Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 2004: 28

Lov om bevaring av natur, landskap og biologisk mangfold— (Naturmangfoldloven)

Til innholdsfortegnelse

8 Verdigrunnlaget for bevaring av naturens mangfold

Et tre

Et tre

med alt sitt løv som åpne hender

og barkens svære

hvalfisk-hud som tåler alt.

Den høye stillhet der

hvor grenene går ut som stjernebilder,

med samme glimt som dem

og stuper ned

til mørke kilders hemmelige land.

Sval dine hender, hvil deg her

mot dette bryst

der livet sildrer fra sin kisel-skål

og byr deg ikke mer enn du kan

og alltid er det samme – år for år

et tre, fuglenes hus.

Rolf Jacobsen

8.1 Innledning

All utnyttelse og forvaltning av naturressurser hviler på et verdigrunnlag. Utvalget skal ifølge mandatet utarbeide sektorovergripende prinsipper for forvaltningen for å ivareta det biologiske mangfoldet. Dette bygger på en forutsetning om et felles verdigrunnlag for alle sektorer med forvaltningsansvar som berører biologisk mangfold. Sentrale elementer i verdigrunnlaget kommer til uttrykk gjennom utvalgets forslag til lovfesting av miljørettslige prinsipper, se kap. 11.11 og utk. kap. II. Disse prinsippene vil fungere som overordnede normer som skal sikre at arter og naturtyper som naturlig forekommer i Norge, bevares for fremtiden. Selv med et felles verdigrunnlag for ulike myndigheters forvaltning, vil imidlertid hensynet til naturens mangfold måtte veies opp mot andre samfunnsinteresser.

Naturvernpolitikkens verdigrunnlag kommer til uttrykk i Innstilling om ny lov om naturvern, avgitt mai 1968 av Naturvernrådet. Her heter det på s. 12:

”Det moderne naturvern står for en bestemt holdning til utnyttingen av naturen og dens ressurser. (...) Naturvernsynet er samtidig både etisk-idealistisk og nyttemessig begrunnet: Mennesket lever av naturen og er selv en del av den, men skylder å disponere den på en slik måte at dens primære produktivitet og dens kvalitet som miljø for levende vesener ikke forringes. Naturen skal holde ut.”

Senere er verdiaspektet ved miljøvernpolitikken drøftet i bl.a. flere stortingsmeldinger. 1 Ofte er drøftingene basert på biomangfoldkonvensjonens verdimessige forankring. 2

I dette kapitlet er hovedvekten i fremstillingen lagt på verdiaspekter som danner grunnlaget for utvalgets lovforslag.

8.2 Verdisyn – historikk og nye trender

Synet på naturen og forholdet mellom menneske og natur har vært gjenstand for skiftninger opp igjennom historien. Det har vært preget av filosofiske og religiøse strømninger og av at kunnskapen om prosessene i naturen har vært begrenset. Opprinnelig har trolig mennesket sett seg som en del av naturen. Fra antikken ble det i vestlig kultur i større utstrekning et vanlig syn at mennesket var overordnet naturen, og at naturen og andre arter var å betrakte som instrumenter for å dekke menneskelige behov. Dette synet ble klarest filosofisk begrunnet gjennom Descartes" fundamentale skille mellom mennesket og andre skapninger. Dyrene hadde ikke evne til følelse og følgelig heller ikke et eget ”verd” eller krav på moralsk status. Mennesket derimot, som et antatt rent fornuftsvesen, hadde ikke bare unik moralsk status, men også rett og plikt til å forvalte naturen. I siste instans ble den logiske konsekvens at vi ikke bare hadde herredømmet over naturen, naturen var simpelthen til for mennesket .

Evolusjonsteorier, og ikke minst darwinismen, innebar et brudd med denne tankegangen og oppfatningen av et fundamentalt skille mellom dyr og mennesker. Darwinismen førte til at det ble naturlig å se mennesket som del av en kontinuitet hvor alt liv var i slekt. Dette innebærer også at det er logisk å se mennesket som en naturlig økologisk aktør med rettigheter i naturen. Mennesket står i det samme kontinuum med omgivelser og mineralriket som alle andre organismer. Fra et biologisk synspunkt vil erkjennelsen av vår plass i en slik helhet naturlig innebære at moralitet og ansvar ikke bare angår vår art.

Vår tid skiller seg fra tidligere tidsepoker bl.a. ved økt kompleksitet og raske omskiftninger. Det stadig økende presset på naturgrunnlaget har store og til dels uoverskuelige konsekvenser. Innvirkningen på naturen av det som i vår tid skjer i løpet av en tiårsperiode, kan være like stor som de samlede virkningene av aktiviteter over en tusenårsperiode i tidligere tider. En av de store utfordringene i dagens miljøforvaltning i sin alminnelighet, og spesielt hva gjelder naturens mangfold, er derfor å sikre at naturen benyttes på bærekraftig måte, se kap. 9.2. I denne sammenhengen spiller oppfatningen av menneskenes plass i naturen en avgjørende rolle. Oppfattes mennesket som en naturlig aktør i økosystemene – altså som del av naturen – kan det innebære en form for erkjennelse av helhet og tilhørighet, og dette vil utgjøre et sterkt argument for at naturen må benyttes på bærekraftig måte. 3

Som et supplement til fagøkologien, som er deskriptiv og verdinøytral, lanserte Arne Næss på begynnelsen av 1970-tallet begrepet ”dypøkologi”. 4 Begrepet betegner en type livssyn som innebærer natur inn levelse, der bl.a. naturens egenverdi har en sentral plass, og som går langt i retning av å anerkjenne at alle arter og andre økosystemkomponenter har en iboende verdi. Det legges stor vekt på rikdom i variasjon og mangfold, og mennesket har ingen rett til å redusere denne rikhet og dette mangfold annet enn for å dekke vitale behov. Likevel er også dypøkologiens erklærte mål et bedre liv også for vår art, noe som vil realiseres gjennom redusert vektlegging av det materielle og det ”ytre” og økt vektlegging av det ikke-materielle og det ”indre”. Denne type tankegang kan man finne igjen i argumentasjon for å bevare arter eller naturforekomster for deres egen skyld, og tankegangen gjenfinnes også i biomangfoldkonvensjonen.

Spørsmålet om hvilket natursyn kristendommen har bidratt til å fremme, har lenge vært et omstridt tema. Det finnes dem som hevder at kristendommen representerer et herskerideal vis à vis naturen, og at dette idealet åpner veien for å utnytte ressursene etter menneskenes forgodtbefinnende. Ikke minst i nyere kristen etikk brukes derimot forvaltertankegang og ”ærefrykt for skaperverket” som argumenter for naturvern og bærekraftig utvikling. Her legges det vekt på hvordan Bibelen – bl.a. gjennom budskapet om at naturen er skapt av Gud – begrunner naturens egenverdi uavhengig av nytteverdien for mennesket. 5

Figur 8.1 René Descartes (1596-1650) skilte klart mellom mennesket
 og andre skapninger. Naturen hadde liten verdi. Mennesket som fornuftsvesen hadde
 rett og plikt til å forvalte naturen. Naturen var til for
 oss. Den norske filosofen Arne Næss lanserte be...

Figur 8.1 René Descartes (1596-1650) skilte klart mellom mennesket og andre skapninger. Naturen hadde liten verdi. Mennesket som fornuftsvesen hadde rett og plikt til å forvalte naturen. Naturen var til for oss. Den norske filosofen Arne Næss lanserte begrepet dypøkologi. Her har naturens egenverdi en sentral plass og det erkjennes at arter og økosystemer har en iboende verdi.

Det er klare strømninger i kirken som peker i retning av et sterkere engasjement for økosystemer og andre arter. Holdningene i befolkningen generelt til miljøvern og bevaring av naturens mangfold endrer seg imidlertid i takt med generelle verdiendringer, og en allmenn forståelse for de grensene som naturen setter for menneskenes aktivitet er ingen selvfølge i dagens Norge. Meningsmålinger viser at den norske befolkningen er mindre bekymret for miljøet i dag enn den var på slutten av 1980-tallet. 6 En slik utvikling bidrar neppe til økt aksept for at menneskers utfoldelse undergis restriksjoner av hensyn til naturens mangfold.

8.3 Naturen – et spekter av verdier

8.3.1 Innledning

Figur 8.2 Rike forekomster av vilt, fisk og andre naturressurser var
 en grunnleggende forutsetning for den første bosettingen
 i Norge for ti tusen år siden. De mange og vakre helleristningene
 vi finner rundt om i landet vårt vitner om steinaldermennesket...

Figur 8.2 Rike forekomster av vilt, fisk og andre naturressurser var en grunnleggende forutsetning for den første bosettingen i Norge for ti tusen år siden. De mange og vakre helleristningene vi finner rundt om i landet vårt vitner om steinaldermenneskets naturbruk. Trolig kan helleristningene i Vingen i Bremanger kommune i Sogn og Fjordane dateres til slutten av eldre steinalder - dvs. 4000 år f. Kr.

Foto: Arve Kjersheim, Riksantikvaren.

Verdsetting av natur ut fra menneskers behov representerer en antroposentrisk, det vil si menneskesentrert, tilnærming til naturen. Motsatsen til en antroposentrisk tilnærming kalles ofte biosentrisk eller holistisk, det vil si en tilnærming sentrert om naturens egenverdi, der mennesket betraktes som del av naturen og der de ulike artene tillegges lik verdi uavhengig av deres verdi for mennesker. En antroposentrisk tilnærming kan splittes opp i flere ulike aspekter, som f.eks. bruksverdi og opplevelsesverdi, som begge igjen kan omfattes av begrepet nytteverdi. Det er glidende overganger mellom en antroposentrisk og en biosentrisk tilnærmingsmåte. For eksempel kan oppfatningen av natur som noe opprinnelig, mangfoldig og vakkert – som det er verdt å bevare – begrunnes både ut fra naturens verdi for opplevelsen og ut fra naturen som noe som har verdi i seg selv.

De glidende overgangene gjør det problematisk å dele inn verdier ved naturen i tematiske bolker. For oversiktens skyld er det foretatt en underinndeling i dette kapitlet, men det understrekes at denne inndelingen ikke er ment å gi uttrykk for noen absolutte skillelinjer.

8.3.2 Naturen som grunnlag for bruk

Bevissthet om naturens nytteverdi for menneskene har en sterk historisk forankring. Hele menneskets utviklingshistorie har foregått i naturen, og vår kropp, vårt sanseapparat og vårt intellekt er tilpasset et liv i nært samspill med naturen. I mer enn 90 % av vår historie har vi levd som jegere og samlere, totalt avhengige av det naturen har kunnet by på fra dag til dag. Rike forekomster av vilt, fisk og andre naturressurser var en grunnleggende forutsetning for de første bosettingene i Norge for ti tusen år siden. Nytteverdien av å opprettholde artsmangfoldet ble ikke mindre med jordbrukets inntog i historien. Alle jordbrukets vekster og husdyr har sitt opphav i vill natur med en sterk seleksjon av viktige egenskaper. Underveis er ville raser krysset inn for å øke variasjonen og forbedre de egenskapene man har ønsket å nyttiggjøre seg. For maten er mennesket stadig avhengig av naturvern, direkte eller indirekte.

I dag trekkes naturens potensial som grunnlag for utvikling av nye medisiner ofte frem som eksempel på naturens nytteverdi. Ikke minst har dette fremstått som et viktig argument for å bevare regnskogene, men det finnes også eksempler på at norsk natur kan ha noe å bidra med i denne forbindelse. Det kanskje best kjente er den jordboende soppen på Hardangervidda som viste seg å produsere stoffet cyclosporin . Stoffet er i dag uunnværlig ved transplantasjon av organer, se kap. 22.3.6.

For mange fremstår menneskets avhengighet av natur i dag som mindre synlig enn før, ettersom langt færre av oss deltar direkte i høsting og foredling av ressursene. Like fullt har naturen avgjørende betydning for å dekke en rekke grunnleggende behov. Verden over brukes biologiske ressurser til å fremskaffe mat, medisiner, klær, bygningsmaterialer, brensel osv. Siden jordens befolkning stadig øker, er det på verdensbasis viktigere enn noen gang at økosystemene og de økologiske prosessene opprettholdes i en slik tilstand at naturens yteevne ikke forringes. Også i Norge er det en klar sammenheng mellom menneskenes velferd og de økologiske mekanismene i naturen.

I en pilotstudie om naturens verdier og tjenester, utarbeidet av Direktoratet for naturforvaltning, settes det søkelys på sammenhengen mellom naturens produksjon av varer som fremmer menneskenes helse og trivsel, og naturens evne til å yte økosystemtjenester . 7 Som eksempler på ”varer” nevnes tømmer, fisk og sjømat, drikkevann, elektrisk kraft, biobrensel og friluftsområder, mens sentrale økosystemtjenester er rensing av luft, jord og vann, klimakontroll, opprettholdelse av biologisk mangfold og arealer for produksjon av ulike varer. Velfungerende økosystemtjenester er en forutsetning for at ”vareproduksjonen” skal kunne gå sin gang. Som eksempel på sammenhengen mellom økosystemtjenester og opprettholdelse av biologisk mangfold kan nevnes naturens evne til å begrense insektangrep og sykdommer i jordbruksavlinger. En rekke organismer, herunder fugler, marihøner og sopp bidrar kontinuerlig til å holde nede majoriteten av de organismene som ellers ville angripe avlinger. 8

Figur 8.3 I haneskjell 
(Chlamys islandica)
  er
 det funnet et stoff som dreper sykdomsfremkallende bakterier. Dette
 stoffet kan bli viktig som medisin for mennesker og i næringsmiddelindustrien
 som konserveringsmiddel.

Figur 8.3 I haneskjell (Chlamys islandica) er det funnet et stoff som dreper sykdomsfremkallende bakterier. Dette stoffet kan bli viktig som medisin for mennesker og i næringsmiddelindustrien som konserveringsmiddel.

Foto: Erling Svensen.

En rekke samfunnssektorer vil nyte godt av at naturens produksjon av ”varer” og ”tjenester” er optimal. Dette gjelder ikke minst primærnæringene, som direkte er basert på høsting og foredling av biologiske ressurser, samt næringer som baserer seg på genetiske ressurser for å fremstille nye produkter. I tillegg kommer turisme, som i Norge er nært koblet til naturopplevelser og ferdsel i utmark. I en verden der andelen vill natur er synkende, blir norsk natur med skoger, fjell og fjorder et gode med stigende verdi.

Det er mange felter innen forskning og undervisning som drar nytte av, eller helt og holdent er basert på, mer eller mindre urørt natur og høyt artsmangfold. Særlig er det i forskningssammenheng knyttet interesse til urørte områder som referanseområder. Ved å sammenlikne slike områder med områder som er berørt av inngrep, forurensning mv., kan effekten av påvirkningen analyseres. Slike analyser vil så om ønskelig kunne tjene som grunnlag for å iverksette avbøtende tiltak med sikte på å redusere den negative påvirkningen.

I Rio-erklæringen fra 1992 heter det i prinsipp 1 at ”Menneskene står i sentrum for en bærekraftig utvikling. De har rett til et sunt og produktivt liv i harmoni med naturen.” I forhold til dette prinsippet vil bevaring av naturens mangfold i første rekke være begrunnet med hensynet til menneskets overlevelse i fremtiden. Menneskets plass i, og samspill med, naturen står også sentralt i økosystemtenkningen under biomangfoldkonvensjonen og i prinsippene for bærekraftig bruk, se kap. 9.2.2 og 11.9.

I Grunnloven § 110 b er bevaring av naturgrunnlaget fremhevet som en grunnleggende premiss for menneskers virksomhet – både i dag og for fremtiden. Også i naturvernlovens formålsparagraf er hensynet til de behov for bruk av naturen som menneskene har på lang sikt, vektlagt. I § 1 fjerde ledd heter det at inngrep i naturen bare bør foretas ut fra en langsiktig og allsidig ressursdisponering som tar hensyn til at naturen i fremtiden bevares som grunnlag for menneskenes virksomhet , helse og trivsel.

Verdien av å ta vare på naturen og det biologiske mangfoldet i bruks- eller produksjonsøyemed kommer i større eller mindre grad til uttrykk i de berørte sektorlovene. Jordlovens formål er å legge forholdene slik til rette at arealressursene kan bli brukt på den måten som er mest til gagn for samfunnet og dem som har yrket sitt i landbruket. Videre er angitt som ett av flere formål å verne om jordsmonnet som produksjonsfaktor . Det gis med andre ord signaler både om betydningen av bruksmåte og om verdien av å ta vare på produksjonsgrunnlaget.

Begrepet bærekraftig er brukt i formålsparagrafene i bl.a. reindriftsloven (”økologisk bærekraftig utnytting”) og oppdrettsloven (”bærekraftig utvikling”). Begrepet signaliserer at et langsiktig perspektiv legges til grunn for ressursutnyttelsen. Utvalget tolker dette slik at det legges vekt på verdien av å bevare ressursgrunnlaget for derigjennom å sikre fremtidig bruk.

I lakse- og innlandsfiskloven og viltloven er opprettholdelse av naturens mangfold og produktivitet henholdsvis artsrikdom og produktivitet oppstilt som ramme for utnytting, med det som dette innebærer av verdsetting. Etter lakse- og innlandsfiskloven skal det innenfor denne ramme gis grunnlag for utvikling av bestandene med sikte på økt avkastning , til beste for rettighetshavere og fritidsfiskere. Etter viltloven skal innenfor denne ramme vilt kunne høstes til gode for landbruksnæring og friluftsliv.

Boks 8.1 Undersøkelser om menneskers holdninger til natur og landskap

Det er gjennomført undersøkelser som viser at de fleste nordmenn opplever nærkontakt med natur som viktig for deres livskvalitet. I et av prosjektene under forskningsprogrammet Miljøbetinget livskvalitet (1993–99) ble det stilt spørsmål om hva som er vesentlig med tanke på ”det gode liv” og hva som er viktig for den enkeltes identitet. Hele 19 av 20 nordmenn nevnte naturen som vesentlig. Denne og andre undersøkelser er nærmere omtalt i St.meld. nr. 39 (2000–2001) om friluftsliv, s. 14 til 15.

I sluttrapporten fra forskningsprogrammet Miljøbetinget livskvalitet gjøres en oppsummering av forskningen om såkalte visuelle landskapspreferanser1. Denne viser at landskap som er dominert av natur, og landskap hvor menneskeskapte innslag er i harmoni med eller ikke dominerer naturomgivelsene, blir vurdert mest positivt. Vurderingene blir mer negative dess sterkere den menneskeskapte påvirkningen på området er, og de dårligst likte landskapene er de som er sterkest preget av menneskers virksomhet.

1 Strumse & Aarø 2000.

Figur 8.4 

Figur 8.4

Foto Pål Hermansen/NN/Samfoto

8.3.3 Naturen som kilde til opplevelser, tilhørighet og læring

Naturen bidrar til å tilfredsstille ikke bare menneskers behov med hensyn til livsopphold, men også mer følelsesmessige behov knyttet til identitet, tilhørighet og opplevelse . Det er en utbredt oppfatning at den nære naturtilknytningen som preger vår forhistorie, har satt dype spor i vårt følelsesliv. For eksempel er det argumentert for at mennesket har et biologisk betinget behov for nærkontakt med natur og andre livsformer som er viktig for dets utvikling som individ. 9 Det synes uansett å være et faktum at mange mennesker føler sterk trang til å oppsøke naturen. Noen norske undersøkelser som belyser menneskers holdninger til natur og landskap er omtalt i boks 8.1.

Selv om det åpenbart finnes noen grunnleggende, historisk betingete fellestrekk i vårt forhold til natur, er også kulturelle og tidsbestemte faktorer med på å prege vår opplevelse av naturen. Det vitner ikke minst eventyr, sagn og bildende kunst om. For eksempel avspeiler landskapsmalerier fra forskjellige tidsepoker ulike oppfatninger av natur og landskap, avhengig av tid og sted. Samlet sett er årtuseners litterære og kunstneriske fortelling om natur, landskap, planter og dyr et uttrykk for at naturen opptar og fascinerer menneskene og er en vedvarende kilde til inspirasjon. I så måte kan det trekkes linjer helt tilbake til steinalderens hulemalerier og helleristninger.

Opplevelsesverdien ved naturen er lagt til grunn for etableringen av en rekke verneområder, noe som kommer sterkest til uttrykk for nasjonalparkenes og landskapsvernområdenes del. I naturvernlovens formålsparagraf fremheves både den nære samhørigheten mellom mennesket og naturen og betydningen av å bevare naturens kvalitet som sådan. Allemannsrettens sterke stilling i Norge henger også nært sammen med den betydningen naturopplevelser har i folks dagligliv.

Det er nær sammenheng mellom opplevelsesverdi og trivsel, og menneskenes trivsel er vektlagt bl.a. i naturvernlovens og jordlovens formålsbestemmelser.

Selv om det er spesielle kvaliteter knyttet til natur eller landskap i områder vernet etter naturvernloven, er det nok mange som vil verdsette kvaliteter i sitt nærmiljø og i det vi kan kalle ”hverdagslandskapet” (se kap. 15.2.1 og 15.4.2.3) like høyt. Dette kan være kulturlandskap eller vill natur så vel som parker og grønne lunger i byer og tettsteder. Slike arealer kan ha stor opplevelsesverdi, i tillegg til å bety mye for den enkeltes følelse av identitet og tilhørighet. Ofte vil grøntområder nær og inne i byer og tettsteder ha et biologisk mangfold som bidrar til å øke opplevelsesverdien.

Det er påvist at barns utfoldelse og lek i natur er viktig, både for motorisk utvikling og for utvikling av et eget verdigrunnlag bygd på erfaringer fra og opplevelser i naturen. 10 Som følge av økende urbanisering og sentralisering vokser mange barn i dag opp uten større naturområder i sin umiddelbare nærhet. Sett i det perspektiv er det viktig å bevare grønne lunger i og ved boligområder. Det biologiske mangfoldet i slike områder vil være viktig både for barnas opplevelser og for deres kunnskap om og tilknytning til natur. For eksempel er det ofte nettopp slike områder skoleklasser søker til i undervisningssammenheng. Verdien av å sikre barn gode oppvekstvilkår kommer for øvrig til uttrykk i plan- og bygningslovens formålsparagraf.

8.3.4 Naturens økologiske verdi

Den økologiske verdien av natur henspiller på samspillet i økosystemene og er således et uttrykk både for artsmangfoldet, samspillet arter imellom, og de økologiske prosessene som også inkluderer abiotiske faktorer. For at et område skal ha stor økologisk verdi, må bl.a. den sammensatte veven av organismer som er innbyrdes avhengige, være så vidt intakt at viktige økologiske prosesser ikke hindres.

Naturens økologiske verdi er også av stor betydning for oss mennesker. Ikke minst bidrar behovet for å sikre naturens produksjon av ”varer” og ”tjenester” (jf. kap. 8.3.2) til å befeste verdien av å bevare dyre- og plantearter. Dette gjelder generelt, og det gjelder spesielt for urørt eller lite påvirket natur. Den økologiske verdien av lite påvirkede naturområder er knyttet bl.a. til store, relativt urørte områder og til urskogslignende miljøer. Slike områder tilfredsstiller spesielle krav til leveområde for en rekke arter, flere av dem truete.

Også for menneskeskapte økosystemer kan vi snakke om at områdene har økologisk verdi. Ettersom det er bestemte arter som er tilpasset et liv i kulturlandskapet eller innenfor tettstedenes grøntstrukturer, vil slike arealer representere egenartede økosystemer med økologisk verdi.

Et områdes økologiske verdi vil også påvirke opplevelsesverdien, idet stort artsmangfold og variasjon i økosystemer vil gi grunnlag for større opplevelsesrikdom. Det er også nær sammenheng mellom økologisk verdi og naturens egenverdi.

8.3.5 Naturens egenverdi

Naturen er et komplekst system som sikrer biologisk liv som fenomen og hvor genetiske tilpasninger til alle ledige nisjer søkes utviklet. Livsprosessene og det biologiske livs egenart er grunnleggende uavhengig av menneskene. Å erkjenne naturens egenverdi innebærer en aksept av at naturen innehar ideelle rettigheter, dvs. et vern mot krenkelser, herunder at andre livsformer, uavhengig av om de er til nytte for menneskene har en selvfølgelig rett til å eksistere. I dette ligger det også et element av respekt for samspillet i naturen, et samspill der de biotiske og abiotiske elementene sammen utgjør den komplekse og ”finmaskede” veven som naturen består i.

Ut fra den tanken at alle livsformer har rett til å eksistere og at mennesket ikke har rett til å utrydde arter, vil det for mange kunne ha verdi i seg selv å vite at en art eksisterer. I tillegg kan et slikt verdigrunnlag være uttrykk for ren ærefrykt for livet, på religiøst eller annet grunnlag.

Tanken om at naturen har en egenverdi har satt sitt preg på internasjonale konvensjoner på naturvernområdet. Bernkonvensjonen gir pålegg om generell beskyttelse av truete arter og deres levesteder, og det samme gjør Bonnkonvensjonen for truete trekkende arter, se kap. 10.3.3 og 10.3.4. Naturens egenverdi er også fremhevet i biomangfoldkonvensjonen. 11

I Norge er naturens egenverdi tillagt betydelig vekt i det klassiske naturvernet, der både spesielle, sjeldne og representative naturtyper, arter og forekomster vernes for ettertiden – uavhengig av om de har noen åpenbar nytteverdi.

I viltlovens formålsparagraf er hensynet til naturens produktivitet og artsrikdom overordnet menneskenes behov, noe som også kommer til uttrykk gjennom fredningsprinsippet. Fredningsprinsippet tar som utgangspunkt at alle arter er fredet så sant ikke jakttid er oppgitt, se kap. 13.4.2.2. Denne prioriteringen er for Svalbard enda sterkere befestet i svalbardmiljøloven, som har til formål å opprettholde et tilnærmet uberørt miljø på Svalbard hva gjelder sammenhengende villmark, landskapselementer, flora, fauna og kulturminner. Innenfor denne rammen gir loven rom for miljøforsvarlig bosetting, forskning og næringsdrift.

8.4 Verdier og konfliktlinjer

Selv om det kan stilles opp oversikter over ulike verdier ved naturens mangfold, vil det være avveiningen av hvilke verdier som veier tyngst, som vil være avgjørende for forvaltningen av mangfoldet. I våre etiske og religiøse tradisjoner har den antroposentriske tilnærmingsmåten stått sterkere enn den biosentriske. I tråd med dette har det gjennomgående vært lettere å få gjennomslag for miljømessige tiltak og reguleringer dersom de kan begrunnes ut fra menneskers livskvalitet, helse og overlevelse, enn om de begrunnes bare med dyrenes og plantenes eller naturens egenverdi. Bevaring av økosystemer som ivaretar både økosystemets funksjon og dets opplevelsesverdi, kan forankres både i en antroposentrisk og i en biosentrisk argumentasjon. Derimot vil eksempelvis vern av urskog mot hogst alene under henvisning til forekomst av huldrestry ( Usnea longissima ), kunne gi opphav til en konflikt hvor bruksverdi og egenverdi settes opp mot hverandre, og hvor det ikke foreligger en etisk fasit.

Med utgangspunkt i et antroposentrisk syn vil man – trolig med rette – kunne hevde at menneskeheten vil greie seg bra selv om deler av det biologiske mangfoldet forsvinner. Riktignok representerer tapte arter et ukjent potensial for utvikling av medisiner og andre produkter, men det er generelt vanskelig å vise at tap av enkeltarter – unntatt av noen få nøkkelarter – får dramatiske konsekvenser for økosystemer, enn si for menneskers liv og helse. Det har også vist seg at midlertidig utryddelse av rovdyr som ulv og bjørn ikke har medført noe ”økologisk sammenbrudd”. Tvert i mot vil noen betrakte det som en verdi om disse artene forsvinner fra norsk natur, gitt de fordelene det fører med seg i form av redusert predasjon på husdyr, økte hjorteviltbestander mv. Ut fra et kortsiktig nytteperspektiv kan derfor kravet om vern av biologisk mangfold i en del situasjoner stå svakt.

Det er også et faktum at forskjellige mennesker tillegger forskjellige arter svært ulik verdi, og viljen til hensyntagen overfor arten vil være preget av det. I verdsettingen av arter er det imidlertid noen klare fellestrekk. Det synes f.eks. å være bred enighet om ikke å tilstrebe bevaring av sykdomsfremkallende organismer. Videre gjøres det en generell gradering av artene, fra dem som er sykdomsfremkallende eller som tradisjonelt klassifiseres som ”ugress” (eventuelt ”udyr”), til arter med stor symbolverdi, som panda, hval, laks mv. For enkelte arters vedkommende kan imidlertid graderingen være svært subjektiv, noe som for noen arter slår ut i sterkt divergerende verdsetting. Ulven er et godt eksempel på dette, da f.eks. den enkeltes tilknytning til sauehold og egen opplevelse av frykt kan ha stor betydning for hvilken verdi han eller hun tillegger arten.

Det norske verdigrunnlaget i forvaltningen av naturressursene har gjennom alle tider balansert grunneierens rett opp mot fellesskapets interesser. I etterkrigstiden er fellesskapets interesser tilgodesett gjennom offentlige reguleringer og vilkår for utøvelse av eiendomsretten. At bærekraftig utvikling de siste årene har stått i fokus, har også bidratt til en slik utvikling. Oppfatningen har vært at et mindretall ikke kan overbeskatte en naturressurs til egen fordel, dersom dette på kort eller lengre sikt får alvorlige konsekvenser for fellesskapet. Sett fra grunneiersiden kan denne utviklingen oppfattes å ha gått langt i retning av hensyntagen til fellesskapet – i noen tilfeller til interesser som befinner seg langt unna den aktuelle eiendom eller ressurs.

Som nevnt i kap. 6.5 er konfliktnivået innen norsk naturforvaltning til tider høyt. Ikke sjelden vil naturvernsiden legge andre verdinormer til grunn for å verne et område eller en art enn det brukersiden, ofte lokalbefolkningen, har tradisjoner for å gjøre. Ofte kan skillene knyttes til så vel ulike verdiorienteringer som ulike oppfatninger om hvilke konsekvenser fortsatt bruk vil ha, herunder om bruken vil være bærekraftig på lang sikt eller ikke. Det vil således ofte være nær sammenheng mellom virkelighetsoppfatning og de verdinormer man legger til grunn.

I kap. 8.3.3 ble naturens betydning for menneskers identitet og tilhørighet belyst. Samtidig er også andre faktorer, som f.eks. jordbruk, husdyrhold, jakt og fiske, viktige som identitetsskapere. Opphører disse aktivitetene, vil det være en alvorlig utfordring for folks identifikasjon med stedet og dermed for deres identitet og tilhørighet. For lokalbefolkningen kan konflikter mellom vern og bruk ofte fortone seg som en kamp der de må forsvare en livsstil og muligheten til å bevare sitt særpreg. 12 Dette viser hvilken stor utfordring det er å skape lokal legitimitet for arbeidet med vern og andre tiltak for å bevare naturens mangfold, se også kap. 6.5.

8.5 Verdigrunnlaget for utvalgets forslag

Mennesket vil, som andre arter, ikke kunne overleve uten å kunne bruke av og høste fra naturen. Både menneskers og andre arters eksistens er imidlertid avhengig av at menneskenes bruk av naturen er bærekraftig. Trusselbildet og konfliktpotensialet for utviklingen av det biologiske mangfoldet har vist at behovet for vern og for rammer for bruk vil være til stede også i tiden som kommer. Etter utvalgets syn har utviklingen gått langt i retning av å betrakte naturens mangfold som et redskap for å dekke menneskenes egne, ofte kortsiktige, ønsker og behov.

Utvalgets verdimessige utgangspunkt er at naturens mangfold og økologiske funksjoner må bevares på lang sikt. Dette er viktig for både bruk og vern, og utvalget mener at det kan begrunnes ut fra både nytteverdi, opplevelsesverdi, økologisk verdi og egenverdi som beskrevet i kap. 8.3. Det kan likevel være plass for forskjellige meninger om hvor strengt og konsekvent dette utgangspunktet bør gjennomføres i ulike situasjoner.

Det ligger en utvikling på mange millioner år til grunn for det biologisk mangfoldet vi har på jorda. Dette betyr at en eventuell reetablering av et biologisk mangfold med en kvalitet som den vi har hatt i moderne tid, vil være umulig innen et overskuelig tidsrom. Etter utvalgets syn innebærer dette at en generell bevaring av det biologiske mangfoldet må være en grunnleggende premiss for samfunnsutviklingen.

Mangfoldet av arter vil, sammen med den genetiske variasjonen, være bestemmende for evolusjonen i et langt tidsperspektiv. Bevaring av arter og populasjoner kan begrunnes med at det å opprettholde de mulighetene evolusjonen gir, er en verdi i seg selv, og med at det er viktig for kommende generasjoner. Verdien av å bevare mangfold med så vel ukjente som kjente ressurser, kan uansett begrunnes ut fra et ønske om å overlevere kommende generasjoner naturen i en slik stand at den gir grunnlag for livskvalitet og fortsatt utvikling til menneskenes beste.

Et rikt biologisk mangfold og intakte økologiske funksjoner er med på å bygge opp under naturens potensielle verdi. I fremtiden vil det biologiske mangfoldet kunne bli gjenstand for nye, i dag ukjente, utnyttelsesmåter. Arter vi i dag ikke nyttiggjør oss, kan komme til nytte ved utvikling av nye produkter og ny teknologi, og uutnyttede genetiske ressurser kan vise seg å ha potensial for bruk både i tradisjonell foredling av planter og dyr og innen genteknologi.

Bevaring av biologisk mangfold, natur og landskap er viktig også for menneskers naturopplevelse, tilhørighet og identitet. Samspillet mellom menneske og natur er en grunnleggende forutsetning for videreutvikling av vår kultur og identitet. I tillegg legger opplevelse av urørt natur eller vakre eller særegne landskap grunnlaget for forståelse av menneskets tilhørighet til naturen. Denne forståelsen er viktig for å få aksept for at naturen har en grunnleggende økologiske verdi for oss mennesker, og at dette stiller krav til de politiske prioriteringer vi foretar.

Lovgivningen bør være normgivende for hvilken tyngde ulike verdier skal tillegges ved avgjørelser som berører bruk og vern av naturens mangfold. Utvalget legger derfor vekt på å tydeliggjøre verdiforankringen.

Naturens økologiske verdi og naturens egenverdi kommer mer spesifikt til uttrykk i de foreslåtte bevaringsmålene for naturtyper og økosystemer (utk. § 4) og for arter (utk. § 5). Her kommer også det langsiktige bevaringsperspektivet eksplisitt til uttrykk, på samme måte som i lovens formålsbestemmelse. Behovet for å sikre at generell bevaring av det biologisk mangfoldet skal være en grunnleggende premiss for samfunnsutviklingen, er hovedsakelig nedfelt i de foreslåtte prinsippene for offentlig beslutningstaking (utk. §§ 8 til 12), samt den generelle aktsomhetsplikten i utk. § 6. Kapitlene om artsvern, verneområder og utvalgte naturtyper (utk. kap. III, V og VI) bygger både på naturens økologiske verdi og egenverdi og naturens verdi som ressurs for mennesker. Ressursaspektet er særlig fremtredende i kapitlet om artsforvaltning.

Vektleggingen av opplevelsesverdien kommer klarest til uttrykk i bestemmelsene om nasjonalparker og landskapsvernområder. Utvalget legger imidlertid til grunn at områdevern generelt er av stor betydning for å ivareta den opplevelsesverdi naturen har for mennesker. Det samme vil kunne sies for utvelging av naturtyper etter utk. kap. VI.

Fotnoter

1.

Se St.meld. nr. 58 (1996–97) om miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling s. 113, St.meld. nr. 42 (2000–2001) om biologisk mangfold s.15 og St.meld. nr. 39 (2000–2001) om friluftsliv s. 14 til 15.

2.

Jf. konvensjonens fortale, 1.–4. ledd.

3.

Hessen 2000b; Ariansen 1992.

4.

Næss 1973.

5.

Jorden är Herrens – ett miljömanifest från Svenska kyrkans biskopar 1989; Wagle 1998.

6.

Norsk Monitor 2003. Oslo:MMI.

7.

Direktoratet for naturforvaltning 2000a.

8.

Se også Millennium Ecosystem Assessment 2003.

9.

Se f.eks. Kellert & Wilson (ed.) 1993 med deres hypotese om ”biophilia”; Kaplan & Kaplan 1989; Ulrich 1981.

10.

jf. St.meld. nr. 39 (2000–2001) om friluftsliv s. 18 til 19 og 31 til 32.

11.

Jf. særlig innledningen til fortalen.

12.

Kalland & Rønnow (red.) 2001 s. 13.

Til toppen
Til dokumentets forside