9 Undersøkelse om bruk av plan- og bygningsloven § 25 første ledd nr. 6 Spesialområde naturvern

Utarbeidet av sekretariatet

Utvalget rettet ved brev av 19. september 2002 en henvendelse til alle landets kommuner med forespørsel om bruk av regulering til spesialområde naturvern etter plan- og bygningsloven § 25 første ledd nr. 6. Utvalget mottok svar fra til sammen 258 kommuner, en svarprosent på 59 %. Svarene er oppsummert i tabell 9.1.

Av dem som svarte på undersøkelsen, oppga 173 kommuner enten at de ikke hadde regulert noen områder til spesialområde naturvern, eller de oppga områder som er vernet etter naturvernloven. I noen tilfeller fremgikk det at områder er regulert til spesialområde naturvern i tillegg til at de er vernet etter naturvernloven.

De resterende 85 kommunene oppga at de hadde reguleringsplaner som inneholdt spesialområde naturvern eller var i ferd med å utarbeide slik plan eller hadde slik plan til behandling. Også blant de kommunene som ikke hadde eller var i ferd med å utarbeide eller behandle slik plan, var det flere som signaliserte at det kunne bli aktuelt å bruke dette virkemiddelet i tiden som kommer. Ett forhold som ble trukket frem som begrunnelse for at virkemiddelet kunne bli mer aktuelt, var forbedret beslutningsgrunnlag som følge av kartlegging av biologisk mangfold.

Samtidig oppga flere kommuner at spesialområde naturvern ikke brukes fordi kommunen ikke ser seg i stand til å møte eventuelle krav om erstatning, jf. at kommunen ved regulering av naturvernområder ifølge plan- og bygningsloven § 32 skal betale erstatning som ved vern etter naturvernloven.

De verneverdiene som ble oppgitt å finnes innenfor områdene som er regulert til spesialområde naturvern, varierer. De aller fleste områdene innehar verneverdier som er direkte relatert til biologisk mangfold, mens det for noen få områder er f.eks. verneverdier knyttet til geologi eller kvartærgeologi som har ligget til grunn for reguleringen. Samlet representerer de regulerte naturvernområdene et stort spenn av naturtyper.

Størrelsen på områdene varierer mye, men en stor del av områdene er relativt små.

Svarprosenten var for lav til at det er mulig å si noe sikkert om regionale forskjeller. I enkelte fylker oppga en stor andel av kommunene å ha regulert områder til spesialområde naturvern, mens andelen som oppga ”ingen” var i klar overvekt i andre fylker.

Gjennom undersøkelsen kom det også frem at en del kommuner søker å sikre biologisk mangfold gjennom bruk av andre virkemidler enn spesialområde naturvern. Blant annet er det i flere tilfeller benyttet andre reguleringsformål etter plan- og bygningsloven § 25 som også – i større eller mindre grad – kan ivareta hensyn til biologisk mangfold. Eksempler på slike reguleringsformål er friluftsliv, klimavernsoner og vegetasjonsbelter rundt vassdrag. Enkelte kommuner har foretatt en ”sonering” av LNF-områder 1 i kommuneplanen ved å kalle områder LNF-N områder, NF-områder, e.l. Det ble også nevnt virkemidler som f.eks. makeskifte med kommunal skog og administrativt vern av kommunal skog.

En del kommuner bemerket at til dels store deler av kommunen er vernet etter naturvern-loven.