NOU 2008: 14

Samstemt for utvikling?— Hvordan en helhetlig norsk politikk kan bidra til utvikling i fattige land

Til innholdsfortegnelse

8 Kunnskapspolitikk

8.1 Kunnskap og fattigdom

Utdanning, forskning og teknologi er grunnleggende for sosial og økonomisk utvikling. Økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon i vesten i forrige århundre skjedde i stor grad takket være utvikling av ny kunnskap og teknologi. Forskning og innovasjon har skapt produkter som antibiotika og kunstgjødsel, med betydelige konsekvenser for global helse og matsikkerhet.

Flere trender har vært tydelige innen kunnskapsfeltet de siste 20 årene 1. Vi har sett en enorm økning i verdens kunnskapsproduksjon. Utgiftene til forskning er bortimot doblet bare i løpet av 1990-tallet 2. Videre har informasjonsteknologi, handel og migrasjon gjort at kunnskapsspredningen går raskere enn før. Samtidig har den økonomiske betydningen av kunnskap økt. Nasjonale og regionale myndigheter kappes om å være verdensledende innen forskning og innovasjon for å sikre framtidig økonomisk vekst, og private bedrifter står for en stadig større del av forskningsinnsatsen i OECD-området 3. At kunnskap er blitt en strategisk økonomisk ressurs for bedrifter og nasjonale myndigheter, har igjen medført at kunnskap i stadig større grad privatiseres og kommersialiseres. Søknader om patentering av ny teknologi har for eksempel mangedoblet seg de senere årene. Samtidig har prisene på vitenskapelige tidsskrifter økt sterkt. Disse, på papir eller på nettet, er en hovedkilde for forskere til å følge med kunnskapsutviklingen.

Figur 8.1 Kunnskapsutveksling og utdanning på alle nivåer
 er en viktig forutsetning for vekst og utvikling.

Figur 8.1 Kunnskapsutveksling og utdanning på alle nivåer er en viktig forutsetning for vekst og utvikling.

Figur 8.2 Verden målt i forskningsinnsats. Millioner dollar,
 kjøpekraftsjustert

Figur 8.2 Verden målt i forskningsinnsats. Millioner dollar, kjøpekraftsjustert

Kilde: UNESCO. http://stats.uis.unesco.org/unesco/ReportFolders/ReportFolders.aspx

Utviklingen mot kunnskapsøkonomi og kunnskapsbasert konkurranse skaper både muligheter og begrensninger når det gjelder å redusere den globale fattigdommen. Ny kunnskap og teknologi har et stort potensiale til å bedre levekår og inntektsmuligheter for fattige. Sør-Korea er et eksempel på et land som har kommet seg ut av fattigdom blant annet gjennom storstilt satsning på utdanning, forskning og teknologioverføring fra utlandet. Overføring av ny teknologi, som for eksempel mobiltelefoni, kan bidra direkte til bedre levekår for fattige (boks 8.1). Masseproduksjon gir reduserte kostnader og tilgang til teknologi for grupper med lav betalingsevne. En global trend mot mer åpenhet og deling av kunnskap og teknologi (Open access, Open Source og så videre) kan bidra til å lette og senke kostnadene på kunnskapsoverføring til fattige land.

På den annen side står de fattigste landene i fare for å bli marginalisert fra kunnskapsøkonomien. De utgjør ikke et attraktivt marked i kunnskapsøkonomien og derfor produseres det langt fra nok kunnskap og teknologi som primært er relevant for dem. De kan heller ikke kjøpe seg tilgang til nyvinninger innen medisin og landbruk som kunne bedret deres levekår. De fattigste utvik­lingslandene ligger dessuten langt bak når det gjelder muligheten til selv å utvikle ny kunnskap. De minst utviklede landene (MUL) har i snitt 4,5 forskere per 1 million innbyggere, mens utviklede land har 3 300 per 1 million. Bare 0,1 prosent av verdens totale forskningsinvesteringer skjer i de fattigste landene. En annen marginaliserende faktor er at økt bruk av patenter, lisenser og andre typer beskyttelse av immaterielle rettigheter hindrer fattiges tilgang på livsviktig kunnskap, teknologi og medisiner. Det er et stort og økende problem for utviklingsland at vestlige land patenterer kunnskap og biologisk materiale som stammer fra utvik­lingsland som ikke selv har kapasitet til å utnytte ressursene kommersielt.

Utviklingsland som vil være med i den internasjonale kunnskapsøkonomien må selv drive forsk­ning, definere forskningsområder, utdanne høyt kvalifisert arbeidskraft og absorbere ny teknologi. UNCTAD hevder at fattige lands sårbarhet overfor liberaliseringen i verdensøkonomien vil øke dersom de ikke klarer å bygge en tilstrekkelig kunnskapsbase 4. Forståelsen av dette har ført til økt fokus på kunnskapspolitikk i utviklingsland og den afrikanske union hadde vitenskap og teknologi som et hovedtema i 2006.

Figur 8.2 illustrerer ulike land og regioners betydning i global kunnskapsproduksjon. Utvik­lingsland som Kina, India, Sør-Afrika og Brasil har fått solid fotfeste som store forskningsnasjoner, mens store deler av Midt-Østen og Afrika henger stadig lenger etter resten av verden. MUL-landene, med 11 prosent av verdens befolkning, står for bare 0,1 prosent av verdens forskningsinnsats 5. Den svake kunnskapsbasen i disse landene svekkes også av budsjettnedskjæringer og hjerneflukt. De siste ti årene er kapasiteten ved offentlige forskningsinstitusjoner i Afrika redusert med to tredjedeler.

Utvikling av bedre kunnskapsgrunnlag for en effektiv bistandspolitikk er et viktig område i skjæringsfeltet mellom bistands- og kunnskapspolitikk. Bistandsgivere kan ikke føre en informert dialog med utviklingslandene om effektiv støtte til deres politikk for fattigdomsreduksjon uten selv å ha kunnskaper om hva slags politikk som bidrar best til fattigdomsreduksjon i ulike land og kontekster. Det er store statistikk- og kunnskapshull innen utviklingspolitikken, ikke minst når det gjelder hovedtemaet i mandatet til Utviklingsutvalget – hvordan Norges og andre rike lands politikk påvirker fattige land.

Dette behovet, som er forsterket av behovet for å måle framgang i arbeidet med å oppnå tusenårsmålene, er blitt fulgt opp av FN med bedre informasjon i sine sektororganisasjoner. Mange utvik­lingsland, særlig i Afrika, har imidlertid fortsatt liten tilgang på offentlig statistikk og styringsinformasjon. Slik informasjon og analyse av den er viktig for en opplyst offentlig debatt, ikke minst i nasjonsbyggingsprosesser der kunnskap om hvem en er kan være et viktig bidrag til utvikling av nasjonal selvfølelse. Norge har helt siden annen verdenskrig vært ledende i den globale utviklingen av statistikk og økonomiske analyseverktøy og har også bidratt med oppbygging av slik kapasitet i utviklingsland 6.

Boks 8.1 Mobil vei ut av fattigdom

Mobiltelefoni er eksempel på ny teknologi som i løpet av få år har gått fra å være forbeholdt verdens mest kjøpesterke forbrukere, til å bli tatt i bruk i stor skala også i fattige land. I 2000 fastsatte FN et mål om at 50 prosent av verdens befolkning skal ha tilgang til en telefon innen 2015. Etter bare fem år var dette målet oppnådd. I dag bor nesten 80 prosent av verdens befolkning innen rekkevidden til et mobilt nettverk. Nesten 60 prosent av verdens 2,5 milliarder mobilbrukere bor i utviklingsland. I Tanzania har 10 prosent av boligene innlagt strøm, mens 97 prosent av befolkningen har tilgang på mobiltelefon. I Nigeria økte antall mobilbrukere fra 30 000 i 2000 til 18,5 millioner i 2006.

Framveksten av mobiltelefoni er et eksempel på hvordan ny teknologi kan bedre levekårene og inntektsmulighetene for fattige. Mobiltelefonene skaper forretningsmuligheter. Da de færreste har råd til egne håndsett, kan gründere etablere egne mobilutleiefirmaer som genererer

inntekt. Bruken av telefonene kan også bidra til økt inntekt og velferd blant fattige. I Zanzibar er fiske en av bærebjelkene i lokaløkonomien. Nå tar fiskerne med seg mobiltelefonen til sjøs, og kan orientere seg om prisene på fisk på ulike markeder. Tilsvarende kan bønder sjekke prisene på korn, kaffe og andre varer for å oppnå best mulig pris.

Mobiltelefoner har også en viktig funksjon i å redusere kostnader og tid til reising. I land hvor transportsystemet er særdeles mangelfullt, er det av stor verdi. Mobiltelefoner kan bidra til en bedre tjenestesektor i fattige land. I helsetjenesten kan diagnostisering og oppfølging av pasienter med lang reisevei til dels gjøres over telefon. Utbygging av banktjenester via mobilnettet er langt billigere enn å bygge ut fysisk infrastruktur med filialer og terminaler, hvilket gjør tjenestene mer tilgjengelige til en lavere pris.

Utvalgets vurderinger

Kunnskap må sees som et globalt fellesgode. Av hovedsakelig økonomiske og kapasitetsmessige årsaker skapes kunnskap stort sett i rike land. Statistikken viser at Norge i stor grad er en gratispassasjer på kunnskapsområdet, fordi bidraget til den globale kunnskapsallmenningen ikke står i forhold til landets verdiskapning.

Etter utvalgets syn kjennetegnes en kunnskapspolitikk som er samstemt med målet om fattigdomsbekjempelse først og fremst ved at den bidrar til produksjon og deling av kunnskap og ny teknologi som kan bedre levekårene til fattige i utviklingsland. En samstemt kunnskapspolitikk bør også støtte opp om utvikling av kunnskapsbasen i utviklingsland og bidra med relevant kunnskap om utviklingsland.

8.2 Politikk for kunnskaps- og teknologiutvikling

8.2.1 Forskning rettet mot fattiges behov

Ny kunnskap oppstår ved at eksisterende kunnskap fra hele verden akkumuleres. Alle land har ansvar for å bidra til å øke denne globale kunnskaps­allmenningen. Norge er som et lite land netto kunnskapsimportør, men vi bidrar også relativt sett mindre til den globale kunnskapsbasen enn de fleste land vi sammenligner oss med. Figur 8.3 viser at den andelen av BNP som Norge investerer i forskning og utvikling (FoU) er lav. Andelen har også sunket de senere årene fordi økningen i innsatsen ikke har holdt tritt med BNP-veksten. Det gjør Norge til en betydelig gratispassasjer på kunnskapsområdet.

Markedet vil framskaffe kunnskap og teknologi når det er kommersielt lønnsomt. Da kan den også komme de fattige til gode (se boks 8.1 om mobiltelefoni). Det utvikles imidlertid lite ny kunnskap på områder der det ikke finnes et marked, eller der hvor myndighetene eller store private givere ikke er inne. I Norge er det få store private givere og selv om utviklingslandene i økende grad blir attraktive markeder for norsk kunnskapsbasert næringsliv, gjelder det i liten grad den fattige delen av befolkningen. Utvikling av kunnskap og teknologi i Norge med spesiell relevans for fattige i utviklingsland er derfor avhengig av offentlig finansiering.

Stortingsmeldingen «Vilje til forskning» understreket at Norge som et rikt land har et ansvar for å bidra til den globale kunnskapsutviklingen. Det finnes imidlertid ingen systematisk oversikt over status for fattigdomsrelevant forskning i Norge. En undersøkelse fra 2007 viste at kun 7,5 prosent av helseforskningen i Norge var rettet mot de store folkesykdommene i utviklingsland som står for 90 prosent av den globale sykdomsbyrden. Andelen hadde da økt fra 5 prosent i 2001 etter at global helse ble prioritert av både Statsministeres kontor, Utenriksdepartementet og Helse- og omsorgs­departementet. Dette er imidlertid en svært beskjeden andel tatt i betraktning at man internasjonalt anser den globale andelen fattigdomsrettet helseforskning som i gjennomsnitt er på 10 prosent, for å være problematisk lav.

Sektoransvaret for forskning for utviklingsland ligger i praksis i Utenriksdepartementet. For øvrig har hvert departement ansvar for å finansiere forsk­ning på sin sektor. Det er ingen etterprøving av om det drives forskning på sektorområder som gavner fattige utviklingsland og heller ingen sterke insentiver til å gjøre det. Omorganiseringen fra 2004 der forvaltningen av den generelle bilaterale bistanden ble flyttet fra NORAD til ambassadene har medført økt fragmentering mellom aktørene og redusert oversikt over de totale ordningene. Samtidig gir ambassadene i liten grad støtte til tiltak innen høyere utdanning og forskning. Begrunnelsen er manglende administrativ kapasitet og utilstrekkelige bevilgninger. Den utviklingsrelaterte forskningen finansiert av UD står for om lag 2 prosent av forsk­ningsfinansieringen over statsbudsjettet, eller 1 prosent av Norges samlede forskningsinnsats.

Figur 8.3 1 EU ekskluderer Hellas fra gruppen av rapporterende
 land2 OECD ekskluderer Hellas, Australia og Østerrike
 fra gruppen of rapporterende land

Figur 8.3 Investeringer i FoU i prosent av BNP. 2003

Kilde: OECD og NifuStep

EUs rammeprogram for forskning er verdens største forskningsfond og EUs tredje største utgiftspost. Norge deltar i finansieringen av det 7. rammeprogrammet, med rundt 1,3 milliarder nors­ke kroner årlig. Rammeprogrammet legger mer vekt på å bidra til kunnskapsbygging for utviklingsland enn hva som er tilfelle for norske forskningsprogrammer, og har satsninger rettet mot utviklingslands spesielle behov innen helse, jordbruk, fiskerier og miljøvern. Norske forskere samarbeider med forskere fra utviklingsland i disse programmene.

På områder som helse og landbruk er det lansert en rekke internasjonale initiativer, og Norge deltar i finansieringen av disse. Kommisjonen for makroøkonomi og helse som ble nedsatt av Verdens helseorganisasjon under Gro Harlem Brundtland og ble ledet av Jeffrey Sachs, foreslo i 2001 å etablere et globalt helseforskningsfond med tildelinger på USD 1,5 milliarder per år. Dette er ikke blitt realisert. Det finnes i dag en del små, ukoordinerte internasjonale initiativer innen helseforsk­ningen som ikke er tilstrekkelige for å sikre den nødvendige forskningsinnsatsen (se boks 8.2 om tuberkulose). Manglende evaluering gjør at det er lite kunnskap om effekten av de globale initiativene innen helseforskning. Erfaringene fra internasjonal innsats for landbruksforskning er svært positive med hensyn til effekt på fattigdomsreduksjon (se boks 8.3). Et viktig spørsmål er hvordan disse erfaringene kan bringes videre til andre relevante områder. Et tredje område med relevans for fattigdomsreduksjon er forskning i skjæringsfeltet mellom klima og energi. Innen dette feltet satses det lite i Norge (se omtale under kapittel 7 om klima- og energipolitikken).

Boks 8.2 Hvem skal finansiere forskning på nye medisiner mot tuberkulose?

Tuberkulose (TB) tar årlig 2 millioner menneskeliv. Årlig smittes 8 – 9 millioner mennesker, hvorav 2 millioner i Afrika sør for Sahara. Tuberkulose forårsakes av fattigdom og skaper fattigdom. 95 prosent av de tuberkulosesyke bor i fattige land. At en familieforsørger blir syk med tuberkulose er ofte en sikker vei inn i fattigdom for hele familien. Sykdommen har spredd seg raskest i fattige land med svake helsesystemer. Dårlig administrerte programmer har ført til utvikling og rask spredning av behandlingsresistent TB.

På tross av økende utbredelse og svekkede behandlingsmuligheter, har det ikke vært framgang i behandling av TB siden 1960-tallet Det er behov for nye medisiner med kortere behandlingstid og bedre diagnostikk for å kunne bekjempe tuberkuloseepidemien. Dette krever forskning. TB-forskning generelt, og utvikling av nye medisiner spesielt, er kronisk underfinansiert. Oppgaven er i stor grad overlatt til legemiddelindustrien, som er avhengig av å tjene inn kostnader forbundet med forskning og

utvikling gjennom salg av produkter og tjenester.1 Myndighetenes virkemiddel er å innvilge patent slik at industrien kan øke inntjeningen gjennom høye priser. TB utgjør et enormt marked i form av antall pasienter, men markedsstørrelsen er likevel liten ettersom antall pasienter som er i stand til å betale for behandlingen, er liten. For sykdommer som hovedsakelig rammer fattige, utgjør ikke patent noe incentiv for forskning og utvikling.

For å stimulere til forskning på TB og andre neglisjerte sykdommer må man utvikle alternative incentiver som premierer effekt på befolkningens helsetilstand.

Casenghi et al (2007) foreslår å utvikle åpne enheter for utvikling av nye medisiner, i samarbeid mellom akademia og legemiddelindustrien, finansiert på kontraktsbasis av offentlige myndigheter og andre brukere. Kontraktene må sikre at immaterielle rettigheter til nye produkter som utvikles ikke hindrer at pasienter med behov for hjelp får tilgang til behandlingen.

Kilder: Casenghi M, Cole ST, Nathan CF (2007): New Approaches to Filling the Gap in Tuberculosis Drug Discovery. PLoS Med 4(11): e293 http://medicine.plosjournals.org/perlserv/?request=get-document&doi=10.1371/journal.pmed.0040293 http://www.leger-uten-grenser.no/msfinternational/invoke.cfm?objectid=C4B5011D-5056-AA77-6C1AF917FFD6D314&component=toolkit.article&method=full_html Casenghi et al 2007, Verdensbanken, Leger uten grenser2

Boks 8.3 Landbruksforskning reduserer fattigdom

Den rådgivende gruppen for internasjonal landbruksforskning (Consultative Group on International Agricultural Research – CGIAR) ble etab­lert i 1971. CGIAR er en strategisk allianse bestående av flere land, internasjonale og regionale organisasjoner og private forskningsfond. Den koordineres av Verdensbanken, FAO (Food and Agricultural Association) og UNDP (United Nations’ Development Program).

Formålet er å støtte 15 forskningsinstitusjoner med i alt 8 500 ansatte i over 100 land. CGIAR har bygget opp landbruksrelatert forsk­ningskompetanse i utviklingsland, og blant annet utviklet nye plantesorter som har medvirket til den grønne revolusjonen i Asia. Norge er blant CGIARs største givere.

CGIAR-støtten er en svært kostnadseffektiv bruk av offentlige utgifter. Det er estimert at hver krone investert i forskning gjennom CGIAR har resultert i økt matvareproduksjon tilsvarende 9 kroner, og at denne forskningen har redusert antall feilernærte barn med mellom 13 og 15 millioner.

Myndighetene i mellominntektslandene i Asia og Latin-Amerika har økt egen innsats på dette feltet, og i dag står CGIAR for rundt 5 prosent av den offentlig finansierte landbruksforsk­ningen rettet mot utviklingsland. Lite av landbruksforskningen er rettet mot det afrikanske landbruket, hvor problemene er størst. Jordbruksproduksjonen i Afrika har falt med over 10 prosent siden 1980, samtidig som den har økt med 80 prosent i Asia.

Kilder: International Task Force on Global Public Goods (2006): Meeting Global Challenges: International Cooperation in the National Interest. Final Report. Stockholm, Sweden. http://www.gpgtaskforce.org/bazment.aspx Forskningsrådet og International Task Force on Global Public Goods1

8.2.2 Bidrag til å bygge kunnskapsmiljøer i utviklingsland 7

Et velfungerende system for grunnutdanning og yrkesopplæring er en forutsetning for et godt rekrutteringsgrunnlag til høyere utdanning og god forskning. Her fokuserer vi imidlertid på Norges samarbeid med utviklingsland innen høyere utdanning og forskning fordi sektorpolitikken på dette feltet er mest relevant i et samstemthetsperspektiv. At tusenårsmålene har ført til økt internasjonalt fokus på bistand til grunnskoleopplæring er gledelig, men det er nødvendig å se denne innsatsen mer i sammenheng med behovet for satsning på høyere utdanning og forskning. Det har i mange år blitt stadig flere kvinner som kan lese og skrive og som går på skole. Nye tall fra NGO-nettverket Social Watch viser likevel at den positive trenden nå har snudd. Det er nå mer enn dobbelt så mange land hvor kjønnsforskjellene i tilgang på utdanning og lese- og skriveferdigheter øker, enn det er land der de blir redusert 8.

Utvikling av faglig sterke forskningsmiljøer og formidling av forskningsresultater er viktige elementer for å fremme langsiktig økonomisk vekst, demokratiutvikling og fattigdomsbekjempelse. Ved siden av at kunnskapsbasen i landet bidrar til økt internasjonal konkurranseevne, vil lokal forsk­ning, akademisk publisering og formidling som utføres av forskere med lokal kunnskap og tilnærming til problemene landet står overfor, medføre utvikling av forskningstema som vurderes som viktige i disse landene. Lokalt forankret forskning kan ha større gjennomslag i politiske kretser og være med på å utfordre den allmenne forståelsen av prob­lemene fattige i utviklingsland står overfor. Forskere som i tillegg formidler på lokale språk når bredere ut lokalt enn internasjonale forskere som primært publiserer på engelsk.

«Vilje til forskning» understreket at Norge har forpliktelser til å trekke fattige land med i den internasjonale kunnskapsallmenningen gjennom økt samarbeid. Oppbygging av kunnskapsmiljøer i utviklingsland krever en langsiktig satsning av en helt annen størrelsesorden enn det Norge alene kan bidra med, men det betyr ikke at norsk politikk på dette området er uten betydning. Som vist i «verdenskartet» i figur 8.2, utgjør norsk forskningsinnsats det dobbelte av den totale innsatsen i landene i Afrika unntatt Nord-Afrika og Sør-Afrika.

Sammenlignet med land med en tilsvarende utviklingspolitikk synes Norge i mindre grad å prio­ritere forskning og kunnskapsbasert bistand. Sverige bruker for eksempel om lag 6 prosent av sin bilaterale bistand til forskning. De erfarer at fokus på lokal institusjonell kapasitetsutvikling har gitt gode resultater. Det samme gjelder basisbevilgninger og nettverksstøtte framfor øremerkede midler til forskning og utplassert personale på ambassadene og i felt med spesielt ansvar for forskning.

Oppdragsgivere i Norge – ikke minst innen bistanden, men også andre sektorer – kan bidra til oppbygging av forskningsmiljøer i utviklingsland ved å inkludere dem i anbudsprosesser og utlysninger av forskningsmidler. Generelt har forsk­ningsmiljøer i utviklingsland små muligheter til å delta i konkurransen om forskningsmidler i Norge og internasjonalt, og miljøene i de fattigste landene holder ofte for lav kvalitet til å nå opp i konkurransen. Konsulenter og forskere fra utviklingsland deltar i norske bistandsevalueringer primært gjennom at de leies inn av norske eller europeiske konsulentfirmaer eller forskningsinstitusjoner som har evalueringsoppdraget. Norads evalueringsavdeling har satt i gang et forsøk i Uganda med direkte rekruttering av lokale firmaer.

Norske utdannings- og forskningsmiljøer kan bidra til å styrke kunnskapsbasen gjennom å åpne mer for studenter fra fattige land, ved å støtte forskingsmiljøer i fattige land, gjennom forskningspartnerskap og gjennom å formidle forskningsresultater til og fra utviklingsland. Norske forskningsmiljøer har et primæroppdrag og en egeninteresse i å samarbeide med gode forskningsmiljøer internasjonalt, også i utviklingsland. Derfor er det også et økende, egeninitiert samarbeid mellom forsk­ere i Norge og land som Kina.

Samarbeid med forskningsmiljøer i utviklingsland som ikke ligger i den internasjonale fronten, oppmuntres ikke av finansieringssystemet for universiteter, høgskoler og instituttsektoren, og gir heller ikke forskningsmessig prestisje. Slikt samarbeid må derfor finansieres særskilt. I dag gjøres dette gjennom forskningsprogrammet NUFU, som er finansiert gjennom UD/Norad med om lag lik finansiering fra hver av de norske institusjonene som deltar (som igjen er finansiert av Kunnskapsdepartementet), og Norads Program for Masterutdanning (NOMA). Ved Universitetet i Oslo har for eksempel over 100 vitenskapelige ansatte prosjektsamarbeid med kolleger i afrikanske land, delvis NUFU-finansiert, men også med midler fra andre kilder. NUFU, som i 2003 fikk en meget god faglig evaluering, er imidlertid en kilde av beskjedent omfang som er lite forutsigbar med hensyn til langsiktig finansiering og involvering. En arbeidsgruppe nedsatt av Utenriksdepartementet i 2007 fant at 4 prosent av bistanden går til høyere utdanning og forskning. Dette inkluderer også støtte til utviklingsforskning som i stor grad er midler som kanaliseres tilbake til Norge 9. Arbeidsgruppen hevder også at norsk bistand i liten grad benytter støtte til høyere utdanning og forskning som et aktivt virkemiddel for å underbygge aktiviteten i ulike sektorer og satsinger.

Ved siden av de direkte bevilgningene til universiteter og høgskoler, er programmer administ­rert av Forskningsrådet den viktigste offentlige finansieringskanalen i Norge. Kun norske forsk­ningsinstitusjoner kan søke finansiering fra disse programmene. I prinsippet kan forskningsmiljøer fra utviklingsland få tilgang til slik finansiering gjennom å samarbeide med norske miljøer. I praksis begrenses slik deltakelse av knappe ressurser og politiske prioriteringer av spesifikke norske problemstillinger som det bevilgende departement ønsker å få belyst.

En mulighet til å bygge kunnskapsmiljøer i utviklingsland ligger i å finansiere særskilt samarbeid med utvalgte land. Norge har bilaterale forsk­ningsavtaler med utviklingsland som ligger langt fremme innenfor enkelte forskningsområder (Sør-Afrika, India og Kina). Sør-Afrika-programmet er et forskningsprogram som støttes av både norske og Sør-Afrikanske myndigheter. Den norske delen har hittil vært finansiert over bistandsbudsjettet, men skal etter hvert inngå i de ordinære forsk­ningsbevilgningene. Dette illustrerer hvordan samarbeid som tradisjonelt har vært sett på som bistand, i økende grad sees på som likeverdig samarbeid som tjener norske interesser. Når det gjelder forskningsavtalene med India og Kina, er disse i liten grad fulgt opp på finansieringssiden, på tross av at det er i Norges egeninteresse å utvide samarbeidet med disse landene.

For utviklingsland kan det være mer attraktivt med multilateral finansiering enn med bilateralt samarbeid, idet de multilateralt får tilgang til flere potensielle samarbeidsinstitusjoner av fremragende kvalitet. Samarbeid finansiert gjennom norsk bistand vil på sin side ofte være bundet til samarbeid med norske institusjoner, som ikke nødvendigvis fører an på den internasjonale forsk­ningsfronten på det aktuelle området. NUFU og NOMA muligjør multilateralt partnerskap.

De fleste aktiviteter i de tematiske programmene i EUs rammeprogram er åpne for deltakelse fra utviklingsland. Rammeprogrammet har utviklet egne virkemidler som er tilpasset utviklingslandenes kapasitet og Norge bidrar til dette gjennom sin finansiering av rammeprogrammet. Ifølge EU er den viktigste begrensningen på samarbeidet med miljøer i utviklingsland disse landenes svake kapasitet. Økt gjennomslag for utviklingsland i de internasjonale konkurransearenaene for forskningsfinansiering krever ifølge EU mer innsats fra bistandssiden for å bygge opp miljøene.

De forskningsinitiativene Norge støtter innen helse og utdanning gjennom FN og andre multilaterale organisasjoner, har liten tilknytning til høyere utdanning og forskningsinstitusjoner i utviklingsland. De har dessuten ofte ikke lokal kompetanse- og institusjonsbygging som en sentral del av sin aktivitet og bidrar dermed relativt lite til styrking av forskningsmiljøer i lavinntektsland, noe tilsvarende initiativer innen landbruk gjør.

Norge har tatt initiativer i internasjonale organisasjoner for å sikre kunnskapsmiljøer i utviklingsland. I 2003 vedtok UNESCOs generalkonferanse et norsk resolusjonsforslag om kvalitet i høyere utdanning. Som oppfølging har OECD og UNESCO utformet retningslinjer for kvalitetssikting av transnasjonal høyere i utdanning over landegrensene for å beskytte studenter mot svindel og utdanning av dårlig kvalitet som har fulgt økende handel med utdanningstjenester.

Norge tok i 2005 et initiativ for å åpne den europeiske Bolognaprosessen, som har etablering av et europeisk område for høyere utdanning innen 2010 som mål, for resten av verden. Norge ledet arbeidsgruppen som laget en strategi for dette. Strategien ble vedtatt på ministermøtet i London i 2007. Den har blant annet økt samarbeid med universiteter i utviklingsland og godkjenning av kvalifikasjoner fra utviklingsland som mål. Dette initiativet kan antakelig bidra til langt mer fokus på kvalitet i høyere utdanning og forskning i utviklingsland enn tradisjonell bistand kan.

8.2.3 Kunnskap for en bedre utviklingspolitikk

UD er hovedkilden for finansiering av politikkrelevant utviklingsforskning. En evaluering i 2007 av den samfunnsfaglige delen av utviklingsrelatert forskning viser at den har stort omfang i Norge og at kvaliteten gjennomgående er god. Evalueringen var kritisk til den tette koblingen mellom forskere og oppdragsgiver, og påpeker at bistandsmyndighetene kan få for stor innflytelse over hvilke prob­lemstillinger det forskes på. Spesielt ble det påpekt at det forskes for lite på effekten av bistanden. En annen problemstilling framhevet av en arbeidsgruppe i UD er balansering av norske prioriteringer mellom «nasjonalt eierskap» og «norske komparative fortrinn», og viktighet av at bruk av norsk kompetanse ikke hindrer bygging av lokal langsiktig kapasitet og kompetanse.

Ifølge Forum for global helseforskning 10 er det et stort behov for mer forskning omkring implementering av tiltak. Dette gjelder mange områder. Mange tiltak i fattige land har ofte ikke fått forventet effekt, men på grunn av lite forskningsbasert evaluering vet vi i dag ikke nok om hvorfor velmente tiltak ikke har gitt bedre resultat. Satsningen det nå legges opp til for å nå tusenårsmålene er i liten grad fulgt opp med nødvendig forskning. Det er også liten grad av koordinering mellom de ulike givere, nasjonale myndigheter og internasjonale organisasjoner når det gjelder implementeringsforskning, på tross av at dette kan gi store effektivitetsgevinster.

Utvalgets vurderinger

Kunnskap og teknologi kan bidra til å redusere fattigdom, men fattige utgjør ikke et attraktivt marked og fattige land har heller ikke ressurser til å prioritere høyere utdanning og forskning. I dette perspektivet ser utvalget det som uheldig at Norge satser lite på kunnskapsutvikling generelt, og at fattigdomsrelevant forskning ikke ser ut til å være prioritert. Nivået på forskningsinnsatsen går ikke i riktig retning, og en stadig mindre andel av den totale verdiskapningen i Norge settes av til utvikling av ny kunnskap og teknologi. En svak økning i prioriteringen av fattigdomsrelevant helseforsk­ning de siste årene kan tyde på at prioriteringene er blitt mer i tråd med de globale behovene, men det er fortsatt rimelig å konkludere med at norsk forskning i liten grad prioriterer kunnskapsbehovene til fattige i utviklingsland.

Utvalget noterer også at satsing på å utvikle høyere utdannings- og forskningsinstitusjoner i utviklingsland er beskjeden. De norske initiativene i Bologna-prosessen og UNESCO gir uttrykk for at nasjonale utdanningsmyndigheter i Norge og internasjonalt i økende grad tar sin del av ansvaret for å nå de utviklingspolitiske målene. Dette er positive signaler, men det gjenstår å se hva som konkret kommer ut av disse initiativene. Inntil videre er det rimelig å konkludere med at intensjonene i «Vilje til forskning» om Norge som en global partner på kunnskapsområdet i liten grad er fulgt opp med konkret satsning.

Utvalget erkjenner at det til en viss grad er en innebygd motsetning mellom det utviklingspolitiske målet for forskningssamarbeid (å fremme forskningskapasitet i utviklingsland) og det politiske målet for forskningssamarbeid (å fremme kvalitet og kapasitet i forskningen i Norge). Stadig flere mellominntektsland utvikler imidlertid gode forskningsmiljøer, noen også gode høyere utdannings- og forskningssektorer. Dette bidrar til å redusere motsetningen mellom disse to målene. Det kan derfor utvikles forskningssamarbeid som både bidrar til å utvikle mellominntektslandenes sektor for høyere utdanning og forskning og som er bra for kvaliteten og kapasiteten i norsk forsk­ning. Ikke minst gjelder dette samarbeid med Kina og India, hvor Norge står i fare for å bli akterutseilt av mer ambisiøse land.

Forskningsprogrammer og incentiver i universitets-, høgskole- og instituttsektoren premierer etter utvalgets mening i for liten grad forskning rettet mot utviklingslands behov og forskningssamarbeid med utviklingsland med lav kunnskapsbase. Forskningsformidling utenom internasjonale tidsskrift og på lokale språk, nødvendig for lokal kunnskapsoppbygging og diskusjon, blir ikke premiert i det norske systemet. For å rette på dette mener utvalget at det er nødvendig med nye stimuleringsordninger slik at KD sammen med norske universiteter, høgskoler og forskningsinstitusjoner velger å kreditere, prioritere og avsette større ressurser for forskning og utdanning rettet mot disse behovene og mot mer globale behov. Det er positivt at KD, gjennom de offentlige universitets- og høgskoleinstitusjonene, deltar forpliktende i finansieringen av NUFU-programmet og dermed bidrar til å nå de utviklingspolitiske målene. Det må likevel understrekes at innsatsen både fra UD, KD og Norad er liten.

Utvalgets vurdering er at det vil være også i Norges interesse å anlegge et mer globalt perspektiv på finansiering og prioritering. Et eksempel er helseforskning. Smittsomme sykdommer krysser landegrenser lettere enn før. Global oppvarming fører til økt utbredelse av tropiske sykdommer. I en globalisert verden er det derfor i Norges egeninteresse å bidra til å stanse de globale folkesykdommene som HIV/aids, malaria og multiresistent tuberkulose. Det er behov for i større grad å koordinere den internasjonale innsatsen i helseforskning, samt å involvere universitetsmiljøer i utviklingsland.

Utvalget mener at det er for lite forskning på effekten av bistand. Universitets- og instituttmiljøer i utviklingsland blir lite brukt i slik forskning, hvilket gjør at man ikke får utnyttet synergieffektene mellom bistand og kunnskapsbygging.

Utvalgets vurdering er at det er positivt at alle departementer har ansvar for forskning på sine sektorer. Det er imidlertid negativt at sektoransvaret når det gjelder kunnskapsbehovene utenfor Norges grenser er uklart. I dag måles sektordepartementene først og fremst på hva de gjør «for Norge.» Selv om UD har ansvar for utviklingssektoren, er det urealistisk at UD kan bære hele Norges ansvar for å bidra til kunnskapsbygging relevant for fattige i utviklingsland. I så fall må UD ha et langt større forskningsbudsjett enn 1 prosent av Norges samlede forskningsinnsats. En sterkere norsk satsning på kunnskaps- og teknologiutvikling for fattige vil kreve at andre sektordepartementer i større grad prioriterer globale problemstillinger når det gjelder forskningsfinansiering. Utvalget mener at alle departementer bør ha ansvar for de globale utfordringene innen sin sektor og at sektoransvaret for forskning må være en del av dette. Dette gjelder særlig myndighetene med ansvar for utdanning og forskning, helse, miljø, landbruk og energi og vil kreve en langsiktig oppbygging med engasjement og klar fordeling av ansvar forankret på politisk nivå.

8.3 Kunnskapsdeling

8.3.1 Politikk for immaterialrett og kunnskapsdeling

Kunnskap er i økonomiske termer et kollektivt gode eller fellesgode, kjennetegnet av at det er ikke-ekskluderende, noe som betyr at det i et uregulert marked er umulig å hindre noen i å bruke kunnskap som er frambrakt og at det er ikke-rivaliserende i forbruk, som innebærer at det at noen bruker kunnskapen ikke hindrer andre i å bruke den: Kunnskap blir ikke «brukt opp» i motsetning til de fleste andre goder.

Dette betyr at det er samfunnsøkonomisk lønnsomt at så mange som mulig får tatt ny kunnskap i bruk. Blant annet ligger det en stor samfunnsmessig gevinst i at utviklingsland får tilgang til ny kunnskap og teknologi som hovedsakelig produseres i rike land. Det at kunnskap er ikke-ekskluderende gjør finansiering av kunnskapsutvikling mer krevende enn finansiering av de flest andre goder. Forskning kan enten finansieres over offentlige budsjetter (FoU-støtte, skattefradrag mv) eller donasjoner, eller myndighetene kan overlate til utvikleren selv å betale. Det siste vil ikke skje dersom ikke utvikleren har utsikter til å tjene inn denne utgiften.

Immaterialretten (IR) er det lovverket som skal hjelpe den som utvikler blant annet kunnskaper og teknologi å tjene inn kostnadene sine. IR gir utvikleren av immateriell (ikke-materiell) eiendom eksklusiv, midlertidig bruksrett gjennom patenter, copyrights et cetera. Eieren av kunnskapen/teknologien kan la andre bruke den, gjerne mot betaling (lisens/royalty). Hensikten med IR er å skape incentiver til å bidra til å øke samfunnets tilgang til kunnskap. Samtidig må ikke eiendomsretten til kunnskap bli så sterk at de positive incentiveffektene fører til monopol på kunnskap. Dette er en viktig grunn til at patenter er tidsbegrensede. Framgang innen forskningen forutsetter at nye ideer kan bygge på eksisterende kunnskap. Styrket IR-vern kan hindre slik kunnskapsbygging og har også vist seg å drenere midler fra forskning til kamp om rettigheter i rettssalene. Monopoler fører også til kunstig høye priser og lavere innovasjonstakt på grunn av mangel på konkurranse. Verdensbanken har beregnet at TRIPS-avtalen – avtalen om ‘Trade-Related Intellectual Property Rights’ som innebærer at utviklingsland som deltar i de internasjonale handelsavtalene, må innføre IR-systemer på linje med det man har i rike land – vil firedoble utviklingslandenes lisensbetalinger til rike land, og dermed utligne all utviklingshjelp.

Det er ikke forskningsmessig grunnlag for å hevde at styrket IR bidrar til teknologisk utvikling i fattige land. IR kan tvert om bidra til å hindre teknologisk utvikling i de minst utviklede landene. UNCTAD viser i en undersøkelse fra 2007 11 til erfaringer fra en rekke asiatiske land som har tatt igjen vestlige land med hensyn til teknologisk utvikling. På det teknologiske nivået mange av utviklingslandene befinner seg på, kan de kopiere teknologi fra teknologisk avanserte land. De har da ingen fordel av at teknologien er beskyttet. Først på et høyt teknologisk nivå vil et land ha defensive interesser i å beskytte egenutviklet teknologi. Verdensbanken 12 finner bevis for at IR-beskyttelse kan fremme teknologioverføring gjennom utenlandske direkteinvesteringer og etablering av datterselskaper i mellominntektsland, men ikke i fattige land.

Det er stor grad av enighet i samfunnsøkonomisk debatt om at immaterialretten de senere årene har utviklet seg til å favorisere utviklede land hvor rettighetshaverne hører hjemme framfor utvik­lingslandene 13. I USA og Europa er det vedtatt nasjonale lover som øker monopolmakten innen kunnskaps- og teknologiområdet. Det er blitt lovlig å ta patent og patentlignende beskyttelse på ting det tidligere ikke var adgang til å beskytte på denne måten. Patenter får stadig lengre gyldighet, og det er blitt en strategi fra industriens side å forlenge eksisterende patenter ved hjelp av små endringer i det patenterte (evergreening). Kunnskap som i stor grad er utviklet gjennom offentlig finansiert forskning patenteres av næringslivet (fløteskumming). Bruk av patenter har eksplodert innen bioteknologi/genforskning, særlig farmasøytisk industri og landbruk. På grunn av økende bekymring over at kostbare lisenser i praksis utestenger store grupper fra diagnostisering og behandling, har OECD utarbeidet retningslinjer for lisensiering av slike oppfinnelser.

Immaterialretten i ulike land harmoniseres gjennom internasjonalt samarbeid slik at det blir stadig enklere å søke patent i flere land samtidig. Dette gir innsparinger både for næringslivet og patentmyndighetene, og kan korte ned den etter hvert lange behandlingstiden ved de nasjonale patentkontorene. Lang behandlingstid utsetter publisering av forskningen, og harmonisering kan på denne måten isolert sett fremme kunnskapsflyten. På den annen side vil økt harmonisering gi en økning i antall land hver patent er gyldig i, hvilket fører til mer monopolisering av kunnskap og til at utviklingsland mister muligheten for tilgang og kopiering.

Den internasjonale patentsamarbeidsavtalen (PCT) forvaltes av FNs særorganisasjon for IR World Intellectual Property Organization (WIPO). I de internasjonale forhandlingene er USA, Japan og EU (representert ved respektive lands patentkontor) pådrivere for å innføre et verdenspatent, det vil si at et patent innvilget i ett medlemsland automatisk gjøres gyldig i alle andre medlemsland. I EU har det i lang tid pågått et arbeid med å få til enighet om en forordning om et fellesskapspatent, som innvilges med virkning for hele EU under ett. Prosessen for harmonisering av patentretten i WIPO brøt sammen i 2006 på grunn av uenighet mellom industrilandene og utviklingslandene. Etter dette har forhandlingene foregått i uformelle fora med begrenset åpenhet, og uten deltakelse fra utviklingslandene. Det er ifølge Tvedt 14 sannsynlig at det oppnås enighet i denne uformelle forhandlingen og at forhandlingsresultatene blir brakt tilbake til WIPO som en «take it or leave it»-løsning for alle land.

WTOs pålegg gjennom TRIPS-avtalen om at utviklingsland som deltar i de internasjonale handelsavtalene må innføre IR-systemer på linje med det man har i rike land, vil gjøre det ulovlig for utviklingsland å kopiere kunnskap og teknologi som blir patentert eller rettighetsbeskyttet av utenlandske eiere i eget land. Ifølge TRIPS-avtalen skal det også kunne gis patent på oppfinnelser hvor gener og mikroorganismer samt mikrobiologiske framgangsmåter inngår. Her kommer TRIPS-avtalen i konflikt med FN-konvensjonen om biologisk mangfold (CBD) siden innvilgelse av patenter ikke tar hensyn til konvensjonens bestemmelser om at tilgang til genmateriale krever forhåndssamtykke fra det landet genmaterialet kommer fra. Ifølge konvensjonen skal også de gjensidig avtalte vilkårene fastsette eventuell fordeling av fortjenesten fra bruk av det genetiske mangfoldet. Norge har i TRIPS-rådet tatt til orde for en ny, obligatorisk bestemmelse om at opprinnelsen til genressurser skal oppgis når det søkes patentbeskyttelse. Dette vil gjøre det enklere å påse at CBDs bestemmelser er fulgt hos de som har brukt genressurser i utvikling av nye produkter.

Som følge av TRIPS-avtalen er alle WTO-land forpliktet til å innføre patent på alle slags oppfinnelser, men land kan unnlate å tillate patent på planter og dyr. Derimot er de forpliktet til å innføre et såkalt sui-generis system for beskyttelse av plantesorter (artikkel 27.3b). Det er ikke definert nærmere hva et slikt system skal være annet enn at det må være effektivt. Utviklingsland utsettes nå for et press til å innføre plantesortsbeskyttelse som er i tråd med Den internasjonale konvensjonen for plantesortsbeskyttelse (UPOV).

UPOV utviklet seg i Europa fra 1960-tallet på bakgrunn av ønsket om å gi visse eksklusive rettigheter til planteforedlere og man fant patentsystemet uegnet til å beskytte plantesorter. I dag er de 65 medlemmene av UPOV tilsluttet UPOV-avtalene av enten 1978 eller 1991. Forskjellen mellom disse to avtalene er at versjonen fra 1978 tillater bønder å spare såkorn fra egen avling og bruke dette fritt. Dette har stor betydning for bønder i utviklingsland. I 1991-versjonen er denne rettigheten snevret inn. Norge meldte seg inn i UPOV i 1993 fordi det da ble klart at det snart ville bli lukket for å slutte seg til UPOV-1978. Norge er fortsatt kun tilsluttet 1978-versjonen av avtalen.

Majoriteten av medlemslandene i UPOV er industriland. Presset på utviklingsland for å bli med i UPOV skjer både etter påtrykk fra UPOV-sekretariatet selv og fra industriland gjennom bilaterale handelsavtaler. Om utviklingsland skal slutte seg til UPOV, må de innføre nasjonale regler for plantesortsbeskyttelse i tråd med UPOV 1991, selv om UPOV 1978 gir bedre beskyttelse for bønders rettigheter til såfrø 15.

TRIPS-avtalen har en klausul om at avtalen skal reforhandles. Utviklingslandene har krevd snarlig reforhandling, støttet av blant annet Norge. Dette har ikke ført fram, men enkelte endringer i utviklingslands favør er innført. WTO vedtok gjennom en politisk erklæring i 2001 at TRIPS-avtalen ikke skal være til hinder for vedtak i medlemslandene for å beskytte folkehelsen, samt at alle land har rett til å utstede tvangslisens i tilfeller der folkehelsen er truet 16. TRIPS-avtalen begrenser i utgangspunktet adgangen til å eksportere tvangslisensierte produkter, slik at utviklingsland uten tekniske eller økonomiske forutsetninger til selv å kunne produsere kopilegemidler i prinsippet har vært henvist til dyre originalvarer. I 2003 vedtok imidlertid WTO et tillegg til TRIPS-avtalen slik at legemidler laget på tvangslisens nå kan eksporteres til fattige land uten tilstrekkelig produksjonskapasitet.

WTO erkjente i 2005 at beskyttelse av immaterielle rettigheter kan ha kostnader som er større enn fordelene for de aller fattigste landene. De minst utviklede landene fikk derfor samme år utsatt frist til å gjennomføre TRIPS-avtalen til juli 2013. Når det gjelder patent på legemidler er det gitt utsettelse til 2016.

På grunn av stillstand i WTO-forhandlingene inngås det en rekke bilaterale og regionale handelsavtaler. Disse inneholder som regel tilsvarende eller strengere (TRIPS+) krav enn det TRIPS-avtalen fordrer.

Politikken i de fleste kunnskapsintensive land har de senere årene lagt større vekt på kommersialisering av forskningsresultater. Dette gjelder også tilgang til internasjonale databaser som blir mer og mer lukkede og kun gjøres tilgjengelige mot betydelige økonomiske bidrag. Databaser innen helse og klima innsamlet med finansiering fra fellesskapsmidler blir i økende grad lukket og kommersialiserte.

Denne utviklingen kan utgjøre en trussel mot åpen tilgang til ny kunnskap og teknologi. OECD har på bakgrunn av forskningens avgjørende rolle i å løse globale utfordringer innen helse, klima, energi og naturressurser arbeidet for å sikre åpen tilgang til offentlig finansierte forskningsdata (innsamlede grunnlagsdata) og påpeker at framgangen innen slik forskning er avhengig av bredest mulig utveksling og formidling av kunnskap. EU-parlamentet har også gjort vedtak som skal sikre at IR ikke hindrer overføring av klimateknologi til utviklingsland.

Internasjonalt er det økende tendens til at myndighetene oppmuntrer til eller stiller krav om at offentlig finansiert forskning publiseres og gjøres gratis tilgjengelige gjennom arkiver ved offentlige institusjoner. Dette skyldes at stadig økende priser på vitenskapelige tidsskrifter utgjør en barriere mot kunnskapsspredning. Det europeiske forsk­ningsrådet ERC besluttet i 2007 å kreve at all ERC-finansiert forskning som er offentliggjort i tidsskrifter som krever peer reviews (fagfellevurdering), skal gjøres gratis tilgjengelig innen seks måneder etter publisering. Den europeiske organisasjonen av universiteter (EUA) vedtok i 2008 å arbeide for tilsvarende åpenhet for resultatene av forskning ved universitetene. USAs kongress vedtok i 2008 at all forskning finansiert av USAs forsk­ningsråd for helseforskning (National Institutes of Health) skal legges ut på det fritt tilgjengelige nettstedet PubMed. Harvard University vedtok ­tilsvarende retningslinjer i 2008, som det første ­universitetet i USA. En rekke universiteter og forsk­ningsråd i blant annet Canada, England og Kina innfører eller har innført tilsvarende krav 17.

Innenfor IT er det også en relativt sterk bevegelse mot såkalt open source og fri programvare som reaksjon mot tendenser til monopolisering, patenter og dyre lisenser i programvareindustrien. Programvare som lisensieres ut billig eller gratis tillater brukeren å bygge videre på teknologien. For utviklingsland kan dette bety store innsparinger og økt teknologioverføring.

Boks 8.4 Mulige negative konsekvenser for utviklingsland av økt immaterialrettsvern

Empirisk kunnskap om immaterialrettens rolle i å fremme innovasjon og økonomisk vekst er begrenset, og konklusjonene er sprikende. Det er også ulike syn på effekten av IR på utviklingslandenes muligheter for vekst og sosial utvikling. Det følgende er en gjennomgang av de negative effektene for utviklingsland (basert på UNCTAD/ ICTSD 20031, UK Commission 20022).

Samfunnsøkonomiske kostnader: Ny kunnskap og teknologi bygger på eksisterende kunnskap og teknologi. Jo mer tilgjengelig kunnskapen er, desto lettere er det å bygge videre på den. Patenter gjør det ulovlig å bygge videre på den patenterte kunnskapen så lenge patentet gjelder (vanligvis 20 år) og i de landene det gjelder (landene patenteier har tatt patent i). Dette kan medføre at samme kunnskap må «finnes opp» flere ganger, hvilket er samfunnsøkonomisk sløsing med ressurser. Eventuelt må det betales lisens for å bruke den patenterte kunnskapen. Dette øker kostnadene ved forskning og innovasjon.

Barriere mot kunnskapsutvikling: Patenter kan være et incentiv til å drive kunnskapsutvikling, men kan også være en barriere. I mange bransjer skjer teknologiutviklingen i mange små skritt. Dette gjelder for eksempel innen utvikling av programvare og bioteknologi. Når hvert lille skritt patenteres, blir det ressurskrevende å holde oversikt over gjeldende patenter. Bedrifter og forskningsmiljøer som ikke kan bruke store ressurser på juridisk bistand til å holde oversikt over patenter på sitt område, risikerer å bryte patenter uten å vite det. Det er flere eksempler på bedrifter som har gått over ende etter store erstatningskrav for patentbrudd.

Dette berører utviklingsland på to måter: Næringslivet i utviklingsland er mer sårbart på grunn av dårligere tilgang og ressurser til juridisk kompetanse. Dette gjør disincentivene større i utviklingsland, dersom landet har inn-

ført et IR-system slik TRIPS-avtalen krever. Videre berøres produksjon av ny kunnskap og teknologi som er spesielt relevante for fattige i utviklingsland. For eksempel vil et villnis av patenter på gener gjøre det enda mindre attraktivt (dyrere) å utvikle medisiner eller frøsorter for et lite betalingsdyktig marked (se UK Commission side 127 og 129 for eksempler om forskere som støtte på 39 patenter i forskning på Malariavaksiner og 70 patenter i A-vitaminberiket ris).

Trekker opp stigen: Det kan også argumenteres for at utviklingsland bør ha anledning til å kopiere teknologi for å skape økonomisk og sosial utvikling, slik for eksempel Japan og Sør-Korea har gjort. Både Japan og verdens forbrukere er tjent med at Toyota så dagens lys, på bekostning av amerikanske og europeiske bilprodusenters markedsmakt (se Dutfield 20063 for flere eksempler, blant annet svenske Ericsson).

Hindrer fattiges tilgang til medisin: Begrunnelsen for å kopiere teknologi gjelder generelt, men det sosiale argumentet er sterkere innen medisinsk teknologi enn i andre bransjer. Kopimedisin koster gjerne en brøkdel av originalen. Billig kopimedisin kan bety forskjellen mellom liv og død for fattige mennesker. Legemiddelindustrien jobber for å hindre produksjon og eksport av kopimedisin til fattige land (se egen boks om rettssaken mellom Novartis og India).

Kan true biologisk mangfold og fattiges matvaresikkerhet: Dette kan foregå på tre måter: 1) IR-beskyttelse av plantesorter innfører økonomiske incentiver i jordbrukssektoren som vil dreie produksjonen mot færre plantesorter. Produksjonen blir dermed mer sårbar for sykdom. Dietten til bøndene kan også bli mer ensidig. 2) Bøndenes muligheter til å fritt utveksle frø reduseres, og de vil i økende grad måtte betale for såkorn. 3) Fri utveksling av plantesorter for utvikling av nye og bedre sorter reduseres.

1 UNCTAD/ICTSD (2003): Intellectual Property Rights: Implications for Development. Policy Discussion Paper http://www.iprsonline.org/unctadictsd/policyDpaper.htm

2 UK Commission: Integrating Intellectual Property Rights and Development Policy. Report of the Commission on Intellectual Property Rights. London September 2002. http://www.iprcommission.org/graphic/documents/final_report.htm

3 Dutfield, Graham: «To copy is to steal»: TRIPS, (un)free trade agreements and the new intellectual property fundamentalism. Journal of Information, Law & Technology No. 1 2006. http://www2.warwick.ac.uk/fac/soc/law/elj/jilt/2006_1/dutfield/

Boks 8.5 forts.

Muliggjør tyveri av utviklingslandenes kunnskap (genrøveri mv.): Utvidelse av hva som er patenterbart til planter og annet naturlig forekommende biologisk materiale – uten at utviklingslandene selv har kapasitet til å benytte seg av muligheten dette gir for næringsutvikling – gjør at teknologisk avanserte land stikker av med fortjenesten. For eksempel har farmasøytisk industri tatt patent på tradisjonell kunnskap om helbredende planter etc. hentet fra folkemedisinen i utviklingsland. På denne måten tjener industrien penger på kunnskapen utviklet i fattige land, samtidig som fattige land ikke selv får anledning til å bruke sin egen kunnskap uten å betale for det.

Gjør det vanskelig for universiteter i utvik­lingsland å følge med på forskningsfronten: Hovedkanalen for kvalitetskontroll og formidling av forskningsresultater er artikler i fagfellevurderte tidsskrifter. De fleste velrenommerte tidsskrifter eies av de store internasjonale forlagshusene, som har copyright på artiklene. Prisstigningen på vitenskapelige tidsskrifter har de siste 30 årene vært 3 – 4 ganger høyere enn inflasjonen. For at et universitet skal kunne henge med i forskningen, trengs det tilgang til et stort og raskt økende antall tidsskrifter. For uni-

versiteter i fattige land er abonnementskostnadene uoverstigelige. For eksempel brukte Universitetsbiblioteket ved Universitetet i Oslo 50 millioner kroner på tidsskriftabonnementer og annet medieinnkjøp i 2005. Dette tilsvarer en tredjedel av hele budsjettet for høyere utdanning i Kirgisistan, et fattig land med om lag samme folketall som Norge. Forskning krever ofte spesialisert software, eksempelvis avanserte statistikkprogrammer som oppgraderes ofte. Kostnaden ved mange slike programmer er uoverstigelige for mange utviklingsland, idet lisenskostnadene er tilpasset rike lands kjøpekraft. Før copyright ble innført i utviklingsland (ofte gjennom TRIPS-avtalen), kunne man lovlig kopiere software, artikler og lærebøker i disse landene.

Immaterialretten bør tilpasses lokale forhold: Utviklingsland har også et behov for å verne om kunnskap og teknologi utviklet lokalt, og for å tiltrekke seg utenlandske investorer innen teknologibransjene. Hvert land bør finne et system som svarer til landets behov. Det betyr imidlertid ikke at det er i utviklingslandenes interesse å gjøre patenter og copyright fra rike land gjeldene i utviklingslandene, slik TRIPS har medført.

8.3.2 Norsk politikkutvikling innen IR-lovgivningen

Som nevnt bruker Norge relativt lite midler på forsk­ning og utvikling. Norsk næringsliv skårer også forholdsvis lavt på internasjonal patentstatistikk. Én årsak til dette er at Norge har en næringsstruktur med få bedrifter innen patentintensive bransjer som farmasi og bioteknologi.

I en undersøkelse på oppdrag fra Patentstyret fra 2004, svarer hele 91 prosent av et utvalg bedrifter fra norsk næringsliv at økt konkurranse gjør det viktigere å beskytte industrielle rettigheter 18. Likevel sier kun 38 prosent av bedriftene at de vil beskytte sine egne immaterielle rettigheter. Det kan tyde på at norske bedrifter gjennomgående har lite behov for å beskytte sine industrielle rettigheter.

Norges politikk på immaterialrettsområdet har likevel hovedsakelig fulgt den internasjonale trenden. I 1998 innførte Norge EUs databasedirektiv som gir patentlignende beskyttelse av samlinger av eksisterende fakta. Dette er omstridt og for eksempel ikke tillatt i USA. I 2003 vedtok Norge å innføre EUs patentdirektiv om rettslig beskyttelse av bioteknologiske oppfinnelser. Dette utvidet ytterligere definisjonen av hva som er patentertbart i Norge. Argumentene var blant annet at opphavsrettslig beskyttelse i Europa er nødvendig for å demme opp for den lave terskelen som praktiseres for å få opphavsrettslig vern i USA. Man viste også til at næringslivet mente skadevirkningene for den norske industrien ville bli meget store dersom Norge nektet å godta direktivet. Det var stor kontrovers rundt innføringen av dette direktivet. I regjeringen tok 9 av 19 statsråder, inkludert statsministeren, ut dissens.

Enkelte modererende tiltak ble innført for å imøtekomme noen av innvendingene mot patentdirektivet. Blant annet ble patentloven endret slik at patentsøker må opplyse om hvilket land oppfinneren mottok eller hentet materialet fra. Hvis loven i leverandørlandet krever at det innhentes samtykke for uttak av biologisk materiale, skal det opplyses i søknaden om slikt samtykke er innhentet. Denne bestemmelsen gjelder imidlertid kun patentsøknader innlevert direkte til det norske patentstyret, mens majoriteten av søknadene kommer gjennom PCT-systemet. Dessuten vil ikke brudd på denne plikten påvirke om patentet innvilges eller ikke.

I 2007 vedtok Stortinget tilslutning til den Europeiske patentkonvensjonen, som medførte medlemskap i European Patent Office (EPO) fra 2008. Gjennom EPO kan patenthaver gjøre patentet gjeldende i alle landene som er medlem av EPO uten å måtte søke patent i hvert enkelt land. Medlemskap i EPO opphever noen av de avbøtende tiltakene nevnt over, blant annet vil opplysningsplikten nevnt ovenfor bli lettere å omgå, slik at også norske selskaper lettere vil kunne unngå sine forpliktelser i henhold til FN-konvensjonen om biologisk mangfold og bedrive «genrøveri» i fattige land (se boks 8.4). Det sivile samfunn er bekymret for EPOs innvilgelse av patent på vanlige planter og dyr og i Norge har 16 organisasjoner bedt regjeringen om å intervenere i en pågående klagesak i EPO for å få opphevet et patent på vanlig brokkoli.

Som i andre vestlige land legger norske myndigheter stadig mer vekt på kommersialisering av forskningsresultatene fra offentlige universiteter og høgskoler (UH-sektoren). Begrunnelsen er hovedsakelig at kunnskapen som utvikles i UH-sektoren skal gjøres tilgjengelig for og tas i bruk av samfunnet, men det er også et motiv å sikre UH-sektoren flere økonomiske ben å stå på. Tradisjonelt har UH-institusjonene stått for åpenhet og kunnskapsdeling, herunder med utviklingsland. Kommersialisering av forskningsresultater kan medføre interessemotsetninger i forhold til åpenhet og deling, men det er for tidlig å se hva konsekvensene av den norske politikken blir.

Åpen publisering er en stor fordel for forskere ved underfinansierte universiteter i utviklingsland. Den internasjonale trenden innen åpen tilgang (open access) omtalt ovenfor har hatt liten gjennomslagskraft i Norge. Stortingsmeldingen Vilje til forskning la vekt på åpen tilgang til forskning i Norge og Universitets- og høgskolerådet i Norge (UHR) har henstilt til institusjonene å følge dette opp, uten at det er blitt noen bred forpliktende oppfølging. Det er nylig utviklet forslag vedrørende publisering, patentering og annen rettighetspolitikk for universitetene og Forskningsrådet. Forslagene bærer preg av ønsket om å sikre rettigheter snarere enn å sikre samfunnet tilgang til kunnskap. Forslagene tar ikke eksplisitt hensyn til utviklingslandenes særskilte behov for tilgang til kunnskap og teknologi. Norske myndigheter er også lite tydelige på viktigheten av grunndata som offentlig gode, og bidrar ikke aktivt til at utviklingslandene kan få tilgang til grunndata i viktige sektorer. Alle universiteter i Norge har søketjenester der kunnskap er fritt tilgjengelig. Forskningsmiljøer i Bergen stiller forskningsresultater til fri bruk gjennom Bergen Open Research Archive (BORA). De ulike søketjenestene blir knyttet sammen gjennom Norwegian Open Research Archives (NORA), som igjen er knyttet til internasjonale arkiver. Det er likevel frivillig for forskere i Norge om de ønsker å gjøre offentlig finansiert forskning fritt tilgjengelig. Det er en viktig forskjell fra de internasjonale ini­tiativene som er presentert ovenfor.

8.3.3 Norsk politikk i forhold til internasjonal regulering av IR

Norge godkjente TRIPS-avtalen i 1994. Vi har senere vært en pådriver for endring i den og Norge har vært ett av de ytterst få industrialiserte land som har krevd fortgang i reforhandlingen av avtalen. Norge var også blant pådriverne for endringen i TRIPS-avtalen angående folkehelse i 2001 og 2003. Videre foreslo Norge i 2006 å endre TRIPS-avtalen slik at det kreves at patentsøkere framlegger opplysninger om hvor eventuelle genressurser eller tradisjonell kunnskap som oppfinnelsen bygger på kommer fra, før en patentsøknad om dette kan behandles. I denne forbindelse ble det også foreslått at det skal også opplyses om opprinnelseslandet krever at det innhentes tillatelse for å få tilgang til landets genressurser, og om slik tillatelse er innhentet. Dette forslaget vil kunne redusere konflikten mellom TRIPS-avtalen og FN-konvensjonen om biologisk mangfold gjennom å fremme en mer rettferdig fordeling av fordelene ved utnyttelse av genressurser (motvirke genrøveri). En endring av TRIPS-avtalen på dette området har vært et krav fra en rekke utviklingsland. Norge er det første OECD-landet som går inn for å endre TRIPS-avtalen på dette punktet.

Samtidig som Norge arbeider for å endre TRIPS-avtalen, inngås det i EFTA-sammenheng bilaterale og regionale handelsavtaler med utviklingsland som pålegger dem å innføre IR-beskyttelse ut over bestemmelsene i TRIPS-avtalen. Offisiell norsk politikk er å ikke påtvinge utviklingsland strengere regulering enn det som ligger i TRIPS-avtalen. En utredning bestilt av Utviklingsutvalget viser imidlertid at dette politiske målet har liten praktisk verdi 19. Bare én av de seks handelsavtalene som Norge har inngått sammen med EFTA de siste fem årene, slipper unna karakteristikken TRIPS+-avtale. Det har tidligere vært lite debatt rundt dette. Stortinget er heller ikke blitt gjort kjent med hvilke immaterialrettsavtaler som er omfattet av frihandelsavtalene ettersom avtalene nå Stortingsbehandles uten vedlegg. Det ligger en åpenbar konflikt på dette området innad i EFTA. Sveits, som har sterke interesser innen legemiddelindustrien, har vært en aktiv pådriver for et omfattende internasjonalt IR-vern og ønsker sterkere patentvern også i bilaterale avtaler. Næringsministeren forsikret Stortinget (spørretime 25.11.07) at Norge har fått gjennomslag for sine synspunkter om TRIPS+ i EFTA, og at EFTA nå kun inngår TRIPS+ dersom landene allerede har slike avtaler med andre land. Allikevel viser altså Utviklingsutvalgets undersøkelse at fem av seks slike avtaler har TRIPS+ elementer. Det er dermed forsatt usikkerhet rundt Norges og EFTAs politikk på dette området. Det bør ellers stilles spørsmål om ikke praksisen med å inngå TRIPS+ med land som allerede har slike avtaler, uansett øker presset i utviklingsland for et strengere IR-vern på grunn av frykt for handelssanksjoner.

TRIPS-avtalen innebærer for øvrig en forpliktelse for rike land til å treffe nasjonale tiltak for å overføre teknologi til utviklingsland. Denne bestemmelsen har ikke fungert etter intensjonen. Det er ikke enighet om hvordan teknologioverføring skal defineres. Norge rapporterer inn Norads instrumenter for næringsrettet bistand og investeringer via Norfund som tiltak for å overføre teknologi.

I WIPO har Norge støttet USA, Japan og EUs ønske om å dele agendaen i WIPO for å komme videre i prosessen for harmonisering av internasjonal patentrett. Et eventuelt verdenspatent vil legge sterkere bindinger på utviklingsland enn TRIPS-avtalen gjør. Prosessen i WIPO går på tvers av utvik­lingslandenes ønsker. Regjeringen er blitt møtt med kritikk på at den norske brobyggerrollen mellom nord og sør ikke er like tydelig i WIPO som den har vært i andre fora 20. Dette kan skyldes at Norge spiller ulike roller i ulike WIPO-fora. I arbeidet med verdenspatent har Norge støttet en parallellprosess gjennom OECD for å framskynde arbeidet. Denne foregår imidlertid for lukkede dører og utviklingslandene er ikke inkludert. I fora som WIPO-arbeidsgruppen om beskyttelse av tradisjonell kunnskap og folklore har Norge derimot vært i god dialog med utviklingslandene, dels for å ivareta samenes interesser.

Etter forslag fra Argentina og Brasil støttet av en rekke andre utviklingsland vedtok WIPO i september 2007 en «utviklingsagenda» for å sikre en bedre balanse mellom rettighetshaveres interesser og fellesskapets interesser, og dermed hindre at det internasjonale IR-systemets troverdighet undergraves. Utviklingslandene har ikke lykkes i å utforme et felles standpunkt til utviklingsagendaen. USA, Sveits og andre rike land vært sterkt imot deler av utviklingsagendaen og har hevdet at dersom WIPO ikke skal fremme IR, har organisasjonen ikke lenger noen misjon. Det har vært store motsetninger mellom OECD-landene og en del utviklingsland. Norge har ikke støttet noen av partene aktivt, men sa seg tilfreds med vedtaket om utviklingsagendaen i 2007.

Verdens helseorganisasjon (WHO) har nedsatt en «Intergovernmental Working Group on Public Health, Innovation and Intellectual Property» (IGWG) som skal se på IR i forhold til folkehelse. Spesielt hvordan man skal framskaffe kunnskap og medisiner mot neglisjerte sykdommer, og gi utvik­lingsland tilgang til billige medisiner. I WHO har Norges posisjon vært at tilgang til livsnødvendige medisiner (herunder tvangslisens hvis nødvendig) må sees i et menneskerettsperspektiv. Norge har støttet forslag om å lage en global handlingsplan, blant annet for å få økt offentlig finansiering av forskning på neglisjerte sykdommer. Norge har også hevdet at det internasjonale IR-systemet ikke ivaretar utfordringene fattige land står overfor, og har ønsket å utvikle alternative finansieringsordninger for helseforskning slik at patenter kan unngås.

Boks 8.6 Novartis vs. India

Novartis saksøkte de indiske myndighetene for Indias nye patentlovgivning fra 2005, fordi selskapet ønsket en sterkere patentbeskyttelse av sine produkter. Novartis hevdet at Indias patentlovgivning ikke var i tråd med reglene som var bestemt av Verdens handelsorganisasjon (WTO) og brøt med indisk grunnlov.

India begynte å gi patenter på medisiner i 2005 for å overholde WTOs regler, men lagde reglene med en forsikring om at patentene bare kan bli gitt i tilfeller av reelle nyskapninger. Dette betyr at firmaer som søker patent for noe som allerede er oppfunnet, for å forlenge sitt monopol på et eksisterende legemiddel, ikke vil lykkes med dette i India. Det er dette aspektet av loven som Novartis forsøkte å fjerne.

En kjennelse som hadde favorisert selskapet ville ha ført til en drastisk reduksjon i den indiske produksjonen av rimelige medisiner som er vesentlige i behandlingen av pasienter over alt i fattige land. India kalles de fattige lands apotek. Myndigheter i utviklingsland og internasjonale organisasjoner er avhengige av rimelige medisiner fra India. 84 prosent av aidsmedisinene som Leger Uten Grenser gir til sine pasienter, kommer fra indiske selskaper.

Novartis tapte saken. Retten avviste alle innvendingene fra Novartis og bekreftet at hensynet til folkehelsen, som er integrert i den indiske patentloven, er lovlig.

Kilde: Leger uten grenser

Utvalgets vurderinger

Norge bidrar aktivt i WTO og WHO for at utvik­lingsland skal få tilgang til ny kunnskap og teknologi. Denne politikken motvirkes imidlertid etter utvalgets vurdering av politikken på andre områder. Bilaterale handelsavtaler og harmonisering av patentvernet legger begrensninger på fattige lands tilgang til kunnskap og ny teknologi. Norske myndigheter ligger heller ikke i den internasjonale fronten når det gjelder å sikre fri tilgang til offentlig finansiert forskning, hvilket vil være en stor fordel for utviklingsland.

Utvikling av ny kunnskap gjennom forskning og innovasjon er et område der et lite land som Norge kan bidra mye og Norge har forutsetninger for å kunne gjøre det. Spredning av kunnskap er mer komplekst. Utvalget ser det imidlertid som viktig at land som Norge bidrar gjennom bistand og gjennom nasjonale og internasjonale initiativer for å motvirke de begrensningene som legges på kunnskapsspredning til utviklingsland. Forskning kan øke samstemthet gjennom de store muligheter for synergier med utviklingspolitikken som foreligger. IR-politikk kan redusere samstemthet ved å undergrave de utvikingspolitiske målsettingene, dersom IR hindrer fattiges tilgang til eksisterende kunnskap.

Utvalget viser til at teknologikomponenten av Commitment for Development Index (CDI) blant annet søker å vise hvordan rike lands politikk støtter produksjon og deling av kunnskap og ny teknologi som kan bedre levekårene i fattige land. CDI gir positiv vekt til offentlig finansiering og skattefradrag for forskning, men negativ skår når det gjelder forhold innen patent- og copyrightregelverket som begrenser kunnskapsflyt over landegrensene. USAs skår trekkes ned for arbeid mot tvangslisensiering, og europeiske land får trekk for EUs databasedirektiv. Frankrike er på førsteplass for å bruke hele 1 prosent av BNP på offentlig finansiert forskning, Canada er nummer 2 for å ha minst restriktiv IR-politikk av alle landene som er med i målingen.

Norge er nummer 6 av 18 land. Høye skattesubsidier til bedrifter for FoU (nummer 4) og begrenset patentdekning for programvare trekker Norge oppover på rankingen. Når det gjelder statlig satsning på FoU, ligger Norge midt på treet (nummer 9). At Norge har innført EUs databasedirektiv, som gir patentlignende beskyttelse på samlinger av eksisterende fakta, trekker ned.

En mer samstemt kunnskapspolitikk vil etter utvalgets syn innebære å trappe opp den offentlige finansieringen av forskning og å prioritere høyere fattigdomsrelevant forskning og styrking av forsk-ningsmiljø i utviklingsland. En samstemt politikk for utvikling må også i større grad ta hensyn til at danning og deling av kunnskap påvirkes av mange politikkområder i tillegg til utdannings- og forsk­ningspolitikken og utviklingspolitikken. Norges nærings- og handelspolitikk innfører strengere IR-vern hjemme, og er med på å innføre strengere IR-vern i utviklingsland gjennom WIPO og bilaterale handelsavtaler. Norge deltar med dette i en global trend som er til ulempe for de fattigste landene. Politikkutviklingen skjer i et empirisk vakuum hvilket vil si at den verken er godt begrunnet eller at man kjenner konsekvensene av den på sikt. Politikken er heller ikke konsistent med Norges rolle som brobygger i WTO/TRIPS. Spriket kan skyldes dårlig koordinering mellom ulike departementer som har ansvar for hvert sitt felt.

Utviklingsutvalget mener generelt at kunnskapspolitikken er et område med store muligheter for å oppnå synergieffekter med de utviklingspolitiske målene, og at høyere utdanning og forskning bør gjøres til et tverrfaglig satsningsområde. En opptrapping av forskningsinnsatsen i Norge bør kombineres med utvikling av kunnskap også av relevans for utvikling i fattige land, og spesielt for de fattigste befolkningsgruppene. Økt satsning på å videreutvikle slik kunnskap og kompetanse i Norge kan gi Norge et fortrinn innen nye teknologiområder eller innen områder hvor Norge allerede anser seg for å ha en nisje internasjonalt. Dersom Norge ønsker å ha en posisjon internasjonalt innen områder av spesiell relevans for utviklingsland som miljø, klima, energi og helse, må dette utløse nasjonale forskningsmidler for å sikre at den norske kunnskapsbasen videreutvikles og holder en tilstrekkelig kvalitet på sikt.

Utvalgets medlem Kristian Norheim deler ikke vurderingene under punkt 8.3.3.

8.4 Forslag til tiltak innen kunnskapspolitikken

8.4.1 Kunnskapsutvikling rettet mot fattiges behov

Tiltak 1: Inkludere globale kunnskapsbehov og utviklingslandenes kunnskapsbehov i alle departementenes sektoransvar for forskning, og i mandatet til offentlige forskningsinstitusjoner som universiteter og høgskoler.

Tiltak 2: Prioritere globale kunnskapsbehov og utviklingslandenes kunnskapsbehov i opptrapping av den offentlige forskningsinnsatsen, spesielt innen helse, landbruk, klima/energi og demokratisering, godt styresett og fordelingspolitikk. Dette kan gjøres gjennom å utvide eksisterende programmer i Forskningsrådet og gjennom å stimulere UoH-sektor og forskningsinstituttene til dette, samt internasjonale initiativer (se tiltak 3). Minst 10 prosent av forskningsinnsatsen bør målrettes mot dette.

Tiltak 3: Ta initiativ internasjonalt for å sikre hensiktsmessige finansieringsmekanismer som sikrer at det utvikles kunnskap og teknologi rettet spesielt mot fattiges behov. Konkret bør Norge:

  • Ta initiativ til at de mange, ukoordinerte internasjonale initiativene innen helse blir evaluert. Eventuelt deretter undersøke muligheter for samordning av eksisterende multilaterale forsk­ningsinitiativ og vurdere å ta initiativ til et globalt fond for helseforskning tilknyttet WHO, jamfør forslag fra kommisjonen for makroøkonomi og helse (se punkt 8.2). Arbeide for at globale helseforskningsressurser bidrar til å bygge opp nasjonale helseforskningssystemer i utviklingslandene istedenfor en rekke ukoordinerte internasjonale initiativ i det enkelte land (se også tiltak 6).

  • Fortsette å støtte internasjonale initiativer for landbruksforskning og arbeide for en sterkere vektlegging av Afrikas behov for økt produktivitet og bærekraftig ressursutnytting. Kvinner har en sentral stilling i afrikansk jordbruk og forskning og tiltak for å fremme deres rolle må prioriteres.

  • Støtte særskilt eksisterende globale fond og nettverk innen klimaforskning og biologisk mangfold som bidrar til å utvikle kunnskap for og med utviklingsland.

  • Legge til rette for forskningssamarbeid mellom universitet, høgskoler og institutt i Norge og utviklingsland, med spesiell vektlegging på kapasitetsutvikling, lokal formidling og samarbeid om internasjonal publisering NUFU- og NOMA-programmene for samarbeid om forsk­ings via doktorgrads og masterutdanning bør utvides.

Utvalgets medlem Kristian Norheim støtter ikke forslagene til tiltak 1–3.

8.4.2 Oppbygging av kunnskapsbasen i utviklingsland

Tiltak 4: Norske myndigheter bør som oppdragsgiver innen forskning og evaluering stimulere til bruk av forskningsmiljøer fra utviklingsland. Utviklingsmyndighetene bør iverksette særskilte tiltak for å involvere forskningsmiljøer i mottakerlandene i implementeringsforskning, gjennomganger og evalueringer av bistand i forbindelse med sektorprogrammer og andre store bistandssatsinger. Bistanden innen høyere utdanning og forskning bør trappes opp og rettes mot å styrke universitetsmiljøene i utviklingsland og regionale forskningsprogrammer, og fremme samarbeid lokalt mellom universitets- og instituttsektoren. Norske myndigheter bør arbeide internasjonalt for å etablere en ordning tilsvarende sentre for framragende forsk­ning (SFF) for forskningsmiljøer i utviklingsland. Generelt bør bistandspolitikken innen alle sektorer i større grad bidra til at samarbeidslandene settes i stand til å utvikle relevant kunnskap for samfunn og næringsliv.

  • Støtte oppbygging av faglig sterke forskningsmiljøer i utviklingsland med fokus på demokratisering, godt styresett og fordelingspolitikk. Bistanden innen høyere utdanning og forskning bør trappes opp og rettes mot å styrke universitets- og instituttmiljøer og regionale forskningsprogrammer.

  • Prioritere støtte til forskning på kvinners rolle i fattigdomsreduksjon, og øremerke midler for studieplasser for kvinner fra de fattigste landene lokalt, internasjonalt og i Norge. Og fremme disse kvinnenes evne til å innta posisjoner som forskere og ledere i universitets- og instituttsektoren.

  • Norske myndigheter bør arbeide internasjonalt for å etablere en ordning tilsvarende sentre for fremragende forskning (SFF) for forskningsmiljø i utviklingsland. Generelt bør bistandspolitikken innefor alle sektorer i større grad bidra til at samarbeidslandene settes i stand til å utvik­le relevant kunnskap i samfunn og næringsliv.

Tiltak 5: Norges forskningsråd bør få i oppdrag å vurdere hvordan norske forskningsprogrammer i større grad kan åpnes for forskere fra utviklingsland. Dette må kombineres med en opptrapping av bevilgningene.

Tiltak 6: Ved ellers lik kvalitet på søknaden, bør forskningsmiljøer i utviklingsland prioriteres i tildeling fra de globale forskningsfondene foreslått i tiltak 3. Det bør vurderes om tildeling fra globale fond forutsetter deltakelse fra/samarbeid med forskningsmiljøer i utvikingsland.

Tiltak 7: Med Norges spesielt gode erfaring i hvordan statistikk og samfunnsplanlegging kan danne grunnlag for å bygge et velferdssamfunn, bør norske myndigheter bidra aktivt til å støtte utviklingen av statistikk og styringsinformasjon til bruk i arbeidet for økonomisk utvikling og kampen for å redusere fattigdom.

Utvalgsmedlem Kristian Norheim støtter ikke forslagene til tiltak 4–7.

8.4.3 Kunnskaps- og teknologioverføring til fattige land

Tiltak 8: Norske myndigheter bør pålegge offentlige forskningsinstitusjoner og mottakere av offentlige forskningsmidler å gjøre forskingsresultater offentlig tilgjengelig ved å 1) legge ut publiserte artikler og resultater i fritt tilgjengelige elektroniske databaser (Open Access), tilsvarende det som nå gjøres i EU, USA og en rekke andre steder, og 2) lisensiere ut patentert teknologi på gunstige vilkår til lavinntektsland.

Tiltak 9: Utvalget med unntak av Kristian Norheim mener at Norge bør arbeide internasjonalt for å forhindre at utviklingsland mot sin vilje presses til å innføre strengere IR-vern, gjennom å:

  • Fortsette arbeidet for å innføre plikt til å opplyse om opprinnelsesland i forbindelse med patent og plantesortbeskyttelse innen genetisk materiale og tradisjonell kunnskap.

  • Arbeide for å stanse utviklingen av et verdenspatent i formelle og uformelle fora i WIPO. I dette arbeidet vil det være viktig å utrede nærmere de effekter et verdenspatent vil få for inno­vasjon og utvikling og fattigdomsbekjempelse.

  • Arbeide for å starte en reforhandling av TRIPS-avtalen med siktemål om å innføre større unntak og nasjonal tilpasning for utviklingsland i TRIPS-avtalen. Åpne for et generelt unntak i immaterialretten basert på hensyn til utvikling, fattigdomsbekjempelse, bondens rettigheter og i kampen mot sykdommer.

  • Støtte utviklingsland til å utarbeide system for plantesortsbeskyttelse tilpasset deres behov og i tråd med fleksibiliteten i TRIPS-avtalens artikkel 27.3b.

  • Ta til orde i UPOV for at UPOV-78 gjenåpnes for utviklingsland som ønsker å tilslutte seg UPOV uten å begrense bønders rettigheter til gjenbruk av såkorn.

Fotnoter

1.

Barton, John H. (2006): Knowledge. International Task Force on Global Public Goods, Expert Paper Series No. 6. Chapter 1. http://www.gpgtaskforce.org/uploads/files/ 211.pdf

2.

UIS: A Decade of Investment in Research and Development (R&D): 1990-2000. UIS Bulletin on Science and Technology Statistics. Issue No. 1, April 2004 UNESCO Institute for Statistics http://www.uis.unesco.org/template/pdf/S&T/BulletinNo1EN.pdf og UIS (2005): UNESCO Science Report 2005. UNESCO Institute for Statistics http://www.uis.unesco.org/ev.php?ID=6388_201&ID2=DO_TOPIC

3.

OECD: Main Science and Technology Indicators (MSTI): 2006/2 edition. Organisation for Economic Cooperation and Development. http://www.oecd.org/document/26/0,3343,en_2825_497105_1901082_1_1_1_1,00.html

4.

UNCTAD: The Least Developed Countries Report 2007 – Knowledge, technological learning and innovation for development. United Nations Conference on Trade and Development http://www.unctad.org/en/docs/ ldc2007_en.pdf.

5.

UNESCO Science Report 2005. UNESCO Institute for Statistics http://www.uis.unesco.org/ev.php?ID=6388_201&ID2=DO_TOPIC.

6.

www.ssb.no/int.

7.

Norsk politikks effekter på hjerneflukt fra utviklingsland, er omtalt i kapitlet om migrasjons- og arbeidsmarkedspolitikk

8.

http://www.socialwatch.org/en/avancesyRetrocesos/ IEG_2008/tablas/Brechaeneducacion.htm

9.

Norad (2007): Mot en mer kunnskapsfokusert utviklingspolitikk: plattform for bilateral bistand til høyere utdanning og forskning i utviklingslandene. Utført av Arbeidsgruppe fra Kunnskapsdepartementet, Forskningsrådet, Senter for internasjonalisering av høyere utdanning, Universitets- og høgskolerådet, Utenriksdepartementet og Norad. http://www.norad.no/default.asp?V_ITEM_ID=8454

10.

Informasjon på nettstedet www.globalforumhealth.org

11.

UNCTAD (2007): The Least Developed Countries Report 2007 – Knowledge, technological learning and innovation for development. United Nations Conference on Trade and Development http://www.unctad.org/en/docs/ ldc2007_en.pdf

12.

Verdensbanken (2008): Global Economic Prospects 2008: Technology Diffusion in the Developing World http://siteresources.worldbank.org/INTGEP2008/Resources/complete-report.pdf

13.

Wolf, Martin (2005): Why Globalization Works. Yale Nota Bene. Stiglitz, Joseph E. (2006): A New Agenda for Global Warming. Economists’ Voice Juli 2006. http://www.bepress.com/cgi/viewcontent.cgi?article=1210&context=ev Chang, Ha-Joon (2007): Bad Samaritans--Rich Nations, Poor Policies and the Threat to the Developing World. Random House Business Books – Arrow Books Ltd

14.

Tvedt, Morten Walløe: The Path to One Universal Patent. Environmental Policy and Law, Vol 37, No 4, 2007. http://www.fni.no/doc&pdf/MWT-EPL-2007.PDF

15.

Bønders rettigheter er anerkjent i Artikkel 9 i Den internasjonale plantetraktaten for mat og landbruk (ITPGRFA). Virkeliggjøring av disse rettighetene er avgjørende for å sikre bærekraftig bruk av det biologiske mangfoldet i jordbruket.

16.

Tvangslisens gir rett til å utnytte (det vil si produsere eller importere) det patenterte produktet, uten patenthavers samtykke, men mot «passende vederlag». En viktig forutsetning for tvangslisens er at patenthaver ikke er villig til å selge eller inngå frivillig produksjonslisensavtale på rimelige vilkår.

17.

SPARC http://www.arl.org/sparc.

18.

Patentstyret: Industrielle rettigheter i Norge. En undersøkelse blant norsk næringsliv, gjennomført av Perduco AS på oppdrag fra Patentstyret, 6. desember 2004 www.patentstyret.no/upload/Filarkiv/undersokelser/undersokelse_perduco_2004.pdf

19.

Haugen, Hans Morten: Finnes TRIPS+ i frihandelsavtaler som Norge er part i? Utredning for Utviklingsutvalget februar 2008. www.utviklingsutvalget.no

20.

Tvedt, Morten Walløe (2008): Nasjonale og internasjonale reguleringer av immaterielle rettigheter – konsekvenser for fattige og fattige land. Notat til Utviklingsutvalget www.utviklingsutvalget.no

Til forsiden