NOU 2006: 10

Fornærmede i straffeprosessen – nytt perspektiv og nye rettigheter

Til innholdsfortegnelse

12 Endringer i reglene om borgerlige rettskrav

12.1 Innledning

Med «borgerlige rettskrav» forstås krav som kan fremmes i forbindelse med straffesaken, jf. straffeprosessloven § 3 og fremstillingen foran i punkt 3.5. Krav på erstatning og oppreisning er de mest vanlige typene av borgerlige rettskrav. I det følgende brukes for enkelthets skyld «erstatningskrav» som en fellesbetegnelse på alle borgerlige rettskrav.

Ut fra den informasjon utvalget har innhentet, er inntrykket at det varierer hvor viktig ofre for kriminalitet synes det er å få erstatning. Det ser ut til å være en nokså gjennomgående oppfatning at andre forhold er av større betydning, blant annet at saken oppklares og at den skyldige stilles til ansvar. Mange fornærmede gir også uttrykk for at det viktigste ved å få tilkjent erstatning eller oppreisning ikke er pengene i seg selv, men den stadfestelsen av at de har vært utsatt for urett som tilkjennelsen innebærer. På den annen side har flere av utvalgets kilder fremhevet at en del fornærmede lider betydelige økonomiske tap som følge av den straffbare handlingen, som det er viktig å få dekket.

Utvalgets forslag til endringer i reglene om borgerlige rettskrav tar sikte på å legge enda bedre til rette for at fornærmede og andre skadelidte på en enkel måte kan få erstatning og oppreisning for skader de er påført ved straffbare handlinger. Samtidig er det viktig for utvalget å understreke det ofrene gjennomgående gir uttrykk for; det er ikke erstatningen som er deres viktigste interesse i straffesaken.

Regelverket om pådømmelse av erstatningskrav mv. i samband med straffesaken er komplisert og fragmentert. Ideelt sett burde hele regelverket vært gjennomgått. Dette ligger imidlertid utenfor utvalgets mandat. Utvalget foreslår en rekke regelendringer for å bedre behandlingen av de borgerlige rettskravene, men beholder stort sett strukturen i det gjeldende regelverket.

Reglene om fornærmedes og andre skadelidtes adgang til å få erstatningskrav behandlet i forbindelse med straffesaken er fremstilt foran under punkt 3.5, og utvalget viser til dette.

12.2 Behovet for endringer

Erstatningskrav fra fornærmede blir etter utvalgets oppfatning ikke alltid tilfredsstillende behandlet i straffesaken. Dette skyldes dels regelverket, dels at kravet ikke er godt nok forberedt av påtalemyndigheten eller bistandsadvokaten. 1

Ikke sjelden kommer det frem under hovedforhandlingen at fornærmede ser ut til å være påført utgifter eller inntektstap som det ikke er krevd erstatning for. Dels er det ikke fremmet erstatningskrav overhodet, dels dekker ikke kravet hele tapet. I en del tilfeller blir det ikke tatt med nye tapsposter som er oppstått etter at fornærmede meldte kravet til politiet første gang. De krav som fremsettes er ikke sjelden dårlig begrunnet og dokumentert. Det er derfor ikke uvanlig at aktor må frafalle krav under hovedforhandlingen fordi det er for dårlig opplyst. For eksempel blir tap som følge av voldshandlinger ofte ikke erstattet, eller ikke erstattet fullt ut.

Etter utvalgets syn er det behov for regler som bedre enn i dag sikrer at fornærmedes erstatningskrav blir fremmet og pådømt under straffesaken. Det bør også etableres bedre rutiner for behandlingen av kravene slik at både fornærmede og tiltalte får ivaretatt sine interesser på en betryggende måte. Av hensyn til politiets og påtalemyndighetens arbeidsbyrde, bør en etter utvalgets syn være varsom med å gå for langt i å pålegge disse etater en selvstendig plikt til aktiv forberedelse av erstatningskravet. Reglene må først og fremst ha som siktemål at fornærmede får tilstrekkelig informasjon og oppfordring til selv å dokumentere og begrunne kravet på en best mulig måte. Dessuten er det sentralt at tiltalte får varsel i tide om kravet og grunnlaget for det, slik at hensynet til kontradiksjon ivaretas. Det er også behov for regler som klargjør bistandsadvokatens ansvar for å fremme kravet.

Justisdepartementets arbeidsgruppe har under avsnittet om politi og påtalemyndighet pekt på at det er behov for «skriftlige rutiner for håndteringen av erstatningskrav». Utvalget mener mye vil være oppnådd med regler i straffeprosessloven og påtaleinstruksen som tvinger frem en bedre saksforberedelse.

12.3 Ansvarsfordelingen mellom bistandsadvokaten og påtale­myndigheten

Utvalget mener det er behov for regler som på en tydeligere måte enn i dag fordeler ansvaret mellom bistandsadvokaten og påtalemyndigheten for fremme av fornærmedes krav.

I juridisk litteratur er det som nevnt i punkt 3.5.2.2 omtvistet om, og i hvilken utstrekning, fornærmede har partsrettigheter under hovedforhandlingen når kravet fremmes av påtalemyndigheten. Straffeprosessloven gir ikke bistandsadvokaten prosessuelle rettigheter under rettens behandling av erstatningskravet utover mulig­heten til å uttale seg om erstatningskravet også når det fremmes av påtalemyndigheten. Men det er ikke noe forbud i loven mot at bistandsadvokaten får stille spørsmål til tiltalte, vitner og sakkyndige av betydning for erstatningskravet. Domstolenes praksis varierer. Noen dommere tillater spørsmål fra bistandsadvokaten til vitner og sakkyndige, mens andre bare tillater spørsmål til fornærmede selv. Dermed er det når påtalemyndigheten fremmer erstatningskravet blant annet uklart om også bistandsadvokaten vil få mulighet til å stille spørsmål til tiltalte, vitner og sakkyndige. Ulik praksis og uklarhet er i seg selv uheldig og kan også føre til mistillit, særlig hos de fornærmede.

Hertil kommer at oppgavefordelingen mellom aktor og bistandsadvokaten er usikker. Er det bevisførsel om kravet, varierer det om det er bistandsadvokaten eller aktor som utfører den. I prosedyren nøyer aktor seg ofte med å nedlegge påstand om erstatning, og overlater til bistands­advokaten å prosedere kravet. Hensynet til en best mulig belysning av kravet, tilsier at en av aktørene bør ha det totale ansvar for å behandle det. Som oftest er det bistandsadvokaten som kjenner grunnlaget for kravet best. Advokaten bør derfor være den som gjør de nødvendige forberedelser, fører bevis og prosederer kravet. 2 Bistandsadvokaten vil ofte også ha bedre forutsetninger enn påtalemyndigheten for å stille spørsmål til vitner og sakkyndige av betydning for erstatningskravet.

I tillegg kommer at ressursutnyttelsen blir bedre når den som har forberedt kravet også følger det opp i retten istedenfor at aktor skal ha dette som en av mange oppgaver. Utvalget antar også at det kan gjøre oppdrag som bistandsadvokat mer attraktive om advokaten har fullt og selvstendig ansvar for erstatningskravet.

Utvalget foreslår etter dette at hvis det er oppnevnt bistandsadvokat, skal bistandsadvokaten ha det fulle ansvar for å fremme kravet, herunder forberede og føre bevis for det og å prosedere kravet i retten, se forslag til endring i straffeprosessloven § 428 første ledd annet punktum. Har fornærmede bistandsadvokat, skal kravet alltid fremmes etter § 428. I slike saker kan fornærmede etter utvalgets forslag ikke lenger be om at påtalemyndigheten fremmer kravet. Dermed vil fornærmede som har bistandsadvokat alltid ha fulle partsrettigheter i forhold til erstatningskravet, jf. straffeprosess­loven § 428 annet ledd.

En slik ordning vil skape klare ansvarsforhold og skjerpe bistandsadvokatene, samt bidra til en bedre opplysning av erstatningskravene. Ordningen vil også spare politiet og påtalemyndigheten for arbeid i saken. Forslaget kan føre til noe økt tidsforbruk under hovedforhandlingen, men ulempene ved dette oppveies etter utvalgets syn av fordelene ved at erstatningskravene opplyses bedre og ved at aktor fritas for ansvar for å forberede og prosedere erstatningskravet. Bistandsadvokaten må likevel fortsatt kunne be om at politiet foretar avhør og annen etterforsking til belysning av kravet. Utvalget foreslår som det fremgår av punkt 9.5.4 at bistandsadvokaten skal kunne be om at fornærmede innkalles til et avhør for å forklare seg om virkningene av handlingen. Det vil være opp til politiet og påtalemyndigheten å avgjøre om anmodninger om andre etterforskingsskritt skal etterkommes.

12.4 Påtalemyndighetens plikt til å fremme fornærmedes krav

I offentlig straffesak kan påtalemyndigheten fremme borgerlige rettskrav som fornærmede eller andre skadelidte har mot siktede, når kravet springer ut av samme handling som straffesaken gjelder, jf. straffeprosessloven § 427 første ledd. Om påtalemyndigheten skal fremme slike krav, beror i utgangspunktet på en skjønnsmessig vurdering i det enkelte tilfellet. Etter straffeprosess­loven § 427 annet ledd har imidlertid påtalemyndigheten i visse tilfeller plikt til å fremme krav for fornærmede. Dette gjelder krav mot siktede fra den som er umiddelbart skadelidende ved den straffbare handlingen. Slike krav kan bare nektes tatt med i straffe­saken dersom de er åpenbart ugrunnet eller det vil være til uforholdsmessig ulempe for behandlingen av straffesaken å fremme dem sammen med straffesaken, jf. § 427 annet ledd, se punkt 3.5.2.3. Påtalemyndighetens avgjørelse om å nekte å fremme et erstatningskrav kan etter praksis påklages til overordnet påtalemyndighet etter straffeprosessloven § 59 a. Påtalemyndigheten kan også nekte å fremme kravet under hovedforhandlingen, helt til saken er tatt opp til doms. 3

Utvalget finner ikke grunn til å endre påtalemyndighetens adgang til å nekte å fremme krav som er åpenbart ugrunnet . Påtalemyndighetens ressurser bør ikke brukes på å fremme slike krav. Heller ikke fornærmede er tjent med at påtale­myndigheten på deres vegne pålegges å fremme krav som påtalemyndigheten ikke har tro på. Hvis påtalemyndigheten nekter å fremme kravet, kan fornærmede dessuten velge å fremme kravet selv i forbindelse med straffesaken, jf. straffeprosess­loven § 428, eller i sivilt søksmål.

Utvalget har vurdert om det bør gjøres endringer i bestemmelsen om at påtalemyndigheten kan nekte å fremme kravet hvis det er til uforholdsmessig ulempe for behandlingen av straffesaken . I denne vurderingen skal påtalemyndigheten etter dagens regelverk vurdere både eget arbeid med kravet og rettens behandling av det.

Utvalget foreslår i punkt 12.3 at fornærmede i saker hvor det er oppnevnt bistandsadvokat alltid skal fremme kravet etter straffeprosessloven § 428. Dette innebærer at påtalemyndigheten fritas for å fremme slike krav. Gjennomgående vil det være i sakene der fornærmede har krav på bistandsadvokat at erstatningskravet vil kunne være av en viss størrelse og med kompliserte komponenter som for eksempel menerstatning eller erstatning for lidt og fremtidig inntektstap. Etter utvalgets forslag vil kravene som påtalemyndig­heten fremmer etter straffeprosessloven § 427 derfor stort sett være enkle. Det typiske tilfellet vil være erstatning for avgrensede utgiftsposter, for eksempel utlegg for tannlegebehandling, drosjeregninger eller erstatning for klær. I disse sakene vil kravet vanskelig kunne sies å være til uforholdsmessig ulempe. Hvis det skulle oppstå en slik ulempe, kan retten dessuten benytte adgangen til å utsette behandlingen av erstatningskravet til straffesaken er pådømt, jf. straffeprosessloven § 431.

Det forekommer at fornærmedes tap ikke er klarlagt når straffesaken er klar til pådømmelse. I slike tilfelle kan påtalemyndigheten beslutte å fremme bare deler av kravet. Også retten har adgang til å gi dom bare for den del av kravet som anses godtgjort, jf. straffeprosessloven § 432. Hvis ikke noen del av kravet er godtgjort, er det antatt at retten kan avsi dom for at tiltalte er erstatnings­ansvarlig, uten å ta stilling til størrelsen av kravet. 4

Etter den ordning utvalget legger opp til – de kompliserte kravene fremmes gjennomgående av bistandsadvokat – er det etter utvalgets oppfatning ikke grunn til å beholde regelen om at påtalemyndigheten kan nekte å ta med krav av hensyn til retten . For øvrig mener utvalget at det også av prinsipielle grunner er uheldig med en regel som innebærer at påtalemyndigheten skal foreta en skjønnsmessig silingsvurdering på rettens vegne. Denne vurderingen burde i tilfelle foretas av retten selv. Rettens adgang til å nekte å ta med krav drøftes nedenfor i punkt 12.5.

Det er forutsatt i forarbeidene at det ved forholdsmessighetsvurderingen også skal legges vekt på påtalemyndighetens eget arbeid med saken. 5 Etter forarbeidene til § 427 skal det, hvis tiltalte er søkegod, mye til for at kravet kan nektes tatt med av påtalemyndigheten fordi det er til uforholdsmessig ulempe. 6 Utvalget tilføyer at hvis det dreier seg om en skade som omfattes av voldsoffer­erstatningsloven, vil en domstolsbehandling av erstatningskravet være til nytte for fornærmede, selv om tiltalte ikke er søkegod.

Får bistandsadvokatene eneansvar for å fremme krav på vegne av fornærmede i sakene de er oppnevnt, bør det sjelden være aktuelt for påtale­myndigheten å nekte krav fremmet etter § 427 fordi det vil være til uforholdsmessig ulempe for deres eget arbeid med saken. Det minnes om at påtalemyndigheten fortsatt skal ha adgang til å nekte å fremme krav som er åpenbart ugrunnet. Det foreslås heller ingen endringer i påtalemyndighetens adgang og plikt til å fremme krav fremsatt av andre enn den direkte skadelidte mot siktede, jf. straffeprosessloven § 427 første ledd. Påtale­myndigheten plikter for eksempel ikke å fremme krav fra forsikringsselskap.

Utvalget vil likevel ikke utelukke at det kan forekomme saker også utenom de tilfellene der fornærmede har krav på bistandsadvokat, som kan reise kompliserte erstatningsrettslige spørsmål. Hvis det er grunn til å regne med at retten vil utsette behandlingen av erstatningskravet inntil straffekravet er avgjort fordi det sivile kravet reiser kompliserte spørsmål, kan det være urimelig å pålegge påtalemyndigheten å opptre som skadelidtes prosessfullmektig for det sivile kravet i en slik fortsatt behandling. 7

Utvalget mener derfor man bør beholde en mulighet for påtalemyndigheten til å nekte å fremme kravet av hensyn til egen arbeidsbyrde.

12.5 Rettens plikt til å pådømme kravet i førsteinstans

12.5.1 Påtalemyndigheten fremmer kravet

Hvis påtalemyndigheten fremmer fornærmedes erstatningskrav, kan domstolene ikke nekte å fremme kravet i forbindelse med straffesaken. Men retten kan utsette behandlingen av kravet til straffesaken er pådømt jf. straffeprosessloven § 431, eller nøye seg med å gi dom for den del av kravet som den finner godtgjort jf. straffeprosessloven § 432. Retten kan også uformelt beslutte å dele opp bevisførselen i saken slik at det som har med erstatningskravet å gjøre utsettes til bevis­førselen om straffekravet er ferdig.

Utvalget foreslår ingen endringer på dette punktet. For ordens skyld tilføyes at utvalgets forslag om at påtalemyndigheten ikke lenger skal ha anledning til å nekte å ta med krav av hensyn til retten , jf. punkt 12.4 teoretisk sett innebærer at domstolen kan måtte ta stilling til noen flere krav enn tidligere. Dette har imidlertid neppe noen betydning i praksis siden det er de samme forhold som vil medføre uforholdsmessig ulempe for retten og for påtalemyndigheten.

12.5.2 Fornærmede fremmer kravet selv

Fremmes kravet etter straffeprosessloven § 428 av fornærmede selv, kan retten etter dagens regler på ethvert trinn av saken nekte at kravet forfølges under hovedforhandlingen dersom det vil være til vesentlig ulempe, jf. § 428 første ledd annet punktum.

Straffeprosesslovkomiteen foreslo at retten skulle ha en absolutt plikt til å behandle også de krav som fornærmede selv fremmer. Forslaget møtte motstand under høringen. Departementet konkluderte med at retten skulle få en begrenset adgang til å nekte å pådømme erstatningskrav som ikke fremmes av påtalemyndigheten. Om anvendelsen av bestemmelsen heter det i forarbeidene:

«At kravet vil være til uforholdsmessig ulempe for behandlingen av straffesaken, kan vanskelig sies på bakgrunn av adgangen til utsettelse og delvis pådømmelse. Man har derfor foreslått en skjønnsmessig regel om at retten kan nekte å pådømme kravet når det vil være en uforholdsmessig ulempe å behandle det under straffesaken. Forholdet kan for eksempel være at behandlingen av straffesaken på langt nær gir tilstrekkelig grunnlag for å pådømme det borgerlige krav. Det vil også kunne være uhensiktsmessig at kompliserte erstatningskrav behandles av lagmannsretten som første instans.» 8

At behandlingen av straffesaken på langt nær gir tilstrekkelig grunnlag for å pådømme det borgerlige krav, bør slik utvalget ser det føre til utsatt eller delvis pådømmelse, ikke til at kravet nektes behandlet. Ved utsatt pådømmelse vil eventuell bevisførsel som bare gjelder erstatningskravet og prosedyre om kravet gjennomføres i et senere rettsmøte. Utsettes pådømmelsen, kan det hende at vitner og eventuelle sakkyndige som skal forklare seg om forhold som har betydning for erstatningsspørsmålet må møte og forklare seg to ganger hvis de også har forklart seg i straffesaken. Men vanligvis vil det som skal forklares om erstatningskravet også ha betydning for straffekravet. Siden utvalget foreslår at bistandsadvokaten gis en generell rett til å stille spørsmål (se forslag til straffeprosessloven § 291 a), blir også risikoen for dette mindre. Det er uansett klare prosessøkonomiske fordeler for partene og rettsvesenet ved en slik løsning, sammenlignet med at domstolene skulle foreta en helt ny behandling av erstatningskravet i en egen sivil sak.

Utvalget tilføyer at i lagrettesaker deltar lagrettemedlemmene ikke ved avgjørelsen av erstatningskravet. Erstatningskravet avgjøres av de juridiske dommerne alene. Ved å utsette behandlingen av erstatningskravet til straffesaken er avgjort, eventuelt til et senere rettsmøte, unngås at lagrettens medlemmer må være til stede ved behandlingen i retten av et spørsmål de ikke skal være med på å avgjøre. 9

At kompliserte erstatningskrav behandles av lagmannsretten som førsteinstans er blitt mindre aktuelt som følge av at alle straffesaker etter to-instansreformen nå starter i tingretten. Det er likevel også etter dagens regler en mulighet for at erstatningskrav som ikke ble fremmet for tingretten blir fremmet for lagmannsretten. Utvalget antar at denne adgangen brukes nokså sjelden.

I noen saker kan hensynet til rettens avgjørelse av straffutmålingen tale mot å utsette pådømmelsen av erstatningskravet. 10 Særlig ved større erstatningskrav, kan det forhold at tiltalte idømmes erstatning få betydning for straffutmålingen. Også i saker der det kan være aktuelt å sette betaling av erstatning som vilkår for betinget dom, jf. straffe­loven § 53 nr. 4, bør en utsatt pådømmelse av erstatningskravet unngås.

Et søk på Lovdata viser få eksempler på at adgangen til å nekte å pådømme kravet er brukt. Bruk av denne bestemmelsen fremgår imidlertid ikke alltid av den endelige dommen som publiseres. I ett tilfelle ble adgangen brukt i en sak der pådømmelsen av erstatningskravene først var utsatt. I denne saken kunne retten antagelig benyttet adgangen til delvis pådømmelse. 11 I en annen sak er domsgrunnene ikke tilstrekkelige til å vise om saken kunne vært løst ved utsatt pådømmelse. 12 I en del tilfeller utsettes antakelig pådømmelsen av erstatningskravet uten at retten treffer noen formell avgjørelse om dette.

Det kan reises prinsipielle innvendinger mot at retten etter en skjønnsmessig vurdering skal kunne nekte å pådømme et krav. At retten på ethvert trinn av saken – helt frem til saken tas opp til doms – kan nekte at kravet forfølges, kan medføre at fornærmede av frykt for at kravet skal nektes pådømt, avstår fra å gjøre gjeldende deler av kravet, eller avstår fra anførsler eller utøvelsen av prosessuelle rettigheter.

Utvalget nevner at det etter gjeldende regler er uklart om retten kan nekte å fremme erstatningskravet med den begrunnelse at det anses uheldig om fornærmede gjør gjeldende sin rett som part etter straffeprosessloven § 428 annet ledd til å være til stede under hele hovedforhandlingen. 13 I en utrykt avgjørelse i straffesak nr. 39/87 ved Agder lagmannsrett som er omtalt av Robberstad, nektet tiltalte å forklare seg hvis fornærmede var til stede. Retten besluttet da å nekte forfølgning av fornærmedes krav. 14 Utvalget anser det uheldig med en regel som gjør at tiltalte kan hindre fornærmede fra å benytte sine prosessuelle rettigheter som part.

Utvalget foreslår som det fremgår av punkt 9.8.3.2 at fornærmede, slik regelen er i Sverige og Finland, skal forklare seg før tiltalte og før den øvrige bevisførsel. Med en slik endring, skulle det være mindre grunn til å frykte at bevisverdien av fornærmedes forklaring svekkes som følge av at fornærmede gjør gjeldende sin rett som part til å være til stede under hele hovedforhandlingen.

Spørsmålet er dermed om det ellers kan tenkes ulemper for behandlingen av straffesaken ved at fornærmede gis en ubetinget rett til å få pådømt sitt erstatningskrav. Den mest åpenbare fare er at behandlingen av erstatningskravet kan ta så mye tid at det forskyver tyngdepunktet i forhandlingene bort fra straffekravet, eller at det blir for lite tid til å behandle skyld- og straffespørsmålet.

Slike ulemper kan som oftest unngås ved at det enten settes av nok tid til å behandle både straffe- og erstatningskravet, eller ved at pådømmelsen av erstatningskravet utsettes etter straffeprosess­loven § 431. Utvalget antar at ulempene for behandlingen av straffesaken ved en samtidig pådømmelse av erstatningskravet, særlig risikoen for å komme i tidsnød under hovedforhandlingen, i noen grad vil bli redusert ved de lovendringer utvalget foreslår i punkt 12.6 for å sikre en bedre forberedelse av erstatningskravene. Forslagene medfører at domstolene ved berammelse av hovedforhandlingen vil ha bedre oversikt over kravene og bevisføringen.

Et samlet utvalg mener at straffeprosessloven §§ 431 (utsatt pådømmelse) og 432 (delvis pådømmelse) er tilstrekkelig for å ivareta hensynet til rettens behandling av straffekravet. Derimot mener utvalgets flertall , alle unntatt Austegard og Bohinen, at retten av andre grunner kan ha behov for å henvise kravet til behandling i sivilprosessens former, først og fremst fordi straffeprosessens regler er lite egnet til å gi kravet en forsvarlig behandling. Det oppstår for eksempel prosessuelle tvister som straffe­prosessloven ikke er utformet med tanke på. Flertallet foreslår derfor en regel om at retten kan nekte å forfølge kravet under hovedforhandlingen dersom det åpenbart er mest hensiktsmessig å behandle det i sivilprosessens former, se forslag til nytt siste ledd i straffeprosessloven § 428. Regelen er ment som en sikkerhetsventil. Den klare hovedregelen skal være at retten skal behandle kravet sammen med straffesaken.

Mindretallet , Austegard og Bohinen, frykter at en slik skjønnsmessig adgang for retten til å nekte kravet pådømt, vil kunne føre til ulik praksis og svekke fornærmedes forutberegnelighet, jf. det samlede utvalgets betraktninger om dagens regel i straffeprosessloven § 428 første ledd annet punktum.

12.6 Tiltak under etterforsking og forberedelse til hovedforhandlingen

12.6.1 Anmeldelse og etterforsking

Etter gjeldende regler i påtaleinstruksen § 8-7 skal fornærmede ved avhør gjøres kjent med adgangen til å få fremmet krav i forbindelse med straffesaken og spørres om hun eller han ønsker at påtalemyndigheten i tilfelle skal fremme kravet. Fornærmede skal også bes om å angi beløpet nærmere og så vidt mulig legitimere det, eventuelt innen en fastsatt frist. Fornærmede har etter påtaleinstruksen § 7-1 tredje ledd på begjæring krav på en bekreftelse på at anmeldelse er mottatt. Slike bekreftelser på anmeldt forhold sendes rutinemessig ut i form av et elektronisk standardbrev. I bekreftelsen står det at fornærmede må kontakte politiet snarest dersom fornærmede ønsker at påtalemyndigheten skal fremme kravet i forbindelse med straffesaken. Fornærmede får en frist på tre uker til å dokumentere kravets størrelse. Til slutt opplyses det at fornærmede må kontakte politiet dersom fristen ønskes forlenget.

En del fornærmede følger ikke opp sitt erstatningskrav. Utover at fornærmede i noen tilfeller ikke ønsker å fremme kravet, kan det være mange grunner til at det ikke følges opp. Ofte oppstår tapet en tid etter at saken er anmeldt, og fornærmede kan da ha glemt den informasjon som politiet ga ved anmeldelsen. Utvalgets erfaring er dess­uten at standardbrevet som er omtalt ovenfor skaper usikkerhet hos fornærmede. Brevets innhold kan gi grunnlag for den misforståelse at oversittelse av fristen medfører at kravet går tapt. Er fornærmede påført fysisk eller psykisk skade, vil omfanget av skaden og tapet først være klart etter noen tid. Ved helseskader tar det gjerne noe tid før fornærmede blir frisk, eller eventuelle varige skader stabiliserer seg. I alvorligere saker er fornærmede den første tiden etter anmeldelsen ofte psykisk medtatt og mer opptatt av andre forhold enn å fremme erstatningskrav. Traumatiserende overgrep kan medføre at fornærmede ikke oppfatter informasjon om muligheten for å fremme et krav eller å beregne og dokumentere kravet. Det forekommer også at fornærmede tror kravet er tilfredsstillende spesifisert, begrunnet og dokumentert, men først under hovedforhandlingen blir oppmerksom på at det ikke er tilfellet.

I litteraturen er det forutsatt at påtalemyndigheten, når den fremmer borgerlige krav i straffesaken, må foreta det som er nødvendig for sakens opplysning og pådømmelse, herunder innhente opplysninger om forholdet og legge frem de nødvendige bevis. 15 Påtalemyndigheten er etter dagens regler ikke uttrykkelig pålagt ansvar for å gi tilbakemelding til fornærmede om at erstatningskravet må begrunnes eller dokumenteres bedre. Utvalgets inntrykk er at politiets og påtalemyndighetens engasjement når det gjelder å sørge for å opplyse kravet under etterforskingen varierer. Fornærmedes erstatningskrav kan også være oversett av påtalemyndigheten.

Det forekommer ikke helt sjelden at heller ikke bistandsadvokaten sørger for tilfredsstillende opplysning av kravet. Det hender at bistandsadvokaten ikke fremsetter noe endelig krav før kort tid før hovedforhandlingen, eller sågar under hovedforhandlingen. 16 Dokumentasjon og bevisførsel kan også være mangelfull.

Etter utvalgets syn er det behov for regler som bedre legger til rette for opplysning av kravets grunnlag og omfang.

Ved anmeldelse av saken, bør fornærmede, som i dag, muntlig gis den informasjon som er nevnt i straffeprosessloven § 236 og påtaleinstruksen § 8-7 (se forslag til ny § 8-4 b i påtaleinstruksen). Slik informasjon bør i tillegg gis skriftlig ved anmeldelsen og i bekreftelsen på anmeldt forhold. Utvalget foreslår at det også opplyses om at fornærmede – med mindre det er oppnevnt bistandsadvokat – kan velge mellom å fremme kravet selv, eller å be om at påtalemyndigheten fremmer kravet. Det bør også forklares kort hvilke prosessuelle konsekvenser dette valget har. Det må videre opplyses om at fornærmede, hvis påtalemyndigheten skal fremme kravet, bør gi nærmere opplysninger om grunnlaget for og størrelsen av kravet og hvilke bevis fornærmede kan oppgi, jf. straffe­prosessloven § 427. Politiet bør forklare nærmere hva som kreves for å dokumentere kravet, for eksempel at det må legges frem kvittering for utgifter til medisinsk behandling, eller lønns- og trygdeslipper for å dokumentere et inntektstap. Fornærmede bør oppfordres til så snart som mulig, men uten at det settes noen bestemt frist, å gi slike opplysninger og å meddele om fornærmede krever at påtalemyndigheten fremmer kravet. Endelig bør det på dette innledende stadium opplyses at påtalemyndigheten senere, når tiltale eventuelt er reist, vil gi fornærmede en kort avsluttende frist for å ajourføre opplysninger som er gitt til påtalemyndigheten eller til å fremme kravet selv etter straffeprosessloven § 428.

Utvalget tilrår at påtalemyndigheten utarbeider et nytt standardbrev i tråd med disse anbefalingene.

I punkt 9.5.4 foreslår utvalget at bistandsadvokaten skal gis adgang til å kreve gjennomført et avhør av fornærmede for å belyse hvilke virkninger den straffbare handlingen har hatt for vedkommende. Et slikt avhør vil tjene som grunnlag for eksaminasjon av fornærmede i retten om forhold av betydning for behandling av erstatningskravet. Det er heller ikke noe i veien for at også fornærmede som ikke har bistandsadvokat innkalles til et slikt avhør, noe som i en viss utstrekning også gjøres i dag.

Har fornærmede bedt påtalemyndigheten om å fremme kravet, må påtalemyndigheten så snart som mulig, og senest når tiltale tas ut, ta standpunkt til om den vil fremme kravet på fornærmedes vegne, og underrette fornærmede og tiltalte om sitt standpunkt, jf. straffeprosessloven § 427 annet ledd og påtaleinstruksen § 17-6. Utvalget foreslår uttrykkelig lovfestet at fornærmede har rett til å klage til overordnet påtalemyndighet over at kravet nektes fremmet. Slik klagerett følger i dag av praksis. Avslår påtalemyndigheten helt eller delvis å fremme kravet, gis fornærmede senest når tiltale tas ut, en kort frist for å meddele retten og tiltalte om fornærmede vil benytte retten til å fremme kravet selv.

12.6.2 Forberedelse til hovedforhandling

12.6.2.1 Påtalemyndigheten fremmer kravet

Etter dagens regler skal påtalemyndigheten i tiltalebeslutningen opplyse om den gjør gjeldende erstatningskrav på vegne av fornærmede, jf. straffeprosessloven § 252 tredje ledd. Det er ikke nødvendig at påtalemyndigheten på forhånd angir den påstand som vil bli nedlagt. Ofte nøyer påtale­myndigheten seg med å ta forbehold om å kreve erstatning og eventuelt oppreisning. 17 Selv om tiltalte og fornærmede gjennom saksdokumentene ofte vil være kjent med kravets størrelse, finner utvalget det uheldig at de ikke i rimelig tid før hovedforhandlingen gjøres kjent med hva slags krav påtalemyndigheten fremmer (for eksempel inntektstap, annet økonomisk tap, menerstatning og oppreisning) eller med hvilke beløp. Mang­lende opplysninger om påtalemyndighetens standpunkt til kravet gjør at fornærmede ikke har tilstrekkelig oppfordring til å bidra til forberedelsen og eventuelt ytterligere opplysning av kravet, samt at tiltalte ikke får et godt grunnlag for å forberede sitt forsvar. Hvis påtalemyndigheten ble pålagt å spesifisere kravet, ville dette trolig føre til at det ble bedre forberedt.

Hvis påtalemyndigheten fremmer kravet, har den under etterforskingen plikt til å innhente nødvendige opplysninger, men fornærmede må også selv delta i forberedelsen. 18 Fornærmede må gi opplysninger til påtalemyndigheten om kravets størrelse og de bevis som kan føres. Det kan forekomme at det senere kommer til nye opplysninger om for eksempel kravets størrelse eller om vitner som kan belyse saken. Reglene må legge til rette for at slike tilleggsopplysninger blir fanget opp.

Utvalget foreslår at påtalemyndigheten i tiltalebeslutningen så langt mulig skal opplyse om kravets størrelse, se forslag til endringer i straffeprosessloven § 252 tredje ledd annet punktum. Det foreslås også lovfestet, i § 252 tredje ledd tredje punktum, at påtalemyndigheten i bevisoppgaven må angi hvilke bevis om utelukkende gjelder krav etter § 3. I dag er det samme antatt i teorien. 19 P­åtalemyndighetens praksis varierer nok noe på dette området. Forslagene vil tvinge frem en bedre forberedelse av kravet.

Fornærmede vil bli orientert om det krav som fremmes ved mottak av tiltalen. (Riktig nok har fornærmede etter § 264 a bare krav på underretning om at det er tatt ut tiltale og om sin rett til å gjøre seg kjent med tiltalebeslutningen. I praksis sendes fornærmede en kopi av tiltalen. Utvalget forutsetter at denne praksis opprettholdes.)

Utvalget foreslår at påtalemyndigheten fastsetter en frist for fornærmede for å be om endringer i angivelsen av kravet. Påtalemyndigheten varsler forsvareren om eventuelle endringer. Det er ikke nødvendig å forkynne slike endringer

Fornærmede vil ikke få oversendt bevisoppgaven, men kan gjøre seg kjent med den gjennom retten til dokumentinnsyn. Utvalgets flertall , alle unntatt Austegard og Stigum, mener det ikke er grunn til å lovfeste en rett til å kunne uttale seg om bevisoppgaven, men det er selvsagt ingenting i veien for at fornærmede uttaler seg om dette.

Mindretallet , Austegard og Stigum, mener at det bør lovfestes en frist for fornærmede til å komme med mulige innspill til endringer i bevisoppgaven, selv om også de mener at den endelige beslutningsmyndigheten om bevisførselen må ligge hos påtalemyndigheten. Flertallet mener at en slik fristregel vil føre til unødvendig merarbeid for påtalemyndigheten og ikke være til særlig nytte for fornærmede. Det vil i det alt overveiende antall saker dreie som om enkle krav, og fornærmede uten bistandsadvokat vil gjennomgående ha dårlige forutsetninger for å uttale seg om hvilke bevis som bør føres under hovedforhandlingen.

12.6.2.2 Fornærmede fremmer kravet

Etter dagens regler skal fornærmede som fremmer kravet selv, senest samtidig med innkalling til hovedforhandling, gi melding til tiltalte eller forsvareren om den påstand som blir nedlagt, om grunnlaget for kravet og om de bevis som vil bli ført, jf. straffeprosessloven § 428 tredje ledd, jf. § 427 fjerde ledd. Dagens fristbestemmelse er etter utvalgets syn lite hensiktsmessig. Fornærmede er ikke kjent med tidspunktet for innkalling til hovedforhandling, slik at fristen utløper på et tidspunkt som er ukjent for fornærmede. Videre tilsier hensynet til tiltaltes forsvar og til rettens saksforberedelse at melding om kravet bør gis raskt etter at tiltale er reist.

Er det oppnevnt bistandsadvokat, foreslår utvalget som nevnt ovenfor, at det er bistandsadvokaten som skal fremsette, forberede og prosedere erstatningskravet på fornærmedes vegne.

Er det oppnevnt bistandsadvokat, eller har fornærmede meddelt at fornærmede vil fremme kravet selv, foreslår utvalget at påtalemyndigheten, samtidig med underretningen om tiltalen etter straffeprosessloven § 264 a, gir fornærmede en kort frist, normalt to uker, for å fremsette endelig erstatningskrav med bevisoppgave til retten. Retten sender kopi av fornærmedes krav til forsvareren med en kort frist, normalt to uker, for bemerkninger til erstatningskravet. Utvalget foreslår imidlertid ikke at tiltaltes innsigelser avskjæres om tiltalte ikke svarer innen utløpet av fristen.

Etter straffeprosessloven § 426 første ledd skal de fornærmede første gang de møter for retten, spørres om de har krav som gjøres gjeldende etter straffeprosessloven § 3, dersom dette tidligere ikke er brakt på det rene. I lys av forslagene ovenfor foreslår utvalget at denne bestemmelsen oppheves. Normalt forklarer ikke fornærmede seg for retten før under hovedforhandlingen. Erstatningskrav bør fremsettes og forberedes på et tidligere tidspunkt.

12.7 Underretning om dommen

Utvalget foreslår at det lovfestes at retten skal meddele fornærmede (eventuelt bistandsadvokaten) dommen i alle saker der den har avgjort krav etter § 3, jf. utkast til 43 fjerde ledd. Fornærmede bør videre gjøres kjent med adgangen til å begjære ny behandling av kravet i forbindelse med eventuell anke i straffesaken og fremgangsmåten for slik begjæring. Fornærmede bør også gjøres kjent med reglene om anke etter tvistemålslovens regler og adgangen til fortsatt behandling av kravet etter tvistemålsloven dersom en anke i straffesaken ikke blir fremmet.

12.8 Særlig om tilståelsessaker

Utvalget viser til punkt 9.9.2.4 der det foreslås en utvidet adgang til å få erstatningskrav pådømt i tilståelsessaker. Utvalget foreslår også å oppheve det særlige beviskravet i straffeprosessloven § 432 annet ledd for krav som pådømmes i tilståelsessak når de er fremmet av fornærmede selv etter straffe­prosessloven § 428. Det vil være et marginalt antall saker hvor dette er aktuelt.

12.9 Begjæring om ny behandling av borgerlige rettskrav ved anke i straffesaken

12.9.1 Adgangen til å få ny behandling av krav ved anke i straffesaken

Utvalget foreslår i punkt 12.5.2 å oppheve rettens adgang til å nekte å behandle krav som fornærmede selv fremmer. Denne endringen gjelder også ved anke. Fornærmede vil etter utvalgets forslag få en ubetinget rett til ny behandling av det borgerlige rettskravet i de saker der anke over bevis­bedømmelsen under skyldspørsmålet i straffesaken er henvist til ankeforhandling i lagmannsretten. Utvalgets flertall foreslår likevel, som nevnt i punkt 12.5, at retten bør ha en mulighet til å nekte kravet fremmet dersom det åpenbart er mest hensiktsmessig å behandle kravet i sivilprosessens former.

Utvalget finner ikke grunn til å foreslå andre endringer i reglene om partenes adgang til å kreve ny behandling av det borgerlige rettskravet i forbindelse med anke i straffesaken. 20 Bestemmelsen i straffeprosessloven § 434 er nylig revidert og bør få virke en stund før det eventuelt vurderes ytterligere endringer. 21

12.9.2 Frister og fremgangsmåte for å begjære ny prøving av borgelige krav

12.9.2.1 Utgangspunkter

Etter gjeldende regler i straffeprosessloven § 434 fjerde ledd er det ingen klar frist for å begjære ny behandling av krav som nevnt i § 3. Det er tilstrekkelig at slik begjæring settes frem så tidlig at den annen part har tilstrekkelig tid til å forberede seg på behandlingen. Etter utvalgets syn er dette en uheldig regel som ikke sikrer en god saksforberedelse av kravet for ankeinstansen. Det er en fordel både for partene og ankedomstolen at det blir avklart tidligst mulig om det begjæres behandling av borgerlige krav.

12.9.2.2 Siktede

Utvalget foreslår at det for siktede skal gjelde samme frist for å begjære ny behandling av erstatningskravet som for anke i straffesaken. Begjæring om ny behandling av kravet må fremsettes i anken eller motanken, se forslag til endringer i henholdsvis straffeprosessloven §§ 314 og 311. Begjæringen skal etter utvalgets forslag spesifisere om den gjelder hele avgjørelsen, det resultat som kreves, de feil som gjøres gjeldende, den faktiske og rettslige begrunnelse for at det foreligger feil, og de bevis som vil bli ført. Ved utformingen av bestemmelsen har utvalget sett hen til kravene til ankeerklæringen i sivile saker, se tvistemålsloven § 365 og ny tvistelov § 29-9 tredje ledd, men uten å foreslå at disse reglene skal gis tilsvarende anvendelse. Det er ikke her tale om en formell anke. Like fullt er det viktig at siktede klargjør sitt standpunkt best mulig slik at saksforberedelsen kan skje på en ordnet måte.

Dersom en anke over bevisbedømmelsen under skyldkravet blir fremmet, har siktede krav på ny prøving av krav som nevnt i § 3. 22 Hvis anken derimot bare gjelder straffutmålingen, kan retten avvise kravet hvis det vil være til vesentlig ulempe å behandle kravet under ankeforhandlingen. 23 Ved andre ankegrunner er ny prøving av kravet avhengig av at retten samtykker. 24 Hvis siktede har begjært ny prøving av krav som nevnt i § 3 og ankedomstolen ikke har henvist en fullstendig anke, vil det være opp til retten om den først vil gjøre fornærmede oppmerksom på siktedes krav eller om den vil treffe avgjørelse om hvorvidt siktedes krav skal fremmes etter straffeprosessloven § 434 første ledd før henvisningsavgjørelsen sendes fornærmede.

12.9.2.3 Fornærmede

Utvalget foreslår at påtalemyndigheten skal underrette fornærmede som har fremmet krav etter § 3 i tingretten om at dommen er anket og innholdet i anken, se forslag til straffeprosessloven § 434 fjerde ledd og påtaleinstruksen § 28-6. Fornærmede vil dermed få vite om siktede har krevd ny behandling av erstatningskravet når fristen for anke og eventuelt motanke i straffesaken er utløpt.

Ankedomstolen vil under silingen av straffeanken ha oversikt over om siktede har begjært ny prøving av krav som nevnt i § 3. Derimot vil ankedomstolen ikke vite om fornærmede ønsker ny behandling av krav som nevnt i § 3 forutsatt at anken i straffesaken henvises til behandling. Dette kunne være ønskelig. Utvalget mener likevel det vil være uheldig å lage en regel som tvinger fornærmede til å ta standpunkt til spørsmålet om ny prøving før det er avklart om påtalemyndigheten eller siktede anker i straffesaken. Man kunne tenke seg en regel om at fornærmede hvis det er anket i straffesaken, ble gitt en frist for å begjære behandling av krav som nevnt i § 3. En slik ordning ville imidlertid forsinke ankesilingen. Utvalget foreslår derfor at fornærmede først hvis anken i straffesaken henvises til behandling, gis en frist for å begjære behandling av krav som nevnt i § 3. Ankedomstolen vil dermed vite om det vil bli behandlet slike krav når ankeforhandlingen berammes.

Hvis anken i straffesaken henvises til behandling, foreslår utvalget at henvisningsavgjørelsen forkynnes for dem som har fått krav etter § 3 pådømt i den påankede avgjørelse. Fornærmede skal samtidig gis en frist for selv å begjære behandling av krav etter § 3, jf. § 428, eventuelt imøtegå begjæring fra siktede etter § 311 tredje ledd eller § 314 tredje ledd. Det minnes om utvalgets forslag under punkt 12.3 om at fornærmede som har fått oppnevnt bistandsadvokat alltid skal fremme kravet selv etter § 428. Som for siktede må en begjæring om ny behandling av krav angi om den gjelder hele avgjørelsen, det resultat som kreves, de feil som gjøres gjeldende, den faktiske og rettslige begrunnelsen for at det foreligger feil, og de bevis som vil bli ført.

Utvalget foreslår videre at ankedomstolen skal sende fornærmedes begjæring til siktede med en kort frist for bemerkninger. Deretter tar den stilling til om kravet skal fremmes, jf. straffeprosess­loven § 434 første ledd. Dersom anken i straffe­saken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, kan kravet bare nektes fremmet etter utvalgets forslag til straffeprosessloven § 428 fjerde ledd, altså hvis det åpenbart vil være mest hensiktsmessig å behandle kravet i sivilprosessens former.

Hvis ankedomstolen nekter kravet fremmet, skal denne beslutningen forkynnes for fornærmede og eventuelt siktede, se punkt 12.9.4 nedenfor om fortsatt behandling etter tvistemålslovens regler.

Dersom verken siktede eller påtalemyndigheten anker i straffesaken, har fornærmede mulighet til å anke særskilt over det borgerlige rettskravet etter tvistemålslovens regler, jf. straffeprosess­loven § 435. 25 Ankefristen er en måned. Det kan tenkes enkelte tilfeller der den sivilprosessuelle ankefristen er utløpt før fornærmede vet om det blir anke i straffesaken. En slik situasjon kan oppstå hvis det går noe tid før dommen i tingretten blir forkynt for siktede. I denne perioden løper den sivilprosessuelle ankefristen, mens fristen for å anke i straffesaken ikke begynner sitt løp før dommen er forkynt for siktede. Utvalget kan imidlertid ikke se at fornærmede i slike tilfeller risikerer noe reelt rettstap. Fornærmede som ønsker å anke etter tvistemålsloven kan gjøre dette selv om dommen i straffesaken ikke er forkynt for siktede. Dersom fornærmede prinsipalt ønsker ny prøving av kravet i forbindelse med straffesaken, kan vedkommende avvente den videre utviklingen i straffesaken. Dersom anken i straffesaken ikke blir fremmet, vil fornærmede gis en frist til å kreve fortsatt behandling etter tvistemålslovens regler, se forslag til endringer i straffeprosessloven § 434 siste ledd og punkt 12.9.4.

12.9.2.4 Påtalemyndigheten

Fornærmede som ikke har bistandsadvokat skal etter utvalgets forslag ha anledning til å be påtalemyndigheten om å fremme krav etter § 3 også i ankeinstansen. Påtalemyndighetens plikt til å fremme kravet er den samme som for førsteinstansen. I saker hvor anken i straffesaken gjelder bevis­bedømmelsen under skyldspørsmålet, har retten derfor en plikt til å behandle på nytt krav som nevnt i § 3 fremmet av påtalemyndigheten etter § 427.

Kravene som fremmes av påtalemyndigheten vil etter utvalgets forslag foran i punkt 12.3, gjennomgående være av enklere karakter. Utvalget antar at det sjelden vil være aktuelt med en ny prøving av denne typen krav i ankeinstansen. Utvalget foreslår derfor ingen endringer i reglene om fremgangsmåte eller frister for når påtalemyndigheten i slike tilfeller må begjære ny prøving av krav etter § 3. Det vil altså som i dag være tilstrekkelig at begjæringen fremsettes å tidlig at siktede har tilstrekkelig tid til å forberede seg på behandlingen.

12.9.3 Adgangen til å fremsette nye krav for ankeinstansen

Foretar lagmannsretten en fullstendig ny behandling av en straffesak, kan fornærmede etter forarbeider og rettspraksis 26 fremme borgerlige rettskrav som ikke ble fremmet for tingretten. Utvalget har vurdert om denne rettstilstanden bør endres.

I Ot.prp. nr. 18 (2000-2001) ble det foreslått at det ikke skulle være ubegrenset adgang til å fremsette nye borgerlige krav ved ankebehandlingen, og at adgangen ikke skulle være videre enn for anker i sivile ankesaker. Forslaget ble imidlertid strøket under behandlingen i Stortinget, jf. Innst. O. nr. 55 (2000-2001) kapittel 4. Justiskomiteen viste til den adgang retten har til å nekte å fremme erstatningskravet etter straffeprosess­loven § 428. 27 Utvalget foreslår som det fremgår ovenfor at denne adgangen til å nekte å behandle kravet bortfaller, med den modifikasjonen som følger av flertallets forslag til nytt siste ledd i straffeprosessloven § 428.

Det er betenkeligheter ved at erstatningskravet behandles i første instans i lagmannsretten. En ubegrenset adgang til å fremme nye krav for ankeinstansen bryter med vanlige prosessuelle prinsipper. På den annen side kan det i enkelte saker der fornærmede er sterkt traumatisert være slik at fornærmede først etter behandlingen i tingretten blir bevisst hvilke tap den straffbare handlingen har medført eller orker å foreta det som er nødvendig for å fremsette et dokumentert krav. I fristsaker har man særlig kort tid til å få oversikt over erstatningskravene allerede ved tingrettens behandling. I saker om vold i nære relasjoner kan fornærmede være preget av ambivalens og skiftende følelser både i forhold til gjerningspersonen, straffesaken og eventuelle erstatningskrav. Det skjer ikke sjelden at fornærmede trekker forklaringen, men så fastholder den igjen senere. En kan ikke se bort fra at en fellende dom i tingretten vil kunne ha en stabiliserende virkning for fornærmedes standpunkter. Den ansvarsplasseringen og bekreftelsen for fornærmede som en fellende dom innebærer, kan gjøre at fornærmede ser annerledes på spørsmålet om å kreve erstatning eller at fornærmede får styrke til å gjennomføre det som er nødvendig for å fremme kravet. I slike situasjoner kan det være uheldig om adgangen til å fremme erstatningskrav for lagmannsretten skulle være stengt.

Utvalget har kommet til at det ikke vil gå inn for å fjerne en regel som klart er til fordel for fornærmede og som i noen situasjoner kan ha gode grunner for seg. At adgangen til å fremme nye krav for lagmannsretten er beholdt, fremgår av utvalgets forslag til femte ledd i straffeprosessloven § 434 der det heter at fornærmede kan begjære «behandling» av krav etter § 3. Adgangen er altså ikke begrenset til ny behandling av slike krav.

Der fornærmede fremmer nye krav for lagmannsretten, må begjæringen om behandling av kravet oppfylle kravene i utvalgets endringsforslag til straffeprosessloven § 264 a tredje ledd. Dersom fornærmede ikke har fremmet krav for tidligere instanser eller har oppnevnt bistandsadvokat, vil vedkommende etter utvalgets forslag ikke bli meddelt dommen fra underinstansen eller få forkynt henvisningsavgjørelsen i ankeinstansen. Det kan, i alle fall rent teoretisk, tenkes at en fornærmet som verken har bistandsadvokat eller har fremmet krav for tingretten ønsker å fremme et krav dersom straffesaken kommer til behandling i lagmannsretten. Utvalget antar at det praktiske i tilfelle er at fornærmede ber påtalemyndigheten om å fremme kravet. Påtalemyndighetens plikt til å fremme kravet reguleres som for førsteinstans av straffe­prosessloven § 427. Det er imidlertid ikke meningen å avskjære fornærmedes mulighet til å fremme nye krav for ankeinstansen også etter straffeprosessloven § 428, men kravet må fremsettes så tidlig at tiltalte har anledning til å forberede seg på det. Siden fornærmede i disse tilfellene ikke får henvisningsavgjørelsen forkynt, må hun eller han selv ta rede på om saken er anket og om anken er fremmet.

12.9.4 Fortsatt behandling etter tvistemålslovens regler

Dersom anken i straffesaken trekkes, avvises eller ikke henvises til ankeforhandling, vil heller ikke anken over det borgerlige kravet i forbindelse med ankesaken bli behandlet. Det samme gjelder hvis ankeinstansen nekter ny behandling av det borgerlige kravet i forbindelse med ankesaken, jf. straffeprosessloven § 434 første ledd bokstav b og c. Avgjørelsen av det borgerlige rettskravet i underinstansen vil da bli stående, med mindre den som har anket over avgjørelsen av det borgerlige kravet kan be om fortsatt behandling etter tvistemålslovens regler, jf. straffeprosessloven § 434 fjerde ledd. 28

Etter dagens regler kan det være noe uklart om straffeprosessloven § 434 fjerde ledd også gjelder når anken i straffesaken avvises eller nektes fremmet. 29 Utvalget foreslår at det gjøres klart at bestemmelsen skal gjelde i alle tilfelle der det er pådømt krav etter § 3 i straffedommen som er påanket og uten hensyn til hva som er grunnen til at kravet ikke blir avgjort i forbindelse med anke i straffesaken. På denne måte unngås at noen av partene for å forhindre rettstap tvinges til å inngi anke etter tvistemålsloven for å gardere seg mot alle tenkelige utfall av anken i straffesaken. 30 Det er bare fornærmede selv og siktede som kan be om fortsatt behandling, ikke påtalemyndigheten.

Sammen med forkynnelsen skal fornærmede orienteres om fristen på en måned samt gis informasjon om den videre saksgang, gebyrplikt, rett til fri sakførsel, saksomkostningsreglene m.v., jf. Ot.prp. nr. 18 (2000-2001). Fornærmede bør også informeres om beløpsgrensene i tvistemålsloven § 356 for å få en anke fremmet for lagmannsretten uten samtykke. 31

Fornærmede kan ikke bruke straffeprosessloven § 434 sjette ledd til å kreve behandling av nye krav. Slike krav må fremmes på vanlig måte gjennom uttak av forliksklage eller stevning. Også dette bør fornærmede informeres om ved forkynnelse av at straffesaken er falt bort. 32

12.10 Anke etter tvistemålslovens regler

Særskilt anke mot avgjørelsen av det borgerlige kravet skjer etter tvistemålslovens regler, jf. straffe­prosessloven § 435.

Gjeldende regler er forstått slik at reglene om særskilt anke bare får anvendelse hvis anken gjelder innholdet av avgjørelsen om det borgerlige rettskravet. Hvis anken er grunnet på at det var en saksbehandlingsfeil at kravet er pådømt i underinstansen, skal anken behandles etter reglene i straffeprosessloven. 33 Utvalget finner ikke grunn til å foreslå noen endring her.

At tvistemålsloven gjelder, medfører at de vanlige regler om ankesum får anvendelse, jf. tvistemålsloven § 356. Ankesummen er for tiden 50.000 kroner ved anke til lagmannsretten og 100.000 kroner ved anke til Høyesterett.

Etter dagens regler er det noe tvilsomt om det hører inn under bistandsadvokatordningen å fremme en ankesak etter tvistemålslovens regler. Utvalget foreslår at det gjøres klart i loven at dette inngår i bistandsadvokatens oppgaver, se forslag til straffeprosessloven § 107 a fjerde ledd. Det legges til grunn at dette omfattes av oppdraget som bistandsadvokat og godtgjøres etter straffeprosessens regler.

Etter gjeldende regler skal det betales rettsgebyr ved anke etter tvistemålslovens regler, med mindre den ankende part er innvilget fri sakførsel.

Etter rettshjelploven § 25 kan det gis fritak for rettsgebyr også i saker hvor det ikke er innvilget fri sakførsel. Fornærmede som anker etter straffeprosessloven § 435 og som har bistandsadvokat må vurderes etter regelen i rettshjelploven § 25 annet ledd. Utvalget antar at fornærmede også i disse tilfellene gis fritak for rettsgebyr. Fritaket bør i så fall også gjelde for skadevolderen.

12.11 Etter rettskraftig dom

Særlige regler om innkrevning av borgerlige rettskrav er gitt i straffeprosessloven §§ 455 tredje ledd og 456 og påtaleinstruksen § 30-10. Utvalget foreslår ingen endringer om dette. 34

Fotnoter

1.

Se for eksempel Rt. 1994 side 527. Først under hovedforhandlingen ble det tilkjennegitt at et borgerlig rettskrav ville bli fremmet. Dom for dette krav ble opphevet, da siktede og forsvareren ikke hadde hatt tilstrekkelig foranledning til å forberede forsvaret, jfr. straffeprosessloven § 428 tredje ledd jf. § 427 fjerde ledd.

2.

Se også Ot.prp. nr. 33 (1993-94) side 39: «En viktig del av bistandsadvokatens arbeid er å tilrettelegge grunnlaget for erstatningskravet. Det er grunn til å tro at bistandsadvokaten, som har forberedt kravet, ofte vil kunne fremlegge og begrunne det bedre enn aktor, som har som hovedoppgave å konsentrere seg om de strafferettslige sidene av saken. Ofte vil bistandsadvokaten ha mer kunnskap om og erfaring med erstatningsrettslige spørsmål enn påtalemyndigheten. Erstatningskravet i straffesaker hvor fornærmede har bistandsadvokat, vil dessuten ofte være komplisert.»

3.

Jf. Rt. 1997 side 1184. Retten bemerket for øvrig at utsettelse etter straffeprosessloven § 431 kan gi en løsning dersom det knytter seg problemer til behandling av det borgerlige rettskrav i straffesaker.

4.

Se Andorsen 1984 side 472.

5.

Ot.prp. nr. 35 (1978-79) side 236.

6.

Ot.prp. nr. 35 (1978-79) side 236.

7.

Se Hov 1983 side 136.

8.

Ot.prp. nr. 35 (1978-79) side 237.

9.

I saker for tingretten og i ankesaker som behandles i meddomsrett er meddommerne med på avgjørelsen av erstatningskravet.

10.

Se Bjerke/Keiserud 2001 II side 1317.

11.

RG-2002-751 (Baneheia-saken). Retten hadde utsatt behandlingen av erstatningskravene, men fant at bevis­førselen under ankeforhandlingen ikke ga grunnlag for å pådømme kravet om menerstatning fra en av foreldrene.

12.

Se LF-2004-98254, som gjaldt en incestsak der oppreisningserstatning ble idømt, mens krav om menerstatning og ervervstap under saksforberedelsen ble nektet forfulgt under ankeforhandlingen. Se ellers LB-2003-882, der lagmannsretten i en kjæremålssak som gjaldt anvendelsen av straffeprosessloven § 3 bemerket at det borgerlige kravet reiste spørsmål av faktisk og rettslig art som dels falt utenfor rammene for straffesaken og at det derfor var naturlig at tingretten vurderte om kravet burde nektes fremmet med hjemmel i straffeprosessloven § 428 første ledd annet punktum. Saken gjaldt de pårørendes krav i en straffesak mot kommunen i en brannsak.

13.

Bjerke/Keiserud 2001 II side 1311 gir uttrykk for at retten, hvis fornærmede også er vitne i saken, unntaksvis kan nekte å forfølge kravet hvis fornærmedes tilstedeværelse før fornærmede selv skal avgi forklaring vil kunne hindre straffesakens fulle opplysning. Robberstad 2003 side 211, mener at det vil stride mot lovens system dersom det forhold at fornærmede vil gjøre bruk av sine lovfestede rettigheter, skulle hindre fornærmede i å få pådømt erstatningskravet.

14.

I slike situasjoner bør retten eventuelt kunne benytte den mindre inngripende adgangen til å pålegge fornærmede å forlate rettssalen mens tiltalte forklarer seg hvis vilkårene for dette er til stede etter straffeprosessloven § 284 første ledd 2. pkt., jf Robberstad 2003 side 211 med videre henvisninger og Bjerke/Keiserud 2001 II side 1307.

15.

Se Bjerke/Keiserud 2001 II side 1306.

16.

Se for eksempel Rt. 1994 side 527, LH-1995-302, og LB-2001-1068.

17.

Se for eksempel Rt.1993 side 94. Det tallfestede krav på oppreisning forelå for forsvareren bare tre dager før hovedforhandlingen. Kravet ble likevel ansett for å være fremsatt i tide. Det var tatt forbehold om erstatning i tiltalen, jfr. straffeprosessloven § 252, tredje ledd. Kravet var nærmere omtalt i saksdokumentene som forsvareren hadde mottatt tre måneder tidligere.

18.

Se Bjerke/Keiserud 2001 II s. 1306.

19.

Se Bjerke/Keiserud 2001 II s. 1306 med henvisning til Olaf Salomonsen: Den norske straffeproceslov med kommentarer. Bind II, 2. utgave 1925 side 255.

20.

Se drøftelsen i Ot.prp. nr. 18 (2001-2002) kapittel 5.

21.

Senest ved lov 4. juli 2003 nr. 78.

22.

Jf. straffeprosessloven § 434 første ledd bokstav a.

23.

Jf. straffeprosessloven § 434 første ledd bokstav b.

24.

Jf. straffeprosessloven § 434 første ledd bokstav c.

25.

Også siktede kan for øvrig anke over det borgerlige rettskravet etter tvistemålsloven § 435.

26.

Se Rt. 2001 side 163 og Innst. O. nr.55 (2000-2001) kapittel 4.

27.

Både Justisdepartementet og justiskomiteen hadde oversett at adgangen til å nekte å fremme kravet etter § 428 bare gjelder der fornærmede selv fremmer kravet.

28.

Ved opphevelse av underrettens dom i straffesaken, må retten ta selvstendig stilling til om det er grunnlag for å oppheve påanket avgjørelse av det borgerlige rettskravet i saken. Hvis det ikke er anket over det borgerlige rettskravet, vil dommen bli stående.

29.

Se Bjerke/Keiserud 2001 II side 1330, der det uttales at dersom anken over straffekravet nektes fremmet etter § 321, løper det ingen ny frist for anke etter § 435.

30.

Se også drøftelsen i NOU 2001: 32 side 873-874 og Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) side 432.

31.

Jf. Bjerke 2003 s. 302.

32.

Jf. Bjerke 2003 s. 301.

33.

Bjerke/Keiserud 2001 II side 1330 med videre henvisninger.

34.

Derimot er påtaleinstruksen § 30-10 foreslått endret på grunn av utvalgets forslag til nytt siste ledd i straffeprosessloven § 43 om at retten i saker der det er fremmet krav etter § 3 skal sørge for at dommen blir meddelt den fornærmede.

Til forsiden