser bli mer allment tilgjengelig.

15.2.2 Informasjonsstrukturens betydning i markedet for juridiske tjenester

Generelt

Susskind mener det er en viktig forbindelse mellom loven og samfunnets informasjonsstruktur, dvs. den dominerende måten informasjon overføres på og gjøres tilgjengelig på (forstått) i et samfunn. Denne informasjonsstrukturen bestemmer til en viss grad rekkevidden av lovgivningen, dens kompleksitet, hvor hyppig loven endres og hvem som kan gi juridiske råd.

Endringer i advokaters arbeid og typen tilbydere

Susskind hevder at mange juridiske tjenesteyteres arbeid i større grad vil gå over fra å være rådgivende til å bli en form for informasjonsservice. Gjennom informasjonstjenester vil man møte bedrifters og individers behov på en måte som i en viss grad avviker fra tradisjonelt advokatarbeid.

Juridiske tjenester vil bli informasjonstjenester på to måter:

  • For det første vil mye av dagens juridiske arbeid bli systematisert, standardisert og gjort tilgjengelig gjennom IKT, i likhet med mange andre informasjonstjenester.

  • For det andre vil IKT bidra til å realisere et latent juridisk marked. Med dette menes den store mengden situasjoner i bl.a. privatliv og forretningsliv, der ikke-jurister i dag ikke er i stand til å nyttiggjøre seg juridisk bistand de trenger fordi juridiske tjenester er for dyre eller upraktiske i deres situasjon. IKT vil hjelpe til å gi denne delen av markedet juridisk bistand. «Advokatterskelen» vil senkes.

Brukerne

Susskind tror brukerne vil søke og finne mer informasjon selv etter hvert som slik informasjon blir mer «fysisk» tilgjengelig, billigere og mer anvendbar. Kunnskapsnivået vil øke. Antallet slike brukere vil bli mye større enn de som søker juridisk bistand i dag. Forskjellen ligger i at man når et latent marked, fordi brukerne ser at loven kan brukes til mye annet enn det man trodde.

En del typer juridisk rådgivning vil imidlertid forbli som i dag, men denne vil være mer strømlinjeformet gjennom bruken av IKT. I en rekke tilfeller vil det ikke være mulig å tilby og benytte standardiserte tjenester. På disse områdene vil særlig advokatene fremdeles ha en sterk stilling. Dette vil være tilfelle ved tjenester av høy økonomisk verdi, sosialt viktige tjenester og kompliserte tjenester.

For mange advokatfirmaer blir det viktigste langsiktige strategi­spørsmålet om de vil kunne leve av tradisjonell rådgiving alene, om de kun skal satse på informasjonstjenester eller på en kombinasjon av disse, hevdes det.

15.2.3 Nærmere om dagens og fremtidens juridiske paradigme

Nedenfor presenteres noen sentrale egenskaper ved dagens juridiske paradigme, med utgangs­punkt i en del sentrale trekk ved dagens og fremtidens juridiske tjenester og legale prosess.

Tabell 15.1 Dagens og fremtidens juridiske paradigme

Gjeldende juridiske paradigme:Fremtidens juridiske paradigme:
1. Rådgivning 2. Én til én 3. Reaktiv tjeneste 4. Timebasert fakturering 5. Fokuserer på begrensninger 6. Forsvarende 7. Rettslig fokus 8. Juridisk problemløsning 9. Tvisteløsning 10. Publisering av lover og regler 11. En dedikert juridisk profesjon 12. Trykkbasert1. Kompetanseoverføring 2. Én til mange 3. Proaktiv tjeneste 4. Verdi-/varebasert fakturering 5. Fokuserer på muligheter 6. Pragmatisk 7. Forretningsfokus 8. Juridisk risikoadministrasjon 9. Tvisteforhindring 10. Bekjentgjørelse av lover og regler 11. Juridiske spesialister og informasjonstjenesteytere 12. IKT-basert

1. Fra rådgivende tjenester til kompetanse­overførende informasjonstjenester

Juridiske tjenester er i dag hovedsakelig av rådgivende og konsultativ art. Det vanlige er at en advokat blir spurt av en klient om å yte en juridisk tjeneste i relasjon til et spesifikt problem. Rådgivningstjenestene klienten får, bærer preg av å være personlig og individuelt utformet av advokaten. Advokaten rådgir klienten om hvordan klienten skal gå frem for å løse sitt problem, og advokaten fokuserer kun på det identifiserte problemet. Rådene bærer preg av å være engangsråd som ikke vil bli benyttet senere.

Det er forholdsvis sjelden, men like fullt en økende tendens til at advokater blir invitert til å bidra med generelle kunnskaper og foreta juridiske vurderinger av problemer klienten måtte ha, men som han selv ikke ser vil kunne oppstå. Slike tjenester vil bære mer preg av å være kompetanseoverførende informasjonstjenester enn personlig rådgivning i relasjon til et spesifikt problem. Det er i dag stort sett profesjonelle brukere som nyttiggjør seg av slike tjenester. Susskind argumenterer for at kompetanseoverførende informasjonstjenester vil bli viktigere i fremtiden.

2. Fra én til én til én til mange

Som nevnt leveres juridiske tjenester i dag vanligvis fra én advokat til én spesifikk klient. Rådet er myntet på et spesielt tilfelle, for å løse det konkrete problemet.

IKT vil bidra til at juridiske tjenester i langt større grad og langt enklere vil kunne formidles til mange i stedet for til kun én klient. Juridiske tjenester vil bære preg av å være informasjonstjenester heller enn rådgivningstjenester.

De fleste jurister og advokater vil arbeide med å gi informasjon til brukere, og det vil være (forholdsmessig) færre advokater som vil yte mer personlige tradisjonelle juridiske tjenester. Tradisjonelle advokattjenester i form av personlig rådgivning vil kun bli etterspurt der behovet for det fremstår som påtrengende nødvendig, enten fordi saken gjelder store verdier, er av stor personlig betydning for klienten eller er komplisert. Advokatene som tilbyr slike rådgivningstjenester vil til gjengjeld være spesialisert på slik rådgivning.

Mange flere vil få nyte fordelene av slike informasjonstjenester, samtidig som rådene blir langt billigere enn tradisjonelle personlige råd.

3. Fra reaktive til proaktive tjenester

I dag oppsøker klientene advokater først når de er klar over at det er oppstått et juridisk problem som de ikke klarer å løse på egen hånd. Advokater driver tradisjonelt ikke med oppsøkende virksomhet. En kan derfor si at juridiske tjenester i dag er reaktive. Advokaten må vente på at klienten tar kontakt for å få hjelp til å løse problemet på en profesjonell måte.

Når publikum får mer kunnskaper, ved at juridisk informasjon blir mer tilgjengelig, vil folk på et langt tidligere tidspunkt bli klar over sine juridiske problemer. De vil bli bedre i stand til å innse behovet for juridisk bistand.

Publikum vil med andre ord søke bistand/juridisk informasjon langt tidligere, til og med før problemene oppstår – såkalt rettsavklaring. På den måten blir behovet for reaktiv bistand mindre.

Publikum vil i større grad kunne klare seg med enkle og billige informasjonstjenester. Det vil igjen føre til en mer aktiv bruk av loven, noe som vil bidra til at loven vil fungere bedre og virke atferdsstyrende i større utstrekning enn det den gjør i dag. Det er dessuten enklere og billigere – også i dag – å løse problemene før de oppstår.

Susskind spår derfor at vi vil gå fra mer reaktive tjenester til proaktive tjenester. Dette vil være et gode for samfunnet, fordi konflikter unngås, ressurser brukes effektivt og loven respekteres.

4. Fra timebasert prising til verdi-/varebasert prising

I dag er det fremdeles vanlig at advokater fastsetter salæret med utgangspunkt i den tid som er brukt, såkalt timebasert salærfastsettelse. Timeprisene varierer bl.a. med geografisk lokalisering, sakens kompleksitet og advokatens erfaring.

Problemet med timebasert salærfastsettelse er at det er vanskelig å forutse hva som er nødvendig timebruk på en sak. Dette kan bidra til at advokater driver sin virksomhet på en ineffektiv måte. Med et timebasert salærsystem har ikke advokaten tilstrekkelige incentiver til å maksimere verdien av tjenesten, og systemet oppfordrer ikke advokater og klienter til å tenke på verdien av tjenesten sett i forhold til de kostnader som er forbundet med den.

Når juridiske tjenester blir informasjonstjenester, kan det samme rådet bli brukt av flere. For informasjonstjenester vil det dermed skje en overgang til en mer varebasert prising, det vil si at en betaler en på forhånd fastlagt pris for tjenesten (søkegode). Kostnadene ved å produsere tjenesten vil da bli fordelt på flere, noe som vil bidra til at tjenestene blir billigere. Det vil øke tilgangen til juridiske tjenester for befolkningen.

Kun i de tilfeller hvor klienten står foran et problem som krever personlig og individuell rådgivning, vil det være behov for tradisjonelle og kostbare advokattjenester.

5. Fra å fokusere på begrensningene til å fokusere på mulighetene

Mange ikke-jurister ser på lover og regler som hindringer og restriksjoner som begrenser deres handlefrihet. Lover og regler fremstår som forpliktelser og dermed som barrierer for å nå forretningsmessige eller personlige målsettinger. Tilsvarende blir advokater sett på som obstruktive og konfliktskapene, heller enn som hjelpere og konfliktløsere.

Dersom prinsippet om rett til rett får større gjennomslag, vil publikum, bedrifter og også offentlige myndigheter etter hvert som de blir mer opplyst, forstå at den materielle retten må respekteres for at samfunnet skal fungere.

De vil dermed i større utstrekning sette pris på lovgivningen som et system for å bedre sin tilværelse. Dette gjelder også bedrifter som er avhengig av at loven respekteres og at avtaler holdes, bl.a. for å kunne innrette seg slik de finner mest lønnsomt. Dette vil dessuten virke konfliktdempende.

Bedret tilgang til juridisk informasjon og juridiske tjenester vil i følge Susskind i høy grad bidra til dette.

6. Fra defensiv til pragmatisk

De fleste juridiske tjenesteytere opptrer defensivt ved at de på den ene siden rådgir klienten, mens de på den annen side må tenke på eget ansvar for de rådene de gir. Advokater er underlagt et strengt ansvarsprinsipp. De har et personlig ansvar for enhver skade som de måtte påføre klienten ved uforsvarlig opptreden.

Dette kan bidra til at advokater opptrer noe defensivt med tanke på risikoen for å gjøre feil og bli stilt til ansvar.

Dersom man får et skille mellom juridiske informasjonstjenester og mer spesialiserte personlige advokattjenester, må man ta stilling til ansvarsspørsmålet.

Det er uavklart i hvilken utstrekning informasjonstjenester omfattes av advokatenes profesjonsansvar. Susskind tar til orde for at mer eller mindre generelle juridiske informasjonstjenester ikke bør underlegges de samme ansvarsregler som individuelle spesialtjenester.

Det vil svekke befolkningens tilgang til juridiske informasjonstjenester, dersom all informasjon må sensureres for å unngå ansvar, hevder han. Dessuten vil markedet selv sannsynligvis sørge for at useriøse tjenesteytere blir holdt utenfor markedet.

7. Fra rettslig fokus til forretningsfokus

Da juridiske tjenester til nå i stor grad har vært reaktive, har advokater i mindre grad blitt benyttet til mer strategisk og forretningsmessig rådgivning. Dette har delvis vært reflektert ved at advokatene har inndelt sine virksomhetsområder etter juridisk fagfelt, heller enn etter markeder.

Ifølge Susskind vil juridisk rådgivning i fremtiden i større grad være integrert i annen forretningsmessig rådgivning. Det samme vil være tilfelle for de pakkeløsningene som tilbys. Et slikt videre fokus betyr også at rådgivningen vil omfatte flere juridiske områder og andre disipliner. Multidisiplinære informasjonssystemer vil bli utbredt.

8. Fra juridisk problemløsing til juridisk risikostyring

Juridisk problemløsning vil avta i betydning. Det vil bli større fokus på juridisk risikostyring hjulpet av proaktive hjelpemidler som informasjonstjenester og - produkter.

Når publikum oppsøker juridisk informasjon tidligere, vil mange juridiske problemer «forsvinne» før de trenger å bli løst. Med andre ord vil man se en tidligere identifikasjon av juridisk risiko og kontroll av denne, før det aktuelle forholdet tilspisser seg.

De sakene som «det blir noe av» vil være komplekse, verdifulle eller sosialt viktige og bli behandlet av advokater som er spesialrådgivere.

9. Fra tvisteløsning til unngåelse av tvister

Med hensyn til konflikter har advokaters viktigste rolle vært å bistå i løsningen av dem. Antakelsen er at en tvist har oppstått, og da først er det relevant med en advokat. Som følge av effektiv juridisk risiko­styring vil det bli mindre behov for formell tvisteløsning. Konflikter vil bli løst på et tidligere tidspunkt og unngått.

10. Fra publisering til kunngjøring av loven

Det er ikke noe godt system for spredning av kunnskap om lover og lovendringer i befolkningen. Både lover, avgjørelser og prosesser bør bli kunngjort i mye større omfang enn i dag, bl.a. via Internett. På dette området vil det vokse frem en juridisk informasjonstjenesteindustri som vil systematisere og presentere slik relevant informasjon for både jurister og ikke-jurister.

11. Fra en dedikert advokatprofesjon til juridiske spesialister og informasjonsingeniører

Det store antallet lover og deres kompleksitet har understreket behovet for en advokat­profesjon som kan rettlede klientene. Advokater har en tilnærmet enerett til å spre juridisk informasjon. Også i dag har advokater en nøkkelrolle i demokratiske samfunn, som en viktig møtepunkt mellom individ og stat.

I fremtiden vil i større grad juridiske informasjonstjenester ligge i skjæringspunktet mellom individ og foretak og loven. Informasjonstilbydere vil tilby juridiske tjenester som lar seg systematisere til det latente markedet. Ved problemer av stor kompleksitet eller høy verdi vil juridiske spesialister fortsette sin tradisjonelle rådgivningsrolle. De vil imidlertid utgjøre en forholdsmessig liten del av morgendagens juridiske profesjon. Susskind tror den juridiske profesjonen vil bli todelt, mellom dem som tilbyr juridiske informasjonstjenester og juridiske spesialister.

12. Fra å være basert på materiale trykt på papir til et IKT-basert juridisk system

Lover, rettssaker, og rådgivning er i stor grad basert på materiale trykt på papir, selv om bruken av PC og Internett er i fremgang.

De juridiske systemene vil utvikle seg rakst gjennom bruk av IKT. Vi vil ikke lenger lide av overskudd på volum og kompleksitet av juridisk materiale, hevder Susskind. Det vil finnes mekanismer som gir beskjed om nye lover og lovendringer. Juridisk risiko vil bli håndtert før problemer oppstår. På den måten vil man unngå tvister i stedet for at det blir nødvendig med tvisteløsning. Loven vil derfor bli en mye mer integrert del av forretningslivet og våre personlige liv.

15.3 Utvalgets vurderinger

Utvalget mener at Susskinds betraktninger og synspunkter åpner for interessante perspektiver på konsekvenser av IKT-utviklingen for juridisk tjenesteproduksjon og bruk av juridiske tjenester.

Det er likevel på ingen måte gitt at utviklingen vil gå i den retning og i den takt og det omfang som han antyder. Utviklingen til nå har vist at det generelt sett er betydelige tilpasnings- og omstillingsproblemer ved bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi og at det mer er tale om en evolusjon enn en «revolusjon», slik enkelte har forutsagt, i anvendelsen.

Dette må på den annen side ikke forhindre at det potensial som ligger i IKT for effektiv juridisk tjenesteyting på kort og lang sikt utnyttes.

Etter utvalgets vurdering kan det være hensiktsmessig å skille mellom bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi til å

  • forbedre og effektivisere eksisterende juridisk tjenesteyting gjennom mer utstrakt og bedre tilpasset bruk av IKT hos aktørene og gjennom å legge til rette for bedre løsninger med hensyn til å aksessere juridisk informasjon for praktiske formål

  • utvikle nye IKT-baserte juridiske produkter og tjenester, nye organisasjonsformer og markedsløsninger for slike produkter og nye formidlings- og distribusjonsformer for juridisk informasjon, vidt definert.

Når det gjelder det første punktet, har det allerede skjedd en god del. Det synes likevel som om utviklingen har gått forholdsvis langsomt og at det derfor foreligger et ikke ubetydelig effektiviseringspotensial på dette området for bransjen som helhet. Konkurranse vil i seg selv være et middel til å fremtvinge effektivitetsfremmende og kostnadsreduserende tiltak hos aktørene gjennom økt bruk av IKT.

Det er likevel på det andre området at IKT-utviklingen må forventes å få størst konsekvenser for juridisk tjenesteyting og også reise problemstillinger med hensyn til eventuelle nye reguleringsbehov for slike tjenester og omsetningsformer. Spørsmål i den forbindelse er blant annet:

  • Er det behov for offentlige tiltak for å stimulere til økt utvikling av IKT-baserte juridiske tjenester og informasjonsformer, eller vil markedet løse dette på en tilfredsstillende måte på egen hånd?

  • Er det behov for spesielle reguleringer for IKT-baserte juridiske tjenester m.m. ut over det som måtte gjelde for regulering av denne type produkter og tjenester mer generelt, f.eks. med hensyn til ansvarsspørsmål i forholdet mellom tjenesteyter og klient?

Når det gjelder det første spørsmålet, legger utvalget til grunn at det neppe vil være behov for offentlig støtte til juridiske tjenesteytere. Støtte til forsknings- og utviklingsvirksomhet til å utvikle nye IKT-baserte produkter og tjenester og programvare for slike, vil derimot være et nødvendig satsningsområde. Dessuten vil det kunne være fornuftig av myndighetene å bidra med informasjon om de muligheter som finnes, jf. kapittel 21.

En utfordring for Justisdepartementet kan være å tilpasse fri rettshjelpordningen til juridiske tjenester som ytes over Internett. Slik loven er i dag er det i prinsippet ingen ting i veien for at det ytes fri rettshjelp også der tjenestene ytes over Internett. Utviklingen kan imidlertid kreve enkelte formelle og praktiske tilpasninger, slik at myndighetene bør følge denne utviklingen nøye.

På den annen side bør det ikke foreligge unødige atferds- eller reguleringsmessige hindringer for etablering av slik virksomhet. Det er noe som vil bli vurdert i kapittel 20.

Når det gjelder det andre spørsmålet, skulle det i prinsippet ikke være behov for spesielle reguleringer. Et spørsmål som har vært fremme er ansvarsforhold i forhold til den informasjon som publiseres på Internett. Slik utvalget ser det bør generell informasjonsvirksomhet i prinsippet behandles på samme måte som informasjon publisert i andre medier, jf. punkt 6.2.

Utvalget mener det er viktig å ha oppmerksomhet på disse forholdene og vurdere behovet for eventuelle reguleringer fortløpende etter som utviklingen går fremover. Her bør særlig relasjonen mellom norske og internasjonale reguleringer vurderes. Tjenester levert over Internett vil enkelt kunne ytes over landegrensene, noe som aktualiserer behovet for internasjonalt samarbeid og harmonisering av regelverk. I den sammenheng vises det særlig til EUs E-handels direktiv omtalt i punkt 14.2.3.

Fotnoter

1.

Irland omtales i kapittel 14 under redegjørelsen for arbeidet til OECD.

2.

«Organisering av advokatvirksomhet», s. 31. Den Norske Advokatforenings organisasjonsutvalg, 1999.

3.

Regnes ut fra brutto årsinntekt (med fradrag for forsørgerbyrde) og ut fra formue og gjeld.

4.

Betenkning nr. 871-1979 vedrørende revisjon av Retspleje­lovens avsnitt om advokater.

5.

St. meld. nr. 25 (1999-2000) «Om fri rettshjelp».

6.

«Retshjælpsordninger i Danmark», mars 2002. Undersøkelsen ble utført av Gallup Taylor, Nelson, Sofres.

7.

Tall for advokatnæringen er fra The Laywer Magazine, 2000. Tall for revisjonsnæringen er fra Accountancy Age Magazine, 2000. Referert i «Competition in Professions», Office of Fair Trading, 2000.

8.

Erfaringene så langt viser at det gjennomsnittlige påslaget (upliften) er på 43 prosent av det ordinære salæret (Zander, 2002).

9.

Se for eksempel Shaked og Sutton (1981).

10.

Det utvalget omtaler som strukturreguleringer omtales som indirekte adgangsreguleringer av LECG. For å få en konsistent terminologi brukes utvalgets begreper i fremstillingen av LECG-rapporten. Reserveringen av visse typer tjenester omtales av utvalget som en direkte adgangsregulering til visse deler av et marked. LECG omtaler dette som en indirekte adgangsregulering.

11.

I Norge er markedet for juridiske tjenester underlagt konkurranseloven på lik linje med andre varer og tjenester (førstehåndsomsetning i primærnæringer er unntatt). Konkurranseloven må imidlertid vike for særlover. Konkurransetilsynet kan påpeke uheldige konkurransemessige virkninger av lover og forskrifter med hjemmel i konkurranseloven § 2-2 d. Tilsynet retter da en henvendelse til Konkurransepolitisk avdeling i Arbeids- og administrasjonsdepartementet som kan ta saken opp med det departementet som har gitt den aktuelle loven eller forskriften.

12.

Advokatassistenter er vanligvis advokatsekretærer som gjennom et omfattende kursopplegg i regi at Juristenes Utdanningssenter, får opplæring i enkelte juridiske emner slik at de i større utstrekning kan bistå advokater i deres arbeid. Ved avlagt eksamen får de tittelen advokatassistent.

13.

Justisdepartementets Rundskriv G-3/73, s. 92-93.

14.

Rådet for advokatforeningene i det europeiske fellesskapet.

15.

Council of Europe, Recommendation Rec(2000)21 of the Committee of Ministers to Member States, on the Freedom of Exercise of the Profession of Lawyers.

16.

NOU 2001:32, s. 157.

17.

Roman Mullerat, (Ex-president CCBE), «The Lawyer and the Internet», Colloquy on European law on Independence of Lawyers, Council of Europe, Feb. 2002. Mullerat viser til Susskind. I tillegg har utvalget fått innblikk i IKT-relaterte spørsmål gjennom møter i Norge og i utlandet.

18.

Richard Susskind, «Transforming the Law», Oxford University Press 2000.

Til forsiden