NOU 2008: 20

Skadeforsikringsselskapenes virksomhet— Utredning nr. 20 fra Banklovkommisjonen

Til innholdsfortegnelse

Del 1
Alminnelige motiver

1 Oppdraget

1.1 Mandat

Banklovkommisjonen ble oppnevnt ved kongelig resolusjon av 6. april 1990 og har etter dette overlevert 19 utredninger. Det opprinnelige mandatet er siden oppnevningen av kommisjonen endret og supplert en rekke ganger. Det opprinnelige mandatet med endringer er blant annet inntatt som vedlegg i Banklovkommisjonens utredning nr. 7, NOU 2001: 24 Ny livsforsikringslovgivning. I ett av tilleggsmandatene, datert 13. juli 2000, skriver Finansdepartementet blant annet:

«MANDAT

Konkurranseflateutvalget har i NOU 2000:9 utredet en rekke spørsmål knyttet til norsk finanssektors internasjonale konkurransekraft. Utvalget påpekte i sin utredning en del fordeler og ulemper som norsk finansnæring har, sammenlignet med utenlandske aktører. Utvalget har generelt ikke foretatt så omfattende gjennomgåelse av de ulike forhold som enkeltvis eller samlet sett kan skape konkurranseulemper, at det har gitt grunnlag for å komme med konkrete regelverksforslag. Dette var i samsvar med utvalgets mandat. Utvalget har gitt generelle anbefalinger om at visse forhold bør utredes nærmere, og at dette arbeidet gis høy prioritet med sikte på at norske aktører skal ha tilsvarende konkurransevilkår som utenlandske aktører har på finansmarkedet.

Finansdepartementet legger til grunn at det er behov for å foreta de gjennomgåelser av regelverket for finansinstitusjoner som konkurranseflateutvalget anbefaler. Departementet ber kommisjonen foreta en slik gjennomgang, samt å fremsette forslag til regelverksendringer i tråd med konklusjonene som Banklovkommisjonen kommer til i gjennomgåelsen. Forslagene må ivareta hensynet både til konkurranse, soliditet og forbrukervern.

Finansdepartementet legger til grunn at det er behov for å foreta en bred gjennomgang av regelverket for livsforsikring. Formålet med en slik gjennomgang må være å etablere et tidsmessig, helhetlig regelverk for å sikre norske selskapers rammevilkår for å møte et større innslag av internasjonal konkurranse og for å gi grunnlag for effektiv drift og et best mulig tilbud til kundene. I gjennomgangen må det også sees hen til de parallelle behov for revisjon av regelverket for annen forsikringsvirksomhet som gjennomgangen måtte vise. Forholdet mellom offentligrettslig regulering og kontraktsregulering bør gjennomgås. I den utstrekning det er mulig og hensiktsmessig bør reguleringsforslaget kunne sammenlignes med hovedtrekk i gjeldende rammeregler i land det er naturlig å sammenligne seg med. …»

I sin utredning nr. 8, NOU 2002: 14 Finansforetakenes virksomhet II, la Banklovkommisjonen til grunn at den ville komme tilbake til spørsmålet om vurdering av regelverket for skadeforsikring. Det uttales der på side 9:

«Det gjenstår videre for kommisjonen å behandle:

  • Krav til kapitalforvaltning for forsikringsselskaper.

  • Solvenskrav for finansinstitusjoner.

  • Mellommennenes stilling (lånemeglerforetak, forsikringsmeglerforetak, finansagenter, finansrådgivere).

  • Virksomhetsregler for fondssparing og andre spareformer.

  • Virksomhetsregler for skadeforsikring.

  • Samlet lovforslag til ny lov om finansforetak, herunder hvilke bestemmelser som skal gjelde for pensjonskasser, statsbanker og utenlandske kredittforetak, og revisjon av lovutkastet fremmet i NOU 1988: 14 Finansforetak m.v.»

Forslag til endringer i forsikringsvirksomhetsloven på livs- og pensjonsforsikringssiden i Banklovkommisjonens utredninger nr. 7, 10, 11 og 12, medførte at forsikringsvirksomhetsloven fremsto, og ville fremstå, som relativt uoversiktlig og vanskelig tilgjengelig. I utredning nr. 12, NOU 2004: 24 Pensjonskasselovgivning. Konsolidert forsikringslov valgte Banklovkommisjonen derfor å foreslå en redaksjonell opprydning av loven og et navn på loven som markerer at den, foruten forsikringsselskaper, også regulerer pensjonskasser og andre pensjonsforetak. Med bakgrunn i dette forslaget ble lov om forsikringsselskaper, pensjonsforetak og deres virksomhet mv. (forsikringsloven) vedtatt 10. juni 2005 (nr. 44). Store deler av loven trådte i kraft 1. juli 2006, mens enkelte kapitler som gjaldt nye virksomhetsregler for livsforsikringsselskaper og pensjonskasser, trådte i kraft 1. januar 2008. Når det gjelder skadeforsikring, er gjeldende spesialbestemmelser om skadeforsikringsselskaper i forsikringsvirksomhetsloven tatt inn som et eget kapittel i loven (lovens kapittel 12). Banklovkommisjonen la i denne forbindelse til grunn (Utredning nr. 12 side 145):

«I tillegg til å sikre at bestemmelsene om skadeforsikring er lette å finne, gir dette rom for en eventuell senere revidering av reglene om skadeforsikring ved at det er reservert plass for dette tema i et eget kapittel. En gjennomgang av reglene om skadeforsikring står på Banklovkommisjonens arbeidsplan.

Etter Banklovkommisjonens mening kan det også være behov for en vurdering av om viktige bestemmelser om skadeforsikring som i dag fremgår av forskrifter, bør løftes inn i loven for å komplettere gjeldende lovbestemmelser om skadeforsikring. Banklovkommisjonen vil komme tilbake til dette i en senere utredning.»

På bakgrunn av flere tilleggsmandater – særlig innenfor livs- og pensjonsforsikring – har ikke Banklovkommisjonen hatt anledning til å komme tilbake til spørsmålet om virksomhetsregler for skadeforsikring før nå.

I brev av 2. mai 2005 ber Finansdepartementet om at Banklovkommisjonen, i tilknytning til arbeidet med utredningen av skadeforsikring, også vurderer de spørsmål som på en mer grunnleggende måte reises om kontoordninger. Departementet viser til at Kredittilsynet har registrert en økt interesse for etablering av kontoordning og at enkelte konsulentmiljøer innenfor forsikringsmarkedet er aktive når det gjelder utviklingen av dette. Kontoordninger tilbys av enkelte skadeforsikringsselskaper som et alternativ til tradisjonell forsikring. En kontoordning er en avtale mellom et forsik­ringsselskap og en kunde hvor forsikringsselskapet på nærmere vilkår blant annet «administrer» kundens selvassuranse mot et forhåndsavtalt administrasjonsgebyr. Blant de spørsmål som ønskes belyst er om kontoordninger og selvforsikringsløsninger er virksomhet som forsikringsselskap kan drive i henhold til forsikringsvirksomhetsloven § 7-1 (forsikringsloven § 6-1). Departementet ber i den forbindelse også om at Banklovkommisjonen vurderer om kontoordninger bør forbys eller eventuelt om det bør fastsettes visse vilkår for at virksomheten skal anses forenlig med virksomhetsbegrensningsreglene.

Ved brev av 23. november 2006 har Finansdepartementet bedt om at Banklovkommisjonen i sin gjennomgang av regelverket for skadeforsikring også tar med en vurdering av spørsmål knyttet til erstatningsordninger som dekker kundens ansvar for overtredelsesgebyr eller bøter som følge av smugling, fartsovertredelser, ulovlig nedlasting på Internett og andre lovbrudd. Departementet skriver i brevet at de imøteser Banklovkommisjonens utredning i løpet av 2007.

1.2 Banklovkommisjonens arbeidsmåte

Banklovkommisjonenstartet arbeidet med skadeforsikring i januar 2005, men som følge av en rekke hasteoppdrag fikk Banklovkommisjonen først ressurser til å jobbe med fullt fokus på dette temaet fra senhøsten 2007. Hasteoppdragene gjaldt obligatorisk tjenestepensjon (Utredning nr. 13, NOU 2005: 15), fellespensjonskasser og felles pensjonsordninger (Utredning nr. 14, NOU 2006: 12), kredittforening som konsernspiss (Utredning nr. 15, NOU 2006: 17), meglerprovisjon i forsikring (Utredning nr. 16, NOU 2007: 1), frarådningsplikt i kredittkjøp (Utredning nr. 17, NOU 2007: 5), individuell pensjonsordning (Utredning nr. 18, NOU 2007: 17) og eierkontroll i finansinstitusjoner (Utredning nr. 19, NOU 2008: 13).

Banklovkommisjonen har organisert sitt arbeid med lovgivningen om skadeforsikring på samme måte som den tidligere har valgt å organisere sitt arbeid ved utarbeidelsen av utredninger på livs- og pensjonsforsikringsområdet. For at kommisjonen skulle få et best mulig grunnlag for sin behandling og vurdering av utkast til lovbestemmelser, ble det forberedende arbeid overlatt til en arbeidsgruppe sammensatt av representanter fra de store skadeforsikringsselskapene i det norske markedet.

2 Oversikt over norsk og internasjonalt lovverk på skadeforsikringsområdet

2.1 Norsk lovgivning i hovedtrekk

2.1.1 Forsikringsvirksomhetslovgivningen

Etter lengre tids utredning ble den første forsik­ringsvirksomhetsloven i Norge vedtatt i 1911.

Lov 29. juli 1911 nr. 1 om forsikringsselskaper (forsikringsselskapsloven) ble erstattet av lov 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet (forsik­ringsvirksomhetsloven). Også denne loven ble det arbeidet med i flere år før den ble vedtatt. Forsik­ringsvirksomhetsloven har i de senere år vært gjenstand for store endringer som følge av revisjon og utbygging av lovgivningen om livsforsikring. Det oppsto derfor behov for en redaksjonell opprydding i lovverket, også for å kunne møte behov for framtidige endringer i regelverket for skadeforsikring. Forsikringsvirksomhetsloven er derfor nå erstattet av lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsselskaper, pensjonsforetak og deres virksomhet mv. (forsikringsloven) som trådte i kraft 1. juli 2006. De virksomhetsregler for skadeforsikring som forsikringsvirksomhetsloven inneholdt, er nå videreført uten materielle endringer i forsikringsloven kapitlene 6 og 12. Det dreier seg her kun om en redaksjonell endring.

1) Forsikringsvirksomhetsloven 1988 – og særlig forgjengeren, forsikringsselskapsloven av 1911 – bygget på et forholdsvis skarpt skille mellom livsforsikring og skadeforsikring. Dette skillet er nå hjemlet i forsikringsloven § 1-3. Ingen av lovene inneholdt imidlertid noen definisjon av hva som skal regnes som skadeforsikring. Dette må i første rekke bestemmes ut fra inndelingen i forsikringsklasser og grupper av forsikringsklasser til bruk ved konsesjonstildelingen (nedenfor avsnitt 2.2.2). I forsikringsavtalelovgivningen skilles det riktignok mellom skadeforsikring og personforsikring, men dette skillet er ikke sammenfallende med skillet mellom livsforsikring og skadeforsikring i for­sik­ringsloven med tilhørende forskrifter (nedenfor avsnitt 2.1.3). De sentrale områder innenfor skadeforsikring er risikoforsikringer som gjelder alle slags tingsskader, forsikring av person mot ulykke eller sykdom, og forsikring av alle slags erstatningsansvar for personskade og/eller tingsskade.

Loven av 1911 innførte konsesjonskrav for livsforsikringsselskaper, men først i 1937 ble konsesjon et vilkår for å drive skadeforsikring. Grensen mellom livs- og skadeforsikring ble senere myket opp, men prinsippet er fortsatt at skadeforsikringsselskaper ikke kan overta livsforsikringer. I forarbeidene til forsikringsvirksomhetsloven, NOU 1983: 52 Forsikring i Norge side 35, la lovutvalget til grunn at «livsforsikringsselskapene bør kunne få adgang til å overta også andre typer av personforsikring, mens skadeselskapene bør kunne få overta livdekninger hvor sparemomentet er uvesentlig – for eksempel dødsrisikoforsikringer med kort løpetid.» Utvalget la videre til grunn at man i loven ikke ville forsøke «å avgjøre grensen mellom livs- og skadeforsikring en gang for alle». Utvalget uttaler at «grensen bør kunne defineres nærmere til enhver tid.» Forsikringsvirksomhetsloven innførte videre en grense mellom skadeforsikring og kredittforsikring som innebar at kredittforsikringsvirksomhet bare kan drives i egne selskap.

Forsikringsvirksomhetsloven inneholdt – på samme måte som lovutkastet i NOU 1983: 52 – få særlige regler om skadeforsikring, og det samme er nå tilfelle for forsikringsloven. De sentrale elementer i reguleringen av skadeforsikring er inntatt i felles lovbestemmelser for livs- og skadeforsik­ringsselskaper. Det gjelder dels bestemmelsene om konsesjon til å drive forsikringsvirksomhet og dels lovens selskapsrettslige bestemmelser (for­sik­ringsloven kapitlene 2 til 5). Også de alminnelige regler om forsikringsselskapers virksomhet er utformet som fellesregler (forsikringsloven kapittel 6). Der fastsettes de generelle offentligrettslige soliditetskrav, herunder krav til skadeforsikringsselskapenes ansvarlige kapital, men det er fortsatt gitt egne bestemmelser om premier (forsikringsloven § 12-1) og krav til forsikringstekniske avsetninger i skadeforsikring (forsikringsloven § 12-2).

I samsvar med den vekt det i NOU 1983: 52 ble lagt på behovet for fleksibilitet i regelverket, inneholder alle disse lovbestemmelsene en kombinasjon av prinsipielt utformede hovedregler og vide hjemler til konkretisering av kravene via forskrifter eller vedtak av tilsynsmyndighetene. På skadeforsikringsområdet er hjemlene i forsikringsvirksomhetsloven i hovedsak benyttet til å fastlegge minstekrav av betydning for selskapenes soliditet. Gjeldende regelverk for skadeforsikring fremtrer derfor som vesentlig mindre omfattende og utførlig enn lov- og forskriftsverket for livsforsikring. Dette gjelder særlig i forhold til produkter, forsik­ringsvilkår og premier. På disse områdene er enkelthetene i hovedsak fastlagt gjennom selskapspraksis, noe som over tid har ført til en utvikling av produkter og virksomhet tilpasset endrede markedsforhold (se nedenfor avsnitt 2.2).

2) Lovverket fra 1911 inneholdt ikke generelle krav til forsikringstekniske avsetninger i skadeforsikring. Skadeselskapene skulle som hovedregel ved regnskapsårets slutt avsette en tredel av årets samlede premier – uten fradrag for omkostninger – til sikring av framtidige utbetalinger. For transportforsikring ble avsetningene beregnet på en annen måte (se NOU 1983: 52 side 191). Ut over de særlige reglene for transportforsikring ble det ikke skilt mellom bransjene slik loven gjorde for livsforsikring. I forbindelse med utarbeidelse av utkastet til forsikringsvirksomhetsloven mente lovutvalget at det her var behov for mer utførlige avsetningskrav i skadeforsikring og la til grunn følgende (NOU 1983: 52 side 38 – 39):

«Utvalget mener at det er nødvendig med mer presise regler for de forsikringstekniske avsetninger som et skadeselskap skal foreta (§ 11-8). Disse regler bør imidlertid ikke stå i loven – blant annet fordi tilsynet under skiftende forhold må vurdere de krav som på dette område skal stilles til selskapene.

Når disse regler skal fastsettes, vil det være nødvendig å definere avsetningene mer presist ut fra forsikringstekniske prinsipper.»

Forsikringsvirksomhetsloven § 8-6 (nå forsik­ringsloven § 12-2) om forsikringstekniske avsetninger m.v. i skadeforsikring inneholdt derfor bare en hjemmel for Kongen til å gi forskrifter om for­sik­ringstekniske avsetninger, herunder sikkerhetsavsetninger og andre avsetninger til dekning av risikofaktorer avledet av forsikringsvirksomheten. Ut fra soliditetshensyn og behovet for å sikre en ensartet avsetningspraksis basert på betryggende prinsipper, ble det derfor senere i forskriftsverket fastsatt meget utførlige regler om beregningen av minstekrav til skadeforsikringsselskapenes ulike avsetninger, se forskrifter 10. mai 1991 nr. 301 og 18. november 1992 nr. 1242. På livsforsikringsområdet derimot, har kravene til forsikringstekniske avsetninger i hovedsak vært bestemt gjennom aktuarpraksis og ikke i forskriftsfastsatte regler (NOU 2001: 24 Ny livsforsikringslovgivning side 85 flg.), men hovedreglene om avsetninger på livsforsikringsområdet er nå lovfestet (forsikringsloven §§ 9-15 flg.).

3) Forsikringsselskapsloven av 1911 inneholdt videre bare kapitalforvaltningsbestemmelser for livsforsikring. For skadeforsikring gjaldt ingen tilsvarende bestemmelser, heller ikke bestemmelser om forvaltningen av midler til dekning av de forsik­ringstekniske avsetninger. Forsikringsvirksomhetsloven medførte her viktige endringer for skadeforsikring.

I NOU 1983: 52 side 40 ble det i og for seg lagt til grunn at behovet for sikkerhet i kapitalforvaltningen ikke er «helt av samme natur for et skadeselskap som for et livselskap. Fordi skadeselskapets forpliktelser er overveidende kortsiktige, må en større del av plasseringene være tilgjengelig på kort varsel. Likevel vil også et skadeselskap ha behov for best mulig verdisikring av sine mer langsiktige reserver.» Utvalget la videre til grunn:

«Utvalget mener at forskjellen mellom de to forsikringsgrener gjør det naturlig at myndighetene – i den konkrete vurdering som skal foretas etter lovutkastet – gir skadeselskapene adgang til en større fleksibilitet enn livselskapene i valg av plasseringsformer.»

Utvalget uttalte videre at det ikke var hensiktsmessig å gi så detaljerte lovbestemmelser som man hadde i 1911-loven om livselskapenes kapitalforvaltning. Utvalget la til grunn at «den nye lov skal kunne brukes under skiftende forhold og behov, og den bør ikke lages ut fra forhold som kan være svært tidsbestemte. Derfor er det viktig å slå fast hovedprinsippene for de krav som myndighetene skal stille». Utvalget foreslo på denne bakgrunn generelle krav til forsvarlig kapitalforvaltning basert på krav om risikospredning, sikkerhet, avkastning og likviditet. Kravet til likviditet er særlig aktuelt for skadeselskapene idet disse i varierende grad vil måtte ha store beløp tilgjengelig på kort varsel på grunn av muligheten for store og uventede erstatningsutbetalinger.

Resultatet av dette ble at forsikringsvirksomhetsloven selv bare stilte et helt generelt krav om forsvarlig forvaltning av kapitalen i skade- og livsforsikringsselskaper. Med utgangspunkt i denne generelle standarden ble imidlertid skadeselskapene i det forskriftsverk som senere ble fastsatt, stort sett underlagt de samme detaljerte regler om forvaltningen av kapital til dekning av de forsik­ringstekniske avsetninger som livselskapene, se tidligere forskrift 23. april 1997 nr. 377. Disse reglene er utformet på grunnlag av bestemmelsene i EUs direktiver på skade- og livsforsikringsområdet, men la mindre vekt på ulikheter mellom skade- og livsforsikring enn direktivene gjør. Med bakgrunn i den nye forsikringsloven (§ 6-6), fastsatte Finansdepartementet høsten 2007 nye forskriftsregler om kapitalforvaltning for livsforsikring og skadeforsikring som erstattet den tidligere forskriften fra 1997. Finansdepartementet valgte da å skille forskriftsreglene for kapitalforvaltning for skadeforsikring og livsforsikring i to forskjellige forskrifter. Ny kapitalforvaltningsforskrift for skadeforsikring ble fastsatt 17. desember 2007 nr. 1456 og trådte i kraft 1. januar 2008. Forskriften om kapitalforvaltning for livsforsikring (17. desember 2007 nr. 1457) trådte i kraft fra samme tidspunkt. Selv om kapitalforvaltningsreglene for skadeforsikring og livsforsikring nå er skilt i to forskjellige forskrifter, er de to forskriftene langt på vei likelydende. Det er gitt en nærmere oversikt over kapitalforvaltningsreglene nedenfor i avsnitt 3.4.

4) Forsikringsvirksomhetsloven innførte også nye minstekrav til kapitaldekning og ansvarlig kapital i skadeforsikringsselskaper. Dette ble vurdert som et meget viktig tiltak for å sikre selskapenes soliditet, se Ot. prp. nr. 42 (1986 – 87) side 60 flg. Kapitalkravene ble utformet i bestemmelser felles for livs- og skadeforsikringsselskaper (forsikringsloven § 6-3), men også disse bestemmelsene forutsatte at detaljreglene ble fastsatt ved forskrift. Det ble kort tid etter (1990) fastsatt et omfattende forskriftsverk om beregningen av ansvarlig kapital og minstekrav til kapitaldekning felles for forsikringsselskaper og andre finansinstitusjoner, basert på EUs regler for kapitaldekning i kredittinstitusjoner. Ved gjennomføring av EØS-avtalen ble dette regelverket senere supplert med regler om krav til solvensmarginkapital (forsikringsloven § 6-4) som i forskrifter for både skadeforsikring og livsforsikring ble utformet i samsvar med bestemmelsene i EUs direktiver på forsikringsområdet. EUs minstekrav til kapital ble for øvrig vesentlig skjerpet i 2002 (direktiv 2002/13/EF).

5) Forsikringsloven krever generelt at et forsik­ringsselskap skal benytte premier som står i rimelig forhold til den risiko som overtas, og som er tilstrekkelige til å gi sikkerhet for at forsikringsavtalene vil bli oppfylt (forsikringsloven §§ 9-3 og 12-1). Loven krever dessuten at et selskaps forsikringsvilkår skal være rimelige og betryggende (forsik­ringsloven § 6-7). Kredittilsynet er gitt hjemmel til å gripe inn overfor premier og vilkår som finnes å være urimelige eller ubetryggende. Disse hjemlene har etter det som er opplyst hittil, ikke vært benyttet på skadeforsikringsområdet.

6) Forsikringsloven kapittel 15 unntar en del spesielle forsikringsordninger fra lovens anvendelsesområde, blant annet sjøtrygdelag som er regulert i lov 3. juli 1953 nr. 2 om sjøtrygdelag. Sjøtrygdelag er gjensidige forsikringsselskaper som etter sine vedtekter har et begrenset geografisk virkeområde og som tegner forsikringer med begrenset ansvar på egen regning av fartøy, fiskeredskaper mv. I denne utredningen er det ikke behov for å gå nærmere inn på disse forhold.

2.1.2 Finansieringsvirksomhetslovgivningen

Skade- og livsforsikringsselskaper er finansinstitusjoner og er dermed undergitt bestemmelsene i finansieringsvirksomhetsloven, jf. lov av 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (finansieringsvirksomhetsloven) § 1-2. Loven som gjelder for alle finansinstitusjoner, er vedtatt samtidig med forsikringsvirksomhetsloven og er utformet med henblikk på nødvendig samordning med denne loven. Finansieringsvirksomhetsloven inneholder således utførlige bestemmelser blant annet om eier- og konsernforhold, omdanning av finansinstitusjoner og enkelte sentrale soliditetskrav, samt en del alminnelige regler for finansinstitusjoner. Disse bestemmelsene gjelder også på skadeforsikringsområdet.

I vurderingen av nærmere regler om skadeforsikringsvirksomhet er det særlig finansieringsvirksomhetslovens regler om forholdet mellom finansinstitusjoner og dets kunder som har interesse, se lovens §§ 2-11 til 2-14. Disse bestemmelsene er generelt utformet, og pålegger finansinstitusjonene opplysningsplikt vedrørende priser på de ulike tjenester og produkter som markedsføres, og inneholder dessuten hjemmel til å gi nærmere regler om prisfastsetting, kostnadsbelastning og om produktpakker.

De alminnelige reglene om offentlig administrasjon av finansinstitusjoner i lov 6. desember 1996 nr. 75 om sikringsordninger for banker og offentlig administrasjon av finansinstitusjoner (banksikringsloven), gjelder også for forsikringsselskaper. I tillegg inneholder lovens §§ 4-11 flg. særlige regler for offentlig administrasjon av forsikringsselskaper som blant annet gir forsikringskrav fortrinnsrett til dekning i selskapets eiendeler til enhver tid. Ved endringslov av 10. juni 2005 nr. 43 fikk banksikringsloven et nytt kapittel 2A Forsik­ringsselskapenes garantiordninger. Endringsloven ble satt i kraft 22. desember 2006, jf. vedtak 22. desember 2006 nr. 1584.

2.1.3 Forsikringsavtalelovgivningen

Forsikringsloven og finansieringsvirksomhetsloven inneholder offentligrettslige regler for skadeforsikringsselskapene og den virksomhet selskapene driver. Dette er regler som gjelder skadeforsikringsselskapenes virksomhet som sådan, og som i utgangspunktet bare angir rammene som utformingen av rettsforholdene mellom selskapene og forsikringskundene må holdes innenfor. Den offentligrettslige regulering har således liten direkte betydning for utformingen av de enkelte forsikringsprodukter som selskapene tilbyr og for fastsettelsen av de premier som selskapene betinger seg.

Forholdet mellom forsikringsselskapene og de enkelte forsikringskunder er regulert i lov av 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler. Forsikringsavtaleloven gjelder som hovedregel alle forsik­ringsavtaler. Loven er imidlertid delt inn i to deler, men skillet mellom de to delene er ikke sammenfallende med forsikringsvirksomhetslovens skille mellom livsforsikring og skadeforsikring. Lovens del A som gjelder skadeforsikring, omfatter all forsikring mot skade på eller tap av ting, rettigheter eller andre forhold, forsikring mot erstatningsansvar eller kostnader, og annen forsikring som ikke er personforsikring, jf. forsikringsavtaleloven § 1-1. Lovens del B gjelder personforsikringer og omfatter etter lovens § 10-1 annet ledd livsforsikring, ulykkesforsikring og sykeforsikring. Siden lovens del B også gjelder ulykkes- og sykeforsikring, vil både del A og B få betydning for skadeforsikringsselskapenes virksomhet. Lovens bestemmelser kan imidlertid fravikes ved avtale dersom forsik­ringstakeren anses som profesjonell etter reglene i forsikringsavtaleloven §§ 1-3 og 10-3.

Forsikringsavtalelovens Del A inneholder de alminnelige regler om etablering av forsikringsforhold og om inngåelse av forsikringsavtaler, samt regler som angir de alminnelige forutsetninger for selskapets ansvar og virkningene av ulike typer av pliktforsømmelser fra forsikredes side. Dessuten gis det utførlige regler om tredjepersons rett etter forsikringsavtalen, herunder skadelidtes stilling ved ansvarsforsikring, og en del hovedregler om betaling av premie og om erstatningsoppgjør mv. Særlige bestemmelser om kollektiv skadeforsikring er inntatt i et eget kapittel. Del B om personforsikring er bygget opp på samme måte.

Forsikringsavtaleloven regulerer i hovedsak bare forhold som er felles for forsikringsavtaler generelt. Loven inneholder således ikke særlige regler om innholdet av de mange forskjellige typer av skadeforsikringsprodukter som markedsføres. Forutsetningen er at omfanget av en forsikring og den risiko den skal gi dekning mot, fastlegges i forsikringspraksis gjennom de forsikringsvilkår som det enkelte selskap har utarbeidet og benytter. En virkning av dette er at det i praksis blir benyttet meget omfattende og til dels detaljerte standardiserte forsikringsvilkår for de fleste typer av skadeforsikringer.

Når det gjelder ansvarsforsikring, er forsik­ringsinnholdet direkte knyttet til de rettsregler som gjelder om forsikringstakerens ansvar for skadeforvoldelse i ulike livsforhold. Store deler av norsk erstatningsrett er imidlertid utviklet i rettspraksis, og det vil i mange livsforhold ofte knytte seg usikkerhet til hva som egentlig er gjeldende rett. Dette er nok imidlertid et større problem for forsikringsselskapene enn for forsikringstakere som har forsikret sitt mulige ansvar, og i praksis benyttes det forsikringsvilkår med begrensninger eller unntak som skal klargjøre hvilke ansvarsskader selskapet skal dekke. Enkelte ansvarsforsik­ringstyper er imidlertid av så stor samfunnsmessig betydning at det er gitt lovregler om plikt til å tegne ansvarsforsikring, og om hvilket ansvar som skal dekkes av forsikringen.

Lov av 3. februar 1961 om ansvar for skade som motorvogner gjer (bilansvarslova) § 15 krever at alle motorvogner skal være ansvarsforsikret. Bilansvarslova fastsetter nærmere hvilket ansvar som skal være dekket under bileierens forsikring, og grensene for de erstatninger som skal kunne kreves utbetalt. Av forskrift 1. april 1974 nr. 3 om trafikktrygd følger det at forsikringen skal tegnes i forsikringsselskap som er registrert i Kredittilsynet. Disse forsikringsselskapene plikter å være medlem av Trafikkforsikringsforeningen som er et sentralt erstatningsorgan for skader som påføres av motorvogner.

Lov om yrkesskadeforsikring ble vedtatt 16. juni 1989 og fastsetter en plikt for arbeidsgivere til å tegne forsikring til dekning av yrkesskade og yrkessykdom som arbeidstakere påføres i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden, jf. yrkesskadefor­sik­ringsloven § 3, jf. § 10. Yrkesskadeforsikringen skal tegnes hos nærmere godkjent forsikringsgiver. Hva som skal til for at en forsikringsgiver anses som godkjent, følger av forskrift 13. oktober 1989 nr. 1041 til lov om yrkesskadeforsikring. Yrkesskadeforsikringsloven pålegger også godkjente forsikringsgivere som tilbyr yrkesskadeforsikring et solidarisk ansvar ved yrkesskader som ingen er ansvarlig for som følge av opphør av for­sik­ringsavtale eller lignende, jf. lovens § 7.

En annen skadeforsikringsdekning som har stor samfunnsmessig betydning, er naturskadeforsikring som dekker skade forårsaket av naturulykker som uvær, ras, flom og lignende. Av lov av 16. juni 1989 nr. 70 § 1 følger det at ting i Norge som er forsikret mot brannskade, også skal være forsikret mot naturskade. Loven definerer nærmere hvilke skader som er dekket og omfanget av skadeforsik­ringsselskapets erstatningsansvar. I det enkelte selskap overføres de årlige premier for dekning mot naturskade til en særskilt naturskadeavsetning (nedenfor avsnitt 2.4.7) som selskapet deretter kan trekke på når det erstatter naturskader som rammer dets forsikringstakere. Det antas at skadeforsikringsselskapenes samlede avsetninger for fremtidige naturskader for tiden utgjør ca. 7 mrd. kroner. De årlige erstatninger har i perioden 1994 til 2005 variert mellom 75 og 1050 mill. kroner. Det følger av lovens § 4 at skadeforsikringsselskaper som erstatter naturskader, skal være medlemmer av en felles skadepool (Norsk Naturskadepool). Via skadepoolen blir årets samlede naturskadeerstatninger utlignet mellom selskapene, og poolen virker således som en ordning for omfordeling og etteroppgjør. Skadepoolen er også kontaktledd mellom forsikringsbransjen og Statens Naturskadefond som er etablert i medhold av lov av 25. mars 1994 nr. 7 om sikring mot og erstatning for naturskader. Det er i forskrift 21. desember 1979 nr. 3420 om instruks for Norsk Naturskadepool gitt nærmere regler om beregning av erstatninger og utlikning av skader mellom selskapene. Til tross for ordningene med Norsk Naturskadepool og Statens Naturskadefond, er det prinsipielle utgangspunkt at ansvaret for naturskader påhviler de for­sik­ringsselskapene som har overtatt brannforsikringene, men både det enkelte selskaps naturskadeavsetning og utlikningsordningen i skadepoolen utgjør en viktig buffer for selskaper som måtte få ansvar for omfattende naturskader i et enkelt år.

Videre har sjøloven (lov 24. juni 1994 nr. 39 om sjøfarten) særlige bestemmelser om ansvar i forbindelse med skader til sjøs som har stor betydning for sjøforsikringer. Sjøforsikringer kan deles i tre hovedgrupper – ansvarsforsikringer, kaskoforsikringer og særlige bestemmelser for sjøtrygdelag. Det som kjennetegner ansvarsreglene i sjøforsikring, er redernes rett til å begrense sitt ansvar for en rekke krav. Sjølovens kapittel 9 inneholder generelle regler om ansvarsbegrensning, kapittel 10 inneholder bestemmelser om ansvar for skade ved oljesøl (objektivt ansvar), herunder ansvarsbegrensning, og kapittel 15 inneholder bestemmelser om ansvar ved transport av passasjerer og reisegods, herunder ansvarsbegrensninger. Reglene om sjøforsikringer og ansvarsbegrensninger i denne sammenheng, er i stor grad basert på internasjonale sjørettskonvensjoner og internasjonal sjørett.

Forsikringsavtalelovgivningen omhandler forhold som i hovedsak faller utenfor området for denne utredningen. Et hovedformål med denne utredning er å kartlegge utviklingen på skadefor­sik­ringsområdet i årene etter gjennomføringen av forsikringsvirksomhetsloven i 1988, særlig når det gjelder skadeforsikringsselskapene virksomhet og endringer i de markedsbestemte rammebetingelser. Et annet hovedformål er å søke klarlagt om denne utvikling må antas å ha ført til problemer på skadeforsikringsområdet, enten for skadeforsik­ringsselskaper eller for forsikringskundene, som kan og bør søkes løst eller motvirket ved endringer i, eller utbygging av, de offentligrettslige virksomhetsregler for skadeforsikring i forsikringsloven eller tilhørende forskriftsverk. Forhold som er omhandlet i forsikringsavtalelovgivningen vil derfor bare bli omtalt i den grad de er relevante i denne sammenheng.

2.2 EU/EØS’ skadeforsikringsdirektiver

2.2.1 Oppbygning og virkeområde

Regelverket for skadeforsikring i EU/EØS er utarbeidet og utviklet i flere omganger. Første skadeforsikringsdirektiv (Rdir. 73/239/EØF) fastsetter en del grunnleggende krav til konsesjon og tilsyn med skadeforsikringsselskaper. Andre skadeforsikringsdirektiv (Rdir. 88/357/EØF) gjør en del endringer i første direktiv samt fastsetter en del nye regler. Tredje skadeforsikringsdirektiv (92/49/EØF) gjør endringer i både første og andre direktiv samt gir en god del nye regler. Dette innebærer at andre og tredje direktiv gir nøkkelen til en forståelse av hvilke bestemmelser i første direktiv som fortsatt gjelder. Dessuten er bestemmelsene i første og tredje skadedirektiv om solvensmarginkrav og solvensmarginkapital endret ved direktiv 2002/13 (Solvency I), og det er nylig også vedtatt et direktiv om reassuranse (2005/68/EF) som ble gjennomført i norsk rett ved endringslov til blant annet for­sik­ringsloven av 14. mars 2008 nr. 6, med ikrafttredelse fra 1. juli 2008. Det vises til Ot.prp. nr. 24 (2007 – 2008), Innst. O. nr. 34 (2007 – 2008) og Besl. O. nr. 46 (2007 – 2008).

Et hovedformål med skadedirektivene har vært å legge forholdene til rette for fri flyt av kapital og fri etableringsrett innenfor sektoren i større grad enn det som har vært tilfelle tidligere, og således gradvis å få gjennomført et felles skadeforsikringsmarked innenfor EU. Dette har vært en vanlig måte å utvikle regelverket innenfor EU. På skadeforsikringsområdet er det imidlertid ennå ikke etablert konsoliderte versjoner av vedtatte direktiver slik som på livsforsikrings- og bankområdet.

Virkeområdet for direktivene fremgår av de alminnelige bestemmelsene i første skadeforsik­ringsdirektiv avdeling I. Direktivene gjelder adgangen til å starte og utøve selvstendig næringsvirksomhet innenfor direkte forsikring som ikke er livsforsikring (første direktiv artikkel 1). Direktivet gjelder således ikke ren reassuranseforsikring. Såkalt koassuranse vil derimot omfattes av direktivet. Grensen mot livsforsikring er trukket gjennom en angivelse av de forsikringsklasser som et skadeforsikringsselskap kan gis konsesjon for, jf. vedlegg til andre direktiv. Første direktiv artikkel 2 til 4 angir de særlige typer forsikringer og institusjoner i de ulike medlemsstater som direktivet ikke får anvendelse på.

2.2.2 Konsesjonskrav og hjemlandstilsyn

I henhold til artikkel 6 i første direktiv, endret ved artikkel 4 i tredje direktiv, er adgangen til å drive virksomhet innen direkte skadeforsikring betinget av en forutgående offentlig tillatelse. Tillatelsen skal gis av myndighetene i den staten som foretaket oppretter sitt hovedkontor (hjemstaten). Tillatelsen kan omfatte én eller flere forsikringsklasser som fremgår av et vedlegg til andre direktiv. Ved utvidelse av virksomheten til forsikringsklasser som ikke allerede omfattes av den gitte tillatelse, må det gis ny tillatelse fra hjemlandsmyndighetene.

Artikkel 7 i første direktiv (endret ved artikkel 6 i tredje direktiv) fastsetter et viktig prinsipp innenfor EU-lovgivningen og en viktig forutsetning for etablering av et indre marked, nemlig at en tillatelse fra hjemlandsmyndighetene gjelder i hele EU/EØS. Dette såkalte «singel license»-prinsippet innebærer at foretaket basert på den tillatelse som er gitt i hjemlandet, også kan drive tilsvarende virksomhet i andre EU/EØS-land gjennom etablering av filial eller ved grenseoverskridende virksomhet (nedenfor avsnitt 2.2.9). Det stilles derfor en del krav til konsesjonssøknadens innhold og hjemlandsmyndighetenes behandling av denne. Foretaket skal fremlegge en driftsplan i samsvar med artikkel 9 i første direktiv. Det skal blant annet opplyses om hvilke typer risiko foretaket vil påta seg og hovedprinsipper for gjenforsikring. Foretaket skal ha til rådighet et minste garantifond (artikkel 17 nr. 2) og det skal ledes av personer som oppfyller visse krav til hederlighet, kvalifikasjoner og yrkeserfaring. Foretaket skal videre pålegges å fremlegge bevis for at det har til rådighet en minste solvensmarginkapital, se første direktiv artikkel 16 (endret ved artikkel 24 i tredje direktiv).

I henhold til artikkel 8 i tredje direktiv skal hjemlandsmyndighetene ikke gi et foretak tillatelse som gir adgang til å drive forsikringsvirksomhet, før det er gitt melding om navnene på aksjonærer og deltakere som direkte eller indirekte har en kvalifisert eierandel og størrelsen på denne eierandelen. Myndighetene skal nekte å gi tillatelse dersom de av hensyn til behovet for å sikre en sunn og forsiktig ledelse av forsikringsforetaket ikke er overbevist om aksjonærenes eller deltakernes egnethet.

I første direktiv avdeling II avsnitt C er det gitt regler om tilbakekall av tillatelse. Etter artikkel 22 i første direktiv (endret ved artikkel 14 i tredje direktiv) kan tillatelsen tilbakekalles dersom selskapet ikke benytter tillatelsen innen 12 måneder, gir utrykkelig avkall på den eller ikke har utøvet virksomheten i et tidsrom som overstiger seks måneder, med mindre den berørte medlemsstat har bestemmelser om at tillatelsen bortfaller ved slike tilfeller. Tillatelsen kan også tilbakekalles dersom selskapet ikke lenger oppfyller vilkårene for adgang til å utøve virksomhet eller ikke har vært i stand til å gjennomføre de tiltak som er fastsatt i finansieringsplaner nevnt i artikkel 20 i første direktiv (endret ved artikkel 13 i tredje direktiv) innen de pålagte frister. Endelig kan tillatelse også tilbakekalles dersom selskapet grovt misligholder sine forpliktelser i henhold til de nasjonale regler som får anvendelse på selskapet. Ethvert vedtak om tilbakekall av tillatelse eller stansing av virksomheten skal være klart begrunnet og meddeles det berørte selskapet.

Et annet hovedprinsipp innenfor finanslovgivningen i EU, er at selskapets virksomhet innenfor EU/EØS-området skal være underlagt hjemlandets tilsyn. Det skal som nevnt være tilstrekkelig å ha konsesjon til å drive forsikringsvirksomhet i hjemlandet for å kunne drive virksomhet i EØS-området for øvrig. Det er således ikke nødvendig med ytterligere godkjennelse fra det eller de land selskapet ønsker å drive virksomhet i (vertsland). Artikkel 13 i første direktiv (endret ved artikkel 9 i tredje direktiv), fastsetter at det hører under hjemstatens kompetanse å føre det finansielle tilsyn med forsikringsselskapet, herunder den virksomhet selskapet utøver gjennom filialer og som ledd i tjenesteytelse. Det finansielle tilsyn omfatter blant annet kontroll av selskapets samlede virksomhet, dets solvens samt opprettelse av forsikringstekniske avsetninger og aktiva til dekning av disse. Vedkommende myndighet i hjemstaten skal kreve at ethvert forsikringsselskap har en god administrativ og regnskapsmessig praksis og tilfredsstillende rutiner for internontroll.

I henhold til artikkel 16 i tredje direktiv skal medlemsstatene fastsette at alle personer som er eller har vært ansatt hos vedkommende myndigheter, samt revisorer eller sakkyndige som opptrer på vegne av vedkommende myndigheter, skal være underlagt taushetsplikt. Taushetsplikten er ikke til hinder for at vedkommende myndigheter i de forskjellige medlemsstater utveksler opplysninger i samsvar med de direktiver som gjelder for forsik­ringsselskap. Disse opplysningene skal være underlagt taushetsplikt. Videre kan medlemsstatene inngå samarbeidsavtaler om utveksling av opplysninger med vedkommende myndigheter i tredjestater forutsatt at de opplysninger som gis videre, omfattes av en garanti om taushetsplikt. Det er utviklet et omfattende samarbeid mellom tilsynsmyndighetene i medlemslandene.

2.2.3 Virksomhetsbestemmelser

Det følger av artikkel 8 i første direktiv (endret ved artikkel 6 i tredje direktiv), at hjemstaten skal kreve at forsikringsselskapene som søker tillatelser, begrenser sin forretningsvirksomhet til forsik­ringsvirksomhet og virksomhet som følger direkte av dette, og utelukke all annen næringsvirksomhet.

Artikkel 15 i tredje direktiv har bestemmelser om eierkontroll. Disse bestemmelsene i tredje skadeforsikringsdirektiv ble, sammen med tilsvarende bestemmelser i andre direktiv innenfor finanssektoren, endret ved EUs direktiv om prosedyreregler og kriterier for tilsynsmessige vurdering av erverv i den finansielle sektor, rådsdirektiv 2007/44/EF. I Banklovkommisjonens utredning nr. 19, NOU 2008: 13 Eierkontroll i finansinstitusjoner, er det nærmere redegjort for disse endringene samt vurdert hvordan endringene bør gjennomføres i norsk rett.

Direktivene inneholder for øvrig få alminnelige regler om skadeforsikringsselskapers virksomhet.

2.2.4 Produkter og premier

Etter artikkel 29 i tredje direktiv skal medlemsstatene ikke fastsette bestemmelser som krever forutgående godkjenning av, eller løpende underretning om, alminnelige og spesielle forsikringsvilkår, premietariffer og blanketter og andre trykte dokumenter som forsikringsselskapet har til hensikt å anvende overfor forsikringstakerne. Med det formål å føre tilsyn med at nasjonale bestemmelser om forsikringsavtaler overholdes, kan medlemsstatene bare kreve at disse dokumentene når som helst skal kunne fremlegges, og dette kan ikke gjøres til en forutsetning for at foretaket kan utøve sin virksomhet. Medlemsstatene kan bare opprettholde eller innføre forutgående underretning om eller samtykke til foreslåtte premieforhøyelser som en del av en alminnelig priskontrollordning.

Dette innebærer at medlemsstatene i sin nasjonale lovgivning ikke kan føre produktkontroll før produktet kommer på markedet eller en løpende kontroll av premier og premieberegning. Krav om forutgående underretning om eller samtykke til foreslåtte premieforhøyelser kan etter artikkel 29 bare skje som en del av en alminnelig priskontrollordning.

Disse bestemmelsene er ikke i veien for at nasjonal lovgivning kan stille særskilte vilkår til spesielle – lovfastsatte forsikringsordninger. For eksempel bilansvarsforsikring. Slike krav er også gjort gjeldende gjennom særlige direktiver. Dette er imidlertid ikke krav som forutsetter kontroll fra myndighetenes side.

Skadeforsikringsdirektivene har utover dette ingen bestemmelser om produktutforming og beregning av premie i forhold til den enkelte kontrakt eller forsikringskunde.

2.2.5 Forsikringstekniske avsetninger

Etter artikkel 15 i første direktiv (endret ved artikkel 17 i tredje direktiv), skal hjemstaten pålegge ethvert forsikringsselskap å opprette tilstrekkelige forsikringstekniske avsetninger for hele virksomheten. Hva gjelder avsetningenes størrelse, henvises det til reglene fastsatt i direktiv 91/674/EØF. Dette direktivet gjelder forsikringsselskapers årsregnskaper og konsoliderte regnskaper. I direktivet angis således hvilke passivaposter i form av avsetninger som forsikringsselskapet skal ha. Når det gjelder størrelsen på avsetningen, fasetter artikkel 56 i dette direktivet at størrelsen på de forsikringstekniske avsetninger må til enhver tid være tilstrekkelig til at foretaket, ut fra det som med rimelighet kan forutses, er i stand til å oppfylle forpliktelsene etter forsikringsavtalene. Det følger videre at avsetningene i prinsippet skal beregnes særskilt for hver forsikringsavtale og avsetninger for det som i direktivet kalles for ikke avløpne risikoer, skal beregnes på grunnlag av erstatningsutbetalinger og administrasjonskostnader som kan oppstå etter regnskapsårets slutt, i den utstrekning dette overstiger premieavsetningen og de fremtidige premier i forbindelse med avtaler inngått før regnskapsårets slutt.

Direktivene, særlig direktiv 91/674/EF om årsregnskapet, inneholder for øvrig en del nærmere regler for hvordan størrelsen på de forsikringstekniske avsetningene skal beregnes. Disse reglene ligger til grunn for bestemmelser i forskrift 16. desember 1998 nr. 1241 om årsregnskap m.m. for forsikringsselskaper.

Det følger av artikkel 20 (endret ved artikkel 13 i tredje direktiv) at dersom selskapet ikke har tilstrekkelige forsikringstekniske avsetninger, kan hjemstatsmyndighetene forby den frie råderetten over aktiva.

2.2.6 Solvensmarginkrav

I henhold til artikkel 16 i første direktiv (endret ved artikkel 24 i tredje direktiv), skal hjemstaten kreve at forsikringsselskap har en tilstrekkelig solvensmargin for sin samlede virksomhet. Solvensmarginkapitalen skal tilsvare foretakets formue, fri for alle påregnelige forpliktelser, og med fradrag for eventuelle immaterielle verdier. En tredjedel av solvensmarginen skal utgjøre garantifondet, jf. artikkel 17 i første direktiv. I artikkel 16 gis det retningslinjer til de nasjonale myndigheter for hvilken kapital og aktiva som kan medregnes i solvensmarginkapitalen, og hvilke vilkår som skal stilles til denne kapitalen.

Første direktiv artikkel 16 og 17 ble igjen endret ved direktiv 2002/13/EF («Solvency I»). Det ble gitt nye regler om beregningen av solvensmarginkapitalen (artikkel 16), samtidig som minstekravet til garantifondet (en tredel av solvensmarginkapitalkravet) ble satt til 3 og 2 mill. euro, avhengig av hvilke bransjer som inngår i skadeforsikringsselskapets virksomhet (artikkel 17). Disse beløpene skal justeres hvert år i samsvar med utviklingen i den europeiske konsumprisindeksen (artikkel 17a), og tilsynsmyndigheten kan forhøye minstekravet dersom dette er nødvendig for å sikre de forsikredes rettigheter (artikkel 20a). Samtidig ble det også tilføyd en ny artikkel 16a med regler om beregning av minstekravet til solvensmargin og foretatt enkelte endringer i noen av de øvrige artikler om solvensmargin.

Av artikkel 20 (endret ved artikkel 13 i tredje direktiv) følger det at myndighetene i hjemstaten skal kreve at et selskap fremlegger en plan for refinansiering dersom selskapets solvensmargin faller under det minimum som kreves. Planen skal godkjennes av myndighetene. Dersom solvensmarginen faller under garantifondet fastsatt i artikkel 17 i første direktiv, skal hjemstatens myndigheter kreve at selskapet fremlegger en kortsiktig finansieringsplan for hvordan selskapet igjen skal innfri kravene.

Artikkel 19 (nr. 2 og 3 er endret ved artikkel 11 i tredje direktiv) fastsetter at hver medlemsstat skal pålegge alle foretak med hovedkontor på statens territorium å fremlegge en årsmelding om foretakets samlede virksomhet, dets økonomiske situasjon og dets solvens. Medlemsstatene skal også kreve at forsikringsselskap med hovedkontor på statens territorium jevnlig sender inn de dokumenter som er nødvendig for å føre tilsyn, samt statistiske opplysninger. Vedkommende myndigheter skal sende hverandre de dokumenter og opplysninger som er nødvendige får å føre tilsyn.

Artikkel 25 i tredje direktiv la til grunn at Kommisjonen innen tre år etter direktivets vedtakelse skulle fremlegge en rapport om ytterligere harmonisering av solvensmarginregelverket. Arbeidet med ytterligere harmonisering pågår fortsatt gjennom den såkalte «Solvency II» prosessen, se nedenfor avsnitt 2.2.7.

2.2.7 «Solvency II» prosessen

I EU/EØS har det i flere år blitt arbeidet med et nytt rammedirektiv for forsikring med nye relevante soliditetskrav, herunder krav til tekniske avsetninger og kapitalkrav, som kan erstatte gjeldende solvenskrav i forsikringsdirektivene. Dette arbeidet startet i 1999 og har blitt benevnt «Solvency II». Arbeidet har vært delt opp i en kartleggings- og analysefase som resulterte i en beskrivelse av hovedstrukturen til det nye solvenssystemet. Denne fasen ble avsluttet ved årsskiftet 2002/2003. Etter dette har det vært arbeidet med den detaljerte utformingen av de enkelte elementene i hovedstrukturen. Dette arbeidet har foregått og foregår i stor grad i underkomiteer med representanter for medlemslandene og i regi av EU-kommisjonen. Det er lagt opp til at de overordnede bestemmelsene i det nye solvensregelverket skal nedfelles i rammedirektivet, og at de mer detaljerte beregningsreglene og utfyllende retningslinjene skal utarbeides av underkomiteene.

Det nye solvensregimet vil basere seg på tre hovedpilarer. Dette er de samme pilarene som er brukt ved utarbeidelsen av kapitalkrav til banker og andre finansinstitusjoner i «Basel II». Den første pilaren vil bestå av kvantitative regler som stiller krav til tekniske avsetninger og solvensmargin (kapitalkravet). Det vil også stilles krav til plassering og investering av selskapenes eiendeler, dvs. kapitalforvaltningsregler. Den andre pilaren vil bestå av regler for internkontroll, risikohåndtering og tilsynsmyndighetenes kontroll og overvåking av selskapene. Den tredje og siste pilaren vil omfatte regler for markedsdisiplin, herunder regler for rapportering og offentliggjøring av relevante regnskapsdata, risikostatistikk mv. De nye solvenskravene det arbeides med, strekker seg således utover dagens solvenskrav i skadeforsik­ringsdirektivene. En oversikt over arbeidet med Solvency II hittil, er gitt av Karel Van Hullei Kredittilsynets Jubileumsskrift Erfaringer og Utfordringer, 20 år som integrert finanstilsyn (2006) side 90 flg.

Det er lagt opp til en betydelig større grad av harmonisering av solvensregelverket enn gjeldende regelverk («Solvency I») som er basert på minimumsharmonisering. Harmonisering av regelverk og beregningsmetoder for forsikringstekniske avsetninger er sett som en nødvendig betingelse for økt harmonisering av solvensmarginkravene og kapitalkravene. Dette har gjort arbeidet med «Solvency II» komplisert og krevende. Det vil bli innført to sett kapitalkrav – et absolutt minstekrav til kapital. Dette kravet vil fungere som et krav til minste startkapital for et forsik­ringsselskap og et krav som alltid må tilfredsstilles for at et selskap skal kunne operere i det felleseuropeiske forsikringsmarkedet. Det andre settet med kapitalkrav vil være krav til såkalt «target capital», og dette kravet vil utgjøre det operasjonelle kapitalkravet for et forsikringsselskaps løpende virksomhet. «Target capital» skal i større grad enn gjeldende solvensmarginkrav gjenspeile de ulike typer risiko som enkelte forsikringsselskap er eksponert for.

EU-kommisjonen fremmet forslag til rammedirektiv om Solvency II 10. juli 2007 (2007/0143 COD). Forslaget er for tiden til fellesbehandling i Rådet for Den Europeiske union og Europarlamentet. Et direktiv forventes vedtatt tidligst i løpet av desember 2008. Det vil i så fall bety en implementeringsfrist i 2012, slik at de nye solvenskravene tidligst vil få effekt fra dette tidspunktet. I alle tilfelle vil det etter vedtakelsen av direktivet måtte utføres et omfattende «forskriftsarbeid» av EU-kommisjonen før hele regelverket er på plass.

2.2.8 Kapitalforvaltning

Et sentralt punkt i skadeforsikringsdirektivene er regler for valg av de aktiva som skal dekke de forsikringstekniske avsetningene. Slike regler er antatt å være av betydning når det gjelder å sikre soliditeten i selskapene. Samtidig er det viktig for det indre kapitalmarked i EU/EØS at medlemslandenes myndigheter ikke fastsetter nasjonale regler som ytterligere begrensninger når det gjelder skadeforsikringsselskapenes plassering av sin forvaltningskapital. Artikkel 20 til 22 i tredje direktiv angir hvilke kategorier aktiva som forsikringsselskapene kan dekke sine forsikringstekniske avsetninger med. Disse reglene er det utførlig redegjort for nedenfor avsnitt 3.4.

Det følger av artikkel 18 i første direktiv (endret ved artikkel 26 i tredje direktiv) at medlemsstatene har adgang til å fastsette regler for valg av aktiva utover eiendeler til dekning av de forsikringstekniske avsetninger. Medlemsstatene kan ikke begrense selskapenes frie råderett over selskapets øvrige kapital.

2.2.9 Filial og grenseoverskridende virksomhet i annen stat i EU/EØS

Hovedformål med skadeforsikringsdirektivene har som nevnt vært å etablere adgang for skadeforsikringsselskapene til å drive virksomhet i andre EU/EØS-stater basert på den konsesjon de har i hjemlandet (foran avsnitt 2.2.2). Slik virksomhet i en annen stat enn der selskapet har sitt hovedkontor, kan enten drives ved etablering av filial i vertslandet eller ved såkalt grensekryssende virksomhet som drives fra selskapets hjemland, jf. forsik­ringsloven § 2-4 tredje ledd med tilhørende forskrift. Et selskap kan også – med hjemmel i de alminnelige regler om etableringsrett – etablere datterselskap i et annet land innenfor det indre marked, men i så fall kan virksomhet bare drives etter tillatelse i etableringslandet.

Ved såkalt grensekryssende virksomhet for et selskap med hovedkontor innenfor EU/EØS, følger det av artikkel 14 i andre direktiv (endret ved artikkel 34 i tredje direktiv) at selskapet, før det starter opp slik virksomhet, skal underrette hjemlandsmyndighetene om dette og angi hvilken type forpliktelser det planlegger å påta seg. Myndighetene i hjemstaten skal sende den eller de medlemsstater på hvis territorium selskapet har til hensikt å utøve sin virksomhet, en bekreftelse på at foretaket har en minste solvensmargin, hvilke forsikringsklasser selskapet har rett til å utøve virksomhet i og hvilke type risikoer selskapet planlegger å dekke i den medlemsstat der tjenesteytelsen finner sted.

Artikkel 10 nr. 1 i første direktiv (endret ved artikkel 32 i tredje direktiv) fastsetter at forsik­ringsselskap som ønsker å opprette en filial på en annen medlemsstats territorium, skal gi myndighetene i hjemstaten en melding om dette. Artikkel 10 nr. 2 bestemmer hvilke opplysninger som skal gis i meldingen. Etter artikkel 12 skal ethvert vedtak om å avslå tillatelse være klart begrunnet, og skal meddeles det berørte selskap.

Det er etablert samarbeidsprotokoll mellom medlemslandene for den nærmere behandling av og samarbeid rundt meldinger om grensekryssende tjenesteytelser og etablering av filial.

Artikkel 18 i andre direktiv (endret ved artikkel 39 i tredje direktiv), bestemmer blant annet at vertslandet for filialen eller der tjenesteytelsen finner sted, ikke skal fastsette bestemmelser som krever forutgående godkjennelse av, eller løpende underretning om, generelle og spesielle forsik­ringsvilkår, premietariffer og blanketter og andre trykte dokumenter som selskapet har til hensikt å anvende overfor forsikringstakerne. Av artikkel 19 i andre direktiv (endret ved artikkel 40 i tredje direktiv), fremgår det at dersom et foretak som har en filial eller utøver virksomhet etter reglene om adgang til å yte tjenester på en stats territorium, ikke overholder de rettsregler som kommer til anvendelse på foretaket i denne stat, skal vedkommende myndigheter i medlemsstaten anmode foretaket om å bringe uregelmessighetene til opphør. Dersom foretaket ikke gjør det som er nødvendig, skal myndighetene i den berørte medlemsstat underrette myndighetene i hjemstaten som så snart som mulig skal treffe alle nødvendige tiltak for å sikre at foretaket bringer uregelmessighetene til opphør. Dersom foretaket fortsetter å overtre gjeldende rettsregler i den berørte medlemsstat, kan medlemsstaten, etter å ha underrettet myndighetene i hjemstaten, treffe nødvendige tiltak for å hindre eller stanse nye uregelmessigheter, og i den utstrekning det er strengt nødvendig, hindre at foretaket inngår nye forsikringsavtaler på dens territorium. Disse bestemmelsene skal ikke berøre vedkommende medlemsstaters rett til å treffe nødvendige tiltak i hastesaker for å hindre uregelmessigheter på sitt territorium, eller til å treffe sanksjoner mot lovovertredelser på deres territorium uten å følge ovennevnte prosedyrer.

I artikkel 22 i andre direktiv (endret ved artikkel 44 i tredje direktiv), er det fastsatt at ethvert forsikringsforetak, særskilt for virksomhet som utøves etter reglene om etableringsadgang og for virksomhet som utøves etter reglene om adgang til å yte tjenester, skal underrette vedkommende myndighet i hjemstaten om blant annet størrelsen på premier, erstatningsutbetalinger og provisjoner, uten fradrag for gjenforsikring, for hver medlemsstat og for hver gruppe av klasser. Vedkommende myndighet i hjemstaten skal innen en rimelig frist oversende disse opplysningene samlet til vedkommende myndigheter i hver av de berørte medlemsstater som anmoder om det.

Det følger av artikkel 23 i andre direktiv at dersom tjenesteytelsen er betinget av tillatelse fra den medlemsstat der tjenesteytelsen finner sted, skal størrelsen på de tekniske avsetningene som gjelder de berørte avtalene, bestemmes under tilsyn av vedkommende medlemsstat i samsvar med reglene den har fastsatt eller, i mangel av slike regler, i samsvar med gjeldende praksis i medlemsstaten. I alle andre tilfeller skal størrelsen på de tekniske avsetningene, deres dekning av ekvivalente og kongruente aktiva og lokaliseringen av disse aktivaene bestemmes under tilsyn av den medlemsstat der det etablerte forretningsstedet ligger, i samsvar med statens regler eller praksis.

Artikkel 24 i andre direktiv (endret ved artikkel 45 i tredje direktiv) fastsetter at direktivet ikke skal berøre medlemsstatenes rett til å pålegge at forsik­ringsforetak som utøver virksomhet på deres territorium etter reglene om etableringsadgang eller reglene om adgang til å yte tjenester, på lik linje med foretak som er godkjent i vedkommende medlemsstat, skal være medlem av, og delta i, ordninger som skal sikre utbetaling av erstatningskrav til sikrede og skadet tredjemann.

Artikkel 21 i andre direktiv (endret ved artikkel 43 i tredje direktiv), bestemmer at når forsikring tilbys etter reglene om etableringsadgang eller reglene om adgang til å yte tjenester, skal forsik­ringstakeren, før forpliktelsen inngås, underrettes om i hvilken medlemsstat det hovedkontor eller eventuelt den filial som avtalen skal inngås med ligger. Dersom dokumenter utleveres til forsikringstakeren, skal de inneholde disse opplysningene. Videre skal avtalen og ethvert annet dokument som gir dekning, samt forsikringssøknaden dersom den er bindende for forsikringstakeren, inneholde adressen til hovedkontoret og eventuelt filialen til det forsikringsforetak som gir dekning.

I denne sammenheng skal det nevnes at artikkel 7 i andre direktiv (endret ved artikkel 27 i tredje direktiv), har bestemmelser om hvilken lovgivning som får anvendelse på de forsikringsavtaler som er nevnt i direktivet, og som dekker risiko som består i medlemsstatene. Artikkel 31 i tredje direktiv bestemmer at før forsikringsavtalen inngås, skal forsikringsselskapet underrette forsik­ringstakeren om den lovgivningen som får anvendelse på avtalen når partene ikke fritt kan velge, eller om det faktum at partene fritt kan velge den lovgivning som får anvendelse, og i dette tilfelle, den lovgivning som forsikringsgiver foreslår. Forsikringstakeren skal også underrettes om bestemmelsene for behandling av klager fra forsikringstakere i forbindelse med avtalen, herunder om det finnes en klageinstans, uten at dette berører forsik­ringstakerens mulighet til å ta rettslige skritt. Disse lovvalgsreglene er i norsk rett gjennomført i lov av 27. november 1992 nr. 111 om lovvalg i forsikring.

Direktivene etablerer også felles regler for hvordan medlemsstatene skal behandle selskaper med hovedkontor utenfor EU/EØS og som ønsker adgang til drive virksomhet i medlemslandet, jf. forsikringsloven kapittel 14. Etter artikkel 23 i første direktiv skal hver medlemsstat, for foretak med hovedkontor utenfor Fellesskapet, gjøre adgangen til virksomhet nevnt i artikkel 1 på sitt territorium avhengig av offentlig tillatelse. Medlemsstaten kan gi tillatelse dersom foretaket har rett til å utøve forsikringsvirksomhet i henhold til statens lovgivning, oppretter agentur eller filial på medlemsstatens territorium, og forplikter seg til å opprette særskilt regnskap på agenturets eller filialens hovedkontor for den virksomhet som utøves der, og å oppbevare alle forretningsdokumenter der. Videre må foretaket utpeke en generalagent som skal godkjennes av vedkommende myndigheter. Det må også ha til rådighet aktiva som tilsvarer et beløp som er minst like høyt som halvparten av det minstebeløp som er fastsatt i artikkel 17 nr. 2 for garantifondet, og avsette en fjerdedel av minstebeløpet som sikkerhet, samt forplikte seg til å ha en solvensmargin i samsvar med kravene nevnt i artikkel 25. Endelig må foretaket fremlegge en driftsplan i samsvar med bestemmelsene i artikkel 11 nr. 1 og 2. Artikkel 24 fastsetter at medlemsstatene skal pålegge foretakene å ha tilstrekkelige tekniske avsetninger for å dekke de forpliktelser de har påtatt seg på deres territorium, og i henhold til artikkel 25 skal hver medlemsstat pålegge agenturer og filialer som er opprettet på dens territorium å ha til rådighet en solvensmargin bestående av aktiva fri for alle påregnelige forpliktelser, og med fradrag for eventuelle immaterielle verdier. For øvrig får artikkel 19 om at foretaket skal fremlegge en årsmelding og artikkel 20 som fastsetter hva vedkommende myndighet kan kreve dersom et foretak ikke har tilstrekkelige forsikringstekniske avsetninger eller solvensmarginen faller under garantifondet, anvendelse på agenturer og filialer, jf. artikkel 27.

Både artikkel 21 (endret ved artikkel 12 i tredje direktiv), og artikkel 28a (endret ved artikkel 53 i tredje direktiv), har bestemmelser om overføring av hele eller deler av forsikringsportefølje som er tegnet i henhold til adgangen til å drive grense­overskridende virksomhet eller etablering av filial, fra et forsikringsselskap til et annet forsikringsselskap, jf. forsikringsloven § 3-8. Om disse selskapene har hovedkontor i samme land eller ikke, er ikke avgjørende for om disse bestemmelsene kommer til anvendelse. Slik porteføljeoverføring vil være initiert av forsikringsselskapene. For å sikre at forsikringsselskapet som overtar porteføljen har tilstrekkelig soliditet og for å sikre at forsikringstakerne gis tilstrekkelig informasjon, er det fastsatt særskilte prosedyrer som skal følges i slike tilfeller. Forsikringstakerne gis blant annet en mulighet til å si opp avtalen selv om forsikringsperioden ikke er utløpt. En medlemsstat skal gi forsikringsselskap med hovedkontor på dets territorium tillatelse til å overdra hele eller deler av forsikringsporteføljen til et mottakende selskap etablert i EU/EØS, dersom hjemstatsmyndigheten til det mottakende selskap bekrefter at dette selskapet har den nødvendige solvensmargin når det tas hensyn til overdragelsen. Dette gjelder enten porteføljen er tegnet etter reglene om filialetablering eller reglene om yting av tjenester. Reglene får derimot ikke anvendelse på overdragelse av portefølje tegnet etter nasjonale regler uten at det foreligger noe grenseoverskridende element. Slik porteføljeoverdragelse vil alene bero på nasjonale regler om porteføljeoverdragelse.

2.3 Premieberegning og likestilling

Både innenfor livs- og skadeforsikring har det lenge vært vanlig å anvende kjønn som beregningsfaktor ved beregning av risikopremie. EU-kommisjonen fremla den 5. november 2003 et direktivforslag med forbud mot forskjellsbehandling av kvinner og menn hva gjelder «access to and supply of goods and services», COM (2003) 657 final. Direktivforslaget tar sikte på å utvide ikke-diskrimineringsprinsippets anvendelsesområde utover arbeidsmarkedet og omfatter også bruk av kjønn som aktuarmessig beregningsfaktor i forsikring. I høringsrunden ble det fremmet en rekke innsigelser mot forslaget blant annet fra forsik­ringsbransjen. Rådet vedtok direktivet 13. desember 2004 (Rdir. 2004/113/EF), og det synes som om bestemmelsene innen forsikring er moderert en god del i forhold til direktivforslaget.

Det må antas at direktivet vil bli gjort gjeldende som en del av EØS-avtalen. Per 20. oktober 2008 er imidlertid dette ennå ikke avgjort av EØS-komiteen. Direktivet hadde opprinnelig en gjennomføringsfrist 21. desember 2007.

Det er derfor nedenfor avsnitt 3.2.2 redegjort utførlig for de deler av direktivet som vil være av betydning i forhold til norsk skadeforsikring, sett på bakgrunn av tolkingen og anvendelsen av den norske likestillingsloven. Direktivet skal gjelde for forsikringsavtaler inngått etter 21. desember 2007, men medlemslandene har adgang til å utsette gjennomføringen i ytterligere to år.

3 Gjeldende virksomhetsregler for skadeforsikring

I et moderne samfunn er skadeforsikring av stor betydning sett både fra samfunnets, de enkelte foretaks og forbrukeres side. Det er derfor viktig at skadeforsikringsselskapene er i stand til å ut­vikle og markedsføre skadeforsikringsprodukter som imøtekommer foretakenes og de store folkegruppers behov for økonomisk sikkerhet på ulike områder, og at forsikringsbehovene kan dekkes til akseptable kostnader. I våre dager er dette forhold som i hovedsak kan styres av tilbud og etterspørsel i skadeforsikringsmarkedet uten innblanding fra myndighetssiden, forutsatt at det foreligger et velfungerende marked preget av tilstrekkelig konkurranse. Sett fra myndighetssiden, er den overordnede oppgave å sørge for at det foreligger et lovverk for skadeforsikring som gir en høy grad av sikkerhet for at skadeforsikringsselskapene også er i stand til å oppfylle sine forpliktelser overfor forsikringstakerne og til å utbetale erstatning til dekning av de skader som omfattes av inngåtte avtaler. Den store betydning ansvarsforsikring etter hvert har fått i et moderne samfunn, gjør at dette er minst like viktig sett i forhold til den gruppe av personer som blir rammet av skader som andre foretak eller personer er erstatningsansvarlig for.

En første forutsetning for at skadeforsikring skal kunne fylle sin viktige oppgave i samfunnet, er at skadeforsikringsvirksomheten blir drevet av forsikringsselskaper som er organisert på en betryggende måte, og dermed også kan ventes å drive sin virksomhet på forsvarlig vis. Dette er bakgrunnen for at adgangen til å drive skadeforsikringsvirksomhet er gjort betinget av myndighetstillatelse, og for at det i lovgivningen er utformet et konsesjonssystem hvor særlige krav blant annet til eierforhold, ledelsesforhold og kapitalgrunnlag er gjort til minstevilkår for meddelelse av konsesjon (nedenfor avsnitt 3.1). Det kreves også at selskapene benytter vilkår for sine forsikringsprodukter som er rimelige og betryggende, og gir grunnlag for forsvarlig virksomhet sett i forhold til både selskapenes og forsikringstakernes interesser (nedenfor avsnitt 3.1).

I tillegg må det imidlertid gjennom lovgivningen etableres et soliditetssikringssystem for skadeforsikringsselskaper som vil sikre at selskapene over tid har den kapital og likviditet som trengs for at allmennheten kan ha tillit til at forsikringsforpliktelsene vil bli, og blir, riktig oppfylt. Kompleksiteten i skadeforsikringsvirksomheten gjør det her påkrevd å ta i bruk en kombinasjon av lovtiltak rettet mot de ulike forhold som kan innebære en trussel mot skadeforsikringsselskapenes økonomi og betalingsevne. Det dreier seg her om lovtiltak med til dels forskjellig formål og innfallsvinkel.

En gruppe av regler har til oppgave å sikre at skadeforsikringsselskapenes inntektsgrunnlag er forsvarlig i forhold til den risiko som overtas og tjenester som skal ytes i henhold til forsikringsavtalene. Sentralt står her kravet om at de premier som benyttes skal være tilstrekkelige til å gi sikkerhet for at forpliktelsene etter inngåtte kontrakter blir oppfylt og er betryggende ut fra selskapets økonomi (nedenfor avsnitt 3.2.2). Det regelverk som skal sikre forsvarlig kapitalforvaltning i selskapene, har imidlertid også adresse til avkastningsnivå og årlige finansinntekter. Hovedpoenget med kravene til kapitalforvaltningen er likevel å begrense forvaltningsrisiko og motvirke verdifall i forvaltningskapitalen som ikke bare vil redusere inntektsgrunnlaget, men også medføre svekkelse av selskapets kapitalgrunnlag og økonomi (nedenfor avsnitt 3.4). Formålet med de særlige tilsynstiltak som er omtalt nedenfor avsnitt 3.4.6, er nettopp å forhindre en slik utvikling.

En annen gruppe av regler har til oppgave å sikre at et skadeforsikringsselskap til enhver tid har et kapitalgrunnlag som minst motsvarer nåverdien av forsikringsforpliktelsene og i tillegg gir en forsvarlig kapitalreserve. Et kapitalkrav av denne typen fremgår ikke uttrykkelig av forsikringsloven, men bygger på en kombinasjon av et utførlig regelverk om forsikringstekniske avsetninger i forskrifter og om ansvarlig kapital/solvensmarginkapital:

  • Forsikringsloven krever at et skadeforsikringsselskap på passivasiden i balansen i årsregnskapet skal ha oppført forsikringstekniske avsetninger – en gjeldspost – som motsvarer beregnet samlet nåverdi av selskapets forsik­ringsforpliktelser (nedenfor avsnitt 3.3).

  • Forsikringsloven fastsetter minstekrav til et skadeforsikringsselskaps egenkapital og annen ansvarlig kapital. Selskapskapitalen, slik den fremgår på passivasiden i balansen i årsregnskapet, må være tilstrekkelig til å oppfylle kravene til ansvarlig kapital/solvensmarginkapital (nedenfor avsnitt 3.5).

  • Skadeforsikringsselskapet må følgelig til enhver tid ha en formuesmasse, verdsatt etter gjeldende regnskapsregler og oppført på aktivasiden i balansen i årsregnskapet, som minst motsvarer summen av minstekravene til de forsikringstekniske avsetninger og minstekravene til ansvarlig kapital/solvensmarginkapital. Er ikke dette tilfellet, er det egenkapitalen som må reduseres slik at det oppnås balanse mellom aktiva- og passivasiden i balansen, men dette vil få den virkning at de lovfastsatte krav til ansvarlig kapital/solvensmarginkapital ikke er oppfylt.

  • Om et skadeforsikringsselskaps kapitalgrunnlag er tilstrekkelig til å oppfylle kravene i forsik­ringsloven med tilhørende forskrifter, vil derfor bero på om selskapskapitalen slik den fremgår i selskapets balanse, er stor nok til å oppfylle minstekravene til ansvarlig kapital.

Hovedelementet i dette soliditetssikringssystemet er det omfattende regelverket om beregning av kravene til de ulike forsikringstekniske avsetninger (nedenfor avsnitt 3.3). Avsetningsstrukturen er styrende for hvordan beregningene blir utført, og for hvilke forutsetninger som de skal bygge på. Reglene er utformet slik at det så å si ikke skal knytte seg usikkerhet til beregningsresultatet for de samlede forsikringstekniske avsetninger i skadeforsikringsselskaper. Det er først og fremst sikkerhetsavsetningens oppgave å fjerne mulige grunnlag for slik usikkerhet (nedenfor avsnitt 3.3.4). De fleste selskapene vil imidlertid ut fra kommersielle vurderinger, normalt foretrekke å ha en del høyere avsetninger – og høyere egenkapital og ansvarlig kapital – enn det regelverket krever. Det gjelder ikke noe forbud mot å ha forsik­ringstekniske avsetninger godt ut over minstekravene, noe som – sammen med god egenkapital – styrker tilliten til et selskaps soliditet og betalingsevne.

Regelverket om forsikringstekniske avsetninger tar utgangspunkt i det enkelte skadeforsik­ringsselskaps virksomhet i egen regning. Ved beregningene er det gjort fradrag for den del av selskapets bruttoforpliktelser etter forsikringskontraktene som er dekket via selskapets gjenforsikringer (nedenfor avsnitt 3.3.1). Gjenforsikringene medfører i praksis en reell begrensning av selskapets risikoeksponering, men prinsipielt medfører gjenforsikring derimot ingen begrensning av selskapets ansvar i henhold til de forsikringsavtaler som virksomheten til enhver tid omfatter (nedenfor avsnitt 3.2.5). Det er derfor en klar forutsetning for at soliditetssystemet skal virke på en tilfredsstillende måte, at selskapets gjenforsikringer til enhver tid er betryggende og at reassurandørenes soliditet er utvilsom (forsikringsloven § 6-8).

3.1 Konsesjonskrav og virksomhetsområder

3.1.1 Konsesjonssystemet

Forsikringsloven § 2-1 fastslår generelt at et forsik­ringsselskap ikke kan drive virksomhet uten tillatelse av Kongen, og at forsikringsselskapet skal ha forretningskontor og hovedkontor i Norge. Konsesjonskravet gjelder imidlertid ikke forsikringsselskaper som er hjemmehørende i annen stat som omfattes av Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (§ 2-1 sjette ledd). Det er ved forskrift med hjemmel i forsikringsloven § 2-4 tredje ledd fastsatt særlig regler som gir slike selskaper adgang til å etablere filial eller drive grensekryssende virksomhet her i riket på grunnlag av tillatelse fra hjemlandet, se forskrift 22. september 1995 nr. 827. Andre utenlandske forsikringsselskaper trenger tillatelse etter forsikringsloven § 2-4 første ledd for å etablere filial her i riket med adgang til å drive virksomhet etter reglene i lovens kapittel 14.

Forsikringsloven § 2-3 gir nærmere regler om innholdet av konsesjonssøknader. Det følger av § 2-1 at sentrale forutsetninger for meddelelse av konsesjon blant annet vil være:

  • at eierne av kvalifiserte eierandeler i selskapet og innehavet av slike eierandeler er i samsvar med kravene i finansieringsvirksomhetsloven § 2-3,

  • at mer enn tre firedeler av aksjekapitalen er tegnet ved emisjon uten fortrinnsrett til aksjeeiere eller andre,

  • at startkapitalen står i rimelig forhold til den planlagte virksomhet, og

  • at styremedlemmene og den daglige ledelse har nødvendig erfaring og i det hele anses skikket for sine verv i selskapet.

Ved forskrift 8. september 1989 nr. 931 om minstekrav til egenkapitalen for norske forsikringsselskaper er det fastsatt at startkapitalen i et forsikringsselskap skal være minst 25 mill. kroner (§ 3), og at egenkapitalen til enhver tid skal utgjøre minst 16 mill. kroner (§ 2). Forskriften innholder regler om indeksering som innebærer at beløpene ved utgangen av 2007 var på henholdsvis 37,1 mill. kroner og 23,7 mill. kroner. For gjensidige forsikringsselskaper med begrenset virksomhet, er det fastsatt noe lavere egenkapitalkrav (§ 4). Tilsvarende minstekrav gjelder for utenlandske filialer av selskaper som ikke er hjemmehørende innenfor EØS-området, se forskrift 21. november 1989 nr. 1172. For skadeforsikringsselskaper er disse minstekravene til dels høyere enn det minstekrav til garantifondet (solvensmarginkapital) på 3 mill. euro som etter endringer i 2002 følger av første skadedirektiv (73/ 239 EF) artikkel 8, jf. artikkel 17 nr. 2. For øvrig medfører regler om indeksering at minstekravet ved utgangen av 2006 vil være om lag 3,2 mill. euro.

Konsesjonssøknader som oppfyller de krav som fremgår av forsikringsloven § 2-1, vil bli imøtekommet, uavhengig av behovsprøving eller andre markedsmessige vurderinger. Konsesjonsmyndigheten har imidlertid adgang til å fastsette særlige vilkår for virksomheten ut fra de formål som ligger til grunn for regelverket på forsikrings- og finansområdet. I særlige tilfelle kan en konsesjon helt eller delvis tilbakekalles etter reglene i forsikringsloven § 2-2.

Forsikringsvirksomhetsloven § 2-4 annet ledd inneholdt tidligere et forbud mot å megle forsikringer til utenlandske selskaper som ikke har adgang til å drive virksomhet i Norge, men det var gjort unntak for skadeforsikringer i tilknytning til næringsvirksomhet. I § 2-4 tredje ledd var det dessuten forutsatt at forbudet ikke skulle gjelde ved megling av forsikringer til forsikringsselskap hjemmehørende i stat innenfor EØS-området.

Forbudet i forsikringsvirksomhetsloven § 2-4 annet ledd gjaldt både for forsikringsselskaper og forsikringsmeglere. Forsikringsvirksomhetsloven § 2-4 annet ledd ble senere opphevet ved lov 10. juni 2005 nr. 41 om forsikringsformidling § 10-3, og en tilsvarende og mer utførlige bestemmelse er inntatt i forsikringsformidlingsloven § 5-3 som lyder:

«Forsikring kan bare megles til forsikringsselskap med hovedsete i EØS-stat og til norsk filial av utenlandsk forsikringsselskap med konsesjon etter forsikringsvirksomhetsloven § 12-1. Lovpliktige skadeforsikringer kan bare megles til forsikringsselskap som oppfyller de krav som gjelder etter den særlige reguleringen av slike forsikringer.

Skadeforsikring i næringsvirksomhet kan likevel megles til skadeforsikringsselskap med hovedsete i stat utenfor EØS dersom forsikringen ikke gjelder:

  1. lovpliktig yrkesskadeforsikring

  2. lovpliktig ansvarsforsikring for motorkjøretøy

  3. lovpliktig ansvarsforsikring som gjelder erstatningsansvar for skade voldt ved atomskade eller av legemidler.

Skadeforsikring i næringsvirksomhet betyr:

1:

  1. sjø- og transportforsikring

  2. luftfartsforsikring

  3. forsikring knyttet til undersøkelser etter, utnytting, lagring eller rørtransport av undersjøiske naturforekomster

  4. kreditt eller kausjon når forsikringstaker utøver handels- eller industrivirksomhet eller et fritt yrke, og avtalen gjelder for virksomheten

2:

  1. forsikring tegnet av foretak med ansatte som tilsvarer minst 10 årsverk

  2. forsikring tegnet av foretak med en årsomsetning på minst 50 mill. kroner.»

Forsikringsformidlingsloven gjelder imidlertid ikke for forsikringsselskaper (loven § 1-1 annet ledd nr. 1), og forsikringsformidlingsloven § 5-3 omfatter således ikke slik formidling av forsikringer til utlandet som fra tid til annen har foregått og vel fortsatt kan forekomme, i regi av norske forsik­ringsselskaper på enkelte områder. Disse tilfellene vil nå omfattes av forsikringsloven § 2-4 som inneholder bestemmelser tilsvarende den tidligere forsikringsvirksomhetsloven § 2-4 annet og tredje ledd. Formelt ble forsikringsloven (lov 10. juni 2005 nr. 44) vedtatt etter forsikringsformidlingsloven (lov 10. juni 2005 nr. 41) og forsikringsloven § 2-4 er for så vidt del av gjeldende lovgivning. Det er i Ot.prp. nr. 68 (2004 – 2005) side 78 forutsatt at forsikringsloven § 2-4 annet ledd skulle «justeres» i tråd med bestemmelsene i forsikringsformidlingsloven § 5-3 og opphevelsen av forsikringsvirksomhetsloven § 2-4 annet ledd. Nødvendig justering kan i tilfelle gjennomføres ved forskrift hjemlet i loven § 2-4 annet og tredje ledd.

3.1.2 Bransjeinndelinger

I samsvar med forsikringsloven § 2-1 fjerde ledd, vil en konsesjon normalt omfatte én eller flere bransjer innenfor skadeforsikringsområdet, men det kan i særlige tilfeller bli fastsatt ulike former for andre begrensninger. Loven suppleres her av reglene i forskrift 18. september 1995 nr. 797 om inndeling i forsikringsklasser som grunnlag for konsesjonstildeling kapittel 2 om skadeforsikring. I samsvar med EU/EØS-direktivene for skadeforsikring angir forskriften § 2 i alt 18 ulike skadeforsikringsklasser, og i § 3 oppregnes i alt 8 ulike grupper (kombinasjoner) av forsikringsklasser, begge deler til bruk ved konsesjonstildeling. Det kan således gis konsesjon i følgende grupper av forsikringsklasser:

  • ulykkes- og sykeforsikring,

  • motorvognforsikring,

  • sjø- og transportforsikring,

  • luftfartsforsikring,

  • brann- og tingsskadeforsikring,

  • ansvarsforsikring,

  • kreditt- og kausjonsforsikring, og

  • all skadeforsikring med unntak av kreditt- og kausjonsforsikring.

De store skadeforsikringsselskapene har som regel konsesjon som omfatter «all skadeforsikring», unntatt kreditt- og kausjonsforsikring som må drives i eget selskap (forsikringsloven § 1-3 tredje ledd). Det er nedenfor i avsnitt i 4.2.1 gitt en oversikt over de viktigste typer av skadeforsikring som tilbys i det norske marked. Det fremgår der at en del av de skadeforsikringsprodukter som har størst utbredelse hos oss, er utformet som en kombinasjon av forsikringer som hører hjemme i ulike forsikringsklasser eller grupper av forsikringsklasser.

I vedlegg A til forskrift 18. november 1992 nr. 1242 om forsikringstekniske avsetninger og risiko­statistikk (utfyllende), deles skadeforsikringsbransjene inn på en måte som er mer direkte knyttet til faktisk risikoeksponering i de ulike forsikringsforhold enn inndelingen i klasseforskriften. Denne inndelingen skal anvendes ved beregningen av de forsikringstekniske ansvarsstørrelsene og minstekravene til de enkelte komponenter som inngår ved beregningen av de samlede forsikringstekniske avsetninger, herunder minstekravene til premieavsetning, erstatningsavsetning og sikkerhetsavsetning (nedenfor avsnitt 3.3.1).

3.1.3 Virksomhetsbegrensninger

Etter første livdirektiv (73/239/EØF) artikkel 8 skal et skadeforsikringsselskap «limit its objects to the business of insurance and operations arising directly therefrom, to the exclusion of all other commercial business.» Forbud mot annen næringsvirksomhet er inntatt i forsikringsloven § 6-1 som en regel felles for livs- og skadeforsikring: «Et forsikringsselskap kan bare drive forsik­ringsvirksomhet og virksomhet som naturlig henger sammen med forsikringsvirksomheten.» For skadeforsikringsselskaper suppleres denne bestemmelsen imidlertid av forsikringsloven § 1-3 annet ledd som gjør det klart at skadeforsikringsselskaper som hovedregel ikke kan overta forsikringer som regnes som livsforsikring (se nedenfor avsnitt 3.1.4).

En hovedoppgave for forbudet i forsikringsloven § 6-1 er å sette grenser for hva som er naturlig risikoeksponering for forsikringsselskaper, og forbudet er begrunnet først og fremst i soliditetshensyn. For skadeforsikringsselskaper må rekkevidden av forbudet i § 6-1 for det første fastlegges med utgangspunkt i hvilken virksomhet som naturlig kan oppfattes som skadeforsikringsvirksomhet. I forhold til enkelte av de produkter eller tjenester skadeforsikringsselskapene tilbyr i dagens marked, har det vært reist spørsmål om hva som kreves for at det skal foreligge et tilstrekkelig skadeforsikringselement. Dette gjelder blant annet såkalte kontoordninger (nedenfor avsnitt 5.3.5), og Banklovkommisjonen er gitt i oppdrag å utrede spørsmål knyttet til slike ordninger (foran avsnitt 1.1).

For det annet må rekkevidden av forbudet fastlegges ved en vurdering med utgangspunkt i de former for skadeforsikringsvirksomhet som selskapene vanligvis driver i dagens marked. Forbudet vil således omfatte virksomhet som mangler naturlig sammenheng med, eller tilknytning til, virksomheten i skadeforsikringsselskapene i våre dager. Generelt må det i samsvar med tilnærmingsmåten i NOU 1983: 52 (foran avsnitt 2.1.1) antas at rekkevidden av lovens virksomhetsbegrensninger bør avgrenses ut fra en vurdering av forholdene i forsikringsnæringen til enhver tid. Banklovkommisjonen legger her dette syn til grunn.

Et viktig formål med forbudet i forsikringsloven § 6-1 er også å motvirke at forsikringsnæringen får for sterk stilling i andre former for næringsvirksomhet innenfor eller utenfor finanssektoren, se Ot.prp. nr. 42 (1986 – 87) side 73 – 74. Det er således antatt at § 6-1 stenger for at et forsikringsselskap reelt driver «skadeforsikringsfremmed» virksomhet gjennom datterselskap (NOU 1983: 52 side 80 – 81). I forlengelsen av slike synspunkter setter forsikringsloven § 6-2 forbud mot at et forsikringsselskap har eierandeler på mer enn 15 prosent i et selskap som driver virksomhet som ikke kan drives av forsikringsselskap, men i samsvar med artikkel 18 i de første skadedirektiv (73/239/EF) gjelder dette ikke når samlet verdi av slike eierandeler er mindre enn selskapskapitalen i forsik­ringsselskapet (se nærmere beskrivelse av skadedirektivene i avsnitt 2.2). Forbudet gjelder heller ikke eierandeler i andre finansinstitusjoner. Unntaket omfatter også eierandeler i verdipapir- og eiendomsmeglerforetak, foretak som forvalter verdipapirfond, samt utenlandske institusjoner. Forsik­ringsloven § 6-2 behandles her – på samme måte som i første skadedirektiv artikkel 18 – som en del av regelverket om kapitalforvaltningen i skadeforsikringsselskaper, se nedenfor avsnitt 3.4.4.

3.1.4 Grenselandet mot livsforsikring

Etter forsikringsloven § 1-3 annet ledd kan skadeforsikringsselskaper ikke overta forsikringer som regnes som livsforsikringer. Det er vesentlig for rekkevidden av dette forbudet at begrepet livsforsikring ikke omfatter alle former for direkte personforsikringer (foran avsnitt 2.1.3). Når det gjelder direkte personforsikringer, kan et skadeforsik­ringsselskap gis konsesjon i forsikringsklassen «ulykke og sykdomsforsikring». Forsikring av person mot risiko for død eller uførhet uavhengig av årsak regnes derimot som livsforsikring. Forholdet mellom livs- og skadeforsikring kompliseres ytterligere som følge av at de ulike former for ansvarsforsikring som utgjør en meget vesentlig del av virksomheten i skadeforsikringsselskapene, i virkeligheten medfører at selskapenes eksponering mot et bredt spekter av risiko knyttet til person og personskade reelt sett blir meget omfattende. Særlig viktig i så måte er personskaderisiko knyttet til motorvognforsikring og yrkesskadeforsikring.

Etter forsikringsloven § 1-3 kan Kredittilsynet samtykke i at skadeforsikringsselskaper overtar livsforsikringer som er rene risikoforsikringer av høyst ett års varighet. Forsikringer med personrisiko knyttet til sparekapital slik tilfellet er for alders-, uføre- og etterlattepensjon innenfor pensjonsordninger med ytelsesbasert foretakspensjon eller individuell pensjonsforsikring, omfattes derimot ikke av hjemmelen i § 1-3 og kan således ikke overtas av skadeforsikringsselskaper.

I forskrift 18. september 1995 nr. 797 om inndeling av forsikringsklasser som grunnlag for konsesjonstildeling § 8, er det gjort klart at unntaket for ettårige risikoforsikringer i forsikringsloven § 1-3 annet ledd omfatter livsforsikringer som nevnt i forskriften § 1 klasse I bokstav a første strekpunkt og bokstav c:

  • kollektiv og individuell kapitalforsikring (med unntak for uføredekninger) som kommer til utbetaling ved forsikredes død, og

  • (kollektiv og individuell) forsikring mot uførhet uavhengig av årsak, herunder premiefritak ved uførhet.

Med utgangspunkt i begrepet «kapitalforsikring» i første strekpunkt i § 1 bokstav a har vanlig oppfatning hittil vært at skadeforsikringsselskaper bare kan overta kontrakter som gir rett til engangsutbetaling av et kapitalbeløp, men derimot ikke kontrakter som forutsetter utbetaling av årlige ytelser i en fastsatt periode. Det samme gjelder visstnok i forhold til uføreforsikringer som nevnt i § 1 bokstav c, selv om ordlyden der ikke gir holdepunkt for en tilsvarende tolking. Etter forskrift 30. juni 2006 nr. 869: forskrift til forsikringsloven (livsforsikring) § 1-5 omfatter imidlertid dette unntaket også forsikringer knyttet til uførerisiko hvor det er avtalt at det i en periode på inntil fire år skal utbetales årlig innskuddsfritak/premiefritak og i tilfelle årlig uførepensjon i samsvar med uføregraden, med tillegg av et engangsbeløp i samsvar med uføregraden ved utløpet av fireårsperioden.

3.2 Produkter og premier

3.2.1 Produkter

Gjeldende regelverk inneholder generelt sett ikke særlige krav til utformingen av skadeforsikringsprodukter. Produktutviklingen på skadeforsik­ringsområdet skjer først og fremst i forsikringsselskapene. Det er over tid utviklet standardiserte forsikringsvilkår for en rekke typer av forsikringer eller kombinasjoner av forsikringer som blir etterspurt av kunder flest innenfor ulike områder i næringslivet og samfunnet for øvrig (nedenfor avsnitt 4.1.3). Slike standardiserte forsikringsprodukter blir markedsført av de fleste forsikringsselskapene selv om enkeltheter når det gjelder forsik­ringsvilkår og produktutforming, kan variere en del. Ut fra viktige samfunnshensyn har imidlertid lovgivningen i en del tilfelle fastsatt særlige regler om hvilke skader som skal være dekket av forsikring. Praktisk viktige eksempler gir reglene i bilansvarsloven, yrkesskadeforsikringsloven og naturskadeloven som er omtalt foran avsnitt 2.1.3. På slike områder er forsikringsvilkårene tilpasset de krav lovverket stiller til dekningsområdet.

1) De fleste skadeforsikringsproduktene er basert på en forsikrings- og premieperiode av ett års varighet. Forsikringsavtalelovens utgangspunkt er riktignok at forsikringstiden skal fastsettes ved avtale, men loven innholder utførlige regler om fornying av forsikringer som gjelder for perioder på ett år eller mer. Etter fal. § 3-2 blir slike forsikringer automatisk fornyet for en ny periode på ett år, med mindre en av partene velger å avslutte forsikringsforholdet ved varsel om oppsigelse. I praksis fremtrer derfor de fleste forsikringer som ettårige forsikringer i et løpende forsikringsforhold med oppsigelsesrett.

I forhold til skadeforsikringsselskapenes risikoeksponering, er det av vesentlig betydning at det aller meste av norsk skadeforsikring rettslig er basert på kontrakter med forsikringstid og premieperiode av ett års varighet. Det er bare i forbindelse med fornying av slike forsikringer at forsik­ringsselskapet har adgang til å foreta endringer i premier og andre forsikringsvilkår (forsikringsavtaleloven §§ 3-3 annet ledd og 3-8). Dette er imidlertid tilstrekkelig til at selskapene periodevis kan tilpasse sine priser og vilkår både til markedsforholdene og til egne erfaringer når det gjelder risikoeksponering, skadeomfang og erstatningsoppgjør.

Tradisjonelt er således et skadeforsikringsselskaps virksomhet i hovedsak knyttet til ettårige risikoprodukter, noe som også er lagt til grunn ved utformingen av forsikringsloven § 1-3 annet ledd om skadeforsikringsselskapers adgang til å overta «livsforsikringer i form av rene risikoforsikringer av høyst ett års varighet». Om et selskap er ansvarlig for en skade, må således avgjøres etter de vilkår som gjaldt i den risikoperiode skadetilfellet inntraff. Erstatningsutbetalingene for skader inntruffet i løpet av en ettårig risikoperiode lar seg imidlertid ikke periodisere på tilsvarende måte. Særlig når det gjelder ansvar for personskader, kan det i praksis gå lang tid fra skadetilfellene inntreffer og til skadenes omfang er klarlagt og fullt erstatningsoppgjør foretatt. Dette innebærer at selskapets samlede ansvar for skadetilfelle som er inntruffet innenfor én og samme risikoperiode (skadeårgang), først lar seg resultatmessig fastslå atskillige år senere. Dessuten innebærer det at et skadeforsikringsselskap til enhver tid må regne med å få ansvar for skader som nok er inntruffet i tidligere år, men hvor skaden ennå ikke er oppdaget, eller hvor skadeomfanget ennå ikke er klarlagt eller til slutt viser seg å bli større enn først antatt. Denne risikoen for fremtidige erstatningsutbetalinger for tidligere inntrufne skader må skadeforsikringsselskapene ta hensyn til ved beregningen av de forsik­ringsmessige avsetninger til enhver tid (nedenfor avsnitt 3.3.3).

2) Norsk skadeforsikring bygger på prinsippet om at forsikringsselskapet skal utbetale et engangsbeløp til dekning av erstatningsmessige skader, uavhengig av om forsikringen gjelder tingsskade eller personskade. Dette har nok sammenheng med at skadeforsikringsselskapene tradisjonelt har begrenset sitt ansvar i det enkelte forsikringsforhold ved at forsikringsavtalene normalt er ettårige og fastsetter en forsikringssum for å angi hvilken erstatning som skal utbetales eller et maksimum for selskapets samlede erstatningsutbetaling i forsikringsforholdet. For skader som omfattes av ansvarsforsikring, har det nok hatt betydning at også norsk erstatningsrett bygger på et tilsvarende prinsipp, dvs. at en skadevolder plikter å svare erstatning i form av et engangsbeløp enten ansvaret gjelder skade på ting eller person. Det er imidlertid ikke gitt at erstatning i form av engangsbeløp generelt sett alltid er den beste løsning. Eksempelvis kan det i forhold til ulike typer av tap som følge av personskade reises spørsmål om ikke periodiserte ytelser til dekning av fremtidige tap ville være en vel så hensiktmessig form for erstatning. Erstatningsrettens løsning medfører således at fremtidige tap må neddiskonteres til nåverdi i forbindelse med erstatningsutmålingen. Det samme vil være tilfellet ved beregning av erstatninger på skadeforsikringsområdet.

På skadeforsikringsområdet har prinsippet om at erstatninger skal utbetales i form av engangsbeløp, gitt grunnlag for en begrensning av hvilken forsikringsvirksomhet skadeforsikringsselskaper kan drive. Det synes hittil å ha vært en alminnelig oppfatning at skadeforsikringsselskaper ikke har adgang til å tilby forsikringsprodukter som forutsetter utbetaling av erstatning i form av periodiserte ytelser i et bestemt antall år. Som nevnt foran avsnitt 3.1.4, ligger nok en slik oppfatning til grunn for de forskriftsfastsatte regler om skadeforsik­ringsselskapenes adgang til å tilby ettårige risikoprodukter som regnes som livsforsikring, jf. forsik­ringsloven § 1-3 annet ledd. Forskriften til forsik­ringsloven (livsforsikring) § 1-5 gjør her et unntak ved at den åpner for at også skadeforsikringsselskaper skal kunne overta forsikring av innskuddsfritak og andre årlige uføreytelser med utbetaling over en fireårsperiode.

Om det er begrunnet å sette grenser for skadeforsikringsselskapenes virksomhet og for produktutformingen på skadeforsikringsområdet ved et alminnelig krav om at forsikringserstatninger må ta form av engangsbeløp til dekning av forsikredes tap, er prinsipielt et spørsmål som gjelder samtlige skadeforsikringsprodukter og ikke bare produkter i grenselandet mellom skadeforsikring og livsforsikring. På sentrale områder har det over tid skjedd en vesentlig endring av tidsdimensjonen i skadeforsikring. Dette har manifestert seg ved til dels betydelige variasjoner når det gjelder tidsperspektivet knyttet til periodiseringen av erstatningsutbetalingene under ulike typer av skadeforsik­ringsprodukter som har stor praktisk betydning under dagens forhold. Mye av forklaringen her gir utviklingen på ansvarsforsikringsområdet, særlig når det gjelder forsikring av personskadeansvar. I alle tilfelle har de soliditetsmessige utfordringer denne utviklingen har medført for skadeforsik­ringsselskapene, latt seg håndtere først og fremst ved utvikling og anvendelse av prinsippene for beregning av skadetekniske avsetninger (nedenfor avsnitt 3.3.3). I takt med utviklingen når det gjelder tidsdimensjonen i skadeforsikringsselskapenes risikoeksponering, er derfor minstekravene til avsetningene reelt blitt tilpasset, slik at også selskapenes betydelige forpliktelser knyttet til fremtidige erstatningsutbetalinger vil være soliditetsmessig forsvarlig sikret.

3) Det store flertall av skadeforsikringer inngås på grunnlag av standardiserte forsikringsvilkår, normalt utarbeidet av forsikringsselskapet. Selv om hovedelementene i de forskjellige typer av forsikringsprodukter oftest er de samme, uavhengig av hvilket selskap som er leverandør, er det likevel ikke til å unngå at det foreligger atskillige ulikheter når det gjelder enkelthetene i de forskjellige selskapenes vilkår for én og samme type forsikring. Det er også vanlig at vilkårene er gjenstand for enkelte endringer og tilpasninger fra år til annet. Samlet sett betyr dette at det blir vanskelig for svært mange forsikringskunder både å få tilstrekkelig oversikt over innholdet av de forsikringsprodukter som tilbys av ulike leverandører, og å vurdere betydning av ulikheter i forsikringsvilkårene. Det blir tilsvarende vanskelig å vurdere i hvilke utstrekning forskjellige premier og priser har sammenheng med ulikheter i produktkvalitet og for­sik­ringsvilkår. Det er i senere år også tatt i bruk nye former for salg av skadeforsikringer, for eksempel salg via bank og Internettsalg, som medfører ytterligere forenkling av avtaleslutningen og vesentlig redusert behovet for kontakt mellom forsikringskunde og forsikringsselskap (se nedenfor avsnitt 4.3.5).

Dette systemet innebærer at det i det enkelte kundeforhold normalt bare er enkelte, men viktige forhold så som forsikringssummen og tilleggsdekninger, som må avklares i selve forsikringsavtalen. Det alminnelige utgangspunktet i lovgivningen er likevel at den enkelte forsikringsavtale skal angi hvilke skader som dekkes av forsikringen, og at det skal utstedes skriftlig forsikringsbevis som bekrefter avtalen og gjengir forsikringsvilkårene, se forsikringsavtaleloven § 2-2. Av hensyn til forsik­ringstakeren har skadeforsikringsselskapet plikt til å opplyse om særlige forbehold og begrensninger når det gjelder hvilke skader som vil bli dekket under forsikringen (§ 2-1), og slike forbehold og begrensninger skal i alle tilfelle være fremhevet i forsikringsbeviset (§ 2-2 annet ledd). Forsikringsselskapet skal også opplyse om alternative dekningsformer og om tilleggsdekninger slik at forsik­ringstaker får et egnet beslutningsgrunnlag. I 2004 utarbeidet Kredittilsynet, Forbrukerombudet og Forbrukerrådet i fellesskap rapporten «Tiltak for å bedre informasjonstilbudet til sluttbrukere i finansmarkedet», og det ble samtidig etablert en kontaktordning for fremtidig samarbeid mellom de tre institusjoner.

4) Forsikringsloven § 6-7 krever generelt at et forsikringsselskap skal benytte forsikringsvilkår som er rimelige og betryggende. Den ene del av denne bestemmelsen skal ivareta hensynet til ulike grupper av forsikringskunder, kanskje særlig vanlige forbrukere. Kravet er at forsikringsvilkårene skal utformes slik at de fremtrer som rimelige i forhold til de forventninger forsikringstakere generelt må kunne stille til et forsikringsprodukt av den type det gjelder, ut fra markedsføringen av produktet og den premie som betales. Innenfor forbrukerforsikringer vil denne standarden ligge nær opp til den som Forbrukerombudet vil legge til grunn i henhold til markedsføringsloven § 13.

Den annen del av bestemmelsen i § 6-7 – kravet om at forsikringsvilkårene skal være betryggende – er begrunnet i soliditetshensyn. Dette innebærer et krav om at forsikringsvilkårene skal utformes slik at selskapets risikoeksponering holdes på et betryggende nivå i forhold til dets økonomiske ressurser og de premier selskapet betinger seg, jf. forsikringsloven § 12-1 annet ledd.

Forsikringsloven § 6-7 pålegger Kredittilsynet å føre kontroll for å påse at forsikringsvilkår som benyttes av selskapene er rimelige og betryggende, og forutsetter at det kan nedlegges forbud mot bruk av forsikringsvilkår som ikke er i samsvar med dette. Så vidt Banklovkommisjonen kjenner til, har adgangen til å nedlegge forbud hittil ikke vært benyttet.

3.2.2 Premier

Forsikringsloven inneholder bare en del generelle krav til de premier som skadeforsikringsselskapene skal benytte ved fastsettelsen av prisen på sine forsikringsprodukter. Tilnærmingsmåten er langt enklere enn når det gjelder reglene om premier i livsforsikring i forsikringsloven § 9-3 med tilhørende forskrift. I skadeforsikring gjelder således ikke regler om plikt til å gi melding til Kredittilsynet om de pristariffer og tilhørende beregningsgrunnlag som blir benyttet. Heller ikke forsik­ringsavtaleloven inneholder nærmere regler om premier og premieberegning.

Utgangspunktet i skadeforsikring er som i kontraktsretten for øvrig, at det er opp til partene å bli enig om den pris som skal betales. Imidlertid inneholder forsikringsloven § 12-1 flere viktige rettslige standarder som angir retningslinjer og ytre rammer for beregningen og størrelsen av de premier forsikringsselskapene kan eller skal benytte:

  • premiene skal stå i rimelig forhold til den risiko som overtas eller tjeneste som ytes,

  • premiene skal være tilstrekkelige til å gi sikkerhet for at forpliktelsene etter inngåtte kontrakter blir oppfylt og være betryggende ut fra selskapets økonomi, og

  • premiene skal ikke innebære urimelig forskjellsbehandling mellom produkter, produktkombinasjoner eller kundegrupper.

1) Utgangspunktet ved tolkingen og anvendelsen av prinsippene for premieberegning i forsikringsloven § 12-1 er at den normale forsikrings- og premieperiode i skadeforsikring er ett år, og at det normale er at en skadeforsikring heller ikke blir fornyet for mer enn ett år av gangen. Skadeforsikringsselskapets forpliktelse er således knyttet til ettårige risikoperioder(foran avsnitt 3.2.1). Dette innebærer at de premier og andre forsikringsvilkår som skadefor­sik­ringsselskapene benytter, prinsipielt sett bare er bindende for selskap og forsikringstaker i en periode på om lag ett år fra avtaleinngåelsen. Dette forhold er av vesentlig betydning i forhold til vurderingen av skadeforsikringsselskapenes samlede risikoeksponering og soliditet til enhver tid.

Om premiene er betryggende i forhold til den risiko som overtas og er tilstrekkelige til å gi sikkerhet for at forsikringsforpliktelsene vil bli oppfylt, er derfor spørsmål som først og fremst må vurderes i forhold til de skader og erstatningskostnader som er å henføre til det enkelte skadeår. Ved den årlige fornyelse av forsikringer kan skadefor­sik­ringsselskapene vurdere behovet for premieøkning og andre endringer av forsikringsvilkårene for å motvirke en utvikling i skadehyppighet eller erstatningsomfang som er negativ for selskapet. Dette innebærer at selskapene – så langt markeds- og konkurranseforholdene tillater det – kan tilpasse sine årspremier til endringer i totale erstatningskostnader innenfor de ulike bransjer. Tidsperspektivet ved vurderingen av forsikringsselskapenes risikoeksponering og økonomiske evne til å oppfylle forsikringsforpliktelsene blir derfor generelt sett kortere i skadeforsikringenn i livsforsikring. På livsforsikringsområdet har prinsippet inntil ganske nylig vært at forsikringsselskapene normalt ikke hadde adgang til å foreta premieendring for å motvirke uforutsett risikoeksponering etter inngåelse av forsikringsavtalen, se NOU 2001: 24 Ny livsforsik­ringslovgivning side 58 og 121 og forsikringsloven § 9-4.

2) Forsikringsloven § 12-1 første ledd forutsetter at selskapene ved premiefastsettelsen skal ta hensyn til risikoen knyttet til den enkelte kontrakt. To personer vil således ikke ha krav på lik premie for i hovedsak samme forsikringsprodukt dersom risikoen knyttet til de to kontraktene er forskjellige. En premie som er rimelig i forhold til en kontrakt med høy risiko, vil kunne være urimelig dersom samme premie benyttes i forhold til en annen kontrakt med atskillig lavere risiko. Lovens standard om «rimelig premie» kan imidlertid ikke baseres på en ren konkret vurdering av risikoen knyttet til den enkelte kontrakt. Dette vil være for arbeidskrevende for selskapene og skape for uoversiktlige forhold. Også skadeforsikringsselskapene har derfor utarbeidet et antall pris- og premietariffer, vanligvis med atskillige variasjoner også innenfor én og samme produktgruppe. Risikovurderingen, og dermed prisfastsettelsen, blir basert på statistiske og erfaringsmessige forskjeller mellom ulike kundegrupper og kategorier. Premieforskjeller kan derfor i det store og hele tilbakeføres til erfaringer som det statistiske materiale gir grunnlag for.

Forsikringslovens bestemmelser er i utgangspunktet offentligrettslige. Bestemmelsene retter seg mot forsikringsselskapenes virksomhet som sådan, og gjelder ikke direkte avtaleforholdene mellom selskapene og de enkelte kundene. Det er Kredittilsynets oppgave å påse at de premier for­sik­ringsselskapene benytter er i samsvar med lovens krav, se forsikringsloven § 12-1 fjerde ledd. Dette utelukker imidlertid ikke at prinsippet i § 12-1 første ledd, sett i sammenheng med andre avtalerettslige regler, i det enkelte tilfellet kan få avtalerettslig betydning, for eksempel gi grunnlag for lemping av forsikringsavtalen etter avtaleloven § 36. Kravet til rimelig premie bør for øvrig også ses i sammenheng med kravet til rimelige og betryggende forsikringsvilkår i forsikringsloven § 6-7.

3) I skadeforsikring har det vært vanlig å anvende kjønn som beregningsfaktor ved beregning av risikopremie. Prinsippet i forsikringsloven § 12-1 om at premien skal stå i rimelig forhold til den risiko som overtas, har derfor vist seg å reise særlige problemer på områder hvor skadeforsik­ringsselskapenes erfaring er at kvinner og menn gjennomgående vil representere forskjellig risiko i forhold til ett og samme forsikringsprodukt, for eksempel ved motorvognforsikring. Med hjemmel i lov 9. juni 1978 nr. 45 om likestilling mellom kjønnene, konkluderte Likestillingsombudet 25. mars 2003 at bruk av kjønn som faktor ved beregning av skadeforsikringspremier utgjør diskriminering i strid med loven § 3. Etter klage fra Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) og en del skadeforsikringsselskaper, ble avgjørelsen opprettholdt av Klagenemnda for likestilling i et vedtak av 21. januar 2004. Klagenemndas flertall på fire var enige med Likestillingsombudet i at kjønn som faktor ved beregning av skade- og sykeforsikring er i strid med forbudet mot direkte diskriminering i likestillingsloven § 3. FNH og selskapene ble pålagt å bringe den diskriminerende praksis til opphør. Bransjen ble gitt en frist på to år til å finne fram til andre beregningsfaktorer enn kjønn. Fristen utløp 21. januar 2006. Klagenemndas mindretall på tre kom under tvil til at forsikringsselskapenes praksis ikke var i strid med likestillingsloven idet de mente det var saklig grunnlag for forskjellsbehandlingen.

Som det fremgår ovenfor i avsnitt 2.3, ble det i 2004 vedtatt et direktiv (Rdir. 2004/113/EF) som tar sikte på å utvide ikke-diskrimineringsprinsippets anvendelsesområde utover arbeidsmarkedet, og som omfatter også bruk av kjønn som aktuarmessig beregningsfaktor i forsikring. I direktivets fortale er det blant annet uttalt:

«(15) There are already a number of existing legal instruments for the implementation of the principle of equal treatment between men and women in matters of employment and occupation. Therefore, this Directive should not apply in this field. The same reasoning applies to matters of self-employment insofar as they are covered by existing legal instruments. The Directive should apply only to insurance and pensions which are private, voluntary and separate from the employment relationship.

(18) The use of actuarial factors related to sex is widespread in the provision of insurance and other related financial services. In order to ensure equal treatment between men and women, the use of sex as an actuarial factor should not result in differences in individuals’ premiums and benefits. To avoid a sudden readjustment of the market, the implementation of this rule should apply only to new contracts concluded after the date of transposition of this Directive.

(19) Certain categories of risks may vary between the sexes. In some cases, sex is one but not necessarily the only determining factor in the assessment of risks insured. For contracts insuring those types of risks, Member States may decide to permit exemptions from the rule of unisex premiums and benefits, as long as they can ensure that underlying actuarial and statistical data on which the calculations are based, are reliable, regularly up-dated and available to the public. Exemptions are allowed only where national legislation has not already applied the unisex rule. Five years after transposition of this Directive, Member States should re-examine the justification for these exemptions, taking into account the most recent actuarial and statistical data and a report by the Commission three years after the date of transposition of this Directive.

(20) Less favourable treatment of women for reasons of pregnancy and maternity should be considered a form of direct discrimination based on sex and therefore prohibited in insurance and related financial services. Costs related to risks of pregnancy and maternity should therefore not be attributed to the members of one sex only.» (Kursivert her.)

I artikkel 5 i direktivet er det fastsatt:

«Actuarial factors

1. Member States shall ensure that in all new contracts concluded after 21 December 2007 at the latest, the use of sex as a factor in the calculation of premiums and benefits for the purposes of insurance and related financial services shall not result in differences in individuals’ premiums and benefits.

2. Notwithstanding paragraph 1, Member States may decide before 21 December 2007 to permit proportionate differences in individuals’ premiums and benefits where the use of sex is a determining factor in the assessment of risk based on relevant and accurate actuarial and statistical data. The Member States concerned shall inform the Commission and ensure that accurate data relevant to the use of sex as a determining actuarial factor are compiled, published and regularly updated. These Member States shall review their decision five years after 21 December 2007, taking into account the Commission report referred to in Article 16, and shall forward the results of this review to the Commission.

4. In any event, costs related to pregnancy and maternity shall not result in differences in individuals’ premiums and benefits.

Member States may defer implementation of the measures necessary to comply with this paragraph until two years after 21 December 2007 at the latest. In that case the Member States concerned shall immediately inform the Commission.» (Kursivert her.)

Under henvisning til direktivet begjærte FNH ved brev av 21. desember 2004 utsatt iverksettelse av vedtaket i Klagenemnda for likestilling fra januar 2004. Dette ble avslått i vedtak av 4. mai 2005.

Det må antas at dette direktivet vil inngå som en del av EØS-avtalen, men som nevnt i avsnitt 2.3 foran er dette ennå ikke avgjort per 20. oktober 2008. Direktivet hadde opprinnelig en gjennomføringsfrist 21. desember 2007.

4) I praksis har kravet om at premien skal være tilstrekkelig til å gi sikkerhet for kontraktsforpliktelsene vært av vesentlig betydning ved premiefastsettelsen. Kravet skal sikre at premienivået i selskapene generelt sett ikke blir for lavt slik at selskapenes soliditet over tid kan trues og dermed medføre en fare for at fremtidige forpliktelser ikke blir dekket. Premien må således fastsettes slik at den er tilstrekkelig til å dekke de forsikringstekniske avsetninger som kreves for kontrakten (se nedenfor avsnitt 3.3), samt til dekning av administrative kostnader mm. som påløper i forhold til kontrakten. Premien vil også avhenge av selskapets økonomiske situasjon og således hvilke økonomiske muligheter selskapet har for å bære risiko for tap. Dette gir tilsynsmyndighetene en adgang til å føre en løpende kontroll med premienes størrelse og en adgang til å forby bruk av premier som finnes ubetryggende, se forsikringsloven § 12-1 fjerde ledd. Bestemmelsen gir imidlertid ikke myndighetene adgang til å føre noen forhåndskontroll av selskapenes premier, noe som også ville være i strid med EU/EØS-direktivene om skadeforsikring.

5) Forsikringsloven § 12-1 krever også at for­sik­ringsselskapet skal utforme sine premier slik at det ikke vil skje urimelig forskjellsbehandling mellom produkter, produktkombinasjoner eller kundegrupper. Forsikringsselskapene kan således ikke tillate seg å kryssubsidiere ulike kundegrupper på grunn av forskjellen i konkurransen på ulike områder, jf. også forskrift 21. november 1989 nr. 1167 om fordeling av kostnader, tap, inntekter, fond mv. mellom forsikringsselskaper i konsernforhold og mellom bransjer og kontrakter i et forsikringsselskap. Forskriften fastsetter prinsippene for fordeling av kostnader og finansinntekter mellom de ulike bransjer (§§ 2 og 3).

3.2.3 Avkastning av forvaltningskapitalen

Et skadeforsikringsselskap har vanligvis et solid egenkapitalgrunnlag, og forvaltningskapitalen for øvrig omfatter betydelige beløp til dekning av for­sik­ringstekniske avsetninger. Avkastningen av forvaltningskapitalen kan derfor år om annet bli betydelig. Skadeforsikringsselskapene driver prinsipielt sin virksomhet på forretningsmessig grunnlag. Finansavkastningen tilfaller derfor i sin helhet selskapet og utgjør vanligvis en ganske vesentlig inntektspost i selskapets årsregnskap.

Skadeforsikring atskiller seg fra livsforsikring ved at det tradisjonelt ikke er knyttet sparekapital til skadeforsikringsproduktene. I skadeforsikring blir således de forsikringstekniske avsetninger ikke fordelt mellom, og tilordnet, de enkelte forsik­ringskontrakter. På skadeforsikringsområdet foreligger det derfor ikke noe skille mellom forsik­ringskundenes andel og selskapets andel av forvaltningskapitalen som kan gi grunnlag for en fordeling av årets finansavkastning eller overskudd mellom selskap og forsikringstakere slik som i livsforsikring. All finansavkastning er selskapets.

I regelverket for kapitalforvaltningen i skadeforsikringsselskaper er det riktignok bygget inn et skille mellom midler til dekningen av selskapets forsikringstekniske avsetninger (nedenfor avsnitt 3.4) og de øvrige deler av selskapets forvaltningskapital, herunder selskapets egen kapital (nedenfor avsnitt 3.5.4). Dette fremgår av forsikringsloven § 6-6, men er egentlig et skille som har EU/EØS-rettslig bakgrunn. EU/EØS-direktivene på skadeforsikringsområdet stiller en rekke særlige krav til de investeringsaktiva som forsikringsselskapene kan benytte til dekning av de forsikringstekniske avsetninger. Dette regelverket er entydig knyttet til, og inngår som del av, det soliditetssikringssystem som EU/EØS-direktivene om skadeforsikring inneholder. Det fremgår også uttrykkelig i EU/EØS-direktivene at forsikringsselskapene omvendt skal ha full rådighet over hvordan den del forvaltningskapitalen som ikke medgår til dekning av forsikringsmessige avsetninger, blir forvaltet. Poenget her er å stenge for nasjonalt fastsatte begrensninger som vil være uforenlig med prinsippet om fri bevegelse av kapital innenfor det felles marked. Dette er altså ikke bestemmelser begrunnet i soliditetshensyn eller andre hensyn med tilknytning til forsikringsforholdet mellom selskapene og deres kunder.

Regelverket om kapitalforvaltning på livsforsik­ringsområdet i EU/EØS-direktivene (forsikringsloven §§ 6-6 og 9-7) er utformet på grunnlag av et tilsvarende skille mellom eiendeler som kan benyttes til dekning av forsikringsmessige avsetninger, og de eiendeler om tilsvarer selskapskapitalen. Men i livsforsikring er dette en del av et mer gjennomgående skille mellom selskapskapitalen og den andel av den samlede forvaltningskapital i selskapet som er tilordnet forsikringstakerne. Reglene om beregning av forsikringstekniske avsetninger i livsforsikring blir derfor samtidig regler som i hovedsak blir bestemmende for hvor stor del av forvaltningskapitalen som er «forsik­ringstakernes kapital», og for hvor stor del av denne som skal tilordnes de enkelte forsikringstakere (forsikringsloven §§ 9-16 til 9-18). Innenfor et slikt system får reglene om forvaltningen av midler til dekning av forsikringstekniske avsetninger direkte betydning også for forsikringstakerne. I samsvar med dette skiller forsikringsloven § 9-7 mellom forsikringstakernes porteføljer og selskapsporteføljen, og legger dette til grunn for reglene om selskapets kapitalforvaltning og om fordeling av årlig avkastningsresultat mellom for­sik­ringstakerne og selskapet (forsikringsloven § 9-9). Forsikringstakernes andel gir grunnlag for tilføring av «overskudd» til de enkelte forsikringstakerne, mens hele avkastningen av selskapsporteføljen blir tilført selskapet.

Denne form for fordeling av årets finansavkastning har altså ingen plass på skadeforsikringsområdet. Årlige finansinntekter går som nevnt uavkortet til selskapet. Dette fremgår ikke uttrykkelig av bestemmelsene i forsikringsloven, men er en konsekvens av at loven ikke skiller mellom avkastning av midler til dekning av forsikringstekniske avsetninger og avkastning av øvrige deler av forvaltningskapitalen. En annen sak er at størrelsen av finansinntekter over tid nok vil få virkninger for skadeforsikringsselskapenes prising av sine produkter og derved til dels kommer forsikringstakerne til gode i form av lavere premier.

På skadeforsikringsområdet må følgelig både regelverket om forvaltning av eiendeler til dekning av forsikringsmessige avsetninger og regelverket om beregning av de forsikringstekniske avsetninger vurderes ut fra deres virkemåte og klart definerte roller innenfor soliditetssikringssystemet for skadeforsikringsselskaper. Andre hensyn enn soliditetshensyn vil derfor prinsipielt være uten betydning ved utformingen av kravene til kapitalforvaltning og forsikringstekniske avsetninger på skadeforsikringsområdet.

3.2.4 Premienivå, finansinntekter og lønnsomhetskriterier (Combined ratio)

1) Et skadeforsikringsselskaps premieinntekter er normalt det klart største element på inntektssiden. Premieinntektene har også en høy grad av stabilitet, blant annet fordi vesentlige endringer i et selskaps kundemasse i tilfelle vil være et resultat av selskapets utvikling over tid. I beløp har imidlertid premieinntektene vært jevnt stigende over den siste tiårsperioden (nedenfor avsnitt 4.3.2), dels som følge av at kundenes forsikringsbehov har økt i takt med den økonomiske utvikling i samfunnet, og dels som følge av økninger i premienivået i takt med økningene i skader og erstatningsbeløp.

Når det gjelder premieinntektene i et år, må det skilles mellom bruttopremier og premier for egen regning (nettopremier). Premier for egen regning er bruttopremier etter fradrag av premier til avgitt gjenforsikring (reassuranse). I premiesammenheng må det også skilles mellom premier som er forfalt og premier som er opptjent i løpet av et år. Forfalte, men ikke opptjente premier har nærmest karakter av premieforskudd for dekning av fremtidig risiko under forsikringer som løper inn i deler av det påfølgende år. Ikke opptjent premie beregnes ut fra en lineær fordeling over forsikringstiden. Etter forskrift 10. mai 1991 nr. 301 § 5 skal samlet uopptjent premie i et år overføres til selskapets premieavsetning, til dekning av mulig erstatningsansvar for ennå ikke inntrufne skadetilfelle.

Forsikringsselskapenes avkastning av forvaltningskapitalen er som nevnt, en betydelig inntektspost i de fleste år, men avkastningen år om annet kan variere en god del både i absolutte beløp og i forhold til størrelsen av premieinntektene. Balansestrukturen i skadeforsikringsselskapene viser gjennomgående at en meget stor del av forvaltningskapitalen er plassert i obligasjoner og andre renteinstrumenter med relativt kort løpetid. I senere år har de fleste skadeforsikringsselskapene vesentlig redusert omfanget av sine aksjeinvesteringer og dermed eksponeringen i forhold til svingninger i aksjekurser. Rentefølsomheten er derfor betydelig på kort og mellomlang sikt, og årlig avkastningsnivå bestemmes i stor grad av utviklingen på rentemarkedet til enhver tid (se nedenfor avsnitt 4.5.1 og kapittel 6).

Et skadeforsikringsselskaps utgifter i et år består først og fremst av selskapets driftskostnader og erstatningskostnader for skader inntruffet i løpet av året, dvs. erstatninger for oppgjorte skader og årlige erstatningsavsetning for inntrufne, men ikke oppgjorte eller oppdagede skader. Det må her foretas korreksjon for erstatningsoppgjør for skader som skriver seg fra tidligere år og som derfor er sikret ved tidligere års erstatningsavsetninger. Ved erstatningsoppgjørene for skader fra tidligere år kan det oppstå avviklingsgevinst/tap avhengig av om de avsatte midler er høyere/lavere enn utbetalingene for de skader det gjelder.

2) Skadeforsikringsselskapenes økonomi og soliditet over tid beror først og fremst på de årlige resultater av selve forsikringsvirksomheten. Utviklingen i så måte lar seg best måle ved beregning av det enkelte selskaps skadeprosenti de enkelte år (ofte kalt «Combined ratio»). Skadeprosenten gir uttrykk for forholdet mellom summen av selskapets driftskostnader og erstatningskostnader for skader i egen regning i et regnskapsår, og de premier i egen regning selskapet har opptjent i løpet av året. Det dreier seg således om en totalkostnadsprosent beregnet i forhold til premieinntektene ved virksomhet i egen regning. Skadeprosenten er et viktig verktøy fordi det gir et godt grunnlag for å vurdere resultatet av forsikringsvirksomheten i det enkelte år og for å vurdere utviklingen over en årrekke. Den viser hvor stor del av opptjent premie i egen regning som selskapet må bruke til driften og til dekning av erstatningskostnadene for skader i egen regning som har inntruffet i løpet av premieperioden, dvs. om det økonomiske resultat av selve forsikringsvirksomheten er positivt eller negativt.

Tabell 3.1 Skadeforsikringsselskapenes totalkostnadsprosent (Combined ratio). Tall i prosent.

  199619971998199920002001200220032004200520062007
Totalkostnads­prosent101,6105,5108,7119,0115,4112,8102,098,790,291,392,593,4
Skadeprosent74,778,580,793,289,188,078,274,167,468,268,271,7
Kostnadsprosent26,927,028,025,826,224,823,824,622,823,122,721,7

Kilde: FNH – Finansåret 2008.

Selv om et skadeforsikringsselskap også kan ha betydelige finansinntekter som kan og – i enkelte år – må brukes til å dekke negative resultater på forsikringsvirksomheten, er det normalt vesentlig for selskapenes konkurransekraft, soliditet og lønnsomhet at gjennomsnittlig skadeprosent over tid holder seg noe under 100 prosent. Er dette ikke tilfellet, er – i hvert fall i perioder med så lavt rentenivå som i de senere år – premieøkninger før eller siden neppe til å unngå.

For skadeforsikringsselskapene under ett har skadeprosenten i løpet av de siste 13 år endret seg noe.

Som det fremgår av tabellen er skadeforsikring typisk sett en syklisk bransje (nedenfor avsnitt 4.3.3). Resultatene av så vel skadeforsikringsvirksomheten som kapitalforvaltningen kan svinge betydelig på mellomlang sikt. Formålet med de endringer i skadeforsikringsselskapenes balansestruktur som er omtalt ovenfor, har vært å få redusert selskapenes sårbarhet overfor årlige variasjoner i selskapenes finansavkastning.

3.2.5 Gjenforsikring

Etter forsikringsloven § 6-8 skal et forsikringsselskap til enhver tid ha gjenforsikring som er betryggende sett i forhold til selskapets risikoeksponering og dets økonomiske risiko. Skadeforsikringsselskapene gjør i stor grad bruk av gjenforsikring. Bakgrunnen er at de aller fleste skadeforsikringsselskaper i forhold til sine kunder overtar det fulle ansvar etter de enkelte forsikringskontrakter, og beregner sine (brutto)premier ut fra dette. De gjenforsikringskontrakter selskapene har eller skaffer seg i det enkelte tilfellet, medfører imidlertid at selskapenes egen risiko på noe ulike måter blir begrenset til deler av samlet risiko. I skadetilfelle må det selskap som har overtatt gjenforsikringen, betale sin del av erstatningsbeløpene i samsvar med de vilkår som er fastsatt i gjenforsikringskontrakten.

Omvendt må kostnadene ved gjenforsikring – gjenforsikringspremiene – komme til fradrag i bruttopremiene når skadeforsikringsselskapets premie for risiko i egen regning (nettopremier) skal beregnes. Et skadeforsikringsselskaps gjenforsikringsstrategier er derfor et vesentlig forhold ved vurderingen både av selskapets soliditet og av dets inntjening. Et skadeforsikringsselskaps gjenforsikringsprogrammer vil måtte tilpasses dets kapitalgrunnlag og økonomiske ressurser for øvrig. I hvilken grad et selskap velger eller er nødt til å begrense sin risiko ved gjenforsikring, beror derfor i første rekke på hvilken egen risikobærende evne selskapets økonomiske situasjon kan gi grunnlag for. Slike forhold har også virkninger for utformingen av de forskjellige opplegg eller kombinasjoner av opplegg for forsvarlig gjenforsikring som de enkelte selskaper gjør bruk av til enhver tid.

Et viktig formål med gjenforsikring er å beskytte selskapet i tilfeller hvor det har overtatt forsikringskontrakter med risiko for store enkeltskader (katastrofer). Et enkelt skadetilfelle under en forsikring av bygningskomplekser som store sykehus og off-shore installasjoner (med risiko også for mange personskader), kan således føre til så store erstatningsutbetalinger at det kan ødelegge selskapets resultat i ett enkelt regnskapsår. Slik katastrofebeskyttelse kan selskapet vanligvis skaffe seg ved en «excess of loss»-gjenforsikring. Denne type av gjenforsikring fastsetter en grense for den erstatning i et skadetilfelle som selskapet må dekke i egen regning, og gir selskapet rett til å få dekket den del av erstatningen til forsikringstakeren som overstiger grensen, men den inneholder også et maksimum for gjenforsikrerens ansvar pr. skadetilfelle (og samlet i gjenforsikringsperioden). Er det grunn til å frykte at erstatningen kan komme til å overstige den maksimale utbetaling under en slik gjenforsikring («estimated maximum loss»), må selskapet skaffe seg tilleggsdekning ved en særskilt gjenforsikring knyttet til de enkelte forsikringskontrakter. For øvrig kan gjenforsikringen også være en slags «paraply»-dekning beregnet på tilfeller hvor det samtidig oppstår store skader innenfor flere bransjer, for eksempel både på industrianlegg og personer med rett til yrkesskadeerstatning.

En gjenforsikringsordning kan også være basert på andre prinsipper. Det kan for eksempel fastsettes «kvoteordninger» som angir hvor stor del av erstatningsutbetalinger som gjenforsikringen skal dekke. En annen for form gjenforsikring har til formål å beskytte skadeforsikringsselskapet mot at antalletav store og mellomstore skader i en periode blir betydelig høyere enn ventet, og dermed til sammen fører til så store erstatningsutbetalinger for egen regning at dette vil ødelegge selskapets årsresultat. En slik gjenforsikring kalles gjerne et frekvensprogram. Dette innebærer at den grense for selskapets egne erstatningsutbetalinger som er fastsatt i «excess of loss»-gjenforsikringen, blir redusert dersom antallet av store skader over et fastsatt beløp overstiger det antall som er fastsatt i frekvensprogrammet. Dette medfører at «excess of loss»-gjenforsikringen gir rett til større utbetalinger enn ellers.

Et skadeforsikringsselskaps gjenforsikringsstrategi kan også ha til formål å begrensebehovet for risikokapital i selskapet, dvs. å redusere størrelsen av den kapital selskapet trenger til egenkapital og til dekning av forsikringstekniske avsetninger. Behovet for risikokapital bestemmes først og fremst av omfanget av selskapets forsikringsvirksomhet for egen regning, og alle gjenforsikringsordninger vil således bidra til å redusere kapitalbehovet. Også selskapets nettopremier for egen regning – egne premieinntekter – reduseres selvsagt ved økt gjenforsikring, men er kostnadene ved gjenforsikring lavere enn kapitalkostnaden (Cost of Capital), vil det likevel være billigere for selskapet å kjøpe reassuransedekningen enn å stå risikoen selv. I mange tilfeller kan kapitalkravet ved å stå risikoen selv være betydelig, og for små selskap kan det være helt umulig å bygge opp en slik kapital. Omfanget av skadeforsikringsvirksomheten vil i så fall bli begrenset av omfanget av de gjenforsik­ringsordninger selskapet kan skaffe seg.

Et mål for omfanget av skadeforsikringsselskapenes gjenforsikringer gir den prosentvise andel av selskapenes bruttopremier som avgis til gjenforsikring. Statistisk Sentralbyrås regnskapsstatistikk viser en reassuranseandel på ca. 15 prosent for all skadeforsikring i Norge 1.

3.3 Forsikringstekniske avsetninger

3.3.1 Forskriftsfastsatte minstekrav

Forsikringsloven § 12-2 krever at et skadeforsik­ringsselskap til enhver tid skal ha forsvarlige for­sik­ringstekniske avsetninger til sikring av sine forsikringsforpliktelser. Kravet til forsikringsmessige avsetninger er en grunnpilar i det regelverk som til sammen skal sikre selskapenes soliditet og evne til å oppfylle de forsikringsforpliktelser som de har påtatt seg. Reglene for beregning av hvilke forsik­ringstekniske avsetninger selskapet må ha til enhver tid – minstekravene – er derfor en meget viktig del av lov- og forskriftsverket for skadeforsikring.

Formålet med beregningen av kravet til et skadeforsikringsselskaps forsikringstekniske avsetninger er å få kvantifisert på forsvarlig måte omfanget (nåverdien) av de forpliktelser – den «gjeld» – selskapet til enhver tid har overfor sine kunder i henhold til foreliggende forsikringskontrakter. Ved beregningen skal et selskap få tallfestet med så høy grad av sannsynlighet som mulig hva som på beregningstidspunktet er nåverdien av selskapets fremtidige forpliktelser. Dermed angis også det viktigste av minstekravene til risikokapital i selskapet. Et forsikringsselskap skal på aktivasiden i sin balanse alltid ha en formuesmasse som i verdi minst gir dekning for de samlede forsikringstekniske avsetninger, jf. forsikringsloven § 6-6 og NOU 2001: 24 Ny livsforsikringslovgivning side 85 flg. I tillegg kreves at det i selskapenes samlede forvaltningskapital til enhver tid også ligger en «reserve» i form av egenkapital og annen ansvarlig kapital som oppfyller lovfastsatte minstekrav (nedenfor avsnitt 3.5).

Forsikringsloven § 12-2 krever at selskapet til enhver tid skal ha forsvarlige forsikringstekniske avsetninger, dvs. avsetninger tilsvarende et beløp som, beregnet på et fastsatt tidspunkt og med en fastsatt grad av sannsynlighet, vil sikre at selskapet er i stand til å foreta erstatningsutbetalinger og dekke sitt ansvar for øvrig i henhold til de foreliggende forsikringskontrakter. Bestemmelsen i § 12-2 gir ikke nærmere retningslinjer for beregningen av minstekravene til avsetningenes størrelse, men forutsetter at dette blir fastsatt i forskrift. Slike regler er gitt i forskrift 10. mai 1991 nr. 301 om forsikringstekniske avsetninger og risiko­statistikk i skadeforsikringer ( Hovedforskriften), og i forskrift 18. november 1992 nr. 1242 om forsik­ringstekniske avsetninger og risikostatistikk i skadeforsikring ( Utfyllende forskrift). Hovedforskriften fastsetter en hovedstruktur for de ulike typer av forsikringstekniske avsetninger i skadeforsikring og angir hvilke minstekrav som må være oppfylt. Utfyllende forskrift fastsetter de nærmere regler for selve beregningen av avsetningene og avsetningskravene, og disse reglene er til dels av svært teknisk karakter.

Det generelle kravet til forsvarlige forsikringstekniske avsetninger i forsikringsloven § 12-2 er presisert på to måter i Hovedforskriften § 4. For det første kreves at selskapet til enhver tid skal ha forsikringstekniske avsetninger som gir full dekning av selskapets forsikringstekniske ansvar og annen risiko avledet av selskapets forsikringsvirksomhet. Det betyr at de forsikringstekniske avsetningene til enhver tid skal tilsvare summen av de minstekrav til de ulike typer av avsetninger som følger av forskriftsverket. For det annet skal også minstekravet til hver av de enkelte typer av avsetninger være oppfylt.

Ved utformingen av minstekravene i Hovedforskriften § 5, skilles det mellom følgende former for avsetninger:

  • premieavsetning,

  • erstatningsavsetning,

  • sikkerhetsavsetning,

  • reassuranseavsetning,

  • administrasjonsavsetning, og

  • andre avsetninger til dekning av risiko avledet av forsikringsvirksomheten.

I Hovedforskriften skilles det mellom et skadeforsikringsselskaps bruttoforpliktelser etter forsik­ringskontraktene og den del av bruttoforpliktelsene som er selskapets forpliktelser for egen regning, dvs. etter fradrag for gjenforsikring. De viktigste minstekravene – kravene til premieavsetning, erstatningsavsetning og sikkerhetsavsetning – knytter seg alle til selskapets forpliktelser ved virksomheten for egen regning (Hovedforskriften § 5, jf. § 2). Dette er bakgrunnen for kravet om en reassuranseavsetning beregnet ut fra selskapets kostnader i tilfeller hvor én eller flere av reassurandørene ikke oppfyller sine plikter etter inngåtte gjenforsikringskontrakter. Gjennomføring av de internasjonale regnskapsregler på forsikringsområdet vil medføre endringer i den regnskapsmessige presentasjon av reassuranseavsetningen (nedenfor avsnitt 3.3.5).

Utfyllende forskrift med vedlegg inneholder til dels meget detaljerte regler om selve beregningen av omfanget av de forskjellige typer av avsetninger. Ett hovedformål er så vidt mulig å få etablert en beregningspraksis felles for skadeforsikringsselskapene. Det annet hovedformål er å sikre at beregningene baseres på risikoteoretiske metoder som gir en meget høy grad av sannsynlighet for at et selskaps fremtidige erstatningsutbetalinger under inngåtte kontrakter i praksis ikke vil vise seg å avvike nevneverdig fra det forsikringstekniske ansvar selskapet er beregnet å ha på beregningstidspunktet.

Minstekravene til premieavsetning, erstatningsavsetning og sikkerhetsavsetning skal beregnes særskilt for hver enkelt bransje som omfattes av selskapets virksomhet (Hovedforskriften § 3 første ledd). Etter Utfyllende forskrift § 3 og Vedlegg A til forskriften, legges det da til grunn en annen og mer detaljert inndeling av bransjer og hovedgrupper av bransjer enn den klasseforskriften inneholder (foran avsnitt 2.2.2). Hovedgruppene og sammensetningen av de enkelte hovedgrupper er:

  • Landbaserte forsikringer – privat: Kombinerte forsikringer, motorvognforsikringer, fritidsbåtforsikringer, ulykkesforsikringer, reiseforsikringer og øvrige landbaserte forsikringer.

  • Landbaserte forsikringer – næringsliv: Industriforsikringer, kombinerte forsikringer i mellommarkedet (herunder avbruddsforsikringer), motorvognforsikringer, ansvars- og garantiforsikringer, yrkesskadeforsikringer, trygghetsforsikringer, husdyrforsikringer, fiskeoppdrettsforsikringer, transportforsikringer og øvrige landbaserte forsikringer.

  • Sjøforsikringer: Kasko, kaskointeresse, fraktinteresse, tidstap, krigsfarer, ansvar (P&I) og fangst- og utstyr.

  • Energiforsikringer.

  • Luftfartsforsikringer.

  • Inngående reassuranse: Proporsjonale run-off kontrakter, excess-of-loss forsikringer, clean-cut kontrakter og øvrig inngående reassuranse.

Minstekravene til avsetninger beregnes først for hver enkelt bransje, hvoretter resultatene summeres for hver hovedgruppe og deretter for den samlede virksomhet i skadeforsikringsselskapet. I tabell 3.2 er det tatt inn tall for de ulike avsetningene i henholdsvis 1995, 2001 og 2007. Det er videre angitt hvor store avsetningene er i prosent av de totale forsikringstekniske avsetninger.

Tabell 3.2 De ulike avsetningene i balansen og forholdet til de totale forsikringstekniske avsetninger 1995 – 2001 – 2007 (tall i millioner).

  199520012007
Premieavsetning3 42119,6 %6 13524,5 %8 15817,8 %
Erstatningsavsetning10 24458,7 %13 10152,4 %27 46960,0 %
Sikkerhetsavsetning2 35913,5 %2 3519,4 %4 0838,9 %
Reassuranseavsetning1090,6 %2240,9 %110,002 %
Administrasjonsavsetning6513,7 %8993,6 %1 6033,5 %
Naturskadefond2951,7 %1 7046,8 %3 5837,8 %
Garantifond3732,1 %5912,4 %8471,9 %
Sum forsikringstekniske avsetninger17 452100 %25 005100 %45 782100 %

1 Dette skyldes at etter gjeldende regnskapsregler skal reassuranseavsetningen fremgå på aktivasiden av balansen.

Kilde: Tall innhentet av Banklovkommisjonen fra Gjensidige, TrygVesta (tall for 2006 og tidligere er fra Vesta Forsikring) og KLP.

3.3.2 Premieavsetning

Premieavsetning er en gjeldspost i et skadeforsik­ringsselskaps regnskap. Avsetningen skal motsvare selskapets forventede fremtidige erstatningsansvar for inntil da ikke inntrufne skadetilfeller under forsikringer som løper på beregningstidspunktet og som det forutsettes å være betalt premie for. Premieavsetning baseres således på en sannsynlighetsberegning når det gjelder antall og omfang av skader som i tid vil inntreffe etter beregningstidspunktet, og som vil medføre erstatningsansvar for selskapet under dets portefølje av fortsatt løpende forsikringer. I henhold til Hovedforskriften § 5 bokstav a), skal selskapets samlede premieavsetning til enhver tid minst utgjøre samlet forfalt, men ennå ikke opptjent, premie for egen regning for slike forsikringer.

Ved beregningen av premieavsetningen skal det etter Utfyllende forskrift § 4 legges til grunn at forfalt premiesom normalt også er betalt, opptjenes jevnt gjennom hele forsikringstiden. Forutsettes det at selskapets premienivå er forsvarlig, vil også den delen av premien som ennå ikke er opptjent på beregningstidspunktet, antas å gi et riktig bilde når det gjelder samlet omfang av selskapets risiko og ansvar for skader som forventes å inntreffe i den gjenværende del av forsikringstiden under de enkelte forsikringskontrakter. Premieavsetningen kan også beregnes ved å multiplisere uopptjent premie med forventet skadeprosent for forsikringene (foran avsnitt 3.2.4), og hvis resultatet er høyere enn samlet uopptjent premie, må selskapet foreta tilleggsavsetninger.

Premieavsetningen ved utgangen av et regnskapsår vil normalt være lik ikke opptjent premie for egen regning, og størrelsen av avsetningen vil derfor bero på hvordan forfallsdatoene for de enkelte forsikringskontrakter fordeler seg over året. Er forfallsdatoene jevnt fordelt over året, vil derfor premieavsetningen grovt sagt tilsvare 50 prosent av de premier som er forfalt i løpet av året.

I tabell 3.3 er det tatt inn tall for premieavsetningen i henholdsvis 1995, 2001 og 2007. Det er videre angitt hvor stor premieavsetningen er i prosent av de totale forsikringstekniske avsetningene.

Tabell 3.3 Premieavsetningen i balansen og forholdet til de totale forsikringstekniske avsetninger 1995 – 2001 – 2007 (tall i millioner).

  199520012007
Premieavsetning3 4216 1358 158
Sum forsikringstekniske avsetninger17 45225 00545 782
Premieavsetning i pst. av forsikringstekniske avsetninger19,6 %24,5 %17,8 %

Kilde: Tall innhentet av Banklovkommisjonen fra Gjensidige, TrygVesta (Tall for 2006 og tidligere er for Vesta Forsikring) og KLP.

3.3.3 Erstatningsavsetning

Erstatningsavsetningen er normalt den største gjeldsposten i et skadeforsikringsselskaps regnskap. Avsetningen skal motsvare selskapets samlede fremtidige erstatningsutbetalinger for skader som må antas å være oppstått på beregningstidspunktet, men som inntil da ikke er oppgjort fra selskapets side. Erstatningsavsetningen som skal beregnes etter risikoteoretiske metoder (Utfyllende forskrift § 5), skal tilsvare summen av to noe ulike beregninger av fremtidige erstatningsutbetalinger.

Den ene delen er avsetninger til dekning av erstatningsansvar for skadetilfeller som er oppdaget og meldt til forsikringsselskapet på beregningstidspunktet, men der erstatningsoppgjøret ennå ikke er avsluttet – såkalte RBNS-skader («reported but not settled»). Omfanget av disse erstatningsutbetalingene og således avsetningene, fastsettes normalt på mer individuell basis på grunnlag av selskapets vurdering av forventet skadeomfang. Uttrykket «saksavsetninger» benyttes derfor ofte om slike avsetninger.

Den andre delen av erstatningsavsetningen skal dekke selskapets forventede erstatningsansvar for skadetilfeller som må antas inntrådt før beregningstidspunktet, men som ennå ikke er blitt meldt til selskapet av forsikringstakeren – såkalte IBNR-skader («incurred but not reported»). Dette er dels skader som forsikringstakeren er blitt klar over, men som ennå ikke er meldt til selskapet, og dels skader som er inntruffet, men som forsik­ringstakeren ennå ikke har oppdaget.

Erstatningsavsetninger til dekning av IBNR-skadene blir beregnet av aktuar ut fra nærmere fastsatte risikoteoretiske metoder. Ved beregningen tas det ikke bare hensyn til skader som må antas å være inntruffet i det regnskapsår beregningen gjelder. Det må også regnes med at skadetilfeller som er inntruffet i tidligere år og som i og for seg er avsluttet med skadeoppgjør, kan vise seg å medføre ytterligere ansvar for selskapet – såkalte IBNER-skader («incurred, but not enough reported»). Det kan for eksempel etter noen år vise seg at en personskade er mer alvorlig enn i første omgang lagt til grunn ved erstatningsoppgjøret. Dessuten må selskapet ta i betraktning at det i fremtiden kan inntre skader som skyldes forhold som omfattes av, og kan tilbakeføres til, tidligere forsikringsperioder, og som selskapet derfor vil få ansvar for selv om selve skadetilfellet da egentlig skriver seg fra en forsikringsperiode som ligger flere år tilbake i tid. Som følge av at skadeforsikring er basert på ettårige kontrakter, må et skadeforsik­ringsselskap være forberedt på at selskapet kan få ansvar for skadeårsaker som ligger latente, og som først slår ut i skade som kan konstateres lenge etter at forsikringstiden er utløpt. Forsikringskontrakter som kjennetegnes av at periodiseringen av skadetilfellet på denne måten avviker fra avtalt forsikringstid, kalles ofte «langhalede forretninger» og er typisk for bransjer som omfatter ansvar for personskader, for eksempel kollektive uføreforsikringer, bilforsikringer og ansvarsforsikring av yrkesskadeansvar og annet personskadeansvar. Alle slike skader vil omfattes av gruppen IBNR-skader.

Disse forhold er bakgrunnen for at det ved beregningen av erstatningsavsetningen også skal tas hensyn til muligheten for ansvar og erstatningsutbetaling under tidligere skadeårganger som ikke kan anses ferdig avviklet (Utfyllende forskrift § 5 annet ledd). For å få best mulig grunnlag for å beregne den del av erstatningsavsetningen som skal dekke selskapets ansvar for IBNR-skader, utarbeider skadeforsikringsselskapene tabeller som viser utviklingen når det gjelder erstatningsutbetalinger under de enkelte skadeårganger. Tabellen vil være todimensjonal hvor den ene dimensjonen er utbetalingene i de enkelte skadeår og den andre er utviklingsår (år etter skadeår), se tabell 3.4. Den eldste skadeårgangen har vanligvis tall for utbetalingene i alle utviklingsårene som brukes, mens den yngste skadeårgangen bare har tall for skadeåret. Man får da en rektangulær tabell, men hvor de tilgjengelige tall bare utgjør en trekant. Den manglende trekant må derfor beregnes av aktuar, blant annet, ut fra de erfaringer som tabellen over erstatningsutbetalingene for de enkelte skadeårganger gir. Når rektangelet er helt utfylt, gir den grunnlag for å vurdere hvilket ytterligere ansvar selskapet må regne med å få i de enkelte skadeårganger. Den del av erstatningsavsetningen som gjelder IBNR-skader skal tilsvare forskjellen mellom disse ansvarsbeløpene og ansvaret for de skader som er meldt på beregningstidspunktet.

Tabell 3.4 Selskapets erstatningsansvar fordelt på årganger.

  2005200420032002200120001999
Incurred year 00026 00060 000170 00046 000148 000
Incurred year 10125 000152 00018 00047 000294 000
Incurred year 2104 000115 000238 000134 000910 000
Incurred year 3115 000184 000286 000839 000
Incurred year 4117 000286 000905 000
Incurred year 5211 0001 401 000
Incurred year 61 437 000

Etter hvert som det skjer oppgjør og utbetaling av erstatning for skader som er sikret ved avsetning, vil erstatningsavsetningen bli redusert, men samtidig vil nye skadetilfeller komme til og medføre en økning av avsetningene. Etter Hovedforskriften § 5 bokstav b) skal selskapets samlede erstatningsavsetning minst dekke selskapets samlede beregnede erstatningsansvar til enhver tid. Det vil derfor i løpet av et år bli foretatt korreksjoner basert på forholdet mellom avsetning og utbetaling for de skadeoppgjør som foretas, og endringene vil fremgå i kvartalsoppgavene til Kredittilsynet.

Tabell 3.5 Erstatningsavsetningen i balansen og forholdet til de totale forsikringstekniske avsetninger 1995 – 2001 – 2007 (tall i millioner).

  199520012007
Erstatningsavsetning10 24413 10127 469
Sum forsikringstekniske avsetninger17 45225 00545 782
Erstatningsavsetning i pst. av forsikringstekniske avsetninger58,7 %52,4 %60,0 %

Kilde: Tall innhentet av Banklovkommisjonen fra Gjensidige, TrygVesta (tall for 2006 og tidligere er for Vesta Forsikring) og KLP.

3.3.4 Sikkerhetsavsetning

Sikkerhetsavsetning skal sammen med premieavsetningen og erstatningsavsetningen dekke selskapets beregnede forsikringstekniske ansvar til enhver tid, jf. Hovedforskriften § 5 bokstav c). Sikkerhetsavsetningen er således et viktig element i soliditetssikringssystemet. I praksis regnes sikkerhetsavsetningen som en del av selskapenes solvenskapital. Den er reelt en mellomting mellom en gjeldspost og en kapitalpost (jf. nedenfor avsnitt 3.5.2) selv om den formelt føres som en passivapost i selskapets balanse. Naturskadeavsetningen og avsetningen til skadeforsikringsselskapenes garantifond inngår ikke som del av sikkerhetsavsetningen.

Foreløpige tall for skadeforsikringsselskapenes resultater i 2003 utarbeidet av Finansnæringens Hovedorganisasjon, viser at premie- og erstatningsavsetningene til sammen utgjorde 67,8 prosent av selskapenes totale forsikringstekniske avsetninger, og at sikkerhetsavsetningene utgjorde 22,8 prosent av de totale avsetninger. Enkelte selskaper har imidlertid relativt sett større sikkerhetsavsetninger enn de øvrige, blant annet som følge av variasjoner når det gjelder omfanget av, og særtrekk ved, forsikringsvirksomheten i slike selskaper.

Nedenfor i tabell 3.6 er det tatt inn tall for de ulike avsetningene i henholdsvis 1995, 2001 og 2007. Det er videre angitt hvor stor avsetningene er i prosent av de totale forsikringstekniske avsetninger.

Tabell 3.6 Sikkerhetsavsetningen i balansen og forholdet til de totale forsikringstekniske avsetninger 1995 – 2001 – 2007 (tall i millioner).

  199520012007
Sikkerhetsavsetning2 3592 3514 083
Sum forsikringstekniske avsetninger17 45225 00545 782
Sikkerhetsavsetning i pst. av forsikringstekniske avsetninger13,5 %9,4 %8,9 %

Kilde: Tall innhentet av Banklovkommisjonen fra Gjensidige, TrygVesta (tall for 2006 og tidligere er for Vesta Forsikring) og KLP.

Sikkerhetsavsetningen skal utgjøre en sikkerhetsmargin som sammen med premieavsetningen og erstatningsavsetningen medfører at selskapet med meget høy grad av sannsynlighet (99 prosent) vil være i stand til å dekke de fremtidige erstatningsutbetalinger i henhold til porteføljen av for­sik­ringskontrakter på beregningstidspunktet. Nærmere regler for beregning av minstekravene til sikkerhetsavsetninger følger av Utfyllende forskrift § 6. De totale sikkerhetsavsetninger skal oppfylle minstekrav beregnet etter regler om bruk av risikoteoretiske metoder fastsatt av Kredittilsynet. I bransjer og bransjegrupper der risikoteoretiske metoder ikke blir benyttet ved beregning av sikkerhetsavsetningen, krever forskriften at avsetningen minst skal utgjøre 15 prosent av selskapets opptjente premie for egen regning for siste regnskapsår eller et høyere beløp tilsvarende 15 prosent av summen av minstekravene til premieavsetning og erstatningsavsetning.

Et skadeforsikringsselskap kan ha større sikkerhetsavsetning enn minstekravet, men må i så fall sannsynliggjøre at minstekravet ikke tar nok hensyn til den reelle usikkerheten som ligger i de øvrige forsikringstekniske avsetninger. Et selskap kan ha behov for større sikkerhetsavsetning enn minstekravet fordi det trenger en buffer som i første rekke skal dekke avviklingstap, storskader og naturlig vekst i minstekravene som følge av «historisk vekst» i forsikringsvirksomheten. Ved vekst i forretningsvolum vil selskapets eldre og mindre årganger gradvis måtte skiftes ut med nye og større årganger ved beregningen av sikkerhetsavsetningen, og fremskrivninger av minstekravet til sikkerhetsavsetning vil dermed vise at minstekravet vil øke i kommende år, en økning selskapet vil ta høyde for på forhånd.

Et skadeforsikringsselskap kan fritt disponere over den del av sikkerhetsavsetningen som overstiger minstekravet. For øvrig kan imidlertid sikkerhetsavsetningen bare brukes til å dekke erstatningsansvar som overstiger det som ligger til grunn for beregningen av selskapets premieavsetning og/eller erstatningsavsetning til enhver tid. Fører dette til at det oppstår «underdekning» i forhold til minstekravet til sikkerhetsavsetning, må imidlertid selskapet få dispensasjon etter Hovedforskriften § 10. I motsatt fall må underdekningen elimineres ved overføring fra selskapets egenkapital. Praktisk sett betyr dette at sikkeravsetningen ikke vil kunne fungere som et slags risikoutjevningsfond unntatt hva angår den del av sikkerhetsavsetningen som overstiger minstekravene til enhver tid.

Tabell 3.7 Reassuranseavsetningen i balansen og forholdet til de totale forsikringstekniske avsetninger 1995 – 2001 – 2005 – 2007 (tall i millioner).

  1995200120052007
Reassuranseavsetning1092242701
Sum forsikringstekniske avsetninger17 45225 00540 71445 782
Reassuranseavsetning i pst. av forsikringstekniske avsetninger0,6 %0,9 %0,7 %0,002 %

Kilde: Tall innhentet av Banklovkommisjonen fra Gjensidige, TrygVesta (tall for 2006 og tidligere er for Vesta Forsikring) og KLP.

3.3.5 Reassuranseavsetning

Kravene til premieavsetning, erstatningsavsetning og sikkerhetsavsetning beregnes ut fra den premie og risiko for erstatningsansvar som et skadeforsik­ringsselskap har i egen regning. Det er derfor først gjort fradrag for premie og risiko som er avgitt ved selskapets gjenforsikringer (foran avsnitt 3.2.5). I forhold til forsikringstakerne har imidlertid selskapet fortsatt fullt ansvar for de erstatninger som skal utbetales for skader som forsikringskontraktene omfatter. Når minstekravene til forsikringstekniske avsetninger likevel blir beregnet på nettobasis, skyldes dette at en normalt kan gå ut fra at gjenforsikringskontraktene vil bli riktig oppfylt og at selskapet normalt slipper selv å dekke de deler av erstatningsutbetalingene som selskapet kan kreve utbetalt under sine gjenforsikringsprogrammer.

Det er imidlertid operasjonell risiko og kredittrisiko knyttet til gjenforsikring som selskapet må ta i betraktning, særlig hvis selskapet baserer sin virksomhet på en stor grad av gjenforsikring. Det kan f. eks. oppstå tvist om rekkevidden av reassurandørens ansvar etter inngåtte kontrakter, eller det kan vise seg at en reassurandør trenerer oppgjøret eller ikke er i stand til å dekke sin del av skadene. Dette kan føre til kostnader for skadeforsik­ringsselskapet eller i verste fall til at det selv også må dekke de deler av erstatningene til forsikringstakerne som egentlig skulle dekkes av gjenforsikringene. Dette kan selvsagt også bli resultatet hvis reassurandørens betalingsevne svikter. Disse forhold er bakgrunnen for at Hovedforskriften § 4 krever at skadeforsikringsselskaper også skal ha en reassuranseavsetning til dekning av de kostnader som påløper hvis én eller flere av selskapets reassurandører ikke dekker sine andeler av de samlede erstatningsforpliktelser (jf. definisjonen i Hovedforskriften § 2 åttende ledd).

Minstekravene til reassuranseavsetningen fremgår av Hovedforskriften § 5 bokstav d). Avsetningen skal svare til 10 prosent av et beløp tilsvarende summen av premieavsetning, erstatningsavsetning og sikkerhetsavsetning beregnet på bruttogrunnlag etter fradrag av summen av minstekravene til selskapets premieavsetning, erstatningsavsetning og sikkerhetsavsetning beregnet på nettogrunnlag som redegjort for foran avsnittene 3.3.2 til 3.3.4. I kortform betyr dette at reassuranseavsetningen skal tilsvare 10 prosent av de tillegg til de tre typer av forsikringstekniske avsetninger som hadde vært påkrevd dersom selskapet ikke hadde gjort bruk av gjenforsikring. Nærmere regler om beregningene er gitt i Utfyllende forskrift § 7, og det fremgår der at de prosentsatser som skal benyttes, vil variere med reassurandørenes soliditet som er bedømt ut fra reassurandørenes rating hos de internasjonale ratingbyråene. I praksis er det de ratingbaserte prosentsatser som vanligvis blir bestemmende for minstekravet til reassuranseavsetningen. For øvrig er det ikke uvanlig at et selskaps reassuranseavsetninger overstiger det forskriftsfastsatte minstekravet.

Gjennomføring av de internasjonale regnskapsregler på forsikringsområdet vil medføre endringer i den regnskapsmessige presentasjon av reassuranseforholdene. Nettoverdien av gjenforsik­ringskontraktene vil bli ført som eiendelspost, og passivasiden må derfor vise de forsikringsmessige avsetninger beregnet på bruttobasis.

3.3.6 Administrasjonsavsetning

Administrasjonsavsetning er avsetning til dekning av fremtidige kostnader som vil påløpe i forbindelse med skadeoppgjør i tilfelle av avvikling av skadeforsikringsselskapet (Hovedforskriften § 2 niende ledd). Kostnadene ved skadeoppgjør som ledd i selskapets ordinære virksomhet, skal derimot tas i betraktning ved beregning av erstatningsavsetningen.

Etter Hovedforskriften § 5 bokstav e), er minstekravet til administrasjonsavsetningen 5 prosent av summen av minstekravene til selskapets premieavsetning, erstatningsavsetning og sikkerhetsavsetning.

Nye internasjonale regnskapsstandarder forutsetter at administrasjonsavsetninger skal inngå som en del av erstatningsavsetningen. Dette er nærmere omtalt nedenfor avsnitt 3.6.3.

3.3.7 Andre avsetninger

Skadeforsikringsselskapene er også pålagt å ha enkelte andre typer av avsetninger. Viktigst er her avsetningen til naturskadefond og avsetningen til garantiordningen.

1) Etter forskrift 21. desember 1979 nr. 3420 om instruks for Norsk Naturskadepool § 11 skal selskapene innkreve en særskilt naturskadepremie i tilknytning til enhver brannforsikring. Samlede naturskadepremier i et år skal etter fradrag for erstatningsutbetalinger og ordinære erstatningsavsetninger for fremtidig naturskadeansvar avsettes til et eget naturskadefond (naturskadeavsetning) i det enkelte selskap. Dette fondet kan utelukkende anvendes til dekning av fremtidige naturskader.

Tabell 3.8 Administrasjonsavsetningen i balansen og forholdet til de totale forsikringstekniske avsetninger 1995 – 2001 – 2007 (tall i millioner).

  199520012007
Administrasjonsavsetning6518991 603
Sum forsikringstekniske avsetninger17 45225 00545 782
Reassuranseavsetning i pst. av forsikringstekniske avsetninger3,7 %3,6 %3,5 %

Kilde: Tall innhentet av Banklovkommisjonen fra Gjensidige, TrygVesta (tall for 2006 og tidligere er for Vesta Forsikring) og KLP.

Hvert selskap har etter forsikringskontrakten vanlig ansvar for de naturskader som rammer dets forsikringstakere. Norsk Naturskadepool sørger imidlertid hvert år for at de samlede erstatninger for naturskader på landsbasis blir fordelt mellom de selskaper som plikter å være medlem av poolen. Selv om hvert selskap altså foretar avsetninger til eget naturskadefond, innebærer ordningen at det foreligger solidaritet mellom selskapene hva angår den interne fordeling av ansvaret for naturskader.

Poolordningen innebærer også at det skjer en geografisk utjevning av naturskadekostnadene mellom samtlige forsikringstakere. Naturskadepremien ligger på samme nivå for kunder som bor i områder med høy risiko for naturskade som for kunder i områder hvor naturskaderisikoen er vesentlig lavere. Premiesystemet medfører også at det skjer en utjevning av naturskadekostnadene mellom ulike bransjer og grupper som tegner brannforsikring, for eksempel mellom næringslivskunder og privatkunder.

Naturskadeavsetningen er egentlig en sikkerhetsavsetning for naturskader. Dette var bakgrunnen for at en del av naturskadefondet inntil nylig kunne medregnes i solvensmarginkapitalen, og at naturskadeavsetningen i et selskap – på samme måte som sikkerhetsavsetningen – ble ansett nærmest som en mellomting mellom gjeldspost og egenkapital i balansen. Fortsatt vil imidlertid størrelsen på naturskadeavsetningen – på samme måte som sikkerhetsavsetningen – være et forhold ratingselskapene vil vektlegge.

Tallene i tabell 3.9 ovenfor viser at naturskadeavsetningene i selskapene i 1995 utgjorde 1,7 prosent av de samlede forsikringstekniske avsetninger, mens de i 2007 hadde økt til 7,8 prosent av de samlede forsikringstekniske avsetninger.

Tabell 3.9 Naturskadefond og garantifond i balansen og forholdet til de totale forsikringstekniske avsetninger 1995 – 2001 – 2007 (tall i millioner).

  199520012007
Naturskadefond29517043 583
Garantifond373591847
Sum forsikringstekniske avsetninger17 45225 00545 782
Naturskadefond i pst. av forsikringstekniske avsetninger1,7 %6,8 %7,8 %
Garantifond i pst. av forsikringstekn. avsetninger2,1 %2,4 %1,9 %

Kilde: Tall innhentet av Banklovkommisjonen fra Gjensidige, TrygVesta (tall for 2006 og tidligere er for Vesta Forsikring) og KLP.

Finansdepartementet har i brev til Justisdepartementet av 17. september 2008 reist spørsmål om det nå bør foretas en mer generell gjennomgang av forhold knyttet til naturskadeforsikringsordningen.

2) Skadeforsikringsselskapenes plikt til å foreta avsetninger til garantiordninger for skadeforsik­ringsselskaper er regulert i lov 6. desember 1996 nr. 75 om sikringsordninger for banker og offentlig administrasjon m.v. av finansinstitusjoner. Disse reglene som ble vedtatt ved endringslov 10. juni 2005 nr. 43 trådte i kraft 22. desember 2006.

Norske skadeforsikringsselskaper skal i henhold til banksikringsloven kapittel 2A være medlem av skadeforsikringsselskapenes garantiordning som er et eget rettssubjekt. Garantiordningen skal sikre at erstatningskrav til forsikrede og skadet tredjemann knyttet til forsikringsrisiko her i landet, faktisk blir utbetalt selv om det skadeforsik­ringsselskap som har forsikringen ikke er i stand til å utbetale erstatning. Garantiordningen har adgang til – etter behov – å innkalle kapital fra selskapene. Selskapenes maksimale ansvar utgjør 1,5 prosent av siste tre års opptjente bruttopremie.

I medhold av banksikringsloven § 2a-4, er selskapene hvert år forpliktet til å ha en avsetning i et eget garantifond som tilsvarer selskapets maksimale ansvar i forhold til garantiordningen. De nærmere reglene om garantiordningen vil bli regulert i forskrift.

3.4 Kapitalforvaltning

3.4.1 Regelverket om kapitalforvaltning

Forsikringsloven § 6-6 første ledd fastslår generelt at et forsikringsselskap skal sørge for forsvarlig kapitalforvaltning. Videre kreves det at forsik­ringsselskapet for å sikre oppfyllelsen av dets for­sik­ringsforpliktelser skal sørge for at eiendeler til dekning av de forsikringsmessige avsetninger til enhver tid er plassert på en hensiktsmessig og betryggende måte sett i forhold til arten av forsik­ringsforpliktelsene og hensynet til sikkerhet, risikospredning, likviditet og avkastning.

Tidligere var de nærmere reglene om kapitalforvaltningen gitt i en felles forskrift for livsforsik­ringsselskaper og skadeforsikringsselskaper (forskrift 23. april 1997 nr. 377 om forsikringsselskapers kapitalforvaltning). Forskriftens regelverk var i hovedsak likt for livsforsikrings- og skadeforsikringsselskaper. På enkelte områder, blant annet når det gjaldt kvantitative plasseringsgrenser, var det imidlertid fastsatt forskjellige regler for de to typer av forsikringsselskaper. Med hjemmel i forsikringsloven § 6-6 fastsatte Finansdepartementet 17. desember 2007 forskrift nr. 1456 om skadefor­sik­ringsselskapers kapitalforvaltning og forskrift nr. 1457 om livsforsikringsselskapers kapitalforvaltning som erstatter den tidligere fellesforskriften av 1997. Begge forskrifter trådte i kraft 1. januar 2008.

Selv om de nærmere reglene om kapitalforvaltning for skadeforsikring og livsforsikring nå er skilt i to forskjellige forskrifter, er bestemmelsene i de to forskriftene langt på vei likelydende. Forskriften for skadeforsikring synes å være basert på livsforsikringsforskriften ved at det er tatt utgangspunkt i en likelydende forskrift, og deretter er bestemmelser som overhodet ikke passer for skadeforsikring fjernet, for eksempel bestemmelser om investeringsvalg. Delingen i to forskjellige forskrifter åpner imidlertid for at det over tid lettere kan etableres forskriftsbestemmelser om kapitalforvaltning som er særskilt tilpasset forskjellene i kapitalforvaltningen i skadeforsikring og livsforsikring.

Regelverket i kapitalforvaltningsforskriftene er i hovedsak bygget på bestemmelser i EU/EØS-direktivene for livsforsikring og skadeforsikring. Ved forskriftene er artiklene 22 til 25 i det konsoliderte livsforsikringsdirektiv (2002/83/EØF) og artiklene 20 til 22 i tredje skadeforsikringsdirektiv (92/49/EØF), jf. artikkel 18 i første skadeforsik­ringsdirektiv (73/239/EØF), gjennomført i norsk rett. Bestemmelsene i direktivene for livsforsikring og skadeforsikring er både innholdsmessig og systematisk bygget opp på stort sett samme måte, men på enkelte områder er skadeforsikringsselskapene gitt større handlefrihet i kapitalforvaltningen. Direktivene fastlegger minstekrav til de nasjonale regler om kapitalforvaltningen, men er ikke til hinder for at de enkelte land fastsetter strengere regler. Denne adgangen er i noen grad benyttet i de norske kapitalforvaltningsforskriftene.

Minstekravene i skadedirektivene gjelder for forvaltningen av eiendeler til dekning av forsik­ringsselskapenes forsikringstekniske avsetninger, og regelverket om kapitalforvaltningen utgjør derfor en del av soliditetssikringssystemet i skadeforsikring (foran avsnitt 3.2.3). Bestemmelsene i EU/EØS-direktivene for skadeforsikring og livsforsikring bygger på et skille mellom forvaltningen av eiendeler til dekning av forsikringstekniske avsetninger og forvaltningen av selskapets øvrige forvaltningskapital (foran avsnitt 2.2.8.). Etter artikkel 18 i første skadedirektiv og artikkel 31 i det konsoliderte livdirektiv har medlemsstatene ikke adgang til:

  • å fastsette regler for valg av andre eiendeler enn eiendeler til dekning av forsikringstekniske avsetninger, og

  • å fastsette regler som begrenser den råderetten over eiendeler, verken løsøre eller fast eiendom, som inngår i forvaltningskapitalen.

Dette skillet fremgår også av forsikringsloven § 6-6. Det generelle krav om forsvarlig kapitalforvaltning i § 6-6 første ledd første punktum gjelder riktignok generelt, men § 6-6 første ledd annet punktum gjelder altså eiendeler til dekning av forsik­ringstekniske avsetninger og lokaliseringen av slike eiendeler, jf. også forsikringsloven § 6-2 første ledd annet punktum. Kapitalforvaltningsforskriften for skadeforsikring bygger på et tilsvarende skille. I skadeforskriftens kapittel 2 er det fastsatt en del alminnelige krav til selskapets kapitalforvaltning. Disse er gitt anvendelse på selskapets samlede kapitalforvaltning, dvs. både for plasseringer som dekker selskapets forsikringsmessige avsetninger og selskapets frie kapital. Forskriftens kapittel 3 som inneholder mer konkrete krav til plasseringer, gjelder derimot bare plasseringer som skal dekke selskapets forsikringsmessige avsetninger. Det er særlig bestemmelsene i forskriftens kapittel 3 som gjennomfører minstekravene i skadedirektivene i norsk rett. Hva som omfattes av «forsikringsmessige avsetninger» i skadeforsikring er definert i forskriftens § 1-2 første ledd. Forsikringsmessige avsetninger omfatter «bruttopremieavsetning, brutto erstatningsavsetning samt avsetninger som tilsvarer minstekravene til sikkerhetsavsetning og administrasjonsavsetning som følger av bestemmelsene i forsikringsloven § 12-2 med tilhørende forskrifter». Dette vil omfatte reassuranseavsetning (som ved bruttoføringen vil inngå som en del av erstatningsavsetningen), men ikke avsetninger til garantifond og naturskadefond (se foran avsnitt 3.3.4).

Direktivene inneholder også bestemmelser om lokalisering av eiendelene til dekning av forsik­ringstekniske avsetninger. Slike regler er nå inntatt i skadeforskriften § 3-5 som krever at eiendeler som skal dekke forsikringsmessige avsetninger for forpliktelser som består i EØS-området, skal være til stede i stat innenfor EØS-området. Det stilles med andre ord ikke noe krav om lokalisering i Norge. Forskriftsbestemmelsen gjennomfører reglene i artikkel 15 i første skadeforsikringsdirektiv.

3.4.2 Plasseringsregler

3.4.2.1 Alminnelige krav til selskapets kapitalforvaltning

Skadeforskriftens kapittel 2 gjelder som nevnt ovenfor i avsnitt 3.4.1, selskapets samlede kapitalforvaltning, det vil si både eiendeler som dekker selskapets forsikringsmessige avsetninger og selskapets frie kapital. Bestemmelsene i skadedirektivene om kapitalforvaltning inneholder stort sett mer konkrete minstekrav til forvaltningen i tillegg til at de er begrenset til å bare gjelde eiendeler som skal dekke de forsikringstekniske avsetninger. Det følger imidlertid av artikkel 20 i tredje skadeforsik­ringsdirektiv at det ved «the assets covering the technical provisions shall take account of the type of business carried on by an undertaking in such a way as to secure the safety, yield and marketability of its investments, which the undertaking shall ensure are diversified and adequately spread».

Kapittel 2 inneholder for det første et generelt overordnet krav om at selskapet skal ha oversikt over, helhetlig styring og god kontroll med de risikoer som oppstår ved skadeforsikringsselskapets kapitalforvaltning, jf. forskriften § 2-1 første ledd. Dette må betraktes som en generell utdyping av kravet til forsvarlig kapitalforvaltning i forsikringsloven § 6-6.

Forskriftens kapittel 2 inneholder videre krav til at skadeforsikringsselskapet skal ha en kapitalforvaltningsstrategi som skal vedtas av styret, og gjennomgås av styret, minst én gang i året. Målet med kapitalforvaltningsstrategien er at den skal sikre at kapitalforvaltningen utøves slik at kapitalen forvaltes forsvarlig i forhold til den risikoen selskapet er eksponert for. Det vil si sikre at kravet i forsikringsloven § 6-6 oppfylles. For å oppnå dette, skal strategien omfatte selskapets overordende retningslinjer for forvaltningen av selskapets midler, som organisering, ansvarsforhold, styre- og ledelsesrapportering og uavhengig kontroll. Det kreves at det skal være en klar uavhengighet og arbeidsdeling mellom enheter og personell som utøver kapitalplasseringene og de som har ansvar for overvåkingen. Dette kravet til uavhengighet og arbeidsdeling er nytt i den nye forskriften, og innebærer at selskapene må bygge opp en organisering med en egen overvåkingsenhet for kapitalforvaltningen uavhengig av de som foretar kapitalforvaltningen i selskapet, jf. forskriftens § 2-2. Hvordan overvåkingsenheten skal bygges opp, og omfanget av denne enheten, sies det ikke noe nærmere om i forskriften.

Overvåkningsenheten skal ha til oppgave å løpende vurdere om, og påse, at kapitalforvaltningen utøves i tråd med kapitalforvaltningsstrategien og øvrige retningslinjer for forvaltningen. Hva som er å anse som «løpende vurdering» vil bero på omfanget av den kapitalforvaltning som skjer, hyppigheten av transaksjoner og den risiko som er knyttet til disse og de ulike plasseringene.

Forskriftens § 2-2 annet ledd krever at overvåkingen skal være basert på rutiner som sikrer betryggende kontroll med at kapitalforvaltningen utøves i henhold til de myndighetsfastsatte krav og selskapets kapitalforvaltningsstrategi. Hva som i denne sammenheng er å anse som «betryggende», må vurderes ut fra kapitalforvaltningens omfang, kompleksitet og risiko. I enkelte tilfeller krever forskriften særlig aktsom overvåking. Forskriftens § 2-2 annet ledd eksemplifiserer en del slike tilfeller, men denne opplistingen må ikke betraktes som uttømmende hva gjelder hvilke enkelttilfeller som kan kreve særlig aktsom overvåking.

Dersom overvåkningsenheten avdekker brudd på kapitalforvaltningsstrategien eller andre etablerte retningslinjer for kapitalforvaltningen i selskapet, følger det av forskriftens § 2-2 tredje ledd at dette skal rapporteres uten unødvendig opphold til instansen som har vedtatt retningslinjene. Dreier det seg om alvorlige brudd, skal disse rapporteres umiddelbart. Om et brudd er alvorlig eller ikke, vil måtte bero på en konkret vurdering av mulige konsekvenser av bruddet osv.

Det følger av forskriftens § 2-2 fjerde ledd at overvåkningsenheten uansett skal rapportere jevnlig til styre og ledelse i selskapet om risiko, resultat og etterlevelse av kapitalforvaltningsstrategien og retningslinjene for kapitalforvaltningen. Rapporteringen skal skje skriftlig. Hva som er «jevnlig» rapportering, vil bero på en vurdering av kompleksiteten og omfangets av selskapets virksomhet. Det er videre lagt til grunn i forskriftens § 2-2 femte ledd at selskapets system for styring og kontroll med kapitalforvaltningen jevnlig skal evalueres av uavhengige kontrollfunksjoner, jf. forskrift 20. juni 1997 nr. 1057 om klargjøring av kontrollansvar, dokumentasjon og bekreftelse av den interne kontroll (internkontrollforskriften).

Forskriftens § 2-3 inneholder generelle krav til risikoanalyser knyttet til kapitalforvaltningen som skal foretas av skadeforsikringsselskapet. Forskriftens § 2-3 femte ledd krever at en enhet uavhengig av den utøvende kapitalforvaltningsenheten skal ha ansvaret for disse risikoanalysene. Forskriften krever ikke at overvåkningsenheten også skal ha ansvaret for disse risikoanalysene, men den utelukker heller ikke at dette ansvaret kan legges til overvåkningsenheten.

Kravene til risikoanalyser i forskriften er gjort mer generelle enn stresstest-reglene i den tidligere kapitalforvaltningsforskriften av 1997. Risikoanalysene er delt i to. For det første skal det jevnlig (minst ved utgangen av hvert kvartal) analyseres hvordan markedsforhold (herunder rente- og valutakursendringer), samt hvordan utslag av forsik­rings- og kredittrisiko vil påvirke selskapets bufferkapital. Analysen skal skje med utgangspunkt i selskapets balanse på vurderingstidspunktet. Videre skal det analyseres hvordan uvanlige markedsforhold samt utslag av forsikrings- og kredittrisiko, vil påvirke selskapets bufferkapital under den forutsetning at selskapets eiendeler og forpliktelser måles til virkelig verdi (dvs. ikke ut fra selskapets balanse). Omfanget og frekvensen av disse analysene skal tilpasses kompleksiteten og risikoen i selskapets kapitalforvaltning. Dersom analysen viser at selskapet kan bli påført tap som medfører at lovfastsatte sikkerhets- og soliditetskrav ikke lenger vil være oppfylt, skal selskapet vurdere tiltak for å redusere risikoen eller øke bufferkapitalen.

Når det gjelder plasseringer i derivater, fastsetter forskriften i § 2-4 at disse bare kan anvendes i den utstrekning de bidrar til å effektivisere kapitalforvaltningen. Kapitalforvaltningsstrategien skal fastsette om derivater kan anvendes eller ikke, og eventuelt hvilke derivater som kan anvendes. Strategien skal videre fastsette om derivater skal anvendes for å redusere risiko på andre eiendeler eller om derivatene på annen måte kan brukes for å effektivisere kapitalforvaltningen. Det skal anvises hvilke metoder som skal brukes for å anslå risikoen ved bruk av derivatene og hvilken risiko som aksepteres. Disse metodene skal være objektive og kontrollerbare. For bruk av derivater kreves det videre god kunnskap både hos enheten som utøver kapitalforvaltningen og overvåkningsenheten. Derivatbestemmelsen i § 2-4 erstatter tidligere forskrift 3. juni 2002 nr. 515 om bruk av derivater i forsikring.

Bestemmelsene i skadeforskriftens kapittel 2 er likelydende med tilsvarende bestemmelser i kapitalforvaltningsforskriften for livsforsikring. I livsforsikringsforskriften er det i tillegg enkelte tilpasninger til porteføljedelingen i livsforsikring.

3.4.2.2 Plasseringsregler for de forsikringsmessige avsetninger

Skadeforskriftens kapittel 3 inneholder de særlige plasseringsreglene for forsikringsmessige avsetninger. På samme måte som tidligere kapitalforvaltningsforskrift, inneholder kapittel 3 til dels meget detaljerte regler for kapitalforvaltningen. En del av dette regelverket er en liste over eiendeler som kan benyttes til dekning av forsikringstekniske avsetninger. Forskriften § 3-1 inneholder en uttømmende liste over investeringsaktiva, organisert i 20 punkter ut fra hvor stor risiko det generelt vil være knyttet til de forskjellige typer av investeringer. I virkeligheten omfatter den så å si alle grupper av investeringsaktiva som kan tenkes å ha praktisk betydning. Selv om listen i forskriften § 3-1 i seg selv neppe innebærer begrensninger av betydning for selskapenes valg av investeringsaktiva, har den likevel betydning praktisk sett. Dette skyldes at det i forskriften §§ 3-2 til 3-4 er fastsatt en del kvantitative begrensninger for plassering av midler i enkelte av de typer eller grupper av eiendeler som er oppregnet i listen i forskriften § 3-1.

Listen over investeringsaktiva i kapitalforvaltningsforskriften § 3-1 er utformet med utgangspunkt i tredje skadedirektiv artikkel 21 nr. 1. Det forutsettes der at reglene om kapitalforvaltningen i skadeforsikringsselskaper skal fastsettes av de enkelte medlemsstater innenfor de rammer artikkel 21 angir. Det er klart nok at de nasjonale regler ikke kan godta andre typer av investeringsaktiva, men de nasjonale reglene kan fastsette snevrere rammer for hvilke eiendeler som kan benyttes til dekning av de forsikringstekniske avsetningene. Det følger imidlertid av artikkel 22 nr. 5 at det nasjonalt ikke kan kreves at skadeforsikringsselskapet investerer i bestemte typer av eiendeler.

Artikkel 21 nr. 1 tredje ledd angir en del prinsipper som skal legges til grunn ved utformingen av nasjonale regler:

  • aktiva som dekker forsikringstekniske avsetninger skal verdivurderes etter fradrag for gjeld som er stiftet for anskaffelsen av disse aktiva,

  • aktiva skal verdivurderes på forsiktig grunnlag, og risikoen for at de ikke kan realiseres, skal tas i betraktning. Særlig skal andre materielle aktiva enn bygninger og annen fast eiendom tillates som dekning for forsikringstekniske avsetninger bare dersom de er verdivurdert på grunnlag av en forsiktig avskrivning,

  • lån til foretak, stat, internasjonal institusjon, lokal eller regional myndighet eller fysiske personer, kan tillates som dekning for forsikringstekniske avsetninger bare dersom de gir tilstrekkelig garantier med hensyn til sikkerhet, uavhengig av om garantiene bygger på låntakers betalingsevne, panterettigheter, bankgarantier eller garantier fra forsikringsforetak eller andre former for sikkerhet,

  • avledede instrumenter som opsjoner, futures og swaps i forbindelse med aktiva som dekker forsikringstekniske avsetninger, kan anvendes i den utstrekning de bidrar til å redusere risikoen ved investeringer eller de gjør det mulig å forvalte forsikringsporteføljen på en effektiv måte. Disse instrumentene skal verdivurderes på et forsiktig grunnlag og kan tas i betraktning ved verdivurderingen av underliggende aktiva,

  • omsettelige verdipapirer som ikke omsettes på et regulert marked, kan tillates som dekning for forsikringstekniske avsetninger bare i den utstrekning de kan realiseres på kort sikt,

  • fordringer på tredjemann kan tillates som dekning bare etter fradrag for gjeld til samme tredjemann,

  • størrelsen på de fordringer på tredjemann som tillates som dekning, skal beregnes på et forsiktig grunnlag, og det skal tas hensyn til risikoen for at de ikke kan realiseres, og

  • aktiverte anskaffelseskostnader kan tillates som dekning bare dersom det er forenlig med beregningsmetodene for premieavsetninger.

Tabell 3.10 Sammenligning av investeringskategorier i tredje skadedirektiv artikkel 21 nr. 1 og skadeforskriftens § 3-1.

Skadedirektivet artikkel 21 nr. 1Norske regler
A. Investeringsaktiva
a) Obligasjoner, andre penge- og kapitalmarkedsinstrumenter§ 3-1 nr. 1 Lån til eller garantert av stat i sone A eller sentralbank, fylkes­kommune, kommune eller tilsvarende offentlig organ i sone A stat§ 3-1 nr. 2 Lån til eller garantert av en internasjonal organisasjon der minst én av statene i EØS-området er medlem§ 3-1 nr. 3 Innskudd i og lån til eller garantert av finansinstitusjon eller kreditt­institusjon under offentlig tilsyn i stat i sone A§ 3-1 nr. 4 Lån garantert av forsikringsselskap under offentlig tilsyn i stat i sone A§ 3-1 nr. 8 Rentebærende fordringer notert på regulert marked i stat i sone A
b) Utlån§ 3-1 nr. 7 Fordringer med tinglyst tilfredsstillende pantesikkerhet i fast ­eiendom§ 3-1 nr. 17 Fordringer som er en del av den ansvarlige kapital til selskap med begrenset ansvar og fordringer med konverteringsplikt eller konverteringsrett når fordringene er notert på regulert marked i stat i sone A
c) Aksjer og andre eierandeler med variabel avkastning§ 3-1 nr. 12 Aksjer og annen ansvarlig kapital i eiendomsselskap uten gjeld utover normal driftskreditt, hvis virksomhet er begrenset til plassering som nevnt i nr. 10§ 3-1 nr. 13 Andeler i foretak uten gjeld utover normal driftskreditt, som etter vedtektene utelukkende kan plassere sine midler i eiendomsselskap som nevnt i nr. 12§ 3-1 nr. 16 Aksjer og andre eierandeler i selskap med begrenset ansvar notert i regulert marked i stat i sone A§ 3-1 nr. 20 Aksjer, eierandeler, fordringer, andeler i verdipapirfond og ­lignende eiendeler, som ikke omfattes av opplistingen i § 3-1 for øvrig. Krav om mulig realisering på kort sikt med unntak av andeler i verdipapirfond eller lignende eiendeler utstedt av finansinstitusjon i Norge eller kredittinstitusjon eller forsikringsselskap i EØS
d) Andel i foretak for kollektive investeringer i omsettelige verdi­papirer og andre investeringsfond§ 3-1 nr. 14 Andeler i verdipapirfond som omfattes av 85/611/EØF med senere endringer (UCITS)§ 3-1 nr. 15 Andeler i verdipapirfond tillatt markedsført i Norge
e) Bygninger og fast eiendom samt tinglige rettigheter i faste eiendommer§ 3-1 nr. 10 Omsettelig bolig- og kontor/forretningseiendom§ 3-1 nr. 11 Fast eiendom som ikke omfattes av nr. 10
B. Fordringer
f) Fordringer på gjenforsikrer, ­herunder gjenforsikrers andel i de forsik­ringstekniske avsetninger,§ 3-1 nr. 5 Fordringer på gjenforsikrer og på andre forsikringsselskaper når fordringen er oppstått som ledd i koassuranse§ 3-1 nr. 9 Gjenforsikringsandel av forsikringstekniske bruttoavsetninger i skadeforsikring
g) Gjenforsikringsdepoter i og ­fordringer på avgivende foretak.
h) Fordringer på forsikringstakere og formidlere som følge av transaksjoner innen direkte forsikring og gjenforsikring,§ 3-1 nr. 6 Ikke forfalte premiekrav på forsikringstaker
j) Fordringer som følge av berging eller regress
i) Tilbakebetalinger på skatt
k) Fordringer i garantifond
C. Andre aktiva
l) Andre materielle aktiva enn ­bygninger og fast eiendom på grunnlag av en forsiktig avskrivning
m) Bankinnskudd og kontanter; ­innskudd i kredittinstitusjoner eller i enhver annen institusjon som er godkjent for å motta innskudd§ 3-1 nr. 3 Fordringer i form av innskudd i finansinstitusjon eller kreditt­institusjon under offentlig tilsyn i stat i sone A
n) Aktiverte anskaffelseskostnader
o) Påløpte rente og opptjent leie og andre kontoer for forskuddsbetaling

Reglene i forskriften § 3-2 viser at man fra norsk side har gjort bruk av noe av den handlefrihet direktivet artikkel 21 nr. 1 gir, og at enkelte av de prinsipper som er oppregnet ovenfor, er fulgt opp ved utformingen av de norske reglene. Samtidig åpner den nye skadeforskriften for plassering i noen flere investeringsaktiva enn den tidligere kapitalforvaltningsforskriften. Dette gjelder blant annet ikke forfalte premiekrav på forsikringstaker og gjenforsikringsandel av forsikringstekniske bruttoavsetninger. En sammenligning av bestemmelsene i direktivet artikkel 21 nr. 1 og de norske reglene fremgår av tabellen nedenfor. Det fremgår av oversikten at flere av de kategoriene av aktiva som er tillatt anvendt i direktivet artikkel 21 ikke omfattes av de norske reglene.

I samsvar med prinsippene i artikkel 21 nr. 1 tredje ledd avsnitt iv) er det i § 3-1 nr. 18 og 19 åpnet for anvendelse av derivater. Muligheten for anvendelse av derivater er begrenset av kravene i forskriftens § 2-4, jf. foran avsnitt 3.4.2.1. Det er et krav at eiendelene som skal dekke de forsikringsmessige avsetninger ikke kan være pantsatt eller på annen måte være brukt som sikkerhet, jf. forskriften § 3-1 siste ledd.

En bestemmelse som heller ikke finnes i plasseringsreglene i skadeforsikringsdirektivene, er forskriften § 3-2 annet ledd der det fremgår at aksjer og eierandeler i datterselskap ikke skal medregnes «til dekning av forsikringsmessige avsetninger i kollektivporteføljen», men eiendeler eiet av datterselskap kan inngå til dekning av de forsikringsmessige avsetninger beroende på om datterselskapet er hel- eller deleid. Det skal således skje en hel eller forholdsmessig gjennomskjæring i forhold til datterselskapets eiendeler avhengig av om selskapet er heleid eller deleid. Når det gjelder forskriftens bruk av «kollektivporteføljen», må dette bero på en glipp. «Kollektivporteføljen» er et begrep som brukes innenfor livsforsikring. I skadeforsikringssammenheng er dette ikke brukt. Det legges derfor til grunn at man her har hatt de forsikringsmessige avsetninger i livsforsikring som sådan i tankene og at «kollektivporteføljen» skulle ha vært utelatt i skadeforskriften.

3.4.3 Plasseringsgrenser

1) Artikkel 22 nr. 1 i tredje skadedirektiv krever at det i nasjonal lovgivning skal fastsettes grenser for hvor store midler skadeforsikringsselskapene kan plassere i ulike typer av investeringsaktiva som skal benyttes til dekning av forsikringstekniske avsetninger (kvantitative begrensninger). Det dreier seg her om EU/EØS-fastsatte minstekrav, og det enkelte medlemsland har adgang til å fastsette lavere grenser. Grensene i direktivet for plasseringen av midler til dekning av avsetningene er:

  • 5 prosent i usikrede lån (bortsett fra lån til kredittinstitusjoner, forsikringsselskap og investeringsforetak etablert i en medlemsstat), men ikke mer enn 1 prosent i et enkelt lån,

  • 3 prosent i kontanter, og

  • 10 prosent i finansielle instrumenter som ikke omsettes på et regulert marked.

Artikkel 22 nr. 1 inneholder dessuten grenser for plasseringer i finansielle instrumenter med samme utsteder, og for plasseringer i en enkelt fast eiendom eller tilsvarende gruppe av eiendommer (nedenfor 3.4.4).

Etter artikkel 22 nr. 3 kan en medlemsstat også fastsette mer detaljerte regler for anvendelsen av andre typer av eiendeler til dekning av forsikringstekniske avsetninger, herunder særskilte plasseringsgrenser, men medlemsstatene kan ikke kreve at selskapene investerer i bestemte kategorier av aktiva. Ved fastsettelse av slike regler skal følgende prinsipper følges:

  • aktiva skal være tilstrekkelig varierte og spredte til å sikre at avhengigheten av en bestemt kategori aktiva, et særskilt investeringsmarked eller en særskilt investering ikke blir uforholdsmessig stor,

  • investeringene i aktiva som, enten på grunn av sin art eller på grunn av låntakers betalingsevne, representerer et høyt risikonivå, skal begrenses til et forsiktig omfang,

  • ved begrensningene for særskilte kategorier aktiva skal det tas hensyn til hvordan gjenfor­sik­ringsandelen er behandlet,

  • aktiva i form av en investering i et underforetak som for forsikringsselskapets regning forvalter hele eller deler av sistnevnte foretaks investeringer, skal hjemstaten ved anvendelsen av regler og prinsipper ta hensyn til de underliggende aktiva som eies av underforetaket,

  • prosentandelen av ikke-likvide investeringsaktiva skal begrenses til et forsiktig omfang, og

  • når aktiva omfatter lån til kredittinstitusjoner eller obligasjoner utstedt av slike institusjoner, kan hjemstaten ved iverksettelsen av regler og prinsipper fastlagt i denne artikkel ta hensyn til underliggende aktiva som eies av disse kredittinstitusjonene.

2) Skadeforskriften §§ 3-2 til 3-4 inneholder regler om plasseringsgrenser og plasseringer i enkeltrisiko som er utformet på bakgrunn av reglene i direktivet artikkel 22. Reglene er til dels mer detaljerte enn reglene i direktivet, og viser dessuten at man har gjort bruk av adgang til å fastsette noe lavere grenser.

I forskriften § 3-2 er det gitt generelle plasseringsbegrensninger. Begrensningene gjelder plasseringer i følgende kategorier av investeringsaktiva:

  • aksjer, eierandeler, fordringer, andeler i verdipapirfond som faller inn under «restgruppen» (nr. 20) i opplistningen i § 3-1, kan ikke til sammen utgjøre mer enn 7 prosent av de forsik­ringsmessige avsetninger (begrensningen omfatter ikke plasseringer i aksjer i finansinstitusjon som inngår i samme konsern),

  • ikke standardiserte sikrede lån kan ikke utgjøre mer enn 5 prosent av de forsikringsmessige avsetninger, og

  • selskapets netto finansielle tilgodehavende i en valuta skal til enhver tid motsvare minst 80 prosent av de forsikringsmessige avsetninger knyttet til forsikringskrav i samme valuta, med mindre tilgodehavende valuta utgjør 7 prosent eller mindre av de samlede aktiva i andre valutaer. Euro og NOK kan regnes som valutaekvivalente når det gjelder de fleste eiendeler.

De norske plasseringsbegrensningene avviker en del fra skadeforsikringsdirektivets begrensninger, men langt mindre nå enn det som var tilfellet med begrensningene i den tidligere kapitalforvaltningsforskriften. I kapitalforvaltningsforskriften var det blant annet en grense på 35 prosent av forsikringstekniske avsetninger knyttet til plassering i børsnoterte aksjer. Denne grensen hadde ikke noe motstykke i tredje skadeforsikringsdirektiv artikkel 22. Det antas at den norske plasseringsgrensen for børsnoterte aksjer mv. er tatt ut av den nye kapitalforvaltningsforskriften for skadeforsikring fordi grensen i praksis hadde liten betydning for norske skadeforsikringsselskaper. Det er karakteristisk for balansestrukturen i de norske selskapene at investeringer i børsnoterte aksjer og lignende eierandeler utgjør en begrenset del av de samlede eiendeler.

Heller ikke den særegne norske grensen på 30 prosent for plasseringer i pantelån og investeringer i fast eiendom, børsnoterte pengemarkedsinstrumenter, andeler i verdipapirfond og visse andre aktiva, i den tidligere kapitalforvaltningsforskriften er videreført i den nye forskriften for skadeforsikring.

Plasseringsbegrensningene i forskriftens § 3-2 regnes som såpass vide at det antas at de ikke vil få noen stor praktisk betydning for skadeforsikringsselskapene hva gjelder plasseringen av forsikringsmessige avsetninger.

3.4.4 Grenser for plasseringer i enkeltrisiko

EU/EØS-direktivet artikkel 22 nr. 1 inneholder flere bestemmelser som setter grenser for størrelsen på plasseringer i finansielle instrumenter mv. utstedt av en enkelt bedrift eller person. Når det gjelder plasseringer i enkeltinstrumenter, er det i skadeforskriften § 3-3 første ledd fastsatt at selskapet skal sørge for tilstrekkelig variasjon og spredning i plasseringer av eiendeler som skal dekke forsikringsmessige avsetninger. Bestemmelsen må ses i sammenheng med finansieringsvirksomhetsloven § 2-10 som fastsetter et generelt forbud mot at en finansinstitusjon har høyere samlet engasjement overfor enkeltkunde enn det som til enhver tid er forsvarlig. Paragrafens annet ledd forutsetter at Kongen fastsetter nærmere regler, herunder særskilte grenser for enkeltengasjementer, men det er hittil ikke fastsatt slike regler for forsik­ringsselskaper. Det er videre fastsatt i skadeforskriften § 3-3 første ledd at selskapet ikke kan «eie finansielle instrumenter utstedt av én enkelt utsteder eller har fordringer på én enkelt debitor som utsetter selskapet for en betydelig risikokonsentrasjon». Fra dette utgangspunktet er det i § 3-3 fjerde ledd gjort en del unntak i form av konkrete grenser for hvor stor andel av de forsikringsmessige avsetninger som kan plasseres i ulike enkeltfordringer/finansielle instrumenter. Dette gjelder:

  • lån til, eller garantert av, en kommune kan ikke utgjøre mer enn 20 prosent (av de forsikringstekniske avsetninger),

  • obligasjoner med fortrinnsrett utstedt av en enkelt utsteder kan ikke utgjøre mer enn 20 prosent,

  • andeler i ett enkelt spesialfond eller lignende eiendeler kan ikke utgjøre mer enn 1 prosent,

  • usikret lån til en enkelt låntaker kan ikke utgjøre mer enn 1 prosent, og

  • andeler i ett enkelt verdipapirfond kan ikke til sammen utgjøre mer enn 10 prosent.

Grensen på 1 prosent for usikret lån til en enkelt låntaker svarer til tilsvarende grense i tredje skadeforsikringsdirektiv artikkel 22 nr. 1 bokstav c). Når det gjelder de øvrige grensene i skadeforskriften er det ikke gitt tilsvarende grenser i skadeforsik­ringsdirektivene. Prosentgrensene i fjerde ledd vil være avgjørende for en plassering som faller inn under fjerde ledd selv om den i utgangspunktet måtte anses som en «betydelig risikokonsentrasjon» eller ikke. Et hovedkrav vil uansett være at plasseringen vurderes som forsvarlig.

I tredje skadeforsikringsdirektiv artikkel 22 nr. 1 bokstav b) er det fastsatt at et skadeforsikringsselskap ikke skal ha investeringer som til sammen utgjør mer enn 5 prosent av forsikringstekniske avsetninger i aksjer eller andre omsettelige verdier som kan sidestilles med aksjer, i obligasjoner, i andre penge- og kapitalmarkedsinstrumenter utstedt av samme foretak, eller i lån til en og samme låntaker, unntatt lån til en statlig, regional eller lokal myndighet eller til en internasjonal organisasjon som én eller flere medlemsstater er medlemmer av. Grensen kan heves til 10 prosent dersom selskapet ikke investerer mer enn 40 prosent i slike eiendeler dersom engasjementene i forhold til hver enkelte av utstederne eller låntakerne ikke overstiger 5 prosent. I skadeforskriften § 3-3 annet ledd er det fastsatt en generell grense på 4 prosent av forsikringstekniske avsetninger for eiendeler utstedt av én utsteder eller fordringer på én debitor, men det er til gjengjeld gjort en rekke unntak fra 4 prosentsgrensen i § 3-3 tredje ledd.

Av tredje skadeforsikringsdirektiv artikkel 22 nr. 1 bokstav a) følger det at det ikke kan plasseres mer enn 10 prosent av forsikringstekniske avsetninger i en fast eiendom eller bygning, eller i et antall eiendommer eller bygninger som til sammen må anses som ett investeringsaktivum. I skadeforskriften er plasseringsgrensen satt til 9 prosent. Dette er en økning i forhold til den tidligere kapitalforvaltningsforskriften der plasseringsgrensen for skadeforsikringsselskaper var satt til 5 prosent og 4 prosent avhengig av om investeringen gjaldt næringseiendom eller annen fast eiendom. Dessuten omfattet begrensningen også pantelån i fast eiendom.

3.4.5 Investeringer i forsikringsfremmed virksomhet

Etter forsikringsloven §§ 1-3 annet ledd og 6-1 første ledd kan skadeforsikringsselskaper bare overta forsikringer som ikke regnes som livsforsikringer, og kan for øvrig bare drive virksomhet som har tilknytning til forsikringsvirksomheten. Dette er i samsvar med første skadedirektiv (73/239/EØF) artikkel 8 som også inneholder uttrykkelig forbud mot «all other commercial business». Dette er det redegjort for foran avsnitt 3.1.3.

I forlengelsen av reglene i forsikringsloven § 6-1, setter loven § 6-2 forbud mot at et skadeforsik­ringsselskap eier, eller ved stemmegivning representerer, mer enn 15 prosent av aksjene eller andelene i et annet selskap som driver virksomhet som etter § 6-1 ikke kan drives av et skadeforsikringsselskap. Loven er således til hinder for at et skadeforsikringsselskap foretar investeringer i aksjer og andeler i slike selskaper ut over den grense som er fastsatt i § 6-2. Det er imidlertid gjort flere unntak fra dette forbudet.

For det første, § 6-2 første ledd gjelder ikke i forhold til aksjer og andeler i finansinstitusjoner og andre foretak som i denne sammenheng regnes som finansinstitusjon (§ 6-2 tredje ledd). For øvrig har Kongen adgang til å gjøre unntak fra forbudet (§ 6-2 annet ledd).

For det annet, artikkel 18 i første skadedirektiv inneholder bestemmelser som er til hinder for at en medlemsstat fastsetter nasjonale regler om skadeforsikringsselskapenes valg av andre investeringsaktiva enn de eiendeler som trengs til dekning av forsikringstekniske avsetninger, eller regler som for øvrig begrenser råderetten over eiendeler som inngår i forvaltningskapitalen. Disse reglene, som det er redegjort for foran avsnitt 3.4.1, innebærer at forbudet i § 6-2 første ledd ikke kan gjøres gjeldende i forhold til investeringer som gjelder plassering av de deler av selskapets forvaltningskapital som ikke trengs til dekning av de forsikringstekniske avsetninger til enhver tid. I forsik­ringsloven § 6-2 første ledd annet punktum er dette komme til uttrykk i et særlig unntak hvoretter vilkåret er:

  • at samlet verdi av investeringer på mer enn 15 prosent av aksjene og andelene i selskaper som driver virksomhet som skadeforsikringsselskapet ikke kan drive, er mindre enn forsikringsselskapets forvaltningskapital etter fradrag for avsetninger til dekning av forsikringsforpliktelsene, og

  • den økonomiske risiko knyttet til slike investeringer er begrenset til verdien av den enkelte investering.

Uavhengig av investeringsgrensen i forsikringsloven § 6-2 gjelder imidlertid at et skadeforsikringsselskap ikke har adgang til å foreta en så stor investering i et selskap som driver annen virksomhet, at skadeforsikringsselskapet selv – som følge av sin eierandel – må antas å drive virksomhet i strid med forbudet i loven § 6-1. Også artikkel 18 i første skadedirektiv må leses med forbehold for virksomhetsbegrensningen i artikkel 8.

3.4.6 Tilsynsforhold

Kredittilsynet har i sitt tilsyn med forsikringsselskapene lagt vekt på at selskapene til enhver tid kan dokumentere at det har plassert eiendeler – med en samlet verdi som svarer til selskapets for­sik­ringsmessige avsetninger – slik at det oppfyller forskriftens krav. At et forsikringsselskaps plassering av den del av forvaltningskapitalen som motsvarer de forsikringstekniske avsetninger er i samsvar med skadeforskriften §§ 3-1 til 3-4, vil ikke nødvendigvis være ensbetydende med at også de generelle krav om forsvarlig kapitalforvaltning i forsikringsloven § 6-6 første ledd er oppfylt. De mer detaljerte bestemmelser om kapitalforvaltningen må således forstås med de begrensninger som følger av loven § 6-6 første ledd og kravet til tilstrekkelig variasjon og spredning i plasseringer av eiendeler i skadeforskriftens § 3-3 første ledd, jf. Kredittilsynets rundskriv nr. 7/98. Kommer Kredittilsynet til at et forsikringsselskap har plassert sin kapital i strid med lov eller forskrifter eller for øvrig på ubetryggende måte, kan Kredittilsynet pålegge selskapet å endre plasseringen innen en fastsatt frist (kredittilsynsloven § 4 nr. 8).

Videre vil overvåkningsenheten som skal etableres i samsvar med skadeforskriftens kapittel 2, kunne betraktes som en form for utvidet internt tilsyn og kontroll med selskapets kapitalforvaltning (se ovenfor avsnitt 3.4.2.1). Risikoanalysene som skal foretas av selskapene i samsvar med forskriftens § 2-3, vil gi Kredittilsynet som tilsynsmyndighet indikasjon på om kapitalforvaltningen er forsvarlig. Tidligere var kravene til de analysene selskapene blant annet skulle foreta av sin evne til å bære tap som følge av verdifall på verdipapirer, og vurderingen av om selskapets «bufferkapital» var forsvarlig i forhold til den markedsrisiko som var knyttet til selskapets investeringer (tidligere kapitalforvaltningsforskrift § 5a) langt mer konkret utformet enn den utformingen av kravene til risikoanalyser som er gjort i skadeforskriften § 2-3. De såkalte stresstestene skulle kvantifisere virkningene for egen beholdning av aksjer og obligasjoner av definerte endringer i kurs og rentenivåene. Disse bestemmelsene var av særlig betydning ved måling av den markedsrisiko livsforsikringsselskaper er utsatt for sett i forhold til selskapenes ansvarlige kapital og kapitalsituasjon for øvrig. Norske skadeforsikringsselskaper har imidlertid en balansestruktur som avviker vesentlig fra livsforsikringsselskapenes, både når det gjelder sammensetning og tidshorisont. Skadeforsikringsselskapenes markedsrisiko er således først og fremst knyttet til utviklingen i rentenivåer. Dessuten har norske skadeforsikringsselskaper normalt betydelig egenkapital ut over minstekravene til ansvarlig kapital. De nye bestemmelsene om risikoanalyse i skadeforskriften § 2-3 gir derfor bedre muligheter for å tilpasse risikoanalysene til disse forholdene.

3.5 Krav til ansvarlig kapital og solvensmargin

3.5.1 Kapitalkravene

Kapitalkravene for skadeforsikringsselskaper er fastsatt i tre forskjellig regelverk. Ett av kapitalkravene gjelder minstekrav til den startkapital et selskap må ha for å få konsesjon og begynne sin virksomhet. De to andre kapitalkravene varierer med omfanget av virksomheten i selskapet til enhver tid. Ett kapitalkrav – kravet til forsvarlig kapitaldekning – knytter seg til størrelsen av forvaltningskapitalen i selskapet, mens det annet – kravet til solvensmarginkapital – beregnes ut fra omfanget av skadeforsikringsvirksomheten i selskapet.

1) Etter forsikringsloven § 2-1 tredje ledd bokstav b) er det et vilkår for at et forsikringsselskap skal kunne gis konsesjon, at det oppfyller minstekravet til startkapital (foran avsnitt 3.1.1). Konsesjon skal nektes dersom det er grunn til å anta «at startkapitalen ikke står i rimelig forhold til den planlagte virksomhet». Av forskrift 8. september 1989 nr. 931 om minstekrav til egenkapitalen for norske forsikringsselskaper § 3, følger det at et nytt forsikringsselskap i alle tilfelle skal ha en innbetalt egenkapital på minst 25 mill. kroner. Dette beløpet er senere indeksregulert og utgjør nå 35,6 mill. kroner, jf. Kredittilsynets rundskriv nr. 2/2006.

Som egenkapital regnes etter forskriften de former for kapital som vil inngå i beregningen av ansvarlig kapital etter forskrift 1. juni 1990 nr. 435 om beregning av ansvarlig kapital for finansinstitusjoner, oppgjørssentraler og verdipapirforetak. Egenkapitalen skal i de to første driftsårene alltid være minst 9 mill. kroner og deretter minst 16 mill. kroner. (indeksregulert til henholdsvis 12,8 og 22,8 mill. kroner). For gjensidige skadeforsikringsselskaper med begrenset virksomhet, er det i forskriften § 4 satt en del lavere minstekrav til egenkapital.

Tabell 3.11 De ulike avsetningene i balansen som kan medregnes i solvensmarginkapitalen og forholdet til de totale forsikringstekniske avsetninger 1995 – 2001 – 2007 (tall i millioner).

  199520012007
Administrasjonsavsetning6513,7 %8993,6 %1 0943,5 %
Naturskadefond2951,7 %1 7046,8 %2 1366,8 %
Sum forsikringstekniske avsetninger17 452100 %25 005100 %31 492100 %

Kilde: Tall innhentet av Banklovkommisjonen fra Gjensidige, TrygVesta (tall for 1995 og 2001 er for Vesta Forsikring, tall for 2007 omfatter ikke Tryg Vesta) og KLP.

2) Skadeforsikringsselskapene skal – på samme måte som andre finansinstitusjoner – til enhver tid ha forsvarlig kapitaldekning. Dette følger av finansieringsvirksomhetsloven § 2-9. Dette kravet er fulgt opp ved reglene i forsikringsloven § 6-3 som angir at kapitaldekningen skal utgjøre minst 8 prosent av forsikringsselskapets aktiva og selskapets forpliktelser utenfor balansen. De alminnelige minstekrav til kapitaldekning retter seg i første rekke mot kredittrisiko knyttet til de eiendeler som inngår i institusjonens forvaltningskapital, men det er gitt særlige regler om omregning av rente- og valutarisiko til kredittrisiko. Det vises for øvrig til beskrivelsen av kapitaldekningskravene som er gitt i Utredning nr. 4, NOU 1998: 14, side 29. En begrepsoversikt over de ulike kapitalbegrepene er gitt i Utredning nr. 14, NOU 2006: 12 side 33.

Tabell 3.12 Forholdet mellom solvensmarginkrav og solvensmarginkapital i norske skadeforsikringsselskaper (alle beløp i mill. kroner).

  SolvensmarginkravSolvensmarginkapitalSolvensmarginkapital i pst. av krav
19951 3896 842493 %
20012 3498 312354 %
20072 52014 013556 %

Kilde: Tall innhentet av Banklovkommisjonen fra Gjensidige, TrygVesta (tall for 1995 og 2001 er for Vesta Forsikring, tall for 2007 omfatter ikke Tryg Vesta) og KLP.

De nærmere regler om beregningen av en institusjons ansvarlige kapital og om beregningen av minstekravene til kapitaldekning er gitt i to forskrifter med bestemmelser som generelt gjelder for alle finansinstitusjonene, se forskrift 1. juni 1990 nr. 435 om beregningen av ansvarlig kapital for finansinstitusjoner, oppgjørssentraler og verdipapirforetak, og forskrift 22. oktober 1990 nr. 875 om minstekrav til kapitaldekning i finansinstitusjoner og verdipapirforetak. På noen få punkter inneholder imidlertid forskriftene særlige og mindre strenge regler for forsikringsselskaper.

Etter dette regelverket består en finansinstitusjons ansvarlige kapital av kjernekapital og tilleggskapital, samt generelle reserveavsetninger til dekning av fremtidige tap. I kjernekapitalen inngår kapitalelementer som innbetalt aksje- og grunnfondsbeviskapital, beskattede fond, tilbakeholdt årsoverskudd mm. I tilleggskapitalen inngår kapitalelementer som ikke i samme grad kan benyttes til dekning av tap som inntrer under løpende drift, men som vil tjene som risikokapital ved en eventuell avvikling. Et eksempel er ansvarlig lånekapital. Summen av de kapitalelementer som inngår i tilleggskapitalen, kan ikke medregnes i den ansvarlige kapital med et beløp som utgjør mer enn summen av kjernekapital og generelle reserveavsetninger. Summen av ansvarlig lånekapital med begrenset løpetid, kan ikke utgjøre et høyere beløp enn halvparten av summen av kjernekapitalen og generelle reserveavsetninger. Det skal dessuten gjøres fradrag for ansvarlig kapital som finansinstitusjonen har plassert i andre finansinstitusjoner, men disse reglene gjelder ikke for forsikringsselskaper. Reglene skal ellers hindre at samme ansvarlige kapital kan benyttes som ansvarlig kapital i flere finansinstitusjoner.

3) Etter forsikringsloven § 6-4 skal et forsik­ringsselskap til enhver tid ha en kapital som er tilstrekkelig til å dekke kravet til solvensmarginen for selskapets samlede forsikringsvirksomhet. Regelverket om beregning av solvensmargin og krav til solvensmarginkapital stammer fra EUs første skade­forsikringsdirektiv (73/239/EØF) artikkel 16 flg. som ble endret ved tredje skadedirektiv (92/49/EØF) artikkel 24 flg. og senere ved direktiv 2002/13/ EØF («Solvency I»). Disse reglene er gjennomført i norsk rett ved forskrift 19. mai 1995 nr. 482 om beregning av solvensmarginkrav og solvensmarginkapital for norske skadeforsikringsselskaper ( Solvensmarginforskriften).

Tabell 3.13 Forholdet mellom krav til ansvarlig kapital og ansvarlig kapital i norske skadeforsikringsselskaper (alle beløp i mill. kroner).

  Krav til ansvarlig kapitalAnsvarlig kapitalAnsvarlig kapital i pst. av krav
19951 4064 987355 %
20011 7055 567327 %
20072 56512 291479 %

Kilde: Tall innhentet av Banklovkommisjonen fra Gjensidige, TrygVesta (tall for 1995 og 2001 er for Vesta Forsikring, tall for 2007 omfatter ikke Tryg Vesta) og KLP.

Det fremgår av solvensmarginforskriften §§ 8 til 9 at reglene i forskrift 1. juni 1990 nr. 435 om beregningen av ansvarlig kapital i forhold til kapitaldekningskravet – med få unntak – også skal legges til grunn ved beregningen av den kapital som kan benyttes til dekning av solvensmarginkravet. Som solvensmarginkapital regnes imidlertid også den del av sikkerhetsavsetningen som overstiger 55 prosent av minstekravet, og de deler av reassuranse- og administrasjonsavsetningen som overstiger minstekravene (foran avsnitt 3.3). Fram til og med 2004 ble også naturskadeavsetningene medregnet (foran 3.3.7), men fra og med 2005 er det skjedd en nedtrapping med 25 prosent pr. år. Oversikt over avsetningene som kan inngå i solvensmarginkapital er inntatt i tabell 3.9. I tabellen er det ikke gjort fradrag for minstekravene til avsetningene som ikke kan inngå i solvensmarginkapital.

Tabell 3.14 Forholdet mellom solvensmarginkrav og krav til ansvarlig kapital i norske skadeforsikringsselskaper (alle beløp i mill. kroner).

  SolvensmarginkravKrav til ansvarlig kapitalKrav til ansvarlig kapital i pst. av solvensmarginkrav
19951 3891 406101 %
20012 3491 70573 %
20072 5202 565102 %

Kilde: Tall innhentet av Banklovkommisjonen fra Gjensidige, TrygVesta (tall for 1995 og 2001 er for Vesta Forsikring, tall for 2007 omfatter ikke Tryg Vesta) og KLP.

Videre inneholder forskriften § 8a særlige begrensninger når det gjelder medregning av ansvarlig lånekapital som tilleggskapital, men hensett til egenkapitalnivået i norske skadeforsikringsselskaper har disse reglene liten betydning hos oss.

At reglene om beregning av et skadeforsik­ringsselskaps ansvarlige kapital og solvensmarginkapital med få unntak er de samme, innebærer at hovedforskjellen mellom disse to typer av kapitalkrav i første rekke gjelder hvordan selve minstekravene til ansvarlig kapital skal beregnes etter de to sett av regler. Bruk av kapitaldekningskrav i tillegg til solvensmarginkrav fører således ikke til noen dobling av kravene til ansvarlig kapital i skadeforsikringsselskapene. Kapitaldekningskravet og solvensmarginkravet er i virkeligheten parallelle kapitalkrav. Den kapital som regnes som ansvarlig kapital i forhold til minstekravet til kapitaldekning, blir også regnet med ved beregningen av selskapets solvensmarginkapital og teller således med ved avgjørelsen av om minstekravet til solvensmargin er oppfylt. Men en stor del av sikkerhetsavsetningen og naturskadeerstatningen, til dels betydelige beløp, innregnes også i solvensmarginkapitalen. Til tross for dette har minstekravet til solvensmarginkapital vist seg normalt å ha størst reell betydning for skadeforsikringsselskapene. Beregning av minstekravet til kapital ut fra omfanget av forsikringsvirksomheten har gitt det høyeste kapitalkravet, og i de siste 10 – 15 år har minstekravet til kapitaldekning i de aller fleste år vært til dels atskillig lavere enn minstekravene til solvensmarginkapital (se ovenfor tabell 3.14).

Egenkapitalsituasjonen i norske skadeforsik­ringsselskaper har lenge vært så god at minstekravene til ansvarlig kapital har vært oppfylt med god margin (se ovenfor tabell 3.13 og 3.14), uavhengig av om det er minstekravet til kapitaldekning eller til solvensmarginkapital som legges til grunn. Særlig i ratingsammenheng kan det være vesentlig for selskapene å ha kapitalreserver vesentlig ut over minstekravene.

3.5.2 Solvensmarginkravet

Skadeforsikringsselskapene er som nevnt foran avsnitt 2.6.1, undergitt krav om beregning av solvensmargin og kapital til dekning av solvensmarginkravet (forsikringsloven § 6-4). Minstekravet til solvensmarginkapital skal sikre selskapet en risikokapitalreserve i form av frie midler utover de midler som er påkrevd til dekning av de samlede forsikringstekniske avsetninger (foran avsnitt 3.3.1). Formålet er å motvirke at selskapets soliditet trues i tilfelle av negative resultater og svingninger i forsikringsvirksomheten. Bestemmelsene om solvensmarginkapital bygger derfor på prinsippet om at solvensmarginkapitalen skal stå i rimelig forhold til selskapets samlede forsikringsvirksomhet. Reglene om beregning av solvensmargin tar sikte på å frembringe en treffende tallfesting av selskapets samlede risikoeksponering, beregnet ut fra art og omfang av forsikringsmessig risiko knyttet til ulike former for forsikringsvirksomhet som selskapet driver. Utgangspunktet for det «Solvency II»-arbeidet som nå foregår innenfor EU, er usikkerhet med hensyn til om regelverket i så måte er treffsikkert nok. Det vises til avsnitt 2.2.7.

Ved beregningen av minstekravet til solvensmargin gjøres det bruk av flere ulike metoder. Beregningen skjer enten med basis i skadeforsik­ringsselskapets premieinntekter (Solvensmarginforskriften § 4) eller med basis i erstatningsutbetalingene (forskriften § 5).

Ved beregning ut fra skadeforsikringsselskapets premieinntekter tar en utgangspunkt i det høyeste av opptjent bruttopremie og forfalt bruttopremie for siste regnskapsår, likevel slik at bruttopremie innenfor visse bransjer skal forhøyes med 50 prosent. Beregningsgrunnlaget er summen av 18 prosent av de første 50 mill. euro og 16 prosent av beløp ut over 50 mill. euro (53,1 mill. euro ved utløpet av 2006). Solvensmarginkravet fremkommer imidlertid først etter at dette beregningsgrunnlaget multipliseres med forholdet mellom selskapets samlede påløpne erstatninger for egen regning og samlede påløpne bruttoerstatninger i de siste tre regnskapsår, men det kan her ikke benyttes lavere forholdstall enn 50 prosent.

Etter den andre beregningsmetoden er utgangspunktet selskapets gjennomsnittlige bruttoerstatninger i de siste tre regnskapsår, et beløp som også skal forhøyes med 50 prosent av bruttoerstatninger i visse bransjer. Beregningsgrunnlaget er her summen av 26 prosent av de første 35 mill. euro og 23 prosent av beløp ut over 35 mill. euro (37,3 mill. euro ved utløpet av 2006). Også etter denne metoden fremkommer det av solvensmarginkravet at beregningsgrunnlaget multipliseres med forholdet mellom selskapets samlede påløpne erstatninger for egen regning og samlede påløpne bruttoerstatninger i de siste tre regnskapsår, et forholdstall som ikke kan settes lavere enn 50 prosent.

Minstekravet til et skadeforsikringsselskaps solvensmargin er knyttet til det høyeste av de beløp som framkommer ved bruk av disse to metodene. Felles for begge metodene er at minstekravet til solvensmargin i siste omgang blir beregnet slik at hensyn blir tatt til omfanget av selskapets premieinntekter eller erstatningskostnader for egen regning etter avgitt gjenforsikring.

Et skadeforsikringsselskap skal til enhver tid ha en kapital som er tilstrekkelig til å dekke solvensmarginen for selskapets samlede virksomhet (forsikringsloven § 6-4). Solvensmarginkapitalen er lik summen av selskapets ansvarlige kapital og annen solvensmarginkapital, beregnet som omtalt foran avsnitt 3.5.1. I alle tilfelle skal solvensmarginkapitalen i selskapet minst tilsvare 3 mill. euro for risikoer som omfattes av forsikringsklassene 10 – 15 og minst 2 mill. euro for forsikringsklassene 1 – 9 og 16 – 18, men for et selskap som forsikrer risikoer omfattet av flere klasser, er den klasse som fører til det høyeste minstebeløp avgjørende. Indeksering fører til at beløpene ved utgangen av 2006 vil være henholdsvis 3,2 mill. euro og 2,2 mill. euro.

Det pågår for tiden et arbeid i EU vedrørende revidering og modernisering av solvensmarginkravene for forsikringsselskaper, den såkalte «Solvency II»-prosessen, se avsnitt 2.2.7.

3.5.3 Konsolidering

Dersom et skadeforsikringsselskap har rettigheter til kapital i et annet foretak, som ved å skape en varig tilknytning til foretaket bidrar til virksomheten i foretaket, og som utgjør en direkte eller indirekte eierandel på 20 prosent eller mer av stemmene eller kapitalen i foretaket, skal de kapitalkrav som gjelder for selskapet anvendes på konsolidert basis, se finansieringsvirksomhetsloven § 2a-9, jf. § 2a-2 bokstav h. Bestemmelsene i § 2a-9 gjelder i forhold til lovfastsatte kapitaldekningskrav og andre soliditets- og sikkerhetskrav, herunder reglene om krav til solvensmarginkapital. Ved konsolidering av datterselskaper skal konsernregnskapet baseres på prinsippet om full konsolidering, og ellers skal prinsippet om forholdsmessig konsolidering legges til grunn.

Nærmere regler om gjennomføringen av slik konsolidering er gitt i forskrift 25. mars 1991 nr. 214 som ble endret senest ved forskrift 20. desember 2005 nr. 1603. Av § 2 i forskriften fremgår at kapitalkravet for morselskapet i finanskonsernet skal legges til grunn ved konsolideringen, men i blandet konsern med holdingselskap som konsernspiss skal likevel kapitalkravet for banken i konsernet benyttes. For øvrig er det i forskriften § 4 generelt fastsatt at det ved konsolideringen skal legges til grunn konsernregnskap basert på prinsippet om forholdsmessig konsolidering. Ved konsolidering av datterselskaper krever imidlertid finansieringsvirksomhetsloven § 2a-9 tredje ledd at konsernregnskap basert på prinsippet om full konsolidering skal legges til grunn.

Bestemmelsene om konsolidering i finansieringsvirksomhetsloven § 2a-9 med tilhørende forskrift gjelder også i tilfelle hvor et skadeforsik­ringsselskap selv er datterselskap i finanskonsern. I så fall vil de kapitalkrav som knytter seg til selskapets virksomhet tas i betraktning ved utarbeidelsen av konsernregnskapet i samsvar med prinsippet om full konsolidering, og kapitalkravene for forsikringsselskaper vil således få betydning for de samlede krav til kapital i finanskonsernet. Forskriften § 2 tredje ledd inneholder derfor visse særlige regler om gjennomføringen av konsolideringen når et forsikringsselskap inngår i finanskonsernet.

3.5.4 Forvaltning av selskapskapitalen

Det følger av kapitalforvaltningsforskriften at eiendeler som ikke skal dekke de forsikringsmessige avsetninger, skal kunne plasseres uavhengig av plasserings- og begrensningsreglene i forskriften §§ 6 til 9 (foran avsnitt 3.2.3). Slike eiendeler vil være begrenset til, eller tilsvare, selskapets ansvarlige kapital og kortsiktige gjeld. Eiendeler som ikke skal dekke de forsikringsmessige avsetningene må likevel plasseres i samsvar med forsik­ringsloven §§ 6-1, 6-2 og 6-6, samt det generelle forsvarlighetskrav til samlet engasjement med en enkelt kunde i finansieringsvirksomhetslovens § 2-10.

Bestemmelsene om selskapets råderett over midler utover de som dekker forsikringstekniske avsetninger, reiser avgrensningsspørsmål i forhold til virksomhetsbegrensningsreglene i artikkel 8 i første skadeforsikringsdirektiv som fastsetter at et skadeselskap skal begrense sin forretningsvirksomhet til forsikringsvirksomhet og virksomhet som følger direkte av dette, og utelukke all annen næringsvirksomhet. Dette er det gjort rede for foran avsnitt 3.4.5.

3.6 Soliditet i skadeforsikring

3.6.1 Hovedelementer i soliditetssikringssystemet

Sett fra myndighetssiden er den overordnede oppgave å sørge for at det foreligger et lovverk for skadeforsikring som gir en høy grad av sikkerhet for at skadeforsikringsselskapene også er i stand til å oppfylle sine forpliktelser overfor forsikringstakerne og til å utbetale erstatning til dekning av de skader som omfattes av inngåtte avtaler. Det er derfor gjennom lovgivningen etablert et soliditetssikringssystem for å sikre at skadeforsikringsselskapene over tid har den kapital og likviditet som trengs for at allmennheten kan ha tillit til at forsik­ringsforpliktelsene vil bli, og blir, riktig oppfylt. Den store betydning ansvarsforsikring etter hvert har fått i et moderne samfunn, gjør at dette er minst like viktig sett i forhold til den gruppe av personer som blir rammet av skader som andre bedrifter eller personer er erstatningsansvarlig for.

Hovedformålet med de lovfastsatte soliditetskrav er å sikre at et skadeforsikringsselskap til enhver tid har et kapitalgrunnlag som minst motsvarer nåverdien av forsikringsforpliktelsene og i tillegg gir en forsvarlig kapitalreserve. Et slikt kapitalkrav fremgår ikke uttrykkelig av forsik­ringsloven, men bygger på en kombinasjon av krav til forsikringstekniske avsetninger og til ansvarlig kapital/solvensmarginkapital:

  • Forsikringsloven krever at et skadeforsikringsselskap på passivasiden i balansen i årsregnskapet skal ha oppført forsikringstekniske avsetninger – en gjeldspost – som motsvarer beregnet samlet nåverdi av selskapets forsik­ringsforpliktelser (foran avsnitt 3.3),

  • Forsikringsloven fastsetter minstekrav til et skadeforsikringsselskaps egenkapital og annen ansvarlig kapital. Selskapskapitalen, slik den fremgår på passivasiden i balansen i årsregnskapet, må være tilstrekkelig til å oppfylle kravene til ansvarlig kapital/solvensmarginkapital (foran avsnitt 3.5),

  • Skadeforsikringsselskapet må følgelig til en hver tid ha en formuesmasse, verdsatt etter gjeldende regnskapsregler og oppført på aktivasiden i balansen i årsregnskapet, som minst motsvarer summen av minstekravene til de forsikringstekniske avsetninger og minstekravene til ansvarlig kapital/solvensmarginkapital. Er ikke dette tilfellet, er det egenkapitalen som må reduseres slik at det oppnås balanse mellom aktiva- og passivasiden i balansen, men dette vil få den virkning at de lovfastsatte krav til ansvarlig kapital/solvensmarginkapital ikke er oppfylt.

  • Om et skadeforsikringsselskaps kapitalgrunnlag er tilstrekkelig til å oppfylle kravene i forsik­ringsloven med tilhørende forskrifter, vil derfor bero på om selskapskapitalen slik den fremgår i selskapets balanse, er stor nok til å oppfylle minstekravene til ansvarlig kapital.

Hovedelementet i dette soliditetssikringssystemet er det omfattende regelverket om beregning av kravene til de ulike forsikringstekniske avsetninger (foran avsnitt 3.3). Avsetningsstrukturen og de forutsetninger som skal legges til grunn ved beregningene, er utformet slik at det så å si ikke skal knyttes usikkerhet til beregningsresultatet for de samlede forsikringstekniske avsetninger. Det er sikkerhetsavsetningens oppgave å fjerne mulige grunnlag for slik usikkerhet (foran avsnitt 3.3.4). Til tross for sin utførlighet vil imidlertid regelverket, praktisk sett, ikke helt stenge for valg av beregningsforutsetninger og skjønnsutøvelse. Dessuten dreier det seg om beregninger for å fastlegge minstekrav til avsetningene, og de fleste selskapene vil, ut fra kommersielle vurderinger, normalt foretrekke å ha en del høyere avsetninger – og høyere egenkapital og ansvarlig kapital – enn det regelverket krever. Det gjelder ikke noe forbud mot å ha forsikringstekniske avsetninger godt ut over minstekravene, noe som – sammen med god egenkapital – styrker tilliten til et selskaps soliditet og betalingsevne.

Ved vurderingen av dette soliditetssystemet, er det vesentlig å ta i betraktning at regelverket om minstekrav til de forsikringstekniske avsetninger tar utgangspunkt i det enkelte skadeforsikringsselskaps virksomhet i egen regning. Dette innebærer at det ved beregningene er gjort fradrag for den del av selskapets bruttoforpliktelser etter forsikringskontraktene som er dekket via selskapets gjenforsikringer (foran avsnitt 3.3.1). Gjenforsikringene medfører i praksis en reell begrensning av selskapets risikoeksponering, men prinsipielt medfører gjenforsikring derimot ingen begrensning av selskapets ansvar i henhold til de forsikringsavtaler som virksomheten til enhver tid omfatter (foran avsnitt 3.2.5). Det er derfor en klar forutsetning for at soliditetssystemet skal virke på en tilfredsstillende måte, at selskapets gjenforsikringer til enhver tid er betryggende og at reassurandørenes soliditet er utvilsom. Dette gjelder selv om selskapets minstekrav til reassuranseavsetning er utformet med henblikk på fjerne den soliditetstrussel som betalingssvikt hos reassurandører representerer (foran avsnitt 3.3.5). Disse forhold er bakgrunnen for forsikringsloven § 6-8 som generelt krever at et forsikringsselskap til enhver tid skal ha gjenforsikring som er betryggende sett i forhold til selskapets risikoeksponering og økonomi, og at styret skal sørge for at det foreligger retningslinjer for arten og omfanget av gjenforsikringer og at disse blir fulgt opp i praksis.

3.6.2 Ratingselskapenes virksomhet

De større skadeforsikringsselskapenes kapitalgrunnlag og økonomiske stilling blir regelmessig vurdert av et av de internasjonale ratingbyråene. Formålet er å få en upartisk vurdering av selskapets soliditet og betalingsevne i langsiktige kredittforhold og som skadeforsikringsselskap. Resultatet av den allsidige vurdering ratingbyrået foretar, kommer til uttrykk i form av plassering av selskapet i en bestemt kategori (en rating) innenfor en skala som går fra – med utgangspunkt i Standard & Poor’s rangering – beste rating AAA via AA og A og deretter faller på tilsvarende måte innenfor gruppene B og C. En rating i kategori enkel A anses å være tilfredsstillende for forsikringsselskaper. Et skadeforsikringsselskaps rating er av stor betydning for hvor gunstige rente- og lånevilkår selskapet kan oppnå ved låneopptak i markedet.

Ved sin vurdering av et skadeforsikringsselskap vil et internasjonalt ratingbyrå legge vekt på en rekke forhold vedrørende selskapets økonomiske forhold, virksomhet og fremtidsutsikter. I vurderingen inngår selvsagt de forhold som omfattes av de offentligrettslige soliditetskrav, særlig selskapets kapitalreserver ut over lovfastsatte minstekrav. Men et ratingbyrå foretar nok likevel en egen og noe friere bedømming av hvilke kapitalreserver som ligger i de ulike typer av avsetninger enn det norske regelverket legger opp til. For øvrig vil hovedelementene være:

  • selskapets konkurransekraft i markedet, bedømt på sikt ut fra blant annet omdømme, kostnadsnivå, avkastningsnivået i kapitalforvaltningen og stabiliteten i kundeforholdene,

  • selskapets inntjenings- og fortjenesteutsikter for kommende år,

  • selskapets situasjon når det gjelder å tilpasse kapitalforvaltningen til endrede markedsforhold og i tilfelle å få dekket framtidige kapitalbehov, for eksempel ved å bygge opp egenkapital eller kapitaltilførsel fra eierne,

  • selskapets reassuranseprogrammer,

  • selskapets ledelse og styrende organers evne til å drive og utvikle virksomheten på forsvarlig måte,

  • fremtidsutsiktene når det gjelder selskapets forretningsområder generelt sett.

3.6.3 Oversikt over regnskapsregler for skadeforsikringsselskaper (IFRS)

Lov 17. juli 1998 nr. 56 om årsregnskap mv. (regnskapsloven) gjelder for finansinstitusjoner. I forskrift 16. desember 1998 nr. 1241 for årsregnskap m.m. for forsikringsselskaper, er det gitt nærmere regler som er tillegg til, og unntak fra, regnskapsloven begrunnet i særlige hensyn i forhold til virksomheten i forsikringsselskaper. Det er således i forskriften §§ 3-10 flg. fastsatt særskilte vurderingsregler for forsikringstekniske avsetninger i skadeforsikring. Videre er det i forskriften §§ 4-6 flg. gitt særlige regler om innhold og utforming av resultatregnskap og balanse for skadeforsikringsselskaper. De nærmere detaljene i disse reglene gjennomgås ikke her.

I forbindelse med gjennomføringen av EU/EØS-forordning (EF) nr. 1606/2002, ble det i regnskapsloven § 3-9 tatt inn bestemmelser om anvendelsen av internasjonale regnskapsstandarder (IAS-standardene). Hovedreglene er at bestemmelsene i forordningen gjelder som norsk lov, og at departementet ved forskifter skal fastsette bestemmelser til gjennomføring av de forordninger som EU-kommisjonen senere fastsetter med hjemmel i forordning (EF) nr. 1606/2002 artikkel 3. Ved forskrift 17. desember 2004 nr. 1852 om gjennomføring av EØS-regler om vedtatte internasjonale regnskapsstandarder har departementet fastsatt at et stort antall kommisjonsforordninger skal gjelde her i riket. Innenfor sitt virkeområde går dette regelverket foran de regler som ellers følger av regnskapsloven med tilhørende forskrift.

Det følger av regnskapsloven § 3-9 første ledd og departementets forskrift at alle regnskapspliktige som er børsnoterte, skal benytte de internasjonale regnskapsstandarder ved utarbeidelse av konsernregnskap og selskapsregnskap for 2005 og senere år.

Gjennom endringer i forskrift 16. desember 1998 nr. 1241 for årsregnskap m.m. for forsikringsselskaper (endringsforskrift 4. desember 2008 nr. 339) har Finansdepartementet fastsatt at en del viktige prinsipper i de internasjonale regnskapsstandardene skal gjelde for skadeforsikringsselskaper. Dette har medført en del viktige endringer i hittil gjeldende regler. Dette gjelder blant annet verdsettingen av faste eiendommer som skal vurderes til virkelig verdi. Videre skal erstatningsavsetningene angis med nåverdiberegning. Det er også gjort endringer i reglene for beregning av administrasjons- og reassuranseavsetningene. Når det gjelder balansen, skal administrasjonsavsetning og avsetninger til garantiordningen – etter fradrag av latent skatt – regnes som egenkapital. Det samme gjelder for naturskadeavsetningene, se nærmere nedenfor avsnitt 4.6.1 samt kapittel 7.

4 Skadeforsikring i nåtid

4.1 Skadeforsikringens rolle i samfunnet

4.1.1 Overblikk over næringen

Dersom man skal vurdere skadeforsikringsmarkedets samfunnsmessige betydning, er det lettest å ta utgangspunkt i hovedtall som kan si noe om størrelsen på skadeforsikringsmarkedet. Tall fra Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) 2 viser at det var i overkant av 23 millioner skadeforsikringer pr. 31. desember 2007 (antallet skadeforsikringer vil ikke samsvare med antall kontrakter, da en kontrakt kan omfatte flere forsikringer). Når det gjelder små og mellomstore foretak, samt store industriforetak, var antallet forsikringer nesten 4,4 millioner og da er ikke motorvognforsikringer, ulykkesforsikringer og yrkesskadeforsikringer medregnet.

Skadeforsikringsselskapenes opptjente premie for egen regning pr. 31. desember 2007 utgjorde 44,7 mrd. kroner, og påløpte erstatninger for egen regning utgjorde 32,0 mrd. kroner. Dette fordelt på en befolkning som pr. 1. januar 2006 utgjorde i overkant av 4,6 mill. mennesker. Til sammenligning viser tall fra Danmark 3 at selskaper under dansk tilsyn hadde premieinntekter for egen regning i 2006 på 43,3 mrd. DKK og erstatningsutgifter for egen regning på 28,4 mrd. DKK. Den danske befolkningen utgjorde pr. 1. januar 2006 i overkant av 5,4 mill. mennesker. Ser man på Sverige 4 var premieinnkomst for egen regning i 2007 87,9 mrd. SEK, mens försäkringserstättningar for egen regning var på 71,7 mrd. SEK. Sverige har et folketall på nesten 9,2 mill. mennesker. Det norske skadeforsikringsmarkedet utgjør således et stort marked sett i forhold til folketallet.

FNHs statistikker viser videre at det for forsik­ringsåret 2007 er meldt over 1 million skader innenfor landbasert forsikring i alt. Over en halv million av disse skadene gjelder motorvogn innenfor det private markedet.

Pr. 31. desember 2007 hadde videre skadefor­sik­ringsselskapene en samlet forvaltningskapital på 166,7 mrd. kroner. Samlet egenkapital utgjorde 30,5 mrd. kroner.

Ovennevnte tall viser at skadeforsikring utgjør et stort marked og at kapitalen knyttet til skadeforsikring er betydelig.

Skadeforsikring omfatter en rekke ulike typer forsikringer. Det omfatter både direkte forsikringer som sikrer forsikringstaker og eventuelt for­sik­ringstakers pårørende erstatning ved skade på forsikringstakers eiendeler eller forsikringstaker selv, og ansvarsforsikringer som erstatter forsik­ringstakers skade på tredjemann eller tredjemanns eiendeler. I tillegg til dette har forsikringsvirksomheten og forsikringsselskapene også en viktig betydning i samfunnet i egenskap av sin skadeforebyggende virksomhet.

4.1.2 Oversikt over aktørene i markedet

Aktørene i det norske skadeforsikringsmarkedet er mange. Ser man på markedet under ett, domineres det imidlertid av tre, fire store selskaper. Dette gjelder særlig det landbaserte skadeforsikringsmarkedet i Norge. De dominerende selskapene er Gjensidige Forsikring, TrygVesta Forsikring NUF (tidligere Vesta Forsikring AS), If Skadeforsikring NUF og Sparebank1 Skadeforsikring AS. En nærmere beskrivelse av markedsandelene er gitt i avsnitt 4.2.4 nedenfor.

Foruten de tre-fire store aktørene i markedet er det en rekke mindre selskaper som har spesialisert seg innenfor særskilte deler av markedet. Dette gjelder særlig innenfor sjø- og energiforsikring og ulike segmenter av dette markedet. Innenfor særskilte markedssegmenter kan derfor små selskaper ha store markedsandeler.

En stor andel av forretningene innenfor skadeforsikringsmarkedet tegnes av selskaper som er etablert i, eller er kontrollert av, utenlandske for­sik­ringsselskaper eller finanskonsern. Fra FNH har Banklovkommisjonen fått opplyst at deres statistikker for landbasert skadeforsikring viser en utenlandsandel på ca. 50 prosent for 2007. Dette gjelder blant annet If Skadeforsikring NUF som er filial av If Skadeförsäkring AB i Sverige, TrygVesta Forsikring NUF som er datterselskap i det danske TrygVesta-konsernet og Trygg-Hansa Forsikring NUF som er filial av det danske forsikringskonsernet CODAN. Det internasjonale innslaget i skadeforsikringsmarkedet må derfor sies å være stort.

4.1.3 Samfunnets behov for forsikringer

Den grunnleggende tanken bak forsikring er at mennesker skal kunne gå sammen i et kollektiv som deler risikoen for at skade og sykdom kan ramme eiendeler, eiendom og/eller personer. Risikoen utjevnes således på flere personer. Jo større kollektivet er jo større vil utjevningen av risiko i utgangspunktet være. Det er risikoen for ikke forutberegnelig skade og sykdom som den enkelte på denne måten vil ha behov for å verne seg i mot. Dersom det er en forutberegnelig skade, vil andre deltakere i kollektivet være mindre interessert i å dele denne risikoen med vedkommende, fordi risikoen for tap er større enn slik de vurderer sin egen risiko. Forsikringskollektivet må således bestå av det de oppfatter som sammenlignbar risiko.

Skadeforsikring dekker en rekke forskjellige behov og kommer i forskjellige former. For private personer kan det dreie seg om forsikring av hus, leilighet, innbo og bil. Dette er normalt investeringer som innebærer store verdier i forhold til inntekt og økonomisk evne. En total skade på et hus for eksempel som følge av brann, vil ha stor betydning for den enkelte persons økonomi dersom et slikt tap skulle måtte bæres av den enkelte. Samfunnet som sådan sikrer imidlertid ikke enkeltpersoners investeringer i fast eiendom osv. For samfunnets økonomi er det heller av stor betydning at privatpersoner har tilstrekkelig trygghet til å kunne foreta slike investeringer. Slike grunnleggende forsikringer er derfor ofte benevnt som nødvendighetsforsikringer eller basisforsikringer. Banklovkommisjonen ser i denne utredningen ikke behov for å gå nærmere inn på og gi en avklaring av hva som må anses som nødvendighetsforsikringer i dag.

Næringslivet vil kunne ha de samme behov som privatpersoner for å forsikre fast eiendom, løsøre i form av møbler, produksjonsutstyr og andre maskiner, samt kjøretøy. I tillegg vil de ha behov for å sikre seg mot ansvar som følge av skade arbeidstakerne pådrar seg i forbindelse med arbeidet eller skade som påføres andre mennesker eller andres eiendom i forbindelse med utøvelse av virksomheten. Nødvendighetsforsikringer innenfor næringslivet er således annerledes enn nødvendighetsforsikringer for private personer og spennvidden innenfor hvilke behov man har for forsikring er stort. På samme måte som for private personer er imidlertid slike forsikringer grunnleggende for at næringsdrivende og investorer vil ta risikoen ved å drive næringsvirksomhet. Disse forsikringene er derfor også grunnleggende for samfunnet.

Utover nødvendighetsforsikringer for private personer og næringslivet finnes det en rekke ulike tilleggsdekninger. Det er for eksempel blitt vanlig at kombinerte forsikringer knyttet til fast eiendom som dekker de vanligste skadene som følge av blant annet brann, naturkatastrofer, innbrudd og vannskader, også dekker utgifter til rettshjelp og lignende. Videre finnes det særskilte forsikringer som medfører kapitalutbetalinger dersom visse typer sykdom inntrer og lignende. Også disse forsikringene spiller en samfunnsmessig rolle idet de sikrer kundene økonomisk trygghet, men de er ikke av den samme grunnleggende betydning for trygghet som ovennevnte typer forsikringer.

Oppbyggingen av forsikringskollektivet, som kan dele risiko for skade og sykdom, skjer i dag stort sett innenfor forsikringsselskaper. Forsik­ringsselskapene innehar således en viktig samfunnsmessig oppgave i form av å tilby nødvendighetsforsikringer. Skal forsikringsselskapene kunne oppfylle denne samfunnsoppgaven, må kundene ha tiltro til at de vil kunne yte erstatning i samsvar med forsikringene på det tidspunktet skade eller sykdom inntrer. Som påpekt innledningsvis i kapittel 3, er det derfor en forutsetning at skadeforsikringsvirksomheten er organisert på en betryggende måte. Skadeforsikringsselskapene må ha soliditet og evne til å møte sine forpliktelser både på kort og lang sikt. Dette er noe av bakgrunnen for at skadeforsikringsvirksomheten er konsesjonsbelagt.

4.1.4 Særlig om ansvarsforsikringenes betydning

Innenfor gruppen av forsikringer som kan anses som nødvendighetsforsikringer, har lovgiver sett at det er en del forsikringer som er av særlig stor viktighet for samfunnet og som dermed er gjort obligatoriske. Dette er forsikringer som forsik­ringstakeren er pliktig til å tegne. Dette gjelder naturskadedekning som ved tegning av brannforsikring på fast eiendom er gjort obligatorisk. Ved tegning av brannforsikring beregner og innkrever forsikringsselskapet automatisk en naturskadepremie. Det vises til avsnitt 2.1.3 og 3.3.7 punkt 1) ovenfor der lovgrunnlaget for dette er nærmere beskrevet.

Videre gjelder det yrkesskadeforsikring som er gjort pliktig for arbeidsgivere i henhold til lov av 16. juni 1989 om yrkesskadeforsikring, se ovenfor avsnitt 2.1.3.

Endelig er ansvarsforsikring gjort pliktig ved kjøp av og registrering av motorkjøretøy i henhold til lov av 3. februar 1961 om ansvar for skade som motorvogner gjer (bilansvarsloven), se ovenfor avsnitt 2.1.3. Lovgivningen gjør også en del ansvarsforsikringer pliktig ved utøvelse av en del profesjoner, for eksempel som advokat.

Et utbygget ansvarsforsikringssystem gir store grupper i samfunnet sikkerhet for at de får sine erstatninger ved skade påført dem av tredjemenn, uavhengig av tredjemanns økonomiske evne på skadetidspunktet. Skades en person eller vedkommendes eiendeler av et motorkjøretøy, vil man være sikret erstatning uavhengig av den økonomiske evnen til denne bilisten. Dette skaper en grunnleggende trygghet for de enkelte menneskene i samfunnet. For å øke denne tryggheten ytterligere, er det bygget opp en garantiordning som sikrer tredjemann erstatning ved skade forvoldt av ukjente, uforsikrede og utenlandske motorvogner gjennom Trafikkforsikringsforeningen. Etter bilansvarsloven § 17 er alle forsikringsselskaper som vil tilby trafikkforsikring i Norge, pliktig til å være medlem av Trafikkforsikringsforeningen. Lignende ordning finnes også innenfor yrkesskadeforsikring.

Som eksempel på betydningen av ansvarsforsikring innenfor et særskilt område, kan nevnes at skadestatistikk fra Finansnæringens Hovedorganisasjon for motorvognforsikring (2005) viser at anslått antall skader knyttet til ansvar for person var 14 042 i 2005. Når det gjaldt ansvar for ting var tallet 148 700. De anslåtte erstatningene knyttet til disse skadene, var for ansvar for personskader 1,75 mrd. kroner. og ansvar for ting 2,0 mrd. kroner.

4.1.5 Forsikringsselskapenes påvirkning og skadeforebyggende rolle

Gjennom sin forsikringsvirksomhet har skadeforsikringsselskapene muligheter til å påvirke den enkelte persons eller foretaks adferd. Dette har ikke bare betydning for forsikringsselskapet, enkeltpersonen eller foretaket som påvirkes, men også for samfunnet som sådan, herunder samfunnsøkonomiske besparelser.

For det første kan skadeforsikringsselskapene gjennom informasjon til kundene forebygge skader. Dette kan for eksempel være om riktig bruk av barnesete i bil og bruk av sikkerhetsutstyr ombord i småbåt. I tillegg til å redusere erstatningsutbetalinger vil dette kunne redusere statens utbetalinger i form av blant annet sykehusutgifter, sykepenger og trygdeutgifter, samt for eksempel besparelser i bruk av politiressurser til etterforskning av tyverier. I tillegg kommer de menneskelige besparelsene i form av at dødsfall, skader og andre tap unngås.

Et sterkere virkemiddel for forsikringsselskapene for å påvirke folks adferd enn informasjon, er å redusere premiene dersom forsikringstakeren setter i verk særskilte sikringstiltak som virker skadeforebyggende. Et eksempel på dette er at premien reduseres ved offentlig godkjent alarm eller montering av såkalt «rør-i-rør»-system i bolig. Et alternativ er at forsikringsselskapet i forsik­ringsvilkårene krever at visse sikringstiltak er gjennomført for at full erstatningsutbetaling skal finne sted. Dette gjelder blant annet røykvarsler som også er påkrevd etter lov. Dette kan medføre at flere setter i verk sikringstiltak enn de som ellers ville gjort det.

Også nektelse av å tegne enkelte forsikringer fordi det er knyttet særskilt høy risiko til forsik­ringssøkerens virksomhet, person eller eiendel, kan betraktes som et virkemiddel for å påvirke adferd, selv om dette bare må anses som en bieffekt i forhold til forsikringsselskapets ønske om å beskytte seg mot for høy enkeltrisiko. En del for­sik­ringsselskaper har for eksempel nektet å tegne ansvarsforsikringer knyttet til ambulerende tivoli. Statistikk har vist at skaderisikoen knyttet til slik virksomhet er svært høy. Det kan videre være slik at enkelte personers skadestatistikk viser at forsik­ringsselskapets risiko vil være høy dersom denne person får tegne forsikring i selskapet. En nektelse av forsikring vil ikke nødvendigvis bidra til endring av adferd for de som nektes forsikring, men muligheten for å bli nektet forsikring kan medføre at en del søker å unngå skader/situasjoner som kan medføre at de blir nektet forsikring. I hvilken grad nektelse av forsikring har en slik allmenn preventiv virkning, er svært usikker. Når det gjelder skadeforbygging, er informasjon og reduksjon av premien ved sikringstiltak langt viktigere.

4.1.6 Alternativer til forsikringer

Forsikringssystemet vårt er basert på at forsik­ringstakerne velger å tegne forsikring hos et av de forsikringsselskapene som tilbyr forsikringer av den aktuelle type i markedet. Dette gjelder også nødvendighetsforsikringer. Forsikringstakeren kan således velge mellom de forsikringsselskapene som vil tilby vedkommende forsikring. For­sik­ringsselskapets erstatningsutbetalinger baserer seg på de skader som skjer innenfor det forsik­ringskollektivet som er basert i forsikringsselskapet. Utjevningen av risiko skjer ikke utenfor dette kollektivet.

Man kan tenke seg alternativer til et slikt system. Man kan for det første tenke seg poolordninger der loven pålegger en bestemt gruppe forsik­ringstakere å være medlem av ordningen. Premien eller avgiften til poolordningen standardiseres og risikoen utjevnes mellom samtlige forsikringstakere med plikt til å være medlem av poolordningen og erstatningene utbetales direkte fra poolordningen til den enkelte som er påført tap. Poolordningen vil da normalt være offentlig styrt. Det kunne for eksempel tenkes å være mulig å gjennomføre en yrkesskadeordning på en slik måte.

Videre kan man tenke seg ordninger der det er forsikringsselskapene som plikter å være medlem av en poolordning eller en reassuranseordning. Forsikringstakerne får utbetalt erstatning fra for­sik­ringsselskapet sitt, men de samlede erstatningsutbetalingene/kostnadene blir i etterkant utjevnet mellom selskapene som inngår i poolordningen eller utjevningsordningen. På denne måten utjevnes risikoen mellom samtlige som tegner den aktuelle typen forsikring som dekkes av poolordningen. Et eksempel på dette er Naturskadepoolen. Naturskader rammer folk og eiendeler langs kysten og i utkantstrøk i langt større grad enn i byer og tettsteder. Dette skulle tilsi at naturskadepremien for de som bor i de utsatte områdene skulle vært langt høyere enn for de i mindre utsatte områder. Naturskadeordningen medfører at forsikringsselskaper med mange kunder i utkantstrøk ikke trenger å regne med større risiko enn det selskaper med mange kunder i byområder gjør. Naturskadeerstatningene utjevnes på samtlige selskaper som tegner brannforsikringer i Norge, slik at selskaper med høye utbetalinger får tilført midler fra Naturskadepoolen. Naturskadeforsikringsordningen omfatter imidlertid bare brannforsikringer som forsikringsselskapene har valgt å tegne. Regelverket om naturskadeordningen omfatter ingen bestemmelser som innebærer en plikt for forsikringsselskapene til å tilby alle kunder brannforsikring.

Dagens forsikringssystem er som nevnt basert på frivillighet fra kunden med hensyn til valg av forsikringsselskap og frivillighet fra forsikringsselskapet om det ønsker å tilby en kunde forsikring. Forsikringsselskapet kan således nekte å tilby en person eller et foretak forsikring. I tilknytning til mulighetene for nektelse av forsikring, reiser det seg et spørsmål om enkelte personers behov for nødvendighetsforsikringer medfører at skadefor­sik­ringsselskapene burde ha en lovmessig plikt til å inngå forsikringsavtale med alle som ønsker forsikring. En slik kontraheringsplikt er imidlertid ikke innført i norsk rett. Det vises blant annet til drøftelsene av dette spørsmålet gjort av Trine Lise Wilhelmsen i Forsikringsselskapenes kontraheringsplikt, Norske forsikringsjuridisk forenings publikasjoner nr. 69 (Oslo 1995). Ved lov 27. juni 2008 nr. 65 ble det imidlertid vedtatt en endring i blant annet forsikringsavtaleloven §§ 2-1, 3-1, 11-1 og 12-12 som innebærer at forsikringsselskapet må begrunne skriftlig overfor kunden om det bare tilbyr forsikring til en særlig høy premie. Videre kan forsikringsselskapet bare nekte noen en forsikring på vanlige vilkår dersom det har saklig grunn for å nekte. Det er lagt til grunn i loven at forhold som medfører en særlig risiko, skal regnes som saklig grunn for å nekte, forutsatt at det er en rimelig sammenheng mellom den særlige risikoen og avslaget. Videre at «andre særlige forhold utgjør saklig grunn når de medfører at avslaget ikke kan regnes som urimelig overfor den enkelte». Lovendringene trer i kraft 1. januar 2009. Disse endringene i forsikringsavtaleloven sikrer ikke alle å få tegnet forsikring så sant forsikringsselskapet har en saklig grunn til å nekte å gi tilbud på forsikring. Det kan imidlertid tenkes løsninger utenom en kontraheringsplikt som sikrer nødvendighetsforsikringer for de som av ulike grunner faller utenfor det som er betraktet som normale kunder og som har vanskeligheter med å få forsikring i forsik­ringsselskapene. Dette kunne for eksempel være en poolordning eller en utjevningsordning som nevnt ovenfor. Banklovkommisjonen har valgt å drøfte dette nærmere i utredningens kapittel 8.

4.2 Produkter, markeder og bransjer

4.2.1 Generelt

1) Ved konsesjonsdeling er skadeforsikringsmarkedet delt inn i ulike forsikringsklasser, se ovenfor avsnitt 3.1.2. Når man ser på utviklingstrekkene i skadeforsikringsmarkedet de senere år er det imidlertid andre skiller og inndelinger i skadefor­sik­ringsmarkedet som er mer relevante. For det første går det et viktig skille mellom det private kundemarkedet i skadeforsikring, dvs. salg av forsikringer til vanlige forbrukere, og kunder innenfor næringslivet. Utviklingstrekkene i de senere år innenfor disse to delene av markedet er ikke like. Det er videre et viktig skille mellom direkte forsikring, der erstatningsutbetalinger vil gå til forsik­ringstakeren, og ansvarsforsikringer, hvor erstatninger vil gå til tredjemenn og ikke forsikringstakeren. Dette skillet går på tvers av skillet mellom det private kundemarkedet og næringsmarkedet.

2) Privatmarkedet består i stor grad av nødvendighetsforsikringer til sikring av hus, innbo, bil og andre eiendeler, samt ansvarsforsikringer knyttet til en del av disse eiendelene. I tillegg består markedet av produkter til privatpersoner som sikrer utbetalinger ved sykdom, skade og død. Utviklingen har gått i mot at forsikringene i stadig større grad sikrer tjenester som går lengre enn de behov nødvendighetsforsikringene er ment å dekke (se ovenfor avsnitt 4.1.3). Produktene innenfor denne delen av skadeforsikringsmarkedet er ofte standardiserte og det skjer i liten grad individuelle tilpasninger i den enkelte kontrakt (se ovenfor avsnitt 3.2.1 3)).

Næringsmarkedet er stort sett mer spesialisert og forsikringene ofte mer individuelt tilpasset den enkelte kunde. I tillegg til å sikre eiendeler, kommer forsikringer som sikrer mot driftsavbrudd og lignende. Lovgivningen stiller også innenfor næringsmarkedet en del krav til særlig sikring av ansatte i form av yrkesskadeforsikring og sikring av tredjemenn i form av ansvarsforsikringer knyttet til særlige yrkesgrupper.

De minste foretakene behandles stort sett som en del av privatmarkedet. Disse foretakene kjøper stort sett standard forsikringspakker sammensatt av forsikringsselskapet, på samme måte som privatkunder. De små foretakene har normalt begrensede ressurser til å ta deler av risikoen selv og til å forhandle seg fram til individuelt tilpassede løsninger.

Videre er det en del forskjeller mellom mellomstore industri- og næringsforetak og store industriforetak. Historisk sett er det derfor i statistikker og lignende skilt mellom disse gruppene. For de store industriforetakene brukes i stor grad individuelle tilpasninger i de enkelte kontraktene, ved at kontrakten fremforhandles gjennom forhandlinger mellom det enkelte foretak og forsikringsselskapet. Når det gjelder de mellomstore industri- og næringsforetakene, er det flere standardiserte produkter enn for de store industriforetakene, men det er langt større innslag av individuelle tilpasninger enn i privatmarkedet. Når det gjelder bruk av forsikringsmeglere, benyttes disse både av mellomstore industri- og næringsforetak og de store industriforetakene. I privatmarkedet brukes meg­lere i svært liten utstrekning. Når det gjelder de aller største industriforetakene, har disse normalt ressurser og kunnskap nok til å forhandle direkte med forsikringsselskapene. De kan også ha ressurser til å ta deler av risikoen selv. Disse forholdene påvirker også utviklingen i de forskjellige markedene. Skillet mellom privatmarkedet og skillene i næringsmarkedet er forsøkt illustrert nedenfor i boks 4.1.

Boks 4.1 Illustrasjon privatmarkedet og næringsmarkedet

Store foretak

Individuell tilpasning av produktpakker som foretaket setter sammen selv.

Tar egen risiko.

Forhandler direkte med selskapene.

Mellomstore foretak

Individuelt tilpassede forsikringer.

Tar noe egen risiko.

Bruker forsikringsmegler.

Mindre foretak

Tar liten egen risiko.

Bruker i mindre grad forsikringsmegler.

Private kunder

Standardiserte forsikringspakker.

Tar ikke egen risiko.

Bruker ikke forsikringsmegler.

I forhold til privatmarkedet og de ulike delene av næringsmarkedet er det også stor forskjell hva gjelder bruken av markedsførings- og distribusjonskanaler. For privatmarkedet og de små foretakene er salg gjennom Internett begynt å bli viktig. Når det gjelder mellomstore og store foretak er direkte kontakt fortsatt helt avgjørende. Det vises til avsnitt 4.3.5 nedenfor.

3) Som nevnt innledningsvis i dette avsnitt, går det et skille mellom direkteforsikringer og ansvarsforsikringer på tvers av skillet mellom privatmarkedet og næringsmarkedet. Ved direkteforsikringer begrenses partsforholdet til forsikringsselskapet og forsikringstakeren og eventuelt hans pårørende, både ved tegning av forsikring og ved eventuelt senere erstatningsoppgjør. Dette gjelder for eksempel ved forsikring av fast eiendom, innbo eller kjæledyr. Noe som gjør disse forsikringene til forholdsvis enkle og oversiktlige produkter. Ved ansvarsforsikringer kompliseres produktet og partsforholdene betydelig. En ansvarsforsikring knyttet til motorvogn vil for eksempel dekke både skade på bilfører, passasjer og tredjemenn, samt dekke skade på tredjemenns eiendeler som bruken av motorvognen medfører.

Bruken av ansvarsforsikringer har økt. Lovgivningen stiller i økende grad krav til tegning av ansvarsforsikringer knyttet til kjøretøy og yrkes- og virksomhetsutøvelse, se ovenfor 4.1.3. Økt bruk av data og annen avansert teknologi i samfunnet og større risiko for å gjøre feil ved yrkesutøvelse som følge av et mer komplekst samfunn, medfører et økt behov for ansvarsforsikringer. I kontraktsforhold, for eksempel entrepriseavtaler, kreves det i dag ofte at entreprenøren tegner forsikring som dekker skader som virksomheten kan forårsake. Også for private er det en økende tendens i enkelte tilfeller at det tegnes forsikringer som dekker eget ansvar. Dette gjelder først og fremst ved salg av bolig, der selger tegner eierskifteforsikring som dekker selgers ansvar for feil og mangler ved boligen.

4) Innenfor skadeforsikring er det videre vanlig å trekke skille mellom tingsskadeprodukter og personskadeprodukter. Når det gjelder tingsskadeproduktene, er det en utvikling hva gjelder hvilke ting som forsikres, men ellers er denne delen av markedet forholdsvis stabil. Enkelte tingsskadeforsikringer som for eksempel motorvognforsikringer, er noe mer kompliserte som følge av at de også dekker personskaderisiko. Innenfor personskadeprodukter har utviklingen vært større enn innenfor tingsskadeprodukter. Personforsikringene har flere fellestrekk med livsforsikring og ligger sånn sett nærmere livsforsikringsmarkedet på mange måter enn de rene skadeforsikringene i form av tingsskadeprodukter. Utviklingen av produktene innenfor personforsikring gjør at grensen mellom livsforsikring og skadeforsikring er i stadig forandring og utvikling.

Tingsskade vil normalt vise seg, og stort sett oppdages, kort tid etter at skaden har inntruffet. Erstatningsoppgjør vil da normalt kunne finne sted innenfor eller kort tid etter den forsikringstiden som er definert i forsikringsavtalen. Når det gjelder personskaderisiko vil forsikringsselskapets risikoperiode kunne strekke seg langt utover den forsikringstiden som er definert i forsikringsavtalen. Som påpekt ovenfor i avsnitt 3.3.3 må forsik­ringsselskapene ta i betraktning at det i fremtiden kan inntre skader som skyldes forhold som omfattes av og kan tilbakeføres til tidligere forsikringsperioder, og som selskapet derfor vil stå ansvarlig for. Som følge av at skadeforsikring er basert på ettårige kontrakter, må et skadeforsikringsselskap være forberedt på at selskapet kan få ansvar for skadeårsaker som ligger latente, og som først slår ut i skade som kan konstateres lenge etter at for­sik­ringstiden er utløpt. Typiske eksempler på dette er yrkesskadeforsikring og produktansvarsforsikringer.

4.2.2 Sjø- og energiforsikringer som spesielle bransjer

Ser man nærmere på de ulike markedene for næringsforsikringer, vil en se at det særlig er markedet for sjøforsikringer og markedet for offshore- og energiforsikringer som skiller seg ut. Dette er markeder av utpreget internasjonal karakter. Disse markedene har vært en betydelig bransje i norsk forsikring samtidig som de fremstår som høyt spesialiserte. I Banklovkommisjonens utredning nr. 16, NOU 2007: 1 Meglerprovisjoner i forsikring, side 14 flg. er det gitt en nærmere beskrivelse av disse forsikringsmarkedene. Det er der blant annet opplyst følgende:

«Markedet for sjøforsikring har tradisjonelt vært delt opp i kyst-/fiskefartøyer (Nordsjøfart), og internasjonal havgående tonnasje, såkalt «bluewater»-forretning. Kundeadferd og markedssammensetning er svært forskjellig i de to segmentene. Når det gjelder kundeadferd og markedstilgang innenfor kystkasko ligger dette nær den som gjelder for det norske landbaserte skadeforsikringsmarkedet.

Forsikringsmeglerne opplyser at markedet for sjø- og energiforsikring har tilnærmet fri konkurranse og lave etableringshindringer til de ledende markedene i Europa, USA, og Asia. Som følge av dette har norske rederier i økende grad foretatt internasjonale avdekninger av sine forsikringsbehov, selv om man også har opprettholdt en sterk nasjonal deltakelse, oftest med et norsk skadehåndterende selskap, såkalt «Claims Leader». Det opplyses at norske rederier kjøper sjøforsikringer for anslagsvis 2,3 milliarder kroner årlig hvorav om lag 40 prosent i det norske sjøforsikringsmarkedet.

I tillegg kjøpes spesialtilpassede produkter som dekker ansvar og inntekstbortfall relatert til kontrakt eller prosjekt.

Mens det norske sjøforsikringsmarkedet har et betydelig internasjonalt preg, har dette vært noe mindre innenfor energimarkedet. Gjennom oljemarkedet har imidlertid praksis fra sjøforsikringsmarkedet også fått innpass i energiforsikringsmarkedet. Kundene i energiforsikringsmarkedet kjøper primært forsik­ringsprodukter for å forsikre sine interesser i plattformer, installasjoner, innretninger og utstyr offshore/onshore i lete-, bygge- og driftsfasene, inklusive fjerning (etter endt bruk/livsløp). Dette gjelder følgende forsikringer:

Tabell 4.1 Rederinæringen kjøper primært følgende forsikringer.

Kaskoforsikring:Kasko-interesse:Frakt-interesse:Tidstap forsikring:Krigsforsikring:Protection & Indemnity:Dekker fysisk skade på eller tap av skipDekker merkostnader som følge av totaltap av skipDekker inntektsbortfall i peri­oden etter totaltap av skipDekker tapte inntekter ved skade på skipDekker skade og totaltap som følge av krig og terrorismeDekker tredjemanns- og oljesølansvar i henhold til internasjonale konvensjoner med en beløpsgrense på USD 5,4 mil­liarder
  • forsikring mot fysisk skade og totaltap,

  • avbruddsforsikring,

  • brønnkontrollsforsikring, inklusive dekning av forurensningsansvar og reboringskostnader av brønner,

  • ansvarsforsikring mot tredjemannsansvar og/eller Protection & Indemnity Insurance (P&I), og

  • krigs- og terroristforsikring.

Mens det innenfor det norske non-marine markedet er vanlig at kunden dekker 100 prosent av sin polise i ett selskap, benytter kundene i marine- og energimarkedet, som følge av høye forsikringssummer og næringens internasjonale karakter, et stort antall assurandører spredd over flere internasjonale markeder som alle tegner en prosentvis andel av dekningen. Innenfor hver dekning opereres det med forskjellige prisnivåer og til dels avvikende vilkår for den enkelte assurandør. Dette medfører at det er behov for å samordne dekningene, og administrere pengestrømmene og forsikringsdokumentene.

En annen følge av at markedet har tilnærmet fri konkurranse er at norske sjøforsikringsselskap har god tilgang til utenlandske kunder. Forsikringsmeglerne opplyser at gjennom internasjonaliseringen av norsk shipping har det norske sjø- og energiforsikringsmarkedet i løpet av en 30 års periode blitt verdens nest største, og at norske selskap er godt posisjonert til å bli markedsleder, spesielt innenfor sjø. De norske sjøforsikringsselskapenes internasjonale ekspansjon kan ifølge det opplyste forklares med et godt tilpasset produkt basert på produktutvikling i samspill med norske rederier, samt at det norske meglermiljøet har bygget bro mellom internasjonale kunder og de norske selskapene. Det opplyses at om lag to tredeler av de norske sjøforsikringsselskapenes inntekter kommer fra internasjonale kunder.

Norge har to av verdens ledende sjøforsik­ringsselskap innenfor tingskade, henholdsvis Gard som er verdens største sjøkaskoforsik­ringsselskap (USD 204 mill. i omsetning i 2005) og Norwegian Hull Club (USD 141 mill. i omsetning i 2005). I tillegg har Gard rederansvarsforsikringer (P&I-forsikringer) med en omsetning på USD 290 mill. i 2005 og er på dette området nest størst i verden. Gard har også befrakterforsikringer, forsikringer tilknyttet bygging av skip samt energiforsikringer. Skuld hadde en omsetning på USD 153 mill. og er det åttende største selskapet i verden innenfor P&I-segmentet. Det har også funnet sted nyetableringer i de senere år (Gerling, NEMI og Bluewater), primært innenfor kaskoforsikringer, og i henhold til opplysninger fra Forsik­ringsmeglerne velger internasjonalt opererende forsikringsselskaper å legge sitt kompetansesenter for sjø- og energi til sin norske filial.»

I utgangspunktet gjelder virksomhetsreglene for forsikring i Norge også for sjøforsikring og energiforsikring. Gjennom bruk av generelle dispensasjonshjemler i forsikringsvirksomhetslovgivningen er det imidlertid på viktige områder gitt særskilte unntak eller særlige regler for disse bransjene. Dette gjelder blant annet valutaplasseringsreglene.

Banklovkommisjonen har gjennom sitt arbeid med skadeforsikring ikke avdekket forhold som tilsier at det er behov for en særlig gjennomgang av virksomhetsreglene for skadeforsikring med tanke på de særlige forholdene som kjennetegner sjø- og energiforsikringer sammenlignet med den landbaserte forsikringsvirksomheten. Det forutsettes da at de dispensasjoner disse bransjene er gitt i medhold av gjeldende virksomhetslovgivning, fortsatt vil gjelde. På denne bakgrunn vil ikke Banklovkommisjonen gå nærmere inn på en særlig vurdering av disse bransjene i denne utredningen.

4.2.3 Utviklingstrekk I (produktutvikling)

Utviklingen av produktene innenfor skadeforsik­ringsmarkedet følger samfunnets utvikling. Ny teknologi og større økonomiske investeringer skaper nye og mer kompliserte forsikringsprodukter. Innenfor privatkundemarkedet har spredningen av nye teknologiske hjelpemidler gitt marked for forsikringer mot tap, skade og driftsavbrudd av slike hjelpemidler. Ofte selges slike forsikringer gjennom de samme mellommenn som selger de teknologiske hjelpemidlene. Slike «kjøpsforsikringer» tilbys blant annet i forbindelse med kjøp av mobiltelefoner der forhandlerne ved kjøp av telefonen tilbyr forsikring av den samtidig.

Også innenfor næringsforsikring har teknologiutviklingen medført behov for sikring av spesialiserte objekter. Konsekvensene for virksomheten av at maskiner, datanett og lignende ikke fungerer, gir større behov for forsikringer mot driftsavbrudd. Teknologiutviklingen har også medført høyere spesialisering av personell og arbeidstakere, samt til dels større risiko for økonomisk tap dersom disse gjør feil. Dette øker også behovet for forsikringer, både ansvarsforsikringer for flere profesjoner og andre forsikringer.

Den teknologiske utviklingen og en generell velstandsøkning i samfunnet medfører også en økning i antallet av for eksempel motorvogner. Flere motorvogner medfører også en økning i risiko for skade, noe som selvfølgelig påvirker premiene og vilkårene for forsikring av motorvogner. En annen side av velstandsøkningen er at erstatningene øker. Dette påvirker også premiene i betydelig grad.

Stadige endringer og en rask utvikling i samfunnet skaper behov for forutberegnelighet både hva gjelder kostnader og sikring mot mulige tap. Denne utviklingen kan for eksempel reise spørsmål om det i framtiden vil være behov for at selskapene skal kunne forplikte seg i forhold til premiens størrelse for en periode som er lengre enn forsik­ringsperioden og som kan strekke seg over flere år. Hittil har premieberegningsperioden stort sett vært lik forsikringsperioden (se ovenfor avsnitt 3.3.3). Et slikt spørsmål vil imidlertid måtte vurderes nøye fordi det både reiser spørsmål om sikring mot akkumulering av risiko over tid i selskapene og kan gi dårligere gjennomsiktighet i markedet ved at det blir vanskeligere å sammenligne premier fra ulike selskaper.

En annen side av produktutviklingen, særlig innenfor privatmarkedet, er at man har fått flere produktkombinasjoner og sammenkoblinger mellom ulike typer forsikringer. Har man tre eller fire ulike typer forsikring i samme forsikringsselskap, kan man oppnå rabatt på samtlige forsikringer. Dette kan for eksempel være reiseforsikring, motorvognforsikring og boligforsikring. I en del tilfeller er også rabattordningene knyttet til om man er kunde i andre finansforetak i samme konsern. I enkelte tilfeller kobles også forsikringer som en tilleggsytelse til helt andre finanstjenester som kjøpes av kunden. Et eksempel på dette er reiseforsikring som følger med dersom reisen betales med kredittkort. Produktkombinasjoner av denne art og rabattordninger knyttet til disse kombinasjonene, medfører dårligere gjennomsiktighet for kundene i markedet, fordi sammenligning av priser tilknyttet de enkelte produktene blir vanskeligere. Slike produktpakker er mer vanlig innenfor privatmarkedet enn i næringsmarkedet fordi forsikringene i næringsmarkedet i langt større grad er individuelt tilpasset.

Bruken av produktpakker, kobling av forsikringer som tilleggstjenester og salg av forsikring ved kjøp av tekniske hjelpemidler og lignende («kjøpsforsikringer»), medfører også fare for at man betaler for forsikringer som dekker samme risiko.

Innenfor næringsmarkedet finnes derimot andre spesielle tilpasninger. Et produkt som har kommet innenfor markedet for mellomstore og store foretak er såkalte kontoordninger.I brev av 2. mai 2005 til Banklovkommisjonen legger Finansdepartementet til grunn at en kontoordning er en avtale mellom et forsikringsselskap og en kunde hvor forsikringsselskapet på nærmere vilkår «administrerer» kundens selvassuranse mot et forhåndsbetalt administrasjonsgebyr. Utformingen av kontoordningene varierer imidlertid en god del. I en del tilfeller er forsikringsselskapet kun administrator av ordningen uten at selskapet har påtatt seg noen form for forsikringsrisiko. I andre tilfeller har forsikringsselskapet i begrenset grad påtatt seg en forsikringsrisiko. Dette kan blant annet gjelde i forhold til tredjemann, samtidig som forsikringsselskapet i ettertid kan ha adgang til å kreve dekning av et slikt ansvar hos kunden. Kontoordningene kan blant annet fremstå som et alternativ til etablering av eget skadeforsikringscaptive for en del store foretak, og de dekker behovet for fleksible løsninger hos en del kunder. Avhengig av hvordan kontoordningene er utformet, medfører de spørsmål om dette er forsikringsvirksomhet og således virksomhet som et forsikringsselskap kan drive. Dette og andre spørsmål knyttet til kontoordninger er vurdert nedenfor i kapittel 5.

En annen viktig trend i utviklingen av produkter innenfor skadeforsikring har vært å gi kundene et helhetlig tilbud ikke bare ved forsikringstegningen, men også ved skadeoppgjøret. Dette gjelder for eksempel ved behandling av personskade/sykdom og reparasjon av skade på fast eiendom eller andre eiendeler. Forsikringsselskapet kan for eksempel ta ansvar for avtale med håndverkere og gjennomføring av reparasjonene ved vannskade. Også dette reiser spørsmål om slik virksomhet ligger innenfor det som et forsikringsselskap kan og bør drive med.

Sett fra lovgivers side medfører dette mangfoldet av produkter innenfor skadeforsikringsmarkedet et varierende styringsbehov. Styringsbehovet vil variere avhengig av om det dreier seg om privatmarkedet eller næringsmarkedet og etter hvilke produkt det er snakk om. Kundene innenfor næringsmarkedet vil normalt ha større forutsetninger for å klare å skaffe seg oversikt over produkter og premier som tilbys fra ulike forsikringsselskaper. Lovgivers reguleringsbehov antas også å avhenge av om det dreier seg om forsikringer som samfunnet anser som nødvendighetsforsikringer eller ikke, se ovenfor avsnitt 4.1.3.

4.2.4 Utviklingstrekk II (individualisering av premie)

Ovenfor i avsnitt 3.2.2 punkt 2) fremgår det at forsikringsloven § 12-1 første ledd forutsetter at selskapene ved premiefastsettelsen skal ta hensyn til risikoen knyttet til den enkelte kontrakt. To personer vil således ikke har krav på lik premie for i hovedsak samme forsikringsprodukt dersom risikoen knyttet til de to kontraktene er forskjellige. Det fremgår videre i avsnitt 3.2.2 punkt 2) at risikovurderingen, og dermed prisfastsettelsen, blir basert på statistiske og erfaringsmessige forskjeller mellom ulike kundegrupper og kategorier. Premieforskjeller kan derfor i det store og hele tilbakeføres til erfaringer som det statistiske materialet gir grunnlag for.

Samtidig følger det av forsikringsloven § 12-1 tredje ledd at selskapet skal påse at premietariffene utformes slik at det ikke vil skje urimelig forskjellsbehandling mellom produkter, produktkombinasjoner eller kundegrupper.

Det oppstår på bakgrunn av disse bestemmelsene, jevnlig diskusjoner om hvor langt et skadeforsikringsselskap kan gå i individuell fastsettelse av premien uten at det medfører urimelig forskjellsbehandling mellom kundegrupper, eller hvor langt forsikringsselskapet kan gå i differensiering av risikoen uten at det går ut over grunntanken i forsikring om en utjevning av risiko på et kollektiv. Dette spørsmålet kan reise seg selv om det er statistisk grunnlag for en differensiering av risikoen for eksempel på grunnlag av yrke, lønn og lignende. Jo bedre statistisk materiale man får, jo mer aktuelt vil spørsmålet kunne bli. Når det gjelder bruken av kjønn til differensiering av risiko, har EU-kommisjonen valgt å begrense denne adgangen gjennom Rdir. 2004/113/EF. Det vises til avsnitt 3.2.2. punkt 3) ovenfor. Det er også i spesiallovgivningen fastsatt forbud om bruk av enkelte opplysninger ved vurderingen av risikoen i et for­sik­ringsforhold. Dette gjelder blant annet bioteknologiske opplysninger om en person, jf. bioteknologiloven § 5-8.

Ut over visse konkrete opplysninger, som for eksempel kjønn og arvemessige opplysninger, kan det være vanskelig lovgivningsmessige å sette grenser for bruk av statistisk materiale og grenser for hvor langt risikoen kan individualiseres.

4.2.5 Utviklingstrekk III (periodisering av erstatningsutbetalinger)

I avsnitt 3.2.1 ovenfor fremgår det at det hittil har vært vanlig at erstatningen innenfor skadeforsikring skal skje i form av engangsbeløp. Innenfor livsforsikring er det derimot vanlig at erstatninger som skal erstatte tap av inntekt skjer ved periodiserte utbetalinger. I en rekke tilfelle vil periodiserte erstatningsutbetalinger ved personskader være bedre tilpasset det formål som forsikringen er ment å dekke framfor en neddiskontering av tap av inntekt og en utbetaling som engangsbeløp. I utgangspunktet er det ikke direkte hindringer for dette i gjeldende virksomhetsregler for skadeforsikring, men en mulig overgang til periodiserte utbetalinger vil blant annet reise avsetningsmessig spørsmål. Avsetningene vil bli stående lenger i skadeforsikringsselskapet og disse avsetningene vil være knyttet direkte til en bestemt forsikringstaker/erstatningsmottaker. På denne måten vil sparemessige hensyn komme inn på en måte som ikke har vært aktuelt for skadeforsikringsselskaper til nå. Dette vil også måtte få konsekvenser i forhold til forsikringsselskapets forvaltning av denne kapitalen. Videre reiser periodiserte utbetalinger spørsmål i forhold til beskatning av senere utbetalinger. Særlig i forhold til det siste er det viktig for erstatningsmottakeren å ha forutberegnelighet. I dag er det særlig beskatningen som er vurdert som det største hinderet for periodiserte utbetalinger i skadeforsikring.

4.3 Lønnsomhet og konkurranse

4.3.1 Premie- og erstatningsvolumer

Som det fremgår ovenfor i avsnitt 4.1, viser tall fra Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) at det pr. 31. desember 2006 var i alt 3,1 mill. skadeforsikringer i privat sektor (antallet skadeforsikringer vil ikke samsvare med antall kontrakter, da en kontrakt kan omfatte flere forsikringer). For det såkalte mellommarkedet og industrimarkedet er det ikke oppgitt antall forsikringer, men tallene er basert på forsikringssum. Forsikringssummen i mellommarkedet utgjorde 3 057 mrd. kroner pr. 31. desember 2005 og for industrien 1 437 mrd. kroner. Opptjent premie for egen regning var i pr. 31. desember 2005 40,1 mrd. kroner og påløpte erstatninger var 27,1 mrd. kroner. Skadeforsik­ringsselskapenes samlede forvaltningskapital utgjorde 131,3 mrd. kroner i 2005 og av dette utgjorde egenkapital 26,0 mrd. kroner.

Tabell 4.2 Brutto erstatninger og brutto opptjent premie i skadeforsikring basert på tall fra Gjensidige Forsikring, TrygVesta Forsikring NUF og KLP Skadeforsikring AS (tall i mill. kroner).

  1998199920002001200220032004200520062007
Påløpte erstatninger brutto9 89211 69512 54111 97213 22914 44713 44913 79714 28712 530
– Personskade11 1171 8162 2902 6053 1093 7393 9103 9732 6932 161
– Tingskade eksl. naturskade8 2448 8909 3948 6239 1209 8238 5309 1119 8478 895
– Yrkesskade5329908577441 0008841 0097121 5921 406
Opptjent premie brutto10 72411 67812 41714 52719 62319 08819 92620 91620 42517 424
– Personskade1 2521 8592 3952 8043 3003 8134 1304 9313 7953 263
– Tingskade eksl. naturskade9 0579 4219 59911 16212 88014 44714 98415 14314 76612 417
– Yrkesskade4163984245617438278128421 5801 445

1 Personskadeforsikringer omfatter trygghetsforsikringer, ulykkesforsikringer og gruppeliv.

Kilde: Tall innhentet av Banklovkommisjonen fra Gjensidige, TrygVesta (tall for 2006 og tidligere omfatter tall fra Vesta Forsikring) og KLP.

For å se nærmere på utviklingstrekkene innenfor skadeforsikring, har Banklovkommisjonen innhentet tall for den historiske utviklingen fra TrygVesta Forsikring NUF (tidligere Vesta Forsikring AS), Gjensidige Forsikring og KLP Skadeforsikring AS. Ovenfor i tabell 4.1 og i figurene 4.1 til 4.4, samt i en del andre sammenhenger i de alminnelige motiver, er utdrag fra de innhentede tall tatt inn.

Tabell 4.1 viser en oversikt over samlede brutto erstatninger og brutto opptjent premie selskapene har hatt i årene 1998 til 2007, samt en fordeling på henholdsvis personskade, tingsskade og yrkesskade. For å lettere kunne se utviklingen av forholdet mellom påløpte erstatninger og opptjent premie innenfor henholdsvis personskade, yrkesskade og tingsskade er det i figurene 4.1 til 4.4 foretatt en direkte sammenligning av disse.

For at virksomheten i skadeforsikringsselskapet skal kunne være lønnsom, er selskapet avhengig av at det er en viss margin mellom påløpt erstatning og brutto opptjent premie. Lønnsomheten av selskapenes skadeforsikringsvirksomhet måles imidlertid bedre ved totalkostnadsprosenten (Combined ratio). Det vises til avsnitt 3.2.4 ovenfor. Kurvene i figur 4.1 viser imidlertid at avstanden mellom brutto opptjent premie og brutto påløpte erstatninger har økt fra 2001 og til 2005.

Figur 4.1 Sammenligning utvikling av samlet påløpte
 bruttoerstatninger og samlet opptjent brutto premie fra 1998 til
 2007.

Figur 4.1 Sammenligning utvikling av samlet påløpte bruttoerstatninger og samlet opptjent brutto premie fra 1998 til 2007.

Figur 4.2 viser at utviklingen i erstatninger og premie var forholdsvis jevn for personskadeforsikringer fram til 2001. Etter dette økte påløpt premie mer enn påløpte erstatninger. Utviklingen etter 2002 i påløpt erstatning og opptjent premie har derimot fulgt hverandre forholdsvis jevnt. I 2004 og 2005 har det vært et fall både i påløpte erstatninger og opptjent premie innenfor personskade.

Figur 4.2 Sammenligning påløpt bruttoerstatning personskade
 og opptjent brutto premie personskade fra 1998 til 2007.

Figur 4.2 Sammenligning påløpt bruttoerstatning personskade og opptjent brutto premie personskade fra 1998 til 2007.

Figur 4.3 viser at utviklingen innenfor tingsskadeforsikring har vært annerledes enn innenfor personskade. Kurven for påløpte erstatninger nederst i diagrammet har vært forholdsvis jevn, mens kurven for opptjent premie har vært noe økende fra 2001.

Figur 4.3 Sammenligning påløpt bruttoerstatning tingskade
 eksl naturskade og opptjent brutto premie tingskade eksklusiv naturskade
 fra 1998 til 2007.

Figur 4.3 Sammenligning påløpt bruttoerstatning tingskade eksl naturskade og opptjent brutto premie tingskade eksklusiv naturskade fra 1998 til 2007.

Figur 4.4 viser utviklingen for bruttoerstatninger og opptjent premie innenfor yrkesskadeforsikring. Dette er et rent næringsforsikringsprodukt og et forholdsvis nytt produkt som kom inn som obligatorisk forsikring for arbeidsgivere i 1989 ved lov av 16. juni 1989 nr. 65 om yrkesskadeforsikring. Ved et nytt produkt vil ikke forsikringsselskap ha direkte relevant produktstatistikk for å kunne vurdere risikoen ved produktet. Dette gjør det vanskeligere å beregne erstatningsutbetalingene og dermed å fastsette premien. Dette gjelder særlig for «langhalede» forsikringer som yrkesskadeforsikring. Det vil her kunne være skader som ligger latente og som først viser seg flere år etter at skaden inntraff. En erstatning kan således være knyttet til forsikringsperioder som ligger flere år tilbake. Dette har medført store svingninger i forholdet mellom påløpte erstatninger og opptjent premie innenfor yrkesskadeerstatning. Siden utviklingen mellom erstatninger og opptjent premie fra 2002 har vært forholdsvis sammenfallende, kan dette tyde på at selskapene i større grad har funnet riktig nivå på forholdet mellom erstatninger og premie innenfor yrkesskadeforsikring.

Figur 4.4 Sammenligning påløpt bruttoerstatning yrkesskade
 og opptjent brutto premie yrkesskade fra 1998 til 2007.

Figur 4.4 Sammenligning påløpt bruttoerstatning yrkesskade og opptjent brutto premie yrkesskade fra 1998 til 2007.

Tabell 4.3 Skadeforsikringsselskapenes totalkostnadsprosent (Combined ratio). Tall i prosent. Tabellen svarer til tabell 3.1.

  199619971998199920002001200220032004200520062007
Totalkostnadsprosent101,6105,5108,7119,0115,4112,8102,098,790,291,390,993,4
Skadeprosent74,778,580,793,289,188,078,274,167,468,268,271,7
Kostnads­prosent26,927,028,025,826,224,823,824,622,823,122,721,7

Kilde: FNH – Finansåret 2008.

4.3.2 Totalkostnadsprosent (Combined ratio)

Som beskrevet ovenfor i avsnitt 3.2.4 beror skadeforsikringsselskapenes økonomi og soliditet over tid først og fremst på de årlige resultater av selve forsikringsvirksomheten. Utviklingen av forsik­ringsvirksomheten lar seg best måle ved beregning av det enkelte selskaps totalkostnadsprosent (Combined ratio) det enkelte år. Totalkostnadsprosenten gir uttrykk for forholdet mellom summen av selskapets driftskostnader og erstatningskostnader for skader inntruffet i året, og de premier i egen regning selskapet har opptjent i løpet av året. Som det fremgår ovenfor i avsnitt 3.2.4 er det normalt vesentlig for selskapenes konkurransekraft, soliditet og lønnsomhet at gjennomsnittlig totalkostnadsprosent over tid holder seg betryggende under 100 prosent. Dette er likevel avhengig av det generelle rentenivået i markedet. Tabellen 3.1 inntatt i 3.2.4 viste følgende skadeprosent fra 1994 til 2007. Se tabell 4.2 ovenfor.

Tallene viser således at i perioden fra 1996 til og med 2002 hadde selskapene en gjennomsnittelig totalkostnadsprosent på over 100 prosent, og var således avhengig av finansinntektene for å kunne gå med overskudd. Først i 2004 til 2007 har totalkostnadsprosenten ligget betryggende under 100 prosent. Tallene i tabellen viser også at kostnadsprosenten har gått jevnt nedover siden 1998. Selskapene har således blitt mer kostnadseffektive de senere årene.

Totalkostnadsprosenten brukes ikke bare som verktøy internt i selskapene for å se på lønnsomheten i forsikringsvirksomheten, herunder en vurdering av om premiene må økes eller ikke. Totalkostnadsprosenten er også et element som vurderes av ratingselskapene sammen med en rekke andre forhold. Rating er drøftet nærmere i avsnitt 4.4.3 nedenfor.

4.3.3 Periodiske svingninger i lønnsomhet

I avnitt 3.2.4 og 4.3.2 ovenfor viser tallene over totalkostnadsprosent i tabell 3.1 og 4.2 at skadeforsikring er en typisk bransje med periodiske svingninger i lønnsomheten (sykliske variasjoner). Resultatene av så vel skadeforsikringsvirksomheten som kapitalforvaltningen kan svinge betydelig på mellomlang sikt, det vil si at både erstatningsutbetalingene og finansinntekten vil kunne svinge. Særlig svingningene i erstatningsutbetalingene er vanskelige å forutse, og svingningene er derfor vanskelige å dempe i forkant. En premiejustering på bakgrunn av endringer i erstatningsutbetalingene, vil hele tiden bli liggende i bakkant av svingningene i erstatningsutbetalinger, og tiltakene vil dermed komme i etterkant av utviklingen. En samvariasjon i endringene av erstatningsutbetalinger og endringer i finansinntektene vil i noen grad kunne dempes ved bruk av derivater, men svingningene vil ikke kunne avhjelpes i sin helhet fordi de er vanskelige å forutsi.

I en vurdering til Finansdepartementet av 9. februar 2006 vedrørende konkurransesituasjonen i skadeforsikringsmarkedet, skriver Kredittilsynet i avsnitt 4.6 følgende:

«Svingningene i skadeprosent og combined ratio som er observert både i Norge og i andre land reiser spørsmålet om skadeforsikringsmarkedet har visse sykliske trekk. En rapport om finansiell stabilitet i forsikringsmarkedet publisert av CEIOPS 5 inneholder en kort drøfting av sykliske trekk i skadeforsikringsmarkedet.

I rapporten refereres det til en generell oppfatning av at endringer i premienivåene innenfor skadeforsikring opptrer i sykluser. Videre henvises det til studier som viser sykliske variasjoner i skadeprosenten i USA og Europa, men det påpekes at konklusjonene er mindre robuste for de senere år. Andre studier viser klare tegn til sykliske variasjoner i noen bransjer som reassuranse og motoransvarsforsikring.

I rapporten henvises det til kapasitetsbegrensninger og eksterne sjokk som en mulig forklaring bak de sykliske trekkene. Forklaringen bygger på at eksterne sjokk gjør det nødvendig å justere egenkapitalnivået i selskapene, og imperfeksjoner i kapitalmarkedene tilsier at selskapene foretrekker å justere egenkapitalen via tilbakeholdte resultater. Dermed vil uventede tap føre til at selskapene hever prisene i en periode inntil egenkapitalen er gjenopprettet.

Det kan synes noe mer uklart hvorfor selskapene etter en periode med uventede gevinster skulle være villige til å senke premiene slik at akkumulert tap etter hvert bringer egenkapitalen ned på et normalnivå. En forklaring kan være at det for gjensidige selskaper er mest effektivt å dele ut «utbytte» i form av lavere premier, og at aksjeselskaper velger å følge denne utviklingen for å unngå å miste markedsandeler.

Denne forklaringen indikerer at syklusene er resultatet av en bevisst strategi hos selskapene. Dette reiser spørsmål om hvorfor ikke mer «rasjonelle» aktører holder et jevnere premienivå, og dermed vinner markedsandeler når lønnsomheten i markedet er god, og taper markedsandeler når lønnsomheten i markedet er negativ.

Som indikert tidligere kan de sykliske variasjonene i skadeprosent også være forenlig med rasjonelle aktører som tilpasser seg optimalt til uventede sjokk i erstatningskostnadene. Endringen i premienivået vil i slike tilfeller ligge etter endringen i erstatningsnivået, både fordi det tar en viss tid før besluttede premiejusteringer reflekteres fullt ut i regnskapene, og fordi beslutningene om premiejusteringer forsinkes som følge av usikkerheten om sjokkene er varige eller midlertidige tilfeldige utslag.

Uansett forklaring er det altså klare indikasjoner på sykliske trekk i skadeforsikringsmarkedet, noe som må tas i betraktning ved en vurdering av konkurransesituasjonen i dagens marked.»

På oppdrag fra Fornyings- og administrasjonsdepartementet datert 9. desember 2005, har Konkurransetilsynet i sin skriftserie 2/2006 vurdert konkurranseforholdene i markedet for skadeforsikring, herunder om rammebetingelsene for bransjen i tilstrekkelig grad legger til rette for konkurranse. Konkurransetilsynet har i sin rapport lagt til grunn at det synes som om endringene i erstatningsutbetalingene, i tillegg til svingninger i finansmarkedet, er styrende for endringene i premienivået. Konkurransetilsynet har innhentet tall som viser at både påløpne erstatninger og opptjent premie falt i midten av 90-årene. Fra 1996 økte påløpne erstatninger mens opptjent premie fortsatt falt. Først to år senere begynte også opptjent premie å øke, men da med mindre enn påløpne erstatninger. I 1999 var vekstraten for påløpne erstatninger nærmere 25 prosent, før den avtok. Først fra år 2000 var veksten i opptjent premie i overkant av veksten i påløpne erstatninger. Konkurransetilsynet mener at denne utviklingen tyder på at veksten i premieinntekter følger veksten i påløpne erstatninger med en viss forsinkelse. Konkurransetilsynet skriver også at tilfeldige variasjoner i skadeutbetalingene vil spille en rolle. Enkelte år kan det påløpe uvanlig store skadeutbetalinger som forsikringsselskapene ikke har forutsett ved fastsettelsen av premienivået, som for eksempel storbranner. Slike variasjoner må selskapene korrigere for i senere års premier. Dette er illustrert nedenfor i figur 4.5 som er tatt inn i Konkurransetilsynets rapport side 20.

Figur 4.5 Illustrasjon av periodiske variasjoner.

Figur 4.5 Illustrasjon av periodiske variasjoner.

Kilde: Figuren er hentet fra Irish Competition Authority «Competition Issues in the Non-Life Insurance Market – Final Report and Recommendations» Volume II, March 2005, s. 15.

Når det gjelder betydningen av finansinntekter i dette bildet skriver Konkurransetilsynet:

«I perioder med høye finansinntekter kan for­sik­ringsselskapene dekke tap i den forsikringstekniske driften på andre måter enn gjennom økte premier. … I perioder med lave finansinntekter må på den annen side selskapene ha en lavere combined ratio for å oppnå lønnsomhet i det totale regnskapet. Dette var for eksempel tilfelle da finansinntektene falt vesentlig i årene 2001 – 2002. Inntekter fra pengeplasseringer kan således i seg selv være en kilde til sjokk for forsikringsselskapene. Normalt vil det ta opptil 24 måneder for forsikringsselskapene å justere premienivået for alle kundene. Dette skyldes at premienivået først kan endres ved forfall av forsikringene. Premiene må derfor dekke inn tap som påløper i tidligere perioder. Dette gjelder spesielt i perioder der inntekter fra finansmarkedene ikke dekker inn tap i den forsikringstekniske driften. Økningene i premiene i årene 2002 og fremover kan derfor være et utslag av en kombinasjon av høye skadeutbetalinger og lave finansinntekter, som innebar at selskapene gikk med tap i årene 2001 og 2002.»

4.3.4 Konkurranseforhold

Skadeforsikringsmarkedet i Norge er for private kunder i dag dominert av 3 – 4 store aktører. Den altoverveiende delen av markedet er fordelt mellom disse. De store selskapenes produkter i privatmarkedet er nokså like selv om selskapene forsøker å finne ulike måter å differensiere sine produkter ut over pris- og premieberegningen.

Når det gjelder næringsmarkedet innenfor skadeforsikring, er bildet litt annerledes. Også i denne delen av markedet er de sentrale aktørene innenfor privatmarkedet store. Imidlertid er markedet preget av at flere utenlandske aktører spiller en rolle særlig fordi næringslivet gjør bruk av forsikringsmeglere ved innhenting av tilbud på forsikringer. Innenfor en rekke områder i næringslivet har det vært tradisjon for at større enheter har tegnet sine forsikringer i utlandet. Dette gjelder for eksempel i rederibransjen og tegning av sjøforsikringer. Forsikringsloven § 2-4 annet ledd fastsetter at skadeforsikringer i tilknytning til næringsvirksomhet kan formidles til utenlandske forsikringsselskaper selv om disse ikke har adgang til å drive direkte forsikringsvirksomhet i Norge. Flere store foretak og konsern har også opprettet egne forsikringsselskaper, såkalte skadeforsikringscaptive, som dekker foretakenes forsikringsbehov.

Tabell 4.4 Markedsandeler 2007 skadeforsikringsmarkedet i Norge.

Gjensidige31,0 prosent
If Skadeforsikring29,8 prosent
TrygVesta Forsikring18,1 prosent
Sparebank 110,0 prosent
Andre1,1 prosent

Kilde: FNH.

Ser man på det samlede landbaserte skadeforsikringsmarkedet i Norge, viser statistikk for fjerde kvartal 2007 fra Finansnæringens Hovedorganisasjon 6 at markedsandelene var som tabell 4.3 ovenfor viser.

Ser man på utviklingen over tid synes disse markedsandelene å ha vært forholdsvis stabile (se nedenfor tabell 4.4).

Tabell 4.5 Markedsandeler 1996 – 2007 samlede landbaserte skadeforsikringsmarkedet i Norge. Markedsandeler til de fire største selskapene landbasert forsikring i alt. Tall i prosent.

Selskap199619971998199920002001200220032004200520062007
If40,038,938,938,936,834,633,031,331,431,231,529,8
Gjensidige28,129,028,828,329,328,727,830,332,432,931,231,0
Sparebank 17,57,67,89,310,510,510,29,99,89,910,010,0
TrygVesta18,418,219,218,117,419,021,920,018,817,917,518,1
Andre6,16,45,45,46,17,27,18,57,68,19,811,1
Sum100100100100100100100100100100100100

Kilde: FNH.

Selv om endringene i markedsandeler mellom de fire største skadeselskapene synes å være små fra år til år, gir ikke dette grunnlag for å trekke en konklusjon om at konkurransen innenfor skadeforsikring er begrenset.

I Kredittmeldinga 2005, Stortingsmelding nr. 13 (2005 – 2006) har Finansdepartementet gjort en vurdering av konkurransesituasjonen i skadefor­sik­ringsmarkedet. På side 12 i Stortingsmeldingen legges det til grunn at estimater fra Kredittilsynet viser at premieinntekter og erstatningskostnader har betydelige prosentvise endringer fra år til år i skadeforsikringsmarkedet, og at disse endringene i de to størrelsene ikke er synkroniserte. Resultatene til skadeforsikringsselskapene har store forskjeller fra år til år blant annet på grunn av dette.

Finansdepartementet legger videre til grunn følgende:

«Marknadsdelane til kvart enkelt av dei større selskapa varierer noko over tid. Dette kan tyde på at selskap som blant kundane blir oppfatta som dyre eller lite attraktive, over lengre tid mistar marknadsdelar, og vice versa. Det er òg noko variasjon i talet på selskap som driv verksemd i Noreg, eller kva for selskap dette er. I perioden 1993 til 2005 er det starta ikkje reint få nye selskap, og mange gamle er borte. Men dette er små selskap.

Strukturen på etterspørselssida i skadeforsikringsmarknaden har grunnleggjande sett endra seg lite dei siste år. Etterspørselssida består framleis av hushaldningar som ønskjer å forsikre viktige formuesgjenstandar som hus, hytte og bil, og føretak som ønskjer å forsikre utstyr og tilsette. Fordi behovet for forsikring ofte er stabilt, burde forholda liggje til rette for at kvar enkelt forsikringskunde gradvis opparbeider viktig kompetanse om skadeforsikringsmarknaden, som kan brukast til å gjere kvalifiserte val av leverandør. Dei fleste forsikringspremiar blir likevel betalte truleg utan at kunden har full oversikt over det forsikringsmessige innhaldet i den avtalen som er inngått. Vidare kan kunden, med rette eller urette, ha eit inntrykk av at enkeltselskap vil opptre ulikt når skade skjer, også utan at dette går klart fram av den inngåtte kontrakten. Ofte vil kunnskap om forsikringsproduktet først kome klart fram for kunden etter at skaden har oppstått.

Eit anna forhold er at det kan vere vanskeleg for kundane å samanlikne prisar mellom elles likeverdige forsikringsprodukt. Mellom anna kan det at prisane er avhengige av individuelle forhold som alder, bustad, tidligare skadar, skadeførebyggjande tiltak eller medlemskap i ulike organisasjoner, gjere det vanskeleg å innhente relevante listeprisar. I enkelt tilfelle kan det òg vere mogleg å prute etter personleg kontakt, slik at listeprisane uansett ikkje er dekkjande. Andre forhold som kan gjere det vanskelig å samanlikne prisar mellom ulike leverandører, er dei lojalitets- og produktpakketilboda som av og til blir sette fram.»

Finansdepartementet konkluderer på side 14 med følgende:

«Premiane frå år 2000 har vakse ein god del meir enn erstatningskostnadene. Dette kan ein nok til ein viss grad sjå i samanheng med at forholdet hadde vore omvendt i den føregåande perioden. Men det er ikkje klart om årsaka til den spesielt høge lønnsemda i skadeforsik­rings­selskapa dei siste åra er at forsikringsselskapa hadde venta høgare erstatningsutbetalingar enn det som blei realisert, eller om konkurranseintensiteten i skadeforsikringsmarknaden har gått ned.

Når ein skal vurdere kva som har ført til den høge lønnsemda i skadeforsikringsselskapa dei siste tre åra, bør ein leggje vekt på at det normalt er store variasjonar i resultata til skadeforsik­ringsselskapa frå år til år, og at det ikkje er gjennomført strukturtilpassningar i den norske marknaden som på nokon klar måte viser at konkurranseintensiteten er endra av strukturelle årsaker. Held lønnsemda seg rundt nivået frå dei tre siste år, samsvarer dette likevel ikkje med ein konklusjon om at konkurransen i skadeforsikringsmarknaden framleis er tilfredsstillande. Departementet vil derfor følje utviklinga i skadeforsikringsmarknaden nøye framover.»

Konkurransetilsynet la i sin rapport i skriftserie 2/2006 til grunn at undersøkelsene tilsynet har gjort, viser at 1999 og 2004 er ekstreme år i skadeforsikringsmarkedet. Dersom en undersøker andre perioder, fremkommer det at premienivået og skadeutbetalingen over tid svinger i et syklisk mønster. Premienivået absorberer ikke umiddelbart endringer i skadeutbetalingene, og utvikler seg derfor med en viss forsinkelse sammenlignet med skadeutbetalingene. Svingningene i markedet er i tillegg styrt av endringer i finansmarkedet. Dette illustrer etter tilsynets oppfatning at det ikke er grunnlag for å konkludere med at dagens premienivå skyldes manglende konkurranse mellom skadeforsikringsselskapene kun ut fra en sammenligning av premieinnbetalinger og erstatninger mellom årene 1999 og 2004.

Konkurransetilsynet legger videre til at sammenlignet med andre europeiske land synes ikke Norge å skille seg ut på indikatoren totalkostnadsprosent. Dersom man vurderer Norge i et lengre og internasjonalt perspektiv, synes veksten i norske skadeforsikringspremier å ha vært moderat. Konkurransetilsynet oppfatter det som særlig interessant at Norge ikke synes å skille seg vesentlig fra øvrige nordiske land som presumptivt er de mest sammenlignbare landene.

Konkurransetilsynets undersøkelser viser videre at det eksisterer visse etableringshindringer i skadeforsikringsmarkedet. I en markedsundersøkelse Konkurransetilsynet har utført, kommer det frem opplysninger fra bransjen som tyder på at særnorske kapitalkrav kan virke etableringsdempende. Konkurransetilsynet legger til grunn at i den grad norske soliditetskrav er strengere enn tilsvarende krav i EU/EØS, bør det vurderes om disse kravene kan senkes. Konkurransetilsynet mener også at kundemobilitet er viktig for å sikre tilstrekkelig konkurranseintensitet. Muligheten for å sammenligne tilbud, for eksempel skadefor­sik­ringsselskapenes vilkår, er i dag forholdsvis svak. Den planlagte norske informasjonssiden på Internett som skal muliggjøre en sammenligning blant annet mellom ulike forsikringstilbud, bør derfor ferdigstilles så raskt som mulig.

Ved vurdering av konkurransen i skadeforsik­ringsmarkedet, er det videre viktig at man ser hen til at forholdet mellom de ulike aktørene endrer seg avhengig av hvilket produkt og hvilke bransje det er snakk om. Ser man på fordelingen av markedsandeler i 2004 for de fire største selskapene innenfor de viktigste skadeforsikringsbransjene, har de fire store høye markedsandeler i alle bransjer med unntak av sjøforsikring som er en bransje som domineres av høyt spesialiserte selskaper (se tabell 4.5).

Tabell 4.6 Markedsandeler i 2004 for de viktigste skadeforsikringsbransjene. Tall i prosent, målt ved forfalt bruttopremie.

  GjensidigeIfVestaSparebank 1 SkadeSum 4 største
Brann/kombinert privat2429172090
Motorvogn privat2933201093
Brann/kombinert næringsliv373016 385
Motorvogn næringsliv393016 792
Yrkesskade372218 481
Sjøforsikringer 319 1 023
Sum alle bransjer272616 776

Kilde: Kredittilsynet: Vurdering av konkurransesituasjonen i skadeforsikringsmarkedet, tabell 1.

Innenfor bestemte nisjer i markedet kan imidlertid andre forsikringsselskaper være store. Dette gjelder blant annet innenfor gruppelivsforsikringer der det er mange aktører og ingen kan sies å ha en dominerende stilling.

Banklovkommisjonen vil i denne sammenheng også bemerke at man i forhold til kundemobiliteten i skadeforsikringsmarkedet ikke ennå har sett virkningene av den flytterett som forsikringskundene ble gitt med virkning fra 1. januar 2006, jf. endring av forsikringsavtaleloven ved lov 29. april 2005. Ved denne lovendringen er kundene gitt rett til å bytte forsikringsselskap i forsikringsperioden med en måneds varsel. Kostnadene ved slik flytting skal bæres av forsikringsselskapene. Også dette vil kunne påvirkes av konkurranseforholdene i markedet over tid.

Ser man på forholdet til utenlandske aktører i det norske skadeforsikringsmarkedet, ser man foreløpig at nasjonalt baserte aktører fortsatt har en stor andel av virksomheten. Med «utenlandske aktører» menes her forsikringsselskaper som er etablert i et annet europeisk land og som driver sin virksomhet i Norge gjennom filial eller grenseoverskridende virksomhet. Unntaket gjelder blant annet If Skadeforsikring, TrygVesta Forsikring og Trygg Hansa som driver sin virksomhet i Norge gjennom filial. TrygVesta drev tidligere sin virksomhet i Norge gjennom et norsk datterselskap, Vesta Forsikring AS. Andelen av utenlandske aktører varierer i forhold til bransje. Finansnæringens Hovedorganisasjon har til Banklovkommisjonen opplyst at deres statistikker for landbasert skadeforsikring viser en utenlandsandel på ca. 50 prosent for 2007. 7

4.3.5 Salgs- og distribusjonskanaler

Skadeforsikringsselskapene benytter seg av ulike salgs- og distribusjonskanaler for sine produkter. Disse er under stadig endring og utvikling. Særlig innenfor det private kundemarkedet har disse kanalene endret seg og blitt flere de siste 10 – 15 år.

1) Tidligere var den vanlige salgskanalen for forsikringer egne selgere eller selvstendige agenter og salgskontorer. Denne salgskanalen er fortsatt den mest dominerende, særlig innenfor privatmarkedet, men Internettsalget av forsikringer har økt kraftig. Internettsalget kan enten skje gjennom egne hjemmesider for skadeforsikringsselskaper eller via for eksempel nettbank, dersom forsik­ringsselskapet inngår i et større finanskonsern. Tegn tyder på at denne trenden vil fortsette og at Internettsalg og salg gjennom nettbank etter hvert kan spille en større rolle.

Internettsalg medfører en viss standardisering av de vanligste skadeforsikringsproduktene til private kunder. Å stille mange spørsmål over nettet vil kreve mer kompliserte nettløsninger som også kan bli dyrere å drifte. Det er derfor naturlig at antallet spørsmål til kundene over nettet begrenses i noen grad ved forespørsel om forsikringer via nettet. Dette medfører at risikovurderingen og premiefastsettelsen baseres på færre risikomomenter.

En overgang fra direkte salg til Internettsalg vil gi enkelte fordeler for selskaper som inngår i et konsern sammen med en forretningsbank eller sparebank. Nettbanken brukes da som en sentral salgskanal av både person- og skadeforsikringer. Det samme gjelder salg via bankens ansatte i direkte kontakt med kunden. Dette betegnes ofte som «bankassuranse». Det bemerkes i denne sammenheng at det ikke bare er skadeforsikringsselskaper med hovedsete i Norge som selger sine forsikringer via banker, også forsikringer fra skadeforsikringsselskaper etablert i utlandet selges via banker med hovedsete i Norge.

I tillegg til dette selges en rekke produkttilknyttede forsikringer via produktselgere som mellommenn. Slike «kjøpsforsikringer» kjennetegnes ved at de selges samme sted og samtidig med objektet som forsikres. Det vises også til avsnitt 4.2.3 over. Dette gjelder for eksempel eiendomsforsikringer som selges via eiendomsmeglere, mobiltelefonforsikringer som selges gjennom mobiltelefonselgere og bilforsikringer som selges gjennom bilselgere. Når det gjelder bilforsikringer, er det etter hvert blitt vanlig at disse gis samme benevnelse («brand») som bilmerket, for eksempel «Toyota forsikring». Hvilke forsikringsselskap som dekker risikoen fremgår således ikke direkte av forsik­ringsnavnet, men angis i den nærmere informasjonen om forsikringen.

Både Internettsalg, bankassuranse og kjøpsforsikringer kan medføre mindre direkte kontakt mellom den enkelte kunde og skadeforsikringsselskapet. Av forsikringsavtaleloven §§ 2-1, 2-3 og 2-4 med tilhørende forskrifter, følger det at forsikringsselskapet har en informasjonsplikt i forholdet til den enkelte konkrete kunde som skal gi kunden mulighet til å vurdere det forsikringstilbudet som gis. Disse lovbestemmelsene med tilhørende forskrifter bygger blant annet på EU-krav inntatt i ulike direktiver. For at forsikringsselskapet skal kunne oppfylle sin informasjonsplikt og kontroll av de opplysninger som gis, er de helt avhengig av at mellomleddet gjør den jobben de skal. Dette mellomleddet vil imidlertid ofte være mennesker som ikke jobber med forsikring som hovedområde. Det kan således være enkelte risikoer knyttet til slik bruk av salgskanaler som ikke var til stede i samme grad som tidligere da forsikringsagenter/-selgere var hoveddistribusjonskanalen.

I de tilfellene det ikke er kunden som tar kontakt for å innhente tilbud på forsikring, men selskapene som gjør salgsframstøt, er organisasjonsmarkedet en viktig salgskanal. Dette markedet består av ulike medlemsorganisasjoner og yrkesorganisasjoner som gjennom forhandlinger med forsik­ringsselskaper gir medlemmene muligheter til å tegne forsikringer i selskapet som omfattes av avtalen. Dette innebærer at medlemmer av ulike organisasjoner gis tilbud om forsikring på bakgrunn av avtaler inngått mellom organisasjonen og forsik­ringsselskapet. Disse tilbudene vil ofte være særskilt tilpasset den gruppe av medlemmer som finnes innenfor den enkelte organisasjon og det tilbys rabatter som er knyttet til medlemskapet i foreningen. Organisasjonene er store, profesjonelle og langt mer aktive enn ved fremforhandling av avtaler med forsikringsselskapet enn et enkelt medlem kan være. Dette gir organisasjonene en helt annen mulighet til å oppnå bedre vilkår enn det en enkelt person kan klare. For forsikringsselskapene er disse avtalene attraktive fordi dette innebærer tilgang til mange potensielle kunder, ofte med statistiske likhetstrekk hva gjelder risiko. Markedsføringen kan skje gjennom organisasjonen og således med lavere kostnader enn en generell markedsføring i det åpne markedet. OBOS og Norsk Automobilforbund (NAF) er eksempler på medlemsorganisasjoner som har inngått avtaler med forsikringsselskapene.

Ved salg utenfor privatmarkedet er hovedkanalene for distribusjon et annet. Også her selges fortsatt den største andelen av næringsforsikringene gjennom forsikringsagenter og direkte salg, men mer spesielt for næringsmarkedet er innslaget av forsikringsmeglere. Dette gjør at mellommennene og distribusjonskanalene i denne delen av næringsmarkedet fremstår som mer spesialiserte på forsikring i forhold til privatmarkedet. Dette skyldes blant annet at næringskunder først tegner sine forsikringer etter anbudsrunder hvor flere forsikringsselskaper konkurrerer om å dekke kundens samlede forsikringsbehov.

Dersom man ser på hvem som bruker forsik­ringsmeglere, synes trenden å være at små foretak på samme måte som private personer, i liten grad gjør bruk av forsikringsmeglere. Heller ikke de aller største foretakene gjør bruk av forsikringsmeglerne som mellommenn. Disse foretakene besitter tilstrekkelig med ressurser til selv å kunne gå i forhandlinger med ulike forsikringsleverandører. Forsikringsmeglerne synes derfor å spille størst rolle i forhold til mellomstore og store nærings- og industriforetak.

I 2004 meglet norske forsikringsmeglerforetak et samlet premiebeløp på 14 361 mill. kroner. Dette omfatter både megling fra norske kunder til forsik­ringsselskaper i Norge og i utlandet og megling fra utenlandske kunder til forsikringsselskaper i Norge og utlandet. Når det gjelder nærmere tall for forsikringsmegling, vises det til Banklovkommisjonens utredning NOU 2007: 1 Meglerprovisjon i forsikring.

2) Bruk av forskjellige markedsføringskanaler og salgskanaler er ikke i seg selv avgjørende ved en vurdering av hvordan regelverket fungerer. Mer interessant er det å se på konsekvensene av hvilke regler som kommer til anvendelse ved valg av, og bruk av, ulike distribusjonskanaler. Dersom man ser på de nasjonale aktørene i det norske skadeforsikringsmarkedet, vil man ved bruk av ulike distribusjonskanaler som salg av forsikringer direkte fra forsikringsselskaper eller via bank, eiendomsmeglere og lignende, ha et system hvor distribusjonskanalene vil være underlagt forskjellige virksomhetsregler. Dette reiser spørsmålet om disse ulike institusjonenes virksomhetsregler medfører ulike rammebetingelser for institusjonene og om dette kan påvirke forutsetningene for at konkurransen i markedet skal kunne fungere. Banklovkommisjonen vil illustrere denne problemstillingen med ett eksempel, nemlig bruk av betalingsinformasjon ved risikovurdering av kunder.

Sammenligning av data både nasjonalt og internasjonalt har vist at det er en sammenheng mellom gjennomsnittlig skadekostnad hos en gruppe kunder sammenlignet med sannsynligheten for betalingsanmerkninger i samme gruppe. Personers betalingsevne og -vilje sier således noe om eiers holdninger til sine eiendeler i form av risikoatferd og omsorg for eiendelene. Dette påvirker dermed forskjellen i skadenivåer ved ellers like risikoer. Betalingsanmerkninger vil derfor være viktig informasjon for forsikringsselskapet ikke bare i forhold til kundens evne til å betale forsikringspremien, men også i forhold til skaderisikoen og dermed risikovurderingen ved premieberegningen.

Når forsikringsselskapene skal ha betalingshistorikk, må de hente denne inn fra et kredittopplysningsforetak som er gitt konsesjon til å drive slik virksomhet fra Datatilsynet. I henhold til forskrift fastsatt i medhold av personopplysningsloven § 3 fjerde ledd kan kredittopplysninger kun utleveres til den som har saklig behov for den, og må særskilt hentes inn i hvert enkelt tilfelle når det gjelder privatpersoner, jf. personopplysningsforskriften § 4-2. Begrensningene i personopplysningsforskriften gjelder imidlertid «ikke bruk av opplysninger innen et foretak, og heller ikke i forhold til foretak innen samme konsern med mindre opplysningene blir gitt av et foretak som driver kredittopplysningsvirksomhet». Dette innebærer at siden banker ikke har konsesjon som kredittopplysningsforetak, vil banken i forbindelse med bankassuranse reelt sett kunne gjøre bruk av betalingsinformasjon som de har ervervet i forbindelse med bankvirksomheten. Tilsvarende vil eiendomsmeglere og lignende kunne sitte med betalingsinformasjon som er innhentet i sammenheng med en annen del av deres hovedvirksomhet i forbindelse med salg av forsikringer. Gjennom bruk av denne informasjonen, vil det foreligge en mulighet for disse aktørene til gjennom valg av markedsstrategi for forsikringer, å rette salget av forsikringer mot en ferdig kredittvurdert gruppe som i forhold til risikovurderinger anses som gode kunder. Forsik­ringsselskaper som ikke inngår i et finanskonsern med bank og som ikke gjør bruk av bankassuranse eller andre mellommenn som sitter med slik informasjon, vil ikke ha de samme mulighetene.

Det legges til grunn at hvordan forskjellene i rammebetingelser mellom de ulike nasjonale aktørene i markedet skal kunne løses, vil være avhengig av hvilke muligheter for regulering som foreligger og hvilke hensyn som ligger bak den konkrete utformingen av de ulike rammebetingelsene. Hensyn til konkurranselikhet og gjennomsiktighet i markedet vil kunne tilsi at det i tilfeller hvor det ikke er anledning til gjennom regelverket å begrense opplysningstilgangen knyttet til risikovurderingen likt for alle distribusjonskanaler, kan stilles spørsmål om det er riktig å begrense tilgangen for bare enkelte kanaler. Tilsvarende spørsmål kan stilles i tilknytning til en del forskjeller i rammebetingelsene mellom skadeforsikringsselskaper og livsforsikringsselskaper i grenselandet mellom livsforsikring og skadeforsikring. Begrensningen i tilgangen til opplysninger i forbindelse med risikovurderingene av forsikringskunder, er imidlertid normalt satt for å verne forsikringskundene mot urimelig bruk av personopplysninger og mot at det skal bli for vanskelig å skaffe seg nødvendige forsikringer. En eventuell åpning for skadeforsik­ringsselskapene til å gjøre bruk av flere personopplysninger i risikovurderingen av kunder, bør derfor ikke skje uten at det også etableres en ordning som sikrer alle grunnleggende og nødvendige forsikringer.

3) Ved ekspandering av de norske skadeforsik­ringsselskapenes virksomhet, synes det å være et utviklingstrekk at de søker å utvide sin virksomhet til andre nordiske land, enten gjennom etablering av filial eller oppkjøp av etablerte forsikringsselskaper i andre nordiske land. Denne nordiske orienteringen kan for det første skje fordi selskapene ønsker å utvide sin virksomhet og å få tilgang til større markeder. For det andre kan det skje fordi forsikringsmarkedene i Norden utvikler seg mot å bli sett på som et samlet marked, og at det er viktig for selskapene å ha en nordisk orientering for å sikre sin posisjon også i det norske markedet.

4) Et annet viktig utviklingstrekk er at konkurransen innenfor skadeforsikring strekker seg utover premiens størrelse. Særlig innenfor privatmarkedet hvor produktene er forholdsvis standardiserte, forsøker selskapene å diversifisere sine produkter på annen måte en pris. Dette kan være gjennom forskjeller i forsikringsvilkårene eller gjennom tilleggstjenester som følger produktet. Et eksempel på dette er tilbud om leiebil mens egen bil repareres. Slike tilleggstjenester kan reise spørsmål om avgrensningen av hvilke tjenester et forsikringsselskap skal kunne tilby. Det følger av forsikringsloven § 6-1 at et forsikringsselskap bare kan drive forsikringsvirksomhet og virksomhet som naturlig henger sammen med forsikringsvirksomhet. Er det i samsvar med loven om et skadeforsikringsselskap sørger for reparasjon av skade på hus gjennom å tilby håndverkertjenester. For kunden vil det kunne fremstå som hensiktsmessig dersom forsikringsselskapet påtar seg organiseringen og oppfølgingen av reparasjoner som forsik­ringsselskapet likevel er forpliktet til å dekke gjennom forsikringen. Tilsvarende reiser det seg spørsmål om i hvilken grad et forsikringsselskap skal kunne tilby medisinske tjenester til forsik­ringskunder.

At konkurransen strekker seg utover premien for det enkelte produkt, medfører en dårligere gjennomsiktighet i markedet for forsikringskundene. Det kan være svært vanskelig for en forsik­ringskunde å skaffe seg oversikt over forskjellene i forsikringsvilkårene fra de ulike selskapene, og tilsvarende er det vanskelig å verdisette de ulike tilleggstjenestene som selskapene kan tilby i et produkt utover den vanlige forsikringsdekningen.

4.4 Soliditet

4.4.1 Soliditetssikring

Som påpekt ovenfor i avsnitt 3.6.1, er den overordnede oppgave sett fra myndighetssiden å sørge for at det foreligger et lovverk for skadeforsikring som gir en høy grad av sikkerhet for at skadeforsik­ringsselskapene er i stand til å oppfylle sine forpliktelser overfor forsikringstakerne og til å utbetale erstatning til dekning av de skader som omfattes av inngåtte avtaler. Soliditetssikringssystemet i lovgivningen er basert på krav til forsikringstekniske avsetninger, minstekrav til selskapets egenkapital og ansvarlig kapital, krav til solvensmarginkapital, krav til forsvarlig reassuranse og kapitalforvaltningsregler. Disse delene av lovgivningen er beskrevet nærmere ovenfor i avsnitt 3.4, 3.5, 3.2.5 og 3.4.1.

Ser man på kapitalkravene, synes solvenskravet å være det avgjørende kapitalkravet for skadeforsikringsselskapene ut i fra de opplysninger Banklovkommisjonen har fått fra skadeforsikringsselskapene. Kapitaldekningskravet synes å spille en underordnet rolle. Kapitaldekningsreglene for kredittinstitusjoner er for tiden under revisjon i tilknytning til det såkalte «Basel II»-arbeidet. I denne sammenheng legger Banklovkommisjonen til grunn at kapitaldekningskravene for forsikringsselskaper og pensjonskasser vil bli vurdert i sin helhet. Banklovkommisjonen ser derfor ikke grunn til å vurdere hensiktsmessigheten av en eventuell opprettholdelse av slike krav for skadeforsikringsselskaper i denne utredningen.

Når det gjelder solvenskravet, synes selskapene å ligge med solvensmarginkapital langt utover det lovens minstekrav tilsier. Tabell 4.6 viser at i perioden 2001 til 2007 varierte dekningsprosenten med 454 prosent av minstekravet i 2002 til 613 prosent av minstekravet i 2005. Det vises for øvrig til tall tatt inn i avsnitt 3.5.1 ovenfor.

Tabell 4.7 Solvensmarginkrav og solvensmarginkapital ved utløpet av regnskapsårene 2001 – 2007 (tall i mill. kroner).

  2001200220032004200520062007
Sovensmarginkrav (i mill. kr)4 2744 0594 5595 3575 7806 0625 327
Solvensmarginkapital (i mill. kr)24 74018 42323 33829 41035 40337 33233 689
Dekningsprosent579454512549613616632

Kilde: Kredittilsynet – endelig beregning av solvensmarginkrav og solvensmarginkapital for norske skadeforsikringsselskaper per 10. oktober 2008. Tallene for 2007 omfatter også den virksomhet TrygVesta driver gjennom sin filial i Norge.

Tall fra Kredittilsynet viser videre at den ansvarlige kapital for skadeforsikringsselskapene pr. 31. desember 2005 utgjorde 321 prosent av solvensmarginkravet mot 242 prosent 31. desember 2004.

Det synes således ikke å være de lovgivningsmessige soliditetskrav som er bestemmende for hvor mye kapital selskapene trenger. Forretningsmessige hensyn synes å medføre at selskapene har behov for å bygge opp kapital langt utover lovgivningens minstekrav. Dette skyldes blant annet at ratingbyråene stiller langt strengere krav til selskapenes kapital for å kunne gi en brukbar rating av selskapet, enn det som følger av kapitaldekningskravene og solvensmarginkravene i lovgivningen. Ratingbyråenes vurdering vil i denne sammenheng ikke bare være vurdert på grunnlag av kapitalens størrelse, men også dens sammensetning. Det vises til avsnitt 4.4.3 nedenfor.

Selv om selskapene i dag stort sett har en solvensmarginkapital som langt overstiger minstekravene, har det vært reist en del spørsmål vedrørende hvilke avsetninger og kapital som bør kunne medregnes i solvensmarginkapital. Dette blant annet med bakgrunn i at en del av balansepostene ligger i grenselandet mellom gjeld og bundet egenkapital. Det er derfor behov for en gjennomgang av hvilke poster som kan medregnes i solvensmarginkravet. Hittil har forsikringsselskapet kunnet medregne en del av administrasjonsavsetningene, sikkerhetsavsetningene og naturskadefond i solvensmarginkapitalen. Når det gjelder medregning av naturskadefond i solvensmarginkapitalen, er denne adgangen under nedtrapping og fra og med 2005 skjer det en nedtrapping med 25 prosent pr. år. Samtlige av disse postene ligger i et grenseland mellom egenkapital og gjeld.

4.4.2 Gjenforsikring

En del av soliditetsbildet for skadeforsikringsselskapene er også selskapets gjenforsikring. Gjenforsikringene er med på å sikre selskapenes soliditet idet risikoen mot selskapets avsetninger og kapital reduseres. Det vises til avsnitt 3.2.5 ovenfor.

Skadeforsikringsselskaper kan ha ulike grunner til å kjøpe gjenforsikringer. Dette kan blant annet være ønske om å:

  • begrense store enkeltskaders effekt på selskapets resultat,

  • begrense effekten av flere store og mellomstore skader, og

  • redusere krav til risikokapital i selskapet.

1) Behovet for gjenforsikring for å begrense enkeltskaders negative effekt på selskapets resultat, skyldes at enkelte skader kan bli så store at de kan ha stor negativ virkning på selskapets resultat i ett enkelt regnskapsår. Ved å kjøpe katastrofebeskyttelse, vil selskapet ved å avgi noe av mottatt premie til gjenforsikrer(ne), unngå dette. Gjenforsikring i slike tilfeller innebærer således en reduksjon av resultatsvingninger. Selskapet tar en forutsigbar kostnad for å stabilisere det potensielle erstatningsresultatet. Dette kan for eksempel tenkes gjort ved forsikring av store bygninger og bygningskonstruksjoner.

Det er ulike typer gjenforsikringer som kan dekke enkeltskader. En «excess of loss» kan ta en andel av skaden opp til kontraktens øvre grense. Dersom man har estimert maksimalt tap til å kunne overstige denne maksimale grensen, kan skadeforsikringsselskapet kjøpe fakultative dekninger som dekker denne spesielle risikoen. Det er også mulig å kjøpe ulike dekninger som beskyttelse mot at en enkelt hendelse rammer flere bransjer samtidig (såkalt «umbrella dekning»), for eksempel tingskade og personskade.

2) Dersom antallet store og mellomstore skader et år blir betydelig høyere enn det skadeforsik­ringsselskapet har forventet, vil det kunne ha betydelig negativ virkning på selskapets resultat innenfor ett enkelt år. For å unngå dette, kan skadefor­sik­ringsselskapet kjøpe gjenforsikringer som reduserer selskapets maksimale egenregning på enkeltskader dersom antall store skader over et fastsatt beløp overstiger et gitt antall. Dette er et frekvensprogram, også kalt excess of loss «sub layer». Gjenforsikring innebærer således også i disse tilfellene en reduksjon av resultatsvingninger.

3) Som følge av solvensmarginkravene, vil økt forretningsomfang på egen regning medføre høyere krav til avsetninger og eventuelt annen kapital i selskapet. Økt tilgang til kapital for et selskap vil normalt påføre selskapet en del kostnader. Dersom prisen på gjenforsikring er lavere enn kostnaden ved å innhente kapital, kan det være billigere for selskapet å kjøpe gjenforsikring i stedet for å stå for risikoen selv. Gjenforsikring kan også øke den forventede avkastningen på egenkapital, noe som igjen kan gi grunnlag for ytterligere vekst for selskapet.

I mange tilfeller kan kapitalkravet ved å stå risikoen selv være betydelig, og for små selskap kan det være helt umulig å bygge opp en slik kapital. Ulike typer gjenforsikring vil dermed være eneste mulighet for å kunne påta seg forsikringsansvaret. Alle typer gjenforsikring er med på å redusere selskapets kapitalkrav. Etter hvert som små selskaps forretningsvolum øker vil også behovet for gjenforsikring kunne reduseres.

Når det gjelder enkelte typer ansvarsrisikoer har norske selskaper de senere år møtt vanskeligheter hva gjelder å få tegnet gjenforsikring. De store internasjonale gjenforsikringsselskapene har i forhold til ansvarsforsikringer sett det som et problem at det i norsk lovgivning ikke er inntatt maksimale begrensninger for hvor stort ansvar som forsikringsselskapet kan få knyttet til enkelt skader. Gjenforsikringsselskapene har gitt signaler om at de ikke lenger vil tilby gjenforsikring med ubegrenset ansvar på motorvogn og yrkesskade. Dersom en tankbil med eksplosiv last for eksempel eksploderer i tettbygd strøk, vil enkeltskadene kunne bli høye og i tillegg vil det skje en akkumulasjon av enkeltskader som følge av hendelsen. Det finnes eksempler på slike begrensninger andre steder i lovgivningen. På bakgrunn av internasjonale avtaler innenfor skipsfart er slike ansvarsgrenser inntatt i sjøloven. I sjøloven er det inntatt generelle ansvarsbegrensningsregler i kapittel 9 og spesielle begrensningsregler for oljesøl i kapittel 10 og for passasjeransvar i kapittel 15. Slike maksimalgrenser gjør det lettere å beregne den risikoen gjenforsikringsselskapene påtar seg. For de norske forsik­ringsselskapene kan tilsvarende bestemmelser om maksimalt ansvar knyttet til enkeltskader, for eksempel i bilansvarsloven, gi en lettere tilgang til gjenforsikring i framtiden. Denne utredningen tar for seg virksomhetsreglene i skadeforsikring. En vurdering av reglene i bilansvarsloven og lov om yrkesskade faller utenfor virksomhetsreglene, og således utenfor Banklovkommisjonens arbeidsområde i denne utredningen.

Et viktig utviklingstrekk hva gjelder gjenforsikring i det norske markedet, er videre at norske forsikringsselskaper har sluttet å ta inngående gjenforsikringer. I det norske markedet er det kun snakk om utgående gjenforsikring. Man er på dette området derfor helt avhengig av det internasjonale gjenforsikringsmarkedet.

Internasjonalt, særlig i USA, er det etablert enkelte instrumenter som kan redusere forsik­ringsselskapenes behov for gjenforsikring. Dette gjelder blant annet såkalte katastrofeobligasjoner. I Forsikringstidende 6 – 98 side 26 har Olav Vannebo gitt en kort beskrivelse av slike obligasjoner. Han definerer der katastrofeobligasjoner på følgende måte:

«En katastrofeobligasjon har i og for seg store likhetstrekk med en vanlig obligasjon, dvs. et omsettelig gjeldsbrev. Det uvanlige er at den rente som utbetales til eierne av obligasjonen, er knyttet til en indeks for forsikringsutbetalinger. Viser indeksen et høyt tall blir renten lav, og vica versa. … Utsteder selger obligasjonene til investorer. De lånemidlene som kjøperne gjennom dette stiller til rådighet, er imidlertid bare et biprodukt, som plasseres i «gullkantede» papirer i det ordinære obligasjonsmarkedet. …

Den tredje parten er et forsikringsselskap som ønsker reassuranse for en katastrofedekning som det har påtatt seg. Forsikringsselskapet betaler en premie til utstedere, og får i gjenytelse en opsjon på et erstatningsbeløp.

Premien brukes til å gi ekstra avkastning til obligasjonskjøperne dersom det ikke skjer noen katastrofer. Premiemidlene kommer da i tillegg til avkastningen fra plasseringen i det ordinære obligasjonsmarkedet. Dersom katastrofe inntreffer, brukes imidlertid premiemidlene sammen med et fradrag i avkastningen fra de gullkantede plasseringene, som erstatningsutbetaling til forsikringsselskapet.»

Slike alternativer til gjenforsikring synes å ha vært og være lite aktuelt i Norge.

4.4.3 Rating

Rating av skadeforsikringsselskap er av stor betydning blant annet for muligheten til gunstige rente- og lånevilkår. Som påpekt ovenfor i avsnitt 3.6.2, blir de større skadeforsikringsselskapenes kapitalgrunnlag og økonomiske stilling vurdert av internasjonale ratingbyråer. Formålet er å få en upartisk vurdering av selskapets soliditet og betalingsevne i langsiktige kredittforhold og som skadeforsik­ringsselskap.

Skadeforsikringsselskapene legger derfor stor vekt på å oppnå en så god rating som mulig. I forhold til kundene er imidlertid dette av mindre betydning.

4.5 Kapitalforvaltning

4.5.1 Regelverkskrav og balansestrukturen i skadeforsikringsselskaper

Som det fremgår ovenfor i avsnitt 3.4.1, er regelverket om kapitalforvaltning en del av soliditetssikringssystemet i skadeforsikring. I forsikringsloven § 6-6 er det gitt generelle regler om at et forsik­ringsselskap skal sørge for forsvarlig kapitalforvaltning og at forsikringsselskapet, for å sikre oppfyllelsen av dets forsikringsforpliktelser, skal sørge for at eiendeler til dekning av de forsikringsmessige avsetninger til enhver tid er plassert på en hensiktsmessig og betryggende måte sett i forhold til arten av forsikringsforpliktelsene og hensynet til sikkerhet, risikospredning, likviditet og avkastning. De nærmere krav til kapitalforvaltningen var tidligere fastsatt i en felles forskrift for livs- og skadeforsikring. Ved forskrift 17. desember 2007 nr. 1456 ble disse reglene erstattet av en egen forskrift for skadeforsikringsselskapers kapitalforvaltning. Samme dag ble det fastsatt en tilsvarende forskrift for livsforsikringsselskapers kapitalforvaltning. Begge forskrifter trådte i kraft 1. januar 2008. Selv om de nærmere krav til kapitalforvaltningen nå er delt i to forskjellige forskrifter, er imidlertid bestemmelsene i de to forskriftene langt på vei likelydende. Det synes blant annet som at skadeforskriften langt på vei er basert på bestemmelsene i livsforsikringsforskriften. De nærmere bestemmelsene i skadeforskriften er gjennomgått i avsnitt 3.4.2 flg., herunder gjennomføringen av kravene som stilles i de EØS-baserte skadeforsikringsdirektivene.

I forhold til tidligere forskriftsregler, innebærer de nye kapitalforvaltningsforskriftene en del endringer. I forskriftens kapittel 2 er det fastsatt generelle krav til kapitalforvaltningen som både omfatter eiendeler som skal dekke de forsikringsmessige avsetninger og eiendeler som dekker selskapets øvrige kapital. Det innføres der blant annet krav om at selskapene skal etablere egne enheter som skal overvåke kapitalforvaltningen. Disse skal være atskilt fra de som forestår kapitalforvaltningen. Når det gjelder de særlige reglene for plassering av de forsikringsmessige avsetninger, åpner skadeforskriften for plassering i noen flere aktiva-kategorier enn det som var tilfellet tidligere. Enkelte øvre grenser for plassering i enkelte typer aktiva er også blitt fjernet. Den nye forskriften har lagt stor vekt på etablering av retningslinjer og interne kontrollrutiner for kapitalforvaltning i selskapene. Innenfor dette gir forskriften selskapene relativt stor fleksibilitet. Ut fra de tilbakemeldinger Banklovkommisjonen har fått fra skadeforsikringsselskapene synes disse å være ganske fornøyde med hovedtrekkene i den nye forskriften. Forskriften synes i større grad enn den gamle kapitalforvaltningsforskriften å muliggjøre en bedre tilpasning av kapitalforvaltningen til de særlige forhold i skadeforsikring som på vesentlige områder skiller seg fra kapitalforvaltningen i livsforsikring.

En viktig forskjell mellom skadeforsikring og livsforsikring er for det første at tidsperspektivet er forskjellig. I livsforsikring har pensjonsforsikringer et tidsperspektiv på opptil 30 – 40 år før de skal komme til utbetaling. Selv om kapitalplasseringsperspektivet sett fra livsforsikringsselskapet og kundenes side normalt er langt kortere enn dette, er plasseringsperspektivet lengre enn i skadeforsikringer som domineres av ettårige forsikringer. Mye av de premiemidlene som innbetales til et skadeforsikringsselskap i løpet av et år vil komme til utbetaling i form av erstatninger i løpet av det samme året.

En annen viktig forskjell er som påpekt ovenfor i avsnitt 3.2.3, at i livsforsikring er premiereserven og enkelte andre avsetninger kundenes midler, og det er kundene som har krav på overskuddet av disse midlene. I skadeforsikring er dette annerledes. Avsetninger som foretas, er skadeforsikringsselskapets midler. Kundene har krav på erstatning i de tilfeller, og i det omfang, som følger av forsik­ringsvilkårene. Dette gjelder uavhengig av hvilke avsetninger skadeforsikringsselskapet har foretatt. Som en følge av dette, har heller ikke kundene krav på overskudd som plassering av avsetningene medfører. Finansavkastningen i sin helhet er således en inntekt for skadeforsikringsselskapet.

Dersom man ser på balansestrukturen i skadeforsikringsselskapenes aktiva, viser tall Banklovkommisjonen har innhentet fra TrygVesta Forsikring NUF (tidligere Vesta Forsikring AS), Gjensidige Forsikring og KLP Skadeforsikring AS at plasseringen i aksjer har gått ned fra 2001 til 2005, mens plasseringen i obligasjoner og rentepapirer har økt vesentlig (se nedenfor tabell 4.11). I 2005 utgjorde dette nesten 60 prosent av selskapenes aktiva. Dersom man ser på tallene for selskapene TrygVesta og KLP, er denne trenden tydeligere enn når man tar hensyn til Gjensidige også. Dette skyldes blant annet at Gjensidige sitter med en meget stor egenkapital som er større enn det selskapets forsikringsvirksomhet i utgangspunktet krever. Selskapet størrelse medfører derfor at dette forholdet får stort utslag på tallene. I forhold til aksjer må det også tas hensyn til at det ikke er gjort et skille mellom omløpsaksjer og konserninterne aksjer. Dersom man bare hadde tatt hensyn til omløpsaksjer ville aksjeandelen vært mindre. Øvrige aktiva omfatter blant annet bankinnskudd.

Til sammenligning viser tall fra Kredittilsynet 8 at livselskapene ved utgangen av 2007 hadde 23,4 prosent av forvaltningskapital plassert i aksjer og andeler. Når det gjelder livsforsikringsselskapenes plassering i obligasjoner, skilles det mellom obligasjoner som holdes til forfall og obligasjoner som ikke er investeringer til varig eie. Livsforsikringsselskapene hadde ved utgangen av 2007 24,5 prosent av forvaltningskapitalen investert i obligasjoner som holdes til forfall, mens 25,4 prosent var plassert i obligasjoner og andre rentepapirer. Videre var 12,1 prosent av forvaltningskapitalen plassert i fast eiendom.

Tabell 4.8 Balansestruktur for aktiva i 1995 – 2001 – 2005 – 2007.

1995
AktivaTrygVestaGjensidigeKLPSumProsent
Aksjer1324508377648427,8
Obligasjoner og rentepapirer51523235737912439,1
Eiendom4781003014816,4
Øvrige aktiva23193786115622026,7
Sum aktiva92731310792923309100
2001
AktivaTrygVestaGjensidigeKLPSumProsent
Aksjer168377700946328,4
Obligasjoner og rentepapirer511754407861134334,1
Eiendom58029700355010,7
Øvrige aktiva27106035164890926,8
Sum aktiva100902221595033255100
2005
AktivaTrygVestaGjensidigeKLPSumProsent
Aksjer1639103931361216820,8
Obligasjoner og rentepapirer135571803919513354757,4
Eiendom5672603031705,4
Øvrige aktiva19217417227956516,4
Sum aktiva1798438452231458450100
2007
AktivaTrygVestaGjensidigeKLPSumProsent
Aksjer325968763181045315,4
Obligasjoner og rentepapirer111662927622414268363,0
Eiendom37972560763511,3
Øvrige aktiva34073395219702110,3
Sum aktiva1821046803277867791100

Kilde: Tall innhentet av Banklovkommisjonen fra TrygVesta Forsikring NUF (tall for 2006 og tidligere er fra Vesta Forsikring), Gjensidige Forsikring og KLP Skadeforsikring AS.

4.5.2 Utviklingstrekk i kapitalforvaltningen

Den høye andelen av obligasjoner og andre rentepapirer i forhold til en forholdsvis lav andel aksjer, medfører at skadeforsikringsselskapenes plasseringer er langt mer rentefølsomme enn følsomme i forhold til kursendringer i aksjemarkedet. Plasseringer i obligasjoner gir mer stabil avkastning enn plassering i aksjer idet aksjekursene svinger mer enn renten.

Obligasjoner vil gjenspeile rentenivået på kjøpstidspunktet for obligasjonen. Dette medfører at man får et visst etterslep i forhold til renteutviklingen til enhver tid. Rentefølsomheten forsterkes også i noen grad av at skadeforsikringsselskapene i langt mindre grad enn livsforsikringsselskapene plasserer midler i obligasjoner som holdes til forfall.

Den økte plasseringen i obligasjoner og andre rentepapirer, fremfor plasseringer i aksjer og andre aktiva, har gitt en økt inntektsstabilitet for skadeforsikringsselskapene i forhold til tidligere. Et klart utviklingstrekk de senere år synes å være at de store skadeforsikringsselskapene har søkt å rendyrke sin forsikringsvirksomhet og øke inntjeningen på denne virksomheten, framfor å bygge opp finansieringsvirksomheten og kapitalplasseringer som et eget satsningsområde. Finansieringsvirksomheten fremstår i dag først og fremst som en integrert del av forsikringsvirksomheten, og kapitalforvaltningen brukes som et stabiliserende element i selskapets totale virksomhet. Om skadeforsikringsselskapene kommer til å fortsette denne utviklingen, og opprettholde samme langsiktige strategi videre fremfor å søke å oppnå mer kortsiktige inntekter i aksjemarkedet, er mer uklart. Det vil blant annet bero på konkurranseutviklingen i markedet, krav til inntjening fra eiere osv. Undersøkelser internasjonalt tyder imidlertid på at det er skadeforsikringsselskapene som konsentrerer sin virksomhet om kjernevirksomheten som over tid har den beste inntjeningen.

4.6 Avsetningskrav

4.6.1 Utforming av avsetningskrav

Den generelle oppfatning i markedet synes å være at avsetningsstrukturen i gjeldende lovgivning for skadeforsikringsselskap har fungert godt og har hatt en evne til å følge produktutvikling uten å skape unødvendige hindringer for utvikling av skadeforsikringsvirksomhet i Norge. Det synes således ikke å være behov for å gjøre store eller omfattende endringer i regelverket for forsikringstekniske avsetninger som er beskrevet foran i avsnitt 3.3. På enkelte områder reiser det seg imidlertid spørsmål om det er behov for justeringer.

Dette gjelder for det første sikkerhetsavsetningen. I avsnitt 3.3.4 ovenfor er det lagt til grunn at sikkerhetsavsetningen ikke vil kunne fungere som et slags risikoutjevningsfond unntatt hva angår den del av sikkerhetsavsetningen som overstiger minstekravet til enhver tid. Innenfor livsforsikring ble sikkerhetsfondet avviklet ved innføringen av nytt regelverk for livsforsikring, jf. forsikringsloven kapittel 9. I stedet for sikkerhetsfondet ble det innført et risikoutjevningsfond med flere bruksområder. Det er et spørsmål om dette også kan være aktuelt for skadeforsikring, slik at man eventuelt får en sikkerhetsmargin som i praksis kan brukes i sin helhet.

Når det gjelder administrasjonsavsetningene er det i de internasjonale regnskapsstandardene lagt til grunn at administrasjonskostnadene regnskapsmessig skal regnes inn i erstatningsavsetningene, se for øvrig ovenfor avsnitt 3.6.3. Det er et spørsmål om dette også bør reflekteres i avsetningsregelverket. Administrasjonsavsetningene har hittil reflektert kostnadene ved behandling av porteføljen ved en avvikling av selskapet. Ved avvikling av et selskap skjer det i praksis et salg av porteføljen til et annet forsikringsselskap. Det er derfor spørsmål om det er riktig at administrasjonsavsetningene skal reflektere kostnaden ved avvikling av selskapet, i stedet for bare å reflektere kostnadene som er nødvendig ved avvikling av den enkelte kontrakt.

Utviklingen ellers innenfor forsikringslovgivningen de senere år har vært at hovedregler og hovedprinsipper på de enkelte områdene er inntatt i lov og ikke bare i forskrift. Dette er gjort for livsforsikring i forsikringsloven kapittel 9 flg. og for pensjonsforetak i forsikringsloven kapittel 7 og 8. Banklovkommisjonen er av den oppfatning at det vil være naturlig å følge opp denne utviklingen også for skadeforsikring. Dette øker tilgjengeligheten av bestemmelsene for brukerne. Hovedprinsippene for forsikringstekniske avsetninger for skadeforsikring som nå fremgår i forskrift, bør derfor inntas i lov. De mer detaljerte bestemmelsene bør derimot fortsatt overlates til forskrift.

4.7 Hovedproblemer og lovtiltak

Oversikten over skadeforsikringens plass i dagens samfunn ovenfor i dette kapittel viser at det er behov for en regulering av skadeforsikringsvirksomheten som sikrer en tydelig lovgivning som gir aktørene i markedet forutberegnelighet og trygghet. Gjennomgangen av regelverket for skadeforsikring i kapittel 2 og 3 ovenfor viser at det er gitt en rekke bestemmelser som regulerer skadefor­sik­ringsvirksomheten, men disse er i all hovedsak gitt i forskrift. Gjennomgangen viser videre at gjeldende regulering av skadeforsikringsvirksomheten har vist seg å fungere godt over tid. Dette gjelder blant annet avsetningsstrukturen for skadeforsikring, jf. ovenfor avsnitt 4.6. På disse områdene vil det etter Banklovkommisjonensvurdering ikke være behov for å foreta noen omfattende endringer i forhold til gjeldende rett.

Banklovkommisjonen har i kapittel 5 til 9 tatt for seg en del temaer hvor det etter Banklovkommisjonens vurdering er behov for en gjennomgang av gjeldende regler eller hvor det er behov for å vurdere om det bør fastsettes en nærmere regulering.

I gjennomgangen av de ulike temaene har det, for å sikre en helhet i forsikringsvirksomhetslovgivningen, vært et viktig prinsipp for Banklovkommisjonen at hovedpunktene i lovgivningen bør fremgå av lov og ikke være regulert gjennom forskrift eller forvaltningspraksis alene. En lovgivning hvor hovedpunktene i den offentligrettslige reguleringen av skadeforsikringsvirksomheten fremgår samlet i lov, fremfor å være regulert i ulike forskrifter, gir etter Banklovkommisjonens vurdering en langt bedre oversiktlig og tilgjengelig lovgivning for både forsikringsselskaper og forsik­ringskunder. Det vil også etter Banklovkommisjonens vurdering bidra til å gjøre virksomhetslovgivningen mindre omfattende og komplisert, idet lovreguleringen av området blir mer helhetlig. I forhold til en del av de hovedproblemstillingene som tas opp nedfor i kapittel 5 til 9 er det derfor foreslått at sentrale bestemmelser i gjeldende forskrifter tas inn i lovutkastet om skadeforsikring.

Et annet viktig prinsipp for Banklovkommisjonen ved arbeidet med forsikring, har vært at lovgivningen bør være en rammelovgivning. Eventuelle detaljregler bør gis i forskrift. Dette for å holde omfanget av lovbestemmelser på et rimelig nivå. Samtidig er det viktig at lovgivningen ikke bare blir en hjemmelslovgivning, men inneholder, og gir oversikt over, de materielle reglene på området. Dette innebærer at lovbestemmelsene må være så omfattende at de sikrer leserne en oversikt over de sentrale forhold og regler innenfor området skadeforsikring.

På bakgrunn av den raske samfunnsutviklingen som oversikten ovenfor i dette kapitlet viser og den betydning dette har for utviklingen innenfor skadeforsikringsvirksomheten, har Banklovkommisjonen ved sine vurderinger også lagt vekt på at lovgivningen ikke skal være til hinder for naturlig og fornuftig videreutvikling av skadeforsikringsvirksomheten. På et området som dette, hvor samfunnsutviklingen medfører en produktutvikling og bransjeutvikling som må karakteriseres som rask, er det viktig at det i lovgivningen innebygges en nødvendig dynamikk som gir rom for fortsatte endringer i sammensetningen av virksomheten.

I sine vurderinger har Banklovkommisjonen også lagt vekt på at lovgivningen for skadeforsik­ringsvirksomhet må baseres på, og tilpasses, de karakteristiske trekkene som skadeforsikringsvirksomheten kjennetegnes av. Tilsvarende virksomhetsregler for eksempel for livsforsikringsvirksomhet, bør ikke adopteres inn eller brukes for skadeforsikring med mindre det fremstår som en fornuftig løsning ut fra de karakteristiske forholdene i skadeforsikring.

Ved vurderingene av de ulike temaene og utformingen av lovutkastet har Banklovkommisjonen også lagt vekt på at lovgivningen så langt som mulig bør bidra til å sikre en best mulig konkurranse på de ulike områdene innenfor skadeforsik­ringsmarkedet. Dette innebærer blant annet at den norske lovgivningen må ligge innenfor rammene av EU/EØS-regelverket som Norge er forpliktet til å følge. Det vises til beskrivelsen av EU/EØS-direktivene for skadeforsikring ovenfor i avsnitt 2.2. På en rekke områder overlater imidlertid disse direktivene til de nasjonale myndigheter å fastsette den nærmere regulering. Konkurransehensynet må da avveies mot andre hensyn som gjør seg gjeldende på det enkelte område. Dette vil for eksempel være hensynet til selskapenes soliditet.

Ut fra disse hovedprinsippene og formålene har Banklovkommisjonen valgt å se nærmere på følgende forhold og hovedtemaer:

  • skadeforsikringsselskapenes virksomhetsområde (kapittel 5),

  • skadeforsikringsselskapenes risikostyring (kapittel 6),

  • hovedstrukturen for forsikringstekniske avsetninger (kapittel 7),

  • premietariffer og premier (kapittel 8), og

  • markedsføring og bruk av ulike salgskanaler (kapittel 9).

Forslaget til lovregulering som er inntatt i lovutkastet, se nedenfor kapittel 12, er foreslått inntatt i forsikringsloven. Lovutkastet er ment å erstatte gjeldende regler om skadeforsikring i lovens kapittel 12. Ved sammenstillingen av utkastet til ny lov om forsikring i NOU 2004: 24 Pensjonskasselovgivning. Konsolidert forsikringslov, Utredning nr. 12, side 141, la Banklovkommisjonen vekt på at hovedmålsetningen med å utarbeide en lov om forsik­ringsselskaper, pensjonskasser og andre pensjonsforetak var å foreta en systematisk gjennomarbeiding av forsikringsvirksomhetsloven slik den lød på det tidspunkt, med tillegg av de forslag til endringer som da forelå. Dette innebar at de dagjeldende kapitlene om skadeforsikring i forsikringsvirksomhetsloven av 1988 ble innarbeidet i lovutkastet kapittel 6 og 12 uten at det ble foretatt realitetsendringer i bestemmelsene, se ovenfor avsnitt 2.1.1.

Ved den materielle gjennomgang av skadefor­sik­ringsvirksomheten som foretas i utredningen her, vil det foreligge en helhetlig fornying og modernisering av forsikringsvirksomhetslovgivningen siden 2001. Denne gjennomgangen har skjedd trinnvis og gjennom en rekke utredninger avgitt av Banklovkommisjonen. Resultatet av disse utredningene er at lovgivningen for livsforsikring, pensjonsforetak og skadeforsikring vil være gjennomgått og fornyet i forhold til forsikringsvirksomhetsloven av 1988.

Fotnoter

1.

Omfatter både norskregistrerte selskaper og filialer av utenlandske selskaper, alle bransjer inkludert sjøforsikring.

2.

FNHs statistikker er basert på 14 selskaper: AIG Europe NUF, Gjensidige Forsikring, If Skadeforsikring NUF, Jernbanepersonalets Forsikring, Gjensidige, KLP skadeforsikring AS, NEMI Forsikring AS (Norwegian Energy and Marine Insurance), Sjøtrygdgruppen Gjensidige Skadeforsikringsselskap, Sparebank 1 Skadeforsikring AS, Telenor Forsikring AS, Tennant Forsikring NUF, Terra Skadeforsikring AS, Trygg-Hansa Forsikring NUF, Vesta Forsikring AS og Zurich Forsikring NUF. Tallene er hentet fra FNHs statistikker for finansåret 2007.

3.

Tall fra Forsikringsoplysningen, Forsikring og pension i Danmark 2006 statistikk 103. årgang.

4.

Kilde: Försäkrings Förbundet branchestatistikk 2007.

5.

CEIOPS er en forkortelse for Commitee of European Insurance and Occupational Pensions Supervisors. Rapporten «Autumn Report on Financial Conditions and Stability in the Insurance Sector 2004-2005» er tilgjengelig på Internett, www.ceiops.org.

6.

Finansnæringens Hovedorganisasjon, Premiestatistikk skadeforsikring 4. kvartal 2007.

7.

Det er bemerket at det ligger et element av skjønn i denne statistikken, ettersom det opereres med en restkategori.

8.

Rapport for finansinstitusjoner 2007 – foreløpige tall

Til forsiden