7 Utvalgets forslag til nye strafferegler om rikets sikkerhet og andre grunnleggende nasjonale interesser

7.1 Generelt

7.1.1 Hvilke interesser skal vernes?

Etter overskriften i straffeloven kapittel 8 er det statens selvstendighet og sikkerhet som vernes. Etter kapittel 9 er det statsforfatningen og statsoverhodet. Grovt sagt kan kapitlene sies å verne henholdsvis rikets ytre og indre sikkerhet. Noe skarpt skille dreier det seg imidlertid ikke om. Utformingen av de sentrale reglene i kapitlene binder an til Grunnlovens bestemmelser om statsforfatningen og rikets selvstendighet og udelelighet. Fanebestemmelsene er § 83 som verner Norges statsrettslige stilling og statsområde, og §§ 98 og 99 som verner statsforfatningen og de øverste statsmaktene. De øvrige straffebudene i kapitlene kan i stor utstrekning ses i forlengelsen av disse bestemmelsene ved å verne freden eller mot særlige trusler i krig eller når krig truer, eller mot farer som ellers kan true rikets indre eller ytre sikkerhet.

I sitt notat til utvalget, jf. vedlegg 2, har professor Husabø fremhevet freden som en verdi det kan være grunn til å understreke i forbindelse med lovendringen. Freden er i dag vernet gjennom forbudet i straffeloven § 84 mot å påføre Norge eller dets allierte krig eller fiendtligheter. Utvalget er enig med professor Husabø i at freden er en grunnleggende forutsetning for de verdier Grunnloven og straffelovgivningen verner om, og at det er grunn til å gjøre endringer i begrepsbruken med sikte på å få dette frem.

Professor Husabø har også foreslått å innføre demokratiet som vernet interesse i en kapittel­overskrift i stedet for det politiske system som Straffelovkommisjonen har foreslått i tillegg til statsforfatningen i overskriften til kommisjonens kapittel 18. Utvalget er i og for seg enig i at det kunne være ønskelig å nevne den demokratiske statsform i kapitteloverskriften for, som professor Husabø sier, å understreke essensen i det norske politiske system. Dette er likevel ikke foreslått, noe som i første rekke skyldes at kapitteloverskriften ikke bør bli for omstendelig, jf. at utvalget vil slå sammen kapittel 8 og 9 til et nytt kapittel 17, mens kapittel 18 foreslås å omfatte kommisjonens forslag til §§ 18-8 til 18-11 med kapitteloverskriften vern av valgordningen.

Ved siden av de mer tradisjonelle sikkerhetsinteresser er det også spørsmål om å utvide de nasjonale interesser som bør vernes innenfor rammen av lovgivningen om rikets sikkerhet mv., jf. utvalgets trusselvurdering og den samfunnsutvikling og økte sårbarhet som er beskrevet i Sårbarhetsutvalgets utredning NOU 2000: 24 Et sårbart samfunn. Mens hovedsiktemålet for straffeloven kapittel 8 og 9 er krig, okkupasjon, tradisjonell spionasje og angrep på de sentrale statsmaktene, er truslene i dag i første rekke knyttet til terrorangrep mot vesentlige funksjoner i samfunnets infrastruktur.

Disse er i det vesentlige vernet gjennom bestemmelser i straffeloven kapittel 14 om allmennfarlige forbrytelser som i 2002 ble tilføyd terrorbestemmelsene i §§ 147a og 147b. Straffeloven § 147a, som hovedsakelig er en straffskjerpelsesregel for ellers straffbare handlinger begått med terrorforsett, omfatter handlinger som ofte også vil rammes av regler i kapittel 8, jf. at terrorforsettet dels forutsettes knyttet til inngrep i norske myndigheters virksomhet – § 147a første ledd bokstav a og c. Også terrorangrep på annen «funksjon av grunnleggende betydning i samfunnet, som for eksempel energiforsyning, sikker forsyning av mat eller vann, bank- og pengevesen eller helseberedskap og smittevern», jf. bokstav a, vil kunne rammes av bestemmelser i kapittel 8 og 9. Men terrorbestemmelsen griper videre. Ikke bare rammer den terrorangrep som ikke omfattes av kapittel 8 og 9, men den rammer også terrorhandlinger rettet mot andre land og mot mellomstatlige organisasjoner, og det er ikke utelukket at den nettopp i slike relasjoner vil kunne få sin fremste betydning. Av disse grunner er terrorbestemmelsen etter utvalgets oppfatning korrekt plassert i kapitlet om allmennfarlige forbrytelser.

Utvalget er av den oppfatning at det bare er grunnleggende nasjonale interesser som bør omfattes av straffelovens bestemmelser til vern om rikets sikkerhet i vid forstand. Dette betyr at en del av de interesser som i dag er vernet av kapittel 8 og 9, vil bli foreslått opphevet, jf. 7.2.3, samtidig som grunnleggende nasjonale interesser får økt beskyttelse gjennom utvalgets forslag til vern mot etterretning og avsløring av hemmelige opplysninger. Utvalget har for øvrig diskutert om det burde foreslå en tilføyelse til § 147a med sikte på tilfeller der forsettet referer seg til selvstendighetskrenkelser som nevnt i straffeloven § 83, men har ikke funnet grunn til det. Overtredelse av flere av de straffebudene som er nevnt i § 147a, vil også kunne rammes av bestemmelser i straffeloven kapittel 8 og 9, eksempelvis §§ 83 og 98 såfremt hensikten/forsettet var å bringe Norge under fremmed herredømme eller endre statsforfatningen. Utvalget kommer nedenfor under 7.3 tilbake til spørsmålet om bestemmelser i straffeloven kapittel 8 eller 9 eller i utvalgets forslag til nytt kapittel 17 i straffeloven bør omfattes av de lovbrudd som nevnes i § 147a.

7.1.2 Rikets sikkerhet og andre grunnleggende nasjonale interesser

De interesser som i dag primært er vernet av straffeloven kapittel 8 og 9, er reflektert i kapitteloverskriftene og er, som det vil ha fremgått, noe grovt og upresist samlet under begrepet rikets sikkerhet. Dette begrepet inngår i straffeloven § 90 som retter seg mot rettsstridig åpenbaring av noe som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet. Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 91 og med bestemmelsene i lov om forsvarshemmeligheter som strafflegger forskjellige typer forberedelseshandlinger.

Før lovendring 3. desember 1999 nr. 82 rammet bestemmelsen bare avsløring av opplysninger som angikk rikets sikkerhet «ligeoverfor anden Stat». Slik bestemmelsen da lød, var bare den ytre sikkerhet omfattet. Det var ikke tilstrekkelig at opplysningene hadde utenrikspolitisk relevans. De måtte i tillegg kunne fremme en fiendtlig makts angrep på Norge, eller gi en fiendtlig makt et strategisk fortrinn ved et eventuelt angrep – skade forforsvarsevnen, jf. Straffelovkommentaren side 33. 1 Etter at begrensningen «ligeoverfor anden Stat» ble fjernet, omfattes også avsløring av hemmelige opplysninger til andre enn stater, eksempelvis til terrorgrupper, som kan sette sikkerheten i fare.

I forarbeidene til lovendringen, jf. Ot.prp. nr. 64 (1998-99) side 142 er det bl.a. uttalt at

«eksempler på slike opplysninger kan være opplysninger om beredskaps- og sikkerhetsopplegg omkring statsbesøk, begivenheter i kongehuset og andre nasjonale arrangementer. Det kan tenkes at det vil være skadelig av hensyn til rikets sikkerhet at slike opplysninger åpenbares, for eksempel til en terroristorganisasjon, selv om det ikke ville ha den samme skadelige virkningen om en fremmed stat fikk opplysningen».

Mens rikets sikkerhet overfor en annen stat etter hvert hadde fått en nokså presis avgrensning, er det etter lovendringen mer uklart hvilke interesser som omfattes. Men forarbeidene nevner altså beredskapsopplegg for statsbesøk, rundt kongehuset og med sikte på å trygge nasjonale arrangementer. Det er ikke uten videre innlysende at alt dette gjelder rikets sikkerhet, således ikke sikkerheten ved nasjonale arrangementer i sin alminnelighet. Slik begrepet må forstås etter lovendringen, vil også hemmelige opplysninger om rikets indre sikkerhet kunne omfattes, men det må antakelig dreie seg om interesser som i dag er vernet i kapittel 8 og 9; noen av bestemmelsene i disse kapitlene kan imidlertid vanskelig sies å angå rikets sikkerhet. Statens handlefrihet må antas å ha fått et utvidet vern gjennom lovendringen i 1999.

Utvalget ser i og for seg ingen grunn til mer i detalj å gå opp grensen for de vernede interesser etter lovendringen. Også etter denne synes det klart at eksempelvis opplysninger om utenriks- og handelspolitiske forhold eller om vesentlige samfunnsfunksjoner ellers, som ikke i mer tradisjonell forstand kan sies å angå rikets sikkerhet, vil falle utenfor. Under enhver omstendighet finner utvalget at vernet mot innhenting og avsløring av hemmelige opplysninger, ikke bør begrenses til interesser som gjelder rikets sikkerhet i tradisjonell forstand, men at også grunnleggende nasjonale interesser ellers bør omfattes. Ved siden av forholdet til andre stater, herunder forhandlingsposisjoner, er det nærliggende å fremheve de interesser som er knyttet til infrastrukturen, energi-, mat- og vannforsyning, samferdsel og telekommunikasjon, helseberedskap, bank- og pengevesen og andre samfunnsøkonomiske forhold, jf. også oppramsingen i straffeloven § 147a første ledd bokstav a.

Som det fremgår av drøftelsen under 6.2.3.5, må de hensyn som tilsier vern mot etterretning og avsløring avgrenses mot de hensyn som utspringer av ytrings- og informasjonsfriheten. Av særlig interesse i denne forbindelse er pressens oppgave. Det sier seg selv at spørsmålet aksentueres når vernet ikke som før begrenses til å gjelde opplysninger om rikets sikkerhet overfor en annen stat, men utvides til å omfatte hemmelige opplysninger av betydning for grunnleggende nasjonale interesser, slik utvalget går inn for.

Avveiningen mellom hensynet til de nasjonale interesser som skal vernes av bestemmelsene, og ytringsfriheten, må etter utvalgets oppfatning føre til at innsamling og mottak av hemmelige opplysninger som skjer med aktverdig grunn – eksempelvis som ledd i pressens kontrollfunksjon eller som ledd i et vitenskapelig arbeid – ikke strafflegges som forbudt etterretningsvirksomhet. De sikkerhetsproblemer som kan oppstå ved at pressen på denne måten straffritt kan få hånd om hemmelige opplysninger, og som er understreket i Liste-saken i Rt 1979 side 1492, jf. side 1500, er etter utvalgets oppfatning ikke sterke nok til å begrunne en annen regel. Noe skille mellom interesser som angår rikets sikkerhet i tradisjonell forstand og andre vesentlige nasjonale interesser, kan vanskelig gjøres. Personer eller institusjoner med «aktverdig grunn» må dessuten normalt antas å opptre ansvarsbevisst – praktisere selvjustis og forsvarlighet i behandlingen av sensitive opplysninger; avsløring av opplysningene vil dessuten være straffbart, også når det skjer ved grov uaktsomhet, jf. forslaget i § 17-15 og kommentarene til denne bestemmelsen.

Forutsetningen for straffrihet er altså at det påvises en aktverdig grunn til å samle inn eller motta opplysningene. Dette må innebære ikke bare et krav om at innsamling og mottak av sensitivt materiale kan sies å være en del av vedkommende person/institusjons legitime oppgaver, men også at det foreligger en konkret aktverdig grunn. Pressen kan således ikke ha frikort til å drive etterretningsvirksomhet med sikte på hemmeligheter av betydning for grunnleggende nasjonale interesser i håp om å finne noe å sette fingeren på. I forhold til dagens rettsstillstand innebærer utvalgets forslag i første rekke en utvidelse av pressens adgang til å utøve sin kontrollfunksjon også på områder som tradisjonelt henregnes til rikets sikkerhet. Eksempelvis vil en avis straffritt kunne motta dokumenter som er hemmeligstemplede etter sikkerhetsinstruksen, for å undersøke hva de inneholder. Utvalgets forslag er nærmere gjennomgått under kommentaren til § 17-11 første ledd.

Utvalgets forslag innebærer således en nokså vid adgang for pressen eller andre med aktverdig grunn til å samle inn eller motta hemmelige opplysninger. Som drøftelsen under 6.2.3.5 viser, bedømmer utvalget avsløring av slike opplysninger annerledes. Bakgrunnen er selvfølgelig at skadevirkningene ved avsløring normalt vil være langt større. Avsløring vil etter utvalgets forslag være straffbar med mindre en avveining av de motstående interesser fører til at avsløringen ikke anses rettsstridig, jf. Straffelovkommisjonens forslag i § 3-7 om at særegne omstendigheter kan medføre at straffebudet ikke anvendes på forhold som dekkes av ordlyden, med andre ord tolkes innskrenkende.

Et særlig spørsmål gjelder avsløring av hemmeligheter som er skaffet til veie gjennom innsamling, bearbeiding og sammensetning av opplysninger fra åpne kilder. Utgangspunktet vil også da måtte være at avsløringen er straffbar. Puslespilldoktrinen ble, som nevnt under 6.2.3.5, oppfattet som problematisk av utvalget og Ytringsfrihetskommisjonen i forhold til forslaget om informasjonsfrihet i Grunnloven § 100 annet ledd. Problemet er delvis eliminert gjennom utvalgets forslag om at innhenting og mottak av hemmelige opplysninger med aktverdig grunn skal være straffritt. En tilsvarende begrensning bør etter utvalgets oppfatning ikke gjelde avsløring av hemmeligheter fremkommet gjennom sammenstilling av opplysninger. Det er ikke grunn til å akseptere at det hemmelige helhetsbilde som blir resultatet av en slik virksomhet, straffritt skal kunne avsløres uten hensyn til skadevirkningene selv om det foreligger en aktverdig grunn. Men det er klart at de hensyn som tilsier avsløring, kan tenkes å ha en slik overvekt i forhold til de vesentlige nasjonale interessene som berøres, at avsløringen ikke bør ses som rettsstridig, jf. også uttalelser om rettsstridsspørsmålet i Gleditsch/Wilkes-saken og i den første Ikkevold-saken. Eksempelvis må det ha atskillig betydning om avsløringen gjelder ulovlig eller rettsstridig virksomhet fra norske myndigheters side. Karakteren av de vernede interessene vil selvfølgelig ha vekt. På grunn av utvidelsen av de nasjonale interessene som vernes gjennom utvalgets forslag, innebærer dette i og for seg en viss innsnevring av pressens muligheter til å avsløre hemmelige opplysninger. I realiteten betyr dette etter utvalget oppfatning antakelig ikke så mye i forhold til den selvjustis pressen i dag må antas å praktisere når det gjelder slike opplysninger. Det er for øvrig grunn til peke på de krav som stilles til den puslespillvirksomhet som konstituerer en hemmelighet, jf. især den siste Ikkevold-saken i Rt 1987 side 950, der Forsvaret hadde gjort betydelige anstrengelser for å holde beliggenheten til den ubåt-lyttestasjonen som ble avslørt, hemmelig.

Utvalget vil for øvrig presisere at lovforslaget bare gjelder avsløring av hemmelige opplysninger til skade for grunnleggende nasjonale interesser. At opplysningen er formelt gradert, vil være et moment i vurderingen av skadevirkningene, men er i seg selv ikke tilstrekkelig til å oppfylle vilkåret, jf. kommentaren til § 17-11 første ledd i 7.2.2. Det er således ikke tale om å innføre en straffebestemmelse mot avsløring av formelle statshemmeligheter, det vil si opplysninger fra møter eller i dokumenter som er besluttet hemmeligholdt av statsmyndighetene. Et slikt forslag ble – etter en lengre forhistorie som begynte allerede lenge før krigen – fremmet i Ot.prp. nr. 79 1950, jf. forslaget til ny § 130 i straffeloven i proposisjonen side 53 og kommentarene side 35-40. Forslaget, som møtte betydelig motstand blant annet i pressen, ble imidlertid trukket tilbake, jf. Innst.O. nr. 16 1950 side 5, og utvalget finner ikke grunn til å fremme et slikt forslag i dag.

Straffeloven § 91a og lov om forsvarshemmeligheter § 4 gjelder ulike former for fremmed etterretningsvirksomhet som ikke gjelder hemmeligheter av betydning for rikets sikkerhet eller andre grunnleggende nasjonale interesser. Bestemmelsen i § 91a rammer den som hemmelig eller ved ulovlige midler til fordel for fremmed stat søker å samle opplysninger om politiske eller personlige forhold hvis meddelelse til en annen stat han vet eller bør forstå kan skade Norges interesser eller volde fare for enkeltpersoners liv, helbred, frihet eller eiendom. Det kreves ikke at opplysningene er hemmelige. Tilsvarende virksomhet til fordel for eksempelvis terrororganisasjoner omfattes ikke. Når det gjelder det meget vidtgående vern for norske interesser i sin alminnelighet later det ikke til at bestemmelsen er blitt tatt på ordet. Ifølge Innst.O. XVI –1950 tar § 91a, som ble tilføyd under Justiskomiteens behandling, sikte på å motvirke såkalt flyktningspionasje som enkelte stater driver mot egne borgere i utlandet med sikte på å utøve kontroll og legge press på dem i ulike sammenhenger, men anvendelsesområdet er altså etter ordlyden vesentlig mer omfattende. I Norge har bestemmelsen, etter hva utvalget kjenner til, bare vært brukt én gang, nemlig i Lillehammersaken, jf. Rt 1974 side 382, der den hadde uvesentlig selvstendig betydning ved siden av de medvirkningshandlinger de domfelte ble funnet skyldige i. Den har i saker om flyktningspionasje blitt brukt som grunnlag for siktelser med henblikk på telefonavlytting.

Lov om forsvarshemmeligheter § 4 retter seg mot den som medvirker ved etterretninger han vet eller bør forstå har spionering for en fremmed stat til formål. Bestemmelsen verner også andre stater enn Norge mot spionasje. Det kreves ikke at de opplysninger som er gitt, skal omfatte hemmeligheter i egentlig forstand, men etterretningene må ikke ligge utenfor hva som fornuftigvis kan være gjenstand for spionasje, jf. Rt 1965 side 987.

Utvalget ser det som en nasjonal sikkerhetsinteresse å motarbeide fremmede staters eller terrororganisasjoners etterretningsvirksomhet på norsk område. Selv om det kunne være ønskelig å ramme enhver type fremmed etterretningsvirksomhet, vil dette etter utvalgets oppfatning føre til et for uspesifisert straffebud, jf. uttrykket «Norges interesser» i straffeloven § 91a og den generelle bestemmelsen i lov om forsvarshemmeligheter § 4. I denne forbindelse fremheves at spionasje og medvirkning til spionasje rammes på et meget tidlig stadium, jf. 7.1.5. Den forbudte etterretningsvirksomheten må kvalifiseres ved å være rettet mot interesser som det er av nasjonal betydning å beskytte. Det gjelder for det første den såkalte flyktningspionasje. Norge har et ansvar for å beskytte immigrant- og flyktningmiljøer mot press som især kan utøves av hjemlandets myndigheter, og selv om § 91a hittil ikke har vært brukt i praksis, er det rimelig å anta at problemstillingen i dag kan være mer aktuell enn da bestemmelsen ble innført i 1950. Innenfor samme straffebestemmelse er det i forlengelsen av dette naturlig at forbudet mot verving, jf. straffeloven § 133, videreføres. Også etterretningsvirksomhet rettet utelukkende mot andre lands sikkerhetsinteresser er det en nasjonal interesse å motarbeide. Det vises til bemerkningen til § 17-11 annet ledd i 7.2.2.

7.1.3 Forholdet til andre stater og internasjonale organisasjoner

Andre staters interesser omfattes av enkelte av bestemmelsene i straffeloven kapittel 8. Straffeloven § 96 verner fremmede statsoverhoder ved å gi straffeloven § 99 om angrep på de høyeste statsorganenes virksomhet og §§ 100 til 103 om majestetsforbrytelser, tilsvarende anvendelse. Etter straffeloven § 95 vernes fremmede staters representanter mot vold og fornærmelser, representasjonsbygningene mot ødeleggelser og flagg eller riksvåpen mot forhånelse. At disse bestemmelsene er tatt inn i kapitlet om statens selvstendighet og sikkerhet, springer formodentlig ut av det syn at slike krenkelser har en side mot norske sikkerhetsinteresser. Utvalget kan imidlertid vanskelig se at det i dag er tilstrekkelig grunn til å beskytte slike interesser innenfor rammen av de grunnleggende nasjonale interessene kapitlet ellers omfatter. Dels vil bestemmelsene kunne oppheves, dels flyttes til andre kapitler i straffeloven, jf. nedenfor under 7.2.3.1 og 7.2.3.3.

Andre bestemmelser verner fremmede staters interesser som en naturlig følge av at norske interesser er vernet. Det gjelder vernet for allierte stater i straffeloven §§ 84, 86 første ledd tredje punktum, 87 annet ledd og 88. Mens § 84 beskytter «nogen med Norge under en udbrudt Krig forbunden Stat», beskytter de øvrige bestemmelsene «stat som er i forbund med Norge eller i krig mot en felles fiende». Den siste formuleringen ble innført ved revisjonen i 1950. Med «stat som er i forbund med Norge» menes stat som Norge har en formell forsvarsallianse med, jf. Ot.prp. nr. 79 1950 side 11. Alliansepartnerne i NATO omfattes således, mens Norge ikke er i «forbund» med samtlige medlemsnasjoner i FN.

Ifølge Straffelovkommentaren 2 side 5 omfatter forbundsbestemmelsen i § 84, foruten land i forsvarsallianser som NATO, også «forbund som måtte oppstå som følge av medlemskap i internasjonale sammenslutninger etter Grl. § 93 første ledd, … ». EU nevnes som eksempel. Ifølge kommentaren må «[g]rensen for hvilke stater som omfattes av bestemmelsen … trekkes ved de allianser som ikke vil ha betydning for Norge i en krigssituasjon. Således antas handelsavtaler som også har en beredskapsmessig side – dvs. som også skal sikre vareleveranser i krisesituasjoner – å falle innenfor, mens f.eks. rene handels- eller tollavtaler ikke omfattes». Kommentaren til § 86 gir uttrykk for at forbund samsvarer med «formell alliansetraktat» uten at det henvises til bemerkningene til § 84. I kommentarene til §§ 87 og 88 henvises til kommentaren til § 86.

Utvalget er for sin del i tvil om grensen for formelle forbund etter gjeldende rett kan trekkes så vidt som Straffelovkommentaren gir uttrykk for. Den tilsvarende bestemmelse i dansk straffelov § 99 synes bare å ta sikte på forsvarsallianser «hvor et angreb på forbundsfellen medfører at den danske stat inndrages i krig». 3 Mye taler for at § 84 må forstås på samme måte. Når § 84 verner allierte stater mot fredskrenkelser, er det nettopp ut fra den forutsetning at en slik krenkelse innebærer en nærliggende risiko for at Norge vil bli dratt inn i krigen eller fiendtlighetene. Det gjelder ikke tilsvarende for handelspartnere etter handelstraktater og heller ikke for stater Norge er i forbund med i henhold til en traktat av overnasjonal karakter. Det virker heller ikke innlysende at vernet om freden som grunnleggende nasjonal interesse skal omfatte stater i slike forbund som måtte bli utsatt for krig eller fiendtligheter et eller annet sted i verden. Spørsmålet for slike stater bør trolig heller være om de faktisk deltar sammen med Norge «i krig mot en felles fiende».

Vernet for stater som Norge er i formell forsvarsallianse med, er begrenset. I tillegg til § 84 om fredskrenkelse, er § 86 om forræderihandlinger «i krigstid eller med krigstid for øye» og de spesielle bestemmelsene i §§ 87 og 88 som gjelder krigstid, 4 gitt tilsvarende anvendelse. Det kunne hevdes at for Norge er så vel slike staters ytre som indre sikkerhet av betydning, og at vernet derfor bør være omtrent like omfattende som for norske sikkerhetsinteresser. Etter utvalgets oppfatning bør imidlertid bestemmelser som verner den norske stats selvstendighet og sikkerhet, bare gis anvendelse for allierte stater for så vidt gjelder lovbrudd som innebærer at norske interesser blir temmelig direkte berørt. Et slikt syn antas også å ligge til grunn for den begrensning som i dag følger av straffeloven.

Med dette utgangspunktet oppstår spørsmål om nødvendigheten av å ha selvstendige straffebestemmelser som verner allierte stater.

Etter straffeloven § 86 første ledd tredje punktum vernes allierte stater mot handlinger som i krig eller med krigstid for øye yter bistand til fienden eller svekker landets motstandskraft, jf. især første ledd første punktum nr. 10. Bestemmelsen i straffeloven § 86 ble endret ved lovrevisjonen i 1950. Tidligere gjaldt bestemmelsen uttrykkelig bare «krig, hvori Norge deltar, eller med sådan krig for øye». Videre var vernet av allierte utelukkende knyttet til alternativet svekkelse av motstandskraften – stridsevnen. Etter lovendringen inneholder ikke ordlyden lenger noen uttrykkelig forutsetning om norsk deltakelse, og det kan reises spørsmål om dette i dag er noen betingelse for vernet av allierte og faktiske kampfeller. Endringen kan ikke ses kommentert i Ot.prp. nr. 79 1950.

Utvalget er tilbøyelig til å mene at bestemmelsen om vern av allierte i § 86 første ledd tredje punktum, jf. første punktum, må forstås slik at vernet bare gjelder i krig der Norge deltar – eller med slik krig for øye – og at man således ikke tilsiktet noen realitetsendring ved revisjonen i 1950. Gjelder vernet av allierte også der Norge ikke deltar, vil nordmenn, men ikke utlendinger, kunne forbryte seg mot § 86 også når handlingen er begått i utlandet, jf. straffeloven § 12 nr. 3 og 4. Flere av våre allierte innenfor NATO har gjennom årene vært engasjert i omfattende militære konflikter av ulik karakter der Norge ikke har deltatt og som åpenbart vil måtte oppfattes som krig i forhold til § 86, jf. senest krigen i Irak. 5 Utvalget er av den oppfatning at straffebud som skal beskytte norske interesser i krig, ikke bør gis anvendelse til vern om andre stater i kriger og væpnede konflikter rundt omkring i verden, selv om vedkommende stat har en formell forsvarsallianse med Norge.

Utvalget har vært i en viss tvil om det er nødvendig å videreføre vernet av allierte stater: Alternativene bistand til fienden og svekkelse av motstandskraften i første punktum i § 17-9 er i det vesentlige overlappende. Bistand til Norges fiende vil uansett virkninger omfattes av første punktum. Som regel vil svekkelse av en alliert stats forsvarsevne/motstandskraft samtidig være bistand til fienden. Spørsmålet er om det kan oppstå tilfeller der krenkelse av en alliert stats forsvarsevne/motstandskraft ikke er bistand til fienden og heller ikke samtidig går ut over Norges forsvarsevne. Utvalget finner det vanskelig å se bort fra at slike situasjoner kan oppstå og slutter seg for så vidt til den forutsetning som ligger til grunn for straffeloven § 86 – så vel før som etter revisjonen i 1950. Men noen synderlig selvstendig betydning i krig eller væpnet konflikt der også Norge deltar, har straffebudet om vern av allierte stater neppe. Utvalget er alt i alt kommet til at vernet bør videreføres etter omtrentlig mønster av straffeloven § 86 slik bestemmelsen lød før lovendringen i 1950, og har da også lagt en viss vekt på hensynet til å unngå problemer knyttet til vurderingen av om handlingen også rammer Norges forsvarsevne, eventuelt også er bistand til fienden.

Etter § 86 første ledd tredje punktum vernes stater som er i såkalt faktisk kampfellesskap med Norge – stater som sammen med Norge er «i krig mot en felles fiende». Vernet er begrenset til varigheten av konflikten. Også når det gjelder faktisk kampfellesskap i krig/væpnet konflikt, kan det imidlertid spørres om vern av andre stater har nevneverdig selvstendig betydning, jf. det som tidligere er sagt om vern av allierte stater: Bistandshandlinger vil gjelde den felles fiende, og svekkelse av en deltakers forsvarsevne vil, i den utstrekning det ikke er bistand til fienden, gjennomgående gå ut over de øvrige. Spørsmålene er ikke nærmere omtalt i Ot.prp. nr. 79 1950, jf. side 11 der bestemmelsen kort grunngis. På samme måte som når det gjelder allierte, er utvalget under en viss tvil kommet til at vernet bør videreføres.

Den internasjonale utvikling har vist at Norge sammen med andre land så vel innenfor som utenfor NATO kan bli trukket inn i forskjellige typer militære operasjoner i utlandet, ikke bare rent fredsbevarende operasjoner, men også i væpnede militæraksjoner. I senere år har Norge deltatt i operasjonene i Gulfen i 1991, i Kosovo i 1999 og i Afghanistan i 2002. Det er liten tvil om at disse operasjonene må oppfattes som krig i forhold til straffeloven § 86, jf. kommentarene i 7.2.2 til § 17-9, og således utløse vernet også for faktisk allierte. Operasjonene inngår i det som i dag betegnes som internasjonale fredsoperasjoner og som i første rekke, men ikke bare, gjennomføres etter vedtak i FN. De omfatter rent fredsbevarende operasjoner, men også såkalte fredsopprettende operasjoner som kan være krig eller væpnet konflikt i folkerettslig forstand, og bruk av militær makt på lavere nivå, jf. også terminologien i lov 23. februar 1996 nr. 9 om tjenestegjøring i freds­operasjoner. I utvalgets forslag i § 17-9, som verner norske interesser «i krig, under væpnet konflikt eller okkupasjon», er begrepet væpnet konflikt forutsatt å kunne fange opp tilfeller av militær maktbruk som ikke eller ikke uten videre kan bedømmes som krig i folkerettslig forstand. Utvalget finner det naturlig at i den utstrekning norske interesser vernes i forbindelse med militære operasjoner i utlandet, må det samme gjelde land som deltar sammen med Norge i operasjonene, uavhengig av om landet er medlem av NATO.

Bestemmelsen om fredskrenkelse i straffeloven § 84 har antakelig ikke så stor selvstendig betydning ved siden av reglene i straffeloven §§ 83 og 86, men utvalget antar at straffebudet bør videreføres som ledd i en bestemmelse til vern om Norges selvstendighet og fred, og som uttrykk for freden som overordnet verdi, jf. utvalgets forslag i § 17-1 og bemerkningene til bestemmelsen i 7.2.2. Som det her fremgår, rammer bestemmelsen ikke at Norge indirekte påføres væpnet konflikt ved deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner. Etter straffeloven § 84 er også allierte stater vernet mot å bli påført krig eller fiendtligheter. Bestemmelsen får etter § 12 nr. 3 og 4 anvendelse for handlinger begått av nordmenn, men ikke av utlendinger, i utlandet. Det kan ikke ses å være noe nevneverdig behov for regelen om vern av allierte. Hvis et alliert land påføres krig eller mer omfattende fiendtligheter, vil det oppstå spørsmål om Norges forpliktelser etter alliansetraktaten utløses, jf. NATO-traktaten art. 5 som omtales i kommentarene til § 17-9 i 7.2.2. I så fall vil Norges fred lett kunne være krenket, og § 84 får anvendelse uavhengig av en regel om vern av allierte. Dreier det seg om fiendtligheter som i det hele tatt ikke aktualiserer spørsmålet om allianseforpliktelser, synes det ikke uten videre naturlig å verne allierte stater innenfor rammen av straffelovens bestemmelser om grunnleggende nasjonale interesser. Utvalget ser derfor ikke tilstrekkelig grunn til å videreføre bestemmelsen.

Utvalget kan heller ikke se at andre av de bestemmelser som inngår i vernet av grunnleggende nasjonale interesser, bør utvides i forhold til i dag og gis anvendelse for allierte stater. Utvalget har især vurdert spørsmålet om allierte stater bør vernes mot etterretningsvirksomhet og åpenbaring av hemmelige opplysninger om forsvars- og beredskapsmessige forhold i fredstid, jf. utvalgets forslag i §§ 17-11 første ledd nr. 1 og 17-12 til 17-14. Hvis virksomheten gjelder opplysninger som inngår i allianseforholdet, vil normalt også norske forsvars- eller beredskapsinteresser være skadelidende. Også i andre tilfeller vil trolig virksomhet som retter seg mot en alliert stat, samtidig kunne skade slike nasjonale interesser. Er ikke norske interesser skadelidende, foreligger neppe noe fremtredende behov for et strafferettslig vern. Det foreligger heller ikke opplysninger om tilfeller der et slikt behov skulle ha oppstått, noe som vel i første rekke kunne tenkes for nordmenn som i utlandet spionerer mot våre allierte og som ikke kan utleveres. Utvalget er på denne bakgrunn kommet til at begrensningen i dagens straffelov bør opprettholdes.

For så vidt gjelder andre stater i sin alminnelighet, vil utvalget peke på straffeloven § 147a som verner ethvert lands grunnleggende funksjoner, herunder statsmyndighetenes virksomhet, mot terrorhandlinger. Bestemmelsen, som således kan sies å verne forhold av betydning for Norges og andre lands sikkerhet, er et bidrag i den internasjonale solidaritets ånd til kampen mot terror. Det må imidlertid være klart at straffebestemmelser som er satt til vern om Norges grunnleggende nasjonale interesser, rikets selvstendighet og statsform, ikke bør utvides til å omfatte et hvilket som helst land med et hvilket som helst politisk system. For øvrig vises til forslaget til § 17-11 annet ledd nr. 2 som verner Norges interesse i at det ikke drives etterretningsvirksomhet mot andre lands sikkerhetsinteresser her i landet.

Utvalget har vurdert om det bør oppstilles et strafferettslig vern for formelt opprettede forsvarsallianser som Norge deltar i, men har ikke funnet at tilstrekkelig tungtveiende grunner tilsier det. Spørsmålet kan formodentlig først og fremst tenkes å være aktuelt for etterretningsvirksomhet og avsløring av hemmelige opplysninger, men det er vanskelig å se at utelukkende organisasjonen som sådan og ikke de enkelte medlemmene vil bli krenket ved slik virksomhet. Vernet vil antakelig først og fremst tjene til å anskueliggjøre betydningen av en forsvarsallianse, men dette kan ikke være tilstrekkelig som begrunnelse.

Internasjonale organisasjoner vil etter straffeloven § 147a første ledd bokstav c være beskyttet mot terrorhandlinger. Ut over dette vil et eventuelt vern av slike organisasjoner som sådanne, hva enten det gjelder FN og FNs organer eller andre internasjonale organisasjoner, reise særlige spørsmål som etter utvalgets oppfatning ikke naturlig bør finne sin løsning innenfor rammen av forslaget til nytt kapittel 17 i straffeloven. Det samme gjelder spørsmålet om straffebud for overtredelse av handlingsnormer vedtatt av organisasjonen, eksempelvis for å sikre gjennomføringen av økonomiske sanksjoner mot stater, bekjempe terrororganisasjoner mv., jf. lov 7. juni 1968 nr. 4 om gjennomføring av bindende vedtak av De forente nasjoners sikkerhetsråd.

7.1.4 Anvendelsen av straffebestemmelsene på handlinger begått av utlendinger i utlandet

Etter nasjonalitetsprinsippet utøver Norge jurisdiksjon over egne borgere og personer med bopel her i landet uavhengig av hvor handlingen er begått, jf. § 12 nr. 3. I atskillig utstrekning hevder Norge dessuten jurisdiksjon overfor handlinger begått av utlendinger i utlandet, jf. § 12 nr. 4. De straffbare handlinger som forfølges i Norge når de begås av utlendinger i utlandet, er ramset opp i bestemmelsen. De fleste av de sentrale straffebudene i kapittel 8 og samtlige straffebud i kapittel 9 er med i oppramsingen, men eksempelvis ikke § 84 om fredskrenkelse og § 86 om forræderi i krig. I de fleste tilfellene fremgår det utvetydig av det enkelte straffebud at det bare er norske statsinteresser som vernes, jf. også overskriftene til kapittel 8 og 9 i straffeloven. Det er i så fall bare handlinger som retter seg mot slike interesser, som er straffbare når de begås av utlendinger i utlandet. 6 I enkelte av bestemmelsene er dette imidlertid ikke kommet tilsvarende klart til uttrykk. Vinteren 2003 ble spørsmålet således tatt opp av Riksadvokaten i forhold til straffeloven § 104a første ledd som blant annet rammer deltakelse i «en privat organisasjon av militær karakter». Foranledningen var at det oppsto uenighet om tolkingen mellom PST og førstestatsadvokaten i Oslo i tilknytning til den såkalte Krekar-saken.

Riksadvokaten ga i en lengre tolkingsuttalelse av 26. februar 2003 uttrykk for at bestemmelsen bare kan anvendes overfor deltakere i organisasjoner med tilknytning til norske interesser, men at det er et vanskelig spørsmål «hvilken tilknytning til norske interesser som kreves for at § 104a første ledd kan anvendes overfor organisasjoner som ikke virker på norsk territorium». Riksadvokaten fremhevet at det ikke ble foretatt noen materiell endring i § 104a ved at bestemmelsen ved lov 3. desember 1999 ble tilføyd i § 12 nr. 4. Utvalget finner Riksadvokatens forståelse utvilsom.

For straffebestemmelsenes stedlige virkeområde legger utvalget Straffelovkommisjonens forslag til grunn. Den bestemmelsen i kommisjonens utkast som svarer til straffeloven § 12 første ledd nr. 4, er utkastet § 1-7, sammenholdt med § 1-6 og § 1-8: Handling begått av utlending i utlandet er bare straffbar dersom vedkommende er statsborger i et annet nordisk land eller har bosted der, eller er statsborger i et land utenfor Norden og handlingen kan føre til fengsel i mer enn 1 år. Dessuten må handlingen etter § 1-6 enten

  • være straffbar også etter loven i det landet der handlingen er foretatt,

  • rammes av kapittel 16 – Krigsforbrytelse, folkemord og forbrytelse mot menneskeheten,

  • være rettet mot den norske staten eller norsk statsmyndighet, eller

  • være foretatt utenfor området for noen stats høyhetsrett og kunne føre til strengere straff enn bot.

For en handling som Norge har folkerettslig plikt til å forfølge, kommer for øvrig norsk straffelov uansett til anvendelse, jf. § 1-8.

7.1.5 Forsøk og forberedelseshandlinger

Et sentralt spørsmål ved revisjonen av straffereg­lene til vern om rikets sikkerhet er bedømmelsen av forsøks- og forberedelseshandlinger. En rekke av bestemmelsene i straffeloven kapittel 8 og 9 likestiller forsøk og fullbyrdet forbrytelse – såkalt fremskutt fullbyrdelse. Andre bestemmelser så vel i straffeloven som i lov om forsvarshemmeligheter, kan sies å rette seg mot forberedelseshandlinger til andre lovbrudd. Det sentrale ved slike forberedende handlinger er at de ikke i seg selv medfører skadevirkninger, men at de lett kan lede frem mot skadelige, straffbare handlinger. Lovteknikken for kriminalisering av slike handlinger varierer noe. Dels kan slike handlingstyper være beskrevet direkte i gjerningsbeskrivelsen i et straffebud, dels kan det være fastsatt at forbund eller avtale om visse typer straffbare handlinger skal være straffbart.

Når det gjelder tilnærmingen til disse spørsmålene, vises det til Straffelovkommisjonens utredning som er behandlet under 5.2. Utvalget legger kommisjonens generelle synspunkter til grunn. Som det fremgår av gjennomgangen, har kommisjonen drøftet spørsmålet om kriminalisering av forberedelseshandlinger på bakgrunn av en utredning skrevet av professor Erling Johannes Husabø. I professor Husabøs problemnotat til utvalget, jf. vedlegg 2, er spørsmålene om strafflegging av forsøks- og forberedelseshandlinger drøftet særskilt under punktene 5 og 6.

Straffeloven kapittel 8 og 9 inneholder som nevnt en rekke straffebud som likestiller forsøk og fullbyrdet forbrytelse, jf. blant annet §§ 83, 91a, 98 og 99. Bakgrunnen for dette er formodentlig at spørsmålet om forsøksstraff i særlig grad aktualiseres ved angrep på rikets sikkerhet som, hvis angrepet lykkes, medfører at straff blir uaktuelt. Dessuten har antakelig straffverdigheten ved slike forbrytelser spilt en rolle for bedømmelsen; etter gjeldende straffelov skal forsøk straffes mildere enn fullbyrdet forbrytelse, jf. § 51 som ikke foreslås videreført av Straffelovkommisjonen. Slik den norske forsøksregelen er utformet, må gjerningsmannen likevel være kommet nokså langt i sin virksomhet før han kan rammes med forsøksstraff, jf. straffeloven § 49: Det må være foretatt en handling hvorved forbrytelsens «Udførelse tilsigtedes paabegyndt». Forsøksansvar av den typen man har i de nevnte bestemmelsene er derfor ikke nødvendigvis tilstrekkelig til vern om disse verdiene, så meget mer som forsøk på slike forsøkshandlinger ikke kan antas å innebære en utvidelse av området for det straffbare etter den alminnelige forsøksregelen i straffeloven § 49 første ledd. Etter ordlyden skulle i og for seg forsøk på overtredelse av slikt forsøk som er angitt i gjerningsbeskrivelsen være omfattet. Det er imidlertid alminnelig antatt at et slikt «forsøk på forsøk» ikke er straffbart. 7 Utvalget er enig i dette.

Medvirkningsansvaret strekker seg riktignok langt etter norsk rett i det medvirkeren vil kunne straffes – for forsøk – når han har ytet sitt bidrag til forbrytelsen på tross av at hovedmannen ikke selv er kommet så langt som til straffbart forsøk. Men den som skal delta også i den senere fase av forbrytelsen, kan ikke straffes for sine forberedende handlinger.

Straffelovkommisjonen har, for å gjøre det strafferettslige vern effektivt, foreslått å videreføre regelen i straffeloven § 98 om likestilling av forsøk og fullbyrdet forbrytelse, jf. forslaget til straffebestemmelser mot Høyforræderi i §§ 18-1 og 18-2. Utvalget har noe vanskelig for å se på hvilken måte likestillingen fremmer effektiviteten av vernet, så lenge ikke området for hva som er straffbart utvides, og den någjeldende regel om at forsøk skal straffes mildere enn fullbyrdet forbrytelse foreslås opphevet. En bedre vei å gå, så vel her som ved en del andre bestemmelser i kapittel 8 og 9, er etter utvalgets mening å rette straffetrusselen allerede mot det å volde fare for de verdier som skal vernes, det vil si endre gjerningsbeskrivelsene slik at straffebudene blir faredelikter. Også forsøk på å volde fare vil da rammes.

Faredeliktene omfatter i alminnelighet all aktivitet som innebærer en fare for den vernede interessen. Det er imidlertid ikke uproblematisk å rette straffetruslene mot farefremkalling. Begrepet fare er skjønnspreget, og ikke minst når dette knyttes til abstrakte verdier som rikets sikkerhet, aktualiseres rettssikkerhetsspørsmål knyttet til forutberegnlighet og kontroll. Professor Husabø har på denne bakgrunn ment at det er «lite aktuelt å innta generelle regler om fareframkalling på dette rettsområdet», jf. notatet punkt 5.5.

Utvalget er enig i at innvendingen bør tilsi en viss tilbakeholdenhet med å strafflegge farefremkalling. Ved de grunnleggende verdiene straffetruslene skal beskytte, synes likevel ikke innvendingen tilstrekkelig tungtveiende. Selv om faredelikt ofte vil kunne favne videre enn regler om fremskutt fullbyrdelse, er det først og fremst tale om å utvide straffansvaret til personer som, vel vitende om faren, ikke har utvist forsett med hensyn til de følger som fremgår av gjerningsbeskrivelsen. Med andre ord har personen handlet i tillit til at det vil gå bra slik at faren ikke realiseres. De rettssikkerhetsmessige innvendinger reduseres dessuten når faredelikt kombineres med handlingsdelikt, så som når straffebudet retter seg mot å sette vesentlige samfunnsinteresser i fare ved å hindre offentlige myndigheters virksomhet, jf. utvalgets forslag i § 17-7 eller mot å samle inn hemmelige opplysninger som, hvis de avsløres, vil være til fare eller skade for grunnleggende nasjonale interesser, jf. forslaget i § 17-11. Også en nærmere kvalifikasjon av faren kan bidra til å redusere vekten av rettssikkerhetsmessige motforestillinger. Utvalget kommer nærmere tilbake til spørsmålene under kommentarene til bestemmelsene i utkastet, jf. 7.2.2.

En utvidelse av vernet av rikets sikkerhet til å gjelde farefremkallelse, har også en side mot strafflegging av forberedelseshandlinger. Som det fremgår av gjengivelsen av Straffelovkommisjonens utredning under 5.2.4, er det betydelige prinsipielle betenkeligheter knyttet til dette. Kommisjonens utgangspunkt, som utvalget slutter seg til, er at kriminalisering av forberedelseshandlinger må skje på grunnlag av en konkret vurdering i tilknytning til den interesse som skal vernes, og begrenses til tilfeller der det er nødvendig å rette straffetrusselen mot et forberedende stadium fordi virksomheten, om den bringes videre, lett vil medføre ubotelig skade, eventuelt føre til at straffetrusselen blir uaktuell.

På området for rikets sikkerhet, der det er alminnelig enighet om at visse nærmere avgrensede forberedelseshandlinger bør være straffbare, går kommisjonen med dette utgangspunkt inn for – med visse justeringer – å videreføre bestemmelsen i straffeloven § 104, jf. § 94, som strafflegger avtaler mv. med sikte på å begå forbrytelser mot §§ 98 til 100. Utvalget er enig i at forbudet mot å inngå avtaler om forbrytelser mot rikets sikkerhet gir en akseptabel avgrensning av forberedelsesansvaret. Slike formelle forberedelsesdelikt er dessuten i tråd med norsk rettstradisjon, jf. blant annet straffeloven §§ 159 og 147a. Utvalget vil derfor foreslå at det sentrale innhold i straffeloven §§ 94 og 104 videreføres, jf. forslaget i § 17-16.

Når et grunndelikt omformes fra følgedelikt til faredelikt, som utvalget i atskillig utstrekning går inn for, kan det reises spørsmål om hva avtaleforbudet skal knyttes til. Å volde fare kan materielt sett ses som forberedende virksomhet, og det kan spørres om det er nødvendig å utvide området for det straffbare ved å knytte straffetrusselen til avtale om handling som volder fare. Liknende spørsmål oppstår også etter någjeldende regler. Straffeloven § 94 henviser således til bestemmelser i kapittel 8 som retter seg mot materielle forberedelseshandlinger, eksempelvis bestemmelsene i § 86 nr. 4, 5 og 7 om henholdsvis propagandavirksomhet for fienden, deltakelse i organisasjon som støtter fienden og oppfordring til streik og lockout. Ved å forby avtaler om slike handlinger – forby forberedelse av forberedelse – vil resultatet, som professor Husabø fremhever, kunne bli en uheldig og uoversiktlig kriminalisering.

I sin alminnelighet vil strafflegging av avtaler om å begå handlinger som volder fare for rikets sikkerhet, neppe bli oppfattet som et urimelig inngrep i handlefriheten. Forskjellen fra någjeldende regler som forbyr avtaler om å søke å bevirke eller medvirke til følgen, er vel i realiteten heller ikke dramatisk. Den refererer seg først og fremst til at gjerningsmannen etter dagens regler må ha forsett med hensyn til følgen. Selv om utvalget er noe i tvil om det er nødvendig å strekke ansvaret lenger enn i dag, har det ikke sett avgjørende motforestillinger mot å forby avtaler om å begå forbrytelser som volder fare for rikets sikkerhet.

Når det gjelder bestemmelsene i § 86 om bistand til fienden i krig mv, er det, hvis forbudet i det hele tatt skal omfatte avtaler om dette, ikke mulig å unngå at det også rammer handlinger som det kan være mest naturlig å se som forberedelseshandlinger. Dette følger av at noen slike handlinger, uavhengig av om de – som i dag – er eksemplifisert i bestemmelsen, omfattes av den generelle gjerningsbeskrivelsen om bistand til fienden. Utvalgets forslag om å videreføre det sentrale innhold i § 94 omfatter også utvalgets forslag i § 17-9 om landssvik, som i forenklet utgave avløser § 86 i dagens straffelov. Utvalget kan ikke se at det kan rettes alvorlige innvendinger mot dette og peker på at straffetrusselen er begrenset til krigstilstand og andre krisesituasjoner.

Derimot er det etter utvalgets oppfatning ikke grunn til å videreføre strafferegelen i § 6 i lov om forsvarshemmeligheter som retter seg mot den som «ved avtale eller paa anden maate søker at forberede en efter straffeloven §§ 90 eller 91 eller efter denne lovs §§ 1, 2, 3 eller 4 straffbar handling». Dette er det neppe noen uenighet om for så vidt regelen rammer alle tenkelige former for å søke å forberede slike handlinger. Et så vagt og vidtrekkende forbud mot forberedelseshandlinger er uakseptabelt av rettssikkerhetsmessige grunner. Men heller ikke avtaler om å begå handlingene er det etter utvalgets oppfatning grunn til å strafflegge i dette omfang. Når det gjelder henvisningene til de øvrige bestemmelser i lov om forsvarshemmeligheter, følger det allerede av at utvalget vil foreslå loven opphevet, med unntak for § 1 som foreslås videreført i sikkerhetsloven av 20. mars 1998 og § 4 som for en del videreføres i utvalgets forslag til § 17-11 første og annet ledd, jf. under 7.4.2. Men under enhver omstendighet vil strafflegging av de forberedelseshandlinger som nevnes i lov om forsvarshemmeligheter §§ 3 og 4, føre for langt. Avtale om å avsløre hemmeligheter av betydning for rikets sikkerhet, jf. straffeloven § 90, rammes i dag av § 94 og vil etter utvalgets forslag fortsatt være straffbart, jf. utkastet § 17-16.

Bestemmelsen i straffeloven § 91 er i seg selv et forberedelsesdelikt, begrunnet i at man bør kunne gripe inn mot uønsket etterretningsvirksomhet før skaden er skjedd ved at hemmeligheten avsløres. Noe sterkt behov for å la straffetrusselen omfatte avtale om å samle inn hemmelige opplysninger kan ikke ses å foreligge. Det er vanskelig å tenke seg at det inngås slik avtale uten at avtalen samtidig tar sikte på å avsløre opplysningene. Utvalget er for øvrig ikke kjent med at § 6 har vært brukt i praksis.

Straffeloven kapittel 8 og 9 inneholder også en rekke andre regler som kan ses under synsvinkelen forberedelseshandlinger, men som utvalget ikke finner grunn til å kommentere nærmere i dette avsnitt. Noen av bestemmelsene vil bli foreslått opphevet, jf. 7.2.3, andre vil bli kommentert i utvalgets merknader til de enkelte bestemmelsene, jf. 7.2.2. En strafferegel som i særlig grad har stått i sentrum for oppmerksomheten i senere år, er straffeloven § 104a annet ledd som rammer deltakelse i eller støtte til organisasjon som har til formål ved ulovlige midler «å forstyrre samfunnsordenen eller oppnå innflytelse i offentlige anliggender». Bestemmelsen, som er foreslått opphevet av Straffelovkommisjonen, vil bli behandlet under 7.2.3.2.

I Ot.prp. nr. 62 (2002-2003) har Justisdepartementet fremmet forslag til ny § 162c i straffeloven. Bestemmelsen setter straff på fengsel inntil 4 år for den som inngår forbund med noen om å begå en straffbar handling som kan straffes med fengsel i minst 4 år. I tillegg kreves at handlingen skal begås «som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe», definert nærmere i annet ledd som «en organisert gruppe på tre eller flere personer som har som et hovedformål å begå en handling som kan straffes med fengsel i minst 4 år, eller hvor en vesentlig del av virksomheten består i å begå slike handlinger». Bestemmelsen, hvis formål ifølge proposisjonen er å ramme organisert kriminalitet, har et annet siktepunkt enn straffelovens regler om forbund som stort sett gjelder avtaler om å begå vesentlig grovere forbrytelser. Forslaget i § 162c vil fange opp også slike avtaler såfremt forbrytelsen inngår som en del av virksomheten til en organisert gruppe på minst tre personer. Der utelukkende to personer er involvert, vil forbundsbestemmelsene fortsatt ha selvstendig betydning. Dessuten er strafferammen gjennomgående høyere. Forholdet til disse forbundsbestemmelsene kan ikke ses å være nærmere drøftet i proposisjonen, og det er ikke foreslått endringer i dem som følge av forslaget til ny § 162c. På denne bakgrunn bør forslaget ikke medføre et endret standpunkt med hensyn til videreføring av det sentrale innhold i straffeloven §§ 94 og 104.

7.1.6 Konkurrens

Én og samme handling kan innebære en overtredelse av to – eller i visse tilfeller flere – straffebud, såkalt ulikeartet idealkonkurrens. I så fall oppstår spørsmålet om straffebudene kan anvendes ved siden av hverandre. Dette må avklares gjennom en tolking. Ofte vil det uten videre være klart at forskjellige straffebud som er overtrådt ved samme handling, kan anvendes ved siden av hverandre. Dette vil – i alle fall som den store hovedregel – være tilfellet dersom en bestemmelse i utkastet kapittel 17 og en bestemmelse i et annet kapittel er overtrådt. Men ikke alle bestemmelser kan benyttes ved siden av hverandre. Det er vanlig å ta utgangspunkt i om bestemmelsene tar sikte på forskjellige sider ved den straffbare handlingen. I så fall kan de anvendes i idealkonkurrens. 8 Ofte vil det være slik, også når flere bestemmelser innenfor kapittel 17 er overtrådt. Enkelte straffebestemmelser i kapittel 17 er det imidlertid ikke meningen at skal kunne anvendes samtidig.

En del konkurrensspørsmål som kan oppstå etter gjeldende rett, vil ikke lenger være aktuelle etter utvalgets forslag fordi mange bestemmelser i straffeloven kapittel 8 og 9 foreslås opphevet eller slått sammen i utkastet. Utvalget antar at de aller fleste straffebudene i kapittel 17 i prinsippet kan anvendes ved siden av hverandre, men det er visse unntak.

Det er selvsagt ikke meningen at bestemmelsene om vanlig og grov overtredelse av samme art skal benyttes ved siden av hverandre.

Etter gjeldende rett er det antatt at bestemmelsene om henholdsvis åpenbaring av statshemmelighet og ulovlig etterretningsvirksomhet i straffeloven §§ 90 og 91 kan anvendes i konkurrens. Disse bestemmelsene svarer til utkastet §§ 17-11 til 17-15. Inndelingen av bestemmelsene i grov og vanlig overtredelse med angivelse av momenter av betydning for grovhetsvurderingen skaper imidlertid et nytt konkurrensspørsmål. I utkastet § 17-12 om grov ulovlig etterretningsvirksomhet er det et moment i grovhetsvurderingen om «gjerningspersonen hadde til hensikt å avsløre opplysningen til fremmed stat». Spørsmålet er så om det kan straffes for avsløring av statshemmelighet ved siden av grov ulovlig etterretningsvirksomhet etter § 17-12, dersom den ulovlige etterretningsvirksomheten betraktes som grov på grunn av gjerningspersonenes avsløringshensikt. Alternativet er å ilegge straff for åpenbaring av statshemmelighet ved siden av straff for overtredelse av § 17-11 om vanlig ulovlig etterretningsvirksomhet. Utvalget legger til grunn at avsløringshensikt som moment i grovhetsvurderingen etter § 17-12 i et slikt tilfelle vanskelig kan sies å ta sikte på andre sider ved den straffbare handlingen enn det som rammes av bestemmelsene om avsløring av statshemmelighet. I et slikt tilfelle må man altså benytte § 17-11, ikke § 17-12 ved siden av § 17-13 om avsløring av statshemmelighet eller § 17-4 om grov avsløring av statshemmelighet.

Et konkurrensspørsmål som kan tenkes å være nokså praktisk, er om avtalebestemmelsen i § 17-16 kan anvendes ved siden av de bestemmelsene avtalen omfatter. Det kan jo lett tenkes at en gjerningsperson først overtrer avtalebestemmelsen i utkastet § 17-16 for senere å realisere eller forsøke å realisere avtalen og dermed gjøre seg skyldig i forsøk på overtredelse eller fullbyrdet overtredelse av de bestemmelsene som er angitt i § 17-16. I så fall vil vedkommende kunne straffes både etter avtalebestemmelsen og det aktuelle straffebudet som senere overtres. Denne løsningen er lagt til grunn av Høyesterett ved overtredelse av både straffeloven § 94 og de bestemmelsene straffebudet nevner. 9

7.1.7 Subjektive krav. Hensikt

Straffeloven kapittel 8 og 9 inneholder flere bestemmelser som angir hensikt som straffbarhetsvilkår. Det gjelder § 86 som setter straff for forræderihandlinger som begås i krigstid eller «med krigstid for øye» og § 94 annet ledd nr. 2 og 3, jf. § 104 som strafflegger visse forberedelseshandlinger. I § 91 er hensikt gjort til vilkår for et skjerpende straffalternativ.

Som det fremgår i 5.4.2, har Straffelovkommisjonen i det store og hele gått inn for å fjerne hensikt som straffbarhetsvilkår, jf. de generelle merknadene i utredningen side 169, som utvalget slutter seg til. Utvalget finner det klart at hensiktskravet i straffeloven § 86 bør utgå og erstattes av et objektivisert straffbarhetsvilkår som beskriver den trusselsituasjon som bestemmelsen skal kunne anvendes på, jf. kommentarene til § 17-9 i 7.2.2.

Når det gjelder forberedelseshandlinger som ikke er straffverdige når de ikke foretas i slik hensikt straffebudet krever, mener kommisjonen at hensiktskravet bør beholdes. Dette gjelder eksempelvis straffeloven § 104, jf. § 94 annet ledd nr. 2 og 3, jf. utredningen side 175-176 og side 285. Det fremheves at strafflegging av de ulike forberedelseshandlingene vil gjøre et altfor stort inngrep i den alminnelige handlefrihet hvis det ikke stilles krav om forbrytersk hensikt, men at en mulig innstramming av det objektive gjerningsinnholdet i straffeloven § 94, kan føre til mindre behov for hensiktskravet. Utvalget er for sin del tilbøyelig til å mene at så lenge det utelukkende er gjerningspersonens hensikt som kan gjøre handlingen straffverdig, bør handlingen i utgangspunktet ikke kriminaliseres, og at det da i hvert fall bør påvises at strafflegging vil bidra effektivt til vern om den interesse det gjelder. De konkrete forberedelseshandlingene i § 94 annet ledd nr. 2 og 3 vil langt på vei omfattes av første ledd, og noe nevneverdig behov for å opprettholde reglene foreligger derfor ikke, jf. bemerkningene til utvalgets forslag i § 17-16 i 7.2.2.

Hensikt som straffskjerpende vilkår reiser ikke spesielle problemer av betydning. I sin alminnelighet vil forbrytersk hensikt gjøre en handling mer straffverdig og således være egnet til å påvirke straffutmålingen. I utvalgets forslag er det i § 17-12 fremhevet som moment ved avgjørelsen av om det foreligger grov overtredelse.

7.1.8 Strafferammer

7.1.8.1 Oversikt

Ved fastsettelsen av stafferammer for de ulike straffebudene i utkastet kapittel 17 har utvalget lagt til grunn det strafferammesystemet Straffelovkommisjonen foreslår, jf. 5.3. Utvalget har dessuten tatt utgangspunkt i de gjeldende strafferammene, som i stor grad videreføres. Straffelovkommisjonen har foreslått å senke en del strafferammer i forhold til gjeldende rett for å bringe dem i samsvar med straffutmålingspraksis. Poenget har vært å oppnå strafferammer som er realistiske kompetanseskranker for domstolene. Dette lar seg gjøre for lovbruddstyper som begås hyppig, og der det kan konstateres at også meget alvorlige overtredelser medfører langt lavere straff enn øvre strafferamme. Slik ligger det ikke an for bestemmelsene i straffeloven kapittel 8 og 9. De bestemmelsene som har vært benyttet i noe omfang, har til dels medført meget strenge straffer. Øvrige bestemmelser har vært benyttet i liten eller ingen grad.

Nedenfor behandler utvalget spørsmålet om lovens maksimumsstraff, minimumsstraff og de strafferammeforslagene som avviker fra gjeldende rett.

7.1.8.2 Maksimumsstraff

Livstidsstraff

Da dødsstraffen ved lov 8. juni 1979 nr. 43 ble opphevet i militær straffelov, ble den i alle de aktuelle bestemmelsene erstattet av fengsel på livstid, uten noen drøftelse av om tidsbegrenset fengselsstraff burde tre i stedet for livstidsstraff. 10 Livstidsstraffen i straffeloven ble avskaffet i 1981. Militær straffelov fastsetter fortsatt livstidsstraff i flere av krigsartiklene, i to av dem endog som minste­straff, jf. §§ 91 og 92. Utvalget foreslår krigsartik­lene i militær straffelov kapittel 8 delvis videreført i utkastet til nytt kapittel 17 i straffeloven. Spørsmålet er så om livstidsstraffen bør videreføres i straffeloven.

Ved lov 24. juni 1994 nr. 36 ble militær straffelov § 81a om krigsforræderi – som fastsatte livstidsstraff – opphevet som overflødig ved siden av straffeloven §§ 83, 98 og 99. Uten noen nærmere drøftelse ble det den gang antatt at strafferammene i straffeloven – fengsel inntil 21 år for §§ 83 og 98 og fengsel inntil 15 år for § 99 – var tilstrekkelige. 11

Det er klart at mange av de lovbruddene som reguleres i utkastet til nytt kapittel 17 i straffeloven, må vurderes som særlig alvorlige dersom de begås i krigstid eller under lignende forhold. Bestemmelsene om landssvik i utkastet § 17-9 og 17-10 er avgrenset til bare å gjelde under «under krig, væpnet konflikt eller okkupasjon, eller ved overhengende fare for dette».

Utvalget antar at den alminnelige maksimumsstraffen på 21 år er tilstrekkelig også under slike forhold. Dette standpunktet må blant annet ses i lys av livstidsstraffens reelle innhold i krigsartiklene. Livstidsstraffen i militær straffelov må antas å skulle praktiseres omtrent på samme måte som livstidsstraffen ble praktisert da den var i bruk. Det er på det rene at idømt livstidsstraff – gjennom ordningen med løslatelse på prøve – ikke på svært lang tid har medført at domfelte har tilbrakt resten av levetiden i fengsel. Det er antatt at den gjennomsnittlige soningstiden for livstidsfanger på 1900-tallet har ligget omkring 11 1/2 år. 12 Dersom man videreførte livstidsstraffen i krigsartiklene i straffeloven nytt kapittel 17, ville det altså i realiteten ikke innebære noen strengere straff enn dagens straffemaksimum på fengsel i 21 år.

Til dette kunne man innvende at livstidsstraff for særlig alvorlige lovbrudd kan ha en symbolvirkning. En slik symbolvirkning – som gir et uriktig bilde av den reelle straffen – er imidlertid ikke en tilstrekkelig begrunnelse for livstidsstraff. Det er dessuten uheldig å ikke fastsette en bestemt straffetid i straffedommen når det uansett er på det rene at straffen skal være tidsbegrenset.

Utvalget ser det som helt uaktuelt å innføre reell livstidsstraff. Livstidsstraff anvendt etter sin bokstav ville kunne lede til fengselsstraffer av en varighet som vanskelig kan forenes med de humanistiske prinsipper som vår strafferettspleie bygger på. Utvalget legger videre til grunn at man neppe kan oppnå noen særlig preventiv effekt ved å true med livstidsstraff i krigstid og lignende forhold. Da vil nok de fleste lovovertredere handle ut fra motiver som i liten grad påvirkes av risikoen for straff. I den grad utsikten til straffansvar tas i betraktning, er det lite realistisk å tro at forskjellen mellom 21 år og livstid spiller særlig rolle. Livstidsstraff vil dessuten på samme måte som tidsbestemt straff – men i motsetning til dødsstraff – kunne miste sin realitet dersom krigen tapes og fienden som seierherre skal stå for det etterfølgende rettsoppgjøret. 13

Justisdepartementets forslag om 30 år som maksimumsstraff

Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre maksimumsstraffen på 21 år. 14 Denne maksimumsstraffen kom som nevnt ovenfor, inn i straffeloven til erstatning for livstidsstraffen i 1981. Justisdepartementet begrunnet å erstatte livstidsstraffen med et maksimum på nettopp 21 år på følgende måte:

«Forslaget om å oppheve livstidsstraffen tar ikke sikte på å gjennomføre noen endring i det faktiske straffenivået. Når alternativet skal fastsettes, er det derfor etter Justisdepartementets mening naturlig å ta utgangspunkt i den faktiske soningstid for livstidsfanger i dag.

Samtidig med at adgangen til å idømme fengsel på livstid oppheves, foreslår man å oppheve de særlige reglene om prøveløslating som gjelder for denne straffeformen. Det innebærer at prøveløslating heretter skal skje etter de ordinære reglene, selv om straffen blir utmålt med heimel i den særlige strafferammen som erstatter livstid.

I praksis skjer prøveløslating ordinært etter 2/3 soningstid. Med en gjennomsnittlig soningstid på ca. 12 år for livstidsfanger skulle dette tilsi at den nye strafferammen settes til 18 år.

Den gjennomsnittlige soningstid er imidlertid en noe skjematisk størrelse her. Det er få som blir idømt livstidsstraff, og den faktiske soningstid for den enkelte dømte har i praksis variert ganske mye, i 70-åra fra under 10 år til over 15 år.

Reglene om prøveløslating etter 2/3 soning behøver man naturligvis ikke følge slavisk. Departementet finner det likevel uheldig om man i en større del av løslatingssakene vedrørende domfelte med særlig lange straffer skulle finne det nødvendig å oversitte den ordinære 2/3 tid. Dette forsterkes av at det snarere har vært en tendens til å løslate dømte med særlig lange straffer på prøve noe før 2/3 tid er sonet. Dette kan tilsi noe høyere straff enn 18 år til erstatning for livstidsstraffen.

Den særlige prøveløslatingsregel man i dag har for livstidsdømte setter en minste soningstid på 12 år. Formuleringen av denne bestemmelse er omtrent identisk med den som gjelder for prøveløslating etter halv tid. Dette kan også trekke i retning av noe lenger straff enn 18 år til erstatning for livstid. Det er imidlertid klart at fengselsmyndighetene i praksis ikke har kunnet være like restriktive når det gjelder prøveløslating av livstidsdømte som de har vært når det gjelder halvtidsløslating. Siden halvtidsløslatelse er relativt vanskelig å oppnå, vil en tilsvarende streng praksis for livstidsdømte føre til at de sjelden ville bli løslatt overhodet. Praksis har derfor tendert mot å oppfatte prøveløslatingsregelen for livstidsdømte på samme måte som den ordinære 2/3 tiden. Det er under enhver omstendighet ikke grunn til å oppfatte regelen om prøveløslating etter 12 år som et uttrykk for at dette reknes som halv tid.

Det ordinære maksimum for fengselsstraff er i dag 15 år. Ved sammenstøt av flere lovbrudd (konkurrens) kan den bli inntil 20 år. Departementet tar sikte på å beholde disse maksima, slik at det her bare er tale om å innføre et ekstraordinært maksimum i de tilfelle hvor en i dag har livstidsstraff som strengeste alternativ.

Etter departementets mening kan det være grunn til å markere at det dreier seg om særlig alvorlige lovbrudd. Det kan tilsi at en for disse setter maksimalstraffen noe høyere enn det som er tilfelle for mer «ordinære» straffbare handlinger, selv om konkurrensreglene kan anvendes.

Justisdepartementet foreslår på denne bakgrunn at en maksimumsstraff på 21 år innføres til erstatning for livstidsstraffen.»

Straffelovkommisjonens utredning NOU 2002: 4 Ny straffelov er sendt på høring, jf. høringsnotat av 14. juni 2002. I høringsnotatet punkt 3 har Justisdepartementet dessuten tatt inn et forslag om å heve øvre strafferamme til 30 år. Departementet ber om synspunkter på om lovens lengstestraff bør heves til 30 år dels i konkurrenstilfeller, dels for enkelte alvorlige straffebud.

Om opphevelsen av livstidsstraffen i 1981 heter det i høringsnotatet – ikke særlig treffende om man sammenholder med det som er gjengitt ovenfor fra forarbeidene til lovendringen – at den «uten noen utdypende begrunnelse [ble] erstattet med en lengstestraff på 21 års fengsel».

Ved opphevelsen av livstidsstraffen i 1981 uttalte Justisdepartementet følgende om behovet for økt strafferamme i konkurrenstilfeller:

«Departementet finner ikke grunn til å foreslå noen utvidet maksimumsstraff for tilfelle hvor et brudd på en bestemmelse med maksimumsstraff 21 år skjer i konkurrens med likeartete eller andre lovbrudd. 21 år er en tilstrekkelig markering av hvor alvorlig samfunnet ser på lovbruddet, samtidig som det neppe vil være aktuelt å la noen sone mer enn dette. I virkeligheten vil det overhodet bare i meget sjeldne tilfelle være aktuelt å unnlate prøveløslating etter at 2/3 av 21 år er gått. En annen sak er at det kan bli tale om ny fengselsstraff eller andre reaksjoner dersom den innsatte begår nytt lovbrudd.

Livstidsstraffen vil etter dette forslaget erstattes av en adgang til å idømme straff mellom 15 og 21 år. I de tilfelle hvor staff på mer enn 18 år er idømt, vil den ordinære prøveløslatelsesregel i fengselsloven § 35 medføre at den faktiske soningstid lett vil kunne bli forlenget i forhold til den nåværende løslatelsespraksis.

I noen grad kan dette avhjelpes ved at en nytter den mer ekstraordinære adgang etter fengselsloven § 36 til løslatelse etter at 1/2 tid er sonet. Vilkåret er imidlertid at det «finnes særlig begrunnet», og det er tvilsomt om det i seg selv kan anses som en særlig grunn at straff for en særlig lang tid er idømt.

Departementet finner det likevel uheldig om denne reformen skulle føre til en faktisk straffskjerpelse for den som i dag blir idømt livstidsstraff, men som etter lovendringen får en straff på mer enn 18 år. For å unngå dette, foreslår departementet en særlig prøveløslatelsesregel for denne gruppen. Når 12 år er sonet, vil vilkårene for prøveløslatelse etter forslaget være de samme som etter regelen om løslatelse etter 2/3 tid. Dette vil bl a gi mulighet for å ta hensyn til at vedkommende er idømt en ekstraordinær lang straff.»

I Justisdepartementets forslag i høringsnotatet av 14. juni 2002 argumenteres det med at man med dagens strafferammer ikke alltid vil kunne ta «tilstrekkelig hensyn» til den økte straffverdigheten ved sammenstøt av forbrytelser, og en maksimumsstraff på 30 år hevdes å kunne være «passende». Videre heter det blant annet:

«Sammenligner man med straffutmålingsreglene når flere mindre alvorlige lovbrudd skal pådømmes samtidig, blir begrensningen på 21 år for de alvorligste forbrytelsene særlig tydelig. Hvis en person begår to grove tyverier, heves lengstestraffen fra 6 til 9 år (12 år etter forslaget om å endre § 62). Begår vedkommende derimot ett eller flere overlagte drap, blir lengstestraffen den samme – uansett antallet drap.»

Det siste eksemplet er en konsekvens av at maksimumsstraffen for de mest alvorlige lovbruddene er den samme som for maksimumsstraffen i konkurrenstilfeller, og har ikke noe med maksimumsstraffens lengde i det enkelte straffebud å gjøre. Departementet uttaler at «[n]år strafferammen allerede i utgangspunktet er så høy som 30 år, er det imidlertid mindre sannsynlig at manglende skjerpelse av strafferammen ved konkurrens vil innebære en reell begrensning av straffutmålingen i praksis». Utvalget kan ikke se at det er en riktig betraktning. Så lenge straffemaksimum ved konkurrens ikke er høyere enn straffemaksimum ved de alvorligste forbrytelser, vil situasjonen være den samme som i departementets eksempel: Lengstestraffen er den samme uavhengig av antallet forbrytelser.

Utvalget legger til grunn at det ikke er behov for et særlig straffemaksimum for konkurrenstilfeller selv om antall lovbrudd kan være et tungtveiende moment ved straffutmålingen. Som følge av dette synspunktet drøfter utvalget spørsmålet om hva som bør være straffemaksimum i konkurrenstilfeller og i de enkelte straffebud under ett i det følgende.

I høringsnotatet av 14. juni 2002 uttaler Justisdepartementet om de overordnede hensynene ved fastsettelsen av straffemaksimum:

«Sentralt ved vurderingen av hva som bør være lengstestraffen ved konkurrens står spørsmålet om hvor streng straff det er rimelig og berettiget å idømme i det enkelte tilfellet.

Maksimumsstraffen i et straffebud – eller for flere straffebud som idømmes under ett – skal gi uttrykk for hvor alvorlig lovgiveren anser den enkelte forgåelse for å være. Først og fremst er det altså grovheten av lovbruddet som bestemmer strafferammen.

Rettferdighet og humanitet er begrensende faktorer. Uansett hvor grovt et lovbrudd er, synes det å være stor enighet om at det bør gå en grense for hvor streng straff som skal kunne idømmes. Spørsmålet er hvor denne grensen skal gå. Det er sakens kjerne i den problemstillingen som tas opp her. Hvor man vil trekke denne grensen, er langt på vei et spørsmål om avveining av verdier.

Allmennpreventive hensyn kan også være avgjørende for hvilken strafferamme som blir satt for en forbrytelse. Men slike hensyn har liten betydning når straffens ytterste grense skal fastsettes. Straffens allmennpreventive virkning gir avtakende utbytte. Når straffen har nådd et visst nivå, er det lite å hente ved å skjerpe den. Den som ikke lar seg avskrekke av tanken på 21 års fengsel, blir neppe mer skremt om straffen kan bli 30 år.»

Utvalget er enig med departementet i at spørsmålet om hva som er rimelig og berettiget, står sentralt som begrensninger ved vurderingen av hva som bør være lovens lengstestraff, så vel i det enkelte straffebud som ved sammenstøt av forbrytelser. Videre er utvalget enig i at vurderingen av hvor grensen skal trekkes langt på vei er et spørsmål om avveining av verdier. Utvalget mener imidlertid i likhet med Straffelovkommisjonen at også nyttevirkningene av straffen bør komme inn som en begrensning av hvor strengt det maksimalt skal straffes. Tanken om rettferdig gjengjeldelse kan i vår humane rettstradisjon vanskelig begrunne en lengstestraff som åpent erkjennes å være uten begrensende effekt på kriminaliteten – verken individualpreventivt for lovbryteren eller allmennpreventivt for samfunnet. Det må også tas i betraktning at det allerede er adgang til å idømme meget langvarige fengselsstraffer og at fengselsstraff er et tilsiktet onde som har en rekke skadevirkninger. Disse skadevirkningene – herunder belastningen for den fengslede og hans familie – må antas å øke med fengselsstraffens lengde, samtidig som eventuell rehabiliteringseffekt må antas å avta. Av den grunn bør det vises tilbakeholdenhet med straffskjerpelser. Å heve straffemaksimum ut fra de betraktninger departementet nevner, vil etter utvalgets oppfatning være et brudd med norsk rettstradisjon som det ikke kan slutte seg til.

Justisdepartementet drøfter ikke spørsmålet om prøveløslatelse i høringsnotatet. Utvalget legger derfor til grunn at man ikke har tenkt seg endringer i reglene om løslatelse på prøve. Dette vil innebære at ordinær prøveløslatelse etter 2/3 tid, jf. straffegjennomføringsloven § 42, kan skje etter 20 år i saker der det idømmes 30 års fengsel. Det vil innebære en vesentlig reell straffskjerpelse så vel i forhold til gjeldende rett som den tidligere livstidsstraffen. Det er vanskelig å se hvordan forholdsmessighetsvurderinger og betraktninger om ulike lovbrudds grovhet i dagens situasjon kan tas til inntekt for en tilnærmet dobling av straffenivået sammenholdt med praktiseringen av livstidsstraffen slik denne utviklet seg blant annet i kjølvannet etter landssvikoppgjøret. På samme måte som den som ikke lar seg avskrekke av 21 års fengsel, neppe blir mer skremt om straffen kan bli 30 år, jf. gjengivelsen av departementets uttalelser i høringsnotatet av 14. juni 2002, er det vanskelig å tro at den som ikke makter å ta inn over seg at 21 års fengsel er en streng straff, vil få sitt gjengjeldelsesbehov tilfredsstilt dersom straffen heves til fengsel i 30 år. 15 En så vidt dramatisk skjerpelse bør etter utvalgets syn ikke baseres på henvisninger til befolkningens rettferdighetsfølelse eller på grovhetsvurderinger løsrevet fra hensynet til verdien av den milde og humane strafferettspleie som er utviklet i norsk strafferettslig tradisjon, jf. drøftelsen i 6.2.1.

7.1.8.3 Minstestraff

En rekke bestemmelser i straffeloven kapittel 8 og 9, samt militær straffelov, fastsetter minste­straff. Straffelovkommisjonen påpeker en rekke uheldige sider ved bruk av minstestraff, og er generelt skeptisk til å fastsette en slik begrensning i dommernes frihet ved straffutmålingen. Likevel foreslår flertallet minstestraff i tre bestemmelser som en «nødvendig verdimarkering». 16

Utvalget deler Straffelovkommisjonens generelle skepsis til bruk av minstestraff.

Bestemmelsene i utkastet til kapittel 17 omfatter noen av straffelovgivningens mest alvorlige lovbrudd. Dette kunne tale for minstestraff i flere av bestemmelsene. To forhold taler imidlertid mot minstestraffer i kapittel 17. Dels legger utvalget til grunn at mange av bestemmelsene i utkastet har et stort spenn i straffverdighet, slik at det kan tenkes mindre alvorlige overtredelser selv av straffebud som verner meget vesentlige interesser. Et eksempel er landssvik, jf. utkastet §§ 17-9 og 17-10. Selv for grov overtredelse kan det tenkes å forligge omstendigheter som innebærer at straffen bør settes relativt lavt. I forlengelsen av dette legger utvalget vekt på at man har begrenset erfaring med den typen overtredelser som videreføres i utkastet til nytt kapittel 17 i straffeloven – ikke minst for overtredelsestyper som er aktuelle under dagens rådende forhold. Man har således et dårlig grunnlag for å fastsette en eventuell minstestraff.

Utvalget foreslår etter dette ingen bestemmelser om minstestraff.

7.1.8.4 Forslag som avviker fra gjeldende strafferammer

Som nevnt ovenfor, har utvalget tatt utgangspunkt i gjeldende strafferammer ved fastsettelsen av strafferammene i de enkelte bestemmelsene i utkastet. Enkelte strafferammeforslag avviker imidlertid fra gjeldende rett.

Utvalget foreslår å ikke videreføre livstidsstraffen i militær straffelov.

I én bestemmelse innebærer utvalgets forslag en straffskjerpelse, nemlig i utkastet § 17-15 om grovt uaktsom avsløring av statshemmelighet. Her foreslås en strafferamme på 2 år. I straffeloven § 90 annet ledd som også rammer simpel uaktsomhet, er strafferammen bare bøter. Utvalget legger til grunn at den foreslåtte strafferammen er nødvendig for å fange opp grovt uaktsom grov overtredelse. Forslaget må dessuten ses i sammenheng med utvalgets forslag om å utvide adgangen til å drive etterretningsvirksomhet med aktverdig formål, jf. § 17-11. Det oppstår da et behov for å styrke det strafferettslige vernet mot grovt uaktsom avsløring av statshemmelighet.

Utvalget foreslår dessuten en lavere strafferamme enn etter gjeldende rett i tre bestemmelser.

I utkastet § 17-16 om avtale om krenkelse av Norges selvstendighet og forfatning, freden og andre grunnleggende nasjonale interesser foreslår utvalget en strafferamme på fengsel inntil 6 år. Bestemmelsen viderefører straffeloven § 94 første ledd første straffalternativ og § 104 første straffalternativ der strafferammen er fengsel inntil 10 år. Forslaget harmonerer med Straffelovkommisjonens forslag til ny § 18-6 om forberedelse til høyforræderi, angrep mot de høyeste statsorganenes virksomhet eller inngrep overfor andre viktige samfunnsinstitusjoner. 17 Forslaget er også i tråd med Straffelovkommisjonens generelle anbefalinger. For bestemmelser som rammer avtale om en handlingstype som er delt inn i vanlig og grov overtredelse, har kommisjonen riktignok tatt utgangspunkt i strafferammen for fullbyrdet, vanlig overtredelse. Dette skulle tilsi en strafferamme på 10 år i § 17-6. Når vanlig overtredelse har en høy strafferamme, har imidlertid kommisjonen lagt til grunn at strafferammen i avtalebestemmelsen bør være lavere enn for fullbyrdet, vanlig overtredelse. 18

I utkastet § 17-17 om privat militær virksomhet foreslår utvalget en strafferamme på fengsel inntil 3 år. Bestemmelsen viderefører straffeloven § 104a første ledd der strafferammen er fengsel inntil 2 år etter første straffalternativ og inntil 6 år dersom det foreligger særlig skjerpende omstendigheter. Utvalget antar at en høyere strafferamme enn 3 år ikke vil være en realistisk kompetanseskranke for domstolene i slike saker. 19

Til slutt nevnes at i utkastet § 17-11 annet ledd nr. 1, som viderefører straffeloven § 91a for så vidt gjelder flyktningspionasje, er strafferammen fengsel inntil 1 år, mens den i § 91a er 2 år.

7.1.8.5 Strafferammer for vanlig og grov overtredelse

I bestemmelsene i utkastet §§ 17-1 og 17-2 om henholdsvis vanlig og grov krenkelse av Norges selvstendighet og fred, §§ 17-3 og 17-4 om henholdsvis vanlig og grov krenkelse av Norges statsforfatning, §§ 17-5 og 17-6 om henholdsvis vanlig og grovt angrep på de høyeste statsorganenes virksomhet og §§ 17-9 og 17-10 om henholdsvis vanlig og grovt landssvik, foreslår utvalget at strafferammen skal være 10 år for vanlig overtredelse og 21 år for grov overtredelse. Utvalget antar at så vidt stor forskjell mellom strafferammen for vanlig og grov overtredelse bidrar til å gi realitet til subsumsjonen av en overtredelse som vanlig eller grov.

I Straffelovkommisjonens utkast §§ 18-1 og 18-2 om henholdsvis vanlig og grovt høyforræderi – som svarer til utvalgets forslag til §§ 17-3 og 17-4 – foreslås en strafferamme på fengsel inntil 15 år for vanlig overtredelse og fengsel inntil 21 år for grov overtredelse. Samme strafferammer er foreslått i kommisjonens utkast til §§ 18-3 og 18-4 om henholdsvis vanlig og grovt angrep mot de høyeste statsorganenes virksomhet som svarer til utvalgets forslag til §§ 17-5 og 17-6. 20

Utvalget antar for sin del at en overtredelse vanskelig kan tenkes å kvalifisere til 15 års fengsel uten at den må subsumeres som grov og går derfor inn for en noe lavere strafferamme for ordinær overtredelse.

7.2 Utvalgets forslag til endring av straffeloven kapittel 8 og 9

7.2.1 Generelt

Som det fremgår under fremstillingen av gjeldende rett i 3.2.2.1, kan bestemmelsene i straffeloven kapittel 8 og 9 deles inn i følgende syv grupper:

  1. Bestemmelser som verner Norges territorium, selvstendighet og statsforfatning,

  2. bestemmelser som verner statsmaktene og deres handlefrihet,

  3. bestemmelser om forræderi i krig, når krig truer og under okkupasjon,

  4. bestemmelser om spionasje og ulovlig etterretningsvirksomhet,

  5. bestemmelser som verner Kongen og medlemmer av Kongehuset,

  6. bestemmelser som verner utenlandske interesser og

  7. andre straffebestemmelser – bestemmelser som ikke naturlig faller inn under noen av de øvrige gruppene.

Straffebestemmelsene skriver seg i det alt vesentlige fra straffelovens vedtakelse i 1902 og fra lovendringene i 1950. Revisjonen i 1950 tok som nevnt sikte på en provisorisk utbedring av lovgivningen etter erfaringene fra Den annen verdenskrig og rettsoppgjøret etter krigen og i lys av den trusselsituasjon som forelå. Det ble således ikke foretatt noen systematisk gjennomgang av regelverket.

Hovedstrukturen i kapittel 8 og 9 samsvarer i atskillig utstrekning med de tilsvarende kapitlene i den danske og svenske straffeloven, jf. dansk straffelovs kapittel 12 og 13, og kapittel 18, 19 og 22 i den svenske straffeloven. De tilsvarende bestemmelsene i den finske straffeloven er inntatt i kapittel 12 og 13. Grovt sagt verner disse de samme sentrale interessene som de øvrige landene, men de finske bestemmelsene er atskillig færre.

Etter utvalgets mening er det ingen grunn til å endre hovedstrukturen i straffelovens regler. De sentrale interesser som skal vernes, vil fortsatt være rikets ytre og indre sikkerhet, riktignok med en viss utvidelse til andre grunnleggende nasjonale interesser enn de mer tradisjonelle sikkerhetsinteressene, jf. fremstillingen under 7.1. Etter at straffeloven §§ 147a og 147b ble vedtatt i juni 2002, har utvalget som nevnt i fremstillingen av mandatet, ikke funnet grunn til å foreslå bestemmelser spesielt med sikte på terrorvirksomhet, men slik virksomhet er uttrykkelig nevnt i § 17-11 annet ledd. Utvalget har ikke sett at det foreligger straffverdige forhold av betydning som i dag ikke er kriminalisert, og som tilsier at det utformes forslag til lovbestemmelser med materielt nye gjerningsbeskrivelser. Utvalgets forslag til gjerningsbeskrivelser vil, ved siden av formelle endringer, hovedsakelig ha karakter av justeringer av gjeldende regler. Noen forhold som i dag er straffbare foreslås avkriminalisert; det kan dreie seg om bestemmelser som aldri har vært brukt og som det vanskelig kan ses noe behov for, eller det kan være regler som støter an mot andre hensyn, således hensynet til ytringsfriheten. Andre bestemmelser har etter utvalgets oppfatning en for detaljert utforming og foreslås videreført i en mer generell og enklere form. Dette gjelder i første rekke straffeloven § 86 om bistand til fienden i krig mv. Etter utvalgets oppfatning bør nye straffebestemmelser ta sikte på en vesentlig forenkling av regelverket. En del av reglene i straffeloven kapittel 8 og 9 foreslås opphevet. Kapitlene inneholder en del bestemmelser som er overflødige ved siden av mer generelle straffereg­ler som verner samme interesser.

I utgangspunktet kan kapittel 8 og 9 noe upresist sies å verne henholdsvis rikets ytre og indre sikkerhet. Disse interessene kan imidlertid ikke holdes skarpt atskilt, noe som er blitt tydeligere etter at den sentrale bestemmelsen i straffeloven § 90 ble endret i 1999, slik at også den indre sikkerhet er vernet mot innsamling og avsløring av hemmelige opplysninger. Utvalget har ikke funnet grunn til å opprettholde den tradisjonelle kapittelinndeling, som dessuten er mindre naturlig på bakgrunn av de forenklinger utvalget vil foreslå i regelverket.

Utvalget foreslår at de bestemmelsene som skal videreføres, samles i kapittel 17 i forslaget til ny straffelov med kapitteloverskriften: Vern av Norges selvstendighet og forfatning, freden og andre grunnleggende nasjonale interesser. I samsvar med Straffelovkommisjonens generelle opplegg for utformingen av ny straffelov, er de typer av krenkelser kapitlet omfatter gjennomgående inndelt i vanlig og grov krenkelse. Kapitlet omfatter 9 typer av krenkelser:

  1. Krenkelse av Norges selvstendighet og fred

  2. Krenkelse av Norges statsforfatning

  3. Angrep på de høyeste statsorganenes virksomhet

  4. Inngrep overfor andre samfunnsinstitusjoner

  5. Landssvik

  6. Ulovlig etterretningsvirksomhet

  7. Avsløring av statshemmelighet

  8. Avtale om krenkelse av Norges selvstendighet og forfatning, freden og andre grunnleggende nasjonale interesser

  9. Privat militær virksomhet

Bortsett fra avsløring av statshemmelighet, som rammes også ved grov uaktsomhet, omfattes bare forsettlige overtredelser.

I henhold til mandatet skal utvalget vurdere spørsmålet om endring/opphevelse av krigsartik­lene i militær straffelov tredje del kapittel 8 om krigsforræderi og blottstillelse av krigsmakten og reglene i lov om forsvarshemmeligheter. Utvalget vil foreslå at bestemmelsene i militær straffelov §§ 80 til 86 og §§ 90 til 94 videreføres i straffeloven eller oppheves. Gjerningsbeskrivelsene i disse straffebudene, som har et alderdommelig preg, omfattes i det alt vesentlige av de mer generelle bestemmelser i straffeloven § 86, jf. lovutkastet §§ 17-9 og 17-10. Bestemmelsene i lov om forsvarshemmeligheter vil bli foreslått opphevet med unntak for § 1 som foreslås videreført gjennom en ny bestemmelse i § 17 tredje ledd i sikkerhetsloven av 20. mars 1998 nr. 10 og § 4 som videreføres for så vidt gjelder spionasje mot andre stater enn Norge, jf. forslaget til § 17-11 annet ledd nr. 2.

7.2.2 Ny straffelov kapittel 17. Kommentarer til de enkelte lovbestemmelsene

Kapittel 17. Vern av Norges selvstendighet og forfatning, freden og andre grunnleggende nasjonale interesser

§ 17–1. Krenkelse av Norges selvstendighet og fred

Den som ved bruk av makt, trusler eller på annen måte volder fare for at Norge, eller noen del av Norge

  1. innlemmes i en annen stat,

  2. blir underlagt fremmed stats herredømme,

  3. blir påført krig eller fiendtligheter,

  4. påføres vesentlige begrensninger i sin selvbestemmelsesrett eller

  5. løsrives ,

straffes med fengsel inntil 10 år.

Forslaget i § 17-1 er i hovedsak en videreføring av straffeloven §§ 83 og 84. I tradisjonell terminologi er krenkelser mot § 83 betegnet som landsforræderi, et begrep som også brukes om forræderihandlinger i krigstid mv., jf. § 17-9. Utvalget foretrekker her betegnelsen krenkelse av Norges selvstendighet og fred, jf. om begrepet høyforræderi i kommentarene til bestemmelsen om forfatningskrenkelse i § 17-3. Om §§ 83 og 84 vises til Straffelovkommentaren side 1 flg. og side 4 flg. 21

Bestemmelsen i § 83, men ikke § 84, inneholder en regel om såkalt fremskutt fullbyrdelse, det vil si at forsøk likestilles med fullbyrdet overtredelse. De straffbare handlingene er nå gjort til faredelikter, jf. fremstillingen i 7.1.5. Det kreves mer enn abstrakt farefremkallelse. Faren for landets selvstendighet og fred må være konkret og nærliggende. Faregraden må ses i forhold til viktigheten av de interesser som utsettes for fare. Det er tale om helt grunnleggende nasjonale interesser, og det kan da ikke stilles for strenge krav til faregrad. Men det må foreligge mer enn en mulighet for de virkninger som nevnes i punkt 1 til 5. Og vurderingen må være forankret i objektive holdepunkter.

Alternativene i nr. 1, 2 og 5 er de samme som i straffeloven § 83 og beskytter Norges statsrettslige stilling og statsterritoriet mot ytre og indre angrep.

Alternativet i nr. 3, som verner freden, er i dag inntatt i § 84. Ved at bestemmelsen gjøres til faredelikt rammes også trusler om fredskrenkelser, jf. Straffelovkommentaren punkt 2.2. Fiendtligheter omfatter maktbruk i form av voldshandlinger og annen selvstendighetskrenkelse rettet mot Norge som stat. At Norge indirekte påføres væpnet konflikt ved deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner, rammes ikke, jf. for øvrig lov 23. februar 1996 nr. 9 om tjenestegjøring i fredsoperasjoner og bemerkningene nedenfor til § 17-9. Etter straffeloven § 84 vernes også allierte stater mot fredskrenkelser. Denne delen av straffebudet videreføres ikke, jf. drøftelsen av forholdet til andre stater i 7.1.3.

Alternativet i nr. 4 er nytt. Innskrenkninger i statsmyndighetenes handlefrihet vil i dag i første rekke måtte rammes ved bestemmelsene i § 98 om forfatningskrenkelse eller § 99 om angrep på de høyeste statsorganenes virksomhet, jf. utkastet §§ 17-3 til 17-6.

Alternativet i nr. 4 tar sikte på situasjoner der selvbestemmelsesretten vesentlig innskrenkes i forhold til en fremmed stat eller terrororganisasjon, jf. dansk straffelov § 99 første ledd og finsk straffelov kapittel 12 § 1 nr. 3. Det må dreie seg om alvorlige begrensninger. Det er således ikke nok at enkelte handlingsalternativer blir mer byrdefulle. Alternativet omfatter også at handlingsfriheten faktisk begrenses. Begrensninger kan oppstå i fred, under besettelse og i krig. Statskupp foretatt av landets egne innbyggere rammes ikke av § 17-1, men av bestemmelsene i § 17-3 til 17-6.

Alternativene i nr. 1 til 5 er i atskillig utstrekning overlappende. Etter utvalgets oppfatning anskueliggjør alternativene de verdier det er maktpåliggende å verne, og det er derfor grunn til å ta med samtlige.

I motsetning til straffeloven §§ 83 og 84 som inneholder en uttrykkelig rettsstridsreservasjon, men ikke nærmere angir overtredelsesmåter, kan forslaget i § 17-1 overtres ved «bruk av makt, trusler eller på annen måte». På grunn av Straffelovkommisjonens forslag om å innta en alminnelig bestemmelse om innskrenkende tolking i § 3-7, er det unødvendig med en generell reservasjon som rettsstridig, ulovlig eller utilbørlig i lovtekstene, jf. 5.4.4 og 5.7. Utvalget ser det da som en fordel at karakteren av de rettsstridige handlingene eksemplifiseres i lovteksten på en måte som fremhever at det må være tale om atferd som er egnet til å volde nærliggende fare for de interesser bestemmelsen beskytter. Noen nærmere avgrensning av begrepene makt eller trusler i forhold til «på annen måte» er det i og for seg ikke behov for. Makt er ikke bare våpenmakt eller andre voldelige midler som for eksempel sabotasje; også tvangsmidler som omfattende sivile ulydighetsaksjoner vil i prinsippet kunne rammes, såfremt de iverksettes med det forsett bestemmelsen nevner. Ulovlige generalstreiker var i sin tid et mer nærliggende eksempel enn i dag. Også trusler vil vel normalt være en form for bruk av makt. I «på annen måte» ligger videre at bestemmelsen kan overtres ved andre inngripende og rettsstridige virkemidler. Utenlandsk bistand, herunder politisk og økonomisk press, er et virkemiddel som nevnes i tilsvarende bestemmelser i øvrige nordiske land.

Forsøk og medvirkning rammes, jf. Straffelovkommisjonens utkast §§ 3-2 og 3-3.

Skyldkravet er forsett.

Strafferammen er fengsel inntil 10 år. Det vises til bemerkningene under 7.1.8.

Anvendelsesområdet for § 17-1 begrenses av folkeretten, jf. Straffelovkommisjonens utkast § 1-2.

§ 17–2. Grov krenkelse av Norges selvstendighet og fred

Grov krenkelse av Norges selvstendighet og fred straffes med fengsel inntil 21 år.

Ved avgjørelsen av om krenkelsen er grov, skal det især legges vekt på om

  1. den har hatt særlig alvorlige virkninger for Norge,

  2. den er skjedd ved bruk av våpenmakt, under utnyttelse av frykt for inngrep av fremmed stat, eller ved trussel om dette,

  3. gjerningspersonen er et medlem av Regjeringen, Stortinget eller Høyesterett eller tilhører landets øverste sivile eller militære ledelse eller

  4. handlingen har medført tap eller fare for tap av menneskeliv.

Grensen for grov krenkelse vil måtte bero på en skjønnsmessig vurdering. Eksemplifiseringen angir forhold det er nærliggende å legge vekt på: Etter nr. 1 hvilke virkninger krenkelsen har hatt, om den har voldt alvorlig fare eller hatt alvorlige virkninger ellers for de interesser straffebudet beskytter; etter nr. 2 de virkemidler som er brukt, jf. straffskjerpelsesregelen i straffeloven § 98 første ledd annet punktum. Videre må det etter nr. 3 ses hen til om gjerningsmannen har en offentlig stilling eller et offentlig verv som gir krenkelsen et særlig grovt preg ved at den også innebærer misbruk av den særlige tillit som forutsettes. Utover medlemmene i de høyeste statsorganene, er landets øverste sivile eller militære ledelse nevnt. I den sivile ledelse inngår departementsråder og statssekretærer. For personer på lavere nivå vil bedømmelsen måtte bero på stillingens karakter i den sivile forvaltning; om den har en karakter som innebærer at stillingsinnehaveren ved å krenke § 17-1 nettopp misbruker en særlig tillit i forhold til de interesser straffebudet beskytter. En ekspedisjonssjef i Forsvarsdepartementet kan for så vidt stå i en annen stilling enn en ekspedisjonssjef i Barne- og familiedepartementet.

I den militære ledelse inngår – ut fra dagens stillingsbetegnelser – Forsvarssjefen, sjefen for Forsvarsstaben, kommandørene for landsstrids-, luftstrids- og sjøstridskreftene, og sjefene og stabssjefene for landsdelskommandoene Nord-Norge og Sør-Norge. Også militær ledelse på lavere nivå vil kunne omfattes. Som for den sivile ledelse vil bedømmelsen måtte bero på stillingens karakter.

Strafferammen er fengsel inntil 21 år. Det vises til de generelle bemerkningene i 7.1.8.

§ 17–3. Krenkelse av Norges statsforfatning

Den som ved bruk av makt, trusler eller på annen måte volder fare for at Norges statsforfatning forandres, straffes med fengsel inntil 10 år.

Bestemmelsen er en videreføring av straffeloven § 98. Om § 98 vises til Straffelovkommentaren side 68 flg. 22 Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre straffeloven § 98 uten andre endringer enn at den tilpasses inndelingen i enkel og grov overtredelse, jf. kommisjonens forslag § 18-1 Høyforræderi. Kommisjonen viser til at bestemmelsen ble brukt en rekke ganger under landssvikoppgjøret etter krigen, blant annet i Quisling-saken, og til uttalelser i Ot.prp. nr. 79 1950 side 34. Her fremgår det at erfaringene fra krigstiden tilsa en utbygging av vernet mot høyforræderske handlinger gjennom forslaget til nye straffebestemmelser i § 97 og 99 a.

Utvalget har foretrukket en annen betegnelse på straffebudet enn høyforræderi som i dag neppe er velegnet som karakteristikk av de forræderihandlinger bestemmelsen rammer til forskjell fra dem som omfattes av § 17-1.

Gjerningsbeskrivelsen likestiller i dag forsøk med fullbyrdet forbrytelse. I tråd med utvalgets generelle syn på hvordan området for det straffbare bør avgrenses, er forslaget i § 17-3 gjort til faredelikt. Farebegrepet har samme innhold som i § 17-1, jf. kommentarene til denne bestemmelsen.

Mens de parallelle straffereglene i andre nordiske land gjennomgående krever at omveltningen må søkes oppnådd ved trusler, vold eller annen maktutøvelse, jf. dansk straffelov § 111, svensk straffelov kapittel 18 § 1 og finsk straffelov kapittel 13 § 1, retter § 98 seg mot endring av forfatningen «med ulovlige midler». Straffelovkommisjonen antar imidlertid at rekkevidden av den norske bestemmelsen ikke er vesentlig videre enn i de øvrige land, og fremhever at «[o]gså utk § 18-1 bør forstås slik at de ulovlige midlene må være av en slik karakter at de er egnet til å forandre statsforfatningen». Utvalget er i og for seg enig i dette, men ser det som en fordel at karakteren av de rettsstridige virkemidlene eksemplifiseres på en måte som fremhever dette poenget, jf. kommentarene til § 17-1.

I rettspraksis umiddelbart etter krigen ble det lagt til grunn at medlemskap i organisasjon som hadde til formål å omstøte forfatningen, omfattes av bestemmelsen, og at det samme gjaldt bidrag til slike organisasjoner og arbeid for eller verv i disse, jf. Rt 1945 side 71, Rt 1946 side 818 og Rt 1946 side 1002. Lund-kommisjonen 23 ga uttrykk for at formålet i seg selv ikke kunne være avgjørende. Så lenge organisasjonen ikke gjør mer enn å hevde sine revolusjonære meninger, er dette ikke ulovlig. For at det skal foreligge straffbart forsøk, må personen i handling ha vist at han «skrider til verket», det vil si nokså umiddelbart vil påbegynne et angrep på statsforfatningen som § 98 rammer, jf. forsøksdefinisjonen i straffeloven § 49. Videre fremhevet kommisjonen at man ikke på grunnlag av en organisasjons revolusjonære formål «med særlig grad av sikkerhet [kan] trekke slutninger om hvorvidt organisasjonen vil forsøke å realisere formålet. Enn mindre kan man ut fra formålet legge til grunn at fullbyrdelsen er nær forestående». Utvalget slutter seg til denne oppfatningen. At straffbestemmelsen nå er formet som et faredelikt som også kan overtres ved en forsøkshandling, innebærer etter utvalgets oppfatning ingen vesentlig utvidelse av området for det straffbare. En organisasjon med revolusjonært formål utgjør ikke i seg selv en konkret og nærliggende fare for forfatningsomveltninger, og heller ikke betyr formålet i seg selv at der er foretatt en handling «som leder direkte mot» forfatningskrenkelsen, jf. Straffelovkommisjonens forslag til forsøksbestemmelse i § 3-3. Derimot kan mer konkret planlegging bringe dem som er kjent med planene, innenfor området for det straffbare. Da vil man imidlertid normalt også rammes av bestemmelsen om avtaleforbud i § 17-16.

Lund-kommisjonen antok videre at det skal atskillig til før bestemmelsen krenkes ved handlinger som er rettet mot andre enn de høyeste statsorganer. Å skape omfattende uro i arbeidslivet omfattes ikke selv om aksjonene får en oppslutning som kan svekke disse organenes autoritet. Etter utvalgets forslag har dette tilsvarende gyldighet for så vidt det ikke gjennom aksjonene skapes fare for forfatningsendring. Bestemmelsen vil som Lund-kommisjonen antok for § 98, kunne anvendes «dersom handlingen inngår i en begivenhetsrekke som tar sikte på å skape slik ustabilitet at forfatningsendringer kan gjennomføres, f eks at regjering og Storting settes ut av funksjon».

Medvirkning og forsøk og er straffbart, jf. Straffelovkommisjonens utkast §§ 3-2 og 3-3.

Skyldkravet er forsett.

Strafferammen er fengsel inntil 10 år. Det vises til de generelle bemerkningene i 7.1.8.

§ 17–4. Grov krenkelse av Norges statsforfatning

Grov krenkelse av Norges statsforfatning straffes med fengsel inntil 21 år.

Ved avgjørelsen av om krenkelsen er grov, skal det særlig legges vekt på de forholdene som er nevnt i § 17-2 andre ledd nr. 1 til 4.

Det vises til kommentarene til § 17-2.

§ 17–5. Angrep på de høyeste statsorganenes virksomhet

Den som ved bruk av makt, trusler eller på annen måte volder fare for at Kongen, Regenten, Regjeringen, Stortinget eller dets avdelinger, Høyesterett, Riksretten, eller noen av medlemmene i disse institusjonene, hindres i sin virksomhet, straffes med fengsel inntil 10 år.

Forslaget er en videreføring av straffeloven § 99 som ble endret ved lov 28. juli 2000. Ved lovendringen ble forsøk likestilt med fullbyrdet overtredelse, og organenes virksomhet ble angitt som mål for angrepet i stedet for deres myndighetsut­øvelse. Videre ble bestemmelsen i annet punktum om vern av Statsrådets, Stortingets eller Høyesteretts medlemmer som sådanne tilføyd. Endringene er kommentert i Ot.prp. nr. 40 (1999-2000). Bestemmelsen slik den lød før lovendringen er omtalt i Straffelovkommentaren side 70 flg. 24

Straffelovkommisjonen foreslår bestemmelsen videreført, jf. utredningen side 18-3.

Som i forslagene til §§ 17-1 og 17-3 foreslår utvalget at § 17-5 omformes til faredelikt. Om farebegrepet vises til kommentarene til § 17-1. Videre foreslår utvalget at vernet omfatter regjeringens virksomhet, ikke som nå Statsrådets. Utvidelsen innebærer at også virksomheten i forberedende statsråd og regjeringskonferanser vernes.

Straffeloven § 99 retter seg mot angrep på virksomheten «ved vold, trusler eller andre ulovlige midler». Formuleringen i utvalgets forslag omfatter samme realitet, jf. kommentarene til §§ 17-1 og 17-3. Bestikkelser kan være nærliggende å tenke seg som en «annen måte» å overtre bestemmelsen på. Også desinformasjon, innbrudd i dataanlegg – hacking – og annen form for sabotasje kan tenkes. De rettsstridige virkemidlene behøver ikke være rettet mot statsinstitusjonene eller medlemmene direkte. De kan like gjerne benyttes mot utenforstående for å øve press på institusjonene, slik situasjonen eksempelvis vil kunne være ved terroraksjoner, jf. også bemerkningene til § 17-3 om handlinger som direkte er rettet mot andre enn de høyeste statsorganene.

Medvirkning og forsøk er straffbart, jf. Straffelovkommisjonens utkast §§ 3-2 og 3-3.

Skyldkravet er forsett.

Strafferammen er fengsel inntil 10 år. Det vises til de generelle bemerkningene i 7.1.8.

§ 17–6. Grovt angrep på de høyeste statsorganenes virksomhet

Grovt angrep på de høyeste statsorganenes virksomhet straffes med fengsel inntil 21 år.

Ved avgjørelsen av om angrepet er grovt, skal det særlig legges vekt på de forholdene som er nevnt i § 17-2 andre ledd nr. 1 til 4.

Det vises til kommentarene til § 17-2.

§ 17–7. Inngrep overfor andre samfunnsinstitusjoner

Den som ved organisert bruk av makt, trusler eller på annen måte griper inn i virksomheten til viktige samfunnsinstitusjoner så som offentlig myndighet, politiske partier og media, og derved setter betydelige samfunnsinteresser i fare, straffes med fengsel inntil 6 år.

Forslagets utgangspunkt er straffeloven § 99a, jf. Straffelovkommentaren 25 side 73 flg. Bestemmelsen i § 99a kom inn i straffeloven ved revisjonen i 1950 etter forslag fra Straffelovkomiteen. Bakgrunnen var at §§ 98 og 99 ikke ble ansett tilstrekkelige som vern mot forræderiske handlinger i krigs- og krise situasjoner, jf. Ot.prp. nr. 79 1950 side 35. Gjerningsbeskrivelsen i § 99a er samsvarende med straffskjerpelsesregelen for samarbeid med okkupasjonsmakten i § 97 annet ledd som også ble vedtatt i 1950. Straffelovkommisjonen foreslår at bestemmelsen i § 99a i hovedsak videreføres, jf. kommentaren til § 18-5 Inngrep overfor andre viktige samfunnsinstitusjoner i utredningen side 284.

Straffeloven § 99a likestiller ikke forsøk med fullbyrdet forbrytelse. Handlingsalternativet «eller for øvrig setter betydelige samfunnsinteresser i fare» gir den karakter av faredelikt. Dette handlingsalternativet er ikke tatt med i utvalgets forslag.

Straffeloven § 99a er begrenset til å gjelde inngrep «med bruk av våpenmakt eller under utnyttelse av frykt for inngripen fra fremmed makt», jf. at bestemmelsen tok sikte på krigs- og krisesituasjoner. Foranledningen var situasjonen i slutten av 1940-årene da ytre press kombinert med omfattende indre uro ble oppfattet som en reell sikkerhetstrussel, jf. fremstillingen under 6.1.2. Det er også først og fremst i krisesituasjoner av denne karakter at det er nærliggende å tenke seg slike angrep som bestemmelsen retter seg mot. Straffelovkommisjonen gir i utredningen side 284 uttrykk for at den ville

«opprettholde standpunktet fra 1950 om at organiserte og omfattende angrep mot lavere forvaltningsorganer mv bør rammes av en særlig straffebestemmelse også utenfor okkupasjonstilfellene. Utkastets § 18-5 har til hensikt å beskytte mot kvalifiserte angrep av denne art. Uten denne bestemmelsen måtte man ha nøyd seg med å anvende utk § 19-1 om vold og trusler mot offentlig tjenestemann, § 19-3 om motarbeiding av rettsvesenet og andre straffebud som i første rekke er utformet med sikte på å beskytte mot enkeltstående overtredelser og ikke mot organiserte angrep på samfunnet».

Utvalget er enig i at det er organiserte angrep på samfunnet bestemmelsen bør verne mot, men har vært noe i tvil om det er grunn til å opprettholde den någjeldende begrensning til «bruk av våpenmakt eller under utnyttelse av frykt for inngripen av fremmed makt». Disse kriteriene er ulik­artede: Bruk av våpenmakt rammes alltid hvis bestemmelsens øvrige vilkår er oppfylt, mens bruk av et hvilket som helst annet rettsstridig middel rammes dersom det benyttes under utnyttelse av frykt for inngripen fra fremmed makt. Utvalget antar at det ikke er grunn til å opprettholde disse begrensningene, og foreslår at de rettsstridige midlene angis på samme måte som i §§ 17-1, 17-3 og 17-5, jf. kommentarene til § 17-1. Det bør imidlertid fremgå av ordlyden at det må dreie seg om organiserte inngrep i virksomheten. Straffverdige handlinger som utføres av enkeltstående personer, uten at de inngår som ledd i mer organiserte inngrep, kan vanskeligere sette grunnleggende nasjonale interesser i fare, og er tilstrekkelig dekket under andre regler i straffeloven.

Utvalget foreslår at det skal være et vilkår for straffansvar at betydelige samfunnsinteresser settes i fare. Straffelovkommisjonen peker på at å volde fare for slike interesser nettopp «er et sentralt trekk ved de handlingene det bør være aktuelt å ramme med en bestemmelse som denne, og [det] bør derfor komme klart til uttrykk som tilleggsvilkår ved de to andre handlingsalternativene». Utvalget slutter seg til kommisjonens prinsipielle syn og til at tilleggsvilkåret bør være en del av det objektive gjerningsinnhold i bestemmelsen. Uttrykket betydelige samfunnsinteresser er valgt for å gjøre det klart at det ikke behøver å dreie seg om slike grunnleggende nasjonale interesser som vernes i andre bestemmelser i kapittel 17. Inngrep i virksomheten til viktige institusjoner i samfunnet kan for øvrig være svært ondartede uten å sette betydelige samfunnsinteresser i fare. Pressefriheten er eksempelvis en betydelig samfunnsinteresse, men å true én avis til ikke å skrive om en bestemt sak, kan normalt ikke sies å sette pressefriheten i fare, og må således straffes etter de alminnelige strafferegler om trusler. Kriminell virksomhet med sikte på å motarbeide rettsvesenet vil normalt bare kunne rammes av § 19-3 i Straffelovkommisjonens utkast, jf. i dag straffeloven § 132a.

Straffelovkommisjonen uttrykker også skepsis til å videreføre det å sette betydelige samfunnsinteresser i fare som selvstendig handlingsalternativ og peker på at alternativet er vidtrekkende og upresist. Utvalget deler kommisjonens skepsis og vil ikke foreslå dette alternativ opprettholdt, et standpunkt som for øvrig blir mer nærliggende fordi utvalgets forslag ikke som nå er begrenset til bruk av våpenmakt og frykt for inngripen av fremmed makt. Spørsmålet må også ses i sammenheng med de viktige samfunnsinstitusjoner som vernes av bestemmelsen, og som utvalget eksemplifiserer som «offentlige myndigheter, politiske partier og media». Angivelsen av institusjonene er vid og på linje med någjeldende bestemmelse, men kretsen av vernede institusjoner begrenses ved kravet om at inngrep i virksomheten må volde fare for betydelige samfunnsinteresser. Det må altså dreie seg om institusjoner som forvalter eller har betydning for slike interesser. Angrep på annet enn institusjoner, eksempelvis på anlegg av betydning for infrastrukturen, vil selvfølgelig også kunne ha stor samfunnsmessig betydning. Men slike angrep er dekket av egne straffebestemmelser, jf. også forslagene i Straffelovkommisjonens utkast især til kapitlene 19 til 23. Er angrepene rettet mot rikets selvstendighet og sikkerhet, vil de dessuten rammes av andre bestemmelser i utvalgets forslag, jf. §§ 17-1 til 17-6.

Straffelovkommisjonen mener at det særskilte vernet for offentlige tjenestemenn i § 99a bør utgå og peker på at offentlige tjenestemenn bør være tilstrekkelig vernet i Straffelovkommisjonens utkast § 19-1. Utvalget er enig i dette og peker videre på at så vel offentlig myndighet som andre institusjoner er vernet av § 17-7 ved angrep på enkeltpersoner så fremt de objektive og subjektive vilkår i bestemmelsen for øvrig er oppfylt.

Medvirkning og forsøk er straffbart, jf. Straffelovkommisjonens utkast §§ 3-2 og 3-3.

Skyldkravet er forsett.

Strafferammen er fengsel inntil 5 år. Straffelovkommisjonen mente at 15 år var passende maksimumstraff, men dette må ses i sammenheng med at kommisjonen ikke foreslo noen bestemmelse om grov overtredelse, jf. § 17-8 der det foreslås 15 års strafferamme.

§ 17–8. Grovt inngrep overfor andre samfunnsinstitusjoner

Grovt inngrep overfor andre samfunnsinstitusjoner straffes med fengsel inntil 15 år.

Ved avgjørelsen av om inngrepet er grovt, skal det særlig legges vekt på de forholdene som er nevnt i § 17-2 andre ledd nr. 1 til 4.

Det vises til kommentarene til §§ 17-2 og 17-7. Straffelovkommisjonen har ikke fremmet forslag til straffebestemmelse om grovt inngrep overfor andre samfunnsinstitusjoner. Utvalget kan for sin del ikke se noen grunn til å forlate utgangspunktet om inndeling i vanlig og grov overtredelse.

§ 17–9. Landssvik

Den som i krig, under væpnet konflikt eller okkupasjon, eller ved overhengende fare for dette, yter fienden eller okkupasjonsmakten bistand mot Norge, eller skader norsk forsvarsevne, straffes med fengsel inntil 10 år. På samme måte straffes den som skader forsvarsevnen til stat som Norge er alliert eller i kampfellesskap med.

Bestemmelsen om forræderi i krig finnes i straffeloven § 86, som fikk sin nåværende form ved straffelovrevisjonen i 1950. Den er omtalt i Straffelovkommentaren side 9 flg., 26 jf. også Ot.prp. nr. 79 1950 især side 3-4 og side 10-12, 28-29 og 42-45. Straffebudet har i hovedsak samme rekkevidde som den tidligere kortfattede bestemmelsen i § 86 som var hovedgrunnlaget for rettsoppgjøret etter krigen.

Bestemmelsen i § 86 foreslås videreført, i det vesentlige med samme innhold som i dag, men vesentlig mer kortfattet. Utvalget har foretrukket betegnelsen landssvik.

Landssvik kan etter utvalgets forslag begås i krig, under væpnet konflikt eller okkupasjon, eller ved overhengende fare for dette. I nåværende lov er anvendelsen begrenset til «i krigstid eller med krigstid for øye», jf. § 86 første ledd, eller «såfremt handlingen er foretatt når det er innledet militære kamphandlinger mot Norge eller forsøk fra fremmed makt på å besette eller angripe norsk område eller med slike forhold for øye», jf. annet ledd.

Om begrepet krig vises, foruten til Straffelovkommentaren, til Ot.prp. nr. 79 1950 side 5, 9, 18 og 28-29. 27 Tradisjonelt har begrepet vært forstått slik at det i hovedsak har samme innhold som begrepet krig i folkeretten, det vil si tidsrommet mellom krigserklæringen eller krigsutbruddet og den formelle fredsslutning. Avgjørelsen av om det foreligger krig i folkerettslig forstand kan by på vanskeligheter. 28 Ikke enhver bruk av våpenmakt etablerer krigstilstand. Krigstilstand må etter folkeretten avgrenses mot væpnede aksjoner på lavere nivå, og hvor grensen går for maktbruk som overstiger terskelen for krig i folkerettslig forstand, er ikke klart. Hvorledes partene selv oppfatter situasjonen har betydning, men hvilken vekt dette skal tillegges synes det ikke å være enighet om. 29

I forhold til straffeloven § 86 er det grunn til å understreke den reservasjon som ligger i at straffelovens begrep krig i hovedsak er sammenfallende med folkerettens. Tradisjonelt har konstatering av folkerettslig krigstilstand utløst reglene i krigens folkerett, så vel i forholdet mellom de krigførende som i forhold til tredjeland. Især forholdet til tredjeland – ikke krigførende og nøytrale land – kan forklare at norske myndigheter har vært tilbakeholdne med å akseptere at Norge var i krig i Gulfen i 1991, i Kosovo i 1999 og i Afghanistan nå. 30 Som nevnt i 7.1.3, har Norge fra slutten av 1950-årene til i dag deltatt med bruk av militære styrker i en rekke operasjoner i utlandet. Dette har vært som deltaker i rent fredsbevarende operasjoner i regi av FN, men også i militæroperasjoner som de nevnte. Mens operasjonene i Gulfen og i Afghanistan ble satt i verk i henhold til resolusjoner i FNs sikkerhetsråd med hjemmel i FN-paktens bestemmelser i kapittel VII, var Norges deltakelse i Kosovo ikke hjemlet i et klart mandat fra FN, men norske – og andre lands – myndigheter la til grunn at operasjonen kunne legitimeres innenfor rammen av Sikkerhetsrådets vedtak. 31 I forhold til straffeloven § 86 må det avgjørende være om det, ut fra de interesser straffebudet skal beskytte, har foreligget en situasjon som naturlig kan betegnes som krig. Når det gjelder operasjonene i Gulfen, Kosovo og Afghanistan er svaret utvilsomt bekreftende.

Begrepet krig i folkeretten synes etter hvert å ha fått et mer funksjonelt preget innhold, slik at avgjørelsen må bero på en nærmere forståelse av i første rekke formålet med de regler det er tale om å anvende. 32 Det er ikke nødvendig for utvalget å gå nærmere inn på dette. I den humanitære folkerett nedfelt i Genève-konvensjonene av 12. august 1949 med tilleggsprotokoller av 10. juni 1977 brukes ikke begrepet krig, men væpnet konflikt som terskel for anvendelsen av reglene. Begrepet fanger også opp kamphandlinger som ikke er krig i folkerettslig forstand, fordi de er for begrensede, eller fordi partene ikke aksepterer at det foreligger krigstilstand mellom dem, eller fordi det dreier seg om konflikter som ikke er av internasjonal karakter, f.eks. frigjøringskamper. 33 Begrepet væpnet konflikt synes for øvrig å være i tråd med internasjonal språkbruk i mange tilfeller der det internasjonale samfunn eller deler av dette står bak bruk av militær makt i fredsbevarende øyemed.

Utvalget finner det naturlig at begrepet væpnet konflikt brukes i lovteksten. 34 Dette gjør det klart at militær maktbruk som ikke eller ikke uten videre kan oppfattes som krig i folkerettslig forstand, omfattes av bestemmelsen, jf. ovenfor. Det vises også til straffeloven § 86 annet ledd, omtalt i Ot.prp. nr. 79 1950 side 5. Væpnet konflikt i lovteks­ten omfatter således slike konflikter med andre enn stater som deltakere. For eksempel omfattes situasjoner med militær maktbruk som iverksettes etter vedtak av internasjonale organisasjoner som FN eller NATO. 35 Også væpnede konflikter med paramilitære styrker eller organiserte terrorbevegelser er omfattet. Ved avgjørelsen av om væpnet konflikt foreligger, vil det ellers være naturlig å se hen til hvorledes begrepet brukes i folkeretten. Det kan for øvrig tenkes folkerettslig krigstilstand uten at det foreligger væpnet konflikt, nemlig hvis krig er erklært uten at det er kommet til væpnet sammenstøt.

Som allerede nevnt, har Norge i senere år deltatt med militære styrker ikke bare i rent fredsbevarende operasjoner, men også i kampoperasjoner. Alle disse operasjonene inngår i såkalte internasjonale fredsoperasjoner, et begrep som for Norges vedkommende blant annet er nedfelt i lov 23. februar 1996 nr. 6 om tjenestegjøring i internasjonale fredsoperasjoner, jf. også straffeprosessloven § 463 femte ledd og fremstillingen i 7.1.3. Ifølge forarbeidene til loven av 1996 er enhver militæroperasjon i utlandet en internasjonal fredsoperasjon, jf. Ot.prp. nr. 56 (1994-95) side 5. I St.meld. nr. 46 (1993-94) Bruk av norske styrker i utlandet side 14 flg. er de ulike internasjonale fredsoperasjoner nærmere beskrevet. De omfatter blant annet fredsbevarende operasjoner, konfliktforebyggende operasjoner, fredsopprettende operasjoner og humanitære hjelpeoperasjoner.

Av disse operasjonene vil de fredsopprettende som «anvender militære maktmidler for å gjenopprette fred i et konfliktområde» måtte oppfattes som krig eller væpnet konflikt etter § 17-9. For de øvrige kategoriene kan vurderingen by på større tvil. I utgangspunktet vil ikke fredsbevarende, konfliktforebyggende eller humanitære hjelpe­operasjoner etablere noen væpnet konflikt selv om operasjonen gjennomføres med militære styrker. Men situasjonen kan utvikle seg til en slik konflikt, fordi det i alle tilfeller er en forutsetning at våpen kan brukes i selvforsvar, eventuelt for å beskytte det området der styrkene blir satt inn.

I någjeldende straffelov § 8 er begrepet krigstid, som brukes i § 86, definert til også å omfatte «naar den væbnede Magt eller noen del av samme er besluttet satt paa Krigsfod», jf. også den tilsvarende, men ikke helt sammenfallende definisjon i militær straffelov § 3 som omtales i 3.5. I Straffelovkommisjonens delutredning V side 57 foreslås at definisjonen i § 8 inntas i straffeloven § 97d. I delutredning VII vises til dette forslaget. Utvalget finner ikke grunn til å videreføre definisjonen i straffeloven § 8.

Begrepet okkupasjon har bare selvstendig betydning ved påtvunget okkupasjon utenfor krigstid. Tilføyelsen medfører at det ikke er behov for å videreføre bestemmelsen i straffeloven § 86b, jf. bemerkningene under 7.2.3.3 der også forholdet til straffeloven § 97 omtales. Det er etter utvalgets oppfatning grunn til å la samme straffebestemmelse regulere forræderske handlinger under påtvunget okkupasjon så vel i som utenfor krigstid.

Etter utvalgets forslag kommer bestemmelsen om landssvik til anvendelse ikke bare ved krig, væpnet konflikt og okkupasjon, men også ved overhengende fare for dette. Med overhengende fare forstås at det må foreligge en mer akutt trussel enn at faren er konkret og nærliggende, jf. bemerkningene til § 17-1. Men i tillegg må spørsmålet om hva trusselen går ut på tillegges betydning. Det er åpenbart forskjell på en trussel om angrep direkte på Norge og en trussel som innebærer at Norge kan bli involvert i væpnet konflikt et annet sted i verden.

Hvis landets væpnede styrker er mobilisert i sin helhet, er det vanskelig å tenke seg at ikke kravet om overhengende fare normalt vil være oppfylt. Ved delvis mobilisering bør det ikke være noen automatikk i at straffelovens bestemmelse om forræderi i krig kommer til anvendelse. Trusselsituasjonen kan ligge svært forskjellig an, blant annet fordi delvis mobilisering kan tenkes utløst i en spent internasjonal situasjon som ikke innebærer en direkte og umiddelbar trussel mot norske interesser. Spørsmålet er streifet i forarbeidene til straffeprosessloven § 463 femte ledd, jf. Ot.prp. nr. 43 (1993-94) side 29.

Overhengende fare vil kunne foreligge ved angrep på et NATO-land som aktualiserer artikkel 5 i NATO-traktaten. Bestemmelsen fastsetter betingelsene for at plikten til bistand mot væpnet angrep skal utløses. Plikten utløses ikke automatisk. Det er NATO-rådet – organisasjonens politiske ledelse – som vurderer situasjonen og fatter vedtak om eventuell bruk av væpnet makt. Det må bero på en konkret vurdering av rådets vedtak i lys av situasjonen ellers om det kan sies å foreligge en overhengende fare. Omfanget av den bistand som skal ytes i hvert enkelt tilfelle, vil bero på de militære ressurser og andre ressurser som står til rådighet, og det enkelte medlemsland bestemmer selv hvilket bidrag som skal ytes i overensstemmelse med påtatte forpliktelser. Rettslig sett kreves ikke at det må foreligge anmodning om bistand før plikten utløses. Men uten slik anmodning kan det oppstå tvil om situasjonen er av en slik art som art. 5 foreskriver. Det kan også tenkes at det angrepne land i en gitt situasjon ikke ønsker bistand. Bistand vil derfor neppe være aktuelt før det foreligger en anmodning fra landet. 36

Under forberedelsen av beredskapsloven – lov 15. desember 1950 nr. 7 – ble det foreslått at Kongen, når krig truet og loven var gitt anvendelse, skulle få myndighet til også å fastslå at krigstid skulle anses for inntrådt, blant annet i forhold til straffeloven § 8 og militær straffelov § 3, jf. Ot.prp. nr. 79 1950 side 29 og Ot.prp. nr. 78 1950 side 10. Et slikt forslag ble ikke vedtatt. Det er likevel klart at det har betydning for spørsmålet om overhengende fare foreligger, at Kongen har benyttet sine fullmakter i henhold til beredskapsloven.

Alternativet overhengende fare er lettest å tenke seg i forbindelse med krigshandlinger. Men også ved deltakelse i fredsoperasjoner kan situasjonen være så spent at faren for væpnet konflikt må anses overhengende. Det kan også tenkes situasjoner der Norge er i ferd med å gi etter for press med sikte på å tillate okkupasjon av norsk område.

Det som rammes er å yte fienden eller okkupasjonsmakten bistand mot Norge eller svekke norsk forsvarsevne. Okkupasjonsmakten er tatt med for å synliggjøre at det også er tale om okkupasjon utenfor krigstid. Forsvarsevnen omfatter alt fra stridsevne i forbindelse med konkrete trefninger til forhold av betydning for totalforsvaret, jf. uttrykket «motstandskraft» i § 86 nr. 10. Alternativene er selvstendige, i prinsippet kreves ikke at bistanden svekker forsvarsevnen eller at den handling som svekker forsvarsevnen samtidig er bistand til fienden. Men det er ikke noe skarpt skille mellom alternativene: Enhver bistand til fienden vil normalt samtidig svekke forsvarsevnen, og det som svekker forsvarsevnen, vil som oftest være bistand til fienden. Det er ikke nok at det er voldt fare for slike virkninger. De må rent faktisk ha inntrådt. På den annen side er det ikke satt noe krav til kvalifikasjonen av bistandshandlingen. På disse punkter samsvarer forslaget med straffeloven § 86, jf. nr 10. Noen av de handlingsalternativer som nevnes i punktene 1 til 9 i § 86, er imidlertid formulert annerledes, jf. nr. 4 som taler om uriktige eller villedende opplysninger som er egnet til å svekke folkets motstandsvilje og nr. 5 som rammer den som yter økonomisk støtte av betydning. Mens kriteriet «er egnet til» i nr. 4, som avviker fra tilsvarende kriterium i nr. 7, ikke kan forenes med utvalgets forslag, må vilkåret i nr. 5 sies å følge av kravet om rettsstrid, jf. Ot.prp. nr. 79 1950 side 43.

Straffeloven § 86 setter også straff for den som begår forræderihandlinger «med krigstid for øye». Det er noe uklart hva som ligger i dette kriteriet, som ikke er nærmere behandlet i forarbeidene. Avgrensningen mot spionasje i fredstid, jf. straffeloven §§ 90 og 91, og mellom sabotasje med krigstid for øye og skadeverk, jf. § 291, kan derfor være vanskelig. Det synes imidlertid på det rene at kriteriet ikke avgrenser anvendelsesområdet for § 86 til krigstruende situasjoner, jf. proposisjonen side 10. I følge Straffelovkommentaren side 11, 37 vil det avgjørende «antakelig være – uavhengig av de internasjonale forhold på gjerningstiden – om gjerningspersonens hensikt med handlingen var å utløse krig eller mobilisering». Etter utvalgets oppfatning bør strafferegelen om forræderi i krig mv. ikke på denne måten knyttes til gjerningspersonens subjektive forestillinger, men til trusselsituasjoner som er objektivt konstaterbare.

Forhold som er straffbare etter § 86, omfattes også av flere av krigsartiklene i kapittel 8 i militær straffelov tredje del, jf. drøftelsen i 7.4.1. Som fremstillingen der viser, foreslår utvalget bestemmelsene i §§ 80 til 86 og 90 til 94 opphevet. Av disse bestemmelsene videreføres det sentrale innhold i §§ 80 og 82 til 84 i § 17-9.

Straffeloven § 86 regner i første ledd nr. 1 til 9 opp forræderihandlinger som ved revisjonen i 1950 ble regnet som typiske. Nr. 10 er en sekkebestemmelse som fanger opp andre tilfeller. Bestemmelsen fikk sitt kasuistiske innhold ved revisjonen i 1950. I Ot.prp. nr. 79 1950 side 5 heter det om bakgrunnen for dette:

«På grunn av sin generelle formulering fanger bestemmelsen [dagjeldende § 86] inn de forskjelligste arter og grader av forræderi, og det er denne paragraf som har vært hovedgrunnlaget for rettsoppgjøret etter okkupasjonen. Denne generelle straffetrussel er beholdt i utkastet, men for å gjøre bestemmelsen mer anskuelig er de viktigste forræderiformer spesifisert i paragrafen (§ 86 nr. 1-7). På visse punkter kan en derved også oppnå å klargjøre bestemmelsens rekkevidde. Oppregningen er ikke uttømmende; forræderihandlinger som ikke går inn under noen av de andre punkter i oppregningen, rammes av sekkebestemmelsen i nr. 8 som med visse endringer svarer til den nåværende § 86.»

Bestemmelsen fikk altså ytterligere to nummer etter Straffelovkomiteens og departementets behandling. Departementet uttalte i denne sammenheng at det «er en skjønnssak, som det lett vil kunne være delte meninger om, hvilke forhold det er grunn til å gjøre til gjenstand for særskilt omtale i en konkretiserende oppregning av denne art». Justisnemnda i Stortinget gikk under tvil inn for forslaget med eksemplifisering, jf. Innst.O. XVI 1950 side 3 der flertallet uttaler at det

«i og for seg [er] enig med departementet i at samtlige av de handlinger som er oppregnet i punktene 1-9 kan være landsforræderi når de vanlige betingelsene for rettsstrid foreligger. Oppregningen er for så vidt egnet til å illustrere hvordan bestemmelsen skal forstås, og den har sikkert en viss preventiv betydning. Men det er meget som taler for å beholde selve lovteksten i den samme generelle formulering som tidligere. Dens innhold og avgrensning er blitt ganske godt klarlagt gjennom tusener av rettssaker. Den alminnelige tendens i arbeidet med å revidere straffeloven, går i retning av å skifte ut konkrete oppregninger med mer generelle formuleringer – ikke omvendt».

Flertallet uttalte videre at så vel den øverste påtalemyndighet som Justisdepartementet sterkt hadde fremhevet den avgjørende pedagogiske og moraldannende verdi i at den sentrale forræderibestemmelsen beskrev den ulovlige atferd «på en måte som blir forstått av hvermann, også av den mindre lovkyndige del av almenheten». Flertallet fant å burde bøye seg for dette, mens mindretallet ville beholde den dagjeldende § 86 som den var.

Utvalget kan ikke se at sterke grunner taler for å beholde den kasuistiske oppregningen. Hensynet til forutberegnelighet tilsier en så høy presisjonsgrad som mulig ved utformingen av straffereglene. Imidlertid er de forræderihandlinger straffebudet her omfatter så mangfoldige og mangeartede at det under enhver omstendighet er vanskelig å oppnå noen vesentlig øket forutberegnelighet ved eksemplifisering. For en del inneholder oppregningen i § 86 handlinger som hvem som helst uten videre vil forstå omfattes av en generell forræderibestemmelse som § 17-9, jf. også straffeloven § 86 nr. 10. Det gjelder den direkte militære bistand som er nevnt i nr. 1, spionasje og etterretningsvirksomhet i nr. 2, sabotasjevirksomhet som nevnt i nr. 3 og angiveri mv. som nevnt i nr. 6. Det samme vil være tilfelle for en rekke av de forhold som fremgår av militær straffelov §§ 80 flg. I andre tilfelle avklares ikke tvilsspørsmål ut over det som allerede følger av rettsstridsreservasjonen, jf. nr. 8 og nr. 9 som strafflegger utilbørlig deltakelse i henholdsvis fiendtlig administrasjon av norsk område og ervervsvirksomhet for fienden. Også bestemmelsene i nr. 4, 5 og 7 viser at tvilsspørsmål som måtte oppstå, vanskelig lar seg løse gjennom en kasuistisk utforming. Hensynet til anskueliggjøring eller – om man vil – det pedagogiske hensynet som er trukket frem i forarbeidene, har også en viss vekt, men eksemplifiseringen kan gjøre bestemmelsen uoversiktlig og vil under enhver omstendighet få et noe tilfeldig preg i forhold til de mange forræderihandlinger som inngår i sekkebestemmelsen, jf. nr. 10. Hensynet kan etter utvalgets oppfatning ikke oppveie det motstående hensynet til opprydding og forenkling i dagens nokså tungt tilgjengelige forræderibestemmelser. På denne bakgrunn mener utvalget at en eksemplifisering på linje med straffeloven § 86 ikke bør videreføres i utkastet.

Bestemmelsen i § 17-9 har hovedsakelig samme rekkevidde som straffeloven § 86. Den fanger også opp de forhold som inngår i § 86b og – i hovedsak – § 97, jf. bemerkningen til disse bestemmelsene i 7.2.3.3. I likhet med § 86 setter § 17-9 også straff for de forhold som omfattes av militær straffelov § 80 nr. 1 til 14 – der det imidlertid kreves hensikt – og for de forhold som rammes av §§ 82 og 83; uaktsom overtredelse rammes likevel ikke i utvalgets forslag. Det vises til drøftelsen i 7.2.3.3 vedrørende straffeloven § 86a. Utvalget vil knytte noen ytterligere bemerkninger til enkelte av de forhold som beskrives i § 86 nr. 1 til 9.

I nr. 4 settes straff for den som «opphisser eller forleder til troløshet, driver propagandavirksomhet for fienden eller utbrer uriktige eller villedende opplysninger som er egnet til å svekke folkets motstandsvilje». I følge Ot.prp. nr. 79 1959 side 11 er formålet å ramme upatriotisk og defaitistisk propaganda. Her heter det videre:

«Dette er et punkt hvor det er vanskelig å forlike kravet om ytringsfrihet også i krigstid og kravet om nasjonal disiplin og solidaritet. Så stor betydning som den psykologiske krigføring har fått i vår tid, bør denne form for forræderi likevel særlig fremheves. At direkte propagandavirksomhet for fienden må rammes, er klart. Det samme gjelder om utbredelse av uriktige opplysninger som er egnet til å skade forsvarsviljen, f. eks. uriktige opplysninger om militære nederlag, om gunstige fredstilbud fra fienden eller om troløshet fra våre allierte. … .

… Selv under en krig kan det ikke være forbudt under trussel om straff for landsforræderi å kritisere regjeringen eller gi uttrykk for fredsønsker eller en pasifistisk innstilling. Men en kritikk som systematisk tar sikte på å undergrave tilliten til regjeringens dyktighet og landets forsvarsevne, kan utvilsomt anta slike former at den må karakteriseres som rettsstridig bistand til fienden eller svekkelse av Norges motstandskraft. Å trekke opp grensene her må imidlertid overlates til domstolene under hensyn til den foreliggende situasjon. Avveiningen kan ikke skje uten å ta hensyn til hvilke former krigen tar, hvor total innsatsen er, hva følgene av en kapitulasjon må antas å bli. Og det er klart at målestokken må bli strengere på besatt område, hvor landets lovlige myndigheter er forhindret fra å komme til orde, enn på ubesatt område, hvor en også i krigstid må forsøke å opprettholde en så høy grad av ytringsfrihet som lar seg forene med krigsanstrengelsene.»

Ytringsfrihetskommisjonen har i sine bemerkninger til § 86 nr. 4 gitt uttrykk for at bestemmelsen «synes … akseptabel i sin nåværende form», jf. utredningen side 145.

Det kan ikke ses at grensene for upatriotisk rettsstridig propaganda klargjøres nevneverdig gjennom en bestemmelse som § 86 nr. 4. Grensedragningen beror på en avveining mellom hensynet til ytringsfriheten som bærende fundament i det norske demokrati og hensynet til å verne det samme demokrati mot illojale ytringer i krigs- og krisetider. Avveiningen vil måtte bero på de oppfatninger som til enhver tid gjør seg gjeldende når det gjelder tyngden av de motstående hensyn. Det er rimelig å anta at ytringsfriheten i dag har større relativ vekt enn for 50 år siden. Blant annet understrekes i større grad verdien av medienes objektive og kritiske dekning av alle sider forbundet med moderne krigføring. Det er således ikke uten videre gitt at forhold som lå til grunn for rettsavgjørelser etter krigen, vil måtte bedømmes på samme måte i dag. Fremdeles vil selvfølgelig avveiningen i en del tilfeller være temmelig klar, så som ved ren opprørspropaganda til fordel for fienden i krig. 38 I andre tilfeller vil man trolig se noe annerledes på hvor grensen bør gå, eksempelvis ved «kritikk som systematisk tar sikte på å undergrave tilliten til regjeringens dyktighet og landets forsvarsevne», jf. den gjengitte uttalelsen i forarbeidene fra 1950 og forbudet i § 86 nr. 4 om å utbre «uriktige eller villedende opplysninger som er egnet til å svekke folkets motstandsevne» – som endog gjør egnetheten straffbar uavhengig av virkningene. Ved å peke på de ulike situasjoner som kan foreligge, understreker de gjengitte uttalelsene at avveiningen under enhver omstendighet kan være vanskelig.

Bestemmelsen i § 86 nr. 5 retter seg mot den som «stifter, går inn i, deltar aktivt i eller yter økonomisk støtte av betydning til parti eller organisasjon som virker til fordel for fienden». Bestemmelsen er en kortfattet angivelse av handlinger som under rettsoppgjøret ble ansett for rettsstridig bistand til fienden, jf. også Justisdepartementets merknader i Ot.prp. nr. 79 1959 side 43-44. I proposisjonen side 11 fremgår at støttepartier for fienden vil være mest aktuelle under en okkupasjon. Videre heter det om slike partier:

«Men de kan tenkes også i et nøytralt land som tillater dem, og som undergrunnsorganisasjoner kan de tenkes også på ubesatt område. Det kan kanskje være noe tvilsomt om deltakelse i et slik parti eller en slik organisasjon utenfor okkupasjonsforhold ville rammes av § 86 hvis det ikke ble særskilt nevnt. Illegale undergrunnsorganisasjoner som motarbeider regjeringens krigsanstrengelser betegner imidlertid en slik fare at det synes grunn til å yte rettsanvendelsen den lettelse som det vil være, at selve deltagelsen i organisasjonen er tilstrekkelig til fellelse.»

Det er ikke helt klart hva som er rekkevidden av uttalelsene. Hensett til situasjonen da de ble skrevet, er det nærliggende at man for eksempel kan ha tenkt seg medlemskap i et sovjetvennlig parti i et nøytralt land under krig med Sovjetunionen, og at Norges kommunistiske parti i en slik krig ville ha vært en illegal undergrunnsorganisasjon. Det er ikke uten videre innlysende at virksomhet som nevnt i sitatet, bør bedømmes som rettsstridig bistand til fienden, i hvert fall så lenge det ikke er tale om illegale organisasjoner – det er ingen forutsetning etter § 86 nr. 5 at det dreier seg om en slik organisasjon. Bestemmelsen har en side mot politiske partiers deltakelse i den demokratiske prosess som må pågå også under en krig, og vurderingen av hvilken politisk virksomhet som da bør bedømmes som rettsstridig bistand til fienden, kan være vanskelig. Deltakelse i parti eller organisasjon som bistår fienden på rettsstridig måte, vil for øvrig rammes som medvirkning, eventuelt medvirkning eller forsøk på medvirkning til avtale om å begå slik forbrytelse, forutsatt at deltakeren er kjent med at det foregår slik virksomhet.

I § 86 nr. 7 er det satt straff for bruk av kampmidler som er ulovlige etter arbeids- og boikottlovgivningen og som svekker Norges motstandsevne. Slik rettsstridig virksomhet rammes av forslaget i § 17-9. Det er grunn til å peke på at bestemmelsen vakte strid ved lovrevisjonen i 1950, jf. Innst.O. XVI 1950 side 4. Justisnemnda i Stortinget var i atskillig tvil om dette alternativet burde inntas i oppregningen. Den endret imidlertid departementets utkast slik at ulovligheten av kampmidlene uttrykkelig måtte referere seg til arbeids- og boikottlovgivningen og dessuten ikke bare være egnet til å svekke, men faktisk ha ført til en svekkelse av motstandsevnen, jf. den avvikende formulering i § 86 nr. 4.

Bestemmelsene i nr. 8 og 9 rammer utilbørlig deltakelse i administrativ virksomhet eller ervervsvirksomhet for fienden. Spørsmålene om når slik virksomhet er utilbørlig, ble behandlet i mange straffesaker under landssvikoppgjøret og reiste betydelige problemer. Den gang dreide det seg om okkupasjon i krig. Utvalgets forslag omfatter også påtvunget okkupasjon utenfor krigstid. Problemene vil da være likeartede, men grensene for hva som er rettsstridig er ikke nødvendigvis sammenfallende. 39

Bestemmelsen i annet punktum viderefører vernet av stater som er våre allierte etter en formell forsvarsallianse, og stater som deltar sammen med Norge i faktisk kampfellesskap. Det vises til drøftelsen i 7.1.3. Det er en forutsetning for vernet av allierte stater at det dreier seg om krig eller væpnet konflikt der Norge deltar eller at det er overhengende fare for dette. Bare svekkelse av forsvarsevnen er nevnt. Bistand til fienden vil rammes etter første punktum uavhengig av virkningen for Norge eller andre staters forsvarsevne.

I § 86 tredje ledd begrenses straffebudets anvendelsesområde for handlinger begått av nordmenn bosatt i utlandet som de etter bostedslandets lover er pliktige til. Denne spesielle bestemmelsen videreføres ikke. Forholdet vil uansett gi grunnlag for innskrenkende tolking, jf. Straffelovkommisjonens forslag i §§ 1-2 og 3-7.

Gjerningsbeskrivelsen i § 17-9 favner vidt når det gjelder strafflegging av bistandshandlinger, og omfatter direkte de fleste former for medvirkning. Under enhver omstendighet rammes medvirkning av § 3-2 i Straffelovkommisjonens forslag. Forsøk rammes av § 3-3.

Skyldkravet er forsett.

Strafferammen er fengsel inntil 15 år. Det vises til de generelle bemerkningene i 7.1.8.

§ 17–10. Grovt landssvik

Grovt landssvik straffes med fengsel inntil 21 år.

Ved avgjørelsen av om landssviket er grovt, skal det særlig legges vekt på de forholdene som er nevnt i § 17-2 nr. 1, 3 og 4.

Det vises til bemerkningene til § 17-2. Utover de nevnte forholdene vil det blant annet kunne legges vekt på om handlingen er begått i forbindelse med aktive stridsoperasjoner eller ved misbruk av særlig tillit som er tillagt en stilling av betydning for landets forsvar.

§ 17-11. Ulovlig etterretningsvirksomhet

Den som til fordel for fremmed stat eller uten aktverdig grunn, samler inn eller setter seg i besittelse av hemmelig opplysning som, dersom den blir kjent for slik stat eller for øvrig avsløres, vil skade grunnleggende nasjonale interesser som gjelder

  1. forsvars- og beredskapsmessige forhold,

  2. de øverste statsorganenes virksomhet, sikkerhet eller handlefrihet,

  3. forholdet til andre stater,

  4. sikkerhetsopplegg for fremmede staters representasjon og ved større nasjonale og internasjonale arrangementer eller

  5. samfunnets infrastruktur, så som mat-, vann- og energiforsyning, samferdsel og telekommunikasjon, helseberedskap eller bank- og pengevesen,

    straffes med fengsel inntil 2 år.

Den som driver etterretningsvirksomhet på norsk område til fordel for fremmed stat eller terrororganisasjon som gjelder

  1. innsamling av opplysninger om personlige forhold, når meddelelse av disse kan volde fare for noens liv, helse, frihet eller eiendom,

  2. innsamling av opplysninger som kan skade andre staters sikkerhetsinteresser, eller

  3. verving til militær virksomhet for fremmed stat eller virksomhet for terrororganisasjon,

    straffes med bøter eller fengsel inntil 1 år.

Til første ledd bemerkes:

Bestemmelsen om ulovlig etterretningsvirksomhet finnes i dag i straffeloven § 91. Den er omtalt i Straffelovkommentaren side 37-40, 40 jf. også omtalen av § 90 side 32-33. 41

Utvalgets forslag inneholder noen materielle endringer i forhold til straffeloven § 91. For det første er det et vilkår for straff at innsamling eller mottak av hemmelige opplysninger, som ikke gjøres til fordel for fremmed stat, skjer uten aktverdig grunn. For det andre utvides området for de vernede interesser til å omfatte ikke bare det som inngår i begrepet rikets sikkerhet i tradisjonell forstand, men også andre grunnleggende nasjonale interesser.

Disse endringene er nærmere drøftet i 7.1.2. Når det gjelder vilkåret om at virksomheten er skjedd uten aktverdig grunn, åpner dette i første rekke for at mediene og andre med tilsvarende legitime oppgaver – eksempelvis forskere – i vesentlig større grad enn i dag har mulighet til straffritt å drive samfunnskontroll på området for rikets sikkerhet. Som det fremgår av drøftelsen i 7.1.2, innebærer dette vilkåret normalt at innsamling og mottak av sensitivt materiale må kunne sies å være en del av vedkommende persons/institusjons legitime oppgaver og at det dessuten foreligger en konkret aktverdig grunn. Det vil være forskjell på rent passivt mottak og aktiv innhenting av sensitivt materiale. For pressen vil det normalt måtte anses aktverdig å motta hemmelig materiale og å gjennomgå dette for å se hva det inneholder. Igangsetting av undersøkelser om hemmelige forhold krever at det foreligger konkrete grunner. Pressen kan ikke ha frikort til å drive etterretningsvirksomhet mot grunnleggende nasjonale interesser i håp om å finne noe å sette fingeren på. Men det vil ha stor vekt om undersøkelsene skjer fra åpne kilder eller ikke, og om de gjelder forhold av betydning for den frie politiske debatt, eksempelvis som argument for en legitim forsvarspolitisk opposisjon.

Begrepet rikets sikkerhet ble endret gjennom lovendringen i 1999 ved at vilkåret «ligeoverfor anden Stat» ble fjernet. Det fremgår av forarbeidene at endringen først og fremst skjedde for å muliggjøre strafflegging av at opplysninger avsløres til andre enn stater, jf. Ot.prp. nr. 64 (1998-99) side 130 og 142. Endringen har imidlertid også fått konsekvenser for arten av de opplysninger som vernes, jf. fremstillingen i 7.1.2, der utvalget antar at hemmelige opplysninger om rikets indre sikkerhet er omfattet, men at det antakelig må dreie seg om interesser som i dag vernes av kapittel 8 og 9. Utvalgets forslag utvider området for vernet til å gjelde hemmelige opplysninger av betydning for grunnleggende nasjonale interesser som gjelder de virksomheter som er regnet opp i punktene 1 til 5. I § 17-13 er «statshemmelighet» brukt som betegnelse på slike opplysninger.

Nr. 1 omfatter forsvars- og beredskapsmessige forhold. Dette omfatter forhold som inngår i rikets sikkerhet «ligeoverfor anden Stat», slik dette ble forstått i forhold til straffeloven § 90 før lovendringen i 1999. Ved forståelsen av dette begrepet har tidligere rettspraksis trukket opp grensene. I Treholtsaken sluttet Eidsivating lagmannsrett seg til de sakkyndiges presisering av innholdet i dette vilkåret:

«det som søkes oppnådd gjennom norske myndigheters bestrebelser på følgende:

Å avverge krig og militært angrep på Norge samt å forebygge risikoer for og trusler om dette.

Hvis angrep ikke lar seg unngå, å kunne motstå det og så langt som mulig begrense de tap det påfører landet.

Å kunne forhindre at en annen stat gjennom militær maktbruk mot Norge kan tvinge norske myndigheter og norske folkevalgte organer til å innrette seg annerledes enn de selv ønsker.»

Disse forhold, som totalforsvaret av Norge tar sikte på å motvirke, inngår i § 17-11 nr. 1. Virksomhet rettet mot våre alliansepartnere i NATO vil kunne ha en slik tilknytning til norske sikkerhetsinteresser at den rammes av § 17-11, jf. drøftelsen i 7.1.3.

Nr. 2 verner de øverste statsorganenes virksomhet og sikkerhet, jf. § 17-5 og straffeloven § 99. Regjeringens virksomhet omfatter også departementene, men bare for så vidt virksomheten er av grunnleggende nasjonal betydning. Virksomheten i andre organer må eventuelt vernes etter nr. 1 eller nr. 5.

Norges forhold til andre stater kan være et nærliggende område for etterretningsvirksomhet, som ikke minst kan tenkes å få betydning for de øverste statsorganenes handlefrihet. Den økonomiske handlefrihet kan tenkes innskrenket ved annet enn press av militær karakter. Forhandlingsposisjoner vil kunne falle inn under de øverste statsorganenes virksomhet eller angå forholdet til andre land. I denne forbindelse nevnes at utvalget har foreslått bestemmelsen om såkalt diplomatisk landsforræderi i straffeloven § 89 opphevet, jf. 7.2.3.3.

Nr. 4 omfatter de forhold som er uttrykkelig nevnt i forarbeidene til lovendringen i 1999, jf. Ot.prp. nr. 64 (1998-99) side 142.

Nr. 5 tar i første rekke sikte på å verne beredskapen rundt den grunnleggende infrastruktur i samfunnet. Bestemmelsen har en parallell i straffeloven § 147a, jf. Ot.prp. nr. 61 (2001-2002) side 91-93. Dette er også omtalt i NOU 2000: 24 Et sårbart samfunn Del III og St.meld. nr. 17 (2001-2002) Samfunnssikkerhet punkt 6 Sårbarhetsreduserende tiltak. Utvalget viser til fremstillingene der. I hovedsak kan beredskapsoppgavene sies å ta sikte på å finne frem til og samordne tiltak for å forebygge og løse krisesituasjoner som kan føre til store forstyrrelser på vedkommende område. I tilknytning til alternativet bank- og pengevesen er det grunn til å understreke forutsetningen om at det skal dreie seg om grunnleggende nasjonale interesser. Innenfor dette alternativet vernes eksempelvis beredskapstiltak med sikte på å opprettholde betalingsformidlingen. Dessuten vernes opplysninger av sentral økonomisk betydning ellers, et nærliggende eksempel kan være Norges Banks rentebeslutninger.

Interesser som primært er av privatøkonomisk karakter, vernes ikke selv om de kan ha stor nasjonal interesse, eksempelvis fordi vedkommende bedrift er av vesentlig nasjonal betydning. Vernet omfatter således ikke alminnelig industrispionasje som drives så vel av bedrifter som av fremmed etterretningstjeneste, med mindre forholdet omfattes av nr. 1.

Etter straffeloven § 91a rammes innsamling til fordel for fremmed stat av politiske og personlige opplysninger som hvis de avsløres til staten, kan skade «Norges interesser», jf. fremstillingen i 7.2.3.3, der § 91a foreslås opphevet. Bestemmelsen videreføres i § 17-11 første ledd så langt det dreier seg om etterretningsvirksomhet rettet mot de grunnleggende nasjonale interessene som nevnes, jf. ellers bemerkningene til § 17-11 annet ledd.

Det er bare hemmelige opplysninger hvis avsløring vil skade grunnleggende nasjonale interesser som er vernet. For det første må altså opplysningen rent faktisk være hemmelig. Hva som nærmere ligger i dette, er utviklet i rettspraksis i tilknytning til begrepet hemmelighet i straffeloven §§ 90 og 91, jf. Straffelovkommentaren. Utgangspunktet er at det må gjelde forhold som på forhånd er så lite kjent at det kan betraktes som en hemmelighet. Sikkerhetsgradering er i seg selv ikke avgjørende, men tillegges vekt ved vurderingen. Spørsmålet om hva som er en hemmelighet, vil kunne bero på sammensatte vurderinger, der blant annet opplysningens karakter, hvilke bestrebelser som er gjort for å holde den hemmelig, og hva som rent faktisk er kjent om den, vil inngå. Et spørsmål som flere ganger har vært fremme i praksis, er hvorledes man skal bedømme muligheten for at opplysningen allerede er kjent for en fremmed makt. Som regel er det vanskelig å vite noe om dette, og man er henvist til nokså usikre antakelser. Etter rettspraksis vil det dreie seg om en hemmelighet såfremt det er «rimelig utsikt til at opplysningene ikke er kjent», jf. Rt 1982 side 436. Den såkalte puslespilldoktrinen reiser særlig vanskelige avgrensningsspørsmål: Opplysninger hentet fra åpne kilder vil normalt ikke være hemmelige. Etter puslespilldoktrinen gjelder dette imidlertid ikke uten videre hvis opplysninger som i seg selv ikke er hemmelige, er samlet inn og bearbeidet slik at de samlet viser et ellers hemmelig forhold. I Rt 1986 side 536 – den første Ikkevold-avgjørelsen – bemerket førstvoterende i tilknytning til avgjørelsene i Rt 1979 side 1492 – Liste-saken – og Rt 1982 side 436 – Gleditsch/Wilkes-saken – der det hadde funnet sted en omfattende innsamling og bearbeidelse av opplysninger – at «hvis det dreier seg om få opplysninger, og det heller ikke er forbundet med nevneverdige problemer å kombinere opplysningene, vil man vanskelig kunne snakke om en hemmelighet». Dette var så utgangspunktet for vurderingen i Rt 1987 side 950 – den andre Ikkevold-avgjørelsen. Spørsmålet i saken var om den nøyaktige beliggenheten av et ubåt-lytteanlegg på Andøya var hemmelig eller ikke. Flertallet i saken, tre dommere, fant under tvil at opplysningene om dette, som ble avslørt av bladet Ikkevold,

«må anses for å ha ligget så åpne at man ikke kan si at artikkelen åpenbarte noen hemmelighet. Jeg legger vekt på at undersøkelsene var begrensede … . Jeg legger også vekt på at det – med en reservasjon som jeg har antydet – heller ikke kan reises kritikk mot valget av kilder og den form henvendelsene fikk».

Det siste henspiller på at det vil være et moment i vurderingen om det er gått frem på en fordekt eller underfundig måte. Det fremgår videre at førstvoterende ikke ville legge vekt på de tiltaltes bakgrunnskunnskap og innsikt:

«De undersøkelser som foretas som ledd i journalistisk virksomhet, vil alltid bære preg av den innsikt og erfaring vedkommende har, og det kan ikke være avgjørende at en alminnelig orientert person ikke ville hatt de samme forutsetninger for å gjøre tilsvarende undersøkelser.»

Derimot ble det fremhevet at skadevirkningene ved avsløring var «et moment av betydning når det skal vurderes hvor langt en journalist eller en annen kan gå med sine undersøkelser og ved valg av metode». Men det var uenighet blant de sakkyndige om skadevirkningene, og dette kunne ikke få avgjørende betydning i saken. Heller ikke kunne det tillegges avgjørende betydning at Forsvaret hadde satt mye inn på å holde anleggets beliggenhet hemmelig når det ikke lenger kunne anses slik.

Mindretallet var først og fremst uenig i bedømmelsen av de tiltaltes informasjons- og sammenstillingsvirksomhet og la dessuten betydelig vekt på

«at det måtte være klart for enhver som søkte denne informasjon, at forsvaret satte meget inn på å bevare hemmeligheten av den, og at dette standpunkt fra forsvarets side er basert på en vurdering av den skade spredning av opplysningene vil kunne medføre».

Uten at det fremgår klart, kan enkelte uttalelser i dommene tyde på at det ved bedømmelsen av hva som er en hemmelighet, også ses hen til hvem det er som står for innsamling og bearbeidelse av opplysningene, om det er ledd i en journalistisk virksomhet eller lignende. For ordens skyld understrekes at hvem som står for etterretningsvirksomheten, ikke kan trekkes inn i hemmelighets-vurderingen etter § 17-11 første ledd, men har betydning for spørsmålet om det foreligger aktverdig grunn.

Ikkevold-avgjørelsene kan synes å høyne ters­kelen for hva som skal oppfattes som en hemmelighet. Formodentlig vil synet på dette i noen utstrekning bære preg av en utvikling med større generell åpenhet om spørsmål av betydning for rikets sikkerhet. Denne utviklingen vil imidlertid kunne påvirkes av trusselsituasjonen.

For straff etter § 17-11 er det ikke nok at det faktisk dreier seg om en hemmelig opplysning. Det er også et vilkår at opplysningen, hvis den avsløres, vil skade de grunnleggende nasjonale interessene bestemmelsen gjelder. Etter straffeloven §§ 90 og 91 er vilkåret at opplysningen «bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet». Dette forutsetter en vurdering av den hypotetiske situasjon som foreligger om opplysningen var blitt avslørt. Etter gjeldende rett er det bare opplysninger som vil skade interessene som «bør holdes hemmelige av hensyn til rikets sikkerhet», jf. Rt 1977 side 1180 og Rt 1982 side 436 der dette sies uttrykkelig, jf. også Straffelovkommentaren 42 side 33. Dette vilkåret videreføres i utvalget forslag. Det må kreves sannsynlighetsovervekt for at avsløring vil skade interessene. Utvalget har vurdert om det bør stilles et krav om alvorlig skade, jf. definisjonen av terrorhandlinger i straffeloven § 147a første ledd bokstav a til c, men er blitt stående ved at et slikt kvalifisert vilkår ikke bør oppstilles. Hensynet til de verneverdige interesser tilsier at vernet omfatter enhver nevneverdig skadevirkning, samtidig som avgjørelsen av hvor alvorlig en skadevirkning vil være, normalt er et vesentlig vanskeligere bevistema.

Skadevirkningene må ses i forhold til de grunnleggende nasjonale interesser slik disse er fastlagt i beslutninger av de ansvarlige myndigheter, jf. avgjørelsen i Rt 1986 side 536, der de tiltalte forgjeves hevdet at lytteanlegget på Andøya virket destabiliserende på terrorbalansen, og at avsløringen derfor ville virke positivt for rikets sikkerhet.

Spørsmålene om det faktisk foreligger en hemmelig opplysning og om avsløring vil skade grunnleggende nasjonale interesser, kan ikke alltid vurderes uavhengig av hverandre. I Rt 1982 side 436 uttales således:

«De to nevnte vilkår – om det foreligger en hemmelighet og om åpenbaring av hemmeligheten vil være til skade – kan ikke alltid holdes helt atskilt fra hverandre. Det vil til dels bero på et skjønn om en åpenbaring av opplysninger rammes av § 90. Av forhold som her vil kunne ha betydning, nevner jeg hvor utbredt kunnskapen om det opplyste er, om opplysningene er tilgjengelige fra andre kilder, hva som fra norske myndigheters side gjøres for at opplysningene ikke skal bli kjent, hvilke direkte og indirekte slutninger en fremmed stat vil kunne trekke av opplysningene og dermed hvilke skadevirkninger det kan få om en annen stat får kjennskap til opplysningene.»

Medvirkning og forsøk er straffbart, jf. Straffelovkommisjonens utkast §§ 3-2 og 3-3.

Skyldkravet er forsett.

Så lenge undersøkelse som drives med aktverdig grunn, ikke er straffbar, vil det ikke i tillegg være noen nevneverdig plass for innskrenkende tolking av straffebudet ut fra den alminnelige rettsstridsreservasjon i strafferetten, jf. Straffelovkommisjonens forslag til bestemmelse om innskrenkende tolking i § 3-7. Når det gjelder dette spørsmålet vises ellers til kommentarene til § 17-13.

For ordens skyld bemerkes at hvis den straffbare etterretningsvirksomheten foregår i krigstid, under væpnet konflikt eller fiendtlig okkupasjon, eller ved nærliggende fare for dette, kommer bestemmelsen i § 17-9 til anvendelse.

Strafferammen er fengsel inntil 2 år. Straffeloven § 91 opererer med tre strafferammer – fengsel inntil 1 år for forsettlig krenkelse, jf. annet ledd, med skjerpelse etter første ledd til 2 år hvis det foreligger åpenbarelseshensikt og til 6 år hvis hensikten var å avsløre hemmeligheten til en annen stat eller avsløringen ville volde alvorlig skade. Straffskjerpelsesvilkårene etter det strengeste straffalternativet i første ledd inngår blant de forhold som tillegges vekt ved avgjørelsen av om det dreier seg om grov overtredelse etter § 17-12.

Til annet ledd bemerkes:

I annet ledd nr. 1 videreføres straffeloven § 91a – i første rekke den såkalte flyktningspionasje og i nr. 2 lov om forsvarshemmeligheter § 4, for så vidt gjelder spionasje mot andre staters sikkerhetsinteresser. Videre omfatter annet ledd bare forsettlige handlinger, slik at uaktsomhetsansvaret i § 91a og lov om forsvarshemmeligheter § 4 ikke opprettholdes. I annet ledd nr. 3 videreføres straffeloven § 133 om verving.

Utvalget ser det som en nasjonal interesse å motarbeide fremmede staters etterretningsvirksomhet på norsk område. Det vises til fremstillingen i punkt 7.1.2. I dagens trusselsituasjon er det naturlig at bestemmelsen også omfatter tilsvarende virksomhet fra terrororganisasjoner. Private interesser må varetas av andre bestemmelser. Mest aktuelt er straffelovens bestemmelser om trusler og legemskrenkelser.

Med «terrororganisasjon» menes en organisert gruppe som enten har som hovedformål å begå terrorhandlinger som beskrevet i straffeloven § 147a eller finansiering av terror som angitt i straffeloven § 147b, eller hvor en vesentlig del av gruppens virksomhet består i å begå slike handlinger, sml. definisjonen av «organisert kriminell gruppe» i utkastet til ny straffeloven § 162c i Ot.prp. nr. 62 (2002-2003).

Begrunnelsen for bestemmelsen tilsier at den bare bør ramme handlinger som er begått «på norsk område». Ved den nærmere avgrensning er det naturlig å se hen til oppregningen i straffeloven § 12 første ledd nr. 1 og nr. 2.

Den straffbare handling er beskrevet som «driver etterretningsvirksomhet». Med etterretningsvirksomhet siktes til slike aktiviteter som normalt utføres av en fremmed stats etterretningstjeneste og tilsvarende virksomhet fra terror­organisasjoner. Ofte vil dette være innsamling av opplysninger, men – som oppregningen i nr. 1 til 3 viser – omfattes også verving og andre handlinger rettet mot enkeltpersoner. Selv om det kunne være ønskelig å ramme enhver type fremmed etterretningsvirksomhet, vil dette etter utvalgets oppfatning føre til et for uspesifisert straffebud, jf. i dag uttrykket «Norges interesser» i straffeloven § 91a og lov om forsvarshemmeligheter § 4, jf. drøftelsen i 7.1.2. I denne forbindelse bemerkes at spionasje/medvirkning til spionasje mot interesser som nevnt i § 17-11 første ledd, etter norske medvirkningsregler vil kunne rammes på et meget tidlig stadium, eventuelt som forsøk på medvirkning før hovedmannen er kommet så langt som til straffbart forsøk, jf. 7.1.5. Virksomheten er derfor kvalifisert til å gjelde interesser som det er viktig å beskytte og som ikke faller inn under første ledd, men som i dag rammes av andre straffebud.

I motsetning til første ledd er det ikke noe krav om at handlingen skal bestå i innsamling av hemmelige opplysninger. Etter § 91a er virkemidlene angitt som «hemmelig eller ved ulovlig middel». Dette opprettholdes ikke. Det er som ved første ledd en forutsetning at virksomheten er rettsstridig, jf. § 3-7 i Straffelovkommisjonens utkast. Det vil den ikke være der norsk myndighet er kompetent til å samtykke eksempelvis i forbindelse med etterretningssamarbeid med alliert stat, jf. især nr. 2.

Som regel vil det foreligge en avtale med eller et oppdrag for den fremmede etterretningstjeneste eller terrororganisasjonen, men dette er ikke nødvendig. Også handlinger som begås uten at det på forhånd har vært kontakt med slik tjeneste eller organisasjon, kan omfattes, for eksempel når informasjon som antas å være av interesse for tjenesten eller organisasjonen, samles inn med sikte på at den skal gis videre.

Ikke all informasjonsinnsamling som ledd i etterretningsvirksomhet rammes. Den nærmere angivelse av hva slags opplysninger det må være tale om, fremgår av nr. 1 og nr. 2. Nr. 1 gjelder «personlige forhold». Straffeloven § 91a nevner «politiske eller personlige forhold». Politiske forhold antas imidlertid å være omfattet av «personlige forhold», slik at det ikke er nødvendig å nevne dette særskilt. Innsamling av opplysninger om personlige forhold omfattes bare dersom meddelelse av disse til fremmed stat eller terrororganisasjon kan volde en nærmere angitt fare. Oppregningen av hva det må være fare for, samsvarer med § 91a, bortsett fra at «helbred» er byttet ut med «helse» uten at dette tilsikter noen realitetsendring. Det stilles ikke strenge krav til hvor stor sannsynlighet det må være for at faren materialiserer seg, jf. «kan volde fare for …». Det er nok med en rimelig mulighet, men denne må baseres på faktiske holdepunkter. Kravet til faregrad må for øvrig ses i sammenheng med hva faren gjelder. Jo mer alvorlig krenkelse som risikeres, jo lavere sannsynlighet må aksepteres. Det er likegyldig hvem faren rammer, jf. «noens». Det kan for eksempel være den personen som oppsøkes her i landet selv, eller familie i hjemlandet.

Som ved straffeloven § 91a er det etterretningsvirksomhet mot flyktninger og innvandrere som er siktepunktet for bestemmelsen, men vernet omfatter også andre personer.

Første ledd i § 17-11 verner norske grunnleggende nasjonale interesser, mens annet ledd nr. 2 beskytter andre staters sikkerhetsinteresser. Med dette siktes til interesser av den art som er nevnt i første ledd nr. 1. Det er en norsk nasjonal interesse å hindre at norsk territorium benyttes til slik virksomhet mot andre land.

Nr. 3 gir et eksempel på etterretningsvirksomhet i lovens forstand som ikke består i informasjonsinnsamling, nemlig verving. Med verving siktes til at det inngås avtale om at en person skal utføre militær virksomhet for fremmed stat – herunder organisasjoner eller grupper som opptrer på statens vegne – eller virksomhet for en terrororganisasjon. Uttrykket «militær virksomhet» erstatter krigstjeneste i straffeloven § 133, som vil kunne oppheves, men er videre enn dette. Således omfattes verving til deltakelse i væpnet konflikt. Det er ikke noe krav om at vervingen skal foregå i skjul. «Virksomhet for terrororganisasjon» omfatter enhver form for virksomhet.

Når slike handlinger som nevnt i nr. 1 til 3 begås til fordel for en terrororganisasjon, kan dette etter omstendighetene også tenkes å være straffbart etter andre bestemmelser, f.eks. straffeloven § 147a fjerde ledd om inngåelse av forbund om å begå en terrorhandling. Utkastet til § 17-11 annet ledd har likevel et videre anvendelsesområde. Det vil høre til unntakene at allerede det å samle inn informasjon (jf. nr. 1 og nr. 2) kan anses som en avtale om å begå en bestemt straffbar handling. Også vilkåret «verving … til virksomhet» i nr. 3 vil lettere være oppfylt enn kravene til forbund.

Medvirkning og forsøk er straffbart, jf. Straffelovkommisjonens utkast §§ 3-2 og 3-3.

Strafferammen etter annet ledd er bøter eller fengsel inntil 1 år. Det er betydelig forskjell på de nasjonale interesser som vernes i de to ledd, noe som må gjenspeiles i strafferammene. Det foreslås ikke en bestemmelse om grov overtredelse av annet ledd.

§ 17-12. Grov ulovlig etterretningsvirksomhet

Grov overtredelse av § 17-11 første ledd straffes med fengsel inntil 6 år.

Ved avgjørelsen av om den ulovlige etterretningsvirksomheten er grov, skal det særlig legges vekt på om

  1. gjerningspersonen er et medlem av Regjeringen, Stortinget eller Høyesterett eller tilhører landets øverste sivile eller militære ledelse,

  2. gjerningspersonen hadde til hensikt å avsløre opplysningen til fremmed stat eller

  3. avsløring ville ha voldt betydelig skade.

Når det gjelder annet ledd nr. 1, vises til bemerkningene til § 17-1. Nr. 2 og 3 angir de forhold som er straffskjerpende omstendigheter etter straffeloven § 91 første ledd annet straffalternativ. Avsløring til terrororganisasjon vil etter omstendighetene måtte likestilles med avsløring til fremmed stat.

Strafferammen på fengsel inntil 6 år tilsvarer maksimum etter straffeloven § 91.

§ 17-13. Avsløring av statshemmelighet

Den som offentliggjør, overleverer eller på annen måte avslører hemmelig opplysning til skade for grunnleggende nasjonale interesser som nevnt i § 17-11 første ledd nr. 1 til 5, straffes med fengsel inntil 3 år.

Bestemmelsen viderefører straffeloven § 90, jf. fremstillingen av §§ 90 og 91 i Straffelovkommentaren side 32-40. 43 Når det gjelder de grunnleggende nasjonale interesser som vernes og innholdet i hemmelighetsbegrepet, vises til bemerkningene til § 17-11. Det samme gjelder forståelsen av hva som ligger i «til skade for».

Som det fremgår av drøftelsen under 7.1.2, vil avsløring av statshemmelighet normalt være straffbar uavhengig av motivet for avsløringen, hva enten den skjer med aktverdig grunn eller ikke. Begrensning i straffebudets anvendelse må – utover nødrettstilfellene – eventuelt søkes gjennom innskrenkende tolking i henhold til den alminnelige rettsstridsreservasjon som er foreslått lovfestet i Straffelovkommisjonens utkast § 3-7. Det er forutsatt i rettspraksis i tilknytning til straffeloven §§ 90 og 91at en slik innskrenkende tolking ikke er utelukket, men det skal formodentlig mye til. Spørsmålet er først og fremst aktuelt ved avsløring av hemmelige opplysninger innhentet og bearbeidet fra åpne kilder, jf. Rt 1982 side 436 – Gleditsch/Wilkes-saken – som gjaldt innsamling fra åpne kilder av opplysninger om elektroniske varslingsstasjoner og avsløring av opplysningene i en forskningsrapport. Avgjørelsen er illustrerende for de avveininger som må gjøres. Som grunnlag for at avsløringen ikke var rettsstridig, anførte de tiltalte hensynet til forskningens frihet og muligheten for å kunne debattere «livsviktige spørsmål som gjelder forsvar og sikkerhet under atomtrusselen», herunder muligheten for å kunne avdekke om beslutningsprosessen foregår på lovhjemlet måte og om virksomheten er i overensstemmelse med folkeretten.

Førstvoterende viste til Høyesteretts avgjørelse i Liste-saken, jf. Rt 1979 side 1492, der to journalister ikke ble hørt med at de, ut fra pressens kontrollfunksjon i samfunnet, rettmessig måtte kunne motta navnelister mv. over personell i de hemmelige tjenester, men der det ikke ble «hevdet at pressen ansvarsfritt kunne offentliggjøre slike opplysninger». Førstvoterende trakk frem byrettens avgjørelse der det ble vist til at representanter for de ansvarlige myndigheter hadde uttrykt sympati for større åpenhet om Forsvaret og militærpolitikken, men hadde tatt reservasjoner for avsløring av opplysninger om etterretningstjenesten. Til de tiltaltes anførsel om at de hadde gått åpent frem og ikke hadde forsøkt å få tak i materiale på uriktige premisser, viste førstvoterende blant annet til at de hadde overtrådt lov om forsvarshemmeligheter § 3 nr. 1. Han sluttet seg til byrettens betraktning om at det var vanskelig å forstå at det av hensyn til debatten om forsvarspolitiske spørsmål var nødvendig å avsløre hemmelige opplysninger om de elektroniske varslingsstasjonene. Videre kunne de tiltalte ikke være berettiget til uten videre å offentliggjøre hemmelige opplysninger til skade for Norges sikkerhet «selv om det skulle være så at Stortingets samtykke ikke har vært innhentet slik Grunnloven foreskriver». Det var ikke kommet frem noe som tydet på at anleggene virket i strid med folkeretten, men det måtte være andre måter å ta spørsmålet opp på enn gjennom avsløring av disse opplysningene.

Ved vurderingen av rettsstridsspørsmålet er det ikke uten betydning at hensynet til medienes og forskningens kritiske og kontrollerende virksomhet foreslås oppgradert ved at undersøkelser som drives med aktverdig grunn, ikke lenger vil være straffbare. Karakteren av opplysningene og hvilken skade avsløringen fører til, er selvfølgelig vesentlig – men heller ikke opplysninger om de hemmelige tjenester kan ha et helt ubetinget vern mot avsløring. Også spørsmålet om avsløring er nødvendig for å kunne reise debatt eller drive kontroll, er av betydning. Vurderingen er imidlertid vanskelig fordi det forutsetter en oppfatning om hva som ville ha vært nødvendig. Et visst spillerom for medienes og forskningens eget skjønn bør det her være. Om den virksomhet som avsløres er ulovlig etter norsk rett eller folkeretten, må tillegges betydelig vekt ved avveiningen. Men det er selvfølgelig forskjell på ulovligheter. Grovere krenkelser av personvern og personlig integritet vil stå i en annen stilling enn brudd på rent formelle prosedyrer.

Etter straffeloven § 90 er det et straffbarhetsvilkår at den opplysningen som avsløres, er riktig. Etter dansk straffelov § 107 og svensk straffelov kapittel 19 § 5, er det likegyldig om den er riktig eller ikke. Utvalget har ikke funnet grunn til å fjerne vilkåret om at opplysningen må være riktig, selv om det betyr at påtalemyndigheten ved å reise tiltale om fullbyrdet overtredelse tvinges til å bekrefte dette. Normalt vil det være uaktuelt utelukkende å reise straffesak for offentliggjøring av opplysninger som pretenderer å være riktige, men som ikke er det. Annerledes vil det kanskje kunne stille seg i saker om spionasje der avsløringer er skjedd direkte til fremmed stat eller til en terrororganisasjon. Men spørsmålet om avsløringen er riktig eller ikke, vil under enhver omstendighet ha betydelig vekt ved straffutmålingen. Vil man gjennom en bestemmelse som den danske og svenske unnlate å bekrefte at opplysningen er riktig, må det ved straffutmålingen legges til grunn at den er uriktig. Hvis dette ut fra nasjonale hensyn kan aksepteres, må tiltalen kunne begrenses til å gjelde forsøk på overtredelse av § 17-13.

Medvirkning og forsøk er straffbart, jf. Straffelovkommisjonens utkast §§ 3-2 og 3-3.

Skyldkravet er forsett. Grov uaktsomhet straffes etter § 17-15.

Strafferammen er som etter straffeloven § 90 første ledd første straffalternativ fengsel inntil 3 år. De forhold som begrunner straffskjerpelse etter første ledd annet straffalternativ, inngår i bedømmelsen etter § 17-14. Bestemmelsen i tredje ledd videreføres ikke.

§ 17-14. Grov avsløring av statshemmelighet

Grov avsløring av statshemmelighet straffes med fengsel inntil 15 år.

Ved avgjørelsen av om avsløringen av statshemmelighet er grov, skal det særlig legges vekt på om

  1. gjerningspersonen er et medlem av Regjeringen, Stortinget eller Høyesterett eller tilhører landets øverste sivile eller militære ledelse,

  2. hemmeligheten er betrodd gjerningspersonen i stillings medfør,

  3. hemmeligheten er avslørt til fremmed stat, eller

  4. betydelig skade er voldt.

Når det gjelder nr. 1 vises til bemerkningene til § 17-2. Nr. 2, 3 og 4 angir de forhold som er straffskjerpende omstendigheter etter straffeloven § 90 tredje ledd og etter første ledd annet straffalternativ. For ordens skyld bemerkes at hvis avsløringen skjer i krigstid, under væpnet konflikt eller fiendtlig okkupasjon, eller ved nærliggende fare for dette, kommer bestemmelsen i § 17-9 til anvendelse.

Strafferammen er fengsel inntil 15 år, jf. straffeloven § 90 tredje ledd.

§ 17-15. Grovt uaktsom avsløring av statshemmelighet

Den som grovt uaktsomt avslører statshemmelighet, straffes med fengsel inntil 2 år.

Utvalget deler Straffelovkommisjonens syn på spørsmålet om strafflegging av uaktsomme handlinger, jf. fremstillingen under 5.2.2 og kommisjonens utredning side 87 flg. Utvalget er ikke kjent med at bestemmelsen om uaktsom overtredelse i straffeloven § 90 annet ledd har vært benyttet siden straffeloven ble vedtatt.

Især på bakgrunn av at utvalget åpner for at innsamling og mottak av hemmelige opplysninger med aktverdig grunn skal kunne skje straffritt, vil det måtte påligge den som får hånd om opplysningene, en aktsomhetsplikt med hensyn til at disse ikke avsløres. Utvalget finner især på denne bakgrunn at grovt uaktsom overtredelse fortsatt bør være straffbar. Det har vurdert om de mulige skadevirkningene ved avsløring av statshemmeligheter tilsier et simpelt uaktsomhetsansvar. Imidlertid antar utvalget at et slikt ansvar på dette området ikke vil være særlig egnet til å motvirke avsløring, jf. også Straffelovkommisjonens utredning side 88.

Straffen etter § 90 annet ledd er bøter. Etter utvalgets oppfatning er dette for mildt. Strafferammen må fastsettes slik at den fanger opp grovt uaktsom grov overtredelse. Den settes til fengsel inntil 2 år, jf. 7.1.8.4.

§ 17-16. Avtale om krenkelse av Norges selvstendighet og forfatning, freden og andre grunnleggende nasjonale interesser

Den som inngår avtale med noen om å begå lovbrudd som nevnt i §§ 17-1 til 17-10, 17-13 og 17-14, straffes med fengsel inntil 6 år.

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av straffeloven §§ 94 og 104 som er omtalt i Straffelovkommentaren side 48-53 og 82-83, 44 jf. også Straffelovkommisjonens utredning side 285. Forslaget retter seg mot avtale om å begå forbrytelse mot bestemmelsene i kapittel 17 med unntak for §§ 17-11, 17-12, 17-15 og 17-17.

Under 7.1.5 har utvalget gitt uttrykk for sitt prinsipielle syn på strafflegging av forberedelseshandlinger til vern om rikets sikkerhet mv. og blant annet kommentert betydningen av at vernet i flere av bestemmelsene i kapittel 17 foreslås utvidet til å gjelde farefremkallelse. I likhet med Straffelovkommisjonen går utvalget inn for å videreføre det sentrale innhold i straffeloven §§ 94 og 104.

Utkastet bruker ordet avtale, ikke forbund som i straffeloven § 94. Noen realitetsendring ligger ikke i dette.

Forslaget henviser ikke til §§ 17-11 og 17-12 om ulovlig etterretningsvirksomhet. På dette punkt tilsvarer forslaget straffeloven § 94 som ikke henviser til § 91 eller til § 91a. Bestemmelsene om ulovlig etterretningsvirksomhet er i seg selv forberedelsesdelikter, begrunnet i at man bør kunne gripe inn før skaden er skjedd ved at hemmeligheten avsløres. Noe sterkt behov for å la straffetrusselen omfatte avtale om å samle inn hemmelige opplysninger som nevnt i § 17-11 første ledd, kan ikke ses å foreligge. Det er vanskelig å tenke seg at det inngås slik avtale uten at avtalen samtidig tar sikte på å avsløre opplysningene. Enn mindre er det grunn til å ramme avtale om forhold som nevnt i § 17-11 annet ledd. Også forbudet mot privat militær virksomhet i § 17-17 rammer en forberedelseshandling, og det er ikke naturlig å strafflegge forberedelse i form av avtale om slik virksomhet.

Annet ledd i § 94 foreslås opphevet. Nr. 1, som gjelder oppfordring til iverksettelse av forbrytelse som nevnt i første ledd, vil i dag være straffbar etter straffeloven § 140, jf. Straffelovkommisjonens forslag i § 21-5 om oppvigling, der handlingsalternativene er begrenset til nettopp oppfordring som i § 94 nr. 1. Oppvigling vil også i en del tilfeller kunne straffes som medvirkning/forsøk på medvirkning til overtredelsen av den bestemmelse oppviglingen gjelder. Ytringsfrihetskommisjonen har vist til straffelovens forarbeider der det fremheves at oppfordringer vil kunne straffes som forsøk på medvirkning til overtredelse av den lov som forbyr handlingen det oppfordres til, og at begrunnelsen for bestemmelsen var at man ønsket å ramme oppfordringer som ikke var alvorlig ment, jf. utredningen side 146. Kommisjonen viser videre til at man i dag har et annet syn på ytringsfrihetens grenser enn for hundre år siden, og mener at behovet for straffeloven §§ 94 annet ledd nr. 1 og straffeloven § 140 er svekket.

Utvalget er for sin del av den oppfatning at det ikke er grunn til skille ut oppfordringer til å begå forbrytelser etter kapittel 17 som egen strafferegel og antar at spørsmålet om strafflegging av slike oppfordringer bør vurderes innenfor rammen av det generelle forbud i Straffelovkommisjonens utkast § 21-5, jf. kommisjonens bemerkninger på side 305, som utvalget er enig i. For ordens skyld peker utvalget på at strafferammen etter § 140 er fengsel inntil 8 år, men ikke over 2/3 av straffen i de straffebud oppfordringen gjelder. Kommisjonen foreslår en senking til maksimalt 3 år. Det kan ikke ses å være behov for en strengere strafferamme for oppfordringer som gjelder forbrytelser mot kapittel 17.

Etter straffeloven § 94 annet ledd nr. 2 rammes den som i hensikt å begå forbrytelse som nevnt i første ledd, innlater seg med fremmed makt. Det kan ikke ses å være behov for en slik bestemmelse. De handlinger som nevnes, vil ofte rammes av forbudet mot å inngå avtale. Er det ennå ikke inngått noen avtale, men bare tatt kontakt med en fremmed makt eller for eksempel med en terrororganisasjon, vil det formodentlig normalt foreligge straffbart forsøk såfremt det for gjerningspersonen fremsto som mest sannsynlig at avtale ville bli inngått. Er gjerningspersonen ikke kommet så langt som til forsøk, er det mindre grunn til å straffe handlingen. Man er i så fall avhengig av å knytte straffbarheten til gjerningsmannens hensikt, jf. Straffelovkommisjonens bemerkninger i utredningen side 285. Utvalget finner dette utilfredsstillende, jf. det som er sagt om dette i 7.1.7 og vil foreslå at bestemmelsen ikke videreføres.

Det å samle eller holde rede krigsfolk eller annen væpnet skare for å begå forbrytelser som nevnt i første ledd, jf. § 94 annet ledd nr. 3, vil ofte omfattes av første ledd, men i hvert fall av § 104a første ledd, jf. forslaget i § 17-17. Å forberede slike grupper samlet eller holdt rede bør falle utenfor området for det straffbare etter utkastet § 17-16. Den som tiltar seg en militær befaling eller utøver en slik befaling i strid med sine militære plikter, straffes etter militær straffelov Anden Del, Militære forbrytelser og forseelser. Det kan således ikke ses å være noe behov for å videreføre bestemmelsen i nr. 3.

Nr. 4 i § 94 annet ledd rammer forberedelseshandlinger i form av at gjerningspersonen tilbyr eller påtar seg – eventuelt ved å ta i mot penger eller andre fordeler – å begå forbrytelse som nevnt i første ledd. I slike tilfeller vil det normalt foreligge avtale eller forsøk på å inngå avtale. Gjør det ikke det, bør handlingene ikke strafflegges, jf. Straffelovkommisjonens bemerkninger side 285.

Om forholdet til forslaget til ny § 162c i straffeloven, jf. Ot.prp. nr. 62 (2002-2003), vises til 7.1.5.

Medvirkning og forsøk er straffbart, jf. Straffelovkommisjonens utkast §§ 3-2 og 3-3.

Skyldkravet er forsett.

Strafferammen er fengsel inntil 6 år, som er i overensstemmelse med Straffelovkommisjonens forslag, jf. utredningen side 287. Begrensningen i straffeloven § 94 til to tredjedel av strafferammen for det lovbruddet avtalen gjelder, opprettholdes ikke, jf. forbundsbestemmelsen i straffeloven § 159 som er videreført i Straffelovkommisjonens utkast § 29-6. Det sier seg imidlertid selv at straffen for å inngå avtale om å begå lovbrudd vanskelig vil nå opp til straffen for å begå selve lovbruddet. Noen bestemmelse om grov overtredelse synes det ikke naturlig å utforme. Se ellers drøftelsen i 7.1.8.4.

§ 17–17. Privat militær virksomhet

Den som danner, deltar i, rekrutterer medlemmer eller yter vesentlig økonomisk eller annen materiell støtte til privat organisasjon av militær karakter, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år. Medvirkning straffes ikke.

Bestemmelsen viderefører i det vesentlige straffeloven § 104a første ledd som er omtalt i Straffelovkommentaren side 83-85. 45 Bestemmelsen er begrunnet i Ot.prp. nr. 79 1950 side 14 der det heter at «private militærorganisasjoner betegner i urolige tider en fare for samfunnsfreden, og deres eksistens kan, hvis de ikke er lojale overfor de lovlige myndigheter, i en krigssituasjon føre til borgerkrig». Begrunnelsen har fremdeles gyldighet. Mens støtten etter § 104a kan være av en hvilken som helst art, er det understreket at bare materiell støtte omfattes av § 17-17. Dette er i overensstemmelse med Straffelovkommisjonens syn, jf. utredningen side 286 der det fremheves:

«Av hensyn til ytringsfriheten bør det presiseres at [bestemmelsen] tar sikte på støtte av økonomisk eller materiell art, og at rent verbale støtteerklæringer ikke bør rammes.»

Medvirkning er i dag ikke straffbart. Utvalget ser dette som naturlig. Det er neppe noe synderlig behov for å straffe tilskyndelse mv. til deltakelse i eller støtte til en slik organisasjon.

Forsøk er straffbart etter § 3-3 i Straffelovkommisjonens utkast.

Skyldkravet er forsett.

Strafferammen er etter § 104a første ledd første punktum fengsel inntil 2 år, men etter annet punktum inntil 6 år hvis organisasjonene råder over forråd av våpen eller sprengstoff eller det foreligger andre særdeles skjerpende omstendigheter. Straffelovkommisjonen foreslår at strafferammen skal være fengsel inntil 6 år, jf. side 288. Utvalget antar at en strafferamme på fengsel inntil 3 år er tilstrekkelig til å fange opp de særlig skjerpende omstendigheter, jf. 7.1.8.4.

7.2.3 Lovbestemmelser i kapittel 8 og 9 som ikke videreføres eller som videreføres utenfor nytt kapittel 17

7.2.3.1 Straffelovkommisjonens forslag om opphevelse av straffeloven §§ 95 første ledd og §§ 100 til 102 og om videreføring av § 95 annet ledd i § 20-3 i utkastet

I straffeloven kapittel 8 har kommisjonen foreslått å oppheve § 95 første ledd, som rammer den som forhåner en fremmed stats flagg eller riksvåpen. Bestemmelsen kan i følge kommisjonen sies å ramme visse meningsytringer, ikke på grunn av ytringenes innhold, men på grunn av formen ytringene er gitt. Kommisjonen peker på at fordømmelse av stater og deres politikk i sin alminnelighet er tillatt og kan gis mange forskjellige uttrykk som kan krenke nasjonalfølelsen, uten at slike uttrykk bør være straffbare. Det er vist til Ytringsfrihetskommisjonens utredning der bestemmelsen foreslås opphevet av hensyn til ytringsfriheten og demonstrasjonsfriheten. Videre peker Straffelovkommisjonen på at det ikke finnes tilsvarende straffebud rettet mot forhånelse av det norske flagget eller riksvåpenet og at en tilsvarende svensk bestemmelse ble opphevet i 1970.

Straffeloven § 95 annet ledd foreslås videreført i utkastets kapittel 20 om vern av den offentlige ro og orden, jf. utkastets § 20-3 om ordenskrenkelse av fremmed stat. Det er vist til at bestemmelsen har vært ansett nødvendig for å oppfylle kravene i Wienkonvensjonen 18. april 1961 om diplomatisk samkvem. Se ellers drøftelsen av straffeloven § 96 under 7.2.3.3.

Kommisjonen foreslår å oppheve bestemmelsene i §§ 100 til 102 som gir særregler om strafferammer – minstestraff og straffemaksimum – ved visse forbrytelser begått mot Kongen, Regenten eller medlemmer av det kongelige hus. Etter kommisjonens mening inneholder de generelle reglene om tilsvarende krenkelser – når krenkelsene er begått mot andre – de nødvendige strafferammer. Kommisjonen understreker at når handlingen er begått mot Kongen eller hans nærmeste, vil dette måtte veie tungt ved avgjørelsen av om overtredelsen skal regnes som grov i henhold til kommisjonens lovforslag.

Utvalget slutter seg til disse forslagene.

7.2.3.2 Straffelovkommisjonens forslag om å oppheve straffeloven § 104a annet ledd

Kommisjonen har foreslått ikke å videreføre straffeloven § 104a annet ledd, som retter seg mot den som danner, deltar i eller støtter forening eller sammenslutning som har til formål ved ulovlige midler å forstyrre samfunnsordenen eller oppnå innflytelse i offentlige anliggender. På bakgrunn av Lund-kommisjonens rapport og diskusjonen i kjølvannet etter denne, fikk bestemmelsen tilføyelsen «dersom foreningen eller sammenslutningen har tatt skritt for å realisere formålet med ulovlige midler», jf. lov 3. desember 1999 nr. 82. Tilføyelsen var ment som en presisering av innholdet i bestemmelsen. Ved lovendring 28. juni 2002 ble gjerningsbeskrivelsen i § 104a første og annet ledd utvidet slik at også rekruttering av medlemmer ble rammet.

Straffeloven § 104a kom inn i straffeloven ved revisjonen i 1950. Annet ledd var ikke med i forslaget fra det sakkyndige utvalg som utarbeidet utkast til lovendringer, men ble tilføyd av Justisdepartementet, blant annet på bakgrunn av en henvendelse fra Politimesteren i Oslo som uttrykte bekymring for at straffeloven ikke ga tilstrekkelig vern mot femtekolonnevirksomhet på det forberedende stadium. Bestemmelsen, som søkte sitt forbilde i § 114 i den danske straffeloven av 1934 og ble ansett for å være en naturlig «utbygning» av forslaget til ny § 99a i straffeloven, var ikke nærmere begrunnet, jf. Ot.prp. nr. 79 1950 side 49.

Ingen er straffedømt for brudd på § 104a annet ledd. Heller ikke har det vært tatt ut tiltale for overtredelse, men dette ble, etter hva utvalget kjenner til, vurdert i forhold til medlemmer av en ny-nazistisk organisasjon, som ble pågrepet og fengslet, siktet for brudd på bestemmelsen, jf. Rt 1997 side 894.

Derimot har § 104a annet ledd vært i omfattende bruk som grunnlag for siktelser med henblikk på telefonavlytting, og bestemmelsen var blant annet grunnlag for avlytting av AKP (m-l)s partikontor i Oslo i årene 1982-1987. Om dette vises til fremstillingen i Lund-kommisjonens rapport, jf. blant annet side 331 flg. Politiets sikkerhetstjeneste, PST, har i senere år flere ganger fremhevet behovet for bestemmelsen som grunnlag for «å forebygge alvorlige skadegjørende handlinger» som det heter i PSTs høringsuttalelse til Justisdepartementet av 18. februar 2002. Poenget kan synes å være at det ikke så meget er etterforsking av brudd på bestemmelsen som er formålet med telefonkontrollen, som muligheten for å forebygge andre straffbare handlinger. For ordens skyld presiseres at bestemmelsen ikke under noen omstendighet kan brukes som grunnlag for forebyggende overvåking.

PST foreslo i 2001 at den tilføyelsen som ble gjort i § 104a i 1999, ble endret til «dersom det er tatt skritt …». Bakgrunnen var at det, etter PSTs oppfatning, var vanskelig å påvise at organisasjonen står bak når handlingen utføres av et enkeltmedlem. Forslaget ble ikke fremmet av Justisdepartementet i Ot.prp. nr. 61 (2001-2002), jf. side 78 flg. der det blant annet er understreket at det lett ville kunne innebære et forbud mot støtte til organisasjoner med uønskede meninger dersom bestemmelsen endres slik at den rammer medlemmer som på egenhånd har tatt skritt til å realisere formålet med ulovlige midler. Departementet understreket for øvrig det som også er utvalgets syn, at straffebud ikke bør utformes vidt for at politiet skal kunne bruke eksisterende etterfors­kingsmetoder på et så tidlig stadium, at det i realiteten er tale om å forebygge andre straffbare handlinger. I stedet bør det etter departementets oppfatning vurderes om det bør åpnes for å bruke metoder som i dag er forbeholdt etterforsking, i forebyggende øyemed, jf. proposisjonen side 79.

Straffelovkommisjonens forslag om å oppheve bestemmelsen er begrunnet i flere betraktninger:

Det er begrenset hvilken selvstendig betydning bestemmelsen har. En opphevelse vil innebære avkriminalisering av det forhold at deltakeren er klar over at det er tatt skritt til å realisere formålet, men der kravene til medvirkning i straffeloven §§ 98, 99 eller 99a ikke er oppfylt. Dette vil være tilfelle når gjerningspersonen ikke har forsett med hensyn til at formålet lar seg gjennomføre, og heller ikke opptrer i slik hensikt. Det legges til grunn at straffverdigheten da vil være svært lav.

Dersom organisasjonens formål er å foreta andre handlinger enn de som rammes av straffeloven §§ 98, 99 og 99a, kan straffeloven § 104a annet ledd etter omstendighetene få noe større selvstendig betydning. Kommisjonen er imidlertid av den oppfatning at spørsmålet om kriminalisering av forberedelseshandlinger, som det her er tale om, bør løses i tilknytning til det enkelte straffebud, ikke etter en tolking av vage begreper som å ha til formål «ved sabotasje, maktanvendelse eller andre ulovlige midler å forstyrre samfunnsordenen eller å oppnå innflytelse i offentlige anliggender».

Kommisjonen gir også uttrykk for at medlemskap i organisasjoner ikke bør være straffbart så lenge ikke organisasjonens virksomhet i seg selv er forbudt, og at en forutsetning for straff bør være at gjerningspersonen selv har begått eller medvirket til de straffbare handlingene.

I sammenheng med forslaget om å oppheve § 104a annet ledd, har kommisjonen også foreslått å oppheve straffeloven § 330 som blant annet strafflegger deltakelse i organisasjoner som har til formål å begå straffbare handlinger, jf. utredningen side 414. Heller ikke etter denne bestemmelsen er så vidt vites noen blitt straffedømt i de 100 år som er gått siden vedtakelsen av straffeloven.

Utvalgets flertall , alle medlemmene unntatt Gammelgård, er enig med Straffelovkommisjonen i at bestemmelsen bør oppheves og kan i det vesentlige henvise til kommisjonens begrunnelse.

Utviklingen siden vedtakelsen av § 104a annet ledd i 1950 dokumenterer ikke at det foreligger et behov for bestemmelsen. Spørsmålet er imidlertid om dagens trusselbilde med henblikk på rikets sikkerhet og andre grunnleggende nasjonale interesser kan begrunne et slikt behov. Utvalgets flertall kan vanskelig se dette.

Såfremt formålet med de ulovlige handlingene retter seg mot de interesser som vernes av de sentrale bestemmelsene i straffeloven kapittel 8 og 9, jf. §§ 83, 84, 98, 99 og 99a, er utvalget enig med Straffelovkommisjonen i at § 104a annet ledd vil ha liten praktisk betydning ved siden av forbudet mot avtale om slike overtredelser, jf. straffeloven §§ 94 og 104 – utvalgets forslag § 17-16 og kommisjonens forslag § 18-6, samt reglene om forsøk på og medvirkning til slike forbrytelser. Såfremt organisasjonen har et formål som ikke retter seg mot disse interessene, jf. at formålsangivelsen i § 104a annet ledd er atskillig videre, kan et forbud mot medlemskap mv. etter utvalgets mening ikke forsvares ut fra hensynet til rikets sikkerhet mv., selv om det, som Straffelovkommisjonen peker på, er mulig at bestemmelsen da kan få større selvstendig betydning. Dette synes likevel tvilsomt, ikke minst etter vedtakelsen av straffeloven § 147a som også rammer avtale om å begå terrorhandlinger. Det måtte i så fall være om organisasjonen begår andre ulovligheter enn denne bestemmelsen nevner, eller formålet ikke omfattes av bokstavene a til c i bestemmelsen. I siste fall vil imidlertid også andre av straffelovens regler om avtaleforbud kunne få anvendelse, jf. §§ 159 og § 233a.

Flertallet vil peke på at organisasjoner som begår straffbare handlinger for å nå sitt mål, vil kunne være et samfunnsmessig problem uavhengig av hvilke mål organisasjonen setter seg; hva enten målet er revolusjonært – å endre statsformen eller gjøre Norge til lydrike under en annen stat – om det er et mer avgrenset politisk mål, jf. alternativet «å oppnå innflytelse i offentlige anliggender» eller om formålet rett og slett er økonomisk vinning, altså at det dreier seg om en type mafia-organisasjon. Hittil har man klart seg med det temmelig vidtgående norske medvirkningsansvar for å ramme deltakelse i forbryterske organisasjoner. Det er etter utvalgets mening ikke innlysende at dette medvirkningsansvaret er utilstrekkelig til å fange opp straffverdige medlemmer eller støttespillere. Spørsmålet om å strafflegge medlemskap synes i det hele tatt å burde vurderes i forhold til slike organisasjoner i sin alminnelighet, jf. Straffelovkommisjonens drøftelse i tilknytning til forslaget om å oppheve straffeloven § 330. Her kommer kommisjonen blant annet inn på sammenhengen med lovforbud mot bestemte organisasjoner.

Etter hva flertallet kan se, er det først og fremst hensynet til å forebygge alvorligere straffbare handlinger ved å kunne ta i bruk inngripende metoder på et forberedende stadium som i dag trekkes frem til støtte for å videreføre § 104a annet ledd, eventuelt i en noe innstrammet form. Som tidligere fremhevet, jf. 6.2.3.2, har imidlertid utvalget det prinsipielle syn at dette hensyn ikke kan begrunne en materiell strafferegel, men eventuelt bare mindre justeringer av strafferammen. Erfaringen fra Lund-kommisjonens undersøkelser viser dessuten at bruk av straffebestemmelser i dette øyemed, og ikke som grunnlag for etterforsking med sikte på tiltale, kan utvikle seg til misbruk.

Flertallet peker ellers på at forslaget til ny § 162c i straffeloven, jf. Ot.prp. nr. 62 (2002-2003), vil fange opp en del tilfeller som i dag omfattes av § 104a. Etter utkastet til § 162c første ledd rammes den som inngår forbund med noen om å begå en handling som kan straffes med fengsel i minst 4 år, og som skal begås som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe. Annet ledd definerer «organisert kriminell gruppe» som en organisert gruppe på tre eller flere personer som har som et hovedformål å begå en handling som kan straffes med fengsel i minst 4 år, eller hvor en vesentlig del av virksomheten består i å begå slike handlinger. Også kriminelle grupper som har som formål å begå forbrytelser som omfattes av straffeloven kapittel 8 eller 9, omfattes. Kriminaliseringen er her ikke knyttet til medlemskap mv. i organisasjonen som omhandlet i § 104a annet ledd, men til at det er inngått avtale om å begå en forbrytelse med tilstrekkelig høy strafferamme. Avtalen behøver ikke å være uttrykkelig. Når en person deltar aktivt i en kriminell gruppe som angitt – vitende om hva slags gruppe det er tale om – og gruppen har tatt skritt for å realisere formålet, må kravet om forbund normalt anses oppfylt. Etter flertallets oppfatning er det åpenbart riktigere å knytte strafflegging til avtale om å begå en forbrytelse fremfor til medlemskap i en organisasjon, selv om forskjellen i praksis ikke behøver å bli så stor. Det vises også til utvalgets utkast til avtalebestemmelse i § 17-16.

Utvalgets mindretall , medlemmet Gammelgård, mener det er behov for å videreføre deler av det strafferettslige vern § 104a annet ledd i dag gir, og som dette medlem ellers ikke kan se gis tilfredsstillende dekning i andre straffebestemmelser.

Dette medlemmet ønsker å videreføre det strafferettslige vern § 104a annet ledd i dag gir mot politisk motivert vold eller tvang, eller trusler om dette, når det foregår organisert og følgelig i strid med demokratiske grunnprinsipper, eventuelt i strid med forutsetningene for opphold i landet. Dette medlem viser til at en av PSTs viktigste oppgaver i henhold til politiloven § 17b er å forebygge og etterforske politisk motivert vold.

Dette medlem vil foreslå at en ny bestemmelse til erstatning for § 104a annet ledd kan lyde som følger:

Den som i strid med grunnleggende demokratiske prinsipper eller i strid med forutsetningene for opphold i Norge deltar i eller støtter organisasjon eller bevegelse som benytter seg av vold eller tvang, eller trusler om sådanne, for å oppnå politiske mål, straffes med fengsel inntil 2 år.

Dette medlem har særlig i tankene to typer virksomhet, som det av kriminalitetsbekjempende grunner vil være formålstjenlig å ha et strafferettslig vern mot. For det første gjelder det den ekstremistiske og voldelige virksomhet som på nasjonalt plan i dag representeres av ny-nazistene. Dernest ønskes et tilsvarende vern mot deltakelse i eller støtte til organisasjoner eller bevegelser, i strid med forutsetningene for opphold i Norge, som tar i bruk vold eller tvang eller trusler om sådanne for å oppnå politiske mål. Det dreier seg i det siste tilfellet om støtte til voldsbruk i hjemlandet, eller annetsteds, fra utlendinger som befinner seg i eksil i Norge. Dersom norsk territorium benyttes til planlegging av rene terrorhandlinger, vil straffeloven § 147a kunne komme til anvendelse. Dette medlem ser det imidlertid slik at det også er straffverdig virksomhet som ikke uten videre fanges opp av denne terrorbestemmelsen, eksempelvis fordi man ikke har tilstrekkelige holdepunkter for at forbund om utførelse av konkrete handlinger er inngått.

Hva angår forholdet til ny-nazistene, vil dette medlem peke på at det i Norge i dag er grupperinger som både gjennom ord og handlinger har vist vilje og kapasitet til å krenke demokratiske prinsipper, selv om de ikke kan sies å utgjøre noen trussel mot «rikets sikkerhet» i tradisjonell forstand. Det har vært tilfeller av forsøk på å påvirke det politiske liv gjennom fremsettelse av trusler mot politiske motstandere, og politikere ellers. Videre er den økte kontakten til likesinnede utenlandske miljøer bekymringsfull, tatt i betraktning at man i utlandet, blant annet Sverige, har erfart drap og attentatforsøk, blant annet mot en fagforeningsleder og mot en journalist. Videre avdekkes stadig våpen og sprengstoff i det ny-nazistiske miljøet.

Hva angår de utenlandske eksilmiljøer, vil dette medlem vise til at det økte antall asylsøkere i Norge, og ikke minst det forhold at identiteten til en meget stor andel asylsøkere er usikker, har skapt en økt risiko for at ikke-statlige militante grupper kan tenkes å bruke Norge som fristed for sine tilhengere. Dette kan både i prinsippet og i praksis innebære forberedelse og planlegging på norsk jord til voldelige aksjoner andre steder i verden. At det også skapes grunnlag for voldelige aksjoner fra bestemte stater rettet mot personer med opphold i Norge som mistenkes for slik planlegging, er en særlig side av dette sikkerhetskomplekset som har nær sammenheng med de forhold som er omtalt under avsnittet om flyktning­spionasje, se forslaget til § 17-11 annet ledd. Å bruke norsk territorium til planlegging eller støtte av voldshandlinger i utlandet vil regelmessig være et brudd på forutsetningene for utlendingers opphold i landet, ettersom det i stor grad dreier seg om flyktninger eller asylsøkere som er gitt opphold på et humanitært grunnlag. Det vil også være et folkerettslig brudd på asylretten dersom Norge som mottakerland lar en slik utlending bruke vårt territorium til i eksil å støtte en voldelig bevegelse gjennom eksempelvis pengeinnsamling, våpeninnsamling, rekruttering av medlemmer til grupper som kjemper med våpen i hånd, eller planlegging av voldsbruk i hjemlandet. Det vises igjen til det som er sagt om at en stat i henhold til folkeretten om asyl kan gi opphold til en utlending på et humanitært grunnlag uten at dette skal kunne oppfattes som en uvennlig handling fra asylsøkerens hjemland. Dette medlem ser derfor behov for en bestemmelse som rammer den virksomhet som i strid med forutsetningene for opphold i landet tar i bruk vold som virkemiddel for å oppnå politiske mål, eller som deltar i eller støtter organisasjon eller bevegelse som gjennom allerede utførte aksjoner har vist at de benytter seg av vold eller trusler for å oppnå noe. Når dette medlem finner grunn til å benytte begrepet bevegelse, har dette sammenheng med at enkelte utenlandske grupperinger dels er hierarkisk oppbygde organisasjoner med klare kommandostrukturer og kontinuitet i medlemsmassen, dels dreier det seg også om nettverk av individer og grupper uten formell tilknytning til eller forpliktelser overfor hverandre, men som gjerne har det til felles at de på et eller annet tidspunkt har vært i kontakt med kjerneorganisasjonen, ofte som rekrutter ved organisasjonens treningsleire. I strafferettslig sammenheng vil det selvsagt være et bevisspørsmål hvilken tilknytning en person har til en organisasjon eller bevegelse, samt hvorvidt denne organisasjonen eller bevegelsen kan sies å benytte seg av vold eller tvang for å nå politiske mål.

Dette medlem er i prinsippet enig med utvalgets flertall i at hensynet til å forebygge alvorligere straffbare handlinger, ikke i seg selv kan begrunne materielle strafferegler. Dette medlem ser det likevel for det første slik at den ovennevnte virksomhet i seg selv er straffverdig, og videre at forebygging av politisk motivert vold, enten nasjonalt eller internasjonalt i strid med forutsetningene for opphold i landet, i seg selv har en så stor egenverdi at det er nødvendig med en viss grad av politimessig overvåking av de miljøer der slik virksomhet finner sted. I forhold til for eksempel tilfeller hvor utlendinger med fremtredende posisjoner i militante, voldelige grupperinger i utlandet velger eksil i Norge, hvorfra virksomhet fortsatt kan styres og drives, ser dette medlem det ikke nødvendigvis som overordnet å kunne straffe. At en sikkerhetstjeneste i forebyggende øyemed må kunne følge med på, og overvåke, hva utlendinger med tilknytning til voldsbrukende organisasjoner benytter norsk territorium til, fremstår imidlertid for dette medlem som klart. En materiell straffebestemmelse som gir grunnlag for etterforsking og forebyggende tiltak på et tidlig stadium vil derfor være et adekvat kriminalitetsbekjempende tiltak.

Dette medlem finner for øvrig grunn til å bemerke at man i Danmark, og i de andre nordiske land, har bestemmelse som tilsvarer straffeloven § 104a annet ledd, uten at det der synes aktuelt å oppheve denne.

7.2.3.3 Bestemmelser i kapittel 8 og 9 som foreslås opphevet eller ikke videreført som selvstendige straffebud

Straffeloven § 85 – Krenkelse av Norges nøytralitet

Straffeloven § 85 kriminaliserer overtredelse av forskrift som Kongen har utferdiget til opprettholdelse av rikets nøytralitet under krig mellom fremmede makter. Bestemmelsen er behandlet i Straffelovkommentaren side 7-8. 46 Det er der antatt at straffebestemmelsen også hjemler forskriftskompetanse for Kongen. Av betydning for Norges nøytralitet er også vervingsforbudet i straffeloven § 133 som foreslås videreført i utkastet § 17-11 annet ledd, jf. Straffelovkommisjonens § 19-18, jf. ellers lov 19. mars 1937 nr. 1 angående forholdsregler for å hindre deltakelse i krig i fremmede land og lov 16. april 1937 om fullmakt for Kongen, eller den han gjev fullmakt, til å forby at norske skip blir nytta til å føra folk som eslar seg i krig, våpen, loty, fly eller partar derav til framand land.

Norge var nøytralt under Den første verdenskrig og under Den annen verdenskrig frem til 9. april 1940. Utvalget er ikke kjent med at bestemmelsen har vært brukt, og vil foreslå at bestemmelsen oppheves da det neppe er tilstrekkelig behov for den. Utvalget antar for øvrig at i den utstrekning det blir tale om å gi forskrifter til vern om Norges nøytralitet, som formodentlig normalt vil kreve hjemmel i lov, bør hjemmelen gis ved egen lov, som også inneholder de nødvendige straffebestemmelser, og ikke ved en bestemmelse som straffeloven § 85. Det vises for øvrig til at Straffelovkommisjonen har foreslått blankettstraffebudet i straffeloven § 339 nr. 2 opphevet.

For ordens skyld nevnes at en tilsvarende bestemmelse finnes i dansk straffelov § 110c, som imidlertid viser til forbud gitt i andre lovbestemmelser, og i kapittel 12 § 10 i den finske straffeloven.

Straffeloven § 86a – Grovt uaktsomt landsforræderi

Bestemmelsen kom inn i straffeloven ved revisjonen i 1950. Opprinnelig ble det foreslått at også simpel uaktsomhet skulle rammes, jf. Ot.prp. nr. 79 1950 side 6 der forslaget begrunnes med et ønske om å unngå «valget mellom å erklære [klart straffverdige forhold] straffri eller å slå av på de vanlige krav til forsettet». Under lovbehandlingen ble bestemmelsen begrenset til å ramme grov uaktsomhet. Om dette sier Justisdepartementet, jf. proposisjonen side 45:

«Departementet er enig … i at straffbarheten bør være avhengig av at uaktsomheten er grov. Man bør ikke kunne stemple en mann som landsforræder med mindre hans forhold er så graverende at uaktsomheten må sies å grense opp til forsett. Betydningen av en bestemmelse som denne må antas hovedsakelig å ligge deri at den vil kunne brukes subsidiært, nemlig hvor en føler seg temmelig overbevist om at siktede er skyldig til straff etter § 86, men hvor det ikke kan føres fullt tilstrekkelig bevis for forsett.»

Straffelovkommisjonen har på side 88-89 i sin utredning gjort nærmere rede for sitt syn på kriminalisering av uaktsomme handlinger for å ramme såkalt skjult forsett. Hensynet til kontroll med vedkommende type lovovertredelse gjennom effektivisering av straffetrusselen fremheves her som begrunnelse for eventuell kriminalisering. Utvalget er i tvil om strafflegging av grovt uaktsomme handlinger i noen nevneverdig grad vil være egnet til å motvirke handlinger som innebærer rettsstridig bistand til fienden eller skade på forsvarsevnen. I Ot.prp. nr. 79 1950 er det heller ikke gitt uttrykk for at behovet for et slikt straffebud var basert på uheldige erfaringer fra rettsoppgjøret. I tilknytning til departementets bemerkninger i proposisjonen er utvalget tilbøyelig til å mene at en person ikke bør stemples som landssviker med mindre hans forhold er forsettlig.

Utvalget finner på denne bakgrunn ikke å ville foreslå bestemmelsen videreført.

Straffeloven § 86b – Utilbørlig bistand til okkupasjonsmakten utenfor krigstid og § 97 – Utilbørlig forbindelse med okkupasjonsmakten

Straffeloven §§ 86b og 97 kom inn i straffeloven ved revisjonen i 1950. Bestemmelsene har paralleller i §§ 104 og 105 i den danske straffeloven, som også har inspirert de norske bestemmelsene.

Bestemmelsen i § 86b rammer åpenbart utilbørlig bistand til fienden under okkupasjon utenfor krigstid. Den er omhandlet i Straffelovkommentaren side 21-23. 47 Bakgrunnen for bestemmelsen er nærmere beskrevet i Ot.prp. nr. 79 1950 side 12. Det fremheves at erfaringene fra Danmark, der landets regjering i 1940 måtte bøye seg for et krav om okkupasjon uten krig, viste nødvendigheten av et straffebud som retter seg mot brudd på plikten til lojalitet mot fedrelandet under en okkupasjon utenfor krigstid. Slike situasjoner vil også kunne oppstå ved lynoverfall der regjeringen settes ut av spill, slik at det verken blir tale om motstand eller mobilisering, og krigstilstand således ikke inntrer. Det er ellers pekt på at bestemmelsen også vil kunne omfatte situasjoner der det dreier seg om påtvunget okkupasjon av en makt som Norge har interesse av å støtte i en pågående konflikt. I forarbeidene understrekes at behovet for en slik straffetrussel er særlig fremtredende når den lovgivende myndighet er satt ut av spill/står under okkupasjonsmaktens kontroll, og det er viktig å unngå å komme i en situasjon som i Danmark der man så seg tvunget til å gjennomføre straffebestemmelser med tilbakevirkende kraft.

Utvalget viser til kommentaren til § 17-9 der det er foreslått at någjeldende § 86 om bistand til fienden – eller svekkelse av motstandsevnen – også skal gjelde bistand til okkupasjonsmakten under okkupasjon i og utenfor krigstid. Det kan da ikke ses å foreligge noe behov for å videreføre § 86b som selvstendig straffebud.

Utvalget viser ellers til at grensen for straffbar bistand etter § 86b går ved hva som anses som åpenbart utilbørlig, noe som innebærer et vilkår om klart avvik fra det som er akseptert av alminnelig nasjonalsinnede nordmenn. I dette ligger neppe noe vesentlig annet enn det som kan utledes av det generelle krav om at bistanden til okkupasjonsmakten må være rettsstridig eller utilbørlig. Ved visse typer bistand og ikke minst ved økonomisk samarbeid oppstår meget problematiske avgrensningsspørsmål. Dette illustreres av rettsoppgjøret i Norge etter krigen da spørsmålet var hvilke typer økonomisk samarbeid som kunne rammes som rettsstridig bistand etter straffeloven § 86 – det dreide seg den gang om okkupasjon under krig, men spørsmålet er likeartet. Spørsmålet om hvilke former for samarbeid som bør bedømmes som rettsstridig bistand til okkupasjonsmakten, vil selvfølgelig være det samme etter utvalgets forslag, jf. ellers kommentarene til § 17-9.

Når det gjelder straffeloven § 97, jf. Straffelovkommentaren side 59-62, er det i Ot.prp. nr. 79 1950 på side 6 uttalt at

«en trenger bestemmelser om utilbørlig utnyttelse av forholdene under en okkupasjon, selv om forholdet ikke kan rammes som bistand til fienden. Eksempler:

En næringsdrivende benytter seg av forbindelser hos okkupasjonsmakten til å skaffe seg ekstra kvoter av råvarer og driftsmidler på bekostning av konkurrentene, en offentlig tjenestemann benytter seg av samme slags forbindelser til å avansere utenfor tur, en gruppe politiske ledere nytter sin innflytelse til å få gjennomført en nyordning i landets styre. Felles for slike handlinger er at de krenker den nasjonale moralkodeks, og derfor også, om de blir alminnelige, kan bidra til å svekke det nasjonale samhold og den nasjonale motstandsvilje».

Utvalget mener at det neppe er behov for bestemmelsen. I de fleste tilfeller der en person etablerer et åpenbart utilbørlig forhold til fienden eller okkupasjonsmakten, vil det formodentlig kunne rammes som rettsstridig bistand. I visse tilfeller vil det kunne dreie seg om handlinger som svekker forsvarsevnen. Dreier det seg om å få til en nyordning av landets styre, vil vel dette som oftest kunne rammes av straffereglene til vern om myndighetens virksomhet, jf. nå §§ 98 til 99a og utvalgets forslag til §§ 17-3 til 17-8. Utvalget innser at det vil kunne tenkes annen utnyttelse av situasjonen under en okkupasjon som må bedømmes som klanderverdig, uten at disse bestemmelsene får anvendelse, men hovedsakelig vil det vel da dreie seg om handlinger som ikke er av den største betydning for nasjonens ve og vel. De forholdene som rammes av regelen om straffskjerpelse i § 97 annet ledd, vil i hovedsak fanges opp av utvalgets forslag i §§ 17-7 og 17-8.

Etter utvalgets oppfatning er det en vesentlig innvending mot bestemmelsen i § 97 at det sentrale straffbarhetsvikår – utilbørlig forbindelse med okkupasjonsmakten for å skaffe seg eller andre en fordel eller for å fremme andre formål – er upresist og reiser avgrensingsspørsmål som ikke synes å være mindre problematiske enn de som gjelder straffeloven § 86b. Etter utvalgets syn må sterke hensyn tilsi kriminalisering hvis man skal akseptere så problematiske straffbarhetsvilkår. I denne forbindelse vises til fremstillingen under 6.2.3.4 og Straffelovkommisjonens utredning side 83 der det gis uttrykk for at hvis det ikke lar seg gjøre å utforme straffebud som «i tilstrekkelig grad tar hensyn til forutberegnelighet, kan det være en grunn til å unnlate kriminalisering». Utvalget ser heller ikke bort fra at innføringen av § 97 i 1950 sprang ut av det som den gang var den generelle tilnærming til spørsmålet om kriminalisering, at det var bedre å strafflegge for mye enn for lite, jf. fremstillingen under 6.2.3.2.

Straffeloven § 87 – Farlige handlinger i krigstid

Bestemmelsen skriver seg fra straffelovens vedtakelse i 1902, med unntak for annet ledd som kom inn i loven ved revisjonen i 1950. Den er omtalt i Straffelovkommentaren side 23-26. 48

Straffeloven § 87 kriminaliserer tre særskilt angitte handlinger som isolert ville kunne falle inn under forræderibestemmelsen i straffeloven § 86, men som ikke er foretatt med det forsett å yte fienden bistand eller skade forsvarsevnen jf. straffeloven § 86 første ledd nr. 10. Straffeloven § 87 nr. 1 setter straff for den som vegrer seg for å gi en militær befalingsmann de opplysninger han måtte ha fått om forhold av betydning for et militært tiltak. Nr. 2 setter straff for den som yter fiendtlig speider skjul, underhold eller annen bistand. Nr. 3 kriminaliserer medvirkning til en straffbar handling i den militære straffeloven som kan medføre høyere straff enn fengsel i 3 år.

Utvalget ser ikke noe behov for å videreføre bestemmelsen. Gjerningsbeskrivelsen i nr. 1 og 2 er objektivt sett bistand til fienden eller svekkelse av forsvarsevnen etter straffeloven § 86. Hvis det ikke foreligger forsett i forhold til § 86, noe som vanskelig kan tenkes ved overtredelse av nr. 1 og 2, er det etter utvalgets oppfatning ikke tilstrekkelig behov for straffetruslene.

Medvirkningsbestemmelsen i § 87 nr. 3 er det heller ikke grunn til å beholde. For de straffbare handlinger som omfattes av militær straffelov §§ 80 til 86 og §§ 90 til 94, som utvalget vil foreslå opphevet, i hovedsak fordi de omfattes av utvalgets forslag i §§ 17-9 og 17-10, rammes medvirkning på samme måte som ved de øvrige bestemmelsene i kapitlet, jf. Straffelovkommisjonens forslag om en alminnelig medvirkningsregel i § 3-2. Også medvirkning til overtredelse av de øvrige relevante straffebudene i militær straffelov omfattes av forslaget i § 3-2 som også gjelder spesiallovgivningen «når ikke annet er bestemt», det vil si når ikke vedkommende lovbestemmelse må forstås slik at medvirkning ikke skal være straffbart. Forslaget i § 3-2 vil innebære en viss utvidelse av området for det straffbare, jf. strafferammebegrensningen i § 87 nr. 3.

Straffeloven § 88 – Mislighold av kontrakt i krigstid

Som § 87 skriver straffeloven § 88 seg fra 1902, med unntak for bestemmelsen om vern av allierte i tredje ledd som kom inn i loven ved revisjonen i 1950. Bestemmelsen i § 88 er omtalt i Straffelovkommentaren side 26-29.

Bestemmelsen setter straff for den som i krigstid misligholder kontrakt om krigsmaktens forsyning eller befordring eller om annet som er av betydning for det militære eller sivile forsvar. Det må gjelde en gyldig kontrakt med staten eller Forsvaret. Selve misligholdet må være begått i krigstid, men kontrakten behøver ikke å ha vært inngått i krigstid eller med krigstid for øye. Også uaktsomt mislighold er straffbart, jf. bestemmelsens annet ledd.

Utvalget kan ikke se at det er tilstrekkelig behov for bestemmelsen. Mislighold av kontrakt av betydning for det militære eller sivile forsvar vil objektivt sett måtte bedømmes som bistand til fienden eller svekkelse av forsvarsevnen. Bestemmelsen kan i forhold til utvalgets forslag i § 17-9 først og fremst tenkes å ha selvstendig interesse hvis misligholderen ikke var klar over betydningen av misligholdet. Etter utvalgets oppfatning er det da liten grunn til at misligholdet skal være straffbart. Problemstillingen synes dessuten lite praktisk.

Straffeloven § 89 – Diplomatisk landsforræderi

Straffeloven § 89 har stått uendret siden 1902 og er omtalt i Straffelovkommentaren side 29-31. 49 Bestemmelsen rammer den som forsettlig eller uaktsomt handler mot Norges tarv eller unnlater å vareta dette under forhandling eller avslutning av overenskomst med annen stat eller som medvirker ved forledelse eller tilskyndelse.

Utvalget antar at det ikke er behov for bestemmelsen ved siden av straffelovens bestemmelser om utroskap og tjenesteforsømmelser, jf. någjeldende straffelov §§ 275, 324 og 325 nr. 1, og Straffelovkommisjonens forslag §§ 22-10 og 22-1 til 22-3. Bestemmelsene i kommisjonens forslag retter seg mot forsettlig og grovt uaktsomt misbruk av offentlig myndighet, jf. fremstillingen i utredningen side 309 flg. Det må antas at personer som deltar i forhandlinger om overenskomster med fremmede makter, handler under utøvelse av offentlig myndighet også når de deltar som formelt oppnevnt på norsk side uten å være offentlig ansatt. Opphevelsen innebærer at bare forsettlige, og grovt uaktsomme grove overtredelser, rammes, jf. kommentarene til § 22-3. Strafferammen foreslås her å være den samme som for forsettlig krenkelse etter § 22-1, det vil si i det lavere sjiktet. For grovt, forsettlig myndighetsmisbruk foreslås en strafferamme på fengsel i seks år. Utvalget antar at overtredelser av den karakter straffeloven § 89 omhandler, ofte vil måtte bedømmes som grov overtredelse.

Straffeloven § 91a – Innsamling av opplysninger hvis meddelelse til fremmed stat kan skade Norges interesser eller volde fare for enkeltpersoner

Det vises til fremstillingen av bestemmelsen i 7.1.2. Bestemmelsen videreføres ikke i sin helhet. For så vidt gjelder hemmelige opplysninger av betydning for grunnleggende nasjonale interesser vernes disse i utvalgets forslag i § 17-11 første ledd, mens annet ledd viderefører vernet mot flyktningspionasje, jf. kommentaren til disse bestemmelsene i 7.2.2. Etter § 91a rammes også uaktsomme krenkelser. Uaktsomhetsansvaret videreføres ikke.

Straffeloven § 92 – Krenkelse av den militære sensur

Bestemmelsen rammer den som i krigstid rettsstridig gir offentlig meddelelse om krigsmakten eller krigsforetagender etter at det er utstedt forbud mot dette. Selvstendig betydning har dette hvis offentliggjøring er uten betydning for rikets sikkerhet og således ikke rammes av bestemmelsene i §§ 86 og 90.

Det er ingen grunn til å videreføre bestemmelsen som også antas å hjemle myndighet til å utstede forbud som nevnt. Slike forbud synes lite aktuelle ut fra tidens syn på behovet for informasjon i krig, jf. ellers de fullmakter som tilligger regjeringen i henhold til beredskapsloven 15. desember 1950 nr. 7.

Straffeloven § 93 – Ødeleggelse mv. av gjenstand eller dokument av betydning for rikets sikkerhet

Straffeloven § 93 setter straff for den som bevirker eller medvirker til at noe dokument eller annen gjenstand som er av betydning for rikets sikkerhet eller velferd, forfalskes, ødelegges eller bringes til side. Den behandles i Straffelovkommentaren side 45-47. 50

Utvalget kan ikke se at det er nødvendig å videreføre regelen, som ikke later til å ha vært brukt i praksis. Ødeleggelse, forfalskning og fjerning i krigstid av gjenstander av betydning for rikets sikkerhet rammes av straffeloven § 86, jf. utvalgets forslag til § 17-9. I fredstid vil ødeleggelser av gjenstander og dokumenter rammes av bestemmelsene om skadeverk i straffeloven §§ 291, 292 og 391, jf. Straffelovkommisjonens forslag §§ 23-11 til 23-13 og 29-1 til 29-3, og av bestemmelser i straffeloven kapittel 14 om allmennfarlige forbrytelser, jf. kommisjonens kapittel 20 og 29. Forfalskning av dokumenter, herunder dokumentunndragelse, rammes av de alminnelige straffebud om falsk, jf. straffeloven kapittel 18 og kommisjonens forslag §§ 31-1 til 31-4. Fjerning av gjenstander vil normalt rammes som besittelseskrenkelse etter § 392, jf. kommisjonens utkast § 30-17, men er det tale om hemmeligheter av betydning for grunnleggende nasjonale interesser, vil etter omstendighetene også § 91 kunne anvendes, jf. utvalgets forslag i §§ 17-11 første ledd og 17-12. Utvalget antar at strafferammene i disse bestemmelsene er tilstrekkelige.

Straffeloven § 96 – Vern av fremmed statsoverhode

Straffeloven § 96 likestiller i visse henseender et fremmed statsoverhode med rikets eget, jf. om bestemmelsen Straffelovkommentaren side 57-59. 51

Etter første ledd får bestemmelsen om straffskjerpelse i straffeloven § 102 og påtaleregelen i § 103 tilsvarende anvendelse når krenkelsen gjelder fremmed statsoverhode. Videre gis straffeloven §§ 99, 100 og 101 tilsvarende anvendelse såfremt vedkommende statsoverhode oppholder seg i riket med norsk statsmyndighets samtykke. Annet ledd bestemmer at fengselsstrafferammene forhøyes med inntil en halvdel ved forbrytelser etter straffeloven kapittel 21, 22 og 23 begått mot en fremmed stats sendebud under opphold i Norge.

Som det fremgår i 7.2.3.1, har Straffelovkommisjonen med utvalgets tilslutning foreslått at §§ 100, 101 og 102 ikke videreføres. Heller ikke påtaleregelen i § 103 blir da videreført. Det følger naturlig av begrunnelsen for disse forslagene at heller ikke § 96 videreføres for så vidt gjelder henvisningen i første ledd til §§ 100 til 103. Første ledd viser imidlertid også til § 99. Andre lands statsoverhoder bør etter utvalgets oppfatning bedømmes etter de regler som gjelder for fremmede lands representanter i sin alminnelighet, jf. også bestemmelsen i § 96 annet ledd om straffskjerpelse ved integritets- og ærekrenkelser av fremmede staters sendebud som oppholder seg i landet.

Straffelovkommisjonen har foreslått at en regel tilsvarende § 95 annet ledd om krenkelse av fremmede staters representanter, representasjonsbygninger og lignende videreføres i utkastet § 20-3 Ordenskrenkelse av fremmed stat, jf. utredningen side 298. Utvalget antar at kommisjonens forslag er tilstrekkelig til å oppfylle kravene i Wienkonvensjonen av 18. april 1961 om diplomatisk samkvem. Det kan imidlertid spørres om Ordenskrenkelse av fremmed stat er en adekvat betegnelse for denne bestemmelsen som også omfatter krenkelser i form av voldshandlinger. Utvalget vil i stedet foreslå betegnelsen Krenkelse av fremmed stats representant, representasjonsbygning mv.

For ordens skyld nevnes at Ytringsfrihetskommisjonen ga utrykk for den oppfatning at straffeloven § 96 som gir fremmede statsoverhoder og fremmede sendebud en særlig beskyttelse mot ærekrenkelser, er moden for revisjon, under henvisning til ytringsfriheten.

Straffeloven § 97a – Forbud mot å ta i mot økonomisk støtte fra fremmed makt for politiske formål

Straffebestemmelsen kom inn i straffeloven ved revisjonen i 1950. Den er omtalt i Straffelovkommentaren side 62-65. 52

Straffebudet setter straff for norsk borger eller en i Norge hjemmehørende person som av fremmed makt eller av parti eller organisasjon som opptrer i dens interesse, for seg eller for parti eller organisasjon her i landet tar i mot økonomisk støtte for å påvirke allmennhetens mening om statens styreform eller til partiformål. Bestemmelsen sikter mot støtte fra totalitære regimer og deres støttespillere. Støtte fra demokratiske søsterpartier i andre land, som ikke handler i statens interesse, rammes ikke. Bestemmelsen rammer heller ikke mottakelse av økonomisk støtte fra terrororganisasjoner og lignende som ikke opptrer i en stats interesse. Det er ikke noe vilkår for at straffeloven § 97a skal komme til anvendelse at støtten som mottas er hemmelig eller fordekt.

Om bakgrunnen for regelen er det i Ot.prp. nr. 79 1950 på side 13 blant annet uttalt:

«Det er et brudd på demokratiets spilleregler, at den som overfor den norske almenhet fremtrer som representant for norske interesser, hemmelig tar imot støtte fra fremmed stat. Og forholdet betyr en fare derved at den person eller det parti som mottar slik støtte, har lett for å komme i et slikt avhengighetsforhold at vedkommende ender med å bli et rent redskap for fremmede interesser.»

Videre er det uttalt at

«en kan neppe regne med at en slik bestemmelse vil få stor praktisk betydning; dertil vil nok partiene vite å holde sitt forhold for godt skjult. Men en har likevel ansett det for sunt og nyttig at utilbørligheten av de handlinger det her gjelder, kommer til uttrykk i loven».

Bestemmelsen har en parallell i kapittel 19 § 13 i den svenske straffeloven. I det danske regjeringsforslag om endringer i straffeloven, som er vedlagt Ot.prp. nr. 79 1950, jf. side 55, var det i § 101 foreslått en tilsvarende regel som imidlertid bare rammet støtte som mottakeren ikke offentlig opplyste om. Forslaget ble ikke vedtatt.

Ytringsfrihetskommisjonen, som blant annet viser til at den norske stat aktivt har gitt økonomisk støtte til frigjøringsbevegelser i andre land, har gitt uttrykk for at bestemmelsen må revideres slik at det ikke er kilden som er det avgjørende kriteriet for straffbarhet, men det at støtten holdes skjult. Etter kommisjonens oppfatning betyr dette så vidt forstås at enhver som mottar skjult støtte til politisk virksomhet, bør kunne straffes etter bestemmelsen. For så vidt gjelder politiske partier viser kommisjonen til at lov 22. mai 1998 nr. 30 om offentliggjøring av politiske partiers inntekter har sikret en viss oversikt over partienes inntektskilder.

Utvalget er enig i at spørsmålet om økonomisk støtte til politiske partier bør vurderes uavhengig av hvor støtten kommer fra, og er videre av den oppfatning at hensynet til demokratiske spillereg­ler er tilstrekkelig varetatt gjennom loven om offentliggjøring av partiinntekter. Etter utvalgets oppfatning foreligger ikke hensyn som nødvendiggjør at bestemmelsen i § 97a videreføres i den form Ytringsfrihetskommisjonen foreslår. I sin alminnelighet vil deltakere i det politiske ordskifte markere sine tilknytninger gjennom de standpunkter som inntas. For det norske demokratiet har det neppe noen nevneverdig betydning om en deltaker mottar skjult økonomisk støtte. Utvalget er enig i at det kan være moralsk betenkelig å motta slik støtte til opinionspåvirkning, men dette er ikke tilstrekkelig som begrunnelse for kriminalisering.

Ingen er så vidt vites dømt for overtredelse av bestemmelsen. Men den har i atskillig utstrekning vært brukt som grunnlag for telefonkontroll av AKP (m-l) og Norges kommunistiske parti i 1970- og 1980-årene, jf. fremstillingen i Lund-kommisjonens rapport blant annet side 331 flg. 53 Bestemmelsen kan som det fremgår i 6.2.3.2, bare begrunnes i behovet for å straffe brudd på dette straffebudet, ikke for å benytte eksempelvis telefonavlytting med sikte på å forebygge andre straffbare handlinger.

Straffeloven § 97b – Forbud mot spredning av uriktige opplysninger mv. som kan bringe rikets sikkerhet i fare

Straffeloven § 97b, som kom inn i straffeloven ved revisjonen i 1950, er behandlet i Straffelovkommentaren side 65-67. 54 Den setter straff for den som mot bedre vitende eller grovt uaktsomt utbrer offentlig eller meddeler til fremmed makt falske rykter eller uriktige opplysninger som om de vinner tiltro, er egnet til å sette rikets indre eller ytre sikkerhet i fare. I motsetning til straffeloven § 90 rammer bestemmelsen utbredelse av uriktige opplysninger av betydning for rikets sikkerhet.

Ytringsfrihetsommisjonen har gitt uttrykk for at straffeloven § 97b bør vurderes opphevet, jf. utredningen side 147. Det er vist til at bestemmelsen, etter hva kommisjonen kjenner til, aldri har vært brukt, og at desinformasjon beskrevet som «falske rykter og uriktige opplysninger [er] et problematisk begrep som åpner for mange definisjoner».

Utvalget antar at bestemmelsen bør oppheves. Den er åpenbart problematisk av hensyn til ytringsfriheten. Især gjelder det offentlig utbredelse av gale rykter og opplysninger. Etter utvalgets oppfatning må hensynet til ytringsfriheten slå gjennom så lenge det ikke er tale om å avsløre – eller forsøke å avsløre – opplysninger som holdes hemmelige av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser. I dette ligger at opplysningene må være riktige, jf. nærmere om dette under kommentaren til § 17-11 første ledd. I tillegg kommer de vanskeligheter Ytringsfrihetskommisjonen peker på, som er knyttet til innholdet i begrepene «falske rykter og uriktige opplysninger». Dessuten vil det være betydelige bevisproblemer knyttet både til hva som er falskt eller uriktig og til spørsmålet om opplysningene er «egnet til å sette rikets indre eller ytre sikkerhet i fare» dersom de vinner tiltro.

For ordens skyld peker utvalget på at straffeloven § 130 rammer offentlig fremsatte beskyldninger mot offentlige myndigheter og gir et visst vern på dette området. Straffelovkommisjonen har foreslått ikke å videreføre § 130, jf. utredningen side 397-398.

7.3 Vurderinger i forhold til andre bestemmelser i straffeloven og Straffelovkommisjonens innstilling

En rekke bestemmelser som er plassert i andre kapitler i straffeloven har tilknytning til kapittel 8 og 9 om rikets sikkerhet. Det gjelder § 133 om verving til fremmed krigstjeneste og § 134 om unndragelse fra militærtjeneste i kapittel 12, § 135 om å opphisse til hat mot myndighetene mv. og § 139 om plikt til å avverge visse typer lovbrudd i kapittel 13, en rekke bestemmelser i kapittel 14 om allmennfarlige forbrytelser, jf. i første rekke §§ 151a om kapring, 151b om sabotasje av infrastrukturen, 152a om befatning med plutonium eller uran, 153a om befatning med biologiske substanser/våpen og 159 om forbund om å begå allmennfarlige forbrytelser. Med unntak for § 135 foreslås disse straffebudene i hovedsak videreført av Straffelovkommisjonen, jf. §§ 19-18 og 19-19 i kapitlet om vern av offentlig myndighet, §§ 20-8 og 20-11 i kapitlet om vern av den offentlige ro og orden, § 21-6 i kapitlet om generelle bestemmelser til forebygging av andre straffbare handlinger, §§ 25-15 og 25-16 i kapitlet om vern av helse og miljø og § 29-6 i kapitlet om vern mot tingsskade. Etter utvalgets oppfatning har bestemmelsene sin naturlige plass der de nå og etter Straffelovkommisjonens forslag er plassert, og utvalget har ikke – med unntak for § 133 som foreslås overført til § 17-11 annet ledd – funnet grunn til å foreslå noen av dem overført til kapittel 17.

Utvalget har for enkelte bestemmelser vurdert regelendringer:

Straffeloven § 139, jf. Straffelovkommisjonens forslag § 21-6

Straffebudet etablerer plikt til å avverge en del forbrytelser mot militær straffelov, mot bestemmelser i lov om forsvarshemmeligheter og en rekke forbrytelser i straffeloven, blant annet de fleste av forbrytelsene i straffeloven kapittel 8 og 9, og setter straff for overtredelse av plikten. Bestemmelsen er foreslått videreført av Straffelovkommisjonen, jf. bemerkningene til § 21-6 på side 305-307. Utvalgets forslag vil ha virkning for utformingen av § 21-6. Avvergeplikten bør omfatte alle straffebud som omfattes av utvalgets forslag til nytt kapittel 17 i straffeloven, med unntak for § 17-11 annet ledd. Utformingen påvirkes videre av utvalgets forslag om opphevelse av militær straffelov §§ 80 til 86 og 90 til 94 og bestemmelsene i lov om forsvarshemmeligheter – med unntak for § 1 som videreføres i lov om forebyggende sikkerhetstjeneste § 17. For øvrig viser utvalget til Straffelovkommisjonens bemerkninger.

Straffeloven § 151b, jf. Straffelovkommisjonens forslag § 20-11

Bestemmelsen retter seg mot den som volder omfattende forstyrrelser i den offentlige forvaltning eller i samfunnslivet ved ødeleggelse av visse infrastrukturanlegg, nærmere bestemt «informasjonssamling eller anlegg for energiforsyning, kringkasting, telekommunikasjon eller samferdsel for øvrig». Straffelovkommisjonen peker blant annet på at bestemmelsen er uklart utformet og kan reise tvil om informasjonssamling er et selvstendig vernet objekt eller må gjelde energiforsyning mv. Utvalget antar for sin del at angivelsen av vernede objekter uansett kan være for snever, ved at eksempelvis anlegg for vann- og matforsyning er holdt utenfor, jf. også oppregningen i straffeloven § 147a første ledd bokstav a og utvalgets forslag i § 17-11 første ledd.

Straffeloven § 147a

Bestemmelsen ble tilføyd straffeloven kapitel 14 om allmennfarlige forbrytelser ved lov 28. juni 2002 nr. 54. Som det fremgår under 7.1.1 har utvalget vært inne på om det burde foreslå en tilføyelse til § 147a med sikte på tilfeller der forsettet referer seg til selvstendighetskrenkelser som nevnt i straffeloven § 83, men har ikke funnet grunn til det. Det er nok å vise til at overtredelse av straffebud som nevnt i § 147a rammes av § 83, der strafferammen er 21 år, hvis forsettet omfatter gjerningsinnholdet i bestemmelsen, jf. også § 94 som rammer forbund mv. om å overtre § 83.

I Ot.prp. nr. 61 (2001-2002) er det på side 38 gitt uttrykk for at «terrorismebestemmelsen i utgangspunktet ikke bør ramme handlinger som det er unaturlig å regne som terrorhandlinger. Det er også lagt vekt på at en bør avvente Lund-utvalgets utredning før en eventuelt inkluderer bestemmelser i straffeloven kapittel 8 og 9 på listen i § 147a». Utvalget viser til forslagene til straffebestemmelser i nytt kapittel 17 i straffeloven som i hovedsak viderefører straffeloven §§ 83, 84, 86, 90, 91, 91a, 94, 97, 98, 99, 99a, 104 og 104a første ledd. Utvalget mener at det vil være unaturlig å la § 147a omfatte disse straffebudene. Det dreier seg her om forbrytelser rettet mot rikets sikkerhet og andre grunnleggende nasjonale interesser. Forbrytelser som begås med det forsett å ramme slike interesser, får ikke noe alvorligere preg om forsettet også omfatter interesser som inngår i § 147a første ledd bokstav a til c. En del av disse interessene er for øvrig allerede beskyttet av regler i straffeloven kapittel 9, jf. især §§ 98, 99 og 99a som verner statsforfatningen og offentlige myndigheter. Bestemmelser som utvalget foreslår ikke å videreføre, bør det ikke være aktuelt å innføre i oppregningen i § 147a. Straffeloven § 104a første ledd, jf. utvalgets forslag i § 17-17, forbyr deltakelse i en privat organisasjon av militær karakter. I tilknytning til denne bestemmelsen peker utvalget for ordens skyld på at hvis det er inngått forbund om straffbar virksomhet i terrorøyemed, vil forslaget til ny § 162c i straffeloven kunne være overtrådt. Planlegger organisasjonen terrorhandlinger, vil det også rammes av § 147a fjerde ledd.

7.4 Utvalgets forslag om å oppheve bestemmelser i militær straffelov og lov om forsvarshemmeligheter

7.4.1 Opphevelse av bestemmelser i militær straffelov

I sammenheng med revisjonen av straffelovens kapittel 8 og 9 skal utvalget etter sitt mandat ta stilling til krigsartiklene i militær straffelov tredje del om krigsforræderi og blottstillelse av krigsmakten. Dette er i tråd med uttalelsene i Ot.prp. nr. 79 1950 side 5. Her fremheves blant annet at

«handlinger som allerede er straffbare etter den borgerlige straffelov, trues med strengere straff i den militære straffelov når de er foretatt enten av militære og personer som dermed likestilles … eller av sivile på krigsskueplassen. Så flytende som begrepet krigsskueplass er blitt under moderne krig, og så utvisket som forskjellen er blitt mellom militære og sivilbefolkningen, stiller det seg i høy grad tvilsomt om disse distinksjoner egner seg til å opprettholdes for fremtiden. Det kan i denne sammenheng nevnes, at den svenske lovrevisjonen har ført til at en vesentlig del av innholdet i straffeloven for krigsmakten er blitt ført over til den alminnelige straffelov, slik at det bare er blitt tilbake en «lag om disciplinstraff för krigsmän». Også av andre grunner kan de kasuistisk formede og til dels alderdommelig virkende bestemmelser i den militære straffelovs krigsartkler i høy grad fortjene revisjon».

Krigsartiklene i tredje del i militær straffelov omfatter kapittel 8 Krigsforræderi og Blotstillelse av Krigsmagten, kapittel 9 Afændring av Bestemmelser i Anden Del og kapittel 10 Plyndring og andre Forbrydelser mot Person eller Gods. Etter mandatet synes det i første rekke å være bestemmelsene i kapittel 8 som ønskes vurdert i sammenheng med revisjonen av straffeloven kapittel 8 og 9. Anden del i den militære straffeloven omfatter militære forbrytelser og forseelser, det vil si lovbrudd begått av militære personer eller personer som likestilles med dem, jf. § 9 nr. 1 til 4. Det dreier seg om ulovlig fravær og unndragelse fra krigstjeneste, lovbrudd som gjelder militær underordning, misbruk av militær myndighet og lovbrudd med hensyn til militære tjenesteplikter og militær orden. De såkalte afændringsbestemmelsene i kapittel 9 i loven skjerper straffene for slike lovbrudd når de begås i krigstid, jf. loven § 3 der begrepet krigstid er nærmere definert. Spørsmålet om revisjon av bestemmelsene i kapittel 9 vil måtte skje i tilknytning til en revisjon av reglene om militære lovbrudd for øvrig, som er uten tilknytning til utvalgets mandat, og som det ikke er naturlig at utvalget vurderer. Kapittel 10 i loven inneholder i det alt vesentlige bestemmelser som skjerper straffene for visse forbrytelser mot den alminnelige borgerlige straffelov i krigstid. I tillegg strafflegges overtredelse av bestemmelsene i Genève-konvensjonene av 12. august 1949 med tilleggsprotokoller av 10. juni 1977 og bruk av stridsmidler som er forbudt etter internasjonal overenskomst. Heller ikke dette er det naturlig for utvalget å vurdere, men det synes naturlig at bestemmelsene tas opp i tilknytning til behandlingen av ny straffelov.

Kapittel 8 om krigsforræderi og blottstillelse av krigsmakten inneholder for det første bestemmelser som retter seg mot «den, som«/«den, der» begår nærmere bestemte straffbare handlinger i krig, jf. §§ 80 til 86, 91 og 93 til 94. Bortsett fra § 94 som retter seg mot enhver overtreder uavhengig av hvor lovbruddet begås, omfatter bestemmelsene militære og dermed likestilte personer etter § 9 nr. 1 til 4 i loven, og dessuten sivile personer som overtrer bestemmelsene på «krigsskueplassen», jf. § 9 nr. 5. Alle bestemmelsene tar sikte på å verne rikets sikkerhet. I det vesentlige er det tale om forbrytelser som er straffbare også etter kapittel 8 i straffeloven, men straffetruslene er strengere etter militær straffelov. Utvalget vil foreslå at alle disse bestemmelsene oppheves i sammenheng med revisjonen av straffeloven kapittel 8 og 9; i det vesentlige fordi reglene i straffeloven etter utvalgets mening vil fange opp de straffverdige forhold samtidig som de strafferammer som foreslås, er tilstrekkelige, jf. drøftelsen av strafferammer i 7.1.8. Noen av de straffbare forhold er det ikke lenger aktuelt å strafflegge.

Kapittel 8 inneholder dessuten bestemmelser som retter seg mot særlige kategorier av gjerningsmenn. I §§ 87 til 89 er militært befal og mannskap adressater for straffetruslene, mens §§ 90 og 92 retter seg mot krigsfanger og fiendtlige «parlamentærer», dvs. krigssendebud.

Bestemmelsene i §§ 87 til 89, som gjelder overgivelse og desertering i strid, er det ikke naturlig at utvalget tar stilling til; de bør vurderes i sammenheng med revisjonen av bestemmelsene om militære lovbrudd i andre del i loven, herunder reglene om straffskjerpelser i krig etter lovens kapittel 9. Utvalget vil foreslå §§ 90 og 92 opphevet.

Om de enkelte bestemmelsene skal bemerkes:

Krigsforræderi er betegnelsen på de handlinger som omfattes av §§ 80 og 81. Bestemmelsen i § 80 rammer en rekke handlinger begått i den hensikt å gavne fienden eller å skade Norge eller en krigsmakt som er forbundet med Norge. Handlingene er oppregnet i nr. 1 til 14. Det dreier seg om en detaljert angivelse av tradisjonelt typiske forræderihandlinger. Samtlige omfattes også av straffeloven § 86, jf. især nr. 10, som imidlertid slår videre og dessuten bare krever forsett med hensyn til å yte fienden bistand eller skade Norges motstandskraft. Handlingene vil likeledes omfattes av utvalgets forslag om landssvik i §§ 17-9 og 17-10. For så vidt gjelder spørsmålet om detaljert oppregning av relevante forræderihandlinger, viser utvalget til kommentarene til § 17-9.

I § 81 første ledd er inntatt bestemmelser om straffskjerpelser for forbrytelser mot en rekke bestemmelser i straffeloven kapittel 8. I annet ledd fastslås at maksimumsstraffen for forbrytelse mot forbundsbestemmelsen i straffeloven § 94 på visse vilkår nedsettes til det halve hvis deltakerne oppgir sin plan. Det kan ikke ses å være noe behov for en slik regel ved siden av straffelovens alminnelige regler og prinsipper for utmåling av straff.

Reglene i §§ 82 til 84 rammer diverse rettsstridige handlinger eller unnlatelser som enten er til hjelp for fienden eller til skade for Norges forsvarsevne, men hvor dette ikke er hensikten.

Etter § 82 rammes hjelp til fiendtlig krigsfange med å flykte. Dette kan ikke straffes som landssvik etter utvalgets § 17-9 hvis fangen ikke gjenopptar kampen mot Norge. I så fall vil man måtte klare seg med straffeloven § 131 som rammer bistand til rømming fra lovlig frihetsberøvelse, jf. Straffelovkommisjonens forslag til § 19-5.

Etter § 83 straffes den som ved forsømmelse av tjenesteplikt eller annet pliktstridig forhold bevirker «at fiendens foretagender befordres, eller at den norske eller en forbunden krigsmakt utsettes for fare eller skade, eller at dens foretagender mislykkes». Bestemmelsen rammer både forsett og uaktsomhet. Etter § 84 rammes den som bidrar til samme virkninger som etter § 83 ved å ødelegge, fjerne eller beskadige noen gjenstand nevnt i militær straffelov § 80 nr. 2, ved å gi eller anbringe falske eller villedende tegn, ved å anbringe noen hindring i skipsfarvann eller ved å forstyrre den sikre drift av jernbane eller lignende befordringsmiddel. Også uaktsom overtredelse rammes. Bestemmelsen i § 84 får i første rekke selvstendig betydning for personer som ikke ved handlingen opptrer i strid med plikter etter andre normer, eksempelvis tjenesteplikter, og som derfor rammes av § 83. Forsettlige overtredelser av §§ 83 og 84 vil rammes av straffelovens § 86, jf. utvalgets forslag § 17-9. Om uaktsomme overtredelser vises til drøftelsen i 7.2.3.3 om straffeloven § 86a.

Etter § 85 straffes den, som uten tillatelse fra den høyest befalende eller annen befalingsmann, som er bemyndiget til å meddele en sådan tillatelse, har omgang eller brevveksler med noen, som hører til den fiendtlige krigsmakt eller befinner seg på fiendtlig område. Bestemmelsen synes å ha liten selvstendig betydning ved siden av lov om forbod mot samkvem med personar som har tilhald på fiendeområde o.a. av 15. desember 1950 nr. 3.

Bestemmelsen i § 86 rammer den som sprer etterretninger som er egnet til å «nedstemme Krigsfolkets Mod», eller som uten tillatelse sprer etterretninger om krigsmaktens stilling, styrke eller operasjonsplaner. Det er likegyldig om etterretningene er falske eller ikke. Spørsmålet om strafflegging av defaitistiske opplysninger vil man nok se annerledes på i dag enn for 100 år siden. For øvrig bør bestemmelsen ses i sammenheng med straffeloven §§ 92 og 97b. Det vises til fremstillingen av disse reglene under 7.2.3.3.

Militær straffelov § 90 retter seg mot krigsfange, som unnviker under brudd på avgitt æresord, eller som før krigens opphør bryter de betingelser som er satt for løslatelse fra fangenskapet. Straffetrusselen er ikke lenger aktuell.

Bestemmelsen i § 91 er en spionbestemmelse som setter livstidsstraff som eneste straff, for den som tjener fienden som spion ved å samle opplysninger på krigsmaktens operasjonsfelt eller på militære steder som nevnt i § 80 nr. 2 i den hensikt å meddele dem til fienden, jf. annet ledd. Etter første ledd annet punktum kan fiendtlig krigsmann eller undersått bare straffes for spionasje som han gripes i, ikke for tidligere handlinger av liknende art. Begrensningen er en konsekvens av folkeretten, jf. den alminnelige regel i straffeloven § 1 annet ledd, jf. Straffelovkommisjonens forslag § 1-2. Spionasje i krig rammes også av militær straffelov § 80, jf. § 81 og av den alminnelige straffelov § 86, jf. ellers §§ 90, 91 og 94 og utvalgets forslag i §§ 17-9 til 17-14 og 17-16.

Bestemmelsen i § 92 setter livstidsstraff som eneste straff for fiendtlige parlamentærer og deres ledsagere som misbruker sin stilling til spionasje eller til anstiftelse av rømning, mytteri eller forræderske anslag. Handlingene rammes i det alt vesentlige også av § 80. Bestemmelsen i § 92 er ikke lenger aktuell. Handlingene i gjerningsbeskrivelsen vil i hovedsak være straffbare etter straffeloven og tilsvarende regler i utvalgets forslag §§ 17-9 til 17-14 og 17-16.

Bestemmelsen i § 93, som strafflegger brudd på avvergingsplikt, er overflødig ved siden av straffeloven § 139, jf. Straffelovkommisjonens forslag § 21-6.

Etter § 94 rammes den som forsettlig unnlater å etterkomme hva som i følge lov påligger ham til oppfyllelse av militære rekvisisjoner mv. Bestemmelsen er overflødig ved siden av lov 29. juni 1951 nr. 19 om militære rekvisisjoner, jf. straffebestemmelsen i loven § 20, som i motsetning til § 94 også rammer uaktsom overtredelse.

7.4.2 Opphevelse av lov om forsvarshemmeligheter

Utvalget har under avsnittet om forsøks- og forberedelseshandlinger i 7.1.5 vært inne på noen av bestemmelsene i lov om forsvarshemmeligheter. Med unntak for § 1 første ledd og § 8 inneholder loven regler som strafflegger forberedelseshandlinger i forhold til bestemmelsene til vern om rikets sikkerhet i straffeloven kapittel 8. Disse reglene foreslås opphevet. Det samme gjelder bestemmelsen i § 8 som er av straffeprosessuell karakter. Bestemmelsen i § 1 første ledd, som gir hjemmel til å forby uvedkommende adgang til militære områder, foreslås videreført i sikkerhetsloven. Regelen i § 4 videreføres delvis i forslaget i § 17-11 første og annet ledd.

I sin alminnelighet har lovens bestemmelser et alderdommelig preg og virker til dels distansert av den teknologiske utvikling. Bestemmelsene går svært langt i å strafflegge forberedelseshandlinger og samsvarer ikke godt med de prinsipper som i dag legges til grunn ved avgjørelsen av hva som bør kriminaliseres, jf. under 5.2 og 6.2.3. Om de enkelte bestemmelsene i loven bemerkes:

Etter fullmaktsbestemmelsen i § 1 kan Kongen eller den han bemyndiger 55 av forsvarshensyn forby uvedkommende adgang til nærmere angitte områder og til å overvære militære øvelser eller forsøk. Det er åpenbart behov for en slik fullmaktsbestemmelse, og utvalget foreslår at den videreføres i lov 20. mars 1998 nr. 10 om forebyggende sikkerhetstjeneste i kapittel 5 om objektsikkerhet som nytt § 17 tredje ledd:

Kongen gir bestemmelser om fastsettelse av forbudte områder og de restriksjoner som der skal gjelde.

I sammenheng med dette foreslås bestemmelsen i sikkerhetsloven § 3 om definisjoner tilføyd et nytt punkt 18:

Forbudte områder; nøyaktig angitt sjø- eller landområde til hvilket det er knyttet bestemte restriksjoner av hensyn til rikets eller alliertes sikkerhet eller andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser.

Overtredelse av forbud i medhold av § 17 tredje ledd vil være straffbart etter § 31, jf. ellers straffeloven § 353 som rammer overtredelse av adgangsforbud fastsatt av øvrigheten og som Straffelovkommisjonen har foreslått opphevet.

I § 2 i loven settes straff for den som ved uriktige oppgaver om navn mv. eller ved annen svikaktig adferd skaffer seg adgang til militære områder mv. Utvalget kan ikke se noen grunn til å videreføre bestemmelsen, som i første rekke synes å være en straffskjerpelsesregel i forhold til § 1.

Bestemmelsen i § 3 rammer en rekke materielle forberedelseshandlinger. Nr. 1 rammer den som uten samtykke av Kongen opptar, mangfoldiggjør eller offentliggjør kart, krokier, skisser, fotografier eller beskrivelser over festningsverker. Nr. 2 retter seg mot tilsvarende virksomhet rettet mot andre lokaliteter enn festningsverker som kan antas å være til nytte for rikets fiende i krigstilfelle, når det ikke er grunn til å anta at handlingen er foretatt i berettiget øyemed. Nr. 3 rammer den som uten samtykke opptar, mangfoldiggjør eller offentliggjør kart eller kartskisser over rikets havner, fjorder eller sjøterritorium eller som «foretar målinger eller andre lodninger enn sådanne, som er nødvendige for sikker navigering i den alminnelige seilled».

Det er ikke noe vilkår etter § 3 at det skal dreie seg om hemmelige opplysninger eller at meddelelse kan skade rikets sikkerhet. Forbudet kan likevel ikke gjelde uten hensyn til arten av det objektet det gjelder. Avgjørende er trolig om dette, eventuelt i sammenheng med andre opplysninger, viser noe som ut fra Forsvarets interesse ikke bør avbildes, jf. Rt 1982 side 586, jf. ellers Rt 1982 side 436 og Rt 1984 side 901. Bestemmelsen i § 3 går svært langt i å kriminalisere forberedelseshandlinger, og vil kunne reise spørsmål i forhold til ytringsfriheten. I forhold til den teknologiske utvikling har bestemmelsen et foreldet preg. Utvalget finner det klart at den ikke bør videreføres. Eventuell strafflegging av aktiviteter som omfattes av § 3, bør skje innenfor rammen av forbud etter utvalgets forslag til nytt § 17 tredje ledd i sikkerhetsloven. For øvrig rammes forsøk på ulovlig etterretning av utvalgets forslag i § 17-11 første ledd.

Bestemmelsen i § 4 retter seg mot den som medvirker ved etterretninger han vet eller bør forstå har spionering for en fremmed stat til formål. Vernet omfatter også andre stater enn Norge. Det kreves ikke at de opplysninger som er gitt, skal omfatte hemmeligheter i egentlig forstand, men etterretningene må ikke ligge utenfor hva som fornuftigvis kan være gjenstand for spionasje, jf. Rt 1965 side 987. Også opplysninger om at papirer fra et bestemt militært kontor ikke inneholder noe av interesse, vil kunne være av verdi for en fremmed makts etterretningsvesen, jf. Rt 1954 side 858. Det er ikke behov for videreføring av bestemmelsen, men sider av den fanges opp av forslaget til § 17-11 første og annet ledd, jf. bemerkningene i 7.1.2 og 7.2.2. Etter alminnelige norske medvirkningsregler vil dessuten medvirkning til spionasje kunne rammes på et meget tidlig stadium i forberedelsene, eventuelt som forsøk på medvirkning før hovedmannen er kommet så langt som til straffbart forsøk, jf. 7.1.5. For øvrig vises til at sikkerhetsloven § 31 også rammer medvirkning.

Bestemmelsen i § 5 er lite tidsmessig og synes upraktisk. Den rammer person som treffes under omstendigheter som kan gi grunn til mistanke om at han har foretatt eller akter å foreta handling, som er straffbar etter lov om forsvarshemmeligheter, etter straffeloven §§ 90 eller 91 eller etter lov om telekommunikasjon av 23. juni 1995 nr. 39 § 10-4, og overfor en offentlig tjenestemann eller en militær befalingsmann nekter å oppgi navn, nasjonalitet, stilling, næring og bopel eller gir uriktig oppgave derom for sitt eller andres vedkommende.

Regelen i § 6 i loven rammer den som ved avtale eller på annen måte søker å forberede en straffbar handling etter straffeloven §§ 90 eller 91 eller etter §§ 1, 2, 3 eller 4 i lov om forsvarshemmeligheter. Bestemmelsen gjør enhver forberedelse – og etter ordlyden forsøk på forberedelse – av de forberedelseshandlinger som fremgår av de lovreglene det henvises til, straffbar. Bestemmelsen omfatter således etter sin ordlyd en mengde alminnelige dagligdagse handlinger som inngår i slike forberedelser. Bestemmelsen er i dårlig samsvar med legalitetsprinsippet og bevistemaet er problematisk, jf. fremstillingen under 6.2.3.4 og 7.1.5. Utvalget finner det klart at bestemmelsen ikke bør videreføres.

Etter § 7 er det straffbart å gi offentlige meddelelser, som man vet eller bør forstå kan være til fare for etterforskingen av en forbrytelse mot lov om forsvarshemmeligheter eller mot straffeloven §§ 90, 91, 92, 93 og 94. Det kan ikke ses noen grunn til å videreføre regelen. Vern for opplysninger fra etterforskingen må søkes i de regler som verner avsløring av opplysninger av betydning for grunnleggende nasjonale interesser, jf. utvalgets forslag i §§ 17-13 til 17-15 eller i regler om brudd på taushetsplikt, jf. blant annet straffeloven § 121 og Straffelovkommisjonens forslag til § 23-1.

I § 8 bestemmes at den som med skjellig grunn mistenkes for overtredelse av § 5 i lov om forsvarshemmeligheter, eller av lov om telekommunikasjon § 10-4, kan pågripes og settes i varetektsfengsel, ikke bare under de betingelser som er nevnt i straffeprosessloven §§ 173 og 174, jf. 184 annet ledd, men også under de betingelser som er nevnt i samme lov §§ 171 og 174, jf. 184 annet ledd, uansett om strafferammen er lavere enn der bestemt. Det kan i dag vanskelig ses å være grunnlag for en slik regel som for øvrig er av rent straffeprosessuell karakter.

Fotnoter

1.

Anders Bratholm, Magnus Matningsdal (red.), Straffeloven med kommentarer: anden del: forbrydelser, Oslo 1995, ­Universitetsforlaget.

2.

Anders Bratholm, Magnus Matningsdal (red.), Straffeloven med kommentarer: anden del: forbrydelser, Oslo 1995, ­Universitetsforlaget.

3.

Jf. Vagn Greve, Asbjørn Jensen og Gorm Toftegaard Nielsen, Kommenteret straffelov Speciel del 7. utg. side 5. Bestemmelsen i § 99 er riktignok litt annerledes formulert enn straffeloven § 84. I stedet for det norske –nogen med Norge under en utbrudt Krig forbunden Stat», bruker den danske bestemmelsen «nogen med [Danmark] for krigstilfælde forbunden stat».

4.

Utvalget vil foreslå §§ 87 og 88 opphevet, jf. under 7.2.3.3.

5.

Konfliktene har ikke utløst forpliktelsene etter NATO-pakten, jf. om krigsbegrepet og forpliktelsene i pakten i kommentarene til utvalgets forslag til § 17-9 i 7.2.2.

6.

Bortsett fra § 88 er det i § 12 nr. 4 ikke henvist til straffebud som beskytter allierte interesser. Dette kan virke noe tilfeldig.

7.

Se Anders Bratholm, Strafferett og samfunn side 335, Johs. Andenæs, Alminnelig strafferett side 314-315 og Anders Bratholm, Magnus Matningsdal (red.), Straffeloven med kommentarer : anden del : forbrydelser, Oslo 1995, Universitetsforlaget side 190. Ståle Eskeland er kritisk til en slik begrensning i rekkevidden av straffeloven § 49 første ledd, jf. Eskeland, Strafferett, Oslo 2000 side 210-212.

8.

Se Andenæs, Alminnelig strafferett, Oslo 1997 side 336.

9.

Se Rt 1965 side 987. Samme løsning er hevdet for forbundsbestemmelsen i straffeloven § 159, jf. Karnov, Norsk Lovkommentar, bind I side 89.

10.

Se Ot.prp. nr. 45 (1978-79) og Innst.O. nr. 90 (1978-79).

11.

Se NOU 1988: 25 Ny militær straffeprosesslov mv. side 66 og Ot.prp. nr. 43 (1993-94) side 25.

12.

Se Ot.prp. nr. 62 (1980-81) side 30. Se også nærmere om praktiseringen av prøveløslatelsesreglene for livstidsdømte og forholdet til maksimumsstraffen på 21 år i punkt 7.1.8.2 nedenfor.

13.

Opphevelsen av livstidsstraffen i straffeloven i 1981 ble begrunnet med mange av de samme argumentene som er trukket frem ovenfor, se Ot.prp. nr. 62 (1980-81) side 30-32.

14.

Se NOU 2002: 4 Ny straffelov side 234, 145 og 157. Kommisjonen foreslår heller ikke et høyere maksimum for konkurrenstilfeller, se utkastet til ny § 14-3 om fellesstraff ved flere lovbrudd, jf. utredningen side 265.

15.

I mange land later det til å være slik at publikum – uansett straffesystem – i sin alminnelighet mener at forbrytere straffes for mildt. Oppfatningen er ofte en annen når lekdommere skal ta stilling til straffutmåling i konkrete straffesaker.

16.

Se NOU 2002: 4 Ny straffelov side 150, jf. utkastet §§ 27-5 og 27-6 om vanlig og grovt drap der det foreslås en minstestraff på 6 år, samt § 28-6 om grov seksuell omgang med barn under 14 år der det foreslås en minstestraff på 2 år. Et mindretall, medlemmet Fossgard foreslår dessuten en minstestraff på 2 år i utkastet § 29-5 om grov brannstiftelse. Et annet mindretall, medlemmene Hauge og Sulland, foreslår å oppheve alle minstestraffene i loven.

17.

NOU 2002: 4 Ny straffelov side 287-288.

18.

NOU 2002: 4 Ny straffelov side 155. Bare i en avtalebestemmelse foreslår Straffelovkommisjonen en høyere strafferamme enn 6 år, nemlig i utkastet § 16-4 om avtale om krigsforbrytelse, folkemord eller forbrytelse mot menneskeheten, der det foreslås en strafferamme på 10 år.

19.

NOU 2002: 4 Ny straffelov side 156.

20.

NOU 2002: 4 Ny straffelov side 287.

21.

Anders Bratholm, Magnus Matningsdal (red.), Straffeloven med kommentarer: anden del: forbrydelser, Oslo 1995, Universitetsforlaget.

22.

Anders Bratholm, Magnus Matningsdal (red.), Straffeloven med kommentarer: anden del: forbrydelser, Oslo 1995, ­Universitetsforlaget.

23.

Jf. Stortingsdokument nr. 15 (1995-96) side 81-82.

24.

Anders Bratholm, Magnus Matningsdal (red.), Straffeloven med kommentarer: anden del: forbrydelser, Oslo 1995, ­Universitetsforlaget.

25.

Anders Bratholm, Magnus Matningsdal (red.), Straffeloven med kommentarer: anden del: forbrydelser, Oslo 1995, ­Universitetsforlaget.

26.

Anders Bratholm, Magnus Matningsdal (red.), Straffeloven med kommentarer: anden del: forbrydelser, Oslo 1995, ­Universitetsforlaget.

27.

Begrepet krigstid i militær straffelov er kommentert i C. J. Fleischers kommentar til Den militære straffelov, 1956, side 20 flg.

28.

En omfattende fremstilling av krigsbegrepet er gitt av Ingrid Detter, The Law of War, Cambridge University Press 2000 side 3-62, jf. også Encyclopedia of Public International Law, 2000 Volume Four, side 1334 flg.

29.

Ifølge Carl August Fleischer, Folkerett, Universitetsforlaget 2000 side 221vil partenes egen oppfatning ofte være avgjørende i tvilstilfeller. Morten Ruud og Geir Ulfstein, Innføring i folkerett, Universitetsforlaget 2002 side 262 gir uttrykk for at det tidligere var en klar tendens til å legge avgjørende vekt på partenes egen hensikt, men at slike synspunkter «åpenbart kan føre galt av sted». I Encyclopedia of Public International Law l.c. side 1336 og 337 synes avgjørende vekt lagt på partenes egen oppfatning.

30.

Ikke bare norske myndigheter. Ifølge Detter l.c. ga den britiske utenriksminister i april 1999 uttrykk for at det under NATOs intervensjon i Kosovo «was no ’state of war’ but only forceful military action». Å ikke akseptere at det foreligger krigstilstand, som vel kan ha ulike motiver, følger en lang internasjonal tradisjon, jf. de fremstillinger som er nevnt i note 29. Eksempelvis er det blitt hevdet at det ikke forelå krigstilstand mellom Japan og Kina i Manchuria i 1931-1933 eller under Storbritannias, Frankrikes og Israels angrep på Egypt i 1956. I Falklandkonflikten i 1982 var partene enige om at konflikten ikke var krig, men væpnet konflikt.

31.

Rettsgrunnlaget for aksjonen er ikke utvilsomt, jf. Detter l.c. side 94.

32.

Jf. Encyclopedia of Public International Law l.c. side 1336.

33.

l.c. side 1337.

34.

Også den finske straffeloven anvender betegnelsen væpnet konflikt ved siden av krig og okkupasjon, jf. kapittel 12 § 3.

35.

Det folkerettslige spørsmål slike internasjonale aksjoner reiser nevnes av Ruud og Ulfstein l.c. side 263.

36.

Etter terrorangrepet 11. september 2001 erklærte USA «krig» mot internasjonal terrorisme. Den 12. september vedtok NATO-rådet at angrepet skulle anses for å utløse kollektivt selvforsvar etter NATO-paktens artikkel 5. Men noen umiddelbare militære forpliktelser innebar ikke dette for Norge.

37.

Anders Bratholm, Magnus Matningsdal (red.), Straffeloven med kommentarer: anden del: forbrydelser, Oslo 1995, ­Universitetsforlaget.

38.

Se eksempelvis dommen mot kommisarisk justitiarius i Høyesterett, Jacob Andreas Mohr, Rt 1946 side 1139.

39.

De omfattende problemene disse spørsmålene reiste under rettsoppgjøret er behandlet av Johs. Andenæs i Det vanskelige oppgjøret, Oslo 1998, jf. side 134 følgende. Han viser blant annet til riksadvokat Sven Arntzen som fremhevet at det ikke var så uheldig at det trakk ut med behandlingen av sakene slik at man fikk bedre oversikt over forholdene under krigen og lojale nordmenns oppfatninger og praksis. Andenæs peker blant annet på at Høyesterett frem til 1953 traff avgjørelser i ca. 250 saker om økonomisk landssvik, og at avgjørelsene, bortsett fra ytterpunktene, måtte skje fra tilfelle til tilfelle etter en totalbedømmelse som innebar vanskelige vurderinger. Oppsummeringsvis sier han: « Ved studiet av de mange rettsavgjørelser blir man slått av hvor komplisert bildet er og hvor vanskelig det var å trekke grenser. Mange dommer er avsagt under dissens, og det er ikke lett å trekke en konsekvent linje.»

40.

Anders Bratholm, Magnus Matningsdal (red.), Straffeloven med kommentarer: anden del: forbrydelser, Oslo 1995, ­Universitetsforlaget.

41.

De sentrale straffbarhetsvilkår i straffeloven § 90, jf. § 91 er utførlig omtalt i NOU 1993: 3 Strafferettslige regler i terroristbekjempelsen og i Lund-kommisjonens rapport i Stortingsdokument nr. 15 (1995-96) side 74-78.

42.

Anders Bratholm, Magnus Matningsdal (red.), Straffeloven med kommentarer: anden del: forbrydelser, Oslo 1995, ­Universitetsforlaget.

43.

Anders Bratholm, Magnus Matningsdal (red.), Straffeloven med kommentarer: anden del: forbrydelser, Oslo 1995, ­Universitetsforlaget.

44.

Anders Bratholm, Magnus Matningsdal (red.), Straffeloven med kommentarer: anden del: forbrydelser, Oslo 1995, ­Universitetsforlaget.

45.

Anders Bratholm, Magnus Matningsdal (red.), Straffeloven med kommentarer: anden del: forbrydelser, Oslo 1995, ­Universitetsforlaget.

46.

Anders Bratholm, Magnus Matningsdal (red.), Straffeloven med kommentarer: anden del: forbrydelser, Oslo 1995, ­Universitetsforlaget.

47.

Anders Bratholm, Magnus Matningsdal (red.), Straffeloven med kommentarer: anden del: forbrydelser, Oslo 1995, ­Universitetsforlaget.

48.

Anders Bratholm, Magnus Matningsdal (red.), Straffeloven med kommentarer: anden del: forbrydelser, Oslo 1995, ­Universitetsforlaget.

49.

Anders Bratholm, Magnus Matningsdal (red.), Straffeloven med kommentarer: anden del: forbrydelser, Oslo 1995, ­Universitetsforlaget.

50.

Anders Bratholm, Magnus Matningsdal (red.), Straffeloven med kommentarer: anden del: forbrydelser, Oslo 1995, ­Universitetsforlaget.

51.

Anders Bratholm, Magnus Matningsdal (red.), Straffeloven med kommentarer: anden del: forbrydelser, Oslo 1995, ­Universitetsforlaget.

52.

Anders Bratholm, Magnus Matningsdal (red.), Straffeloven med kommentarer: anden del: forbrydelser, Oslo 1995, ­Universitetsforlaget.

53.

Se note 3 i kapittel 6.

54.

Anders Bratholm, Magnus Matningsdal (red.), Straffeloven med kommentarer: anden del: forbrydelser, Oslo 1995, ­Universitetsforlaget.

55.

Forsvarssjefen , jf. kongelig resolusjon av 6. november 1914 som også fastsetter adgangsforbud, fotograferingsforbud mv. til militære områder og øvelser. Forskriften kan håndheves av militære myndigheter, jf. lov 20. mai 1988 nr. 3 og kongelig resolusjon 26. november 1933.

Til forsiden