NOU 2004: 4

Lovregulering av strømavtaler sluttet med forbrukere

Til innholdsfortegnelse

Del 4
Arbeidsgruppens prinsipielle vurderinger

12 I hvilken grad er det behov for forbrukervernregler om strømkontrakter?

12.1 Innledning

Arbeidsgruppen vil i det følgende drøfte hvorvidt det bør gis forbrukervernregler om elektrisk energi. Hvor slike regler eventuelt skal plasseres, drøftes under kapittel 14. Begrepet «forbrukervernregler» blir i teksten her brukt om ufravikelige lovregler som har forbrukervern som sitt hovedformål. Utenfor faller privatrettslige eller offentligrettslige regler som rent faktisk kan innebære et vern for forbrukerne, men som ikke har dette som sitt primære formål. Ved vurderingen av om det bør gis forbrukervernregler om elektrisk energi, vil et sentralt moment være om forbrukerne har et beskyttelsesbehov som ikke er tilstrekkelig ivaretatt gjennom dagens lovgivning og standardkontrakter. Det må imidlertid også tas hensyn til andre momenter, så som reglenes tilgjengelighet, ytelsens karakter av nødvendighetsgode og hvilke konsekvenser et styrket forbrukervern må antas å få for henholdsvis kraftbransjen og forbrukerne.

Energiloven innebar et systemskifte fra statlig styring av omsetningsfunksjonen, herunder kraftprisene, til en modell der det er nettets koordinerende funksjoner som i hovedsak er gjenstand for direkte statlig styring, mens kraftprisene fastsettes i et marked. Dypest sett har man gått fra en planmodell til en kontraktsmodell, og det kan stilles spørsmål om det foreligger en ubalanse i styrkeforholdet mellom energiselskapene og forbrukerne som tilsier at det er behov for en bedre ivaretakelse av forbrukernes kontraktsrettslige interesser, selv om det er konkurranse i sluttmarkedet.

12.2 Elektrisk energi som nødvendighetsgode – forbrukernes beskyttelsesbehov

Elektrisk energi utgjør et svært viktig element i moderne husholdninger. Elektrisk energi benyttes bl.a. til oppvarming, matlaging og belysning, og er således med på å dekke helt fundamentale behov. I løpet av de siste hundre år har elektrisk energi blitt tatt i bruk til stadig nye formål i private hjem. En konsekvens av denne utviklingen er at husholdningene har blitt stadig mer sårbare for avbrudd i leveringen og mangelfull leveringskvalitet. At elektrisk energi spiller en så stor rolle i moderne husholdninger, medfører bl.a. krav til hvordan man utformer regler om stenging ved forbrukerens betalingsmislighold.

Det forhold at elektrisk energi er et nødvendighetsgode kan generelt tale for at forbrukerne bør gis en særlig kontraktsrettslig beskyttelse i lovgivningen. Dereguleringen på nittitallet har ikke blitt fulgt opp med kontraktsrettslig forbrukerlovgivning. Det har ført til at forbrukervernet på dette området er svakere enn ved kjøp av en rekke andre ytelser, også ytelser som er av langt mindre betydning for forbrukerne enn elektrisk energi.

Elektrisitetens karakter av nødvendighetsgode er bl.a. reflektert i energiloven. Energiloven ivaretar også forbrukernes interesser, jf. merknadene til lovens formålsbestemmelse i Ot.prp. nr. 43 (1989-90) på s. 83. For så vidt gjelder nettselskapene er forbrukeraspektet på flere områder bærende i flere av forskriftene i medhold av energiloven, spesielt reguleringen av inntektsrammer og tariffer og forskrift om måling og avregning. Også når det gjelder leveringskvalitet har forbrukeraspektet blitt trukket frem. I Ot.prp. nr. 56 (2000-2001) på s. 58 er det uttalt følgende om § 5A-3 om leveringskvalitet:

«De som helt eller delvis eier eller driver produksjon eller nett samt sluttbrukere påvirker og blir påvirket av leveringskvaliteten på ulike nettnivå. Med hjemmel i bestemmelsen kan det i forskrift etter § 7-6 fastsettes nærmere krav til leveringskvalitet i forhold til disse aktørene. Forskriftene kan blant annet gjelde generelle krav til enkeltanlegg, krav til leveringskvalitet begrunnet i forbrukernes rettigheter og plikter som nettkunder og leveringskvalitetens innvirkning på inntektsrammer og tariffer…»

Etter det arbeidsgruppen kjenner til, ser det imidlertid ikke ut til at det vil bli fastsatt særlige kontraktsrettslige forbrukervernregler i forskriften om leveringskvalitet som er under utarbeidelse i NVE. Sluttbrukernes interesser er likevel et svært sentralt hensyn i arbeidet.

Videre kan energiloven § 3-3 om leveringsplikt for områdekonsesjonærene ses under synsvinkelen forbrukervern. Bestemmelsen innebærer i korthet at områdekonsesjonæren (nettselskapet) har plikt til å levere elektrisk energi til abonnentene innenfor det geografiske området konsesjonen gjelder for. Abonnentene har krav på elektrisk energi så lenge denne finnes, men må til gjengjeld betale markedspris, jf. Ot.prp. nr. 43 (1989-90) s. 87-88.

Spørsmålet om stengingsrett kan tjene som illustrasjon på at ytelsens karakter kan tilsi at det gis egne forbrukervernregler. Med stengingsrett forstås den adgang nettselskapet har til i visse tilfeller å koble sluttbrukere fysisk fra nettet på grunn av deres kontraktsbrudd, uten at avtaleforholdet opphører. En stenging vil vanligvis fremstå som svært dramatisk for forbrukeren. Spørsmålet om stenging av kraftleveringen er ikke særskilt lovregulert i Norge. Det innebærer at det må avgjøres på bakgrunn av alminnelige kontraktsrettslige prinsipper om tilbakeholdsrett i egen ytelse eller eventuell avtaleregulering, jf. standard kraftleveringsavtale § 4-2 og standard nettleie­avtale § 7. I tillegg må man vurdere forholdet til inkassoloven § 8 om god inkassoskikk. 1

Spørsmålet om stenging er lovregulert i både Sverige og Finland, jf. gjennomgangen ovenfor i punkt 11.2.1.9 og 11.3.2. At elektrisk energi i dag er et gode av grunnleggende betydning for et rimelig velferdsnivå, taler for at spørsmålet lovreguleres også hos oss. Dette vil kunne bidra til å klargjøre grensene og gjøre reguleringen mer tilgjengelig, samt at man får regler som i rimelig grad ivaretar både forbrukernes og nettselskapenes interesser. Videre er det et poeng i seg selv at lovgiver får vurdere et spørsmål som kan få så vidt store konsekvenser for den som blir utsatt for stenging. Arbeidsgruppens prinsipielle drøftelse av steng­ingsspørsmålet er inntatt i punkt 20.4 nedenfor.

12.3 Prinsipielle synspunkter på forholdet mellom lovregulering og regulering i standardkontrakter

Forbrukerombudet og Energibedriftenes landsforening (EBL) har utarbeidet tre standardavtaler: Standard tilknytningsvilkår, Standard nettleieavtale og Standard kraftleveringsavtale. Avtalene ble første gang fremforhandlet i 1993. De gjeldende avtalene ble ferdigstilt 1. oktober 2002. Disse er tilpasset forskriftsendringer og lovendringer siden 1993. Den viktigste endringen er forbrukernes adgang til kostnadsfritt å skifte kraftleverandør. En annen viktig endring er at Standard kraftavtale er tilpasset bestemmelsene i angrerettsloven (lov 21. desember 2000 nr. 105). Avtalene tas i bruk av EBLs medlemmer enkeltvis. En rekke aktører, særlig kraftleverandører, har benyttet muligheten til å innta en annen regulering og utelate elementer i standardavtalene.

Formålet med ufravikelige regler i kontraktslovgivningen varierer. Mest iøynefallende er nok likevel bestemmelser som skal gi vern for svake kontraktsmotparter, særlig i forholdet mellom næringsdrivende og forbrukere. Men selv om det ikke gjelder forbrukere, kan det være et vernebehov der kontrakten gjelder en offentlig, kommersiell eller privat monopolytelse eller livsnødvendighet, så som bolig, kreditt, arbeid, vann, teleytelser, energi med mer. Ut fra slike hensyn kan det hevdes at det som utgangspunkt foreligger et behov for forbrukervernregler både i forhold til kraftleverings- og nettleieavtaler.

Spørsmålet blir på denne bakgrunn hvilke virkemidler som best er egnet til å ivareta dette vernebehovet. I forhold til strømkontrakter er det i hovedsak tre virkemidler som er aktuelle: Standardkontraktregulering, administrative løsninger og ufravikelig lovgivning.

Standardkontrakter som fremforhandles av representanter for forbrukerne og representanter for næringen egner seg gjerne på livsområder med mange faktiske særtrekk og/eller skiftende faktiske forhold. Det forutsettes gjerne at partene har særlige forutsetninger for å finne funksjonelle løsninger gjennom en detaljert regulering som kan være vanskelig å gjennomføre i lov, fordi lover er mer statiske, og således må holdes i en mer generell form for å kunne fange opp en utvikling i bransjen uten at det betinger lovendringer. Balansen i kontraktene forutsettes ivaretatt ved at de utarbeides gjennom forhandlinger mellom representanter for begge grupper. Det er imidlertid et poeng at Forbrukerombudet og Markedsrådet bare kan sette til side avtaleklausuler som er urimelige, jf. markedsføringsloven § 9 a. Ved vurderingen av om kontraktene synes balanserte, må man ta hensyn til at listen for å gripe inn ligger på dette nivået, og ikke på et rimelighetsnivå. Videre er det grunn til å fremheve at avtalene ikke tas i bruk, verken av EBLs medlemmer eller andre aktører. Eksistensen av standardkontrakter er på denne bakgrunn ingen garanti for et effektivt forbrukervern for alle forbrukere.

Med administrative løsninger forstår vi regulering i form av samtykke-, godkjennelses- eller konsesjonsordninger eller i form av forskriftshjemler eller hjemler for konkrete inngrep. Som vist ovenfor i kapittel 4 og punkt 7.2, har vi både et konsesjonsrettslig rammeverk og administrative inngrepshjemler i markedsføringsloven. NVE, Forbrukerombudet og Markedsrådet fører således tilsyn med grunnleggende forhold i kraftbransjen, og forbrukermyndighetene kan gripe inn mot urimelige avtaler. NVE behandler også klager på blant annet leveringskvalitet og tariffer, jf. punkt 9.1. De administrative løsningene er imidlertid ikke i stand til å dekke hele reguleringsbehovet på området. De innebærer bl.a. ikke en ivaretakelse av forbrukernes interesser i kontraktsbruddssituasjoner.

Med preseptorisk regulering sikter vi her til tvingende lov- eller forskriftsbestemmelser om partenes gjensidige plikter og rettigheter overfor hverandre. En slik regulering egner seg i tilfeller hvor det er vanskelig å oppnå en rimelig balanse i avtaleforholdet på annen måte, og hvor det samtidig lar seg gjøre å formulere noenlunde klare og håndterbare regler for kontraktsforholdet. Dersom det ikke lar seg formulere noenlunde klare og håndterbare regler, er en løsning å falle tilbake på såkalte generalklausuler, jf. for eksempel avtaleloven § 36. Ulempen med denne typen regler er i første rekke at de er vage og skjønnsmessige, noe som kan gjøre det vanskelig for partene å forutberegne sin rettsstilling. En forutsetning for at denne linjen skal være tilfredsstillende, er at rettsspørsmålene regelmessig vil bli brakt inn for domstolene, slik at man får presisert det nærmere innholdet i bestemmelsene. Prosessøkonomi står derfor sentralt. I forhold til strømkontrakter med forbrukere vil det etter gruppens vurdering sjelden la seg forsvare prosessøkonomisk å bringe tvister inn for domstolene med mindre det er tale om krav av en viss størrelsesorden. Generalklausullinjen er derfor lite egnet som virkemiddel i forhold til strømkontrakter. En annen sak er at et rimelig og fleksibelt regelverk forutsetter at man i noen grad benytter skjønnsmessige begreper.

En mer detaljert lovregulering vil i forhold til forvaltningsrettslige fullmakter og diskresjonær domstolskompetanse (generalklausuler) sikre et mer effektivt forbrukervern, en større grad av forutberegnelighet og klarhet, og ha en større signaleffekt. Ulempen ved slik positivrettslig lovgivning er på den annen side at utviklingen kan løpe fra lovreglene, og at det i en generell lov kan være vanskelig å utforme regler som gir rimelige løsninger i ethvert tilfelle. Man må også hele tiden ha for øye om spørsmålene er så teknisk kompliserte at lovformen blir uhensiktsmessig, fordi man må ned på et detaljnivå som kanskje best kan ivaretas gjennom standardkontrakter. I denne sammenhengen må man også se på de mulighetene som ligger i å innta detaljer i forskrift.

Konkurransemessige hensyn kan tale for at alle aktørene er underlagt de samme markedsvilkårene. Dette hensynet sikres gjennom regulering i lov. Det vil alltid være et kommersielt press mot regulering i standardkontrakter, fordi enkelte aktører ikke velger å legge dem til grunn for sin virksomhet.

Etter arbeidsgruppens syn må man vurdere konkret – i forhold til hvert enkelt problemkompleks – hvilken form for regulering som vil være mest formålstjenlig (ufravikelig kontraktslovgivning, offentligrettslig regulering eller regulering gjennom standardkontrakter). I den forbindelse er det viktig å identifisere på hvilke punkter det kan være behov for å styrke forbrukernes kontraktsrettslige stilling gjennom ufravikelig forbrukerlovgivning, se punkt 12.4 og 12.5 nedenfor. Det må ved denne vurderingen tas hensyn til det som finnes av eksisterende lov- eller forskriftsregulering.

12.4 Er det behov for forbrukervernregler om tilknytning og nettleie?

12.4.1 Styrkeforholdet mellom partene

Nettdriften er monopolvirksomhet, se kapittel 5 ovenfor. Det innebærer at sluttbrukerne ikke kan velge blant flere mulige kontraktsparter, men må holde seg til det lokale nettselskapet. Sammenholder man dette med at nettselskapene gjennomgående opererer med standardvilkår, har den enkelte abonnent praktisk talt ikke muligheter til å påvirke avtalens innhold. Det er ikke tale om fri kontraktsdannelse. Partene må finne frem til hverandre, og sluttbrukerne må godta selskapets vilkår dersom de ønsker å få markedsadgang. Skjevheten i styrkeforholdet mellom partene kan indikere at det her foreligger et beskyttelsesbehov. Hvor stort beskyttelsesbehovet er, beror bl.a. på om standardkontraktene er balanserte, og i hvilken utstrekning disse anvendes i praksis.

12.4.2 Kontraktsytelsens art – identifisering av problemstillinger

Nettselskapets forpliktelse går ut på å stille overføringskapasitet i sitt nett tilgjengelig for nettkunden mot betaling, se standard nettleieavtale § 4-1. I tillegg består nettselskapets forpliktelse i å sørge for at den elektriske energien har tilfredsstillende leveringskvalitet.

Med tilknytning sikter man til at en elektrisk installasjon blir koblet til nettet. EBLs standardvilkår for tilknytning regulerer forholdet mellom nettselskapet og eieren av den elektriske installasjonen som blir tilknyttet distribusjonsnettet, jf. standard tilknytningsvilkår § 1 første ledd.

Ytelsens karakter kan si noe om hva slags reguleringsbehov vi eventuelt står overfor. Sentralt i forhold til tilknytning står bl.a. følgende spørsmål:

  1. avtaleinngåelse og suksesjon (partsbytte)

  2. ansvaret for drift og vedlikehold av egne installasjoner

  3. fremføring og plassering av distribusjonsnett, herunder bl.a. erverv av rett til grunn for ledningsfremføring, se standard tilknytningsavtale § 3

  4. regulering av selve tilknytningen, herunder bl.a. tilknytningspunktet og tilknytningsgebyr

  5. adgangen til å kreve dekket anleggsbidrag

  6. målepunktets plassering

  7. frakobling og tilkobling av installasjonen

  8. ansvarsforhold

Ved vurderingen av behovet for forbrukervern­regler på disse punktene, må det tas hensyn til hva som finnes av eksisterende regulering. Deler av punkt 4 til 7 i listen ovenfor er regulert i forskrift, se forskrift 11. mars 1999 nr. 302 §§ 17-4 om tilknytningsgebyr og 17-5 om anleggsbidrag og forskrift 11. mars 1999 nr. 301 § 3-2, jf. § 1-3 om målepunkt ID, dvs. «entydig identifikasjon av målepunkt basert på EAN-standarden Global Service Relation Number (GSRN)». Frakobling og tilkobling er også i noen grad regulert i og i medhold av lov 24. mai 1929 nr. 4 om tilsyn med elektriske anlegg med tilhørende forskrifter, fastsatt av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) (sikkerhetsmessige krav).

I forhold til nettleie synes i første rekke følgende spørsmål å stå sentralt:

  1. avtaleinngåelse og suksesjon (partsbytte)

  2. måling og måleravlesning av faktisk bruk (danner grunnlaget for både nettleie og betaling for uttak av elektrisk energi), feil ved måleutstyr, merforbruk som følge av feil i anlegg mv.

  3. beregning og endring av nettleien

  4. stenging av nettkundens anlegg

  5. frakobling og tilkobling av installasjonen

  6. oppsigelse

  7. ansvarsforhold

Måling og måleravlesning er regulert i forskrift 11. mars 1999 nr. 301 kapittel 3, jf. også punkt 2.1.1. I medhold av lov om mål og vekt er det etablert førmarkedskontroll med elektrisitetsmålere. I tillegg arbeider Justervesenet for tiden med å utforme en tilsynsordning for elektrisitetsmålere. Beregning og endring av nettleien er også regulert i forskrift 11. mars 1999 nr. 301 del IV. Regelverk av betydning for frakobling og tilkobling er også fastsatt av DSB i medhold av lov om tilsyn med elektriske anlegg. Stengingsreglene etter gjeldende rett blir behandlet nedenfor i punkt 20.4.2, men vi nevner allerede her at det ikke finnes lov- eller forskriftsregler som er særlig myntet på stengingssituasjonen.

Elklagenemndas praksis er en viktig kilde når man skal identifisere problemområder i forholdet mellom nettselskap og sluttbruker. I henhold til årsmeldingen for 2002 går følgende saksfelter igjen: Måling og fakturering, stenging, ansvarsforhold, tilknytningsavgift og anleggsbidrag og fremføring av nett. Som tidligere nevnt, er en del av disse spørsmålene regulert i forskrift.

Gruppens gjennomgang av standardkontraktene og Elklagenemndas praksis viser at flere av de angitte forholdene allerede er regulert i forskrift. Etter arbeidsgruppens syn vil det på disse områdene gjennomgående være lite behov for særskilte kontraktsrettslige forbrukervernregler. I den grad den offentligrettslige reguleringen ikke gir et tilstrekkelig forbrukervern, vil det være mer nærliggende å endre de offentligrettslige reglene enn å utforme egne kontraktsrettslige regler om de samme forholdene. Arbeidsgruppen har ikke sett det som sin oppgave å foreslå endringer i eksisterende offentligrettslig regulering, og har derfor i hovedsak konsentrert seg om områder som ikke er dekket av den offentligrettslige reguleringen. 2 Det er da også på disse områdene at det er størst grunn til å tro at det kan foreligge et særlig reguleringsbehov. Som nevnt under punkt 12.2 mener arbeidsgruppen at det er behov for å gi lovregler om stenging. Utover dette mener arbeidsgruppen at det er grunn til å se nærmere på reguleringsbehovet i forhold til følgende problemstillinger:

  1. Avtaleinngåelse og suksesjon (partsbytte)

  2. Fremføring av lavspenningsnett

  3. Tilknytningspunkt og risikofordeling

  4. Ansvar for mangelfull leveringskvalitet og avbrudd

Nedenfor går vi nærmere inn på disse spørsmålene med sikte på å undersøke reguleringsbehovet ytterligere.

12.4.3 Avtaleinngåelse og partsbytte

Etter arbeidsgruppens mening er det ikke behov for en særskilt lovregulering av avtaleinngåelsen. Det sentrale spørsmålet som det kunne vært behov for å kreve opplysninger om, er prisen for nettleien og tilknytningen. Dette er imidlertid regulert i forskrifter til energiloven, jf. punkt 5.4.6 ovenfor. Det er ikke fri prisdannelse på dette området, men en offentligrettslig monopolkontroll bl.a. med det vederlaget nettselskapene kan ta for sine tjenester.

I standard tilknytningsavtale § 2-5 går det frem at dersom en elektrisk installasjon skifter eier, anses ny eier å tiltre samme rettigheter og plikter som opprinnelig eier. Dette er ikke en holdbar juridisk konstruksjon. Pliktene i henhold til avtalen påligger bare den som har akseptert dem – nettselskapet og opprinnelig eier kan ikke forplikte en fremtidig eier. Dette følger av alminnelige avtalerettslige regler. Arbeidsgruppen mener ikke at det er behov for å presisere dette i lovgivningen.

12.4.4 Fremføring av lavspenningsnett

Dette dreier seg om tilgang til og bruk av sluttbrukerens eiendom for å føre frem lavspenningsnett til vedkommende sluttbruker og andre sluttbrukere ved å føre elektrisk energi i ledning over bakken eller i grunnen. Det er et tingsrettslig forhold som hviler på avtale eller ekspropriasjon, jf. lov 23. oktober 1959 nr. 3 om oreigning av fast eigedom § 2 første ledd nr. 19. Sluttbrukeren må avstå en del av eiendomsretten og tillate bruk av deler av eiendom til stolper og/eller transformatorstasjoner. Tingsrettslig er det tale om en kombinasjon av positive og negative servitutter som påheftes eiendommen. De positive servituttene gjelder retten til å ha stolper, linjer mv. på den tjenende eiendom. De negative servituttene innebærer restriksjoner på eierens adgang til å grave, bygge, ha trær mv. i en viss avstand fra anleggene; ofte benevnt byggeforbudsbelte og ryddebelte. Regelverket som fastlegger ulike avstandskrav er fastsatt av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. Nettselskapene har typisk rett til å hugge trær og rydde vegetasjon i en viss bredde eller nærhet til anleggene. Det har vært begrenset med tvister om dette etter det arbeidsgruppen er kjent med. I enkelte tilfeller har det imidlertid vært ulike oppfatninger om hva som kreves for å oppfylle varslingsplikten før det ryddes, for eksempel om en avisannonse er nok.

Det påhviler eieren av elektriske anlegg en plikt til å sørge for at de «utføres, drives og vedlikeholdes slik at de ikke frembyr fare for liv, helse og materielle verdier», jf. lov 24. mai 1929 nr. 4 om tilsyn med elektriske anlegg og elektrisk utstyr § 2 første ledd og § 10 første ledd. Det er på denne bakgrunn nødvendig å innrømme nettselskapet adgang til elektriske installasjoner som de eier og dermed har ansvaret for.

Bildet er dermed noe forenklet at sluttbrukerne må gi nettselskapene adgang til egen eiendom for å føre frem nett og for å føre nødvendig tilsyn og vedlikehold.

Når det er på det rene at en eiendom skal nyttes til fremføring, gjenstår bare spørsmålet om plassering, og det er etter arbeidsgruppens syn et spørsmål som partene har best forutsetninger for å finne en løsning på ut fra de konkrete forholdene på stedet. Spørsmålet om fremføring er regulert i standard tilknytningsavtale § 3. Arbeidsgruppen nevner også at Statens byggtekniske etat har gitt en temaveiledning om hvordan etablering av nye kraftledninger og andre elektriske anlegg skal behandles av kommunene etter reglene i plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 nr. 77. 3

Etter arbeidsgruppens syn er det ikke behov for ytterligere regulering på dette punktet.

12.4.5 Tilknytning og risikoovergang

Tilknytningsspørsmålet dreier seg om å definere grensen mellom nettselskapets eiendom og sluttbrukers eiendom, og dermed også ansvars- og vedlikeholdsplikten. Det kan være slik at den såkalte stikkledningen som fører den elektriske energien frem det siste stykket til husstanden ikke er eid av nettselskapet, men av sluttbrukeren. Her kan det imidlertid tenkes flere muligheter, jf. standard tilknytningsavtale § 4-1. Etter arbeidsgruppens vurdering bør det som utgangspunkt overlates til partene å bestemme tilknytningspunktet. Dersom det ikke fremgår av partenes avtale hvor tilknytningspunktet er, kan det være behov for en deklaratorisk bestemmelse som klargjør hvor grensen går. Dette har sammenheng med at tilknytningspunktet er avgjørende for å bestemme risikoens overgang, dvs. hvem som har risikoen for feil som oppstår i nettet. Nettselskapet har etter gjeldende rett bare risiko for feil som oppstår i eget nett, og det er naturlig at risikoens overgang knyttes til tilknytningspunktet.

I den grad man velger å regulere ansvarsspørsmålet nærmere, er det nødvendig å ta inn en regulering av risikoens overgang. Det vises til arbeidsgruppens drøftelse i kapittel 16 nedenfor.

12.4.6 Ansvar for mangelfull leveringskvalitet

Spørsmålet om ansvar for påstått mangelfull leveringskvalitet (spenningsfeil eller avbrudd) går ofte igjen i Elklagenemndas praksis.

Som det fremgår av energiloven § 5A-3 og energilovforskriften §§ 3-4 bokstav a og 5A-3, foreligger det ingen spesifikk lov- eller forskriftsregulering av spørsmålet om hva som er god eller normal leveringskvalitet utover angivelsen av «tilfredsstillende leveringskvalitet». NVE har imidlertid under utarbeidelse en forskrift om leveringskvalitet, jf. punkt 5.5.4 ovenfor.

I standard nettleieavtale er spørsmålet regulert i § 12 om ansvarsforhold. Det er særlig behov for å avklare hvilke krav som skal stilles til leveringskvalitet og hva som skal til for å få erstatning eller eventuelt prisavslag.

Ved forbrukerkjøpsloven ble det innført et rent objektivt erstatningsansvar for mangler. Standardavtalene for nettleie og tilknytning bygger derimot på et kontrollansvar med et korresponderende skille mellom direkte og indirekte tap. Arbeidsgruppen mener at det er grunn til å vurdere om nettselskapenes erstatningsansvar bør skjerpes, og hvilken ansvarsmodell som vil være den best egnede på dette området. Reglene for dekning i naturskade- og produktansvarslovgivningen opererer med egenandeler som i mange tilfelle overstiger forbrukerens tap. Det kan derfor være behov for å innføre en erstatningsregel som gir forbrukeren en bedre dekning enn hva som er tilfelle i dag.

Ved å skjerpe nettselskapenes erstatningsansvar, vil tap som den enkelte forbruker blir påført kunne pulveriseres ved at selskapenes økte kostnader i forbindelse med utviding av ansvarsgrunnlaget blir dekket inn gjennom selskapenes inntektsrammer.

Arbeidsgruppen vil i punkt 18.4 drøfte behovet for å utvide dagens avtalebaserte kontrollansvar til en strengere ansvarsregel fastsatt ved lov.

Spørsmålet om hvilke krav som skal stilles til leveringskvalitet, og hvilke konsekvenser mangelfull leveringskvalitet skal ha, blir drøftet i kapittel 15 til 19 nedenfor. Gruppen ser på disse spørsmålene som svært sentrale i forhold til arbeidsgruppens mandat. Sammen med spørsmålet om steng­ingsrett er nok dette det området hvor behovet for ytterligere forbrukervern kan synes å være størst.

12.4.7 Særlig om anleggsbidrag

Gruppens medlemmer fra Barne- og familiedepartementet, Forbrukerombudet og Forbrukerrådet mener at det i tilknytning til gruppens arbeid er behov for å se nærmere på reglene om anleggsbidrag.

Med anleggsbidrag menes beregnet investeringstilskudd ved tilknytning av en ny kunde eller ved forsterkning av nettet til en eksisterende kunde. Nettselskapenes rett til å kreve anleggsbidrag er hjemlet i § 17-5 i forskrift 11. mars 1999 nr. 302 om økonomisk og teknisk rapportering, inntektsramme for nettvirksomheten og overføringstariffer. Disse reglene er presentert i punkt 5.6 ovenfor. Nettselskapenes rett til å kreve anleggsbidrag er videre berørt i § 5 i Standard tilknytningsvilkår.

Både NVE og Elklagenemnda behandler tvister om anleggsbidrag, men nemnda behandler ikke rene prisspørsmål. Tall fra NVE og Elklagenemnda viser at det ikke dreier seg om et stort antall tvister vedrørende anleggsbidrag som bringes inn for disse organene. Gruppens medlemmer fra Barne- og familiedepartementet, Forbrukerombudet og Forbrukerrådet mener imidlertid at problemstillingene som reises i forbindelse med beregning av anleggsbidrag, er så prinsipielt viktige at de likevel bør omtales i utredningen.

Tvister om anleggsbidrag kan oppstå både når nye kunder knyttes til nettet og når det er behov for forsterkninger av nettet til eksisterende kunder. De spørsmål som reises, er blant annet om det er grunnlag for å kreve anleggsbidrag, hvordan bidraget skal beregnes og ikke minst om anleggsbidraget skal bæres av den enkelte eller fordeles på flere. Andre spørsmål knytter seg til adgangen til å få noenlunde pålitelige kostnads­overslag i forkant av for eksempel oppføring av ny bolig eller oppgradering av boligens elektriske anlegg.

En sentral problemstilling oppstår når en bolig trenger økt kapasitet og denne forsterkningen fører til at man overskrider et nivå som utløser behov for forsterkning av nettet i området. Skal eier av boligen alene dekke kostnadene til forsterkningen eller skal den fordeles på samtlige boliger langs den aktuelle linjen, eventuelt fordeles (pulveriseres) på et større kollektiv i form av mindre økninger i nettleien?

Dette spørsmålet har en side til nettselskapets vedlikeholdsplikt. Om vedlikeholdsplikten heter det i standard nettleieavtale § 4-2 annet ledd:

«Nettet skal tåle vanlig bruk av godkjent utstyr fra nettkunden, inkludert bruk av ny teknologi/utstyr som er utbredt i husholdninger».

Gruppens medlemmer fra Barne- og familiedepartementet, Forbrukerombudet og Forbrukerrådet vil i denne forbindelse peke på at det i praksis kan være vanskelig å skille mellom forsterkninger i nettet som nettselskapet foretar i forbindelse med alminnelig fornyelse av eksisterende nett, herunder forsterkninger som skjer på grunn av den alminnelige forbruksøkningen, og den forsterkning som skjer etter at en kunde har krevd økt kapasitet eller kvalitet. Bare i det sistnevnte tilfellet kan det kreves anleggsbidrag. Det kan imidlertid være vanskelig å avgjøre om kunden uansett har rett til å kreve en slik økning under henvisning til nettselskapets vedlikeholdsplikt.

Det viser seg at det er store forskjeller i praksis mellom nettselskapene ved håndteringen av de nevnte problemstillingene knyttet til innkreving av anleggsbidrag. Det er opplyst for arbeidsgruppen at mange nettselskaper er svært tilbakeholdne med i det hele tatt å kreve anleggsbidrag, mens andre nettselskapet svært ofte gjør dette. Forskjellene kan ikke alene tilskrives naturlige forskjeller mellom tilflyttings- og fraflyttingsområder.

Det kan ha meget stor økonomisk betydning for den enkelte forbruker om han eller hun alene må bære anleggskostnadene eller om disse skal fordeles på flere. Det er ikke uvanlig at anleggsbidraget kommer opp i titusener av kroner.

Gruppens medlemmer fra Barne- og familiedepartementet, Forbrukerombudet og Forbrukerrådet ser det slik at forbrukerne har et klart behov for forutberegnelighet og klarhet med hensyn til muligheten for å kunne forutse om de må betale betydelige anleggsbidrag. Forskriften om anleggsbidrag oppfyller ikke dette behovet. Den gir tvert om nettselskapene en meget vid skjønnsmessig adgang til å avgjøre om og hvordan anleggsbidrag skal beregnes.

Som omtalt i punkt 10.3 stiller EUs eldirektiv II krav om at den enkelte forbruker skal ha tilgang til elektrisk energi «at reasonable prices» Gruppens medlemmer fra Barne- og familiedepartementet, Forbrukerombudet og Forbrukerrådet har ikke foretatt noen gjennomgang av hvilke tilpasninger som må gjøres i norsk rett for å oppfylle direktivet, men vil likevel peke på at direktivet kan innebære at det settes grenser for adgangen til å belaste en enkelt forbruker med hele anleggsbidraget når beløpet overskrider det som er rimelig.

Gruppens medlemmer fra Barne- og familiedepartementet, Forbrukerombudet og Forbrukerrådet anser at det er behov for en særskilt utredning av spørsmålene om anleggsbidrag. Det bør vurderes å gi klarere regler for nettselskapenes adgang til å innkreve anleggsbidrag. Strømkunder må sikres en større forutberegnelighet enn etter gjeldende regler. Et nytt regelverk må videre tilpasses eldirektiv II.

Medlemmene fra Olje- og energidepartementet, Norges vassdrags- og energidirektorat og Energibedriftenes landsforening  vil i tillegg understreke at regelverk vedrørende tariffer og andre vilkår for adgang til kraftnettet er fastsatt i og i medhold av energiloven. Disse medlemmene vil blant annet påpeke at innkreving av anleggsbidrag må gjøres i henhold til kravet i energilovforskriften § 4-4 bokstav d om ikke-diskriminerende og objektive vilkår og kravet om at differensiering av vilkår kun kan skjer etter objektive og kontrollerbare kriterier basert på relevante nettforhold. Det vises videre til at nettselskapene er pålagt en utvidet informasjonsplikt om beregningen av anleggsbidraget. Denne informasjonsplikten innebærer blant annet at nettselskapet av eget tiltak er pliktig til å informere kunden på forhånd om beregningen av anleggsbidraget. Disse medlemmene påpeker også at anleggsbidrag bare kan innkreves for kundenære nettanlegg eller nettanlegg som den enkelte kunde er alenebruker av. Disse medlemmene kan ikke stille seg bak den fremstilling og de påstander om regelverk og faktiske forhold som fremsettes av representantene fra Barne- og familiedepartementet, Forbrukerombudet og Forbrukerrådet ovenfor. For ordens skyld vil disse medlemmene påpeke at NVE i 2003 mottok og behandlet 6 klager fra forbrukerne om anleggsbidrag.

Disse medlemmene kan for øvrig heller ikke se at gjeldende regler om anleggsbidrag i NVEs forskrifter, som følger et prinsipp om kostnadsbaserte anleggsbidrag, er i strid med de krav som følger av eldirektiv II. Disse medlemmene er for øvrig kjent med at NVE vil gjøre en evaluering av gjeldende bestemmelser om anleggsbidrag basert på de erfaringer som er gjort med nettselskapenes praktisering av dette regelverket. Disse medlemmene ser det som naturlig at Barne- og familiedepartementet, Forbrukerrådet og Forbrukerombudet tar opp sine spørsmål i en slik sammenheng.

Gruppens leder fra Justisdepartementet mener det faller utenfor mandatet å foreslå endringer i de offentligrettslige reglene om anleggsbidrag, og har derfor ikke foretatt en inngående vurdering av eventuelle endringsbehov. Lederen har imidlertid vanskelig for å se at reglene om anleggsbidrag kan skape problemer i forhold til kravet i eldirektiv II om «reasonable prices», ettersom et anleggsbidrag maksimalt kan settes til anleggskostnad for anlegget minus tilknytningsgebyr.

12.5 Er det behov for forbrukervernregler om kraftlevering?

12.5.1 Styrkeforholdet mellom partene

Sluttbrukermarkedet for salg av elektrisk energi er tilrettelagt for virksom konkurranse. Forbrukerne kan velge mellom en rekke forskjellige aktører som opererer på det norske markedet. I St.meld. nr. 18 (2003-2004) Om forsyningssikkerheten for strøm m.v. varsles det også at fristen for leverandørbytte vil bli foreslått senket fra tre til to uker. Forbrukerne kan også velge mellom avtaler med standard variabel kraftpris, avtaler med spotpris eller avtaler med fast pris, se nærmere standard kraftleveringsavtale § 1-4. Situasjonen er dermed en ganske annen på dette punktet enn i forhold til nettleie og tilknytning. Det er ikke den samme skjevheten i styrkeforholdet mellom partene, noe som kan tilsi at behovet for særskilte forbrukervernregler gjennomgående vil være mindre enn når det gjelder nettytelsene.

12.5.2 Ytelsens karakter

Kraftleveringsavtalene kjennetegnes ved at kraftleverandøren forplikter seg til å sørge for at sluttbrukeren får elektrisk energi levert til en bestemt pris . Kraftavtalene regulerer først og fremst en finansiell avregning mellom kraftleverandør og sluttbruker. 4

Det sentrale spørsmålet, både for kraftleverandøren og sluttbrukeren, er prisen. Reguleringsbehovet konsentrerer seg primært til muligheten for å endre prisen og muligheten for å si opp avtalen og inngå ny avtale med en annen leverandør.

12.5.3 Avtaleinngåelse og endringer. Oppsigelse. Måling av kraftuttak

Før forbrukeren bestemmer seg for å inngå avtale om kraftlevering, er det både ut fra hensynet til den enkelte forbruker og ut fra hensynet til virksom konkurranse viktig at han kan orientere seg i markedet og få den informasjonen som trengs for å treffe et begrunnet valg av leverandør og avtaletype. Nettselskapene har plikt til å gi opplysninger om mulige kraftleverandører, jf. forskrift 11. mars 1999 nr. 301 § 2-1 annet ledd:

«Nettselskapet skal informere sluttbrukere uten kraftleveringskontrakt om hvilke leverandører som leverer kraft i nettområdet eller hvor sluttbrukere kan finne en nøytral oversikt over kraftleverandører.»

Informasjonen som gis, skal være nøytral, jf. forskriften § 7-1. For kunder med kraftleveringskontrakt er opplysningsspørsmålet i noen grad overlatt til markedet. Konkurransetilsynet har imidlertid fastsatt en forskrift om prisopplysning ved transport og salg av elektrisk kraft, jf. forskrift 7. juni 1996 gitt med hjemmel i lov av 11. juni 1993 nr. 65 om konkurranse i ervervsvirksomhet (konkurranseloven) § 4-1 annet og tredje ledd. Forskriften, som gjelder både for nettselskaper og kraftleverandører, har bl.a. bestemmelser om opplysninger i informasjon og markedsføring og opplysningsplikt ved avregninger og à konto-regninger. Konkurransetilsynet har dessuten en egen Internett-side, hvor den enkelte kan gå inn og undersøke hvem som tilbyr best pris til enhver tid.

Konkurransetilsynet har også fastsatt en forskrift om meldeplikt for kraftpriser, jf. forskrift 12. desember 1997 nr. 1392. Forskriften pålegger enhver som selger elektrisk energi til forbrukere å melde inn kraftpriser til Konkurransetilsynet. Av formålsbestemmelsen følger at formålet er «å sikre grunnlaget for god prisinformasjon til forbruker».

I tillegg fører Forbrukerombudet kontroll med kraftleverandørenes markedsføring. Ombudet har i denne forbindelse blant annet utarbeidet retningslinjer basert på kravene som følger av markedsføringslovens §§ 1 til 3 og Konkurransetilsynets forskrift om prisopplysning ved transport og salg av elektrisk kraft.

På denne bakgrunn mener arbeidsgruppen at det ikke er behov for ytterligere regler om prisinformasjon mv.

Videre følger det av forskrift 11. mars 1999 nr. 301 § 2-2 første ledd at sluttbrukerne har rett til å bytte kraftleverandør . Gjennomføringen av leverandørbytte er nærmere regulert i de følgende bestemmelsene i kapittel 2. Partenes avtalekompetanse er således begrenset på dette punktet. Avtaler som er i strid med denne reguleringen, kan trolig ikke gjøres gjeldende, jf. NL 5-1-2. Brudd på forskriften kan føre til pålegg fra NVE, jf. § 8-1.

Ved bytte av kraftleverandør hender det fra tid til annen at forbrukere ikke får startet opp kontraktsforholdet med den nye leverandøren fra det tidspunkt som følger av avtalen og/eller ved utløpet av den lengste frist for gjennomføring av leverandørbytte som følger av forskrift 11. mars 1999 nr. 301 kapittel 2. Dette kan føre til at forbrukerne blir påført et økonomisk tap, fordi de blir stående under kontrakt med sin tidligere leverandør eller i verste fall risikerer å bli ført over på en ordning der nettselskapet leverer i henhold til leveringsplikten i energiloven § 3-3 i påvente av at den nye leverandøren skal ta over og starte sin levering. Det siste kan bli resultatet dersom den nye leverandøren har sendt melding om leverandørbytte, men ikke starter sin kraftleveranse i tide. Foruten det økonomiske tap den enkelte forbruker blir utsatt for, kan forsinkelse i forbindelse med leverandørbytter bidra til en svekking av konkurransen i kraftmarkedet, fordi sluttbrukerne vegrer seg mot å bytte leverandør pga. de problemene som kan oppstå.

På denne bakgrunn mener arbeidsgruppen at det er grunn til å vurdere om det er behov for å styrke forbrukernes rettigheter ved forsinket oppstart av kraftleveranse (se kapittel 21 nedenfor).

Spørsmålet om opplysninger om forestående prisendringer på elektrisk energi, er ikke nærmere regulert i energiloven med forskrifter. Hvorvidt det er adgang til å endre prisen uten at det samtidig må anses for et nytt tilbud som sluttbrukeren kan avslå, må avgjøres på bakgrunn av en tolkning av avtalen. I standard kraftleveringsavtale er dette regulert i § 3-2. Hovedregelen er der at avtale om standard variabel kraftpris kan endres med 14 dagers varsel. Oppsigelsesretten gjør imidlertid at avtalene uansett ikke vil kunne virke innestengende. Dersom en forbruker ikke er fornøyd med de betingelsene kraftleverandøren tilbyr, står han fritt til å skifte leverandør, med mindre det er tale om en fastprisavtale. Etter arbeidsgruppens vurdering gir dette forbrukeren et tilstrekkelig vern.

Avslutningsvis nevner vi at målingen av kraftuttaket foretas av nettselskapet i henhold til forskrift 11. mars 1999 nr. 301 kapittel 3. Heller ikke på dette punktet kan arbeidsgruppen se at det foreligger et behov for kontraktsrettslige forbrukervernregler.

Drøftelsen ovenfor viser at det primært er situa­sjonen ved leverandørbytte som det er grunn til å vurdere nærmere med tanke på kontraktsrettslig forbrukervernregulering. Utover dette synes det ikke å være noe særlig behov for kontraktsrettslige forbrukervernregler om forholdet mellom kraftleverandør og forbruker (se likevel punkt 12.6 og kapittel 22 om tvisteløsning m.m.).

12.6 Reguleringsbehov, håndhevingsbehov eller begge deler?

Dagens klageordninger er beskrevet i kapittel 9. Reguleringsbehovet må ses i sammenheng med muligheten til å forfølge krav. Elklagenemnda behandlet 59 saker i 2002, jf. årsmeldingen s. 4. Generelt er det grunn til å fremheve sammenhengen mellom tilgjengelige og klare forbrukervernregler og muligheten til å få håndhevet sine rettigheter. Det er summen av dette som gir et effektivt forbrukervern. Etter arbeidsgruppens syn foreligger det på enkelte punkter et behov for å styrke og tydeliggjøre forbrukernes kontraktsrettslige stilling, og et behov for å styrke Elklagenemnda som tvisteløsningsorgan. Dette kan oppnås gjennom lovregulering av strømkontrakter sluttet med forbrukere.

Det er ikke alle energibedriftene som er tilsluttet Elklagenemnda. Etter arbeidsgruppens syn taler mye for at man bør innføre en lovfestet plikt til å være tilknyttet nemnda, f.eks. ved at tilknytning til nemnda blir stilt som vilkår for omsetningskonsesjon (både kraftleverandørene og nettselskapene må ha slik konsesjon). Særlig sett hen til at elektrisk energi er et fundamentalt velferdsgode, er det imidlertid grunn til å gå lenger og foreslå en nærmere regulering av nemndas virksomhet. Disse spørsmålene drøftes mer utførlig i kapittel 22 nedenfor.

12.7 Tydeliggjøring av forbrukernes rettigheter

Det eksisterer i dag ingen kontraktsrettslig forbrukerlovgivning om strømkontrakter. Forbrukerne må forholde seg til standardkontrakter, ulovfestet kontraktsrett, samt forskjellige lover og offentligrettslige forskrifter. Dette fragmentariske landskapet kan det være vanskelig å orientere seg i for forbrukere. Gjennom forbrukervernregler er det mulig å tydeliggjøre forbrukernes rettigheter og plikter. Lovregulering kan også gjøre at forbrukerne blir mer bevisst på sine rettigheter og plikter. Det er videre grunn til å anta at man gjennom lovregulering kan bidra til å lette håndhevingen av reglene, både ved økt tilgjengelighet og gjennom de krav til presisjon og forberedelse som følger med et lovarbeid.

12.8 En mer samordnet og konsistent forbrukerlovgivning

Lovregulering av strømkontrakter med forbrukere kan bidra til en mer samordnet og konsistent forbrukerlovgivning. Gjennom lovregulering kan man fjerne ubegrunnede forskjeller mellom de kontraktsrettslige forbrukerreglene som gjelder for erverv av ulike ytelser. For forbrukerne må det anses som en fordel om de kan forholde seg til et regelverk som er identisk med eller som har klare likhetstrekk med eksisterende forbrukerlovgivning på kontraktsrettens område. En fordel ved dette er også at man kan dra gjensidig nytte av den presiseringen av de felles reglene som skjer gjennom rettspraksis og juridisk teori.

12.9 Konsekvenser av styrket forbrukervern

12.9.1 Oversikt

Ved vurderingen av om det bør gis forbrukervernregler om strømkontrakter, må det også tas hensyn til hvilke konsekvenser slik regulering i tilfelle må antas å få for henholdsvis bransjen og forbrukerne. Arbeidsgruppen vil i det følgende gi en kort presentasjon av denne typen konsekvenser. En mer utførlig presentasjon av økonomiske og administrative konsekvenser blir gitt nedenfor i kapittel 23. Det nevnes imidlertid allerede her at det er noe delte meninger i gruppen med hensyn til hvilke konsekvenser de foreslåtte reglene må antas å få.

12.9.2 Konsekvenser for bransjen

Økt forbrukervern vil kunne medføre økte kostnader for nettselskapene. Dette foranlediger et behov for å vurdere forholdet til inntektsrammereguleringen, se punkt 5.4. Etter arbeidsgruppens vurdering ligger det innenfor NVEs myndighet etter forskrift 11. mars 1999 nr. 302 å ta hensyn til en eventuell økning i utbetalinger som følge av kontraktsbrudd. Det ligger således til rette for at kostnadene forbundet med et økt forbrukervern kan pulveriseres gjennom inntektsrammereguleringen. Som det fremgår av gjennomgangen i punkt 5.4, premieres effektiv drift innenfor gjeldende regulering. Med en eventuell forbrukervernregulering av kontraktsrettslige spørsmål i lovs form, får man en likestilling av aktørene, hvor den som lykkes med å levere kontraktsmessig blir premiert gjennom inntektsrammereguleringen.

En annen konsekvens av økt forbrukervern kan være at man tidligere får avdekket investeringsbehov som eventuelt må hensyntas ved fastsettingen av inntektsrammen.

Som påpekt i kapittel 5 er nettdriften et naturlig monopol. Å tale om konkurranseevne i forhold til nettselskapene gir derfor liten mening. Når det gjelder omsetning av kraft, har vi i dag et nordisk kraftmarked, jf. kapittel 6. I utgangspunktet er det imidlertid ikke naturlig å knytte eventuelle forbrukervernregler til kraftleverandørene, se nærmere kapittel 13, og nasjonale variasjoner i beskyttelsesnivå vil ikke få betydning for pris­ingen i det nordiske kraftmarkedet.

12.9.3 Konsekvenser for forbrukerne

For forbrukerne vil virkningen av en lovregulering først og fremst være at de får styrket sin kontraktsrettslige stilling gjennom et regelverk som selskapene ikke kan avtale seg bort fra. Lovregulering kan også bidra til en klargjøring av rettstilstanden og til at forbrukerne får bedre muligheter til å forfølge sine rettigheter. En mulig konsekvens av et styrket forbrukervern er at prisene på nettjenestene kan stige noe fordi nettselskapene i et større antall saker må betale ut kompensasjon i form av prisavslag eller erstatning. Videre er det et ikke ukjent fenomen fra andre bransjer at innføring av forbrukervernregler brukes som argument for å sette opp prisene uten at det er dokumentert økte utgifter. Dette er imidlertid noe NVE kan være oppmerksomme på ved fastsettelsen av inntektsrammene. Et synspunkt som langt på vei må ha gyldighet, er at en eventuell økning i nettleien er prisen de mange betaler for at noen skal stille bedre i tilfelle mangelfull leveranse.

12.10 Oppsummering

Hensynet til forbrukerne er til en viss grad ivaretatt gjennom eksisterende lov- og forskriftsregulering og i de omtalte standardkontraktene. Gruppen mener imidlertid at det på en del punkter er behov for å styrke forbrukerneskontraktsrettslige stilling . I forholdet mellom forbruker og kraftleverandør mener gruppen riktignok at dagens regler i det vesentlige må anses å være tilfredsstillende. Etter arbeidsgruppens syn er det bare når det gjelder tvisteløsning og forsinkelse i forbindelse med oppstart av levering, at det kan være særlig behov for forbrukervernregler i forholdet mellom forbruker og kraftleverandør. Det er generelt et større behov for å styrke forbrukernes stilling i forhold til nettselskapene. Både ytelsens karakter av nødvendighetsgode, skjevheten i styrkeforholdet mellom partene og at standardkontraktene gir forbrukerne et svakere vern enn det forbrukerkjøpsloven gir, taler for at det bør gis lovbestemte forbrukervernregler om enkelte sider ved avtaleforholdet mellom nettselskap og forbruker. For å oppnå et effektivt forbrukervern på linje med det man har i eksisterende forbrukerlovgivning, er det etter arbeidsgruppens syn nødvendig med lovregulering. Arbeidsgruppen er av den oppfatning at det særlig er behov for å regulere ansvar for avbrudd og mangelfull leveringskvalitet, adgangen til å stenge av tilgangen til nettet og visse sider av Elklagenemndas virksomhet.

13 Bør nettselskapet eller kraftleverandøren bære risikoen for mangelfull leveringskvalitet?

13.1 Innledning – bakgrunn

Spørsmålet som skal drøftes her, er om nettselskapet eller kraftleverandøren bør bære risikoen for mangelfull leveringskvalitet. 5 Med leveringskvalitet siktes det her til både spenningskvalitet og leveringspålitelighet, se nærmere kapittel 5.5 ovenfor og kapittel 15.2 nedenfor.

I høringsnotatet av 5. juni 2000 var Justisdepartementets foreløpige oppfatning at avtaler om levering av elektrisk energi burde være omfattet av forbrukerkjøpsloven. 6 Derimot ble det foreslått at avtaler om nettleie skulle falle utenfor. Det ble vist til at nettleien måtte anses som tjenesteytelse, og at det derfor som utgangspunkt ikke ville være naturlig å anvende forbrukerkjøpslovens regler.

På bakgrunn av innspillene i høringsrunden endret departementet standpunkt. 7 Departementet fant det lite naturlig og mindre rimelig at kraftleverandørene skal hefte for feil som skjer i nettet, fordi de normalt har liten eller ingen kontroll over slike forhold. Departementet fant det mer naturlig å gjøre nettselskapet til det primære ansvarssubjektet, ettersom det er i nettet den elektriske energien får sine fysiske egenskaper. Som kjent mente imidlertid departementet at det ikke var tilstrekkelig grunnlag for å ta stilling til om det burde gis ufravikelige regler om strømkontrakter. Det ble derfor ikke fremsatt noe lovforslag som omfattet slike kontrakter.

Nedenfor følger arbeidsgruppens drøftelse av hvem som bør være primært ansvarssubjekt. Når det gjelder forbrukernes muligheter for å reise kontraktsbruddskrav direkte mot andre aktører, vises det til drøftelsen i kapittel 19.

13.2 Gruppens drøftelse

Spørsmålet om hvem som skal bære ansvaret for mangelfull leveringskvalitet, må drøftes med utgangspunkt i hvilke forpliktelser kraftleverandører og nettselskaper har overfor forbrukerne med hensyn til leveringskvalitet.

Nettselskapets forpliktelse går ut på å stille overføringskapasitet i sitt nett tilgjengelig for nettkunden mot betaling, se standard nettleieavtale § 4-1. I tillegg består nettselskapets forpliktelse i å sørge for at den elektriske energien har tilfredsstillende leveringskvalitet, jf. standard nettleieavtale § 12-4 som viser til Europanormen EN 50160. I henhold til standardkontrakten er det således nettselskapene som har ansvar for spenningsfeil og avbrudd.

Kraftleverandørens forpliktelse går i første rekke ut på å sørge for at sluttbrukeren får levert elektrisk energi til en bestemt pris. Kraftavtalene regulerer primært en finansiell avregning mellom kraftleverandør og sluttbruker i forhold til et stipulert eller målt forbruk. Etter standard kraftleveringsavtale § 4-1 heter det riktig nok at «kraftleverandøren er forpliktet til å levere elektrisk energi i henhold til kundens løpende behov/uttak». Dette er imidlertid ingen kvalitativ eller kvantitativ forpliktelse overfor sluttbrukerne. Dette henger sammen med at den systemansvarlige gjennom driftskoordineringen skal sørge for at det til enhver tid er momentan balanse mellom produksjon og forbruk.

Basert på reguleringen i dagens standardkontrakter mener arbeidsgruppen at det er mest naturlig å anse nettselskapet som det primære ansvarssubjekt i tilfeller av mangelfull leveringskvalitet. Kontraktsreguleringen avspeiler en naturlig funksjonsfordeling mellom kraftleverandørene og nettselskapene:

I forhold til spenningsfeil er poenget at kraftleverandørene ikke produserer noe som sluttbrukerne kan nyttiggjøre seg uten bearbeiding, for eksempel transformering av spenning. Denne bearbeidingen skjer i overføringsnettet, og kvaliteten på den ytelsen forbrukerne mottar er derfor avhengig av involverte nettselskapers ytelse. Kraftleverandøren vil ikke ha kontroll med eller være årsak til mangelfull leveringskvalitet. Forbrukeren bør derfor ikke kunne rette krav mot kraftleverandøren dersom leveransen ikke samsvarer med det som kan forventes. Kraftleverandørens ytelse har karakter av å være en prisgaranti, og ikke en fysisk forpliktelse overfor sluttbrukeren.

Også i forhold til avbrudd i leveringen må det tas utgangspunkt i at det er i overføringsnettet at den elektriske energien får sine fysiske egenskaper. Årsakene til avbrudd vil enten ligge i selve nettet eller i ytre forhold som rammer nettet. At en kraftleverandør ikke kjøper inn elektrisk energi i tilstrekkelig grad til å dekke forbruket til sine kunder, vil ikke resultere i avbrudd hos sluttbrukerne, gitt at den systemansvarlige sørger for oppdekning i regulerkraftmarkedet. Siden også avbrutt levering skyldes forhold knyttet til nettet, vil det ikke være rimelig om forbrukerne skal kunne gjøre sanksjoner gjeldende mot kraftleverandøren.

Etter arbeidsgruppens syn kan det være et poeng i seg selv ikke å rokke ved den eksisterende reguleringen av hvem som skal være primært ansvarssubjekt. Både energibransjen og forbrukerne har innrettet seg på at nettselskapene skal være primært ansvarssubjekt overfor sluttbrukerne. Arbeidsgruppen kan ikke se noen grunn til at dette bør være annerledes for fremtiden. Arbeidsgruppen legger også vekt på at reguleringen både i Finland, Sverige og Danmark med visse mindre unntak også har nettselskapet som det primære ansvarssubjektet i forbrukersammenheng.

Etter arbeidsgruppens oppfatning bør det lokale nettselskapet være primært ansvarssubjekt også i tilfeller hvor årsaken til den mangelfulle leveringskvaliteten er forhold som har rammet overliggende eller sideordnede nett, men som har forplantet seg til distribusjonsnettet. For forbrukerne må det anses som en klar fordel om de kan forholde seg til det lokale nettselskapet som sin kontraktspart. Dette er også løsningen i den øvrige forbrukervernlovgivningen. Endelig nevnes det at det lokale nettselskapet etter omstendighetene vil kunne kreve regress av den ansvarlige. Det gjøres for ordens skyld allerede her oppmerksom på at det er forskjellige syn i gruppen med hensyn til i hvilken grad feil og mangler i overliggende eller sideordnede nett skal kunne medføre ansvar for det lokale nettselskapet.

13.3 Gruppens konklusjon

Arbeidsgruppen har kommet til at nettselskapene bør bære risikoen for mangelfull leveringskvalitet, og således være primært ansvarssubjekt. Kapittel 15 til 20 nedenfor har således bare aktualitet for rettsforholdet mellom et nettselskap og en forbruker.

14 Hvor bør reglene plasseres?

14.1 Innledning

Arbeidsgruppen vil i det følgende drøfte hvor eventuelle forbrukervernregler om strømkontrakter bør plasseres. Det er her tre aktuelle alternativer: Reglene kan plasseres i forbrukerkjøpsloven, i energiloven eller i en egen lov.

Arbeidsgruppen har valgt å drøfte valg av lovteknisk løsning relativt tidlig i utredningen, fordi dette har betydning for hvordan man legger opp de prinsipielle drøftelsene av de materielle spørsmålene.

Som det fremgår av kapittel 11, har de øvrige nordiske landene valgt ulike lovtekniske løsninger. I Danmark er elektrisk energi omfattet av kjøpslovens alminnelige bestemmelser, herunder de særlige forbrukervernreglene. Dessuten finnes det særlige kontraktsrettslige forbrukervernregler i elforsyningsloven. Sverige har tatt inn egne kapitler i ellagen om forbrukernes stilling ved kjøp og overføring av elektrisk energi. Finland har på sin side en egen lov som bare behandler sivilrettslige plikter og rettigheter ved kjøp og overføring av elektrisk energi til forbrukere.

Ved valg av lovteknisk løsning må det tas hensyn til reguleringens omfang. Som det fremgår av kapittel 12, mener arbeidsgruppen at det i første rekke er behov for forbrukervernregler i forhold til nettselskapene, og at det innenfor dette kontraktsforholdet primært er kontraktsbruddssituasjonen det er behov for å regulere, se punkt 12.4.5, 12.4.6 og 12.6. Blant annet på bakgrunn av dette mener arbeidsgruppen at det i utgangspunktet ikke vil være hensiktsmessig å utforme en egen lov slik som i Finland. 8 De to mest aktuelle alternativene er således å plassere reglene i energiloven eller i forbrukerkjøpsloven.

Spørsmålet om levering av elektrisk energi skal være omfattet av forbrukerkjøpsloven, var gjenstand for omfattende diskusjon under lovforberedelsen. 9 Et flertall i arbeidsgruppen mener at justiskomiteens flertall ikke forutsatte at eventuelle regler om strømkontrakter skulle plasseres i forbrukerkjøpsloven, mens mindretallet synes å ha vært av en slik oppfatning. 10 Arbeidsgruppens medlemmer fra Forbrukerombudet og Forbrukerrådet mener derimot at det fremgår meget klart at både flertallet og mindretallet i justiskomiteen så for seg at eventuelle endringer innarbeides i forbrukerkjøpsloven og ikke i en offentligrettslig reguleringslov, som for eksempel energiloven. Disse medlemmene mener at i den grad uttalelsene til komiteflertallet kan sies å åpne for en annen løsning enn en plassering i forbrukerkjøpsloven, må det være i en egen forbrukerkjøpslov for elektrisk kraft.

Arbeidsgruppen vil nedenfor drøfte fordeler og ulemper ved å plassere forbrukervernregler om strømkontrakter i henholdsvis forbrukerkjøpsloven og energiloven (kapittel 14.2 og 14.3), før det avslutningsvis gis en sammenfatning og konklusjon (kapittel 14.4). Dersom reglene innarbeides i forbrukerkjøpsloven, vil utgangspunktet være at forbrukerkjøpslovens regler skal gjelde med de presiseringene som følger av særreglene for strømkontrakter. Arbeidsgruppen vil understreke at den anser det som uaktuelt å la elektrisk energi bli omfattet av forbrukerkjøpsloven uten at det blir fastsatt særlige regler for denne ytelsen. Dersom man velger å plassere reglene i energiloven, er det på sin side tale om å utvikle et helt nytt sett av kontraktsrettslige regler spesielt myntet på strømkontrakter.

14.2 Fordeler og ulemper ved å plassere reglene i forbrukerkjøpsloven

Ved vurderingen av om forbrukerkjøpsloven skal utvides til å gjelde kontrakter mellom nettselskaper og forbrukere, vil et sentralt spørsmål være om loven – gitt at det fastsettes særregler for strømkontrakter – vil gi en tilfredsstillende regulering av denne kontraktstypen . Etter arbeidsgruppens syn er det i denne forbindelse ikke avgjørende om man klassifiserer nettselskapets ytelse som vare eller tjeneste, eller om kontraktsforholdet regnes som kjøp eller leie. Det sentrale er om forbrukerkjøpslovens regler, med enkelte tilpasninger for strømkontrakter, kan gi en hensiktsmessig regulering av avtaler mellom nettselskaper og forbrukere om overføring av elektrisk energi.

Forbrukerkjøpsloven regulerer i første rekke rettsstillingen mellom selger og kjøper dersom en vare leveres for sent eller har mangler. Det foreligger altså et kontraktsbrudd knyttet til en fysisk forpliktelse. Dette vil også være situasjonen dersom et nettselskap leverer elektrisk energi med mangelfull kvalitet, eller dersom den elektriske energien uteblir for en kortere eller lengre periode. Det sentrale er at nettselskapet har en fysisk forpliktelse overfor forbrukeren med hensyn til spenningskvalitet og leveringspålitelighet, se nærmere kapittel 15 om leveringskvalitet. Mislighold av denne forpliktelsen har likhetstrekk med de misligholdssituasjoner som dekkes av dagens forbrukerkjøpslov. Denne faktiske likheten kan tale for en felles regulering.

Det kan innvendes at nettselskapets forpliktelse har karakter av transportytelse eller utleie, og at den derfor ikke bør omfattes av kjøpslov­givningen. Arbeidsgruppen vil fremheve at kontraktsforholdet mellom nettselskap og forbruker representerer en egen avtaletype som på flere punkter skiller seg klart fra ordinære transportforhold og utleieforhold. En sentral forskjell i forhold til transportforhold er at det er i overføringsfasen den elektriske energien får vesentlige egenskaper som er avgjørende for om ytelsen er kontraktsmessig – det er ikke tale om transport av en ferdigprodusert vare. I forhold til vanlige utleieforhold er en viktig forskjell at forbrukeren ikke utøver noen form for fysisk rådighet over den elektriske energien i overføringsfasen. Arbeidsgruppen mener ut fra dette at elementene av transport- og leieytelse ikke bør tillegges særlig stor vekt ved vurderingen av om forbrukerkjøpsloven skal utvides til å gjelde strømkontrakter, og at det i denne relasjonen er større grunn til å fremheve nettselskapets fysiske forpliktelse overfor forbrukerne – en forpliktelse som har flere likhetstrekk med selgerens forpliktelse i typiske kjøpforhold. En slik funksjonell betraktning kan tilsi at kontraktsforholdet mellom et nettselskap og en forbruker bør omfattes av forbrukerkjøpsloven.

Ved vurderingen må det også tas hensyn til i hvilken grad det byr på problemer å innpasse regler om strømkontrakter i forbrukerkjøpsloven. Arbeidsgruppen mener at det verken innholdsmessig eller lovteknisk vil være noen god løsning å la forbrukerkjøpsloven omfatte strømkontrakter uten at det gis særregler. Å fastsette særregler er nødvendig både for å oppnå tilfredsstillende innholdsmessige løsninger og for å gjøre loven tilgjengelig for brukerne. Arbeidsgruppen har utarbeidet en skisse til et eget kapittel om strømkontrakter i forbrukerkjøpsloven. Lovskissen inneholder særregler på følgende seks punkter: 1) Partsforhold/virkeområde, 2) risikoens overgang, 3) nettselskapets erstatningsansvar, 4) direktekrav 5) stenging på grunn av forbrukerens mislighold og 6) nemndsbehandling av tvister. Gjennom en slik regulering kan man få en presisering av hva som skal være løsningen på punkter som ellers kunne volde tvil, samtidig som man får dekket de særlige reguleringsbehov som foreligger for strømkontrakter.

Samtidig er det på det rene at ikke alle bestemmelsene i forbrukerkjøpsloven vil passe like godt på strømkontrakter og at noen endog vil være direkte uanvendelige. Dette må anses som hovedinnvendingen mot å innarbeide reglene om elektrisk energi i forbrukerloven – man får ikke en regulering som fullt ut er tilpasset strømkontrakter. Det er imidlertid ikke gitt at dette vil skape nevneverdige problemer i praksis. For det første må man generelt ved tolkningen av forbrukerkjøpslovens bestemmelser ta hensyn til salgsobjektets art. At reglene om retting og omlevering ikke vil få anvendelse på strømkontrakter, vil f.eks. følge av en naturlig tolkning av loven. For det andre har som nevnt gruppen utarbeidet en lovskisse med enkelte bestemmelser som uttrykkelig fastsetter hva som skal gjelde ved overføring av elektrisk energi. På denne måten får man en mer presis regulering av strømkontraktene og fjerner eventuell tolkningstvil. For det tredje kan man i lovforarbeidene presisere hvordan en del av forbrukerkjøpslovens bestemmelser skal tolkes i relasjon til strømkontrakter. I punkt 24.3 nedenfor har arbeidsgruppen gjort rede for anvendelsen av forbrukerkjøpslovens alminnelige bestemmelser på kontrakter om overføring av elektrisk energi.

På denne bakgrunn mener arbeidsgruppen at det lar seg gjøre å få en tilfredsstillende kontraktsrettslig regulering av strømkontrakter i forbrukerkjøpsloven, dersom det gis enkelte særregler for denne kontraktstypen. Det er ikke dermed sagt at denne løsningen vil være optimal.

Det kan hevdes at dersom man lar forbrukerkjøpsloven komme til anvendelse på overføring av elektrisk energi, så innebærer det samtidig at man tar et steg bort fra en ren forbrukerkjøpslov . Dette kan reise prinsipielle betenkeligheter. Man risikerer å oppleve et press mot å stadig føye nye kontraktsforhold inn under loven og på den måten få en utvikling mot en generell forbrukerkontraktslov innenfor rammen av forbrukerkjøpsloven. Det er likevel ikke grunn til å legge avgjørende vekt på faren for en slik utglidning. For det første er det neppe mange nye kontraktsforhold som det kan være tale om å underkaste forbrukerkjøpslovens regler. For det andre må det avgjørende i ethvert tilfelle være om lovens bestemmelser vil gi en tilfredsstillende regulering av den aktuelle kontraktstypen. Dersom svaret er bekreftende, kan den beste løsningen alt i alt være at forbrukerkjøpslovens regler får anvendelse. Det kan bl.a. bidra til en mer samordnet og konsistent norsk kontraktsrett.

Forbrukerhensyn kan tilsi at reglene plasseres i forbrukerkjøpsloven . Dette skyldes både at forbrukerkjøpsloven er lett tilgjengelig og forholdsvis kjent blant forbrukerne, og at forbrukerne slipper å forholde seg til enda en lov. Fra et forbrukerståsted kan det være mindre heldig om kontraktsrettslige forbrukervernregler blir plassert i energiloven, som er en typisk offentligrettslig næringsreguleringslov. Siden det er et ønske om å styrke forbrukernes stilling som er bakgrunnen for dette lovarbeidet, kan det være grunn til å tillegge forbrukerhensyn tung vekt ved valg av lovteknisk løsning. I denne sammenhengen nevnes også at en plassering av reglene i forbrukerkjøpsloven vil innebære at forbrukervernregler om strømkontrakter vil høre inn under Justisdepartementet, som også har ansvar for det meste av den øvrige lovgivningen om forbrukervern i kontraktsforhold. Argumentet veier imidlertid ikke særlig tungt, ettersom man kan tenke seg at Justisdepartementet får ansvar for reglene, selv om de plasseres i energiloven.

Hensynet til energibransjen kan derimot tale for at bestemmelsene heller plasseres i energiloven. For bransjen må det anses som en fordel om bestemmelsene gjøres til en del av det eksisterende regelverket som de forholder seg til. En plassering av reglene i forbrukerkjøpsloven vil gjøre at de får en ny lov å forholde seg til.

Lovstrukturelle hensyn kan anføres til støtte for det syn at forbrukervernregler om strømkontrakter bør innarbeides i forbrukerkjøpsloven. En slik innarbeiding kan som nevnt gjøres ved et forholdsvis enkelt lovteknisk grep. Man slipper å utarbeide et helt nytt sett med kontraktsrettslige regler, men kan nøye seg med å fastsette særregler for strømkontrakter i den grad det er behov for det. Dersom det skal utarbeides et nytt sett med kontraktsrettslige regler spesielt myntet på strømkontrakter, må det i tilfelle foreslås en noe mer omfattende regulering for å dekke de problemområdene som en moderne kontraktslov bør omfatte. Arbeidsgruppen har utarbeidet et forslag til nytt kapittel i energiloven, som består av 14 paragrafer (til sammenligning er forslaget til regulering i forbrukerkjøpsloven på 6 paragrafer). Gruppen har da bare foreslått regler på de punkter hvor det er aller størst behov for regulering. Samlet sett vil derfor en plassering av reglene i energiloven gi en mer begrenset regulering av strømkontraktene – flere spørsmål må overlates til ulovfestet rett eller partenes avtale.

Ved vurderingen av hvor reglene skal plasseres, må det også ta hensyn til hvilke ytelser som per i dag faller innenfor og utenfor forbrukerkjøpsloven . I den forbindelse er det særlig grunn til å nevne at levering av olje og gass gjennom ledning faller inn under loven. Det kan hevdes at det er liten grunn til å behandle overføring av elektrisk energi på en annen måte en levering av olje og gass gjennom ledning. Det er her tale om energiformer som til dels har samme bruksformål, slik at det i noen grad er tale om konkurrerende ytelser. Dette taler for at ytelsene blir underlagt et mest mulig felles regelverk. På den andre siden kan det nevnes at både digitale ytelser og teleytelser faller utenfor forbrukerkjøpsloven, og at dette tilsier at også elektrisk energi faller utenfor. Til dette kan det for det første nevnes at Stortinget har bedt Regjeringen om å vurdere å innarbeide digitale ytelser i forbrukerkjøpslovgivingen parallelt med endringene som gjelder elektrisk energi. 11 På dette punktet kan det således bli en endring. For det andre er det her tale om ytelser som har en helt annen funksjon enn elektrisk energi, noe som gjør at parallellen med gass fremstår som mer nærliggende.

Endelig kan det være grunn til å legge vekt på at elektrisk energi er omfattet av den danske kjøpsloven , uten at dette ser ut til å ha skapt problemer av betydning, til tross for at det ikke er fastsatt særregler for denne kontraktstypen. Dette kan tyde på at det heller ikke i Norge vil by på nevneverdige anvendelsesproblemer dersom elektrisk energi blir omfattet av forbrukerkjøpsloven. I den forbindelse må det også legges vekt på at gruppen uansett vil foreslå en del særregler for denne kontraktstypen. Samlet sett vil man da få en regulering som er bedre tilpasset denne kontraktstypen enn det som er tilfelle i Danmark.

14.3 Fordeler og ulemper ved å plassere reglene i energiloven

Fordelen ved å plassere reguleringen i energiloven er først og fremst at man da kan få en skreddersydd regulering av kontraktsforholdet mellom nettselskapene og forbrukerne. I en slik regulering kan man fullt ut bruke ord og uttrykk som er direkte myntet på elektrisk energi. Man slipper også å foreta en vurdering av hvilke bestemmelser i forbrukerkjøpsloven som eventuelt ikke kommer til anvendelse. Det kan således anføres at regelsettet samlet sett vil bli klarere og mer brukervennlig. Dette momentet veier tungt. Det må imidlertid tas hensyn til at arbeidsgruppen mener det er mulig å innarbeide regler om overføring av elektrisk energi i forbrukerkjøpsloven, som antas å ikke reise særlige store anvendelsesproblemer i praksis, jf. punkt 14.2. Det er likevel ikke til å komme forbi at man samlet sett vil få en klarere og mer tilgjengelig regulering ved å plassere reglene i energiloven.

Et argument mot å innarbeide kontraktsrettslige forbrukervernregler i energiloven er at det må foreslås en mer omfattende regulering . Særlig gjelder dette dersom man ønsker at reguleringen i energiloven skal omfatte alle de problemområdene som i dag er regulert i forbrukerkjøpsloven. Selv om man nøyer seg med en mer begrenset regulering, vil det imidlertid være behov for å utarbeide flere regler om elektrisk energi enn det som er tilfelle dersom man plasserer regler om elektrisk energi i forbrukerkjøpsloven. Det må blant annet foreslås bestemmelser om kapitlets virkeområde, ufravikelighet, levering og risiko­overgang, leveringskvalitet og mangler, kreditormora, forbrukerens krav ved kontraktsbrudd fra nettselskapets side og selgerens krav ved kontraktsbrudd fra forbrukerens side.

Samlet sett vil en regulering i energiloven likevel gjøre at brukerne får færre bestemmelser å forholde seg til enn om reguleringen plasseres i forbrukerkjøpsloven. Dette henger sammen med at forbrukerkjøpsloven regulerer en del forhold som enten ikke er aktuelle i forhold til strømkontrakter, eller som det ikke er noe stort behov for å regulere. Det vises i denne sammenheng til behovsdrøftelsen i kapittel 12 ovenfor, hvor det fremgår at det bare er på utvalgte punkter at det er behov for lovregulering. Det kan således forsvares at man i en forbrukervernlov om strømkontrakter nøyer seg med en mer begrenset regulering. Man bør imidlertid være oppmerksom på at hensynet til konsekvens og indre sammenheng i lovverket kan tilsi at ny, kontraktsrettslig forbrukervernlovgivning utarbeides etter mønster av eksisterende kontraktslovgivning på tilgrensende områder. Det kan imidlertid hevdes at reguleringsbehovet bør være avgjørende for reguleringsomfanget, og at hensynet til konsekvens i kontraktslovgivningen må tillegges mindre vekt.

En ulempe ved å plassere reglene i energiloven er at det kan anses uheldig i et forbrukerperspektiv . Energiloven er en utpreget offentlig reguleringslov, som i dag ikke inneholder noen regler som tar særskilt sikte på å verne forbrukerne. Kontraktsrettslig forbrukervernlovgivning vil således kunne fremstå som et fremmedelement i energiloven. Å plassere reglene i energiloven vil kunne gjøre det vanskeligere for forbrukerne å finne de aktuelle reglene, bl.a. fordi det trolig er mange som ikke forventer å finne forbrukervernregler i en offentligrettslig reguleringslov. Dette henger bl.a. sammen med at vi i Norge ikke har tradisjon for å innarbeide kontraktsrettslig forbrukervernregler i offentligrettslig næringslovgivning, men at disse reglene i stedet plasseres i privatrettslig kontraktslovgivning. En plassering i energiloven vil således innebære et avvik fra den etablerte lovstrukturen. Fra et forbrukersynspunkt vil det dessuten være uheldig om man får enda en lov å forholde seg til.

Som nevnt i foregående punkt, kan imidlertid hensynet til energibransjen tale for at reglene plasseres i energiloven. For bransjen vil det være en fordel om reguleringen plasseres i en lov som den er fortrolig med fra før.

Et annet moment er hvordan reguleringen av forbrukervern knyttet til elektrisk energi er utformet innenfor EU og i våre naboland . I de fleste EU-land er forbrukervernregler innpasset i de enkelte landenes offentligrettslige regulering. Det finnes imidlertid enkelte unntak; elektrisk energi er f.eks. omfattet av den danske kjøpsloven. Innenfor EU skjer utformingen av forbrukervernregler innenfor rammen av eldirektiv II. Dette kan tale for at man i Norge plasserer de kontraktsrettslige forbrukervernreglene i energiloven.

Ved å plassere reglene i energiloven kan man oppnå større nærhet til den offentlige reguleringen , noe som kan tenkes å gi et bedre samsvar mellom den offentligrettslige og den privatrettslige reguleringen. Ved en slik løsning oppnår man også at det administrative ansvaret for reglene blir lagt til Olje- og energidepartementet, som sitter med ekspertisen på energiområdet. Arbeidsgruppen mener imidlertid at argumenter av denne typen har beskjeden vekt. For det første kan argumentasjonen like gjerne snus: Ved å innarbeide reglene i forbrukerkjøpsloven, vil man oppnå godt samsvar mellom de kontraktsrettslige forbrukervernreglene om strømkontrakter og de tilsvarende forbrukervernreglene som gjelder for andre ytelser; og man oppnår at reglene blir liggende under Justisdepartementet, som besitter en særlig ekspertise nettopp når det gjelder kontraktsrettslig forbrukervernlovgivning, som det jo her er tale om. For det andre vil ethvert lovarbeid på dette området uansett måtte skje gjennom interdepartementalt samarbeid, som i det minste involverer Olje- og energidepartementet, Justisdepartementet og Barne- og familiedepartementet. Hvilket departement loven formelt ligger inn under, trenger således ikke å spille noen stor rolle. I forlengelsen av det kan det nevnes at en mulig løsning kan være at Justisdepartementet får ansvar for dette ene kapitlet i energiloven, mens Olje- og energidepartementet beholder ansvaret for de øvrige kapitlene.

14.4 Drøfting og konklusjon

Arbeidsgruppen har foretatt en samlet vurdering av fordelene og ulempene ved å plassere kontraktsrettslig forbrukervernlovgivning i henholdsvis forbrukerkjøpsloven og energiloven. Gruppen mener at det kan anføres gode argumenter for begge løsninger. Meningene i arbeidsgruppen er imidlertid delte når det gjelder hvilken løsning som vil være den beste.

Gruppens medlemmer fra Forbrukerombudet, Forbrukerrådet og Barne- og familiedepartementet mener at både hensynet til forbrukerne og lov­strukturelle hensyn med styrke taler for at reglene bør plasseres i forbrukerkjøpsloven, og ikke i energiloven. Dersom man skal ha et alternativ til regulering i forbrukerkjøpsloven, mener disse medlemmene at det bør være en egen forbrukerkjøpslov for elektrisk kraft. Uavhengig av hvor reglene plasseres, mener disse medlemmene at det nye regelverket bør høre inn under Justisdepartementet, som har særlig ekspertise med hensyn til kontraktsrettslig forbrukervernlovgivning. Medlemmene fra Forbrukerombudet og Forbrukerrådet mener for øvrig at en plassering i energiloven vil være i strid med klare signaler fra Stortinget.

Gruppens medlemmer fra Energibedriftenes Landsforening, Norges vassdrags- og energidirektorat og Olje- og energidepartementet mener på sin side at en regulering i energiloven vil være den beste og mest brukervennlige løsningen. Disse medlemmene legger vekt på at elektrisk energi faller utenfor forbrukerkjøpsdirektivet, og at forbrukervernregler vedrørende elektrisk energi i de fleste andre land er gjort til en del av energilovgivningen ut i fra en erkjennelse av at ytelsen elektrisk energi skiller seg vesentlig fra kjøp av ting eller annet løsøre, jf. eksempelvis den finske elmarkadsloven og den svenske ellagen. Det legges også vekt på at EUs elmarkedsdirektiv, som i Norge i hovedsak er gjennomført gjennom energiloven med tilhørende forskrifter, utvikler forbrukervernregler innenfor rammen av den øvrig sektorspesifikke reguleringen. Disse medlemmene peker i tillegg på at en plassering i energilovgivningen vil gi muligheter for bedre sammenheng med den offentligrettslige regulering, samtidig som man unngår en fragmentering av sektoransvaret for forsyningssikkerhet og leveringskvalitet.

Gruppens leder fra Justisdepartementet mener at det er noe tvilsomt hva som vil være den beste lovtekniske løsningen i dette tilfellet. Vedkommende vil derfor ikke ta stilling til dette før utredningen har vært på høring.

Siden det er delte meninger om hvilken lovteknisk løsning som vil være den beste, har arbeidsgruppen valgt å utarbeide to lovforslag: Ett som innebærer at reglene innarbeides i forbrukerkjøpsloven, og ett som innebærer at reglene gjøres til en del av energiloven. Fordelen ved en slik løsning er at man både i forbindelse med høringen og den etterfølgende lovforberedelsen har to konkrete lovforslag å forholde seg til, noe som gir et godt grunnlag for å foreta en selvstendig vurdering av hvilken løsning man anser som den beste.

15 Krav til ytelsen – leveringskvalitet

15.1 Oversikt

En gjennomgang av praksis fra Elklagenemnda viser at sluttbrukere i flere tilfeller anfører at avbrudd i tilførselen av elektrisk energi og problemer med spenningskvaliteten har ført til økonomisk tap og annen ulempe. Å stille ufravikelige minstekrav til ytelsen er etter arbeidsgruppens syn nødvendig i en forbrukervernlov om levering av elektrisk energi.

Sviktende leveringskvalitet kan føre til økonomisk tap og annen ulempe for forbrukeren ved at den elektriske energien blir borte i kortere eller lengre perioder (avbrudd), eller ved at elektriske apparater og installasjoner blir skadet som følge av spenningsvariasjoner.

I punkt 15.2 går vi nærmere inn på begrepet leveringskvalitet med sikte på å gjøre det rettslig operativt, mens vi i punkt 15.3 til 15.6 ser nærmere på hvordan reguleringen bør utformes. Et hovedspørsmål vil være om det bør fastsettes selvstendige krav til leveringskvalitet, eller om lovens mangelsbegrep bør kobles til de kvalitetskrav som stilles i offentligrettslig regulering. Et annet spørsmål vil være om det er problemer knyttet til å anvende forbrukerkjøpslovens mangelsregler på strømkontrakter.

For en gjennomgang av gjeldende regulering av leveringskvalitet, vises det til punkt 5.5 ovenfor.

15.2 Leveringskvalitet og leveringssikkerhet – mangelsbegrep og forsinkelse

Som nevnt i punkt 5.5 ovenfor, er ikke begrepet leveringskvalitet definert i gjeldende lov eller forskrift. I juridiske fremstillinger blir leveringskvalitet ofte definert som et overordnet begrep som består av leveringspålitelighet, frekvenskvalitet og spenningskvalitet. 12 Blant aktørene i kraftbransjen er det imidlertid vanlig å operere med en noe annen definisjon. Ifølge Referansegruppen for feil og avbrudd består leveringskvalitetsbegrepet av to hovedkomponenter, nemlig leveringspålitelighet og spenningskvalitet. 13 Referansegruppen er et samarbeid mellom NVE, EBL Kompetanse, Statnett og SINTEF Energiforskning.

Leveringspåliteligheten er i henhold til Referansegruppen et uttrykk for tilgjengeligheten av elektrisk kraft, og sier noe om risikoen for å oppleve avbrudd i kraftforsyningen. Det er vanlig å dele avbruddene inn i korte og langvarige. Ved et kortvarig avbrudd er sluttbrukeren uten energi i inntil tre minutter. Avbrudd utover dette karakteriseres som langvarige. Inndelingen har blant annet betydning i forhold til den såkalte KILE-ordningen, se nærmere punkt 5.4.4.

Spenningskvalitet er et uttrykk for den elektriske energiens anvendelighet. Som en motsats til leveringspålitelighet kan man definere dette som en beskrivelse av leveringskvaliteten når det ikke er avbrudd i forsyningen. Spenningskvalitet omfatter en rekke ulike fenomener og forstyrrelser, som Referansegruppen igjen sammenfatter i tre samlebetegnelser:

  • Spenningens frekvens defineres som den grunnharmoniske vekselspenningens repetisjonshastighet, dvs. antall svingninger mellom positiv og negativ verdi over et gitt tidsintervall. Frekvensen er også uttrykk for den samlede balansen mellom produksjon og forbruk i kraftsystemet, såkalt momentan balanse.

  • Spenningens effektverdi beskriver i hvilken grad man kan nyttiggjøre seg spenningen.

  • Spenningens kurveform er det målte/avleste utseendet på spenningen i et gitt målepunkt. Det gitte antall svingninger som utgjør spenningens frekvens, skal i utgangspunktet holde en perfekt sinus-kurveform. Ved forstyrrelser kan denne bli påvirket slik at den ser noe annerledes ut. Spenningens kurveform er et uttrykk for om svingingene holder den ideelle sinus-kurveformen eller ikke.

Det fremgår av dette at Referansegruppen, i motsetning til det som er vanlig i juridisk teori, ikke skiller frekvens ut som en selvstendig parameter, men betrakter det som et underbegrep i forhold til spenningskvalitet. Uansett hvilken inndeling man velger, rommer imidlertid leveringskvalitetsbegrepet de samme fysiske fenomener. Forskjellen består bare i hvordan disse grupperes i forhold til hverandre.

Etter arbeidsgruppens vurdering taler de beste grunnene for å følge Referansegruppens definisjon. Det skyldes særlig at Referansegruppen i stor grad baserer sin definisjon på den såkalte Europanormen (Den europeiske produktstandarden for elektrisk kraft), EN 50160. Standard nettleieavtale legger for øvrig også den europeiske produktstandarden (EN 50160) til grunn. Standarden er utarbeidet av det europeiske standardiseringsorganet CENELEC. Normen fungerer som veiledende standard innen hele EØS-området. Etter det arbeidsgruppen kjenner til, vil NVE legge den til grunn i forhold til sin varslede forskrift om leveringskvalitet.

I enkelte fremstillinger anses også leveringssikkerhet, i betydningen forsyningssikkerhet, som en del av leveringskvalitetsbegrepet. 14 Leveringssikkerhet betegner risikoen for svikt i produksjon og overføringskapasitet. Felles for denne gruppen er at årsaken til avbrutt levering ikke oppstår i nettet, men ligger utenfor det. Avtaleforholdet mellom nettselskapene og sluttbrukerne omfatter ikke det som her er omtalt som leveringssikkerhet. Nettselskapene tar ikke på seg en kontraktsrettslig forpliktelse overfor sluttbrukerne om å skaffe tilstrekkelig elektrisk energi. Den kontraktsrettslige reguleringen av kraftleveringen skjer i forholdet mellom kraftleverandørene og sluttbrukerne. Dessuten er det først når man rent faktisk har tilgang på elektrisk energi at det gir god mening å tale om kvalitet. Arbeidsgruppen mener etter dette at begrepet leveringskvalitet for arbeidsgruppens formål ikke bør omfatte leveringssikkerhet i betydningen forsyningssikkerhet.

I juridisk teori har man diskutert om det er naturlig å omtale sviktende leveringspålitelighet som forsinkelse. Ulf Hammer legger til grunn at det ikke er naturlig å tale om forsinkelse og uttaler bl.a. følgende: 15

«Elektrisk kraft produseres momentant ved at sluttbruker kobler sin installasjon til nettet. Det kvantum som ikke kan levers som følge av avbrudd, kan ikke leveres på et senere tidspunkt. Det er altså tale om en total uteblivelse av en del av leveransen. Da blir det (…) misvisende å tale om forsinket levering.»

Arbeidsgruppen kan slutte seg til dette. Gruppen mener således det er lite naturlig å omtale sviktende leveringspålitelighet som forsinkelse, og har derfor unnlatt å bruke begrepet i den foreslåtte reguleringen. En annen sak er at det på enkelte punkter i regelutformingen kan tenkes å være grunn til å skille mellom sviktende leveringspålitelighet og mangelfull spenningskvalitet, jf. mindretallets forslag til erstatningsbestemmelse.

15.3 Regulering i avtale

Etter gjeldende rett er avtalen mellom nettselskapet og forbrukeren utgangspunktet for mangelsvurderingen. Deler av kravet til leveringskvalitet er regulert i standard nettleieavtale § 12-4. I den grad det vedtas nærmere krav til leveringskvalitet i lov og forskrift, kan et naturlig utgangspunkt være at disse kravene skal gjelde, med mindre partene skulle avtale noe annet.

Det er imidlertid lite praktisk at nettselskapene går inn på en avvikende regulering av leveringskvaliteten i forhold til forbrukere. Dette skyldes for det første at ytelsen er nettbunden. Det innebærer at nettselskapet ikke i forhold til én kunde kan forplikte seg til å levere høyere kvalitet enn forskriftsstandarden uten å gjøre investeringer som normalt vil komme alle sluttbrukerne som er tilknyttet den samme nettsløyfen til gode. Og motsatt, dersom sluttbrukeren ønsker en lavere kvalitet mot å betale en lavere nettleie, for eksempel i forhold til en fritidseiendom, så vil det avhenge av om de øvrige brukerne av det samme nettet aksepterer det samme.

Arbeidsgruppen går likevel inn for at det bør fremgå av den foreslåtte reguleringen at avtalen fortsatt skal være utgangspunktet for mangelsvurderingen. Dette er løsningen i forbrukerkjøpsloven § 15 første ledd og i den øvrige kontraktlovgivningen. Det samme følger av ulovfestet kontraktsrett. Etter arbeidsgruppens syn ville det være uheldig om man i en kontraktslov om strømkontrakter skulle oppstille et annet utgangspunkt for mangelsvurderingen enn det som ellers gjelder. Det henger sammen med at en konstatering av mislighold forutsetter en vurdering av hva nettselskapets avtaleforpliktelse går ut på. Når arbeidsgruppen for eksempel mener at leveringssikkerhet i betydningen forsyningssikkerhet ikke bør være omfattet av lovens mangelsbegrep (jf. avnittet om leveringskvalitet i punkt 15.2 ovenfor), er det nettopp fordi nettselskapet ikke har noen avtaleforpliktelse overfor sluttbrukerne med hensyn til leveringssikkerhet. Dermed kan det heller ikke bli spørsmål om å reise mangelskrav mot nettselskapet som følge av mangelfull leveringssikkerhet. Videre bør det være mulig å innta bestemmelser i avtalen om planlagte utkoblinger som følge av nødvendig vedlikehold av overføringssystemet mv. Ved å la avtalen være utgangspunktet for mangelsvurderingen, vil det ikke bli spørsmål om å statuere mangelsansvar i denne typen tilfeller. Endelig er det et poeng at avtalene kan medføre forpliktelser for nettselskapene utover det som gjelder leveringskvalitet, typisk feil ved måling eller fakturering. Brudd på slike forpliktelser kan gi grunnlag for krav i medhold av den foreslåtte reguleringen, og da fordi nettselskapets ytelse ikke er i samsvar med avtalen.

Det kan tenkes at en forbruker ønsker å få levert en lavere kvalitet enn den nasjonale minstestandarden mot å betale en lavere nettleie, for eksempel i forhold til fritidseiendommer. I den grad det er teknisk mulig, vil den foreslåtte reguleringen ikke stenge for en slik avtale. At reguleringen er ufravikelig, innebærer ikke noen begrensninger i adgangen til å avtale hvilke egenskaper ytelsen skal ha. 16

15.4 Forholdet til forskrift om leveringskvalitet i kraftsystemet

I henhold til forbrukerkjøpsloven § 15 annet ledd bokstav f skal ytelsen, med mindre noe annet følger av avtalen, «være i samsvar med offentligrettslige krav som stilles i lovgivningen eller offentlig vedtak i medhold av lov på den tid kjøpet inngås, hvis ikke forbrukeren har til hensikt å anvende tingen på en slik måte at kravet er uten betydning». Dette er en videreføring av kjøpsloven § 17 tredje ledd. 17

Med visshet om at det er nedsatt en arbeidsgruppe under ledelse av NVE som skal komme opp med et forslag til forskrift som regulerer krav til leveringskvalitet, er det naturlig å stille spørsmål om den kontraktsrettslige reguleringen bør knyttes til den kommende offentligrettslige reguleringen.

Arbeidsgruppen mener som utgangspunkt at det ville være en klar fordel om man på denne måten kunne koble den privatrettslige reguleringen av mangelsspørsmålet til den offentligrettslige, i stedet for å utvikle et eget leveringskvalitetsbegrep i den privatrettslige forbrukervernlovgivningen. For det første må en regulering av hvilke egenskaper den elektriske energien skal ha, nødvendigvis bli utpreget teknisk. Denne typen regulering er det lite hensiktsmessig å innta i lovgivning som retter seg mot forbrukere. For det andre kan man ved å koble den kontraktsrettslige lovgivningen til den offentligrettslige oppnå godt samsvar mellom de privatrettslige og offentligrettslige reglene. For det tredje er dette en dynamisk løsning ved at kravene til leveringskvalitet kan justeres uten at man behøver å gå veien om lovendring. Siden en forskrift om leveringskvalitet ennå ikke er fastsatt, kan imidlertid arbeidsgruppen ikke innta noe reservasjonsløst standpunkt. Hvilken løsning man her bør falle ned på, vil til syvende og sist bero på om de kravene til leveringskvalitet som blir stilt i offentligrettslig regulering, også vil være tilfredsstillende i en kontraktsrettslig forbrukerlov.

15.5 Normalforventning om leveringskvalitet

Forbrukerkjøpsloven inneholder i § 15 annet ledd bokstav a og b en henvisning til at tingen skal være i samsvar med hva man kort kan omtale som den normale forventning til ytelsen med hensyn til funksjon, holdbarhet og andre egenskaper. Denne typen mangelsbestemmelser har normalt liten betydning i tilfeller hvor det foreligger offentligrettslig regulering som stiller krav til ytelsens kvalitet. Ettersom slik offentligrettslig regulering er varslet når det gjelder elektrisk energi, kan det reises spørsmål om en bestemmelse om normalforventning bør gjelde for nettleieavtaler.

Det kan vanskelig tenkes at den jevne forbruker har en positiv, teknisk normalforventning om hvilke egenskaper energien skal ha i bruksøyeblikket. Når vi her taler om normalforventning, siktes det til forbrukernes forventning om at energien fungerer tilfredsstillende innenfor det normale bruksområdet – altså en forventning om funksjonalitet.

Mot å ta inn en slik abstrakt vurdering kan man anføre at bestemmelsen trolig langt på vei vil bli overflødig sammenholdt med en bestemmelse som knytter an til den ventede forskriftsreguleringen av nasjonale minstekrav til leveringskvalitet. Og med forbehold for at den ventede forskriften ikke stiller tilstrekkelig høye krav til leveringskvalitet, vil det være lite praktisk behov for å kunne bygge mangelsvurderingen på en normalforventning om en bestemt kvalitet. Når arbeidsgruppen likevel har valgt å foreslå en slik regel, skyldes det erkjennelsen av at man neppe kan legge til grunn at den nevnte innvendingen vil være relevant i alle saker. Det kan ikke utelukkes at en forbruker kan ha en legitim normalforventning som ligger over den nasjonale minstestandarden, for eksempel fordi vedkommende bor i et område hvor det tradisjonelt har vært svært få avbrudd og særdeles god leveringskvalitet. Det kan derfor være et behov for å ha en selvstendig kontraktsrettslig regulering som i prinsippet kan innebære et streng­ere krav til leveringskvalitet enn det som følger av den offentligrettslige reguleringen.

Samtidig er det visse betenkeligheter med å operere med en slik normalforventning. Det kan bidra til en mer uklar rettslig situasjon, fordi man ikke alene kan basere seg på de mer presist fastsatte kravene som er inntatt i den offentligrettslige reguleringen. Å operere med en normalforventning innebærer i realiteten at man innrømmer domstolene og Elklagenemnda en viss skjønnsfrihet innenfor et område som er underlagt politisk styring gjennom Olje- og energidepartementet og NVE. Arbeidsgruppen mener derfor av at domstolene og Elklagenemnda bør være noe tilbakeholdne med å «overprøve» den offentlig­rettslige reguleringen gjennom sine avgjørelser av enkeltsaker. Dette vil imidlertid avhenge av hvor strenge kvalitetskrav som blir stilt i den offentligrettslige reguleringen.

15.6 Opplysningssvikt og opplysningsrisiko

Arbeidsgruppen har vurdert spørsmålet om det skal gis regler om mangler som følge av at nettselskapet utelater eller gir feilaktige opplysninger om sin ytelse. I og med at nettleie er en monopol­ytelse har nettselskapene få, om noen, insentiver til å gå aktivt ut og gi opplysninger om leveringskvaliteten, selv om denne ligger over den nasjonale minstestandarden som foreslås. Det kan tenkes i næringsforhold at god leveringskvalitet brukes som argument i forhold til å få en bedrift til å etablere seg innenfor et nettselskaps distribusjonsområde, men denne typen aktiv opplysningsgivning er helt upraktisk i forhold til forbrukere. Arbeidsgruppen mener derfor ikke at det er noe nevneverdig behov for regler om nettselskapenes risiko for feilaktige opplysninger om leveringskvalitet. Arbeidsgruppen kan heller ikke se at det er noe behov for en regulering av opplysningsplikt. I forslaget til regulering i energiloven blir det derfor ikke inntatt bestemmelser om opplysningssvikt. I den grad det skulle oppstå spørsmål om det foreligger mangel på grunnlag av opplysningssvikt, må man derfor falle tilbake på alminnelige kontraktsrettslige regler.

Selv om det ikke foreslås regler som nevnt ovenfor i energiloven, er det etter arbeidsgruppens syn ikke nødvendig å gjøre unntak fra bestemmelsen i forbrukerkjøpsloven § 16 første ledd bokstav b til d, dersom man velger å innarbeide bestemmelser om overføring av elektrisk energi i forbrukerkjøpsloven. Bestemmelsene om opplysningsgivning i forbrukerkjøpsloven er utformet på en måte som gjør at det ikke byr på særlige problemer å anvende dem på eventuell opplysningssvikt fra nettselskapets side. En annen sak er at det i praksis sjelden vil bli tale om å konstatere mangel på dette grunnlag, dels fordi nettselskapene sjelden gir opplysninger om leveringskvalitet utover det som følger av avtalen, og dels fordi det må antas at de aller fleste mangelsspørsmål vil bli vurdert etter objektive kriterier på grunnlag av den offentligrettslige reguleringen eller avtalen. Nettopp fordi denne typen mangelsspørsmål er så vidt upraktiske for avtaler om overføring av elektrisk energi, har det etter arbeidsgruppens vurdering marginal realitetsbetydning at det ene lovforslaget har subjektive mangelsregler, mens det andre ikke har det. Poenget er at reguleringsbehovet ikke kan forsvare at det utformes egne bestemmelser om dette i energiloven, samtidig som det ikke er tilstrekkelig grunn til å gjøre unntak i forbrukerkjøpsloven, ettersom lovens bestemmelser om opplysningssvikt lett lar seg anvende.

16 Risikoens overgang

16.1 Innledning

Med risikoens overgang sikter man i kjøpsforhold til at taps- og skaderisikoen for tingen går over fra selger til kjøper, jf. f.eks. forbrukerkjøpsloven §§ 13 og 14. Når risikoen for tingen er gått over på forbrukeren, faller ikke forbrukerens plikt til å betale kjøpesummen bort ved at tingen deretter går tapt, skades eller minskes som følge av en hendelse som ikke beror på selgeren. Bedømmelsen av om ytelsen har en mangel, knyttes også til tidspunktet for risikoens overgang, jf. f.eks. forbrukerkjøpsloven § 18.

Ved overføring av elektrisk energi kan årsaken til skade og økonomisk tap både ligge i distribusjonsnettet, i overliggende nett, i forbrukerens eget elektriske anlegg eller i en annen forbrukers anlegg. I forhold til nettleie må det derfor fastlegges et skjæringspunkt for risikoens overgang. Spørsmålet er hvor risikoen bør anses for å ha gått over fra nettselskapet til forbrukeren. Det presiseres at det i relasjon til overføring av elektrisk energi gir liten mening å tale om tidspunktet for risikoovergang, siden det er snakk om en kontinuerlig ytelse med momentan levering.

16.2 Risikoovergang ved overføring av elektrisk energi – tilknytningspunktet

I forhold til kjøp av løsøre er risikoens overgang knyttet til leveringen, se forbrukerkjøpsloven § 14, jf. § 7. Elektrisk energi leveres fra nettselskapet til sluttbrukeren i et tilknytningspunkt, som markerer overgangen fra nettselskapets distribu­sjonsnett til sluttbrukerens elektriske anlegg. Etter arbeidsgruppens syn kan det være naturlig å knytte risikoens overgang til dette punktet. En slik løsning innebærer at risikoens overgang knyttes til grensen for nettselskapets eiendomsrett og/eller ansvar i henhold til forskrift 18. august 1994 nr. 816 om elektriske anlegg – fyringsanlegg.

Det følger av energiloven § 3-3 første ledd at

«[d]en som gis områdekonsesjon etter § 3-2 skal levere elektrisk energi til abonnentene innenfor det geografiske området konsesjonen gjelder for».

Det anses som sikker rett at sluttbrukere kan kreve å få levert energi frem til klemme på husvegg eller grunnmur. Bestemmelsen regulerer imidlertid ikke hvem som skal betale for tilknytningen. Dette reguleres av reglene om såkalt anleggsbidrag, jf. forskrift 11. mars 1999 nr. 302 om økonomisk og teknisk rapportering, inntektsramme for nettvirksomheten og tariffer § 17-5.

Selv om sluttbrukeren kan kreve å få levert energi frem til klemme på husvegg eller grunnmur etter energiloven § 3-3, kan partene – nettselskapet og den enkelte sluttbruker – avtale et annet tilknytningspunkt. I så fall blir det dette avtalte tilknytningspunktet som blir avgjørende for risikoens overgang. Arbeidsgruppen ønsker ikke å begrense partenes avtalefrihet på dette punkt.

I standard tilknytningsvilkår § 4-1 er tilknytningspunktet mellom nettselskapets nett og sluttbrukerens elektriske installasjon regulert på følgende måte:

«Tilknytningspunktet markerer overgangen mellom nettselskapets distribusjonsnett og den elektriske installasjonen og angir grensen for eiendomsforhold samt ansvar for drift og vedlikehold.

Tilknytningspunktet kan være definert som:

  • det punkt i distribusjonsnettet hvor stikkledning er tilknyttet, eller

  • tilkoblingsklemme på husvegg eller grunnmur for kabel eller luftnett.

I det siste tilfellet er stikkledningen en del av nettselskapets distribusjonsnett. Tilknytning utføres i henhold til nettselskapets standard for området. Installasjonen tilknyttes distribusjonsnettet på avtalt spenningsnivå. Tilknytningspunktet angis på skjema «Melding om installasjonsarbeid» eller annet skjema.

Dersom stikkledningen er en del av nettselskapets distribusjonsnett, avgjør nettselskapet hvordan stikkledningen fremføres, plasseres og hvilken art og dimensjon den skal ha. Fremføring av stikkledning utføres i samråd med installasjonseier/grunneier og skal være til minst mulig ulempe for denne. Til hver installasjon fører nettselskapet bare frem en stikkledning. Det kan ikke kreves erstatning for ulemper som stikkledning senere kan medføre, unntatt ved uaktsomhet fra nettselskapets side.»

I avtalens annet ledd oppstilles det to alternative tilknytningspunkter. Dette skaper en nødvendig fleksibilitet i møte med varierende faktiske forhold og ønsker fra sluttbrukeren og netteselskapets side. Bygging av lavspentnett, for eksempel stikkledning fra distribusjonsnettet, er ikke underlagt krav om konsesjon. Sluttbrukeren kan derfor velge å ta ansvar for å få utført denne jobben. Det åpner for at sluttbrukeren kan inngå avtale om legging eller strekking av stikkledning med den elektriske installatør som kommer med det beste tilbudet. På den måten kan sluttbrukeren ta kontroll over kostnadene forbundet med dette. Dersom sluttbrukeren ikke ønsker å ta jobben med å organisere legging eller strekking av stikkledning, kan han imidlertid i medhold av energiloven § 3-3 kreve at nettselskapet gjør det mot å svare eventuelt anleggsbidrag for arbeidet i henhold til forskrift 11. mars 1999 nr. 302 § 17-5. Det vil videre være opp til partene å bestemme om nettselskapet eller sluttbrukeren skal stå som eier av stikkledningen, og således ha vedlikeholdsansvar og ansvar for feil som oppstår i den.

16.3 Arbeidsgruppens vurdering og konklusjon

Den eksisterende reguleringen av tilknytningspunktet er etter arbeidsgruppens vurdering hensiktsmessig. Det er behov for en viss fleksibilitet på grunn av varierende faktiske forhold og partenes ønsker. Arbeidsgruppen går derfor ikke inn for å lovfeste et bestemt leveringssted og knytte risikoens overgang til det. Gruppen anbefaler i stedet at man nøyer seg med å presisere hva som skal utgjøre risikoens overgang. Arbeidsgruppen foreslår som alminnelig regel at risikoen skal gå over på forbrukeren ved den elektriske energiens overgang fra nettselskapets distribusjonsnett til forbrukerens elektriske installasjon, se forslag til identiske bestemmelser i ny § 63 i forbrukerkjøpsloven og forslag til ny § 7-4 i energiloven.

Arbeidsgruppens forslag innebærer at det fortsatt vil være opp til partene å bestemme tilknytningspunktet innenfor rammen av eksisterende lovgivning. Dersom partene fastsetter at tilknytningspunktet skal være ved en tilkoblingsklemme på husvegg eller grunnmur for kabel eller luftnett, regnes stikkledningen som en del av nettselskapets distribusjonsnett.

Dersom forbrukeren er deltaker i et boligsameie eller i en boligsammenslutning (eierseksjonssameie, borettslag mv.), foreslår arbeidsgruppen at risikoen skal gå over på forbrukeren ved energiens overgang til sameiets eller sammenslutningens anlegg. Denne regelen vil bare få bare anvendelse dersom den enkelte beboer har inngått nettleieavtale med nettselskapet. I disse tilfellene kan forbrukerne etter omstendighetene gjøre misligholdskrav gjeldende mot nettselskapet, med mindre feilen eller avbruddet skyldes forhold som har inntrådt etter det punkt i nettet hvor risikoen går over, dvs. punktet hvor nettselskapets distribusjonsnett og boligsameiets eller boligsammenslutningens anlegg er knyttet sammen.

Dersom det er boligsammenslutningen, og ikke de enkelte beboerne, som er part i nettleieavtalen, blir det ikke spørsmål om risikoovergang i forholdet mellom den enkelte beboer og nettselskapet. Rettsforholdet mellom nettselskapet og boligsammenslutningen faller utenfor arbeidsgruppens forslag til regler; se likevel drøftelsen under punkt 19.6 nedenfor om forbrukerne bør kunne gjøre gjeldende misligholdskrav mot nettselskapet i slike tilfeller.

17 Reklamasjon

17.1 Reklamasjonsbegrepet

Med reklamasjon forstås normalt varsel fra en kontraktspart til en annen om at han vil gjøre gjeldende krav og rettigheter som følge av et angivelig kontraktsbrudd fra motpartens side. Det skilles mellom nøytral og spesifisert reklamasjon. En nøytral reklamasjon er et varsel om at misligholdsbeføyelser av en eller annen art vil bli gjort gjeldende. En spesifisert reklamasjon angir konkret hvilke krav som gjøres gjeldende, for eksempel heving eller retting. Videre skilles det mellom relative og absolutte reklamasjonsfrister. De relative fristene innebærer et krav om at den part som vil gjøre misligholdskrav gjeldende, må gjøre motparten oppmerksom på dette innen rimelig tid. De absolutte fristene angir at eventuelle kontraktsbrudd må gjøres gjeldende innen et bestemt angitt tidspunkt, for eksempel innen to år etter levering har skjedd. Reklamasjonsreglene skal bl.a. ivareta medkontrahentens behov for å forutberegne sin stilling og treffe nødvendige forholdsregler.

I relasjon til strømkontrakter er det dels spørsmål om man skal operere med både relative og absolutte reklamasjonsfrister, dels spørsmål om man i noen utstrekning skal stille krav om spesifisert reklamasjon. Disse spørsmålene vil bli drøftet i det følgende.

17.2 Relative og objektive reklamasjonsfrister

I forbrukerkjøpsloven § 27 første ledd er den relative reklamasjonsfristen angitt på følgende måte:

«Dersom det foreligger en mangel ved tingen, må forbrukeren innen rimelig tid etter at han eller hun oppdaget eller burde ha oppdaget den, gi selgeren melding om at han eller hun vil påberope seg mangelen (reklamasjon). Denne fristen for å reklamere kan aldri være kortere enn to måneder fra det tidspunkt da forbrukeren oppdaget mangelen.»

For en nærmere gjennomgang av bestemmelsens innhold, viser arbeidsgruppen til Ot.prp. nr. 44 (2001-2002) s. 104 flg. med videre henvisninger. Etter arbeidsgruppens vurdering er det behov for å innføre en tilsvarende regulering av den relative reklamasjonsfristen i forhold til krav som blir gjort gjeldende i henhold til den foreslåtte ­mangelsbestemmelsen vedrørende nettleie. Arbeidsgruppen kan ikke se at det foreligger særlige hensyn som tilser en annen regulering av strømkontrakter.

I forbrukerkjøpsloven § 27 annet ledd er den absolutte reklamasjonsfristen angitt slik:

«Reklamasjon må senest skje to år etter at forbrukeren overtok tingen. Dersom tingen eller deler av den ved vanlig bruk er ment å vare vesentlig lengre, er fristen for å reklamere fem år. Dette gjelder ikke så langt selgeren ved garanti eller annen avtale har påtatt seg ansvar for mangler i lengre tid. Fristene etter første og annet punktum gjelder heller ikke dersom det foreligger en mangel etter § 15 annet ledd bokstav g.»

I § 27 fjerde ledd annet punktum heter det at reklamasjonsfristene ikke får anvendelse dersom selgeren har opptrådt grovt uaktsomt eller for øvrig i strid med redelighet og god tro.

Arbeidsgruppen har vurdert om det bør gjelde en absolutt reklamasjonsfrist også for strømkontrakter, eller om man bør nøye seg med en relativ frist supplert med foreldelseslovens regler. Etter foreldelsesloven er fristen som utgangspunkt 3 år regnet fra den dag fordringshaveren tidligst har rett til å kreve å få oppfyllelse. Ved mislighold vil det si fra den dag misligholdet inntrer, jf. § 3 nr. 2. Denne treårsfristen kan forlenges i opptil 10 år ved kjøperens unnskyldelige uvitenhet om kravet, jf. § 10. Det innebærer at et mangelskrav kan tenkes å bestå i 13 år etter at mangelen oppsto før kravet foreldes.

Forarbeidene til forbrukerkjøpsloven inneholder utførlige drøftelser av spørsmålet om absolutt reklamasjonsfrist. 18 Forbrukerkjøpslovutvalget mente at de beste grunner talte for en oppheving av den absolutte reklamasjonsfristen i forbrukerkjøp. Justisdepartementet konkluderte motsatt. Departementet la bl.a. vekt på at Stortinget har tatt det standpunkt at bustadoppføringslova skal ha en absolutt reklamasjonsfrist på 5 år, og at det da ville være inkonsekvent at fristen etter forbrukerkjøpsloven i realiteten ville bli betydelig lengre – opp til 13 år.

Arbeidsgruppen kan ikke se at det foreligger særlige forhold knyttet til strømkontrakter som tilsier at man fraviker systemet med absolutte reklamasjonsfrister i forbrukerkjøpsloven, kjøpsloven, håndverkertjenesteloven, avhendingslova og bustadoppføringslova. Gruppen foreslår således at det skal gjelde en absolutt reklamasjonsfrist også for kontrakter om overføring av elektrisk energi. Etter arbeidsgruppens oppfatning bør reklamasjonsfristen være to år, som i forbrukerkjøpsloven. Derimot er det uaktuelt å oppstille en frist tilsvarende femårsfristen i forbrukerkjøpsloven § 27 annet ledd annet punktum, ettersom elektrisk energi produseres og forbrukes momentant og løpende til enhver tid.

17.3 Er det behov for regler om spesifisert reklamasjon?

Det kan stilles spørsmål om det er behov for regler om spesifisert reklamasjon ved mislighold av strømkontrakter. Både kjøpsloven og avhendingslova stiller krav om spesifisert reklamasjon ved avhjelp (retting og omlevering) og heving. Verken håndverkertjenesteloven, bustadoppføringslova eller forbrukerkjøpsloven inneholder noe krav om spesifisert reklamasjon. Spørsmålet ble drøftet i forarbeidene til forbrukerkjøpsloven. 19 Justisdepartementet la i den forbindelse vekt på at forbrukere ofte vil være ukjent med regler om spesifisert reklamasjon, og derfor risikerer å lide rettstap. Departementet la også vekt på at selgeren vil ha mulighet til å få avklart situasjonen ved å ta kontakt med forbrukeren. Arbeidsgruppen mener at en forbrukerlov om strømkontrakter på dette punktet bør utformes på samme måte som i den kontraktsrettslige forbrukervernlovgivningen for øvrig, dvs. at det ikke bør stilles krav om spesifisert reklamasjon.

18 Sanksjoner ved nettselskapets mislighold

18.1 Hvilke misligholdsbeføyelser er aktuelle?

I henhold til forbrukerkjøpsloven kan man ved forsinkelse som utgangspunkt fastholde kjøpet og kreve oppfyllelse , jf. § 21 første ledd. Fra dette er det gjort visse unntak i lovens annet og tredje ledd.

Som det fremgår av punkt 15.2 ovenfor, er arbeidsgruppen av den oppfatning at det er naturlig å betegne avbrudd som mangel. I forhold til mangler er krav på naturaloppfyllelse ikke en adekvat sanksjon. Dette er reflektert i forbrukerkjøpsloven ved at krav på naturaloppfyllelse ikke kan gjøres gjeldende i forhold til mangler, og som en konsekvens av at vi har valgt å regne avbrudd som mangel, blir det ikke foreslått en regulering av krav på naturaloppfyllelse.

Utbedring eller retting vil kunne gjennomføres i forhold til årsaker til mangelfull leveranse av elektrisk energi, men retting av det leverte er ikke mulig. Også omlevering fremstår som praktisk umulig. Levering av elektrisk energi er en vedvarende ytelse. En leveranse i ettertid vil ikke kompensere for et avbrudd eller lignende på et tidligere tidspunkt. Avhjelp i betydningen feilretting ivaretas imidlertid gjennom energiloven med tilhørende forskrifter.

Prisavslag kan etter omstendighetene være en adekvat misligholdsbeføyelse. Forutsetningen er at den aktuelle mangelen har ført til en reduksjon av ytelsens verdi. Dersom for eksempel spenningen har vært lav over tid, slik at sluttbrukeren ikke har kunnet nyttiggjøre seg ytelsen som forutsatt, kan man se det slik at nettjenesten ikke viste seg å være verdt 100 % av ordinær pris i angjeldende periode, og at det således har funnet sted en verdireduksjon. Arbeidsgruppen går inn for å lovfeste en rett til prisavslag ved mangelfull leveringskvalitet, se nærmere punkt 18.3.

Heving innebærer at kreditor opphever partenes gjensidige rett og plikt til å oppfylle avtalen in natura, fordi det krav han har mot den annen part, er misligholdt. På bakgrunn av at nettleie er en monopolytelse, fremstår heving som en lite aktuell misligholdssanksjon. Dersom forbrukeren hever avtalen, vil han ikke kunne skaffe seg tilgang til elektrisk energi til den samme enheten fra et annet nettselskap. Det følger av standard nettleieavtale § 11-1 at «[d]ersom nettkunden flytter eller på annen måte blir avskåret fra å bruke nettet, kan avtalen sies opp med 14 dagers varsel». Oppsigelse er ikke en misligholdssanksjon, men en rett til å komme ut av avtaleforholdet på nærmere bestemte vilkår. Selv om det er lite praktisk, kan det imidlertid tenkes at en forbruker kan være i en situasjon der han ser seg mest tjent med å heve nett- og tilknytningsavtalene, for eksempel i forbindelse med en nært forestående flytting. Det praktiske behovet for å kunne heve er imidlertid ikke så stort at det rettferdiggjør en regulering i energiloven. I forhold til forbrukerkjøpsloven, ser arbeidsgruppen likevel ikke grunn til å gjøre unntak fra reglene om heving, da de i visse tilfeller kan komme til anvendelse.

Som oftest vil konsekvensen av ustabil og mangelfull leveringskvalitet være at det oppstår skader på elektriske anlegg og produkter som er tilknyttet nettet, eller at slikt utstyr blir helt eller delvis ødelagt. I slike tilfeller kan erstatning for økonomisk tap være en adekvat misligholdssanksjon. Arbeidsgruppen går nærmere inn på spørsmålet om erstatning i punkt 18.4.

I gjensidige bebyrdende kontraktsforhold har begge parter rett til å holde tilbake egen ytelse ved mislighold fra den andre partens side i henhold til den alminnelige læren om tilbakeholdsrett . Dette kalles gjerne detensjonsrett, for å markere forskjellen fra såkalt retensjonsrett som gjelder tilbakeholdsrett i andres ting. Detensjonsretten er aktuell både når nettselskapet misligholder sin ytelsesplikt, og når sluttbruker misligholder sin betalingsplikt. I forhold til den siste situasjonen oppstår spørsmålet om nettselskapet kan stenge av den elektriske energien inntil eldre terminer blir betalt. Dette blir drøftet nærmere i punkt 20.4.

Selv om det følger av den alminnelige læren om detensjonsrett at forbrukere på visse nærmere bestemte vilkår kan holde tilbake egen ytelse, foreslår arbeidsgruppen at prinsippet lovfestes slik som for eksempel i forbrukerkjøpsloven § 28 og kjøpsloven § 42, se nedenfor i punkt 18.2.

18.2 Tilbakeholdsrett

Detensjonsretten står i sammenheng med prinsippet om ytelse mot ytelse (samtidighetsprinsippet). Med mindre noe annet er avtalt, plikter ikke partene å levere fra seg sin ytelse uten å motta den andre partens ytelse. Dette åpner grunnen for tilbakeholdsretten.

Utøvelse av detensjonsrett innebærer isolert sett ikke noe annet enn at utøverens egen yteplikt blir suspendert. Utøveren kommer ikke i mislighold.

Detensjonsrettens utstrekning er underlagt to begrensninger. For det første må forpliktelsene stamme fra samme kontraktsforhold (konneksitet). For det andre må det være et visst verdimessig samsvar mellom det som holdes tilbake og det eller de krav kreditor har som følge av misligholdet (proporsjonalitet). Ved den siste vurderingen har kreditor adgang til å ta ut en viss sikringsmargin. 20

Både forbrukerkjøpsloven § 28 og kjøpsloven § 42 bygger på disse alminnelige prinsippene, jf. Ot.prp. nr. 44 (2001-2003) s. 182 annen spalte og Ot.prp. nr. 80 (1986-87) s. 96. Etter arbeidsgruppens vurdering bør tilsvarende regler tas inn i lovreguleringen av kontraktsforholdet mellom nettselskap og forbruker. Gruppen legger her særlig vekt på den pedagogiske verdien av å få en presisering av vilkårene i lov, at det synliggjøres at man har en slik rett, og ikke minst at man ikke på forhånd kan avtale seg vekk fra prinsippet om ytelse mot ytelse og læren om detensjonsrett (ufravikelighet).

18.3 Prisavslag

18.3.1 Innledning

Dersom det foreligger en mangel ved en kontrakts­ytelse, har kreditor gjennomgående et ubetinget krav på prisavslag. Formålet med prisavslags­reglene er å opprettholde balansen i avtaleforholdet ved å lempe prisen på den verdiforringede ytelsen. 21 Retten til prisavslag er normalt uavhengig av mangelens størrelse og betydning, og gjelder uavhengig av om realdebitor (her: nettselskapet) kan bebreides eller ikke. 22 Prisavslag kan således ses på som en form for objektiv erstatning begrenset til det verdiminus mangelen utgjør. Men i motsetning til et erstatningskrav utgjør ikke et krav om prisavslag et selvstendig kravsforhold. Et prisavslagskrav er i prinsippet eninnsigelsemot vederlagskravets størrelse . 23

I den videre fremstillingen gir arbeidsgruppen først en oversikt over reguleringen av prisavslag i standard nettleieavtale, forbrukerkjøpsloven og annen kontraktslovgivning (punkt 18.3.2). Deretter følger arbeidsgruppens vurderinger (punkt 18.3.3). Det er særlig tre hovedspørsmål som må drøftes: 1) Er det behov for lovregulerte prisavslagsregler for nettleieavtaler? 2) På hvilke vilkår bør forbrukerne kunne kreve prisavslag? 3) Hvordan bør størrelsen på prisavslaget fastsettes?

18.3.2 Presentasjon av eksisterende lov- og avtaleregulering

Som påpekt i innledningen, er retten til prisavslag normalt bare betinget av at det foreligger en mangel. Bl.a. i forbrukerkjøpsloven er prisavslag imidlertid i tillegg gjort betinget av at «mangelen ikke rettes eller tingen omleveres i samsvar med §§ 29 til 30», jf. § 31 første ledd. Selgeren kan dermed unngå at kjøperen får rett til prisavslag ved å gjennomføre retting eller omlevering. Prisavslag er her således en subsidiær misligholdsbeføyelse.

På utmålingssiden er det en del variasjoner mellom de ulike kontraktslovene. Ved kjøp skal prisavslaget som utgangspunkt være forholdsmessig, dvs. at prisen skal reduseres i henhold til mangelens verdiforringende effekt, se forbrukerkjøpsloven § 31 første ledd og kjøpsloven § 38. I forbrukerkjøpsloven § 31 annet ledd er det gjort et forholdsvis snevert unntak fra dette utgangspunktet: Dersom særlige grunner taler for det, kan prisavslaget settes lik mangelens betydning for kjøperen. 24 Også uten et slikt unntak måtte man trolig i en del tilfeller ha basert seg på en mer skjønnsmessig vurdering av mangelens betydning enn hva en ren forholdsmessighetsvurdering skulle tilsi. I forhold til kjøpsloven § 38, som ikke inneholder et slikt unntak, viser praksis at man ofte faller tilbake på en skjønnsmessig vurdering av verdireduksjonens størrelse. 25 I forhold til tjenestekontrakter representerer eiendoms­meglingsloven § 4-6 første ledd et ytterpunkt ved at ordlyden ikke inneholder noen føringer for hvordan utmålingen skal foretas. Dette har trolig sammenheng med at det er et utall mulige pliktbrudd i henhold til lov og avtale som kan gi grunnlag for prisavslag. Det er derfor vanskelig å angi et prinsipp som kan følges i alle saker.

Prisavslag er regulert i standard nettleieavtale § 12-7, som lyder slik:

«Nettkunden har rett til å kreve prisavslag for mangelfull ytelse, dersom mangelen ikke avhjelpes etter bestemmelsene i forrige ledd. Prisavslag kan komme i tillegg til erstatning.»

Bestemmelsen angir ikke hvordan prisavslaget skal fastsettes, men praksis fra Elklagenemnda viser at det foretas en bred skjønnsmessig vurdering.

Når det gjelder avbruddstilfellene, har man i Finland valgt å legge til grunn en standardisering av prisavslagets størrelse, jf. elmarknadslagen (386/1995) § 27 d, som lyder som følger:

«Till följd av ett fel har en elanvändare rätt till ett prisavdrag som motsvarar felet. Om felet beror på ett avbrott i elleveransen, utgör prisavdraget en sådan andel av den årliga avgiften för nättjänsten som motsvarar minst två veckor.»

I Danmark har forbrukeren ved mangelfull leveringskvalitet krav på et passende avslag i nettleien, jf. købeloven § 78 første ledd nr. 3.

Lovgivningen i Sverige inneholder ikke bestemmelser om prisavslag.

18.3.3 Er det behov for lovregler om prisavslag?

Et sentralt spørsmål er om det overhodet er behov for å lovfeste regler om prisavslag. Både dagens standardavtale og forbrukerkjøpsloven har som nevnt regler om prisavslag. At det kan kreves prisavslag for mangler, er også det alminnelige obligasjonsrettslige utgangspunktet. Når det likevel kan være grunn til å reise spørsmål om det er behov for lovregulerte prisavslagsbestemmelser for nettleieavtaler, har det bl.a. sammenheng med at den såkalte KILE-ordningen medfører at forbrukerne får en viss kompensasjon ved avbrudd som varer over tre minutter, se nærmere punkt 5.4.3. Siden prisavslagene i de fleste tilfellene trolig vil utgjøre forholdsvis små beløp, kan det også reises spørsmål om fordelene ved å ha regler om prisavslag oppveier ulempene i form av administrasjonskostnader mv. Det kan også hevdes at en eventuell skjerping av erstatningsbestemmelsene demper behovet for å ha prisavslagsbestemmelser i tillegg.

Etter arbeidsgruppens syn må utgangspunktet for drøftelsen være at forbrukerne ikke skal betale full pris for et mindreverdig produkt. Prisfastsettelsen bygger på en forutsetning om kontraktsmessig ytelse fra nettselskapets side. Dersom denne forutsetningen svikter, er det rimelig at vederlaget settes ned slikt at forbrukeren betaler en pris som er tilpasset den ytelsen som faktisk er levert. Utfra dette mener arbeidsgruppen at det må foreligge tungtveiende grunner dersom man i en lovregulering av nettleieavtaler ikke skal gi forbrukerne mulighet til å kreve prisavslag ved mangelfull leveringskvalitet.

Det er først grunn til å drøfte om KILE-ordningen medfører at det ikke er behov for prisavslagsregler i avbruddssituasjoner. KILE-ordningen innebærer kort sagt at nettselskapene får økte inntektsrammer ved bedret leveringspålitelighet og reduserte inntektsrammer ved redusert leveringspålitelighet. Avbrudd kan på denne måten medføre en reduksjon i nettleien. Denne ordningen gir i sin nåværende utforming ikke den enkelte forbruker et prisavslag som står i forhold til den eller de mangler han eller hun blir utsatt for, men er basert på et gjennomsnitt for den sluttbrukergruppen forbrukeren tilhører. Siden det per i dag ikke er mulig å få fastsatt individuelle KILE-beløp til de sluttbrukerne som har vært utsatt for avbruddet, kan KILE-ordningen i sin nåværende form ikke rettferdiggjøre at man helt avskjærer den enkelte forbruker fra å fremsette prisavslagskrav. Etter arbeidsgruppens vurdering vil spørsmålet stille seg annerledes dersom det i fremtiden blir mulig å fastsette individuelle KILE-beløp i relasjon til hver enkel sluttbruker. I så fall vil det mest rasjonelle være at den enkelte sluttbruker får fastsatt sitt prisavslag gjennom KILE-ordningen, uten at vedkommende – som i dag – må fremsette noe krav om prisavslag.

Dersom man tar utgangspunkt i at forbrukerne skal betale full pris for hele den kontraktsmessige leveransen, og dersom tilfellene av mangelfull leveringskvalitet (herunder avbruddene) gjennomgående er kortvarige, kan det være grunn til å tro at de fleste prisavslagskrav vil ha beskjeden størrelse. Det kan derfor stilles spørsmål om nettselskapets kostnader ved å administrere en prisavslagsordning vil bli uforholdsmessig store i forhold til de beløp som vil bli utbetalt. Sammenlignet med KILE-ordningen har en ordning med tradisjonelle prisavslagskrav den ulempe at den forutsetter at den enkelte forbruker fremsetter krav, og at nettselskapet tar konkret stilling til alle kravene. Kostnadene ved å håndtere kravene vil til syvende og sist bli fordelt på kundene gjennom nettleien. Arbeidsgruppen ser at dette er et moment som kan tilsi forbrukerne ikke bør kunne kreve prisavslag, men mener at argumentet ikke er tilstrekkelig tungtveiende. Etter arbeidsgruppens syn er det neppe grunn til å tro at en lovregulering vil medføre en markant økning i antall prisavslagskrav. Retten til prisavslag er hjemlet i dagens nettleieavtale, og en lovfesting vil neppe gi seg særlig store utslag i form av økte administrasjonskostnader. Spørsmålet henger for øvrig sammen med hvordan man fastsetter lovens mangelsbegrep og vilkårene for prisavslag. Det er ikke gitt at ethvert avbrudd eller at enhver spenningsdipp skal utgjøre en mangel som gir rett til å kreve prisavslag. Og i den grad en mangel skulle gi grunnlag for et bagatellmessig prisavslag, er det heller ikke grunn til å tro at forbrukere flest vil bruke tid og ressurser på å fremsette prisavslagskrav.

Ved vurderingen av om lovforslaget bør inneholde en bestemmelse om prisavslag, bør det som nevnt også tas hensyn til at et flertall i arbeidsgruppen foreslår en viss innskjerping av erstatningsansvaret (se punkt 18.4). Det kan hevdes at en styrking av forbrukernes rettigheter på en kant, kan gjøre det lettere å forsvare en innskrenkning av deres rettigheter på en annen. Arbeidsgruppen legger imidlertid vekt på at erstatningsreglene forutsetter at forbrukeren har lidt et økonomisk tap som følge av mangelfull leveringskvalitet. I forbrukerforhold vil situasjonen ofte kunne være at mangelen ikke medfører noe konkret påviselig tap, selv om den mangelfulle leveringskvaliteten kan være til stor sjenanse og medføre praktiske problemer. I slike situasjoner mener arbeidsgruppen at det bør kunne kreves reduksjon i prisen utfra en tanke om at forbrukerne ikke bør betale full pris for en mangelfull ytelse. Etter arbeidsgruppens syn kan således ikke en eventuell endring i erstatningsreglene forsvare at forbrukerne ikke lenger skal ha muligheten til å kreve prisavslag.

Arbeidsgruppen mener på denne bakgrunn at de momentene som kan tale mot at det gis lovregler om prisavslag, ikke er tilstrekkelig tungtveiende. Gruppen har derfor valgt å foreslå regler om prisavslag som dekker både avbruddssituasjonen og øvrige tilfeller av mangelfull leveringskvalitet. Gruppens medlemmer fra Olje og energidepartementet, Norges vassdrags- og energidirektorat og Energibedriftenes landsforening mener imidlertid at prisavslagsreglene reelt bør være forskjellige ved avbrudd og mangelfull spenningskvalitet, men har foreslått en lovtekst som i prinsippet dekker begge situasjonene, se nærmere punkt 18.3.5.5 nedenfor.

18.3.4 På hvilke vilkår bør forbrukerne kunne kreve prisavslag?

Det grunnleggende vilkåret for å kunne kreve prisavslag, er at det foreligger et kontraktsbrudd i form av mangel. Spørsmålet er om loven bør stille ytterligere vilkår for prisavslag.

Både etter kjøpsloven § 37 og forbrukerkjøpsloven kan prisavslag bare kreves dersom mangelen ikke rettes eller tingen omleveres. Som nevnt i kapittel 18.1 er retting og omlevering ikke adekvate misligholdssanksjoner i forhold til mangelfull levering fra nettselskapenes side. Grunnen til dette er at manglene, når de har oppstått, ikke kan rettes. Det er bare årsaken til mangelen som kan utbedres med sikte på å unngå tilsvarende mangler i fremtiden. I lys av dette kan en eventuell lovfestet rett til prisavslag ikke gjøres betinget av at retting eller omlevering ikke blir gjennomført. Forslaget til lovbestemmelse i energiloven er utformet i samsvar med dette, slik at prisavslag er gjort til en primær beføyelse. Realiteten vil være den samme dersom reguleringen av strømkontrakter plasseres i forbrukerkjøpsloven, ettersom elektrisk energi er en type ytelse som etter sin art ikke kan rettes eller omleveres. Dette vil følge av en naturlig tolkning av forbrukerkjøpsloven § 31.

Det kan reises spørsmål om retten til å kreve prisavslag bare bør gjelde når det foreligger mer kvalifiserte mangler. Et eksempel på en slik bestemmelse finner vi i eiendomsmeglingsloven § 4-6 første ledd, som krever at eiendomsmeglingsforetaket «vesentlig har tilsidesatt sine plikter mot kjøper eller selger». Det fremgår av motivene at vesentlighetskravet skal sikre at mindre forsømmelser – som ikke har medført noe økonomisk tap – ikke bør kunne påberopes. 26

De prosessøkonomiske hensynene som begrunner tilleggskravet i eiendomsmeglingsloven § 4-6 første ledd, gjør seg for så vidt også gjeldende i forhold til avtaler om overføring av elektrisk energi. Arbeidsgruppen antar imidlertid at behovet for å demme opp for tvister hvor tvistesummen er av liten størrelse, langt på vei vil bli ivaretatt av den foreslåtte mangelsreguleringen. Det er her særlig grunn til å trekke frem den ventede forskriften om leveringskvalitet. Arbeidsgruppen antar at minstestandarden for avbruddslengde og spenningskvalitet vil bli lagt på et nivå som innebærer en rimelig risikofordeling mellom nettselskapene og sluttbrukerne, og antar at det ikke er behov for et ytterligere kvalifiserende vilkår utover at det foreligger en mangel. Det er også et moment at forbrukere flest neppe vil bruke tid og ressurser på å gjøre gjeldende helt bagatellmessige mangler, selv om det i prinsippet skulle være grunnlag for prisavslag. Arbeidsgruppen viser her også til at lovgivningen i de andre nordiske landene ikke opererer med noe slikt tilleggsvilkår for prisavslag, og at standard nettleieavtale § 12-7 heller ikke inneholder et slikt krav.

På denne bakgrunn foreslår arbeidsgruppen at loven ikke bør oppstille vilkår for å kreve prisavslag utover at det foreligger en mangel. Arbeidsgruppens konklusjon forutsetter at minstestandarden i forskriften om leveringskvalitet blir lagt på et nivå som innebærer en rimelig risikofordeling mellom nettselskapene og forbrukerne. Først når forskriften foreligger, er det mulig å ta et endelig standpunkt til spørsmålet om prisavslag bare skal kunne kreves ved mer kvalifiserte mangler.

18.3.5 Hvordan bør prisavslaget fastsettes?

18.3.5.1 Innledning – oversikt over problemstillingene

Utformingen av regler om prisavslagets størrelse reiser flere spørsmål. Et hovedspørsmål er om utmålingsreglene bør være de samme ved avbrudd som ved spenningsfeil. Et annet sentralt spørsmål er om prisavslaget bør fastsettes på grunnlag en konkret vurdering i det enkelte tilfelle, eller om man bør ha standardiserte satser. Dersom det er ønskelig å fastsette prisavslag individuelt, blir det videre spørsmål om det for nett­leieavtaler lar seg gjøre å oppstille en regel som lar prisavslagets størrelse bero på den verdireduksjonen som mangelen representerer, eller om man må falle tilbake på en mer skjønnsmessig vurdering av hvilken betydning mangelen har for den enkelte bruker.

Det gjøres allerede her oppmerksom på at meningene i gruppen er delte når det gjelder spørsmålet om hvordan prisavslaget bør fastsettes. Hvilke oppfatninger de enkelte medlemmene har, vil fremgå av den løpende fremstilling. I tillegg vil det følge en mer utførlig presentasjon av mindretallenes forslag i punkt 18.3.5.5 nedenfor.

18.3.5.2 Bør det være forskjellige utmålingsregler for avbrudd og spenningsfeil?

Det kan stilles spørsmål om det er faktiske eller rettslige forskjeller mellom avbrudd på den ene siden og andre former for mangelfull leveringskvalitet på den annen, som kan tilsi at størrelsen på prisavslaget blir fastsatt etter forskjellige regler i de to situasjonene.

Ved avbrudd skjer det intet uttak av elektrisk energi, og forbrukeren betaler selvfølgelig heller ikke for elektrisk energi som ikke er levert. Ved spenningsfeil er utgangspunktet derimot at forbrukeren skal betale for den elektriske energien som er levert, eventuelt til redusert pris. Dette er imidlertid en forpliktelse overfor kraftleverandøren , som i prinsippet ikke vedrører avtaleforholdet mellom nettselskapet og forbrukeren. Viktigere i vår sammenheng er det at forbrukeren ved avbrudd naturlig nok ikke betaler for den variable delen av nettleien, da denne er knyttet til forbruk. Forbrukeren betaler imidlertid for det såkalte fastleddet. Ved spenningsfeil som utgjør mangel, er utgangspunktet derimot at forbrukeren skal betale både for den variable delen av nettleien og fastbeløpet, riktignok til en redusert pris som følge av mangelen. Denne forskjellen mellom avbruddssituasjonen og andre tilfeller av mangelfull leveringskvalitet, kan tale for differensierte satser dersom utmålingen av prisavslag skal standardiseres. Dersom prisavslaget i stedet skal beregnes individuelt i det enkelte tilfelle, kan det ved beregningen tas høyde for forskjellen mellom de to situasjonene uten at det er nødvendig å oppstille to separate utmålingsregler.

Utfra dette mener arbeidsgruppen at den faktiske forskjellen som her er nevnt, ikke gjør det nødvendig å utforme forskjellige prisavslagsregler for avbrudd og andre tilfeller av mangelfull leveringskvalitet. Dersom utmålingsreglene standardiseres, kan det imidlertid være grunn til å vurdere om man bør ha forskjellige satser for de to situasjonene.

KILE-ordningen gjelder som nevnt i dag bare ved strømavbrudd, og ikke ved spenningsfeil. Det kan derfor stilles spørsmål om man på grunn av KILE-ordningen bør utforme to forskjellige regler for beregning av prisavslagets størrelse. Etter arbeidsgruppens syn er det også her grunn til å skille ettersom prisavslagets størrelse skal følge av standardiserte satser eller fastsettes individuelt i det enkelte tilfelle. Dersom man går inn for en standardløsning, kan det etter arbeidsgruppens syn være god grunn til å operere med forskjellige satser for avbrudd og spenningsfeil. Bare på denne måten kan det tas hensyn til den kompensasjonen som gis gjennom KILE-ordningen. Siden KILE-beløpet blir fordelt på alle kundene i vedkommende sluttbrukergruppe, og ikke bare tilkommer de som faktisk har blitt rammet av avbruddet, er det imidlertid ikke gitt i hvilken grad KILE-beløpene bør reflekteres i eventuelle standardsatser.

Dersom det ikke gis standardiserte regler om prisavslagets størrelse, mener et flertall i arbeidsgruppen det bør tas hensyn til KILE-ordningen ved beregningen av prisavslagets størrelse. Gruppens medlemmer fra Olje- og energidepartementet, Norges vassdrags- og energidirektorat og Energibedriftenes landsforening mener at det da er nødvendig å fastsette en egen bestemmelse som innebærer at forbrukerne ikke skal kunne kreve prisavslag i den grad de får kompensasjon gjennom KILE-ordningen, se nærmere punkt 18.3.5.5. Gruppens leder og medlemmet fra Barne- og familiedepartementet mener at det bør tas hensyn til KILE-ordningen ved beregningen av prisavslag, men at dette best kan skje innenfor rammen av den skjønnsmessige vurderingen av prisavslagets størrelse. Medlemmene fra Forbrukerombudet og Forbrukerrådet mener primært at det ved beregning av prisavslag ikke skal tas hensyn til KILE-ordningen, men at nettselskapet kan kreve fradrag for utbetalte prisavslag i KILE-beløpet som påløper for samme avbrudd, se nærmere punkt 18.3.5.5. Dersom det er mulig å gjennomføre en nøyaktig beregning av størrelsen av dette fradraget allerede på det tidspunkt forbrukeren fremsetter sitt krav om prisavslag, ser imidlertid ikke disse medlemmene noen betenkeligheter ved at dette inngår som et ledd i den skjønnsmessige fastsettelsen av forbrukernes prisavslag på linje med det gruppens leder og medlemmet fra Barne- og familiedepartementet foreslår.

I stedet for at man ved utformingen av privatrettslige regler om prisavslag tar hensyn til den offentligrettslige reguleringen som KILE-ordningen er en del av, kan man selvsagt tenke seg at de privatrettslige reglene ble utformet uavhengig av KILE-ordningen, slik at problemstillingen mer ville bli i hvilken grad KILE-reglene bør ta hensyn til de privatrettslige reglene på området. Dersom man anlegger et slikt perspektiv, kan det hevdes at det ved utformingen av prisavslagsreglene ikke er grunn til ta hensyn til KILE-ordningen, og at man av den grunn bør ha felles utmålingsregler for avbrudd og spenningsfeil uavhengig av om prisavslagsreglene standardiseres. Siden det ligger utenfor arbeidsgruppens mandat å foreslå endringer i den offentligrettslige reguleringen på området, har imidlertid et flertall i arbeidsgruppen valgt å utforme forslag som ikke forutsetter endringer i de offentligrettslige reglene. Flertallet mener derfor at det må tas hensyn til KILE-ordningen når man drøfter hvilke regler som skal gjelde for beregning av prisavslag. Et mindretall bestående av medlemmene fra Forbrukerombudet og Forbrukerrådet mener derimot primært at det er den offentligrettslige reguleringen som må tilpasses den privatrettslige, og at prisavslagsreglene derfor må kunne utformes uavhengig av KILE-ordningen. Disse medlemmene har foreslått at en skjønnsmessig prisavslagsbestemmelse skal suppleres av en regel om standardisert prisavslag i avbruddstilfellene.

Alle i gruppen er enige om at beregningen av prisavslag ikke skal være helt lik ved spenningsfeil og avbrudd. Som det fremgår, består uenigheten i hvorvidt det i avbruddstilfellene skal tas hensyn til den såkalte KILE-ordningen, og i tilfelle på hvilken måte, se nærmere punkt 18.3.5.5 nedenfor.

Som drøftelsen ovenfor viser, er det en nær sammenheng mellom spørsmålet om det bør gjelde forskjellige regler for avbrudd og spenningsfeil og spørsmålet om prisavslaget skal fastsettes skjønnsmessig eller etter standardiserte satser, se neste punkt.

18.3.5.3 Bør det være individuell utmåling eller standardsatser?

Prisavslagsbestemmelsene i forbrukerkjøpsloven § 31 innebærer at prisavslaget skal fastsettes individuelt i det enkelte tilfelle. Både hovedregelen om forholdsmessig prisavslag og unntaksregelen om prisavslag ut fra mangelens betydning for forbrukeren forutsetter en skjønnsmessig vurdering som kan skape tvil og problemer i praksis. Dersom de aktuelle reglene gis anvendelse også på elektrisk energi, er det ikke grunn til å tro at anvendelsesproblemene vil bli mindre, snarere tvert imot. Etter arbeidsgruppens syn er det derfor naturlig å drøfte om man i relasjon til elektrisk energi bør standardisere beregningen av prisavslag.

Ved drøftelsen av om det bør innføres standardsatser er det to hovedhensyn som står mot hverandre: På den ene siden står hensynet til klare og lett praktikable regler. Dette hensynet veier særlig tungt når det er tale om forbrukerlovgivning. På den andre siden står hensynet til at reglene bør lede til løsninger som fremstår som rimelige både generelt og i det enkelte tilfelle.

Arbeidsgruppen har drøftet ulike alternativer for en eventuell standardisering av prisavslagsberegningen. En mulighet kan være å fastsette standardsatser basert på hvor lenge nettselskapets kontraktsbrudd varer. På denne måten kan man for eksempel skille mellom kortvarige og langvarige kontraktsbrudd. Et problem med en slik løsning er at det per i dag ikke lar seg gjøre rent teknisk å registrere hvor lenge en spenningsfeil har vart. Det kan dermed fort bli uenighet om dette. Når det gjelder avbrudd, er stillingen noe annerledes, ettersom systemene vanligvis er i stand til å registrere varigheten av et strømavbrudd. Her kan det imidlertid oppstå bevismessige spørsmål. Et annet problem med en standardløsning som nevnt, er at mangelens betydning for den enkelte forbruker normalt vil variere i til dels betydelig grad, både utfra når på døgnet mangelen inntrer og utfra hvilke elektriske komponenter som benyttes på det aktuelle tidspunkt. Siden konsekvensene av mangelfull leveringskvalitet kan være så forskjellige fra tilfelle til tilfelle, og fra forbruker til forbruker, finner gruppens leder og medlemmene fra Barne- og familiedepartementet , Olje- og energidepartementet, Norges vassdrags- og energidirektorat og Energibedriftenes landsforening det problematisk å fastsette standardiserte prisavslagssatser som bygger på hvor lenge misligholdet har vart. Når det særskilt gjelder spenningsfeil, nevner arbeidsgruppen dessuten at det ikke bare er feilens varighet som er av betydning, men også dens størrelse. Dette vil ikke bli reflektert i en standardløsning som nevnt. Et mindretall bestående av gruppens medlemmer fra Forbrukerombudet og Forbrukerrådet går inn for et system med standardiserte satser for avslag i nettleien som er satt relativt høyt og øker i takt med avbruddenes lengde, se punkt 18.3.5.5 nedenfor. Også disse medlemmene ønsker imidlertid at det skal gjelde en skjønnsmessig prisavslagsregel for spenningsfeil og kortere avbrudd.

Et annet alternativ kan være å fastsette standardiserte satser utfra hvor stor betydning den mangelfulle leveringskvaliteten har hatt for forbrukerne. Man kunne f.eks. operert med tre satser for prisavslag avhengig av om mangelen er av liten betydning, middels betydning eller stor betydning for forbrukeren. Fordelen med en slik løsning ville være at man hadde tre satser å forholde seg til. Ulempen er at det i praksis trolig ville ha oppstått store avgrensningsproblemer og meningsforskjeller med hensyn til om en konkret mangel har vært av liten, middels eller stor betydning for forbrukeren. Etter arbeidsgruppens syn vil ikke en slik ordning tilfredsstille de krav til klarhet som må stilles for at det i det hele tatt kan forsvares å velge en standardisert løsning.

Som påpekt i kapittel 11.2.1.6 og 18.3.2 har man i Finland en standardisering av beregning av prisavslag ved avbrudd. Dersom mangelen («felet») beror på et avbrudd, utgjør prisavslaget en andel av den årlige nettleien som tilsvarer minst to uker, jf. Elmarknadslagen § 27 d. Standard­iseringen av prisavslag ved avbrudd innebærer en betydelig rettsteknisk forenkling i forhold til denne gruppen mangler. Bestemmelsen medfører ikke at alle avbrudd skal gi krav på to ukers fradrag av den årlige nettleien. Det må foreligge en mangel i lovens forstand. Overført til norske forhold vil en tilsvarende regulering gi rett til prisavslag ved avbrudd som er av en slik varighet at de ikke er i tråd med minstekravet som følger av avtalen, offentligrettslig regulering eller eventuelt den normale forventing til leveringskvalitet, se nærmere om dette i kapittel 15 ovenfor.

Arbeidsgruppen mener den finske standard­iseringsløsningen kan ha en klar konfliktavvergende effekt. Dersom man overfører den finske regelen på norske forhold, og legger til grunn at et avbrudd utover 3 minutter utgjør en mangel, vil den imidlertid trolig medføre en markert overkompensasjon i forhold til langt de fleste avbruddene i det norske distribusjonsnettet. Som påpekt i innledningen, er formålet med prisavslagsreglene primært å gjenopprette balansen i avtaleforholdet. Dette tilsier at forbrukerne i utgangspunktet ikke bør kunne kreve noe mer enn at plikten til å betale nettleiens faste ledd faller bort så lenge avbruddet varer. I lys av dette mener gruppens leder og medlemmene fra Barne- og familiedepartementet , Olje- og energidepartementet, Norges vassdrags- og energidirektorat og Energibedriftenes landsforening at den finske standardløsningen anvendt på norske forhold gjennomgående vil gi en overkompensasjon som er i dårlig samsvar med prisavslagsreglenes primære formål. Man kunne selvsagt tenkt seg en moderat utgave av den finske ordningen, for eksempel slik at prisavslaget svarte til en andel av den årlige nettleien som tilsvarer minst tre dager. Men heller ikke en slik løsning vil innebære noen garanti for at prisavslaget jevnt over blir satt på et nivå som oppleves som rimelig og rettferdig. Og uavhengig av hvilken standardiseringsløsning man har for øye, kommer man ikke bort fra det faktum at et strømavbrudd kan ha svært forskjellige konsekvenser for de enkelte sluttbrukerne. Et mindretall bestående av gruppens medlemmer fra Forbrukerombudet og Forbrukerrådet mener på sin side at en standardisert prisavslagsregel med relativt høye satser er nødvendig for å oppfylle den funksjon en regel om prisavslag bør ha ved forbrukeres kjøp av elektrisk kraft. Disse medlemmene har derfor foreslått en bestemmelse om standardisert prisavslag som et supplement til en bestemmelse om skjønnsmessig fastsettelse, se nærmere punkt 18.3.5.5.

Arbeidsgruppens flertall mener at man ikke har lykkes med å komme frem til en standardisert løsning som i tilstrekkelig grad forener hensynet til konkret rimelighet og hensynet til at reglene skal være klare og enkle å praktisere. Standardiserte prisavslagsregler vil etter flertallets syn lett kunne gi seg vilkårlige utslag, og man risikerer å fjerne seg mye fra prisavslagsreglenes balanseopprettende formål ved at forbrukerne får en over- eller underkompensasjon i forhold til det som ville følge av en individuell fastsettelse. Flertallet mener derfor at prisavslagene, som i dag, alltid bør beregnes individuelt. Et mindretall bestående av gruppens medlemmer fra Forbrukerombudet og Forbrukerrådet mener som nevnt det er nødvendig med en regel om standardisert prisavslag, se nærmere punkt 18.3.5.5.

18.3.5.4 Bør prisavslaget beregnes utfra den verdireduksjonen som mangelen representerer eller utfra mangelens betydning for forbrukeren?

Forutsetningen for denne drøftelsen er at prisavslaget skal beregnes individuelt i det enkelte tilfellet.

Etter forbrukerkjøpsloven § 31 er hovedregelen at prisavslaget skal fastsettes individuelt slik at forholdet mellom nedsatt og avtalt pris svarer til forholdet mellom tingens verdi i mangelfull og kontraktsmessig stand. Bestemmelsen forutsetter at det er mulig å fastsette tingens verdi i mangelfull stand. I relasjon til nettleieavtaler fremstår forbrukerkjøpslovens hovedregel som lite egnet allerede av den grunn at det ikke eksisterer en naturlig verdireferanse i form av et marked for elektrisk energi med mangelfull leveringskvalitet. Dersom prisavslaget skal beregnes ut fra den verdireduksjonen mangelen representerer, måtte man i tilfelle ha lagt til grunn at verdireduksjonen er total, dvs. at nettselskapene overhodet ikke skulle kunne ta seg betalt for den delen av ytelsen som ikke er kontraktsmessig. Ved avbrudd som innebærer mangel, måtte man i så fall ha registrert hvor lenge avbruddet har vart, og foreta en forholdsmessig reduksjon av nettleiens fastbeløp. Ved spenningsfeil måtte prisavslaget i tilfelle gjøres både i fastbeløpet og i den variable delen av nettleien, men ved spenningsfeil kan det lett bli tvist om hvor lenge spenningsfeilen har vart eller hvilke konsekvenser den har hatt. Dessuten ville man ikke ved en slik løsning kunne ta hensyn til at ett og samme kontraktsbrudd kan ramme forbrukerne svært forskjellig. Arbeidsgruppen mener derfor at forbrukerkjøpslovens hovedregel om beregning av prisavslag anvendt på nettleieavtaler ikke vil gi en tilfredsstillende løsning. Slik arbeidsgruppen ser det, passer ikke bestemmelsen på nettleieavtaler, fordi den forutsetter at det er mulig å fastsette ytelsens verdi i mangelfull stand, noe som ikke lar gjøre i forhold til nettleieavtaler uten at man må ty til anstrengte konstruksjoner.

Spørsmålet blir videre om prisavslaget i stedet bør beregnes ut fra mangelens betydning for forbrukeren, jf. unntaksregelen i forbrukerkjøps­loven § 31 annet ledd. Bestemmelsen i forbrukerkjøpsloven er bl.a. begrunnet med «at det i en del tilfeller er særdeles vanskelig å fastslå varens verdi fordi det ikke vil finnes et marked for varer med den aktuelle mangelen» og «at kjøperen ellers ville være helt avskåret fra mangelsbeføyelser i noen tilfeller…». 27

Disse synspunktene er minst like relevante i forhold til elektrisk energi. I sin videre drøftelse peker Justisdepartementet på noen betenkeligheter ved en så vidt skjønnsmessig bestemmelse: 28

«Etter departementets oppfatning bør det jevnt over legges betydelig vekt på å utforme klare bestemmelser i forbrukerkjøpsloven. Dagens prisavslagsbestemmelse gir tilsynelatende en klar regulering av når det kan tilkjennes prisavslag, og av beregningen av prisavslaget. I praksis vil imidlertid ikke bestemmelsen være så klar som den umiddelbart kan gi inntrykk av. Etter departementets oppfatning er det derfor ikke så betenkelig å utforme et mer skjønnsmessig unntak fra hovedregelen, iallfall så lenge unntaket gis en relativt snever ramme.

Departementet legger ikke avgjørende vekt på at man fjerner seg noe fra det som kan sies å være prisavslagsreglenes sentrale formål: at kjøperen ikke skal betale for en større verdi enn han eller hun mottar, og at et prisavslag gjenoppretter balansen mellom ytelse og motytelse. Det har etter departementets syn større betydning at kjøperen kan ha behov for en rimelig og effektiv sanksjon mot selgerens mislighold. Også i andre lover har man gått fra et strengt prinsipp om forholdsmessig prisavslag.

Etter departementets oppfatning er det ønskelig at lovteksten klart gir uttrykk for at prisavslaget som den store hovedregel skal utmåles som i dag. Unntaksregelen er ment å være snever, og foreslås derfor bare å gjelde dersom det foreligger særlige grunner for å fravike hovedregelen. I så fall skal prisavslaget settes lik mangelens betydning for kjøperen. Dette utmålingsvilkåret er hentet fra håndverkertjenesteloven § 25 annet ledd annet punktum, og er ment å forstås på samme måten.»

Flere av disse betraktningene har overføringsverdi til elektrisk energi. Det er imidlertid grunn til å understreke at forholdsmessig prisavslag er den store hovedregelen i forbrukerkjøpsloven. Spørsmålet i vår sammenheng er således om man skal la forbrukerkjøpslovens snevre unntaksregel bli den generelle normen for beregning av prisavslag ved mislighold av nettleieavtaler.

Mot å ha en bestemmelse som legger avgjørende vekt på mangelens betydning for den enkelte forbruker, taler for det første at en slik regel vil åpne for et betydelig innslag av skjønn, med de muligheter for tvister det innebærer. For det andre innebærer en slik regel – som nevnt av Justisdepartementet – at man fjerner seg noe fra det som kan sies å være prisavslagsreglenes sentrale formål: At kjøperen ikke skal betale for en større verdi enn han eller hun mottar, og at et prisavslag gjenoppretter balansen mellom ytelse og motytelse.

Arbeidsgruppens flertall bestående av gruppens leder og medlemmene fra Barne- og familiedepartementet , Olje- og energidepartementet, Norges vassdrags- og energidirektorat og Energibedriftenes landsforening har tross disse betenkelighetene valgt å foreslå at prisavslagets størrelse alltid skal fastsettes individuelt utfra mangelens betydning for den enkelte forbruker. Etter flertallets syn er ikke dette en ideell løsning, men flertallet kan ikke se at det foreligger andre alternativer som samlet sett vil gi en bedre løsning. Det minnes i denne forbindelse om at forbrukerkjøpslovens hovedregel om forholdsmessig prisavslag ikke egner seg for nettleieavtaler. Flertallet legger også vekt på at bransjen og Forbrukerombudet i standard nettleieavtale § 12-7 ikke har lagt til grunn en forholdsmessighetsvurdering, men overlatt utmålingsspørsmålet til rettsanvenderens vurdering, uten å legge føringer for den i kontraktens ordlyd. De forslagene flertallet tar til orde for, innebærer således ingen vesentlig kursendring i forhold til gjeldende praksis, noe som i seg selv er en fordel. Å fastslå betydningen av spenningsfeil og avbrudd, bør etter flertallets syn gjøres innenfor rammen av en konkret skjønnsmessig vurdering. Betenkelighetene ved en skjønnsmessig prisavslagsbestemmelse kan i noen grad dempes ved at man i lovforarbeidene angir prinsipper og retningslinjer for skjønnsut­øvelsen. Flertallet nevner i den sammenheng at man ved beregningen må ta hensyn til både mangelens omfang og karakter og hvilke utslag den har gitt seg hos vedkommende forbruker. Videre pekes det på at forbrukeren som utgangspunkt skal betale full pris for den delen av ytelsen som er kontraktsmessig, og at det således er grenser for hvor langt man kan gå i retning av å la prisavslaget fungere som en form for ulempeerstatning. Flertallet viser for øvrig til særmerknadene, der det er gitt nærmere retningslinjer for fastsettelsen av prisavslag.

Det minnes for øvrig om at gruppens medlemmer fra Olje- og energidepartementet, Norges vassdrags- og energidirektorat og Energibedriftenes landsforening mener at en skjønnsmessig prisavslagsbestemmelse bør suppleres med en egen bestemmelse som innebærer at forbrukerne ikke skal kunne kreve prisavslag i den grad de får kompensasjon gjennom KILE-ordningen, se punkt 18.3.5.2 ovenfor og 18.3.5.5 nedenfor.

18.3.5.5 Synspunkter og forslag fra mindretall

Et mindretall bestående av medlemmene fra Forbrukerombudet og Forbrukerrådet vil foreslå at det innføres regler for beregning av prisavslag etter standardiserte satser ved avbrudd i strømleveransen. Mindretallet er av den oppfatning at en regel som gir anvisning på en skjønnsmessig utmåling av prisavslag som skal svare til mangelens betydning for forbrukeren, ikke er egnet til å oppfylle den funksjon en regel om prisavslag bør ha ved forbrukeres kjøp av elektrisk kraft.

Man har i Finland valgt å gi regler om rett til prisavslag etter standardiserte satser i avbruddstilfellene (§ 27 d og § 27 f). Satsene for kompensasjon er satt relativt høyt. Mindretallet er ikke enig med flertallet i at dette gir uttrykk for en urimelig overkompensasjon til forbrukerne. Å oppleve langvarige strømavbrudd medfører en ulempe for de fleste forbrukere som går langt utover den rent økonomiske reduksjonen i verdien av tjenesten. Jo lengre avbruddet blir, jo mer tyngende oppleves situasjonen for forbrukerne. Mindretallet mener derfor at et system med standardiserte satser for avslag i nettleien som er satt relativt høyt og øker i takt med avbruddenes lengde bør innføres også i Norge.

Det er mindretallets oppfatning at en slik regulering vil medføre at det i enda større grad blir satt fokus på forbrukernes og nettselskapenes rettigheter og plikter ved strømavbrudd. Mindretallet antar at langt flere forbrukere faktisk vil gå til det skritt å kreve prisavslag fra nettselskapet dersom det innføres standardiserte satser, og at dette er noe som i sin tur vil medføre at nettselskapene vil få et ytterligere incentiv til å forsøke å forebygge og rette opp avbrudd i strømforsyningen på en enda bedre måte enn i dag.

Mindretallet peker på at nettselskapene selvsagt ikke skal måtte kompensere dobbelt for samme avbrudd i form av både utbetaling av prisavslag til forbrukerne og reduksjon i inntektene gjennom KILE-ordningen. Det betyr at nettselskaper som har utbetalt prisavslag må få en tilsvarende reduksjon i KILE-beløpet. Mindretallet kan ikke se noen vesentlige hindringer for at dette skulle kunne la seg gjennomføre i praksis.

---

Gruppens medlemmer fra Olje- og energidepartementet, Norges vassdrags- og energidirektorat og Energibedriftenes landsforening vil bemerke følgende angående prisavslag:

Det eksisterer allerede i dag både privatrettslige og offentligrettslige ordninger som gir anledning til direkte eller indirekte kompensasjon ved manglende eller mangelfull levering til strømkundene. Ved lovfesting av individuelle privatrettslige direktekompensasjonsordninger, er det vesentlig at de ikke gir dublerende effekt i forhold til de eksisterende offentligrettslige ordningene. Videre er det helt sentralt at nye ordninger ikke svekker eller ødelegger effekten av den økonomiske reguleringen av nettselskapene som naturlige monopoler og dermed påfører samfunnet uønskede kostnader. Det er for disse representanter av helt avgjørende betydning at nye bestemmelser ikke fører til en alvorlig svekket økonomisk stilling i nettselskapene, som derigjennom kan føre til svekket leveringskvalitet eller forsyningssikkerhet som et overordnet grunnlag for at et samfunn skal kunne skape verdier og velferd.

NVE innførte med virkning fra 2001 en ordning med økonomiske incentiver for selskapene til å holde samfunnsmessig riktig leveringspålitelighet på sine leveranser – den såkalte KILE-ordningen. KILE har et betydelig økonomisk omfang, med en årlig ramme på nær én milliard kroner. Hovedintensjonen ved dagens ordning er å gi riktige samfunnsmessige signaler, men ikke å gi kompensasjon til enkeltkunder.

KILE-ordningen gir i dag sluttbrukerne automatisk et prisavslag ved avbrudd som varer mer enn tre minutter. Slik ordningen per i dag er utformet gis det imidlertid ikke individuelle kompensasjoner til forbrukere, men ordningen medfører en reduksjon av nettselskapenes tillatte inntekter. Reduksjonen i nettselskapets tillatte inntekt medfører at tariffene til kundene blir lavere enn hva de ville vært uten avbrudd, og dermed gis forbrukerne indirekte en kompensasjon for avbrudd. Ordningen omfatter kun feil og hendelser i høyspenningsnettet, som medfører avbrudd hos en eller flere kunder. Avbrudd som skyldes feil og hendelser i lavspenningsnett (under 1000 Volt) gir i dag ikke grunnlag for reduksjon av nettselskapenes inntektsrammer.

For forbrukeren er dagens KILE-ordning lite synlig. Dette kommer først og fremst av at en ikke vil se en tariffreduksjon direkte som følge av avbrudd. Dette skyldes blant annet at dagens tariff ikke er satt til et «nullavbruddsnivå». Det vil si at det først er når leveringspåliteligheten kommer under et visst nivå (det nivået som dagens tariff er tilpasset) at dette vil gi lavere tariffer. Et annet forhold er at det ikke vil kompenseres direkte til den eller de forbrukere som har opplevd avbruddet men derimot tilfalle alle kundene til nettselskapet.

Disse medlemmene vil påpeke at en prisavslagsregel for avbrudd med standardiserte satser slik mindretallet fra Forbrukerrådet og Forbrukerombudet ser for seg ordningen, reelt sett ikke vil være en ordning med prisavslag. Dersom den skal ha noe reelt innhold i form av et vesentlig beløp for kunden, snakker man derimot om en objektiv regel om kompensasjon for avbrudd i nettjenesten. Det konstateres at forslaget fra medlemmene fra Forbrukerrådet og Forbrukerombudet til prisavslagsregel med standardiserte satser er svært lik bestemmelsen i den finske Elmark­nadslagen § 27 e om «Standardersättning på grunn av avbrott i nättjensten». En slik innføring av en direktekompensasjon i tillegg til KILE-ordningen vil etter disse medlemmenes syn imidlertid kunne bli en «dobbelkostnad» for nettselskapene ved avbrudd i nettjenesten, dersom det ikke gjøres fradrag i «prisavslaget» for den kompensasjon forbrukeren får gjennom KILE-ordningen. Dette vil kunne ha uheldige virkninger for incentivene i den økonomiske reguleringen. Det vil kunne medføre at nettselskapene vil legge for høy vekt på å hindre avbrudd og dermed ha et høyere kostnadsnivå enn det som anses samfunnsmessig optimalt, noe som igjen vil medføre høyere tariffer til kundene. Det kan altså medføre en økning i tariffen som er høyere enn det nytten av økt leveringspålitelighet er. Disse medlemmer har merket seg at medlemmene fra Forbrukerrådet og Forbrukerombudet ikke ønsker dobbeltkompensasjon, men at de i motsetning til disse medlemmers syn mener at utbetalte prisavslag etter deres forslag skal trekkes fra nettselskapenes KILE-kostnad.

Det antas at bakgrunnen for forslaget om lovfesting av prisavslagsregler ikke kommer som følge av at det fra forbrukernes side er behov for en høyere leveringspålitelighet i Norge, men heller som en følge av at den enkelte forbruker skal få en individuell kompensasjon. Det kan i den forbindelse nevnes at leveringspåliteligheten ifølge NVEs avbruddstatistikk har bedret seg de senere år. Det kan også nevnes at en landsomfattende spørreundersøkelse som ble gjennomført av SINTEF og SNF i 2001/2002 har kartlagt hvordan ulike sluttbrukere opplever leveringspåliteligheten. Respondentene på undersøkelsen synes å være relativt godt fornøyd med dagens pålitelighetsnivå, hva angår antall avbrudd. Så mange som 92,4 % av husholdningsrespondentene mener antall avbrudd er «Veldig lavt», Lavt», eller «Moderat». Tilsvarende tall for industrirespondentene er 80,2 %. Dermed vil det etter disse medlemmenes syn være mer hensiktsmessig å vurdere endringer i dagens KILE-ordning, slik at den i større grad blir en direktekompensasjonsordning, enn å innføre en egen prisavslagsregel. Det presiseres imidlertid at disse medlemmene ikke er imot prisavslagsregler i tråd med flertallets forslag. Disse medlemmene mener likevel at det bør fremgå eksplisitt av lovforslaget at prisavslag ikke skal kunne kreves for den del som kompenseres gjennom annet offentligrettslig regelverk (per i dag KILE-ordningen).

NVE vil som en del av prosjektet «Fremtidig regulering», som er en evaluering av den gjeldende økonomiske reguleringen av nettvirksomheten, gjennomføre en evaluering av dagens KILE-ordning og vurdere endringer av denne. Et av de forholdene som vil bli vurdert er å endre ordningen mer i retning av en direktekompensasjonsordning. Det vil også bli vurdert om flere aspekter ved leveringskvalitet vil kunne innlemmes i ordningen. Etter OED, NVE og EBLs syn vil målsettingene med den foreslåtte prisavslagsordningen i større grad kunne oppnås gjennom endringer i KILE-ordningen. En vil da også sikre at konsekvensene i forhold til den øvrige økonomiske reguleringen (som også omfatter konsekvensene for forbrukerne) blir vurdert i tilstrekkelig grad. Disse medlemmene mener derfor at lovteksten eksplisitt også skal ta høyde for en videreutvikling av KILE-ordningen, som vil være en langt mer kostnadseffektiv måte å behandle denne problemstillingen.

En videreutvikling av KILE-ordningen til å bli en rent objektiv direktekompensasjonsordning vil etter disse medlemmenes syn innebære en administrativt mye enklere ordning enn prisavslags­regler, som også er betydelig enklere for forbrukeren enn flertallets forslag om å la prisavslags­regler også omfatte avbrudd i nettjenesten. Disse medlemmer vil peke på at det etter kjøpsrettslige prinsipper forutsettes en vurdering av hvert enkelt avbrudds betydning for den individuelle forbruker, og i mangel av dette en vurdering av avbruddets varighet opp mot hva som objektivt sett er rimelig å forvente av nettjenesten. Dette vil påføre forbrukerne kostnader og tidsbruk ved å fremme sine krav og nettselskapene økte kostnader ved mer individuell kundebehandling.

Disse medlemmer vil også fremheve enkelte ytterligere innvendinger som kan gjøres gjeldende mot en prisavslagsordning som forutsetter individuell saksbehandling.

For det første kan det synes uklart hva som etter samfunnsmessig vurdering skal kunne forventes av nettjenestens tilgjengelighet. Det synes for disse medlemmer klart at forbrukeren ikke kan forvente en 100 % avbruddsfri nettjeneste til enhver tid. Det må tas hensyn til nettselskapenes behov for både varslede og ikke-varslede arbeider som kan forutsette nødvendige utkoblinger av nettjenesten. Arbeidsgruppens vurderinger av mangelsbegrepet og forholdet til NVEs forskrift om leveringskvalitet vil her være sentralt.

For det annet er det et generelt poeng at ved en prisavslagsregel kontra en individuell KILE-ordning at både forbrukeren og nettselskapet ved den sistnevnte løsning unngår vanskelige bevismessige spørsmål med hensyn til for eksempel varigheten av avbrudd; er det forbrukerens eller selskapets opplysninger om dette som skal legges til grunn? Hva skal man kreve av forbrukeren med hensyn til å rapportere feil og avbrudd? Skal også avbrudd som rammer fritidseiendommer som eies av forbrukere ha prisavslag selv om eiendommen ikke var i bruk på avbruddstidspunktet dersom dette i det hele tatt ble oppdaget av nettselskapet eller av forbrukeren?

I denne sammenheng kan det også pekes på at det i dag i liten grad foretas feil- og avbruddsmåling i lavspenningsnettet. Sistnevnte forhold er en av grunnene til at gjeldende KILE-ordning ikke ble individuelt orientert, slik NVEs intensjon med ordningen opprinnelig var. Per i dag skal nettselskapene ha oversikt over hvilke sluttbrukere (også kunder tilknyttet i lavspenningsnettet) som berøres av feil og hendelser i høyspenningsnettet. Dette tilrettelegger for en videreutvikling av KILE-ordningen i retning av individuell kompensasjon.

Disse medlemmene vil i denne sammenheng peke på at Stortinget ved behandlingen av Dokument nr. 8:139 (2001-2002), Innst. S. nr. 138 (2002-2003) påla Regjeringen i forbindelse med den varslede gjennomgangen av nettariffene å vurdere forslag om ulike modeller for finansiering av en frivillig ordning med toveiskommunikasjon mellom strømkunde, kraftleverandør og nettselskap. En slik gjennomgang ble fremlagt for Stortinget ved St.meld. nr. 41 (2002-2003) Om tariffar for overføring av kraft og tovegskommunikasjon, jf. Innst.S. nr. 66 (2003-2004). Disse medlemmene vil påpeke at en gradvis innføring av toveiskommunikasjon vil muliggjøre en rettferdig, treffsikker og mindre kostnadskrevende løsning enn individuelt fastsatte prisavslag for avbrudd.

På bakgrunn av ovenstående mener disse medlemmene at den foreslåtte prisavslagsregelen bør være sekundær i forhold til den kompensasjon KILE-ordningen gir. Dette bør fremgå klart av lovteksten, og også være utformet slik at en eventuell videreutvikling av KILE-ordningen kan tas hensyn til uten at det oppstår behov for endringer i de foreslåtte lovreglene.

18.4 Erstatning

18.4.1 Oversikt

For at en kontraktspart skal få rett til erstatning, må det foreligge et ansvarsgrunnlag, være adekvat årsakssammenheng mellom det ansvarsbetingede forhold og skaden, samt at den inntrådte skaden må medføre et økonomisk tap. Reglene om erstatning i kontrakt har en reparativ funksjon: Kreditor skal få kompensasjon for det tap han er påført pga. kontraktsbruddet. Reglene har også en preventiv funksjon: Vissheten om at kontraktsbrudd kan medføre økonomisk ansvar, kan skape et oppfyllelsespress og motivere til korrekt oppfyllelse av kontrakten. Erstatningsreglene bestemmer hvem som skal bære den økonomiske risikoen for et tap. Det kan i den sammenheng være grunn til å se hen til hvilke muligheter partene har til å pulverisere tapet gjennom prisfastsettelse eller på annen måte.

I forbrukerkjøpsloven har man valgt ulik ansvarsregulering i forhold til mangler, hvor det er et objektivt ansvar, og forsinkelse, hvor selgeren har et kontrollansvar, jf. henholdsvis § 33 og § 24. Som det fremgår av kapittel 15.2 ovenfor, har arbeidsgruppen lagt til grunn at det er mest naturlig å anse avbrudd i overføringen av elektrisk energi som mangel. Arbeidsgruppen har vurdert om erstatningsreglene burde være forskjellige ved avbrudd og spenningsfeil, men har kommet til at det mest hensiktsmessige vil være en felles regulering. Det er blant annet lagt vekt på at det er mye de samme årsaksfaktorene som kan lede til henholdsvis avbrudd og spenningsfeil. En og samme begivenhet, f.eks. en teknisk svikt, kan i noen tilfelle medføre spenningsfeil, mens den i andre tilfeller kan resultere i avbrudd. Den løsningen gruppen har valgt på dette punktet, harmonerer for øvrig godt med klassifikasjonen av avbrudd som mangel.

I kjøpsloven er kontrollansvaret knyttet til sondringen mellom direkte og indirekte tap, slik at ansvaret bare omfatter tap som faller inn under den første kategorien. Dekning av indirekte tap fordrer at selgeren har utvist skyld eller hefter etter reglene om såkalt tilsikringsansvar, jf. § 40 tredje ledd. Dette skillet er ikke fulgt opp i forbrukerkjøpsloven, jf. § 24 femte ledd, jf. § 52. Man har dermed fått en lik regulering av erstatningsutmålingen for ansvar for forsinkelse og mangler, hvilket innebærer en betydelig forenkling som synes godt begrunnet i forbrukerforhold. Arbeidsgruppen går inn for en tilsvarende regulering i forhold til levering av elektrisk energi, se nærmere kapittel 18.4.3.1. Produktskader som følge av mangler er særskilt regulert i forbrukerkjøpsloven § 34. Bestemmelsen er et resultat av at man opphevet skillet mellom direkte og indirekte tap, og avgrensningen i første ledd svarer til kjøpslovens sondring mellom direkte og indirekte tap i § 67 annet ledd bokstav d. Produktskader er typiske skadetilfeller som følge av spenningsvariasjoner, og spørsmålet om grensen for ansvar for produktskader blir behandlet nærmere nedenfor i punkt 18.4.3.2. Arbeidsgruppen minner for øvrig om at reglene i produktansvarsloven om såkalt sikkerhetsmangel vil supplere den foreslåtte reguleringen, jf. dens § 1-1 annet ledd. Produktansvarslovens regler gjelder imidlertid kun ved spenningsfeil, ikke ved avbrudd. 29

Arbeidsgruppens forslag til regulering omfatter ikke ansvar for personskade, jf. forbrukerkjøpsloven § 52 annet ledd bokstav a og forslag til ny § 7-10 tredje ledd tredje punktum i energiloven. Ansvaret for personskade reguleres av det alminnelige deliktsansvaret og produktansvarsloven. Forbrukerkjøpsloven inneholder også en avgrensning mot tap i forbrukerens næringsvirksomhet, se forbrukerkjøpsloven § 52 annet ledd bokstav b og forslaget. Arbeidsgruppen mener at den samme avgrensningen bør gjelde ved overføring av elektrisk energi, jf. forslag til ny § 7-10 tredje ledd tredje punktum i energiloven.

Etter forbrukerkjøpsloven § 52 første ledd annet punktum har forbrukeren bare krav på erstatning for tap «en med rimelighet kunne ha forutsett som en mulig følge av kontraktsbruddet».

Bestemmelsen svarer til kjøpsloven § 67 første ledd annet punktum, som bygger på det generelle adekvansprinsippet. Arbeidsgruppen har ikke funnet at det er forhold ved avtaler om levering av elektrisk energi som tilsier en annen regulering. Forslaget til ny § 7-10 annet ledd annet punktum i energiloven bygger således på den tilsvarende adekvansreguleringen i kjøpsloven og forbrukerkjøpsloven.

Heller ikke i forhold til reglene om forbrukerens tapsbegrensningsplikt og lemping, har arbeidsgruppen funnet grunn til å foreslå en annen regulering enn den som følger av forbrukerkjøpsloven § 54.

Arbeidsgruppen vil nedenfor først drøfte spørsmålet om hvilke ansvarsregler som bør gjelde ved overføring av elektrisk energi (kapittel 18.4.2). Drøftelsen vil primært knytte seg til hvilken form for ansvar som vil gi den mest hensiktsmessige reguleringen av denne kontraktstypen. Arbeidsgruppen vil deretter (kapittel 18.4.3) drøfte hvilke regler som bør gjelde for erstatningsutmålingen. I relasjon til både ansvars- og utmålingsspørsmålet finner arbeidsgruppen det naturlig å ta utgangspunkt i de reglene som gjelder for forbrukerkjøp. I noen grad vil det derfor bli redegjort for disse reglene og de hensynene som ligger bak dem.

18.4.2 Ansvarsgrunnlag

18.4.2.1 Gjeldende ulovfestet rett

Skyldregelen er den grunnleggende ansvarsregelen i kontraktsforhold, som vil gjelde med mindre det er særskilte holdepunkter for noe annet. I henhold til rettspraksis og teori vil den som skal frembringe en generisk bestemt ytelse, ha et objektivt misligholdsansvar med unntak for mislighold som skyldes force majeure. Med force majeure siktes det tradisjonelt til utenfrakommende, ekstraordinære og for partene upåregnelige begivenheter. 30 Det sentrale lovgrunnlaget for regelen var kjøpsloven av 1907 §§ 24 og 43 tredje ledd.

I nyere kontraktslovgivning har det såkalte kontrollansvaret etter hvert blitt dominerende, også for en rekke specieytelser. Etter mønster av kjøpsloven § 27 første ledd er det innført i håndverkertjenesteloven § 28, jf. § 29, forbrukerkjøpsloven § 24 (forsinkelse), avhendingslova § 4-5, jf. § 4-14, husleieloven § 2-13, åndsverkloven § 39 e, bustadoppføringslova § 18, jf. § 11 bokstav c og § 35 og finansavtaleloven § 42 første ledd (forsinkelse av betalingsoverføring). På denne bakgrunn er det nå noe usikkert hva som gjelder for de ulovfestede tilfellene. Hagstrøm fremholder at

«[d]et må være rimelig klart at kontrollansvaret på uregulerte områder har avløst det objektive ansvaret med unntak for force majeure for så vidt gjelder generisk bestemte forpliktelser».

Han tilføyer samme sted at dette neppe innebærer noen systemendring. 31

Når det særskilt gjelder overføring av elektrisk energi, er det på det rene at det i alle fall i en viss utstrekning gjelder et objektivt ansvar etter de ulovfestede reglene om farlig bedrift. 32 Den sentrale høyesterettsdommen på området er inntatt i Rt. 1932 s. 416, og gjelder brannskader som følge av at høyspentstrøm kom inn på lavspentnettet. Høyesterett uttalte (s. 418):

«Jeg antar at Lørenskogs Elektricitetsverk maa gjøres ansvarlig for skaden, uten at det kommer i betraktning om verkets vedkommende har gjort sig skyldig i noget uaktsomt forhold. Ved bedrifter med sterkstrømsledninger er der et saa sterkt risikomoment at jeg finner det rimelig, at de kommer inn under ansvar for farlig bedrift, saaledes som dette ved rettspraksis i de senere aar er fastslaatt i en rekke tilfelle. Lørenskogs Elektricitetsverk er ikke bare formidler av elektrisk strøm, men denne blir nedtransformert ved verkets anlegg, og en feil ved denne transformering maa verket være ansvarlig for. Jeg finner det klart at verket maa ha ansvar overfor en utenforstaaende tredjemann. Imidlertid mener jeg at de skadelidende maa kunne kreve erstatning uten hensyn til at de er abonnenter paa elektrisk strøm. De har bestilt lavspent strøm, men har ikke risikoen ved at verket feilaktig leverer høispent strøm. Risikoen herfor maa være abonnenten uvedkommende og paahviler verket. Skaden maa tilsvares av verket uten hensyn til om skadelidende har sikret sig ved forsikring.»

I den såkalte Hesjetråddommen, Rt. 1933 s. 475, la Høyesterett til grunn «at drift av sterkstrømsledning henregnes under saadanne «farlige bedrifter» som efter vår rettspraksis maa bære ansvar for bedriftsulykker uten hensyn til subjektiv skyld». Nettselskapenes ulovfestede objektive ansvar må likevel regnes som relativt upraktisk, ettersom Høyesterett i dommen i Rt. 1964 s. 838 aksepterte ansvarsfraskrivelsene i standardvilkårene for strømlevering. Det er imidlertid ikke gitt at Høyesterett ville ha vurdert ansvarsfraskrivelsene på samme måte i dag. 33

Som gjennomgåelsen ovenfor viser, står det som noe uklart i hvilken grad nettselskapene etter ulovfestet rett har et objektivt ansvar. Dette er for øvrig et område hvor regulering i standardkontrakt er helt dominerende i praksis, slik at den ulovfestede bakgrunnsretten sjelden får betydning på annen måte enn som et moment ved tolkningen av ansvarsbestemmelsene i kontrakten, eller som et moment ved vurderingen av om en ansvarsfraskrivelse står seg. Ved utforming av ny lovgivning er det imidlertid av interesse å se hen til både den ulovfestede retten og kontraktspraksis på området.

18.4.2.2 Standard nettleieavtale og standard tilknytningsavtale

I standard nettleieavtale § 12-1 er ansvaret for direkte skader og tap regulert på følgende måte:

«Nettselskapet er ansvarlig for direkte skade og tap som den elektriske kraft forårsaker, samt for direkte skader og tap som skyldes avbrudd, driftsstans og innskrenkninger i driften. Dette gjelder likevel ikke så langt nettselskapet godtgjør at skaden eller tapet skyldes årsaker utenfor hans kontroll, som han ikke med rimelighet kunne ventes å unngå eller overvinne følgene av.

Ansvarsfrihet gjelder så lenge hindringen virker. Faller hindringen bort, kan ansvaret gjøres gjeldende dersom nettselskapet unnlater å stille ytelsen til disposisjon i henhold til kontrakten.

Nettselskapet utbedrer alle skader og feil på det elektriske anlegg så hurtig som mulig.»

Reguleringen bygger på det såkalte kontrollansvaret, se nærmere om dette nedenfor i kapittel 18.4.2.4. For at forbrukeren skal få dekket indirekte skader og tap, må det foreligge skyld, jf. § 12-2.

I standard tilknytningsvilkår § 8-1 er ansvaret for direkte skader og tap regulert på følgende måte:

«Nettselskapet er ansvarlig for direkte skade og tap som tilknytningen av den elektriske installasjonen til distribusjonsnettet forårsaker. Dette gjelder likevel ikke så langt nettselskapet godtgjør at skaden eller tapet skyldes årsaker utenfor hans kontroll, som han ikke med rimelighet kunne ventes å unngå eller overvinne følgene av. Det vises for øvrig til § 1 og til ansvarsbestemmelser i standard nettleieavtale.

Nettselskapet er ikke ansvarlig for skader eller tap som kan oppstår ved rettmessig inn- og utkobling.»

Også i standard tilknytningsvilkår er ansvar for indirekte tap betinget av skyld, jf. § 8-2.

18.4.2.3 Rettsstillingen i de øvrige nordiske land

Det er i kapittel 11 ovenfor redegjort for rettsstillingen i de øvrige nordiske land. I det følgende presenterer vi noen hovedpunkter om erstatningsreglene i disse landene.

I Sverige er det fastsatt egne erstatningsbestemmelser i ellagen kapittel 11, som er begrenset til forbrukerforhold. Den mest sentrale erstatningsbestemmelsen er fastsatt i § 10: Dersom overføringen avbrytes uten at det beror på forbrukerens «försummelse» og uten at nettkonsesjonæren har rett til å avbryte leveransen i medhold av § 7 (avbrudd av elsikkerhetsgrunner m.m.), har forbrukeren krav på erstatning fra nettselskapet i henhold til en regel om kontrollansvar. I tillegg til dette er det gitt noen særlige ansvarsregler i §§ 8 og 9 myntet på bestemte typetilfeller.

Erstatning i medhold av ellagen kapittel 11 §§ 8 til 10 omfatter erstatning for utgifter og inntektsbortfall samt annet tap som følge av avbruddet, jf. § 11 første ledd. Kravet på erstatning kan lempes, jf. § 11 annet ledd.

Ansvar for skade som følge av spenningsfeil er ikke underlagt en særskilt kontraktsrettslig lovregulering, og forbrukerne er henvist til å søke erstatning etter de alminnelige erstatningsreglene i ellagen kapittel 10.

I Finland har en forbruker krav på erstatning for direkte tap han lider som følge av mangel, mens erstatning for visse typer indirekte tap forutsetter skyld, jf. elmarknadslagen (1995/386) § 27 e. For avbrudd som varer i minst 12 timer, inneholder § 27 f en bestemmelse om standarderstatning som bygger på et kontrollansvarskriterium. Hvis nettselskapet utbetaler slik standarderstatning, kan forbrukeren ikke i tillegg kreve prisavslag etter lovens § 27 d for samme avbrudd, jf. § 27 f fjerde ledd.

I Danmark må ansvarsspørsmålene løses på grunnlag av købelovens bestemmelser og eventuell avtaleregulering, jf. punkt 11.4.3 ovenfor. De har der en bestemmelse om objektivt erstatningsansvar med force majeure-unntak, som kan fravikes også i forbrukerforhold.

18.4.2.4 Kort presentasjon av ansvarsfigurene objektivt ansvar og kontrollansvar

Rent objektivt ansvar innebærer at realdebitor (her nettselskapet) blir ansvarlig alene som følge av forsinkelse eller mangel gitt at de øvrige betingelsene for erstatning er oppfylt (økonomisk tap og adekvat årsakssammenheng), jf. for eksempel forbrukerkjøpsloven § 33 første ledd.

Fastleggingen av kontrollansvarets rekkevidde beror prinsipielt på en tolkning av de enkelte bestemmelsene om ansvaret. Bestemmelsene er likevel bygget over samme lest som kjøpsloven § 27 første ledd. I forarbeidene til de ulike bestemmelsene er det også i betydelig grad vist til kjøpslovens forarbeider ut fra et ønske om regelharmonisering.

Som utgangspunkt er kontrollansvaret et objektiv ansvar. For å unngå ansvar må realdebitor godtgjøre at fire vilkår er oppfylt, se for eksempel kjøpsloven § 27 første ledd. Realdebitor må godtgjøre 1) at det foreligger en «hindring» for å oppfylle kontraktsmessig, 2) som han «ikke med rimelighet kunne ventes (…) å unngå eller overvinne følgene av», 3) at han «ikke med rimelighet kunne ventes å ha tatt [hindringen] i betraktning på avtaletiden», og 4) at hindringen er «utenfor hans kontroll». 34

Kontrollansvarsregelen er i realiteten en kombinasjon av en objektiv og en subjektiv ansvarsregel: Realdebitor har et rent objektivt ansvar for hindringer innenfor kontrollsfæren, mens han har et alminnelig skyldansvar for hindringer utenfor. Et svært sentralt spørsmål blir derfor hvordan man skal avgrense kontrollsfæren.

Det synes å herske bred enighet om at de klassiske tilfellene av force majeure, slik de er definert i de fleste rettssystemer, ligger utenfor kontrollsfæren. 35 I forhold å avgjøre grensetilfellene, kan det stilles opp to ulike modeller for å fastlegge kontrollsfæren. En mulighet er å anlegge et strengt årsaksperspektiv . I dette perspektivet blir det avgjørende om hindringen direkte eller indirekte kan tilbakeføres til noe realdebitor har foretatt seg. Her må hindringen således skyldes omstendigheter som kommer utenfra, for å kunne kvalifisere til ansvarsfritak. Et annet alternativ er å anlegge et noe mildere kontrollperspektiv . For at en hindring skal falle innenfor kontrollsfæren, må det etter dette alternativet også kreves at realdebitor skal ha hatt mulighet til å påvirke hendelsesforløpet. I juridisk teori er meningene delte om man skal anvende et strengt årsaksperspektiv eller det noe mildere kontrollperspektivet. 36 Arbeidsgruppen har ikke foranledning til å ta noe konkret standpunkt til dette tolkningsspørsmålet.

18.4.2.5 Arbeidsgruppens vurdering av ansvarsspørsmålet – oversikt

Arbeidsgruppen skal i det følgende drøfte spørsmålet om hvilken ansvarsregel, utover skyldregelen, som skal gjelde for nettselskapenes erstatningsansvar overfor forbrukere. Etter arbeidsgruppens syn er det grunn til å vurdere tre ansvarsmodeller nærmere: Rent objektivt ansvar, kontrollansvar og objektivt ansvar med spesifiserte unntak. I dette ligger det at arbeidsgruppen ikke ser det som aktuelt å falle ned på en regel om objektivt ansvar med et generelt utformet unntak for force majeure. Dette henger bl.a. sammen med at force majeure-begrepet etter gruppens syn ikke gir en klar nok avgrensning av ansvaret, at denne ansvarsmodellen ikke er benyttet i standardkontraktene på området, og at den heller ikke er valgt i nyere kontraktslovgivning.

18.4.2.6 Rent objektivt ansvar

Siden forbrukerkjøpsloven § 33 inneholder en bestemmelse om rent objektivt ansvar for mangler, er det naturlig først å drøfte om en slik regel også bør gjelde ved overføring av elektrisk energi.

I forarbeidene til forbrukerkjøpsloven anføres følgende argumenter for å innføre et objektivt ansvar: 37 1) Et rent objektivt ansvar medfører ikke noen særlig skjerpelse av selgeransvaret i mangelstilfellene sammenlignet med gjeldende rett, 2) innføringen av objektivt ansvar medfører en betydelig forenkling som i større grad vil bidra til å gi kjøperne rett i de tilfellene de har rett, 3) ved urimelige utslag kan ansvaret lempes og 4) en regel om rent objektivt ansvar synes å fungere tilfredsstillende i Finland, jf. konsumentskyddslagen kap. 5 § 20. Utfra arbeidsgruppens mandat er det naturlig å se nærmere på hvordan disse argumentene stiller seg i forhold til overføring av elektrisk energi.

Det første spørsmålet er i hvilken grad et rent objektivt ansvar vil medføre en skjerpelse av ansvaret i forhold til gjeldende rett.

Som det fremgår av gjennomgangen i kapittel 18.4.2.1, har nettselskapene i alle fall i en viss utstrekning et ulovfestet objektivt ansvar. Dersom man tar utgangspunkt i dette, kan det hevdes at en lovfesting av et objektivt ansvar neppe innebærer noen vesentlig skjerpelse av gjeldende ulovfestet rett. I standard nettleieavtale og standard tilknytningsvilkår er det imidlertid lagt til grunn et kontrollansvar, slik at det i praksis er kontrollansvarsregelen som i dag er dominerende på området. Med et slikt utgangspunkt blir problemstillingen dermed langt på vei den samme som ved innføringen av ny forbrukerkjøpslov; man har et kontrollansvar for direkte tap, og vurderer å innføre et rent objektivt ansvar for alle tapsformer. Departementet uttalte følgende om dette:

«Som påpekt av utvalget synes spørsmålet om det foreligger hindringer som bør frita selgeren, å være langt mer hypotetisk i mangelstilfellene enn i forsinkelsestilfellene, jf. NOU 1993: 27 s. 92. Departementet er enig i dette. Behovet for en regel om kontrollansvar synes dermed mindre. Også i høringen er det kommet merknader om at kontrollansvaret ved mangler ikke er særlig praktisk. I tillegg passer ikke kontrollansvaret like godt ved alle former for mangler, jf. NOU 1993: 27 s. 92. Departementet legger videre vekt på at forslaget om objektivt ansvar har fått bred støtte under høringen.

Enkelte høringsinstanser har vært inne på faren for at et objektivt ansvar kan bli for strengt. Kontrollansvarsregelen legger opp til en nyansert løsning av spørsmålet om det foreligger ansvar for selgeren.

Etter departementets syn vil et unntaksfritt objektivt ansvar ikke innebære noen særlig skjerping av selgeransvaret i mangelstilfellene sammenlignet med gjeldende rett. Departementet vil peke på at kontrollansvaret allerede i dag, så langt selgerens kontrollsfære rekker, er rent objektivt. Dette rent objektive ansvaret utstrekkes ytterligere gjennom det doble kontrollansvaret, jf. i dag kjøpsloven § 27 annet ledd. En endring av reglene om ansvarsgrunnlaget vil derfor bare få betydning i tilfeller hvor årsaken til mangelen ligger utenfor selgerens og vedkommende tredjepersons eller leverandørs kontrollsfære, og hvor selgeren heller ikke har utvist feil eller forsømmelse eller tilsikret vedkommende egenskap mv., jf. kjøpsloven § 40 tredje ledd bokstav a og b. Selv når disse forutsetningene er oppfylt, er forskjellen begrenset. Det skyldes for det første at kjøperens utgifter til retting allerede i dag i visse tilfeller er erstatningsmessige på et rent objektivt grunnlag. For det andre vil kompensasjon i form av prisavslag ofte være mer aktuelt enn erstatning. For å kunne kreve prisavslag er den objektive verdireduksjonen tilstrekkelig grunnlag for kompensasjon. Det må også tas med i betraktningen at erstatningsansvaret etter kjøpsloven ikke dekker personskader, og at selgeren bare har plikt til å erstatte tap som han eller hun med rimelighet kunne forutse. Departementet vil også peke på at det for at erstatning skal bli aktuelt, må foreligge en mangel. Særlig ved salg av brukte gjenstander vil det i en del tilfeller ikke bli aktuelt med erstatning fordi det ikke foreligger noen mangel. Det samme kan være tilfellet ved kjøp av nye gjenstander. I mer spesielle tilfeller kan det også bli spørsmål om lemping av ansvaret, jf. utkastet § 41 annet ledd.

Et rent objektivt ansvar for selgeren vil etter departementets forslag i utgangspunktet ikke lenger være avgrenset til de direkte tapene, slik ordningen er etter kjøpslovens kontrollansvarsregel, jf. nedenfor under punkt 3.18.4.3. Etter departementets oppfatning har dette likevel begrenset betydning. Tap som regnes som indirekte etter kjøpsloven, vil sjeldnere oppstå i forbrukerkjøp. Når det gjelder tap i næring, foreslår departementet at slike tap ikke skal kunne kreves erstattet etter forbrukerkjøpsloven, selv om det skulle foreligge et forbrukerkjøp.»

Disse betraktningene er langt på vei relevante også i forhold til elektrisk energi. Synspunktene i første avsnitt om at kontrollansvar ved mangler er lite praktisk og at behovet for en kontrollansvarsregel er mindre ved mangelstilfellene enn ved forsinkelsestilfellene, er imidlertid ikke helt dekkende når det gjelder overføring av elektrisk energi. Dette henger sammen med at forhold som typisk resulterer i forsinkelse ved vanlig kjøp (ekstreme værforhold, tredjepersons skadevoldende handling mv.), kan lede til mangel i form av spenningsfeil eller avbrudd ved overføring av elektrisk energi. Etter arbeidsgruppens syn vil således et rent objektivt ansvar for mangler reelt virke strengere ved overføring av elektrisk energi enn ved ordinære kjøp. I denne sammenheng er det også et poeng at en selger ofte vil ha muligheter for å unngå at en oppstått hindring resulterer i kontraktsbrudd, f.eks. ved å benytte en annen leverandør eller treffe andre tiltak som gjør at det kan leveres kontraktsmessig. Nettselskapenes muligheter for å overvinne hindringer vil vanligvis være mindre eller overhodet ikke foreligge, dels fordi de skal prestere en løpende ytelse, og dels fordi deres ytelse er knyttet til nettet (og det ikke eksisterer noe alternativt nett som kan nyttes i ekstraordinære situasjoner).

Som departementet påpeker, vil en endring av reglene om ansvarsgrunnlaget bare få betydning i tilfeller hvor årsaken til mangelen ligger utenfor selgerens og vedkommende tredjepersons eller leverandørs kontrollsfære, og hvor selgeren heller ikke har utvist feil eller forsømmelse eller tilsikret vedkommende egenskap mv., jf. kjøpsloven § 40 tredje ledd bokstav a og b. Situasjonen vil være omtrent den samme ved overføring av elektrisk energi. Også departementets påpekning av at erstatningsreglene ikke omfatter personskade, og at selger bare plikter å erstatte påregnelig tap, er relevant og treffende i forhold til avtaler om overføring av elektrisk energi. Det samme gjelder nedtoningen av den praktiske betydningen av å oppheve sondringen mellom direkte og indirekte tap. Følgeskader, utover produktskader som er underlagt en særskilt regulering, vil ofte måtte anses å være oppstått i næringsforhold, og faller således på siden av forbrukerkjøpsloven og den foreslåtte reguleringen i energiloven.

Arbeidsgruppen antar på denne bakgrunn at en innføring av et rent objektivt ansvar for spenningsfeil og avbrudd, reelt ville innebære en skjerping av ansvarsgrunnlaget, i alle fall i forhold til standardavtalenes kontrollansvarsregulering.

I forarbeidene til forbrukerkjøpsloven ble det videre fokusert på de rettstekniske fordelene ved å gå over til et rent objektivt ansvar, og at en klarere og enklere ansvarsregulering kan føre til at kjøperen får rett i flere tilfeller hvor han har rett . Departementet uttalte følgende om dette: 38

«Da en formell skjerping av ansvaret i realiteten ikke er så mye strengere enn dagens selgeransvar, legger departementet stor vekt på fordelene ved å gjøre ansvaret rent objektivt. Dette vil innebære en betydelig forenkling av regelverket ved at både reglene om culpaansvaret og tilsikringsansvaret kan fjernes. Spørsmål om tilsikringsansvar er for øvrig mindre praktisk i forbrukerkjøp, jf. NOU 1993: 27 s. 95 første spalte. Samtidig er reglene om kontrollansvar kompliserte, iallfall for lekfolk.

Departementet legger videre vekt på at en forenkling av ansvarsgrunnlaget trolig i større grad vil bidra til å gi kjøperen rett i de tilfellene han har rett, men hvor det i dag er vanskelig å nå frem overfor selgeren fordi han påberoper seg at det foreligger grunnlag for fritak.

Det kan ikke utelukkes at ansvar i mer spesielle tilfeller kan virke urimelig. Departementet vil imidlertid peke på muligheten for å lempe ansvaret i slike tilfeller.»

Etter arbeidsgruppens oppfatning er dette synspunkter som har gyldighet også når det er tale om elektrisk energi. En rent objektiv ansvarsregel er utvilsomt gunstigst rent lovteknisk. Spørsmålet er imidlertid om en regel om rent objektivt ansvar vil være tilfredsstillende materielt sett.

Arbeidsgruppen ser klare betenkeligheter ved å innføre en regel som innebærer at nettselskapene får et rent objektivt ansvar for tap som følge av mangelfull leveringskvalitet, herunder avbrudd. For det første synes gruppen ikke det er rimelig at nettselskapene skal bære den økonomiske risikoen for tap som skyldes enkelte typer ekstraordinære, utenforliggende årsaker som f.eks. ekstreme værforhold, krig, terror, sabotasje eller myndighetsvedtak i beredskapssituasjoner. Dette er forhold som ligger klart utenfor det nettselskapene har herredømme over, og som det er vanskelig å ta høyde for gjennom inntektsrammereguleringen. For det andre – og i nær tilknytning til det første – vil et rent objektivt ansvar kunne ha uoverskuelige konsekvenser for selskapene, og i verste fall kunne lede til konkurs med de konsekvenser det har for kundene og samfunnet for øvrig. For det tredje mener arbeidsgruppen at det heller ikke er i forbrukernes interesse å innføre et strengt objektivt ansvar. Faren for konkurs er allerede nevnt. I tillegg vil en så vesentlig skjerping av ansvarsreguleringen måtte få betydning for selskapenes inntektsrammer og derigjennom også for nettleien.

Arbeidsgruppen har på denne bakgrunn kommet til at det ikke bør innføres et rent objektivt ansvar for tap som følge av mangelfull leveringskvalitet. Spørsmålet blir så om man bør innføre et kontrollansvar, eller om man bør ta utgangspunkt i et objektivt ansvar og fastsette nærmere spesifiserte unntak.

18.4.2.7 Kontrollansvar

Forbrukerkjøpsloven inneholder som tidligere nevnt et rent objektivt ansvar for mangler (jf. § 33 første ledd), mens kontrollansvaret ble beholdt i forhold til forsinkelser, jf. § 24. Spørsmålet er om det bør gjelde et kontrollansvar for tilfeller av mangelfull leveringskvalitet, det være seg avbrudd eller spenningsfeil.

Som påpekt ovenfor i kapittel 18.4.2.1, har kontrollansvaret en stund vært på fremmarsj i nyere kontraktslovgivning. Videre har bransjen og Forbrukerombudet i standard nettleieavtale og standard tilknytningsvilkår valgt å bygge på kontrollansvaret, se kapittel 18.4.2.2. Forbrukerombudet har riktignok de siste årene vært i forhandlinger med bransjen for å utvide ansvaret i retning av et objektivt ansvar. At kontrollansvarsregelen allerede har fått innpass på dette området, kan likevel tale for at denne ansvarsformen også bør benyttes i en eventuell lov. Kontrollansvaret kan også sies å gi en stort sett tilfredsstillende arrondering av årsaksfaktorer nettselskapene ikke bør svare for. Det er videre et poeng at man ved å benytte et kontrollansvar, knytter seg til en ansvarsregulering som allerede er godt etablert i eksisterende lovgivning, og således kan nyte godt av praksis og teori på andre områder hvor denne ansvarsfiguren blir lagt til grunn.

Mot kontrollansvaret kan man særlig anføre at det med sin komplekse oppbygning er lite egnet til å regulere ansvar i forhold til forbrukere, hvor forutsetningen bør være at en uten juridisk bistand noenlunde enkelt skal kunne fastslå sine rettigheter. Kontrollansvarsregelen gjør det mulig for nettselskapet å påberope seg et sett med fire nokså skjønnsmessige fritaksgrunner. Systemet og infrastrukturen for overføring av elektrisk energi er komplisert. Dersom et nettselskap påberoper seg en fritaksgrunn etter kontrollansvarsregelen, vil forbrukerne i mange tilfeller mangle forutsetninger for å overprøve nettselskapets vurdering, fordi de aller fleste forbrukere ikke har inngående kjennskap til de faktiske og rettslige forholdene innenfor kraftsektoren. En kontrollansvarsregel er derfor ikke bare problematisk fordi forbrukerne kan ha vanskelig for å forstå den, men også fordi forbrukere flest ikke har tilstrekkelig kjennskap til faktiske og rettslige forhold innenfor kraftsektoren som kan ha betydning ved anvendelse av kontrollansvarsregelen. Dette, sammen med det forhold at tapenes omfang i de langt fleste tilfeller er av en slik størrelsesorden at det innebærer en uforholdsmessig økonomisk risiko å søke kvalifisert juridisk bistand og eventuelt anlegge søksmål, kan tale for at man velger en ansvarsregel som er enklere og lettere å praktisere.

Det kan videre hevdes at kontrollansvarsregelen ikke gir forbrukerne et tilstrekkelig vern. Som nevnt ovenfor vil nettselskapene i en viss utstrekning være objektivt ansvarlig på ulovfestet grunnlag, og i forbrukerkjøpsloven har man innført et rent objektivt ansvar i mangelstilfellene. I et slikt lys fremstår kontrollansvarsregelen som lite gunstig sett fra forbrukernes side. Kontrollansvarsregelen skaper også en del bevisproblemer, som man kan redusere gjennom en klarere og enklere ansvarsregulering.

Et flertall i arbeidsgruppen bestående avlederen og medlemmene fra Barne- og familiedepartementet, Forbrukerombudet og Forbrukerrådet har kommet til at de ikke vil anbefale kontrollansvaret som ansvarsfigur ved overføring av elektrisk energi. Disse medlemmene har bl.a. lagt vekt på at kontrollansvaret med sin komplekse oppbygning er lite egnet til å regulere ansvar i forhold til forbrukere på et samfunnsområde som i seg selv er komplisert. Flertallet legger i den sammenheng vekt på at det i praksis har vist seg svært vanskelig for forbrukere å gjøre gjeldende et kontrollansvar. Etter flertallets syn er dette et tungveiende moment: Sett fra forbrukernes side er det lite tilfredsstillende med regler som innebærer at det i praksis er vanskelig å få håndhevet sine rettigheter. Disse medlemmene mener at en kontrollansvarsregel samlet sett ikke vil gi forbrukerne et tilstrekkelig rettslig vern.

Et mindretall bestående av medlemmene fra Olje- og energidepartementet, Norges vassdrags- og energidirektorat og Energibedriftenes landsforening mener at det bør gjelde en kontrollansvarsregel både ved avbrudd og ved spenningsfeil. Mindretallets synspunkter og forslag blir nærmere presentert i punkt 18.4.2.9 nedenfor.

18.4.2.8 Objektivt ansvar med spesifiserte unntak

For å forene behovet for enkle og lett praktikable regler med behovet for å gjøre visse innskrenkninger i ansvarets omfang, kan en mulig løsning være et objektivt ansvar men med nærmere bestemte unntak for visse årsaksfaktorer. En slik løsning gjør det mulig å oppstille en ansvarsregel som i strenghet ligger mellom et rent objektivt ansvar og et kontrollansvar.

Generelt er det en vanskelig øvelse å angi uttømmende unntak fra et utgangspunkt om objektiv ansvar. Det kan være vanskelig på forhånd å ha en fullstendig oversikt over forhold og begivenheter som bør frita for ansvar. Man løper således en risiko for at det i praksis kan oppstå tilfeller som nettselskapene ikke bør hefte for, men som man ikke forutså ved lovforberedelsen. På den annen side mener arbeidsgruppen å ha en rimelig bra oversikt over hvilke forhold som erfaringsvis kan medføre mangelfull leveringskvalitet, slik at det neppe er noe stort problem å identifisere relevante årsaksfaktorer. Samtidig kan det være grunn til å nevne at det i særlige tilfeller vil være mulig å lempe et erstatningsansvar som ellers vil være uforholdsmessig tyngende. Dessuten kan det hevdes at det sett fra nettselskapenes side er bedre med en objektiv regel som oppstiller enkelte unntak, enn en rent objektiv regel, som jo er forbrukerkjøpslovens løsning når det gjelder ansvaret for mangler. Spørsmålet blir på denne bakgrunn om det lar seg gjøre å formulere visse mer bestemte unntak fra et utgangspunkt om objektivt ansvar som samtidig ivaretar behovet for å få til en rimelig risikoplassering.

I utgangspunktet kan det sies at det er et behov for å gjøre unntak fra et rent objektivt ansvar for utenfrakommende, ekstraordinære årsaksfaktorer som gjør det umulig eller uforholdsmessig tyngende å oppfylle i samsvar med kontrakten. En av de mest praktiske utenfrakommende årsaksfaktoren er naturfenomener som ødelegger nettanleggene. I forhold til denne gruppen må man skille mellom årsaksfaktorer nettselskapene kan påregne og ta forholdsregler mot, og de mer upåregnelige og ekstraordinære tilfellene. Etter arbeidsgruppens syn kan det i denne forbindelse være hensiktsmessig å se hen til ordningen med naturskadeerstatning etter lov 25. mars 1994 nr. 7 om sikring mot og erstatning for naturskader (naturskadeloven). Etter § 3 første ledd har en skadelidt krav på erstatning for naturskade fra det såkalte naturskadefondet ved skade på «fast gods» og «løsøre som befinner seg i Norge når eieren bor eller er arbeidstaker i Norge, eller er et selskap, en sammenslutning eller en stiftelse som har sete eller driver næringsvirksomhet her i landet».

Dette gjelder imidlertid bare så langt det ikke er adgang til å forsikre seg mot skaden ved en alminnelig forsikringsordning, jf. § 1 første ledd nr. 1. Loven må her ses i sammenheng med lov 16. juni 1989 nr. 70 om naturskadeforsikring, hvor det følger av § 1 første punktum at ting som er forsikret mot brannskade, også er forsikret mot naturskade, dersom skaden på vedkommende ting ikke dekkes av annen forsikring. Bakgrunnen for ordningen med naturskadefondet er med andre ord den erkjennelse at det er en rekke risiki som det ikke er mulig å forsikre seg mot og som det er umulig eller svært kostnadskrevende å treffe andre sikringstiltak mot, og at man derfor bør få kompensert tapet gjennom en offentlig ordning.

Retten til erstatning fra naturskadefondet er knyttet til begrepet «naturskade», dvs. «skade som direkte skyldes naturulykke, såsom skred, storm, flom, storflo, jordskjelv, vulkanutbrudd eller lignende», jf. naturskadeloven § 4 første ledd. Passusen «skade som direkte skyldes natur­ulykke» tilsier at bestemmelsen skal tolkes nokså strengt. Det følger for eksempel av forvaltningspraksis at vannskader på bygning som følge av regnvær under storm ikke faller inn under begrepet naturskade. Av § 4 annet ledd første punktum fremgår det at erstatning ikke ytes for skade som «umiddelbart skyldes lyn, frost (tele) eller tørke». Disse årsaksfaktorene faller således ikke inn under begrepet naturskade.

Etter arbeidsgruppens vurdering bør ikke et nettselskap måtte svare erstatning til forbrukere i de tilfellene det foreligger en naturskade som gir krav på dekning fra naturskadefondet. Det er her tale om årsaksfaktorer som nettselskapet ikke kan forventes å sikre seg mot ved forsikring eller på annen måte, og selskapet bør da heller ikke pålegges å erstatte andres tap som følge av at slike årsaksfaktorer realiserer seg. Arbeidsgruppen foreslår derfor å gjøre et eksplisitt unntak fra det objektive ansvaret for avbrudd eller spenningsfeil som skyldes naturskade som nevnt i naturskadeloven § 4 første ledd. Ved å knytte an til begrepet naturskade i naturskadeloven, oppnår man en gunstig begrepsmessig forankring, fordi man kan trekke på den praksis som knytter seg til forståelsen av begrepet naturskade i naturskadeloven.

Det kan videre reises spørsmål om nettselskapene bør fritas for ansvar dersom årsaken til tapet er vedtak truffet av myndighetene i ekstraordinære situasjoner. Reglene om beredskap i energiloven kapittel 6 står her sentralt. Under beredskap og i krig skal kraftforsyningen underlegges Kraftforsyningens beredskapsorganisasjon, som igjen styres av Olje- og energidepartementet, jf. § 6-1 første og annet ledd. I den grad det oppstår kontraktsbrudd som følge av vedtak eller faktiske handlinger som fattes eller utføres i medhold av denne kompetansen, er det ikke grunnlag for å opprettholde selskapenes kontraktsrettslige plikt til å betale erstatning på objektivt grunnlag. Her trer det offentlige inn og overtar styringen for å ivareta fellesskapets interesser i en krisesituasjon, og det vil gi liten mening å innrømme den enkelte forbruker en rett til å forfølge et privatrettslig krav som er utløst av departementets eller regjeringens varetakelse av fellesinteresser.

Kraftforsyningens beredskapsorganisasjon kan også i fredstid pålegges oppgaver. Dette gjelder ved «skade på kraftforsyningsanlegg som følge av naturgitte forhold, teknisk svikt, terror eller sabotasjeaksjoner, samt i forbindelse med rasjonering etter § 5 A-2», jf. § 6-1 tredje ledd. Opplistingen inneholder, med unntak av teknisk svikt, forhold som etter arbeidsgruppens vurdering bør betinge unntak fra den objektive erstatningsplikten. Selv om den opprinnelige tekniske svikten ikke kvalifiserer for fritak i seg selv, innebærer imidlertid arbeidsgruppens forslag til regulering at nettselskapet blir fritatt for eventuelle merkostnader som følge av beredskapsmyndighetenes inngripen.

Eventuelle rasjoneringsvedtak etter energiloven § 5 A-2 retter seg mot nettselskaper, kraftleverandører, produsenter og sluttbrukere. Rasjonering etter energiloven § 5A-2 kan iverksettes når ekstraordinære forhold tilsier det. Forutsetningen er at det foreligger ekstraordinære forhold som umuliggjør oppnåelse av balanse mellom produksjon og forbruk, selv om tilgjengelige markedsmessige løsninger og den systemansvarliges ulike virkemidler benyttes. 39 Av dette følger at det i situasjoner hvor rasjonering kan bli iverksatt normalt vil foreligge en situasjon hvor det er en så stor energiknapphet at kraftsystemet vil bryte sammen i løpet av forholdsvis kort tid hvis myndighetene ikke griper inn. Rasjoneringstiltak vil i første omgang kunne innebære pålagt reduksjon av kraftforbruk gjennom kvoter, tvangsmessig utkobling av sluttbrukere eller pålegg til produsenter om tvungen produksjon eller tvungen tilbakeholding av vann i magasinene. Rasjoneringstiltak vil innebære at nettselskapene på grunn av energiknapphet i større eller lengre perioder blir pålagt å iverksette avbrudd i overføringen av elektrisk energi til sluttbrukerne. Nettselskapene har imidlertid ikke et kontraktsfestet ansvar for leveringssikkerheten. 40 Forbrukerne kan således ikke påberope seg bestemmelsen om objektiv ansvar for avbrudd, fordi det ikke vil foreligge en mangel i forhold til nettselskapene i disse tilfellene. Det er derfor ikke behov for et unntak fra ansvaret for rasjoneringstiltak.

Når det gjelder terror- og sabotasjeaksjoner , finner arbeidsgruppen det naturlig at nettselskapet ikke hefter etter det objektive ansvaret. Begrepene er imidlertid ikke nærmere definert i energiloven, og det går heller ikke klart frem av forarbeidene hva som nærmere ligger i dem. 41 Med hensyn til terroraksjoner er det etter arbeidsgruppens syn naturlig å se hen til definisjonen av terr­orhandling i straffeloven § 147a, som ble gitt ved lov 28 juni 2002 nr. 54 og endret ved lov 20 juni 2003 nr. 45. Paragrafens første ledd lyder slik:

«En straffbar handling som nevnt i §§ 148, 151 a, 151 b første ledd jf. tredje ledd, 152 annet ledd, 152 a annet ledd, 152 b, 153 første til tredje ledd, 153 a, 154, 223 annet ledd, 224, 225 første eller annet ledd, 231 jf. 232, eller 233 anses som en terrorhandling og straffes med fengsel inntil 21 år når handlingen er begått med det forsett

  1. å forstyrre alvorlig en funksjon av grunnleggende betydning i samfunnet, som for eksempel lovgivende, utøvende eller dømmende myndighet, energiforsyning, sikker forsyning av mat eller vann, bank- og pengevesen eller helseberedskap og smittevern,

  2. å skape alvorlig frykt i en befolkning, eller

  3. urettmessig å tvinge offentlige myndigheter eller en mellomstatlig organisasjon til å gjøre, tåle eller unnlate noe av vesentlig betydning for landet eller organisasjonen, eller for et annet land eller en annen mellomstatlig organisasjon.»

Det er særlig grunn til å legge merke til at handlinger som er begått med det forsett å forstyrre energiforsyningen, er nevnt eksplisitt. Arbeidsgruppen ser klare fordeler ved å benytte straffelovens terrorbegrep i sine lovforslag i stedet for at man i kontraktslovgivningen opererer med et terrorbegrep som i større eller mindre grad fraviker straffelovens. Gruppens lovforslag må således på dette punktet tolkes i lys av bestemmelsen i straffeloven § 147a.

Når det gjelder sabotasjebegrepet, mener arbeidsgruppen at det må ses hen til definisjonen i lov 20. mars 1998 nr. 10 om forebyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven). I lovens § 3 første ledd nr. 4 er sabotasje definert slik:

«tilsiktet ødeleggelse, lammelse eller driftsstopp av utstyr, materiell, anlegg eller aktivitet, eller tilsiktet uskadeliggjøring av personer, utført av eller for en fremmed stat, organisasjon eller gruppering.»

Arbeidsgruppen mener at denne definisjonen synes egnet også i en kontraktsrettslig sammenheng.

Arbeidsgruppen mener videre at det bør gjøres unntak i det objektive ansvaret for kontraktsbrudd som skyldes krigshandlinger . Helt klart er dette når det er tale om militære angrep som er direkte rettet mot nettselskapenes anlegg og installasjoner. Etter arbeidsgruppens syn bør imidlertid unntaket også omfatte tilfeller hvor nettselskapets anlegg og installasjoner blir skadet i forbindelse med militære operasjoner som primært retter seg mot andre mål (f.eks. høyspentledninger som blir kuttet som en konsekvens av kamphandlinger). Utenfor unntaket faller skader som inntrer under krig, men som ikke kan relateres til militær aktivitet. Selve krigsbegrepet må forstås på grunnlag av gjeldende folkerett til enhver tid.

Arbeidsgruppen mener at det må gjøres unntak for tap som skyldes vedtak fra systemansvarlig (Statnett SF) i medhold av energiloven § 5A-1. Statnetts koordinering gjennom systemansvaret omfatter samordning av disposisjonene til de som helt eller delvis eier eller driver nett eller produksjon, markedsplasser, omsettere og sluttbrukere. Koordineringen skal sikre momentan balanse mellom samlet produksjon og forbruk, hensyn tatt til kraftutveksling med omkringliggende kraftsystemer. De beslutninger som systemansvarlig treffer, vil for en stor del være faktiske handlinger som tekniske inn- og utkoblinger av nettanlegg mv. eller beordringer av slike, jf. særlig energilovforskriften § 5A-1 syvende ledd annet punktum som lyder:

«I helt spesielle driftssituasjoner kan systemansvarlig foreta kortvarig tvangsmessig utkobling av forbruk for å opprettholde balansen».

Koordineringen med tilhørende vedtak, særlig i driftsdøgnet, er nødvendig for å hindre at kraftsystemet skal kollapse, med de store samfunnsmessige konsekvenser dette kan ha. Det ville etter arbeidsgruppens syn være lite rasjonelt å innrømme den enkelte forbruker et erstatningskrav i tilfeller hvor tapet er en konsekvens av at den systemansvarlige ivaretar fellesskapets interesse i et velfungerende kraftsystem. I denne sammenheng kan det også nevnes at systemansvarlig kan bli ilagt en kostnad av NVE ved bruk av dette virkemiddelet, jf. forskriften syvende ledd tredje punktum. Dette vil da til en viss grad sikre at systemansvarlig ikke tyr til dette virkemiddelet uten at det er nødvendig av hensyn til kraftsystemet.

Et sentralt spørsmål er om eieren av distribu­sjonsnettet bør hefte objektivt overfor forbrukerne for feil som har oppstått andre steder i kraftsystemet og forplantet seg til nettselskapets kunder. Denne type feil vil typisk ligge utenfor nettselskapets kontroll med den følge at ansvar etter dagens standardkontrakt forutsetter uaktsomhet. Det kan hevdes at det vil være lite rimelig om det lokale nettselskapet må hefte årsaksfaktorer som de ikke har herredømme over og som de ikke har muligheter for å påvirke. På den annen side kan det anføres at det sett fra forbrukernes side ville være en klar fordel om de kunne forholde seg til sitt lokale nettselskap. Videre må det tas hensyn til at det lokale nettselskapet gjennomgående vil kunne kreve regress av det selskapet som er årsak til feilen (med mindre det sistnevnte selskapet har fraskrevet sitt ansvar). På dette punktet er det en viktig forskjell fra de årsaksfaktorene som er nevnt ovenfor, hvor regresspørsmålet enten er helt uaktuelt eller lite aktuelt i praksis.

Arbeidsgruppens flertall bestående av lederen og medlemmene fra Barne- og familiedepartementet, Forbrukerombudet og Forbrukerrådet mener at muligheten for å søke regress må tillegges vesentlig vekt. Dersom det i dag forekommer avtaler som begrenser regressadgangen, kan innføring av ny ansvarsmodell i forhold til sluttbrukerne gi grunnlag for å reforhandle kontraktene. Flertallet mener utfra dette at de lokale nettselskapene som utgangspunkt bør hefte objektivt for feil som har oppstått andre steder i kraftsystemet. Mindretallets synspunkter er inntatt i punkt 18.4.2.9 nedenfor.

Det kan imidlertid reises spørsmål om det bør gjøres et unntak fra det objektive ansvaret hvis tapet skyldes feil som har oppstått i utenlandske kraftsystemer. En slik reservasjon kan i tilfelle begrunnes med at det overfor utenlandske aktører gjerne vil være vanskeligere å få dekket et regresskrav uten å gå veien om en omfattende og tidkrevende prosess. Dersom det i praksis ikke lar seg gjøre å plassere den økonomiske risikoen der den hører hjemme, er det vanskeligere å forsvare at det lokale nettselskapet skal hefte objektivt, ettersom det da må bære det endelige tapet selv. Det kan videre argumenteres med at tilknytningsforholdet mellom det lokale nettselskapet og den utenlandske aktøren er så svak, at det er lite rimelig at det lokale nettselskapet skal kunne bli erstatningsansvarlig for forhold som har oppstått i et utenlandsk nett. Den kontraktsmessige tilknytningen blir så indirekte at det gjennomgående vil fremstå som mer naturlig at eventuelle erstatningskrav fra sluttbrukernes side blir rettet direkte mot den ansvarlige part etter reglene om erstatning utenfor kontrakt. Arbeidsgruppen mener på denne bakgrunn at det lokale nettselskapet ikke bør hefte for mangler som skyldes feil som har oppstått i utenlandske kraftsystemer.

Videre er det grunn til å reise spørsmål om det lokale nettselskapet bør ha objektivt ansvar for tap som skyldes at tredjepersoner har forvoldt skade eller forstyrrelse på nettselskapets eget nett eller anlegg . Det kan f.eks. være tale om fly som kutter kraftledninger, gravemaskiner som kutter kabler, eller andre sluttbrukere som bruker svært strømkrevende apparater. Hensynene vil her være mye de samme som i tilfellene hvor feil som har oppstått andre steder i kraftsystemet, sprer seg til det lokale nettet. Mulighetene for å søke regress står således sentralt. Et særlig moment er at nettselskapene gjennom merking og andre foranstaltninger i noen grad kan redusere risikoen for at denne typen skader skal inntre. I alle fall i tilfeller hvor selskapene ikke har truffet rimelige forholdsregler for å unngå slike skader, synes det rimelig at nettselskapene bør være ansvarlig overfor forbrukerne. Men også utover disse tilfellene mener et flertall bestående av lederen og medlemmene fra Barne- og familiedepartementet, Forbrukerombudet og Forbrukerrådet at det gjennomgående vil være rimelig å pålegge selskapet ansvar. Muligheten for å søke regress er allerede nevnt. Dertil kommer at nettselskapene, i den grad de selv må bære det endelige tapet, vil ha en mulighet for å pulverisere erstatningsutbetalinger gjennom nettleien, mens den enkelte forbruker ikke har noen tilsvarende mulighet. En generell økning i erstatningsutbetalingene vil kunne reflekteres i inntektsrammene. Flertallet har etter dette kommet til at det ikke bør gjøres unntak fra det objektive ansvaret for tilfeller hvor tredjeperson har forvoldt skade eller forstyrrelse på nettselskapets nett eller øvrige installasjoner. Når det gjelder mindretallets syn, vises det til punkt 18.4.2.9 nedenfor.

Arbeidsgruppens flertall bestående av lederen og medlemmene fra Barne- og familiedepartementet, Forbrukerombudet og Forbrukerrådet har ikke funnet grunn til å gjøre unntak fra det objektivet ansvaret utover tilfeller hvor tapet skyldes 1) naturskade etter naturskadeloven § 4 første ledd, 2) vedtak fra systemansvarlig med hjemmel i energiloven § 5A-1, 3) vedtak med hjemmel i energiloven § 6-1, 4) terror- eller sabotasjeaksjoner, 5) krigshandlinger eller 6) feil som har oppstått i utenlandske kraftsystemer. For å unngå eventuelle urimelige utslag, foreslås det at erstatningen kan settes ned dersom den vil virke urimelig for nettselskapet ut fra tapets størrelse i forhold til det tap som vanligvis oppstår i lignende tilfeller og forholdene ellers. Det er også grunn til å minne om at nettselskapets ansvar bare omfatter påregnelige tap, at ansvaret ikke omfatter personskade og at skadelidte har en tapsbegrensningsplikt. Mindretallets synspunkter blir presentert i neste punkt.

18.4.2.9 Synspunkter og forslag fra mindretall

Et mindretall bestående av medlemmene fra Olje- og energidepartementet, Norges vassdrags- og energidirektorat og Energibedriftenes landsforening mener prinsipalt at det bør gjelde en kontrollansvarsregel. Subsidiært mener mindretallet at det bør gjelde en regel om objektivt ansvar med unntak for nærmere spesifiserte force majeure hendelser, og da med mer vidtgående unntak enn det flertallet har foreslått.

Disse medlemmer viser til at kontrollansvaret i dag er lagt til grunn i standard nettleieavtale i tråd med utviklingen i nyere kontraktslovgivning. Dette begrenser etter disse medlemmers syn ansvaret for nettselskapene på en tilfredsstillende måte ettersom et slikt ansvar stort sett gir en tilfredsstillende grensedragning mot årsaksfaktorer nettselskapene ikke bør svare for. I motsetning til hva som gjelder ved løsørekjøp, har et nettselskap ingen mulighet til å velge kontraktsmotparter mot andre tilknyttede nett. Overføring av elektrisk energi er en løpende ytelse med momentan levering, noe som gir en begrenset mulighet til å påvirke hendelser som medfører feil eller mangler ved leveringen, selv om selskapets «produksjonsutstyr» (nettet) driftes og vedlikeholdes på en fullt ut forsvarlig måte. De strukturelle forholdene i det nordiske nettet er i det alt vesentlige gitt, og det samme gjelder nettets utstrekning. Nettselskapene har derfor også en begrenset mulighet til å beskytte seg mot feil som oppstår i andre nettselskapers nett, og som forplanter seg utover i nettsystemet. Disse medlemmer mener dette taler for at den risikofordelingen som i dag er nedfelt i standard nettleieavtale bør videreføres i en kontraktsrettslig lovgivning på området.

Disse medlemmene vil vise til at finske og svenske reglene beskriver individuelle erstatningsregler. Reglene om prisavslag og erstatning i Finland har standardiserte satser ved avbrudd som tar hensyn til avbruddets varighet og kundens forbruk. De svenske reglene legger prinsippet om kontrollansvar til grunn, mens den finske regelen om standarderstatning ved avbrudd er tuftet på et kontrollansvarsprinsipp med klare avgrensninger på beløp og en høy terskel hva gjelder avbruddenes varighet. I henhold til de danske standardiserte betingelsene for levering av elektrisk energi til forbrukere skal dansk kjøpslovgivning gjelde, men ansvarsreglene har vidtrekkende unntaksregler, og den objektive bestemmelsen om erstatningsansvar i købeloven er deklaratorisk. Gjennom de danske standardavtalene er blant annet nettselskapenes ansvar avgrenset med unntak for naturbegivenheter og hindringer i nettet påført fra tredjeperson. En videreføring av kontrollansvaret som i dag er nedfelt i standard nettleiekontrakt vil derfor gi tilnærmet like regler i det nordiske sluttbrukermarkedet.

Disse medlemmene vil videre peke på at det er usikkert hvilke konsekvenser en skjerpelse av dagens kontrollansvar innebærer. Dersom nettselskapene gjøres ansvarlig for alle tap som følge av mangelfull leveringskvalitet og avbrudd som kan kreves dekket innenfor et objektivt ansvar i tråd med flertallets anbefaling, er det uvisst hvilke konsekvenser dette vil få for forbrukernes tariffer. Medlemmet fra EBL vil i denne sammenheng også vise til arbeidsgruppens mandat som utrykker at de økonomiske og administrative konsekvensene for både husholdninger og næringsdrivende skal vurderes. De totale samfunnsøkonomiske kostnadene ved feil og avbrudd i strømleveransene er ifølge SINTEF anslått til ca 2 – 2,2 mrd kroner pr år. Tallet omfatter også næringsdrivende. Ca 50 % av alle forstyrrelser i nettet skyldes naturfenomener. Lynnedslag står alene for ca halvparten av disse.

Differansen mellom hva som forventes å ligge i KILE-ordningen og de totale samfunnsøkonomiske kostnadene dersom ansvaret for feil og avbrudd ikke avgrenses, er anslått til ca 1 – 1,3 mrd kr pr. år. Selv om dette kun er anslag er størrelsesordenen såpass stor at ytterligere utredninger anses påkrevd.

Disse medlemmene vil påpeke at økte kostnader vil gjenspeiles i nettselskapenes tariffer, og at det er usikkert i hvilken grad det er mulig for nettselskapene å forsikre seg mot et slikt ansvar. Selv om nettselskapenes ansvar kan lempes, vil et økt ansvar kunne gi en presset økonomi i forhold til daglig drift ettersom selskapenes inntekter er regulert. Årlige erstatningsbeløp kan i gitte tilfeller med omfattende feil få betydning for forsyningssikkerheten i overføringsnettet gjennom svekket økonomi hos berørte nettselskaper med fare for konkurser og andre uønskede effekter. Det overordnede hensynet til forsyningssikkerheten som grunnlag for at et samfunn skal kunne skape verdier og velferd tilsier etter disse medlemmers syn at reglene om kontrollansvar som er nedfelt i standard nettleiekontrakt må videreføres.

Disse medlemmene vil også peke på at innføringen av et skjerpet ansvar gir investeringsincentiver som er uoversiktlige. Olje- og energidepartementet og Norges vassdrags- og energidirektorat har ansvar for at nettvirksomheten utøves på en samfunnsmessig rasjonell måte, og tilrettelegger for effektive investeringer og effektiv drift av nettvirksomheten gjennom den økonomiske og tekniske reguleringen i medhold av energiloven. Disse medlemmer mener at det må utredes nærmere hvorvidt innføringen av et objektivt ansvar i tråd med flertallets anbefaling gir investeringsincentiver som er forenlig med målet om en samfunnsmessig effektiv utøvelse av nettvirksomheten. Det kan ikke anses gitt at en pulverisering av tapene gjennom tariffene gir samfunnsøkonomisk riktig kostnadsfordeling mellom nettmonopolet og sluttbrukerne. Muligheten for, og hensiktsmessigheten av, at sluttbrukerne forsikrer seg mot slike tap på annen måte bør derfor også utredes nærmere. På denne bakgrunn mener disse medlemmene at dagens kontrollansvar videreføres, inntil en grundig utredning av disse spørsmålene foreligger.

Arbeidsgruppens flertall vektlegger at forbrukerne enkelt og uten bruk av juridisk bistand skal kunne fastslå omfanget av sine rettigheter. Disse medlemmene er enig i at forbrukerne enkelt skal kunne få prøvet sine saker, men mener at en lovfesting av nemndsbehandling ivaretar dette hensynet.

Vanskeligheten av å fastslå forbrukernes rettigheter kan ikke i seg selv anses løst ved å innføre et ansvar som langt på vei kan anses objektivt, og løser heller ikke det underliggende problemet hva gjelder å konstatere årsakssammenheng mellom et ansvarsbetingende forhold og forbrukerens økonomiske tap. Bortsett fra avbrudd, er årsaker til og mulige følger av mangelfull leveringskvalitet forhold av svært teknisk karakter, som er vanskelig tilgjengelig for forbrukerne. Ettersom det per i dag ikke er installert tilstrekkelig måleutstyr til å løpende dokumentere spenningskvaliteten i grensesnittet mellom forbrukerens installasjon og nettselskapets nett, vil det også for nettselskapene i mange tilfeller være vanskelig å dokumentere årsaken til mangelfull spenningskvalitet. Hvorvidt mangelfull leveringskvalitet er årsaken til at for eksempel et fjernsynsapparat ikke virker, vil derfor i mange tilfeller ikke kunne detekteres. Disse medlemmene mener derfor at det ikke bør innføres et ansvar som langt på vei vil være et objektivt ansvar.

Medlemmet fra NVE vil også peke på at det foreliggende arbeidsutkastet til forskrift om leveringskvalitet blant annet inneholder regler som pålegger nettselskapene å utbedre feil og mangler uten ugrunnet opphold (avhjelp), samt å utrede årsaken til mangelfull leveringskvalitet i eget overføringsanlegg ved klager fra tilknyttede nettkunder. Dersom feilen ligger i et annet nettselskaps nett, skal det første nettselskapet klage forholdet videre. Ligger årsaken hos en annen sluttbruker skal denne informeres om forholdet. Resultatet av målinger gjennom utredningen skal gjøres kjent for klager. Dette gjelder for overføringsanlegg med nominell spenning fra og med 230 V og høyere. Dette vil også bidra til at det blir enklere å fastslå forbrukernes rettigheter, noe som tilsier at dagens kontrollansvar bør videreføres.

Medlemmene fra Olje- og energidepartementet, Norges vassdrags- og energidirektorat og Energibedriftenes landsforening vil også peke på at innføring av et objektivt ansvar med visse unntak kan lede til et misforhold mellom den risikoen nettselskapet står overfor i forhold til den enkelte forbruker, med tanke på potensielle tap, i forhold til det den enkelte forbruker betaler for nettjenesten. En konsekvens av dette kan være at nettselskapene vil kunne ønske å differensiere tariffene i forhold til en slik ulik risiko ved å ha forskjellige typer kunder tilknyttet nettet tilsvarende forholdene i forsikringsbransjen. Dette kan lede til ulike tariffer for ellers like kunder. Dette må anses uheldig i forhold til målet om en samfunnsmessig optimal utnyttelse av nettet.

Disse medlemmene vil videre vise til at gjeldende forbrukerkjøpslov inneholder regler om rent objektivt ansvar for mangler (jf. § 33 første ledd), mens kontrollansvaret er beholdt i forhold til forsinkelser, jf. § 24. Både Forbrukerkjøpsutvalget og Justisdepartementet mente at rent objektivt ansvar for forsinkelse ville medføre en for streng regulering i forhold til selgersiden. Justisdepartementet uttalte selv følgende om problemstillingen i Ot.prp. nr. 44 (2001-2002) på s. 139 – 140:

«Når det gjelder ansvarsgrunnlag ved selgerens forsinkelse, er departementet enig med utvalget (jf. NOU 1993: 27 s. 92 annen spalte) i at et ubetinget objektivt ansvar kan virke for strengt. Hensynet til kjøperen tilsier ikke noen annen løsning ved forsinkelse enn ved mangler, men i forsinkelsestilfellene kommer hensynet til selgeren sterkere inn. I praksis vil en endring til et rent objektivt ansvar i forsinkelsestilfellene ha større realitetsbetydning enn en tilsvarende endring i mangelstilfellene. Departementet slutter seg til utvalget, som peker på at det meget vel kan tenkes å foreligge hindringer som bør frita selgeren for ansvar ved forsinkelse, jf. NOU 1993: 27 s. 92. Det kan for eksempel være naturbegivenheter eller annet som går ut over infrastrukturen. At slike forhold resulterer i kontraktsbrudd i form av en forsinkelse, er ikke upraktisk. Det vil i utgangspunktet ikke være rimelig at selgeren må hefte for denne typen hindringer for forsinket oppfyllelse. Særlig kan ansvaret bli for strengt ved salg av bestemte gjenstander, hvor det i praksis kan være umulig å avbøte følgene av hindringen ved for eksempel å bestille en ny gjenstand.

Etter departementets syn er kontrollansvaret som erstatningsregel bedre tilpasset forsinkelsessituasjonen enn mangelssituasjonen. Departementet legger videre vekt på at en skjerping av ansvaret neppe vil innebære noe sterkere oppfyllelsespress på selgeren.

Det synes også stort sett å være enighet mellom høringsinstansene i at et kontrollansvar er en rimelig erstatningsregel ved forsinkelse. Innvendingene har primært gått på retts­tekniske forhold. Departementet kan ikke se at rettsteknisk forenkling i seg selv er et avgjørende argument for å forlate kontrollansvaret, når regelen fremstår som rimelig innholdsmessig sett. Departementet legger i denne sammenheng vekt på at kontrollansvaret etter hvert er blitt en mer kjent og innarbeidet ansvarsform, og er ansvarsgrunnlag etter mange andre lover. Også dette forhold reduserer etter departementets syn behovet for forenkling.

Departementet går etter dette ikke inn for å endre selgeransvaret ved forsinkelse.»

Som det fremgår av punkt 15.2 ovenfor, går en samlet arbeidsgruppe inn for at det er mest treffende å betegne avbrudd som mangel – ikke forsinkelse. Det betyr imidlertid ikke etter disse medlemmers vurdering at de betenkelighetene som Justisdepartementet fremholder i sitatet ovenfor ikke gjør seg gjeldende i forhold til mangelfull leveringskvalitet og særlig i forhold til avbrudd i nettjenesten. Det eksempelet Justisdepartementet trekker frem om naturbegivenheter som kan forårsake forsinkelse, er nettopp særlig praktisk i forhold til levering av elektrisk energi, hvor distribusjonsnettet og overliggende nett gjennom sin fysiske beskaffenhet er eksponert for en rekke ytre påvirkningsfaktorer som bl.a. lynnedslag, vind, vann, snø og kulde. Et rent objektivt ansvar for f.eks. avbrudd i forsyningen av elektrisk energi, som er en løpende ytelse med momentan levering, kan således fremstå som urimelig strengt overfor nettselskapene. Disse medlemmene mener derfor at det i relasjon til i alle fall avbrudd, primært er grunn til å drøfte ansvarsformer som ikke er tilnærmet rent objektive, det være seg kontrollansvar, objektivt ansvar med unntak for force majeure eller objektivt ansvar med unntak for nærmere angitte force majeure-begivenheter. Disse medlemmer vil påpeke at de unntak som ligger inne i flertallets forslag til lovbestemmelse imøtekommer enkelte ekstremhendelser som primært kan lede til avbrudd i forsyningen, mens de mest praktiske og mer hyppig forekommende hendelsene er dekket av ansvaret, for eksempel langvarige avbrudd som følge av storm, omfattende lynnedslag, ekstraordinært snøfall m.v.

Kontrollansvaret har en stund vært på fremmarsj i nyere kontraktslovgivning. Videre har bransjen og Forbrukerombudet i standard nettleie­avtale og standard tilknytningsvilkår valgt å bygge på kontrollansvaret, se kapittel 8. At kontrollansvarsregelen på denne måten allerede har fått innpass på dette området, kan etter disse medlemmers syn tale for at denne ansvarsformen også bør benyttes i en eventuell lov. Kontrollansvaret gir trolig også en tilfredsstillende arrondering av årsaksfaktorer nettselskapene ikke bør svare for i forhold til mangler som følge av avbrudd. Det er også et poeng at man ved å benytte et kontrollansvar, knytter seg til en ansvarsregulering som allerede er godt etablert i eksisterende lovgivning, og således kan nyte godt av rettsutviklingen på andre områder hvor denne ansvarsmodellen blir lagt til grunn.

Disse medlemmene vil videre også peke på at spørsmålet om hvorvidt nettselskapene effektivt kan håndtere den økte risikoen innføringen av et objektivt ansvar med visse unntak medfører, bør utredes nærmere. Det påpekes i denne sammenheng at kundene i dag har egne forsikringer som dekker en rekke av de forhold som en utvidet ordning i tråd med flertallets forslag vil omfatte. Det må påregnes at forsikringsbransjen jevnt over vil tilpasse sine forsikringsvilkår til et slikt utvidet ansvar for nettselskapene, slik at forsikringene normalt ikke vil dekke eller være subsidiære i forhold til det som er nettselskapenes ansvar etter flertallets forslag til ansvarsregler. Et annet moment er at sluttbrukernes incentiver til selv å ivareta egen sårbarhet svekkes, for eksempel ved å installere nødstrømsaggregat eller andre alternativ løsninger, noe som må anses uheldig.

Disse medlemmene er ikke uenig i at forbrukervernet bør styrkes gjennom lovfesting av kontraktsrettslige regler som gjelder forholdet mellom forbrukere og nettselskap og kraftleverandør. Disse medlemmene vil imidlertid peke på at en styrking av forbrukervernet ikke er ensbetydende med en skjerpelse av ansvarsformen som per i dag følger av standardkontraktene og av nyere kontraktslovgivning. Forbrukervernet bør styrkes gjennom å hindre muligheten for at aktørene gjør tilpasninger i sine kontrakter som stiller forbrukerne dårligere enn det som følger av dagens standardkontrakter. Det kan ikke anses godtgjort at ansvarsregelen som i dag følger av standardkontrakten gir uheldige resultater. Andre lands regulering av de samme forholdene gir etter disse medlemmenes syn heller ikke noe klart argument for at dagens norske regulering gjennom standardkontrakten gir forbrukeren dårlig vern.

Disse medlemmene ser imidlertid at en lovfesting av gjeldende norske avtalefestede regler i tillegg til KILE-ordningen er en styrking av forbrukervernet i seg selv. Som det fremgår under har disse medlemmene derfor store betenkeligheter med å innføre en skjerpet ansvarsfordeling, og uten at konsekvensene av dette utredes grundig.

På bakgrunn av ovenstående mener disse medlemmer at en videreføring av dagens kontrollansvar bør lovfestes, og at dette vil gi en rimelig risikofordeling sluttbrukerne imellom og mellom forbrukerne og nettselskapene.

Som eksempel på forhold som etter disse medlemmers forslag til kontrollansvarsregel ligger utenfor nettselskapets kontroll, er blant annet handling eller unnlatelse som følge av rasjonering etter energiloven § 5A-2, force majeure eller force majeure-lignende tilfeller som skyldes skred, uvanlig snøfall, ising, lyn, flom, stormflo, skogbrann, jordskjelv, vulkanutbrudd eller lignende.

Disse medlemmene vil peke på at standard nettleieavtale § 12-2 bruker følgende formulering for å angi hva som er indirekte tap (de øvrige strekpunktene i § 12-2 er ikke relevante i forbrukerforhold):

«Som indirekte skade og tap regnes tap på annet enn forbrukerens anlegg, apparater eller annet enn gjenstander som har nær og direkte sammenheng med anlegget eller apparatenes forutsatte bruk.»

Selv om disse medlemmer prinsipalt foreslår regler om kontrollansvar, ser de imidlertid ingen grunn til å innta en særlig regulering av hva som skal anses som direkte eller indirekte tap i lovforslagene. På dette punktet avviker derfor ikke mindretallets forslag nevneverdig fra de betraktninger og vurderinger som følger av punkt 18.4.3. Forholdet kan imidlertid ses nærmere på i den videre oppfølgingen av arbeidsgruppens utredning.

Subsidiært mener disse medlemmene at dersom det skal etableres et objektivt ansvar, må det inntas ytterligere unntak.

18.4.3 Utmåling

18.4.3.1 Genereltbør det sondres mellom direkte og indirekte tap?

Det kan stilles spørsmål om flertallets og mindretallets forslag til ansvarsregler bør suppleres med et skille mellom direkte og indirekte tap, slik at det tilnærmet objektive ansvaret bare omfatter de førstnevnte.

Som nevnt innledningsvis ble skillet mellom direkte og indirekte tap i kjøpsloven forlatt i forbrukerkjøpsloven. Bakgrunnen for dette var først og fremst et ønske om en enklere regulering i forbrukerforhold. Det ble også lagt vekt på at den generelle adekvansbegrensningen ville fange opp de konsekvenstapene som ikke bør kunne kreves erstattet. Videre opprettholdt man grensedragningen mellom direkte og indirekte tap for så vidt gjelder den praktisk viktige gruppen produktskader, se nærmere i neste punkt.

Arbeidsgruppen kan ikke se at de vurderinger som er foretatt i forarbeidene til forbrukerkjøpsloven stiller seg vesentlig annerledes i forhold til avtaler om levering av elektrisk energi. Gruppen foreslår derfor at forbrukerkjøpsloven §§ 34, 52 og 54 kommer til anvendelse også på slike avtaler, sml. de tilsvarende bestemmelsene i forslaget til regulering i energiloven § 7-10. Medlemmene fra Olje- og energidepartementet, Norges vassdrags- og energidirektorat og Energibedriftenes landsforening minner om sine synspunkter ovenfor under punkt 18.4.2.9 hva gjelder direkte og indirekte tap.

18.4.3.2 Særlig om produktskader

Forbrukerkjøpsloven inneholder en særlig regulering av ansvar for produktskader, jf. § 34. Bestemmelsen lyder som følger:

«Selgerens erstatningsansvar for tap som følge av en mangel omfatter, foruten skade på salgs­tingen selv, også skade på gjenstander som salgstingen brukes til fremstilling av, eller som har nær og direkte sammenheng med salgstingens forutsatte bruk.

For andre produktskader enn dem som er nevnt i første ledd, kan forbrukeren kreve erstatning med mindre selgeren godtgjør at tapet ikke skyldes feil eller forsømmelse på selgerens side.

Når selgeren betaler erstatning for skade på annet enn salgstingen selv, trer selgeren inn i forbrukerens eventuelle krav mot produsenten etter lov 23. desember 1988 nr. 104 om produktansvar.»

Avgrensningen i første ledd svarer til kjøpslovens grense mellom direkte og indirekte tap, jf. § 67 annet ledd bokstav d. Formålet med bestemmelsen er dels å foreta en rimelig avgrensning og presisering av selgerens kontraktsrettslige ansvar, dels å oppnå en hensiktsmessig samordning med ansvaret etter produktansvarsloven. Disse synspunktene har relevans også når det er tale om overføring av elektrisk energi. Arbeidsgruppen kan ikke se at det foreligger hensyn som tilsier at nettselskaper skal ha et annet kontraktsrettslig ansvar for produktskader enn det selgere i ordinære kjøpsforhold har. Etter arbeidsgruppens syn gir forbrukerkjøpslovens regel en rimelig avgrensning av hvilke produktskader nettselskapet bør hefte for etter kontraktsrettslige regler. Det objektive ansvaret etter bestemmelsens første ledd vil primært dekke skader på forbrukerens elektriske anlegg og utstyr (frysere, kjøleskap, fjernsyn, pc-er, stereoanlegg, lamper osv.), mens skader på gjenstander som ikke direkte brukes i tilknytning til elektrisitetsnettet i utgangspunktet ikke vil være omfattet. Arbeidsgruppen vil videre peke på at en særlig regulering av produktskadene vil innebære en klarere rettstilstand enn om man skulle falle tilbake på en alminnelig påregnelighetsvurdering. Endelig anser arbeidsgruppen det som en fordel at nettselskapenes kontraktsrettslige ansvar for produktskader faller sammen med det kontraktsrettslige ansvaret som selgere av fysiske produkter har. Ikke minst for forbrukerne må det anses som en fordel at man her har en felles grense.

Samlet taler dette for at behovet for at bestemmelsen om produktskader i forbrukerkjøpsloven § 34 også gis anvendelse på kontrakter om overføring av elektrisk energi.

Etter forbrukerkjøpsloven § 34 tredje ledd har selgeren rett til å tre inn i kjøperens eventuelle krav mot produsenten når selgeren utbetaler erstatning for skade på annet enn salgstingen selv. I relasjon til kontrakter om overføring av elektrisk energi aktualiserer bestemmelsen spørsmålet om hvem som skal anses som «produsent» når produktansvarsloven anvendes på elektrisk energi, og da særlig om de som eier eller driver overliggende nett kan regnes som produsenter i lovens forstand. Ved lov 27. november 1992 nr. 113 ble produktansvarsloven endret slik at den omfatter elektrisk energi. Med hensyn til strømtilfellene inneholder lovforarbeidene følgende omtale av hvem som skal regnes som produsent: 42

«I forhold til elektrisk strøm kan det være noe komplisert å anvende reglene i §1-3 om hvem som skal anses som produsent. Departementet antar at hvor sikkerhetsmangelen består i uriktig spenning, kan det ikke være aktuelt å anse tidligere ledd enn der hvor spenningsfeilen er oppstått, som produsent.»

Uttalelsen tyder på at eieren av det nettet hvor spenningsfeilen har oppstått, regnes som produsent i produktansvarslovens forstand. Etter arbeidsgruppens syn har en slik forståelse de beste grunnene for seg, og gruppens lovforslag er derfor basert på dette. Ettersom innehavere av overliggende nett kan regnes som produsenter etter produktansvarsloven, gir det god mening å anvende bestemmelsen i forbrukerkjøpsloven § 34 tredje ledd også for kontrakter om overføring av elektrisk energi.

19 Direktekrav basert på mislighold

19.1 Innledning

Spørsmålet som skal drøftes her, er i hvilken grad forbrukere bør kunne reise misligholdskrav overfor selskaper som eier eller driver overliggende eller sideordnede nett, og som således ikke står i noe kontraktsforhold til forbrukerne. I den grad en kontrakt mellom A og B misligholdes ved mangelfull oppfyllelse fra A (her kalt hjemmelsmannen), er det et spørsmål om C (kreditor), som har inngått kontrakt om ytelsen med B (debitor), og som blir rammet av As mislighold overfor B, kan gjøre gjeldende krav direkte mot A. Omsatt til de aktuelle partene ved avtaler om levering av elektrisk energi, vil spørsmålet typisk være om forbrukeren (C) kan gå på regionalnettoperatøren (A) som har misligholdt sin forpliktelse overfor operatøren av distribusjonsnettet (B). Fordi As mislighold kan gi grunnlag for misligholdskrav direkte fra C, betegnes slike krav som direktekrav uavhengig av deres nærmere grunnlag og innhold. 43

Direktekrav kan bygge på kontrakt, delikts- eller rettsbruddsansvar mv. eller læren om ugrunnet berikelse. Arbeidsgruppen drøfter her om man skal lovfeste direktekravsregler bygget på kontrakt.

I den videre fremstillingen gir arbeidsgruppen først en oversikt over relevant rettsstoff i kapittel 19.2. I kapittel 19.3 følger så arbeidsgruppens vurdering.

19.2 Direktekrav – en oversikt

Direktekrav bygget på kontrakt kan baseres på subrogasjon, springende regress eller tredjemannsløfte.

Ved springende regress gjør kreditor (C) sitt misligholdskrav mot debitor (B) gjeldende mot hjemmelsmannen (A), og hjemmelsmannen hefter bare så langt ansvaret hans rekker overfor debitor (B). Det økonomiske resultatet blir derfor det samme som om kreditor hadde holdt seg til debitor, som deretter søker regress fra hjemmelsmannen. Hagstrøm uttaler at «[d]irektekrav basert på springende regress kan neppe lenger sies å ha et usikkert grunnlag dersom reelle grunner først tilsier et direktekrav». 44 Han viser til at utover det forhold at springende regress er anerkjent i enkeltbestemmelser i lovgivningen, «kan det resultat kravsgrunnlaget leder til, sies å være best i samsvar med alminnelige regressprinsipper». I en del tilfeller vil imidlertid særlig rettstekniske hensyn tale for å velge en annen løsning, fordi springende regress forutsetter at det må foretas mangelsvurderinger i flere ledd. Det kan komplisere tvistetemaet.

Både i lovgivning og rettspraksis ser man en stigende anerkjennelse av direktekrav bygget på subrogasjon, dvs. at C trer inn i Bs misligholdskrav mot A (hjemmelsmannen). 45 Lovbestemmelser som bygger på subrogasjon statuerer overdragelse av misligholdskrav i kraft av loven for å oppnå den samme rettsvirkningen som en avtalefestet transport av misligholdskravet ville ha utløst. Subrogasjonsmodellen innebærer at C (kreditor) kan gjøre gjeldende krav selv om det ikke foreligger mislighold overfor ham. 46 Det er derfor en betydelig prinsipiell forskjell på direktekrav basert på springende regress og subrogasjon. Normalt vil likevel et mislighold fra A overfor B forplante seg, slik at det også inntrer mislighold mellom B og C. Når det gjelder mangler ved leveringen av elektrisk energi, antar arbeidsgruppen at dette vil utgjøre normalsituasjonen. I forhold til springende regress innebærer subrogasjonsmodellen en rettsteknisk forenkling ved at det bare er nødvendig å foreta én mangelsvurdering. Videre er det grunn til å anta at siden det er uten betydning for kravet om det foreligger mislighold mellom B og C, vil C lettere få tilgang til relevant informasjon fra B om misligholdet.

Subrogasjonsmodellen er imidlertid langt fra enerådende i lovgivningen. I bustadoppføringslova § 37, håndverkertjenesteloven § 27 og forbrukerkjøpsloven § 35 første ledd er det innført direktekravsregler bygget på springende regress. Reguleringen i forbrukerkjøpsloven er av særlig interesse ut fra arbeidsgruppens mandat. Bestemmelsen i lovens § 35 lyder sin helhet som følger:

«Forbrukeren kan gjøre sitt mangelskrav mot selgeren gjeldende mot et tidligere yrkessalgsledd for så vidt tilsvarende krav på grunn av mangelen kan gjøres gjeldende av selgeren eller en annen som ervervet tingen fra det tidligere leddet.

Avtale i tidligere salgsledd som innskrenker selgerens eller en annen erververs krav, kan ikke gjøres gjeldende overfor forbrukerens krav etter første ledd i større utstrekning enn det som kunne vært avtalt mellom forbrukeren og selgeren.

Reklamasjonsreglene i § 27 gjelder tilsvarende for krav etter denne paragrafen.

Forbrukeren kan på samme vilkår som i første til tredje ledd gjøre sitt krav som følge av en mangel gjeldende mot en yrkesutøver som etter avtale med selgeren eller tidligere ledd har utført arbeid på tingen.

Forbrukeren kan også gjøre krav gjeldende etter reglene i lov 13. mai 1988 nr. 27 om kjøp § 84 første ledd, hvis dette gir forbrukeren større rettigheter enn det som følger av paragrafen her.

Tidligere salgsledd kan ikke motregne overfor forbrukeren med krav mot selgeren.»

Som det fremgår av første ledd, bygger bestemmelsen på et utgangspunkt om springende regress. I den grad det gir forbrukeren større rettigheter, kan forbrukeren velge å gjøre krav gjeldende etter kjøpsloven § 84 første ledd, dvs. etter subrogasjonsmodellen som der er lovfestet. Dette ble i forarbeidene begrunnet med at man ellers ville innskrenke forbrukernes rettigheter sammenlignet med kjøpslovens tidligere regulering av direktekrav i forbrukerforhold. 47 Selv om den praktiske betydningen av subrogasjonsregelen ved siden av regelen om springende regress i første ledd synes liten, ville departementet beholde regelen for de tilfeller hvor den kan være aktuell.

Etter bestemmelsens fjerde ledd får reglene om krav mot tidligere salgsledd tilsvarende anvendelse også overfor andre enn selgere. Denne utvidelsen i forhold til kjøpsloven § 84, er i forarbeidene begrunnet med at avgrensningen i kjøpsloven § 84 til tidligere « salgs ledd» synes ubegrunnet. 48

Det følger av forbrukerkjøpsloven § 35 tredje ledd at reklamasjonsregelen i § 27 kommer tilsvarende til anvendelse. Det gir tidligere salgsledd bl.a. et vern utover reglene om foreldelse mot at krav gjøres gjeldende etter to eller fem år fra risikoens overgang til forbrukeren (C) (objektive reklamasjonsfrister), samt at forbrukeren pålegges en plikt til å reklamere innen rimelig tid overfor hjemmelsmannen (A) (relativ reklamasjonsfrist). Den relative reklamasjonsfristen kan imidlertid aldri være kortere enn to måneder fra det tidspunkt forbrukeren oppdaget mangelen, jf. § 27 første ledd annet punktum.

I § 35 siste ledd, er tidligere salgsledd (A) avskåret fra å motregne overfor forbrukeren (C) med krav mot selgeren (B). Spørsmålet om motregning ville uten denne bestemmelsen måtte ha vært betraktet som noe usikker. Etter departementets oppfatning er det rimelig at det tidligere salgsleddet ikke kan motregne overfor forbrukerkjøperen med krav mot selgeren, og departementet ønsket å bringe uklarheten rundt dette motregningsspørsmålet ut av verden ved å lovfeste at adgangen er stengt. 49 Bestemmelsen er kritisert i juridisk teori. 50

Innenfor transportretten finner man flere lovregler som synes å bygge på den konstruksjon at en undertransportør gjennom å overta godset kommer i et kontraktslignende forhold til transportkunden (tredjemannsløfte). 51 Det innebærer at han får det samme ansvaret overfor transportkunden som transportøren. Også utenfor de lovfestede tilfellene finner man utslag av slike betraktninger. 52

19.3 Er det behov for regler om direktekrav?

Det er noe tvilsomt i hvilken grad forbrukere etter gjeldende, ulovfestet rett kan fremsette direktekrav overfor selskaper som eier eller driver overliggende eller sideordnede nett. 53 Arbeidsgruppen mener derfor at det er et klart behov for å klargjøre rettstilstanden på området. Det foreligger da to muligheter: Å lovfeste regler om direktekrav, eller å presisere i loven at det ikke skal være rom for direktekrav på dette området.

Ved vurderingen av hvilken løsning som her bør velges, er det naturlig å ta utgangspunkt i behovet og betenkelighetene forbundet med å fravike utgangspunktet om at en kontrakt bare har rettsvirkninger mellom partene (relativitetsgrunnsetningen). Videre må det tas hensyn til om rettsforholdets egenart tilsier at relativitetsgrunnsetningen opprettholdes.

Argumentet for å lovfeste regler om direktekrav er i første rekke at slike regler øker forbrukernes muligheter for å få dekket sine misligholdskrav. Også prosessøkonomiske hensyn tilsier at det bør være mulighet for å reise krav direkte mot den aktøren som skal bære det endelige ansvaret – hvis det fremsettes direktekrav trenger ikke eieren av distribusjonsnettet å ta stilling til kravet, og det blir ikke spørsmål om regressoppgjør. Det kan videre hevdes at den som har ansvaret for at mangelen har oppstått, gjennomgående vil ha bedre forutsetninger for å håndtere misligholdskrav enn senere ledd. Endelig må det tas hensyn til at det trolig vil innebære en svekkelse av forbrukernes rettsstilling dersom de for fremtiden skal være helt avskåret fra å reise direktekrav.

Som argument mot å lovfeste regler om direktekrav, kan først og fremst nevnes at de som eier eller driver overliggende eller sideordnede nett risikerer å måtte håndtere et større antall misligholdskrav. Dette vil kreve både tid og ressurser. Selv med en direktekravsregel er det nok likevel grunn til å tro at forbrukerne i de aller fleste tilfeller vil rette sine krav mot deres lokale nettselskap. Det er også grunn til å understreke at ansvaret til den som innehar eller drifter et overliggende nett, ikke nødvendigvis øker som følge av en direktekravsregel. Dette vil bero på hvordan direktekravs­regelen utformes (se neste punkt), samt innholdet i eventuelle ansvarsfraskrivelsesklausuler i kontraktene mellom nettselskapene. – Et annet argument mot regler om direktekrav kan være at det, i den grad forbrukerne fremsetter slike krav, innebærer at det lokale nettselskapet blir fratatt muligheten for å disponere over et regresskrav, f.eks. til å bruke kravet til motregning. Arbeidsgruppen mener imidlertid at dette hensynet har begrenset vekt, og at det ikke kan rettferdiggjøre at forbrukerne skal være avskåret fra å fremme direktekrav. I denne sammenheng minnes det igjen om at de aller fleste forbrukere trolig vil gjøre sine krav gjeldende mot sitt lokale nettselskap. En direktekravsregel vil derfor i liten grad ha innvirkning på det lokale nettselskapets interesse i å disponere over regresskravene.

Arbeidsgruppen mener at argumentene for en direktekravsregel er flere og mer tungtveiende enn argumentene imot. Gruppen har således kommet til at det er behov for å lovfeste regler om direktekrav.

19.4 Springende regress, subrogasjon eller annen modell?

Forbrukerkjøpsloven § 35 hjemler som nevnt både en regel om springende regress og en regel om subrogasjon. Spørsmålet blir hvilken ansvarsmodell som bør gjelde for kontrakter om overføring av elektrisk energi til forbrukere.

Arbeidsgruppen nevner først at den stiller seg kritisk til en adgang til en direktekravsregel som bygger på subrogasjonsmodellen . Det er ikke rimelig å innrømme forbrukeren en adgang til å gå på overliggende nettoperatører dersom det ikke kan påvises en mangel i forhold til forbrukerne. I den grad en feil i et overliggende nett ikke fører til mangel i forhold til forbrukeren, kan ikke arbeidsgruppen se at forbrukeren har noe beskyttelsesverdig behov for å fremsette krav. Det kan riktignok hevdes at en subrogasjonsregel innebærer en rettsteknisk forenkling, ettersom det er tilstrekkelig å konstatere kontraktsbrudd i et foregående ledd. Arbeidsgruppen mener likevel ikke at dette kan være avgjørende. I tilfeller hvor en feil forplanter seg fra ett nett til et annet, vil det gjennomgående ikke by på særlige problemer å konstatere at mangelen har rammet begge nettene. Til dette kommer som nevnt at det er lite rimelig at en kontraktspart skal kunne gjøre gjeldende misligholdssanksjoner i tilfeller hvor det ikke foreligger mislighold overfor ham. Arbeidsgruppen har på denne bakgrunn valgt ikke å foreslå en direktekravsregel som bygger på et subrogasjonssynspunkt.

Spørsmålet blir videre om en regel om springende regress vil være hensiktsmessig i relasjon til avtaler om overføring av elektrisk energi. I motsetning til en subrogasjonsregel forutsetter en regel om springende regress at det foreligger en mangel i forhold til forbrukeren. Arbeidsgruppen synes det er rimelig å stille et slikt krav, og kan i den forbindelse vise til forrige avsnitt. En regel om springende regress innebærer i sin egentlige form ikke et økt ansvar for den som eier eller driver det overliggende nettet. Både i forbrukerkjøpsloven § 35, håndverkertjenesteloven § 27 og bustadoppføringslova § 37 er imidlertid en regel om springende regress supplert med en bestemmelse som sier at en avtale i tidligere salgsledd som innskrenker erververens krav, ikke kan gjøres gjeldende overfor direktekrav fra en forbruker i større utstrekning enn det som kunne ha vært avtalt mellom forbrukeren og hans avtalepart. Arbeidsgruppen kan ikke se at det er noen grunn til at forbrukervernet på dette punktet bør være svakere ved nettleieavtaler enn ved de andre avtaletypene som er nevnt. En regel om springende regress må derfor i tilfelle modifiseres på dette punktet dersom den skal gi en løsning som arbeidsgruppen finner tilfredsstillende.

Arbeidsgruppen mener at det er god grunn til å vurdere direktekravsregler som forekommer i transportretten , som et alternativ til å fastsette en modifisert regel om springende regress. Nettleieavtalene kan karakteriseres som en avtale om frakt av elektrisk energi fra sentralnettet via regionalnettet gjennom distribusjonsnettet og ut til sluttbrukerne. Etter mønster av sjøloven § 286 kan man tenke seg at de som eier eller driver overliggende nett skal ha ansvar overfor forbrukerne for feil som oppstår i deres nett etter de samme reglene som gjelder i forholdet mellom det lokale nettselskapet og forbrukerne. En slik løsning ville ha flere fordeler: Den ville innebære en enklere regulering enn den man finner i forbrukerkjøpsloven, samtidig som man oppnår en høy grad av forbrukerbeskyttelse. Man slipper også presiseringen i forbrukerkjøpsloven § 35 annet ledd om avtaler i tidligere salgsledd som innskrenker erververens krav. Når ansvaret til det bakenforliggende leddet skal vurderes etter de reglene som gjelder mellom det lokale nettselskapet og forbrukerne, vil slike ansvarsfraskrivelser gjennomgående ikke stå seg i forhold til forbrukerne. Videre innebærer den skisserte løsningen at det er unødvendig å presisere at reklamasjonsreglene gjelder, sml. forbrukerkjøpsloven § 35 tredje ledd. Dette ville i tilfelle følge av den generelle henvisningen til at de samme reglene gjelder i forhold til overliggende operatører.

Arbeidsgruppen mener, som tidligere nevnt, at forbrukerne bare bør kunne fremme direktekrav når det lokale nettselskapet har misligholdt sin forpliktelse overfor dem. Gruppen foreslår derfor at det må foreligge en mangel i to ledd, dvs. at det vurdert etter de særlige forbrukervern­reglene må foreligge et kontraktsbrudd i forhold til både det lokale nettselskapet og det bakenforliggende leddet.

Arbeidsgruppen ser at det kan knytte seg prinsipielle betenkeligheter til å la en forbrukervernregulering få anvendelse i forhold til aktører som ikke kontraherer med forbrukere. En slik løsning innbærer at man fjerner seg langt fra relativitetsgrunnsetningen. På den annen side vil arbeidsgruppen fremheve at løsningen i realiteten i all hovedsak svarer til reguleringen i forbrukerkjøpsloven, men at den formelle konstruksjonen og selve regelutformingen er langt enklere. Etter gruppens vurdering er dette momenter som veier særlig tungt ved utformingen av forbrukervernlovgivning. Det er dessuten grunn til å understreke at en klarere og enklere regulering av direktekravsproblematikken, neppe vil føre til at slike krav blir satt frem i stort omfang – det er grunn til å tro at de aller fleste forbrukere også for fremtiden vil rette sine krav mot sitt lokale nettselskap.

Arbeidsgruppens flertall bestående av lederen og medlemmene fra Barne- og familiedepartementet, Forbrukerombudet og Forbrukerrådet har etter dette kommet til at den vil foreslå en regel om direktekrav som innebærer at det bakenforliggende leddet hefter etter de samme reglene som gjelder i forholdet mellom det lokale nettselskapet og forbrukerne. Spørsmålet om i hvilken grad et bakenforliggende ledd kan motregne overfor en forbruker med krav på det lokale nettselskapet, bør etter arbeidsgruppens syn løses på grunnlag av alminnelige motregningsregler. 54

Et mindretall bestående av medlemmene fra Olje- og energidepartementet, Norges vassdrags- og energidirektorat og Energibedriftenes landsforening viser til sine forslag til lovbestemmelser som ikke innebærer ansvar for det lokale nettselskapet for forhold som skyldes sideordnede eller overliggende nett, og antar på denne bakgrunn at drøftelsene i dette kapitlet er mindre relevante dersom mindretallets lovforslag fremmes. Disse medlemmene er imidlertid ikke uenig i de vurderinger som her gjøres gitt at en strengere ansvarsregel skulle blitt gjennomført.

19.5 Hvem bør være adressat for direktekrav?

Spørsmålet om hvem som bør være adressat for direktekrav er todelt. Siden produksjon og overføring av elektrisk energi involverer en rekke aktører, er det for det første et spørsmål om hvor langt man skal strekke reglene om direktekrav, dvs. hvilke nivåer i overføringssystemet slike krav skal kunne rettes mot. For det andre er det et spørsmål om hvilke aktører på de aktuelle nivåene som skal være rette adressat for direktekrav. Det siste spørsmålet oppstår bare i tilfeller hvor eierskap og driftsansvar er atskilt.

Etter forbrukerkjøpsloven § 35 første og fjerde ledd kan direktekrav gjøres gjeldende mot «et tidligere yrkessalgsledd» og mot «en yrkesutøver som etter avtale med en selger eller tidligere ledd har utført arbeid på tingen». Loven inneholder således bare en form for personell avgrensning, og ingen begrensning med hensyn til hvor mange ledd man kan reise direktekrav mot. En slik begrensning er det neppe heller noe behov for, ettersom det sjelden vil være aktuelt å reise direktekrav mot mer enn ett eller to bakenforliggende ledd. På kraftsektoren kan dette stille seg noe annerledes. Elektrisk energi overføres gjennom et nettverk av linjer og kabler av forskjellig kapasitet fra kraftverk til sluttbrukerne. Det norske nettet er knyttet til nettene i våre naboland, og utgjør således ikke noe lukket system. En feil som oppstår ett sted i systemet, kan spre seg og få virkninger helt andre steder. Etter arbeidsgruppens syn er det ikke gitt at en forbruker skal kunne fremsette direktekrav overfor enhver aktør i dette systemet. Det legislative grunnlaget for kontraktsrettslige direktekravsregler kan sies å svekkes for hvert ledd man går bakover i rekken, eller sagt med andre ord: Hensynene bak reglene om direktekrav svekkes dess mer man fjerner seg fra utgangspunktet om at en kontrakt bare har virkninger mellom partene (relativitetsgrunnsetningen). Etter arbeidsgruppens syn er dette primært et spørsmål om hvor langt det er rimelig å statuere ansvar etter de kontraktsrettslige direktekravsreglene, og når ansvarsspørsmålene bør løses alene på grunnlag av produktansvarsloven og andre regler fra deliktsretten.

Etter arbeidsgruppens syn er det grunn til å vurdere om forbrukerkjøpslovens løsning også vil egne seg for nettleieavtaler sluttet med forbrukere. Spørsmålet blir dermed om forslaget til regulering overhodet bør inneholde noen begrensning med hensyn til hvor mange ledd forbrukerne kan reise direktekrav mot.

Fordelen med ikke å fastsette en slik begrensning er i første rekke at det gir muligheter for å kanalisere ansvaret direkte til den som eier eller driver det nettet hvor feilen har oppstått. Dernest vil en slik regel medføre at forbrukerne generelt får gode dekningsmuligheter. En innvending mot å velge forbrukerkjøpslovens løsning kan være at det reelt kan innebære en utvidelse av ansvaret for de bakenforliggende leddene, og at dette er en utvidelse som det på forhånd kan være vanskelig å overskue konsekvensene av. Dette er imidlertid ikke et hensyn som er særegent for strømkontrakter. Situasjonen er den samme etter flere andre forbrukerlover uten at det synes å ha skapt nevneverdige problemer i praksis. Det kan videre være et problem at det selskapet som er ansvarlig for feilen, risikerer å måtte håndtere et stort antall saker fra personer som de ikke står i noe kontraktsforhold til. Arbeidsgruppen antar imidlertid at forbrukerne i all hovedsak vil rette sine krav mot de lokale nettselskapene, selv om de har en mulighet for å gå på bakenforliggende ledd. Økte administrasjonskostnader kan derfor etter arbeidsgruppens syn ikke forsvare at man innfører begrensninger i adgangen til å reise direktekrav. I denne sammenhengen må det også legges vekt på at en adgang til å reise krav direkte mot bakenforliggende ledd kan medføre reduserte administrasjonskostnader for underliggende ledd.

Som nevnt ovenfor, må det ved vurderingen av rekkevidden til direktekravsreglene også tas hensyn til at reglene i produktansvarsloven kan avdempe behovet for å fremme direktekrav på kontraktsrettslig grunnlag. Loven opererer imidlertid med en egenandel på 4 000 kroner ved tingskade, og er dessuten begrenset til spenningsfeil. Etter arbeidsgruppens syn kan man derfor bare legge begrenset vekt på muligheten for å oppnå dekning gjennom reglene i produktkontroll­loven. Slik gruppen ser det, er det bare i tilfeller hvor mangelen har et perifert opphav, at det kan være aktuelt å henvise forbrukerne til å reise krav på grunnlag av produktansvarsloven fremfor de kontraktsrettslige direktekravsreglene.

Arbeidsgruppen vil også peke på at det kan knytte seg vanskeligheter til utformingen av en regel som avgrenser hvem det skal være mulig å reise direktekrav mot. Dette knytter seg bl.a. til at feil ikke bare kan oppstå i overliggende nett, men også i sideordnede nett. Uavhengig av hvor man her trekker grensen, kan det oppstå vilkårlige resultater, typisk i form av at en nettoperatør må bære det endelige tapet, fordi ansvarsfraskrivelsesklausuler hindrer selskapet i å kreve regress hos et bakenforliggende ledd.

Arbeidsgruppen har etter dette kommet til at lovforslaget ikke bør inneholde noen spesifikk regulering av hvor mange ledd forbrukerne kan fremsette direktekrav mot. Etter arbeidsgruppens syn er det ikke noe stort praktisk behov for slike regler, samtidig som slike regler kan føre til vilkårlige resultater.

Det neste spørsmålet er hvem som bør være adressat for direktekrav i tilfeller hvor en netteier har satt ut større eller mindre deler av driften til et annet selskap. I praksis er det flere eksempler på slik driftsutsetting.

I tilfeller hvor driftsansvaret i det vesentlige er overført til andre aktører, har Olje- og energidepartementet stilt krav om anleggskonsesjon og omsetningskonsesjon til driftsselskapet, og ikke netteieren. Etter det arbeidsgruppen kjenner til, er det i disse tilfellene driftsselskapet som inngår tilknytningskontrakter med de som eier eller leier underliggende og overliggende nett. Av den grunn mener arbeidsgruppen at adressaten for direktekrav i disse tilfellene bør være driftsselskapet. I lovforslaget er det derfor lagt avgjørende vekt på selskapets konsesjonsmessige status.

Arbeidsgruppen går etter dette inn for at kontraktsrettslige direktekrav bør kunne reises mot selskaper som har områdekonsesjon, anleggskonsesjon eller omsetningskonsesjon etter energiloven §§ 3-1, 3-2 eller 4-1 for bygging og drift av sideordnede eller overliggende nett på områdenivå, regionalnivå eller sentralt nivå. En slik bestemmelse vil fange opp både tilfellene hvor et nettselskap selv står for det vesentlige av driften, og tilfellene hvor det vesentlige av driften blir utført av et eget foretak.

19.6 Særlig om tilfeller hvor en boligsammenslutning har inngått avtale med nettselskapet

Som nevnt i punkt 16.3, forekommer det at boligsammenslutninger (borettslag, boligselskaper mv.) inngår avtale med nettselskaper på vegne av sine beboere. I slike tilfeller vil det være boligsammenslutningen, evt. et selvstendig selskap, som står for måling og fakturering i forhold til hver enkelt beboer. Dersom nettleieavtalen blir misligholdt, og dette får konsekvenser for beboerne, oppstår spørsmålet om den enkelte beboer skal kunne reise misligholdskrav direkte overfor nettselskapet, til tross for at det ikke eksisterer noe kontraktsforhold mellom disse. Dette kan ses på som et spørsmål om direktekrav, i den forstand at det i tilfelle åpnes for at andre enn kontraktspartene kan gjøre gjeldende misligholdskrav.

Det må her tas utgangspunkt i at forbrukerkjøpsloven og gruppens forslag til regulering i energiloven bare gjelder i forhold til forbrukere, dvs. fysiske personer som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet, jf. forbrukerkjøpsloven § 1 tredje ledd. Kontraktsforholdet mellom nettselskapet og boligsammenslutningen faller derfor utenfor reguleringen. Dersom man i disse tilfellene skulle gi beboerne anledning til å fremme krav overfor nettselskapet, ville det reelt innebære at man utvider lovens forbrukerbegrep: Man lar forbrukervernreglene gjelde, selv om den næringsdrivende ikke har inngått kontrakt med forbrukerne.

Forbrukerkjøpslovens forarbeider inneholder utførlige drøftelser av om lovens forbrukerbegrep også burde omfatte visse juridiske personer, herunder borettslag. Justisdepartementet konkluderte slik: 55

«Departementet er etter en samlet vurdering kommet til at forbrukerbegrepet i forbrukerkjøpsloven bare bør omfatte fysiske personer, jf. lovforslaget § 1. Departementet legger særlig vekt på hensynet til en klar og forutsigbar utforming av forbrukerbegrepet, mulighetene for et enhetlig forbrukerbegrep i forskjellige lover om forbrukervern og forholdet til internasjonalt regelverk. Departementet er av den oppfatning at det forbrukerbegrepet som foreslås, med fjerning av synbarhetskravet og den negative avgrensningen mot næringsvirksomhet, samlet sett ikke innebærer noen egentlig svekking av forbrukervernet.

Departementet viser ellers til at forslaget om at forbrukerbegrepet ikke skal omfatte juridiske personer, ikke innebærer at de vil være uten vern i lovgivningen. Avtaleloven §§ 36 og 37 kan nevnes i den forbindelse. Bestemmelsene innebærer at en avtale helt eller delvis kan settes til side dersom det ville virke urimelig eller være i strid med god forretningsskikk å gjøre den gjeldende. Det kan tas hensyn til om en juridisk person er den svakere parten i et kontraktsforhold. Dette gjør det mindre betenkelig å innskrenke forbrukerbegrepet til å gjelde fysiske personer, selv om disse bestemmelsene selvsagt ikke gir et så omfattende og effektivt vern som forbrukerkjøpslovens regler.

Sammenslutninger som i dag har status av forbrukere, kan imidlertid sikre de reelle interessentene, oftest en gruppe fysiske personer som er medlemmer i vedkommende sammenslutning (et borettslag, et idrettslag eller lignende), forbrukervern ved at avtalen inngås i den enkelte fysiske personens navn. For de mindre sammenslutninger vil ikke dette innebære noen vesentlig komplisering av innkjøpsrutinene. For eksempel kan et styremedlem i en sammenslutning få fullmakt fra de enkelte medlemmene til å inngå avtaler på deres vegne.

Når en sammenslutning er så stor at en slik fremgangsmåte vil virke for tungvint, vil den nettopp gjerne ha slike ressurser og en slik selvstendighet at behovet for forbrukervern ikke er tungt nok til stede.

Det er heller ikke noe i veien for at vedkommende sammenslutning som inngår avtalen angis som kjøper, og at det avtales at kjøpet skal skje på forbrukervilkår. Forutsetningen for at dette skal kunne skje er at kjøperen er klar over rettstilstanden. Dersom denne forutsetningen er oppfylt, vil det kunne ligge til rette for en slik avtale, særlig fordi det må kunne antas at selgeren av forenklingsgrunner ofte vil være interessert i å forholde seg til sammenslutningen som kjøper.»

Et flertall i arbeidsgruppen bestående av lederen og medlemmene fra Barne- og familiedepartementet, Olje- og energidepartementet, Norges vassdrags- og energidirektorat og Energibedriftenes landsforening kan i det alt vesentlige slutte seg til disse betraktningene. Disse medlemmene vil peke på at både regjeringen og stortinget i forbindelse med vedtakelsen av forbrukerkjøpsloven tok et klart og prinsipielt standpunkt til lovens forbrukerbegrep: Det skulle kun omfatte fysiske personer. Dette ble også presisert i en rekke andre forbrukerlover. Arbeidsgruppens flertall mener det ville være prinsipielt betenkelig om man i relasjon til strømkontrakter reelt skulle operere med et videre forbrukerbegrep enn i den øvrige kontraktslovgivningen, herunder forbrukerkjøpsloven. Flertallet kan ikke se at det foreligger tilstrekkelig tungtveiende grunner til på denne måten å foreta en utvidelse av forbrukervernreglenes virkeområde, slik at de også får anvendelse i kontraktsforhold som ikke involverer forbrukere. Flertallet vil i stedet fremheve at beboerne ved å opptre gjennom boligsammenslutningen vanligvis vil få økt forhandlingsstyrke og dermed oppnå gunstigere vilkår. Det vil da normalt virke lite rimelig om de i tillegg skal nyte godt av forbrukervernreglene. Det er her viktig å understreke at beboerne gjennom et flertallsvedtak på årsmøtet kan foreta et bevisst valg: De kan la boligsammenslutningen kontrahere og med det oppnå bedre kontraktsvilkår, eller de kan velge en ordning som går ut på at den enkelte beboer selv skal inngå avtale med nettselskapet og på den måten få et bedre forbrukervern.

Flertallet har på denne bakgrunn kommet til at den enkelte beboer ikke skal kunne reise misligholdskrav direkte overfor nettselskapet i tilfeller hvor det ikke eksisterer noe kontraktsforhold mellom disse.

Et mindretall bestående av gruppens medlemmer fra Forbrukerombudet og Forbrukerrådet minner om at arbeidsgruppen skal se på behovet for forbrukervernregler og fremme forslag til regler. Mindretallet ser det som åpenbart at deltakere i boligsameier og boligsammenslutninger har samme behov for rettslig vern som for eksempel beboere i eneboliger. Mindretallet vil derfor foreslå at den enkelte beboer kan reise misligholdskrav direkte mot nettselskapet, selv om det ikke eksisterer noe kontraktsforhold mellom dem.

Behovet for rettslig vern ved kjøp av elektrisk kraft er større enn for de fleste andre varer (løsøre) som et boligsammenslutning kan gå til innkjøp av til beboerne. Elektrisk kraft er et nødvendighetsgode, det leveres kontinuerlig, det har et skadepotensiale, det koster relativt mye, samt er til personlig bruk.

Flertallet synes å legge betydelig vekt på at det ikke er rimelig at beboere får «nyte godt av forbrukervernreglene så lenge de oppnår gunstigere vilkår ved å opptre gjennom boligsammenslutningen». Mindretallet er sterkt uenig i dette synspunktet. Det er selvsagt slik at nettselskapet selv tjener på en avtale om fellesfakturering, ellers ville den ikke ha blitt inngått. Det er videre usikkert hvor mye den enkelte beboer egentlig tjener på en slik avtale. Etter mindretallets syn er det ikke treffende å hevde at en slik mulig gevinst hos beboeren gjør det rimelig at vedkommende ikke skal ha samme forbrukervern som andre, for eksempel når den elektriske kraften volder økonomiske tap hos forbrukerne.

Det synes lite rimelig at en beboers rettslige vern, for eksempel når den elektriske kraften har gjort skade i hjemmet, skal være avhengig av om boligsammenslutningen har gjort avtale med nettselskapet om fellsmåling eller ikke. Det kan være mer eller mindre tilfeldig om sammenslutningens styre inngår en slik avtale og avgjørelsen kan være mer eller mindre velbegrunnet. Etter mindretallets syn vil det være meget uheldig om styrets avgjørelse skal kunne frata beboerne den beskyttelse lovgiver mener man skal ha.

Det er videre viktig å understreke at den enkelte beboer ikke selv kan velge å stå utenfor en fellesavtale for sammenslutningen. Man kan altså ikke selv sikre seg forbrukervern ved å inngå en individuell avtale med nettselskapet, dersom sammenslutningen har vedtatt fellesmåling. Selv om en slik valgmulighet eksisterte, ville det ikke ha vært en optimal løsning, fordi det overlater til den enkelte å avtale seg frem til et forbrukervern. Det er lite tvilsomt at mange ikke ville ha nødvendig kunnskap og forutsetninger for dette og at de dermed ville falle utenfor. Etter mindretallets syn må det være lovgivers oppgave å sørge for at alle får den (samme) beskyttelse som finnes rimelig og at denne gis i ufravikelig lovgivning.

Mindretallet kan for øvrig ikke se at en særbehandling av elektrisk kraft i relasjon til forbrukerbegrepet vil reise prinsipielle betenkeligheter, slik flertallet anfører. Elektrisk kraft foreslås særregulert i et eget kapittel i forbrukerkjøpsloven, fordi kjøp av elektrisk kraft skiller seg rent faktisk fra andre kjøp på flere punkter og derfor trenger spesialtilpassede bestemmelser som fraviker øvrige bestemmelser i loven. Mindretallet kan på denne bakgrunn ikke se at det kan skape nevneverdige problemer at det i samme kapittel inntas en egen setning som utvider forbrukerbegrepet.

Forslag til annet punktum i utkastet til endring i forbrukerkjøpsloven § 62 første ledd (og energiloven § 7-1 første ledd):

«Loven gjelder også i tilfeller hvor et nettselskap har inngått avtale med en boligsammenslutning, således at beboerne får de rettighetene og pliktene som boligsammenslutningen ville ha hatt dersom den var en forbruker.»

Dette innebærer at den enkelte beboer kan reise misligholdskrav direkte mot nettselskapet, selv om det ikke eksisterer noe kontraktsforhold mellom dem.

20 Sanksjoner ved forbrukerens kontraktsbrudd

20.1 Rett til å kreve oppfyllelse

Retten til å kreve oppfyllelse er grunnleggende i ethvert kontraktsforhold. I forbrukerkjøpsloven har retten til å kreve oppfyllelse ved forbrukerens kontraktsbrudd kommet til uttrykk i § 44. Arbeidsgruppen har vurdert om det bør fastsettes en tilsvarende bestemmelse i forslaget til regulering i energiloven. Gruppen har imidlertid kommet til at reguleringsbehovet ikke er stort nok til å forsvare en slik bestemmelse. Det betyr at man på dette punktet blir henvist til alminnelige kontraktsrettslige regler.

20.2 Erstatning

I forbrukerkjøpsloven § 46 er det også en bestemmelse om erstatning og krav på forsinkelsesrente ved kontraktsbrudd fra forbrukerens side. Rett til å kreve forsinkelsesrente etter lov 17. desember 1976 nr. 100 vil nettselskapet ha selv om det ikke fastsettes i energiloven. Det er derfor lite behov for en slik regel i energiloven. Videre mener arbeidsgruppen at det ikke er noe nevneverdig behov for en egen erstatningsbestemmelse for tilfeller hvor nettselskapet blir påført økonomisk tap som følge av forbrukerens mislighold. Man kan her falle tilbake på ulovfestede erstatningsrettslige regler, som gjennomgående vil lede til rimelige resultater.

På ett punkt har imidlertid arbeidsgruppen funnet grunn til å foreslå en særskilt erstatningsbestemmelse. Arbeidsgruppen går inn for å lovfeste at nettselskapene kan kreve å få dekket sine nødvendige kostnader i forbindelse med en rettmessig stenging og eventuell gjenåpning av kundens anlegg. Det vises til punkt 20.4.9 nedenfor.

20.3 Heving

Dersom nettselskapet skulle kunne heve ved vesentlig kontraktsbrudd fra forbrukerens side, ville stengingsreglene blitt undergravet. En hevingsrett ville også komme i konflikt med nettselskapets leveringsplikt etter energiloven § 3-3. Leveringsplikten innebærer i henhold til den offentligrettslige reguleringen en kontraheringsplikt for nettselskapene. Det kan bare gjøres unntak fra leveringsplikten i særlige tilfeller, og praksis på dette området er restriktiv. Arbeidsgruppen har utfra dette foreslått at et nettselskap ikke skal kunne heve en nettleieavtale, se punkt 20.4.14 nedenfor.

20.4 Stenging

20.4.1 Oversikt

Med «stengingsrett» forstår man den adgang nettselskapet har til i visse tilfeller å koble sluttbrukere fysisk fra nettet på grunn av deres kontraktsbrudd, uten at avtaleforholdet opphører. Stenging må ikke forveksles med nekting av tilknytning eller med avstenging av et anlegg som følge av at nettleieavtalen er opphørt. Det må heller ikke forveksles med avbrudd som skyldes driftstekniske eller forsyningsmessige forhold. Obligasjonsrettslig er stenging en spesiell form for tilbakeholdsrett (detensjonsrett). Karakteren av tilbakeholdsrett er særlig tydelig når stenging iverksettes fordi forbrukeren misligholder sin betalingsforpliktelse. Det skjer da en tilbakeholdelse av nettselskapets ytelse som må anses som en tilpasning av prinsippet om ytelse mot ytelse i gjensidig tyngende kontraktsforhold.

Stenging innebærer ikke en heving av kontrakten eller en midlertidig forandring av kontraktsvilkårene. Tvert imot gjør nettselskapene gjeldende en kontraktsrettslig rett gjennom stenging. Av dette følger det også at forbrukeren ikke blir løst fra sine forpliktelser i henhold til kontrakten, noe som bl.a. medfører at de faste abonnementskostnadene fortsetter å løpe i den tid forbrukerens tilknytning er stengt.

Den rett nettselskapene har til å stenge leveransen ved forbrukerens mislighold, er en særlig kraftig sanksjon fordi ytelsen er en monopolytelse og fordi elektrisk energi anses som et nødvendighetsgode i et moderne samfunn. Stenging medfører på denne bakgrunn et meget sterkt faktisk press på den forbruker som utsettes for det. Stenging kan derfor ikke gjennomføres ved ethvert kontraktsbrudd. Det må foreligge et kvalifisert kontraktsbrudd, jf. nedenfor i kapittel 20.4.2 om gjeldende rett og arbeidsgruppens vurderinger i kapittel 20.4.3. Man kan heller ikke anlegge et rent obligasjonsrettslig perspektiv på adgangen til å stenge. Spørsmålet om stenging må bl.a. også behandles i et inndrivelsesperspektiv – som et virkemiddel for å drive inn gjeld (inkasso).

Arbeidsgruppen vil nedenfor først presentere rettsstillingen i Norge og i de øvrige nordiske land (punkt 20.4.1 og 20.4.2). Deretter følger en drøftelse av hvilke materielle og prosessuelle vilkår som bør gjelde for stenging (punkt 20.4.4 til 20.4.8). Videre drøftes rettsvirkningene av henholdsvis berettiget og uberettiget stenging (punkt 20.4.9 til 20.4.11). Gruppen drøfter så hvem som bør bære risikoen for at et hevingsvarsel kommer frem (punkt 20.4.12). Avslutningsvis drøftes forholdet til inkassolovens regler og forholdet til kontraktsrettslige regler om heving og forventet kontraktsbrudd (punkt 20.4.13 og 20.4.14).

20.4.2 Gjeldende rett, regulering i avtale og tilgrensende lovgivning

I dag er stenging ikke særskilt lovregulert. Det følger av praksis og er alminnelig antatt i juridisk teori at nettselskapene på nærmere vilkår har en rett til å stenge leveransen inntil eldre terminer blir betalt i medhold av de alminnelige prinsippene om detensjonsrett. 56 Detensjonsrett forutsetter at det er nær sammenheng mellom den tilbakeholdte ytelsen og motytelsen. Dette uttrykkes vanligvis som et krav om konneksitet , dvs. at forpliktelsene må skrive seg fra samme kontraktsforhold. Dette kravet innebærer bl.a. at nettselskapene ikke kan stenge leveransen dersom en kunde misligholder sin betalingsforpliktelse i forhold til kraftleverandøren. Dersom kraftleverandøren stanser sin kraftlevering på grunn av betalingsmislighold, jf. standard kraftleveringsavtale § 4-2, inntrer områdekonsesjonærens leveringsplikt i henhold til energiloven § 3-3. Kunden blir da tilbudt en kraftleveringskontrakt med den lokale nettoperatøren. Dersom kunden vesentlig misligholder sin betalingsforpliktelse i forhold til denne kraftleveringsavtalen, kan nettoperatøren stanse videre levering, hvilket i praksis innebærer at den aktuelle sluttbrukeren fysisk må kobles av nettet. På grunn av de faktiske forholdene blir det i denne situasjonen ingen praktisk forskjell på stansing og stenging.

Man kan også avtaleregulere stengeretten nærmere, hvilket er gjort i standard nettleieavtale §§ 7-1 til 7-4. Paragraf 7-1 regulerer vilkårene for stengning og lyder som følger:

«Nettselskapet kan stenge nettkundens anlegg dersom nettkunden ikke betaler skyldig nettleie i henhold til betalingsfristen. Stenging kan kun foretas ved vesentlig betalingsmislighold. Dersom nettselskapet også leverer kraft i henhold til reglene om leveringsplikt, vil betalingsmislighold som gjelder kraftleveransen også kunne utløse stenging.

Stengning av et anlegg fritar ikke nettkunden for betaling av nettariffens faste kostnader, leie av måler m.v. i den tid anlegget er stengt.

Dersom det er fare for liv og helse, eksempelvis ved sterk kulde, må nettselskapet midlertidig utsette stengingen.»

Paragraf 7-2 regulerer prosedyrer for stenging. Bestemmelsen lyder som følger:

«Før stenging kan skje, skal nettselskapet ha forsøkt å kontakte nettkunden personlig og nettkunden skal motta et skriftlig stengevarsel som sendes til kundens faktureringsadresse.

Av stengevarselet skal det fremgå:

  • at nettkunden kan unngå stenging ved betaling innen 14 dager

  • en oppfordring til nettkunden om snarlig å kontakte nettselskapet hvis stenging kan medføre fare for liv og helse, herunder for husdyr, dersom nettkunden har betalingsproblemer og lignende

  • kostnader ved åpning etter eventuell stenging

Stengevarsel kan sendes i samme brev som inkasso/purrevarsel dersom det klart fremkommer at det også er å betrakte som et stengevarsel.»

Paragraf 7-3 regulerer gjenåpning av stengt anlegg og sikkerhetsstillelse for nettleie. Bestemmelsen lyder som følger:

«Hvis nettselskapet har stengt anlegg, kan ingen andre enn nettselskapet eller dennes representant tilkoble anlegget igjen. Et anlegg som er rettmessig stengt på grunn av mang­lende betaling, vil ikke gjenåpnes før all gjeld til nettselskapet og kostnader i samband med stenging og gjenåpning, er betalt. I særlige tilfeller kan nettselskapet kreve at nettkunden stiller sikkerhet for rettidig betaling ved forfall.»

I § 7-4 er det presisert at nettselskapet ikke er ansvarlig for «skader eller tap som kan oppstå hos en nettkunde ved rettmessig stenging».

Avtaleregulering av retten til stenging kan sensureres dersom den er urimelig, jf. avtaleloven § 36. Dersom avtalen ikke er individuelt forhandlet, slik tilfellet er med standard nettleieavtale, kommer også avtaleloven § 37 til anvendelse. Denne bestemmelsen supplerer § 36 i forbrukerforhold. Videre vil Forbrukerombudet kunne gripe inn mot avtalevilkår om stenging i medhold av markedsføringsloven § 9 a. For en nærmere redegjørelse for bruken av avtaleloven § 36 og markedsføringsloven § 9 a på avtalevilkår om stenging, viser arbeidsgruppen til Bjørnar Eirik Stokkan: Kontraktsfestet stengningsrett for strøm og telefon, Det juridiske fakultets skriftserie nr. 15, 1988 s. 29 flg., også publisert i Jussens Venner 1988 s. 283-341.

Inkassoloven stiller også opp visse skranker for bruk av stengingsretten i § 8. Stengingen kan ikke gjøres gjeldende dersom det innebærer at man opptrer i strid med kravet til god inkasso­skikk, jf. bestemmelsens første ledd første punktum. Denne rettslige standarden er noe utdypet i annet ledd, hvor det presiseres at «[d]et er i strid med god inkassoskikk å bruke inkassometoder som utsetter noen for urimelig påtrykk, skade eller ulempe». Spørsmålet om stenging som sådan er i strid med kravet til god inkassoskikk, har vært forelagt Justisdepartementets lovavdeling til vurdering. Lovavdelingen konkluderte i brev 13. oktober 1989 til Norges Energiverkforbund med at stengeretten som sådan ikke er i strid med kravet til god inkassoskikk. I forhold til § 8 uttalte Lovavdelingen også at det «ikke kan utelukkes at § 8 tillater stenging på et enda tidligere tidspunkt [enn 14 dager etter at stengevarsel er gitt] utfra den betraktning at det ikke bare er spørsmål om å fremtvinge betaling for levert strøm, men også om å hindre ytterligere levering».

Lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. (sosialtjenesteloven) inneholder også bestemmelser som ofte vil være av betydning i situasjoner hvor stenging er aktuelt. Ifølge lovens § 5-1 har de som ikke kan sørge for sitt livsopphold gjennom arbeid eller ved å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter, krav på økonomisk stønad. I Rundskriv I-34/2001 Sosialtjenesteloven kapittel 5 omtales kjerneområdet for lovens livsoppholdsbegrep. Ugifter til strøm og oppvarming blir her omtalt som et av kjerneområdene for livsoppholdsbegrepet.

«Løpende utgifter til strøm og oppvarming inngår som del av kjerneområdet.

Utgifter til strøm er todelt, og består av betaling til en netteier (nettleie) og en kraftleverandør (strømforbruket). Ved søknad om hjelp til å betale strømutgifter, bør sosialtjenesten bidra til at søker får orden på forholdet til både netteier og kraftleverandør.

Dersom søker er skyldig beløp til netteier eller kraftleverandør, bør sosialtjenesten bistå vedkommende med å inngå en avtale om nedbetaling, samtidig som løpende utgifter vurderes dekket som livsopphold.»

Ved Rundskriv U-3/2003 ble det gitt informasjon om statlige tiltak og kommunenes oppfølging av personer som får problemer som følge av økte strømpriser.

«Når alle andre muligheter og hjelpetiltak er utnyttet, har personer som får problemer som følge av økte strømpriser krav på bistand fra kommunens sosialtjeneste.

Sosialtjenesten kan bistå med råd og veiledning, eventuelt henvise til andre som kan hjelpe. For personer som får problemer med å betale en unormalt høy strømregning, vil det fra sosialtjenestens side være særlig aktuelt å bistå vedkommende i kontakten med kraftselskapet for å få i stand en fornuftig oppdeling av strømregningen.

Enkelte vil etter en nærmere vurdering ha rett til økonomisk stønad til å betale strømregningen. Ved anvendelse av sosialtjenestelovens bestemmelser om økonomisk stønad, jf. rundskriv I-34/2001, vil det fra sosialtjenestens side være særlig relevant å legge vekt på følgende momenter når en person søker om stønad til å betale en unormalt høy strømregning:

Løpende utgifter til strøm og oppvarming inngår i kjerneområdet i sosialtjenestelovens livsoppholdsbegrep. Dette innebærer at sosialtjenesten har plikt til å ta med nødvendige utgifter til strøm og oppvarming i utgiftsgrunnlaget ved tildeling og utmåling av økonomisk stønad.

Økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven § 5-1 er en subsidiær ytelse for den enkelte. Dette innebærer at den enkelte i utgangspunktet skal utnytte alle inntekter og inntektsmuligheter før stønad gis.

Prinsippet om at alle inntektsmuligheter skal være utnyttet, innebærer blant annet at eiendeler som søkeren ikke trenger for sitt livsopphold, kan kreves realisert før det er aktuelt å gi stønad etter § 5-1. Sosialtjenesten må imidlertid foreta en totalvurdering av om det er rimelig å kreve realisering i det enkelte tilfellet, der det tas hensyn til hva vedkommende trenger for sitt livsopphold, stønadsbehovets antatte varighet og gevinsten ved salg i forhold til stønadsbehovet. Personer som oppsøker sosialkontoret for å få hjelp til å betale en unormalt høy strømregning, har et kortvarig hjelpebehov. Dette vil, som et ledd i en helhetsvurdering, ha betydning for om sosialtjenesten bør kreve eiendeler solgt før stønad gis.

Sosialtjenesteloven legger til grunn at alle inntektsmuligheter skal være utnyttet, noe som innebærer at sosialtjenesten kan forutsette at bankinnskudd og lignende brukes til livsopphold. Sosialtjenesten må imidlertid foreta en rimelighetsvurdering i den enkelte sak ut i fra familiens totale økonomiske situasjon og sosialhjelpens subsidiære karakter. Når det gjelder barns sparepenger, vil det ikke være rimelig å kreve at penger barnet har tjent gjennom eget arbeid ved siden av skolegang, fått i konfirmasjonsgave m.v. skal brukes før stønad gis når personer på grunn av en høy strømregning har et kortvarig hjelpebehov. Det må imidlertid også her gjøres en konkret vurdering.

Sosialtjenesten kan etter lovens § 5-2, selv om vilkårene i § 5-1 ikke er til stede, yte økonomisk hjelp til personer som trenger det for å kunne overvinne eller tilpasse seg en vanskelig livssituasjon. Bestemmelsen åpner blant annet for at det kan være aktuelt å yte stønad selv om kravet om at alle inntektsmuligheter skal være forsøkt ikke er oppfylt, dersom situasjonen og hjelpebehovet er slik at det vil være en stor belastning å kreve dette. Søknad om hjelp til å betale en unormalt høy strømregning kan være et eksempel på en situasjon hvor stønad kan bidra til at vedkommende kan «overvinne en vanskelig livssituasjon».

Økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven kan etter § 5-4 gis i form av lån. Låneformen kan brukes i tilfeller der søker vurderes å ha tilbakebetalingsevne innen rimelig tid, og antas å være særlig aktuell i en situasjon hvor personer får et midlertidig betalingsproblem som følge av høye strømpriser.

Økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven er en skjønnsmessig ytelse. Dette innebærer at sosialtjenesten må foreta en konkret vurdering av den enkeltes hjelpebehov. I tillegg til inntekts-, utgifts- og formuesforhold, kan sosialtjenesten ta hensyn til søkerens helsemessige og sosiale situasjon og andre forhold som ledd i en helhetsvurdering. Hensynet til at barn skal ha en så normal oppvekst som mulig kan tillegges vekt.»

Verken dette rundskrivet eller rundskrivet fra 2001 omtaler eksplisitt spørsmålene knyttet til stenging av forbrukerens anlegg, herunder om sosialtjenesten i visse tilfeller har plikt til å dekke eldre strømrestanser. Rundskriv I-1/93, som ble avløst av 2001-rundskrivet, inneholder imidlertid en særlig omtale av denne problemstillingen. I tilfeller hvor søknaden om støtte blir innvilget, skal sosialkontoret i henhold til rundskrivet betale siste termin som førte til krav om stenging og som elektrisitetsverket har purret på vanlig måte, samt løpende strømutgifter frem til vedtak er fattet. Eventuelle eldre ubetalte terminer anses som kredittgiving og gammel gjeld som sosialtjenesten ikke vil ha plikt til å dekke. Ettersom dette rundskrivet ikke lenger er gjeldende og dagens rundskriv bare taler om dekning av «løpende utgifter», står det som noe uklart i hvilken grad sosialtjenesten plikter å dekke eldre strømgjeld for å forhindre stenging (evt. bidra til gjenåpning av kundens anlegg). Dette må bero på en tolkning av bestemmelsen i sosialtjenesteloven § 5-1 første ledd og kilder i tilknytning til denne.

20.4.3 Rettsstillingen i øvrige nordiske land

I Finland er innstilling av leveranse som følge av elanvenderes mislighold av deres betalingsforpliktelse regulert i elmarknadslagen § 27 h, som lyder som følger:

«Elleveransen kan avbrytas om elanvändaren i väsentlig grad har försummat att betala avgifterna till minutförsäljaren eller distributionsnätsinnehavaren eller annars väsentligt har brutit mot sina förpliktelser enligt avtalet. Innan elleveransen avbryts skall till elanvändaren sändas en skriftlig anmärkning om betalningsförsummelsen eller något annat avtalsbrott samt tidigast två veckor efter att anmärkningen har sänts en separat varning om att elleveransen kommer att avbrytas. Elleveransen får avbrytas tidigast fem veckor efter att avgiften har förfallit till betalning eller något annat avtalsbrott för första gången har meddelats elanvändaren och avtalsbrottet inte har avhjälpts i tid före den tidpunkt då elleveransen enligt varningen kommer att avbrytas.

Om försummelsen av betalningen har berott på elanvändarens betalningssvårigheter som han har råkat i till följd av en svår sjukdom, arbetslöshet eller någon annan särskild omständighet, huvudsakligen utan att själv vara orsak till dem, får elleveransen avbrytas tidigast två månader efter den dag då avgiften förföll till betalning.

Elleveransen till en byggnad som används som stadigvarande bostad eller till en del av en sådan får inte, om uppvärmningen är beroende av el, avbrytas trots obetalda avgifter under tiden från ingången av oktober till utgången av april innan fyra månader har förflutit från förfallodagen för den obetalda avgiften.»

I Sverige er stenging på grunn av forbrukerens mislighold regulert i ellagen kapittel 11 § 3, som lyder som følger:

«Överföring av el får avbrytas, om konsumenten försummar sina skyldigheter och försummelsen utgör ett väsentligtavtalsbrott.

Innan överföringen avbryts skall konsumenten uppmanas att innom viss skälig tid vidta rättelse och, i annat fall än som avses i 4 §, underrättas om att överföringen annars kan avbrytas. Sker rättelse får överföringen inte avbrytas.

Om omständigheterna ger anledning att befara att ett avbrott skulle medföra ej obetydlig personskada eller omfattande sakskada, får överföringen inte avbrytas. Det gäller dock inteom konsumenten handlar otillbörligt.»

Håndteringen av betalingsmislighold, også utover § 3, er regulert i § 4, som lyder som følger:

«Om avtalsbrottet består i att konsumenten försummat att betala för överföring eller leverans av el gäller, utöver vad som anges i 3 §, att konsumenten sedan tiden för rättelse gått ut skall uppmanas att betala inom tre veckor från det att han har delgetts uppmaningen och en underrättelse om att överföringen annars kan avbrytas. Ett meddelande om den uteblivna betalningen skall samtidigt lämnas till socialnämnden i den kommun där konsumenten får el överförd.

Sker betalning eller är fordringen tvistig får överföringen inte avbrytas. Överföringen får inte heller avbrytas om socialnämnden inom den tid som anges i första stycket skriftligen har meddelat den som lämnat underrättelsen att nämnden tar på sig betalningsansvaret för skulden.»

Forbrukeren må erstatte selskapenes rimelige kostnader i forbindelse med tiltak etter §§ 3 og 4, jf. § 5.

Etter det arbeidsgruppen kjenner til, er spørsmålet om stenging ikke lovregulert i Danmark og på Island.

20.4.4 Krav om vesentlig kontraktsbrudd som vilkår for stenging

Arbeidsgruppen foreslår at det i alle tilfeller må foreligge et vesentlig kontraktsbrudd fra forbrukerens side før nettselskapene har rett til å foreta stenging. Dette skyldes i hovedsak at elektrisk energi er et nødvendighetsgode og at nettselskapene står i en monopolstilling, se nærmere punkt 12.2 og 12.4.1. Forbrukerne har derfor et sterkt behov for vern som ikke kan ivaretas tilstrekkelig gjennom et vilkår med en lavere terskel. Arbeidsgruppen viser også til at det samme vilkåret fremgår av gjeldende standard nettleieavtale, og at man gjenfinner det i den finske og svenske reguleringen.

Betegnelsen kontraktsbrudd dekker alle former for brudd på en forbrukers kontraktsforpliktelser i forhold til et nettselskap. Det kan tenkes at et nettselskap får rett til å stenge leveringen av elektrisk energi, selv om det ikke foreligger et mislighold av forbrukerens betalingsforpliktelse, men bare brudd på andre kontraktsforpliktelser, som for eksempel å gi tilgang til distribusjonsnett og installasjon etter standard tilknytningsavtale § 3-6. I alminnelighet brukes stengingsretten imidlertid bare ved betalingsmislighold, og det vesentlighetskrav arbeidsgruppen foreslår, vil sjelden kunne anses for å være oppfylt ved mislighold av andre forpliktelser enn betalingsforpliktelsen. Noe annet er at mislighold av andre forpliktelser kan inngå i vurderingen sammen med et betalingsmislighold, og sammen med det utgjøre et vesentlig kontraktsbrudd. Dersom det inntreffer flere kontraktsbrudd i sammenheng, kan disse kumuleres, slik at det avgjørende er om de samlet sett utgjør et vesentlig kontraktsbrudd.

Vesentlig kontraktsbrudd brukes i alminnelighet som vilkår for heving. Fordi konsekvensene for forbrukeren langt på vei blir den samme ved stenging som ved heving, er det grunn til å benytte en tilsvarende terskel på vilkårsiden. Det kan også være grunn til å se hen til hvordan dette vilkåret brukes i forhold til heving på andre kontraktsområder.

Ved vurderingen må man ta utgangspunkt i avviket fra kontraktsmessig oppfyllelse og legge vekt både på avvikets karakter og omfang. Vesentlighetskravet innebærer at det må være tale om et markert avvik fra kontraktsmessig oppfyllelse. Det forhold at avtaler om overføring av elektrisk energi har en langvarig karakter, og at det er tale om et nødvendighetsgode, tilsier at terskelen for å stenge bør være forholdsvis høy.

Selv om vesentlighetskravet ofte kan avgjøres ved en isolert betraktning av avviket fra kontraktsmessig oppfyllelse etter en rent objektiv vurdering, må misligholdet prinsipielt relateres til den aktuelle kreditor (her nettselskapet) og den betydning det har for ham. Det må også tas hensyn til hvilke virkninger en stenging vil ha for vedkommende forbruker. Som et overordnet utgangspunkt bør det være en viss forholdsmessighet mellom nettselskapets interesse i å gjennomføre stenging og virkningene av stengingen for forbrukeren, slik at vesentlighetskravet ikke kan anses oppfylt når virkningen av stengingen blir hardere enn vanlig og ikke står i forhold til nettselskapets interesse. Dersom det er klart at en stenging vil føre til betydelige skader, vil den nødvendige forholdsmessighet normalt mangle.

Stenging innebærer som tidligere nevnt at forbrukeren blir koblet av og ikke får tilgang til noe som langt på vei må anses som et nødvendighetsgode i dagens samfunn, uten at han eller hun kan henvende seg til en annen leverandør å få tilgang til det samme (monopolytelse). Dette tilsier generelt at nettselskapene må utvise tilbørlig varsomhet i forhold til å gå til det skritt å stenge av leveringen av elektrisk energi.

I den avveiningen som må gjennomføres mellom hensyn til nettselskapet og forbrukeren, kan også andre faktorer enn dem som er nevnt være relevante. Disse kan svekke eller styrke det resultat en vurdering bygget på momentene nevnt ovenfor skulle tilsi. Man kan bl.a. legge vekt på årsaken til kontraktsbruddet. Dersom det skyldes forhold forbrukeren kan bebreides for, er det mindre betenkelig å tillate stenging enn dersom forbrukeren ikke kan bebreides. Det kan her være av betydning om misligholdet skyldes manglende betalingsevne eller manglende betalingsvilje.

Generelt kan det i forhold til heving legges vekt på om det aktuelle misligholdet utløser andre krav, for eksempel prisavslag og erstatning. I forholdet mellom et nettselskap og en forbruker er det imidlertid lite aktuelt med erstatning – problemet er jo normalt den uteblitte betaling. Øvrige misligholdssanksjoner er ikke aktuelle. Dette kan isolert tale for at man må innrømme nettselskapene en noe videre stengingsrett enn dersom man hadde hatt andre adekvate alternativer til stenging.

20.4.5 Unntak fra stengingsretten som følge av fare for liv, helse eller betydelig tingsskade

Siden vesentlighetskravet bygger på en skjønnsmessig helhetsvurdering, kan det ofte være tvilsomt om et nettselskap har rett til stenging. Arbeidsgruppen mener derfor at det bør fremgå klart av lovteksten at stenging ikke kan foretas dersom det er fare for liv, helse eller betydelig tingsskade. Unntaket ved fare for liv eller helse tar typisk sikte på mer akutte situasjoner der forbrukeren eller noen i vedkommendes husstand ikke vil tåle at forsyningen av elektrisk energi blir stengt av de nevnte grunner. I stor grad antas det samme å gjelde allerede etter alminnelige rettsgrunnsetninger om at hensynet til menneskers liv og helbred går foran rene økonomiske interesser.

Med «betydelig tingsskade» sikter arbeidsgruppen til nokså omfattende økonomiske tap. At mat, selv av meget høy kvalitet og verdi, kan bli fordervet, kan ikke anses tilstrekkelig.

Nettselskapene tillegges ingen alminnelig undersøkelsesplikt i forhold til om det foreligger fare for liv, helse eller betydelig tingsskade. Selskapene forutsettes heller ikke å ha kjennskap til særlige forhold hos den enkelte forbruker som kan medføre fare for liv, helse eller betydelig tingsskade ved stenging. Nettselskapene forventes for eksempel ikke å vite om det finnes spedbarn eller pleietrengende i husstanden. Selskapene kan imidlertid forventes å vite noe om forhold som etter et alminnelig forsvarlig skjønn kan medføre fare for liv, helse eller betydelig tingsskade. Nettselskapene vil for eksempel normalt vite, eller forholdsvis raskt og enkelt kunne bringe på det rene, om husstanden har elektrisk energi som varmekilde, eller om det finnes alternativer. Vet nettselskapet at husværet bare har elektrisk energi til oppvarming, og man er inne i en streng kuldeperiode, vil nettselskapet alltid måtte vurdere faren for liv, helse og betydelig tingsskade før stenging iverksettes. Det praktiske forløpet vil likevel normalt være at nettselskapet blir gjort oppmerksom på fare som nevnt av forbrukeren etter at varsel om stenging er mottatt. Alternativt vil sosialkontoret i den kommunen forbrukeren bor, som skal ha kopi av stengevarselet, 57 kunne gjøre nettselskapet oppmerksom på at det foreligger en slik risiko. Dersom nettselskapet blir gjort oppmerksom på at det foreligger fare for liv, helse eller betydelig tingsskade, må det selv utøve et forsvarlig skjønn. Kommer informasjonen fra kompetent og ansvarlig medisinsk eller sosialmedisinsk hold, typisk kommunehelsetjenesten, skal det normalt meget til før man kan se bort fra den.

20.4.6 Forbrukeren har innsigelser mot grunnlaget for stengingen

Stenging fungerer som tidligere nevnt også som et effektivt virkemiddel for å drive inn kravet på betaling av nettleie (inkasso). Dersom forbrukeren har innsigelser mot kravet på betaling av nettleie, typisk at det foreligger en mangel fra nettselskapet som gir ham rett til å holde tilbake sin egen ytelse, er det behov for å verne forbrukeren mot det betalingspresset stenging innebærer. Uten en reservasjon i de tilfellene forbrukeren har innsigelser mot grunnlaget for stengingen, vil forbrukeren både oppleve et tøft betalingspress og samtidig få veltet søksmålsbyrden over på seg. Arbeidsgruppen foreslår derfor at stenging ikke kan iverksettes dersom forbrukeren har innsigelser mot grunnlaget for den varslede stengingen, med mindre disse er åpenbart grunnløse. Bestemmelsen har en parallell i inkassoloven § 17 annet ledd. Tanken er at dersom det er tvist om grunnlaget for stengingen, så bør denne tvisten få sin avklaring hos domstolene eller i annet tvisteløsningsorgan, før det evt. kan bli tale om å foreta noen stenging. Bestemmelsen er med på å redusere risikoen for at det skal skje uberettigede stenginger.

Reservasjonen mot åpenbart grunnløse innvendinger er ment å verne nettselskapene mot tydelig grunnløse innvendinger som bare tjener til å trenere saken. Vurderingstemaet er om innsigelsene ut fra en objektiv og forsvarlig vurdering fremstår som åpenbart grunnløse. Vurderingen omfatter både innsigelsenes rettslige og faktiske forankring. Det skal likevel en del til før nettselskapene kan se bort fra innsigelser, jf. passusen «åpenbart». Dette er et litt strengere krav enn det som følger av den tilsvarende bestemmelsen i inkassoloven § 17 («innsigelser som det var rimelig grunn til å få vurdert før inndrivingen ble satt i verk»).

20.4.7 Varsel om stenging

Som påpekt i punkt 20.4.2 ovenfor, gjelder det allerede i dag en varslingsplikt i medhold av standard nettleieavtale § 7-2. Arbeidsgruppen foreslår å lovfeste denne praksisen med visse endringer. Arbeidsgruppen går inn for at nettselskapene plikter å sende forbrukeren et skriftlig varsel om stenging som for det første skal angi at stenging ikke skjer dersom forbrukeren betaler innen fire uker regnet fra den dato varselet ble sendt. Arbeidsgruppen mener det er nødvendig med en så vidt lang frist, fordi stenging er et meget inngripende virkemiddel som kutter forbrukerens tilgang til et viktig velferdsgode. Forbrukeren bør derfor få noe lenger tid på seg til å reagere enn det som for eksempel følger av inkassoloven § 9 annet ledd, hvor det gjelder en 14 dagers frist fra det tidspunkt inkassovarsel ble sendt. I forhold til inkassoloven er det dessuten slik at det løper en ny 14 dagers frist fra det tidspunkt betalingsoppfordring blir sendt, jf. § 10 første ledd.

For det andre skal det fremgå av stengingsvarselet at forbrukeren bør ta snarlig kontakt med nettselskapet dersom stenging kan medføre fare for liv, helse eller betydelig tingsskade, eller dersom forbrukeren har innsigelser mot grunnlaget for stengingen. Dette står i sammenheng med unntakene fra stengingsretten, se punkt 20.4.5 og 20.4.6 ovenfor. Varselet skal gi forbrukeren oppfordring til å gjøre eventuelle innsigelser gjeldende, samt å varsle nettselskapet om fare for liv, helse eller betydelig tingsskade foreligger.

For det tredje skal varselet gjøre forbrukeren oppmerksom på de kostnadene som kan belastes ham ved rettmessig stenging, jf. nærmere om dette nedenfor i punkt 20.4.9.

Arbeidsgruppen foreslår videre at nettselskapet skal sende kopi av varselet til sosialkontoret i den kommunen forbrukeren har fast bosted. Dette har i første rekke sammenheng med at stenging ikke skal kunne skje dersom sosialkontoret tar på seg ansvaret for å oppfylle forbrukerens forpliktelse, jf. neste punkt. Men også utover dette er det et poeng at sosialkontoret blir gjort oppmerksom på en mulig stenging. Det kan gi grunnlag for å vurdere andre tiltak enn at man går inn og dekker betalingsforpliktelsen, jf. punkt 20.4.2 ovenfor.

20.4.8 Sosialtjenestens mellomkomst

Arbeidsgruppen går inn for at stenging ikke skal kunne foretas dersom sosialtjenesten i den kommune forbrukeren har fast bosted, gir en skriftlig bekreftelse på at betaling av forfalte krav på nettleie vil bli foretatt. Stenging fremstår i en slik situa­sjon som unødvendig, og det bør fremgå av loven at stenging da ikke kan skje.

I henhold til lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. (sosialtjenesteloven), skal økonomisk stønad som utgangspunkt betales til den som har søkt om stønad, jf. § 5-5 første punktum. Dersom «det på grunn av særlige forhold må antas at stønadsmottakeren ikke vil bruke stønaden i samsvar med vilkår som er fastsatt (jf. § 5-3), kan det vedtas at stønaden helt eller delvis skal gis i form av varer og tjenester». Denne adgangen åpner for at sosialtjenesten kan gå inn og dekke forbrukerens økonomiske forpliktelser overfor nettselskapet. Arbeidsgruppen vil understreke at den foreslåtte bestemmelsen ikke innebærer noen selvstendig plikt for sosialkontoret til å dekke forbrukerens forpliktelse. I hvilken grad sosialkontoret skal yte stønad til den enkelte forbruker og i hvilken form, må også for fremtiden avgjøres på grunnlag av sosialtjenestelovens regler, se lovens § 5-1. En presentasjon av de relevante reglene og de rundskrivene som foreligger på området, er gitt i punkt 20.4.2 ovenfor. Arbeidsgruppens forslag til regulering aktualiserer spørsmålet om hvordan sosialtjenestelovens regler skal tolkes og praktiseres i tilfeller hvor det er aktuelt med stenging.

20.4.9 Dekning av nettselskapets kostnader i forbindelse med stenging

Arbeidsgruppen går inn for å lovfeste at nettselskapene kan kreve å få dekket sine nødvendige kostnader i forbindelse med en rettmessig stenging og eventuell gjenåpning av kundens anlegg. Dette vil bl.a. være kostnader forbundet med selve den fysiske avstengningen og kostnader forbundet med utsending av varsel og håndtering av eventuelle innsigelser. Arbeidsgruppen går også inn for at nødvendige kostnader forbundet med utsending av varsel kan kreves, selv om stenging ikke finner sted. Bestemmelsen om at nettselskapet har krav på å få dekket sine nødvendige kostnader, har sitt motstykke i inkassoloven § 17, og kan også forankres i alminnelige erstatningsrettslige prinsipper.

20.4.10 Dekning av faste kostnader i den tid forbrukerens anlegg er stengt

Det kan reises spørsmål om forbrukerne bør slippe å dekke nettariffens faste kostnader i den tid anlegget er stengt. På den ene siden kan det hevdes at forbrukeren ikke bør belastes disse kostnadene når han ikke har tilgang til ytelsen. På den annen side kan det hevdes at forbrukeren bør ha plikt til å dekke kostnadene, fordi kontraktsforholdet fortsatt består, og fordi de faste kostnadene ikke blir mindre ved at kunden ikke benytter sitt anlegg. Det ville videre rime dårlig om de som misligholder kontrakten skulle stille bedre enn de som oppfyller kontraktsmessig. Arbeidsgruppen ser at det kan anføres gode argumentet for begge løsninger. Et flertall i arbeidsgruppen bestående av lederen og medlemmene fra Barne- og familiedepartementet, Olje- og energidepartementet, Norges vassdrags- og energidirektorat og Energibedriftenes landsforening mener imidlertid at argumentene for at nettselskapet skal kunne pålegge forbrukeren å dekke kostnadene, veier tyngst. Flertallet har derfor ikke foreslått noen bestemmelse som innebærer at forbrukeren blir fritatt fra å betale fastbeløpet i stengingsperioden.

Et mindretall bestående av medlemmene fra Forbrukerombudet og Forbrukerrådet er uenig med flertallet i at forbrukeren bør ha en forpliktelse til å dekke nettariffens faste kostnader i den tid anlegget er stengt. Mindretallet går ut fra at det i det overveiende antall tilfelle hvor forbrukeres elektriske anlegg stenges, dreier seg om situasjoner hvor forbrukeren har manglende evne og ikke vilje til å overholde sine forpliktelser overfor nettselskapet. Å skulle legge ekstra «stein til byrden» i de tilfellene hvor det går så langt at det elektriske anlegget blir stengt, oppleves av mindretallet som en urimelighet overfor mennesker som i mange tilfelle er i en fortvilet økonomisk situasjon. Mindretallet mener at dette hensynet må veie tyngre enn det faktum at avtalen fortsatt gjelder og at nettselskapets faste kostnader er de samme som før stengingen.

Mindretallet foreslår derfor at det i forslaget til lovbestemmelse som regulerer stenging, presiseres at forbrukeren ikke er pliktig til å betale nett­tariffens faste kostnader i den tid anlegget er stengt.

20.4.11 Situasjonen ved urettmessig stenging

Stenging kan påføre forbrukeren økonomisk tap for eksempel som følge av ødeleggelse av varer i kjøler, frostskade på vannledninger og personskade som følge av fall i uopplyste trappeganger osv. Spørsmålet som melder seg, er om det er grunn til å regulere slike forhold nærmere i lov.

Som påpekt ovenfor i kapittel 20.4.5, kan man ikke kreve at nettselskapene har full oversikt over mulige skadevirkninger eller foretar nærmere undersøkelser uten en konkret foranledning til det.

Dersom nettselskapet foretar en stenging uten at de materielle og prosessuelle vilkårene for dette er oppfylt, bør nettselskapet etter arbeidsgruppens vurdering ikke kunne kreve å få dekket sine kostnader ved stengingen. En slik regel vil bidra til å sikre at prosedyrene for stenging blir fulgt, og at nettselskapene også foretar en vurdering av om de materielle vilkårene for stenging er oppfylt. Bestemmelsen i inkassoloven § 17 fjerde ledd er utslag av samme tankegang. Siden også stengingsreglene inngår i en inndrivingskontekst, er det naturlig at reglene på dette punktet bygger på samme prinsipper som reglene i inkassoloven om skyldnerens ansvar for inndrivingskostnader.

Ved en urettmessig stenging kan det også bli spørsmål om å ilegge nettselskapet erstatningsansvar. En urettmessig stenging representerer et kontraktsbrudd fra nettselskapets side – en mangel som følge av avbrudd – og forbrukeren kan kreve erstattet sitt tap etter den alminnelige erstatningsregelen, se nærmere kapittel 18.4. Det kan også bli tale om erstatning på grunnlag av de ulovfestede reglene utenfor kontrakt. Det vil bl.a. kunne være aktuelt ved personskade, ettersom slike skader ikke faller inn under nettselskapets kontraktsrettslige ansvar.

20.4.12 Risikoen for sending av meldinger

I forbrukerkjøpsloven er risikoen for sending av meldinger regulert i § 4. Bestemmelsen lyder som følger:

«Dersom en part gir melding i samsvar med loven og sender den på en måte som er forsvarlig etter forholdene, og ikke annet fremgår, kan avsenderen gjøre gjeldende at meldingen er gitt i tide, selv om det oppstår forsinkelse eller feil under fremsendingen eller meldingen ikke når frem til den andre parten.»

Dersom denne bestemmelsen legges til grunn, innebærer det at stenging kan iverksettes fire uker etter at varselet er sendt på forsvarlig måte, selv om «det oppstår forsinkelse eller feil under fremsendingen eller meldingen ikke når frem til den andre parten». Bestemmelsen er identisk med kjøpsloven § 82 og håndverkertjenesteloven § 4. Kjøpsloven bygger på FN-konvensjonen om kontrakter for internasjonale løsørekjøp artikkel 27.

Arbeidsgruppen har vurdert om man i relasjon til stenging bør stille krav om at varselet faktisk har kommet frem, slik at det blir avsenderen som har risikoen for sending av meldinger. Gruppen har imidlertid kommet til at dette samlet sett ikke vil være den beste løsningen. For det første vil en slik løsning åpne for at vedkommende forbruker kan trenere saken ved å påstå at varselet ikke er mottatt. Sett fra nettselskapets side vil det være nærmest umulig å bevise at forbrukeren faktisk har mottatt varselet. For det andre må det tas hensyn til at bestemmelsen i forbrukerkjøpsloven stiller krav om at meldingen må være sendt på «en måte som er forsvarlig etter forholdene». Forsvarlighetskravet er særlig viktig i stengingstilfellene, ettersom stenging har så vidt alvorlige konsekvenser for forbrukeren. For det tredje kan den alminnelige lojalitetsplikt i kontraktsforhold etter omstendighetene lede til nettselskapet må forsikre seg om at varselet har kommet frem før stenging kan skje. Dette kan typisk være situasjonen dersom nettselskapet overhodet ikke har mottatt noen reaksjon på sitt varsel.

20.4.13 Forholdet til inkasso

Etter standard nettleieavtale § 7-2 tredje ledd kan et stengingsvarsel sendes i samme brev som et inkassovarsel eller en purring dersom det går klart frem at det er å anse som et stengingsvarsel. I lys av hvor effektiv en trussel om stenging kan være som inndrivingsmetode, kan det stilles spørsmål om det bør være adgang til å sende kombinert stengingsvarsel og inkassovarsel/purring. Gitt at de materielle vilkårene for stenging er oppfylt, mener arbeidsgruppen at det ikke bør være utelukket at man kombinerer de to fremgangsmåtene. Det vil da ikke være i forbrukerens interesse å få to forsendelser i stedet for en, ettersom det er forbrukeren som må dekke inndrivingskostnadene. Dersom vilkårene for stenging ikke er oppfylt, eller ikke vil bli oppfylt i løpet av fireukers-fristen i stengingsvarselet, må det på sin side antas å være i strid med kravet til «god inkasso­skikk» i inkassoloven § 8 dersom et varsel om stenging blir sendt sammen med en purring eller et inkassovarsel. Forbrukeren vil da ikke plikte å dekke nettselskapets kostnader knyttet til utsendelsen, jf. inkassoloven § 17 fjerde ledd.

Arbeidsgruppen har på denne bakgrunn kommet til at den ikke vil foreslå noen særskilte regler på dette punkt. Etter arbeidsgruppens syn vil de eksisterende reglene fange inn eventuelle uheldige inndrivingsskritt.

20.4.14 Heving og forventet kontraktsbrudd

Dersom nettselskapet skulle kunne heve ved vesentlig kontraktsbrudd fra forbrukerens side, ville stengingsreglene bli illusoriske. En hevingsrett ville også komme i konflikt med nettselskapets tilknytningsplikt. Arbeidsgruppen foreslår derfor at et nettselskap ikke skal kunne heve en nettleieavtale. 58 Tilsvarende foreslår arbeidsgruppen at et nettselskap ikke skal kunne innstille sin ytelse eller heve etter reglene om forventet kontraktsbrudd, jf. forbrukerkjøpsloven § 55, som viser til kjøpsloven §§ 61 og 62.

21 Forsinkelse i forbindelse med oppstart av kraftleveranse

21.1 Innledning

Ved bytte av kraftleverandør hender det fra tid til annen at kontraktsforholdet med den nye leverandøren ikke starter opp fra det tidspunkt som følger av avtalen og/eller ved utløpet av den lengste frist for gjennomføring av leverandørbytte som følger av forskrift 11. mars 1999 nr. 301 kapittel 2. Dette kan føre til at forbrukerne blir påført et økonomisk tap, fordi de blir stående under kontrakt med sin tidligere leverandør eller i verste fall risikerer å bli ført over på en ordning der nettselskapet leverer elektrisk energi i henhold til leveringsplikten i energiloven § 3-3 i påvente av at den nye leverandøren skal ta over og starte sin levering. Det siste kan bli resultatet dersom den nye leverandøren har sendt melding om leverandørbytte, men ikke starter sin kraftleveranse i tide. Foruten det økonomiske tap den enkelte forbruker blir utsatt for, kan forsinkelse i forbindelse med leverandørbytter bidra til en svekking av konkurransen i kraftmarkedet, fordi sluttbrukerne vegrer seg mot å bytte leverandør pga. de problemene som kan oppstå.

Spørsmålet om erstatning for det økonomiske tapet forbrukeren lider som følge av forsinket oppstart av levering av elektrisk energi fra ny leverandør, er regulert i standard kraftleveringsavtale § 4-5, jf. § 1-3 (se nedenfor under punkt 21.3). Problemstillingen i det følgende er om det er behov for å lovfeste forbrukerens rettigheter i slike tilfeller.

I denne sammenheng nevnes at eldirektiv II har bestemmelser om leverandørbytte. I artikkel 3 nr. 5 heter det at medlemsstatene «shall ensure that the eligible customer is in fact able to switch to a new supplier». Videre heter det i direktivets vedlegg A bokstav e at forbrukerne ikke skal bli avkrevd betaling for å skifte leverandør. Direktivet stiller imidlertid ikke noe uttrykkelig krav om at statene må ha en ordning med erstatning for tap som følge av forsinkelse i forbindelse med leverandørbytte. En slik forpliktelse kan likevel tenkes å følge av det generelle kravet til «high levels of consumer protection» i direktivets artikkel 3 nr. 5.

Arbeidsgruppen vil innledningsvis presisere at spørsmålet om forsinket oppstart av kraftleveranse først og fremst oppstår i leverandørbyttetilfellene, og at hovedfokus i det følgende derfor vil bli på disse tilfellene. Det kan imidlertid bli spørsmål om forsinket oppstart også i tilfeller hvor en forbruker ikke står i noe kontraktsforhold til en kraftleverandør fra før. Etter arbeidsgruppens syn bør den kontraktsrettslige lovreguleringen her være den samme som ved leverandørbytte. I det følgende går vi ikke særskilt inn på disse tilfellene.

I den videre fremstillingen går arbeidsgruppen først inn på den offentligrettslige reguleringen av leverandørbytte (kap. 21.2), før reguleringen i standard kraftleveringsavtale presenteres (kap. 21.3). I kap. 21.4 følger så arbeidsgruppens vurderinger og forslag.

21.2 De offentligrettslige kravene til gjennomføring av leverandørbytte

Det følger av forskrift 11. mars 1999 nr. 301 § 2-2 første ledd at sluttbrukere har rett til å skifte kraftleverandør. Leverandørskifte og leveringsstart skal foregå på mandager, og kontraktene må tilpasses dette, jf. forskriften § 2-2 annet ledd. Før melding om leverandørskifte blir sendt til kundens nettselskap, skal det foreligge en skriftlig leveringskontrakt, jf. § 2-2 tredje ledd. Forbrukerens nettselskap plikter så å gjennomføre leverandørbyttet når det har mottatt melding i henhold til § 2-4, jf. § 2-2 fjerde ledd.

Det følger av § 2-4 at leverandøren plikter å sende melding om leverandørskifte til forbrukerens nettselskap slik at meldingen blir mottatt av nettselskapet «senest mandag tre uker før leverandørskiftet», jf. bestemmelsens første og annet ledd. Nettselskapet plikter på sin side senest en uke før leverandørskiftet skal iverksettes, å sende melding til den leverandøren som tar over leveransen og den leverandøren som avslutter sin leveranse, jf. §§ 2-5 første ledd og 2-6 første ledd.

21.3 Regulering i standard kraftleveringsavtale

I standard kraftleveringsavtale § 1-3 annet ledd er den nye kraftleverandørens ansvar i forbindelse med leverandørbytte regulert på følgende måte:

«I forbindelse med skifte av leverandør, er en kraftleverandør som er gitt i oppdrag å iverksette et leverandørskifte, ansvarlig for korrekt oppsigelse av kundens eksisterende kraftleveringsavtale, jf. § 4-5 og 5-3, med mindre annet er avtalt.»

I avtalen § 4-5 fremgår følgende om den nye leverandørens ansvar:

«Dersom kraftleverandøren som følge av svikt i sine rutiner ikke har registrert en kunde han har gyldig kraftleveringsavtale med, og feilen helt eller delvis ikke skyldes forhold på kundens side, er kraftleverandøren ansvarlig for eventuelle merkostnader som kunden er blitt avregnet av tidligere kraftleverandør eller nettselskapet i medhold av leveringsplikt, jf. også § 1-3.»

21.4 Arbeidsgruppens vurderinger og forslag

Etter arbeidsgruppens vurdering er det viktig å hindre at forbrukerne blir påført tap som følge av at den nye leverandøren ikke har fulgt opp sine plikter i forbindelse med et leverandørbytte, slik at leveransen blir forsinket. Arbeidsgruppen går derfor inn for å lovfeste en rett til erstatning for økonomisk tap som følge av at den nye leverandøren ikke oppfyller sine forskriftspålagte og/eller avtalte plikter i forbindelse med et leverandørbytte.

Etter forbrukerkjøpsloven vil dette følge av § 24. Leverandøren får der et kontrollansvar, se nærmere i punkt 18.4.2.4 om innholdet i ansvaret. Dette ansvaret vil i praksis dekke alle hindringer for rettidig oppfyllelse som ligger innenfor leverandørens kontroll. Ansvaret omfatter således også andre forhold enn manglende oppfyllelse av forskriftens meldingsplikt. Dette vil likevel være den mest praktiske årsaken til at det oppstår forsinkelse. Etter arbeidsgruppens vurdering gir kontrollansvaret en tilfredsstillende regulering av ansvar for forsinkelse i forhold til kraftleverandøren, og en tilsvarende regulering er foreslått i det alternative forslaget til nytt kapittel 7 i energiloven.

Etter forbrukerkjøpsloven har forbrukeren ved forsinkelse krav på å holde kjøpesummen tilbake etter § 20, kreve oppfyllelse etter § 21, kreve heving etter § 23 og kreve erstatning etter § 24. Erstatning er således bare en av flere misligholdssanksjoner ved forsinkelse. Arbeidsgruppen går inn for å lovfeste forbrukernes rett til å gjøre gjeldende også andre misligholdsbeføyelser. På denne måten kan man oppnå en klargjøring og styrking av forbrukernes rettigheter. Uten lovregulering kunne det stå som noe tvilsomt i hvilken grad forbrukerne kunne gjøre gjeldende andre misligholdsbeføyelser enn erstatning, ettersom det kun er erstatningsmuligheten som er nevnt i standardkontrakten. I forslaget til regulering i energiloven har arbeidsgruppen valgt å innta en henvisning til reglene i forbrukerkjøpsloven kapittel 5 i stede for å gjenta disse i energiloven.

Det gjøres oppmerksom på at hevingsretten i disse tilfellene kan medføre utilsiktede eller uønskede virkninger for forbrukeren, med mindre denne i forbindelse med hevingen skaffer seg en ny leverandør. Behovet for å verne forbrukeren mot slike utslag av hevingsretten er imidlertid tilfredsstillende varetatt gjennom bestemmelsene i NVEs forskrift 11. mars 1999 nr. 302 som innebærer at nettselskapet da plikter å gjøre kunden oppmerksom på at han eller hun er uten leverandør.

Forslaget til regulering omfatter, som nevnt innledningsvis, både leverandørbyttetilfellene og tilfeller hvor forbrukeren ikke står i noe kontraktsforhold til en kraftleverandør fra før.

22 Tvisteløsning – styrking av Elklagenemnda gjennom lovregulering

22.1 Innledning

Det finnes i dag en rekke nemnder og utvalg som på ulike områder behandler klagesaker i forbrukerforhold. I 1991 ble Elklagenemnda opprettet gjennom avtale mellom Norges Energiverkforbund (nå Energibedriftenes landsforening) og Forbrukerrådet. Nemnda behandler tvister som springer ut av kontraktsforhold mellom energiselskaper og husholdningskunder. Det er redegjort nærmere for nemnda i punkt 9.2 ovenfor.

Hovedformålet med Elklagenemnda og tilsvarende nemnder er å skaffe forbrukere en rimelig og enkel måte å løse tvister på. For de fleste forbrukere vil det normalt være svært kostbart å bringe en sak inn for de ordinære domstolene. Ofte vil tvistegjenstanden også ha en så lav verdi at en ordinær rettssak fremstår som unødvendig ressurskrevende. De forskjellige tvistenemndene vil normalt tilby vederlagsfri saksbehandling for forbrukeren. Det er normalt heller ikke nødvendig at denne er representert ved advokat. En annen fordel ved utenrettslig nemndsbehandling er at nemndene ofte besitter en særlig ekspertise innenfor sitt saksområde, og at nemndene kan utvikle en presedenspraksis som gir bedre forutberegnelighet på det aktuelle rettsområdet. Dette har vært tilfelle også når det gjelder Elklagenemnda, som har bidratt til å utvikle klarere normer mellom energiselskaper og husholdningskunder.

De fleste av de tvistenemndene som finnes, er stiftet gjennom avtaler mellom organisasjoner som representerer den aktuelle bransjen på den ene siden, og institusjoner eller organisasjoner som representerer forbrukerne på den andre siden, normalt Forbrukerrådet. Selv om nemndene formelt sett er private og avtalebaserte, er det for flere av dem gitt nærmere lovregler om nemndenes virksomhet og de avgjørelser som fattes, jf. f.eks. lov 13. mai 1988 nr. 26 om inkasso (inkassoloven) kapittel VII, lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler (forsikringsavtaleloven) § 20-1, lov 13. juni 1997 nr. 43 om avtalar med forbrukar om oppføring av ny bustad m.m. (bustadoppføringslova) § 64 og lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven) §§ 4 og 5. Disse lovbestemmelsene er i stor grad utformet på samme måte. Nemndene er basert på avtale, men lovbestemmelsene gir en adgang til å legge fram nemndsavtalene for Kongen med sikte på godkjenning som utløser visse rettsvirkninger.

Det er et gjennomgående trekk ved de nevnte ordningene at det ikke kan reises søksmål ved domstolene så lenge tvisten er til behandling i nemnda (såkalt litispendens). Et annet fellestrekk er regler som fritar for forliksrådsbehandling dersom søksmål reises etter at saken har vært til behandling i nemnda. Innbringelse for ei nemnd vil dessuten avbryte den alminnelige foreldelsesfristen, se foreldelsesloven § 16 nr. 2. Reglene i pakkereiseloven skiller seg fra de øvrige ved at godkjennelse av nemndas vedtekter også gjør at nemndsavgjørelser kan få tvangs- og rettskraft hvis de ikke bringes videre til domstolene, se drøftelsen nedenfor i punkt 22.9.

Etter mønster av den refererte lovreguleringen går arbeidsgruppen inn for at det gis enkelte lovbestemmelser som legger til rette for at Elklagenemnda kan fungere effektivt. Arbeidsgruppen ser dette som et viktig tiltak for å styrke forbrukernes interesser. Gruppen ser det som særlig viktig at man gjennom lovregulering kan etablere en nemndsordning som alle energiselskaper må være tilknyttet. Lovregulering kan også bidra til å gi Elklagenemnda styrket autoritet og gjennomslagskraft. Endelig nevner gruppen at det i eldirektiv II artikkel 3 nr. 5, jf. vedlegg A, er inntatt særlige bestemmelser om tvisteløsning i forbrukerforhold. I henhold til vedlegg A bokstav f skal statene sørge for at forbrukere «benefit from transparent, simple and inexpensive procedures for dealing with their complaints. Such procedures shall enable disputes to be settled fairly and promptly with provision, where warranted, for a system of reimbursement and/or compensation. They should follow, wherever possible, the principles set out in Commission Recommendation 98/257/EC. En lovfesting av en elklagenemnd vil etter arbeidsgruppens syn være godt i samsvar med bestemmelsene i direktivet.

22.2 Adgang til å opprette nemnder som omfattes av loven

I utgangspunktet er adgangen til å opprette klagenemnder ubegrenset. Spørsmålet her er hvem som skal kunne opprette klagenemnder som omfattes av loven .

Som nevnt har Elklagenemnda eksistert og virket siden 1991. Arbeidsgruppen velger likevel ikke å knytte lovreguleringen til dagens avtalebasert ordning, men foreslår i stedet generelle bestemmelser som tar høyde for at det kan skje forandringer i dagens organisering som gjør det nødvendig med en viss omlegging av klagenemnda, eventuelt at det opprettes flere nemnder.

Arbeidsgruppen foreslår at det gjennom avtale mellom nettselskaper, kraftleverandører eller en organisasjon for slike selskaper på den ene siden, og på den annen side Forbrukerrådet eller en annen organisasjon som representerer forbrukere, kan opprettes en eller flere nemnder for behandling av tvister om kjøp og overføring av elektrisk energi til forbrukere. Dagens Elklagenemnd behandler klager på både nettselskaper og kraftleverandører. Selv om arbeidsgruppen for øvrig stort sett foreslår regler som bare gjelder nettselskapenes rettsforhold, mener gruppen at det vil være en klar fordel om lovreguleringen av en klagenemnd også åpner for at tvister med kraftleverandører kan være omfattet. For det første gir denne løsningen det beste forbrukervernet. For det andre ville det være uheldig dersom det skulle gjelde forskjellige regelregimer for saker med henholdsvis nettselskaper og kraftleverandører med hensyn til tvisteløsning knyttet til kontraktsforhold. Forslaget åpner for at det kan opprettes flere nemnder dersom det er ønskelig.

22.3 Offentlig godkjennelse

For å utløse de lovfestede virkningene, foreslår arbeidsgruppen at de som er parter i nemndsavtalen, må søke Kongen om godkjennelse av avtalen. Det er nødvendig for å sikre at nemnda tilfredsstiller de krav det er naturlig å stille til organisering og finansiering for å kunne gi den en slik funksjon som lovforslaget legger opp til. I praksis har det vist seg å være forholdsvis kurant å få Kongens godkjennelse av denne typen nemnder, og arbeidsgruppen forutsetter at dette vil være tilfelle også for Elklagenemnda.

22.4 Adgang til å stille vilkår om tilslutning

For å gjøre et offentlig godkjent nemndsystem effektivt, foreslår arbeidsgruppen at Norges vassdrags- og energidirektorat som konsesjonsmyndighet kan stille vilkår om at nettselskapene og kraftleverandørene slutter seg til klagenemnda ved tildeling av omsetningskonsesjon etter energiloven § 4-1, og at aktører som allerede har konsesjon gjør det samme. En nødvendig konsekvens av dette er at den aktuelle nemndsavtalen må være åpen for tilslutning også for nettselskaper og kraftleverandører som ikke er medlem i en bransjeforening. Kongen må derfor kunne stille som vilkår for offentlig godkjenning at den aktuelle ordningen er åpen for tilslutning også for uorganiserte aktører.

I inkassoloven § 5 fjerde ledd er det allerede innført en ordning med adgang til å stille nemndstilknytning som vilkår for inkassobevilling. Kredittilsynet har stilt dette som vilkår for alle inkassoforetak. Ifølge Kredittilsynet har innføringen av denne ordningen gått problemfritt. Kredittilsynets erfaringer har etter arbeidsgruppens syn betydning når man vurderer å innføre en tilsvarende ordning for energiselskaper.

22.5 Tvister mellom energiselskaper og forbrukere

Elklagenemnda behandler i dag tvister vedrørende kontraktsforholdet mellom energiselskaper og husholdningskunder. Arbeidsgruppen foreslår at også de nemndene som får godkjennelse og således underlegges den foreslåtte lovreguleringen, skal være begrenset til å løse tvister mellom energiselskaper og husholdningskunder. Uten at det får noen nevneverdig praktisk betydning knyttes imidlertid avgrensningen til lovens forbrukerbegrep. Dette for å få en mer presis avgrensning av nemndenes kompetanse.

22.6 Adgang til å bringe saker inn for ei godkjent nemnd

Det er bare husholdningskunder som kan bringe klager inn for Elklagenemnda. Energiselskaper kan ikke selv klage et forhold inn, men er henvist til å bringe saken inn for de alminnelige domstolene.

Klagenemnder som Elklagenemnda er opprettet for å gi forbrukere et rimelig og effektiv alternativ til de alminnelige domstolene ut fra den grunntanke at forbrukere som de svakeste partene i kontraktsforholdet har behov for slike ordninger for å få gjennomslag for sine rettigheter. Energiselskapene har derimot ressurser som gjør det lettere å ta i bruk det alminnelige domstolsapparatet. De profesjonelle aktørene, nettselskapene og kraftleverandørene, har også generelt et mindre behov for å kunne klage forbrukere inn. Den mest praktisk viktige gruppen kontraktsbrudd fra forbrukernes side er unnlatelse av å oppfylle betalingsplikten. For å kunne tvangsinndrive misligholdte krav, er energiselskapene avhengig av en tvangskraftig avgjørelse. Arbeidsgruppens flertall har imidlertid kommet frem til at avgjørelsene til en godkjent nemnd ikke bør tillegges en slik virkning, se punkt 22.9. De profesjonelle aktørene vil derfor trolig se seg mest tjent med å bringe slike krav inn for de alminnelige domstolene dersom man bestemmer seg for å forefølge kravene rettslig. Det er på denne bakgrunn neppe noe stort behov for å gi kraftleverandørene og nettselskapene adgang til å bringe saker inn for en godkjent nemnd. Arbeidsgruppen foreslår på bakgrunn av dette at bare forbrukere skal ha adgang til å bringe saker inn for ei godkjent nemnd.

I lovbestemmelsene om godkjente nemndsordninger er det vanlig å ta inn en form for prosessforutsetning gjennom et krav om at forbrukeren må ha såkalt saklig interesse i å få nemndas uttalelse i den konkrete saken. Det innebærer at nemnda i hver enkelt sak må ta stilling til om kravet er oppfylt. Ved denne vurderingen må det i stor grad legges vekt på de samme momentene som ved vurderingen av om en part har søksmålsinteresse og tilstrekkelig tilknytning til saken for å kunne reise søksmål ved en domstol. 59 Det innebærer at man bl.a. må legge vekt på om det er reell rettsuvisshet mellom partene og om det er et aktuelt behov for en rettslig avklaring. Videre kan nemnda legge vekt på i hvilken grad den aktuelle saken reiser prinsipielle spørsmål som bør avklares. Begrunnelsen for å ta inn et slikt krav er særlig at man ønsker å unngå at saker hvor det ikke er noe aktuelt behov for å få en avgjørelse, blir brakt inn for nemnda.

22.7 Saklig kompetanse – hva skal ei godkjent nemnd kunne ta stilling til?

Elklagenemnda behandler som nevnt tvister vedrørende kontraktsforholdet mellom energiselskaper og husholdningskunder, dvs. at alle krav som springer ut fra disse kontraktsforholdene kan tas opp til behandling i nemnda. Elklagenemnda behandler ikke rene saker om kraftpris eller tariffering av nettjenester (nettleie). Dette henger trolig sammen med at de sistnevnte sakene kan bringes inn for NVE til klagebehandling (se nærmere punkt 9.1 ovenfor), og at fastsettelsen av kraftprisene skjer i et marked som er underlagt konkurranseloven og enkelte andre bestemmelser. Det forhold at man har offentlig kontroll og klageadgang, er imidlertid ikke uforenelig med at man også kan bringe den kontraktsrettslige siden av spørsmålene inn for behandling i ei nemnd. Eksempler på slike ordninger finner man for eksempel både i forhold til inkassoloven og eiendomsmeglingsloven. Partene vil under enhver omstendighet kunne bringe de privatrettslige kravene inn for domstolene. I denne sammenheng må det også nevnes at partene i utgangspunktet står fritt til å definere i nemndsavtalen hvilke saker som skal kunne bringes inn for nemnda. En lovregulering av Elklagenemnda medfører ikke at nemnda for fremtiden behandle tvister om kraftpriser eller tariffering av nettjenester (med mindre dette skulle bli stilt som vilkår for godkjenning av nemndsavtalen, noe som neppe er særlig sannsynlig).

Etter arbeidsgruppens forslag skal nemndas kompetanse etter loven omfatte tvister om kjøp og overføring av elektrisk energi til forbrukere, samt tvister om tilknytning av forbrukerens elektriske installasjon til distribusjonsnettet. Nemndas kompetanse etter loven vil således i prinsippet omfatte alle sider av kontraktsforholdet mellom energiselskapene og forbrukerne. En annen sak er at partene i nemndsavtalen kan avtale en annen avgrensning. Loven vil altså ikke legge noen begrensninger på partenes adgang til å regulere nemndas saklige kompetanse i nemndsavtalen. For å avgjøre om ei nemnd er kompetent, er man derfor henvist til å tolke den aktuelle nemndsavtalen . Hvorvidt en uttalelse fra nemnda har de virkningene som følger av loven, beror på sin side om uttalelsen ligger innenfor den kompetansen som nemnda har etter loven .

22.8 Litispendens

For å unngå at en sak bringes inn og behandles samtidig i en domstol og ei godkjent nemnd, er det nødvendig å ta inn en regel om såkalt litispendens, dvs. at en sak som er brakt inn for en godkjent nemnd, ikke kan bringes inn for og behandles i de alminnelige domstolene før klagenemnda har behandlet saken. Det vil være et unødig spill av ressurser dersom man risikerte dobbelt­behandling. Arbeidsgruppen viser her også til at en tilsvarende regel gjelder for de øvrige lovregulerte klagenemndsordningene som er nevnt innledningsvis.

22.9 Retts- og tvangskraft

Arbeidsgruppen har vurdert om en klagenemnd også bør kunne fatte rettskraftige og tvangskraftige avgjørelser på samme måte som ordinære domstoler. Et flertall i arbeidsgruppen bestående av lederen og medlemmene fra Barne- og familiedepartementet, Olje- og energidepartementet, Norges vassdrags- og energidirektorat og Energibedriftenes landsforening har imidlertid kommet til at det ikke bør åpnes for det. I dag er det bare én bestemmelse i lovverket som gir anledning til å opprette private tvistenemnder som kan fatte rettskraftige avgjørelser, nemlig lov 25. august 1995 nr. 57 om pakkereiser (pakkereiseloven) § 10-5. 60 Denne adgangen er imidlertid ikke benyttet ennå. Hvorvidt slike nemnder bør kunne fatte rettskraftige avgjørelser, reiser en rekke kompliserte og prinsipielle problemstillinger som bør håndteres i en større sammenheng, der man på generell basis drøfter om ulike typer klagenemnder bør kunne treffe retts- og tvangskraftige avgjørelser, f.eks. som ledd i den pågående reform av sivilprosessen. Flertallet viser i denne sammenhengen til de innvendinger som ble reist da det tilsvarende spørsmålet ble vurdert for tvister etter finansavtaleloven. 61 Flertallet kan ikke se at Elklagenemnda står i en særstilling som gjør at den i forhold til spørsmålet om tvangs- og rettskraft skal behandles på en annen måte en tilsvarende klagenemnder som er opprettet i medhold av lovgivningen.

En følge av å innføre rettskraft for nemndsavgjørelser, vil være at et energiselskap blir henvist til å bringe saken inn for retten dersom det ikke er tilfreds med avgjørelsen fra nemnda. Dette kan ha uheldige sider. Innbringelse for retten kan lede til at forbrukeren pådrar seg et ansvar for egne sakskostnader i tilfeller der han eller hun ikke får fullt medhold i rettsavgjørelsen. Det er således ikke gitt at en innføring av retts- og tvangskraftsvirkninger vil være i forbrukernes interesse. Flertallet bemerker også at selv om Elklagenemnda i dag bare avgir rådgivende uttalelser, er det generelle inntrykket at avgjørelsene stort sett blir fulgt i praksis.

Medlemmene fra Olje- og energidepartementet, Norges vassdrags- og energidirektorat og Energibedriftenes landsforening bemerker særskilt at de heller ikke kan se at det kan utledes som et krav som følger av eldirektiv II Vedlegg A bokstav f, at klagenemndas avgjørelser må gis tvangs- og rettskraft.

Et mindretall bestående av medlemmene fra Forbrukerombudet og Forbrukerrådet vil peke på at forbrukerkjøp og håndverkertjenester skal behandles av Forbrukertvistutvalget (FTU), jf. lov av 28 april 1978 om behandling av forbrukertvister § 1. Vedtak fra FTU har retts- og tvangskraft, jf. § 11. Dersom forbrukerkjøpsloven skal omfatte elektrisk kraft, vil strømkunder kunne bringe tvister inn for FTU med mindre lovgiver uttrykkelig velger en annen løsning. Spørsmålet blir om det er grunn til å gi strømkunder et annet og svakere rettslig vern enn andre forbrukerkjøpere.

Eldirektiv II, som er omtalt foran under punkt 10.3, stiller krav om at strømkunder skal sikres en effektiv klageadgang, se annex A Measures om consumer protection (f), der det heter at forbrukerkunder skal:

«benefit from transparent, simple and inexpensive procedures for dealing with their complaints. Such procedures shall enable disputes to be settled fairly and promptly with provision, where warranted, for a system of reimbursement and/or compensation. They should follow, wherever possible, the principles set out in Commision Recommendation 98/257/EC».

Mindretallet anser at det kan være hensiktsmessig at en særskilt nemnd som Elklagenemnda behandler strømklager på grunn av den særlige kompetanse nemnda har på området. Forbrukertvistloven § 14 gir hjemmel for overføring av myndighet fra FTU til en slik særnemnd.

Mindretallet kan imidlertid ikke se at flertallet har gitt noen god begrunnelse for hvorfor strømkunder skal ha svakere vern enn andre forbrukerkjøpere, selv om man formelt overfører vedtaksmyndigheten fra FTU til Elklagenemnda.

Etter mindretallets syn bør det i loven åpnes for at nemnda kan gis retts-og tvangskraft. Dette vil særlig være aktuelt hvis det viser seg at nemndas vedtak ikke blir respektert, for eksempel av enkelte aktører som i dag ikke er underlagt nemnda.

Subsidiært mener mindretallet at man bør vurdere å innføre en bestemmelse som gir departementet hjemmel til å benytte økonomiske sanksjoner i form av gebyrer eller lignende mot nettselskaper eller kraftleverandører som ikke etterlever nemndas vedtak. Også en slik løsning vil kunne sikre en effektiv nemndsordning.

22.10 Adgang til å bringe behandlede saker direkte inn for tingrettene uten forutgående forliksrådsbehandling

Etter arbeidsgruppens syn bør en sak som er realitetsbehandlet i ei godkjent nemnd, kunne føres rett inn for tingretten uten forutgående behandling i forliksrådet. Forliksrådsbehandling fremstår som unødvendig i disse tilfellene.

Etter tvistemålsloven § 274 annet ledd kan Kongen ved forskrift fastsette i hvilken grad forliksmekling ikke skal være nødvendig i saker som er behandlet i utenrettslige tvisteløsingsorganer. Foreløpig er det ikke gitt noen forskrift etter tvistemålsloven § 274 annet ledd, og spørsmålet er regulert i den lovgivingen som ellers gjelder for klagenemndene, se for eksempel finansavtaleloven § 4 femte ledd. I påvente av en eventuell samlende forskrift om dette foreslår arbeidsgruppen at adgangen til å bringe sakene direkte inn for tingretten bare blir tatt inn i lovforslaget, og ikke i noen forskrift som nevnt.

22.11 Foreldelse

I henhold til lov 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse (foreldelsesloven) § 16 nr. 2 første punktum avbrytes foreldelse når tvist om krav bringes inn for «en klage- eller reklamasjonsnemnd som er opprettet av skyldneren eller bransjeorganisasjon han er tilsluttet eller under deres medvirkning». Allerede i dag har dermed klage til Elklagenemnda fristavbrytende virkning. I foreldelsesloven § 16 nr. 2 annet punktum fremgår det at «[d]et samme gjelder hvis vedtektene for nemnda er offentlig godkjent etter særskilt lovbestemmelse eller hvis skyldneren godtar at tvist om kravet bringes inn for en opprettet klage- eller reklamasjonsnemnd». Det følger av dette at det ikke er nødvendig å regulere foreldelsesspørsmålet særskilt i arbeidsgruppens lovforslag.

22.12 Opplysningsplikt om adgangen til nemndsbehandling

For å sikre at adgangen til å bringe krav inn for ei godkjent klagenemnd blir kjent for forbrukerne, har arbeidsgruppen vurdert og funnet grunn til å kreve at selskap som er tilknyttet ei slik nemnd, plikter å opplyse skriftlig om adgangen til å bringe krav inn for den. Dette kan gjøres uten større kostnader ved å påføre en standard informasjonstekst på fakturaene. Arbeidsgruppen mener at fordelene ved å bringe slik informasjon ut til forbrukerne oppveier ulempene for energiselskapene. Arbeidsgruppen viser også til at en tilsvarende opplysningsplikt er pålagt inkassoforetak etter inkassoloven § 10 første ledd bokstav f, riktignok slik at det bare er plikt til å informere om nemnda i betalingsoppfordringer (og ikke i purringer og inkassovarsler).

En mulig innvending mot en slik opplysningsplikt er at det kan medføre at forbrukere i stedet for å forsøke å løse saken i minnelighet direkte med et nettselskap eller en kraftleverandør, går direkte til klagenemnda. Arbeidsgruppen vurderer imidlertid ikke dette som et avgjørende argument i mot en slik ordning. Selv om det blir innført en regel om opplysningsplikt, er det grunn til å tro at de langt fleste forbrukere vil ta kontakt med energiselskapet før de eventuelt bringer saken inn for en godkjent nemnd. Arbeidsgruppen legger videre til grunn at det ved vurderingen av om forbrukeren har sakelig interesse i å få nemndas uttalelse i saken, skal tas hensyn til om han har tatt kontakt med motparten med sikte på å få i stand en minnelig løsning.

23 Økonomiske og administrative konsekvenser

23.1 Generelt

Lovforslaget inneholder en del endringer i forhold til gjeldende rett. Det er likevel ikke tale om fundamentale omlegginger av forholdet mellom energiselskapene og forbrukerne. I forholdet mellom kraftleverandørene og forbrukerne er det bare foreslått mindre endringer, mens det er foreslått noen flere og til dels mer betydningsfulle endringer i forholdet mellom nettselskapene og forbrukerne. Generelt er det ikke grunn til å vente at forslaget vil medføre vesentlige økonomiske og administrative konsekvenser for kraftleverandørene og nettselskapene. Etter arbeidsgruppens vurdering er det i første rekke forslaget til regler om nettselskapenes erstatningsansvar som kan tenkes å få økonomiske konsekvenser av særlig betydning.

Lovforslaget inneholder bare privatrettslige regler. Lovutkastet vil likevel kunne få noen økonomiske og administrative konsekvenser for det offentlige. I det følgende gjør arbeidsgruppen rede for konsekvensene for henholdsvis det offentlige (kapittel 23.2) og private (avsnitt 23.3).

23.2 Økonomiske og administrative konsekvenser for det offentlige

Som nevnt ovenfor, inneholder forslaget bare privatrettslig regulering. Det vil derfor ventelig medføre få økonomiske eller administrative konsekvenser for det offentlige. Visse unntak fra dette er det likevel. Det er for det første grunn til å tro at NVE ved håndteringen av inntektsrammereguleringen kan ha behov for utrede hvordan den foreslåtte reguleringen skal hensyntas. Når reglene har trådt i kraft, og man ser hvilke utslag de gir, vil NVE få et mer håndfast grunnlag for å vurdere eventuelle justeringer i inntektsrammene.

Forslaget om at en sak som har vært behandlet i Elklagenemnda, kan føres direkte inn for tingretten, kan medføre at noe færre saker blir brakt inn for forliksrådene. I forhold til forliksrådenes totale saksmengde er det imidlertid bare en liten andel som gjelder tvister mellom energiselskapene og deres kunder. Det er derfor ikke grunn til å tro at endringen vil medføre merkbare endringer i forliksrådenes saksmengde.

I forslaget til regulering av stengingsretten er det inntatt bestemmelser som angår sosialkontorets rolle. Nettselskapet skal sende kopi av stengingsvarselet til sosialkontoret i den kommunen forbrukeren har fast bosted. Dersom sosialkontoret innen en nærmere angitt frist har meddelt skriftlig at det tar på seg ansvaret for å oppfylle forbrukerens forpliktelse, kan stenging ikke skje. Arbeidsgruppen vil understreke at bestemmelsen ikke innebærer noen selvstendig plikt for sosialkontoret til å dekke forbrukerens forpliktelse. I hvilken grad sosialkontoret skal yte stønad til den enkelte forbruker og i hvilken form, må også for fremtiden avgjøres på grunnlag av sosialtjenestelovens regler. Ordningen med rutinemessig varsling av sosialkontoret, kan medføre noe merarbeid, men arbeidsgruppen antar at et eventuelt merarbeid vil være svært begrenset.

23.3 Økonomiske og administrative konsekvenser for private

23.3.1 Konsekvenser for kraftleverandørene

Arbeidsgruppen har bare identifisert et begrenset reguleringsbehov for privatrettslige forbrukervernregler i forhold til kraftleverandørene, se nærmere kapittel 12.5. Dette gjelder den foreslåtte regelen om forsinkelse ved oppstart av kraftleveranse (kapittel 21) og det forhold at det etter forslaget kan stilles krav om at kraftleverandørene er tilsluttet en godkjent nemndsordning (punkt 22.4).

Reglene om forsinket oppstart av kraftleveranse innebærer hovedsakelig en kodifisering av gjeldende, ulovfestet rett. En lovfesting kan medvirke til at forbrukerne blir mer oppmerksomme på sine rettigheter. Arbeidsgruppen antar likevel at dette ikke vil få vesentlige konsekvenser for kraftleverandørene, bl.a. fordi tvistesummene i denne typen saker gjennomgående vil være lave.

Når det gjelder spørsmålet om tilslutning til Elklagenemnda som vilkår for konsesjon, må det tas hensyn til at mange kraftleverandører allerede er tilsluttet nemnda. I den grad Norges vassdrags- og energidirektorat tar i bruk sin myndighet til å kreve tilslutning til ei godkjent nemnd, vil imidlertid en del kraftleverandører kunne oppleve en kostnadsøkning som følge av finansieringen av ei slik nemnd. Hvor store beløp det kan bli tale om, vil avhenge av nemndas organisering og saksmengde, samt hvorledes kostnadene skal fordeles mellom deltakerne i henhold til nemndsavtalen. Utover dette er det verdt å merke seg at det kan medføre en mindre kostnadsøkning for kraftleverandørene å oppfylle plikten til å gi skriftlig informasjon om adgangen til nemndsbehandling på fakturaer.

23.3.2 Konsekvenser for nettselskapene

Innføringen av et nytt regelverk forutsetter at aktørene må bruke noe tid og ressurser på å sette seg inn i dette. Dette gjelder primært på punkter hvor arbeidsgruppen har valgt andre løsninger enn de som følger av gjeldende standardavtaler. På punkter hvor arbeidsgruppen har valgt de løsningene som følger av dagens standardavtaler, vil aktørene raskere kunne sette seg inn i det nye regelverket.

I forhold til reglene om prisavslag innebærer flertallets forslag i utgangspunktet ingen skjerping i forhold til det som følger av gjeldende standard nettleieavtale. På denne bakgrunn er det ikke grunn til å vente at de økonomiske og administrative konsekvensene av å innføre en lovbestemt, ufravikelig rett til prisavslag vil bli særlig omfattende. Nettselskapene har allerede tilpasset seg en rett til prisavslag for forbrukere ved kontraktsbrudd, og arbeidsgruppens forslag er langt på vei en videreføring av gjeldende rett. Det kan imidlertid nevnes at Elklagenemnda har vært tilbakeholden med å innrømme kunden prisavslag i tilfeller hvor mangelen skyldes forhold utenfor nettselskapets kontroll. Etter arbeidsgruppens forslag til prisavslagsbestemmelse skal det ikke tas hensyn til mangelens årsak. Dette kan medføre at det for fremtiden kan bli aktuelt å foreta prisavslag i noen flere tilfeller enn i dag.

Flertallets lovforslag innebærer en skjerping av erstatningsansvaret i forhold til standardavtalene. 62 I forhold til gjeldende ulovfestet rett er det etter flertallets syn neppe tale om noen skjerping av særlig praktisk betydning. Gjennom unntakene fra det rene objektive ansvaret har arbeidsgruppen søkt å finne en rimelig risikoplassering. Forskjellen fra en kontrollansvarsregel er primært at nettselskapene får et utvidet ansvar for feil som skriver seg fra overordnede/tilknyttede nett og for feil som rammer eget nett som skyldes utenfrakommende årsaker. Det må imidlertid tas hensyn til at nettselskapene i disse tilfellene vil kunne ha regresskrav mot tredjeperson. Det er også verdt å merke seg at nettselskapene allerede etter gjeldende ulovfestet rett trolig har et rent objektivt ansvar for visse årsaksfaktorer, se nærmere kapittel 18.4.2. For forhold som faller innenfor kontrollsfæren, f.eks. teknisk svikt eller menneskelig svikt hos egne ansatte eller hjelpere, har nettselskapene i dag et rent objektivt ansvar etter standardkontrakten.

Det kan tenkes situasjoner hvor de samlede erstatningsutbetalingene kan bli forholdsvis store, f.eks. dersom større feil i et overliggende nett sprer seg til distribusjonsnettet og medfører et mer langvarig avbrudd for alle eller store deler av nettselskapets kunder. Summen av erstatningsutbetalinger og KILE-beløp kan etter omstendighetene bli vanskelig å bære for enkelte selskaper. Flertallet vil imidlertid minne om at erstatningssummene etter lovforslagene kan lempes dersom de vil virke urimelig for nettselskapet ut fra tapets størrelse i forhold til det tap som vanligvis oppstår i lignende tilfeller og forholdene ellers. Det er fra flertallets side en klar forutsetning at nettselskapene ikke skal kunne ilegges et erstatningsansvar som medfører at det er reell fare for konkurs. Flertallet vil understreke at det erfaringsvis er svært sjelden at det inntrer situasjoner som nevnt. Videre må det tas hensyn til at tapene i forbrukerforhold gjennomgående er i en helt annen størrelsesorden enn i næringsforhold. Dessuten må det tas hensyn til nettselskapets regressmuligheter.

En av grunnene til at arbeidsgruppens flertall har falt ned på et objektivt ansvar med unntak for visse årsaksfaktorer, er at en slik ansvarsfigur er langt klarere og lettere tilgjengelig enn et kontrollansvar. Dette kan medføre at forbrukerne i større grad vil påberope seg at det foreligger grunnlag for erstatningsansvar. Nettselskapene må derfor påregne en viss økning i antallet erstatningskrav som følge av mangler. Det lar seg imidlertid ikke gjøre å foreta en nærmere estimering av kostnadene forbundet med en endring av ansvarsfiguren, ettersom dette avhenger av mange forskjellige forhold (f.eks. hvor mange tilfeller man får av mangelfull leveringskvalitet, hvor mange forbrukere som rammes, hvilke konsekvenser kontraktsbruddene får for forbrukerne, i hvilken grad det informeres om forbrukernes rettigheter, i hvilken grad en lovregulering kan føre til at forbrukerne blir mer bevisste sine rettigheter, i hvilken grad forbrukerne faktisk går til det skritt å fremsette krav osv.). Et ytterligere problem er at dagens kontrollansvarsregel reiser en del tolkningsproblemer. Det gjør at man ikke har et håndfast sammenligningsgrunnlag når man skal vurdere mulige virkninger av den foreslåtte ansvarsformen. Videre nevner flertallet at det er vanskelig å forutse hvor ofte det kan oppstå ekstraordinære situasjoner som aktualiserer bruk av unntaksbestemmelsene i den nye ansvarsreguleringen.

Både i forhold til reglene om prisavslag og erstatning oppstår det et spørsmål om forholdet til inntektsrammereguleringen. Inntektsrammeregu­leringen er nærmere behandlet i kapittel 5.4. Den såkalte KILE-ordningen gjelder leveringspålitelighet (avbrudd over 3 minutter), og gir nettselskapene incentiver til å opprettholde eller bedre leveringspåliteligheten i nettet. Flertallets forslag til prisavslagsregler innebærer at det skal tas hensyn til den kompensasjon som gis gjennom KILE-ordningen ved utmåling av prisavslag. I den grad den foreslåtte reguleringen generelt fører til økte ubetalinger, kan dette tilpasses og håndteres innenfor den gjeldende inntektsrammereguleringen. Dette kan medføre en viss økning i nettleien.

Forslaget til regulering av stenging innebærer i stor grad bare en kodifisering av gjeldende rett. Det absolutte kravet om forutgående varsel er imidlertid nytt. Selv om mange nettselskap har fulgt en praksis med forutgående varsel før stenging iverksettes, vil dette kravet trolig kunne medføre en mindre økning i kostnadene forbundet med å gjennomføre stenging. Stenging er på den annen side et ekstraordinært tiltak som benyttes sjeldent. Forslaget vil derfor ikke ha noen større betydning for det totale kostnadsbildet.

I forhold til forslaget om en ordning med godkjenning av tvisteløsningsnemnder gjelder det samme som er bemerket i forhold til kraftleverandørene ovenfor i punkt 23.3.1.

23.3.3 Konsekvenser for forbrukerne

For forbrukerne vil de viktigste fordelene med en lovregulering være at man får et mer tilgjengelig regelverk som selskapene ikke kan avtale seg bort fra, at det blir en klargjøring og en viss bedring av deres erstatningsrettslige stilling, at de får et styrket rettslig vern i forbindelse med leverandørbytter og stenging, og at de gjennom lovregulering av en klagenemnd får styrket sine muligheter til å få sine tvister behandlet på en enkel og rimelig måte.

En mulig konsekvens av et styrket forbrukervern er at prisene på nettleie kan stige noe, først og fremst fordi det kan tenkes en viss økning i nettselskapenes erstatningsutbetalinger og saksbehandlingskostnader. Et flertall i arbeidsgruppen bestående av lederen og representantene fra Barne- og familiedepartementet, Forbrukerombudet og Forbrukerrådet mener imidlertid at det ikke er grunn til å tro at gruppens forslag til lovregulering vil gi seg vesentlige utslag i selskapenes totale kostnader. Det er således bare grunn til å forvente en mindre økning i nettleien, i den grad det skulle vise seg at selskapenes samlede utbetalinger øker som følge av lovreguleringen. Rent unntaksvis kan det imidlertid hende at et nettselskap må utbetale betydelige erstatningsbeløp (jf. det scenariet som er beskrevet i punkt 23.3.2). I slike tilfeller kan konsekvensen bli en økning av nettleien som kan merkes. Et synspunkt som langt på vei har gyldighet, er at dette er prisen de mange betaler for at noen skal stille bedre i tilfelle mangelfull leveranse eller annet kontraktsbrudd. Flertallets lovforslag er basert på et slikt synspunkt.

Det er et ikke ukjent fenomen fra andre bransjer at innføring av forbrukervernregler brukes som argument for å sette opp prisene uten at det er dokumentert økte utgifter. Denne mulige konsekvensen kan man ikke se bort ifra. Dette er imidlertid et forhold som NVE kan være oppmerksomme på ved fastsettelsen av inntektsrammene, slik at man i alle fall langt på vei kan unngå en slik negativ effekt.

23.3.4 Mindretallets synspunkter

Medlemmene fra Olje- og energidepartementet, Norges vassdrags- og energidirektorat og Energibedriftenes landsforening mener det er uforsvarlig å etablere detaljerte regler om skjerpet erstatningsansvar uten at de økonomiske konsekvensene er tilstrekkelig utredet. Det samme gjelder forslaget fra mindretallet fra Forbrukerrådet og Forbrukerombudet til «prisavslagsregel» med standardisert utmåling. Begrunnelsen er at et skjerpet erstatningsansvar og en regel om standardisert «prisavslag» kan gi incentiver til investeringer i el-nettet som ikke er forenlig med de samfunnsøkonomiske målsettinger som legges til grunn for den offentlige reguleringen av nettselskapene.

KILE-ordningen gjennomfører et objektivt og kollektivt system, men er følgelig ikke kundefokusert. Ordningen straffer nettselskapene med redusert fremtidig inntekt basert på standardiserte satser for avbrudd over en viss varighet fastsatt av NVE. Disse standardiserte satsene er basert på blant annet undersøkelse av kundens vurdering av verdien av avbrudd i leveransene av elektrisk energi. Ordningen virker uavhengig av EBLs standardavtaler som regulerer forholdet mellom kunder og nettselskapet. Avtalen inneholder bestemmelser om individuelle rettigheter om erstatning og prisavslag. Bestemmelsene i avtalene er tuftet på prinsippet om kontrollansvar og krav om uaktsomhet fra leverandøren ved erstatning for indirekte skader. En utvidelse av det individuelt rettede erstatningsansvaret hos selskapene må derfor få konsekvenser for den kollektive ordningen KILE, dersom ikke selskapenes rammer for tillatt inntekt økes. Videre må virkningen av kundenes tilpasning til nye ordninger også vurderes opp mot eksisterende forsikringsordninger som er basert på dagens tilstand.

Kunder har i varierende grad sårbart utstyr med stor risiko for erstatningsansvar for nettselskapet. En økning i nettleien vil ramme alle kunder også de som har minst potensial for erstatningsutbetalinger. Alternativt må det vurderes differensiering av nettleien etter risiko for tap ved avbrudd / feil. Kundene har i dag egne løsøreforsikringer, som dekker de fleste forhold som en utvidet ordning vil omfatte.

Disse medlemmene vil påpeke at det må påregnes at forsikringsbransjen jevnt over vil tilpasse sine forsikringsvilkår til et utvidet ansvar for nettselskapene for feil og avbrudd, slik at forsikringene normalt ikke vil dekke eller være subsidiære i forhold til det som er nettselskapenes ansvar etter flertallets forslag til ansvarsregler. Det antas også at nettselskapene generelt ikke uten videre er bedre egnet til å overta utvidet individuelt ansvaret for forsikring av løsøre mot skader fra feil ved elektrisk strøm.

Disse medlemmene mener derfor at ytterligere utredning av de økonomiske konsekvensene er nødvendig dersom en vil styrke forbrukervernet utover en lovfesting av dagens gjeldende standardavtaler.

Fotnoter

1.

Se nærmere punkt 20.4.2 nedenfor.

2.

Se likevel punkt 12.4.7, hvor reglene om anleggsbidrag drøftes særskilt.

3.

Se melding HO-3/99 Elektriske anlegg og kraftledninger – temaveiledning, utgitt av Statens Byggtekniske etat i november 1999.

4.

Jf. Hammer: Kraftlevering i et kontraktsrettslig perspektiv, Tidsskrift for forretningsjus 2003 s. 367 og 368.

5.

En redegjørelse for gjeldende rett er gitt i Hammer: Kraftlevering i et kontraktsrettslig perspektiv, Tidsskrift for forretningsjus 2003 s. 361 flg.

6.

Ot.prp. nr. 44 (2001-2002) Om lov om forbrukerkjøp s. 62 og 63.

7.

Ot.prp. nr. 44 (2001-2002) Om lov om forbrukerkjøp s. 69 og 70.

8.

Er mindretall i gruppen mener imidlertid at en egen lov er å foretrekke fremfor at reglene plasseres i energiloven, se punkt 14.4. nedenfor.

9.

Se Ot.prp. nr. 44 (2001-2002) Om lov om forbrukerkjøp s. 62 flg.

10.

Jf. Innst. O. nr. 69 (2001-2002) s. 7.

11.

Jf. Innst. O. nr. 69 (2001-2002) s. 7.

12.

Se for eksempel Conradi Andersen/Høisveen: Energiloven med forskrifter og kommentarer, 2. utgave, Oslo 1995 s. 45 og Hammer: Tilrettelegging av kraftmarkedet, Oslo 1999 s. 196.

13.

Jf. Referansegruppen for feil og avbrudd (Referansegruppen): Definisjoner knyttet til feil og avbrudd i det elektriske kraftsystemet, annen versjon, 2001.

14.

Se for eksempel Ot.prp. nr. 43 (1989-90) Om lov om produksjon, omforming, overføring, omsetning og fordeling av energi m.m. (Energiloven) s. 71 og Conradi Andersen/Høi­sveen: Energiloven med forskrifter og kommentarer, 2. utgave, Oslo 1995 s. 45.

15.

Hammer: Kraftlevering i et kontraktsrettslig perspektiv, Tidsskrift for forretningsjus 2003 s. 377.

16.

Slik også i Ot.prp. nr. 44 (2001-2002) Om lov om forbrukerkjøp s. 158 annen spalte.

17.

Se Ot.prp. nr. 44 (20001-2002) Om lov om forbrukerkjøp s. 169 første spalte og NOU 1993: 27 Forbrukerkjøpslov s. 123, jf. Ot.prp. nr. 80 (1986-87) Om kjøpslov s. 60.

18.

NOU 1993: 27 Forbrukerkjøpslov s. 73 –76, Ot.prp. nr. 44 (2001-2002) Om lov om forbrukerkjøp s. 111 flg.

19.

Ot.prp. nr. 44 (2001-2002) Om lov om forbrukerkjøp s. 107.

20.

Hagstrøm: Obligasjonsrett, Oslo 2002 s. 355-59.

21.

Se Krüger: Norsk kontraktsrett, Bergen 1989 s. 767 og Hagstrøm: Obligasjonsrett, Oslo 2002 s. 397.

22.

Se eksempelvis kjøpsloven § 38, forbrukerkjøpsloven § 31 første ledd, avhendingslova § 4-12 og håndverktjenesteloven § 25 første ledd, kfr. eiendomsmeglingsloven § 4-6 første ledd.

23.

Se f.eks. Rune Sæbø: Motregning, Bergen 2003 s. 198.

24.

Bestemmelsen er en følge av forbrukerkjøpsdirektivet art. 3 nr. 5 om ”passende prisavslag”.

25.

Se Krüger: Norsk kjøpsrett, 4. utgave, Bergen 1998 s. 427.

26.

Jf. NOU 1987: 14 Eiendomsmegling s. 89 første spalte.

27.

Ot.prp. nr. 44 (2001-2002) Om lov om forbrukerkjøp s. 134 første spalte.

28.

Ot.prp. nr. 44 (2001-2002) Om lov om forbrukerkjøp s. 134 første spalte og 135 annen spalte.

29.

Jf. Ot.prp. nr. 72 (1991-92) s. 28 annen spalte.

30.

Se Hagstrøm: Obligasjonsrett, Oslo 2002 s. 266.

31.

Se Hagstrøm: Obligasjonsrett, Oslo 2002 s. 70 og 503.

32.

Se nærmere om gjeldende rett i Ot.prp. nr. 72 (1991-92) s. 28 til 30. Proposisjonen gjaldt bl.a. utvidelse av produktansvarsloven til å gjelde elektrisk energi pga. produktansvarsdirektivet artikkel 2.

33.

Se Hagstrøm: Obligasjonsrett, Oslo 2002 s. 645, som uttaler: ”Det er ikke opplagt at disse fraskrivelsene kan anses holdbare”. Det finnes uttalelser i samme retning i Ot.prp. nr. 72 (1991-92) s. 29 annen spalte.

34.

For en nærmere redegjørelse for kontrollansvarsregelen, se Hagstrøm: Obligasjonsrett, Oslo 2002, s. 480 flg. og Krüger: Norsk kontraktsrett, Bergen 1989 s. 799 flg.

35.

Se Hagstrøm: Obligasjonsrett, Oslo 2002 s. 487 med videre henvisninger.

36.

Se Hagstrøm: Obligasjonsrett, Oslo 2002 s. 488 og 499.

37.

Se Ot.prp. nr. 44 (2001-2002) Om lov om forbrukerkjøp s. 140.

38.

Jf. Ot.prp. nr. 44 (2001-2002) Om lov om forbrukerkjøp s. 140.

39.

Se Ot.prp. nr. 56 (2000-2001) Om lov om endringer i lov 29. juni 1990 nr. 50 om produksjon, omforming, overføring, omsetning og fordeling av energi m.m. (energiloven) s. 46.

40.

Se punkt 15.2 og 15.3 ovenfor.

41.

Se Ot.prp. nr. 60 (1992-1993) Om lov om endringer i lov 29. juni 1990 nr. 50 om produksjon, omforming, overføring, omsetning og fordeling av energi m.m. (energiloven) s. 2.

42.

Jf. Ot.prp. nr. 72 (1991-92) s. 29 annen spalte.

43.

For en generell fremstilling av læren om direktekrav vises det til Hagstrøm: Obligasjonsrett, Oslo 2002 s. 788 flg., Kai Krüger: Norsk kontraktsrett, Bergen 1989 s. 841 flg. og Stephan Jervell: Misligholdskrav mot tidligere salgsledd, i TfR 1994 s. 905 flg.

44.

Se Hagstrøm: Obligasjonsrett, Oslo 2002 s. 794.

45.

Se kjøpsloven § 84 første ledd og avhendingslova § 4-16, jf. Rt. 1976 s. 1117 (”Siesta”) og Rt. 1981 s. 445 (”Davanger”).

46.

Jf. Rt. 1998 s. 656.

47.

Jf. Ot.prp. nr. 44 (2001-2002) Om lov om forbrukerkjøp s. 154 første spalte.

48.

Jf. NOU 1993: 27 Forbrukerkjøpslov s. 103 annen spalte.

49.

Jf. Ot.prp. nr. 44 (2001-2002) Om lov om forbrukerkjøp s. 154.

50.

Se Rune Sæbø: Motregning, Bergen 2003 s. 121.

51.

Se sjøloven §§ 286 og 426, luftfartsloven § 10-32 og vegfraktloven § 45.

52.

Jf. Rt. 1995 s. 486 (s. 492).

53.

Se generelt om direktekrav på ulovfestet grunnlag i Hagstrøm: Obligasjonsrett, Oslo 2002 s. 798 flg.

54.

Se Rune Sæbø: Motregning, Bergen 2003 s. 117-122.

55.

Se Ot.prp. nr. 44 (2001-2002) Om lov om forbrukerkjøp s. 38 og 39.

56.

Se her bl.a. Rt. 1931 s. 882, RG 1958 s. 327, RG 1962 s. 338 og RG 1991 s. 546; se også Hagstrøm: Obligasjonsrett, Oslo 2002 s. 355.

57.

Se punkt 20.4.8 nedenfor.

58.

Se også punkt 20.3 ovenfor.

59.

Se for eksempel NOU 1994: 19 Finansavtaler og finansoppdrag s. 100 annen spalte og Ot.prp. nr. 115 (2000-2001) Om lov om endringar i inkassolova s. 40 første spalte.

60.

I denne forbindelse nevnes det også at Forbrukertvistutvalgets avgjørelser har retts- og tvangskraft, jf. lov 28. april 1978 nr. 6 om behandling av forbrukertvister § 11.

61.

Jf. Ot. prp. nr. 41 (1998-99) Om lov om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven) s. 88-89.

62.

Medlemmene fra Olje- og energidepartementet, Norges vassdrags- og energidirektorat og Energibedriftenes landsforening gjør i punkt 23.3.4 nedenfor rede for sitt syn på konsekvensene av et skjerpet erstatningsansvar.

Til forsiden