Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 2008: 5

Retten til fiske i havet utenfor Finnmark

Til innholdsfortegnelse

3 Gjeldende fiskerireguleringer for Finnmark

3.1 Innledning

I dette kapitlet gis det en oversikt over hovedtrekkene i de gjeldende fiskerireguleringene som gjelder for Finnmark. Her behandles både de generelle prinsipper som er lagt til grunn i norsk fiskeriforvaltning som regelverket om adgang til å fiske, om kvotereguleringer, tekniske reguleringer, men også forhold av særlig betydning for Finnmark, slik som blant annet forvaltningen av kongekrabbe og ordningen med distriktskvote.

3.2 Regelverket om adgang til å delta i fiske

Adgangen til å drive ervervsmessig fiske er regulert gjennom regler fastsatt i og i medhold av lov 26. mars 1999 nr. 15 om retten til å delta i fiske og fangst (deltakerloven). Fiske er ervervsmessig «når vedkommende yrkesutøver har fiske eller fangst til levevei alene eller sammen med annen næring», jf. deltakerloven § 3 første ledd.

Det følger av deltakerloven § 4 første ledd at et fartøy ikke kan nyttes til ervervsmessig fiske uten at det er gitt en såkalt ervervstillatelse fra fiskerimyndighetene. Dette er således den grunnleggende tillatelsen. Ervervstillatelsen gir imidlertid bare rett til å utøve fiske i samsvar med de bestemmelser som til enhver tid er fastsatt i eller i medhold av saltvannsfiskeloven av 3. juni 1983 nr. 40, jf. § 4 siste ledd.

De to lovene er med andre ord koblet sammen, slik at deltakerloven regulerer hvem som får adgang til å drive ervervsmessig fiske, mens saltvannsfiskeloven regulerer hvordan fiske skal utøves, herunder kvotefastsettelse, tekniske reguleringer som områdebegrensninger, utforming av fiskeredskap mv, og kontrollbestemmelser.

Vilkårene for å få ervervstillatelse fremgår særlig av deltakerloven § 5 (nasjonalitetskrav) og § 6 (aktivitetskrav). Aktivitetskravet innebærer at det som hovedregel bare kan gis ervervstillatelse til den som har «drevet ervervsmessig fiske eller fangst på eller med norsk fartøy i minst tre av de siste fem årene og fortsatt er knyttet til fiske- og fangstyrket», jf. § 6 første ledd. Gjennom forskrift er det imidlertid gjort unntak fra aktivitetskravet for fartøy mindre enn 50 fot. Med slikt fartøy kan man dermed starte som fisker med eget fartøy, uten tidligere aktivitet som fisker på annen persons fartøy.

Deltakerloven § 3 siste ledd gir hjemmel for å gi forskriftsbestemmelser om når fiske skal anses for å være «ervervsmessig». Det er foreløpig ikke gitt slik forskrift, men i forarbeidene til bestemmelsen er det uttalt følgende som rettesnor for forståelsen av begrepet:

«Vilkårene for når fiske- eller fangstvirksomhet skal anses som ervervsmessig, bør i utgangspunktet være sammenfallende med vilkårene for å bli ført på blad A i fiskermanntallet. Vilkårene for å bli ført på blad A vil derfor være styrende for den nærmere utforming av forskrifter i medhold av annet ledd, og manntallsbestemmelsens innhold vil kunne være et moment ved tolkningen av hvorvidt det foreligger ervervsmessig fiske i deltakerlovens forstand.

Det vil likevel ikke være hensiktsmessig å gjøre fiskermanntallets bestemmelser direkte gjeldende ved en henvisning til disse, idet de to regelverkene ikke har sammenfallende formål. Definisjonen i manntallsbestemmelsene er mer teknisk preget, og det kan også tenkes at det senere vil bli nødvendig å endre den ene definisjonen, uten at den andre skal eller bør endres.»

Vilkårene for å bli registrert i fiskermanntallet har dermed indirekte betydning også for adgangen til å få ervervstillatelse og dermed kunne nytte et fartøy til ervervsmessig fiske. Registrering i fiskermanntallet nyttes i tillegg som vilkår for kvotetildeling, både i adgangsbegrensede fiskerier og andre fiskerier, jf. nedenfor.

Manntallet er delt i et blad A, som omfatter personer som har fiske som binæring, og et blad B for de som har fiske som hovednæring, jf. forskrift 26. september 1983 nr. 1495 om føring av manntal for fiskere, fangstmenn mv. § 3 nr. 1.

Vilkårene for å bli ført på blad A er, noe forenklet, at vedkommende driver fiske yrkesmessig og antas å få en inntekt av fiske oppgitt til beskatning i kommende manntallår minst tilsvarende halvparten av folketrygdens grunnbeløp (G), jf. § 4 nr. 1. Den som er beskjeftiget i full virksomhet i tillegg til fiske, kan ikke tas opp i manntallet uansett om inntektsvilkårene i nr. 1 er oppfylt. Full virksomhet i annet yrke eller næring anses å foreligge dersom inntekt overstiger 4G og/eller arbeidstid tilsvarer det som er normalt innen vedkommende yrke/næring. I kommune som omfattes av Samisk utviklingsfond (SUF) er inntektsgrensen 5G, jf. § 4 nr. 2.

Vilkårene for å bli ført på blad B er tilsvarende at vedkommende i kommende manntallår antas å få minst 20 ukers full beskjeftigelse i fiske eller fangst og en inntekt fra fiske eller fangst tilsvarende grunnbeløpet, jf. forskriftens § 5 nr. 1. Den som er beskjeftiget i full virksomhet i tillegg til fiske, kan ikke tas opp på blad B uansett om disse vilkårene er oppfylt. Full virksomhet i annet yrke eller næring ansees å foreligge dersom inntekten overstiger 3G eller arbeidstiden tilsvarer det som er normalt innen vedkommende yrke/næring. I tillegg må inntekt av fiske utgjøre minst 2/3 av samlet inntekt. I denne sammenheng regnes full alderspensjon som full virksomhet utenom fiske, jf. § 5 nr. 2. Personer som mottar uføretrygd etter en uføregrad høyere enn 60 prosent, kan ikke tas opp på blad B, jf. § 5 nr. 3.

Ervervstillatelsen er en nødvendig, men i stadig flere tilfeller ikke en tilstrekkelig betingelse for å drive ervervsmessig fiske. En lang rekke av kystfiskeflåtens fiskerier er underlagt såkalte årlige adgangsbegrensninger fastsatt i medhold av deltakerloven § 21. I slike tilfeller blir det i en årlig forskrift fastsatt ytterligere vilkår å delta, jf. for år 2007 forskrift av 27. november 2006 nr. 1319 om deltakelse i kystfartøygruppenes fiske for 2007 (deltakelsesforskriften).

Av denne forskriftens alminnelige og spesielle bestemmelser følger hvilke fiskerier som er underlagt slike adgangsbegrensninger og hvilke vilkår som må være oppfylt for at den enkelte skal kunne delta («ha deltakeradgang»). Denne deltakeradgangen skiller seg dermed fra ervervstillatelsen og ordinære konsesjoner etter deltakerloven kapittel III. Ervervstillatelsen og konsesjonen er tildelt en eier for ett bestemt fartøy, og består så lenge denne eieren eier dette fartøyet. Hvorvidt man har deltakeradgang eller ikke, beror derimot på de vilkårene som blir fastsatt i den årlige forskriften. Dersom vilkårene blir videreført år for år, vil deltakeradgangen i praksis ha store likhetstrekk med konsesjonen. Vilkårene kan imidlertid bli endret fra ett år til et annet, både på den måten at det blir stilt strengere krav (med det resultat at den som hadde deltakeradgang det ene året, kan falle utenfor det neste) og på den måten at det blir stilt lempeligere krav (med det resultat at den som ikke hadde deltakeradgang det ene året, kan få slik adgang det neste året).

Noen av kystfiskeflåtens fiskerier er fullt ut adgangsbegrenset, slik at man må oppfylle vilkårene for å få deltakeradgang for i det hele å kunne drive dette fisket. Notfisket etter norsk vårgytende sild er et eksempel på et slikt fiskeri, jf. deltakelsesforskriften kapittel 2 romertall IX. Andre fiskerier er regulert med en såkalt lukket gruppe og en såkalt åpen gruppe. Det konvensjonelle fisket etter torsk, hyse og sei nord for 62°N er et eksempel på et slikt fiskeri, jf. kapittel 2 romertall II. I dette fisket kan man delta i åpen gruppe, jf. § 13, dersom

  • fartøyet er registrert i merkeregisteret (altså at det er tildelt ervervstillatelse for fartøyet) og dette er under 28 meter

  • eier av fartøyet og høvedsmannen er ført i fiskermanntalet (altså enten på blad A eller på blad B) og

  • fartøyet er egnet, bemannet og utstyrt for fiske etter torsk, hyse og sei.

Det er imidlertid forskjell på kvotestørrelsene man blir tildelt dersom man har adgang til å delta i lukket gruppe og dersom man deltar i åpen gruppe. Kvotestørrelsene fremgår av de årlige reguleringsforskriftene, jf. nedenfor, og i dette tilfellet av forskrift 21. desember 2006 nr. 1611 om regulering av fisket etter torsk, hyse og sei nord for 62°N kapittel 5 og 6.

Fiskerier som ikke er underlagt slike adgangsbegrensninger i medhold av deltakerloven § 21, kan man drive yrkesmessig dersom man har et fartøy som man er tildelt ervervstillatelse for. I kvoteregulerte fiskerier vil det som hovedregel være et krav om å være ført i fiskermanntalet for å få tildelt en kvote, jf. for eksempel deltakelsesforskriften kapittel 2 romertall XI om fiske etter blåkveite nord for 62° N. Her er det et krav om å være ført på blad B i manntallet, for å kunne delta i direktefiske etter blåkveite. I fiskerier som ikke er underlagt uttaksreguleringer (kvoter), vil det derimot heller ikke være noen begrensninger på det yrkesmessige fisket, for personer som er tildelt en ervervstillatelse for sitt fartøy.

Endelig må det presiseres at kravet om ervervstillatelse for å drive yrkesmessig fiske, ikke innebærer et forbud mot å fiske med sikte på omsetning av fangsten selv om man ikke har slik ervervstillatelse. Såkalt fritidsfiske kan drives av alle og enhver, uavhengig av ervervstillatelse og manntallsføring, og fangsten kan omsettes. Fiskesalgslagenes enerett til førstehåndsomsetning i medhold av råfiskloven gjelder også for slik omsetning.

Fritidsfiskere er imidlertid underlagt redskapsbegrensninger fastsatt i saltvannsfiskeloven § 4 a. Visse ytterligere begrensninger for fritidsfiskere er videre fastsatt i forskrift 22. desember 2005 nr. 1681 om begrensninger i fisket for ikke-manntallsførte fiskere i fiske etter torsk, rognkjeks, makrell og kongekrabbe. De viktigste begrensningene i denne forskriften er at ikke-manntallsførte fiskere maksimalt kan levere 2000 kilo torsk rund vekt per kalenderår for omsetning, jf. forskriftens § 2. Dette kvantumet gjelder samlet for all torsk fisket sør og nord for 62°N. I henhold til forskriftens § 1 gjelder også et generelt forbud for ikke-manntallsførte fiskere mot å drive fiske for omsetning i de tidsrom og perioder hvor det er fastsatt fiskestopp for ervervsmessig fiske med tilsvarende redskap.

Nedenfor følger oversikt over kvoteregulerte og ikke kvoteregulerte arter i Norges Råfisklags distrikt. I samme tabell er det angitt hvilke arter det er utkastforbud på.

Tabell 3.1 Kvoteregulerte og ikke kvoteregulerte arter i Norges Råfisklags distrikt – utkastforbud

Art Kvote­regulert Ikke kvoteregulert Utkastforbud
Torsk X X
Hyse X X
Sei X X
Blåkveite X X
Lodde X X
NVG-sild X X
Kongekrabbe X X1
Reke X X
Lange X
Brosme X
Lyr X
Bleike X
Kveite X
Flyndre X
Skate X
Steinbit X
Breiflabb X X
Uer X X
Isgalt X
Kvitlaks X X
Piggvar X
Pigghå X
Ål X
Rognkjeks X
Diverse underarter X

1 Kongekrabbe – utkastpåbud i kommersielt område i 2007. Forslag om legalisering av bifangst i enkelte fiskerier innenfor kommersielt område jf. St.meld. nr. 40 (2006-2007) Forvaltning av kongekrabbe.

3.3 Kvoteregulering

3.3.1 Havforskningens rolle i forhold til ­kvotefastsettelse

Det er naturen som setter grenser for hvor mye som kan høstes av en fiskebestand. Innenfor denne begrensningen er det imidlertid mange alternative måter å utnytte ressursen på. Avhengig av hvilke mål som er satt, kan det legges forskjellige forvaltningsstrategier.

Det grunnleggende prinsippet for norsk forvaltning av levende marine ressurser er at denne skal være bærekraftig og basert på best tilgjengelig vitenskapelig rådgiving. En bestandsberegning gir tall for bestandens størrelse og består i å kombinere tilgjengelig informasjon fra fisket (fangststatistikk) og andre påvirkningsfaktorer, målinger fra fisketellingstokt, tilstanden i økosystemet, blant annet tilgangen av mat for de enkelte bestandene. Resultatet er grunnlag for beregning av anbefalte kvoter, og er ellers viktig for mer grunnleggende forskning omkring forhold som bestemmer bestandsstørrelse, rekruttering osv.

I Norge har Havforskningsinstituttet ansvar for overvåkingen av fiskebestandene og de øvrige levende marine ressursene. Av de ca. 80 artene som utnyttes i norske fiskerier utføres årlig systematisk bestandsovervåking av ca. 20 arter og i tillegg faglige råd basert på fangstdata for ytterligere ca. 20 arter. Mange av artene har liten økonomisk betydning, men kan likevel være betydningsfulle i næringskjeden og økosystemet.

For de fleste bestander av interesse for Norge gjøres disse beregningene i fellesskap med forskere fra flere land i arbeidsgrupper innenfor Det internasjonale råd for havforskning, ICES. Beregningsverktøyet er matematiske modeller. Valget av modell vil avhenge av bestandens egenskaper og hvilke data som er tilgjengelige. I Norge brukes hovedsakelig modeller som forutsetter at både fangstene og toktdata foreligger som antall fisk fordelt på alder. Det gjør at målingene kan knyttes til årsklasser, og at hver årsklasse kan følges over tid. Havforskningsinstituttet har en omfattende toktvirksomhet som gir data om utviklingen av de ulike årsklassene av de omkring 40 artene som det gis råd for.

Forskerne som arbeider gjennom ICES innhenter informasjon om det marine økosystemet. Denne informasjonen brukes som grunnlag for vitenskaplig baserte råd, i tillegg til å øke kunnskapen generelt. Et viktig element i forvaltningen er totalkvoter for fiske av en enkelt bestand (TACs - total allowable catches).

Prosessen frem mot avgivelse av råd om TACs skjer i ICES i flere trinn:

  • Forskere i de forskjellige landene innhenter grunnlagsdata fra fiskelandinger, utkast og forskningstokt.

  • Denne informasjonen brukes i arbeidsgruppene i ICES for å vurdere tilstanden til bestandene.

  • Resultatene fra arbeidsgruppene gjennomgås av den rådgivende komiteen for fiskerier (ACFM – advisory committee on fishery management). ACFM bestemmer hva ICES’ offisielle råd på forvaltningen av bestandene skal være.

Det er således ikke Havforskningsinstituttet som gir denne type råd til norske forvaltningsmyndigheter for de bestandene som deles med andre stater, men dette internasjonale rådet.

3.3.2 Forholdet til andre land med hensyn til kvotefastsettelse

De langt fleste bestandene som det drives fiske på i områder under norsk fiskerijurisdiksjon, er bestander som deles mellom Norge og andre stater. Grunnlaget for slik fellesforvaltning er avtaler.

Bakgrunnen for disse avtalene er i stor grad opprettelsen av økonomiske soner på 1970-tallet. Store områder som tidligere var åpent hav, ble da underlagt nasjonal jurisdiksjon. Den norske havfiskeflåten hadde hatt et utstrakt fiske i det som nå ble andre lands soner. Spesielt gjelder dette EU, Island, Færøyene og Grønland. Motsatt var det mange utenlandske fartøy som tradisjonelt hadde fisket i det som ble norsk sone. Det kan nevnes at norske fiskere i 1976, året før Norge og EU-landene utvidet sin fiskerijurisdiksjon til 200 nautiske mil, totalt fisket 330.000 tonn i det som da ble EU-sonen. EU fisket tilsvarende 550.000 tonn i det som ble norsk sone.

Den norske strategien var å ivareta disse interessene ved å søke å inngå avtaler med de kyststater det gjaldt. Derfor inngikk Norge rammeavtaler med ulike land om fiskerisamarbeid. Man forsøkte altså å få på plass ordninger som skulle ta vare på interessene til både norske og utenlandske fiskere, i samsvar med de reglene som senere ble nedfelt i havrettstraktaten. I Ot.prp. nr. 4 (1976-1977) om lov om Norges økonomiske sone, uttalte regjeringen således at man «vil [...] fortsatt beskytte de norske interesser som er knyttet til fisket ved andre lands kyster, ved å søke inngått avtaler med de kyststater det gjelder.»

På denne bakgrunn gjennomfører Norge hvert år forhandlinger med andre land om forvaltning av fellesbestander og gjensidig bytte av kvoter.

De viktigste tosidige forhandlingene er med Russland, EU, Færøyene og Grønland. Det blir også gjennomført forhandlinger med EU på vegne av Danmark og Sverige om fiske i Skagerrak og Kattegat, og med EU på vegne av Sverige om en avtale om svensk fiske i Norges økonomiske sone. I tillegg har vi kyststatsavtaler om norsk vårgytende sild, makrell og kolmule, og en trepartsavtale mellom Norge, Island og Grønland om lodde i området mellom Island, Grønland og Jan Mayen, samt en avtale med Island om kvotebytte og oppfølging i tråd med Smutthullsavtalen.

Bestandene av blant annet torsk, hyse og lodde forvaltes som fellesbestander av Norge og Russland. På denne bakgrunnen er det behov for et nært samarbeid som sikrer en rasjonell ressursforvaltning. Fiskerisamarbeidet er basert på et bredt avtaleverk, og utøves gjennom Den blandede norsk-russiske fiskerikommisjon.

På det årlige kommisjonsmøtet fastsetter partene totalkvoter for de ulike fiskeslag og fordeler kvotene mellom Norge, Russland og tredjeland. Partene avtaler også gjensidig fiskeadgang i hverandres soner og bytter kvoter både innenfor fellesbestander og nasjonale bestander. Totalkvotene som Norge og Russland fastsetter i Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon, er basert på anbefalinger om beskatningsnivå utarbeidet av ICES, hvor både norske og russiske forskere er representert.

Det er en sentral utfordring for Norge og Russland å legge forholdene til rette for en mest mulig rasjonell forvaltning av fellesbestander. Det krever i første rekke en rasjonell beskatning av torskebestanden. Gjennom de årlige kvoteavtalene fastsettes også viktige reguleringstiltak som skal sikre en bærekraftig og forsvarlig ressursforvaltning, for eksempel kriterier for stenging av områder på grunn av for stor innblanding av ungfisk og bruk av sorteringsrist i trålfisket.

3.3.3 Nasjonale reguleringer

Etter at Norge har ført forhandlinger med andre land, og det er klart hvilke kvantum Norge disponerer av de enkelte fiskeslag, skal det fastsettes bestemmelser om hvordan fisket på de norske kvotene skal gjennomføres.

Tidligere ble Fiskeridirektoratets forslag til reguleringer lagt frem for det såkalte Reguleringsrådet, jf. saltvannsfiskeloven § 10. Etter at det gjennom flere år viste seg vanskelig å oppnevne et slikt råd innenfor rammen av likestillingslovens bestemmelser om representasjon fra begge kjønn, er behandlingen i Reguleringsrådet erstattet av et åpent høringsmøte.

Drøftelsen i dette høringsmøtet skjer på grunnlag av dokumenter fra Fiskeridirektoratet, som tar for seg spørsmålet om hvordan de norske kvotene skal fordeles og hvordan fisket skal reguleres og utøves. Forslagene bygger på en gjennomgang av hvordan fisket har utviklet seg inneværende år, samt forslag fra næringen om fordeling og regulering av neste års kvote. Erfaringer fra gjeldende og tidligere reguleringer er viktige elementer i dette arbeidet. Sakspapirer med nødvendige vedlegg legges tilgjengelig på internett i forkant av reguleringsmøtet. På møtet fremmer de ulike organisasjonene innspill med bakgrunn i den forutgående organisatoriske behandling i de respektive medlemmers organisasjoner.

Det har tradisjonelt vært to møter i Reguleringsrådet/to reguleringsmøter i året. Det avholdes et møte i begynnelsen av desember hvor hovedtyngden av reguleringene av de norske fiskeriene behandles, eksempelvis torsk, sei, hyse, sild osv. Dette møtet danner en betydelig del av grunnlaget for de årlige fiskeriforskrifter som fastsettes med virkning fra 1. januar påfølgende år. Det avholdes et møte i juni hvor utviklingen i fisket utover året gjennomgås og hvor fiskerier som ikke starter før sommeren/høsten behandles, for eksempel fisket etter lodde ved Grønland, Island og Jan Mayen.

På bakgrunn av behandlingen i reguleringsmøtet fremmer Fiskeridirektoratet forslag til regulering av fisket overfor Fiskeri- og kystdepartementet, som fastsetter de ulike reguleringsforskriftene. Behandlingen i reguleringsmøtet erstatter således en skriftlig høring av reguleringsforskriftene, jf. forvaltningsloven § 37 siste ledd.

De nasjonale reguleringene av fiskeriene er således et resultat av en prosess med kvoteforhandlinger med andre land, innspill fra ulike organisasjoner med drøftinger i reguleringsmøtet og Fiskeridirektoratets vurderinger.

Bestemmelser om fordelingen av kvoter til norske fiskere og gjennomføringen av fisket fastsettes gjennom årlige forskrifter for hvert enkelt fiskeslag – reguleringsforskrifter. Disse må sees i sammenheng med, og bygger på, forskriftene om adgang til å delta i ulike fiskerier, jf. ovenfor. De enkelte reguleringsforskrifter gir bestemmelser om fordeling av kvoter på ulike fartøygrupper, fordeling av kvoter på fartøynivå, periodisering av fisket, bifangstbestemmelser osv.

Den fordelingen som fastsettes i den årlige forskriften, gjelder altså for det aktuelle reguleringsåret. Fra myndighetene tilstrebes det likevel stabilitet i fordelingen, og det har derfor blitt utviklet nøkler for fordelingen. Dette er nærmere omtalt nedenfor i punkt 3.3.4 om ressursfordeling.

De årlige nasjonale reguleringsforskriftene gjelder altså for ett kalenderår ad gangen, men kan endres i løpet av året. Strukturelle endringer i reguleringen av et fiske søkes foretatt i forarbeidet til kommende års regulering, mens justeringer som endring av maksimalkvoter, bifangstbestemmelser, endring av periodekvoter osv. foretas gjennom året.

I tillegg til de årlige nasjonale reguleringsforskriftene foreligger også en rekke permanente forskrifter, både nasjonale og lokale. De permanente forskriftene gir blant annet bestemmelser om redskapsbruk, redskapstype, maskevidde osv.

Den samlede reguleringsprosessen kan beskrives ved figur 3.1.

Figur 3.1 Illustrasjon av «reguleringskretsløpet»

Figur 3.1 Illustrasjon av «reguleringskretsløpet»

3.3.4 Ressursfordeling

Over tid har det blitt etablert forholdsvis faste nøkler for fordeling av kvoter av ulike fiskeslag mellom ulike fartøygrupper. Fra myndighetenes side er det gjentatte ganger uttalt at stabilitet i fordelingsspørsmålene er viktig, sist i St.meld. nr. 21 (2006-2007) Strukturpolitikk for fiskerinæringen, hvor det heter følgende i kapittel 3.9.2:

«Regjeringen mener at fortsatt stabilitet omkring disse fordelingsspørsmålene betyr mye for fiskerinæringens videre utvikling. Omfordelinger mellom gruppene vil utelukkende føre til usikkerhet om fremtidig kvotegrunnlag, og dermed manglende sikkerhet for de investeringer som er nødvendige for å skape fremtidens fiskeflåte. Dette gjelder for alle fartøygrupper, fra mindre og mellomstore sjarker, via større kystfartøy og til havfiskeflåten.»

Stortingets næringskomité har også uttalt seg om fordelingsspørsmålet, blant annet med følgende uttalelse i Innst. S. nr. 93 (1998-99):

Figur 3.2 Fordeling av totalkvote for torsk nord for 62°N i 2007

Figur 3.2 Fordeling av totalkvote for torsk nord for 62°N i 2007

Figur 3.3 Fordeling av totalkvote for hyse nord for 62°N i 2007

Figur 3.3 Fordeling av totalkvote for hyse nord for 62°N i 2007

Figur 3.4 Fordeling av totalkvote for sei nord for 62°N i 2007

Figur 3.4 Fordeling av totalkvote for sei nord for 62°N i 2007

Figur 3.5 Fordelingsnøkkel for norsk vårgytende sild – norsk
 totalkvote 2001 - 2007

Figur 3.5 Fordelingsnøkkel for norsk vårgytende sild – norsk totalkvote 2001 - 2007

«Komiteen viser til at fiskerinæringa er avhengig av naturen og utsett for naturlege svingningar. Uttaket må derfor styrast av ei bærekraftig hausting av ressursane. Komiteen vil likevel understreka fiskerinæringa sitt behov for stabilitet og rammer dei kan gå ut ifrå, sjølv om kvotane frå år til år kan endra seg. Komiteen meiner systemet med fordeling av fiskekvotane mellom hav og kyst må gjennomgåast med sikte på å koma fram til ei varig fordeling. Det bør framleis vera ein målsetjing at næringa sjølv gjennom fiskarane sine organisasjonar medverkar til å finna fram til omforeinte fordelingar mellom dei ulike gruppene. Komiteen vil understreka at fordeling av kvotar mellom gruppene må oppretthaldast over tid, slik at det verkeleg vert eit verktøy som stimulerer til strukturtilpasning og langsiktig planlegging.»

Både før og etter denne uttalelsen, har Norges Fiskarlag internt i organisasjonen arbeidet med spørsmålet om ressursfordeling mellom ulike fartøy- og redskapsgrupper. Norges Fiskarlag har således fattet flere såkalte «ressursfordelingsvedtak» på landsmøter i organisasjonen. Disse vedtakene har gjerne vært forberedt av organisasjonsinterne utvalg, som har vært sammensatt av representanter fra ulike fartøygrupper og regioner. Etter organisasjonsmessig behandling av utvalgenes innstilling og deretter vedtak på organisasjonens landsmøte, har slike fordelingsvedtak gjerne blitt omtalt som «ferdige kompromiss», og i samsvar med den holdning som kommer til uttrykk i næringskomiteens uttalelse, i stor grad blitt lagt til grunn av myndighetene.

Det finnes likevel eksempler på at myndighetene har fastsatt en fordeling som avviker fra Fiskarlagets syn. Et eksempel på dette er fordelingen av kolmule mellom gruppen av pelagiske trålere og gruppen av ringnotfartøy med kolmuletråltillatelse, hvor de pelagiske trålerne har fått en større andel enn det som ble foreslått fra Norges Fiskarlag, på bakgrunn av argumentasjon fra Sør-Norges Trålerlag. Et annet eksempel er fordelingen av makrell, som har blitt endret i favør av kystflåten på tvers av rådet fra Norges Fiskarlag.

Noen av disse fordelingsnøklene innebærer samme fordeling, uansett størrelsen på totalkvotene. For noen fiskeslag inneholder derimot fordelingsnøklene glideskalaer, som innebærer at kystflåten blir prioritert ved lave nasjonale kvoter. Dette gjelder for eksempel fisket etter torsk nord for 62°N, hvor fordelingen mellom kystflåten og trålflåten innebærer en større andel til kystflåten ved lave nasjonale kvoter. Fordelingen av torsk, hyse og sei nord for 62°N mellom de ulike gruppene i 2007 fremgår av figurene 3.2, 3.3 og 3.4.

Rettslig sett er disse fordelingsnøklene ikke bindende, i den forstand at de ikke kan fravikes det enkelte år eller endres fra ett år til det neste. Den bindingen det her er tale om, er først og fremst av politisk karakter.

3.3.5 Reguleringer særlig tilpasset småskalafiske

Deler av kystbefolkningen har tradisjonelt utøvd en kombinasjon av jordbruk, jakt og fiske. Gjennom tidene har fiske etter ulike fiskeslag vært grunnlaget for slik kombinasjonsdrift, langs ulike deler av kysten. I Nord-Norge har imidlertid fisket etter torsk vært det langt viktigste fisket i så måte.

I dag er muligheten for dette betinget av at man minst oppfyller vilkårene for å bli ført på fiskermanntallets blad A, jf. ovenfor, og dermed kan delta i fisket i åpen gruppe. I 2007 gir det følgende kvoter av torsk, jf. forskrift 21. desember 2006 nr. 1611 om regulering av fisket etter torsk, hyse og sei nord for 62°N § 20 slik fremstilt i tabell 3.2.

Tabell 3.2 Kvoter i torskefisket i åpen gruppe i 2007

Største lengde Kvotefaktor Garantert kvote Maksimalkvote
Under 8 m 1,0 11,0 tonn 17,3 tonn
8-9,99 m 1,4 15,4 tonn 24,2 tonn
10-27,99 m 1,6 17,6 tonn 27,7 tonn

I fisket etter sei og hyse er det ingen kvantumsbegrensninger.

Også i den adgangsbegrensede gruppen i torskefisket og i andre fiskerier er det iverksatt reguleringstiltak som særlig tilgodeser småskalafiske, herunder det som drives av personer som har fiske som hovedyrke og dermed er registrert på blad B i manntallet. For eksempel er det også i den adgangsbegrensede gruppen en garantert kvote for de mindre fartøyene, som skjermer disse mot stans i fisket dersom gruppekvoten blir fisket opp.

Et annet eksempel er adgangsbegrensningen i seinotfisket nord for 62°N, som bare omfatter fartøy på eller over 13 meter. Med mindre fartøy kan man således starte opp i seinotfisket, uten tidligere deltakelse i dette fisket, innenfor den samme reguleringsgruppen som fartøyene i lukket gruppe. Det samme gjelder rognkjeksfisket, som er adgangsbegrenset bare for fartøy over 13 meter.

Som nevnt ovenfor, er det særlige regler for oppføring på blad A for personer som er bosatt i kommuner omfattet av virkeområdet for Samisk utviklingsfond. Disse reglene innebærer at disse personene kan ha høyere inntekt fra annen virksomhet fra fiske og fortsatt stå på blad A, enn personer bosatt i resten av landet.

Adgangsbegrensningene og kvotereguleringene på fartøynivå i kystflåtens fiske etter torsk nord for 62°N ble innført med virkning fra og med 1990, og har vært videreført etter det. Kvotestørrelsene og «strengheten» i reguleringene har imidlertid variert i disse årene, avhengig av størrelsen på den nasjonale torskekvoten. For å ivareta blant annet samiske interesser ble det enkelte år etter 1990 gitt garanterte kvoter for fartøy under 11 meter i den lukkede gruppen og under 10 meter i den åpne gruppen for fartøy hjemmehørende i Nord-Troms og Finnmark. Garantien utgjorde 50 prosent av maksimalkvotene.

Fra 2002 ble det utviklet en såkalt samlekvoteordning, som etter hvert omfattet alle fartøy under 15 meter i lukket gruppe og alle fartøy i åpen gruppe. Samlekvoten innebar at kvotene av torsk, hyse og sei ble sett under ett, og fiskere kunne til en viss grad «veksle om» kvotene av det ene fiskeslaget til det andre, etter fastsatte faktorer. Samlekvoten var en garantert kvote, hvilket innebar at ordningen for de minste fartøyene i Nord-Troms og Finnmark dermed ble utvidet til å gjelde alle fartøyene som var omfattet av samlekvoteordningen, og hele kvoten var tildelt som en garantert kvote.

Som følge av den romslige kvotesituasjonen for hyse og sei relativt til torsk, fant en det ikke hensiktsmessig å videreføre samlekvote som reguleringsform i 2007. Samlekvote er ikke forkastet som prinsipp, men fisket i 2007 ble ansett å være best tjent med kun en fartøykvoteregulering i torskefisket. Prinsippet om at en viss del av kvoten ble tildelt som garantert kvote, ble imidlertid videreført både i lukket og åpen gruppe.

3.4 Tekniske reguleringer, redskap

Fiskeriregelverket inneholder en del bestemmelser om utforming av fiskeredskap, minstemål på fisk, innblanding av andre fiskeslag i fiske etter visse målarter eller med visse fiskeredskap og lignende. Mange av disse generelle reglene er samlet i forskrift 22. desember 2004 nr. 1878 om utøvelse av fisket i sjøen, og har som formål først og fremst å sikre et bærekraftig beskatningsmønster.

Videre finnes en del regler som har til formål å dele havområder mellom fartøy av ulike størrelser og fartøy som driver fiske med ulike redskaper. Saltvannsfiskeloven § 8 fastsetter således en hovedregel om at det er forbudt å drive fiske med trål (unntatt reketrål og krepsetrål) i området innenfor 12 nautiske mil fra grunnlinjene, men gir samtidig hjemmel blant annet for å fastsette unntak fra dette for området mellom 4 og 12 nautiske mil fra grunnlinjene. Slike regler er gitt i utøvelsesforskriften kapittel 12, mens kapittel 11 motsatt inneholder bestemmelser om såkalte trålfrie soner og fleksible områder. Disse sistnevnte bestemmelsene begrenser adgangen til å drive trålfiske også utenfor 12 nautiske mil. Formålet med denne type regler er dels hensynet til et bærekraftig beskatningsmønster, men også å dele havområder mellom ulike redskapstyper.

Med hjemmel i saltvannsfiskeloven § 8 a er det også fastsatt regler om områdebegrensninger for fartøy over 21,35 meter (70 fot) som fisker med liner og som har maskinelt egningsutstyr om bord, i utøvelsesforskriften § 32. Disse reglene har i overveiende grad til formål å dele områdene mellom større og mindre fartøy.

En annen type tekniske reguleringer, som i praksis også innebærer en deling av havområder mellom ulike fartøy- og redskapsgrupper, er de såkalte fjordlinjene som er fastsatt som en del av kysttorsk-vernet. Regler om disse fjordlinjene er gitt i forskrift av 21. desember 2006 nr. 1611 om regulering av fiske etter torsk, hyse og sei nord for 62°N i 2007 § 27. Hovedregelen er at det innenfor fjordlinjene er forbudt for fartøy over 15 meter største lengde å fiske etter torsk med konvensjonelle redskap, og alt fiske med snurrevad er forbudt, men det gjelder visse tidsbegrensede unntak fra og tillegg til denne hovedregelen.

Det er fastsatt slike fjordlinjer for området fra 62-graden til grensen mot Russland. Fjordlinjene fremgår av kart som er vedlegg til forskriften.

I tillegg til disse nasjonale reguleringene, finnes det en lang rekke lokale forskrifter som inneholder tekniske redskapsreguleringer og deling av områder mellom ulike redskapsgrupper. Som et eksempel på en slik forskrift kan nevnes forskrift av 4. oktober 1989 nr. 1005 om forbud mot bruk av snurpenot, snurrevad og andre notredskaper etter bestemte fiskeslag i Finnmark.

Slike lokale reguleringer kan foreslås av egne rådgivende utvalg for lokale reguleringer i sjøen, opprettet av fylkeskommunene, men fastsettes av fiskerimyndighetene som forskrifter med hjemmel i saltvannsfiskeloven. Slike utvalg er opprettet i Finnmark, Troms, Nordland og Trøndelagsfylkene. Der det ikke er opprettet slike utvalg, håndteres dette direkte av Fiskeridirektoratets regionkontor. I St.meld. nr. 12 (2006-2007) Regionale fortrinn – regional framtid er det foreslått «å overføre et mer selvstendig ansvar til det regionale folkevalgte nivået når det gjelder utarbeidelse av slike lokale reguleringer».

I forskrift om utøvelse av fisket i sjøen fremgår generelle begrensninger i bruk av redskap. I forbindelse med kysttorskvernet er det gitt ytterligere begrensninger i for eksempel bruk av snurrevad. Begrensningene går på størrelse og teknisk utforming av bruket, herunder bruk av tvunnet eller flettet diamantmasket knuteløst nett, kuletelnen eller grunntelnens maksimale lengde fra vingespiss til vingespiss, total omkrets i åpningen og maksimal taulengde.

Det er for øvrig forbudt å fiske torsk, hyse og sei pelagisk med trål innenfor fiskerigrensen og i Norges økonomiske sone nord for 64°N. Det er videre forbudt å fiske torsk, hyse og sei pelagisk med snurrevad innenfor fiskerigrensen og i Norges økonomiske sone nord for 62°N.

Med pelagisk trål eller snurrevad forstås et redskap der ingen av redskapets deler under fiske er i berøring med havbunnen. Utover dette er det ingen bestemmelser som forbyr fartøyet å forflytte seg under haling av snurrevaden.

3.5 Kongekrabbeforvaltningen

Kongekrabben har sin naturlige utbredelse i Stillehavet, men ble satt ut ved Murmansk av sovjetiske havforskere på 1960-tallet. I løpet 1990-tallet ble det registrert en betydelig bestandsøkning i norske farvann, og høsten 2002 ble det innført ordinær kommersiell fangst av kongekrabbe utenfor Øst-Finnmark.

Frem til 2004 ble hele bestanden av kongekrabben i Barentshavet forvaltet som en felles norsk-russisk bestand. Fra 2004 har 26°Ø representert en grense for denne fellesforvaltningen, og fra august samme år har det i området vest for 26°Ø vært fri fangst av kongekrabbe og utkastforbud for å begrense videre spredning vestover.

Da den kommersielle fangsten startet i 2002, ble man enige i Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon om en beskatningsgrad på inntil 20 prosent av antall hannkrabber over et gitt minstemål. Dette for å sikre stabil reproduksjon av bestanden. Det har ikke vært tillatt å fange hunnkrabber. Minstemålet i den norske fangsten (øst for 26°Ø) har vært satt til 137 mm skjoldlengde.

I avtalen med Russland ble det også inntatt bestemmelser om fangstsredskap, fangstområder (dybdebegrensning) og fangstssesong. Teiner er det eneste redskapet som har vært tillatt til fangst av kongekrabbe, og fangstsesongen har vært begrenset til høst- og vinterhalvåret. På norsk side ble dybdebegrensningen (minimum 100 meters dybde) opphevet fra og med 2005-sesongen.

Avtalen med Russland om at det kun skulle være tillatt å fange kongekrabbe med teiner, er en del av bakgrunnen for at bifangst av kongekrabbe i andre fiskerier ikke har vært tillatt. Videre ville legalisering av slik bifangst måtte avregnes Norges totalkvote, og følgelig redusere kvotegrunnlaget for de som har vært gitt adgang til å delta i fangsten. Bifangsten av kongekrabbe i andre fiskerier har dessuten vært størst i deler av året hvor kvaliteten på krabben ikke er optimal, og det har vært frykt for at denne krabben ville kunne skape negative markedseffekter. Det er et påbud om utkast/gjenutsetting av levende kongekrabbe tatt som bifangst i andre fiskerier øst for 26°Ø.

Det er gjennomført registreringer av bifangst av kongekrabbe i andre kommersielle fiskerier som viser at slik bifangst utgjør et betydelig problem. Eksempelvis er det beregnet at det i 2005 ble tatt ca 366 000 kongekrabber som bifangst i torske- og rognkjeksgarn. Krabbene vikler seg inn i garnene, og gjør røktingen tidkrevende og fører ofte til at garnene blir ødelagt.

Deltakerforskriftene som har regulert fangsten av kongekrabbe har vært bygget på en målsetting om at det er de fiskerne som har vært sterkest berørt av bifangstproblemer med kongekrabbe i andre fiskerier som skulle få adgang til å delta i fangsten av kongekrabbe. Med dette utgangspunktet har fiskere kvalifisert seg til deltakelse dersom de innenfor en forutgående periode har fisket et visst kvantum torsk med garn eller line, eller rognkjeks med garn, i kongekrabbens hovedutbredelsesområde. Det har ikke vært mulig for én fartøyeier å få deltakeradgang tilknyttet flere fartøy. Det ble gitt deltakeradgang til et økende antall fartøy i perioden 2002-2005. I 2005 var det 273 fartøy som fikk deltakeradgang.

I 2006 ble det innført en bestemmelse om at deltakeradgang for fangst av kongekrabbe faller bort ved salg av fartøy. Dette førte til at antall deltakeradganger ble redusert til 264 i løpet av året (2006). Av disse var 196 fartøy fra Finnmark (derav 184 fra Øst-Finnmark, inkl. kommunene Porsanger og Nordkapp), 16 fra Troms, 42 fra Nordland og 10 fra resten av landet.

Den norske kvoten var i 2002 på 100 000 krabber, og den økte gradvis til 300 000 krabber i 2006 og i 2007. Kvoten i 2007 innebar en beskatningsgrad på i underkant av 30 prosent. Fangsten har vært regulert i 2 grupper; gruppe I (fartøylengde 0-21 meter) og gruppe II (fartøylengde 0-15 meter), hvor fartøy i gruppe I har blitt tildelt dobbelt så store kvoter som i gruppe II. Begge gruppene har vært adgangsbegrenset, og av ovennevnte 264 fartøy i 2006 var 220 fartøy i gruppe I og 44 fartøy i gruppe II. Fartøy med eiere på blad B i fiskermanntallet har kunnet kvalifisere til gruppe I, mens alle i manntallet (blad B eller A) har kunnet kvalifisere til gruppe II. Det har vært lavere kvalifiseringskrav til gruppe II enn til gruppe I.

Fra og med 2003 har en andel av totalkvoten vært avsatt til turistnæringen, og siden 2006 har det også vært tillatt å drive fritidsfangst på kongekrabbe (inntil 10 hannkrabber over minstemål per fisker).

Norge og Russland ble i 2006 enige om å forvalte kongekrabbebestanden hver for seg i sine respektive soner fra 2007. Dette innebærer at de to land ikke er bundet av å bli enige om felles forvaltningstiltak for kongekrabben. Partene skal informere hverandre om tekniske reguleringstiltak under de årlige sesjoner. Resultater av felles forskningsinnsats på bestandsvurderinger, migrasjon og krabbens innvirkning på økosystemet skal fortsatt drøftes på de årlige sesjonene.

Regjeringen la den 14. september 2007 frem en egen stortingsmelding om forvaltning av kongekrabbe. Det er i denne foretatt en full gjennomgang av kongekrabbens inntreden i norske havområder og forvaltningen av kongekrabbe så langt, og ut fra dette fremmet forslag om den videre forvaltningen av kongekrabben. Det er foreslått en overordnet målsetting om «å i størst mulig grad begrense en videre spredning av kongekrabbe i norske havområder, og sikre en lavest mulig bestand av kongekrabbe utenfor kommersielt fangstområde».

Det er i stortingsmeldingen lagt vekt på at forvaltningen må baseres på føre-var-prinsippet, for å redusere risikoen for skadelige effekter på miljøet. Det er foreslått en innsnevring av kommersielt område, samt ulike spredningsbegrensende tiltak både innenfor og utenfor dette området. Det foreslås at flere får delta i den kommersielle fangsten ved at det etableres en generell områdeadgang for fartøy under 11 meter fra Øst-Finnmark, inkludert Nordkapp og Porsanger kommune. Alle fartøy som i dag har adgang til å delta i fangsten skal fortsatt få delta. Det er videre foreslått å åpne for fangst av hunnkrabber, fangst av skadet krabbe og å legalisere bifangst i enkelte fiskerier innenfor det kommersielle området. Det er fortsatt et mål å regulere bestanden av kongekrabbe innenfor det kommersielle fangstområdet på en måte som legger grunnlag for næringsaktivitet og sysselsetting i området.

Den foreslåtte områdeadgangen vil gi anslagsvis en dobling i antall deltakende fartøy i den regulerte fangsten. En områdeadgang for fangst av kongekrabbe har en særskilt begrunnelse; kongekrabbe er en introdusert art, og de som er mest rammet av de problemer krabben medfører skal ha førsteretten til å utnytte denne ressursen. Det tas ikke sikte på å etablere en hjemmel for bostedskrav med et saklig virkeområde utover dette.

Hovedtrekkene i regjeringens forslag til tiltak i stortingsmeldingen:

  • Kommersielt område avgrenses mot vest ved 26°Ø som i dag, med unntak av en ny avgrensning mot sørlig del av Porsangerfjorden. Indre del av Porsangerfjorden inngår dermed ikke lenger i det kommersielle området. Nytt er også at området avgrenses mot nord, nærmere bestemt fra 26°Ø etter en linje på 71°15»

  • Fri fangst av kongekrabbe og utkastforbud utenfor det kommersielle området

  • Vurdere forslag om å opprette et fond for desimeringsfangst av kongekrabbe utenfor kommersielt område

  • Tilrettelegging for støtte til næringstiltak for kommersiell utnyttelse av større deler av bestanden

  • Ikke tillate oppdrett eller oppfôring av kongekrabbe utenfor avgrenset område

  • Fangst av både hann- og hunnkrabber innenfor det kommersielle området

  • Fangst av skadet krabbe som en andel av kvoten

  • Bifangstadgang innenfor det kommersielle området

  • Satsing på forskning innenfor bl.a. spredningsproblematikk, økosystemeffekter, bioøkonomiske virkninger og samfunns- og næringsøkonomiske forhold

  • Effekten av spredningsbegrensende tiltak vurderes årlig

  • Evaluering av kongekrabbeforvaltningen etter fem år.

Meldingen skulle etter planen stortingsbehandles 17. desember 2007. Utfallet er i skrivende stund ikke klart.

3.6 Kystsel

I mange år har kystsel hovedsakelig vært både et problem og en lite utnyttet ressurs for store deler av kyst-Norge. Gradvis har man fått en utvikling der kystsel fremstår som en verdiskapingsressurs i randsonen mellom direkte vareproduksjon (eks. spekk, skinn, kjøtt, mm.) og tjenesteproduksjon (eks, marin-/sjøbasert reiseliv).

Forvaltningen av kystsel ble for få år siden delegert til Fiskeridirektoratet. Kvotene fastsettes sentralt av Fiskeridirektoratet og fordeles på fylker/regioner. Direktoratets regionkontorer fordeler kvotene til dem som søker om fellingstillatelse. Det kreves storviltjegerprøve for å kunne delta i jakten. Utenlandske jegere kan også delta i jakt på kystsel, men må ledsages av kvalifisert norsk jeger.

I St.meld. nr. 12 (2006-2007) Regionale fortrinn – regional framtid har regjeringen foreslått å overføre ansvaret for fordeling av kvotene på aktør- /jaktlagsnivå og ansvaret for å utstede tillatelser til det nye folkevalgte forvaltningsnivået («regionene»), jf. meldingens side 51. Det vil likevel fortsatt være fiskerimyndighetene som fastsetter totalkvotene på steinkobbe og havert, samt rammekriterier for teknisk forvaltning.

Kvotefastsettelsen er basert på anbefalinger fra Havforskningsinstituttet, som baser sin rådgivning på tellinger. Bestandsestimatene er minimumsestimater, og som følge av dette settes det noe større kvoter enn det forskerne anbefaler. Dette har vært gjenstand for en viss internasjonal kritikk. Det arbeides nå med å få etablert forvaltningsplaner for kystsel.

Steinkobbe-kvoten er i 2007 på 868 dyr, og herav 46 i Finnmark. I 2006 ble det skutt 538 steinkobbe, herav 40 i Finnmark (hele kvoten).

Tilsvarende er havert-kvoten på 1025 dyr, herav 127 i Finnmark. I 2006 ble det skutt 272 dyr, herav 97 i Finnmark.

Det føres ingen sentral oversikt over hvem som deltar i kystseljakten, men det har særlig vært medlemmer av Norges Jeger- og fiskerforbund som har vist spesiell interesse for dette.

Det er for tiden ikke stor bifangst av sel i fiskeredskaper. Dette var et betydelig problem særlig rundt 1990 med selinvasjonene, og man etablerte da en erstatningsordning. Havforskningsinstituttet arbeider med å få etablert en oversikt over bifangst av sjøpattedyr i norske fiskerier.

3.7 Distriktskvote

Den såkalte distriktskvoteordningen er en ordning som ble nyttet første gang i perioden 1984-86, da i størrelsesorden 2000-3000 tonn av torskekvoten ble tildelt som tilleggskvote til ferskfisktrålere som forpliktet seg til å levere fangsten til landanlegg i Øst-Finnmark. En uttrykkelig bestemmelse om en slik ordning ble tatt inn i saltvannsfiskeloven § 4 annet ledd i 1988. Ordningen ble deretter benyttet sporadisk frem til 1991, da råstoffsituasjonen for landanleggene i Finnmark var blitt vesentlig forbedret på grunn av leveranser av fangst fra russiske trålfartøy.

I 2006 ble det igjen innført en distriktskvoteordning gjennom en prøveordning med levering av distriktskvoter i Nordland, Troms og Finnmark. Ordningen har som formål å legge til rette for tilførsel av råstoff til fiskeriavhengige distrikter. Slik tilførsel av råstoff skal skape aktivitet, sysselsetting og verdiskaping i de aktuelle distriktene. Prøveordningen inneholdt følgende elementer:

  • 3 prosent av gruppekvoten av torsk nord for 62°N for kystfartøy i reguleringsgruppene kystfartøy med hjemmelslengde for kvotetildeling 15-21 meter og 21-28 meter og torsketrålgruppen, ble holdt tilbake i den årlige kvotetildelingen

  • det samlede kvantumet på 3484 tonn ble fordelt mellom de tre nordligste fylkeskommunene, og disse fikk prioritere hvor i sine fylker dette skulle landes

  • alle fartøy med adgang til å delta i de tre reguleringsgruppene, uavhengig av hvor i landet fartøyet hørte hjemme, kunne deretter søke om tildeling av distriktskvote i ett eller flere av de tre fylkene

  • Fiskeridirektoratets regionkontor tildelte distriktskvoten og fordelte disse på fartøyene med vilkår om levering i samsvar med fylkeskommunenes prioriteringer.

Bestemmelsene om ordningen fremgår av forskrift 4. oktober 2006 nr. 835 om anvendelse av det kvantum av torsk som er satt av til distriktskvote i 2006. Ordningen ble evaluert av Fiskeriforskning, jf. Fiskeriforsknings rapport 2007/5 Med torsk skal kysten trygges. Rapporten gir en grundig beskrivelse av hvilke faktorer som påvirket ordningenes virkemåte og effekt i 2006. Rapporten viser blant annet at effekten av ordningen avhenger av at distriktskvotene gir en annen fordeling av fisken enn ordinært fiske, og at utviklingen i det ordinære fisket hadde stor betydning for distriktskvoteordningen.

På denne bakgrunn er det besluttet at prøveordningen videreføres i 2007, med enkelte mindre justeringer. For det første kom ordningen tidligere i gang i 2007, og fylkeskommunene er oppfordret til å foreta en klarere prioritering av hvilke områder som skal tilgodeses. Som følge av situasjonen i det ordinære fisket forventes det at ordningen vil fungere på en annen måte i 2007 enn i 2006. Også i 2007 vil Fiskeriforskning evaluere distriktskvoteordningen.

Slik distriktskvoteordningen har vært praktisert, har siktemålet med denne ordningen altså vært å bringe råstoff inn til landanlegg i utvalgte distrikter. Denne utvelgelsen har vært overlatt til fylkeskommunene, jf. også St. meld. nr. 12 (2006-2007) Regionale fortrinn – regional framtid side 52, hvor distriktskvoten er omtalt som en av oppgavene som skal ligge til de nye regionene i fremtiden. Formålet har med andre ord vært å legge grunnlag for aktivitet på land, ikke å tilføre en tilleggskvote til fartøy fra enkelte distrikt.

3.8 Regjeringens ferskfiskstrategi - herunder levendelagring og oppfôring av torsk

«Levendefangst» benyttes som uttrykk for den fiskeriaktivitet som tar sikte på å ta fisken levende, frakte den levende til land og overføre den til merd for levendelagring. Slik levendefangst er aktuelt av flere grunner. Levendefangst kan bidra til å jevne ut fiskeindustriens tilgang på ferskt råstoff, ettersom fisken er tilgjengelig for slakting og produksjon når det passer. Dermed kan industrien bruke dette råstoffet som ressursbase i perioder hvor leveransene fra fiskeflåten er begrenset, på grunn av sesongvariasjoner og fiskens tilgjengelighet. Ved langtidslagring som innebærer fôring er det vanlig å bruke begrepet fangstbasert akvakultur. Levendefangst til tradisjonell låssetting kan gi bedre kvalitet på råstoffet. Dette er bl.a. aktuelt for «loddesprengt» torsk. Omfanget av levendefangst og levendelagring er imidlertid svært lite. Mengden torsk til levendelagring i Norges Råfisklags distrikt var stabilt mellom 2002 og 2005, og var da rundt tolv hundre tonn. I 2006 falt imidlertid kvantumet til 950 tonn, og færre fartøy var involvert i levendefangsten enn årene før. Utviklingen fra år 2000 til sommeren 2007 er fremstilt i tabell 3.3.

Tabell 3.3 Levendefangst i perioden 2000 til sommeren 2007 – Norges Råfisklags distrikt

År Kvantum (tonn) Verdi (mill.kr)
2000 236 3 085
2001 670 11 104
2002 1 152 19 063
2003 1 168 15 326
2004 1 260 19 891
2005 1 289 22 530
2006 954 16 863
2007 564 10 926
Totalt 7 292 118 788

Kvantumet på 954 tonn i 2006 utgjorde 0,4 % av den totale torskekvoten. Verdien på 16,8 millioner kroner utgjorde imidlertid en større del av totalverdien, 0,5 prosent.

Satsing på levendefangst inngår i Regjeringens ferskfiskstrategi. Som et prøveprosjekt over tre år skal det gis kvotestimulans til fartøy som driver med levendefangst. De nærmere detaljene knyttet til dette tiltaket utredes av Fiskeridirektoratet i samråd med departementet for innarbeiding i reguleringsforskriftene gjeldende fra og med kvoteåret 2008. Stimulansen er tenkt gitt ved at fartøyets kvote belastes med et lavere kvantum enn det som leveres levende for videre lagring i merd. Hvis det leveres 10 tonn, belastes fartøyets kvote med 9 tonn. Fartøyet vil i dette tilfellet kunne fiske 1 tonn mer enn et fartøy som driver tradisjonelt fiske.

Levendefangst og levendelagring gir gode muligheter for fiskeindustrien til å utjevne tilførselen av ferskt råstoff, og gir fiskeindustrien tilgang på blodfersk fisk, når som helst, samtidig som kvaliteten på fisken forbedres i lagringsperioden.

Mindre enn 1 prosent av Norges samlede torskekvote har de siste årene gått til levendefangst. Dette skyldes nok at levendefangst stiller større krav til fiskerne, øker fangstkostnaden og fortsatt er risikofylt. Derfor inneholder ferskfiskstrategien viktige tiltak som skal stimulere til økt satsing. Levendefangst og levendelagring krever investeringer i både fartøy og merder.

3.9 Forholdet mellom fiskeri og ­oppdrett

3.9.1 Innledning

Areal i kystsonen er en begrenset ressurs, men har tradisjonelt vært preget av flerbruk. I løpet av de siste tiår har det imidlertid utviklet seg en stadig økende konkurranse om de kystnære sjøområdene, der ulike brukergrupper; fiskeri, akvakultur, skipstrafikk, annen næring, fritidsformål og rekreasjon samt ulike former for vern, gjør seg gjeldende. Det har også vært en økende tendens til at enkelte former for bruk eller vern ekskluderer andre interesser fra tilgang til disse arealene.

Akvakulturnæringen er avhengig av at kommunene avsetter tilstrekkelige arealer i sine arealplaner etter plan- og bygningsloven. Konfliktnivået har landet sett under ett ikke vært særlig store, men med betydelige regionale forskjeller. Eksempelvis kan konfliktnivået i Oslofjord-/Skagerrakregionen stedvis være høyt, mens konkurransen om sjøarealene i de nordlige landsdelene, foreløpig, har ligget på et forholdsvis lavt nivå. Striden rundt særlig kystverneplanen for Nordland rundt 1997-98 er et unntak fra dette, og var en av de bakenforliggende årsakene til St.meld. nr. 43 (1998-99) Vern og bruk i kystsona.

Potensielt vil ordningen med nasjonale laksefjorder kunne bidra til å senke arealkonfliktene, da det ikke skal etableres ytterligere matfiskoppdrett for laksefisk i disse fjordene og eksisterende virksomhet vil bli underlagt strengere krav til rømmingssikring og strengere krav til kontroll av lakselus og annen sykdom. Etablering med marin fisk vil tillates, men også her vil det stilles strengere krav til rømmingssikring og sykdomskontroll.

3.9.2 Om adgangen til å flytte konsesjoner

Tillatelser til akvakultur med laks, ørret og regnbueørret er bundet innenfor Fiskeridirektoratets regioner, men kan ellers flyttes fritt mellom kommuner så lenge ny lokalitet er klarert, jf. tildelingsforskriften 22. desember 2004 § 33 første ledd. Det er mulig å søke dispensasjon i enkelte og nærmere definerte tilfeller. Bestemmelsen gjelder ikke tillatelse til akvakultur av matfisk til forsøks-, forsknings-, undervisnings- og utstillingsformål.

De generelle kravene til slik klarering av en lokalitet følger av tildelingsforskriften § 30, som lyder:

«Lokalitet for akvakultur kan klareres dersom

  • a) det er miljømessig forsvarlig;

  • b) det er foretatt en avveining av arealinteresser, med særlig vekt på

    • 1. søkers behov for areal til planlagt akvakulturvirksomhet,

    • 2. alternativ bruk av området til annen akvakultur,

    • 3. annen bruk av området, og

    • 4. verneinteresser som ikke omfattes av bokstav d, herunder vedtak om vern etter lov 29. mai 1981 nr. 38 om viltet;

  • c) det er gitt tillatelser som kreves etter

    • 1. lov 19. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon og mattrygghet mv.,

    • 2. lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall,

    • 3. lov 8. juni 1984 nr. 51 om havner og farvann m.v., og

    • 4. lov 24. november 2000 nr. 82 om vassdrag og grunnvann; og

  • d) det ikke er i strid med

    • 1. vedtatte arealplaner etter plan- og bygningsloven 14. juni 1985 nr. 77,

    • 2. vedtatte vernetiltak etter lov 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern, eller

    • 3. vedtatte vernetiltak etter lov 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner.

Selv om klarering kan være i strid med bokstav d) kan klarering gis dersom det foreligger samtykke fra vedkommende plan- eller vernemyndighet.»

Den enkelte kommune har derfor innflytelse på lokaliseringen, gjennom vedtak om arealplaner. Kommunen har derimot ingen innflytelse over flytting av anlegg innen Fiskeridirektoratets regioner.

Tillatelser til andre arter enn laks, ørret og regnbueørret er bundet til den enkelte lokalitet og kan i utgangspunktet ikke flyttes, men det finnes en generell dispensasjonsadgang, jf. forskrift om tillatelse til andre arter enn laks, ørret og regnbueørret §§ 4 og 21.

I Finnmark er det gitt særskilte regler for tillatelsene som ble tildelt i 2006. Tillatelsene er gitt mot 10 års kommunebinding til etableringskommunen, og samtlige lokaliteter knyttet til tillatelsen skal til enhver tid ligge til etableringskommunen så lenge kommunebindingen varer, jf. tildelingsforskriften § 19 a. Fiskeridirektoratet kan i særlige tilfeller dispensere fra kommunebindingen.

3.9.3 Regler for eierskap

Alle juridiske og fysiske personer kan eie en akvakulturtillatelse og de er fritt omsettelige, jf. akvakulturloven § 19. Regulering av eierskap ble opphevet med akvakulturloven.

Av forskrift om kontroll med eiermessige endringer i selskap mv. som innehar tillatelse til oppdrett av matfisk av laks og ørret i sjø følger det imidlertid at det kreves tillatelse dersom et erverv vil medføre at erververen får kontroll med mer enn 15 prosent av samlet konsesjonsbiomasse i Norge. Det kan ikke gis tillatelse til erverv som innebærer at erververen vil kontrollere mer enn 25 prosent av samlet nasjonal konsesjonsbiomasse. Ingen kan heller kontrollere mer enn 50 prosent av samlet konsesjonsbiomasse innenfor en av fiskerimyndighetenes inndelte regioner.

I Ot.prp. nr. 61 (2004-2005) om lov om akvakultur er forholdet til urfolks rettigheter drøftet. Regjeringen konkluderer med at ILO-konvensjon nr. 169 ikke gir samer særlige fortrinn fremfor andre søkere ved tildeling av akvakulturtillatelser.

3.9.4 Konsekvenser for fiskeriene

Før det gis klarering av lokaliteter til akvakultur skal det etter akvakulturloven foretas en avveiing av arealinteressene, herunder for fiskeriene. I forarbeidene til akvakulturloven er dette omtalt på følgende måte (Ot.prp. nr. 61 (2004-2005, merknadene til § 16):

«Departementet skal foreta en vurdering av søkerens behov i forhold til de aktuelle andre brukerinteresser i området. Ved etablering ivaretas dette ved en forhåndsvurdering av andre brukerinteresser og hvordan de eventuelt blir berørt av produksjonen. Det må her ses hen til styrken av de øvrige interesser, i hvilken grad de eventuelt blir hindret og hvilken samfunnsmessig betydning det eventuelt har.»

Avgjørende for utfallet av denne vurderingen er hvordan arealet kan utnyttes på en samfunnsmessig optimal måte. I en slik vurdering vil samiske interesser kunne vektlegges, slik at samiske fiskerier vil kunne ha et særlig vern mot søknader om lokalisering av akvakultur på tradisjonelle fiskeplasser.

Konsekvensene av at det gis lokalitetsklareringer i strid med fiskeriinteressene vil være at mulighetene til å utøve tradisjonelt fiske begrenses tilsvarende. Det følger av konsesjonsinnehaverens eksklusive rett til lokaliteten og akvakulturforskriftens forbud mot fiske nærmere enn 100 meter fra produksjonsenheten, jf. forskrift av 22. desember 2004 nr. 1785 om drift av akvakulturanlegg § 15 a.

Til toppen
Til dokumentets forside