NOU 2007: 7

Fritz Moen og norsk strafferettspleie

Til innholdsfortegnelse

13 Utvalgets konklusjoner og anbefalinger

13.1 Innledning

Utvalget vil avslutningsvis se om det kan trekkes noen konklusjoner omkring årsakene til at Moen ble domfelt for drapene på Torunn og Sigrid, mens han over 20 år senere fikk gjenopptatt sakene og ble frifunnet. Utvalget vil også komme med en del anbefalinger om regelendringer eller andre tiltak som kan bidra til å hindre uriktige domfellelser i fremtiden.

13.2 Hvorfor avga Moen (eventuelt) en falsk tilståelse?

Både i Torunn-saken og i Sigrid-saken var Moens tilståelser hovedgrunnlaget for tiltale og senere domfellelse. Den første tilståelsen i Torunn-saken kom allerede 9. oktober 1977. Dette var to dager etter at Moen ble pågrepet, og tre dager etter at Torunn ble funnet. Den tilståelsen domfellelsen bygger på, kom 16. oktober 1977. Den inneholdt mange detaljer som stemte med åstedsfunnene. Moen tilsto ikke å ha drept Sigrid før høsten 1980.

For den videre vurdering legger utvalget til grunn at Moens tilståelser var falske både i Torunn-saken og i Sigrid-saken.

De senere årene har det internasjonalt vært forsket en del på falske tilståelser. Gisli H. Gudjonsson beskriver tre ulike modeller som kan forklare hvorfor det avgis falske tilståelser. Han presiserer at flere av modellene kan være aktuelle i samme sak: 1

  • Kapitulerende falsk tilståelse: Tilståelsen fremkommer som en reaksjon mot press for å unnslippe avhørssituasjonen, varetekt eller lignende

  • Internaliserende falsk tilståelse: Mistenkte tror uriktig at han er skyldig fordi avhørssituasjonen har fremkalt falske minner

  • Frivillig falsk tilståelse: denne typen falsk tilståelse forekommer bl.a. for mistenkte som har sterkt behov for oppmerksomhet, og foretrekker fordømmelsen som følger med tilståelsen av en slik handling, fremfor å bli møtt med likegyldighet.

Det som kjennetegner en kapitulerende falsk tilståelse, er at mistenkte på grunn av press under avhør, i varetekt m.m. velger å gi etter for umiddelbart å komme seg ut av situasjonen der og da. 2 Utvalget utelukker ikke at tilståelser fra Moens side i perioden 9. til 19. oktober 1977 i Torunn-saken var utslag av dette. Utvalget finner at Moen i denne perioden ble utsatt for et betydelig press. 3 Avhørene var svært lange, og selv om Moen ikke var underlagt brev- og besøksforbud, hadde han så begrenset sosial omgangskrets at han neppe hadde kontakt med andre enn politiet i den aktuelle perioden. Den første tilståelsen 9. oktober kom mens det ikke var tolk til stede, og kan etter utvalgets syn være et resultat av kommunikasjonsproblemer mellom avhørsleder og Moen. 4 Videre avhør ut over kvelden kan gi inntrykk av at Moen hadde «viklet seg inn» i en tilståelse. At Moen kan ha følt seg sterkt presset, må også sees i lys av hans spesielle personlighet. Han hadde trolig stor respekt for autoriteter. 5 Moen kan ha oppfattet tilståelse som eneste måte å komme seg ut av avhørssituasjonen på og av den grunn valgt å tilstå en handling han ikke hadde begått.

Moen utviklet imidlertid sin tilståelse i senere politiavhør. Han avga også to detaljerte forklaringer om hvordan han drepte Torunn, under hovedforhandlingen i mai 1978. Det fremstår som spesielt om presset under hovedforhandlingen skal ha vært begrunnelsen for at han ga tilståelser også der. Dette kan imidlertid gi grunn til å spørre om Moen forklarte seg i forhold til ulike forventninger fra ulike aktører. En slik forklaringsmodell er imidlertid vanskelig å forene med at Moen konsekvent benektet enkelte detaljer i hendelsesforløpet, f.eks. at han hadde surret en snor rundt Torunns hals.

Moen kan også på et visst stadium ha trodd at han hadde begått drapet ( internaliserende falsk tilståelse). Det foreligger flere eksempler i praksis på at langvarige avhør og isolasjon kan føre til falske tilståelser fordi man etter hvert blir overbevist om at man har begått handlingen. 6

I døvepsykiatrien har det vært fremhevet at døve som var språklig isolert i barndommen og er blitt preget av dette, kan ha sterke drømmer. Moen var språklig isolert frem til 8-årsalderen og hadde hele livet betydelige sosiale problemer. I dagene etter den første tilståelsen ga han en forklaring på Torunn-drapet som han betegnet som en drøm. 7 Utvalget utelukker ikke at Moen på bakgrunn av det han hadde fanget opp om saken, bl.a. fra avisene, kan ha drømt at han begikk handlingen. Sammen med langvarige avhør hvor politiet ga inntrykk av at de trodde han hadde drept Torunn, kan dette ha medført at også Moen etter hvert ble overbevist om egen skyld, eller i alle fall var usikker på om han var skyldig. 8 Det som kan støtte en slik teori, var at Moen hadde en bestemt oppfatning om hvordan handlingen var begått, 9 og at rettspsykiaterne under hovedforhandlingen i Torunn-saken ga uttrykk for at Moen ikke var lett å lede. 10

Utvalget finner det imidlertid lite sannsynlig at Moen i hele perioden frem til hovedforhandlingen i mai 1978 trodde at han hadde begått drapet på Torunn. Samtidig som Moen tilsto for politiet, benektet han drapet i forhørsretten. 11 Overfor personer som besøkte ham i fengselet, skal han også konsekvent ha bedyret sin uskyld. 12 Også under hovedforhandlingen fortalte Moen at han var uskyldig. Rettspsykiater Anne Regine Hauge mente at Moen da trodde han var uskyldig. 13

Moen var understimulert i oppveksten 14 og utviklet særegne pesonlighetstrekk som medførte mye utstøting. På grunn av tilpasningsproblemer flyttet han stadig. Mye kan tyde på at Moen hadde et stort behov for oppmerksomhet. Bestyreren på Vernelagets hybelhus der Moen bodde da Torunn ble drept, PHR, har fremholdt dette som en forklaringsmodell. Under hovedforhandlingen fortalte han at han hadde spurt Moen hvorfor han innrømmet drapet overfor politiet. Moen skal da ha svart: «Jeg er uheldig, berømt, kry, fortelle sannhet, ødelagt.» 15 Til døveprest Wetlesen skal Moen ha skrevet en lapp om at han ville være kry og berømt, og at det var derfor han hadde fortalt om drapet. 16

Flere av de personene utvalget har intervjuet, har fremhevet at Moen så på flere av polititjenestemennene som arbeidet med saken, som sine venner. En polititjenestemann har også forklart at han i ettertid har fryktet at tilståelsen i Sigrid-saken kom som følge av et ønske om å tilfredsstille ham. Utvalget kan ikke se bort fra at den oppmerksomheten Moen fikk fra politiets side og senere fra allmennheten som følge av saken, kan ha virket motiverende for Moen ( frivillig falsk tilståelse). 17

En annen forklaring på at Moen tilsto, er knyttet til hans språkforståelse. Han hadde problemer med å forstå abstrakte begreper, bl.a. er det tvilsomt om han forsto begrepet «sannhet». Enkelte har hevdet at Moen med uttrykket «sannhet» mente det hendelsesforløp som politiet la til grunn. 18 Utvalget ser det imidlertid som usannsynlig at Moens tilståelser i politiavhørene høsten 1977 (Torunn-saken) og høsten 1980 (Sigrid-saken) alene skyldes begrepsforvirring og betydningen av ordet «sannhet». 19 En annen sak er at Moens forklaring i enkelte tilfeller synes å ha vært gjentakelser av et innlært hendelsesforløp. Dette gjelder f.eks. den første tilståelsen under hovedforhandlingen i Torunn-saken og den tilsynelatende tilståelsen i gjenopptagelsessaken for Hålogaland lagmannsrett i 2001.

Det ble benyttet personer med god kompetanse i døvespråket som tolker både under etterforskningen og under hovedforhandlingen. Moen fikk lese avhørsrapportene og fikk dessuten oversatt det meste til døvespråk. Han mente selv at politibetjent Sørforsli var en god tolk. 20 Sørforsli fungerte som tolk ved mange av de sentrale politiavhørene. Utvalget mener derfor at det ikke er grunn til å tro at misforståelser var årsaken til de mange tilståelsene under politiavhørene. Utvalget finner det ikke tvilsomt at Moen forsto at de forklaringene han ga, kunne resultere i domfellelse og en alvorlig straffereaksjon. 21

Det er ikke mulig for utvalget å trekke noen sikre konklusjoner om årsaken til Moens mange og detaljerte tilståelser og stadige vekslinger mellom å erklære seg uskyldig og å tilstå. Utvalget sitter igjen med et inntrykk av at mange faktorer kan ha virket sammen. Etter at tilståelsen ble avgitt den 16. oktober 1977, ser utvalget det som en mulighet at en kombinasjon av ønsket om å tilfredsstille politiet, frykten for å bli satt i en ny avhørssituasjon og ønsket om oppmerksomhet har vært med på å motivere Moen til å avgi sine forklaringer.

I Sigrid-saken var ikke avhørene like intense som i Torunn-saken, men også her kan Moens tilståelser ha sammenheng med en følelse av press og et ønske om å komme ut av avhørssituasjonen. Utvalget viser her til at da Moen i 1980 ble flyttet fra Ila landsfengsel til Trondheim for å bli avhørt i Sigrid-saken, skjedde dette mot hans vilje. Det var ofte vanskelig å få motivert ham for å bli med til avhør. Det kan heller ikke utelukkes at en motivasjon for å tilstå Sigrid-drapet har vært at Moen ville være «kry» og «berømt».

13.3 Hva gikk galt på etterforskningsstadiet og under hoved­forhandling?

13.3.1 Under etterforskningen og hos påtalemyndigheten

13.3.1.1 Hvorfor oppdaget ikke politiet at Moens tilståelser (eventuelt) var falske?

I Torunn-saken kan mange ulike omstendigheter sammen ha virket motiverende for Moens tilståelser, og det var bl.a. av denne grunn vanskelig for politiet å avdekke om tilståelsen var falsk. Tilståelsen inneholdt uvanlig mange detaljer til å være en falsk tilståelse. Dette kan ha sammenheng med at Moen på forhånd var godt kjent i området der drapet på Torunn ble begått. Utvalget har grunn til å anta at Moen både kjente til gjerdet ved gangstien, flaggstengene på bueskytterbanen og gjerdestolpene i overgangen mellom skråningen og bueskytterbanen.

Avisene beskrev også mange detaljer omkring de tekniske funn. Flere av detaljene i tilståelsen kan Moen ha lest om i avisene. Det var uheldig at avisene skrev om slike detaljer, og at Moen hadde tilgang på aviser i dagene etter at Torunn ble funnet. For utvalget kan det se ut som om politi, påtalemyndighet og senere domstolen ikke var klar over hvor mange av detaljene fra åstedet som var omtalt i avisene. 22

Politiet var overbevist om at Moen hadde drept Torunn. 23 Dette kan ha medført at man ikke så kritisk nok på Moens forklaringer. Grunnen til at Moen kom i politiets søkelys kort tid etter funnet av Torunn, var trolig en mistanke om at han sto bak flere tilfeller av blotting i området rundt Stavnebrua. Området lå i gangavstand fra Valøyslyngen 2 der Moen bodde. Under den rundspørringen som ble foretatt i Valøyslyngen 2 den 6. oktober 1977, ga Moen uriktige opplysninger om når han gikk og la seg drapsnatten. En gutt skal videre ha gjenkjent Moen som en mann han så på Stavnebrua noen dager etter drapet. På denne bakgrunn fikk politiet også mistanke om at Moen kunne ha drept Torunn. Mistanken ble styrket gjennom ransaking og beslag i Moens leilighet den 7. oktober. Det var imidlertid ikke andre bevis som knyttet Moen til drapet. Utvalget mener å ha funnet flere eksempler på at politiet, trolig fordi de var overbevist om Moens skyld, ikke var tilstrekkelig objektive og kritiske i sin etterforskning.

I Sigrid-saken hadde Moen alibi for den natten politiet i over ett år etter drapet anså som det sannsynlige drapstidspunktet. Sæd og blod som ble funnet på Sigrid, stammet dessuten etter den sakkyndiges syn fra en person med blodtype A utskiller, mens spyttprøve av Moen viste at han hadde blodtype 0 eller var ikke-utskiller med ukjent blodtype. Moen var etter dette utelukket som drapsmann i Sigrid-saken, dersom det var drapsmannens sæd man fant i Sigrids vagina. På grunn av mistanken mot Moen ba politiet om en ny vurdering fra den sakkyndige. Det ble da avgitt en tilleggserklæring 24. oktober 1977 som avsvekket den tidligere konklusjonen. Den sakkyndige uttalte nå at det var mest sannsynlig at sæden kom fra en person med blodtype A utskiller, men det kunne ikke utelukkes at den påviste blodtype A substans skyldtes bakterier, og at gjerningsmannens blodtype derfor var ukjent. Etter utvalgets syn kom denne tilleggserklæringen til å virke villedende, og politiet og påtalemyndigheten tilla blodtypebeviset langt mindre vekt enn det objektivt sett var grunnlag for. Utvalget mener at tilleggserklæringen kan ha bidratt til at politiet ikke ble så kritisk til Moens tilståelser som de burde være. Dette kan også ha hatt betydning for Torunn-saken.

13.3.1.2 Brudd på objektivitetsprinsippet hos politiet og hos påtalemyndigheten

Brudd på objektivitetsprinsippet kan ha hatt betydning for at etterforskningen til dels bar galt av sted.

I Torunn-saken ble funnet av de hvite trådene på brinken ikke nevnt av politiet til tross for at de verken kunne knyttes til Torunn eller til Moen. Et slikt negativt funn skulle vært synbart for overordnet påtalemyndighet, forsvarer og retten. Å unnlate å synliggjøre dette var brudd på kravet til objektivitet.

Et annet eksempel på et slikt brudd er avhørsrapporten fra 9. oktober 1977. I rapporten fremgår det at Moen på spørsmål fra avhørsleder om han hadde drept Torunn, nikket på hodet og sa «Ja». Det fremgår imidlertid ikke at Moen i samme avhør tilsynelatende også erkjente Sigrid-drapet. På bakgrunn av bevissituasjonen i Sigrid-saken kunne dette ha svekket troverdigheten av Moens tilståelse også i Torunn-saken.

Et tredje eksempel knytter seg til grunnlaget for pågripelsen av Moen. Gutten som ifølge egenrapport fra polititjenestemannen som avhørte ham, skulle ha gjenkjent Moen fra Stavnebrua 4. oktober, hadde i avhøret bl.a. uttalt at mannen snakket « Trønderdialekt ». 24 Når egenrapporten ble dokumentført i saken, 25 mens avhørsrapporten ble plassert som et 0-dokument, 26 var dette et brudd på objektivitetsprinsippet.

I Sigrid-saken ga LO (senere LOR) en forklaring 19. november 1976 hvor hun fortalte at hun hadde sett en oransje regnjakke ved åstedet tidlig om morgenen (ca. kl. 06.00) søndag 5. september 1976. Hun endret forklaring under nytt politiavhør ett år og tre måneder senere, den 24. februar 1978. 27 På dette tidspunkt var politiet av den oppfatning at Moen også hadde begått Sigrid-drapet, og det var klarlagt at han hadde alibi natt til søndag 5. oktober. Den fremgangsmåte politiet brukte i avhøret der LO endret forklaring, fremstår som et brudd på objektivitetsprinsippet. 28

Utvalget kan også vise til at avskrift av Sigrids dagbok ble plassert som 0-dokument, og dermed ikke gjort tilgjengelig for forsvareren. Avskriften viser at det ikke ble skrevet dagbok for lørdag den 4. oktober. Den hadde derfor en viss bevisverdi i forhold til spørsmålet om når Sigrid ble drept, 29 og skulle vært et dokument i saken.

Videre kan nevnes avhørene fra 2000 som lanserte spørsmålet om Sigrid hadde seilerstøvler i Studentersamfundet på kvelden 4. september. 30

13.3.1.3 Forsvarer ble ikke oppnevnt da avhørene i Sigrid-saken ble innledet i oktober 1980

Utvalget finner også grunn til å trekke frem den omstendighet at politiet ikke sørget for at Moen fikk forsvarer i forkant av avhørene høsten 1980. Da Moen i oktober 1980 ble overført fra soning ved Ila landsfengsel til Trondheim kretsfengsel, var bakgrunnen at politiet ville igangsette nye avhør av Moen i forhold til Sigrid-saken. Ettersom Moen allerede var frihetsberøvet, var det ikke aktuelt med varetektsfengsling og oppnevnelse av forsvarer i den forbindelse. Hensett til den kjennskap politiet i Trondheim hadde til Moens personlighet og problemer i 1980, burde det i forkant av avhørene blitt begjært oppnevnt offentlig forsvarer for ham i medhold av straffeprosessloven 1887 § 102.

13.3.1.4 Beviskravet satt for lavt da tiltale ble tatt ut i Sigrid-saken

Utvalget mener også at bevissituasjonen per september 1981, da tiltale ble tatt ut i Sigrid-saken, tilsa at det forelå begrunnet tvil om Moens skyld. Likevel finner utvalget at det ikke ble utøvd et uforsvarlig skjønn av beslutningstager innen påtalemyndigheten da tiltale ble tatt ut, se utvalgets redegjørelse for dette foran under punkt 8.4.

13.3.2 Under de to hoved­forhandlingene?

Grunnlaget for tiltalene og domfellelsene var i begge straffesakene i første rekke Moens tilståelser. Den tilståelsen som domfellelsen i Torunn-saken bygger på, er fra 16. oktober 1977. Den inneholdt mange detaljer som var i samsvar med politiets tekniske funn på åstedet. I all hovedsak avga Moen samme tilståelse to ganger også under hovedforhandlingen i mai 1978. I Torunn-saken ga ikke åstedsfunnene noen sterke bevis verken for eller mot Moens skyld. Moen hadde heller ikke alibi på drapstidspunktet. Det var ikke tungtveiende bevis som ga politiet foranledning til å stille spørsmål ved tilståelsen.

På dette punkt skiller Torunn-saken seg fra Sigrid-saken. I Sigrid-saken var det gjort funn av sæd og blod som tilsa at det var stor sannsynlighet for at sædavgiver hadde blodtype A utskiller, mens Moen hadde blodtype AB ikke-utskiller. Moen hadde også alibi for det tidspunktet som politiet i over ett år etter drapet anså som det sannsynlige drapstidspunktet.

Det var store likhetspunkter mellom de to drapene, og det var sannsynlig at man sto overfor samme gjerningsmann i begge sakene. Da påtalemyndigheten valgte å iretteføre Torunn-saken i 1978, ble ikke bevisene som tilsa at Moen ikke hadde drept Sigrid, gjort kjent for den dømmende rett. Dette medførte at viktige bevis som talte for Moens uskyld, ble unndratt lagrettens bevisbedømmelse. Både aktor og lagmann hadde etter straffeprosessloven plikt til å sørge for at straffesaken ble opplyst så godt som mulig, og det var derfor objektivt sett i strid med loven at de aktuelle bevisene ikke ble gjort kjent for retten. De hvite tråder som ble funnet nær åstedet, skulle også vært gjort kjent for den dømmende rett. Det kan ikke utelukkes at de nevnte bevisene, dersom de var blitt lagt frem for retten, ville hatt betydning for bevisbedømmelsen. Utvalget finner det imidlertid mest sannsynlig at de ikke ville ha påvirket utfallet av saken.

Dommen i Torunn-saken ble brukt som bevis mot Moen i Sigrid-saken. I Sigrid-saken tilsa imidlertid bevisførselen at Moen hadde feil blodtype, og at drapet kunne være begått natt til 5. september da Moen hadde alibi. Etter utvalgets syn ble det strafferettslige beviskravet for skyld antakelig ikke oppfylt under hovedforhandlingen, slik at aktor etter utvalgets syn objektivt sett skulle ha nedlagt frifinnelsespåstand. Videre mener utvalget at lagmannen i sin rettsbelæring ikke skulle signalisert at det var grunnlag for domfellelse. 31

Under forhandlingen trakk både aktor og lagmannen inn som et alternativt faktum at sædavgiver kunne ha vært en annen enn Moen. Dette skjedde etter at bevisførselen var over. Å presentere et nytt faktum i rettsbelæringen uten bevisførsel representerer etter utvalgets syn en saksbehandlingsfeil.

Utvalget mener at ovennevnte forhold kan ha bidratt til at det ble avsagt en uriktig dom i Sigrid-saken.

13.4 Utvalgets anbefalinger

13.4.1 Innledning

Straffesakene mot Fritz Moen ble gjennomført etter straffeprosessloven 1887. Det har vært hevdet at senere regelendringer ville ha forhindret det resultat sakene endte opp med.

I den sammenhengen har to-instansreformen vært fremhevet. For saker hvor skyldspørsmålet skulle avgjøres av lagretten (juryen), var det i straffeprosessloven 1887 ingen adgang til å få overprøvd bevisvurderingen under skyldspørsmålet. Heller ikke etter någjeldende straffeprosesslov var det opprinnelig noen rett til å få prøvet bevisspørsmålet to ganger. Dette ble imidlertid endret ved lov av 11. juni 1993 nr. 80 og enkelte senere lover (to-instansordningen). Med virkning fra 1. august 1995 behandles alle straffesaker i tingretten som første instans, og slik at det kan ankes til lagmannsretten over alle sider ved avgjørelsen, også over bevisvurderingen under skyldspørsmålet. Når anken gjelder forbrytelse som etter loven kan medføre fengsel i mer enn seks år, har domfelte ubetinget krav på å få sin sak behandlet på ny. 32 Dette skjer i lagmannsretten, hvor skyldspørsmålet fortsatt avgjøres av lagretten (juryen).

Selv om to-instansreformen ville medført at begge drapssakene mot Moen ble gjenstand for to-instansbehandling, er utvalget tvilende til at dette ville ha ledet til et annet resultat. I begge saker synes lagmannen å ha gitt nokså klart uttrykk for at han mente det forelå tilstrekkelig bevis for Moens skyld. Juryen har svart ja på skyldspørsmålene, og fagdommerne har ikke satt juryens kjennelse til side. Det fremstår derfor som om legdommere og fagdommere var enige om at det forelå grunnlag for domfellelse. Heller ikke det forhold at tingretten måtte begrunne sine avgjørelser, ville etter utvalgets syn hatt noen stor praktisk betydning for utfallet. Utvalget kan heller ikke se at andre regelendringer som har skjedd siden de to sakene ble iretteført i Frostating lagmannsrett, ville ha forhindret uriktige domfellelser.

Utvalget mener at den viktigste lærdommen man kan trekke ut av Moen-sakene er at:

  • (a)politiet og påtalemyndigheten må etterleve objektivitetsprinsippet,

  • (b)de sakkyndige må opptre objektivt og tilstrekkelig grundig og

  • (c) beviskravet in dubio pro reo må følges både av påtalemyndigheten og domstolen.

13.4.2 Kravet til objektivitet – forslag til lovendringer som bør vurderes for å sikre etterlevelse av prinsippet

13.4.2.1 Betydningen av objektivitet for å avsløre falske tilståelser

Normalt vil personer ikke tilstå handlinger de ikke har begått. Det er likevel ikke slik at politiet kan legge enhver tilståelse til grunn. Ut fra andre bevis i saken vil det ofte være lett å avklare om tilståelsen er falsk. Gudjonsson fremhever at det kan være mange årsaker til at falske tilståelser leder til uriktige domfellelser. Under henvisning til tidligere forskning fremholdes likevel den nidkjære og overivrige tjenestemannen med en klar tro på at den mistenkte er gjerningsmannen, som den vanligste årsaken. En slik tjenestemann som er overbevist om at han derved fremmer samfunnets interesse, kan: 33

  • (1) utsette mistenkte for press under avhør

  • (2) utsette vitner for press for å få dem til å forklare seg slik politiet ønsker

  • (3) undertrykke eller overse bevis som taler for tiltaltes uskyld

  • (4)få dokumenter som taler for uskyld, til å forsvinne ut av saken.

Utvalget mener å ha sett elementer av alle disse bruddene på objektivitetsprinsippet i Moen-sakene. En rekke aktører under etterforskningen har gitt uttrykk for en sterk overbevisning om Moens skyld. Det synes klart at Moen, særlig i Torunn-saken, ble utsatt for betydelig press i avhørssituasjonen. Flere vitner har fortalt om betydelig press fra politiets side, f.eks. BS og LOR. I Torunn-saken ble to bevis som kunne tale for Moens uskyld, ikke fremlagt for den dømmende rett. Dokumenter som klart var relevante for saken, har i begge sakene vært arkivert som 0-dokumenter.

De fleste bruddene på objektivitetsprinsippet er isolert sett ikke grove, og enkeltvis har neppe noen av dem fått særlig betydning for resultatet. Men samlet sett kan de etter utvalgets syn ha hatt stor betydning.

13.4.2.2 Nøkkelen til å unngå uriktige domfellelser

I hvilken grad overordnet påtalemyndighet setter seg inn i en sak før beslutningen om tiltale tas, varierer nok betydelig både med sakens alvor, bevisenes karakter, om vedkommende selv skal aktorere saken, og hvilken redegjørelse politiet har gitt. Statsadvokatene og Riksadvokaten vil ut fra rammevilkårene ofte bare ha noen dager på seg til å ta stilling til påtalespørsmålet, selv i alvorlige drapssaker. 34 Mer enn et par uker for å ta stilling til saken er nokså uvanlig. På denne tiden kan beslutningstager ikke skaffe seg detaljert oversikt over et omfattende faktum som kanskje reiser kompliserte spørsmål utenfor eget fagområde. I Sigrid-saken forelå det vanskelige medisinske spørsmål, særlig knyttet til blodtypebeviset. Det er urealistisk å tro at overordnet påtalemyndighet innenfor de ressurser man hadde, kunne foreta en selvstendig analyse av alle sider ved saken før det ble tatt ut tiltale. Det var derfor helt avgjørende at politiets fremstilling av saken til overordnet påtalemyndighet var grundig og objektiv.

Politiet har betydelige ressurser til å gjennomføre etterforskning i alvorlige saker. Både de taktiske og tekniske etterforskerne vil ofte kunne arbeide med en sak over mange måneder. I tillegg til at de har best kjennskap til saken, vil de gjerne selv besitte eller ha direkte kontakt med den ekspertisen som skal til for å analysere funn og se hvilke undersøkelser som kan gi nye bevismomenter i saken. Svikter politiet med å fremskaffe og informere om alle relevante bevis, er det fare for at overordnet påtalemyndighet, forsvarer og til slutt domstolen ikke får det riktige bildet av bevissituasjonen.

Informasjonen fra politiet til påtalemyndigheten var ufullstendig både i Torunn-saken og Sigrid-saken. I Torunn-saken inneholdt oversiktsrapporten ikke noen vurdering av troverdigheten i tilståelsen (avvikene). 35 Riksadvokaten kjente neppe til avvikene mellom tilståelsen og de tekniske funn da ordren om tiltale ble gitt. Verken oversiktsrapporten eller åstedsrapporten nevner de hvite trådene som ble funnet nær åstedet. Det sentrale spørsmålet om sammenhengen mellom Torunn-saken og Sigrid-saken er heller ikke nevnt i oversiktsrapporten. Detaljene omkring blodtypebeviset, drapstidspunktet og Moens alibi var neppe kjent for overordnet påtalemyndighet, forsvareren eller retten. I Sigrid-saken manglet politiets redegjørelse en oversikt over de mange vitner som hadde hørt kvinneskrik fra Nidarvoll natt til 5. september 1976.

Utvalget antar at problemet med informasjonsflyten er like stort i dag som da tiltale ble tatt ut i sakene mot Moen. Det vises bl.a. til at politiet i praksis ofte bare orienterer statsadvokaten om saken muntlig. En slik ordning sikrer ikke notoritet og gir grobunn for en uheldig pulverisering av ansvar.

13.4.2.3 Krav til at politiet utformer en skriftlig redegjørelse for bevissituasjonen i saker hvor påtalekompetansen ligger til stats­advokaten eller Riksadvokaten

Utvalget mener på denne bakgrunn at departementet bør vurdere å lovfeste en plikt for politiet – der tiltale skal tas ut av statsadvokaten eller riksadvokaten – til å skrive en redegjørelse for de bevismomentene som har betydning for skyld- eller straffespørsmålet. Redegjørelsen må være objektiv og omtale bevis både til skade og til gunst for siktede. En slik plikt vil medføre ett visst merarbeid, men etter utvalgets syn vil arbeidet med redegjørelsen virke ansvarliggjørende og bidra til å sikre at hele bevisbildet kommer frem. Redegjørelsen vil også lette overordnet påtalemyndighets arbeid med å skaffe seg innsikt i saken.

13.4.2.4 Endringer i kravene til utforming av bevisoppgave

Det følger i dag av straffeprosessloven § 262 første ledd første punkt at påtalemyndigheten sammen med tiltalebeslutningen skal sende retten en oppgave over de bevis som ønskes ført. Tanken om at påtalemyndigheten skal opptre objektivt, tilsier at bevisoppgaven skal inneholde alle bevis av relevans, enten de taler til gunst eller ugunst for tiltalte. I praksis er det vanlig at påtalemyndigheten overlater til forsvareren å påberope seg enkelte bevis. For å unngå at bevis som taler til gunst for tiltalte, blir oversett og ikke kommer frem under hovedforhandlingen, foreslår utvalget at det vurderes å lovfeste at påtalemyndigheten, i tillegg til å oppgi de bevis som ønskes ført i saken, skal nevne øvrige relevante bevis. På den måten vil både retten og forsvareren bli klar over eventuelle bevis av betydning som ikke blir ført fra påtalemyndigheten side.

13.4.3 Det bør vurderes å foreta lovendringer knyttet til gjennomføring av avhør

13.4.3.1 Grensene mot det utilbørlige press – tvang/trusler/manipulasjon

Da etterforskningen mot Moen ble gjennomført på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet, var politiavhør regulert i påtaleinstruksen. De mest sentrale reglene er nå nedfelt i straffeprosessloven som utfylles av påtaleinstruksen 1985. Reglene er i hovedsak de samme som de var i 1977-1980, selv om påtaleinstruksen i dag gir noe mer detaljerte føringer.

De formelle kravene til avhør i gjeldende påtaleinstruks synes tilfredsstillende. Utvalget bemerker likevel at avhørsrapportene skrevet av politibetjent Hjertaas i perioden mellom 11. og 17. oktober 1977 inneholder detaljert informasjon om pauser, tidspunkt for samtaler mellom Moen og forsvarer/prest, m.v. Dette har vært nyttig i utvalgets arbeid. Når avhør blir så intensive som i denne saken, er det ønskelig at slik informasjon nedtegnes. En plikt for politiet til å opplyse om mistenktes fullstendige timeplan i perioder med intensive avhør foreslås nedfelt i påtaleinstruksen.

Grensene for hvilket press som er tillatelig i en avhørssituasjon, er lite klarlagt. Utvalget er kjent med at det både på politihøyskolen og ellers i politiet har vært arbeidet med å endre de metoder som brukes under avhør. 36 Arbeidet med å endre holdninger og utarbeide nye avhørsmetoder er svært viktig, men etter utvalgets syn kan det reises spørsmål om dette er tilstrekkelig for å hindre bruk av press og manipulasjon i avhørssituasjonen. Bruk av press og manipulasjon gir trolig flere tilståelser (også falske) enn andre metoder. Dersom grensene for bruk av press og manipulasjon ikke er klargjort, er det fare for at «de mest effektive metodene» fortsatt blir rådende i praksis. 37 Det kan være vanskelig å utforme gode og presise regler, men utvalget mener det bør vurderes om det er mulig å klargjøre de lovfastsatte grenser bedre.

13.4.3.2 Bevissikring om forholdene under avhør – bruk av lyd- og videoopptak

Utvalget har i liten grad funnet bevis på utilbørlig press eller manipulasjon i Moen-sakene. Det er imidlertid flere eksempler på at uheldige avhørsmetoder er benyttet, særlig ved vitneavhør. For å unngå uberettigede påstander om ulovlige og utilbørlige avhørsmetoder og for å forhindre bruk av slike metoder, kan bruk av lyd- og videoopptak være et egnet middel.

Straffeprosessloven gir hjemmel for å regulere bruken av lydbåndopptak under politiavhør. 38 Regler er også gitt i påtaleinstruksen 1985 § 8-13, og adgangen til å bruke lydopptak ved avhør er vid. Imidlertid benyttes adgangen til lyd- eller videoopptak bare unntaksvis. På slutten av 1990-tallet ble det igangsatt et prosjekt omkring lydopptak av politiavhør i Norge. En oppnevnt styringsgruppe som evaluerte prøveprosjektet, konkluderte med at lydopptak hadde virket positivt på flere ulike måter. 39 The European Committee for the Prevention of Torture and Inhuman or Degrading Treatment or Punishment (CPT) anbefalte opptak av alle avhør allerede etter sitt første besøk i Norge i 1993. 40 I 2002 oppfordret CPT samtlige medlemsland til å innføre lydopptak av politiavhør. 41

Det foreligger etter utvalgets oppfatning gode grunner for å gjøre det obligatorisk å ta opp politiavhør av mistenkte på bånd, i alle fall i alvorlige straffesaker. Også viktige vitneavhør i slike saker bør tas opp på bånd. Etter det utvalget forstår, foregår det et arbeid i regi av Politidirektoratet med å innføre bruk av lydopptak. Utvalget anbefaler at arbeidet gis prioritet.

På grunn av Moens hørselsproblemer ville lydbåndopptak ikke vært tilstrekkelig for å sikre notoritet omkring avhørene. For døve vil det være nødvendig med videoopptak. Ideelt sett vil videopptak også være det beste i avhør generelt fordi mye av kommunikasjonen i en avhørssituasjon skjer non-verbalt.

13.4.4 Endringer i forhold til kravene til tolk

Våren 2004 ble det opprettet en arbeidsgruppe for å «foreslå nødvendige tiltak for å styrke, forbedre og effektivisere dagens regelverk og praksis for bruk av tolk og oversetting av dokumenter under behandlingen av straffesaker». Arbeidsgruppen leverte sin rapport 14. mars 2005. 42 I rapporten foreslås et nytt kapittel 7 A i domstolloven om tolk i retten og flere endringer både i straffeprosessloven og påtaleinstruksen.

Det foreslås generelle regler om tolking ved forklaringer avgitt av en som er stum eller døv, om tolk ved forkynnelse og om tolk under avhør. Reglene gjelder både for tiltalte, fornærmede og vitner. Det foreslås også at tiltalte og fornærmede skal ha rett til tolk under samtale med forsvarer/bistandsadvokat og ved gjennomgang av saksdokumentene etter straffeprosessloven § 242.

Det er behov for forbedringer i regelverket om tolking. Den nevnte arbeidsgruppen har foretatt en bred og grundig vurdering, og utvalget anbefaler at forslagene følges opp. I forhold til døve spesielt mener utvalget det er grunn til å fremheve behovet for bevissikring omkring avhør både hos politiet og for domstolen. Som redegjort for ovenfor i punkt 11.8.1, oppstod det under forhandlingene i Hålogaland lagmannsrett en misforståelse mellom Moen og tolkene. Tolkene forstod Moen slik at han tilstod drapet på Sigrid på nytt. Misforståelsen ble avdekket fordi avhøret var tatt opp på video. Utvalget mener det er ønskelig at alle avhør av døve, ikke bare politiavhør, men også avhør for en domstol, tas opp på video. Da kroppsspråk og mimikk har ekstra stor betydning ved kommunikasjon med døve, er det nødvendig med billedopptak både av tolken og den døve. Dette forutsetter bruk av to kameraer.

13.4.5 Det bør vurderes regelendringer omkring plikten til å lagre beslaglagte gjenstander og biologisk materiale

Det er i dag ikke gitt regler som pålegger politiet å oppbevare bevisgjenstander, f.eks. biologisk materiale, etter at rettskraftig dom foreligger. Dersom slikt materiale hadde blitt oppbevart i Moen-sakene, kunne man ved hjelp av DNA analyser fått frem avgjørende bevis under gjenopptagelsesprosessen. Utvalget mener at det bør vurderes å ha regler for oppbevaring av biologisk bevismateriale i alvorlige straffesaker med tanke på muligheten for gjenopptagelse.

13.4.6 Om retten til offentlig oppnevnt forsvarer

En mistanke eller en siktelse gir ikke krav på offentlig oppnevnt forsvarer. Siktede har som utgangspunkt bare krav på offentlig oppnevnt forsvarer under hovedforhandlingen, 43 under bevisopptak, 44 i forbindelse med varetekstfengsling 45 eller i visse saker hvor sak er sendt retten for tilståelsesdom. 46

Ellers kan forsvarer oppnevnes «når særlige grunner taler for det», jf. straffeprosessloven § 100 annet ledd. Bestemmelsen svarer til straffeprosessloven 1887 § 102 som ble vurdert ovenfor i punktene 4.4.4.1 og 8.3.3.2. Også anvendelse av straffeprosessloven § 100 annet ledd beror på en konkret vurdering hvor bl.a. sakens kompleksitet, sakens alvor og siktedes evner til å ivareta eget tarv skal tillegges vekt.

Utvalget har konkludert med at det var et brudd på straffeprosessloven 1887 § 102 da Moen ikke fikk oppnevnt forsvarer under avhørene høsten 1980. Utvalget mener også at det var grunn til å oppnevne forsvarer allerede fra starten av avhørene i Torunn-saken. Det siste kan politiet ikke klandres for, da det ikke lot seg gjøre umiddelbart å avdekke hvilke sosiale og kommunikasjonsmessige problemer Moen hadde. Sakene mot Moen illustrerer at det kan være behov for å gjøre rettsreglene om rett til forsvarer mer presise. Utvalget anbefaler at det vurderes om det for døve og andre grupper som ofte vil ha dårligere muligheter til å ivareta eget tarv, bør innføres en generell regel om oppnevning av forsvarer fra vedkommende får stilling som mistenkt eller siktet.

13.4.7 Det bør vurderes regelendringer omkring bruk av sakkyndige

13.4.7.1 Innledning

Mange straffesaker krever rettsmedisinsk eller annen fagkunnskap. I praksis vil det kunne få avgjørende betydning hvilke vurderinger de sakkyndige foretar. Bruken av sakkyndige skal bidra til å gi både retten og partene (påtalemyndigheten og siktede/forsvareren) nødvendig kunnskap om faktiske spørsmål. De rettsoppnevnte sakkyndige skal likevel primært være rettens rådgivere og veiledere. 47 Dette innbærer at de skal være sannhetssøkende og objektive.

Liland-utvalget rettet på bakgrunn av sin granskning kritikk mot de sakkyndiges arbeid i straffesaken mot Liland. Blant annet på grunn av denne kritikken ble det oppnevnt et utvalg til å se på rettsmedisinsk sakkyndighet i straffesaker. Utvalget fremla en utredning. 48 De foreslåtte lovendringene er ikke fulgt opp.

Liland-utvalget beskrev fem punkter som måtte være oppfylt for at retten fullt ut skulle kunne dra nytte av en sakkyndig uttalelse. Moen-utvalget vil gå enda lenger i å presisere kravene til sakkyndige som oppnevnes av retten:

  • De sakkyndige skal være uavhengige, både i forhold til hverandre og i forhold til partene.

  • Rettsoppnevnte sakkyndige og sakkyndige oppnevnt av politiet skal opptre objektivt og sannhetssøkende

  • De sakkyndige må ha den fagkunnskap som er nødvendig for å kunne gi den bistand som i den enkelte sak er påkrevd. Sakkyndige skal ikke uttale seg ut over sin kompetanse uten å gjøre oppdragsgiver og eventuelt retten kjent med det.

  • Antallet sakkyndige må være tilpasset karakteren av de spørsmål som skal besvares. I alvorlige saker hvor resultatene vil avhenge av skjønnsmessige vurderinger, og der det kan være tvil eller faglig uenighet, bør det benyttes flere sakkyndige.

  • Det bør forut for hovedforhandlingen regelmessig foreligge en skriftlig erklæring fra de sakkyndige på bakgrunn av et skriftlig mandat.

  • De sakkyndiges uttalelse må ha en form og et innhold som sikrer at den, så langt det er mulig, kan forstås av retten, og det må gis mulighet for supplerende spørsmål der dette er nødvendig.

  • Sakkyndige skal i sine konklusjoner gi uttrykk for den tvil som det er faglig grunnlag for.

13.4.7.2 Det bør vurderes å endre regler om oppnevning av sakkyndige

Svært ofte vil sakkyndige trekkes inn allerede under politiets etterforskning, f.eks. hvor det er behov for obduksjon i en drapssak. Men det gjelder også for annen sakkyndig bistand, både av teknisk og medisinsk art. Straffeprosessloven gir i § 148 påtalemyndigheten rett til å søke bistand hos en sakkyndig. Det er da påtalemyndigheten selv som velger hvilke sakkyndige som skal benyttes. 49

En sakkyndig som er engasjert av politiet, blir normalt ikke ansett inhabil til senere å bli rettsoppnevnt sakkyndig. 50 Tvert i mot er dette ofte vanlig prosedyre. Utvalget mener dette kan skape for tett binding mellom politi/påtalemyndighet og sakkyndige. I forhold til sakene mot Moen viser utvalget til at f.eks. rettspsykiater (og politilege 51 ) Karl-Ewerth Horneman og prosektor Halldis Lie var personer som ble benyttet i svært mange straffesaker.

Utvalget som utredet rettsmedisinsk sakkyndighet i straffesaker, foreslo å bryte slike bånd ved å anse den som har bistått politiet i en sak, for inhabil til å opptre som rettens sakkyndige i samme sak. 52

Utvalget har diskutert en annen løsning, hvor politiet, i stedet for å ta direkte kontakt med den medisinsk sakkyndige, kan melde sitt behov til en uavhengig instans med kompetanse til å vurdere hvem som er kvalifisert til å utføre oppdraget, f.eks. Den rettsmedisinske kommisjon. Også dette ville redusere bindingen mellom politi/påtalemyndighet og den sakkyndige.

Utvalget ser at det kan rettes innvendinger mot begge forslagene. Det første forslaget vil kunne bli kostbart, og begge forslag vil kunne medføre forsinkelser i etterforskningen. I mange tilfeller vil det være nødvendig med sakkyndig bistand uten opphold, f.eks. ved obduksjon. En kombinasjon av de to alternativene kan muligens være en løsning. Uansett er det grunn til å fremheve at vektige hensyn taler for å svekke båndene mellom politi/påtalemyndighet og de sakkyndige.

13.4.7.3 Det bør vurderes å stille krav om skriftlig mandat

For påtalemyndigheten er det ikke gitt regler eller retningslinjer som oppstiller krav til utforming av mandat (eller tilleggsmandat) ved bruk av sakkyndige. 53 Utvalget mener dette er uheldig. I Sigrid-saken mangler notoritet omkring den kommunikasjon som var mellom politiet og prosektor Lie da politiet, etter at Moen hadde tilstått drapet på Torunn, innhentet tilleggserklæringen av 24. oktober 1977.

Når det er retten som oppnevner den sakkyndige, vil den i praksis, etter innspill fra partene, normalt utforme et skriftlig mandat for den sakkyndiges arbeid. Rettstilstanden er likevel slik at det ikke er påkrevd å utforme mandatet skriftlig. 54

Prosektor Lies tilleggsrapport datert 24. oktober 1977 ble trolig utarbeidet etter en telefonsamtale med politiet, og uten at det var gitt noe skriftlig mandat. Det innhold rapporten fikk, var egnet til å villede, og hadde en form som kan ha fått stor betydning både for Torunn- og Sigrid-saken. Etter utvalgets syn viser dette at det bør lovfestes at både retten og politiet/påtalemyndigheten bør pålegges å utforme skriftlige mandat og eventuelt tilleggsmandat til sakkyndige. 55

13.4.7.4 Det bør vurderes om det er hensiktsmessig med opplæring av sakkyndige

I NOU 2001: 12 reises spørsmålet om opplæring av sakkyndige som skal bistå i rettssaker. På bakgrunn av erfaringene i Moen-sakene finner utvalget grunn til å ta opp noen punkter som anses viktige ved en slik opplæring.

Det ene er knyttet til sannsynlighetsvurderinger. I juridisk terminologi benyttes uttrykket « overveiende sannsynlig » om den situasjon at noe er mer sannsynlig enn noe annet. I medisinske fag synes formuleringen «overveiende sannsynlig» å benyttes om en langt høyere sannsynlighetsgrad, kanskje opp mot 100 %. Prosektor Lie skrev i sin opprinnelige erklæring av 16. februar 1977 at det var «overveiende sannsynlig» at A-substansen funnet i Sigrids vagina skrev seg fra den påviste sæd. Utvalget har grunn til å tro at hun med dette mente at dette var bortimot sikkert. Sakkyndige bør gjøres kjent med juristenes begrepsbruk og bør redegjøre særskilt for innholdet i sannsynlighetsvurderinger for å unngå misforståelser. 56

Utvalget vil dessuten fremheve behovet for at sakkyndige orienteres om hva rollen som sakkyndig innebærer. Under hovedforhandlingen i Sigrid-saken formulerte rettspsykiater Horneman seg med en sikkerhet det neppe var faglig grunnlag for. 57 Ved en anledning formulerte han også en rekke spørsmål til Anne Regine Føreland som var lite konstruktive. Det er viktig at de sakkyndige forstår sine roller som objektive premissleverandører. Det er også viktig at de sakkyndige vet at de skal uttrykke tvil omkring sine konklusjoner dersom det er faglig grunnlag for det.

13.4.8 Bevissikring omkring hoved­forhandlingen

Straffeprosessloven § 23 hjemler adgang til å gi forskrifter om opptak av rettsmøter «stenografisk eller ved mekaniske midler». Ved forskrift 15. november 1985 nr. 1911 ble det fastsatt regler om lydopptak ved rettens behandling av en straffesak. Utenfor hovedforhandling kan opptak skje dersom retten finner det hensiktsmessig, mens det under hovedforhandling kan foretas lydopptak når retten finner grunn til det. 58

Spørsmålet om det bør innføres en plikt til å ta opp behandlingen av straffesaker i norske rettssaler på lydbånd, ble vurdert også av Liland-utvalget. 59 Det ble foreslått å innføre lydbåndopptak av forklaringene gitt av tiltalte, vitner og sakkyndige. Utvalget foreslo også at lagmannens rettsbelæring, aktors innledningsforedrag og de prosedyreinnlegg som holdes avslutningsvis fra aktors og forsvarerens side, skulle tas opp.

Moen-utvalget er enig i Liland-utvalgets anbefalinger og slutter seg til de vurderinger som er foretatt i utredningen. Dersom det hadde foreligget lydbåndopptak av hovedforhandlingen i Moen-sakene, ville dette hatt betydning på flere måter. I Sigrid-saken ble det i aktors prosedyre og i lagmannens rettsbelæring trukket inn nye faktiske forhold. Å gjøre dette i en rettsbelæring anses som en saksbehandlingsfeil som, dersom den var gjort gjeldende som ankegrunn, burde ha ledet til opphevelse av dommen. Lydbåndopptak av rettsbelæringen ville gitt et langt bedre og sikrere grunnlag for en slik anke. Den største betydning ville trolig lydbåndopptak hatt for gjenopptagelsesprosessen.

Både i Torunn-saken og i Sigrid-saken ble straffeprosessloven § 391 nr. 3 om nye bevis påberopt som gjenopptagelsesgrunn. I Torunn-saken ble AS og JEH påberopt som slike nye bevis. Lydbåndopptak ville gitt informasjon om omstendighetene omkring frafallet av disse vitnene i den opprinnelige straffesaken, og klargjort om politiforklaringene ble lest opp, eller om noen av polititjenestemennene som avga forklaring, også uttalte seg om innholdet i AS’ og JEH’s forklaringer.

Lydbåndopptak vil også kunne ha stor betydning for å vurdere ulike aktørers atferd. Flere av de personene utvalget har snakket med, har reist kritikk mot begge lagmennenes administrering av sakene. 60 Utvalget har ikke hatt tilstrekkelige opplysninger til å ta stilling til om det var grunnlag for kritikken. Dette er uheldig både fordi kritikkverdig atferd fra dommere kan unndras fra evaluering, men også fordi uberettiget kritikk mot dommerne kan bli stående uimotsagt.

13.4.9 Enkelte regler som bør vurderes klargjort/endret i tilknytning til det beviskrav som aktor og fagdommerne skal forholde seg til

13.4.9.1 De materielle vilkår for å ta ut tiltale bør vurderes klargjort

Utvalget har ovenfor i punkt 4.9.1 konkludert med at påtalemyndigheten, som i dag, bare skulle ta ut tiltale i den grad det forelå grunnlag for domfellelse. Påtaleansvarlig må på selvstendig grunnlag vurdere om det foreligger tilstrekkelig bevis for domfellelse. Dette innebærer slik utvalget ser det, at tiltale ikke skal tas ut dersom det foreligger rimelig tvil om at mistenkte er skyldig. Utvalget mener at den formulering som riksadvokaten har gitt av regelen, ved å henvise til en domsprognose, er uheldig. 61 Beviskravet skal vurderes selvstendig av beslutningstager i påtalemyndigheten, og det bør ikke være tilstrekkelig å vurdere hva man får domstolene med på.

Utvalget ser det som uheldig at spørsmålet ikke er rettslig avklart. Dette kan føre til en pulverisering av ansvaret.

13.4.9.2 Aktors objektivitetsplikt ved nedleggelse av påstand bør vurderes klargjort

Utvalget finner det også noe uklart i hvilken grad aktors objektivitetsplikt medfører at han skal nedlegge påstand om frifinnelse hvis bevisene etter hans egen oppfatning ikke oppfyller beviskravet. 62 Utvalget mener at aktor bør ha en slik plikt. Løsningen er imidlertid ikke opplagt. Særlig hensynet til fornærmede kan gjøre det vanskelig for aktor å nedlegge frifinnelsespåstand når det er klart mest sannsynlig at det ble begått en straffbar handling. Utvalget mener også på dette punkt at det uansett bør foretas en klargjøring av rettstilstanden, slik at ansvaret for domfellelsen ikke pulveriseres mellom aktor, fagdommere og eventuelt juryen.

13.4.9.3 Kravene til rettsbelæringen bør vurderes klargjort

Lagmannens rettsbelæring vil i praksis ha stor betydning for juryens beslutning. Samtidig er grensene for hva lagmannen kan gi uttrykk for i sin rettsbelæring, noe uklare. Både i Torunn- saken og i Sigrid-saken signaliserte lagmannen tydelig sitt syn på skyldspørsmålet. Det er alminnelig antatt at lagmannen kan gi uttrykk for sitt syn på bevisvurderingen, så lenge han samtidig understreker at juryen ikke er bundet av hans vurdering. I Torunn-saken omhandlet lagmannens rettsbelæring i hovedsak de bevis som talte for Moens skyld. Dette var etter utvalgets syn uheldig. I Sigrid-saken ble det trukket inn nye faktiske forhold – av aktor omtalt som hypoteser. Det er argumentert for at slike hypoteser må kunne trekkes inn selv så sent som i rettsbelæringen. Dette mener utvalget er uholdbart. Det illustrerer imidlertid at reglene omkring lagmannens rettsbelæring bør klargjøres bedre.

13.4.9.4 Når skal fagdommerne sette til side juryens kjennelse?

Som nevnt ovenfor i punkt 10.8 kunne fagdommerne i medhold av straffeprosessloven 1887 § 358 første ledd sette til side lagrettens kjennelse dersom de kom «til den overbevisning at det ikke foreligger tilstrekkelig bevis for at tiltalte er skyldig». I dag følger en tilsvarende regel av straffeprosessloven § 376 c.

Etter den gamle loven var det antatt at det var «lagretten som har det prinsipale ansvar for bevisbedømmelsen, og at ikke enhver tvil som ville ha avholdt en dommer fra selv å votere for fellelse, er grunnlag for å sette kjennelsen til side.» 63 Dette synet ble også lagt til grunn i forbindelse med vedtagelse av ny straffeprosesslov. 64 Men hva som ligger i dette, er ikke like klart. Andenæs legger til grunn at retten må ha: 65

«[e]n sterkere forpliktelse ... til å hindre en domfellelse som den anser uriktig. Men hvis saken f.eks. gjelder en lang rekke tiltaleposter som tiltalte blir kjent skyldig i, kan det knapt være nødvendig for retten å gripe inn om den mener at beviset er for svakt for en enkelt tiltalepost av mindre betydning.»

Etter utvalgets syn er det ingen grunn til å opprettholde en uriktig domfellelse fordi dommen ikke får så stor betydning for den domfelte. Bjerke og Keiserud uttaler at når det er «forstandig grunn til meningsforskjell mellom lagretten og retten», må dette kunne lede til at fagdommerne lar være å sette til side kjennelsen. 66 Utvalget mener imidlertid at dersom to av fagdommerne finner at det ikke er grunnlag for domfellelse, bør en fellende kjennelse settes til side. Slik er ordningen i Danmark.

13.4.9.5 Avslutning

Utvalget mener at de nevnte bestemmelsene i straffeprosessloven er unødvendig uklare med hensyn til de ulike aktørers rolle i forhold til beviskravet. Det anses som en reell fare for at aktørene skriver fra seg sitt eget ansvar, og at det dermed oppstår en uheldig pulverisering av ansvaret for domfellelsen.

Fotnoter

1.

Gudjonsson side 194-197.

2.

Se Gudjonsson side 196.

3.

Se nærmere ovenfor i punkt 4.4.3.4.

4.

Døveprest Wetlesen var inne på samme synspunkt i sin forklaring under hovedforhandlingen i Torunn-saken, se punkt 5.4.6.

5.

Se ovenfor i punkt 2.2.2.3, 9.14 og 11.2.4.1.2.

6.

Se Gudjonsson side 590-614 hvor det foretas en gjennomgang av en tilståelse basert på overbevisning. Eksempelet er hentet fra Norge.

7.

Se ovenfor i punkt 3.4.3.3 flg.

8.

Se Vedlegg 6.

9.

Utvalget viser her til at Moen ikke husket at Torunn hadde med seg en veske og at han benektet å ha surret en snor rundt halsen hennes.

10.

Rettspsykiaterne Horneman og Hauge (Føreland) ga begge uttrykk for under hovedforhandlingen i Torunn-saken at de mente Moen ikke var lett å lede, se punkt 5.4.7. Føreland har senere gått tilbake på dette standpunktet. Rettspsykiater Horneman var også inne på at Moen kunne være usikker på sin egen skyld, se punkt 5.4.7.

11.

Det gjelder bl.a. i forhørsretten den 17. oktober 1977.

12.

Dette gjelder bl.a. døveprest Wetlesen og PHR.

13.

Se ovenfor i punkt 5.4.7.

14.

Det vises her til punkt 2.1 og f.eks. Anne Regine Hauges rettspsykiatriske erklæring, Mappe 5, dok. nr. IX/1-10.

15.

Se punkt 5.4.5.

16.

Se punkt 5.4.6.

17.

Rettspsykiater Anne Regine Hauge fremhevet under hovedforhandlingen i Torunn-saken at Moen hadde et behov for å bli sett, og at avsky for Moen var bedre enn likegyldighet. Tilsvarende mente hun at straff kunne være bedre enn likegyldighet.

18.

Se Anne Regine Hauges rettspsykiatriske erklæring, Mappe 5, dok. nr. IX/1-10.

19.

Med en slik forklaringsmodell blir det vanskelig å forstå hvorfor Moen på flere punkter nektet for å ha begått handlingen på den måte politiet mente dette skjedde.

20.

Se Mappe 38, dok. nr. 14.

21.

Det vises her til Anne Regine Hauges rettspsykiatriske erklæring, Mappe 5, dok. nr. IX/1-10, hvor det fremgår: «Han hadde god oversikt over den foreliggende situasjon, også hva han kanskje skulle forvente rent strafferettslig.» Det vises også til avhørsrapporten fra 9. oktober 1977 hvor det fremgår: «Da han kom tilbake fra toalettet sa han at «jeg vil ikke at dette skal gis til dommeren i morgen». Jeg gav han beskjed om at det ikke er jeg som bestemmer det, men Per Brodal. Siktede svarte da at «Hvis Brodal leverer det til dommeren vil jeg ikke like det». – «hvis Brodal gjør dette, blir det verre og verre for meg, først blottingen, så utukten og så drapet. Da får jeg straff i mange år.»

22.

Det gjelder avisenes beskrivelse av politiets antatte hendelsesforløp: at Torunn ble angrepet opp på gangstien, slept ned skråningen til bueskytterbanen, ført over på andre siden av bueskytterbanen, før hun ble forlatt delvis nede i Nidelva. Den gjelder også Adresseavisens omtale den 10. oktober 1977 av at «hennes truse og dongerybukse ble funnet på samme sted som Torunn ble funnet». Så sent som under Hålogaland lagmannsretts behandling av gjenopptagelsessaken var Moens forklaring om stedet der han angivelig hadde kastet trusen og buksen, et sentralt bevismoment som styrket tilståelsens troverdighet.

23.

Ifølge avisreferatene fra hovedforhandlingen uttalte avhørsleder fra perioden 7. til 9. oktober 1977 at han «følte på seg» at Moen var riktig mann, se nærmere ovenfor i punkt 5.4.5. Gjennom avhørsrapporter fra gjenopptagelsesprosessen og egne intervjuer med polititjenestemennene som deltok i etterforskningen, har utvalget fått et inntrykk av at dette i betydelig grad gjenspeilte en generell oppfatning hos de polititjenestemenn som jobbet med saken ved Trondheim politikammer.

24.

Se nærmere ovenfor i punkt 4.7.1.

25.

Jf. Mappe 28, dok. nr. VI/5.

26.

Jf. dok. nr. 0/1-2, jf. nå Mappe 30, dok. nr. XVI/1/2.

27.

Mappe 4, dok. nr. V/134-1.

28.

Det vises til punkt 8.3.2.2 ovenfor.

29.

Se nærmere ovenfor i punkt 8.3.6.

30.

Se punkt 12.10.2.

31.

Se ovenfor i punkt 10.7.

32.

Se straffeprosessloven § 321 tredje ledd.

33.

Gudjonsson side 193.

34.

I Torunn-saken mottok Riksadvokaten innstillingen mandag 3. april 1978, mens ordren er datert 5. april 1978. Det fremgår av Liland-utvalget at riksadvokatens ordre om å tiltale Per Liland ble gitt samme dag som innstillingen ble mottatt, jf. NOU 1996: 15 side 60.

35.

Rapporten inneholder en gjennomgang av alle forklaringene til Moen, men det er her ingen informasjon om at tilståelsen avviker fra tekniske funn. Åstedsrapportens vurdering av Moens forklaring er nokså overfladisk med hensyn til vurderingen av avvikene, og går bare inn på selve overfallsstedet og om Torunn «kan ha sklidd igjennom gjerdet».

36.

Se f.eks. Advokatbladet, september 2006 side 46-47 og Rachlew, TfS nr. 4 2003 side 432-434.

37.

Se Rachlew, TfS nr. 4 2003 side 405 hvor det nettopp fremheves at «de beste» avhørerne – de som får tilståelsene – lett blir forbilder.

38.

Se straffeprosessloven § 230 siste ledd.

39.

Se Styringsgruppens sluttrapport avgitt til Justisdepartementet juni 2003.

40.

CPT (1993) punkt 40.

41.

CPT (2002).

42.

«Rett til tolk. Tolking og oversettelse i norsk straffeprosess».

43.

Straffeprosessloven § 96.

44.

Straffeprosessloven § 97.

45.

Straffeprosessloven § 98.

46.

Straffeprosessloven § 99.

47.

Se slik Andenæs, Straffeprosessen 1962 side 210.

48.

NOU 2001: 12 side 19.

49.

Sakkyndig bistand til mentalobservasjon må likevel besluttes av retten, jf. straffeprosessloven § 165. Påtalemyndigheten vil her likevel kunne komme med forslag, og i praksis har dette forslaget stor betydning for hvem som blir valgt.

50.

Se Rt. 1970 side 540, 1981 side 1253, 1990 side 203, 1992 side 569 og NOU 2001: 12 side 120-121.

51.

Se nærmere diskusjon om bruk av politileger som rettsoppnevnt sakkyndig i NOU 2001: 12 side 119-120.

52.

Se NOU 2001: 12 side 120-121.

53.

Se NOU 2001: 12 side 57 andre spalte.

54.

Se NOU 2001: 12 side 57 første spalte.

55.

Dette ble også foreslått i NOU 2001: 12, se side 174 og 124, men er foreløpig ikke fulgt opp.

56.

Dette bør innarbeides allerede på grunnutdannelsen, nivå A, men realistisk er det trolig viktigst å få dette innarbeidet i den felles sakkyndigutdannelsen, nivå B, se nærmere NOU 2001: 12 side 149-151.

57.

Se punkt 10.5.

58.

Se forskriftens § 6.

59.

Spørsmålet om det burde innføres en plikt til å ta opp lyd fra straffesaker, hadde tidligere bl.a. blitt drøftet av Komiteen som avga innstilling til ny straffeprosesslov side 120-127, av departementet i Ot. prp. nr. 35 (1978-79) side 106, av stortingskomiteen i Innst. O. nr. 37 (1980-81) side 14, i NOU 1981: 35 side 178 og i NOU 1984: 27 side 24.

60.

Det vises her bl.a. til samtalen med Anne Regine Føreland. De samme synspunkt har hun gjort gjeldene i intervju med Tore Sandberg, se se Mappe 39, vedlegg til bevisanalysene under gjenopptagelselsprosessen.

61.

Utvalget viser i den forbindelse til riksadvokatens rundskriv, f.eks. R1 av 25. januar 2000.

62.

Det vises her til punkt 6.2.1.

63.

Andenæs, Straffeprosessen 1962 side 374.

64.

Se Ot. prp. nr. 35 (1978-79) side 221 første spalte.

65.

Andenæs, Norsk straffeprosess II side 63.

66.

Bjerke og Keiserud side 1185.

Til forsiden