NOU 2007: 14

Samisk naturbruk og retts­-situasjon fra Hedmark til Troms— Bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget

Til innholdsfortegnelse

Del 8
Lulesamisk reindrift 1750–2000

Bård A. Berg

1 Innledning

1.1 Tema og problemstilling

Målsettingen med dette arbeidet er for det første å beskrive utviklingen av reindriften i et nærmere bestemt område i Nordland fylke (se nedenfor), for det andre å drøfte årsakene til utviklingen.

Reindriften oppsto ikke og ble ikke utviklet i et vakuum. Når man skal forklare reindriftens utvikling i et gitt område, er det ikke tilstrekkelig å drøfte indre årsaksforhold. Ytre forhold som den generelle samfunnsutviklingen, juridiske rammevilkår og arealkonflikter med andre næringer må også tas i betraktning. For å overleve har reindriften i de samiske områdene historisk sett tilpasset seg svært ulike rammevilkår og andre ytre forhold.

Å gi en kortfattet framstilling av 250 års utvikling er en utfordring, og det er ikke mulig å fokusere like sterkt på hele perioden. Av kapasitetshensyn vil framstillingen derfor fokusere på følgende: 1) situasjonen i forkant av grensesettingen mellom Norge og Sverige i 1751; 2) situasjonen omkring 1890, da den såkalte Lappekommisjonen av 1892 gjorde sine undersøkelser i Nordland; 3) utviklingen i perioden 1920–1970, som endte med avviklingen av den opprinnelige reindriften i undersøkelsesområdet.

I nordre Nordland forsvant den tradisjonelle, lokale reindriften gradvis i tiårene etter andre verdenskrig, mens den i andre områder – for eksempel på Helgeland i samme fylke – har tilpasset seg nye rammevilkår og driftsmåter og lever i beste velgående. En viktig problemstilling i dette arbeidet er å finne fram til årsakene til at den lokale reindriften ble avviklet i nordre Nordland. Når vi kommer til 1970, er denne utviklingen fullført, med ett unntak: Pavall-familien i Fauske, som flyttet fra Sverige inn i det som skulle bli Storskog/Sjunkfjell reinbeitedistrikt i 1880-årene, og som fortsatt er aktive reineiere. Tidsrommet fra 1970 fram mot dagens situasjon vil bli behandlet ganske summarisk i det siste avsnittet.

1.2 Geografisk avgrensning

Det geografiske området som behandles, er avgrenset av Saltenfjorden/Skjerstadfjorden i sør, Atlanterhavet/Vestfjorden i vest, Ofotfjorden/Rombaken i nord og med visse unntak (norsk rein på vinterbeite i nabolandet) grensa mot Sverige i øst.

Hvis vi tar utgangspunkt i inndelingen av Nordland i administrative reinbeitedistrikter (1898), omfatter dette reinbeitedistriktene Storskog, Sjunkfjell, Vinkfjell, Skotstind, Mørkvatn, Ham­arøy, Hellemo, Frostisen og Skjomen. Av kapasitetshensyn har jeg valgt bort reinbeitedistriktene sør for Saltenfjorden (Glommen, Harodal og Balvatn) og nord for Ofotfjorden/Rombaken (Harjangen mfl.). Heller ikke reindriften i Lofoten og Vesterålen blir drøftet. Distriktene sør for Saltenfjorden inngår i reinbeitesystemene i Saltfjellet og på svensk side av grensen (Brantenberg og Kalstad, 1987). I Harjangen har det ikke vært norsk reindrift siden 1916. Etter distriktsrevisjonen av 1999 er reinbeiteområdene i Nordland fylke nord for Skjomen for øvrig underlagt reindriftsforvaltningen i Troms.

Den svenske reindriften på sommerbeite i Norge blir også omtalt, med særlig fokus på relasjonene til reindriften på norsk side. Fra midten av 1700-tallet er det fra sør mot nord samebyene Tuorpon, Sirkkas og Kaitum som flytter inn i de områdene artikkelen tar for seg (til Ofoten har til tider også reineiere fra Jukkasjärvi flyttet). På denne tiden dannet den store innsjøen Vastenjaure en naturlig grense mellom Tuorpon og Sirkkas. Sydgrensen til Tuorpon er identisk med grensen mellom Jokkmokk og Arjeplog, og utgjør også grensen mellom Lule lappmark og Pite lappmark (Beach 1980, side 75). I 1945 ble samebyen Jåkkågaska etablert som egen administrativ enhet gjennom en revisjon av grensene for Tuorpon og Sirkkas, etableringen skjedde ved at det ble annektert områder fra begge samebyene (Kvist 1989, side 15). Norske reineieres vinterflytting inn i Sverige vil også bli drøftet.

Når det gjelder særlig det 20. århundre, vil utviklingen i nordre Nordland bli komparert med utviklingen på Helgeland (Berg 2000).

I nordre Nordland manglet Lappekommisjonen av 1892 – som la fram forslag til distriktsinndeling – kunnskaper om de ulike driftsgruppenes faktiske bruk av områdene, og deres forslag tok lite hensyn til driftsmessige avgrensninger mellom reindriftsgruppene. Distriktsinndelingen var primært et resultat av hensynet til andre interesser enn reindriftens interne behov – først og fremst jordbruksinteressene (Berg 1990). Det er en klar tendens til at grensene mellom reinbeitedistriktene «følger etablerte kommune- og fogderigrenser og rette linjer mellom for eksempel to gårder» (Kosmo 1998, side 12). Gjennom det 20. århundre ble det lagt fram flere forslag til revisjon av distriktsgrensene, og det første omfattende revisjonsforslaget ble lagt fram av lappefogd Peder Hagen i 1936. Forslaget ble ikke vedtatt, sannsynligvis fordi det også innebar inkludering av en del øyer i reinbeitedistriktene, bl.a. øyene ved Saltstraumen. I 1999 ble det omsider foretatt en omfattende revisjon, der de opprinnelige ni nevnte distriktene ble redusert til fire 1 : Storskog/Sjunkfjell 2 (Fauske, Sørfold og Bodø), Stájggo–Hábmer (Sørfold, Hamarøy, Steigen og Tysfjord), Frostisen (Tysfjord og Ballangen) og Skjomen (Ballangen og Narvik). Denne revisjonen vil bli omtalt i siste del av utredningen.

1.3 Rammevilkårene for reindrift 1750–2000

I hele den perioden som behandles, har reindriften i nordre Nordland vært regulert gjennom ulike lover og konvensjoner og fra 1976 også bestemmelsene i Reindriftsavtalen. Det følgende er en summarisk gjennomgang av rammevilkårene gjennom perioden. Seinere skal vi der det er nødvendig, gå mer i dybden på konsekvensene av de ulike lovene og konvensjonene.

Lappekodisillen av 1751 utgjør det første egentlige rammeverket for reindrift i Skandinavia. Den var ment å regulere reindriften på tvers av de nasjonale grensene, men fikk som vi skal få se, også konsekvenser også for den norske reindriften innenfor landets grenser. Det samme gjaldt for øvrig den såkalte Felleslappeloven av 1882, som hadde samme siktemål som Lappekodisillen når det gjaldt svensk reindrift i Norge og vice versa.

I 1897 fikk vi en ny intern norsk reindriftslov som gjaldt for reindriften sør for Finnmark. I 1898 ble Nordland inndelt i administrative reinbeitedistrikter. Dette var viktig også fordi den nye loven bare gjaldt innenfor reinbeitedistriktene. I 1899 ble det tilsatt en lappefogd for Nordland med oppgave å se til at reindriftsloven ble etterfulgt.

Reinbeitekonvensjonen mellom Norge og S­verige av 1919 (iverksatt fra og med 1923) fikk også konsekvenser for reindriften i Nordland. Med visse justeringer underveis ble denne konvensjonen videreført til en ny konvensjon ble vedtatt i 1972. Denne konvensjonen har nå i flere år vært under reforhandling, men uten at partene (som inkluderer representanter for den samiske reindriften i Norge og Sverige) har klart å komme til enighet.

I 1933 fikk vi den første reindriftsloven som omfattet hele Norge. Denne ble avløst av en ny lov i 1978, som ble revidert i 1996. I 1999 vedtok Reindriftsstyret i Norge en omfattende revisjon av reinbeitedistriktene i Nordland (sak 27/99).

I 1976 fikk reindriften i Norge sin egen reindriftsavtale. Reindriftsavtalen var fra først av toårig, men reforhandles etter 1992 hvert år.

Teori og metode

Reindriften i nordre Nordland har i årene siden 1750 gjennomgått enorme forandringer. Ved starten av perioden hadde man små flokker, og melking av reinen var en hovedside ved driften. Reindriften inngikk i ulike typer næringskombinasjoner. Undertegnede har tidligere argumentert for at et hovedskille i reindriftens historie går mellom reindriftsformer 3 der henholdsvis melkeproduksjon og kjøttproduksjon er hovedsiden ved driften. Et annet hovedskille går mellom forholdene før og etter etableringen av den korporative kanalen i reindriften, der myndighetene og reindriftens organer i fellesskap forvalter omfattende offentlige tilskuddsordninger. Denne fasen ble fullt innført i og med Reindriftsavtalen av 1976 og den nye Reindriftsloven av 1978.

Med utgangspunkt i egne empiriske undersøkelser har jeg tidligere stilt opp to ulike reindriftsformer (produksjonsmåter) for reindriften i Norge fram til 1970-tallet (Berg 2000): 1) subsistensreindrift; 4 2) markedsreindrift. Under den første reindriftsformen ble det produsert melk, kjøtt og skinn til eget forbruk; under den andre kjøtt (og til dels skinn) for markedet.

Hva med dagens reindrift? Karakteristisk for reindriften i Norge etter innføringen av hovedavtalen for reindriften (1976) og reindriftsloven av 1978 er at det ikke bare produseres for markedet, men også for tilskudd og annen offentlig støtte. Tilskuddene blir fordelt av korporative organer på sentralt og regionalt nivå. Av ovennevnte grunner (og andre som utdypes i Berg 2000) har jeg valgt å kalle de siste 25 års dominerende reindriftsform i Norge for korporativ reindrift 5 . Satt på spissen har det i de tre reindriftsformene vært produsert henholdsvis for subsistens, for markedet og for offentlige tilskudd. I praksis foregår det i dagens reindrift produksjon av alle tre kategorier, og bildet kompliseres ytterligere av at reineierne (og/eller husholdsmedlemmene) kan ha andre yrker ved siden av reindriften. Karakteristisk for utviklingen fra subsistensreindrift via markedsreindrift til korporativ reindrift er at de seinere kategoriene på alle plan inneholder elementer av de foregående. Spørsmålet om ulike reindriftsformer kan eksistere på samme tid i ulike områder blir irrelevant: Det avgjørende er hvilke(n) av de tre mulige «produksjonskategoriene» som i et gitt område i et gitt tidsrom er dominerende. Når det gjelder den dominerende reindriftsformen i Norge i vår tid, kan vi si det slik at de to andre reindriftsformene i løpet av de siste 25 årene er blitt «inkorporert» i den korporative reindriften.

Vi vet at den opprinnelige reindriften i nordre Nordland gradvis forsvant i årene etter andre verdenskrig. Vi skal sammenlikne det som skjedde, med utviklingen på Helgeland, der vi ser et helt annet bilde. Hva er årsaken til at den tradisjonelle reindriften på Helgeland tilpasset seg først markedsreindriften og deretter den korporative reindriften, mens dette ikke skjedde lenger nord i fylket? Dette er spørsmål som diskuteres til slutt i dette arbeidet.

1.4 Forskningsstatus

Reindriften i nordre Nordland har i liten grad vært gjenstand for historisk eller annen samfunnsvitenskapelig forskning. Det er forsket en del på de svenske samebyene som grenser opp mot Nordland, og i den forbindelse er også den grenseoverflyttende reindriften til Nordland drøftet. Her kan særlig nevnes Roger Kvist: Rennomadismens dilemma – det rennomadiske samhällets förendring i Tuorpon og Sirkas 1760–1860 og Hugh Beach: Reindeer-Management in Transition. The Case of Tuorpon Saameby in Northern Sweden, som tar for seg de hundre årene før 1980. Til sammen gir disse to arbeidene et godt inntrykk av utviklingen av reindriften på svensk side.

I forbindelse med unionsoppløsningen mellom Norge og Sverige i 1905 var den grenseoverskridende reindriften et av de viktigste stridstemaene. I den forbindelse fikk begge landene laget utredninger der bl.a. den historiske utviklingen av reindriften i nordre Nordland ble drøftet. I Norge ble Just Qvigstad og Oscar Alb. Johnsen engasjert for å skrive en utredning (Svenske nomadlappers flytninger til Nordlands og Tromsø amter i ældre og nyere tid, 1912), i Sverige K.B. Wiklund (De svenska nomadlapparnas flyttningar til Norge i äldre och nyare tid, 1908). Disse utredningene må til dels leses som forsvarsskrifter for nasjonalstatenes respektive posisjoner i forhold til forhandlingene om den grenseoverskridende reindriften som munnet ut i reinbeitekonvensjonen av 1919. Men utredningene inneholder også interessante opplysninger og gode refleksjoner, som vil bli drøftet seinere.

Når det gjelder reindriften i det 20. århundre, er det de siste tiårene laget diverse utredninger fra reindriftsforvaltningen i forbindelse med ny distriktsinndeling og konvensjonsforhandlinger med Sverige. Jeg vil særlig nevne utredningen i forbindelse med ny distriktsinndeling i Nordland (Kosmo 1998). Her finnes det meget nyttige opplysninger om faktisk bruk av de ulike beiteområdene.

For øvrig har undertegnede så vel i min hovedoppgave (Berg 1990) som i min doktoravhandling (Berg 2000) drøftet den historiske utviklingen av reindriften i Nordland, men da med fokus på Helgeland. En del empiri og konklusjoner fra disse arbeidene er imidlertid relevante også for nordre Nordland, og jeg vil dessuten til en viss grad sammenlikne utviklingen i nordre Nordland og utviklingen på Helgeland i dette arbeidet.

Johan Albert Kalstad har publisert en kort artikkel om reindriften i lulesamisk område (Kalstad 1982). Reindriften er dessuten omtalt perifert i en rekke bygdebøker og andre lokalhistoriske arbeider fra området. Her vil jeg særlig nevne Alf Ragnar Nielssens felleshistorie for Lødingen, Tjeldsund og Tysfjord (utgitt i 1990 og 1994), samt Bjørg Evjens to separatbind for Tysfjord (1997 og 2000) og hennes bygdebok for Fauske (2004).

1.5 Kilder

På grunn av grensetrekningen mellom Norge og Sverige i 1751 er kildesituasjonen omkring reindriften i nordre Nordland rundt midten av 1700-t­allet spesielt god. Særlig er den norske major Peter Schnitlers såkalte grenseeksaminasjonsprotokoller og ulike skriv til offentlige instanser (se avsnittene 2.1 og 2.2) gode kilder fra denne perioden, men det finnes også andre, blant annet undersøkelser utført fra svensk side. De neste gode og lett tilgjengelige kildene er grunnlagsmaterialet for de såkalte lappekommisjonene fra 1840-tallet og utover. I særdeleshet er innstillingen og bakgrunnsmaterialet fra Lappekommisjonen av 1892 for Nordlands amt utmerkede kilder. Når vi kommer til det 20. århundre, øker kildematerialet voldsomt, og her er utfordringen å finne fram til de beste kildene av alt som er tilgjengelig. Nordlands amt fikk en egen lappefogd i 1899, og hans årsmeldinger om reindriften i fylket – samt om den svenske reinbeitingen på norsk side av grensen – er gode kilder. I arkivet til Reindriftsforvaltningen i Nordland (som går tilbake til 1899) finnes et stort materiale om vårt undersøkelsesområde. I Riks­arkivet i Oslo finnes også et rikt materiale med relevans for undersøkelsene. Når det gjelder det 20. århundre (og de siste tiårene av det 19. århundre), har undertegnede hatt stor nytte av begge disse arkivene. En god kilde om reindriften i Tysfjord i første halvdel av 1900-tallet er Ørnulv Vorens dagbok fra Hellemo (1951), der han gjengir samtaler med navngitte reineiere om utviklingen av reindriften i området. Jeg vil også nevne et omfattende intervju om samenes situasjon i Tysfjord i det 20. århundre som undertegnede og Bjørg Evjen foretok med Mikal Urheim i Musken i 1999 (gjengitt i sin helhet i Berg 2000).

Dårligst kildedekning er det for andre halvdel av 1700-tallet og de første tiårene av 1800-tallet. Her har jeg støttet meg til Wiklund 1908 og Qvigstad & Johnsen 1912, som refererer til et stort antall skriv og rapporter om reindriften i området fra denne perioden. Svenske arkivale kilder som kan dokumentere overflyttingen til Norge, finnes, men har mindre relevans for artikkelen, som først og fremst fokuserer på reindriften på norsk side av grensen. Som vi skal se, har det aldri vært opprettet egne reinbeitedistrikter for svensk reindrift i vårt undersøkelsesområde, i motsetning til hva som har vært tilfelle både lenger sør og lenger nord. Svenske reineiere har derimot hatt adgang til å bruke såkalte grensebeiteområder i nordre Nordland, uten å melde innflytting til Norge. Gjennomgang av norske skatteregnskaper og liknende arkivale kilder fra perioden 1750–1850 har undertegnede ikke maktet å gjennomføre innenfor rammen av prosjektet.

2 Reindriften på 1700-tallet

2.1 Bakgrunnen for Lappekodisillen

Etter den store nordiske krig (1709–21) ble det bestemt at de langvarige grensestridighetene mellom Danmark-Norge og Sverige-Finland i nordområdene skulle løses en gang for alle. Det ble oppnevnt grensekommissærer, som skulle foreta befaringer og regulere grensen i samsvar med gamle fredstraktater og grensebrev. Så lenge de samiske veidesamfunnene var intakte, var også grensene for de tradisjonelle siidaene forholdsvis klare. Det dansknorske standpunktet var at de siida-områdene mellom Nord-Trøndelag og Kautokeino som lå vest av «landryggen» (Kjølen), tilhørte Norge, mens de på østsiden tilhørte Sverige.

Framveksten av den nomadiske reindriften hadde ført til at de gamle siida-grensene var blitt utvisket. Flyttingene med rein var blitt forlenget i begge retninger, på tvers av de gamle siida-grensene. Ifølge Hugh Beach ble denne utviklingen fullført i løpet av 1700-tallet (1980, side 71):

During the 17th century, incorporation of the mountain grazing lands led to the development of a new administrative and social grouping of herders. The old, winter sita organization of more or less rounded, cellular shape without defined direction was superseded by the vuoma organization, with boundaries following the new migration routes in the northwest – southeast direction. (...) The vouma group´s territory became a rather long and narrow strip, readily observable today in the shape of so many mountain-Saami Villages.

Mange samer var nå på flyttefot i grensetraktene. I enkelte områder var det fra gammelt av sterkt omdiskutert hvor grensen mellom rikene egentlig gikk i de samiske bruksområdene. Disse områdene ble regnet som fellesdistrikter, som fordi grensene ikke var fastsatt, ble beskattet av to eller tre nasjonalstater.

Ved Knærødfreden i 1613 fikk imidlertid D­anmark-Norge enejurisdiksjon over kystområdene fra Tysfjord til Varanger. Etter dette sto bare Indre Finnmark igjen som norsk-svensk felles­område.

Grensen mellom Danmark-Norge og Sverige-Finland ble endelig opptrukket ved grensetraktaten av 1751. Grensekommissærenes undersøkelser hadde gitt innsikt i reindriftssamenes levemåte og nødvendigheten av å flytte med reinflokkene mellom vinterbeitene og sommerbeitene i høgfjells- og kyststrøkene i vest. På grunnlag av disse undersøkelsene ble det utarbeidet et tillegg til grensetraktaten. Dette ble kalt «Lappekodisillen» (kodisill = tillegg), og inneholdt bestemmelser om reindriftssamenes rett til flyttinger over den traktatfestede grensen, og om samiske rettigheter for øvrig i det annet rike.

2.2 Reindriften i nordre Nordland omkring 1750

I forbindelse med grenseopptrekningen mellom Norge og Sverige i nord fikk den norske major Peter Schnitler i oppdrag å reise rundt i grensetraktene og holde rettsforklaringer med særlig fokus på svenske samers bruk av beiteområder i grensetraktene. Rettsforklaringene er samlet i Schnitlers såkalte «grenseeksaminasjonsprotoller» fra årene 1742–1745, som er samlet og utgitt i tre bind. 6

I vår sammenheng er det fire rettsmøter som er av interesse. For det første rettsmøtet 25. juni 1743 på gården Hellan «ved Sør-Foldens Botten i R­ørstads Sogn Bodøe Præstegield Saltens Fogderie». For det andre rettsmøtet 9. juli 1743 på gården Hillingen ovenfor bunnen av Rotangenfjord «i Hammerøe Sogn Steegens Præastegield Saltens Fogderie». For det tredje rettsmøtet 19. juli 1743 på gården «Kiøbsnæs i Tysfjorden i Saltens Fogderie i Lødingens Præstegield». Og for det fjerde rettsmøtet på gården Virak «i Ofotens Fiord, nær dens Botten».

I fortsettelsen skal vi gjengi og drøfte vitneutsagn av relevans for dette arbeidet, og plassere reindriften som omtales, inn i de seinere opprettede administrative reinbeitedistriktene (avsnitt 1.2). Samtidig skal vi flette inn kommentarer fra Wiklund (1908) og Qvigstad & Johnsen (1912). Deres kommentarer går særlig på den svenske sommerbeitingen på norsk side av grensen, men i noen tilfeller også på den norske reindriften. Wiklunds syn på den svenske reindriften framgår av følgende sitat (side 231): «De svenska lappernas renbete i Norge har således under de senaste 250 åren icke utsträckts, vare sig vad betesområde eller betestid – åtminstone betestidens början – angår.» Han mener reinens vandring fra øst mot vest om våren og tilbake om høsten er instinktiv, og at reinen har foretatt disse vandringene også før tamreindriften ble etablert. En av hans teorier går på at reinen trekker ned mot sjøen for å drikke sjøvann om våren, og at det er nærmest umulig å hindre den i det. Qvigstad & Johnsen avviser at reinen alltid har oppført seg slik. Som vi skal se, hevder de at det i første halvdel av 1800-tallet utviklet seg et flyttemønster der de svenske reineierne kom ned med sin rein helt ned til fjordbunnene både i Folda, Tysfjord og Ofoten. Slik hadde det ikke vært før, og denne praksisen ble avviklet i andre halvdel av 1800-tallet.

Områdene innenfor Bodøhalvøya og Folden.

På rettsmøtet «ved Sør-Foldens Botten» ble det opplyst at de svenske reineierne kom over «Jisfolden/Jiskiølen» og oppholdt seg i nærheten av bygda i tre-fire uker om våren, deretter flyttet de tilbake til Virdnejavrre («Verri-Vatten») på svensk side. Det ble fortalt at det er to samefamilier som kommer over riksgrensen etter dette flyttemønsteret. «Sedvanligvis laa østlapperne med sine renhjorder paa fjeldene tæt østenfor den nuværende grænselinje. Dette hindret imidlertid ikke, at de undertiden kom ned til fjordbundene for handelens skyld, mens de lot sine renhjorder bevogte oppe i de nævnte fjelde» (Qvigstad & Johnsen side 171). Østlappen Lars Andersen Koch fortalte på lappetinget på Nedergård i Torfiorden og Foldens fjerding den 8. oktober 1746 at han og hans tre sønner bodde på Titter-Kioch på vestre side av Kjølen, og «hadde til sammen 30 melkende ren». Qvigstad & Johnsen argumenterer med at disse to i virkeligheten holdt til øst for den seinere fastsatte grensa mot Sverige, som fra norsk side på denne tiden ble regnet for å gå lengere øst (side 173): «De har rimeligvis holdt sine rener om sommeren paa fjeldene indenfor den nuværende svenske grænse, mens de selv for at kjøpe og sælge er draget ned til bulapperne og de norske bønder i fjordene.»

Bodøhalvøya.

Ingen opplysninger om reindriften på Bodøhalvøya framkommer i Schnitlers eksaminasjonsprotokoller.

Steigen og Hamarøy.

På rettsmøtet på gården Hillingen ved bunnen av «Rotangen» (Sagfjorden) ble det blant annet gjort rede for de svenske østlappene

«som om Vaaren komme over Landzkiølen, og sidde her i Norge Sommeren over med deres Reen, ved den Elv, Luli-edne, hen imod Tysfiordens Botten, og fare om Høsten over Fieldene tilbage ned til Lula-Lapmark» (side 167).

Bygdelappen Aane Jonsen fortalte følgende om hvorfor de svenske østlappene var avhengige av å flytte til Norge om sommeren (side 171–172):

«Om de Svenske Lapper skulle blive formeente, at søge om Sommeren de kalde Norske Fielde, vidste de ikke at begaae sig med deres Dyr for besagde U-tøyg, men disse ville, og følgelig Lappene med dennem undergaae. Thi Paa den Kongelig Svenske Side, Østen for Kiølen, er ikke saadanne Fielde, som her i Norge; de ere kun som lave Berg-Houger, nogle med Græss og Maasse paa, nogle blotte og bare, men ikke gerne med Snee paa, eller saa kalde, at U-tøyg skyer dem.»

Når det gjelder Sagfjorden, skriver Qvigstad & Johnsen at man av Wiklund kan forledes til den oppfatning at de svenske østlappene kom med sin rein ned til bunnen av Sagfjorden («Rotangen») om sommeren, men dette er akkurat det motsatte av hva som virkelig står i Schnitlers protokoll. Aane Johnsen forklarte seg slik:

«I Foldens fjelde de svenske østlapper, som om vaaren komme over, og sidde omkring Verri-vatn (Virijaure) og Vasteinvatten (Vastenjaure) og fare om høsten til Sverrigs Lula-lapmark tilbage igien. I disse Rotangens fielde skeer det ligesaa, at de svenske øst-lapper om sommeren sidde med dere reen ved Sollojaure og Noomejaure paa begge sider af Luliedne, og paa Vaisa-field.»

Qvigstad & Johnsen påpeker at alle de nevnte lokalitetene ligger på nåværende svensk side av grensen (side 181):

«Grænsen antokes nemlig paa den tid da Schnitler optok sin protokol, at gaa betydelig længere mot øst, end den nu gaar.»

Når det gjaldt de norske bygde- eller fjell­lappene, fortelles det at noen av disse holdt til

«paa Marke-Pladser i de Norske Bønders Fielde med deres Forlov, nære sig (...) ligesom andre Norske Husmænd under Bønder-Gaarder». Andre var reineiere:

«Disse ere nu de, som fra Sverrig overkomme udarmede, vende og ikke om Høsten til Sverrig tilbage, thi de have ikke saa mange Reen-Dyr, at de deraf alleene kan leve i Sverrigs Lapmark, og betale den sædvanlige Skatt til Sverrigs Crone, hvorfore de blive her i Norge hvor de ere frie for Skatt, og strippe omkring i Landet fra et Field til andet, og fra Fieldene til Fiordene for at fiske, hvor dennem lyster, tiltagende sig all Frihed i Skougene med Hugster, og Skytterie, Bonden til Skade, i Fiordene fiske uden Lov.»

Tysfjord.

På rettsmøtet på gården Kjøpsnes i Tysfjord ble blant annet østlappen Peder Pedersen avhørt. Han fortalte at hans familie holdt til i fjellet sammen med to andre siidaer («madlauger») i Hellemobotten. Han hadde selv ca. 15 melkerein, det samme hadde en av de andre siidaene, mens den tredje hadde noen flere. Om hvor han holdt til på norsk side og hva siidaen levde av, forteller han følgende (side 184):

«Deres Field-Leje begynder fra Fiord-Botten af de nærmeste Fielde paa et Rom af 1. Miil-vejs, hvorpaa de holde deres Dyr, og i Fiorden benytte de sig af, at Fiske, saaledes nærende sig af deres Reen, og Fiskerie.»

Når det gjelder den svenske reindriften på norsk side i Tysfjord, har Qvigstad & Johnsen tilsvarende refleksjoner som de hadde for områdene lenger sør, og de viser til at vitneutsagnene bekrefter dette (Qvigstad & Johnsen, side 198). Når Wiklund «trods disse indbyrdes overensstemmende vidnesbyrd» kan konkludere med at så vel Jokkmokksamene som Gällivaresamene beveget seg vest for nåværende grenselinje og «enda ned til hafstranden», så beror dette delvis på at han ikke tar hensyn til daværende norske oppfatninger av hvor grensa gikk, og delvis på den betydning han tillegger noen ytringer av de svenske ombud ved grenseforhandlingene under Nordlandsmøtet i 1748. Qvigstad & Johnsen hevder at disse kan betegnes

«verken saa lokalkyndige eller saa upartiske at deres vidnesbyrd kan tillægges vekt overfor de oplysninger, som overfor er refereret».

Ballangen.

Hans Schanche forteller i Epitome Historiæ Missionis Lapponicæ at sjøsamene ved Qvankjosen på Mollen (i Øgsfjorden i Lødingen) levde av

«fiskeri og renavl» (Qvigstad & Johnsen, side 203). Om samene i Evenes sogn fortalte han at de om vinteren pleide å leie en eller annen lapp «at fare med deres rein og familie til den svenske side der at underholdes, mens de selv nære sig i Ofoten baade til lands og vands». Dette var altså norske, fastboende samer.

På rettsmøtet på gården Virak i Ofoten fortalte østlappen Ole Olsen, som var født og oppvokst i Norge «af Finne-Forældre, Norske Skatte-Lapper» (side 205), at han nå aktet å bosette seg i Norge, og hadde fått tillatelse av en norsk bonde til å bo «i Balangens Gaardz Field-Mark ved Balangens Indfjord af Ofodens Fiord».

Skjomen.

Ingen opplysninger om reindriften i Skjomen framkommer i Schnitlers eksaminasjonsprotokoller. Qvigstad & Johnsen viser til «et mandtal over Øst-lapper, som søger need i sydre Siomman av 25 juli 1748, opføres i alt 24 lapper med tils. 900 ren» (side 214). Hver familie har altså gjennomsnittlig under 40 rein.

Qvigstad & Johnsen konkluderer slik når det gjelder den svenske reindriften i nordre Nordland på 1700-tallet (side 226–27):

I Foldens og Sagfjordens beiteområder kom i første halvdel av 18. aarh. svenske lapper ikke med sine renhjorder paa norsk grund, uten forsaavidt en og anden erhvervet særskilt tilladelse hertil. Efter grænselinjens opgaaelse kom svenske lapper overhodet ikke over grænsen med sine rener. Inden Tysfjordens beiteområde beitet svenske ren av og til i anden halvdel av 18. aarh. og rimeligvis ogsaa tidligere, men utelukkende oppe i grænsefjeldene.

Inden Ofotens beiteomraade beitedes mere regelmæssig, men ogsaa her kun oppe i grænsefjeldene, som det synes indtil 3 km. Vest for den nuværende riksgrænse. Naar svenske lapper i Tysfjorden og Ofoten kom ned til fjordbundene, var det for at drive handel.

Wiklund konkluderer slik (1908, side 126):

En jämförelse mellan de uppgifter, som våra kallor från 1800-talet och 1900-talets första år lemna rörande de svenska lapparnas överflyttning till Nordlands amt, och det vi veta om samma flyttning från äldre perioder visar oss, att lapparnas sommarbetesområde innom amtet numera på några punkter är icke obetydlig trängre enn förr. Framför alt har det inskränkts genom den stigande uppodlingen, som i form av åker och äng tagit ifrån lapparna en del sträckor, där de förut kunnat ostört vistas med sina renar, men det har också minskats på så sätt, att lapparna numera icke på alla punkter gå så långt mot väster som förr, oaktat där ännu finnas vida landsträckor, som icke kommit under odling. På somliga håll har antalet invandrande lappar betydlig minskats, oaktat deras betesområde är ungefär detsamma som förr.

Som vi har sett er Wiklund og Qvigstad & "Johnsen enige om forholdene fra tidlig 1800-tall og utover, men dypt uenige om utstrekningen av den svenske reinbeitingen i nordre Nordland på 1700-tallet og tidligere. Det er ingen tvil om at Qvigstad & Johnsen argumenterer best for sitt synspunkt, som også er klart mest i overensstemmelse med vitneutsagnene som er gjengitt i Schnitler – og som både Wiklund og Qvigstad & Johnsen i stor grad bruker som utgangspunkt for sin argumentasjon.

2.3 Den dominerende reindriftsformen på 1700-tallet

Hva karakteriserte reindriften i nordre Nordland på 1700-tallet? Med henvisning til de tre ulike reindriftsformene som ble presentert i avsnitt 1.4, kan det ikke være tvil om at det var en form for subsistensreindrift det handlet om. Karakteristisk for subsistensreindriften er at man produserer for subsistens, dvs. eget livsunderhold. De enkelte rein­eierne har ganske få rein, og hovedsiden ved driften er melking av reinen i sommerhalvåret. Vi hørte i foregående avsnitt at en rekke ulike østlappefamilier hadde mellom 15 og 40 rein, ofte spesifisert som melkerein.

De fastboende samenes reindrift inngikk i en kombinasjonsdrift med jordbruk, fiske og andre næringsaktiviteter. I melkesesongen hadde hvert enkelt hushold ansvar for melking, merking og andre nødvendige sommeraktiviteter. Utenfor melkesesongen fikk en eller flere medlemmer av siidaen (bygdelaget) et hovedansvar for gjeting av reinen, mens andre hadde hovedfokus på andre aktiviteter. Et alternativ til dette – som trolig ble mer vanlig utover 1800-tallet – var at reinen ble sendt på vinterbeite til Sverige med svenske rein­eiere.

3 Reindriften på 1800-tallet

3.1 Konsekvensene av Lappekodisillen

Bakgrunnen for Lappekodisillen var et ønske fra så vel svenske som dansknorske myndigheter om å få klargjort hvilke rettigheter de respektive lands samer hadde i nabolandet, først og fremst med hensyn til reindrift. Lappekodisillen slo eksplisitt fast norske samers rettigheter i Sverige og omvendt – ikke bare til reindrift, men også til jakt, fiske og skogavvirkning i forbindelse med reindriften.

Blant annet som følge av Lappekodisillens bestemmelser fikk man etter hvert en sterk økning av den svensksamiske sommerbeitingen på norsk side av grensen. I og med Lappekodisillen var overflyttingen blitt legalisert, og blant annet i våre undersøkelsesområder begynte man nå å flytte lengre mot vest, i mange tilfeller helt ned til fjordbunnene. Dette – kombinert med nyrydningen av gårdsbruk, som fra 1790-årene fant sted særlig i Bardu/Målselv-området i Troms og i grensetraktene i søndre Nordland – førte etter hvert til økende arealkonflikter mellom bønder og rein­eiere.

På grunn av disse konfliktene ble det i 1843 nedsatt en felles norsksvensk lappekommisjon, som skulle undersøke forholdene og komme med forslag til løsninger. Både på norsk og svensk side ble det gjennomført en rekke vitneavhør og andre undersøkelser, som vil bli vist til i det følgende avsnittet.

3.2 Grenseoverskridende reindrift på 1800-tallet

Som tidligere nevnt var det fra Jokkmokk sogn reineiere fra Tuorpon og Sirkas som flyttet inn i våre undersøkelsesområder, og fra Gällivare reineiere fra Kaitum. Fra Gällivare sogn var det samer fra samebyene Norr- og Søder-Kaitum som flyttet til nordre Nordland. Skillet mellom Norr- og Søder-Kaitum var Kaitum elv. Norrkaitum flyttet til Ofoten, mens Søderkaitum flyttet til «Lødingens fjorder».

Ved et folkemøte («lappealmue») i Jokkmokk 24. februar 1844 ble følgende bokført om flyttemønstrene derfra til Norge (Qvigstad & Johnsen, side 471): «Jockmocks-lapparnas tilhåll eller vistelsesort i Norrige under sommarmånadarna, är egentligen hafsbandet og fjordarnas strander, under stundom uppehålla de sig nogon tid å fjellgrupperne mellan hafsfjordarna. (...) Jockmocks lapparna från Tuorpons lappby flytta til Syd- og Norr-folden; Sirkas lapparna som hafva sina rennbetesland på sødra sidan af Stora Luleå Träsk flytta vanligvis til Tyssfjorden.»

Qvigstad & Johnsen erkjenner at dette viser at samene fra Tuorpon og Sirkas nå var begynt å føre sine reinflokker helt ned til «Foldens og Tysfjordens fjordbunde», og oppsummerer: «Dette var imidlertid særlig for Foldens vedkommende en forholdsvis ny skikk, ti som ovenfor paavist, fant den ikke sted i det 18. aarh.»

Det var fortsatt ikke uvanlig med norsk vinterbeiting av rein i Sverige. Det kan synes som om det nå var blitt mer vanlig at norske reingjetere selv passet reinflokkene i Sverige, men fortsatt var det vanligst at flokkene ble passet av svenske rein­eiere. På det ovennevnte folkemøtet ble følgende bokført angående dette (Qvigstad & Johnsen, side 473):

Norrska lapparna pläga med sina renhjordar besøka Jockmocks Lappmark reguliert hvarje høst i october og børjan af november månader, då nogra få lappskal hushåll åtfølja hjordarna hit från Norrige, samt vårda dem øfver vinteren, enomhting av betesland af våra lappar och nybyggare; men de fleste norrska lappar flytta icke hit personligen, utan øfverlämna sina renar til vissa lappmän härstedes, hvilka mot ett vist arfvode vårda dem øfver vinteren, då de norrske ägarne sjelfve vid fjellfoten i slutet af maij afhämta renarne och med dom øfverflytta til Norrige.

Den 17. august 1844 uttalte lensmann C.A. Lunde i Lødingen i en erklæring til den daværende lappekommisjonen at (Qvigstad & Johnsen, side 475)

«svenske lapper besøge den del af thinglauget, kaldet Thysfjorden, særlig i maanederne juli og august med deres rensdyr». Han tilføyer at «rensdyrene, naar de drives til søkanten, beskadiger de engstrækninger, som de drives over».

I skriv av 9. mai 1844 til de norske medlemmene av Lappekommisjonen av 1843 skriver amtmannen i Nordland bl.a. følgende (Wiklund, side 116):

«hvad den øvrige Deel af Amtsdistriktet betræffer, da hjemsøges det i større og mindre Grad af Svenske lapper, fornemmeligen i Hammerøe og Foldens Præstegjelder (...). Slutteligen lades ei ubemærket, at det i Aaret 1834 eller 1835 indkom til Amtet Klage fra flere Gaardbrugere i Hammerøe Prestegjeld over Forulempen ved svenske Lapper.»

Gårdbrukerene påberopte seg skader på eng og beitemarker. Amtmannen avslutter med at det ikke er kommet slike klager seinere fra Hamarøy, dermed «antages Forholdene der at være heldigen forandret».

Qvigstad & Johnsen konkluderer (side 476):

«Den skikk, at lapperne drev rensdyrene over de beboede strækninger og helt ned til sjøen, maa være en ny vane lapperne har lagt sig til, da det i det 18. aarh. og tidligere altid betones, at lapperne holdt sine renhjorder oppe i grænsefjeldene, ifølge Schnitlers oplysninger, 1 mil øst for Hellemofjordbotn.»

I 1866 innberettet «Kungens befallningshafvande i Norrbottens län» følgende til den svenske kongen vedrørende Jokkmokksamenes flytninger til Norge (Qvigstad & Johnsen, side 477):

«Närvarande lappar uppeholla sig for det mästa på svenska sidan och øfvergå någon gång riksgränsen, hvarvid de en kort tid uppeholla sig på fjällen utan att tåga ned til til hafskusten. Deremot finnes det i Norge flere renägande lappar som stundom tåga øfver till Sverige med sina renhjordar.»

Qvigstad & Johnsen oppsummerte utviklingen slik (side 482):

«Som det vil fremgaa av de her gjengivne beretninger, var det i 1860-70- og 80-aarene kun en liten del av fjeldlapperne i Jokkmokk sogn, hvis rener kom over den norske grænse, og kun lapper fra Sirkas og Tuorpen lappebyer. Av samtlige de nævnte beretninger fremgaar, at de lapper som flyttet til Norge, kun opholdet sig her en meget kort tid ("några dager", "en vecka eller så", "en å två veckor") og herunder beitet sine rener paa fjeldene paa begge sider av grenselinjen, uten at komme ned til sjøen.»

Og de tilføyde (side 483):

«Paa grund av alle de anførte beretningers samstemmige vidnesbyrd, maa det antages, at den uskikk som hadde indsneget sig i første halvdel av 19. aarh., nemlig at svenske lapper i Tysfjorden drev sine ren over beboede strækninger helt ned til fjordbunden, snart igjen er ophørt, og at forholdene m.h.t. Jokkmokk-lappernes renbeiting i Norge, paany har nærmet sig til at bli, som de var i ældre tid.»

Når det gjelder de norske samenes reindrift i Ofoten, fortalte G.P. Blom følgende fra sin reise i Nordland i 1837 (Qvigstad & Johnsen, side 511):

«De bosatte lapper i og om Ofoten-fjord have den hele sommer dere reen i hjemfjeldene, men drive den i august maaned op til nomaderne, og lade dem bevogte av disse vinteren over i Juckasjärvi lapmark.»

Lensmann Giedebos i Ofoten uttalte i en erklæring datert 17. mai 1844 at et mindre antall norske samer på den tiden hvert år i oktober måned pleide å føre sin rein over til de svenske samene, som voktet dem om vinteren mot betaling. Vanligvis ble de hentet tilbake i juni måned (Qvigstad & Johnsen, side 512). Amtmannen i Nordland opplyste i det tidligere brev av 9. mai 1844 at

«der gives ingen norske lapper, som alene nære sig av rene, men vistnok flere, dere eie saadanne ved siden af at drive gaardsbrug og qvægavl, de, som eie rene, føde dem her om sommeren, og paa høstsiden drive de dem paa fjeldene henad svensk grændse, hvor, efter forud truffen overenskomst svenske lapper indfinde sig for at modtage, vogte og paapasse dem vinteren over i Sverige, hvorpaa de i mai maaned igjen bringes tilbake og afhentes ved eierne, der da erlægge den betingede afgift, leie til vogterne».

3.3 Felleslappeloven av 1883

Konfliktene mellom reindrift og jordbruk i Troms ble kraftig forsterket da grensen mellom Norge og Finland ble sperret for overflytting av rein i 1852. Flere Kautokeinosamer søkte nå nytt sommerbeite i Troms, og reintallet her økte betydelig. I 1888 ble denne tendensen forsterket ved at også grensen mellom Sverige og Finland ble stengt for reindrift (Berg 1994). Etter Lappekodisillen lå som nevnt ovenfor de beitene som norske reineiere fikk rett til å bruke, i all hovedsak i det nåværende Finland. Da disse beiterettighetene falt bort, var Lappe­kodisillen etter norske statsmakters syn blitt langt gunstigere for Sverige enn for Norge. Dette (samt de konfliktfylte forholdene i Troms) gjorde at det ble tatt opp forhandlinger med Sverige med sikte på å få fastslått rettsforholdene mellom reindriftssamer og fastboende, spesielt med henblikk på erstatningsbestemmelser. De langvarige undersøkelsene og forhandlingene munnet ut i den såkalte «Felleslappeloven av 1883» 7 – en felles norsksvensk lovgivning om reindriftens rettigheter og plikter i så vel eget land som i nabolandet.

Bakgrunnen for Felleslappeloven var vedvarende norske krav om et mer detaljert og restriktivt regelverk til fordel den fastboende jordbruksbefolkningen. Særlig i Troms var reindriftssamene og jordbrukerne kommet i konflikt med hverandre.

Felleslappeloven kan sies å være grunnet på tre hovedprinsipper, som er videreført i seinere norsk og svensk reindriftslovgivning, og derfor blir kort omtalt i det følgende: distriktsinndeling, anmeld­elsesplikt og felles ansvar.

Distriktsinndeling innebar at myndighetene bestemte hvilke områder som skulle deles inn i reinbeitedistrikter – og fastsatte grensene for de enkelte distriktene. Felleslappeloven skulle kun gjelde innenfor de administrative reinbeitedistriktene. I Troms ble distriktsinndeling foretatt samme år loven kom (1883), slik at den straks ble gjort gjeldende der. Distriktsinndelingen i Nord- og Sør-Trøndelag (samt Hedmark) ble foretatt i 1894, og i Nordland som tidligere nevnt først i 1898.

Anmeldelsesplikten innebar at enhver reineier som flyttet inn i et nytt distrikt (f.eks. i forbindelse med sesongflyttinger), måtte gi opplysninger til lensmannen om «sit eget og medfølgende Husfolks Navne, det Distrikt, inden hvilket han agter at tage Ophold, saavel som Antallet af de Ren, han vil føre med sig, og hvem der eier disse». Hvert reinbeitedistrikt måtte velge formann og nestformann, som skulle fungere som kontaktpersoner i forhold til myndighetene i forbindelse med klagesaker og annet.

Felles ansvar innebar at alle reineiere innen et reinbeitedistrikt var kollektivt ansvarlig for all skade forårsaket av rein innenfor distriktet – dersom det ikke kunne bevises at en spesiell reineier var den «skyldige». Ellers måtte hver enkelt reineier bevise at hans rein ikke kunne ha forårsaket skaden, for å slippe å være med på å betale skaden.

Felleslappeloven innførte detaljerte bestemmelser om en rekke forhold i forbindelse med reindrift, men den fastslo også reindriftssamenes tradisjonelle rettigheter – stort sett i tråd med Lappe­kodisillens bestemmelser. Formålet med loven var helt klart å tilfredsstille jordbruksbefolkningens krav om en effektiv erstatningsordning for reinskade. Men det sies ikke at samenes bruksområder skal deles inn i distrikter. Dette ble tolket slik at reineierne kunne fortsette sin reindrift også utenfor de distriktene som måtte bli opprettet.

Jeg vil understreke at «Felleslappeloven» av 1883, og alle seinere norske reindriftslover, kun gjaldt innenfor reinbeitedistriktene . Inntil Nordlands Amt ble inndelt i reinbeitedistrikter i 1898, var det ved siden av alminnelig norsk lov alene L­appekodisillen som regulerte reindriften i nordre Nordland. Felleslappeloven gjaldt etter 1883 for svenske samer på sommerbeite i grensetraktene, men ikke internt blant de norske reineierne i regionen.

3.4 Lappekommisjonen av 1892 for Nordland

Konflikter mellom reindriften og jordbruket på Helgeland de siste tiårene av 1800-tallet – særlig i Hattfjelldal og på kysten av Sør-Helgeland – førte til at det i 1892 ble nedsatt en såkalt lappekommisjon for Nordlands amt.

Lappekommisjonen avleverte sin innstilling i 1894. Innstillingen inneholdt ved siden av et konkret forslag til inndeling av Nordlands amt i reinbeitedistrikter også et forslag til ny reindriftslov. Med utgangspunkt i kommisjonens forslag vedtok Stortinget i 1897

«Lov indeholdende Tillægsbestemmelser angaaende Lapperne og Rensdyrdriften inden de søndenfor Finmarkens Amt liggende Landsdele». Loven er i ettertid blitt omtalt som «Tilleggslappeloven».

Inndelingen av Nordland i administrative reinbeitedistrikter ble iverksatt 1. november 1898. Fra og med denne datoen trådte også den nye rein­driftsloven i praksis i kraft i Nordlands amt. Reindriftslovene i Norge gjelder som tidligere nevnt kun innenfor de administrative reinbeitedistriktene. I innstillingen fra Lappekommisjonen for Nordland ble det også foreslått at det i hvert amt etter svensk mønster skulle tilsettes en lappefogd, som skulle se til at de nye administrative tiltakene ble etterlevd. I Nordlands amt ble det tilsatt lappefogd i 1899.

3.5 Reindriften i nordre Nordland omkring 1890

Lappekommisjonen av 1892 fikk sommeren 1893 utarbeidet en nøyaktig oversikt over alle reindriftssamer («nomadiserende Lapper») i Nordland – samt de områdene hvor den enkelte beitet sin rein til ulike tider av året. I hver reindriftsgruppe (siida) ble det for hver enkelt reineier registrert bosted, alder, fødested, antall egne rein samt rein tilhørende andre (sytingsrein). 8 Disse opplysningene ble innhentet blant annet gjennom utsendte spørreskjemaer til lensmenn og herredsstyrer i fylket. Når det gjelder Tysfjord, skal vi også gjengi opplysninger om reindriften om denne tiden fra Ørnulv Vorrens hovedinformant Anders Nilsen, som var født i 1876 (Vorren 1951).

I dette avsnittet skal vi med utgangspunkt i lappekommisjonens undersøkelser gi en beskrivelse av den reindriften som faktisk fant sted i nordre Nordland tidlig på 1890-tallet. Vi må ta høyde for at både opplysningene om sesongflyttinger og opplysningene om antall reineiere i hvert distrikt kan være lite pålitelige. Men det var uansett med basis i disse opplysningene at kommisjonen seinere (1894) la fram forslag til inndeling i administrative reinbeitedistrikter, forslag til veksling mellom ulike sesongbeiter – samt forslag til maksimalt reintall i de enkelte distriktene.

Lappekommisjonens omtrentlige oversikt over antall norskeide rein i nordre Nordland på tidlig 1890-tall, fordelt på de nye administrative reinbeitedistriktene, kan settes opp i tabellform slik:

Tabell 3.1 

Reinbeitedistrikter Sommer beiting Vinter beiting
Navn Antall rein Antall rein
Storskog 500 500
Sjunkfjell 350 350
Vinkfjell 300 300
Skotstind 300 300
Mørkvatn 600 0
Hamarøy 0 16001
Hellemo 1000 0
Frostisen 500 500
Skjomen 0 0

1 Ca. 1000 av denne reinen tilhørte «fastboende Tysfjordlapper».

Samlet oppgitt og/eller anslått reintall i disse reinbeitedistriktene: 3550.

Områdene innenfor Bodøhalvøya.

Kommisjonen uttalte i sin innstilling at disse områdene etter dens mening var best egnet som sommerbeiteområde for svenske samer. En svensk same ved navn Nils Amundson Baval (som tidligere hadde sommerbeite i Balvatn og vinterbeite i Sverige) hadde imidlertid de siste tre-fire årene overvintret med ca. 500 dyr litt lenger nord langs grensen. Han hadde kjøpt gården Holtan på Fausk­eidet, mens reinflokken vanligvis beitet i Stor­skogen statsalmenning (4400 hektar), på begge sider av Storskogelva. En vinter oppholdt Nils Baval («der formentlig nu maa betragtes som norsk Lap») seg med sine 500 rein utover halvøya mellom Saltenfjorden og Foldenfjorden. Kommisjonen ville ha foretrukket at dette området var et rent sommerdistrikt, men bøyde seg for at det faktisk foregikk helårsreindrift der, og foreslo at det ble gitt navnet Storskog.

Bodøhalvøya.

Lappekommisjonen fastslo at det var gode betingelser for jordbruk i dette området (side 23): «en Overflod af Jord, der med rimelig Bekostning kan opdyrkes. Det kan derfor ogsaa her kun blive et Tidsspørgsmaal, naar Rendriften maa ophøre (...). Ialfald maa Rendriften indskrænkes til de indre mer høitliggende Dele af Halvøen.»

Samiske småbrukere på Bodøhalvøya eide til sammen omkring 400 rein. Kommisjonen foreslo at dette området skulle danne Sjunkfjell helårsdistrikt, med et maksimalt reinbelegg på 350 dyr.

Folden.

I dette området gikk ca. 300 rein «paa egen haand», skriver kommisjonen. Kommisjonen foreslo at området fikk navnet Vinkfjell, og ble helårsbeite for maksimalt 300 dyr.

Steigen.

I dette området var det to reineiere, med ca. 150 rein hver som de stort sett beitet hele året i distriktet, men enkelte vintre hadde de holdt til på Hamarøy. Kommisjonen foreslo at distriktet fikk navnet Skotstind distrikt og ble benyttet til helårsreindrift for 300 dyr.

Fjellområdene innenfor Hamarøy.

Kommisjonen mente at disse områdene kun var egnet til sommerbeite. Det var hovedsakelig omkring de øvre Sagvannene i Hamarøy herred at reinbeitene fantes, og her ble det om sommeren beitet 600 dyr. Denne reinen ble vinterbeitet på Hamarøy. Kommisjonen foreslo at dette området skulle kalles Mørkvatn reinbeitedistrikt og benyttes til sommerbeite for 600 dyr, som i vintertiden kunne henvises til Hamarøy distrikt. Dessuten burde også den norske reinen fra Hellemo distrikt ha adgang til den ubebodde fjelldalen Gjerelv­dalen.

Hamarøy.

Kommisjonen beskrev dette området slik (side 24–25):

«Mellem Sagfjorden paa Sydsiden, Vestfjorden mod Vest og Tysfjorden på Østsiden ligger en stor, bjergfuld Halvø, hvor hen norske Lapper i lang Tid har søgt hen om Vinteren med sine Ren. Den ene Renflok efter den anden er imidlertid gaaet tilgrunde af forskjellige Aarsager – især Ulv og Flein – men af de svenske Lapper, der har sommerbeitet Ren mellem Tysfjorden og Rigsgrændsen, har altid nye Forsøg været gjort paa Overvintring herude.»

I dette området ble det på denne tiden vinterbeitet de tidligere nevnte 600 dyr fra det som skulle bli Mørkvatn distrikt, samt «1000 Ren, tilhørende fornemmelig fastboende Tysfjordlapper» og dessuten enkelte år de 300 dyrene vi nevnte under ­Steigen. Det ble foreslått at distriktet fikk navnet Hamarøy med et reinbelegg på inntil 1600 dyr.

Tysfjord.

Kommisjonen har følgende å fortelle om reindriften i Tysfjord (side 25):

«I Strøget omkring Bunden af Hellemobotten søger Tysfjordlapperne Sommerbeite for sine 1000 Ren, der skjøttes af Abmut (Amund) L­arsen, Nils Mikkelsen og Mikkel Pedersen Koljok. Den sidste slog sig først for 6 Aar siden ned i Norge med 40 Ren. Nu har han 100 og skjøtter 400 Dyr for Tysfjordlapperne.»

I 1951 fortalte Anders Nilsen (født 1876) til Ørnulv Vorren om reindriften i Hellemo på denne tiden. Det går fram av Anders Nilsens beretning at det var vanlig å melke reinen i sommerhalvåret (Vorren, side 67): «De melka på fjellan. Melka på fri mark og hundene sto vakt. Dyrene sto uten at hundene gjødde.»

Anders Nilsen fortalte videre at Jon Finnesen og hans far Finne Johnsen

«hentet slakterein (...) hos svensksamene som hadde sommerbeite i Norge og førte dem med fembøringer til Russevikdalen». Det var vanlig at tysfjordsamene hadde «slakterein» om vinteren hos de svenske samene: «Det var alminnelig blant samene i Hellemoa at de hadde slakterein hos svensksamene. Alle hadde rein til slakt der.»

Lappekommisjonen fortalte at tysfjordsamenes rein i den varmeste sommertiden (ca. tre uker fra midten av juli og utover) måtte føres over på vestsiden av Hellemobotn. Da kom nemlig svensksamene flyttende fra Jokkmokk. De slo opp sine telt ved riksgrensen og beitet om lag 2000 rein ca. fem kilometer innover på norsk side fra Daumannselva til Grunnfjord. Lengre mot nord beitet reineiere fra Sør-Kaitum ca. 4000 dyr inntil fem kilometer inn på norsk territorium. I den nordligste delen av Tysfjord, på Kjøpsvikhalvøya, beitet noen familier som også kom fra Sør-Kaitum omlag 2000 dyr, men disse oppholdt seg noe lengre i Norge (side 25):

«Disse sidste flytter imidlertid helt du mot Fjorden i Nærheden af Storaa og udstrække saaledes Opholdet i Norge noget længere.»

Kommisjonen foreslo at dette distriktet ble kalt Hellemo, og maksimalt reintall i sommerhalvåret ble satt til 1000 norskeid rein. Distriktet Hellemo lå i sin helhet i Tysfjord herred.

Ballangen.

Kommisjonen fortalte at Anders Andersen Zinger beitet omkring 500 dyr omkring Efjorden, som tilhørte Lødingen herred. Reinbeitedistriktet fikk navnet Frostisen, og ble foreslått benyttet som helårsbeite for 500 dyr.

Skjomen.

Området på østsiden av Ofotfjorden fra Rondalen til fjorden Rombaken (i hovedsak Ankenes herred, en liten del tilhørte Evenes) ble foreslått gitt navnet Skjomen distrikt. Ingen norske reineiere var på denne tiden registrert i Skjomen.

3.6 Reindriftsloven av 1897

Lappekommisjonen for Nordland ble stilt relativt fritt når det gjaldt hvilke virkemidler som skulle settes inn for å løse konfliktene mellom reindrift og jordbruk. Kommisjonen fant selv ut at det var behov for tilleggsbestemmelser til Felleslappe­loven av 1883. At bøndene ønsket lovbestemmelser som kunne hjelpe dem i konflikten med reindriften, er dokumentert i andre sammenhenger (Berg 1990). Reineierne ga i den grad de ble hørt, uttrykk for at de ønsket bestemmelser for merking og utskilning av rein. I de områdene der dette var et problem, ønsket de også bestemmelser som kunne beskytte dem mot svensk «løsrein» (rein som trakk over grensen uten at de svenske rein­eierne flyttet sammen med den).

Forfatteren har i en annen sammenheng eksplisitt drøftet forarbeider, innstillinger og politisk behandling av det som skulle bli Reindriftsloven av 1897 (Berg 1990). Her skal vi bare se på behandlingen av en enkelt paragraf, som tok utgangspunkt i spesielle forhold i nordre Nordland, og som ble svært omdebattert under Stortingets behandling av saken. Det dreier seg om § 2 i lappekommisjonens lovforslag, som åpner for positiv diskriminering av fastboende samer i forhold til andre fastboende med hensyn til muligheten for å drive med tamreindrift. Da forslaget ble behandlet i Stortingets landbrukskomité, gikk flertallet mot en slik positiv diskriminering. Det fantes imidlertid også et mindretall i komiteen, som fant det hardt «at tage Livnæringen fra Befolkningen i den inderste Del af Tysfjorden og bl.a. 2 Familier mellem Nordfoldenfjord og Sagfjorden i Hammerø, 1 Familie inderst i Nordfoldenfjord o.fl. Dette saa meget mere, som de Trakter, hvor disse fastboende Lapper beiter sine ren, har en meget spredt Bebyggelse, og driftsmaaden har vedvaret nok saa længe».

Mindretallet (som inkluderte Hans K. Foosnæs, framtredende Venstre-politiker fra Nord-Trøndelag og medlem av lappekommisjonen) forbeholdt seg retten til i Odelstinget å fremme forslag til en tilleggsbestemmelse til § 2, som gikk på at amtmannen etter søknad – og etter at vedkommende herredsstyre har uttalt seg – kunne gjøre unntak for fastboende samer når beitingen fant sted i «anerkjendt Lappetrakt», innenfor de fastsatte distriktsgrensene – og «Ansøgeren har saadan Rendrift ved denne Lovs Ikrafttræden». Dispensasjonen skulle gis for maksimum tre år om gangen, og hver person kunne ikke ha mer enn 200 rein.

For å gjøre en lang historie kort: Mindretallsforslaget ble til slutt vedtatt av Stortinget, og skulle få betydning for reindriften i nordre Nordland i første halvdel av 1900-tallet.

Lappekommisjonenes utgangspunkt – og lovgivernes motiver – var på ingen måte å beskytte eller fremme den samiske reindriften, men jeg har i en annen sammenheng (Berg 1990) konkludert med at det vi kan kalle den administrative etableringen av reindriften (distriktsinndeling/lovgivning), totalt sett virket konsoliderende på en hardt presset næring, og dermed bidro til at reindriften overlevde i de aktuelle områdene.

3.7 Distriktsinndelingen av 1898

Lappekommisjonens innstilling ble i februar 1896 sendt til høring til alle berørte herredsstyrer, fogder og lensmenn samt til amtmannen i Nordland. Reindriftssamene fikk ikke anledning til å uttale seg. 9

Amtmannen i Nordland var meget kritisk til kommisjonens forslag – og særlig til det faktum at den

«har troet at burde gaa til en Deling af det hele Amt paa en forholdsvis uvæsentlig Strækning nær». Han etterlyser både «faktiske og retslige Forudsætninger for en Forføining, som efter mit Skjøn uundgaaelig vil medføre skadelige Følger for Landbonæringen inden Amtet». Hans konklusjon: «Det forekommer mig, at Kommissionens Forslag, om det følges, vil istedetfor Indskrænkning lede til Rendriftens Fremme og yderligere Udvikling.» Han frykter nemlig at samene vil oppfatte distriktsinndelingen som et «Adkomstbrev» til beitemarker de aldri før har brukt eller våget å bruke. Omvendt vil mange bønder komme til å føle seg usikre på sine rettigheter i forhold til samene. Han sammenfatter slik: «Det er noget ved denne indirekte disposition over den private Eiendom, som ikke er tiltalende. Det er, som om et Gjærde blev brudt ned.»

Fogden i Salten mente nærmere undersøkelser med hensyn til hvor samene har sedvanerett, burde vært foretatt før distriktsinndeling fant sted:

«Naar som foreslaaet ogsaa andre Trakter medtages, befrygtes nemlig dette at ville give Anledning til Forvirring og Misforstaaelse.»

Når det gjelder amtmannens og andres klager over at en for stor del av Nordland ble omfattet av distriktsinndelingen, kom kommisjonen i et tilsvar med en interessant klargjøring. Kommisjonen

«er villig til at erkjende, at havde man under Forslagets Udarbeidelse havt Sikkerhed for vedtagelse af Loven om Straf for Reinbeitning udenfor Distrikterne, saa vilde noget mere af Amtets Grund være søgt lagt udenfor Distriktsgrændserne, end skeet».

Imidlertid:

«Under de da bestaaende forhold var det ubetinget en Fordel for Bumændene, at deres Eiendomme laa indenfor Distrikt med Fællesansvarlighed for Lapperne under Renskadepaatale.»

Disse kommentarene forklarer hvorfor Lappekommisjonen la kontroversielle områder inn i reinbeitedistrikter. Dens motiv var å gjøre det lettere for bøndene å få skadeerstatning. Som kommisjonen understreket: Hvis de hadde følt seg sikre på at Stortinget ville akseptere dens forslag om å forby reinbeiting utenfor distriktene, ville flere områder blitt holdt utenfor. At resultatet for reindriften ble så bra som det faktisk ble, skyldes ikke at samene fikk gjennomslag for sine krav og ønsker, men heller at Lappekommisjonen i reindriftssammenheng kjente amtet for dårlig. Det ble understreket at tilstrekkelig detaljerte undersøkelser ville tatt svært lang tid, og at bøndene under de foreliggende omstendighetene var best tjent med at hele amtet ble delt inn i reinbeitedistrikter. For reindriftssamene førte dette til at de i og med distriktsinndelingen fikk lovhjemmel til å drive reindrift i praktisk talt hele Nordland fylke.

3.8 Den dominerende reindriftsformen på 1800-tallet

Vi har hørt at den svensksamiske reindriften blant annet som en følge av Lappekodisillen endret flyttemønster i første halvdel av 1800-tallet. De flyttet nå lengre inn på norsk territorium, og både i F­olden, Tysfjord og Ofoten kom de etter hvert helt ned til fjordbunnene. Det sier seg selv at dette skapte tettere forbindelser mellom den lokale reindriften i nordre Nordland og den svenske reindriften. Det ble etter hvert ganske vanlig for rein­eierne på norsk side å sende sin rein på vinterbeite i Sverige med de svenske reineierne. I noen tilfeller ser det også ut til at norske reineiere selv passet sin rein i Sverige om vinteren. Mot slutten av århundret hørte vi at de svenske reineierne ikke lenger kom ned til fjordbunnene, men holdt seg i grensefjellene, omtrent der vi konkluderte med at de var rundt midten av 1700-tallet.

Reineieren Anders Nilsen, som var en ung gutt på denne tiden (født 1876), fortalte til Ørnulv Voren i 1951 at «alle» Tysfjordsamene «hadde rein til slakt» hos svensksamene. Mye kan tyde på at dette var (kastrert?) okserein, som var spesielt utvalgt til slaktedyr. I forlengelsen av dette er det naturlig å tenke seg at de bukkene som skulle brukes til avl – samt simlene, som skulle melkes neste sommer og derfor måtte være tamme – ble vinterbeitet på norsk side av grensen.

Reindriften på norsk side ble fortsatt drevet i kombinasjon med jordbruk, fjordfiske og utmarksnæringer. I et gitt område var det en eller flere som hadde reindriften som hovedyrke og samtidig passet reinen til mindre reineiere med hovedengasjement i andre næringer. For eksempel i Tysfjord eide svært mange rein, og ikke bare samene – mange nordmenn eide også sytingsrein som ble passet av andre. Dette var et særtrekk ved reindriften i nordre Nordland, og så vanlig at de «fastboende lapper» i nordre Nordland fikk særordninger da reindriftsloven av 1897 ble vedtatt av Stortinget.

Vi hørte at amtmannen i Nordland i 1844 ga uttrykk for at det på denne tiden ikke fantes rein­eiere i nordre Nordland som kun levde av reindrift. Tidlig på 1890-tallet var det et par reineiere som eide ganske mye rein (se avsnitt 3.5), og hadde reindrift som hovednæring – men også disse drev med andre næringsaktiviteter. Det sier seg selv at en reineier med 500 dyr ikke bare drev med tradisjonell melkebruksreindrift, noe av driften måtte åpenbart være rettet inn mot salg av kjøtt i markedet. De svenske reinflokkene ble betydelig større utover 1800-tallet, og kom langt inn på norsk område i sommerhalvåret. I vinterhalvåret gikk deler av den norskeide reinen sammen med de svenske reinflokkene i Sverige. Reineierne på norsk side måtte nødvendigvis bli påvirket av de svenske reineiernes nye driftsform – som også omfattet en ny, kapitalistisk rasjonalitet.

Ved begynnelsen av 1890-tallet hørte vi at tre samer i det som skulle bli Hellemo reinbeitedistrikt, hadde ansvaret for til sammen 1000 rein som tilhørte «Tysfjordlapperne». Å eie noen rein var en helt vanlig del av næringstilpasningen i Tysfjord og andre steder i nordre Nordland. Vi konstaterte at melkebruksreindriften levde i beste velgående. Gammer var den vanlige husformen i Hellemo inntil ca. 1900 (Vorren 1951, side 116). Den tradisjonelle småskalareindriften var fortsatt den dominerende, og vi har tidligere definert den tradisjonelle reindriften i nordre Nordland som en form for subsistensreindrift.

4 Reindriften i første halvdel av 1900-tallet

4.1 Reindrift og unionsoppløsning

Spørsmålet om flyttsamenes rettigheter i det andre landet («Reinbeitesaken») var et av de største og vanskeligste stridsspørsmålene under unionsoppløsningen i 1905. Sakens folkerettslige stilling var hovedspørsmålet. Uenigheten gjaldt dels hvorvidt Norge sto fritt til ensidig å si fra seg traktatforpliktelsene (Lappekodisillen og Felleslappeloven), og dels hvilken folkerettslig tilstand som ville inntre hvis Norge ensidig sa opp traktaten. Det kom til en sterk strid i Stortinget om dette etter at avtaleutkastet, som aksepterte Lappekodisillen, forelå. Statsminister Chr. Michelsen – som hadde vært norsk forhandlingsleder i Karlstad – ville i likhet med norsk opinion for øvrig helst ha kommet ut av unionen uten noen som helst forpliktelser overfor Sverige. Både nedleggelsen av grensefestningene og flyttsamenes rettigheter på tvers av grensene ble til slutt motstrebende godtatt av norske myndigheter.

Når det gjaldt reindriftssamene, bygget resultatet på en nøktern vurdering av samenes folkerettslige stilling. Vi kan slå fast at den offisielle oppfatningen i Norge (og etter alt å dømme også i S­verige) i 1905 var at statene i henhold til gjeldende folkerett var forpliktet til å respektere fortsatt samisk reindrift på tvers av grensen, på grunnlag av det Michelsen kalte «aarhundrers brug af landets urindvaanere». Det norske utgangspunktet for å ønske å si opp Lappekodisillen (at det ikke lenger var balanse i statenes fordeler og ulemper) ble avvist som uvedkommende for traktaten. Det var ikke avtalepar­tenes/statenes interesser den ivaretok, men flyttsamenes fundamentale behov.

4.2 Reindrift og norsk nasjonalisme

I 1904 ble det lagt fram forslag til en reindriftslov som skulle omfatte hele landet. 10 Lovforslaget har særlig interesse fordi det er ført i pennen av seinere riksadvokat Peder Kjerschow, og forslaget til det som skulle bli Reindriftsloven av 1933, bygde i stor grad på forslaget fra 1904. Når det gjaldt reindriftens framtidsutsikter, hadde Kjerschow allerede i 1904 meget klare oppfatninger. Han så for seg at interessemotsetningene mellom reindriften og jordbruket kom til å bli stadig sterkere, og uttalte (side 196):

«Det maa derfor træffes et Valg mellem disse Interesser og Valget maa selvsagt bestemmes ikke mindst af Hensynet til de paagjældende Interessers relative Betydning for Samfundet som saadant. Dette Valg kan da ikke være tvivlsomt. Det tilsiges af Udviklingens ubønhørlige Lov.» For å underbygge sitt syn siterte Kjerschow følgende fra odelstingsproposisjon nr. 2/1871: «Kulturlivets Fremadskriden med Tilbagetrængen af det gamle Naturlivs Former har historisk Berettigelse.»

Når det gjaldt spørsmålet om svenske og finske samers reinbeiting i Norge, ble det fra norsk side brukt både sosialdarwinistiske og nasjonalistiske argumenter – og gjerne i kombinasjon. For norske politikere gjaldt det, som stortingsmann John "Lind-Johansen (AP) fra Ibestad i Troms uttrykte det i 1912, «at værge de fastboende og den bostad, den smule eiendom, de har, for et fremmed lands dyr». 11 Erling Lae har oppsummert politikernes holdninger slik (1977, side 140):

«Det nærmest sosial-darwinistiske norske synet på flyttsamene ble fremholdt av representanter fra alle de eksisterende politiske partier uavhengig av (...) politisk forankring.»

Norske myndigheter så for seg at reindriften med naturnødvendighet ville forsvinne i konkurransen med jordbruk og andre næringer. De svenske holdningene til reindrift og flytt­samer ble i Norge ansett som både svermeriske og preget av uvitenhet. Utenriksminister Johannes Irgens beklaget seg f.eks. i 1911 over den svenske «lapperomantikk» som hadde «skadet Norge meget». Peder Kjerschow hevdet i 1913 at det i svensk presse og allmennhet fremdeles rådde den «komplette uvitenhet», og i tillegg hadde man «de yderliggaaende lappo­filer og de politiske chauvinister» som når som helst skrek opp om norsk inhumanitet og svensk humanitet mot de «forfulgte og ulykkelige lapper». 12

Så mye om de holdninger som lå til grunn for Norges standpunkter i reinbeitekonflikten med Sverige. Forfatteren har i en annen sammenheng dokumentert at den svenske reindriften ble betraktet som en potensiell fare for norsk suverenitet i grenseområdene. Eksempler fra Hattfjelldal og Narvikhalvøya viser at de norske etterretnings- og sikkerhetstjenestene var meget mistenksomme overfor svenske samer på sommeropphold i Norge. Norske myndigheter involverte lappefogden i Nordland (og ganske sikkert også andre lappefogder, i hvert fall i Troms) – samt lappeoppsynsmennene i grenseområdene – i etterretnings- og sikkerhetsrelaterte oppdrag (Berg 2007).

4.3 Reindriften i nordre Nordland omkring 1920

I avsnitt 3.6 gjorde vi rede for § 2 i Tilleggslappe­loven av 1897, som åpnet for positiv diskriminering av fastboende samer i forhold til andre fastboende når det gjaldt muligheten for å drive med tamreindrift. Det framgikk av Stortingets behandling at det nettopp var de spesielle forholdene i nordre Nordland som lå til grunn for at man åpnet for en slik positiv diskriminering.

Men hvordan skulle man skille mellom «nomadiserende» reindriftssamer (som reindriftsloven egentlig var beregnet på) og fastboende samer som drev med reindrift? Etter hvert flyttet alle som drev med reindrift, inn i en eller annen form for hus, og ble da på sett og vis fastboende. Landbruksdepartementet ba lappefogden og amtmannen i Nordland om en klargjøring av dette, og fikk svar i brev fra amtmannen av 17. juli 1917:

«Det lar sig ikke gjøre at gi nogen absolut definition. Efter en almindelig mellemfolkelig betydning av ordet vil kanske ingen av de i amtet hjemmehørende lapper kunne betegnes som nomadiserende. Hus, jord og nogen buskap – om end kanske bare nogen smaafe – har de allerfleste.»

Amtmannen fortsatte:

«Om en lap har hus, hjem, og bufæ kan ikke tillægges avgjørende betydning. Hvad det maa komme an paa er, om dette hus og hjem ligger saadan til i forhold til beitedistriktet, at det ingen hindring lægger for lappens stadige tilsyn av reinflokken, at jordbruket og buskapen er saa uvæsetlig, at den kun spiller en underordnet rolle i lappefamiliens økonomiske og sociale liv samt at lappen virkelig ogsaa benytter sig av denne anledning til stadig at følge og skjøtte sin renflok samt faktisk hovedsagelig lever av dens avkastning. En saadan lap maa bli at anse som "nomadiserende".»

Som vi skal få se var det likevel praktisk talt ingen av de samene som drev med reindrift i nordre Nordland, som av myndighetene ble regnet som «nomadiserende». I brev fra amtmannen i Nordland av 22. februar 1917 ble John Finnesen Leirelv, Tysfjord (som også var lappeoppsynsmann i sitt område) gitt en treårig tillatelse til å holde inntil 200 tamrein i Mørkvatn, Hamarøy og Hellemo, mens fire søkere ble tillatt å holde til sammen 250 rein i samme område.

Lappefogd Egil Havigs offisielle oversikt over antall reineiere i nordre Nordland for driftsåret 1919–1920, fordelt på de administrative reinbeitedistriktene, kan settes opp i tabellform som følger: 13

Tabell 4.1 

Reinbeite- distrikter Sommer beiting Vinter beiting
Navn Antall rein Antall rein
Storskog 644 0
Sjunkfjell 300 944
Vinkfjell 80 80
Skotstind 80 80
Mørkvatn 0 0
Hamarøy 0 221
Hellemo 271 50
Frostisen 130 130
Skjomen 100 100

Samlet oppgitt og/eller anslått reintall i disse reinbitedistriktene: 1605.

I Storskog reinbeitdistrikt drev brødrene Nils og Lars Paval, som var eiere og brukere av gården Holtan i Fauske, reindrift sammen med Peder Tobiasen, Lakså (Sørfold). Disse hadde fra 19. mai 1919 fått fornyet tillatelse fra fylkesmannen til «for et tidsrom av 3 aar at have reinbrug i Storskog samt den del av Skjunkfjell som ligger i Fauske herred». Som vi kan lese ut av tabellen, var det om vinteren disse reineierne holdt til i Sjunkfjell , der for øvrig brødrene Petter og Amund Jonassen hadde helårsbeiter.

I Vinkfjell, Skotstind og Mørkvatn reinbeitedistrikter var det dette driftsåret praktisk talt ingen reindrift.

I Hamarøy og Hellemo drev fire reineiere sammen etter et flyttemønster der reinen var i det førstnevnte distriktet om vinteren og i det sistnevnte om sommeren. En av disse var John ­Finnesen fra Leirelv. Anders Nilsen (også han fra Leirelv) fortalte i 1951 til Ørnulv Vorren at han da han ble voksen, begynte å drive reindrift sammen med John Finnesen og Mikkel Kuoljok (Vorren 1951, side 60). Nilsen fortalte videre at lappefogd Havig hadde en negativ innstilling til den tradisjonelle reindriftsformen i nordre Nordland (Vorren 1951, side 55):

«Havig var imot den og prøvde å motarbeide den.» Havig «pekte på hvor mye A.N. tapte ved å drive reindrift og ikke ta silda i fjorden. A.N. svarte at han bestemte sjøl hvordan han ville ernære seg». Anders Nilsen oppsummerer i 1951 at «Havig var kvass og hard mot folk, mens Hagen er mer medgjørlig». 14

Mikkel Kuoljok kom over fra Sverige midt på 1880-tallet, og han var ifølge Anders Nilsen «hovedmann i flokken» han drev sammen med Finnesen og Nilsen – fordi han passet på så mye sytingsrein fra de fastboende. Ifølge Anders Nilsen var Mikkel Kuoljok en av de siste som melket rein i Hellemo (Vorren 1951, side 61): «Han melka lenge, men før han slutta på fjellet var det slutt på melkinga.» Det framgår av Anders Nilsens beretning at Mikkel Kuoljok var voksen da han kom til Norge, og at han «slutta på fjellet» midt på 1920-tallet.

I distriktene Frostisen og Skjomen var det som vi ser av tabellen, ubetydelig reindrift i driftsåret 1919–1920.

I brev fra fylkesmannen i Nordland av 6. februar 1922 til Landbruksdepartementet ble det etter søknad gitt tillatelse for reindrift for til sammen åtte fastboende samer i nordre Nordland med et samlet maksimalt reintall på 890 dyr. En av disse fikk tillatelse til å drive reindrift i Sjunkfjell reinbeitedistrikt, de resterende sju i Mørkvatn, Hamarøy og Hellemo.

Som vi har hørt, var det ingen automatikk i at alle fastboende som eide rein, søkte om formell tillatelse til dette. Lappefogd Egil Havig holdt til i Hattfjelldal, sør i Nordland, og hadde ikke detaljkunnskap om forholdene i nordre Nordland. De offisielle oppgavene over reineiere og reintall i første halvdel av 1900-tallet må derfor tas med en klype salt. Ifølge Lappekommisjonen av 1892 var det på tidlig 1890-tallet ca. 1000 rein i Tysfjord (Hellemo distrikt). I 1934 var det omtrent like mye rein der, før tallet sank til vel 400 like før andre verdenskrig. Reindriften har gode og dårlige år, og reintallet i et gitt område kan fluktuere betydelig av naturlige årsaker. Når innrapporteringen av reintall til lappefogden fungerte så dårlig som den gjorde fram til Peder Hagen overtok embetet i 1932 – og flyttet det fra Hattfjelldal til Rognan i Saltdalen – forstår vi at tallene for nordre Nordland fram til 1930-tallet er lite å stole på, og sannsynligvis for lave.

Fram til da var lappefogd Havig avhengig av rapporter fra sine «lappeoppsynsmenn», som hadde til hovedoppgave å kontrollere den svenske reindriften på sommerbeite i fylket. Dessuten innhentet lappefogden opplysninger fra lensmennene i de aktuelle områdene. I brev av 17. juli 1917 fra amtmannen i Nordland til Landbruksdepartementet kommenterte amtmannen forholdene slik:

Lappelovgivningens regler har man kun meget ufuldkomment magtet at haandheve inden amtet simpelthen av den grund at man ikke kjender tilstrækkelig til lapperne. Den forrige lappefogeds virksomhet var (...) ikke særlig egnet til at skaffe autoriteterne tilstrækkelige oplysninger om lapperne, deres liv og færden. Den nuværende lappefoged har heller ikke fuld kjendskab til disse forhold. Han har være saa bundet av «svenskespørsmaalet», at der er store distrikter inden amtet, som han endda ikke har befaret, og enda større, som han har utilstrækkelig kjendskap til.

Amtmannen hadde derfor vært tilbakeholdende med å anvende reindriftslovens bestemmelser:

«Under disse omstændigheter i ny og næ at ilægge én lap bøter for overtrædelser medens man har mistanke om, at ni gaar fri, vilde være vilkaarlig, kanske ubillig og litet disciplinerende. Jeg har ønsket at vente med bruken av straffebestemmslserne indtil man kan ha haap om at anvende dem nogenlunde ligt til ale kanter.»

4.4 Reinbeitekonvensjonen av 1919 mellom Norge og Sverige

Forhandlingene om reinbeitekonvensjonen var meget vanskelige – spesielt når det gjaldt svensk reinbeiting i Troms. De svenske reineiernes sommerbeiting i Nordland var ikke av samme omfang (og mindre kontroversiell), og voldte ikke samme vanskeligheter i forhandlingene som forholdene i Troms.

Etter at Sverige på folkerettslig grunn hadde tvunget Norge til å godta en opprettholdelse av den grenseoverskridende reindriften, skjøv partene de folkerettslige sidene til side, og ble enige om å basere avtalen på de praktiske forhold man kom overens om å legge til grunn. For Nordlands vedkommende ble dette uttrykt slik: 15

Ved fastsettelsen av hvilke områder lappene skal ha adgang til å flytte med sine ren, har man uten å gå inn på de i høy grad innviklede tvistespørsmål av rettslig og historisk art som foreligger i denne sak, funnet å kunne foreslå at adgangen til innflytning vesentlig skal omfatte de trakter hvor innflytning for nærværende finner sted.

Konvensjonen inneholdt detaljerte grensebeskrivelser for de ulike beitedistriktene. Til Nordland flyttet svenske samer fram til 1940 tildels mye mindre enn de hadde adgang til. For vårt undersøkelsesområde ble det ikke fastsatt egne reinbeitedistrikter for svensk rein, slik det ble både lengre sør og lengre nord. Det ble imidlertid opprettet såkalte grensebeiteområder langs riksgrensen i hele vårt undersøkelsesområde. Svensk rein som om sommeren beitet opp mot riksgrensen på svensk side, hadde adgang til å overskride grensen og beite i juli og august i nærmere fastsatte områder. For denne «grensebeitingen» var det ikke fastsatt noe maksimumsantall.

Når det gjaldt norsk reinbeiting i Sverige, ble det med ett unntak (et lite område øst for Nord-Trøndelag) ikke fastsatt faste beitedistrikter. De reindriftssamene fra Nordland som ønsket vinterbeite for rein i Sverige, ble hvert år henvist til beiteområder i skogslandet av landshøvdingen (fylkesmannen) i Västerbottens len. Beitetiden var fra 1. oktober til utgangen av april.

Hvordan skal vi vurdere Reinbeitekonvensjonen av 1919 (iverksatt f.o.m. 1923) i forhold til de målsettingene for norsk reindrift som myndighetene hadde lagt til grunn? Roald Berg konstaterer at gevinsten for norsk jordbruk var betydelig, ved at reindriften spesielt i Troms ble konsentrert til fjellområdene. Koloniseringen av Midt-Troms kunne intensiveres ved at bygdene Bardu og Øverbygd ble stengt for den svenske sommerbeitingen. Roald Berg konkluderer som følger (1995, side 138):

«Med Reinbeitekonvensjonen av 1919 hadde Norges målbevisste arbeid gjennom flere slektsledd for å trenge ut den samiske kulturen fra de områdene i nord som egnet seg for jordbruk, nådd et langt skritt videre.»

4.5 Reindriften i nordre Nordland i årene før andre verdenskrig

I dette avsnittet skal vi med utgangspunkt i lappefogdens årsrapport for driftsåret 1938–1939 drøfte reindriften i nordre Nordland like før andre verdenskrig. Lappefogd Peder Hagen brukte konsekvent begrepet «flyttlapper» om alle reineiere, det ble ikke – som tjue år tidligere – skilt mellom «fastboende lapper» og «nomadiserende lapper». Ifølge lappefogden ble det ikke innmeldt svensk rein for overflytting til nordre Nordland i 1939. At en del rein trakk over grensen uten at svenske samer offisielt flyttet til Norge var en annen sak, men denne flyttingen var ikke tallfestet i årsrapporten. Heller ikke var det noen norske reineiere som vinterbeitet sin rein i Sverige dette året.

I brev av 24. juni 1920 til lappefogden søkte John Finnesen om tillatelse til å ansette den svenske reineieren Henrik («Heika») Labba med 40 egne rein som gjeter for hans gruppe, som omfattet ca. 300 rein («reinbestanden har gaaet saa tilbake i disse siste aarene»). Han fortalte at denne reineieren ønsket å bli norsk statsborger og bosette seg i Norge. Lappfogd Egil Havig anbefalte i brev til amtmannen av 3. juli 1920 at tillatelse ble innvilget, og argumenterte i brevet for at «naar vedkom. fastboende finner faar en gjæter, som udelukkende ofrer sig for vogtningen av reinflokken, vil bevogtningen blive bedre end den hidtil har været».

I et notat fra Landbruksdepartementet av 31. juli 1920 ble søknaden fra Finnesen kommentert med «at der neppe med lovhjemmel kan gis en svensk flyttlap tillatelse til med renhjord å ta ophold i norsk renbeitedistrikt og opholde seg der året rundt, selv om han kommer hit i egenskap av leiet gjeter». Men: «Således som forholdene ligger an i nærværende sak antar man dog at ingen offentlig interesse er til hinder for at den nevnte lap medtar nogen ren hit ved tiltredelsen av sin stilling som gjeter.» Forutsetningen var at det maksimale reintallet som de fastboende samene i området hadde fått tillatelse til å holde, ikke ble overskredet. Det ble også vektlagt at «det er den nevnte svenske lapps hensikt å søke norsk statsborgerskap så snart han kan».

Lappefogdens offisielle oversikt over antall reineiere og rein i nordre Nordland for driftsåret 1938–1939, fordelt på de administrative rein­beitedistriktene, framgår av tabellen over.

Tabell 4.2 

Reinbeite- distrikter Sommer- beiting Vinter- beiting
Navn Antall rein Antall rein
Storskog 295 187
Sjunkfjell 295 403
Vinkfjell 235 235
Skotstind 150 150
Mørkvatn 900 0
Hamarøy 0 1150
Hellemo 427 0
Frostisen 830 1007
Skjomen 200 200

Samlet oppgitt og/eller anslått reintall i disse reinbeitedistriktene: 3232.

I distriktene Storskog og Sjunkfjell var det de samme familiene som drev reindrift dette driftsåret som i forrige oversikt (1919–1920). Av lappefogdens årsberetning for Storskog framgikk det at det

«mellem distriktets flyttlapper og en del gårdbrukere var (...) tvist om en gammel reinflyttevei, da gårdbrukerne stengte veien og vilde ha den omlagt eller flyttet til en annen plass. Ved bestemmelse av fylkesmannen ble den gamle flyttevei beholdt, og gårdbrukerne pålagt å sette åpning i de gjerder som var ført opp over veien, så reinflyttingen kunde gå som før.»

I distriktene Vinkfjell og Skotstind var det fire reindriftsfamilier som til sammen eide ca. 400 dyr, altså en viss økning siden 1919–1920.

Reintallet i distriktene Hamarøy og Mørkvatn ble oppgitt til ca. 900 dyr, fordelt på sju reineiere. Fire av disse reineierne var av Kalstadfamilien, to av Langåsfamilien. Reinen ble vinterbeitet på Hamarøya og sommerbeitet i Mørkvatn.

Johan Albert Kalstad har i en kort artikkel beskrevet den tradisjonelle reindriften i Tysfjord/Sørfold-området. 16 Kalstad forteller at reindriften i dette området vanligvis var mannens arbeid. Kvinnene og barna hadde ansvaret for det daglige arbeidet på gården. I oppbyggingsfasen – kanskje før barna kom – eller i de få tilfellene der reindriften var enenæring, var det derimot ikke uvanlig at kvinnene deltok i arbeidet med reinen. Halvåret fra juli til desember var det mest arbeidskrevende. Om sommeren var det nødvendig med intens gjeting – dels for å unngå sammenblanding med innlandssamenes rein, dels for å forhindre at reinen trakk opp i farlig fjellterreng der den kunne rase ned. For dem som melket reinen, var dette også melkeperioden, som selvsagt gjorde det nødvendig å holde simlene samlet i nærheten av gjeterne. Fra januar til juli hadde man en rolig periode, og arbeidskraften var da frigjort til andre formål (skogbruk, fiske m.v.).

I Hellemo distrikt ble det ifølge Anders Nilsen etter ca. 1910 gradvis slutt på reinskillingene i Hellemo, og den siste tiden man overhodet merket, var under første verdenskrig (Vorren 1951, side 62–70). All reinen fra Hellemo og Hamarøy ble etter 1910 holdt i en eneste stor flokk på ca. 1000 rein. Tidlig på 1920-tallet ble reineierne i distriktet enige om å finne en dyktig gjeter i Sverige som kunne få reinen tam nok til å kunne samles, merkes og melkes igjen. Den de fant var Heika Labba fra Jokkmokk (se ovenfor), som flyttet til Norge med ca. 40 rein. Til å begynne med var alle med på dette («Hellemosamer, Hamarøysamer, Nordfollsamer»), og Labba klarte etter hvert å temme reinen såpass at det gikk an å melke den. Men etter hvert ble det splittelse blant reineierne, og Heika Labba flyttet i 1935 til Ballangen.

I Hellemobotn drev de fastboende en egen reindrift i årene før krigen. Hovedmennene bak driften var Anders Mikkelsen og Paul Pedersen, Nordbukt. I 1940 ble det registrert hele 25 fastboende i Hellemobotn/Nordbukt som eide rein. 17 I driftsåret 1938–1939 var samlet reintall på sommerbeite oppgitt til 427 dyr, hvorav 117 ble vinterbeitet i Frost­isen og 310 i Hamarøy. I alt seks reineiere var oppført i lappefogdens årsrapport. Lappefogden rapporterte at ørn hadde tatt en del småkalver, og at «noen få voksne rein er omkommet ved å rape utfor berghammere om høsten». Han kommenterte driften i området slik:

«Antallet av rein blir for hvert år mindre i H­ellemo distrikt. En hel del av lappebefolkningen i distriktet særlig i Hellemofjorden lever i tarvelige økonomiske kår. Brukene er små med gjennemgående dårlig jordkvalitet og antallet av bufe blir av denne grund sterkt begrenset. For de fleste lappiske småbrukere i den innerste del av Hellemofjorden vilde det utvilsomt være en god hjelp ved siden av småbruksdriften om de hadde noen rein i fjellet. Fordelen ved dette er også de fastboende lapper i trakten oppmerksom på, men tiltaket for å sette planen i verk synes å mangle.»

Samlet reintall for Frostisen reinbeitedistrikt i driftsåret 1938–1939 var 830 dyr. Av disse eide den ovennevnte Henrik J. Labba 400 dyr. Resten var fordelt mellom tre andre reineiere, som alle ble oppgitt å være bosatt i Ballangen. I Skjomen ble reintallet oppgitt til ca. 200 dyr, som ble helårsbeitet i distriktet.

Tidlig på 1930-tallet administrerte Landbruksdepartmentet såkalte «kriselån» til trengende i landbruket. I 1934 henvendte fylkesmannen i Nordland seg til lappefogd Peder Hagen med orientering om at det nå var mulig for reineiere å få lån fra Landbruksdepartementet. 18 Fylkesmannen meddelte at departementet hadde stilt i alt kr 4000 til disposisjon som lån til « nødlidende flyttlapper innen fylket». Lånet skulle gis til innkjøp av livdyr for «nødlidende flyttlapper som er skikket til å utøve reindrift, men som på grunn av forholdene er eller holder på å bli satt utenfor denne næring, eller til sønner eller døtre av flyttlapper som fra barn av har deltatt i reinskjøtsel, men ikke er i stand til å skaffe sig midler til kjøp av egen reinflokk.»19 Lånet måtte ikke overskride kr 1000 til hver reineier. Det ble ikke forlangt sikkerhet for lånet. Det skulle legges vekt på at den enkelte låntaker var «real og pålitelig og i det hele må antas å opfylle sine forpliktelser».

Det er interessant å merke seg at det bare var én reineier fra nordre Nordland (Pavall fra Storskog/Sjunkfjell) som fikk et slikt lån. De øvrige sju som fikk innvilget lån, kom alle fra Helgeland. Det ser for meg ut som at lappefogden kun anbefalte lån til reineiere av en viss størrelse, og ikke til dem som var kategorisert som «fastboende lapper», det vil si de aller fleste reineierne i nordre Nordland. Lappefogden opplyste i brevet at samtlige låntakere var «reelle og pålitelige folk som jeg tør tro vil gjøre sitt bedste for å opfylle sine forpliktelser» . I årene som fulgte finner vi en utstrakt korrespondanse mellom lappefogden og de reineierne som hadde fått lån til innkjøp av livdyr. I 1937 var det to reineiere som på grunn av uheldige omstendigheter i reindriften måtte søke om utsetting av 1. termin på kriselånene. Lappefogden anbefalte at så vel renter som avdrag på lånene ble helt ettergitt. 20 Under krigen ser det ut til at innbetalingene på lånene ble stilt i bero. Etter krigen søkte de fleste av låntakerne om å få ettergitt kriselånene, og i alle tilfellene jeg har maktet å undersøke, ble søknaden innvilget.

4.6 Den dominerende reindriftsformen i første halvdel av 1900-tallet

Det samlede oppgitte og/eller anslåtte reintallet i nordre Nordland lå på ca. 3500 da Lappekommisjonen gjorde sine undersøkelser i 1893. Tallet var redusert til 1600 i 1919–1920, og hadde steget omtrent til 1893-nivå i 1938–1939. Vi hørte at reindriften nord for Sørfold hadde vært på vikende front siden 1910, men tok seg opp igjen da Heika Labba tidlig på 1920-tallet ble hentet som ansvarlig for all rein fra Nordfolda, Hamarøy og Hellemo. Heika Labba gjeninnførte den tradisjonelle melkebruksreindriften. I 1935 flyttet Labba til Ballangen, og etter dette ble denne driftsformen avviklet i de områdene han forlot. Det er sannsynlig at han fortsatte med sin melkebruksreindrift i Ballangen, men dette har jeg ikke funnet kilder på.

Fra Tysfjord forteller Bjørg Evjen (1998) at svært mange av innbyggerne i kommunen før andre verdenskrig eide et mindre antall rein som ble gjetet av andre. Denne reinen ble kalt for sytingsrein eller aktarein, og ble gjetet enten av samene på svensk side eller av de som hadde reindriften som hovednæring i Tysfjord. Evjen forteller:

«Systemet med sytingsrein var godt innarbeidet i Tysfjord. Det fungerte som ei utveksling av tjenester. Noen passet reinen som ga kjøtt, og fikk varer og tjenester tilbake. Forholdet hadde sammenheng med tidligere forbindelser og slektsbånd mellom lulesamer på begge sider av grensen, og samhandel med den sjøsamiske og den norrøne befolkninga fra gammelt av.»

Motytelsene var ofte fisk og fiskeprodukter. Det kunne imidlertid også være pass av flyttsamenes geiter. Svein Sommerset (1998, side 26) forteller: «Om vinteren pleide Mellagården (gnr. 36/4) på Sommerset å ha geiter i pensjon for svenske reindriftssamer. Denne virksomheten opphørte rundt 1910–1915.»

I og med reindriftsloven av 1897 ble det forbudt for ikke-samer å eie sytingsrein, men samiske gårdbrukere kunne som vi har hørt etter søknad få særskilt tillatelse til dette. Det gikk imidlertid lang tid før forbudet ble overholdt. Både gårdbrukere, kjøpmenn og andre ikke-samer hadde egne reinmerker og eide rein.

Reindriftsloven av 1933 (§ 10) forbød alle andre enn reindriftssamer å eie tamrein. 21 Etter den nye loven var det heller ikke tillatt for fastboende samer å ha sytingsrein hos reindriftssamene. Til å begynne med var det langt mellom teori og praksis. Men mot slutten av 1930-tallet ser det ut til at lappefogden i Nordland begynner å håndheve regelverket. Undertegnede har i en annen sammenheng sett på utviklingen av sytingsreininstitusjonen for tre utvalgte reinbeitedistrikter i Helgeland i perioden 1937–1958. Første gang antall sytingsrein er ført opp i lappefogdens årmeldinger var i 1937, men det var ikke spesifisert hvorvidt reinen tilhørte samer eller ikke-samer. Den kan også ha tilhørt andre reindriftssamer – f.eks. eldre mennesker som ikke selv kunne ta seg av reinen – hvilket fortsatt var tillatt.

Hvis vi regner sytingsrein i prosent av det totale reintallet for alle tre distriktene, finner vi at det i 1937 var 10,6 prosent sytingsrein, i 1949 7,4 prosent og i 1958 5,5 prosent. Tendensen er helt klar: Sytingsreininstitusjonen var i ferd med å forsvinne på Helgeland, og det er liten grunn til å tro at det var annerledes i Salten, i hvert fall når det gjelder sytingsrein eid av ikke-samer.

Ennå i 1930-årene gikk lappefogden med på å registrere reinmerker for ikke-samer i Tysfjord. 22 Mot slutten av dette tiåret startet imidlertid en varig nedgang i antall rein i distriktet. Det første året den nye lappefogden Peder Hagen skrev sin årsmelding (1934), ble antallet rein i Hellemo oppgitt til 933 dyr. Hver av de seks familiene som drev reindrift, hadde ca. 80 dyr hver, og i tillegg var det 450 sytingsrein. I driftsåret 1938–1939 var som vi så ovenfor, det totale reintallet i Hellemo sunket til 427, fordelt på seks reineiere. Antallet reineiere er neppe korrekt. Som Thorbjørn Storjord forteller (side 82):

«De fleste familiene i Hellemofjorden hadde sytingsrein inntil 1940. (...) Slektningene på svensksida passa de få reinsdyra sammen med egne dyr om vinteren.»

Vi kan konkludere med at sytingsreininstitusjonen i nordre Nordland var intakt ved slutten av 1930-tallet, men at den allerede var i klar tilbakegang.

5 Reindriften i andre halvdel av 1900-tallet

5.1 Situasjonen for reindriften etter andre verdenskrig

På Norske Reindriftsamers Landsforbunds landsmøte i 1948 i Tromsø holdt byråsjef Hallsjø i Landbruksdepartementet en tale der han viste til at man tidligere hadde ansett reindriften for å være en næring på vikende front, men at dette nå var motbevist (Berg 1997, side 23): «Etter krigen kom reindriften raskere opp igjen enn noen annen næring.»

Men dette var en sannhet med modifikasjoner. Krigens innvirkning på reindriften varierte fra område til område. I brev til Landbruksdepartementet av 29. august 1940 oppsummerte Peder Hagen krigens innvirkning på reindriften i Nordland så langt. 23 Når det gjelder Storskog, Vinkfjell og Hamarøy, hadde krigshandlingene liten innvirkning på reindriften. En kommentar om forholdene på Hamarøy er typisk: «Ingen av reindriftene i distriktet led noe direkte tap som følge av krigen mens denne varte, da våbentilstanden kom før det egentlige felttog nådde til traktene her.»

Reindriften i Frostisen og Skjomen ble derimot berørt av krigshandlingene. Fra Frostisen rapporterer lappefogden: «Lappene har meldt at de har hatt store vanskeligheter for sine reindrifter og betydelige tap som følge av krigen. En av flyttlappene, Matias Nilsen Grundfjord, har meldt, at han ble holdt som krigsfange i tre dager under krigen. (...) Han hadde reinen i Efjorden på grensen mot Ballangen og var på flytning til traktene mot Tysfjord, da han uten å ane noen grund ble fanget og holdt i forvaring i tre dager.» Dette skjedde midt i kalvingen, og Matias Nilsen Grundfjord anslo å ha mistet minst 20 årskalver på grunn av fengslingen.

Fra Skjomen distrikt meldte «flyttlappen i dette distrikt, Einar Larsen Håkvikdal» at han hadde hatt stor skade på sin reindrift som et resultat av krigshandlingene. Hans reinbeiteområder var sør for Narvik omkring Beisfjorden, hvor det foregikk krigshandlinger i ganske stor utstrekning. Einar Larsen hadde oppgitt 135 voksne rein og 45 kalver tapt i løpet av krigshandlingene.

Lappefogden meldte til slutt at de svenske flyttsamene som vanligvis flyttet til nordre Nordland, hadde holdt seg borte fra norsk område sommeren 1940.

I etterkrigsårene iverksatte myndighetene undersøkelser om omfanget av krigsskader på reindriften. Særlig mot slutten av krigen gjorde tyskerne seg skyldig i en del reintyverier, men det er interessant å merke seg at de i hvert fall i teorien respekterte reindriftssamenes eiendomsrett. Lappefogden i Nordland anmeldte i flere tilfeller reintyverier til den tyske militærmakten, som så foretok formelle undersøkelser. I de fleste tilfeller ble imidlertid anmeldelsene henlagt. I sin årsmelding for 1945 skrev lappefogd Peder Hagen følgende om dette:

«Tyske soldater skjøt og stjal et større antall rein i flere distrikter i de første vintermåneder i 1945. Tyveriene ble til dels utført av soldat­patruljer som hadde reinskyting som oppdrag. Anmeldelser og klager over tyveriene som ble sendt vedkommende militære og civile tyske administrasjonsmyndigheter ga intet resultat.»

Peder Hagen meldte i sin årsrapport for 1945 videre at omtrent alle «lappevesenets» hytter i reinbeitedistriktene var blitt ødelagt av tyske soldater i krigsårene:

«Overalt har tyske soldater oppholdt seg i hyttene mer tilfeldig eller fast, og det som soldatene ikke ødela av inventar (...) har norske civile etterpå foretatt hærverk mot.»

Det samme var tilfelle med flere bruer og ringgjerder, hvor trematerialene var brukt til brensel i krigsårene. Når det gjaldt ødeleggelse av reindriftsanlegg, var dette vanlig i alle områder der slikt fantes. Omfattende reparasjonsarbeider måtte iverksettes mange steder. I noen av distriktene i Nordland var reintallet gått ned i løpet av krigen, og Hagen kommenterte dette slik:

«Dette skyldes vesentlig tyske soldaters tyveri av rein utover vinteren fra nyttår 1945, samt i noen tilfelle også tyveri ved norske civile.»

Den norske økonomien var ekspansiv i krigsårene. Fire hundre tusen tyske soldater skulle forsynes med mat, klær og husrom. Utstyr skulle vedlikeholdes, og ikke minst: Norge skulle forberedes på en alliert invasjon. Å sikre den lange kysten med festninger og sperringer («Festung Norwegen») mot invasjon var en enorm oppgave. Det trengtes videre flyplasser, marinebaser, flyplasser og kommunikasjoner (særlig jernbaner og veier).

Berge Furre har kommentert krigstidens økonomiske makronivå slik (Furre 1992, side 192):

«Paradoksalt nok var tida no komen for ein ekspansiv politikk som overgjekk alt det Arbeiderpartiet hadde våga tidleg på trettitalet: No pøste styremakta lånte midler ut i samfunnet og dreiv hemningslaust med underskot. Keynes" navn var det knapt lovleg å nemna, men verknaden var overveldande: Arbeidsløyse og det som var att av gjeldskrise, var blåse bort på kort tid.»

Mikal Urheim har kommentert krigens innvirkning på den samiske befolkningen i Tysfjord. 24 Han forteller at levekårene var veldig vanskelige utover 1930-tallet:

Så kjem krigen. Og den griper veldig sterkt inn blant den samiske befolkningen i Tysfjord-f­eltet. Plutselig oppstår det et marked. Det blir etterspørsel etter naturprodukter av alle slag, fra havbotnen til moltebærfjellet. Fugl og fisk og alt annet kan selges. Uansett hvor mye man har – og så får vi veldig god omsetning på rødrevskinn. Som må fanges enten med gift eller noe sånt – og kundene var de tyske soldatene. Så oppstår det etterspørsel etter duodje-produkter. Skaller, tøfler, muffer og pelsluer og deslike – markedsetterspørselen var enorm. De første tre krigsårene får vi en duodjeproduksjon i alle hus der det overhodet går an. En hektisk tid. (...) Og det herran det varte til krigens slutt. Så folk betalte sin gjeld. Det var et skyldfritt folk da krigen tok slutt. De hadde ikke penger – men de hadde betalt ut bankene.

Lappefogdens offisielle oversikt over antall reineiere og rein i nordre Nordland for driftsåret 1946–1947, fordelt på de administrative reinbeitedistriktene, framgår av tabell 5.1.

Tabell 5.1 

Reinbeite- distrikter Sommer- beiting Vinter- beiting
Navn Antall rein Antall rein
Storskog 430 80
Sjunkfjell 150 500
Vinkfjell 240 240
Skotstind 270 270
Mørkvatn 630 0
Hamarøy 0 630
Hellemo 20 20
Frostisen 410 410
Skjomen 80 80

Samlet oppgitt og/eller anslått reintall i disse reinbeitedistriktene: 2230.

I Storskog distrikt drev fortsatt familien Pavall en livskraftig reindrift, som ble vinterbeitet på Bodøhalvøya. I Sjunkfjell var det dessuten en liten flokk som ble helårsbeitet i distriktet.

I Vinkfjell og Skotstind var til sammen sju reineiere oppført med i alt ca. 500 dyr.

Reindriften i Hamarøy og Mørkvatn hadde overlevd krigen. Her var Kalstad-familien samt John J. Langås oppført med til sammen 630 dyr, som ble vinterbeitet i Hamarøy og sommerbeitet i Mørkvatn.

Under hele andre verdenskrig var det både sommer- og vinterbeite for ca. 200 dyr i Hellemo . Da krigen sluttet, var det imidlertid nesten ingen igjen, tyske soldater hadde slaktet ned omtrent alt. Anders Mikkelsen har fortalt om dette i intervju med Nordlandsposten: 25 «Flokken var ikke særlig stor på grunn av dårlige vinterbeiter i området, og det var da også dette som fikk han til å gi opp reindriften. Han sluttet det siste krigsåret, tyskerne tok de siste dyrene, ferdig med det, sier han selv.» Det ble hevdet at også nordmenn drev krypskytteri mot slutten av krigen. 26 Den eneste reineieren som var registrert i Hellemo i 1946, var Anders Nilsen Leirelv (født 1876) med 20 dyr.

I Frostisen reinbeitedistrikt var det i hovedsak familien Labba som drev etter andre verdenskrig. Av reineiernes rapport til lappefogden framgikk det at de hadde mistet en del rein over grensen til svenske reinflokker, men at de ikke visste hvilke reinflokker dette var. Ellers forteller lappefogden at en av distriktets reineiere i 1946 solgte sin flokk «og flyttet sørover, hvor han har tatt seg arbeide som gjeter hos et tamreinselskap i nærheten av Geilo».

Eneste reineier i Skjomen reinbeitedistrikt per 25.2.1947 var Einar I. Larsen, Ankenes. Lappefogdens kommentar: «Flyttlappen i dette distriktet har oppgitt at han har et reinantall av ca. 80 rein. Han har også nevnt, at da hans reinflokk er så liten, så har han tenkt å slutte med reindriften i 1947.»

Ingen norske reineiere i nordre Nordland flyttet på vinterbeite til Sverige i 1946, og ingen svenske reineiere meldte offisiell innflytting til området. At en del rein som vanlig trakk over grensen uten at svenske samer offisielt flyttet til Norge, er en annen sak, men denne flyttingen er ikke tallfestet i årsrapporten.

5.2 Avviklingen av den lulesamiske reindriften

I løpet av de tjue årene etter andre verdenskrig ble den lokale reindriften avviklet i nordre Nordland. Den eneste reindriften som overlevde, var Pavall-reindriften i Storskog/Sjunkfjell, som etablerte seg der i 1880-årene. Reindriften som en del av kombinasjonsdrift med jordbruk, fiske og annet forsvant. I det følgende skal vi drøfte utviklingen av reindriften i nordre Nordland i etterkrigstiden.

Når det gjelder svensk reinbeiting i Norge, var det fortsatt ikke fastsatt egne reinbeitedistrikter for de svenske reineierne i nordre Nordland nord for Balvatn. Men det var fastsatt et såkalt grensebeiteområde definert som området «fra Eidevatn og Låmivatn i Sulitjelma til Norddalsfjellet ved Ofotbanen», der svensk rein hadde rett til å overskride grensen uten at det var angitt noe bestemt antall. Ingen norske reineiere i nordre Nordland brukte offisielt vinterbeiter i Sverige i denne perioden.

Tabellen over er satt opp med utgangspunkt i opplysninger om antall rein i de enkelte distriktene fra lappefogdens årsmeldinger for 1955, 1960, 1965 og 1970.

Tabell 5.2 

Reinbeite-distrikter Reintall sommerbeite Reintall vinterbeite
Navn 1955/-60/-65/-70 1955/-60/-65/-70
Storskog 546/609/846/633 0/0/0/0
Sjunkfjell 180/0/0/0 726/608/846/633
Vinkfjell 0/300/350/0 0/300/350/0
Skotstind 61/60/100/0 61/60/100/0
Mørkvatn 115/300/200/700 0/0/0/0
Hamarøy 0/0/0/0 115/300200/700
Hellemo 0/0/0/0 0/0/0/0
Frostisen 210/106/65/864 210/106/65/864
Skjomen 936/544/470/100 936/544/470/100

Storskog/Sjunkfjell. Reineierne i Storskog reinbeitedistrikt var gjennom hele perioden familien Pavall i Fauske. I 1960 meldte lappefogden om fortsatte konflikter med jordbruket i området:

Vi har i dette distriktet noen av Nordlands dyktigste reindrivere. De passer reinen godt og den er tam. Vi har likevel her noen av de hardeste konflikter med fastboende. Da reineierne her er meget rimelige folk, må konfliktene skrive seg fra liten forståelse fra enkelte fastboende. Det viser seg at de fleste klagerne er småbrukere uten noe vesentlig jordbruk. Da rein­eierne ikke har kunne godta beiteutvalgets forslag i forbindelse med beitetvisten i Valnesfjord, går denne saken videre.

Reineierne i Sjunkfjell reinbeitedistrikt per 1.1.1956 var Johan Johnsen Tenvatn og Adler Sjunkfjord, begge Sør-Folla, samt Andreas ­Amundsen, Nord-Folla. Disse hadde til sammen 180 rein, som ble helårsbeitet i området. Vinterbeitet ble rapportert å ha vært dårlig i 1955, og lappefogden tilføyde for egen regning: «Fra gårdbrukere i dette distriktet kom det mange klager om våren og forsommeren 1955, over ulemper og skader av rein på innmark og bufehavn, men ingen av klagerne forlangte erstatningsskjønn avholdt.»

Fra og med 1960 var det bare Pavall-familien som drev reindrift på Bodøhalvøya, fortrinnsvis i vinterhalvåret. I 1965 ble 126 av i alt 846 dyr i Pavall-flokken oppgitt å være sytingsrein. Året etter (1965) kunne lappefogden fortelle at reineierne dette året bare hadde benyttet Bodøhalvøya, ikke Storskog distrikt. I 1970 gjennomgikk reindriften i nordre Nordland det lappefogden omtaler som et katastrofeår. Når det gjelder Pavall-reindriften, hadde han følgende kommentar: «Ettersom der dessuten var lignende tap i 1968 kjemper nå denne reindriften for sin eksistens. Det står strevsomme og dyktige folk bak, og det er tragisk dersom de ikke skal makte å holde det hele sammen. Der er det nødvendig med en økonomisk støtte av en størrelsesorden som virkelig kan bety noe.»

Vinkfjell . Det var ingen registrerte reineiere i dette distriktet per 1.1.1955. I 1960 meldte lappefogden at det for første gang siden 1955 var en reineier med 300 rein på beite i Vinkfjell reinbeitedistrikt. Det dreide seg om den svenske statsborgeren Guttorm Labba, som tidligere hadde vært gjeter hos Nils og Karl Kalstad i Hamarøy, og nå søkte norsk statsborgerskap. Lappefogden ga uttrykk for at både reineieren og kona hans var «meget dyktige reindriftsfolk som det er å håpe kan få norsk statsborgerskap». Beitene i distriktet ble vurdert som svært gode, ettersom det var flere år siden det hadde gått rein på beite der.

I 1964 var Guttorm Labba fortsatt eneste reineier i Vinkfjell, med 350 rein som ble sommerbeitet i distriktet (1964). Vinteren 1964–1965 ble han imidlertid henvist til Finnøya i Hamarøy distrikt, og lappefogden opplyste sommeren 1965 at Labba ikke hadde vendt tilbake derfra. Hans kommentar til dette var at Vinkfjell (som for øvrig var blitt temmelig nedbeitet) «nå sannsynligvis kommer til å bli uten reindrift». I 1970 var lappefogdens kommentar ganske riktig at distriktet fortsatt ikke var i bruk.

Reineierne i Skotstind distrikt per 1.1.1956 var Johan Johnsen Kalvågstraum og Andreas Johnsen, begge Hamarøy, med til sammen ca. 60 rein. I 1960 var flokken på samme størrelse, og lappefogden kommenterte dette slik: «For disse to reineierne er vel reindriften nærmest en hobby. Det blir da derfor også meldt om mye umerket rein, om noe i det hele tatt er merket.» Distriktet var lite, men lappefogden mente likevel at det var grunnlag for en bedre reindrift her. I 1965 var Johan J. ­Kalvågstraum eneste reineier, med 100 rein (skjønnsmessing anslått av lappefogden). I 1970 var det ikke lenger registrert rein i distriktet.

Reineierne i distriktene Hamarøy og Mørkvatn per 1.1.1956 var Nils Kalstad, Karl Kalstad, Karl A. Kalstad, Anders J. Kalstad og John J. Langås (Vadnem), alle Tysfjord. I 1955 skrev lappefogden følgende i sin årsrapport:

Vinter og sommerbeitet i de to distrikter ble nyttet av ca. 600 rein i 1955. Distriktenes flyttsamer bestemte seg høsten 1955 for å slutte med reindriften og selge eller slakte ned hele reinbestanden som de hadde i distriktene. Høsten 1955 ble det slaktet og solgt ca. 450 rein av reinflokken. Resten går fremdeles i distriktet, og er av reineierne oppgitt til å være ca. 115 rein. Distriktene blir likevel ikke liggende så lenge uten reindrift, da to flyttsamer fra Kautokeino allerede har spurt om muligheter for å flytte inn til de to distrikter med sine reindrifter.

Til tross for lappefogdens kommentar i 1955 var det i 1960 fortsatt fem reineiere med til sammen 300 rein på sommerbeite i Mørkvatn og vinterbeite i Hamarøy. Lappefogdens kommentar:

«Det er egentlig bare to av reineierne som driver med rein som hovednæring. Den ene eieren, Anders Kalstad, har gått landbruksskole de to siste år. En annen, Karl A. Kalstad, har gått stuertskole. Den ene av de to hoved­eierne, Karl Kalstad, har i år ført opp rein på sin 14 år gamle sønn, som han mener vil begynne med rendrift.»

I 1964 oppga Karl og Nils Kalstad at de til sammen hadde ansvar for 200 rein, derav 20 sytingsrein. Lenger ute i fjorden drev John ­Johnsen Vadnem i Langåsen ifølge Bjørg Evjen reindrift inntil 1965 (Evjen 1998). Dermed var den siste av de tradisjonelle reindriftsgruppene i Nord-Saltenområdet avviklet. Året etter meldte lappefogden at

«de to reineiere som fra før har benyttet disse distrikter har etter hvert foretatt avvikling av sin reindrift, slik at de nå bare har et lite antall – ca. 80 etter det som er oppgitt – rein igjen. Årsaken til at de avvikler er at de begynner å bli gamle og har ingen som skal overta etter seg.»

Men han tilføyde:

«Som anført ovenfor er imidlertid Guttorm Labba flyttet til Hamarøy med sin reindrift. Han skal også benytte Mørkvatn distrikt.»

I 1970 var den lulesamiske reindriften i Hamar­øy/Mørkvatn avviklet. Distriktene ble kun brukt av familien Guttorm Labba, som hadde et samlet reintall på 700. Lappefogden meldte at vinterbeitene i Hamarøy de siste årene ikke hadde blitt «rasjonelt utnyttet», hvilket hadde fått uheldige konsekvenser. Det hadde blant annet ført til friksjoner mellom reindriften og jordbruket: «Situasjonen har ført til at Landbruksdepartementet har bestemt at det skal innføres beitetid for Hamarøy distrikt, noe man ikke har hatt tidligere.»

Det var ingen registrert reindrift i Hellemo distrikt i hele perioden 1955–1970. Bjørg Evjen forteller at de siste som drev med rein i indre del av T­ysfjord, var Anders Nilsen, Leirelv og Andreas Mathisen, Grunnfjordbotn. Den siste reindriften i Hellemo ble avviklet i 1952. I Ørnulv Vorrens samtale med Anders Nilsen i 1951 spurte han om man ikke som før kunne sende rein over til Sverige på vinterbeiting, men Nilsen mente at dette ikke gikk an (Vorren 1951, side 55):

«En ville bli oppslukt av de uhyre reinmasser i Sverige som er svært lite tamme. Ja, går man dit kjem man tomhendt igjen.»

Leiv Finnesen bodde i Leirelv helt fram til 1968. Han vokste opp hos Anders og Inga Nilsen. De hadde noen få sytingsrein, som var plassert hos Nils og Karl Kalstad som sytingsrein («Dette var helt opp i 60 tallet»). Finnesen forteller (i partsinnlegg for Høyesterett) 27 at Anders Nilsen før dette lenge

«hadde drevet aktiv, tradisjonell reindrift sammen med John Finnesen og flere. Dette var en lang periode, som ble avsluttet etter krigen. Flokken ble plassert på Hulløy og ble borte etter krigen.»

I 1965 forteller lappefogden at

«lærer Mikal Urheim fra Musken har tatt initiativ til en ny reindrift der, og har ytret ønske om at staten yter støtte til opphjelp av en slik. Problemet består ellers i at det ikke er noen vante folk som ønsker å gå i gang med reindrift i distriktet. Å satse på folk som fra før ikke har erfaring på området, synes for usikkert.»

I 1970 har han følgende kommentar: «Distriktet har vært uten reindrift i årtier. Det er for øvrig antatt at der ikke er muligheter for helårs reindrift, men at vinterbeite i tilfelle må søkes i Hamarøy distrikt.»

Reineierne i Frostisen distrikt per 1.1.1956 var Nils Henriksen og Kristine Småhaug, begge Lødingen. Lappefogden konstaterte at driftsåret 1955 var bra for reindriften, men nevnte samtidig at

«distriktets reinbestand er for liten til å nytte ut tilgangene på reinbeite». I 1960 hadde han følgende kommentar: «Begge disse to har annet arbeid, slik som sysselsettingsarbeide om vinteren, ved siden av. Det burde ha vært langt mer rein i dette distriktet.» I 1965 meldte lappefogden at de to «som fra før hadde noen få rein i distriktet, har avviklet i løpet av året, den ene på grunn av høy alder og den andre av årsaker jeg ikke kjenner til. Sannsynligvis fant han det ikke regningssvarende å drive med de få dyr han hadde.» I 1970 hadde nordsamene Johan N.P. Sara og Ole A.I. Vars med til sammen 864 rein overtatt reindriften i Frostisen. Lappefogdens kommentar: «Reinantallet i distriktet er stigende, og en regner med at ved ytterligere ekspansjon kan det bli påkrevet med overflytting av en del av reindriften til distriktene Hamarøy/Mørkvatn.»

Reineierne i Skjomen distrikt per 1.1.1956 var Einar I. Larsen, Lars P. Persson Niia, Mikael Per­sson Niia, Aksel Persson Niia samt Anna Kristina Niia, alle Ankenes. Disse eide til sammen 936 rein, som hadde vært helårsbeitet i distriktet. Lappefogden meldte at ca. 40 rein ble overkjørt av jernbanen på ettervinteren og våren 1955.

I 1960 var det registrert ni reineiere (tre familier) med i alt 544 rein. Det var rapportert om ganske store tap, både på grunn av rovdyr (ørn og jerv) og overkjørt rein på Ofotbanen. Reineierne hadde også klaget over mye hyttebygging i beiteområdene. Men hovedproblemet var forholdet til den svenske reindriften:

«Striden med svenske reineiere har vært bitrere enn noen gang før. De norske samene hevder at svenske samer stadig kommer over grensen og tar med seg blandingsflokker uten å gi beskjed. Det har et par ganger nær ført til slagsmål.» Lappefogden meldte at svenske myndigheter støttet de svenske reineieren i denne konflikten, og at det var berammet et forhandlingsmøte i Narvik sommeren 1961. Han hadde følgende forslag til strakstiltak: «Det er en absolutt betingelse at det sommeren 1961 blir ført opp et skillegjerde nær grensa i Nordalen i Skjomen.»

Lappefogden melder videre at to av samefamiliene i distriktet fikk sine boliger ødelagt og ble påført store tap ved den store flomkatastrofen i Beisfjord høsten 1959:

«Ved den hjelpeaksjon som ble satt i gang ble de to samefamilier helt oversett. De hadde så sent som i haust ennå ikke fått noen hjelp eller erstatning.»

I 1964 var det registrert to reineiere i Skjomen, Lars Niia og Nils Anders Niia, med til sammen 470 rein. Som vi hørte tidligere i dette avsnittet, var 1968 og 1970 katastrofeår for reindriften i nordre Nordland, og av lappefogdens årsmelding for 1970 framgikk det at reindriften der nærmest var ut­radert. Ingen årsrapport var mottatt, og lappefogden satte skjønnsmessig reintallet til 100.

5.3 Endrede rammevilkår for rein­driften

Fra og med 1930-årene – men særlig etter andre verdenskrig – begynte de norske myndighetene (dvs. lappefogdene) så smått å arbeide for reindriftens utvikling. Norske myndigheter hadde tid­ligere sett på reindriften som en døende næring, som ville måtte vike for andre næringer (særlig jordbruket) i det lange løp. Sett fra reindriftens side hadde det nye engasjementet både positive og negative sider. Lappefogden bidro med økonomisk bistand til reindriften (for eksempel til innkjøp av livdyr), og innførte en rekke teknologiske innovasjoner (ny slakteteknologi, kastrasjon og avls­arbeid, bekjemping av insekter, gjerdebygging m.m.). Det engasjementet mange reineiere helst ville unngått, handlet om registrering og kontroll av reindriften (restriksjoner mot sytingsrein, reintellinger, registrering av reinmerker m.m.).

Etableringen av Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL) i 1948, der Johan Johnsen fra Sagfjordbotn i Sørfold var en sentral person (Berg 1997), fikk etter hvert stor betydning for reindriftens utvikling. Etter som årene gikk ble NRL akseptert som en forhandlingsmotpart av norske myndigheter, på linje med Norges Bondelag og Norges Fiskarlag. Et langvarig organisasjonsarbeid ledet fram mot de tilskuddsordningene for reindriften som ble innført gjennom en egen næringsavtale for reindriften (1976), og etableringen av de korporative organene for forvaltning av disse ordningene som ble innført med Reindrifts­loven av 1978. Staten hadde gjennom reindriftsavtalen innrømmet reineierne en mulighet for å øve avgjørende innflytelse på utviklingen av næringen, eller som NRL selv uttrykte dette: «Forhold som hittil ensidig er blitt regulert av statsmyndighetene skal næringens representanter nå være med å bestemme gjennom forhandlinger mellom partene.» Den første toårige reindriftsavtalen trådte i kraft 1. januar 1977, og den samiske reindrifts­næringen i Norge gikk dermed inn i en ny tidsalder.

I årene som fulgte, oppdaget mange reinbeitedistrikter hvordan de systematisk kunne dra nytte av de mulighetene som lå i reindriftsavtalen. Disse distriktene oppnådde store økonomiske resultater gjennom flokkstrukturering og ulike slaktestrategier. Ikke bare ble kjøttproduksjonen optimalisert, men gjennom direkte tilskudd over reindriftsavtalene ble distriktet også premiert av det offentlige for å følge anbefalingene fra reindriftsadministrasjonen.

6 Avslutning: Fra subsistensreindrift via markedsreindrift til ­dagens korporative reindrift

I førkrigsårene var det de ulike krisetiltakene rettet mot landsbygda (herunder kriselånene til reindriften), samt sosialpolitikken som hadde størst direkte betydning for reindriften. På lengre sikt var den generelle utviklingen i retning av et moderne samfunn, med bl.a. overgang til pengehusholdning – en utvikling som ble forsterket i krigsårene – viktig for reindriftens utvikling. Bøndene gikk stadig mer over til salgsjordbruk. Reindriftsfamiliene i nordre Nordland drev kombinasjonsnæring der blant annet jordbruk inngikk, og ble selvsagt påvirket av den nye levemåten.

Hvordan skulle de samiske familiene, som tradisjonelt hadde drevet subsistensreindrift i kombinasjon med jordbruk, fiske og utmarksnæringer, løse sitt behov for kontante penger? Kombinasjonsnæringene ga ikke mye kontant avkastning. Problemet kunne i prinsippet løses på flere ulike måter. To av disse gjorde at man kunne fortsette med reindrift: 1) økt salg av reinkjøtt på det norske markedet; 2) lønnsarbeid ved siden av reindriften. Begge disse alternativene medførte avvikling av melkebruksreindriften som reindriftsform. Det tredje, mest radikale alternativet var å slutte med reindriften, og ta lønnsarbeid i eller utenfor regionen.

Mikal Urheim forteller at de som hadde vært i Sverige under krigen, kom hjem så fort den var over: 28

Og folket herfra da de kom hjem – det var et anna folk. Det var ikke det samme folket som dro! Det var andre krav. Det var samtidig skjedd en befolkningsøkning. Så begynner de å søke arbeid i Sverige, i bygningsindustrien. På byggeplasser og på smelteverket i Porjus i Sverige. Tysfjordsamene ble industrialisert. Ved jobbing i Sverige sammen med slekta og folket sitt der. Det første tiåret – fra femogførti til femogfemti – det var spørsmålenes tiår. Hva kan vi gjøre? Kan vi fortsette å bo her? Er det muligheter? (...) Den siste reinen som er på lokalbefolkningens hender er på Hulløya, den tar vel slutt med krigen. Når ungdommen kommer tilbake har de fått øynene opp for andre ting – de søker ut i arbeidslivet.

Under subsistensreindriften ble tradisjonelt hele reinen utnyttet: kjøttet, skinnet og ikke minst melken. Det ble produsert for subsistens – altså for eget livsunderhold. Beslutningene i reindriften ble utelukkende bestemt av forhold som angikk eget livsunderhold. Den enkelte reineier bestemte innenfor sitt eget hushold, dvs. når det gjaldt merking og slakteuttak. Siidaen bestemte i spørsmål som angikk alle husholdene og forholdet til andre siidaer, for eksempel svenske siidaer på sommeropphold i Norge (samling, skilling, flytting, gjeting, arbeid med fellesanlegg). Når det gjaldt hvilken rasjonalitet som dominerte, var det utvilsomt den tradisjonelle tenkemåten som lå til grunn for både reindriftsform og levemåte. Det tette samholdet i familien og siidaen krevde lojal tilpasning til tradisjonelle verdier og normer.

Etter hvert ble imidlertid pengeøkonomien dominerende i reindriften, og salg av kjøtt (og til dels skinn) i det norske markedet var grunnlaget for denne reindriftsformen, som vi har kalt for markedsreindrift . I en overgangsperiode var reineierne fortsatt avhengig av inntekter utenfor reindriften, lønnsinntekter eller inntekter fra jordbruk og utmarksnæringer. Når det gjaldt beslutningene i reindriften, ble de fortsatt tatt av husholdet og siidaen, men de strategiene som lå til grunn for beslutningene, tok nå sikte på økt kjøttproduksjon for salg i markedet. I tillegg til den tradisjonelle rasjonaliteten gjorde nå den kapitalistiske (profittmaksimerende) rasjonaliteten seg gjeldende i reindriften.

Under den korporative reindriften , som i Norge ble etablert i og med Reindriftsavtalen av 1976 og Reindriftsloven av 1978, blir det i tillegg til produksjon av kjøtt for subsistens og markedet også produsert for offentlige tilskudd. I mange norske reinbeitedistrikter har det ikke vært uvanlig å kunne tilbakeføre halvparten av inntektene til ulike stønads- og erstatningsordninger. Beslutningene tas fortsatt av husholdet og siidaen, men i tillegg til markedet må beslutningene nå også tilpasses ulike stønadsordninger. De korporative organene i reindriften bestemmer at spesielle strategier i reindriften skal premieres med tilskudd (kalveslakt, slakting til bestemte årstider). I tillegg til tradisjonelle og kapitalistiske rasjonaliteter kan vi under denne produksjonsmåten også snakke om en korporativ rasjonalitet.

I ettertid er det ikke vanskelig å se at den lokale, tradisjonelle reindriften i nordre Nordland aldri maktet overgangen til den næringsspesialiseringen markedsreindriften krever. På Helgeland valgte reineierne ulike strategier for å takle overgangen til pengeøkonomi (Berg 2000), men tilstrekkelig mange valgte å spesialisere seg på reindriften til at den overlevde i regionen. Den nye pengeøkonomien krevde næringsspesialisering. Reineieren Arne Appfjell fra Brurskanken reinbeitedistrikt på Helgeland hadde drevet med ulike næringsaktiviteter, men valgte nå reindriften: 29 «En forsto snart at reindriften måtte følge med i samfunnsutviklingen, for som det nå var kunne reineierne nesten ikke brødfø seg selv. Inntjeningsevnen av reinflokken måtte prioriteres.» De første tiårene etter andre verdenskrig var harde også for reineierne på Helgeland, men de klarte å bygge opp økonomisk lønnsomme reindrifter, og kunne høste fruktene da den korporative reindriften gjorde sitt inntog omkring 1980.

I nordre Nordland var det bare Pavall-familien i Storskog/Sjunkfjell som klarte overgangen fra subsistensreindrift via markedsreindrift til korporativ reindrift. Familien flyttet inn i distriktet fra svensk side i 1880-årene, og hadde vinterbeite i Sverige år om annet lenge etter. Selv om også de har drevet reindrift i kombinasjon med jordbruk, gjorde den tidlige erfaringen med storskalareindrift fra Sverige at de sto bedre rustet enn den tradisjonelle reindriften lenger nord i fylket da overgangen til næringsspesialisering og markedsreindrift kom.

I 1999 ble det omsider foretatt en omfattende revisjon av de administrative reinbeitedistriktene i Nordland, der de opprinnelige ni distriktene i nordre Nordland fra distriktsinndelingen i 1898 ble redusert til fire: Duokta (Fauske, Sørfold og Bodø), Stájggo–Hábmer (Sørfold, Hamarøy, St­eigen og Tysfjord), Frostisen (Tysfjord og Ba­llangen) og Skjomen (Ballangen og Narvik). 30 I de to første foregår det fortsatt en solid reindrift, i de to siste er det lite rein igjen. For driftsåret 2004–2005 melder reindriftsforvalningen at det i Duokta var 839 rein, i Stájggo–Habmer var det 675 rein, i Frostisen var det 42 rein og i Skjomen 101 rein. 31 I Duokta (tidligere Storskog/Sjunkfjell) er det fortsatt familien Pavall som driver reindrift, i de øvrige distriktene er det innflyttede nordsamer.

Vi hørte at lappefogden i sin årsmelding for 1965 berettet at «lærer Mikal Urheim fra Musken har tatt initiativ til en ny reindrift der, og har ytret ønske om at staten yter støtte til opphjelp av en slik. Problemet består ellers i at det ikke er noen vante folk som ønsker å gå i gang med reindrift i distriktet. Å satse på folk som fra før ikke har erfaring på området synes for usikkert.»

Siden 1965 er det flere eksempler på at samer fra Tysfjord har forsøkt å reetablere den lokale reindriften i området. Tysfjordsamer har i dag rein på Hulløya, som offisielt disponeres av en godkjent nordsamisk driftsenhet i området. Andre eier rein som passes av slektninger i Sirkas sameby på svensk side. Felles for alle forsøkene siden 1965 er at de var iverksatt av personer med andre hovednæringer, hvilket jo for så vidt er helt i tråd med tradisjonen i området. Det finnes åpenbart en dyptfølt interesse for å videreføre de reindriftssamiske tradisjonene. Men reindriften i dag er en moderne primærnæring på linje med jordbruket. For å bli tildelt driftsenhet i reindriften og kvoter i jordbruket må man drive sin næring i forholdsvis stor målestokk, og fortrinnsvis som eneyrke. Da først er man berettiget til å ta del i de ulike tilskuddsordningene som i dag oftest er avgjørende for å kunne overleve i næringen.

Litteratur

  • Andresen, Astri. Omstillingstid. Nomadisk reindrift i Torne lappmark og Troms 1840–1920 . Tromsø. 1991

  • Beach, Hugh. Reindeer-Management in Transition. The Case of Tuorpon Saameby in Northern Sweden . Uppsala. 1981

  • Berg, Bård A. Myndighetenes behandling av konflikten mellom reindriftssamer og bønder i Nordland, Trøndelag og det søndenfjeldske i 1880- og 1890-årene. Tromsø. 1990

  • Berg, Bård A . Reindriftsloven av 1933. Om den første reindriftsloven som omfattet hele Norge: Bakgrunn, forhistorie og innhold. Kautokeino. 1994

  • Berg, Bård A. Norsk reindriftspolitikk etter 2. verdenskrig – en politikk for utvikling eller avvikling? Artikkel i: Spenningenes land – Nord-Norge etter 1945 . Oslo. 1996

  • Berg, Bård A. Næring og kultur – Ealáhus ja kultuvra. Norske Reindriftsamers Landsforbund 50 år (1947–97). Karasjok. 1997

  • Berg, Bård A. Reindriftens rettigheter og plikter. Fra lappekodisill til felleslappelovgivning, reinbeitekonvensjoner og intern reindriftslovgivning i Norge og Sverige. Artikkel i Dieđut 3:1998 . Kautokeino. 1998

  • Berg, Bård A. Verneplanen for Tysfjord/Hellemo-området sett i forhold til ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater. Bodø. 1999

  • Berg, Bård A. Mot en korporativ reindrift. Samisk reindrift i Norge i det 20. århundre – eksemplifisert gjennom studier av reindriften på Helgeland. Kautokeino. 2000

  • Berg, Bård A. Vern, forvaltning og bruk av samiske naturressurser i Tysfjord – på hvilke premisser? Artikkel i: Bårjas. Drag i Tysfjord. 2001

  • Berg, Bård A. Den svenske fare: Norske holdninger til svensk reindrift etter unionsoppløsningen . Artikkel i : Grenseoverskridende reindrift før og etter 1905. Senter for samiske studier, skriftserie nr 14. Tromsø. 2007

  • Berg, Roald. Norge på egen hånd. Norsk utenrikspolitisk historie 1905–1920 . Oslo. 1995

  • Cramér, Tomas. Samebyarnas yttrande över svensk-norska renbeteskommissionens förslag den 24. februari, avgivet den 6. mars 1968. Artikkel i: Samernas vita bok. Bind 1. Stockholm. 1980

  • Evjen, Bjørg. Et sammensatt fellesskap. Tysfjord kommune 1869–1950 . Tysfjord. 1998

  • Fjellheim, Sverre. Reindriftsareal og arealbruk i Nordland . Kautokeino. 1980

  • Fure, Odd-Bjørn. Mellomkrigstid 1920–1940. Norsk utenrikspolitisk historie . Oslo. 1996

  • Furre, Berge. Norsk historie 1905–1990 . Oslo. 1992

  • Gjerdåker, Brynjulv. Bygdesamfunn i omveltning 1945–1996 . Oslo. 1995

  • Helland, Amund. Nordland amt . I: Norges land og folk XVIII . Kristiania. 1908

  • Hultblad, Filip. Øvergang från nomadism til agrar kultur i Jokkmokk . Stockholm. 1968

  • Kalstad, Johan Albert. Kystsamisk reindrift . Artikkel i: Ottar 4:82 . Tromsø. 1982

  • Kalstad, Johan Albert & Brantenberg, Terje. Reindrift, samisk samfunn og kultur på Saltfjellet . Tromsø. 1987

  • Kosmo, Ansgar. Forslag til ny distriktsinndeling i Nordland . Alta. 1996

  • Kvist, Roger. Rennomadismens dilemma. Det rennomadiske samhällets förändring i Tuorpon og Sirkas 1760–1860 . Umeå. 1989

  • Lae, Erling. Fra Karlstadkonvensjon til reinbeitekonvensjon . Oslo. 1977

  • Lundmark, Lennart. Uppbörd, utarmning, utveckling: Det samiska fangstsamhällets övergång til rennomadism i Lule lappmark . Lund. 1982

  • Qvigstad, Just og Johnsen, Oscar Albert. Svenske nomadlappers flytninger til Nordlands og Tromsø amter i ældre og nyere tid . Kristiania. 1912

  • Schnitler, Peter. Grenseeksaminasjonsprotokoller 1742–1745 . Redigert av J. Qvigstad & K.B. Wiklund. Oslo. 1929

  • Sommerset, Svein R. Glimt fra Mannfjordens historie med vekt på perioden 1900–1952. Selvberging og næringstilpasning basert på utmark, innmark og sjøen. Endringer i kulturlandskapet. Stedsnavn . Oversendt Árran lulesamisk senter fra forfatteren. Datert 21.1.1998.

  • Storjord, Torbjørn. Samene i Nord-Salten . Bodø. 1993

  • Vorren, Ørnulv. Dagbok fra Hellemo . Upublisert manuskript. 1951

  • Wiklund, K.B. De svenska nomadlapparnas flyttningar till Norge i äldre ochnyare tid . Uppsala. 1908

  • Utredninger, innstillinger og lover

  • Første Codicill og Tillæg til Grendse-Tractaten imellem Kongerigerene Norge og Sverrig. Lapperne betreffende («Lappekodisillen»). 1751

  • Konvensjonen mellom Norge og Sverige angående flyttlappenes adgang til renbeitning av 5. februar 1919 («Reinbeitekonvensjonen av 1919»)

  • Konvensjonen av 9. februar 1972 mellom Norge og Sverige om reinbeiting («Reinbeitekonvensjonen av 1972»)

  • Lappekommisjonen av 1892 (for Nordland): Indberetning. Kristiania, 1896

  • Lappekommisjonen av 1897 (for hele landet): Indstilling. Kristiania, 1904

  • Lov av 2. juni 1883 angaaende lappene i Norge og Sverige («Felleslappeloven»)

  • Lov av 25. juli 1897 inneholdende tilleggsbestemmelser angående lappene og rensdyrdriften innen de søndenfor Finmarkens amt liggende landsdeler («Tilleggslappeloven«)

  • Lov om reindriften av 12. mai 1933

  • Lov om reindriften av 9. juni 1978

  • Oth.Prp. No. 32 (1896) Om Udfærdigelse af en Lov indeholdende Tillægs-bestemmelser angaaende Lapperne og Rendriften inden de søndenforTromsø Amt liggende Landsdele . Kristiania, 1896

  • Reindriftsforvaltningen i Nordland: Områdestyresak 55/98. Forslag til nydistriktsinndeling for Nordland. Rognan, 1998

  • St.prp. nr. 170 (1975–76) Om hovedavtalen for r­eindriftsnæringen . Landbruksdepartementet. Oslo, 1976

  • Utkast til lov om reinbeiting, avgitt ved den ved Stortingets beslutning av 27. juli 1897 og kongelig resolusjon av 9. september s.å. nedsatte kommisjon. Kristiania, 1904

Fotnoter

1.

Reindriftsstyret, sak 27/99.

2.

Har seinere fått det samiske navnet Duokta.

3.

I Berg 2000 brukes her begrepet «produksjonsmåter» i forbindelse med en mer systematisk teoretisk drøfting av ulike reindriftsformer.

4.

Subsistens: «det å subsistere, livsunderhold» (Riksmålsordboken). Subsistere defineres som å «oppholde livet» – lat. oppholde seg, holde stand.

5.

Korporativisme: «Ikkje berre ei form for interesserepresentasjon, men ein slags organisert eller regulert kapitalisme. Privat eigedomsrett gjaldt, men ikkje markedsliberalisme. Næringsverksemd var regulert gjennom eit forhandlingssystem med næringsliv, organisasjonar og styresmaktene som partar, i offentleg regi.» (Gjerdåker 1996)

6.

Rettsforklaringene fra nordre Nordland finnes i bind II av de trykte protokollene, som er redigert av J. Qvigstad og K.B. Wiklund (Grøndahl & Søns Boktrykkeri, Oslo 1929).

7.

En utfyllende drøfting av bakgrunnen for Felleslappeloven finnes i Berg 1990.

8.

Alle disse opplysningene finnes i «Fortegnelse over nomadiserende Lapper i Nordlands Amt i Sommeren 1893 inden de af Kommissionen foreslaaede Distrikter tiligemed Opgave over Antallet af Ren» (bilag nr. 7 til innstillingen fra Lappekommisjonen av 1892).

9.

Departementet la frem resultatet av høringsrunden i det «foredraget» som munnet ut i kgl.res. av 3.9.1898 (distriktsinndelingen av Nordlands amt). «Foredraget» er gjengitt i Departements-Tidende for 1898 nr. 41-45. Sitatene i dette avsnittet er herfra, og er hentet fra Berg 1990, kapittel 4.3.3.

10.

Lappekommisjonen av 1897: Indstilling. Kristiania, 1904.

11.

Sitert etter Lae 1977 (side 141).

12.

Sitert etter Lae 1977 (side 137).

13.

I lappefogdens årsrapport er også antall reineiere i de enkelte distriktene oppført, men disse opplysningene har jeg utelatt, hvilket jeg også har gjort i tabellene over seinere driftsår helt fram til 1970. Tallene er villedende, fordi noen familier oppgir alle familiemedlemmene som reineiere, mens andre bare oppgir hovedpersonen.

14.

Peder Hagen overtok som lappefogd etter Egil Havig i 1932, og hadde stillingen til 1960.

15.

St.prp. nr. 47, 1919, side 7.

16.

Kalstad 1982 (side 39–43).

17.

Listen over de 25 reineierne er gjengitt i Vorren 1951, side 107.

18.

Brev av 26.11.1934 fra fylkesmannen i Nordland til lappefogden.

19.

Sitatet er hentet fra Landbruksdepartementets skriv av 12.11.1934 til fylkesmannnen i Nordland.

20.

Brev til fylkesmannen av 5. oktober 1937.

21.

Unntatt i Finnmark, der dette først ble forbudt i Reindriftsloven av 1978.

22.

Evjen 1998 (side 123).

23.

NB: I sitatene nedenfor bruker lappefogden begrepet «krigen» om krigshandlingene i 1940.

24.

Intervju med Berg og Evjen 4. mai 1999. Sitatet er noe redigert.

25.

Nordlandsposten 2.10.1976: «Det gjelder å greie seg med det man har.»

26.

Evjen 1998 (side 125).

27.

20.11 1995 – Ofoten Herredsrett.

28.

Intervju med Berg og Evjen 4. mai 1999. Sitatet er noe redigert.

29.

Intervju med Elsa Lifjell, 1996.

30.

Reindriftsstyret, sak 27/99.

31.

«Ressursregnskap for reindriftsnæringen 2004–2005», Reindriftsforvaltningen 2006 (side 114).

Til toppen
Til dokumentets forside