4 Dagens og morgendagens drivkrefter

Med drivkrefter forstår utvalget både ytre og indre prosesser på globalt, sirkumpolart, regionalt og nasjonalt nivå, som hver for seg og i sum vil påvirke norsk nordområdepolitikk.

En rekke slike overordnede prosesser, i og utenfor nordområdene, legger sterke føringer for den videre utviklingen i nord. I det følgende belyses noen av de viktigste drivkreftene og pågående prosessene som utvalget anser for mest førende når fremtidens politikk i forhold til norske interesser i nordområdene skal fastlegges.

I tillegg til disse vil utvalget understreke at det er noen åpenbare drivkrefter som utvalget har valgt å ikke beskrive i det følgende fordi de oppfattes som utenfor rammen for arbeidet. Dette gjelder bl.a. nasjonale innenrikspolitiske målsettinger og strategier innenfor enkelte sektorer, for eksempel fiskeripolitikk og distriktspolitikk.

Den mulig sterkeste drivkraften som utvalget har valgt å ikke diskutere, er virkningene av et eventuelt norsk EU-medlemskap. Det er åpenbart at dette ville få store konsekvenser for Norges nordområdepolitikk, fra sikkerhets- og alliansepolitikk til fiskeriforhandlingene med Russland. Samtidig er en analyse av virkningene – selv innenfor et begrenset område som nordområdepolitikken – et altfor omfattende spørsmål for utvalget til å behandle med den sammensetning og tidsramme som var til rådighet.

Også den innenrikspolitiske vektleggingen av at det bør bo folk i nord, har åpenbare føringer for norsk utenrikspolitikk i området. Utvalget har imidlertid valgt ikke å gå inn i diskusjonen rundt nasjonale føringer på disse områdene. En hovedgrunn til det er at den nedsatte Distriktskommisjonen foretar en gjennomgang av helheten i dagens distrikts- og regionalpolitikk som har betydning for bosetting og regional utvikling. Den skal levere sin NOU i 2005.

4.1 Økende politisk oppmerksomhet på nordområdene

En betydelig drivkraft i forhold til utforming av den norske nordområdepolitikken er andre lands politikk i området. Som det vil fremgå nedenfor, registrerer utvalget økende politisk oppmerksomhet på nordområdene blant enkelte av de arktiske randstatene, men det er allikevel vanskelig å forutse utviklingen knyttet til politiske interesser hos store aktører som USA og EU.

4.1.1 Nordområdene i et nytt geopolitisk lys

Verdens alvorligste konfliktområder ligger utenfor Arktis. Selv om arktiske randstater er engasjert i verdensomspennende problemer, er nordområdene ikke preget av de motsetningene som mange andre steder i verden fører til terrorhandlinger. Allikevel skal det ikke utelukkes at installasjoner i nord kan bli terrormål i fremtiden.

Under den kalde krigen var Arktis et høymilitarisert område av stor sikkerhetspolitisk betydning for de militære supermakter USA og det daværende Sovjetunionen. I tilbakeblikk kan nordområdene også være et forbilledlig eksempel på konfliktløsning og politisk tilbakeholdenhet. Det arktiske område er omgitt av høyt utviklede industriland med rike ressurser og stort kunnskapsnivå i befolkningen. Med en ny og helhetlig nordpolitikk kan Arktis bli en modell for å løse problemer som har vært fastlåst andre steder. Det arktiske området kan utvikles til et samarbeidsområde for fredelig sameksistens mellom nasjoner, for konfliktløsning, for menneskerettigheter og med respekt for kulturene.

4.1.2 De arktiske randstatene setter nordområdene på dagsorden

Et grunnleggende problem i nordområdene har lenge vært fravær av et kontinuerlig politisk engasjement fra regjeringenes side i utformingen, utføringen og styringen av den politiske utviklingen. Forvaltningen har holdt samarbeidsprosessene gående inntil politikerne tar initiativ og skaper bevegelse i det internasjonale samarbeidet. Eksempelvis kom gjennombruddet for Arktisk råd da daværende president Bill Clinton og Canadas statsminister Jean Cretien møttes og ble enige om nytten av å danne en slik organisasjon. I mange sammenhenger fremstår nordområdene i dag som en region med mye spennende samarbeid, men begrenset overordnet politikk.

Imidlertid er det tegn som tyder på at den politiske oppmerksomheten omkring nordområdene er økende. Russlands oppnevning i 2003 av en nordområdekommisjon ledet av statsminister Mikhail Kasianov og med visepresident i Dumaen, Artur Tsjilingarov som nestleder, og forslaget om å ha egen nordområderådgiver i Utenriksministeriets stab, er tegn på at den politiske oppmerksomhet øker der. Canadas nordområder synes også å ha fått økt oppmerksomhet i Ottawa etter innføring av begrenset selvstyre i Nunavut og med etableringen av en nordlig dimensjon i utenrikspolitikken. Oppnevningen av et norsk ekspertutvalg for nordområdene kan også ses som tegn på økende oppmerksomhet i den norske regjeringen.

4.1.3 USAs usynlige hånd

I amerikansk nordområdepolitikk er det først og fremst miljøutfordringene som vektlegges i det internasjonale samarbeidet. Til tross for motstanden mot Arktisk råd har USA gitt viktige bidrag til det multilaterale samarbeidet innenfor bærekraftig miljøbevaring og ressursbeskatning. Innen klimaproblematikken har landet så langt bidratt tungt til arbeidet under Arktisk råd med hensyn på vurdering av konsekvensene av klimaendringer i Arktis (ACIA). I oktober 2003 signaliserte USA imidlertid at de på dette området var opptatt av at tilnærmingen i nord var i tråd med deres tilnærming i globale forhandlinger.

Amerikansk politikk i nordområdene synes for øvrig å være reaktiv, lavprofilert og vaktsom overfor endringer, med tidvis uttalt skepsis til det multinasjonale samarbeidet. Så lenge dette er begrenset til de nåværende saksområdene, er inntrykket likevel at USA har akseptert tingenes tilstand. Forsøk på utvidelser av det nåværende samarbeidet vil kunne utløse negative reaksjoner hvis endringen berører nasjonale sikkerhetsinteresser og/eller jurisdiksjonelle spørsmål. Slik kan amerikansk politikk i noen tilfeller hemme dynamikken og kreativiteten i siviliseringsprosessene i nord.

4.1.4 Ser EU nordover?

Selv om Norge står utenfor EU, er EU likevel utvilsomt en drivkraft i forhold til spørsmålet om utviklingen av nordområdene. Fra et norsk geografisk ståsted er det en utfordring at EUs Nordlige dimensjon i stor grad har virket som en «østlig dimensjon» med særlig vekt på Østersjø-området. Dette inntrykket forsterkes av at den positive økonomiske utviklingen i Russland i betydelig grad er dominert av det som skjer i Moskva- og St. Petersburg-områdene. Ett utviklingscenario er derfor at kombinasjonen av en uforpliktende handlingsplan og voksende baltisk politisk innflytelse vil føre til at EU ikke retter oppmerksomhet og ressursbruk mot den nordligste delen av den Nordlige dimensjon. Imidlertid vil dette ikke gjelde der andre sterke drivkrefter kommer inn, som interessen for petroleumsressursene, og bekymringen for atomsikkerhet eller terrorisme.

Et annet scenario er at over tid vil andre regionale virkemidler innenfor EU-samarbeidet bli de viktigste overfor de baltiske statene. Det vil kunne føre til at den arktiske komponenten vil vokse på bekostning av Østersjøprofilen innenfor den Nordlige dimensjon.

4.2 Norge er et lite land

Under den kalde krigen, da de militærstrategiske hensyn veide tyngst i nord, utfordret de allierte Norge i liten grad på folkerettslige standpunkt, f.eks. spørsmålet om fiskevernsonen rundt Svalbard, eller andre spørsmål som Norge anså som best løst på egen hånd. I det nye bildet er de tre tunge aktørene (USA, EU og Russland) blitt mindre forutsigbare. De drivkreftene som oppstår fra disse må vurderes når ny norsk utenrikspolitikk skal utformes, men dette er spørsmål som utvalget vanskelig kan belyse. Derimot vil utvalget påpeke at nettopp det at tunge aktører blir mindre forutsigbare, øker behovet for at Norge har en gjennomtenkt politikk som gir landet påvirkningskraft. Videre er det eneste faste sikre i fremtiden at Norge fortsatt vil være nabo med Russland i nord, og at de to landene vil ha felles interesser i å forvalte ressursene i Barentshavet på mest mulig bærekraftig måte.

I en diskusjon om allianser er Canada og Norges situasjon mest sammenlignbare av de arktiske nasjonene. Slik sett kan det være at Norge i større grad burde søke samarbeid også med Canada som motvekt mot andre tunge aktører.

4.3 Manglende overordnet og samlet norsk nordområdepolitikk?

Norsk nordområdepolitikk har vært relativt lavprofilert, i mange sammenhenger sektorisert og forvaltningsstyrt, og avviker i så måte ikke fra mønsteret i de øvrige arktiske randstatene. For et lite land som Norge kan fraværet av overordnet politikk være en større utfordring enn for et stort land som lettere kan improvisere og påvirke utviklingen til sin politiske fordel. Uten en overordnet politikk er Norges mulighet til å styre utviklingen begrenset. Mangelen på norsk styringsmulighet gjør det vanskelig å ivareta nasjonale interesser i nord og kan i så måte sies å være en drivkraft med negativt fortegn.

4.4 Russland i endring

De store endringene i Russland etter 1990 med innføringen av markedsbasert økonomi er en av de grunnleggende drivkreftene til utviklingen i våre nære nordområder. Her deler Russland og Norges ansvaret for et av verdens mest produktive havområder og har også andre felles interesser. Forhold som økt utvinning av petroleumsressursene i de russiske nordområdene, økt uttransport av olje og gass, problemer knyttet til radioaktivt materiale og endrede rammebetingelser for den russiske fiskerinæringen kan alle ha negative konsekvenser for norske interesser gjennom økt forurensning, overbeskatning og konflikt i bruk av arealer. Samtidig kan slik aktivitet åpne for nye samarbeidsmuligheter på næringslivssiden, og på den måten bidra til å opprettholde bosettingene i nord.

Åpningen av grensen i nord har videre medført at folk-til-folk-samarbeidet har fått et helt nytt spillerom, og lokale og regionale krefter gis større og bredere mulighet til å påvirke utviklingen i området.

4.5 Militærstrategiske drivkrefter

Til tross for at den kalde krigen er over og en siviliseringsprosess har funnet sted i nordområdene, så er det fremdeles militærstrategiske krefter tilstede. Fremdeles er det geografiske føringer som legger til rette for en sikkerhetsstrategisk oppbygging i modernisert form, for eksempel gjennom etablering av radarer på gunstige lokaliteter.

På bakgrunn av Russlands geopolitiske situasjon med begrenset tilgang til åpent hav er sikkerhetspolitikk og militærstrategi utvilsomt viktig for Russland i nordområdene fremdeles. Nordflåten er fortsatt den viktigste av de fire russiske flåtene. Det nye russiske begrepet «den nordlige strategiske bastion» viser hvilken spesiell vekt Nordflåten tillegges av russiske myndigheter. I dette begrepet ligger at man fortsatt vil konsentrere sine sjøbaserte atomvåpen i nordlige havområder, som ifølge russiske utsagn, er «det eneste området hvor Russlands marine fremdeles har en konkurransemessig fordel.»

NATO har lenge nedtonet nordområdenes militærstrategiske betydning. Det er likevel rimelig å anta at Russlands prioriteringer ut fra landets geopolitiske situasjon vil påvirke USAs og EUs fremtidige politikk i nord, og militær rivalisering i nordområdene vil igjen kunne bli en realitet.

At militære sikkerhetsinteresser også har betydning for USA, kom klart til uttrykk ved etableringen av Arktisk råd. For at USA skulle bli med, krevde regjeringen i Washington at stiftelsesdokumentet måtte inneholde et klart forbud mot at partene skulle diskutere militære spørsmål. Militær sikkerhet i nord var, etter amerikansk oppfatning, fortsatt et nasjonalt anliggende, knyttet opp til sentrale beslutningstakere.

Trolig vil de sikkerhetspolitiske interesser og de nye sivile samarbeidsprosessene eksistere som to parallelle politiske realiteter i nordområdene i overskuelig fremtid. Selv om betydningen av nordområdene som fremtidens ressursreservoar har økt, vil det arktiske området fortsatt være en innfallsport til sikkerhetspolitisk planlegging. Utvalget har forøvrig lagt merke til at russiske kretser har beskrevet Vardø-radaren som et militært tiltak som vil kunne påvirke samarbeidsklimaet mellom de to landene.

4.6 Nye regionale utfordringer

Regionenes politiske og administrative status er blitt styrket. Gjennom flere år har det vokst frem en regional bevissthet i store deler av Europa, som har gitt det regionale nivå en stadig sterkere rolle i europeisk politikk, både på nasjonalstats- og på EU-nivå. Også i norske kommuner og fylkeskommuner har samarbeid på tvers av landegrensene fått økt betydning, og internasjonalt samarbeid er i ferd med å bli en integrert del av deres arbeid. Det regionale nivået blir viktigere som arena for utenrikspolitikkutforming. Det regionale samarbeidet i Barentsregionen er et bevis på de positive ringvirkninger slike prosesser kan ha. Jo flere kontakter og tettere forbindelser som skapes på tvers av landegrensene i slike prosesser, jo mer innflytelse må det antas at regionene vil ønske å ha på utvikling og implementering av utenrikspolitikken i området.

4.7 Urfolkspolitisk innflytelse øker

Urfolkenes rolle som drivkraft har økt i styrke. Dess nyere de formelle samarbeidsorganene i nordområdene er, dess sterkere og mer likeverdig er urfolksrepresentasjonen og den innflytelse urfolkene har. Samarbeidsorganene i det sirkumpolare området viser denne utviklingen klart.

Også internasjonal rett utgjør en sentral rammebetingelse og et prinsipielt grunnlag for norsk urfolkspolitikk i nord. Avtaler som Norge både har vært pådriver for og har ratifisert er sentrale her. ILO-169 stiller spesifikke krav til urfolksinnflytelse ved utnyttelse av naturressurser. Blant annet sier artiklene 6 og 7 at man med god vilje og grunnleggende respekt skal søke å komme til enighet med vedkommende folk når tiltak planlegges gjennomført innenfor urfolksområder. Dette har skapt bevissthet om at urfolksdimensjonen må med når samarbeidsorganer opprettes og program settes i gang. Et hovedpoeng i ILO-169 er at områdets rettighetshavere har krav på å delta i utviklingen av prosjekter som berører deres områder. I lys av ILO danner begrepet «free, prior and informed consent» et grunnlag nå det gjelder krav til aktører som skal igangsette prosjekter i urfolksområder. Prinsippet, som er under stadig utvikling i internasjonale sammenhenger, bygger på at rettighetshaver frivillig deltar i utviklingen av et prosjekt, at prosjektet vurderes av rettighetshaver før iverksettelse, at innhold og konsekvenser presenteres for de berørte og egen ekspertise involveres. Til slutt stilles det krav om tilslutning fra rettighetshaver før et prosjekt kan iverksettes.

Ovenstående viser at urfolksdimensjonen må være et viktig aspekt i utformingen av en norsk nordområdepolitikk.

4.8 Energi – den nye store drivkraften i nordområdene

Ved inngangen til et nytt årtusen preges nordområdene av en langsom, men meget bevisst overgang fra tung militær aktivitet til næringsutvikling der de økonomiske interessene legger klare føringer for den politiske utviklingen. Muligheten for utnyttelse av de store olje- og gassforekomstene i nordområdene er derfor i ferd med å bli en tung drivkraft og basis for en ny energipolitikk. Særlig vil utviklingen i Russland være styrende her.

De fleste olje- og gassimporterende land i den industrialiserte delen av verden har helt siden oljeembargoen i 1973–74 søkt å spre sin importavhengighet til så mange produksjonssteder utenfor Midt-Østen som mulig, for å redusere sin egen sårbarhet overfor den politiske utviklingen i den regionen. USA blir stadig mer avhengig av å dekke sitt energibehov gjennom import, og ser på de russiske arktiske områdene som et viktig alternativ for å dekke sine langsiktige olje- og gassbehov. I september 2003 ble det avholdt et energipolitisk toppmøte mellom energiministrene fra de to landene i St. Petersburg, et tydelig og konkret bevis på styrken i denne drivkraften.

EU blir også stadig mer avhengig av import av energi, og Russland er en nærliggende leverandør. Dette gjelder også Storbritannias økte behov for gass. Dette aktualiserer spørsmålet om videre utvinning i nordområdene.

Generelt er økt oljeproduksjon for eksport et viktig element i fortsatt utvikling av den russiske økonomien, og en potensiell basis for industriutvikling og arbeidsplasser i nordområdene.

De multinasjonale selskapene har sett utviklingen og har gått inn på eiersiden i de private russiske olje- og gasselskapene. Dette bidrar til å styrke denne drivkraften ytterligere. Imidlertid er problemene rundt Yukos høsten 2003 et eksempel på at det fremdeles er mye usikkerhet rundt det å investere i Russland.

Eksportmulighetene vil i stor grad styre tempoet og omfanget på utviklingen. Oljeproduksjonen i Russland har de siste årene vært jevnt økende, men kapasitetsbegrensninger i dagens eksportruter i Østersjøen og Svartehavet representerer betydelige utfordringer. Realisering av planlagt oljerørledning fra Vest-Sibir til en ny terminal og utskipningshavn i Murmansk-området vil derfor være viktig for å muliggjøre økt eksport til verdensmarkedet.

Også USA og Canada ser på muligheten for å øke petroleumsaktiviteten i de nordlige områdene. Det har over lengre tid vært forsøk på å åpne for virksomhet i et større verneområde i det nordlige Alaska som foreløpig ikke har fått gjennomslag.

Flere motkrefter virker mot utviklingen som er beskrevet ovenfor:

• Hensynet til et sårbart miljø.

• Sameksistens med annen næringsvirksomhet.

• Urfolks rettigheter.

Disse faktorene vil ha betydning for hvordan energisektoren utvikler seg, men det er grunn til å anta at de økonomiske drivkreftene vil være så sterke og av en slik betydning for nasjonal økonomi og befolkning i regionen at de vil representere tyngden i utviklingen.

4.9 Råvareeksportør i et globalisert marked

I andre kapitler har nordområdenes avhengighet av naturressursene blitt beskrevet, og det ble pekt på en generell svekkelse av primærnæringene. Å være en region bygd på naturressurser var tidligere ikke noe problem. Nå bringer dagens sterke globaliseringskrefter nye utfordringer for næringene. Sterkest kommer dette kanskje til uttrykk i fiskeri- og havbruksnæringen og landbruksnæringene.

I de siste tiår har de fleste industrilandene, og etter hvert også flertallet av utviklingslandene, i økende grad valgt markedsbaserte løsninger i stedet for tidligere statlige reguleringer, støtteordninger og handelshindringer. Dette gjelder, om enn i varierende grad, for et stort antall sektorer i samfunnet. Viktige eksempler er boligmarked, kredittregulering, offentlige innkjøp og investeringer, samt infrastruktur som teletjenester, energi, transport og posttjenester. Disse utviklingstrekkene gjelder i høy grad også Norge, og de utgjør rammebetingelser som i betydelig grad vil bidra til å bestemme handlingsrommet for norsk politikk i nordområdene. Viktige drivkrefter bak denne utviklingen er blant annet de såkalte Bretton Woods-institusjonene, dvs. Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet og Verdens handelsorganisasjon (WTO).

Utvalget merker seg et forslag fra WTO som innebærer at all toll på fisk og fiskeprodukter i handelen mellom industriland skal avvikles. I tillegg er det foreslått at utviklingsland skal trappe ned sine tollsatser for fisk. Sluttføring av forhandlinger i WTO vil med andre ord kunne bety en klart forbedret markedsadgang for norsk eksport av fisk og fiskevarer med bortfall av tollbarrierer, ikke minst til markedene i EU-landene. På den andre siden vil en ny avtale om jordbruk innebære flere store utfordringer for den jordbruksbaserte matvaresektoren i Norge med hensyn på konkurransekraft, kostnadsnivå og behov for kostnadsreduksjoner.

En viktig indikator på det samlede resultatet av de ulike internasjonale økonomiske arrangement er at omfanget av verdenshandelen har hatt en langt raskere veksttakt enn verdensøkonomien som sådan. Denne utviklingen innebærer at regioners, næringers og bedrifters konkurransekraft har fått og vil få en mer avgjørende betydning. Konkurransekraft har sammenheng med kostnads- og teknologisk nivå, arbeidskraftens kompetanse, evnen til å etablere sterke merkevarer, avstanden til viktige markeder og tilgang på spesielt avgjørende innsatsvarer.

Markedene for de fleste råvarer har i lang tid vært liberalisert og er kjennetegnet både av betydelige svingninger i prisene og langsiktig fall i realprisene. Samtidig er råvaremarkedene kjennetegnet av fravær av merkevarer. Generelt betyr dette at kostnadsnivået blir desto mer avgjørende for konkurransekraften til råvareproduserende næringer og virksomheter. For nordområdene generelt, herunder norske områder i nord, blir denne utviklingen særlig viktig siden næringslivet her tradisjonelt i stor grad er basert på utnyttelse av naturressurser og fremstilling av råvarer.

4.10 Markedets krav til kvalitet

I markedene, særlig de vestlige, er det blitt økende oppmerksomhet rundt spørsmålet om forurensning og matkvalitet, både ut fra et generelt miljøengasjement, men også ut fra et krav om trygghet for at maten ikke inneholder smitte- eller giftstoff som gjør den helsefarlig. Det rene «image» norske produkter gjerne markedsføres seg med, er ytterst sårbart for rykter, for eksempel om forurensning, overbeskatning og skade på natur. Det er følgelig et stadig større konkurransefortrinn å kunne markedsføre varer som kan dokumenteres som rene. Å opprettholde rent miljø blir derfor en drivkraft i forhold til å møte kvalitetskravene i markedet. En investering i å fjerne kilder og rydde opp i forhold som utgjør en trussel mot miljøet i våre nære nordområder vil derfor være lønnsomt for norske naturressursbaserte næringer i det lange løp.

4.11 Miljøvern som politisk drivkraft

Det kan hevdes at miljøvern ble et av de viktigste politiske prosjektene i vestlige land i siste halvdel av det 20. århundre. Miljøvernet utviklet seg til en stor, ny sektor hvor både forskning, forvaltning, næringsliv, politikk og frivillig virksomhet ble involvert. Fremdeles er miljøvernets rolle å motvirke negativ påvirkning av natur og miljø fra menneskelig økonomisk virksomhet. Fortsatt består den tradisjonelle konflikten mellom økonomisk utvikling på den ene siden, og miljøvern som bremsekloss på den andre side, særlig sett i forhold til konkrete enkelttiltak.

Miljøvernet har skiftet karakter fra å være en marginal motkultur til å bli et viktig premiss i samfunnsliv, næringsliv og til dels internasjonal politikk. Tross stadige enkeltkonflikter er det lite uenighet om at de siste tiårs miljøtiltak har kommet alle samfunnssektorer til gode.

En drivkraft bak miljøvernets fremvekst er at folk har sett omgivelser bli ødelagt av inngrep og forurensing. Et direkte engasjement i miljøsaker forblir en viktig faktor særlig i nordområdene hvor folk forventer å oppleve relativt uberørt natur. Det er også viktig å innse at mye av det som mennesker tilfører naturen vil påvirke helse og livskvalitet, og dermed samfunns- og velferdsutviklingen.

Selv om miljøvernet legger føringer og setter begrensninger på menneskelig aktivitet, så har det samtidig utviklet seg til en politisk drivkraft som stimulerer til løsninger og utvikler produkter og aktiviteter som er både politisk, økonomisk og samfunnsmessig fordelaktige.

For en høykostnads råvareprodusent som Norge ligger det åpenbare fordeler i fortsatt å være pådriver for høye miljøambisjoner i nordområdene. I økende priskonkurranse med andre leverandører blir kvalitet, ikke minst i form av miljøkvalitet, den markedsfordelen Norge kan opprettholde og utvikle.

Kompetanse på miljø i nordområdene vil bli en styrke for Norges posisjon som en viktig medspiller når Russland, EU og USA forhandler om energi og andre ressursspørsmål i nord.

4.12 Klimaendringer endrer rammebetingelser

Det har tidligere i utredningen blitt påpekt at klimaet er i endring, både som resultat av naturlige prosesser og av menneskelig påvirkning. Endrede klimaforhold vil skape nye rammebetingelser for miljø og samfunn som kan være av vesentlig betydning.

Ringvirkninger av klimaendringer kan være både positive og negative. Klimaendringene vil for eksempel påvirke de marine økosystemene i området med hensyn til størrelse, utbredelse og artssammensetning. De fleste bestander som norske fiskere beskatter er delt med andre land. Dersom varmere vann i Barentshavet fører til at torskebestanden får mer østlig utbredelse, kan dette få konsekvenser for det norske torskefisket, siden bestanden da kan komme til å oppholde seg lenger tid av året i russisk sone. På den annen side kan økte havtemperaturer gi muligheter til nye arter i havbruksnæringen. Det er også et spørsmål hvor godt samfunnet rundt (infrastruktur, næringssektor, kultur etc.) klarer å tilpasse seg endringer i fysiske og biologiske forhold. For eksempel vil transportruter og næringsutvikling måtte forholde seg til endrede isforhold. Det samme gjelder urfolk som jakter på isen. Endrede klimaforhold vil påvirke beitegrunnlaget for rein, og dermed må også reindriften, en næring og kulturbærer som er under press fra mange kanter, tilpasse seg nye forhold.

Utvalget er av den mening at menneskeskapte klimaendringer høyst sannsynlig vil bli en viktig drivkraft for utviklingen i nordområdene. Utvalget har ikke gjort noen selvstendig analyse av effektene av disse, siden dette analyseres av andre, og viser derfor til resultatene fra ACIA-prosessen for spesifikke perspektiver på virkningene av klimaendringene på nordområdene.

4.13 Utdanning og forskning – bærebjelke og brobygger

Internasjonalt samarbeid innen forskning og utdanning er en av de beste måtene for å redusere de problemer landegrensene skaper og samtidig gi mulighet til å utnytte kompetanse og kunnskap på begge sider for å gi rom for sterkere økonomisk, sosial og kulturell integrasjon.

Kompetanse og kreativitet blir generelt sett viktigere forutsetninger for å ha et levedyktig næringsliv. Det er kjennetegnet ved kunnskapsøkonomien. Utviklingen skjer i høyt tempo, og skal vi opprettholde konkurranseevnen, må det investeres i mennesker. Det betyr å bygge opp kunnskap gjennom utdanning og forskning. Befolkningens kompetanse er det viktigste grunnlaget for videre utvikling av samfunnet og kanskje enda viktigere for å bevare bosettingen i nordområdene.

I et langsiktig perspektiv er det neppe andre virkemidler som er så kostnadseffektive i forhold til å skape stabilitet og utvikling som internasjonal forskning og høyere utdanning.

4.14 Det kulturelle mangfoldet som ressurs

Det er sterke drivkrefter i kultur. Kultur mobiliserer folk, bidrar til mellomfolkelig samkvem, skaper kontakter og gir grunnlag for positiv utvikling på tvers av landegrensene. Dette er det mange eksempler på i hele det sirkumpolare området i de siste tiårene. Litteratur, bildende kunst, skuespill og teater, sang og musikk har bidratt til å skape interesse, tillit og forståelse mellom folk.

4.15 Helse

En god helsesituasjon er en grunnleggende faktor for å kunne sikre stabilitet i et samfunn, og i så måte er utviklingen i Norges nære nordområder bekymringsfull. Smittsomme sykdommer som tuberkulose og HIV/AIDS har økt dramatisk i Nordvest-Russland i den siste tiden. Sanitetsforholdene i fengslene er en av årsakene til den eksplosive økningen i forekomsten av sykdommer som tuberkulose, med fordobling av pasienter på ti år. HIV-epidemi har en eksplosiv spredning blant stoffmisbrukere i Russland. Denne situasjonen ble forverret ved at Russland har hatt en periode med vanskelige økonomiske forhold med et helsevesen som ikke har greid å møte utviklingen. En større grad av smitte over grensen fra Nordvest-Russland kan heller ikke utelukkes.

4.16 Svalbard mellom gammel og ny politikk

To momenter bør omtales for å forstå utviklingen på Svalbard. Det ene er forbedrede kommunikasjoner, fra etablering av flyplass i 1975 til legging av fiberoptiske kabler i 2003. Dette har gjort Svalbard til det lettest tilgjengelige område i høy-Arktis, og har åpnet for et spekter av aktiviteter som bygger på dette fortrinnet, først og fremst forskning og reiseliv.

Det andre er fristillingen av det statseide Store Norske Spitsbergen Kulkompani (SNSK), som gjennom de siste års politiske vedtak er pålagt å drive ut fra bedriftsøkonomiske prinsipper uten statlig driftsstøtte. På denne bakgrunn blir SNSKs betydning for næringsutvikling på Svalbard mindre forutsigbar. Inntjeningsmål og fristilling har redusert statens styring.

Tradisjonell ressursutnyttelse er ikke lenger den bærende virksomhet for norsk tilstedeværelse på Svalbard. I dag er det kanskje Svalbards lite påvirkede fysiske og biologiske miljø som er øygruppens viktigste ressurs, og det som har gitt grunnlag for den økende virksomheten de siste tiårene.

I diskusjonen om drivkrefter ligger også paradokset at et hovedsakelig statseid selskap eksporterer kull fra Svalbard til EUs energimarked, samtidig som Norge arbeider for å øke sin gasseksport til det samme markedet med bl.a. argumentasjon om at gass av klimahensyn bør fase ut kull som energibærer. I lengden kan det være vanskelig for Norge å målbære to slike argumenter som av mange blir oppfattet som motstridende. Det skal likevel tilføyes i denne sammenheng at 50   % av eksporten av kull i 2002 gikk til det bedre betalende metallurgiske markedet.

Før 1990 var Russlands tilstedeværelse en sterk drivkraft i norsk Svalbardpolitikk. I lys av utviklingen i løpet av de senere år er russisk nærvær på Svalbard blitt bygget ned, og det må slik sett kunne hevdes at denne drivkraften nå er svekket.