NOU 2008: 5

Retten til fiske i havet utenfor Finnmark

Til innholdsfortegnelse

7 Fiskerinæringas økonomiske og kulturelle betydning for befolkningen i Finnmark

Utvalgsmedlem Anita Maurstad har hatt hovedansvaret for kapitlet. Punkt 7.8 er skrevet av Bjørn-Inge Bendiksen ved Fiskeriforskning. Punkt 7.9 er skrevet av utvalgsmedlem Bjørn Hersoug.

7.1 Innledning

Som bakgrunn for å drøfte fiskerinæringas økonomiske og kulturelle betydning, vil vi i dette kapittelet gi en beskrivelse av dagens situasjon og noen utviklingstrekk fram mot denne. Vi vil vektlegge forhold som sier noe om bruken av havet utenfor Finnmark – hvem fiskerne er, hvilke fartøy og redskap de bruker, og i hvilket fiske – vil være hovedfokus. Innledningsvis retter vi oppmerksomheten mot noen langsiktige trender i næringas utvikling hva angår antall fiskere, fartøyer og deres fangster gjennom forrige århundre og fram til i dag. Tallmaterialet representerer først og fremst Finnmark fylke, men ettersom vi søker å plassere Finnmarks fiskerier i landssammenheng, vil vi også trekke inn nasjonale størrelser der vi anser det nødvendig. Variasjonene er imidlertid store innad i fylket, eksempelvis mellom fjord og kyst, og vi vil søke å vise dette ved mer detaljerte opplysninger om relevante forhold på kommunenivå.

Kapittelet omhandler også, i to særlige avsnitt, artene kongekrabbe og laks. Vi har skilt disse ut fordi de er viktige for fisket i Finnmark, men samtidig skiller de seg fra de mer tradisjonelle saltvannsfiskeressursene. Til både kongekrabbe og laks knytter det seg særlige forvaltningsordninger.

Gitt utvalgets mandat om fiske i havet utenfor Finnmark, er det fangstleddet som får mest oppmerksomhet. Finnmarks rike ressurser har imidlertid også gitt grunnlag for en stor industriutvikling. Fiskeindustri, og mer generelt; mottakssida i næringa, behandles i eget avsnitt. Endelig vil vi også trekke fram nyere brukere av sjøen, som oppdrettere av laks og etter hvert også andre marine ressurser. Avslutningsvis drøfter vi noen sider ved næringas betydning for befolkningen i Finnmark.

7.2 Fiskere

Mens fiskerne for 60 år siden hadde en gjennomsnittsfangst på 8 tonn hver, har de i dag 160 tonn. Dette betyr ikke at inntekten er 20 ganger større. Det betyr heller ikke at ressursene er 20 ganger større. Den store forskjellen forklares med mer effektiv teknologi og stadig færre fiskere. De første 30 år etter forrige århundreskifte var antallet fiskere nokså stabilt rundt 100 000. Så økte antallet noe på 1930-tallet, og i 1940 var det på topp med i overkant av 120 000 manntallsførte fiskere i landet. Siden da har antallet falt hele tiden. På 1930-tallet vekslet fiskernes totalfangster mellom 0,6 og 1 million tonn, og mens antallet fiskere sank fram mot 1960, ble fangstene tredoblet. På 1970-tallet var fangstene også høye, og flere år ble det ble fisket over 3 millioner tonn. Toppen var i 1977 med 3,4 millioner tonn. Da var antallet fiskere falt til 40 000. I 2006 er antallet under 14 000.

Det er like mange fiskere i sør som i de tre nordligste fylkene. Før 1940 var antallet høyest i sør, men fra og med 1940, med 60 000 fiskere i hver av regionene, er utviklinga med synkende antall fiskere nokså jevn hva angår sør-nord-dimensjonen.

Hva angår Finnmark i forhold til resten av landet, gir tallene ikke grunnlag for å si at Finnmark skiller seg nevneverdig ut. Fiskernes aktivitet har lenge vært karakterisert med begrepene eneyrke, hovedyrke og biyrke. De siste årene har en bare skilt mellom hovedyrke og biyrke. Tabell 7.1 og 7.2 viser utviklinga i antall fiskere registrert i disse to kategoriene i perioden 1960 til 2005 i noen utvalgte fylker. De fire fylkene har 70 % av landets fiskere i 2005. Finnmark har rundt 1100 hovedyrkesfiskere og 400 biyrkesfiskere dette året. Dette er rundt 10 % av landets fiskere. Utviklinga i Finnmark og andre fylker i landet går fram av tabell 7.1 og 7.2. Finnmark har 9 % av hovedyrkesfiskerne i landet og 13 % av biyrkesfiskerne i 2005. Samme andel hovedyrkesfiskere hadde Finnmark i 1960. De hadde imidlertid kun 6 % av biyrkesfiskerne på dette tidspunkt. Dette indikerer at Finnmark har en noe større andel av landets fiskere i 2005 enn i 1960, selv om det absolutte antallet fiskere er falt. I 1960 utgjorde Finnmarks ca. 6000 fiskere totalt 8,5 % av landets fiskere, mens de som nevnt utgjør 10 % i 2005. Også Møre og Romsdals andel fiskere har økt fra 16 % i 1960 til 20 % nå. For Troms og Nordland er andelene uendret. Begge fylkene har henholdsvis 15 % og 24 % av antallet fiskere i landet, i 1960 og i 2005. Vi kan også merke oss at fiskere i Møre og Romsdal bryter trenden med konstant synkende antall. I dette fylket er antallet hovedyrkesfiskere stabilt gjennom hele 20 år fra 1970 til 1990. Samme tendens med stabilitet finner vi her også hva angår biyrkesfiskere, men da i perioden 1980 til 2000.

Tabell 7.1 Antall hoved- og eneyrkesfiskere, utvalgte fylker, 1960-2005

  Finnmark Troms Nordland Møre og Romsdal Totalt
1960 4 723 6 968 11 640 8 288 49 720
1970 3 409 5 334 7 952 4 995 31 884
1980 3 031 4 448 6 111 4 722 25 140
1990 1 994 3 419 4 670 4 971 20 474
2000 1 363 2 139 3 363 3 411 14 264
2005 1 098 1 621 3 017 2 596 11 848

Tabell 7.2 Antall biyrkesfiskere, utvalgte fylker, 1960-2005

  Finnmark Troms Nordland Møre og Romsdal Totalt
1960 1 272 3 397 4 976 3 272 20 655
1970 738 1 404 2 587 1 669 11 134
1980 956 1 889 2 086 1 090 9 649
1990 662 1 334 1 463 971 7 043
2000 686 1 143 1 115 1 007 5 811
2005 387 599 594 341 2 937

En analyse av fiskernes alder viser at gjennomsnittsalderen øker stadig. I 2005 er rundt 50 % av fiskerne i Finnmark i aldersgruppa fra 40 til 60 år, mens 30 % er yngre. For tyve år siden, i 1985, var mer enn 50 % yngre enn 40 år. Den lave rekrutteringen i dag, sammenlignet med den høye alderen i gruppa som er på tur ut av fisket, de eldre enn 60 år, gir grunn til bekymring. Mens situasjonen nå er at 1 % er under 20 år, og 18 % over 60, var situasjonen i 1985 at 5 % var yngre enn 20 år, og 11 % eldre enn 60 år.

I figur 7.1 sammenlignes aldersfordelingen i Finnmark i 2006 med fordelingen i landet og i en del andre fylker. Figuren presenterer prosentandeler fiskere i ulike aldersgrupper, og viser at Finnmark har færre ungdommer, dvs. fiskere under 30 år, enn både Nordland, Troms og Møre og Romsdal. Det er sistnevnte fylke som rekrutterer ungdom. Mens 20 % av Møre og Romsdals fiskere er mellom 20 og 30 år, er situasjonen at under 10 % av Finnmarks fiskere er i denne aldersgruppe.

Figur 7.1 Aldersfordeling blant fiskere i noen utvalgte fylker, 2006.

Figur 7.1 Aldersfordeling blant fiskere i noen utvalgte fylker, 2006.

Figur 7.2 viser imidlertid at ’forgubbing’ ikke bare gjelder Finnmark. Selv om Møre og Romsdals andel unge i næringa er høyere enn Finnmarks, er andelen sunket over tid, der som i Finnmark. Figur 7.2 viser andelen fiskere mellom 20 og 30 år for de nevnte fylker fra 1990 og fram til 2006. Møre og Romsdals andel har i hele perioden ligget høyere enn de øvrige fylkene, men tendensen med jevnt fallende andel gjør seg gjeldende også her.

Figur 7.2 Andel fiskere mellom 20 og 30 år i noen utvalgte fylker,
 1990-2006.

Figur 7.2 Andel fiskere mellom 20 og 30 år i noen utvalgte fylker, 1990-2006.

De tall vi så langt har presentert over endringene i fiskerinæringa, viser at fiskernes gjennomsnittsalder stadig øker. Det er videre stor nedgang i antall fiskere, og som vi skal se i neste avsnitt, også i antall fartøy. Johnsen (2002) forklarer disse viktige endringene i fiskerinæringa med hvordan fiskeren formes gjennom det han kaller «moderniseringsmaskineriet». Vitenskapelige, politiske, tekniske og økonomiske ressurser har i lang tid vært koblet sammen for å modernisere fiskerinæringa og integrere den i det moderne samfunnet. Viktige endringer på 1960- og 1970-tallet var at den offentlige satsingen på at flere skulle ta formalutdanning begynte å gi resultater. Teknologisk utvikling førte også til at det ble færre plasser tilgjengelig i flåten. Begge deler førte flere på skolebenken. Fiske var ikke lengre det alle menn i fiskerisamfunn skulle beskjeftige seg med.

Nedgangen i antall fiskere har gitt kontinuerlige rekrutteringsdebatter – fiskerinæringa har vært sett som bærer av bosetting og sysselsetting på kysten – og den store nedgangen har gitt grunn til bekymring, sett fra kystsamfunnenes ståsted. Johnsen (2002:15) påpeker det paradoksale at til tross for den sterke avfolkinga, til tross for en rekke samarbeidsprosjekter mellom kystsamfunn og myndigheter for å bidra til rekruttering, har fiske ikke et rekrutteringsproblem sett fra næringas ståsted. Snarere tvert om: Det har de senere år vært mange forsøk på å bygge ned kapasiteten i fiskeflåten, og fiskerimyndighetene og fiskeriorganisasjonene er enige om at det fortsatt er overkapasitet på land- og sjøsida i fiskerinæringa.

7.3 Flåte

Utviklingen i antall båter har vært noe annerledes enn antallet fiskere. Mens fiskerne i 1940, da antallet fiskere var på sitt høyeste, hadde 10 000 åpne båter og 11 000 med dekk til sin rådighet, vokste antallet båter fram mot 1960, mens som nevnt antallet fiskere sank. Det var særlig tallet åpne båter som steg. Antallet ble tredoblet fram mot 1960. Antallet øvrige fartøy økte kun med et par tusen. På 1960-tallet nådde fartøymassen sin topp med over 40 000 fartøy i merkeregisteret, hvorav nesten 30 000 var åpne fartøy.

Fiskere i den sørlige landsdelen hadde ca. 10 000 flere båter enn man hadde i nord på denne tida. Men reduksjonen i antall fartøy startet tidligere i sør enn i nord. I sør startet den i 1960, mens den begynte ti år seinere i nord. Siden 1970 har utviklinga vært den samme, med synkende antall begge steder. Og antallet har sunket mye siden 1960. Antallet dekte fartøy ble redusert fra 12 000 i 1960 til ca. 8500 i 1990. Antallet åpne farkoster gikk enda mer tilbake, dvs. fra 29 000 i 1960 til 9000 i 1990. Etter 1990 er det ikke skilt mellom åpne og dekte farkoster i statistikken, men antallet registrerte båter er halvert. Det er særlig sunket de siste årene, fra 13 017 båter i 2000, til 7 729 i 2005.

Figur 7.3 Utvikling antall fartøy i merkeregisteret, 1960-2005.

Figur 7.3 Utvikling antall fartøy i merkeregisteret, 1960-2005.

I figur 7.3 illustreres noe av den utvikling som så langt er skissert. Finnmarks fartøymasse har fulgt samme utvikling som de øvrige nordlige fylkene med synkende antall fartøy etter 1970. Det var da Finnmarks flåte var på sitt største, med 4000 fartøy. I 2005 er det vel 1000 fartøy som er registrert hjemmehørende i Finnmark. Figuren viser forøvrig at reduksjonen i Nordland er større enn i de andre fylkene i perioden. Også reduksjonen i Troms er betydelig. Etter 1970 har Finnmark og Møre og Romsdal omtrent samme forløp hva angår flåteutvikling. I begge disse fylkene er reduksjonen lavere enn i de øvrige fylkene. Det innebærer at mens det var store forskjeller mellom fylkene hva angår antall fartøy i 1960, er forskjellene relativt små i 2005. Når Møre og Romsdal har langt flere fiskere enn Finnmark i 2005, og færre båter, illustrerer dette en annen dimensjon ved fisket, nemlig at fiskerne i Finnmark i større grad er sjølsysselsatte på egne båter enn de er i Møre og Romsdal. I sistnevnte fylke er det 3,4 fiskere pr båt, mens Finnmark har 1,3 fiskere pr båt.

Antall merkeregistrerte fartøy er omtrent halvert siden 1990. Dette skyldes ikke bare en reell avgang av aktive fiskere og fartøy. Avgangen må belyses med en diskusjon av begrepet «aktivitet». Det har vært visse fordeler med å være registrert i manntalls- og merkeregistrene. Goder som subsidiert bensin og diesel, samt tilbakebetaling av CO2-avgift, er f.eks. insentiver som har kunnet gi flere båter registrert i merkeregisteret enn det som faktisk blir brukt i fisket. Det å oppdatere registrene i henhold til de som vitterlig er aktive fiskere og fartøy, er en oppgave myndighetene gjør med jevne mellomrom. Ettersom registrene den senere tid også knyttes til adgang til kvoter, blir kontrollen, sett fra myndighetenes side, bare viktigere og viktigere. Det samme gjelder kriterier for å stå i registrene. De endres over tid for å imøtekomme forvaltningens behov for registre over fiskere og fartøy når knappe ressurser skal fordeles. I dag er kravene for mindre båter under 50 fot at fartøyeier tilfredstiller krav til å stå på blad A. Fartøy som står oppført uten fangst de siste tre år, slettes fra registeret. Det er også innført en avgift for registreringen, fra og med 2004. Nedgangen i antall fiskere og fartøy fra 1960-tallet og fram til i dag må leses i dette perspektiv. Dersom en vurderte 1960-tallets fiskere og båter ut fra dagens krav til registrering, ville antallet vært betydelig lavere også da.

I nyere tid har flere tillatelser i fisket vært knyttet opp mot eierskap til båt, og størrelsen på kvoter har vært knyttet til båtens lengde. Reguleringene for torsk ble utformet som tillatelser til båt, og en stor flåte uten aktivitet vanskeliggjør en videre utvikling langs disse linjene. Fiskeridirektoratet har gjennomført flere runder med sletting av ikke aktive fartøy fra merkeregisteret, særlig i årene 2000-2005. Det begrunnes som «kvalitetssikring» av registeret, og antallet båter som er aktive begynner nå å nærmere seg antallet registrerte fartøy. Merkeregisterstatistikken antas dermed nå å være en bedre indikasjon på aktivitet i næringa, enn den har vært tidligere.

Tabell 7.3 Fartøy med inntekt høyere enn 50 % av folketrygdens grunnbeløp, 2005.

  <-9,9 10-14,9 15-20,9 21-27,9 28-> Sum
Finnmark 376 295 32 20 14 737
Troms 491 283 46 23 15 858
Nordland 630 573 137 77 28 1 445
Trøndelag 185 153 12 8 3 361
Møre og Romsdal 232 200 13 32 89 566
Sogn og Fjordane 86 84 13 27 17 227
Hordaland 108 102 8 14 43 275
Rogaland 88 88 13 19 20 228
Andre fylker 207 146 20 14 4 391
Sum 2 403 1 924 294 234 233 5 088

Figur 7.4 går nærmere inn i utviklinga i merkeregisteret de siste ti år og viser antall båter i ulike lengdegrupper. Figuren viser utviklinga i Finnmark, men samme tendenser gjør seg gjeldende i andre fylker: Det er først og fremst antallet mindre båter som reduseres i perioden. Båter større enn 15 meter er stabile i antall, gruppe10-15 meter øker noe, mens antallet fartøy mindre enn 10 meter er halvert. Reduksjonen i antall båter fra 1990 til 2000 er først og fremst en reduksjon av fartøy under 10 meter, og reduksjonen er særlig stor i perioden etter 2000. På landbasis har flåten under 10 meter minket med 52 % i denne perioden. I Finnmark er reduksjonen 546 fartøy eller 44 %.

Figur 7.4 Flåtestruktur og utvikling 1996-2005. Finnmark.

Figur 7.4 Flåtestruktur og utvikling 1996-2005. Finnmark.

Antallet små fartøy har altså minket mye de senere år, men det er fortsatt noen fiskere som fisker lite. Figur 7.5 viser at fiskerinæringa i landet huser fiskere som driver 1300 fartøy som tjener mindre enn kroner 29 389 i sitt fiske. 161 av disse tilhører fiskere i Finnmark. Men det er ikke Finnmark som topper statistikken over de som fisker lite. Det finnes noen flere fartøy i Møre og Romsdal som anvendes til å fiske lite, enn i Finnmark.

Figur 7.5 Fartøy med inntekt lavere enn en halvpart av folketrygdens
 grunnbeløp, 2005.

Figur 7.5 Fartøy med inntekt lavere enn en halvpart av folketrygdens grunnbeløp, 2005.

Den aktive flåten, båter med inntekt mer enn 29 389 kroner, er illustrert i figur 7.6 og tabell 7.3. Illustrasjonene viser flere ting. Det store antall båter i norsk fiskeri er små båter, mindre enn 15 meter. Det er først og fremst i de nordlige fylkene at denne flåten er antallsrik. På landsbasis finner vi 85 % av de aktive båtene i denne kategorien. I Finnmark og Troms er 90 % av båtene i kategorien mindre enn 15 meter. Andelen i sørlige fylker som Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane og Hordaland er rundt 75 %. Båtene er med andre ord generelt større sørpå. Og det er Møre og Romsdal som har de fleste større båtene. Nesten 40 % av den havgående flåten over 28 meter er registrert i Møre og Romsdal.

Videre ser vi at det er de minste båtene, båter under 10 meter, som er de mest antallsrike. Disse utgjør rundt halvparten av landets aktive fiskeflåte. Dette er gyldig i alle fylker. De nordlige fylkene dominerer forøvrig med flest båter totalt. Ca. 60 % av fartøymassen i landet tilhører de nordlige fylkene. Finnmarks andel er 14 %.

Figur 7.6 Fartøy med inntekt høyere enn en halvpart
 av folketrygdens grunnbeløp, 2005.

Figur 7.6 Fartøy med inntekt høyere enn en halvpart av folketrygdens grunnbeløp, 2005.

7.3.1 Redskap

Redskapene garn, line og jukse har vært i bruk i lang tid. Disse redskapene er passive redskaper, mens redskapene trål, ringnot og snurrevad er aktive. Definisjonen aktiv og passiv henger sammen med redskapenes adferd mot fisk. Aktive redskaper søker fisken, mens passive redskaper står i sjøen og venter på at fisken oppsøker redskapene. Man må ha særlig konsesjon etter deltagerlovens kap. III for å bruke aktive redskap, med unntak av snurrevad. Snurrevad reguleres sammen med passive redskap i torskefiskerne, da under betegnelsen konvensjonelle redskap. På høringsmøtene har mange uttrykt at snurrevad må regnes som et aktivt redskap. Ifølge NOU 2005: 10 (Havressursloven) er den også det, men det kreves altså ikke spesiell tillatelse til å bruke dette aktive redskapet.

Figur 7.7 viser hvordan redskapene anvendes innen det som i dag er administrativt inndelte lengdegrupper i fisket. Fangstmessig er juksa det viktigste redskapet for de minste båtene. I fartøygruppe mindre enn 10 meter står juksa for 50 % av torskefangstene. I gruppe 10-15 meter er garn det viktigste redskapet. Snurrevad er viktig i de to neste størrelsesgruppene. I gruppe 15-21 meter tas 45 % av fangstene med snurrevad, og i den største av kystfiskegruppene, gruppe 21-28 meter, tas 90 % av fangstene med snurrevad. For å belyse dette med absolutte tallstørrelser vises til figur 7.8. Her ser vi f.eks. at de fangstandelene det her vises til, utgjør mer enn 10 000 tonn torsk. Vi ser også at snurrevaden har betydning for fartøygruppe 10-15 meter. I faktiske fangster tar denne båtgruppa nesten 2000 tonn med snurrevad.

Figur 7.7 Redskaper anvendt i ulike fartøygrupper i torskefisket,
 2005, Finnmark. Relativ andel i prosent.

Figur 7.7 Redskaper anvendt i ulike fartøygrupper i torskefisket, 2005, Finnmark. Relativ andel i prosent.

Figur 7.8 fordeler fangstene av den viktige torskeressursen både på de ulike lengdegruppene, og på redskaper i de ulike gruppene. Fartøygruppe 10-15 meter står for en stor del av Finnmarks fangster. Garn er det langt viktigste redskapet her. Det fanges over 10 000 tonn torsk på garn i 2005. Line og jukse er imidlertid også viktig, med ca. 10 000 tonn til sammen. I den minste båtgruppa er det som nevnt jukse som dominerer, og tett på 4000 tonn torsk fanges med jukse av båter mindre enn 10 meter.

Figur 7.8 Fangst i ulike redskaps- og fartøygrupper, torsk 2005,
 Finnmark.

Figur 7.8 Fangst i ulike redskaps- og fartøygrupper, torsk 2005, Finnmark.

To andre trekk ved fisket skal også framheves. Redskapet trål anvendes utelukkende av båter større enn 28 meter, altså havgående fartøy. Til tross for størrelsen er det imidlertid ikke disse som fanger mest. Garnflåten i størrelsesgruppe 10-15 meter fanger mer enn trålerne som har levert fangst i Finnmark. Det må imidlertid sies at en del trålere fisker i Finnmark, men leverer andre steder, og slik ikke er med i denne statistikken. Og for ordens skyld må vi nevne at hva angår trål er det også en del fisk som nok kan fiskes andre steder, men leveres i Finnmark i lys av den pålagte leveringsplikten som har omfattet trålere siden rundt 1970-tallet. Trålfangster er derfor lite representative for hva som fanges utenfor Finnmark. Hva angår de øvrige redskapsgruppene er de mer representative.

7.3.2 Mobilitet

De fangster som det vises til i redskapsfiguren, fanges ikke utelukkende av Finnmarks fiskere. Når en ser på fangststatistikk gir det mening å skille mellom fartøy hjemmehørende i Finnmark og hjemmehørende i andre deler av landet. Figur 7.9 illustrerer dette med tall fra torskefisket i 2005. Totalfangstene er rundt 55 000 tonn, og av dette fiskes rundt 23 000 tonn av andre fartøy enn de som er registrerte i Finnmark. Tendensen er gyldig i alle båtgrupper. I figur 7.9 ser det dessuten ut som om den mest mobile flåten, havgående fartøy over 28 meter, er de som i minst grad reiser på finnmarksfiske. Nesten all fangst på disse fartøy er tatt av fartøy registrert i Finnmark. Figuren er imidlertid ikke illustrerende på dette punktet av de årsaker vi nettopp var inne på hva angår leveringsplikt og leveringsmuligheter knyttet til den havgående flåten.

Figur 7.9 Fangster levert av fartøy tilhørende i Finnmark,
 og fartøy registrert i andre fylker. Torskefisket, 2005.

Figur 7.9 Fangster levert av fartøy tilhørende i Finnmark, og fartøy registrert i andre fylker. Torskefisket, 2005.

For de mindre fartøyene gir statistikken et mer riktig bilde av virksomhetene gjennom året. Vårtorskefisket trekker fiskere i mindre båter, samt fiskere med snurrevad, til Finnmark, mens hysefisket på seinsommeren og høsten trekker større kystfartøy. Også til garnfisket på ettervinteren kommer det tilreisende fiskere. Det er dette som gjenspeiles i figur 7.9. Totalt er Finnmarks andel bare 58 % i 2005. Den øvrige flåten fisker da betydelig, og selv blant de minste båtene, der en skulle tro at mobiliteten var begrenset, er Finnmarks andel lav – rundt 55 %. I figur 7.10 illustreres samme forhold, men i denne figuren er det antallet fartøy som måles. Antallet små båter som leverer i Finnmark, er betydelig.

Figur 7.10 Antall fartøy tilhørende i Finnmark, og fartøy
 registrert i andre fylker i torskefisket i 2005.

Figur 7.10 Antall fartøy tilhørende i Finnmark, og fartøy registrert i andre fylker i torskefisket i 2005.

I tabell 7.4 illustreres Finnmarksfartøyenes prosentandeler av totalfangstene i Finnmark for 2005, samt to tidligere år. Andelen fangst fra Finnmarks fartøy var høyere i 1996 for alle båtgrupper med unntak av trålere. Analysen kan antyde at Finnmark har tapt andeler i havet – brukerne av Finnmarks kyst er i større grad fra andre fylker enn tidligere. Andelen fangst for båter mindre enn 10 meter var 80 % i 1996, og kun 50 % ti år senere. Gitt den utvikling som ble skissert i figur 7.4, er dette et forventet resultat. Fra figur 7.4 ser vi at antallet små fartøy er redusert fra rundt 1300 i 1996, til 700 i 2005. Fangstene til rundt 600 fartøy i Finnmark er med andre ord ute av statistikken i den målte perioden. De øvrige fylker har også mistet fartøy. Men de som har hatt som tradisjon å fiske utenfor Finnmarkskysten ser ut til å ha fortsatt med det. Dette kan være en forklaring på det som i statistikken ser ut som økt grad av mobilitet.

Tabell 7.4 Andeler fangst for Finnmarksfartøy. Torsk, 1996, 2000, 2005. Prosent.

  <-9,9 10-14,9 15-20,9 21-27,9 28-> Uoppgitt Totalt
1996 82 80 53 38 74 92 69
2000 63 58 38 29 73 72 52
2005 55 53 56 38 84 84 58

Ser vi nærmere på hvorfra fremmedflåten kommer, illustreres dette i tabell 7.5. Her er leveransene fra fremmedflåten illustrert i henhold til hvilket fylke disse båtene kommer fra, samt båtstørrelse. Tabellen viser, som figurene 7.9 og 7.10, at fremmedflåten inkluderer fartøy i alle lengdegrupper. Selv blant de minste båtene, under 7 meter, finner vi båter registrert hovedsaklig i Troms og Nordland, som leverer i Finnmark. Deres andel er imidlertid lav. Kun 14 % av de totale leveransene i denne lengdegruppa kommer fra fremmedflåten. I de øvrige lengdegruppene er andelene større. Fremmedflåten i gruppe 7-10 meter sine leveranser utgjør 36 %, mens i gruppe 10-11 meter utgjør de 38 %. Den øvrige fremmedflåten, båter større enn 11 meter leverer i størrelsesorden 48 % av fangstene i denne lengdegruppa dette året. Som tabellen viser er det båter fra de to geografisk nærmeste fylkene som står for de kvantumsmessig største leveransene.

Tabell 7.5 Leveranser i Finnmark, torsk, hyse, sei i kilo, 2000. Flåtegrupper etter lengde og fylkestilhørighet.

  Finnmark Troms Nordland Øvrige fylker
< - 6,9 m 1 295 562 170 769 40 598 6 219
7 - 9,9 m 5 538 709 1 184 225 1 648 204 337 741
10 - 10,9 m 6 423 051 1 424 578 1 665 510 809 463
11 - > m 39 023 937 9 192 122 17 509 388 9 710 651

Men finnmarksfiskere er også selv fremmedfiskere på andre steder. Tabell 7.6 viser at av totalfangstene for båter mindre enn 7 meter leveres vel 8 % andre steder enn i Finnmark, hovedsaklig i Troms. Samme tendens finner vi i de øvrige flåtegruppene. Prosentandelen for flåten mellom 7 og 11 meter er liten, men for båter større enn 11 meter, finner vi at 25 % av totalfangstene for de finnmarksregistrerte båtene i denne gruppa leveres utenfor fylket.

Tabell 7.6 Finnmarksregistrerte båters leveringsmønster, torsk, hyse, sei i kilo, 2000. Leveranser etter lengde og fylkestilhørighet.

  Finnmark Troms Nordland Øvrige fylker
< - 6,9 m 1 295 562 93 666 14 412  
7 - 9,9 m 5 538 709 127 186 116 872  
10 - 10,9 m 6 423 051 282 708 113 191  
11 - > m 39 023 937 9 601 180 2 466 656 1 170 578

Figur 7.11 viser at fiskernes mobilitet varierer over året. Figuren refererer til fisket i Finnmark, og i torskefiskets første vintermåneder dominerer fartøy registrert i Finnmark. Det samme er gyldig om høsten. Det er først og fremst i april og mai, dvs. etter påske og før St. Hans at det strømmer båter til vårtorskefisket. Og denne type tilstrømming har lange tradisjoner. På 1960- og 1970-tallet var det noen år samme antall fiskere i skreifisket i Lofoten, som i vårtorskefisket i Finnmark. Men deltagelsen på finnmarksfisket kunne også være større enn i Lofoten, og omvendt. Man fisket imidlertid til ulikt utbytte de to stedene. I 1960 var det ca. 10 000 fiskere på lofotfisket og 10 000 på finnmarksfisket. Fangstene var henholdsvis 75 000 og 40 000 tonn. Ti år seinere er antallet fiskere sunket til 5000 de respektive stedene. Fangstene er nå 100 000 i Lofoten og 50 000 tonn i vårtorskefisket.

Figur 7.11 Årstidsvariasjon i torskefangster i Finnmark, 2005.
 Fartøy hjemmehørende i Finnmark, og øvrige
 fartøy.

Figur 7.11 Årstidsvariasjon i torskefangster i Finnmark, 2005. Fartøy hjemmehørende i Finnmark, og øvrige fartøy.

7.3.3 Bruken av Finnmarkshavet

Som drøftet i kapittel 5, har det gått et skille i bruken av Finnmarkshavet mellom kyst og fjord, der tilreisende, eller fremmedfiskere, først og fremst har funnet utkomme på kysten. Beskrivelsen i kapittel 5 strekker seg fram mot 1950- og 1960-tallet. Hvilke havområder som fiskerne bruker i sitt fiske, er lite beskrevet i litteraturen i nyere tid. Men vi har noen kilder som kan kaste lys over dette, samt over de sosiale og kulturelle nettverkene som fiskerne inngår i. Eksempelvis sier Eythorsson (1991:105) i sin studie av fisket i Lerresfjord, at «fiskere fra de enkelte bygdelag holder seg i overraskende stor grad til det nære havområdet». Men «når fisket har vært godt har fremmedbåter strømmet til». Fra intervju med fiskere i Tana fant Maurstad (1997) at større sjarker rodde lengre ute i fjorden, mens de mindre båtene holder til lengst inne. I tider med særlig godt fiske inne i fjorden, eller særlig dårlig ute ved kysten, ble imidlertid disse uformelle praksisene brutt. Større sjarker kunne da komme lengre inn i fjorden. Fiskerne mente imidlertid at de beste fiskemulighetene for de større sjarkene var ute i fjorden og ute ved kysten, og brukte derfor helst disse havområdene i sitt fiske.

Uttrykket «fremmedbåter» brukes for å definere båter som er fra et anna fiskevær enn det vi ser fra. Det er et uttrykk som særlig brukes på kysten, da det også er her en finner det største tilsiget av fremmedflåte. Fiskerne i Båtsfjord ville imidlertid ikke kalle fiskere fra de nærmeste fiskeværene for fremmedfiskere, men nok helst snakke om vardø­væringer, folk fra Havøysund, etc. Det er lett for fiskeren å bestemme båten på havet sin geografiske tilhørighet fordi han kjenner båtene ved registreringsnummeret. Det er lett å se at F-102-V er en Vardø-båt, og at F-54-H kommer fra Hammerfest. Men selv om uttrykket fremmedflåte helst brukes om båter registrert utenfor Finnmark, er det slik at fiskerne også identifiserer båter fra Troms, Nordland og andre fylker på sitt registreringsnummer, og sier det når de snakker om den fremmede båten. Når de ser sjarken med nummer T-203-LK, sier de: Det er en lenvikværing, han er fra Troms.

På høringsmøtene har vi mange steder hørt at fremmedflåten er velkommen. Den er viktig for fiskerinæringa i Finnmark. Samtidig har vi hørt om konflikter mellom store og små fartøy, og mellom fjord og kyst. Det er viktig å merke seg at konfliktene ikke først og fremst er knyttet til at båtene er registrert utenfor Finnmark. Konfliktlinjene går av og til mellom like, dvs. mellom folk med samme type båtstørrelse, og samme driftsform. I tider der fisken samles på få steder i fjorden ønsker alle å komme til, og det kan bli konkurranse om plassene. Denne type konflikt håndteres av fiskerne selv. Der fiskerne ønsker mer formelle reguleringer, er i situasjoner der den teknologiske konkurransen skjer på ulike teknologiske betingelser. For få år siden kunne en fiske med 90 fots autolinebåter inne i fjordene. Det protesterte mange fiskere mot. Etter flere år med misnøye, ble forholdet formelt regulert ved at autolinefiskerne måtte ut av fjordene. Trål var også lenge tillatt i fjordene, og fjordfiskerne førte en langvarig kamp mot dette redskapet før det ble regulert. I dag er det snurrevad og til dels seinotfiske som opptar folk, både i fjordene og på kysten. I forbindelse med kysttorskvernet er snurrevad forbudt i fjordene i gytetida, men sjarkfiskere på kysten opplever fortsatt at de må vike for disse større båtene. Også fjordfiskerne rapporterer om problemer. Snurrevad kan brukes på andre tider enn gytetida, og er fortsatt en teknologi som fiskere i mindre båter er i konflikt og konkurranse med.

Disse konfliktlinjene går som sagt ikke først og fremst langs dimensjonen fremmed. Når fiskerne karakteriserer disse konfliktene snakker de mer presist om «autolineran» og «snurrevadkaran». Konflikten mellom fjordfiskeren i Frakkfjord kan like gjerne stå med «snurrevadkara» fra Hammerfest, som fra Møre. Det er redskapet som er problemet.

Når en snakker om fremmede fiskere, er det imidlertid også viktig å ta inn den dimensjon som Maurstad (1994) ser på, at fremmedfiskere faktisk kan være mer kjent i et havområde enn lokale. Basert på studier av fiske i Søyla, et havområde utenfor kysten av Troms, kategoriserer hun fiskerne som lokale og fremmede, etter hvorvidt de ror med båter som er registrert i nærområdet eller ikke. Nærmere studier av hvem fiskerne er, viser at et annet relevant skille er kjente og ukjente fiskere. I området skjer det en deling av havet mellom kjente lokale og kjente fremmede. Disse fiskerne har lang fartstid i området, og kjenner både fiskefeltene og hverandre. De fiskerne Maurstad kaller ukjente lokale er fiskere som bor i et lokalsamfunn i nærheten av havområdet, men som ikke ror i hjemmehavet. De reiser til Lofoten, eller andre steder og fisker. De er med andre ord fremmedfiskere et annet sted. Den siste gruppa, ukjente fremmede, er fiskere som bruker området, men fisker lengre ute i havet enn de øvrige. Karakteristisk for de ukjente fremmede er også at de ikke samhandler med noen i land. De har ingen historie i området. I havna i det lokalsamfunn som Maurstad studerer, ligger det bare kjente lokale og kjente fremmede.

Hva angår hvilke sted på havet som brukes av ulike fiskere, kan vi på bakgrunn av det som her er sagt, ane konturene av et system der de minste båtene bruker fjordene, de større sjarkene, herunder en stor fremmedflåte, bruker kysten om våren og sommeren, men også, i en viss grad fjorder i vinterfisket med garn. De større båtene som driver med autoline og trål ligger alltid utenfor fire-mila, og noen steder også lengre ute. Snurrevadflåten er stengt ute fra fjordene i gytetida, men bruker ellers både fjordene og kysten i sitt fiske.

7.4 1990 – Torskekrise og regulering

I 1990 ble det innført et nytt reguleringssystem i torskefisket. Til da hadde kystflåten kunnet fiske forholdsvis fritt etter torsk, men nå ble et system med individuelle fartøykvoter innført. Kvotesystemet ble basert på hva båtene hadde fisket tidligere. En måtte ha kvalifisert seg i torskefisket i ett av årene 1987-1989 for å få fartøykvote i 1990. Båter mindre enn 7 meter måtte ha fisket minst 4 tonn torsk i kvalifiseringsperioden. Dernest økte kravet med ett tonn pr meterlengde båt, til og med 9,9 meter. For båter 10 – 11 meter var kravet 10 tonn. For de resterende fartøystørrelsene økte kravene suksessivt. Båter i størrelse 14-15 meter måtte f.eks. ha fiska 25 tonn, mens båter større enn 18 meter måtte ha fiska 50 tonn (Melding fra Fiskeridirektøren, J-206-89). Årene på 1980-tallet var imidlertid preget av selinvasjoner og dårlig tilgjengelighet av fisk for fjord- og kystfiskere. En del hadde derfor forlatt fisket i denne perioden og funnet andre inntektsgivende virksomheter. De kvalifiserte seg dermed ikke for fartøykvoter i 1990, eller for fiske i Gruppe I som det senere ble kalt. De kunne fortsatt fiske innefor den såkalte maksimalkvoteordningen, eller Gruppe II. Kravene til adgang her var registrering på blad A i fiskarmanntallet, noe som igjen krevde en inntekt fra fiske i størrelsesorden minst en halv G (17 000 kroner i 1990). En kunne i tillegg ikke tjene mer i andre yrker enn 4 G. Kvotene i Gruppe II var langt lavere enn i Gruppe I. Mens en 10 meters båt i Gruppe I fikk 14,7 tonn tildelt ved årets begynnelse, 3 tonn i retildeling i oktober, og ytterligere 3 tonn i november, var kvota i Gruppe II på 2,5 tonn ved årets begynnelse, og 0,5 tonn ved hver av de to retildelingene på høsten. Kvotene økte imidlertid raskt, og mest i Gruppe II. I 1993 kunne samme båt i begge gruppene fiske vel 13 tonn mer enn det de fikk i kvote i 1990. For Gruppe II-båtene gjorde dette selvsagt størst utslag – en påplussing av kvota fra 1990 med flere hundre prosent.

Intensjonene med reguleringssystemet var gode. Det var ment å være et krisehåndteringsverktøy. Det var den forventa lave torskekvota som skulle fordeles og det på måter som tilgodeså de minste fartøyene. Delvis på grunn av den dårlige tilgjengeligheten av fisk, og delvis på grunn av at mange av de mindre båtene startet sitt fiske senere på året enn de øvrige, hadde mange fiskere i mindre fartøy ikke fisket mye da fisket ble stoppet i 1989. Myndighetene ville sikre at det frie fiske ikke ga det samme resultat i 1990 ved å innsnevre friheten, og fordele kvota på deltagerne i fisket. ’Torskeavhengighet’ ble lansert som fordelingskriterium, og helårsfiskere ble sett på som mer torskeavhengige enn deltidsfiskere. Dette var bakgrunnen for kvalifiseringskravene som kom til å dele fiskerne i Gruppe I og II etter tidligere aktivitet.

Konsekvensene av reguleringer i kystfisket i 1990 ble store. Reguleringssystemet kom til å vare. I stedet for bare å håndtere fordeling i 1990, ble det videreført i årene som fulgte. Det at systemet ble stående kan forstås i lys av to forhold. Det ene er at det imøtekom et allerede, fra flere hold, uttalt behov for reguleringer av kystflåten. Den norske totalkvota ble overfisket flere år på 1980-tallet, trålflåten var regulert med kvoter, kystflåten var det ikke, og den manglende regulering ga som eneste mulighet å stoppe fisket når totalkvota var tatt. Det var dette som skjedde i 1989, og de dårlige erfaringene med stopp i torskefisket så tidlig som i april, samt erfaringene med tidligere års overfiske av totalkvota, ga et behov for regulering. Det reguleringssystem som da ble innført, hadde imidlertid det ved seg at det ga goder som de tilgodesette ikke gjerne ville gi fra seg igjen. Norges Fiskarlag gikk også i 1994 inn for en fortsatt videreføring av ordningene.

Med videreføringen ble kvoteregimet av 1990 skjellsettende i den forstand at de som kvalifiserte seg for fartøykvoter fikk to goder. Det ene var at de fikk fiske mer enn de som ble henvist til maksimalkvoter. Det andre var at de fikk en tillatelse til fiske som kunne omsettes. Det utviklet seg etter hvert et marked for kvotesalg. Kvotene var knyttet til båt, så en måtte kjøpe og selge både båt og kvote, men prisene på båter gjenspeilte fort at selve adgangen til å fiske hadde fått en egen økonomisk verdi. Statistisk ser vi endringen først og fremst som en endring som bidrar i en pågående reduksjon av antallet små fartøyer. (Dette illustreres nærmere i figurene 7.12 og 7.13 i neste underkapittel). Denne endringen er viktig sett i lys av den rett utvalget skal utrede. I fjordkommuner var det få som kvalifiserte seg for deltageradgang i Gruppe I. Dette ble også påpekt i Innstilling fra Samisk Fiskeriutvalg (1997). Her måles andelen fartøyer med deltageradgang i Gruppe I mot antall fartøyer i merkeregisteret, og man finner en lav andel fartøyer med deltageradgang i fjordene. En kan innvende at merkeregisteret ikke er en god indikator på aktivitet, slik vi har vært inne på. Utvalgets analyse målte ikke hvorvidt de som var aktive fiskere i fjordene fikk deltageradgang eller ikke. Dette er en reell innvending, og målinger utført i kystkommuner viser at heller ikke her var andelen fartøyer med deltageradgang særlig stor. Men Samisk Fiskeriutvalgs poengtering er likevel interessant. Selv om ikke merkeregisteret representerer fartøy anvendt i fisket, er det representativt for et annet fenomen – eierskap til båt. Det var fjord- og kystbeboeres muligheter til å nytte naturressurser som Samisk Fiskeriutvalg faktisk målte. Det høye antallet båter i merkeregisteret skyldes at folk flest ved kysten har båt, og de fisker når mulighetene er gode. Det er reguleringssystemets inngripen i disse kulturtrekkene som er viktige. Reguleringssystemet skal regulere fisket ved å fordele fisk på aktive fiskere, og gjør det ved også å regulere de som i utgangpunktet fisker lite. Gitt kvalifikasjonskravene kom det til å regulere denne gruppa i svært stor grad. Den selvsagte retten til å gå inn i fisket var ikke lenger like selvsagt.

Etableringen av kvoteregimet i 1990 hadde da som konsekvens at de som fisket med små båter, og de som fisket lite, tapte i den forstand at et adgangssystem ble utviklet rundt deres aktivitet – og det i en tid hvor aktiviteten i henhold til manges oppfatning ikke var representativ for det som var normalt. Men systemet ga premieringer til en generell tidligere innsats i fisket i noen utvalgte år. Og noen kom ut som tapere i denne tida. Det de tapte, var først og fremst en rett som andre fikk, og som de til overmål fikk anledning til å selge, og profitere økonomisk på. De fikk ikke del i den gratis gevinsten som staten nå delte ut. Og dette hadde større konsekvenser: i) Dels førte omsetningen av kvotene til at det ble dyrere å komme inn i fisket. ii) Dels ble det mangel på adganger å kjøpe og slik vanskeligere å komme inn i fisket. iii) Den tidligere adgangen folk hadde ment å ha i og med at de bodde ved kysten var endret. Fjord- og kystbeboeren hadde ikke lenger en selvsagt rett til fisken.

I dag er imidlertid mulighetene til å fiske bedre enn de var i 1990. Da var størrelsen på maksimalkvotene ikke til å leve av – det var som sagt de torskeavhengige som skulle sikres, og de som fisket lite ble ikke sett som tilstrekkelig torskeavhengige. I dag er det imidlertid mange som har en heltidstilpasning på kvotene i Gruppe II. Den 10-meters båten vi tidligere brukte som eksempel, kan i dag fiske opp mot 27,7 tonn torsk i Gruppe II, hvorav 17,6 tonn er garantert som minimumsandel av den norske totalkvota. En kan også fiske utenom disse to gruppene ved å delta i det som kalles fritidsfisket. I fritidsfisket gjelder visse redskaps- og omsetningsbegrensninger, men en kan hva kvantum angår, fiske ubegrenset. Omsetningsbegrensningene er imidlertid to tonn, men hvis man leverer to tonn torsk til en kilopris av 20 kroner, er inntekten 40 000 kroner. Det skulle slik være mulig å etablere seg i fisket, også for de som vil fiske lite i dag. Det som imidlertid er vanskeligere, er å etablere seg som fisker for de som vil fiske mye. Her må en kjøpe seg adgang – kjøpe båt med kvote. En er da avhengig av i) at det finnes adganger å kjøpe, og ii) finansiering.

7.4.1 Utviklinga etter 1990

Ser vi så på utviklinga blant de som fikk deltageradganger i fisket i 1990, viser figur 7.12 fordelingen dette året, samt utviklinga fram mot 2006. Typiske fjordkommuner som Kvalsund, Nesseby, Porsanger, Sør-Varanger og Tana hadde få fiskere med deltageradganger i 1990. Med unntak av Nesseby har disse fjordkommunene også mistet adganger etter 1990. I Tana og Kvalsund har det vært en vekst i perioden, men i 2006 er totalantallet fiskere med deltageradganger til torskefisket mindre enn ved tildeling i 1990. Antallet er imidlertid så lavt i disse kommunene at en enkelt fisketillatelse gir utslag. F.eks. er det én tillatelse som gir økningen i antall tillatelser i Nesseby ved tildelingstidspunkt og i 2006.

Figur 7.12 Antall deltageradganger i det konvensjonelle fisket i Finnmark
 fordelt på kommuner

Figur 7.12 Antall deltageradganger i det konvensjonelle fisket i Finnmark fordelt på kommuner

Det figuren forøvrig viser, er at andre fjordkommuner kom bedre ut ved tildelingen i 1990. Alta, Lebesby og Loppa fikk flere deltageradganger enn de tidligere nevnte kommunene. Karakteristisk for disse kommunene er imidlertid at de har mistet mange adganger i perioden. Loppa har f.eks. mistet halvparten. Loppa hadde, karakteristisk for en fjordkommune, nesten 50 tildelte deltageradganger i den minste båtgruppa i 1990. I 2006 er det 15 igjen. Blant båter større enn 10 meter er nettoavgangen imidlertid bare to i perioden. Figur 7.13 viser det som er karakteristisk for Loppa, og for en del andre fjordkommuner – det er antallet mindre båter som er blitt færre i perioden. Totalt har Finnmark mistet 198 fartøyer under 10 meter siden tildelingen i 1990. Dette er mer enn halvparten av denne flåtegruppen i Finnmark. For noen kommuner er endringen større. I Kvalsund er endringen i denne gruppa av mindre båter på hele 75 %. Men igjen understrekes det at antallet ikke er stort; hver tillatelse betyr mye i statistikken. I Kvalsund tildeles 12 tillatelser i 1990. Kun tre er igjen i 2006. Kvalsund har imidlertid en økning av antallet større båter. Gruppen 10-15 meter dobles i perioden. I netto endring for Kvalsunds vedkommende har antall deltageradganger i Gruppe I minket med 31 % fra 1990 til 2006.

Figur 7.13 Antall deltageradganger i det konvensjonelle fisket i Finnmark
 fordelt på lengdegrupper, 1990-2006

Figur 7.13 Antall deltageradganger i det konvensjonelle fisket i Finnmark fordelt på lengdegrupper, 1990-2006

De endringer i antall små båter som illustreres i figur 7.13, er også gyldige i en del kystkommuner. Men figur 7.12 viser at kystkommuner som Berlevåg, Båtsfjord, Måsøy, Nordkapp og Vardø er motsatser til de netto tap som fjordkommuner har erfart. I de nevnte kystkommunene har fiskerne beholdt de deltageradganger de ble tildelt i 1990. Kommunene har endatil økt sitt antall i perioden. Måsøy kommune kan stå som eksempel på noen av endringene i kystkommunene. Antallet deltageradganger er langt større i denne kystkommunen enn i fjordkommunene ved tildeling, og antallet er videre stabilt i perioden. Men Måsøys flåtestruktur har endret seg. Måsøy har i dag som i 1990 62 adganger i torskefisket, men de har mistet 39 % av flåten mindre enn 10 meter. De har imidlertid fått den igjen i større båter. Utviklinga i Måsøy illustrerer et generelt trekk ved effekten av innføringen av deltageradganger i torskefisket. Strukturen i næringa endres. I 1990 er halvparten, eller 60 % av båtene med deltageradgang mindre enn 10 meter. Prosentandelen synker imidlertid raskt etter tildeling: I 1996 er 40 % av båtene i denne gruppa mindre enn 10 meter, og 10 år seinere rundt 30 %. Men vi gjør oppmerksom på at Finnmark, som andre fylker, har hatt en økning i flåtegruppa som er større enn 10 meter. Økningen her er på 111 fartøy. Reguleringene hadde nemlig også denne funksjon; innsatsøkning. Dette poengterer også Maurstad (1997, 2000) i analysen av hvordan reguleringene virket for flåtegruppa mindre enn 13 meter. Reguleringene hadde en sterk antallsmessig virkning på den del av flåten som fisket lite. Men den førte ikke bare til utestenging av disse. En del fiskere kom til å øke innsatsen ettersom de nå hadde erfart at krav til tidligere innsats var rettighetsskapende. Med kvote knyttet til båtstørrelse, fulgte også insitament til å gå over til større båt.

Økningen av antall fartøy større enn 10 meter, gjør at tapet av adganger i flåten mindre enn ti meter ikke gir Finnmark et stort nettotap. Fylket ble tildelt 585 deltageradganger i 1990. I dag har de 500, et tap på 15 %. Andre fylker har tapt mer. På landsbasis er reduksjonen av antall adganger siden 1990 nesten det dobbelte, 27 %.

Mønstrene i de to andre nordlige torskeavhengige fylkene er noenlunde de samme som for Finnmark, men tapene av adganger til fiske er større. Totalt har f.eks. Troms mistet 269 adganger, eller 36 % av de som ble tildelt i 1990 – mot Finnmarks 15 % tap. Tapet av adganger i båtgruppe mindre enn 10 meter er også større enn i Finnmark. Troms har tapt 309, eller 63 % av adgangene her, mot Finnmarks 55 % tap. I Troms kompenseres heller ikke nedgangen i like stor grad av økning av antall enheter i fartøygruppe 10-15 meter. I Troms er økningen her bare 54 fartøy, mot Finnmarks økning på 111. Fangsttallene viser også større tap i Troms og Nordland enn i Finnmark. Troms og Nordland fanger mer enn 300 000 tonn av alle fiskeslag i 1981, da Finnmarks fangster er på topp med 200 000 tonn. Siden 1990, da problemene i torskesektoren satte inn, har Finnmark mistet halvparten av sine fangster, mens Nordland og Troms har mistet rundt to tredjedeler.

Figur 7.14 viser antallet fartøyer som har deltatt i fisket på Gruppe I og II siden 1990. Den store endringen i 1991 skyldes at båter mindre enn 9 meter i Gruppe I ble overført til Gruppe II dette året. Dette ble det store protester mot, og båtene ble tilbakeført året etter. Figuren viser forøvrig at antallet fiskere i Gruppe II er nesten like høyt som i Gruppe I, og at antallet fiskere i de to kategoriene følger hverandre i periodene 1992-1997 og 2002-2006. I 1997-2001 har vi den situasjon at antallet adganger til Gruppe I synker, men øker i Gruppe II. Det er større variabilitet i deltagelsen i Gruppe II, noe som er rimelig gitt den friere adgangen til denne gruppa. Kvalitativ informasjon om fiskernes endrede tilpasninger forteller at en del fiskere, særlig eldre fiskere, ser seg godt fornøyd med kvote i Gruppe II. Ved å selge sin Gruppe I-kvote og gå over på Gruppe II, har man realisert den økonomiske gevinsten av Gruppe I-kvota og kan fortsatt ha fiske som heltids- eller del av et levebrød. Figurene illustrerer ikke dette, og det er vanskelig å vite hvor stort omfanget av slike overganger er. Uten nærmere kvalitative undersøkelser er det vanskelig å vite hvordan de ulike adgangskategoriene faktisk virker til å stimulere eller begrense adgangen til fisket.

Figur 7.14 Antall deltagere i fiske i Gruppe I og II i Finnmark, 1990-2006

Figur 7.14 Antall deltagere i fiske i Gruppe I og II i Finnmark, 1990-2006

7.5 Fangstmønstre

En mengde forskjellige ressurser landes i Norge. I Fiskeridirektoratets nettsidestatistikk opereres det med 30 spesifiserte marine ressurser, hvorav ca. 20 er fisk. Som nevnt innledningsvis ble det i 2006 landet vel 2,2 millioner tonn fisk og skalldyr. Sild og kolmule er de viktigste ressursene med sine 60 % av totalfangsten på landsbasis. Men sild og kolmule er pelagiske ressurser som det er lite av i nord. I nord dominerer torsken. Figurene 7.15 og 7.16 illustrerer fangstmønstrene på henholdsvis landsbasis, og for Finnmark, for perioden 1980-2005.

Figur 7.15 Leveranser av fisk i landet, 1980-2005

Figur 7.15 Leveranser av fisk i landet, 1980-2005

Figur 7.16 Leveranser av fisk i Finnmark, 1980-2005

Figur 7.16 Leveranser av fisk i Finnmark, 1980-2005

Verdimessig er situasjonen en annen. Et kilo kolmule er verdt mye mindre enn et kilo torsk, og verdimessig utgjør faktisk denne ressursen som det fanges mest av, kun 7 % av totalinntektene. Sild har en bedre pris, og de to ressursene som utgjør 60 % av fangstene i kvantum, utgjør totalt 26 % av totalverdien av fangster levert i Norge. Totalverdien ligger på vel 11, 5 milliarder kroner. Torsk, som utgjør ca 10 % av totalfangsten, står for 28 % av totalverdien av fangstene dette året. Sammen med de øvrige artene i kategorien «torskeartet fisk» utgjør den 26 % av totalfangstene av marine ressurser, men 50 % av verdien. Torskeartet fisk er en samlekategori for artene torsk, hyse, sei, brosme, lange, blålange, lysing, hvitting og lyr. Det er hovedsaklig torsk, sei og hyse som gir utslag i statistikken. Disse tre ressursene er de viktigste, og utgjør til sammen 5,4 mrd kroner, eller 46,8 % av verdien dette året.

Fig 7.17 illustrerer et annet viktig forhold i fiskeriet – nemlig sesongpreget. De enkelte ressurser fiskes til ulike tider på året. Ulike redskapsgrupper og båtstørrelser er underlagt sesongvariasjon, noe som i første rekke skyldes fiskens tilgjengelighet og tilstedeværelse ved kysten, men også reguleringstiltak som har til hensikt å virke utjevnende på leveranser til fiskeindustrien. De enkelte fiskeriene og ressursene omtales i mer detalj i det følgende.

Figur 7.17 Årstidsvariasjon i fangster for fartøyer
 registrert i Finnmark, 2005

Figur 7.17 Årstidsvariasjon i fangster for fartøyer registrert i Finnmark, 2005

7.5.1 Torsk

Kystfiskerne har i stor grad organisert sitt liv og virke i henhold til natur. Det har vært fisken, som ved sitt tidspunkt og mønster for innsig har bestemt når det skulle fiskes. Det viktige fisket etter torsk starter for manges vedkommende i slutten av desember når den første skreien kommer sigende inn mot kysten. Hovedtyngden skal sørover til Lofoten for å gyte, men skreien gir de fleste år grunnlag for et godt fiske på finnmarkskysten i desember og januar. I figur 7.18 er torskefisket i Finnmark illustrert for tre perioder. De viktigste torskemånedene er i første halvår, med mars, april og mai som topper. Mønsteret er noenlunde det samme de tre utvalgte årene, men vårtorskefisket i Finnmark i 1996 var atskillig lavere enn de øvrige årene. Dette samsvarer med den lave deltagelsen av fremmedflåten dette året, jfr. avsnitt 7.3.2. der vi så nærmere på forhold vedrørende mobilitet. Ser vi på årstidsvariasjonene for flåten registrert i Finnmark (figur 7.19), ser vi at dette fiskemønsteret er mer stabilt de tre årene, selv om totalfangstene øker i perioden.

Figur 7.18 Årstidsvariasjon i fangster av torsk for fartøy
 som fisker i Finnmark

Figur 7.18 Årstidsvariasjon i fangster av torsk for fartøy som fisker i Finnmark

Figur 7.19 Årstidsvariasjon i fangster av torsk for fartøy
 registrert i Finnmark

Figur 7.19 Årstidsvariasjon i fangster av torsk for fartøy registrert i Finnmark

Figurene 7.18 og 7.19 viser torskefisket gjennom året og viser at fisket fortsetter etter at skreien har passert. Etter hvert fiskes loddetorsk og kysttorsk. Biologene har funnet at andelen kysttorsk i sjøen er større jo lengre nord og øst en kommer langs norskekysten. Dette betyr at fisket på kysttorsk er særlig viktig i Finnmark, noe som også illustreres i figuren. Kysttorsken kommer inn i fjordene for å gyte i mars – april. I figur 7.20 illustreres betydningen av dette ved at fangstene av torsk dobles for båter under 10 meter fra februar til mars, og flerdobles når vi kommer enda lengre ut i sesongen. I april og mai er det imidlertid også et innslag av loddetorskfiske. Lodda kommer sigende inn mot kysten, og torsken følger lodda. Mens en tidligere også har hatt et direkte fiske etter lodde, har forvaltningen de senere årene vurdert bestandssituasjonen for lodde til ikke å tåle et direktefiske.

Figur 7.20 viser videre at den havgående flåten, bestående av trålere og autolinere, fisker jevnt med torsk hele året. De fisker endatil mest i ei tid på året da den konvensjonelle flåten har svært lav innsats i torskefisket. Den konvensjonelle flåten har sitt torskefiske på våren. Den gytemodne torsken siger inn fjordene langs bakkene og kan fiskes her, i første rekke på tur inn i fjorden. Fiskere som bor i fjorden kan mange steder fiske torsk rett utenfor stuevinduet. Det er ofte her det anvendes mindre båter, de båter som i statistikken registreres som mindre enn 10 meter. Men fjordfiske er ikke ensbetydende med små båter. Mange fjordfiskere eier båter i størrelse 10-15 meter. Fjordbølger kan være krappe, og økonomien i fisket har for mange vært av en slik karakter gjennom et langt liv at de har sett seg råd til å investere i bedre sjøbåter. Det hører imidlertid også med til historien at torskekvoter gis i henhold til båtstørrelse. Jo større båt, jo større kvote, og med det har det ligget et insitament i torskefisket siden 1990 om å gå til anskaffelse av større båt.

Figur 7.20 Ulike fartøygruppers fiske av torsk i Finnmark, 2005.
 Alle fartøy.

Figur 7.20 Ulike fartøygruppers fiske av torsk i Finnmark, 2005. Alle fartøy.

I det garnfiske som drives i mars – april er det hovedsaklig fartøy registrert i Finnmark som deltar. Når garnfisket avløses av vårtorskefisket, kommer flere tilreisende fiskere. Vårtorskefisket, som for de minste båtenes vedkommende drives med jukse, tiltrekker fiskere fra hele landet. Det drives imidlertid ikke utenfor stuevinduet, slik garnfisket gjør. Vårtorskefisket foregår ved kysten av Finnmark, noen steder innenfor grunnlinja, men de fleste steder utenfor. Større båter nytter seg av torskeressursen på andre måter. Garnbåtene er her både lokale og tilreisende, og fisket drives oftest i eggakanten. Snurrevadbåtene fisker nærmere land. Snurrevad er et redskap som stiller krav om jevnt underlag og kan ikke brukes i bakkene på samme måte som garn.

Hvis vi sammenholder figur 7.20 med figur 7.8 over fangst på redskap, illustreres at det er garnfisket til 10-15 meters-båtene som utgjør toppregistreringen i april, på rundt 8 000 tonn fisk. Snurrevadflåten, hovedsaklig 21-28 meter, plasserer seg som nummer to med vel 4000 tonn denne måneden. På årsbasis dette året, er garnflåten i størrelse 10-15 meter også den båtgruppa som fisker mest. Som det framgår av tabell 7.7 fanger de over 22 000 tonn dette året. Dernest kommer den havgående flåten over 28 meter. På tredjeplass finner vi gruppe 21-28 meter, der snurrevad utgjør det viktigste redskapet.

Tabell 7.7 Totalfangster torsk, Finnmark, 2005. Ulike lengdegrupper.

Lengdegruppe <-9,9 10-14,9 15-20,9 21-27,9 28-> Total
Tusen tonn 6 574 22 423 6 464 8 578 11 065 55 194

7.5.2 Hyse

Hysefiske er et annet tradisjonelt finnmarksfiske, et fiske som finner sted på seinsommeren. Figur 7.21 viser at slik var flåtens driftsmønstre også i 1996 og 2000. I 2005 fiskes det imidlertid annerledes. Det er hovedsaklig fiskemønstret til de største båtene i den konvensjonelle flåten, båter i størrelse 21-28 meter, som har et annet mønster i 2005 med sine forholdsvis store fangster i april og mai. De mindre båtene har sin topp i hysefisket på sensommeren og tidlig høst. Tidligere var hysefisket viktig for de mindre båtene. I 1996 ble det f.eks. tatt nesten 4000 tonn, eller 16 % av totalfangsten, av båter mindre enn 10 meter. I 2005 var disse båtenes fangst bare 5 % av totalen. Båter 10-15 meter fanger desto mer – en tredjedel av totalkvantumet på rundt 18 000 tonn hyse i 2005 fanges av denne båtgruppa. Forøvrig fordeler fangstene seg nokså jevnt på de to største lengdegruppene, med ca. 3000 tonn hver, samt ca. 5000 tonn til gruppen 21-28 meter.

Figur 7.21 Årstidsvariasjon i hysefangster i Finnmark. 1996,
 2000, 2005.

Figur 7.21 Årstidsvariasjon i hysefangster i Finnmark. 1996, 2000, 2005.

7.5.3 Sei

Sei fiskes hovedsaklig på høsten med de største fangstene i august, september og oktober. Seifisket er blitt mindre i kvantum for de mindre båtene i 2005 sammenlignet med tidligere år. Båter mindre enn 21 meter fisker bare halvparten av det kvantum de tok i 1996. Men sei er likevel en viktig ressurs. 1000 tonn fanges av fiskere i båter mindre enn 10 meter, og gruppe 10-15 meter fanger 2000 tonn av totalfangsten på 19 000 tonn i 2005. Det er imidlertid seinotbåtene, båter i størrelse 21-28 meter, som har de største fangstene. I 2005 står de for 60 % av totalfangsten av sei. Både fem og ti år tidligere er fangstene jevnere fordelt på båtene. Notgruppas andel var 30 %, og båter mindre enn 15 meter fisket 40 % av seifangstene.

Figur 7.22 Årstidsvariasjon i seifangster i Finnmark. 1996, 2000,
 2005.

Figur 7.22 Årstidsvariasjon i seifangster i Finnmark. 1996, 2000, 2005.

7.5.4 Andre ressurser

Som illustrert i figur 7.16, er det torsk, hyse og sei som kvantumsmessig utgjør de viktigste marine ressursene i Finnmark. De øvrige ressursene, som i 2005 utgjør 6 % av det som leveres i Finnmark, er imidlertid viktige nok for den enkelte fisker og hushold som er engasjert i fisket etter dem. Figurene 7.23 og 7.24 viser hvilke ressurser det er snakk om, samt kvanta som leveres i Finnmark. I figur 7.23 har vi skilt ut båter mindre enn 15 meter, mens figur 7.24 viser alle fartøyene samlet. Sammenligner vi med figur 7.9, der torskefisket er illustrert, ser vi at for ressurser som blåkveite, brosme, gråsteinbit, kveite, rødspette, uer og kongekrabbe, er andelen som fiskes større for fartøy registrert i Finnmark, enn den er for torsk. Dette er også å forvente, all den tid de ressurser det her er snakk om, er lokale ressurser som ikke utgjør store kvanta. De tiltrekker derfor ikke fremmedfiskere i samme omfang som vårtorskefisket. Men noen spesialister på disse ressursene finnes også blant fremmedfiskerne. Det er først og fremst dette som illustreres i figur 7.24, der vi trekker inn fangstene også til båter større enn 15 meter. Med disse båtene inne i statistikken, kan en se at blant de større fartøyene er det flere fremmedfiskere som utnytter ressursmangfoldet i Finnmark.

Figur 7.23 Fangster av ’andre ressurser’ for fartøy
 mindre enn 15 meter, 2005.

Figur 7.23 Fangster av ’andre ressurser’ for fartøy mindre enn 15 meter, 2005.

Figur 7.24 Fangster av ’andre ressurser’, 2005. Alle
 fartøy.

Figur 7.24 Fangster av ’andre ressurser’, 2005. Alle fartøy.

7.6 Kongekrabbe

7.6.1 Historikk

Det kommersielle fisket etter kongekrabbe er et nytt fiskeri i norske farvann. Det har kun pågått siden 2002. Bakgrunnen for fisket kan en datere noe lengre tilbake. Kongekrabbe fra Stillehavskysten ble satt ut ved Murmansk-kysten på 1960-tallet. Norge og Russland hadde lenge en avtale om et generelt forbud mot fangst, og krabben vokste som bestand. Den spredte seg raskt over store områder i det sørlige Barentshavet. Senere har krabben spredt seg vestover, og er i dag mer eller mindre vanlig så langt vest som til Nord-Troms (St.meld. nr. 40 (2006-2007)).

På begynnelsen av 1990-tallet var den svært tallrik i Varangerfjorden. Den bød på store problemer for fiskere som drev med garn. Krabben ødela garna, spiste av fangsten, og førte til at garna ikke fanga fisk. Den var også et problem for linefiskerne ved at den spiste opp agnet. I 1992 ble Norge og Russland enige om å intensivere og koordinere forskningsinnsatsen. Forskningsfangst ble introdusert i 1994. Det ble satt en totalkvote som ble delt likt mellom Norge og Russland. Som det går fram av tabell 7.8 var innsatsen i forskningsfangsten forholdsvis lav – 4 båter fisket en kvote på 11 000 krabber. Etter fire år med forskningsinnsats var kvota økt til 15 000 krabber. Bifangstregistreringene dette året var imidlertid det dobbelte, og dette illustrerer dimensjonene i de problemene fiskerne så med kongekrabbens inntog langs kysten. Problemene var ikke mindre året etter. Bifangstestimatet for 1998 var på 120 000 krabber, kvota kun 25 000. Totalkvota, og antall fartøy som deltok i forskningsfangsten, økte gradvis utover 1990-tallet. I forskningsfangstens siste år, i 2001, er fangsten nesten tidoblet fra første kvote ble satt. 100 000 krabber kan båtene fange dette året. Deltagelsen har også økt kraftig. Antallet fartøy har økt fra 4 til 123.

Tabell 7.8 Forskningsfangst av kongekrabbe, 1994-2001.

  1994 1995 1996 1997 1998 1999 2000 2001
Totalkvote (antall) 11 000 11 000 15 000 15 000 25 000 37 500 37 500 100 000
Fartøy (antall) 4 5 6 6 16 24 33 123
Fartøykvote (antall) 2 750 2 500 2 500 2 500 1 562 1 540 1 100 750

I 2002 ble et kommersielt fiske tillatt. Tabell 7.9 viser at kvota er den samme som året før, da det kun ble drevet forskningsfangst. Antallet fartøy er også ganske likt de to årene. Men begge deler vokser i de påfølgende årene med kommersiell fangst. I 2006 er fangsten tredoblet og antallet fartøy doblet i forhold til siste år med forskningsfangst. 264 båter deltar i fisket, og de fanger 300 000 krabber totalt.

Tabell 7.9 Kommersiell fangst av kongekrabbe, 2002-2006.

  2002 2003 2004 2005 2006
Totalkvote (antall) 100 000 200 000 280 000 300 000
Antall Fartøy Gr I (antall) 121 181 223 224 220
Antall Fartøy Gr II (antall) 6 12 37 49 44
Fartøykvote Gr I (antall) 700 1 040 1 140 1 100 1 200
Fartøykvote Gr II (antall) 350 520 570 550 600

7.6.2 Dagens reguleringer

Krabbefisket er regulert, men reguleringene er gjenstand for debatt. Motsetningene er klare: Noen ønsker krabben oppfisket og mener den som introdusert art ikke har noe å gjøre i norske farvann. Andre mener den er en viktig ressurs og bør forvaltes for å gi et vedvarende langtidsutbytte. Dagens forvaltning tar utgangspunkt i det siste. Ved innføringen av dagens reguleringer var det nedsatt ei arbeidsgruppe bestående av representanter fra Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Fiskeridirektoratet, Fiskeriforskning, Finnmark Fylkeskommune, Sametinget og Norges Fiskarlag. Arbeidsgruppa drøftet et krav om at kongekrabbefisket skulle forbeholdes de som hadde problemer med krabbe, som bifangst, og positivt diskriminere fiskere fra Øst-Finnmark. De vurderte at deltagerlovens prinsipp om nasjonale ressurser ville hindre en regulering av deltagelse på bakgrunn av geografisk tilhørighet. Men ved å anvende formuleringer i lovens § 21, om «eiers og mannskaps behov for å kunne drive fiske», mente man å kunne imøtekomme kravet i stor grad. Fiskere i Øst-Finnmark fikk ikke eksklusiv rett til krabbefiske, men fisket ble regulert ut fra et prinsipp om at de som var berørte av kongekrabbeproblemet skulle tilgodeses. Kriterier for tidligere deltagelse ble reguleringsprinsipp. Det ble aktive kystfiskere med fiske i krabbens utbredelsesområde som fikk krabbekvote. Her var fiskere fra Øst-Finnmark klart i flertall.

Kravene til deltagelse har skiftet siden oppstarten i 2002. Da den kommersielle fangsten startet, var kravene for deltagelse i Gruppe I at båten var mellom 8-15 meter, og at eier og høvedsmann stod på blad B i fiskarmanntallet. Eier måtte også ha deltatt med fartøyet og fisket minst 5 tonn torsk med garn eller line i området fra og med Kinnarodden og østover til den russiske grense i minst to av årene 1999, 2000 eller før 1. september 2001. For Gruppe II var kravene 3 tonn. I 2003 fikk flere deltagere muligheter ved at nedre grense for båtene som kunne delta i fisket ble redusert til 7 meter. Nå ble også deltagelse i rognkjeksfisket akseptert som kvalifikasjonskrav. De geografiske grensene for fisket ble også flyttet noe vestover, og i 2004 ble grensen trukket der den er i dag, ved 26 grader østlig lengde og østover til den russiske grense. Kravene til båtstørrelse ble også endret ytterligere ved at den øvre grensen for Gruppe I ble satt ved 21 meter, og den nedre grense for Gruppe II ved 6 meter. I 2005 ble kravene til nedre størrelsesgrenser fjernet (St.meld. nr. 40 (2006-2007)).

I reguleringsdebatten om deltagelse har også fritidsfiskere og turistnæring meldt krav, og i 2006 og 2007 ble det avsatt 3000 krabber til fritidsfiske, og 2000 til turistnæringa.

Båtene som har deltatt i kongekrabbefisket er hovedsaklig mindre båter. Kun 14 av de 264 båtene som deltok i 2006, var større enn 15 meter. Båtene kommer også hovedsaklig fra Finnmark. I 2006 var 75 % av kongekrabbefiskerne fra Finnmark. Blant de øvrige deltagerne dominerer fiskere fra Nordland og Troms.

Krabben har som nevnt stadig vandret vestover. Fra august 2004 har det i området vest for 26°østlig lengde vært et regime med fri fangst av kongekrabbe, samt forbud mot å kaste ut levedyktige krabber. Formålet med dette tiltaket var å begrense spredningen av kongekrabbe vest for denne grensen. Til å begynne med var fangstene vest for 26 grader østlig lengde ikke av særlig betydning. Dette har endret seg noe i 2007, der 14 fartøy pr. august har fanget nærmere 50 000 krabber. I St.meld. nr. 40 (2006-2007) rapporteres det at den frie fangsten synes å ha hatt en viss effekt i områdene et stykke fra grensen, mens det nærmere grensen er betydelig økning i bestanden.

7.6.3 Nye tiltak

Kongekrabbens inntog i norske farvann har skapt turbulente tider, ikke bare i sjøen, med usikkerhet om hva den betyr for økologien ved kysten, men også på land ved reguleringene av deltageradgang. På høringsmøtene til Kystfiskeutvalget har det flere ganger vært uttrykt at det ble oppfattet urettferdig at ikke alle som ville kunne få fiske krabbe. Dersom forslagene i stortingsmeldinga om kongekrabbe blir gjennomførte, vil dette nå endres. Tiltakene bygger på at man i meldinga anser målsettingen om at kongekrabben skal kunne utryddes totalt i norsk del av Barentshavet som urealistisk. Det antas at et høyt beskatningstrykk vil kunne holde bestanden på et relativt lavt nivå, men så lenge russerne ikke vil bekjempe krabben i sine farvann, vil det bli tilført krabbe til norske områder. Med det som bakgrunn foreslås i grove trekk som følger:

Det skal være en overordnet målsetting å begrense videre spredning av krabben i norske havområder. Som tiltak i så måte anbefales å fortsette de to ulike regimene vest og øst for 26 grader østlig lengde, men man ønsker også å utrede mulighetene for å opprette et fond for desimeringsfangst. Videre vil man opprettholde og utvide grensene for utkastforbudet. Regjeringen foreslår at dagens utkastforbud vest for 26° østlig lengde også blir gjort gjeldende utenfor den nordlige grensen og i sørlige del av Porsangerfjorden.

Stortingsmeldingen drøfter også en tilskuddsordning for å oppnå høyere fangstinnsats enn det som kommersiell fangstverdi gir grunnlag for, samt forskning og utvikling av alternative produkter og anvendelsesmåter for krabben, som på sikt vil kunne endre forutsetningen for hva som er lønnsomt å fange. Til nå har hunnkrabber og småkrabber hatt dårlig pris, og ikke vært lønnsomme å fange.

Hva angår deltagelse ses det fortsatt formålstjenlig å regulere fangsten av kongekrabbe med adgangsbegrensninger. Det fremmes imidlertid et forslag som innebærer at flere fartøy enn hittil gis adgang til fangsten: «alle merkeregistrerte fartøy under 11 meter fra Øst-Finnmark, inklusive kommunene Nordkapp og Porsanger, gis adgang til å delta i fangst av kongekrabbe gjennom en områdeadgang» (St.meld. nr. 40, 2006-2007, side 79). Begrunnelsen er at disse fartøyene har liten mobilitet og begrensede driftsalternativer, og at kongekrabbe derfor betraktes som en naturlig del av disse fartøyenes fangstgrunnlag.

Videre foreslås at fartøy fra Øst-Finnmark som er over 11 meter og i dag har adgang til å delta i fangsten, samt fartøy fra andre deler av landet, skal få videreført sin deltageradgang. Begrensningen på at de som eier flere fartøy bare kan delta med ett fartøy hver, videreføres. Dagens gruppeinndeling oppheves, og erstattes med en ny gruppeinndeling som kun skiller mellom fiskere på blad B og blad A. Fartøy med eiere på blad A gis halv kvote i forhold til kvota som tilfaller fartøy som eies av fiskere på blad B.

Regjeringen vil også åpne for fangst av hunnkrabber, men utfordringen her er at det verken er tradisjon for fangst av hunnkrabber, eller opparbeidete markeder for denne. Man antar imidlertid at dette vil være et viktig tiltak å utvikle, og være med på å gi positiv effekt hva angår å begrense spredningen av bestanden. En anbefaler også å oppheve utkastforbudet og legalisere bifangst.

Hva angår forvaltningsmyndigheten er den i dag delegert ved at Fiskeridirektoratets regionkontor i Finnmark siden 2002 har hatt myndighet til å behandle søknader om å delta i fangst av kongekrabbe. Fiskeridirektoratet sentralt har behandlet klager. I Stortingsmeldingen vurderes en ytterligere regional delegering av ansvar for forvaltningen – det anbefales at et folkevalgt regionalt organ gis en særskilt rolle i forvaltningen av denne bestanden. Dette organ skal ha i oppgave å utvikle kriterier for deltagelse i, og utøvelse av, fangst av kongekrabbe. Også fastsettelse av kvoter innenfor fartøygruppene foreslås at skal gjøres av et regionalt folkevalgt organ.

7.7 Laks

7.7.1 Historikk

Finnmark er det fylket i landet hvor det fanges mest laks. Det gjelder både i sjø og elv. Blant landets fem største sjølaksekommuner i 2006 finner vi fire i Finnmark; Alta, Sør-Varanger, Lebesby og Loppa. Og ser vi på de ti største sjølaksekommunene i landet har Finnmark seks av dem; Porsanger og Nordkapp ligger på henholdsvis 9. og 10. plass. I elvefisket har Finnmark 3 av de 10 beste lakseelvene. Tana er nummer 1. Alta og Repparfjordelva kommer lengre ned på lista, på henholdsvis 4. og 10. plass.

Både i Finnmark og i resten av landet er sjølaksefisket noe større enn elvefisket. I perioden 2002-2006 utgjør den nasjonale prosentandelen sjøfangst mellom 52 % og 59 %. I 2006 er totalfangsten 927 tonn, hvorav 507 tonn, eller 55 % tas i sjø. Finnmarkingenes sjøfangst er 179 tonn, elvefangsten 126 tonn. Sjøfangsten utgjør her 59 % av totalfangsten.

Laksefisket har lange tradisjoner i fylket. I Tana finner vi f.eks. en omfattende handel med tørket, saltet eller raket laks allerede på 1500- og 1600-tallet. Og i 1820 skrev presten Jakob Fellmann at det var på grunn av laksen at områdene langs Tanaelven var bebodd (NOU 1999: 9). På denne tiden utviklet også sportsfisket seg ved at velstående engelskmenn begynte å fiske i elvene. Fisket ga betydelige inntekter og arbeidsplasser. Næringsfisket fortsatte samtidig med sportsfisket ei stund, men fra slutten av 1970-tallet ble annet fiske enn sportsfiske med stang formelt forbudt i de fleste elvene. Unntak ble gjort for fisket i Skoltefossen i Neiden og i Tanavassdraget i Finnmark, samt i Numedalslågen i Buskerud, der det fortsatt drives tradisjonelt fiske med bundne redskaper. Det redskapet som anvendes i Neiden er kastenot, mens i Tana er det tillatt å bruke drivgarn, stengsel, stågarn og kastenot. Bruken av redskapene er nærmere regulert med hensyn på tid det er tillatt å fiske.

Næringsfisket i sjø utviklet seg fra midt på 1800-tallet ved at det ble flyttet lengre ut i fjordene, og ved at kilenota ble et viktig fangstredskap. Mengden redskaper ble stadig mer omfattende. I 1880 var det registrert ca. 2000 nøter, mens tallet tjue år senere var økt til nesten 9000. I sjølaksefisket i nyere tid er det drivgarnsfisket som har stått i en særstilling. Drivgarn ble tatt i bruk allerede ved begynnelsen av 1900-tallet (NOU 1994: 21). Fiskeriinspektøren talte om lag 200 båtlag som drev dette fisket på landsbasis, og han var bekymret: «... saavel for de ældre rettighetshavere som for laksens adgang til at naa op til sine gytepladser i vasdragene, og derigjennem for laksefiskets fremtid». (Fiskeriinspektøren 1907-1908: 17, sitert i NOU 1994: 21, kapittel 7.16.4)

Drivgarnsfisket i viktige områder som Tanafjorden ble regulert, og fikk ingen utvikling før vel 50 år senere. Da kom nye monofilamentgarn, sammen med kunnskap om laksens bevegelser ute i havet, i anvendelse. Drivgarnsfisket til havs, samt garn- og linefiske på oppvekstplassene, sto for store deler av fangstene på denne tida. Og drivgarnsfisket vokste. Omkring 1970 var antallet garn ca. 10 000. Mot slutten av 1970-tallet var det tre­doblet. I 1980 ble over 50 % av den totale norske fangsten av laks tatt i drivgarn. Fra denne tida ble også dødeligheten til laks i sjø merkbart større (ICES, 1997). Behovet for reguleringer av fisket meldte seg.

7.7.2 Reguleringer av laksefisket i sjø

Laksefisket reguleres i dag langs tre dimensjoner. Det gis begrensinger på type redskap, begrensinger i fisketid for det enkelte redskap, samt begrensinger på sted som kan anvendes i fisket.

Ser vi på redskapsbegrensningene først, er drivgarnsfisket i havet nå forbudt. I 1979 ble det innført en konsesjonsordning der 708 konsesjoner ble tildelt. Det ble også fastsatt maksimalt antall garn per konsesjon. Drivgarnsfisket ble også forbudt i Finnmark øst for Nordkapp og langs Skagerrak-kysten øst for Lista. Fire år senere ble antall konsesjoner strammet inn, og etter vedtak i 1986 ble drivgarnsfisket stoppet helt fra og med 1989.

Laksebestandene har vært regnet som sterkere i Finnmark enn andre steder i landet, noe som gjenspeiles i fiskerireguleringene. I de reguleringer som er gyldige ved utgangen av 2007, er fiskeredskapet oter tillatt i 8 fylker, men kun i Finnmark kan det brukes om sommeren, i den beste fisketida. Kilenotbestemmelsene er også annerledes for Finnmark enn for andre fylker i den forstand at redskapet er tillatt brukt tidligere her enn i de andre fylker (15. mai til 4. august i Finnmark, og 15. juni til 4. august i andre fylker). Hva angår krokgarn, er dette redskapet kun tillatt om vinteren i andre fylker, mens en i Finnmark kan fiske 6 uker om sommeren, dvs. perioden 1. juni til 15. juli. Fisketida reguleres også ved at redskapene kilenot og krokgarn kun er tillatt brukt fra mandag kl 1800 til fredag kl 1800. For reguleringsperioden 2008-2012 kan en regne med endringer i disse bestemmelsene (se 7.7.6).

Hva angår fisketid og redskapsbruk er det Direktoratet for Naturforvaltning som er delegert myndighet til å fastsette forskrifter for fisket i sjø. Fylkesmannen gir anbefalinger. Dette er forskjellig fra elvefisket, der Fylkesmannen er delegert forskriftsmyndighet.

Bruken av redskapene er ytterligere regulert ved at fiskerne også må ha tillatelse til å fiske på et særlig territorium. På privat grunn gjelder en anmeldelsesordning, dvs. en melder til Fylkesmannen at en vil anvende sin sjøgrunn for laksefiske. Dersom dette ellers tilfredstiller lovens krav om redskapstype, sted for fiske og avstand til neste redskap, er tillatelsen i orden. På statsgrunn gjelder andre regler. I Finnmark har Finnmark jordsalgskontor administrert lakserettighetene på statsgrunn fram til 2006. Etter Finnmarksloven ble eiendomsretten til grunnen for laksesett overført til Finnmarkseiendommen/Finnmárkkuopmodat (FeFo). I forslag fra styret i FeFo om nye regler for tildeling av lakseplasser, sies det at reglene ikke er vesentlig endret fra de som ble forvaltet av jordsalgskontoret. Man vektlegger at det ligger «10-år med forvaltingspraksis» bak disse reglene, og at endringer vil skape usikkerhet og unødige konflikter. Reglene ble vedtatt i slutten av 2006, uten vesentlige endringer.

For å få tildelt lakseplass på Finnmarkseiendommen må søker fortrinnvis være bosatt i kommunen og aktiv utøver av primærnæring, herunder reindrift. Det kan gis dispensasjon fra begge forhold til folk i nabokommuner, samt til folk som driver reiselivsbaserte virksomheter, eller annen lokal næringsvirksomhet. Dersom det er konkurranse om plassene, vil forhold som ansiennitet i laksefisket, hvorvidt fisket inngår i en total yrkesaktivitet, søkerens forsørgelsesbyrde og fiskets betydning i familieøkonomi og bosetting vektlegges. I tillegg vurderes faktorer som hvorvidt søker bor i nærhet til lakseplassen, samt søkers alder og betydning for rekruttering. Reindriftsutøvere tildeles fortrinnsvis plasser i eget sommerbeitedistrikt. Det nevnes at praksis har vært at fjordfiskeren, på grunn av sin mer usikre inntekt, har gått foran trålfiskeren ved tildeling av plass. Hver husstand kan tildeles tre plasser, mens pensjonister i alminnelighet bare kan ha én. Dersom pensjonister har tilknytning til primærnæring, kan de ha tre lakseplasser.

7.7.3 Fangst og deltagelse

Den laks som fanges i Finnmark ble i 2006 fanget på vel 1150 laksefiskeplasser. Figur 7.25 viser hvordan disse fiskeplassene fordeler seg på henholdsvis privat grunn og FeFos grunn dette året. Figuren viser også hvordan plassene fordeler seg på ulike kommuner. I byer som Alta og Hammerfest dominerer privateide fiskeplasser, men i kommuner som Gamvik, Lebesby og Sør-Varanger er FeFos fiskeplasser flest i antall. Fordelingen var omtrent den samme ti år tidligere da det ble skilt mellom private plasser og plasser på statsgrunn.

Figur 7.25 Antall laksesett i bruk i 2006, Finnmark.

Figur 7.25 Antall laksesett i bruk i 2006, Finnmark.

Fangstene av laks har variert det siste tiåret. Rundt årtusenskiftet ble det f.eks. notert fangster rundt 250 tonn, mens fangsten fire år senere var langt under det halve. De senere årene har fangstene økt igjen. Fangstene på kommunenivå for tre utvalgte år illustreres i figur 7.26. Tre utvalgte år gir ikke anledning til å uttalelser om trender, men figuren viser en del interessante forhold. Den viser det vi nettopp poengterte – laksefiskets totale fangster varierer fra år til år. De gode totalfangstene rundt årtusenskiftet ga store fangster i de fleste kommunene i Finnmark. Men Tana og Berlevåg skiller seg ut ved at fangstene er atskillig høyere dette året, enn både før og etter. Videre ser vi at laksefisket har ulik betydning i ulike kommuner. Sør-Varanger og Alta er de kommuner hvor sjølaksefisket står sterkest i de årene som er undersøkte, men Lebesby og Loppa følger tett på.

Figur 7.26 Fangster av laks på kommunenivå. Finnmark,
 1996, 2000, 2006

Figur 7.26 Fangster av laks på kommunenivå. Finnmark, 1996, 2000, 2006

Et tredje forhold som figuren illustrerer, er at fangstene i 2006 er noe høyere enn i 1996 for de fleste kommunene. Økt innsats er ofte en nærliggende forklaring til høyere fangster. Slik er det ikke i laksefisket. Tvert i mot. Antallet fiskeplasser er redusert i perioden 1996-2006 både hva angår FeFos steder, og de som ligger på privat grunn. Antallet plasser synker mer på FeFos grunn enn privat grunn hvis vi sammenligner siste ti år. Totalt er det nesten 700 færre laksesett i bruk i 2006 enn i 1996, noe som utgjør en reduksjon på nærmere 40 %. Men fangstene er økt med 12 %. Årsaken til de økte fangstene er først og fremst et uttrykk for en vekst i laksebestandene i perioden. Høyere sjøtemperatur sies å være en stor bidragsyter til dette. Men også forvaltningstiltak teller. Eksempelvis er økningen særlig stor i Alta kommune. Her har det skjedd utbedring av forhold av betydning for laksens gyting og yngelens overlevelse, som f.eks. endret minstevannføring i elva. Laksesettene er blitt færre i Alta som i andre fjordområder, men en fanger mer fisk, faktisk mer enn det dobbelte på de stedene som ennå er i bruk.

Den store reduksjonen i antall lakseplasser i bruk har flere årsaker. Særlig viktig er at den kvalifiserte søkermassen er redusert ved nedleggelsen av gårdsbruk og ved nedgangen i antall fiskere. Det er få unge som søker om lakseplass og søkerne blir eldre og eldre. Det reduserte antall lakseplasser de senere årene har altså ikke å gjøre med plassmangel eller ressurshensyn. Det kan i stedet bemerkes at mange plasser står ledige. I fjor var kun 596 av FeFos 1600 plasser i bruk. Plasser ved tettsteder er ettertraktende, mens plasser i værharde områder, og avsidesliggende strøk, er mindre populære og blir gjerne stående ledige i dag.

7.7.4 Forvaltning

Det er lang tradisjon for offentlig forvaltning av laksefisket. Den første lakseloven kom i 1848, og en offentlig fiskeetat ble etablert i 1855. I dag er det Miljøverndepartementet som har det overordnede ansvaret for forvaltning av villaks, og Direktoratet for naturforvaltning er delegert myndighet på en rekke saksområder. Men det samarbeides både sektorovergripende og med ulike interessegrupper. Et statlig samarbeidsorgan med Fiskeridirektoratet, Norges Vassdrags- og energidirektorat og Mattilsynet er formelt opprettet, og ledet av Direktoratet for Naturforvaltning. Videre arrangerer Direktoratet regelmessige «samarbeidsmøter» om forvaltningen, der berørte fagmyndigheter, fylkesmennene, Kommunenes Sentralforbund, Sametinget og sentrale organisasjoner for rettighetshaverne, brukere og miljøvernorganisasjoner deltar. Endelig er selvsagt konsultasjonsordningen viktig for samiske interesser. Konsultasjonsordningen sikrer Sametinget medbestemmelse i saker som vil kunne påvirke samiske interesser direkte. Konsultasjonsprosedyrene er utarbeidet på bakgrunn av ILO 169 artikkel 6 der det heter at statene skal «konsultere vedkommende folk, ved hensiktsmessige prosedyrer og spesielt gjennom deres representative institusjoner, når det overveies å innføre lovgivning eller administrative tiltak som kan få direkte betydning for dem». Prosedyrene er begrenset til å gjelde for konsultasjoner mellom statlige myndigheter og Sametinget, men staten vil også, i enkelte saker, kunne være forpliktet etter artikkel 6 til å konsultere med berørte samer.

Sjøsamiske interesser er da representerte på flere måter i dagens medvirkningsprosesser: Ved interesseorganisering gjennom deltagelse på samarbeidsmøtene representert ved Grunneigar- og Sjølaksefiskarlaget, ved eierorganisering gjennom FeFos deltagelse på samme møter, og ved forvaltingsrepresentasjon, dels gjennom Sametingets deltagelse på disse møtene, og mer overordnet gjennom konsultasjonsordningen.

Det er i den senere tid også opprettet regionale fagråd flere steder, og Fylkesmannen skal høre disse rådene før utforming av forskrifter og forslag til forskrifter. Retningslinjer for forvaltning utformes nå for 5-års-perioder, og i de retningslinjer som foreligger for utforming av reguleringer for perioden 2008-2012, ønskes også lokal forvaltning ytterligere styrket.

Det bør nevnes at lokal og privat forvaltning allerede er omfattende. Ikke bare myndigheter, men også rettighetshavere og frivillige har brukt betydelige ressurser på tiltak for å øke produksjonsmulighetene for laks. Viktige tiltak har vært restaurering og skjøtsel av leveområder ved fiskeutsettinger, kalking, biotoptiltak, bygging av fisketrapper, genbank og bekjempelse av Gyrodactylus salaris.

7.7.5 Sjølaksefiskets betydning i kulturen

Historier om at tjenestefolk hadde avtaler om at de skulle slippe å spise mer enn tre måltider laks pr uke, er velkjente fortellinger om laksens tidligere betydning i økonomi og hushold langs kysten og i fjordene. I dag er den næringsmessige verdien langt mindre, og det er vel ingen som spiser villaks tre gang i uken, kanskje heller ikke tre ganger i året. Markedet for villaks har falt. Dels er oppkjøperne borte, og det er vanskelig å få laksen solgt, dels er prisen på villaks preget av oppdrettslaksens lave pris.

Det finnes få kvantitative beregninger av laksen betydning, men i NOU 1999: 9 gjøres en beregning av dekningsbidrag. Det tas utgangspunkt i tall fra 1990-årene hvor 3000 laksefiskere på landsbasis hadde årsfangster på 500 tonn. Den gjennomsnittlige årsfangsten for fisker lå da på 200 kilo. Med salgspris på 40 kroner pr kilo, blir dette 8000 kroner pr fisker. Med beregnede årlige variable kostnader på dobbel kilenot til 6000 kroner, blir dekningsbidraget ikke stort. Vi understreker at det her snakkes om gjennomsnittstall, og at noen selvsagt tjener mer, endatil mye mer. Laksefisket har imidlertid flere kvaliteter enn størrelsen på dekningsbidraget. Laksefisket gir noen immaterielle belønninger for utøveren, og det er aktiviteten, sammen med inntekten, som er motivasjonsfaktor i fisket.

En kan også se for seg nye muligheter for å tjene penger på laks. Mens laksefisket i elv lenge har gitt inntekter ved utleie av fiskerett, og tilrettelegging av infrastruktur rundt fisket, har man også i den senere tid fått økt interesse for, og visse erfaringer med utleie av rettigheter i sjø i turismesammenheng. Administrasjonen i FeFo uttaler seg i positive vendinger om rettigheter til laksefiske i sjø som et «reiselivsprodukt».

Med denne vendingen kan en slå fast at laksen har inngått på ulike måter i kulturen gjennom mange hundre år. Den er tradisjonsbærer med stor betydning. Den er synlig i kulturhistorien i helleristninger, eventyr og sagn, religion, diktning, malerkunst, håndverkstradisjoner og språk. Flere steder langs kysten, også i Finnmark, finner vi Laksefjorden og andre steder der navnet laks gjør seg gjeldende. Og både i det norske og samiske språket finner vi ord for laks som karakteriserer ulike egenskaper ved den: På samisk snakker en f.eks. om veajet (laksunge), diddi (smålaks), luosjuolgi (laks på 3-4 kg), luossa (laks på 6-7 kg), douvvi (voksen hunnlaks, rognlaks), goadjin (voksen hannlaks), goadjengierraga (mellomstor hannlaks), čuonžá (gjeldlaks), vuorru (vinterstøing), og oaran (feit vinterstøing) (Kemi, NOU 1999: 9, boks 4.1).

Laksen har også spilt en sentral rolle i den nyere etnisk-politiske mobiliseringen av samiske interesser. Striden om drivgarnfisket på 1980-tallet mobiliserte samiske grupperinger både i Norge og Finland. Samiske interesser fikk medhold i at dette fisket representerte en trussel mot tradisjonelt samisk laksefiske og samisk kultur, og stansen i drivgarnfisket øst for Nordkapp representerte et viktig skritt på veien mot en fullstendig stopp i dette fisket i Norge (NOU 1999: 9).

7.7.6 Sjølaksefiskets framtid

Reguleringene i laksefisket baseres på råd fra ICES (det internasjonale råd for havforskning), samt føre-var-tilnærmingen gitt av NASCO (North Atlantic Salmon Conservation Organisation). Disse rådene innebærer i norsk sammenheng at laksefisket skal baseres på bestander hvor det kan dokumenteres at bestandene er innen sikre biologiske grenser, i praksis definert som noen nærmere bestemte gytebestandsmål for den enkelte bestand. I St.prp.nr. 32 (2006-2007) uttrykkes at det for reguleringsperioden 2008-2012 er behov for betydelige innstramminger i laksefisket. Sjølaksefisket utøves i stor grad på blandede bestander. Dersom det ikke kan sannsynliggjøres at alle de bestandene som inngår i et sjølaksefiske er av den ønskede karakter, er eneste måte å sikre disse bestandene på, å begrense hele fisket. Det finnes i dag ingen måte å skille bestander som tilhører to eller flere ulike elver fra hverandre i sjølaksefisket. Dette betyr, sier man i proposisjonen: «Sjølaksefisket må derfor reduseres og sannsynligvis også fases ut i enkelte områder.» (St.prp.nr. 32 (2006-2007), side 35).

Hva angår sjølaksefiskets rolle som kulturbærer også i framtida, er føringene for kommende reguleringer med andre ord urovekkende. For Finnmark vil en lavere deltagelse i sjøfisket få kvantitativt større betydning enn ellers i landet. Finnmarks 518 sjølaksefiskere (tall fra 2005) utgjør en tredjedel av landets sjølaksefiskere. Dette har selvsagt også noen viktige kvalitative dimensjoner. Sjølaksefiskekulturen vil ikke ha de samme betingelser dersom de nye reguleringssignalene iverksettes i form av sterke begrensninger i sjølaksefisket.

Det er også slik at fisket på kysten i større grad enn i fjorden beskatter blandede bestander. Dette kan bety at fjordfisket kan fortsette dersom det fiskes på laks som er i godt hold. Det betyr imidlertid også at dersom et vassdrag har laksebestander i dårlig hold, vil fjordfisket i tilknytning til dette vassdraget, på linje med elvefisket, måtte reguleres.

Disse reguleringssignalene vil utvilsomt føre til nye debatter mellom elve- og sjøfiskere. Proposisjonen sier nemlig også: «I regioner der effektene av å redusere fangstene i sjø og elv vil være av tilnærmet lik betydning for de aktuelle bestandene, må de samlede konsekvensene for de berørte lokalsamfunnene tillegges særlig vekt ved byrdefordelingen.» (St.prp. nr. 32 (2006-2007), side 35-36).

Miljøverndepartementet foreslår også å «fase ut» fisket med krokgarn. I de øvrige delene av landet ble dette redskapet forbudt fra og med 2002. Bakgrunnen er at fisket med krokgarn er mer selektivt enn kilenot, og i stor grad beskatter hunnfisk av typen mellomlaks. Fiskeriforvaltningen uttrykker bekymring for bestandssammensetningen, der antall mellomlaks historisk sett er lavere nå. I tillegg fører krokgarn til flere garnskader og påfølgende dødelighet, enn kilenot. Dersom dette blir vedtatt, får det også betydning for Finnmarks fiskere. I 2005 ble det tatt 29 tonn laks på 146 kilenøter, og 132 tonn på 806 krokgarn. En omlegging betyr at fiskerne må investere i det noe mer kostbare redskapet kilenot dersom de fortsatt skal fiske. Redskapet er også mer arbeidskrevende, og dersom disse hensyn trekkes inn, kan det tenkes at noen krokgarnsfiskere ikke vil fiske med kilenot, noe som i så fall gjør at sjølaksefisket i framtida får mindre betydning.

7.8 Fiskeindustri

7.8.1 Utviklinga av fiskeindustrien i Finnmark

Finnmark har vært og er det fylket i Norge som er mest avhengig av fiskeindustriens bidrag til sysselsetting og verdiskaping. Fiskeindustrien har samtidig gjennomgått store endringer de siste tiårene. De mange forklaringer til disse endringene finner vi både i forhold tilknyttet norsk fiskeri- og næringspolitikk, ressursutvikling og den internasjonale konkurransen i fiskerinæringa.

Filetindustrien kom til å dominere fiskeindustrien i Finnmark i mange tiår og gjør det delvis fortsatt. Den moderne filetindustrien ble etablert allerede på 1950-tallet, men det var i løpet av 1960-tallet og første halvdel av 1970-tallet at denne sektoren ble virkelig dominerende.

At filetindustrien fikk en slik posisjon hadde en sterk sammenheng med offentlige planer og virkemidler. Men også markedsmessige forhold, som for eksempel kriser i markedene for tørrfisk i Afrika på slutten av 1960-tallet, og senere på begynnelsen av 1980-tallet, bidro til at mange bedrifter i Finnmark søkte nye produksjonsformer og startet med filetproduksjon. På slutten av 1960-tallet besto hvitfiskindustrien i Finnmark av et stort antall mindre fiskebruk, der tørrfisk var det viktigste produktet, samt nærmere 40 bedrifter som produserte fryst filet i større skala. Rundt 5 % av fangstene ble iset og solgt fersk, og rundt 8 % ble saltet.

Da borgerkrigen i Nigeria brøt ut sommeren 1967 og satte en midlertidig stopp for eksporten av tørrfisk til det viktigste markedet for tørrfisk av «afrikakvalitet», var 60 % av fangsten av vårtorskefisket i Finnmark hengt til tørking. Høsten 1967 var overskriftene i media at det lå tørrfisk på lager i Norge til en verdi av 160 millioner kroner, noe som skulle tilsvare omkring 20 000 tonn tørrfisk, eller hele eksporten året før. Samme år var det også store avsetningsvansker for fryst filet, noe som også rammet fiskeriene i Finnmark og filetindustrien her. Dette fikk Fiskeridirektøren til å betegne dette året som det vanskeligste siden 1945.

Markedene for fryst filet tok seg senere opp igjen og i 1970 ble det eksportert over 120 tusen tonn fryst filet, en historisk rekord som står ennå.

Samtidig slet filetindustrien i Finnmark med lite råstoff i store deler av året, og spesielt i vintermånedene. For å bøte på dette fikk Finnmark i løpet av 1970-tallet en lang rekke nye ferskfisktrålere som ble knyttet til filetindustrien gjennom leveringsforpliktelser. Dette forsterket den dominerende posisjonen som filetindustrien allerede hadde i hvitfisksektoren i Finnmark. På den andre siden slet den samme industrien med mangel på arbeidskraft på sommeren da fisket etter hyse og sei pågikk, et fiske som gjerne sammenfalt med ferietida for de ansatte i industrien.

Med introduksjonen av kraftblokka på midten av 1960-tallet, noe som ga økte landinger av sild og lodde, ble også sildoljefabrikkene i fylket flere og større.

I løpet av 1970-tallet ble også rekeindustrien en viktig sektor i fiskeindustrien i Finnmark. Utviklinga av rekefisket utenfor Finnmark og i Barentshavet, og ny teknologi for maskinell pilling og rensking av reker førte til etableringen av et lite industrieventyr i løpet av et tiår.

Fisket etter lodde ble også svært viktig for konsumindustrien i Finnmark på 1970-tallet. Etableringen av konsumproduksjon av lodde med pakking av rognlodde, og etter hvert også produksjon av lodderogn, har hatt større økonomisk betydning for fiskeindustrien i fylket enn mange har vært klar over.

Mange av bedriftene i fylket var i perioder involvert i både produksjon av fryst filet, pillet reke og konsumlodde, i tillegg til produksjon av saltfisk, tørrfisk, tran og pakking av ferskfisk.

I 1994 startet fisket etter kongekrabbe i Finnmark, de først åtte årene som forskningsfangst, og etter dette som et kommersielt fiske. Denne produksjon har hatt stor økonomisk betydning for mange bedrifter i Øst-Finnmark.

I dag er fiskeindustrien i fylket i hovedsak basert på hvitfisk og krabber. Alle rekefabrikkene er avviklet, og vi finner heller ingen bedrifter innen for konsumproduksjon av sild. Den gjenværende sildoljefabrikken står også stille i påvente av et eventuelt nytt loddefiske.

7.8.2 Filetindustrien

Selv om mangfoldet i fiskeindustrien i Finnmark har vært stor og større enn i dag, har produksjon av fryst filet av torsk og hyse likevel utgjort den største og viktigste delen av fiskeindustrien i Finnmark de siste tretti årene.

Filetindustrien har imidlertid vært gjennom mange kriser. Store deler av industrien har konstant slitt med mangel på råstoff i perioder av året. Svært lave priser på fryst filet og avsetningsproblemer har tidvis også skapt store problemer for industrien.

Analyser av lønnsomheten i filetindustrien har vist at resultatene blant bedriftene i Finnmark i lange perioder har vært svakere enn i filetindustrien i andre deler av landet. Tall for perioden 1984–2005 viser at unntakene var årene 1996–1999 og årene 2004 og 2005 da lønnsomheten var best i Finnmark.

Filetindustrien i fylket fikk et oppsving på begynnelsen av 1990-tallet da torskebestanden tok seg opp, samtidig som den russiske fiskeflåten startet å levere sine fangster i Norge. I perioder sto den russiske flåten for over 80 % av landingene av råstoff til industrien i Øst-Finnmark.

Det ble tidlig klart at omfanget av disse landingene ikke ville vedvare, men mange bedrifter tok ikke høyde for den dramatiske råstoffsvikten som ville komme. Fra midten av 1990-tallet ble stadig flere eldre russiske ferskfisktrålere faset ut og erstattet med frysetrålere og fabrikkskip. Mye av det frosne råstoffet var fortsatt tilgjengelig for industrien i Finnmark, men etterspørselen etter frosset råstoff fra annen fiskeindustri i både Norge og ellers i Europa, og etter hvert fra aktører som satte ut produksjonen til filetindustri i Kina, bidro til å øke prisene på dette råstoffet kraftig. Dette skjedde samtidig med at det ble lavere totalkvoter på torsk. Resultatet var en kraftig reduksjon i råstofftilførslen til industrien i Finnmark.

Fra 1985 til 1990 falt antall filetbedrifter i Finnmark fra 35 til 22. Fram til 1995 var antall fabrikker i drift stabilt, men svak lønnsomhet bidro til at mange bedrifter gikk konkurs eller la om til annen virksomhet etter 1995. I dag er det kun 6 større filetbedrifter i drift, og nå er det særlig produksjon av fersk filet som sikrer lønnsomhet og fortsatt drift.

Samtidig som antall filetbedrifter ble færre, økte antall bedrifter som produserer saltfisk, tørrfisk og pakker ferskfisk. Noen av disse har i dag også en viss produksjon av fersk filet. Mens også denne gruppa bedrifter ble kraftig redusert under siste halvdel av 1980-tallet, økte antallet mellom 1990 og helt fram til 2004. Mange aktører avviklet sin filetproduksjon i løpet av denne perioden og etablerte ny virksomhet med andre anvendelser og produkter, dels som følge av konkurser og dels via frivillig omlegging.

Dette har også ført til store endringer i hvordan landingene av råstoff fordeler seg mellom sektorene i industrien. Mens filetbedriftene i Finnmark sto for 75–80 % av industriens råstoffkjøp på førstehånd i fylket fram til 1994, har denne andelen nå sunket til rundt 40 % av det som kjøpes av fiskeindustribedriftene i fylket.

Det har også skjedd andre store endringer i omsetningen av råfisk siden 1995. Det landes fortsatt betydelig mengder torsk og hyse fra russiske trålere i Finnmark, men det meste blir i dag landet frosset ved fryseterminalene. Også norske trålere fryser inn en stadig større andel av sitt råstoff ombord. En del av det frosne råstoffet fra russiske fartøy går til industri i andre fylker, men svært mye går nå ut av landet.

Tabell 7.10 Førstehåndsomsetning av utilvirket fisk og skalldyr landet i Finnmark etter fartøynasjon og kjøper

Fiskefartøy fra Kjøper på første hånd Kvantum Fordeling
(rund vekt i tusen tonn)
2004 2005 2006 2004 2005 2006
Norge Annen norsk industri  0,5 0,8 5,2 0,3 % 0,5 % 3,0 %
Fiskeindustri i Finnmark 86,6 94,8 92,8 54,8 % 58,0 % 53,7 %
Tradere/eksportører 10,1 5,6 6,1 6,4 % 3,4 % 3,5 %
Total 97,2 101,2 104,1 61,6 % 61,9 % 60,2 %
Russland Annen norsk industri 0,9 0,3 0 0,6 % 0,2 % 0 %
Fiskeindustri i Finnmark 6,5 6,5 9,9 4,1 % 4,0 % 5,7 %
Tradere/eksportører 53,3 55,5 58,9 33,8 % 33,9 % 34,1 %
Totalt 60,7 62,3 68,8 38,4 % 38,1 % 39,8 %
Totalt 157,9 163,5 172,9 100,0 % 100,0 % 100,0 %

Kilde: Norges Råfisklag

Nesten 40 % av all fisk og skalldyr som landes i Finnmark har de siste tre årene blitt landet av utenlandske, i hovedsak russiske, fiskefartøy.

Mye av fisken landes ved frysterminaler i fylket, og de siste tre årene sett under ett, har rundt 40 % av all fangst av utilvirket fisk (fersk og frossen) landet i Finnmark blitt omsatt gjennom eksportører og tradere, eller gått til industri i andre fylker.

I tillegg til kvantumet angitt i tabell 7.10 blir det årlig også landet ombordtilvirket fisk tilsvarende 11-12 000 tonn (omregnet til rund vekt) fra russiske fartøy. Svært mye av denne fisken omsettes direkte gjennom tradere/eksportører.

7.8.3 Fiskeindustrien i fjordstrøkene

I fiskeindustrisammenheng har bedriftene i fjordstrøkene i Finnmark hatt relativt liten betydning sett i forhold til de totale landingene av fisk i fylket.

Bedriftene i fjordstrøkene har vært og er små, og råstoffet har vært basert på leveringer fra lokal kystflåte. Lebesby har vært og er den kommunen som har hatt det største kvantumet, men dette skyldes i hovedsak fiskeindustrien i Kjøllefjord, som må betraktes som en del av industrien i ytre strøk.

Ser vi bort fra Lebesby ble i underkant av 3 % av den norske flåtens leveringer i Finnmark landet i de fem fjordkommunene i årene 1965–1969. Andelen var omtrent den samme i årene 1983–1987, og litt høyere (3,2 %) i årene 2000–2004.

Tabell 7.11 Andelen av verdien av norske fartøys landinger i Finnmark etter kommune

  1965-1969 1983-1987 2000-2004
Deatnu-Tana 0,4 % 0,1 % 0,1 %
Unjarga-Nesseby 0,1 % 0,0 % 0,3 %
Porsanger 0,4 % 0,5 % 0,3 %
Kvalsund 0,9 % 0,2 % 1,0 %
Alta 1,0 % 1,8 % 1,5 %
Lebesby 5,0 % 5,4 % 6,0 %
Andre kommuner 92,2 % 92,0 % 90,8 %
Finnmark 100,0 % 100,0 % 100,0 %

At fiskeindustrien i fjordstrøkene har vært liten, betyr også at det har vært relativt få sysselsatte her. De siste fem årene har sysselsettingen i de fem kommunene utenom Lebesby utgjort mindre enn 10 årsverk til sammen. I dag er sysselsetting knyttet til oppdrett og slakting av oppdrettsfisk langt viktigere for fjordstrøkene i Finnmark enn den tradisjonelle fiskeindustrien.

Fiskeindustrien har likevel vært en viktig arbeidsplass for den del av befolkningen i fjordstrøkene som har pendlet til eller hatt sesongarbeid i ytre strøk. Finstad (2005) viser til at fjordområdene i Finnmark fungerte som arbeidskraftleverandør til fiskeindustrien på de ytre delene av kysten under hele etterkrigstiden. Mange med samisk som morsmål tok seg jobb i den nye fiskeindustrien, og Finstad mener også dette var «en del av marginalisering[en] av den sjøsamiske tilpasningen etter 1945».

7.8.4 Antall bedrifter

På begynnelsen av 1980-tallet var det rundt 110 fiskebruk/fiskeindustribedrifter i Finnmark, fordelt på 53 i Øst-Finnmark og 57 i Vest-Finnmark. I tillegg var det to mottaksstasjoner i Øst-Finnmark og seks i Vest-Finnmark. I Øst-Finnmark var fiskebrukene fordelt på 19 steder, mens Vest-Finnmark hadde fiskebruk på 42 steder.

Tabell 7.12 Antall fiskebruk/fiskeindustribedrifter og antall ansatte i Finnmark

  1963 1974 1982 1992 2006
Antall bedrifter 145 96 110 54 43
Antall ansatte 2676 3646 ca. 3800 2050 782

Mange av disse brukene var svært små både i forhold til kvantumet de mottok og antallet de sysselsatte. Nær én tredjedel av bedriftene hadde i gjennomsnitt mindre enn 5 ansatte i løpet av året. I dag finner vi mindre enn 5 ansatte i under 10 % av bedriftene.

Ti år senere var antall fiskebruk redusert til 54, fordelt på 22 i Øst-Finnmark og 31 i Vest-Finnmark. En del av brukene som tidligere tilvirket fisk blir nå brukt som mottaksstasjoner. Vi finner nå 5 som kun brukes som mottak i Øst-Finnmark og 7 i Vest-Finnmark.

Antall steder som hadde et fiskebruk ble redusert fra 19 til 13 i Øst-Finnmark og fra 43 til 28 i Vest-Finnmark. Mange av stedene som ble uten fiskebruk i løpet av dette tiåret lå i fjordstrøkene i Lebesby, Porsanger og Alta.

Selv om fjordstrøkene ble sterkt rammet, var strukturendringene store i hele fylket, også i de store fiskeværene. I Båtsfjord ble antall bruk redusert fra 12 til 6 og i Havøysund fra 5 til 1. Fiskeindustrien hadde da vært gjennom torskekrisen i 1989/1990 og flere år med selinvasjoner i fjordstrøkene i både Øst- og Vest-Finnmark.

I dag er det drift ved 43 fiskebruk og fiskeindustribedrifter som mottar fisk fra fiskeflåten i fylket. I tillegg kommer 5 mottaksstasjoner. Noen av fiskebrukene har lite egen foredling og sender mye av fisken videre til lokal industri. 23 av anleggene finner vi i Øst-Finnmark og 20 i Vest-Finnmark. 5 av anleggene i Øst-Finnmark tar i all hovedsak mot krabbe.

7.8.5 Eierskap

Fiskeindustrien i Finnmark har lenge vært preget av stor grad av fremmed eierskap, det vil si eiere bosatt utenfor fylket. Aktører som Findus og Brødrene Aarsæther, samt statlig eide Finotro, sto allerede på 1960-tallet for en betydelig andel av aktiviteten og omsetningen i fiskeindustrien i fylket. I dag er Aker Seafoods den største aktøren i fiskeindustrien i Finnmark.

Også utenlandske aktører har vært og er representert i industrien i Finnmark. I dag er islandsk eide GPG den største av disse.

Vi har de siste årene også sett at andre aktører har posisjonert seg i Finnmark, noe som kan sees på som et uttrykk for den intense konkurransen om råstoff i norsk fiskeindustri. Mest oppmerksomhet i det siste har Fjordlaks, som er Norges største produsent av klippfisk, fått. Fjordlaks har både etablert seg på Ingøy samt i Tufjord, der et stort nytt anlegg nylig er åpnet.

Av de 20 største anleggene er bare en tredjedel eid av lokale interesser i dag. Lokalt eide bedrifter sto for vel 35 % av førstehåndsomsetningen av fisk i 2006.

7.8.6 Sysselsetting

Antall sysselsatte i fiskeindustrien i fylket var i 1982 rundt 3 800 personer. Om lag tre fjerdedeler av disse arbeidet i bedrifter som drev med filetproduksjon.

Dette antallet var også rundt det maksimale som har vært i fiskeindustrien i Finnmark.

Figur 7.27 Antall arbeidstakere og antall sysselsatte i fiskeindustrien.
 (Arbeidstakerstatistikken ble avviklet i 2001 og erstattet av Registerbasert
 sysselsettingsstatistikk. Statistikkene er noe forskjellige og gir derfor
 et tidsseriebrudd i tallmateria...

Figur 7.27 Antall arbeidstakere og antall sysselsatte i fiskeindustrien. (Arbeidstakerstatistikken ble avviklet i 2001 og erstattet av Registerbasert sysselsettingsstatistikk. Statistikkene er noe forskjellige og gir derfor et tidsseriebrudd i tallmaterialet.)

Fiskeindustrien i fylket gjennomgikk store endringer og flere kriser i løpet av 1980-tallet. I 1984 kom nok en tørrfiskkrise som følge av statskupp i Nigeria som medførte importstopp. Dette rammet konvensjonell industri også i Finnmark. Tiåret var også preget av selinvasjoner på kysten, noe som rammet kystflåten både i fjordene og lengre ut. Mange arbeidsplasser forsvant også i rekeindustrien i fylket i takt med lavere kvantum, svært svak lønnsomhet og mange nedleggelser. Bedring i torskebestanden og tilførsel av råstoff fra russiske fartøy bidro imidlertid til at sysselsettingen økte med vel 25 % utover 1990-tallet etter kriseårene fram til 1991.

Etter 1995 falt imidlertid sysselsettingen igjen og særlig kraftig etter 2001 da hvitfisk­industrien både ble rammet av lavere kvoter, mindre tilførsel fra russisk flåte og krise i filetindustrien.

I dag er det under 800 personer sysselsatt i fiskeindustrien i Finnmark. Sysselsatte som ikke er registrert bosatt i Norge utgjør om lag 3 % av disse. Denne andelen har sunket noe siden 2003, noe som trolig må sees i sammenheng med den kraftige reduksjonen i sysselsettingen i fiskeindustrien i fylket totalt.

7.9 Oppdrett

Oppdrettsnæringa i Finnmark hadde en sein start i forhold til resten av landet. I 1973, da lakseoppdrett var i ferd med å vokse fram som en ny distriktsnæring, hadde Finnmark bare 2 av i alt 197 utdelte konsesjoner. Deretter gikk veksten langsomt, og mange av de tildelte konsesjoner kom aldri i drift. Så seint som i 1995 hadde Finnmark bare 33 av i alt 807 utdelte konsesjoner innen laks og ørret. Deretter skjedde det en rask vekst til 72 konsesjoner i år 2000. Siden har tallet holdt seg om lag på samme nivå, med 73 matfiskkonsesjoner ved utgangen av 2006, 4 settefiskkonsesjoner, samt 2 forskning- og utviklingskonsesjoner og 1 stamfiskkonsesjon. Den seine starten hadde sammenheng både med mangel på kapital, seinere vekst (grunnet lavere sjøtemperaturer) og flere alvorlige sykdomsutbrudd.

Oppdrettsnæringa i Finnmark har vært igjennom en omfattende strukturrasjonalisering, på lik linje med næringa i resten av landet. Men i Finnmark har oppkjøpsvirksomheten vært mer omfattende, og anleggene i Finnmark kontrolleres i dag av bare 7 selskap, hvorav de fleste har hovedkontor utenfor Finnmark. Sentraliseringen har dels vært drevet fram av konkurser og retildelinger, men også av mindre oppdrettere med stor suksess, men som på et gitt tidspunkt har ønsket å selge seg ut.

Finnmark har videre 31 konsesjoner for oppdrett av andre fiskearter, primært torsk, men disse anleggene er foreløpig mest i oppstartfasen og har liten produksjon. Fylket har også 23 konsesjoner for oppdrett av skalldyr (skjell, kråkeboller, kongekrabbe, med mer).

Tidligere var slakterivirksomheten også en vesentlig del av oppdrettsvirksomheten og så seint som i år 2000 hadde Finnmark 26 lakseslakterier. I 2006 er antallet imidlertid redusert til 6.

Foreløpig er sysselsettingseffekten av oppdrett i Finnmark relativt beskjeden. Per utgangen av 2006 arbeidet det i alt 163 personer i alle former for oppdrettsvirksomhet i Finnmark. Det utgjør bare 0,5 % av den totale sysselsettingen i Finnmark. Faktisk har antall sysselsatte vært høyere på et tidligere tidspunkt med atskillig lavere produksjon. Dette har sammenheng med at oppdrett, spesielt av laks og ørret har blitt mer kapitalintensiv og svært mekanisert, noe som tilsier behov for stadig færre røktere. Produksjonen var i 2006 bare 23 000 tonn, mens den i 2005 var oppe i 49 000 tonn. Nedgangen har klart sammenheng med sykdom og med restrukturering av næringa lokalt. Likevel er det liten tvil om at Finnmark er det fylket i Norge som trolig har størst potensial med hensyn på framtidig oppdrett i og med at det fortsatt er mange gode lokaliteter her. I tillegg har Finnmark lite forurensning og relativt god infrastruktur. Ulempen er kortere vekstsesong og lange transportavstander. I tillegg vil vern av villaksen legge beslag på enkelte fjorder hvor det ikke vil bli tillatt oppdrettsanlegg.

Også innen torskeoppdrett regner man med at Finnmark har store muligheter, grunnet gode lokaliteter, foredlingsbedrifter som har interesse av å knytte til seg slike anlegg (jf. muligheten for jevnere produksjon) og tilgang på kvalifisert arbeidskraft.

Svak vekst i oppdrettsnæringa og store områder med lite folk har bidratt til at konfliktnivået i Finnmark har vært relativt beskjedent. Det betyr likevel ikke at oppdrettsnæringa har vært konfliktfri. Fortsatt er det mange fiskere som vil hevde at relativt konsentrerte oppdrettsanlegg har negative effekter for det tradisjonelle fisket. Spørsmålet er ikke forskningsmessig avklart, men det er hevet over tvil at utslippene fra oppdrettsanleggene er store. Utslipp fra en standard 12 000 m3 konsesjon tilsvarer utslipp fra ca. 9 000 personer, slik at 3-4 konsesjoner på et sted tilsvarer utslipp fra 27-36 000 personer, eller halvparten av Finnmarks samlede befolkning.

Til nå er det imidlertid andre problemer som i hovedsak har opptatt kommunene. Det gjelder i sær de arealmessige reguleringene av anleggene, hvor oppdrett kan komme i konflikt med andre næringer, herunder fjord- og kystfiske. Det andre gjelder selve betalingssystemet, hvor konsesjonshaveren i dag betaler en engangsavgift til staten og hvor kommunen ikke får noen direkte inntekter fra selve oppdrettsvirksomheten. Hvis da i tillegg stadig flere arbeidstakere bor i andre kommuner (jf. utviklinga av en «oljeturnus» på oppdrettsplattformene) og hovedkontoret også skatter til en annen kommune, blir ringvirkningene relativt beskjedne. Det skal likevel ikke overskygge det faktum at oppdrettsnæringa i mange kommuner tilbyr arbeidsplasser til kvalifisert ungdom, arbeidsplasser som kommer som en kjærkommen erstatning for de arbeidsplasser som har gått tapt i fiske og i fiskeforedling.

7.10 Næringas betydning

7.10.1 Innledning

Fire sentrale hensyn har lenge ligget til grunn i politiske dokumenter om forvaltning av fiskeriene. Fiskerinæringa skal realisere bosetting i kystbygder; den skal realisere arbeidsplasser; den skal drives på en måte som gir størst mulig lønnsomhet; og fisket skal være bærekraftig i biologisk forstand. Målene har skiftet om å inneha førsteplassen de senere år. Mens det på slutten av 1970-tallet var viktigst å realisere bosettings- og arbeidsplassmål (St.meld. nr. 18 (1977-1978)), understrekes det på begynnelsen av 1990-tallet at målene er sidestilte (St.meld. nr. 58 (1991-1992)), og mot slutten av 1990-tallet er lønnsomhetsmålet kommet i forgrunnen. I St.meld. nr. 51 (1997-1998) sies det at fiskeripolitikken skal legge til rette for en lønnsom næring. Bærekraft sies å være en forutsetning for lønnsomhet, og hvis næringa også er markedsorientert, vil dette gi gode arbeidsplasser og bosetting.

Næringas betydning kan drøftes i forhold til disse målene. De er sentrale, men de er vidtrekkende og dekker et spekter av politiske oppfatninger. Objektive kriterier for målingen av betydning finnes vel neppe. Det er også fiskeripolitikkens essens, den preges av debattanter som stadig driver omkamper om målenes rangering. Målene kan vanskelig maksimeres samtidig. Trekker vi inn de siste politiske signalene, sies det i stortingsmeldingen om strukturpolitikk at «Kapasitetstilpasning i fiskeflåten bidrar til en bærekraftig utnyttelse av de marine ressursene. En økonomisk bærekraftig fiskeflåte legger grunnlaget for langsiktige arbeidsplasser, investeringer i flåten, og levende kystsamfunn.» (St.meld. nr. 21 (2006-2007), side 13). De samme målene som ble lansert på slutten av 1970-tallet, er med andre ord fortsatt gyldige. De skal nå realiseres ved at flåten bygges ned. Det er i dette perspektivet en kan og må drøfte «fiskerinæringens økonomiske og kulturelle betydning for befolkningen i Finnmark», slik mandatet til Kystfiskeutvalget ber om.

7.10.2 Fiskerinæringas plassering i Finnmark

Finnmark har vært og er et fylke med store variasjoner hva angår tilpasninger i fiske. Gjenoppbyggingen av det brente Finnmark etter krigen fant sted i modernitetens lys, og satsingen på industrialisering satte et sterkt preg på fiskeriene, hovedsaklig på kysten i form av industrireisning, men også i fjorden i form av ideer om hva som var rasjonell flåtestruktur, og hvilke driftsformer en skulle satse på. Problemene med å få til industrialisering ble søkt løst ved å sette inn kredittpolitisk støtte til bygging av fiskeindustri, havgående fartøy og annen infrastruktur. Men problemene ble også oppfattet som knyttet til mentalitet. Folk var lite villige til å ta arbeid i de nye fiskerivirksomhetene. Trålerne fikk bemanningsproblemer, og det var antallet mindre båter som vokste, slik vi har vist i dette kapittelet. Planleggerne oppfattet nordlendingens motvilje mot industrialisering som et uttrykk for konservatisme, tradisjonalisme og bakstreverskhet. Erik Brofoss, som ledet det viktige Torskefiskeutvalgets arbeid med å fremme fiskeripolitiske tiltak etter krigen, etterlyste f.eks. «en fordomsfri innstilling til problemene og en realistisk vurdering av mulighetene» og han la til: «Det står til oss selv å unngå at en nordnorsk vinternatt skal senke seg over fiskerinæringen.» (sitert i Brox 1966;39)

Den etterspurte fordomsfrie innstilling ble som sagt stimulert kredittpolitisk ved egne låneordninger, og i Finnmark vokste det etter hvert fram en industrikultur, lokalisert på kysten. Som vi så i avsnittet om fiskeindustri er det bare noen få prosent råstoff som har gått til fjordkommuner, både på 1960-tallet, da fangstene var store, og i dag. Og industrikulturen ble viktig i Finnmark – økonomisk og kulturelt – både på kysten og i fjordene. Industrien ga arbeidsplasser på land, først og fremst for kvinnene, men den betydde også et ekstra jobbtilbud til menn, i tillegg til fisket. Videre åpnet industriutviklinga for nye næringskombinasjoner ved at fiskerne etter hvert tok sesongarbeid på de større trålerne. Men på 50- og 60-tallet skjedde en avvikling av bortefisket, folk gikk over til mindre båter på helårs hjemmefiske (Nilsen 1990). I dag er det færre sysselsatte både på trålere, i industrien og i fjordfisket. De siste 5 årene har fiskeindustrien i sentrale fjordkommuner som Tana, Nesseby, Porsanger, Kvalsund og Alta utgjort mindre enn 10 årsverk til sammen. I dag er oppdrett en viktigere sysselsettingsfaktor i fjordstrøkene enn fiskeindustrien. Men de tre tradisjonelle delene av fiskerinæringa: Hav, kyst, fjord utgjør fortsatt mangfoldet i næringa. Innen samme region, f.eks. Magerøya-området, finner vi havfiske og industri i Honningsvåg, kystfiske ved Gjesvær og Kamøyvær, og fjordfiske i Repvåg, Smørfjord og Olderfjord. Slik er det i mange kommuner, og de minste båtene dominerer i antall. Vi har i dette kapittelet vist at flåten er bygd kraftig ned de siste ti-årene, og dagens finnmarksflåte karakteriseres ved at 90 % av Finnmarks totale antall på 737 aktive fartøy er mindre enn 15 meter. Av de 1106 merkeregistrerte fartøyene, er 93 % mindre enn 15 meter.

Fisket i Finnmark utgjør likevel et betydningsfullt virksomhetsområde. Fartøyer er lokalisert i hver eneste kommune utenom innlandskommunene Karasjok og Kautokeino. Antallet båter varierer, og fjord- og kystkommuner karakteriseres ved ulikheter, men fiskeri har fortsatt en sentral posisjon.

Det kan imidlertid ses som foruroligende at så mange av de mindre enhetene er ute av fisket. De mindre båtene var rimeligere i anskaffelse og lettere tilgjengelig for nybegynnere. De kunne ha funksjon som opplæringsenheter, ved at nybegynnere fikk låne disse båtene, gjerne nesten gratis. Ved de mindre båtenes bortfall er denne rekrutteringsvegen stengt. Det er også foruroligende at så mange større båter er fraværende. Større båter fungerer også som opplæringsinstitusjoner i fiskeriene. Når mannskapsposisjonene er få, er rekrutteringen vanskeligere. Det manglende rekrutteringspotensialet ser vi i det at fiskernes gjennomsnittsalder stadig øker. Fiskerne i Finnmark har høy gjennomsnittsalder, høyere enn i resten av landet.

Fra et rekrutteringsståsted er det også ytterligere foruroligende at det nye reguleringssystemet har adgangsregulert fisket på en måte som gjør rekruttering vanskeligere. Inngangsprisen er økt, og antallet enheter med deltageradgang til fisket, dvs. enheter med Gruppe I-kvote for salg, er begrenset. Tabell 7.13 oppsummerer denne situasjonen. Tabellen viser sammenhengen mellom antallet fartøy som er registrert i merkeregisteret, registrert som aktive, registrert som fartøyer som fisker mindre enn 1/2 G, samt tildelt deltageradganger i torskefisket i Gruppe I. Tallene viser flere ting. De viser at det i 2005 var vel 1100 båter registrert i merkeregisteret, men kun 900 ble anvendt i fisket. Andelen ikke anvendte fartøy er størst blant de minste båtene. Det som også illustreres er at blant de fartøyene som det fiskes med, er det kun 60 % som har deltageradgang i torskefisket. Det er altså 40 %, eller rundt 350 fartøy, som enten ikke deltar i torskefisket men fisker andre ressurser, eller fisker på Gruppe II-kvote. Og det er blant de minste båtene at andelen Gruppe I-adgang er lavest. Blant båter mindre enn 10 meter er det 174 Gruppe I-adganger, mens det totalt er 524 fartøy i fisket. Med andre ord – 33 % av fartøyene i denne gruppa har deltageradgang i torskefisket. (Beregningene her tar for enkelhets skyld som utgangspunkt at antallet deltageradganger er sammenfallende med antall fartøy, noe som ikke er riktig. Ett fartøy kan ha flere deltageradganger. En beregning med reelt antall fartøy med deltageradgang ville øke prosentandelen fartøy i fisket uten deltageradgang.)

Tabell 7.13 Finnmarksfartøy i merkeregisteret, i fisket, og med deltageradganger i 2005.

Fartøygrupper <-9,9 10-14,9 15-20,9 21-27,9 Total
Merkeregister 681 350 39 22 1 106
Aktive 376 295 32 20 737
Inntekt < 1/2 G 148 161
Deltageradgang i Gruppe I 174 290 53 24 541

(Fartøy som fisker mindre enn 1/2 G er hovedsaklig mindre enn 10 meter. Kun 13 av fartøyene i denne gruppa er større. Statistikken fordeler dem ikke på lengdegrupper, derfor er de ikke ført inn i tabellen annet enn i totalantallet fartøy.)

7.10.3 Økonomisk betydning

Disse bildene av fiskeriene som statistikken gir anledning til å trekke opp, innebærer at den gjennomsnittlige fangstverdi som fiskerne i landet hadde i 2006 – 823 000 kroner i følge stortingsmeldingen om strukturpolitikk (St.meld. nr. 21 (2006-2007)) – nok ikke ble realisert av majoriteten finnmarksfiskere. Fiskere med små fartøy kan fiske mye, også i den nevnte størrelsesorden, men fiskere uten deltageradgang i torskefisket kan vanskelig klare dette gjennomsnittet. Spørsmålet er om dette også innebærer negative konklusjoner om fiskerinæringa i Finnmark sin økonomiske betydning? Det første en må poengtere er at det først er de senere år at den gjennomsnittlige fangstverdien er så høy. Stortingsmeldingen om strukturpolitikk viser at snittfangstene per fisker lenge har ligget lavere enn de burde for å oppnå en norsk gjennomsnittslønn. Måleperioden er 1962 til 2006, og ikke før i 1995 begynner fiskerne å få en gjennomsnittsfangst som flytter dem i inntektskategori over gjennomsnittslønnen.

I denne tida – målt her som 1962 til 2006 – har mange fiskere likevel hentet sitt levebrød på havet. Stortingsmeldingen poengterer at tilskuddene over Hovedavtalen fra 1964 og framover til midt på 1990-tallet, har vært viktig for inntektene i fisket. Og som Johnsen (2002) poengterer, har midlene over Hovedavtalen nok begrenset, eller utsatt nedgangen i antall fiskere og fartøy i den perioden den virket.

Det er imidlertid også viktig å understreke at gjennomsnittlig fangstverdi nettopp representerer gjennomsnitt. Når vi tidligere viste til figurer over fartøy som sto for svært små fangstandeler, betyr den høye snittverdien som stortingsmeldinga refererer til at mange også fisker svært mye. Og når det er sagt må vi også trekke fram at selv om fiskeren motiveres av mulighetene til store fangster, er det ikke bare disse utsiktene som er drivkrafta i det å ha fiske som leveveg. Fiske er en aktivitet som mange mener har en stor verdi å utøve i seg selv. En del fiskere spøker med at hvis de vinner en million i Lotto, skal de fiske så lenge millionen varer. Den mer alvorlige siden ved denne type regnestykker er at verdien av å bo i nedbetalte hus i fiskevær en er vokst opp i, ikke kommer fram. Når en ikke skal betale 10 000 kroner per måned i husleie, som er vanlig i byene i Norge, er kravene til økonomisk inntjening lavere. En skal heller ikke se bort fra de økonomiske aspektene i det utstrakte tjeneste-nettverket som preger lokalsamfunnsøkonomien. Med lang avstand til rørleggere og andre fagfolk, har mange utviklet kompetanse på flere felt enn ett yrke. Tjenester utføres, om ikke gratis, så vesentlig billigere enn i storbyen.

Vi nevner dette fordi det er reelle forklaringsfaktorer til at fiskere har levd et godt liv tidligere, også før den gjennomsnittlige fangstverdien ble 823 000 kroner. Samtidig understreker vi betydningen av den store fangstverdien. Den viser behovet for, og effektene av, reguleringssystemer. Fiskerne blir stadig færre, men de må stadig ha mer ressurser for å realisere en norsk gjennomsnittslønn. Eksempelvis kan nevnes at det fanges 6 ganger mer ressurser i dag, med 5 ganger færre fiskere, og 5 ganger færre fartøy enn på begynnelsen av 1960-tallet.

Fiskerinæringa i Finnmark har hatt den karakter at den har hatt plass til mangfoldet. Den har vært levebrød for de med fangstverdi i størrelse 800 000 kroner og mer, og som illustrert i dette kapittelet, de som tjener mindre enn en halv G. For en del fiskeres vedkommende, kan det å tjene både en halv G, og flere hundre tusen kroner, være en del av livstilpasningen. Maurstad (1997) viser i sin analyse av sjarkfisket, at noen fiskertilpasninger kan karakteriseres ved høy innsats rundt familieetablering. Når fiskerne blir eldre, trapper de ned og overlater driften til yngre sønner. Det å ivareta dette mønsteret betinger at det fortsatt er mulig å arbeide innen fiskeriene, men til lav innsats. Også de med lav innsats er viktig i fiskeriene. De eldre fiskerne som trapper ned, har tid og kan fungere som læremestere for de yngre. Fisket kan ikke læres på skole fullt ut. Det å ivareta slike kulturelle – og økonomiske – trekk ved næringa, betinger at en ikke instituerer reguleringssystemer som gjør at det å fiske en brutto fangstverdi på 800 000 kroner blir en forpliktelse. De adgangssystemene som er under utvikling i dag har insentivene i seg til å gjøre akkurat det – lukking og krav om minsteinnsats for framtidig deltagelse stimulerer til økt innsats (Maurstad 1997, 2000). Dilemmaet ser vi imidlertid i tallene i stortingsmeldingen om strukturpolitikk – fisket må også gi inntekter i en størrelsesorden som realiserer tilstrekkelig inntjening til rekruttering.

7.10.4 Kulturell betydning

Fiskerikulturen har mange usynlige aspekter. Særlig er fiskernes virksomheter lite kjente. Vi snakker ikke om sjøskap på samme måte som landskap, og langt mindre kultursjøskap. Vi snakker heller ikke om kulturstier på sjøen. Men begge deler er høyst relevante felt for forskning, forvaltning og annen oppmerksomhet. Hvis vi med kultur og kulturell betydning forstår sosialt tilegna levemåter i en gruppe mennesker, repetitive mønstre for tenkning, føling og handling, karakteristisk for denne gruppa, kan fiskernes kunnskap om fiskefelt, deres veg ut på feltet, deres arbeid der, på mange måter snakkes om som aktiviteter på kulturstier og i kulturlandskap på sjøen (Maurstad 2005).

Fiskerne har en særegen kunnskap, en kunnskap som ikke andre yrkesgrupper har. De vet noe spesielt om havet. De vet hvor fisken befinner seg og hvordan de selv skal komme seg til fiskeplassene på trygge måter. De vet hvordan de skal få fisken opp av havet. Dette er et kunnskapsfelt som i liten grad er beskrevet i litteraturen. Et tilliggende kunnskapsfelt er hvordan opptre som fisker – ikke bare vis-a-vis fisken – men også vis-a-vis andre mennesker på sjøen. Det finnes regler for adferd blant fiskerne som er ukjente for andre yrkesgrupper. Høringsmøtene som utvalget har gjennomført, har brakt fram noe av denne kunnskapen. Eksempelvis ble det på høringsmøte i Havøysund i 2006 sagt at fiskere i større snurrevadbåter brukte de mindre båtene nærmest som «måseknuter». Når de så at de mindre båtene fikk fisk, representert ved en samling av små båter på feltet, kom de selv til og satte ut snurrevaden. Fiskerne i de mindre båtene måtte trekke opp juksa og forflytte seg. Dette ble kommentert av fiskerne som manglende folkeskikk.

Eksempelet viser ikke bare eksistensen av kulturelle oppfatninger om hvordan en skal te seg som fisker – det viser også at disse oppfatningene varierer blant fiskerne. Det finnes handlingsmønstre og verdier som er felles for hele næringas aktører – kultur læres, læringsmestrene er blant annet felles samfunnsinstitusjoner og virksomheter på materielt grunnlag. Det finnes handlingsmønstre og verdier som deles av mindre grupper i næringa og som lager skillelinjer innen den store gruppa fiskere i Norge. Hummerfiskeren på Hvaler tenker noen like, og noen forskjellige tanker om fisket, enn trålfiskeren fra Møre. Fjordfiskeren i Repvåg tenker noen like, noen forskjellige tanker fra kystfiskeren i Gjesvær og trålfiskeren i Honningsvåg. Fiske er ikke fristilt de omgivelser det fiskes i.

Aktivitetsbeskrivelsene i dette kapittelet gir noen indikasjoner på disse variasjonene. Vi har i stor grad fokusert på kvantitative størrelser, men vi har også vært inne på at viktige forutsetninger for kulturell utforming – materielt grunnlag – er ulikt langs kysten og har gitt ulike tilpasninger. Kultur bygges på materielt grunnlag. En utvikler ulik kunnskap om en fisker på ressurser 50 meter fra land eller 50 mil til havs.

Men mange verdier er felles for flere enn fiskerne i Finnmark. Fiskerinæringa er preget av mobilitet. Vårtorskefisket i Finnmark er en sesongaktivitet som har trukket til seg fiskere fra hele norskekysten. Dette har satt sitt preg på fiskerikulturen. Finnmarkinger kjenner mange fremmedfiskere, og mange steder ønskes de velkommen. Fremmedfiskerne kommer stort sett til sesongfiskerier, og slike fiskerier kan karakteriseres som inkluderende og utviklende for miljø med utveksling av kunnskap om hverandre. Men her ligger også konfliktlinjer. Finnmarksfisket har i seg konflikten mellom å være ressursregion og ønske andre velkommen, og selv finne plass til eget fiske. Disse forholdene har i en viss forstand vært regulert redskapsmessig, men det er i stor grad de uformelle reglene om fiskeadferd som har bestyrt fordelingen av fiskemuligheter.

Når vi snakker om kultur og idegrunnlag kan det være relevant å trekke fram at idealet om den effektive fisker med store fangster har stått sterkt i norsk fiskerinæring. Dette kan dels skyldes moderniseringens framtidstro og forvaltningstiltak som har belønnet effektivisering. Retorikk og argumentasjon om bakstreverskhet har framelsket og foredlet dette perspektivet. Men det ligger også i yrkesstoltheten og verdien av fisket et insentiv til å fange store fangster. Drømmen om kjempelotten er for mange den motiverende faktor til å tåle det slit som fisket mange ganger innebærer. Og dette idègrunnlaget har preget fiskerrollens utforming. Etter hvert som flere fikk større båter, og tilpasset seg moderniteten, ble sjarkfiskeren sett på som en bakstrever. Sjarkfiskerne har etter hvert klatret noe. De har ridd på den grønnblå småskalabølgen, men kanskje viktigere: de har klart å presentere seg som effektive, enslige høvedsmenn på robuste kystfartøy, og nyter den medfølgende respekt denne rollen tilsier. Fiskerlaget presenterte sjarken slik på sine nettsider ei stund. Kunstneren Arvid Sveen presenterte sjarker i frisk bris i stedet for i solnedgang. Sammen med fortellingene om det lønnsomme Nord-Norge, gjerne representert ved tørrfisk fra Lofoten som kvalitetsprodukt for italienere, ble sjarken etter hvert moderne og lønnsom, i alle fall nok til å frigjøre seg noe fra «Det e her æ høre te» som fortidsidé og omskape dette til framtidsidè. Det er ingen skam lengre, å høre til her. Vi er driftige.

Fjordfiskeren har stått nederst på denne driftighetsstigen og blitt symbolet på latskapen. Fjordfiskeren «kan ikke forlate kjerringræva» sies det i Kyst-Finnmark. Det rare er at i Troms sies det at det er finnmarkingen som ligger værfast på dette stedet. Og i Oslo er det nordlendingen som er lat.

Det kunne være interessant med en undersøkelse av de faktiske forhold. En ville nok finne at latskap ikke er forklarende til ulike tilpasninger. Riktignok utvikler kulturer felles verdier gjennom tilpasninger, men latskap som verdi og drivkraft i fisket, er til nå ikke påvist i kulturstudier verden over. Det ville være revolusjonerende om nordlendingene hadde dyrket fram latskapen. Tankegodset her ses bedre som den bildeproduksjonen som skiller «oss» fra «de andre». De bildene vi har av fiskere i fjorden og ved kysten er skapte av oss selv, i samhandling med rådende ideologier om hva fisket skal være. Fiskerikultur er ikke entydig og løsrevet fra sosiale forhold. Fiskerikulturen skaper vi også i politikken. Fiskerinæringas kulturelle betydning må ses i et slikt perspektiv. På kysten har folk fisket i lang tid. En gang var de alle høvedsmenn, noe senere ble trål bedre enn sjark, noe senere ble sjark på kyst bedre en sjark i fjord. Idégrunnlaget om å tjene penger fra fisket er det samme, men hvem vi inkluderer som helter i dette perspektivet, har skiftet. En etos om driftighet skapes og vedlikeholdes ved sammenligninger og henvisninger til noen som kan sies å ikke være like driftige.

Gjennom utdanning og oppdragelse gjøres vi delaktig i felles minner. Og vi har flere slike bilder som bidrar til identitet og forskjellighet. Skolebarn i Norge har kunnskap om lofottorsken. Den er født i Henningsvær, vet vi. Om vårtorskefisket på Finnmark vet vi mindre. Et annet heltebilde er høvedsmannen. Han er portrettert som fiskeren, med pipe og sydvest, og han henger i mange stuer langs kysten. Han er vår alles stamfar. Forsidebildet på innstillingen fra Kystfiskeutvalget, malt av den amerikanske marinemaleren Milton J. Burns (1853-1933), og brukt i nettutstillingen Sápmi – en nasjon blir til ved Tromsø Museum, presenterer et annet motiv. Vi ser et mannskap i en nordlandsbåt på veg hjem fra fiske, i brutalt vær – det stormer rundt båten. Mennene i båtene opptrer som de skal – de har ingen panikk – de utstråler stoisk ro. Alt er tilsynelatende som det skal. En mann står forrest i båten. Han står støtt i vinden og tar kurs – enten på feltet, eller på veg hjem. Men mannen er kledd i samekofte! Bildet bryter med fiskeren med sydvesten, og minner oss om at samiske høvedsmenn er enda mer usynlige enn sine norske kollegaer.

7.10.5 Avslutning

Kulturhistorien i fisket er i stor grad usynlig, både den samiske og den norske. Men den er kjent for utøverne og kan graves fram og gjøres gyldig på ulike arenaer. Da maoriene var i rettstvist med den New Zealandske stat, var kunnskap om fisket en viktig parameter for deres anerkjennelse av rett (Ruddle 1995). Maorienes kunnskap om navn på og migrasjonsveger til, en rekke marine arter, ble bevisførende for at de hadde hatt fiske som leveveg i lang tid.

Kulturhistorien er viktig. Den viser hvor vi kommer fra og hva som er basis når vi går inn i omgripende endringer. For kultur kan endres. De marine ressursene i Finnmark har vært utnyttet på ulike måter og med ulik teknologi gjennom tidene. Nye ressurser og utnyttingsmåter er kommet til. I dag tar noen i bruk nye muligheter som ligger i kombinasjoner mellom reiseliv og fiske. Fiskere tar med turister på havet der de får følge og delta i f.eks. kveitefiske. Også i laksefisket, som lenge har vært et reiselivsprodukt hva angår elvefiske, begynner en nå å vurdere mulighetene for å anvende sjølakserettigheter kommersielt i turismesammenheng. Det viktige i slike endringsprosesser, er anerkjennelsen av at folk bor og virker på et sted fordi det er et marint grunnlag for deres virksomheter. En stedsorientert forvaltning som ser sammenhenger mellom lokalsamfunn på land og ressurser i havet, er nødvendig for å sikre kulturelt og økonomisk grunnlag. De fire fiskeripolitiske målene nevnt innledningsvis, har hatt et slikt fokus. Men slik vi har vist i dette kapittelet, har småskalavirksomheter i fjord- og kyststrøk blitt færre. Årsakene ligger ikke alene i feilslått fiskeriforvalting. Endringene må ses i et perspektiv der offentlig initierte rammebetingelser for økende industrialisering, senere lukking for å sikre økonomiske lønnsomme tilpasninger, sammen med naturforhold som selinvasjoner og dårligere ressurstilstand har vært viktige faktorer. Viktige bidrag til utviklinga har også vært generelle trekk ved samfunnsutviklinga, slik som økende skolegang og kvinners karrierevalg. Det er summen av mange samvirkende faktorer som har gitt utflytting fra fjordstrøkene i Finnmark. Utfordringene framover er å finne tiltak som bremser, og om mulig, reverserer denne utviklinga.

Referanser:

  • Brox, O., 1966: Hva skjer i Nord-Norge? En studie i norsk utkantpolitikk. Pax Forlag, Oslo.

  • Eythórsson, E., 1991: Ressurser, livsform og lokal kunnskap. Studie av en fjordbygd i Finnmark. Hovedfagsoppgave i samfunnsvitenskap, Institutt for Samfunnsvitenskap, Universitetet i Tromsø.

  • Finstad, B.P., 2005: Finotro. Statseid fiskeindustri i Finnmark og Nord-Troms – fra plan til avvikling. Avhandling til dr.art.-grad. Universitetet i Tromsø.

  • ICES, 1997: Report of the working group on north Atlantic salmon. I.C.E.S. C.M. 1997/Assess:10.

  • Innstilling fra Samisk Fiskeriutvalg (1997).

  • Johnsen, J. P, 2002: Fiskeren som forsvant? En studie av avfolkning, overbefolkning og endringsprosesser i norsk fiskerinæring. Avhandling for Dr. Scient graden. Institutt for Samfunns- og Markedsfag, Norges Fiskerihøgskole, Universitetet i Tromsø.

  • Melding fra Fiskeridirektøren, J-206-89

  • Maurstad, A., 1997: Sjarkfiske og ressursforvaltning. PhD-avhandling. Norges Fiskerihøgskole, Universitetet i Tromsø.

  • Maurstad, A., 1994: Et tokt i Troms-havet i januar 1993. Side 113-122 i O.Otterstad og S. Jentoft (red.): Leve kysten? Ad Notam Gyldendal.

  • Maurstad, A., 2000: To fish or not to fish - small scale fishing and changing regulations of the cod fishery in northern Norway. Human Organization, Vol. 59, No. 1, pp. 37-47.

  • Nilsen, R., 1990: Gjenstridige fjordfolk. Arbeidsliv, etnisitet og rekruttering i to nord-norske fjordområder. FORUT. Tromsø.

  • NOU 1994: 21 Bruk av land og vann i Finnmark i historisk perspektiv

  • NOU 1999: 09 Til laks åt alle kan ingen gjera?

  • NOU 2005: 10 Lov om forvaltning av viltlevende marine ressurser

  • Ruddle, K., 1995: The Role of Validated Local Knowledge in the Restoration of Fisheries Prperty Rights: The Example of the New Zealand Maori. s.111-121 i Susan Hanna og Mohan Munasinghe (red.): Property Rights in a Social and Ecological Context. The Beijer International Institute of Ecological Economics and The World Bank.

  • St.meld. nr. 18 (1977-1978): Om langtidsplan for norsk fiskerinæring

  • St.meld. nr. 58 (1991-1992): Om struktur- og reguleringspolitikk overfor fiskeflåten

  • St.meld. nr. 51 (1997-1998): Perspektiver på utvikling av norsk fiskerinæring

  • St.meld. nr. 21 (2006-2007): Strukturpolitikk for fiskeflåten

  • St.meld. nr. 40 (2006-2007): Forvaltning av kongekrabbe

  • St.prp. nr. 32 (2006-2007): Om vern av villaksen og ferdigstilling av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder

Til punkt 7.8.

  • Fiskeridirektoratet, Fiskeridirektørens register over godkjente tilvirkningsanlegg for fisk og fiskevarer, Bergen. 1982-2004

  • Norges Råfisklag, Diverse omsetningsstatistikk

  • Norsk Fiskerinæring (1985) Hva skjedde 1961-1985. Norsk fiskerinæring nr. 12/1985. Tidsskrift. Fiskeriøkonomisk Opplyningskontor. Eidsvoll

  • Statstisk Sentralbyrå. Fiskeristatistikk 1965-2004

  • Statstisk Sentralbyrå. Arbeidstakerstatistikk 1984-2000

  • Statstisk Sentralbyrå. Registerbasert sysselsettingsstatistikk 2000-2005

  • Statistisk Sentralbyrå. Bedriftstelling 1974 Finnmark. NOS A771

  • Statistisk Sentralbyrå. Bedriftstelling 1973. Hefte 1. NOS XII 208

Til toppen
Til dokumentets forside