NOU 2003: 5

Pionerdykkerne i Nordsjøen

Til innholdsfortegnelse

3 Dykking

3.1 Generelt om dykking

3.1.1 Historisk utvikling

Dykking har en forhistorie som strekker seg svært langt tilbake i tid. Det vi i dag kaller fridykking (dykking uten medbrakt luft annet enn det man har i lungene), har sannsynligvis vært bedrevet så lenge mennesker har eksistert. Etter hvert som den generelle teknologiske innsikten har gjort det mulig, er stadig mer avansert utstyr tatt i bruk for å forlenge tiden mennesker kan oppholde seg under vann, og etter hvert har også den fysiologiske kunnskapen blitt bedre slik at skadeomfanget med hyperbar eksponering er blitt redusert.

Årsakene til at mennesker har bedrevet dykking er naturlig nok flere, men i stikkords form kan man generelt nevne

  • militære aktiviteter

  • konstruksjon, reparasjon og anleggsaktiviteter

  • berging av sunkne verdier

  • eventyrlyst

som vesentlige motivasjonselementer for å utvikle tekniske løsninger og nødvendig medisinsk kunnskap for å bedrive dykking.

Det ble for flere hundre år siden utviklet systemer som har visse likhetstrekk med dagens dykkerklokker. Det ble laget kammer som var åpne i bunnen (de kunne ha likhetstrekk med store kirkeklokker), og som ble senket ned i vannet med mennesker inne i. Da de var tette i toppen, ble luft fanget inne i kammeret, og denne luften kunne utnyttes som pusteluft. Denne teknikken ble etter hvert utbedret, bl.a. med at det ble utviklet enkle pumper som fra overflaten kunne etterforsyne kamrene med luft. Overskytende luft unnslapp ved kammerets underkant. Slike «dykkesystemer» ble gjerne brukt til både å redde forlist gods, og til grave- eller konstruksjonsoppgaver på sjøbunnen. Dykking fra slike synkekasser refereres ofte til som caissondykking. Til tross for sin enkelhet, har slike systemer mange funksjonelle likhetstrekk med dagens dykkerklokker. Tilsvarende har tunneldrift under grunnvannsnivå ofte vært gjennomført ved at tunnelene trykksettes med luft for å redusere inntrenging av vann. Arbeiderne som utfører gravearbeidet, må i slike sammenhenger sluses inn i tunnelene via egne trykksluser, og utføre arbeidet mens de puster en atmosfære som kan være flere ganger høyere enn normalt lufttrykk. Både slik tunnel- og caissondykking har medført lidelser, invalidiserende skader og død for mange arbeidere opp gjennom tiden grunnet manglende kunnskap om de farlige fysiologiske effektene slik eksponering kan ha.

På slutten av 1950-tallet og tidlig på 1960-tallet, foregikk det – hovedsakelig i USA og i Frankrike – en banebrytende virksomhet hvor man utviklet den mer tradisjonelle dykkingen hvor dykkeren foretok en kontrollert oppstigning (dekompresjon) tilbake til overflaten etter hver bunnperiode, til det som kalles metningsdykking (se punkt 3.3.4).

3.1.2 Dykking i dag

Med dykking forstår man i alminnelighet en aktivitet hvor mennesker oppholder seg neddykket i vann i kortere eller lengre tid. En mer presis definisjon på den dykkingen som vil bli behandlet i det etterfølgende, er imidlertid at mennesker som dykker, utsetter seg for omgivende vann og et omgivende trykk som er høyere enn normalt lufttrykk.

Den enkleste form for dykking er den hvor et menneske fyller lungene med luft på overflaten før han dykker. Under dykket holdes pusten inntil han må tilbake til overflaten for igjen å trekke frisk luft. Denne formen for dykking kalles fridykking og har vært drevet både av mennesker og andre pattedyr (f.eks. hval og sel) til alle tider. Fridykking vil ikke bli behandlet i det følgende.

En annen form for «dykking» er den hvor dykkeren befinner seg inne i en drakt, et skall eller en farkost som beskytter både mot vannet og det tilhørende trykket. Personer som dykker på denne måten, kan utføre inspeksjonsoppdrag, samt visse arbeidsoperasjoner ved å betjene spesielle verktøy eller manipulatorarmer som er festet til «drakten» eller farkosten. Dette vil heller ikke bli ytterligere berørt.

Den dykking som behandles i det følgende, er dykking der dykkeren ifører seg drakt og maske/hjelm og får tilførsel av pustegass fra en slange (umbilical), eventuelt via en dykkerklokke, og i visse tilfelle fra medbrakte stålflasker (SCUBA – Self Contained Underwater Breathing Apparatus).

Når det gjelder å gjennomføre arbeidsoperasjoner under vann – både i Nordsjøen og i kystnære farvann – kan man gjøre flere dykkemetodiske valg avhengig både av arbeidets art, dybde og tilgjengelige ressurser. Uavhengig av hvilken dykkemetode en benytter, innebærer dykking at de som gjennomfører arbeidsoperasjonene under vann, utsettes for en del betingelser som skiller seg betydelig fra tilsvarende arbeid over vann.

3.1.3 Trykk

Utøvelse av dykking medfører at den som dykker, utsetter seg for trykk. Trykk er definert som kraft pr. flateenhet, og det finnes flere betegnelser som er i bruk. Ved havoverflaten har vi et lufttrykk som er forårsaket av luftlaget som omgir jorden fra havoverflaten og ut til yttergrensen av atmosfæren. Dette lufttrykket refereres ofte til som 1 atmosfære (1 atm). En annen betegnelse som brukes er 760 mmHg . Dette betyr at en søyle med kvikksølv (Hg) som har en viss grunnflate og er 760 mm lang, veier det samme som en luftsøyle med samme grunnflate og som strekker seg fra havoverflaten og ut til utkanten av atmosfæren.

Dersom vi beveger oss ned i havet, vil vi – i tillegg til vekten av luften – utsettes for vekten av vann. En vannsøyle som er ca. 10 meter høy med samme grunnflate som luftsøylen nevnt over, vil veie det samme som luftsøylen. Det betyr at på 10 meters dyp, er trykket 2 atm, med andre ord dobbelt så stort som på overflaten. Fortsetter vi nedover, vil trykket øke med 1 atm for hver tiende meter, og på f.eks. 100 meter er det totale trykket 11 atm (10 som er forårsaket av vannet, og 1 av lufta)

I det etterfølgende vil vi benytte atmosfære (atm) som trykkbetegnelse når vi diskuterer dykking generelt.

I vitenskapelig og medisinsk sammenheng bruker man i dag en annen betegnelse for trykk. For flere ti-år siden ble det innført et system for måleenheter som kalles SI-systemet. SI-systemet bruker betegnelsen Newton (N) for kraft, og kvadratmeter (m2 ) for flate. Bruker man disse enhetene, får man en enhet kalt Pascal ( Pa ) for trykk (1 Pa = 1 N/m2 ).

Sammenhengen mellom enhetene atm og Pa, er som følger:

1 atm = 101,13 kPa (kPa (kiloPascal) = 1000 Pa)

I det etterfølgende hvor vi behandler medisinske/fysiologiske forhold, vil betegnelsen Pa (eller kPa) bli benyttet.

3.1.4 Pustegass

For å kunne oppholde seg under vann, må en dykker tilføres pustegass som må inneholde oksygen. Denne gassen kan være medbrakt eller forsynt fra overflaten. All pustegass tilføres dykkerens lunger med et trykk som er likt det omgivende vanntrykket. En egen pusteventil sørger for at dette skjer. For grunn dykking (maksimalt 50 meter) benyttes gjerne ren luft eller en annen blanding av oksygen og nitrogen («nitrox»). For dypere dykking benyttes i all hovedsak en blanding av helium og oksygen («heliox»). En annen variant kalles «trimix».

Det er i hovedsak to grunner til at luft ikke brukes dypere enn 50 meter. Luft inneholder ca. 78 volumprosent nitrogen (N2 ), og et trykk av nitrogen i pusteluften over en viss grense påvirker sentralnervesystemet og setter dykkeren i en rustilstand («dybderus» eller «nitrogen-narkose»), noe som representerer risiko for inadekvat atferd (se punkt 3.6.3.1). Den andre effekten er at pustemotstanden øker med økende dyp. På overflaten (1 atm) veier en liter luft ca. 1,3 gram. På 50 meter (6 atm) vil en liter veie 6 ganger mer (ca. 7,8 gram), og den tyngre gassen vil kreve et større pustearbeid. Dette skyldes ikke bare at strømningsmotstanden i pusteventilen blir større (det ytre pustearbeidet), men også at tilsvarende motstand i dykkerens egne luftveier øker (det indre pustearbeidet).

Begge de to effektene nevnt ovenfor reduseres eller unngås hvis nitrogen i pustegassen erstattes av helium. Helium er en edelgass – det vil si at den ikke reagerer kjemisk med andre stoffer i kroppen – og den er i tillegg den nest letteste av alle gasser med en molekylvekt som er bare en sjudel av nitrogen. Helium blandes med oksygen i et forhold som er tilpasset den dybden gassen skal benyttes på. Det har også vært benyttet andre gassblandinger – f.eks. tilsetning av neon – noe som ikke var vellykket, først og fremst fordi gassen ble tyngre å puste, dernest gjorde en slik tilsetning dekompresjonsprosedyrene mer uoversiktlige.

3.1.5 Gassopptak og utskillelse

Når et menneske dykker med en gitt pustegass og utsetter seg for et høyere trykk, vil det bli tatt opp en viss mengde gass (nitrogen eller helium) i dykkerens kropp. Denne oppløste gassmengden må dykkeren kvitte seg med (skille ut igjen) når han vender tilbake til normalt trykk (overflaten).

Hvor mye gass som tas opp i kroppen, avhenger i hovedsak av to faktorer – hvor dypt man dykker, og hvor lang bunntid man har.

Når dykkeren skal tilbake til overflaten må overflødig gass skilles ut via åndedrettet (lungene). Denne returen (trykkreduksjonen) til overflaten betegnes som dekompresjonen , og skal man unngå problemer, må trykket reduseres gradvis slik at kroppen rekker å kvitte seg med den overflødige gassen via lungene før oppløst gass danner bobler i blod eller vev.

For å sikre at dekompresjonen foregår på en forsvarlig måte, er det utarbeidet tabeller som angir hvordan dekompresjonen skal foregå etter et visst opphold på en bestemt dybde. Slike tabeller kalles dekompresjonstabeller .

Dekompresjonstiden kan variere fra den tiden det tar å svømme fra bunnen til overflaten (dvs. minutter), til timer eller endog både døgn og uker for dype dykk (metningsdykk, se punkt 3.3.4).

Dekompresjonen er en kritisk faktor ved all dykking hvor dykkeren puster tilført gass/luft under dykket.

3.1.6 Kommunikasjon

Kommunikasjon mellom dykker og dykkeleder skjer normalt gjennom kabelforbindelse. Dykkerens pustemaske/hjelm er da utstyrt med nødvendig mikrofon og høyttaler/hodetelefoner.

Flere faktorer er med og påvirker taleforståelse i forbindelse med dykking. Når dykkeren befinner seg i vann bruker han maske, vanligvis en maske som dekker hele ansiktet inklusive nese og munn. En slik maske påvirker taleforståelsen både ved at den reduserer bevegelighet i kjeve/kinn, og at den danner en akustisk «klangbunn» som er forskjellig fra et fritt felt. I tillegg vil pustestøy fra ventil som normalt sitter i masken, gi forstyrrelser.

Et kompliserende element innen dykkerkommunikasjon når det benyttes helium, er taleforvrengning («Donald Duck-stemme») som skyldes at lydhastigheten i helium er større enn i luft (noe som endrer resonanssystemet i munn/svelg/bihuler). I tillegg vil taleforståelsen reduseres når trykket i pustegassen øker. Et utrenet øre vil normalt ha problemer med taleforståelsen med en dykker som befinner seg på dyp mindre enn 100 meter, og for dypere dykking er det nødvendig med taleomformere («unscrambler») for at overflatepersonell skal ha noenlunde pålitelig kommunikasjon med dykkerne, selv når disse befinner seg i et trykkammer hvor taleforståelsen ikke er ytterligere redusert av en pustemaske.

Manglende eller upålitelig kommunikasjon anses som et vesentlig operasjonelt risikomoment for dykkeren, og har i flere tilfeller vært en medvirkende årsak til ulykker.

3.1.7 Kulde

Da vann leder varme ca. 25 ganger bedre enn luft, må i praksis alle dykkere på våre breddegrader beskytte seg mot kulde. Selv om overflatetemperaturen sommerstid kan ligge på 15 – 20 °C, er temperaturen på bunnen av f.eks. Nordsjøen sjelden over 5 – 7 °C uavhengig av årstid. Den termiske beskyttelse som tradisjonelt har vært anvendt innen arbeidsdykking, har vært såkalte tørrdrakter – det vil si drakter som hindrer vannet i å komme i direkte kontakt med huden, og hvor dykkeren kan bruke klær under drakten for på den måten å holde et isolerende luftlag mellom huden og drakten/vannet. For dykking som krever lang oppholdstid i vann, er aktivt oppvarmede drakter (enten elektrisk eller ved bruk av varmt vann) tilgjengelige og nødvendige.

Kulde er et betydelig operasjonelt problem som ikke bare har betydning for dykkernes umiddelbare følelse av komfort. Kulde kan være en farlig distraksjonsfaktor som reduserer evnen til å være konsentrert om både arbeidsoppgaver og omgivelser, samtidig som nedkjøling av kroppen (hypotermi) i seg selv er en helsemessig risikofaktor.

I tillegg til varmetap via kroppsoverflaten, har man i sammenheng med dypdykking også et betydelig potensial for varmetap via åndedrettet. Dette skyldes at jo dypere man går, jo tettere (tyngre) blir den gassen man puster (gassen representerer en større termisk masse). Kald gass som pustes inn (f.eks. gass som har temperatur lik sjøtemperaturen) vil bli varmet opp av luftveiene og lungene. Den varmemengden som behøves for å varme opp gassen til en temperatur som er tilnærmet lik kjernetemperatur, kan for dyp større enn 150 meter føre til et varmetap hos dykkeren som er uforsvarlig stort. Derfor krever dagens regelverk forvarming av pustegass for dyp større enn 150 meter.

3.1.8 Strøm og sikt

Strøm i vannet – oftest generert av tidevann eller værmessige forhold – kan være et betydelig problem i en dykkeoperasjon. Spesielt i den sørlige delen av Nordsjøen kan strøm være en begrensende faktor med tanke på å kunne gjennomføre dykking. I hovedsak består problemene i å ta seg fram, samt å holde seg på plass på en arbeidsplass som er eksponert for strøm. Den fysiske merbelastningen dette medfører kan gjøre det nødvendig å redusere arbeidstiden for dykkeren.

Dårlig sikt i vann skyldes delvis biologiske partikler (gjerne plankton i de øvre vannlagene), dels forurensning fra ulike utslipp, dels at partikler virvles opp av strøm eller grov sjø og dels at en dykkeoperasjon på – eller rett over – løs bunn kan virvle opp bunnmateriale som reduserer sikten til nær null i ekstreme tilfeller. En kompliserende faktor er gjerne at forholdene ikke kan bedres med tilførsel av ekstra lys da man lett vil oppleve at partiklene i vannet genererer et blendende motlys tilsvarende det man opplever ved bilkjøring i mørke ved tett snøvær. Siktproblemer vanskeliggjør i alminnelighet orienteringsevnen, og kan som sådan representere en sikkerhetsrisiko samtidig som arbeidseffektiviteten reduseres.

3.1.9 Bølger

Dykkere nær vannoverflaten vil være påvirket av eventuelle bølger. Slik påvirkning er gjerne en kombinasjon av både horisontale og vertikale krefter, samtidig som det omgivende vanntrykket kan variere avhengig av om dykkeren befinner seg rett under en bølgedal eller en bølgetopp. Påvirkningen av bølger kan vanskeliggjøre eller redusere effektiviteten av en arbeidsoperasjon dersom dykkeren må holde seg fast på et arbeidssted, og det kan føre til bevegelsessyke («sjøsyke») med mulighet for oppkast dersom dykkeren flyter fritt. Sjøsyke kan også være et problem både for hjelpedykkere og overvåkningspersonell som må oppholde seg på overflaten i mindre fartøy under en dykkeoperasjon.

Også dykkere som oppholder seg i dykkerklokke på store dyp (f.eks. 100 meter), kan bli plaget av sjøsyke dersom dykkerklokken er forankret i et flytende fartøy oppe på overflaten og dette fartøyet ligger og stamper i grov sjø. Flere dykkere har påpekt de problemene som var tilstede både med det å oppholde seg i, komme ut av og entre en dykkerklokke som hadde store vertikale bevegelser på grunn av sjøgang. For å bedre på dette ble det etter hvert innført såkalt «heave-kompensering» på løftesystemet til klokken. Dermed dempes effekten av bølger.

Bølger kan også gjøre grunne dekompresjonsstopp vanskelige eller umulige å gjennomføre på en forsvarlig måte.

3.2 Utstyr benyttet i dykking

Mengde og type utstyr som er involvert i en dykkeoperasjon, varierer gjerne, ikke bare med arbeidsoppgaven, men også med hvilken dykketeknikk som anvendes. I tillegg har utstyret endret seg noe i tidsperioden 1965 til 1990. I det etterfølgende vil det bli gitt en kortfattet oversikt over hovedenheter som inngår i ulike aktuelle dykkeoperasjoner.

3.2.1 Forsyning av pustegass

Ved luftdykking tilføres den primære pusteluften normalt dykkerens pusteventil fra en trykktank på overflaten. Denne trykktanken tilføres luft fra en kompressor som i tillegg til å trykksette luft, også skal tørke og rense lufta for eventuelle urenheter. Skulle kompressoren svikte, benyttes det ofte en reservebank som består av trykkflasker hvor luft ligger lagret under høyt trykk (typisk 200 atm). Fra denne banken kan man etterfylle luft til trykktanken som leverer luft til dykkeren inntil man enten har fått kompressoren i drift igjen, eller brakt dykkeren tilbake til overflaten.

Også hvor det dykkes med annen pusteblanding enn luft, blir dykkeren normalt tilført pustegassen fra overflaten eller fra et gassforråd på dykkerklokken. Denne pustegassen (som oftest er heliox) er blandet på forhånd slik at mengden oksygen er tilpasset den dybden det skal dykkes på. Pustegassen lagres normalt under høyt trykk i egne gassbeholdere. Når det dykkes fra dykkerklokke, er det normalt lagret reserveforråd av gass på utsiden av selve klokken. Skulle det bli svikt i tilført pustegass fra overflaten, eller annen feil med denne gassen, kan reservedykkeren i klokken raskt skifte slik at dykkeren i vannet får gass fra reserveforrådet. Hvis reservedykkeren må ut i vannet i en nødssituasjon, tas hans egen pustegass alltid fra eget ferdigblandet forråd på dykkerklokken. Dette fordi at man skal være sikker på at han har riktig gass i tilfelle han må intervenere for å assistere dykkeren. Inntil midt på 1970-årene ble det også brukt klokker (f.eks. av Comex) hvor all pustegass ble lagret på og kontrollert fra klokken.

I tillegg til den primære pustegassen (luft eller annen gass) har dykkeren medbrakt reservegass i en egen liten trykkflaske som han bærer på ryggen (gjerne referert til som «bail-out»). Med et enkelt håndgrep kan han kople over til denne dersom primærforsyningen skulle opphøre. Ett problem med slik reservegass er at jo dypere dykkeren befinner seg, jo kortere varighet vil et gitt reservevolum av nødgass ha. Dette fordi at dykkerens forbruk øker proporsjonalt med trykket (dybden). Et realistisk tradisjonelt system for reservegass vil f.eks. bare ha en varighet på ca. 5 – 6 minutter på 150 meter, og kun halvparten av dette på 300 meters dyp.

Hvor mye pustegass en dykker bruker, varierer i hovedsak med to forhold. Det viktigste er normalt dykkerens dybde. En dykker som puster 20 l/min på overflaten, vil under ellers like omstendigheter forbruke 40 liter pr. minutt på 10 meter, 120 liter pr. minutt dersom han skulle gå til 50 meter og hele 320 liter pr. minutt på 150 meter beregnet som liter på overflaten. Den andre faktoren er for så vidt velkjent fra hverdagslivet – hardt arbeid fører til øket luftforbruk (oksygenforbruk).

3.2.2 Umbilical (forsyningsslange)

Dykkerne tilføres pustegass (f.eks. luft) og andre forsyninger (f.eks. elektrisk strøm, kommunikasjon, varmt vann, m.m.) gjennom egne tilførselslinjer tvinnet eller tapet sammen på en hensiktsmessig måte. Denne forsyningslinjen mellom dykkeren og forsyningskilden, kalles en «umbilical». Umbilicaler som benyttes til luftdykking, går fra overflaten og ned til dykkeren hvor den normalt er forankret i et seletøy («harness») som dykkeren bærer. Lengden på en umbilical må være så lang at dykkeren kan ta seg fram til arbeidsplassen.

For luftdykking håndteres normalt umbilicalen på overflaten manuelt av en dedikert person («tender»).

Brukes dykkerklokke, er det mellom overflaten og klokken vanligvis en samlet umbilical (klokkeumbilical) som forsyner både klokken og dykkeren i vannet. Nødvendige forsyninger til dykkeren, tas fra egne manifolder i klokken og føres ut til dykkeren gjennom en egen umbilical (dykkerumbilical). I slike tilfeller er det reservedykkeren i klokken som håndterer (gir ut og trekker inn) dykkerens umbilical.

3.2.3 Pusteutstyr

Pustegassen som føres ned til dykkeren, har et overtrykk i forhold til det omgivende vanntrykket der dykkeren befinner seg – typisk 12 – 15 atm høyere. En egen ventil som gjerne sitter rett foran dykkerens munn, reduserer dette overtrykket slik at dykkeren puster inn gass/luft som har eksakt samme trykk som vanntrykket utenfor ventilen. Dette skjer automatisk uten at dykkeren trenger å utføre noen justering om han endrer dybde. Ventilen er også konstruert slik, at den bare tilfører dykkeren gass/luft når han trekker pusten.

Dersom dykkeren trenger å aktivere reservegassen han bærer på ryggen, gjøres dette relativt enkelt ved at han åpner en ventil som normalt sitter på siden av masken/hjelmen.

Når det gjelder pusteutstyret har det skjedd en viss utvikling fra 1966 til 1990, og i hovedsak består denne utviklingen i at pusteventilene har fått noe mindre pustemotstand.

3.2.4 Maske/hjelm

For at et menneske skal kunne se klart under vann, må det være et gass- eller luftlag mellom øynene og vannet. I forbindelse med arbeidsdykking ivaretas dette normalt av en maske som dekker hele ansiktet (inkludert nese og munn). Alternativet til en maske kan være en spesiallaget hjelm som dekker hele hodet. I tillegg til å kunne se, skal en dykker også kunne puste, og kommunisere med dykkerlederen på overflaten. Dette betyr at masken eller hjelmen skal være tilkoplet pusteventil og kommunikasjonsutstyr. Maske eller hjelm er også nødvendig for at dykkeren skal beskytte hodet, ikke bare mot det kalde vannet, men også under vann kan en fysisk beskyttelse – f.eks. mot fallende gjenstander – være livreddende.

En maske som dekker hele ansiktet, og som har integrert pusteventil og kommunikasjon, har i alle år vært benyttet ved dykking i Nordsjøen. Til masken er det festet en hette av neoprengummi som i tillegg til å beskytte hodet termisk, er med til å holde masken på plass sammen med et spesielt gummibånd – ofte referert til som «spider» – som festes til masken og spennes rundt hodet. Et slikt maskesystem betegnes gjerne som en «band mask». Typiske bandmasker som har vært benyttet i Nordsjøen gjennom perioden, er:

  • KMB-18 (Kirby Morgan band mask, også kalt Heliox 18)

  • Comex Pro Mask

  • Aquadyne Mask DM-5 og DM-6

Innledningsvis var bandmasker mest benyttet i Nordsjøen. De er fortsatt i utstrakt bruk, men etter hvert er det blitt vanligere at det benyttes en hjelm som i tillegg til de funksjonene som er beskrevet for bandmasken, også gir bedre fysisk og termisk beskyttelse av hodet. Hjelmer som har vært benyttet er:

  • Siebe Gorman 12 bolts hjelm (utviklet i 1837, men ennå i bruk. Ble bl.a. brukt i noe omfang under Condeepdykkingen)

  • KMHeH-2 (Kirby Morgan-hjelm som bl.a. ble benyttet på Ekofisk tidlig i 1970-årene)

  • Superlite 17 (utviklet av Kirby Morgan)

  • Comex Pro

  • Aquadyne DMC-7

  • Rat hat (utviklet og eksklusivt brukt av Oceaneering)

3.2.5 Dykkerdrakt

Formålet med dykkerdrakten er i all hovedsak å hindre varmetap hos dykkeren. Dykkerdrakter kan i hovedsak deles inn i tørrdrakter og våtdrakter.

Tørrdrakten er basert på at vann ikke skal komme inn på kroppen, og materialet i draktene er enten gummibelagt tekstil (f.eks. Vikingdrakter) eller neoprengummi (f.eks. Unisuit). Under drakten benyttes klær for å isolere mot kulde. I tillegg til klær, er det også i Nordsjøen benyttet underdrakter med elektrisk oppvarming. Disse hadde en del operasjonelle svakheter, og medførte bl.a. at mange dykkere fikk brannskader. Disse draktene ble etter hvert fjernet fra markedet. Tørrdrakter ble i hovedsak benyttet til luft- og bouncedykking de første årene inntil varmtvannsdraktene kom med dykkerskipene på midten av 1970-tallet. Til tross for navnet «tørrdrakter», var det en ikke uvanlig erfaring at vann allikevel trengte inn – enten via skader i materialet eller gjennom mansjetter som ikke var tette.

Våtdrakter er så godt som alltid laget av neoprengummi med lukkede gassblærer innblandet i materialet, og med et tekstilfôr på begge sidene. Tykkelsen på materialet er normalt 6 – 8 mm i ukomprimert tilstand. En tradisjonell våtdrakt er basert på at den skal være relativt tettsittende slik at den vannmengden som trenger inn er liten. Dette vannet vil raskt varmes opp av kroppen, og forbli i drakten og i svært liten utstrekning bli skiftet med nytt kaldt vann. Den termiske isolasjonen ivaretas av draktmaterialet. Gassblærene i materialet vil imidlertid komprimeres med dybden, slik at den termiske isolasjonen vil avta med økende dyp. Den spesielle typen våtdrakter som benyttes i Nordsjøen, og som benevnes som varmtvannsdrakter, er betydelig mindre tettsittende enn ordinære våtdrakter. Disse draktene er utstyrt med perforerte slanger som er lagt inn i draktmaterialet og fordelt over kroppen. Fordelingsslangene er koplet sammen i en inntakskopling som forsynes med varmt vann fra overflaten via en egen slange som er inkludert i dykkerens umbilical. Det varme vannet fordeler seg inne i drakten over dykkerens hudoverflate, og sørger for å holde dykkeren varm. En gjennomsnittlig drakt har gjerne en mengde varmt vann inne i drakten på mellom 13 og 22 liter. Det varme vannet trenger til slutt ut av drakten gjennom åpninger – spesielt ved ankler, håndledd og hals. Dykkeren kan justere mengden varmt vann han vil tilføre drakten ved at han kan dumpe en del av vannet ved inntakskoplingen. Temperaturen på tilført vann til drakten ligger vanligvis i underkant av 40 °C, og tilført mengde varierer gjerne mellom 15 – 30 l/min.

3.2.6 Varmtvannsforsyning

Som nevnt over ble spesialbygde dykkeskip (Diving Support Vessel – DSV) introdusert på midten av 1970-tallet, og sammen med dem ble dykking med varmtvannsdrakter vanlig – og etter hvert dominerende for dykking i Nordsjøen. Det varme vannet blir produsert av egne varmtvannsmaskiner som varmer opp sjøvann til temperaturer godt over normal kroppstemperatur, og pumper dette ut gjennom egne slanger (som er integrert i dykkerens eller dykkerklokkens forsyningsslange) til dykkerne nede i vannet. Man har et visst varmetap fra overflaten til dykkeren, avhengig av temperaturdifferansen mellom det varme vannet og sjøvannet, samt strømningshastigheten i forsyningsslangen. Dersom dykkerne dykker ut fra en dykkerklokke, føres det varme vannet først til dykkerklokken, og deretter via egen fordeler (manifold) til dykkerne. For å sikre en tilfredsstillende termisk tilstand hos dykkeren, må varmtvannsforsyningen være svært stabil med tanke på temperatur og levert mengde. Da kontrollen (reguleringen) av det varme vannet i hovedsak ligger på overflaten, vil en korreksjon – eventuelt på grunnlag av tilbakemelding fra dykkerne – gjerne ta relativt lang tid, da det kan ligge et betydelige volum av varmt vann i tildelingsslangene, og vannet først må skiftes ut før dykkerne merker effekt av en endring. Til å begynne med fikk en del dykkere brannskader grunnet manglende temperaturstabilitet på det varme vannet. Forsyningen av varmt vann (temperatur og volum) reguleres i hovedsak basert på erfaring, samt tilbakemelding fra dykkerne. Måling av temperatur inn til dykkerens drakt skjer i praksis ikke. Spesielt med lange tilførselslinjer kan strømningsmotstanden bli så stor at volumstrømmen av varmt vann blir for liten. For å kompensere for dette har det da hendt at temperaturen på vannet har blitt øket i den grad at dykkere har fått brannskader i huden. Slike skader kan forekomme dersom vanntemperaturen overstiger 45 °C.

3.2.7 Kommunikasjon

Operasjonell kommunikasjon mellom dykker og dykkeleder, skjer via kabel som er inkludert i dykkerens (eller dykkerklokkens) forsyningsslange. I dykkerens maske/hjelm er det plassert mikrofon og øretelefoner/høyttalere. Mikrofonen er gjerne plassert i pustemasken (oral-nasalmasken), mens høretelefonene er plassert i egne lommer i hetta dersom det benyttes bandmaske, eller i spesielle festeklemmer på innsiden av hjelmskallet dersom det benyttes hjelm. Tradisjonelt har det vært mye problemer med kommunikasjonsutstyret i maske/hjelm – hovedsaklig grunnet eksponering mot sjøvann/salt.

Forsterkere og annen nødvendig elektronikk, er plassert i dykkekontrollen på overflaten. I mange sammenhenger er det også vanlig å registrere dykkekommunikasjonen rutinemessig på bånd.

Skulle kabelforbindelsen mellom dykkerklokken og overflaten ryke, er det påbudt med alternativt kommunikasjonsutstyr. Dette er basert på trådløs (ultralyd) overføring, og benevnes gjerne som «through water»-kommunikasjon.

3.2.8 Oppdriftskontroll

Utstyr som dykkeren bærer på seg (f.eks. maske, hjelm, reservegass, etc.), er gjerne utformet slik at det skal være mest mulig vektnøytralt i vann. Dykkerdrakten vil derimot gi dykkeren en viss oppdrift, og da spesielt tørrdrakter. Denne oppdriften må det kompenseres for ved at dykkeren må bære tilleggsvekter, for eksempel blylodd tredd inn på et belte. For tørrdrakter er blybelter på 12 – 18 kg vanlig, mens ca. halvparten eller mindre benyttes til våtdrakter. Mye bly representerer et betydelig merarbeid ved klatring i leidere før eller etter dykk.

3.2.9 Annet personlig utstyr

Vanligvis benytter dykkerne et eget seletøy (harness) utenpå drakten. Dette benyttes for innfesting av forsyningsslange slik at drag i denne ikke skal belaste tilkoplingspunkter/kontakter, eller i verste fall rive av maske eller hjelm.

Godkjent dykkerkniv skal benyttes ved all dykking. Den skal være skarp, og minst en side skal være utformet med sagtannsegg da en slik egg er mer effektiv til kutting av bl.a. tauverk enn en rett egg. Kniven bæres normalt festet til leggen i egen slire.

Luftdykkere jobber gjerne i øvre vannlag, og bruker derfor svømmeføtter til egen fremdrift. For dypere dykking med arbeid på bunnen, unnlates gjerne bruk av svømmeføtter.

3.2.10 Arbeidsbelysning

I den tidlige fasen ble lommelykter – gjerne tapet til underarmene – benyttet til å skaffe arbeidslys hvor det var påkrevd. Senere ble det benyttet egne lykter festet til hjelmen, og ut over 1980-årene kunne arbeidslys tilføres ved hjelp av en egen ubemannet undervannsfarkost (ROV – Remotely Operated Vehicle).

3.2.11 Løftekurv/Basket

Ved utsetting og opptak av luftdykkere fra dykkestasjoner som ligger høyt, f.eks. dykking fra rigger, benyttes gjerne en egen kurv – vanligvis kalt «basket». Alternativet til dette for lavere høyder er å hoppe uti og å klatre i leider opp.

3.2.12 Åpne luftklokker

Åpne luftklokker (gjerne også referert til som «wet bells») benyttes i noen sammenhenger til å transportere dykkere ned til – og opp fra arbeidsdybden. Slik transport sparer dykkerne for anstrengende svømming, spesielt i «splash-sonen» hvor bølger og strøm kan ha betydelig påvirkning. I tillegg vil luftklokken redusere faren for at dykkerens forsyningsslange blir sugd inn i trustere/propeller til dykkefartøyet – spesielt dersom vær og vind gjør det nødvendig å bruke mye propellkraft for å holde dykkefartøyet på plass. Luftmengden som er inne i klokka vil også fungere som en «safe heaven» som dykkeren raskt kan søke til i tilfelle gasskutt eller lignende. En åpen klokke består normalt av en sylinder som er åpen i den enden som vender ned, og lukket i den enden som vender opp (som en bøtte snudd opp ned). Sylinderen (eller klokka) er plassert i et rammeverk som er utrustet med gassflasker med trykkluft (ekstra forsyningsluft). Rammen har også en bunn hvor dykkerne kan stå, og eventuelt seter hvor de kan sitte med hodet og overkroppen inne i den åpne sylinderen som er luftfylt.

3.2.13 Dekompresjonskammer for luftdykking

Et dekompresjonskammer er et trykkammer som i forbindelse med luftdykking tjener to formål. Det kan stå i beredskap dersom dykkere skulle få trykkfallsyke. Det andre er at kammeret benyttes aktivt i selve dekompresjonsprosedyren (såkalt overflatedekompresjon).

Kammeret er designet for å kunne benyttes inntil et bestemt trykk, og vanligvis er det delt inn i flere rom (gjerne to) som trykkmessig kan holdes atskilt. En hovedhensikt med dette er at det skal være mulig å sluse mennesker inn eller ut samtidig som man holder et bestemt/konstant trykk i en del (gjerne hoveddelen) av kammeret. Dette er nødvendig dersom man må sluse inn teknisk eller medisinsk assistanse utenfra.

I tilknytning til et dekompresjonskammer er det behov for en del tilleggsenheter – både internt og eksternt. Konkret dreier dette seg om:

  • En kontrollenhet som kammeret med tilhørende enheter styres og overvåkes fra

  • Nødvendige luft-/gassforsyninger

  • Pustemasker inne i kammeret (BIBS) for pusting av behandlingsgass (oksygen)

  • Måleutrustning for overvåkning av oksygen (O2 ) og karbondioksid (CO2 )

  • Enhet for fjerning av CO2 , ev. ventilering av kammeratmosfæren («flushing»)

  • Kommunikasjonsutstyr

  • Brannslukningsapparat

  • Førstehjelpsutstyr

  • Oppsamling av urin og avføring (innledningsvis var dette gjerne egne bøtter)

  • Enhet for oppvarming av kammeratmosfæren – vanligvis en radiator – («under-floor-heating») der hvor varmt vann eller «steam» var tilgjengelig. Dette ble rapportert å fungere dårlig, delvis grunnet gass som trengte inn og blokkerte vannstrømmen.

For luftdykking – spesielt i en tidlig fase – var dekompresjonskamrene små, og tillot normalt ikke en person å stå oppreist inne i kammeret. Mange kamre var heller ikke utrustet med utstyr for intern oppvarming. Kamrene var gjerne montert inne i en container, og i noen grad kunne varme tilføres kammeratmosfæren gjennom stålveggen ved at kontaineren ble oppvarmet innvendig. Alternativet var ellers ulltepper, soveposer eller lignende inne i kammeret. Mange dykkere frøs likevel svært meget.

3.2.14 Spesifikt utstyr benyttet til metningsdykking

Metningsdykking krever at dykkerne oppholder seg under trykk i dager eventuelt uker om gangen. Alle nødvendige livsfunksjoner må skje på det trykk som tilsvarer arbeidsdypet. Dette gjør metningsdykking til en betydelig ressurskrevende dykkeform, både hva angår utstyr og bemanning.

Et metningssystem består i hovedsak av følgende enheter:

  • Kammer (ofte flere) med rom for spising, soving og opphold.

  • Dusj og toalett i separate kamre

  • Gasslager

  • Overvåking av overflatekamre og kammeratmosfæren (kammerkontroll)

  • Overvåking av dykkeoperasjonen (dykkekontroll)

  • Kommunikasjon

  • Sluser til kamrene for mat og nødvendig utstyr

  • Masker med uavhengig gassforsyning til nødpusting eller behandling

  • Vedlikeholdelse (opprettholdelse) av kammeratmosfærens renhet, fuktighet og temperatur («life support unit»)

  • Hyperbart evakueringskammer

  • Dykkerklokke(r) med løfteinnretning(er)

I det etterfølgende er noen av disse hovedkomponentene beskrevet nærmere.

Metningskammer

Metningskamrene hadde selv i startfasen ståhøyde og komfort med hensyn til størrelser som er sammenlignbare med dagens kammerkomplekser. Kammersystemene ble etter hvert større og kunne ha flere dykkerteam, eventuelt på forskjellig trykk (dyp). Komforten ble også bedre med separate kamre for dusj/WC og sovefunksjonen ble mer isolert fra andre aktiviteter

Gassanlegg

Metningssystemene krevde store lagre av helium/miksgass og oksygen. Store lagre av gassflasker med 200 atmosfærers trykk ble lagret i lasterom eller på åpent dekk. Rørsystemet mellom gasslagre, kontrollrom, kamre og klokke kunne typisk bestå av 4 til 5 km med rør. Rundt ca. 1980 ble det utviklet system for retur og gjenbruk av gass fra dykkerne («gas reclaim»). Dette reduserte gassforbruket betydelig, men introduserte endring av pusteventilene og plasskrevende returslanger både på dykkernes og klokkens umbilicaler. I tillegg kom renseutstyr for brukt pustegass hvor karbondioksid ble fjernet og oksygen ble supplert.

Overvåkning

Metningskamrene hadde – og har – full kontroll og styring med kammeratmosfæren, temperaturen og fuktigheten. De såkalte «life support units» som regenererer og tilpasser kammeratmosfæren, var i den første perioden ofte inne i selve kamrene og var der årsak til mye støy. Etter hvert ble disse vanligvis plassert på utsiden, noe som forbedret støynivået noe, samtidig som dykkerne ble avlastet med tilsyn og etterfylling av systemene.

Kontrollrom

Et dykkesystem for metning har to atskilte kontrollfunksjoner. Den ene fører kontroll med overflatekamrene og dykkerne som befinner seg i disse, og betegnes normalt som kammerkontrollen . Den andre fører kontroll over selve dykkeoperasjonen i vannet, og betegnes gjerne som dykkekontrollen . Her føres kontroll over dykkerklokken med dykkere i, og selve arbeidsoperasjonen som foregår i vannet. Fra midten av 1980-årene ble arbeidsoperasjonene ofte også overvåket av en ROV.

Håndteringssystem

  • Hoved løftewinch-system for dykkerklokken

  • Separat vinsj for dykkerklokkens navlestreng til skipet (klokkeumbilical)

  • «Heave»-kompenseringssystem for å dempe dykkerklokkens vertikale bevegelser i vannet i forbindelse med sjøgang.

Håndteringssystemet skal bringe dykkerklokken fra posisjonen der den er tilkoblet et oppholdskammer og ned til arbeidsdypet og opp igjen. Klokken løftes fra kammeret og bringes ned vanligvis gjennom en åpning gjennom fartøyet, såkalt moon-pool, og fires ned til arbeidsdypet. Vanligvis er det et «guide-wire» system som først fires ned. Dette inkluderer vekter, ofte integrert i en landingsplattform, som dykkerklokken kan lande på slik at ut- og innstigning i klokken blir lettere. Klokken kobles til guide-wirene slik at nedsenking og oppstigning av klokken blir mer kontrollert. I tillegg hindrer dette klokken i å rotere rundt løftewiren.

Dykkerklokkesystem

  • Kammer for transport av dykkere mellom dekompresjonskammeret og arbeidsplassen

  • Umbilical (dykkerklokkens navlestreng til skipet) for forsyning av gass, varmt vann, elektrisk kraft, kommunikasjon og kontrollsignaler til dykkerklokken

  • Arbeidslys internt i og eksternt på dykkerklokken.

  • Arrangement for nødoppstigning av dykkerklokken.

  • Ekstra gasslager på dykkerklokken for nødssituasjoner

I vanlig dykking vil dykkerklokken fungere som en «heis» for 2–3 dykkere fra oppholdskammeret til arbeidsstedet nede i vannet. Klokken vil da ha et indre overtrykk oppe på skipets dekk. Dette overtrykket vil avta suksessivt nedover i vannet inntil klokken er på dykkernes arbeidsdyp hvor trykkforskjellen mellom det indre og ytre av klokken er utlignet.

Dykkerklokken er også et «arbeidsrom» i den betydning at det alltid, når en dykker er ute i vannet, vil sitte en «stand by»-dykker i klokken som skal holde kommunikasjon med dykker i vannet og overflaten og kunne trå til i en nødssituasjon. Dykkerklokkene var og er små og ukomfortable, med mye av plasskrevende utstyr som f.eks. dykkerens umbilical(er). Også bunnlukeåpningene var trange, og med diametre på ca. 60 cm var det vanskelig eller umulig å komme igjennom med «bail-out»-flasken på ryggen. Først etter forskriftene som kom i 1991 ble det et krav at bunnluken/åpningen skulle ha en diameter på 80 cm, ståhøyde innvendig samt ha et minimumsvolum pr. dykker.

Flere farlige situasjoner kan oppstå ved at dykkerklokken kan sitte fast på arbeidsdypet eller ved at løfte- og forsyningslinjer til moderfartøyet kan bli slitt av. De fleste dykkerklokker har utstyr for å kutte kabler/umbilical, utløse vekter for deretter å flyte opp til overflaten. Dette var og er en omdiskutert redningsmåte. Mange mente at det var sikrere å bli liggende på bunn i klokken og vente på hjelp fra et annet dykkefartøy, som kunne gå ned med sin dykkerklokke til den havarerte klokken for deretter å få transportert de havarerte dykkerne over i sin klokke. Noen dykkesystemer er utstyrt med to dykkerklokker slik at det kan arbeides på to forskjellige dyp (dykkerlagene er isolert på forskjellige trykk/arbeidsdyp). I slike tilfeller kan den ene klokken brukes som redningsmiddel for den andre.

Hyperbare evakueringssystemer

I nødsituasjoner som brann eller havari er metningsdykkere helt avhengig av at det finnes redningssystemer og personell som kan hjelpe til på utsiden fordi det kan ta timer, dager eller uker før de kan bringes tilbake til en atmosfæres trykk. Dykkerne må derfor kunne evakueres under trykk. Dagens forskjellige regelverk (fra International Maritime Organisation – IMO, myndigheter og klasseselskaper) har krav til hyperbariske evakueringsenheter, dvs. utstyr som kan frakte dykkerne under trykk vekk fra faresituasjonen. Krav til slike evakueringssystemer har vært varierte og tildels fraværende i mange land. IMO vedtok ikke bindende krav før i begynnelsen av 1990-årene.

Norske myndigheter var i 1978 det første land som stilte krav til evakueringsmuligheter under trykk for samtlige dykkere ved dykkeoperasjoner.

Redningsmulighetene var svært dårlige eller ikke-eksisterende i begynnelsen av pionertiden. Noen baserte seg på å benytte dykkerklokken til evakuering av noen av dykkerne. Fra midten av 1970-tallet ble det introdusert redningskamre og hyperbariske livbåter. Redningskamrene var koblet til kammersystemet og måtte kobles fra og deretter skyves ut over skipssiden med dykkerne inni; en farlig, usikker og svært ukomfortabel operasjon. Kammeret måtte deretter plukkes opp og knyttes til et system hvor dykkerne kunne dekomprimeres på forsvarlig vis. Både sjøsetting av og det å plukke opp et kammer i åpen sjø er vanskelig. I 1974–75 ble for eksempel evakueringskamre installert på de nybygde dykkeskipene Arctic Surveyor og Seaway Falcon. Disse evakueringskamrene skulle settes på vannet og slepes bort av en spesiell livbåt som hadde kontroll med gass, varme og kommunikasjon for trykkammeret. Hvor vanskelig det virkelig var å sjøsette redningskammeret på Arctic Surveyor, ble anskueliggjort da en brann brøt ut om bord en gang skipet lå ved verft og det var dykkere i metning. Det tok 16 timer å få satt redningskammeret på sjøen fordi kammeret var inne i dykkerkomplekset (K. Gulliksen: Hyperbar Evakuering, Prosjektoppgave NTH 1992).

I ca. 1977 ble det introdusert såkalte hyperbare livbåter som var et skritt i riktig retning. Det er livbåter med innebygget trykkammer som i normalsituasjonen er koblet til kammersystemet, ofte via lange trykksatte tunneler.

Norske myndigheter krever at evakuering skal kunne gjennomføres på 10 minutter. Det er nødvendig med to operatører, en som kjører livbåten, og en som opererer nødvendige funksjoner for trykkammeret. Dykkerne sitter svært trangt i en slik livbåt. På grunn av begrensninger i livsnødvendige forsyninger i livbåten, må denne normalt kobles opp mot et kammersystem for endelig dekomprimering av dykkerne. Oppkobling mot et kammersystem medfører at livbåten må løftes opp på et annet fartøy, gå for egen maskin eller slepes til en mottakssentral som er utstyrt for formålet. Alle tre muligheter er problematiske.

Evakueringssituasjonen for metningsdykkere var ikke bra i noen del av tiden 1965–1990. Så sent som i 1992 skriver K. Gulliksen i «Hyperbar Evakuering»:

Det hyperbare redningssystemet er ikke i stand til å gi dykkere i Nordsjøen en like god evakuering som arbeidere i Nordsjøen ellers. Dette skyldes i hovedsak at de hyperbare livbåtene (HL) ikke vil fungere som tilsiktet når været er dårlig. En annen årsak er at metodene, som er ment brukt til å hente opp HL, ikke har noen reell mulighet til å fungere i dårlig vær.

Andre problemområder var (og er) kontaminering av kammeratmosfæren i den hyperbare livbåten. Hovedårsaken til dette er forurensning fra dykkerne selv (urin, oppkast og avføring), og de viktigste produktene er ammoniakk, fenol, maursyre og karbonmonoksid. I en rapport fra NUTEC (K. Jacobsen: Hyperbare redningsenheter – Kjemiske miljøaspekter, NUTEC 1992) konkluderes det med at dagens livbåter ikke tilfredsstiller de krav Oljedirektoratet stiller til forsvarlig atmosfære i 72 timer.

Konklusjonen for tiden 1965–1990 må være at hyperbare evakueringsenheter ikke ga metningsdykkerne den samme evakueringssikkerhet som andre nordsjøarbeidere hadde.

3.3 Ulike former for dykking

Avhengig av hvilke arbeidsoperasjoner som krever innsats av dykkere i Nordsjøen, vil man velge dykketekniske metoder som er egnet for den aktuelle oppgaven. En rekke faktorer har vært – og er fortsatt – bestemmende for metodevalget uten at det vil bli berørt i denne sammenhengen. Det er videre slik at noen av metodene som ble benyttet i en tidlig fase i Nordsjøen, ikke er i bruk i dag. I det etterfølgende vil det bli gitt en beskrivelse av de ulike hovedformene for dykking som har vært benyttet i Nordsjøen fra starten og fram til 1990.

I det etterfølgende benyttes noen uttrykk som kan kreve en forklaring:

Bunntid:

Den tiden det tar fra en person starter et dykk (forlater overflaten) til han forlater bunnen (starter oppstigningen). (Merk: Svømmetid ned inngår i bunntiden). Dersom en dykker trykksettes i en dykkerklokke eller et kammer, starter bunntiden fra det øyeblikk trykksettingen starter, og varer til oppstigningen begynner.

Dekompresjonstid:

Den tiden det tar å svømme opp til overflaten pluss eventuelle dekompresjonsstopp på veien opp. Skjer hele oppstigningen/dekompresjonen i et kammer, er det tiden det tar fra trykkreduksjonen starter, til dykkeren er tilbake på overflaten.

Total dykktid:

Bunntid pluss dekompresjonstid

3.3.1 Luftdykking

Som nevnt under punkt 3.1.4 over, blir gjerne luft benyttet som pustegass for dykking grunnere enn 50 meter, og slik dykking betegnes derfor generelt som «luftdykking». Luftdykking kan i prinsippet utføres på flere ulike måter. Dette betyr i praksis at både prosedyrer og mengde av utstyr som benyttes for å gjennomføre dykket, kan variere.

I det etterfølgende vil det bare bli fokusert på noen alminnelige oppsett og prosedyrer som gjelder overflateforsynt luftdykking, mens dykking med selvforsynte apparater hvor pustegassen blir lagret og medbrakt i trykkbeholdere på dykkerens rygg (SCUBA) ikke vil bli tatt med. Det samme gjelder tradisjonell tung hjelmdykking, selv om dette er overflateforsynt dykking.

3.3.1.1 Luftdykking med dekompresjon i vann

Dykkeren «dresser opp» oppe på overflaten, og svømmer eller blir senket ned til arbeidsstedet. Bunntiden og dybden vil her danne grunnlaget for hvilken dekompresjonstid dykkeren skal ha. Denne kan være lang eller kort, og innebærer gjerne stopp på ett eller flere dyp. Å gjennomføre en langvarig dekompresjon (timer) i vannet, er beheftet med flere vansker. Kulde er nok den alvorligste, og mange dykkere har frosset mye i forbindelse med dekompresjon i vann. Dersom dykkingen foregår på værutsatte steder (ikke minst ute i Nordsjøen), kan grov sjø gjøre det umulig å foreta forsvarlige grunne dekompresjonsstopp i vannet (f.eks. på 3 eller 6 meters dyp).

Luftdykking med dekompresjon i vannet avsluttes når dykkeren er tilbake på overflaten.

3.3.1.2 Luftdykking med overflatedekompresjon

Et luftdykk med overflatedekompresjon er i prinsippet likt med et dykk hvor dekompresjonen gjøres i vann helt fram til dekompresjonsfasen. Ved overflatedekompresjon starter dekompresjonen i vann, enten i form av bare svømmetid til overflaten, eller ved at det i tillegg gjennomføres stopp på dyp større enn 9 meter. Dersom dekompresjonsprosedyren krever stopp på 9 meter eller dypere, gjennomføres disse i vann. Når eventuelt stopp på 9 meter er fullført, går dykkeren rett til overflaten (tar ca. 1 minutt) og «dresser av» utstyret raskest mulig. Deretter trykksettes dykkeren i et dekompresjonskammer på overflaten, til et trykk (gjerne tilsvarende 12 meters dyp) hvorfra dekompresjonen fortsetter til dykkeren er tilbake til atmosfæretrykk.

Tabellverket som benyttes ved denne formen for dekompresjon, forutsetter at dykkeren er rekomprimert i kammeret innen få minutter etter at han kom til overflaten (US Navy, utgave 1970, angir maksimaltid på 5 minutter fra dykkeren forlot 9 meter stopp i vannet til han er rekomprimert i kammeret), og at det under selve dekompresjonen i kammeret pustes rent oksygen, eventuelt avbrutt med intervaller med vanlig luft.

Ved overflatedekompresjon unngår man de lange og kalde grunne stoppene i vann, samtidig som man unngår problemene med grov sjø. Denne dekompresjonsformen i kombinasjon med oksygenpusting, har også vist seg å gi færre tilfeller av trykkfallsyke enn tilsvarende tradisjonell dekompresjon i vannet (Hamilton & Thalmann, 2002).

Et luftdykk med overflatedekompresjon er avsluttet etter avsluttet dekompresjon i kammeret.

3.3.2 Dykking med blandingsgass

All pustegass som ikke er luft, betegnes i sammenheng med dykking gjerne som blandingsgass. Det betyr først og fremst at oksygen blandes med en annen gass slik at deltrykket av oksygen på det aktuelle dypet det dykkes til, er innenfor fysiologisk sikre grenser. I det alt vesentlige er dykking med blandingsgass i Nordsjøen gjennomført med at oksygen har vært blandet med helium eller nitrogen, og de to blandingene refereres gjerne til som henholdsvis heliox og nitrox .

3.3.2.1 Heliox

Ved å erstatte nitrogen med helium, oppnår man i hovedsak to fordeler. Den ene er at man innen alle aktuelle dyp i Nordsjøen unngår den narkoseeffekten nitrogen har. Den andre er at helium er mye lettere enn nitrogen, og det gir en betydelig redusert pustemotstand for dykkeren.

En stor ulempe med helium er at den har en varmeledningsevne som er mer enn fem ganger høyere enn luft. En slik forskjell i varmeledningsevne i omgivende atmosfære, medfører at varmetapet fra et menneske til omgivelsene (f.eks. inne i en dykkerklokke) er betydelig høyere i helium enn i luft ved samme temperatur. Dette er årsaken til at dykkere som dykket dyp «bouncedykking» med dykkerklokke hvor det ble benyttet heliox både under bunnfasen og første del av dekompresjonen, nærmest opplevde det som at noen slo på en «varmeovn» når klokken kom opp til 50 meter og det ble skiftet fra heliox til luft inne i klokken.

En annen operasjonell – og dels sikkerhetsmessig – ulempe ved heliox, er redusert taleforståelse da helium «fordreier» tale (se punkt 3.1.6)

3.3.2.2 Nitrox

Da dykkeren normalt bare er «produktiv» under selve bunnfasen, er det et betydelig poeng at bunntiden utgjør en så stor del av den totale dykktiden som mulig. For dykking som skjer relativt grunt (maks 50 meter, men i praksis 10 til ca. 30 meter), kan man – ved å tilsette mer oksygen til vanlig luft – øke bunntiden på et gitt dyp uten at den totale dykktiden blir lengre enn hva den ville ha vært for bruk av ren luft på samme dyp. Dette fordi at man relativt sett har redusert innholdet av nitrogen, noe som tillater en kortere dekompresjonstid.

Grensen for hvor mye ekstra oksygen som kan tilsettes på et bestemt dyp, er gitt av faren for oksygenforgiftning (se punkt 3.6.2.1)

3.3.3 Bouncedykking

Begrepet «bouncedykking» kommer fra engelsk terminologi ( bounce dive ), og kan forstås dykketeknisk på flere måter, men i forbindelse med dykking i Nordsjøen er begrepet forbundet med dype og relativt kortvarige (oftest kortere enn en time) dykkearbeider. Bouncedykkingen ble vanligvis gjennomført med dykkerklokke og dekompresjonskammer oppe på overflaten. To dykkere gikk inn i klokken på overflaten under vanlig atmosfæretrykk. Klokken ble så lukket og senket ned i vannet til arbeidsstedet på bunnen. Etter at klokken var plassert i forhold til arbeidsstedet og nødvendig verktøy og lignende var firt ned, gjorde dykkerne seg klare for dykking, fortsatt med vanlig atmosfæretrykk inne i klokken. Klokken ble deretter trykksatt – ofte meget raskt, det vil si i løpet av få minutter. Bunntiden begynte å løpe fra det tidspunkt man startet trykksettingen. Når trykket inne i klokken var det samme som utenfor, kunne bunndøren åpnes og dykkeren forlate klokken for å utføre jobben. Både dykkerklokken og dykkeren fikk tilført pustegass (som normalt var heliox) enten fra overflaten gjennom henholdsvis klokkeumbilical og dykkerumbilical (i forlengelse av klokkeumbilicalen via egen manifold i klokken), eller fra medbrakt gass i trykkflasker på utsiden av klokken. Den andre dykkeren var kombinert hjelpemann («tender») og stand by-dykker i tilfelle noe gikk galt med dykkeren i vannet. Når jobben var gjort, returnerte dykkeren til klokken, og denne ble igjen lukket for så å bli heist tilbake til overflaten hvor den ble koblet til dekompresjonskammeret slik at dykkerne kunne sluses over i dette for å avslutte dekompresjonen. Selve dekompresjonen startet i selve klokken i og med at trykket i denne kunne justeres uavhengig av det omgivende trykket, og normalt ble det skiftet over fra heliox til luft når trykket inne i klokken var redusert til vanntrykk på ca. 50 meter.

At denne teknikken ble benyttet, skyldes at den var mer effektiv – og også sikrere og mer kontrollert – enn hva tilfellet ville ha vært dersom dykkerne skulle ha svømt ned, eller blitt firt ned på en måte hvor de ble trykkeksponert underveis nedover, for deretter å ha svømt eller blitt løftet opp til overflaten med nødvendig dekompresjon i vannet etter at jobben var gjort. For dykking dypere enn 50 meter blir dekompresjonstiden betydelig selv med bunntider på bare 15 – 20 minutter, og det å gjennomføre dekompresjon i vannet med varighet på kanskje en time eller mer, er gjerne en betydelig termisk belastning for dykkeren. Er det dessuten dårlig vær med tilhørende grov sjø, kan grunne dekompresjonsstopp være vanskelig (eller umulig) å gjennomføre med dykkeren i vannet.

Før de spesialbygde dykkeskipene kom midt på 1970-tallet, ble slik dykking i hovedsak utført med såkalte tørrdrakter (f.eks. «Vikingdrakter» eller etter hvert «Unisuit» fra Poseidon). Under den raske trykksettingen av dykkerklokken før dykkeren gikk i vannet, økte temperaturen i klokken kraftig, og ikledd drakt – gjerne med tykk «varmedress» under – opplevde dykkerne dette nærmest som et «hetesjokk». Kontrasten ble stor når dykkeren kom ut i vannet som holdt 5 – 7 °C nærmest uavhengig av årstid.

Generelt opplevde de fleste dykkerne bouncedykkingen som stressende med tanke på å rekke å gjøre jobben på den korte tiden som var avsatt. I tillegg kom som regel et betydelig termisk ubehag.

3.3.4 Metningsdykking

Etter hvert som teknologien med metningsdykking ble utviklet i første halvdel av 1970-tallet, ble denne også tatt i bruk i Nordsjøen. Selve prosedyren går ut på at dykkerne som skal arbeide på et aktuelt dyp, trykksettes i et kammersystem oppe på overflaten (på en rigg/plattform eller et dykkefartøy) til det aktuelle trykket som tilsvarer dybden det skal arbeides på. Trykksettingen skjer normalt med heliox tilpasset aktuelt trykk. Kammersystemet består gjerne av flere kammer (se punkt 3.2.14) som er utrustet slik at dykkerne kan leve og bo i dem (spise, sove, vaske seg/dusje, gå på do, etc.).

Ett (eller to) kammer er utstyrt slik at det kan koples til en dykkerklokke på en slik måte at dykkere kan sluses over fra kammer til klokke (og motsatt) når både klokke og kammer er på samme trykk. Når dykkerne skal ned i vannet for å jobbe, går to (eller tre) over i klokken. Denne (og kammeret) isoleres trykkmessig, og klokken settes ned i sjøen og fires til arbeidsdybden. Når trykket utenfor i vannet er likt trykket i klokken, kan bunndøren åpnes, og dykkeren (eller to dykkere hvis klokken er utrustet for tre) kan gå ut i vannet og ta seg fram til arbeidsstedet. En dykker blir igjen i klokken som reservedykker («stand by»). Dykkeren (eller dykkerne) tilføres pustegass fra overflaten, med «backup» (i tilfelle noe går galt) fra egne gassflasker på klokken. I tillegg er det vanlig (i det minste fra ca. 1975) at dykkerne bruker varmtvannsdrakter hvor drakten forsynes med varmt vann fra overflaten. Dette gjør at dykkeren i praksis kan holde seg termisk komfortabel nærmest uavhengig av tid. All forsyning og kontroll av dykket, skjer i en egen dykkekontroll på overflaten.

Et klokkeløp (det vil si tiden det tar fra klokken forlater kammeret oppe, til det igjen er påkoplet samme kammeret) varer normalt flere timer. Underveis kan dykkerne bytte på å jobbe og være stand by.

Etter et klokkeløp, sluses dykkerne som har dykket tilbake til bokammeret oppe på overflaten, og klokken kan klargjøres for neste dykkerlag. På denne måten kan flere (minst tre) dykkerlag sørge for at dykkingen forgår døgnet rundt, samtidig som dykkerne får hvile, sove, spise, etc.

Etter en arbeidsperiode som kan vare dager eller uker, dekomprimeres dykkerne tilbake til overflateforhold – gjerne i et eget kammer – samtidig som nye dykkelag «flytter inn» og fortsetter jobben.

3.4 Opphold under vann

3.4.1 Fysiologiske effekter av dykking

Dykking påvirker organismen gjennom flere mekanismer; gjennom rene trykk-virkninger på organer og gasstransport, kjemiske effekter av de gassarter som pustegassen inneholder, og gjennom termiske effekter. Dykking påvirker i seg selv ikke stoffomsetningen (metabolismen) i organismen verken kvalitativt eller kvantitativt. Ofte vil dykkingen medføre betydelig fysisk aktivitet og dermed høy hastighet i energiomsetningen. Stort varmetap kan medføre økt metabolisme gjennom skjelving. Heller ikke væskeomsetningen i organismen påvirkes i seg selv av dykkingen, men dykkingen kan medføre stort væsketap gjennom svetting hvis kroppstemperaturen tenderer til å øke i forbindelse med hardt fysisk arbeid eller hvis temperaturen i dykkedrakten settes for høyt. Spesielt for dykking er at svetting ikke kan gi varmeavgivelse på vanlig måte gjennom fordampning siden kroppen er omgitt av væske.

I det følgende gis det først en kortfattet gjennomgang av normalfysiologien (normalfunksjonen) til de organer og systemer som særlig er aktuelle i dykksammenheng. Deretter beskrives de effekter dykking har eller kan ha.

3.4.1.1 Respirasjon

Respirasjon eller gassutveksling er en sammensatt funksjon hos pattedyr. Nese, munn, luftrør, lunger, brystkasse, mellomgulv, hjerte og blodårer utgjør direkte involverte strukturer. Utvekslingen av oksygen (O2 ) og karbondioksid (CO2 ), og dermed respirasjonen, er underlagt nøye kontroll gjennom følere dels utenfor dels innenfor sentralnervesystemet og kontrollstasjoner i hjernen. Dette systemet tilstreber opprettholdelse av konstante trykk for disse to gassene. Utvekslingen av gasser mellom atmosfæren og organismens celler foregår dels som massetransport ved at gass suges inn i lungene ved hvert innpust og presses ut ved hvert utpust, og ved at hjertet sørger for at blodet med gassene strømmer gjennom blodårene. Utveksling av gasser skjer også gjennom diffusjon dvs. tilfeldig vandring av enkeltpartikler (termiske bevegelser) som gir transport av f.eks. O2 gjennom blodåreveggen og vevsvæsken til cellene så lenge trykket av O2 er høyest i blodet. Den videre gjennomgang er konsentrert til de deler som anses mest sentrale i dykksammenheng og begynner med en kort omtale av lungene.

Lungene som er innesluttet i brystkassen, har en svær overflate for gassveksling med atmosfæren. Følger man luftrørsystemet utover i lungene, ser man en stadig deling (oftest todeling) i nye dattergrener, dette gjentar seg mer enn tjue ganger slik at til slutt har man et meget stort antall små luftveier. På enden av hver av disse sitter en poseformet oppdriving med mange enkeltelementer – lungeblærene. Et voksent menneske har ca. 300 millioner lungeblærer (hver med diameter ca. 0,25 mm) med en samlet overflate på ca. 70 m2 . I veggen til lungeblærene er det et tett nettverk av de aller minste blodårene (hårrørsårer eller kapillærer). Nettverket er så tett at også disse har en samlet overflate på ca. 70 m2 , dermed er kontaktflaten mellom gass og blod også ca 70 m2 . Avstanden/barrieren mellom gass i lungeblærene og blod i kapillærene er nesten ufattelig liten – ned mot 0,3 tusendels mm og utgjøres av en meget tynn celle ut mot gassen, en tynn bindevevsmembran og så et tynn celle i kapillæren mot blodet. De fleste gassarter trenger lett gjennom (har høy løselighet i) denne «vevsmembranen». Det er da tre «elementer» som sammen bidrar til at lungene er særdeles effektive gassvekslere: stor overflate, tynn barriere og god gjennomtrengelighet for de gassene kroppen trenger.

Ved hvert innpust strømmer som nevnt, gass inn gjennom luftveiene og ut til lungeblærene. Den gassen som strømmer inn i lungeblærene, er dels gass som ble stående igjen i luftveiene etter forrige utpust, og dels gass fra atmosfæren rundt oss. Ved utpustet tømmes ikke lungeblærene fullstendig – selv etter et maksimalt utpust hos et voksent menneske vil det fortsatt være igjen godt over en liter gass til stede. (Ved et maksimalt innpust etter et maksimalt utpust vil et friskt voksent menneske kunne øke lungevolumet med 3,5 liter til kanskje mer enn 6 liter avhengig av kroppsstørrelse). Sammensetningen til gassen i lungeblærene fluktuerer ikke mye med innpust og utpust siden det hele tiden er et temmelig stort gassvolum tilgjengelig i lungeblærene. Dermed fluktuerer heller ikke trykkene av gassene i blodet i noe omfang.

Sammensetningen til gassen i lungeblærene vil avhenge av hvilken gassblanding man puster, hvor mye man ventilerer (hvor mye gass som pr. tidsenhet strømmer inn og ut av lungene) og hvor stort henholdsvis forbruk og produksjon vi har av O2 og CO2 . Totaltrykket (som er lik summen av alle trykkene til alle de gasser som er tilstede) i lungeblærene vil til enhver tid imidlertid være nær trykket utenfor organismen (litt lavere under innpust, litt høyere under utpust, men svingningene er så små at de er helt uten betydning). Ved havoverflaten i hvile, men også ved fysisk arbeid opp til en betydelig belastning, vil trykkene i lungeblærene være omtrent (i kPa):

  • totalt – 101

  • karbondioksid (CO2 ) – 5,5

  • oksygen (O2 ) – 13,5

  • nitrogen (N2 ) – 77

  • vanndamp – 5

I luften vi puster inn vil det være (i kPa):

  • totalt – 101

  • karbondioksid (CO2 ) – 0,03

  • oksygen (O2 ) – 21

  • nitrogen (N2 ) – 78

  • vanndamp – 2 (sterkt avhengig av lufttemperatur og fuktighet).

I en frisk lunge vil trykkene til gassene CO2 , O2 og N2 i blodet som har strømmet gjennom kapillærene i lungeblæreveggene, være som i lungeblæregassen – det er oppnådd trykkutligning fordi veggen er så tynn og gjennomtrengeligheten så god. For nitrogenets vedkommende vil det normalt ikke være noen netto utveksling – vi hverken produserer eller forbruker den gassen. I forbindelse med dykk hvor nitrogentrykket kan forandres, vil dette være annerledes, se nedenfor. Blodet vil derimot være tilført O2 (O2 -trykket vil ha økt) og ha avgitt CO2 (CO2 -trykket ha avtatt) under passasjen gjennom lungene.

Transport av gass med blodet:

I blodet som for det meste består av vann, finnes de aktuelle gassarter fysikalsk løst, og for CO2 og O2 også kjemisk omdannet eller bundet. Med fysikalsk løst menes at gassmolekylene befinner seg mellom vannmolekylene. Konsentrasjonen av slik løst gass avhenger av gassens egenskaper, trykket til gassen i kontakt med vannet og temperaturen.

Noen aktuelle gasser rangert etter avtagende løselighet i vann: CO2 , O2 , N2 og He.

CO2 finnes i blodet i stor utstrekning i form av HCO3 (bikarbonat), mens O2 vil være bundet til hemoglobin. Hemoglobin, som er blodfargestoffet (store proteinmolekyler med andre kjemiske forbindelser knyttet til seg), finnes i de røde blodlegemene. Hvert hemoglobinmolekyl kan binde inntil fire O2 -molekyler (hemoglobinet er da «mettet»). Bindingen er ikke fast; faller O2 -trykket frigis O2 -molekyler. Et av naturens mange undre er tilpasningen mellom binding av O2 til hemoglobin og trykket av O2 i lungeblærene ved havoverflaten: Ved et O2 -trykk på 13,5 kPa er hemoglobinet mettet, dvs. transportkapasiteten maksimalt utnyttet. Oksygenmangel er meget skadelig, men for mye oksygen, for høyt oksygentrykk, gir også skader, jf. nedenfor.

Gassveksling i vevene:

På mange måter er gassvekslingen i vevene et speilbilde av det som skjer i lungene. Fordi det i cellene hele tiden foregår energiomsetning, vil CO2 -trykket være høyere i cellene enn i blodet som strømmer gjennom nærliggende kapillærer (hårrørsårer), mens det for O2 vil være omvendt. Dermed vil det kontinuerlig foregå en diffusjon av disse gassene henholdsvis fra og til cellene. Det eneste unntaket vil være hvis det plutselig kommer en brå forandring i gasstrykkene i blodet som et resultat av endret gassammensetning/trykk i den gassen personen puster.

For gasser som verken forbrukes eller produseres, inertgasser, vil mekanismene i prinsippet være de samme: gassarten vil få en nettodiffusjon hvis det foreligger en trykkforskjell. I blodet som forlater lungene er N2 -trykket, som nevnt, under vanlige forhold ved havoverflaten ca. 77 kPa, og det vil i alt vev være fysikalsk løst nitrogen svarende til dette trykket. I forbindelse med dykk vil det kunne være betydelige endringer i N2 -trykket i den gassen som pustes. Andre inertgasser, særlig helium (He), vil også kunne komme inn i bildet. I tilslutning til endringer i pustegassens sammensetning og trykk vil trykkene til disse gassene i lungeblærene og dermed i blodet som forlater lungene, skje svært raskt. I vevene vil det ta tid før det eventuelt kommer til en ny likevekt. Et helt sentralt element her er blodgjennomstrømningen (volum pr. tid) og kapillærtetthet (overflate tilgjengelig for gasstransport) i forhold til mengden vev. Jo større blodgjennomstrømning og kapillærtetthet i forhold til vevsmengde, jo fortere nås ny likevekt. Kjennetegnet for all dykking utenom metningsdykking er at i hvert fall de fleste vev i organismen ikke oppnår likevekt mellom trykket til inertgassen (N2 eller He) i blodet som strømmer til vevet, og vevet selv før dykkeren starter på dekompresjonen. Det vil si at det fortsatt foregår en netto transport fra blod til vev. De ulike vev vil være kommet ulike langt med hensyn til oppnåelse av likevekt.

Metningsdykking er særpreget ved at personen oppholder seg lenge nok ved en viss dybde, dvs. under et visst trykk, til at alle vev er kommet i likevekt med hensyn til inertgasser. Enhver ekskursjon til større eller mindre dyp (trykkvandring) medfører at man beveger seg ut av likevektstilstanden.

Det er transporten av løste gasser ut av vevene og blodet i forbindelse med oppstigning fra dypet (dekompresjon) som kan skape problemer i form av trykkfallsyke: Hvis summen av alle gasstensjoner i et vev overskrider omgivelsestrykket, vil en del av gassen kunne komme ut av løsning, det vil si danne gassbobler. Se nedenfor for nærmere redegjørelse om trykkfallsyke.

Gasstransport til og fra lungeblærene:

Under innpust skal gass strømme inn gjennom nese/munn til lungeblærene og motsatt vei under utpust. Det er brystkassens muskulatur sammen med mellomgulvet som er ansvarlig for denne transporten. Under innpust øker brystkassens volum. Lungene som er elastiske, er nærmest «limt» til brystkassens innside (det er en tynn væskefilm mellom de to bladene av brysthinnen som henholdsvis ligger mot brystkassens vegg og lungen). Når brystkassens volum øker, må lungenes volum øke, gasstrykket i lungeblærene synker under omgivelsestrykk og gass strømmer inn. Under utpustet skjer det omvendte. Hvor fort (volum/tid) gassen skal strømme inn i lungeblærene under innpustet avhenger av hvor stort undertrykk man skaper der og hvor lett eller vanskelig gassen kan strømme gjennom luftveiene. Jo trangere luftveier, jo tyngre og jo «seigere» (viskøs) gass, jo langsommere gasstransport for en gitt trykkforskjell. Hos friske mennesker ved havoverflaten utgjør arbeidet med å få gass inn og ut av lungeblærene en meget liten del av energiomsetningen fordi motstanden mot gasstrøm i luftveiene er liten og fordi lungene er godt ettergivelige (yter liten motstand mot å bli utvidet). Under dykk kan bildet endres vesentlig fordi gasstettheten øker og dermed arbeidet som skal til for å skape luftstrøm gjennom luftveiene. I tillegg kan selve pusteutstyret øke den totale pustemotstand vesentlig. Pustemuskulaturen kan trenes opp, men vi kan ikke redusere luftveismotstanden gjennom trening. Høy motstand i pustekretsen (lunge, øvre luftveier og ytre «utstyr») kan, som vi forstår, medføre en livstruende situasjon gjennom manglende tilførsel av O2 og manglende avgivelse av CO2 .

3.4.1.2 Temperaturregulering og energiomsetning

Det varmblodige mennesket fungerer bare så lenge temperaturen i de sentrale deler av organismen holdes innenfor snevre grenser (omtrent 35 til 40 °C ). I de perifere deler f.eks. hender og føtter kan likevel vesentlig lavere temperaturer tolereres uten at funksjonen lider. Organismens varmeavgivelse reguleres nøye og er tilpasset varmeproduksjonen (forbrenning av næringsstoffer frigjør kontinuerlig varme). Varmetapet reguleres gjennom to hovedmekanismer: blodgjennomstrømningen gjennom huden og svetteproduksjon. Høyere blodgjennomstrømning i huden gir, alt annet likt, høyere hudtemperatur og dermed større varmetap. Svetting gir vann på hudoverflaten som kan fordampe hvis forholdene ligger til rette for det, og organismen avkjøles fordi fordampningsvarmen tas fra organismen. Under vanlige forhold i hvile er det et lite varmetap gjennom pustegassen; gassen vi puster ut har høyere temperatur enn den vi puster inn (oppvarming i luftveier). Mesteparten av varmetapet skjer gjennom huden (i form av stråling, ledning og bevegelse i luften omkring oss) og uten at man svetter. Straks man begynner med fysisk arbeid øker varmeproduksjonen. Hudgjennomblødningen øker og svetteproduksjon kommer i gang, og slik holdes kroppstemperaturen nesten konstant (den kan øke med vel 2 °C). Hvis varmetapet blir for stort i forhold til produksjonen, igangsettes prosesser som skjelving og fysisk uro, og varmeproduksjonen øker. Det vesentligste kontrollsystemet for temperaturreguleringen finnes i hjernen – temperaturfølerne befinner seg der, og den overordnete styring av blodstrøm gjennom hud og svetting skjer derfra. Systemet for temperaturregulering har selvsagt et begrenset virkeområde, f.eks. vil som kjent ikke kroppstemperaturen kunne opprettholdes ved langvarig opphold i kaldt vann.

Under dykk kan forholdene forandre seg dramatisk. Omgivelsene har ofte lav temperatur, pustegassen får større tetthet og dermed større varmekapasitet. Enhver dykkerdrakt vil medføre at svetting ikke, som normalt, kan gi varmetap gjennom fordampning, men dykkeren kan utsettes for livstruende avkjøling eller overoppheting. Ved siden av disse rene temperaturreguleringsproblemer kan dykkerdrakter med oppvarming gi lokale forbrenninger hvis kontrollen ikke er god nok.

3.4.1.3 Væske- og saltbalanse

Vann utgjør ca. 60 prosent av kroppsvekten hos en normalvektig voksen person. Organismen har et svært godt og hurtigreagerende apparat som sørger for at ekstra vann raskt skilles ut gjennom nyrene. Vi har under de fleste normale forhold et kontinuerlig vanntap ved fordampning fra organismen gjennom pustegassen (den er mettet med vanndamp når den forlater nese/munn ved utpustet) og gjennom huden (kvantitativt størst) selv om vi ikke svetter. Videre skiller vi ut vann gjennom urinproduksjon og en liten mengde gjennom avføringen. Vi regner med et obligatorisk vanntap fra organismen på omtrent 2 liter pr. døgn hos en voksen person. Fysisk aktivitet vil kunne medføre betydelig økning og særlig hvis svetteproduksjonen ikke fører til varmetap ved fordampning. Dykkere vil dermed kunne utsettes for situasjoner (mange timer utenfor dykkerklokken) hvor væsketapet kan bli betydelig, uten å ha mulighet til å erstatte det. Det synes å foreligge få eller ingen rapporterte undersøkelser før 1988 da Hope og Hjelle (NUTEC rapport 16–88) beskrev et vekttap på 3 kg hos dykkere med varmtvannsdrakt i løpet av 3,5 timer bassengdykking. Dette ble fulgt opp med en studie under operasjonell dykking dels overflateorientert og dels metningsdykking. Det ble bekreftet at vekttapet kunne komme opp i flere kg og dermed utgjøre over 3 prosent av kroppsvekten (NUTEC-rapport 12–94, A. Hope et al.). Det må bemerkes som forfatterne selv fremhever, at det var påfallende at det ikke var sammenheng mellom tid i vannet og vekttapet. Det gjør at det er noe vanskelig å trekke definitive konklusjoner fra resultatene. Væsketap på over 3 prosent anses å kunne føre til redusert mental yteevne.

Vannfasen utenfor cellene i organismen har en konsentrasjon av NaCl (koksalt) på knapt 1 prosent (havvann har vel 3 prosent). Noe NaCl tapes til enhver tid gjennom urin, og svette inneholder også noe NaCl. Tapene må erstattes gjennom inntak. Organismen har gode reguleringssystemer, men med begrenset virkeområde. Forstyrrelser i saltbalansen kan gi funksjonsforstyrrelser. Det er ikke kjent at dykking medfører påkjenninger av noe større omfang på dette området.

3.4.1.4 Nervesystemets organisasjon

Nervesystemet består av en perifer og en sentral del. Det perifere nervesystem er alle nervene som ligger i spalter mellom muskler i underhud og i veggen av bryst- og bukhule. De er av tre typer: 1) motoriske fibre som styrer skjelettmusklene, 2) sensoriske fibre som fører sansinntrykk inn til hjernen og 3) sympatiske fibre som styrer blodårenes diameter, hjertets slagfrekvens og svett-produksjonen. De motoriske fibrene går fra muskel-kontrollceller (motonevroner) i hjernestamme og ryggmarg ut til alle våre skjelettmuskler og får disse til å trekke seg sammen. De sensoriske fibre leder signaler fra sanseceller i hud, ledd, muskler, innvoller, øre og øye og smaksløker på tungen og i ganen til mottakerceller inne i hjernestamme og ryggmarg. De sympatiske fibre hører til det selvstyrende (autonome) nervesystem som styrer årer og kjertler og virker på hjerteslagenes takt og styrke.

Det sentrale nervesystem består av hjerne, hjernestamme og ryggmarg. Hjernen er igjen delt i storhjernen og lillehjernen. Ryggmargen inneholder en rekke nerveceller som deltar i reflekser, det er relativt enkle, stereotype reaksjoner som utløses uten at vi har bevisst kontroll med dem. Eksempler er strekk- og bøyerefleksene som justerer musklenes kraft i forhold til deres lengde og tøyning. Gang-refleksene tillater hensiktsmessige bevegelser under gang, løp og hopp, mens balanse-reflekser sørger for at vi kan holde oss på to ben selv om underlaget er ujevnt eller vi glir litt. I tillegg til refleks-systemene inneholder ryggmargen titusenvis av nervefibre, nesten som en stor kabelbunt. Den ene delen av disse fibrene leder impulser fra ryggmargen opp til hjernen, mens den andre delen leder i motsatt retning, fra styreområder i hjernen ned til nervecellene som er de direkte kontrollørene av musklene, de motoriske forhornceller.

Hjernestammen er en forlengelse av ryggmargen og inneholder som den celler som har egne oppgaver, og bunter av nervetråder, dels oppover- og dels nedoverledende. En viktig cellegruppe i hjernestammen kontrollerer pustemusklene slik at pustetakt og -utslag passer til oksygenbehovet kroppen har. I nærheten av dette ligger kontrollområder for sirkulasjon som blant annet registrerer trykket i en av de store halspulsårene og bruker dette til å sende kontrollerende signaler til hjertet og blodårenes muskler. Disse kontrollområdene er svært viktige også i forbindelse med fysisk aktivitet. Andre cellegrupper i hjernestammen (kjerner) styrer svelgning, øyemusklene og spyttsekresjon. En spesielt viktig del styrer våkenhetsgraden og er ansvarlig for søvn/våken-reguleringen. Endelig er det store kjerner som formidler alle typer sansesignaler videre til storhjernen.

Lillehjernen er involvert i koordinering av muskelbevegelser, både de viljesmessige og de som inngår i reflekser. Skader her gir ustøhet og ukoordinerte bevegelser (grove og upresise).

Storhjernen er langt den største delen av hjernen og er dominert av hjernebarken. Denne inneholder deler som analyserer alle sanseinntrykk. Andre deler er ansvarlig for planlegging og utførelse av viljesmessige bevegelser. Spesielle områder er ansvarlig for konsentrasjon, planlegging av adferd, oppfatning og produksjon av språk, læring og hukommelse.

Fordi så mange av en dykkers dykkesykdommer og/eller -skader rammer nervesystemet, er det hensiktsmessig å gi en oversikt over hvorfor det er slik, og hvorledes slike skader kan unngås. En generell regel er at skader først og fremst rammer de «høyeste» funksjoner som konsentrasjon, hukommelse og evne til rask og rasjonell tenkning. Med økende påkjenning svikter andre deler av sentralnervesystemet, mens de mest motstandsdyktige sentrale områder er blodtrykks- og åndedrettssentrene i hjernestammen. Det perifere nervesystem tåler mest, både av kjemiske og fysiske påkjenninger.

3.4.1.5 Sentralnervesystemet er sårbart

Nervesystemet er et kommunikasjonssystem som leder signaler fra omverdenen inn til hjerne og ryggmarg, og fra disse til våre muskler, kjertler og hjertet slik at vi kan justere oss til omgivelsene. I tillegg, og kanskje enda viktigere er den interne impulstrafikk mellom nervecellene inne i hjernen når vi tenker. Dette setter oss i stand til å planlegge vår adferd ut fra de erfaringer vi har gjort tidligere, via læring og hukommelse. Vår høyt utviklete hjerne gir oss svært store muligheter til å justere oss til ulike livs- og arbeidsforhold, inklusive utvikling av teknologisk avanserte løsninger som luft- og romfart og undersjøisk oljeutvinning og dykking. Men – selv om hjerne og ryggmarg er usedvanlig effektive kroppsdeler, setter de samtidig klare og absolutte grenser for sine arbeidsområder, begrensninger som en dykker må ta hensyn til for å unngå til dels alvorlige og langvarige sykdommer og skader.

Nervesystemet krever gode og stabile arbeidsforhold. For at hjernen og ryggmargen skal kunne arbeide normalt må en rekke krav tilfredsstilles. De viktigste er god nok blodforsyning, tilstrekkelig oksygentilførsel og avgivelse av karbondioksid, riktig surhetsgrad av blod og hjernevæske, riktig kroppstemperatur, fravær av kraftige bevegelser av og slag mot hodet, riktig trykk i den væsken som omgir hjerne og ryggmarg, riktig osmolaritet (saltkonsentrasjon) av blod og hjernevæsken og tilstrekkelig tilførsel av energigivende substanser (f.eks. druesukker, glukose) via blodårene i hjernen.

Både hjerne og ryggmarg er bygd av nerveceller som har en sentral del med kjerne med arvesubstans og apparat for å lage energi av tilført druesukker og fettsyre-deler, begge levert via blodårer. Nervecellene har også en lang nervetråd som leder nerveimpulser til andre nerveceller i en slags kjempestafett. Nerveimpulsene er elektriske signaler som forplanter seg langs nervetrådenes overflater inntil de kommer fram til neste gruppe nerveceller i stafetten. Her skjer det en kjemisk overføring i det nervetråden frigjør en bestemt kjemisk substans, glutamat, som virker på neste nervecelle og får den til å lage nye nerveimpulser.

3.4.1.6 Hjernen stiller store krav til energi, blod- og oksygentilførsel

Slik kjemisk impulsoverføring og de opprydningsaksjoner som følger etterpå for å være klar til å lede nye impulser, krever betydelige energimengder. Derfor må hjernen ha relativt stor blodgjennomstrømning. Selv om hjernen bare utgjør 2 prosent av kroppsvekten, får den i hvile 15 prosent av det hjertet pumper ut. Dessuten finnes det ikke noe stort lager av energi. Derfor må hjernen ha stadig tilførsel av blod. En stopp på bare 10–15 sekunder vil gi bevisstløshet.

Heldigvis har vi effektive reguleringsmekanismer som sørger for at hjernen får den blodforsyning som er nødvendig under vanlige forhold. Den ene sørger for at hjernens gjennomblødning holdes tilnærmet konstant (normalt på 55 ml/100g/minutt) på tross av store endringer av det arterielle blodtrykk. Den andre sørger for at gjennomblødningen øker om det regionale CO2 -nivå skulle øke eller O2 -nivå synke. For begge mekanismers del sitter følerne i blodårenes vegger og utløser justeringer i åreveggens glatte muskelceller uten vår bevisste medvirkning.

Energien får hjernen vesentligst fra blodets innehold av druesukker. Også her må tilførslen være nær kontinuerlig. En større reduksjon av blod-sukkeret må heller ikke vare mer enn noen titalls sekunder om vi ikke skal miste bevisstheten.

For å kunne tenke og huske, i tillegg til å styre muskler og balanse og analysere syn og andre sanseinntrykk, stiller hjernen altså en rekke krav: stor og konstant blodgjennomblødning, rikelig og jevn oksygen (luft)-tilførsel, jevn tilførsel av druesukker og konstant surhetsgrad og temperatur.

3.4.1.7 Mekaniske egenskaper hos hjerne og ryggmarg

Hjernen og ryggmargen er bløte strukturer fordi nervecellene i stor grad er bygget av ulike fettmolekyler uten særlig mekanisk styrke. Nervesystemet kan derfor lett skades om de utsettes for direkte klem eller trykk, for eksempel ved at en knokkeldel presser mot ryggmargen etter et brudd av en rygghvirvel. Hjernen må derfor beskyttes av skallen, og ryggmargen skjermes av hvirvlene som til sammen danner hvirvelkanalen. Omvendt kan hjernen bli skadet innenfra om en sykdomsprosess (svulst eller blødning) presser den bløte hjernemassen mot en skarp kant eller inn i en av de mange åpningene i skallen.

En viktig beskyttelse får hjernen fra den kappe av væske som omgir ryggmarg og hjerne, og som kalles cerebrospinal-væsken. I spalten mellom skallen og hjerne og ryggmarg finnes det til sammen rundt en halv liter væske. Hjerne og ryggmarg er hengt opp inne i denne væskekappen ved hjelp av fine tråder i hjernehinnene som omgir hjernen. Ved brå bevegelser vil hjernen og ryggmargen derfor unngå bøy og klem fordi vannkappen «fjærer» og fordeler presset over en større flate. Denne hydrauliske opphengning er et lite under fra virkeligheten.

3.5 Direkte effekter av trykkendringer på gassholdige strukturer i organismen

Foruten i lunge/luftveissystemet har vi normalt gass i mellomøret, nesens bihuler og i mage-tarmsystemet. For mellomørets og bihulenes del er det normalt kontakt til atmosfæren gjennom henholdsvis øretuben og bihulenes utførselsganger/åpninger. Akutte trykkendringer i omgivelsene kan medføre store påkjenninger på lunger, mellomøret og bihuler hvis det ikke sørges for/er muligheter for rask trykkutligning.

3.5.1 Trykkreduksjon

I dykksammenheng er lungesprengning under dekompresjon en svært farlig komplikasjon. Hvis en person som har vært under overtrykk, plutselig må til overflatetrykk, må gass få unnslippe fra lungene. Et eksempel: En person befinner seg på 40 meter dyp, trykket er altså 5 atmosfærer eller ca. 500 kPa, gassmengden i lungene kan være 5 liter. Disse 5 liter ville utvide seg til 25 liter i løpet av oppstigningen! Ettersom brystkasse/mellomgulv med buken ikke er et stivt system, vil lungevolumet hvis gass ikke slippes ut under oppstigning, kunne øke til et nivå hvor lungevevet sprenges. Ved slik lungesprengning vil gass finne veien inn i blodårer og transporteres til hjertet og videre ut i organismen. I hjertet vil det kunne dannes skum som forhindrer normal blodpumping, og for øvrig kan slik gass fungere som propper i pulsårer og forhindre blodgjennomstrømning til vevet pulsåren normalt ernærer. Gass kan også finne veien inn i brysthinnespalten, og lungen vil dermed kunne falle sammen med den følge at normale åndedrettsbevegelser av lungen opphører. Hvis en av de mange luftveier er avstengt, f.eks. på grunn av hevelse i slimhinnen, vil lungeregionen som denne luftveien forsyner, kunne utvide seg under en oppstigning og briste. Også her kan gass komme over i åresystemet og forårsake skade. Lungesprengning kan under uheldige omstendigheter oppstå i forbindelse med oppstigning fra mindre enn 10 meters dyp.

Gassen i mellomøret og bihuler gir sjelden problemer av noen betydning under oppstigning.

Gasslommer i mage-tarmsystemet vil ekspandere under oppstigning. Vanligvis vil dette ikke medføre annet enn ubehag. I ekstreme tilfelle kan magesekk eller tarmen sprenges.

3.5.2 Trykkøkning

Mellomøret: Under trykkøkningen i forbindelse med neddykking må gass få anledning til å strømme inn i mellomøret, ellers utvikles et relativt undertrykk som kan medføre at trommehinnen brister. Dette er meget smertefullt. Mindre uttalte undertrykk kan medføre at væske fra blodet siver inn i mellomøret.

Tilsvarende problem kan gjelde bihuler.

3.6 Effekter av endrede trykk av enkeltgasser

3.6.1 Karbondioksid – CO2

Organismen er meget følsom for endringer i CO2 -trykk. Normalverdien i vevene er omtrent 5,5–6 kPa. Hvis CO2 -trykket øker raskt (i løpet av minutter/timer) til over 11–12 kPa i pulsåreblod inntrer bevisstløshet (CO2 -narkose). Plutselig lavt trykk av CO2 i vevene medfører svimmelhet og eventuelt besvimelse. CO2 -trykket i kroppens vev avhenger av konsentrasjonen og trykket i den gassen som pustes inn, lungeventilasjonen og produksjonen i organismen. I hvile produserer en voksen person ca. 200 ml/minutt, under hardt fysisk arbeid mer enn ti-dobles produksjonen. Normalt er som nevnt konsentrasjonen og dermed trykket av CO2 i luften vi puster inn meget lav – 0,03 kPa. Øker CO2 -trykket i gassen man puster inn, vil det medføre økning i blodet og vevene. Følere for CO2 innenfor og utenfor sentralnervesystemet vil reagere, og man ventilerer mer uten at man selv merker det før ventilasjonen er økt en god del. På den måten kan endringene i CO2 i blod og vev holdes nede. Følsomheten i dette reguleringsapparatet er meget stor. Vi kan aldri oppnå lavere verdier i organismen enn det er i den gassen vi puster inn.

Kroppen er avhengig av kontinuerlig utskillelse av CO2 svarende til produksjonen i organismen. Høy motstand i luftveier eller pusteutstyr kan redusere utskillelsen ved at personen ikke klarer å opprettholde ventilasjonen på høyt nok nivå. Organismens toleranse for CO2 endres ikke med økende ytre trykk. Det betyr at konsentrasjonen/fraksjonen av CO2 i gassen dykkeren forsynes med, må være svært lav ved store dyp: Settes maksverdien av sikkerhetsmessige grunner til 1 kPa (1 prosent ved havoverflaten), kan den ikke være mer enn f.eks. 0,1 prosent ved 90 meters dyp (totaltrykket er da 1000 kPa og CO2 -trykket dermed 1 kPa) og 0,03 prosent ved 290 meter.

Man merker høyt CO2 -trykk som bl.a. åndenød, svimmelhet og varmefølelse, men her er det store individuelle forskjeller i følsomhet slik at noen merker lite før bevissthetløshet inntrer. Mennesket tåler greit 1,5 prosent CO2 i innpustgass, selv 3 prosent gir ikke større ubehag selv over lang tid så fremt man ikke også skal utføre et fysisk arbeid. På dette feltet høstet man atskillig erfaring i ubåter under siste verdenskrig.

En undersøkelse fra 1998 (Manzey, D. Lorenz, B. Aviat Space Environ Med 69:506–14) indikerer at menneskets mentale yteevne kan være påvirket allerede ved 1,2 prosent CO2 i pustegassen ved langvarig (i dette tilfellet 26 dager) eksponering. Forfatterne konkluderer med at «The strength of these effects, however, does not appear to be of operational relevance».

Økt CO2 i pustegassen kan hos dykkere inntre ved svikt av CO2 -absorbsjon i systemer med resirkulasjon av gassen eller i uheldige fall hvis pustegassen er forurenset fra f.eks. eksos fra kompressorer. Gjenpusting av gass fra maske/hjelm ved gasskutt eller annen teknisk svikt vil også medføre økende CO2 -konsentrasjon.

I alle lukkede dykkersystemer er det, som vi skjønner, nødvendig med nøye kontroll av CO2 -trykket i pustegassen.

3.6.2 Oksygen – O2

Et voksent menneske forbruker i hvile ca. 250 ml O2 pr. minutt. Under fysisk arbeid øker forbruket i takt med arbeidsintensiteten. Også for O2 gjelder at organismen er tilpasset et visst trykkintervall om enn vesentlig større enn for CO2 : Noen celler kan klare seg med O2 -trykk ned mot 0,1 kPa og de fleste celler tåler mer enn 100 kPa i hvert fall over kort tid (se nedenfor). Det er temmelig store ulikheter i O2 -trykk i vevene i de ulike organer selv i hvilesituasjon; høyest (selvsagt) i luftveier og lunger som eksponeres for atmosfæregassen, deretter i deler av nyrene hvor blodgjennomstrømningen er stor i forhold til energiomsetningen, her kan O2 -trykket være 10 kPa mens det i hjertemuskelen som har en begrenset gjennomstrømning i forhold til energiomsetning, kan være 3 kPa eller mindre inne i cellene selv når man ikke er i fysisk aktivitet.

O2 -trykk i pulsåreblod (i det store kretsløpet) under 3 kPa tolereres nok bare over kort tid (minutter) fordi O2 -tilførselen til cellene blir for liten. Vår organisme har følere som reagerer på lavt O2 -trykk i pulsåreblod, men hos mange er signalene som subjektivt merkes, meget svake selv om de via ubevisste mekanismer medfører at lungeventilasjonen øker noe. Under dykking skal lavt O2 -trykk i pustegassen ikke forekomme, men ved teknisk og/eller menneskelig svikt kan det skje ved feil gassblanding og/eller ved gasskutt.

Hjernen øker ikke sitt O2 -opptak særlig meget ved fysiske eller mentale anstrengelser. Bare ved epileptiske anfall, der det er patologisk forsterket aktivitet, kan O2 -forbruket øke tydelig, men selv da ikke med mer enn 50 prosent. Som en kontrast kan en skjelettmuskel 50-doble sitt O2 -forbruk under hardt fysisk arbeid.

Selv kortvarig total oksygenmangel (20–40 sekunder) gir markerte endringer av bevisstheten, og oksygenmangel i et par minutter gir ofte varige skader. Mennesket kan oppholde seg lenge/varig ved et O2 -trykk i innåndingsgassen på omtrent 10 kPa (det er O2 -trykket i luft ved ca. 5000 meter over havet) selv om den fysiske ytelsesevnen da er sterkt redusert. (Rask oppstigning til slike høyder kan gi problemer.)

Oksygenmangel kan oppstå på to prinsipielt forskjellige måter, mangel på pustegass eller for lavt trykk av oksygen i pustegassen.

For å hindre oksygenforgiftning (se nedenfor), må O2 -trykket på den annen side ikke være for høyt. Denne balansen mellom de alvorlige følger som både for lavt og for høyt O2 -trykk kan medføre, krever gode rutiner for tillaging av dykkerens pustegass og nitid kontroll.

3.6.2.1 Skadevirkninger av høyt O2-trykk

Det har vært kjent fra før siste verdenskrig at høyt O2 -trykk kunne medføre skadevirkninger på flere kroppsorganer herunder lungene og sentralnervesystemet. Overveiende sannsynlig er mekanismen at det dannes for mye av de molekylene som kalles oksygenradikaler og som inkluderer molekyler som superoksid (O2- ), hydrogenperoksid (H2 O2 ) og hydroksylradikal (. OH). Slike molekyler dannes kontinuerlig i organismen, men brytes normalt raskt ned ved hjelp av tilstedeværende enzymer. Overstiger produksjonen nedbrytningsevnen slik at konsentrasjonen øker, vil cellefunksjoner kunne skades, f.eks. cellemembranen (fett-stoffene i cellemembranen er følsom for radikalene). Hvor uttalte skadene kan bli, er et spørsmål om konsentrasjon og tid. Ulike organer har ulik følsomhet for oksygenradikaler.

Lunger:

Lungens mekaniske egenskaper og gassvekslingsegenskaper påvirkes målbart allerede i løpet av få timer hvis O2 -trykket i gassen som pustes inn overstiger 300 kPa, mens 100 kPa gir målbare effekter ved eksponering på mer enn 10 – 15 timer. (For oversikt se Bennett & Elliott: The physiology and medicine of diving, 4. utgave 1993, kapittel 6, J. M. Clark: Oxygen toxicity). Det er gode holdepunkter for at skadene etter en slik relativt kortvarig eksponering for høyt O2 -trykk blir effektivt reparert. Hvor terskelen ligger for målbare virkninger på lungen er ikke helt klart. Det har vært gode holdepunkter for at O2 -trykk opp mot 50 kPa tolereres godt selv over lang tid (Clark & Lambertsen: Pharmacological Reviews 1971). Imidlertid rapporterte Thorsen et al. i 1993 (JAP 75:657–662) forbigående reduksjon (9,8 prosent) i gassoverføringshastighet umiddelbart etter dykk til 240 meter hvor O2 -trykket for det meste ble holdt på 40 eller 50 kPa. Det er derfor mulig at terskelen ligger litt lavere enn tidligere antatt selv om tolkningen av denne siste undersøkelsen vanskeliggjøres noe av at dykkerne ble eksponert for 75 kPa O2 -trykk i kortere perioder i den første delen av dykket. Se for øvrig kapittelet om langtidseffekter av dykkvirksomhet.

Sentralnervesystemet:

Om en dykker puster rent oksygen under for høyt trykk, risikerer han å få anfall som ligner på epileptisk anfall. Tilstanden starter ofte med at dykkeren får langsom puls, han blir blek og uvel med en rekke ulike sanseinntrykk. Dykkeren kan få skjelvinger av leppene og kramper. Bevisstløshet kan inntre. Anfallene kommer raskere og ytrer seg mer voldsomt jo høyere oksygentrykket er, og jo lengre dykkeren puster O2 ved slikt trykk. Fysisk aktivitet øker risikoen for oksygenforgiftning uten at mekanismen er kjent. Det er videre mulig at risikoen er større ved arbeid i vannet enn i et tørt kammer. Det er derfor ikke lett å sette en absolutt grense for «tolerabelt» O2 -trykk, og tillatte O2 -trykk har variert gjennom årene. Allerede i 1973 ble 220 kPa ført opp som «exceptional operation» begrenset til 10 min i US Navy Diving Manual, mens f.eks. 160 kPa kun ble tillatt i 110 minutter under «Normal operations». For yrkesdykkere settes i dag grensen gjerne ved 160 kPa og da med 45 minutter som maksimal eksponeringstid (NOAA Diving manual october 1991). I Sverige tillates ikke høyere enn 145 kPa (AFS 1993: 57, National Board of Occupational Safety and Health). Under langvarig dykkeoperasjoner blir faren for lungeskader den begrensende faktor for hvor høyt O2 -trykket kan settes.

3.6.3 Inertgasser (gasser som verken forbrukes eller produseres)

3.6.3.1 Nitrogen-narkose («dybderus»)

Over et visst trykk virker nitrogen som en bedøvende gass, nesten som lystgass, N2 O. Om en dykker puster vanlig luft, kan denne tilstand en sjelden gang inntre ved et vanndyp på 30 meter, men vanligvis ikke før ved ca. 50 meter. På dette punkt er det stor variasjon fra en dykker til neste, og til og med mellom ulike dager for en og samme dykker. Forgiftningen ytrer seg som en rus-lignende tilstand med redusert oppmerksomhet og dårlig vurderingsevne med mange feilgrep som resultat. Dessverre er det vanskelig å måle rusen med noen grad av sikkerhet. Ved reduksjon av dykkedybden svinner slike symptomene relativt raskt, og det finnes lite ettereffekter. Ulempene ligger først og fremst i de uheldige handlinger dykkeren kan ha utført under rusen. Hukommelsen for handlinger utført under slik rus er imidlertid dårlig eller helt borte, noe som vanskeliggjør eventuelle etterforskninger etter uhell.

Man kjenner ikke fullt ut mekanismen for nitrogen-narkose, men antar at den er i samme klasse som andre, bedre studerte generelt anestetiske gasser som eter og halotan. Det dreier seg i så fall om virkning på viktige proteiner i nervecellemembranen.

3.6.3.2 Høytrykk nervøst syndrom, HPNS

Dette er en spesiell reaksjon som sees i kompresjonsfasen ved dykk til mer enn 200–250 meter. Tilstanden ytrer seg med skjelvinger, ustøhet, svimmelhet, kvalme og oppkast, av og til besvimelse. Dykkernes følsomhet for tilstanden varierer meget. For de fleste dykkere reduseres symptomene om kompresjonshastigheten settes ned, eventuelt med pauser i kompresjonen. Symptomene reduseres etter enkelte rapporter av tilsetning av mindre mengder nitrogen til pusteblandingen. Flere rapporter angir ulike nevrologiske seneffekter (skjelving, refleksendringer, EEG-forandringer, affisert arbeidshukommelse, endrede sympatiske reflekser), men de fleste av disse svinner i løpet av en eller få dager.

3.7 Dekompresjon

Når dykkeren er ferdig med arbeidet på et gitt dyp eller må avslutte arbeidet/arbeidsperioden, skal vedkommende tilbake til overflaten og dermed atmosfæretrykk etter å ha pustet gass under forøket trykk. Alle gasslommer i organismen (inklusive lungene) vil ha samme trykk som omgivelsene. Ethvert trykkfall i omgivelsene vil dermed medføre at disse gasslommene utvider seg, se ovenfor under 3.5.1 Trykkreduksjon. I fasen med økt trykk er konsentrasjonen av de aktuelle inertgassene i vevene økt ut over det de har ved havoverflaten. Mengden fysikalsk løst gass i vevene avhenger av trykket til gassen og tiden vedkommende har pustet gassen inntil metning eventuelt er nådd (se ovenfor). Hovedproblemet under dekompresjonen er faren for dannelse av gassblærer i blod og vev.

3.7.1 Gassblæredannelse

Gassblære(boble)dannelse i organismen skiller seg ikke fysisk/kjemisk fra gassblæredannelse i f.eks. en colaflaske (i colaflasken er det CO2 -gass som danner boblene mens det i dykksammenheng i alt vesentlig er nitrogen og eller helium). Blir trykket til gassene i væsken stor i forhold til trykket av gassene i omgivelsene, sier vi at væsken er overmettet, og gassblærer kan oppstå hvis trykkforskjellen er stor nok. Akkurat hvordan gassblærene dannes er fortsatt usikkert, men overflateeffekter og bevegelse er viktige elementer (for oversikt se Bennett & Elliott: The physiology and medicine of diving, 4. utgave, 1993 Kapittel 13; H. V. Hempleman: History of decompression procedures, og samme bok utgave 2002, kapittel 10; P. Tikuisis og W. A. Gerth: Decompression, 10.1 Decompression Theory). Organismen er i denne sammenheng kompleks fordi den kjemiske sammensetning er ulik fra vev til vev og innad i vevene, det er mange overflater (f.eks. ledd og blodårevegger) og det er bevegelse (f.eks. i ledd, i hud og i blodet som strømmer i blodårene).

Kunnskap om skadelige effekter ved trykkreduksjon vokste frem allerede på attenhundretallet i forbindelse med graving av tunneler under elver. For å unngå at vann skulle trenge inn ble tunnelene satt under overtrykk med luft, og arbeiderne ble sluset inn og ut. Ganske uventet ble et stort antall arbeidere syke, de fleste med smerter i ulike ledd. Noen fikk også alvorlige eller dødelige skader i sentralnervesystemet eller alvorlig pustebesvær til dels også med døden til følge. Man skjønte etter hvert at dette hadde med gassblæredannelse å gjøre. Neste trinn ble å utvikle prosedyrer for hvordan dekompresjonen kunne gjøres slik at disse problemene kunne unngås eller i hvert fall reduseres kraftig. Den engelske fysiologen Haldane er for ettertiden blitt kjent som pionerforskeren i dette feltet. Hans dyreeksperimentelle og teoretiske arbeid førte til at det ble utviklet tabeller for hvordan dekompresjon kunne gjennomføres slik at omfanget av trykkfallsyke ble kraftig redusert.

Helt opp til nyere tid har man arbeidet med utvikling av tabeller som bedre skulle finne balansen mellom kravene til lite trykkfallsyke og behovet for kort dekompresjonstid. Medvirkende til at slik utvikling har måttet finne sted, er erfaring fra dykkevirksomheten, overgang til metningsdykking og dykking på stadig større dyp. I det praktiske arbeidet kommer en ytterligere kompliserende faktor inn ved at det i arbeidsperioden vil måtte være ekskursjoner til mindre dyp (trykkvandring) enn det vedkommende er «stasjonert» ved f.eks. fra 100 til 80 meter. Det medfører at vedkommende i en periode kan ha hatt overmetning av gass i kroppen om enn i moderat omfang og tid. Mikrobobler av gass som i seg selv overveiende sannsynlig ikke gjør skade, kan da ha blitt dannet. Fordi disse bare langsomt blir borte når vedkommende igjen går ned til større dyp, kan de fungere som kjerner for raskt økende bobledannelse ved neste trykkreduksjon.

3.7.2 Oksygen-vinduet

Under dekompresjon ønsker man å holde trykkforskjellen mellom inertgass (N2 , He) i blod og vev så stor som mulig for at oppløst inertgass skal fjernes så hurtig som mulig. Dermed blir det et mål å holde inertgasstrykket i blodet som strømmer til vevene på et lavt nivå. En måte å få dette til er å øke O2 -trykket relativt i forhold til inertgasstrykket i pustegassen (uendret totaltrykk). Faren for oksygenforgiftning setter klare grenser for hvor stor andel O2 pustegassen kan ha.

3.7.3 Mikrobobler i blodet

Fra ca. 1950 har det vært antatt at det ved dekompresjon etter dykk som ikke ga noen symptomer hos dykkeren, likevel vil forekomme små gassbobler/gassblærer i blodet fra ulike vev (Bennett and Elliott: The physiology and medicine of diving, 4. utgave, 1993, kapittel 13, H. V. Hempleman: History of decompression procedures, side 367). Utvikling av doppler ultralyd-teknikken muliggjorde påvisning av bobler i blodet. Allerede i 1968 ble det publisert observasjoner av mikrobobler under dekompresjon fra dykk hvor dekompresjonen fulgte da anerkjente retningslinjer. Slike mikrobobler følger blodet til lungene hvor de for det aller meste blir borte fordi gassen diffunderer fra blodet over til gassfasen i lungeblærene. Det er ingen enkel sammenheng mellom observasjonen av gassbobler med ultralyd og utvikling av trykkfallsyke. Det er likevel god grunn til å anta at jo færre bobler som kan observeres jo bedre. Det er dermed naturlig at dekompresjonstabellene utvikles/forbedres med bakgrunn i slike observasjoner.

3.7.4 Trykkfallsyke eller dykkersyke

Under dekompresjon kan det som vi har gjennomgått, oppstå problemer av to prinsipielt ulike typer: 1) gasslommer i organismene som utvider seg og 2) gassbobledannelse.

Den mest kjente dykk-relaterte sykdomstilstand er trykkfallsyke. Den skyldes altså at det under dekompresjon er dannet gassbobler i blodårer og utenfor blodårer i vevene. Gassboblene kan skade vevene gjennom direkte mekanisk trykk eller gjennom blokkering eller kompresjon av blodårer og derav følgende mangelfull oksygenering (ischemi). Gassbobler dannet i blodårer kan følge disse og fungere som propper (embolier) og funksjonsnedsetting i det organet blodet strømmer til. De fleste gassbobler som følger blodet til lungene, vil stoppe der og gassen bli frigjort til lungeblærene. Små bobler kan imidlertid også passere gjennom lungene, eventuelt smelte sammen og produsere skade i det «neste» organet f.eks. hjernen. Gassbobler i blodet kan også finne veien direkte fra høyre til venstre hjertehalvdel: Hos en del mennesker er lukningen mellom høyre og venstre forkammer i hjertet etter fødselen ikke fullstendig. En klaff hindrer under vanlige forhold blod i å strømme fra venstre til høyre forkammer. Hvis trykket mot normalt skulle bli større i høyre forkammer enn i venstre, kan bobler strømme med blodet gjennom denne «funksjonelle» åpningen. Gassbobler kan sannsynligvis også dannes i små pulsårer hvis en inertgass har vesentlig høyere trykk i vevet rundt enn i blodet som strømmer gjennom disse årene, siden veggen er tynn og dermed tillater noe gassdiffusjon.

Gassboblenes overflate representerer en fremmed overflate som kan føre til at ulike systemer kan aktiveres f.eks. hvite blodlegemer og eller blodplater. Dermed kan en form for betennelse oppstå og vev skades. Sannsynligvis kan alle organer i organismen i teorien skades under dekompresjon dersom det frigjøres gassbobler i større omfang. Det er likevel slik at det i den praktiske hverdag er plager/symptomer fra noen organer som dominerer.

3.7.5 Tradisjonell inndeling av trykkfallsyke

3.7.5.1 «Chokes»

Hvis store mengder gassbobler følger blodet til lungene, utvikles et sykdomsbilde som betegnes chokes. Dykkeren føler sterk åndenød (to be choked = å bli kvalt) og kan utvikle livstruende lungeødem (væskeansamling i lungene). Blodet som strømmer gjennom lungene, blir ikke lenger normalt oksygenert, og andre organer lider under oksygenmangel. I tillegg vil overføring av gassbobler til det store kretsløp kunne gi alvorlige skader i områder av hjernen ved at blodgjennomstrømningen blokkeres. Denne livstruende tilstand opptrer bare hvis det oppstår alvorlige feil hvor dekompresjonen er blitt alt for rask.

3.7.5.2 Trykkfallsyke med plager fra ledd og hud

Den klassiske trykkfallsyke ytrer seg som smerte i eller nær større ledd som skulder, albu, hofte og knær. Smertene kan variere fra lett tannpinelignende til voldsomme. Disse kan føre til at pasienten bøyer de aktuelle ledd til en posisjon med de minste plager – derav sannsynligvis det engelske uttrykk bends etter de bøyde hofteledd man så hos tunnelarbeidere.

Trykkfallsyke kan ytre seg ved kløe og/eller utslett i huden. I dykkerkretser omtales hudfenomenene som «niggles» eller «dykkerlopper». Noen ganger kan lymfedrenasjen fra huden være påvirket, og dette viser seg gjennom hevelse. Det har vært en alminnelig oppfatning at disse to siste typer av trykkfallsyke er ufarlige og ikke medfører langtidseffekter med unntak for utvikling av ben-nekrose.

3.7.5.3 Ben-nekrose (dysbar osteonekrose)

Arbeid under høyt trykk kan medføre skade i bensubstans. Denne komplikasjon ble omtalt allerede i 1911. Det er overveiende sannsynlig at vi igjen har med gassbobler å gjøre som enten gir skader gjennom direkte trykk eller gjennom forstyrret blodsirkulasjon. Lange knokler kan vise røntgenologiske forandringer i områder vekk fra ledd, slike forandringene gir ikke plager. Skades derimot bensubstans nær et ledd kan det utvikles alvorlig degenerativ lidelse i leddet. Det er rapportert alvorlig skade allerede etter en enkeltstående dekompresjon. Denne komplikasjon til kompresjon/dekompresjon synes å opptre sjeldnere hos dykkere enn hos tunnelarbeidere. I så fall er det rimelig å tenke seg at årsaken ligger i hvordan dekompresjonene har vært gjennomført i de to grupper.

3.7.5.4 Trykkfallsyke med symptomer fra ryggmargen («spinal bends» – lammelser, sensorisk svikt, smertetilstander, refleksforstyrrelser)

Spinal bends er et resultat av påvirkning av ryggmargen. Symptomene kan være endrede, oftest reduserte, reflekser (strekk-, bøye-, og abdominal-reflekser), reduserte signaler gjennom de sensoriske baner (manglende eller redusert berøring, vibrasjons- og posisjonssans). Mer plagsomme, og potensielt farlige, er delvis eller total lammelse (pareser) av muskelgrupper eller av urinblære og endetarm.

Tilstander som ligner trykkfallsyke med ryggmargssymptomer finnes også der gassboblene sannsynligvis er lokalisert til hjernestammen. Her er også symptomene nedsatte sanseinntrykk fra kropp, armer og ben, men det opptrer i tillegg motoriske utfall (pareser og manglende motorisk presisjon) fra hjernenervene (styrer muskler i ansikt, munn, svelg og hals) og forstyrrelser i likevektsrefleksene (balanse) og øyekontroll.

3.7.5.5 Trykkfallsyke med symptomer fra hjernen (mental svikt, hukommelsessvikt, motorisk og sensorisk svikt)

Om boblene blokkerer blodårer i hjernen, blir effekten den samme som om årene hadde blitt tilstoppet av koagulert blod, slik som ved et hjerneslag. Tilstanden kommer meget raskt, og kan, avhengig av størrelsen og lokalisasjonen av det blokkerte område, gi et meget variert symptombilde. Vanlig er redusert eller opphevet oppmerksomhet, innprentingsevne, hukommelse, nedsatt sansefunksjon fra øye, øre, balanseorgan, hud og ledd og nedsatte motoriske funksjoner. Blir boblene utløst tilstrekkelig raskt og massivt, kan dette gi akutt bevisstløshet, med døden til følge for en dykker.

Noe mindre akutt er tilstander der bobler i hjernevevet klemmer direkte på nerveceller og setter disse ut av spill. Her er det viktig å vite hvor lenge tilstanden varer. Kommer dykkeren ikke under trykk i løpet av få minutter, kan skaden ble varig.

3.7.6 Behandling av dekompresjonssyke

Mange av tunnelarbeiderne som fikk plager i forbindelse med at de kom ut av tunnelen ble bra av seg selv i løpet av noen dager. Et urovekkende stor andel fikk imidlertid varige men. Det ble allerede ved overgangen fra det 19. til det 20. århundre klart at prognosen for gruppen som helhet ble vesentlig bedre hvis de som fikk plager i tilslutning til dekompresjonen, igjen ble satt under trykk for så bare langsomt å få vende tilbake til atmosfæretrykk.

Ved rekompresjon vil boblene øyeblikkelig avta i størrelse som et direkte resultat av trykkøkningen siden trykkøkning utenpå organismen overføres til alle vev. Gass vil diffundere ut av gassboblene til blod/vev så snart det foreligger en trykkforskjell for den enkelte gass. Totaltrykket i gassboblen vil være svært nær omgivende trykk. Boblene forsvinner over tid fordi totalt gasstrykk (summen av enkeltgassenes trykk) er lavere i vevene enn i pulsåreblod. Forklaringen på dette er at O2 -forbruket i vevene medfører større fall i O2 -trykk enn den nær like store (målt i ml eller mol) CO2 -produksjonen medfører av CO2 -trykkstigning. (Vesentlig for dette fenomenet er sammenhengen mellom O2 -trykk og hvor mye O2 som er bundet til hemoglobinet og tilsvarende sammenheng mellom CO2 -trykk og -innhold og løseligheten av henholdvis O2 og CO2 ). Dette fenomen er for øvrig forklaringen på at alle gasslommer som måtte oppstå eller blitt indusert i organismen, forsvinner av seg selv over tid.

3.8 Hypotermi

Se punkt 3.4.1.2 for gjennomgang av temperaturregulering. Ved redusert kroppstemperatur får vi dels problemer med bevegelser, dels med våre tenkeevne. I kulde reagerer musklene langsommere og med redusert kraft. Avkjøling av leddvæsken fører til ytterligere langsomme bevegelser, og kald hud fører til at finmotorisk kontroll svikter, vi blir klønete. Blir hjernen for kald, merkes dette på lignende måte, særlig på at tankene går tregere, vi oppfatter langsommere, ordrer må gjentas for oss, vi repeterer handlinger unødvendig og talen blir sløret og upresis. Effekten kommer gradvis og øker med synkende sentral temperatur. De første tegn til vurderingssvikt kan komme ved ca. 35,5 °C. Med synkende sentral temperatur forverrer de kognitive sviktsymptomene seg gradvis inntil bevisstløshet inntrer mellom 31 og 32 °C målt i sentrale kroppsavsnitt (munn, indre øre)

Summen av slike avkjølingseffekter gjør at en avkjølt dykker får vansker med å utføre arbeidet, men dessverre også at sjansene øker for feilvurderinger og -handlinger. Skulle imidlertid dykkeren lykkes i å opprettholde sin hypothalamus-temperatur, vil hans hjernefunksjon holde seg utmerket selv om hans armer og bein er alvorlig nedkjølt.

3.9 Varige skader etter dykking

3.9.1 Trykkfallsyke

Som vi har sett kan dykking medføre umiddelbare skader i forbindelse med dekompresjon. Heldigvis vil riktig umiddelbar behandling (innenfor 1 time) føre til full restitusjon i de fleste, men dessverre ikke alle tilfelle. Jo lengre tid det går mellom det aktuelle dykket og starten av behandlingen, jo større er sjansen for at skaden ikke kan helbredes. Skader i ryggmargen gir ofte tydelige symptomer og er derved lette å diagnostisere. Vanskeligere er ofte tilfeller med affeksjon av hjernestammen som gir såkalte bulbære symptomer (bulba = hjernestamme) som påvirker balanse, hørsel, svelging og øyebevegelse. Cerebrale symptomer omfatter sensoriske utfall (nedsatt følelse, hørsel, syn), motorisk svikt (sviktende styrke eller presisjon av villete bevegelser) eller mentale problemer (sviktende konsentrasjon, oppmerksomhet, tenke-evne eller hukommelse). Erfaring viser at disse symptomene er lettere å overse enn de som skyldes skader i ryggmargen. Både cerebrale, bulbære og spinale symptomer kan gi meget lang invaliditet, ofte for resten av livet.

3.9.2 Direkte skader

Hodeskader, alvorlig oksygenmangel og/eller alvorlige forgiftninger kan forårsake hjerne- og ryggmargsskader.

3.9.3 Indirekte skader

Et sentralt problem er om gjentatt dykking med eller uten registrert trykkfallsyke (korrekt behandlet og uten umiddelbare restsymptomer), likevel kan medføre utvikling av skader over tid.

Vi finner det rimelig å starte med et sitat fra innledningen til den første oversiktsartikkelen i dette området som etter vår kunnskap er publisert (Bennett & Elliott: The physiology and medicine of diving, 1993, kapittel 21, D.H. Elliott & R.E. Moon: Long term health effects of diving):

  • For around 100 years, the immediate effects of a diving accident have dominated the preventive, diagnostic and therapeutic aspects of diving medicine. The apparent total recovery on recompression of an unconsciuos or paraplegic diver was justifiably considered to be a clinical success and any permanent sequelae from less successful treatments were accepted as regrettable but unavoidable risk of diving. The other effects of exposure to raised environmental pressure such as oxygen toxicity and more recently, the high pressure nervous syndrome (HPNS) has been regarded as transient, at least from the exposures usually encountered in conventional sports and professional diving.

  • Only in recent years has attention been drawn to the possibility of less obvious but potentially serious effects upon an individual who has dived for years but without having experienced any significant diving accident.

Hittil synes det klart at man særlig har vært opptatt av mulige senskader i lunger og sentralnervesystem.

Skader kan teoretisk skyldes eller ha sammenheng med:

  • Langvarig og gjentatt pusting av gasser under høyt trykk.

  • Dykkere som enten har hatt trykkfallsyke som behandles raskt med godt resultat eller som aldri har hatt trykkfallsyke kan likevel tenkes å utvikle sykdom. Gassbobler som ikke har gitt erkjennbare symptomer/tegn i forbindelse med gjentatte dekompresjoner kan tenkes å gi skader som først kommer til erkjennelse senere.

  • Gjentatte situasjoner med personlig livsfare koblet til andre traumatiske opplevelser kan ha gitt et post-traumatisk stress-syndrom.

3.9.3.1 Lunger

Som beskrevet i avsnittet om skadevirkninger av høyt O2 -trykk, er det gode holdepunkter for at menneskets lunger tåler O2 -trykk på opp mot 50 kPa i mange dager samtidig som det er kjent at høyere trykk kan medføre skade. Under dykking og dekompresjon vil O2 -trykket i gassen dykkerne puster, alltid eller nesten alltid være høyere enn de ca. 20 kPa vi eksponeres for ved havoverflaten og heller ligge i området 30–40 kPa i dykkfasen og opp til 50–60 under deler av dekompresjon. I tillegg til denne direkte oksygen-belastningen kommer den sannsynlige mikroboblebelastningen under dekompresjon og mulige effekter av forurensninger i pustegassen.

Det synes ikke å ha foreligget noen rapporter/epidemiologiske studier som reiste spørsmål om mulige uheldige langtidseffekter av dykking på lunger frem til omtrent 1985 ut over at det var rapportert at dykkere har noe høyere forsert vitalkapasitet (volum gass personen kan puste ut etter et maksimalt innpust og så fort vedkommende kan klare) enn forventet. (En slik økning er ikke noe tegn på redusert lungefunksjon.) Det er heller ikke grunn til å anta at dykkerleger har gjort systematiske funn som burde ført til reaksjoner fra myndighetenes side. Crosbie et al. (Br J Ind Med 1977;34:19–25) fant ikke holdepunkter for økning i luftveismotstand i en gruppe på 404 dykkere som hadde arbeidet gjennomsnittlig 7 år i Nordsjøen. Thorsen et al. publiserte i 1990 (British J of Industrial Medicine; 47:519–523) en studie av lungefunksjon hos 152 profesjonelle dykkere og hos en gruppe ikke-dykkere som forøvrig svarte til dykkerne. Dykkerne hadde i gjennomsnitt 10,5 år i slikt arbeid og hadde arbeidet på ulike dyp med og uten metning. Thorsen et al. fant hos dykkerne statistisk signifikant reduksjon i gasstrømshastighet gjennom luftveiene. Reduksjonen viste samvariasjon, om enn ikke sterk, med dykkeksponeringen. Dette gir holdepunkter for en utvikling av økning i luftveismotstand hos dykkere. Videre viste studien at dykkerne hadde en reduksjon i gassoverføringshastighet som tegn på at lungeblæreoverflaten kunne være redusert eller lungeblæreveggens tykkelse være økt. Endringene i lungefunksjon var imidlertid meget begrenset i omfang hos de aller fleste. Thorsen (personlig meddelelse) angir at to dykkere utviklet betydelig luftveisobstruksjon, og at det hos disse to ikke var andre forklaringselementer enn dykking. Reuter et al. (Scand J Work Environ Health 1999;25:67–74) fant ikke slike endringer i luftveismotstand i en gruppe på 27 yrkesdykkere med lang dykkererfaring, men til moderate dyp (70 meter og mindre).

Oppsummering: Resultatene fra studier av dykkere med hensyn til uheldige langtidsvirkninger av dykking på lunger er noe motstridende. Det er mulig at dykking hos noen svært få personer kan ha medført varige og betydelige skader på lungene i form av høy luftveismotstand mens det hos en del dykkere kan ha ført til moderat ikke livskvalitetsnedsettende økning i luftveismotstand.

3.9.3.2 Sentralnervesystemet

Her vil det kunne dreie seg om senskader som kommer til uttrykk gjennom redusert funksjon som vil kunne påvises ved en nevrologisk og/eller psykiatrisk undersøkelse

Kunnskapen på dette felt er dessverre begrenset. Det foreligger ingen adekvate vitenskapelige undersøkelser som kan gi klare svar. Dette er understreket gjentatte ganger fra ulike hold (Becker 1983, Bennett 1983, Wright 1989, Wilmhurst et al. 1994, Shields et al. 1996, Dutka 1996, Bennett & Elliott: The physiology and medicine of diving, 2002, kapittel 10, Dutka). Flere forskere har etterlyst opprettelse av overnasjonale databaser med opplysninger om dykkeres helse, deres individuelle dykkerprofiler, gassblanding og eventuelle behandlinger og etterundersøkelser. Slike databaser kunne gi grunnlag for bedre kunnskap om faremomenter og derfor gi stor forebyggende effekt.

3.9.3.3 Hvorfor foreligger ingen fyllestgjørende vitenskapelig undersøkelse?

Det er flere årsaker til at adekvate forskningsundersøkelser over mulige senskader som følge av mange og dype dykk er mangelvare. For å kunne trekke sikre slutninger av en undersøkelse av en gruppe arbeidere (eller pasienter) må en rekke krav tilfredsstilles:

Først må persongruppen (kohorten) være stor nok til å kunne gi utsagnskraftig statistisk analyse. Dernest må gruppen sammenlignes med et kontrollmateriale som må være så lik undersøkelsesgruppen som mulig, bortsett fra aktiviteten under lupen, i vårt tilfelle dypdykking. Dette må gjøres for å finne hva den aktuelle eksponering kan være ansvarlig for. Kohortens eksponering bør/må registreres i detalj (her: dykkenes antall, frekvens, dybde, gassblanding, dekompresjonsprofil, utstyr, vanntemperatur, arbeidsintensitet, tidspress, kommunikasjon m.m.). Undersøkelsen bør/må gjøres blindt – den som undersøker dykkerens plager og symptomer skal ikke vite noe om eksponeringen, og de som registrerer dykkene, skal ikke vite noe om de medisinske funn – dette for å unngå at eventuelle forutinntatte holdninger og meninger skal påvirke konklusjonene.

På tross av at det i internasjonal faglitteratur ikke finnes noen vitenskapelige undersøkelser som tilfredsstiller disse krav, har det gjennom de seneste 20 år kommet en rekke rapporter som mer eller mindre overbevisende antyder at mange og dype dykk kan gi uheldige senvirkninger. Norske forskere, spesielt Johan Aarli og hans gruppe, fortjener honnør for arbeidet med å varsle om mulige nevrologiske senkomplikasjoner etter dype dykk. Nedenfor finnes et redigert utvalg av den internasjonale litteratur på området, først ordnet etter hva man visste inntil 1983, dernest den senere utvikling.

I 1959 rapporterte Rozsahegyi at mange caisson-arbeidere utviklet et psykotisk bilde dominert av impulsivitet og aggresjoner, en tilstand som kunne vare i mange år. Dessverre hviler ikke opplysningene på hans egne kliniske undersøkelser, men på arbeidernes egne opplysninger gitt på et spørreskjema. I en analyse av 10 alvorlig syke dykkere fant Peters et al. (1977) at 10 av 19 dykkere hadde minst en episode med trykkfallsyke med en cerebral lokalisasjon, og 8 av dem hadde nevropsykologiske symptomer i form av moderat svikt av oppmerksomhet, arbeidshukommelse og emosjonalitet. I en sammenligning av to utvalg av dykkere, en med alvorlige uhell i forbindelse med trykkfallsyke og en gruppe uten dykkeruhell, fant Værnes og Eidsvik (1982) at en del av dykkere i uhells-gruppen viste moderate nevropsykologiske funn, med svekket arbeidshukommelse, reduserte sympatiske reflekssvar, oppmerksomhetssvikt og en viss emosjonell labilitet. En del av funnene ble også observert 1 måned senere, men ikke etter 4–5 måneder. Hvorvidt disse dysfunksjoner var relatert til trykkfallsyken eller den hypoksi som fulgte med, er ikke kjent.

3.9.3.4 Forsøk på å oppnå enighet om mulige sen-effekter av dykking

Norske dykkemyndigheter tok initiativ til en konferanse i Stavanger i 1983 der hensikten var å diskutere de holdepunktene man da hadde for uheldige medisinske virkninger av dypdykking (dypere enn 250 meter):

Smith-Sivertsen (1983) skriver at han etter lang erfaring i dykkermedisin er kommet til at dykk til dypere enn 250 meter må sees på som et fysiologisk eksperiment: «every deep dive is a physiological experiment.»

Denne oppfatningen deltes av Aarli (1983) som rapporterte at fire av 23 dykkere som deltok i 300 og 350 meters helioxdykk (de fleste i kammer, og noen i åpen sjø), viste milde til moderate nevrologiske tegn (refleks-endringer og EEG-forandringer) da undersøkelser før og etter dykkene ble sammenlignet. Tilsvarende rapporterte Værnes (1983) at dykkere etter et enkelt 360 meters helioxdykk viste forbigående tremor som var normalisert ett år senere.

Flere meget erfarne forskere rapporterte imidlertid at de ikke hadde observert langvarige nevrologiske skader. Dette gjaldt spesielt dykkermedisinere assosiert til US Navy, Royal Navy, den franske marine og dykkerselskapet Comex som hadde en betydelig forskningserfaring i samarbeid med fremragende nevrofysiologer i Marseille.

På konferansen i Stavanger gjorde Bennett rede for dypdykk mellom 300 og 686 meters dybde. De fleste av de 24 dykkerne hadde ingen plager etter dykkene. Riktignok rapporterte en av de tre dykkerne som deltok i 686-metersdykket, om konsentrasjonssvikt, dårlig oppmerksomhet under dykking og vansker med å huske pålagte oppgaver i dagliglivet. Senere oppfølging avdekket imidlertid intet påfallende. En annen dykker hadde patologiske sensoriske utløste signaler (somatosensory evoked potentials, SEP) med sannsynlig basis i en spinal trykkfallsyke. Likevel ble det ikke gjort ytterligere funn av nevrofysiologiske eller psykologiske parametre.

Thalmann, US Navy, fortalte om en serie dype dykk med 6 dykkere på hver av 4 dybder på 1400, 1500, 1600 og 1800 fot (fra 427 til 549 meter). De fleste dykkerne viste varierte tegn til HPNS, men ingen av dem viste noen patologiske forhold 3 år etter dykkene.

Török gjorde rede for en serie eksperimentdykk i regi av Royal Navy med i alt 10 dykkere til dybder på mellom 300 og 600 meter. Med ett unntak påviste psykologiske tester etter dykket intet påfallende. Den ene episoden skjedde under dekompresjon ved 11 meters dybde med uklart syn, hodepine, berøringssvikt og parestesi i den ene hånden. Etter dykket ble det påvist redusert gjennomblødning av området for midtre hjernearterie, altså et tilfelle av cerebral trykkfallsyke. I tillegg viste flere av dykkerne etter dypdykkene i kammer en periode på noen dager med ekstrem tretthet og tiltaksløshet. Forfatteren mener dette kan, i alle fall for en del, tilskrives det fall i hemoglobin som følger med langvarig inaktivitet. På tross av få tilfelle av sen-effekter etter dype dykk, ville Royal Navy være på den sikre siden og anbefalte detaljerte nevropsykologiske tester etter sine fremtidige eksperimentaldykk.

Giran gjorde rede for erfaringer med dype dykk gjort i den franske marine og Comex dykkeselskap. Undersøkelser av hele 190 franske dykkere som hadde dykket dypere enn 250 meter i marinen og Comex, viste meget få sykelige etter-effekter. Bortsett fra to tilfeller av lett vestibulær dysfunksjon (ustøhet, øyenystagmus) hadde hans gruppe ikke observert noe tilfelle av langvarig nevrologiske sekveler. Av diskusjonen fremgår det at den nevrologiske kontroll ikke ble gjort av spesialister, men av dykkerlegene selv. Dette begrenser selvsagt verdien av kontrollene idet lett til moderate patologiske tegn (slik de ble rapport ovenfor) lett kunne oversees.

Som en konklusjon etter Stavangerkonferansen kan man slå fast at meningene var delte. Representantene fra dem som hadde den lengste erfaringen, nemlig dykkermedisinere fra den amerikanske, britiske og franske marine og Comex, mente at forskriftmessig utført dykking var ufarlig, selv om enkelte, kortvarige tilfeller med kognitiv svikt var sett. En rekke andre forskere, ikke minst norske medisinere, var ikke overbevist fordi de hadde sett tegn på endringer av nevrologisk og psykologisk natur som kunne tyde på en seneffekt på cerebrale funksjoner. Imidlertid var de beskrevne sen-effekter moderate og ofte forbigående. Dessuten var undersøkelsene utført på måter som ikke gir statistisk sikre svar.

Værnes fulgte senere (1989) 64 metningsdykkere gjennom 3 år og fant at 20–30 prosent av dem hadde små endringer av hukommelse for romlige forhold, noe mer skjelvinger enn normalt og noe økt aktivitet av det sympatiske nervesystem (svette og hudgjennomblødning). Todnem et al. (1990) undersøkte 156 metningsdykkere og sammenliknet dem med 100 kontrollpersoner av samme alder (ikke-dykkende oljearbeidere og politifolk). Av dykkerne meldte 33 prosent om nevrologiske symptomer i tilslutning til dekompresjon, og hele 51 prosent hadde hatt trykkfallsyke, 26 prosent med cerebrale og 11 prosent med spinale symptomer. Fjorten prosent mente at de hadde mistet bevisstheten under dykking. Det ble funnet statistisk flere nevrologiske symptomer hos dykkerne enn hos kontrollgruppen. De fleste tegn var av moderat intensitet. Funnene er imidlertid vanskelig å vurdere idet undersøkelsen ikke var blind, kontrollgruppen besto av to helt forskjellige yrkesgrupper, og dykkerne hadde hatt en relativt høy frekvens av bevisstløshet og trykkfallsyke med symptomer fra sentralnervesystemet som i seg selv kan være ansvarlig for enkelte funn. Hos de samme grupper ble elektroecephalogrammet (EEG) og auditive og visuelle elektriske signaler (evoked potentials) registrert. Også her ble det gjort flere patologiske funn hos dykkerne, men det kan ikke avgjøres om dette skyldtes dykking eller de uhell (bevisstløshet og trykkfallsyke med symptomer fra sentralnervesystemet) de hadde vært utsatt for (Todnem et al.1991a).

Endelig ble 40 dykkere som hadde drevet metningsdykning sammenlignet med 100 ikke-dykkere (Todnem et al. 1991b). Dykkerne anga flere subjektive plager og viste også flere nevrologiske tegn, om enn moderate, og mange var forbigående. Forfatterne konkluderer likevel at dypdykking kan ha en sen-effekt på sentralnervesystemet. Undersøkelsen gir ikke grunnlag for å skille mellom effekter av metningsdykking og av bounce-/overflatedykking siden alle hadde tidligere luftdykk bak seg og til dels et stort antall bouncedykk.

3.9.3.5 Godøysund-konferansen.

Ti år etter Stavangerkonferansen, arrangerte norske forskere i samarbeid med internasjonale kolleger, en konsensus-konferanse i Godøysund utenfor Bergen i 1993. Selv om holdningene i store trekk var de samme, var det en viss åpning mot muligheten for langtids nevrologisk/psykiatriske ettereffekter etter dykking utført etter aksepterte metoder. Dette avtegnet seg i slutterklæringen der det heter:

There is evidence that changes in bone, the CNS and the lung can be demonstrated in some divers who have not experienced a diving accident or other established environmental hazard.

The changes are in most cases minor and do not influence the diver’s quality of life. However, the changes are of a nature that may influence the diver’s future health.The scientific evidence is limited, and future research is required to obtain adequate answers to the questions of long term health effects of diving.

Situasjonen er ikke vesentlig forandret frem til 2002, selv om det har kommet flere rapporter som underbygger muligheten for sen-effekter. Dessverre mangler vi fremdeles godt kontrollerte studier av dette problemkompleks.

3.9.3.6 Senere rapporter om skader

Sutherland (1990) undersøkte en gruppe dykkere i 6 og 24 måneder etter deres trykkfallsyke med symptomer fra hud og ledd og fant at 8 av 23 dykkere klagde over sviktende konsentrasjon og tenkeevne.

Den britiske rapport Offshore Technology Report OTO 96 953 (Shields et al. 1996) undersøkte en gruppe på 31 dykkere som hadde rapportert om trykkfallsyke etter dykking på britisk sektor i Nordsjøen. Sammen med en like stor dykkergruppe som aldri hadde hatt trykkfallsyke og en tredje gruppe som besto av frivillige ikke-dykkere, ble de undersøkt klinisk og med et bredt batteri av tester. Trykkfallsyke-gruppen viste hyppigere kognitive sviktsymptomer enn de to andre gruppene. Dette viste seg i redusert evne til å gjengi nylig lært materiale, både etter få minutter og lengre intervaller (logisk hukommelses-test), og i redusete skårer for ord-assosieringstester, og på symbol-kobling til figur-test (en test for konsentrasjon og hukommelse). Dykkerne med trykkfallsyke viste større svikt enn dykkerne uten trykkfallsyke som igjen skåret dårligere enn ikke-dykkerne. I noen tester var bildet mer komplisert ved at kontrollgruppen hadde skårer som lå mellom de to grupper av dykkere.

Shields et al. fant basert på nevrofysiologiske undersøkelser holdepunkter for en viss skade i sensoriske baner hos dykkerne.

Hos dykkerne ble det også gjennomført en undersøkelse (HMPAO-SPECT) av blodgjennomstrømningen i ulike regioner av hjernen. 28 prosent av dykkerne viste bilder av blodgjennomstrømningen som var utenfor forventet verdi mot 16 prosent i kontrollgruppen. Shields et al. fant ingen sammenheng mellom funnene ved denne undersøkelsen og mengde trykkfallsyke, faktisk fant de også hyppige avvik hos dykkere som ikke hadde hatt trykkfallsyke. Det var heller ingen sammenheng med funnene ved de nevrofysiologiske eller psykometriske undersøkelser.

Shields et al. har levert den beste undersøkelsen kommisjonen har funnet. Forfatterne er meget forsiktige i sine konklusjoner fordi materialet er lite, de konkluderer etter nøye gjennomgang av usikkerhetsmomentene i undersøkelsen:

In conclusion, this study has shown decrements in the performance of divers compared with non-diver control subjects. Divers with history of DCS [trykkfallsyke] have been found to have significantly poorer performance on neurological investigation than comparable divers with no DCS history. The implications of these findings in terms of the long-term health of the diver, are difficult to assess in the absence of long-term study.

Kommisjonens vurdering er at selv om Shields et al. tar selv mange forbehold med hensyn til sine resultater, tyder studien i retning av at noen dykkere kan ha blitt skadet.

Men bildet er ikke helt enkelt: Mens 18 prosent av dykkerne som hadde hatt trykkfallsyke hadde et unormalt bilde, hadde 38 prosent av ikke-trykkfallsykegruppen det også! Det var ingen relasjon til en forhistorie med trykkfallsyke, dykking eller tidligere nevrologi-funn. Derimot hadde dykkerne en signifikant lavere indeks for gjennomsnittlig grå substans («mean grey level, MGL» – et uttrykk for antall nerveceller) enn ikke-dykkerne. Dykkere som hadde opplevd trykkfallsyke hadde mindre MGL enn de som slapp trykkfallsyke. Dykkere med 14 års profesjonell dykking eller mer enn 100 dekompresjons-dager/år hadde sikkert lavere MGL enn de andre. Funnene gjør det meget sannsynlig at trykkfallsyke hadde produsert en subklinisk nevrologiske skade. Denne skade er partiell fordi to tester for form-hukommelse viste at trykkfallsyke-dykkerne var like gode som de to andre gruppene.

En oppfølging av 215 scuba-dykkere i Genfersjøen viste redusert hastighet og fleksibilitet i en kognitiv test, særlig for dem som hadde mange kalde og dype dykk, og som dykket mer enn 100 dykk pr. år.

Leplow et al. 2001 (Int Arch Occup Environ Health 2001 Apr; 74(3): 189–98) vurderte 19 anleggs-luftdykkere som arbeidet dypere enn 60 meter, og fant at dykkere med lang yrkesaktivitet gjorde noen flere feil i tester på referanse-hukommelse («hvor skjedde det?») og på evnen til å navigere fra hukommelsen enn en kontrollgruppe. Antall magnetisk resonans-intensiteter var relatert til størrelse og hyppighet av den hyperbare belastningen.

Tyve eldre dykkere uten trykkfallsyke ble sammenliknet med 20 kontroll-personer. 60 prosent av dykkerne og 45 prosent av kontrollene hadde hyperintens magnetisk resonans (MR) abnormaliteter (Tetzlaff et al. 1999). Antall og størrelse på abnormitetene korrelerte til antall timer i dype dykk (p<0,05). Tester av dykkerne viste lavere mental fleksibilitet (p<0,05) og resultater på «visual tracking» sammenliknet med kontrollene (p<0,01).

På den annen side finnes en lang rekke undersøkelser der det ikke ble observert klare sen-effekter etter dykking. Her refereres noen fra nyere tid.

Murrison et al. (Occup Environ Med. 1994 Nov;51(11):730–4) og Murrison et al. (Occup Environ Med. 1995 Jul;52(7):451–3) fant verken elektroencephalografiske eller nevrofysiologiske tegn til skader hos dykkere som hadde hatt trykkfallsyke, men med full klinisk tilbakegang initielt.

Bast-Pettersen (1999) undersøkte 20 dykkere med en gjennomsnittsalder på 40 år. De hadde gjennomsnittlig 4000 dykk og 18 års dykkeerfaring bak seg. Ingen viste tegn til kognitiv svikt, bare en moderat økning av sensorimotorisk reaksjonstid.

Cordes et al. (2000) undersøkte tyske militære dykkere med lang erfaring men uten trykkfallsyke og fant ingen økte nevrologiske eller nevropsykologiske endringer hos dykkerne i forhold til en kontrollgruppe. (Dette er samme gruppe som man hos anleggsdykkere uten trykkfallsyke, fant tegn til skader, se Tetzlaff et al. 1999).

3.9.3.7 Konklusjon på gjenomgangen av aktuelle forskningsresultater

Vår konklusjon er at:

  • vi ennå ikke har sikre data som kan gi svar på spørsmålet om vanlig dykking kan gi uheldige nevro/kognitive langtids-effekter

  • det er delte meninger om korrekt utført dypdykking kan føre til langvarige eller permanente nevrologiske og/eller kognitive skader

  • en rekke kompetente forskere fra flere land hevder at dype dykk ikke fører til signifikante nevrologiske skader forutsatt at de er utført profesjonelt

  • et annet sett av like erfarne spesialister har rapportert en lang rekke enkelttilfeller med nevrologiske og kognitive senskader som best lar seg forklare som en negativ effekt av en eller flere faktorer koblet til dykking

I påvente av studier som fyller alle krav til vitenskapelig holdbarhet, mener kommisjonen at vi likevel må legge vekt på de studier som peker på en sannsynlig sammenheng mellom en langvarig dykkerkarriere og senere sviktsymptomer av nevrologisk og kognitiv natur. Det synes klart at slike symptomer kan være en konsekvens av trykkfallsyke, men at de også sees hos dykkere som ikke har hatt alvorlig trykkfallsyke. Det er sannsynlig at genetisk variabilitet kan forklare noe av variasjonen i symptombildet fra en dykker til en annen. Dette gjelder både nevrologiske, kognitive og psykiatriske symptomer.

3.9.3.8 Senskader forårsaket av ekstreme og langvarige påkjenninger (stress)

Post-traumatisk stress-tilstand (PTSD) er beskrevet som følgetilstand etter ekstreme, livstruende situasjoner der personen har hatt liten eller ingen mulighet til å kontrollere forløpet. Syndromet ligner det man ser hos en del konsentrasjonsleirfanger (KZ-syndromet) og hos overlevende sjøfolk etter forlis (livbåt-situasjon). Tilstanden er beskrevet som resultat av krigssituasjoner (Vietnam, Gulf-krigen) og etter katastrofer (forlis, Vassdalen-skredet).

I sin mest dramatiske form opplever den som er rammet, episoder av høyst livaktig gjenopplevelse av faresituasjonen i form av såkalte «flashbacks». Vedkommende har de samme syns-, lyd- og luktopplevelser som i original-situasjonen, og redselsinntrykkene rapporteres å være like grufulle som de opprinnelige. Mange av disse hallusinatoriske opplevelser utløses i drømme.

PTSD-syndromet er karakterisert av:

  1. Gjenopplevelse av traumet. Den som er rammet, plages av gjentatte, plagsomme minner om hendelsen, plagsomme drømmer om den, følelse av reell gjenopplevelse, psykiske plager av ting (pekere) som minner om hendelsen.

  2. Den som har PTSD, forsøker normalt å unnvike traumet ved å unngå tanker rundt traumet, unngå situasjoner som minner om traumet, viser sviktende hukommelse om viktige deler av traumet, viser mindre interesse for viktige aktiviteter, har følelse av å være fremmed for andre, har innskrenket følelsesliv, har følelse av forkortet eller dårlig fremtid.

  3. Symptomer på høy aktiveringsgrad: Søvnproblemer, irritabilitet, konsentrasjonsvansker, overdreven aktpågivenhet, kroppslige reaksjoner på hendelser som kan minne om traumet.

For å få diagnosen PTSD, må personen ha vært utsatt for et ekstremt belastende traume (påkjenning, skade). Spesielt provoserende er situasjoner hvor pasienten er i livsfare gjentatte ganger, særlig om han/hun ikke har mulighet til å gripe inn på en måte som kan påvirke utfallet. Situasjonen forverres i situasjoner med dårlig informasjon, om personen får en følelse av å bli sviktet av folk man stolte på, eller opplever en situasjon med mange drepte eller sårede.

Forsinkede reaksjoner sees ikke sjelden, etter et symptomfritt tidsrom av ulik varighet, sannsynligvis fordi vedkommende – for å holde ut – klarer å fortrenge inntrykket. Dette skjer ved at han/hun aktivt begynner å tenke på noe annet hver gang de vanskelige minnene trenger seg på.

Etter hvert vil enkelte personer miste noe av denne normale evnen til å skyve minnene vekk – og PTSD-symptomene kommer til syne. Spesielt sees dette ved angst-pregede reaksjoner.

Grunnlidelsen antas å være en forandring av personligheten som startet under den originale påkjenningen, kanskje dekket over av de nødvendige tilpasningsmekanismene som da var nødvendige for å holde ut.

For å kunne stille diagnosen varig personlighetsendring etter katastrofe-påkjenninger , må minst to av følgende symptomer være tilstede:

  • vedvarende fiendtlig eller mistroisk holdning til omgivelsene

  • sosial isolasjonstendens

  • vedvarende tomhet eller håpløshetsfølelse

  • vedvarende følelse av å være «utenfor» eller å være truet uten åpenbar grunn

  • vedvarende følelse av å være «forandret», annerledes enn andre, ofte koblet til følelsen av ikke å reagere følelsesmessig som andre

3.10 Forurensninger

3.10.1 Mange kjemiske midler

Det kan være liten tvil om at dykkerne i oljevirksomheten har vært utsatt for ulike typer kjemiske substanser gjennom pustegassen. Slike forurensninger kunne stamme fra:

  • forurensninger i helium-flaskene

  • forurensinger i trykkluft til pustegass (kunne stamme fra eksos fra kompressor eller oljelekkasje i kompressor)

  • løsemidler og andre kjemiske substanser frigjort fra dykkerklokke- og kammervegger, inventar eller fra dårlig fungerende rensesystemer

  • løsemiddelrester eller talkum i slanger som førte pustegass (f.eks. ble Tri brukt til rensing av slanger)

  • organiske løsemidler og andre kjemiske substanser frigjort fra boreslam (boreslam kunne sitte på dykkerdrakt og umbilical og dermed komme med inn i klokken)

  • substanser frigjort fra den menneskelige organisme (pustegassen i klokke og/eller kammer ble resirkulert for å spare særlig med hensyn til helium, CO2 ble fjernet fra gassen, men først i den senere tid er tatt i bruk mer omfattende rensing (aktivt kull o.a.))

  • kjemiske substanser frigjort i forbindelse med sveising

Det er her tale om et vidt spekter av kjemiske substanser med ulik giftighetsgrad. Det finnes i dag administrative normer for forurensing av arbeidsatmosfæren, i Norge fra 1978. Man må erkjenne at det krever avansert måleutstyr og lang erfaring før slike normer kan settes. Slike normer angir vanligvis en gjennomsnittsverdi for substansen gitt at eksponeringen varer f.eks. 8 timer daglig 5 dager i uken. For en del substanser opererer man med en «takverdi»; denne må aldri overskrides fordi giftighet eller lokalirriterende virkning da blir for stor. Dykkere kommer i en særstilling med hensyn til eksponering siden de må befinne seg i lukkede systemer i opp til mer enn 25 døgn i strekk. En rapport i 1990 (Undersea Biomed Res 1990,17:437–51) tyder imidlertid sterkt på at trykkendring kan medføre økt frigjøring av løsemidler fra maling i trykkkammer. Det diskuteres fortsatt om høyt omgivelsestrykk i seg selv kan påvirke effekten av forurensninger på den menneskelige organismen.

Etter det kommisjonen har erfart, var det lite oppmerksomhet rundt forurensningsproblematikken i dykkeindustrien frem til midten av 1980-tallet med et mulig unntak for forurensning i forbindelse med sveising.

Norsk Hydro, Saga, Oljedirektoratet og Statoil sto som oppdragsgivere for en undersøkelse ved NUTEC over «Kjemisk miljø i hyperbare dykkersystemer». Det foreligger en rapport fra undersøkelsen datert 27.02.92 (ISBN: 82–7280–216–3). Rapporten gir en bra oversikt over problematikken man her står overfor og har med løsningsforslag for noen sider av dette slik som løsemidler og rensing av gass i boligkammer.

Oljedirektoratet utga i 1992 «Rapport om hyperbare grenseverdier for kontaminanter». Rapporten var et resultat av et initiativ fra direktoratet. I arbeidet med rapporten deltok blant andre NOPEF (Norsk Olje- og Petrokjemisk Fagforbund) og AODC (Association of Offshore Diving Contractors). Rapporten bekrefter at «Det foreligger svært lite relevant toksikologisk dokumentasjon for fastsetting av hyperbare grenseverdier for kontaminanter». Arbeidsgruppen kom likevel frem til normer for en rekke substanser ved kontinuerlig eksponering, for gjennomsnittsverdi, for takverdi og nødtakverdi.

3.10.2 Annen form for kjemisk påvirkning

I oljevirksomheten brukes ulike kjemiske substanser til dels i store mengder. Kontakt med hud og slimhinner kan gi akutte skader/ubehag. Overfor kommisjonen er det hevdet at det har forekommet utslipp av til dels betydelige mengder kjemikalier.

Rapporter om alvorlige akutte eller kroniske forgiftninger blant dykkerne i norsk sektor foreligger imidlertid ikke. Det inntrykk kommisjonen har, er at det i hovedsak har vært snakk om kortvarige belastninger som har vært ubehagelige nok for dykkeren der og da. Kommisjonen er ikke kjent med at noen dykker er blitt kjent ufør hovedsakelig med bakgrunn i løsemiddelskade eller annen forgiftning relatert til dykkevirksomheten. Likevel står man her overfor et betydelig problemkompleks hvor det er umulig å utelukke at forurensinger har medført varige skader hos noen dykkere.

Som illustrasjon på hvor nær man i Nordsjøen har vært en svært alvorlig hendelse med akutt forgiftning, viser kommisjonen til et tilfelle fra engelsk sektor: Seaway Pelican, 5. juni 1997. En bellman og en dykker som hadde returnert til klokken, ble observert bevisstløse av dykker nr. 2 som kom tilbake til klokken. Denne siste dykkeren var aktsom nok til å beholde sin hjelm på og fikk gitt de to andre frisk pustegass. Overveiende sannsynlig var årsaken at de to fikk tilført pustegass med betydelig innslag av løsemiddel som den første dykkeren hadde dratt med seg inn i klokken fra bunnslammet utenfor.

3.11 Radioaktiv stråling

Kommisjonen har hatt kontakt med Statens Strålevern på bakgrunn av informasjon fra dykkere om at de kan ha vært utsatt for radioaktiv stråling under arbeidet. Statens Strålevern angir i brev 10. oktober 2002:

Når det gjelder dykkere spesielt, kjenner Strålevernet ikke til at denne yrkesgruppen skulle være spesielt utsatt i forbindelse med bruk av radioaktivitet, ei heller at det har skjedd ulykker eller irregulære hendelser som på noen måte skulle kunne ha forårsaket akutt- eller senskader. Det betyr ikke at Strålevernet utelukker muligheten for at det kan være tilfeller der dykkere har fått unormalt høye stråledoser, kun at vi pr. dags dato ikke kjenner noen slike tilfeller.

Statens Strålevern har i tilleggsbrev til kommisjonen av 29. november 2002 utdypet sin redegjørelse. Her fremgår at man har kjennskap til en del bruk av radioaktive kilder i forbindelse med oljevirksomheten. Det fremgår videre at det dels dreier seg om bruk som sporstoff og at fortynningen i sjøvann meget raskt blir så stor at denne bruk ikke representerer noen strålerisiko. Videre at det brukes innkapslede radioaktive kilder til monitorering. Disse kildene er skjermet og har relativt lav aktivitet. Igjen angis at kildene ikke vil representere noen signifikant strålerisiko. Heller ikke andre kjente eksponeringer er angitt å kunne medføre noen belastning.

Der Strålevernet har oversikt over årsdoser for dykkere, har den ikke vært detekterbar.

Noen dykkere kan ha vært utstyrt med dosimetre fra National Radiological Protection Board i England. Kommisjonen har ikke funnet det nødvendig å innhente data derfra i lys av uttalelsene fra Statens Strålevern og den informasjon kommisjonen har mottatt fra spørreskjemaene fra dykkerne.

Det skal likevel nevnes at Statens institutt for strålevern i et skriv til Sjøfartsdirektoratet i 1975 påpekte at man på det tidspunkt brukte en del radioaktive kilder med ikke ubetydelig aktivitet. Instituttet uttaler således:

Som allerede nevnt vurderer vårt institutt arbeidet med radioaktive kilder på boreplattformene som risikofylt, der muligheter for store konsekvenser er til stede ved tap og knusing av radioaktive kilder.

Dykkere er ikke spesielt omtalt i dette skrivet.

Kommisjonen har ikke på annen måte fått kunnskap om at en eller flere dykkere har vært utsatt for helseskadelig stråling.

3.12 Nestenulykker/uønskede hendelser/personskader

3.12.1 Clarks studie av ulykker/uhell i dykkevirksomheten

Gordon Clark har gjennomført en større studie over ulike ulykker/uhell i dykkevirksomheten i engelsk sektor i perioden 1978–95 G. Clark: «Accident causation and contributory factors. (A study diving accidents in the UK offshore oil and gas industry from 1978 to 1995», Loughborough Universtity of Technology, Master of science degree in occupational health and safety management 1997). Clark innleder med: «Commercial diving is considered to be a hazardous occupation, nowhere more so perhaps than in the difficult conditions and increased depths of the frequently hostile North Sea, where the search for Hydrocarbon resources has involved divers since the mid 1960’s. At this time deep diving was in its infancy and in the early 1970’s offshore diving may have been seen as an industry running at the very edge of curent technology and research. There were numerous accidents, serious injuries and fatalities from the very outset.» Clark gjennomgikk 441 hendelser utenom trykkfallsyke (283 tilfeller). Han fant at henimot 80 prosent skyldtes menneskelig feil, manglende vedlikehold nesten 10 prosent, dårlig design 6 prosent og prosedyrefeil 4 prosent. Clark uttaler videre:«It is noted from the examination of the Incident reports that in the early years of this study, risk taking behaviour is evident if not common place and this was, if not actually condoned by management, certainly turned a blind eye to, in the pursuit of profits and further work. Much of this has fortunately changed over the years and Diving Incidents offshore are now lower than in any previous year in the study.» Clark klarte ikke grunnet manglende data for dykk-arbeidstimer, å sammenligne frekvensen av uhell/ulykker i dykkevirksomheten med andre lignende farlige virksomheter. Han forklarte en høyere frekvens av rapporterte hendelser i Oljedirektoratets database med at man på norsk side rapporterte også mer bagatellmessige skader som øregangsinfeksjoner og nesten-uhell. Clark understreker ellers i sitt arbeid at dette er et felt hvor det foreligger svært lite litteratur.

Trykkfallsyke er behandlet flere andre steder i kommisjonens rapport.

3.12.2 Øregangsinfeksjoner

Øregangsinfeksjon er den langt hyppigste medisinske komplikasjon i forbindelse med dykkingen i Nordsjøen. Særlig hyppig er denne komplikasjonen hos metningsdykkere. Overveiende sannsynlig er en av hovedårsakene til øregangsinfeksjon at øregangen eksponeres for sjøvann, det beskyttende vokslag vaskes ut og at en bakterie som lett gir slik infeksjon, Pseudomonas aeruginosa, hyppig forekommer i miljøet. Den akutte infeksjonen er i seg selv ikke særlig farlig, men medfører til dels betydelig subjektivt besvær med til dels store smerter. Det er også vanskelig eller umulig å behandle tilstanden mens dykkeren er under metning.

Som en komplikasjon til øregangsinfeksjon kan sees forsnevring av øregangen på grunn av arrvevsdannelse. I ekstreme tilfelle kan det gi hørselstap. Den norske øre-nese-halslegen O. I. Molvær som har arbeidet lenge med dykkere, har sett en dykker med slik komplikasjon.

3.12.3 Nydannelse av bensubstans i øregangen

Noen personer utvikler benutvekster (exostoser) i øregangen. Det er en overhyppighet av slike benutvekster hos dykkere og andre som er mye utsatt for vann i øregangene. Oftest medfører disse benutvekstene ingen plager, men de disponerer for øregangsinfeksjoner. I sjeldne tilfelle må dette behandles kirurgisk.

For nærmere beskrivelse av øregangsinfeksjoner og øregangsexostoser og faglitteraturen på området vises til Bennett & Elliott: Physiology and medicine of diving, 2002, kapittel 8, Brubakk & Neumann.

3.12.4 Støy

Hørselen er en utsatt funksjon hos dykkere. Dykkere klager over andre typer helse-svikt enn konsentrasjon og hukommelse. Mange mener hørselen er nedsatt mer enn det man venter med økende alder. Haraguchi et al. (1999) fulgte 18 japanske dykkere gjennom 5 år. Mens de ved starten hadde normal hørsel etter alderen, viste de i gjennomsnitt en signifikant hørselssvikt på 6,6 dB etter at det var tatt hensyn til det normale aldersrelaterte hørselstap. Tilsvarende funn gjorde Skogstad et al. (2000) som fulgte 54 unge norske yrkesdykkere gjennom 3 år. Dykkerne ble delt i to grupper avhengig av støy-eksposisjon. Den høy-eksponerte gruppen viste redusert hørsel i forhold til den lav -eksponerte gruppen. I løpet av undersøkelsesperioden viste begge grupper et signifikant hørselstap ved 4 kHz. Det var en relasjon mellom begge gruppers hørsel for 6 og 8 kHz på den ene side og antall år med aktiv dykking på den andre. I klartekst – jo mer man dykker, jo dårligere blir hørselen for høyfrekvent lyd.

O.I. Molvær gjenomgår litteraturen i sitt kapittel i Bennett & Elliott, Physiology and medicine of diving, 2002, og konkluderer «… the professional literature on the subject is equivocal» og videre «The question if divers have poorer hearing acuity than non-divers is impossible to answer.»

3.13 Pågående helseundersøkelser av dykkere

3.13.1 Haukelandundersøkelsen

Med bakgrunn i en rapport fra Haukeland sykehus april 1999 «Helseeffekter av dykking» ble det 4. juli 2000 inngått avtale mellom Sosial- og helsedepartementet og Haukeland sykehus med tittel:

Avtale om tidsavgrenset prosjekt for undersøkelse av yrkesdykkere

Prosjektets navn: Yrkesdykkerundersøkelsen 2000–2002

Formålet og målgruppe for undersøkelsen formuleres slik:

  1. Formål

    Undersøkelse av yrkesdykkere med spørsmål om følgetilstand etter dykkeaktivitet.

    Utferdigelse av legeerklæringer til trygdemyndigheter, forsikringsselskaper og lignende.

    Presentasjon av resultatet av undersøkelsen i en rapport samt i vitenskapelige publikasjoner.

  2. Målgruppe – dykkerne

    Norske yrkesdykkere

    Utenlandske yrkesdykkere fast bosatt i Norge, som har drevet med dykking for firmaer i norsk område/på norsk sokkel.

    Personer som kun har drevet med sportsdykking omfattes ikke av prosjektet.

Etter de opplysninger kommisjonen har fått, er det hittil undersøkt knapt 100 dykkere (måltallet var 100). Dykkerne gjennomgår et omfattende undersøkelsesprogram som omfatter nervesystem, nevropsykologi, hørsel-balansesystemet og lunger. Resultatene vil ikke foreligge før tidligst våren 2003.

Til tross for at det tidlig i arbeidet ble gjort forsøk på å få satt opp undersøkelsen slik at man ville få svar på spørsmålet om dykkingen slik den har vært drevet i oljevirksomheten i seg selv sannsynligvis medfører langtidseffekter av uheldig karakter hos dykkerne eller ikke, synes det i dag dessverre mindre sannsynlig at man vil nå det målet.

Hovedårsakene til at kommisjonen må trekke den konklusjonen er:

  • Det er ennå ikke etablert en kontrollgruppe sammensatt slik at alder, livsvaner osv. svarer mest mulig til dykkernes.

  • Dykkerne som undersøkes, utgjør ikke et tilfeldig utvalg av de dykkere som har arbeidet i oljevirksomheten.

  • De som nå undersøker personene som inngår eller vil inngå i undersøkelsen, er kjent med om personen er dykker eller ikke.

3.13.2 Bergensundersøkelsen, oppfølging av nyutdannede dykkere

NUI har i samarbeid med institutter ved Universitetet i Bergen gående en studie hvor dykkere utdannet ved Statens dykkerskole vil bli fulgt gjennom 6 år. Her er målet å etablere om dykkere som ikke har vært utsatt for noen uhell i dykk-virksomheten utvikler endringer i en serie nevropsykologiske parametre.

Det foreligger pr. i dag ingen resultater fra denne undersøkelsen.

3.13.3 Aberdeenundersøkelsen

Kommisjonen er kjent med at det også foregår en undersøkelse av engelske dykkere i Aberdeen. Målsetningen for den undersøkelsen er å gi svar på spørsmålet om dykking i seg selv, enten dykkeren har hatt trykkfallsyke eller ikke, medfører negative langtidseffekter på organismen.

Målgruppen for denne omfattende undersøkelsen er sertifiserte dykkere som har mer enn 10 års erfaring i yrket. Det er tatt ut en kontrollgruppe ikke-dykkere fra offshoreindustrien. Det er utarbeidet et omfattende spørreskjema og et omfattende undersøkelsesprogram.

Kommisjonen har erfart at undersøkelsen tidligst vil bli ferdigstilt i løpet av 2003. Også her vil man kunne få et problem med hensyn til tolkningen av funnene idet bare vel 50 prosent av dykkerne har besvart spørreskjemaet. Kommisjonen er ikke kjent med hvorledes ledelsen for undersøkelsen i Aberdeen vil håndtere dette problemet.

Det er nylig ved en konferanse i Bergen («Dykkeseminaret 2002») publisert noen foreløpige resultater fra spørreundersøkelsen: Diarmid, Ross, Watt, Osman, Lawson,Godden: «A controlled study of symptoms and health related quality of life among professional divers and offshore workers: The ELTHI Diving Study».

Dataene baseres på svarene fra 56 prosent av dykkerne og 51 prosent av kontrollgruppen. En større fraksjon av dykkerne enn kontrollpersonene angir problemer med hukommelse og/eller konsentrasjonsevne. Videre angis hyppigere problem med hørsel og plager ledd og muskler. Til tross for denne overvekt av angitte plager, er det ingen forskjell mellom gruppene i angitt livskvalitet.

Til forsiden