3 Beskrivelse av kultur- og idrettssektoren og frivillig sektor

3.1 Hovedinnledning

Utvalget viser til St.prp. nr. 1 (2007 – 2008) Kultur- og kirkedepartementet hvor det bl.a. heter følgende på side 11:

«Kunst, kultur, idrett og frivillighet gjør samfunnet rikere og er avgjørende for menneskers livskvalitet, fellesskap og utvikling. Regjeringen har en visjon om at Norge skal være en ledende kulturnasjon som legger vekt på kultur i alle deler av samfunnslivet. Kunst og kultur har stor verdi i seg selv. Samtidig har satsing på kultur stor betydning for andre samfunnsmål som næringsutvikling og arbeidsplasser, integrering og inkludering, helse, læring og kreativitet.»

Kultursektoren omfatter et bredt spekter av virksomheter med ulik struktur, økonomi og utviklingspotensial. Aktørene i kultursektoren spenner fra de rent ideelle virksomhetene som alltid vil være avhengige av offentlig støtte, til de rent kommersielle virksomhetene som blir drevet fullt ut på forretningsmessig grunnlag. Det må understrekes at langt ifra all kulturvirksomhet kan bli omdannet til lønnsomme markedsbaserte bedrifter. 1

Økonomiske og samfunnsmessige endringer de siste tiårene har ført til økende etterspørsel av kultur og opplevelser. I en global konkurransesituasjon spiller de kreative og meningsproduserende elementer en stadig større rolle for både nye og mer tradisjonelle produkter og tjenester. Kulturlivet omfatter i stor grad egne verdiskapende næringer med relativt stor innvirkning på norsk økonomi. Østlandsforsknings rapport nr. 10: 2004 Kartlegging av kulturnæringene iNorgeviser at kulturnæringenes andel av sysselsetting og BNP er nesten like stor som verkstedindustrien, litt større enn nærings- og nytelsesmiddelindustrien, over dobbelt så stor som jordbruk og skogbruk og over tre ganger så stor som fiske målt i bruttoprodukt.

Det kan ligge et synergipotensial i fruktbart samspill mellom kultur og annen næringsvirksomhet. Kulturnæringene har mange av de egenskapene som næringslivet ellers etterspør. Hovedtyngden av bedriftene er svært innovative. De er lærende bedrifter som samarbeider i løst sammenbundne og fleksible nettverk. Et annet viktig aspekt er at de framstiller produkter som gjennom sine egenskaper kan bidra til å øke verdien av andre produkter ved å gjøre dem mer attraktive for kundene.

Kunst og kultur er grunnlag for livskvalitet for barn, unge, voksne og eldre. Det som i samfunnsøkonomisk terminologi dekker behov, er såkalte goder, og det er åpenbart at kunst og kultur har karakter av å være goder i samfunnsøkonomisk forstand. Konsum av kulturgoder kan innebære det en i tradisjonell velferdsøkonomisk teori kaller positive, eksterne effekter. Eksterne effekter defineres gjerne som effekter av økonomiske aktørers virksomhet på andre aktører – uten at de fanges opp i markedet. Det klassiske eksempelet på negative, eksterne effekter er en bedrift som forurenser og som ikke tar hensyn til ubehaget den påfører andre når den gjør sine beslutninger. Positive, eksterne effekter derimot innebærer f. eks. at en persons konsum av et gode fører til økt nytte for en eller flere andre personer uten at personen som konsumerer tar hensyn til det i sin konsumbeslutning. En kan tenke seg at de som etterspør kulturgoder bidrar til å opprettholde kulturaktiviteter som også kommer andre enn de som faktisk går på forestillingen eller konserten til nytte.

Felles for positive eksterne effekter er at de ikke blir realisert i markedet. Det er bare den private nytten som avspeiler seg i etterspørselen – de fleste tenker kun på om de vil ha glede av stykket, når de bestemmer seg for å gå på teater, og ikke at de bør gå, f.eks. for å ta vare på kulturarven. Derfor vil markedet, uten kulturpolitiske tiltak, produsere for lite kulturgoder. Dette kan rettes opp ved at staten gir tilskudd til virksomheter som produserer goder med positive eksterne effekter.

En annen viktig faktor er at produksjon av kulturgoder ofte innebærer store faste kostnader. Operaen i Oslo var svært dyr å få bygget. I tillegg vil det være store faste, årlige kostnader som påløper uavhengig av antall forestillinger. Dersom det er slik at prisen etterspørrerne er villig til å betale er lavere enn det produksjonen koster per publikummer, vil det oppstå et tap i gjennomsnitt. Ingen kan dermed drive institusjonen etter vanlige forretningsmessige vilkår uten å få tilskudd av noe slag.

Idretten representerer viktige verdier og er landets største folkelige bevegelse. En hovedutfordring i den statlige idrettspolitikken er i dag å stimulere til økt aktivitet, både innen topp- og breddeidrett. Fri tilgang til natur og bedre tilrettelegging for fysisk aktivitet er viktig for å gi folk mulighet til rekreasjon og til å ta vare på sin egen helse. Utvalget viser i den forbindelse til St.meld. nr. 39 (2006 – 2007) Frivillighet for alle hvor det er skissert konkrete tiltak for å gi best mulig rammevilkår for den frivillige medlemsbaserte idretten og å legge til rette for egenorganisert fysisk aktivitet. Tilgjengelighet til idrettsanlegg er det viktigste virkemiddelet for at flest mulig skal gis mulighet til å drive fysisk aktivitet. Samspillet mellom idrettslag, kommuner og staten er avgjørende for å få til en vellykket anleggsutbygging.

Frivillig sektor er en grunnpilar i demokrati og velferdssamfunn. Gjennom frivillig arbeid aktiviseres folk til meningsfylt og samfunnsnyttig virksomhet. Frivillige organisasjoner yter betydelige økonomiske bidrag til samfunnet gjennom tjenesteproduksjon og omfattende ulønnet innsats. Tegn i tiden tyder på at frivillig virksomhet er i endring. Allmenne moderniseringsprosesser og en generell individualisering i samfunnet setter frivillig sektor under press. I St.meld. nr. 39 (2006 – 2007) Frivillighet for alleer det videre et hovedmål å stimulere til økt deltakelse og engasjement, særlig fra grupper som i dag faller utenfor det frivillige organisasjonslivet. Det er viktig at sektoren har en betydelig grad av egenfinansiering slik at frivilligheten kan utvikle seg på egne vilkår, styrt av frivilligheten selv. Gjennom etablering av et frivillighetsregister, vil frivillig virksomhet formelt få status som en selvstendig sektor i samfunnet. Dette vil åpne for et enklere regelverk når det gjelder skatt, merverdiavgift og arbeidsgiveravgift.

3.2 Kultursektoren og underholdning

Kultursektoren er en sektor i stor vekst. Særlig stor økning har det vært i tall på yrkesaktive innenfor kulturfeltet. Gjennom de siste 25 årene er tallet på kunstnere her i landet mer enn tredoblet. Veksten i de kulturindustrielle næringer synes å medvirke til en generell økning i etterspørselen etter både utøvende og skapende kunstnere. Det er heller ingen tvil om at det samlede kulturtilbudet vokser og er mer variert. På de fleste områder kan en også registrere en økning i kulturbruken. Mye tyder dessuten på at både tilbudet av og etterspørselen etter kultur og kulturrelaterte goder av ulike grunner vil fortsette å vokse. Dette må sees i sammenheng med en jevn vekst i den moderne tjenesteytende sektoren generelt, økende utdanningsnivå, mer fritid og fleksibilitet i arbeidslivet og ikke så skarpt skille mellom arbeid og fritid. Det henger også sammen med urbanisering, teknologiske endringer og et mer variert mønster for deltakelse. En ser også at grensene mellom ulike typer kunst- og kulturuttrykk ikke er så tydelige som før. Seriøs kunst, reklame og kulturindustri smelter i større grad enn før sammen, og mer varierte finansieringsformer vokser fram.

Mediesektoren spenner over et bredt spekter av tjenester, som film og audiovisuelle produksjoner, radio og fjernsyn, presse og andre periodika med mer. Et mangfold av uavhengige og frie medier er en forutsetning for den demokratiske styringsform og for utviklingen av et levende folkestyre. Statens oppgave er å legge til rette for en velfungerende offentlig dialog, mens mediene også har et klart ansvar for å ivareta sin demokratiske funksjon. Dette gjelder spesielt i redaksjonelle spørsmål, der staten av prinsipielle grunner ikke skal gripe inn.

3.2.1 Næringsstatistikk

Tabell 3.1 viser nøkkeltall for hele kultursektoren (offentlige og private aktører), tabell 3.2 viser nøkkeltall for kultursektoren (offentlige institusjoner) og tabell 3.3 viser nøkkeltall for kultursektoren (private aktører).

3.2.2 Nærmere om de enkelte næringsundergrupper

3.2.2.1 Scenekunst, teater og dans

Scenekunst er fellesbetegnelse for en rekke kunstarter og genre som bl.a. teater, opera, dans og revy. Aktiviteten foregår på faste scener og alternative arenaer, på turneer, gjestespill og som oppsøkende virksomhet. Produksjon av scenekunst spenner over en rekke ulike aktører og faggrupper.

Den Norske Opera og alle teatrene som får støtte av Kultur- og kirkedepartementet (KKD) inkludert Carte Blanche er organisert som aksjeselskaper med unntak av Hedmark Teater som er stiftelse. Det er store forskjeller med hensyn til organisering og finansiering innen scenekunstfeltet. Teater, opera, dans og revy spilles av alt fra de offentlig finansierte scenekunstinstitusjonene til frie sceniske grupper og amatørteatergrupper.

Statstilskudd til scenekunstinstitusjonene fastsettes av Stortinget gjennom det årlige budsjettvedtaket og forvaltes av KKD. Også det frie feltet og amatørteaterfeltet har statlig finansiering, men midlene kanaliseres i hovedsak gjennom hhv. Norsk kulturråd og Norsk teaterråd. Ved siden av dette finnes det kommunalt finansierte teater og privatfinansierte teater og oppsetninger spesielt innen revy. De frie sceniske gruppene og amatørteatrene drives på privat basis og mottar i varierende grad offentlig støtte, og er avhengig av en stor del frivillig innsats. Institusjonsteatrene står i en annen stilling med faste scener/teaterhus og en profesjonell kunstnerisk, administrativ og teknisk stab. Institusjonsteatrene er imidlertid avhengig av offentlige tilskudd for å opprettholde driften. De privatfinansierte revy- og teateroppsetningene er ofte organisert som egne prosjekter og engasjerer medarbeidere mer etter behov. Publikumstilstrømmingen til institusjonsteatrene er relativt stabil. Tilbudet av scenekunst har økt de senere årene. Et økende antall profesjonelle produsenter har samlet gitt flere oppsetninger og forestillinger per år på flere scener. Som det framgår av tabell 3.4 hadde institusjonsteatrene i 2006 til sammen nær 1,36 mill. publikummere på 7 016 forestillinger. Gjennomsnittlig antall tilskuere per forestilling varierer i årene 2004 – 2006 fra 204 til 194. De frie teater- og dansegruppene hadde i 2005 nær en halv million besøk eller 128 tilskuere per framvisning, 18 flere enn året før. Aktiviteten til den frie scenekunsten har utviklet seg positivt.

Danse- og teatersentrum mottok i 2007 1,8 mill. kroner fra Utenriksdepartementet til presentasjon av oppsettinger fra frie sceniske grupper i utlandet.

Scenekunst er en kollektiv kunstart. Produksjonen er en prosess som involverer en rekke kunstneriske yrkesgrupper. Ved institusjonene er det etablert et produksjonsapparat som skal sikre kontinuitet i realiseringen fra manuskript/partitur/koreografi til ferdig forestilling. Utenfor institusjonene må aktørene i større grad «finne» hverandre fra prosjekt til prosjekt. Produsentene i det frie feltet arbeider dels i prosjektilknyttede fellesskap der det karakteristiske ved prosjektene er at de er tidsavgrensede, og dels i ensembler som arbeider sammen over lengre tid.

Utviklingen viser at antallet privatteatre øker. I løpet av de siste årene er det etablert flere nye private scener, arrangører og formidlingsnettverk. Bare i Oslo regner en med at tilstrømningen til privatteatre ligger på mellom 300 000 til 400 000 publikummere årlig. Telemarkforsking har foretatt en kartlegging av kulturområder som driver på kommersiell basis. Ifølge kartleggingen er det 104 private virksomheter innen scenekunstfeltet med om lag 695 000 betalende og 109 000 ikke-betalende besøk. Det er 564 ansatte sysselsatt i de 104 virksomhetene.

Egeninntekter omfatter inntekter som de offentlig finansierte institusjonene har generert bl.a. via billettsalg, programsalg, kiosksalg og sponsorer. Den offentlige finansieringen per publikummer og per forestilling målt i faste kroner er redusert, mens egeninntekter som finansieringskilde i institusjonsfeltet har økt i betydning. Egenfinansieringen per billett har økt. Samtlige av institusjonene benytter seg av ulike rabattordninger og differensierte billettpriser. Økte egeninntekter har gitt institusjonene nye muligheter til å øke sin samlede økonomiske ramme. Det hevdes at økt vekt på egenfinansiering også har påvirket repertoaret i retning av økt avhengighet av bred publikumsappell, jf. NOU 2002: 8 Etter alle kunstens regler.

3.2.2.2 Musikk

Musikksektoren er mangfoldig både mht. sjangrer, uttrykksformer og virksomhetsområder. Den omfatter opphavsretthavere, utøvende musikere og et omfattende produksjons- og formidlingsapparat bestående av produsenter, teknikere, arrangører, fonogram- og audiovisuelle produsenter og forleggere. I tillegg kommer det en stor gruppe frivillige, som spiller en viktig rolle innen utdanning og konsertvirksomhet.

Det er store forskjeller med hensyn til organisering og finansiering på musikkområdet. For landets symfoniorkestre er staten og regionen den viktigste finansieringskilden. Staten bidrar med 100 pst. av den offentlige støtten til Oslo-Filharmonien og Stiftelsen Harmonien i Bergen. I tillegg gis det fast årlig støtte til enkelte mindre orkestre. Egeninntekt og sponsormidler varierer vesentlig mellom orkestrene. Alle orkestrene som får støtte av KKD er organisert som stiftelser.

Den statlige støtten til det frie feltet kanaliseres i det alt vesentlig gjennom Norsk kulturråd ordning med ensemblestøtte.

Avsetningen til musikkformål under Norsk kulturfond utgjør 86,8 mill. kroner og omfatter blant annet tilskudd til festivaler, ensembler, arrangørstøtte og innkjøpsordning for fonogram. I 2007 ble det fordelt 18,6 mill. kroner til 109 musikkensembler – et gjennomsnitt på 0,17 mill. kroner per ensemble.

Antallet profesjonelle musikere og sangere anslås til 6 000, hvorav anslagsvis 4 000 er frilansere eller egen næring. Den statlige virksomheten Rikskonsertene produserte 9 624 konserter i 2006. Rikskonsertene engasjerer hvert år mer enn 800 musikere til turneer rundt om i landet. I tillegg er festivalene viktige inntektskilder for frilansmusikere.

Konsertvirksomheten i landet som helhet er omfattende og økende. Rikskonsertene hadde i 2006 et publikum på mer enn 1,3 mill. besøkende på sine konserter. Orkesterselskapene hadde i 2006 et totalt antall publikum på 359 000. Totalt antall betalende publikum på arrangement i regi av knutepunktfestivalene var ca. 160 000. Konserter (inkludert musikkfestivaler) som blir drevet på kommersiell basis utgjør 185 virksomheter, jf. TF-rapporten, med et publikum på nesten 2 mill. besøkende fordelt på 1,6 mill. betalende og 0,4 mill. ikke-betalende.

I tillegg til de faste spillestedene har det de siste årene vært en sterk tilvekst av private klubber og konsertsteder. Både klubbene og festivalene har som oftest utspring i sjangermiljø. Klubbscenene er oftest etablert i tilknytning til eller med egne serveringssteder. Det er vanskelig å tallfeste denne konsertvirksomheten.

Som produksjonsfelt er musikkområdet strukturert ut fra opphavrettshavernes sin produksjon av kunstverk. Komponister, låtskrivere og tekstforfattere er individuelle eller kollektive verkprodusenter. De danner kjernen i et omfattende nettverk av aktører knyttet til ulike former for produksjon og distribusjon. Hele dette apparatet produserer varer og tjenester enten til andre aktører i produksjonssystemet eller til sluttbrukerne – publikum, platekjøpere og amatørmusikerne. Det er et stort mangfold av aktører, ulike yrkesgrupper og arenaer som til sammen utgjør den norske musikkbransjen. I tillegg til dette kommer sysselsettingen i de andre delene av verdikjeden som blant annet omfatter platestudio, plateselskap, salg av musikk og musikkinstrument, spillesteder og festivaler og impressario/bookingagenter, produsenter, aktører innenfor lys-, lyd- og sceneteknikk og utstyrsutleie.

Det er store variasjoner i samarbeidet mellom kulturliv og næringsliv på musikkområdet. Graden av kommersiell inntjening på produksjon og formidling av konserter og plateinnspillinger varierer også. Inntektsgrunnlaget for institusjoner og tiltak på musikkområdet er sammensatt, også for institusjoner med statlig finansiering.

Inntekter for musikksektoren er salg av billetter, sponsorinntekter, salg av effekter og kompetanse, i tillegg til offentlige tilskudd. De senere års publikumstall for de statlig støttede musikkinstitusjonene har sett en jevn økning. Konsertvirksomhet og de billettinntektene dette gir, utgjør i de fleste tilfeller den største delen av egeninntektene. Abonnementssalg er særlig viktig siden de faste abonnentene utgjør stammen i orkesterpublikummet. For å tiltrekke seg nye større publikumsgrupper og for å oppfylle statlige målsetninger på feltet er ulike rabattordninger blitt satt i verk, f. eks. mot barn og unge. Det er mer og mer vanlig at musikkinstitusjoner som mottar driftstilskudd fra KKD også mottar sponsorstøtte fra næringslivet. Dette kan være til prosjekt, turneer, plateinnspillinger eller i form av faste sponsoravtaler. Frivillig arbeid og inntekter gjennom opphavsrett er også inntekter musikkbransjen nyter godt av.

Teknologisk utvikling har innvirking på store deler av musikkfeltet. I særlig grad har digital informasjons- og kommunikasjonsteknologi endret vilkårene for innspilling, redigering og distribusjon av musikk, og dette vil kunne få stor innvirkning på musikkbransjen.

Musikkinformasjonssenteret (MIC) er en viktig aktør i arbeidet med å øke bruken av norsk musikk i utlandet. Senteret skal aktivt informere om og profilere det profesjonelle musikklivet. I 2007 mottok MIC 8,1 mill. kroner i statlig tilskudd til sin virksomhet i Norge og utlandet. Under Norsk kulturråd gis det videre tilskudd til utenlandsturné for utøvere innen rock- og populærmusikk.

Music Export Norway (MEN) er et kompetansesenter for den profesjonelle musikkbransjen uavhengig av sjanger. Formålet er å øke verdiskaping og merkevarebygging av Norge som musikkleverandør i utlandet. En viktig oppgave er å koordinere den felles norske deltakelsen på internasjonale messer og konferanser. Det er i 2007 gitt 1,5 mill. kroner i tilskudd til MEN.

3.2.2.3 Festivaler

Foreningen Norske festivaler anslår antallet festivaler til ca. 400 hvorav ca. 200 er av nasjonal interesse. Det fins ingen sikre tall på omfanget, men det er ikke usannsynlig at musikkfestivalene arrangerer et sted mellom 8 000 og 10 000 konserter i løpet av et år. Det siste tiåret har det skjedd en stor tilvekst av festivaler.

Statlig tilskudd til festivaler forvaltes av Norsk kulturråd under kap. 320 post 50 Norsk kulturfond og som fast årlig tilskudd under kap. 320 post 74. I tillegg gir KKD tilskudd til festivaler med knutepunktfinansiering der kravet er at offentlig tilskudd fordeles mellom stat og region i forholdet 60/40. Alle festivalene som mottar støtte av KKD er stiftelser, med unntak av Øyafestivalen som er et aksjeselskap.

I 2007 ble det under Norsk kulturfond fordelt 27,7 mill. kroner til totalt 80 musikkfestivaler landet over og innen alle sjangrer. I 2006 ble 26,6 mill. kroner fordelt til 66 festivaler. Antallet søkere til slik støtte økte fra 103 i 2005 til 139 i 2007. Norsk kulturråd gir fast årlig tilskudd til 11 festivaler innen allmennkultur, billedkunst, scenekunst og dans. Film og kino gir årlig støtte til 20 filmfestivaler. 10 festivaler innen musikk, billedkunst, litteratur og film mottar støtte som knutepunktfestivaler fra KKD.

Av de 80 festivalene med tilskudd fra festivalstøtten i 2007 er 29 innen rock/populærmusikk, 16 jazz, 10 tradisjons-/folkemusikk, 12 klassisk/kammermusikk, 4 kirkemusikk, 4 samtidsmusikk og 5 festspill. Sjangrene jazz og rock/populærmusikk mottar mest støtte, med henholdsvis 8,1 og 6,2 mill. kroner. Tilskuddet til den enkelte festival varierer. 53 av 80 festivaler mottar en støtte på 0,3 mill. kroner eller mindre. For rock/populærmusikk er høyeste enkeltbeløp 0,9 mill kroner (èn festival). På jazzområdet mottar tre festivaler mer enn 1 mill. kroner i støtte.

Det foreligger ikke en samlet oversikt for besøkstall på festivaler. I en oversikt fra Norske festivaler oppgis et besøkstall på tilnærmet 1,1 mill. i 2006. Oversikten omfatter 56 festivaler. 2 Samlet representerer festivalene en omsetning på 283 mill. kroner og 3 821 forestillinger og arrangement.

Til sammenligning vises det til hovedtallene for knutepunktfestivalene i 2006 som framgår av tabell 3.5 og som knutepunktfestivalene har rapportert til KKD.

Ifølge Norske festivaler kommer inntektene i hovedsak fra fire kilder: offentlige tilskudd, sponsorer, frivillig innsats og egeninntekter i form av billettsalg og eksempelvis salg av festivalprogram, restaurant- og kaffedrift og utleie.

Økonomien i konsertvirksomheten varierer fra det helt ikke-kommersielle til det helt kommersielle. Sektoren har skapt rom for en rekke næringsaktører som bookingagenter, managere, firma som tilbyr utstyr og tjenester i tilknytning til scenerigging, lyd, lys og lignende.

Ifølge TF-rapporten er det 37 festivaler 3 som blir drevet på kommersiell basis i Norge med ca. 240 000 besøkende fordelt på ca. 210 000 betalende og ca. 30 – 000 ikke-betalende. Det er ca. 50 ansatte sysselsatt i de 37 festivalene. Flere av festivalene har ikke ansatte siden mange, i hvert fall de mindre, i stor grad baserer seg på frivillig innsats.

3.2.2.4 Billedkunst, kunsthåndverk og gallerier

For alle institusjonene på (billed)kunstområdet gjelder at de skal sikre flest mulig tilgang til, forståelse for og opplevelse av billedkunst, kunsthåndverk, design og arkitektur av god kvalitet. Det er videre et mål å øke den estetiske og funksjonelle kvaliteten i de fysiske omgivelsene og de produktene som danner rammene om folks hverdag og virke. Dette medvirker til økt livskvalitet og trivsel og er en viktig identitetsskapende faktor. De regionale kunstmuseene behandles i denne sammenheng sammen med de øvrige museene, og ikke som en kunstinstitusjon.

Blant kunstinstitusjonene er de fleste organisert som stiftelse. I tillegg finnes flere kunstforbund som får støtte fra KKD, og disse er organisert som foreninger. Noen få institusjoner er organisert som en del av fylke, kommunen eller universitetet.

Kunstfeltet i dag preges av genre- og stiloverskridelser og samspill på tvers av teknikker, materialer og medier.

Aktivitetene innenfor design spenner fra problemløsning til ytringsformer som strekker seg langt inn i kunstfeltet. God design i dag kan handle i like stor grad om prosesser, tjenester og kommunikasjon som om de tradisjonelle praktiske og estetiske aspekter. Designbransjen representerer en møteplass mellom kultur og næring. Design kan være en kulturnæring i seg selv, samtidig som design kan bidra til økt verdiskaping i andre næringer, særlig når innovasjonsperspektivet vektlegges. Design er med på å bedre konkurranseevnen til norske varer, gjør næringsliv mer omstillingsdyktig, men design former også menneskets identitet og totalmiljø, bidrar til kreativitet og trivsel, slik at den har en økende innvirkning på samfunnsutviklingen. Designbransjen er en markedsbasert næring som blir direkte påvirket av nasjonale og internasjonale konjunkturer. Det er gode grunner til at etterspørselen og bruken av design vil øke i tiden framover. Begrep som bl.a. identitet og funksjonalitet for brukeren gjør at design kan medvirke til å fylle disse kriteriene.

Det norske designfeltet er sammensatt av en rekke ulike fag med store variasjoner i arbeidsmåter, ideal, faglig identitet og arbeidstilhørighet. Grovt sett kan en skille mellom kunsthåndverk, industridesign og møbel- og interiørdesign, kles- og kostymedesign og grafisk design. Ifølge Østlandsforsknings rapport nr. 10: 2004 Kartlegging av kulturnæringene iNorgevar det i 2002 i alt 1 039 sysselsatte i designnæringen i Norge. Dette utgjorde om lag 0,05 pst. av alle sysselsatte i landet. Designnæringen er preget av et fåtall mellomstore selskap (15 til 20 tilsatte) og mange små bedrifter og selvstendig næringsdrivende. Det er trolig rundt 200 designbedrifter i Norge, 25 av disse karakteriseres som mellomstore.

Billedkunstnere og kunsthåndverkere

Kunstnerpolitikken i Norge har blitt utformet i et tett samarbeid mellom staten og kunstnernes interesseorganisasjoner. I løpet av de siste 25 årene har det vært en kraftig vekst i antall kunstnere, og i følge St. meld. nr. 48 (2002 – 2003) Kulturpolitikk fram mot 2014finnes det om lag 10 000 kunstnere i Norge. Stadig flere kunstnere sysselsetter seg som frilanserer og skaffer sin inntekt fra fleksible prosjektordninger. Det er også blitt mer vanlig at kunstnere arbeider på tvers av tradisjonelle faggrupper og medier, noe som gjør det problematisk å kategorisere ulike kunstnergrupper.

I 2006 fikk 49 billedkunstnere og 19 kunsthåndverkere arbeidsstipend. Det var 267 billedkunstnere og 98 kunsthåndverkere som fikk garantiinntekter.

Den store veksten i antall kunstnere betyr hardere konkurranse om ressursene. Mange kunstnere har vanskelige arbeidsvilkår, selv om inntektsgrunnlaget er høyst varierende. De statlige tilskuddene til kunstnere knytter seg til garantiinntekter, arbeidsstipend og vederlagsordninger som bibliotekvederlag og visningsvederlag. En stor del av vederlagsmidlene går til kunstnere i form av ulike stipend- og støtteordninger.

KKD har satt i gang en levekårsundersøkelse for å kartlegge arbeids- og inntektssituasjonen for kunstnere. Undersøkelsen vil være basert på en representativ spørreundersøkelse. Rapport og resultat av undersøkelsen forventes ferdigstilt i mai 2008.

Gallerier

Det finnes en rekke kommersielle aktører på kunstfeltet som departementet ikke gir tilskudd til. Av dette utgjør gallerier en stor del. I kartleggingen foretatt av Telemarkforsking er 131 gallerier tatt med i utvalget. Siden det er gratis adgang i de aller fleste galleriene, er det snaut 5000 betalende besøk i galleriene, mens det er mer enn 2 mill. ikke-betalende besøk. Sysselsettingen i galleriene er ikke særlig stor. En del av galleriene er også enkeltpersonforetak, som altså ikke registrerer den personen som eventuelt er selvsysselsatt i virksomheten. Det er ca. 157 ansatte sysselsatt i de 131 galleriene i utvalget.

Den viktigste produksjonen som foregår i mange gallerier er salg av kunstobjekter.

Som det framgår av tabell 3.6 ble det i 2006 omsatt om lag 27 000 kunstverk til en samlet verdi av ca. 500 mill. kroner i norske gallerier. Gjennomsnittsprisen for kunstobjekter solgt fra norske gallerier er relativt høyt, i 2006 var den 18 – 19 000 kroner. Siden noen få kunstverk omsettes for svært høye beløp, bidrar dette til å trekke gjennomsnittet opp. Kunstverkene som omsettes i mediagalleriet derimot omsettes til en langt lavere pris enn gjennomsnittsprisen, kun 4000 kroner.

3.2.2.5 Museum og samlinger

Museumslandskapet har forandret seg mye de siste årene på grunn av den omfattende konsolideringen som pågår i museumssektoren. Formålet med konsolideringen er å styrke museene faglig, men den har også medvirket til styrking både på det organisatoriske og administrative området. Det at man får større enheter bidrar til at publikum får større forventninger til museene. Det bidrar igjen til at museene får et mer sammensatt inntektsbilde. De fleste museer er offentlig drevet eller i vesentlig grad støttet med offentlige midler. Disse kan ikke på noen måte oppnå og dekke sine omkostninger gjennom billettsalget. Noen museer har gratis inngang.

I 2006 var det bortimot 36 mill. museumsgjenstander og fotografi, 9,33 mill. besøk (økning på 3 pst. fra 2005), 3 060 utstillinger og 5 331 kulturhistoriske bygninger i de 291 museumsenhetene som har levert museumsstatistikken.

Det fins ingen entydig definisjon på museum i Norge. I hovedsak bygger definisjonen av museum på International Council of Museums (ICOM) sin definisjon. Denne viser at museene i utgangspunktet er ikke-kommersielle aktører:

«Et museum er en ikke-kommersiell, permanent institusjon som skal tjene samfunnet og samfunnsutviklingen. Institusjonen skal være åpen for publikum. Et museum skal samle inn, bevare og sikre, forske i, formidle og stille ut materielle vitnemål om mennesker og omgivelser. Formålet er å gi mulighet for studier, opplæring og opplevelse».

De spesifikke målene på museumssektoren kommer til uttrykk i de siste meldingene som Stortinget har behandlet, ABM-meldingen fra 1999, 4 kulturmeldingen fra 2003, 5 stortingsmeldingen om kulturminner fra 2004 6 og utredningen om universitetsmuseene fra 2006. 7

Det er her framhevet at museene sammen med arkiv og bibliotek utgjør en hoveddel av samfunnets kollektive minne. Det dreier seg bl.a. om å ta vare på kildemateriale fra de eldste tider og framover og å sikre tilsvarende materiale fra samtiden og den nære fortiden.

Museene arbeider i et spenningsfelt mellom bevaring og formidling og må søke å finne en optimal balanse mellom de bevaringsrettede og de formidlingsrettede funksjonene. Museumsvirksomheten skal også være forankret i forskning. Med disse underliggende skal museene legge til rette for at det blir skapt kunnskap om, forståelse for og opplevelse av natur, kultur og samfunn på en måte som viser så vel kontinuitet og endring som sammenheng og forskjeller. Museene skal være arenaer for kritisk refleksjon og skapende innsikt. Det er et mål at museene fungerer som moderne samfunnsinstitusjoner. 

Blant museene er omkring tre fjerdedeler organisert som stiftelse. De resterende museene er organisert som interkommunalt selskap, selskap med begrenset ansvar, aksjeselskap eller forening.

ABM-utvikling og SSB gir hvert år ut en museumsstatistikk. I 2006 omfatter denne 291 museum. Her er også inkludert private aktører og museer som får annen offentlig støtte enn fra KKD. Det er registrert 3 397 ansatte i disse virksomhetene. Statistikken er delt inn i fire typer etter ansvarsområde og fordelte seg slik i 2006:

• Kunst- og kunstindustrimuseum: 30 museum

• Kulturhistorisk museum: 222 museum

• Naturhistorisk museum: 6 museum

• Blanda kultur- og naturhistorisk museum: 33 museum

Museene i statistikken rapporterte om 3 060 utstillinger i 2006, mot 2 959 i 2005. De siste fire årene har det totale tallet på utstillinger økt jevnt, men det er de temporære utstillingene som står for det meste av økningen. Tallet på internettustillinger økte fra 150 i 2005 til 181 i 2006. Det var 19,4 besøk på museenes hjemmesider i 2006, mot 12,7 mill. i 2005.

I 2006 ble 9,6 mill. besøk registrert mot 9,2 mill. besøk i 2005. Besøkstallene har økt jevnt de siste fem årene, fra 8,3 i 2002.

Spesifikt om museene som får støtte fra KKD

Som det framgår av tabell 3.7 hadde museene i KKDs budsjett et samlet besøk på ca. 5,5 mill. i 2006, en økning på ca. 2 pst. fra 2005. Holder en nedgangen til Nasjonalmuseet for kunst utenfor, så har de øvrige museene i KKDs budsjett en økning i besøk på ca. 4 pst. fra 2005 til 2006. 65 pst. av museene hadde åpent hele året, antall åpningsdager og åpningstimer var omtrent på samme nivå som i 2005. Fem museer rapporterte om gratis adgang for alle besøkende. Det er en positiv trend i utstillingsaktiviteten fra 2005 til 2006. I 2006 ble det rapportert om 1 156 basisutstillinger, 74 av disse var nye. Tallet for temporære utstillinger var 852, og 697 av disse var nye i 2006. Det ble produsert 185 vandreutstillinger. Omkring 70 pst. av museene bidro med gjenstander og fotografier til utstillinger ved andre museer.

Utvikling av informasjonsteknologien gir utfordringer både til formidling til publikum som besøker museet, og i forhold til publikum som bruker museenes tilbud på internett. Utvikling av regionale kulturnett og Kulturnett.no har bidratt til at museer har prioritert bruk av ressurser på hjemmesider. 110 museer hadde egne internettutstillinger. Totalt besøk på museenes hjemmesider var ca. 5,9 mill., begge disse tallene gir en økning på ca. 20 pst. i forhold til 2005.

Museumslandskapet har endret seg de siste årene. Flere mindre museum er slått sammen til større, konsoliderte enheter. Dette har medført profesjonalisering av personal og ledelse.

I kjølvannet av moderniseringen av museumssektoren, har mange museer signalisert behov for en oppgradering og modernisering av sine formidlingsbygg, som er en sentral del av «det nye museet». Videre har fokus på samlingsforvaltning aktualisert behovet for oppgradering og nybygg av magasiner, der gjenstandene blir oppbevart i riktig klima. Disse behovene vil kunne føre til søknader om statlige investeringsmidler og økt statlig tilskudd.

Museene skal være aktuelle samfunnsaktører, noe som skal gjenspeiles i valg av tema for utstillinger og formidlingsformer. Det arbeides aktivt med utvikling av god og aktuell formidling, blant annet på Internett.

3.2.2.6 Bibliotek

Det nasjonale biblioteknettverket består av fylkes- og folkebibliotek, skolebibliotek, offentlige og private fag- og forskningsbibliotek, samt Nasjonalbiblioteket og Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek. Et viktig prinsipp er biblioteket som fellesressurs. Tilgang til informasjon og litteratur skal ikke være knyttet til økonomisk bæreevne og gratisprinsippet står sterkt. Dette innebærer at det i folke- og fagbiblioteksektoren ikke er noe inntjeningsgrunnlag.

Utfordringen i området ligger i å utvikle ny bibliotekpolitikk som avspeiler endringene i samfunnet i forhold til teknologi, kunnskapsbehov og kultur, og å fremme læring og formidling. Nedgangen i utlån knyttes til at bevilgningene til kjøp av bøker og andre medier har gått ned de siste ti årene.

Folkebibliotek

Ved utgangen av 2006 var det 815 folkebibliotek. Det siste tiåret, fra 1995 til 2006, har antallet folkebibliotek blitt redusert med 342, eller over en fjerdedel. Samlet utlån var 24,1 mill. i 2006. Derav var 17,2 mill. bøker og over 7 mill. var andre medium. Dette er det laveste utlånstallet for bøker på ti år. Samlet utlån per innbygger var 5,2 i 2006, en nedgang på 4 pst. fra 2005.

De totale samlingene i folkebibliotekene utgjorde nær 22 mill. enheter i 2006, 20 mill. bøker og resten andre medium. Den totale bestanden ved folkebibliotekene er uendret, men bestanden av andre medium enn bøker, tidsskrift og aviser økte med 6,7 pst., og i 2006 utgjorde de 8 pst. av samlingene. Det er musikk, lydbøker og video/dvd som har økt mest.

Samlede brutto driftsutgifter var på 1 137 mill. kroner. Dette er en økning på godt under 1 pst. fra 2005. Gjennomsnittlig driftsutgifter per innbygger var i 2006 246 kroner.

Fylkesbibliotek

Samlet utlån fra de 18 fylkesbibliotekene i 2006 var om lag 651 500 enheter. Dette var en nedgang på 7,9 pst. fra 2005. Utlån fra mobile enheter utgjorde over halvparten av samlet utlån i fylkesbibliotekene.

Driftsutgiftene til fylkesbibliotekene i 2006 ble redusert med ca. 2,4 pst. fra 2005 og utgjorde 108,7 mill. kroner i 2006. Utgiftene til bøker og annet materiell utgjorde 9,9 mill. kroner, noe som var en økning på 1,9 pst. fra året før. Nedgangen i aktivitet kan komme av at oppgavene til fylkesbibliotekene retter seg mer mot utviklingsarbeid enn ren tjenesteyting.

Fengselsbibliotek

Statistikken omfatter 15 enheter og omfatter kun de som mottar statlig støtte. Disse bibliotekene hadde en samling av bøker og andre medium på nærmere 81 000. Totalt var det 141 895 utlån fra norske fengselsbibliotek eller 80 per innsatt, en nedgang på 4,1 pst. fra 2005. Dette er omtrent 15 ganger mer enn resten av befolkningen.

Fag- og forskningsbibliotekene

Utlånsveksten fra 1997 til 2006 er på 13,8 pst. Det totale utlån dekker lokale lån, kopier som erstatning for lån og fjernlån. Siden 1997 har tilgangen på elektroniske ressurser økt kraftig og man kan se at utlånet av de fysiske samlingene har flatet ut på landsbasis, med en liten nedgang det siste året. Tall på titler på elektroniske periodika ved utgangen av 2006 var på 338 671, noe som er en økning på ca. 30 pst. fra året før. Bestanden er på rundt 19,8 mill., består av blant annet bøker, manuskript, patent, mikroformer m.m. Bibliotekene hadde nær 356 mill. digitale dokument i sine samlinger, nesten alle hos Nasjonalbiblioteket.

De 314 enhetene hadde 1 775 ansatte som utførte 1 547 årsverk, og de totale utgiftene er på over 1,3 mrd. kroner. Av dette utgjør lønnskostnadene 589 mill. kroner, og innkjøp av materiale til samlingene 365 mill. kroner.

3.2.2.7 Arkiv

I 2006 ble det totalt registrert 24 818 lesesalbesøk og utlevert 53 034 arkivstykker (enhet som inneholder arkiveringer) ved de norske arkivinstitusjonene. 8 Mens tallet på utlevert arkivstykke hadde en svak nedgang fra 2004 til 2005, har tallet gått opp fra 2005 til 2006 med nærmere 16 pst. Økningen i utleverte arkivstykker er særlig stor i Riksarkivet og Statsarkivet i Oslo, som har registrert en økning på nærmere 20 pst. Mange forskere har hatt bruk for mye arkivmateriale. Økningen i lesesalsbesøk skyldes antagelig at Riksarkivbygningen har gjenåpnet etter å ha vært stengt under ombygging. I statsarkivene registrerer vi fortsatt reduksjon i antall lesesalsgjester, men også der har tallet på utleverte arkivstykker økt. I 2006 var det totalt om lag 197 500 hyllemeter arkivmateriale i Riksarkivet og statsarkivene.

De ivrigste brukerne av arkivene er slektsgranskere, forskere og journalister. Noe av årsaken til nedgangen i antall besøkende hos de enkelte Statsarkivene kan være at etterspurt materiale er gjort tilgjengelig over Internett via Digitalarkivet. Arkivverket startet i november 2005 et prosjekt for å digitalisere mikrofilmede kirkebøker og gjøre dem tilgjengelig i Digitalarkivet, Arkivverkets nettsted for digitale kilder. Innen utgangen av 2006 var 1 mill. oppslag, eller 2 mill. kirkeboksider gjort tilgjengelig.

Hovedutfordringen på arkivfeltet er å sette Arkivverket i stand til å håndtere de økende mengdene elektronisk arkivtilgang, for ikke å miste viktig historisk kildemateriale. Dette gjelder særlig fagsystem og databaser, der informasjonsinnholdet står i fare for å bli teknologisk utilgjengelige og dermed gå tapt etter hvert som systemet går ut av bruk, eller som følge av teknologiske endringer eller administrative oppdateringer.

For å åpne arkivkildene for et stort publikum og slik bringe arkivene ut til folket må en intensivere arbeidet for å digitalisere utvalgte kildeserier og gjøre disse tilgjengelige gjennom nettbaserte tjenester.

3.2.2.8 Bøker

Bokbransjen er et næringsområde som tjener penger på å tilby kunst- og kulturuttrykk gjennom bøker som medium. Bokproduksjonen er verdikjeden fra forfattere via forlag til trykking, distribusjon og detaljomsetning. Men langt flere enn disse er med på å få bøkene ut til leserne. Virksomheter innen f. eks. grafisk bransje og en rekke frilansere med ulik bakgrunn og gjøremål/oppgaver er også viktige deler av det produksjons- og distribusjonsapparatet som til sammen konstituerer bokbransjen. Et forlag med rundt 50 ansatte sender for eksempel lønnsoppgaver til rundt 700 frilansere. I tillegg kommer andre virksomheter det kjøpes tjenester fra.

Bokbransjen produserer og distribuerer bøker i mange ulike sjangere. Verdiskapningen i ulike ledd i bransjen knytter seg derfor ikke bare til framstilling av produkt med kunstnerisk innhold. Som følge av den teknologiske utvikling, er lydbøker og (til dels) e-bøker aktuelle i dag. Bokbransjen samarbeider også med de som produserer spill, leker og andre produkt tilknyttet bøker. Bøker blir dessuten brukt i andre massemedium og er grunnlag for teater, film- og fjernsynsproduksjoner. Bøker er også sentrale i alle undervisnings- og kunnskapssituasjoner.

Lesing er en sentral forutsetning for meningsdanning og deltakelse i demokratiet. På den annen side gir bokbransjen underholdning og kan i mange tilfeller være helt kommersiell. Kryssubsidiering ved at inntekt fra lønnsomme utgivelser blir brukt til å lage bøker som blir sett på som viktige, er vanlig. Bransjens balansering av forholdet mellom utgivelser med store inntekstpotensial og utgivelser med mindre eller små opplag betegnes gjerne som forholdet mellom børs og katedral. Katedralen symboliserer da bransjens kunstneriske innsats og ambisjoner. Bokbransjen betoner katedralaspektet i samarbeidet med myndighetene om litteraturpolitiske målsetninger.

Bakgrunnen for statlig litteraturpolitikk er å legge til rette for kvalitet, bredde og mangfold med hensyn til innhold og sjangere i fag- og skjønnlitteraturen. Videre må den litteraturen som blir skapt, distribueres slik at den når fram til publikum gjennom relevante kanaler. Et effektivt utbygd distribusjonsnett sikrer lik tilgang til litteratur over hele landet, og med det like vilkår for kunnskapstilegnelse, fri meningsdannelse, språk- og leseforståelse. Sentrale virkemiddel for staten er innkjøpsordningene forvaltet av Norsk kulturråd, momsfritak på bøker og unntak fra konkurranselovgivningen for handelssamarbeid i bransjen. Litteraturpolitikken henger også sammen med kunstnerpolitikken, og staten bidrar til rekruttering til og stabilitet i forfatteryrket ved kunstnerstipend, garantiinntekter og bibliotekvederlag.

Som i andre bransjer har det gjennom de siste tiårene vært en sterk konsentrasjon i norsk bokbransje. Først gjennom oppkjøp, sammenslåinger og nært samarbeid mellom forlag, siden ved kjededanning i bokhandelen. Norske forlag har startet bokklubber og internettbokhandlere. Flere forlag har også gått inn i bokhandlerbransjen.

I 2002 stod bokhandlerne for 61 pst. av omsetningen av bøker i Norge, mens bokklubbene stod for 27 pst. og andre for 12 pst. av omsetningen. I 2006 stod bokhandlene for 55 pst. av omsetningen, bokklubbene for 21 pst. og øvrige for 24 pst. 9 Fra og med 1. mai 2005 trådte den nye Bokavtalen i kraft etter at myndighetene laget nye rammer for bokbransjen. Bestemmelsene innebærer at alle salgskanaler som er omfattet av avtalen skal gis samme adgang til rabatt på bøker. Ettersom bokklubbenes prisfordel falt bort, har andre salgskanaler som Internett-bokhandler fått øket omsetning.

Den teknologisk utviklingen har bidratt til at det har kommet til nye media, slik som lydbøker og e-bøker. Den digital-teknologiske utviklingen vil etter hvert påvirke næringskjeden i bokproduksjonen ved øket innslag av elektronisk formidling. Dette vil påvirke både den tekniske produksjonen, distribusjon og omsetningsformer. Ved tiltagende elektronisk tigjengelighet til teksten er det sannsynlig at også innholdet endres. En fortelling fra a til å kan endres til en interaktiv multimedieopplevelse. I så fall endres også måten mange forfattere skriver på.

Rasjonaliseringspotensialet på produksjonssiden er mindre enn for mange andre vareområder. Rundt halvparten av bokens utsalgspris dekker forhandler- og distribusjonskostnader, primært knyttet til lønns- og lokalkostnader, og den andre halvdelen fordeler seg på forfatterhonorar, trykking og forlagsarbeid.

Forfattere

Inntektene til forfatterne kommer i hovedsak fra royalties på den ene siden, og garantiinntekter, arbeidsstipender og bibliotekvederlaget fra KKD på den andre siden.

I 2006 ble det gitt arbeidsstipend til 40 skjønnlitterære forfattere, 5 barne– og ungdomslitteraturforfattere, 5 dramatikere, 4 oversettere og 2 faglitterære forfattere og oversettere. Det ble gitt garantiinntekter til 39 skjønnlitterære forfattere, 10 barne– og ungdomslitteraturforfattere, 2 dramatikere, 2 oversettere og 3 faglitterære forfattere og oversettere.

Det finnes ulike typer normalkontrakter mellom forfatter og forlag avhengig av sjanger som blant annet angir forfatterens royaltysats avhengig av oppdrag.

De skjønnlitterære forfatterne som får bøker utgitt gjennom bokklubbene, avstår 2 til 5 pst. av sine royalties til Solidaritetsfondet, som fordeles i sin helhet til andre skjønnlitterære forfattere; 90 pst. som stipend og resten som akutt krisehjelp.

I 2005 var det 4 874 forfattermedlemmer i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF), 67 pst. menn og 33 pst. kvinner. Blant disse er 511 oversettere og 312 er «rene» oversettere. Faglitterære forfattere er en stor og uensartet gruppe skribenter, og blir ofte brukt som en samlebetegnelse på alt som ikke er skjønnlitteratur. NFF viser at forfattermedlemmene, mellom årene 2000 og 2006 har stått for en produksjon på omkring 20 000 titler. Ikke alt er bøker, en betydelig andel av titlene er tidsskriftsartikler, og variasjonene mellom dem som har produsert mye og dem som har produsert mindre er store. For skjønnlitterære forfattere, viser tallene for 2005 at det var 520 medlemmer i Den norske Forfatterforening (DnF), 66,5 pst. menn og 33,5 pst. kvinner. Årlig kommer det ut i overkant av 200 nyskrevne skjønnlitterære bøker i Norge for voksne. I 2006 hadde Norsk Oversetterforening 290 medlemmer.

I 2005 var det 259 medlemmer i Norske Barn- og Ungdomsbokforfattere (NBU), jevnt fordelt mellom kvinner og menn. I tillegg til å skrive bøker for barn og ungdom har nærmere 44 pst. av barne- og ungdomsbokforfatterne skrevet skjønnlitteratur for voksne og 38 pst. av medlemmene i NBU er også medlemmer i DnF. Vel 40 pst. har skrevet faglitterære bøker.

I 2005 var det 249 medlemmer i Norske Dramatikeres Forbudne (NDF), 69 pst. menn og 31 pst. kvinner. 27 pst. av medlemmene er også medlem i DnF, og 19 pst. er medlem i NBU. Antallet dramatikere er stigende. I løpet av de siste 30 årene er medlemstallet firedoblet. Dramatikerne har et noe annet inntektsgrunnlag enn de forfattergruppene beskrevet ovenfor. Inntekter fra boksalg er marginale. De har fire hovedinntektskilder ved fremføring av sine tekster: honorar for oppføring av scenedramatikk, fjernsyns- og radiodramatikk og manusutvikling/bruk av manus til film.

Alle forfattere av verk som disponeres til offentlig utlån gjennom norske bibliotek kan søke om bibliotekvederlag. Vederlaget utbetales som stipend gjennom opphavsmannsorganisasjonene. De skjønnlitterære forfattere, barne- og ungdomsbokforfattere, oversettere, dramatikere og faglitterære forfattere og oversettere inkludert samiske rettighetshavere mottar i alt 78,6 pst. av det årlige bibliotekvederlaget. Av dette går 36,5 pst. til Det faglitterære fond.

Bibliotekvederlaget utbetales til fond forvaltet av opphavsmannsorganisasjonene. Uavhengig av medlemskap kan rettighetshavere søke om stipend fra organisasjonene.

Opphavsmennene mottar også kopivederlag. I 2006 mottok Det faglitterære fond 31,5 mill. kroner og 20 mill. kroner i bibliotekvederlag. Tilsvarende tall for Norsk forfatter- og oversetterfond var 5 mill. kroner i kopivederlag og 34 mill. kroner i bibliotekvederlag.

3.2.2.9 Aviser og periodika

I 2006 kom det ut 229 betalte aviser. Dette er det høyeste antallet aviser siden 1953. De siste årene har man sett mange vellykkede nyetableringer, først og fremst av lokale fådagersaviser. I 2005 hadde fem utgiversteder konkurrerende dagsaviser, fem steder hadde konkurranse mellom en dagsavis og en fådagersavis, og sju steder hadde konkurrerende fådagersaviser.

Mediebedriftenes landsforening har i samarbeid med Norsk journalistlag foretatt en undersøkelse om sysselsetting i MBLs medlemsaviser og anslår at bransjen sysselsetter i alt mellom 11 500 og 12 000 mennesker. Dette inkluderer både redaksjonelt ansatte, og ansatte innenfor grafisk, trykk og distribusjon. Redaksjonelt ansatte utgjør ca. 3 500 personer.

I 2006 utgjorde dagspressens og kringkasternes økonomi knapt 1 pst. av BNP, og det samlede driftsresultatet var på mer enn 1,28 mrd. kroner. 10 Den samlede omsetningen utgjorde 21,5 mrd. kroner. Reklame er bransjens viktigste inntektskilde og utgjør noe under halvparten av omsetningen.

Økonomisk går det et klart skille mellom aviser som mottar pressestøtte, og aviser som ikke mottar pressestøtte. Avisene som mottar pressestøtte, dvs. nummertoavisene og de mindre lokalavisene, stod i 2006 for 8 pst. av omsetningen i dagspressen. Som det framgår av tabell 3.8 nedenfor gikk disse avisene samlet sett med om lag 155 mill. kroner i underskudd før pressestøtte i 2006, en bedring på nesten 50 mill. kroner fra 2005. Aviser som ikke mottar pressestøtte er større aviser som stort sett går med overskudd. I 2006 hadde disse avisene 1,25 mrd. kroner i driftsresultat, en liten økning fra 2005.

Nettavisene utgjør en stadig viktigere del av dagspressens økonomi. Omsetningen i nettavisene økte med nesten 30 pst. fra 2005 til 2006, og omsatte for mer enn 700 mill. kroner i 2006.

Avisenes samlede opplag ble anslått til 2 867 000 i 2006. Dette er 72 000, eller 2,4 pst. lavere enn i 2005. Samlet nedgang siden 1998 er 7 pst. Til tross for at det totale avisopplaget nå har gått nedover flere år på rad, har opplaget blant små, lokale fådagersaviser gått jevnt framover i samme periode.

Når det gjelder avislesning viser utviklingen over tid en tydelig nedgang. I 1996 brukte vi i snitt 38 minutter per dag på å lese aviser, men i 2006 var dette sunket til i snitt 29 minutter. Det er i de yngre aldersgruppene at endringene i avislesningen er mest markante. For de eldre aldersgruppene er det bare minimale variasjoner. Figur 3.1 viser tid brukt på ulike medier en gjennomsnittsdag i perioden 19962006.

Kilde: SSB/Medienorge.

Staten har et grunnlovsfestet ansvar for å legge til rette for de kanalene og institusjonene som utgjør ytringsfrihetens infrastruktur, inkludert massemedia, jf. Grl. § 100 sjette ledd. I tråd med dette er det et politisk mål å stimulere til mangfold og kvalitet i norske medier.

Ifølge merverdiavgiftsloven skal det bl.a. ikke betales merverdiavgift på omsetning av bøker og tidsskrift i siste omsetningsledd eller på omsetning av aviser som kommer ut regelmessig med minst et nummer i uka, jf. merverdiavgiftsloven § 16 første ledd nr. 7 og 8. Det gjelder ikke noe tilsvarende unntak for ukepressen. Fritaket er språk- og kulturpolitisk begrunnet. Virksomheter som dekkes av disse bestemmelsene regnes i utgangspunktet som avgiftspliktige subjekter og har fradragsrett for inngående merverdiavgift. Fritaket innebærer imidlertid at de ikke skal beregne utgående merverdiavgift på virksomhetens omsetning. Dette er såkalte nullsatsede områder.

I tillegg til nullsatsen for merverdiavgift på aviser er produksjonstilskuddet til dagsaviser det viktigste virkemidlet for å opprettholde avismangfoldet. Produksjonstilskuddet utgjorde ca. 252 mill. kroner i 2007. Tilskuddet går i hovedsak til nr. 2-aviser, dvs. aviser som har en større konkurrent på utgiverstedet, samt til små nr. 1- og aleneaviser.

3.2.2.10 Sirkus, fornøyelsesparker og opplevelsessentra

Sirkus, fornøyelsesparker og opplevelsessentra mottar i liten grad statlige tilskudd. Ifølge TF-rapporten er det 74 virksomheter innenfor denne type virksomhet med ca. 2 mill. betalende fordelt på 0,3 mill. for sirkus og 1,7 mill. innen opplevelser. I tillegg anslås det at det er om lag 0,2 mill. ikke-betalende besøk til virksomheter under sirkus og opplevelser.

Sysselsettingen er ikke så høy i disse aktivitetene. Til sammen er det om lag 500 ansatte innen de to kategoriene, men med klar overvekt på opplevelser.

3.2.2.11 Film og video

Regjeringens hovedmål på medieområdet er nedfelt i Soria Moria-erklæringen og Kulturløftet. Målet på filmområdet er et mangfold av tv- og filmproduksjoner basert på norsk språk, kultur og samfunnsforhold, som er anerkjent for kunstnerisk kvalitet, dristighet og nyskapning, og som utfordrer og når et stort publikum i Norge og internasjonalt.

Den norske filmbransjen består hovedsakelig av aktører som har sin aktivitet begrenset til ett ledd i verdikjeden. Sektoren omfatter alt fra virksomheter med mange ansatte og høy omsetning til små foretak med få eller ingen ansatte. Det er en klar overvekt av små foretak i den norske filmbransjen.

Den norske filmbransjen består av mennesker med svært ulik bakgrunn. Etter oppstarten av Den norske filmskolen på Lillehammer har antallet filmarbeidere med formell bakgrunn vokst, men fremdeles er det et stort antall i bransjen som mangler formell utdannelse.

I 2006 var det 1 827 foretak innenfor «Film og video», jf. tall fra SSB. Det er flest ansatte innen sektoren «produksjon», noe som inkluderer alle som driver med film-, video-, reklame-, og tv-produksjon. Det har vært en stor vekst i antall bedrifter siden 2000. Tall fra en spørreundersøkelse utført av Rambøll Management (2005) 11 viser at den største gruppen ansatte innen produksjon av film – ca. 49 pst. – befinner seg innen formatene tv- og dokumentar. Spillefilmproduksjon kommer på andre plass med ca. 29 pst. av de ansatte. Reklamefilmproduksjon og «annet» utgjør hhv. 9 pst. og 13 pst. av de sysselsatte. Kinobransjen er den sektoren som sysselsetter flest etter produksjon. Det var 1 245 ansatte i 2005, jf. tall fra SSB. Distribusjonsleddet er det klart minste leddet, med få ansatte og få nyetableringer. Det var 139 ansatte i 2005, jf. tall fra SSB.

Samlet omsetning for den norske filmbransjen målt i driftinntekter lå i 2003 på omtrent 3,1 mrd. kroner. Av dette hadde produsentene 1 261 mill. kroner i driftinntekter, tilsvarende 41 pst. av samlet omsetning i bransjen. Distribusjonsleddet sto for 27 pst. av omsetningen, mens kino sto for 32 pst.

Tilskuddene fra Norsk filmfond er den viktigste finansieringskilden for norske filmer, selv om den gjennomsnittlige egenfinansieringen av norske filmer har økt de siste årene. Det er imidlertid store variasjoner i hvor mye offentlig støtte hver enkelt film mottar. I 2005 var den gjennomsnittlige offentlige støtteandelen på norske filmer 67 pst. Egenfinansiering er den delen av finansieringen som ikke kommer fra offentlige tilskudd. Sammensetningen av egenfinansieringen varierer, men utgjør en blanding av investeringer fra produsenten, distributøren, fond og diverse kreditter. Hvor stor del egenfinansieringen utgjør varierer mellom prosjektene, men det er en tendens til at egenfinansieringen er høyere nå enn tidligere.

Norsk filmfond forvalter flere støtteordninger til tv-produksjoner. Støtten gis i all hovedsak til uavhengige filmprodusenter. Det dreier seg om tilskudd til fjernsynsdokumentarer (herunder prosjektutvikling), og tilskudd til fjernsynsserier (drama og dokumentar) herunder tilskudd til prosjektutvikling. Ordningen med tilskudd til produksjon av fjernsynsdrama ble opprettet i 2003. Bakgrunnen for opprettelsen var et behov for mer norskprodusert drama for fjernsyn. I 2006 var det fire dramaserier med støtte fra Norsk filmfond som be vist på norsk fjernsyn. Visningene oppnådde seertall på til sammen 9,7 mill. tilskuere, med et snitt på 336 000 per episode.

Kinoene i Norge er hovedsakelig eiet og drevet av norske kommuner. De senere årene har det vært en tilvekst av private kinoer og kinokjeder, men fremdeles er ca. 80 pst. av kinobesøket i Norge på kommunale kinoer. Etter noen år med nedgang, steg antall kinobesøk i 2006, til litt over 12 mill. besøk. Dette er en oppgang på 6 pst. fra 2005. Prosentvis er økningen størst på de norske filmene, nærmere 40 pst. fra 2005 til 2006. Likevel utgjør andelen norske filmer 16 pst. av de viste filmene.

Produksjonen av norske filmer har økt siden 2001 da 9 norske filmer hadde premiere. Mellom 2003 og 2006 har antallet norske kinopremierer per år i gjennomsnitt ligget rundt 20. I 2006 var det 241 langfilmpremierer på norske kinoer, og 22 av disse var norske.

Den rådende teknologiutviklingen medfører store endringer, også på filmområdet. I løpet av få år forventes produksjonen, distribusjonen og framvisning av kinofilm å foregå digitalt over store deler av den vestlige verden. Det er langt billigere å lage en digital filmkopi enn en tradisjonell 35 mm kopi, og det er også mye billigere å distribuere film som datafiler enn som filmkopi. Digitale kopier vil kunne sendes til alle kinoer samtidig, og kvaliteten vil bli bedre enn den er i dag. Overgangen til digitalfilm vil gjøre det mulig for den enkelte kino å satse på alternative bruksområder som f. eks. å vise store sportsarrangement, konserter osv. på filmlerretet.

Gjennom Kulturløftet og Soria Moria-erklæringen har regjeringen lagt opp til en offensiv filmpolitikk. I 2006 ble det foretatt en grundig gjennomgang av de statlige virkemidlene, for å sikre at disse brukes effektivt og målrettet. Våren 2007 ble St.meld. nr. 22 (2006 – 2007) Veiviseren. For det norske filmløftet lagt fram for Stortinget. I meldingen går det fram at om de ambisiøse målene på filmområdet skal nås bør det gjøres en del endringer i det eksisterende virkemiddelapparatet, og i de nåværende tilskuddsordningene. Stortinget sluttet seg til de foreslåtte endringene, jf. Innst. S. nr. 277 (2006 – 2007). KKD arbeider nå med oppfølging av denne meldingen.

3.2.2.12 Radio og TV

Kringkastingssektoren er mangfoldig og spenner fra store, profesjonelle aktører som også kan være del av større internasjonale mediekonserner, til små, lokale aktører som driver på ideell basis.

Per 2006 var det ca. 284 kringkastingskonsesjonærer i Norge. I tillegg til NRKs radiokanaler var det to riksdekkende kommersielle radiokanaler (P4 og Kanal 24). Ved siden av NRKs to allmennkringkastingskanaler på fjernsyn, var det til sammen 10 større kommersielle tv-kanaler som rettet seg mot et norsk publikum. To av disse sendte imidlertid fra Storbritannia og var således ikke underlagt norsk jurisdiksjon. Øvrige kringkastere drev lokalkringkasting. Antallet lokalradiokonsesjoner ved utgangen av 2006 var 248, mens antallet konsesjonærer for allment bakkesendt lokalfjernsyn var 26. Lokalkonsesjonærene spenner over et svært bredt spekter, fra små, ideelle organisasjoner som driver ikke-kommersielt til relativt store og profesjonelle aktører som har konsesjoner i flere lokalområder.

I tillegg til kringkasterne selv, består kringkastingssektoren av TV-operatørene som distribuerer programmene til seerne. Disse tilbys ofte, men ikke nødvendigvis, som betal-tv-tjenester. Aktuelle distribusjonsplattformer er bakkenett, kabelnett, satellitt og bredbånd.

Sysselsettingen innen kringkastingssektoren var ifølge Statistisk sentralbyrås strukturstatistikk totalt 6 010 personer i 2006, en økning på 1 prosent fra året før.

For de kommersielle kringkasterne har reklame og sponsing hittil vært av de viktigste inntektskildene. Kringkasternes inntekter fra abonnementsfjernsyn og «pay per view» er nå økende, sett i forhold til inntektene fra reklame. Mange etablerte kringkastere forventer økt konkurranse om reklameinntektene. I Norge er det likevel foreløpig ingen tegn til at fjernsynsselskapenes reklameinntekter synker. Ifølge statistikk fra mediebyråenes interesseorganisasjon har det vært en jevn omsetningsøkning på reklame på fjernsyn. Reklameomsetning for radio har imidlertid gått noe tilbake. Figur 3.2 viser netto reklameomsetning for ulike medier i 2006 og 2006.

Kilde: IRM Norge/medienorge.

Mange europeiske land opplever en sterk omsetningsvekst innen betal-tv, og dette forventes å bli trenden også i Norge. Det digitale bakkenettet åpner muligheter for å sikre abonnementsinntekter også i bakkenettet, noe som ikke var mulig i det analoge bakkenettet.

Selv om NRK de senere år har økt omfanget av sine kommersielle inntekter er selskapet fortsatt i hovedsak lisensfinansiert. Ikke i noe år har mindre enn 90 prosent av NRKs inntekter kommet fra kringkastingsavgiften.

Medietilsynet tildelte totalt 9 013 325 kroner under tilskuddsordningen for lokalkringkasting i 2007. Av dette ble 4 237 324 kroner tildelt lokalradioer og 4 776 001 kroner tildelt lokal-tv.

Framveksten av nye mediekanaler som internett, mobiltelefoni med mer resulterer først og fremst i økt mediebruk i befolkningen. Sammenlignet med andre medier er tiden brukt på fjernsyn fortsatt dominerende. Tiden brukt på både radio og fjernsyn ser ut til å ha holdt seg relativt stabil de senere årene, jf. figur 3.1. Trenden med stabile lytter- og seertall for radio og fjernsyn ser imidlertid ut til å endre seg noe. Tall fra TNS Gallups tv-meter-undersøkelse fra de første månedene av 2007 viser at den totale tv-seingen ser ut til å synke. Denne trenden er mest markert for de yngre aldersgrupper.

Digitalisering er det sentrale stikkord for den teknologiske utvikling innen fjernsyn. Hele feltet er preget av det pågående skiftet fra analog til digital teknologi. Digitaliseringsprosessen har kommet lenger for fjernsyn enn for radio ettersom man har fastsatt en analog slukkingsplan for det analoge bakkenettet for fjernsyn. Radiobransjen står overfor en situasjon der de største aktørene har sendt digitalt fra 1995, men det har ikke blitt fastsatt noen analog slukkingsdato ennå.

Utbyggingen av det digitale bakkenettet for fjernsyn medfører en «deregulering» av fjernsynssektoren. Utbyggingen reduserer frekvensknappheten og gjør det teknisk mulig for mange flere kringkastere å nå ut til hele befolkningen. Det er derfor ikke lenger mulig for regjeringen å legge regulatoriske begrensninger på hvor mange kringkastere som skal kunne oppnå riksdekkende distribusjon. Det vil således bli lagt opp til en liberal konsesjonspolitikk basert på likebehandlingsprinsippet, noe som vil stimulere til nyetablering. Internasjonale handelshindre er også redusert, bl.a. som følge av EØS-retten. EØS-avtalens tv-direktiv er for tiden under revisjon for å sikre at dette er tilstrekkelig tilpasset den teknologiske og markedsmessige utvikling som har funnet sted de siste årene.

Som svar på stadig større konkurranse på feltet har en den siste tiden sett en økt tendens til mediekonsentrasjon i form av horisontal integrasjon. Flere store aktører danner såkalte mediehus, dvs. at mange aktører satser på å utvikle alternative medietjenester slik at deres innhold kan distribueres gjennom flere alternative kanaler, bl.a. som bestillingstjenester på internett, radio og fjernsyn. På kringkastingsfeltet er vertikal integrasjon også framtredende. Det er i dag en tendens til at det dannes allianser mellom distributører, kringkastere og andre innholdsleverandører oppstrøms og nedstrøms i verdikjeden. Integrerte virksomheter som dekker hele verdikjeden og strategiske allianser mellom innholdsprodusenter og distributør kan føre til effektivisering og kostnadsbesparing for medieaktørene. Samtidig oppstår det risiko for at konkurransen i ett eller flere berørte markeder svekkes.

3.3 Idrettssektoren

3.3.1 Idrett og fysisk aktivitet i befolkningen

En stor andel av den norske befolkningen driver idrett og fysisk aktivitet. I 2005 drev 75 pst. av befolkningen over 15 år fysisk aktivitet i form av trening eller mosjon én gang i uken eller oftere, mot 58 pst. i 1985 (MMI 2006).

For barn og ungdom opp til 15 år foregår mye av treningen gjennom organiserte aktiviteter i idrettslag. Når det gjelder den voksne befolkningen, foregår trening og mosjon i stor grad på egenhånd. Aktiviteter som turgåing, sykling, skiturer og svømming er mest utbredt. I tillegg har kommersielle treningstilbud økt betydelig i omfang de senere årene og i 2005 ble slike tilbud benyttet av 26 pst. av befolkningen. Fysisk aktivitet drives derfor både innenfor den organiserte idretten, gjennom egenorganisert aktivitet og ved private, fortjenestebaserte treningstilbud.

3.3.2 Omfanget av den organiserte idretten i Norge

Den organiserte idretten er godt rotfestet i Norge. Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité (NIF) er en paraplyorganisasjon som består av 57 særforbund, 19 idrettskretser, om lag 380 idrettsråd og 12 500 idrettslag (inkludert 4 700 bedriftsidrettslag). Figur 3.3 viser organiseringen av NIF. NIF er den klart største frivillige bevegelsen i Norge og er landets største barne- og ungdomsorganisasjon.

Kilde: NIFs hjemmeside.

Ved utgangen av 2006 var det registrert over 2 mill. medlemskap i NIF. Dette innebærer en dobling av antall medlemmer siden 1975. De siste 10 år har medlemsmassen økt med ca. 300 000 medlemskap. Rundt 37 pst. av medlemsmassen i 2006 var barn og ungdom i alderen 6 til 19 år.

Idrettslagene er av svært ulik størrelse. NIFs idrettslagsregistrering for 2006 (her er de 4 700 bedriftsidrettslagene utelatt) viser at det gjennomsnittlige antall medlemmer per idrettslag er 233. En stor andel av medlemmene er knyttet til de store idrettslagene. 10 pst. av lagene står for nærmere halvparten av den totale medlemsmassen. Samtidig er det typiske idrettslaget relativt lite. Nesten halvparten av lagene har 100 medlemmer eller færre.

3.3.3 Frivillig innsats i idretten

Idretten er den største arenaen for frivillig innsats på fritiden. Samlet utgjorde det frivillige arbeidet som ble nedlagt innen idrettsorganisasjonene i 2004 rundt 21 pst. av all frivillig arbeidstid for frivillige organisasjoner i Norge. Dette kan omregnes til drøyt 23 000 fulltidsårsverk (Institutt for Samfunnsforskning 2007).

For nesten alle idrettslag er virksomheten i all hovedsak basert på frivillig innsats. Tall fra idrettslagsundersøkelsen gjennomført av Institutt for samfunnsforskning (ISF) viser at 67 pst. av idrettslagene baserte driften utelukkende på ulønnet arbeid i 2006. Dette er en liten reduksjon sammenlignet med 1999, hvor over 71 pst. av lagene baserte all drift på frivillig innsats. Over 84 pst. av lagene baserte 90 pst. eller mer av driften på frivillig innsats, tilsvarende andel i 1999 var rundt 89 pst.

Antall timer frivillig arbeid som legges ned i hvert enkelt idrettslag er tilnærmet konstant for perioden 1999 til 2006. Samtidig er andelen av alt arbeidet som gjøres av frivillige mindre og andelen av arbeid som gjøres betalt noe økende (St.meld. nr.39 (2006 – 2007) Frivillighet for alle.

3.3.4 Statens tilrettelegging for idrett og fysisk aktivitet

Idrettens autonomi er et sentralt prinsipp i den statlige idrettspolitikken. Statens oppgave er først og fremst å gi best mulig rammevilkår for den frivillige medlemsbaserte idretten og å legge til rette for egenorganisert fysisk aktivitet. Den overordnede visjonen er idrett og fysisk aktivitet for alle. Barn og ungdom (6 til 19 år) er den primære målgruppen.

En sentral målsetting i den statlige idrettspolitikken er å styrke det frivillige, lokale idrettsarbeidet. Idrettslagenes aktiviteter gir en rekke sosiale gevinster og gir innsikt i demokratiske samhandlingsformer. Den frivillige, ubetalte innsatsen i lagene gir betydelig bidrag til egen drift. Det er videre et grunnleggende prinsipp at tilskudd fra spillemidlene til idrettsformål ikke skal danne grunnlag for fortjenestebaserte eierformer, jf. St.meld. nr.39 (2006 – 2007) Frivillighet for alle.

Statlig finansiering av idrettsformål skjer gjennom fordeling av overskuddet fra Norsk Tipping AS. I henhold til Lov om pengespill m.v. § 10, fordeles 50 pst. av overskuddet fra Norsk Tipping til kulturformål og 50 pst. til idrettsformål. Ny tippenøkkel innføres 1. januar 2009. Humanitære og samfunnsnyttige organisasjoner kommer da inn som et tredje overskuddsformål, og idrettsformål vil med den nye fordelingsnøkkelen motta 45,5 pst. av overskuddet. I 2007 ble det fordelt 1 250 mill. kroner til idrettsformål.

Idrettsanlegg

Spillemidlene skal bidra til å sikre gode rammebetingelser for idrett og fysisk aktivitet. Sikring av gode rammebetingelser innebærer høy prioritering av tilskudd til idrettsanlegg i kommunene. Fra spillemidlene til idrettsformål ble det i 2007 fordelt om lag 700 mill. kroner til bygging og rehabilitering av idrettsanlegg.

De fleste idrettsanlegg er delfinansiert ved hjelp av spillemidler. I perioden 1999 – 2006 bidro spillemidlene til idrettsanlegg blant annet til 165 nye flerbrukshaller, 294 nye kunstgressbaner, 1 029 nye ballbinger og 28 nye svømmebasseng. I tillegg har 121 flerbrukshaller og 230 svømmebasseng blitt rehabilitert i perioden. Tabell 3.9 viser en oversikt over spillemiddelsøknader i 2006.

Spillemidler til idrettsanlegg utgjør en toppfinansiering og forutsetter finansiering også fra andre kilder. Hovedregelen er at det kan ytes tilskudd til ordinære anlegg på inntil 1/3 av godkjent kostnad. Det er fastsatt maksimale tilskuddsbeløp for de ulike anleggstypene. På grunnlag av de totale investeringskostnadene som presenteres i spillemiddelsøknadene, anslås det at de 700 mill. kronene i spillemidler til idrettsanlegg i 2007 bidrar til investeringer i idrettsanlegg i form av nybygg og større rehabiliteringer i størrelsesorden 3 mrd. kroner. I dette beløpet inngår, i tillegg til spillemidlene, kommunale investeringer, private investeringer, dugnadsinnsats, etc.

Kommunene står for 97 pst. av de offentlige søknadene. Når det gjelder stiftelser, akseselskap og andre sammenslutninger, må vedtektene forhåndsgodkjennes av KKD før spillemidler kan mottas. Gjennomsnittlig søknadssum for offentlige søknader er 893 000 kroner. Tilsvarende tall for kategorien «idrettslag, stiftelser, aksjeselskaper etc.» er 527 000 kroner. Det er i hovedsak kommunene som står som søkere ved bygging av større, kostnadskrevende idrettsanlegg.

Den organiserte idretten

Rammevilkårene for den organiserte idretten sikres videre gjennom tilskuddene til NIF og til lokale idrettslag. NIF ble i 2007 tildelt 352 mill. kroner fra spillemidlene til idrettsformål, mens lokale idrettslag ble tildelt 125 mill. kroner. Tabell 3.10 viser en oversikt over spillemiddeltilskuddet til NIF i perioden 2006 til 2008 fordelt på post 1 til 4. Tabell 3.11 viser fordelingen av post 2 og post 3 mellom særfobundene.

Post 1

Tilskuddet på post 1 skal benyttes til sentrale arbeidsoppgaver og drift av NIF sentralt og regionalt.

Post 2

Tilskuddet på post 2 skal benyttes til særforbundenes sentrale arbeidsoppgaver. Fordelingen av midlene mellom særforbundene foretas av NIF, basert på en egen fordelingsmodell. Overføringsmodellen inkluderer grunntilskudd, aktivitetstilskudd og regiontilskudd.

Post 3

Gjennom post 3 vil KKD sikre at en andel av spillemidlene til NIF går direkte til aktivitetstiltak for barn og ungdom (6 til 19 år) i idrettslagene. Av de 54 mill. kronene som ble tildelt post 3 i 2006 ble 51 mill. kroner benyttet til aktivitetsmidler i regi av særforbundene. NIF foretar fordelingen av midlene mellom særforbundene etter søknad.

Post 4

Post 4 inneholder tilskudd til basisfinansiering av toppidrettssatsingen, til stipender og til deltakelse i OL og Paralympics.

3.3.5 Fylkeskommunal idrettspolitikk

Fylkeskommunene arbeider med idrettsspørsmål på regionalt nivå. De bistår kommunene i deres arbeid, særlig ved planlegging og utbygging av idrettsanlegg. Fylkeskommunens rolle i den offentlige idrettspolitikken henger nøye sammen med at ansvaret for detaljfordelingen av spillemidler til anlegg i kommunene er delegert til det regionale nivå. Alle fylkeskommuner har utarbeidet planer på anleggsfeltet i fylket.

3.3.6 Kommunal idrettspolitikk

Kommunene tilrettelegger for lokal aktivitet gjennom utbygging og drift av idrettsanlegg. Kommunene bidrar også i stor utstrekning med direkte tilskudd til idrettslagenes aktiviteter. Nesten alle kommuner har utarbeidet planer for sin politikk på idrettsområdet, spesielt gjelder dette bygging og rehabilitering av anlegg.

3.3.7 Økonomi og finansieringskilder innenfor den organiserte idretten

Idrettens ressurser kommer fra ulike kilder, hvor frivillig innsats, offentlig støtte og markedsinntekter er de viktigste. Det er imidlertid store forskjeller innad i idrettsorganisasjonen når det gjelder inntektsnivå og finansieringskilder. Inntjeningsmulighetene påvirkes av medlemsmasse, utbredelse, sponsor- og medieinteresse og idrettslige resultater.

Den største enkeltstående finansieringskilden for idrettslagene er ulike inntektsbringende tiltak hvor dugnadsarbeid i form av loddsalg, loppemarked eller kiosksalg utgjør en vesentlig del av inntektene. Det er likevel store forskjeller når det gjelder inntektsnivå og finansieringskilder på lagsnivå. Mens 37 pst. av idrettslagene i 2002 hadde inntekter under 50 000 kroner, hadde 7 pst. av lagene inntekter på over 1 mill. kroner. Drøyt halvparten av norske idrettslag hadde sponsorinntekter i 2002. Flere av lagene som har inntekter på over 1 mill. kroner er store fleridrettslag som tilbyr et bredt utvalg av idrettsaktiviteter for barn og ungdom.

Når det gjelder særforbundenes inntektsnivå og finansieringskilder, er det også store forskjeller mellom de 57 forbundene. Mens noen forbund har store markeds- og medieinntekter, baserer mindre forbund aktiviteten i større grad på andre finansieringskilder, som f. eks. spillemidler. Flere av idrettene som har de største markedsinntektene er samtidig de største breddeidrettene i Norge (f.eks. fotball og ski).

Når det gjelder NIF sentralt, er virksomheten i hovedsak finansiert ved hjelp av spillemidler.

3.3.8 Litt nærmere om den økonomiske virksomheten innen fotball

Norges Fotballforbund (NFF) er det største særforbundet i NIF. Ifølge NIFs idrettsregistrering for 2006 hadde NFF 375 000 aktive medlemmer, fordelt på 1 841 klubber. Barn og ungdom i alderen 6 til 19 år utgjør 75 pst. av de aktive medlemmene.

Samtidig som fotball er den klart største barne- og ungdomsidretten i Norge, utgjør toppfotballen den største økonomiske virksomheten innenfor norsk idrett. I det følgende gis en nærmere beskrivelse av denne virksomheten.

Toppfotballen i Norge er en økonomisk virksomhet av relativt stort omfang. Tippeligalagenes regnskaper for 2006 viser en totalomsetning på 1,07 mrd. kroner. Samlet overskudd var 14 mill. kroner. Inntekter fra sponsorer og reklame utgjør den største inntektsposten med 320 mill. kroner. Medieinntektene utgjorde 170 mill. kroner, en økning på 73 pst. i forhold til 2005. Billettinntektene gikk ned med 19 pst. fra 2005 til 2006. Dette forklares i hovedsak med at norske klubber ikke var like godt representert i UEFA sine konkurranser (www.fotball.no 13.09.07).

Lisensordningen

Norges Fotballforbund har innført en obligatorisk klubblisens for klubbene i 0. divisjon og 1. divisjon for menn og 0. divisjon for kvinner. Dette ble gjort samtidig med at UEFA introduserte tilsvarende krav om lisens for klubber som skulle delta i UEFAs ulike konkurranser. Formålet med å innføre en klubblisens var blant annet ønsket om en generell og konsistent forbedring av alle sider av fotballen på klubbnivå. For å oppnå dette utviklet NFF (i tråd med UEFA) kvalitetsstandarder innen de fem områdene sport, infrastruktur, personell/administrasjon, lov/reglement og økonomi. Lisensen tildeles klubber etter søknad, dersom de oppfyller kravene på de fem områdene. Lisensen innvilges for en sesong av gangen, og alle klubber som skal spille i lisensiert divisjon må søke om ny lisens hvert år i henhold til NFFs lov § 8 – 6.

Samarbeidsavtaler mellom klubb og aksjeselskap

En rekke av toppklubbene i Norge har inngått samarbeidsavtaler med aksjeselskap, hvor laget overfører f. eks. sponsorinntekter, inntekter fra salg av spillere osv. til selskapet. I tillegg til klubb-ASer, er det opprettet spillerpooler og investeringsselskaper rettet mot spillerkjøp i mange av eliteserieklubbene. I tillegg er driften av flere av stadionanleggene organisert gjennom aksjeselskaper.

Samarbeidsavtaler mellom fotballklubber og akseselskaper er regulert gjennom NFFs bestemmelser om kommersielt og/eller administrativt samarbeid mellom klubb/idrettslag og selskap eller person. Klubben kan la hele eller deler av sin økonomiske virksomhet bli drevet av selskapet. Klubben skal imidlertid være fri til å fatte selvstendig beslutning i alle spørsmål knyttet til de rettigheter og plikter som følger med medlemskapet i NFF og NIF. Spillere og trenere skal være ansatt i klubben, og klubben har avgjørende myndighet i forhold til spillernes rettigheter og plikter.

3.4 Frivillig sektor

Frivillig sektor er kjennetegnet ved et mangfold av aktiviteter, omfang og organisering innenfor de fleste samfunnssektorer. Frivillig sektor plasserer seg mellom offentlig og privat sektor og utgjør et viktig element i den norske samfunnsstrukturen.

Frivillig sektor har spilt en betydelig rolle i utviklingen av demokratiet og oppbyggingen av det norske samfunnet. Historien viser at mange av de behovene som organisasjonene har avdekket, senere har blitt definert som en del av det offentliges oppgaver og ansvar.

Frivillig sektors bidrag til mangfold, kultur, politikk og demokratiske holdninger er av stor samfunnsmessig verdi. Sivilsamfunn og frivillig sektor er kanaler for engasjement, innflytelse og samfunnsdeltakelse. Frivillig sektor spiller også en sentral rolle i den nasjonale beredskapen, i folkehelsearbeidet og bistandsarbeidet, og bidrar til fred og forsoning i et internasjonalt perspektiv.

Regjeringen la i august 2007 fram St.meld. nr 39 (2006 – 2007) Frivillighet for alle. Tallmaterialet som er gjengitt nedenfor, er hentet fra denne meldingen. Det har vært vanskelig å oppdrive grunnleggende data om frivillig sektor i Norge, og i meldingen heter at det skal utarbeides et satelittregnskap for frivillig sektor. Gjennom et satelittregnskap sammenstilles økonomiske variabler for frivillig sektor, slik at utviklingen i sysselsetting, bidrag til verdiskaping osv. kan analyseres nærmere.

Det kommende frivillighetsregisteret vil også kunne gi nyttig informasjon om frivillig sektor. Målet med registeret er å bedre og forenkle samhandlingen mellom frivillige organisasjoner og offentlige myndigheter. Registeret vil også bidra til systematisk informasjon som vil legge til rette for offentlig politikk overfor frivillig sektor, og det vil styrke legitimiteten til og kunnskapen om den frivillige aktiviteten, bl. a. gjennom bedre grunnlag for statistikk og forskning. Loven om frivillighetsregister ble vedtatt av Stortinget i juni 2007, og etter planen skal registeret etableres i løpet av 2008 med drift fra 1. januar 2009.

Frivillig sektor omfatter både idrett og den frivillige delen av kulturlivet, og disse inngår i tallmaterialet nedenfor.

3.4.1 Definisjoner

I St.meld. nr. 39 (2006 – 2007) Frivillighet for alle vises det til at det benyttes ulike definisjoner for frivillige organisasjoner og frivillig virksomhet i lover og regelverk. Det heter at regjeringen ser det verken som naturlig eller ønskelig at staten skal godkjenne hva som er frivillig virksomhet. Men offentlige myndigheter har behov for å trekke opp retningslinjer for hvem som skal omfattes av rettigheter og plikter i ulike lover og regelverk. I meldingen heter det at det bør være et siktemål så langt som mulig å komme fram til felles definisjoner i de ulike regelverk. Nedenfor er det redegjort for ulike definisjoner som benyttes i dag.

I St. meld. nr. 27 (1996–97) Om statens forhold til frivillige organisasjonerble følgende virksomheter definert som frivillig organisasjoner:

1. Organisasjoner som kjennetegnes ved at de

   • har et allmennyttig siktemål

   • bygger på medlemskap av individer og/ eller organisasjoner

   • har en demokratisk styringsstruktur

2. Virksomheter som eies eller drives av en organisasjon som faller inn under punkt 1

3. Stiftelser med allmennyttig formål

4. Økonomisk samvirke som ikke har fortjeneste som formål

5. Trossamfunn og livssynsorganisasjoner

I tillegg skisserte meldingen tre ulike former for frivillig virke:

1. Medlemsbasert virke, der organisasjonene ses som bærere av demokrati, kultur og tradisjoner, og hvor virksomheten skaper mening, tilhørighet og fellesskap

2. Verdibasert samvirke, der hensikten med støtten er å utløse frivillige ressurser og egenart for å realisere felles mål

3. Fortjenestefri velferdsproduksjon, der organisasjonene kan ses som produsenter av velferdsytelser for offentlig regning, vanligvis med ansatt bemanning, og etter nærmere angitte offentlige retningslinjer

Hensikten med inndelingen var å tydeliggjøre at statens samspill med frivillig virke kan anta ulike former og å etablere overordnede normer i statsforvaltningen som tildeling til frivillige formål kunne forankres i. Det ble pekt på at skillet mellom de ulike formene i praksis ikke alltid vil være like klart. Nedenfor gjennomgås ulike definisjoner av frivillighetsbegrepet.

Lov om register for frivillig virksomhet

Arbeidsgruppen som utredet etablering av frivillighetsregisteret foreslo at definisjonen i registeret burde sentreres om at aktiviteten ikke er fortjenestebasert (non-profit). Dette er i samsvar med det som anses som det sentrale element i frivilllighetsdefinisjonen i norsk og internasjonal samfunnsfaglig forskning. Forslaget innebar at for de enheter som velger å registrere seg, skal det også registreres opplysninger om enhetens kategori, dvs. aktivitetsområde. Kategoriseringen skulle baseres på en internasjonalt gjennomprøvd kategoriseringsmal fra The Johns Hopkins Comparative Nonprofit Sector Project.

I Ot.prp. nr. 55 (2006–2007) Om lov om register for frivillig virksomhet fulgte KKD opp begge disse forslagene.

Johns Hopkins-prosjektet

Malen i Johns Hopkins-prosjektet ble opprinnelig utviklet og tatt i bruk som grunnlag for innhenting av statistikk for frivillig virksomhet og som en internasjonal standard for sammenligning. De viktigste kriteriene for en frivillig organisasjon i Hopkins-undersøkelsen er at den ikke overfører overskudd til eiere eller andre, den er ikke underlagt offentlig styring, medlemskap er frivillig, og det dreier seg om organisasjoner med en viss varighet og styringsstruktur.

Lov om lotterier

I lov av 24. februar 1995 om lotterier m.v., § 5 første ledd, framgår det at lotteri bare kan avholdes til inntekt for et humanitært eller samfunnsnyttig formål. Etter § 6 kan tillatelse til å avholde lotteri bare gis til landsdekkende, regionale eller lokale organisasjoner eller foreninger som i sin virksomhet ivaretar formål som nevnt i § 5 første ledd. Det er Lotteritilsynet som godkjenner om organisasjonen eller foreningen anses som lotteriverdig.

Merverdiavgiftskompensasjon til frivillige organisasjoner

Det er innført en tilskuddsordning for å kompensere for merutgifter som de frivillige organisasjonene fikk ved merverdiavgiftsreformen 1. juli 2001. Retningslinjene for ordningen fastsettes av KKD. Den enkelte organisasjon må søke enten på grunnlag av dokumenterte utgifter eller etter en sjablongordning. I sjablongordningen deles organisasjonene i kategorier etter type hovedvirksomhet med utgangspunkt i klassifikasjonsskjemaet i FNs «Handbook on Non-Profit Institutions in the Systems of National Accounts».

Skatte- og avgiftsregelverket

Det er en rekke spesialbestemmelser i skatte- og avgiftsregelverket for frivillige organisasjoner.

Hovedregelen er at det er begrensninger av skatteplikt for institusjon eller organisasjon som ikke har erverv til formål. Skatteetaten foretar en helhetsvurdering av organisasjonen for å avgjøre om den fyller kravene til skattefritak.

Veldedige eller allmennyttige institusjoner/ organisasjoner er, innenfor visse beløpsmessige grenser, fritatt fra arbeidsgiveravgiftsplikt for lønnsutgifter som ikke er knyttet til institusjonens/ organisasjonens næringsvirksomhet.

Giver kan kreve inntektsfradrag for gaver til visse frivillige organisasjoner, jf. skattelovens § 6–50. Fradragsretten omfatter pengegaver til selskap, stiftelser eller sammenslutninger som har sete her i landet og som ikke har erverv som formål og som driver:

1. omsorgs- og helseframmende arbeid for barn eller ungdom, og for eldre, syke, personer med nedsatt funksjonsevne eller andre svakstilte grupper

2. barne- og ungdomsrettet arbeid innen musikk, teater, litteratur, dans, idrett, friluftsliv og lignende

3. religiøs eller annen livssynsrettet virksomhet

4. virksomhet til vern av menneskerettigheter eller utviklingshjelp

5. katastrofehjelp og virksomhet til forebygging av ulykker og skader eller

6. kulturvern, miljøvern, naturvern eller dyrevern

Når det gjelder definisjonen i merverdiavgiftsregelverket, vises det til omtalen i kapittel 5.

3.4.2 Fakta om frivillig sektor

I St.meld. nr. 39 (2006 – 2007) Frivillighet for alle presenteres de viktigste resultatene fra den norske oppdateringen av den internasjonale Johns Hopkins-undersøkelsen. Institutt for samfunnsforskning (ISF) har stått for datainnsamling og analyse på oppdrag av KKD.

Mye tyder på at det ikke har skjedd dramatiske endringer i frivillig sektor fra den mer grunnforskningspregede undersøkelsen fra 1997.

I Hopkinsundersøkelsen er frivillig sektor definert ved fem kriterier:

Organisert aktivitet. Aktiviteten er varig og regelmessig, f. eks. ved at organisasjonen har møter, medlemskap og prosedyrer for beslutningstaking som deltakerne oppfatter som legitime. Dette inkluderer også uformell aktivitet.

Privat. Organisasjonen er ikke formelt underlagt offentlig styring, selv om den kan motta betydelige inntekter fra det offentlige.

Viderefordeler ikke fortjeneste. Organisasjonen har ikke primært et kommersielt fokus og fordeler ikke fortjeneste til direktører, aksjeeiere, medlemmer eller andre. Overskudd må brukes i tråd med organisasjonens hovedformål.

Selvstyrt. Organisasjonen har en styringsstruktur, kan nedlegges på eget initiativ og står ansvarlig for sine aktiviteter.

Frivillig. Medlemskap eller deltakelse er ikke lovpålagt eller obligatorisk.

Organisasjoner som ikke viderefordeler fortjeneste, skal fremme samfunnsmessige eller felles goder, slik dette forstås av deltakerne selv. Dette betyr blant annet at noen kooperativer kommer med, mens de som har et kommersielt hovedformål utelukkes. I den norske Hopkinsundersøkelsen er boligbyggelag og borettslag tatt med fordi det inngår en betydelig del av frivillig arbeid i aktiviteten, og fordi de bidrar med lokalsamfunnsutvikling som flere enn medlemmene nyter godt av. Gjensidige forsikringsselskaper, sparebanker og forbruker- og produsentsamvirke regnes derimot ikke med i frivillig sektor, fordi de stort sett opptrer som andre markedsaktører.

3.4.2.1 Arbeid

Frivillig arbeid

Den voksne befolkningen utførte nesten 200 mill. timer frivillig arbeid i Norge i 2004 som tilsvarer ca. 113 500 fulltidsårsverk, dvs. at antall fulltidsårsverk utgjør 4,5 pst. av den økonomisk aktive befolkningen. Omfanget av det frivillige arbeidet, sett i forhold til befolkningens størrelse, er på svært høyt nivå i internasjonale sammenligninger. Andelen som deltok i frivillig arbeid utgjorde 58 pst. av befolkningen fra 16 til 79 år. Det er de nordiske landene som har høyest deltakelsesprosent i Hopkinsundersøkelsen, og en viktig grunn er at mange utfører frivillig arbeid på kultur- og fritidsfeltet. På midten av nittitallet hadde Norge den høyeste andelen av befolkningen som utførte frivillig arbeid for frivillige organisasjoner blant landene i undersøkelsen. I alt 52 pst. av den voksne befolkningen deltok i løpet av de siste 12 månedene. Denne «verdensrekorden» er forbedret i den nye undersøkelsen om frivillig arbeid fra 2004.

Selv om det er vanskelig å sammenligne den økonomiske verdien av betalt og frivillig arbeid direkte, er det ingen tvil om at det frivillige arbeidet utgjør verdifulle ressurser både for de frivillige organisasjonene og for samfunnet ellers. Slikt ubetalt arbeid anses ikke som produksjon i nasjonalregnskapet, selv om det utføres nødvendige oppgaver i organisasjonene som det ville kostet mye å erstatte med betalt arbeid. FNs internasjonale særorganisasjon for arbeidslivet, ILO samarbeider nå med de ansvarlige for Hopkinsundersøkelsen med det siktemål at frivillig arbeid i framtiden regelmessig skal komme inn i arbeidskraftsstatistikk.

Frivillig arbeid i ulike organisasjoner

I tabell 3.12 vises det hvordan det frivillige arbeidet fordeler seg mellom ulike typer organisasjoner i 2004.

Over halvparten av alt frivillig arbeid foregår i kultur- og fritidsorganisasjonene. Disse organisasjonene omfatter for det første kunst og kultur, med blant annet korps, kor, orkestre og folkedans (i alt 11 pst. av det frivillige arbeidet i 2004), for det andre idrett med lag tilsluttet Norges Idrettsforbund og enkelte andre (i alt ca. 21 pst. av det frivillige arbeidet), og for det tredje, hobby og fritidsorganisasjoner med blant annet turistforeninger, jegere og fiskere, speidere, sjakk, bridge og motorklubber (som også har ca. 21 pst. av det frivillige arbeidet).

Velferdsfeltet omfatter organisasjoner som utfører tjenester som i stor grad betales av det offentlige når det gjelder utdanning, helse og sosiale tjenester. I tillegg finner man store medlemsorganisasjoner som Kreftforeningen, Nasjonalforeningen for Folkehelsen, Norske Kvinners Sanitetsforening, Redningsselskapet, Norges Røde Kors og Norsk Folkehjelp. Her har andelen av det frivillige arbeidet også økt litt, fra 12 til 13 pst.

Politiske, humanitære og miljøorganisasjoner omfatter samfunnsorienterte og internasjonale organisasjoner, samt rettighets- og støttearbeid. Denne gruppen utgjør 10 pst. og omfatter blant annet politiske partier, målsak, kvinnesak, organisasjoner for syke, personer med nedsatt funksjonsevne og avholdsorganisasjoner.

Bolig- og økonomiorganisasjoner omfatter grendelag, velforeninger og borettslag, samt organisasjoner for arbeidsgivere, arbeidstakere og utdanningsgrupper. Dette er organisasjoner som ivaretar medlemmenes økonomiske og materielle interesser. På bolig- og lokalmiljøområdet har det frivillige arbeidet vært i framgang, og det er også økning i antall velforeninger og grendelag mv. For arbeidslivsorganisasjoner har det vært en tilbakegang som kan ha sammenheng med at det skjer en forskyvning i medlemskap til organisasjoner som kanskje har svakere tradisjon for lokal, frivillig aktivitet. Dessuten blir antakelig aktiviteten på dette feltet stadig mer basert på betalt arbeid.

Religion og livssynsorganisasjoner viser en betydelig tilbakegang i andelen frivillige arbeidstimer. Dette er i samsvar med andre undersøkelser som viser en langvarig trend med tilbakegang i medlemskap og antall organisasjoner i denne kategorien.

Betalt arbeid

Det fins en betydelig betalt sysselsetting innfor frivillig sektor. Tabell 3.13 viser at betalt arbeid i 2004 utgjorde 69 000 fulltidsårsverk. Det betalte arbeidet i frivillig sektor utgjorde 2,9 pst. av den økonomisk aktive befolkningen i 2004.

Når en ser på forholdet mellom betalt og frivillig arbeid på ulike felter av frivillig sektor, viser det seg at kultur- og fritidsfeltet har til sammen 38 pst. av frivillig sektors arbeidsstyrke. Betalt arbeid på feltet utgjør fem pst. av sektorens arbeidsstyrke, dvs. at omfanget av frivillig arbeid er seks ganger større enn betalt arbeid.

3.4.2.2 Antall medlemskap og organisasjoner

Den norske befolkningen har medlemskap i mange organisasjoner. I 2004 var 84 pst. medlem i minst én organisasjon, 60 pst. var medlem i to organisasjoner og 38 pst. var medlem i tre eller flere organisasjoner.

Ser man på utviklingen for aktivt medlemskap er det nedgang. Andelen som er aktiv medlem i minst en organisasjon har gått ned fra 57 til 50 pst. av befolkningen fra 1997 til 2004.

Når dette sammenholdes med at 58 % av den voksne befolkningen opplyser at de har deltatt i frivillig arbeid i løpet av det siste året ser vi at sammenhengen mellom medlemskap og aktiv deltakelse ikke er like sterk som før.

Antall medlemskap

Dersom en ser på andelen av medlemskap i ulike kategorier i tabell 3.14 har det skjedd små endringer siden 1997. Kultur- og fritidsfeltet går litt tilbake, og her er det idretten som har den største prosentvise tilbakegangen (også Levekårsundersøkelsene viser nedgang for idretten). Dette stemmer ikke med at registrerte medlemmer og lokallag hos Norges Idrettsforbund (NIF) er mye høyere og øker svakt. Dette kan skyldes forbedrede registreringsrutiner hos NIF sentralt, og at det registreres antall medlemskap slik at enkeltpersoner som er med i flere idrettslag telles flere ganger, jf. for øvrig omtalen av idretten under avsnitt 3.3.

Antall organisasjoner

Det har ikke vært gjort noen kartlegging av antall organisasjoner i Norge siden forrige Hopkinsundersøkelse i 1997. Alt tyder på at antall organisasjoner totalt har endret seg lite, og at det heller ikke har skjedd store endringer mellom organisasjonskategorier siden 1997. Tidligere forskning har vist at det er en sammenheng mellom medlemstall og antall organisasjoner.

Tabell 3.15 viser at det er over 115 000 organisasjoner i Norge. Kultur og fritidsfeltet er det største feltet med 49 000 organisasjoner, som tilsvarer 43 pst. av alle frivillige organisasjoner. Deretter følger religions- og livssynsorganisasjoner, velforeninger og borettslag og arbeidslivsorganisasjoner med fra 19 000 til 14 000 organisasjoner hver. Det er 8 000 politiske organisasjoner og interesseorganisasjoner, mens det på velferdsfeltet er til sammen 6 400 organisasjoner.

Kultur og fritidsfeltet har altså 43 pst. av organisasjonene, men bare 30 pst. av medlemskapene. Likevel utføres 54 pst. av det frivillige arbeidet der. Feltet skiller seg ut ved svært mye frivillig arbeid per organisasjon, særlig sett i forhold til antall medlemmer. Dette tyder på at det er flere enn medlemmene som engasjeres. I snitt er det bare 30 medlemmer per organisasjon. Kultur- og fritidsfeltet viser seg imidlertid å være svært dynamisk, f. eks. ble halvparten av lokallagene i Hordaland skiftet ut på 90-tallet.

I gjennomsnitt er det 88 medlemmer per organisasjon, noe som understreker at det norske organisasjonssamfunnet har en stor andel små lokallag uten betalte ansatte og med ubetydelige økonomiske ressurser. Det er anslått at det fins ca. 60 000 organisasjoner med færre enn 50 medlemmer, ingen ansatte og under 50 000 kroner i årlig omsetning.

3.4.2.3 Økonomi

Inntekter

Inntektsfordelingen for den norske frivillige sektoren er i store trekk den samme som den var i 1997, da frivillig sektor fikk 35 pst. av inntektene fra det offentlige, 9 pst. fra gaver og 56 pst. var egengenererte inntekter. De totale driftsinntektene til frivillig sektor anslås til ca. 66,5 mrd. kroner i 2004, mens de var 43,9 mrd. kroner i 1997.

Statens bidrag til frivillig sektor skjer gjennom direkte tilskudd til ulike formål og til kjøp av tjenester, gjennom tilskudd fra spillemidler og gjennom lotteritillatelser. I tillegg kommer den indirekte støtten gjennom lettelser på skatte- og avgiftssiden. Staten påvirker og fastlegger også i stor grad rammebetingelsene for organisasjonenes inntektsskapende arbeid.

Mange organisasjonskategorier sparer mye på at det offentlige bidrar med infrastruktur, rimelige lokaler, idrettsanlegg, transport, utlån av utstyr osv. Det er vanskelig å beregne verdien av slike naturalytelser, og de er derfor ikke tatt med i disse beregningene.

På kultur- og fritidsfeltet er det forholdsvis store inntekter fra salg av varer og tjenester, og her inngår mye frivillig arbeid på lokalt nivå for å skaffe inntekter til lokal aktivitet gjennom dugnadsarbeid, loppemarkeder, papirinnsamling, pølsesalg osv. I tillegg øker kommersielle inntekter, særlig innen flere av særforbundene i NIF.

Driftskostnader

Frivillig sektor hadde driftskostnader i 2004 på nesten 61 mrd. kroner, se tabell 3.16. Det er en økning på 51 pst. fra 1997 i løpende priser. Bruttonasjonalproduktet har økt med 56 pst. i samme periode. Veksten for frivillig sektor er omtrent på nivå med veksten i offentlig sektor.