2 Sammendrag

2.1 Norsk sammendrag

Generelt

Biomangfoldlovutvalget ble opprettet ved kgl.res. 20. april 2001 etter tilråding fra Miljøverndepartementet. Utvalget har vært ledet av ekspedisjonssjef Inge Lorange Backer og har hatt 13 medlemmer.

Utvalget legger frem forslag til ny lov om bevaring av natur, landskap og biologisk mangfold (naturmangfoldloven). Utvalget har lagt særlig vekt på å utvikle et lovverk som tar hensyn til naturens dynamikk og behovet for differensierte virkemidler for å nå det nasjonale målet om å stanse tap av biologisk mangfold. Det biologiske mangfoldet står derfor sentralt i den nye loven, men loven favner betydelig videre ved at også andre naturverdier søkes ivaretatt, særlig landskap og geologi.

Utvalgets overordnede oppgave etter mandatet har vært å lage et lovverk som gir gjennomgående hovedprinsipper for vern og bruk av biologisk mangfold, uavhengig av hvilken samfunnssektor det er tale om. Etter utvalgets syn inngår i dette at det videreføres og utvikles virkemidler på en skala fra strengt vern til mer generelle krav om bærekraftig bruk. Disse virkemidlene vil dels være forankret i den nye naturmangfoldloven, dels i eksisterende lover med eventuelle tilpasninger.

Naturmangfoldloven vil være en felles lov for alle biologiske ressurser. Det vil være en overordnet lov i den forstand at det er en alminnelig lov som skal gjelde på alle samfunnsområder. Samtidig vil den gjelde side om side med annen ressurslovgivning. Naturmangfoldloven vil angi de generelle prinsippene for naturforvaltning, mens annen lovgivning vil konkretisere forvaltningen for angitte typer natur (f.eks. vassdrag) eller næringsvirksomhet (f.eks. skogbruk). I forhold til plan- og bygningsloven vil naturmangfoldloven dels gi materielle normer, mens plan- og bygningsloven gir det prosessuelle rammeverket for å gjennomføre arealdisponeringen. Dels, særlig når det er tale om områdevern, vil naturmangfoldloven selv gi hjemmel for arealdisponeringen.

Den nye loven vil etter forslaget erstatte nåværende naturvernlov og deler av viltloven og lakse- og innlandsfiskloven, men favner vesentlig videre enn det klassiske naturvernet. Loven inneholder således også regler om tilgang til genetisk materiale, fremmede arter og prinsipper for bærekraftig bruk, både generelt og konkretisert med hensyn til arter og naturtyper.

Utvalget har i sitt lovforslag ikke fullt ut tatt stilling til hvilke endringer i andre lover som kan være aktuelle som følge av forslaget om naturmangfoldloven. Men utvalget har foreslått endringer i andre lover på en del punkter som har vært nærliggende å ta opp. Utvalget forutsetter at spørsmålet om behovet for ytterligere endringer i andre lover vil bli drøftet videre under arbeidet med oppfølgingen av utvalgets forslag.

Til grunn for utvalgets forslag ligger en gjennomgåelse og analyse av tilstanden for det biologiske mangfold i Norge, sett i lys av trusselbildet, verdien av mangfoldet og tilgjengelige virkemidler for å ivareta det. I den forbindelse er det innhentet noen sakkyndige uttalelser og utredninger.

Utvalget har lagt vesentlig vekt på at den nye loven skal bidra til å oppfylle internasjonale forpliktelser om bruk og vern av biologisk mangfold eller andre naturverdier. Det er videre tatt hensyn til internasjonale retningslinjer og prinsipper for bruk og vern utover de rent juridisk bindende bestemmelser. Dette gjelder særlig det internasjonale arbeidet som skjer med videreutviklingen av økosystemtilnærmingen, spørsmålet om tilgang til genressurser og en rettferdig fordeling av fordelene ved bruk av genetisk materiale, og den såkalte nettverkstilnærmingen for områdevern.

Utvalget har ved utformingen av sine forslag vurdert hensynet til lokalbefolkning og samisk bruk. Dette har noen steder ført til forslag om særskilte regler for tradisjonell eller samisk bruk. Andre steder anser utvalget at slike hensyn ivaretas under mer generelle begrep eller regler.

Utvalgets lovforslag er delt inn i følgende kapitler:

• Kap. I Formål og virkeområde mv.

• Kap. II Alminnelige bestemmelser

• Kap. III Artsforvaltning

• Kap. IV Fremmede arter

• Kap. V Områdevern

• Kap. VI Utvalgte naturtyper

• Kap. VII Tilgang til genetisk materiale

• Kap. VIII Myndigheter etter loven. Tilsyn

• Kap. IX Håndheving og sanksjoner

• Kap. X Avsluttende bestemmelser

Lovens formål og virkeområde

Kapittel I innledes med lovens formålsbestemmelse. Denne er bredt og generelt utformet med tanke på at loven gir regler om både bærekraftig bruk og vern av naturen. Målet er at naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser tas vare på for fremtiden.

Utvalget foreslår at loven – med de begrensninger som følger av folkeretten – skal gjelde på norsk land- og sjøterritorium, norsk kontinentalsokkel og i Norges økonomiske sone, herunder fiskevernsonen og den økonomiske sonen utenfor Svalbards sjøterritorium. Virkeområdet er begrunnet ut fra det hensynet at målet om å sikre det biologisk mangfold er like viktig i alle disse områder. Det er etter utvalgets mening et reelt behov for at sentrale miljørettslige prinsipper og overordnede regler for artsforvaltning, områdeforvaltning og tilgang til genressurser gjøres gjeldende både for terrestriske og akvatiske organismer eller naturtyper.

Lovens virkeområde avgrenses mot norsk territorium på Svalbard og Jan Mayen fordi det der allerede gjelder et miljøvernregelverk som i all hovedsak gjør naturmangfoldlovens bestemmelser overflødige. Unntak gjøres for reglene om tilgang til genetisk materiale. Disse bør gjelde også for Svalbard og Jan Mayen. Slike regler finnes i dag ikke for disse områder. Med det innhold reguleringen har fått i naturmangfoldloven, ser utvalget ingen folkerettslige hindringer i Svalbardtraktaten mot en slik løsning.

Prinsipper for bærekraftig bruk

Lovutkastet kap. II inneholder alminnelige bestemmelser som har betydning for naturmangfoldloven og i forhold til andre lover. Bestemmelsene søker å gi et noe mer konkret innhold til hva som kan betegnes som bærekraftig bruk.

Kapitlet innledes med bevaringsmål for naturtyper og arter . Bevaringsmålet for naturtyper er at mangfoldet av naturtyper bevares innenfor deres naturlige utbredelsesområde og med det artsmangfoldet og de økologiske funksjonene som kjennetegner den enkelte naturtype. Forvaltningen av naturen – både av private og av offentlige aktører – skal i størst mulig grad innrettes slik at dette målet kan nås. Økosystemtilnærmingen fremheves i dette målet gjennom en generell bestemmelse om at økosystemers funksjoner, struktur, produktivitet og dynamikk skal opprettholdes i størst mulig grad. Bevaringsmålet for naturtyper er et dynamisk mål, som ivaretar naturlige prosesser og utvikling.

Bevaringsmålet for arter er at de skal forekomme i levedyktige bestander i sitt naturlige utbredelsesområde. Dette innebærer at både artene, økologisk viktige områder for artene og artenes livsbetingelser for øvrig skal forvaltes slik at målet kan nås. Målet er langsiktig og tar høyde for artenes naturlige utvikling. Ivaretakelse av et tilstrekkelig genetisk mangfold for å kunne oppnå målet, understrekes. For fremmede arter foreslås det unntak fra bevaringsmålet.

Bevaringsmålene skaper ingen direkte forpliktelser, men angir rammer for handling etter andre bestemmelser i naturmangfoldloven eller andre lover. En slik bestemmelse er forslaget til en generell aktsomhetsplikt . Bestemmelsen understreker den enkeltes ansvar for å opptre varsomt og til – innen rimelighetens grenser – å innrette sin virksomhet slik at bevaringsmålene for naturtyper og arter ikke kommer i fare. Bestemmelsen forutsetter at den enkelte ut fra sine forutsetninger tilegner seg kunnskap om hvilket biologisk mangfold som berøres av vedkommendes virksomhet.

Kravet til kunnskapsgrunnlag er etter forslaget strengere for myndighetenes avgjørelser enn for private. Myndighetsutøving som berører det biologiske mangfold skal etter lovforslaget i størst mulig omfang bygge på vitenskapelig kunnskap. Dessuten fremhever lovforslaget at også tradisjonell kunnskap basert på generasjoners erfaringer gjennom bruk av og samspill med naturen, f.eks. samisk tradisjonell bruk, kan bidra til bevaring av naturmangfoldet.

Utvalget foreslår at noen sentrale miljørettslige prinsipper lovfestes i naturmangfoldloven. Det gjelder følgende prinsipper:

• føre var

• samlet belastning

• miljøpåvirkeren skal betale

• miljøforsvarlige teknikker og driftsmetoder

Prinsippene skal legges til grunn ved myndighetsutøving etter naturmangfoldloven og annet lovverk, ved tildeling av offentlige tilskudd og når det offentlige utøver sin eierrådighet.

Utvalget foreslår en generell hjemmel for Kongen til å kunne fastsette miljøkvalitetsmål . Målene kan være knyttet til forekomsten av bestemte naturtyper eller arter, eller andre forhold av betydning for biologisk mangfold. Målene kan gjøres rettslig bindende gjennom forskrift. Forslaget inneholder også regler om tiltak dersom målene ikke nås. Forslaget avgrenses mot miljøkvalitetsmål etter vannressursloven og forurensningsloven.

Det foreslås en generell regel om foreleggelsesplikt for Sametinget før det treffes vedtak som innskrenker samisk tradisjonell bruk av naturen.

Artsforvaltning

Lovens kap. III inneholder regler om artsforvaltning. Utvalget foreslår et generelt bevaringsprinsipp for alle arter unntatt encellede organismer. Forslaget understreker at artene er likeverdige i det økologiske samspillet i økosystemene. At encellede organismer unntas, skyldes at disse etter sin art egner seg dårlig for artsforvaltning rettet mot individer. Slike organismer er ikke unntatt fra det generelle bevaringsmålet for arter, men ivaretakelsen må fortrinnsvis skje gjennom områdeforvaltning.

Bevaringsprinsippet innebærer at arter ikke tas ut uten fornuftig formål, og at uttak av arter skal være bærekraftig. Bevaringsprinsippet innebærer videre at dyr eller planter ikke skal skades unødig. For dyr gjelder dette også deres reir, bo eller hi. Hvilke formål arter kan tas ut til, og hvilke kriterier som må være oppfylt, er nærmere regulert i kap. III. Reglene tar utgangspunkt i at det skal kunne foregå høsting av arter så lenge den er bærekraftig. Reglene er differensiert for henholdsvis virveldyr, virvelløse dyr, planter og sopp.

Som kriterier for høsting av virveldyr foreslår utvalget at det foreligger tilstrekkelig dokumentasjon på at bestanden produserer et høstingsverdig overskudd, og at arten har betydning som næringsmiddel eller produksjonsfaktor eller på annen måte har betydning som ressurs. Videre skal det ved beslutninger om høsting legges vekt på artens funksjon i økosystemet og den virkning høstingen kan ha på det biologiske mangfoldet for øvrig. Dessuten skal det legges vekt på høstingstradisjon i det aktuelle høstingsområde, og om arten gjør skade.

Utvalget foreslår at de konkrete høstingsvedtak treffes med hjemmel i den aktuelle ressurslov, innenfor de generelle rammer som naturmangfoldloven trekker opp. De aktuelle lovene er viltloven, saltvannsfiskeloven (eller ny havressurslov) eller lakse- og innlandsfiskloven. For bestander som forvaltes sammen med annen stat, foreslås at prinsippene anvendes så langt det lar seg gjøre.

Lovforslaget hjemler videre en rekke uttak av virveldyr til andre formål enn høsting, f.eks. felling av vilt for å avverge skade på eller fare for person eller eiendom, når visse kriterier er oppfylt. Utvalgets forslag bygger her i det alt vesentlige på tilsvarende bestemmelser i gjeldende viltlov.

Utvalget foreslår også et bevaringsprinsipp for virvelløse dyr . Bevaringsprinsippet er her i mindre grad rettet mot høsting enn mot annen bevisst ødeleggelse eller innsamling. Bevaringsprinsippet for virvelløse dyr gjelder i det økosystemet som de er en naturlig del av. Bevaringsprinsippet hindrer ikke at skadedyr kan avlives, eller at det foregår ferdsel eller virksomhet som skjer i samsvar med aktsomhetsplikten. Det er dessuten tillatt med uttak for bioprospektering eller formål utenfor næring hvis dette ikke truer bestanden i området. Lovforslaget inneholder også en forskriftshjemmel for å regulere høsting av virvelløse dyr i næring.

Utvalget foreslår videre et generelt bevaringsprinsipp for planter og sopp . Bevaringsprinsippet er her knyttet til overlevelsen av bestanden i et område. Det fastslås også her at bevaringsprinsippet ikke er til hinder for hensynsfull ferdsel og aktsom virksomhet, og tiltak for å bekjempe planter og sopp som gjør skade.

Prioriterte arter

I tillegg til det generelle regime med et bevaringsprinsipp for alle arter, foreslår utvalget en hjemmel for Kongen til å peke ut prioriterte arter . Bestemmelsen kommer istedenfor gjeldende hjemler for artsfredning i naturvernloven. Den gir dessuten en hjemmel for positive vernetiltak for viltarter som i dag er fredet gjennom fredningsprinsippet uten at det er fastsatt jakttid. Prioritering innebærer for det første at arten kan totalfredes, det vil si at ethvert uttak av arten kan forbys. Hvis dette ikke er nok for å beskytte den, skal det også fastsettes regler om beskyttelse av viktige økologiske funksjonsområder for arter. Sammenlignet med dagens fredningsregler for arter innebærer altså prioritering en utvidet beskyttelse ved at det kan gis generelle regler om artens leve- og funksjonsområder.

Etter forslaget kan en art gis status som prioritert hvis den har en bestandsutvikling som strider mot bevaringsmålet for arter. Er det tilfelle, vil myndighetene ikke bare ha en hjemmel, men også en plikt til å vurdere om prioritering er nødvendig. Også f.eks. naturvernorganisasjoner kan etter forslaget kreve at myndighetene vurderer spørsmålet om prioritering av en art.

En art kan også prioriteres hvis det dreier seg om en ansvarsart for Norge, eller hvis internasjonale forpliktelser gjør prioritering nødvendig. I de siste to tilfellene foreslås imidlertid ingen plikt for myndighetene til å vurdere prioritering.

Bevaringstiltak utenom leveområdet

Hovedvekten av utvalgets forslag ligger på regler som kan bidra til at arter skal fortsette å leve i sitt naturlige miljø. Utvalget ser imidlertid at det i noen tilfeller kan være nødvendig å iverksette bevaringstiltak utenfor leveområdet ( ex situ -bevaringstiltak). Utvalget foreslår en plikt for myndighetene til å iverksette slike tiltak hvis en art står i direkte fare for å bli utryddet, og tiltakene kan bidra til at arten på sikt overlever i naturen.

Handel

Utvalget foreslår en generell hjemmel for å kunne regulere innførsel, utførsel og omsetning av arter. Bestemmelsen er først og fremst ment å ivareta norsk gjennomføring av Washingtonkonvensjonen om internasjonal handel med truete arter (CITES), men kan også brukes i andre tilfeller.

Domestiserte arter

Det genetiske mangfold – særlig innen planter – gir grunnlaget for å sikre mat og andre landbruksressurser. I den utstrekning det genetiske materiale hentes fra ville arter, vil utvalgets generelle forslag om artsforvaltning bidra til å bevare dette grunnlaget. Reglene om bevaringsprinsippet og om prioriterte arter gjelder imidlertid ikke for domestiserte arter, det vil si arter som mennesker har tatt i kultur eller som husdyr. Grunnen til det er at reglene passer dårlig for forvaltning av domestiserte arter, jf. f.eks. reglene om høsting og om annet uttak. Utvalget vil likevel understreke at bevaring av det domestiserte biologiske mangfold er en viktig forutsetning for matvaresikkerheten og menneskers fortsatte liv på jorden. Utvalget foreslår derfor at bevaringsmålet for arter også omfatter et mål om bevaring av det genetiske mangfold i domestiserte arter. Utvalget foreslår videre en hjemmel for å kunne iverksette bevaringstiltak om nødvendig.

Fremmede arter

For alle artsgrupper foreslås regler som gir den som har myndighet etter loven hjemmel til – uten hinder av bevaringsprinsippet – å bekjempe fremmede arter som utgjør en trussel mot naturlig flora eller fauna eller andre viktige samfunnshensyn. Reglene gjelder uavhengig av hvordan de aktuelle arter har havnet i norsk natur. Utvalget forutsetter likevel at myndighetene vurderer om en art – selv om den opprinnelig ikke har vært en del av norsk natur – kan anses å representere en del av en naturlig utvikling og av den grunn ikke bør bekjempes.

Når det gjelder innførsel eller utsetting av fremmede arter som en følge av menneskers bevisste handlinger, foreslår utvalget egne regler. Forslaget kan sammenfattes i tre hovedregler:

• en aktsomhetsplikt for enhver som setter ut organismer, eller som har ansvar for virksomhet som kan medføre spredning eller utslipp av fremmede organismer

• et generelt krav om tillatelse for innførsel av viltlevende organismer, men slik at innførsel av landlevende planter kun krever tillatelse hvis det følger av annen lov eller særskilt forskrift

• et generelt krav om tillatelse for utsetting av organismer som ikke finnes naturlig i Norge. For vilt og vannlevende organismer foreslås at tillatelsesordningen også gjelder for utsetting av norske arter.

Ved avgjørelsen av om tillatelse til utsetting eller innførsel skal gis, skal føre-var-prinsippet legges til grunn. I en søknad om utsetting skal mulige virkninger for det biologiske mangfold klarlegges.

Det foreslås en del unntak fra kravet om tillatelse for utsetting. Dette gjelder bl.a. hvis det er tale om utsetting av organismer der det allerede foreligger en innførselstillatelse, og den tillatelsen er gitt under forutsetning av at organismen skulle settes ut i miljøet. Videre foreslås unntak for planter i hagebruk og planter som er godkjent etter matloven.

Reglene etter naturmangfoldloven skal gjelde side om side med andre regler om innførsel eller utsetting av organismer. Dette innebærer bl.a. at vurderingene etter naturmangfoldloven ikke vil omfatte helsemessige aspekter. En avgrensing foreslås ellers mot genmodifiserte organismer som reguleres av genteknologiloven.

Områdevern

Utvalgets forslag inneholder regler om områdevern som erstatter tilsvarende regler i gjeldende naturvernlov. Områdevernet foreslås i hovedsak videreført som i dag, men med noen endringer.

Bestemmelsene om områdevern er tilpasset både vern på land, herunder vassdrag, og vern i sjø . Sammenholdt med forslaget om geografisk virkeområde innebærer dette at det i motsetning til i dag også vil kunne opprettes naturvernområder på norsk kontinentalsokkel og i Norges økonomiske sone. Det tas forbehold om begrensninger som måtte følge av folkeretten.

Utvalget foreslår en generell bestemmelse om mål for områdevern . Målene er først og fremst knyttet til naturens behov for beskyttelse. Områdevern foreslås ikke som virkemiddel for å sikre visse former for bruk fremfor andre. I den utstrekning bruk av naturen er trukket inn i målformuleringene for områdevern, er det for å understreke hvilke former for bruk som virker positivt for verneverdiene. Områdevernet forutsetter i seg selv at det er av verdi at visse områder ut fra visse kriterier får en bedre beskyttelse fremfor andre.

Oppbyggingen av økologiske nettverk er blant de målene som foreslås. Det legges videre opp til at også områder beskyttet etter annen lov, kan inngå i slike nettverk.

Verneforskriften skal gi regler om virksomhet eller ferdsel som kan motvirke formålet med vernet. Utvalget går inn for at spørsmål om fremtidig bruk så langt råd blir klarlagt i verneforskriften fremfor ved dispensasjoner. Det foreslås som en generell regel at verneforskrifter ikke skal være til hinder for videreføring av tradisjonell bærekraftig bruk som bidrar til å opprettholde verneverdiene i et område.

Vernekategoriene nasjonalpark, landskapsvernområde, naturreservat og biotopvernområde foreslås videreført, mens kategoriene naturminne og vassdragsvernområde foreslås opphevet. Eksisterende naturminner skal likevel opprettholdes.

Nasjonalparker skal fortsatt være større naturområder uten større naturinngrep og med særskilte kvaliteter. Utvalget foreslår imidlertid å oppheve kravet om statsgrunn som vilkår for opprettelsen av nasjonalparker. Restriksjonsnivået forutsettes som før å være forholdsvis strengt.

Utvalget foreslår å rendyrke vernekategorien landskapsvernområde , slik at landskapet som helhet står sentralt, ikke de enkelte artene. Landskapsvern kan imidlertid for hele eller deler av området kombineres med andre vernekategorier. Særlig biotopvernområde kan i så måte være aktuelt. Muligheten til å vedta en reguleringsplan etter plan- og bygningsloven i strid med et landskapsvernområde foreslås opphevet. Landskapsvern er etter forslaget en mild verneform i den forstand at pågående virksomhet i det alt vesentlige vil kunne fortsette. Landskapsvern kan omfatte både natur- og kulturlandskap. Vern av kulturlandskap vil ofte forutsette en viss form for bruk for å ivareta verneformålet. Utvalget foreslår derfor at det i slike tilfeller legges frem et utkast til skjøtselsplan samtidig med vernevedtaket. Det åpnes i lovutkastet for at en slik plan kan inneholde avtaler med private om bruk av arealer, enkeltelementer og driftsformer som et ledd i skjøtsel eller restaurering.

Kategorien naturreservat foreslås utvidet til også å omfatte områder som ikke er uberørt, men som er viktige for det biologiske mangfold. Dette kan være områder med tekniske inngrep, men som likevel har opprettholdt vesentlige økologiske funksjoner, og der videre tekniske inngrep bør unngås. Det kan også være områder der kulturbetinget biologisk mangfold representerer viktige verneverdier, og der området bør beskyttes strengt mot tekniske inngrep, samtidig som man går inn med aktiv skjøtsel. For slike områder foreslås en tilsvarende bestemmelse som for landskapsvernområder som inneholder kulturlandskap. Det vil si at et utkast til skjøtselsplan skal foreligge samtidig med vernevedtaket.

Spesielle geologiske forekomster skal kunne vernes som naturreservat. I noen tilfeller vil vernekategorien naturreservat derfor erstatte den nåværende kategorien naturminne.

Utvalget foreslår videre at det skal kunne opprettes restaureringsreservater. Det innebærer at et område kan vernes selv om det i dag ikke fremstår med de karakteristikker som skal kjennetegne et naturreservat. Vilkåret er i tilfelle at området er egnet til å få slike verneverdier, enten ved fri utvikling eller ved aktive gjenopprettingstiltak. Også i slike tilfeller kreves det etter lovutkastet at et utkast til skjøtselsplan foreligger på vernetidspunktet.

Naturreservat er etter utvalgets forslag – som i dag – en streng vernekategori, der det alt vesentlige av virksomhet kan båndlegges hvis det er nødvendig for å oppnå verneformålet.

Vernekategorien biotopvernområde erstatter både naturvernlovens vernekategori biotopfredningsområde, og viltloven og lakse- og innlandsfisklovens biotopvernhjemler. En konkret arts aktuelle behov står sentralt i denne vernekategorien. Biotopvern kan brukes for alle arter. Naturvernlovens krav om at arten må være fredet, foreslås dermed opphevet.

Utvalgets forslag åpner for at hensynet til kulturminner kan ivaretas bedre enn i dag i verneforskriftene for det enkelte verneområde.

Utvalget foreslår nye regler om erstatning for rådighetsreguleringer ved områdevern. Hovedregelen er at en eier eller rettighetshaver i et verneområde skal ha rett til erstatning fra staten for økonomisk tap som følge av at igangværende bruk blir hindret eller den samlede drift av eiendommen blir vesentlig vanskeliggjort. Løsningen kombineres med en tilskuddsordning for drift av eiendom som helt eller delvis inngår i et verneområde. Det skilles i kompensasjonsordningen ikke lenger mellom vernekategoriene. Det forelås også en del prosessuelle endringer for å redusere prosessomkostningene ved erstatningsoppgjør.

Utvalget mener at det bør rettes større oppmerksomhet enn i dag mot å opprettholde eller eventuelt gjenopprette de verneverdiene som ligger til grunn for et vedtak om områdevern. Utvalget foreslår derfor noen endringer i reglene om skjøtsel, og regler om å ta hensyn til verneområder ved tiltak som skjer utenfor disse.

Lovforslaget inneholder en alminnelig regel om at det kan dispenseres fra et vernevedtak dersom det ikke strider mot vernevedtakets formål og ikke kan påvirke verneverdiene nevneverdig, eller dersom det er nødvendig av sikkerhetshensyn. Begrunnelsen for en dispensasjon skal vise hvordan virkningene for miljøet er vurdert, og tildelte dispensasjoner skal innføres i et elektronisk miljøvedtaksregister. Dersom vesentlige samfunnshensyn av nasjonal betydning gjør det aktuelt med andre inngrep, bør det i tilfellet skje ved å endre vernebestemmelsene.

Når det gjelder skjøtsel , foreslås en klarere beskrivelse av skjøtselstiltak som kan gjennomføres uten videre av forvaltningsmyndigheten, og hvilke tiltak som ikke kan gjennomføres uten grunneierens tillatelse. Det foreslås videre en hjemmel for ekspropriasjon til skjøtselsformål. Utvalget foreslår også at et utkast til skjøtselsplan så langt mulig skal legges frem samtidig med at verneforskriften blir fastsatt. Denne regelen er generell, i motsetning til det absolutte kravet om utkast til skjøtselsplan som foreslås ved kulturbetingede landskapsvernområder eller naturreservater.

Reglene om skjøtsel skal – sammen med verneforskriftene, dispensasjonsreglene og lovens regler om den enkelte vernekategori – ivareta verneverdiene når det er spørsmål om tiltak innenfor et verneområdet. Vernevedtaket gjelder ikke utenfor dets geografiske avgrensing. Tiltak utenfor området vil bli forvaltet etter annen lovgivning, særlig plan- og bygningsloven. Utvalget foreslår en særskilt hensynsnorm for myndighetsutøvelse etter annen lov, slik at det ved avgjørelser om å gi tillatelse til virksomhet som kan skade et verneområde, skal legges vesentlig vekt på hensynet til verneverdiene. Delvis vil dette allerede i dag følge av retningslinjer for skjønnsutøvelse som gjelder ut fra politiske målsettinger om bruk og vern av biologisk mangfold. Utvalget har likevel ment at det er ønskelig å understreke dette hensynet i en egen lovbestemmelse. Normen etter naturmangfoldloven vil ikke kunne rekke lenger enn det som ligger innenfor rammene for skjønnsutøvelse i den enkelte lov. Hensynet til naturverdiene i et verneområdet vil videre ha betydning for innholdet i den generelle aktsomhetsplikten som utvalget foreslår. Utvalget foreslår også en endring i plan- og bygningsloven som vil gi adgang til å gi særskilte bestemmelser av hensyn til et verneområde i tilgrensende områder. Utvalgets forslag på dette punkt vil måtte vurderes nærmere når plan- og bygningsloven skal revideres.

Gjeldende regel om midlertidig vern foreslås videreført, men supplert med en hjemmel for Kongen til å vedta midlertidig vern av nærmere bestemte naturtyper. Et slikt midlertidig vern vil være generelt, i motsetning til det midlertidige vernet som vi kjenner i dag, som er knyttet til et konkret angitt geografisk område. Vilkåret for å kunne iverksette et slikt midlertidig naturtypevern er at den aktuelle naturtypen er akutt truet. Forslaget forutsetter at det generelle midlertidige vernet følges opp med områdevern av en eller flere forekomster av den aktuelle naturtypen, eventuelt med andre virkemidler som ordningen med utvalgte naturtyper.

Utvalget foreslår en hjemmel for å innføre meldeplikt for tiltak etter at en verneprosess er satt i gang.

Saksbehandlingsreglene for områdevern foreslås ikke vesentlig endret. Samarbeid med grunneiere, rettighetshavere, lokalbefolkning og samisk befolkning fremheves imidlertid sterkere i utvalgets forslag enn i dagens lov. En slik tilnærming finnes allerede langt på vei i dagens praksis. Utvalget har ikke villet forskuttere eventuelle endringer i saksbehandlingsreglene som en oppfølging av Planlovutvalgets forslag. Biomangfoldlovutvalget forutsetter at behovet for samordning av forslag under de to lovutvalg på dette punkt ivaretas i regjeringens oppfølgende lovarbeid.

Utvalgte naturtyper

Et av de nye grep utvalget foreslår, er et eget regime for det utvalget har kalt utvalgte naturtyper . Ordningen med utvalgte naturtyper er et beskyttelsesregime som er en mellomløsning mellom områdevern og generelle prinsipper for bærekraftig bruk. Ordningen innebærer at det pekes ut naturtyper som anses som særskilt viktige for det biologisk mangfold. For disse naturtyper gjelder spesielle hensyn som skal ivaretas ved all utøving av offentlig myndighet, og av enhver i sin virksomhet. Målet er ikke at hver enkelt lokalitet av naturtypen vernes, men at naturtypens fortsatte eksistens i Norge sikres. Ordningen foreslås først og fremst gjennomført gjennom plan- og bygningsloven, men vil også gjelde for myndighetsutøvelse etter annet lovverk.

Ordningen er knyttet opp til begrepet naturtyper , som etter lovutkastet defineres vidt. Begrepet kan omfatte større økosystemer som f.eks. gammel edelløvskog eller deltaområder, men også småbiotoper som f.eks. gamle trær, gårdsdammer, hekker eller steinrøyser. Også geologiske forekomster omfattes av definisjonen.

Utvalget tar ikke stilling til hvilke naturtyper som skal utvelges, men overlater det til nærmere forskrift gitt av Kongen. Forskriften kan også bestemme om utvelgelsen skal omfatte alle eller nærmere bestemte forekomster av naturtypen. Ordningens omfang vil derfor avhenge av hvor omfattende en slik forskrift vil være. Det vil også være naturlig om forskriften justeres etter hvert ved at antallet naturtyper utvides eller ved at utvelgelsen oppheves for noen naturtyper. Ordningen er fleksibel og kan tilpasses de behov som oppstår ut fra naturlig utvikling eller endringer i påvirkningsfaktorene.

Naturtyper kan gis status som utvalgt hvis ett av følgende kriterier er oppfylt:

• naturtypens utbredelse minker i strid med bevaringsmålet for naturtyper

• forekomstene av naturtypen har en dårlig økologisk tilstand

• naturtypen har en vesentlig andel av sin utbredelse i Norge

• naturtypen er av andre grunner særskilt viktig for det biologiske mangfold

• internasjonale forpliktelser gjør utvelging nødvendig

Sentralt i disse kriteriene er om naturtypens utbredelse i Norge er truet. Er dette tilfelle, vil det etter utvalgets forslag ikke bare foreligge en hjemmel til å velge ut naturtypen, men også en plikt for myndighetene til å vurdere om slik utvelging er nødvendig og hensiktsmessig. Forslaget inneholder på dette punktet dermed en parallell til reglene om prioritering av arter.

Har Kongen gitt en naturtype status som utvalgt, skal den enkelte kommune kartfeste forekomstene av den utvalgte naturtype i sin kommune. Utvalget forutsetter at det her skjer et samarbeid mellom statlige og kommunale myndigheter som sikrer en optimal kvalitet av kartleggingsdata. Kartfesting er etter forslaget ingen forutsetning for at naturtypen får den rettslige beskyttelsen som følger av reglene om utvalgte naturtyper. Men det vil være et vesentlig hjelpemiddel for at ordningen skal fungere mest mulig effektivt.

Det legges videre opp til at kommunene ved sin arealplanlegging eller på annen måte gir disse naturtypene den beskyttelse som trengs. Kommunen kan velge å ofre en forekomst av en utvalgt naturtype og gi det aktuelle arealet et annet formål i arealplanen. Utvalget forutsetter da at hensynet til den utvalgte naturtypen er vurdert i prosessene for arealplanlegging etter plan- og bygningsloven, der foreleggelse for aktuelle statlige myndigheter inngår.

Ved utøving av myndighet etter andre lover gjelder den generelle regelen at det ikke skal gis tillatelse eller tilskudd til nye inngrep eller vesentlige bruksendringer som kan forringe en utvalgt naturtypes utbredelse eller økologiske tilstand. Også her kan en forekomst ofres, hvis viktige samfunnshensyn tilsier det, eller hvis det finnes eller kan etableres et alternativt bevaringsområde med tilsvarende kvalitet.

For utvalgte naturtyper i skog og på jordbrukseiendom i drift foreslås egne regler som skal sikre ivaretakelsen av den aktuelle naturtypen. Det etableres en meldeplikt for tiltak på skog- eller jordbrukseiendom som berører den utvalgte naturtypen. Meldeplikten gjelder likevel ikke hvis det foreligger godkjent skogbruksplan eller miljøplan for jordbrukseiendom, som ivaretar den utvalgte naturtypens økologiske funksjoner.

Skjøtselstiltak i forekomster av utvalgte naturtyper kan kun skje etter samråd med grunneieren. Ordningen løser dermed ikke alle utfordringer knyttet til utvalgte naturtyper som er avhengig av slik skjøtsel. At en naturtype er utvalgt, vil imidlertid være en viktig retningslinje for å innrette tilskuddsordninger slik at de kan bidra til ivaretakelse av naturtypen. Også ved annen anvendelse av offentlige midler bør det ha betydning for prioriteringer mellom tiltak, om et tiltak bidrar til å opprettholde en utvalgt naturtype. Tilskudd til nye tiltak eller vesentlige bruksendringer som påvirker utvalgte naturtyper i negativ retning, skal etter forslaget ikke gis.

Tilgang til genetisk materiale

Et annet tema der utvalget har utviklet forslag til helt ny lovgivning, gjelder tilgang til genetisk materiale. Ett av de tre hovedmålene for biomangfoldkonvensjonen er rimelig og likeverdig fordeling av fordelene som følger av utnyttelsen av genressurser. Målet kommer i tillegg til målene om bevaring av biologisk mangfold og bærekraftig bruk av dets komponenter. FAO-traktaten om plantegenetiske ressurser for mat og jordbruk understreker dessuten hvor viktig det er med fri tilgang til genetisk materiale for å sikre matvareproduksjon og annen landbruksvirksomhet.

Utvalget har hatt i mandat å utvikle norske lovregler for å følge opp biomangfoldkonvensjonens bestemmelser om tilgang til genressurser. For å unngå uklarheter om hva som kan regnes som en ”ressurs”, bruker utvalget for øvrig det mer nøytrale begrepet ”genetisk materiale”.

Utvalgets forslag i denne sammenheng omfatter to hovedtemaer. For det første gjelder det spørsmålet om hvordan man bør regulere tilgang til norsk genetisk materiale . For det andre gjelder det spørsmålet om hvordan norsk regelverk kan bidra til at utnyttelsen av andre lands genetisk materiale skjer i tråd med biomangfoldkonvensjonens bestemmelser.

Utvalget ser på genetisk materiale først og fremst som en felles ressurs, der forskning og utvikling kan bidra til ny viten og nye oppfinnelser som kan komme miljø og mennesker til gode. Forutsetningen er at tilgangen og utnyttelsen skjer i tråd med bevaringsmålene i lovutkastet, og at urfolks og lokalbefolkningers tradisjonelle bruk respekteres.

Når det gjelder tilgang til norsk genetisk materiale fra naturen , innebærer utvalgets forslag at enhver har rett til å lete etter, ta ut og utnytte genetisk materiale innen de rammer som følger av naturmangfoldloven og eventuelt annet regelverk. I forslaget skilles det mellom eiendomsretten (eller annen beføyelsesrett) til det biologiske materiale – dvs. den organismen – som det genetiske materialet befinner seg i, og til det genetiske materialet som sådan. Organismer som er fritt tilgjengelig gjennom allemannsretten, vil etter utvalgets forslag i utgangspunktet kunne benyttes uansett formål, det vil si uavhengig av om f.eks. blomsten plukkes for å sette i en vase, for å dyrke nye blomster fra frøet, eller for å anvende bioteknologiske metoder på den.

Forslaget legger opp til at uttak av genetisk materiale som resulterer i at man benytter seg av det i næringsøyemed, i etterkant skal meldes til myndigheten etter loven. Målet med meldeplikten er å sikre seg oversikt over slik utnyttelse, samtidig som forskning og utvikling ikke hindres.

Utvalget foreslår en egen bestemmelse om tilgang til genetisk materiale i offentlige samlinger i Norge . Bestemmelsen pålegger den som forvalter en slik samling å gjøre det i tråd med naturmangfoldlovens formål for tilgang til genetisk materiale, samt å registrere hvilket genetisk materiale som tas ut av samlingene. Det foreslås videre at den som mottar genetisk materiale fra en slik samling, skal avstå fra å kreve immaterialrett eller annen rettighet som begrenser bruken av materialet for mat eller landbruk. Sistnevnte krav klargjør bl.a. reglene i FAO-traktaten om det multilaterale systemet for tilgang til plantegenetiske ressurser i mat og landbruk.

Utvalget foreslår videre regler som kan bidra til at andre lands genetisk materiale tas ut og utnyttes i samsvar med reglene i biomangfoldkonvensjonen. Det foreslås bl.a. at innførsel for utnytting i Norge av genetisk materiale fra en stat som krever samtykke for uttak eller utførsel, bare kan skje med slikt samtykke og på de vilkår som gjelder for det. Samtykkekravet vil dermed kunne håndheves i Norge.

Det foreslås videre at opplysninger om leverandørlandet eller opprinnelseslandet skal følge genetisk materiale når det utnyttes i Norge. Også opplysninger om bruk av urfolks tradisjonelle kunnskap skal etter forslaget følge materialet, hvis det er gitt nærmere forskrift om det.

Selv om disse regler kan bidra til bedre dokumentasjon om opprinnelsen til genetisk materiale og en viss form for kontroll, er håndheving av regler om tilgang til genetisk materiale vanskelig i et ensidig nasjonalt perspektiv. Utvalget understreker derfor at det er nødvendig å videreutvikle multilaterale og bilaterale avtaler.

Tilsyn og sanksjoner

Utvalgets forslag inneholder regler om tilsyn og sanksjoner. Utvalget har spesielt lagt vekt på å lovfeste bedre håndhevingsregler enn de som finnes i dag i bl.a. naturvernloven, viltloven og lakse- og innlandsfiskloven. Utvalgets forslag inneholder derfor regler om

• overvåking av miljøtilstanden

• gransking og opplysningsplikt

• retting og avbøtende tiltak ved ulovlig virksomhet

• iverksetting av tiltak mot uforutsette miljøskader av lovlig virksomhet

• tvangsmulkt

Det kan etter lovforslaget også stilles krav om internkontroll.

En viktig ny regel er også forslaget om miljøerstatning . Plikten til å betale miljøerstatning skal følge av pålegg gitt av myndigheten etter loven. Pålegget kan ilegges den som har overtrådt en bestemmelse som er gitt i eller i medhold av naturmangfoldloven, eller annen lovgivning når bestemmelsen tjener til gjennomføring av mål og prinsipper i naturmangfoldloven.

Ordningens karakter av erstatning realiseres ved at de midlene som blir innkrevd, skal gå inn i et Naturfond som bare kan brukes til tiltak for bevaring og bærekraftig bruk av naturen. Dette konkretiseres nærmere som skjøtsel og gjenoppretting av naturtilstanden og tilskudd til noen som lider tap ved at bestemmelser i eller i medhold av naturmangfoldloven er overtrådt. Også innkrevd tvangsmulkt skal inngå i Naturfondet.

Straffehjemmel foreslås først og fremst for de bestemmelser i loven som gir konkrete plikter eller forbud, med forsett eller grov uaktsomhet som skyldkrav. Mer generelle regler slik som aktsomhetsplikten foreslås kun straffbelagt ved forsettlige overtredelser.

Utvalget anbefaler administrativt gebyr som en aktuell sanksjon, men foreslår ikke en konkret lovtekst på dette punkt i påvente av oppfølgingen av Sanksjonsutvalget.

Utvalget har ikke tatt stilling til hvem som skal være myndighet etter loven annet enn at øverste myndighet er Kongen. For de fleste av bestemmelsene vil det være naturlig av myndigheten legges til miljøvernmyndighetene, men det kan også være aktuelt å delegere myndighet til andre departementer og underliggende direktorater, f.eks. ansvaret for å treffe vedtak om nærmere bestemte fremmede organismer, eller deler av ansvaret for å overvåke miljøtilstanden. For høsting av arter legges det allerede etter lovutkastet opp til at de konkrete høstingsbeslutningene treffes etter de forskjellige sektorlover, med tilhørende ansvarsfordeling.

Utvalget lovfester etter forslaget en uttrykkelig adgang til å delegere myndighet til kommunen, men tar ikke stilling til i hvilke tilfeller det kan være aktuelt.

Avsluttende bestemmelser

Ved naturmangfoldloven oppheves naturvernloven og deler av viltloven og lakse- og innlandsfiskloven. Overgangsbestemmelsene gjør det klart at forskrifter og enkeltvedtak med hjemmel i bestemmelser som oppheves eller endres, fortsatt står ved lag inntil Kongen bestemmer annet.

Utvalget foreslår til slutt noen endringer i andre lover. Noen av endringene er en direkte følge av og nødvendige tilpasninger til forslaget til ny naturmangfoldlov. Andre endringer har et mer selvstendig grunnlag, men foreslås for å bidra til at naturmangfoldlovens mål kan nås. Slike bestemmelser er forslaget om å ta inn hensynet til biologisk mangfold i granneloven, og noen bestemmelser i plan- og bygningsloven knyttet til byggesaker. Viktige er også forslagene om endringer i kulturminneloven, som gjennomgående slår fast at levende biologisk mangfold kan inngå i kulturminnevernet.

Ytterligere tilpasningsbehov kan oppstå, særlig med tanke på fremtidig ny skogslov og ny havlov.

2.2 English Summary

Introduction

On 20 April 2001, on the recommendation of the Ministry of the Environment, a committee was appointed by Royal Decree to review the legislation relating to biodiversity. The committee had 13 members and was chaired by Director General Inge Lorange Backer of the Ministry of Justice.

In this report, the committee presents a draft Act on the protection of the natural environment, landscape and biological diversity (referred to as the draft Act or the new Act). The committee has considered it particularly important to develop legislation that takes into account the dynamics of natural systems and the need to use a variety of instruments to achieve Norway’s objective of stopping the loss of biological diversity . Biological diversity is therefore of key importance, but the draft Act has a considerably wider scope than this, since it is also designed to protect other natural assets, especially landscapes and geological features.

According to its mandate, the primary task of the committee was to draw up legislation laying down overall principles for the conservation and sustainable use of biodiversity that would be applicable regardless of the area of society involved. In the committee’s view, this requires the continued use and development of policy instruments along a scale from strict protection to general requirements for sustainable use. The statutory authority for these policy instruments will partly be provided by the new Act, and partly by existing acts with any necessary amendments.

The draft Act is intended to apply to all biological resources. It has been drawn up as a general act that will apply to all sectors of society. At the same time, it will apply together with other legislation governing the use and conservation of natural resources. The draft Act sets out the general principles for nature management, while more concrete rules for the management of specific types of environments (e.g. river systems) or specific sectors (e.g. forestry) will be found in other legislation. To a certain extent, the draft Act lays down the substantive norms for land use, while the procedural framework for implementing these norms is set out in the Planning and Building Act. In other areas, particularly where protected areas are concerned, the draft Act itself provides the legal authority for decisions on land use.

According to the committee’s proposal, the new Act will replace the current Nature Conservation Act and parts of the Wildlife Act and the Act relating to salmonids and fresh-water fish, but it has a considerably wider scope than classical nature conservation. Thus, the Act also includes provisions on access to genetic material, on alien species and on principles for sustainable use, both in general terms and more specifically as they relate to species and habitat types.

In the draft text of the Act, the committee has not fully evaluated which amendments to other acts may be required by the proposed new Act. However, amendments to certain provisions of other acts are proposed where the committee considered it was natural to do this. The committee assumes that the need for further amendments to other acts will be discussed when its proposals are followed up.

The committee’s proposal is based on a review and analysis of the status of biodiversity in Norway in the light of existing threats, the value of biodiversity and the instruments that are available for its protection. The committee invited advice and opinions from a number of experts during its work.

The committee has considered it very important that the new Act should play a part in ensuring that Norway meets its international obligations on the conservation and sustainable use of biological diversity and any other natural assets. It has also taken into account internationally accepted guidelines and principles above and beyond those set out in legally binding agreements, in particular the international efforts to further develop the ecosystem approach, the issue of access to genetic resources and the equitable sharing of benefits derived from their use, and the ecological network approach to protected areas.

In drawing up its proposal, the committee has also assessed how the interests of local communities and traditional Sami use can be taken into account. In some provisions of the Act, special rules relating to traditional or Sami usage are proposed, whereas in other cases, the committee considers that more general concepts or rules are sufficient to safeguard these interests.

The draft Act as proposed by the committee consists of the following chapters:

• Chapter I Purpose and scope

• Chapter II General provisions

• Chapter III Species management

• Chapter IV Alien species

• Chapter V Protected areas

• Chapter VI Selected habitat types

• Chapter VII Access to genetic material

• Chapter VIII Competent authorities under the Act. Control

• Chapter IX Enforcement and penal measures

• Chapter X Final provisions

Purpose and scope of the Act

Chapter I starts with the objects clause of the Act. This has a wide scope and is generally worded, since the Act includes provisions on both sustainable use and conservation of the natural environment. The clause states that the purpose of the Act is to ensure that the biodiversity, landscape diversity, geological diversity and ecological processes of the natural environment are safeguarded for posterity.

According to the committee’s proposal, the Act will, subject to the limitations imposed by international law, apply to Norwegian land territory, the territorial sea, the Norwegian continental shelf and in the Economic Zone of Norway, including the fisheries protection zone and the economic zone outside Svalbard’s territorial sea. The grounds for proposing this territorial scope are that the objective of safeguarding biological diversity is equally important in all these areas. In the committee’s opinion, there is a genuine need to apply key principles of environmental law and general rules for species management, land use management and access to genetic resources to both terrestrial and aquatic organisms and habitat types.

The geographical scope of the Act does not include Norwegian territory in Svalbard and on Jan Mayen. This is because the environmental legislation that already applies in these areas makes the provisions of the draft Act largely superfluous. However, an exception has been made for the provisions on access to genetic material, which in the committee’s opinion should apply to Svalbard and Jan Mayen as well, since no such legislation exists for these areas at present. Given the substance of these provisions in the draft Act, the committee does not consider that international law as represented by the Svalbard Treaty will cause any hindrance to this solution.

Principles of sustainable use

Chapter II of the draft Act contains general provisions that are important both in the draft Act itself and in relation to other acts. The provisions seek to give clearer substance to the concept of sustainable use.

The chapter begins by setting out conservation targets for habitat types and species. The target for habitat types is to maintain their diversity, their natural range and the species diversity that is characteristic of each habitat type. Both public and private actors are required wherever possible to manage the environment in such a way that this target is achieved. The ecosystem approach is accentuated here by a general provision requiring ecosystem functions, structure, productivity and dynamics to be maintained to the extent possible. The conservation target for habitat types is a dynamic one that takes into account natural processes and developments.

The conservation target for species is to maintain viable populations of species within their natural distribution range. This means that species, areas of ecological importance for them and ecological conditions otherwise are to be managed in such a way that the target can be achieved. The need to maintain sufficient genetic diversity to achieve the target is also underlined. The committee proposes that alien species should be excluded from the conservation target.

The conservation targets do not establish specific obligations, but provide a framework for action pursuant to other provisions of the draft Act or other acts. One such provision is the proposed general duty to exercise due care. This provision highlights the fact that each person has a responsibility to act with care and, within reasonable limits, to organise their activities in such a way that they do not jeopardise the conservation targets for habitat types and species. The provision requires everyone, to the best of their ability, to obtain a reasonable knowledge of the biodiversity affected by their activities.

According to the proposal, the duty to obtain background knowledge is stricter with regard to the exercise of public authority than with regard to the activities of private individuals. If the exercise of authority will have an impact on biodiversity, it shall as far as possible be based on scientific knowledge. The draft Act also emphasises that traditional knowledge based on the use of and interactions with the natural environment over many generations, such as traditional Sami use, can contribute towards the conservation of biological and landscape diversity.

The committee proposes that certain key principles of environmental law should be included as statutory requirements in the new Act. These are as follows:

• the precautionary principle

• assessment of overall environmental impact

• the principle that the person responsible for pressure on the environment shall pay

• use of the best available techniques (BAT)

These principles should underlie all exercise of authority pursuant to the new Act or other legislation, decisions to allocate public grants, and the exercise of ownership rights by the public authorities.

The committee proposes that the King should have the general legal authority to lay down environmental quality objectives. These may be related to the occurrence of particular habitat types or species or to other factors of importance for biological diversity. Such targets may be made legally binding by issuing regulations. The draft Act also includes provisions on the steps to be taken if the targets are not achieved. The proposal does not apply to environmental quality objectives laid down pursuant to the Water Resources Act or the Pollution Control Act.

The draft Act includes a general provision that before any decision is made that will restrict traditional Sami use of natural resources, the matter shall be referred to the Sámediggi (Sami parliament).

Species management

Chapter III of the Act sets out provisions on species management. The committee proposes a general principle of species conservation, to apply to all species except single-celled organisms. The proposal emphasises that all species are of equal value in ecological interactions in ecosystems. Single-celled organisms are excepted from this provision because they cannot appropriately be managed on the basis of measures that target individuals. They are not excepted from the general species conservation objective, but must be safeguarded through general land use management and management of protected areas.

The conservation principle means that species may not be taken or harvested without good reason, and that any harvesting of species must be sustainable. Furthermore, the principle means that animals and plants must not be injured or damaged unnecessarily. The same applies to the nests, lairs and burrows of animals. The purposes for which species may be harvested and the criteria that must be met are further regulated in Chapter III. There are separate provisions for vertebrates, invertebrates, plants and fungi.

The committee proposes the following criteria for permitting the harvesting of vertebrates: there must be sufficient documentation that the population in question produces a harvestable surplus, and the species must be of importance for food, as a production factor or as some other form of resource. The function of the species in the ecosystem and any other impact harvesting may have on biological diversity shall also be given weight when making decisions about harvesting. Other factors that must be taken into account are local harvesting traditions in the area in question and any damage caused by the species.

The committee proposes that specific decisions on species harvesting should be made pursuant to the relevant legislation relating to natural resources, within the general framework provided by the draft Act. The relevant acts are the Wildlife Act, the Act relating to Sea-Water Fisheries (or a new Marine Resources Act) and the Act relating to salmonids and fresh-water fish. In the case of stocks that are managed jointly with another state, the committee proposes that the above-mentioned principles should be applied as far as possible.

The draft Act authorises the taking of vertebrates for a number of purposes other than harvesting, for example the killing of wildlife to prevent damage or danger to people or property, provided that certain criteria are met. The committee’s proposals here are based largely on similar provisions in the Wildlife Act.

The committee also proposes a conservation principle for invertebrates. This focuses less on harvesting than on other deliberate damage or collection, and applies in the ecosystem of which they are a natural part. It does not prevent the killing of pest species, or access and passage and other activities that take place in accordance with the duty of due care. The collection of invertebrates for bioprospecting and for non-commercial purposes is permitted provided that this does not threaten the population in the area. The draft Act also includes the legal authority to issue regulations governing the harvesting of invertebrates for commercial purposes.

Further, the committee proposes a general conservation principle for plants and fungi. This focuses on ensuring the survival of the population in an area. In this case, too, it is made clear that the conservation principle does not preclude access and passage and other activities that are carried out with due care, or measures to control plants or fungi that cause damage.

Priority species

In addition to the general regime based on the conservation principle for all species, the committee proposes the legal authority for the King to designate priority species. This will replace the legal authority currently provided by the Nature Conservation Act for species protection. It will also make it possible to take active steps to protect wildlife species that are currently covered by the general principle of protection set out in the Wildlife Act and for which no hunting season has been laid down. If a species is designated as a priority species, it may be given total protection, so that it may not be taken for any purpose. If this is not sufficient to protect the species, rules on the protection of important habitats (areas with specific ecological functions) for the species must be laid down. Thus, the designation of a species as a priority species means that it can be given greater protection than under the current rules for species protection, since general rules on the habitats used by a species may be laid down.

According to the proposal, a species may be designated as a priority species if its population is showing a trend that is not in accordance with the species conservation target. If this is the case, the authorities will have not only the legal authority, but also a duty to assess whether the species should be made a priority species. Other parties, such as conservation organisations, may according to the proposal also require the authorities to evaluate whether a species should be designated as a priority species.

A species may also be designated as a priority species if it is one for which Norway has a special responsibility or if international commitments make this necessary. In the latter two cases, no duty for the authorities to assess designation as a priority species is proposed.

Ex-situ conservation measures

The proposals from the committee focus mainly on provisions that can help to maintain species in their natural habitat. However, the committee recognises that in some cases, it may be necessary to implement ex-situ conservation measures. The committee proposes a duty for the authorities to implement such measures if a species is directly threatened with extinction and if such measures may be instrumental in ensuring its long-term in-situ survival.

Trade

The committee proposes a general legal authority to regulate imports and exports of and trade in species of flora and fauna. This provision is primarily intended to ensure Norwegian implementation of the Convention on International Trade in Endangered Species of Wild Fauna and Flora (CITES Convention), but can also be used in other contexts.

Domesticated species

Genetic diversity, particularly in plants, provides the basis for our food supplies and other agricultural resources. To the extent that the genetic material for this is obtained from wild species, the committee’s general proposals on species management will play a role in maintaining this basis. However, the provisions on the conservation principle and on priority species do not apply to domesticated species, in other words species that are either cultivated or kept as livestock. This is because provisions such as those on harvesting and taking species for other purposes are not appropriate for the management of domesticated species. Nevertheless, the committee would like to stress that conservation of domesticated biological diversity is an essential basis for food security and continued human existence. The committee therefore proposes that the conservation target for species should include the conservation of genetic diversity in domesticated species. The committee also proposes the inclusion of the legal authority to implement conservation measures if necessary.

Alien species

The committee’s proposal includes provisions for all species groups giving the competent authorities under the Act the legal authority to take measures to control or eradicate alien species that are a threat to the natural flora or fauna or other important considerations of the public interest. These provisions apply regardless of how such species entered the Norwegian environment. However, the committee nevertheless expects the authorities to assess whether a species that was not originally part of the Norwegian flora or fauna arrived as part of a natural process of development, and therefore should not be controlled or eradicated.

The committee has proposed special provisions on the deliberate import and release of alien species. These can be summarised in three main points:

• a duty of due care that applies to any person that releases organisms or is responsible for activities that may result in the spread or release of alien organisms

• a general requirement to hold a permit for the import of non-domesticated organisms, but such that a permit is only required for the import of terrestrial plants if this is provided by another Act or separate regulations

• a general requirement to hold a permit for the release of organisms that are not naturally found in Norway. For vertebrates and aquatic organisms, the committee also proposes that the requirement for a permit should apply to the release of Norwegian species.

Decisions on whether or not to grant permits for the release or import of alien species are to be based on the precautionary principle. Applications to release organisms must give an account of the possible impacts on biodiversity.

A number of exceptions from the requirement to hold a permit are proposed. These apply for example to the release of organisms for which an import permit has already been granted, if the import permit was granted on the understanding that the organism was to be released into the environment. Other proposed exceptions are for plants to be used in the horticultural sector and plants that have been approved pursuant to the Act on Food Production and Food Safety.

The provisions of the draft Act are intended to apply in addition to the provisions of other legislation on the import and release of organisms. This means for example that assessments of applications pursuant to the draft Act will not include health considerations. It is also proposed that the provisions of the draft Act should not apply to genetically modified organisms which are regulated by the Gene Technology Act.

Protected areas

The committee’s proposal includes provisions on protected areas to replace the corresponding provisions of the current Nature Conservation Act. The main features of area protection are retained, but the committee proposes certain changes.

The provisions relating to protected areas are adapted to the protection of areas both on land, including river systems, and in the sea. Together with the proposed geographical scope of the Act, this will allow the establishment of protected areas on the Norwegian continental shelf and in the Economic Zone of Norway, which is not possible under the current legislation. However, this will be subject to any limitations imposed by international law.

The committee proposes a general provision setting out the objectives for which protected areas may be established. These primarily reflect the need to protect the environment: the establishment of protected areas is not proposed as an instrument for favouring certain forms of use over others. In cases where the wording of the objectives mentions the use of the environment, this is to highlight forms of use that may have a positive impact on the conservation value of an area. The establishment of protected areas is based on the premise that there is a value in giving certain areas better protection than others on the basis of specific criteria.

One of the objectives proposed for protected areas is the development of ecological networks.

The regulations establishing a protected area should include provisions regulating any activity and access or passage that may undermine the objectives of such protection. In the committee’s view, issues relating to the future use of a protected area should as far as possible be clarified in the regulations rather than by means of exemptions. As a general rule, it is proposed that regulations governing protected areas should not preclude the continuation of traditional sustainable forms of use that will be instrumental in maintaining their value.

The committee proposes to continue the use of the following categories of protected area: national park, protected landscape, nature reserve and habitat management area, while the categories natural monument and protected river system are discontinued. Existing natural monuments shall nevertheless be maintained as protected areas.

The category national park will continue to mean large areas of natural habitat that are largely undisturbed, for example without major infrastructure development, and that contain distinctive or representative ecosystems. However, the committee proposes to remove the requirement for national parks to be established on areas of land that are owned by the state. The committee intends a fairly strict level of protection to be maintained in national parks.

The committee proposes a clarification of the category protected landscape to ensure that the character of the landscape as a whole is the essential basis for protection, rather than individual species. However, other forms of protection may be combined with landscape protection in part or all of a protected landscape. Habitat management areas may be particularly appropriate here. The Nature Conservation Act contains a provision making it possible to adopt a local development plan pursuant to the Planning and Building Act that is contrary to the purpose of a protected landscape: this has not been included in the draft Act. Landscape protection as defined in the proposal is a mild form of protection, since activities that are already in progress can as a general rule be continued. Both natural and cultural landscapes may be included in protected landscapes. Protection of a cultural landscape often requires some form of use to achieve the purpose of the protection measure. The committee therefore proposes that when a decision is made to protect such areas, a proposal for a management plan must be submitted at the same time. The draft Act allows for agreements to be concluded with private individuals on the use of areas of land, elements of the landscape or farming techniques as part of the management regime or restoration plan for a protected landscape.

The committee proposes that the category nature reserve should be expanded to include areas that are not undisturbed but that are important for the maintenance of biodiversity. Thus, nature reserves may include areas that are not free of human intervention, but where key ecological functions have nevertheless been maintained, and where further intervention should be avoided. They may also include areas where semi-natural biodiversity is of high conservation value, and that should be strictly protected against further human intervention that may have a negative impact, but should at the same time be actively managed. For such areas, the committee proposes the same requirement as for protected landscapes that include areas of cultural landscape: in other words, a proposal for a management plan must be submitted when a decision is made to protect an area.

According to the proposal, one of the grounds for establishing a nature reserve is to protect distinctive geological formations. In some cases, the category nature reserve will thus replace the current category natural monument.

The committee also proposes that it should be possible to establish nature reserves for the purpose of restoration. This means that an area can be protected even if it does not currently have the qualities that a nature reserve should normally have. In such cases, the area must be one that can develop such qualities, either if it is allowed to develop without human intervention or through active habitat restoration. In these cases, too, the draft Act lays down a requirement to submit a proposal for a management plan when a decision is made to protect the area.

According to the committee’s proposal, the category nature reserve will be strictly protected, as is the case today, and most activities may be prohibited if this is necessary to achieve the objectives of the protection measure.

The category habitat management area will replace the legal authority to protect plant or animal habitats currently provided by the Nature Conservation Act, the Wildlife Act and the Act relating to salmonids and fresh-water fish. The key concept here is the needs of one or more specific species. A habitat management area may be established to provide protection for any species. Thus, the committee has not included the current requirement of the Nature Conservation Act that the species in question must be protected.

The committee’s proposals for protected areas will make it possible to take cultural heritage considerations into account more fully than is the case today in the regulations for protected areas.

The committee proposes new provisions on compensation for restrictions on rights of use in connection with decisions to protect areas. The general rule is that the owner or holder of rights in a protected area is entitled to compensation from the state for financial losses incurred because current use of the area is impeded or the overall operation of the property becomes significantly more difficult. This is combined with a grant scheme for operation of properties that are partly or entirely included in protected areas. The compensation rules no longer distinguish between different protection categories. A number of amendments to administrative procedure are also proposed to reduce the costs of compensation cases.

In the committee’s view, there should be a clearer focus than today on maintaining or restoring the qualities of an area that were the basis for the decision to protect it. The committee therefore proposes some amendments to the provisions on management, and provisions requiring the impact on a protected area to be taken into account in connection with activities outside the area.

The draft Act includes a general rule permitting exemptions to be granted from a protection decision provided that this does not conflict with the objectives of the protection decision and will not have a significant impact on the conservation value of the area, or if this is necessary for safety reasons. The grounds for an exemption shall indicate how the possible impact of the exemption on the environment has been evaluated, and any exemptions granted shall be recorded in an electronic register of environmental decisions. If important considerations of the public interest indicate that other human intervention should be permitted, the conservation regulations should be amended accordingly.

The committee has proposed a clearer distinction than at present between management measures that the authority responsible for management of the area is authorised to carry out, and measures that may not be carried out without the permission of the landowner. A provision giving the legal authority for expropriation for management purposes is also proposed. The committee proposes that whenever possible, a draft management plan is to be submitted when the conservation regulations are laid down. This is a general rule, in contrast to the absolute requirement to submit a draft management plan when establishing protected landscapes or nature reserves that include areas of cultural landscape.

The conservation value of a protected area is intended to be safeguarded by the draft Act’s provisions on management, together with the conservation regulations and the provisions on exemptions and on the different categories of protected areas. These provisions apply with respect to proposed activities within a protected area: a decision on protection has no effect outside the boundaries of the area. Other legislation, particularly the Planning and Building Act, must be used to regulate activities outside protected areas. The committee proposes a specific norm for decision-making under other legislation. This states that when decisions are made on whether to permit activities that may damage a protected area, the conservation value of the area is to be given considerable weight. This norm already applies to some extent according to guidelines for official assessment based on political objectives relating to the conservation and sustainable use of biological diversity. The committee nevertheless considered it appropriate to emphasise this consideration in a separate provision. The norm laid down by the draft Act cannot have a wider scope than that provided by the framework for official assessment decisions laid down in the act regulating the activity in question. The requirement to take the conservation value of an area into consideration will also have an important bearing on the substance of the general duty of due care proposed by the committee. Further, the committee proposes an amendment to the Planning and Building Act that will make it possible to issue special provisions applying to areas adjacent to a protected area in order to safeguard its conservation value. This proposal will have to be further evaluated during the revision of the Planning and Building Act.

The current provision on temporary protection is retained in the draft Act, but supplemented with the legal authority for the King to make decisions on temporary protection of specified habitat types. This will be a more general type of temporary protection than can currently be provided, and which always has to apply to a specific geographical area. Temporary protection of a habitat type requires that the habitat in question is under acute threat. The committee’s intention is that general temporary protection will be followed up by protection of one or more areas of the habitat type in question, if appropriate in combination with the use of other instruments such as the provisions on selected habitat types.

The committee proposes the legal authority to introduce a duty to provide notification of any activities planned in an area after administrative procedures to protect it have been started.

No major changes are proposed in the administrative procedures for establishing protected areas. However, there is greater emphasis on cooperation with landowners, holders of rights, the local population and the Sami population than in the current legislation. In practice, this approach is already being followed to a large extent. The committee has based its work on the provisions currently in force. The Planning and Building Act is also being reviewed at present, and the biodiversity committee expects that the government will ensure that the proposals made by the two committees are coordinated at a later stage of the legislative work.

Selected habitat types

One of the new approaches proposed by the committee is a separate regime for what it has called “selected habitat types”. This is intended as a protection regime half-way between the establishment of protected areas and the general principle of sustainable use. It is based on the identification of habitat types that are considered to be particularly important for biological diversity. Special provisions lay down how selected habitat types are to be taken into consideration during the exercise of public authority and in connection with all other activities. The goal is not to protect every locality where the habitat types in question are found, but to safeguard the existence of the selected habitat types in Norway. The committee proposes that this regime should primarily be implemented through the Planning and Building Act, but it will also apply to the exercise of authority pursuant to other legislation.

This term habitat type is defined very widely in the draft Act. It includes both large ecosystems such as old-growth rich deciduous forest or river deltas and small biotopes such as old trees, farm ponds, hedges or heaps of stone cleared from fields. Geological formations are also included in the definition.

The committee has not specified which habitat types should be selected, but has left this to be further determined in regulations to be laid down by the King. The regulations can also specify whether all localities where the habitat is found are to be included, or only certain of them. The extent of the protection regime will therefore depend on the scope of the regulations that are laid down. It seems likely that the regulations will also be adjusted at times by increasing the number of habitat types or removing some habitat types from the selected list. The regime is flexible and can be adapted to needs that arise as a result of natural developments or changes in the pressures on habitats.

Habitat types may be designated as selected if they meet one of the following criteria:

• the range of the habitat type is decreasing contrary to the conservation target for habitat types

• the ecological status of the habitat type is poor

• a significant proportion of the natural range of the habitat type is found in Norway

• the habitat type is particularly important for the maintenance of biological diversity for other reasons

• international commitments make selection of the habitat type necessary

A key criterion here is whether the habitat type is in danger of disappearance in Norway. If this is the case, the provisions of the draft Act will not only provide the legal authority to designate the habitat type as selected, but lay down a duty for the authorities to evaluate whether such designation is necessary and appropriate. This is a parallel to the proposed rules for designating priority species.

If the King has designated a habitat type as selected, the municipal authorities are required to map the occurrence of the habitat type in each municipality. The committee anticipates that central and municipal authorities will cooperate to ensure that the quality of the survey data is as good as possible. According to the proposal, mapping is not required as a condition for giving a habitat type the legal protection that follows from the provisions on selected habitat types. However, it will be an important tool for ensuring that the regime functions as effectively as possible.

The draft Act requires the municipalities to give selected habitat types the necessary protection through land-use planning or by other means. A municipality may choose not to protect one specific area of a selected habitat type, but designate it for another purpose in its land-use plan. However, the committee would then expect the municipality to have taken the selected habitat type into account in planning processes under the Planning and Building Act, which requires land-use plans to be submitted to the relevant central government authorities.

As regards the exercise of authority under other legislation, the draft Act contains a general rule that no permission should be given or grants provided for new developments or significant changes in use that may reduce the range of a selected habitat type or cause its ecological status to deteriorate. In this case, too, a specific area of a habitat may be sacrificed if this is required by important considerations of the public interest or if an alternative conservation area of equivalent quality exists or can be established.

Special provisions are proposed to ensure the protection of selected habitat types in forestry and agricultural properties. These establish a notification requirement for all developments in a forestry or agricultural property that will have an impact on a selected habitat type. This requirement does not apply if there is already an approved forestry plan or an environmental plan for an agricultural property that provides sufficient protection to maintain the ecological functions of the selected habitat type.

The competent authorities may only carry out management measures in selected habitat types in consultation with the landowner. Thus, this regime does not resolve all the problems associated with selected habitat types that require active management. However, the fact that a habitat type is designated as selected will act as a strong signal that grant schemes should be designed to contribute to conservation of the habitat type. Similarly, in other cases involving decisions on priorities for the use of public funds, an important consideration should be whether or not a measure will help to maintain a selected habitat type. According to the draft Act, grants should not be provided for new measures or significant changes in use that will have a negative impact on selected habitat types.

Access to genetic material

The committee has also drawn up proposals for entirely new provisions dealing with access to genetic material. One of the three main objectives of the Convention on Biological Diversity is the fair and equitable sharing of the benefits arising out of the utilisation of genetic resources. The others are the conservation of biological diversity and the sustainable use of its components. The International Treaty on Plant Genetic Resources for Food and Agriculture also emphasises the importance of access to genetic material to maintain food production and other agricultural activities.

The committee’s terms of reference included developing Norwegian legislation to implement the provisions of the Convention on Biological Diversity on access to genetic resources. To avoid any confusion on what is to be understood by a resource, the committee has used the more neutral term “genetic material”.

The committee’s proposals in this area deal with two main issues. The first of these is how access to Norwegian genetic material should be regulated. The second is what part Norwegian legislation can play in ensuring that genetic material from other countries is utilised in accordance with the provisions of the Convention on Biological Diversity.

The committee has considered genetic material primarily as a common resource, which through research and development can be used to develop new knowledge and new inventions for the benefit of people and the environment. For this to be achieved, access to and utilisation of genetic resources must be in accordance with the conservation targets of the draft Act, and traditional use by indigenous peoples and local communities must be respected.

The committee’s proposal as regards Norwegian genetic material obtained from the natural environment entitles any person to explore for, extract and utilise genetic material within the framework provided by the draft Act and other relevant legislation. The draft Act distinguishes between property rights to the biological material – i.e. the organism – containing the genetic material, and rights to the genetic material as such. Thus, organisms that are freely available through the right of access to and passage through uncultivated land may be utilised regardless of the purpose for which they are collected. For example, a flower may be picked to put it in a vase, to grow new plants from the seeds, or for biotechnological research.

The draft Act includes a provision requiring the competent authority to be notified if genetic material that has been collected from the natural environment is later used for commercial purposes. The purpose of introducing the duty of notification is to maintain an overview of how genetic material is utilised, while at the same time not impeding research and development.

The committee proposes a separate provision on access to genetic material in public collections in Norway. This requires any person who manages such collections to do so in accordance with the objective of the draft Act for access to genetic material, and to register any genetic material removed from a collection. It is also proposed that any person who receives genetic material from such collections shall refrain from claiming intellectual property rights or other rights to the material that would limit its use for food or agriculture. Among other things, the latter requirement implements one of the provisions of the International Treaty on Plant Genetic Resources for Food and Agriculture.

The committee also proposes further provisions to ensure that collection and utilisation of genetic material from other countries is carried out in accordance with the provisions of the Convention on Biological Diversity. These include the provision that if genetic material is imported for utilisation in Norway from a state that requires consent for collection or export of such material, the import may only be permitted if such consent has been given and in accordance with the conditions laid down for such consent. This will make it possible to enforce the requirement for consent in Norway.

The committee further proposes that information on the donor country or country of origin shall accompany genetic material that is utilised in Norway. Information on any use of indigenous peoples’ traditional knowledge shall also accompany the material if regulations requiring this have been laid down.

Even though these provisions should improve documentation of the origins of genetic material and give a certain degree of control, it is difficult to enforce rules on access to genetic material unilaterally at the national level. The committee therefore stresses that it is necessary to continue the development of multilateral and bilateral agreements.

Control and penal measures

The committee’s proposal includes provisions on control and penal measures. The committee has given special weight to developing better statutory provisions on enforcement than those that exist today in legislation such as the Nature Conservation Act, the Wildlife Act and the Act relating to salmonids and fresh-water fish. The draft Act therefore includes provisions on:

• monitoring of the state of the environment

• inspection and the duty to provide information

• measures to remedy or mitigate the impact of unlawful activities

• implementation of measures to deal with unforeseen environmental damage caused by lawful activities

• coercive fines

The draft Act also provides the legal authority to require enterprises to establish systems of internal control.

An important new proposal is the provision on the collection of compensation for environmental damage. The duty to pay such compensation will take effect when an order has been issued by the authorities pursuant to the draft Act. An order to pay compensation may be issued to any person who has contravened a provision set out in or pursuant to the draft Act, or a provision set out in other legislation if it serves to implement the objectives and principles of the draft Act.

The funds collected will accrue to an environmental fund that is to be used exclusively towards the conservation and sustainable use of biodiversity and the environment, and will thus function as a form of compensation. The purposes for which the funds may be used are further specified as the management and restoration of the environment and the provision of grants to persons who suffer losses as a result of the contravention of provisions set out in or pursuant to the draft Act. Coercive fines that are collected will also accrue to the environmental fund.

The legal authority to impose penal measures is proposed primarily for the provisions of the act that lay down specific duties or prohibitions, and such that wilful contravention or gross negligence is the criterion for guilt. For more general provisions such as the duty to show due care, penal measures are only proposed in cases of wilful contravention.

The committee suggests that the imposition of administrative fees would be an appropriate penal measure, but has not proposed a specific provision for this since the general review of penal measures in Norwegian legislation has not yet been completed.

The committee has not made proposals for the competent authorities pursuant to the act, except that the superior authority should be the King. For most provisions, the environmental authorities will be the natural choice, but it may also be appropriate to delegate authority to other ministries and their subordinate directorates. This could for example be done in the case of decisions on specific alien species or elements of the responsibility for monitoring the state of the environment. As regards harvesting of plants and animals, the draft Act indicates that more specific decisions on harvesting should be made under various sectoral acts, and the competent authority in these cases will follow from the relevant act.

The committee has included an explicit right to delegate authority to the municipalities in the draft Act, but has not specifically proposed when this may be appropriate.

Final provisions

The draft Act repeals the Nature Conservation Act and parts of the Wildlife Act and the Act relating to salmonids and fresh-water fish. The transitional provisions make it clear that regulations and individual decisions pursuant to provisions that are repealed or amended by the new Act will continue to apply until the King decides otherwise.

Finally, the committee proposes some amendments to other acts. Some of these are a direct result of and necessary adaptations to the draft Act. Other amendments have a more independent basis, but are proposed as means of ensuring that the objectives of the draft Act can be achieved. These include the proposal to include biodiversity concerns in the Neighbouring Properties Act, and some provisions of the Planning and Building Act relating to building matters. The proposals for amendments to the Cultural Heritage Act are also important, since they authorise the inclusion of biodiversity as an element of cultural heritage conservation.

Further adjustments of other legislation may be necessary, for example the forestry and marine resources legislation which is currently being re­viewed.