Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 2003: 17

Særavgifter og grensehandel— Rapport fra Grensehandelsutvalget

Til innholdsfortegnelse

11 Noen framtidsperspektiver

11.1 Innledning

I en modellberegning av den typen som ble presentert i kapittel 10 er det viktig å ha presis informasjon om utviklingen i sentrale størrelser i modellen. Hvordan informasjonsgrunnlaget kan forbedres i forhold til sentrale størrelser i modellen diskuteres i kapittel 12. Formålet med dette kapitlet er å peke på noen viktige områder der utviklingen de nærmeste årene vil ha betydning for omfanget av grensehandelen og mulighetene for å opprettholde nivået på særavgiftene i årene framover. Oversikten er ikke uttømmende, i den forstand at det er andre faktorer som også vil innvirke på utviklingen.

11.2 Avgiftsharmonisering i EU?

11.2.1 Innledning

EØS-avtalen omfatter ikke EUs regelverk om alkohol- og tobakksavgifter. Det som skjer i EU kan likevel påvirke den norske avgiftspolitikken, bl.a. ved at avgiftsendringer i våre naboland setter de norske avgiftene under press. I dette kapitlet skal det gis en oversikt over det relevante rettslige rammeverk og den seneste utvikling i EU. Videre knyttes det noen kommentarer til framtidsutsiktene. Hva er den sannsynlige utviklingen i EU, og hvilken innvirkning kan EU komme til å få for Norge og norsk avgiftspolitikk?

11.2.2 Utviklingen i EU

Særavgifter på alkohol er et kontroversielt kontrollinstrument i mange EU-land, spesielt i land hvor produksjon av alkoholholdige drikkevarer er en viktig næringsvei. I mange av disse landene vurderes spørsmålet om avgifter på alkoholprodukter mer i en landbrukspolitisk enn i en finans- og sosialpolitisk sammenheng. I den senere tid har imidlertid flere EU-land og EU-institusjoner vist tegn på å se avgiftspolitikk som et nyttig alkoholpolitisk virkemiddel. I det hele tatt kan en se tegn på at alkoholpolitikk i større grad aksepteres og settes på dagsorden fra et folkehelseperspektiv.

EUs direktiver på alkoholområdet er først og fremst knyttet til EU-lovgivningen om det frie indre marked, og ikke til folkehelseaspektet. Likevel viser utviklingen at folkehelsespørsmål er kommet mer på dagsorden i EU de siste årene. En egen folkehelseavdeling ble opprettet i 1992, og i 1997 ble det opprettet et direktorat som har folkehelse- og forbrukerspørsmål som ansvarsområde. Det skal også nevnes at det svenske formannskapet satte alkoholspørsmål på EUs dagsorden. Det er videre ikke umulig at prosessen med EUs konvent kan føre til at folkehelse blir en del av EUs traktatfestede mål.

Tobakksfeltet har tradisjonelt vært prioritert høyere i EU, og det finnes flere direktiver på området som er hjemlet i helse- og arbeidsmiljøregelverket (reklameforbud på TV, helseadvarsler, røykfrie pauserom på arbeidsplasser, arbeidskår for gravide).

Når det gjelder særavgiftsharmonisering, har EU tatt noen steg i slik retning. Minimumsavgifter på alkohol og tobakk ble innført 1. januar 1993, og medlemslandene er i henhold til Maastricht-traktaten oppfordret til å harmonisere indirekte skatter i den grad det er nødvendig for at det indre markedet skal fungere godt. Presset for en harmonisering eller tilpasning av skatte- og avgiftspolitikken har økt de senere år, blant annet som følge av innføringen av ØMU (den økonomiske og monetære unionen).

EUs aktuelle regelverk på alkoholsiden ble innført etter implementeringen av Rådsdirektiv 92/83 av 19. oktober 1992 om harmonisering av strukturen for forbrukeravgifter på alkohol og alkoholdholdige varer, og Rådsdirektiv 92/84 av 19. oktober 1992 om avgiftssatser for alkohol og alkoholholdige varer.

Direktiv 92/83 gir blant annet felles definisjoner på avgiftssubjektene og tilrettelegger for hvordan et produkt avgiftsmessig kan behandles og avgiften kalkuleres i medlemslandene. Direktiv 92/84 gir minimumssatser på avgifter på alkoholholdige drikkevarer. Avgiften på vin ble satt til null, mens det ble fastsatt en svært liten minimumsavgift på øl og en noe høyere avgift for brennevin.

Introduksjonen av minimumssatsene ga bare små avgiftsøkninger for enkelte alkoholtyper i enkelte medlemsland. Avgiften for øl i Tyskland, Hellas, Frankrike og Luxembourg ble økt noe, mens avgiften for brennevin ble økt noe i Hellas, Spania, Italia og Portugal. Utover minimumssatsene kan medlemslandene selv fastsette avgiftsnivået, blant annet ut fra nasjonale hensyn som budsjettsituasjon, helseprioriteringer eller hensyn til næringer mv.

Ideen bak forslaget i 1992 var blant annet at minimumssatser, gjennom revisjoner, på sikt skulle bidra til å heve gulvet for medlemslandenes avgiftssatser, mens betydelig økning i innførselskvoter skulle brukes som et instrument til å senke taket. Over tid skulle dette føre til at avgiftsnivået ble gradvis harmonisert mellom de ulike medlemslandene. Dette ville være i tråd med prinsippene for et velfungerende indre marked. Resultatet har imidlertid ikke blitt som Kommisjonen håpet. I dag er det fremdeles betydelige forskjeller i avgiftsnivå mellom land. I realiteten framstår de store kvotene for innførsel av alkohol som reisegods som en avvikling av hele kvoteordningen på alkoholområdet, og som et instrument for å senke avgiftene i land med særlig høye avgifter. Foreløpig har en ikke kommet til enighet om økning av minimumssatsene for øl og brennevin, eller om innføring av en minimumsavgift for vin.

Minimumssatsene på avgift for de ulike produktene er dermed ikke inflasjonsjustert siden 1. januar 1993, og den reelle (minimums)avgiftsbelastningen hos medlemslandene er i dag betydelig lavere enn det som ble forutsatt da direktivet ble vedtatt. Avgiftene på alkohol utgjør 10,4 pst. av samlede forbrukeravgifter, og 0,29 pst. av medlemslandenes bruttonasjonalprodukt. Avgiften på brennevin er relativt sett betydelig høyere enn avgiftene på andre alkoholholdige drikker (avgiften på brennevin utgjør 44 pst. av inntektene, mens brennevin bare står for 20 pst. av alkoholforbruket).

Norges delegasjon til Den europeisk union opplyser at Kommisjonen i en tid har arbeidet med forslag til et direktiv om harmonisering av alkoholavgifter. Etter planen skulle dette erstatte de to eksisterende direktivene. Kommisjonens uttrykte mål med direktivforslaget er å:

  • sikre at det indre marked fungerer

  • sikre rettferdig konkurranse mellom ulike kategorier av alkoholholdige drikkevarer

  • sikre at minimumsavgiftene kommer opp på riktig (inflasjonsjustert) nivå

  • sikre at andre hensyn ivaretas (helse/sosial, landbruk, utvidelsen av EU)

Kommisjonen mener at de store avgiftsforskjellene mellom medlemslandene er til hinder for et effektivt fungerende indre marked. Videre gir avgiftsforskjellene store profittmuligheter for aktører som driver økonomisk kriminalitet, som smugling. Kommisjonen mener å kunne dokumentere økt smugling mellom medlemslandene.

Kommisjonen nevner også andre hensyn som begrunnelse for endring av det eksisterende avgiftsregimet. Det nevnes at det er en sammenheng mellom alkoholmisbruk og helseproblemer, og at forbrukeravgifter på alkohol dermed er naturlig og nødvendig. Utgangspunktet er at de reelle helsekostnadene bør dekkes ved avgifter.

Vedrørende landbruksspørsmål viser Kommisjonen til at sviktende salg av vin og påfølgende økonomiske problemer i den næringen bidro til at vin ikke ble avgiftsbelagt fra 1993. Kommisjonen mener at manglende lønnsomhet i vinnæringen henger sammen med strukturproblemer, med betydelig overproduksjon og lite rasjonell drift. Avgiftsfritak for vin kan således motvirke nødvendige strukturendringer.

Videre nevnes utvidelsen av EU. Ved utvidelsen vil det komme til nye medlemsland som har lave alkoholavgifter. Flere har avgiftsnivå under dagens minimumsgrenser. Kommisjonen mener dette bidrar til at en ny gjennomgang av struktur og avgiftssatser er nødvendig. Kommisjonen nevner også budsjett- og inntektshensyn som begrunnelse for å heve avgiftene på alkohol.

Hovedelementene i utkastet til direktiv er følgende:

  • minimumsratene for avgiftssatsene inflasjonsjusteres fra 1. januar 1993.

  • det innføres en minimumsavgift på (bord)vin, mot tidligere nullsats.

  • det etableres maksimumsrater på avgiftene. Det legges ikke opp til at enkelte medlemsland på kort sikt må redusere avgiftene i betydelig grad, men derimot til at land som har satser over et visst nivå ikke inflasjonsjusterer ratene. Det vil si at reelt sett vil disse landene få en gradvis avgiftsreduksjon.

  • forskjell i avgiftslegging mellom (bord)vin og andre typer vin bortfaller.

Etter planen skulle Kommisjonen lagt fram dette direktivforslaget våren 2001. Siden har det blitt utsatt gjentatte ganger. Etter det som nå er opplyst, er det usikkert om og når direktivforslaget vil bli behandlet. Det har vært betydelig lobbyvirksomhet mot forslaget.

Selv om prosessen med å revidere direktivene om alkoholavgifter foreløpig kan se ut til å ha stoppet opp, taler flere forhold for at prosessen kan bli tatt opp igjen ved en senere anledning. For det første nevnes den generelt økende oppmerksomhet rundt folkehelsespørsmål i EU. Videre nevnes at utvidelsen av EU med ti nye land med svært varierende skattesystemer, kan aktualisere spørsmålet. Det er imidlertid vanskelig å spå noe om hvor langt denne prosessen til syvende og sist vil kunne gå mot en harmonisering. Det en kan si, er at det synes å være etablert en viss forståelse i EU for alkoholpolitikk og alkoholpolitiske virkemidler.

Avgiftsdirektivet for tobakk har vært revidert flere ganger, og folkehelsehensynet har vært framhevet både i det opprinnelige direktivet og ved revisjonene.

Foruten det ovennevnte, skal det nevnes at EU er svært opptatt av spørsmål knyttet til nasjonal forskjellsbehandling av sammenlignbare varer, spesielt dersom forskjellsbehandlingen kan sies å favorisere nasjonale interesser. På denne bakgrunn har EU-kommisjonen satt søkelys på forskjeller i avgiftsnivå for ulike alkoholholdige drikker og ulike tobakksvarer. EU-kommisjonen mener for eksempel at Sverige må gjøre endringer i sitt avgiftssystem, fordi avgiften på vin er fire ganger så stor som avgiften på øl. Selv om alkoholinnholdet i vin er høyere enn i øl, mener EU-kommisjonen at forskjellsbehandlingen er urimelig, ikke minst fordi vin i hovedsak importeres til Sverige, mens ølomsetningen stort sett består av nasjonale produkter. Tilsvarende har Frankrike blitt bedt om å forklare hvorfor de setter opp avgiften for sterkt øl, men ikke for øl med lavere alkoholinnhold. Frankrike produserer selv så å si ikke sterkøl, som i hovedsak importeres fra nabolandet Belgia.

11.2.3 Betydning for Norge

EØS-avtalen omfatter ikke særavgifter, men det som skjer i EU påvirker likevel den norske avgiftspolitikken ved at avgiftsendringer i våre naboland setter de norske avgiftene under press.

Direktivet om en minsteavgift på alkoholholdige drikkevarer og indikasjonene på revisjon av dette, kan gjøre det lettere for EUs høyavgiftsland å opprettholde deler av sin avgiftspolitikk, og indirekte påvirke Norges muligheter til å opprettholde sine avgifter. Arbeidet med å innføre maksimumssatser vil også indirekte berøre Norge, ved at Sverige på noe sikt vil måtte senke sine avgifter til de foreslåtte maksimumssatsene, som vil ligge betydelig under dagens svenske avgiftsnivå.

Det er vanskelig å si om eller når en revisjon av EUs direktiv om minsteavgifter vil bli foretatt. Det er også vanskelig å si noe konkret om hvor langt en slik eventuell revisjon vil gå i retning av harmonisering. Men helt sikkert er det at det er langt fram til en total avgiftsharmonisering, og at EUs avgiftsharmonisering vil ikke føre til noen eliminasjon av grensehandelen i nærmeste framtid. Det er da heller ikke naturlig – EU uttaler selv at grensehandel er en naturlig del av det indre marked.

Vel så viktig som spørsmålet om en harmonisering av minsteavgiftene, er kanskje den psykologiske effekten i det at EU tar et sentralt grep på avgiftspolitikken, og at en ønsker å øke minsteavgiftene.

Utfallet av EUs konvent og den påfølgende traktatkonferanse blir viktig for utviklingen framover, og mye tyder på at EU vil utvikle en sterkere og mer bindende helsepolitikk i årene som kommer. Tobakkspolitikken er i så måte kommet lenger enn alkoholpolitikken.

11.3 Effekter av de berammede kvoteutvidelsene i andre nordiske land

Som følge av medlemskapet i EU måtte Finland og Sverige innen 2004 tilpasse sine reisekvotebestemmelser til de kvotene som gjelder mellom de øvrige EU-landene. Disse kvotene er 10 liter brennevin, 20 liter mellomprodukter (hetvin etc.), 90 liter vin og 110 liter øl. En slik kvote utgjør mellom 23 og 24 liter ren alkohol, eller tre ganger så mye som det årlige gjennomsnittsforbruket av alkohol i Norge. I praksis betyr disse kvotene at det er fri innførsel av alkohol mellom EU-landene i forbindelse med turistreiser.

Så lenge Norge ikke er medlem av EU, vil ikke Norges reisekvoter måtte endres av formelle årsaker.

De økte turistkvotene i våre naboland vil påvirke prisnivået i nabolandene. Dette har allerede skjedd for alkoholprisene i Danmark, som har blitt kraftig presset av prisnivået i Tyskland. For å demme opp for grensehandelen med øl og vin, har danskene har allerede senket avgiftene på disse varene betydelig. Fram til nå har imidlertid Danmark vært unntatt EUs spritkvote på 10 liter, og dansker som har vært utenlands i mindre enn 24 timer har overhodet ikke kunnet ta med seg brennevin ved innreisen. Denne 24-timersregelen blir opphevet 1. januar 2004; fra da av gjelder EUs reisekvoter for brennevin også i Danmark. For å unngå en omfattende grensehandel med sprit, har de danske myndigheter vedtatt å senke avgiften med 45 pst. fra 1. oktober 2003.

Også de svenske avgiftene har blitt påvirket av nivået på EUs importkvoter. Avgiften på øl gikk ned med 38 pst. i 1997, i hovedsak på grunn av at importkvoten, som en følge av EU-medlemskapet, økte fra 2 til 15 liter fra 1. januar 1995. Siden da er importkvotene økt til 24 liter i 2000, 32 liter i 2001 og 64 liter i 2003.

Som en følge av den i praksis frie innførselen av turistalkohol mellom EU-landene, vil avstanden mellom norske priser og prisene i våre naboland kunne øke. Dette vil føre til et økt press mot de norske alkoholavgiftene. Utjevningen av alkoholavgiftene innenfor EU er en planlagt utvikling, og de økte reisekvotene er et virkemiddel i arbeidet med å få til en utjevning av avgiftene medlemslandene imellom.

11.4 Den videre utviklingen i valutakursen

Den framtidige valutakursutviklingen vil ha stor betydning for insentivene til grensehandel framover. Butikkprisen på de fleste grensehandelsutsatte varer vil i liten grad påvirkes av valutakursendringer, jf. diskusjonen i kapittel 5. Endringer i valutakursen mellom den norske, svenske og danske kronen vil derfor gi betydelige utslag i insentivene for grensehandel.

Etter en vedvarende styrking fra våren 2000, var kronekursen på et svært sterkt nivå ved utgangen av 2002. Siden januar 2003 har kronen svekket seg noe mot de fleste andre valutaer. Den videre utviklingen i valutakursen er usikker. Sammenhengene i valutamarkedet er ustabile, og valutakursutviklingen styres i stor grad av uobserverbare størrelser som forventninger. Enhver valutakursprognose er derfor beheftet med stor usikkerhet. Ifølge Consensus Economics forventer et gjennomsnitt av analytikere en ytterligere svekkelse mot henholdsvis svenske og danske kroner på 8 og 2 pst. fram til utgangen av mars 2005. Selv om dette vil redusere den privatøkonomiske gevinsten ved grensehandel noe, vil det fortsatt være vesentlig billigere å handle varer som kjøtt, tobakk og alkohol i Sverige og Danmark. I figur 11.1 er dette anskueliggjort ved prisdifferansen på 1 kg indrefilet mellom Norge og Sverige. Figuren viser hvordan forskjellen i felles valuta påvirkes av utviklingen i valutakursen. Prisforskjellen i nasjonal valuta er satt lik det den var ved innhentingstidspunktet for prisen, i januar 2001.

Som det fremgår av figuren, har utviklingen i valutakursen stor betydning for prisforskjellene i felles valuta. Dersom prisforskjellen på indrefilet mellom Norge og Sverige i nasjonal valuta hadde vært lik det den var i januar 2001, ville styrkingen av kronen fra mai 2000 til og med desember 2002 ført til at prisen i Sverige i felles valuta hadde falt fra 73 pst. av norsk pris i april 2000 til 58 pst. av norsk pris i desember 2002. Dersom valutakursen utvikler seg i tråd med anslag fra Consensus Economics, vil forskjellen framover reduseres noe, men den vil fortsatt være betydelig. Det er derfor liten grunn til å tro at en valutakursutvikling i tråd med anslagene til Consensus Economics vil ha stor betydning for grensehandelen

Figur 11-1 Virkningen av valutakursen på prisforskjellen på indrefilet mellom Norge og Sverige. Indeks Norge=100

Figur 11-1 Virkningen av valutakursen på prisforskjellen på indrefilet mellom Norge og Sverige. Indeks Norge=100

Kilde: Bruksås, Myran og Svennebye, Norges Bank og Consensus Economics.

11.5 Framtidsperspektiver på smugling og hjemmebrenning

Som vi har sett i kapittel 6, synes det som omfanget av hjemmeproduksjon av brennevin var om lag det samme i 1994 som i 1999, mens omfanget av smuglersprit var noe lavere i 1999. Statens institutt for rusmiddelforskning har innhentet intervjudata som viser utviklingen i hjemmebrent og smugling til 1999. Disse anslagene er gjengitt i tabell 11.1.

Tabell 11.1 Hjemmebrent og smuglersprit pr innbygger 15 år og over (cl ren alkohol)

  1973 1979 1985 1991 1994 1999
Hjemmebrent 59 61 53 48 48 48
Smuglersprit 6 6 6 14 25 18
Sum 65 67 59 62 73 66

Kilde: SIRUS.

Vi ser at hjemmebrenningen gikk noe ned fra 1973 til 1991, og tabellen forsterker inntrykket av at omfanget av hjemmebrenning holdt seg om lag uendret på 1990-tallet. På hele 1990-tallet utgjorde hjemmebrent rundt 0,5 liter ren brennevin pr. innbygger 15 år og eldre. Hjemmebrenning er i dag like mye en kultur blant enkelte grupper i befolkningen og i bestemte områder av landet, som det er en måte å skaffe seg billig brennevin på. Kulturen har delvis sin rot i tradisjon, delvis i et ønske om å skaffe seg rimelig brennevin og delvis i at "kjøpebrennevin" har vært lite tilgjengelig i enkelte deler av landet.

I dag synes hjemmebrenningstradisjonen å stå svakere enn før. Dette går fram av data SIRUS har samlet inn over hvor stor prosentandel av befolkningen det er som svarer ja på et spørsmål om de kjenner framgangsmåten for å lage brennevin. I figur 11.2 har vi vist hvor stor denne andelen er blant de som er 15-24 år, og blant hele befolkningen. Vi ser at andelen som kjenner til hvordan en brenner brennevin har falt i løpet av de 20 årene figuren omfatter. Blant 15-24 åringene har andelen gått ned fra 37 pst. i 1979 til 23 pst. i 1999, mens andelen av hele befolkningen som vet hvordan en brenner sprit, falt fra 41 til 34 pst.

Figur 11-2 Prosentandel som oppgir de kjenner framgangsmåten for å lage brennevin

Figur 11-2 Prosentandel som oppgir de kjenner framgangsmåten for å lage brennevin

Kilde: SIRUS.

Dårlig tilgjengelighet til "kjøpebrennevin" er heller ikke lenger noe godt argument for å drive med hjemmeproduksjon. Vinmonopolets utbygging av sitt butikknett, som har ført til at tilgjengeligheten til brennevin i distriktene er blitt betydelig bedre enn den var i 1970-årene, vil i noen grad bidra til en overgang fra hjemmebrent til Vinmonopolets varer, og gjøre at omfanget av hjemmebrenning vil gå ned (Hauge og Amundsen 1994).

Det er heller ingen grunn til å tro at brennevinsprisene vil øke i de kommende årene. Tvert imot har brennevinsavgiftene blitt satt ned både i 2002 og i 2003, og det er lite som tyder på at avgiftene, regnet i faste kroner, i løpet av overskuelig framtid vil nå det høye nivået de hadde i 2001. Utvalget finner derfor ingen grunn til å tro at hjemmebrenningen vil øke som følge av endringer i de tre forhold vi her har drøftet. Mer sannsynlig er det at utviklingen i disse tre forhold vil bidra til å senke hjemmebrenningen ytterligere.

Imidlertid er det ett forhold som kan føre til økt hjemmebrenning, og det er om mulighetene til å skaffe seg billig, illegal brennevin annetsteds fra endres. For selv om forbruket av hjemmebrent synes å ha gått merkbart ned fra 1970-tallet til 1990-årene, gjelder dette ikke det totale forbruket av illegal sprit. Dette har holdt seg på noenlunde samme nivå i hele den perioden vi ser på. Årsaken til det er at smuglerspriten har tatt en del av hjemmebrentens markedsandel.

Omfanget av smuglersprit avhenger i hovedsak av to forhold; tilbudets størrelse og forbrukernes kjøpsvillighet. Tilbudets størrelse vil være bestemt av den fortjenesten en kan oppnå ved denne typen virksomhet, av strafferammene og av innsatsen til politi og tollvesen. Det er vanskelig for utvalget å ha noen klar formening om utviklingen i disse faktorene i framtiden. Maksimumsstraffen for smugling av brennevin ble hevet fra 2 til 6 år i 1991, og effekten av en eventuell ytterligere økning i strafferammen vil i alle tilfeller være meget marginal. Prisene på Vinmonopolet vil heller aldri komme ned på et nivå hvor fortjenesten ved smuglervirksomheten opphører, men fortjenesten vil kunne synke ved avgiftsnedsettelser. Når det gjelder innsatsen til politi og tollvesen, er det, om vi ser bort fra den betydelige økningen i politiets innsats som følge av metanolsaken i 2002, få ting som tyder på at politi- og tollvesen kan sette av mer ressurser til disse formål enn tilfellet var før metanolspriten dukket opp. Alt i alt er det derfor grunn til å tro at tilbudet av smuglersprit vil bli opprettholdt også i årene som kommer.

Forbrukernes kjøpsvillighet avhenger, som vi har vært inne på i kapittel 6, av hvor mange det er som finner det moralsk forsvarlig å handle på dette markedet, og av kvaliteten på de varene som tilbys. Det er ingen tvil om at metanolsaken i 2002 har gjort at markedet for smuglersprit i dag er betydelig mindre enn det har vært, og slik vil det også være i noen tid framover. Nedgangen i bruk av smuglersprit vil få konsekvenser både for hjemmebrenningen, for omsetningen på Vinmonopolet og for grensehandelen. Vinmonopolet har allerede rapportert om økt omsetning i forbindelse med metanolsaken, og høyst sannsynlig vil også hjemmebrenningen ta seg noe opp. Det er imidlertid vanskelig å si om markedet for smuglersprit igjen vil få samme omfang som det hadde før metanolsaken, og enda vanskeligere å si hvor lang tid dette eventuelt vil ta.

11.6 WTO-forhandlingene og framtidige prisdifferanser på matvarer

Utformingen av støtte- og skjermingsordningene og de klimatiske betingelsene for jordbruk i Norge, gjør dette at norske matvarepriser er svært høye i internasjonal målestokk. Ifølge OECD var konsumprisene på matvarer i Norge over dobbelt så høye som verdensmarkedsprisene i 2002 (OECD 2002). Prisene i Sverige er klart lavere, men også i Sverige og Danmark er prisene relativt høye i et internasjonalt perspektiv. Prisforskjellene på matvarer mellom Norge og våre naboland vil kunne påvirkes betydelig av internasjonale avtaler.

Det foregår for tiden forhandliger i WTO om liberaliseringer i handelen med jordbruksvarer. Den nåværende forhandlingsrunden (Doha-runden) skal etter planen være avsluttet i løpet av januar 2005. Det er foreløpig tidlig i prosessen og svært uklart hva utfallet av forhandlingene blir. Dersom resultatet av forhandlingene blir en betydelig liberalisering i handelen med matvarer, vil dette trekke i retning av at både norske, svenske og danske matvarepriser nærmer seg verdensmarkedsprisene. Siden norske priser avviker mer fra verdensmarkedsprisene enn svenske og danske, kan prisdifferansen i kroner mellom norske, danske og svenske matvarer reduseres. Dermed vil insentivene til grensehandel med matvarer kunne reduseres. Så lenge forhandlingene ikke er avsluttet, er det imidlertid usikkert både om og hvor mye matvareprisene vil kunne påvirkes.

Til toppen
Til dokumentets forside