NOU 2007: 14

Samisk naturbruk og retts­-situasjon fra Hedmark til Troms— Bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget

Til innholdsfortegnelse

Del 6
Samisk befolkningshistorie, bruk av naturen og rettighetsforhold i Salten, Vesterålen og Lofoten

Bjørg Evjen

1 Innledning

Samerettsutvalget skal utrede spørsmål omkring den samiske befolkningens rettslige stilling når det gjelder retten til og disponering og bruk av land og vann i samiske bruksområder utenfor Finnmark fylke. I denne sammenhengen skal det gis en historisk redegjørelse for den faktiske bruken av land og vann i disse områdene og for eventuelle uoverensstemmelser mellom rett og faktisk bruk. Historisk er dette et område som har vært befolket av både av samer, kvener og nordmenn. For å avklare spørsmålet om bruk av land og vann i samiske bruksområder vil det følgelig også være nødvendig med en avklaring av den samiske befolkningshistorien.

Målsetting for denne artikkelen er å gi en ­kritisk gjennomgang av sentrale deler av forskningslitteraturen fra området Salten, Lofoten og Vesterålen i temaene samisk befolkningshistorie, bruk av naturen og rettighetsforhold..

1.1 Sentrale kilder – generelt om ­forskningslitteraturen

Kunnskapen kan søkes i flere typer faglitteratur. Det er for det første publisert slik litteratur som nærmest må betraktes som trykte kildesamlinger. Her kan nevnes Just Qvigstad og K.B. Wiklund: Reinbeitekommisjonen av 1907, dokumenter angaaende flytlapperne (1907), Qvigstad og Wiklund: Major Peter Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller (1929) og Qvigstads Sjøfinnene i Nordland (1929). Når samisk historie skal skrives, går forskerne ofte tilbake til disse faglig verdifulle samlingene som inneholder primærkilder om tidligere samiske forhold. Det inkluderer selvsagt det geografiske området som omtales i denne artikkelen.

Et annet verk som har preg av å være en kildesamling, men i en noe mer bearbeidet form, er Wiklund: De svenska nomadlapparnas flyttningar till Norge (1908). Dette er et verk der forfatteren tar for seg kilder i kronologisk orden vedrørende den grenseoverskridende reindriften mellom svensk og norsk side. Wiklund sammenligner en lang rekke kilder for å vise omfanget av denne næringen. Boka har tidligere vært lite brukt av norske forskere. Det kan delvis forklares med tiden da den kom ut. I 1908 var den unge nasjonen Norge bare tre år, og hadde nettopp avbrutt unionen med Sverige. Det ble derfor ikke tatt positivt opp at Wiklund viste i hvor stor grad svenske samer i uminnelige tider hadde brukt naturen i Nord-Norge. Den grenseoverskridende reindriften er heller ikke trukket fram i særlig grad i annen forskning. Det er derfor i denne delen av utredningen lagt vekt på å presentere Wiklunds materiale.

Det er for det andre publisert verk av en populærvitenskaplig karakter, der det samiske kommer med i en rekke temaer. I begynnelsen av 1900-tallet kom det ute et større verk, Norges land og folk av Amund Helland. Det ble gitt ut fire bind fra Nordland fylke i 1907 og 1908. Verket er tematisk bredt, men også grundig. Helland har tydeligvis brukt lokalkjente, både fagfolk og legmenn, for å få fram detaljer. Som et produkt av sin tid, inneholder det datidens forståelse for det flerkulturelle samfunnet. Med det i minnet, kan det absolutt forsvares å bruke verket som kilde, men da sammen med supplerende materiale. Av nyere populærvitenskaplig produksjon kan nevnes at i 1999 kom det første Bårjås, populærvitenskaplig tidsskrift fra Árran – lulesamisk senter. Gjennom en rekke mindre artikler har forskere og interesserte skribenter formidlet ny og gammel kunnskap om samiske forhold i det lulesamiske området.

For det tredje kan lokalhistoriske verk være kilde til kunnskap om samiske forhold. Tidligere forskning på denne litteraturen har vist at flere mønstre går igjen for hvordan forfatterne har forstått og lagt fram den samiske delen av historien. Som regel er samene tatt med, men da i en fjern fortid. De ble borte et sted opp mot vår tid, enten flyttet de, giftet seg inn i den norske befolkningen, eller de bare forsvant. Et annet mønster er at de var flyttet inn i nyere tid fra svensk side, de var innflyttere. Et tredje trekk er at det etter 1980 har vært en økende interesse for å synliggjøre den samiske delen av lokalhistorien. Det må ses i sammenheng med den etnopolitiske og kulturelle utviklingen. Utviklingen av nyere metoder har dessuten gjort det mulig å kartlegge den samiske befolkningen i eldre historie (Evjen 2004). Etter 1980 har det meste av den lokalhistoriske litteraturen dessuten blitt ført i pennen av faghistorikere. Etter den tid kan derfor lokalhistorien regnes med til den fjerde kategorien litteratur, nemlig vitenskaplige publikasjoner.

Siden slutten av 1960-årene har det vært en økende interesse fra fagmiljøer for å studere samiske forhold i det geografiske området som omhandles i denne delrapporten. Tysfjord har særlig vært i fokus. I forbindelse med større forskningsprosjekter med tema relatert til den samiske befolkningen, har det vært skrevet en rekke faglige rapporter, som etter Aubert og Hommes prosjekter i Tysfjord på 1960- og 1970-tallet. Rapportene gir oss, på samme måte som rapportene etter de fysisk antropologiske forskerne i perioden 1910–1920, opplysninger om samiske forhold også utover hovedtemaene som blir utforsket. Det er skrevet enkelte hovedoppgaver og doktoravhandlinger med tema fra samiske forhold, særlig fra Tysfjord og Ofoten (for en oversikt, se Evjen 1999).

I det nye årtusenet er det kommet flere nye publikasjoner fra forskerhold om samiske forhold. I 2004 kom oversiktsverket Samenes historie fram til 1750 av Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen. På Árran lulesamisk senter startet de i 2005 en ny type skriftserie der de har som mål å gå dypere inn i enkelte tema om samisk kultur og historie.

Et større flerfaglig forskningsprosjekt, Etniske relasjoner i nordre Nordland i et historisk perspektiv, har foregått i perioden 2002 til 2006. Forskningsresultatene vil foreligge i en antologi i løpet av 2008. Den nye forskningen vil bli tatt med i denne rapporten.

2 Samisk befolkningshistorie

2.1 «Same», «lapp» eller «finn»

Størsteparten av det skriftlige kildematerialet som vi er henvist til for å kartlegge samisk historie, er frembrakt av ikke-samer – oftest med ingen eller dårlig kjennskap til det samiske språket og samenes egne betegnelser, og med varierende innsikt i samisk kultur og næringsveier. De myndighetspersonene som i eldre tid noterte skattytere i registre, forfattet jordebøker og førte kirkebøker og folketellinger, tilhørte omtrent uten unntak den boklærde eliten i Danmark-Norge – eller i Sverige. Men like fullt er det materialet som disse embetsinnehaverne har etterlatt seg, noe som vi må ta utgangspunkt i. Samtidig foregikk det store endringer i samiske næringer og samisk bosetning og levevis gjennom de periodene dette materialet dekker. Samenes forhold til nordmenn, svensker og finlendere endret seg også, på samme måte som forholdet mellom ulike samiske regioner, som mellom befolkningen ved kysten og i innlandet. Ut fra den lokale sammenhengen kunne disse samene f.eks. kalle hverandre for henholdsvis «badje-olbmot» og «mearra-sámit». Når vi i norsk språkbruk støter på de mange konstruksjonene sammensatt med forleddene «bygde-», «øst-» eller «fjell-», må vi tro siktemålet har vært å fange opp noen av disse endringene og spesialiseringene som skjedde blant den samiske befolkningen.

Vi skal se nærmere på hvordan den samiske delen av befolkningen i Salten og Lofoten og Vesterålen har vært omtalt i tidligere litteratur.

I sitt verk Finmarks politiske historie fra 1922 har forfatter Oscar Albert Johnsen med en oversikt fra Mandtal over sjøfinnene i 1601. I Salten len, inkludert Ofoten, var det registrert i alt 225 sjøfinner: 40 i Ofoten, 23 i Efjord, 102 i Tysfjord, 16 i Røttangen, 39 i Folda og 5 i Beiarn. Alle som er med, er menn. Hvis vi regner fire til fem per familie, kan vi si at det bodde rundt 1.000 sjøfinner i Salten.

Kyrkoheden i Jokkmokk, Samuel Reen, omtaler sjøfinnene i Salten i 1671:

«Thet finnes och någre lappar som boo på Westw sijdan om fjell Ryggen, och ero desse tweggie slagz lappar. Somblige kallas af de Norgiske finnar. Dedde lappar bo tilsamman medh the Norgiske och bruka inga Reenar, uthan somblige några fåå. Men deras føda beståår mest af booskapp, koor, gietter och fåår, sampt lijtett åkerbruuk, så at den som mest såår kan hinna til een tunna eller til dett høgsta twå: theras språåk och klædhebonat er enahanda medh lapparnas, huilka och fanga Biørnar, Swarta Refar, Ottrar; the byggia Jachter, them the sellia till the som i Norige boo, hwar medh the segla till andra lander.» (Gjengitt i Qvigstad 1929: 7.)

Qvigstad skriver videre at han da han var i Vesterålen i 1889, hadde «møie med at finn en lap, som ennu talte den gamle sjølapdialekt». Det var en 60-årig sjøfinn på Holmestad i Eidsfjorden. At dialekten faktisk var i bruk, tyder på at det sjø­samiske innslaget hadde vært, og var, til stede. Ellers nevner han samer i kommunene Hadsel, Bø, Øksnes og Dverberg.

Qvigstad har satt opp en statistisk oversikt over antall personer som var registrert som sjøfinner i flere ulike kilder over tid: skattefinner i 1609, finnejorder i 1667, finnefamilier i 1690, finnefamilier i 1701, finnejorder i 1723, sjøfinnfamilier i 1743 og i 1758, personer i 1769 og samiske familier i 1801. Her blir samisk tilstedeværelse dokumentert i de fleste kommunene i Salten.

I lensregnskap for 1567 finner vi «leding af finder i Rødø fierding». På Thomas von Westens tid var det 11 finnefamilier og rundt 30 individer i Rødøy, senere Rødøy, Meløy og Lurøy. Qvigstad omtaler denne kilden, men er usikker på hvilken kategori det her dreier seg om – bygdelapper eller «efterkommere af de gamle sjøfinner på Helgeland» (Qvigstad 1929: 7). Her kan bemerkes at «De gamle sjøfinner på Helgeland» vet vi svært lite om per i dag.

Misjonstiden på begynnelsen av 1700-tallet har gitt flere kilder til samisk bosetting. Beskrivelser fra den tredje reisen til Thomas von Westen i 1722 gir inngående kjennskap til hans virke i Beiarn. Misjonær Jens Kildal hadde reist i forveien for å samle samene til et møte på Soløy. I Beiarn Soknekalls Historie heter det: «Når det her brukes uttrykket Finner og Lapper må en gå ut fra at det gjaldt både flyttsamene som på en måte var stasjonære på fjellene i nærheten av Beiarn og dessuten de fastboende samer som hadde slått seg ned i selve dalen. (Beiardalen, øvre del var den gang ikke oppdyrket, og her holdt flyttsamene til.) Ellers lar det høye antall (30 samefamilier) seg vanskelig forklare når en ser på den samtidige manntallsstatistikk som viser et langt mindre tall, for eksempel i 1742 da det bare var 6 familier.» (Eriksen 1949) Materialet etter Thomas von Westens virksomhet kan være en sentral kilde til å kartlegge den samiske befolkningen på 1720-tallet.

Da major Peter Schnitler i 1743 kom til Salten, fant han der en slags samer som han ikke hadde funnet på Helgeland. Der hadde han funnet nomadiserende fjell-lapper og norske bygdelapper, i Salten fant han også norske sjøfinner eller bufinner. Ifølge Schnitler var dette:

«Buefinner... som fra ældgammel tid og umindelige årer her have siddet på deres eegene gårder, hvilke gemeenlig kaldes finne-odel: den de bruge og drive, som andre norske bønder, med heste, stor og små fæe, og deraf svare skatt til Cronen, de fare og ud i fiordene og havet på fiskerie, og nære sig på eet stæd i alle måder, ligesom andre nordmænd.» (Qvigstad 1929: 3)

Grenseeksaminasjonsprotokollene kan, sam-men med von Westens materiale, gi oss opplysninger om sjøsamenes antall på midten av 1700-tallet.

I bygdebok for Tysfjord (Nielssen og Pedersen 1994) blir det slått fast at sjøsamene i uminnelige tider har vært majoritetsbefolkningen i Tysfjord. Sjøsamenes identitet og eksistens som gruppe var sterkt knyttet til den såkalte finneodelen/finnerydningene, som ga dem særskilte rettigheter i forhold til bruken av jorda. En annen side ved denne rettigheten var at sjøsamene ble registrert i egne manntall og skattelister. Etter at finneodelen ble definert som opphevet i 1780, forsvant dette kriteriet for registrering, og sjøsamene blir vanske­ligere å finne i kildematerialet, ifølge Nielssen og Pedersen. Den uformelle fornorskningen gikk raskt utover 1800-tallet, først og fremst ved at ytre markører som språk og klær, ble borte i det offentlige rom. I Evjen (1998) blir det vist at bevisstheten om folkets sjøsamiske opphav var levende også utover 1900-tallet. Sjøsamer i Tysfjord har i etterkant av den generelle etnopolitiske revitaliseringen arbeidet for en synliggjøring av sin egen gruppe. Det viser at kunnskapen og bevisstheten om sjøsamiske røtter ikke var blitt borte i Tysfjord. Trolig er dette ikke det eneste stedet. Det må nærmere undersøkelser til både av det historiske materialet og gjennom samtaler med dagens etterkommere.

Dagens lulesamer er etterkommere av sjø- og fjellsamer. Omfanget av samisk bosetting i Tysfjord er godt dokumentert gjennom lokalhistoriske verk og artikler. Området skiller seg dermed ut fra de øvrige kommunene i Salten. Det kan komme av at det samiske var mest synlig der, og at befolkningen hadde bevart sin samiske identitet lenger enn i nabofjordene.

I noen kilder blir forholdene vurdert slik at sjøsamene tidlig forsvant. Mens Qvigstad skriver at sjøfinnene i Beiarn var gått opp i det norske allerede i 1742, nevner Helland 15 finner i Beiarn i 1900. (Helland 1908: 72) I Gildeskål er befolkningen norsk, skriver Helland, men tilføyer at «i 1900 var der 6 finner». Hva de levde av, nevnes ikke. (Helland 1908: 26) Det er ikke registrert rein i kommunen. Qvigstad påpeker at i kildene han har tatt for seg, finnes det omkring 1600 ingen sjøfinner i Gildeskål. (Qvigstad 1929: 10) Ut fra dette var de nevnte finnene i 1900 ikke av denne kategorien samer, heller ikke nomadiserende, men trolig av gruppen samer som tidligere hadde vært nomadiserende, som bygdelappene nevnt over.

Forskjellig fra sjøfinnene var bygdelappene, eller bygdefinnene, som enten selv eller deres foreldre kom over fra Sverige etter uår der. Gjengitt i Qvigstad kan vi lese: «De ere gemeenligen fattige, og ligesom huusmænd kan have en liden jordpladz under en norsk bonde, så have disse bøydelapper med bøndernes forlov en liden markepladz på deres gaarders fielde, nære sig med arbeid hos bonden, have og til hielp, at de fiske i Foldens fiorder.» (Qvigstad 1929: 4)

Bygdelappene i Saltdalen kunne «med bøndernes forlov sidde paa deres gaarders fielde i markepladzer, hvor de holde nogle smaa fæe af jeder og får, og dertil slåe græs i dalene imellem fieldene... De arbeide og for bønderne skindfell, finskoe af lær og reenskind, og hvor der haves skoug, trækiørelser... Endeel kan og have nogle tamme reen, men dem må de om vinteren sende over til Sverrigs Lapmark for at underholdes.» (Qvigstad 1929: 4)

Bygdelappene i Skjerstad hadde bedre vilkår. De bodde nær fjorden og kunne fiske der. Noen hadde også ryddet seg jorder og slo gress og sådde korn. I Bodø «entremeleredes» bygdelappene med bøndene, og brukte gårdene og fiskeriene slik som andre bønder, siterer Qvigstad fra Schnitlers protokoller. Bygdelapper som hadde rein, flyttet uten tillatelse fra bøndene fra et fjell til et annet, og fra fjell til fjord for å fiske, «tiltagende sig all frihed i skougene med hugster og skytterier, bonden til skade, i fiordene fiske uden lov». Sistnevnte var en uttalelse fra Hamarøy. (Qvigstad 1929: 4)

I de siste årene er det i Sør-Salten dannet en pitesamisk forening som viser at samekulturen revitaliseres også her. Det er etterkommere av bygdesamer og reindriftssamer. Det er uvisst om bevisstheten om en sjøsamisk fortid fortsatt er til stede i det området. ( Fortellinger fra samenes liv i Salten 2004: 20)

Alt i alt er det uklart hva fogdene, prestene og folketellerne egentlig tok utgangspunkt i og lot være avgjørende når de skulle klassifisere og gruppere den samiske befolkningen i den ene eller andre av de ulike gruppene som de konstruerte: Var det bosted, næringsform, påstått statstilhørighet eller noe de oppfattet som en eller annen form for kulturell kontinuitet? Og dersom de vektla noen av kriteriene fremfor andre, som statstilhørighet eller bofasthet – hadde de bestemte grunner for å gjøre det?

Dette er spørsmål som er blitt grundig drøftet i prosjektet Etniske relasjoner i nordre Nordland i et historisk perspektiv . Prosjektet er avsluttet, og en antologi forventes publisert i 2008 (Evjen og Hansen 2008). Her får vi blant annet dokumentert hvordan innholdet i kategoriene lapp og finn har endret seg fra 1500-tallet og opp til i dag. Endringene har gått fra å være betegnelser på klart inndelte grupper der «lappene» var fjellsamer, mens «finnene» holdt til ved sjøen, til en uklar sammenblanding av de to kategoriene, slik som «lappfinn», «søelapp» og «søefinn». Med folketellingene fra midten av 1800-tallet skulle også etnisitet registreres. I prosjektet vises det hvordan definisjonen av ulike kategorier kunne variere fra telling til telling. «Finnene» var for eksempel i 1875 og 1891 slått sammen med «kvænene» til kategorien kven. De to betegnelsene var også slått sammen i 1900 og 1910, men nå skulle de registreres som «finner». Slike forhold er en utfordring for historieforskning på etniske forhold. Blandingskategorier, som finnes i tellingene fra 1865 til 1910, utgjorde en annen uklar, sammensatt gruppe. I tellingene fantes både «halvlapp», «kvartfinn», «halvt kvæn, halvt lap» med mer, og også dette er en utfordring i forskningssammenheng.

I det nevnte prosjektet har de i tillegg til den offentlige statistikken fra folketellingene også kunnet benytte en database der alle nedtegnelsene i den originale tellingen er tatt med for årene 1865, 1875 og 1900 (fra Registreringssentralen for historiske data, RHD, ved UiTø). En sammenligning av den «gamle» statistikken, NOS, og den nye basert på materialet fra RHD, viser stor underregistrering i NOS. Bakgrunnen for dette må ses i forhold til hensikten til dem som utarbeidet statistikken. For myndighetene i 1900 var det et poeng å vise at landet var mest mulig kulturelt homogent. Personer som var «blandet», men der norsk språk var registrert som ett av flere brukte språk, ble satt inn som «norsk» i statistikken. Språkkriteriet ble avgjørende. Den samfunnsmessige konteksten var fornorskning. Samtidig fant det sted en tilnærming til det samiske. I tellingen i 1930, ble samenes egen betegnelse «same» tatt i bruk, skjønt skrivemåten ble «sam» og ikke «same». I senere folketellinger har det vært spredte forsøk på å kartlegge den samiske delen av befolkningen, som i den såkalte sametellingen i 1970. Fokuset var imidlertid på områdene lengre nord i landsdelen. For Salten, Lofoten og Vesterålens del, er 1930 den siste tellingen som kan fortelle oss om sammensettingen av befolkningen.

I dag er situasjonen en helt annen enn bare for tjue–tredve år tilbake. Fra forskerhold er det et ønske om å synliggjøre befolkningens samiske og kvenske røtter. En ny norskspråklig betegnelse, kystsamer, ble i den forbindelse innført av forskere rundt 1980. Kategorien skulle dekke de som hadde bodd og søkt sin næring i kystsonen hele året, også kalt sjøsamer. I kildematerialet var de tidligere omtalt under betegnelsen sjøfinner, bufinner, markefinner, västersjøfinner, havslapper med mer (Ottar 1982/4: 2). «Kystsame» fungerer i dag som en parallell betegnelse til «sjøsamer».

Den store gruppen «blandet», som i 1900 ble registrert som «norsk», er i det nevnte prosjektet sett som del av den samiske og/eller kvenske befolkningen, nettopp for å bidra til å vise omfanget av den flerkulturelle historien til dagens befolkning. Det viste seg at forskjellen i antall samer, kvener og «blandet» i statistikkene basert på materialet fra NOS og RHD for nordre Nordland, var ca. 2000 flere personer i den sistnevnte statistikken. Her ligger en mulighet til å kartlegge den samiske og kvenske delen av befolkningen, en mulighet som bør følges opp i Samerettsutvalgets videre arbeid.

3 Bruk av naturen

Den samiske delen av befolkningen brukte langt på vei områdene der de var bosatt, på samme måte som ikke-samene. Sjøsamene i Salten var fiskerbønder, de levde av det jorda, skogen og havet kunne gi dem. I hvert fall fra 1600-tallet drev de med fehold, slik Nielssen fant det for Tysfjords del. Også Petter Dass understreker dette fra Beiarn:

  • Men inden for Gilleskaal aabnes en Fiord,

  • Som Beieren kaldes, hvis egner og Jord

  • De boende Finder betræder

  • Et Folk som sig nærer av Ager og Qvæe,

  • Og haver saa vit frem for Lappen en Stræg,

  • De siunes lidt finer’ i Sæder.

  • Bufinden er og i sin Næring adskilt

  • Fra Lappen som lever alleenest’ af vildt,

  • Et Folk som er vant til at træle;

  • ( Nordlands Trompet , Petter Dass, gjengitt i Qvigstad 1929: 10)

Fra Ofoten er det gjort en undersøkelse av sjøsamenes bruk av sommerseter. Det var en sesongmessig halvnomadisk flytting der deler av familien tok med seg husdyr inn i fjorden til sommerbeiting, til sommersete. Dette var kjent fra Finnmark, men i Nordland foregikk denne flyttingen ut fra et annet mønster (Kolsrud 1947 og 1961). Denne typen flytting vet vi også fant sted i Tysfjord. I fjorden finnes et utall sommerset-steder (Storjord 1993, Nielssen og Pedersen 1994). Om denne bruken av et utvidet areal til fehold også fantes i fjordene lenger sør i Salten eller i Vesterålen, er ikke undersøkt. Det vi vet er at sommerset-navnene finnes en rekke steder.

Før jordbruket kom inn i bildet, var det jakt på land- og havdyr som ved siden av fiske, var den eldste samiske næringa. Ennå fram mot 1600 var dette en viktig næring. Det kommer fram av skattelistene der skinn av ulike dyr brukes som betaling. Det ble jaktet på bjørn, ulv, jerv, rev, hare, rype, mår og røyskatt. Ifølge Nielssen var det viktigste byttedyret villreinen, og fangstanleggene i fjellene i de indre områdene var vitne om en slik jakt (Nielssen 1990: 323). En grundig undersøkelse av hvilken betydning slik jakt hadde for den samiske befolkningen, er ikke gjennomført for Saltens del, ikke minst fordi omfanget og geografisk tilhørighet av den samiske befolkningen er lite kjent.

For sjøfinnene i Efjord og Tysfjord heter det: «Dersammestedz kunde byggis Jegter och Baader Paa 30 eller 40 Lester, Och Boer disse effterschrefne dersammestedz» (Johnsen 1922: 288). Båtbygging var det også i Beiarn, slik Petter Dass skriver:

  • Fraskillet fra Bumandens Mæle.

  • I Beyeren voxer en kostelig Skov

  • Af Furu og andet som giøres behov

  • Til Bygning, til Huuse og Tømmer;

  • Der hugger Bufinden Planker og Bord,

  • Af hvilken de kiæcheste Jægter er giord,

  • Som nogensteds flyder paa Strømmer.

    (gjengitt i Qvigstad 1929: 10)

I de skogrike dalene i Salten var det nok tømmer til å bygge både jekter og mindre båter. «Vi må ikke glemme båtbygging som samisk næringsvirksomhet» skriver Nielssen videre. Etnolog Knut Kolsrud som studerte Ofoten-samenes næringstilpasning på 1600- og 1700-tallet, kom fram til at samene stadig vekk var viktige produsenter av selve grunnlaget for enhver virksomhet til sjøs, nemlig båten. «De gamle Ofot-finners sjømannsskap har utvilsomt stått på høide med bumennenes», skriver han (Kolsrud 1947: 139).

I Tysfjord ble det bygget jekter, også i Beiarn og i Saltdal. Vi vet at samer var båtbyggere i Beiarn og i Tysfjord, men trolig ikke i Saltdal. Flere opplysninger om bruk av skogen og jorda kommer vi tilbake til under rettigheter.

Landbruksprodukter ble grunnlag for handel mellom folket ved sjøen og fjellfolket. I denne handelen var også fisk en viktig byttevare.

3.1 Samiske fiskerier

Den samiske befolkningen langs kysten valgte ulike økonomiske og sosiale strategier gjennom middelalderen. Innenfor ulike regioner fant det sted en lang rekke omstillinger som medførte en endret vektlegging og prioritering når det gjaldt utnytting av de ressursene som fantes lokalt, og hvilke næringsveier man skulle slå inn på (Hansen og Olsen 2004: 197). I den nordre delen av Nordland var deltakelse i fisket et naturlig valg.

Ved å sammenligne opplysninger fra skiftene med ulike beretninger viste Kolsrud at kystsamene og markasamene deltok både i heime- og salgsfiske etter de aktuelle fiskeslagene. Han har flere eksempler på at samer fra Ofoten-regionen dro nordover til Finnmark. «Sjøen har utvilsomt ytt det viktigste tilskudd til levemåten» konkluderte Kolsrud.

Alf Ragnar Nielssen har i sine bygdebøker fra Tysfjord påvist at tysfjordsamene kan ha deltatt i lofotfisket helt fra 1200-tallet på linje med andre i området (Nielssen 1990: 263). Han fant videre en interessant forskjell i hvor samer og ikke-samer dro på vinterfiske i 1660-årene. Mens alle norske høvedsmenn søkte rett over Vestfjorden til Lofothavet, dro to av tre av de samiske båtene helt til ytre Senja. De kjente med andre ord et stort geografisk område der de kunne drive fiske for salg.

Det finnes kunnskaper om samenes fiske fra Tysfjord-området og fra Skånland. Trolig var dette ikke spesielt for disse områdene, men gjaldt for hele kysten i Nordland nord for Saltfjellet. Det har i tidligere forskning vært lite fokusert på forholdet mellom etnisitet og de store fiskeriene.

I prosjektet «Etniske relasjon i nordre Nordland» har Nielssen fulgt opp dette. Ved å gå inn i eldre kildemateriale i tillegg til å drive stednavnsforskning, har han kunnet påvise samisk bosetting over et langt større tidsrom og i et langt større geografisk område enn tidligere kjent. Bosetting i Lofoten kan i de aller fleste tilfellene settes lik deltakelse i fiskeriene der, og det både for samer og ikke-samer (Evjen og Hansen 2008).

På et mer generelt plan har det vært påvist at fisket og maritim fangst har spilt en viktig rolle for samene fra uminnelige tider, både til konsum og som handelsvarer. Inne i fjordene var det etablert sentra for handel. I en oversikt over institusjonaliserte «lappemarkeder» finnes det i det aktuelle området følgende: Skjomen i Ofoten, Grunnfjord i Tysfjord, og Mørsvikbotn og Tørrfjord i Sørfold. I tillegg var det marked på Rognan i Saltdalen som også ble oppsøkt av svenske borgere eller kvener (Hansen og Olsen 2004: 249).

Det er ikke påvist noen slike markeder i området Lofoten–Vesterålen.

Det skjedde imidlertid en innskrenkning av handelssamkvemmet i forhold til den klassiske birkarlperioden på slutten av 1500-tallet. Birkarlene hadde ikke bare drevet skattinnkreving, men også byttehandel. Nomadene overtok nå deler av handelen som birkarlene tidligere hadde drevet. Ifølge Samuel Rheen ble det flere steder holdt to markeder årlig, ett ved sankthans og ett ved allehelgenstid. Både nomadene og den fastboende befolkningen ved kysten hadde forskjellige varer å tilby om sommeren og om høsten. Kystens folk kunne bl.a. tilby tørrfisk, sild og tran i tillegg til kjøtt, tøyvarer med mer (Hansen og Olsen side 252).

Nyere forskning fra 1900-tallets Tysfjord har vist at samer fortsatt deltok i fisket, men at de sakket akterut rent teknologisk etter at motoriseringen av fiskerflåten satte inn i begynnelsen av århundret. Forklaringen var i hovedsak av en økonomisk art (Evjen 1998 og 2005).

3.2 Reindrift

Lappefogden i Nordland, Peder Hagen, skriver i 1954 om reindriften i fylket at grasbeitet i Nordlands høyfjell sikkert er noe av de beste i sitt slag som forekommer i landets reindriftsfylker. I 1954 var det til sammen ca 14.000 rein i fylket fordelt på 75 flyttsamefamilier. Beitetilgangen var ansett å kunne klare 26.000 rein.

Reindrift i Salten har, som ellers i den nordlige delen av Norge, vært den næringen som har vært sterkest assosiert med den samiske befolkningsgruppen. Det er skrevet en god del om dette temaet alene eller som en del av beskrivelser av samisk tilstedeværelse og kultur. Her vil det derfor bli stor plass, både reindrift på tvers av grensen, kystnær reindrift og sytingsrein.

3.3 Grenseoverskridende reindrift

Reindriften i Nordland har først og fremst dreid seg om grenseoverskridende reindrift der utøverne har hatt sommeropphold med sine dyr på norsk side, og flyttet til svensk side om vinteren. I forbindelse med unionsoppløsningen i 1905 ble dette ett av fire spørsmål som var oppe til forhandling. Etter forhandlinger der det blant annet ble argumentert med at flyttsamene måtte tvinges til å bli bofaste for å sikre «vor nationale politikk nordpaa», endte det likevel med at reindriften ble gitt muligheter til å fortsette som før med sin grense­overskridende reindrift (Strøm Bull 2007: 58).

Den nye reinbeitekommisjonen av 1907 hadde gitt professorene Wiklund og Qvigstad i oppdrag å samle «hva der ved gjennemgaaelse af skrivemateriale og literatur kunde skaffes tilveie til belysning af de spørgsmaal... i hvilken udstrækning de svenske lappers reinbeiting (hadde foregått) i Troms... og Nordlands amt» (Qvigstad og Wiklund 1909). I tillegg kom, som nevnt over, Wiklund med boka De svenska nomadlapparnas flyttningar till Norge i äldre och nyare tid (1908). Qvigstad og Wiklund legger fram kildene fram til ca. 1765, mens Wiklund i sin egen framstilling presenterer og vurderer kildemateriale helt fram til ca. 1910.

Wiklund går også lenger bak i tid. Ut fra blant annet Ottars beretninger mener Wiklund å kunne bevise at denne flyttingen i hvert fall kan dateres tilbake til 800-tallet (Wiklund 1908: 9).

Hvor langt tilbake i tid tamreindriften har foregått, har vært utgangspunkt for flere nyere forskningsprosjekter. Arkeolog Oddmund Andersen konkluderer i sin doktoravhandling at han har funnet grunnlaget for å hevde at reindriften må ha dype røtter i Ofoten-området fra før 1600-tallet. Det gjelder både for den grenseoverskridende og den kystnære reindriften (Andersen 2002 og 2005). Sistnevnte type hadde et flyttemønster mellom innland og kyst på vestsiden av Kjølen, et flyttemønster som Johan Albert Kalstad presenterte i en artikkel i Ottar i 1982.

Antydninger om samenes vandringer kommer også fram gjennom beskrivelser fra de såkalte birkarlenes virksomhet. Disse var bønder fra kystlandet øverst ved Bottenviken som drev handel med samene oppe i lappmarken. De fikk med tiden i oppdrag å samle inn skatt fra samene. På reisene dro de også til Vesterhavet. Første gang dette omtales er i et åpent brev fra birkarlene i Luleå og Piteå den 14. februar 1498. Ut fra brevet går det fram at de hadde besøkt vestkysten i hvert fall fra 1328. Også den offisielle lappefogden for over til Norge for å kreve inn skatt. Wiklund peker på at dette mer enn noe annet viser den intime kontakten som var mellom samene øst og vest for Kjølen.

Også på svensk side skattet samer til nabolandet. I lappefogd Anders Anderssons regnskaper for Pite lappmark år 1596 ble det anmerket at sju av ti samer i Lochta by, to av 22 i Simis Jerff og 24 av 66 samer i Laijs også skattet til Norge «för thet de brucha fieldene på begge sijdhene om Rågångenn». De norske fjellene Lochtalasamene brukte, lå trolig i Saltdalen, de to andre byene brukte da, som også lengre fram i tid, fjellene i Beiarn og Rana. I 1670 ble det satt opp forslag til jordebok for Ume lappmark. I den går det fram at også områder på norsk side ble sett som samenes marker og fiskevann (Wiklund 1908: 15).

I Claus Urnes" Erklering paa Finderne vdj salthen, Senien och Trumsöes lhene (1599) finnes det opplysninger som Wiklund mener må tolkes dit hen at fjellsamer fra Lule lappmark benyttet sommerbeiter på norsk side i Tysfjord-fjellene. Også Samuel Rheens Relation, om samenes lev og skikker , som i neste omgang ble hovedkilde for Scheffers Lapponia fra 1671, omtaler samenes flyttinger på sommerbeite i de norske fjell og øyer. «Nåriges landh beståå mäst af Öijar, hwarest om lapparna skole sig medh sina Reenar ther Vuppehålla, måste the föra them på Öijarna, der the icke wäll trijfwas.» (Wiklund 1908: 16)

I et kongelig brev, datert i Roskilde 10.oktober 1601, omtales at kong Haakon skal ha gitt «Fjeldfinnerne udi vore Lene Finmarken og Nordlandene et privilegium at flytte neder og bo ved Søsiden, dateret udi Whage» (Vågan i Lofoten). Hvilken kong Håkon der her er tale om, er usikkert. G. Storm mener at det kan ha vært kong Håkons hirdmenn som sammen med Skule Jarl var i Vågan i 1224. Tradisjonen med flyttinger ned til havet og øyene kan ut fra dette ha røtter tilbake til 1200-tallet (Wiklund 1908: 19).

Som en sammenfatning slår Wiklund fast at samenes flyttinger over Kjølen har røtter langt tilbake i tid. Selv om kildene fra tiden før 1700 ikke dekker alle årene, mener han at fjellsamene i Vefsn, Rana, Beiarn og Saltdal skattet både til Sverige og Norge. De var i Sverige om vinteren, om sommeren i Norge. Samene i Lule lappmark hadde «thieris seter om sommeren thill theris queg» på fjellene i Tysfjord-området. Jukkasjärvis samer flyttet også mellom de to landene, og hadde en del av sine fiskevann på norsk side.

For tiden etter 1700 er Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller en hovedkilde. Ifølge Wiklund finnes ikke detaljerte opplysninger om fjellsamene for alle områdene. Men det kommer fram at omkring på midten av 1700-tallet flyttet fjellsamer i grenseområdene så godt som sammenhengende i hele Nordlands fylke i et mer eller mindre bredt område langs riksgrensen. Fra Saltfjellet bredte samenes område seg ut mot vest og omfattet fjelltraktene helt bort til Svartisen og ned i Beiardalen, kanskje helt ned til fjorden. Fjellpasset Beiarskaret sør om Misværfjorden lå også innom beiteområdet, som herifra strekte seg mot Saltdalen. Saltdalens øvre del, fra der dalen bøyer av mot øst, bruktes utelukkende av samer. Evenesdalen og fjelltraktene øst om Saltdalen og Skjerstadfjorden helt mot Sjønståelven ble på samme måte brukt av fjellsamer.

I Sulitjelma-området skapte isbreene en stengsel. Først nord om Sulitjelma kunne samene komme ned til området ovenfor Foldafjordene og Sagfjorden. I Tysfjorden var overflyttingen sterkere. Her gikk samene med sin reinflokk ned til fjordbotnene, og pleide selv fiske i fjorden.

Nord for Tysfjord var Frostisen et nytt hinder for flytting mot havet. Øst og nordøst for dette området ligger imidlertid vide fjellstrekninger som ble brukt til sommerbeite. Reinen gikk trolig helt ned til strendene ved Ofotfjorden. Også på østsiden av fjorden oppholdt en mengde fjellsamer seg om sommeren (Wiklund 1908: 49).

3.4 Tiden for flytting

I rapportene fra Schnitler er det nøye ført opp tiden for overflyttning, særlig for traktene der samene i lengre tid var på norsk side. Fjellsamene i Beiarn flyttet til Sverige ved Helgemess-tider, dvs. først i november. De kom tilbake ved Korsmess, dvs. først i mai måned. Samene i Saltdalen fjell «ere nödte til, om Hösten om Helgemiss Tider at fare over til Sverrig, hvor mangfoldig Gran-Skoug er, og om Vaaren om Kaarsmisse Tider maa de være herover i Norge, som da er den Tid, at Reenen kalver».

Fra Folda ble det berettet at de såkalte østlappene som overvintret i Sverige, kom over Iiskjølen om våren. De ble i Folda en måneds tid før de dro videre til «Verri-vatten». Dette er trolig Virri, like over på dagens svenske side fra Fauske. Samene på Hamarøys fjell var i Norge fra 17. juni til den 12. august, et par måneder. Noen samer kom helt ned til fjorden i Tysfjord, men de fleste lå på øst- og vestsiden av «Field-ryggen», dvs. Kjølen.

For Ofotens del fant Schnitler at det på eidet mellom Herjangen og Gratangen var en prektig grasvekst fordi samene lå der med sine rein fra tidlig om våren, «hvoraf Jorden giöres saa frödig» (Wiklund 1908: 86 f).

Wiklund går også inn i andre kilder for å underbygge, ev. korrigere, opplysningene han fant hos Schnitler. I et anonymt manuskript, «Om Lappernes Væsen i Levemaade og Afguds-dyrkelse i Nordlandene fra forrige Tiider», trolig fra 1752, heter det at samene helt opp til Lyngen kommer over fjellene og ned til sjøkanten så snart det er blitt bare flekker. Etter som snøen smelter oppover fjellene, flytter de lengre og lengre østover, til de i august/september, alt etter når snøen kommer, begir seg til sine vinterboliger i Sverige.

Wiklund går også inn i svenske kilder for å finne opplysninger om tiden for flyttingene. Hos Qvist og Hellant i bilag 4 i utdrag av protokollen for tinget i Arjeplog den 4. februar 1756 heter det om Södervästbyns og Norrvästerbyns overflytting: «Ersmäs (18 maj), och Midsommars tiderne flyttas öfwer Gräntsen; Lägra sig hart nära in till Gräntsen; Lars mäss (10 aug.) och Bärtelsmäss (24 aug.) flytta de åter hit öfwer tilbaka.» De brukte fjellene i Beiarn og Saltdalen. (1908: 90)

En sammenfatning av alle opplysningene viser at det var to ulike typer flytting over grensen. Den ene bestod i at samene med sine rein var på norsk side en relativt kort tid av sommeren. Det var for Ofotens og Hamarøys del, og delvis også for Folda. Disse flyttet trolig over en kort tid av høysommeren da myggplagen var verst i fjellene.

Den andre typen flytting innebar at samene var på norsk side fra månedsskiftet april/mai. Dette var en tilpasning til kalvingstiden, som inntraff omkring midten av mai. Under og nærmest kalvingstiden måtte simlene og kalvene kunne være i så stor ro og frihet som mulig, og kunne derfor ikke drives fra sted til sted. Kalvingen burde også foregå på barmark, og i et område der mygg og brems ikke var for plagsom. Altså utenfor det egentlige skogslandet. I nordre Nordland innebar dette en flytting ned til kysten. Det fantes på denne tiden av året knapt beite for reinen i traktene innenfor, på grunn av de geografiske forholdene med bratte fjell helt fram til kysten.

Flyttingen til Sverige om høsten var avhengig av snøforholdene. Kom det mye snø tidlig, måtte flyttingen også skje tidlig. Wiklund påpeker at tiden for flytting nok var en arv fra den tiden da villreinen vandret mellom fjellene og kysten. Det var da, som rundt 1800, naturforholdene, og ikke menneskene, som avgjorde flyttingstiden (1908: 94).

3.5 1800-tallet

Fra de første tiårene av 1800-tallet finnes få opplysninger om reindriften i grenseområdene. Mot midten av århundret øker landbruket i omfang, og det oppstår konflikter mellom reindrift og jordbruk, noe som gjør det nødvendig at myndighetene griper inn. I kildene som finnes på grunn av dette, finnes en mengde opplysninger fra samisk hold om flyttingene over grensen. Den første svensknorske lappekommisjonen ble nedsatt gjennom kongelig resolusjon 1. april 1843. Betenkning av 1844 er trykket som bilag til den norske lappekommisjonens innstilling i 1904.

Kommisjonen av 1843 førte ikke til noe endelig resultat, men ble den første av en rekke kommisjoner helt opp mot vår tid. I 1866 tilsattes den andre svensknorske kommisjonen for behandling av «lappfrågan».

Samenes sommerbeiteområde i Nordland ble betydelig mindre utover 1800-tallet. Dette må ses i sammenheng med økningen i areal som ble brukt til jordbruk. Gjennom dette ble samene stengt ute fra områder der de før uforstyrret kunne drive med reindrift, og antallet flyttsamer om sommeren gikk tilbake. Wiklund peker imidlertid på at samene, uvisst av hvilken grunn, ikke gikk så langt mot vest som før, selv i områder der jordbruket ikke hadde øket. Antallet flyttsamer gikk tilbake også i slike områder.

Av de tilgjengelige opplysningene er det vanskelig å se om den grenseoverskridende reindriften ble drevet i Beiarn-fjellene i samme utstrekning som tidligere. Av opplysninger gitt av lensmannen i Beiarn og Gildeskål, framgår det at de gikk vestover helt til Gråttådalen, som før, og at enkelte også gikk ut til havet til Forså og Sundsfjorddalen, noe som ville være en utvidelse i forhold til tidligere vandringer. Det er usikkert om de fortsatt kom helt ned mot Beiarn- og Saltenfjorden.

I Saltdalen var beitemarkene av samme omfang som tidligere. Til fjellene i Folda og Sagfjorden (Hamarøy) «gå nu som förr blott ett mindre antal lappar. På 1830- och 1840-talet synes dock överflyttningen ha varit ganska betydlig. Om lapparnas betesområden ha samma utsträckning nu som fordom, är obekant,» kom Wiklund fram til (1908: 128).

Fra Arilds tid har samene flyttet med sine rein til og fra Beiarn. Reiserutene var temmelig faste, de gikk over de samme skarene og passene i fjellene, noe vi kan finne igjen i navnene over mot Sverige, som Stødi, Skaidi, Østergila og Krukki. Mellom fjellene i Meløy og Gildeskål til øvre Beiardal finnes Lappflytterskaret (Eriksen 1949: 283 ff).

Flyttsamene i Beiarn hadde hele Beiardalen til sin beitemark, i tillegg til Gråtådalen og Tollådalen. Så det var vidder nok i den tid, skriver Eriksen i 1949. Han henviser til en ubestemt fortid. Videre heter det: «Etter som dalen og sidedalene ble oppdyrket, minket det med beitemulighetene, og antallet av flyttsamer gikk mer og mer ned, og omkring århundreskiftet er det forbi med hele reinbeitingen på enkelte unntakelser nær. De fleste slo seg til i Sverige, de var jo svenske, men noen ble i Beiarn for godt, giftet seg og har slekt her. De ryddet seg gårder, oftest i liene, og ble fastboende bønder. Antall rein gikk tilbake i Beiarn mellom 1890 og 1900, fra 133 til 17. Bare en flokk var igjen.» (Helland 1908: 66)

Den grenseoverskridende reindriften førte også til problemer for dem som drev reindrift bare på norsk side. I Lappekommisjonens innberetning fra 1892 blir områdene mellom Beiarn og Saltdalen, mellom Saltenfjord og grensen mot Rana, betegnet som betydelige vidder som er skikket til sommerbeiter, men «den beste del har til dels været hjemsøkt i nogle Uger i varmeste Sommertid af en eller flere Svensklapper fra Arjeploug socken med forholdsvis store Hjorder, hvorved Distriktets egne Lapper med de små Flokke for en større Del er bleven hindret fra at udnytte Beitet her, da de har frygtet for, at deres Ren kunde gaa op i den større Hob» (Wiklund 1908: 111).

Vansker med overvintring førte til at den ene svenskfødte samen etter den andre slo seg ned med sine rein på norsk side. «Paa ganske faa Aar har de mistet sin Ren, og der findes nu i Skjærstad og Saltdalen over 100 lapper uden Ren, medens 36 Lapper har til sammen omtrent 150 Dyr. Her er nu (på norsk side) kun en nomadiserende Lap... med 150 Ren som sin Families Eiendom; men han har Syting 130 Dyr for en fastboende Lap... og for Bønder i Gejeren, Skjærstad og Saltdalen henimod 200 Ren, saa hans samlede Hjord er lidt over halvfemte Hundrede Dyr.» (1908: 111)

Til fjellene i Tysfjord-området var det tidligere betydelig overflytting. I 1866 heter det at for ikke så lenge siden gikk nesten alle samene fra ­Gellivarre til Tysfjord og Ofoten om sommeren. Ut fra opplysninger gitt i Lappekommisjonens innberetning fra 1892, var antallet samer gått ned, men beiteområdene var de samme som tidligere. For Ofotens del må det bemerkes at Wiklund ikke kunne finne eksakte grenser for beiteområdene, verken i eldre eller nyere kilder.

I 1893 kom distriktsinndelingen for reindriften. Forarbeid og innstilling ble gitt av lappekommisjonene av 1889 og 1892. I disse kildene finnes en rekke detaljerte opplysninger om arealbruken som lå til grunn for inndelingene. Jeg skal her bare ta med én slik beskrivelse, av distrikt nummer 31, Balvand:

«I Strøget østenfor Saltenelv findes ikke nomadiserende norske Lapper, og indskrænker de svenske Lappers Beiting sig til Tiden fra medio Juli til Barsok. Den naturligste Nordgrænse for dette Distrikt vilde være Vasleden fra Fineid ved Saltenfjorden og til og efter Sjøen Lommi Jaure ind til Rigsgrændsen; men for at faa samlet denne svenske Reindrift mer under et, finder man at burde medtage en mindre Strækning ogsaa nordfor denne Vasled oppe ved Fjeldet Blaamanden. Distriktet vil komme til at omfatte Dele af Saltdalens og Skjærstad Herreder og benyttes nu af svenske Lapper i 3 Partier. Sydligst ned mot Graddis Elv har man nu Arjeplouglapperne... med omkring 500 dyr, men disse har desuden en hel Del "Agtaren" (Sytingsren) dels fra norske og svenske fastboende Lapper, dels også fra Bønder og "bofaste". Omkring Balvand og Vasbottenfjeld, altså i Distriktets Midtparti, beiter lapper fra Arjeploug med til sammen henimod 1,000 Dyr og nordenfor Langvand oppe ved Blaamanden beiter en svensk Lappefamilje med henimod 1,000 Ren.»(Wiklund 1908: 112)

Innberetningen fra Lappekommisjonen i 1892 oppgir følgende antall rein som benyttet sommerbeite på norsk side i Salten og Ofoten:

Distrikt 31 Balvann 2.500 rein
38 Hellemo 8.000 rein
39 Frostisen 500 rein
40 Sjomen 1.500 rein
41 Harjangen 3.000 rein

Wiklund kommer fram til at i 1893 var det «en summa av omkring 40,000 svenska renar på sommarbete i Nordlands amt». Hovedkilden hans er den norske innstillingen fra Lappekommisjonen av 1892. I 1900 satte lappefogden i Nordland opp følgende:

Distrikt 31 Balvann 800 rein
32 Storskog 600 rein
38 Hellemo 330 rein
39 Frostisen 650 rein
40 Sjomen 850 rein

Wiklund peker på at forskjellen i antall rein i de to eksemplene er altfor stor til å være troverdig, og at det som egentlig kommer fram er «på vilka svaga fötter statistiken här står» (1908: 129).

Wiklund viser til en rekke eldre kildematerialer, noe som kan være utgangspunkt for en mer grundig undersøkelse om den grenseoverskridende reindriften. Wiklunds bok er skrevet ut fra ønsket om å dokumentere alders tids bruk i grenseområdene, uten å gå nærmere inn på annen bruk av området. Han omtaler for eksempel ikke konsekvensene for Balvann distrikt der den betydelige gruvedriften til A/S Sulitjelma Gruber i 1880-årene startet opp i et gammelt sommerbeiteområde ved Langvann.

I løpet av 1800-tallet ble sommeroppholdet på norsk side av kortere varighet. Vårflytningen, som skjedde før kalvingstiden i midten av mai, forekom sjeldnere. De aller fleste kom over rundt midtsommer og dro tilbake i august/september. I deler av området gikk denne endringen ut på at kalvingsområdene ble lagt til områder lengre opp i fjellet på norsk side enn tidligere (1908: 220).

3.6 Fjellsamenes beiteområder på øyene

Tjeldøya og Hinnøya ble inkludert i inndelinga i reinbeitedistrikter. Øyene i Lofoten og Vesterålen ble derimot stående utenfor en slik inndeling.

Svenske samer har siden gammel tid benyttet Hinnøya til beite for sine reinhjorder. Wiklund skriver at de til og med iblant har gått enda lenger ut mot havet. Han viser til en skrivelse fra amtmannen til lappkommisjonen i 1843 der det heter: «i Vesteraalen skal og en enkelt Gang Lapper have vist sig med Ren», og der det ut fra sammenhengen framgår at det dreier seg om svenske samer (1908: 194).

Mot slutten av 1830-tallet gikk overflyttingen til Hinnøya mot slutten, mener Wiklund. Først i 1866 tok samene igjen opp vanen med sommerbeite på øya. Wiklund viser til et skriv fra lensmannen i Trondenes vedlagt stortingsprp. nr. 1/1887, der han forteller om sine erfaringer med svenske reindriftssamer i området. Da han kom til Trondenes i 1864, brukte svenske reindriftssamer å komme til fastlandsdelen av Trondenes. De hadde også sytingsrein for «de Distriktets fastboende lapper». Senere ville de føre reinen over til Hinnøya, og de forklarte til lensmannen at deres forfedre tidligere hadde hatt sommerbeite på øya. Etter 1866 var det hver sommer svenske reindriftssamer på øya, og til tider flyttet de også til Lofot-øyene. På Hinnøya kunne det være omkring 1.600 rein, noen var også over på Andøya i Vesterålen.

Lensmannen legger til at det er en kjent sak at både norske og svenske reindriftssamer ferdes med sine rein på Hinnøya. Grunnen til at de holdt opp på 1830-tallet var at området var nedbeitet. Dessuten var det en større ulvestamme på øya. Den var utryddet i 1860-årene i tillegg til at beitet hadde vokst seg til. På sørsiden av øya hadde det hele tiden vært holdt en mindre reinflokk som til dels ble overført til Lofot-øyene.

«Efter tilkomsten av 1883 års lapplag ha inga svenska lappar anmält sig till flyttning till Hinnön» (1908: 196). Wiklund hevder at Hinnøya var den av øyene som ble mest brukt til reinbeite av de svenske nomadene. Helland forteller at her har så mange som 3.000 rein beitet, men like etter 1900 var det bare noen få tilbake. Mange av samene som hadde kommet hit, slo seg ned for godt, også i Trondenes og Kvæfjord (1908: 214).

3.7 Reindrift på norsk side

I Nordland nord for Saltfjellet har reindriften som har vært drevet bare på norsk side, vært betydelig mindre enn den som har gått på tvers av grensen. Som nevnt over var det fra tid til annen noen av samene som drev reindrift i grenseområdene, som slo seg ned på norsk side. Wiklund hevdet at disse snart ga opp, ikke minst fordi de mistet sine relativt små flokker inn i de store fra svensk side. Wiklund nevner Beiarn, Fauske, Tysfjord, Hamarøy og Ofoten. I hvert fall i Fauske ble driften en suksess i den forstand at den foregår ennå i dag (Kosmo 1970).

Wiklund har i sin grundige utredning om reindrift på tvers av grensen, vist at det er tale om alders tids bruk med sommerbeite på norsk side og vinterbeite på svensk side. De som endret vinteroppholdet fra svensk til norsk side kan trolig også komme inn under en slik type bruk. Wiklund har lagt mindre vekt på å beskrive den norske reindriften.

Amund Helland har egne kapitler om reindrift og dens utøvere. Han har tydeligvis innhentet informasjon fra lappefogdene, blant annet om forholdene i nordre del av Nordland. Ut fra hans materiale kan følgende oversikt settes opp, se tabell 3.1.

Tabell 3.1 Antall norske samer (hovedpersoner) og rein i distriktene nord for Saltfjellet (unntatt Ofoten):

Nr Distrikt 1899 ant. samer Rein 1900 ant. samer Rein 1901 ant. samer Rein 1902 ant. samer Rein
30 Harodalen - - 2 315 2 370 2 320
31 Balvatn - - - - - - - -
32 Storskog 2 230 1 130 1 120 1 120
33 Sjunkfjell 2 480 - ? - ? 1 115
34 Vinkfjell 2 230 2 250 2 270 2 720
35 Skotstind 2 250 2 330 2 320 2 300
36 Mørkvatn - ? 1 80 1 75 - -
37 Hamarøy - ? 5 700 5 730 2 780
38 Hellemo - ? 4 630 4 705 3 700
39 Frostisen 1 200 1 160 1 175 1 205
43 Hinnøya 3 620 2 530 2 520 - -
Østvågøy* 2 320 - - - - - -
Eidsfjord* 2 160 2 140 2 120 2 150
Andøya* 1 120 - - - - - -

* Utenfor distriktsinndelingen

Kilde: Helland 1908, side 367

Som vist i tabellen, var det bare en håndfull samiske hovedpersoner og deres familier som levde av reindrift rundt 1900. Topografien i området, et smalt fylke med flere områder der bratte fjell gikk rett i havet, satte klare grenser for reindriften.

Johan Albert Kalstad beskriver i artikkelen Kystsamisk reindrift to driftsmønstre for fastboende «kystsamer» som han kaller dem. Det ene er den mer eller mindre stasjonære ute på halvøyene. Sommerbeitet er å finne i halvøyenes sentrale fjellområder, mens vinterbeitene er på strandflatene og i dalfører som skjærer seg inn i fjellformasjonene. Det andre mønstret er med vinterbeite ute på de mer lavlendte halvøyene og sommerbeite i fjellområdene opp mot riksgrensen. Innlandssamene har også to mønstre for drift, viser Kalstad. Det ene er dem Wiklund presenterer, de som flytter mellom sommerland i grensefjellene eller lenger ned til kysten, med vinterbeite i skogsområdene i øst. Det andre mønsteret viser både sommer- og vinterbeite i de østlige skogene. I etterkrigstida og særlig i 1950–60-årene sluttet mange reindriftsgrupper i kystområdene i Nordland. Gode muligheter med bra fortjeneste på arbeidsmarkedet førte etter hver til svikt i rekrutteringa av yngre folk, hevder Kalstad (Kalstad 1982: 39 ff).

Johan Borgos viser i en artikkel fra 2005 hvordan tamreindriften i Vesterålen varierte gjennom to hundre år, fra 1800 og til 2000. På 1900-tallet foregikk det en modernisering av infrastrukturen i området, særlig på Langøya, Andøya og Hadseløya. Den vestlige delen av Hinnøya hadde ikke den samme graden av utbygging. Det, hevder Borgos, har trolig bidratt til å redde tamreindriften der – og i Vesterålen (Borgos 2005: 134).

Utviklingen i reindriften i Salten de siste årene er ett av temaene i Bård A. Bergs bidrag i Etniske relasjoner i nordre Nordland . Både endrede rammevilkår for reindriften og overgangen fra subsistensreindrift via markedsreindrift og til dagens korporative drift blir drøftet.

3.8 Sytingsrein

Reindriftssamene passet ikke bare på egne rein, men også sytingsrein, rein som de fastboende eide, både samer og ikke-samer. Det var alminnelig at oppsitterne på gårdene hadde sin såkalte alrein hos samene, og disse hadde passerlønn, syterlønn. Fra Beiarn: «Alrein hadde nesten alle omkring på gårdene, og når høsten kom, slo disse seg sammen og ga seg på reinfjell for å hente slakt av egen rein, og gjøre opp for syterlønn. Noen i laget bar med seg det vadmel og de småvarer som samene hadde bestilt eller som de visste at de trengte. På den måten hadde begge parter nytte av reinholdet.» (Eriksen 1949: 287)

Myndighetene ønsket å begrense antallet rein ved å delvis forby fastboende å ha sytingsrein hos nomadene. Sytingsreinen utgjorde et viktig tilskudd til mange hushold. En sak fra Hamarøy og Tysfjord i 1931 kan illustrere dette. Møtet ble holdt på Drag i august med amtmann, lensmann, ord­førere og lappeoppsynsmann til stede. En rekke gårdbrukere fra distriktet var møtt opp, det var de som hadde lagt inn protester på det store antallet rein, ikke minst som følge av de mange sytingsreinene. Gårdbrukerne fikk ikke medhold. Det ble i stedet vedtatt at systemet med sytingsrein var en sak av nokså stor økonomisk betydning for bygdefolket. Det kunne derfor ikke reduseres eller legges ned, selv om myndighetene ønsket det (Evjen 1998: 124).

Fra Sørfold heter det: «I feltet har det fra gammelt av vært drevet reindrift, og norske samer har i dag (1994) en velordnet reindrift i Storskog/Sjunkfjellet reinbeitedistrikt. Foruten svensk-samer som tidligere har benyttet området for sommerbeite, har også enkelte fastboende helt til århundreskiftet drevet reindrift, til dels med sytingsrein hos reindriftssamene.» (Side 7 i Rago)

Gjennom reindriftsloven av 1933 forsøkte myndighetene å få bukt med ordningen. Nå skulle bare nomadiserende samer eller tidligere nomadiserende samer ha lov til å holde rein. Men systemet med sytingsrein fortsatte. Det er dokumentert fra flere områder, for eksempel Fauske/Sørfold (Kosmo 1970) og Tysfjord/Hamarøy (Evjen 1998 og 2007). Til gjengjeld kunne de bofaste passe samenes geiter over vinteren. Arealet brukt til reinbeite kom på den måten flere til gode enn dem som var reindriftssamer. Omfanget av ordningen med sytingsrein for hele Nordland nord for Saltfjellet kan, i hvert fall tilnærmet, kartlegges i Lappefogdens arkiv.

4 Rettigheter

4.1 Noe om reindrift og rettigheter

Lappekodisillen av 1751 har fram til i dag stått sentralt ved fastsettelse av norske og svenske samers rettigheter i grannelandet. Den omhandler ikke bare reindrift, men også retten til jakt, fiske, skogavvirkning med mer: «...lige med Landets Undersaatter, undtagen paa saadanne Steder, som her neden meldes, at betiene sig av Land og Strand til Underholdning for deres Dyr og sig selv, da de venligen skal imodtages, beskyttes og hielpes til Rette, endogssaa udi Krigs- Tider» som det siteres fra lappekodisillen i Norsk-Svensk Reinbeitekommisjon av 1997. Utdraget tolkes som at innflyttede samer har de samme rettighetene som landets egne samer hva gjelder bruken av land og vann. Der blir det også slått fast: «Det sentrale budskapet i Lappekodicillen er at samene har næringsrett over grensen, samt et eget samisk rettssystem.»

En undersøkelse med utgangspunkt i forarbeider og innstillinger fra lappekommisjonene av 1889 og 1892 viser at sedvaneretten var kommisjonenes overordnede prinsipp for distriktsinndelingen. Bård A. Berg, som har ført dette i pennen, konkluderer blant annet slik:

«I Nordland ble hele amtet – med unntak av Lofoten, størstedelen av Vesterålen og en del øyer – inndelt i reinbeitedistrikter. Dette var i strid med ønskene til myndighetene i amtet, som med amtmannen i spissen ønsket reindriften begrenset til sommerbeiting i grensetraktene mot Sverige. Samene fikk gjennom den foretatte distriktsinndeling en offentlig klarering av den omstridte vinterbeitingen i amtet – også i kystområdene. Dette må betegnes som en betydelig vinning for reindriften i Nordland.» (Berg 1990: 151)

Begrenset sommerbeiting ble flere ganger forsøkt gjennomført. Ved Karlstad­konvensjonen av 1905 var sterke nasjonalistiske holdninger herskende i Norge, og man ville begrense de svenske samenes rett til reinbeite i Norge. Det ble presisert hvor viktig det var med en koloniserende norsk jordbruksbefolkning i nord. Men lappekodisillen kunne ikke ensidig sies opp. Felleslappeloven av 1883, som hadde begrenset beiteretten på begge sider av grensen i områder der jordbruk og reindrift konkurrerte om de samme områdene, ble i stedet forlenget.

Konvensjonene av 1919 (1949) og 1972 begrenset svenske samers beiterett i Norge.

Konvensjonen av 1919 innebar som kjent store endringer for samene i Karesuando-området. Reintallet i området var for høyt i forhold til de kraftig reduserte sommerbeiteområdene. Følgen ble at mange samer fra Karesuando ble tvunget til å flytte, også til svensk side av Salten. I hvilken grad de nye gruppene samer la press på gamle reindriftsområder, er lite dokumentert.

For Saltfjellets del er dette imidlertid tatt med. Johan Albert Kalstad og Odd Terje Brantenberg leverte i 1987 rapporten Reindrift, samisk samfunn og kultur på Saltfjellet på oppdrag av Statskraft og Olje- og energidepartementet. Oppdraget var knyttet til en eventuell utbygging av Saltfjell/Svartisen. Rapporten skulle ta for seg en helhetlig vurdering av reindriftens situasjon som næring, sett i sammenheng med både vassdragsutbygging og annen aktivitet, nåværende og planlagt. Reindriftsgruppa i distriktene Harodalen/Dunderland sammen med enkelte enheter fra Karesuando blir i rapporten omtalt som Lønssiidaen.

Lønssiidaen var på slutten av 1800-tallet del av et større system som bestod av flere «nomadetilpasninger» som omfattet flere hundre personer. Noen drev helårsdrift i fjellene der, mens for andre var oppholdet der del av en årssyklus. Uårsperioder rundt 1900 reduserte omfanget av nomadismen. Tidligere har reindriftssamfunnene klart å komme seg igjen, men nå var en ny faktor kommet inn i bildet: den sterke nasjonalismen i forbindelse med unionsoppløsningen i 1905. Da flyttingen over grensen startet opp igjen, ble den forsøkt begrenset av et norsk og et svensk statsapparat. En av følgene var, ifølge Kalstad og Brantenberg, at det samiske samfunnet ble sterkere begrenset og fragmentert.

De hevder videre at reinbeitekonvensjonen av 1919 rammet sterkest reindriftssamfunnet som nyttet Saltfjellet. Konvensjonen medførte omfattende tvangsflyttinger av reindriftsgrupper og store vansker for organiseringen av driften, tvangsslakting og bøtelegging. «Situasjonen som myndighetene hadde skapt, sammen med en vekslende natur, førte igjen til at reindriftssamfunnet var på vei mot en oppløsning, og i enkelte områder gikk helt i oppløsning.» (Side 4) Sommeren 1945 var det ikke lenger noen organisert reindrift i Saltfjellet.

Lønssiidaens innflytting i området i 1946 var det første steget i en gjenoppbygging av reindriften på Saltfjellet. Siidaen hadde sin bakgrunn i et eget kulturelt fellesskap som hovedsakelig var lokalisert i Karesuando-området. De etablerte seg på norsk og svensk side. Den ressurskrevende driften inkluderer seks kommuner på norsk side samt flere kommuner på svensk side (side 5). Etter på denne måten ha påvist alders tids bruk for samisk reindrift på Saltfjellet, konkluderer de to forfatterne med å «henstille til styresmaktene nødvendighetene av at de vernetiltak Regjeringen har foreslått, bl.a. mht reindriften, blir fulgt opp av videre planlegging» (side 6). Her ligger det en forståelse i bunn for at reindriften i seg selv understreker alders tids bruk, selv om personene eller familiene ikke er de samme opp gjennom tiden. Det avgjørende var at de var samer.

Den omstridte vinterbeitingen Berg omtaler, var fra den norske reindriften, den som bare foregikk innen landets grenser. I Nordland nord for Saltfjellet kom det imidlertid ikke til rettssaker. Berg hevder videre at: «samisk reindriftsnæring sør for Troms etter min mening [har] profittert på den distriktsinndeling som ble innført i 1890-årene» (side 152). Berg støtter seg dermed til Vorren som beskriver konsekvensene av inndelingen som det første tiltaket fra myndighetenes side til organisering av reindriften som en næring. I og med dette er reindriften «klart etablert også i administrativ henseende», og dette er positivt. Vorrens uttalelser er avgitt i forbindelse med reindriften på Helgeland, men kan ifølge Berg også dekke kommisjonens mandatområde generelt. (Vorren 1986, gjengitt i Berg 1999: 151)

Norsk-Svensk Reinbeitekommisjon av 1997 kom med sin innstilling i 2001. Innstillingen har vært omstridt, ikke minst mht. fordeling av beiteområder. Den politiske behandlingen er ikke avsluttet per våren 2007.

I en artikkel om lulesamisk reindrift og landrettigheter fra 2005 oppsummerer jurist Ingar Nikolaisen Kuoljok hovedtendenser ved rettsutviklingen helt fra 1700-tallet og opp til i dag. Han hevder at interne endringer i reindriften i tillegg til en bevisst statlig politikk var sterkt medvirkende til at deler av den kystnære reindriften opphørte på 1960- og 1970-tallet (Kuoljok 2005: 161).

4.2 Nordlands allmenninger

«Eiendomsretten til de hålogalandske almeninger har fra gammelt tid vært meget uredig og på dette området er det visstnok gjort nordlendingene adskillig urett» skriver Amund Helland i en artikkel om Nordlands allmenninger. «Nordlending» her betyr trolig de fra Nordland, og er ikke en felles betegnelse på alle i vår landsdel, slik ordet ofte brukes i dag. Helland bruker i tillegg «håløygene», en fra Hålogaland. Ut fra geografiske områder nevnt i artikkelen, er det Nordland fylke som blir omtalt.

Helland viser til en framstilling av professor Taranger fra 1892 der temaet er om kongen i middelalderen eide allmenningene i Hålogaland som ellers i landet, eller om han oppga eiendomsretten til dem til fordel for befolkningen. Videre undersøkte han om nordlendingene framdeles hadde beholdt bruksretten ubeskåret, eller om det ved lov eller sedvane var satt skranker for den.

Kongen eller staten har sannsynligvis eid alle landets allmenninger, også Hålogalands, blir det hevdet. Det tilføyes at «det er sagt» at kongen frivillig skal ha skjenket sin eiendomsrett til allmenningene i Hålogaland til innbyggerne ved en retterbod, som Magnus Barfots sønner, Sigurd, Øistein og Olav, utstedte i begynnelsen av det 12. århundret. I et tillegg til den eldre Frostatingsloven heter det: «De, kongerne, har også givet håløygerne alle almeninger sådan som de høre den i Hellig Olavs dage, både de ytre til havs og de øvre tilfjelds mot syd og mot nord.» Taranger konkluderer med at det unektelig ser ut som om retterboden gir de hålogalandske allmenningene til håløygene selv. Men det er trolig bruksretten, ingen eiendomsrett, kommer han fram til.

Om allmenningen i Salten kan følgende slås fast: I Salten, Senja og Tromsø fogderi ble allmenningene i 1666 bortskjøtet til Joakim Irgens, eier av Røros verk. Ved utleggs­forretning av 20. mai 1682 kom allmenningene i Salten tilbake til kronen og har senere ubestridt vært statens eiendom.

Båtbygging har tidligere vært nevnt. Ifølge Schnitler brukte både bønder og finner i 1743 allmenningsskogene «i den utstrekning de fant det fornødent». I denne ubegrensede bruken skjedde det like etter en forandring for Saltdal og Beiarns del. Ifølge forordning fra 1743 og 1745 begynte fogden å kreve almenrekognition av hogsten, og skattefogder ble ansatt. Intet måtte føres ut av skogen uten rekognition. Allmuen trosset øvrigheten, og det skal ifølge Helland ha vært stor belastning på skogen. Det var særlig tilfelle i områdene der det fantes en urgammel båtbyggertradisjon.

Fra 1781 ble det krevd rekognition av allmenningene i Ofoten, Hamarøy, Engeløy, Lødingen, Folda, Beiarn, Saltdal, Tjeldsund og Bodø. I 1855 ble to menn som hadde hogget for salg i Beiarns allmenning, dømt for tyveri. Saken gikk helt til Høyesterett (Eriksen 1951: 91).

For igjen å hente informasjon fra Helland, hadde staten i begynnelsen av 1900-tallet gjennom 100 år tilegnet seg en fullkommen eiendomsrett over allmenningene i Salten. Allmuen var dermed berøvet den eldgamle og betydningsfulle rettigheten til uten vederlag å få skog til eget bruk, hevdet Helland. Rettighetene til jorda hadde også sin historie.

4.3 Finneodel/finnerydninger/ finnejorder

Innholdet i finneodelinstitusjonen bestod i at en del av kystsamene fikk benytte og rå seg selvstendig på sine boplasser, uten å måtte betale ordinær jordleie og bygselavgift for dem, slik det ellers var vanlig for norske fiskerbønder, som i all overveiende grad var leilendinger i eldre tid – under kronen, kirken eller enkelte proprietærer. Disse samene slapp med å betale vanlige personskatter, og boplassene med tilliggende ressurser var dermed «satt utenfor» det vanlige bygselsystemet. Funksjonelt og praktisk stod derfor disse samene i samme stilling som selveiende norske bønder som satt på jord det heftet odel på, slik det i varierende grad forekom i Sør-Norge. Finneodelens historie er tidligere behandlet for Sør-Troms" vedkommende av Lars Ivar Hansen, men i dette området avvikles ordningen allerede i 1661. Både i Nordland og Nord-Troms står ordningen med finnerydninger ved lag hundre år lenger frem til om lag 1759/60 (1780). En del sentrale trekk ved finneodelens historie i Tysfjord er kartlagt av Alf R. Nielssen (Nielssen 1990 og Nielssen & Pedersen 1994), og her dokumenteres flere særskilte, interessante trekk: Bl.a. kunne eiendomsforholdene på én og samme gård omfatte både finneodelstatus og krongods, og finneodelsplassene kom utover 1700-tallet til å bli gjenstand for omfattende salg, noe som viser at samene oppfattet sine rettigheter til plassene som så grunnleggende at de også hadde rett til å avhende dem. Dette ble imidlertid bestridt av myndighetene. Det er imidlertid fortsatt behov for å undersøke disse fenomenene i sin fulle bredde, og klarlegge hvor representativt det mønstret som er påvist for Tysfjords vedkommende, er i en videre sammenheng.

Det ser ut til at institusjonen ble innført i samband med Kalmarkrigen (1611–13), men dette kan også ha vært en stadfestelse, fordi det allerede på 1590-tallet ble nedtegnet en tradisjon om at kystsamene i Nordland og Troms skulle ha fått visse privilegier, av en ikke nærmere bestemt «Konning Hagen». Innføringen eller stadfestelsen rett etter krigen kan betraktes som et tiltak fra det dansknorske riksstyret for å knytte kystsamene nærmere til seg, skriver Wiklund.

Hansen og Olsen er i Samenes historie inne på det samme som Wiklund når de skriver: «Den dansk-norske helstaten ser ellers ut til å ha nært en del tvil om kystsamenes lojalitet i samband med de svenske pretensjonene: i årene før krigsutbruddet ble noen av de kystsamene som var bosatt ute på øyene langs kysten fordrevet derfra fordi myndighetene ville unngå at svenske skatteoppkrevere skulle ha påskudd til å oppsøke dem der.» (Side 300)

Rettslig sett var det fra norsk side to måter å betrakte de kystsamiske boplassene på: Noen kunne oppfattes som utskillinger fra norske, matrikulerte og skyldsatte gårder i nærheten, som tilhørte kronen eller kirken. I så fall skulle eiendomsforholdene bli overført fra disse gårdene. Men andre boplasser kunne bli regnet som rydninger i allmenningen, og da var det etter gammel norsk allmenningsrett kronen som ble stående som eier. I begge tilfeller skulle disse jordeierne ha rett til å leie ut rydningene til hvem de ville, for eksempel jordsøkende norske brukere, forteller Hansen og Olsen. Mot denne bakgrunnen kunne finneodelen betraktes som et jordeiendomsrettslig kompromiss. På den ene siden fikk samene et vern for sitt tradisjonelle bruk, på den andre siden hadde områdene fortsatt en slags allmenningsstatus, slik at norske gårdbrukere fikk adgang til å gjøre bruk av ressursene der, dersom samene ikke var interessert eller var midlertidig fraværende.

I Sjøfinnene i Nordland av J. Qvigstad (1929) går han inn på de enkelte «finnejordene», som han kaller dem. Det er nok finneodel det er tale om, slik han eksplisitt uttaler det for Efjordens del når finnenes kår beskrives, sitert etter Mandtallet i Norge 1701: «Fattige søefinder som bo på deres ringe og slette odelspladse som nære sig af skogen og søen.» I Schanches Epitomes IV fra 1720-tallet heter det om det samme området: «Finnerne have her alle jord og rydningspladser.» (Begge sitert side 31.)

I Samens historie heter det at ordningen med «finneodel» til særskilte «finnerydninger» fantes på begynnelsen av 1600-tallet langs kysten fra Tysfjord og Hamarøy i sør til Kvænangen i Nord (side 300).

Qvigstad gir en oversikt over finnejordene etter Martikulprotokol av 1723: Beiarn ukjent antall, Nordfold på 12 gårdsnumre, Sørfold 11 gårdsnumre, Hamarøy 10, Steigen ukjent antall, Tysfjord på 34 gårdsnumre, Efjord på 4 gårdsnumre, Ankenes på 31 gårdsnumre.

For Lofoten og Vesterålen nevnes ikke denne institusjonen direkte hos Qvigstad, men ordet «finnefamilier» etter 1700 er med både for Hadsel, Bø, Øksnes og Dverberg (side 36). Utmarkskommisjonen, se under, nevner heller ikke finneodelen for dette området, men viser likevel at flere gårder ble matrikulert utpå 1700-tallet nettopp i de årene da finneodelen opphørte (Hinnøya vest-feltet, side 8).

Sørgrensen for finneodelen må trolig utvides. Utmarkskommisjonen viser til finnerydninger som tidligere er kjent, men også til områder der det ikke er gjort undersøkelser tidligere. Gårder med finneodel nevnes i Gildeskål/Meløy (side 7), i Saltdal (Skjerstadfeltet side 12), Skjerstad (side 12), Sørfold (side 6 i Rago) og Tysfjord (Tysfjordfeltet side 13).

Fra Sørfold heter det: «Bosetningen i dette området har fra gammelt av vært blandet norsk og samisk befolkning. Gnr. 53 Strømmen har gammel norsk bosetning og var på 1600- og 1700-tallet lokalkirkelig jordegods... Den sjøsamiske bosetningen i området ble alt på 1700-tallet karakterisert som eldgammel, og gårder av samisk opprinnelse finner vi særlig langs Tørrfjordelva. Alle gårdene i feltet er med unntak av Røyrvasseidet skyldsatt på 1700-tallet» (Rago side 7).

Finneodelen ble gradvis avskaffet. I Sør-Troms, som nevnt, gjennom et rent forvaltningsvedtak i 1661, og i Nordland og Nord-Troms skjedde den formelle avviklingen etter en ordre fra Kammerkollegiet i 1759. Her ble det fastslått at de gjenværende finnerydningene skulle skyldsettes og innlemmes i matrikkelen som andre leilendingsbruk. I praksis ble ordningen ikke avskaffet i Tysfjord og Hamarøy før i 1780 (Nielssen og Pedersen 1994, side 158). For den øvrige delen av Salten er dette ikke undersøkt. En rekke bruk som kom inn i matrikkelen i 1770-årene kan ha vært av denne typen bruk. I grunnlagsmaterialet for Utmarkskommisjonen er det tydeligvis samlet et større materiale som går på denne typen eiendom. Kommisjonen henviser til flere områder der det tidligere ikke har vært kjent at det var finnerydninger.

4.4 Utmarkskommisjonen

Ved kongelig resolusjon av 11. juni 1971 ble Utvalget for statseiendom i Nordland og Troms oppnevnt. Utvalget fikk følgende mandat: å kartlegge den rettslige karakteren av grunnarealer – fjellområder og annen grunneiendom – som staten gjør krav på å eie i Nordland og Troms, og å gi tilrådning om grensedragningen mellom slik statseiendom og privateiendom. Dette ble en forløper for utmarkskommisjonene som ble etablert etter 1985.

Utvalgets dommer inneholder mer eller mindre utfyllende innstillinger. Disse er sentrale kilder til min utredning om rettighetsforhold. Etnisitet var ikke et tema i denne sammenhengen, men indirekte kom nye fakta om samiske forhold fram. I innsamlingen av grunnlagsmateriale for kommisjonen har ansatte i arkivverket gjort et stort arbeid med å finne fram dokumenter angående eiendomsforhold i tidligere tider. Dokumentene er samlet i flere bind, som kan være av stor verdi for videre forskning.

Utvalget skulle granske spørsmålet om bruksrett, bl.a. om det eksisterte lovbestemte bruksretter, og ta stilling til om slike rettigheter burde tilstå statseiendom i Nordland og Troms, og i denne sammenhengen gi råd om hvorvidt fjelloven helt eller delvis burde gjøres gjeldende.

Utvalget kom i 1980 med Saltdalfeltene og Tysfjordfeltet. For Saltdalens del nevnes fjellområder med samiske navn, som Coris, men samer og reindrift er ikke nevnt. Flere gårder som ble skyldsatt i 1770-årene, blir heller ikke koblet til institusjonen finnerydning. For Tysfjord del er det imidlertid en større omtale om finnerydningene. Utvalget hadde bestilt en egen utredning for å komme nærmere inn på denne typen eiendomsrett. Professor Ørnulv Vorren og konservator Johan Albert Kalstad utarbeidet redegjørelsen Bosetning og ressursutnyttelse i Hellemo-området. Absalon Tarangers avhandling fra 1892, De Haalogalandske almenningers retslige stilling , var ellers et sentralt dokument. Amund Hellands Norges land og folk ble også brukt.

For Tysfjords del var det i flere tilfeller uenigheter om hvor eiendomsgrensene gikk. Når det gjaldt spørsmålet om bruksrett på det som etter utvalgets syn var statens eiendom, ble det bemerket at det ikke var påstått bruksrettigheter på allmenningsrettslig grunnlag. Erverv av bruksrett ved hevd eller alders tids bruk synes å være utelukket, ble det videre hevdet. I den utstrekning det har foregått en tilstrekkelig regelmessig bruk, er denne tatt i betraktning ved fastleggelse av vedkommende gårds naturlige næringsområde og det som må antas å ha fulgt med i salgene fra staten. «Spørsmålet om tilståelse av bruksrett på rimelighetsgrunnlag vil måtte utstå til en har fått materiale til en mer omfattende, samlet vurdering av dette for Nordland og Troms. Det vises her til de prinsipielle betraktninger i utvagets utredning vedrørende Fagervolltraktaten, NOU 1975:17 s 22 samt til utvalgets utredning om Mofjellet og Svartisfeltet, NOU 1977:29 s 22 og s 29.» (Side 57 ff)

7. juni 1985 vedtok Stortinget lov om utmarkskommisjon for Nordland og Troms (nr. 51). Kommisjonen skulle ordne rettsforholdene mellom staten og private vedrørende utmarksområder i de to fylkene. Dommene hadde derfor i utgangspunktet ingenting med etnisitet å gjøre. I områder der det fra gammelt av har vært samisk befolkning, kan det likevel være av interesse å se i hvilken grad dette momentet ble trukket inn i forbindelse med vurdering av eiendoms- og bruksrett.

Vurderinger og formuleringer gjort i forbindelse med dommene, må ses i forhold til sin samtid. I 1985 var det samiske samfunnet ikke særlig synlig i Salten-området, med unntak av Tysfjord. Holdninger om det samiske var dessuten preget både av uvitenhet og tidligere tiders forståelse for kulturelle hierarki, der den norske kulturen stod høyt oppe, den samisk langt nede. Den etnopolitiske og –kulturelle revitaliseringen var på den tid i sin begynnelse.

I Salten var det fra sør til nord slike kommisjoner for Meløy Sør / Rødøy, Gildeskål / Meløy Nord, Beiarn Vest og Beiarn Øst, Småtind-feltet (Gildeskål/Beiarn), Skjerstadfeltet, Saltdalsfeltene, Sjunktindanfeltet (Bodø/Sørfold/Fauske), Rago (Sørfold), Hamarøy/Steigen/Sørfold, Tysfjordfeltet, Tysfjord Nord og Hinnøya Vest-feltet.

Fokus i kommisjonens rapporter lå på eiendomsgrenser, men det kom fram flere sider med relevans for å belyse samiske forhold og problemstillinger. Selv om det ikke var noe poeng å få fram hvor den samiske befolkningen bodde, kom dette fram indirekte gjennom omtalen av blant annet finnerydninger. Det omtalte innsamlingsarbeidet utført av arkivverket, gir kunnskaper om disse områdene, for eksempel for Saltdals del der Skipmannsvikfjell som finnerydning ble matrikulert i 1776 (bd 1, side 12).

I rapporten fra Skjerstadfeltet går kommisjonen nærmere inn på allmenningsretten i Norge generelt, og vurderer så denne opp mot forholdene i Nord-Norge. Der heter det blant annet: «Nå er imidlertid utmark i Nord-Norge ikke brukt alene av norske oppsittere. Sjøsamene har spilt en dominerende rolle når det gjelder bosettingshistorie i Nord-Norge. Eldre skattelister, senere manntallslister og folketellinger viser at hovedtyngden av samer i Norge har holdt til i kystsonen i Nord-Norge og ikke drevet reindrift som hovednæring. Reindriftssamene (fjellsamene) har vært en minoritet innenfor den samiske befolkning. Major Schnitler registrerte ved sine eksaminasjoner i årene 1742–45 sjøsamesamfunn ved så godt som alle fjorder på strekningen fra Salten og nordover til Kvænangen.»

Kommisjonen slår også fast at sjøsamene opprinnelig hadde hatt flere boplasser som de flyttet mellom etter årstidene, jf. sommersetene nevnt tidligere. De ernærte seg ved variert drift. Foruten sjøfiske, som var hovednæringsveien, drev de også med noe jordbruk. Jordbruket var i høy grad ekstensivt, i hovedsak et høstingsbruk. Fôret ble i overveiende grad hentet fra utslåtter som ofte lå langt fra boplassen, blir det bemerket.

I rapporten fra Skjerstadfeltet heter det videre at da den norske bosetningen bredte seg innover i fjordområdene, var det på mange steder sjøsamene som hadde utøvet bruk av utmarken. Det framgår at statsmyndighetene var klar over bruken som for øvrig var helt livsnødvendig. Av reskripter av 27. september 1726 fremgår også at de sentrale myndighetene søkte å verne samenes bruk mot inngrep fra lokale myndigheter og nordmenn. Ved vurdering av om det er utøvet bruk på statens opprinnelige grunn fra eldre tid, må sjøsamenes bruk klarligvis ikke overses, heter det videre. Da reindriftssamene har rett til å utøve bruk også på privat eiendom, går kommisjonen i den sammenhengen det her gjelder, ikke nærmere inn på reindriften (side 89).

Det nevnte innsamlede materialet fra arkivene dokumenterte sjøsamenes tilstedeværelse. Men saken følges ikke opp i de senere delene av rapporten. Sjøsamene var der, de hadde finnerydninger, men etter at finneodelen opphørte mot slutten av 1700-tallet for Saltens del, er også sjøsamene og deres rettigheter borte fra rapporten. Det er ikke uventet i denne sammenhengen. Eiendomsgrenser mellom private og staten er det som er i fokus.

Utmarkskommisjonen for Beiarn Øst og Vest kan tjene som et annet eksempel. Dette er et område der vi vet det har vært samisk bosetting og båtbygging i eldre tid. Peter Dass omtaler som nevnt, at det var sjøsamene som bygget jektene i området. I historiske framstillinger av båtbyggertradisjonen blir denne næringen ikke knyttet direkte til sjøsamene. Det har vært saker oppe i retten om ulovlig bruk av skogen i Salten, men argumentet om alders tids bruk fra sjøsamisk hold har ikke vært brukt i det materialet jeg har gått gjennom.

Retten til å drive jakt og fiske blir ikke uten videre vurdert som samisk sedvane eller alders tids bruk, heller ikke i områder med samisk befolkning, som her fra Beiarn: «Om fiske – både i dette og andre vann i området – har Kristian Solhaug f.1913 forklart at hans far satte ut fisk i 1921 og at han for øvrig bar fisk i alle vann der oppe. Det innebærer at fiske i vannene er av ganske ny dato. Dette – sammenholdt med at fisket har vært fritt for alle og har vært utøvd av alle, skaper ingen rett. Jakt med gevær er etter sakens natur av relativt ny dato. Bevisførselen synes å bekrefte at også jakten har vært fri for alle, og har vært utøvet av en rekke personer om hinannen og uten eieroppfatninger med hensyn til grunnen.» (Side 17)

I ett tilfelle blir det understreket at de saksøktes begrunnelse for kravet om rettigheter er at deres forgjengere har hatt leir ved vannet. Staten anfører til dette at forfedrenes virksomhet i tiden før gården ble ervervet, ikke skaper noen rettigheter for gården (side 23). «Same» nevnes ikke.

Dommen etter kommisjonens utredning i Tysfjord ble anket til Høyesterett. Fra samisk hold ble det lagt stor vekt på å vise til samisk bruk av utmark som en sedvane over lang tid. Dette skulle, ifølge dem selv, være godt nok grunnlag for at de fikk utvidet eiendomsgrensene i tråd med egne oppfatninger om private rettigheter og grenser. Samene fikk ikke medhold.

5 Avsluttende kommentarer

Når de tre temaene som angis i overskriften, skal undersøkes for Saltens del, setter det første, befolkningshistorien, grenser for hvor langt vi kommer inn i de to andre. Med unntak av Tysfjord har det vært lagt liten vekt på å få fram den samiske delen av befolkningens historie. Det blir derfor i neste omgang vanskelig å peke på hva som har vært samisk sedvane i bruken av naturen i området. Når det heter at samiske bruksområder skal komme fram gjennom å studere norsk og samisk bruksutvikling parallelt, blir det vanskelig så lenge de to faktorene som skal sammenlignes, ikke er kjente størrelser. Kunnskapen om alders tids bruk kan glippe unna fordi vi ikke har dette grunnlaget.

Det anbefales at det blir satt i gang et prosjekt som utfyller hullene både i tid og rom for befolkningshistorien for Saltens del. Først da kan samiske bruksområder og bruk og rettigheter diskuteres på et bredere grunnlag.

For området Lofoten–Vesterålen har det vært gjort en del forskning som har fått fram den eldre delen av den samiske befolkningen som har levd som fiskerbønder. Utfordringen her blir å føre både etnisiteten og bruken fram til i dag.

Litteratur

  • Andersen, Oddmund: Flyttefolk og bofaste, en studie av samisk bosetting i Sør-Troms og Nordre Nordland. Doktoravhandling. 2002

  • Andersen, Oddmund (red.): Fra villreinjakt til reindrift . I: Árrans skriftserie nr.1 . 2005

  • Andresen, Astri: Omstillingstid, Nomadisk reindrift i Torne lappmark og Troms 1840–1920. Doktoravhandling. 1991

  • Aubert, Vilhelm: Den samiske befolkning i Nord-Norge. 1978

  • Berg, Bård A: Mot en korporativ reindrift: samisk reindrift i Norge i det 20. århundre – eksemplifisert gjennom studier av reindriften på Helgeland . 1999

  • Berg, Bård A: Reindriften i nordre Nordland 1750–2000. I: Evjen, Bjørg og Lars Ivar Hansen: Etniske relasjoner i nordre Nordland i historisk perspektiv . 2008

  • Borgos, Johan I: De er her ennå . 1999

  • Bottolfsen, Øystein: Lofoten og Vesterålens historie 1700–1837 . 1995

  • Brantenberg, Odd Terje og Kalstad, Johan Albert: Reindrift, samisk samfunn og kultur på Saltfjellet. 1987

  • Broderstad, Else Grete m.fl. (red .): Grenseoverskridende reindrift før og etter 1905 . Tromsø, 2007

  • Bårjås, populærvitenskaplig tidsskrift for Árran – ­lulesamisk senter . 1999

  • Edvardsen, Hans: Saltdals historie . 1951

  • Eriksen, E. Vegusdal: Beiarn soknekalls historie . 1949

  • Evjen, Bjørg: Et sammensatt fellesskap, Tysfjord kommune 1869–1950. 1998

  • Evjen, Bjørg: Samenes plass i nordnorsk lokalhistorie. I: Speculum Boreale. 2004

  • Evjen, Bjørg: Motåvrrå guollárvantsajda julevsáme guovlon (motorisering av fiskerflåten i lule­samisk område). I: Bårjås. 2005

  • Evjen, Bjørg: Samarbeid og kontakt med de bofaste på norsk side. I: Broderstad m.fl. (red.): Grenseoverskridende reindrift før og etter 1905 . 2007

  • Evjen, Bjørg og Hansen, Lars Ivar (red.): Etniske relasjoner i nordre Nordland i et historisk perspektiv . 2008

  • Fortellinger fra samenes liv i Salten . 2004

  • Fygle, Svein: Steigen bygdebok . Bd 2. 1985

  • Guttormsen, Helge: Sortlandshistorie opp til 1720 . 1990

  • Guttormsen, Helge: Andøy bygdebok bd 1, til 1800 . 1994

  • Hansen, Lars Ivar: Kystsamer og handel på Nord­kalotten i eldre tid. I: Ottar nr. 4/1982

  • Hansen, Lars Ivar og Bjørnar Olsen: Samenes historie fram til 1750 . 2004

  • Helland, Amund: Norges Land og Folk . Bd 1–4. 1908

  • Innstilling fra Samisk fiskeriutvalg . 1997

  • Johnsen, Oscar Albert: Finmarkens politiske historie . 1922

  • Kalstad, Johan Albert og Vorren, Ørnulv: Bosetting og ressursutnyttelse i Hellemo-området. 1980

  • Kalstad, Johan Albert: Kystsamisk reindrift. I: ­Ottar nr. 4/1982

  • Kosmo, Ansgar: Reindriftens utvikling og tilpasning i Storskog og Sjunkfjell reinbeitedistrikt . 1970

  • Minde, Henry: Sameneshistorie som etterkrigshistorisk forskningsfelt . 1992

  • Nielssen, Alf Ragnar og Pedersen, Hilgunn: Fra vidstrakt prestegjeld til storkommune, Lødingen, Tjeldsund og Tysfjords historie . 1994

  • Nikolaisen Kuojok, Ingar: Lulesamisk reindrift og landrettigheter. I: Andersen, Oddmund (red.): Fra villreinjakt til reindrift . 2005

  • Norsk-Svensk Reinbeitekommisjon av 1997. Innstilling. 2001

  • Om samenes rettsstilling . NOU 1984:18.

  • Qvigstad, Just og Wiklund, K.B.: Reinbeitekommisjonen av 1907, dokumenter angaaende flytlapperne. 1907

  • Qvigstad og Wiklund: Major Peter Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller . 1929

  • Qvigstad, Just: Sjøfinnene i Nordland . 1929

  • Saltdalfeltene. NOU 1980:40.

  • Slettjord, Lars (red): «Viester-Álas», samisk historie i Vesterålen . 1985

  • Stensland, Rolf Harald: Bosetningen i Steigen 1300–1660 . 1979

  • Storjord, Thorbjørn: Samene i Nord-Salten . 1993

  • Strøm Bull, Kirsti: Lappekodisillen og 1905: forspillet til Karlstadforhandlingene. I: Broderstad m.fl. (red.): Grenseoverskridende reindrift før og etter 1905. 2007

  • Tysfjordfeltet. NOU 1980:41.

  • Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms, 1985–2000. Bd 1–3:

  • Skjerstadfeltet 1990

  • Beiarn Vest og Beiarn Øst 1990

  • Gildeskål/Meløy Nord 1990

  • Tysfjordfeltet 1993

  • Saltdalfeltet 1993

  • Rago 1994

  • Wiklund K.B.: De svenska nomadlapparnas flyttningar till Norge. 1908

Til toppen
Til dokumentets forside