5 Utvalgets forslag og anbefaling

5.1 Utvalgets anbefalinger

Utvalget skal» med utgangspunkt i hovedmålene vurdere om dagens struktur av institusjoner og frie grupper, finansieringsordninger, eierskap og andre eksterne rammebetingelser samt institusjonsinterne forutsetninger er godt nok innrettet for å nå målene for området.». Utvalget er videre bedt om å «foreslå tiltak for bedret måloppnåelse.»

Utvalget fremmer forslag til reform av organiseringen og finansieringen av scenekunsten med sikte på å overføre ressurser fra institusjonsdrift til kunstnerisk produksjon og skape større fleksibilitet i de etablerte institusjoner, basert på følgende hovedelementer:

• Konsentrasjon av statens rammefinansiering av institusjoner (5.3)

• Utvidet programfinansiering (5.4)

• Utvikling av fellesløsninger, større fleksibilitet, bredere finansiering (5.4.5)

Videre fremmer utvalget forslag om statens engasjement i scenekunstfeltet:

• Nytt rapporteringssystem (5.5.2)

Utvalget fremmer i tillegg følgende forslag med sikte på å bedre formidlingen av det samlede tilbudet av scenekunst:

• Nye Riksteatret (6.2)

• Bruk av ny teknologi (6.3)

Bakgrunnen for forslagene er de observasjoner som er gjort gjennom innsamling og analyse av materiale fra scenekunstfeltet de siste 20 år. Forslagene tar utgangspunkt i utvalgets vurdering av gjeldende mål for scenekunstfeltet og utvalgets vurdering av framtidige utfordringer i foregående kapitler.

5.2 Ressurser fra institusjonsdrift til kunstnerisk produksjon

Det er nær sammenheng mellom kunstnerisk frihet og det handlingsrom som skapes gjennom offentlig finansiering av aktivitetene i scenekunstfeltet. Fordelingen av de offentlige midlene til scenekunstfeltet innebærer en prioritering av hvilke deler av feltet som gis størst handlingsrom. Fordelingen mellom aktørene og mellom de ulike kunstarter og uttrykk kan derfor ha en kunstnerisk konsekvens.

Statens finansiering av scenekunstfeltet skjer dels gjennom rammefinansiering av institusjoner og tiltak direkte fra Kultur- og kirkedepartementet, dels gjennom forvaltningsorganet Norsk kulturråd. Den målstyring staten har etablert for å følge opp de rammefinansierte institusjonene er gjennomgående de samme som anvendes innenfor andre sektorer. Norsk kulturråd har etablert andre teknikker for sin oppfølging av midlene som fordeles gjennom støtteordningen for fri scenekunst. Dette overordnede forvaltningsmessige skillet gjenspeiles i det som i kapittel 2 er beskrevet som at aktørene er «innenfor» eller «utenfor». Som det der ble påpekt kan både et forvaltningsmessig skille og en fastlåst finansiering bidra til å sementere en uheldig splittelse av aktørene i scenekunstfeltet.

Organisasjonsendringer og prioriteringer av pengestrømmene i feltet gjenspeiles i de ulike roller staten har som eier, tilskuddspart eller gjennom delegering. Utvalget mener det er viktig at statens engasjement i scenekunstfeltet fanger opp utviklingen i form av tilveksten av utøvere og publikumsinteresse innen de enkelte kunstarter i scenekunstfeltet som helhet.

Utvalget konstaterer at ressursbruken på scenekunstfeltet de siste 20 år i all hovedsak har gått til å etablere og opprettholde scenekunstinstitusjoner. Veksten i institusjonsdriften er i hovedsak et resultat av dagens finansieringsystem. Staten finansierer direkte over statsbudsjettet 4 kategorier institusjoner/virksomheter:

• Statsinstitusjonen Riksteatret

• Institusjoner som er definert som nasjonale

• Institusjoner som er definert som region-/ landsdelsinstitusjoner

• Ymse faste tiltak

Det har foregått og foregår politiske prosesser for å sikre aktørene best mulig plassering i dette hierarkiet. Prosessene flytter institusjoner oppover i hierarkiet og sikrer rammefinansiering av nye institusjoner. Disse prosessene gir grunnlag for nye initiativ og planer om etablering av institusjoner mange steder rundt om i landet som forutsetter statlig medfinansiering. En økende binding av ressurser til institusjonsdrift vil være uheldig for framtidig organisering av feltet.

Utvalget finner det ikke ønskelig at institusjonsdrift skal ta en voksende del av offentlige midler til scenekunsten. Driften av institusjonene kan ta ressurser bort fra andre former for kunstnerisk produksjon, gå på bekostning av muligheter for å finansiere formidlingen av scenekunst til deler av landet som ikke har fått institusjoner, og på bekostning av kvalitet når de kunstneriske miljøene blir for små.

Institusjoner gir langsiktighet og skaper trygghet i yrkesutøvelsen for de kunstnere og andre som befinner seg innenfor disse institusjonene. Langsiktighet og trygghet er viktige forutsetninger for kunstnerisk kvalitet. På den annen side bør ikke slike forutsetninger begrenses til etablerte institusjoner. Det er ønskelig å ha ressurser til kunstnerisk utfoldelse utenfor institusjonene for å stimulere til økt vitalitet og fornyelse, noe som også er kritiske suksessfaktorer når det gjelder kunstnerisk utvikling.

Utvalgets flertall foreslår på dette grunnlag en ny modell for finansiering av institusjoner og scenekunst. En flytting av ressurser fra institusjonsdrift til kunstnerisk virksomhet krever begrensing i ordningen med statlig rammefinansiering av institusjoner. Det anbefales at statens rammefinansiering konsentreres om et fåtall nasjonale institusjoner og landsdelsinstitusjoner. En slik omlegging vil frigjøre betydelige midler som kan fordeles som programmidler til aktiviteter uten binding til spesielle aktører. Formålet er å bryte ned skillet mellom de ulike deler av scenekunstfeltet.

5.3 Konsentrasjon av statens rammefinansiering av institusjoner

Utvalget legger til grunn at statens begrunnelser for å finansiere noen nasjonale institusjoner og noen landsdelsinstitusjoner springer ut fra de overordnede begrunnelsene for statens engasjement innenfor scenekunstområdet:

• Fremme kunstens egenverdi

• Stimulere ytringsfriheten og styrke demokratiet

• Fremme kulturnasjonen gjennom kunstnerisk tradisjon og fornyelse

• Motvirke negative virkninger av for sterk kommersialisering

Utvalget legger til grunn at statens direkte engasjement i noen nasjonale- og landsdelsinstitusjoner bør være begrunnet i tydelige mål/oppgaver som staten ønsker ivaretatt. Utvalget understreker betydningen av at disse hensiktene framstår klart. Uklarhet rundt motivene for å ta direkte ansvar for noen institusjoner, vil bl.a. øke risikoen for spillet mellom aktører der gevinsten det spilles om er direkte statlig finansiering over statsbudsjettet.

5.3.1 Nasjonale institusjoner

Utvalget legger til grunn følgende kriterier for at institusjoner skal defineres som nasjonale og for at staten tar eneansvaret for den offentlige rammefinansieringen av dem:

• Nasjonale hovedinstitusjoner

• Hovedansvar for ivaretakelse av nynorsk

• Hovedansvar for nasjonale formidlingsoppgaver

Utvalgets finner at tre institusjoner ivaretar disse oppgavene og foreslår at disse defineres som nasjonale institusjoner med full statlig rammefinansiering:

• Nationaltheatret

• Det Norske Teatret

• Riksteatret

Det vises til at Beaivvás Sámi Teahter ble overført til Sametinget 1. januar 2002.

5.3.2 Landsdelsinstitusjoner

Utvalget foreslår å opprettholde noen rammefinansierte institusjoner rundt i landet begrunnet med ønsket om å sikre høyt profesjonelle scenekunstmiljøer også utenfor hovedstaden. Staten har ved investeringer i infrastruktur bygget opp noen betydelige scenekunstmiljøer som etter utvalgets oppfatning bør være godt egnet til å ivareta Statens interesser i forhold til de overordnede begrunnelsene for statens engasjement i scenekunstfeltet.

Utvalget foreslår at finansieringen av landsdelsinstitusjonene fortsatt skal deles mellom stat og lokale bidragsytere med fordelingsnøkkelen 70 % statlig og 30 % kommunal/fylkeskommunal finansiering.

Utvalgets finner at fire institusjoner peker seg ut til landsdelsinstitusjoner:

• Den Nationale Scene

• Trøndelag Teater

• Rogaland Teater

• Hålogaland Teater

5.3.3 Statens rolle overfor institusjoner

Det forutsettes at rammefinansieringen av de institusjoner som er foreslått ovenfor videreføres over statsbudsjettet som idag. Det bør i tillegg etableres klarere kriterier for fordelingen av rammene mellom disse institusjonene.

Flertallet foreslår at staten i løpet av en 3–5 års periode avslutter rammefinansieringen og går ut av eier/deleierposisjonen i de øvrige institusjoner som i dag er rammefinansiert over statsbudsjettet. Denne prosessen må nødvendigvis skje gradvis, slik at dagens rammefinansierte institusjoner får tilstrekkelig med tid til å omstille seg til en ny finansieringsordning. Hensikten er å frigjøre offentlige midler som kan fordeles basert på aktivitet i stedet for institusjon.

Det må være opp til generalforsamlingen i institusjoner som rammefinansieres i framtiden, men der staten ikke er eier, å vurdere om representantene som er oppnevnt av staten i dag fortsatt skal ha plass i styret.

5.4 Utvidet programfinansiering

Det vises til definisjonene av prosjekt- og programfinansieringen og hvordan slike finansieringsordninger fungerer i dag i kapittel 3. Utvalget foreslår å styrke programfinansieringen.

Den programfinansieringen det fremmes forslag om, er ment å romme både støtteordninger til enkeltstående scenekunstprosjekter, langsiktige programmer for scenekunstaktiviteter som bidrar til å realisere de overordnede målene for feltet og tiltak eller infrastruktur som ivaretar produksjonen og formidlingen av scenekunst rundt om i landet.

Statens økonomiske innsats for scenekunsten er i dag i hovedsak konsentrert om rammefinansieringen av enkeltaktører direkte over statsbudsjettet, som det er redegjort for i kapittel 3.5. Denne rammefinansieringen er kombinert med avtaler om medfinansiering med kommuner og fylkeskommuner. Det andre hovedelement i den økonomiske støtten er tilskuddsordningen for fri scenekunst gjennom Norsk kulturråd.

En omlegging fra rammefinansiering av institusjoner til programfinansiering krever ny organisering av finansieringen. Det foreslås her noen hovedelementer i en ny ordning. Programfinansiering har til hensikt å sikre mangfold og tilgjengelighet, ivaretakelse av den lokale, nasjonale og internasjonale kulturarven, samt nasjonal og internasjonal samtidsorientering i scenekunstfeltet. Programfinansiering skal sikre god balanse mellom kontinuitet og fleksibilitet i kunstnernes yrkesutøvelse, ved større sirkulasjon. Ved at aktørene har mulighet til selv å definere sine mål, vil den faglige fornyelse og kunstneriske utvikling kunne vitaliseres i større grad enn innenfor det nåværende system.

En mer fleksibel finansiering og et mindre forvaltningsmessig skille mellom de aktører som i dag betegnes som «innenfor og utenfor», vil i større grad utnytte det potensialet som ligger i de samlede menneskelige, kunstneriske og økonomiske ressurser innen feltet. Utvalget mener at programfinansiering også kan stimulere til å videreutvikle systemer for formidling av scenekunsttilbud utenfor storsentraene.

Programfinansieringen bør i hovedsak være basert på en prosess hvor det kan søkes om finansiering av scenekunstprosjekter av ulik varighet. Fra et enkeltstående, kortvarig prosjekt til programmer om strekker seg over flere år. Det må gjøres en faglig avveining mellom hvor stor del av de samlede midler som skal bindes opp i langsiktige programmer og kortsiktige prosjekter.

I tillegg til midler som fordeles etter søknad er det ønskelig å ha strategiske midler for å skape gode forutsetninger for kunstnerisk produksjon ved å bygge opp kompetanse og kapasitet på avgrensede områder og for en begrenset periode. Det antas at slike strategiske midler særlig vil være nyttig for prosjekter som bringer sammen kunstnere fra ulike miljø og som kan utnytte eksisterende infrastruktur.

Scenekunstpolitikken skal bidra til å etablere et «dansegulv» for scenekunsten. Det bør følgelig være en oppgave for staten å bidra til å opprettholde og etablere arenaer for scenekunst rundt om i landet som gir grunnlag for kunstnerisk utfoldelse og formidling. Innenfor programfinansieringen skal det gis statlig støtte til infrastrukturtiltak som forutsetter medfinansiering fra kommunale og/eller private interessenter. Slike tilskudd til infrastruktur som et alternativ til dagens generelle støtte til institusjonsdrift. Infrastrukturen skal legge forholdene til rette for kunstnerisk produksjon og ordningen skal sikre en rimelig balanse i tilbudet av scenekunst utover landet.

Forslaget innebærer at kun tilskudd til nasjonale institusjoner (Det Norske Teatret, Nationaltheatret, Rikteatret)og landsdelsinstitusjoner (Den Nationale Scene, Trøndelag Teater, Rogaland Teater og Hålogaland Teater,) fortsatt vil forvaltes av Kultur- og kirkedepartementet. Det forutsettes at avtalene om samfinansiering med kommunesektoren videreføres på dagens nivå. Formålet er å legge til rette for økt dynamikk og fleksibilitet, slik at tiltak av høy faglig og kunstnerisk kvalitet kan premieres.

Forslaget innebærer at følgende avsetninger blir samlet i en ordning med programfinansiering: Tilskudd over kap. 324 Teater- og operaformål til 9 regionteatre 1 , og tiltak under post 78 Ymse faste tiltak, samt midlene til Tilskuddsordningen for fri scenekunst og post 74 Tiltak under Norsk kulturråd. Økonomisk sett utgjør dette i 2002 om lag 150 mill. kroner idet det forutsettes at fordelingen av offentlige midler til amatørvirksomheten (ca. 10 mill. kroner) fortsatt skal ligge i Kultur- og kirkedepartementet.

Overgangen fra rammefinansiering til programfinansiering av eksisterende infrastruktur må planlegges grundig og gjennomføres over en lengre periode. En overgangsordning må sikre de institusjoner som i dag får driftstilskudd stabilitet i økonomien for en periode på 3–5 år, slik at de får tid og mulighet for omstilling til en programfinansieringssystem. Det må forventes at disse institusjonene også i framtiden vil være en viktig del av kulturtilbudet.

5.4.1 Norsk scenekunstråd – eget styre for programfinansieringen

Utvalgets flertall foreslår at Kultur- og kirkedepartementet, ev. Kongen i statsråd, oppretter et Scenekunstråd og oppnevner medlemmene til dette. Scenekunstrådet får ansvaret for programfinansieringen. Scenekunstrådet forutsettes bredt sammensatt. Kompetansen må dekke hele scenekunstfeltet og all virksomhet som foregår i feltet, både kunstnerisk og geografisk. Det nye rådet vil erstatte Scenekunstutvalget som i dag oppnevnes av Norsk kulturråd.

Scenekunstrådet legges forvaltningsmessig under Norsk kulturråd, og det må bygges opp administrativ kompetanse for å ivareta oppgavene. Scenekunstrådet vil være en selvstendig, autonom beslutningsenhet og med fullt faglig beslutningsansvar. Scenekunstrådet får ansvaret for å etablere overgangsordninger for den nye finansieringsmodellen. Norsk kulturråd er klageorgan – det kan ankes over saksbehandlingen. Det forutsettes at Scenekunstrådet oppnevnes og fungerer for en periode av 4 år av gangen.

Stortinget vil i de årlige bevilgninger bestemme fordelingen mellom de rammefinansierte nasjonale institusjoner og landsdelsinstitusjoner over statsbudsjettet og programfinansieringen gjennom Scenekunstrådet. Prioriteringen mellom de to finansieringsformene vil således være et politisk spørsmål. Etter utvalgets intensjon skal aktiviteten i de institusjoner som inngår i rammefinansieringen videreføres på dagens nivå og holde følge med utviklingen i scenekunsten for øvrig.

Erfaringsmessig vil det være krevende å holde stabil samlet pengebruk i et programsystem basert på prosjektfinansiering. Det må vurderes nærmere om det er ønskelig å etablere et fond som kan stabilisere pengestrømmene i den programfinansierte virksomheten.

Det er en hovedoppgave i programfinansieringen å fordele midler til prosjekter, program eller infrastruktur i konkurranse mellom alle interesserte kunstneriske grupper og institusjoner. Utvalget har diskutert om det er ønskelig å holde de rammefinansierte nasjonale institusjoner og landsdelsinstitusjoner utenfor konkurransen om programmidler, men konkluderer med at alle bør kunne søke om prosjekter. Det kan ikke være til fordel for den kunstneriske produksjon at enkelte miljøer stenges ute eller at samarbeidsprosjekter med disse institusjoner utelukkes.

Omlag halvparten av scenekunstopplevelsene skjer utenfor det offentlig finansierte tilbudet av scenekunst. Slik scenekunst er delvis kommersiell, men også basert på amatørvirksomhet og egenaktivitet. Utvalget ønsker at styrkingen av Scenekunstrådets rolle og programfinansieringen skal bidra til å redusere skillet mellom den offentlig finansierte scenekunsten og den utenforstående. Det er også ønskelig å dra nytte av sponsorenes økende rolle i kulturfinansieringen.

5.4.2 Innholdet i programfinansieringen

I kapittel 4 drøftet utvalget dagens mål for scenekunstpolitikken og status for den praktiske implementeringen av målene overfor mottakerne av offentlige tilskudd. Basert på drøftelsene identifiserte utvalget noen behov for avklaringer av målene.

Utvalget har ikke funnet sterke grunner til å revidere de overordnede mål og hovedmål som i dag praktiseres. Målsetningene er av en tilstrekkelig generell karakter slik at begrunnelsen for direkte styringsinngrep ikke foreligger. Det er imidlertid naturlig at politiske myndigheter oppsummerer og diskuterer virksomheten jevnlig og dermed kan gi ytterligere signaler til utøvelsen av finansiering og regulering på feltet.

Staten bør ha et aktivt forhold til følgende programkategorier:

• Spesielle målgrupper, f.eks. barn og ungdom

• De ulike kunstarter, f.eks. dans, figurteater, musikkdramatikk

• Ny norsk (og internasjonal) dramatikk, musikkdramatikk og koreografi

• Geografisk utjevning, f.eks. særlige nettverk for spredning av tilbudet, lokale satsinger

• Nye satsningsområder i formidlingen, f.eks. transmisjoner og adapsjoner

• Flerkulturell integrasjon, inkorporasjon og mangfold

Utvalget har drøftet hvordan ulike målgrupper best ivaretas. Det er en økende interesse for scenekunst blant barn og unge. Satsingen på barn og unge er ikke bare et spørsmål om hvordan scenekunsten skal nå ut til denne målgruppen, men også om profesjonalisering, inkludering og egenaktivitet. Det er utvalgets oppfatning at en slik bred satsing må ivaretas, og det bør etableres incentiver eller finansieringsordninger som bidrar til å styrke tilbudet av scenekunst til barn og unge.

Etter hvert som befolkningssammensetningen endrer seg er det viktig at kulturpolitikken fanger opp og inkluderer nye, herunder flerkulturelle, uttrykk. Befolkningens sammensetning i alder og bakgrunn fordrer at scenekunsten må evne å nå ut til nye generasjoner og publikumsgrupper, og åpner for kulturelt mangfold.

Videre har utvalget drøftet hvordan enkelte av de ulike kunstartene i scenekunstfeltet best ivaretas. Dans er ett eksempel på en kunstart som bør vurderes særskilt. Et annet eksempel er figurteater. Oslo Nye Teater og Riksteatret ble tidlig en viktig bærer av et lite og sårbart figurteatermiljø i Norge. Etter hvert er det etablert et miljø i Norge som spenner over et stort antall aktører som viderefører ulike tradisjoner og som bidrar til fornyelse i denne kunstarten. Det er utvalgets oppfatning at også dette miljøet må ivaretas særskilt.

En viktig begrunnelse for å fremme bruken av ny norsk dramatikk er å ivareta og videreutvikle norsk språk. Uten forkleinelse for viktigheten av oversatt dramatikk, er det i forsøket på å formidle temperaturen, rytmen og atmosfæren i nåtiden og gi det et dikterisk uttrykk, at språket utvikles. Det er viktig å tilby publikum forestillinger som springer ut av norsk virkelighet i dag, som kommenterer situasjonen i dagens Norge og fortolker hva det vil si å være menneske akkurat her, akkurat nå.

Også ulike former for formidling og bruken av nye arenaer for scenekunst bør videreutvikles. Det er en positiv utvikling i retning av flere gjestespill, samproduksjoner, gjenbruk, utveksling av forestillinger, festivaler og teatermarkeder. Denne utviklingen bør stimuleres.

5.4.3 Kommunesektorens rolle i finansieringen av scenekunsten

Utvalget mener det er viktig å ta vare på det lokale engasjement som en forutsetning for norsk scenekunst, men innser at selv et meget sterkt lokalt engasjement ikke kan sikre tilstrekkelige midler i kommunene/fylkeskommunene til å påta seg et større ansvar for institusjonene. Målet må være større fleksibilitet og mer dynamiske finansieringsordninger, gjennom gode forslag til organiseringen av både det sentrale og det lokale/regionale ansvaret for finansieringen av scenekunsten.

Utvalget har diskutert å gi kommunesektoren en større rolle innenfor scenekunsten. Spesielt er det diskutert å desentralisere ansvar til landsdelsnivå med ansvar for viktige landsdelsinstitusjoner og øvrige scenekunstaktiviteter i regionen. Utvalget har imidlertid konkludert med at det ikke er ønskelig å bygge opp et nytt ‘kulturbyråkrati’ på regionalt nivå og at fylkeskommunene ikke er av en slik størrelse at de bør ha eneansvar for knutepunktsinstitusjoner.

Utvalget har også konkludert med at det ikke kan være noen scenekunstpolitisk målsetning at hvert fylke skal etablere institusjoner for scenekunst. Det vil være svært ressurskrevende samtidig som at den kunstneriske kvalitet vil kunne tape.

Kommuner og fylkeskommuner kan idag selvstendig bidra til etableringen og videreføringen av scenekunstaktiviteter, og det gjøres i varierende grad. En omlegging fra rammefinansiering av institusjoner til programfinansiering gir lokalforvaltningen nye muligheter til å delta i utviklingen av scenekunst. Utvalget ønsker at scenekunst som finansieres med programmidler skal kunne samfinansieres med kommunale/ fylkeskommunale tilskudd og private tilskudd.

I tillegg til at initiativtaker/søker for det enkelte prosjekt må organisere slik samfinansiering, kan kommuner og fylkeskommuner selvsagt ha en slik initierende rolle. Kommunesektoren må selv prioritere hvor mye økonomiske midler som tildeles scenekunst, men det forutsettes at de kommunale/fylkeskommunale rammene til scenekunst opprettholdes på dagens nivå, eller gjerne økes.

I tillegg til at initiativtakere til scenekunstprosjektene vil henvende seg til lokale aktører, bør også Scenekunstrådet ha en selvstendig initierende rolle. Scenekunstrådet vil ha god oversikt over ulike aktiviteter, program eller prosjekter der det allerede er etablert grunnlag for delvis finansiering, og må kunne «tilby» ulike tiltak som det lokale forvaltningsnivået kan velge å delfinansiere tilpasset lokale kulturplaner.

Utvalget har drøftet hvordan slike økonomiske delingsavtaler bør kunne inngås mellom den enkelte kommune-/fylkeskommune om en på forhånd avtalt deling (f.eks. 70/30) knyttet til programmer, prosjekter eller infrastruktur, etter modell fra Norsk Scenekunstbruk (50/50) for et visst tidsrom – eller inngås i tilknytning til enkelttiltak.

Utvalget mener staten fortsatt må ha et overordnet ansvar for at scenekunsten videreutvikles mot i større grad å være et nasjonalt felleseie, – og i mindre grad et urbant fenomen. Det vil derfor være avgjørende for den foreslåtte modell at staten fortsatt stimulerer til økt lokalt engasjement i scenekunsten gjennom Scenekunstrådet. Utvalget forutsetter at Scenekunstrådet uansett bør inngå avtaler med de kommunene/fylkeskommunene som ønsker å gå inn i en forpliktende delingsmodell.

5.4.4 Utfordringer for programfinansiering

Det er en styrke ved programfinansiering at mange ulike aktører kan konkurrere om de økonomiske midler. Det kan stimulere til nye initiativ og gir muligheten til å velge ut de mest interessante prosjekter, programmer eller aktiviteter for realisering. Det er imidlertid også endel utfordringer ved denne finansieringsmodellen.

Det kunne kanskje være ønskelig at pengestrømmene til scenekunstfeltet ble fordelt gjennom flere kanaler. En kunne forestille seg at den «maktposisjonen» som Scenekunstrådet vil representere ble fordelt mellom flere og at dette ville gi mindre rom for at det etableres egne «trosretninger» i de organer som fordeler midlene. Midlene til feltet samlet er imidlertid av en slik størrelse at det ikke er hensiktsmessig å opprette nye kanaler for forvaltningen av midlene. De viktigste instansene for fordelingen av midlene til scenekunst i dag er Kultur- og kirkedepartementet og Norsk kulturråd. Det anses som tilstrekkelig med to hovedkanaler, Kultur- og kirkedepartementet og Scenekunstrådet, for pengestrømmene også i en ny finansieringsmodell.

Det er ikke enkelt å etablere klare kriterier for kvalitet som grunnlag for å rangere prosjektene, og rangeringen må derfor i stor grad bygge på kunstnerisk skjønn. Det er også viktig å påse at personene som oppnevnes til Scenekunstrådet har stor faglig integritet og høy kompetanse. Bevilgningene må være basert på kunstnerisk kvalitet og statens overordnede målsettinger og ikke på andre utenforstående forhold.

Det vil fortsatt være sterke interessegrupper som søker å påvirke prioriteringene, særlig siden rådets beslutninger vil være avgjørende for mange kunstneriske miljøer når det foreligger få alternative finansieringskilder. Internt kan det i et begrenset miljø danne seg kollegiale relasjoner som påvirker beslutningene eller som det i alle fall kan reises tvil om. Det kan derfor lett bli strid om legitimiteten til de beslutninger som foretas av Scenekunstrådet.

Det er viktig at man ved praktiseringen av programfinansieringen er oppmerksom på disse utfordringer. Stor åpenhet og offentlighet rundt rådet sikrer debatt og kan være en garantist for kvaliteten ved ordningen.

5.4.5 Andre utfordringer – utvikling av fellesløsninger, større fleksibilitet, bredere finansiering

Utfra det foregående, mener utvalget det er riktig å fokusere på en justering av dagens organisering og finansieringsordninger i retning av styrket finansiering av aktivitetene i feltet som helhet. Utvalget oppfatter at ressursoptimalisering er et område som er i fokus hos aktørene. Det synes å være stigende interesse og vilje til samarbeid mellom aktørene.

Noen aktører har bl.a. etablert visse fellesløsninger med sikte på bedre ressursutnyttelse. Utvalget vil likevel hevde at potensialet for bedre utnyttelse av de samlede ressurser i scenekunstfeltet er tilstede, men at aktørenes nødvendige autonomi kan være en barriere for å oppnå optimale løsninger. For å stimulere til ytterligere samarbeid og ressursdeling, anbefaler utvalget at staten benytter incitamenter som støtter opp under utviklingen av slike fellesløsninger. Av områder som det vil være naturlig å se nærmere på for å oppnå positive synergieffekter og stordriftsfordeler vil utvalget trekke fram:

• Felles innkjøpsordninger og avtaler

• Felles kompetansebygging og kompetanseutveksling

• Felles verkstedsfunksjoner

• Felles administrative funksjoner (regnskap, lønn etc.)

• Felles lagerhold

• Markedssamarbeid

• Utvikling og drift av felles informasjonsteknologi, databaser etc.

Utvalget har diskutert mulige modeller for å forplikte aktørene til et sterkere samarbeide på noen av områdene som er listet ovenfor. En slik modell kunne være å organisere flere institusjoner i ett konsern med felles ledelse. Utvalget har konkludert med at en slik løsning ville måtte begrense seg til noen få institusjoner med en geografisk plassering som gjør det mulig å trekke stordriftsfordeler ut av organiseringen. Utvalget kan imidlertid ikke se at staten bør ta et direkte ansvar for slike løsninger. Utvalget vil begrense seg til å oppfordre aktørene til selv å søke nye former for samarbeid også på områder som hittil ikke har vært utprøvd for å oppnå større fleksibilitet og bedre ressursutnyttelse.

I tråd med en slik konklusjon vil det også være naturlig å drøfte dagens ansettelsesformer og eventuelt komme med noen råd for å sikre større variasjon og fleksibilitet i institusjonenes interne organisering.

I sitt mandat ble utvalget bedt om å vurdere institusjonsinterne forhold, herunder «lov – og avtaleverket for scenekunstfeltet». Den interne organiseringen av virksomhetene i scenekunstfeltet er ledelsen og styrets ansvar i den enkelte virksomhet. Det må derfor bli opp til aktørene selv å tilpasse avtaleverket til nye finansieringsordninger og rammebetingelser dersom det skulle vise seg nødvendig. Utvalget vil likevel understreke at det synes å være store forskjeller mellom praksis og avtaler innenfor institusjonene og i det frie feltet. Målet med utvalgets forslag til modell for finansiering og organisering av statens engasjement i scenekunsten er å redusere skillet mellom den offentlig finansierte scenekunsten og den utenforstående generelt. Dette må også gjelde praktiseringen og utviklingen av lov- og avtaleverket for scenekunstfeltet.

I vurderingen av effektiviteten i virksomhetenes måte å organisere seg på, har utvalget valgt å ta utgangspunkt i publikums opplevelse. Utvalget mener det er en naturlig sammenheng mellom publikums forventinger om variasjon og mangfold i kunstneriske uttrykk og et sammensatt repertoar med vekslende utøvere. Det kan innebære store utfordringer for institusjonene for enten å gjøre produksjonsprosessene enklere, eller å redusere produksjonsnivået for å fristille kapasitet til mer publikumsrettet virksomhet som turnéer, samproduksjoner, utveksling av forestillinger med andre aktører, og tilrettelegging av tilbudet til tider og på steder som hittil har vært ansett som for kostnadsdrivende til å bli utprøvd. Det antas imidlertid å være rom for større variasjon og fleksibilitet på dette området enn det virksomhetene synes å benytte seg av i praksis.

Scenekunsten er en kunstnerisk prosess der den kollektive innsats fordrer ulik kompetanse til ulike tider. Utvalget foreslår at unntaksbestemmelsen i Arbeidsmiljølovens § 58 A utvides til å gjelde alle grupper som deltar i de kunstneriske prosessene, og ikke begrenses til å gjelde skuespillere som i dag.

Det foreslås også at dagens praksis med at det søkes om unntak for en og en arbeidstaker revurderes og at unntaksbestemmelsen gjøres generell slik at hensikten er at det dispenseres for grupper av arbeidstakere.

I kapittel 3 ble det slått fast at institusjonenes egeninntekter har økt i betydning i løpet av de siste tyve årene. Dette gjelder i første rekke billettinntekter. Holdningen til andre private egeninntekter og sponsing har endret seg i samme periode, og er i dag også en akseptert og viktig finansieringskilde for en rekke scenekunstaktiviteter. Utvalget mener det er grunnlag for å videreutvikle samspillet mellom offentlige midler og midler fra private finansieringskilder i scenekunstfeltet, og har i den forbindelse merket seg følgende formulering i Semerklæringen:

«Samarbeidsregjeringen vil vurdere støtten til kulturformål både gjennom konkrete bevilgninger over statsbudsjettet og gjennom stimuleringsordninger som f.eks. ulike skatteincentiv.»

5.5 De politiske institusjonenes rolle i ny finansieringsordning

I demokratiet er kunst knyttet til verdier som ytringsfrihet og kunstnerisk frihet. Scenekunsten kan derfor verken direkte eller indirekte bli styrt av noe politisk system. Når scenekunstfeltet i all hovedsak finansieres av det offentlige og dermed eksponeres for politiske prioriteringer, kan mulige konfliktscenarier oppstå.

Utvalget har gjennom arbeidet konkludert med at prinsippet om armlengdes avstand har blitt fulgt i praksis gjennom de siste 20 år. Utvalget ønsker imidlertid å foreslå tiltak som kan klargjøre både politikernes arena og banestørrelse. Gjennom det håper utvalget å oppnå at kunstens arena blir tydeligere.

I arbeidet med utvalgets forslag har utvalget drøftet på hvilke områder utvalget ser politikernes tilstedeværelse både som ønsket og påkrevd:

• Å avklare mål for virksomheten på feltet

• Å avklare eierform til de direkte rammefinansierte institusjonene

• Å ivareta eierinteresser gjennom passivt eller reaktivt eierskap

• Å avklare prinsipper for og omfanget av rammefinansierte institusjoner

• Å avklare inndelingen mellom nasjonale og landsdelsinstitusjoner

• Å opprette og utnevne medlemmer av organet som skal forvalte programfinansieringen

• Å avklare omfanget av programfinansieringen

• Å holde styringsdialog med mottakere av rammefinansiering

• Å holde styringsdialog med det/de organ som skal forvalte programfinansieringen

Det er i styringsdialogen mellom staten som finansieringskilde og scenekunstaktørene som mottaker at utvalget oppfatter at prinsippet om politikkens avstand til kunsten i hovedsak kan bli utfordret.

5.5.1 Særlige rapporteringsbehov for oppfølging av statens engasjement i scenekunstfeltet – dagens mål- og resultatstyring

Arbeidet med innføring av virksomhetsplanlegging innenfor offentlig virksomhet skjøt fart på 1980-tallet. Poenget var å sikre en klarere målorientering for den enkelte virksomhet i tillegg til ordinær aktivitetsbudsjettering. På 1990-tallet tok regjeringen et initiativ til at mål- og resultatstyringen skulle gjenspeiles klarere i fagdepartementenes styring og oppfølging av underliggende virksomheter. Det ble satt i gang forsøksprosjekter som både rettet seg mot økt resultatfokus i selve utformingen av fagproposisjonene i statsbudsjettet og i tilsagnsbrevene til virksomhetene.

På bakgrunn av erfaringene fra forsøksprosjektene ble kravene til resultatstyring og rapportering i staten formelt uttrykt gjennom «Økonomireglement for staten» og «Funksjonelle krav til økonomiforvaltningen i staten» i 1996. Det ble da tatt initiativ på de ulike sektorer for å finne fram til aktuelle hovedmål, delmål og resultatindikatorer.

Utfordringen med å omsette kvalitative, overordnede mål til kvantitative indikatorer var større på noen sektorer enn andre på grunn av forskjeller i virksomhetens karakter. Siden dette reformarbeidet ble gjennomført som en tverrgående satsing med relativt stramme tidsrammer på alle sektorene parallelt, var det i liten grad rom for å utvikle resultatmålene og styringsparametrene med utgangspunkt i virksomhetens karakter og verdigrunnlag på den enkelte sektor.

Dette har gitt stor frihet både for departementet og virksomhetene når det gjelder hva man vil legge vekt på i styring og oppfølging.

5.5.2 Nytt rapporteringssystem

Den variasjonsbredde som er tilstede på scenekunstfeltet, innebærer at standardiserte målestørrelser for alle former for scenekunstvirksomhet passer like dårlig for alle («minste felles multiplum»). En begrunnelse for felles standardiserte målestørrelser kunne være ønske om benchmarking mellom de forskjellige scenekunstinstitusjoner for å stimulere til forbedring, effektivisering og felles læring innenfor sektoren. Utvalget har i de foregående kapitler påpekt at slike sammenligninger verken er enkle eller umiddelbart nyttige i kunstnerisk virksomhet. En mulig utviklingsretning kunne være å utforme et mer presist og virksomhetstilpasset system for måling og oppfølging.

På andre områder hvor de objektive styringsparametrene har vist seg lite egnet (f.eks. forskning), gjennomføres det parallelt med målstyringen omfattende evalueringer av eksterne kommisjoner for å få et bredere bilde av kvaliteten på virksomheten. Dette er en innsats som er svært ressurskrevende og som trolig i mindre grad enn for forskningsvirksomhet vil kunne gjenspeile de grunnleggende sammenhenger på scenekunstens område.

For å bøte på de uheldige sidene av den endimensjonale og hierarkiske mål-og resultatstyringen, har det i de siste årene blitt utviklet såkalt «balansert målstyring» som er forsøkt tillempet virksomheten på ulike sektorer. Hensikten er å kunne se en sammenheng mellom ulike deler av virksomheten for å kunne danne seg et helhetsbilde av utviklingen og grunnlag for styrings – og utviklingsprosesser, ikke bare ha fokus på noen isolerte styringsindikatorer. De vanligste perspektivene eller dimensjonene som vurderes er:

• Økonomi

• Kunde -, bruker-, publikumsorientering

• Interne arbeidsprosesser i virksomheten

• Nyutvikling, produkt -/kompetanseutvikling

• Kvalitet

Ved å kombinere de forskjellige dimensjonene tar man sikte på å vise sammenhengen mellom dem og derved virksomhetens helhetlige resultater.

En slik styrings- og oppfølgingsmodell fra andre sektorer kan ikke overføres ukritisk til scenekunstfeltet. Men ved en fornuftig tilpasning bør det være mulig å utvikle styringsmodeller som bedre gjenspeiler sammenhengen mellom de ulike innsatsfaktorer og effekten av disse som grunnlag for kontinuerlig forbedring og videreutvikling av virksomheten, enn ved dagens mål- og resultatstyring.

Utvalget foreslår at nåværende rapporteringssystem basert på resultatindikatorer forenkles og at systemet suppleres med systematiske gjennomganger for å måle den samfunnsmessige effekten, jf. tabell 5.1.

Modellen bygger på at rapportering i forhold til effekt må være den samme, uavhengig av hvilket virkemiddel staten velger for å støtte scenekunsten. Dette betyr at det er tre typer virksomheter som legges inn under rapporteringssystemet:

• De nasjonale institusjonene

• Landsdelsinstitusjonene

• Scenekunstrådet

Det foreslås en større effektevaluering hver 4. år. Evalueringen bør gjøres av forsknings- eller utredningsmiljøer. Utvalget foreslår med andre ord ikke noe fast evalueringsutvalg som skal følge opp scenekunstaktivitetene gjennom evalueringsperioden.

Hvert annet år bør det kreves en egenvurdering. Denne egenvurderingen bør bygges opp i forhold til statens hovedmål, de forutsetningene utvalget har bygget på i relasjon til kvalitetsbegrepet og de føringer staten har lagt inn i tilsagnsbrevene. Dette kan f.eks. være repertoarprofil inndelt i kunstarter, satsing i forhold til spesielle målgrupper, aktiviteter som er gjennomført for å underbygge virksomheten som et kompetansesenter for landsdelen, hvordan infrastrukturen er utnyttet og hvem som har sluppet til, utvekslingsprosjekter, aktiviteter knyttet til kunstnerisk utvikling etc.

Den årlige rapportering bør deles i to. De nasjonale institusjonene, landsdelsinstitusjonene og Scenekunstrådet bør rapportere på noen få målbare størrelser f.eks. antall publikum, antall forestillinger, antall forestillinger for særlige målgrupper, turnévirksomhet, antall samarbeidsprosjekter med Riksteatret etc. Det må forutsettes at det utvikles klarere definisjoner enn hva tilfellet er i dag. Dette for å sikre at det er mulig å sammenligne mellom aktørene og at det er mulig å følge utviklingen over tid.

Den økonomiske rapporteringen må være forskjellig for aktørene. For de nasjonale institusjoner og landsdelsinstitusjonene bør det være tilstrekkelig å legge aksjelovens og regnskapslovens krav til innhold i rapporteringen til grunn. Hyppigheten på denne rapporteringen må følge eiernes og/eller tilskuddspartenes krav. For Scenekunstrådet må de krav som til en hver tid gjelder for rapportering i forvaltningen legges til grunn.

5.6 Sammendrag av utvalgets forslag og mindretallsuttalelser

Et enstemmig utvalg går inn for en mer helhetlig organisering av forvaltningen av statstilskudd til scenekunstformål ved at Norsk kulturråd eller et nytt organ, «Scenekunstrådet», med formell eller administrativ tilknytning til Norsk kulturråd gis et utvidet forvaltningsansvar og at kun tilskudd til et mindre antall institusjoner skal forvaltes av Kultur- og kirkedepartementet. Det forutsettes at det etableres en overgangsordning for omleggingen til ny organisering.

Utvalget er imidlertid delt i tre når det gjelder den finansielle og organisatoriske løsningen.

Flertallets forslag (alle unntatt medlemmene Torunn Willadssen og Agnete Haaland):

1. Syv teaterinstitusjoner beholder ordningen med fast årlig tilskudd under forvaltning av departementet.

   1. Tre institusjoner – Nationaltheatret, Det Norske Teatret og Riksteatret betegnes som nasjonal institusjon. Dette er Nationaltheatret og Det Norske Teatret som også har denne betegnelsen nå samt Riksteatret som foreslås omorganisert fra statsinstitusjon til aksjeselskap med betegnelsen nasjonal institusjon. Staten skal fortsatt være eneste offentlige tilskuddspart for de nasjonale institusjoner

   2. Fire teaterinstitusjoner – Den Nationale Scene, Trøndelag Teater, Rogaland Teater og Hålogaland Teater – gis ny betegnelse landsdelsinstitusjon med offentlig finansiering delt mellom staten og fylkeskommunene/kommunen i forholdet 70/30 .

2. Forvaltningen av de øvrige midler til scenekunstformål som bevilges over Kultur- og kirkedepartementets budsjett legges til en ordning med programfinansiering (nærmere om organisering av programfinansieringen nedenfor).

Et mindretall (Vidar Oma Steine, Jørn Rattsø og Tove Veierød) foreslår som en mellomløsning for å forberede programfinansieringen at forvaltningen av tilskudd til regionteatrene og andre scenekunsttiltak overføres til Norsk kulturråd og sees i sammenheng med forvaltningen av andre midler til scenekunstformål som Kulturrådet også i dag er ansvarlig for. Fordeling av midlene fastsettes på faglig grunnlag, men det skal påregnes stabilitet i en overgangsperiode på 3–5 år, jf. kapittel 5.6.2.

Et annet mindretall (medlemmene Agnete Haaland og Torunn Willadssen) slutter seg forslaget til mellomløsning fra medlemmene Vidar Oma Steine, Jørn Rattsø og Tove Veierød, men foreslår dette som en varig løsning, jf. kapittel 5.6.3. Disse medlemmene vil presisere betydningen av at utvalgets forslag blir best mulig belyst, særlig i forbindelse med høringen av utvalgets forslag.

Organisering av programfinansieringen:

I spørsmålet om den forvaltningsmessige organiseringen av Scenekunstrådet er det to forslag

• Flertallet mener Scenekunstrådet bør oppnevnes av departementet/Kongen i statsråd og organiseres som en faglig autonom enhet i Norsk kulturråd, jf. kapittel 5.6.2.

• Et mindretall mener Scenekunstrådet bør oppnevnes av Kongen i statsråd og sidestilles Norsk kulturråd, men med administrativt fellesskap med Norsk kulturråd, jf. kapittel 5.6.1.

5.6.1 Alternativ forvaltningsmessig organisering av Scenekunstrådet

Etter dette mindretallets (Eva Sevaldson, Leif Hernes og Halldis Hoaas) oppfatning er det foreslåtte Scenekunstrådet et forvaltningsorgan sidestilt Norsk kulturråd, ettersom begge organer oppnevnes av staten (Kongen i Statsråd) og begge organer forutsettes å ha fullt faglig beslutningsansvar i forhold til de midler organene forvalter.

Dette mindretallet mener det er gunstig for det nye Scenekunstrådet å ha et administrativt fellesskap med Norsk kulturråd, på samme måte som f.eks. Fond for lyd og bilde (tidligere Kassettavgiftsfondet) har det. Det er utviklet gode administrative rutiner og stor faglig tyngde i kulturrådets administrasjon, som det er all grunn til å bygge videre på. Men det er, etter dette mindretallets skjønn, ingen grunn til at Scenekunstrådets vedtak skal måtte stadfestes av et sidestilt organ som Norsk kulturråd, eller at saksbehandlingen sikres gjennom en slik ordning.

Et Scenekunstråd vil være underlagt de samme regler for offentlig saksbehandling som Norsk kulturråd selv. Scenekunstrådet bør derfor framstå som et helt selvstendig forvaltningsorgan, underlagt det samme ansvar og de samme rapporteringsrutiner som kulturrådet og andre tilsvarende forvaltningsorgan. Denne mindretallsuttalelsen gjelder selvfølgelig på alle punkter hvor den nye ordningen blir omtalt, eksempelvis i siste avsnitt under kapittel 7.2.

5.6.2 Mellomløsning for organisering av overføringene

Et mindretall (Vidar Oma Steine, Jørn Rattsø, Tove Veierød) viser til den vekt som et samlet utvalg legger på ønsket om en mer helhetlig behandling av bevilgningene til norsk scenekunst. Dette mindretallet mener at man raskere kan oppnå dette ved at ansvaret for bevilgninger som i dag ligger i Kultur- og kirkedepartementet samles i Norsk kulturråd. De bevilgningene som foreslås overført fra departementet omfatter

• driftstilskudd til regionteatre 2

• øvrige faste tilskudd til profesjonelle teaterformål 3

En slik omlegging vil umiddelbart gi et grunnlag for mer helhetlig bevilgningsmessig behandling av dagens programfinansiering og rammefinansiering.

Dette mindretallet mener Norsk kulturråd skal fastsette fordelingen av tilskuddene etter faglig vurdering. En forventer imidlertid at de institusjonene som i dag får driftstilskudd, også i fremtiden skal være en viktig del av kulturtilbudet. En mer helhetlig bevilgningsmessig behandling åpner for større fleksibilitet med vekt på aktiviteter av høy kvalitet. Det vil fortsatt være nødvendig med en infrastruktur av faste scener, men det er en forutsetning at institusjoner som mottar tilskudd i større grad enn i dag åpner for produksjoner fra og samarbeid med det frie feltet. Den finansieringsordning dette mindretallet foreslår, vil også legge til rette for oppfølgingen av utvalgets hovedforslag om programfinansiering.

Forslaget for en slik mellomløsning er basert på følgende forutsetninger:

• Forslag om fordeling av bevilgningen vil bli fremmet av et faglig utvalg – Scenekunstutvalget – og fastsettes av Norsk kulturråd.

• Det forutsettes at Scenekunstutvalget oppnevnes slik at det får den kompetanse og representativitet – faglig og geografisk – som de nye oppgaver krever.

• Det nye Scenekunstutvalget må få klare kulturpolitiske retningslinjer – og må organiseres på en måte som sikrer fortsatt produksjon og formidling av scenekunst i distrikts-Norge. Forskriften om støtteordningen for fri scenekunst skal ikke gjelde for tildeling av midler til de virksomheter og tiltak som overføres fra Kultur- og kirkedepartementet.

• Det må etableres prosedyrer for behandlingen som sikrer legitimitet i beslutningene.

• Bevilgningene må ses i sammenheng med Kulturrådets ansvar for delegerte tiltak i dag, og forslagene fra Scenekunstutvalget må på ordinær måte behandles av Norsk kulturråd.

• De institusjoner og tiltak som mottar driftstilskudd må påregne stabilitet i bevilgningene i en overgangsperiode på 3–5 år. Som nevnt ovenfor forutsetter en at disse institusjonene også i fremtiden vil være en viktig del av kulturtilbudet.

5.6.3 Alternativ ordning for organisering av overføringene

Medlemmene Torunn Willadssen og Agnete Haaland viser til mindretallets forslag til mellomløsning for organisering av overføring av oppgaver til Norsk kulturråd, jf. kapittel 5.6.2. og fremmer dette som forslag til varig løsning.

Disse medlemmene vil presisere betydningen av at utvalgets forslag blir best mulig belyst, særlig i forbindelse med høringen av utvalgets forslag.

5.6.4 Alternativ organisering av støtteordningen for fri scenekunst

Utvalgets medlem Leif Hernes mener at forvaltningen av prosjektmidler fremdeles bør ligge hos Scenekunstutvalget i Norsk kulturråd og programfinansieringen bør legges til Scenekunstrådet. Dette vil skille klarere mellom program og prosjektfinansiering. Prosjektfinansiering bør ligge innenfor en periode på 1–3 år mens programfinansiering bør gå utover 5 år, jf. kapittel 5.4.1 og 5.4.4.

Noen av gruppene som i dag finansieres gjennom ordningen for fri scenekunst i Norsk kulturråd, bør flyttes over til ordningen med programfinansiering.

Dette medlemmet mener at den liberale holdningen som utredningen legger opp til klarer ikke å ta vare på det området som Scenekunstutvalget i Norsk kulturråd har skjøttet. Norsk kulturråd bør beholde sine midler for scenekunst og som en overgangsordning få tilført flere midler for å skjøtte de enhetene fra det frie miljøet som burde programfinansieres og dermed oppnå større handlingsrom ifht prosjektstøtteordningen, jf. kapittel 5.3.3.

For å kvalitetssikre tildeling av midler til programmer og prosjekter mener dette medlemmet at det bør sikres en likemannsvurdering – at det innenfor hver kunstart/sjanger er grupper av likemenn som innstiller til Scenekunstrådet og til Scenekunstutvalget.

Dette medlemmet mener at nasjonale institusjoner og landsdelsinstitusjoner bør holdes utenfor ordningen med prosjektstøtte.

5.6.5 Alternativt forslag til utpeking av landsdelsinstitusjoner

Utvalgets medlem Leif Hernes mener at Carte Blanche på grunn av sitt statlige eierskap (70 %), og i kraft av å være den eneste institusjonen som skal ivareta samtidsdansen, bør bli en landsdelsinstitusjon på lik linje med de fire andre som er foreslått i utvalgets forslag.

5.6.6 Mindretallsuttalelser knyttet til utvalgets mandat

Medlemmene Agnete Haaland og Leif Hernes mener at overføringene til norsk scenekunst må økes betraktelig.

Utvalgets medlem Agnete Haaland mener det er så mange usikre momenter rundt flertallets foreslåtte ordning, at konsekvensene av en så dramatisk omorganisering bør utredes nærmere.