NOU 2008: 20

Skadeforsikringsselskapenes virksomhet— Utredning nr. 20 fra Banklovkommisjonen

Til innholdsfortegnelse

3 Konsolidering av de tre skadeforsikringsdirektivene

Nedenfor er det gjort et forsøk på å samle de tre skadeforsikringsdirektivene, første direktiv 73/239/EØF, annet direktiv 88/357/EØF og tredje direktiv 92/49/EØF, i ett dokument. Endringer av bestemmelsene i første direktiv som er gjort i annet eller tredje direktiv er lagt inn under de relevante artikler i første direktiv. Ny bestemmelser i annet og tredje direktiv er lagt inn der de synes relevante i den rekkefølge som de ulike temaer behandlet i første direktiv. Det er videre tatt hensyn til endringene av solvensmarginbestemmelsene gjort i direktiv 2002/13/EØF. Det er brukt en norsk oversettelse av direktivene, jf. NLX-basen på Lovdata.

Artikkel 1

Dette direktiv gjelder adgang til å starte og utøve selvstendig næringsvirksomhet innen direkte forsikring, utført av forsikringsforetak som er etablert i en medlemsstat eller som ønsker å etablere seg der, innen de forsikringsklasser som er nevnt i vedlegget til dette direktiv.

Artikkel 2

Dette direktiv gjelder ikke

  1. følgende typer forsikring:

    1. livsforsikring, dvs. den forsikringsklasse som spesielt omfatter forsikring med utbetaling bare ved en oppnådd fastsatt alder, forsikring med utbetaling bare ved dødsfall, forsikring med utbetaling ved en oppnådd fastsatt alder eller tidligere dødsfall, livsforsikring med tilbakebetaling av premier, tontiner, forsikring som forfaller til utbetaling ved inngåelse av ekteskap, forsikring som forfaller til utbetaling ved fødsel,

    2. livrente,

    3. tilleggsforsikring som ytes av livsforsik­ringsforetak, dvs. forsikring mot personskade, herunder arbeidsuførhet, forsikring mot dødsfall som følge av ulykke, og forsikring mot uførhet som følge av ulykke eller sykdom, når disse forskjellige forsikringstypene tegnes i tillegg til livsforsikring,

    4. forsikring som inngår som del av en lovfestet trygdeordning,

    5. den forsikringstype som finnes i Irland og Det forente kongerike og kalles «permanent health insurance not subject to cancellation»,

  2. følgende typer virksomhet:

    1. kapitaliseringsvirksomhet, slik dette er definert i hver medlemsstats lovgivning,

    2. virksomhet som utøves av hjelpe- og understøttelsesforeninger der ytelsene varierer etter disponible ressurser, og der medlemmenes bidrag utgjør faste beløp,

    3. virksomhet som utøves av organisasjoner som ikke har status som juridisk person, og som har til formål å yte gjensidig dekning for medlemmene uten at det innbetales premier eller opprettes tekniske avsetninger,

    4. inntil den senere samordning, som skal gjennomføres innen fire år etter at dette direktiv er meddelt medlemsstatene, eksportkredittforsikring for statens regning eller med statsstøtte.

Artikkel 3

(Endret ved direktiv 2002/13/EØF artikkel 1 nr. 1)

  1. Dette direktiv gjelder ikke gjensidige selskaper som oppfyller alle følgende vilkår:

    1. vedtektene inneholder bestemmelser om adgang til å innkreve tilleggsbidrag eller å redusere ytelsene,

    2. virksomheten omfatter ikke ansvarsforsikring, med mindre den er en tilleggsdekning i henhold til avsnitt C i vedlegget, eller kreditt- og kausjonsforsikring,

    3. det årlige premiebeløpet som innbetales i forbindelse med de virksomheter som omfattes av dette direktiv, overstiger ikke 5 millioner euro, og

    4. minst halvparten av premiebeløpet som innbetales i forbindelse med den virksomhet som omfattes av dette direktiv, kommer fra personer som er deltakere i det gjensidige selskapet.

    Dette direktiv gjelder ikke foretak som oppfyller følgende vilkår:

    • foretaket utøver ingen annen virksomhet som omfattes av dette direktiv, enn den som er nevnt i klasse 18 i avsnitt A i vedlegget,

    • den virksomhet utøves utelukkende på lokalt plan og består bare i naturalytelser, og

    • den samlede årsinntekt fra assistansevirksomhet til personer som kommer i vanskeligheter, overstiger ikke 200.000 euro.

    Bestemmelsene i den artikkel skal likevel ikke hindre et gjensidig forsikringsselskap i å søke om tillatelse eller å beholde en tillatelse i henhold til dette direktiv.

  2. Dette direktiv skal heller ikke gjelde gjensidige selskaper som med andre foretak av samme type har inngått en avtale som omfatter full gjenforsikring av de forsikringsavtaler de inngår, eller som innebærer at det overtakende foretak skal oppfylle forpliktelsene som følger av slike avtaler i det avgivende foretakets sted.

    I slike tilfeller skal det overtakende foretak være underlagt reglene i dette direktiv.

Artikkel 4

Dette direktiv skal ikke gjelde følgende institusjoner, med mindre vedtektene endres med hensyn til deres kompetanse:

  1. i Tyskland

    • Følgende offentligrettslige institusjoner med monopol (Monopolanst alten):

    1. Badische Gebäudeversicherungsanstalt, Karlsruhe

    2. Bayerische Landesbrandversicherungsanstalt, München

    3. Bayerische Landestierversicherungsanstalt, Schlachtviehversicher ung, München

    4. Braunschweigische Landesbrandversicherungsanstalt, Braunschweig

    5. Hamburger Feuerkasse, Hamburg

    6. Hessische Brandversicherungsanstalt (Hessische Brandversicherung skammer), Darmstadt

    7. Hessische Brandversicherungsanstalt, Kassel

    8. Hohenzollernsche Feuerversicherungsanstalt, Sigmaringen

    9. Lippische Landesbrandversicherungsanstalt, Detmold

    10. Nassauische Brandversicherungsanstalt, Wiesbaden

    11. Oldenburgische Landesbrandkasse, Oldenburg

    12. Ostfriesische Landschaftliche Brandkasse, Aurich

    13. Feuersozietät Berlin, Berlin

    14. Württembergische Gebäudebrandversicherungsanstalt, Stuttgart

    Den territoriale kompetanse skal likevel ikke anses som endret ved eventuell fusjon mellom slike institusjoner når den nye institusjonen beholder de fusjonerte institusjonenes territoriale kompetanse, og kompetansen med hensyn til forsikringsklasse skal heller ikke anses som endret dersom en av disse institusjonene for det samme territorium overtar en eller flere klasser fra en av de nevnte institusjoner.

    • Følgende halv-offentlige institusjoner:

    1. Postbeamtenkrankenkasse

    2. Krankenversorgung der Bundesbahnbeamten;

  2. i Frankrike

    Følgende institusjoner:

    1. Caisse départementale des incendiés des Ardennes

    2. Caisse départementale des incendiés de la Côte-d’Or

    3. Caisse départementale des incendiés de la Marne

    4. Caisse départementale des incendiés de la Meuse

    5. Caisse départementale des incendiés de la Somme

    6. Caisse départementale grêle du Gers

    7. Caisse départementale grêle de l’Hérault;

  3. i Irland

    Voluntary Health Insurance Board;

  4. i Italia

    la Cassa di Previdenza per l’assicurazione degli sportivi (Sportass);

  5. i Det forente kongerike

    The Crown Agents.

Artikkel 2 i tredje direktiv

  1. Dette direktiv får anvendelse på forsikringer og foretak nevnt i artikkel 1 i direktiv 73/239/EØF.

  2. Dette direktiv får ikke anvendelse på forsikringer og transaksjoner eller på foretak eller institusjoner som direktiv 73/239/EØF ikke får anvendelse på, og heller ikke på de organer som er nevnt i artikkel 4 i nevnte direktiv.

Artikkel 3 i tredje direktiv

Medlemsstatene skal uten hensyn til artikkel 2 nr. 2 treffe alle nødvendige tiltak for å oppheve den monopolstilling for adgang til å utøve virksomhet innen visse forsikringsklasser som er gitt visse institusjoner på deres territorium, og som er nevnt i artikkel 4 i direktiv 73/239/EØF, senest 1. juli 1994.

Artikkel 5

(Supplert av art. 2 og 5 i andre direktiv og art. 1 i tredje direktiv)

  1. I dette direktiv menes med:

    1. regneenhet, den enhet som er definert i artikkel 4 i Den europeiske investeringsbanks vedtekter,

    2. kongruens, dekning av forpliktelser som kan kreves oppfylt i en bestemt valuta ved aktiva som lyder på eller kan realiseres i den samme valutaen,

    3. lokalisering av aktiva, tilstedeværelse av aktiva, enten løsøre eller fast eiendom, i en medlemsstat, uten at dette skal oppfattes som et krav om at løsøre skal deponeres eller at fast eiendom skal underlegges restriktive tiltak, som f.eks. tinglysing av panterettigheter. Aktiva i form av fordringer skal anses å være plassert i den medlemsstat der de kan innfris.

    4. store risikoer,

      1. risikoer i klasse 4, 5, 6, 7, 11 og 12 i avsnitt A i vedlegget,

      2. risikoer i klasse 14 og 15 i avsnitt A i vedlegget, når forsikringstakeren er yrkesmessig beskjeftiget i industri- eller handelsvirksomhet eller i ett av de frie yrker, og risikoen gjelder slik virksomhet,

      3. risikoer i klasse 8, 9, 13 og 16 i avsnitt A i vedlegget, i den utstrekning forsik­ringstakeren overskrider grensene for minst to av følgende tre kriterier:

      første etappe: inntil 31. desember 1992:

      • balansesum: 12,4 millioner ECU,

      • netto omsetning: 24 millioner ECU,

      • gjennomsnittlig antall ansatte i regnskapsåret: 500.

      annen etappe: fra 1. januar 1993:

      • balansesum: 6,2 millioner ECU,

      • netto omsetning: 12,8 millioner ECU,

      • gjennomsnittlig antall ansatte i regnskapsåret: 250.

      Dersom forsikringstakeren tilhører en foretaksgruppe som det utarbeides konsolidert regnskap for i henhold til direktiv 83/349/EØF [EFT nr. L 193 av 18.7.1983, s.1.], skal ovennevnte kriterier anvendes på grunnlag av det konsoliderte regnskapet.

      Hver medlemsstat kan til kategorien nevnt under iii) tilføye risikoer som forsikres av bransjeorganisasjoner, fellesforetak og midlertidige sammenslutninger.

  2. I dette direktiv menes med:

    1. første direktiv, direktiv 73/239/EØF,

    2. foretak,

      • med hensyn til anvendelse av avdeling I og II ethvert foretak som har fått offentlig tillatelse i henhold til artikkel 6 eller 23 i første direktiv,

      • med hensyn til anvendelse av avdeling III og V ethvert foretak som har fått offentlig tillatelse i henhold til artikkel 6 i første direktiv,

    3. etablert forretningssted, et foretaks hovedkontor, agentur eller filial, jf. artikkel 3,

    4. den medlemsstat der risikoen består,

      • den medlemsstat der eiendommen befinner seg, når forsikringen gjelder enten fast eiendom eller fast eiendom med innbo, i den utstrekning innboet er dekket av den samme forsikringspolisen,

      • den medlemsstat der registrering er foretatt, når forsikringen gjelder transportmidler av enhver type,

      • den medlemsstat der forsikringstakeren tegnet forsikringen når det gjelder for­sik­ringsavtaler med en varighet på fire måneder eller mindre som dekker risikoer i forbindelse med reiser og ferier, uansett forsikringsklasse,

      • den medlemsstat der forsikringstakeren har sitt vanlige bosted eller, dersom forsikringstakeren er en juridisk person, den medlemsstat der denne juridiske personens etablerte forretningssted befinner seg som avtalen gjelder, i alle tilfeller som ikke uttrykkelig er nevnt i strekpunktene ovenfor,

    5. den medlemsstat der det etablerte forretningsstedet ligger, den medlemsstat der det etablerte forretningsstedet som dekker risikoen ligger,

    6. den medlemsstat der tjenesteytelsen finner sted, den medlemsstat der risikoen består når den dekkes av et etablert forretningssted som ligger i en annen medlemsstat.

  3. I dette direktiv menes med:

    1. forsikringsforetak: ethvert foretak som har fått offentlig tillatelse i samsvar med artikkel 6 i direktiv 73/239/EØF,

    2. filial: et forsikringsforetaks agenturer eller filialer, artikkel 3 i direktiv 88/357/EØF tatt i betraktning,

    3. hjemstat: den medlemsstat der hovedkontoret til det forsikringsforetak ligger som dekker risikoen,

    4. filialmedlemsstat: den medlemsstat der den filial ligger som dekker risikoen,

    5. medlemsstaten der tjenesteytelsen finner sted: den medlemsstat der risikoen består etter artikkel 2 bokstav d) i direktiv 88/357/EØF når den er dekket av et forsik­ringsforetak eller en filial som ligger i en annen medlemsstat,

    6. kontroll: forbindelsen mellom et hovedforetak og et datterforetak som fastsatt i artikkel 1 i direktiv 83/349/EØF 1), eller et tilsvarende forhold mellom enhver fysisk eller juridisk person og et foretak,

    7. kvalifisert eierandel: en direkte eller indirekte faktisk eierandel i et foretak, som utgjør minst 10 % av kapitalen eller stemmerettene, eller enhver annen mulighet for å utøve betydelig innflytelse på ledelsen av det foretak der en eierandel besittes.

      Ved anvendelsen av denne definisjon i forbindelse med artikkel 8 og 15 og de andre andelsprosenter som er nevnt i artikkel 15, skal det tas hensyn til stemmerettene nevnt i artikkel 7 i direktiv 88/627/EØF 2),

    8. hovedforetak: et hovedforetak i henhold til artikkel 1 og 2 i direktiv 83/349/EØF,

    9. datterforetak: et underforetak i henhold til artikkel 1 og 2 i direktiv 83/349/EØF. Ethvert underforetak av et underforetak skal også anses som et datterforetak av det hovedforetak som disse foretakene hører under,

    10. regulert marked: et finansmarked som av foretakets hjemstat anses som et regulert marked i påvente av en definisjon innenfor rammen av et direktiv «om investeringstjenester», og som kjennetegnes ved:

      • regelmessig virksomhet, og

      • det forhold at bestemmelser fastsatt og godkjent av rette myndighet fastsetter vilkår for markedets virksomhet, adgangen til markedet, samt når rådsdirektiv 79/279/EØF av 5. mars 1979 om samordning av vilkårene for opptak av verdipapirer til offisiell notering på fondsbørs3) får anvendelse, vilkårene for opptak til børsnotering fastsatt ved nevnte direktiv, og når nevnte direktiv ikke får anvendelse, vilkårene disse finansielle instrumentene må oppfylle for å kunne omsettes på markedet.

        For dette direktivs formål kan et regulert marked være etablert i en medlemsstat eller i en tredjestat. I sistnevnte tilfelle skal markedet være godkjent av foretakets hjemstat og oppfylle tilsvarende krav. De finansielle instrumenter som omsettes der, skal være av en kvalitet som svarer til kvaliteten på de instrumenter som omsettes i det eller de regulerte markeder i vedkommende medlemsstat,

    11. vedkommende myndigheter: de nasjonale myndigheter som i henhold til lov eller forskrift har myndighet til å føre tilsyn med forsikringsforetakene.

Artikkel 3 i andre direktiv

Ved anvendelsen av første direktiv og dette direktiv skal et foretaks permanente nærvær på en medlemsstats territorium likestilles med et agentur eller en filial, selv om nærværet ikke har form av en filial eller et agentur, men består av et kontor som ledes av foretakets eget personale, eller av en person som er uavhengig, men har fast fullmakt til å opptre på vegne av foretaket på samme måte som et agentur.

Artikkel 4 i andre direktiv

I dette direktivs og første direktivs forstand skal generelle og spesielle polisevilkår ikke omfatte særskilte vilkår som i et enkeltstående tilfelle skal imøtekomme de spesielle omstendigheter ved den risiko som skal dekkes.

Artikkel 7 i andre direktiv

(Endret ved artikkel 27 i tredje direktiv)

  1. Hvilken lovgivning som får anvendelse på de forsikringsavtaler som er nevnt i dette direktiv, og som dekker risikoer som består i medlemsstatene, skal fastsettes i samsvar med følgende bestemmelser:

    1. Når en forsikringstaker har vanlig bosted eller hovedadministrasjon på territoriet til den medlemsstat der risikoen består, skal lovgivningen i vedkommende medlemsstat få anvendelse på forsikringsavtalen. Når vedkommende medlemsstats rettsregler gir adgang til det, kan partene likevel velge en annen stats lovgivning.

    2. Når en forsikringstaker ikke har vanlig bosted eller hovedadministrasjon i den medlemsstat der risikoen består, kan partene i forsikringsavtalen velge å anvende enten lovgivningen i den medlemsstat der risikoen består, eller lovgivningen i den stat der forsikringstakeren har vanlig bosted eller hovedadministrasjon.

    3. Når en forsikringstaker utøver handels- eller industrivirksomhet eller et fritt yrke og avtalen dekker to eller flere risikoer som gjelder disse virksomhetene og består i forskjellige medlemsstater, skal valgfriheten med hensyn til den lovgivning som skal komme til anvendelse på avtalen, også omfatte lovgivningen i de aktuelle medlemsstatene og i den stat der forsikringstakeren har vanlig bosted eller hovedadministrasjon.

    4. Når medlemsstatene nevnt i bokstav b) og c) gir større valgfrihet med hensyn til den lovgivning som skal komme til anvendelse på avtalen, kan partene benytte denne friheten, uten hensyn til bestemmelsene i disse to bokstavene.

    5. Når de risikoer som dekkes av avtalen, er begrenset til skader som oppstår i en annen medlemsstat enn den medlemsstaten der risikoen består, som fastlagt i artikkel 2 bokstav d), kan partene alltid velge lovgivningen i førstnevnte stat, uten hensyn til bestemmelsene i bokstav a), b) og c).

    6. Når det gjelder risikoene nevnt i artikkel 5 bokstav d) i direktiv 73/239/EØF, skal partene fritt velge den lovgivning som skal komme til anvendelse.

    7. Partenes valg av lovgivning i tilfellene nevnt i bokstav a) eller f) kan, dersom alle andre relevante omstendigheter på valgtidspunktet bare har tilknytning til en enkelt medlemsstat, ikke sette til side ufravikelige bestemmelser i vedkommende medlemsstat, dvs. de bestemmelser i vedkommende medlemsstats lovgivning som ikke kan fravikes ved avtale.

    8. Valget av lovgivning etter foregående bokstaver skal fremgå uttrykkelig eller klart kunne utledes av avtalevilkårene eller sakens omstendigheter. Dersom dette ikke er tilfelle, eller dersom det ikke er truffet noe valg, står avtalen under lovgivningen i den stat den har sterkest tilknytning til av de stater som kan komme i betraktning i henhold til ovennevnte bokstaver. Dersom en del av avtalen kan skilles ut og har en sterkere tilknytning til en annen av de stater som kan komme i betraktning i henhold til ovennevnte bokstaver, kan lovgivningen i vedkommende stat anvendes på denne delen av avtalen når særlige grunner taler for det. Det skal legges til grunn at avtalen har sterkest tilknytning til den medlemsstat der risikoen består.

    9. Når en medlemsstat omfatter flere territoriale enheter som hver har sine egne rettsregler for avtaleforpliktelser, skal hver enhet anses som en stat ved fastleggelsen av den lovgivning som skal komme til anvendelse i henhold til dette direktiv.

    En medlemsstat der forskjellige territoriale enheter har sine egne rettsregler for avtaleforpliktelser, skal ikke være forpliktet til å anvende bestemmelsene i dette direktiv på konflikter som oppstår mellom disse enhetenes rettsregler.

  2. Bestemmelsene i denne artikkel skal ikke hindre anvendelsen av ufravikelige bestemmelser i domstolstatens lovgivning, uansett hvilken stats lovgivning som anvendes for avtalen.

    Dersom en medlemsstats lovgivning tillater det, kan de ufravikelige lovbestemmelser i den medlemsstat der risikoen består, eller i den medlemsstat som pålegger forsikringsplikten, komme til anvendelse, dersom og i den utstrekning bestemmelsene i henhold til disse statenes lovgivning skal komme til anvendelse uansett hvilken lovgivning som gjelder for avtalen.

    Når avtalen dekker risikoer som består i flere medlemsstater, skal avtalen, med hensyn til anvendelsen av dette nr., anses å utgjøre flere avtaler som hver gjelder bare en medlemsstat.

  3. Med forbehold for nr. 1 og 2 får medlemsstatenes generelle internasjonal-privatrettslige reg­ler om avtaleforpliktelser anvendelse på forsik­ringsavtaler nevnt i dette direktiv.

Artikkel 8 i andre direktiv

(Endret ved artikkel 30 i tredje direktiv)

  1. På vilkårene fastlagt i denne artikkel kan forsik­ringsforetak tilby og inngå avtaler om lovpliktig forsikring i samsvar med reglene i dette direktiv og i første direktiv.

  2. Når en medlemsstat pålegger plikt til å tegne forsikring, oppfyller avtalen denne plikten bare når den er i samsvar med de særskilte bestemmelsene medlemsstaten har fastsatt for den aktuelle forsikringen.

  3. Når lovgivningen i den medlemsstat der risikoen består, og lovgivningen i den medlemsstat som pålegger plikt til å tegne forsikring, er i strid med hverandre med hensyn til lovpliktig forsikring, skal sistnevnte lovgivning gjelde.

    1. Med forbehold for bokstav c) i dette nr. får artikkel 7 nr. 2 tredje ledd anvendelse når forsikringsavtaler gir dekning i flere medlemsstater og minst en av medlemsstatene pålegger plikt til å tegne en forsikring.

    2. Som unntak fra artikkel 7 kan en medlemsstat bestemme at lovgivningen i den stat som pålegger forsikringsplikten, får anvendelse på en avtale om lovpliktig forsikring.

    3. Når en medlemsstat krever lovpliktig forsikring og forsikringsgiveren skal melde eventuelt bortfall av dekning til vedkommende myndighet, kan slikt bortfall gjøres gjeldende overfor skadelidt tredjemann bare på de vilkår som er fastsatt i vedkommende stats lovgivning.

    1. Hver medlemsstat skal underrette Kommisjonen om de risikoer som omfattes av for­sik­ringsplikten i henhold til statens lovgivning, med angivelse av:

      • de særskilte lovbestemmelsene som gjelder for vedkommende forsikring,

      • de opplysninger som skal gis i den attest som forsikringsgiveren skal utstede til den sikrede når staten krever bevis for at forsikringsplikten er oppfylt. Medlemsstatene kan blant annet kreve at disse opplysningene skal omfatte en erklæring fra forsikringsgiveren om at avtalen oppfyller de særskilte bestemmelsene som gjelder for vedkommende forsikring.

    2. Kommisjonen skal offentliggjøre opplysningene nevnt i bokstav a) i De Europeiske Fellesskaps Tidende.

    3. Som bevis på at forsikringsplikten er oppfylt, skal medlemsstatene godta en attest med innhold som er i samsvar med bokstav a) annet strekpunkt.

  4. Uten hensyn til at annet måtte være fastsatt, kan en medlemsstat som pålegger plikt til å tegne en forsikring, kreve at vedkommende myndighet i medlemsstaten underrettes om de alminnelige og spesielle vilkår for den lovpliktige forsikringen før de tas i bruk. (Art. 30 nr. 2 i tredje direktiv).

Artikkel 31 i tredje direktiv

  1. Før forsikringsavtalen inngås, skal forsikringstakeren underrettes av forsikringsforetaket om:

    • den lovgivning som får anvendelse på avtalen når partene ikke fritt kan velge eller om det faktum at partene fritt kan velge den lovgivning som får anvendelse, og i dette tilfelle, den lovgivning forsikringsgiver foreslår,

    • bestemmelsene om behandling av klager fra forsikringstakere i forbindelse med avtalen, herunder om det finnes en klageinstans, uten at dette berører forsikringstakerns mulighet til å ta rettslige skritt.

  2. Forpliktelsen nevnt i nr. 1 får bare anvendelse når forsikringstaker er en fysisk person.

  3. Gjennomføringsreglene til denne artikkel skal fastsettes i samsvar med lovgivningen i den medlemsstat der risikoen består.

Avdeling II – Regler for foretak med hovedkontor i Fellesskapet

Avsnitt A: Vilkår for adgang til å utøve forsikringsvirksomhet

Artikkel 6

(Endret ved artikkel 4 tredje direktiv)

Adgang til virksomhet innen direkte forsikring skal være betinget av forutgående offentlig tillatelse.

Slik tillatelse skal innhentes fra myndighetene i hjemstaten av:

  1. foretak som oppretter sitt hovedkontor på statens territorium,

  2. foretak som etter å ha fått tillatelsen nevnt i første ledd, utvider sin virksomhet til en hel forsik­ringsklasse eller til andre forsikringsklasser.

Artikkel 7 (Endret ved artikkel 5 i tredje direktiv)

  1. En tillatelse skal gjelde hele Fellesskapet. Den skal tillate foretaket å utøve virksomhet der etter reglene om etableringsadgang eller reglene om adgang til å yte tjenester.

  2. Tillatelsen skal gis særskilt for hver enkelt forsikringsklasse. Den skal omfatte hele klassen med mindre søkeren ønsker å dekke bare en del av de risikoer som hører til denne klassen, som nevnt i avsnitt A i vedlegget.

    Likevel:

    1. kan hver medlemsstat gi tillatelse for de grupper av klasser som er nevnt i avsnitt B i vedlegget ved å gi dem den betegnelse som er fastsatt der,

    2. skal tillatelsen for en klasse eller gruppe av klasser omfatte også dekning av tilleggsrisikoer som tilhører en annen klasse dersom vilkårene i avsnitt C i vedlegget er oppfylt.

Artikkel 8

(Endret ved artikkel 6 i tredje direktiv)

  1. Hjemstaten skal kreve at forsikringsforetakene som søker om tillatelse, skal:

    1. anta en av følgende former når det gjelder:

      • Kongeriket Belgia: «société anonyme/naamloze vennootschap», «société en commandite par actions/commanditaire vennootschap op aandelen», «association d’assurance mutuelle/onderlinge verzekeringsvereniging», «société coopérative/coöperatieve vennootschap»,

      • Kongeriket Danmark: «aktieselskaper», «gensidige selskaber»,

      • Forbundsrepublikken Tyskland: «Aktiengesellschaft», «Versicherungsverein auf Gegenseitigkeit», «öffentlich-rechtliches- Wettbewerbsversicherungsunternehmen»,

      • Den franske republikk: «société anonyme», «société d’assurance mutuelle», «institution de prévoyance régie par le code de la sécurité sociale», «institution de prévoyance régie par le code rural ainsi que mutuelles régies par le code de la mutualité»,

      • Irland: «incorporated companies limited by shares or by guarantee or unlimited»,

      • Den italienske republikk: «società per azioni», «società cooperative», «mutua di assicurazione»,

      • Storhertugdømmet Luxembourg: «société anonyme», «société en commandite par actions», «association d’assurances mutuelles», «société coopérative»,

      • Kongeriket Nederland: «naamloze vennootschap», «onderlinge waarborgmaatschappij»,

      • Det forente kongerike: «incorporated companies limited by shares or by guarantee or unlimited», «societies registered under the Industrial and Provident Societies Acts», «societies registered under the Friendly Societies Acts», «the association of underwriters known as Lloyd’s»,

      • Hellas: «anwnumh etaireia», «allhlasjalis- tikóV suetairismóV»

      • Kongeriket Spania: «sociedad anónima», «sociedad mutua», «sociedad cooperativa»,

      • Republikken Portugal: «sociedade anónima», «mútua de seguros»,

      Et forsikringsforetak kan også ha form som et europeisk selskap, når en slik selskapsform opprettes.

      Dessuten kan medlemsstatene eventuelt opprette foretak i en offentligrettslig form, forutsatt at disse institusjoner har til formål å utøve forsikringsvirksomhet på samme vilkår som private foretak,

    2. begrense sin forretningsvirksomhet til forsikringsvirksomhet og virksomhet som følger direkte av dette, og utelukke all annen næringsvirksomhet,

    3. fremlegge en driftsplan i samsvar med artikkel 9,

    4. ha til rådighet minstegarantifondet i henhold til artikkel 17 nr. 2,

    5. ledes av personer som oppfyller kravene til hederlighet, kvalifikasjoner og yrkeserfaring.

  2. Et foretak som søker om tillatelse til å utvide sin virksomhet til andre klasser eller om å utvide en tillatelse som bare dekker en del av de risikoer som omfattes av en klasse, skal pålegges å fremlegge en driftsplan i samsvar med bestemmelsene i artikkel 9.

    Foretaket skal videre pålegges å fremlegge bevis for at det har til rådighet en minste solvensmargin i henhold til artikkel 16, og dersom artikkel 17 nr. 2 krever et minste garantifond for de andre klasser som er høyere enn tidligere, skal det pålegges å ha et slikt minimumsfond.

  3. Dette direktiv er ikke til hinder for at medlemsstatene opprettholder eller innfører lover eller forskrifter som fastsetter godkjenning av vedtekter og fremleggelse av ethvert dokument som er nødvendig for normal gjennomføring av tilsyn.

    Medlemsstatene skal imidlertid ikke fastsette bestemmelser om at det kreves forutgående tillatelse eller løpende underretning om generelle og spesielle forsikringsvilkår, premietariffer, blanketter og andre trykte dokumenter som forsikringsforetaket har til hensikt å anvende overfor forsikringstakerne.

    Medlemsstatene kan bare opprettholde eller innføre forutgående underretning om eller samtykke til foreslåtte premieforhøyelser som en del av en alminnelig priskontrollordning.

    Dette direktiv er ikke til hinder for at medlemsstatene underlegger foretak som søker om eller har oppnådd tillatelse for klasse 18 i avsnitt A i vedlegget, tilsyn med direkte og indirekte ressurser som personale og utstyr, herunder med det medisinske personalets kvalifikasjoner og kvaliteten på det utstyr foretaket har til rådighet for å dekke forpliktelsene i forbindelse med denne klassen.

  4. Det skal i ovennevnte bestemmelser ikke kunne kreves at søknader om tillatelse skal behandles ut fra hensynet til markedets økonomiske behov.

Artikkel 9

(Endret ved artikkel 7 i tredje direktiv)

Driftsplanen nevnt i artikkel 8 nr. 1 bokstav c) skal inneholde følgende opplysninger eller bevis:

  1. hvilke typer risiko foretaket vil påta seg,

  2. hovedprinsippene for gjenforsikring,

  3. postene som utgjør minstegarantifondet,

  4. anslag over kostnader til oppbygging av administrasjon og organisering av funksjonsnettet; de økonomiske midlene som er planlagt til dekning av dette, og dersom risikoene som skal dekkes, tilhører klasse 18 i avsnitt A i vedlegget, de midler foretaket har til rådighet for å gi den lovede assistanse, og i tillegg, for de tre første regnskapsårene:

  5. anslag over administrasjonskostnader med unntak av kostnader ved oppbygging av administrasjonen, særlig alminnelige løpende kostnader og provisjoner,

  6. anslag over premier eller bidrag og erstatningsutbetalinger,

  7. sannsynlige likviditetsforhold,

  8. anslag over de finansielle midler som skal dekke forpliktelser og solvensmargin.

Artikkel 8 i tredje direktiv

Vedkommende myndigheter i hjemstaten skal ikke gi et foretak tillatelse som gir adgang til forsik­ringsvirksomhet før de er underrettet om navnene på aksjonærer og deltakere som direkte eller indirekte har en kvalifisert eierandel, og som kan være fysiske eller juridiske personer, og om størrelsen på denne eierandel.

De samme myndigheter skal nekte å gi tillatelse dersom de av hensyn til behovet for å sikre en sunn og forsiktig ledelse av forsikringsforetaket ikke er overbevist om aksjonærenes eller deltakernes egnethet.

Artikkel 28 i tredje direktiv

Medlemsstaten der risikoen består, kan ikke hindre en forsikringstaker i å inngå en avtale med et forsikringsforetak som er godkjent på de vilkår som er nevnt i artikkel 6 i direktiv 73/239/EØF, forutsatt at avtalen ikke er i strid med gjeldende lovbestemmelser begrunnet i allmenne hensyn i den medlemsstat der risikoen består.

Artikkel 29 i tredje direktiv

Medlemsstatene skal ikke fastsette bestemmelser som krever forutgående godkjenning av eller løpende underretning om alminnelige og spesielle forsikringsvilkår, premietariffer og blanketter og andre trykte dokumenter som forsikringsforetaket har til hensikt å anvende overfor forsikringstakerne. Med det formål å føre tilsyn med at nasjonale bestemmelser om forsikringsavtaler overholdes, kan de bare kreve at disse dokumenter når som helst skal kunne fremlegges, og dette kan ikke gjøres til en forutsetning for at foretaket kan utøve sin virksomhet.

Medlemsstatene kan bare opprettholde eller innføre forutgående underretning om eller samtykke til foreslåtte premieforhøyelser som en del av en alminnelig priskontrollordning.

Artikkel 10

(Endret ved artikkel 32 i tredje direktiv)

  1. Forsikringsforetak som ønsker å opprette en filial på en annen medlemsstats territorium, skal gi vedkommende myndigheter i hjemstaten melding om dette.

  2. Medlemsstatene skal kreve at forsikringsforetak som ønsker å opprette en filial i en annen medlemsstat, vedlegger meldingen nevnt i nr. 1 følgende opplysninger:

    1. hvilken medlemsstat foretaket har planer om å opprette en filial i,

    2. en driftsplan, der det særlig skal opplyses hvilke typer transaksjoner som er planlagt og filialens organisatoriske oppbygning,

    3. den adresse i filialmedlemsstaten dokumenter kan sendes til eller innhentes fra, og denne adresse skal være den samme adressen meddelelser til generalagenten kan sendes til,

    4. navnet på filialens generalagent, som skal ha vide nok fullmakter til å forplikte foretaket overfor tredjemann og å representere det overfor myndighetene og domstolene i filialmedlemsstaten. Når det gjelder «Lloyd’s» skal en eventuell tvist i filialmedlemsstaten som følger av tegnede forpliktelser, ikke medføre større vanskeligheter for de sikrede enn dersom tvisten gjaldt et vanlig forsikringsforetak. Generalagenten må derfor særlig ha fullmakt til å møte i retten som saksøkt og i den egenskap ha fullmakt til å binde berørte forsikringsgivere i Lloyd’s.

    Når et foretak har til hensikt å la en filial dekke risikoene i klasse 10 i avsnitt A i vedlegget, unntatt transportøransvaret, skal foretaket fremlegge en erklæring som viser at det er blitt medlem av det nasjonale byrå og det nasjonale garantifond i filialmedlemsstaten.

  3. Med mindre vedkommende myndighet i hjemstaten, den berørte plan tatt i betraktning, ikke har grunn til å ha tillit til den administrative oppbygningens egnethet, til forsikringsforetakets finansielle situasjon eller til generalagentens og de ansvarlige lederes hederlighet og kvalifikasjoner eller deres yrkeserfaring, skal den oversende opplysningene nevnt i nr. 2 til vedkommende myndigheter i filialmedlemsstaten innen tre måneder etter mottakelsen, og meddele det berørte forsikringsforetak dette.

    Vedkommende myndighet i hjemstaten skal også bekrefte at forsikringsforetaket har en minste solvensmargin beregnet i samsvar med artikkel 16 og 17.

    Dersom vedkommende myndighet i hjemstaten avslår å oversende opplysningene nevnt i nr. 2 til vedkommende myndighet i filialmedlemsstaten, skal det begrunnes overfor det berørte forsikringsforetak innen tre måneder etter mottakelsen av alle opplysningene. Avslaget eller manglende svar kan prøves for domstolene i hjemstaten.

  4. Før forsikringsforetakets filial begynner å utøve sin virksomhet, skal vedkommende myndighet i filialmedlemsstaten ha en frist på to måneder fra mottakelsen av opplysningene nevnt i nr. 3, til eventuelt å underrette vedkommende myndighet i hjemstaten om de vilkår som av allmenne hensyn skal gjelde utøvelsen av denne virksomhet i filialmedlemsstaten.

  5. Så snart det foreligger en underretning fra vedkommende myndighet i filialmedlemsstaten eller dersom den ikke sender underretning, kan filialen opprettes og begynne sin virksomhet så snart fristen fastsatt i nr. 4 er utløpt.

  6. Ved endring i en av de opplysningene som er meddelt i samsvar med nr. 2 bokstav b), c) eller d), skal forsikringsforetaket skriftlig underrette vedkommende myndigheter i hjemstaten og filialmedlemsstaten om denne endring minst en måned før den iverksettes, slik at vedkommende myndighet i hjemstaten og vedkommende myndighet i filialmedlemsstaten kan oppfylle sine respektive roller i henhold til nr. 3 og 4.

Artikkel 11

(Opphevet ved artikkel 33 i tredje direktiv)

Artikkel 12

Ethvert vedtak om å avslå tillatelse skal være klart begrunnet, og skal meddeles det berørte foretaket.

Medlemsstatene skal fastsette adgang til domstolsprøving av vedtak om avslag.

Slik adgang skal også fastsettes med hensyn til tilfeller der vedkommende myndigheter ikke har behandlet en søknad om tillatelse innen utløpet av en periode på seks måneder fra det tidspunkt søknaden ble mottatt.

Avsnitt B: Vilkår for å utøve virksomhet

Artikkel 13

(Endret ved artikkel 9 i tredje direktiv)

  1. Det hører under hjemstatens kompetanse å føre det finansielle tilsyn med forsikringsforetak, herunder med den virksomhet foretaket utøver gjennom filialer og som ledd i tjenesteytelse.

  2. Det finansielle tilsyn skal særlig omfatte kontroll av forsikringsforetakets samlede virksomhet, dets solvens samt opprettelse av forsik­ringstekniske avsetninger og aktiva til dekning av disse i samsvar med regler eller fast praksis i hjemstaten, i henhold til bestemmelser vedtatt på fellesskapsplan.

    Når vedkommende foretak har tillatelse til å dekke risikoene i klasse 18 i avsnitt A i vedlegget, skal tilsynet også omfatte tilsyn med de tekniske hjelpemidler foretaket har til rådighet for å utføre assistanseoppgavene de har forpliktet seg til å utføre, i den utstrekning hjemstatens lovgivning har bestemmelser om slikt tilsyn.

  3. Vedkommende myndigheter i hjemstaten skal kreve at ethvert forsikringsforetak har en god administrativ og regnskapsmessig praksis og tilfredsstillende rutiner for intern kontroll.

Artikkel 14

(Endret ved artikkel 10 i tredje direktiv)

Når et forsikringsforetak godkjent i en annen medlemsstat utøver virksomhet gjennom en filial, skal filialmedlemsstatene fastsette at vedkommende myndigheter i hjemstaten etter på forhånd å ha underrettet vedkommende myndigheter i filial­med­lemsstaten, selv eller gjennom formidlere som er gitt fullmakt til dette, på stedet kan kontrollere de opplysninger som er nødvendige for å sikre det finansielle tilsyn med foretaket. Myndighetene i filialmedlemsstaten kan delta i denne kontrollen.

Artikkel 15

(Endret ved artikkel 17 i tredje direktiv)

  1. Hjemstaten skal pålegge ethvert forsikringsforetak å opprette tilstrekkelige forsikringstekniske avsetninger for hele virksomheten.

    Avsetningenes størrelse skal fastsettes i samsvar med reglene fastsatt i direktiv 91/674/EØF.

  2. Hjemstaten skal kreve av hvert forsikringsforetak at de forsikringstekniske avsetninger for dets samlede virksomhet dekkes av kongruente aktiva i samsvar med artikkel 6 i direktiv 88/357/EØF. Når det gjelder risikoer som består innen Fellesskapet, skal disse aktiva befinne seg innenfor Fellesskapet. Medlemsstatene skal ikke kreve at et forsikringsforetaks aktiva skal befinne seg i en bestemt medlemsstat. Hjemstaten kan likevel tillate lempninger i reglene om lokalisering av aktiva.

  3. Dersom hjemstaten tillater at de forsikringstekniske avsetningene dekkes av fordringer på gjenforsikrer, skal den fastsette den prosentandel som er tillatt. I så fall kan den ikke stille krav om lokalisering av fordringene.

Art. 6 i andre direktiv:

Ved anvendelsen av artikkel 15 nr. 2 første ledd og artikkel 24 i første direktiv skal medlemsstatene rette seg etter vedlegg 1 i dette direktiv med hensyn til kongruensreglene.

Artikkel 15a

(Ny ved artikkel 18 i tredje direktiv)

  1. Medlemsstatene skal pålegge foretak med hovedkontor på deres territorium, og som dekker risikoer i klasse 14 i avsnitt A i vedlegget, heretter kalt kredittforsikring, å opprette en utjevningsavsetning for å dekke eventuelle forsikringstekniske underskudd eller en skadeprosent over gjennomsnittet i denne klassen ved utløpet av regnskapsåret.

  2. Utjevningsavsetningen skal beregnes i henhold til regler fastsatt av hver medlemsstat, i samsvar med en av de fire metodene som er anført i avsnitt D i vedlegget, og som skal anses som likeverdige.

  3. Inntil det beløp som beregnes i samsvar med metodene anført i avsnitt D i vedlegget, skal det ikke tas hensyn til utjevningsavsetningen ved beregning av solvensmarginen.

  4. Medlemsstatene kan unnta forsikringsforetak med hovedkontor på deres territorium fra plikten til å opprette en utjevningsavsetning for klassen kredittforsikring når premieinntekt eller bidrag i denne klassen er under 4 % av samlet premieinntekt eller bidrag og under 2 500 000 ecu.

Artikkel 20 i tredje direktiv

Ved valg av de aktiva som dekker de forsikringstekniske avsetninger, skal det tas hensyn til hvilke typer transaksjoner foretaket utøver, slik at sikkerheten ved, avkastningen av og likviditeten av foretakets investeringer sikres, og foretaket skal sørge for en tilstrekkelig variasjon og spredning i investeringene.

Artikkel 21 i tredje direktiv

  1. Hjemstaten kan bare tillate at forsikringsforetakene dekker sine forsikringstekniske avsetninger med følgende kategorier aktiva:

    • A. Investeringsaktiva

      1. obligasjoner og andre penge- og kapitalmarkedsinstrumenter,

      2. utlån,

      3. aksjer og andre eierandeler med variabel avkastning,

      4. andel i foretak for kollektive investeringer i omsettelige verdipapirer og andre investeringsfond,

      5. bygninger og fast eiendom samt tinglige rettigheter i faste eiendommer,

    • B. Fordringer

      1. fordringer på gjenforsikrer, herunder gjenforsikrers andel i de forsikringstekniske avsetninger,

      2. gjenforsikringsdepoter i og fordringer på avgivende foretak,

      3. fordringer på forsikringstakere og formidlere som følge av transaksjoner innen direkte forsikring og gjenforsikring,

      4. fordringer som følge av berging eller regress

      5. tilbakebetalinger på skatt,

      6. fordringer i garantifond,

    • C. Andre aktiva

      1. andre materielle aktiva enn bygninger og fast eiendom på grunnlag av en forsiktig avskrivning,

      2. bankinnskudd og kontanter; innskudd i kredittinstitusjoner eller i enhver annen institusjon som er godkjent for å motta innskudd,

      3. aktiverte anskaffelseskostnader,

      4. påløpt rente og opptjent leie og andre kontoer for forskuddsbetalinger,

    For sammenslutningen av forsikringsgivere kalt «Lloyd’s» skal aktivakategoriene også omfatte garantier og bankremisser utstedt av kredittinstitusjoner i henhold til direktiv 77/780/EØF 1 eller av forsikringsforetak samt kontrollerbare beløp som følger av forsikringspoliser, i den utstrekning de dekker midler som tilhører medlemmene.

    At aktiva eller en kategori aktiva er tatt med i listen over aktiva i første ledd, skal ikke innebære at disse aktiva uten videre tillates som dekning for forsikringstekniske avsetninger. Hjemstaten skal fastsette mer detaljerte regler om hvordan de tillatte aktiva kan anvendes; i denne forbindelse kan den kreve pantesikkerhet eller garantier, særlig for fordringer på gjenforsikrer.

    Når hjemstaten vedtar og anvender regler, skal den særlig sørge for at følgende prinsipper overholdes:

    1. aktiva som dekker forsikringstekniske avsetninger, skal verdivurderes etter fradrag for gjeld som er stiftet for anskaffelsen av disse aktiva,

    2. aktiva skal verdivurderes på forsiktig grunnlag, og risikoen for at de ikke kan realiseres, skal tas i betraktning. Særlig skal andre materielle aktiva enn bygninger og annen fast eiendom tillates som dekning for forsikringstekniske avsetninger bare dersom de er verdvurdert på grunnlag av en forsiktig avskrivning,

    3. lån til foretak, en stat, en internasjonal institusjon, en lokal eller regional myndighet eller fysiske personer, kan tillates som dekning for forsikringstekniske avsetninger bare dersom de gir tilstrekkelige garantier med hensyn til sikkerhet, uavhengig av om garantiene bygger på låntakers betalingsevne, panterettigheter, bankgaranti er eller garantier fra forsikringsforetak eller andre former for sikkerhet,

    4. avledede instrumenter som opsjoner, futures og swaps i forbindelse med aktiva som dekker forsikringstekniske avsetninger kan anvendes i den utstrekning de bidrar til å redusere risikoen ved investeringer eller de gjør det mulig å forvalte forsikringsporteføljen på en effektiv måte. Disse instrumentene skal verdivurderes på et forsiktig grunnlag og kan tas i betraktning ved verdivurderingen av underliggende aktiva,

    5. omsettelige verdipapirer som ikke omsettes på et regulert marked, kan tillates som dekning for forsikringstekniske avsetninger bare i den utstrekning de kan realiseres på kort sikt,

    6. fordringer på tredjemann kan tillates som dekning for forsikringstekniske avsetninger bare etter fradrag for gjeld til samme tredjemann,

    7. størrelsen på de fordringer på tredjemann som tillates som dekning for forsikringstekniske avsetninger, skal beregnes på et forsiktig grunnlag, og det skal tas hensyn til risikoen for at de ikke kan realiseres. Særlig kan fordringer på forsikringstakere og formidlere som følge av transaksjoner innen direkte forsikring og gjenforsikring bare tillates i den utstrekning det ikke er mer enn tre måneder siden de forfalt til betaling,

    8. når det gjelder aktiva som dekker en investering i et underforetak som for forsikringsforetakets regning forvalter hele eller deler av forsikringsforetakets investeringer, skal hjemstaten ved anvendelsen av regler og prinsipper i denne artikkel ta hensyn til underliggende aktiva som eies av underforetaket; den kan behandle andre underforetaks aktiva på samme måte,

    9. aktiverte anskaffelseskostnader kan tillates som dekning for forsikringstekniske avsetninger bare dersom det er forenlig med beregningsmetodene for premieavsetninger.

  2. Uten hensyn til bestemmelsene i nr. 1 kan hjemstaten, med forbehold for artikkel 20, i unntakstilfeller og på anmodning fra forsik­ringsforetaket, for et begrenset tidsrom treffe begrunnet beslutning om å tillate andre kategorier aktiva som dekning for forsikringstekniske avsetninger.

Artikkel 22 i tredje direktiv

  1. Når det gjelder aktiva som dekker forsikringstekniske avsetninger, skal hjemstaten kreve at hvert forsikringsforetak ikke investerer mer enn:

    1. 10 % av de samlede forsikringstekniske bruttoavsetninger i en bygning eller annen fast eiendom eller i flere bygninger som ligger tilstrekkelig tett sammen til å anses som en enkelt investering,

    2. 5 % av de samlede forsikringstekniske bruttoavsetninger i aksjer eller andre omsettelige verdier som kan sidestilles med aksjer, i obligasjoner, i andre penge- og kapitalmarkedsinstrumenter fra samme foretak eller i lån, unntatt lån til en statlig, regional eller lokal myndighet eller til en internasjonal organisasjon som en eller flere medlemsstater er medlemmer av, til samme låntaker sett under ett. Denne grensen kan heves til 10 % dersom foretaket ikke investerer mer enn 40 % av sine forsikringstekniske bruttoavsetninger i lån til låntakere eller i tilsvarende verdipapirer hos utstedere, og investerer mer enn 5 % i hver av disse,

    3. 5 % av de samlede forsikringstekniske bruttoavsetninger i usikrede lån, hvorav 1 % i et enkelt usikret lån, bortsett fra lån til kredittinstitusjoner, til forsikringsforetak i den utstrekning det er tillatt i henhold til artikkel 8 i direktiv 73/239/EØF, og til investeringsforetak etablert i en medlemsstat,

    4. 3 % av de samlede forsikringstekniske bruttoavsetninger i kontanter,

    5. 10 % av de samlede forsikringstekniske bruttoavsetninger i aksjer, andre verdipapirer som kan sidestilles med aksjer og obligasjoner som ikke omsettes på et regulert marked.

  2. Når det ikke er fastsatt en begrensning i nr. 1 på investeringer i en bestemt kategori aktiva, innebærer det ikke at de aktiva som omfattes av denne kategori, uten begrensninger kan tillates som dekning for forsikringstekniske avsetninger. Hjemstaten skal fastsette mer detaljerte regler om hvordan de tillatte aktiva kan anvendes. Når den vedtar og anvender nevnte regler, skal den særlig sørge for at følgende prinsipper overholdes:

    1. aktiva som dekker forsikringstekniske avsetninger, skal være tilstrekkelig varierte og spredte til å sikre at avhengigheten av en bestemt kategori aktiva, et særskilt investeringsmarked eller en særskilt investering ikke blir uforholdsmessig stor,

    2. investeringene i aktiva som enten på grunn av sin art eller på grunn av låntakers betalingsevne representerer et høyt risikonivå, skal begrenses til et forsiktig omfang,

    3. ved begrensningene for særskilte kategorier aktiva skal det ved beregningen av de forsikringstekniske avsetningene tas hensyn til hvordan gjenforsikringsandelen er behandlet,

    4. når det gjelder aktiva i form av en investering i et underforetak som for forsikringsforetakets regning forvalter hele eller deler av sistnevnte foretaks investeringer, skal hjemstaten ved anvendelsen av regler og prinsipper i denne artikkel ta hensyn til de underliggende aktiva som eies av underforetaket. Den kan behandle andre underforetaks aktiva på samme måte,

    5. prosentandelen av ikke-likvide investeringsaktiva som dekker forsikringstekniske avsetninger, skal begrenses til et forsiktig omfang,

    6. når aktiva omfatter lån til visse kredittinstitusjoner eller obligasjoner utstedt av slike institusjoner, kan hjemstaten ved iverksettelsen av regler og prinsipper fastlagt i denne artikkel ta hensyn til underliggende aktiva som eies av disse kredittinstitusjonene. Denne behandlingen kan bare anvendes i den utstrekning kredittinstitusjonen har hovedkontor i en medlemsstat, eies utelukkende av denne medlemsstaten og/eller av dens lokale myndigheter og virksomheten i henhold til vedtektene består i å gi lån til staten eller lokale myndigheter gjennom formidler, eller gi lån garantert av disse, eller gi lån til organer med nær tilknytning til staten eller lokale myndigheter.

  3. Innenfor rammen av de detaljerte regler om hvordan tillatte aktiva kan anvendes, skal medlemsstaten behandle:

    • lån som ikke er sikret ved bankgaranti, garanti fra forsikringsforetak, panterettighet eller en annen form for sikkerhet, mer restriktivt enn de lån som er sikret slik,

    • foretak for kollektiv investering i verdipapirer som ikke er samordnet i henhold til direktiv 85/611/EØF 1), og andre investeringsfond mer restriktivt enn de investeringsforetak som er samordnet i henhold til samme direktiv,

    • verdipapirer som ikke omsettes på et regulert marked, mer restriktivt enn de verdipapirer som omsettes på et slikt marked,

    • obligasjoner og andre penge- og kapitalmarkedsinstrumenter når utstederne ikke er stater, en av deres regionale eller lokale myndigheter eller foretak som hører til sone A i henhold til direktiv 89/647/EØF 2), eller når utstederne er internasjonale organisasjoner som ikke har minst en av Fellesskapets medlemsstater som medlem, mer restriktivt enn de samme finansinstrumenter utstedt av ovennevnte.

  4. Medlemsstatene kan heve grensen nevnt i nr. 1 bokstav b) til 40 % for visse obligasjoner dersom de utstedes av en kredittinstitusjon med hovedkontor i en medlemsstat og i henhold til lov er underlagt særlig offentlig tilsyn med sikte på å beskytte eierne av obligasjonene. Særlig skal beløp som kommer fra emisjoner av obligasjonene, i samsvar med loven investeres i aktiva som i hele obligasjonens løpetid gir tilstrekkelig dekning for forpliktelsene som følger av den, og som ifølge fortrinnsrett anvendes til tilbakebetaling av hovedstolen og påløpte renter dersom utsteder misligholder sine forpliktelser.

  5. Medlemsstatene skal ikke kreve at forsikringsforetak investerer i bestemte kategorier aktiva.

  6. Uten hensyn til bestemmelsene i nr. 1 kan hjemstaten, med forbehold for artikkel 20, i unntakstilfeller og på anmodning fra forsik­ringsforetaket, for et begrenset tidsrom treffe begrunnet beslutning om å tillate unntak fra reglene nevnt i nr. 1 bokstav a) til c).

Artikkel 16

(Endret ved artikkel 24 i tredje direktiv og deretter ved direktiv 2002/13/EØF artikkel 1 nr. 2)

  1. Hver hjemstat skal pålegge alle forsikringsforetak med hovedkontor i dens territorium til enhver tid å ha til rådighet en tilstrekkelig faktisk solvensmargin for sin samlede virksomhet, som minst tilsvarer kravene i dette direktiv.

  2. Den faktiske solvensmargin skal bestå av foretakets formue, fri for alle påregnelige forpliktelser, og med fradrag for eventuelle immaterielle verdier, herunder

    1. innbetalt aksjekapital eller, dersom det dreier seg om et gjensidig forsikringsselskap, det faktiske garantifond med tillegg av medlemmenes kontoer som skal oppfylle følgende kriterier:

      1. i vedtektene skal det fastsettes at utbetalinger fra disse kontoene til medlemmene kan skje bare dersom det ikke medfører at den faktiske solvensmargin faller under det nivå som kreves eller, etter foretakets oppløsning, dersom foretakets øvrige gjeld er betalt,

      2. når det gjelder utbetalinger som nevn i nr. i) som skjer av andre grunner enn individuelt opphør av medlemskap, skal det fastsettes i vedtektene at vedkommende myndigheter underrettes om dette minst en måned på forhånd og at de innenfor denne frist kan forby utbetalingen,

      3. de relevante bestemmelser i vedtektene kan bare endres etter at vedkommende myndigheter har erklært at de ikke har innvendinger mot endringen, med forbehold for de kriterier som er nevnt i bokstav i) og ii),

    2. lovfestede og frie avsetninger som ikke tilsvarer inngåtte forpliktelser,

    3. overførte overskudd eller tap etter fradrag for det utbytte som skal utbetales.

    Den faktiske solvensmargin skal reduseres med beløpet av de egne aksjer som forsikringsforetaket innehar direkte.

    For forsikringsforetak som diskonterer eller nedsetter sine forsikringstekniske avsetninger for ikke-oppgjorte skader for å ta hensyn til inntekt av investeringsaktiva, slik det er tillatt i henhold til artikkel 60 nr. 1 bokstav g) i rådsdirektiv 91/674/EØF av 19. desember 1991 om forsikringsforetaks årsregnskaper og konsoliderte regnskaper, skal den faktiske solvensmargin reduseres med differansen mellom de forsikringstekniske avsetningene før diskontering eller nedsettelse slik de framgår av notene til årsregnskapet, og de forsikringstekniske avsetningene etter diskontering eller nedsettelse. Denne justering skal foretas for alle risikoer oppført i avsnitt A i vedlegget, unntatt risikoer i klasse 1 og 2. for andre klasser enn klasse 1 og 2 er det ikke nødvendig med justeringer med hensyn til diskontering av annuiteter som inngår i de forsikringstekniske avsetningene.

  3. Den faktiske solvensmargin kan også bestå av:

    1. kumulative preferanseaksjer og ansvarlig lånekapital inntil et beløp som svarer til 50 % av det laveste av beløpene for den faktiske solvensmargin og solvensmarginkravet, hvorav høyst 25 % omfatter ansvarlig lånekapital med fast løpetid eller kumulative preferanseaksjer med fast løpetid, forutsatt at det dersom forsikringsforetaket går konkurs eller avvikles, eksisterer bindende avtaler om at ansvarlig lånekapital eller preferanseaksjer skal etterstilles alle andre kreditorers fordringer og først tilbakebetales når all annen utestående gjeld er betalt.

      For ansvarlig lånekapital skal også følgende vilkår oppfylles:

      1. det skal bare tas hensyn til faktisk innbetalte midler,

      2. for lån med fast løpetid skal den opprinnelige løpetid være på minst fem år. Minst ett år før forfallsdato skal forsik­ringsforetaket framlegge for vedkommende myndigheter for godkjenning en plan som viser hvordan den faktiske solvensmargin vil bli opprettholdt eller brakt opp på det nivå som kreves ved forfall, med mindre den andel lånet kan utgjøre av den faktiske solvensmargin, gradvis reduseres i løpet av minst de fem siste årene før forfall. Vedkommende myndigheter kan gi tillatelse til tilbakebetaling av slike midler før forfall forutsatt at anmodningen er gjort av det utstedende forsikringsforetak og at dets faktiske solvensmargin ikke faller under det nivå som kreves,

      3. når lånets løpetid ikke er fastsatt, skal det først tilbakebetales etter fem års oppsigelsesvarsel, med mindre det ikke lenger anses som en del av den faktiske solvensmargin eller dersom det formelt kreves forhåndsgodkjenning fra vedkommende myndigheter for tilbakebetaling før forfall. I sistnevnte tilfelle skal forsikringsforetaket underrette vedkommende myndigheter minst seks måneder før den foreslåtte tilbakebetalingsdato, og angi den faktiske solvensmargin samt solvensmarginkravet både før og etter tilbakebetalingen. Vedkommende myndigheter skal tillate tilbakebetaling bare dersom det ikke er fare for at forsikringsforetakets faktiske solvensmargin vil falle under det nivå som kreves,

      4. låneavtalen skal ikke omfatte noen klausul om at gjelden under nærmere angitte omstendigheter, bortsett fra avvikling av forsikringsforetaket, skal betales tilbake før den avtalte forfallsdato,

      5. låneavtalen kan bare endres etter at vedkommende myndigheter har erklært at de ikke har innvendinger mot endringen,

    2. verdipapirer uten fast løpetid og andre instrumenter, herunder andre kumulative preferanseaksjer enn de som er nevnt i bokstav a), inntil et beløp som svarer til 50 % av det laveste av beløpene for den faktiske solvensmargin og solvensmarginkravet for alle verdipapirer og all ansvarlig lånekapital nevnt i bokstav a) dersom de oppfyller følgende vilkår:

      1. de kan ikke tilbakebetales på ihendehavers initiativ eller uten forhåndsgodkjenning av vedkommende myndigheter,

      2. emisjonsavtalen skal gi forsikringsforetaket mulighet til å utsette utbetalingen av renter på lånet,

      3. långivers fordringer på forsikringsforetaket skal i sin helhet etterstilles alle ikke-etterstilte kreditorers fordringer,

      4. dokumentene som gjelder utstedelsen av verdipapirer, skal ha bestemmelser om at gjelden og de renter som ikke er utbetalt, kan gå med til å dekke tap samtidig som forsikringsforetaket kan fortsette sin virksomhet,

      5. bare faktisk innbetalte beløp skal medregnes.

  4. Etter begrunnet søknad fra foretaket rettet til vedkommende myndighet i hjemstaten og med denne myndighets samtykke kan den faktiske solvensmargin også bestå av:

    1. halvparten av den del av aksjekapitalen eller garantifondet som ennå ikke er innbetalt fra det tidspunkt den innbetalte del når 25 % av denne kapital eller dette fond, inntil et beløp som svarer til 50 % av det laveste av beløpene for den faktiske solvensmargin og solvensmarginkravet,

    2. eventuelle krav som gjensidige selskaper eller selskaper av gjensidig type med variable bidrag har overfor sine medlemmer i form av krav på tilleggsbidrag i løpet av et regnskapsår, med et beløp inntil halvparten av differansen mellom de høyeste bidrag og bidragene som faktisk innkreves, idet disse tilleggsbidragene likevel ikke kan utgjøre mer enn 50 % av det laveste av beløpene for solvensmarginkravet og den faktiske solvensmargin. Vedkommende nasjonale myndigheter skal utarbeide retningslinjer som fastsetter på hvilke vilkår tilleggsbidrag kan tillates,

    3. eventuelle skjulte nettoreserver som skriver seg fra verdifastsettelse av aktiva, i den grad slike skjulte nettoreserver ikke er av usedvanlig art,

  5. Endringer av nr. 2, 3 og 4 med sikte på å ta hensyn til utvikling som begrunner en teknisk tilpasning av de elementer som kan inngå i den faktiske solvensmargin, skal vedtas etter framgangsmåten fastsatt i artikkel 2 i rådsdirektiv 91/675/EØF.

Artikkel 16a

(Ny ved direktiv 2002/13/EØF artikkel 1 nr. 3)

  1. Solvensmarginkravet skal fastsettes på grunnlag av enten de årlige premiebeløpene eller bidragene, eller de gjennomsnittlige erstatningene i de tre foregående regnskapsår.

    For foretak som hovedsakelig forsikrer bare en eller flere av risikoene kreditt, storm, hagl og frost, skal likevel de sju siste regnskapsår være referanseperiode for de gjennomsnittlige erstatningene.

  2. Med forbehold for bestemmelsene i artikkel 17 skal solvensmarginkravet være lik det høyeste av de to resultatene angitt nr. 3 og 4.

  3. Premiegrunnlaget skal beregnes ut fra det høyeste av beløpene for tegnede bruttopremier eller bidrag som beregnet nedenfor, og opptjente bruttopremier eller bidrag.

    Premier eller bidrag for klasse 11, 12 og 13 oppført i avsnitt A i vedlegget skal økes med 50 %.

    Premiene eller bidragene (herunder avgifter som avhenger av premier eller bidrag) fra direkte virksomhet i det siste regnskapsår summeres.

    Til denne summen legges det premiebeløp som er mottatt for all gjenforsikring i det siste regnskapsår.

    Fra denne summen trekkes det samlede beløp for premier eller bidrag som er annullert i det siste regnskapsåret, samt det samlede skatte- og avgiftsbeløp som gjelder de premier eller bidrag som inngår i summen.

    Etter at det beløp som framkommer på denne måten er delt i to, der den første del går opp til 50 millioner euro, og den andre utgjør det overskytende, skal henholdsvis 18 % og 16 % av disse delene beregnes og legges sammen.

    Den summen som er beregnet på denne måten, skal multipliseres med det forholdstall som for de tre siste regnskapsår består mellom de erstatningene som foretaket skal dekke etter fradrag for beløp som kan inndrives ved gjenforsikring, og brutto erstatninger; dette forholdstallet kan ikke i noe tilfelle være under 50 %.

    Med samtykke fra vedkommende myndigheter kan det benyttes statistiske metoder til å fordele premier eller bidrag for klasse 11, 12 og 13.

  4. Erstatningsgrunnlaget regnes ut på følgende måte, idet erstatningsutbetalinger, avsetninger og inndrevne beløp økes med 50 % for klasse 11, 12 og 13 angitt i avsnitt A i vedlegget.

    Erstatningsbeløpene som er utbetalt for direkte virksomhet (uten fradrag for krav som dekkes av gjenforsikrere og retrocesjonarer) i periodene nevnt i nr. 1, summeres.

    Til denne summen legges de erstatningsbeløp som er utbetalt for gjenforsikringer eller retrocesjoner som er mottatt i de samme periodene, og beløpet for avsetning for ikke-oppgjorte skader, foretatt ved utløpet av siste regnskapsår, både for direkte virksomhet og for mottatt gjenforsikring.

    Fra denne summen trekkes summen av de beløp som er inndrevet i løpet av periodene nevnt i nr. 1.

    Fra denne summen trekkes beløpet for avsetninger for ikke-oppgjorte skader, foretatt ved begynnelsen av det annet regnskapsår forut for siste regnskapsår som det foreligger regnskap for, både for direkte virksomhet og for mottatt gjenforsikring. Dersom referanseperioden omhandlet i nr. 1 er på sju år, skal beløpet for avsetninger for ikke-oppgjorte skader foretatt ved begynnelsen av sjette regnskapsår forut for siste regnskapsår som det foreligger regnskap for, trekkes fra.

    En tredel eller en sjudel, avhengig av referanseperioden i henhold til nr. 1, av det beløp som framkommer på denne måten, skal deles i to deler, der den første del går opp til 35 millioner euro, og den andre utgjør det overskytende, og henholdsvis 26 % og 23 % av disse delene skal beregnes og legges sammen.

    Den summen som er beregnet på denne måten, skal multipliseres med det forholdstall som for de tre siste regnskapsår består mellom de erstatningene som foretaket skal dekke etter fradrag for beløp som kan inndrives ved gjenforsikring, og brutto erstatninger; dette forholdstallet kan ikke i noe tilfelle være under 50 %.

    Med samtykke fra vedkommende myndigheter kan det benyttes statistiske metoder til å fordele erstatningsutbetalinger, avsetninger og inndrevne beløp for klasse 11, 12 og 13. For risikoer i klasse 18 i avsnitt A i vedlegget skal det beløp for utbetalte erstatninger som benyttes til å regne ut erstatningsgrunnlaget, være foretakets kostnader for ytt bistand. Slie kostnader skal beregnes i samsvar med hjemstatens nasjonale bestemmelser.

  5. Dersom solvensmarginkravet som beregnet i nr. 2, 3 og 4 er lavere enn solvensmarginkravet for det foregående år, skal solvensmarginkravet minst være lik solvensmarginkravet for det foregående år multiplisert med forholdstallet for beløpet for forsikringstekniske avsetninger for ikke-oppgjorte skader ved utgangen av siste regnskapsår og beløpet for forsikringstekniske avsetninger for ikke-oppgjorte skader ved begynnelsen av siste regnskapsår. I disse beregningene skal det anvendes forsikringstekniske avsetninger etter fradrag for gjenforsikring, men forholdstallet skal under ingen omstendigheter være høyere enn 1.

  6. De brøker som anvendes på delene nevnt i nr. 3 sjette ledd og nr. 4 sjette ledd, skal reduseres til en tredel når det gjelder sykeforsikring som teknisk praktiseres på lignende måte som livsforsikring, dersom

    1. de innbetalte premiene beregnes på grunnlag av sykdomsfrekvenstabeller etter de matematiske metoder som anvendes i forsikring,

    2. det opprettes en reserve for økende alder,

    3. det innkreves en tilleggspremie til opprettelse av en sikkerhetsmargin av passende størrelse,

    4. forsikringsforetaket ikke kan si opp avtalen senere enn ved utløpet av det tredje forsik­ringsåret,

    5. avtalen gir mulighet for å øke premiene eller redusere ytelsene også for løpende avtaler.

Artikkel 17

(Endret ved direktiv 2002/13/EØF artikkel 1 nr. 4)

  1. Garantifondet skal bestå av en tredel av solvensmarginkravet slik det er fastsatt i artikkel 16a. Fondet skal bestå av postene i artikkel 16 nr. 2 og 3 og, med samtykke fra hjemstatens vedkommende myndighet, nr. 4 bokstav c).

  2. Garantifondet skal være på minst 2 millioner euro. Dersom forsikringsforetaket dekker alle eller noen av risikoene i klasse 10 – 15 i avsnitt A i vedlegget, skal det imidlertid være på 3 millioner euro.

    Hver medlemsstat kan tillate at minstegarantifondet reduseres med en firedel for gjensidige forsikringsselskaper og selskaper av gjensidig type.

Artikkel 17a

(Ny ved direktiv 2002/13/EØF artikkel 1 nr. 5)

  1. De beløp i euro som er fastsatt i artikkel 16a nr. 3 og 4 og artikkel 17 nr. 2 skal revideres årlig, første gang 20. september 2003, for å ta hensyn til endringer i den europeiske konsumprisindeks for alle medlemsstater, som offentliggjøres av Eurostat.

    Beløpene skal justeres automatisk ved at grunnbeløpet i euro økes med den prosentvise endringen i konsumprisindeksen som har funnet sted mellom dette direktivs ikrafttredelse og datoen for revisjon, og skal avrundes opp­over til nærmeste 100.000 euro.

    Dersom den prosentvise endringen siden forrige justering er på under 5 %, skal beløpet ikke justeres.

  2. Kommisjonen skal årlig underrette Europaparlamentet og Rådet om revisjon og de justerte beløp nevnt i nr. 1.

Artikkel 25 i tredje direktiv

Senest tre år etter iverksettelsen av dette direktiv skal Kommisjonen fremlegge en rapport for For­sik­ringskomiteen om nødvendigheten av en ytterligere harmonisering av solvensmarginen.

Artikkel 18

(Endret ved artikkel 26 i tredje direktiv)

  1. Medlemsstatene skal ikke fastsette regler for valg av aktiva utover dem som dekker de forsik­ringstekniske avsetninger nevnt i artikkel 15.

  2. Med forbehold for artikkel 15 nr. 2, artikkel 20 nr. 1, 2, 3 og 5 og artikkel 22 nr. 1 siste ledd skal medlemsstatene ikke begrense den frie råderett over aktiva, verken løsøre eller fast eiendom, som er en del av de godkjente forsikringsforetaks formue.

  3. Nr. 1 og 2 skal ikke være til hinder for tiltak som medlemsstatene har rett til å treffe i egenskap av eiere av eller deltakere i vedkommende foretak, så lenge de ivaretar de sikredes interesser.

Artikkel 19

(Nr. 2 og 3 er endret ved artikkel 11 i tredje direktiv)

  1. Hver medlemsstat skal pålegge alle foretak med hovedkontor på statens territorium å fremlegge en årsmelding om foretakets samlede virksomhet, dets økonomiske situasjon og dets solvens.

  2. Medlemsstatene skal kreve at forsikringsforetak med hovedkontor på statenes territorium jevnlig sender inn de dokumenter som er nødvendige for å føre tilsyn, samt statistiske opplysninger. Vedkommende myndigheter skal sende hverandre de dokumenter og opplysninger som er nødvendige for å føre tilsyn.

  3. Hver medlemsstat skal treffe alle nødvendige tiltak for å sikre at vedkommende myndigheter har de nødvendige fullmakter og virkemidler til å føre tilsyn med virksomheten til forsikringsforetak med hovedkontor på statens territorium, herunder virksomhet som utøves utenfor territoriet, i samsvar med rådsdirektivene som gjelder for denne virksomheten, og med henblikk på å gjennomføre dem.

    Disse fullmaktene og virkemidlene skal særlig gi vedkommende myndighet mulighet til:

    1. å foreta detaljerte undersøkelser av foretakets situasjon og samlede virksomhet, ved blant annet:

      • å samle inn opplysninger eller kreve at det fremlegges dokumenter om forsik­ringsvirksomheten,

      • å foreta granskinger i foretakets lokaler,

    2. å treffe tilstrekkelige og nødvendige tiltak overfor foretaket, dets ansvarlige ledelse eller personer som kontrollerer foretaket, for å sikre at foretakets virksomhet alltid er i samsvar med de lover og forskrifter som foretaket skal overholde i hver medlemsstat, særlig med driftsplanen i den grad den er obligatorisk, og for å hindre eller fjerne uregelmessigheter som vil kunne skade de sikredes interesser,

    3. å sikre at disse tiltakene blir gjennomført, om nødvendig ved tvangstiltak, og eventuelt ved domstolene.

    Medlemsstatene kan også bestemme at vedkommende myndigheter skal kunne innhente alle opplysninger om avtaler som formidlere er i besittelse av.

Artikkel 20

(Endret ved artikkel 13 i tredje direktiv og deretter ved direktiv 2002/13/EØF artikkel 1 nr. 6)

  1. Dersom et foretak ikke overholder bestemmelsene i artikkel 15, kan vedkommende myndighet i foretakets hjemstat forby den frie råderett over aktiva, etter å ha underrettet vedkommende myndigheter i medlemsstatene der risikoene består.

  2. Med henblikk på å gjenopprette den finansielle situasjonen i et foretak der solvensmarginen har falt under det minimum som kreves etter artikkel 16a, skal vedkommende myndighet i hjemstaten kreve at en plan for finansiell gjenreisning blir fremlagt for den til godkjenning.

    Dersom den mener at foretakets finansielle situasjon vil forverres ytterligere, kan vedkommende myndighet i unntakstilfeller også begrense eller forby den frie råderett over foretakets aktiva. Den skal i så fall underrette myndighetene i de andre medlemsstater på hvis territorium foretaket utøver virksomhet, om de tiltak som er truffet, og sistnevnte skal på anmodning fra førstnevnte myndighet treffe de samme tiltak.

  3. Dersom solvensmarginen faller under garantifondet fastsatt i artikkel 17, skal vedkommende myndighet i hjemstaten kreve at foretaket fremlegger en kortsiktig finansieringsplan for den til godkjenning.

    Den kan også begrense eller forby den frie råderett over foretakets aktiva. Den skal underrette myndighetene i andre medlemsstater på hvis territorium foretaket utøver virksomhet, og sistnevnte skal på anmodning fra førstnevnte myndighet treffe de samme tiltak.

  4. Vedkommende myndigheter kan videre treffe alle nødvendige tiltak for å verne de sikredes interesser i de tilfeller som er nevnt i nr. 1, 2 og 3.

  5. Hver medlemsstat skal vedta de bestemmelser som er nødvendige for at den i tilfeller som nevnt i nr. 1, 2 og 3 og i samsvar med nasjonal lovgivning, kan forby den frie råderett over aktiva som befinner seg på dens territorium, på anmodning fra foretakets hjemstat, som skal angi de aktiva som bør omfattes av tiltakene.

Artikkel 20a

(Ny ved direktiv 2002/13/EØF artikkel 1 nr. 7)

  1. Medlemsstatene skal sørge for at vedkommende myndigheter har fullmakt til å kreve en refinansieringsplan for forsikringsforetak der vedkommende myndigheter anser at forsik­ringstakernes rettigheter er i fare. Refinansieringsplanen skal minst omfatte opplysninger eller dokumentasjon for de neste tre regnskapsår som viser

    1. anslåtte administrasjonskostnader, særlig løpende alminnelige kostnader og provisjoner,

    2. en oversikt med detaljerte opplysninger om forventede inntekter og utgifter knyttet til direkte forsikringsvirksomhet, mottatt gjenforsikring og avgitt gjenforsikring,

    3. prognose for balansen,

    4. overslag over de finansielle midler som er ment å dekke inngåtte forsikringsforpliktelser og solvensmarginkravet

    5. den samlede gjenforsikringspolitikken.

  2. Dersom forsikringstakernes rettigheter er i fare fordi foretakets økonomiske situasjon forverres, skal medlemsstatene sørge for at vedkommende myndigheter har fullmakt til å pålegge forsikringsforetak å ha et høyere solvensmarginkrav, for å sikre at forsikringsforetaket er i stand til å oppfylle solvenskravene i nærmeste framtid. Nivået på dette høyere solvensmarginkravet skal fastsettes på grunnlag av refinansieringsplanen nevnt i nr. 1.

  3. Medlemsstatene skal sørge for at vedkommende myndigheter har fullmakt til å nedjustere verdien av alle elementer som kan inngå i den faktiske solvensmargin, særlig når det har skjedd en betydelig endring i disse elementenes markedsverdi siden utgangen av foregående regnskapsår.

  4. Medlemsstatene skal sørge for at vedkommende myndigheter har fullmakt til å minske reduksjonen, på grunnlag av gjenforsikring, av solvensmarginen fastsatt i samsvar med artikkel 16a dersom

    1. gjenforsikringsavtalenes art eller kvalitet er blitt betraktelig endret siden foregående regnskapsår,

    2. det ikke finnes noen, eller bare en ubetydelig, risikooverføring i gjenforsikringsavtalen.

  5. Dersom vedkommende myndigheter har krevd en refinansieringsplan i samsvar med nr. 1, skal de ikke utstede en attest i samsvar med artikkel 10 nr. 3 annet ledd i dette direktiv, artikkel 16 nr. 1 bokstav a) i rådsdirektiv 88/357/EØF (annet direktiv om direkte forsikring med unntak av livsforsikring) og artikkel 12 nr. 2 i rådsdirektiv 92/49/EØF (tredje direktiv om annen forsikring enn livsforsikring), så lenge de anser at forsikringstakernes rettigheter er i fare i henhold til nr. 1.

Artikkel 21

(Endret ved artikkel 12 i tredje direktiv)

  1. På vilkår fastsatt i nasjonal lovgivning skal hver medlemsstat gi forsikringsforetak med hovedkontor på dens territorium, tillatelse til å overdra hele eller deler av forsikringsporteføljen, enten den er tegnet etter reglene om etableringsadgang eller reglene om adgang til å yte tjenester, til et mottakende foretak etablert i Fellesskapet, dersom vedkommende myndighet i hjemstaten til det mottakende foretak bekrefter at dette foretak har den nødvendige solvensmargin når det tas hensyn til overdragelsen.

  2. Når en filial har planer om å overdra hele eller deler av sin forsikringsportefølje, skal filialmedlemsstaten rådspørres uansett om porteføljen er tegnet etter reglene om etableringsadgang eller reglene om adgang til å yte tjenester.

  3. I tilfellene nevnt i nr. 2 og 3 skal vedkommende myndigheter i hjemstaten til det avgivende foretak gi tillatelse til overdragelsen etter å ha innhentet samtykke fra vedkommende myndigheter i de medlemsstater der risikoene består.

  4. Vedkommende myndigheter i de medlemsstatene som rådspørres, skal avgi uttalelse eller gi samtykke overfor vedkommende myndigheter i hjemstaten til det avgivende forsikringsforetak i løpet av tre måneder etter at søknaden er mottatt. Dersom de rådspurte myndigheter ikke har svart ved utløpet av fristen, anses dette som en positiv uttalelse eller et stilltiende samtykke.

  5. Overdragelse som tillates i samsvar med denne artikkel, skal offentliggjøres i den medlemsstat der risikoen består, etter nærmere regler i nasjonal lovgivning. Overdragelsen kan gjøres gjeldende overfor forsikringstakerne, de sikrede og enhver annen person som har rettigheter og plikter etter de overdratte avtalene.

    Denne bestemmelsen skal ikke berøre medlemsstatenes rett til å gi forsikringstakerne mulighet til å si opp avtalen innen en gitt frist etter overdragelsen.

Artikkel 15 i tredje direktiv

  1. Medlemsstatene skal fastsette at enhver fysisk eller juridisk person som har til hensikt, direkte eller indirekte, å erverve en kvalifisert eierandel i et forsikringsforetak, på forhånd skal underrette vedkommende myndigheter i hjemstaten og opplyse om eierandelens størrelse. Enhver fysisk eller juridisk person skal på samme måte underrette vedkommende myndigheter dersom den har til hensikt å øke sin kvalifiserte eierandel slik at dens andel av stemmerettene eller kapitalen vil nå eller overstige 20 %, 33 % eller 50 % eller slik at forsikringsforetaket vil bli dens datterforetak.

    Vedkommende myndigheter i hjemstaten skal ha en frist på maksimalt tre måneder, regnet fra dagen for underretningen fastsatt i første ledd, til å komme med innvendinger mot det planlagte erverv dersom de ikke er overbevist om at personene nevnt i første ledd er egnet til å sikre en sunn og fornuftig ledelse av forsik­ringsforetaket. Dersom myndighetene ikke kommer med innvendinger mot det planlagte erverv, kan de fastsette en frist for gjennomføringen av det.

  2. Medlemsstatene skal fastsette at enhver fysisk eller juridisk person som har til hensikt, direkte eller indirekte, å avhende en kvalifisert eierandel i et forsikringsforetak, på forhånd skal underrette vedkommende myndigheter i hjemstaten og opplyse om den aktuelle eierandelens størrelse. Enhver fysisk eller juridisk person skal også underrette vedkommende myndigheter dersom den har til hensikt å redusere sin kvalifiserte eierandel på en slik måte at dens andel av stemmerettene eller kapitalen vil bli mindre enn 20 %, 33 % eller 50 % eller slik at forsikringsforetaket vil opphøre å være dens datterforetak.

  3. Så snart de får kjennskap til det, skal forsik­ringsforetakene underrette vedkommende myndigheter i hjemstaten om ethvert erverv eller enhver avhendelse av eierandeler i deres kapital som fører til at andelen overstiger eller faller under en av tersklene nevnt i nr. 1 og 2.

    De skal også minst en gang i året underrette vedkommende myndigheter om navnene på aksjeeiere og deltakere som har kvalifiserte eierandeler og om eierandelenes størrelse, slik de blant annet fremgår av registrerte opplysninger på den årlige generalforsamling for aksjeeiere og deltakere, eller av opplysninger som er mottatt i henhold til bestemmelsene som gjelder for børsnoterte selskaper.

  4. Medlemsstatene skal fastsette at dersom den innflytelse som utøves av personer nevnt i nr. 1, vil kunne være til skade for en sunn og fornuftig ledelse av forsikringsforetaket, skal vedkommende myndigheter i hjemstaten treffe egnede tiltak for å bringe denne situasjonen til opphør. Slike tiltak kan blant annet omfatte påbud, sanksjoner overfor ledelsen eller suspensjon av stemmeretter som er knyttet til vedkommende aksjeeieres eller deltakeres aksjer eller andeler.

    Liknende tiltak skal anvendes overfor fysiske eller juridiske personer som ikke overholder plikten til forutgående underretning fastsatt i nr. 1. Når en eierandel blir ervervet til tross for innvendinger fra vedkommende myndigheter, skal medlemsstatene, uavhengig av andre sanksjoner, sørge for enten at tilsvarende stemmeretter blir suspendert, eller at de avgitte stemmer erklæres ugyldige eller kan annulleres.

Artikkel 16 i tredje direktiv

  1. Medlemsstatene skal fastsette at alle personer som er eller har vært ansatt hos vedkommende myndigheter, samt revisorer eller sakkyndige som opptrer på vegne av vedkommende myndigheter, skal være underlagt taushetsplikt. Taushetsplikten innebærer at med forbehold for saker som omfattes av strafferetten, kan ingen fortrolige opplysninger som de får i embets medfør, gis videre til andre personer eller myndigheter, unntatt i en summarisk eller sammenfattet form slik at enkeltforetak ikke kan identifiseres.

    Når et forsikringsforetak er erklært konkurs eller er under avvikling som følge av en domstolsavgjørelse, kan likevel fortrolige opplysninger som ikke berører tredjemann som er involvert i forsøk på å redde foretaket, gis videre under en sivil sak.

  2. Nr. 1 skal ikke være til hinder for at vedkommende myndigheter i de forskjellige medlemsstater utveksler opplysninger i samsvar med de direktiver som gjelder for forsikringsforetak. Disse opplysningene skal være underlagt taushetsplikten nevnt i nr.1.

  3. Medlemsstatene kan inngå samarbeidsavtaler om utveksling av opplysninger med vedkommende myndigheter i tredjestater bare dersom de opplysninger som gis videre, omfattes av en garanti om taushetsplikt som minst tilsvarer den som er nevnt i denne artikkel.

  4. Vedkommende myndigheter som mottar fortrolige opplysninger i henhold til nr. 1 eller 2, kan bruke dem bare i embets medfør:

    • for å kontrollere at vilkårene for adgang til å utøve forsikringsvirksomhet er oppfylt og for å lette tilsyn med vilkårene for utøvelse av virksomheten, særlig når det gjelder tilsyn med forsikringstekniske avsetninger, solvensmargin, administrasjons- og regnskapsrutiner og intern kontroll, eller

    • for å pålegge sanksjoner, eller

    • i en forvaltningsklage på et vedtak gjort av vedkommende myndighet, eller

    • under rettsforhandlinger iverksatt i henhold til artikkel 56 eller særbestemmelser fastsatt i de direktiver som er vedtatt på området forsikringsforetak.

  5. Nr. 1 og 4 skal ikke være til hinder for utveksling av opplysninger innen samme medlemsstat når det finnes flere vedkommende myndigheter der, eller for utveksling av opplysninger mellom medlemsstater, mellom vedkommende myndigheter:

    • og myndigheter med ansvar for tilsyn med kredittinstitusjoner og andre finansinstitusjoner samt myndigheter med ansvar for tilsyn med finansmarkedene,

    • og organer som er involvert i avvikling og konkursbehandling av forsikringsforetak samt liknende fremgangsmåter,

    • og personer med ansvar for å utføre lovfestet revisjon av forsikringsforetaks og andre finansinstitusjoners regnskaper,

    under utførelsen av sine tilsynsoppgaver samt når de gir videre til organer som administrerer (obligatoriske) fremgangsmåter for avvikling eller for garantifond, opplysninger som er nødvendige for at disse kan utføre sin oppgave. Opplysningene som mottas av disse myndigheter, organer og personer, skal være underlagt taushetsplikten nevnt i nr. 1.

  6. I tillegg kan medlemsstatene, uten hensyn til bestemmelsene i nr. 1 og 4, i henhold til lovgivning tillate at visse opplysninger gis videre til andre avdelinger i deres sentrale forvaltning som er ansvarlige for lovgivning om tilsyn med kredittinstitusjoner, finansinstitusjoner, investeringstjenester og forsikringsforetak samt til kontrollører som handler etter fullmakt fra disse avdelinger.

    Slike opplysninger kan likevel bare gis videre når det er nødvendig av hensyn til forsiktighetstilsynet.

    Medlemsstatene skal likevel fastsette at opplysninger mottatt i henhold til nr. 2 og 5 og opplysninger som er fremskaffet ved kontroll på stedet som nevnt i artikkel 14 i direktiv 73/239/EØF, aldri kan gis videre i de tilfeller som er nevnt i dette nr. uten uttrykkelig samtykke fra vedkommende myndighet som har gitt opplysningene eller fra vedkommende myndighet i den medlemsstat der kontrollen på stedet ble foretatt.

Avsnitt C: Tilbakekallelse av tillatelse

Artikkel 22

(Endret ved artikkel 14 i tredje direktiv)

  1. Tillatelsen som er gitt forsikringsforetaket av vedkommende myndighet i hjemstaten, kan tilbakekalles av samme myndighet dersom foretaket:

    1. ikke benytter tillatelsen innen en frist på tolv måneder, gir uttrykkelig avkall på den, eller ikke har utøvet virksomheten i et tidsrom som overstiger seks måneder, med mindre den berørte medlemsstat har bestemmelser om at tillatelsen bortfaller i slike tilfeller,

    2. ikke lenger oppfyller vilkårene for adgang til å utøve virksomhet,

    3. ikke har vært i stand til å gjennomføre de tiltak som er fastsatt i gjenreisningsplanen eller finansieringsplanen nevnt i artikkel 20, innenfor de pålagte frister,

    4. grovt misligholder sine forpliktelser i henhold til de nasjonale regler som får anvendelse på foretaket.

    Dersom tillatelsen tilbakekalles eller bortfaller, skal vedkommende myndighet i hjemstaten underrette vedkommende myndigheter i de andre medlemsstatene, som skal treffe egnede tiltak for å hindre det berørte foretak i å begynne ny virksomhet på deres territorium etter reglene om etableringsadgang eller reglene om adgang til å yte tjenester. Vedkommende myndigheter i hjemstaten skal videre i samarbeid med de andre myndighetene treffe alle nødvendige tiltak for å verne de sikredes interesser, og skal særlig begrense den frie råderett over foretakets aktiva i henhold til artikkel 20 nr. 1, nr. 2 annet ledd og nr. 3 annet ledd.

  2. Ethvert vedtak om å tilbakekalle tillatelse eller stanse virksomhet skal være klart begrunnet og skal meddeles det berørte foretak.

    Avdeling III – Regler for agenturer eller filialer som er opprettet i Fellesskapet og som hører under foretak med hovedkontor utenfor Fellesskapet.

Artikkel 23

  1. Hver medlemsstat skal, for foretak med hovedkontor utenfor Fellesskapet, gjøre adgangen til virksomhet nevnt i artikkel 1 på sitt territorium avhengig av offentlig tillatelse.

  2. En medlemsstat kan gi tillatelse dersom foretaket oppfyller minst følgende vilkår:

    1. det har rett til å utøve forsikringsvirksomhet i henhold til statens lovgivning,

    2. det oppretter agentur eller filial på medlemsstatens territorium,

    3. det forplikter seg til å opprette særskilt regnskap på agenturets eller filialens hovedkontor for den virksomhet som utøves der, og å oppbevare alle forretningsdokumenter der,

    4. det utpeker en generalagent som skal godkjennes av vedkommende myndigheter,

    5. det har til rådighet, i den stat der det utøver sin virksomhet, aktiva som tilsvarer et beløp som er minst like høyt som halvparten av det minstebeløp som er fastsatt i artikkel 17 nr. 2 for garantifondet, og avsetter en fjerdedel av minstebeløpet som sikkerhet,

    6. det forplikter seg til å ha en solvensmargin i samsvar med kravene nevnt i artikkel 25,

    7. det fremlegger en driftsplan i samsvar med bestemmelsene i artikkel 11 nr. 1 og 2.

Artikkel 24

Medlemsstatene skal pålegge foretakene å foreta tilstrekkelige tekniske avsetninger for å dekke de forpliktelser de har påtatt seg på deres territorium. Medlemsstatene skal påse at agenturet eller filialen dekker slike tekniske avsetninger ved hjelp av aktiva som tilsvarer disse avsetninger og, i den utstrekning medlemsstaten krever det, er kongruente.

Medlemsstatenes lovgivning skal komme til anvendelse ved beregning av tekniske avsetninger, fastsettelse av investeringskategorier og verdifastsettelse av aktiva.

Den berørte medlemsstaten skal kreve at de aktiva som representerer de tekniske avsetningene, skal befinne seg på dens territorium. Artikkel 15 nr. 3 får likevel anvendelse.

Art. 6 i andre direktiv:

Ved anvendelsen av artikkel 15 nr. 2 første ledd og artikkel 24 i første direktiv skal medlemsstatene rette seg etter vedlegg 1 i dette direktiv med hensyn til kongruensreglene.

Artikkel 25

  1. Hver medlemsstat skal pålegge agenturer og filialer som er opprettet på dens territorium, å ha til rådighet en solvensmargin bestående av aktiva fri for alle påregnelige forpliktelser, og med fradrag for eventuelle immaterielle verdier. Solvensmarginen skal beregnes i samsvar med bestemmelsene i artikkel 16 nr. 3. Ved beregning av denne marginen skal det imidlertid bare tas hensyn til de premier eller bidrag og erstatningsutbetalinger som gjelder virksomheten som utøves av agenturet eller filialen.

  2. En tredjedel av solvensmarginen skal utgjøre garantifondet. Garantifondet kan ikke være mindre enn halvparten av det minimum som kreves i henhold til artikkel 17 nr. 2. Den første sum som avsettes som sikkerhet i samsvar med artikkel 23 nr. 2, skal medregnes i garantifondet.

  3. Aktiva som representerer solvensmarginen skal, inntil et beløp på størrelse med garantifondet, beholdes i den stat der virksomheten utøves, og det resterende beløp skal beholdes innen Fellesskapet.

Artikkel 26

  1. Et foretak som, etter å ha fått tillatelse av en medlemsstat, får tillatelse av en eller flere av de øvrige medlemsstatene til å opprette agenturer eller filialer i disse medlemsstatene, kan søke om en eller flere av følgende fordeler:

    1. at solvensmarginen nevnt i artikkel 25 beregnes i forhold til den totale virksomhet foretaket utøver i Fellesskapet; i slike tilfeller skal de premier eller bidrag og de erstatningsutbetalinger som gjelder virksomheten som utøves av alle agenturer eller filialer etablert i Fellesskapet, tas i betraktning,

    2. at det fritas fra å stille den sikkerhet som kreves i henhold til artikkel 23 nr. 2 bokstav e) også i disse statene,

    3. at aktiva som representerer garantifondet, kan beholdes i en hvilken som helst av de medlemsstater der det utøver sin virksomhet.

  2. Dersom minst to av de berørte medlemsstatene helt eller delvis samtykker i å imøtekomme foretakets søknad, skal vedkommende myndighet i den medlemsstat der det eldste av søkerens forretningssteder ligger, undersøke foretakets solvens med hensyn til den totale virksomheten foretaket utøver i de medlemsstater som har godkjent søknaden. Etter foretakets anmodning, og med enstemmig samtykke fra de berørte medlemsstatene, kan denne undersøkelsen likevel foretas av vedkommende myndighet i en annen medlemsstat. Den myndighet som foretar undersøkelsen, skal fra de andre medlemsstatene motta de nødvendige opplysninger om agenturene eller filialene som er etablert på deres territorium.

  3. Fordelene som gis i henhold til denne artikkel, kan oppheves på initiativ fra en eller flere av de berørte medlemsstater.

Artikkel 27

Bestemmelsene i artikkel 19 og 20 skal komme til anvendelse også på agenturer og filialer av foretak nevnt i denne avdeling.

Ved anvendelsen av artikkel 20 skal tilsynsmyndigheten for det eldste forretningsstedet eller den myndighet som i dennes sted undersøker den samlede solvensen i filialer eller agenturer, likestilles med myndigheten i den stat der hovedkontoret til et foretak i Fellesskapet ligger.

Artikkel 28

Dersom en tillatelse tilbakekalles av myndigheten nevnt i artikkel 26 nr. 2, skal denne myndigheten underrette tilsynsmyndighetene i de andre medlemsstatene der foretaket utøver virksomhet, og sistnevnte tilsynsmyndigheter skal treffe de nødvendige tiltak. Dersom tillatelsen tilbakekalles på grunn av utilstrekkelig samlet solvens, slik denne er fastsatt i det samtykke som er nevnt i artikkel 26, skal de medlemsstatene som samtykket, også tilbakekalle sine tillatelser.

Artikkel 28a

(Ny ved artikkel 53 i tredje direktiv)

  1. På vilkår fastsatt i nasjonal lovgivning skal hver medlemsstat gi agenturer og filialer som er etablert på dens territorium, og som er nevnt i denne avdeling, tillatelse til å overdra hele eller deler av forsikringsporteføljen til et mottakende foretak etablert i samme medlemsstat, dersom vedkommende myndigheter i denne medlemsstat, eller eventuelt vedkommende myndigheter i medlemsstaten nevnt i artikkel 26, bekrefter at det mottakende foretak har den nødvendige solvensmargin når det tas hensyn til overdragelsen.

  2. På vilkår fastsatt i nasjonal lovgivning skal hver medlemsstat gi agenturer og filialer som er etablert på dens territorium og nevnt i denne avdeling, tillatelse til å overdra hele eller deler av forsikringsporteføljen til et forsikringsforetak med hovedkontor i en annen medlemsstat, dersom vedkommende myndigheter i denne medlemsstat bekrefter at det mottakende foretak har den nødvendige solvensmargin når det tas hensyn til overdragelsen.

  3. Dersom en medlemsstat på vilkår fastsatt i nasjonal lovgivning gir agenturer og filialer som er etablert på dens territorium og nevnt i denne avdeling, tillatelse til å overdra hele eller deler av forsikringsporteføljen til et agentur eller en filial nevnt i denne avdeling og opprettet på territoriet til en annen medlemsstat, skal den forsikre seg om at vedkommende myndigheter i medlemsstaten der det mottakende foretak ligger, eller eventuelt vedkommende myndigheter i medlemsstaten nevnt i artikkel 26, bekrefter at det mottakende foretak har den nødvendige solvensmargin når det tas hensyn til overdragelsen, at en slik overdragelse er mulig etter lovgivningen i den medlemsstat der det mottakende foretak ligger og at denne stat har gitt samtykke til overdragelsen.

  4. I tilfellene nevnt i nr. 1, 2 og 3 skal den medlemsstat der det avgivende agentur eller den avgivende filial ligger, gi tillatelse til overdragelsen etter å ha innhentet samtykke fra vedkommende myndigheter i den medlemsstat der risikoen består, når dette ikke er den medlemsstat der det avgivende agentur eller den avgivende filial ligger.

  5. Vedkommende myndigheter i de medlemsstater som rådspørres, skal avgi uttalelse eller gi samtykke overfor vedkommende myndigheter i det avgivende foretaks hjemstat i løpet av de tre månedene som følger etter at søknaden er mottatt; dersom de rådspurte myndigheter ikke har svart ved utløpet av fristen, anses dette som en positiv uttalelse eller et stilltiende samtykke.

  6. Overdragelsen som tillates i samsvar med denne artikkel, skal offentliggjøres i den medlemsstat der risikoen består, etter nærmere regler i nasjonal lovgivning. Overdragelsen kan gjøres gjeldende overfor forsikringstakerne, de sikrede og enhver annen person som har rettigheter og plikter etter de overdratte avtalene.

    Denne bestemmelse skal ikke berøre medlemsstatenes rett til å gi forsikringstakerne mulighet til å si opp avtalen innen en gitt frist etter overdragelsen.

Artikkel 29

I avtaler som inngås med en eller flere tredjestater i samsvar med traktaten, kan Fellesskapet gi samtykke til å anvende bestemmelser som er forskjellig fra dem som er fastsatt i denne avdeling, for på betingelse av gjensidighet å sikre tilstrekkelig vern av de sikrede i medlemsstatene.

Særlige bestemmelser om adgangen til å yte tjenester

Artikkel 12 i andre direktiv

(Endret ved artikkel 37 i tredje direktiv)

  1. Bestemmelsene i denne avdeling skal komme til anvendelse når et foretak gjennom et etablert forretningssted i en medlemsstat dekker en risiko som i henhold til artikkel 2 bokstav d) består i en annen medlemsstat; sistnevnte skal i denne avdelings forstand være den medlemsstat der tjenesteytelsen finner sted.

  2. Bestemmelsene i denne avdeling får ikke anvendelse på virksomhet, foretak og institusjoner som ikke omfattes av første direktiv, og heller ikke risikoer som skal dekkes av de offentlige institusjoner som er nevnt i artikkel 4 i samme direktiv.

Artikkel 14 i andre direktiv

(Endret ved artikkel 34 i tredje direktiv)

Ethvert foretak som har til hensikt å utøve virksomhet for første gang i en eller flere medlemsstater etter reglene om adgang til å yte tjenester, skal på forhånd underrette vedkommende myndigheter i hjemstaten og angi hvilken type forpliktelser det planlegger å påta seg.

Artikkel 16 i andre direktiv

(Endret ved artikkel 35 i tredje direktiv)

  1. Vedkommende myndigheter i hjemstaten skal innen en måned etter underretningen nevnt i artikkel 14 oversende den eller de medlemsstater på hvis territorium foretaket har til hensikt å utøve sin virksomhet etter reglene om adgang til å yte tjenester, følgende opplysninger:

    • en bekreftelse på at foretaket har en minste solvensmargin, beregnet i samsvar med artikkel 16 og 17 i direktiv 73/239/EØF,

    • hvilke forsikringsklasser foretaket har rett til å utøve virksomhet i,

    • hvilken type risikoer foretaket planlegger å dekke i den medlemsstat der tjenesteytelsen finner sted.

    Samtidig skal den underrette det berørte foretak om dette.

    Enhver medlemsstat på hvis territorium et foretak har til hensikt å yte tjenester ved dekning av risikoer klassifisert i klasse 10 i avsnitt A i vedlegget til direktiv 73/239/EØF, unntatt transportøransvaret, kan kreve at foretaket:

    • meddeler navnet og adressen til representanten nevnt i artikkel 12a nr. 4 i dette direktiv,

    • fremlegger en erklæring som viser at foretaket er blitt medlem av det nasjonale byrå og det nasjonale garantifond i medlemsstaten der tjenesteytelsen finner sted.

  2. Dersom vedkommende myndigheter i hjemstaten ikke oversender opplysningene nevnt i nr. 1 innen den fastsatte frist, skal den innen samme frist begrunne avslaget overfor foretaket. Avslaget skal kunne prøves for domstolene i hjemstaten.

  3. Foretaket kan begynne sin virksomhet på den bekreftede dato foretaket har blitt underrettet om oversendelsen omhandlet i nr. 1 første ledd.

Artikkel 17 i andre direktiv

(Endret ved artikkel 36 i tredje direktiv)

Når foretaket har til hensikt å gjøre en endring i opplysningene nevnt i artikkel 14, skal det følge fremgangsmåten fastsatt i artikkel 14 og 16.

Artikkel 18 i andre direktiv

(Endret ved artikkel 39 i tredje direktiv)

  1. Filialmedlemsstaten eller den medlemsstat der tjenesteytelsen finner sted, skal ikke fastsette bestemmelser som krever forutgående godkjennelse av eller løpende underretning om generelle og spesielle forsikringsvilkår, premietariffer og blanketter og andre trykte dokumenter som foretaket har til hensikt å anvende overfor forsikringstakerne. Med henblikk på tilsyn med at nasjonale bestemmelser om for­sik­ringsavtaler overholdes, kan de, av ethvert foretak som ønsker å utøve forsikringsvirksomhet på deres territorium etter reglene om etableringsadgang eller reglene om adgang til å yte tjenester, bare kreve at de vilkår og andre dokumenter som de har til hensikt å anvende, når som helst skal kunne fremlegges, og dette kravet kan ikke være en forutsetning for at et foretak skal kunne utøve virksomhet.

  2. Filialmedlemsstaten eller den medlemsstat der tjenesteytelsen finner sted, kan bare opprettholde eller innføre forutgående underretning om eller samtykke til foreslåtte premieforhøyelser når de er en del av en alminnelig priskontrollordning.

Artikkel 19 i andre direktiv

(Endret ved artikkel 40 i tredje direktiv)

  • 2. Ethvert foretak som utøver virksomhet etter reglene om etableringsadgang eller reglene om adgang til å yte tjenester, skal fremlegge for vedkommende myndigheter i filialmedlemsstaten og/eller i den medlemsstat der tjenesteytelsen finner sted, alle dokumenter som kreves med hensyn til gjennomføringen av denne artikkel, i den utstrekning foretak med hovedkontor i denne medlemsstat også er forpliktet til dette.

  • 3. Dersom vedkommende myndigheter i en medlemsstat fastslår at et foretak som har en filial eller utøver virksomhet etter reglene om adgang til å yte tjenester på statens territorium, ikke overholder de rettsregler som kommer til anvendelse på foretaket i denne stat, skal de anmode foretaket om å bringe uregelmessighetene til opphør.

  • 4. Dersom vedkommende foretak ikke gjør det som er nødvendig, skal vedkommende myndigheter i den berørte medlemsstat underrette vedkommende myndigheter i hjemstaten. Sistnevnte myndigheter skal så snart som mulig treffe alle nødvendige tiltak for å sikre at foretaket bringer uregelmessighetene til opphør. Vedkommende myndigheter i den berørte medlemsstat skal meddeles hvilke type tiltak det dreier seg om.

  • 5. Dersom foretaket, til tross for tiltak truffet av hjemstaten, eller fordi tiltakene viser seg å være utilstrekkelige eller mangler helt i denne stat, fortsetter å overtre gjeldende rettsregler i den berørte medlemsstat, kan sistnevnte medlemsstat, etter å ha underrettet vedkommende myndigheter i hjemstaten, treffe nødvendige tiltak for å hindre eller stanse nye uregelmessigheter, og i den utstrekning det er strengt nødvendig, hindre at foretaket inngår nye forsikringsavtaler på dens territorium. Medlemsstatene skal påse at det på deres territorium er mulig å gi forsikringsforetakene den nødvendige underretning om disse tiltak.

  • 6. Nr. 3, 4 og 5 skal ikke berøre vedkommende medlemsstaters rett til i nødstilfeller å treffe nødvendige tiltak for å hindre uregelmessigheter på sitt territorium. Dette omfatter muligheten til å hindre at et forsikringsforetak inngår nye forsikringsavtaler på deres territorium.

  • 7. Nr. 3, 4 og 5 skal ikke berøre medlemsstatenes rett til å treffe sanksjoner mot lovovertredelser på deres territorium.

  • 8. Dersom foretaket som har begått lovovertredelsen, har et etablert forretningssted eller eiendom i den berørte medlemsstaten, kan vedkommende myndigheter i denne medlemsstaten i samsvar med nasjonal lovgivning iverksette de forvaltningsmessige sanksjoner som er fastsatt for slike lovovertredelser overfor det etablerte forretningssted eller overfor eiendommen.

  • 9. Ethvert tiltak som treffes i henhold til nr. 4 til 8, og som medfører sanksjoner mot eller restriksjoner på adgangen til å utøve forsik­ringsvirksomhet, skal være begrunnet og skal meddeles det berørte foretaket.

  • 10. Hvert annet år skal Kommisjonen fremlegge for Forsikringskomiteen nedsatt ved direktiv 91/675/EØF, en rapport som viser antallet og typen tilfeller i hver medlemsstat der det er gitt avslag i henhold til artikkel 10 i direktiv 73/239/EØF eller i henhold til artikkel 16 i direktiv 88/357/EØF, som endret ved dette direktiv, eller der tiltak er truffet i samsvar med nr. 5 i denne artikkel. Medlemsstatene skal samarbeide med Kommisjonen ved å oversende de opplysninger som er nødvendige for å utarbeide denne rapport.

Artikkel 20 i andre direktiv

(Endret ved artikkel 42 i tredje direktiv)

Dersom et forsikringsforetak blir avviklet, skal forpliktelser som følger av avtaler tegnet gjennom en filial eller etter reglene om adgang til å yte tjenester, oppfylles på samme måte som forpliktelsene som følger av vedkommende foretaks øvrige for­sik­ringsavtaler, uten hensyn til de sikredes eller de begunstigedes nasjonalitet.

Artikkel 21 i andre direktiv

(Endret ved artikkel 43 i tredje direktiv)

  • 2. Når forsikring tilbys etter reglene om etableringsadgang eller reglene om adgang til å yte tjenester, skal forsikringstakeren, før forpliktelsen inngås, underrettes om i hvilken medlemsstat det hovedkontor eller eventuelt den filial ligger som avtalen skal inngås med.

    Dersom dokumenter utleveres til forsik­ringstakeren, skal de inneholde opplysningene nevnt i første ledd.

    Forpliktelsene omhandlet i første og annet ledd skal ikke gjelde risikoene nevnt i

  • 3. Avtalen og ethvert annet dokument som gir dekning, samt forsikringssøknaden dersom den er bindende for forsikringstakeren, skal inneholde adressen til hovedkontoret og eventuelt filialen til det forsikringsforetak som gir dekning.

    Medlemsstatene kan kreve at dokumentene nevnt i første ledd også skal inneholde navnet og adressen til representanten for det for­sik­ringsforetak som er nevnt i artikkel 12a nr. 4 i direktiv 88/357/EØF.

Artikkel 22 i andre direktiv

(Endret ved artikkel 44 i tredje direktiv)

  • 2. Ethvert forsikringsforetak skal, særskilt for virksomhet som utøves etter reglene om etableringsadgang og for virksomhet som utøves etter reglene om adgang til å yte tjenester, underrette vedkommende myndighet i hjemstaten om størrelsen på premier, erstatningsutbetalinger og provisjoner, uten fradrag for gjenforsikring, for hver medlemsstat og for hver gruppe av klasser, samt med hensyn til klasse 10 i avsnitt A i vedlegget til direktiv 73/239/EØF, bortsett fra transportøransvaret, skadefrekvensen og de gjennomsnittlige erstatningskostnader.

    Gruppene av klasser defineres slik:

    • ulykkes- og sykeforsikring (1 og 2),

    • motorvognforsikring (klasse 3,7 og 10, tallene for klasse 10, med unntak av transportøransvaret, som skal spesifiseres senere),

    • forsikring mot brann og annen skade på eiendom (klasse 8 og 9),

    • luftfarts-, sjø- og transportforsikring (klasse 4, 5, 6, 7, 11 og 12),

    • alminnelig ansvarsforsikring (klasse 13),

    • kreditt- og kausjonsforsikring (klasse 14 og 15),

    • andre klasser (klasse 16, 17 og 18).

    Vedkommende myndighet i hjemstaten skal innen en rimelig frist oversende disse opplysningene samlet til vedkommende myndigheter i hver av de berørte medlemsstater som anmoder om det.

Artikkel 23 i andre direktiv

  1. Dersom tjenesteytelsen er betinget av tillatelse fra den medlemsstat der tjenesteytelsen finner sted, skal størrelsen på de tekniske avsetningene som gjelder de berørte avtalene, i påvente av en senere harmonisering, bestemmes under tilsyn av vedkommende medlemsstat i samsvar med reglene den har fastsatt eller, i mangel av slike regler, i samsvar med gjeldende praksis i medlemsstaten. Medlemsstaten skal i samsvar med sine regler eller praksis føre tilsyn med at avsetningene er dekket av ekvivalente og kongruente aktiva, samt med lokaliseringen av aktivaene.

  2. I alle andre tilfeller skal størrelsen på de tekniske avsetningene, deres dekning av ekvivalente og kongruente aktiva og lokaliseringen av disse aktivaene bestemmes under tilsyn av den medlemsstat der det etablerte forretningsstedet ligger, i samsvar med statens regler eller praksis.

  3. Den medlemsstat der det etablerte forretningsstedet ligger, skal påse at de tekniske avsetningene som gjelder alle avtalene som foretaket inngår gjennom det berørte etablerte forretningsstedet, er tilstrekkelige, og at de er dekket av ekvivalente og kongruente aktiva.

  4. I tilfellet nevnt i nr. 1 skal den medlemsstat der det etablerte forretningsstedet ligger, og den medlemsstat der tjenesteytelsen finner sted, utveksle alle opplysninger som er nødvendige for at de skal kunne gjennomføre oppgavene i henhold til nr. 1 og 3.

Artikkel 24 i andre direktiv

(Endret ved artikkel 45 i tredje direktiv)

  • 2. Dette direktiv skal ikke berøre medlemsstatenes rett til å pålegge at forsikringsforetak som utøver virksomhet på deres territorium etter reglene om etableringsadgang eller reglene om adgang til å yte tjenester, på lik linje med foretak som er godkjent i vedkommende medlemsstat skal være medlem i og delta i ordninger som skal sikre utbetaling av erstatningskrav til sikrede og skadet tredjemann.

Artikkel 25 i andre direktiv

(Endret ved artikkel 46 i tredje direktiv)

  • 2. Med forbehold for en senere harmonisering skal alle forsikringsavtaler pålegges bare indirekte skatt og parafiskale avgifter på forsik­ringspremier i den medlemsstat der risikoen består i henhold til artikkel 2 bokstav d) i direktiv 88/357/EØF, samt, når det gjelder Spania, de lovfestede tilleggsavgifter til fordel for det spanske organ «Consorcio de Compensación de Seguros» til bruk i forbindelse med erstatning for tap som følge av ekstraordinære hendelser i denne medlemsstat.

    Som unntak fra artikkel 2 bokstav d) første strekpunkt i direktiv 88/357/EØF, og for anvendelsen av dette nr., skal innbo i en bygning som ligger på en medlemsstats territorium, med unntak av innbo som er i kommersiell transitt, utgjøre en risiko som består i denne medlemsstaten, selv om bygningen og dens innhold ikke er dekket av samme forsikringspolise.

    Lovgivningen som skal komme til anvendelse på avtalen i henhold til artikkel 7 i direktiv 88/357/EØF, skal ikke berøre gjeldende skattebestemmelser.

    Med forbehold for en senere harmonisering skal hver medlemsstat anvende nasjonale bestemmelser på de foretak som dekker risikoer på statens territorium med hensyn til innkreving av indirekte skatter og parafiskale avgifter som skal pålegges i henhold til første ledd.

Artikkel 26 i andre direktiv

  1. Risikoene som kan dekkes gjennom koassuranse i Fellesskapet i henhold til direktiv 78/473/EØF, er definert i artikkel 5 bokstav d) i første direktiv.

  2. Dette direktivs bestemmelser om de risikoer som er definert i artikkel 5 bokstav d) i første direktiv, får anvendelse på hovedassurandøren.

Artikkel 38 i tredje direktiv

Vedkommende myndigheter i filialmedlemsstaten eller i den medlemsstat der tjenesteytelsen finner sted, kan kreve at de opplysningene som de i henhold til dette direktiv kan kreve om den virksomhet forsikringsforetakene driver på medlemsstatens territorium, skal gis på det eller de offisielle språk som benyttes i medlemsstaten.

Artikkel 41 i tredje direktiv

Dette direktiv skal ikke hindre forsikringsforetak med hovedkontor i en medlemsstat ved alle tilgjengelige kommunikasjonsmidler å reklamere for sine tjenester i filialmedlemsstaten eller i medlemsstaten der tjenesteytelsen finner sted, forutsatt at foretaket overholder eventuelle regler om denne reklamens form og innhold som er begrunnet i allmenne hensyn.

Avdeling IV – Overgangsbestemmelser og andre bestemmelser

Artikkel 30

  1. Medlemsstatene skal gi foretak som er nevnt i avdeling II, og som ved iverksettelsen av tiltakene til gjennomføring av dette direktiv yter forsikring på deres territorium innen en eller flere av klassene nevnt i artikkel 1, en frist på fem år fra den dato dette direktiv er meddelt medlemsstatene til å etterkomme kravene i artikkel 16 og 17.

  2. Videre kan medlemsstatene:

    1. gi foretak nevnt i nr. 1 som ved utløpet av femårsperioden ikke fullt ut har nådd solvensmarginen, en ekstra frist på maksimalt to år, forutsatt at disse foretakene i samsvar med artikkel 20 har fremlagt for tilsynsmyndighetens godkjennelse de tiltak de vil treffe for å nå denne marginen,

    2. frita foretak nevnt i nr. 1 som ved utløpet av femårsperioden har en årlig premie- eller bidragsinntekt som er mindre enn seks ganger størrelsen på minstegarantifondet som kreves i henhold til artikkel 17 nr. 2, for kravet om å opprette et slikt minstegarantifond før utløpet av det regnskapsåret der premiene eller bidragene vil bli seks ganger så store som minstegarantifondet. Etter å ha vurdert resultatene av undersøkelse n nevnt i artikkel 33, skal Rådet etter forslag fra Kommisjonen enstemmig beslutte når medlemsstatene skal oppheve dette fritaket.

  3. Foretak som ønsker å utvide sin virksomhet i henhold til artikkel 8 nr. 2 eller artikkel 10, kan gjøre dette bare dersom de umiddelbart etterkommer reglene i dette direktiv. Foretakene nevnt i nr. 2 bokstav b) som innenfor det nasjonale territorium utvider sin virksomhet til andre forsikringsklasser eller til andre deler av territoriet, kan likevel bli fritatt for kravet om å opprette minstegarantifondet nevnt i artikkel 17 nr. 2 i en periode på ti år fra den dato dette direktiv er meddelt medlemsstatene.

  4. Foretak med en annen form enn den som er nevnt i artikkel 8, kan i en periode på tre år fra den dato dette direktiv er meddelt medlemsstatene, fortsette å utøve sin løpende virksomhet i den juridiske form de hadde på tidspunktet for underretning en. Foretak opprettet i Det forente kongerike «by Royal Charter», «by private Act» eller «by special public Act» kan fortsette å utøve sin virksomhet i sin nåværende form i ubegrenset tid.

    Foretak i Belgia som i samsvar med sitt formål yter pantelån ved intervensjon eller utøver sparevirksomhet i samsvar med artikkel 15 nr. 4 i bestemmelsene om kontroll av private sparebanker, samordnet ved «arrêté Royal» av 23. juni 1967, kan fortsette å utøve slik virksomhet i en periode på tre år fra den dato dette direktiv er meddelt medlemsstatene.

    De berørte medlemsstatene skal utarbeide en liste over slike foretak og oversende den til de øvrige medlemsstatene og til Kommisjonen.

  5. Etter anmodning fra foretak som oppfyller kravene i artikkel 15, 16 og 17, skal medlemsstatene oppheve restriktive tiltak som gjelder f.eks. pantelån, innskudd og sikkerhetsstillelse og som er gjennomført i henhold til gjeldende bestemmelser.

Artikkel 31

Medlemsstatene skal gi agenturer eller filialer som er nevnt i avdeling III, og som ved iverksettelsen av tiltakene til gjennomføring av dette direktiv utøver virksomhet i en eller flere av klassene nevnt i artikkel 1 og ikke utvider sin virksomhet i henhold til artikkel 10 nr. 2, en frist på maksimum fem år fra det tidspunkt dette direktiv er meddelt medlemsstatene til å etterkomme kravene i artikkel 25.

Artikkel 32

I løpet av en periode som utløper når en avtale inngått med en tredjestat i henhold til artikkel 29 trer i kraft, og senest ved utløpet av en periode på fire år etter at dette direktiv er meddelt medlemsstatene, kan hver medlemsstat beholde, til fordel for foretak fra vedkommende stat etablert på dens territorium, den ordning som gjaldt for foretakene 1. januar 1973 med hensyn til kongruens og lokalisering av tekniske avsetninger, forutsatt at de øvrige medlemsstatene og Kommisjonen blir underrettet, og at grensene ikke overskrides for lempningene som er gitt i henhold til artikkel 15 nr. 2 til fordel for medlemsstatenes foretak etablert på statens territorium.

Artikkel 27 i andre direktiv

  1. Hellas, Irland, Spania og Portugal kan anvende følgende overgangsordninger:

    1. Inntil 31. desember 1992 kan disse statene på alle risikoer anvende ordningen for andre risikoer enn dem som er nevnt i artikkel 5 bokstav d) i første direktiv.

    2. Fra 1. januar 1993 til 31. desember 1994 får ordningen for store risikoer anvendelse på risikoer nevnt i artikkel 5 bokstav d) i) og ii) i første direktiv; for risikoer nevnt i artikkel 5 bokstav d) iii) skal disse medlemsstatene fastsette de terskler som skal gjelde.

    3. Spania

      • Fra 1. januar 1995 til 31. desember 1996 skal de terskler for første etappe som er fastlagt i artikkel 5 bokstav d) iii) i første direktiv gjelde.

      • Fra 1. januar 1997 skal tersklene i annen etappe gjelde. Portugal, Irland og Hellas

      • Fra 1. januar 1995 til 31. desember 1998 skal de terskler for første etappe som er fastlagt i artikkel 5 bokstav d) iii) i første direktiv gjelde.

      • Fra 1. januar 1999 skal tersklene i annen etappe gjelde.

    Unntaket som er gitt fra 1. januar 1995, skal komme til anvendelse bare på avtaler som dekker risikoer i klasse 8, 9, 13 og 16 og som består utelukkende i en av de fire medlemsstatene som omfattes av disse bestemmelsene.

  2. Inntil 31. desember 1994 skal artikkel 26 nr. 1 i dette direktiv ikke komme til anvendelse på risikoer som består i de fire medlemsstatene som er nevnt i denne artikkel. I overgangsperiodene fra 1. januar 1995 skal de risikoer som er definert i artikkel 5 bokstav d) iii) i første direktiv, som består i disse medlemsstatene, og som kan dekkes av koassuranse i Fellesskapet i henhold til direktiv 78/473/EØF, være de som overskrider tersklene nevnt i nr. 1 iii) i denne artikkel.

Artikkel 47 i tredje direktiv

Forbundsrepublikken Tyskland kan utsette anvendelsen av artikkel 54 nr. 2 annet ledd første punktum inntil 1. januar 1994. I dette tidsrom skal bestemmelsene i leddet nedenfor få anvendelse i situasjonen nevnt i artikkel 54 nr. 2.

Når vedkommende myndigheter i hjemstaten er underrettet om det tekniske grunnlag for beregningen av premiene i samsvar med artikkel 54 nr. 2 annet ledd tredje punktum, skal nevnte myndigheter uten opphold oversende opplysningene til myndighetene i den medlemsstat der risikoen består, for at de skal kunne fremlegge sine merknader. Dersom myndighetene i hjemstaten ikke tar hensyn til nevnte merknader, skal de underrette myndighetene i den medlemsstat der risikoen består om dette; underretningen skal være detaljert og begrunnet.

Artikkel 48 i tredje direktiv

Medlemsstatene kan gi forsikringsforetak med hovedkontor på deres territorium og hvis bygninger og annen fast eiendom til dekning av deres forsikringstekniske avsetninger på det tidspunkt dette direktiv meddeles medlemsstatene, overstiger prosentsatsen nevnt i artikkel 22 nr. 1 bokstav a), en frist inntil senest 31. desember 1998 for å oppfylle ovennevnte bestemmelser.

Artikkel 49 i tredje direktiv

Kongeriket Danmark kan utsette anvendelsen av bestemmelsene i dette direktiv på lovpliktig yrkesskadeforsikring inntil 1. januar 1999. I dette tidsrom skal det unntak som er fastsatt i artikkel 12 nr. 2 i direktiv 88/357/EØF for yrkesskade, fortsatt få anvendelse i Danmark.

Artikkel 50 i tredje direktiv

Overgangsbestemmelsene nedenfor om avtaler som dekker risikoer som utelukkende består på Spanias, Hellas’ og Portugals territorium og som ikke er definert i artikkel 5 bokstav d) i direktiv 73/239/EØF, skal gjelde Spania inntil 31. desember 1996, samt Hellas og Portugal inntil 31. desember 1998:

  1. som unntak fra artikkel 8 nr. 3 i direktiv 73/239/EØF og fra artikkel 29 og 39 i dette direktiv, kan vedkommende myndigheter i de berørte medlemsstater kreve å bli underrettet om de generelle og alminnelige forsikringsvilkår, før disse blir tatt i bruk,

  2. størrelsen på de forsikringstekniske avsetninger knyttet til avtaler nevnt i denne artikkel skal fastlegges under tilsyn av den berørte medlemsstat og etter de regler den har fastsatt eller, i mangel av slike regler, etter den praksis som er etablert på dens territorium i samsvar med dette direktiv. Medlemsstatene skal føre tilsyn med dekningen av disse avsetningene ved ekvivalente og kongruente aktiva og lokaliseringen av disse aktiva etter de regler og den praksis som er vedtatt i samsvar med dette direktiv.

Avdeling V – Sluttbestemmelser

Artikkel 33

Kommisjonen og vedkommende myndigheter i medlemsstatene skal ha et nært samarbeid for å lette tilsynet med direkte forsikring i Fellesskapet og for å undersøke eventuelle vanskeligheter som kan oppstå ved gjennomføringen av dette direktiv.

Artikkel 34

  1. Innen seks år etter at dette direktiv er meddelt medlemsstatene, skal Kommisjonen fremlegge for Rådet en rapport om den virkning de økonomiske krav som stilles i dette direktiv, har på situasjonen på forsikringsmarkedene i medlemsstatene.

  2. Dersom det er nødvendig, skal Kommisjonen fremlegge for Rådet foreløpige rapporter før utløpet av overgangsperioden fastsatt i artikkel 30 nr. 1.

Artikkel 35

Medlemsstatene skal endre sine nasjonale bestemmelser for å etterkomme dette direktiv innen 18 måneder etter at det er meddelt dem, og umiddelbart underrette Kommisjonen om dette.

De endrede bestemmelser skal, med forbehold for artikkel 30, 31 og 32, komme til anvendelse innen 30 måneder etter at underretning er gitt.

Artikkel 36

Når dette direktiv er meddelt medlemsstatene, skal de påse at Kommisjonen får oversendt teksten til de viktigste bestemmelsene i lover og forskrifter som blir vedtatt på det området dette direktiv omhandler.

Artikkel 37

Vedlegget er en integrerende del av dette direktiv.

Artikkel 38

Dette direktiv er rettet til medlemsstatene.

Sluttbestemmelser andre direktiv

Artikkel 28

Kommisjonen og vedkommende myndigheter i medlemsstatene skal ha et nært samarbeid for å lette tilsynet med direkte forsikring innen Fellesskapet.

Hver medlemsstat skal underrette Kommisjonen om alle betydelige vanskelighet er som oppstår ved gjennomføringen av dette direktiv, blant annet vanskeligheter som oppstår dersom en medlemsstat fastslår en unormal overdragelse av for­sik­ringsvirksomhet fra foretak som er etablert på statens territorium, til filialer og agenturer som befinner seg like utenfor dens grenser.

Kommisjonen og vedkommende myndigheter i de berørte medlemsstatene skal undersøke disse vanskelighetene så raskt som mulig for å finne en hensiktsmessig løsning.

Kommisjonen skal om nødvendig fremlegge egnede forslag for Rådet.

Artikkel 29

Kommisjonen skal jevnlig oversende Rådet en rapport, første gang 1. juli 1993, om utviklingen på markedet for forsikringsvirksomhet som utøves etter reglene om adgang til å yte tjenester.

Artikkel 30

Når det i dette direktiv henvises til ECU, skal den motverdi i nasjonal valuta som skal brukes fra 31. desember hvert år, være den verdi som gjelder den siste dag i den foregående oktober måned for hvilken motverdien av ECU er tilgjengelig i alle fellesskapsvalutaer.

Artikkel 2 i direktiv 76/580/EØF [EFT nr. L 189 av 13.9.1976, s. 13.] skal komme til anvendelse bare på artikkel 3, 16 og 17 i første direktiv.

Artikkel 31

Hvert femte år skal Rådet etter forslag fra Kommisjonen vurdere og om nødvendig endre alle beløp som er uttrykt i ECU i dette direktiv, og i denne forbindelse skal det tas hensyn til utviklingen i den økonomiske og monetære situasjonen i Fellesskapet.

Artikkel 32

Medlemsstatene skal endre sine nasjonale bestemmelser for å etterkomme dette direktiv innen 18 måneder etter at det er meddelt dem [Dette direktiv ble meddelt medlemsstatene 30. juni 1988.], og umiddelbart underrette Kommisjonen om dette.

Bestemmelsene som endres i henhold til første ledd, skal komme til anvendelse innen 24 måneder etter at dette direktiv er meddelt medlemsstatene.

Artikkel 33

Når dette direktiv er meddelt medlemsstatene, skal de påse at teksten til de viktigste lover og forskrifter som blir vedtatt på det området dette direktiv omhandler, blir oversendt Kommisjonen.

Artikkel 51 i tredje direktiv

De følgende tekniske tilpasninger som skal gjøres i direktiv 73/239/EØF og 88/357/EØF samt i dette direktiv, skal vedtas i samsvar med fremgangsmåten fastsatt i direktiv 91/675/EØF:

  • utvidelse av de juridiske former fastsatt i artikkel 8 nr. 1 bokstav a) i direktiv 73/239/EØF,

  • endringer i listen nevnt i vedlegget til direktiv 73/239/EØF; tilpasning av terminologien i denne listen for å ta hensyn til utviklingen i forsikringsmarkedene,

  • avklaring av hvilke elementer som inngår i solvensmarginen, og som er angitt i artikkel 16 nr. 1 i direktiv 73/239/EØF, for å ta hensyn til opprettelsen av nye finansielle instrumenter,

  • endring av minstebeløpet i garantifondet, fastsatt i artikkel 17 nr. 2 i direktiv 73/239/EØF, for å ta hensyn til den økonomiske og finansielle utvikling,

  • endring i listen over aktiva som kan anvendes til dekning av forsikringstekniske avsetninger, fastsatt i artikkel 21 i dette direktiv, samt regler om spredning fastsatt i artikkel 22 i dette direktiv, for å ta hensyn til opprettelsen av nye finansielle instrumenter,

  • endring av lempningene i kongruensreglene, fastsatt i vedlegg I til direktiv 88/357/EØF, for å ta hensyn til utviklingen av nye instrumenter for å dekke valutarisiko eller til fremskritt mot Den økonomisk og pengepolitiske union,

  • avklaring av definisjoner for å sikre en ensartet anvendelse i hele Felleskapet av direktiv 73/239/EØF og 88/357/EØF og av dette direktiv,

Artikkel 52 i tredje direktiv

  1. Filialer som har begynt sin virksomhet i samsvar med bestemmelsene i den medlemsstat der de er opprettet før bestemmelsene til gjennomføring av dette direktiv har trådt i kraft, skal betraktes som filialer som har vært underlagt fremgangsmåten fastsatt i artikkel 10 nr. 1 til 5 i direktiv 73/239/EØF. Fra nevnte ikrafttredelsesdato skal de omfattes av artikkel 15, 19, 20 og 22 i direktiv 73/239/EØF og av artikkel 40 i dette direktiv.

  2. Artikkel 34 og 35 skal ikke berøre rettigheter ervervet av et forsikringsforetak som før bestemmelsene til gjennomføring av dette direktiv trådte i kraft, har utøvet virksomhet etter reglene om adgang til å yte tjenester.

Artikkel 54 i tredje direktiv

  1. Uten hensyn til at annet måtte være fastsatt, kan enhver medlemsstat der avtaler i forbindelse med klasse 2 i avsnitt A i vedlegget til direktiv 73/239/EØF helt eller delvis kan erstattes av den sykeforsikring som den lovfestede trygdeordning gir, kreve at avtalen er i samsvar med særskilte lovbestemmelser for vern av allmenne interesser i medlemsstaten, og at vedkommende myndigheter i nevnte medlemsstat underrettes om de alminnelige og spesielle forsikringsvilkår før de blir tatt i bruk.

  2. Medlemsstatene kan kreve at sykeforsikringen nevnt i nr. 1 teknisk sett skal fungere på lignende måte som livsforsikring, dersom:

    • de innbetalte premiene skal beregnes på grunnlag av sykdomsfrekvenstabeller og andre relevante statistiske opplysninger i den medlemsstat der risikoen består og i henhold til de matematiske metoder som anvendes i forsikring,

    • det opprettes en avsetning for stigende alder,

    • forsikringsgiver bare kan si opp avtalen innenfor et visst tidsrom fastsatt av den medlemsstat der risikoen består,

    • avtalen gir mulighet for å øke premiene eller redusere utbetalingene også for løpende avtaler,

    • avtalen gir forsikringstakeren mulighet til bytte avtalen mot en ny avtale i samsvar med nr. 1, som tilbys av det samme forsik­ringsforetak eller den samme filial og som tar hensyn til de rettigheter han har opptjent. Det skal særlig tas hensyn til avsetningen for stigende alder, og en ny legeundersøkelse kan bare kreves ved utvidelse av dekningen.

    I så fall skal myndighetene i medlemsstaten offentliggjøre sykdomsfrekvenstabellene og andre relevante statistiske opplysninger nevnt i første ledd og oversende dem til hjemstatens myndigheter. Premiene skal ut fra rimelige aktuarielle antakelser være tilstrekkelige til at foretakene kan oppfylle alle sine forpliktelser i alle deler av deres finansielle situasjon. Hjemstaten skal kreve at vedkommende myndigheter skal underrettes om det tekniske grunnlag for beregningen av premiene før produktet tas i bruk. Dette nr. får også anvendelse ved endring av løpende avtaler.

    Medlemsstatene kan kreve at ethvert for­sik­ringsforetak som for egen risiko tegner lovpliktig yrkesskadeforsikring på deres territorium, skal overholde de særskilte bestemmelser som er fastsatt i nasjonal lovgivning for denne forsikringen, med unntak av bestemmelser om finansielt tilsyn, som bare hører inn under hjemstatens kompetanse.

Artikkel 56 i tredje direktiv

Medlemsstatene skal påse at alle beslutninger som treffes om et forsikringsforetak etter lover og forskrifter vedtatt i samsvar med dette direktiv, kan prøves for domstolene.

Artikkel 57 i tredje direktiv

  1. Medlemsstatene skal senest 31. desember 1993 vedta de lover og forskrifter som er nødvendige for å etterkomme dette direktiv og sette dem i kraft senest 1. juli 1994. De skal umiddelbart underrette Kommisjonen om dette.

    Disse bestemmelsene skal, når de vedtas av medlemsstatene, inneholde en henvisning til direktivet, eller det skal henvises til direktivet når de kunngjøres. Nærmere regler for henvisningen fastsettes av medlemsstatene.

  2. Medlemsstatene skal sørge for at teksten til de viktigste internrettslige bestemmelser som de vedtar på det området dette direktiv omhandler, blir oversendt Kommisjonen.

Vedlegg (Første direktiv)

A. Risikoinndeling etter forsikringsklasser

  1. Ulykke (herunder arbeidsulykker og yrkessykdommer)

    • fastsatte ytelser

    • erstatning for økonomisk tap

    • kombinasjoner av disse

    • skade på passasjerer

  2. Sykdom

    • fastsatte ytelser

    • skadeserstatning

    • kombinasjoner av disse

  3. Landkjøretøyer (med unntak av rullende jernbanemateriell)

    All skade på eller tap av:

    • motordrevne landkjøretøyer

    • ikke-motordrevne landkjøretøyer

  4. Rullende jernbanemateriell

    All skade på eller tap av rullende jernbanemateriell

  5. Luftfartøyer

    All skade på eller tap av luftfartøy

  6. Havgående fartøyer og fartøyer på innsjø, elv eller kanal

    All skade på eller tap av:

    • elve- og kanalfartøyer

    • innsjøfartøyer

    • havgående fartøyer

  7. Gods under transport (herunder varer, bagasje og alt annet gods)

    All skade på eller tap av gods under transport samt bagasje, uansett transportmiddel

  8. Brann og naturskader

    All skade på og tap av eiendom og eiendeler (med unntak av eiendom i klasse 3, 4, 5, 6 og 7) forårsaket av:

    • brann

    • eksplosjon

    • storm

    • naturkrefter med unntak av storm

    • kjerneenergi

    • jordskred

  9. Annen skade på eiendom og eiendeler

    All skade på eller tap av eiendom (med unntak av eiendom i klasse 3, 4, 5, 6 og 7) forårsaket av hagl eller frost, og enhver hendelse som f.eks. tyveri, med unntak av dem som er nevnt i nr. 8

  10. Ansvarsforsikring for motorvogn

    Alt ansvar som følger av bruk av motorvogner på land (herunder førerens ansvar)

  11. Ansvarsforsikring for luftfartøyer

    Alt ansvar som følger av bruk av luftfartøyer (herunder førerens ansvar)

  12. Ansvarsforsikring for havgående fartøyer og fartøyer på innsjø, elv og kanal

    Alt ansvar som følger av bruk av fartøyer på havet, på innsjøer og på elver og kanaler (herunder førerens ansvar)

  13. Alminnelig ansvarsforsikring

    Alt ansvar med unntak av det som er nevnt i nr. 10, 11 og 12.

  14. Kreditt

    • alminnelig insolvens

    • eksportkreditt

    • salg på avbetaling

    • hypotekforsikring

    • landbruksforsikring

  15. Kausjon

    • direkte kausjon

    • indirekte kausjon

  16. Diverse økonomiske tap

    • arbeidsløshetsrisikoer

    • generell utilstrekkelig inntekt

    • dårlig vær

    • tap av fortjeneste

    • vedvarende generelle utgifter

    • uforutsette driftsutgifter

    • tap av markedsverdi

    • tap av husleie eller inntekt

    • indirekte driftsutgifter med unntak av dem som er nevnt ovenfor

    • annet økonomisk tap (ikke forretningsmessig)

    • andre former for økonomisk tap

  17. Rettshjelpforsikring

    Rettshjelpforsikring

    Risikoer som omfattes av en klasse, kan ikke omfattes av noen annen klasse, med unntak av de tilfeller som er nevnt i avsnitt C.

B. Betegnelse på tillatelse som gis samtidig til flere klasser

Når tillatelsen samtidig dekker

  1. klasse nr. 1 og 2, skal den kalles «ulykkes- og sykeforsikring»,

  2. klasse nr. 1 (fjerde strekpunkt), 3, 7 og 10, skal den kalles «motorvognforsikring»,

  3. klasse nr. 1 (fjerde strekpunkt), 4, 6, 7 og 12, skal den kalles «sjø- og transportforsikring»,

  4. klasse nr. 1 (fjerde strekpunkt), 5, 7 og 11, skal den kalles «luftfartsforsikring»,

  5. klasse nr. 8 og 9, skal den kalles «brann- og tingskadeforsikring»,

  6. klasse nr. 10, 11, 12 og 13, skal den kalles «ansvarsforsikring»,

  7. klasse nr. 14 og 15, skal den kalles «kreditt- og kausjonsforsikring»,

  8. alle klasser, skal den gis en betegnelse valgt av den berørte medlemsstaten, som skal underrette de øvrige medlemsstatene og Kommisjonen om sitt valg.

C. Tilleggsrisikoer

Et foretak som får tillatelse for en hovedrisiko som tilhører en klasse eller en gruppe klasser, kan også forsikre risikoer som omfattes av en annen klasse uten at det kreves tillatelse for disse risikoene, dersom de:

  • er tilknyttet hovedrisikoen,

  • angår gjenstanden som er dekket mot hovedrisikoen, og

  • er dekket av avtalen som forsikrer hovedrisikoen.

Risikoene som omfattes av klasse 14 og 15 i avsnitt A i dette vedlegget, kan likevel ikke anses som tilleggsrisikoer til andre klasser.

Vedlegg (Andre direktiv)

Vedlegg 1

Kongruensregler

Den valuta som forsikringsgiverens forpliktelser skal innfris i, skal bestemmes i samsvar med følgende regler:

  1. Når forsikringssummen i en avtale er uttrykt i en bestemt valuta, skal forsikringsgiveren innfri sine forpliktelser i denne valutaen.

  2. Når forsikringssummen i en avtale ikke er uttrykt i en valuta, skal forsikringsgiveren innfri sine forpliktelser i valutaen i den stat der risikoen består. Forsikringsgiveren kan likevel velge den valuta som premien er uttrykt i, dersom det finnes en rimelig begrunnelse for et slikt valg.

    Dette kan være tilfelle dersom det allerede når avtalen inngås, virker sannsynlig at en skade vil bli betalt i premievalutaen og ikke i valutaen i den stat der risikoen består.

  3. Medlemsstatene kan gi forsikringsgiveren tillatelse til å gå ut fra at valutaen som forsikringssummen skal betales i, vil være enten den som erfaringsmessig brukes eller, i mangel av slik erfaring, valutaen i den stat der vedkommende er etablert:

    • for avtaler som dekker risikoer i klasse 4, 5, 6, 7, 11, 12 og 13 (bare produktansvar), og

    • for avtaler som dekker risikoer i andre klasser når forsikringssummen etter risikoens art skal betales i en annen valuta enn den som ville følge av anvendelsen av ovennevnte regler.

  4. Når en skade er meldt til forsikringsgiveren og skal dekkes i en bestemt valuta som ikke er den som følger av anvendelsen av ovennevnte regler, skal forsikringsgiverens forpliktelser dekkes i denne valutaen, særlig når den valuta som erstatningen skal utbetales i, er fastsatt ved rettsavgjørelse eller ved avtale mellom forsikringsgiveren og den sikrede.

  5. Når en skade takseres i en valuta som er kjent av forsikringsgiveren på forhånd, men som er forskjellig fra den som følger av anvendelsen av ovennevnte regler, kan forsikringsgiverne dekke sine forpliktelser i denne valutaen.

  6. Medlemsstatene kan tillate at foretakene ikke dekker sine tekniske avsetninger gjennom kongruente aktiva dersom anvendelsen av ovennevnte regler ville føre til at foretakene, enten de er hovedkontorer eller filialer, for å overholde kongruensprinsippet vil måtte inneha aktiva i en valuta til en verdi av ikke mer enn 7 % av aktiva i andre valutaer.

    Imidlertid

    1. skal denne verdien, når det gjelder kongruens i greske drakmer, irske pund og portugisiske escudos, ikke overstige:

      • 1 million ECU i en overgangsperiode som utløper 31. desember 1992,

      • 2 millioner ECU fra 1. januar 1993 til 31. desember 1998,

    2. skal denne verdien, når det gjelder kongruens i belgiske francs, luxembourgske francs og spanske pesetas, ikke overstige 2 millioner ECU i en overgangsperiode som utløper 31. desember 1996.

    Fra utløpet av overgangsperiodene fastsatt i bokstav a) og b), skal den generelle ordningen gjelde for disse valutaene med mindre Rådet treffer andre beslutninger.

  7. Medlemsstatene kan unnlate å kreve at foretakene, enten de er hovedkontorer eller filialer, skal anvende kongruensprinsippet når forpliktelsene skal dekkes i en annen valuta enn valutaen i en av Fellesskapets medlemsstater, dersom investeringer i denne valutaen er regulert, dersom valutaen er underlagt overføringsrestriksjoner, eller dersom den av tilsvarende grunner ikke er egnet til dekning av tekniske avsetninger.

  8. Forsikringsforetak behøver ikke å ha kongruente aktiva til dekning av et beløp som er under 20 % av deres forpliktelser i en bestemt valuta.

  9. Hver medlemsstat kan fastsette at når en forpliktelse i henhold til foregående regler skal dekkes av aktiva uttrykt i en medlemsstats valuta, skal dette kravet også anses oppfylt når disse aktiva er uttrykt i ecu.

Vedlegg 2A

Teknisk driftsregnskap

  1. Samlede opptjente bruttopremier

  2. Samlede skadekostnader

  3. Provisjonskostnader

  4. Teknisk bruttoresultat

Vedlegg 2B

Teknisk driftsregnskap

  1. Bruttopremier for siste tegningsår

  2. Brutto skader i siste tegningsår (herunder også avsetning ved utløpet av tegningsåret)

  3. Provisjonsutgifter

  4. Teknisk bruttoresultat

Fotnoter

1.

EFT nr. L 322 av 17.12.1977, s. 30. Direktivet sist endret ved direktiv 89/646/EØF (EFT nr. L 386 av 30.12.1989, s. 1).

Til forsiden