12 Erstatning
Kapittel VI i saltvannsfiskeloven omhandler reglene for tapt redskap, mens kap. VIII gir regler ved erstatningsansvar i tilknytning til skade under fiske eller fangst. Lovbestemmelser om erstatning gjelder etter saltvannsfiskeloven § 1 direkte også for utenlandske fartøy i farvann underlagt norsk jurisdiksjon.
12.1 Bergelønn og innløsning for tapt redskap
Kap. VI om berging og innløsning gjelder kun ved berging av fangst, tapt redskap og annet utstyr som benyttes i fiskerivirksomhet. Berging av selve fartøyet reguleres av sjøloven av 24. juni 1994 nr. 39 kap. 16. Saltvannsfiskeloven § 29 pålegger den som berger bortdrevet, tapt eller etterlatt redskap, herunder lettbåt og annet utstyr, å gi melding om dette til eieren eller nærmeste offentlige myndighet så snart som mulig. Berget fangst tilfaller etter § 29 annet ledd bergeren. Er verdien av fangsten betydelig større enn bergelønnen, kan denne helt eller delvis falle bort.
Etter § 30 fastsettes bergerens bergelønn i samsvar med sedvane eller til det som anses rimelig. Bergelønn må i henhold til første ledd annet punktum ikke overstige verdien av det bergede, og det vil derfor i de fleste tilfeller være bruksverdien av det bergede som må legges til grunn. Er berget redskap uten verdi på grunn av dens beskaffenhet, vil det heller ikke foreligge grunnlag for bergelønn. Dette samsvarer med sjøloven § 445 første ledd. Etter rettspraksis har man ikke rett til bergelønn før det foreligger en bergingssituasjon. I RG 1962 s. 521 legger Hålogaland lagmannsrett til grunn at garnlenken må være løsgjort fra fartøyet før det foreligger en bergingssituasjon.
Saltvannsfiskeloven § 31 fastslår at eier ikke er forpliktet til å løse inn berget fangst eller fiskeutstyr. Det bergede kan ikke kreves utlevert før bergelønn og kostnader er dekket, og gir dermed berger en retensjonsrett i forhold til dekking av bergelønn og kostnader i forbindelse med bergingen. Dersom det foreligger avtale med eier om berging, vil imidlertid krav kunne fremmes etter sjølovens kap. 16. Departementet kan etter saltvannsfiskeloven § 32 fastsette forskrifter om berging av redskaper. Hjemmelen ble i sin tid gitt for å utfylle hovedreglene, men hjemmelen er pr. i dag ikke benyttet.
Utvalgets vurdering
Utvalget mener at disse særregler for berging og innløsning av tapt fangst og utstyr har sin funksjon, ved å motivere til at fangst ikke går unødig til spille eller at ikke redskap og utstyr i fiskerivirksomheten skader eller forsøpler i økosystemet. Bestemmelsene har imidlertid hatt en litt for sentral plassering som eget kapittel. Utvalget er av den oppfatning at det vil være mer rasjonelt å slå sammen bestemmelsene og legge dem inn i kapittelet om orden på høstingsfelt (lovutkastet kap. IX).
12.2 Objektivt ansvar
Saltvannsfiskeloven § 42 oppstiller objektivt ansvar for skade på utsatt redskap fra fartøy og i sjøen, slik at ansvar kan inntreffe selv om man ikke har opptrådt uaktsomt. Saltvannsfiskeloven § 42 annet ledd oppstiller en lempingsregel hvor ansvaret kan reduseres eller helt falle bort, dersom påstått skadevolder kan bevise at han er uten skyld i skaden. Annet ledd vil kunne få anvendelse når påstått skadevolder klart kan bevise at han ikke har opptrådt uaktsomt i situasjonen, f.eks. at plutselig uvær tvinger han til å manøvrere på en måte som fører til skade. I RG 1963 s. 386 fritas det for ansvar selv om det objektive ansvar kom til anvendelse. Første og annet ledd oppstiller samlet en omvendt bevisbyrde, hvor uttrykket ”godtgjøre” er brukt for å fremheve at det må foreligge stor sannsynlighetsgrad for at skaden skyldes et hendelig uhell. RG 1954 s. 242, RG 1970 s. 102 og Rt. 2000 s. 142 behandler bevisspørsmål. Lempningsregelen i § 42 annet ledd er ment å være uttømmende, og andre lempningsregler som følge av lov eller ulovfestede prinsipper, kommer således ikke til anvendelse.
Det objektive ansvar gjelder alle typer utsatte redskaper, og omfatter også skader som påføres under setting og trekking. Redskaper som befinner seg om bord eller i land omfattes ikke av bestemmelsen. Det samme gjelder skade på fartøyet eller på mannskapet om bord. Objektivt ansvar kommer ikke til anvendelse på et fiskefartøy som er underveis for å starte et fiske, og får redskap ødelagt og avbrudd i fiske som følge av kollisjon med et annet fartøy. Ved en slik kollisjon kommer sjøloven og alminnelige erstatningsrettelige regler til anvendelse, jf. RG 1960 s. 252. Ansvaret omfatter også tap av fangst og tap som følge av avbrekk i fisket (indirekte tap). Den objektive erstatningsplikt gjelder ikke bare fiskefartøy, men enhver virksomhet som forårsaker skade eller ethvert annet fartøy som forårsaker skade på redskaper. At regelen rammer annen virksomhet presiseres også ved kgl. res. 10. aug. 1984 nr. 1552 i medhold av § 2 tredje ledd hvor regelen får anvendelse så langt den passer. Indirekte skade som f.eks. skrap etterlatt på fiskefeltet som forårsaker skader på fiskeredskaper omfattes således av det objektive ansvar.
Utvalgets vurdering
Bestemmelsen regulerer et særlig objektivt ansvar hos skadevolder for oppstått skade på redskap uavhengig av skyld, til forskjell fra hovedregelen i erstatningsretten om at skadelidte må bevise uaktsomhet hos skadevolder. I Ot. prp. nr. 85 (1981-82) s. 42 vises det særlig til behovet for en slik ansvarsregel i forhold til annen virksomhet enn fiske. Regelen samsvarer godt med aktsomhetsplikten etter § 14 som gjelder for enhver. Skadelidte må likevel bevise adekvat årsakssammenheng mellom virksomheten og den inntrufne skade. Utvalget finner at det bør oppfordres til aktsom opptreden på og i tilknytning til høstingsområder, og finner at et lovfestet objektivt ansvar er nødvendig og ønskelig som utgangspunkt for å redusere risiko for skade på ressursgrunnlaget eller fangstmuligheter. Lempningsregelen i annet ledd vil være tilstrekkelig til å redusere eller frikjenne for ansvar der det er nødvendig. Utvalget finner således at bestemmelsen bør videreføres.
12.3 Sjøpant
For krav på skadeerstatning etter reglene i saltvannsfiskeloven kap. V og VIII, gir saltvannsfiskeloven § 44 panterett i det skadevoldende lags fartøyer, redskaper og fangst. Panteretten faller etter annet ledd bort når fangsten er levert, men fordringshaveren får likevel panterett i salgssummen. Etter sjøloven § 52 har sjøpanterett fortrinnsrett foran alle andre heftelser i skipet.
Utvalgets vurdering
Panterett bidrar til prioritetssikring av kravet og kan også motivere til raskere oppfyllelse av utestående krav på erstatning. Det kan vurderes om det er nødvendig med en slik sikringsrett ved siden av vanlig utleggspant, men utvalget ser ingen grunn til å endre på dagens rettstilstand. Utvalget mener imidlertid at ordlyden ”skadevoldende lags fartøyer, redskaper og fangst” er uheldig, da ordlyden tar utgangspunkt i historiske ordninger. Det vil minske tolkingstvil, dersom ordlyden endres til ”skadevolders fartøyer, redskaper og fangst”.
12.4 Bevisbyrderegler
Ettersom trål og snurrevad kan ha stor skadeevne, har en funnet at trål- og snurrevadfartøy er nærmere enn skadelidte til å bære risikoen for å bevise årsakssammenheng. Det objektive ansvar etter saltvannsfiskeloven § 42 forutsetter at skadelidte godtgjør årsakssammenheng mellom påstått skadevolder og skaden. Saltvannsfiskeloven § 43 oppstiller imidlertid en særlig bevisbyrderegel for trål- og snurrevadfartøy, som er et unntak fra den alminnelige regel om at skadelidte må føre bevis for årsakssammenhengen. Foreligger bevis for at trål- og snurrevadfartøy har vært på feltet hvor skaden ble påført i det aktuelle tidsrom, må trål- eller snurrevadfartøyene føre bevis for at disse likevel ikke er årsak til skaden. Dette gjelder både når det er uklart hvilke av flere trålere som er årsak til skaden, men også der det er uklart hva som har forårsaket skaden. Fremmes et erstatningskrav mot flere trålere, vil disse etter samme bevisbyrderegel kunne bli solidarisk ansvarlig, se lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning § 5-3. Dersom omstendighetene ”avgjort” taler imot at trål- og snurrevadfartøyene skal pålegges en slik bevisbyrde, skal den alminnelige regel om at skadelidte må bevise årsakssammenheng legges til grunn.
Utvalgets vurdering
I et område hvor det er satt ut faststående redskaper som garn og line, vil det for et fartøy som tauer en trål eller trekker snurrevad over området kunne være vanskelig å unngå skade på de faststående redskapene. Eieren av de faststående redskapene vil også ha problemer med å føre tilstrekkelig bevis for at skaden er påført av trål- og snurrevadfartøy, samt hvilket av flere fartøy. Den særskilte bevisbyrderegelen må sees i sammenheng med regelen i § 21 om sikkerhetsavstand på én nautisk mil for trål og snurrevad, og vil bidra til økt aktsomhet på høstingsfelt og respekt for fastsatte regler om havdeling. Bestemmelsen har videre et anvendelig unntak når omstendighetene ”avgjort” taler imot at trål- og snurrevadfartøyene skal pålegges en slik bevisbyrde. Utvalget ser derfor at bestemmelsen bør videreføres med nåværende innhold.