NOU 2009: 08

Kompetanseutvikling i barnevernet— Kvalifisering til arbeid i barnevernet gjennom praksisnær og forskningsbasert utdanning

Til innholdsfortegnelse

Del 2
Ekspertutvalgets sentrale tilrådinger med begrunnelser

13 Ekspertutvalgets tilrådinger

13.1 Innledning

Realiseringen av barnevernets mandat stiller markante kompetansekrav til de ansatte, både når det gjelder relevante kunnskaper, ferdigheter og holdninger. For studiemiljøene vil det være en stor faglig og pedagogisk oppgave å muliggjøre studentenes utvikling av slik kompetanse. Kvalifikasjonsinnholdet i studiet må for det første ivareta de kompetansekrav som lovgrunnlaget definerer. For det andre må opplæringen bygge på erfaringer fra barnevernets praksisfelt så vel som fra de fagmiljø som har ansvaret for yrkeskvalifiseringen. For det tredje må utviklingen av kompetanse på en systematisk måte reflektere relevante kunnskaps- og perspektivkrav. Her vil forskningsbasert fagkunnskap ha en sentral funksjon.

Kompetanse innbefatter innsikt, ferdigheter og holdninger som utvalget vil beskrive nærmere i dette kapittelet. Her legges det vekt på å gi en konkret, operasjonell og eksemplifiserende kompetansebeskrivelse. Dette kommer direkte til uttrykk ved tilrådingen om 14 obligatoriske studieemner i bachelorutdanningen.

Det fremmes også tilrådinger om arbeidsmåter og metoder i studieopplegget. Dernest gis det en begrunnet tilråding om videreføring av den faglige-vitenskapelige kompetanseutviklingen ved en master- og doktorgradsordning i barnevern.

13.2 Kapitteloversikt

I dette kapitlet presenteres ekspertutvalgets sentrale vurderinger og tilrådinger. Innholdet er disponert i følgende hovedavsnitt:

  1. Kompetanse for arbeid i barnevernet

  2. Studierekruttering

  3. Faglig innhold i bachelorutdanning med 14 obligatoriske emner:

    • Kunnskap om barnevernet

    • Velferdsstaten og rettighetene til barn og unge

    • Det juridiske grunnlaget

    • Etikk

    • Oppvekstkvalitet og samfunn

    • Omsorg, utvikling, læring

    • Barns og unges hovedarenaer

    • Ulike oppvekst- og støtteordninger

    • Forebyggende arbeid

    • Relasjons- og samhandlingsvansker

    • Kommunikasjon og undersøkelse

    • Hjelpe- og omsorgstiltak

    • Institusjonsarbeid

    • Forskningsmetode og etikk for forskning

  4. Kvalitetskrav til studieopplegg:

    • Pedagogiske kompetansekrav

    • Teoretisk studium

    • Gruppe- og kasusorientert opplæring

    • Praksis

    • Turnusordning

  5. Autorisasjon

  6. Master- og doktorgradsstudium i barnevern

  7. Miljøarbeiderutdanning

  8. Etter- og oppdateringsutdanning

  9. Faglig-vitenskapelig kvalitetsutvikling:

    • Generell kvalitetssikring av studieopplegg

    • Utvikling av relevant forsking

    • Utvidet samarbeid mellom utdanning og praksis

    • Nasjonalt fagråd

  10. Mandatstrukturerte konklusjoner

Under hvert avsnitt vil sentrale faglige premisser, vurderinger og begrunnelser bli gitt for de ulike tilrådingene. Hovedvekten blir lagt på å beskrive kompetanseutviklende krav til en treårig bachelorutdanning som kvalifiserer til arbeid i barnevernet.

13.3 Kompetanse for arbeid i barne­vernet

Barnevernet har en særegen posisjon i norsk oppvekst- og omsorgspolitikk ved sin unike tilgang til barns-, ungdoms- og familiers problemer. Det har også et ansvar for å bringe erfaring og kunnskap fra dette feltet tilbake til politikken og samfunnsdebatten. I en slik sammenheng har også fagmiljøene et stort ansvar, særlig med tanke på å bidra med forskning og kunnskapsutvikling innenfor hele barnevernområdet.

Barnevernet som arbeidsfelt er samlet sett varierende, komplekst og utfordrende, noe som forutsetter spesifikke kunnskaper på flere områder. Kandidatene må forberedes til et arbeid som oppfyller samfunnsmandatet, noe som krever kunnskap om og forståelse for både politikk og forvaltning, samt rettsregler og systemforutsetninger. De må settes i stand til å beherske grunntrekkene av den generaliserte kunnskapen om barn og barns oppvekst, utvikling og læring. Samtidig må de ha kunnskaper om bakgrunnen for de utfordringene og menneskelige problemer de vil møte. Dette krever reflektert innsikt i et bredt kunnskapsområde, noe som vil kreve at ansatte har en kompetanse som gir grunnlag for å utøve dømmekraft i vanskelige sosiale sammenhenger.

Tilrådingen bygger på en forutsetning om at kompetanse og kompetanseutvikling kan målrettes, stimuleres og realiseres gjennom strukturert læring av et bestemt faglig innhold og ved ulike former for praktisk opplæring. Sentrale forutsetninger for kompetansegivende studier er at profesjonsutøvelse i barnevernet i stor grad handler om å gi støtte og hjelp til utsatte barn og unge. Det er også for en stor del tale om en kommunikativ praksis der en skal arbeide med krevende og ofte konfliktfylte mellommenneskelige relasjoner. Samtidig må barnevernarbeideren ha oversikt over et bredt og spesialisert kompetansefelt, for å realisere lovens intensjon om å ivareta hensynet til «barnets beste» med legitimitet og forsvarlighet. De oppgaver barnevernet er satt til å gjennomføre, krever både menneskelig innsikt, organisasjons- og samfunnskunnskap.

Den profesjonelle kompetansen for barnevern kan beskrives i fem kategorier:

  • Personlig kompetanse som omfatter sosialt engasjement, kultursensitivitet og barne- og ungdomsrelevante interesser og holdninger.

  • Kommunikative kompetanse som omfatter samtale- og samhandlingsferdigheter og evne til å mestre direkte relasjoner og vanskelige situasjoner.

  • Faglig kompetanse som innebærer forskningsbaserte kunnskaper om barn og unge, deres omsorgs- utviklings- og læringsbehov og en bred faglig innsikt om problemtilstander, tiltak og muligheter, samt ulike faglige forståelsesmåter med relevans for barnevern.

  • Etisk kompetanse som omfatter innsikt i etikkens grunnlagsspørsmål, evne til å utvise reflektert dømmekraft i ulike verdi- og konfliktspørsmål.

  • Forvaltningskompetanse som handler om evnen til å utøve et juridisk og faglig skjønn ved anvendelse av loven og i saksbehandlingens ulike faser.

Utvalget påpeker at studier som skal ruste studentene til å ivareta ansvars- og arbeidsoppgaver i barnevernet, må omfatte relevant faglige kunnskaper og ferdigheter, og legge vekt på utvikling av innlevelse, engasjement og etiske holdninger. Det siste peker på at profesjonell kompetanse for arbeid i barnevernet krever toleranse for variasjon og avvik, og evne til å gi oppmuntring og impulser til optimisme. Dette innebærer tiltro til at utsatte barn og unge kan få et godt liv. Det er også nødvendig å utvikle personlig robusthet og trygghet i vanskelige konfliktsituasjoner, noe som innbefatter evne til å finne en god balanse mellom empatisk nærhet og faglig distanse.

13.4 Studierekruttering

En forsterket rekrutteringsinnsats er begrunnet i behovet for å øke tilgangen av kandidater med en adekvat personlig kompetanse, med bakgrunn og motivasjon for å gjøre en innsats i barnevernet. En særlig utfordring består i å finne fram til virkemidler som kan bidra til en bredere rekruttering, i første rekke ved en større andel menn og studenter med minoritetsbakgrunn. Ordningen med «Samordnet opptak» betyr at fagmiljøene, utover måten studiet er presentert på i fagplanene, har begrenset innflytelse på fastsettelse og anvendelse av opptakskriteriene for studiet. Utdanningsinstitusjonene har likevel mulighet til å påvirke rekrutteringen gjennom de ulike fasene i prosessen:

  • Potensielle studenter må bli klar over at studiet eksisterer

  • Informasjon om studiet må vekke interesse hos potensielle søkere

  • Aktuelle kandidater søker om studieplass

  • Utvelgelsen med vurdering av egnethet (der det gis begrensede muligheter)

  • Tilbud om studieplass aksepteres

For unge mennesker er studievalg et viktig skritt, og her kreves opplysning, hjelp og veiledning både om hva studiet innbærer og om det framtidige yrket. Det er grunn til å tro at yrkets omdømme og status vil påvirke valget. Også lønns- og arbeidsforhold sammen med påvirkning fra foreldre og venner vil ha betydning. Den enkeltes frihet til å gjøre egne valg er trekk ved det postmoderne samfunnet, noe som innebærer at erfaringer og interesser vil antas å ha større vekt enn i tidligere tider.

Som oversikten viser kan fagmiljøet medvirke aktivt i denne prosessen på flere måter. Hertil vil studiemiljøet ha en viss innflytelse på spørsmålet om eventuelle kvoteringsordinger og når det gjelder dimensjoneringen av studieplasser.

De positive eksemplene på et godt rekrutteringsarbeid som finnes, bør stimulere til en kreativ innsats. Med bakgrunn i barnevernets oppgaver vil det være nødvendig med særlige initiativ for å rekruttere et større innslag av studenter med minoritetsbakgrunn. Dette vil kreve et økt innslag av studenter med innvandrerbakgrunn, men også større rekruttering fra nasjonale minoriteter og fra urbefolkningen. Rekrutteringen bør også sikre en jevnere fordeling mellom kvinner og menn.

Det gjennomføres i dag yrkesvalgdager og utdanningsmesser knyttet til videregående skoler. Det vil være formålstjenlig å forsterke denne opplysningsvirksomheten ved at studiemiljøene gjennomfører informasjonsdager/kvelder, der det orienteres om studieinnhold, studieopplegg og de oppgaver og utfordringene som en arbeidskarriere i barnevernet medfører. For å gi konkrete impulser til en økt rekruttering, bør det også gis mest mulig konkret hjelp til hvordan aktuelle søkere skal gå fram.

Utvalget vil tilrå en forsiktig kvotering ved at minimum 20 % av de som tildeles studieplass bør være menn. Med tanke på innvandrerungdom vil det være formålstjenlig at opplysning om studier og framtidige yrkesmuligheter også innrettes mot potensielle søkeres familie. Det bør også vurderes å avholde opplysningsmøter i samarbeid med innvandrerorganisasjoner.

Den relative søkingen til barnevernrelevante studier har vært nedadgående, noe som kan skyldes at den enkelte høgskoles og universitets markedsføringstiltak ikke har vært tilstrekkelig. Utvalget tilrår derfor at det gjennomføres en nasjonal strategi for en forsterket studentrekruttering. Strategien bør inneholde flere tiltak både for å oppnå en ønskelig rekruttering og for at studenter fullfører påbegynte utdanninger. Her foreslår utvalget at det vurderes å tildele utdannelsesstipend for studenter fra de omtalte grupper som er underrepresentert i studiet. Det bør også vurderes å styrke rekrutteringen av erfarne barne- og ungdomsarbeidere til studiene.

13.5 Faglig innhold i bachelorutdanning

Studiet til bachelor må vektlegge en samlende kjerne av relevant kunnskap for yrkesutøvelse i barnevernet. De mange fagmiljøene gjør det særlig viktig å utforme eksplisitte normer for og konkrete krav til studieinnhold. Her gis en kort beskrivelse av i alt 14 emneområder som etter utvalgets tilråding bør være representert i en bachelorutdanning som skal kvalifisere til profesjonell tjeneste i barnevernet.

1. Kunnskap om barnevernet

Dette studieemnet omfatter hovedtrekkene i barnevernets historie, dets idébakgrunn og tilblivelse, målsetninger, arbeids- og ansvarsoppgaver, framvekst, utfordringer og praksis. Det innbefatter hovedtrekk ved institusjonshistorien, oversikt og innsikt i lovgrunnlaget fra 1800-tallet og fram til vår tid, samt erfaringer forbundet med gjennomføringen av lovpålagte ansvarsoppgaver. Her vil det både være tale om oversikt over barnevernets målsettinger, tiltaksmønster og arbeidsoppgaver til ulike tider. Hovedvekten må legges på det nåværende barnevernets formål og tiltaksapparat. Her bør det gis oversikt over karakteristiske trekk ved barnevernet arbeidsoppgaver, og settes fokus på de forsømmelser og problemtilstander, med omsorgssvikt og nedvurderinger, som danner bakgrunn for barnevernbarnas skjebne.

Dagens barnevern består hovedsaklig av en kommunal og statlig del. Det kommunale barnevernet representerer en førstelinjetjeneste med ansvarsoppgaver knyttet til basale forebyggings-, støtte- og omsorgsfunksjoner. Her inngår blant annet ansvar for mindreårige, enslige asylsøkere. Det statlige barnevernet har andrelinjefunksjoner som i hovedsak omfatter supervisjon og annen faglig støtte til ansatte i det kommunale barnevernet samt institusjonsdrift med blant annet rehabilitering av barn, ungdom og deres familier. Dette omfatter også ansvar for utvelgelse og oppfølging av et stort antall fosterhjem.

Kunnskaper om barnevernet som tiltakssystem, herunder dets ansvars- og arbeidsoppgaver knyttet til samfunnsoppdraget, vil i hovedtrekk innebære å ta utgangspunkt i det norske barnevernets tosidige målsetting:

  • å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid

  • å bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår

Dette innebærer å følge nøye med i de forhold barn og unge lever under og ha ansvar for å finne tiltak som kan forebygge relasjons- og samhandlingsproblemer. Her kreves det en faglig innsats for å identifisere omsorgssvikt, sosiale - og emosjonelle vansker tidligst mulig og å sette inn relevante tiltak, slik at varige problemer kan unngås.

Dernest er det har tale om å iverksette støtte- og hjelpetiltak i samarbeid og i forståelse med hjemmet. Når det avdekkes omsorgssvikt, m.m., kan det medføre tvangstiltak. Dette vil bety at det må forberedes sak for fylkesnemnda, og oppfølging etter et eventuelt vedtak om omsorgsovertakelse.

Hovedtyngden av barnevernets virksomhet foregår innen den kommunale barneverntjenesten og i ulike typer institusjoner i det statlige barnevernet. Den store bredden i barnevernets arbeidsoppgaver understrekes og forsterkes ved førstelinjetjenestens struktur og organisatoriske oppbygging som kan variere innenfor de ulike kommuners oppvekst- og sosialetater. Samtidig har den kommunale barneverntjenesten sterkt varierende personalressurser. En barneverntilsatt i en liten kommune med en halv stilling øremerket til barnevern, møter andre utfordringer enn en som er ansatt i en bykommune. Det å stå alene om arbeidsoppgaver vil naturligvis stille andre krav enn å arbeide innenfor et faglig fellesskap. Det fordrer bevissthet om sitt ansvar, samtidig som en må være etisk bevisst, modig og selvstendig der det kreves.

2. Velferdsstaten og rettighetene til barn og unge

Dette studieemnet omfatter kunnskaper om de verdier og tiltak som danner grunnkjernen i velferdssamfunnet med ordninger som skal garantere innbyggerne trygghet, helse, velferd, utdanning og kultur. Alt dette er resultat av en målrettet likestillingspolitikk med fokus på likeverdige vilkår mellom by og land, mellom sosiale klasser og mellom kvinner og menn. De siste par ti-årene har likestillingsmålsetningene også kommet til å omfatte funksjonskompetanse og etnisitet, med oppmerksomhet på betingelsene for likeverd og inkludering. Velferdsstaten kan framstilles som en kombinasjon av helse- og omsorgsordninger på den ene siden, og kvalifiserings- og personlige utviklingsmuligheter på den andre. Kandidatene må ha kunnskaper om velferdsstatens ulike organer og nivåer og samspillet mellom disse.

Dette emnet omfatter kunnskaper om den gjeldende barnelovgivningen, som regulerer forholdet mellom barn og foreldre, herunder spørsmålet om foreldreansvar, hvor barnet skal bo, samvær og barnets med- og selvbestemmelsesrett (jf Barneloven av 1981 med senere endringer). Det er viktig å ha oversikt over foreldreansvarets innhold og rekkevidde, hvem som har samtykkekompetanse og partsstatus i ulike sammenhenger.

Rettighetsspørsmålet innbefatter dernest innsikt både i barnevernloven og i FNs barnekonvensjons grunnprinsipper. Denne «barnas grunnlov» fra 1989, som fra 2003 ble inkorporert i norsk lovgivning, understreker barns behov for og rett til beskyttelse, helhetlig omsorg og opplæring samt barns rettigheter til deltakelse. Her inngår barns rett til å få informasjon og få uttale seg før det treffes avgjørelse som berører ham eller henne.

Utdanningen må gi studentene tilstrekkelig kompetanse både til å samtale med barn og foreldre i vanskelige livssituasjoner, og det må gis innsikt i hensikten med barnets medvirkning i sakene, om hvordan medvirkningen bør skje, hvordan barnets synspunkter kan integreres i saken og nå fram til dem som skal treffe beslutninger, samtidig som barnets sikkerhet må ivaretas. I noen tilfeller kan det være direkte farlig for barn å forklare seg, dersom barnet befinner seg i en truende omsorgssituasjon.

Studiet bør klargjøre implikasjonene av at barnet er et selvstendig rettssubjekt, noe som gjør seg gjeldende på mange områder. Betydningen av «barnets beste», barns rett til å bli hørt og deres forhold til foresatte er sentralt i denne sammenheng. Her er dilemmaet mellom foresattes krav til rettsikkerhet, som parter i saken, og barns krav på rettssikkerhet kombinert med behov for beskyttelse i hjemmet, et viktig tema.

Rettighetsspørsmålene må vurderes i sammenheng med og relateres til velferdsstatens verdier, der hensynet til den enkelte er et overordnet prinsipp. For barnevernet representerer dette et grunnleggende utgangspunkt, men det gir også basis for mange av de kompliserte vurderinger og prioriteringer de ansvarlige i barnevernet er satt til å gjøre. Flere av disse spørsmålene utdypes i det neste studieemnet.

3. Det juridiske grunnlaget

Lovgivningen danner den viktigste rammen for barnevernets arbeidsfelt og gir dermed en rekke utfordringer som studiet må møte. Dette emnet omhandler beskrivelse av de viktigste lovhjemlene og krav til lovtolkning og utøvelse av faglig skjønn i barnevernet.

Dersom maktutøvelsen skal være legitim er det avgjørende at barnevernansatte har kunnskap om grunnleggende prinsipper, regler og retningslinjer som gjelder for fordeling av ressurser og inngrep. Studentene må ha generell kunnskap om forvaltningslovens krav til saksbehandlingen, god kunnskap om barneloven og i særdeleshet spesifikk kunnskap om barnevernlovens kriterier for inngrep. I denne sammenheng er det særlig relevant å sette fokus på de omfattende kompetansekravene som er en forutsetning for å realisere barnevernets komplekse og krevende mandat. Noen av de viktigste spesifikke problemstillingene vil være:

  • Hvor terskelen ligger for å gripe inn i en familie (som er sentralt også i et forebyggingsperspektiv).

  • Hvilke krav som må stilles til samtykke for at et tiltak skal anses frivillig.

  • Når hjelpetiltak kan og skal iverksettes.

  • Hvor grensen går mellom frivillighet og tvang.

  • Når et hjelpetiltak ikke vil være tilstrekkelig i henhold til loven.

  • Når man må fremme sak om ytterligere tiltak og hvilke tiltak som da kan iverksettes.

Barnevernarbeid forutsetter betydelig grad av juridisk kompetanse og evne til å utøve skjønn. Loven inneholder en rekke skjønnsmessige formuleringer som må tolkes for å klargjøre meningsinnholdet, noe som er en typisk juridisk virksomhet. I tillegg må man klarlegge faktum, avgjøre om loven kan anvendes slik faktum er, og sist, men ikke minst kommer forvaltningsskjønnet inn. Det innebærer vurderinger knyttet til for eksempel om og når tiltak bør iverksettes. Kompetanse og ferdigheter til å dokumentere og utforme vedtak i samsvar med lovens krav er også av grunnleggende betydning.

Innenfor en barnevernutdanning vil det ikke være rimelig å kreve at studentene skal beherske hele velferdslovgivningen, men det er viktig å ha oversikt over lovgivningen utenfor eget spesialområde og at man kjenner sine egne begrensninger, og vet hvordan man skal forholde seg for å sikre at barn og unge får hjelp fra rette etat, uten å ende opp som kasteballer i systemet. Mangelen på samarbeid mellom faggrupper og samordning av viktige tjenester er en av de alvorligste utfordringene på dette feltet. Barnevernet vil møte barn og unge som er og har vært utsatt for vold og seksuelle overgrep, noe som er eksempel på rettsområder som krever samarbeid med politi og rettsapparat. En rekke saker omfatter også barn og familier som har behov for tiltak etter flere lovverk. Sakene kan omfatte spørsmål relatert både til helse, trygd, barnevern og sosiale tjenester.

Kravene som stilles til juridisk kompetanse, framgår av dagens rammeplaner, som i høy grad dekker de krav lovgivningen stiller til utdanningene. Uvalget tilrår imidlertid at det gjennomføres en vurdering av om dagens vekting av dette studieemnet er tilstrekkelig eller om det bør styrkes.

4. Etikk

Dette studieemnet omfatter innsikt i etiske prinsipper, verdier og grunnleggende normer med fokus på barnevernets problemfelt. Etikk kan læres ved tilegnelse av prinsipper og regler, men opplæringen bør innbefatte muligheter til refleksjon over egeninnsatser for å yte hjelp til vanskeligstilte barn og unge. Gjennom etisk refleksjon vil studentene få større bevissthet om konsekvensene av egne handlingsvalg og hva som er fruktbare måter å møte utsatte barn og familier på. Dette bidrar til en etisk kompetanse som er noe mer enn en distansert teoretisk kunnskap. Etisk refleksjon og innsikt i sentrale verdispørsmål vil styrke bevisstheten om betydningen av integritet, likeverdighet, deltagelse og inkludering. Vernet av barnevernbarnas personlige integritet handler i stor grad om å fremme verdien av at barna får ivaretatt og utviklet selvrespekt og tiltro til egne evner og framtidsmuligheter.

Etikken omfatter en systematisering av moralske og normative spørsmål.. Etiske vurderinger bygger på grunnleggende verdier som solidaritet, rettferdighet, likestilling, trygghet og selvrealiseringsmuligheter. Ansvarsetikken vil ha stor relevans i denne sammenheng. Den tar utgangspunkt i at mennesker er avhengige av og har makt over hverandre. Som etisk prinsipp innebærer dette at vi må innrette oss slik at vi bruker den makten vi har over andre på en måte som tjener de andre, og ikke oss selv. Ansatte i barnevernet vil stå i en særlig maktposisjon overfor barn, unge og deres familier og det pålegger dem et særlig ansvar for å forvalte denne makten slik at den kommer de hjelpetrengende til gode.

Innen alle hjelpefag er begrepet personlig egnethet sentralt, og det handler i stor grad om evnen til å imøtekomme de oppgaver og utfordringer som profesjonen krever på en tilfredsstillende måte. Her vil personlig kompetanse være et viktig nøkkelord.

Studiet må forberede kandidatene til å møte kritiske situasjoner der det skal gjennomføres praktiske og etiske overveielser, og det må fremmes bevissthet om konsekvensene av det en gjør eller unnlater å gjøre. Disse konsekvensetiske vurderingene gir blant annet grunnlag for refleksjon over egen yrkesrolle, om hvilke handlingsmuligheter som foreligger og hva som er følgene av nødvendige prioriteringer.

Kunnskap om etikkens normer og evnen til å utvise dømmekraft, er spesielt viktig når barnevernet skal foreta undersøkelser og vurdere risiko med tanke på intervensjon i familien. Det innebærer å avveie faglige og menneskelige hensyn og fatte beslutninger i situasjoner som ofte preges av konflikt. Å handle til barnets beste når dette ikke er i tråd med foreldrenes ønsker må anses å være en av de mest kompetansekrevende utfordringer for ansatte i barnevernet. Det stiller store krav til den enkelte barnevernsarbeiders personlige kompetanse og etiske dømmekraft.

Etter utvalgets vurdering er innsikt i sentrale verdispørsmål, bevissthet om betydningen av etisk refleksjon og dømmekraft, grunnleggende for den barnevernfaglige kompetansen. Dette innebærer en bevissthet om betydningen av å fremme integritet, likeverdighet, deltagelse og inkludering. Dette er en viktig utfordring og utviklingsoppgave for alle instanser og profesjoner som har et faglig og etisk ansvar for barns og unges velferd.

5. Oppvekstkvalitet og samfunn

Dette studieemnet omfatter kunnskaper om forhold og faktorer som er av særlig relevans for at barn og ungdom skal få et konstruktivt voksenliv. Her handler det om innsikt i de kvalitetskrav som må stilles, samt kunnskaper om oppvekstrelevante trekk ved samfunnet. Det siste setter fokus på trekk ved det postmoderne samfunnet (også kalt det postindustrielle samfunnet, utdannings-, informasjons- og kunnskapssamfunnet) som har betydning for å forstå barns og ungdoms situasjon. Dette er et samfunn som gir mange muligheter for den enkelte, samtidig som det er et risikosamfunn preget av få stabile holdepunkt der barn og unge i sterk grad har kommet i fokus for kommersielle interesser med et ekstremt forbrukspress. Med i dette bildet hører nye uttrykk for sosial marginalisering, forskjellige gjengkulturer og tunge innslag av alkohol og narkotiske stoffer. Dette samfunnet er også kjennetegnet av normrelativisering, sosial og kulturell fristilling, institusjonalisering og en dramatisk endring når det gjelder digital kommunikasjon. Et viktig oppvekstspørsmål her er i hvor sterk grad det nye mediesamfunnet bidrar til læring av ikke-ønskelig atferd og holdninger, blant annet når det gjelder læring av voldelige uttrykksmåter.

Familien har et primæransvar for å ivareta grunnleggende oppvekstbehov. Når dette ikke skjer på en akseptabel måte kan det være tale om omsorgssvikt blant annet i form av neglisjering og vanskjøtsel. Det er en oppgave for hele samfunnet å sørge for at den oppvoksede generasjon får forsvarlige betingelser for en konstruktiv utvikling. For alle oppvekstinstanser, enten det er tale om barnehagen, skolen, organisasjons- eller arbeids­livet, eksisterer det således ansvarlighetsnormer for ivaretakelsen av barn og unge, selv om disse ikke alltid er klart utrykt. Her har barnevernet en særstilling ved å ha et lovpålagt tilsynsansvar, plikt til å arbeide forebyggende, og ansvar for å iverksette nødvendige hjelpe- og omsorgstiltak.

Som faglig kvalitetskrav betyr dette på den ene siden å støtte, stimulere og oppmuntre barn og unge, og gi alle en opplevelse av å være verdifulle og at de hører til. På den annen side handler det om å utøve integritetsvern på alle plan, noe som omfatter både vern av fysisk, sosial og personlig integritet. Med personlig integritet forstår en i første rekke vern av grunnholdninger som selvrespekt, selvtillit, optimisme og pågangsmot. Dette er holdninger som kjennetegner resiliente og motstandsdyktige barn og unge som klarer seg godt til tross for at de er i en vanskelig oppvekstsituasjon. For i samfunnet generelt består den store utfordringen i å skape trygge og stimulerende oppvekstvilkår og samtidig identifisere og nøytralisere risikofaktorer på alle relevante arenaer.

Det siste setter fokus på et aktsomhetskrav om risikoforhold som et viktig ansvarsområde både for barnevernet og andre oppvekstaktører. Her er det tale om årvåkenhet for problemutviklende forhold i barns og unges oppvekstmiljø. Det kan her vises til at de tilpasningsproblemene som viser seg allerede i de tidlige barneårene medfører stor risiko for dårlig livskvalitet i det voksne livet. Tendenser til problemutvikling bør derfor oppdages tidligst mulig og møtes med kvalifiserte tiltak. Det krever stor innsikt og forutsetninger både til å ta faglig relevante initiativ, og til å utøve dømmekraft og varsomhet.

Aktsomhet for risikoforhold og tidlig innsats er begrunnet i at små barn med relasjonsproblemer har tendens til å få større og større vansker etter hvert. Den kumulative tendensen viser seg også ved at flere og flere får slike vansker opp gjennom oppvekst- og skolealderen. Det gjelder ikke minst i ungdomsalderen, der fokus på risikoforhold i skole og samfunn bør ha høy prioritet.

Studiet må gi innsikt i kunnskapsbaserte vurderinger av hva det i praksis betyr å sørge for en kvalitativt god oppvekst. Barns og unges utvikling og deres vei inn i yrkes- og samfunnslivet er en mangfoldig prosess som avspeiler en interaksjon mellom personlig særpreg og relevante trekk ved oppvekstmiljøet. For barnevernansatte og alle andre som skal støtte og hjelpe i denne prosessen, vil det være av stor betydning å ha innsikt både i denne dynamikken og i de kvaliteter som må stilles til et akseptabelt oppvekstmiljø.

6. Omsorg, utvikling, læring

Grunnkjernen i dette studieemnet er innsikt om barns og unges omsorgsbehov, og grunntrekk og muligheter for læring og utvikling. Dette temaet har et særlig fokus på betingelsene for framtid i en likverdig og inkluderende kontekst. Det sentrale her er å støtte og stimulere de utviklings- og læringsprosesser som barn og unge skal gjennomleve. Omsorg, utvikling og læring er gjensidig utfyllende og til dels overlappende kunnskapsområder.

Omsorg: I hjemmet er det primære å gi omsorg og opplæring ved å sørge for at barna får ivaretatt basale behov og etablert tillit til seg selv og andre. Dette betyr en forventning om at omgivelsene vil en godt, at en er verdifull og kan bidra i et fellesskap. Når ivaretakelse av barns behov for omsorg og anerkjennelse ikke skjer på en tilfredsstillende måte kan det være tale om omsorgssvikt. I mindre åpenbare tilfeller kan det være tale om at barna blir ignorert, forsømt, avvist og på andre måter utsatt for psykisk og/eller emosjonell mishandling. I noen av disse tilfellene vil det være grunnlag for å bruke betegnelser som neglisjering og vanskjøtsel. Svært alvorlige og straffbare former for omsorgssvikt handler ofte om krenkelser av barnets integritet, psykisk og fysisk.

Å ta stilling til omsorgssvikt og overgrep er blant de mest krevende oppgaver for barnevernets ansatte. Det er gjerne tvilstilfellene der skjønn i stor grad må anvendes som er de mest utfordrende og belastende. Barnevernets ansatte må være i stand til å identifisere sviktende omsorg for barn og unge, og ha kunnskaper om hvilke tiltak som bør iverksettes i ulike situasjoner. Her kreves innsikt og trening i å utøve skjønn.

I barnehagen og skolen vil den primære oppvekstoppgaven bestå i å gi betryggende forhold, stabile og gode voksenrelasjoner, allsidige aktivitetsmuligheter, sosial læring og opplæring på et bredt register. Aktsomhetskravet kan synliggjøres ved de mange barn og unge som utsettes for mobbing, sosial isolasjon, hyppige nederlagsopplevelser og mangelfulle læringsbetingelser. Hvis hjelpebetingelsene ikke holder mål, vil det være fare for utvikling av ulike former for relasjons- og samhandlingsvansker, lærehemninger og andre former for psykiske, pedagogiske og sosiale problemer.

Forskjellige former for relasjons- og samhandlingsvansker kan være signal om at det er markante behov for å styrke barns forhold i hjemmet, i skolen og på andre relevante arenaer. Dette tilsier at endringer bør gjennomføres på store deler av oppvekstområdet. I første omgang er det et stort behov for kompetanseutvikling i fagmiljøene for å kunne møte utfordringene som atferdsvanskelige barn og unge og barn med følelsesmessige problemer byr på i forhold til seg selv og omgivelsene.

Utvikling: Dette er et begrep som innbefatter både biologi og miljø, modning og læring. Her er det vesentlig å ha kunnskap og innsikt både når det gjelder hovedtendenser, normalvariasjon og avvik. Dette er ikke minst viktig med hensyn til sentrale aldersrelaterte utviklingsoppgaver i barnets liv knyttet til motorikk, språk, sosial og emosjonell regulering. I hovedtrekk er utviklingen systematisk, kumulativ og sekvensiell. Det er særlig viktig at studiet gir innsikt i den store normalvariasjonen som gjør seg gjeldende på de fleste områder. Dette innbefatter kunnskap om sentrale indikasjoner på utviklingsforstyrrelser, og risiko - beskyttelsesfaktorer.

Barnealderen er en formativ livsperiode. Særlig de første årene er det på mange område tale om en eksepsjonell utviklingstakt. Dette medfører at småbarna er særlig sensitive for påvirkning, noe som innebærer at vi kan influere på og retningsdirigere utviklingen i sterkere grad enn senere i livet. Det er fortsatt begrensede empiriske kunnskaper om normalvariasjon blant småbarn om viktige hendelser i utviklingsløpet, noe som stiller særlige krav til barnevernansattes skjønn og dømmekraft.

Ungdom som ikke har maktet å komme igjennom oppvekstårene uten skader, kan ha lagt grunnlaget for en krevende tilværelse med utsikt til å stå utenfor samfunnet, med manglende livskvalitet, et negativt selvbilde og liten tiltro til seg selv og sitt eget livsprosjekt. Kunnskap om mennesker som har blitt skadelidende av negative erfaringer i hjem, nærmiljø og skole er nødvendig når en skal arbeide med utsatte barn og unge.

Læring: Det fremste kjennetegnet ved barn er utfoldelse, lek, og bredspektret læring. Læring handler om alle de prosesser som bidrar til systematiske endringer og et utvidet repertoar av handlinger, kunnskaper og psykososiale trekk. Dette omfatter en rekke ferdigheter, innsikt, holdninger, sosial - og emosjonell kompetanse. Læring er således en helhet der særlig dynamikken mellom på ene siden den synlige læringen i form av ferdigheter og kunnskaper og på den annen side den usynlige læringen i form av holdninger til seg selv og til alt det livsmiljøet rommer.

Nye læringsperspektiver setter fokus på at barn og unge ikke er passive mottakere men aktører og dirigenter i sin egen læringsprosess. I denne sammenheng er det av vital betydning å utvikle innsikt i egen læringsprosess (metakognitiv kompetanse). Et annet trekk som er relevant å framheve, er erkjennelsen av at barn og ungdoms læringsprosess trenger beskyttelse og stimulering gjennom støtte, struktur, oppmuntring og positiv fokusering. Dette peker på betydningen av positiv tilbakemelding om mestring og muligheter. Her legges grunnlaget for å utvikle egenverdsfølelse, selvtillit, optimisme og framtidstro. Disse personlige holdningene gir for det første grunnlag for den energimobilisering som kreves for å makte de lærings- og opplæringsprosesser som i særlig grad er knyttet til skolen. For det andre er dette en holdningsressurs som gir forutsetninger for robusthet og motstandsdyktighet i møtet med risikofaktorer på barns og unges arenaer.

Etter utvalgets vurdering bør det være et grunnleggende krav at studiet gir innsikt i omsorg, utvikling og læring. Dette innbefatter å gi kunnskaper om omsorgsforhold, utviklingsbetingelser og læringsmuligheter for barn og unge generelt. Her må det settes et særlig fokus på barn og unge som av ulike grunner befinner seg i en utsatt situasjon, som for eksempel barn og unge med minoritetsbakgrunn og barn og unge med funksjonsvansker. Det forutsetter også en generell kunnskap om omsorgsbegrepet og hvordan omsorgssvikt kan identifiseres. Studieemnet må bygge på anerkjente teorier og valid empirisk kunnskap.

7. Barns og unges hovedarenaer

Her er det tale om kunnskaper om samfunnets sentrale oppvekstaktører - deres rolle og funksjon. Dette emnet omfatter i første rekke familien og barnehagen for de yngste. Etter utvalgets vurdering er det viktig at grunnutdanningen gir oppdaterte kunnskaper om familien, med de variasjoner, muligheter og problemer som her forekommer. Barnevernets ansatte må ha en oversikt og innsikt som gjør dem i stand til å vurdere hva som er alvorlige risikoforhold, hva som kan være akutte problemtilstander og hvilke situasjoner som krever langsiktig oppfølging fra barnevernets side.

Familien og samspillet med foreldre har stor betydning for mindreårige barns utvikling. Relasjonen foreldre - barn representerer den mest grunnleggende psykososiale miljøfaktoren for utviklingen av en robust psykisk helse. I dette samspillet legges også grunnlaget for barnas forventninger til andre relasjoner. Vurderingen av foreldre-barn interaksjonen er en av de viktigste og vanskeligste oppgavene for ansatte i barnevernet.

Barnehagen har i all sin nyere historie hatt nær tilknytning til barnevernet. Vi kan merke oss at barnehagevirksomhet var hjemlet i barnevernsloven av 1953, og utdannelsen av barnehagepersonale foregikk ved Barnevernsakademiet. Men i praksis er det et stort utviklingsbehov i samhandlingen mellom barnhage og barnevern. De få sakene som meldes til barnevernet, indikerer at ansatte i barnehagene ofte har begrenset kunnskap om risikoforhold. Samtidig er det utvilsomt at kunnskaper om den nye barnehagen med pedagogisk innhold og oppgaver og faglige utfordringer, vil ha stor relevans for kompetanseutvikling til barnevernet. Ikke minst er en slik kunnskap viktig tatt i betraktning av at de aller fleste småbarn er barnehagebarn. Her finnes det dermed et stort potensial både for støtte- og hjelpetiltak og andre former for forebyggende virksomhet. Dette krever innsikt i de muligheter barnehagen gir, men også kunnskaper om de problemer og risikoforhold som kan oppstå i barns liv. Barn som ikke utvikler gode relasjoner til de voksne eller som isoleres og utstøtes fra felleskap med andre barn, vil være i en særlig utsatt stilling.

Skolen har hatt og har nok fremdeles et tveegget forhold til barnvernet. Langt opp mot vår tid ble barnevernet brukt som en trusselinstans. Henvisning til barnevernet var således siste og alvorligste punkt i skolens disiplinære tiltakssystem. Dette emnet bør gi oversikt over det gjeldende skolekonseptet med premisser, særtrekk og forskningserfaringer. Det er viktig at ansatte i barnvernet har kunnskaper om skolens muligheter for å gi læring og framtidsvilkår, men det er også viktig å ha innsikt i de påkjenninger, problemer og risikoforhold skolelivet medfører.

Her kan det vises til en rapport fra en flerdepartemental gruppe som har påpekt at skolen som problemforebyggende instans framstår som relativt passiv. Som en hovedkonklusjon i denne rapporten ble det understreket at skolen bør ha en langt mer sentral, aktiv og integrerende rolle i det forebyggende arbeidet (BFD/UFD: Rapport 2000:22).

De frivillige organisasjonene derimot har hatt en begrenset rolle i relasjon til barnevernets oppgaver. Her finnes det et stort utviklingspotensial. Dette omfatter aktivitetstilbud som vil ha stor relevans for utvikling av konstruktive interesser, utvikling av selvtiltro og dannelse av gode vennesirkler. Alt i alt vil det frivillige organisasjonslivet kunne gi barn og ungdom muligheter til deltakelse, inkludering og ikke minst meningsfulle aktiviteter og interesser.

Dette studieemnet bør gi erfarings-, forskningsbasert og oppdatert kunnskap om barns og unges ulike livsarenaer. Her kan det pekes på at mens familien framstår som grunnleggende viktig for alle, så har skolen fått økt betydning for unge mennesker. Generelt kan det understrekes at skolen er en viktig samfunnsinstans både for barn og ungdom ved at den har en sertifiserende rolle i relasjon til framtidslivet. Her er det også relevant å sette fokus på at skolen potensielt er en sosialt og pedagogisk problemskapende arena, der det som oftest er de mest utsatte barn og unge som blir skadelidende. Samtidig må studiet gi innsikt i betingelsene for læring og framtidsorientering, noe som blant annet innebærer barns og unges rettighet til deltagelse, til tilpasset opplæring og ivaretakelse av støtte-, stimulerings - og hjelpebehov.

8. Ulike oppvekst- og støtteordninger

En av de sentrale oppgavene for en kommune er å skape gode velferds-, omsorgs- og opplæringsvilkår for barn og unge. For å bidra til oppvekstkvalitet og gode støtte- og hjelpetiltak for alle, er det etablert en rekke organiserte tilbud.

For det første omfatter dette helsestasjonstjenesten, som er et gratis og frivillig tilbud til alle barnefamilier. Dernest inngår skolehelsetjenesten som (i likhet med helsestasjonen) har et utvetydig helseforebyggende formål og skal være er en integrert del av skolens virksomhet. I noen større kommuner finnes en særlig tilrettelagt psykisk helsetjeneste for barn og ungdom (PSBU). Denne tjenesten omfatter psykologbistand til gravide, til småbarn og skolebarn, tilbud til flyktninger og innvandrere, og blant annet hjelp til unge med spiseforstyrrelser. Her inngår også støtte- og hjelpetiltak til barn og unge når foreldre lider av rusavhengighet eller psykisk sjukdom. Både rusomsorg og psykisk helsevern vil her være relevante samarbeidspartnere.

For mange barnevernbarn og unge representerer både fosterhjem og ulike institusjoner viktige tilbud. I tilrådingen omtales disse nærmere under «Hjelpe- og omsorgstiltak».

Alle kommuner skal ha pedagogisk- psykologisk tjeneste (PP-tjeneste). Denne tjenesten skal stå til rådighet for barnehage - og skolebarn, med både en individ- og systeminnretning. PP-tjenesten har et særlig ansvar for at barn og unge med særskilte behov får ivaretatt sine opplæringsrettig­heter. I spørsmål som gjelder forhold i barnehage og skole vil PP-tjenesten være en sentral samarbeidspartner for barnevernet.

Noen større kommuner har egen helsestasjon for ungdom, og noen har lavterskeltilbud i form av et familiesenter (i samarbeid med helsetjenesten, PP-tjeneste, barnevernstjenesten eller andre instanser). For å yte langvarige, koordinerte tjenester for barn og ungdom med særskilte behov, har også noen kommuner en oppfølgingstjeneste og en habiliteringstjeneste.

Fra 2006 eksisterer det en samlet arbeids- og velferdsforvaltning (NAV) som skal bidra til en mer individuelt tilpasset arbeids- og velferdsforvaltning, og blant annet sørge for at flere vanskeligstilte kommer i arbeid og blir engasjert i en meningsfull aktivitet.

Det som her er presentert viser at det foreligger et allsidig støtte– og hjelpeapparat på kommunalt nivå. Det er en stor utfordring både å samordne de ulike tjenestene, og å ha tilstrekkelig oversikt over de støtte- og hjelpemuligheter som foreligger i hver kommune. Til tross for at flere av disse tjenestene er lovpålagte, medfører kapasitetsproblemer flere steder at tilbudene har klare begrensninger. Studentene må derfor også settes i stand til å vurdere hvilke handlingsalternativer som foreligger når det ikke er samsvar mellom behov og tilbud.

Som studieemne vil dette for det første omfatte en oversikt over det relativt kompliserte nettverket av tiltak og tilbud og andre tjenesters ansvarsoppgaver i forhold til barn og unges velferd, omsorg og opplæring. For det andre bør studiet gi kunnskap om de ulike oppvekst- og støtteordningenes rammevilkår og faglige kompetanse.

Etter utvalgets vurdering er kunnskap om ulike støtteordninger og tjenester av stor betydning. Her handler det både om faglig samarbeid og rådgiving til de barn og unge med familier som utgjør en vesentlig del av den barnvernfaglige yrkesrollen. Dette gjelder kunnskap om hvilke etater som har ansvar for å gjøre hva, tilgangen til hjelp når det trengs, om samarbeidsforpliktelser og om koordinerende ordninger.

9. Forebyggende arbeid

Dette studieemnet er et av barnevernets lovpålagte kjerneområder. Forebygging har alltid hatt en sentral rolle innenfor barnevernet, særlig etter gjennomføringen av barnevernloven av 1953. Barnevernets mandat handler primært om å ivareta vanskeligstilte barns og unges hjelpe- og omsorgsbehov og hindre at de rammes av uverdige og uholdbare oppvekstforhold. En viktig side ved forebyggende arbeid består i å legge til rette for at barn, unge og foreldre kan oppnå og beholde sin verdighet. Dette omhandler blant annet den enkeltes rett til å få vernet sin selvrespekt og å få utviklet tiltro til egne evner og framtidsmuligheter, en verdi som i liten grad har blitt fokusert i praksis. Som påpekt i NOU 2000: 12 representerer dette en betydelig utfordring både for hjem, skole og barne- og ungdomspolitikk.

Som påpekt under studieemne 6 vil oppvekst innebære muligheter så vel som begrensinger og risiko. For barnevernet er det vesentlig å bygge på innsikt i de risikofaktorer som gjør seg gjeldende i barns og unges liv, men også i de muligheter som finnes. Det vil alltid være en variasjon mellom barn og unge når det gjelder sårbarhet og andre personlige egenskaper, noe som vil influere på vurderinger av risikoforhold.

Det kan sondres mellom deprivasjon-, (omsorgsvikt osv.), sosialiserings- og samfunns­risiko. Deprivasjon viser i første rekke til den risiko som er forbundet med å vokse opp i en dysfunksjonell familie. Sosialiseringsrisiko refererer til personlige påkjenninger som er forbundet med et langvarig og ofte krevende liv i barnehage og skole. Samfunnsrisiko viser til de muligheter som finnes for å komme inn på uheldige spor i en kontekst med uklare rammer, gruppepress, rus og kommersiell dominans. Det sistnevnte peker på betydningen av å vurdere risikoaspektet i relasjon til grunntrekk ved det postmoderne samfunnet. Her handler det blant annet om normrelativisering, problematiske endringer av foreldrerollen, sosial frisetting, institusjonalisering, skolepress, rusmisbruk og et stort medietrykk (jf kapittel 6).

Det er viktig å sette faglig fokus på spørsmålet om hvordan disse samfunnsforholdene med blant annet en pågående underholdningsindustri, nedfeller seg som problem på individnivå. Utvalget vil peke på at det bør være en del av barnevernets sektoransvar å fremme en dagsorden om slike spørsmål, samt å bidra til forskning og kunnskapsutvikling på området. Det sondres gjerne mellom diagnose (kartlegge, undersøke, vurdere), rehabilitering (behandle, terapi, hjelpetiltak) og forebygging (profylakse). Denne inndelingen er formålstjenlig da diagnostisering av en problemtilstand gir grunnlag både for en forebyggende innsats og for adekvate hjelpetiltak. Det første er logisk når behandling kan gi muligheter for forbedring av en problemtilstand, noe som fremstår som en selvfølge innenfor somatisk medisin.

For barnevernet vil forebyggende arbeid på tilsvarende måte representere intervensjoner for å komme en uheldig utvikling i forkjøpet eller å motvirke forverring av en tilstand. Her vil det være tale om beskyttende tiltak, om tiltak for å forsterke positive utviklingsbetingelsene som finnes, endre på trekk ved livsmiljøet og introdusere nye impulser. Allmennforebyggende arbeid av denne art vil kunne ha fokus både på hjemme-, barnehage-, skole- og fritidssituasjonen Et sentralt mål for barnevernet vil være å redusere betingelsene for at barn og unge kommer inn på uheldige sidespor.

Forebyggingsinnsatsen kan også være innsiktet på mer eller mindre identifiserte problemer og utviklingstrekk. Her er det tale om en mål- og probleminnsiktet forebygging som kan innebære hjelp til å til snu i tide og finne et mer løfterikt spor. Sagt på en annen måte handler dette om å styrke det som er positivt og svekke faktorer som kan vedlikeholde og kanskje forsterke en problemtilstand.

Generelt uttrykt handler forebyggende arbeid om å mobilisere kunnskaper om oppvekst, risiko- og beskyttelsesforhold på en slik måte at det kan danne grunnlag for et fellesforstått ansvar i samfunnet for å skape velferd og utviklingsbetingelser for barn og ungdom. Her er det en viktig erfaring at enkle tiltak som foreldreveiledning, kameratstøtteordninger, ofte kalt lavterskeltilbud, kan gi betydelige forebyggende gevinster.

Framtidsoppgaven består i å utvikle helhetlige forebyggende tiltak med en langt større rekkevidde og kraft enn det som hittil er blitt realisert. I første omgang vil det kreve nye initiativ i regi av både lokal- og storsamfunnet i form av opplysning og inspirasjon til alle med ansvar for barn og unge. Her er det behov for en gjennomgripende helhetstenking som kan bidra til likeverdighet i oppvekst- og livskvaliteten til barn og unge, slik at barn og unges livskvalitet i langt mindre grad skal avhenge av hvilken kommune det bor i.

Kunnskap om forebygging må stå sentralt i bachelorutdanningen til barnevern. Studieemnet vil blant annet omfatte utvikling av en aktivitetskompetanse som innebærer ferdigheter og interesser som setter studentene i stand til å være initiativtakere, deltakere og ledere i relevante aktiviteter, ikke minst innen fritidsaktiviteter som idrett og musikk. Studentene må få innsikt i mulighetene for tilrettelagt opplæring i skolen som framtidsmulighet. Samtidig vil kunnskaper om forebyggende arbeid styrke aktsomhetskompetansen. Det betyr å være i stand til å identifisere signaler om en risikopreget situasjon på et tidligst mulig tidspunkt.

Utvalget vil peke på at den store utfordringen består i å løfte dette arbeidsområdet opp til et slikt perspektiv- og tiltaksnivå at det blir mulig å gjøre noe mer enn å vedlikeholde problemene for kommende generasjoner. For å bryte med slike reproduserende prosesser, vil det kreves en holdnings- og systemendrende tilnærming til barns og ungdoms oppvekstvilkår som er rettet mot forebyggende tenkning og virksomhet. Dette forutsetter både kompetanseutvikling i barnevernet for forebyggende arbeid, og en systematisk samfunnsinnsats for å redusere risikofaktorer som opererer i barns og unges livsfelt.

10. Relasjons - og samhandlingsproblemer

Dette studieemnet omhandler et problemfelt som er et sentralt utgangspunkt for barnevernets virksomhet både historisk og i en aktuell situasjon. Vi kan registrere at «atferdsavvik hos barnet» er den tredje hyppigste henvisningsgrunn til barnevernet, mens den klart hyppigst oppgitte henvisningsgrunn er «tilhøva i heimen» fulgt av «omsorgssvikt og mishandling».

Temaet relasjons- og samhandlingsvansker omfatter et stort register av uttrykksformer, reaksjonsmåter, termer, begreper, forståelsesmåter og teorier. Begrepsfloraen innbefatter termer som atferds- eller tilpasningsproblemer, samspillsvansker, psykososiale vansker, hyperaktivitet, utagerende eller impulsstyrte barn, utfordrende eller ensomme barn, barn og unge med sosiale problemer, antisosial atferd og ungdomskriminalitet. Dessuten brukes betegnelser som marginaliserte eller utstøtte barn og unge, og i skolesammenheng problemelever, mobbere og skoleskulkere. Uansett betegnelser og begrepsbruk refererer dette til barn og unge som viser store vansker med å tilpasse seg på en sosialt og pedagogisk adekvat måte. Dette er langt fra noen homogen gruppe. På den ene siden finner vi barn og unge som ikke involverer seg og som isolerer seg. På den andre siden finner man de mer utadvendte som uredd kaster seg inn i mange sosiale situasjoner og lett lager bråk. De kan være i konflikt med egen familie, med lærere, jevnaldrende og medelever eller sosiale spilleregler.

Relasjons- og samhandlingsvansker kan involvere både hjemmet, nærmiljøet, barnehagen, skolen og andre oppvekstarenaer på en negativ måte, og problemene kan avdekke både individuelle særtrekk hos barnet eller og kontekstuelle svakheter. Det siste setter søkelys på systemmangler og relasjonelle problemer, noe som tilsier at et individfokus er utilstrekkelig som grunnlag både for problemforståelse, forebygging og rehabilitering. Da det primært er tale om relasjonelle problemer må de også i første rekke forstås og behandles i et kontekstuelt lys.

I familiesammenheng kan atferdsproblemer av og til forstås som uttrykk for omsorgssvikt og deprivering av barns behov for stabil og kjærlig omsorg, anerkjennelse og oppmerksomhet. Problemene kan framstå som fastlåste samspillsvansker mellom barn og foreldre. I barnehagen vil det ofte være tale om problemer i lek og samhandling med andre barn. I en skolekontekst kan problemene ha mange uttrykksmåter og reflektere fastlagte krav som stilles om å fungere kollektivt, om konsentrasjon og stillesitting, om å mestre sosiale normer og læringsoppgaver, og om å innrette seg etter skrevne og uskrevne regler. Relasjons- og samhandlingsproblemene vil også, uansett hvordan de kommer til uttrykk, fortelle om individuelle disposisjoner og særtrekk.

De utagerende barna fremstår for foreldre og lærere som de mest krevende, og foreldre til de hyperaktive barna har ofte behov for avlastning. I motsetning til de internaliserende, depressive og engstelige barna, vil oppførselen til de utagerende ofte være provoserende for barnets nærmiljø. Det er først og fremst problematferdens hyppighet, intensitet, varighet og kontekstuavhengighet som er avgjørende for at noen barn betegnes som atferdsvanskelige.

En stor del av barn og unges adferdsproblemer har rot i relasjons- og samhandlingsvansker. Adferden viser seg allerede på barnetrinnet og synes å medføre stor risiko for dårlig livskvalitet som voksen. Disse problemene bør møtes med en tidlig innsats med fokus på oppvekstmiljøet i familien. Det krever stor innsikt og evne både til initiativ og varsomhet.

Utvalget vil peke på at relasjons- og samhandlingsproblemer gir signal om endringsbehov på store deler av oppvekstområdet. Styrket oppvekstkvalitet framstår som nødvendig. Dette innbefatter behov for kompetanseutvikling i fagmiljøene. For kandidater som utdanner seg til arbeid i barnevernet må behovet for innsikt i relasjons- og samhandlingsproblemer forstås og behandles i et kontekstuelt lys. Det er også viktig at kandidatene har kunnskap om betydningen av tidlig innsats og er i stand til å avdekke risikopregede situasjoner på et tidlig tidspunkt. Det forutsetter innsikt i mulige kartleggingsverktøy, evne til kommunikasjon og samtale med barn, unge og foreldre, og ikke minst kunnskaper om problemene til barn og unge i barnevernet og innsikt i relevante tiltak.

Studentene må også få kunnskap om forskningsbaserte tilnærminger på området. Når det gjelder hjelpetiltak for disse barna kan det vises til at det er utviklet flere forskningsbaserte tiltak/modeller som har vist seg hensiktsmessige (jf. kapittel 9). Utvalget tilrår at studentene gis kunnskaper om slike metoders muligheter og forutsetninger.

11. Kommunikasjon og undersøkelse

En sentral kompetanse for barnevern omhandler kontaktetablering, samtale og kommunikative ferdigheter. Dette danner grunnlaget både for forebyggende virksomhet og for gjennomføring av de undersøkelser, utredninger og tiltak som er en viktig del av barnevernets mandat. Kunnskap om ulike tilnærminger som kan sette barnevernansatte i stand til å vurdere barn og unges situasjon i familien, barnehagen eller skolen, er en essensiell del av kompetansen. Gjennomføring av observasjon stiller store krav til å være sensitiv – ha evne til å se, lytte og tolke opplevelser og inntrykk. Observasjon kan benyttes ved tidlig intervensjon, undersøkelser og vurderinger av foreldre-barn samspill, av familiekommunikasjon og av barnets fungering.

Observasjon er også en viktig kilde til data i en barnevernpraksis så vel som i barneforskning. Utfordringen består i å fange opp det som er relevant enten det er tale om individatferd eller å få oversikt over en sosial kontekst, for eksempel i en familie- eller barnehagesituasjon. Det kreves kompetanse til å gjennomføre observasjonene slik at valide opplysninger kan oppnås, noe som blant annet betyr kunnskaper og bevissthet om de subjektive feilfaktorer som kan influere. Det siste vil i særlig grad være forventninger og forutinntatte oppfatninger som kan forstyrre persepsjonen og redusere påliteligheten og dermed gyldigheten av observasjonene.

Kunnskap om intervjuteknikk kan være fruktbart i en barnevernfaglig sammenheng, da det handler om en systematisk måte å innhente informasjon på. I hovedprinsipp vil det bestå av en personlig samtale mellom en som stiller åpne spørsmål og en som svarer. Her vil det vanligvis være personlig kontakt mellom intervjuer og informant. I barnevernet vil intervjuet som oftest ha preg av en samtale der formålet er å få kunnskap om et meldt problem. En slik samtale kan kombineres med rådgiving eller forberedelse til iverksettelse av støtte- og hjelpetiltak.

Gjennomført på en kvalifisert måte kan intervjuet være en essensiell metode for å få innsikt i barns og unges livssituasjon og deres tanker, motivasjon, følelser, forhåpninger og selvoppfatninger. Når intervjuet har preg av en fortrolig samtale, vil det også ha potensial til å få innsikt i en familiekontekst med de problemer og muligheter som her finnes. I denne sammenheng er det også vesentlig at studentene har kunnskap om psykologiske og pedagogiske forståelsesmåter. Studentene må deretter være i stand til å sette kunnskapen inn i en større faglig-teoretisk sammenheng.

Det bør være et krav til barnevernansatte at de har innsikt i de relasjonelle prosesser som vil gjøre seg gjeldende mellom partene, og at de kan analysere egen rolleutførelse i en slik sammenheng. Dette krever kompetanse til å utvikle et samarbeid i en konfliktsituasjon, der mange hensyn skal ivaretas.

Dette studieemnet bør kvalifisere for samtale, kommunikasjon og samhandling med barn og ungdom og deres familier. Her er det sentralt å ruste barnevernarbeideren til å skape gode relasjoner til de hjelpsøkende, noe som gir basis og forutsetning for et positivt samarbeid. Nøkkelutfordringen består i å stimulere barna til å utvikle tiltro til egen framgang og framtid. Samtidig handler dette emnet om å ha kompetanse til en fruktbar interaksjon og samarbeid med barnhager, skoler og andre relevante instanser.

Dette studieemnet bør klargjøre at rådgivningssamtalen er en sentral innfallvinkel for å møte mange av de menneskelige problemene som barnevernet er satt til å arbeide med. Det bør gis en oversikt over rådgivningsprosesser, og gjennom praktiske eksempler og øvelser bør studentene øke sin bevissthet og sine ferdigheter i arbeidet med mennesker som trenger og søker deres hjelp. For barnevernet omfatter dette i første rekke barn og unge og deres nærmeste som befinner seg i en problematisk livssituasjon. Studentene bør også få innsikt i empowerment-inspirerte tilnærminger som vektlegger de hjelpetrengendes personlige ressurser og medvirkning.

12. Hjelpe- og omsorgstiltak

Dette studieemnet har som formål å gi kandidatene kunnskap om ulike former for hjelpe- og omsorgstiltak og hva som kreves for iverksetting, gjennomføring og evaluering av tiltakene. Ved siden av forebyggende arbeid er dette det mest sentrale ansvarsområdet for barnevernets virksomhet. Det kan ikke trekkes noen klar grenseoppgang mellom forebygging og hjelpetiltak. Her vil det både være tale om overlapping, og om en glidende overgang mellom komplementære arbeidsområder.

Barnevernets tiltak favner et vidt spekter av frivillig baserte hjelpetiltak i hjemmet, frivillig plassering, omsorgsovertakelse og adopsjon uten foreldrenes samtykke. Hjelpetiltak i hjemmet er det mest brukte tiltaket i norsk barnevern. Her handler det blant annet om støttekontakt, barnehagetilbud, avlastning i hjemmet, økonomisk hjelp, stimulering til fritidsaktiviteter, hjelp til utdanning, skole eller bolig. Det finnes i dag lite forskning om bruken og verdien av hjelpetiltakene. Imidlertid finnes det noen tiltak som har kommet til de siste årene, som er forskningsbaserte og som viser lovende resultater (for eksempel MST og PMTO).

I første rekke skal barnevernet bidra til at vanskeligstilte barn og unge får tilpassede hjelpetiltak på frivillig basis enten i eller utenfor hjemmet. Dernest omfattes dette av omsorgsovertakelser, med plassering utenfor hjemmet. Omsorgsovertakelser inngår i barnevernets beredskap når det er tale om å atskille barn fra deres biologiske foreldre. Dersom hjelpetiltak ikke fører fram, eller må anses som nytteløse, kan fylkesnemnda fatte vedtak om omsorgsovertakelse og plassering av barnet utenfor hjemmet.

Barnevernsansatte har et stort ansvar for å vurdere hvorvidt spørsmålet om omsorgsovertakelse bør fremmes for nemnda. Det krever kompetanse til å vurdere komplekse situasjoner og samspill, evne til å ta beslutninger og å formulere vurderinger, og samtidig være tilstedeværende overfor familier som er i en sårbar livssituasjon. Å fremme sak for fylkesnemnda krever både personlig- og forvaltningsmessig kompetanse, og det kreves mot til å prioritere barnets behov i saker der barn og foreldre har motstridende interesser..

Når det offentlige overtar ansvaret for et barn, har det også plikt til å sikre at barnet får en god omsorgssituasjon. Når barna ikke kan bo sammen med foreldrene er plassering i fosterhjem det alternativet som er mest brukt. Over 80 % av alle barn og unge som er plassert utenfor hjemmet bor i fosterhjem. Fosterhjem omfatter et relativt bredt spekter og det kan være ett eller flere barn i én familie. Et fosterhjem innebærer å gi barna en mulighet for å oppleve et familieliv med stabile og omsorgsfulle voksne rundt seg. Dette vil kunne bety positive utviklingsmuligheter og en avlæring av tidligere negative samspill og traumatiske opplevelser. Fosterhjem vurderes således som et formålstjenlig tiltak når barna har vært utsatt for omsorgssvikt.

Utvalget påpeker at i utdanninger som skal kvalifisere for arbeid i barnevernet, er det viktig å styrke kompetansen til å avdekke signaler om en risikopreget situasjon på et tidligst mulig tidspunkt. Det kan dreie seg om problematiske trekk ved familien (for eksempel psykiske vansker, rusmiddelmisbruk eller personlighetsavvik hos foreldre). Det kan også handle om uheldige faktorer i barnehage-, skole- og fritidsmiljøet (for eksempel manglende stabilitet, struktur, støtte og inkludering i det sosiale fellesskapet). Samtidig bør det legges vekt på et stort spekter av mulige hjelpetiltak og aktiviteter som kan gi barn og ungdom muligheter for interesseutvikling og felleskap med andre. Her vil det blant annet være tale om det som vanligvis kalles lavterskeltilbud.

Barnevernsansatte må også ha kunnskap om hva som kreves for å være fosterforeldre og kunne gi nødvendig opplæring og oppfølging til fosterforeldre. Dette omfatter også at nødvendige planer utarbeides i samarbeid med aktuelle samarbeidsinstanser. Studiet bør fokusere både på de krav som stilles til fosterforeldre, muligheter for opphold i fosterhjem og rammevilkårene for en slik plassering.

13. Institusjonsarbeid

Et hjelpe- og omsorgstiltak med lange tradisjoner er institusjonsplassering. Dette er tiltak som omfatter et stort spekter fra småbarns- til ungdomsinstitusjoner, og fra korttids- til langtidsopphold. En sentral del av kompetansen for å arbeide i en institusjon består av kunnskaper, interesser og ferdigheter som betyr noe for barn og ungdom. Her kan idretten ha en viktig rolle, og forutsetninger for å hjelpe barn og unge i å utvikle slike interesser kan være en viktig profesjonell kvalitet. Det innebærer også å bistå til idrettlig egenaktivitet og eventuelt søke tilknytning til klubber og lag som kan gi muligheter både for fellesskap og en systematisk ferdighetsutvikling på området. Tilsvarende gjelder for andre interesse- og aktivitetsområder som musikk, kunst, design osv.

Etter utvalgets vurdering krever nærheten til barn og unge i institusjon spesielle kunnskaper og ferdigheter om ulike problemstillinger og aktiviteter med relevans for aldersgruppen. Her handler det blant annet om miljøterapeutisk innsikt for å imøtekomme ulike typer utfordringer som institusjonsvirksomheten innebærer.

Kompetanseutvikling for institusjonsarbeid stiller også krav om læring i relasjonsbygging. Dette handler om å være bevisst hvilken relasjon en utvikler til de unge. Her er det viktig å kunne være støttende og ha evnen til å være nær, se den andres behov. Det er også viktig at en har den nødvendige avstanden til de unges problemer, slik at en ikke privatiserer behandlingen og dermed ikke klarer å se det som er nødvendig for å skape endring (Høyland 2009).

14. Forskningsmetode og etikk for forskning

Dette studieemnet har som formål å øke kandidatenes kunnskap om forskningsmetode, både med tanke på etterprøving av kunnskap og lesning av faglitteratur med et kritisk blikk. Forskingen skal være preget av systematikk, faglig innsikt og troverdighet. Men forskingen har også en legitimerings- og maktfunksjon. Utdanninger som ikke har forsking som en integrert del av det faglige opplegget, får ofte en underordnet posisjon i opplæringen av nye fagfolk..

En sentral oppgave for forskning innen barnevern vil være knyttet til utviklings-, endrings-, og innovasjonsarbeid. Dette er studier som etterprøver implementering av nye forståelsesmåter, metoder, intervensjoner og organisasjonsformer. En viktig del vil være analyser av motstand mot endring, der det kan avdekkes ulike former for maktbarrierer og dogmatisk baserte hindringsfaktorer. En stor del av forsknings- og utviklingsarbeidet som utføres har en kvalifiserende funksjon. Det gjelder særlig master- og doktorgrader. Her er det relevant å påpeke at de prinsipper og metoder som ligger til grunn for et forskningsarbeid, vil være de samme enten arbeidet er stort eller lite. Selv når det er snakk om mindre prosjekter, som semesteroppgaver og lignende, er kravet om faglig troverdighet et avgjørende kvalitetskriterium. Det innebærer krav om å mestre sentrale spilleregler av forskningsmetodisk og forskningsetisk art.

Det foreligger et stort reservoar av metodiske begreper, prinsipper og teknikker med relevans for forskings- og utviklingsoppgaver i barnevernet. Det er viktig at studentene får oversikt og innsikt i de mest relevante vitenskapelige arbeidsmåtene. For det første handler denne kunnskapen om støtte og basalinnsikt for gjennomføring av egne prosjekter og undersøkelser. For det andre er den viktig for praktikere som ønsker å innhente (ulike typer) informasjon, arbeide systematisk med faglige problemstillinger og å videreutvikle kunnskap på bestemte områder. Her kan det vises både til praksisnær forskning og forskning på egen arbeidsplass. I denne sammenheng er også kunnskap om ulike vitenskapelige tradisjoner viktig, da denne gir informasjon om metodenes opprinnelse, forankring og en større bevissthet om egen tenkning.

Metodelæren kan også gi normative retningslinjer og være idégivende for fruktbare tilnærminger på områder som har behov for fornyende bidrag. Forskningsmetodisk innsikt er også viktig for å kunne vurdere verdien av faglige bidrag som avhandlinger og artikler i ulike publikasjoner. Samtidig er kunnskap om forsking av stor betydning for å redusere feil i egne arbeider. Feilfaktorer kan motvirkes ved en skikkelig forskningsmetodisk skolering. Dette krever en grundig forsknings­etisk kompetanseutvikling, som grunnleggende sett handler om vitenskapelig redelighet.

Forskningsetikken setter blant annet fokus på kravene om informert samtykke fra datagivernes side, prinsipper for anonymisering av informanter, som for eksempel kan være barn og/eller sårbare grupper, og forskningsetiske hensyn i møte med disse.

Etter utvalgets vurdering er basiskunnskap om forskningsmetode og vitenskapsteori av stor betydning i barnevernutdanningene. Som påpekt ovenfor har dette relevans både for forståelsen av faglitteratur og for gjennomføring av forsknings- og utviklingsarbeid.

Utvalget vil også påpeke at basiskunnskap om forskningsmetode og forskningsetikk vil være nyttig i barnevernets beslutningsprosess, som fordrer evne til systematisk kartlegging, vurdering og konkludering.

13.6 Kvalitetskrav til studieopplegg

Her presenteres noen kvalitetskrav som bør stilles til utdanninger rettet mot arbeid i barnevernet. Dette omfatter studieopplegg som, etter utvalgets vurdering, bidrar til å fremme kunnskap og innsikt i de studieemner som er beskrevet. Samtidig er dette studier som bidrar til utvikling av den profesjonelle kompetansen gjennom en formålstjenlig praktisk opplæring. Forpliktelsen består i å sette kandidatene i stand til å gjennomføre de ulike oppgavene i barnevernet på en faglig forsvarlig måte.

1. Pedagogiske kompetansekrav

Det er en krevende oppgave å utvikle kvalifikasjonsopplegg på bachelornivå som kan gi en tilfredsstillende forberedelse til de arbeids- og ansvarsoppgaver som inngår i barnevernets problemfelt. Et sentralt mål er å utvikle bredspektret kompetanse av innsikt, vurderingsevne og faglig skjønn. Dette vil kreve et allsidig opplæringsprogram, som kan styrke studentenes tenke- og handlemåter og prege deres holdninger, empatiske evner og sosiale ferdigheter.

For å tjenestegjøre i barnevernet vil læring av samarbeids- og intervensjonskompetanse ha stor betydning, noe som forutsetter innsikt i andre etaters ansvars- og arbeidsforhold. Dette vil innbefatte krav om at kandidatene skal forberedes til å gå inn på aktuelle samarbeidsarenaer som skole, barnehage og diverse arenaer der barn og unge ferdes. I den anledning er kunnskaper om mulige hjelpetiltak i hjemmet, om plasseringer og oppfølging av barn utenfor hjemmet sentralt. Videre må utdanningene gi kunnskap om hvilke regler og rutiner som gjelder for kvalitetsvurdering og godkjenning av fosterhjem, oversikt over barnehjem og forskjellige former for barne- og ungdomsinstitusjoner, samt en rekke familierettede omsorgs- og rehabiliteringstiltak.

En systematisk forberedelse til å ivareta disse og mange andre oppgaver vil kreve et målrettet og strukturert studieopplegg av så vel teoretisk som praktisk art, med muligheter både til fordypende konsentrasjon og breddeorienterende læring.

Kompetanse til arbeid i barnevern vil nødvendiggjøre flere former for opplæring, og det må stilles krav både til faglig bredde og pedagogisk innsikt i studiemiljøene. I henhold til gjeldende krav er det samtidig vesentlig å vektlegge den yrkesforberedende pedagogiske opplæringen for alle som ansettes i undervisningsstillinger i høgskole og universitetssystemet. Utvalget vil peke på at det bør være en nasjonal oppgave å bidra til å realisere disse kravene i fagmiljøene. Som et ledd i en slik nasjonal satsing bør det også gjennomføres kvalitetsvurderende evalueringer av utdanningenes studietilbud.

2. Teoretisk studium

Her er det tale om både forelesninger, forskjellige former for seminarvirksomhet og selvstudium. Forelesningsmetoden er den eldste form for kunnskapsformidling i formelt tilrettelagte utdanninger, og oppstod opprinnelig som en videreføring av fortellingen. Dette var i første rekke en konsekvens av mangel på skriftbaserte kunnskapskilder. Det har vist seg at forelesningen har en viktig funksjon i de fleste utdanninger også i tider med overflod av andre kunnskapsformidlende muligheter både i skrift, bilde og tale.

Forelesningens potensielle fortrinn består i at den kan bidra både til innsikt, visjoner og faglige perspektiver, og samtidig kan den fremme engasjement og motivering. Samtidig er det en pedagogisk vurdering at gode forelesninger kan bidra til fellesskapsfølelse blant studenter og til omdømmestyrking av faget. Det er store krav som stilles til den gode forelesningen, og her vil kvaliteten være viktigere enn kvantiteten.

Et bidrag for å styrke kvaliteten av det som formidles (og som enkelte fagområder benytter seg av), omfatter bruk av tilgjengelig teknologisk utrustning for overføre forelesinger på nett eller som videokonferanser, til alle relevante studiesteder. Dette vil kunne være nasjonale fellesforelesninger der de fremste fagfolkene på området er bidragsytere.

Studiet bør også omfatte seminargruppevirksomhet der både fagfolk og studenter har ansvaret for opplegget. Her bør det legges til rette for læring gjennom idéutveksling og rollespill knyttet til sentrale temaer, der kandidatene gis tilbakemelding, både fra ansvarlig lærer og medstudenter. Pedagogiske vurderinger tilsier at det også bør legges en betydelig vekt på selvstudium. Det har sammenheng med at det er studentene som skal lære og at læring som skal prege minnet - og begrense glemselen - må bearbeides gjennom refleksjon og tilgang på utfyllende og fordypende faglitteratur.

Det må stilles faglige og profesjonelle krav til studielitteraturen. Studiene må ta utgangspunkt i relevant og kvalitetssikret faglitteratur med basis i det internasjonale og nasjonale kunnskapsreservoaret på området. Likeledes må studentene gis kunnskaper om relevante databaser og opplæring i bruk av databaserte kunnskaper. Da faglitteraturen som anvendes vil være av vital betydning for studentenes kunnskaps- og kompetanseutvikling, bør det gjøres en innsats på nasjonalt nivå for å sikre en tilfredsstillende kvalitet.

Etter utvalgets vurdering bør det etableres nasjonale fora der utdanningsmiljøene kan bistå hverandre blant annet når det gjelder valg av studielitteratur og bruk av relevante fagtidskrifter, både nasjonale og internasjonale. Det bør også være en forutsetning at lesning av kvalifiserte tidskrifter inngår som en viktig del av yrkesrollen og som ledd i en kontinuerlig faglig oppdatering.

3. Gruppe- og kasusorientert opplæring

Dette er en studentaktiv opplæring som innebærer at studentenes og deres lærere, fungerer problemløsende i relasjon til reelle kasus og problemsituasjoner. Det betyr at studentene får muligheter til å arbeide systematisk med konkrete faglige utfordringer der dialog og anvendelse av relevant forskning setter dem i stand å komme fram til begrunnede løsningsalternativer.

En sentral målsetting her er å bidra til en integrert kunnskap og forståelse av konkrete problemsituasjoner, samtidig som studentene skal trenes i å samarbeide om faglige problemstillinger. Gjennom gruppeprosessen skal de få erfaring i å ta ansvar for egen læring, og blant annet lære å definere egne læringsmål og få erfaring i sette ord på egne kunnskaper, vurderinger og problemstillinger.

I praksis innebærer denne opplæringsformen at det først presenteres et kasus som for eksempel kan være en vanskeligstilt familie med barn, en ungdom som har problemer i skole og samfunn, eller en mindreårig asylsøker uten foresatte. Dernest vil studieoppgaven bestå i å analysere situasjonen og komme fram til et felles løsnings- og handlingsforslag. Dette vil blant annet kreve et inngående studium med et selvstendig, oppsøkende forhold til forskingsbasert faglitteratur og effektiv anvendelse av egne erfaringer.

På dette området foreligger det lang erfaring med det som betegnes som problembasert læring (pbl). Vanligvis foregår denne opplæringen i smågrupper med 5-8 studenter og en veileder, og her arbeides det med autentiske kasus og problemstillinger. Etter presentasjonen av et kasus med problemformuleringer, går gruppen inn i en prosess med søk etter fagkunnskap, analyser, vurderinger av løsningsforslag. Hver student får ansvar for å planlegge sine egne litteraturstudier og på andre måter å innhente kunnskap (for eksempel ved samtale med relevante fagfolk) i relasjon til de problemstillinger som er reist.

Dette problemløsende studiearbeidet kan gi impulser til allsidig læring og personlig utvikling. Ikke minst vil det være tale om forberedelse til et systematisk lagarbeid, noe som vil være aktuelt i en framtidig yrkesrolle. Dette lagarbeidet gir blant annet innsikt i dynamiske prosesser og bevisstgjøring om hva som fører en gruppe framover, og det gir konkrete erfaringer med å forholde seg faglig kritisk til det som framkommer av kunnskaper, vurderinger og løsningsmuligheter. Studentenes vurdering av egen samarbeidsevne er også en viktig målsetting i denne formen for gruppebasert læringsopplegg. Veileders rolle er å være til hjelp og støtte for gruppen i dens arbeid med problemløsningen, løse tvister som kan oppstå og forsøke å hjelpe studentene til å forstå hva som hindrer og hva som fører gruppen framover i arbeidet mot en felles problemløsning.

Utvalget vil peke på at erfaringer fra fagmiljø som har anvendt disse studentaktive gruppe- og kasusorienterte undervisningsformene over tid, indikerer at disse tilnærmingene kan bidra til å utvikle både studentenes analytiske evner, deres selvstendighet og ferdighetskompetanse. Dette er også undervisningsformer som kan spille en viktig rolle for utviklingen av relasjons- og samhandlingskompetanse. Som utvalget har pekt på i flere sammenhenger, er dette en essensiell kompetanse for arbeid i barnevernet.

4. Praksis

Å trene på praksisrelaterte problemsituasjoner, enten gjennom Pbl eller andre former for kasusorientert gruppearbeid, rollespill, ulike former for ferdighetstrening (med videoopptak) og kvalifisert tilbakemelding, bør inngå på flere trinn i utdanningen. Men et særlig ansvar for dette vil ligge i utdanningens praksisdel.

I pedagogisk teori defineres gjerne praksis som en planmessig opplæring som foregår i autentiske yrkessituasjoner under veiledning av en fagperson med relevant yrkesutdanning og yrkeserfaring. Det som skiller praksis fra jobb er at studenten får opplæring i arbeidet fra en praksisveileder (mentor) som til vanlig ansatt på praksisstedet. Studenten skal ikke ha lønn fra praksisstedet, men praksisveiledere har vanligvis fått en kompensasjon for veiledningen.

Utformingen av og tidspunktet for praksisutplasseringen kan variere. Det kan også være tale om praksiskrav for å få studieplass. Det siste er imidlertid en ordning som stort sett har falt bort som obligatorisk krav. Derimot er ulike former for «forpraksis» meritterende ved konkurranse om opptak til en rekke studier.

Ekstern praksis i studieløpet kan variere. Det kan være praksis som er plassert tidlig i studie­løpet, ofte begrunnet i at studentene skal få oppleve arbeidsfeltet og derigjennom få styrket sin motivasjon og sin forståelse av hva yrkesutøvelsen handler om. En praksisperiode kan også være plassert sent i studiet, ofte begrunnet i at studentene her kan få bruke sine ervervede fagkunnskaper. Derigjennom kan de være til nytte for praksisstedet og samtidig få muligheten til å etablere kontakter med potensielle arbeidsgivere. Praksis kan også være fordelt over hele studiet med de muligheter det kan gi for en integrering av teori og praksis. Dernest kan så praksis være lagt til rette etter fullført studium, både i form av trainee, spesialisering og turnus. Det siste kommer vi tilbake til i et eget punkt.

Utvalget vil peke på at studentene må gis erfaringer fra flere av de arbeidsområdene som inngår i barnevernets ansvarsfelt. Her handler det om en kvalifikasjonsutvikling som krever formålstjenelige strukturelle betingelser for en integrering av teorisk studium og ferdighetstrening i praksis.

Utvalget vil også peke på at gjeldende ordninger med praksisrapport bør videreføres, der studentene beskriver og analyserer sine erfaringer. Dette er et viktig bidrag til faglig bevissthet nettopp ved at studentene vurderer og evaluerer egne læringsmål og det faglige utbytte av praksisperioden. Utdanningens praksisdelen framstår som en relevant tilnærming for å fremme vitale aspekt ved den profesjonelle kompetansen. Utprøving av yrkesrollen i praktiske situasjoner og trening på autentiske problemstillinger, der studentene får et reelt ansvar, er et viktig ledd i å forberede dem på praksisfeltets krav og utfordringer. Dette forutsetter en formålstjenlig tilrettlegging og oppfølging (blant annet i form av praksisbesøk) fra utdanningenes praksislærere og kvalifisert veiledning fra ansvarlig fagperson ved praksisstedet. Det er et sentralt krav at fagfolk som skal ta imot studenter i praksis har kompetanse for en slik oppgave. I den sammenheng vil det være ønskelig at det foretas en relevans- og kvalitetsvurdering av mulige praksissteder og praksisveiledere. Både veiledere fra praksisfeltet og utdanningenes praksislærere bør få særlig tilrettelagte muligheter til faglig oppdatering og videreutvikling/utdanning. Det er også viktig at praksisveiledere får kompensasjon for arbeidet de gjør.

Utvalget vil også påpeke betydningen av et samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene og praksisfeltet med tanke på å styrke utdanningenes kunnskap om barnevernet, stimulere til praksisnær forskning og å bidra i utviklingen av praksisfeltet. Det finnes eksempler på slike samarbeidsopplegg, og utvalget tilrår at det legges til rette for en slik ordning ved bachelorutdanningen.

5. Turnusordning

Under henvisning til de ordninger som gjelder for leger og andre profesjoner innen helsevesenet, foreslår utvalget at det innføres en turnusordning for kandidater som har fullført en treårig bachelorutdanning for kvalifisering til arbeid i barnevernet. Turnustjenesten er et virkemiddel for å styrke den praktiske og profesjonelle kompetansen. En slik kompetanseutvikling er primært begrunnet i de krevende arbeids- og ansvarsoppgavene som ansatte i barnevernet møter. Dette kan også vurderes som nødvendig i lys av barnvernets organisatoriske oppbygging, som innebærer at tilsatte i det kommunale barnevernet, i enkelte tilfeller, nærmest står alene om vanskelige beslutninger.

Et av barnevernets mest krevende mandat er inngrep i familiens privatsfære, noe utdanningenes praksisopplæring ikke har mulighet for å gi studentene tilstrekkelig trening i. Som understreket tidligere har barnevernet større fullmakter enn andre oppvekstaktører til å gå inn i familien og i miljøer der det er behov for å komme barn og unge til unnsetning i en risikopreget situasjon. Dette vil omfatte kontaktetablering og direkte samarbeid med barn og unge og deres familier og oppfølging etter et tvangsvedtak. Det stiller store krav til innsikt og personlig egnethet for å mestre en slik oppgave, og det forutsetter kompetanse i kartlegging og utøvelse av faglig skjønn. Dette er trening av ferdigheter som vil kunne styrkes gjennom en turnustjeneste.

Realiseringen av en turnusordning forutsetter at utvalgte arbeidssteder forpliktes i å tilrettelegge forholdene slik at den praktiske tjenesten kan gjennomføres på en tilfredsstillende måte. Dette innbærer i første rekke å gi veiledning, opplæring og supervisjon og å gjennomføre en avsluttende evaluering av turnustjenesten. Turnusstedet skal etter avsluttet praktisk tjeneste sørge for at det utarbeides en attest fra veileder og den fagansvarlige på stedet der turnustjenesten er utført. Det skal fremgå av attesten hvorvidt den praktiske tjenesten er fullført på en tilfredsstillende måte og i tråd med målbeskrivelsen. Attesten skal inneholde en anbefaling av om den praktiske tjenesten bør godkjennes. Å etablere en slik turnusordning forutsetter at det stilles tilstrekkelige økonomiske ressurser til rådighet.

Utvalget tilrår at det innføres en turnusordning for kandidater som har fullført en treårig bachelorutdanning i barnevern. Turnustjenestens faglige innhold og omfang av veiledning/faglig supervisjon bør vurderes nærmere av ansvarlige myndigheter.

13.7 Autorisasjon

For å legge til rette for en kvalifikasjonsnormering og en betryggende kompetansekontroll, tilrår utvalget at det innføres en sertifiserings– og autorisasjonsordning. Autorisasjon forutsetter gjennomført og godkjent turnustjeneste.

Profesjonssertifisering er et krav som stilles til helsepersonell for å få ansettelse. Hovedformålene med autorisasjonsordningen er å ivareta pasientenes sikkerhet og bidra til kvalitet på helsetjenesten på en slik måte at befolkningen har tillit til helsevesenet (jf helsepersonellovens § 1). Profesjonssertifiseringen forvaltes av Statens Autorisasjonskontor for Helsepersonell (SAFH). Dette innebærer en forhåndskontroll av skikkethet. Det betyr å ha nødvendige faglige kunnskaper og ferdigheter og samtidig vurderes som egnet ut i fra personlige egenskaper som kreves for å få tillatelse til å arbeide i dette yrket.

En autorisasjon gir rett til å benytte fastlagte yrkestitler (for eksempel ergoterapeut). Personer som ikke har autorisasjon har ikke rett til å bruke yrkestittelen eller en tittel som indikerer at vedkommende har autorisasjon. Med autorisasjon følger et selvstendig og personlig ansvar for å utføre arbeidsoppgavene på en faglig og etisk forsvarlig måte. Det fordrer også at en holder seg faglig oppdatert, og avstår fra å gi helsehjelp på områder en ikke behersker eller har kompetanse på. I slike tilfeller skal det henvises til en som har den nødvendige kompetansen. Statens helsetilsyn kan tilbakekalle autorisasjonen dersom en vurderer at det foreligger grunner for det (jf. helsepersonellovens § 57).

Når det gjelder spørsmål om autorisasjon for å tjenestegjøre i barnevernet, kan det vises til et brev fra Helsetilsynet som blant annet understreker: «I sum innebærer dette at en autorisasjonsordning, etter vår vurdering, både vil sikre at uegnede personer ikke arbeider i barnevern og sosialtjeneste og at faget blir gjenstand for en kontinuerlig vurdering av hva som er akseptabelt eller uforsvarlig.» (Helsetilsynets brev til Helsedepartementet av 12. juni 2008).

En autorisasjonsordning i barnevernet må som påpekt ovenfor, vurderes som viktig for utdanninger som skal kvalifisere for de krevende yrkesfunksjonene det er her er tale om. Det bemerkes at profesjonsgodkjenning er noe annet enn akademisk godkjenning i regi av NOKUT.

Alt i alt har utvalget kommet frem til at det bør innføres autorisasjons- eller sertifiseringskrav for å få ansettelse i barnevernet. I tråd med anbefalingene i barnevernutvalget av 2000, må autorisasjonskrav anses som særlig viktig for stillinger som innebærer direkte kontakt med barn, ungdom og familier, samt for faglige lederstillinger på alle områder av barnevernet (jfr. NOU 2000:12 s. 88 ).

Det er også utvalgets vurdering at det et nødvendig å legge til rette for vedlikehold og videreføring av den enkeltes kompetanse. Derfor bør relevant etterutdanning og faglig oppdatering være en mulighet og et krav. I den sammenheng forslår utvalget at det legges til rette for å kreve resertifisering etter noen år i yrkeslivet (jf. avsnitt 13.10).

13.8 Master- og doktorgradsstudium

Gjennom de forslag til faginnhold og studieopplegg som er presentert, er det lagt til rette for en klargjøring av grunnutdanningens kompetanseprofil. Hovedvekten er lagt på bachelorutdanningen, men erfaringer fra andre fagområder tilsier at dette ikke vil være tilstrekkelig for at barnevernområdets behov for kompetanseutvikling blir tilstrekkelig ivaretatt. Etter utvalgets vurdering bør det legges til rette for en videre kvalifisering som både har nær tilknytning til barnevernets problempanorama og forskning som en integrert del av studieopplegget.

Mastergrad i barnevern

Med bakgrunn i det som er beskrevet ovenfor er det etter utvalgets vurdering av stor betydning for hele fagfeltet at det igangsettes arbeid for å utvikle mastergradsstudium i barnevern. Det vil være formålstjenlig at et større studiemiljø, eller to-tre fagmiljø i samarbeid, gis muligheter for å utvike en mastergrad i barnevern. I første rekke vil det kreve ekstraressurser og en faglig videreutvikling og styrking av de ansattes vitenskapelige forutsetninger og kompetanse.

Normalt omfatter mastergraden et toårig studium som innbefatter en veiledet vitenskapelig oppgave. Masteravhandlingen utgjør en vesentlig del av studiet, og valg av (forsknings)tema bør i prinsippet være kandidatens, med bakgrunn i samtaler med faglig veileder. Forut for arbeidet med masteravhandlingen vil kandidatene gjennomgå et konsentrert studieemne i vitenskapsteori, forskningsmetode og forskningsetikk. Det anses som spesielt viktig at mastergradsopplegget skal kunne gi muligheter for fordypning innen et eller flere av barnevernets sentrale kunnskapsområder.

Utvalget legger vekt på at det i første rekke vil være tale om å legge grunnlaget for en mastergradsordning som er innsiktet på å gi fordypende kompetanse i barnevern. Her skal det understrekes at samtidig som mastergraden gir rom for faglig fordypning, så vil også masteravhandlingen gi mulighet for spesialisering innen et spesifikt felt. Etter utvalgets vurdering bør det for enkelte av barnevernets ansvars- og arbeidsområder etter hvert stilles krav om mastergradseksamen. Dette gjelder særlig faglig lederansvar i barnevernstjenesten.

Doktorgrad i barnevern

Som en faglig– og vitenskapelig videreføring av mastergraden bør det arbeides for å utvikle en doktorgrad i barnevern. Dette er grunnleggende viktig med tanke på en vitenskapelig videreutvilking av hele barnevernfeltet. På denne bakgrunn er det ønskelig at ett av de fagmiljøene som tar ansvaret for masterutdanning, også tilføres ekstraressurser og gis faglige og vitenskapelige forutsetninger for en doktorgradsutdanning. Barnevernets kompetansebehov tilsier at det bør legges til rette for en slik kvalifisering på fagfeltets egne faglige og etiske premisser.

En doktorgradsordning vil være vesentlig for å kunne integrere forskning som en naturlig del av fagmiljøenes virksomhet, og det vil være av stor betydning for faget å styrke barnevernforskningens posisjon og vitenskapelige kvalitet. Det kan også bidra til kompetanseheving i praksisfeltet og til å skape større nærhet mellom utdanning, praksis og forskning. En doktorgrad vil også være av stor betydning for å styrke barnevernets faglige troverdighet og posisjon i samfunnet.

For å realisere en slik utviklingsoppgave vil det være behov for sentrale insentiv som kan bidra til den vitenskapelige kompetansestyrking som dette krever. Utvalget vil peke på at det her kan være aktuelt å etablere en forskerskole ved ett av fagmiljøene. Alternativt kan et slikt vitenskapelig ressurstiltak utvikles med basis i flere samarbeidende fagmiljø.

13.9 Miljøarbeiderutdanning

Barnevernet rommer en rekke ansvarsoppgaver som bidrar til å styrke barns og unges oppvekstforhold og som har direkte forebyggende funksjoner. Dette omfatter i første rekke miljøarbeidere som ivaretar viktige funksjoner i barneverninstitusjoner, fritidsledere og SFO- og støttepersonale på skolens barne- og ungdomstrinn.

Ut fra en generell vurdering av barnevernets arbeidsoppgaver, bør en miljøarbeiderutdanning legge vekt på kunnskaper som inngår i emner som i det foregående er beskrevet som «Velferdsstaten og rettighetene til barn og unge», «Etikk», «Omsorg, utvikling, læring», «Relasjons- og samhandlingsvanker», «Forebyggende arbeid» og «Institusjonsarbeid». For å sikre en bred rekruttering bør miljøarbeiderutdanningene være et studietilbud både på hel- og deltid. Dette er utdanninger som bør kunne suppleres og/eller inngå som ledd i en bachelorutdanning i barnevern. Omfanget av studiet bør tilrettelegges etter de samme pedagogiske prinsipper som i grunnutdanningene

Det bør være en forutsetning at kandidater som har fullført en miljøarbeiderutdanning og som (etter en tids praksis) ønsker å gå videre på et bachelorstudium i barnevern, gis muligheter for en formåltjenlig innplassering.

13.10 Etter- og oppdateringsutdanning

Dette handler å legge til rette et systematisk opplegg for oppdatering og videreutvikling av ervervet kunnskap og kompetanse. Et fagmiljø som har ansvaret for masterutdanning og eventuelt doktorgradstudium, bør også å ha hovedansvaret for å gjennomføre etter- og oppdateringsutdanning.

Utvalget tilrår at alle som arbeider i barnevernet gjennomgår en form for oppdatering med relevans for deres yrkesfunksjon hvert tredje eller fjerde år. Dette bør være nasjonale kursopplegg med intensive opplegg av noen ukers varighet, basert på et forstudium av faglitteratur og med oppfølgende selvstudium. Tilbud om etter- og oppdateringsutdanning må være knyttet til nyere og faglig relevant forskning på området, og det bør foreligge kvalifiseringstilbud innenfor samtlige av barnevernets kjerneområder. Utvalget tilrår også at faglig oppdatering inngår i vilkårene for å få beholde en autorisasjon.

13.11 Faglig-vitenskapelig kvalitets­utvikling

Realiseringen av de tilrådinger ekspertutvalget legger fram vil i stor grad være avhengig av at studiemiljøene får tilført tilstrekkelige ressurser. Det har framkommet opplysninger som indikerer at disse miljøene generelt sett er lavt prioritert i høgskole- og universitetssektoren. På denne bakgrunn finner utvalget det nødvendig å understreke at ressursknapphet vil være en vesentlig hindring for å realisere en ønsket kompetanseutvikling i utdanninger som kvalifiserer for arbeid i barnevernet. Det vil i sin tur redusere mulighetene for kompetanseheving i barnevernets praksisfelt.

Det sentrale i denne sammenheng er å påpeke krav om faglige og pedagogiske kvaliteter i de fagmiljøene som skal ha ansvaret for kompetansegivende utdanninger i barnevern. Her skisserer utvalget tre forutsetninger som bør oppfylles.

1. Generell kvalitetssikring av studieopplegg

Dette setter fokus både på det faglige innholder i studiet og undervisningsopplegget. Da læring og kompetanseutvikling i stor grad vil være relatert til den enkelte students forutsetninger, engasjement og innsats, vil det ikke finnes noen enkle løsninger på dette området. Derimot vil det på et generelt pedagogisk grunnlag være uomtvistelig at studieinnholdet, i form av gode forelesninger, god veiledning, kompetent praksis og oppdatert og relevant faglitteratur, representerer nøkkelfaktorer i kvalitetsutviklingen av utdanningen. På disse områdene bør det derfor legges til rette for å utvikle studiemiljøenes kompetanse på nasjonalt grunnlag. Et av de tiltakene som kan være aktuelle i den sammenheng, er å tillegge ett eller flere fagmiljøer et særlig pedagogisk utviklingsansvar. Her kan det henvises til utredningen «Sett under ett» (NOU 2008:3), hvor det foreslås å utpeke et fagmiljø for «fremragende undervisning», som dermed kan forventes å være drivkraft for pedagogiske innovasjoner. Et slikt fagmiljø bør også tillegges et nasjonalt ansvar for å fremme studiekvaliteten. Utvalget vil i første rekke peke på ønskeligheten av et nært samarbeid mellom studiemiljøene med tanke på gjensidig stimulering og idéutveksling.

Utvalget vil også peke på at ansatte bør gis muligheter for veiledning fra eksterne fagfolk med relevant kompetanse. Det bør også vurderes å innføre hospitantordninger, der det gis muligheter for korttidsopphold ved læresteder i inn og utland som borger for faglig kvalitet.

2. Utvikling av relevant forskning

En grunnleggende forutsetning for at styrking av barnevernutdanningen er at fagmiljøene gis økte ressurser til en vitenskapelig kompetanseutvikling. Her vil master- og doktorgradsutdanning i barnevern være et betydelig løft både som insentiv og krav til ansatte i fagmiljøene. Det vil også være tale om en integrert fagutvikling gjennom en kombinert utdanningsvirksomhet og forskning.

Den forskningen som allerede eksisterer, i regi av forkjellige institutter, vil være nyttig for å gi generelle kvalitative og kvantitative fremstillinger og analyser av ulike problemområder innen barnevernfeltet. Det er avgjørende at barnevernforskningen inngår som ledd i en større faglig-vitenskapelig videreutvikling av barnevernet og blir en integrert del av de aktuelle studiemiljøene som gir utdanning til arbeid i barnevernet. Utvalget vil peke på at det bør satses på å tilføre enkelte miljøer både stipendiater, postdoc- og professor II–stillinger.

3. Utvidet samarbeid mellom utdanning og praksisfelt

Praksisopplæringen danner i dag en viktig bro mellom studiemiljøene og barnevernets praksisfelt og gir muligheter for en fruktbar kunnskapsutveksling mellom disse. Innføringen av turnustjeneste som obligatorisk del av utdannelsen vil bidra til å befeste et fellesansvar for kandidatenes kompetanseutvikling, og det vil kunne styrke samarbeidet. Det er mange grunner til at dette samarbeidet bør videreutvikles. I første rekke kan det begrunnes med at praksis representerer den viktigste premissgiver både for kvalifikasjonsutviklingen og i forskningen.

Utvalget fremmer forslag om å legge til rette for en personalutveksling ved at praktikere tjenestegjør ved en utdanningsinstitusjon og vise versa. Utdanningsmiljøene bør også få utvidede muligheter for å etablere deltidsstillinger for praktikere på åremålsbasis. Dette kan begrunnes ut fra behovet for en ekstra faglig innsats i kvalitetsutviklingen av studiets praksisopplæring. Her bør det også stimuleres til et tettere forskningssamarbeid mellom studiemiljø og praksisfelt.

4. Nasjonalt fagråd

Det er mange fagmiljø som har ansvaret for å gjennomføre grunnutdanning i barnevern, noe som er positivt sett ut fra behovet for en bredere rekruttering til utdanningene. Samtidig byr dette på utfordringer, både når det gjelder behovet for koordinering og normering av studieinnhold og studiekvalitet.

Etter utvalgets vurdering vil dette kreve en samordning og utvikling av felles studieopplegg og faglige perspektiver. I den sammenheng vil det være ønskelig at sentrale myndigheter legger til rette for årlige utdanningskonferanser som belyser behovene for et mer enhetlig studietilbud og hvilke krav og utfordringer det vil innebære. På denne bakgrunn foreslår utvalget at det etableres et eget nasjonalt fagråd for de utdanningsinstitusjonene som har ansvaret for å ivareta barnevernets kompetansebehov.

13.12 Mandatstrukturerte konklusjoner

Her presenteres de seks mandatpunktene med utvalgets konklusjoner:

  1. Hvilken kompetanse bør studentene ha etter dagens grunnutdanning for å imøtekomme behovene i barnevernet?

    Utvalget konkluderer med at det kreves en bredspektret profesjonell kompetanse som innbefatter personlig, praktisk, teoretisk og etisk kompetanse, samt forvaltningskompetanse.

  2. Hvilke områder må dekkes i studiene for at studentene skal oppnå disse kvalifikasjonene?

    Utvalget foreslår en faglig oppgradering og nasjonal normering ved 14 studieemner som må anses å være obligatoriske for en grunnutdanning (bachelor) som skal gi de nødvendige kvalifikasjonene som barnevernets arbeids- og ansvarsoppgaver krever.

  3. Hvordan kan det sikres at utdanningene systematisk revideres, oppdateres og videreutvikles i tråd med nasjonal og internasjonal forskning og praksisfeltets behov?

    Utvalget forslår flere virkemidler: Nasjonal innsats for en pedagogisk kvalitetsutvikling i fagmiljøene, økt forskningsinnsats på barnevernets premisser ved innføring av master- og doktorgrad, integrert forskning i de fagmiljøene som har mandat til å gi kvalifiserende utdanninger, sterkere samarbeid og tilknytning mellom studiemiljø og praksisfelt, innføring av turnusordning samt opprettelse av nasjonalt fagråd for barnevernutdanninger.

  4. På hvilken måte kan det sikres en jevnlig dialog mellom praksisfeltet og utdanningsinstitusjonene?

    Her har kravet om praksisopplæring og forslaget om innføring av obligatorisk turnustjeneste, en viktig brobyggende funksjon. Utvalget foreslår også en gjensidig utvekslingsordning mellom personale fra studiemiljøene og praksisfelt og et mer tydelig faglig samarbeid både om utdanning og forskning. Her er det vesentlig å legge til rette for forskning som en integrert del av fagmiljøenes virksomhet, og bidra til å styrke mulighetene for praksisfeltet som premissgiver både for forskning og utdanning.

  5. Hvilket innhold og omfang må utdanningens praksisperioder ha for at studentene skal få tilstrekkelig trening i relevant yrkesutøvelse?

    Utvalget foreslår en videreføring av ordningen med obligatorisk praksis, og at arbeidet med praksisrapporter opprettholdes. Innhold og omfang av praksis må vurderes i relasjon til utvalgets tilråding om obligatorisk turnustjeneste. Dernest foreslås innføring av en offentlig sertifiserings- eller autorisasjonsordning.

  6. Hvilke virkemidler kan tas i bruk for å rekruttere både flere menn og personer med minoritetsbakgrunn?

    Spørsmålet om en sterkere rekruttering av menn er relevant for de fleste fagråder innen omsorg og opplæring. I barnevernet vil det også være behov for en sterkere rekruttering av kandidater med minoritetsbakgrunn. Utvalget foreslår en særlig informasjonsinnsats for å rekruttere underrepresenterte grupper til studiet og en forsiktig kvotering av menn.

14 Økonomiske og administrative konsekvenser

14.1 Innledning

Utvalgets tilrådninger vil innebære betydelige endringer av eksisterende barnevernpedagog- og sosionomutdanning innenfor dagens økonomiske rammer, samt en rekke forslag som vil kunne ha vesentlige økonomiske og administrative konsekvenser. Ved å styrke utdanningstilbudet og forskningen på området er det samtidig sannsynlig at tilrådningene over tid kan gi betydelige samfunnsøkonomiske gevinster. Gjennom å videreutvikle det faglige innholdet i grunnutdanningen og utvide det totale utdanningstilbudet i barnevern, er målet å nå de barna og ungdommene som trenger det mest med kvalitativt god hjelp. Dette vil kunne bidra til at flere barn, unge og deres familier får et bedre liv.

Det er ikke alle av utvalgets tilrådninger som vil få økonomiske konsekvenser. I dette kapitlet trekker vi derfor kun frem de forslagene som innebærer merkostnader utover dagens nivå, og /eller ved en omprioritering av dagens ressurser.

14.2 Studierekruttering

Utvalget foreslår en forsterket innsats for å øke rekrutteringen til studiet. Formålet er å nå menn og studenter fra etniske minoriteter - grupper som er underrepresenterte i barnevernsutdanningen. I større grad enn det som er tilfelle i dag anbefales fagmiljøene å arrangere yrkesvalgdager, utdanningsmesser, egne informasjonsdager, med konkret hjelp til hvordan søkere skal gå frem, og opplysningsmøter i samarbeid med innvandrerorganisasjoner. Det er ikke grunn til å tro at dette vil kreve vesentlige ressurser utover det som ligger innenfor miljøenes rammer i dag.

I tillegg foreslår utvalget at det gis utdannelsesstipend for studenter som er rekruttert fra de gruppene som er underrepresentert i studiet. Dette kan også være et tiltak for å beholde studenter. Studenter som ikke bor hjemme får i dag ca. 85 000 kroner i lån fra Statens lånekasse for utdanning, der 40 prosent kan omgjøres til stipend ved bestått eksamen. Om det gis utdannelsesstipend i denne størrelsesorden (ca 34 000 per student) og at 10 prosent av studiemassen tilbys et slikt stipend, vil det utgjøre ca. 6-7 mill kroner per år.

14.3 Faglig innhold i bachelor­utdanningene – 14 obligatoriske emner

Det er svært mange studiemiljøer som tilbyr utdanning for arbeid i barnevernet, og tilbudene som gis varierer betydelig. Kartlegginger indikerer at det er vesentlige mangler ved flere av studiene. Det må derfor reises spørsmål til om nåværende organisering er formålstjenlig. Gjennom å foreslå 14 obligatoriske emner, har utvalget gitt tydelige føringer for et faglig fullverdig og enhetlig studietilbud i relasjon til praksisfeltets kompetansebehov.

Dette foreslaget innebærer en faglig oppgradering og nasjonal normering av 14 studieemner. Innholdet i noen av disse studieemnene forutsettes for en vesentlig del å være dekket gjennom dagens opplæring. Det vil også være tilgjengelig faglitteratur på de fleste studieområder. Forslaget vil likevel kreve en god del oppgraderinger ved økt fagpersonale, ved faglig og pedagogisk utvikling av studiemiljøene, samt krav om oppdatering av litteratur. For noen fagmiljø vil det trolig være tilstekkelig med en del justeringer av gjeldende fagplaner, mens for andre vil det kreve vesentlige endringer. Dersom lærestedene jevnlig skal kunne revidere sine fagplaner og pensumlitteratur i tråd med praksisfeltets krav og utfordringer, er det sannsynlig at utdanningsinstitusjonenes utgifter til faglig oppdatering bør utvides. Tilrådingen vil også kreve at fagansatte ved studiemiljøene har den nødvendige faglige og vitenskapelige kompetansen som skal til for å skolere kandidatene i disse obligatoriske emneområdene. Det anslås et behov for mellom 5 og 10 fagstillinger ved hvert av studiemiljøene, noe som vil utgjøre anslagsvis 60 - 70 mill kroner hvert år.

14.4 Kvalitetskrav til studieopplegg

Utvalget anbefaler en økt bruk at forelesninger eksempelvis over Internett, der utdanningene kan benytte fellesforelesninger med de fremste fagfolkene på området. En slik ordning vil kunne medføre oppstartskostnader, samtidig som lærestedene vil kunne spare inn utgifter ved slike fellesforelesninger fremfor enkeltforelesninger ved hvert enkelt lærested.

Utvalget foreslår også utvidet bruk av gruppe- og kasusorientert opplæring, noe som er en ressurskrevende undervisningsform. Sammen med de andre undervisningsforslagene kan dette medføre at barnevernutdanningene på bachelornivå bør heves til en høyere finansieringskategori enn hva som er tilfelle i dag. Barnevernpedagog-, sosionom-, og bl.a. revisor- og bibliotekarutdanningen er plassert iden laveste finansieringskategorien, dvs. F. Det tilsvarer 30 000 kroner pr. 60-studiepoeng i 2009, mens for eksempel lærer- og sykepleierutdanningen ligger i kategori E og fysioterapiutdanningen i kategori D som utgjorde 44 000 kroner pr. 60 studiepoeng i 2009. I tillegg kommer basismidler per plass.

Utvalget anbefaler å etablere et tettere samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene og praksisfeltet. Dette krever at høgskolene og universitetene prioriterer å bruke sine ressurser på eksempelvis praksisnær forskning. Tilrådingene forutsetter at lærestedene vurderer hvordan et slikt forskningsformål kan realiseres innenfor dagens rammer.

Å innføres en turnustjeneste for kandidater som har fullført en treårig bachelorutdanning for kvalifisering til arbeid i barnevernet, i tråd med ordningen for leger og andre yrkesfaglige profesjoner, vil innebære utgifter både til lønn og administrasjon av ordningen. Begynnerlønn for barnevernpedagoger og sosionomer med treårig bachelorutdanning er i dag på om lag 311 000 kroner i året. Dersom en plasserer turnuslønna noe under dette nivået, og at det i gjennomsnitt er ca. 500 kandidater i turnus årlig, vil dette utgjøre om lag 120-150 millioner kroner. Samtidig er det ikke slik at utgiftene til turnuskandidatene vil komme i tillegg til eksisterende årsverk, men delvis som en erstatning. Turnusordningen vil sannsynligvis ikke innebære vesentlige merutgifter totalt sett. I tillegg til lønnsutgifter til turnuskandidatene er det også nødvendig med ressurser til oppfølging fra arbeidsgiver, samt midler til en sentral administrering av ordningen. Dette kan være en oppgave som kan legges til det nasjonale fagrådet eller sammen med sertifiserings- og autorisasjonsordningen.

14.5 Autorisasjonsordning

En sertifiserings- og autorisasjonsordning vil kreve at det etableres et organ for en slik ordning. I helsesektoren har Statens autorisasjonskontor for helsepersonell (SAFH) ansvar for å behandle og avgjøre søknader om autorisasjon og lisens for helsepersonell utdannet i Norge og i utlandet. Etaten administrerer også turnustjeneste for leger og kiropraktorer. Det er 29 helsepersonellgrupper som omfattes av autorisasjon. SAFH hadde vel 30 årsverk i 2008 og et budsjett på om lag 24 mill kroner. SAFH mottar gebyrinntekter på om lag 18 mill kroner. Gebyret for søkere er som oppnår rett til autorisasjon etter gjennomført turnustjeneste er 1500 kroner. En lignende ordning for barnevernansatte vil være mindre omfattende, og utgiftene til dette vil være avhengig av organisering og innhold i tjenesten. Et grovt anslag kan være 1-3 mill kroner per år til sertifiserings og autorisasjonsarbeid. Hvorvidt dette medfører utgifter på offentlige budsjetter avhenger av om man ønsker å fullfinansiere ordningen med gebyrinntekter eller ikke.

14.6 Mastergrad og doktorgrad i barnevern

Utvalget foreslår at det igangsettes et arbeid for å utvikle mastergradsstudium i barnevern ved et eller flere av fagmiljøene som har ansvaret for bachelorutdanning. For å beregne utgiftene til et slikt studium antas det at det i første rekke etableres et studium med 50 plasser som er godkjent av Kunnskapsdepartementet. Det er sannsynlig at en slik mastergradsutdanning bør medføre et tilskudd i finansieringskategori D, som utgjør 109 000 kroner per person per år i 2009. Samlet vil et slikt tilbud utløse et tilskudd fra staten på kroner 5,45 mill kroner. I tillegg kommer utgifter til studiemateriell og kompetanseheving ved det aktuelle studiestedet som skal starte opp denne utdanningen. Utgiftene vil også avhenge av hvor mye ressurser institusjonen legger inn i en slik mastergrad. Å starte opp en masterutdanning vil kreve en del forarbeid for utdanningsinstitusjonene.

Utvalget anbefaler at det for enkelte av barnevernets ansvars- og arbeidsområder etter hvert bør stilles krav om mastergradseksamen, spesielt ved stillinger som innebærer faglig lederansvar i barnevernstjenesten.

Å innføre en doktorgradsutdanning vil innebære utgifter til flere vitenskapelige stillinger. Et sentralt insentiv som kan bidra til den vitenskapelige kompetansestyrkingen som dette krever, for eksempel for å utvikle en forskerskole ved ett av fagmiljøene, alternativt at et slikt vitenskapelig ressurstiltak utvikles med basis i flere samarbeidende fagmiljø, innebærer at det må avsettes midler til en slik satsing. I NOU 2008:3 «Sett under ett» ble det anslått at en styrket forskerutdanning for hele utdanningssystemet i Norge, med forskerskoler eller tilsvarende strukturerte opplegg for forskerutdanningen med definerte minstekrav, ville innebære et økt ressursbehov på anslagsvis 300 millioner kroner årlig når ordningen blir innført. For barneverns- og sosionomutdanningen vil beløpet være betydelig mindre da den kun utgjør en liten del av det samlede utdanningssystemet.

14.7 Etter- og oppdateringsutdanning

Forslaget om at alle ansatte i barnevernet gjennomfører kurs for å oppdatere seg faglig hvert fjerde år, vil kreve ressurser til å utarbeide kursopplegg, avholde kurs, samt utgifter for arbeidsgiver til eventuelt studiepermisjon og lesedager. I 2007 var det vel 3000 ansatte i barnevernet. Dersom en fjerdedel av disse deltar på kurs noen uker hvert år, anslås dette å utgjøre en samlet kostnad på 20-25 mill kroner. Det er sannsynligvis at det allerede eksisterende kurs og etterutdanningsopplegg ved flere av utdanningsinstitusjonene som kan benyttes, slik at merutgiften utover dagens nivå blir lavere enn anslått samlet kostnad.

14.8 Faglig-vitenskapelig kvalitets­utvikling

Utvalget har i rapporten understreket at ressursknapphet vil kunne være en vesentlig hindring for å realisere en ønsket kompetanseutvikling, da det hevdes at barnevernsmiljøene er lavt prioritert ved aktuelle høgskoler og universitet.

Å utpeke et fagmiljø for «fremragende undervisning» anslås å koste om lag 5 mill kroner per senter etter modell fra NOU 2008:3 «Sett under ett». Det å tilføre enkelte miljøer både stipendiater og professor II – stillinger vil utgjøre om lag 700 00 kroner per stilling. Samtidig vil det å legge til rette for en personalutveksling ved at praktikere tjenestegjør ved en utdanningsinstitusjon og vise versa, kreve noe administrative ressurser. Utgiftene til å etablere deltidsstillinger for praktikere på åremålsbasis i utdanningsmiljøene vil medføre økte administrasjons- og lønnsutgifter ved lærestedene om disse stillingene kommer i tillegg til eksisterende stillinger.

14.9 Nasjonalt fagråd

Å etablere et eget nasjonalt fagråd for de studiemiljø som har ansvaret for å ivareta barnevernets kompetansebehov ved å kvalitetssikre, samordne og utvikle felles studieoppgaver og faglige perspektiver innebærer å dele Nasjonalt råd for helse- og sosialfagutdanning i to. Etableringen vil trolig ikke innebære særlige utgifter utover de ressursene som kan overføres fra det eksisterende rådet. Samlet årlig utgift vil imidlertid avhenge av hvilke funksjoner som legges til et slikt fagråd.

Til forsiden