NOU 2008: 9

Med barnet i fokus— – en gjennomgang av barnelovens regler om foreldreansvar, bosted og samvær

Til innholdsfortegnelse

7 Foreldreansvaret

7.1 Innledning

Foreldreansvaret innebærer både en plikt for foreldrene til å dra omsorg for barnet og en rett til å bestemme på dets vegne i personlige forhold av ulik art. Hvem som har foreldreansvaret fremgår av barneloven § 34 og § 35. Bortsett fra flytting utenlands, jf. barneloven § 40, er beføyelsene som ligger under foreldreansvaret kun angitt i praksis og forarbeider. De vesentligste beføyelsene ble oppsummert slik i Rt. 2003 side 35 (s. 38):

«... Under foreldreansvaret hører blant annet vergemål, avgjørelser om medisinsk behandling og samtykke til medisinske inngrep, valg av type skole, samtykke til adopsjon, navnevalg, samtykke til inngåelse av ekteskap, innmelding i trossamfunn, utstedelse av pass og flytting utenlands, jf. Ot.prp. nr. 56 (1996-1997) på side 56. Felles foreldreansvar innebærer at beføyelsene ligger til foreldrene i fellesskap. Området for foreldreansvaret etter samlivsbrudd avgrenses etter barneloven § 35b mot større avgjørelser om dagliglivet, som den av foreldrene som barnet bor fast hos treffer, og avgjørelser som følger med det å være sammen med barnet. Barnet selv skal etter hvert også involveres i beslutningene. ...»

I barneloven fremgår beføyelsene indirekte gjennom en angivelse av hva som faller inn under kompetanse til den forelderen som har barnet boende fast hos seg. 1 Utvalget ser at det kan være problematisk at beføyelsene under foreldreansvaret ikke er positivt angitt i barneloven. Samtidig vil det være vanskelig – for ikke å si umulig – å angi disse uttømmende, og utvalget har derfor ikke funnet grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet om det bør foretas endringer på dette punkt.

Utvalget er for det første å bedt om å vurdere om det bør oppstilles et felles foreldreansvar som er uavhengig av om foreldrene har bodd sammen eller ikke. For det andre er utvalget bedt om å vurdere om det bør gjøres endringer i forhold til hvilken beslutningsmyndighet som skal ligge til det å inneha foreldreansvaret. Særlig har det vært ønskelig at utvalget ser nærmere på beføyelser knyttet til helsemessige undersøkelser og behandling.

7.2 Felles foreldreansvar uavhengig av om foreldrene er gift eller har bodd sammen ved fødselen?

7.2.1 Innledning

Hvis foreldrene verken er gift eller bor sammen ved fødselen, har mor etter barneloven § 35 første ledd i dag foreldreansvaret alene. Begrunnelsen som i sin tid ble gitt for regelen er at mor i de fleste tilfeller vil ha hovedansvaret for barnet. Far må således reise sak for å få del i foreldreansvaret. Regjeringen så i 2003 ikke for seg at det var behov for noen forandringer i så måte:

«Reelt enslige mødre ved fødselen bør som i dag i utgangspunktet ha foreldreansvaret alene. Begrunnelsen er at moren i de fleste tilfeller vil ha hovedansvaret for barnet. Felles foreldreansvar som hovedregel ville pålegge mor søksmålsbyrden for å få foreldreansvaret alene. I dag er det far som må reise sak for å få del i foreldreansvaret. Slik bør det fortsatt være. Det er også mulig at flere ville nekte å oppgi farens navn hvis farskap automatisk ville føre til del i foreldreansvaret.» 2

Utvalget vil i det følgende se nærmere på om man skal videreføre dagens regel i barneloven § 35 første ledd, eller om det er grunnlag for å endre den slik at man får en generell hovedregel om felles foreldreansvar uavhengig av foreldrenes tilknytning til hverandre på fødselstidspunktet.

7.2.2 Hensyn og momenter

Utvalget vil først se nærmere på hvilke kryssende hensyn og momenter som kommer inn ved spørsmålet om barneloven § 35 første ledd bør endres.

Et barn har behov for nære og gode relasjoner til begge sine foreldre, uansett om de bor eller har bodd sammen. Det vil som regel være til barnets beste at begge foreldre tar del i barnets anliggender og tar ansvar for barnet. Barnekonvensjonen artikkel 18 pålegger medlemsstatene å gjøre sitt beste for å følge prinsippet om at begge foreldrene har et felles ansvar for barnets oppvekst og utvikling.

Det vil likevel forekomme tilfeller hvor felles foreldreansvar ikke vil være til barnet beste. Dette kan skyldes at en av foreldrene ikke er egnet som omsorgsperson, for eksempel fordi vedkommende utsetter barnet eller den andre forelderen for psykisk eller fysisk mishandling, eller at det foreligger en så alvorlig konflikt mellom foreldrene at samarbeid om barnet fremstår som mer eller mindre umulig. Det kan også være mindre dramatiske grunner til at en forelder ikke bør ta del i foreldreansvaret, for eksempel fordi vedkommende utviser en konsekvent uvilje mot å ta del i ansvaret. Det kan også forekomme at forelderen rett og slett ikke lar seg oppspore, for eksempel der vedkommende har flyttet utenlands.

Et felles foreldreansvar forutsetter at foreldrene har evne til å kommunisere med hverandre for så vidt gjelder barnets interesser. Det kan tenkes at muligheten for en slik kommunikasjon rent faktisk er redusert når foreldrene verken er gift eller aldri har bodd sammen. Slik sett kan det anføres at forholdene i mindre grad ligger til rette for at loven nedfeller et felles foreldreansvar hvor foreldrene aldri har bodd sammen.

I enkelte tilfeller ønsker kvinner seg barn uten at barnefaren skal ta del i hennes og barnets liv. Det kan anføres at slike holdninger er i strid med barnets beste ved at man avskjærer barnets muligheter til å bli kjent med sin far. En regel med automatisk felles foreldreansvar kan fungere preventivt i så måte. Men dersom mor har motforestillinger mot et felles foreldreansvar, løper man risikoen for at det blir flere tilfeller hvor mor ikke vil oppgi farskapet eller medvirke til at dette bringes på det rene. I så fall vil flere barn kunne bli avskåret fra kjennskap til og kontakt med sin biologiske far, noe som ikke er ønskelig.

Et felles foreldreansvar kan være en fordel for barn som er født av mødre som etter fødselen utvikler fødselsdepresjoner. Dessuten kan det forekomme at moren både under eller etter svangerskapet sliter med rusproblemer. Dersom far ikke har tilsvarende problemer, vil man i det minste sikre at barnet har en forelder som er i stand til å ivareta omsorgsoppgavene knyttet til et lite barn. Slike tilfeller antas å inntre relativt sjelden, og i så fall vil far lett bli hørt ved et krav om felles foreldreansvar. Det kan i ovennevnte tilfeller også være grunn til å se hen til mulige tiltak etter barnevernloven.

Et felles foreldreansvar vil også sikre at barnet har en omsorgsperson dersom en av dem skulle falle bort. Selv om man også etter dagens regler kan sikre at gjenlevende forelder blir tildelt foreldreansvaret, se barneloven § 63 første ledd, vil et i utgangspunktet felles foreldreansvar medføre at det ikke er nødvendig å innlede en særskilt prosess om dette spørsmålet. På den andre siden kan man ved felles foreldreansvar i slike tilfelle få det resultat at en person – mor eller far – som aldri eller i meget begrenset grad har hatt kontakt med barnet, plutselig får foreldreansvaret – og et reelt foreldreansvar – alene. Dette kan særlig være uheldig dersom vedkommende forelder bor i utlandet.

Et felles foreldreansvar kan videre være fordelaktig der barnet utsettes for vold fra en av foreldrene. Mossige og Stefansen 2007 har kartlagt vold og overgrep mot norske barn og unge. Selv om de fleste barn aldri har opplevd noen form for vold fra foreldrene, oppga 20 % at de hadde opplevd minst en fysisk krenkelse fra mor mens 14 % oppga minst en fysisk krenkelse fra far. 3 En av grunnene til dette kan være at mødre i større grad enn fedre har et eneansvar for barn. Felles foreldreansvar kan øke muligheten for at barnet i slike tilfeller i hvert fall kan ha én forelder som beskytter barnet mot overgrep. Barnet vil gjennom felles foreldreansvar også få et større familienettverk å bygge på.

Hensyn til likestilling kan tilsi at det ikke bør skje noen forskjellsbehandling av kjønnene når det gjelder foreldreansvaret. Klagenemnda for likestilling traff 18. august 2005 vedtak der Likestillingsombudet fikk medhold i at barneloven § 35 første ledd er i strid med likestillingsloven § 3. 4 Nemnda anså seg ikke kompetent til å avgjøre hvilken av de to bestemmelsene som skulle gis forrang. Departementet ved statsråd Karita Bekkemellem uttalte i brev av 16. november 2005 til Likestillingsombudet følgende om vedtaket:

«Barne- og familiedepartementet legger til grunn at i tilfeller med motstrid, må barneloven gå foran likestillingsloven. Dette støttes for øvrig av hva som tidligere er lagt til grunn av Likestillingsombudet/Klagenemnda i en identisk sak.

Sett fra et likestillingspolitisk ståsted, er det viktig at fedre regnes som likeverdige omsorgspersoner som mødrene. Jeg vil i den kommende fireårsperioden arbeide med særlig fokus på likestilling på alle områder i samfunnet, også i familielivet. I disse sakene må man imidlertid, i tillegg til likestillingsperspektivet, også ha hensynet til barnets beste for øye. Barnets beste er et helt grunnleggende element i alle saker som har med barn å gjøre. Hvorvidt alle foreldre bør ha felles foreldreansvar uavhengig av om de bor sammen, er en problemstilling som jeg kommer til å ta med meg i det videre arbeidet og vurdere nøye.»

Likestillingsombudet besvarte statsrådens brev slik i brev av 25. november 2005:

«Likestillingsombudet viser til statsrådens brev av 16. november i år vedrørende ovennevnte. I brevet vises det til at barneloven går foran likestillingsloven i tilfeller av motstrid mellom disse to lovene. Ombudet bestrider ikke at barnelovens regler om foreldreansvar er gjeldende rett. Klagenemnda for likestilling sitt vedtak er imidlertid et svært tungtveiende argument for å innføre felles foreldreansvar også for foreldre som ikke er gift eller bor sammen. For øvrig påpeker jeg at selv om reglene om foreldreansvar nylig er behandlet i Stortinget, har Stortinget likevel ikke tatt stilling til spørsmålet sett i lys av at lovstrid nå er fastslått av Klagenemnda for likestilling.

Statsråden skriver at på familielivets område må man i tillegg til likestillingsperspektivet også ivareta barnets beste. Jeg understreker at det ikke nødvendigvis er en konflikt mellom disse to hensynene. Tvert om vil det i de aller fleste tilfeller være i barnas interesse at fedrene regnes som fullverdige omsorgspersoner og likebehandles med mor.

I forslaget til endringer i barneloven, jf Ot. prp. nr. 82 (2003-2004), slås det fast at «Et viktig hensyn må være at barnet sikres mest mulig stabil foreldrekontakt uansett foreldrenes valg av sivilstand.» Etter min mening bør dette inkludere de tilfeller der foreldrene verken er gift eller bor sammen.

Ombudet er glad for at statsråden uttrykker at hun vil vurdere denne problemstillingen nøye. Å endre barneloven slik at den blir i tråd med likestillingsloven, vil etter min mening være et meget viktig signal i likestillingsarbeidet og gi troverdighet til regjeringens målsetning om likestilling på alle samfunnsområder.»

Utviklingen i samfunnet går i retning av økt likestilling, herunder en mer aktiv farsrolle. Likestilling av mor og far i barneloven § 35 kan gi et viktig signal om det felles ansvar som ligger i å få et barn. At en far som ikke er gift eller bor sammen med barnets mor i dag må gå til domstolene for å ta del i foreldreansvaret der mor motsetter seg dette, kan sies å være en terskel som hindrer en ønsket likestillingsutvikling. I lys av et likestilt foreldreskap kan det fremstå som både urimelig og unødvendig at en av partene må utvise aktivitet for å ta del i foreldreansvaret.

Ved vurderingen av om loven bør ha et felles foreldreansvar som en generell hovedregel, er det grunn til å reise spørsmål om en slik regulering vil virke prosessdrivende. I den svenske utredningen Ds 1999:57 er det antatt at det er en viss risiko for dette:

«Med en regel om automatisk genemsam vårdnad för alla från faderskapsfastställelsen skulle sannolikt antalet vårdnadstvister inför domstol öka genom att ett antal mödrar skulle komma att väcka talan om ensam vårdnad.» 5

I den samme svenske utredning er det pekt på urimeligheten av automatisk foreldreansvar i de – riktignok sjeldne tilfellene – der kvinner har blitt utsatt for seksuelle overgrep og er blitt gravide som følge av voldtekt:

«Det skydd dagens regler ger en mor som utsatts för våld blir särskilt tydligt i de fall barnet är avlat vid en våldtäkt eller något annat sexualbrott. Det är visserligen mycket ovanligt att en kvinna väljer att föda ett barn som är tillkommet under sådana omständigheter, men det förekommer. T.ex. har det uppgetts från Rikskvinnocentrum i Uppsala, som tar emot våldtagna och misshandlade kvinnor, att man på centret inte har varit med om mer än något enstaka fall sedan år 1995 då verksamheten började. En kvinna som utsatts för sexualbrott befinner sig ofta i en särskilt besvärlig situation (jfr Brottsoffren i rättsprocessen, En undersökning genomförd av Magnus Lindgren, 1999). För en sådan kvinna kan det många gånger vara mycket påfrestande att ta initiativ till en polisutredning av brottet genom att anmäla det. Det är fråga om ett brott som djupt kränkt hennes personliga integritet och det kan därför vara mycket svårt att behöva konfronteras med brottet och gärningsmannen på nytt. Att lägga ytterligare en påfrestning på en kvinna som utsatts för ett sexuellt övergrepp genom att sätta henne i en situation där hon är hänvisad till att väcka talan mot förövaren för att få ensam vårdnad är knappast rimligt.» 6

Det vil i slike tilfeller være ekstra belastende for den som er utsatt for overgrep selv å måtte ta rettslige skritt for å frata den andre forelderen foreldreansvaret. Men også i enkelte andre tilfeller – for eksempel der far verken vil eller er interessert i å ta del i foreldreansvaret – kan det være urimelig at det er mor som må utvise aktivitet for å få foreldreansvaret alene.

7.2.3 Utvalgets vurdering og konklusjon

Ut fra det generelle prinsipp om at barnets rettigheter og forhold til foreldrene i utgangspunktet skal være uavhengig av det formelle og faktiske forholdet mellom foreldrene, fremtrer felles automatisk foreldreansvar som naturlig. Det samme gjelder hvis man ser dette i et likestillingsperspektiv.

Likeledes mener utvalget at reglene om foreldreansvar generelt må utformes med utgangspunkt i barnets perspektiv. Dersom man skal endre barneloven § 35 første ledd må dette være begrunnet i at andre regler både kan bedre og øke muligheten for barnets kontakt med begge sine foreldre, og at denne kontakten vil være til barnets beste. Selv om et likestilt foreldreskap i seg selv er en verdi som bør tilstrebes, kan dette ikke skje på bekostning av hva som er til barnets beste.

Utvalget vil i det følgende redegjøre for ulike hensyn som gjør seg gjeldende, og som et samlet utvalg er enig i må tas i betraktning. Når utvalget vedrørende konklusjonen har delt seg i et flertall og et mindretall skyldes dette i det vesentlige ulike antakelser om de praktiske konsekvenser av å beholde gjeldende regel eller å endre den til automatisk felles foreldreansvar for alle. De ulike konklusjoner skyldes ikke ulikt syn på det prinsipielle utgangspunkt om barnets like forhold til henholdsvis mor og far.

Et samlet utvalg er enig i at regelen i barneloven § 35 første ledd i noen tilfeller kan hindre at et barn får kontakt med sin far der dette hadde vært ønskelig. Bestemmelsen innebærer at det påhviler far en aktivitetsplikt for å kunne ta del i foreldreansvaret. Dersom far forholder seg passiv vil han ikke få ta del i foreldreansvaret. Og selv der far tar kontakt med mor for å ta del i foreldreansvaret, kan han i lengre tid bli avskåret fra foreldreansvaret dersom mor motsetter seg dette. En rettsprosess kan ta lang tid, kanskje flere år, og i tiden fram mot rettskraftig avgjørelse vil mor normalt ha foreldreansvaret alene.

En hovedregel om automatisk felles foreldreansvar ville snu opp ned på dette og innebære et felles foreldreansvar inntil det foreligger rettslig avgjørelse som fratar mor eller far foreldreansvaret. I de aller fleste tilfelle vil det være til barnets beste å ha kontakt med begge sine foreldre, og et automatisk felles foreldreansvar vil sørge for at barnet allerede fra fødselen av er sikret to sidestilte ansvarspersoner.

Utvalget finner imidlertid grunn til å påpeke at et automatisk felles foreldreansvar i seg selv ikke er noen garanti for at barnet også får mer kontakt og samvær med sin far. Reglene om samvær i barneloven løper uavhengig av reglene om foreldreansvar, og sikrer i dag muligheten for kontakt med barnet selv om man ikke har foreldreansvaret. At det etableres et felles foreldreansvar, innebærer neppe at man kan gjennomtvinge at far faktisk oppfyller sitt ansvar og sine plikter overfor barnet. Dersom far verken evner eller ønsker å ha kontakt med sitt barn, er det lite man kan oppnå med å endre rettsreglene på dette punkt.

Videre vil en far som ønsker å ta del i foreldreansvaret i dag i de aller fleste tilfelle få dette – de rettslige skrankene for å nekte en far å ta del i foreldreansvaret er høye. Det er i dag ikke mange saker i rettsapparatet hvor kun spørsmålet om foreldreansvaret er tema. Man kan ikke se bort fra at vissheten om at det skal mye til for at far skal kunne nektes å få ta del i foreldreansvaret innebærer at mange tvister løses i minnelighet før hovedforhandling, eller i det hele tatt aldri kommer opp for domstolene. En hovedregel om felles foreldreansvar uavhengig av om foreldrene er gift eller har bodd sammen vil dermed kun få sin rettslige betydning i de tilfelle hvor det ikke oppnås enighet mellom foreldrene og/eller de mer sjeldne tilfelle hvor felles foreldreansvar ikke er til barnet beste. Noe annet er at en slik regel vil kunne få en ikke helt ubetydelig normativ funksjon og gi et klart signal om at et sidestilt foreldreansvar er ønskelig og i tråd med hva som normalt er til barnets beste.

I sin vurdering har utvalget også sett hen til de situasjoner hvor mor ønsker at far tar større del i forholdet til barnet enn han selv tar initiativ til, og herunder deler foreldreansvaret. Med mindre far motsetter seg felles foreldreansvar, kan foreldrene enkelt avtale dette, jf. barneloven § 35 tredje ledd. Motsetter far seg kontakt med barnet eller deling av foreldreansvaret, er det svært begrenset hva som reelt sett kan oppnås gjennom lovgivning. Et lovfestet utgangspunkt om felles foreldreansvar kan imidlertid over tid tenkes å etablere en mer utbredt oppfatning om at barnet er begge foreldres ansvar. Til sammenligning må det antas at lovens definisjon av vanlig samvær over tid har skapt en oppfatning om samværets omfang slik at det må foreligge særlige grunner for å fravike utgangspunktet.

I noen tilfeller ligger forholdene slik an at det ikke er til barnet beste med et automatisk felles foreldreansvar. Typetilfellene er mange og uensartede, og fellesnevneren vil normalt være at forelderen på en eller annen måte ikke er egnet eller skikket til å inneha foreldreansvaret. Det kan være snakk om de alvorlige tilfellene hvor mor før eller under svangerskapet er utsatt for fysisk eller psykisk mishandling, herunder at barnet er resultatet av en voldtekt. Men det kan også være tale om tilfeller hvor forelderen mangler grunnleggende personlige egenskaper som må være til stede for at foreldreansvar bør oppstilles, uten at man nødvendigvis har utsatt den andre forelder for noe krenkende. Alvorlig fysisk eller psykisk sykdom, herunder rusmiddelavhengighet, kan her være eksempler. Det kan også tenkes situasjonsbestemte faktorer, for eksempel tilfeller hvor forelderens sosiale nettverk er knyttet til et kriminelt miljø. En ytterligere kategori kan være der foreldrenes forhold har vært helt tilfeldig, og man ikke er i stand til å oppspore far – for eksempel fordi han har forsvunnet utenlands. I slike tilfeller fremstår det som tungvint om mor må gå til retten for å få foreldreansvaret alene.

Et samlet utvalg mener at dersom det skal oppstilles et foreldreansvar uavhengig av om foreldrene har bodd sammen, må det gjøres med mulighet for å kunne gjøre unntak. Lovteknisk kan det imidlertid by på utfordringer å utforme denne unntakskategorien nettopp fordi unntakssituasjonene er uensartede og uoversiktlige. Et generelt unntak med en allmenn skikkethetsvurdering kan virke prosessdrivende og åpne for en uønsket og omfangsrik bevisførsel. Ved å oppstille nærmere angitte unntak løper man også en risiko for at enkelte typetilfelle ikke fanges opp, og at et automatisk foreldreansvar inntrer der dette ikke er til barnets beste.

Også prosessuelt kan det by på problemer å oppstille et automatisk felles foreldreansvar. En slik regel flytter både søksmålsbyrde og bevisbyrde fra far til mor. Flere hensyn taler mot en slik ordning. I tillegg til at det er mor som må reise sak, er det også mor som må føre bevis for at far ikke bør inneha foreldreansvaret. I mange tilfelle vil dette søksmålet være aktuelt under svangerskapet eller rett etter fødselen, hvor mor allerede kan være i en vanskelig situasjon. Dessuten kan det være konfliktopptrappende å endre bevistemaet fra spørsmålet om en forelders egnethet til spørsmålet om en forelder er uegnet eller uskikket som forelder. I tillegg til at et slikt rettslig tema kan generere flere søksmål, kan det bli vanskeligere å mekle fram en løsning i disse sakene.

Utvalget har vurdert om det kan være et alternativ å legge spørsmålet om foreldreansvar til et forvaltningsorgan, herunder om dette kan lette prøvingen i de mer kurante sakene. Utvalget har imidlertid blitt stående ved at domstolene er mest egnet til å prøve spørsmålet om foreldreansvar, og har her blant annet sett hen til helheten i regelverket og at prosessreglene i barnefordelingssaker etter hvert har blitt smidigere. Sammenfatningsvis mener hele utvalget at selv om felles foreldreansvar kan være et naturlig utgangspunkt, vil det foreligge tilfeller hvor en slik løsning ikke er ønskelig. Utvalget har imidlertid ulik oppfatning om hvordan slike unntak best skal behandles. På denne bakgrunn har utvalget delt seg i spørsmålet om hvorvidt barneloven § 35 første ledd bør endres.

Utvalgets flertall – Haavind, Kristensen, Musæus, Ribe-Anderssen, Rusten, Strandbakken og Unneberg – mener dagens regler bør opprettholdes. Som det fremgår ovenfor kan det være ulike grunner til at felles foreldreansvar ikke vil være til beste for barnet. Slike tilfeller er riktignok ikke mange, men det kan være en stor belastning for moren å måtte reise sak for å få hindre at faren tar del i foreldreansvaret, for eksempel hvor faren har utsatt moren for mishandling eller overgrep. At man også må reise sak for å frata en fraværende far foreldreansvaret, fremstår som unødvendig. Dertil kommer at det er kurant for den far som ønsker å ta del i foreldreansvaret, å bli tildelt dette. Vedkommende må i praksis være uegnet til å inneha foreldreansvar for at retten skal kunne avskjære vedkommende et slikt ansvar. Flertallet vil for øvrig fremheve at en slik ordning ikke er i strid med CEFLs retningslinjer, se principle 3:15. 7

Flertallet har vurdert muligheten for å utforme en bestemmelse om felles foreldreansvar med nærmere angitte unntak for tilfeller hvor det er all grunn til å tro at et slik ansvar ikke vil være til barnets beste. Men en slik bestemmelse vil måtte dekke mange og uensartede tilfeller, og det kan ikke utelukkes at man ved oppregning av unntak fra lovens utgangspunkt om felles foreldreansvar kan komme i skade for å overse tilfeller hvor slikt felles ansvar ikke vil være til beste for barnet. I det hele vil en hovedregel med felles foreldreansvar hvor man angir noen typetilfeller som unntak, kunne medføre et uoversiktlig regelverk. I alle tilfeller kommer man ikke utenom at det må reises sak og at en domstol må treffe avgjørelsen. Tatt i betraktning at det store flertall av saker i dag blir løst uten domstolenes mellomkomst, slik at den som har interesse i å ha del i foreldreansvaret faktisk får del i dette, vil omkostningene både økonomisk og menneskelig overstige de fordeler som ligger i at loven som utgangspunkt nedfeller et felles foreldreansvar. Uansett hvordan en slik bestemmelse blir utformet, vil den neppe i større grad sikre barn bedre kontakt med begge foreldre enn det som er tilfelle med dagens regulering.

Flertallet tilføyer at det i sin vurdering har tatt hensyn til det som er foreslått nedenfor i kapittel 8 om å legge kompetansen til å beslutte innenlands flytting inn under foreldreansvaret.

Utvalgets mindretall – Cassidy, Ellingsæter, Lorentzen og Thuen – mener at det bør oppstilles et felles foreldreansvar uavhengig av om foreldrene har bodd sammen, og at det lovteknisk vil være mulig å etablere et regelsett som både tar høyde for de tilfeller det er urimelig med slikt automatisk felles foreldreansvar og de prosessuelle utfordringer en slik regel vil innebære.

Mindretallet viser til at hensynet til barnets beste ligger til grunn for utvalgets arbeid. Barneloven § 35 er den eneste gjenværende lovparagrafen som opprettholder morspresumpsjonen, nemlig at mor automatisk er den viktigste forelderen for barnet, hvilket gir et uheldig signal i forhold til viktigheten av et likeverdig foreldreskap.

Barneloven har de siste tiårene vært gjennom flere moderniseringer som skritt for skritt understreker barnets behov for og rett til samvær med begge foreldrene etter et samlivsbrudd. Dette er endringer som følger opp de samfunnsmessige forandringene fra en kjønnskomplementær familiemodell hvor far jobbet ute og mor var hjemme, til en felles forsørger- og omsorgsfamilie hvor begge foreldrene både tar et økonomisk ansvar og et omsorgsansvar for hjem og barn. Dette har ført fedrene inn i familien i forhold til barna på en helt annet måte enn tidligere.

I Smith og Lødrup 2006 s. 160 heter det om barneloven § 35:

«Hvis foreldrene verken er gift eller bor sammen, har moren fortsatt foreldreansvaret alene. Begrunnelsen er at moren i de fleste tilfelle vil ha hovedansvaret for barnet.»

Begrunnelsen for loven er altså ikke hensynet til de meget spesielle tilfellene hvor mor er utsatt for vold eller overgrep, men en generell kulturell antagelse om at det likevel er moren som har hovedansvaret. Ut fra et barneperspektiv er det viktig at loven sikrer barnet gode muligheter til å ha kontakt både med far og mor, og i et samfunn hvor fedrene tar et større omsorgsansvar enn tidligere er det ingen grunn til ikke å anta at begge foreldrene som hovedregel er i stand til å gi barnet den nødvendige omsorg.

Ifølge Ot.prp. nr. 82 (2003-2004) om felles foreldreansvar for samboende foreldre er det et viktig hensyn å sikre barnet mest mulig stabil foreldrekontakt uansett foreldrenes valg av sivilstand. 8 Dette syn stadfestes også av Klagenemnden for likestilling, som gav likestillingsombudet medhold i at barneloven § 35 første ledd var i strid med likestillingsloven § 3. Mindretallet mener at denne motstriden bør elimineres, og at det er til barnets beste at foreldreansvaret som hovedregel er felles, uavhengig av foreldrenes samlivsstatus ved barnets fødsel. Barnets relasjon til sin far bør ikke være avhengig av fars relasjon til mor. På samme måte som mor og barn har en selvstendig relasjon gjennom sitt slektskap, bør også barn og far ha tilsvarende relasjon.

Denne lovendringen gjelder et stort antall barn. Statistikk viser at denne barnegruppen har lite kontakt med sine fedre. I 2006 ble 11 % av alle barn født av enslig mor, og tallet er økende. 9 Undersøkelser viser at kun 20 % av disse barna har en skriftlig samværsavtale som regulerer samværet med den av foreldrene de ikke bor fast med. Disse barna har langt sjeldnere og kortere samvær enn andre barn der foreldrene ikke bor sammen. 10 Videre har bostedsforeldrene i denne gruppen i mindre grad utdanning utover 9-årig grunnskole og lavere gjennomsnittsinntekt enn de bostedsforeldrene som i stor grad deler omsorgen og ansvaret for barna etter samlivsbrudd. 11 Det er videre dokumentert at overnevnte barnegruppe er overrepresentert når det gjelder behov for spesiell tilrettelegging i skolen, i 2003 mottok tre ganger så mange i denne gruppen spesialundervisning. 12 Den samme gruppen hadde også dårligere helsesituasjon og tre ganger større sannsynlighet for å komme i kontakt med barnevernet. 13

Å gi fedrene del i foreldreansvaret kan sikre disse barnas tilgang i større grad enn i dag, til et familienettverk som kan bidra til å minske over­nevnte negative effekter, selv om foreldrene ikke bor sammen. Foreldreansvar skal ikke være noe en far kan velge om han ønsker å påta seg.

Mindretallet mener at det ikke finnes vektige grunner for at ikke begge barnets foreldre skal ha samme juridiske utgangspunkt, ansvar og forpliktelser i forhold til barnet, uavhengig av samlivsstatus. Mindretallet er inneforstått med at det finnes tilfeller der det er vektige grunner for at det er til barnets beste at en av foreldrene skal ha foreldreansvaret alene, og det bør videre åpnes for en forenklet saksbehandling dersom foreldrene er enige om at kun den ene skal ha foreldreansvar for barnet.

Flertallet argumenterer for at en lovbestemmelse med anførte unntaksbestemmelser «vil måtte dekke mange og uensartede tilfeller». Mindretallet mener unntakene vil være få og eksplisitte, knyttet til de tilfeller som allerede er nevnt i utvalgets arbeid: Vold eller alvorlig psykisk eller fysisk sykdom, herunder rusmiddelavhengighet. Dagens bestemmelse bør omgjøres til en unntaksbestemmelse gjeldende i de få tilfeller der det kan begrunnes i hensynet til barnets beste at kun den ene av foreldrene skal ha del i foreldreansvaret.

Det vil særlig være aktuelt med unntak der den ene forelderen har begått en straffbar handling mot den andre. Dersom en påstand om straffbar handling kommer opp i en sak om foreldreansvaret, blir det spørsmål om hvilket beviskrav som bør legges til grunn. Mindretallet mener at den generelle hovedregel om beviskrav i sivile saker – sannsynlighetsovervekt – i så fall bør gjelde også i slike tilfelle. En lavere bevismessig terskel vil gjøre det for enkelt å oppheve det felles foreldreansvar, samt øke risikoen for at det i retten fremsettes mer eller mindre velbegrunnede påstander om fysiske eller psykiske krenkelser.

Dagens lov er uheldig på den måten at enslige mødre automatisk anses som skikket til omsorg for barn, mens fars foreldrekompetanse må vurderes i hvert enkelt tilfelle. Forskning og statistikk viser at også dagens mødre i noen tilfeller er dårlige foreldre, utøver vold, drikker alkohol eller ruser seg, eller på annen måte ikke opptrer til barnets beste. 14 Loven bør ha som utgangspunkt at begge foreldrene normalt sett er skikket til å ha foreldreansvar for barn. Ved å gi far foreldreansvar vil loven bedre sikre barnets mulighet til at en av foreldrene kan gi barnet en god oppvekst.

Mindretallet kan ikke se at det finnes relevant forskning, statistiske undersøkelser eller lignende som viser at det ikke er til barns beste at begge foreldre har del i foreldreansvaret, uansett samlivsstatus.

Dette mindretallet fremmer også et subsidiært løsningsforslag med automatisk felles foreldreansvar ved fastslått farskap. Selv om man ikke går inn for felles foreldreansvar uavhengig av foreldrenes samlivsstatus, mener dette mindretallet at den berørte problemstillingen kunne vært løst ved at ugifte, ikke samboende foreldre automatisk skal ha felles foreldreansvar når det er gått tre måneder etter at farskapet er bekreftet og ingen av foreldrene har meldt at han eller hun motsetter seg dette. En slik løsning kunne i praksis gjennomføres ved at en far henvender seg til en offentlig instans som for eksempel Folkeregisteret for å få del i foreldreansvaret. Folkeregisteret sender da en henvendelse til barnets mor. Om verken hun eller andre kommer med reelle innsigelser som tilsier at det kan være til barnets beste at far ikke har del i foreldreansvaret innen en gitt frist, får faren dette uten å måtte reise sak for domstolene.

7.3 Samtykke til helsehjelp

7.3.1 Noen utgangspunkter

Det følger av pasientrettighetsloven § 4-4 jf. § 4-3 første ledd bokstav b at begge foreldre som har foreldreansvar som hovedregel skal samtykke til helsehjelp til barn under 16 år. For psykisk helsebistand viser samtykkeregelen i lov om psykisk helsevern § 2-2 andre ledd i sin helhet til reglene i pasientrettighetsloven.

Det finnes imidlertid unntak fra denne hovedregelen. Etter pasientrettighetsloven § 4-3 første ledd bokstav a er det ikke nødvendig med samtykke der annet følger av «særlige lovbestemmelser eller tiltakets art». I rundskriv IS-12/2004 synes «tiltakets art» å tolkes slik at også personer under 16 år i en viss utstrekning kan samtykke til helsehjelp dersom de selv er i stand til å ta vare på egne interesser på en fornuftig måte, og foreldrenes atferd og oppfatninger ikke nødvendigvis er til barnets beste. Antagelig vil unntak være mest aktuelt for barn i alderen 12-16 år, jf. for så vidt pasientrettighetsloven § 3-4 om at en pasient i denne aldersgruppen kan ha krav på hemmelighold av opplysninger gitt til helsepersonell.

I visse tilfeller kan det foreligge motstridende interesser mellom barnet og forelderen/foreldrene i spørsmålet om det skal gis helsehjelp. Et eksempel kan være der en medisinsk undersøkelse og behandling kan avdekke voldsutøvelse eller lignende fra en forelder, og forelderen derfor motsetter seg at barnet får helsehjelp. Spørsmålet er om man i slike tilfeller har regler som i tilstrekkelig grad sikrer at barnet likevel får den nødvendige bistanden fra helsevesenet. I utgangspunktet har man flere regelsett som kan være aktuelle. For det første er det antatt at det bør oppnevnes setteverge etter vergemålsloven for barnet i situasjoner hvor det foreligge en interessekonflikt som ovenfor beskrevet. For det andre har Fylkesnemnda etter barnevernloven §§ 4-10 og 4-11 anledning til å fatte vedtak om at barn skal undersøkes og behandles mot foreldrenes ønske. Ved omsorgsovertakelse har barnevernet samtykkekompetanse selv om foreldrene fremdeles har foreldreansvaret. For det tredje vil helsepersonell i en situasjon som må kategoriseres som et nødrettstilfelle kunne yte nødvendig helsehjelp selv om den eller de som har foreldreansvaret motsetter seg behandlingen.

Fra flere hold har det likevel blitt reist spørsmål om barn i noen tilfeller ikke får den nødvendige helsehjelp fordi en av foreldrene motsetter seg dette aktivt eller passivt. Fra Barneombudets brev av 1. desember 2006 til Helse- og omsorgsdepartementet hitsettes:

«Barneombudet har fått mange henvendelser som tyder på at dagens ordning innebærer at en del barn ikke får nødvendig helsehjelp fordi en av foreldrene ikke samtykker. (...)

De fleste foreldre vil handle ut fra det de mener er barnets beste og samtykke til helsehjelp når barnet trenger det. Barneombudet har imidlertid fått innspill fra fagfolk og enkeltpersoner om at det noen ganger oppstår en konflikt mellom barnets behov og foreldrenes mulighet til å sperre for at slik hjelp gis ved ikke å samtykke til helsehjelpen. Dette kan både være aktuelt der forelderen nekter å samtykke, nekter å svare på henvendelser eller er vanskelig å få tak i. Det kan også være slik at en forelder innehar foreldreansvar, men i praksis har lite kontakt med barnet, for eksempel fordi vedkommende bor i utlandet.

Det kan være flere grunner til at en forelder som blir forespurt om å samtykke til helsehjelp ikke ønsker å gjøre det. En grunn kan være at vedkommende ikke klarer å se hva som er barnets beste. På den annen side kan det forekomme at forelderen har saklig begrunnede motforestillinger mot den aktuelle behandlingsform, eksempelvis ved omfattende medisinering. Innspillene til Barneombudet kan tyde på at manglende samtykke særlig er et problem når det gjelder barns tilgang til psykisk helsehjelp, for eksempel i forbindelse med foreldrenes skilsmisse, mulige overgrep, traumer mv. Noen barn er i behov av psykisk helsehjelp som følge av at de er blitt utsatt for krenkelser av en av foreldrene. Da er det spesielt problematisk om denne forelderen har anledning til å nekte barnet behandling.»

Barneombudet har i ovennevnte henvendelse til Helse- og omsorgsdepartementet blant annet foreslått at spørsmålet om helsehjelp kan bringes inn for og avgjøres av et særskilt organ:

«... Barneombudet [mener] det kan være hensiktsmessig å innføre en ordning der den forelderen som ønsker at barnet får helsehjelpen kan bringe saken inn for et overordnet organ som kan avgjøre at barnet skal få helsehjelp til tross for at den ene forelderen ikke samtykker. Denne funksjonen kan for eksempel tillegges helsetilsynet i fylket. Det bør settes kriterier som sier noe om når en forelder med foreldreansvar kan overprøves. Dette kan bl.a. være knyttet til barnets behov for helsehjelpen, i hvilken grad helsehjelpen er faglig godt fundert og barnets egen oppfatning. I de sakene der foreldre ikke svarer på henvendelser, bør det vurderes å innføre en ordning der uteblitt svar om samtykke innen f.eks. tre uker kan blir regnet som samtykke, når man gjør oppmerksom på dette i henvendelsen.»

Utvalget er i mandatet bedt om å se nærmere på de problemstillinger som Barneombudet her har pekt på. I utvalgets mandat fokuseres det kun på «samværsforelderens» mulighet til å benytte sitt foreldreansvar til å hindre at barnet undergis helsebehandling. Det må imidlertid antas at spørsmålet om samtykke også kan bli aktuelt der foreldrene bor sammen eller er gift, eller der forelderen som ikke gir sitt samtykke har liten eller ingen kontakt med sitt barn. Som Barneombudet har pekt på, skaper det for eksempel spesielle utfordringer der den ene forelderen enten bor i utlandet eller rett og slett ikke er å oppspore.

7.3.2 Reguleringen av samtykkespørsmålet i Danmark og Sverige

I Danmark har den av foreldrene som har barnet boende hos seg adgang til å treffe helsemessige beslutninger som ikke anses som «vesentlige» uten den andre forelders samtykke, jf. forældreansvarsloven § 3 og forarbeidene til loven:

«Udvalget finder ikke anledning til i lovteksten at eksemplificere, hvilke beslutninger, der er «væsentlige», idet dette efter udvalgets opfattelse ville lægge op til eventuelle modsætningsslutninger. Udvalget er dog af den opfattelse, at spørgsmål om flytning til udlandet og væsentlige lægelige indgreb må antages at være nogle af de mest indgribende beslutninger i forhold til den af forældrene, der ikke har barnet boende.» 15

I tillegg har Familiestyrelsen/Civilretsdirektoratet i én konkret sak uttalt at den ene forelder uten den andres samtykke kan la barnet få alminnelig helseundersøkelse og behandling. Derimot antas det at større kirurgiske inngrep eller behandling med kraftig medisin krever samtykke fra den andre. 16

Sverige er reglene om «gemensam vårdnad» basert på at foreldrene klarer å bli enige om spørsmål som gjelder barnet. Det er imidlertid forutsatt at den som har barnet boende hos seg kan treffe beslutninger om den daglige omsorg uten samtykke fra den andre forelder. Verken i lov eller forarbeider er det sagt noe om hvilke beslutninger som må anses å høre inn under den daglige omsorg, men når det er tale om vesentlige og inngripende beslutninger må det innhentes samtykke fra den andre. I svensk teori er det for eksempel antatt at vaksiner krever samtykke, mens samtykke ikke er nødvendig ved akutt behandling. 17 I SOU 2005:43 er spørsmålet drøftet og eksempler fra praksis er oppsummert:

«Man får utgå från att den vårdnadshavare som initierar vårdkontakten gör detta i samförstånd med den andra vårdnadshavaren. Men hälso- och sjukvården måste som regel samråda med den andra vårdnadshavaren om det finns någon särskild anledning att misstänka att denne inte samtycker till behandlingen eller om det är fråga om åtgärder av ingripande beskaffenhet för barnets framtid. (...)

Frågan om skyldighet att inhämta vårdnadshavares samtycke innan psykiatrisk behandling av ett minderårigt barn inleds har nyligen prövats av JO. I det aktuella fallet hade i remissen till barnpsykiatrin angetts att misstanke förelåg om kvinnomisshandel, barnmisshandel och sexuella övergrepp. Frågan om psykiatrisk behandling torde, enligt JO, i ett sådant fall få anses vara av ingripande betydelse för barnets framtid. Endast om barnets bästa uppenbarligen kräver det, t.ex. på grund av att situationen är akut, kan hälso- och sjukvårdspersonalen underlåta att inhämta samtycke från den andra vårdnadshavaren. En särskild omständighet var dessutom att det var barnets pappa som misstänktes för misshandeln. Oavsett om det fanns grund för dessa misstankar eller ej kan man, enligt JO, med fog ifrågasätta om hälso- och sjukvårdspersonalen av det skälet kunnat underlåta att efterhöra hans inställning. Det fanns sålunda anledning för personalen att misstänka dels att det förelåg en intressekonflikt mellan barnets mamma och barnets pappa, dels att pappan kunde ha synpunkter på vilka insatser som skulle vidtas inom hälso- och sjukvården. Enligt JO:s mening var detta en sådan situation där personalen borde ha kontaktat pappan för att efterhöra hans inställning till planerade insatser (JO:s ämbetsberättelse 2003/04 s. 314).

Om föräldrarna inte kan komma överens i frågor som rör barnets personliga förhållanden och det finns en påtaglig risk för att barnets hälsa eller utveckling skadas, kan det med dagens regler alltså ytterst bli aktuellt för socialnämnden att besluta om åtgärder med stöd av LVU eller att väcka talan om ändring av vårdnaden enligt 6 kap. 7 § FB. En förälder kan naturligtvis också väcka talan om att vårdnaden skall tillkomma honom eller henne ensam. Finns det en risk för att barnet far illa om det inte får vård och behandling och den ena av vårdnadshavarna motsätter sig detta, kan det finnas anledning att ifrågasätta om den föräldern uppfyller de krav som måste ställas på en vårdnadshavare ...» 18

I SOU 2005:43 ble det forutsatt at samtykke­spørsmålet ved «gemensam vårdnad» skulle utredes på et senere tidspunkt, og i SOU 2007:52 er det nå foretatt en grundig gjennomgang av problematikken. Det er her foreslått at domstolene skal gis anledning til å bestemme at kun en av foreldrene får rett til å treffe beslutninger for visse spørsmåls vedkommende, herunder barnets tilgang til helsetjenester. 19 På samme måte som i Norge, har den svenske Barnombudsmannen vært bekymret for tilfeller der barn ikke får nødvendig helsehjelp fordi en av foreldrene motsetter seg dette:

«Barnombudsmannen (BO) får ofta information om familjer där barnet vägras olika typer av hälso- och sjukvård till följd av att en förälder motsätter sig vård och behandling. BO har noterat att problem kan uppstå i situationer då det kan misstänkas att barnet har utsatts för övergrepp av den ena föräldern eller har bevittnat våld inom familjen, varvid denna förälder kan hindra att barnet får hjälp att bearbeta det som han eller hon har varit med om. Enligt BO är detta ett oacceptabelt exempel på att barnets bästa kan få stå tillbaka till förmån för förälderns intresse och beslutanderätt (se «När tryggheten står på spel», Barnombudsmannen rapporterar BR 2005:02, s. 58).» 20

7.3.3 Utvalgets vurdering og konklusjon

Etter utvalgets oppfatning er det et viktig utgangspunkt at foreldreansvaret ikke uten videre bør splittes opp for å løse enkeltspørsmål. Dette kan føre til en uoversiktlig rettstilstand med et uthult foreldreansvar, samt økt sakstilfang til domstolene om disse enkeltspørsmålene. Dersom man skal endre beføyelsene som ligger under foreldreansvaret, må dette begrunnes i at dagens regler ikke i tilstrekkelig grad ivaretar hensynet til barnets beste.

Slik utvalget ser det, forutsetter en overholdelse av prinsippet om barnets beste at det finnes et regelverk som sikrer barn nødvendig og hensiktsmessig helsehjelp, enten helsehjelpen er påkrevd ut fra somatiske eller psykiske indikatorer. Det kan således være tale om både tradisjonell medisinsk hjelp og psykisk bistand, herunder gruppeterapi eller samtaler med barnet i behandlende eller undersøkende øyemed. Behandlingen må imidlertid ha et helsemessig formål. Kroppslige inngrep som tatoveringer eller kosmetisk kirurgi som ikke er medisinsk indikert vil ikke ha et slikt formål, og vil i det følgende falle utenfor det utvalget anser som helsehjelp.

På bakgrunn av det som har fremkommet av innspill blant annet fra Barneombudet, legger utvalget til grunn at det er en reell og ikke helt upraktisk problemstilling at enkelte barn i dag ikke får nødvendig eller hensiktsmessig helsehjelp – eller i hvert fall en innledende helseundersøkelse – fordi samtykke fra en av foreldrene mangler. Typetilfellene er mange og kan spenne fra de alvorlige tilfelle hvor det er mistanke om at det utøvd psykisk eller fysisk vold eller seksuelle overgrep mot barnet, til tilfeller hvor barnet kan ha behov for samtaler med en fagperson i kjølvannet av et vanskelig eller opprivende samlivsbrudd. Motivene for å nekte barnet helsemessig undersøkelse eller behandling vil også kunne variere, fra mistro til behandlingstilbudet og religiøs overbevisning, til ønsket om å dekke over potensielle skader hos barnet. Som Barneombudet har pekt på, innebærer samtykkeregelen også at barn kan miste helsebehandling fordi verken helsepersonellet eller andre innen rimelig tid får tak i den andre forelderen. Dette er etter utvalgets syn problematisk. 21

Nødvendig eller hensiktsmessig helsehjelp, bør ut i fra et barneperspektiv fremstå som en rettighet. Slik utvalget ser det, er dagens samtykkeordning forankret i et foreldrerettighetsbilde: Den enkelte forelder har rett til å avskjære helsehjelp, uansett hva som er til barnets beste.

Utvalget har vurdert en løsning der man flytter akkurat denne beføyelsen fra foreldreansvaret til bostedskompetansen, slik at man kun trenger samtykke fra den forelderen som barnet bor fast hos. Dette kunne enkelt gjøres ved å angi denne beføyelsen som et av eksemplene som er angitt i barneloven § 37. Utvalget har imidlertid kommet til at dette ikke er en hensiktsmessig løsning. Dette ville heller ikke løst spørsmålet der barnet har delt bosted og begge foreldrene har bostedskompetansen, eller der foreldrene bor sammen men er uenige om helsetiltak overfor barnet.

Utvalget har derfor kommet til at både barneloven og pasientrettighetsloven bør endres slik at barnet gis rett til helsebehandling dersom helsepersonell faglig sett vurderer det slik at undersøkelse og eventuell behandling bør igangsettes. Selv om samtykke fra begge foreldrene ikke foreligger, eller den ene forelderen eksplisitt har motsatt seg behandlingen, vil behandlingen kunne påbegynnes dersom helsepersonellet mener dette er til barnets beste. Dette gjelder selv om behovet for behandling ikke er akutt og man rettslig sett befinner seg utenfor en nødrettssituasjon. Finner helsepersonell ut fra en faglig begrunnet oppfatning at en undersøkelse eller behandling antas å være til barnets beste, bør slik behandling innledes når en av foreldrene har gitt samtykke. Helsepersonell bør ikke risikere å komme i en situasjon hvor de gjør noe ulovlig ved å foreta nødvendige helsemessige undersøkelser eller behandling. Utvalget antar at det i dag neppe er helt upraktisk at helsepersonell bevisst eller ubevisst unnlater å hente inn nødvendig samtykke, eller strekker nødrettshjemmelen lenger enn det som rettslig sett kan forsvares. Etter utvalgets mening bør det derfor utformes klare regler som fanger opp behovet for å yte barnet nødvendig eller hensiktsmessig helsehjelp, uten at det blir stilt krav om begge foreldrenes samtykke.

Selv om utgangspunktet fremdeles skal være at helsehjelp til barnet skjer etter ønske fra begge foreldrene, mener utvalget at det i tillegg til en endring i pasientrettighetsloven må foretas endringer i barneloven for å sikre barnets rett til helsehjelp. Det må fremgå av loven at det er tilstrekkelig at en av foreldrene samtykker til nødvendig behandling eller hensiktsmessig undersøkelse. Dersom den ene forelderen motsetter seg behandlingen/undersøkelsen, bør det være adgang til å få spørsmålet rettslig prøvet. En konstruksjon etter modell fra ekteskapsloven § 32 første jf. andre ledd (som gir retten kompetanse til å overprøve en ektefelles standpunkt for å så vidt gjelder rettslige disposisjoner over felles bolig), hvor retten gis full kompetanse til å vurdere om den aktuelle behandlingen bør gjennomføres, synes hensiktsmessig også for samtykke om medisinsk behandling og undersøkelse. En slik prøving kunne for øvrig tenkes å skje i forvaltningen, for eksempel hos fylkeslegen eller fylkesmannen. Det er imidlertid grunn til å tro at domstolene er best egnet til å treffe avgjørelser i disse sakene. Avgjørelsen vil kunne treffes raskt, og i tillegg kan man holde muntlige forhandlinger dersom dette er påkrevd. At saken behandles av retten, vil ikke utelukke at saken kan undergis skriftlig behandling.

Et ytterligere spørsmål blir hvem av foreldrene som må anlegge sak for å få spørsmålet rettslig prøvet. Utvalget mener at det er den som vil motsette seg behandlingen som må ta initiativ til å få brakt spørsmålet inn for retten.

7.4 De øvrige beføyelsene under foreldreansvaret

Som det fremgår av kapittel 8.3 nedenfor, vil et flertall i utvalget foreslå at en forelders beslutning om å flytte innenlands med barnet skal tilligge foreldreansvaret, på samme måte som beslutning om å flytte utenlands, jf. barneloven § 40. Samtidig foreslås det at det åpnes for domstolsprøving av dette spørsmålet, jf. kapittel 8.4 nedenfor.

For de øvrige beføyelsene under foreldreansvaret mener utvalget imidlertid at det ikke er grunnlag for å åpne for at domstolene skal ha kompetanse til å foreta endringer eller begrensninger. Risikoen for en uthuling av foreldreansvaret taler som nevnt for at det ikke bør skje en oppsplitting av de ulike beføyelser. 22 Det er heller ikke ønskelig med en rekke saker i rettsapparatet hvor foreldreansvarets innhold er tema. En del av beføyelsene under foreldreansvaret – for eksempel valg av navn for barnet – er av en slik karakter at foreldrene bør kunne klare å bli enige uten at saken rettsliggjøres. Dersom det ikke oppnås enighet, kan det i så fall være mer hensiktsmessig å reise sak om at det felles foreldreansvar skal opphøre. En begrenset adgang til å få enkeltbeføyelser prøvd av domstolene, kan derfor også ha en preventiv funksjon.

I dag synes det særlig å være spørsmål om utstedelse av pass som bringes inn for domstolene, ikke sjelden i forbindelse med de alminnelige ferietider. Erfaring fra domstolene kan imidlertid tyde på at de fleste av disse sakene enten blir løst i minnelighet temmelig raskt, eller ved at det utstedes nødpass. Særlige mange saker av denne type synes det ikke å være.

Fra Barneombudet har utvalget mottatt innspill om at foreldrene i enkelte tilfelle bør fratas muligheten til å samtykke på vegne av barnet til å legge ut opplysninger om barnet på internett. Dette kan for eksempel være detaljer fra en opprivende barnefordelingssak. Utvalget ser at slike saker kan reise særlige spørsmål, og at det i mange tilfeller ikke er til barnets beste at slike opplysninger legges ut på internett. Men eventuelle lovendringer på dette punkt bør i tilfelle finne sted gjennom personvernlovgivningen, for eksempel ved at Datatilsynet gis større adgang til å gripe inn mot nettsider hvor barns interesser blir krenket.

Utvalget er videre kjent med at manglende samtykke også kan skape problemer i to andre sammenhenger: Manglende samtykke fra forelderen til å la barnet få forklare seg i dommeravhør etter straffeprosessloven § 239 og manglende samtykke til å innhente DNA fra barnet etter straffeprosessloven § 157. Begge spørsmålene kan aktualiseres i for eksempel saker der det er mistanke om overgrep. Utvalget anser at det ligger utenfor dets mandat å gå nærmere inn i disse problemstillingene, men vil fremheve at det kan være grunn til å vurdere regelverket også på dette området.

7.5 Særlig om grunnskoleopplæring ved to skoler og to barnehage­plasser

Der foreldrene til barnet har avtalt delt bosted, kan det oppstå spørsmål om barnet skal kunne gå på to skoler – typisk fordi foreldrene bor så langt fra hverandre at det nærmest er praktisk umulig å kunne gå på en og samme skole.

Som utgangspunkt er den enkelte kommune ansvarlig for å oppfylle opplæringsretten for de barna som er bosatt i kommunen, jf. opplæringsloven § 13-1. Kommunen forholder seg til de opplysninger som fremkommer av folkeregisteret om barnets bosted. Ved delt bosted må foreldrene velge å registrere et av bostedene i folkeregisteret, idet en person ikke kan være folkeregistrert på to adresser.

Etter opplæringsloven § 8-1 første ledd har grunnskoleelever rett til å «gå på den skolen som ligg nærast eller ved den skolen i nærmiljøet dei soknar til». Etter andre ledd kan en imidlertid søke om å få gå på en annen skole enn den man har rett til å gå på etter første ledd. Dette gjelder også der den skolen eleven har søkt seg til ligger i en annen kommune. Kommuner kan gjennom avtaler seg imellom avtale at grunnskoleopplæring kan tilbys utenfor bostedskommunen. Det vil likevel være bostedskommunen som har det økonomiske ansvaret for eleven og som har ansvaret for at eleven får oppfylt sin rett til grunnskoleopplæring.

Det synes klart at det ikke foreligger noen rett for foreldrene til å få skoleplass i to kommuner for barnet. Det er imidlertid på det rene at man har eksempler på at to kommuner har inngått avtale om at en elev får opplæring på to skoler.

I forbindelse med en henvendelse fra fylkesmannen i Finnmark i november 2006, inntok Utdanningsdirektoratet i brev av 13. februar 2007 følgende standpunkt:

«Selv om kommuner kan avtale å gi elever fra andre kommuner opplæring, mener Utdanningsdirektoratet at det ikke vil være forsvarlig å avtale at en elev skal følge opplæringen ved to ulike skoler. Innenfor gjeldene regelverk, herunder Læreplanverket for Kunnskapsløftet, har skolene/skoleeier stor grad av frihet. Dette gjelder utforming av lokale læreplaner, undervisningsmetoder etc. Hensynet til en forsvarlig opplæring og en forsvarlig progresjon i opplæringen tilsier at elever ikke kan være knyttet til to skoler samtidig. Dette innebærer at selv om barneloven gir foreldre full avtalefrihet i forhold til hvor barnet skal bo, mener direktoratet at barnet bare kan gå på en skole.»

Selv om det ligger i randsonen av utvalgets mandat, finner utvalget grunn til å gi sin tilslutning til Utdanningsdirektoratets standpunkt. Utvalget antar at det sjeldent vil være til barnets beste å gå på to skoler. Som ellers når foreldreansvaret skal oppfylles og utformes, må barnets beste danne bakgrunnen for beføyelsene som følger ansvaret.

For det første vil det rent pedagogisk være vanskelig å få en delt skoleløsning til å fungere på en tilfredsstillende måte. For det andre vil et barn trenge stabilitet etter et samlivsbrudd og for mange miljømessige forandringer bør unngås. Det er kjent at barn kan gå langt i å tilfredsstille sine foreldres ønsker og behov ved et samlivsbrudd. At et barn sier at det ikke har noe imot å gå på to skoler, betyr således ikke at dette nødvendigvis er til det beste for barnet – det kan like gjerne være et utslag av at man ikke ønsker å såre foreldrene.

Slik utvalget ser det, vil den omstendighet at foreldrene bor langt fra hverandre ikke alene kunne begrunne at et barn skal gå på to skoler. Dersom man i det hele tatt skal åpne for dette, må det foreligge andre tungtveiende grunner. Etter et samlivsbrudd må det anses som en del av foreldreansvaret å innrette hverdagen på en måte som er til det beste for barnet. Det er ikke barna som skal innrette seg etter foreldrenes ønske om å flytte.

Utvalget mener dermed at det ikke kan bli tale om en rettighet under foreldreansvaret å kunne bestemme at et barn skal gå på to skoler. Dersom det likevel skal åpnes for at et barn skal kunne gå på to skoler, bør det klart fremgå at dette bare bør skje unntaksvis og kun når det er til barnets beste. Utvalget tilføyer at det selvsagt stiller seg annerledes der et barn er i ferd med å skifte skole og i en utprøvings- og overgangsperiode går på to skoler.

Også når det gjelder spørsmålet om et barn bør gå i to barnehager vil mange av de samme argumentene gjøre seg gjeldende. Det er i dag ingen lovmessige skranker som hindrer to foreldre å bli enige om at barnet deres har to barnehageplasser og barnet for eksempel er annenhver uke i hver av barnehagene. Den enkelte barnehage bestemmer selv i hvilken grad den kan tilby deltids barnehageplass, og det kan ikke utelukkes at private barnehager vil strekke seg langt i å tilby fleksibilitet i så måte.

Utvalget mener at det også i slike tilfelle må være foreldrene som i utgangspunktet bør innrette seg slik at hverdagen blir enklest mulig for barnet etter et samlivsbrudd. Hensynet til barnets beste er grunnleggende også på dette punkt, og man må unngå at vurderingstemaet alene kretser rundt i hvilken grad barnet tar skade og/eller vil tåle å gå i to barnehager. Utvalget vil likevel understreke at det ikke foreligger forskning som entydig konkluderer med at mindre barn tar skade av å gå i to barnehager. Utvalget utelukker således ikke at det i det enkelte tilfelle er mulig for foreldrene å finne fram til en praktisk og god ordning med to barnehageplasser som også er til barnets beste.

Fotnoter

1.

Dette er til dels bevisst fra lovgivers side. I forarbeidene til barneloven er det blant annet vist til at en forutsetning ved felles foreldreansvar er at foreldrene har vilje til å finne gode løsninger i spørsmål som gjelder barnet, jf. Ot.prp. nr. 62 (1979-1980) s. 26.

2.

St.meld. nr. 29 (2002-2003) s. 26.

3.

Mossige og Stefansen 2007 s. 53.

4.

Sak nr. 13/2005, http://www.likestillingsombudet.no/vedtak/vedtak_132005 html.

5.

Ds 1999:57 s. 62.

6.

Ds 1999:57 s. 52-53.

7.

Se nærmere Boele-Woelki m.fl. 2007 s. 100-105.

8.

Ot.prp. nr. 82 (2003-2004) s. 7.

9.

SSB 2006: Tabell:05525: Levendefødte, etter mors samlivsstatus.

10.

Kitterød 2005 tabell nr. 7.3 s. 43.

11.

Kitterød 2005 tabell nr. 9.7 s. 56.

12.

18 % mot 6 % i landsgjennomsnitt, Sandbæk 2004 s. 95.

13.

Sandbæk 2004 s. 141.

14.

Se for eksempel Stefansen og Mossige 2007 tabell nr. 3.4 s. 53 og tabell nr. 3.5 s. 54.

15.

Betænkning nr. 1475/2006 s. 161.

16.

Danielsen 2003 s. 107.

17.

T:FA 2003.151 C, Schiratzki 2002 s. 97-97 og Rejmer 2003 s. 143-144.

18.

SOU 2005:43 s. 132-134.

19.

Se særlig SOU 2007:52 s. 102-105, s. 111 og s. 245-247.

20.

SOU 2007:52 s. 72-73.

21.

Etter EMK er de offentlige myndigheter dessuten forpliktet til å hindre overgrep mot barnet, se nærmere vedlegg 2 avsnitt 3.2.2.2.

22.

Se også CEFLs anbefaling i Boele-Woelki m.fl. 2007 s. 97 om at «It should be avoided that parents are able to offload their responsibilities on to a competent authority.»

Til forsiden