NOU 2006: 10

Fornærmede i straffeprosessen – nytt perspektiv og nye rettigheter

Til innholdsfortegnelse

7 Fornærmedes og etterlattes ønsker

7.1 Innledning

7.1.1 Kilder til kunnskap om ofrenes ønsker i straffeprosessen

De senere år er det gjennomført flere lovgivningsmessige tiltak for å bedre ofrenes stilling i straffeprosessen, for eksempel rett til bistandsadvokat for enkelte grupper av særlig sårbare ofre, regler om besøksforbud og lovfesting av klagerett over påtalemyndighetens avgjørelser. 1 Lovendringene har imidlertid hatt en fragmentarisk karakter, og grunnperspektivet om at straffesaken primært er et anliggende mellom staten og siktede synes beholdt. Hvilken status og hvilke rettigheter fornærmede bør ha i straffesaken, er ikke vurdert samlet og prinsipielt. For Fornærmedeutvalget, som har som mandat å foreta nettopp slike vurderinger, danner ofrenes egne opplevelser av svak­heter ved straffesystemet og deres synspunkter om hvordan det kunne fungert bedre, et sentralt utgangspunkt.

Det har derfor vært viktig for å utvalget å få vite mest mulig om hvilke ønsker og behov de fornærmede og etterlatte selv gir uttrykk for. Det finnes overraskende lite slik kunnskap i systematisert form. I alle fall gjelder dette for norske og nordiske forhold. Utvalget har derfor brukt tid på å kartlegge hvilken kunnskap som finnes. I tillegg til å gjennomgå tilgjengelig forskningsmateriale, har utvalget også samlet erfaringsbasert kunnskap fra personer som har arbeidet med ofre.

Utvalget har videre hatt samtaler med enkeltpersoner om deres erfaringer med rettsapparatet. Av hensyn til informantene refereres det til disse samtalene i anonymisert form. Utvalget vil gjerne rette en takk til de mange som har bidratt til å øke utvalgets innsikt ved å dele sine personlige opplevelser knyttet til straffbare handlinger som har rammet dem og den påfølgende etterforsking og rettslige prosess. For noen av utvalgets informanter var dette meget krevende.

Det ligger utenfor utvalgets mandat å gjennomføre en vitenskaplig undersøkelse av fornærmedes og etterlattes behov. Utvalget peker på at det hadde vært ønskelig om det ble forsket mer på dette området.

Når en henter inn kunnskap om hva de fornærmede selv mener om strafferettsapparatet og eventuelle ønsker om endringer, er det viktig å ta hensyn til at ofre for straffbare handlinger som regel ikke har juridisk bakgrunn eller kjennskap til juridisk terminologi. Man kan derfor ikke forvente at behov skal komme til uttrykk som ønsker om spesi­fikke straffeprosessuelle rettigheter.

Utvalget finner også grunn til å presisere at det har skjedd en betydelig utvikling de siste årene i retning av større anerkjennelse av ofrenes legitime interesser. En del av den kritikken som refereres, fra forskningsmateriale og fra personer utvalget har hatt samtaler med, gjelder undersøkelser og saker som ligger noe tilbake i tid. Materialet er like fullt verdifullt, og langt fra alle kritikkverdige forhold er rettet opp.

Av forskningsbasert materiale som utvalget har støttet seg på, kan særlig nevnes en hovedfagsavhandling i kriminologi skrevet av Ann Iren Vigrestad om voldtektsofres møte med rettsapparatet. 2 Vigrestad har intervjuet åtte voldtekts­utsatte kvinner om deres møte med politi og domstoler. Avhandlingen gir god innsikt i kvinnenes erfaringer og deres synspunkter på hvordan systemet kunne fungert bedre.

Utvalget har også hentet kunnskap fra en svensk undersøkelse av Magnus Lindgren om kriminalitetsofrene i rettsprosessen. 3 Lindgren har studert ofrenes opplevelser av rettsvesenet i møtet med politi, påtalemyndighet og domstolen.

I tillegg har utvalget støttet seg på en artikkel av Ruth Toverud om barn og ungdom som har vært utsatt for seksuelle overgrep og deres syn på straffeforfølgning av overgriperne. 4 Utvalget har også sett hen til en redegjørelse fra psykolog Toril Ursin Boe som blant annet kommer inn på betydningen av at det reises straffesak for personer som har vært utsatt for seksuelle overgrep. Redegjørelsen er inntatt som vedlegg til NOU 1991:13 Seksuelle overgrep mot barn – straff og erstatning.

Også høringsuttalelsene fra ofrenes støtte- og interesseorganisasjoner til Robberstads rapport «Kontradiksjon og verdighet» gir informasjon om ofrenes behov og ønsker.

Utvalget har naturligvis også i stor utstrekning trukket veksler på de erfaringene medlemmene selv, og de miljøene de tilhører, har samlet gjennom lang tids arbeid i, og kontakt med, strafferettsapparatet på ulike vis.

7.1.2 Ulike grupper av fornærmede

Ofre for straffbare handlinger utgjør ingen ensartet gruppe, og de har åpenbart ulike interesser og behov knyttet til straffesaken. En viktig variabel er trolig hvilken type lovbrudd fornærmede har vært utsatt for. Det er for eksempel grunn til å anta at ofre for grove integritetskrenkelser gjennom­gående har andre behov enn fornærmede i saker om vinningskriminalitet. Ofrenes behov varierer nok også med forhold som kjønn, alder, sosiale forhold og personlighetstrekk. Det er altså grunn til å tro at interessene varierer både mellom grupper av fornærmede og mellom personer som har blitt utsatt for samme type forbrytelse.

Den kunnskap utvalget har innhentet om fornærmedes behov og interesser gjelder stort sett saker om drap, grov vold, seksuelle overgrep og lignende alvorlige lovbrudd. Et unntak er Lindgrens undersøkelse som omfatter alle typer lovbrudd som har en fysisk person som offer. Undersøkelsen viser at noen behov er felles for de fleste typer ofre, uavhengig av hva slags type lovbrudd de har vært utsatt for. Dette gjelder for eksempel behovet for informasjon og ønsket om kontakt med aktor før hovedforhandlingen. Derimot er eksempelvis behovet for eget venterom under rettssaken mer markert hos personer som er utsatt for forbrytelser mot deres person enn hos dem som er utsatt for formuesforbrytelser. Undersøkelsen viser at de fleste ofrene, uavhengig av hva slags type lovbrudd de var blitt utsatt for, opplevde avhøret i retten som belastende.

Erik Werlauff, som har skrevet om den økonomiske kriminalitetens ofre, synes å trekke andre slutninger. 5 Werlauff legger til grunn at interessene hos ofrene for økonomisk kriminalitet i hovedsak vil være knyttet til et ønske om å bli holdt økonomisk skadeløs. På den annen side viser han til at ofre for økonomisk kriminalitet i noen henseende blir utsatt for mistenkeliggjøring om egen medvirkning til lovbruddet på linje med ofre for voldtekt.

7.2 Kort om skadevirkninger av å bli utsatt for straffbare handlinger

Det ligger utenfor utvalgets oppgave å gjennomgå i detalj hvilke belastninger lovbrudd påfører ofrene, men kunnskap om typiske skader gir bedre grunnlag for å forstå de ønsker ofrene gir uttrykk for. Nedenfor gis derfor en kortfattet oversikt over noen mulige virkninger av å bli utsatt for kriminalitet.

Konsekvensene av straffbare handlinger varierer svært mye i art, lengde og alvorlighetsgrad. Ikke sjelden er et lovbrudd lite alvorlig for den rammede. Fornærmede har for eksempel ikke blitt utsatt for noen integritetskrenkelse og intet økonomisk tap. Andre forbrytelser kan medføre dramatiske endringer av praktisk, økonomisk eller helsemessig (somatisk og psykisk) art.

Umiddelbart etter en alvorlig integritetskrenkelse er mange ofre i sjokk. Lindgren nevner gråte­anfall, panikk, tomhets- og uvirkelighetsfølelse som eksempler på typiske reaksjoner i denne fasen. 6 Etter den første sjokkfasen får mange ofre angst, søvnforstyrrelser eller problemer med spising. Sinne, sorg og forvirring er vanlige følelser. Mange leter også etter forklaring på den straffbare handlingen, hvorfor akkurat de ble rammet osv. 7 Bakgrunnen for dette, forklarer Lindgren, er at mennesker generelt sett har inntrykk av en god, forutsigbar og trygg verden der man kan stole på personer i sine omgivelser. 8 Han skriver videre:

«Att utsättas för brott kan rasera dessa illusioner och medföra att tilliten til omgivningen förloras, samtidig som kontrollen över livet försvinner (Denkers & Winkel, 1998; Janoff-Bulman & Hanson-Frieze, 1983). Undersökningar har också visat att människor har ett starkt behov av att sätta in oväntade negative händelser i ett orsakssammanhang (Silver & Wortman, 1980). Detta i kombination med behovet av att återfå kontrollen över livet leder til att många brottsoffer innledningsvis tar på sig hela eller delar av skulden för det inträffade ( se t ex Janoff-Bulman, 1979; Silver & Wortman, 1980).» 9

Enkelte typer lovbrudd fører gjennomgående til mer alvorlige og langvarige skadevirkninger for ofrene. Seksuelle overgrep gir gjennomgående alvorligere psykologiske reaksjoner enn rene voldslovbrudd, som igjen fører til mer alvorlige reaksjoner enn formuesforbrytelser. Overgrep fra en offeret kjenner fra før gir mer alvorlige og kompliserte psykologiske skadevirkninger enn overfall fra en fremmed person. 10

Virkninger av lovbrudd kan videre variere med individuelle faktorer som kjønn, tidligere erfaringer med straffbare handlinger, og med hvilken selvoppfatning personene hadde før den straffbare handlingen. 11 Forskning viser også at sosiale faktorer har betydning. Ofre som opplever støtte fra omgivelsene etter lovbruddet vil ha det bedre enn dem som ikke gjør det. 12 Det er også av stor betydning for ofrene hvordan de møtes og behandles av for eksempel av politi og rettsapparatet. 13

Ofre som ikke får bearbeidet hendelsen godt står i fare for å utvikle posttraumatisk stressyndrom (PTSD). 14 Denne diagnosen anvendes for tilfeller der personer har blitt utsatt for en traumatisk hendelse som involverer dødsfall eller alvorlig skade eller trusler mot en selv eller andre og som fremkaller intens frykt, hjelpeløshet eller skrekk. 15 Typiske symptomer er blant annet gjenopplevelse av hendelsen, for eksempel i form av mareritt eller flashbacks, unngåelse av tanker, følelser, personer eller steder som forbindes med traumet, og hyperaktivering (hyper arousal). 16

7.3 Overordnede ønsker om behandlingen i rettsapparatet

7.3.1 Anerkjennelse, respekt og verdighet

Tradisjonelt har straffesaken først og fremst blitt ansett som et anliggende mellom staten og den siktede. Offeret for den straffbare handlingen har i liten grad blitt ansett for å ha en legitim personlig interesse i statens straffeforfølgning. Offerets funksjon har vært begrenset til å være et vitne, et bevis. Det har vært liten plass for offeret utover det som belyser forholdet mellom staten og den siktede. Dette har gjort at flere ofre har følt seg fremmedgjort, avvist og urettferdig behandlet, særlig i saker om seksuallovbrudd, men også i andre sakstyper.

Noen ofre har opplevd møtet med rettssystemet som en ny krenkelse, som en «sekundær viktimisering». Enkelte ofre opplever for eksempel behandlingen de får av profesjonelle aktører som belastende, nedverdigende, urettferdig eller virkelighetsforvrengende – eller de opplever aktørene som lite interessert i deres følelser, behov og rettigheter. 17

Utvalgets kildemateriale viser klart at ofrenes overordnede ønske er å bli anerkjent som inne­havere av legitime interesser i straffesaken. De ønsker verdighet og respekt for sin posisjon i saken og en rett til å delta, få informasjon og bli hørt. Dette er i samsvar med en britisk under­søkelse som konkluderer slik:

«Throughout this study, one theme has been apparent in the response of these victims of violent crime to their experiences with the criminal justice system. This is their wish for respect and appreciation – their wish for recognition as an important and necessary participant in the criminal justice system. It is not an appeal for help or for charity because they have suffered, but a desire that those who are running the criminal justice system – a system, that in general, they support and admire – should take notice of their right to be involved and to continue to be involved throughout the operation of the system». 18

Ønsket om respekt og verdighet knytter seg til holdninger og innstilling hos de forskjellige aktørene i rettssystemet og hvordan de møter ofrene.

Flere kilder gir uttrykk for at det er problematisk at reglene er uklare og preget av skjønnsmessige avveininger, og at dette medfører lite forutberegnelighet for den fornærmede. Slike regler gjør det tilfeldig og avhengig av aktørenes personlige holdninger hvordan den fornærmede behandles i den enkelte sak. Det fremheves derfor som et selvstendig mål at reglene om fornærmedes rettig­heter er klart og presist utformet.

7.3.2 Rask saksbehandling

Alle utvalget har snakket med fremhevet lang saksbehandlingstid som en av de mest belastende sidene ved strafferettsapparatet. For enkelte av utvalgets informanter gikk det flere år fra anmeldelse til saken ble ferdig behandlet. Etter etter­forsking og påtalebehandling tar saken ikke sjelden lang tid også i domstolene. Noen har vært gjennom behandling av saken i tingrett, lagmannsrett, (i enkelte tilfeller to ganger i lagmannsretten) og Høyesterett. Deretter kommer for mange søknad om voldsoffererstatning fra staten. I alvorlige saker er det ikke uvanlig at denne prosessen tar flere år.

Mange ofre føler at «livet blir satt på vent» mens saken pågår og at det er vanskelig å be­arbeide overgrepene mentalt i denne perioden. Får fornærmede heller ikke informasjon om sakens utvikling, blir ventetiden ekstra belastende. Flere av utvalgets informanter understreket at ­ventetiden ble vesentlig lettere å bære når det ble gitt beskjed om at det ville ta lang tid.

Norsk Krisesenterforbund fremhever i sin høringsuttalelse sammenhengen mer generelt mellom manglende partsrettigheter og belastningen ved lang saksbehandlingstid. Forbundet antar at muligheten for å være «aktør i egen sak» til en viss grad vil gjøre ventetiden mindre belastende.

Enkelte fornærmede og etterlatte har vist til reglene om det frie forsvarervalget som en av grunnene til at saken trekker ut i tid og har etterlyst endringer i dette regelverket.

7.3.3 Informasjon

Utvalgets kildemateriale viser at informasjon er et nøkkelpunkt. Fornærmede og etterlatte har et stort behov for informasjon, ikke bare om deres sak, men også om strafferettsapparatet generelt. De fleste har ikke tidligere hatt kontakt med politi eller domstoler og vet lite om hva som vil skje og hvilke rettigheter de har. Manglende kunnskap skaper økt sårbarhet og usikkerhet. Flere av dem utvalget har snakket med, har gitt uttrykk for at ventetid i uvisshet er det verste.

Fornærmede har ikke sjelden vanskelig for å ta imot informasjon i den første tiden etter lovbruddet, jf. ovenfor under pkt. 7.2 om typiske konsekvenser av lovbrudd. Informasjon til fornærmede med en annen etnisk bakgrunn enn norsk kan være særlig vanskelig.

Behovet for informasjon er til stede gjennom hele prosessen. I punkt 7.5 gjennomgås informasjonsbehovet i tilknytning til hvert enkelt stadium i saksbehandlingen.

7.3.4 Rett til å bli hørt

Flere fornærmede og etterlatte har gitt uttrykk for et sterkt ønske om å få mulighet til å fortelle sin versjon av det som har hendt, på samme måte som siktede. De ønsker saken best mulig opplyst fra sitt ståsted og ønsker å kunne komme med tilleggsopplysninger og å kunne ta til motmæle mot anførsler fra siktede. Dette gjelder både under etterforskingen og under hovedforhandlingen, se nærmere om dette under punkt 7.5.1 og 7.5.3.

7.3.5 Beskyttelse

Flere fornærmede og etterlatte fremhever at de har følt behov for beskyttelse mot gjerningspersonen. Mange ønsker, i tillegg til vern mot nye overgrep, også å kunne skjermes fra å møte gjerningspersonen igjen under saken. Behovet for beskyttelse gir seg blant annet utslag i ønske om å bli varslet når gjerningspersonen innkalles til avhør eller når besøksforbud forkynnes. Ofre for vold i nære relasjoner kan også være utsatt i forbindelse med gjerningspersonens samvær med felles barn. Behovet for beskyttelse kan også ha betydning for hvilken reaksjon de håper at gjerningspersonen idømmes og ønsker om varsling ved permisjoner og løslatelse fra soning.

7.4 Ofrenes ønsker knyttet til utfallet av saken

7.4.1 Oppklaring

De aller fleste fornærmede og etterlatte har først og fremst en sterk interesse i at saken blir oppklart. Med oppklart menes her at det klarlegges hva som skjedde og hvordan. I noen tilfeller kan en oppklaring innebære at det blir avklart at det har skjedd en ulykke eller et selvmord. I andre tilfeller vil det være helt sentralt at det blir identifisert en gjerningsperson. For etterlatte kan det være svært viktig ikke bare at lovbryteren identifiseres, men også at hendelsesforløpet klarlegges i detalj. At saken blir oppklart behøver ikke være ensbetydende med at gjerningspersonen blir dømt. Et gjennomgående ønske fra de som berøres av et alvorlig lovbrudd er å kunne gjøre seg kjent med den informasjon som finnes, dersom man ønsker det.

7.4.2 Skyldspørsmålet

Avgjørelsen av skyldspørsmålet er avgjørelsen av om tiltalte er strafferettslig ansvarlig for lovbruddet. Dette omfatter først og fremst om det er tiltalte som har utført handlingen, om han eller hun har handlet med den skyld loven krever (forsett, uaktsomhet mv.) og om vedkommende var tilregnelig.

Fornærmede og etterlatte uttrykker gjennomgående at de har en sterk interesse i avgjørelsen av om tiltalte er skyldig. I utvalgets kildemateriale fremheves særlig den psykologiske og følelsesmessige interesse i skyldspørsmålet. I tillegg kunne man tenke seg at skyldspørsmålet er viktig av mer praktiske grunner, for eksempel for å få erstatning.

Utvalgets kildemateriale viser at det strafferettslige skyldspørsmålet i stor grad er koblet til ansvarsplassering. Flere kilder fremhever at det er viktig for ofrene å bli trodd. Å bli trodd kan være det viktigste terapeutiske elementet for den fornærmede. En fellende dom oppleves som en oppreisning og en bekreftelse på å bli trodd. 19 Dette er viktigere enn hvilken straff lovbryteren idømmes. En av informantene til Vigrestad sier for eksempel følgende om hva en fellende dom ville betydd for henne:

«Da hadde jeg blitt hørt, trodd. Samme om han hadde fått bot eller ti års fengsel. Jeg hadde i hvert fall blitt hørt og trodd. Det holder det.» 20

Det er vanlig for enkelte grupper av ofre å føle skyld og å påta seg ansvaret for det som skjedde. 21 Støtteforeningen for seksuelt misbrukte barn fremhever at det viktigste ved en fellende dom er at skylden blir plassert der den hører hjemme. Også psykolog Toril Ursin Boe fremhever at en fellende dom vil være sentralt i bearbeidelsen av egen irrasjonell skyld. 22

For dem som har vært utsatt for seksuelle overgrep, kan en fellende dom også være viktig som et signal om at gjerningspersonens oppførsel ikke godtas av samfunnet. Dette kan være viktig for fornærmedes egen ansvarsplassering. For mange fornærmede for seksuelle overgrep er anmeldelse og straffesak også en måte å bidra til å forhindre at gjerningspersonen begår nye overgrep mot andre personer. 23 I sin høringsuttalelse skriver Støttesenter mot incest – Oslo at det er viktig for fornærmede å bli hørt og å få fortelle sin versjon av hva de har opplevd. Videre at dersom:

«tiltalte da likevel ikke blir idømt straff, vil de ha en følelse at de har bidratt med alt de kunne, selv om det ikke var nok til å få avsagt en fellende dom. De vil også i større grad oppleve at de har gjort det de kan for å beskytte andre barn mot overgrep begått av samme person senere. Dette er svært viktig for kvinner som har vært utsatt for incest, og er ofte grunnen til at de velger å anmelde overgrep de selv har vært utsatt for. De opplever et sterkt ansvar for å stoppe den sosiale arven».

Motsvarende kan det være svært vanskelig for den fornærmede å akseptere at saken blir henlagt eller at tiltalte frifinnes. For mange vil dette føles som om de ikke blir trodd. En av informantene til Vigrestad forteller at henleggelsen ble oppfattet i vennekretsen som et bevis på at hun hadde løyet. 24 En frifinnelse kan også føles som om samfunnet godtar gjerningspersonens handlemåte. 25

Noen ofre føler også at saken ikke har blitt ordentlig behandlet hvis den blir henlagt. De ønsker saken sin prøvet for retten, de ønsker å bli hørt, og de ønsker muligheten for et oppgjør med fortiden. 26

Fornærmede blir i noen tilfeller tillagt et hevnmotiv; at de anmelder for å hevne seg på gjerningspersonen. 27 Ønsker om hevn er på ingen måte fremtredende i utvalgets kildemateriale. Vigdis Bratz, leder for Norsk krisesenterforbund, fortalte for eksempel i samtale med utvalget at hun gjennom sin lange erfaring med arbeid med ofre for vold og seksuelle overgrep, ikke har inntrykk av at hevn er noe motiv eller tema. Det er ikke hevn som motiverer ønsket om deltakerrettigheter. De som bryter ut av forhold med vold er preget av sorg, ikke sinne. De ønsker å ta tilbake makten over seg selv. Det er dette som er motivasjonen for anmeldelsen, ikke et ønske om hevn.

Ragnhild Hennum, førsteamanuensis ved Det juridiske fakultetet i Oslo, viste i samtale med utvalget til at ønsket om en erkjennelse fra gjerningspersonen kan være en motivasjon for anmeldelse for noen fornærmede. Dette perspektivet er også fremhevet av enkelte av Vigrestads informanter, sammen med ønsket om unnskyldning. En av kvinnene som var blitt utsatt for voldtekt, vold og trusler fra sin ektemann, sa at det hun ønsket aller mest var at han skulle innse hva han hadde gjort:

«Er det noe jeg virkelig ønsker meg så er det at han skal komme og be om unnskyldning. Ærlig og oppriktig. Det mennesket du valgte å leve livet ditt sammen med har du gjort forferdelig vondt.» 28

En annen av Vigrestads informanter sa følgende om hvorvidt anmeldelsen handlet om hevn:

«Jeg synes det er veldig bittert. Jeg har gjennomgått utrolig mye, og ser at andre kvinner har gjennomgått mye. Og det er på en måte forgjeves. Vi får ikke oppreisning før han er satt inn. Det handler ikke om hevn, det handler om oppreisning. Jeg blir så irritert når jeg leser i avisen at det handler om hevn. Det har ikke noe med hevn å gjøre. Skulle jeg hevne meg på ham så ville jeg fått en torpedo til å knuse kneskålene på han. Det hadde vært en skikkelig hevn det. Hvorfor gjør jeg ikke det da? Fordi det er ikke hevn. Det er at han skal skjønne hva han har gjort, og at han skal sone for det. Det er ikke sikkert at han blir bedre av det, men det gir i hvert fall et signal fra samfunnet om at sånn er det ikke akseptabelt å oppføre seg og så gir det ofrene en oppreisning.» 29

7.4.3 Reaksjonsspørsmålet

Reaksjonsspørsmålet synes mindre viktig for fornærmede enn skyldspørsmålet.

Førsteamanuensis Ragnhild Hennum ved Det juridiske fakultet i Oslo, ga i samtale med utvalget uttrykk for at det ikke finnes noen dokumentasjon for at alle ofre ønsker at gjerningspersonen skal bli straffet, eller at straffene skal være strengere. 30 Heller ikke alle som anmelder saken ønsker nødvendigvis gjerningspersonen straffet. I en del tilfeller skjer anmeldelsen nærmest som en reflekshandling. 31 Anmeldelse kan også være begrunnet i ønsket om å forhindre gjentakelse eller ønsker om ansvarsplassering eller erkjennelse fra gjerningspersonen.

Selv om idømmelse av straff ikke synes å være det sentrale for en del ofre for alvorlige overgrep, kan straffen likevel ha en vesentlig symbolverdi. En streng straff gir uttrykk for at handlingen blir tatt alvorlig. En av informantene til Vigrestad sier for eksempel om betydningen av en fellende dom:

«Det var en lettelse å bli trodd... Det er den største delen av det for min del. For det andre syntes jeg det var bra å bli tatt såpass alvorlig. At de faktisk ga han X år, og først X år og X måneder.» 32

Flere fornærmede for alvorlige overgrepshandlinger har gitt uttrykk for at straffenivået i denne typen saker er for lavt, særlig i forhold til straffe­nivået i andre typer saker som narkotikalovbrudd eller økonomisk kriminalitet. 33 Noen voldtektsofre har gitt uttrykk for at straffen bedre burde gjenspeile skadevirkningene for fornærmede. De legger for eksempel vekt på hvor lang tid det tok før de selv kunne fungere normalt igjen og at noen psykiske skader vil være livsvarige. 34 Dette synspunktet ble også bekreftet av Herdis Magerøy i DIXI, foreningen for voldtatte.

Andre fornærmede er ikke opptatt av straff i tradisjonell forstand, men ønsker en erkjennelse fra gjerningspersonen, og at han skal forstå følgene av hva han har gjort. 35 Noen legger også vekt på at gjerningspersonene trenger hjelp og behandling og stiller spørsmål ved om fengselsstraff er den riktige reaksjonen. 36

Reaksjonsspørsmålet kan også ha betydning for fornærmedes og pårørendes følelse av sikkerhet siden soning gir beskyttelse. Dette synspunktet ble fremhevet av en av personene som utvalget har snakket med. Vedkommende var blitt utsatt for vold og trusler av sin ektemann gjennom lengre tid. På den annen side fremhevet hun også at det var viktig å tenke på hva som ville være best for deres felles barn i forhold til straffens lengde.

Noen fornærmede legger vekt på å slippe å møte gjerningspersonen igjen. Landsforeningen for voldsofre og motarbeiding av vold, har i samtale med utvalget, fremhevet at rettighetstap i form av forbud mot å oppholde seg på bestemte steder (nå kontaktforbud etter lovendring 20. mai 2005 nr. 28) etter straffeloven § 33 burde tas i bruk i større grad enn i dag. For øvrig har foreningen en uttalt policy om at straffespørsmålet ikke er viktig. Det sentrale for foreningen er ikke hvilken straff gjernings­personen får, men hvilken hjelp som gis til for­nærmede.

7.4.4 Erstatning

Det varierer hvorvidt erstatning anses som viktig for den fornærmede. Noen fremhever at det er viktig at den fornærmede får dekket sine økonomiske tap som følge av overgrepet, som kan være betydelige. Dette er for eksempel understreket av Landsforeningen for voldsofre og motarbeidelse av vold. Mange voldsofre får reduserte inntekter samtidig som utgifter til nødvendig helsehjelp mv. øker.

Støttesenter mot incest – Oslo, fremhever i sin høringsuttalelse at erstatningsutmålingen bør reflektere hvor alvorlig samfunnet mener at seksuelle overgrep mot barn er. Andre føler at det blir feil å kreve penger for det de har vært gjennom. Det synes imidlertid å være enighet om at utsikten til å få erstatning ikke i seg selv utgjør noen motivasjon for den fornærmede for å gå til sak. Det er ikke pengene det handler om.

Å få tilkjent erstatning kan ha en viktig symbolverdi. Som ved det strafferettslige skyldspørs­målet, er det ansvarsplasseringen som synes sentral. Den psykologiske og følelsesmessige oppreisningen som ansvarsplasseringen gir, oppnås også ved erstatning fra staten.

Det har vært fremhevet av noen av dem utvalget har snakket med, at prosessuelle rettigheter ikke bør knyttes til hvorvidt det kreves erstatning eller ikke. Dette aspektet er også fremhevet i høringsuttalelsen fra Støtteforeningen for seksuelt misbrukte barn.

7.5 Ønsker om konkrete rettigheter

7.5.1 Anmeldelses- og etterforskingsstadiet

7.5.1.1 Informasjon

Informasjon er et gjennomgripende og sentralt punkt som fremheves i alle kunnskapskilder på området. De fornærmede har behov for informasjon både om strafferettsapparatet generelt; om gangen i en straffesak, forventet tidsforløp, forklaring på hvilke aktører som gjør hva etc., og informasjon knyttet til deres konkrete sak; hvor langt etterforskingen har kommet, om den siktede har fått vite om anmeldelsen, når saken er berammet osv. Det er også viktig med spesifikk informasjon om hvilke rettigheter fornærmede har.

Mange fornærmede og etterlatte understreker også at det må være mulig å slippe å motta informasjon, dersom dette er deres ønske. Poenget er, fremheves det, at informasjonen som nevnt over må være tilgjengelig .

Hanne Haugen ved Støttesenter for fornærmede i straffesaker, har fremhevet at å få innsikt i saken er en viktig del av å ta tilbake kontrollen i eget liv. 37 Informasjon om den konkrete saken er også viktig for at den fornærmede skal kunne følge med i etterforskingen og eventuelt kunne initiere at flere vitner blir avhørt eller at det foretas andre etterforskingsskritt. Ofte vil informasjon også være en forutsetning for at offeret skal kunne søke nødvendig hjelp andre steder. Tove Smaadahl, leder for Krisesentersekretariatet, fremholdt at belastningen ved en frifinnelse kan bli mindre hvis fornærmede føler seg møtt på en ordentlig måte og har fått informasjon underveis.

Generell informasjon om rettsapparatet er viktig for offerets muligheter til å håndtere situa­sjonen og for hvilke holdninger offeret får til politiet. 38 En av personene som utvalget har snakket med, hadde stort sett positive erfaringer fra etterforskingen og følte at han ble tatt på alvor i møtet med politi og påtalemyndighet. Han hadde blant annet blitt tilbudt møter med etterforskingsledelsen der han fikk forklaring på avgjørelser og innsyn i dokumenter, også dokumenter som politiet i utgangspunktet hadde ment å skåne ham fra.

Informasjon om politiets avgjørelser kan dessuten ha betydning for fornærmedes eller pårørendes sikkerhet, eller følelse av trygghet. For eksempel er det mange fornærmede som ønsker å vite når mistenkte er tatt inn til avhør og dermed gjort kjent med anmeldelsen. Vigdis Bratz, leder i Norsk krisesenterforbund, påpekte også at det er viktig for fornærmede å bli informert når det er truffet avgjørelse om besøksforbud og når denne er forkynt for mistenkte.

Representanter fra Støttesenter mot incest – Oslo har fortalt at flere incestutsatte føler at de mister kontrollen over sin egen forklaring. De vet ikke lenger hvem som kjenner deres historie. For mange er politiavhøret første gang de forteller om det de har opplevd, kanskje etter mange år med press om hemmelighold og direkte eller indirekte trusler om hva som vil skje om de forteller om det de har opplevd.

Det fremholdes som sentralt at den informasjonen som gis er utformet på en forståelig måte som ikke forutsetter kjennskap til rettssystemet eller juridisk terminologi. I tillegg er det viktig at informasjon gis på andre språk enn norsk der dette er nødvendig.

Flere personer utvalget snakket med, understreket at de som gir informasjon må ta hensyn til fornærmedes og pårørendes mentale og følelsesmessige tilstand for eksempel i forbindelse med et avhør eller like etter at en alvorlig hendelse har funnet sted. I en slik tilstand vil den fornærmede ofte ikke være i stand til å ta til seg muntlig informasjon som blir gitt. Det ble derfor fremholdt at det er mest hensiktsmessig om slik informasjon blir gitt skriftlig, eller til en kontaktperson.

Noen fornærmede og etterlatte opplever at politiet er vanskelig tilgjengelig. I en samtale med utvalget foreslo derfor Vigdis Bratz i Norsk krisesenterforbund, at fornærmede ved første avhør burde få navnet på en kontaktperson og senere få opplyst hvem som har påtaleansvaret for saken.

7.5.1.2 Mulighet for å ha med en støtteperson under avhør

Representanter fra Støttesenter mot incest – Oslo, har gitt uttrykk for at det oppleves som viktig å kunne ha med seg en støtteperson under politi­avhøret. De incestutsatte er svært sårbare når de forteller om sine opplevelser. De kommer ofte i en mental og følelsesmessig tilstand der de «forsvinner ut av seg selv» og ikke klarer å forholde seg ordentlig til det som skjer der og da. Ofte forteller de etterpå at de ikke husker hva de sa til politiet eller hva som skjedde. En støtteperson som kjenner fornærmede kan gi fornærmede større trygghet i situasjonen og følge med på om det er behov for å be om pauser og lignende. Dette kan være vanskelig for den incestutsatte å gjøre selv på grunn av den påkjenningen avhøret innebærer. Personer som har vært utsatt for overgrep har ofte lavt selvbilde og ber ikke om noe for egen del, særlig ikke overfor personer som oppfattes som autoriteter.

7.5.1.3 Forklaring av bakgrunnen for spørsmål

Noen av de personene utvalget har snakket med, har fremhevet at det er viktig at politiet forklarer hvorfor de må stille enkelte spørsmål som ellers kan oppfattes som uttrykk for mistro eller skepsis. Dette gjelder særlig i saker om voldtekt eller andre overgrep. Det er viktig at personen det gjelder ikke får følelsen av å bli mistrodd eller ikke bli tatt alvorlig.

7.5.1.4 Undertegning av avhøret

Representanter fra Støttesenter mot incest – Oslo og Norsk krisesenterforbund har i samtaler med utvalget pekt på problemstillinger i forbindelse med fornærmedes undertegning av forklaring etter avhør. Etter å ha sittet i avhør, og kanskje for første gang fortalt om overgrep som har formet store deler av deres liv, er fornærmede gjerne svært sliten. Fra Støttesenter mot incest – Oslo ble det understreket at det er viktig at fornærmede gis tilstrekkelig tid til å lese gjennom sin forklaring før hun eller han undertegner. Det kan lette situasjonen om den fornærmede leser gjennom forklaringen uten at avhørspersonen er tilstede, og at det presiseres at fornærmede kan bruke den tid som trengs.

Fra Norsk krisesenterforbund ble det også vist til at det ofte er nyanseforskjeller mellom det som har blitt skrevet ned og det som har blitt sagt. Det ble reist spørsmål om det ville være bedre å ta opp avhøret elektronisk ettersom det ville gjengi ­nøyaktig hva som ble sagt.

7.5.1.5 Bistandsadvokat

Samtlige personer utvalget har snakket med, har fremhevet at den fornærmede har behov for veiledning i valg av bistandsadvokat. For mange er det helt fremmed å kontakte advokat. De føler seg ­usikre når politiet ikke kan gi konkret veiledning eller formidle kontakt med en bestemt advokat. Dette er også fremhevet i Vigrestads avhandling. 39 Støtteforeningen for seksuelt misbrukte barn, sier i sin høringsuttalelse at politiet burde hjelpe fornærmede med å skaffe bistandsadvokat i den grad det er mulig.

Mange har opplevd det som tilfeldig om den advokaten de fikk kontakt med, hadde erfaring fra lignende saker. De etterlyser en kvalitetssikringsordning for bistandsadvokater. Flere offerorganisasjoner har utarbeidet egne lister over bistands­advokater de anbefaler. Flere personer utvalget har snakket med har tatt til orde for en fast bistandsadvokatordning på linje med ordningen med faste forsvarere og/eller pliktig kursing. ­Problemet med vilkårlighet ved valg av bistands­advokat og manglende kunnskaper hos en del bistandsadvokater, er også fremhevet i hørings­uttalelsene til Støttesenter mot incest – Oslo og ­stiftelsen Fellesskap mot seksuelle overgrep.

Landsforeningen for voldsofre og motarbeiding av vold, gir i sin høringsuttalelse uttrykk for at det er for få som får advokatbistand, og at retten til bistandsadvokat bør utvides til flere offergrupper. Det samme gjør Norsk Krisesenterforbund. Også Hanne Haugen ved Støttesenter for fornærmede i straffesaker, har gitt uttrykk for at ofre som ikke har krav på advokat føler dette som urettferdig. Margit Løvmo, leder for Landsforeningen for voldsofre og motarbeidning av vold, viste til at dommere følger ulik praksis når det gjelder å oppnevne bistandsadvokat i voldssaker. Advokatenes kunnskap om reglene og deres innsats for å bli oppnevnt som bistandsadvokat varierer også.

Støtteforeningen for seksuelt misbrukte barn, gir i sin høringsuttalelse uttrykk for at fornærmede også bør ha anledning til å få advokatbistand for å vurdere om en sak skal anmeldes. I dag vil slik advokatbistand som hovedregel bare dekkes dersom forholdet senere anmeldes.

Flere fornærmede og etterlatte som utvalget har snakket med, gir uttrykk for at de ønsker at bistandsadvokaten får en mer aktiv rolle, mer på linje med en forsvarer. De ønsker at bistandsadvokaten kan stille spørsmål til vitner og til tiltalte. Noen fornærmede ønsker at også bistandsadvokaten skal kunne prosedere det strafferettslige skyldspørsmålet og utforme straffepåstand.

Dagens regler om bistandsadvokatens oppgaver oppfattes som uklare. Dette er blant annet fremhevet i høringsuttalelsen fra Norsk Krisesenterforbund. Det kan være vanskelig for advokaten å gi klare svar til klienten om hva som faller inn under oppdraget og å forutse hvordan retten vil stille seg til advokatens rolle. En slik uklarhet kan skape utrygghet hos klienten og gi inntrykk av at advokaten mangler kompetanse på området.

Enkelte fornærmede er opptatt av at bistandsadvokaten må gis samme økonomiske ramme­betingelser som forsvarsadvokatene, av hensyn til balansen mellom fornærmede og siktede og for å sikre motivasjon og kvalitet i bistandsadvokatens arbeid.

Personer som utvalget har snakket med, har gitt uttrykk for at god oppfølging fra bistands­advokaten blant annet har vært at advokaten har vært tilgjengelig for kontakt, at advokaten har vært flink til å formidle informasjon og har hatt tid til møter. Vigrestad viser til at det kan være vanskelig for den fornærmede å vurdere advokatens juridiske arbeid, og at den menneskelige siden av advokatens arbeid får desto større betydning for fornærmedes opplevelse av advokatens støtte. 40 Viktig for at opplevelsen av bistandsadvokaten skulle være bra, var at den fornærmede følte at hun ble forklart hva som ville skje, hvilke rettigheter hun hadde, og at hun hadde en ved sin side som jobbet for henne og fungerte som en menneskelig støtte.

7.5.1.6 Annet

Vigdis Bratz, leder i Norsk krisesenterforbund, pekte på at mangelen på profesjonelle tolker er et problem ved avhør av fornærmede som ikke behersker norsk. Dette er også fremhevet av Kvinnevoldsutvalget. 41 Det vises til at det for eksempel er svært viktig at informasjon fra avhøret ikke kommer tilbake til miljøet fornærmede kommer fra.

Bratz fortalte også om manglende rutiner for utsendelse av informasjon, som gjør at brev om bekreftelse på anmeldelse mv. blir sendt til kvinnens hjemmeadresse selv om hun er på krisesenteret. Mannen bor gjerne fortsatt på den tidligere felles adresse og åpner ofte hennes post. I enkelte tilfeller kan dette være direkte farlig for kvinnen.

7.5.2 Forberedelse til hovedforhandling

7.5.2.1 Kontakt med aktor

Mange fornærmede og etterlatte har uttrykt ønske om å få møte aktor før hovedforhandlingen. I en del tilfeller har slik kontakt blitt avvist fordi det hevdes å stride mot aktors objektivitetsplikt.

Ønsket om kontakt med aktor har dels vært knyttet til behov for å vite hva som skal skje i retten, hvilke spørsmål som vil bli stilt og lignende, dels har det vært et ønske om å få mulighet til å gi en personlig fremstilling av saken eller å kunne bli sett som mer enn et saksnummer. Lindgrens undersøkelse viser at det for et flertall ikke vil tilfredsstille behovet på samme måte om de fikk snakke med en annen person i påtalemyndig­heten. 42 Begrunnelsene for dette er blant annet at man ønsker personlig kontakt med den som oppfattes å skulle representere en, og at det kan være belastende å måtte utlevere sin personlige historie gjentatte ganger til forskjellige mennesker.

En av personene som utvalget har snakket med, ble tilbudt et slikt møte med statsadvokaten og hadde gode erfaringer med dette. Han fikk blant annet forklart bakgrunnen for tiltalebeslutningens utforming, og han fikk se vitnelisten slik at han var forberedt på det som skulle skje i retten.

7.5.2.2 Innkallingen til hovedforhandlingen

Noen av utvalgets informanter har gitt uttrykk for at innkallingen til hovedforhandlingen oppleves som nokså brysk og lite hensynsfull. 43

7.5.2.3 Annet

Justisdepartementets arbeidsgruppe viser i sin rapport til en undersøkelse i Trondheim tingrett som omfattet et tilfeldig utvalg vitner som ikke tidligere hadde vært vitne eller aktører i en rettssak. Det viste seg blant annet at de hadde behov for informasjon om hvordan de skulle forholde seg når de ankom tinghuset, hvor de skulle vente før de skulle vitne og hvor de var forventet å sitte i rettssalen. 44

7.5.3 Under hovedforhandlingen

7.5.3.1 Eget venterom

Flere fornærmede og etterlatte har ønsket seg et særskilt venterom i retten slik at de slipper å møte tiltalte eller tiltaltes familie eller venner. Lindgrens undersøkelse viser at dette behovet er størst i saker som gjelder forbrytelser mot person, blant kvinner, og blant personer hvor gjerningspersonen er en de kjenner. 45

7.5.3.2 Plassering i retten

Flere av personene som utvalget har snakket med, har gitt uttrykk for at de ønsker å sitte ved siden av bistandsadvokaten i retten. Dels har dette en symbolsk og følelsesmessig betydning; det oppleves som nedverdigende å måtte sitte på tilhørerbenken. Dels er plasseringen av betydning for å kunne kommunisere med advokaten under sakens gang.

7.5.3.3 Kontakt med aktor

Mange fornærmede og pårørende oppfatter aktor som en slags representant for dem i retten og etterlyser bedre kontakt under hovedforhandlingen. I Vigrestads undersøkelse fremkommer det at aktors rolle har fremstått som noe uklar for de fornærmede. 46 Noen er for eksempel blitt forvirret over spørsmålsstillingen fra aktor, som de trodde skulle være på deres side. Mer informasjon på forhånd om aktors rolle i retten kunne ha virket klargjørende.

Det kan være frustrerende om aktor ikke stiller spørsmål som fornærmede mener er av vesentlig betydning. I en slik situasjon anses det som viktig at det er etablert en kontakt mellom aktor og den fornærmede, slik at fornærmede i alle fall kan formidle sitt ønske om at visse spørsmål blir stilt.

Noen fornærmede har opplevd at aktor ikke har hilst på dem eller vært åpen for kontakt. 47 De ønsker også at aktor er tilgjengelig for dem under sakens gang. Dels etterlyses det innlevelse og empati fra aktors side, som spørsmål om hvordan det går og om det er noe de ønsker å spørre om; dels ønskes informasjon om hva som skal skje. Utvalget har også snakket med personer hvor kontakten med aktor under saken var god, og dette ble opplevd som positivt.

7.5.3.4 Rett til å være til stede

Kildematerialet gir entydig uttrykk for at fornærmede ønsker å kunne være til stede under hele saken og særlig under tiltaltes forklaring. Det oppleves som urettferdig og opprørende at den tiltalte i dag har rett til å høre deres forklaring, men ikke omvendt. Det har vært fremhevet at den fornærmede i sterkere grad vil kunne imøtegå løgn og usannheter fra tiltalte dersom den fornærmede kunne høre hva tiltalte sa.

Tina Holst-Larsen ved Rådgivningskontoret for kriminalitetsofre i Oslo, pekte i samtale med utvalget på at fornærmede kan føle seg tryggere om hun eller han kan være til stede i rettssalen fra begynnelsen av. At fornærmede er til stede under hele behandlingen av saken, kan dessuten bedre forståelsen av sakens utfall. Det understrekes på den annen side av mange kilder at det for mange fornærmede vil være en for stor belastning å være til stede under hele saken, og at tilstedeværelse bare må være en mulighet for fornærmede.

Støtteforeningen for seksuelt misbrukte barn, fremhever i sin høringsuttalelse at retten til å være til stede også bør gjelde i tilståelsessaker etter straffeprosessloven § 248 og i rettsmøter under etterforskingen.

7.5.3.5 Rett til å bli hørt

Utvalgets kildemateriale gir et nokså klart inntrykk av at fornærmede ønsker å kunne bidra med informasjon både under etterforskingen og under hovedforhandlingen.

I følge førsteamanuensis Ragnhild Hennum ved Det juridiske fakultet i Oslo, viser forskning på området entydig at de fornærmede ønsker å komme til orde og å bli behandlet på en annen måte enn et vanlig vitne. De ønsker å kunne forklare seg uten avbrytelser og å kunne komme med en erklæring om hvordan de har opplevd hendelsen og hva den har gjort med dem. Bak dette ønsket kan det også ligge en tro på eller et håp om en erkjennelse fra gjerningspersonen som skal komme bare de får forklart seg godt nok, selv om en slik erkjennelse i praksis nok vil høre til sjeldenhetene.

Informantene i Vigrestads undersøkelse ga også uttrykk for at de ikke fikk være fullt ut delaktige i sin egen sak fordi det de fikk si i retten ble styrt av andre. 48 De opplevde at de ulike aktørene i retten ikke stilte dem de rette spørsmålene. Noen mente også at det ble satt av for lite tid til deres forklaring eller til rettssaken i det hele tatt, og at dette førte til at de ikke fikk sagt alt de ønsket. De samme problemstillingene er fremhevet også av enkelte kilder som utvalget har snakket med.

Støttesenter mot incest – Oslo, har i sin høringsuttalelse fremhevet at det er viktig for den fornærmede å få fortelle sin versjon av hva som har skjedd. De skriver:

«Kvinnene og de foresatte som har hatt kontakt med senteret har overveiende samme oppfatning av rettssystemet; De føler seg kneblet og uten mulighet til å imøtegå feilaktige påstander og uttalelser som måtte komme under vitneforklaringene fra siktedes og dennes støttespillere. Systemet oppleves som urettferdig og tilfeldig, og til tider nedverdigende. Man opplever seg som mye mindre verdt enn den tiltalte. ... De opplever det som at tiltalte og dennes støttespillere kan si hva de vil og bli trodd, mens kvinnen eller barna ikke kan forsvare seg mot uriktige beskyldninger om løgn og falske anklager.»

Også Kompetansenter mot voldsofferarbeid viser i sin høringsuttalelse til at mange fornærmede har et stort behov for å fortelle sin egen historie og gi uttrykk for hvordan handlingene har virket inn på deres livssituasjon.

Herdis Magerøy, i DIXI, Landsforeningen for voldtatte, fortalte i samtale med utvalget at de fornærmede ønsker god tid til å forklare seg og trygghet i møtet med retten.

Enkelte fornærmede har reist spørsmål om fornærmede i likhet med tiltalte, bør kunne få komme med kommentarer etter bevisførsel og avhør av vitner, og i likhet med tiltalte få anledning til å komme med en sluttbemerkning.

7.5.3.6 Tiltak under fornærmedes forklaring

Forklaringen i retten utgjør i mange tilfeller en stor belastning for den fornærmede. Flere kilder har pekt på tiltak som kunne lette situasjonen for fornærmede:

For fornærmede i overgrepssaker kan det være en tilleggsbelastning å skulle forklare seg for åpne dører. Særlig kan dette tenkes belastende og vanskelig på mindre steder der både fornærmede og gjerningsperson er kjent i lokalmiljøet. 49

Mange fornærmede har fremhevet at det er vanskelig å forklare seg når tiltalte er til stede. Det hadde minsket belastningen før saken dersom spørsmålet om hvorvidt tiltalte skulle være tilstede under fornærmedes forklaring kunne avgjøres på forhånd. Det er særlig å møte tiltalte, og å se ham under vitneforklaringen, som er vanskelig. At tiltalte hører deres forklaring er mindre problematisk, så lenge de slipper å se ham. Løsninger hvor tiltalte sitter i et tilstøtende rom eller bak i salen er derfor i orden, mener mange.

Spørsmålene i retten kan oppfattes som krenkende for fornærmede og pårørende. Noen av informantene i Vigrestads undersøkelse opplevde forsvarerens utspørring som meget vanskelig. De syntes at utspørringen i stor grad hadde deres moral og livsførsel som tema og at verken bistandsadvokat, aktor eller dommer grep særlig inn i forsvarerens utspørring. 50 Herdis Magerøy i DIXI, Landsforeningen for voldtatte, ga uttrykk for at dommerne ikke vet nok om reaksjonene hos offeret, og at det er behov for kompetanseheving i politiet og domstolene.

7.5.3.7 Rett til å stille spørsmål til vitner og føre egne vitner

Flere kilder gir uttrykk for at fornærmede ønsker å kunne stille spørsmål til vitner, føre egne vitner og å imøtegå påstander fra tiltalte og vitner.

Herdis Magerøy i DIXI, Landsforeningen for voldtatte, ga for eksempel uttrykk for at de fornærmede ønsker å kunne føre vitner for å belyse hvordan overgrepet har virket inn på dem. Det er dessuten viktig med gode sakkyndige uttalelser om psykiske skadevirkninger i den konkrete saken.

Støtteforeningen for seksuelt misbrukte barn, viser i sin høringsuttalelse til at fornærmede kan ha informasjon og opplysninger som kan være av betydning for straffespørsmålet, men som vedkommende selv eller bistandsadvokaten ikke har anledning til å få frem gjennom å stille spørsmål til vitner eller tiltalte. Av hensyn til sakens opplysning mener derfor foreningen at det er viktig at fornærmede gis rett til å stille spørsmål under hovedforhandlingen og også under andre rettsmøter.

Støttesenter mot incest – Oslo fremhever også i sin høringsuttalelse at fornærmede ønsker å kunne imøtegå feilaktige påstander og uttalelser som kan komme under vitneforklaringene. De ønsker også en mulighet til å kalle inn egne vitner som kan støtte deres versjon av hva som har skjedd og å kunne konfrontere vitner som endrer forklaring. De opplever det som om tiltalte og dennes støttespillere kan si hva de vil og bli trodd, mens fornærmede ikke kan forsvare seg mot uriktige beskyldninger om løgn og falske anklager. De samme synspunktene er fremhevet i høringsuttalelsen fra stiftelsen Fellesskap mot seksuelle overgrep og fra Landsforeningen for voldsofre og motarbeiding av vold.

Støtteforeningen for seksuelt misbrukte barn, og Krisesentersekretariatet gir i sine høringsuttalelser uttrykk for at rettssalen først og fremst er en arena for profesjonelle aktører. De presiserer derfor at spørsmål til vitner og tiltalte bare bør kunne stilles gjennom fornærmedes advokat.

7.5.3.8 Annet

Flere fremhever at fornærmede må behandles med respekt, høflighet og verdighet. Det er viktig at ofrene blir møtt på en skikkelig måte i retten, for eksempel ved at de blir presentert for dem som er til stede i rettssalen.

Støttesenter mot incest – Oslo, mener at det vil være positivt om fornærmede gis rett til å skyte ut lagrettemedlemmer. I følge senteret, er det et problem at tiltaltes forsvarer skyter ut personer som har utdannelse eller erfaring som tilsier at de har spesiell innsikt i overgrepsproblematikk eller i barn og barns utvikling generelt.

7.5.4 Anke

Det finnes noen ønsker om at fornærmede burde hatt mulighet til anke, men generelt er denne problemstillingen lite berørt i kildematerialet. De som har uttrykt ønske om å kunne anke, knytter dette stort sett til skyldspørsmålet. Noen sier også uttrykkelig at de ikke ønsker ankerett knyttet til straffespørsmålet.

7.5.5 Etter rettskraftig dom

7.5.5.1 Underretning om domsresultatet

Justisdepartementets arbeidsgruppe viser i sin rapport til at mange ofre og etterlatte føler det støtende at de ikke blir underrettet direkte om dommens resultat. 51

7.5.5.2 Informasjon om soningsavgjørelser

Noen fornærmede har etterlyst informasjon om avgjørelser i tilknytning til soning. Dette kan være informasjon om at domfelte skal inn til soning, at vedkommende er ute på permisjon, prøveløslates eller er ferdig med soningen. Slik informasjon kan være viktig for fornærmedes følelse av trygghet og forutberegnelighet. I tillegg er informasjon om slike forhold av sentral betydning dersom fornærmede og domfelte har felles barn og domfelte har rett til samvær med barna. Innsetting til soning innebærer dessuten som regel at domfeltes barnebidrag reduseres til minstesatsen, og dette kan være praktisk å vite noe tid i forveien.

7.6 Særlig om partsstatus

Flere kilder gir uttrykk for at fornærmede ønsker å være parter i saken. Dels er dette begrunnet med de konkrete prosessuelle rettighetene som fornærmede forutsettes å oppnå gjennom partsbetegnelsen. Dels er ønsket om partsstatus knyttet til den symbolske og holdningsmessige betydning som kan ligge i å bli betegnet som en av partene i saken.

Flere kilder viser til at den fornærmede føler seg fremmedgjort ved å bli definert bare som et vitne. Det føles uforståelig for dem at de som selv har blitt rammet direkte av den straffbare handlingen ikke er «parter» i saken. Kompetansesenter for voldsofferarbeid viser i sin høringsuttalelse til at en partsstilling for fornærmede kan dempe følelsen av fremmedgjøring og andre negative sider ved straffesaken.

Flere fornærmede fremhever dessuten hvilken negativ symboleffekt det har at den tiltalte har en sterkere status og flere rettigheter enn den fornærmede. Representanter for Støttesenter mot Incest – Oslo, har vist til at denne strukturen er et speilbilde av overgrepets skjeve styrkeforhold. Det er viktig at den fornærmede har samme mulighet som gjerningspersonen til å påvirke det som skjer i retten. Dette er også fremhevet i høringsuttalelsen fra Støtteforeningen for seksuelt misbrukte barn og i høringsuttalelsen fra stiftelsen Fellesskap mot seksuelle overgrep. For disse organisasjonene har partsstatus for fornærmede derfor en viktig symboleffekt, i tillegg til de prosessuelle rettighetene det forutsettes at partsstatusen medfører.

Redd Barna gir i sin høringsuttalelse uttrykk for at retten til å delta i saken og å bli tatt på alvor kan være en viktig del i rehabiliteringen etter å ha blitt utsatt for en straffbar handling, og at dette gjelder spesielt i saker med seksuelt misbruk. Foreningen mener fornærmede burde gis partsstilling.

7.7 Ulemper for fornærmede og etterlatte ved en styrket prosessuell stilling?

Et aspekt som har vært fremhevet er at en styrket prosessuell stilling kan øke ofrenes ansvar for straffeforfølgningen. For noen, kanskje særlig for dem som er utsatt for lovbrudd fra nærstående personer, vil dette være et tungt ansvar å bære. Det har vært fremhevet av noen fornærmede at for eksempel reglene om ubetinget offentlig påtale har vært en lettelse som har tatt ansvaret for straffesaken vekk fra dem. Dette ble blant annet uttrykt av en av informantene i Vigrestads materiale. 52

Det har også vært fremhevet at en styrket prosessuell stilling kan føre til ulikheter i straffeapparatets behandling av sakene ut fra hvor ressurssterk den fornærmede er.

Kompetansesenter mot voldsofferarbeid fremhever i sin høringsuttalelse at økt deltakelse også kan gi en økt følelse av tap. Senteret argumenterer med at økte rettigheter for fornærmede ikke vil gi fornærmede mulighet til å påvirke de grunnleggende premissene for løsning av konflikten, og at økte prosessuelle rettigheter innenfor det tradisjonelle straffesystemet ikke nødvendigvis vil gi ofrene den verdighet og trygghet de etterlyser. Senteret bygger på at det bare er i en avklaringsprosess som for eksempel megling, at offeret har mulighet til å få forklaring, unnskyldning og eventuell materiell gjenoppretning fra gjerningspersonens side, og at det bare er gjennom forsoning at ofrene kan få en reell mulighet til å gå videre med sine liv.

I alle kildene gis det entydig uttrykk for at utøvelse av utvidede aktive rettigheter må være frivillig. Det blir fremhevet at bruken av rettighetene, for eksempel å være til stede under hele hovedforhandlingen, kan være en for stor belastning for en del fornærmede. 53

7.8 Kort om alternativer til behandling i strafferettsapparatet

Den rettspolitiske diskusjonen om bedring av ofrenes stilling kan sies å følge to hovedspor. Det ene sporet tar sikte på å bedre ofrenes rettigheter innenfor det tradisjonelle straffesystemet. Det andre sporet er det som med en fellesbetegnelse kan kalles «restorative justice». Disse tiltakene tar utgangspunkt i at den straffbare handlingen skal løses på en måte som involverer gjerningsperson, offer og nærmiljø i større grad enn det tradisjonelle strafferettsapparatet. Konfrontasjon mellom offer og gjerningsperson eller megling er sentrale tiltak innenfor denne retningen.

Spørsmålet om megling eller andre former for alternative behandlingsformer enn det tradisjonelle strafferettsapparatet har i noen grad vært et tema i forskjellige kunnskapskilder. I Vigrestads hovedfagsavhandling ble spørsmålet om megling drøftet bare med tre av informantene fordi spørsmålet ble ansett som for sensitivt i de andre samtalene. 54 To av informantene syntes at megling var helt utenkelig. En av dem var blitt spurt under etterforskingen om hun kunne være interessert i et meglingsmøte med overgriper. Dette tolket hun som et uttrykk for at politiet ikke tok det som hadde skjedd på alvor. Den siste var i utgangspunktet positiv til alternative behandlingsformer, men var usikker på hvordan dette burde gjennomføres i praksis. Hun var blant annet bekymret for at voldtektssaker ved slik behandling kunne bli bagatellisert.

Tove Smaadahl, leder for Krisesentersekretariatet, uttalte til utvalget at styrkeforholdet mellom gjerningsperson og offer i kvinnemishandlingssakene normalt vil være for skjevt til å egne seg for megling. Under enhver omstendighet vil offeret måtte bistås av en profesjonell aktør.

Fotnoter

1.

Klagerett fulgte tidligere av påtalemyndighetens praksis.

2.

Vigrestad 2004.

3.

Lindgren 1999.

4.

Toverud 1996.

5.

Werlauff 2000.

6.

Se Lindgren 1999 side 9.

7.

Se Lindgren 1999 side 9 og prosjektrapport fra Støttesenter for fornærmede i straffesaker for perioden 1.6 - 31.12.2004 side 17.

8.

Se Lindgren 1999 side 9 med henvisning til Janoff- Bulman & Hanson-Frieze: Reactions to victimization. Journal of Social Issues. Vol. 39, nr. 2 (side 1-226).

9.

Lindgren 1999 side 10.

10.

Se Lindgren 1999 side 11 med videre henvisninger.

11.

Se Lindgren 1999 side 12 med videre henvisninger.

12.

Se Lindgren 1999 side 13 med videre henvisninger.

13.

Se Lindgren 1999 side 13 med videre henvisninger.

14.

Se Lindgren 1999 side 10.

15.

Se Lindgren 1999 side 10 og Dean G. Kilpatrick og Ron Acierno: Mental Health Needs of Crime Victims: Epidemiology and Outcomes. I: Journal of Traumatic Stress, Vol. 16, No. 2, April 2003 side 119-132. Begge steder med videre henvisning til «The Diagnostics and Statistical Manual of Mental Disorders», American Psychiatric Association, 1994.

16.

Se Lindgren 1999 side 10 og Dean G. Kilpatrick og Ron Acierno: Mental Health Needs of Crime Victims: Epidemiology and Outcomes. I: Journal of Traumatic Stress, Vol. 16, No. 2, April 2003 side 119-132. Begge steder med videre henvisning til «The Diagnostics and Statistical Manual of Mental Disorders», American Psychiatric Association, 1994.

17.

Jf. Nielsen 2000 med henvisning til Shapland, Willmore & Duff: Victims in the Criminal Justice System. London 1985.

18.

Shapland, Willmore & Duff : Victims in the Criminal Justice System. London 1985, referert i Nielsen 2000.

19.

Se for eksempel Vigrestad 2004.

20.

Vigrestad 2004 side 120.

21.

Se Lindgren 1999 side 9-10 og Toverud 1996 side 539 med videre henvisninger.

22.

Boe 1991 side 98.

23.

Se for eksempel høringsuttalelse fra Støtteforeningen for seksuelt misbrukte barn og høringsuttalelse fra Støttesenter mot incest – Oslo, samt Vigrestad 2004 side 49 og side 119.

24.

Se Vigrestad 2004 side 120.

25.

Se Vigrestad 2004 side 122.

26.

Se for eksempel Vigrestad 2004 side 119-120.

27.

For en analyse av bruken av hevnargumentet i diskusjonen om ofrenes straffeprosessuelle stilling, se Ertzeid 2005.

28.

Se Vigrestad 2004 side 122.

29.

Se Vigrestad 2004 side 129-130.

30.

Jf. Toverud 1996, Nielsen/Snare 1998 og Nielsen 2001.

31.

Se Vigrestad 2004.

32.

Vigrestad 2004 side 122.

33.

Se Vigrestad 2004 side 127-128.

34.

Se Vigrestad 2004 side 127-128.

35.

Vigrestad 2004 side 129.

36.

Vigrestad 2004 side 129.

37.

Se også Lindgren 1999 side 17-19 med videre henvisninger.

38.

Lindgren 1999 side 18.

39.

Vigrestad 2004 side 68-70.

40.

Vigrestad 2004 side 86-88.

41.

Se NOU 2003: 31 side 148.

42.

Se Lindgren 1999 side 59.

43.

Slik også rapporten fra Justisdepartementets arbeidsgruppe side 10.

44.

Se rapporten fra Justisdepartementets arbeidsgruppe side 14-15.

45.

Se Lindgren 1999 side 73-75.

46.

Vigrestad 2004 side 100-101.

47.

Slik også Lindgren 1999 side 21-23.

48.

Se Vigrestad 2004 side 96-99.

49.

Se eksempel i Vigrestad 2004 side 96.

50.

Se Vigrestad 2004 side 101-110 og side 116.

51.

Se rapporten fra Justisdepartementets arbeidsgruppe side 15.

52.

Se Vigrestad 2004 side 48.

53.

Se Vigrestad 2004 og høringsuttalelse fra Støtteforeningen for seksuelt misbrukte barn og Støttesenter mot Incest – Oslo.

54.

Vigrestad behandler alternativer til behandling i strafferettsapparatet på side 130-131.

Til forsiden