Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 2008: 5

Retten til fiske i havet utenfor Finnmark

Til innholdsfortegnelse

10 Høringsmøter i Finnmark

10.1 Innledning

Utvalget har sett på det som vesentlig for sitt arbeid å tilegne seg kunnskap fra de som berøres aller mest av de spørsmål som utvalget skal besvare. Dette gjelder både kunnskap om den historiske utøvelsen av fisket i Finnmark og utøvelsen av fisket i Finnmark slik det er i dag. Videre har det for utvalget vært av vesentlig betydning å innhente synspunkter på spørsmålet om retten til fiske i Finnmark, og særlig fra de som berøres aller mest av en eventuell rett, nemlig de som har sitt daglige virke tilknyttet næringen, enten det er på sjøen eller på land. Utvalget har dermed hatt et særlig behov for å besøke fjord- og kystkommunene i Finnmark og møte lokale offentlige organer, organisasjoner, og også enkeltpersoner i fjord- og kyststrøkene i Finnmark. For å imøtekomme disse behovene, har utvalget i samarbeid med de ulike kommunene, invitert til og gjennomført åpne høringsmøter i samtlige av Finnmarks sytten fjord- og kystkommuner.

I dette kapitlet gis det innledningsvis en generell beskrivelse av gjennomføringen av høringsmøtene under punkt 10.2. Dernest gis det under punkt 10.3 en oversikt over de ulike synspunkter som er blitt fremsatt på møtene. Fremstillingen av hovedsynspunktene slik de er fremsatt på møtene, kan naturligvis ikke bli uttømmende. Det er gjort et utvalg basert på de hovedinntrykk som utvalget sitter igjen med etter å ha gjennomført de 18 høringsmøtene i løpet av annen halvdel av 2006 og første halvdel av 2007. For en mer grundig omtale av de synspunkter som er fremsatt i sin enkelhet, vises det til de mer omfattende referatene fra høringsmøtene, inntatt som vedlegg 1 til innstillingen.

10.2 Utvalgets høringsmøter i Finnmark

Utvalget fattet på sitt første utvalgsmøte 4. september 2006 vedtak om at «utvalget går inn for å avholde informasjonsinnhentingsmøter i forbindelse med utvalgets ordinære møtevirksomhet». Utvalget uttalte videre at det i utgangspunktet ønsket å avholde ett møte i hver av de 17 kyst- og fjordkommuner i Finnmark, men at det ikke kunne utelukkes «at det vil kunne være praktisk å slå enkelte kommuner sammen». Sekretariatet og utvalgets leder startet deretter planleggingen av høringsmøtene. I brev til kommunene 21. september 2006 ble kommunene informert om utvalgets planer om gjennomføring av høringsmøter. Det ble videre bedt om nødvendig bistand fra kommunene. Utvalget ga uttrykk for at det ville være nyttig å få kunnskap om sedvaner og tradisjoner i forbindelse med fjord- og kystfiske og annen utnyttelse av de marine ressursene. Videre ga utvalget uttrykk for at det ønsket å høre synspunkter på dagens situasjon når det gjelder retten til å fiske, og hvilke endringer som eventuelt er ønskelige.

For å sikre god deltakelse på høringsmøtene uttrykte utvalget i sitt brev at det ønsket en oversikt fra kommunene over lokale fiskerforeninger eller brukerorganisasjoner som ville kunne være interessert i utvalgets arbeid. Sekretariatet tok tidlig kontakt med hovedkontoret til Finnmark Fiskarlag og Norges Kystfiskarlag. Sekretariatet orienterte om utvalget og høringsmøtene, og ba om at de lokale lagene ble oppfordret til å møte på høringsmøtene. En oversikt over utvalgets møteplan ble også oversendt. Sekretariatet har i forkant av høringsmøtene tatt direkte kontakt med lokale lag og foreninger for å anmode om deltakelse på høringsmøtene. I tillegg har sekretariatet sørget for bred annonsering i relevante medier som Finnmarken, Finnmark Dagblad, Ságat, Fiskeribladet, Altaposten, Min Áigi m.m. Utvalget har også sørget for å få redaksjonell omtale av høringsmøtene i lokale medier. Sekretariatet har videre, i forkant av høringsmøter i enkelte kommuner, sendt ut invitasjon til alle i kommunen som var registrert i fiskarmanntallet.

Utvalget har i alt avholdt atten høringsmøter fordelt på de sytten fjord- og kystkommunene i Finnmark. Det var viktig for utvalget å besøke samtlige kommuner. Det ble derfor ikke aktuelt å arrangere felles møter i noen av kommunene. Når det likevel er avholdt 18 møter skyldes dette at utvalget så et behov for et særskilt høringsmøte i Neiden, hvor Neiden-samfunnets fiskeriinteresser var tema. Det ble derfor avholdt to høringsmøter i Sør-Varanger kommune, mens det i de øvrige kommunene kun er holdt ett møte. Høringsmøtet har vanligvis blitt holdt i kommunesenteret i den aktuelle kommune, med mindre gode grunner har talt for å legge møtene til et annet sted i kommunen. Avgjørelsen om hvor høringsmøtet skulle avholdes er tatt i samråd med kommunene.

Høringsmøtene har stort sett vært lagt opp på lik måte i alle kommunene. I forkant av de enkelte møtene har utvalgets sekretariat tatt kontakt med ordfører eller varaordfører i de respektive kommunene. Ordfører eller varaordfører har normalt oppnevnt en kontaktperson innen kommunen for nærmere kontakt med sekretariatet. Kontaktpersonen har bistått sekretariatet med den praktiske gjennomføringen av møtene og særlig med anskaffelse av lokaler og bevertning. Utvalgets sekretariat har også i forkant av møtene, i samarbeid med kommunene, invitert enkeltpersoner med særlige kunnskaper om temaet til å forberede innlegg. Utvalget har også møtt en svært imøtekommende lokalbefolkning som har bidratt på forskjellige måter til gjennomføringen av møtene.

Høringsmøtene er blitt gjennomført på følgende tidspunkter i kommunene:

  • Porsanger kommune, 2. oktober 2006, Olderfjord (Russenes hotell)

  • Nordkapp kommune, 3.oktober 2006, Honningsvåg (Honningsvåg skole)

  • Kvalsund kommune, 6. november 2006, Kokelv (Kokelv oppvekstsenter)

  • Måsøy kommune, 7. november 2006, Havøysund (Havøysund hotell)

  • Vadsø kommune, 6. desember 2006, Vadsø (Samfunnssalen)

  • Vardø kommune, 7. desember 2006, Vardø (Vardø videregående skole)

  • Alta kommune, 15. januar 2007, Alta (Rica hotel Alta)

  • Hammerfest kommune, 16. januar 2007, Hammerfest (Quality hotel Hammerfest)

  • Nesseby kommune, 7. februar 2007, Varangerbotn (Varanger samiske museum)

  • Tana kommune, 8. februar 2007, Vestertana (Vestertana kapell og bygdehus)

  • Sør-Varanger kommune, 9. februar 2007, Bugøynes (Egnebuloftet)

  • Sør-Varanger kommune, 9. februar 2007, Neiden (Neiden fjellstue)

  • Hasvik kommune, 19. mars 2007, Breivikbotn (kommunestyresalen)

  • Loppa kommune, 20. mars 2007, Bergsfjord (Samfunnshuset)

  • Gamvik kommune, 21. mai 2007, Mehamn (Artic Mehamn hotel)

  • Lebesby kommune, 22. mai 2007, Kjøllefjord (Fiskernes velferd)

  • Berlevåg kommune, 27. juni 2007, Berlevåg (Fiskernes velferd)

  • Båtsfjord kommune, 28. juni 2007, Båtsfjord (Velferdsstua)

De fleste høringsmøtene er blitt åpnet av ordfører eller varaordfører. Innledningsvis har også utvalgets leder, Carsten Smith, fått ordet for et kort åpningsinnlegg, samt til presentasjon av utvalgets medlemmer. Deretter er ordet blitt gitt til de lokale representanter som etter avtale har forberedt innlegg. Etter de forberedte innleggene har ordet vært fritt, vanligvis med ordfører eller varaordfører som møteleder.

Høringsmøtene har hatt varierende deltakelse. Oppmøtet har variert mellom ti og femti møtedeltakere. Det har vært en generell tendens at møtedeltakelsen har vært best i de mindre kommunene, mens oppmøtet har vært noe dårligere i de større kommunene. Enkelte steder har høringsmøtene vært avholdt i perioder med godt fiske, slik at dette nok har påvirket deltakelsen. Til tross for at oppmøtet enkelte steder har vært noe beskjedent, har aktiviteten på samtlige møter vært meget god. Utvalget har møtt en aktiv, engasjert og kunnskapsrik lokalbefolkning, som i sterk grad har bidratt med gode innspill og meningsutvekslinger.

En viktig del av formålet med oppnevnelsen av utvalget var å bidra til sikring av den sjøsamiske kultur. Av den grunn har det fra utvalgets side vært viktig at det samiske språk også skulle kunne benyttes på utvalgets høringsmøter. Det har derfor vært tilgjengelig tolking fra norsk til samisk og fra samisk til norsk på de fleste av utvalgets høringsmøter. På enkelte av møtene viste det seg imidlertid praktisk vanskelig å få tak i tolk, slik at disse ble gjennomført uten muligheter for oversettelse.

Sekretariatet har tatt grundige referater på samtlige av utvalgets høringsmøter. Sekretariatet har benyttet seg av skriftlig nedtegnelse og på enkelte møter av lydopptaksutstyr. Utvalgets leder har opplyst om at det som har blitt sagt på møtene blir nedtegnet, og at dette kommer til å bli benyttet i utvalgets arbeid videre.

10.3 Om meningene fra møtene

10.3.1 Innledning

I det følgende gis det en oversikt over innspill og synspunkter som er blitt fremsatt på utvalgets høringsmøter. Det må igjen presiseres at sammenfatningen neppe er kvalitativt uttømmende. For oversiktens skyld er fremstillingen disponert tematisk. Siden en slik fremstilling i utgangspunktet ikke vil si noe om tyngden og bredden i de synspunkter som gjengis, er synspunktene forsøkt kvalifisert gjennom hvor ofte og hvor gjennomgående de har blitt fremsatt. For en mer grundig og møtevis oversikt henvises det til vedlegg 1 til innstillingen, hvor samtlige referater fra høringsmøtene er inntatt.

10.3.2 Generelle synspunkter om rettighetsspørsmål i fiskerinæringen

Utvalget har av enkelte på sine høringsmøter fått inntrykk av en betydelig misnøye blant befolkningen i Finnmark når det gjelder dagens fiskeripolitikk og forvaltningen av fiskeresurssene. Det har blitt hevdet at fiskerne i dag er rettsløse, og at de er totalt prisgitt myndighetenes reguleringer. Flere har pekt på at ungdom som ønsker å ro fiske i dag, må ha betydelig kapital for å skaffe seg kvote og etablere seg i næringen. På høringsmøtet i Porsanger ble det uttalt at «kapitaliseringen av fiskeriene fører til at rettighetene havner på færre og færre hender, og kun de med tilgang på kapital blir vinnere». Videre ble det uttalt at «vi må få tilbake de historiske andelene av fiskeriene».

På flere høringsmøter ble det også satt spørsmålstegn ved det å utrede rettigheter: «Hva skal vi med rettigheter hvis det ikke finnes fisk?». På møtet i Porsanger ble det i denne forbindelse uttalt at det viktigste utvalget kan gjøre er å «frede fjordmunningene slik at vi får siget innover fjordene igjen».

10.3.3 Om eksistensen av og grunnlaget for en rett til fiske i havet utenfor Finnmark

Et flertall av møtedeltakerne som har uttalt seg på utvalgets høringsmøter har gitt til kjenne det synspunkt at det eksisterer en særlig rett til fiske i havet utenfor Finnmark. Dette synspunkt har kommet til uttrykk på samtlige av utvalgets høringsmøter og har blitt fremført både i typiske fjordkommuner og i typiske kystkommuner, i de mest folkerike kommunene, men også i de mindre finnmarkskommunene.

Det har fra ulike hold på flere av utvalgets høringsmøter blitt argumentert for at det eksisterer en rett for finnmarksfiskerne med grunnlag i prinsippet om at nærhet til ressursene gir en rett til ressursene. Dette nærhetsprinsipp synes begrunnet både ut fra betraktninger om rettferdighet og ut fra hensynet til en fornuftig miljø- og ressursforvaltning. «Det er jo på grunn av fiskeriene at vi i det hele tatt bor her», har det blitt uttalt. Det må derfor være naturlig og rettferdig at man også har en særlig rett til ressursene i sitt nærområde.

Andre har argumentert med eksistensen av en rett til fiske basert på odel eller arverettslige prinsipper. Når det i andre primærnæringer som jordbruk og reindrift eksisterer rettigheter som går i arv, må dette også gjelde for fiskeriene. Når forfedre har fisket og lært opp sine barn innen yrket, vil retten til fiske således gå i arv fra generasjon til generasjon, har det blitt uttalt. En møtedeltaker på høringsmøtet i Hammerfest refererte til «Norges lover», der han hadde lest om bondeyrket og odelsretten. Han uttalte: «Jeg vil sammenligne vår rett med dette: Vi i Finnmark har odelsrett til å fiske».

Andre som har tatt til ordet for at det eksisterer en særlig rett for finnmarkinger til fiske i havet, har argumentert ut fra prinsipper om rettsdannelse ved hevd, sedvane og alders tids bruk. Disse har uttrykt at det gjennom generasjoner har foregått et fast og kontinuerlig hjemmefiske utenfor Finnmark og at dette fisket har virket rettsdannende. Disse har vist til den lovgivningen som tidligere gjaldt i Finnmark og uttaler at de siste tiårs fiskeriforvaltning, etter disses mening, ikke kan utslokke den rett som de fastboende i Finnmark har opparbeidet seg gjennom generasjoner.

Det har også fra flere blitt argumentert for at det eksisterer en rett til fiske ut fra folkerettens regler om urfolk og minoriteter og nasjonale regler om beskyttelse av samisk kultur. I denne sammenheng har både FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 27, ILO-konvensjon nr. 169 og Grunnlovens § 110 a blitt trukket frem som relevante.

Andre møtedeltakere har imidlertid besvart spørsmålet om eksistensen av en særlig rett til fiske benektende. Disse har argumentert med at alle allerede i dag har en rett til å delta i fiskeriene. På høringsmøtet i Hasvik kommune ble situasjonen for de som fisker i Gruppe II beskrevet slik: «Per i dag er ikke kvoten på torsk så liten, og du har fritt sei- og hysefiske. Så verre er det ikke å bli fisker i dag.»

Flere har uttalt at alle i dag som kvalifiserer seg har rett til å delta uavhengig av hvor de kommer fra, og dette mener flere er et godt og rettferdig system. Disse har uttalt at når fisken er en nasjonal ressurs, så bør det også være nasjonale enhetlige kriterier for hvem som skal ha rett til å fiske. Alle har etter dette system samme muligheter til å delta og til å skaffe seg et utkomme i næringen. Det kan etter disses synspunkt ikke være fruktbart å tale om særrettigheter, eller om eksklusivitet til å høste i enkelte områder. Fisken er for det første i bevegelse og er for det andre fellesskapets eiendom. «Det er riktig at vi er avhengig av fiskeriene her i Hasvik, men de er ikke noe mindre avhengig av fiskeriene på Røst for eksempel», ble det uttalt på høringsmøtet i Hasvik.

10.3.4 Rettens innhold og omfang

Deltakerne på utvalgets høringsmøter har gitt et klart råd om at en eventuell rett til fiske i havet utenfor Finnmark må gjelde for alle finnmarkinger uavhengig av deres etniske tilhørighet. Dette må gjelde uavhengig av hvilket rettslig grunnlag retten vil hvile på. Synspunktet har hatt bred enighet og har blitt fremført med tyngde på samtlige av utvalgets høringsmøter. Også samiske organisasjoner og enkeltpersoner har argumentert for denne løsningen, selv om retten eventuelt vil vise seg å hvile utelukkende på de internasjonale og nasjonale regler om vern av urfolk og minoriteter. Det har blitt pekt på at en regel som skiller ut fra etnisitet vil kunne ha en rekke negative konsekvenser, og at en slik løsning heller ikke er ønskelig ut fra rettferdighetsbetraktninger. For å opprettholde de sjøsamiske bosettingene og dermed også kulturen, er det hensiktsmessig å styrke områdene generelt.

Når det gjelder spørsmålet om retten er eksklusiv for finnmarkinger, eller om også andre utenfra kan ta del i den, har meningene vært delte. Et flertall har her påpekt at Finnmark alltid har vært, og også i dag er helt avhengig av fremmedfiskerne. Å stenge disse ute fra fisket utenfor Finnmark vil ikke bare være å undergrave det historiske fisket som disse har utøvet, men også å undergrave mulighetene for en god og lønnsom landbasert virksomhet i Finnmark. Andre har imidlertid påpekt at man mener det burde være en eksklusivitet for finnmarkingene. Disse har imidlertid utgjort et klart mindretall. Når det gjelder spørsmålet om fremmedfiskerne skal ha samme rett som finnmarksfiskerne i havet utenfor Finnmark, synes det å være bred enighet om at fremmedfiskerne ikke nødvendigvis må ha samme rett, men at disses rett må være så omfattende at den representerer det historiske fisket som denne gruppen har stått for.

Når det gjelder den geografiske utstrekningen av retten til fiske utenfor Finnmark har høringsmøtedeltakerne ikke vært entydige. De fleste møtedeltakerne har ikke ønsket å konkretisere dette nærmere. Enkelte har imidlertid antydet en utstrekning ut til grunnlinjen, mens de mest vidtgående synspunktene har vært at retten går helt ut til 12 nautiske mil.

Når det gjelder det nærmere innhold i retten til å fiske i havet utenfor Finnmark har uttalelsene på møtene vært lite entydige. Det synes likevel å være en viss enighet om at retten minst må omfatte retten til å delta i fiskeriene og også muligheten til å ha et økonomisk utkomme av dette fisket. Enkelte har påpekt at retten til å fiske utenfor Finnmark også må innbefatte retten til å forvalte dette fisket, og at retten også må ha en viss beskyttelse utad mot annen virksomhet som kan gripe inn i fisket.

10.3.5 Faktiske opplysninger om det historiske fisket i Finnmark

Utvalget har på sine høringsmøter blitt presentert levende og detaljrike beretninger om det historiske fisket, og da særlig i perioden fra 1950 og fremover. Det berettes om et kyst- og fjordfiske som i de siste par tiårene har gått kraftig nedover. Særlig merkbart har dette vært i fjordene. Enkelte av finnmarksfjordene har vært tilnærmet fisketomme noen sesonger. Mens vinterfisket tidligere, for eksempel på syttitallet, var «som å ha penger i banken», har dette fisket endret karakter og er i dag en høyst usikker virksomhet. Det har videre blitt berettet om et utstrakt fiske i finnmarksfjordene etter sild og sildeyngel fra 1950-tallet og et par tiår fremover. Dette fisket førte til store problemer for de fastboende. Til tross for protester fikk de ikke gjennomslag for sine synspunkter. Selv om sildefisket i finnmarksfjordene førte til store konflikter med lokalbefolkningen, har likevel utvalget inntrykk av at fremmedfiskerne som har kommet til Finnmark stort sett har fisket på lokalbefolkningens premisser og at de har blitt akseptert. Det er blitt uttalt at fremmedfiskerne har og har hatt stor betydning for Finnmark og har vært viktige bidragsytere både for den landbaserte virksomheten, men også for det generelle næringslivet langs finnmarkskysten.

Utvalget har også fått presentert personlige beretninger om 1990-reguleringene og stengningen av torskefisket. På høringsmøtet i Tana kommune ble det uttalt: «Jeg husker på slutten av åttitallet – etter selinvasjonen – når disse kvoteordningene kom. Da gikk jeg på skole og jeg ringte hjem til faren min. Han fortalte at han satt og så ut i gjennom stuevinduet og ut på fjorden med tårer i øynene når fremmede båter tømte fjorden, mens han selv knapt nok fikk lov til å dra ut og hente seg kokfisk. Det var den virkeligheten og det er ikke lenge siden det skjedde.»

10.3.6 Forholdet mellom redskapstyper

Forholdet mellom ulike redskapstyper har på de fleste av utvalgets høringsmøter vært et tema som har blitt mye diskutert. Et gjennomgående synspunkt har vært at kysttorskevernet ved innføringen av fjordlinjene, har vært et meget positivt tiltak. Videre har det vært et gjennomgående synspunkt at snurrevaden er et redskap som det ikke bør være tillatt å benytte så nære land som det er i dag. Enkelte har uttrykt at snurrevaden må utenfor fire-mila, mens andre vil ha den enda lengre ut. Andre har imidlertid vært av den helt motsatte oppfatning. De påpeker at snurrevadfiskerne fisker på den samme kvoten, og at man ikke tar mer enn de øvrige fiskerne. Feltene som snurrevadfiskerne fisker på har stadig blitt innskrenket, og etter disses mening bør snurrevaden også være tillatt innenfor fjordlinjene. Disse har imidlertid utgjort et klart mindretall. Andre igjen har tatt til orde for at det må gjelde ulike regler for mindre snurrevadbåter og snurrevadbåter på opp mot 90 fot.

Enkelte har også reist spørsmålet om ikke forholdet mellom redskapstyper og havdeling etc. er noe som kan reguleres regionalt eller lokalt. Mange har også uttrykt harme over at snurrevaden benyttes som en trål, ved at den trekkes etter båten med lange tau, og at ikke myndighetene reagerer på dette. Følgende sitat er hentet fra høringsmøtet i Vardø: «Jeg har mang en gang mistet matlysten av det jeg har sett har foregått utenfor kjøkkenvinduet. Etter hvert har de begynt med kjettinger som drar med seg alt – flere tonn med bunnslam blir dratt med. Tenk om dette hadde blitt gjort på land. Da hadde det ikke gått lang tid før de hadde hatt miljøvernere på nakken.»

10.3.7 Forvaltningen av fiskeressursene

Meningene har vært delte når det gjelder spørsmålet om hvem som skal forvalte fiskeressursene utenfor Finnmark. Enkelte har påpekt at forvaltningen av ressursene ikke bør ligge for nær de som høster av ressursene. Dette har blitt begrunnet særlig med ressursøkonomiske hensyn. Det har blitt påpekt at en nærhet mellom forvalter og fisker fort kan medføre at det tas ufornuftige avgjørelser som kan føre til økt press på ressursene. Fisket er en nasjonal ressurs og denne ressursen bør derfor også forvaltes nasjonalt, har det av disse blitt uttalt.

Andre, som muligens utgjør et flertall, har imidlertid tatt til ordet for at det bør innføres en større grad av lokal forvaltning av fiskeressursene utenfor Finnmark. En lokal forvaltning vil være mer i tråd med de historiske forholdene, og er også mer i samsvar med forholdene slik de er på land i Finnmark etter opprettelsen av Finnmarkseiendommen. Disse har videre påpekt at dette vil føre til en bedre forvaltning grunnet de lokale kunnskaper som et slikt forvaltningsorgan vil inneha. Det har blitt fremhevet som viktig at fiskerne deltar i forvaltningen dersom denne regionaliseres eller legges på lavere lokalt nivå.

10.3.8 Forholdet mellom hav- og kystfisket, kvotefordeling

Deltakerne på utvalgets høringsmøter, som stort sett har vært representanter for kystfiskerne, har påpekt at det er kystflåten som er bærebjelken for lokalsamfunnene langs finnmarkskysten. Selv om havflåten bidrar til verdiskapning gjennom å levere til Finnmark, er det likevel kystflåten som i første rekke bidrar til å holde bosettingen oppe. Spørsmålet om en rett til fiske i havet utenfor Finnmark som tiltak for å opprettholde bosettingen, er dermed et spørsmål om kystfiskernes rett til fiske i havet utenfor Finnmark. Det har vært påpekt at det tradisjonelle fisket i Finnmark har vært et typisk hjemmebasert kystfiske, slik at det er dette fisket som eventuelt vil kunne konstituere rettigheter.

Deltakerne på høringsmøtene har fremholdt det synspunkt at fordelingen mellom kyst- og havflåten, slik den fremgår av den såkalte trålstigen, er urimelig, og at det kan være grunn til å justere denne brøken noe slik at kystsamfunnene kan styrkes.

På flere høringsmøter har det vært påpekt at bytteavtalene med andre land fører til at kystflåten i Norge får mindre torskekvote. For at ringnotflåten i Norge for eksempel skal få fiske i engelske og skotske farvann, gis andre lands flåte rettigheter til fiske i Barentshavet. Flere har tatt til orde for at den mindre kystflåtens interesser må gå foran ringnotflåtens fiskeriinteresser i fremmede farvann.

10.3.9 Oppdrett

Det har på flere av utvalgets høringsmøter blitt uttalt at oppdrett kan utgjøre en trussel for det tradisjonelle kyst- og fjordfisket. Særlig har dette blitt påpekt i kommunene Alta, Måsøy og Loppa. Det hevdes at oppdrett for det første er meget arealkrevende og i tillegg at fôringsavfall reduserer kvaliteten på villfisken. Det er blitt uttalt at villfisken «lukter» oppdrett og at den derfor ikke går inn i fjordene. På høringsmøte i Alta ble følgende uttalt: «Fra mai til og med januar er det helt umulig å få tak i sei som er spiselig. Vi må utenfor Sørøya for å få tak i sei som ikke har fôrsmak og som ikke er bløt. Når seien blir for feit greier den ikke å forplante seg. Feit sei vil dø før den er to år.»

Videre har det blitt uttalt at det fremstår som uriktig at staten mottar oppdrettsavgiftene, mens kommunene som er de som merker de negative konsekvensene ved å ha oppdrett lokalisert, ikke tilkjennes noe av dette.

10.3.10 Kongekrabbe

Meningene om kongekrabben har på utvalgets høringsmøter vært delte. For line- og garnfiskerne medfører kongekrabben store problemer ved at krabben enten spiser opp agnet på lina eller vikler seg inn i garnene. Enkelte er av den oppfatningen at det ikke er mulig å utslette kongekrabben fra farvannene utenfor Finnmark, og at man heller bør betrakte den som en ressurs snarere enn en plage. Videre har det blitt pekt på at inntektene fra kongekrabbefisket utgjør en stor andel av de totale inntektene fra fiske i småsamfunnene i Øst-Finnmark. Andre som bare opplever kongekrabben som en plage hevder at det bør iverksettes et utrydningsfiske på arten. De peker på at den økonomiske betydningen til kongekrabbefisket sett i forhold til øvrige fiskerier i fylket, når du ser på fylket under ett, er liten.

Flere har uttalt seg kritisk til at det opereres med to helt forskjellige regimer for kongekrabbeforvaltningen øst og vest for 26 grader (Nordkapp).

Selv om meningene om kongekrabben synes å være delte, virker det imidlertid som om det er noe større enighet i spørsmålet om hvem som skal få delta i kongekrabbefisket. Det har blitt vist til at kriteriene for å delta i kongekrabbefisket har slått uheldig ut slik at de som har vært aller mest plaget ikke har fått delta i fisket. Hovedsynspunktet synes å være at det bør være enklere å få delta i kongekrabbefiske siden dette er en ressurs «vi nærmest har rett utenfor stuedøra vår». Andre synes imidlertid ikke at flere burde få lov til å komme inn i kongekrabbefisket. Begrunnelsen for dette er at siden Norges kvote er konstant vil dette medføre mindre lønnsomhet for den enkelte fisker.

10.3.11 Rekruttering

Det har på de fleste av utvalgets høringsmøter blitt pekt på at det er av vesentlig betydning for bosettingen i fjordene og langs kysten at rekrutteringen til fiskeriene styrkes. Det har blitt uttalt at fiskerstanden stadig blir eldre og eldre og at det ikke skjer tilstrekkelig rekruttering til næringen, slik at det i dag kan se ut som om kyst- og fjordfiskeren er i ferd med å dø ut. Både sammensetningen av deltakerne på utvalgets høringsmøter, samt tilgjengelig statistikk kan bekrefte utsagnene, har det blitt vist til. Utvalget er derfor blitt oppfordret til å foreslå tiltak som kan virke rekrutterende.

På enkelte møter er det foreslått at det må innføres egne rekrutteringskvoter, slik at den som ønsker å starte som fisker skal ha mulighet til å komme inn i næringen. Flere har imidlertid pekt på viktigheten av at ungdom må delta i fisket som mannskap før de skaffer seg egen båt. Dette er viktig blant annet av hensyn til sikkerheten på sjøen, mener mange. I dag er det imidlertid ikke godt nok tilrettelagt for å ta med mannskap på egen båt, fordi mannskapet ikke har egen kvote. Et mulig tiltak kan være å etablere lærlingordninger, der den som ønsker å ta med en lærling ombord får en tilleggskvote.

10.3.12 Sjølaksefiske

På enkelte av høringsmøtene har det blitt uttalt at sjølaksefiske er et viktig fiskeri for de som bor i fjordene og langs kysten i Finnmark. Noen har ment at dette fisket ikke først og fremst har stor økonomisk betydning, men at sjølaksefisket er viktig for å trives. På høringsmøtet i Bugøynes i Sør-Varanger ble det uttalt: «Det er ikke det store utkomme. Timelønna er liten. Selv om det er sjelden det går med underskudd. Men rettighetene ligger så inngrodd i familiene her borte. Folk vet at de kan fiske laks.»

På enkelte møter har også konflikten mellom sjølaksefisket og elvefisket vært et tema. Det er blitt hevdet at sjølaksefisket ofte får skylda når det er lite laks i elva. Flere er kritiske til at sjølakse­fisket stadig er blitt strengere regulert.

10.3.13 Sjøpattedyr

Det har fra ulikt hold og på de fleste av utvalgets høringsmøter blitt påpekt at sjøpattedyrbestanden i Finnmark er for stor. Dette medfører store problemer for fiskeriene. Det har blitt påpekt at forskerne neppe kan ha oversikt over hvor mye sjøpattedyr det egentlig er i Finnmark, siden de hevder at artene er truet og folk blir nektet å jakte på sjøpattedyr. På høringsmøte i Neiden ble det uttalt: «Også er det kobbe og sel, det er jo flere sorter ut av den. Den samles her om våren, i elvemunningen her i Neiden – av og til hundre stykker. Og de lever av den ørreten og laksen som holder til i elvemunningen. For når laksen går opp om høsten og går ut om våren, så ligger kobben og passer på her i elvemunningen.»

Det har også ofte blitt påpekt at forvaltningen av sjøpattedyrbestanden bør legges på regionalt eller lokalt nivå. Fiskerne innehar en lokalbasert kunnskap om bestanden slik den er til enhver til, og denne kompetansen bør nyttiggjøres, i stedet for at bestandene forvaltes langt borte ifra.

10.3.14 Helligdagsfreden

Det har på flere av utvalgets høringsmøter blitt påpekt at det kan være en god tanke å gjeninnføre helligdagsfreden. En gjeninnføring av helligdagsfreden vil for det første medføre mindre press på ressursene totalt sett siden det blir en dag med «hvile». Det hevdes at helligdagsfredning vil gi mer ro på feltene og bedre kvalitet på fisken. For det andre vil en regel om helligdagsfred kunne virke utjevnende mellom kyst og hav, siden kystflåten uansett, slik forholdene er, ikke kan fangste syv dager i uken. Selv om ikke dette kan gjennomføres nasjonalt, vil det likevel være mulig å gjennomføre helligdagsfredning i havet utenfor Finnmark, har det vært påpekt.

10.3.15 Strukturering av den minste flåten

Det har vært en gjenganger på høringsmøtene at det har blitt reist kritikk mot systemet med kjøp og salg av kvoterettigheter. Det pekes på at hele næringen er blitt kapitalisert og at systemet fører til at det nesten er umulig for ungdom å komme seg inn i næringen. Flere har pekt på det uheldige i at det er de kapitalsterke som er vinnerne i fiskerinæringen. Utvalget sitter igjen med et inntrykk av at mindre fjord- og kystkommuner mister kvoterettigheter, ved at kvotene som opprinnelig var tildelt fartøy registrert i mindre kommuner blir kjøpt opp og overført til de større sentraene i ­fylket.

På den andre siden mener enkelte at finnmarksfiskerne har gode muligheter til å drive et regningsvarende fiske, også innenfor et regime med kjøp og salg av kvoter. På høringsmøtet i Bergsfjord i Loppa kommune ble det uttalt følgende: «Når det gjelder Finnmark, så har vi jo egentlig alle muligheter. Som eneste fylke kan vi kjøpe kvoter fra hele landet. Det burde være et pluss.»

10.3.16 Om levering til Finnmark

Det har på utvalgets høringsmøter med tyngde blitt argumentert med at den fisken som fiskes utenfor Finnmark også må leveres i fylket. Dette er av vesentlig betydning for sysselsettingen ikke bare i den landbaserte næringen, men det har også vesentlige ringvirkninger for hele økonomien i de små og fiskeriavhengige samfunnene langs finnmarkskysten. Dersom trålere kan fiske utenfor Finnmark uten å levere, men at fisken fryses ned og sendes sørover, blir Finnmark kun en råvareleverandør. Finnmark vil således ikke merke noe til den verdien denne fisken utgjør, har det blitt uttalt. Det er på utvalgets høringsmøter blitt pekt på at det bør etableres landings- eller leveringsforpliktelser for den fisken som fangstes utenfor Finnmark.

Det er også på flere høringsmøter blitt pekt på viktigheten av at det sikres levering til Finnmark gjennom hele året. Slik forholdene er i dag er det topper, mens det bortimot er dødt andre deler av året. Flere flåtegrupper innenfor kystflåten tar nesten hele torskekvoten i de fire-fem første månedene av året. Det er kontinuerlig levering som kan sikre at industrien får drivverdige forhold. Det har blitt vist til at en mulig løsning kan være å innføre periodisering. Andre mener at kystflåten må gis tilleggskvoter på høsten. På høringsmøtet i Båtsfjord var det enkelte som mente at et viktig tiltak for å sikre råstofftilgang for industrien på høsten måtte være å ha fritt linefisket for kystflåten i høstmånedene.

10.3.17 Turistfiske

Det er på enkelte av utvalgets høringsmøter fremholdt at turistfisket på mange små steder i Finnmark utgjør en betydelig del av det totale næringsgrunnlaget. Det har imidlertid blitt hevdet av kvotene for turistfisket er for små. Dette medfører at det blir vanskelig å opprettholde den fiskeribaserte turismen på disse stedene.

På den andre siden har det blitt pekt på at turistfiske i enkelte områder har fått et omfang som gjør at det truer fiskeressursene. Enkelte mener at turistfiske kun gir begrenset verdiskapning i det lokalsamfunnet virksomheten er etablert.

Til toppen
Til dokumentets forside