NOU 2007: 14

Samisk naturbruk og retts­-situasjon fra Hedmark til Troms— Bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget

Til innholdsfortegnelse

Del 17
Forvaltningspraksis, rettsoppfatninger og ­løsningsmodeller i konflikter mellom bufehold og reindrift i områder sør for Finnmark1938–1978

Øyvind Ravna

1 Innledning

En undersøkelse med fokus på praksis fra Landbruksdepartementet og de rådgivende utvalgene for sauedrift i reindriftsområder

1.1 Hva vil bli gjennomgått

I det følgende vil jeg gå gjennom deler av Landbruksdepartementets og underliggende organers praksis og rettsoppfatning i midtre del av det forrige århundret med tanke å se hvilken rettsoppfatning som lå til grunn for de departementale avgjørelsene. Tidsperioden er satt fra 1938 til 1978. Sistnevnte årstall er naturlig ut fra at det da ble etablert et nytt forvaltnings­regime i medhold av ny reindriftslov. At 1938 er valgt framfor 1935, da landets forrige reindriftslov trådte i kraft 1 , eller fremfor et annet fastsatt årstall, skyldes i første rekke tilfanget av kildemateriale, og kan bli endret hvis tilfanget endres.

Gjennomgangen omfatter saker om beiteordning, om tildeling og utleie av bufebeite, og om tvisteløsninger, og omfatter i stor grad bruksordninger og konfliktløsninger mellom reindrifts­utøvere og organisert sauedrift. Landbruksdepartementet forvaltet og forvalter fort­satt rein­driften i Norge og dermed i stor grad også reindriftssamenes landrettigheter. Jeg vil derfor legge særlig vekt på departementets praksis og oppfatning av reindriftssamenes areal- eller landrettigheter, og forholdet mellom disse rettighetene og bufeholdernes beitebehov og –rettigheter.

Landbruksdepartementet opprettet egne rådgivende utvalg for å behandle sauedrift i rein­beiteområder. Disse utvalgene drev, prosessuelt sett, mekling og tvisteløsning ikke ulikt jord­skifterettene. Praksis fra disse utvalgene er interessant som illustrasjoner på hvordan beite­bruk kan ordnes og konflikter kan løses. Gjennomgangen av utvalgenes praksis er også inter­essant da den i like stor grad omhandler Landbruksdepartementets praksis og rettsoppfat­ninger som besluttende myndighet for utvalgenes tilrådninger.

Praksis fra disse utvalgene er også av interesse i forhold til problemstillinger knyttet til bruksordninger og rettsfastlegging, da de behandlet beitespørsmål som hvis det hadde gjaldt andre rettshavere enn reindriftssamer, trolig ville blitt fremmet for jordskif­te­domstolene. Den er videre interessant fordi de fleste av utvalgene ble administrert av jordskiftedommere- eller jordskifteoverdommere, etter regler og prinsipper de var vant til fra jordskifteprosessen. 2

Lappefogden var fram til reindriftsloven av 1978 trådte i kraft 3 , statens fagtjenestemann innen reindrift i den ytre etaten. I medhold av den hjemmelen forvaltningen hadde, var vedkommende gitt en sentral rolle i å ordne og løse beite­konflikter. Lappefogdenes praksis og oppfatninger vil derfor også bli viet oppmerksomhet.

Kildene til dette arbeidet er i all hovedsak Landbruksdepartementets arkiv, den delen av Land­bruksdepartementets arkiv fra perioden som finnes i Riksarkivet, Reindriftsadministra­sjonens arkiv, Statsarkivet i Trondheim, arkivet til Salten Jordskifterett (det rådgivende utvalget for sauebeiting i reinbeiteområder) og arkivet til Nord-Trøndelag jordskifterett.

Således kan dette arbeidet ikke sies å være rettsdogmatisk, da rettspraksis kun er nyttet for å belyse samsvar, eller mer korrekt, manglende samsvar mellom domstolenes og forvaltningens rettsoppfatning.

1.2 Kort om hva materialet forteller

Gjennomgangen av Landbruksdepartementets avgjørelser gir et godt bilde av praksis og retts­oppfatninger hos en sentral forvaltningsaktør når det gjelder reindriftssamenes beiterettig­heter og arealbrukstvister med organisert sauedrift i Nord-Trøndelag og Søndre del av Nordland. Det viser også hvilke hjemler departementet mente å ha for å avgjøre tvister og for å tildele fjellbeiter til organisert sauedrift. Det viser også at Landbruksdepartementet og underliggende organer i stor grad ordnet bei­tebruk og løste tvister mellom reindrift og sauedrift.

Materialet viser at departementets hjemmel for dette dels lå i å være grunneier, dels i å være tilskottsforvalter, og kanskje også i medhold av myndighet til å forvalte rein­driften. Dette inne­bar at departementet også hadde hjemmel til å tildele beiter til organisert sauedrift på statsgrunn. 4 Slik til­deling skjedde ut fra interes­seavveiinger mellom rein­drifts­næringen, landbruket og samfunnet for øvrig. Det er også viktig å påpeke at ved etablering av slik sauedrift la departementet til grunn at reindrifts­samene hadde en virkelig rett , noe som innebar at organisert sauedrift ikke kunne etableres hvis dette var til vesentlig skade eller fortrengsel for reindriften.

Departementets brede myndighetsutøvelse gjorde at svært få beitekonflikter mellom reindrifts- og jordsbruksinteresser havnet inn for domstolene, eller inn for jordskifterettene, som ellers ville ha vært et naturlig valg.

Med bakgrunn i den holdningen Landbruksdepartementet inntok under forarbeidet til reindriftsloven av 1978, særlig i Ot.prp. nr. 9 (1976–77), er det blitt dannet en oppfatning av at landbruks- og reindriftsforvaltningen gjen­nom store deler av 1900-tallet har sett på reindriftssamenes arealrettigheter som en form for tålt bruk eller en såkalt «uskyldig nyttesrett» de forholdsvis fritt kunne regulere til fordel for «viktigere» samfunnsinteresser. Materialet underbygger ikke at departementet hadde denne opp­fatningen i store deler av perioden som er undersøkt, men viser i stedet at departementet, og deres fagtje­nestemenn lappefogdene, så det som sin oppgave å ivareta reindriftssamenes bruksrettigheter i en tid som var preget av sterk fornorsking, et nedlatende syn på samisk kultur, og et uttrykt ønske fra jordbrukshold om å avvikle reindriften i deler av reinbeiteområdene sør for Finnmark. Land­bruksdepartementets oppfatninger og avgjørelser står her i kontrast til domstolene, som i deler av denne perioden avsa til dels kulturbeting­ede avgjørelser i samenes disfavør.

Materialet viser også at det tidvis var sprikende oppfatninger innad i departementet. Selv om jeg ikke har funnet noen dokumenter som viser at departementets embetsmenn ikke anså rein­driftssamene å ha hevdvunnne rettigheter innen sine gamle områder, var det til tider «tautrek­king» mellom departementets mektige skog- og landbruksdirektorater og det langt mindre kontoret for reindrift og ferskvannsfiske. Pragmatiske betraktninger og vurderinger av hva som var «til samfunnets beste» i en aktiv gjenreisningstid, gjorde at reindriftsinteressene i en del sammenhenger måtte vike.

At departementet opprettet et rådgivende utvalg for sauedrift i reinbeiteområder uten noen konsesjon fra lovgiver, viser lang på veg at det praktiserte egne ordninger ikke bare for å for­valte beiter, men også for å løse tvister, hvor sistnevnte ut fra maktfordelingsprinsippet burde være lagt til en domstol. Funksjonen til de rådgivende utvalgene var forskjellig i de ulike fyl­kene. I ettertid kan en vel si at utvalgene var personavhengige. Uten sammenlikning fungerte utvalget i Nordland fylke best, hvor det fikk en sentral rolle i ordning av beitespørsmål mel­lom reindrift og sauedrift. Så vel Landbruksdepartementet som reindriftsforvaltningen uttalte ved flere anledninger at utvalget var i stand til å bilegge konflikter.

2 Et bakteppe: eldre oppfatninger om samenes beiterettigheter

2.1 Beskatning var uttrykk for rett til beitestrekninger

Man må kunne anta at samene har hatt en urgammel rett til jakt, fiske og fangst, og at retten til å drive reindrift var en naturlig utvikling av denne retten etter hvert som samfunnet endret seg slik at det ble vanskelig å ha en leveveg kun basert på jakt, fiske og fangst. De eldste kildene til dette synes å være opplysninger om beskatning tilbake til middelalderen, noe Arnold Ræstad har gjort grundig rede for. 5

Den såkalte «lappeskatten» var opprinnelig betraktet som en personskatt som ikke ga samene noen særskilt hjemmel eller disposisjonsrett over grunnen (i motsetning til den svenske skattelandsinstitusjonen). På Helgeland ser vi at denne skattet utviklet seg til å bli en skatt knyttet opp mot retten til beitestrekninger. Ifølge Ræstad forelå det ikke nærmere opplysning om hvorledes lappeskatten ble oppkrevd i Helgeland i perioden fra 1620 til slutten av 1600-tallet. «Da var skatten gått over til å bli en bygselavgift, om enn navnet lappeskatt holdt sig. Skatten var blitt knyttet til besiddelsen og bruken av reinbeiteland.» 6

2.2 Forbehold om lappenes rettigheter i kongeskjøtet av 1750

I 1750 overdro kong Fredrik den 5. allmenningene i «Ranens og Vefsens Fjerdinger» innenfor Helgelands fogderi til Petter Dass (sønnesønn av dikterpresten). I skjøtet var det tatt forbehold om samenes rett til å bruke visse strekninger og plasser idet det het: «Lapperne udi Almin­dingerne nyder til Brug de Pladser eller Strækninger, hvor ingen Rydning kan ske eller Bofolk sig nedsætte.»

Det har i ettertiden vært forskjellige oppfatninger av hva dette forbeholdet innebar. Taranger hevdet i sin Fremstilling af De Haalogaladske Almeninger fra 1892 at de såkalte «lappe­strækninger» ikke ble overdratt til privat eie ved dette skjøtet. 7

Utvalget for statseiendom i Nordland og Troms 8 , som utredet eiendomsretten til fjellområ­dene på Helgeland, presenterte tre tolkninger av skjøtet i 1975, hvor den første var tolkningen til Taranger. Utvalget la til grunn at Taranger mente at lappestrekningene ikke ble overdratt i privat eie fordi de alle­rede var solgt til Joachim Irgens i 1666 som del av proprietærgodset, og ikke kunne selges på nytt. 9

Utvalget fant at dette var i samsvar med oppfatningen i en høyesterettsdom fra 21. juni 1862, sammendrag gjengitt i Rt. 1862 s. 654. Dommen bygget på at proprietær Fredrik Holst ble eier av det såkalte Vefsens rydninger i 1831 eller 1832, og at han i 1847 kjøpte «de tilgrænsende Fjelde, der fra gammel tid have været benyttede af Lapperne under deres aarlige Vandring om Sommeren ned imod Søkysten, og derfor ogsaa at være benævnede ’lappestrækningerne’» av proprietær Brodtkorb . Av dette saksforholdet kunne en dra den slutningen at når Holst (som var rettsetterfølger etter Petter Dass, allmenningskjøperen i 1750) hadde kjøpt «Fjeldene i Vefsen» i 1847 av Brodtkorb (som var rettsetterfølger etter Irgens og Johan Hvid), så kunne ikke kongen i 1750 ha solgt fjellene til Petter Dass, for i så fall ville Holst ha vært eier av dem siden 1832, og Holst ville ikke i 1847 (skjøte av 14. juli 1849) ha kjøpt det han allerede eide fra før. Dommen, som gjaldt en reindriftssames rett til å ta trevirke under utøvelse av reindrift, er omtalt i punkt 2.3.

Den andre tolkningen av kongeskjøtet som utvalget presenterte, var hentet fra et bilag til utredningen til Lappekommisjonen av 1892. 10 På side 120 i bilaget het det at «Kongeskjødet af 3die Marts 1750 hjemlede altsaa Peter Dass Eiendomsrett til alt Almenningsland i Ranen og Vefsen, men med Forbehold af Adgang for Lapperne til Brug af de Strækninger hvor ingen Rydning 11 kan ske eller Bofolk sig nedsætte?». Ut fra denne forståelsen ble «lappestrek­ningene» overdratt til Petter Dass i 1750. 12

En tredje tolkning av kongeskjøtet, som utvalget selv sto for, var at lappestrek­ningene ikke ble solgt verken i 1666 eller 1750. Dette var basert på at det i eldre tid var to slags rettigheter over fjellene i Rana og Vefsn, nemlig lapperetten (retten til å kreve skatt eller avgift av samer som oppholdt seg i distriktet) og rydningsretten (retten til å utvise og bli eier av nye rydningsplasser i allmenningen; og senere skyldsette dem og kreve inn landskyld). Ifølge utvalget var antagelig ikke disse rettig­hetene knyttet til hvert sitt bestemte område, men kunne vel dels bli utøvet over samme strekning; noen grense mellom slike områder var i alle fall ikke fastsatt. Lapperetten ble solgt i 1666 til Irgens, rydningsretten ble solgt i 1750 til Petter Dass, og lappestrekningene tilhører fremdeles staten med opprinnelig eiendomsrett. Etter den tolkningen som her er antydet, er de såkalte lappestrekningene i det tidligere Rana og Vefsn «statens høgfjell» eller statsallmenning.

I Rt. 1986 s. 1122, Stormheimdommen , som gjaldt tvist mellom staten og omkring­liggende grunneiere om et høyfjellsområde i Tromsø og Balsfjord kommuner, var det fra sta­tens side er­kjent at skjøtet til Petter Dass også tok sikte på å overdra fjellstrekningene innenfor området i Helge­land. Staten mente imidlertid at man ikke kunne trekke noen slutning ut fra dette om rettighetene til tvisteområdet i Troms. Førstvoterende la til grunn at det var «almin­nelig god­tatt at alt høyfjell fulgte med ved salget til Dass». At skjøtet til Petter Dass, i motset­ning til skjøtet til Johan Hvid over deler av dagens Troms, inneholdt en reser­vasjon med hensyn til samenes rettigheter til ubeboelige eller ikke ryddbare strekninger, fant han ikke å kunne tillegge noen vekt i den retningen at bare det førstnevnte skjøtet omfattet fjellstrek­ninger:

Bakgrunnen for denne forskjell i utformingen av dokumentene kan ha vært at samenes bruksutøvelse og forholdet vedrørende lappeskatten hadde vært sterkere fremme i forbindelse med salget på Helgeland enn i Tromsø fogderi, og at det derfor ikke har vært like aktuelt å innta en klausul om regulering mellom konkurrerende interesser ved salget av almenningene i det sistnevnte område (side 1129).

Som vi ser, ga Høyesterett uttrykk for å ha samme oppfatning som tolkningen i Bilag No. 12 til innberetningen fra Lappekommisjo­nen av 1892 for Nordland om hva som ble overdratt ved kongeskjøtet av 1750.

Dette er trolig den mest treffende tolkningen, og den innebærer at kongen ikke tok sikte på å holde igjen strekninger fra salg, men derimot tok forbehold om at samene skulle ha adgang til områdene. Tolkningen kan kanskje korrigeres noe, sett i forhold til Lappekommisjonens syn på reindriftssamenes rettigheter, nemlig at det ikke bare var tatt forbehold om en «Adgang» til å bruke strekninger «hvor ingen Rydning kan ske eller Bofolk sig nedsætte», men forbehold om en rett til dette. At Høyesterett i Stormheimdommen uttalte at forskjellen i utformingen av skjøtene ikke kunne tillegges vekt med tanke på hva som var overdratt, må implisitt tyde på at Høyesterett også har ment at klausulen ikke innebar at det var en realitetsforskjell i reindriftssamenes beiterettigheter i Helgeland og Troms fogderi.

Oppfatningen av at skjøtet innrømmet samene rett til å nytte fjellstrekningene til reindrift må også sies å være i tråd med det synet på reindriftssamenes rettigheter til å nytte beitestrekninger som kom til uttrykk i Lappekodisillen 13 , som ble skrevet året etter. Lappe­kodisillens ivaretakelse av samenes rettigheter var neppe en konstruksjon alene med tanke på grensetraktaten, men heller et uttrykk for datidens rettsoppfatning. I et slikt lys, altså at reindriftssamenes eksisterende, hevdvunde rettigheter ikke skulle innskrenkes av salget til Petter Dass, må man etter mitt syn også forstå skjøtet.

Dette kan også være en ballast å ta med seg når vi lenger bak i dette arbeidet skal vurdere Landbruksdepartementets oppfatning av reindriftssamenes rettigheter i det 20. århundre.

2.3 Hogstrettsdommen av 21. juni 1862

Høyesterettssaken gjaldt en anke fra påtalemyndigheten (Nordlands Amt) i straffesak mot reindriftssamen Peder Pedersen, som var blitt anmeldt, tiltalt og senere frikjent for ulovlige «eiendomsinngrep» på proprietær Holst eiendom. Saken er interessant ut fra flere forhold; rent faktisk fordi den omhandlet omfanget av reindrifts­samenes rettigheter i de «lappestrekningene» (trolig de som er omtalt i kongeskjøtet til Petter Dass i 1750). Om strekningene rent faktisk var solgt til Dass eller ikke, er her ikke av avgjørende betydning, da proprietær Holst, uavhengig av hvordan han hadde ervervet områdene, på denne tiden ble ansett å være eier av «lappestrekningene.» Høyeste­rettsdommen må således kunne sees på som en tolking av hva forbeholdet i kongeskjøtet av 1750 innebar. 14

Dommen er dessuten interessant fordi den har betraktninger både om rettsgrunnlaget for samenes rett til reindrift og hvor langt reindriftssamenes bruksrettigheter (her rett til ferdsel og trefang) strakk seg i krysningen mot grunneiernes rettigheter. Den viser også at Lappekodisillen ble tillagt avgjørende vekt som intern norsk lov.

Proprietær Holst ville ikke innfinne seg med at samene under sine opphold nyttet strekningene og tok trevirke vederlagsfritt. Da «Lappebrød­rene» Jon og Peder Pedersen nektet å betale for bruken, anmeldte Holst dem. Dette resulterte i offentlig påtale for ulovlige eiendomsinngrep mot Peder Pedersen. Eiendomsinngrepene besto blant annet i hugst av to «friske Birketræer, hvoraf erholdtes 4 skiemner», flekking av never «hvilket... han benyttede til Udbedring af sin Kaata paa Fjeldet». 15 Av påtalen kan en også lese at tiltalte av og til «paa sin Vandring i Mangel af Kvist og tørt Træ m. v. hugget friske Træer til Brændsel».

Ved kjennelse av 3. januar 1861 ble tiltalte frikjent av Søndre Helgelands sorenskriver. Trondhjems stiftsoverrett stadfestet frifinnelsen 23. september 1861.

Da saken kom opp for Høyesterett, erkjente Peder Pedersen det faktiske forholdet, men benektet å ha gjort noe ulovlig «da han kun har brugt den samme Fremgangsmaade, som han tidligere har seet sine Forældre og mange andre Lapper udøve».

Førstvoterende kom til at tiltalte måtte frifinnes da han i alt vesentlig var fullt berettiget til den bruken han var tiltalt for. Innledningsvis påpekte førstvoterende at «historiske Forhold mellem Lapperne som de oprindelige Beboere af Landet og de indvandrede norske Eiendoms-besiddere» tilsa at «man maa opretholde og beskytte den Brugsret, som hine [samene] selv efter Okkupationen fra Sidstnævnte Side ere vedblevne at udøve over den tidligere herreløse Grund». Lovens grunnsetning om brukshevd kunne også påberopes til for­del for samene.

Han mente imidlertid at det ikke var nødvendig å gå til slike «almindelige Betragtninger» da frifinnelsen kunne bygges på et mer positivt grunnlag i lappekodisillen:

Thi uagtet Lovgivningen aldri har villet anerkjende Lappernes Folk for eiendoms­berettiget til de Strækninger, det fra Alders Tid har benyttet som Græsgange m.V., har den dog stadig forudsat, at den for Lapperne aldeles nødvendige Omvanking med Reenhjorder ogsaa i Fremtiden vilde finde Sted, jfr. Tractat af 7. Oktober 1751 Cod 1 § 10. Men heraf følger igjen, at den med saadan Omvandring uundgaaelig forbundne Befattelse med og Disposition over andres Skov og Mark ikke i og for sig kunne ansees som strafbare Eiendomsindgrep fra Lappernes Side.

Førstvoterende drøftet også om samenes rett til beite kun gjaldt på strekningene som tilhørte staten. Med støtte i kongeskjøtet til Irgens fra 1666 kom han til at «dette ikke kan være Lovgivningens Mening». Det tyngste argumentet mot at beiteretten kun omfattet eiendom som tilhørte staten, fant han i grensetraktaten fra 1751 som «med Bestemthed» viste «at Lappernes Brugsret også strækker sig til Privateiendom». Lappekodisillen § 10 tilla «Svenske Lapper en ganske almindelig Ret til lige med Landets Undersaatter mod en vis Afgift at betjene sig af Land og Strand til Underhold for deres Dyr og dem selv». Norske samer («Landets Undersaatter») var i bestemmelsen således gitt samme rett som samer som hadde krysset grensen: «Eiendomsbesidderne og Nybyggerne i de af Lapperne fra gammel Tid befarede Strækninger skjønnes derfor ikke at kunne fordre mere end, at Lapperne holde sig borte fra Hjemmarken og andet dyrket eller opryddet Land.[» 16 ]

Førstvoterende kom etter dette til at tiltalte ikke hadde gjort seg skyldig i noe straffbart eiendomsinngrep ved ikke å betale for trevirket han hadde tatt.

2.4 Endring i oppfatningen av reindriftssamenes beiterettigheter

Oppfatningen om at reindriftssamene hadde virkelige rettigheter endret seg på slutten av 1800-tallet. Bakgrunnen for dette er forklart ut fra den kulturpolitiske utviklingen hvor rasemessig betingede utviklingsteorier slik som sosialdarwinismen fikk fotfeste, samtidig som den norske nasjonalitetsbevisstheten i forhold til Sverige gjorde det viktig å fremheve alt som var «ekte» norsk. Det må nok også kunne hevdes at bakgrunnen for endringen i oppfatningen av reindriftssamenes bruksrettig­heter var økt utnytting av fjellområdene til jordbruksformål, noe som særlig i Rørosområdet medførte tiltagende konflikter mellom reindriftssamene og jordbrukerne.

De tre «lappekommisjonene» som leverte sine innberetninger i perioden 1892 til 1904, var basert på en kulturhierarkisk tenkning hvor samenes beiterett måtte vike for mer nyttige samfunnsinteresser, framfor det tradisjonelle synet om at «eldst i tid» var «best i rett». Senere kom Høyesterett til å avsi dels kultur- og rasebetingede avgjørelser i samenes disfavør. Det kan her vises til Høyesteretts dom Rt. 1931 s. 57, hvor en reindriftssames rett til gamme m.m. måtte vike for de jordbrukende grunneieres behov for oppdyrking, og til Marsfjelldommen, Rt. 1955 s. 361, som for en periode skapte presidens for at reindriftssamenes bruk var en uskyldig nyttesrett som uttømmende var regulert gjennom lovgivningen.

3 Bureisning og jordrydding etter unionsoppløsningen

3.1 «Indre kolonisasjon» etter unionsoppløsningen

I prosessen for å oppløse Norges union med Sverige var det viktig å vise at Norge var en egen nasjon. Etter unionsoppløsningen i 1905 ble det også viktig å sørge for at den nye norske nasjonalstaten vokste i antall innbyggere. En måte å gjøre dette på var å begrense utvandringen, særlig til Amerika, som på denne tiden var stor. I 1908 ble Selskabet til Emigrasjonens inskrænkning stiftet. 17 Selskapet ble en drivkraft både overfor myndighetene og i praktisk arbeid for å begrense utvandring. Hovedmålet til selskapet skulle være å arbeide for «indre kolonisasjon». Dets første organiserte bureisningstiltak var feltet Bjørndalen i Nærøy i Nord-Trøndelag i 1912. Matforsyningskrisen under den første verdenskrig og arbeidsløsheten i mellomkrigstiden stimulerte arbeidet. Tanker om å motarbeide økonomiske og sosiale skadevirkninger av ensidig industrialisering kom inn i det ideologiske grunnlaget; man ville skaffe industriarbeiderne egne arbeiderbruk .

I 1920 vedtok Stortinget regler om statstilskudd og lån til bureisning, samtidig som det ble gitt regler om hvordan dette skulle organiseres. De uavhengige selskapene Ny Jord og Sel­skapet for Norges Vel fikk her sentrale roller. 18 Det samme fikk Fylkeslandbruksselskapene , som var statens regionale landbruksforvaltning. At den sentrale statsforvaltningen gjennom Landbruksdepartementet hadde en sentral rolle, er unødvendig å nevne. Sistnevnte kom imidlertid i en dobbelt­rolle, idet det også skulle ivareta reindriftssamenes arealinteresser i de områdene som var gjenstand for «indre kolonisasjon».

Bureisningen i Nord-Norge nådde sitt høydepunkt i moderne tid i perioden 1930–1960. Den innbefattet foruten rydding av nye gårder, også en planmessig organisert økning av bruken av fjellbeiter til bufe. Denne «indre koloniseringen» måtte komme i konflikt med reindriftssamenes arealbruk. På sikt skulle det vise seg at det ikke ble ryddig av nye bruk som ble det største problemet, men derimot organisert sauedrift i høyfjellstrekningene som tidligere kun var nyttet til reindrift.

Fra slutten av 1930-tallet kom organisert sauedrift til å bli en vesentlig konkurrerende virksomhet i reindriftsområdene i Trøndelagsfylkene og Nordland.

3.2 Bakgrunnen for den organiserte sauedriften

Saueholdet fram til første halvdel av 1900-tallet var preget av beitebruk i gårdenes nære utmark, hvor jordbrukerne enten hadde allmenningsrett eller ble betraktet å ha en slags allmenningsartet gårdsbehovsrett. Denne beitebruken skjedde med små flokker nært opp til bygdene, og var ikke noen reell konkurrent til reindriftssamenes reindrift.

Som en del av utviklingen av saueavlen i første halvdel av 1900-tallet ble det satt fokus på organisert felles bruk av fjellbeitene. 19 Det hadde lenge vært påpekt det uheldige i at hanndyr ble sluppet på felles beite. I 1919 ble det vedtatt en ny «hanndyrlov» som fikk stor betydning for husdyrbruket. 20 For saueholdet innebar den at bedekningstiden måtte reguleres for å unngå uøkonomiske vinterlam. Statskonsulent Jon Sæland, som satte sterke spor etter seg i saueavlen, blant annet gjennom opprettelsen av en saueavlsgård for fjellbygdene, regnet loven av 4. juli 1919 som overmåte viktig for saueholdets utvikling. Fra denne tiden ble det nødvendig å holde værene hjemme om sommeren, etter hvert i inngjerde fellesbeiter. Søyene og lammene ble det derimot mer og mer vanlig å samle i spesielle «sambeiter» med felles gjeter, felles driving og felles sanking om høsten. 21

Behovet for å skille hunn- og hanndyr gjennom organisert beiting, samt oppfordringen om å ta i bruk fjellbeitene, gjorde at fokus ble satt på fjellområdene. En drivkraft til dette var Selskapet for Norges vel. Denne utviklingen fikk først fotfeste i sauefylket Rogaland. Bruken av fjellviddene til sauebeite «spredte» seg på 1920- og 1930-tallet utover landet. Til Nord-Trøndelag kom den på slutten av 1930-tallet og til Nordland noe seinere.

Karakteristisk for denne organiserte sauedriften var at beitedyr ble transportert over lengre avstander, for eksempel fra kyststrøk til innland, og samlet i større konsentrasjoner på områder hvor de ikke hadde tradisjon for å være. Dyrene ble dermed flyttet fra sine nærområder, hvor bufeholderne ble ansett å ha en etablert beiterett til nye områder hvor de ikke hadde noen slik rett. De områdene hvor denne konsentrerte sauebeitingen fant sted, fikk dermed høy beitebelastning, som igjen kom i konflikt med reindriftssamenes beitebruk.

3.3 Rettsoppfatninger knyttet til bureisning i Nordland på 1930-tallet

På slutten av 1930-tallet var det planlagt flere bureisningsfelter i søndre del av Nordland fylke i skogsstrekninger staten eide. Eksempelvis forhandlet staten i 1938 med det statseide selskapet A/S Nes Trælastbruk 22 om kjøp av 16 000–17 000 dekar utmark til et bureisningsfelt i Fiplingdal i Grane herred. Etter at planen for feltet var utarbeidet, ble lappefogden anmodet om å komme med «eventuelle forslag til forbehold som bør inntas i bureisernes skjøter av hensyn til reindriften». 23

I sitt svar ba lappefogd Peder Hagen 24 om at det ble tatt inn en rekke forbehold. De gir innblikk i hvilken rettsoppfatning og hvilke begrensninger lappefogden mente bureisere måtte finne seg i når de etablerte seg i reinbeiteområder. Han ba om at det ble tatt forbehold om at reindriften i distriktet til enhver tid har rett til å nytte reinbeite på parsellene. Videre påpekte han at eiere eller brukere av parsellene ikke burde ha anledning til å ta inn fremmed bufe på beite, og at dyrket mark og kulturbeite måtte inngjerdes med gjerde som freder mot rein. «Unnlates dette kan ikke erstatning for mulig reinskade kreves.» Han påpekte også at nødvendige flytteveier for rein må holdes åpne over bureisningsfeltet, og at det ikke kunne kreves erstatning for beiteskade på utslåtter som var festet utenfor parsellenes grenser. 25

I Landbruksdepartementet ble det påpekt at flere av disse punktene ville vanskeliggjøre bureisningen, og at om de skulle de opprettholdes uavkortet, var det tvilsomt om bureisningen kunne iverksettes. 26 Byråsjef og leder av departemen­tets reindriftskontor, Jørgen Røstøen 27 , var imidlertid av den oppfatningen at det i salgsbetingelsene burde bli tatt forbehold om at det skulle oppføres gjerde som fredet for rein for parsellene som fikk reindriftssamenes flytteveg tett opp til sine grenser. Han anførte videre at særskilte forbehold ikke var nødvendig, da «området ligger i gammel lappetrakt og at lapperne derfor har rett til å ferdes der og at de har de i reindriftsloven fastsatte rettigheter med hensyn til trevirke, jakt, fiske m. v.». Ved salg av området ble det ikke tillagt kjøperne noen rett til beite utenfor de solgte parsellene:

Dette spørsmålet er av vesentlig interesse for lapperne fordi en sterk utnyttelse av beite i fjellet nødvendigvis må innvirke på reinbeite. Det må derfor være en bestemt forutsetning at hvis bureisningen blir tilstått beiterett utenfor egen eiendom så må dette kun være for besetning som vinterfødes på eiendommen. 28 (Uthevet av Røstøen.)

Viktigheten av å opprettholde reindriftssamenes flytteveg ble også påpekt av byråsjefen idet han anførte at det er «helt nødvendig at lappernes flytninger gjennom Singskardalen – mellom Fiplingsvatnene – ikke blir stengt».

Bureisningen foregikk ikke bare på statsgrunn. På 1930-tallet foregikk det også utskiftninger av private, felles­eide utmarksstrekninger som lå i reinbeiteområder med tanke på bureisning, oppdyrking og mer intensiv beite­bruk. Utskiftingene medførte at felleseide eiendommer ble delt opp til mindre individuelle eiendommer som ble inngjerdet og oppdyrket. Lappefogden i Nordland påpekte i et skriv til fylkesmannen at reindriftssamenes rettig­heter med hensyn til reinbeite og nødvendige flytteveger ble oversett under utskiftningsforretningene, og at dette medførte tvister om beite og adgangen til gjennomflytting. 29 Skrivet viser at lappefogden betraktet reindrifts­samenes beiteadgang som en reell bruksrett, som ble fortrengt under jordskifte. Saken er omtalt nærmere i et eget, upublisert arbeid.

I forbindelsen med bureisningen 30 i Søndre Nordland drøftet Landbruksdepartementet opprettelsen av et utvalg som skulle vurdere hvilke felter som kunne tillates nyttet til bureis­ning, og hvilke områder som skulle reserveres «lappene». Dette gir også et innsyn i departe­mental rettsoppfatning. Drøftingene på embetsmannsnivå i departementet underbygger at de­partementet ikke betraktet reindriftssamenes beiterettigheter som noen tålt bruk eller «uskyl­dig nyttesrett» de kunne innskrenke til fordel for jordbruk og bureisning. De interne drøfting­ene endte opp i en Stortingsproposisjon for å bevilge penger til et utvalg som skulle se på hvilke områder som skulle reservers reindriftssamene. 31

I Stortingsproposisjonen med tittelen Om løyve for Landbruksdepartementet til å bruke inntil kr. 30 000 av Reinbeitefondet het det blant annet:

Den stadig økende bureisninga, kultivering av beiter og skog har i de senere år gjort det mer og mer påkrevd å gjøre noe for å trygge lappene og reinrifta og få klarlagt hvor de kan regne med adgang til å drive reindrift i fremtida. Ettersom nye bureisningsfelter tas i bruk, minker de områder hvor flyttlappene fra eldgammel tid har derved sitt yrke, og ettersom veier og bebyggelse trenger seg innover disse områder, øker vanskelighetene og risikoen for reindriftsnæringa. Dette skaper uro og usikkerhet blant lappene, og en bør søke å få klarlagt hvilke områder av statens eiendom lappene i framtida kan gjøre regning med å få beholde for sitt spesielle yrke. 32 Det er mange hensyn å ta her. Ved siden av de rent kulturelle hensyn må en legge vekt på at det er store strøk av vårt land som ikke lar sig utnytte på annen måte enn ved reindrift. Utnyttelsen av disse områder er imidlertid betinget av at det sikres lappene noen bevegelsesfrihet også utenfor dem.

Dette vil bli et arbeid som vil kreve undersøkelser av fagfolk i de fire fylker på de steder hvor det er og vil bli tale om bureisning. Departementet vil søke dette spørsmål løst ved et samarbeid mellom bureisninga, skogvesenet og reindrifta og tanken er da at hver etat betaler utgiftene til sin mann. For reindrifta var det da meninga å skaffe penger til dette arbeid fra Reinbeitefondet.

Den interne drøftingen i Landbruksdepartementet sommer og høst 1938 endte i en beslutning om at et tremannsutvalg med en representant for Nordlandske skogvesenet, en for reindriften og en for bureisningen, befarte de områder «hvor det er lappeinteresser og avgir forslag om de områder som bør reserveres lappene».

Det var mening å sette komiteen i arbeid sommeren 1940. Den annen verdenskrig med­førte at spørsmålet ble utsatt. 33 Det skulle gå hele 10 år før et utvalg som skulle se på sauebeiting i reinbeiteområder, ble oppnevnt. Da med en ganske annen og langt mer uavhengig sammen­setning enn forutsatt av Landbruksdepartementet i 1939.

3.4 Oppfatninger om etablering av sauedrift i reinbeiteområder på Fosen

I krigsårene kom spørsmålet om etablering av organisert sauedrift opp med fornyet styrke i Trøndelag, nærmere bestemt på Fosen. 34 Korrespondansen mellom lappefogden, landbruks­kontoret i Sør-Trøndelag og Landbruks­departementet viser hvilken rettsoppfatning disse sentrale forvaltningsaktørene hadde.

I et skriv til fylkesagronom Krister Histøl påpekte lappefogd Ingvald Ornæs 35 at det ikke kan etableres organisert sauedrift i større stil i trakter som ligger innenfor reinbeitedistrikt. Strekningen fylkesagronomen hadde påtenkt som sauebeite, lå i sin helhet innen Fosen reinbeitedistrikt:

I de forholdsvis begrensede områder av landet der flyttlappenes reindrift er anerkjent å ha eldgamle rettigheter, forutsettes den å ha retten til høyfjellsbeite så vel på privat- som på almenningsgrunn. Det er videre fastslått at det ikke skal kunne etableres utnyttelse av fjellstrekningenes beite i konkur[r]anse med flyttlappenes reindriftsnæring eller til ødeleg­gelse av reinbeitet. Således er det i lappetrakt bl.a. forbudt [for] andre enn flyttlapper å ha reindrift. 36

Lappefogden avsluttet med å gå ut fra at fylkesagronomen etter dette ikke ville iverksette planene. Skulle foretagende likevel bli søkt fremmet, ville han «på det bestemteste å tilråde Landbruksdepartementet å nekte godkjennelse». Fylkesagronomen skrinla ikke planene. I stedet framla fylkesagronomen overfor departementet det som over tid skulle være landbruksmyndig­hetene i Sør-Trøndelags syn, nemlig at: «Reindrifts­kontoret... i samsvar med Lov av 12. mai 1933, paragraf 5,... frede[r] den omskrevne strek­ningen for reindrift i tida 1. juni–30. september.» 37 ]

Figur 3.1 Kartutsnitt over Loninmarka og Åfjordstatsallmenning
 som Roan sambeitelag for sau og Sør-Trøndelag
 Landbrukskontor ønsket fredet for rein etter reindriftsloven
 av 1933, § 5.

Figur 3.1 Kartutsnitt over Loninmarka og Åfjordstatsallmenning som Roan sambeitelag for sau og Sør-Trøndelag Landbrukskontor ønsket fredet for rein etter reindriftsloven av 1933, § 5.

Da saken kom på departementets bord, ble det vist til lappefogdens bestemte frarådning av at vedkommende strekning ble frigitt til sauebeite, og bedt om at saken ble «henlagt». 38

Men fylkeslandbruksmyndighetene hadde på langt nær henlagt saken. Den 23. februar 1944 fattet Landbruksrådet i Sør-Trøndelag vedtak hvor det henstilte Landbruksdepartementet om at det beskrevne beiteområdet i Nordre Fosen ble frigitt til organisert sauedrift. 39 I sitt svar påpekte departementet at Fosen var gammelt reinbeitedistrikt hvor «forholdene er stadig blitt vans­keligere for rein­eierne, ikke minst på grunn av bureisningen i distriktet med derav følgende større husdyr­belegg». Videre ble det vist til lappefogden, som i sin årsmelding for 1941 hadde påpekt beitekonflikter hvor saueeiere hadde tatt seg til rette:

så lenge de[t] nå gjelder størst mulig effektivitet i matforsyningen, vil det så lenge det går an for reinbeitet, fra reindriftshold neppe bli krevet at den nåværende sauedrift skal bli avviklet, men det er gjort forbehold om at den ikke uten Landbruksdepartementets godkjennelse må utvides, likesom det når normale tider inntrer igjen, vil bli satt fram krav om at søknad om fortsatt å bruke statsalmenningen til sauebeite må bli forelagt Landbruksdepartementet. 40

Departementet avsluttet med å påpeke at det var oppmerksom på at det var vanskelig å finne andre muligheter for utvidelse av sauholdet på Fosen enn det som var foreslått, og at det spesielt under de nåværende forhold (sluttfasen av annen verdenskrig) kunne vært ønskelig å få utvidet sauedriften:

Men en finner på den annen side ikke å kunne medvirke til at reindriftsforholdene på Fosen skal ytterligere vanskeliggjøres. Reindriften er en gammel rett for lappene i disse trakter. Driften foregår under vanskelige forhold og på en stadig vikende front overfor jord- og skogbruk. Når det da som i foreliggende tilfelle for tiden ikke er mulighet for å skaffe lappene nødvendig kompensasjon i tilsvarende, like gode beitestrekninger, må en avslå søknad om fredning av omhandlede strekninger for reinbeite.

3.5 «En sund og ønskelig utvikling mot en bedre utnytting av distriktets jordbruksmulig­heter enn det reinsdyrhold kan bringe»

De berørte sauebøndene på Fosen betraktet ikke saken som avgjort. Tidlig i 1945 henvendte Roan sambeitelag seg til departementet hvor det viste til avslaget, samtidig som det argumen­tert for behovet for sommerbeite for den økende sauebestanden. Det ble også vist til at folke­tilveksten var stor, og da det var få muligheter for å skaffe jord og utkomme langs sjøen, måtte man mer enn før søke mot øvre og mindre opptatte delene av bygdene for å finne utkomme. 41

Sambeitelaget viste videre til at departementet hadde nevnt at reindriften i Fosen var på vikende front overfor jord- og skogbruket. Hvis dette var tilfellet, så måtte det «staa i samband med framgang og en sund og ønskelig utvikling mot en bedre og meire intensiv utnytting av distriktets jordbruksmuligheter enn den driftsform som reinsdyrhold kan bringe. Ut fra disse forholdene finner vi at tida no maa være inne til aa gaa til en suksesiv avvikling av reindriften i Fosen reinbeitedistrikt.» 42 ]

Sambeitelaget ga samtidig uttrykk for at det var oppmerksom på at reindriften var en gammel rett for «lappene» i disse trakter, og de stilte derfor ikke krav om at de samene som for tiden drev reindrift, eller deres arvinger, skulle bli fratatt denne retten. Derimot mente laget at «samfundsganglige interesser» tilsa en omregulering av beiteforholdene, og at det ville «være uriktig over for jord- og skogbruksinteressene at en slik hevdsrett i privat eiendom skal bli overdradd til folk fra andre distrikter naar de gamle reineierne no etter hvert faller bort». Avslutningsvis anmodet beitelaget departementet om «aa gaa til en avvikling av reindrifta i Fosen reinbeitedistrikt etter hvert som de gamle reineierne i distriktet faller bort samt aa regulere gjenværende reinbeiting saa den blir til minst mulig hindring for organisert sambeite med sau og andre husdyr».

Som følge av krigens sluttfase fikk ikke lappefogden uttalt seg før i 1946. Han viste da til den tiltagende sauebeitingen i reinbeitedistriktene. Også i Færen distrikt synes saue­beitingen etter hvert å ville ta overhånd, skrev han 43 , samtidig som han reiste spørsmål ved departementets hjemmel til å intervenere for å innskrenke sauebeiting:

Jeg har ikke fått klarhet over i hvilken utstrekning saubeitingen her har foregått på områder tilhørende staten og om Departementets tillatelse i så fall er innhentet. Jeg er videre i tvil om hvorvidt det kan foretas noe for å innskrenke saubeitingen dersom denne foregår vesentlig på privat- og bygdealmenningsområde. 44

Avslutningsvis ba han meddelt fra departementet « om hvorvidt høyfjellsstrekninger på privat område i reinbeitedistrikt kan belegges med saudrifter til fortrengelse for reinen» (min utheving). I et promemoria ble dette vurdert av departementet. Hva angår spørsmålet om private kan legge ut sin eiendom i fjellet til sauebeite til fortrengsel for reinen, må vel dette besvares bekreftende, hvor det het at reindriften «må innskrenkes eller tilpasses i forhold til jordbruksinteressene. Slikt kan event. skje med anvendelse av bestemmelsen i reindriftsloven, for eksempel dens § 12 om henvisning.[» 45 ]

Drøye tre måneder senere sendte skogdirektøren i Landbruksdepartementet et brev til skogforvalteren i Grong angående en søknad om å nytte Steinfjellet til sauebeite. Skogdirektøren viste her til en uttalelse fra departementets reindriftskontor hvor det het:

Flyttlappene har gammel hevdvunnen rett til å utnytte fjellstrekningene til reindrift . (Min utheving.) Skal fjellet også utnyttes til sauedrift, vil reindriften måtte vike både på grunn av manglende beite og på grunn av den uro og forstyrrelse som vil følge med sauedrift i større omfang ... Departementet finner etter dette for tiden ikke å burde innvilge søknaden. 46

4 Utviklingen i etterkrigsårene

4.1 Økt fokus på fjellbeitene

Gjenreisningen etter annen verdenskrig førte til en ny ekspansjon i jordbruk og fehold, hvor det igjen ble satt fokus på det økonomiske potensialet som lå i å utnytte fjellbeitene for bufe, særlig gjennom samdrift av sau. Dette medførte at konfliktene som hadde oppstått før og under krigen i Sør-Trøndelag, raskt økte i omfang. I etterkrigsperioden skulle de sørlige delene av Nordland fylke, nærmere bestemt Helgeland, bli en arena for konflikter om bruk av beite mellom reindriftsutøvere og bufeholdere i et langt større omfang enn det en fram til da hadde sett i Trøndelagsfylkene.

Landbruksmyndighetenes økonomiske stimulering til organisert sauedrift i fjellstrek­ningene i Nord-Norge var med på å øke konfliktnivået. Sentrale aktører i denne perioden for­uten reindriftsutøvere, reinbeitedistrikter, sauebønder og forskjellige saueavls og –beitelag, var Landbruksdepartementet, Selskapet for Norges Vel og deres beitekonsulent for Nord-Norge, fylkeslandbruks­selskapene og lappefogdene.

4.2 Anledningen til å begrense reindriften i relasjon til jordbrukets interesser

Våren 1947 hadde Sør-Trøndelag Landbruks­selskap 47 kommet seg gjennom de mest prekære sakene som hopet seg opp under krigsårene, og var atter klar til å fronte bufeholdernes interesser i konfliktene med reindriftssamene. I en henstilling til Landbruksdepartementet ble det anmo­det om ikke å gi tillatelse til ytterligere tilførsel av rein til Fosenhalvøya, da beitestrekningene på dette området trenges som beite for vanlige husdyr og da særlig for sau. 48

I en uttalelse til departementet angående det samme, kom lappefogd Ornæs med et svar som inneholdt en del interessante betraktninger av juridisk art. 49 Hva gjaldt kunnskapen om reindriftssamenes beiterett, påpekte han, så hersket det «en nok så stor uklarhet når det gjelder forståelsen av eller kjennskapet til flyttlappenes beiterett (understreket av lappefogden) i høyfjellstrekningene i lappetrakt». Han fortsatte med at:

Selv Sør-Trøndelag Landbruksselskap sees i sitt vedtak å ha gått ut fra at myndighetene uten videre kan innskrenke eller avvikle reindrift i distrikt, når dette kreves av en eller an­nen lokal organisasjon, kommunal eller fylkeskommunal innretning. Denne misforståelse gjør seg gjeldende hos en stor del både landbruks- og skogfunksjonærer. (Jfr. vedlagte korrespondanse med skogforvalter Heimbeck). Misforståelsen på dette område bidrar til å øke motsetningene når det gjelder anvendelse av fjellbeitene.

Skogforvalter Heimbeck hadde i brev av 20. mars 1947, i forbindelse med spørsmål knyttet til et festebrev av 16. oktober 1913 til nylig avdød reineier Anton Jonasen, hvor vedkommende hadde fått festet «en reinbeitestrækning omkring Østvatnet... i Bjørnør statsalmenning samt ret til at opføre et sæterhus ved Østvatnet paa følgende betingelser:...», 50 reist spørsmål om andre nå kunne påberope seg rett til reinbeite i dette området festekontrakten omfattet. I sitt svar hadde lappefogden gjort rede for reinbeiterettighetene:

Når festeforholdet i sin tid bortfaller, blir reinbeitet i omhandlede trakt stillet i klasse med reinbeitet forøvrig i Fosen reinbeitedistrikt eller andre reinbeitedistrikter i anerkjent lappetrakt, og kan av fylkesmannen tildeles den eller de reineiere som har tilhold i distriktet. Beitefordelingen skjer under hensyntagen til reinbeitets bevarelse, samtidig som til en fornuftig økonomisk utnyttelse av beitet. Reinbeiting med det antall rein som til hver tid finnes forsvarlig, kan finne sted uten hensyn til fastboendes eiendoms- eller bygselrett til strekninger. 51

Lappefogden gikk deretter inn på ordlyden i reindriftsloven § 2:

Når det i reindriftslovens § 2 heter hvor flyttlapper har hatt reindrift fra gammel tid og hvor det finnes hensiktsmessig å tillate utøvelse av reindrift.’ ... Så vidt mulig må alene medtas områder hvor flyttlapper har hatt reindrift fra gammel tid og hvor det finnes hensiktsmessig å tillate utøvelse av reindrift’ (lappefogdens understrekning), så betyr ikke dette at der vilkårlig kan foretas innskrenkinger eller avvikling av reindrift i et distrikt, om enkelte grupper eller avgrensede interesser krever dette.

Han fortsatte med å påpeke at en slik forståelse ville innebære et spørsmål om reindriftens fortsatte eksistens av den grunn at ett område i «lappetrakt» ikke hadde mer rett til å kreve seg fritatt for reindrift enn et annet. Følgene av myndighetenes inngripen for å innskrenke eller avvikle reindriften i ett distrikt, ville da automatisk føre til krav i alle reinbeitedistrikter om innskrenkninger og avvikling. 52 Lappefogden påpekte deretter at folks oppfatning av reindriftssamenes rettigheter ikke var i samsvar en rettighetenes reelle innhold:

Det er en utbredt oppfatning at flyttlappene har fått en særrett framfor andre i det siste, når det gjelder reinbeite i høyfjellet og tilstøtende strekninger. Det er en hel del som ikke er oppmerksom på at den rett som flyttlappene nå har, bare er en lovbeskyttet rest av de rettigheter de hadde lenge før den fastboende befolkning bygget sine hjem i reinbeite­områdene, og at myndighetenes befatning med sakene nå nærmest er av en regulerende art, slik at reinbeiteområdene blir rettferdig fordelt og forstandig utnyttet, samtidig som at hensyn tas til de fastboendes berettigede adgang til beite for sine besetninger.

Lappefogden uttrykte seg kritisk til Sør-Trøndelag Landbruksselskaps vedtak i saken, og påpekte at siden landbruksselskapet var fylkets øverste autoritet på landbruk, måtte en ha rett til å kreve at det tar rimelig hensyn også til reindriftsnæringen, som jo også er en landbruksnæring:

Det som da ved en slik objektiv bedømmelse kommer i forgrunnen må vel være bli de respektive næringsgrenenes lønnsomhet, samt rimelig og rettferdig hensyntagen til de folkegrupper som driver næringene. En slik vurdering sees ikke landbruksselskapet i foreliggende sak i det hele tatt å ha vært inne på. Tvert i mot har det uten reservasjon gått inn for kravet fra den ene part om at den andre næringsgrenen ikke må gis tillatelse til å utnytte sine muligheter – og rettigheter.

Lappefogden påpekte at distriktet var reinbeiteland fra gammel tid, og foreslo 1) at henstil­lingen fra Roan sambeitelag for sau om avvikling eller innskrenkning av Fosenhalvøyas rein­drift ikke må bli tatt til følge, 2) at der ikke gis tillatelse til sambeite med sau på statens allmenningsstrekninger på halvøya, eller fornyelser av tillatelser som allerede var gitt.

Brevet ble sendt Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, Asbjørn Lindboe 53 , for videre ekspedisjon. I fylkesmannens ekspedisjon ble det vist til at sauens beiting i fjellet om sommeren etter lappefogdens oppfat­ning var «overordentlig skadelig» på reinbeitet:

Er dette korrekt, hva en vel ikke har noen grunn til å tvile på, vil reinbeitet sterkt for­ringes i Sør-Trøndelag, og beitingen forskyves over til Nord-Trøndelag, hvorved skader og ulemper kan oppstå. Jeg anmoder om at det ikke tillates noen endring i de nåværende faktiske forhold uten at spørsmålet er undersøkt på bred basis ...En slik inngående undersøkelse er også naturlig av den grunn at det her gjelder samenes fra alders tid drevne legale næring. 54 (Min utheving.)

Departementets avgjørelse i saken gikk ut på at det verken ville gjøre innskrenkninger i reindriften i Fosen reinbeitedistrikt eller i saueholdet i statsalmenning på Fosenhalvøya. 55

4.3 St.prp. nr. 141 (1947) om tilskott til frakting av sau på fjellbeite

Ekspansjon i jordbruket etter annen verdenskrig kom også til uttrykk gjennom en stortings­proposisjon. Som vi har sett var det allerede blitt gitt økonomsk støtte for å stimulere denne nye driftsformen. I St.prp. nr. 141 (1947) ble dette tatt opp med fornyet styrke hvor det ble foreslått bevilget tilskott til frakting av sau på fjellbeite. I proposisjonen het det:

Med sine store fjellvidder har våre fjell- og fjordbygder gode naturlige betingelser for sauhold. Det gjelder imidlertid å få disse fjellvidder utnyttet på en rasjonell måte, og det kan best skje ved at saueeierne går sammen om å utnytte fjellviddene på samvirkemessig basis ved samdrift med sau. For å oppmuntre til dette finner en det riktig å ta opp igjen den ordning med fraktlette som en hadde under krigen. 56

Til tiltaket ble det foreslått bevilget kr 100 000 for budsjett-terminen 1. juli 1947–30. juni 1948. Denne offentlige stimuleringen til å ta fjellbeitene i bruk for bufe også i reinbeiteområ­dene, måtte komme i konflikt med reindriftssamenes interesser.

Dette ble påpekt av lappefogdene i Nordland og Nord-Trøndelag. I årsmeldingen fra sistnevnte het det:

Den verste pågang på ‘grensene‘ i Nord-Trøndelag nå er nettopp statens støtte av den lite lønnsomme saudriften på sambeitebasis til fortrengsel av den mer lønnsomme reindriften. Dersom alle fedriftsnæringer i fylket ble stillet likt, enten ved at reindriftsnæringen fikk den forholdsvise støtte som de andre, eller at de andre i likhet med rein­driftsnæringen ikke fikk noen statsstøtte i heletatt, er det mye som taler for at reindriften ville klare seg relativt meget godt. Som det nå er, både m.h.t. bidragene til de andre næringers ordinære drift og bidrag til grener som tar beitelandet fra reindriften, er det å forutse at reindriften om noen år vil gå sterkt tilbake. Og uten drastiske forholdsregler senere, vil den etter hvert, om ikke alt for lang tid, helt forsvinne. ... vedkommende landsdel [har] da ... tapt på å ha mistet det på mer enn en måte verdifulle nærings- og kulturinnslag som samenes reindrift med dens eiendommelighet er. 57

Det het videre:

Å yte store summer til et ulønnsomt sauhold og dertil overlate statens høyfjellsstrek­ninger i reinbeitedistriktene til beiteland for dette, mens reindriften ennå er lønnsom uten statsbidrag og dertil har en solklar rett til beitestrekningene – ja, det må vel, selv om en ser bort fra overgrepet som derved finner sted, nærmest kunne betegnes som lite saklig begrunnet.

4.4 Rundskriv fra departementet om «lappenes» beiterett

Det økte presset på reinbeitestrekningene medførte at departementet i juni 1948 sendte ut et rundskriv til landbruksselskapene hvor de ble pålagt å forelegge søknader om støtte til organi­sert sauedrift for lappefogden. Rundskrivet har også betraktninger om samenes beiterett, og hadde trolig sammenheng med årsmeldingen til lappefogd Ornæs som det er vist til foran. I rundskrivet het det:

I de distrikter der lappene fra gammel tid har beiterett for sin rein, vil det ofte oppstå konflikter mellom disse og gårdbrukere i det samme distrikt om beite. Etter reglene for statsstøtte til utnytting av fjellbeitene gis det som kjent tilskott til frakting av sau til fjells, tilskott til gjæting, oppsetting av gjæterbu og inngjerding av beitestrekninger for sau. I reinbeitedistriktene kan disse tiltak komme til å virke uheldig for reinbeitingen. En bør derfor være forsiktig med på gi støtte til inngjerding og beitelag, der dette antas å ha skadevirkninger for reinbeitet. 58

Rundskrivet ble avsluttet med et pålegg til Landbruksselskapene om å forelegge alle søknader om støtte til organisert sauedrift innen «lappenes reinbeitedistrikter» for lappefogden før saken sendes hit.

4.5 Lappefogden i Nordlands brev om flyttsamenes rett til reinbeite

I søndre del av Nordland fylke ble spørsmålet om organisert sauedrift aktualisert i 1947. Dette skjedde i Vefsn herred, hvor beitespørsmålet etter hvert viste seg å bli svært tilspisset. Det ble etter hvert den utløsende årsaken til at Det rådgivende utvalg for sauedrift i reinbeiteområder ble oppnevnt av Landbruksdepartementet.

I et brev til Vefsn jordstyre viste lappefogd Hagen til at han gjennom media var blitt kjent med at det var planlagt organisert sauedrift på vestsiden av Vefsndalen. Brevet gir et godt innblikk i den retten han mente reindriftssamene hadde. 59 Som jordstyret sikkert har godt kjennskap til, skrev lappefogden, drives det også reindrift i de samme strekninger. Sauehavning i den formen og det omfanget som her var planlagt, ville etter lappefogdens syn ta bort en stor del av beitestrekningene som reindriften har nyttet før, uten at det for denne næringen kan legges ut beite i andre områder:

Ved reindriftslovens bestemmelser er flyttsamenes rett til å nytte reinbeite i de avgrensede reinbeitedistrikter lovfestet som en virkelig rett og kan således ikke betraktes som en tilfeldig eller midlertidig tålt bruk av beitet i området [min utheving]. Grasbeitet i de fjell- og heiestrekninger hvor det drives reindrift ved flyttsamer kan derfor utvilsomt ikke disponeres helt fritt av de øvrige brukere av bufebeite i traktene uten at det blir tatt de fornødne hensyn til reindriftens behov. I de fleste reinbeiteområder i Nord-Norge er forøvrig også reindriftens beitebruk av eldre opprinnelse enn bufeets.

Lappefogden fortsatte med å påpeke at reindriftsloven for så vidt ikke utelukket bufebeiting i reinbeitedistrikter, og at flyttsamene heller ikke hadde protestert mot den alminnelige bufebeitingen. «Det er først når beitebruken med bufe får en annen form enn vanlig..., ved hopsamling av sauer eller annet bufe i større antall som holdes under gjeting i avgrensede områder, at flyttsamene mener deres næringsinteresser i områdene blir skadelidende.» Lappefogden avsluttet med å påpeke at det var høyst uheldig at større, samlede sauedrifter ble sluppet på beitet i de trakter hvor også reindriften hadde sine vesentlige og opprinnelige sommerbeiter:

Bortsett fra den rett som loven gir reindriften til å nytte beitene bør det også ved en jevnstilling av de forskjellige næringers krav tas tilbørlig hensyn til at reindriften er en lønnsom næring og fremdeles helt berettiget i landet ved at den nytter de tarveligste beiter og dertil slike beiter som ikke kan nyttes av andre husdyr det hele år.

Han henstilte deretter til Vefsn jordstyre om at det ved planlegging av sauebeiting i større omfang i herredets fjellområder ble tatt fornødne hensyn til reindriftens rettslige og næringsmessige behov.

4.6 Reinbeiteretten og Nord-Norge­planen

I 1951 forelå Landbruksdepartementets opplegg i utbyggingsprogrammet for Nord-Norge (Nord-Norgeplanen), for så vidt angående jordbrukssektoren, til uttalelse. I den sammenhengen kan det vises til en skriftlig meningsutveksling mellom Landbruksdepartementet og fylkes­landbruks­sjefen i Nordland om hvilken rett til beite reindriftssamene hadde. Etter å ha lagt vekt på lov­messig stopp av ukontrollert jorddeling, forsert investering for å øke bruksstørrel­sen, moder­nisering av foreldede driftsbygninger og utbygging av fagundervisning innen jordbruk, uttrykte fylkeslandbrukssjefen at hva han alvorlig ville sett fingeren på, var departementets uttalelse på side 19 i høringsutkastet vedrørende beite og sauehold, sålydende:

Departementet vil dog i denne forbindelse bemerke at arbeidet med økning av saue­holdet i Nord-Norge må drives under tilbørlig hensyntagen til reindriftens berettigede interesser. 60

Det ble vist til at fylkeslandbrukssjefen hadde lagt dette fram for Nordland fylkes sau- og geitavlslag og Nordland bonde- og småbrukarlag (ved Petter J. Liland). Han var «forferdet over den behandling spørsmålet om samdrift av sau i våre uendelige fjellbeitestrek­ninger i Helge­land har fått av lappefogd og departement». Fylkeslandbrukssjefen skrev videre at dersom de­partementet med «reindriftens berettigede interesser» mente fortsatt å ville innta det stand­punktet og treffe de avgjørelsene som den siste tiden er skjedd angående samdrift av sau i fjell­beitene i Vefsn og Velfjordområdet, «så er enhver mulighet for den ekspangsasjon i saue­avlen det samme departement foran på samme side i opplegget beskriver ganske ugjennomførlig».

Landbruksdepartementet uttalte i sitt svar at for å forebygge misforståelser angående uttalelsen om «tilbørlig hensyntagen til reindriftens berettigede interesser» siktet man til reindriftssamenes hevdvunne og lovfestede særrettigheter til reinbeite bl.a. i Nordland, jfr. reindriftsloven av 12. mai 1933 §§ 1 og 2. Det er innlysende at man ikke kan begynne ny sauedrift i gamle reinbeitedistrikter uten å ha hørt reineierne og tatt tilbørlig hensyn til reindriften i distriktet. Detter er også gjort i de tilfelle som har forekomet. 61

Det ble videre vist til at departementet hadde oppnevnt et rådgivende utvalg i Nordland fylke (som vi kommer tilbake til), og at departementet hittil hadde fulgt innstillingene som var avgitt av utvalget. I brevet ble det også vist til at søknader fra Vefsn Saubeitelag og Grane Landbrukslag var innvilget henholdsvis 19. september 1951 og 6. september 1951, mens en tredje sak, som gjaldt søknad fra Brønnøy sauavlslag om beite i Kilmarka i Vevelstad, var til behandling: «Departementet forstår derfor ikke landbrukssjefens og beitekonsulentens uttalelser når det gjelder departementets behandling av spørsmålet om samdrift av sau i reinbeitedistriktene.»

4.7 Betraktninger om reinbeiterett på Fosen

I et brev til sorenskriver Backe og Norges Bondelag i 1951 gjorde Landbruksdepartementet rede for dets oppfatning av reindriftssamenes rett til reinbeite. 62 Brevet synes å være svar på en direkte henvendelse angående reinbeiting i Nord-Fosen.

I brevet svarte departementet på fire spørsmål. Svarene er gitt på en så fyldig måte at departementets rettsoppfatning klart framgår uten at en konkret kjenner spørsmålene. 63

På spørsmål 1 svarte departementet: «Flyttsamene har rett til uten særavtale å drive reindrift så vel på offentlig som privat eiendom i områder hvor de har hatt reindrift ?fra gammel tid?, jfr. reindriftsloven av 12. mai 1933 § 2.» Det ble videre gjort rede for at herredene Åfjord, Stokksund, Roan og Osen var en del av Fosen reinbeitedistrikt.

På spørsmål 2 svarte departementet: «Flyttsamenes rett består i at de ikke lovlig kan hindres i utøvelse av reindrift, herunder også bruk av flytteveger, forutsatt at reindriften foregår i samsvar med loven av 1933. Skade må erstattes, se særlig lovens § 39.»

Spørsmål 3 må ha vært knyttet til hevd, trolig om reindriftsretten kunne utviskes ved hevd eller passivitet, da det er vist til loven av 1874. 64 Til dette svarer departementet benektende idet den reindriften det her var tale om, i alle tilfeller var eldre enn loven av 1874.

Spørsmål 4 har trolig vært knyttet opp mot overførbarheten av reindriftsrettighetene ved arv og lignende. Departementet skrev her at: «Rett til reindrift er ikke knyttet til bestemte personer, men til flyttsamene, se lovens § 1. Reindrift kan etter departementets, fylkesmannens eller lappefogdens avgjørelse flyttes fra et fylke til et annet, eller fra et reinsogn eller reinbeitedistrikt til et annet, jfr. lovens §§ 6 og 12.»

I brevet ble det også gjort rede for at det var nedsatt et konsultativt utvalg for Fosen distrikt når det gjaldt kollisjon mellom saue- og reindrift. «Departementet avgjør etter innhentede uttalelser om en sak skal forelegges utvalget, som avgir sin innstilling til departementet.»

4.8 Rollen til Selskapet for Norges vel og landbruksselskapene

Selskapet for Norges vel hadde i perioden etter krigen en sentral rolle i utviklingen av jord­bruket på bygdene, blant annet gjennom et seter- og beiteutvalg hvor distrikts­konsulent i beitebruk for Nord-Norge, sivilagronom Erling Lyftingsmo 65 , arbeidet med å granske fjell­beitene. På selskapets representantskapsmøte i 1948 ble spørsmålet om motsetningene mel­lom reinbeite og organisert sauedrift i reinbeitedistriktene tatt opp. Under møtet ble det drøftet hva Selskapet for Norges vel kunne bidra med for å fremme landbrukets interesser og hva en burde forvente av Landbruksdepartementet. 66

I november 1948 oppnevnte Nordland Landbruksselskap en egen nemnd for å ta seg av spørsmål «angående mulig ordning av sauebeiter (fellesbeiter) på enkelte fjellvidder i Vefsn-distriktet». 67 Bakgrunnen for oppnevningen var at utvalget i samarbeid med Selskapet for Norges vel skulle assistere de sambeiteinteresserte jordbrukerne mot reinbeiteinteressene representert ved lappefogden. 68

I februar 1949 tok seter- og beiteutvalget i Norges vel opp de store interessemotset­ningene mellom reineiere og saueeiere i et brev til direksjonen i selskapet. Det ble påpekt at «reineigarane [hevdar] at dei har retten til alt det beite innan reinbeiteområda som det ikkje er særrettar til og at denne retten omfattar både sumar- og vinterbeite. I praksis har det – etter det vi har fått opplyst – vore slik at reineigarane ikkje har nekta nokon å sleppe eigne husdyr på sjølvstyr innan reinbeiteområda. Dei har derimot nekta sam­drift av beitedyr.» 69 Det som ifølge utvalget var av stor interesse var: «I kor stor mon er det overskot av sumarbeite sett i samhøve til mengda av vinterbeite.» Vurderingsgrunnlaget for dette ventet utvalget å få lagt til rette «i stort mon» ved de fjellbeitegranskningene utvalget selv drev.

I Nord-Trøndelag reagerte fylkesmannen på den pågående landbrukspolitiske kampanjen for å utnytte fjellbeitene og Selskapet for Norges vels arbeid i tilknytning til dette. Tidlig på 1950-tallet ble selskapets fjellbeiteundersøkelse omtalt av dagspressen i Nord-Trøndelag. Dette foranlediget en henvendelse fra fylkesmannen til lappefogd Ornæs, hvor førstnevnte ba om en uttalelse om hvorvidt denne forespeilede økte utnyttelsen av fjellbeitene kunne skape vansker av betydning for reindriften. Fylkesmann Lindboe hadde ved en tidligere anledning påpekt at sauebeiting i fjellet om sommeren var «overordentlig skadelig» på reinbeitet. 70

4.9 Litt om departementets holding til søknader om organisert sauedrift i Nordland

I 1948 kom det opp to saker for Landbruksdepartementet som følge av søknader om sauedrift i reinbeitedistrikter i Nordland. Den ene var en søknad om sauedrift i Mofjellet. Den andre var den allerede nevnte søknaden fra oppsittere i Vefsn om beite for 1500 sau på Nesbrukets og statens eiendom i Sørvassdalføret. Førstnevnte søknad ble forelagt de­partementets reindrifts­kontor. Søknaden gjaldt foruten områder som ble nyttet av norske rein­driftssamer, også et beiteområde som traktatsmessig var forbehold svenske reindriftssamer. I saksframlegget for skogkontoret la reindriftskontoret til grunn at det var utelukket av den norske staten å leie ut områder som var forbeholdt svenske samer. Også når det gjaldt rent norske reinbeiteområder, ville departementet fraråde søknaden:

Reindriften har i lang tid vært på vikende front og da særlig i Nordland fylke hvor bureisningen til dels har fordrevet reinen fra gamle reintrakter. I det foreliggende tilfelle dreier det seg om en søker som kommer fra et annet yrke. Det er ingen grunn til å la ham starte nytt yrke på bekostning av reinsamene i distriktet med deres gamle rettigheter i fjellet. Det kan se så besnærende ut at fjellet lar seg utnytte meget bedre økonomisk enn nå. Det er mulig, men det er etter min mening ikke forsvarlig av det offentlige å gjøre det når det går ut over andres velervervede rettigheter ... Reinsamene er en minoritet i Norge og de føler seg som en minoritet. Det er et spørsmål om de ikke har rett i denne følelsen når man ser hvor lite hensyn det ofte blir tatt til deres spesielle interesser. 71

Søknaden til Erichsen ble ikke innvilget. 72 Søknaden fra oppsitterne i Vefsn fikk man derimot, slik skogdirektøren hadde ønsket, høre mer om. Jeg vil komme tilbake til denne saken lenger bak. Denne saken var trolig medvirkende til at departementet kom til at det burde opprettes egne utvalg for å håndtere problemstillingene.

I mars 1949, som følge av utstrakte planer om å ta i bruk fjellbeite til organisert sauedrift, henstilte Selskapet for Norges Vel Landbruksdepartementet om å gi «klare, generelle regler for beiteutnyttelsen». 73 Forholdet var allerede til vurdering i departementet, og i et promemoria viste departementets ledelse til at det hadde forekommet mange tilfeller «hvor det har vært tvist om det var adgang til å gå i gang med samdrift av sau i reinbeitedistrikt». Det het videre:

Reindriftslovens § 1 slår fast lappenes beiterett som en rett. En slik rett kan selvsagt ikke utelukke at det innenfor det området retten omfatter også drives sauedrift når dette ikke går ut over lappenes faktiske utøvelse av retten. Både sauehold og reindrift må sees på bakgrunn av at det er næringer det er tale om og nasjonaløkonomisk sett er vi selvsagt interessert i en rasjonell utnyttelse av områdene. Men på bakgrunn av at [en er?] i gamle reindriftstrakter må reindriftens rett gå foran samdrift av sau. 74

To uker senere sendte Landbruksdepartementet ut et skriv til fylkesmennene hvor disse oppfatningene gjentas. I skrivet som var undertegnet statsråd Kr. Fjell 75 , og som også hjemlet opprettelsen av de rådgivende utvalgene for sauedrift i reinbeiteområde , vises det til at interessen for organisert sauedrift hadde økt meget de senere årene, og at det offentlige gjennom landbruksselskapene hadde gitt tilskott til transport og oppføring av gjerder i tilknytning til dette. Det het videre at:

I reinbeitedistriktene vil en slik sams sauedrift lett komme i kollisjon med samenes gamle rett til reindrift, og det har fra reindriftshold særlig i Nord-Trøndelag og Nordland vært klaget over at denne nye form for sauedrift går ut over samenes faktiske utøvelse av reindriftsretten, en rett som er fastslått i § 1 i lov om reindriften av 12. mai 1933. Departementet er klar over at samdrift av sau ikke kan utøves i gamle reindriftstrakter til skade for samenes reindrift. I slike tilfelle må reindriften gå foran samdriften av sau. 76

5 De rådgivende utvalgene for sauedrift i reinbeitedistrikter

5.1 Landbruksdepartementet oppnevner rådgivende utvalg

Departementet utelukket likevel ikke at det også kunne drives organisert sauedrift innen reinbeite­distriktene hvis dette ikke går ut over samenes faktiske utøving av sin reindriftsrett. Dette var bakgrunnen for at de rådgivende utvalgene ble opprettet:

For å få en sakkyndig upartisk uttalelse i de tilfelle hvor det er tale om samdrift av sau i reinbeitedistrikter har derfor departementet besluttet å nedsette et rådgivende utvalg i hvert av de to fylker Nord-Trøndelag og Nordland... Utvalget skal bestå av 1 representant utpekt av fylkets landbruksselskap, 1 representant for reindriften utpekt av lappefogden etter sådan konferanse med reineierne som han finner nødvendig og som oppmann i utvalget en utskiftningsformann i fylket. Utvalget skal behandle alle de tilfeller hvor interessekollisjon mellom samdrift av sau og reindrift foreligger eller kan befryktes å oppstå, og avgir sin uttalelse til landbruksdepartementet etter å ha innhentet de opplysninger og foretatt de befaringer som det finner nødvendig.

Den 28. juli 1949 ble Det rådgivende utvalg for sauedrift i reinbeitedistrikter i Nordland fylke og Det rådgivende utvalg for sauedrift i reinbeitedistrikter i Nord-Trøndelag fylke oppnevnt.

Oppnevningen av utvalgene skjedde i tråd med statsrådens skriv av 28. mars 1949 hvor fylkenes landbruksselskap utpekte ett medlem 77 , og lappefogden etter konferanse med reineierne utpekte det andre. Fylkesmannen ble bedt om å utpeke en utskiftningsformann som oppmann i utvalget. Sammensetningen minnet således mye om en voldgiftsrett, hvor hver part oppnevner ett medlem, jf. tvml. § 454.

I løpet av våren 1949 fikk Landbruksdepartementet forslag til medlemmer i utvalgene. Den 28. juli 1949 ble Det rådgivende utvalg for sauedrift i reinbeitedistrikter i Nordland fylke og Det rådgivende utvalg for sauedrift i reinbeitedistrikter i Nord-Trøndelag fylke oppnevnt. 78

I oppnevningsskrivene ble også utvalgenes mandat fastlagt. Det var å avgi uttalelser til de­par­tementet etter å ha innhentet de opplys­ninger og foretatt de befaringer som det finner nød­ven­dig. Departementet avgjør hvilke saker [som] skal forelegges utvalget, men lappefogdens ut­talelse skal i hvert enkelt tilfelle være innhentet på forhånd. 79

5.2 Nordland fylke

5.2.1 Påtrykk fra Nordland Landbruks­selskap

Utover høsten 1949 trykket Nordland Landbruksselskap ved flere anledninger på for å få det rådgivende utvalget til å trå sammen hurtigst mulig. Landbruksselskapet la samtidig opp til at deres nedsatte komité etter dette kunne avvikles, og arbeidet overlates til utvalget. 80 Utvalgets formann, Karl Skålvoll, fant seg imidlertid ikke i noe diktat fra fylkeslandbrukssjefen og av­ventet videre føringer fra Landbruksdepartementet. Med henvisning til utvalgets mandat – «Departementet avgjør hvilke saker [som] skal forelegges utvalget» – fant han ikke å kunne sammenkalle til møte

«førenn utvalget får seg forelagt fra Landbruksdepartementet hvilken eller hvilke saker som skal behandles av utvalget». 81

I skriv av 15. desember 1949 fra Landbruks­departementet ble utvalget bedt om å avgi sin første uttalelse. Saken gjaldt en søknad fra Vefsn saubeitelag til departementets skogkontor om å leie sauebeite på en del av Nesbrukets eiendom. 82 Anmodningen kom etter at Helgeland sau- og geitalslag ved telegram til departementet av 9. desember d. s. hadde krevd at beite­spørsmålet for Vefsn saubeitelag måtte bli ordnet snarest.

5.2.2 Utvalgets første sak: «Beitespørsmål for Vefsn Saubeitelag»

Som vi har sett søkte oppsittere organisert gjennom Vefsn saubeitelag , i 1948 om leie av sauebeite på en del av det statseide Nesbrukets eiendommer i Sørvassdalsfaret i Vefsn herred. I søknaden var det reist spørsmål om reindriftens bruk var til hinder for å nytte beitet for sau.

Nes Trælastbrug viste i sitt svar til en uttalelse fra lappefogden i Nordland av 10. april samme år hvor det het at de omsøkte beitetraktene lå innenfor Kvitfjell reinbeitedistrikt som fra gammel tid hadde vært nyttet som vår- og sommerbeiteland for reindriften:

Blir dette området tatt fra reindriften og lagt ut som sauebeite vil derfor reindriften i denne trakt bli helt nødlidende for så vel kalvingsplasser som vår og sommerbeite,... og] må innstilles med årsak mangel på skikket beiteområde. 83

Lappefogden hadde fortsatt med å påpeke at sams sauebeiting i høyfjellet, særlig da i reinbeiteområdene nordover i landet, er en helt ny form for bufeets nytting av fjellbeitene. De forskjellige distrikters reindrift måtte ha juridisk rett til å bli tilgodesett framfor slik sauebeiting, da reindriften, foruten at denne næringen er den eldste i nyttingen av beitene, også har en lovfestet og virkelig praktisk rett til å utøve næringen i de fastsatte distrikter. Å ta fra reindriften dens gamle og fremdeles helt nødvendige beiteområder, betegnet han som et rettslig overgrep og en stor urett både overfor næringen selv og for den enkelte «flyttlapp» i distriktet. Lappefogden avsluttet med å frarå at det omhandlede området i Kvitfjell reinbeitedistrikt ble bortleid til felles sauebeite. Landbruksdepartementet sluttet seg til dette. Nes Trælastbrug viste til lappefogdens og departementets uttalelser og avslo søknaden fra Vefsn saubeitelag. 84

Dette resulterte i at det rådgivende utvalget for sauedrift i reinbeitedistriktene i Nordland trå­dte samen 30. januar 1950 for å behandle «Beite­spørsmål for Vefsn saubeitelag.» Utvalget kom til at det innen angjeldende område var tilstrekkelig beite for begge parters dyr. Etter ut­valgets mening gjaldt det «å få etablert en ordning som begge parter kan være tjent med uten at den ene part derved blir skadelidende, eller i vesentlig grad hindres i utøvelse av sin næring.» 85 Etter forhandlinger avviste ikke lenger lappefogden at beitet ble utnyttet til sauedrift. Men han framholdt at reindriften måtte få foregå uhindret, og hvis rein­antallet i området med tiden skulle øke, måtte det innledes forhandlinger mellom partene med tanke på reduksjoner av sauedriften. Skader på vinterbeitet måtte eventuelt bli gjenstand for erstatning etter skjønn.

Sauebeitelaget sa seg etter dette villig til å forandre sin søknad slik at de gav avkall på en del av det omsøkte området sør i feltet som var mest vesentlig for reindriften. Det rådgivende utvalget anbefalte etter dette at det ble gitt tillatelse til sauedrift i deler av det omsøkte området på de betingelsene lappefogden hadde foreslått. Av interesse er det også at utvalget tilrådde at eventuell leieavgift som sauebeitelaget må betale for beiteområdet som tilhørte «statsselskapet» Nesbruket, måtte gå til fylkets reinbeitefond.

I et promemoria i Landbruksdepartementet ble det anbefalt å følge utvalgets tilrådning. De­partementet pekte særlig på utvalgets tilrådning om at den sørlige delen av beitefelt V ble unntatt fra sauebeiting. Lappefogden i Nordland hadde tidligere spesielt pekt på betydningen av dette området for reindrifta. Videre påpekte departementet at Sauebeitelaget ble kjent med reindrifts­lovens bestemmelser om bruken av hunder, og at utvalget hadde foreslått at leieav­giften ikke skulle gå til grunneier, men til reindriftsfondet i fylket. Søknaden fra Vefsn Sau­beitelag ble innvilget etter behandling i det rådgivende utvalget ved Nesbrukets brev av 19. juli 1951. 86

5.2.3 Grane landbrukslags søknad om å leie sauebeite i reinbeitedistrikt

Den neste saken utvalget fikk til behandling, gjaldt en søknad fra Grane Landbrukslag om å leie beite for organisert sauedrift i Vestre Hausreisdalen i Grane herred, Brurskanken reinbeitedistrikt. Saken ble påstartet i august 1950 som sak 1/1950, og sluttført i februar 1951. Utvalget tilrådde blant annet at sauedriftens beitebelegg måtte begrenses til maksimum 800 sauer, og hvis tallet på beitende storfe oversteg 20, skulle sauetallet reduseres med fem sauer per storfe. Det tilrådde videre at:

Reindriften i området må foregå uhindret. Det må ikke settes opp gjærder eller innretninger i området som hindrer reindriften eller sperrer naturlige drifteveger.

Begge parter gjør sitt beste for å opprettholde et godt forhold. Jaging av hverandres dyr må ikke finne sted. Gjeterbu som måtte oppføres skal kunne utnyttes til overnatting av de samer som har rein i området. Likeså at samer som er på reinleiting i området for lov å overnatte på gården Nygården, for tilfelle denne paktes eller leies bort til beitelaget. 87

I tilrådningen het det videre at så fremt reinantallet i området med tiden skulle øke, må det innledes forhandlinger mellom partene for mulig reduksjon eller omorganisering av saudriften. Utvalget anbefalte etter dette at statsstøtte til omsøkte sauedrift, gjeterbu og sauegjerde ble innvilget. Støtten måtte gis under betingelse av at samer på reinleiting i området får høve til overnatting i bua.

5.2.4 Rettsforhold ved leie av sauebeite på privat grunn (Kilmarksaken)

I 1952 behandlet det rådgivende utvalget en søknad fra Brønnøy saueavlslag om å leie beiter på den private eiendommen «Kilmark», gnr. 19, bnr. 1, i naboherredet Vevelstad. 88 Med bakgrunn i en henvendelse fra Landbruks­departementet i april 1951 uttalte lappefogden at området i sin helhet lå innen Kvitfjell reinbeitedistrikt, og at det hadde vært nyttet av flyttsamer til reindrift fra «uralders tid». Det offentlige hadde imidlertid en langt mer begrenset hjemmel for å gripe inn beitebruken, da Kilmark var privat eiendom:

Da det her gjelder bortleie av privat eiendom er det mulig at det fra offentlig hold ikke kan hindres at eierne leier bort området til sauehavn... Men da reindriften har sin sedvanemessige nyttesrett med hensyn til beite med rein og flytting og i dette område som for øvrig ellers i Kvitfjell reinbeitedist­rikt, og dette er en virkelig rett for næringen, synes det å være meget tvilsomt om eieren av Kilmarken kan leie bort beitet til sau, uten å ta fornødne hensyn til reindriftens beitebe­hov. 89

I brev til beitekonsulent Lyftingsmo viste departementet til lappefogdens uttalelse og fra­rådde at Kilmark ble ytterligere belagt med sau. 90 Det het imidlertid:

På den annen side er om­rådet leid privat, og man har ikke maktmidler til å hindre beiting på den private eien­dom. 91

Forhandlingene i det rådgivende utvalget strakk seg over tre dager og var preget av lange og dels fastlåste ordvekslinger mellom utvalgets fagmedlemmer. 92 Under sluttfasen foreslo utvalgsmedlem Liland (jordbruk) at utvalget

rår til at eieren får leie bort beitet på eiendommen Kilmark til et belegg tilsvarende 700 sau i kommende beitesesong.

Førstkommende sommer burde utvalget befare eiendommen for å få førstehånds kjennskap til beitemulighetene, og da gi sin endelige tilrådning om saka.

Forslaget fikk ikke samtykke av utvalgsmedlem Lifjell (reindrift), selv om han ikke formet noen dissens.

Utvalgets formann fant ikke å kunne komme med noen tilrådning uten nærmere kjennskap og befaring av området.

Under befaringen høsten 1952 fikk utvalget fastslått at eiendommen Kilmark hadde uvanlig gode sommerbeiter både for sau og rein. Utvalget drøftet inngrepen i eieres rådighet:

Eiendommen Kilmark er eget gårdsnummer og et sjølstendig bruk, hvor ingen tidligere, så vidt en vet, har grepet inn i eierens råderett. ... Den gamle praksis, at beitende dyr får gå fritt og beite uhindret i fjellet har eieren av Kilmark, så vidt utvalget vet, aldri bestridt. Dette forhold fortsetter naturligvis som før, men utvalget vil særlig peke på betydningen av at disse store og gode beiteområdene blir mer forsvarlig utnyttet enn tilfelle er nå.

Etter befaringen trakk utvalgsmedlem Liland sitt forbehold. Avslutningsvis anførte utvalget at det ut fra «fra innhentede opplysninger, befaring og inngående drøfting mellom utvalgets medlemmer» fant å kunne tilråde at Kilmarks område kunne leies ut til en sauedrift begrenset oppad til 1000 sauer. Eieren ble pålagt å påse at leieren tar hensyn til samenes interesser og rettigheter i området.

Gjerder og andre innretninger må ikke settes slik at det hindrer reindriftens naturlige ferdsel. Reinen skal få beite uhindret i området. Begge parter gjør sitt for at dyrene som beiter ikke blir forstyrret eller jaget, f.eks. ved unødig bruk av hund. 93

Også i denne saken ble det tilrådd at hvis reintallet i området skulle øke vesentlig, slik at det blir fare for at reinen får for lite sommerbeite, må det innledes forhandlinger mellom par­tene for mulig reduksjon av beitende sauer. Videre: «Sauedriften bør så langt råd er holdes borte fra det område på Kilmarks eiendom hvor reinen fortrinnsvis har sitt sommerbeite.» Tross uenighet under behandlingen var tilrådningen er enstemmig.

På oppfordring fra departementet ble lappefogden bedt om å gi en ny vurdering. Tross gode beiter var han forbeholden til et sauetall på 1000 og anbefalte i stedet 700–800 dyr. For øvrig tilrådde han

at utvalgets vedtak [skal være tilrådning] blir godtatt, med tillegg av at prøvedriften med saubeite blir begrenset til en tid av 3 år regnet fra 1 april 1953. 94

Da Landbruksdepartementet fattet beslutning i saken, innskrenket det utvalgets tilrådning. I skriv til Brønnøy Saueavlslag ble det satt et øvre tall på 800 sauer som kunne nytte beitet på Kilmark. Departementet kalte dette en «prøvedrift» og lot tillatelsen gjelde for tre år:

Etter at det har vært drevet prøvedrift i tre år, må spørs­målet på grunnlag av de erfaringer som da er høstet, forelegges departementet på nytt. 95

I et promemoria går det fram at departementet la stor vekt på lappefogdens uttalelse. 96 Avslut­ningsvis må man merke seg at til tross for at Landbruksdepartementet la til grunn at det ikke hadde «maktmidler» til å hindre beiting på private eiendom 97 , opptrådte de lang på veg som de hadde hjemmel til ved å regulere og innskrenke grunneiers rett til å leie ut privat eiendom ved å sette både øvre dyretall og begrense beiteperioden tidsmessig.

5.2.5 Karakteristikk av utvalgets arbeid

Både i disse tre første sakene og i fire påfølgende saker som ble behandlet fram til og med 1961 98 , preges utvalgets behandling av grundighet med forhandlingsmøter, høring og befa­ringer før innstillinger ble avgitt. Fem av de sju sakene gjaldt søknad om leie av utmarks­områder til sauebeite. Selv om utvalget i samtlige av sakene tilrådde utleie, ble det gjort reduksjoner i forhold til omsøkt beiteareal. Det ble også satt til dels strenge vil­kår slik at gårdbru­kernes aktivitet ikke skulle gå utover reindriftssamenes beitebruk, som det gjennom­gående var lagt til grunn at hadde første prioritet. Det ble videre åpnet for å revurdere leie­kontraktene hvis reindriftssamenes beitebehov skulle øke. I en sak som ble behandlet på Fauske 1957–1960, hvor gårdbrukere bl.a. klagde på at rein gjorde skade på innmark, ser vi at utvalget brukte mye tid på forhandlinger og vurderte mange alternativer i stedet for å henvise saken til erstatningsskjønn.

Både saksbehandlingen, ut­valgets mandat og det forholdet at utvalget ble oppnevnt, viser at så vel Landbruks­departementet som Nordland Land­bruksselskap og bøndene i området betraktet reindriftssamenes beiterettigheter som en «virkelig» bruksrett med forrang framfor sauebøndenes behov for driftsbeite, og ikke som noen «uskyldig nyttesrett».

Formannsvervet ble lagt til jordskifteoverdommeren i Nord­land. Trolig skjedde dette som en tilfeldighet. Like trolig var dette med på å styrke utvalgets integritet. Både fordi leder­vervet ble løftet opp på et høyere nivå, men kanskje like mye fordi en fikk en annen kontinu­itet på vervet, samtidig som én person fikk ansvaret for samtlige saker i fylket, og dermed kunne få bedre anledning til å sette seg inn i de reindriftsfaglige problemstillingene.

I relasjon til Landbruksdepartementet må det kunne sies at det la vekt på utvalgets tilråd­ninger. I forbindelse med at Norsk Sau- og Geitalslag i 1955 foreslo opprettelse av en lands­omfattende nemnd for rein- og sauebeitespørsmål, påpekte departementet at «dei lokale nemnder som er satt ned for dei einskilde lappefoged-distrikt (f.t. Nord-Trøndelag og Nord­land), [har] ikkje hatt vanskar med å greie ut dei spursmål som har vært lagt fram.» 99

Tabell 5.1 Skjematisk oppstilling av Det rådgivende utvalg for sauebeiting i reindriftsområders saksbehandling 1950–1961.

Nr/dato/utvalgSaks­type/stedGrunn­eierMerknad/kommentarReinbeite­distriktVilkårVesnt. endring
30.1–5.8.50/ Skålvoll Liland LifjellLeie av sauebeite/ Sør­vass-dalenNes Trælastbrug (eid av staten)Vefsn sauebeitelag fikk høve til sauedrift innen ett av fem områder vurdert av en beitekonsulent i 1943. Ifølge lappefogden måtte det innledes forhandlinger for reduksjoner eller omorganisering av saudriften hvis reintallet igjen økte.17 – ­Kvitfjell- Gjerder o.a. innretninger i beiteområder må ikke hindre reinflytteveger.- Reinen skal få beite uhindret i hele driftsområdet.- Begge parter gjør sitt for at dyrene ikke blir forstyrret / jaget ved unødig bruk av hund.- Ev. leieavgift sauebeitelaget må erlegge til Nesbruket, må gå til fylkets reinbeitefond.
1/50 07.8.50 31.8.50 Skålvol Liland TovenLeie av sauebeite/ Vestre Haustreis­dalen m.fl.Næs Trælastbrug (eid av staten) og opp­sittere på gården «Glug-vats-elven»Grane Landbrukslag gis anledning til å ha organisert sauedrift i området på Reinfjellets austside. Området anslås til ca. 70 km2.22 – Brur- skanken- Maks 800 sauer. Hvis tallet på storfe overstiger 20, skal sauetallet reduseres med 5 sauer per storfe over 20.-Reindriften i området må foregå uhindret. Det må ikke settes opp gjerder eller innretninger som hindrer reindriften eller sperrer driftsveger.- Begge parter gjør sitt beste for å opprettholde et godt forhold. Jaging av dyr må ikke skje.- Gjeterbu som måtte oppføres, skal kunne utnyttes til overnatting av de samene som har rein i området.- Samer som er på reinleiting, kan overnatte på gården Nygården.
1/51 18.2.52 01.9.52 Skålvoll Liland Lifjell/ TovenLeie av saue­beite/ Kil­mark, Vevel-stadKonr. M. ­ Kilmark, gnr. 19/1 i Vevelstad herredTvist om «utenbygds» sauer fra Brønøy saueavlslag skulle få leie beiter på privat eiendom «Kilmark» i nabokommunen Vevelstad.17 – ­Kvitfjell- Saueavllag får leie til maks 1000 sauer. - Eieren må påse at leieren tar hensyn til samenes interesser og rettigheter i området.- Gjerder og andre innretninger må ikke settes slik at det hindrer reindriftens naturlige ferdsel.- Begge partene gjør sitt for at dyrene ikke blir forstyrret / jaget ved unødig bruk av hund. - Hvis antall rein i området skulle øke vesentlig, må det inn­ledes forhandlinger om mulig reduksjon av sauetallet.- Sauedriften bør så langt råd er holdes borte fra sommerbeitet for rein800 sau; prøvetid 3 år
1/56 29.7.57 30.7.57 Skålvoll Liland Stormo (særskilt oppn. av LD)Sperre­gjerde for sau / Vesterfjellet i KorgenTvist. Korgen jordstyre var ikke enig i de kravene lappefogden satte for å godta gjerdet. Saken ble derfor sendt utvalget til behandling.21 – Røså- Tillates oppsatt sauegjerde etter beskrevne grenser (siste alternativ). Det må tas tilbørlig hensyn til de særkravene reindriften stiller m.h.t. åpninger i gjerdet.- I tiden sauene beiter i området tilpliktes reineierne å lukke grindene ved gjennomdriving av rein.- Når sauene tas fra beitet om høsten, plikter saueeierne å åpne grindene for reinen.- Med hensyn til grindenes antall, plassering og bredde må lappefogden rådspørres.
1/57 03.2.57 16.1.60 Skålvoll Liland LifjellRein-beiting på inn­mark / FauskeTvist. Klage fra bønder i Fauske om at rein gjør skade på inn­mark, og at reineiere foretar sanking av rein straks før sauesanking. Utvalget vurderte mange alternativer i stedet for å henvise saken til erstatnings­skjønn32 – Storskog og 33 – Sjunkfjell- Reineiere kan fortsette med drift i Sjunkfjelldistriktet. - Reineiere pålegges å unngå driving og sanking av rein i Valnesfjordområdet etter 10. september.- Reineierne må sanke reinen fra øst­si­den av Valnesfjord så tidlig som mulig om vå­ren for å unngå at okserein trekker inn på innmark.
1/61 12.6.61 13.6.61 S/L/TFellesbeite for sau/ LeirfjordLeirfj. herred,gnr. 84/1Tvist. Påheftet rett til fri rein-beiterett. «Det har ingen betydning for å fastslå rein­samenes rett til beite ...» Dissens i utvalget.23 – Toven- Delt tilrådning.- Liland: 600 (800) sau. Toven: 400 sau. Avgrensning mot nordøst til Nonsvatnets sørende. Formannen unnlot å avgi innstilling.
2/61 15.6.61 15.6.61 S/L/TLeie av sauebeite/ Hatt- fjelldalSør-Helgeland s.f. (staten)Ikke innsigelser fra reineier. «Hattfjelldal saubeitelag får leie omsøkte beite... kan [ikke]sies å skade reindriftens interesser.»19 – Susendal- For så vidt gjeterhytte [for sau] oppføres med statsbidrag, bør denne kunne benyttes av norske samer som flytter med sine rein, eller leilighetsvis oppholder seg i området.

Det må imidlertid også sies at departementet kanskje i enda større grad la vekt på lappefogdens vurde­ringer, og i flere saker korrigerte utvalget til fordel for reindriftssamene etter uttalelse fra lappefogden.

I 1964 fikk utvalget til behandling en sak om anlegg av geitseter i Fiplingdal i Grane herred, Kappfjell reinbeitedistrikt (jf. bureisningsspørsmålet fra 1938, omtalt foran). 100 I saken kom ut­valget til at det under tvil ville tilrå anlegg av fellesseter. For å bedre forholdene for Kappfjell reinbeitedistrikt slik at de ulemper som oppsto ved anlegg av geitseter i Simskaret, helt eller delvis kunne kompenseres, tilrådde utvalget

«at myndighetene nå må gjøre fortgang i arbeidet med å regulering av grensen mot Trøndelag slik at grensen for Kappfjell reinbeitedistrikt mot sør og fylkesgrensen faller sammen.» 101

Utvalget satte videre som vilkår for å anlegge felles­seter for 200–250 geiter at reindrifta skulle være uten ansvar for skade reinen måtte gjøre, og at eventuelle sperregjerder måtte forsynes med nødvendige porter for reindriften.

I utvalgets neste sak, som ble påbegynt høsten 1964 og sluttført sommeren 1966, ble det også utvist en restriktiv holdning til økt sauebeiting. 102 Saken hadde sitt utgangspunkt i at sauer fra et annet bygdelag, Austerbygda , trakk over Reinfjellet inn i Haustreisdalen i Grane herred. Grane landbrukslag hadde 10 års kontrakt med Nesbruket om beiterett, og hadde tilbudt Austerbygda sauebeitelag å ta del i deres drift. Sistnevnte hadde avvist dette, da det ville bli for dyrt. Beiteutvalget konkluderte her med at det ikke fant

grunn til å legalisere inntrengen av sauer fra Austerbygda i Haustreisdalen ved å tildele beitelaget et spesielt beiteområde eller ved at laget fikk ha hytte i området.

Videre la det til grunn at

hytta som beitelaget førte opp ved søndre ende av Holmvatnet i 1964 foreslås innkjøpt av Lappevesenet til bruk for reineierne i distriktet 103 .

I august 1967 tok utvalget til behandlingen en sak med bakgrunn i en søknad fra Misvær Ysteri til Direktoratet for statens sko­ger om leie av et om­råde i Sørdalen (i Harodal reinbeite­distrikt) til geitebeite og geitseter. Utvalget tilrådde etablering, men på et mer be­grenset om­råde enn det omsøkte, samtidig som det ikke anbefalte at det ble gitt anledning til omsøkt kafé­drift på sætrer i området. Det ble også tilrådd at virkningen for rein­beiteinteressene måtte vurderes av grunneier og forpakter når leietiden var utløpt. Det må nevnes at etableringen av geitseteren senere ble gjenstand for søksmål fra beiteberettigede bufeholdere som påsto at staten ikke hadde anledning til å leie bort arealer til fellesseter for geit i Misværmarka.

I dommen om geitseter og beiterettigheter i Sørdalen var staten ved Landbruksdepartementet blitt saksøkt av ni grunneiere for å ha bortleid arealer til fellesseter i for geiter i Sørdalen i Misværmarka, i et område hvor grunn­eierne mente å ha gamle beiterettigheter. Salten herredsrett kom i sak 65/1968 A til at staten måtte frikjennes for søksmålet. Saken var forent til behandling med sak 52/1868 hvor en av de beiteberettigede var saksøkt av staten for uten festekontrakt å ha hytte stående på statens høyfjellsgrunn ved Gåsvatn. Saksøkte ble dømt til å fjerne hytta. Avgjørelsene er trykt i RG 1971 s. 217.

I anledning sistnevnte sak forespurte utvalgsformannen departementet om instruks for utval­gets arbeid. 104 Når det gjaldt retningslinjer for utval­get, minnet departementet om tidligere kor­respondanse og viste til: «Utvalget skal behandle de interessekollisjoner som blir forelagt av Landbruksdepartementet eller som utvalget selv finner grunn til å ta opp (min utheving), og avgi sin uttalelse til departementet etter å ha inn­hentet de opplysninger og foretatt de befa­ringer som utvalget finner nødvendige.» 105 Dette var en betydelig utviding av den hjemmelen som ble gitt 28. juli 1949, idet utvalget foruten saker forelagt fra departementet, av eget initiativ kunne behandle interessekollisjoner som «det fant grunn til ta opp». 106

Fra samme periode finner en også en annen interessant uttalelse. I forbindelse med en undersøkelse Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo foretok, mottok utvalgsformann Hans Christiansen i oktober 1967 et skriv fra instituttet hvor han ble forelagt et spørreskjema om arbeidet til styrer, råd komiteer og utvalg. 107

I sitt svar beskrev Christiansen utvalgets oppgaver slik:

1. Komiteen skal gi rådgivende uttalelser overfor kontoret for reindrift og ferskvannsfiske i Landbruks­depar­tementet i tvistetilfelle som angår saubeite og reinbeite i reinbeitedistrikter i Nordland fylke. Komiteen sammen­kaller de interesserte parter, landbruksfunksjonærer, lappefogden i Nordland og evt. andre talsmenn for rein­driftsnæringens folk. Sakene tas opp etter anmodning fra departementet. Komiteen prøver å samordne syns­punktene og jevne ut evt. motsetninger mellom partene. Videre samler komiteen inn konkrete opplysninger om beiteforhold m. v. som berører den enkelte sak. De tilrådninger komiteen har kommet med har alle vært enstem­mige, så i alle fall innen komiteen har en hittil klart å samle mulige motstridende synspunkter [som vi har sett, var det to unntak her]. En har inntrykk av at komiteens tilrådninger stort sett blir fulgt av de bestemmende myn­digheter. Dersom dette inntrykk er riktig finner en det for så vidt rimelig ut fra den lokalkjennskap komiteen får til den enkelte sak og den aktuelle lokale problemstilling.

2. Helt siden komiteen ble opprettet har det vært vanlig at jordskifteoverdommeren i Nordland har vært formann i komiteen. ... 108

5.2.6 Leiekontrakter på reindriftens ­premisser

En konflikt mellom Brurskanken reinbeitedistrikt og Grane landbrukslag, Trofors, som hadde pågått over noe tid, og som ble aktualisert ved at landbrukslaget hadde søkt om fornyet feste­kontrakt for det området som ved kontrakt av 6. september 1951 / 25. mai 1955 var leid ut til beite for sau og ungfe på Nesbruket skogforvaltnings eiendom «Nygården» i Grane her­red 109 , kan stå som eksempel på at bufeholdere måtte leite beiter på statsgrunn på reindriftens premisser.

Spørsmålet hadde tidligere vært behandlet av utvalget i august 1950. 110 Formannen i Brurskanken reinbeitedistrikt, Thomas Renberg , hadde i 1971 forsøkt å få opphevet leiekon­trakten mellom Nesbrukets skogforvaltning og Grane landbrukslag, etter at landbrukslaget ifølge Renberg i lengre tid hadde nyttet beiteområdet utover forutsetningene i kontrakten.

I februar 1973 framla Statens skoger, Mosjøen, saken for det rådgivende utval­get. 111 Utval­get fikk samtidig en anmodning fra Landbruksdepartementet om å behandle saken og avholde de møtene og befaringene som måtte være nødvendig for å avgi uttalelse slik saken hadde utviklet seg. Det ble samtidig vist til vedtak i styret for Grane Landbrukslag. 112

Den 21. august 1973 tok utvalget saken til behandling. Thomas Renberg anførte som nevnt at beitet ikke var nyttet som fo­rutsatt da beitelagets dyr i stor utstrekning hadde gått utenfor om­rådet. Videre var reineierne «nå i ferd med å legge driften om til det tid­ligere brukte og rasjonelle mønster med utnytting av Bruskanken reinbeitedistrikt og med distriktet De syv søstere som vinterbeite. En familie kan ikke klare seg med 200 rein. Også samene har krav på høyere levestandard.» Renbergs anførsler ble bekreftet av lappefogden.

I sin tilrådning foreslo utvalget å begrense sauebeitingen betydelig i forhold til den avgrens­ningen som var gitt for kontraktsperioden fra 1955, slik at reindriften fikk anledning til å utvide sin virksomhet:

Det synes naturlig og berettiget – sett fra reineiernes interesser – at beiteområdet innskrenkes betydelig i utstrekning nordover... Etter utvalgets oppfatning er dette meget sentralt område for reindriften for arbeidet med reinen og som tilstøtende beitefelt. For å gi den nødvendige arbeidsro for reindriften, synes det naturlig at dette området holdes utenfor bufebeiteområdet.... 113

Utvalget må således ha vært av den oppfatningen at sauedriften måtte innskrenkes når reindriftens behov økte.

Renberg foreslo videre et kompensasjonsområde til Grane landbrukslag slik avtalt i forliksforslaget fra 27. april 1972. Utvalget støttet forslaget og begrunnet det med at reineierne hadde behov for «den nødvendige driftsplass og tilhørende beiteområder». Dette må i praksis betegnes som et jordskifte , hvor utvalget tok en gitt beiterett fra ett område og la det ut på et annet sted. I tilrådningen ble det opprinnelige sauebeiteområdet redusert med om lag 50 prosent. Utvalget foreslo dessuten at kontrakten bare ble gjort gjeldende fram til 1. januar 1980 ettersom det var vanskelig å ha noen sikker formening om den fremtidige bruken av området. Det ble ikke foreslått noe øvre tak for antall sauer.

Landbruksdepartementet sluttet seg til Det rådgivende utvalgs innstilling og anbefalte i februar 1974 at ny kontrakt ble inngått under de betingelsene utvalget hadde foreslått. 114 Nesbrukets skogforvaltning inngikk etter dette kontrakt med Grane Landbrukslag hvor beitebelegget var avgrenset til 600 sauer eller 120 ungdyr. Det het videre at hvis antallet ungfe oversteg 20, skal sauetallet reduseres med fem per ungfe. Kontraktsområdets avgrensning ble fastlagt i samsvar med Det rådgivende utvalgs tilrådning, innbefattet det foreslåtte make­skiftet. Den 14. juni 1974 fra ble kontrakten godkjent av Direktoratet for statens skoger. 115

Tabell 5.2 Skjematisk oppstilling av Det rådgivende utvalg for sauebeiting i reindriftsområders saksbehandling 1964 – 1982.

Nr/dato/utvalgSakstype/ stedGrunn­eierMerknad/kommentarReinb. distriktVilkårVesent. endr.
28.9.64 30.9.64 Brekken Hersoug PavallAnlegg av geitseter / Fiplingdal, GraneStaten v/DSS/LD (Nes­bruket s.f)Utvalget tilrådde under tvil anledning til anlegg av fellesseter for geit. For å kompensere for de ulempene som oppsto, tilråddes fortgang i arbeidet med å regulere grensen mot Trøndelag for Kappfjell reinbeitedistrikt.18 – KappfjellDet gis anledning til anlegg av fellesseter for geit for 200–250 voksne geiter.Reindrifta er uten ansvar for reinskade.Eventuelt sperregjerde mot dalen nedenfor skal forsynes med nødvendige porter for reindriften.Mulig gjeterhund må holdes under tilsyn.
01.10.64 29.06.66 Brekken/ ChristiansenHersoug PavallUtlegg av beitefelt for sau / Haustreisdalen i GraneStaten v/DSS/LD (Nes­bruket s.f) gnr. 44/1200 sauer fra Austerbygda (annen bygd) trakk over Reinfjellet inn i Grane herred. Grane landbrukslag hadde kontrakt om beite og tilbød Austerbygda del i drifta. Dette ble avvist. «Ikke grunn til å legalisere inntrengen av sauer fra Austerbygda ved å tildele et spesielt område.»22 – Brur- skankenHytta som beitelaget førte opp, foreslås innkjøpt av Lappevesenet til bruk for reineierne.Hvis Austerbygda sauebeitelag er interessert i å ha kontroll med sine dyr i Haustreisdalen, bør de søke kontakt med Grane landbrukslag som har plass til det aktuelle saueantallet i sin drift.
22.8.67 23.8.67 Christ. Hanssen PavallLeie av geitbeite / SørdalenSkjærstadStatens skogerSøknad fra Misvær Ysteri om å få opprette geitseter i Sørdalen. Når det gjaldt vestre del av det omsøkte området, kom utvalget til at det er vesentlige reinbeiteinteresser. Dette området ble avgrenset i forhold til søknaden.30 - HarodalNår det gjelder gjerder innafor geitbeiteområde, viser en til bestemmelsene i reinbeiteloven.Utvalget vil ikke tilrå at det gis anledning til kafédrift på eventuelle setre i området. Dette for i størst mulig grad å redusere framtidige skadevirkninger for reindrifta som økt ferdsel kan føre med seg.Reinbeiteinteressene blir vurdert av grunn­eier og forpakter når forpaktningstida er ute.
21.8.73 23.8.73 Strand Liland PavallNy feste- kontrakt for leie av beite / Vesterelv, GraneStaten v/DSS/LD (Nes­bruket s.f)Betydelig begrensning i sauebei­tingen i forhold til den avgrensningen som var gitt for tidligere kontrakts­periode fra 1955: «Området synes å egne seg utmerket som reinbeite og bør inngå som del av området As­ska­ret, som særlig omfatter flatene, liene og fjellet rundt Asskartjern. Dette er et meget sentralt område for reindriften, for arbeidet med reinen og som til­støtende beitefelt. For å gi den nød­vendige arbeidsro synes det naturlig at dette området holdes utenfor bufe­beiteområdet.»22 – Brur- skrankenFor å gi den nødvendige arbeidsro synes det naturlig at deler av området holdes utenfor bufebeiteområdet.I forslaget ble sauebeiteområdet kraftig innskrenket og kompensert ved makeskiftet. Utvalget foreslo at kontrakten bare skulle gjøres gjeldende fram til 1. jan. 1980 ettersom det er vanskelig å ha noen sikker formening om den fremtidige bruken av området.Utvalget støttet forslag fra en reineier om ­ alternativt beite for bufe.Nei.Are­alet i utv. for­slag ved­tatt. DSS fast­satt saue­tall.
17.8.82 14.10.82 Strand Knap­stad PavallBeite for sau/ HattfjelldalSøknad om sommerbeite for sau i innlandet for sau fra Ytre Helgeland. Innvilget. Svært lang og uryddig behandling av LD/R.adm. etter at utvalget var ferdig.20 – Hattfjelldal (brukes av Brur- skanken)«Beitesøkerne får tillatelse til å beite med 3000 sau totalt fra 20. juni og til 10. september for en foreløpig periode på 10 år i Kritfjellet.»

5.2.7 Beiteutvalget var i stand til å bilegge tvistespørsmål

Da reindriftsloven ble vedtatt i 1978 116 , reiste reindriftsagronomen i Nordland på generelt grunn­lag spørsmål om hjemmelen for utvalgets videre virksomhet. Han viste til at utvalgene hadde blitt oppnevnt i 1949, og at det siden det hadde vært et utvalg i funksjon i Nordland. Reindriftsagronomen anførte videre at «beiteutvalget var i stand til å bilegge flere tviste­spørsmål som gjaldt utnyttelsen av utmarks- og fjellbeitene». Den nye reindriftsloven gjorde det vanskelig å se hvordan utvalget kunne innpasses i systemet. Han ba derfor «opplyst hvor­ledes Departementet ser på dette.» 117

Lov om reindrift av 9. juni 1978 innførte ny offentlig styring og administrasjon av reindriften. §§ 6–8 har be­stemmelser om reindriftsstyre, områdestyre for reinbeiteområdene og tillitsmannsutvalg. I Innst. O. nr. 37 (1977–78) ble regjeringen bedt om å opprette et sentralt reindriftsstyre med en faglig administrasjon. Dette ble fulgt opp i statsbudsjettet for 1979, da Reindriftsstyret med reindriftsadministrasjonen som fagorgan og sekretariat, og områdestyrer for reinbeiteområdene med et reindriftskontor ledet av en reindriftsagronom, ble opprettet. I til­legg fikk en formenn for reinbeitedistriktene og tillitsmannsutvalg. Med unntak av oppsyns- og kontroll­funksjonen overtok reindriftsagronomene lappefogdenes oppgaver.

Departementet videresendte forespørselen til Reindriftsadministrasjonen idet det ba om utta­lelse til de spørsmålene som ble reist:

Spesielt ber vi om Deres vurdering av spørsmålet om det vil være hensiktsmessig å søke etablert slike rådgivende utvalg, og hvilke retningslinjer som disse i tilfelle skal arbeide etter osv. 118

Etter det en kan se, ga ikke Reindriftsadministrasjonen noe generelt svar på forespørselen fra departementet. Derimot ble spørsmålet besvart i en konkret sak. 119

5.2.8 Reindriftsloven av 1978 og det ­rådgivende utvalget

Den konkrete saken gjaldt søknad fra sauebønder fra Ytre Helgeland om å etablere fellesbeite for sau i Krutfjellet i Hattfjelldal reinbeitedistrikt. Saken ble behandlet av områdestyret som sak 79/81, 14. og 15. oktober 1981.

I møtet ble det fattet vedtak om at saken skulle tas til behandling på nytt når det var tatt standpunkt til eventuell ny etablering av reindrift i distriktet. Saken hadde da allerede vært oppe i områdestyret for reindriften i Nord­land. Under behand­lingen av sak 61/81 den 25. og 26. juni 1981 hadde områdestyret med tre mot to stemmer, et­ter forslag fra reindriftsagronomen, gått inn for å tillate adgang til fellesbeite med inntil 3000 sau i Krutfjellet for en 10-årsperiode. Distriktet var da ikke i bruk av norsk rein, men det var avertert ledig med søk­nadsfrist til 1. oktober 1981. Svenske reindriftssamer hadde etter reinbeitekonvensjonen av 1972 anledning til å nytte deler av distriktet. Mindretallet i områdestyret hadde foreslått å utsette realitetsbehandlingen inntil spørs­målet om nyetablering av reindrift i distriktet var avgjort. Vedtaket ble påklagd av Nordland Reindriftssamers fylkeslag, som ikke var blitt hørt under saksbehandlingen.

I framlegget for sak 79/81 var det blant annet anført:

Det har vært en viss tvil om hvilken instans som burde ta endelig standpunkt i saken, og saksdokumentene ble, ved ekspedisjon av 14. juli 1981, oversendt Reindriftsadministrasjonen for videre forføying. Etter at dokumentene var ekspedert mottok Reindriftsagronomen brev av 13. juli fra Nordland Reindriftssamers Fylkeslag. Fylkeslaget fremsatte her sterk kritikk mot behandlingsmåten av saka. Saka burde, før den ble behandlet av områdestyret, ha vært forelagt fylkeslaget til uttalelse ...

Fylkeslaget har derfor anmodet om at saken blir tatt opp til ny behandling. Det synes ellers å framgå av brevet at Fylkeslaget betrakter områdestyrets vedtak som en gitt tillatelse, noe som ikke er riktig.

Områdestyret har ikke ansett seg selv å ha kompetanse til å gi eller nekte tillatelse i et tilfelle som dette. Områdestyret har derfor formet sitt vedtak som en anbefaling. Som anført i saksfremstillingen har representanter for sauebeiteinteressene drøftet planen med reineierne fra nabodistriktet til Hattfjelldal reinbeitedistrikt og har kommet fram til en anbefaling som det ble lagt betydelig vekt på ved områdestyrets behandling av saken.

I møtet 14. og 15. oktober ble saken enstemmig vedtatt utsatt. Dette ble begrunnet med at saken skulle tas opp til ny behandling på neste møte, etter at områdestyret hadde tatt standpunkt til etablering og eller utnyttelse av Hattfjelldal reinbeitedistrikt. 120

I desember 1981 ble saken på nytt tatt opp i områdestyret, som viste til reindrifts­agronomens forespørsel til Landbruksdepartementet av 1. desember 1980 om det rådgivende utvalgets funksjon. Områdestyret anførte at det ikke var kommet noe svar på dette brevet: «Etter det som er anført av Reindriftssjefen er det imidlertid klart at saken om fellesbeite for sau i Krutfjellet må bringes inn for det rådgivende utvalg for sau- og reindrift.» Dette kunne først skje på barmark sommeren 1982. Saken ble etter dette vedtatt utsatt med tre mot en stemme. 121

Den 31. desember 1981 oversendte reindrift­sagronomen i Nordland saken til Det rådgivende utvalg for sauedrift i reinbeitedistrikter i Nordland fylke, som i januar 1982 rettet spørsmål til departementet om utvalgets funksjon, herunder om det skulle behandle saken. Utvalgsformann Strand viste til skriv fra reindriftsagronomen hvor det framgikk «at Reindriftssjefen har anmodet om at saken blir forelagt Det rådgivende utvalg for sau og reindrift eller for samarbeidsorganer for jordbruk og reindrift». Strand var i tvil om utvalget etter dette var koblet inn i saken og ba om departementets vurdering av om utvalget skulle behandle saken: «Så vidt jeg har forstått er det landbruksdepartementet som må treffe avgjørelse om dette (skriv hit av 21. juni 1967), så fremt ikke direktivene etter den nye reindriftsloven av 1978 bestemmer noe annet.» 122

I sitt svar ba Landbruksdepartementet om at utvalget behandlet saken. 123 Noen prinsipiell avkla­ring i forhold til de spørsmålene Strand hadde reist, ble ikke gitt. Det går imidlertid fram av brevet at departementet ikke ville samtykke i etablering av fellesbeite for sau før spørsmålet om reetablering av reindrift i distriktet var avgjort. I et promemoria påført departementets brevkonsept, vedrørende samme skriv står det at i

saker om forpaktning antar jeg at det er DSS [Direktoratet for statens skoger] som har avgjort søknadene. I tilfelle hvor interessene har stått mot hverandre har vel antagelig deptet avgjort saken.

Den 17. august 1982 tok det rådgivende utvalget saken til behandling. 124 Reineierne i Brurskanken reinbeitedistrikt, representert ved Thomas Renberg, anførte at det først burde avgjøres om det burde etableres selvstendig reindrift i Hattfjelldal reinbeitedistrikt før man tok stilling til etablering av sauedrift. Dersom så ikke var tilfelle, ville de gi sin tilslutning til et begrenset sommerbeite for sau på Krutfjellet. I sin tilrådning la utvalget til grunn at begrensning i sommerbeite ikke var anført som argument mot etableringen av sauedrift i området. Derimot var det sannsynlig at sauedrift i Sørdalsområdet, som var kalvingsplass for reinen, kunne virke forstyrrende på reindriften. Sauedriften måtte derfor holdes borte fra dette området i kalvingstiden. Utvalget foreslo etter dette at «beitesøkerne får tillatelse til å beite med i alt 3000 sau totalt fra 20. juni og til 10. september for en foreløpig periode på 10 år i Krutfjellet». Tilrådningen ble sendt departementet 1. november 1982.

Departementet anmodet Reindriftsadministrasjonen om å foreta en faglig vurdering av saken slik den nå forelå etter det rådgivende utvalgets utredning. 125 I februar 1983 etterlyste Direktoratet for statens skoger departementets avgjørelse i saken. 126 Departementet viste da til at saken var oversendt Reindriftsadministrasjonen som ville avgi uttalelse direkte. «En har muntlig purret på saken.» 127

Reindriftssjefen hadde i mellomtiden bedt områdestyret om å behandle saken på nytt. Områdestyret fikk en kort frist, og tok derfor opp saken utenom sakslisten i møte 10. desember 1982 som sak 92/82. Områdestyret opprettholdt da sitt opprinnelige vedtak i sak 61/81 om å tillate etablering av fellesbeite for sau med inntil 3000 sau. Reindriftssjef Ole K. Sara uttalte at han var enig i tilrådningen fra det rådgivende utvalget og områdestyrets vedtak. «Saken er imidlertid av en slik prinsipiell betydning at vi finner å måtte forelegge den Reindriftsstyret. Reindriftsstyret har sitt neste møte 21/4-83. Vi vil legge fram saken med anbefaling om at styret gir sin tilslutning til tilrådningen fra det rådgivende utvalg.» 128

Saken kom ikke opp i Reindriftsstyret som forespeilet, og arkivmateriell viser en uryddig administrativ behandling. 129

I et promemoria går det fram at skogavdelingen i departementet har ment at departemen­tet ikke burde komme med noen anbefaling til en bestemt løsning siden det teoretisk kan risi­kere å få saken som klagesak. 130 Den 21. juni 1983 påklagde Nordland Reindriftssamers fylkes­lag områdestyrets vedtak i sak 61/81, og ba om at Reindriftsstyret opphevet dette inntil spørsmålet om nyetablering var avklart. Avslutningsvis påpekte fylkeslaget at «reindriften daglig blir fratatt beitearealer uten forespørsel fra noen og uten at reindriften får mulighet til å uttale seg. En vet også at reindriften totalt har behov for alt areal som er tilgjengelig.» 131

Den 19. august 1983 ble saken behandlet av Reindriftsstyret som sak 23/83. I forslaget til vedtak anbefalte reindriftsstyret at det gis tillatelse i overensstemmelse med tilrådningen fra det rådgivende utvalget. Også dette vedtaket ble påklagd av Nordland Reindriftssamers fylkeslag, som blant annet anførte:

Fylkeslaget har med skuffelse mottatt reindriftsstyrets vedtak sak 23/83 hvor de gir anbe­faling til at det etableres fellesbeite for sau i Kruttfjell i Hattfjelldal reindriftsområde. Fyl­keslaget må igjen beklage myndighetens skjeve politikk som føres overfor reindrifts­næringen og som går ut på det at det tas bort beitearealer bit for bit fra reindriften. 132

Fylkeslaget viste videre til departementets brev av 17. februar 1982 hvor det het «at samtykke ikke kan gis før spørsmålet om etablering av reindrift er avgjort, og tillitsmannsutvalget eller reineierne har uttalt seg om saken, jfr. lov om reindrift av 9. juni 1978 § 15». Fylkeslaget viste deretter til at det ikke var gitt noen tillatelse til å etablere reindrift, men at det derimot var gitt anbefaling til etablering av saudrift i området. Departementet avviste klagen og anførte:

Reindriftsstyrets vedtak innebar ingen avgjørelse om bortleie av saubeite, men en anbe­faling til de besluttende myndigheter. En slik anbefaling eller innstilling er ikke gjenstand for klage. Vedtaket om bortleie av statens grunn til saubeite er truffet av Direktoratet for statens skoger, som forvalter statens grunn på vegne av den norske stat. Direktoratets av­gjørelse kan påklages til Landbruksdepartementet. 133

5.3 Nord-Trøndelag fylke

5.3.1 Den «gamle» beitetvisten på Fosen ble utvalgets første sak

I likhet med Det rådgivende utvalg for sauedrift i reinbeitedistrikter i Nordland fylke, ble ut­valget i Nord-Trøndelag utnevnt i medhold av Landbruksdepartementets skriv av 28. juli 1949. Utskiftningsformann S. Aksnes, Steinkjær, ble oppnevnt som formann. 134 Våren 1951 fikk Nord-Trøndelag Landbruksselskap en klage fra Inderøy Seterlag , hvor det het at Lang­vassliseterområdet i Sandsæter almenning , hvor laget hadde sauedrift, hadde «vært sterkt be­lagt med reinsdyr tilhørende fjellsamer fra Aafjord.» 135 Klagen ble ekspe­dert til Landbruks­departementet med anmodning om at saken ble forelagt. Saken ble be­rammet til behandling i utvalget 19. juli 1951.

Selv om departementet ikke hadde lagt restriksjoner på sambeiting med sau i Åfjord statsallmenning slik lappefogden hadde foreslått, var spørsmål om tilskott til sambeiting med sau ikke innvilget. 136 I forbindelse med behandling av det første kravet om sak for Det råd­givende utvalg for sauedrift i reinbeiteområder; beitetvist i Sandsæter allmenning sommeren 1951, se neste avsnitt, fant det rådgivende utvalget også å kunne behandle spørsmålet om sambeite for sau i Åfjord herred på nytt, trolig for å legge til rette for innvilging av tilskott. Roan sambeitelag for sau fikk dermed initiert en ny «kamp» om beiterettighetene.

I juli 1951 hadde det rådgivende utvalget berammet møte på gården Lunde i Roan herred. Da utvalgsmedlem Lars Nesmo var inhabil 137 , var varamann innkalt. Vedkommende møtte imidlertid ikke.

For at reisen ikke skulde vere helt forgjeves blev de tilstedeværende medlemer (Aksnes og Ornæs) enig om aa holde møte med partene og avgi uttalelse hver for sig om forholdet. 138

Bøndene arbeidet på dette tidspunktet med å organisere sambeitelag for sau. Laget var ennå ikke organisert, da en avventet mulighet for å oppnå statsstøtte. Reineier Peder Jåma framholdt at saueeierne krevde stor plass, og at sauen tok det beste sommerbeitet fra reinen. Han erklærte at han ikke kunne godta noe forlik i beitespørsmålet. Han var ikke mot de fastboendes rett til beite, men de problemene den organiserte sauedriften skapte. Utvalgsformann Aksnes anmerket at samene og de fastboende ikke bestred hverandres beiterett, men at samene var imot at de fastboende skulle organisere seg og få statsstøtte, formodentlig av den grunn at de regnet med større beitebelegg enn om beitingen ble drevet som før. Formannen mente selv at sauetallet på ca. 2000 dyr neppe ville øke vesentlig som følge av at driften ble organisert:

Etter min mening er statsstønad [til sauedrift] her likesaa berettiget her som mange andre steder, og jeg vil på det bedste anbefale at det erede departement gir tilsagn om saadan stønad under forutsetning av at det dannes et eller flere sambeitelag innen herrederne.

Figur 5.1 Kart over Nord-Trøndelag fylke. Markering med «rød
 prikk» viser en del av de organiserte sauebeitetiltakene.
 Som en ser, skjedde slik etablering i de fleste høyfjellsområdene
 i fylket. Årsmelding for 1947 om reindrifta fra lappefogden
 i Nord-...

Figur 5.1 Kart over Nord-Trøndelag fylke. Markering med «rød prikk» viser en del av de organiserte sauebeitetiltakene. Som en ser, skjedde slik etablering i de fleste høyfjellsområdene i fylket. Årsmelding for 1947 om reindrifta fra lappefogden i Nord-Trøndelag viser at omfanget er langt større enn her vist. I årsmeldingen viste lappefogden til at hele 23 samebeitelag i 16 av Nord-Trøndelags 43 herreder hadde mottatt statsstønad til sin virksomhet.

I lappefogdens uttalelse het det at området saken gjaldt, var det samme som var omhandlet i Roan sambeitelags henvendelse av 30. januar 1945, og som var avgjort av departementet i skriv av 24. juli 1947. Han viste videre til at saken som nå kom opp, i realiteten gikk ut på det samme som i de tidligere henvendelsene, «nemlig at de områder som ønskes opptatt til organisert saubeiting må bli fredet mot reinbeiting».

Reineierne ville ikke reise innvending mot at det beites med sau hvis dette skjer i fri kon­kurranse med reinbeitingen, fortsatte Ornæs. «Derimot hevdet reineierne at det ikke på noe hold i distriktet måtte bli etablert saubeiting med enerett til beitelandet, slik som det uver­gelig må bli når det gis statsstønad til sambeiting med større sauflokker.» At distriktsformann Jåma ikke gikk med på å forhandle om en minnelig overenskomst, fant lappefogden naturlig, da

en hvilken som helst mindelig overenskomst som kunne tenkes å tilfredsstille de sauinteresserte ville måtte gå ut på at reindriftens folk frivillig skulle gi avkall på sin rett til å bruke større el­ler mindre strekning av distriktets beste reinbeiteland. 139

Avslutningsvis påpekte lappefogden at selv om han kunne være enig med utvalgets formann i at statsstønad til saueholdet i Fosen var like berettiget som mange andre steder, «så kan jeg likevel ikke slutte meg til hans anbe­faling av sådan stønad til ett eller flere sambeitelag innen herredene. Tvert i mot deler jeg dist­riktsformannens syn når jeg... fraråder at det blir gitt lovnad om statsstønad til sambeite i Fosen reinbeitedistrikt.»

Strategien til Roan sambeitelag viste seg å føre fram. Høsten 1951 ga departementet den organiserte sauedriften tilskudd til gjeting av sauene på fjellbeite «etter de satser som til hver tid gjelder for slike tiltak.» 140 Det het videre at:

sauedriftene må respektere reindriftenes interesser I tilfelle det er mulig burde en ordning med gjæting av sau legges slik til rette at den også kom reindriften tilgode.

Formelt hadde ikke Landbruksdepartementet satt til side sine egne avgjørelser i saken fra henholdsvis 22. april 1944 og 24. juli 1947. Med forbeholdet som er sitert over, hadde de heller ikke gitt sauebøndene anledning til å krenke reindriftssamenes rettigheter. Men i praksis, ved å innvilge statstilskudd til driften, støttet departementet et inngrep i reindriftens rettigheter. En nesten tiårig kamp om beitene på Fo­sen var med dette over. Selv om det ikke ble noe av å frede områdene for reindrift, kan en ikke si at reindriften gikk styrket ut av konflikten.

5.3.2 Bønders beiterett i statsallmenning i Fosen reinbeitedistrikt

I en tvist om beiterett mellom allmenningsberettigede sauebønder organisert gjennom Inderøy Seterlag, og fjellsamer fra Åfjord kan en se hvordan forvaltningen vurderte rettsforholdet mellom de to partene. Som bakgrunn for saken hevdet sauebøndene at tvisteområdet, Sand­seter allmenning, fra eldgamle tider hadde vært brukt som seter for Inderøy, og ved Høyeste­retts dom av 21. september 1935 var bygda tilkjent seterretten og allmenningsretten i Sand­seter allmenning. 141

Vi mener at der må finnes andre plasser for reinbeiter og vi kan ikke godta at disse våre eldgamle rettigheter fratas oss.

Under forhandlinger for det rådgivende utvalget for sauedrift i reinbeiteområder i Nord-Trøndelag, som ble oppnevnt i 1949 og periodevis var i funksjon fram til 1975, ba Inderøy seterlag at en strekning på ca. 30 km2 ble fredet for rein fra midten av juni til først i septem­ber. Fra reindriftens side ble det framholdt at dersom denne delen av reinbeitedistriktet i det hele skulle kunne brukes, så vil det på grunn av naturgitte forhold ikke være mulig å holde reinen borte fra det området som kreves fredet.

Utvalgets flertall la til grunn at samene har en gammel rett til reinbeite på Fosenhalvøya. Hvor­vidt denne var eldre enn de fastboendes beiterett, var av mindre betydning, da de ikke hadde til hensikt å få etablert en tilstand som umuliggjorde reinbeiting:

Men at rendriften som er en nomadedrift og som følge derav er ekstensiv i sitt vesen, skal kunne stoppe eller kvele en mer moderne utnyttelse av de fastboendes rettigheter enn tidligere, forekommer oss aa vere en for ensidig tolkning av samenes rettigheter. [Flertallet] vil derfor anbefale at renen holdes borte fra det nevnte omraade fra mitten av juni til første september. 142

Flertallets oppfatning synes således å sammenfalle med «domstolsoppfatningen» som blant annet kom til uttrykk i Marsfjelldommen, Rt. 1955, s. 361. Utvalgets mindretall, lappefogd Ornæs, sluttet seg ikke til tilrådningen om hel eller delvis fred­ning for rein og påpekte at samene hadde rett til å bruke området til reindrift på rasjonell måte. Han bemerket også at den retten til beite som fo­rannevnte høyesterettsdom (Rt. 1935 s. 761) hadde til­kjent gårdbrukerne på Inderøy, omfattet bare rett til beite et­ter fjel­lovens bestemmelser. Med andre ord forelå det ingen særrett for bestemte navngitte gårder.

Tilrådningen fra utvalget ble gjenstand for drøftinger i Landbruksdepartementet hvor fredning av hensyn til jordbruksinteressene ble vurdert etter reindriftslovens § 5. 143 Departementets reindriftskontor ville ikke være med på å frede området for reinbeiting:

Dette vil bety at flyttsamene var undergitt straff hvis deres rein tilfeldigvis kom inn i om­rådet på nevnte tid. Jeg viser til distriktsformannens og lappefogdens innvendinger som for meg synes overbevisende. Det lengste jeg kan strekke meg til er å anbefale en henstil­ling til flyttsamene gjennom lappefogden om i størst mulig utstrekning å holde reinen unna Langvassliseteren i Sandseter statsalmenning i tiden 15. juni–1. september. 144

Landbruksdepartementets avgjørelse ble som foreslått av dets reindriftskontor, som anmodet lappefogen om å rette en henstilling til flytt­samene i Fosen reinbeitedistrikt om å holde reinen unna tvisteområdet i nevnte tidsperiode. 145 Da lappefogden fikk saken på bordet sitt, rettet han henstillingen til flyttsamene slik han var anmodet om å gjøre. Han påpekte dog:

En slik omlegging bør selvsagt bare skje dersom det er til gagn for reinbeitet eller i hvert fall ikke forringer dette.... Beitene må ikke bli fastsatt av hensyn til de fastboendes beitebruk på slik måte at noen favoriseres ved at reinen av hensyn til enkeltes bufe skal holdes unna noen del av distriktet, men at andre deler av distriktet derved påføres økte ulemper. 146

Reineierne i Fosen reinbeitedistrikt fant det vanskelig å kunne etterkomme Landbruks­departementets henstilling. I en uttalelse het det at vi håper at Landbruksdepartementet vil finne det rimelig og forståelig at vi ønsker å forsvare våre rettigheter fra Arilds tid i fjellet, og ikke stiltiende kan finne oss i å bli berøvet det området som alltid har vært tyngden i sommerbeitet for reinen i Søndre del av Fosen reinbeitedistrikt. 147

Det ble anført at flertallet i utvalget ikke hadde tilstrekkelig kunnskap om hvilke rettigheter samene hadde, idet det mente at samenes rettigheter i fjellet måtte beskjæres når det var nødvendig for å unngå å

stoppe eller kvele en mer moderne utnyttelse av de fastboendes rettigheter enn tidligere. Mot en slik innstilling overfor samenes hevdvundne rettigheter i fjellet, må det være oss tillatt bestemt å protestere. Vi har trodd og har fremdeles den tro at vi samer nå inn­rømmes den samme eksistensberettigelse som de fastboende har i vårt land, og at alle er klar over den store betydning det har nasjonaløkonomisk sett å bevare reindriften i våre fjelltrakter.

Det ble videre vist til at reindriftslovens § 4, som gjaldt fylkesmannens hjemmel til å regulere årstidsbeiter. Forutsetningen for bestemmelsen var at slik ordning skulle skje av hensyn til reinbeitingen og ikke til de fastboende. Reineierne viste også til at Inderøy seterlag hadde påberopt seg Høyesteretts dom i Rt. 1935 s. 761. Samene var ikke part i saken, het det: «Og i dommen er overhode ikke berørt samenes eldgamle rettigheter i almenningsområdet.» Det ble også vist til at Høyeste­rett uttalte at gårdbrukerne ikke var berettiget til å ta innbufe i allmenningen som ikke tilhørte bruksberettigede. Og det var åpenbart at en slik «veldig ansamling » av sauer i det området hvor reinen før har hatt sitt naturlige og vesentlige sommerbeite, må bli til skade for reindriften:

Hvis det er slik at omleggingen av sauedriften med et langt sterkere beitebehov var berettiget, så må Inderøy seterlag også når det gjelder sauedrift i almenningen innrette seg slik at ikke samenes gamle beiterettigheter i fjellet reduseres til det helt utilstrekkelige for den reinhjord som er henvist til å ha sitt tilhold i almenningen.

Uttalelsen ble oversendt lappefogden i Nord-Trøndelag, som sluttet seg til reineiernes henstilling. Den 16. februar 1952 ble skrivet påtegnet av fylkesmann Asbjørn Lindboe, som var av samme oppfatning som reindriftssamene og lappefogden (fylkesmannen henholdt seg til lappefogdens uttalelse) og ekspederte saken til Landbruksdepartementet. 148

5.3.3 Anledning til å oppføre sperregjerder for sau i reinbeitedistrikter

I 1954 kom en tvist om gjerder Klingen sambeitelag hadde ført opp ved Blåberga i Færen rein­beitedistrikt, opp for det rådgivende utvalget for sauedrift i reinbeiteområder. Utvalget avga på nytt sin tilrådning med dissens, hvor reindriftens representant var i mindretall 149 (se kartutsnitt s 588).

I et promemoria i Landbruksdepartementet het det at saken var vanskelig og påstand sto mot påstand. 150 Det gikk videre fram at fylkesmannen sluttet seg til uttalelsene fra reindriftens representant i utvalget. I påtegning på samme promemoria skrev sjef for reindriftskontoret at dette var en vanskelig og ømtålig sak:

Noen fordeling av sauebeiter og reinområder lar seg neppe ordne i dette distrikt. Det avgjørende hensyn må da etter min mening bli at reindriften som den eldste må ha førsteretten i fjellstrekningene og at sauedriften i tilfelle må ta de nødvendige hensyn til reinen.

Han påpekte videre at sperregjerdene var satt opp uten at det var innhentet tillatelse, og påpekte samtidig at reineierne måtte finne seg i å gjete reinen og eventuelt ta følgene hvis reinen gjorde skade. Etter hans mening måtte dette også gjelde for sauedriften. Videre anførte han at «det er urimelig i dette distrikt hvor beitemulighetene er så begrenset, at sau fra bygdelag som ikke sogner til disse fjellstrekningene, skal få adgang». I skriv til fylkesmannen i Nord-Trøndelag uttalte departementet at sauedriften ikke burde ha adgang til å oppføre gjerder som hindret og skadet reindriften:

Reineierne er forpliktet til å gjete sin rein og må i tilfelle betale erstatning hvis reinen gjør skade. Saueeierne bør ha samme forpliktelse til å gjete sauen og må finne seg i å avstå fra å bygge gjerder som er til ulempe og skade for reindriften. Reindriften er en eldre næring i dette distrikt enn samdrift med sau. Etter reindriftsloven av 12. mai 1933 §§ 1 og 2 har flyttsamene i et reinbeitedistrikt en rett til å drive reindrift så vel på offentlig som privat eiendom, og det er således rettsstridig å legge hindringer i veien for deres lovlige reindrift. 151

Det ble videre påpekt at det var uten betydning at det i det omhandlede området ikke var statseiendom, selv om det innebar at Landbruksdepartementet ikke hadde hjemmel til å gripe inn. Departementet foreskrev i stedet, hvis det ikke ble oppnådd enighet, at vedkommende reineiere ved sin distriktsformann kunne gjøre rettskrav gjeldende for å få fjernet gjerder som beviselig hindret eller skadet deres reindrift, likeså få fjernet sau som beitet i området uten berettigelse og til skade for reinbeitet, og likeså reise sak for «å få fastsatt størrelsen av eventuell skadeerstatning».

Da departementet manglet hjemmel, anmodet det i stedet fylkesmannen om å henstille til Klingen sambeitelag om å fjerne flere navngitte gjerder , unnlate å sette opp et planlagt gjerde, anskaffe grinder på de steder og av slik beskaffenhet som lappefogden måtte fastsette i gjerdet mellom Færen og Fundsjøen, og til slutt redusere i størst mulig utstrekning antall beitende sau i området til vesentlig å omfatte sau fra Meråker.

I 1956 kom det opp en liknende sak som følge av at distriktsformannen i Færen reinbeitedist­rikt, Fjelner Stenfjell, fjernet en del av et sperregjerde for sau som var ført opp av Verdal Fjellbeitelag med støtte fra Landbruksdepartementet. Foruten å nekte å betale erstat­ning, forlangte Stenfjell hele gjerdet revet med begrunnelse at det hindret reineierne å utnytte beiteområdene.

Verdal Fjellbeitelag hadde i 1944 inngått overenskomst mellom fjell­beitelaget og Verdals­bruket som grunneier om bruk av beiter i Skardfjellet og Drivsjøfjel­let i Verdal (se kartutsnitt s. 588). Grunn­eier hadde gitt beitelaget rett til å sette opp flere gjerder. 152 Overenskomsten hadde ingen be­stemmelser som berørte reinbeitingen. I 1947 ble det opprettet en ny overenskomst mellom de samme partene om utvidet gjerding. Heller ikke i denne overenskomsten var det tatt inn noen bestemmelse om reindriften.

Fjellbeitelaget anmeldte saken til lensmannen i Verdal, med krav om erstatning. Formannen i Færen reinbeitedistrikt hadde i svar til lensmannen vist til at han ikke hadde noen avtale med Verdal Fjellbeitelag om nevnte gjerde, og at gjerdet var satt opp innen distriktets lovlige reinbeite til stor ulempe for reindriften. Han nektet å betale erstatning. Lensmannen og lappefogden ble enige om at saken burde forelegges fylkesmannen.

I et promemoria i Landbruksdepartementet het det: «Berettigelsen av Steinfjells aksjon er en sak for seg, men hans motivering har krav på interesse.» 153 Samme sted ble det redegjort for saken.

Etter søknad fikk Verdal fjellbeitelag den 27. desember 1948 tilsagn om kr. 4200 til oppføring av sauegjerde i Skardfjellet, som ligger i Færen reinbeitedistrikt på ca. 5000 meter. Lappefogden og Landbruksdepartementets kontor for reindrift og ferskvannsfiske hadde meget sterkt frarådet at bidraget ble innvilget. Det ble fra disse anført at statsstøtte til sauebeitetiltak innenfor et reinbeitedistrikt reduserer reindriftens konkurranseevne, idet reindriften ikke mottok slike bidrag eller på annen måte fikk kompensasjon for det tapet den ble påført ved organisert sauedrift. Det ble også gitt uttrykk for at et sauegjerde ville være til stor ulempe for reindriftens flytting. Det ble også anført at Verdal fjellbeitelag var et sambeitelag, og at det tok med på beite sau fra bygdelag og bruk som ikke hadde beiterett i vedkommende fjellstrekning. Dette forverret ytterligere forholdene for reindriften. Hvorvidt den sauedriften det her var tale om, var nasjonaløkonomisk mer verdifull enn reindriften, kunne det herske delte meninger om. Det ble også påpekt at gjerdet skapte problemer både for norske og svenske samer i forhold til å holde reinen på rett side av riksgrensen.

I promemoriaet het det avslutningsvis:

Samene har lovfestet rett til å drive reindrift i dette distriktet og det kan neppe være tvil om at det oppsatte gjerde innskrenker retten på en følbar og formentlig også ulovlig måtet. Deptet kan ikke påby gjerdet fjernet, men samene kan gjøre sine rettskrav gjeldende.

Figur 5.2 Kart­utsnitt over Blå­berget i Mer­åker
 kommune, Fæ­ren reinbeitedist­rikt (nederste
 sirkel), hvor Klingen sam­beitelag ønsket å føre
 opp flere sperregjerder. Kartutsnitt over Skardfjellet i Verdal
 kommune, Færen reinbeite­distrikt (midtre si...

Figur 5.2 Kart­utsnitt over Blå­berget i Mer­åker kommune, Fæ­ren reinbeitedist­rikt (nederste sirkel), hvor Klingen sam­beitelag ønsket å føre opp flere sperregjerder. Kartutsnitt over Skardfjellet i Verdal kommune, Færen reinbeite­distrikt (midtre sirkel), hvor Ver­dal fjellbeitelag hadde ført opp en rekke sperregjer­der. Også i Skjækerdalen i Verdal kommune, Skjækerfjellet reinbeitedistrikt (øvre sirkel) ble det etablert ungfebeite i 1955.

På oppfordring av lappefogden i Nord-Trøndelag var distriktsformann Stenfjell bedt om å uttale seg om hvordan inngjerdingen hadde virket på reindriften. Han beskrev i detalj hvordan inngjerdingen av Skardfjellet var til skade og ulempe for distriktets reindrift, og påpekte at det beste og sikreste høst- og vinterbeitet blir totalt ødelagt for reindriften i distriktet. Stenfjell avsluttet med å kreve at gjerdene i Skardfjellet ble fjernet, og at bare de gårdene som hadde beiterett, fikk fortsette å beite med egne buskaper i området. Han kunngjorde også at han kom til å kreve Verdal Fjellbeitelag for erstatning for tap og arbeid. 154

I et promemoria i Landbruksdepartementet fra mars/april 1957 het det:

I 1944 ble det gitt tilsagn om stønad på i alt kr. 7 600 til oppsetting av gjerde og gjeterhytte. Saken foranlediget den gangen ingen diskusjon. I 1948 kom det inn en ny søknad om tilskott til oppsetting av gjerde. Landbrukskontoret var den gangen i tvil om søknaden skulle innvilges. Kontor R. var absolutt imot. Daværende landbruksdirektør fulgte landbruksselskapets innstilling og foreslo søknaden innvilget, noe ekspedisjonssjef og statsråd gikk med på under tvil. Stønaden var på kr. 4 200,-.

Dette omstridte gjerde hadde vel kommet opp, enten dept. hadde ytt stønad eller ikke. (Gjerdet var satt opp før søknad var innsendt.) Noen direkte skyld eller ansvar kan derfor ikke tillegges Landbruksdept. selv om det til slutt gav tiltaket sin velsignelse. Landbruksdept. kan vel neppe gjøre noe for at striden kan bli bilagt. Dette er noe de lokale myndigheter i fylke og kommune bør ta seg av. Det var jo å håpe at saken kunne bli ordnet i minnelighet. Lar ikke dette seg gjøre, får vel domstolene avgjøre det hele. 29/3-57 L.H 8/4 A.N 10/4 A.L. [Aslak Lidtveit, direktør landbruksdirektoratet].»

I brev fra Landbruksdepartementet til Fylkesmannen i Nord-Trøndelag ble det vist til at det i henhold til reindriftsloven §§ 1 og 2 var rettsstridig å legge hindringer i vegen for reinsamenes reindrift, jf. også reindriftsloven § 27 c og d.

Hvis sauegjerdet beviselig er til skade for reindriften, antar man at vedkommende samer ved sin distriktsformann kan kreve gjerdet fjernet. Dette er en sak som hører under domstolene. For øvrig vil departementet henstille til herr fylkesmannen å undersøke om det er muligheter til stede for en minnelig ordning som i størst mulig utstrekning imøtekommer berettigede interesser. 155

5.3.4 Slående bevis for me­ningsløsheten av statsbidrag innen reinbeitedistrikt

Våren 1947 ble det gitt tilsagn om støtte til sambeitetiltak i Jomafjell opp mot svenskegrensen i Røyrvik reinbeitedistrikt. Lappefogd Ornæs uttalte i anledningen at Jomafjellet var privateid, og da var det vel ikke adgang til å nekte at det settes i gang organisert sauedrift. Han kritiserte imidlertid at det ble gitt statsstøtte til dette, noe som var

helt uforsvarlig, og her vil en da også få et av de mest slående bevis for me­ningsløsheten av disse statsbidragene innen reinbeitedistrikt. 156

I 1957 søkte Sæterfjell Saubeitelag om tilskudd til å sette opp et sperregjerde i tilknytning til sambeiteaktiviteten. Søknaden ble avslått av Landbruksdepartementet som samtidig anførte at hvis laget kunne komme fram til en ordning med stedets reineiere, ville departementet ta søknaden opp til fornyet overveielse. Av et promemoria gikk det fram at Sæterfjellet saubeitelag tidligere hadde fått avslag på søknad om tilskudd. 157 Departementet uttalte at grunnen til avslaget var de innvendingene som var kommet fra reineierne og lappefogden:

Landbruksdepartementet er ikke interessert i å være med på å fremme tiltak som er egnet til å skape strid og ytterligere motsetninger innen stedets befolkning, i dette tilfellet mellom reindriften og sauenæringen. 158

Saken ble behandlet i det rådgivende utvalget 1. juli 1958. Behandlingen ga samme resultat som tidligere, nemlig 2–1 i jordbrukets favør (mangler imidlertid dokumentasjon, da jeg ikke har lyktes å framskaffe utdrag av protokoll). Da saken på nytt kom opp i Landbruksdepartemen­tet, ble det i brevkonsept fra reindriftskontoret til landbrukskontoret i departementet vist til uttalelsen fra reindriftens representant i det rådgivende utvalgets møte den 1. juli s. å., som både lappefogden og fylkesmannen hadde sluttet seg til. Med bakgrunn i uttalelsen ble det frarådet at Seterfjellet sambeitelag for sau fikk offentlig tilskott til oppsetting av sauegjerde fra Nyviken ved Limingen til Huddingsvannet. 159

Figur 5.3 Kartut­snitt over Jåavma/Joma­fjell
 i Røyrvik og Lierne kom­mune i Østre
 Namdal rein­beitedistrikt hvor Sæterfjell Saubeitelag
 førte opp flere sperregjerder.

Figur 5.3 Kartut­snitt over Jåavma/Joma­fjell i Røyrvik og Lierne kom­mune i Østre Namdal rein­beitedistrikt hvor Sæterfjell Saubeitelag førte opp flere sperregjerder.

5.3.5 Utvalgets arbeid på 1960- og 1970-­tallet

Etter å ha vært i virksomhet gjennom store deler av 1950-tallet, hadde utvalget en inaktiv periode. I 1964 ble det igjen satt fokus på utvalget. I et skriv til Fylkesmannen i Nord-Trøndelag viste departementet til et møte i Steinkjær den 10. s. m. hvor det ble besluttet: »det rådgivende utvalg til behandling av interessekonflikter mellom sauedrift og reindrift... skal bestå av 5 medlemmer, nemlig en jordskiftedommer oppnevnt av fylkesmannen som formann i utvalget, to medlemmer utpekt av fylkeslandbruksselskapet og to medlemmer oppnevnt av lappefogden. Utvalget skal behandle de interessekollisjoner som blir forelagt av Landbruksdepartementet eller som utvalget selv finner grunn til å ta opp.» 160 I en kort periode var utvalget ledet av jordskiftedommer Einar Norheim, aktivt. 161

I skriv fra Fylkesmannen i januar 1975 blir det vist til at lappefogden i Nord-Trøndelag hadde anmodet om at utvalget burde trå i funksjon igjen, og at Nord-Trøndelag landbruks­selskap hadde sluttet seg til dette. Skrivet sluttet med:

Da det er gått så vidt lang tid siden opprettelsen av utvalget og sammensetningen til dels er ny, går jeg ut fra at en anmodning til utvalget om å tre i funksjon for å behandle et par foreliggende saker bør komme fra Landbruksdepartementet. 162

Departementet fulgte anmodningen og ba om at det rådgivende utvalget ble satt i funksjon med sammensetning som angitt av fylkesmannen. 163

Den 3. juni 1975 holdt det rådgivende utvalget møte i Levanger for å behandle spørsmål om samdrift med sau i Færen reinbeitedistrikt. 164 Utvalget var kalt sammen etter oppfordring fra Landbruksdepartementet og lappefogden i Nord-Trøndelag for å drøfte uoverensstemmelser som var oppstått i forbindelse med sauebeiting innen reinbeitedistrikt. Særlig gjaldt det spørsmål om sperregjerder som sauavlslagene i henholdsvis Hegra og Frol aktet å sette opp.

Det første spørsmålet gjaldt en søknad fra Hegra saueavlslag til fjellstyrene for Elgvadfoss og Vigden statsallmenninger om å få sette opp et sperregjerde for sau fra Elgvadet ved Forra til Vigda elv. Dette var blitt godtatt på visse betingelser. Saueavlslagene sendte fjellstyrenes vedtak til skogforvaltningen for godkjennelse, som igjen sendte dem til lappefogden. Sist­nevnte frarådet gjerdet da han mente det var til ulempe for reindriften. Dette resulterte i at Direktoratet for statens skoger tok hensyn til lappefogdens innvendinger og avslo søknaden.

Det andre spørsmålet angikk et sperregjerde som Frol sauavlslag hadde planlagt. Etter at laget hadde fått grunneiernes tillatelse, søkte de Levanger jordstyre om økonomisk bidrag til gjerdet. Søknaden ble anbefalt og sendt til Nord-Trøndelag landbruksselskap, som sendte søknaden til lappefogden for uttalelse. Lappefogden mente at to viktige flytteveger for reinen ble stengt av tiltaket, og frarådet at planene ble realisert.

Under forhandlingene redegjorde lappefogden for forholdene i Færen reinbeitedistrikt. Han anførte at reinbeitedistriktet var sterkest belastet av alle distriktene i Nord-Trøndelag, blant annet med et stort skytefelt og utstrakt hyttebygging, samtidig som det var populært jaktterreng. Flere hindringer for reindriften ville være svært uheldig. Slike sperregjerder som det omsøkte, kunne vanskeliggjøre reindriften. Fra jordbrukets side ble det framholdt at det nesten var umulig å drive med sau hvis en ikke fikk sette opp sperregjerder.

Utvalget uttalte:

Begge parter erkjenner fullt ut motpartens rett til beite, og begge er inter­essert i at beitet blir utnyttet. Reineierne er derimot svært engstelige for at de sperre­gjerder som sauavlslagene ønsker å sette opp vil være til hinder for utøving av reindrifta.

Når det gjaldt sperregjerdet Hegra saueavlslag ønsket å føre opp, kom utvalget til at forde­lene med dette var langt større enn ulempene. Reineierne ville etter utvalgets syn i svært liten grad bli skadelidende. Utvalget la vekt på at det ble satset på å få reinbeitet i god stand igjen i distriktet, noe som tilsa at det burde settes tak på antall sauer som burde slippes på beitet.

I utvalgets konklusjon ble det anbefalt et tak på 1500 sauer og lam som kunne få beite i Elg­vadfoss og Vigden allmenninger. Utvalget anbefalte de omsøkte sperregjerdene, under forutsetning av at Sauavlslaget tok ned gjerdet senest 1. oktober hvert år. Oppsetting kunne skje etter den 10. juni.

Når det gjaldt sperregjerdet Frol saueavlslag ønsket å føre opp, var utvalget inneforstått med rein­eiernes påstand om at det ville føre til store ulemper for reindrifta. Særlig uheldig var det at to viktige flyttleier ble stengt. Utvalgets flertall, bestående av jordbruksmedlemmene og utvalgsformannen, uttalte at dersom det skulle være mulig å nytte fjellet til sauebeiting, måtte det settes opp et gjerde som tvang sauen opp på fjellet. Hvis ikke, måtte en anta at saueholdet ble nedlagt. De mente at et gjerde også var til fordel for rein­drifta i og med at dette freder store områder vestenfor Tomtevatnet både for sau og rein på sommerstid.

Reindriftsmedlemmer Jåma og Stenfjell kom til at de ikke kunne tilrå oppsetting av sperregjerde. De var engstelige for at et gjerde vil tvinge reinen til andre strøk; blant annet østover til Sverige. Flertallet kom likevel til at det måtte tilrå at det ble gitt tillatelse til å sette opp gjerde under forutsetning av at gjerdet ble tatt ned på visse strekninger om vinteren etter samråd med formannen i reinbeitedistriktet. Også her mente utvalget at det burde foreslå tak på antall sauer som saueavlslaget kunne slippe i beiteområdet for å beskytte reinbeitet.

I utvalgets konklusjon ble det satt et tak på 1500 sauer og lam, samtidig som gjerde­søknaden ble anbefalt under forutsetning av at gjerdet ble tatt ned på visse strekninger i perioden 1. oktober til 1. juni. 165

5.4 Troms fylke

I Troms fylke ble det ikke oppnevnt noe utvalg i 1949, idet departementet ønsket å se an utviklingen. Den 10. juni 1955 oppnevne departementet et rådgivende utvalg for reindrift og jordbruk i Troms. 166 I skriv fra Fylkesmannen i Troms til Landbruksdepartementet av 13. desember 1961 går det fram at utvalget ikke hadde avholdt noe møte. Utvalgsmedlem Tyssø, som nå var blitt fylkeslandbrukssjef, antok imidlertid at slik situasjonen hadde utviklet seg, var det behov for et utvalg. Den 9. januar 1962 ba Landbruksdepartementet lappefogden i Troms uttale seg om beho­vet for et utvalg. Lappefogden viste til at det forelå forslag til ny distriktsinndeling med fastsettelse av høyeste reintall, og videre at dagjeldende reindriftslov var under revidering.

Ved disse forandringer av gjeldende lover og bestemmelser må en gå ut fra at det ikke vil oppstå vesentlige u-overstemmelser mellom disse næringer, og et utvalg som det her er tale om kan derfor neppe få noen særlig misjon å utføre.

Han påpekte dessuten at et utvalg hadde bestått i flere år uten at det hadde vært avholdt møter, noe som måtte tyde på at det ikke har vært særlig behov for det i dens funksjonstid. 167

I henvendelse til Fylkesmannen i Troms skrev Landbruksdepartementet at det på tross av lappefogdens uttalelse var i tvil om man skulle sløyfe utvalget:

Erfaringer fra de andre fylkene har vist at utvalget har sin store misjon når det gjelder å få bilagt eller forebygget konflikter og interessekollisjoner mellom de to næringene. Man må vel også regne med at slike konflikter meget lett kan oppstå i fremtiden, særlig når man tar i betraktning at rein­tallet i Troms lappefogddistrikt har en økende tendens, samtidig som det også innen jordbruket foregår en viss ekspansjon. Det overlates likevel til Dem å avgjøre om utvalget fortsatt skal bestå. 168

Troms fylkeslandbruksstyre behandlet spørsmålet som sak 97/62 den 28. mars 1962 og vedtok at de var enig i at det rådgivende utvalget for reindrift og jordbruk i Troms måtte bestå. 169

5.5 Sør-Trøndelag fylke

Også i Sør-Trøndelag har det vært oppnevnt et rådgivende utvalg for å gi tilrådning om beite­forholdene. 170 Dette utvalget hadde dog et langt mer begrenset mandat enn utvalgene som var oppnevnt i de øvrige fylkene, idet det kun skulle avgi uttalelse om beiteforholdene i Femund reinbeitedistrikt. Således ble utvalgets funksjonsperiode også tilsvarende kort. Utvalget ble oppnevnt av Fylkesmannen i Sør-Trøndelag den 22. mai 1959, og avleverte sin tilrådning 31. oktober samme år.

Rammene for oppnevning av utvalget avvik noe fra utvalgene i Nord-Trøndelag, Nordland og Troms. Selv om det går fram at oppnevning skjedde etter godkjenning fra Landbruksdepartementet, var det Fylkesmannen i Sør-Trøndelag som foretok oppnevningen. Sammensetningen var gjort etter samme modell som i de øvrig nevnte fylkene. Som utvalgets formann var oppnevnt jordskifteoverdommer O. Øvsti. Øvrige medlemmer var fylkesagronom Peter P. Haave, Trondheim, og reineier Richard Mortensson, Elgå.

Utvalgets oppgave var i oppnevningen følgende: «Befare distriktet og gi uttalelse om beiteforholdene for såvel husdyrdrift som reindrift, og om i hvilken utstrekning den reinbeiting som har foregått der året rundt kan antas å være skade­gjørende for beiteforholdene.» Utvalgets korte funksjonstid og beskjedne rolle gjør at jeg ikke går videre inn på dette her.

5.6 Finnmark fylke

Selv om søknader om organisert forpaktning av statsgrunn til jordbruksformål, herunder også organisert sauedrift i reindriftsområder i Finnmark, har vært rettet til statens grunneierrepre­sentant 171 , som i hele etterkrigsperioden har vært Finnmark jordsalgskontor i Vadsø, så har det også i Finnmark vært oppnevnt rådgivende utvalg eller nemnder med det formål å løse konflikter og komme til ordninger mellom næringsutøverne.

I Finnmark har det vært oppnevnt to slike utvalg. Det første utvalget ble oppnevnt av Finn­mark fylke og Finnmark landbruksselskap og skulle forestå forhandlinger om beite­spørsmål i forbindelse med organisert sauebeiting. 172 Nemnda synes å ha vært av mindre for­mell karakter enn utvalgene vi har sett på foran. Den hadde ikke fått noe formelt mandat, og hadde heller ikke en formelt oppnevnt formann. I perioden 1951–1957 behandlet utvalget tre saker. Sakene dreier seg i hovedsak om vilkår for inngjerding av beiter for sau. Utvalgets oppgave var å forestå forhandlinger, og må således kunne karakteriseres som et forhandlings- og meklingsorgan.

Den 28. desember 1957 oppnevnte Fylkesmannen «Samarbeidsutvalget for reindrift og jord­bruk i Finnmark» . I utvalgets møteprotokoll av 10. februar 1958 kan en lese at utvalgets saksområde var gitt av fylkesmannen, og omfattet søknader om forpaktning eller avhendelse av større beiteområder av statens jord. Videre var det forutsatt at utvalget skulle virke som et rådgivende organ for jordsalgsformannen og fylkesmannen. Man «håpet derved å slippe mye av den vanlige rundgang ved behandling av jordsaker av denne kategori».

Som utvalgsformann var oppnevnt jordsalgsformann Bjarne Sletbak . 173 I to møter i 1958 be­handlet utvalget til sammen 26 saker. Behandlingen synes summarisk. Det går ikke fram at det har vært noen dissenser, og utvalgsmedlemmenes standpunkter er ikke gjengitt i proto­kollen i de enkelte sakene. Berørte parter er ikke innkalt, og det synes ikke å være avholdt befaringer. Utvalgets arbeid etter 1958 har jeg så langt ikke funnet dokumentasjon på.

6 Vurdering av rettsoppfatninger og praksis

6.1 Landbruksdepartementets ­rettsoppfatning og praksis

6.1.1 I gamle reindriftstrakter gikk reindriftens rett foran organisert sauedrift

Gjennomgangen av Landbruksdepartementets og underliggende organers praksis med vekt på forvaltningen av beite­strekningene i reinbeiteområdene i Nord-Trøndelag og Nordland, samt skriftlig uttrykte oppfatninger knyttet til dette, synes å vise at forvaltningsorganene har anerkjent reindriftssamenes beiteret­tigheter som «virkelige rettigheter» som hadde krav på rettsbeskyttelse, og ikke som noen form for tålt bruk. Betegnende kan være en uttalelse fra mars 1949 hvor det het: «Reindrifts­lovens § 1 slår fast lappenes beiterett som en rett . i gamle reindriftstrakter må reindriftens rett gå foran samdrift av sau.» 174 Lovhenvisningen kan neppe sees på som at departementet mente at beiteretten var gitt i medhold av nevnte lov. At beiteretten omtales som «en rett i gamle reindriftstrakter» eller «en gammel rett for lappene» (se side 552) må tyde på at departementet mente at den hadde et eget rettsgrunnlag, eldre enn reindriftsloven. Dette understrekes også i en henvendelse til fylkeslandbruksmyndighetene i Nordland i 1951 hvor det het at med «tilbørlig hensyntagen til reindriftens berettigede interesser» siktet man til «reindriftssamenes hevdvunne og lovfestede særrettigheter til reinbeite bl.a. i Nordland, jfr. reindriftsloven av 12. mai 1933 §§ 1 og 2» (min utheving 175 ).

Et annet eksempel på Landbruksdepartementets oppfatning kom til uttrykk i et skriv til lappefogd Arne Pleym i Finnmark i 1951. I skrivet til lappefogden het det at hovedproblemet selvsagt er om det er nok beite i vedkommende distrikt til begge næringer:

«Hvis ikke, må man selvsagt hevde at reindriften som eldste næring og med lovfastsatt rett må gå foran.» 176

Det kan dermed settes spørsmål ved den oppfatningen som departementet la til grunn i Ot.prp. nr. 9 (1976–77) om at retten til å drive reindrift er uttømmende fastlagt i daværende lov­givning, og at rettens omfang og innhold kan endres ved ny lov, var riktig. Ot.prp. nr. 9 (1976–77) var med på å skape et bilde av at landbruks- og reindriftsforvalt­ningen gjen­nom store deler av 1900-tallet hadde hatt en slik oppfatning. Gjennomgangen viser at dette ikke er riktig. Se for øvrig drøftingen i punkt Oppfatningen av reindriftens rettsgrunnlag i Ot.prp. nr. 9 (1976–77).

Gjennom­gangen viser også at reindrifts­samiske arealrettigheter var under sterkt press. For reindriftssamene var det langt på veg fånyttes å bringe rettstvister inn for domstolene, noe Marsfjelldommen, Rt. 1955 s. 361 ,var ett av flere eksempler på. Materialet underbygger ikke at departementets embetsmenn var av samme oppfatning som Høyesterett i Marsfjelldommen. Tvert i mot viser det at departementet og deres fagtjenestemenn lappefogdene langt på veg så det som sin oppgave å ivareta reindriftssamenes beiterett i en tid som var preget av sterk fornorsking og et nedlatende syn på samisk kultur generelt, og reindrift spesielt.

Fram til om lag 1950 synes Landbruksdepartementet å ha hatt en svært restriktiv holdning til etablering av organisert sauedrift innen reinbeiteområdene. Dette ble etter hvert «myket» noe opp. Oppmykningen skjedde trolig ikke som en følge av endret oppfatning av reindrifts­samenes arealrettigheter, men som følge av andre samfunnsinteressers krav i gjenreisnings­tiden. Opprettelsen av organer for å vurdere tiltak og sette betingelser for å tillate organisert sauedrift i reinbeitedistriktene, gjorde trolig at departementets grunnlag for avgjørelser ble bedre, og dermed kunne nyanseres.

Utgangspunktet for departementets oppfatning synes å ha vært at reindriftssamene hadde en «virke­lig rett» mens sauebøndene, utover sin «gårdsbehovsbeite­rett» i hjemmemark, kun hadde et beitebehov . Reindriftssamenes rett hadde dermed forrang framfor organisert sauedrift, som ikke kunne foregå til skade for reindriftssamenes beiterett. I slike tilfelle må rein­driften gå foran organisert sauedrift. 177 Sauebøndenes behov kunne dog tilfredsstilles der dette ikke var til vesentlig skade for reindriftssamene. Oppfatningen gjaldt primært høyfjellet og tradisjonelle reinbeiteområder. I lavlandet og dalførene hadde også lokalbefolkningen en form for allmen­ningsrett, en gårdsbehovsrett til å beite med sitt bufe.

Landbruksdepartementet og lappefogdene la i store deler av perioden til grunn at reindrifts­samenes beitebruk hadde sitt grunnlag i «gammel rett» 178 , noe som i dag må kunne sammenfalle med alders tids bruk i reindriftsområder. I det materialet jeg har gått gjennom, har jeg utover lovforarbeidene til reindriftsloven av 1978, ikke funnet uttrykt opp­fat­ning om at reindriftssamenes arealrettigheter kun hadde sitt grunnlag i reindriftslovgivningen.

6.1.2 Ble samfunnets behov satt framfor reindriftssamenes rett?

Reindriftssamenes rettigheter måtte i mange sammenhenger vike, som sakene fra Fo­sen langt på veg viser. Dette skyldes etter det jeg kan se, ikke departementets rettsoppfatning, men heller en pragmatisk holdning hvor politikken fikk styre. I flere saker ser man at det var uenig­het mel­lom departe­mentets avdelinger, hvor «lettvekteren» Kontoret for reindrift og ferskvannsfiskeri måtte vike for det sterkere Landbruksdirektoratet. Dette kunne medføre at reindriftsinteressene falt gjennom. 179

Denne pragmatiske holdningen hadde også sin «hjemmel» i argumentet om samfunnets ut­vikling og behov. Det er etter mitt skjønn ikke rett direkte å sammenlikne dette med «teo­rien bak jordbrukes forrang» som blant annet kom til uttrykk i Kjerschows utkast til lov om reindrift i 1922. Det må derimot være mer relevant å sammenlikne holdningen med prinsippet i oreigningslova § 2, annet ledd, som gir hjemmel for å gjøre inngrep i den private sfæren hvis dette «tvillaust er til meir gagn enn skade» for samfunnet. Her dog uten at det utløste erstatning, selv om det tidvis var drøftet.

6.1.3 Rettsgrunnlaget for organisert sauedrift kontra beite i «hjemmemarka»

Som vi har sett, ble reindriftssamenes beiterett oppfattet å ha et langt sterkere rettsgrunnlag enn organisert samdrift med sau. Denne oppfatningen synes å ha vært basert på en vurdering av hvilken rett som var mest etablert, eller rettssetningen eldst i tid, best i rett. 180 I motsetning til reindriften var den organiserte sauedriften av nyere dato. Bufeholderne hadde dermed ikke etablert noen rett til dette, og trengte således tillatelse for å oppnå lovlig adgang.

Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at dette ikke var en generell oppfatning av bufeholdernes beiterett. Før den organiserte sauedriften kom opp som en ny driftsform, hadde bufeholderne tradisjonelt nyttet gårdens nære utmark som beite. I dette området, uavhengig av om det var statsgrunn, allmenning eller privat eiendom, ble det lagt til grunn at bufeholderne hadde en beiterett, en allmenningsartet «gårdsbehovsbeiterett» oppad avgrenset til det antallet dyr gårdsbruket kunne vinterføde.

I konflikter mellom gårdsbehovsbeiteretten og reindriftssamenes beiterett er det neppe gitt at reindriftssamenes beiterett ville bli funnet å veie tyngst. Nå skal det sies at slike konflikter ikke var like praktiske av to årsaker. Dels fordi reindrifts­samene ikke i samme grad nyttet beitene i bygdenes nære utmark, og dels fordi denne sauedriftsformen ikke skapte det samme beitetrykket og dermed ikke var gjenstand for særlig konflikt. 181 Av uttalelser fra lappefogdene i Nord-Trøndelag og Nordland går det da også fram at reindriftssamene aksepterte bufeholdernes gårdsbehovsbeiterett. Rettslig fordi denne også ble vurdert å være en etablert bruk, og faktisk ut fra at denne forholdsvis spredte beitingen med lite beitetrykk ikke ble vurdert som særlig belastende for reindriften.

6.1.4 Landbruksdepartementets hjemmel for å avgjøre tvister og ordne beitebruk

Gjennomgangen viser at Landbruksdepartementet i stor grad ordnet beitebruk og løste tvister ut fra en avveiing av hva de mente tjente reindriftsnæringen og samfunnet for øvrig. I medhold av å være grunneier hadde departementet hjemmel til å beslutte om organisert sauedrift skulle tillates på statens grunn , herunder også til å behandle konflikter som vanligvis burde være løst av de ordinære domstolene eller jordskifterettene. Når det gjaldt reindrift, sy­nes departementets oppfatning å ha vært at dette var en rett basert på et selvstendig grunnlag som grunneier ikke kunne regulere i samme grad. På privat utmark var departementets myn­dighet begrenset til å komme med bestemte «henstillinger» foruten å avslå søknader om øko­nomisk støtte til tiltak. I statsallmen­ningene, det vil her si Nord-Trøndelag og på Fosenhalv­øya i Sør-Trøndelag, var denne hjem­melen til å regulere organisert sauedrift ikke like sterk.

Som vi har sett, ble det opprettet tilskottsordninger på 1940-tallet for å stimulere til økt jordbruksmessig bruk av fjellbeitene. I de fleste tilfellene var tilskottene en forutsetning for at det ble etablert organisert sauedrift. Landbruksdepartementet var forvalter av disse tilskottene, og hadde således myndighet til å avslå søknader om støtte. En grunn for å gi avslag kunne være at tiltaket var til skade for reindriftsnæringen.

En tredje, om enn ikke like tydelig hjemmel, lå antagelig i departementets oppgave i å for­valte reindriften; altså en slags generell reguleringshjemmel, slik den blant annet er uttrykt av Thor Falkanger. 182 Der departementet utøvet myndighet utenfor statsgrunn, og hvor den ved­taket rettet seg mot, ikke hadde en forventning om å oppnå tilskott, kan det tenkes at dette var hjemmelen. Samtidig ser en at Landbruksdepartementet ved flere anledninger drøftet egen myndighet til å foreta reguleringer på privat grunn, og selv anførte at denne var svært begren­set. Det finnes også eksempler, som i Skardfjellsaken fra Nord-Trøndelag, på at departementet ikke så seg kompetent til å gripe inn, men anbefalte reineierne med bistand fra lappefogden å bringe spørsmålet om sauebeiting og gjerdeoppsett i reinbeitedistrikt inn for domstolene. I Kil­marksaken så vi at til tross for departementets egen vurdering om at det «ikke [hadde] makt­midler til å hindre beiting på den private eiendom», ser vi at det likevel både regulerte sauetallet og satte begrensninger i tid for utleie av eiendommen.

Som motsatt eksempel kan en vise til sakene i Roan og Sandsæter statsallmenning i Nord-Trøndelag, hvor Landbruksdepartementet var påholden med å regulere beitebruk i statsallmen­ning, hvor de burde ha en bredere hjemmel. Således må en kunne hevde at depar­tementet var rettspragmatisk, hvor rettsoppfatningen nødvendigvis ikke alltid var den fak­toren som veide tyngst når en avgjørelse skulle fattes.

Avslutningsvis kan det sies at Landbruksdepartementets praksis og rettsoppfatninger lett kan kritise­res i ettertid. Sett i datidens lys, da det var et uttrykt ønske blant jordsbruksorgani­sasjoner og land­bruksmyndigheter på regionalt nivå om å avvikle reindriften i deler av områ­dene sør for Finn­mark, er slik kritikk ikke særlig berettiget. Det må kunne sies at departe­mentets oppfatninger og avgjørelser sto i kontrast til domstolene, som fra slutten av 1800-tallet og fram til slutten av nevnte periode avsa til dels kultur- og rasebetingede avgjørelser i samenes disfavør.

6.1.5 Vurderingen i relasjon til den senere bestemmelsen i reinl. § 15

Ett kriterium for å tillate organisert sauedrift inn i reinbeiteområdene, var at denne ble vurdert ikke å være til vesentlig skade for reindriften . Landbruksdepartementet så det som sin opp­gave, trolig både i medhold av å være grunneier og forvalter av reindriften, å ta stilling til om den organiserte sauedriften krenket reindrifts­samenes bruksrett. Til hjelp for vurderingene nyttet departementet lappefogdene . Denne formen for vurdering skulle også bli det mest sentrale spørsmålet de rådgivende utvalgene for sauedrift i reinbeiteområder skulle prøve.

Det må her påpekes at vurderingstemaet var analogt til bestemmelsen i dagens reinl. § 15, første ledd, om at «grunneier eller bruksberettiget må ikke utnytte sin eiendom i reinbeite­område på en slik måte at det er til vesentlig skade eller ulempe for reindriftsutøvelse». For­skjellen ligger i at dagens reindriftslov har gjort unntak for «vanlig utnytting av eiendom­men til jordbruk, skogbruk eller annen utnytting av utmark til landbruksformål». Således ville organisert sauedrift trolig ikke være omfattet av bestemmelsen i reinl. § 15.

6.1.6 Oppfatningen av reindriftens rettsgrunnlag i Ot.prp. nr. 9 (1976–77)

I forarbeidet til reindriftsloven av 1978 var Landbruksdepartementet av den oppfatningen at retten til å drive reindrift utelukkende var grunnet i lovgivning, og uttømmende var regulert av denne. I Ot.prp. nr. 9 (1976–77) het det:

Gjeldende reindriftslov av 1933 bygger på samme måte som lappeloven av 1883 på at retten til å utøve reindrift m.v. i reinbeitedistrikt er fastlagt på uttømmende måte i selve loven, slik at denne rett har det omfang og det innhold som loven til enhver tid bestem­mer. Den forutsetning er også kommet til uttrykk i forarbeidene til de nevnte lover og lig­ger til grunn for reinbeitekonvensjonene mellom Norge og Sverige. Det ligger i denne grunnoppfatning at rettens omfang og innhold kan endres ved ny lov. Landbruks­departementets utkast til ny lov bygger på samme prinsipp. 183

At dette var Landbruksdepartementets oppfatning i 1976–1977 er neppe tvilsomt. Mer tvil­somt er det om beskrivelsen er treffende for den oppfatningen som lå til grunn i lovforarbeidene til reindriftslovene av 1883 og 1933. 184

At Landbruksdepartementets anførsel angående 1883- og 1933-lovene ikke var riktige, ble påpekt av høyeste­rettsadvokat Bjørn Dalan i en betenkning allerede i juni 1977. Artikkelen var basert på en betenkning Dalan gjorde på oppdrag fra Sámi Instituhta i Kautokeino. Dalan anførte blant annet: «Lovforslagets utforming og dets motiver gir klart uttrykk for den oppfatning at reindriftssamene ikke har noen særrett eller privatrettslig rett overhodet», og viste så til samme i sitat Ot.prp. nr. 9 (1976–77) som jeg har vist til over.

Han anførte videre:

Departementets uttalelser er helt nye toner i vår reindriftslovgivning. Departementet har ingen dekning for dette uttalte prinsippet [at reindriftssamene kun har den retten loven til enhver tid gir] ved å vise til tidligere lovgivning. Tidligere lovgivning bygget til dels på gammel samisk rettsoppfatning og har nøyet seg med å gi regulerende bestemmelser uten å ta bestemt standpunkt til hvilke privatrettslige rettigheter rein­driftssamene har. Lovene har stort sett nøyet seg med å være en skjerm over de rettigheter som reindriftssamene fra tidligere har ervervet.

Oppfatningene som lå til grunn i disse lovforarbeidene, er også gjennomgått av Kirsti Strøm Bull. 185 Hun er av den oppfatningen at det i begge disse forarbeidene var lagt til grunn at retten til å drive reindrift hvilte på sedvane eller alders tids bruk.

Oppfatningen i ot.prp. nr. 9 (1976–77) brøt konsekvent med Reindriftslov­komiteens innstil­ling fra 1966, noe departementet ikke la skjul på idet det anførte at dets lovutkast

«avviker på mange måter fra Reindriftslov­komiteens forslag når det gjelder form og innhold». 186

I Reindriftslovkomiteens innstilling het det blant annet (på side 11) at «reindriften må i alle fall være så gammel at den allerede før lov-konsipistenes tid hadde fått hevd. Slik hevd har den samiske reindriften fått i Finnmark, Troms, Nordland, Nord-Trøndelag og deler av Sør-Trøndelag fylker samt en mindre del av Hedmark fylke.» Ifølge tidligere konsulent Hjalmar Pavel, som var sekretær for utvalget, var denne formuleringen tema da Landbruksdepartementet refuserte lovforslaget. Ifølge Pavel skrev Helge Christensen «motforslaget» hvor rein­driftssamene ble sagt kun å ha de rettighetene som den norske staten og lovgivningen innrømmet dem. 187

Reindriftslovkomiteen hadde videre foreslått at § 1 i lovforslaget skulle ha følgende ordlyd:

På de områder hvor reindrift har vært drevet eller drives i kraft av alders tids bruk, skal denne næring fortsatt kunne drives med de rettigheter og forpliktelser som fra gammelt av har tilligget næringen og etter de bestemmelser som er fastsatt i denne lov (Side 54).

Etter mitt skjønn brøt oppfatningen i Ot.prp. nr. 9 (1976–77) også med Landbruksdeparte­mentets oppfatning i etterkrigsårene. På 1950-tallet var departementets oppfatning at rein­driftssamene hadde «en gammel rett i lappetrakt». Denne retten hadde blant annet forrang framfor nye utnyttingsmåter i fjellet, som organisert sauedrift. Jeg har tidligere vist til ekspedisjonssjef Røstøen oppfatning om dette.

Gjennomgangen av Landbruksdepartemen­tets saksbehandling viser at prak­sis og rettoppfat­ning et stykke på veg var personavhengig, hvor departe­mentets avgjørelser kunne bero på de ledende embetsmennenes oppfatning av reindriftssamenes rettigheter på et gitt tidspunkt. Når det er sagt, må det tilføyes at Landbruks­departementet gjennom de embets­mennene som var satt til å forvalte reindriftsinteres­sene 188 , i stor grad synes å ha vært bevisst på at reindrifts­samenes beiterett var en «virkelig» rett. Alt tyder på at dr. juris Henry Nærstad 189 , som etterfulgte Jørgen Røstøen og var ekspedisjons­sjef i Landbruksdepartementet i perioden 1959–1969 med ansvar for departementets for­valtning av reindriften, også var det. Det er heller intet annet i det materialet jeg har gått gjennom, som tyder på at departementets oppfatning av rein­driftssamenes arealrettigheter på 1960-tallet avvek fra oppfatningen som preget Reindriftslov­komiteens innstilling fra 1966. Dette ville for så vidt være påfallende all den stund Nærstad var medlem av komiteen.

Oppfatningen i Ot.prp. nr. 9 (1976–77) kom trolig inn i Landbruksdeparte­mentet i forbindelse med det generasjonsskiftet som skjedde omkring 1970, da flere sentrale byråkrater som hadde sittet i posisjoner siden annen verdenskrig, gikk av for pensjon. Etter Henry Nærstads avgang som ekspedisjonssjef ble Helge Chris­tensen konstituert i stillingen. 190 Dette må sies å ha innebåret et generasjonsskifte også i rettsoppfatning og forvaltningspraksis. I Christensens periode som ekspedisjonssjef var davæ­rende lappefogd og politiker, senere reindriftssjef, Ole Klemet Sara stats­sekretær i Landbruksdepartementet. Christensen og Sara hadde en avgjørende betydning på utformingen av norsk reindriftspolitikk på 1970-tallet. I pe­rioden ble fokus på rettigheter og kultur trolig satt til side for målsettingen om å utvikle rein­driften som en næring, noe som kom til uttrykk gjen­nom etablering av reindriftsavtalen og reindriftsloven av 1978. Dette kan ha hatt bakgrunn i et sterkere ønske om å kunne regulere reindriften, noe som lettere kunne nås gjennom en oppfat­ning om at reindriftsretten var uttømmende gitt gjennom lovgivningen, og at reindriftsretten var en kollektiv næringsrett.

6.2 Lappevesenet og lappefogdene

Det såkalte «lappevesenet» var Landbruksdepartementets «ytre» etat når det gjaldt reindrift. Det var inndelt i lappe­fogddistrikter administrert av lappefogder som til sammen utgjorde de områdene som var inndelt i reinbeitedistrikter og reinsogn i henhold til reindriftsloven av 1933 § 2. Lappefogd­distriktene sammenfalt i stor grad med fylkesgrensene. 191

Lappefogdene var statens representant og fagperson i forhold til reindriftsnæringen, med kontroll- og en begrenset politimyndighet. Det har ikke vært vanlig å oppfatte lappefogdene som «forsvarere» av reindriftssamenes interesser, i alle fall ikke før Hans Prestbakmo 192 tiltrådte stillingen som lappefogd i Troms i 1965. Det materialet jeg har gått gjennom som bakgrunn for dette kapitlet, gir rom for å gi et annet bilde av lappefogdenes rolle fra midten av 1930-tallet og fram til nevnte årstall. Som leder av statens ytre faginstans for reindrift spilte flere av dem en fremtredende rolle for å ivareta reindriftsutøvernes interesser.

Også dette var naturlig nok personavhengig. I mitt bakgrunnsmateriale har jeg primært hatt høve til å se på rollene til lappefogdene Peder Hagen i Nordland og Ingvald Ornæs i Nord-Trøndelag. 193 Disse to framsto utvilsomt som reindriftssamenes talsmenn overfor andre myndigheter og jordbruksinteresser, framfor som interne kontrollører. Dette tross både saklig og usaklig kritikk fra andre fagmyndigheter og lokalsamfunn, og det kan nærmest se ut som de hadde en egen drivkraft hvor de satte sin posisjon og ære inn på å forsvare reindriftsut­øverne. De hadde begge stor integritet og sterk posisjon i forhold til Landbruksdepartementet. Både Hagen og Ornæs, som ikke hadde juridisk utdanning (begge var skogbruksutdannet), var i stand til å påvirke Landbruksdepartementet så vel praktisk som juridisk, noe de også gjorde. 194 I Nord-Trøndelag synes det videre som om lappefogden hadde svært god kommuni­kasjon med fylkesmannen, som ved en anledning påpekte at reindriftssamenes rett bygde på «al­ders tids bruk», og i stor grad støttet lappefogden i mange av konfliktene med fylkeslandbruksmyndighetene.

De to nevnte lappefogdene var meget bevisste på at reindriftssamene hadde en «gammel rett i lappetrakt», at dette var en «virkelig rett», og at denne var eksklusiv i høyfjellsområdene. Videre viste de en uredd holdning i forhold til å kritisere det de oppfattet som urett fra andre myndigheter når det gjaldt forståelse for og behandling av reindriftssamenes rettigheter. Eksem­pelvis var Ornæs rask til å påpeke at Sør-Trøndelag Landbruksselskap hadde en uriktig opp­fatning av reindriftssamenes arealrettigheter da selskapet i et vedtak i 1947 syntes å ha vært av den oppfatningen at myndighetene kunne innskrenke eller avvikle reindrift i distriktet

«når dette kreves av en eller annen lokal organisasjon, kommunal eller fylkeskommunal innretning.» 195

Lappefogd Hagen var heller ikke tilbakeholden med å påpeke det han oppfattet som inn­grep i reindriftssamenes arealrettigheter, som da spørsmålet om organisert sauedrift kom opp i Nordland i 1948. Andre eksempler på lappefogdene Ornæs og Hagens uredde holdninger finnes det som vi allerede har sett i fremstillingen foran, mange av.

6.3 Landbruksmyndighetene på ­fylkesnivå

Om landbruksselskapene, landbruksorganisasjonene, Selskapet for Norges vel og for så vidt også bufeholderne var av samme rettoppfatning som Landbruksdepartementet og lappefog­dene, kan ikke fastslås uten videre. Det er imidlertid tydelig å se at de var inneforstått med departementets rettsoppfatning. Om de «innerst inne» ikke delte den, så innrettet de seg like­vel etter denne. Samtidig ser vi at disse myndighetene ut fra at «det var endeløse beitevidder» og at bufebeitingen ikke var til skade for reindriften, argumenterte for tilgang til beite på statsgrunn. Samfunnshensyn og behov for utvikling i samfunnet var også brukte argumenter.

At reindriftssamene hadde beiterettigheter det måtte tas hensyn til, synes å ha vært en akseptert oppfatning også hos landbruksmyndighetene og organisasjonene på fylkesnivå. At det var legitimt for landbruksinteressene å argumentere for å få tilgang på utmarks- og fjellbeitene, er en annen sak. Materialet jeg har gått gjennom, slik som for eksempel søknaden fra Vefsn jordstyre fra 1948, viser at der man ikke har hatt en oppfatning om at reindriftssamene hadde reelle rettigheter, fikk man på et gitt tidspunkt «føle det på kroppen».

Landbruksmyndighetene på fylkesnivå syns å ha vært meget sektororientert og svært opptatt av å leve opp til den forespeilede prognosen om ekspansjon og vekst i jordbruket. De synes videre i liten grad å ha tatt noe forbehold om at reindriftssamene hadde etablerte rettigheter ved tilsagn om tilskott til organisert sauebeiting og liknende, før de ble tvunget til dette av Landbruksdepartementet.

6.4 De rådgivende utvalgene for sauedrift i reinbeiteområder

6.4.1 Karakteren av arbeidet til de ­rådgivende utvalgene

I 1949 var den utviklingen myndighetene hadde sett konturene av før krigen, kommet dit hen at departementet kom til at det måtte oppnevne et eller flere utvalg for å behandle spørsmål knyttet til etablering av organisert sauedrift i reinbeitedistriktene. Dette kom i erkjennelsen av «at samdrift av sau ikke kan utøves i gamle reindriftstrakter til skade for samenes reindrift. I slike tilfeller må reindriften gå foran samdriften av sau.» 196 Utvalgene ble oppnevnt fylkesvis og besto av en representant fra reindriften, en fra jordbruket og en uavhengig «oppmann», sistnevnte utskiftningsformann, senere jordskiftedommer eller jordskifteoverdommer. Utvalgene skulle ta for seg de enkelte søknadene om sauedrift i reinbeiteområder, og så gi tilrådning til om, og på hvilke vilkår, organisert sauedrift skulle få nytte områdene.

Prosessuelt fulgte utvalgene langt på veg saksbehandlingsreglene som utvalgets formann hadde med seg fra sin praksis som jordskiftedommer. Hovedsakelig lå skillet i at utvalgsformannen som jordskiftedommer administrerte tvisteløsning og bruksordning gjennom å avsi en dom, mens han som utvalgsformann administrerte tvisteløsning og bruksordning gjennom forhandlinger og megling. Hvis meglingsorganets syn skal bli fulgt, ligger det i sakens natur at det er langt viktigere at organet leverer en enstemmig innstilling enn det vil være hvis organet som en meddomsrett kunne avsi en dom. Det skal vi også se var tilfellet når det gjaldt de rådgivende utvalgene.

I 1949 ble det oppnevnt utvalg i Nordland og Nord-Trøndelag fylker, der omfanget av organisert sauedrift var størst. Generelt må det sies at utvalgenes tilrådninger i liten grad var basert på betraktninger om partenes materielle rettsgrunnlag. Dette synes nærmest å ha blitt tatt for gitt. Utvalgets vurderinger var av faktisk art framfor rettslig. Jeg kan ikke påvise at utvalgene hadde annen en annen rettsoppfatning enn den Landbruksdepartementet og lappefogdene la til grunn, altså at reindriftssamene hadde en «gammel» rett til å drive reindrift i de områdene deres rettsforgjengere hadde drevet det. Dette gjør at en kan dra interessante sammenlikninger og trekke ut erfaringer fra utvalgene som ennå i dag kan være av interesse.

6.4.2 Sammenlikning av de rådgivende utvalgene i Nordland og Nord-Trøndelag

Kildematerialet mitt omfatter hovedsakelig utvalgene i Nordland og Nord-Trøndelag, hvorav førstnevnte er tilnærmet fullstendig, mens sistnevnte har en del mangler. Materialet viser at utvalgene i de to fylkene tross lik sammensetning og saksbehandling etter de samme prinsippene hadde ganske forskjellig arbeidsform og kom med svært forskjellige tilrådninger. Utvalgsformannens vekt på «tilbakeholden nøytralitet», intern forhandling i utvalget og enstemmig tilrådning, var også svært forskjellig i de to utvalgene, noe som nok var av betydning for at det ene utvalget i langt større grad enn det andre lyktes i sitt arbeid.

Det rådgivende utvalget i Nordland behandlet i perioden 1950–1982 tolv saker. Etter å ha gått gjennom utvalgets kronologisk førte forhandlingsprotokoll, må det kunne slås fast at utvalget har hatt høy faglig kompe­tanse og integritet i forhold til å vurdere så vel reindriftens som sauedriftens rettigheter og behov, og at de har hatt forståelse for og tatt høyde for den kompleksiteten og variasjonen som ligger i reindriftens beitebruk. Eksem­pelvis har vi sett at det la vekt på underliggende forhold som driftsmåte, topografi, alter­native flytteveger og alternativ drift, framfor å henvise en sak om reinbeiting på innmark til lensmannsskjønn. Generelt synes det som om utvalget har brukt mye tid på å la parter og sak­kyndige uttale seg om faktiske forhold i sakene.

Et annet gjennomgående trekk er at før områder ble tillatt brukt som sauebeite, ble det satt som vil­kår at reindriften fortsatt skulle kunne foregå uhindret, og det ble gitt forbud mot gjerder og andre innretninger som ville hindre reindriften, gjensidig forbud mot jaging av dyr og forbud mot unødig bruk av hund; et annet vilkår sa at reindriften ikke skulle være ansvarlig for skade rein måtte gjøre på anlagt fellesseter, og at leieavgift fra saubeitelag burde erlegges fylkets reinbeitefond. Ved tre anledninger til­rådde utvalget også at hytter ført opp til gjeting av sau, måtte tillates brukt av reindrifts­samene. Langt på veg må det kunne sies at slike tilrådninger bærer preg av at man betraktet reinbeiteretten som en tinglig, ekspropria­sjonsrettslig vernet rett.

Etableringen av organisert sauedrift på statsgrunn var søknadsbelagt og måtte saksbehandles før eventuelle tillatelser ble gitt. Her var de rådgivende utvalgene gitt en sentral rolle i å gi tilrådning til Landbruksdepartementet, som hadde beslutnings­myndigheten. At reindriftsinteressene ble vurdert før sauedriften fikk slippe til, understreker at rein­driftssamenes beiterett ikke ble betraktet som en uskyldig nyttesrett som måtte vike for jord­brukets interesser. Når jordbruksinteressene likevel fikk slippe til, synes det å ha vært etter en vurdering av at reindriftsamenes beiterettigheter ikke ble skadelidende, eller etter at det ble satt vilkår om tiltak for å begrense eller unngå skadevirkninger.

Utvalgene ble satt sammen med to næringsoppnevnte medlemmer. Det synes å ha vært brukt mye tid på forhandlinger mellom utvalgsmedlemmene. Med ett unntak ble tilrådningene avgitt enstemmig. Utvalgsformannen synes å ha lagt stor vekt på å inneha en nøytral rolle. Betegnende er det at i den eneste påviste saken med dissens, sak nr. 1/1961 – Fellesbeite for sau i Leirfjord – avsto utvalgsformannen fra å gi sitt votum.

Utvalgets saksbehandling underbygger at reindriftssamenes beiterettigheter ble behandlet som reelle bruksrettigheter. Dette gir seg særlig uttrykk i saker der det er lagt til grunn at sauebøndenes interesser må vike og innskrenkes hvis reineierne øker sin drift. 197 Således må en kunne si at det rådgivende utvalget i Nordland arbeidet ut fra en erkjennelse av at rein­driftssamene hadde etablerte rettigheter og ikke bare utøvde en tålt bruk som måtte vike for andre interesser. Trolig har denne erkjennelsen både hatt en psykologisk og rettslig virk­ning på partene, som nok har virket konfliktdempende og åpnet for større forhandlingsvilje. At partene selv fikk være med på å framforhandle løsninger, basert på at begge sider hadde rettigheter, var nok også med og bevirket det samme. Utvalgets tilrådninger gir inntrykk av at reindriftssamenes rettigheter er gitt en høyere rettslig status enn det en vanligvis har lagt til grunn var oppfatningen i etterkrigsperioden. Utvalgets rettsoppfatning blir særlig interessant sett i forhold til den behandlingen reindriftssamenes rettigheter ble gitt av domstolene på 1950- og 60-tallet i nabofylkene Nord- og Sør-Trøndelag. 198

Hvis vi ser på Det rådgivende utvalg for sauedrift i reinbeiteområder i Nord-Trøndelag og sammenlikner det med utvalget i Nordland, så er forskjellene åpenbare. Av de fem sakene som ut­valget i Nord-Trøndelag behandlet på 1950-tallet, er ikke en eneste tilrådning avgitt enstemmig. Videre må en merke seg at i tilrådningene er utvalgsformannen alltid i flertall sammen med jordbrukets representant. Det må kunne slås fast at dette ikke styrket utvalgets integritet og rolle som uhildet «rådgiver» for departementet. Ved gjennomgang av Landbruksdepartementets etterfølgende behandling av utvalgenes tilrådning, ser en også klart betydningen av dette. Mens tilrådningene fra utvalget i Nord-Trøndelag i stor grad ble satt til side, ble tilrådningene til utvalget i Nordland i all hovedsak fulgt.

Ut fra det materialet jeg har gått gjennom, må en kunne si at utvalget i Nordland fikk langt større betydning enn utvalget i Nord-Trøndelag. Etter mitt skjønn skyldes det primært at utvalgsformannen la vekt på å være nøytral og noe tilbakelent i forhandlingene i forhold til de konfliktene utvalget hadde, og dernest at så vel formannen som de to næringsrepresentantene i utvalgene hadde nødvendig fagkompetanse og nøt tillitt blant næringsutøverne.

6.4.3 Hvordan karakterisere de rådgivende utvalgene

Utvalgenes mandat var å gi tilrådning til Landbruksdepartementet. Således må utvalget formelt sett betraktes som et forvaltningsorgan. Hvis en derimot ser på utvalgets sammensetning, uavhengighet i behandlingen, prosessuelle saksbehandlingsmåte og innholdet i tilrådningene, må en langt på veg kunne sammenlikne dette med jordskifterettslig arbeid. Noen konkrete vurderinger basert på de materielle vilkårene for jordskifte, jf. jskl. §§ 1 og 3a, om å oppnå bedret bruksforhold, og at ingen part blir påført tap, har jeg ikke direkte kunnet påvise. Når det gjelder det rådgivende utvalget i Nordland, må det likevel kunne sies at utvalget arbeidet med en målsetting om å bedre bruksstrukturen i forhold til etableringen av et tiltak. Videre synes det også å ha lagt til grunn en underliggende oppfatning av at den eller de partene som hadde etablerte rettigheter, ikke skulle bli beskåret, noe som kan sammenliknes med bestemmelsen i dagens jordskiftelov § 3a. Således må en kunne sammenlikne utvalgets arbeid, selv om det ikke ble foretatt noen formell verdsetting av skiftegrunnlag, med en form for bruksordning etter dagens jordskiftelov § 2 c nr. 3. 199

I dag kan det for så vidt være mer nærliggende å sammenlikne utvalgets tilrådninger med et skjønn etter reglene i gjeldende reindriftslov § 15 om at «grunneier eller bruksberettiget ikke må utnytte sin eiendom i reinbeiteområde på slik måte at det er til vesentlig skade eller ulempe for reindriftsutøvelse» i samsvar med reindriftsloven. Skjønn om slike spørsmål ble etter reindriftsloven av 1978 tillagt lensmennene og er ved lovendring i 1996 overført til jordskifterettene. Dette skjønnsinstituttet er i praksis ikke nyttet.

Sammensetningen av utvalget, hvor man i stor grad la vekt på at «meddommerne» hadde særlig kunnskap i det saken gjelder, må sies å være svært viktig. Selv om de to fagmedlemmene representerte hver sin næring, balanserte de hverandre, og ga utvalget både nødvendig integritet, tillit og faktisk kunnskap om forholdene de skulle behandle. Sammensetningen gjorde det kanskje relevant å sammenlikne utvalget med en voldgiftsrett , hvor hver part velger en voldgiftsmann, jfr. tvistemålsloven § 454.

En må kunne anta at utvalgsbehandling med mekling og en faglig velbegrunnet tilrådning, har vært konfliktdempende. I dette ligger det antagelig også en psykologisk konfliktdempende effekt av at reindriftssamenes rettigheter er blitt erkjent som «virkelige rettigheter». Således kan de rådgivende utvalgene ha vært med på å redusere antall retts­tvister.

6.4.4 Ble utvalgets tilrådninger fulgt?

I Nordland ble utvalgets tilrådning i all hovedsak fulgt, selv om det er eksempler på at lappefogden i enkelte tilfeller «overprøvde» utvalget, og at Landbruksdepartementet vektla dette. 200 I Nord-Trøndelag ble utvalgets tilrådning i liten grad fulgt. I perioder satt lappefogden i Nord-Trøndelag som utvalgsmedlem for reindriftsinteressene. Lappefogden kom i disse periodene i mindretall i utvalget. I flere av disse sakene, som sakene om bufeholdernes rett til å føre opp sperregjerder i Blåberget i Færen reinbeitedistrikt og Jomafjell i Østre Namdal reinbeitedistrikt, ser en at departementet satte til side utvalgets flertallstilrådning og la vekt på lappefogdens tilrådning som mindretallet i utvalget.

Etter mitt skjønn må enstemmig tilrådning og grundig saksbehandling hvor begge parters standpunkter ble hørt og vektlagt i tilstrekkelig grad, ha vært tungtveiende årsaker for at Landbruksdepartementet fant å kunne fatte avgjørelse i tråd med utvalgenes tilrådning.

6.4.5 De rådgivende utvalgene – en egnet måte å løse konflikter på?

De rådgivende utvalgene for sauedrift i reinbeiteområder hadde forholdsvis små økonomiske ressurser til disposisjon. I Nordland fylke må utvalget sies å ha fylt en funksjon som et kompetent rådgivende organ, hvor det var i stand til å løse slike konflikter, samtidig som det på faglig grunnlag var i stand til å foreslå løsninger som i stor grad var akseptable både for reindrifts- og jordbruksinteressene. Ved å legge stor vekt på forhandlinger både mellom partene og internt blant utvalgets medlemmer, fungerte utvalget ut over intensjonene som et meglingsorgan. Trolig har det hindret at både tviste- og erstatningssaker ble brakt inn for domstolene.

Prosessene i utvalgene var basert på at partene var selvprosederende, og på tilrådninger basert på en kombinasjon av juridiske og faktiske hensyn, slik utvalgsformannen var trenet til gjennom praksis fra jordskifterettene. Med riktig sammensetning kan slike utvalg trolig være en bekreftelse på at beite- og brukskonflikter kan behandles av utvalg eller særdomstoler med en tverrfaglig sammensetning hvis lovverk og utdanning blir tilrettelagt for det.

Tidligere jordskifteoverdommer Øyvind Strand, som var den siste formannen i utvalget, er av den oppfatningen at jordskifterettene kunne ha behandlet slike saker. Strand understreket imidlertid at dette måtte være under forutsetning om en annen sammensetning av retten enn den ordinære, og muligens bredere bruk av sakkyndige. Videre understreket han betydningen av befaringsarbeidet i marka. Han påpekte at for det rådgivende utvalget hadde det vært avgjørende at det hadde kunnskapsrike fagmedlemmer. Gjennom utvalget fant man en god måte å løse konflikter på gjennom forhandlinger og megling, slik at utvalget klarte å skape ro i området på Helgeland. 201

Vi har også sett at reindriftsagronomen i Nordland i desember 1980 etterlyste utvalgenes funksjon etter at ny reindrift var blitt vedtatt 9. juni 1978, og påpekte at «beiteutvalget var i stand til å bilegge flere tvistespørsmål som gjaldt utnyttelsen av utmarks- og fjellbeitene».

Reindriftsloven av 1978 innførte ordningen med lensmannsskjønn for å vurdere skadevirkninger av tiltak i reindriftsområder. Denne ordningen har i praksis aldri blitt nyttet. Det synes heller ikke som om ordningen har fungert etter at denne kompetansen ble overført til jordskifterettene ved lovendring i 1996. 202

Landbruksdepartementet har på 1990-tallet lett etter et organ som kan løse brukskonflikter mellom jordbruks- og reindriftsinteresser.

I stortingsmelding nr. 28 (1991–92), En bærekraftig reindrift , het det blant annet:

Det mangler i dag et redskap for å behandle og avveie slike konflikter [om beitebruk] mellom rettighets­havere. Prinsipielt er det ikke noen hindringer for å utvikle et rettsapparat for å behandle denne typen situa­sjoner etter modell som for landbruket. Departementet mener derfor det kan være aktuelt å utvide jord­skiftelovens og reindriftslovens bestemmelser slik at jordskifteretten også kan avsi dom i brukskonflikter innen reindrift, og mellom reindrift og andre arealinteresser (side 109).

Forslaget i Stortingsmelding 28 (1991–92) ble sterkt endret og begrenset, slik at lovendringen av 23. februar 1996 ikke fylte departementets opprinnelige intensjoner (dette er behandlet i et særskilt arbeid som er under publisering).

Det kan også vises til at departementet kort tid etter endringen av jordskifteloven og reindriftsloven opprettet meklingsråd i reinbeiteområder (regionale konfliktråd) . I retningslinjene for opprettelsen het det i § 1:

Ved uenighet mellom reindriftsnæringen og andre private rettighetshavere om areal- og resursutnyttelse innen de samiske reinbeiteområdene, jf. § 2 i lov om reindrift av 9. juni 1978 nr. 49, kan det opprettes meklingsråd for å søke minnelige løsninger.

Meklingsrådet skal bestå av 7 medlemmer, herunder en leder. Fylkesmannen i det aktuelle fylket er rådets leder. Partene i den konkrete konflikten peker ut 2 representanter hver. I tillegg skal rådet bestå av 2 personer som er fagkyndige i de hovedspørsmål saken reiser. Fylkesmannen peker ut disse. Fylkesmannen kan fravike disse bestemmelsene der dette etter en nærmere vurdering framstår som hensiktsmessig.

Partene kan sammen eller hver for seg ta initiativ til at saken bringes inn for meklingsråd ved begjæring om dette overfor fylkesmannen. Fylkesmannen kan av eget tiltak ta et slikt initiativ. 203

De øvrige paragrafene i retningslinjene er hovedsakelig av prosessuell art. Langt på veg må en kunne si at disse meklingsrådene, som ikke var noen «forliksinstans» for en eventuell påfølgende behandling i jordskifterettene, nærmest ble opprettet som en alternativ ordning i konkurranse med den myndigheten som var gitt jordskifterettene ved lovendring halvannet år tidligere. Heller ikke meklingsrådene har fått særlig anvendelse. Meklingsrådet er nyttet i Stonglandseidesaken i 1999 uten særlig nytte. Saken endte i Høyesterett, Rt. 2004 s. 1092). 204

Samtidig som Landbruksdepartementet lette etter nye måter å løse konflikter på, synes det som om det hadde oversett et organ som uten å ha fast ansatte eller fast årlig bevilgning, likevel i deler av landet hadde fungert mer eller mindre kontinuerlig over en 30 års periode. For de rådgivende utvalgene synes nettopp å være et eksempel på det organet departementet lette etter på 1990-tallet. Det rådgivende utvalget i Nordland hadde vist at det var i stand til å fylle en slik rolle. Samtidig var det på dette tidspunktet så veletablert at det naturlig burde være gitt en slik rolle.

Slik gikk det ikke. Utvalgenes arbeid hadde foregått i stillhet. Antagelig så stille at da deres oppdragsgiver, Landbruksdepartementet, la fram St.meld. nr. 28, En bærekraftig reindrift , la det til grunn at det manglet et redskap for å behandle og avveie konflikter om beitebruk. Dette må sies å være en lite tilfredsstillende attest overfor et utvalg som gjennom tre tiår hadde behandlet saker hvor nettopp avveiing av konflikter sto sentralt. Om dette var grunnen til at departementet samme sted sterkt argumenterte for jordskifteretten som konfliktløser, vites ikke. Utvalgets arbeid og erfaringer synes imidlertid ikke å være nevnt i Stortingsmeldingen om bærekraftig reindrift. Den manglende kunnskapen om utvalget ble påpekt overfor Landbruksdepartementets jordskiftekontor av daværende fylkesjordskiftesjef i Nordland, Harald Estensen, i et brev av 5. mars 1993. 205 Fylkesjordskiftesjefen anførte her at det ikke var noen ny problemstilling for Jordskifteverkets folk å ta opp konflikter mellom reinbeiting og andre beiteutnyttinger, samtidig som han også viste til en tidligere samtale med departementet hvor det gikk fram at dette var nye opplysninger for departementets juridiske konsulent.

Fylkesjordskiftesjefens oppfatning av utvalgets arbeid var at det hadde «vært lagt opp som en vanlig jordskiftesak med innkalling av partene til møte, hovedforhandlinger med partsforklaringer, sakkyndige m.m., deretter befaring i marka og til slutt en begrunnet tilrådning fra utvalget». 206 Opplysningene den tidligere fylkesjordskiftesjefen kom med, synes ikke å ha vært så vidt interessante at de ble fulgt opp i det videre lovarbeidet. I Ot.prp. nr. 28 (1994–95), Om lov om endringer i reindriftsloven, jordskifteloven og viltloven , er erfaringene fra utvalget ikke drøftet. Det burde de trolig vært.

6.5 Andre myndigheter og organisasjoner

Med henblikk på forvaltningen av reinbeiterettighetene i Nord-Trøndelag på 1950-tallet, synes fylkesmannen å ha hatt en forholdsvis aktiv rolle. En ser ved flere anledninger at fylkesmann Asbjørn Lindboe personlig har deltatt i den skriftlige ordvekslingen. Fylkesmannen har vært påfallende lydhør overfor reindriftssamenes interesser, bl.a. gjennom å uttrykke at de har rettigheter basert på alders tids bruk . 207

Ved gjennomgang av sakene på Fosen, hvor tvisteområdet Loninmarka lå i Sør-Trøndelag fylke samtidig som reinbeiterettighetene ble forvaltet av lappfogden i Nord-Trøndelag, kunne en anta at dette var avgjørende for fylkesmannen i Nord-Trøndelags holdning. Ved gjennomgang av saker i Indre Nord-Trøndelag var imidlertid fylkesmannens oppfatning den samme.

Rollen til Selskapet for Norges vel har jeg omtalt tidligere. Rollen kan ikke undervurderes som støtteorgan for «fjelljordbruket» gjennom beiteundersøkelser og agitasjon for å ta fjellbeitene i bruk til sauebeite.

Avslutningsvis må en kunne si at ulike myndigheter forholdt seg til dels svært ulikt til reindriftssamenes interesser. Dette ble særlig påfallende innenfor landbrukssegmentet, hvor sektororganene ikke bare konsentrerte seg om sine sektorer, men hadde veldig forskjellige oppfatninger knyttet til reindriftsnæringen både når det gjaldt rettsforhold og økonomi. Landbruksdepartementet som administrator av de regionale sektororganene har her hatt en dobbeltrolle.

6.6 Advokater og rettshjelp

Tilspissede konflikter, også i tvister som bringes inn for forvaltningen, resulterer ofte i engasjement av advokater. I de sakene som jeg har sett på i dette arbeidet, er det verken på jordbrukets eller reindriftens side nyttet advokater eller annen rettshjelp. Dette til tross for at det forelå mange og høyst reelle tvister om så vel rettslige som faktiske forhold. Dette må langt på veg forklares ut fra at de regionale fagmyndighetene, det vil si lappefogdene, funksjonærer på fylkeslandbruksselskapene og beitekonsulenten i Selskapet for Norges vel, ivaretok sine respektive næringsgrupperingers interesser.

6.7 Fragmenter av reindriftssamisk rettsoppfatning

Reindriftssamenes reaksjon på bureisning, etablering av organisert sauedrift og myndig­het­enes håndtering av dette, viser at den forholdsvis lille gruppa av reindriftssamer i Fosen, Nord-Trøndelag og søndre del av Nordland i hele perioden var meget bevisst på at deres rett til reindrift var en gammel rett som hadde beskyttelse både i reindriftsloven og ut fra gammel bruk.

I Nordland og Nord-Trøndelag ble reindriftssamenes stemme oftest hørt gjennom lappe­fogdene. Forholdsvis få ganger kom de til uttrykk skriftlig fra samene selv. Når det skjedde, var det gjerne gjennom vedtak eller resolusjoner fra samiske organisasjoner som Nord-Trøndelag samelag eller Norske reindriftssamers landsforening (NRL).

Eksempelvis har vi sett at NRL på årsmøtet i 1951 drøftet spørsmålet om sauedrift i rein­beiteområder. I en uttalelse het det at NRL var oppmerksom på Landbruksdepartementets bestemmelse om at bufeholderne hadde plikt til å ta hensyn til reindriftens rett til høyfjells­beitene når beiteforetagende med sau skulle iverksettes. NRL var imidlertid av den oppfatningen at bestemmelsen alene ikke trygget reindriftens rettigheter, og henstilte derfor Landbruks­departementet om ikke å tillate noen som helst form for sauehold i reinbeitedistrikter dersom saueholdet var avhengig av reinbeiteland i høyfjellet som beite. Den samme henstillingen ble også gitt når det gjaldt statsallmenninger i reinbeitedistrikter. 208

Av dette må en kunne lese at NRL ikke uventet oppfattet reindriftssamene å ha en rett til beite i høyfjell og stasallmenninger. Samtidig må dette også kunne leses slik at reindrifts­samens landsforening oppfattet Landbruksdepartementet til å ha i oppgave å beskytte deres interesser overfor nye tiltak i reinbeiteområdene.

Unntaksvis tok enkeltsamer selv til pennen. Foran har vi sett at reindriftssame Fjelner Sten­fjell formulerte et eget brev i gjerdekonflikten mellom han og Verdal Fjellbeitelag.

Våren 1960 kom det opp en sak som følge av at reineier John O. Steinfjells rein hadde beitet på innmark på Finnvollan. Etter at fungerende lappefogd Johannes Moe ved to anledninger hadde anmodet Steinfjell om å fjerne reinen fra Finnvollan, skrev Steinfjell til Landbruksdepartementet, hvor det het at:

Finnvollan ligger midt i reinbeitedistrikt. Så må jeg spørre Reinkontoret om Dere vil være så vennlig, og gi meg et råd, vor jeg skall gjøre av reinen? Jeg synes at Lappefogden må vite, at reinen hålder til i låglandet om våren. Finnvollan har navnet efter finner (samer) så jeg mener at bøndene må tåle å se rein. I tilfelle bøndene forlanger erstatning, må det bli den Norske stat som må erstatte, da staten har solgt samernes land til bøndene. Erbødigst John O Steinfjell, Brekkvasselv den 29-4-1960.

7 Oppsummering

Materialet jeg har gått gjennom, gir ikke grunnlag for å hevde at det har vært en rådende oppfatning hos Landbruksdepartementet eller innen øvrig landbruksforvaltning i perioden 1938 fram til ca. 1970 at reindriftssamenes landrettigheter var en form for «tålt bruk» hvor reindriftssamenes rettsgrunnlag kun hvilte på lovgivningen. Tvert imot viser materialet at oppfatningene i denne perioden synes å ha vært at reindriftssamenes rettigheter i all hovedsak hadde sitt grunnlag i sedvanemessig bruk fra gammel tid, hvor begrepet «hevdvunnen rett» gjentatte ganger er brukt. Altså langt på veg det vi i dag omtaler som rett basert på alders tids bruk. Landbruksdepartementet synes dermed å ha hatt en rettsoppfatning om at reindriftssamene hadde en sterkere rett til å nytte sine beiteområder enn det som på denne tiden kom til uttrykk ved domstolene. 209

Rettsoppfatningen som kom til uttrykk i Ot.prp. nr. 9 (1976–77), som var en sentral del av lov­forarbeidet til reindriftsloven av 1978, synes således ikke å ha vært en oppfatning som hadde vært etablert over tid, men derimot noe som kom inn sammen med et generasjons­skifte i Landbruksdepartementet omkring 1970. Paradoksalt nok skjedde dette kort tid etter at Brek­kendommen, Rt. 1968 s. 394, og Altevann II-dommen, Rt. 1968 s. 429, var avsagt.

Oppfatningen som kom til uttrykk i Ot.prp. nr. 9 (1976–77) må således sies ikke bare å bryte med Reindriftslovkomiteens innstil­ling fra 1966, men også Landbruksdepartementets oppfatning gjennom etterkrigstiden om at reindriftssamenes «gamle rett» hadde forrang framfor nye utnyttingsmåter i fjellet, som organisert sauedrift. For øvrig er det heller intet i materialet som tyder på at departementets oppfatning av reindriftssamenes arealrettigheter på 1960-tallet avvek fra Reindrifts­lovkomiteens innstilling fra 1966.

I tvister behandlet av både Landbruksdepartementet og de rådgivende utvalgene i hele perio­den, synes faktisk bruk i tid og geografisk utstrekning å være av betydning for hvilken rett grupper av reindriftssamer ble ansett å ha. Samtidig ser vi at departementet vektla at rein­driftssamene hadde rettigheter på et selvstendig grunnlag til å nytte områdene til reindrift. Som vi har sett, var begreper som «hevdvunnen rett» nyttet gjentatte ganger i departementets korrespondanse og beslutninger. Henvisninger til reindriftsloven synes primært å være gjort for å understreke rettens tyngde, framfor å presisere at retten er gitt i medhold av lov. Høyeste­retts dommer og lovforarbeid tilknyttet reindriftslovene av 1883 og 1933, synes i peri­oden ikke å ha vært vektlagt av Landbruksdepartementet i like stor grad som man skulle anta.

Formuleringen til lappefogd Ingvald Ornæs i et brev fra 1947 er i så måte betegnede for rettsoppfatningen som ble delt både av departementet og av de lappefogdene jeg har hatt mulighet for å kunne etterprøve. Ornæs tok i brevet utgangspunkt i at det var en utbredt oppfatning at flyttsamene nylig hadde fått en særrett framfor andre når det gjaldt beite i høyfjell og tilstøtende strekninger:

Det er en hel del som ikke er oppmerksom på at den rett som flyttlappene nå har, bare er en lovbeskyttet rest av de rettigheter de hadde lenge før den fastboende befolkning bygget sine hjem i reinbeite­områdene, og at myndighetenes befatning med sakene nå nærmest er av en regulerende art, slik at reinbeiteområdene blir rettferdig fordelt og forstandig utnyt­tet, ... 210

Etter det jeg kan se, har ikke forvaltningens praksis og rettsoppfatninger når det gjelder beitebrukskonflikter mellom rein og sau i perioden før, omkring og etter annen verdenskrig, tidligere vært systematisk belyst. Det er således på sin plass å reise spørsmål ved om en relevant rettskildefaktor fra den mest sentrale forvaltningsaktøren langt på veg er oversett både i lovforberedelse, rettsanvendelse, teori og i framstillingen av nyere historie. Dette innebærer etter mitt skjønn at deler av reindriftens rettshistorie fra det forrige århundre må sees i et annet lys, og at Landbruksdepartementet og lappefogdenes rolle i deler av perioden må revurderes. Betydningen av at Landbruksdepartementet som lovforbereder og Stortinget som lovgiver har hatt en annen oppfatning av reindriftssamens arealrettigheter og rettsgrunnlag når nåværende reindriftslov ble vedtatt i 1978 og revidert i 1996, bør dermed også sees nærmere på.

Når det gjelder de rådgivende utvalgene for sauedrift i reinbeiteområder, kan det synes som de ble opprettet i stedet for at departementet initierte at beitekonflikter mellom rein og sau kunne behandles av jordskifterettene. Det kunne det etter mitt skjønn vært naturlig å legge opp til etter den omfattende endringen i jordskifteprosessen som ble gjort med vedtakelsen av jordskifteloven av 1950. Når det gjaldt andre rettsforhold enn samenes reinbeiterettigheter i utmark og høyfjell, ser vi også at dette ble gjort. 211

Om dette var et bevisst valg fra departementet har jeg ikke funnet dekning for i materia­let. Derimot ser man at departementet var bevisst på at det var praktiserende jordskiftedom­mere som ble oppnevnt som utvalgenes formenn framfor eksempelvis herredsrettsdommere eller andre jurister. 212 Utvalgets sammensetning gjorde at det fikk nødvendig faglig legitimitet gjennom å ha med­lemmer som behersket jordbruks- og reindriftsfaglige beitevurderinger, og som var i stand til å kombinere praktisk og rettslig arbeid.

Muligens har departementet valgt den løsningen de gjorde ut fra at det praktisk sett var en enkel måte å opprette et konfliktløsningsorgan på hvor det ikke trengte å gå vegen om noen lovendring. Sammenliknet med å nytte jord­skifterettene innebar utvalgene at en fikk konsentrert fagkunnskapen på noen få hoder, noe som ga grunnlag for å styrke fagkunnskapen og bedre kontinuiteten sammenliknet med om saksbehandlingen for de forholdsvis få sakene skulle spres over mange jordskiftesokn. Det gav også bedre mulighet til å oppnevne fagkyndige utvalgsmedlemmer enn det en under vanlige omstendigheter kunne trekke ut fra de ordinære jordskifteutvalgene. Valget kunne også forklares ut fra at behovet i utgangspunktet lå i å vurdere et tiltaks innvirkning på reindriften, og i å megle fram løsninger framfor å avgjøre rettstvister. Som grunneierrepresentant hadde Landbruksdepartementet en formell avgjørelsesmyndighet når det gjaldt organisert sauedrift på statens eiendommer. Det er derfor ikke usannsynlig at departementet valgte løsningen med rådgivende utvalg, da det på denne måten kun fikk presentert en tilrådning framfor en rettsavgjørelse, og således selv beholdt avgjørelsesmyndigheten.

Litteratur

  • Borgedal, Paul: Norges jordbruk i nyere tid . Bind II om husdyrholdet. Oslo, 1967

  • Falkanger, Thor: Tingsrett . Oslo, 1987. Femte utgave. 2000

  • Funder, L.: Om Høifjeldets utnyttelse . Kristiania, 1916

  • Hansen, Lars Ivar og Olsen, Bjørnar: Samenes historie fram til 1750 . Oslo, 2004

  • NOU 1975: 17: Fagervolltraktene.

  • NOU 1984: 18: Om samenes rettsstilling.

  • Ræstad, Arnold.: Lappeskatten og lappenes rettigheter i Norge før 1751. I: Festskrift til rektor J. Qvigstad. Tromsø Museums skrifter II. Oslo, 1928. S. 226–242

  • St.prp. nr. 31 (1939) Om løyve for Landbruksdepartementet til å bruke inntil kr. 30 000 av Reinbeitefondet.

  • St.prp. nr. 141 (1947) Om bevilgning til nedsettelse av prisen på kunstgjødsel for mindre bruk, frakting av sau til fjellbeite, tilskott til potetkjeller og potetsiloer og til spesielle produksjonsfremmende tiltak.

  • Strøm Bull, Kirsti: Studier i reindriftsrett . Oslo, 1997

  • Taranger, Absalon: Fremstiling af de Haalogalandske almenningers retslige stilling . Bodø 1892. Reprod. ved Landbruksdepartementets opplysningstjeneste. 1960

Muntlige kilder:

  • Hjalmar Pavel tidl. konsulent i Landbruksdepartementet

  • Ole K. Sara tidl. lappefogd, statssekretær og reindriftssjef

  • Øyvind Strand tidl. jordskifteoverdommer og formann i Det rådgivende utvalg for sauedrift i reinbeitedistrikter i Nordland

Ikke standardiserte forkortelser:

  • LDA: Landbruksdepartementets arkiv

  • NTJA: Nord-Trøndelag jordskifteretts arkiv

  • RA: Riksarkivet

  • RAA: Reindriftsadministrasjonenes arkiv

  • STJA: Sør-Trøndelag jordskifteretts arkiv

  • SJRA/RUN: Salten jordskifteretts arkiv, boks: Det rådgivende utvalg for sauedrift i reinbeitedistrikter i Nordland

  • SAT: Statsarkivet i Trondheim

Fotnoter

1.

Lov om reindrift av 12. mai 1933 nr. 3 § 103, bokstav a.

2.

Sammenlikningen til saker etter jordskifteloven § 2 c nr. 3 eller skjønn etter reindriftsloven § 15, tredje ledd, er nærliggende. Landbruksdepar­tementet, landbruksmyndigheter på fylkesnivå og reindriftsforvaltningen har alle lett etter muligheter for å finne måter å løse konflikter på mellom jordbruks- og reindriftsinteresser og kon­flikter innad i reindriften. Jeg vil derfor også se på om en kan dra noen erfaringer ut fra måten beitebrukskon­fliktene er behandlet på av utvalgene, sett i relasjon til problemene en i dag står ovenfor. Dette er nærmere omtalt på s. 120.

3.

Lov om reindrift av 9. juni 1978 nr. 49, i kraft 1. juli 1979 iflg. res. 22. juni 1979 nr. 3372.

4.

Vi skal imidlertid også se at det ble utøvd regulering av sauebeite på privat grunn.

5.

Ræstad: Lappeskatten og lappenes rettigheter i Norge før 1751 i Festskrift til rektor J. Qvigstad. Tromsø Museums skrifter II. Oslo 1928, s. 226–242.

6.

Ræstad: Lappeskatten , s. 227. Dette er også omtalt av Hansen og Olsen: Samenes historie, s. 308 flg., som skriver at madame Sverdrup, som satt som forpakter av en mindre del av Helgelandsgodset, «tiltok seg rett til å bygsle fjellbeitene til samene,... med grunnlag i det opprinnelige konge­skjøtet til Irgens fra 1666». Denne bygselavgiften var uttrykkelig knyttet til nomadens bruk av de aktuelle fjellområdene.

7.

Taranger: Fremstillingen af de Haalogalandske almenningers rettslige stilling, s. 12. Denne oppfatningen er lagt til grunn av Hansens og Olsen i Samenes Historie.

8.

Utvalget for Statseiendom avga til sammen innstillinger om rettsforhold i sju felter. Det var 1) Tromsdalstind­områdene, NOU 1974: 8, 2) Fagervolltraktene, NOU 1975: 17, 3) Stormheimfeltet, NOU 1977: 16, 4) Mofjellet og Svartisfjellet, NOU 1977: 29, 5) Tysfjordfeltet, NOU 1980: 41, 6) Saltdalfeltene, NOU 1980: 40 og 7) Tjeldsundfeltet, NOU 1981: 20.

9.

NOU 1975: 17, s. 7.

10.

Bilag No.12 til inn­beretningen fra Lappekommisjonen av 1892 for Nordland.

11.

NOU 1975: 17, s. 7.

12.

Dette innbar videre at strekningene ikke var blitt solgt i 1666, eller eventuelt at kongen på en eller annen måte hadde fått eiendommen tilbake, og kunne selge dem på nytt. Ved salget fra Irgens’ suksessor Brodkorb til Holst ved skjøte av 14. juli 1849 på de «tilhørende i Vefsen Præstegjæld beliggende Fjeldstrækninger, der har været afbenyttede og beboede af Fjeldlapper» fikk ikke Holst overdratt fjelstrekningene, men bare den lappeskatten som kongen solgte til Irgens i 1666.

13.

I paragraf 10 het det: «Saasom Lapperne behøve begge Rigers Land, skal det, efter gammel Sædvane være dennem tilladt, Høst og Vaar, at flytte med deres Rehn-Hiorder over Grendsen ind i det andet Rige. Og herefter som tilforn, lige med Landets Undersaatter, undtagen paa de saadanne Steder, som her neden meldes, at betiene sig af Land og Strand til Underhold for Deres Dyr og sig selv, da de venligen skal imodtages, beskyttes og hielpes til Rette ... »(Gjengitt etter NOU 1984: 18 s. 620.)

14.

I saken var det lagt til grunn at proprietær Holst, som i 1831 eller 1832 var blitt eier av de såkalte «Vefsens Rydninger» som i sin tid var solgt til Petter Dass, i 1847 kjøpte de tilgrensende fjellområdene av Brodt­korb, «der fra gammel Tid have været benyttede af Lapperne under deres aarlige Vandring om Sommeren ned imod Søekysten, og derfor ogsaa sees at være benævnede "Lappestræknger"». Brodtkorb var ved salget eier av de eiendommene Joachim Irgens i 1666 ervervet fra kong Fredrik den 3. Hvis man legger til grunn at strekningene var blitt solgt fra kongen enten i 1666 eller 1750, var Holst dermed eier av strekningene.

15.

Rt. 1862 side 654 på side 655, jf. NOU 1984: 18 s. 654 (hvor dommen er gjengitt i sin helhet).

16.

Gjengitt etter vedlegg til NOU 1984: 18, Om samenes rettsstilling , s. 655 sp. 2. Spørsmålet om hvorvidt samenes beiterett var avgrenset til områder som tilhørte staten, var drøftet på 1840-tallet. I en norsk-svensk komité opprettet ved kongelig resolusjon av 1. april 1843, hevdet de to norske medlemmene, amtmann Cappelen og prost Rode, i sin innstilling av 7. august 1844 at samene bare hadde adgang til reinbeite på «de Steder der ikke er undergitt de Privates Eiendomsrett» (Jebens: Om eiendomsretten til grunnen i Indre Finnmark , s. 98). Førstvoterende viste i denne forbindelse til at lappekodisillens § 16 (foruten «Ager» og «Eng») nevnte «Skov» blant de gjenstandene samene skulle vokte seg for å påføre skade, men uttalte at dette uttrykket måtte forstås «cum grano salis» («en klype salt») samtidig som bestemmelsen ikke kunne anvendes på «Benyttelse av Træfang, der er foregaaet saa langt tilfjelds og under saadanne Omstændigheder, som i nærværende sag...».

17.

Selskapet endret i 1915 navn til «Selskapet Ny Jord», som i 1976 ble slått sammen med «Det norske myrselskap» til «Det norske jord- og myrselskap» (Aschehoug 1996).

18.

«Det Kongelige Selskap for Norges Vel» ble stiftet 1809 og skulle da arbeide «til Norges vel i litterær og økonomisk henseende». Stiftelsen var et av mange utslag av den sterke patriotiske stemningen i årene omkring 1809. I dag er stiftelsen en frittstående institusjon som arbeider med spørsmål vedrørende næringsliv og samfunnsutvikling i bygdene (Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon, 1991).

19.

Funder, L.: Om Høifjeldets utnyttelse , Kristiania 1916. I framstillingen, som ble utgitt av Det Kgl. Selskap for Norges vel, oppfordret forsøksleder Funder saueholderne om å ta fjellbeitene i bruk. Funders framstilling ble prisbelønnet som landbruksvitenskaplig avhandling med H. M. Kongens fortjenestemedalje i gull.

20.

Lov om innskrenkning i adgangen til å slippe hingster, graokser, geitebukker og graværer på beite av 4. juli 1919 nr. 1 (den første «hanndyrloven» ble vedtatt 17. mai 1873 og ble fulgt av flere endringer til man fikk loven av 4. juli 1919). Loven ble endret 13. mai 1938 og 9. juni 1939 og opphevet ved vedtakelse av någjeldende lov om avgrensing i retten til å sleppe hingstar, oksar, verar og geitebukkar på beite (lov om avgrensning i retten til beite) av 6. mars 1970 nr. 5.

21.

Borgedal, Paul: Norges jordbruk i nyere tid . Bind II om husdyrholdet. Oslo 1967, s. 267–271.

22.

RA: eske 26 ark. nr. 5/01/1/2. Brev fra Statens skogvesen, Nordlandske skoginspektorat til skogdirektøren (Landbruksdepartementet), datert 6. mai 1938. A/S Nes Trælastbrug Ltd ble i 1920 kjøpt av den norske statet. Selskapet ble fortsatt drevet som en selvstendig enhet med direksjon i Oslo.

23.

RA: eske 26 ark. nr. 5/01/1/2. Brevkonsept fra Landbruksdepartementet til Lappefogden datert 22. februar 1938 AH (Arne Hallsjø, f. 1901 c. j. 1926, sekretær I i Landbruksdepartementet 1934–1945. Konstituert som byråsjef og sjef for Landbruksdepartementets kontor for reindrift og ferskvannsfiskeri i 1945 og utnevnt i 1949. Gikk av for oppnådd alder i 1971 [Norges Statskalender 1937/1951/1970]) og eksp. 24. februar 1938, LD 000213/1938 R.

24.

Peder Hagen var lappefogd i Nordland fylke 1932-1958/59. Han utmerket seg i sitt arbeid for å ivareta reindriftsamenes interesser og var bl.a. medlem av samekomitèen som avgav sin innstilling i 1959.

25.

RA: eske 26 ark. nr. 5/01/1/2. Brev fra Lappefogden i Nordland til Reindriftskontoret, Landbruksdeparte­mentet, datert 2. mars 1938. Peder Hagen, f. 1889, var lappefogd i Nordland fylke 1932–1958/9.

26.

RA: eske 26 ark. nr. 5/01/1/2. Internt notat i Landbruksdepartementet, undertegnet «15/3-38 J». (Baksiden av dokument 241/38 R.)

27.

Røstøen, Jørgen Steen, f. 1888, c. j. 1910. Byråsjef i Landbruksdepartementets skogkontor og reindrifts- og ferskvannsfiskerikontor 1922–1947. Konstituert ekspedisjonssjef i avdelingen for landbruk, reindrift og ferskvannsfiskeri, departementets personal- og administrasjonssaker fra 1947 og utnevnt i 1948. Røstøen var da en av to ekspedisjonssjefer, som var departementets høyeste embetsmenn, kun underlagt statsråden. Røstøen fratrådte for oppnådd alder i 1958. (Norges Statskalender 1937/1951/1958.)

28.

RA: eske 26 ark. nr. 5/01/1/2. Promemoria av byråsjef Jørgen Røstøen, Landbruksdepartementet, datert 30. mai 1938.

29.

RA: eske 26 ark. nr. 5/01/1/2. Brev fra lappefogden i Nordland til fylkesmannen s. s., datert 28. januar 1938.

30.

Feltene det var tale om, var Bafjelldalen i Grane med ca. 3000 dekar tilhørende Nesbruket, et felt på 2000–3000 dekar ovenfor Hattfjelldal kirkested, og et felt på ca. 2000 dekar på vestsiden av Unkervand. De to siste tilhørte Hattfjelldal statsskoger. (RA: eske 26 ark. nr. 5/01/1/2. Landbruksdepartementet, internt notat, flere dateringer høsten 1938.)

31.

St.prp. nr. 31 (1939) Om løyve for Landbruksdepartementet til å bruke inntil kr. 30 000 av Reinbeitefondet. Tilrådning fra Landbruksdepartementet 3. februar 1939 godkjent ved kongelig resolusjon same dag.

32.

Bekymringen kom bl.a. til uttrykk i et vedtak fattet av Vestre Namdal reinsogn 17. januar 1939, hvor det het:

«Reineierne er bekjent med at det aktes gått i gang med en større saudrift i Kjølstadfjellet på strekningen... Beitestrekningen blir den same for sauen som for reinen og der aktes beitet på statens eiendommer så vel som på private. Denne saudrift vil, om den legges an i stor stil, komme i strid med reindriftens interesser, idet reinbeitet ødelegges både ved at graset beites bort og ved at reinmosen tråkkes ned og ødelegges. De reindriftsberettigede vil med nærværende vedtak protestere mot at det på statens eiendommer åpnes adgang til å beite med så store sauflokker at reinbeitet derved forringes.»

33.

RA: eske 26 ark. nr. 5/01/1/2. Dette framgår av udatert påtegning av JR [Jørgen Røstøen, byråsjef reindrifts­kontoret] på brev fra Nordland fylke til Landbruksdepartementet, datert 1. august 1939, j.nr. 461 L/39 A/J.

34.

Fosen reinbeitedistrikt tilhørte Nord-Trøndelag lappefogdbestilling (i dag reinbeiteområde), men ligger i Sør-Trøndelag fylke.

35.

Jens Ingvald Johnsen Ornæs (1888 – 1959), ansatt som Lappefogd i Nord-Trøndelag lappefogdistrikt i 1930, og tjeneste­gjorde i stillingen fram til hans bortgang i 1959. Ornæs, som selv var gårdbruker i fjellbygd i Nord-Trøndelag, utmerket seg gjennom måten han ivaretok reindriftssamenes interes­ser på i en periode da deres interessert var svært truet av jord­brukets ekspansjon, og få andre hadde samme fokus.

36.

RA: eske 26 ark. nr. 5/01/1/2. Brev fra lappefogden i Nord-Trøndelag til fylkesagronom Kristen Histøl, datert 26. feb. 1942, jnr. 61-1942, LD 000282 R/1943.

37.

RA: eske 26 ark. nr. 5/01/1/2. Brev fra Kristen Histøl, fylkesagronom i Sør-Trøndelag, til Landbruksdepartementet, kontoret for reindrift, datert 12. januar 1944, jnr. 396/1944 000155/1944 R, med påtegning av landbrukssekretæren og lappefogden. Sør-Trøndelag Landbrukskontor uttalte at det helt og fullt støttet fylkesagronomens henvendelse: «Det er av meget stor betydning for utviklingen av sauholdet i distriktet at omskrevne beiteområde blir frigitt for beite for sau.» (RA: eske 26 ark. nr. 5/01/1/2. Påtegning av 18. januar 1944 av landbrukssekretær Ingvald Grande på brev fra Kristen Histøl, fylkesagronom i Sør-Trøndelag, til Landbruksdepartementet, kontoret for reindrift, datert 12. januar 1944, jnr. 396/1944 000155/1944 R).

38.

RA: eske 26 ark. nr. 5/01/1/2. Brev fra Landbruksdepartementet, kontoret for reindrift, til fylkesagronom Kristen Histøl, datert 22. januar 1944, jnr. 936/1943 LD 000253/1944 R. Undertegnet ekspedisjonssjef Einar Solheim og sjef for reindriftskontoret, byråsjef Jørgen Røstøen.

39.

RA: eske 26 ark. nr. 5/01/1/2. Brev fra Sør-Trøndelag Landbrukskontor til Landbruksdepartementet, reindriftskontoret, datert 23. feb. 1944, jnr. 1037/44, LD 000253/1944 R.

40.

RA: eske 26 ark. nr. 5/01/1/2. Gjenpart av brev fra Landbruksdepartementet til Sør-Trøndelag Landbrukskontor, datert 22. april 1944 jnr. 253, 254/1944 R.

41.

Det hadde vært stor bureisning i de siste 10–20 årene i de øvre grendene. For uten en del nye bruk øverst i bygdene var det anlagt to større bureisningsfelter: Momyr-Loninfeltet og Børmarkfeltet i Aafjord og Roan herreder. Feltene hadde i alt 20 til 25 bruk og lå opp mot skoggrensa i 200–300 meters høyde, grensende mot de omhandlede fjellstrekningene. Det ble også opplyst at den samme utviklingen med bureisning og jordyrking opp mot fjellet foregikk i de tilstøtende herredene på indre side av Fosenhalvøya der det var ledig dyrkingsjord å finne.

42.

RA: eske 26 ark. nr. 5/01/1/2. Brev fra Roan sambeitelag for sau v/Anton Nilsen, datert 30. januar 1945, LD 000128/1945 R.

43.

Han vedla en klage fra formannen i distriktet bilagt en avisartikkel i Stjørdalens blad for 15. juni 1946 som illustrerer forholdet.

44.

RA: eske 26 ark. nr. 5/01/1/2. Brev fra lappefogden i Nord-Trøndelag til Landbruksdepartementet, reindriftskontoret, datert 1. juli 1946, jnr. 101 og 103-1946, LD 000672/1946 R.

45.

RA: eske 26 ark. nr. 5/01/1/2. Promemoria i Landbruksdepartementet av 12. juli 1946 om interessekonflikter i Fosen og Færen distrikter, jf. brev fra lappefogden i Nord-Trøndelag av 1. juli 1946, jnr. 672-46-R, AD. (Arnulf Gudvin Dahl, f. 1909, cand. jur 1932, ansatt som sekretær I i 1942, senere byråsjef i Landbruksdepartementets veterinærkontor). Det må her bemerkes at Arnulf Dahl hadde en underordnet stilling, og dette synet ville trolig ikke bli støttet på embetsmannsnivå.

46.

RA: eske 25 ark. nr. 5/01/1/2. Brev fra skogdirektøren, Direktoratet for skogbruksvirksomhet og jaktvesen til skogforvalteren i Grong med gjenpart til Reindrifts- og ferskvannsfiskerikontoret, datert 17. oktober 1946 B/RW, 0956/1946 R.

47.

I brev og andre dokumenter er betegnelsen Sør-Trøndelag Landbrukskontor i stor grad nyttet fram til 1947. Etter dette er betegnelsen Sør-Trøndelag Landbruksselskap nyttet. I Norges Statskalender er betegnelsen Landbruksselskap nyttet allerede i 1937. Begge navnene betegner den statlige landbruksadministrasjonen på fylkesnivå.

48.

RA: eske 26 ark. nr. 5/01/1/2. Brev fra Sør-Trøndelag Landbruksselskap til Landbruksdepartementet, reindriftskontoret, datert 27. mars 1947, fylkeslandbruksstyrevedtak nr. 34/1947, jnr. 1928-1947. LD 000378/1947R. Som en ser av vedtaket, var ikke kravet lenger at Fosenhalvøya skulle fredes for reindrift i perioder. Landbruksmyndighetene på fylkesnivå ville imidlertid overstyre lappefogdens myndighet og reindriftssamenes rett til å overflytte tamrein til halvøya fra andre områder. I likhet med Roan sambeitelag for sau hadde heller ikke fylkeslandbruksstyret helt gitt opp å få fredet halvøya for reindrift idet det i et vedlagt vedtak avsluttet slik: «Styret erindrer forøvrig om de tidligere fra fylkesagronom Histøl og Sør-Trøndelag landbrukskontor innsendte henvendelser om å frede Loninmarka for reinbeiting og slutter seg til disse.»

49.

RA: eske 26 ark. nr. 5/01/1/2. Brev fra Lappefogden i Nord-Trøndelag til Landbruksdepartementet, reindriftskontoret, datert 9. april 1947. Jnr. 1928-1947. LD 000465/1947R.

50.

RA: eske 26 ark. nr. 5/01/1/2. Festebrev til «lap Anton Jonasen» utstedt av Søndre Trondhjems Amtskasserer 16. oktober 1913, LD 03022/1947S. I festekontrakten het det blant annet: «Havnebelægget maa ikke overstige 600 ren og havningen maa ikke utøves til fortrængsel for de i trakten sæter- eller havneberettigede, og er fasteren i tilfælde pliktig til selv at avfinde sig med disse.» Videre: «Fæsteren bedes gjort opmerksom paa bestemmelserne i lov indeholdende bestemmelser angaande lapperne og rensdyrdriften inden de søndenfor Finmarkens amt beliggende landsdele av 25. juli 1897 § 2, idet han i sin benyttelse av sæterhuset maaske kan bli anset som fastboende.»

51.

RA: eske 26 ark. nr. 5/01/1/2. Brev fra Lappefogden i Nord-Trøndelag til skogforvalter Heimbeck, datert 31. mars 1947, jnr. 95-1947, LD 000465/1947 R.

52.

For øvrig viste lappefogden til den innskrenkningen av reindriftsnæringen som bureisning og «den naturlige og økonomiske uunngåelige utvikling forøvrig fører med seg» og påpekte at det «behøves ingen inngripen fra det offentliges side til fredning for reindrift, for at disse innskrenkningene skal finne sted, de kommer likevel».

53.

Asbjørn Lindboe, f. 1889, cand. jur 1914. Utnevnt som fylkesmann i Nord-Trøndelag fylke 1945.

54.

RA: eske 26 ark. nr. 5/01/1/2. Brev fra Nord-Trøndelag fylke, fylkesmannen til Landbruksdepartementet, datert 19. april 1947, Jnr. 2271/47 AL/HO LD 000465/1947 R.

55.

RA: eske 26 ark. nr. 5/01/1/2. Brevkonsept fra Landbruksdepartementet til Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, ekspedert 24. juli 1947, LD 465/1947 R. Etter fem år var saken således blitt avgjort med «et på stedet hvil resultat». Departementet tillot samdrift med sau, som var en mer tyngende beiteutnyttelse enn bygdelagenes «allmenningsbeiterett». På den annen side vektla departementet at reindriftssamene hadde en rettsbeskyttet beiterett, noe som innebar at den unnlot å støtte samdriften med sau økonomisk.

56.

St.prp. nr. 141 (1947) Om bevilgning til nedsettelse av prisen på kunstgjødsel for mindre bruk, frakting av sau til fjellbeite, tilskott til potetkjeller og potetsiloer og til spesielle produksjonsfremmende tiltak. Tilrådning fra Landbruksdepartementet 22. august 1947 godkjent ved kongelig resolusjon samme dag.

57.

Årsmelding for 1947 om reindrifta fra lappefogden i Nord-Trøndelag innkommet til departementet ved ekspedisjon av 5. mai 1948 fra lappefogden, gjengitt etter promemoria i Landbruksdepartementet, datert 15. juli 1948 AD [Arnulf Dahl].

58.

RA: eske 24 ark. nr. 5/01/1/2. Gjenpart fra Landbruksdepartementet, liktlydende brev til Sør- og Nord-Trøndelag, Nordland og Troms landbruksselskaper, datert 4. juni 1948. LD 00727/1948 R.

59.

RA: eske 24 ark. nr. 5/01/1/2. Gjenpart av brev fra lappefogden i Nordland til Vefsn jordstyre, datert 9. mars 1948, LD 000332/1948 R.

60.

RA: eske 25 ark. nr. 5/01/1/2. Gjenpart av brev fra fylkeslandbrukssjef Bj. Hovde til kontoret for områdeplanlegging, Bodø, datert 9. august 1951. Sitert av fylkeslandbrukssjefen etter høringsutkastet.

61.

RA: eske 25 ark. nr. 5/01/1/2. Brevkonsept fra Landbruksdepartementet til kontoret for områdeplanlegging, Bodø, ekspedert 29. november 1951.

62.

RA: eske 24 ark. nr. 5/01/1/2. Brevkonsept stillet til sorenskriver Backe og Norges Bondelag, datert 8. juni AH (Arne Hallsjø) og ekspedert 9. juni 1951, LD 624/1951 R.

63.

Det har ikke latt seg gjøre å få tak i brevet fra Åfjord, Stokksund, Roan og Osen jordstyrer av 18. mai 1955.

64.

Trolig Lov angaande visse Brugsrettigheter over fremmed Eiendom av 23. mai 1874 (snikhevdloven).

65.

Erling Lyftingsmo, f. 1903, NLH/Jordbruk (1927–30). Jorddyrkingsinspektør i Landbruksdeparte­mentet 1945–46. Distriktskonsulent i Selskapets for Norges vel 1947–74. Selskapets for Norges vel ga ut 15-bindsserien Norske fjellbeite . Lyftingsmo var ansvarlig for bindene om Nordland, Troms og Finnmark.

66.

LDA: arkiv nr. 778.81. Brev fra Selskapet for Norges vel, seter- og beiteutvalget, til direksjonen i Selskapet for Norges vel, datert 26. februar 1949, LD 000516 R/1949.

67.

Salten jordskifteretts arkiv, Det rådgivende utvalg for sauedrift i reinbeitedistrikter i Nordland (SJRA/RUN): Møtebok for utvalget oppnevnt av Nordland Landbruksselskap, møte 22. des. 1948.

68.

Dette er referert i gjenpart av brev fra Nordland Landbruksselskap til Landbruksdepartementet datert 21. okt. 1949 (SJRA/RUN). I redegjørelsen for oppnevningen kan en lese at «samene i distriktet har protestert mot den paatenkte felles­beiting, idet de paastaar at den vil virke skadelig for rein­driften».

69.

LDA: arkiv nr. 778.81, LD 000516 R/1949. Brev fra Selskapet for Norges vel, seter- og beiteutvalget, til direksjonen i Selskapet for Norges vel, datert 26. februar 1949.

70.

RA: eske 26 ark. nr. 5/01/1/2. Brev fra Nord-Trøndelag fylke, fylkesmannen til Landbruksdepartementet, datert 19. april 1947, jnr. 2271/47 AL/HO LD 000465/1947 R. Lappefogden uttalte i sitt svar at en «utvidelse til det seksdobbelte fra nå av sau-sambeitingen i fylket [vil] uten videre... medføre at samenes reindrift som næringsvei for dem, må avvikles. Da Selskapet for Norges Vel’s virksomhet for en vesentlig del finansieres ved statsmidler, forutsettes at selskapet må ta hensyn også til nevnte side ved saken, slik at det ikke blir tillatt satt i verk tiltak som vil komme til å ødelegge en lønnsom næringsvei for en hel folkegruppe.»

71.

RA: eske 25 ark. nr. 5/01/1/2. Internt notat/promemoria, sak forelagt kontoret for reindrift av skogkontoret, LD 478/1948 R., datert 19. mai 1948 AH (sign.).

72.

RA: eske 25 ark. nr. 5/01/1/2. Gjenpart av brev fra skogdirektøren til skogforvalteren i Nord-Helgeland, datert 25. juni 1949, LD 2935/1948 S/LD 000833/1948 R.

73.

LDA: arkiv nr. 778.81, LD 000516 R/1949. Brev fra Selskapet for Norges vel, direktøren, til Det Kgl. Landbruksdepartement om «Beiteforhold i Nord-Trøndelag, Nordland og Troms», datert 17. mars 1949. Påtegnet: «Jeg har i dag lagt fram utkast til rådgivende? Utvalg i Nordland og Nord-Trøndelag. 21/3.49 AN» [byråsjef Arne Hallsjø, reindriftskontoret].

74.

LDA: arkiv nr. 778.81, LD 000448 R/1949. Internt brev «Ad sauebeite – reinbeite», signert av ekspedisjonssjef Jørgen Røstøen, Landbruksdepartementet, 14. mars 1949. Understrekningen er departementets.

75.

NTJA: arkivmappe «Beitekollisjon mellom rein og sau», brev fra Fylkesmannen i Nord-Trøndelag til lappefogd I. Ornæs, vedheftet avskrift av Landbruksdepartementets brev av 28. mars 1949. Oversendelsesbrev til lappefogden i Nord-Trøndelag av samme dato var også underskrevet statsråden.

Av saksforberedelsen framgår det at brevet er gjennomlest av sjef for reindriftskontoret Arne Hallsjø, ekspedi­sjonssjef Røstøen og direktør for Landbruksdirektoratet S. Gulbrandsen. LDA: arkiv nr. 778.81, LD 000448 R/1949, notat som grunnlag for brev av 28. mars 1949 om «Sauedrift i reinbeitedistrikter» (se neste note).

76.

LDA: arkiv nr. 778.81, LD 000448 R/1949, gjenpart av brev fra Landbruksdepartementet til fylkesmennene i Nord-Trøndelag og Nordland om «Sauedrift i reinbeitedistrikter», datert 28. mars 1949.

77.

Det gikk egen ekspedisjon til fylkeslandbruksselskapet i Sør-Trøndelag, som ble bedt om å utnevne en representant for det rådgivende utvalget i Nord-Trøndelag hva gjaldt be­handling av saker på Fosen-halvøya, som med unntak av Åfjord, Bjugn, Risse, Ørlandet og Stadsbygd, hørte inn under Nord-Trøndelag lappefogddistrikt.

78.

For Nordland ble utskiftningsformann Karl Skålvoll, Bodø, oppnevnt som formann. Fylkesmannen ble overlatt å oppnevne varamann. Som utvalgsmedlemmer ble oppnevnt småbrukerkandidat Petter J. Liland, Tjøtta, med varamann konsulent Petter Hansen, Sandnessjøen, og flyttsame Anton Lifjell, Tvervatnet i Nord-Rana, med varamann Kristian Toven, Drevja.

Da Skålvoll ble oppnevnt som formann i utvalget, var han utskiftningsformann i Salten utskiftningsdistrikt. Ved omorganisering og opprettelse av jordskifteoverrettene som følge av at jordskifteloven av 22. des. 1950 trådte i kraft 1. nov. 1951, ble Skålvoll beskikket som første jordskifteoverdommer for Nordland jordskiftedøme. Utvalgsledervervet i Nordland fulgte etter dette embete.

For Nord-Trøndelag ble utskiftningsformann S. Aksnes, Steinkjær, oppnevnt som formann. Fylkesmannen ble overlatt å oppnevne varamann. Som medlemmer ble oppnevnt lappefogd Ingvald Ornæs, Nordre Grong, når det gjelder saker utenom Fosen reinbeitedistrikt, landbrukslærer Arne Vardehaug, Levanger. Når det gjelder saker i Fosen reinbeitedistrikt, bonde Lars Nesmo, Steindalen.

79.

LDA: arkiv nr. 778.81, LD 001081 R/1949. Gjenpart av brev fra Landbruksdepartementet til Fylkesmannen i Nordland, datert 28. juli 1949.

80.

SJRA/RUN: brev fra Nordland Landbruksselskap til utskiftningsformann Karl Skålvoll, datert 17. oktober 1949. Landbruksselskapet siktet her til den foran omtalte «Sauenemnda».

81.

SJRA/RUN: gjenpart av brev fra utskiftningsformann Karl Skålvoll til Nordland Landbruksselskap, datert 20. okt. 1949. Med tanke på utvalgets legitimitet var det trolig et riktig trekk av Skålvoll å distansere seg fra land­bruksselskapet. Dette avstedkom et skriv fra Nordland Landbruksselskap til Landbruksdepartementet, hvor det i forholdsvis krasse vendinger ba seg meddelt «hvordan det av Landbruksdepartementet oppnevnte utvalgs mandat er å forstå...».

82.

RA: eske 24 ark. nr. 5/01/1/2. Gjenpart av brev fra Landbruksdepartementet til utskiftningsformann K. Skaalvoll, datert 9. mars 1948, LD 001739/1949 R. A/S Nesbruget Ltd. var i 1920 overtatt av staten. Brukets eiendommer ble forvaltet av Direktoratet for statens skoger

83.

RA: eske 26 ark. nr. 5/01/1/2. Gjenpart fra direksjonen i A/S Nes Trælastbrug Limit. til Skogforvalteren i Nedre distrikt, datert 25. juni 1948. LD 000836 (478)/1948 R.

84.

Ibid.

85.

SJRA/RUN: forhandlingsprotokoll for Det rådgivende utvalg for sauedrift i reinbeitedistrikter i Nordland fylke, møte 30. januar 1950.

86.

Promemoria i landbruksdepartementet datert 4. oktober 1950 AD, 11. oktober 1950 AH og JR.

87.

SJRA/RUN: forhandlingsprotokoll for Det rådgivende utvalg for sauedrift i reinbeitedistrikter i Nordland fylke, møte 12.–14. februar 1951.

88.

Eiendommen gnr. 19, bnr. 1 «Kilmark» i Vevelstad herred ble 17. september 1928 overskjøtet fra Anna Helgesen til Konrad Mikaelsen, som senere tok navnet «Kilmark». Konrad M. Kilmark var eier fram til 15. mai 1961, da eiendommen ble overskjøtet til hans sønn Kåre Kilmark (opplysningene er gitt per telefon 8. november 2004 fra tinglysningen, Brønnøy tingsrett).

89.

RA: eske 26 ark. nr. 5/01/1/2. Gjenpart av brev fra Lappefogden i Nordland til reindriftskontoret, Landbruksdepartementet, datert 30. april 1951, LD 000517000943/1951 R. Lagt fram 15. februar 1952. Karl Skålvoll.

90.

RA: eske 26 ark. nr. 5/01/1/2. Brev fra Landbruksdepartementet til beitekonsulent Lyftingsmo, Mosjøen (i Selskapet for Norges vel), datert 27. juni 1951, 746-1951 R. (Jørgen Røstøen og Arne Hallsjø.)

91.

RA: eske 26 ark. nr. 5/01/1/2. Promemoria (internt) på brevkonsept fra Landbruksdepartementet til beitekonsulent Lyftingsmo, Mosjøen, datert 27. juni 1951, 746-1951 R.

92.

Møtet var preget av til dels krass ordveksling. Lappefogd Hagen følte at utvalgsmedlem Liland hadde omtalt han i personlig nedsettende ordelag til departementet, og uttrykte: «Reindriftens utøvere kan ikke sette seg imot at Kilmark leies ut til sauebeite såfremt det blir tatt tilbørlig omsyn til reindriften. At jeg personlig blir angrepet av enkelte synes jeg er usmakelig og for så vidt injurierende mot meg. Som offentlig tjenestemann har jeg både rett og plikt å påse at de interesser jeg er satt til å passe, blir ivaretatt på en forsvarlig måte.» Formannen henstilte etter innlegget partene om å opptre korrekt og sømmelig både i skrift og tale. SJRA/RUN: forhandlingsprotokoll for Det rådgivende utvalg for sauedrift i reinbeitedistrikter i Nordland fylke, møte 18.–20. februar 1952.

93.

SJRA/RUN: forhandlingsprotokoll for Det rådgivende utvalg for sauedrift i reinbeitedistrikter i Nordland fylke, møte 28. august 1952.

94.

RA: eske 26 ark. nr. 5/01/1/2. Brev fra Lappefogden i Nordland til Landbruksdepartementet, reindriftskontoret, datert 21. november 1952, LD 01643/1952 R.

95.

SJRA/RUN: brev fra Landbruksdepartementet til Brønnøy Sauavlslag v/herr Peder Strand, datert 29. november 1952. Til undertetning er gjenpart sendt jordskifteoverdommer Karl Skålvoll.

96.

RA: eske 26 ark. nr. 5/01/1/2. Promemoria på brevkonsept fra Landbruksdepartementet til Brønnøy Sauavlslag, ekspedert 29. november 1952, LD 1643/1952 R. Det het følgende: «Beiteutvalget har ikke foreslått noen tidsbegrensning for prøvedriften. Treårsfristen er tatt med etter forslag av lappefogden, som ellers tilrår prøvedrift på de samme vilkår som utvalget.» KN. «Konseptet har tatt inn beiteutvalgets forslag i møtet 28/8 52 bortsett fra at deptet fastsetter maksimum 800 sau mot utvalgets siste forslag, 1000, og at det iverksettes prøvedrift begrenset til 3 år.» Påtegnet av AN (byråsjef Arne Hallsjø).

97.

RA: eske 26 ark. nr. 5/01/1/2. Promemoria (internt) på brevkonsept fra Landbruksdepartementet til beitekonsulent Lyftingsmo, Mosjøen, datert 27. juni 1951, 746-1951 R.

98.

Utvalgets første periode har jeg valgt å definere med den første formannen, som gikk av i 1961.

99.

RA: eske 24 ark. nr. 5/01/1/2. Brev fra Norsk Sau- og Geitalslag til Landbruksdepartementet, datert 8. juni 1955, LD 00978/1955, og gjenpart av brev fra Landbruksdepartementet til Norsk Sau- og Geitalslag datert 1. oktober 1955, LD 00978/1955 R.

100.

Den 2. mars 1963 ble jordskifteoverdommmer Helge Brekken oppnevnt som formann for utvalget.

101.

SJRA/RUN: forhandlingsprotokoll for Det rådgivende utvalg for sauedrift i reinbeitedistrikter i Nordland fylke, møte 30. sept. 1964. Dette hadde trolig betydning for bedre tilgang til beiter – sjekk.

102.

Helge Brekken avgikk ved døden i 1965. Saken ble sluttført under ledelse av Hans Christensen.

103.

SJRA/RUN: forhandlingsprotokoll for Det rådgivende utvalg for sauedrift i reinbeitedistrikter i Nordland fylke, møte 29. juni 1966.

104.

SJRA/RUN: gjenpart av brev fra beiteutvalget, jnr. 2/67, undertegnet Hans Christiansen, til Landbruksdepartementet, datert 19. mai 1967. I utvalgets mandat fra 1949 het det: «Departementet avgjør hvilke saker som skal forelegges utvalget.»

105.

LDA: arkiv nr. 778.81, ref. 4123/67 L. HG/IH. Gjenpart av brev fra Landbruksdepartementet til beiteutvalget i Nordland v/jordskiftedommer Hans Christiansen, datert 21. juni 1967.

106.

Påtegnet på departementets gjenpart av forannevnte brev til beiteutvalget er det anført: «Iflg. Riks. tlf. fra konsulent Roalkvam, kontoret for reindrift m.m. gjelder dette et brev som er sendt til Beiteutv. i N. Trøndelag i sin tid. Jnr. 3/67. Departementet mener imidlertid nå at samme retningslinjer skal gjelde for utv. i Nordland.»

107.

SJRA/RUN: jnr. 22/67, [Rund]brev fra Universitet i Oslo, Institutt for statsvitenskap, datert 2. oktober 1967.

108.

SJRA/RUN: jnr. 23/67, gjenpart av brev fra beiteutvalget til Universitet i Oslo, Institutt for statsvitenskap, datert 22. november 1967

109.

Eiendommen «Haustreisdalen vestre», gnr. 44, bnr. 1, i Grane kommune tilhørte i 1899 firmaet «The North of Europe Land co. Ltd.». I 1899 ble den solgt til A/S Nes Trælastbrug Ltd. I 1920 ble A/S Nes Trælastbrug Ltd. kjøpt av den norske staten. Selskapet ble fortsatt drevet som en selvstendig enhet med direksjon i Oslo. I 1956 ble «Ny­gården», gnr. 46, bnr. 1, sammenføyd med Haustreisdalen vestre. Nes Trælastbrug ble nå forvaltet av Nesbrukets skogforvaltning under Direktoratet for statens skoger. Den 25. august 1993 ble eiendommen gnr. 44, bnr. 1 m.fl. overført fra Landbruksdepartement til Statskog SF for en sum av kr 10 013 360 (Alstahaug tingrett, pr. tlf. 3. nov. 2004; opplysningen om statens overtagelse av Nes Trælastbrug Ltd. er gitt samme dato pr. tlf. av Kjell Langlien, Eiendomssjef i Statsskog, avd. Mosjøen).

110.

Dette spørsmål ble behandlet av utvalget som sak nr. 1/1950 i perioden 7. til 31. aug. 1950, se 53.

111.

LDA: arkiv nr. 778.81, A 002349 24.4.73. Gjenpart av brev fra Statens skoger, Forvaltningskontoret i Mosjøen, til Det rådgivende beiteutvalget i Nordland v/jordskifteoverdommer Øyvind Strand, datert 5. feb. 1973.

112.

SJRA/RUN: brev fra Landbruksdepartementet til Det rådgivende utvalg, datert 15. mai 1973. Vedtaket i styret for Grane Landbrukslag av 17. jan. 1973 hadde følgende ordlyd: «Beiteområde på Nygården, ny avtaleperiode. Grane Landbrukslag ønsker ny beitekontrakt på samme vilkår som i den tidligere avtale. Grensene for området bør av praktiske grunner ikke endres. Dersom samene ikke finner å kunne godta den hittil gjeldende ordning bør Det rådgivende beiteutvalg for Nord-Norge kontaktes for om mulig å få fastsatt ny beiteavtale. Ved tvist ber en om en midlertidig kontrakt inntil saken evt er løst. Vedtaket oversendes de berørte parter.»

113.

SJRA/RUN: forhandlingsprotokoll for Det rådgivende utvalg for sauedrift i reinbeitedistrikter i Nordland fylke, møte 23. august 1973.

114.

LDA: arkiv nr. 778.81, ref 4153/73 JA. Gjenpart av brev fra Landbruksdepartementet til Direktoratet for statens skoger, Oslo-Dep, datert 5. feb. 1974. Av et internt notat kan en se at Landbruksdepartementet hadde saken under observasjon fram til kontrakt var inngått. I brev av 25. juni 1974 ble lappefogden i Nordland orientert om kontrakten samtidig som han bes orientere berørte reineiere.

115.

LDA: arkiv nr. 778.81, jnr. 003033 20.6.74. Gjenpart av brev fra Direktoratet for statens skoger til Nesbrukets skogforvaltning, datert 14. juni 1974.

116.

Lov om reindrift av 9. juni nr. 49 1978, i kraft 1. juli 1979 iflg. res. 22 juni 1979 nr. 3372. Stillingen som lappefogd ble samtidig omgjort til reindriftsagronom.

117.

LDA: arkiv nr. 778.81, A 000126. Brev fra reindriftsagronomen i Nordland til Det Kgl. Landbruksdepartement, datert 1. desember 1980.

118.

LDA: arkiv nr. 778.81, ref. 126/81. Gjenpart av brev fra Landbruksdepartementet til Reindriftsadministrasjonen, datert 17. februar 1981.

119.

I et skriv i en konkret søknad fra sauebønder fra Ytre Helgeland om å etablere fellesbeite for sau i Krutfjellet i Hattfjelldal reinbeitedistrikt, skrev Reindriftssjefen: «Dersom det i fylket er opprettet samarbeidsorganer for jordbruk og reindrift bør saken forelegges dette organet.» LDA: arkiv nr. 778.81, RN, jnr. 1296/8. Brev fra Reindriftsadministrasjonen til reindriftsagronomen i Nordland, datert 2. november 1981.

120.

RAA: kopi av møtebok for områdestyret i Nordland av 14. og 15. november 1981, sak 79/81.

121.

LDA: arkiv nr. 778.81, Kopi av møtebok for områdestyret i Nordland av 17. desember 1981, sak 104/81.

122.

LDA: arkiv nr. 778.81, A 000179. Brev fra Det rådgivende utvalg for saudrift i reinbeitedistrikter i Nordland fylke til Landbruksdepartementet, reindriftskontoret, datert 25. januar 1982.

123.

LDA: arkiv nr. 778.81, ref. 179/82 L. Gjenpart av brev fra Landbruksdepartementet til jordskifteoverdommeren i Nordland, datert 17. februar 1982.

124.

Saken var allerede forelagt Det rådgivende utvalg av Nesna Sauavlslag den 21. april 1980, som da ønsket bis­tand for å få etablert et fellesbeite for sau. Utvalgets formann anmodet i brev av 30. mai s.a. Nesna Sauavlslag om å rette en skriftlig henvendelse til Direktoratet for statens skoger som rette myndighet (SJRA/RUN). Søknad ble etter dette rettet til Statens skoger og til reindriftsagronomen i Nordland. Innkalt i saken var reinbeitedistriktene Røsåga, Brurskanken og Susendal, Nordland Reindriftssamers fylkeslag, reindriftsagronomen, sø­kerne Nesna sau- og geitavlslag og Dønna Sauavlslag, Sør-Helgeland skogforvaltning. Beitekonsulent Lyftings­mo var innkalt som sakkyndig etter ønske fra både reindriftsagronomen og utvalgets formann.

125.

LDA: arkiv nr. 778.81, jnr. 2580/82 L. Brev om innstilling fra Det rådgivende utvalg for sau- og reindrift i Nordland fylke, datert 23. november 1982. Departementet antok «at det er hensiktsmessig at Reindrifts­administrasjonen avgir sin uttalelse direkte til Direktoratet for Statens Skoger, med gjenpart hit».

126.

LDA: arkiv nr. 778.81, A 2580/82 L. Gjenpart av brev fra Statens skoger, forvaltningskontoret i Mosjøen, datert 1. februar 1983.

127.

LDA: arkiv nr. 778.81, ref. 285/83 L. Gjenpart av brev fra Landbruksdepartementet til Statens skoger, forvaltningskontoret i Mosjøen. I internt pm. er det anført: «Snakket med Riseth om saken 14/2. Saken skulle ha vært oppe på forrige reindriftsstyremøte, men de rakk visstnok ikke å få den med. Det er mulig at saken nå behandles administrativt. Riseth skulle drøfte dette med Sara.»

128.

LDA: arkiv nr. 778.81, A. 2580/82 285/82. Likelydende brev fra Reindriftsadministrasjonen, Reindriftssjefen og Landbruksdepartementet, ktr. for reindrift og Direktoratet for statens skoger, Oslo, datert 24. februar 1983.

129.

I brev av 19. mai 1983 fra Reindriftssjefen framgår det at saken «skulle blitt behandlet på reindriftsstyrets møte den 21. april 1983, men ved en feil hos oss ble den dessverre glemt. Den 2. mai ble vårt fremlegg til vedtak sendt reindriftsstyrets medlemmer ... Vi har mottatt innsigelser ... fra to av reindriftsstyrets medlemmer. Den endelige behandling av saken vil finne sted på reindriftsstyrets møte den 19. august 1983.»

I et skriv av 31. mai 1983 fra departementet til Direktoratet for statens skoger, ble det vist til at saken ikke var behandlet, og at Reindriftssjefen på denne bakgrunnen muntlig overfor departementet hadde gitt uttrykk for at eventuell tillatelse i første omgang bare burde gis for 1983. LDA: arkiv nr. 778.81, ref. 1471/83 L. Brev fra Landbruksdepartementet til Direktoratet for statens skoger, Oslo, datert 31. mai 1983.

I Internt notat AGA (Arne G. Arnesen) til konsulent Thor Nøsterud, 25. mai 1983, LDA: arkiv nr. 778.81, er saken også drøftet. Her het det: «Slik dette nå ligger an, med adm. forglemmelse, og med enstemmig anbefaling fra områdestyret, tror jeg LD bør skjære gjennom. Ytterligere forsinkelse vil nok bli oppfattet som forhaling, og skade en ellers fornuftig og positiv interesseavveining. Imidlertid bør R.styret i allefall fullføre sin behandling, og LD bør derfor i første omgang gå inn for en tillatelse for 1 år.»

130.

LDA: promemoria påtegnet brevkonsept jnr. 1471/83 L, eksp. 31. mai 1983, T.N (Thor Nøsterud), 27. mai 1983. Det het:«Men å gi uttrykk for reindriftssjefens mening skulle vel være i orden.» AGA sa seg enig i dette.

131.

LDA: arkiv nr. 778.81, A 002914. Brev «Klage over områdestyrets vedtak...» fra Nordland Reindriftssamers fylkeslag v/Anders Eira til Reinstyret v/Reindriftssjefen, datert 21. juni 1983.

132.

LDA: arkiv nr. 778.81, A 002914-1471/83. Brev «Klage over Reindriftstyrets vedtak...» fra Nordland Reindriftssamers fylkeslag v/Anders Eira til Reinstyret v/Reindriftssjefen, datert 21. juni 1983.

133.

LDA: arkiv nr. 778.81, ref 2914/83 L. Gjenpart av brev fra Landbruksdepartementet til Nordland Reindriftssamers fylkeslag v/Anders Eira til Reinstyret v/Reindriftssjefen, datert 27. oktober 1983. I promemoriaet på brevkonseptet er det uten underskrift anført: «Jeg er i tvil om vi skulle ha sendt saken over til DSS, men fylkeslaget ser ut til å være klar over at reindriftsstyrets vedtak bare var en anbefaling. 21/10-83.» Hvilken avgjørelse Landbruksdepartementet eller DSS endelig kom til, går ikke fram av de dokumentene jeg så langt har fått tak i. Skriv fra R.adm til DSS av 2. sept 1983 med anbefaling.

134.

Sefanias Olsen Aksnes, f. 1881. Landbr.-k 1908, utsk.-k. 1917. Tilsatt som utsk. landmåler i Lofoten og Vesterrålen 1908, formann i Finnmark Jordsalgskommisjon i 1917 og som utsk. formann.i Hedmark 1920. I 1925–1949 utsk. formann. i Nord-Trøndelag. Øvrige medlemmer var lappefogd Ingvald Ornæs, Nordre Grong, landbrukslærer Arne Vardehaug, Levanger (saker utenom Fosen reinbeitedistrikt) og bonde Lars Nesmo, Steindalen (saker i Fosen reinbeitedistrikt).

135.

RA: eske 26 ark. nr. 5/01/1/2. Brev til Nord-Trøndelag landbruksselskap fra Inderøy Seterlag datert 14. mars 1951, med påtegning ekspedert til Landbruksdepartementet 20. mars 1951. LD 000354/1951 R.

136.

Departementet hadde liggende til behandling en søknad fra Osen Sau- og geitalslag om organisert samdrift av sau, datert 5. april 1949 (RA: eske 26 ark. nr. 5/01/1/2. Gjenpart av brev fra Landbruksdepartementet til Sør-Trøndelag Landbruksselskap datert 31. oktober 1951).

137.

Lars Nesmo, sauebonde på Fosen, Roan sambeitelag (i området som departementet ikke fant å kunne frede for reindrift i skriv av 24. juli 1947), var oppnevnt som medlem av det rådgivende utvalget.

138.

NTJA: arkivmappe «Beitekollisjon mellom rein og sau», avskrift av protokoll for møte i Det rådgivende utvalg for sambeite med sau i reinbeitedistrikter i Nord-Trøndelag, den 17. juli 1951. Av partene møtte Lars Nesmo og John Hagen (Osen herred), John Groven og Haakon Volden (Roan herred) og Erling Stjern og Per Hunstad (Aafjord herred). Videre møtte formann i Fosen reinbeitedistrikt Peder Jåma og reineier Julius Larsen.

139.

NTJA: arkivmappe «Beitekollisjon mellom rein og sau», gjenpart av brev fra lappefogden i Nord-Trøndelag til Landbruksdepartementet, reindriftskontoret, 3. september 1951, jnr. 267-1951. En kan merke seg til at Ornæs ikke la til grunn at samene selv ikke kan forhandle om beite, slik hans kollega i Nordland gjorde to år tidligere.

140.

RA: eske 26 ark. nr. 5/01/1/2. Gjenpart av brev fra Landbruksdepartementet til Sør-Trøndelag Landbruksselskap datert 31. oktober 1951.

141.

Rt. 1935 s. 761. Inderøy herredsrett avsa 16. februar 1931 dom hvor Peder K. Kvam og Peter Heggstad fra Inderøy ble frifunnet for uberettiget beite, og ble således erkjent å ha seter- og allmenningsrett i Sandseter statsallmenning i Verran herred. Retten kom til at den utøvede beiteretten under hensyn til de endrede økonomiske forholdene måtte anses lovlig: «Naar utviklingen medfører nye bruksbehov, antar retten at disse maa søkes tilfredsstillet naar det ikke hindrer eller vanskeliggjør andres utnyttelse av deres rettigheter. Selv om en ny bruksutøvelse kan medføre nogen gene for andres bruksutøvelse, antar nian [man?] at den ikke uten videre kan hindres. Det maa tas et visst hensyn til de kryssende interesser… Forutsetningen maa dog være at de ikke inntar fe fra ikke bruksberettigede uten fjellstyrets samtykke, og at fe ikke inntas i større utstrekning enn beitet og de andre berettigedes tarv tilsier.» Høyesterett var enig med herredsretten i at det var allmenningsrett som var utøvet av gårdbrukerne fra Inderøy, og stadfestet domen.

142.

RA: eske 26. Utdrag av utvalgets protokoll, møte 19.–20. juli 1951, s. 2, LD 000993 R/1951.

143.

RA: eske 26 ark. nr. 5/01/1/2. AD (Arnulf Dahl), promemoria 31. august 1951, LD 001071/1951R

144.

RA: eske 26 ark. nr. 5/01/1/2. AH, promemoria 13. oktober 1951, LD 001071/1951R.

145.

RA: eske 26 ark. nr. 5/01/1/2. Brevkonsept ekspedert 5. desember 1951. Signert RN (Rasmus Nordbø, landbruks­minister 1951-1955).

146.

RA: eske 26 ark. nr. 5/01/1/2. Gjenpart av brev fra lappefogden i Nord-Trøndelag til reineierne i Fosen reinbeitedistrikt v/Peder I. Jåma m.fl., datert 28. desember 1951, jnr. 349-1951. LD33/1952R.

147.

RA: eske 26 ark. nr. 5/01/1/2. Uttalelse fra reineierne i Fosen reinbeitedistrikt v/formann Peder I. Jåma og nestformann Antha Johnsen til Landbruksdepartementet, Oslo, datert 21. januar 1952, Lf. I N. T 22/1952. LD 000293/1952R.

148.

Hva som skjedde i Landbruksdepartementet har jeg ikke funnet dokumentasjon på utover en merknad på fylkesmannens påtegning hvor det het: «Det er nå formodentlig blitt ro om reinbeitingen på Fosen, i alle fall foreløpig. Saken avs. derfor. A.L (Aslak Lidtvedt, Underdirektør Landbrukskontoret, Fagsaker). 24/7-53 A. H (Arne Hallsjø). RA: eske 26 ark. nr. 5/01/1/2, LD 000292/1952 R.

149.

RA: eske 25 ark. nr. 5/01/1/2. Brevkonsept, eksp. 18. februar 1954 til fylkesmannen i Nord-Trøndelag, LD 170/1954R.

150.

RA: eske 25 ark. nr. 5/01/1/2. Promemoria av 25. august 1955 HP, Landbruksdepartementet.

151.

RA: eske 25 ark. nr. 5/01/1/2. Gjenpart av brev fra Landbruksdepartementet til Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, datert 10. oktober 1955. AH/GS 1165/55R.

152.

RA: eske 25 ark. nr. 5/01/1/2. Brev fra Verdal Fjellbeitelag til Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, datert 8. september 1956. N-T Fylke A. 05461/10.9.56 Ark XI i.e. Lf. I N. T. 17/9-56 Jnr 305/1956.

153.

RA: eske 25 ark. nr. 5/01/1/2. Promemoria i Landbruksdepartementet «Reindrift-saudrift i Færen reinbeitedistrikt, Nord-Trøndelag fylke,» ktr. R 5. november 1956. H.S.

154.

RA: eske 25 ark. nr. 5/01/1/2. Skriv fra Fjelner Stenfjell til lappefogd Ornæs, datert 8. oktober 1956.

155.

RA: eske 25 ark. nr. 5/01/2/2. Brevkonsept for brev fra Landbruksdepartementet til Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, eksp. 12. april 1957. L.D. 299/57R.

156.

RA: eske 25 ark. nr. 5/01/1/2. Brev fra Lappefogen i Nord-Trøndelag til Landbruksdepartementet, reindriftskontoret, datert 12. juni 1947. LD 000741/1947R. Det het videre at Jomafjellet med sin ringe utstrekning raskt ville bli sterkt forringet som reinbeite. Det ville selvsagt også skje hvis sambeitet med sau sattes i gang uten statsstøtte, «men i dette tilfellet er det så tem­melig klart at det ikke ville ha blitt noe av foretagende, dersom ikke offentlig lønnet landbruksfunksjonær hadde tatt seg av å agitere, organisere og rådlegge, samt love ut statsbidrag til gjæting, hus og gjerder.... De bidrag som her er stillet i utsikt til sambeite med sau i Jomafjellet, er bevilget uten at reindriftens folk – hvis vitale interesser her gås for nær – er gitt anledning til å uttale seg, hvorfor må ansees at bidraget er tilsagt på sviktende grunnlag. Det er derfor full grunn til at bidraget stoppes – og jeg vil på det bestemteste tilrå at så skjer.»

157.

RA: eske 25 ark. nr. 5/01/1/2. Promemoria i Landbruksdepartementet av 18. mai 1957. LD 799/57 R.

158.

RA: eske 25 ark. nr. 5/01/1/2. Likelydende brev fra Landbruksdepartementet til Nord-Trøndelag landbruksselskap, lappefogden i Nord-Trøndelag og jordskiftedommer S. Aksnes, datert 2. august 1957. LD 01270/1957 R.

159.

RA: eske 25 ark. nr. 5/01/2/2. Brevkonsept fra reindriftskontoret i Landbruksdepartementet av 6/8-58 H.P Eksp. 7. august 1958 til landbrukskontoret i Landbruksdepartementet L.D. 1187/58 R.

160.

LDA: arkiv nr. 778.81, ref 625/54 R. Gjenpart av brev fra Landbruksdepartementet til Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, datert 24. september 1964. Undertegnet Leif Granli og Henry Nærstad.

161.

Einar Norheim, f. 1918 i Kvam, NLH/U (1943–46), jordskiftedommer i Namdal 1960–1970.

162.

LDA: arkiv 778.81 (i LD). Skriv fra Fylkesmannen i Nord-Trøndelag til Landbruksdepartementet, undertegnet Leif Granli og Dagfinn Sakshaug. LD 000599/1975.

163.

LDA: arkiv 778.81. Skriv fra Landbruksdepartementet til Fylkesmannen i Nord-Trøndelag datert 28. februar 1975.

164.

LDA: arkiv nr. 778.81, A 003210 25.6.75. Utskrift av forhandlinger i Det rådgivende utvalg for sambeite for sau i reinbeitedistrikter i Nord-Trøndelag. Utvalget besto av Einar Norheim (leder), bonde Gunnar Aasvold, Meråker, reineier Evald Stenfjell, Snåsa, bonde Petter Vekterli, Røyrvik, og reineier Oskar Jåma, Limingen.

165.

LDA: arkiv nr. 778.81, A 003210 25.6.75. Utskrift av forhandlinger i Det rådgivende utvalg for sambeite for sau i reinbeitedistrikter i Nord-Trøndelag. Protokollen bærer preg av reelle og intense forhandlinger, blant annet med dissens hvor mindretallets syn er begrunnet. Protokollen er i stor grad ført som en jordskifteprotokoll.

Den 24. juni 1975 oversendte utvalget sin uttalelse til Landbruksdepartementet.

166.

Skriv fra Fylkesmannen i Troms til Landbruksdepartementet av 13. desember 1961. Jordskifteoverdommer S. Kaasen, Harstad, ble oppnevnt som formann, med lappeoppsynsmann Kristen A. Figenschou og fylkesagronom i husdyrbruk J. Tyssø som medlemmer.

167.

RA: boks 26 5/01/1/2, Reindrift og saudrift – Troms 1949, 1965, hyllenr. 3A 174 3/2. Brev fra lappefogden i Troms til Landbruksdepartementet, datert 15. januar 1962.

168.

RA: boks 26 5/01/1/2, Reindrift og saudrift – Troms 1949, 1965, hyllenr. 3A 174 3/2. Brevkonsept fra Landbruksdepartementet ekspedert til Fylkesmannen i Troms, 1. februar 1962.

169.

Som landbruksselskapets representant ble oppnevnt fylkeslandbrukssjef Jonas Tyssø, med ordfører Fr. Olsborg, Kvesmenes, som varamann. Jordskiftedommer ved Nord-Troms jordskifterett (1959–63) Hans Vikhagen ble beskikket som oppmann i utvalget. Etter Vikhagens avskjed ved Nord-Troms jordskifterett, ble Gjermund Liahell, jordskiftedommer ved Nord-Troms jordskifterett i perioden 1964–69, ved skriv av 20. april 1964 beskikket som oppmann av fylkesmannen i Troms (jeg så langt ikke funnet saker utvalget behandlet, men Statsarkivet i Troms er ikke undersøkt med henblikk på dette).

170.

Statsarkivet i Trondheim: avskrift av forhandlingsprotokoll for utvalg av 22. mai 1959 til uttalelse om beiteforhold i Femund reinbeitedistrikt, Sør-Trøndelag fylke. Lappesaker 1905–1968, PD 3, div. saker 1950–67.

171.

Søknader om organisert beiting oversendes den aktuelle kommunen, som sender den på høring og behandler den etter plan- og bygningslovens regler. Vedtak gjøres etter dette av jordsalgskontoret. Klagesaker blir brakt inn for jordsalgsstyret, som er oppnevnt etter forslag fra fylkestinget med tre politisk og tre fagpolitisk (reindrift, jord­bruk, skogbruk), og eventuelt for Statens landbruksforvaltning. I følge tidligere jordsalgssjef Olav Joki (pers. med. pr. tlf. 12. juli 2004) hadde en tidligere praksis for at beitelag måtte søke jordsalgskontoret for tillatelse til organisert beiting. Selv om søkerne ofte var av en slik oppfatning, gav ikke en slik tillatelse søkeren en sterkere rett i forhold til reindriften. I den senere tid har jordsalgskontoret oppfordret beitelag til å unnlate å søke, da en har ansett sauebeiting som en rett eller en tålt bruk som ikke fordrer noen kontrakt.

172.

Statsarkivet i Tromsø: Finnmark landbruksselskaps arkiv, katalog 136.

173.

Øvrige medlemmer var lappefogd Arne Pleym, landbrukssjef A. Bartholdsen, flyttsame Anders Bær jr. for rein­driftsnæringen, og gårdbruker Ole Helgesen for jordbruksnæringen.

174.

LDA: arkiv nr. 778.81, LD 000448 R/1949. Internt brev «Ad sauebeite – reinbeite», undertegnet ekspedisjonssjef Jørgen Røstøen, Landbruksdepartementet, 14. mars 1949. Lovhenvisningen kan neppe sees på som at Røstøen mente at beiteretten var gitt i medhold av nevnte lov. At beiteretten omtales som «samenes gamle rett» må tyde på at han mente at den hadde et eget rettsgrunnlag, eldre enn reindriftsloven.

175.

RA: eske 25 ark. nr. 5/01/1/2. Brevkonsept fra Landbruksdepartementet til kontoret for områdeplanlegging, Bodø, ekspedert 29. november 1951. Se for øvrig punkt Reinbeiteretten og Nord-Norgeplanen.

176.

Henvendelsen hadde sin bakgrunn i at Pleym hadde holdt et kåseri om reindrift og sauehold på NRK Sámi Radio, hvor han beskrev problemene som kunne oppstå ved felles beitebruk mellom rein og sau. Han gikk imidlertid ikke inn på rettssituasjonen (RA: eske 24 ark. nr. 5/01/1/2. Kåseri: «Reindrift og sauehold» i samisk sending i kringkastingen den 5. januar 1951, jf. skriv av 7. januar 1951, LD. 000040/1951 R). Dette ble påpekt av departementet. RA: eske 24 ark. nr. 5/01/1/2. Brev fra Landbruksdepartementet til lappefogd Arne Pleym, Vadsø, datert 17. januar 1951, 40/1951 R. Av brevkonseptet framgår det at brevet er skrevet av Arne Hallsjø, sjef for departementets reindriftskontor.

177.

Se for eksempel gjenpart av brev fra Landbruksdepartementet til fylkesmennene i Nord-Trøndelag og Nordland om «Sauedrift i reinbeitedistrikter», datert 28. mars 1949. LDA: arkiv nr. 778.81, LD 000448 R/1949.

178.

Om begrepet «gammel rett» og «gammel lappetrakt» slik det ofte ble brukt av lappefogdene og Landbruksdepartementets byråkrater, hadde et særskilt opphav i relasjon i eldre lovgivning, har jeg ikke kunnet finne. I reindriftsloven av 12. mai 1933 § 2 het det i første ledd, annen setning at «Så vidt mulig må alene medtas områder hvor flyttlapper har hatt reindrift fra gammel tid...».

179.

Pers. med. tidl. konsulent i Landbruksdepartementet Hjalmar Pavel, 10. desember 2004.

180.

Ved prioritering av rettigheter i norsk rett er hovedregelen «eldst i tid, best rett». I et arbeid under publisering har jeg påvist at det utviklet seg en prinsipielt annen rettsoppfatning basert på kulturhierarkisk tenkning. Den la til grunn at «primitive folks» bruksutøvelse, herunder nomadisk bruk, ikke kunne være rettsskapende, og således måtte vike for «utviklingens lov». Denne oppfatningen preget domstolene på midten av 1900-tallet, hvor Marsfjelldommen, Rt. 1955 s. 361, er den mest kjente avgjørelsen.

181.

Det er lite praksis hvor denne beiteretten kom i konflikt med reindriftssamenes beiterett, men noe finnes, f.eks. sak 1/57 fra Fauske for det rådgivende utvalg i Nordland, og dessuten i noen av sakene fra Fosen og Nord-Trøndelag, som beitetvistene i Loninmarka (Åfjordstatsallmenning) og Sandseter allmenning. I de to sistnevnte sakene hadde imidlertid bufeholderne ordinær allmenningsrett.

182.

Falkanger, Thor: Tingsrett . Oslo, 1987. Femte utgave 2000. S. 402

183.

Ot.prp. nr. 9 (1976–77) Om lov om reindrift s. 42. Lenger nede på samme side står det dog (i en viss motsetning?) at: «Når det gjelder det rettslige grunnlag for reindriftsnæringen i de områder hvor flyttsamene har utøvet sin reindrift fra gammelt av, mener departementet at det vil være riktig å bygge videre på det bestående rettsgrunnlag med dets forankring i tradisjon og sedvane, lov og rettspraksis.»

184.

At Landbruksdepartementets anførsel angående 1883- og 1933-lovene ikke var riktige, ble påpekt av høyesterettsadvokat Bjørn Dalan i artikkelen «Forslag til ny reindriftslov» i avisa Ságat allerede 17. juni 1977. Artikkelen var basert på en betenkning Dalan gjorde på oppdrag fra Sámi Instituhta i Kautokeino. Oppfatningene som lå til grunn i disse lovforarbeidene, er også gjennomgått av Kirsti Strøm Bull: Studier i reindriftsrett, s. 37–41. Hun er av den oppfatningen at det i begge disse forarbeidene var lagt til grunn at retten til å drive reindrift hvilte på sedvane eller alders tids bruk.

185.

Strøm Bull, Kirsti: Studier i reindriftsrett , s. 37–41.

186.

Ot.prp. nr. 9 (1976–77), s. 44

187.

Pers. med. pr. telefon, Hjalmar Pavel 14. desember 2004.

188.

Departementet var ledet av den samme generasjonen byråkrater fra slutten av 1930-tallet fram til ca. 1970. Av navn kan nevnes ekspedisjonssjef Jørgen Steen Røstøen , byråsjef i reindriftskontoret Arne Hallsjø og ekspedisjonssjef dr. juris Henry Nærstad . Alle tre var jurister med klare oppfatninger av reindriftssamenes rettigheter.

189.

Henry Nærstad, f. 1900, cand. jur. 1926, dr. juris 1942, kst. byråsjef fra 1945, kst. ekspedisjonssjef fra 1955, utnevnt 1959. Nærstad hadde et bredt juridisk forfatterskap.

190.

Samme år ble han oppnevnt som formann for Utval­get til å utrede forskjellige spørsmål vedrørende reindriftens administrasjon, fagopplæring, veiledningstjeneste og forskning. NOU 1975: 5.

191.

Unntakene var sørlige del av Nordland fylke, Trøndelagsfylkene og Hedmark. Nord-Trøndelag lappefogddistrikt omfattet størstedelen av Nord-Trøndelag fylke, en mindre del av Sør-Trøndelag fylke (Fosen) og deler av Bindal, Grane og Hattfjelldal herreder i Nordland fylke. Sør-Trøndelag lappefogddistrikt omfattet en større del av Sør-Trøndelag fylke og en mindre del av Hedmark og Nord-Trøndelag fylker.

192.

Hans Prestbakmo, f. 1936, NLH J 1963, forskningsassistent i reindrift, NLVF 1963–1965, lappefogd i Troms 1965–1972. Senere naturvern- og friluftskonsulent i Tromsø og selvstendig utreder.

193.

Det kan også vises til rettsforhandlingene for Nord-Østerdal jordskifterett i Brekkensaken, som senere ble avgjort av Høyesterett, Rt. 1968 s. 394, hvor lappefogd Galøen, i likhet med reindriftssamene, uttalte at samene hadde særrettigheter til visse områder i Brekken sameie. (SAT: Jordskifterettsbok for Gauldal domssokn nr. 53 (1963–1974), sak 2/1953 fol. 28–37.)

194.

Pers. med. tidl. lappefogd, statssekretær og reindriftssjef Ole K. Sara 14. desember 2004. Dette bekreftes også av Hjalmar Pavel.

195.

RA: eske 26 ark. nr. 5/01/1/2. Brev fra Lappefogden i Nord-Trøndelag til Landbruksdepartementet, reindriftskontoret, datert 9. april 1947. Jnr. 1928-1947. LD 000465/1947R.

196.

LDA: arkiv nr. 778.81, LD 000448 R/1949. Gjenpart av brev fra Landbruksdepartementet til fylkesmennene i Nord-Trøndelag og Nordland om «Sauedrift i reinbeitedistrikter», datert 28. mars 1949.

197.

Salten jordskifteretts arkiv: forhandlingsprotokoll for Det rådgivende utvalg for sauedrift i reinbeitedistrikter i Nordland fylke, sak nr. 1/1951, møte 1. sept. 1952, hvor Brønnøy saueavlslag gis tillatelse til å leie sauebeite i Vevelstad herred, og forhandlingsprotokoll for Det rådgivende utvalg for sauedrift i reinbeitedistrikter i Nord­land fylke, møte 23. august 1973, hvor beiteomfanget for sau faktisk blir redusert i forhold til tidligere kontrakt.

198.

Det kan her vises til Marsfjellsaken, Rt. 1955 s. 361, og Frostating lagmannsretts forutgående behandling, hvor en reindriftssames bruksrett ble betraktet som en «uskyldig nyttesrett». Denne oppfatningen finner en også i underinstansenes behandling av tvisten om jakt- og fiskerett for reindriftssamer i Riast/Hyllingen reinbeitedistrikt, som skulle ende opp i Høyesterett (som hadde et annet syn), Rt. 1968 s. 394.

199.

Tidligere fylkesjordskiftesjef i Nordland, Harald Estensen, karakteriserte i et brev til Landbruksdepartementet 5. mars 1993 utvalgets arbeid «som en vanlig jordskiftesak med innkalling av partene til møte, hovedforhand­linger med partsforklaringer, sakkyndige m.m., deretter befaring i marka og til slutt en begrunnet tilrådning fra utvalget». SJRA: brev fra Fylkesjordskiftekontoret i Nordland til Landbruksdepartementet, datert 5. mars 1993.

200.

SJRA/RUN: brev fra Landbruksdepartementet til Brønnøy Sauavlslag v/herr Peder Strand, datert 29. november 1952. Til underretning er gjenpart sendt jordskifteoverdommer Karl Skålvoll.

201.

Pers. med. (telefon), Øyvind Strand, 7. juli 2004.

202.

Ordningen med lensmannskjønn ble endret til skjønn ved jordskifterettene ved lov av 23. februar 1996 nr. 8 om endringer i reindriftsloven, jordskifteloven og viltloven. Etter lovendringen har det etter det jeg har brakt på det rene, bare vært avholdt ett skjønn med hjemmel i reindriftsloven § 15, 3. ledd. Det var sak nr. 16/1997 for Nord-Helgeland jordskifterett, som gjaldt skjønn krevd av grunneier etter nevnte bestemmelse for å få vurdert om bygging av minikraftverk kom i strid med paragrafens første ledd. Nord-Helgeland jordskifterett kom til at tiltaket ikke var til vesentlig skade eller ulempe for reinbeite­distriktet og således kunne gjennomføres. Røssåga reinbeitedistrikt ble pålagt alle kostnader med saken.

203.

Rundskriv til fylkesmenn, reindriftsforvaltning, fylkesjordskiftekontor innen det samiske reinbeiteområdet m.fl., datert 8. september 1997 vedheftet retningslinjer: Meklingsråd i reinbeiteområder – retningslinjer. Fastsatt av Landbruksdepartementet 4. september 1997. Det er vist til meklingsråd i reinbeiteområder i forskrift for tilskott til konfliktforebyggende tiltak i forholdet mellom reindrift og jordbruk, § 4, annet ledd,

fastsatt av Landbruksdepartementet 3. juli 1996 med hjemmel i jordbruksavtalen og reindriftsavtalen samt Stortingets årlige budsjettvedtak. Endret 14. aug. 2000 nr. 817.

204.

Pers. med. (telefon) reindriftsagronom i Troms, Sveinung Rundberg, 10. februar 2005.

205.

SJRA: brev fra Fylkesjordskiftekontoret i Nordland til juridisk konsulent Torgeir Magnussen, Landbruksdepartementet, datert 5. mars 1993. Den siste saken utvalget behandlet var i 1982, fortsatte Estensen i skrivet, og avsluttet med å påpeke at «så vidt jeg vet er utvalget ikke formelt nedlagt, men det er knapt noen som vet at det eksisterer, og hvem som er medlemmer i dag... Jeg går ut fra at Reindriftskontoret i departementet kan gi flere opplysninger...». Dette var siste gang utvalget ble omtalt i noen korrespondanse med Landbruksdepartementet.

206.

Dette har jeg senere fått bekreftet av Harald Estensen, pers. med., Stjørdal 11. november 2004.

207.

RA: eske 26 ark. nr. 5/01/1/2. Brev fra Nord-Trøndelag fylke, fylkesmannen, til Landbruksdepartementet, datert 19. april 1947, Jnr. 2271/47 AL/HO LD 000465/1947 R.

208.

RA: eske 25 ark. nr. 5/01/1/2. Brev fra Norges reindrifts­samers landsforening til Landbruksdepartementet, datert 4. og 6. juli 1951, LD 001280/1951 R.

209.

Det kan her vises til Marsfjelldommen, Rt. 1955 s. 361, og STJA: Frostating lagmannsretts dom av 14. nov. 1966 i ankesak 83/1964. Samtidig må det anføres at disse to dommene ikke gir direkte uttrykk for oppfatningen i beitekonflikter mellom reindrift og bufehold, da de omhandlet reindriftssamers rett til jakt, fiske m.m. Av høyesterettsavgjørelser som tok stilling til beitebrukskonflikter mellom reindriftssamer og bufeholdere, kan det nevnes de to tendensiøse domene fra 1890-tallet, Rt. 1892 s. 411 og Rt. 1897 s. 759, som i tid faller utenfor min undersøkelsesperiode. Jeg ser også bort fra Korssjøfjelldommen, Rt. 1988 s. 1217, Aursunden II-dommen, Rt. 1997 s. 1608, og Selbu-dommen, Rt. 2001 s. 769, da også disse i tid faller utenfor perioden.

210.

RA: eske 26 ark. nr. 5/01/1/2. Brev fra Lappefogden i Nord-Trøndelag til Landbruksdepartementet, reindriftskontoret, datert 9. april 1947. Jnr. 1928-1947. LD 000465/1947R.

211.

Før Høyfjellskommisjonen ble oppløst ved kgl.res. av 18. des. 1953, ble det i brev fra Landbruksdepartementet til Justisdepartementet lagt til grunn at de «tvistigheter som heretter måtte oppstå … må kunne løses i de fleste tilfelle gjennom den vanlige behandling etter jordskiftelovens bestemmelser om grensegang». Justisdepartemen­tet la dette til grunn for å oppheve lov av 8. august 1908 nr. 6 (opphevet ved lov 9. april 1954 nr. 1. 1953), ot.prp. nr. 1 (1954) s. 2.

212.

Utvalget for statseiendom i Nordland og Troms, som ble oppnevnt ved kgl.res. av 11. juni 1971 og bl.a. skulle klarlegge rettsforholdene, herunder bruksrettigheter, for de fjellområder staten gjør krav på å eie i Nordland og Troms, og gi tilrådning om grensedragning, ble sammensatt av erfarne jurister.

Til forsiden