NOU 2007: 10

Om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering— Gjennomføring av EØS-regler tilsvarende EUs tredje hvitvaskingsdirektiv i norsk rett

Til innholdsfortegnelse

3 Anvendelsesområde

3.1 Innledning

Anvendelsesområdet etter tredje hvitvaskingsdirektiv artikkel 2 er utvidet i forhold til første og annet hvitvaskingsdirektiv, blant annet ved at direktivets definisjon av «financial institution» er utvidet. Dette nødvendiggjør en utvidelse av kretsen av rapporteringspliktige etter hvitvaskingsloven § 4. Utvalget foreslår også enkelte endringer i gjeldende rett utover det som følger av gjennomføringen av direktivet.

Som for de foregående hvitvaskingsdirektiver, er forpliktelsene etter tredje hvitvaskingsdirektiv minstekrav. Etter direktivet artikkel 5 kan medlemsstatene, for å hindre hvitvasking og terrorfinansiering, vedta eller opprettholde strengere bestemmelser enn det som følger av direktivet. Etter direktivet artikkel 4 nr. 1 skal medlemsstatene videre påse at bestemmelsene i direktivet utvides til helt eller delvis å omfatte andre yrkesgrupper og kategorier av foretak enn de som fremgår av artikkel 2 nr. 1, dersom slike yrkesgrupper og foretak utøver virksomhet som særlig kan tenkes å bli brukt til hvitvasking eller terrorfinansiering.

Anvendelsesområdet for FATFs anbefalinger gjelder primært for «financial institutions», som defineres ut fra en liste som i vesentlig grad tilsvarer vedlegg I til det konsoliderte bankdirektiv, jf. punkt 3.3. For enkelte anbefalinger utvides anvendelsesområdet til advokater, eiendomsmeglere, forhandlere av gjenstander med mer. Generelt er anbefalingenes anvendelsesområde snevrere enn direktivets, og krever ikke særskilt drøftelse.

3.2 Forsikringsformidlingsforetak

3.2.1 EØS-rett

Etter tredje hvitvaskingsdirektiv artikkel 3 (2) (e) skal «insurance intermediary» som definert i direktiv 2002/92/EF (forsikringsformidlingsdirektivet) artikkel 2 (5) regnes som «financial institution» dersom det formidler livsforsikring og andre investeringsrelaterte tjenester. Foretak som formidler skadeforsikringsprodukter omfattes ikke. Videre unntas «tied insurance intermediary» (bundet forsikringsformidler) som i forsikringsformidlingsdirektivet artikkel 2 (7) defineres som:

«… any person who carries on the activity of insurance mediation for and on behalf of one or more insurance undertakings in the case of insurance products which are not in competition but does not collect premiums or amounts intended for the customer and who acts under the full responsibility of those insurance undertakings for the products which concern them respectively.

Any person who carries on the activity of insurance mediation in addition to his principal professional activity is also considered as a tied insurance intermediary acting under the responsibility of one or several insurance undertakings for the products which concern them respectively if the insurance is complementary to the goods or services supplied in the framework of this principal professional activity and the person does not collect premiums or amounts intended for the customer;»

3.2.2 Norsk rett

Forsikringsformidlingsdirektivet er gjennomført i norsk rett ved lov 10. juni 2005 nr. 41 (forsikringsformidlingsloven). Etter forsikringsformidlingsloven § 1 – 2 inndeles forsikringsformidling i forsikringsmegling, gjenforsikringsmegling og forsikringsagentvirksomhet. Lovens definisjon av forsikringsformidling er en ordrett oversettelse av direktivets definisjon av «insurance mediation». I motsetning til direktivets skille mellom «insurance mediation» og «reinsurance mediation», omfatter imidlertid lovens definisjon av forsikringsformidling også gjenforsikringsmegling. Forsikringsagentvirksomhet er definert som «forsikringsformidlingsvirksomhet som består i å tilby forsikringsprodukter for og på vegne av et eller flere forsikringsselskap». Definisjonen av forsikringsagentvirksomhet er videre enn den nevnte definisjonen av «tied insurance intermediary» i forsikringsformidlingsdirektivet artikkel 2 (7). For «tied insurance intermediaries» stilles det som vilkår at disse ikke formidler forsikringsprodukter som konkurrerer innbyrdes og ikke krever inn premier eller beløp for kunden. Disse vilkårene er ikke videreført i definisjonen av forsikringsagentvirksomhet. Dette medfører at visse forsikringsagenter ikke vil kunne anses som «tied insurance intermediary» etter direktivet.

Etter hvitvaskingsloven § 4 annet ledd nr. 4 gjelder loven for forsikringsmeglere. Ved vedtakelsen av hvitvaskingsloven var forsikringsmeglervirksomhet regulert av den nå opphevede forskrift 24. november 1995 nr. 923 om forsikringsmegling. I motsetning til det som følger av den nåværende definisjonen i forsikringsformidlingsloven § 1 – 2, omfattet forsikringsmegling etter forskriftens begrepsbruk ikke forsikringsrådgivning, jf. merknader til bestemmelsen i Ot.prp. nr. 55 (2004 – 2005). Derimot ble forsikringsmegling antatt å omfatte megling av gjenforsikring. Forsikringsagenter er ikke direkte angitt i hvitvaskingsloven § 4, men vil muligens anses omfattet av lovens anvendelsesområde i medhold av bestemmelsens tredje ledd, hvoretter loven gjelder for foretak og personer som utfører tjenester på «vegne av eller for rapporteringspliktige». Forsikringsagent som formidler forsikringsprodukter for forsikringsselskap som ikke er etablert i Norge vil under enhver omstendighet ikke omfattes av hvitvaskingsloven, jf. hvitvaskingsloven § 3.

3.2.3 Utvalgets vurdering

Utvalget er av den oppfatning at både forsikringsmeglere og forsikringsagenter bør omfattes av hvitvaskingsregelverket. Forsikringsagenter vil ofte stå for den direkte kontakten med forsikringsselskapenes kunder og vil dermed ha bedre mulighet enn forsikringsselskapene til å avdekke mistenkelige transaksjoner.

Dersom forsikringsagenter omfattes, vil dette kunne medføre at både forsikringsagent og forsikringsselskap har plikt til å foreta kundekontroll for samme kunde. Utvalget antar at forsikringsagenter regulært ikke vil anses å opprette et kundeforhold på egne vegne, og at en lovmessig plikt til å foreta kundekontroll for forsikringsagenter derfor bare vil inntre ved transaksjoner som gjelder 100 000 kroner eller mer og mistenkelige transaksjoner, jf. punkt 4.2 om inntreden av plikt til kundekontroll. Ved beregning av beløpsgrensen på 100 000 kroner antar utvalget at det kun skal tas i betraktning den del av transaksjonsbeløpet som knytter seg til forsikringsproduktet som formidles. I tilfeller hvor forsikringsagenter står for avtaleinngåelse og opprettelse av kundeforhold på vegne av forsikringsselskapet, vil det – uavhengig av lovmessig plikt – være naturlig at forsikringsagenten foretar kundekontroll på vegne av forsikringsselskapet. I henhold til utvalgets lovforslag § 11, jf. punkt 4.8.3, vil det kunne inngås slik avtale om utføring av kundekontroll mellom forsikringsagent og forsikringsselskap. Ved å omfattes av hvitvaskingsregelverket vil forsikringsagenter, utover de nevnte lovmessige plikter til å foreta kundekontroll, pålegges å foreta undersøkelser og rapportering ved mistenkelige transaksjoner.

Som nevnt er det ikke fullt samsvar mellom forsikringsformidlingslovens definisjon av forsikringsagentvirksomhet og forsikringsformidlingsdirektivets definisjon av «tied insurance intermediary». Utvalget legger til grunn at det ikke vil være i samsvar med direktivet om forsikringsagenter i alminnelighet unntas fra hvitvaskingsregelverket.

Forsikringsagentvirksomhet som utøves som et tillegg til annen yrkesmessig hovedvirksomhet er i forsikringsformidlingsloven § 7 – 9 betegnet som aksessorisk agentvirksomhet. Eiendomsmeglere, bilforhandlere og speditører er eksempler på grupper som opptrer som aksessoriske forsikringsagenter. Noen av disse gruppene vil antakelig formidle forsikringer i meget begrenset omfang, og utvalget antar det kan være hensiktsmessig at disse unntas fra enkelte eller flere av bestemmelsene i den nye loven. Det manglende samsvar mellom definisjonen av forsikringsagent i forsikringsformidlingsloven og «tied insurance intermediary» i forsikringsformidlingsdirektivet medfører at det ikke kan gjøres et generelt unntak for aksessorisk agentvirksomhet. Aksessorisk agentvirksomhet som oppfyller vilkårene i forsikringsformidlingsdirektivet artikkel 2 (7) kan unntas i medhold av den generelle forskriftshjemmelen i hvitvaskingsloven § 18 nr. 2, som utvalget foreslår videreført i lovforslaget § 4 femte ledd første punktum, jf. punkt 8.4.

Tredje hvitvaskingsdirektiv har som nevnt kun anvendelse for «insurance intermediary», og ikke «reinsurance intermediary». I norsk rett er det ikke gjennomført et tilsvarende begrepsskille. Det antas imidlertid at gjenforsikringsmegling i sin helhet vil falle inn under forsikringsformidlingsdirektivets definisjon av «reinsurance mediation». Utvalget antar faren for hvitvasking og terrorfinansiering vil være begrenset i tilknytning til gjenforsikringsmegling og foreslår at slik virksomhet unntas fra hvitvaskingsregelverket.

Som nevnt omfatter tredje hvitvaskingsdirektiv kun forsikringsformidlingsforetak som formidler livsforsikring og andre investeringsrelaterte tjenester. Utvalget kan ikke se at det foreligger gode grunner for å begrense hvitvaskingslovgivningens anvendelse tilsvarende. Også skadeforsikring vil kunne benyttes til hvitvaskings- og terrorfinansieringsformål, og samtlige forsikringsmeglere har vært omfattet av det norske hvitvaskingsregelverket siden 1996. Utvalget foreslår for øvrig at det gjøres unntak fra vesentlige deler av kundekontrollen ved tegning av skadeforsikringspoliser og kredittforsikringspoliser, jf. punkt 4.9.3.

På bakgrunn av direktivets ordlyd anser utvalget det som naturlig at pliktsubjekt etter hvitvaskingslovgivningen er forsikringsformidlingsforetak som sådan, og ikke de enkelte forsikringsmeglere og forsikringsagenter. Utvalget foreslår at «forsikringsmegler» i nåværende hvitvaskingslov § 4 annet ledd nr. 4 erstattes med «foretak som driver forsikringsformidling som ikke er gjenforsikringsmegling», jf. lovforslaget § 4 første ledd nr. 9.

3.3 Vedlegg I til det konsoliderte bankdirektiv

3.3.1 EØS-rett

Etter tredje hvitvaskingsdirektiv artikkel 3 (2) (a) skal et foretak som utfører virksomhet som angitt i punkter 2 til 12 og 14 i vedlegg I til direktiv 2000/12/EF (det konsoliderte bankdirektiv) regnes som «financial institution». I motsetning til det som fulgte av første og annet hvitvaskingsdirektiv, omfattes samtlige foretak som driver slik virksomhet, og ikke bare de foretak som har slik virksomhet som hovedvirksomhet («principal activity»). Direktivets regler har sammenheng med definisjonen av «financial institution» i FATFs Glossary.

Formålet med vedlegg I til det konsoliderte bankdirektiv er at medlemsstatene skal tillate at de der nevnte aktivitetene utøves av kredittinstitusjoner, filialer av kredittinstitusjoner og visse datterselskaper av kredittinstitusjoner, når slik aktivitet dekkes av konsesjon fra institusjonens hjemstat, jf. det konsoliderte bankdirektiv artikkel 18 og 19. Det stilles derimot ikke krav om at utøvelse av samtlige aktiviteter nevnt i vedlegget skal kreve konsesjon som kredittinstitusjon.

3.3.2 Norsk rett

Hvitvaskingsloven § 4 første ledd nr. 11 fastslår at loven gjelder for andre foretak «hvis hovedvirksomhet er omfattet av punktene 2 til 12 og 14 i vedlegg I til direktiv 2000/12/EF om adgang til å starte og utøve virksomhet som kredittinstitusjon, herunder utlånsvirksomhet, fondsmegling, betalingsformidling, finansiell leasing, rådgivnings- eller andre tjenester knyttet til finansielle transaksjoner samt utleie av bankbokser».

3.3.3 Utvalgets vurdering

Utvalget foreslår at begrensningen til «hovedvirksomhet» i hvitvaskingsloven § 4 første ledd nr. 11 ikke videreføres.

Videre foreslår utvalget at henvisningen til aktuelle punkter i vedlegg I til det konsoliderte bankdirektivet erstattes av en konkret opplisting av de relevante typer virksomheter. Dette vil bedre regelverkets tilgjengelighet, ved at brukerne ikke vil være avhengig av direktivtekst som supplement til lovteksten. Videre vil det forhindre dobbeltbehandling som følge av at enkelte av de virksomhetene som angis i vedlegget kun kan utføres av juridiske personer som uttrykkelig nevnes i loven.

Det er uklart hvorvidt virksomhetsbegrepet i tredje hvitvaskingsdirektiv artikkel 3 (2) (a) også omfatter virksomhet som bare forekommer i enkeltstående tilfeller. Spørsmålet har spesiell betydning ved vurderingen av om virksomhet etter punkt 2, 3 og 6 i vedlegget – henholdsvis «lending», «financial leasing» og «guarantees and commitments» – dekkes ved at finansinstitusjoner omfattes av hvitvaskingsregelverket. Utlånsvirksomhet og finansiell leasing vil i utgangspunktet regnes som finansieringsvirksomhet etter lov 10. juni 1988 nr. 40 (finansvl.) § 1 – 2, og garantier og sikkerhetsstillelser vil antakelig normalt anses som forsikringsvirksomhet etter lov 10. juni 2005 om forsikringsselskaper, pensjonsforetak og deres virksomhet mv. (forsikringsloven) § 1 – 2 eller finansieringsvirksomhet etter finansvl. § 1 – 2. Finansiering som bare forekommer i enkeltstående tilfeller er imidlertid unntatt fra definisjonen av finansieringsvirksomhet etter finansvl. § 1 – 2 første ledd nr. 6.

Tredje hvitvaskingsdirektiv artikkel 3 (2) (a) omfatter etter den engelskspråklige versjonen foretak som «carries out one or more of the operations» som er angitt i de aktuelle punktene i vedlegget. De tilsvarende uttrykk i de danskspråklige og svenskespråklige versjonene er «udøver en eller flere af aktiviteterne …» og «vars huvudsakliga verksamhet består i att bedriva en eller flera av de verksamheter …». (Sistnevntes begrensning til hovedvirksomhet antas å bero på en inkurie.) Etter utvalgets oppfatning gir bestemmelsens ordlyd ikke entydig svar på hvorledes virksomhetsbegrepet skal forstås. Unntaksadgangen etter direktivet artikkel 2 nr. 2 – som blant annet retter seg mot «financial activity on an occasional or very limited basis» – kan imidlertid synes å trekke i retning av at enhver utøvelse av finansiell aktivitet omfattes. Både definisjonen av «financial institution» og unntaksadgangen har bakgrunn i definisjonen av «financial institution» i FATFs Glossary, som etter sin språklige utforming gir føringer for at virksomhetsbegrepet må forstås i lys av unntaksadgangen. Det foreligger etter det utvalget kjenner til ikke uttalelser fra FATF eller kompetente EØS-organer om det nærmere innholdet av virksomhetsbegrepet.

Dersom enkeltstående utøvelse av finansiell aktivitet som angitt i vedlegget skal medføre at vedkommende utøver regnes som rapporteringspliktig – herunder «lending», «financial leasing» og «guarantees and commitments» – vil dette medføre en betydelig utvidelse i forhold til gjeldende rett. Videre vil det være vesentlige praktiske vanskeligheter knyttet til å føre tilsyn med og håndheve regelverket overfor slike rapporteringspliktige. Det kan neppe forventes en lojal etterlevelse av regelverket for de enkeltstående tilfellene, og utvalget kan ikke se at en utvidelse til å omfatte disse vil være egnet til å bekjempe hvitvasking og terrorfinansiering. I fravær av klarere indikasjoner på hvordan virksomhetsbegrepet i tredje hvitvaskingsdirektiv artikkel 3 (2) (a) skal forstås, legger utvalget til grunn at begrepet bør fortolkes i samsvar med definisjonen av finansieringsvirksomhet i finansvl. § 1 – 2, slik at enkeltstående finansielle aktiviteter ikke omfattes.

Punkt 2 i vedlegget er «lending». Slik virksomhet vil normalt regnes som konsesjonspliktig finansieringsvirksomhet etter lov 19. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (finansvl.) §§ 1 – 2 og 1 – 4, og således dekkes ved at finansinstitusjoner omfattes av hvitvaskingsloven § 4 første ledd nr. 1. Bestemmelsen videreføres i lovforslaget § 4 første ledd nr. 1. Det kan imidlertid reises spørsmål om «lending» rekker videre enn «finansieringsvirksomhet» i finansvl. § 1 – 2 første ledd, ved at begrepet omfatter virksomhet som nevnt i unntakene i finansvl. § 1 – 2 første ledd nr. 1 til 5. Utvalget kan ikke se at «kreditt fra den som selger en vare eller tjeneste», jf. finansvl. § 1 – 2 første ledd nr. 3, vil kunne regnes som en virksomhet. Dette ville i så fall medføre at enhver som regelmessig solgte varer eller tjenester på kreditt til forbrukere ville omfattes av direktivets definisjon av «financial institution». Utvalget kan heller ikke se at unntakene i finansvl. § 1 – 2 første ledd nr. 1, 2 og 5 vil kunne utøves som selvstendig virksomhet. Etter finansvl. § 1 – 2 første ledd nr. 4 skal «utleie av fast eiendom og løsøre som ikke er finansiell leasing» ikke regnes som finansieringsvirksomhet. Slik aktivitet kan utøves som selvstendig virksomhet, men er etter utvalgets oppfatning neppe ment å omfattes av vedlegget til det konsoliderte bankdirektivet. På denne bakgrunn anser utvalget at det ikke er behov for ytterligere angivelse av punkt 2 i lovforslaget § 4.

Punkt 3 i vedlegget er «financial leasing». Utvalget antar som nevnt at slik virksomhet omfattes av finansvl. § 1 – 2, og anser at det ikke er behov for ytterligere angivelse av dette punktet i lovforslaget § 4.

Punkt 4 i vedlegget er «money transmission services». Valutavirksomhet med utlandet kan etter finansvl. § 4a-1 bare utøves av banker, finansieringsforetak, kredittinstitusjoner og filialer som nevnt i finansvl. § 1 – 4 første ledd nr. 5, som vil regnes som finansinstitusjoner. Etter hvitvaskingsloven § 4 første ledd nr. 4, som foreslås videreført i lovforslaget § 4 første ledd nr. 4, omfattes også annen «virksomhet som består i overføring av penger eller pengefordringer». Utvalget kan ikke se andre aktuelle former for virksomhet som skulle falle inn under vedlegget punkt 4, og anser at det ikke er behov for ytterligere angivelse av dette punktet i lovforslaget § 4.

Punkt 5 i vedlegget er «issuing and administering means of payment (e.g. credit cards, travellers’ cheques and bankers’ drafts)». Etter lov 24. mai 1985 nr. 28 om Norges Bank og pengevesenet § 13 har Norges Bank enerett til å utstede norske pengesedler og mynter. Utstedelse av betalingsmidler i form av elektroniske penger forutsetter etter lov 13. desember 2002 nr. 74 om e-pengeforetak konsesjon som finansinstitusjon eller e-pengeforetak. Norges Bank og e-pengeforetak dekkes av hvitvaskingsloven § 4 første ledd nr. 2 og 3, som foreslås videreført i lovforslaget § 4 første ledd nr. 2 og 3. Utvalget antar at utstedelse og forvaltning av betalingsmidler for øvrig vil regnes som finansieringsvirksomhet etter finansv. § 1 – 2. Utvalget anser på denne bakgrunn at det ikke er behov for ytterligere angivelse av punkt 5 i lovforslaget § 4.

Punkt 6 i vedlegget er «guarantees and commitments». Utvalget antar som nevnt at slik virksomhet omfattes av forsikringsloven § 1 – 2 og finansvl. § 1 – 2, og således er dekket ved angivelsen av finansinstitusjoner og forsikringsselskaper i lovforslaget § 4 første ledd nr. 1 og 7. På denne bakgrunn anser utvalget at det ikke er behov for ytterligere angivelse av punkt 6 i lovforslaget § 4.

Punkt 7 i vedlegget lyder:

«Trading for own account or for account of customers in:

  1. money market instruments (cheques, bills, certificates of deposit, etc.)

  2. foreign exchange;

  3. financial futures and options;

  4. exchange and interest-rate instruments;

  5. transferable securities»

Med unntak av virksomhet som nevnt i punkt 7 (b), antar utvalget at virksomhet som angitt vil anses som investeringstjenester og dekkes ved at verdipapirforetak omfattes av hvitvaskingsloven § 4 første ledd nr. 5. Virksomhet som nevnt i punkt 7 (b) antar utvalget er dekket av hvitvaskingsloven § 4 første ledd nr. 1 og 4, jf. finansvl. § 4a-1. De nevnte bestemmelsene i hvitvaskingsloven videreføres i lovforslaget § 4 første ledd nr. 1, 4 og 5. På denne bakgrunn anser utvalget at det ikke er behov for ytterligere angivelse av punkt 7 i lovforslaget § 4.

Punkt 8 i vedlegget er «participation in securities issues and the provision of services related to such issues». Utvalget antar at slik virksomhet vil dekkes ved at verdipapirforetak omfattes av lovforslaget § 4 første ledd nr. 5, og anser at det ikke er behov for ytterligere angivelse av dette punktet.

Punkt 9 i vedlegget er «advice related to undertakings on capital structure, industrial strategy and related questions and advice as well as services relating to mergers and the purchase of undertakings». Slik virksomhet dekkes ikke direkte av de virksomheter og personer som for øvrig er angitt i hvitvaskingsloven § 4. I den grad det gis personlig anbefaling om transaksjon i forbindelse med bestemte finansielle instrumenter, vil dette være konsesjonspliktig investeringstjeneste etter verdipapirlovgivningen. Punkt 9 er etter sin ordlyd meget vidtrekkende og omfatter blant annet mindre foretak som driver bedriftsrådgivning. Dette er en svært uensartet gruppe, som generelt verken er underlagt tilsyn eller konsesjonsplikt. Bedriftsrådgivere er, dersom hvitvaskingsloven § 4 første ledd nr. 11 tas på ordet, omfattet av det norske hvitvaskingsregelverket, uten at det synes å være bevissthet rundt dette verken hos myndighetene eller bedriftsrådgiverne. I listen over aktiviteter i definisjonen av «financial institution» i FATFs Glossary, som for øvrig er tilnærmet lik listen i vedlegget, er det ikke angitt aktiviteter som tilsvarer punkt 9 i vedlegget. Bedriftsrådgivere er internasjonalt heller ikke identifisert som noen risikogruppe i forhold til hvitvasking og terrorfinansiering. Utvalget stiller seg tvilende til om det er tilsiktet fra Europaparlamentets og Rådets side at bedriftsrådgivere i sin alminnelighet skal omfattes av hvitvaskingsregelverket. På denne bakgrunn anser utvalget at det ikke er behov for angivelse av punkt 9 i lovforslaget § 4.

Punkt 10 i vedlegget er «money broking». Som nevnt kan valutavirksomhet med utlandet etter finansvl. § 4a-1 bare utøves av banker, finansieringsforetak, kredittinstitusjoner og filialer som nevnt i finansvl. § 1 – 4 første ledd nr. 5, som vil regnes som finansinstitusjoner. Låneformidling anses som finansieringsvirksomhet etter finansvl. § 1 – 2. Utvalget kan ikke se andre former for virksomhet som skulle falle inn under «money broking». Utvalget antar således at punkt 10 dekkes ved at finansinstitusjoner omfattes av lovforslaget § 4 og anser at det ikke er behov for ytterligere angivelse av dette punktet.

Punkt 11 i vedlegget er «portfolio management and advice». Utvalget antar slik virksomhet dekkes ved at verdipapirforetak, eventuelt også forvaltningsselskaper for verdipapirfond, omfattes av lovforslaget § 4 og anser at det ikke er behov for ytterligere angivelse av punkt 11.

Punkt 12 i vedlegget er «safekeeping and administration of securities». Registrering av finansielle instrumenter krever konsesjon som verdipapirregister etter lov 5. juli 2002 nr. 64 om registrering av finansielle instrumenter (verdipapirregisterloven) § 3 – 1, og dekkes ved at verdipapirregister omfattes av hvitvaskingsloven § 4 første ledd nr. 10. Bestemmelsen videreføres i lovforslaget § 4 første ledd nr. 11. Forvalterregistrering av aksjer krever godkjenning av Kongen etter lov 13. juni 1997 nr. 45 om allmennaksjeselskaper § 4 – 10. Slik godkjenning gis i praksis kun til banker og verdipapirforetak. Depotvirksomhet knyttet til utenlandske (ikke-registrerte) finansielle instrumenter dekkes imidlertid ikke ved angivelse av institusjoner og foretak som nevnt i hvitvaskingsloven § 4. Utvalget foreslår på denne bakgrunn at «foretak som driver depotvirksomhet» inntas i lovforslaget § 4 første ledd nr. 12. Utvalget vil påpeke at depotvirksomhet knyttet til utenlandske finansielle instrumenter neppe er særlig utbredt i dag for juridiske personer som ikke allerede er rapporteringspliktige og at depotvirksomhet inntas i loven for å tette et potensielt «smutthull».

Punkt 14 i vedlegget er «safe custody services». Utvalget antar at det her siktes til bankers utleie av bankboks. Banker vil drive finansieringsvirksomhet og således omfattes ved angivelsen av finansinstitusjon i lovforslaget § 4. Utvalget foreslår derfor ikke ytterligere angivelse av punkt 14.

3.4 Forsikringsselskap og verdipapirforetak

Utover de endringer som er omtalt under punkt 3.2 og 3.3, er definisjonen av «financial institution» også endret ved at det henvises til direktiv 2002/83/EF (det konsoliderte livdirektivet) og direktiv 2004/39/EF (verdipapirmarkedsdirektivet), til erstatning for tidligere henvisninger til henholdsvis direktiv 79/267/EØF og direktiv 93/22/EØF. Begge direktivene er inntatt i EØS-avtalen. Det konsoliderte livdirektivet er gjennomført i norsk rett ved forsikringsloven. Verdipapirmarkedsdirektivet er gjennomført i norsk rett ved lov 29. juni 2007 nr. 75 om verdipapirhandel (verdipapirhandelloven). Ingen av direktivene nødvendiggjør språklige endringer i hvitvaskingsregelverket, men verdipapirmarkedsdirektivet vil antakelig medføre visse realitetsendringer med hensyn til hvilke juridiske personer som omfattes av begrepet «verdipapirforetak».

3.5 Unntaksadgang

Etter tredje hvitvaskingsdirektiv artikkel 2 nr. 2 har medlemsstatene adgang til å unnta juridiske og fysiske personer som utøver finansiell aktivitet på en sporadisk eller svært begrenset basis og hvor det er liten risiko for hvitvasking eller terrorfinansiering. Bestemmelsen er presisert i kommisjonsdirektivet artikkel 4, som gir meget snevre grenser for hvilke personer som kan unntas. Det stilles blant annet vilkår om at den finansielle aktiviteten er begrenset i absolutte termer og på transaksjonsbasis, ikke er hovedaktiviteten, har direkte sammenheng med hovedaktiviteten og kun tilbys hovedaktivitetens kunder. Herunder oppstilles en maksimumsterskel på EUR 1 000 per kunde og transaksjon og et krav om at omsetningen fra den finansielle aktiviteten ikke overstiger 5  % av personens samlede omsetning.

På bakgrunn av de snevre rammer som gis for unntaksadgangen anser utvalget det ikke sannsynlig at adgangen vil benyttes i norsk rett, og ser derfor ikke behov for å gi departementet særskilt hjemmel til å treffe vedtak om unntak. Det vises i denne sammenheng til utvalgets standpunkt under punkt 3.3.3, om at finansiering som bare forekommer som enkeltstående tilfeller ikke vil medføre at et foretak omfattes av hvitvaskingsreglene. Etter utvalgets oppfatning vil det tilsvarende gjelde ved investeringstjenester som bare ytes ved enkelte anledninger og som er ledd i en yrkesvirksomhet. Dersom det på et senere tidspunkt skulle vise seg at unntak likevel er hensiktsmessig for enkelte grupper, vil det kunne gis i forskrift i medhold av den generelle forskriftshjemmelen i hvitvaskingsloven § 18 nr. 2, som utvalget foreslår videreført i lovforslaget § 4 femte ledd første punktum, jf. punkt 8.4.

3.6 Tilbydere av virksomhetstjenester

3.6.1 EØS-rett

Etter tredje hvitvaskingsdirektiv artikkel 2 nr. 1 får direktivet anvendelse på «trust and company service providers», som i artikkel 3 (7) defineres som:

«any natural or legal person which by way of business provides any of the following services to third parties:

  1. forming companies or other legal persons;

  2. acting as or arranging for another person to act as a director or secretary of a company, a partner of a partnership, or a similar position in relation to other legal persons;

  3. providing a registered office, business address, correspondence or administrative address and other related services for a company, a partnership or any other legal person or arrangement;

  4. acting as or arranging for another person to act as a trustee of an express trust or a similar legal arrangement;

  5. acting as or arranging for another person to act as a nominee shareholder for another person other than a company listed on a regulated market that is subject to disclosure requirements in conformity with Community legislation or subject to equivalent international standards»

Direktivets bestemmelser om «trust and company service providers» er basert på FATF-anbefalingene 12 e) og 16 c).

Regelverket har sin bakgrunn i at utbytte av straffbare handlinger ofte blir kanalisert gjennom ulike juridiske foretak for å tilsløre eller omforme midlenes opprinnelse før de entrer det tradisjonelle finansielle system, jf. FATF-rapport av 13. oktober 2006 «The misuse of corporate vehicles, including trust and company service providers». Ofte benyttes juridiske personer etablert i jurisdiksjoner hvor lovgivningen tilbyr personer og virksomheter anonymitet, begrenset regulering av virksomheten og liten eller ingen skatt på inntekt og formue. Erfaringer viser at de kriminelle ved etablering av de aktuelle juridiske personer gjerne benytter seg av ekspertise fra en profesjonell aktør. Et virkemiddel mot bruk av juridiske personer som nevnt, er å underlegge disse aktørene plikter i henhold til hvitvaskingsregelverket.

3.6.2 Norsk rett

Forvalterregistrering av aksjer, som tilsvarer tjeneste som nevnt i tredje hvitvaskingsdirektiv artikkel 3 (7) (e), krever godkjenning av Kongen etter lov 13. juni 1997 nr. 45 om allmennaksjeselskaper § 4 – 10. Slik godkjenning gis i praksis kun til banker og verdipapirforetak. Utover dette foreligger det ingen særskilte krav om tillatelse eller registrering for tilbydere av tjenester som nevnt i direktivet artikkel 3 (7).

I FATFs evalueringsrapport avsnitt 338 er det lagt til grunn at Norge «does not have a defined business sector providing trust/company services». Imidlertid påpekes det at det ikke er forbudt å etablere slik virksomhet i Norge. Slike tjenestetilbydere vil ikke være underlagt hvitvaskingslovens regler om kundekontroll og plikt til å rapportere om mistenkelige transaksjoner. Det ble uttalt at det norske regelverket derfor ikke er i samsvar med FATF-anbefalingene, og at hvitvaskingsloven bør endres til å omfatte enhver som yter slike tjenester.

3.6.3 Utvalgets vurdering

Tjenester som nevnt i artikkel 3 (7) (a) tilbys ofte av advokater, men også av revisorer og regnskapsførere. Det er imidlertid ikke uvanlig at også aktører i Norge som ikke er rapporteringspliktige etter gjeldende hvitvaskingslov tilbyr tjenester i forbindelse med etablering av juridiske personer. Det er vanskelig å fastslå hvor stort omfanget er, da virksomheten ikke er konsesjonspliktig og heller ikke registrert med noen egen næringskode i Foretaksregisteret. Mange aktører har imidlertid egne hjemmesider på internett hvor de reklamerer for de tjenester de tilbyr, og enkelte reklamerer også i aviser, fagtidsskrifter mv. Omfanget av selskapsetableringer disse aktørene håndterer er relativt stort, enkelte reklamerer med at de stifter ca. 50 selskaper per måned 1 . Aktørene er typisk etablert i utlandet med en filial i Norge. Hovedproduktet er normalt selskapsetableringer i Storbritannia med en norsk filial (NUF), men det reklameres også med kunnskap om og bistand til etableringer i andre land basert på kundens behov. Enkelte reklamerer også med tjenester som nevnt i artikkel 3 (7) (b) til (d), herunder etablering av kontoradresse og sekretærfunksjon i utlandet, samt tjenester knyttet til «Nominee Director» og «Nominee Shareholder». Utvalget registrerer videre at enkelte internettbaserte aktører tilbyr etablering av selskaper og fond (trusts) i såkalte «skatteparadiser». Slike enheter benyttes ofte i forbindelse med hvitvasking og annen økonomisk kriminalitet.

I det svenske lovforslaget er det foreslått å ikke la svensk hvitvaskingslov omfatte lovregulere tilbydere av tjenester som nevnt i artikkel 3 (7) (b) til (d), med den begrunnelse at disse »är uppenbarligen avsedda för en annan rättslig miljö än den svenska», jf. SOU 2007:23 punkt 4.2.1. Også etter norsk rett vil lovgivningen om selskaper og stiftelser i stor grad medføre at tjenester som nevnt i artikkel 3 (7) (b) til (d) ikke kan tilbys til norske juridiske personer. Punkt (b) synes eksempelvis å rette seg mot et stedfortrederforhold som det ikke er adgang til for styremedlemmer i norske selskaper, og punkt (d) retter seg mot forvaltere av fond (trusts) som ikke er kjent som juridisk konstruksjon i norsk rett. Norske foretak kan imidlertid yte tjenester som nevnt i artikkel 3 (7) (b) til (d) til utenlandske juridiske personer.

Utvalget foreslår at hvitvaskingsregelverkets anvendelsesområde utvides i tråd med direktivet, til å omfatte «tilbydere av virksomhetstjenester», jf. lovforslaget § 4 annet ledd nr. 6. Den nærmere definisjonen av dette uttrykket foreslås inntatt i lovforslaget § 2 nr. 4. Tilbydere av de nevnte tjenestene synes å være i fremvekst og vil i økende grad kunne by på utfordringer i forhold til hvitvaskingsregelverket. Utvalget anser det på denne bakgrunn hensiktsmessig at definisjonen av de omfattede tjenester inntas i lov, fremfor i forskrift.

3.7 Prosjektmeglere og valutameglere

3.7.1 Prosjektmeglere

Etter hvitvaskingsloven § 4 annet ledd nr. 5 får loven anvendelse for «prosjektmeglere». Dette begrepet er ikke definert i annen lovgivning. Frem til 1. januar 1997 ble prosjektmeglerforetak benyttet som betegnelse på foretak som etter midlertidig forskrift 14. desember 1989 nr. 1240 om anvendelsen av bestemmelser i lov om verdipapirhandel på handel med eierandeler i kommandittselskaper mv. drev handel med andeler i kommandittselskaper (med innskuddskapital over en viss beløpsstørrelse). Slik virksomhet var ikke underlagt krav som konsesjon som fondsmeglerforetak (verdipapirforetak). I forskriften ble det stilt visse krav til virksomheten. Videre ble foretakene underlagt tilsyn fra Kredittilsynet. Forskriften ble opphevet i 1996, og disse foretakene har etter dette tidspunktet ikke vært under tilsyn. Tredje hvitvaskingsdirektiv omfatter ikke prosjektmeglere. Hvitvaskingsloven § 4 annet ledd nr. 5 er en videreføring av den tidligere bestemmelsen i finansvl. § 2 – 1 nr. 4 bokstav c.

Andeler i kommandittselskap og ansvarlige selskap er ikke finansielle instrumenter etter verdipapirhandelloven § 2 – 2, og formidling av ordre i tilknytning til slike andeler krever derfor ikke konsesjon som verdipapirforetak.

Etter utvalgets oppfatning kan det være uheldig at foretak som formidler KS- eller ANS-andeler ikke omfattes av hvitvaskingsregelverket. Overdragelse av slike andeler kan gjelde betydelige beløp og medføre risiko for hvitvasking og/eller terrorfinansiering.

Etter utvalgets vurdering er det imidlertid ikke hensiktsmessig at hvitvaskingsregelverket gis anvendelse på en yrkesgruppe som ikke er klart definert i norsk rett. Det nærmere omfanget av og innholdet i denne type virksomhet bør kartlegges og klargjøres. Utvalget foreslår derfor at angivelsen av prosjektmeglere i hvitvaskingslovens anvendelsesområde ikke videreføres, men erstattes av hjemmel for departementet til å fastsette regler i forskrift om at loven skal gis anvendelse på virksomhet som formidler kjøp og salg av selskapsandeler som ikke er finansielle instrumenter, jf. lovforslaget § 4 sjette ledd.

Prosjektmeglere vil i en viss grad omfattes av utvalgets lovforslag § 2 første ledd nr. 12 bokstav b.

3.7.2 Valutameglere

Etter hvitvaskingsloven § 4 annet ledd nr. 6 får loven anvendelse for valutameglere. Bestemmelsen er en videreføring av den tidligere bestemmelsen i finansvl. § 2 – 1 nr. 4 bokstav d. Tidligere ble slik virksomhet regulert av forskrift 25. mars 1983 nr. 732 om valutameglervirksomhet, som ble opphevet 3. november 1998.

Finansieringsvirksomhetsloven kapittel 4a (tilføyd ved lov nr. 44/2003) gir regler om valutavirksomhet med utlandet. Utvalget antar valutavirksomhet vil omfatte den virksomhet som etter en naturlig forståelse utøves av valutameglere. Etter finansvl. § 4a-1 kan valutavirksomhet bare drives av banker, finansieringsforetak, kredittinstitusjoner og filialer som nevnt i finansvl. § 1 – 4 første ledd nr. 5, som vil regnes som finansinstitusjoner. Finansinstitusjoner omfattes av lovforslaget § 4 første ledd nr. 1, og utvalget antar på denne bakgrunn at det ikke er behov for en ytterligere angivelse av valutameglere i lovforslaget § 4.

Etter finansieringsvirksomhetsloven § 4a-1 kan Kongen ved forskrift eller ved enkeltvedtak gjøre unntak fra kravet i første ledd om at valutavirksomhet skal drives av finansinstitusjon. I Ot.prp. nr. 81 (2002 – 2003) punkt 6.6.4 uttaler Finansdepartementet at dispensasjonsadgangen vil kunne være aktuell å benytte i forhold til «virksomhet av ubetydelig omfang». Utvalget er kjent med at dispensasjon i enkelte tilfeller har blitt gitt til verdipapirforetak. Utvalget anser det lite sannsynlig at dispensasjonsadgangen for øvrig vil bli benyttet i nevneverdig omfang. Uansett vil det være mulig for Kredittilsynet å stille som vilkår for dispensasjonen at foretaket skal overholde hvitvaskingsregelverket.

3.8 Forhandlere av gjenstander – kontantforbud

3.8.1 EØS-rett

Etter tredje hvitvaskingsdirektiv artikkel 2 nr. 1 (e) er juridiske og fysiske personer som er forhandlere av gjenstander («goods») omfattet av direktivet dersom det betales kontant for et beløp på 15 000 euro eller mer, uansett om betalingen skjer på en gang eller ved flere betalinger som synes å henge sammen. Bestemmelsen er utvidet i forhold til første og annet hvitvaskingsdirektiv, som begrenset seg til forhandlere av verdifulle gjenstander, så som edelstener, edle metaller eller kunst, og auksjonsforretninger.

3.8.2 Norsk rett

Hvitvaskingsloven § 4 annet ledd nr. 9 gir loven anvendelse på forhandlere av gjenstander, herunder auksjonsforretninger, kommisjonærer og lignende, ved transaksjoner i kontanter på 40 000 norske kroner eller mer, eller et tilsvarende beløp i utenlandsk valuta. Regelverket omfatter også situasjoner hvor det gis selgerkreditt samt betaling med elektroniske penger, jf. omtale i Ot.prp. nr. 72 (2002 – 2003) punkt 5.6.4. Etter § 4 annet ledd nr. 8 annet punktum kan departementet fastsette forskift om at transaksjoner med betalingskort omfattes. Slik forskrift er så langt ikke fastsatt.

3.8.3 Utvalgets vurdering

Utvalget legger til grunn at hvitvaskingsloven § 4 annet ledd nr. 8 gjennomfører tredje hvitvaskingsdirektiv artikkel 2 nr. 1 (e). Anvendelsesområdet for nr. 8 er videre enn minstekravet i direktivet, ved at beløpsgrensen er satt vesentlig lavere enn grensen i direktivet, jf. uttalelsene i Ot.prp. nr. 72 (2002 – 2003) punkt 5.6.4 om at kontantkjøp av gjenstander representerer hvitvaskingsrisiko.

Etter utvalgets syn er det naturlig å vurdere om det bør innføres et forbud mot at forhandlere av gjenstander mottar kontantbetaling hvis transaksjonen overstiger en nærmere bestemt beløpsgrense. Et slikt kontantforbud er innført i blant annet dansk rett.

Videre har utvalget vurdert om også salg av tjenester mot kontantbetaling bør reguleres av hvitvaskingslovgivningen. Spørsmålet ble vurdert under forberedelsen av hvitvaskingsloven, jf. departementets vurderinger i Ot.prp. nr. 72 (2002 – 2003) punkt 5.6.4 hvor det uttales at departementet «eventuelt [vil] foreslå endringer i hvitvaskingsregelverket dersom erfaringer viser at det er nødvendig».

Endelig har utvalget vurdert om forskriftshjemmelen for transaksjoner med betalingskort bør videreføres og benyttes.

3.8.3.1 Forbud mot kontantbetaling

I den danske hvitvaskingsloven § 2 er det innført et kontantforbud. Bestemmelsen slår fast at forhandlere av gjenstander samt auksjonsforretninger ikke skal motta kontantbetalinger på 100 000 kroner eller mer, uansett om betalingen skjer på en gang eller ved flere betalinger som synes å henge sammen. I et høringsnotat fra Finanstilsynet 7. november 2005 ble forslaget omtalt slik:

«Formålet med at indføre dette kontantforbud er – ud over at leve op til kravene i 3. hvidvaskdirektiv – at det vil undtage forhandlere af genstande og auktionsholdere fra hvidvasklovens anvendelsesområde med deraf følgende pligter. Desuden vil det betyde, at Erhvervs- og Selskabsstyrelsen ikke skal føre tilsyn med de to persongrupper, hvis disse er undtaget fra lovens anvendelsesområde».

For øvrig opplyses det at Belgia og Frankrike har innført forbud mot kontantbetalinger på 15 000 euro eller mer.

Utvalget antar at et forbud mot kontantbetaling over en viss beløpsgrense vil være et egnet tiltak for å motvirke hvitvasking og terrorfinansiering, forutsatt at forbudet håndheves effektivt. Et slikt forbud vil antakelig oppfattes mer forpliktende og enklere å etterleve enn de nåværende regler for forhandlere av gjenstander. Ved et kontantforbud vil forhandlere av gjenstander kunne unntas fra øvrige plikter etter hvitvaskingsregelverket, blant annet plikten til rapportering ved mistenkelige transaksjoner. Et kontantforbud vil antakelig også være enklere å håndheve. Forhandlere som lojalt følger de nåværende reglene kan nok i noen grad risikere å tape i konkurransen med konkurrenter som ikke følger regelverket like lojalt. Et kontantforbud kan være egnet til å forhindre en slik konkurransevridning.

Bruk av betalingskort og elektronisk overføring mellom konti er meget utbredt i Norge og blir stadig mer vanlig. I Norges Banks årsrapport om betalingsformidling 2006 fremgår eksempelvis at varekjøp med norske betalingskort økte fra 386,5 millioner transaksjoner i 2000 (164,3 milliarder kroner) til 858,5 millioner transaksjoner (352,0 milliarder kroner) i 2006.

De aller fleste forhandlere av gjenstander tilbyr betaling ved bruk av betalingskort eller kontooverføring. Bruken av nettbank er i sterk økning. I Norges Banks årsrapport om betalingsformidling 2006 fremgår at antallet avtaler om nettbank økte fra 933 335 i 2000 til 4 006 396 i 2006. I den samme perioden har girotjenester ved bruk av nettbank økt fra 34,6 millioner transaksjoner (93,3 milliarder kroner) til 292,4 millioner transaksjoner (5 626,7 milliarder kroner).

Innføring av et forbud mot kontantbetaling vil imidlertid kunne bli oppfattet som et vesentlig inngrep i private rettssubjekters frihet. Sedler og mynter utstedt av Norges Bank er tvungent betalingsmiddel i Norge etter lov 24. mai 1985 nr. 28 om Norges Bank og pengevesenet mv. (sentralbankloven) § 14. Kontanttransaksjoner har også egenskaper som ofte vil anses ønskelige, for eksempel mulighet for samtidig utveksling av ytelser og ivaretakelse av personvern. Hensynet til samtidig utveksling vil kunne ivaretas ved bruk av andre betalingsformer, for eksempel ved bruk av bankremisser, mens personvernhensyn vanskelig vil kunne opprettholdes i samme grad utenfor kontanttransaksjoner.

Innføring av et kontantforbud vil også begrense antall rapporter til Økokrim om mistenkelige transaksjoner. Økokrim vil således ved et kontantforbud kunne miste verdifull informasjon for senere etterforskning av profittmotivert kriminalitet og personer tilknyttet den enkelte transaksjon.

Forhandlere av gjenstander ble underlagt hvitvaskingsregelverket ved ikrafttredelsen av hvitvaskingsloven 1. januar 2004. Antall rapporter som mottas fra denne gruppen er etter det utvalget har fått opplyst i sterk vekst. Utvalget anser det naturlig at norske myndigheter avventer erfaringer fra det nåværende regelverket for forhandlere av gjenstander, samt erfaringer fra kontantforbud i Danmark og andre europeiske land, før et kontantforbud innføres i norsk rett. Utvalget foreslår på denne bakgrunn at hvitvaskingsloven § 4 annet ledd nr. 8 første punktum videreføres, jf. lovforslaget § 4 annet ledd nr. 7.

3.8.3.2 Selgere av tjenester

I Norge utgjør transaksjoner knyttet til salg av tjenester en stor andel av de samlede transaksjoner. Videre vil mange tjenester ha en betydelig økonomisk verdi (for eksempel håndverkstjenester). Følgelig kan det foreligge risiko for hvitvasking av utbytte av straffbare handlinger og finansiering av terrorisme også i tilknytning til slik omsetning.

Utvalget antar at det neppe vil være særlig tyngende for selgere av tjenester om disse skal omfattes av hvitvaskingslovgivningen ved kontanttransaksjoner, da de aller fleste transaksjoner av denne størrelsesorden foretas ved bruk av andre betalingsformer.

Tredje hvitvaskingsdirektiv og FATF-anbefalingene inneholder særregler om forhandlere av gjenstander. Bakgrunnen for at disse reglene er begrenset til slike formuesgoder er trolig at verdifulle gjenstander kan benyttes som «pengeplasseringer» og dermed vil være nærmere forbundet med hvitvasking enn det som gjelder for tjenester. Utvalget anser at det bør begrunnes særskilt hvorfor en eventuell norsk særregel skal favne bredere enn det som er lagt til grunn i internasjonale standarder mv.

Omfanget av transaksjoner og forhandlere som vil omfattes av hvitvaskingsregelverket vil øke betraktelig dersom regelverket gjøres gjeldende også for selgere av tjenester. En slik utvidelse vil etter utvalgets oppfatning ikke være hensiktsmessig uten at mulige konsekvenser er kartlagt nærmere. Utvalget har hatt begrenset tid til rådighet, og har ikke hatt anledning til å forfølge problemstillingen. Det foreslås på denne bakgrunn at hvitvaskingsregelverkets anvendelsesområde ikke utvides til å omfatte selgere av tjenester.

Utvalget viser for øvrig til at reglene om kunde- og leverandørspesifikasjon i forskrift 1. desember 2004 nr. 1558 om bokføring (bokføringsforskriften) § 3 – 1 omfatter kontantsalg og -kjøp av tjenester. Dette innebærer at tjenesteyteren er forpliktet til å navngi kjøper av en tjeneste når kjøperen betaler tjenesten kontant og vederlaget utgjør 40 000 kroner eller mer. Utvalget antar at kravene til dokumentasjon av transaksjoner i bokføringsforskriften i en viss grad kan bidra til å motvirke hvitvasking.

3.8.3.3 Beløpsgrensen

Beløpsgrensen på 40 000 norske kroner eller tilsvarende i utenlandsk valuta er vesentlig lavere enn grensen på 15 000 euro, det vil si omtrent 120 000 kroner, som er fastsatt i tredje hvitvaskingsdirektiv artikkel 2. I Ot.prp. nr. 72 (2002 – 2003) punkt 5.6.4 begrunner departementet den norske beløpsgrensen med at den hvitvaskingsrisiko kontanttransaksjoner representerer tilsier en lavere grense enn direktivets minimumskrav. Videre vurderte departementet at en beløpsgrense på 40 000 kroner ikke ville innebære en uforholdsmessig byrde for aktørene eller stride mot personvernhensyn.

Det forhold at det har gått fire år siden bestemmelsen ble vedtatt, kan tilsi at beløpsgrensen på 40 000 kroner oppjusteres noe for å motvirke effekten av den alminnelige prisstigningen i perioden. På den annen side er omfanget av betalinger ved bruk av elektroniske overføringer betydelig i Norge, og blir stadig mer vanlig. Utvalget antar kontantbetalinger over 40 000 kroner i de fleste situasjoner vil være uvanlig, og at den nåværende beløpsgrensen ikke oppleves som byrdefull for de fleste forhandlere av gjenstander eller deres kunder. Utvalget foreslår derfor at beløpsgrensen på 40 000 kroner videreføres.

Utvalget foreslår for øvrig den endring at plikt til kundekontroll skal inntre ved alle transaksjoner over 40 000 kroner, jf. punkt 4.3.3.

3.8.3.4 Transaksjoner med betalingskort

Hvitvaskingsloven § 4 annet ledd nr. 9 annet punktum gir departementet adgang til å fastsette bestemmelser om at også transaksjoner med betalingskort skal reguleres på samme måte som kontanttransaksjoner i første punktum. Forskriftshjemmelen er så langt ikke benyttet.

Betaling med debet- eller kredittkort gjøres i meget stor grad, og det vil foreligge en risiko for at slike transaksjoner benyttes for hvitvasking eller terrorfinansiering. Hvitvaskingsrisikoen vil trolig være størst ved bruk av utenlandske betalingskort. I slike tilfeller kan det være vanskelig å spore kortinnehavers identitet, for eksempel ved at midler er plassert i utenlandske finansinstitusjoner og kortutsteder er hjemmehørende i en stat hvor opplysninger om identiteten ikke er tilgjengelige for norske myndigheter. Derimot antar utvalget at hvitvaskingsrisikoen er mindre ved betaling med norske betalingskort, for eksempel ved betaling knyttet til direkte trekk på konto i Norge.

De særlige bestemmelsene i tredje hvitvaskingsdirektiv og FATF-anbefalingene om forhandlere av gjenstander har sin bakgrunn i at kontanttransaksjoner generelt innebærer en særlig risiko for hvitvasking. I fortalen til tredje hvitvaskingsdirektiv punkt 18 uttales det at «the use of large cash payments has repeatedly proven to be very vulnerable to money laundering and terrorist financing».

Avhengig av typer betalingskort som omfattes og fastsatte beløpsgrenser, vil regler om at hvitvaskingsregelverket får anvendelse på transaksjoner med betalingskort kunne innebære en betydelig utvidelse av lovens anvendelsesområde. En utvidelse må etter utvalgets vurdering begrunnes i at betaling med de aktuelle typer betalingskort representerer en hvitvaskingsrisiko på linje med kontantbetaling. I forhold til norske betalingskort kan utvalget ikke se at det foreligger slik risiko. Derimot utelukker utvalget ikke at bruk av utenlandske betalingskort kan representere en risiko for hvitvasking og terrorfinansiering. Etter utvalgets oppfatning bør det foretas en kartlegging av bruk av utenlandske betalingskort i Norge for å vurdere risikoen nærmere. Utvalget foreslår på denne bakgrunn ikke regler om at transaksjoner med betalingskort skal omfattes av hvitvaskingsregelverket. Utvalget foreslår at forskriftshjemmelen i § 4 annet ledd nr. 9 annet punktum videreføres, men at det klargjøres at type betalingskort og fastsettelse av beløpsgrense overlates til departementet, jf. lovforslaget § 4 femte ledd annet punktum.

3.9 Postoperatører ved formidling av postsendinger

Hvitvaskingsloven § 4 første ledd nr. 9 gjelder for «postoperatører ved formidling av postsendinger». Formålet med bestemmelsen er å gjennomføre FATFs spesialanbefaling VI om alternative overføringssystemer.

I Ot.prp. nr. 72 (2002 – 2003) punkt 10.2.5 uttales at bestemmelsen ikke er begrenset til å omfatte Posten Norge AS og andre som driver konsesjonspliktig postformidling etter lov 29. november 1996 nr. 73 om formidling av landsdekkende postsendinger § 4. Bestemmelsen omfatter også operatører som yter posttjenester uten å være konsesjonspliktige, for eksempel spedisjonsfirmaer og internasjonale postoperatører. Ved at hvitvaskingsloven gjelder ved «formidling av postsendinger», omfattes ikke bare penger som sendes i posten (for eksempel Postens «Verdibrev»), men også ved formidling av penger eller andre verdier gjennom vanlige brev eller pakker uten verdiangivelse.

For oversiktens skyld viser utvalget til at virksomhet som består i betalingsformidling med utlandet (valutavirksomhet), bare kan drives av foretak som er finansinstitusjon, jf. finansieringsvirksomhetsloven § 4a-1.

I forskrift 10. desember 2003 nr. 1470 om ikrafttredelse av hvitvaskingsloven ble § 4 første ledd nr. 9 bare delvis satt i kraft. Etter forskriften er § 4 første ledd nr. 9 satt i kraft for postoperatører ved «utføring av legitimasjonskontroll på vegne av rapporteringspliktige». Dette innebærer at bestemmelsen ikke er satt i kraft for postoperatørene ved formidling av postsendinger, herunder formidling av Postens «Verdibrev» eller formidling av penger eller andre verdier gjennom postsendinger.

Etter utvalgets vurdering bør bestemmelsen i § 4 første ledd nr. 9 videreføres. Det må antas at overføring av verdier gjennom postoperatører utgjør et betydelig omfang. Utvalget anser at denne virksomheten kan være utsatt for misbruk i forbindelse med hvitvasking og terrorfinansiering.

Imidlertid mener utvalget at anvendelsesområdet for § 4 første ledd nr. 9 («formidling av postsendinger») er uforholdsmessig vidt, og synes å omfatte formidling av sendinger som representerer liten hvitvaskingsrisiko. Utvalget antar at anvendelsesområdet bør begrenses til «formidling av verdisendinger», jf. utvalget lovforslag § 2 første ledd nr. 10. Utvalget legger til grunn at en slik bestemmelse blant annet vil omfatte formidling av Postens «Verdibrev».

I medhold av den generelle forskriftshjemmelen i hvitvaskingsloven § 18 nr. 2, som utvalget foreslår videreført i lovforslaget § 4 femte ledd første punktum, jf. punkt 8.4, vil det kunne fastsettes nærmere regler om hvitvaskingslovgivningens anvendelse på postoperatører. I høringsuttalelse gjengitt i Ot.prp. nr. 72 (2002 – 2003) punkt 10.2.4, uttaler Samferdselsdepartementet at det ikke vil være hensiktsmessig at hvitvaskingsregelverket skal gjelde for små nasjonale postoperatører. Utvalget deler ikke denne vurderingen.

3.10 Spillvirksomhet, inkassoforetak og regulerte markeder

Etter hvitvaskingsloven § 4 femte ledd kan Kongen i forskrift fastsette regler som gir loven anvendelse for spillvirksomhet, inkassoforetak og regulerte markeder. Hjemmelen er hittil ikke benyttet.

Utvalget har ikke foretatt en nærmere vurdering av hvorvidt inkassoforetak og regulerte markeder bør omfattes av hvitvaskingsregelverket. Utvalget foreslår imidlertid at hjemmelen i hvitvaskingsloven § 4 femte ledd for Kongen til i forskrift å fastsette regler som gir loven anvendelse for inkassoforetak og regulerte markeder, videreføres, jf. lovforslaget § 4 sjette ledd.

Det eksisterer en rekke forskjellige typer organisert pengespillvirksomhet i Norge og på internett. Mest kjent er pengespill i forbindelse med hestesport og idrett samt alminnelig tipping (lotto, vikinglotto mv.). Det finnes også en rekke ulike typer spill på internett.

I tilknytning til spillvirksomhet er et særlig problem bruk av «vinnerbonger» fra uregistrerte spillere til hvitvaskingsformål. Ved å handle vinnerbonger, kan den som har mottatt utbytte av en straffbar handling legge frem lovlig «bevis» for de midler vedkommende er blitt tilført. Det er en rekke eksempler på slik bruk av vinnerbonger i rettspraksis. Et eksempel er Rt. 1998 side 1022, hvor tiltalte ble dømt for uaktsomt heleri i tilknytning til hvitvasking på grunn av at han formidlet en bevitnelse for utbetalt gevinst i Norsk Rikstoto på kr. 440 000. Vedkommende som kjøpte gevinstbevitnelsen hadde tilegnet seg kr. 2 500 000 ved grovt ran av et postkontor. Et annet eksempel er LG-2005 – 32446, der det ble lagt til grunn at tiltalte «hvitvasket» utbytte fra narkotikaforbrytelser på drøyt kr. 800 000 ved å benytte gevinstutbetalinger fra Norsk Rikstoto AS v/ Bergen travpark. Retten la til grunn at tiltalte stilte penger til disposisjon for oppgjør av vinnebongene til dem som i realiteten hadde foretatt spillene.

Utvalget har merket seg at Enheten for finansiell etterretning (EFE) ved Økokrim har avdekket en nasjonal trend knyttet til uregistrerte spill. I enhetens årsrapport for 2006 punkt 6, side 23, uttales det:

«Vi ser blant annet at personer benytter seg av uregistrerte spill fra Norsk tipping, med beskjeden innsats og gjentatte spill på lav odds. Tilbudet av ulike pengespill på internett har økt betydelig de siste årene. Kontrollen med disse spillene er meget vanskelig, og slik forholdene er i dag, har man ingen oversikt over omfanget av eller identiteten på den som i realiteten spiller.»

Utvalget mener det bør iverksettes tiltak for å redusere hvitvaskingsrisikoen knyttet til spillvirksomhet, spesielt når det gjelder bruk av vinnerbonger til hvitvaskingsformål. Et aktuelt tiltak er å forby «uregistrert» spill. Registreringsplikt vil medføre at vinnerbongene knyttes til en bestemt person og at gevinstene kan spores tilbake til reell spiller. Vinnerbongene vil således ikke være brukbare til hvitvaskingsformål. Registreringsplikt i spillvirksomhet kan for eksempel innføres ved at spillvirksomhet blir underlagt hvitvaskingsreglene, noe som vil medføre at det må utføres kundekontroll av spillerne. Alternativ kan tiltak innføres via gjeldende regulering av spillvirksomhet.

På bakgrunn av den tiden utvalget har hatt til rådighet, har utvalget ikke foretatt en nærmere utredning av hvilke tiltak som er best egnet for de ulike typene spill. Utvalget anbefaler imidlertid at dette utredes nærmere.

Utvalget foreslår å videreføre hjemmelen i hvitvaskingsloven § 4 femte ledd for Kongen til å bestemme at loven skal gjelde for spillvirksomhet, jf. lovforslaget § 4 sjette ledd.

3.11 Offentlige forvaltningsorganer

Enkelte offentlige forvaltningsorganer mottar store kontantbeløp, for eksempel ved innbetalinger i forbindelse med tvangsinndrivelse. Det kan være hensiktsmessig å vurdere om slike organer skal pålegges rapporteringsplikt til Økokrim tilsvarende det som gjelder rapporteringspliktige etter hvitvaskingsloven.

Verken direktivet eller FATFs anbefalinger omfatter offentlige organer. Etter sitt mandat kan utvalget imidlertid vurdere og foreslå endringer i gjeldende rett som ikke følger av direktivet og andre internasjonale forpliktelser.

Innføring av rapporteringsplikt for offentlige forvaltningsorganer reiser spørsmål av en noe annen art enn de utvalget primært har fått i oppdrag å vurdere, og krever nærmere utredning. Selv om utvalget anser at en slik rapporteringsplikt kan være hensiktsmessig, har utvalget på bakgrunn av den begrensede tiden det har hatt til rådighet valgt å ikke utrede dette nærmere.

Fotnoter

1.

Jf. artikkel i Finansavisen 12. april 2007.

Til forsiden