Del 13
Den eiendomsrettslige utviklingen i Tromsdalstindområdet: fra samisk allmenning via kirkegods til privat sameie

Øyvind Ravna

1 Bosetnings- og eiendomshistorie fra Ottars tid til 1700-tallet: fra samisk allmenning til norsk kirkegods

1.1 Sjøsamer og norske høvdinger

Ottar fortalte sin herre, kong Alfred, at han bodde lengst nord av alle nordmenn. Man vet ikke nøyaktig hvor håløyghøvdingen Ottar hadde sitt sete, men trolig tilhørte Malangen og øyene nordenfor hans rike. Kystlandskapet i Nord-Troms var i jernalderen og vikingtiden således grenseland og utpost for Hálogaland og det norrøne samfunnet. Samtidig var befolkningen også her og sørover delt i to grupper. Det var sjøsamer og folk av norrønt opphav. Lenger nord og innover i landet lå Finnmork. Der bodde det kun samer. Området ved Tromsøy og fjellpartiet østenfor, som vi skal se på i det følgende, lå på denne tiden nært opp til det norrønt dominerte området, men må ennå i middelalderen sies å være samisk område.

Beretningen til Ottar fra omkring år 890 forteller også om at de nordnorske høvdingene hadde gjort samene til skatteobjekter, og både Ottar og andre nordnorske høvdinger levde godt av «dyrehuder og fuglefjær og hvalbein og skipstau» som samene betalte «etter sin byrd». Foruten rein hadde Ottar også sau og kyr. Etter hvert begynte også den sjøsamiske befolkningen med fehold. I Kvænangen ble fehold trolig introdusert på 1300–1400-tallet. I en samisk gammetuft på Spildra som er datert til mellom 1450 og 1650, er det påvist bein etter både sau, geit, ku, sel, nise, rein og elg. Dette vitner som en sammensatt økonomi med både jakt, fiske og trolig fehold, selv om beinrestene etter ku og sau også kunne ha komet fra bytte av slakt mot vilt, skriver Olsen og Hansen i Samenes historie (2004).

I området noe lengre sør og vest ser det ut til at det samiske kystsamfunnet mer reelt hadde tilegnet seg den nye næringen i løpet av middelalderen. I Helgøy- og Karlsøyområdet mener man å se indikasjoner på at samene i løpet av 1400-tallet hadde oppgitt en jakt- og fiskebasert økonomi med en rekke sesongboplasser, til fordel for en mer fast bosetning med kombinasjonsdrift hvor fehold fikk en sentral plass, skriver Bratrein i Karlsøy og Helgøy bygdebok (1989).

Når det gjelder Tromsøya og det nære fastlandsområdet, vet vi fra sagaen at det i kong Håkon Håkonssons regjeringstid (1217–1263) ble reist en kirke på Tromsøy, «nær hedningene». Ifølge Bratrein betyr det at samene må ha bodd innen rekkevidde av presten på Tromsøy, i første rekke i Balsfjord, Malangen, Kvaløya og Ringvassøy. Antagelig bodde de også langs Tromsøysundet.

Bosetningsmønsteret i regionen, som også omfattet Tromsøysund og fastlandet, viste i høymiddelealderen en klar etnisk tvedeling, skriver Hansen og Olsen (2004 s. 195), «hvor den samiske bosetningen assosiert med runde gammetufter er lokalisert til småfjordene på Ringvassøya, Reinøya og på fastlandet, mens den faste norske bosetningen er konsentrert til øyene utenfor». Brantrein har ut fra funn av boplasser fra 1250 til 1500 dratt denne grensen slik at Rebbenesøy, Helgøy, Vanna og Karlsøy lå på den «norske» siden, mens området sør for linja primært var samisk bosetningsområde. Med noen få variasjoner går denne fordelingen av faste hovedboplasser tilbake til høymiddelalderen, med en bakre grense på 1100- eller 1200-tallet, eller kanskje enda til Ottars tid, som Brantrein mener kan ha hatt sitt sete på Helgøy. Tidligere samiske sesongboplasser ute ved kysten ble etter hvert overtatt av nordmenn.

1.2 Samiske rettigheter, leilendinger og rydningsmenn

Samene har tradisjonelt ikke uttrykt sin eiendomsrett på samme måte som den norske bondebefolkningen, noe som ble poengtert av Høyesterett så sent som i 2001 i Svartskogen-dommen i Rt. 2001 s. 1229, hvor retten uttalte at «hadde en tilsvarende bruk vært utøvd av personer med annen bakgrunn, ville den ha avspeilet at de mente å eie området». Samene har nok likevel ment å eie sine områder, selv om det kanskje ikke alltid har blitt oppfattet slik av dansknorske myndigheter. På øyene i Nord-Troms påpeker Bratrein at samene hadde eiendomsrett. Tidlig på 1600-tallet, som følge av strid mellom den svenske og dansknorske kongemakten om retten til å kreve skatt fra samene, ble det fra norsk side ført en mer hardhendt politikk overfor sjøsamene. De ble da tvangsflyttet fra øyene og inn på fastlandet. Dette ble begrunnet med at de da bedre kunne forsvare seg mot svenskene. Da ble også de gamle samiske eiendomsrettighetene ute på øyene i Nord-Troms konfiskert av staten. Det dreide seg om landvare, gressleie og husfrelse (tomteleie), som en del norske oppsittere betalte til samene. På Karlsøy omfattet dette gressleie, utrorslandvare og husfrelse for rorbuer, og det synes som det var viktig fra norsk side å renske øyene for samer og samiske rettig­heter for ikke å gi svenskene noe påskudd til å sette fram noen form for krav (Bratrein 1989 s. 303). Konflikten om adgangen til «vesterhavet» og retten til «Finnmark» og de samiske områdene i Troms var en utløsende årsak til Kalmarkrigen (1611–1613). Ved fredsslutningen måtte svenskene gi opp sine skattekrav på sjøsamene i Norge.

Hvis en ser bort fra rydning og oppdyrking fra seinmiddelalderen og i nyere tid, har ikke de samiske rettighetene synliggjort seg på samme måte som de tradisjonelle norske. Dette har nok vært en medvirkende årsak til at myndighetene kunne betrakte områdene som sine «private gods». Dette gjaldt også kongemakten i Danmark, som på 1600-tallet så på det meste av det daværende Nordlands len , som i dag omfatter store deler av fylkene dagens Nordland og Troms som sitt krongods. Den jordbrukende befolkningen langs kysten var dermed ikke selveiere, men leilendinger som betalte landskyld til kongen. Ved å betale landskyld eller bygselavgift for jorda de brukte, fikk de også visse allmenningsrettigheter.

En egen gruppe av leilendingene var rydningsmennene. Disse var nybyggere, som hadde fått tillatelse til å rydde jord i allmenningen, og samtidig ble fritatt for å betale landskyld de første 10 eller 15 årene etter etableringen. Etter denne perioden ble bruket skyldsatt, og brukeren ble da leilending på samme som de øvrige jordbrukerne.

1.3 Proprietærgodset og allmenningsretten

Etter kostbare kriger bl.a. mot Sverige i perioden 1657–1660 kom kong Fredrik den 3. av Danmark (1648–1670) i en presset økonomisk situasjon, og ble tvunget til å avhende krongods over hele landet. Store eiendommer ble solgt til kreditorene, og alt krongods i dagens Nordland og Troms fylker ble ved skjøte av 12. januar 1666 avhendet under ett fra kongen til Joachim Irgens fra Holstein, som eide Røros kobberverk og var en av kongens fordringshavere. Eiendommene som ble overdratt til Irgens, ble etter dette omtalt som proprietærgods. Salget ble av kongen ansett å omfatte det på salgstidspunktet oppdyrkede jordegods med de strekningene av skog og utmark som lå til disse, samt hva som innenfor disse eiendommenes grenser ble ryddet (NOU 1974: 8 s. 8). Med på salget fulgte statlige inntekter av annet jordgods, vesentlig lokalt kirkegods, prestegårder og private eiendommer. Det innebar også alle typer avgifter som landskyld, tiende og leding og de særegne samiske skatteformene, «Find-leding, Søe-finneskatt, … Lappeskatt» (Hauglid 1981, s. 136).

«Lappeskatten» var omtalt i kongeskjøtet til Joachim Irgens og var en «skatt» som ble krevd inn fra reindriftsnomadene. Det har vært framholdt at dette var den eneste rettigheten over reindrifts­samene som omtales direkte i kongeskjøtet, og som jordeierne fikk overdratt. Opprinnelig var dette en personskatt som ikke ga noen særskilt hjemmel eller disposisjonsrett over grunnen (i motsetning til den svenske skattelandsinstitusjonen). På Helgeland og i Salten var det imidlertid ikke blitt innkrevd «lappeskatt» av reindrifts­samene siden begynnelsen av 1600-tallet (i motsetning til i for eksempel Sør-Troms). Da madame Sverdrup tok opp igjen avgiftsinnkrevningen et stykke ut på 1700-tallet, ble imidlertid bygselavgiften utrykkelig knyttet til reindriftssamenes bruk av de aktuelle fjellstrekningene (Hansen og Olsen, s. 310).

Om «allmenningene» og «allmenningsretten» fulgte med i salget, var uklart. Spørsmålet var omstridt både i datiden og senere, og har vært utgangspunktet for statens krav om rett til høyfjellet. Helt opp til vår tid har rettshistorikere delt seg i to leirer. Absalon Taranger, Gunnar Tank og Axel Coldevin har hevdet at allmenningene fulgte med ved krongodssalget, mens O. Olafsen og Arnold Ræstad hevdet det motsatte (Hansen og Olsen s. 309).

Først gjennom Utvalget for statseiendoms behandling av Stormheimfeltet (NOU 1977: 16) er det dannet en forståelse som domstolene legger til grunn, se Stormheimdommen i Rt. 1986 s. 1122, og som det senere synes at staten også slutter seg til.

Det følgende er et kort gjennomgang av hovedlinjene i de formelle eiendomsoverdragelsene som skjedde i Nord-Troms i perioden 1666–1713, basert på Hauglid i Balsfjorden og Malangens historie (1981, s. 136 flg).

Joachim Irgens hadde som nevnt kjøpt Nordlandene, fra og med Helgeland til og med Tromsø fogderi, med skjøte av 12. januar 1666. Da Irgens døde i 1675, var boet etter ham var konkurs. Det ble nedsatt en granskingskommisjon som fant mislighold og svindel Irgens hadde gjort seg skyldig i. Enken Cornelia Bichers førte en rekke rettsprosesser med kreditorene i den etterfølgende tiden. Som en utgang på dette ble Lagmann Gjert Lange, som hadde forvaltet godset på vegne av Irgens og var panthaver, sittende med godset i Nord-Troms som pant i perioden 1686–1705. Cornelia Bichers fikk imidlertid rådighet over godset igjen i 1705 ved at pantet ble utløst. Cornelia Bichers var hollandsk og hadde en bror kjent som baron de ­Petersen. Han var også en av panthaverne til Irgens, og var ifølge Hauglid (1981, s. 137) visstnok den som stilte midler til rådighet slik at Langes pantebrev kunne utøses.

Etter at søsteren Cornelia døde i 1708, ble baron de Petersen rettighetshaver til godset i Nord-Troms i 1713. På dette tidspunktet var Irgensgodset fra 1666 splittet opp, og store områder var gått tilbake i statlig eie gjennom såkalt hevdserverv. Baronen var imidlertid i eie av Helgelandsgodset i tillegg til godset i Nord-Troms. Selv om eiendommene og rettighetene i disse var splittet opp og nye eiere var kommet til, er det ikke kjent at det foreligger noe skjøte på disse rettig­hetene til baron de Petersen.

Det sies at baron de Petersen aldri oppsøkte sine eiendommer i Nord-Norge. Forvaltningen av Tromsøgodset var fra 1716 overlatt til stiftsskriver Michael Hvid. Etter baronens død (uvisst når) gikk godset til hans arvinger (barn) som satt med godset fram til 1751. Da kjøpte Trondhjemsborgeren Johan Christian Hvid, som var sønn til ­Michael Hvid, både Helgelandsgodset og Tromsøgodset.

I 1730-årene oppsto det et skille mellom to slags allmenninger i Tromsø fogderi, skriver Hauglid (1981, s. 140). Det var såkalte «bygdeallmenninger» som lå i umiddelbar tilknytning til bygdene med gårdsbosetning, og «kongens allmenning» som omfattet skog- og fjellområder utenfor disse. Dette skillet kom som følge av en strid om inntektene fra finnerydningene eller «finneodelsgårdene», og da særlig nye rydninger som var kommet til etter 1666.

På 1600- og 1700-tallet var en del samiske kystboplasser i Troms og Nordland fritatt for å betale jordleie eller landskyld. Disse er omtalt som finnerydninger eller finneodelsgårder , og var heller ikke ført inn i matrikkelen. Det innebar at oppsitterne slapp å forholde seg til noen jordeier, samtidig som de fritt kunne råde over suksesjon. De kunne dermed heller ikke like lett drives vekk fra gårdene pga. gjeld. Oppsitterne var dermed i prinsippet ikke å betrakte som leilendinger men selveiere.

Disse plassene ble kalt finnerydninger. En kilde fra 1723 sammenliknet ordningen med odel, og den ble av dansknorske embetsmenn kalt «finneodel». «Finneodelen» eksisterte i første halvdel av 1600-tallet langs hele kysten fra Tysfjord og Hamarøy i sør til Kvænangen i nord. «Finneodelen» ser faktisk ut til å ha gitt samene effektivt rettsvern mot presset fra norske brukerinteresser. En undersøkelse fra Sør-Troms utført av Lars Ivar Hansen, viser at samene med grunnlag i finneodelen kunne fordrive norske brukere som hadde bosatt seg på plassene som tidligere hadde tilhørt samer.

I 1661 ble «finneodelen» opphevet i Senjens len (Sør-Troms), og boplassene ble innført i matrikkelen. I Nordland og Nord-Troms sto ordningen ved lag til midten av 1700-tallet. Den formelle avviklingen skjedde den 31. mars 1759 etter en forordning fra Kammerkollegiet, som fastslo at gjenværende finnerydninger skulle skyldsettes og innlemmes i matrikkelen som andre leilendingsbruk (Hansen og Olsen, s. 298–303).

Bakgrunnen for striden var at da det på 1720- og 1730-tallet ble aktuelt å skyldsette de finnerydningene som var kommet til siden krongodssalget i 1666, oppsto det uklarhet og tvister. Noen rydninger ble ved skyldsettingen lagt til proprietærgodset, som fortsatt var eid av baron de Petersen, mens andre rydninger ble lagt til kronen, med den begrunnelsen at kronen fortsatt disponerte over allmenningene. Dette utløste kraftige protester fra proprietæren. Om råderetten over allmenningene kunne være omtvistet, så var proprietærens rett til finneskatt og finneleidang en ubestridt rett hjemlet i kongeskjøtet fra 1666. Når finnerydningene ble skyldsatt og lagt til kronen, ble de samiske oppsitterne der strøket fra «finnemanntallet» og skattelagt som ordinære bygselbrukere (leilendinger), slik at proprietæren tapte inntekter.

I 1736 grep amtmann Schjelderup inn og definerte skillet mellom de to typene allmenning. Året etter fulgte Rentekammeret Schjelderups definisjon ved tolkingen av kongeskjøtet, og uttalte at bygdeallmenningene måtte anses som solgt i 1666, mens de fjerntliggende utmarksarealene og furuskogene var usolgte og fortsatt tilhørte kronen, skriver Hauglid. Denne fortolkingen av skjøtet ble lagt til grunn da Tomasjord og Laksvatn i Balsfjord ble skyldsatt i 1738.

I 1751 ble Tromsgodset solgt fra de Petersens arvinger til godsforvalterens sønn, trondheimsborgeren Johan Christian Hvid. Hvid mente at allmenningene også var med i salget, men dette fikk han ikke medhold i. Fogden i Senjens og Tromsens fogderi la til grunn at kongen hadde retten til disse allmenningene, selv om en rekke gårder som var blitt ryddet i allmenningene, tilhørte proprietæren.

Striden ble løst ved at Johan Hvid på auksjon i april 1759 kjøpte både allmenningene og kongens gjeninnløsningsrett til godset som ble solgt i 1666. Ifølge skjøtet av 25. mai 1761 omfattet skjøtet «de Almindinger som findes i Tromsøe fogderi, uden at røre ved andre Ejeres Gods men ligger afsides til Fjelds eller ved Søe Kanten».

1.4 Statsgodset

I 1775 ble de tre rydningsplassene Løgsletten, Fagernes og Christopherjord i Ramfjorden skyldsatt. Det oppsto da strid om eiendomsretten til plassene. Proprietær Wasmuth, kirken og kongen gjorde alle krav på å være eiere. Proprietæren mente at rydningsplasene var tatt opp i allmenningen og tilhørte han i medhold av skjøtene av 1666 og 1761. Prest og sorenskriver hevdet at dette ikke var noen avsides allmenning, da det benefiserte godsets bønder tok brensel i området. Allmenningen burde derfor høre inn under kirkegodset.

Fogden anførte at kongen var eier til plassen, da den lå mellom to benefiserte jorder. Enden på tvisten ble at kongen truet proprietær og prest med prosess, som da frafalt sine krav. Plassene ble etter dette innført i kongens jordebok (NOU 1974: 8, s. 13).

Disse plassene er i vår sammenheng også av interesse, ikke på grunn av sin spesielle eiendomshistorie, men fordi deler av disse eiendommene strekker seg opp til Tromsdalstinden fra sørøst.

Gårdnummer 27 Laukslett ble ved grensegang i 1824 beskrevet å følge «Stor-Elven der skiller fra Fjeld til Fjære».

Gårdsnummer 28, Slettet, ble ved skylddeling året etter beskrevet på «vestre Side [etter] en stor Elv, Peer Elven kaldet, der løber fra højeste Field til Fiere du i Ravnfjorden og som er østre Skiel for Gaarden Løgslet; paa indre eller østre Side det for Pladsen Thomasbakken bestemte, nemlig Skiel-Elven, der løber fra Field til Fiere».

Grensen mellom gnr. 29, Thomasbakken, og gnr. 30, Fagernes, ble også skyldsatt i 1825 og gikk «paa søndre Side: hvor Pladsen tilstøder Gaarden Fagernæs, er Storfos-Elven paa det saakaldte Ravnfjord-Eid Skiellet, hvilken Elv løber fra Højeste Field i lige Linie ned til Nordborndalen».

1.5 Det benefiserte godset

Gårdene på strekningen Tønsås til og med Kalvebakken, altså alt område langs Tromsøysunds østre bredde og sørover inn i Ramfjorden, lå ikke under proprietærgodset. Som vi allerede har sett, beretter sagaen at kong Håkon Håkonsson reiste en kirke på Tromsøya omkring 1250. Sagaen forteller ikke noe om kongen la jordegods til denne kirka. Ifølge Larsen hørte det gods og prestegårdsjord med. Dette omfattet Storsteinnæs mellom Tromsdalselva og Reinelva samt Kobbeveidet i Ramfjorden. Gården Storsteinnæs ble ifølge dette utgangspunktet for det omfattende benefiserte godset (kirkegods – egentlig brukt som betegnelse om kongelig gave) som Tromøy kirke senere eide på fastlandssiden av sundet og sørover. Når vi kommer til skattemanntallet av 1649 og matrikkelen for Tromsø fogderi av 1667, framgår det at området var benefisert kirke- og prestegods (NOU 1974: 8, s. 11). Dette blir også bekreftet av matrikkelutkastet av 1723.

I dagens matrikkel omfatter området fra gårdsnummer 9 til og med 26. Naturlig nok eksisterte ikke alle gårdene på 1600- og 1700-tallet. Noen ble først opptatt på 1800-tallet, og senere fradelt fra andre benefiserte gårder. I det følgende vil jeg se på den eiendomshistoriske utviklingen for de gård­ene som i dag støter opp mot området rundt Tromsdalstinden. På Tromsøysund-siden blir det gnr. 16 og 17. I den historiske utviklingen må også gnr. 15 tas med, da gnr. 16 er utskilt fra denne.

Gårdnummer 15, Tomasjord, med plassene Krokelv (nå gårdsnummer 14) og Tromsdalen (nå gårdsnummer 16) var opprinnelig kirkegods, men ble ved kongeskjøte av 30. oktober 1855 solgt til procurator Martinus Nissen Drejer. Ved skylddeling 13. juli samme år var eiendommen blitt delt i «Krokelven» (gnr. 14), Tomasjord, (gnr. 15, bnr. 1), Tomasjordnesset (gnr. 15, bnr. 4), Tromsdalen (gnr. 16, bnr. 1) og Øvre Tromsdalen (gnr. 16, bnr. 3). For gnr. 14 Krokelven het det at

... Krokelven som tilforn efter Matriculen er særskilt skyldsat ..., har de sammenaturlige Grændse som den altid har haft, nemlig Krokelven ... Den Anden Delingslinie gaar fra Tromsdalselven op til Fjelds fra et Sted lige ovenfor Prokobes Badstue ... Det tredje Skjel er den første Tverrelv, som løber ned fra Fjeldet nedi Tromsdalselven efter at man nedenfra opad er kommet op i Tromsdalen ... (Gjengitt fra NOU 1974: 8, s. 12).

Gårdene i Tromsdalen hadde hver sine slåtteteiger innerst i dalen. I NOU 1974: 8 heter det at bruken av Tromsdalsgårdene har trukket seg innover i dalen helt til Tromsdalstind. Det har vært slått i liene ved «Salen» og «Loftan», som er avsatser i fjellet vest for tinden.

Beitet innerst i dalen var felles og ble også brukt til beite for storfe fra omkring 1890. Fjellet omkring tinden var nyttet som sauebeite. Når det gjaldt fiske i Tromsdalselva ble dette tidligere utøvet av grunneierne. Jakten var på midten av 1900-tallet bortleid til privatpersoner.

Gårdnummer 17, Storsteinnes, eller den «benificerede Mensal Gaard Storstennæsset med underliggende Huusmands Pladser Hungeren og Rejnen», var prestesete sete fram til 1799. Ved skjøte av 20. juli dette året ble gården overdratt til konstituerede sorenskriver Peder Hanning Hammer. I skjøtet av 1799 er gårdens grenser beskrevet slik:

... Hvis Eene og Skillemærker fra Mensal Gaardene Thomasjord og Kalsletten ere Tromsøe-Dals Elven, paa den nordre og Reinelven (: begge løbende fra øverste Field til Søen :) paa den søndre Side ...

Salget omfattet ifølge samme skjøte:

alt hva der indenfor de benevnte Skillemerker, af Skouv, selve den ovenbenevnte Tromsøe-Dals Elv, Udmærker og Engesletter, fra Field til Fjære, intet undtagen, som tilligget haver og hvormed baade forrige Præster her i kaldet, og Jeg har været benificeret …

I en periode på 1830–1840-tallet var gården på nytt prestesete. Ved kongelig skjøte ble gården i 1845 overdratt fra beneficiarius, sognepresten i Tromsø, til konsul Th. B. Holst. Samtidig med kjøpet av Storsteinnæs fikk Holst også overdratt øvre del av Tromsdalen og husmannsplassen Elvenes på Tomasjord. Han sikret seg dermed retten til vannløpet i Tromsdalselven. Hensikten med dette var å etablere en kornmølle, skriver Larsen.

Allerede året etter, i 1846, rekvirerte Holst skylddeling på husmannsplassene Renen og Hungeren. I skylddelingsforretningen var Renen beskrevet å grense

imod Syd til Renelven eller Gaaden Kaldsletten og mod Nord til Pladsen Hungeren, en Elv kaldet Skilelven, hvilken Elv følges fra Søen indtil dens Udspring i Fjeldet, derfra lige op til en afsats paa Ramfjeldet som kan sees nede ved Søen ved Skilelvens Udløp. Imod Vest er Sundet Grænse og imod Øst den Linie paa Ramfjeldet som sees nede ved Gaardens Strand. (Gjengitt fra rettsbok, sak nr. 13/1964 og sak 5/1962, ved Nord-Troms jordskifterett, s. 9.)

Hungeren lå nord for Renen og grenset på nordsiden mot «Reenelven fra dens Udløb ved Søen til dens Udspring i Fjeldet og derfra til en Afsats i Ramberget kaldet Tuekullen. Parten grændser ... imodt Øst Linien for den saakaldte Tuekullen vil den modstødende Renens Grændser» (ibid, s. 9 og 10).

Heile eiendommen Storsteinnæs, med påstående hus, men med forbehold om adgang til fortsatt grusuttak, ble solgt til Tromsøysund kommune i 1915 for kr 50.000. Kommunens hensikt med kjøpet var utparsellering av tomter og mindre bruk for salg eller utleie.

2 Eiendomsretten til Tromsdalstinden

2.1 Rettssaker om eiendomsrett til Tindområdet

Fram til midten av 1900-tallet hadde det ikke vært særlig interesse for eiendomsretten til de høyereliggende fjellområdene på fastlandssiden av Tromsøysundet, og det eksisterte nok den gang en oppfatting om at dette var en slags allmenning eller fellesområde, hvor det var usikkert om det var staten eller eierne av grunnen rundt fjellpartiet som eide området.

Omkring 1960 ble det større interesse for eierforholdene, og det ble påbegynt flere jordskifterettssaker som i løpet av de kommende to–tre tiårene, sammen med et statlig opprettet utvalg, skulle fastsette eiendomsforholdene helt opp til Tromsdalstinden.

Eierne av flere av brukene under gårdsnummer 17 var de første som tok initiativ til disse prosessene, og bruk under dette gårdsnummeret var på 1960- og 1970-tallet gjenstand for flere jordskifterettssaker som skulle få betydning for staten og således allmennhetens rett i fjellområdet. Den første saken (5/1962) gjaldt grensegang for gnr. 17, bnr. 1, Storsteinnes som etter kommunesammenslåingen i 1964 var eid av Tromsø kommune, som også var rekvirent. To år senere ble det krevd grense­gang (sak 13/1964) for bnr. 4, Hungeren, samt bnr. 6 og bnr. 289, som begge var utskilt fra Hungeren. Sakene ble fremmet under ett den 14. juli 1965.

Den 12. juli 1966 fortsatte rettsforhandlingene. Til dette møtet var også Direktoratet for statens skoger innkalt, da det hadde blitt reist spørsmål om staten hadde eierinteresser i området. Statens skoger var representert med skogforvalter Ragnar Bruseth.

Under forhandlingene og markbefaringen ble det klart at det var tvist mellom staten og eierne av de matrikulerte brukene under gnr. 17 om hvilken eiendom som grenset mot gnr. 17, bnr. 289 og gnr. 17, bnr. 4 fra et grensepunkt (trigonometrisk signal) nord for fjellheisplatået og sydover. Kommunens representant, bygningssjef Aage Larsen, påsto at eiendommen Hungeren, gnr. 17, bnr. 4 og gnr. 17, bnr. 289, grenset mot gnr. 17, bnr. 1 etter en linje langs fjellbrinken som kunne sees fra gårdens strandlinje (synsranden sett fra strandlinja), og videre at staten ikke hadde eiendomsrett i området. Eierne av bnr. 4 og bnr. 289 tiltrådte kommunens påstand bortsett fra at de mente at grensen ikke skulle følge fjellbrinken.

Representanten for Statens skoger hevdet at området hadde typisk høyfjellskarakter, og at det ikke hadde foregått noen eksklusiv bruk i området som kunne ha betydning for avgjørelsen av tvisten, og påsto at gnr. 17, bnr. 4 og bnr. 289 grenset mot statens høyfjell. Statens skoger må ha vært av den oppfatning at det eide et større område omkring Tromsdalstinden, for i påstanden het det også at «statens høyfjell» lå «i sammenheng med det øvrige statens høyfjellplatå i dette området».

Jordskifteretten uttalte at det ville være naturlig å ta utgangspunkt i overskjøtingen fra det offentlige i 1799, særlig uttrykkene «begge løbende fra øverste Field til Søen» og «fra Field til Fjære, intet undtagen». Tvisten ble imidlertid ikke avgjort ut fra meningsinnholdet i skjøtet, da jordskifteretten tok utgangspunkt i statens påstand om det omtvistede områdets karakter, og uttalte at det ikke kunne sies «å bære preg av å være høyfjell hverken når det gjelder topografi eller vegetasjon». Derimot måtte det sies å være et typisk beiteområde. Selv om atkomsten var noe bratt fant jordskifteretten «det sannsynlig at oppsitterne på Storsteinnes fra 1800-tallet og utover … har utnyttet dette området til beite også for storfe». Under rettens befaring ble det observert beitende sauer, og jordskifteretten la til grunn at området hadde «en slik karakter og ligger så nær gården Storsteinnes at det må sies å høre til dens naturlige beiteområde». Etter jordskiftrettens oppfatning kunne ikke området «komme inn under begrepet statens høyfjell» og kom etter dette til at:

Staten har ingen eiendomsrett til det nærmestliggende området i grense mot gnr. 17, bnr. 289, Hungeren II, og gnr. 17, bnr. 4, Hungeren, ved fjellheisen i Tromsø kommune.

Kjennelsen ble påanket til Hålogaland lagmannsrett av staten ved Landbruksdepartementet, som under ankeforhandlingene var representert ved regjeringsadvokaten. Staten anførte blant annet at Storsteinnes ikke rakk lenger opp i fjellet enn dit man kunne se nedenfra gården. Det ble vist til at da Hungeren og Renen ble utskilt i 1846, ble det ikke beskrevet hva Storsteinnes beholdt oppe i fjellet. Staten anførte at man må gå ut fra at alt område i fjellet fulgte med under utskillingen, da det ikke var grunn til å beholde noe her.

Hålogaland lagmannsrett tok tvisten opp til doms 2. september 1968 som ankesak nr. 115/1966 A. Lagmannsretten uttalte blant annet at det området tvisten gjaldt, hadde «vært brukt i forbindelse med gårdens øvrige utmark» ... «som et sammenhengende stykke utmark». Slik hadde det etter rettens mening også vært da Storsteinnes ble solgt til sorenskriver Hammer i 1799. Lagmannsretten la deretter til grunn at salget den gang «omfattet hele eiendommen, således at all utmark, også det omtvistede, fulgte med» og stadfestet jordskifterettens kjennelse.

Lagmannsretten fant det ikke nødvendig å komme inn på om og i hvilken utstrekning staten hadde høyfjellsområder i Troms nord for linja Malangsfjorden–riksgrensa. Den drøftet heller ikke statens anførsel om at det ikke var noen grunn til at Storsteinnes beholdt områder i fjellet ovenfor de fradelte parsellene Hungeren og Renen i 1846.

Spørsmålet om eiendomsretten til høyfjellet ble satt på dagsorden etter denne avgjørelsen, som synes å ha kommet overraskende på staten. Som et svar på at Norges Bondelag i januar 1969 anbefalte at det ble opprettet en høyfjellskommisjon for Nordland og Troms, foreslo Landbruksdepartementet, med erfaring fra et rådgivende utvalg i Trøndelag, at det ble oppnevnt et liknende utvalg for Nordland og Troms. Ved kongelig resolusjon av 11. juni 1971 ble Utvalget for statseiendom i Nordland og Troms oppnevnt. Det fikk blant annet i mandat «å klarlegge den rettslige karakter av grunnarealer – fjellområder og annen grunneiendom – som staten gjør krav på å eie i Nordland og Troms og å gi tilrådning om grensedragning mellom slik statseiendom og privateiendom» (NOU 1974: 8, s. 5). Utvalget skulle også se på hvilke bruksrettigheter som eksisterte, og i den sammenhengen gi råd om hvorvidt fjelloven burde gjøres gjeldende. Utvalget ble sammensatt med velkvalifisert juridisk ekspertise samt lekfolk. Tromsdals­tindområdet ble sammen med Fagervolltraktene i Nordland valgt ut som utvalgets første arbeidsområde. Staten stilte samtidig et beløp til disposisjon til juridisk hjelp for grunneierne.

Året før var det blitt krevd en ny grensegangsak for Nord-Troms jordskifterett (sak 8/1970) som ennå ikke var tatt til behandling. Saksøker var Tromsø komme som eier av gnr. 17, bnr. 1, mens saksøkte var samtlige eiere, brukere og bruksrettshavere på eiendommer som grenset mot kommunenes eiendom (i kravet var nevnt gnr. 17 Storsteinnes, gnr. 18 Kaldsletta, gnr. 19 Berg Ytre, gnr. 26 Kalvebakken, gnr. 27 Lauksletta, gnr. 28 Sletta, gnr. 29 Tomasbakken og gnr. 30 Fagernes, alle i Tromsø kommune).

Åpningsmøte ble holdt 7. juni 1971. Direktoratet for statens skoger møtte også siden det var antatt at staten kunne ha eiendom som støtte mot kommunes eiendom. I møte 25. august samme år besluttet jordskifteretten å utsette saken med ett år til i påvente av at Utvalget for statseiendom skulle få anledning til å avgi sin tilrådning (ekstraktutskrift av sakens rettsbok s. 3). Det ble samtidig satt dato for neste møte til 21. august 1972.

Den 21. august 1972 ble spørsmålet om ny utsettelse reist, noe jordskiftretten avviste. I tvist nr. III i saken, som omhandlet tvist mellom Tromsø kommune og Staten v/Direktoratet for statens skoger, avsa jordskifteretten den 26. august 1972 kjennelse med følgende slutning:

Gnr. 17, bnr. 1 eier på venstre side av denne grense. Fra ved vindmerket på Fløya går grensen i sydlig retning etter vannskillet over høyde 669 på Fløya og videre etter vannskillet til Bøntuva (høyde 778). Herfra går grensen i østsydøstlig retning etter vannskillet til høyeste punkt på Ramfjordbandet (mellom Pikevatnet og Litlevatnet), og videre i sydsydøstlig retning etter vannskillet til høyeste punkt på Raudryggen (Storåsen). Fra denne høyde følger grensen vannskillet til det punkt hvor en forlengelse av retningen på Tromsdalselven kommer opp til vannskillet … (NOU 1974: 8, s. 12)

Staten anket kjennelsen, som slo fast at staten ikke hadde eiendomsrett i området.

2.2 Staten frasa seg sin mulige ­eiendomsrett til Tinden

Ankebehandlingen ble utsatt i påvente av at Ut­valget for statseiendom i Nordland og Troms avga sin innstilling, noe som skjedde 18. desember 1973. Utvalgets flertall la til grunn at hele Tromsdalstindområdet måtte ansees å være undergitt privat eiendomsrett. Flertallet la vesentlig vekt på grensebeskrivelsene i de mange utskiftnings- og skylddelingsforretningene som ble holdt i området på 1800-tallet. «Høyeste fjell» og «fra fjell til fjære» er ikke entydige begreper, uttalte utvalget:

Slik terrengforholdene er fra Krokelv til og med Ramfjorden, kan det imidlertid ikke være tvilsomt at meningen har vært å trekke grensene opp til vannskillet. På så å si hele strekningen stiger terrenget bratt opp fra kysten, og det er ingen annen naturlig avgrensning av eiendommene enn toppen av fjellene (NOU 1974: 8, s. 15).

Utvalget uttalte videre at «grensebeskrivelsene dekker så å si hele Tromsdalstindområdet. Grensene går innover fjellplatået, og det er neppe grunn til å tvile på at meningen overalt har vært at eiendommene skulle strekke seg til vannskillet».

Utvalget påpekte også at for hele Tromsdalstindområdet dannet det seg et bestemt mønster:

Det enkelte hovedbruk som ble utskilt fra proprietærgods, benefisert gods eller statsgods, fikk ved utskillelsen tillagt det utmarksområde som etter terrengforholdene og tidligere utnyttelse utgjorde et naturlig bruks- og interesseområde for gården … og verken i dokumentene eller i muntlig tradisjon er det noe som tyder på at det i alle fall etter salget av benefisert gods og statseiendom i forrige århundre har eksistert statsalmenninger i Tromsdalstindområdet.

I den grad det hadde vært snakk om allmenninger, var dette områder som var blitt utlagt til flere gårder som kom fra samme hovedbruk som felles bruksområde. Disse områdene skulle nå være delt, skrev utvalget, og «uttrykket ’almenning’ i den betydning det er brukt i disse dokumenter, har ikke noe med statsalmenning å gjøre».

Kilde: Riksarkivet

I skjøtet til Johan Hvid fra 1761 var formuleringen «røre ved» nyttet. Hva som lå i det var gjenstand for drøfting. I kjennelsen til Nord-Troms jordskifterett fra 26. august ble det gitt uttrykk for at dette kunne bety «ikke tilhører andre eieres gods» eller ikke allerede eies av andre«. Første­arkivar Magnus Robberstad i Riksarkivet støttet ikke en slik oppfatning. I brev til Direktoratet for statens skoger av 30. oktober 1972 anførte han at dette betydde «ikke støte inntil eller grenser inntil». Robberstad utarbeidet også en skisse over hvordan han antok eiendomsforholdene var omkring 1760.

I tilknytning til dette uttalte Utvalget for statseiendom at hvis noe ble holdt tilbake ved salget av allmenninger i 1761, ville «det – uansett hva en ellers legger i uttrykket ’røre ved’ – ha vært områder som hadde interesse for bruken av eiendommer som tilhørte det benefiserte gods. Utenom det tidligere krongods var det nemlig den gang ikke ’andre Ejeres Gods’ enn benefisert gods i Tromsdalstindområdet» (NOU 1974: 8, s. 16). Hvis andre allmenninger hadde vært holdt tilbake til fordel for det benefiserte godset, uttalte utvalget, måtte de ha fulgt med da godset ble oppløst og solgt på 1800-tallet.

Utvalget påpekte også at utskiftnings- og skylddelingsforretningene foregikk i full offentlighet under medvirkning av utskiftningsvesenets og rettsvesenets folk, med påfølgende tinglysning, og at enkelte av forretningene var meget store og må ha vakt atskillig oppsikt. Dessuten, uttalte utvalget, har eierne av de gårdene som ble utskilt både fra det benefiserte godset, fra statsgodset og fra proprietærgodsene, nå i over 100 år rådet over areal som ligger innenfor grensene, i den tro at de var eiere. Dette har vært både juridisk rådighet ved utskiftninger og utparselleringer, og faktisk rådighet gjennom bruk. Staten hadde på sin side ikke utøvet noen rådighet eller på noen annen måte foretatt seg noe for å hevde sin mulige eiendomsrett. Utvalget slo dermed fast at også betingelsene for at grunneierne har hevdet områdene innenfor de fastsatte grensene, var til stede, «og de kan videre påberope seg at rettsforholdene har festnet seg på en slik måte at staten ikke nå bør kunne gripe inn og påstå at noe området tilhører den».

Når det gjaldt selve Tromsdalstind og fjellpartiet øst for Trollvatn, kan man merke seg at utvalget anførte at det verken forelå grensebeskrivelse eller opplysninger om bruk eller annen rådighetsutøvelse. Det var imidlertid av den oppfatningen at disse partiene var små og lå spredt, og det var vanskelig å forstå at de ikke var med i salget i 1761,

men selv om de det ikke var, bør ikke staten påberope seg at den er eier av partiene. Det ville by på store problemer å avgrense dem i terrenget, og det er ikke sannsynlig at partiene kan utnyttes økonomisk på noen måte. Etter flertallets syn kan det således ikke komme på tale å bygge hytter i disse fjellpartiene. Uansett det syn en måtte ha på retten til fjellpartiene i dag, bør de derfor overlates til de tilgrensende private områder som impedimenter (NOU 1974: 8, s. 17).

Flertallet i det statsoppnevnte utvalget argumenterte her for at staten, uavhengig av hvem som rettslig sett måtte være eier, frasa seg sin mulige eiendomsrett til Tinden. I tråd med dette tilrådet flertallet at staten ikke burde gjøre krav på å være eier av fast eiendom i Tromsdalstindområdet.

Utvalgets mindretall, professor dr. juris Carl August Fleischer, var ikke enig med flertallet. Han anførte at eiendomsrett kunne erverves på flere måter, hvor de mest praktiske var kjøp eller hevd, og argumenterte med at man «må falle tilbake på den setning at eiendom som ikke er ervervet av private [altså kjøpt eller hevdet], er statens (samfunnets) eiendom, ut fra den lære at dette opprinnelig gjaldt all grunn». Staten og private kunne etter Fleischers oppfatning «ikke behandles som likeverdige pretendenter, der begge har å ’bevise’ sin rett på like fot uten bevisbyrde for de private». Som vi har sett, har denne læren ligget til grunn for at kongen i sin tid kunne selge allmenningen, og fra vårt nabofylke Finnmark har man erfart at denne læren om statens grunn har medført at den samiske bygdebefolkningen i flere hundre år nærmest ble rettsløse i egen utmark.

Fleischer fant det ikke tilstrekkelig dokumentert at området omkring Tromsdalstind var solgt til private gjennom skjøtene fra henholdsvis 1666 eller 1761, eller ervervet ved hevd ut fra senere bruk. At sau hadde beitet over hele området, at det hadde vært et visst fiske og en viss jakt, kunne ikke gi grunnlag for erverv av eiendomsrett.

I vår sammenheng kan man merke seg at Fleischer la vekt på Tromsdalstindens betydning som friluftsområde i sin argumentasjon. Dette burde tilsi at man satte strengere krav for å akseptere en påstand om privat eiendomsrett.

Etter som denne by utvikler seg videre – som et viktig sentrum for Nord-Norge, med ekspanderende næringsliv og servicefunksjoner, universitetsbygging, osv. – vil disse områdene bli enda viktigere. Også dette må tas i betraktning når vi spør hvilke krav det i dag er rimelig å stille før man kan godta en påstand om privat eiendom (NOU 1974: 8, s. 20).

Han konkluderte avslutningsvis med at de forholdene som var anført i saken, ikke ga dekning for påstanden om at det forelå fakta som i henhold til gjeldende rettsregler har ført til erverv av eiendomsrett for hele det aktuelle området etter 1666 og 1761. «Tilbake blir det eneste mulige rettsgrunnlaget [for privat erverv] skjøtene av 1666 og 1761, som utvalget ikke har behandlet i denne sesjon». Fleischer formet ikke noen konklusjon med hensyn til bestemte grenser, da han var i mindretall «og da de framlagte opplysninger ikke gir klart grunnlag for i detaljer å fastlegge grensene ...» (NOU 1974: 8, s. 24).

Staten la flertallets innstilling til grunn, noe som medførte at den trakk anken som lå for Hålogaland lagmannsrett. Jordskifterettens kjennelse ble dermed stående i relasjon til statens påstand. Spørsmålet om statens har eiendomsrett til og omkring Tromsdalstind var dermed avgjort i statens disfavør.

Det må i denne sammenhengen også nevnes at utredning nr. 3 for Utvalget for statseiendom i Nordland og Troms gjaldt Stormheimfeltet. Stormheimfeltet var feltet som lå rett sør for Tromsdalstindområdet. Grensen mellom disse to feltene gikk langs Breivikeidet. Denne artikkelens omfang gjør at jeg ikke kan gå inn på utvalgets utredning, NOU 1977: 16 Stormheimfeltet, men i likhet med i utredningen om Tromsdalstindområdet, var utvalget delt. Da utvalget leverte sin innstilling 13. august 1976, var flertallet også her kommet til at staten ikke burde gjøre krav på å være eier av fast eiendom innen feltet. Utvalgets mindretall, som besto av professor dr. juris Carl August Fleischer, som denne gang hadde fått med seg avdelingsingeniør Ivar Refseth, tilrådde at staten ansees å være eier av et mindre fjellområde i Stormheimfeltet. Sammen med tilrådningen fulgte også en tilrådning om grensedragning.

I 1980 reiste staten ved Landbruksdepartementet sak ved Malangen herredsrett mot eierne av 11 omkringliggende bruk med påstand om å være eier innenfor den avgrensningen som mindretallet i utvalget hadde gått inn for. Herredsretten, satt med domsmenn, kom den 25. februar 1982 til at statens påstand om eiendomsrett til et midtre område i Stormheimfeltet ikke kunne tas til følge. Staten påanket avgjørelsen til Hålogaland lagmannsrett, som den 8. oktober 1983 stadfestet herredsrettens dom. Dommen ble anket videre til Høyesterett.

Høyesterett kom enstemmig til samme resultat som herredsretten og lagmannsretten. Høyesterett la vesentlig vekt på fortolkning av Hvidskjøtet fra 1761 og kom til at det gjaldt høyfjellsområdene i det tidligere Tromsø fogderi. Grunneierne rundt Stormheimfeltet, som utledet sin rett fra skjøtemottageren, var derfor eiere av tvisteområdet. Høyesterett drøftet inngående datidens allmenningsbegrep, og uttalte at allmenningsbegrepet i Norske Lov omfattet all grunn som ikke var i privat eie, også høyfjell, og ikke kun skog og ryddbare områder slik hevdet av staten. Etterfølgende forhold avsvekket ikke fortolkningen av skjøtet fra 1761.

Staten påberopte subsidiært forgjeves at høyfjellsområdene ble derelinkvert da de tidligere proprietærgodsene ble oppstykket og solgt til leilendingene, og at eiendomsretten til områdene derigjennom tilfalt staten.

2.3 Eiendomsretten til Tindens «framside» fastsettes

Jordskiftesaken var imidlertid ikke ferdig i relasjon til å fastsette grensen mellom Tromsø kommunes eiendom gnr. 17, bnr. 1 og gnr. 16, bnr. 3, som også strakk seg langt inn i fjellområdet.

Det ble raskt avklart at det var tvist om eiendomsgrensens forløp. Tvisten gikk i realiteten ut på hva som var Tromsdalselven når en kom opp i fjellet, for det var enighet om at grensen skulle følge denne. Kommunen la ned påstand om at grensen fulgte «den elv som begynner oppe i Tromsdalstind og som renner sammen med elven fra Tromsdalsvann ved Svarthammeren». Eierne av gnr. 16, bnr. 3 påsto at grensen følger «den elv som renner ned fra Tromsdalsvann opp til utfallosen av vannet. Herfra i rett linje til kors i stein (som var merket nylig i forbindelse med grensegang på andre siden av vannskillet)».

Jordskifteretten la vekt på at dalen mest naturlig ble delt mellom to gårder etter den elven som kommer fra Tromsdalsvann, og syntes «denne elv passer best til navnet Tromsdalselv». Retten la også til grunn at en skylddelingsforretning av 13. juli 1855 ga den mest detaljerte beskrivelsen, og at denne støttet opp under eierne av gnr, 16, bnr. 3 sin påstand.

Det må dog bemerkes at denne må sies å være nokså upresis idet det het: «Det bemerkes med Hensyn til Tverrskjellene, at nedentil er deels Tromsøsundet deels Tromsdalselven Skjel, og ovenfor strækker Eiendomen sig til Fjeld Der, hvor øvre Tromsdalen ender, støder den også op til Fjeldet». Retten bemerket også at eierne av gnr. 16, bnr. 3 sin påstand også passet best med den slåttevirksomheten som har foregått. De fikk derfor medhold i at grensen gikk etter den elven som kommer ned fra Tromsdalsvann.

Jordskifteretten kunne imidlertid ikke være ening med eier av gnr. 16, bnr. 3 i at grensen videre skulle trekkes rettlinjet fra Tromsdalsvannets utfallsos. Retten mente at grensen burde følge vannet, «som er så lite at det nærmest er en utvidelse av elven», videre til dens sydøstre (øvre) ende. Derimot var jordskifteretten ikke enig i at elven kunne danne grense ovenfor Tromsdalsvannet:

Riktignok går det et elveløp ned fra Salen og Loftan under tinden, men en grense etter denne elv ville være svært unaturlig. Langs søndre side av denne elv er det en del slåttemark som naturlig hører med til nordre side. En grense etter denne elv ville ikke passe med tilføyelsen i dokumentet fra 1855 med at Øvre Tromsdalen skulle ende i fjellet.

Jordskifteretten la deretter til grunn at grensen fra sydøstre side av vannet sannsynligvis må ha vært tenkt trukket korteste veg til fjellet, og da dette passet ganske bra med retningen mot det korset som var hugd i stein oppe på fjellet, mente retten at grensen burde gå slik.

Resonnementet til jordskifteretten i denne saken kan selvfølgelig drøftes, men faktum var vel det at det ikke forelå særlig med rettskilder, slik at grensedragningen måtte baseres på skjønnsmessige vurderinger og noe «synsing». Eiendomsretten til «framsiden» av Tromsdalstinden var dermed fastlagt.

2.4 Allmenning, sameie eller eksklusiv privat eiendom?

Grunneierne på fastlandsiden av Tromsøysund må i stor grad sies å ha villet bruke jordskifteretten til å avklare sine eiendomskrav. Også etter at grensen mellom eierne av gnr. 16, bnr. 3 og Tromsø kommune var fastlagt, har det blitt krevd flere grensegangssaker i dette fjellområdet. Disse sakene har i hovedsak hatt sitt utgangspunkt i at eierne av områdene, som uomtvistelig ikke tilhørte staten etter at staten trakk sin anke i 1974, ønsket utstrekningen av sine eiendommer avklart. Men sakene sier også noe om områdets eiendomsrettslige karakter, dvs. om området er eid som én eiendom (med gårds- og bruksnummer), om det er sameie mellom flere bruk eller en form for allmenning.

I 1985 og 1986 ble det krevd to slike saker for Nord-Troms jordskifterett. Sak nr. 7/1985 gjaldt grensegang for å få klarlagt en del av grensen for gnr. 16 inne på fjellet. Sak nr. 2/1986 gjaldt et krav fra eierne av eiendommen «Husby», gnr. 15, bnr. 6, om å få fastsatt grensen for vedkommende eiendom. Sistnevnte sak ble behandlet først.

Gnr, 15, bnr. 6 Husby var fradelt gnr. 15, bnr. 4 «Tomasjordnesset» i 1911. Eierne av Husby hadde satt fram påstand om et forholdsvis omfangsrikt område mellom Tromsdalen og Kroken. Som bakgrunn for påstanden påberopte eierne seg skyld­delingsforretningen av 1855, hvor eiendommen «Tomasjordneset», gnr. 15, bnr. 4, var beskrevet å gå «i lige Linie til høieste Fjeld». Høyeste fjell var ifølge eierne toppen av Storskardfjellet, høyde 843 moh.

Jordskifteretten fant ikke å kunne legge vekt på fremstillingen til eierne av gnr. 15, bnr. 6 Husby, og kom til at det med uttrykket «høyeste fjell» var ment Nordfjell (Tomasjordfjell/Biezavárri) og ikke Storskardfjell. Jordskifteretten uttalte at den ikke har «funnet et eneste bevis som kan gi eierne til gnr. 15, bnr. 6 medhold i sine grensepåstander. Ikke engang fordelinga av skyldøret i 1911 gir retten en pekepinn som kan være til støtte for eierne av gnr. 15/6’s grensepåstand». Avgjørelsen innebar dermed at et stort område øst for gnr. 15, bnr. 6 fortsatt ble liggende som fellesområde til brukene under gnr. 15.

Avgjørelsen ble anket både av eieren av gnr. 15, bnr. 4 «Tomasjordneset», som Husby var utgått av, og eierne av gnr. 15, bnr. 6 «Husby». Førstnevnte anket da de mente Husbys grense i øst ikke gikk lenger inn på fjellet enn til synsranden sett fra strandkanten. De anførte også historiske argumenter «knyttet til oppfatningen av området fra Nordfjellet innover mot Storskardfjell som almenning eller felles bruksområde [min utheving] for oppsitterne på den tidligere storgården Tomasjord». Dette slik at området nå lå i sameie mellom en rekke eiendommer under gnr. 15 og 16. For øvrig la de ned påstand om at jordskifterettens dom ble stadfestet.

Eierne av Husby anket over flere forhold hvor det viktigste må sies å være at de ikke hadde fått medhold i at eiendommen strakk seg opp til Storskardfjellet. Vedrørende motpartens anførsel om allmenning eller annet fellesskap i tvisteområdet, ble dette bestridt.

Lagmannsretten kom til, blant annet ut fra ordlyden i skylddelingsforretningen fra 1911 og formålet med fradelingen, at anken fra eierne av gnr. 15, bnr. 4 måtte tas til følge, og at området innenfor (bakenfor) synsranden ikke var undergitt eksklusiv eiendomsrett for gnr. 15, bnr. 6 Husby. Ifølge lagmannsretten var jordskifterettens grensefastsettelse, hvor Husbyeiendommen gikk inn til vannskillet på Nordfjellet, en «mellomløsning». Lagmannsretten uttalte at den ikke kunne finne noen holdepunkter for et slikt mellomstandpunkt, og ga eieren av gnr. 15, bnr. 4 medhold i anken på alle punkt, samt tilkjenning av saksomkostninger på til sammen kr 61.428.

Når det gjaldt sak nr. 7/1985, som omfattet området ovenfor den forutgående tvisten og opp mot Tinden, og som var utsatt som følge av denne, ble den tatt til behandling høsten 1991. Også i denne saken, hvor eierne av gnr. 15, bnr. 6 var sentrale, oppsto det tvist om grenseforløpet. Eierne av brukene under gnr. 15, forent gjennom en avtale om at de i fellesskap skulle eie området bak synsranden på Tomasjordfjellet, hevdet at grensen mellom gnr. 15 og gnr. 16 skulle gå langs synsranden på nevnte fjell sett fra Tromsdalselva. Eierne av bruk under gnr. 16 påsto at grensen skulle gå langs vannskillet.

Jordskifteretten fant å legge avgjørende vekt på skylddelingsforretningen av 13. juli 1855. Den la også vekt på bruken av området og rimelighetsbetraktninger knyttet til terreng og topografiske forhold, og kom etter dette til at grensen mellom gnr. 15 og 16 skulle følge vannskillet, fra et punkt på Tomasjordfjellet (rett vest av vann 570) til Tromsdalstinden. I sakens grensebeskrivelse framgår det at på den siste strekningen antas bruk under gnr. 29 og 30, altså fra Ramfjordsiden, å støte opp mot gnr. 16.

Som en liten kuriositet kan det nevnes at i tilknytning til saken kom det inn et krav fra eieren av gnr. 15, bnr. 6 om impedimentshevd i det området de ikke fikk medhold i eiendomsrett til ved anke­saken for Hålogaland lagmannsrett i 1989 (i begrepet impedimentshevd, Rt. 1975 s. 508, ligger det at impediment, hvor rettsskapende bruk i liten grad har funnet sted, kan hevdes samtidig og sammen med annen eiendom, og slik at det er bruken av denne andre eiendommen som er hevdsgrunn­laget). Kravet ble korrekt avvist av jordskifteretten, da det var rettskraftig avgjort av Hålogaland lagmannsrett. Jordskifteretten viste for øvrig også til at det var inngått avtale mellom eierne av bruk under gnr. 15 om at området bak synsranden på Tomasjordfjellet skulle være felles for de nevnte eiendommene. Saken ble avsluttet.

Etter at disse to siste jordskifterettssakene var avsluttet, har det etter det jeg har brakt på det rene gjennom undersøkelser hos Nord-Troms jord­skifterett, Tromsø komune (kart og oppmåling) og Statens kartverk, ikke vært rettssaker eller skjedd eiendomstransaksjoner som har endret på eiendomsforholdene i de nære områdene rundt Tromsdalstinden. At Tromsø kommunes digitale eiendomskart (DEK) opererer med noe annerledes grenseforløp enn det en kan lese ut av de siste jordskifterettssakene, skyldes ifølge Staten kartverk trolig unøyaktigheter i forbindelse med innhenting og omgjøring av data fra økonomisk kartverk til DEK.

Det kan hevdes at grensegangssakene i området omkring Tromsdalstind har gitt området en mer privat karakter etter hvert som grensene er blitt fastlagt. Dette kan vel være tilfelle, men må i så fall være ut fra et resonnement om at eiere som ikke vet hva de eier, i mindre grad er i stand til å ivareta sine eierrettigheter og forpliktelser overfor andre. At grunneiere som ønsker å få sine eiendomsgrenser fastlagt, har anledning til å kreve grensegang, har vært et prinsipp i norsk rett siden middelalderen.

Etter denne grensegangssaken i området rundt Tinden må en imidlertid slå fast at Tromsdalstindområdet ikke er underlagt eksklusiv eiendomsrett, men at de eierne som påsto at området lå i fellesskap mellom bruk under de gårdsnumrene som støter opp mot Tinden i tvisteområdet, både fikk jordskifterettens og lagmannsrettens medhold.

Fra «Tromsøsiden» er grensene dermed fastlagt mellom gårdnummer 15 og 16, men ikke mellom de enkelte eiendommene under disse brukene. Eierskapet må dermed sies å være et bredt anlagt real eller jordsameie mellom brukene under disse gårdsnumrene. I tillegg til dette har også Tromsø kommune, som vel også representerer fellesskapet, eiendom som strekker seg et langt stykke opp mot Tinden fra nordvestsiden. Fra sørøstsiden støter gnr. 29 og 30 og muligens 28 opp mot Tinden.

2.5 Avslutning

I det foregående har jeg tatt for meg utviklingen som gradvis har ført til at et samisk allmenningsområde er blitt til et privat jordsameie. Med en annen rettsutvikling, hvor samisk bruk hadde blitt betraktet å være like rettsskapende som den tradisjonelle norske, kunne det godt tenkes at dette hadde vært allmenningsområde i dag. Men på den andre siden kan det godt tenkes at også de samiske eierne på et gitt tidspunkt hadde ønsket å dele opp fellesskapet.

Historisk utvikling og rettspraksis tilsier dessuten at Tromsø by neppe hadde blitt definert inn i dette allmenningsområdet. En allmenning ville muligens ha gjort bygdefolket, dvs. beboerne i de nære bygdene på østsiden av Tromsøysund, til rettighetshavere. Men allmenningsrettighetene er tradisjonelt knyttet opp mot gårdsbruks behov, og store deler av dette området er ikke lengre bygder hvor det drives gårdsbruk.

Tinden og det omkringliggende fjellområdet er Tromsø bys nære friluftsområde. Professor ­Fleischer beskrev området allerede i 1973 som viktig for byen, samtidig som han påpekte dets økende viktighet som følge av byens utvikling, som et viktig sentrum for hele Nord-Norge. I likhet med Fleischer kan man godt si at dette burde innebære at man satte strengere krav før man kunne godta området som privat, og at det ideelt sett burde tilhøre staten.

Men staten som forvalter og eier av utmarksområder er heller ikke det den var da Fleischer førte sitt votum i pennen. Statens skoger, som den gang forvaltet statens utmarks- og fjellområder, var organisert som et direktorat, et forvaltningsorgan, som forvaltet fjellressursene på et ideelt grunnlagt til samfunnets beste uten krav til profitt. Dette organet ble i 1993 avløst av Statskog SF, og eksisterer ikke lenger. Det nye statsskogorganet er ikke lenger et forvaltningsorgan, men et statsforetak (SF). Målsettingen om en forvatning til fordel for samfunnet og dets innbyggere på et ideelt grunnlag, er blitt byttet mot en forvaltning basert på en økonomisk avkastning med krav til rasjonell og forretningsmessig utnyttelse av kapital og areal. Kapitalen og arealet Statskog sikter til i sin strategi, er nettopp samfunnets felles eiendom. I likhet med et privat eiendomsforvalter har således også staten nå som mål å drive eiendommene kommersielt, noe som trolig medfører at statlig og privat eierskap i praksis ikke er veldig forskjellig. Også Statskog vil måtte ta ut det markedet vil betale når det selger jakt- og fiskekort, og hvis det er grunnlag for å selge eller feste bort arealer, må en kunne anta at også Statskog vil gjøre slike disposisjoner.

Dette innebærer at Tromsøs befolkning og særlig tindens brukere må sette sin lit til at de folke­valgte politikerne og deres administrasjon, det være seg på kommunalt, fylkeskommunalt eller statlig nivå, bruker de virkemidlene de er gitt gjennom lovverket, som plan- og bygningsloven, naturvernloven og friluftsloven, til å påse at tinden og området rundt blir forvaltet på en måte som tjener samfunnets interesser, og ivaretar området som en kilde til rekreasjon og friluftsliv også for kommende generasjoner. Dette bør naturligvis skje i samråd og samarbeid med de grunneierne som i dag eier området i fellesskap.

Litteraturliste

• Bratrein, H. D.: Karlsøy og Helgøy Bygdebok. Bind I: Fra Steinalder til år 1700. Hansnes, 1989

• Hansen, L. I. og Olsen, B.: Samenes ­historie fram til 1750. Oslo, 2004

• Hauglid, A. O.: Balsfjorden og Malangens ­historie. Storsteinnes, 1981

• Hålogaland lagmannsrett, dom i sak 115/1966 A, avsagt 2. september 1968

• Hålogaland lagmannsrett, dom i sak 34a/1989 A og 34b/1989 A, avsagt 24. august 1990

• Larssen, A.: Storsteinnæs – Gårdsnr. 17. ­Upublisert manus. 2000/2002

• Nord-Troms jordskifterett, rettsbok i sak nr. 13/1964 og sak 5/1962, avsluttet 22. juli 1966 (utskrift fra rettsbok nr. 3 for Malangen domssokn i Nord-Troms jordskiftesokn)

• Nord-Troms jordskifterett, rettsbok i sak nr. 8/1970, avsluttet 2. oktober 1974 (ekstraktutskrift fra jordskifterettsbok nr. 4, 6 og 7 for Nord-Troms jordskiftesokn, Malangen domssokn)

• Nord-Troms jordskifterett, rettsbok i sak 2/1986, avsluttet 15. september 1991

• Nord-Troms jordskifterett, rettsbok i sak 7/1985, avsluttet 20. august 1992

• Norsk rettstidende (Rt.) 1975 s. 508, 1986 s. 1122 og 2001 s. 1229

• NOU 1974: 8 Tromsdalstindområdet. Utredning nr. 1 fra Utvalget for statseiendom i Nordland og Troms.

• NOU 1977: 16 Stormheimfeltet. Utredning nr. 3 fra Utvalget for statseiendom i Nordland og Troms.

• Olafsen, O.: De norske Almenninger i Fortid og Nutid, med et kort Omrids af enhver enkelts Historie. Oslo, 1916

• Ræstad, A.: Lappeskatten og lappernes rettig­heter i Norge før 1751. I: Festskrift til rektor J. Qvigstad. Tromsø Museums skrifter II. 1928

• Statskog SF: Strategi for Statskog SF – 2003–2006. http://www.statskog.no/omstatskog/strategi/ (11. mai 2005)

• Tank, G.: Uttalelse fra Riksarkivet om salget av ­allmenningene i Ranen og Vefsn. Oslo, 1928

• Taranger, A: Fremstilling af de Haalogalandske ­almenningers retslige stilling. Bodø, 1892.