5 Biologisk mangfold

5.1 Hva er biologisk mangfold?

Naturens mangfold er grunnlag for menneskers liv, verdiskaping og trivsel, og omfatter både levende og ikke-levende (abiotiske) elementer. Den biologiske delen av naturen er en forny­bar ressurs med sin egen utvikling, evolusjons­pro­sessen. Fordi de kan overbelastes og ødeleg­ges, er biolo­g­is­ke ressurser bare betinget fornybare.

De ikke-levende elementene er blant annet vann, luft, berggrunn, løsmasser og jord. De om­fat­t­er framfor alt de kjemiske stoffene som sirkulerer gjennom økosfæren i kretsløpene av karbon, oksygen, vann, nitrogen, fosfor og svovel. Stoffkretsløpene drives av en strøm av sol­energi gjennom naturlige og menneske­påvirk­ede økosyste­mer. Energistrømmen går gjen­nom næringskjeden av leven­de organismer fra planter via planteetere til kjøtt­etere, ofte i flere ledd, i hav, ferskvann og på land­jorda. Helhet­en av levende organis­mer og de abiotiske elementene i miljøet disse lever i, kalles øko­syste­mer.

I Norge går næringskjeden i økosystemer på land fra planter gjennom for eksem­pel insekter, gnagere og fugler til rødrev og rov­fugl, og via hjortedyr til til store rovdyr. I hav og fersk­­vann går kjeden fra alger via krepsdyr, småfisk og yngel, til rovfisk som torsk og ørret, sel, hval, sjøfugl, havørn og fiskeørn. Virvel­løse dyr som insekter, og sopp, bakterier og andre mikro­organismer, har avgjør­ende roller i økosystemet, de siste blant annet i ned­bryting av organiske stoffer for å lukke eller full­føre stoff­krets­­løpene.

Gjennom næringskjeden reduseres både energimengden og biomas­sen med i størrelsesorden ti ganger, men med store variasjoner rundt dette tallet, for hvert ledd eller «trofisk nivå» opp­over i en næringspyramide. Dette har stor betydning for en økosystem­basert forvaltning, som i St.meld. nr. 12 (2001-2002) Rent og rikt hav, er definert slik:

«Økosystemtilnærming til havforvaltning er en integrert forvaltning av menneskelige aktivi­tet­er basert på økosystemenes dynamikk. Målsetningen er å oppnå bærekraftig bruk av res­sur­ser og goder fra økosystemene og opprettholde deres struktur, virkemåte og produktivitet.»

Økosystemtilnærming og økosystemforvaltning har internasjonalt fått bred tilslutning som sentralt prinsipp og strategi. Det gjelder Konvensjonen om biologisk mangfold, Konven­sjo­nen for det marine miljø i det nordøstlige Atlanterhavet (OSPAR-konvensjonen), Nordsjø­konfer­ansen i Bergen i 2002, FNs Tusen­årsutredning (Millennium Ecosystem Assess­ment, 2005), og EUs/EØS’ vannrammedirektiv.

For matforsyning får en mye igjen ved å høste lavest mulig i næringskjeden, ettersom det bl.a. kreves opptil ti ganger så stort areal for å produ­sere storfekjøtt som matkorn, når en ser på allerede opp­dyrkede landbruksarealer (dette gjelder ikke kjøttproduksjon fra utmarksbeite). For andre øko­syste­mer, som utmarks­arealer og hav, vil en balansert forvaltning bety at en høster på flere ledd i nærings­­kjeden. Når en fisker stadig lengre ned i nærings­kjeden, gjør en stadig større inngrep i havets økosystemer.

I forvaltningen av havet har ofte beregninger av likevektsfangst (MSY, Maximum Sustain­able Yield, i skogbruk ofte kalt balansekvantum) vært en sentral størrelse som øvre grense for fangst og uttak. I MSY-modeller beskattes bestanden ned til et nivå godt under antatt natur­tilstand, for å øke tilveksten som kan høstes, til et maksimum. Det kan også gi høy risiko for overbeskatning. Blant annet derfor har for eksempel det internasjonale havforskningsrådet ICES siden 1998 innarbeidet føre-var-regler for nedre grenser for gytebestanden som grunn­lag for sine anbefalinger om fangst og kvoter. En økosystembasert forvaltning av havet tilsier at en må bygge på flerbestands­model­­ler og beskatte mange fiske­slag, sjøpattedyr og sjøfugl på en balansert måte. For skog og andre ut­marks­­­arealer må en, for å ivareta øko­syste­met best mulig, ha et balan­sert uttak av f.eks. tømmer, husdyrbeite, småvilt og storvilt, og holde rov­vilt­be­stan­d­ene på et levedyktig nivå.

En annen implikasjon av næringspyramiden er at det er langt færre individer av arter jo høyere opp man kommer, og dermed større sårbarhet eller fare for at popu­lasjonen eller bestanden kan komme under reproduserbare nivåer.

Et viktig moment er at konsentrasjon og nivå av flere miljø­­­gifter i plant­er og dyr ofte øker oppover i næringskjeden, slik at rov­dyr og spesielt rov­fugl er aller mest utsatt. Til­stan­d­­­en til rovdyr på toppen av nærings­pyra­mi­den er blant annet derfor en viktig indika­tor på tilstanden i disse øko­systemene: Er disse artene til stede med leve­dyk­tige bestander, tyder det på at øko­systemet totalt sett er i rela­tivt god til­stand. Er de det ikke, kan det være tegn på fundamentale proble­mer.

FNs konvensjon om biologisk mangfold (CBD - Convention on Biological Diversity) fra 1992 gjelder bevaring og bærekraftig bruk av tre nivåer av biologisk mang­fold - gener, arter og økosystemer: Den genetiske variasjonen innen hver art, popula­sjonene av hver art (som kan finnes i ulike økosystemer), og økosystemene (biotopene eller natur­typene) artene har som leve­områder eller habitater.

Den genetiske variasjonen innen en art, særlig mellom ulike geografisk atskilte bestan­der, er en helt vesentlig del av det biologiske mangfoldet. Den er en fundamental ressurs for naturens egen evo­lu­sjon, for artens samlede tilpasning til endrede naturvilkår, ikke minst overfor klima­endringer, og for økonomisk utnytting av blant annet kultur­planter. Det er anslått, som et minimum, at for de fleste arter er det to eller flere variant­er (alleler) for mellom 10 og 50 pst. av det samlede antall gener for hver art. Med kombinasjonsmulighetene gitt mange tusen gener for hver art (størrelsesorden 30 000 for mennesker) betyr det en enorm genetisk varia­sjon, langt større enn en hadde fore­stilt seg før en hadde tilgang til de nyeste analyse­metoder.

Både for ris, sukkerrør, kaffe, hvete, mais og poteter har en gjentatte ganger krysset inn gener fra vilt­voksen­de varianter og slektninger for å møte angrep fra virus, insekt­er og andre para­sitter eller for å tilføre kultur­plantene ønskede egenskaper på andre områder.

Norske eksempler på viktig gene­tisk variasjon innen én og samme art kan være de mange hundre genetisk forskjellige be­stand­ene av villaks. Norsk oppdrettslaks er resultatet av avls­arbeid med genetisk materiale fra 40 norske lakse­stammer, noe som har fordoblet tilvekst­hastig­heten og økt fôr­ut­nytt­elsen bety­delig.

En har en til­svarende genetisk varia­sjon mellom ulike stammer av kyst­torsk, separat fra norsk-arktisk torsk eller skrei. Det er også stor gene­tisk varia­sjon innen vill­rein­stammen, som skiller seg klart fra norsk tam­rein. Denne gene­­­­tiske varia­sjonen innen hver art og hver popu­la­sjon er av avgjørende betyd­ning for videre evolu­sjon og tilpasning, ikke minst for å kunne møte menneske­skapte klima­endringer.

Hver enkelt bestand eller populasjon må ha et minimum av individer, bl.a. for ikke å risi­ke­re innavl. Den reetablerte sør­skandi­naviske ulve­bestan­d­­en skriver seg for eksempel fra bare tre inn­vandrede indivi­der fra den finsk-russ­iske ulve­stammen, og er sterkt utsatt for innavl.

Artene er grunnenhetene i livet på jorda. Mange arter er alt utryddet og kommer aldri til­bake. Artsutryddelse er, som tap av genetisk variasjon innen arten, irreversibelt og ugjen­kalle­lig. Artene og variasjonen kan best overleve på lang sikt som del av funge­r­ende økosys­te­­mer. Bestander i dyrehager og i genbanker, som Nordisk Ministerråds nor­­d­­iske genbank­ NordGen i Skåne og Svalbard Globale Frøhvelv, kan ha stor verdi som supp­­le­rende sikker­hets­tiltak. En lang rekke nors­ke laksestammer har over­levd i gen­bank­­er og er gjenutsatt i sine vassdrag etter å ha vært helt borte fra vass­draget etter vassdragsregulering, forsur­ing eller etter rotenon­behand­ling mot Gyro­­dactylus-parasitten. Disse vass­dragene står nå, etter kalking, redusert nedfall og gjen­utsetting av fisk, for 15 pst. av sam­let norsk fangst av villaks.

Artene har ulike spesialiteter, nisjer eller «yrker». Tre beslektede, men forskjellige, fugle­arter, granmeis, toppmeis og svart­meis, finner og hams­trer alle frø og insekter i gran­trær, men hen­holdsvis innerst, midt på og ytterst i baret på den sam­me grankvisten. Kråke og rødrev regnes ofte som genera­lis­ter (oppor­tu­nister), med brede nisjer, mens røyskatt, snømus og fiskeørn er eksempler på arter med relativt smale nisjer, som spesia­lister på henholdsvis små­gnagere og på bestemte fiske­slag.

Noen arter, som har sentrale, viktige eller dominerende roller i økosystemene, er nøkkel­arter som blåbær, maur, elg, bever, hakke­spet­ter, marflo, raudåte og tobis. Andre arter er indika­tor­arter, typiske for bestemte økosystemer, som lavarten huldrestry er det for gammel og rela­tivt uberørt granskog med andre sjeldne og sårbare arter. Elve­musling og oter er indika­tor­arter for miljøkvaliteten i elver og fersk­vann. For alle disse tre artene har Norge en betyde­lig andel av bestandene i Europa.

På verdensbasis er omkring 2 millioner arter (blant annet rundt én millioner insektarter og tre hundre tusen karplanter) kjent og beskrevet hittil. Det er anslått at totalantallet kan være mellom 5 og 30 millioner, hvor­av de fleste ubeskrevne arter er virvelløse dyr som insekter.

Det er videre anslått at arter utryddes med en takt som er i størrelsesorden tusen ganger rask­ere enn ved naturlig evolusjon. Dette betyr at takten i menne­ske­skapt artsut­ryd­delse kan være på nivå med tidligere episoder av masse­utryddelser i jordas utvik­ling, da mellom 60 og 90 pst. av alle arter ble utryddet.

Rundt 10 pst. av jordas kjente og beskrevne arter er vurdert etter sårbarhet, jf. boks 5.1. Av disse er 30 pst. av amfibiene, 23 pst. av pattedyrene og 12 pst. av fugleartene ansett som truet av utryddelse, en andel som klart har økt fra 1980 til 2004, i hvertfall for amfibier og fuglearter. Tropisk skog og fersk­vann er blant de habita­ter eller leveom­rå­­d­­er som har flest truede arter.

I Norge er det er påvist ca. 40 000 arter, men det reelle antallet er sannsynligvis omkring 60 000. Da er ikke bakterier og virus tatt med i regnestykket. En vet relativt mye om fugler, pattedyr, karplanter og ferskvannsfisk. For andre grupper mangler en god kunn­skap om forekomst og utbredelse, blant annet for insekter, som det er påvist ca. 16 000 av i Norge. I tillegg er trolig flere tusen insekt­arter ennå uoppdaget.

Artsdatabankens Norsk rødliste (2006) regner 1 988 arter som kritisk truet, truet eller sårbare, herav 285 som er kritisk truet og kan være borte fra Norge i løpet av 10 år, for eksempel fjell­rev, orkidéen rød skogfrue, ulv og sjøfuglarten lomvi. Ny rødliste for Norge skal legges fram i 2010.

Økosystemene står for en lang rekke strategisk viktige og livsnødvendige funk­sjoner for å opprettholde livet på jorda, funksjoner som også kan ses som stort sett «ubetalte» tjenester til menneskesamfunnet. (Se nedenfor om verdier og verd­setting.)

Et viktig tema og forhold ved biologisk mangfold er at det foregår en naturlig evolusjon, og at naturen har en egenrytme med stadig utvikling, der arter fortsatt sprer seg også på naturlig vis. Det gjelder blant annet spredning og innvandring av nye arter til Norge, en prosess som har foregått siden forrige istid for 10 000 år siden. Det foregår økolo­giske suksesjoner (utvik­lings­forløp) i samspill med natur­­lige, ofte svært lange, sykluser, som naturlige klima­­syk­luser. Å se menneskeskapte endringer i naturen i sammenheng med naturens egen rytme og utvik­ling er derfor både viktig og vanske­lig og krever lang­siktig­het både i forskning, over­våking og for­valtning.

Naturens egne endringsprosesser innebærer at økosystemene er utsatt for naturlige svingning­er og forstyrrelser. Etter forstyrrelser som skog­brann, stormfelling, insekt­angrep, flom og ras, og etter menneskelige inngrep som snauhogst, vil arealer gradvis erobres eller domineres gjennom en suksesjon, et økolo­gisk utvik­lings­forløp, av for eksempel smyle, geiterams, bringe­­bær, bjørk, osp og etter hvert granskog.

Sammenhengene mellom et økosystems mangfold eller diversitet, målt for eksempel i antall arter, og dets stabilitet og produktivitet har vært mye diskutert og utforsket. Generelt er det en positiv sammen­heng mellom antall arter og stabiliteten i den totale produk­sjonen av biomasse over tid, mens stabili­teten i populasjoner av de enkelte arter heller er mindre jo flere arter øko­systemet har. «Stabilitet» i betyd­ningen motstandsdyktighet («resiliens») mot forstyr­rel­ser og belast­ninger på økosystemet kan også være høyere ved økt diversitet, uten at dette er noen fast regel. Både produktivitet og artsmangfold kan være høyere i tidlige suksesjons­stadier enn i det antatte klimaksstadiet.

Sammenhengen mellom diversitet og produktivitet, målt i biomasse eller netto primær­produk­sjon (NPP), er generelt enklere å fastslå som klart positiv, men sammenhengen blir svakere jo flere arter en har i et økosystem. Noe forenklet kan en større del av solstråling, vann- og mine­ral­tilgang utnyttes når flere arter fyller flere nisjer, men med en gradvis «metning» etter hvert som artsantallet stiger. Som for diversitetens betydning for øko­sys­tem­tjenester er det ofte hvilke arter en finner, og ikke antallet, og de viktigste artene, nøkkel­art­ene, som har størst betydning.

5.2 Biologisk mangfold: Verdier og verdsetting

De økonomiske verdiene det biologiske mangfoldet har for menneskene blir ofte klassifisert som bruks­­­verdi og ikke-bruksverdi, som igjen består av flere underkategorier (OECD, 2002; Pearce mfl, 1994; Pearce mfl, 2006), jf. også omtalen i avsnitt 7.5. Bruksverdien er sammensatt av direkte bruksverdi (både konsumerende og ikke-konsumerende), indirekte bruksverdi og opsjons verdi. Ikke-bruks­verdien kan deles opp i eksistens verdi og arve- og bevarings verdi.

Fra en økonomisk synsvinkel utgjør disse ulike verdiene til sammen den biologiske kompo­nen­t­en av natur- og miljøkapitalen som andel av den samlede «nasjonalformuen» og «global­formuen» som er diskutert i kapittel 2.

For biologisk mangfold består den direkte konsumerende verdien av markedsverdien av biologiske produkter til salg og eget bruk: kulturplanter, skogbruk, husdyrarter og -raser, viltverdi, fisk, bær, farmasøytiske produkter fra planter, dyr og sopp.

Det er grovt anslått at halvparten av verdens farmasøytiske produkter regnet i verdi er basert på plante­stoffer, og at 70 pst. av all medisin som brukes, har utgangspunkt i naturen.

Den direkte ikke-konsumerende verdien av biologisk mangfold kommer fra rekreasjon, friluftsliv og opplevelsesverdi, fra vitenskapelig referanse- og overvåkingsverdi og fra genetisk informasjonsverdi, for eksempel fra naturlige stoffer med farmasøytisk verdi som også kan framstilles syntetisk.

Indirekte bruksverdi omfatter en lang rekke økologiske funksjoner, der de fleste ikke har direkte markedsverdi. Det omfatter regulering av atmo­sfære og lokal­klima, av stoffkretsløp (karbonbinding, rensing og resipient­funksjoner for bl.a. fosfor og nitrogen), vannkretsløp og flomvern. Et eksempel er omtalt i boks 5.2 om New Yorks vannforsyning. Det gjelder også insekt­bestøv­ning og frøspredning både for ville planter og mange viktige kulturplanter. Andre viktige økosystemfunksjoner er erosjons­vern og dannelse og vedlikehold av jordsmonn, og naturlig bekjempelse av sykdommer og skadedyr på ville og domestiserte planter og dyr.

Naturlig biologisk kontroll av skadedyr, parasitter og sykdommer er i omfang mange ganger viktigere enn den regulering mennesket utøver med kjemiske midler. En har en lang rekke velkjente eksempler på bruk av biologisk bekjempelse av skadedyr. Et norsk eksempel er bruk av leppefisk som bergnebb og berggylte til bekjemping av lakselus på opp­drettslaks.

Våtmarker har stor økologisk verdi både for flomdemping og flom­regu­lering og for opp­sam­ling og rensing av næringsstoffer fra landbruk og avløp. Bløtdyr (mollusker) som elvemusling og østers har stor filter- og rense­kapasitet både i ferskvann og i havet; én elve­musling filtrerer femti liter per dag. Bakte­riers og andre mikroorganismers rolle i ren­s­ing av vann, både i natur­lige økosystemer og i kom­munale og industrielle avløps­rense­anlegg, er vidt aner­kjent.

En tredel av verdens matforsyning er anslått å være avhengig av plantebestøvning bare fra bier, og så mye som 70 pst. av bier og andre insekter i alt. Bare i USA er den kommersielle verdien av insektbestøvning anslått til 22 mrd. dollar.

Opsjons verdien ligger enkelt sagt i å bevare valgfriheten med hensyn til forskjellige typer av bio­lo­gisk mangfold for framtida: Det ligger en verdi i fortsatt å ha et valg, en verdi som blir borte ved utbygging av et areal (og fjerning av et økosystem) eller ved utryddelse av en art, eller av en underart som kan representere viktig genetisk varia­sjon. Eksistens ­verdien består i et menneskelig ønske, etisk, kulturelt eller religiøst begrunnet, om å bevare naturen uten noe behov for selv å dra nytte av eller oppleve det konkrete bio­logiske mangfoldet. Altruisme overfor framtidige, generasjoner er grunn­laget for å gi biologisk mangfold en arve- og bevar­ings verdi. Disse tre verdiene er van­ske­­lige å skille fra hverandre, og selv om motiva­sjonen teore­tisk kan være forskjellig, vil disse i praksis gli over i hverandre.

Praktisk verdsetting av biologisk mangfold er av mange grunner en av de vanskeligste opp­gavene innen verdsetting av miljøgoder. Dels er det vanskelig å avgrense deler av det biolo­giske mangfoldet (arter, økosystemer) fra resten av mangfoldet (én art fra hele øko­systemet). Dels er det vanskelig å aggregere verdier for ulike komponenter på en forsvarlig måte.

FNs Tusenårsutredning (Millennium Ecosystem Assessment, MA) fra 2005 tok for seg de ulike verdiene biologisk mangfold representerer for menneskene. Betegnelsen «økosystemtjenester» blir brukt både for kommersiell økonomisk høsting fra naturen, for naturens livsbærende og regulerende prosesser, og for kulturelle og estetiske verdier. Utredningen fant at 15 av i alt 24 typer tjenester var svekket, 4 var styrket og 5 noenlunde stabile på globalt nivå, men kunne være truet lokalt og regionalt. De 24 tjenest­ene omfatter (i) forsyningstjenester , som produksjon av mat, fiber og bioenergi, vannforsyning og genetiske ressurser for landbruk og medisiner, (ii) reguleringstjenester som karbonbinding, vannrensing, erosjonsvern, plante- og sykdomsvern, plantebestøvning, vannregulering og flomdemping, og (iii) kulturelle tjenester , blant annet som grunnlag for rekreasjon og økoturisme.

De fire «tjenestene» som er styrket, er matforsyning fra åkerbruk, fra husdyrhold og fra fiske­opp­drett, og karbonfangst i skog og annen biomasse. Dette har til dels gått på bekostning av areal og andre ressurser til flere av de øvrige øko­systemtjenestene. De som er redusert, er fiskefangst, viltressurser, tilgang på ved og trekull, samt genetiske ressurser for landbruk og farma­søytiske pro­dukter. Det samme gjelder naturlige prosesser for vannforsyn­ing, avfalls­behand­ling, vann­rensing, vern mot naturskader, regulering av lokal luft­kvali­tet og lokal- og regio­nal­klima, naturlig skade­dyrbekjempelse, insektbestøvning av planter, erosjonsvern og åndelige og estetiske verdier.

Begrepet «økosystemtjenester» kan ha stor pedagogisk verdi for å illustrere betydningen av livsnødvendige økosystemfunksjoner, og er derfor mye brukt både i norsk og internasjonal sammen­heng. Det må likevel understrekes at uttrykket er en metafor, og ikke en presis analy­tisk beskrivelse av tjenester naturen «utfører» for å tilfredsstille en samfunnsmessig etter­spørsel, slik tilfellet er med menneskeproduserte tjenester.

En viktig oppfølging av Tusenårsutredningen, for nærmere å belyse den økonomiske betyd­ning­en av økosystemtjenestene, er Potsdam-initiativet (fra Potsdam-møtet av G8+5-landene i mars 2007) om å utarbeide en «Stern-rapport» for biologisk mangfold, som skulle bygge på Tusen­års­utredningen og Konvensjonen om biologisk mangfold (CBD). EU-kommisjonen og Tysk­land tok ansvar­et for å sette i gang og lede et slikt arbeid. En første delrapport ble lagt fram på parts­møtet i CBD i Bonn (COP-9) i mai 2008. Prosjektet «The Economics of Ecosystems and Bio­diver­sity» (TEEB), ledet av Pavan Sukh­dev, skal legge fram sin sluttrapport til COP-10 våren 2010.

Verdien av økosystemtjenester kan i mange tilfeller betraktes som et kollektivt gode (eller en positiv eksternalitet). Til forskjell fra forurensninger (negative eksternaliteter, eller kollektive «onder») som etter økonomisk teori bør internaliseres for eksempel gjennom avgifter («Pigou­skatter»), kan det i flere situasjoner være riktig og nød­ven­dig å sikre «forsyningen» av øko­systemtjenester gjennom kompensasjon eller tilskudd til de grunn­eiere eller rettighetshavere som ivaretar det biologiske mangfoldet på en slik måte at viktige økosystemtjenester opprett­holdes. Betaling for økosystemtjenester er derfor blitt et mye brukt begrep og virkemiddel i de senere år, ikke minst med henvisning til opp­følging av FNs Tusenårsutredning. I denne sammenheng er det vesentlig å analysere nøye hvilke brukere og rettighets­havere og hvilke konkrete tjenester en har med å gjøre, og å se på et vidt spektrum av andre virkemidler en har tilgjengelig for å ivareta forskjellige hensyn og øko­sys­tem­funk­sjoner.

5.3 Trusler mot biologisk mangfold

Det er fem hovedtyper menneskeskapte trusler mot biologisk mangfold:

• Tap, forringelse og fragmentering av leveområder (habitat- eller arealbruks­endring).

• Overbeskatning, bl.a. ved jakt eller fiske (overutnyttelse eller overhøsting).

• Menneskeskapte klimaendringer.

• Forurensning: Forsuring, overgjødsling og miljøgifter.

• Spredning av fremmede arter, herunder genmodifiserte organismer (GMO).

Klimaendring og utslipp av miljøgifter, de to andre hoved­temaene for utred­ningen, utgjør på­virk­­ninger, trusler eller utfordringer mot miljøet, både direkte for menne­s­ke­lig helse, verdi­skaping og velferd og for naturen. Biologisk mangfold er ikke en trussel eller påvirknings­faktor, men et sett av ressurser og verdier truet av disse og andre prosesser og påvirkninger.

De mest alvorlige truslene mot det biologiske mangfoldet kommer i dag fra endringer i og øde­leggelse av artenes leveområder eller habitater, fra arealbruks­end­ringer i form av avskog­ing, drener­ing, overbeiting, oppdyrking, nedbygging, oppdemming og ved frag­men­­t­ering av artenes leveområder. For de truede artene på Norsk rødliste er arealendringer den største trusselen, for hele 85 pst. av artene.

Verdens skogarealer er redusert med rundt 40 pst. de siste 300 år. I Norge er avvirkningen langt under tilveksten, og det er ingen eller ubetydelige reduk­sjoner i skogarealet, men det har vært en omlegging til driftsmåter med betydelige miljøkonsekvenser: Flatehogst, skogplanting, grøfting, treslagsskifte, skogsveibygging etc. Gammelskog med sjeldne arter er kanskje spesielt utsatt, men også for eksem­pel hønsehauk, skogs­høns (tiur, orrfugl, jerpe) og hakke­spetter er sterkt utsatt i det moderne skogbruket.

Siden 1900 er rundt 50 pst. av verdens våtmarker gått tapt, særlig på den nordlige halv­kule i de første femti år av 1900-tallet, og med et økende press på arealer i utvik­lingsland i sør i de siste tiår. I løpet av de to siste tiårene er 35 pst. av verdens mangro­ve­­skoger for­svun­net pga. akvakultur (blant annet av kongereker), over­utnyttelse og stormer. I Norge er minst 25 pst. av myr og våtmark under skog­grensa grøftet og drenert, det meste for skog­bruk, men også for opp­dyrking.

Tretti pst. av verdens korallrev er skadet av fiskerier, forurensing, sykdom og økt sjøtem­pe­ratur. Også forsuring av havet truer korallrevene. I løpet av de siste ti år har en oppdaget et betydelig og tidligere ukjent om­fang av kaldt­vanns­koraller med opptil 300 forskjellige dyre­arter og mer enn 800 arter i alt, både i Norge, med mer enn 1 000 korallrev i norsk far­vann, og ellers i Nord-Atlanteren. Nær halv­part­en av de regi­strerte norske korall­­­rev er alle­rede skadet eller øde­lagt av trål, annen fiskered­skap og oljevirk­som­het.

Ved fragmentering av de opprinnelige, naturlige eller kulturbetingede, leveområdene til sår­bare arter blir disse områdene redusert til øyer i et «hav» av andre arealtyper. En slik utvikling medfører en høy risiko for lokal utryddelse av arter, etter­som de resterende arealene blir for små og for langt fra hverandre til å unngå innavl, utdøing av små og sår­bare bestander ved lokale forstyrrelser og manglende rekolonisering fra nærligg­ende områder og bestander.

Det blir stadig vanskeligere å finne naturområder som er lite berørt, også i Norge. Arealet av store, sammen­hengende områder uten inngrep ble sterkt redusert gjennom 1900-tallet, og områdene mindre og færre. Villmarkspregede naturområder, definert som områder mer enn 5 kilometer fra tyngre tekniske inngrep, ble redusert fra 48 til under 12 pst. av Norges areal fra 1900 til 2003. «Inngrepsfrie» områder, arealer mer enn 1 kilometer fra slike inngrep, utgjør nå 45 pst. (33,6 pst. i Sør-Norge, 66,5 i Nord-Norge), en reduksjon fra 48,1 pst. i femten­årsperioden 1988-2003. En ny registrering av villmarks­prege­de og inngreps­frie områd­er skal være ferdig i løpet av 2009. Pattedyr som villrein, fjellrev og jerv er skye arter som er svært sårbare for slik reduksjon i sine kjerneområder, jf. boks 5.3.

Gjennom historien har en lang rekke arter blitt utryddet ved fangst og over­beskatning, for eksempel geirfuglen i Norge. Overbeskatning er en alvorlig trussel mot en lang rekke arter og be­stander, ikke minst i havet, der tre fjerdedeler av verdens fiske­bestander ifølge FAO er fullt utnyttet eller overbeskattet. Hval­fangst har tidligere bidratt til lokal utryd­del­­se av artene gråhval, nordkaper, grønlandshval og blåhval i Nord-Atlanteren. En rekke fiskebestander i Nord­sjøen, Norske­havet og Barents­­havet (blant annet norsk vårgytende sild, nordsjøsild, nordsjø­makrell, lodde og norsk-arktisk torsk) har i perio­der vært til dels sterkt over­beskattet.

Bakgrunnen for og utviklingen i menneskeskapte klimaendringer er beskrevet i kapittel 4. Globalt anslår FNs klimapanel at mellom 20 og 30 pst. av verdens planter og dyr står i økt fare for å bli utryddet dersom klimaendringene fører til en global temperaturøkning på mer enn 1,5-2,5 ⁰ C.

I løpet av de neste 100 årene forventes gjennomsnittstemperaturen i Norge å stige med 2,5 – 4,0 ⁰ C. Nedbøren vil øke over hele landet, spesielt vinter og høst og på Vest­landet. Både temperatur og nedbør ventes å stige mer i Europa, Norge og aller mest i Arktis, enn gjennom­snittet for verden. I Norge er det allerede observert en lang rekke effekter av endringer i tem­p­­­e­­ra­tur på land og i vann. Det er påvist tidligere ankomst av trekkfugler om våren, tidligere kjønnsmodning hos dyr, høyere produk­sjon og reproduksjon, tidligere knoppsprett, tidligere utvandring hos lakse­fisk og endringer i gyteområder for fisk i havet. Korte perioder med mildvær og snøsmelting midtvinters kan være kritisk for norske nøkkelarter som blåbær.

Endringer i nedbør påvirker blant annet avrenning av vann, partikler og næringsstoffer. Dette kan igjen ha stor innvirkning, spesielt på kyst- og ferskvannssystemer. Endrete nedbørforhold sammen med temperatur påvirker isdannelse og snødekkets tykkelse og varighet. Dyp snø er blant annet vist å ha negativ effekt på bestandsveksten for noen dyr. Varigheten av snødekket påvirker vekstsesongen, og kraftigere isdannelse har for eksempel negativ effekt på beite­for­holdene for reinsdyr. Derimot viser det seg at isdek­ke på elver virker som beskyttelse for lakse­unger som er klar for utvandring (­smolt). Endringer i perioden med og dybden av snø­dekke i fjellet kan ha avgjørende betydning for bestandene av lemen og dermed også av ugler, fjellrev og ryper, jf. boks 5.4.

De biologiske konsekvensene av klimaendringer innebærer oftest habitatendringer og for­sterkes av andre habitat­endringer og av innvandring av fremmede arter, som øker med klima­endringene. Temperaturøkning presser fjellplanter opp i høyden, men disse blir også utkon­kurrert i lavere høyder pga. redusert beitepress. Gjengroing både i seter­regionen og på lyng­hei­ene ved kysten skyldes både temperaturøkning og redusert beite­­press og lyngbrenning. Klimaendringene gir også økt avrenning til elvene og kysten av næringssalter fra jord­bruks­arealer pga. høyere nedbør, økt vannføring og økt erosjon og utvasking av jordpartikler og næringsstoffer som igjen skyldes kraftigere regnskyll og lengre perioder uten snødekke.

Norske og europeiske utslipp av forsurende stoffer (svoveldioksid, nitrogenoksider, ammo­niakk) har ført til sur nedbør, med spesielt alvorlige konsekvenser for sårbare områder og øko­systemer, særlig i ferskvann, i Skandinavia, (jf. boks 5.5). Norske utslipp av svovel er redusert med 85 pst. fra 1980 til 2006. Norske utslipp av NO_x er fore­løpig ikke redusert; kutt ved innføring av kata­­­­­­lysator er oppveid av veksten i trafikk­mengden og av økte utslipp offshore. Ved for­plik­­t­ende internasjonalt samar­beid er ned­fallet av svovel over Norge redusert med 70 pst. og av nitrogen med 35 pst. fra 1980 til 2005. Tålegrensene for forsuring var over­skredet for 30 pst. av Norges areal i 1980. Dette ble redusert til 13 pst. i 2000 og anslås til å bli 7 pst. i 2010, om alle land oppfyller forpliktelsene under Gøteborg­proto­kol­len fra 1999.

Det nordligste Norge er utsatt for forurensning fra Petsjenganikel, som består av gruvene og anrikningsanlegget i Zapoljarny og smelteverket i Nikel, fem kilometer fra norskegrensa ved Pasvikelva, og som samlet har det største utslippet av svoveldioksid i Europa. Utslippene herfra nådde i 1979 en topp på 400 000 tonn SO₂ , etter at en fra 1969 begynte å bruke sterkt svovel­holdig malm fra gruve- og smelte­verks­byen Norilsk i Vest-Sibir. Utslippene var på begynn­elsen av 1990-tallet 250 000 tonn, i 1999 rundt 150 000 tonn og er nå i overkant av 100 000 tonn SO₂ – rundt fem ganger samlede norske utslipp. Smelteverket Petsjenganikel slipper også årlig ut flere tusen tonn støv med tungmetallene nikkel og kobber, og noe mindre meng­der av arsén og kobolt. Omfattende skader på naturen rundt smelteverket innebærer at et betydelig område er praktisk talt bart for vege­ta­sjon. Vedvarende belastning og episoder med høye utslipp har gitt drama­tis­ke sviskader på den tidlig­ere furu- og bjørkeskog­en og lavvege­ta­sjonen, med mindre skader registrert også på norsk side.

Utslipp av nitrogenoksider (NO_x ) og flyktige organiske forbindelser (VOC) bidrar også til dannelse av bakkenær ozon, som bl.a. kan skade vegetasjon, både i landbruket og i naturlige økosystemer.

Det er påvist at havet blir stadig surere på grunn av CO₂ -utslipp, noe som har klare negative konsekvenser for livsmiljøet og den biologiske produksjonen og mangfoldet i havet. Blant annet viser rapporter fra OSPAR (havmiljøkonvensjonen for Nordøst-Atlanteren) at høye nivåer av CO₂ i atmosfæren endrer karbonkjemien i havene minst 100 ganger raskere enn noen gang tidligere de siste 100 000 år. Særlig rammet er korall­rev, flere arter planktonalger og dyr med skjeletter eller skall av kalsi­um­karbonat: bløt­dyr, som snegler, muslinger og blekksprut, og pigghuder, som sjøstjerner og kråkeboller. Alle disse artene har avgjørende betydning for resten av livet i havet, ikke minst for sentrale fiske­arter. Opptak av CO₂ og forsuring av havet går raskere i nordlige, kalde far­vann, som langs norskekysten, enn i tropiske områder. Det an­slås at en tredel av det mennes­ke­skapte over­skud­det i forhold til den naturlige karbon­syklusen tas opp av havet, selv om denne andelen nå blir mindre pga. metning. Havet får dermed stadig mindre kapasitet til å ta opp CO₂ fra atmo­sfæren.

Når det gjelder overgjødsling har menneskelig påvirkning ført til at tilførselen av nitro­gen til jordas stoffkretsløp er for­dob­let og tilførselen av fosfor er tredoblet siden 1960, med store konsekvenser for økosystemer både på land, i ferskvann og i havet. Tilgang­en på fosfor har størst betydning for veksten av alger og plante­plankton i fersk­vann, og i noen fjord­områder, mens nitrogen er den begrens­en­de fakto­ren langs kysten og i åpent hav, jf. også boks 5.6.

Overgjødsling av innsjøer og våtmarker, med økt algevekst og redusert oksygeninnhold, har gitt vanskelige levevilkår for flere fiskearter, men har også gitt økt næring og bedre skjul for mange fuglearter, som er økt i utbredelse og antall, som toppdykker, knoppsvane, sothøne, rørsanger, sivspurv og sivhauk.

I Norge ble forbruket av kunstgjødsel av nitrogen mer enn femdoblet fra 1946 til 1980, men har der­etter ligget på omtrent samme nivå. Bruken av fosforgjødsel er mer enn halvert siden 1980 og ligger litt over nivået fra 1946. Forbruk av både nitrogen og fosfor er høyt i inter­nasjonal sammen­heng. Utslipp fra avløp, jordbruk og industri til sårbare deler av Nord­sjøen (svenske­­grensa til Linde­snes) er redusert med 42 pst. for nitro­gen og med 66 pst. for fosfor fra 1985 til 2004. Utslipp til kyst­­en under ett er likevel økt siden 1985 som følge av økte utslipp av begge disse nærings­saltene fra fiske­­opp­drett.

Nitrogenkretsløpet i Norge påvirkes også i betydelig grad av norske og uten­land­ske utslipp av NO_x (nitrogenoksider) der norske utslipp lenge økte, men nå er redusert til 1980-nivå, mens nedfall og avsetninger av nitrogen i Norge er redu­sert med 35 pst. fra 1980 til 2005 (jf. sur nedbørs virkning på fisk og vann). Antropogen nitrogentilførsel fra luft­foru­rens­ning (fra NO_x og fra NH₃ - ammoniakk) utgjør i gjennomsnitt én kilo nitrogen per mål per år, et nivå tilsvarende rundt ti prosent av gjennomsnittlig tilførsel av nitro­gen­gjøds­­ling til jord­bruks­areal i Norge.

Utslipp av tungmetaller og organiske miljøgifter fra norske og uten­landske kilder akkumu­ler­es i økosystemer og konsentreres i artene oppover i nærings­­­­­­­­­kjeden både på land, i ferskv­ann og havet. Arter i ferskvann og hav, og rovfugl og andre preda­torer på toppen av nærings­kjeden, er spesielt utsatt. Miljøgifter og deres virkning på biologisk mangfold er nærmere drøftet i kapittel 6.

Fremmede, menneskeintroduserte arter er årsak til nærmere 40 pst. av de doku­men­­­terte artsutryddelsene på jorda siden 1800-tallet. Særlig har spredning av bl.a. rotter og geiter til isolerte oseaniske øyer utryddet mange plante- og fugle­arter som bare fantes på disse øyene.

Noen fremmede arter er bevisst satt ut i Norge, andre er rømt fra oppdrett eller utilsik­tet inn­ført ved transport og handel med varer fra andre deler av verden. Artsdatabankens Norsk svarteliste 2007, en liste over fremmede arter som kan være uønsket eller skadelige, inne­hold­er totalt 2483 kjente fremmede arter. Av disse er 217 risikovurdert. Av de risiko­­vurderte artene er 93 vurdert til kategorien høy risiko.

Ørekyte, mort, sørv, gjedde og kanadisk vasspest har forårsaket store endringer i det opp­rinn­elige livet i vann og vass­drag. Sykdomsorganismer som krepsepest (fra Nord-Amerika) og lakseparasitten Gyro­dac­ty­lus salaris (fra området rundt Østersjøen) har gitt store skader på kreps og laks. Gyro-parasitte­­n har utryddet laksestam­mer i en rekke vassdrag, og koster sam­funnet 250 mill. kroner årlig.

Skipstrafikk er en av de viktigste årsakene til flytting av arter til nye steder. Flere arter er spredt ved at skip tar inn ballastvann i en havn og tømmer det ut i en annen.

Genteknologien, med blant annet genspleising («rekombinant DNA-teknikk»), gir store mulig­heter innenfor produksjon av mat, fôr og medisiner, muligheter en ikke har hatt ved mer kon­vensjonelt avl- og krysningsarbeid. Genmodifiserte organismer (GMO) dyrkes nå i økende omfang i stadig flere land, en tredel i utviklingsland. Fra 1996 til 2005 økte arealet til dyrking av GMO fra null til 90 mill. hektar, fordelt på tjue land.

Kunnskapen om hvordan GMO påvirker naturmangfold og helse er foreløpig usikker og om­stridt. Selv om alle aktuelle virkemidler tas i bruk for å hindre spredning, er det ifølge Viten­skaps­komi­teen for mattrygghet for eksempel stor usikkerhet om spredning fra genmodi­fisert raps til de nærstående ville artene åkerkål, åkerreddik og åkersennep.

5.4 Status og trender for biologisk mangfold

Som nevnt ovenfor er utviklingen klart negativ både for de fleste økosystemtjenestene vurdert i Tusenårsutredningen og for takten i utryddelsen av arter (rundt tusen ganger raskere enn naturlig evolusjon). Antallet arter som er truet av utryddelse øker også, målt med globale og nasjonale rødlister.

En indeks for biologisk mangfold (WWFs «Living Planet Index», brukt blant annet av Kon­vensjonen om biologisk mangfold) viser en nedgang i bestandene for en lang rekke arter på rundt 30 pst. i perio­den 1970-2003 både i ferskvann, på landjorda og i havet, særlig klart etter ca. 1980.

Globalt biologisk mangfold (målt med MSA, «mean species abundance») er anslått å bli redusert fra rundt 73 pst. av potensialet i 2000 til rundt 66 pst. i 2030 og 62 pst. i 2050. Denne indikatoren (GLOBIO-modellen, utviklet for Konven­sjo­nen om biologisk mang­fold) angir i prinsippet gjennomsnittlig bestands­størrelse for ­artene i de enkelte økosys­te­mer sammenliknet med en referanse­tilstand, og bruker i mange tilfeller påvirknings­faktorer som erstatning for data for anslag for (nøkkel)arter. Den største reduksjonen fra 2000 til 2030 (7 prosent­poeng globalt) antas å skje i tropisk skog, savanner og grassletter (14-20 pst.), men også i EU ventes en reduk­sjon fra 48 pst. til 40 pst., mest pga. opp­dyrking til jord­bruks­­areal og ned­byg­ging, som er de viktigste faktorene også globalt.

Direktoratet for naturforvaltning utvikler en systematisk «Naturindeks for Norge», bygd opp etter samme prinsipper som den globale GLOBIO-modellen, men bygd på overvåk­ings­­data og ekspertvurderinger der GLOBIO på grunn av datamangel oftest må benytte påvirk­ningsdata for å gi et uttrykk for tilstanden i økosystemene målt ved å se på bestandsutviklingen for utvalg­te arter eller erstatninger for slike tall. Metoden er hittil utprøvd for Midt-Norge, bygd på 126 indikatorer for planter og dyr, og fordelt på 7 natur­­typer for årene 1990, 2000 og 2005. Med forbedringer både i metode og ikke minst i datagrunnlag skal den første indeksen for Norge etter planen være klar i løpet av 2009, og det tas sikte på oppdatering omkring hvert femte år.

For utviklingen før 1990 viser WWFs naturindeks for Norge fra 1970 til 2003 en tilsvar­ende nedgang som den globale WWF-indeksen, på rundt 30 pst. For Norge var nedgangen særlig tydelig fram til rundt 1985, spesielt for arter i hav og ferskvann, med et mer stabilt bilde etter dette. Både den globale og den norske indeks­en bygger på et relativt spinkelt datagrunnlag, med dels usikre og ikke klart repre­sentative data, data som heller ikke alltid er godt sam­men­likn­bare over tid. Det er likevel relativt sannsynlig at denne indeksen for Norge gjenspeiler at overfiske, vassdragsregulering, vannforurensning, forsuring og miljøgifter reduserte mange viktige norske bestander kraftig, nettopp i perioden fram til omkring 1980.

For å vurdere påvirkning og tilstand for biologisk mangfold må det understrekes at mange skade­­virkninger av for­sur­ing, miljøgifter, vannkraftutbygging og et intensivt skog­bruk kan være meget bety­de­lige, men først blir merkbare og synlige på lengre sikt. Ett eksempel på dette feno­me­net, som generelt betegnes som «extinction debt», kan være «forgubbingen» av elvemusling. Elvemuslingen kan bli over 200 år gammel (og ganske vanlig 80-90 år). Selv om den fortsatt finnes i to tre­deler av loka­litetene den historisk har vært påvist i, er rekrutter­ing av nye individer trolig helt opphørt for flere tiår siden i halv­parten av disse, iallefall i Sverige, der situasjonen på mange måter er sammen­likn­bar. Det betyr at vassdragsregulering, forsuring og annen forurensning fore­løpig ikke har utryd­det elvemus­lingen lokalt. Uten nyrekruttering vil den likevel forsvin­ne fra disse vassdragene, men først flere tiår inn i fram­­tida.

For flere arter har utviklingen av det biologiske mangfoldet i Norge de siste 50-100 år gått i positiv retning, og politikk­en har gitt oppløftende resultater. Nøkkelarter som bever, hav­ørn, fiskeørn, oter, elg, hjort og rådyr har hatt økende bestander, av flere grunner: Fred­ning av arter som rovfugl og rovdyr det tidligere var skuddpremie på, redusert husdyrbeite i utmark, målrettet viltfor­valt­­ning, et nettverk av vernede områder, reduserte utslipp og avset­ning av miljøgifter, av for­surende stoffer og av nærings­salter til fersk­vann og til deler av hav og kyst, og en mer bære­­kraftig for­valt­ning av flere fiskearter. De mest drastiske fysiske inngrepene og areal- eller habitat­endring­ene, blant annet ved omfatt­ende vannkraftutbygging og nye drifts­måter i skogbruket, skjedde trolig på 1960- og 1970-tallet, selv om arealendringer fortsatt er den klart viktigste trusselen mot biologisk mang­fold også i Norge. Truslene fra klimaend­ring­er, nye miljøgifter og frem­mede arter er derimot klart økende.

På globalt nivå har en sett en relativt rask økning i omfanget av vernede arealer , slik at de i 2003 dekket omkring 12 pst. av landarealet. Vernegraden varie­r­er imid­ler­tid betyd­elig: I svært mange land er størstedelen av det verne­de arealet å finne i kate­gori­ene med de minst strenge vernekriteriene, etter inndelingen i seks typer brukt av Verdens natur­vern­union (WCU-IUCN). I OECD-landene var 16,4 pst. av arealet vern­et i 2004. Andelen av vernet areal i de strengeste kategoriene I-II (bl.a. naturreservat­er og nasjo­nal­park­er) i 2007 ligger mellom 13 pst. for OECD-Europa og 34 pst. for OECD i alt. Reelt vern av disse områdene, hånd­hevelse, vakt­hold og aktiv for­valt­ning, ligger i mange tilfeller klart etter de formelle verne­ved­t­ak­ene.

EUs Natura 2000-nettverk som består av omkring 25 000 områder, dekker nå rundt 20 pst. av landarealet i de 27 medlemslandene. Dette nettverket av systematisk kartlagte og utpekte områder av ulike naturtyper skal ivareta vernebehovene for implementering i medlemslandene av EUs Fugle- og Habitatdirektiver. De skiller seg fra IUCNs strengeste vernekategorier ved at det tillates betydelig næringsvirksomhet, blant annet jordbruk, skogbruk og fiske, i disse områdene, forutsatt at disse aktivitetene er bærekraftige og i harmoni med naturmiljøet. Norge har liknende forpliktelser som i Habitat- og Fugledirektivet gjennom Bern-konvensjonens «Emerald Network». EUs direktiver og nettverk er også en oppfølging av Bern-konvensjonen.

I Norge har gjennomføringen av stortingsvedtaket om nasjonalparkplanen fra 1992 og andre tiltak, som fylkesvise verneplaner for utvalgte naturtyper, gitt en kraftig økning i det verne­de arealet, til 14,3 pst. 1. januar 2008 i Fastlands-Norge, en fordobling siden 1995. Det aller meste, 67 pst., av det vernede arealet i Norge er å finne i IUCN-kate­gori I-II; nasjonal­park­er og naturreservater dekker 9,6 pst. av fast­landet (land­skaps­vernområder dekker 4,7 pst.). På Sval­bard dekker det vern­e­de arealet nå 65,2 pst., alt i IUCN-kategori I-II.

Av de om lag 14,3 pst. av Norges fastlandsareal som er vernet etter naturvernloven domi­nerer høyfjells­om­rådene i arealomfang. Mens 23,4 pst. av alpin vegetasjonssone og 9,7 pst. av nordboreal sone var vernet i 2004, var vernet areal under to prosent for de tre sør­ligste, lavereliggende vegetasjonssonene. Flere viktige naturtyper er ennå ikke til­strekkelig fanget opp (jf. barskogvern, der faglige anbefalinger tilsier tredobling av de 1,7 pst. av norsk barskog som er vernet per dato).

Kyst- og sjøområdene er foreløpig dårlig representert i det verne­de arealet. Av Norges sjøareal innenfor grunnlinjen på totalt 90 000 km² , er 2 700 km² vernet etter naturvernloven. Norge har et inter­nasjonalt ansvar for å ta vare på et utsnitt av fjord- og kystområdene som en ikke finner til­svarende av andre steder i verden. Ingen av nasjonalparkene omfatter skjær­gårdsområder, og fjord­om­råd­er er i svært liten grad repre­sen­tert.

Også for det biologiske mangfoldet i elver og innsjøer er de viktigste truslene areal- eller habitat­­end­ringer (som truer 78 pst. av artene) og forurensning (52 pst.). En tredel av ferskvannarealet i Norge er påvirket av vass­­dragsregulering. Arbeidet med vass­dragsvern har i mange tiår vært et sentralt tema i norsk miljøpolitikk. Verne­plan I-IV og supp­le­r­ingen i 2005 omfatter omkring 24 pst. av vann­kraftpotensialet.

For å sikre at kommu­nene og sektor­myndig­hetene også tar hensyn til vernede vass­­drag i sin planlegging og virk­som­het overfor andre mulige inngrep, ble det i 1994 gitt «Rikspoli­tis­ke retningslinjer for vernede vass­drag» som en egen forskrift etter plan- og byg­ningsloven.

Som oppfølging av Villaksutvalget (NOU 1999: 9) vedtok Stortinget i 2003 å opp­rette 21 nasjonale laksefjorder og 37 nasjonale laksevassdrag med et et særskilt permanent beskyt­tel­sesregime for vern av villaksen. I 2006 ble dette utvidet med ytterligere 8 fjorder og 15 vass­drag.

For forvaltningen av økosystemer i ferskvann vil oppfølgingen og gjennomføringen av EUs vann­ramme­direktiv stå sentralt, også for Norge (se nedenfor).

5.5 Internasjonale avtaler og konvensjoner

Ramsarkonvensjonen (1971)

Konvensjonen om vern av våtmarker er en global avtale som ble utarbeidet i byen Ramsar i Iran i 1971. Norge var et av de første landene som ratifiserte våtmarks­konvensjonen i 1974, og den trådte i kraft i 1975.

Ramsarkonvensjonens definisjon av våtmarksområder omfatter blant annet myr og ferskvann samt brakkvann og marine områder ned til seks meters dybde. Konvensjonen begynte med å ivareta våtmarker som leve­område, spesielt for vannfugler. I dag omfatter konvensjonen både våtmarker, integrert vann­ressurs­for­valtning og fattigdomsproblematikk.

Forpliktelser under konvensjonen er blant annet å forvalte internasjonalt viktige våt­marks­om­råder (Ramsar­områder) slik at deres økologiske funksjoner opprett­holdes, å sørge for bære­kraftig bruk av våtmarker generelt i forvalt­ning og arealplan­leg­g­ing, herunder å kart­legge og gjennomføre verneplaner for våtmarker, og å delta i inter­nasjonalt samarbeid om våtmarker – blant annet bistands­samarbeid. I alt er 1713 internasjonalt viktige våtmarks­om­råder skrevet inn på Ramsar-listen. Disse områdene dekker ca. 1,53 mill. km² .

Norge har i fire omganger (1975, 1985, 1996 og 2002) hittil pekt ut 37 våtmarks­syste­mer med Ramsar­-status, 32 på fastlandet og 5 på Svalbard. Nærmere 90 enkeltområder inngår i disse systemene. Samtlige av disse områdene er vernet i medhold av natur­vernloven eller svalbard­miljøloven, og de fleste ligger langs kysten. Områdene dekker om lag 1 200 km2, av disse er omkring to tredeler marine områder.

Washington-konvensjonen (CITES) (1975)

Konvensjonen om handel med truede arter, CITES (Convention on International Trade of Endangered Species), også kalt Washington-konvensjonen, trådte i kraft i 1975 for å regulere den internasjonale handelen med ville dyr og planter som står i fare for å bli utryddet. CITES er en global avtale som berører alle land i verden, selv om de ikke har underskrevet. Konven­sjonen opererer med tre lister med ulike tiltak:

Liste I omfatter de mest truede artene, der handel med ville eksemplarer eller deres produkter i praksis stort sett er forbudt. Liste I omfatter rundt 1 000 arter, inkludert de norske artene jakt­falk, vandrefalk og oter. Liste II omfatter truede arter der den internasjonale handelen må begrenses for å sikre artenes overlevelse. Det gjelder over 2 500 dyrearter, herunder alle rov­fugler og rovdyr, og over 20 000 plantearter, blant annet alle orkidéer og kaktus. Liste III, med rundt 250 arter, krever at det følger med et opprinnelsessertifikat eller eksporttillatelse ved innførsel.

Norske arter som er underlagt et generelt forbud mot eksport er havørn, vandrefalk, jaktfalk, oter, spermhval, grønlandshval, retthval, gråhval, nebbhval, vågehval, seihval, blåhval, finn­hval og knølhval. Siden hvalfangst er tillatt i Norge, har Norge en reservasjon som gjør at vi formelt sett kan behandle flere av artene som om de står på liste II.

Norske arter som er underlagt restriksjoner, men som det kan utstedes eksporttillatelse for, er rovfugler og ugler som ikke er på liste I, stjertand, skjeand, krikkand, brunnakke, knekkand, trane, ål, bjørn, isbjørn, gaupe, hvalross, brugde, alle andre hvalarter, inkludert delfiner, som ikke er omfattet av det generelle forbudet.

Bernkonvensjonen (1979)

Bernkonvensjonens formål er å verne om europeiske arter av ville dyr og planter og deres levesteder. Landene skal legge særlig vekt på truede og sårbare arter. Konven­sjonen trådte i kraft i 1979. Bernkonvensjonen opererer med fire lister med ulike tiltak:

Liste I omfatter om lag 700 plantearter, herav 25 i Norge, som medlemslandene skal total­frede. Liste II omfatter om lag 700 dyrearter som skal beskyttes mot fangst, jakt og innsam­ling av egg. 145 fuglearter, 30 pattedyrarter, 1 krypdyr, 1 am­fibieart, 4 øyenstikkerarter, 4 billearter og 3 sommerfuglarter finnes i Norge. Medlemslandene er forpliktet til å frede artene og til å sikre deres leveområder. Liste III omfatter de fleste av de europeiske arter av dyr som ikke står på liste II. Artene på liste III kan bare utnyttes på en slik måte at bestandene ikke blir truet. Liste IV omfatter fangstredskaper og jaktmetoder som skal være forbudt.

Bernkonvensjonen var i sin tid et viktig grunnlag for at speilvendingsprinsippet ble inn­ført i europeisk naturforvaltning vedrørende jakt og fangst. Det vil si at alle virveldyr, unntatt fisk, er fredet med mindre det er fastsatt jakttider for dem. Konvensjonen legger til grunn at hvert enkelt partsland har ansvar for å sikre levedyktige ville bestander av de artene som omfattes av liste II. Det gir blant annet føringer for norsk forvaltning av de store rovdyrartene.

Gjennom et pan-europeisk samarbeide blir det i økende grad utarbeidet handlings­planer for utvalgte arter. For norske arter gjelder det blant annet åkerrikse, dverggås, bjørn, ulv, gaupe og jerv.

Bernkonvensjonens fokus på bevaring av truede og sårbare arters leveområder var også foranledningen til EUs utarbeidelse av Habitat- og Fugledirektivet, og dets Natura 2000. Bern-konvensjonens Emerald Network har klare paralleller til Natura 2000, og er opprettet med tanke på å få i stand et nettverk for å bevare truede og sårbare arter som er oppført på konvensjonens lister.

Bonnkonvensjonen (1979)

Bonnkonvensjonen skal beskytte trekkende arter av ville dyr som regelmessig krysser nasjonale grenser. Den trådte i kraft i 1979. Bonnkonvensjonene opererer med to lister med ulik grad av tiltak:

Liste 1 omfatter trekkende arter hvor hele bestanden, eller deler av den, står i fare for å bli utryddet. Medlemslandene er forpliktet til å sørge for å beskytte både artene og deres leve­steder gjennom strenge vernetiltak. Listen omfatter blant annet fire hvalarter og tre fuglearter som finnes i Norge. Liste 2 er mer omfattende og inneholder arter som ikke er direkte truet av utryddelse. Internasjonalt samarbeid er imidlertid påkrevet for å sikre artene tilstrekkelig vern. Medlems­landene skal bestrebe seg på å inngå regionale avtaler, eller såkalte handlingsplaner som sikrer bevaring av artene. Eksempler på slike er avtalen om bevaring av flaggermus, albatrossavtalen og avtalen om vannfugl i Europa og Afrika. En rovfuglavtale er ferdigstilt, og en haiavtale er under ferdigstilling.

Bonnkonvensjonen har også fokus på truede arter og utvikling av handlingsplaner for disse artene. En lang rekke norske arter omfattes av en regional vannfuglavtale. Det er laget inter­nasjonale handlingsplaner for dverggås og åkerrikse, og nasjonal handlingsplan for åkerrikse er ferdigstilt, mens en handlingsplan for dverggås er i ferd med å ferdigstilles.

Det forventes at det vil bli laget internasjonale og nasjonale handlingsplaner for følgende norske arter: Islom, gulnebblom, horndykker, dverggås (internasjonal handlingsplan er laget), svalbard­bestanden av ringgås, stellerand, åkerrikse (internasjonal handlingsplan er laget). I tillegg kommer nasjonale handlingsplaner for sangsvane, dvergsvane, hvitkinngås, lappfiskand, boltit, svarthalespove (underart islandica) og fjellmyrløper.

Andre konvensjoner

På området biologisk mangfold er Norge også tilsluttet egne avtaler og organisasjoner for Antarktis (Traktaten, 1961 og Kon­ven­sjo­nen om levende marine ressurser i Antarktis, 1982), flagger­mus (EURO­BATS, 1994), hval (ICRW – International Convention for the Regulation of Whal­ing, 1948), isbjørn (Canada, Danmark (Grønland), Norge, USA og Russland, 1973), laks (NASCO – North Atlantic Sal­mon Conser­vation Organization, 1983) og tropisk tømmer (ITTA – Inter­national Tropical Timber Agree­ment, 1997/2003).

CBD - Konvensjonen om biologisk mangfold (1992)

Konvensjonen om biologisk mangfold er en global avtale om bevaring og bærekraftig bruk av alt biologisk mangfold. Den omhandler dessuten rettferdig fordeling av godene ved bruk av genetiske ressurser. Konvensjonen trådte i kraft 29.12.1993. Av landene som regnes som viktige for biologisk mangfold, er det bare USA som står utenfor.

Cartagenaprotokollen om biosikkerhet ble ferdigforhandlet og vedtatt på det sjette partsmøtet under Biodiversitetskonvensjonen i 2000, men trådte formelt i kraft høsten 2003. Protokollen er juridisk bindende og skal bidra til å beskytte biologisk mangfold mot potensielle trusler fra levende genmodifiserte organismer som er resultat av moderne bioteknologi. Protokollen har 143 partsland, men bare halvparten av verdens 10 største GMO-produsenter er parter til protokollen.

Artikkel 6 forplikter partslandene til å utvikle nasjonale strategier, planer eller programmer for bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold eller med henblikk på dette, tilpasse eksisterende strategier, planer eller programmer, som blant annet skal gjenspeile tiltakene nedfelt i denne konven­sjon som er rele­vante for vedkommende kotraherende Part; og inte­grere, så langt det er mulig og hensikts­messig, bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold i relevante sektorielle og tverr­sektorielle planer, programmer og politikk.

Artikkel 7 fastslår at nasjonale myndigheter skal identifisere viktige typer biologisk mangfold, og overvåke virksomheter som kan true det biologiske mangfoldet. Ett av flere nasjonale tiltak er kartlegging av de viktigste naturtypene og at kunnskapen blir gjort tilgjengelig gjennom nasjonale databaser.

Artikkel 8 omhandler vern av artene i sine naturlige vokse- og leveområder. Så langt det er hensiktsmessig skal nasjonale myndigheter blant annet iverksette tiltak for vern, rehabilitering og bærekraftig bruk av det biologiske mangfoldet. Artikkel 8 (H) er om å hindre innføring av, kontrollere eller utrydde fremmede arter som truer økosystemer, habitat eller arter.

EUs Rammedirektiv for vann (Water Framework Directive)

Forskrift om rammer for vannforvaltningen (Vannforskriften) fra 2006, hjemlet i forurens­ningsloven, plan- og bygningsloven og vannressurseloven, er den norske gjennom­føringen av EUs rammedirektiv for vann (Vanndirektivet, 2000/60/EC). Dette er et av EUs viktigste miljødirektiver, bygger eksplisitt på prinsippene for økosystembasert forvaltning, og er banebrytende for europeisk så vel som norsk vannfor­valt­ning. Hoved­målet er å sikre god miljøtilstand (tilnærmet naturtilstand) i vann, både vassdrag, grunnvann og kystvann.

Miljømålene skal være konkrete og målbare. Forvaltningen av vann skal være helhetlig fra fjord til fjell, samordnet på tvers av sektorer, systematisk, kunnskapsbasert, og tilrettelagt for bred medvirkning.

Forskriften deler landet inn i ni vannregioner basert på nedbørfelt med én fylkesmann som myndighet i hver vannregion. I hver av disse vannregionene skal det utarbeides helhetlige forvaltningsplaner med miljømål, og tiltaksprogrammer med miljøforbedrende tiltak der hvor miljøtilstanden ikke er god.

EUs Fugle- og Habitatdirektiver og Natura 2000-nettverk

Norge valgte å ikke innlemme i EØS-avtalen EUs direktiver på naturfor­valt­ningssiden, som Fugledirektivet (Wild Birds Directive, 79/409/EEC) og videreføringen i Habitat­direk­tiv­et (Habitats Directive, 92/43/EEC). Disse to direktivene utgjør EUs rammeverk for gjennom­før­ing av Biomangfoldkonvensjonen (CBD). Norge inngår dermed heller ikke i EUs program Natura 2000 som følger opp de to direktivene i prak­sis. Det er likevel signa­li­sert at norsk verne­politikk skal utvikles til å være mer i tråd med Natura 2000 bl.a. mht. etablering av om­råder og tilhørende rapportering via det euro­peiske miljø­byrået (EEA) jf. St.meld. nr. 26 (2006-2007). Norge melder inn områder i forhold til Emerald Network, som ligger under Bernkon­vensjonen, som også er grunnlaget for EUs direktiver og nettverk, og skal på samme måte følge opp landenes forpliktelser under Bern-konvensjonen.

IMOs Ballastvannkonvensjon (2004)

FNs sjøfartsorganisasjons ballastvannkonvensjon (International Convention for the Control and Management of Ships´ Ballast Water and Sediments) tar sikte på å hindre spredning av fremmede arter ved skipstrafikk når skipene tømmer ballastvann tatt inn i andre havområder. Dette har lenge vært en betydelig kilde til uønsket spredning av fremmede arter. Konven­sjo­nen vil tre i kraft 12 måneder etter at minst 30 land med minst 35 pst. av verdens tonnasje har ratifisert. Norge (med 2,4 pst. av tonnasjen) rati­fiserte konvensjonen i 2006, som sjuende land.

5.6 Nasjonal lovgivning

Naturvernloven (1970)

Hovedmålet med vern etter naturvernloven er å sikre et representativt utvalg av Norges naturtyper og landskap for kommende generasjoner. Vernet skal også være med på å sikre områder av spesiell verdi for planter og dyr. Naturvernområder som referanseområder er grunnleggende i arbeidet for å bedre kunnskapen om naturen. Disse områdene er en forut­setning for å kunne drive over­våking av og forskning omkring prosesser i naturen og utviklingen i naturtilstanden.

Viltloven (1980)

Lov av 29. mai 1981 nr. 38 om viltet regulerer alle viltlevende landpattedyr og fugler, amfibier og krypdyr. Lovens formål er at viltet og viltets leveområder skal forvaltes slik at naturens produktivitet og artsrikdom bevares. Innenfor denne rammen kan viltproduksjonen høstes til gode for landbruksnæring og friluftsliv.

Alt vilt med egg, reir og bo er som utgangspunkt fredet. Dette innebærer at det er forbudt å fange, jage, drepe, eller skade fredet vilt med mindre loven åpner for dette. Ved enhver virk­som­het skal det tas hensyn til viltet og dets egg, reir og bo, slik at det ikke påføres unødig lidelse og skade.

Viltloven har en egen bestemmelse for vern av viltets leveområde, såkalt biotopvern. I områder som har særlig verdi for viltet kan det fastsettes forbud mot anlegg, bygging og annen virksomhet, dersom det er nødvendig for å bevare viltets livsmiljø.

Loven gir hjemmel for å fastsette hvilke arter som kan være gjenstand for jakt og innen hvilke tidsrom og områder jakten kan foregå. Bestemmelser om dette er gitt i forskrift. Loven gir også regler om hjortevilt- og beverjakt, felling av vilt til forsvar av person eller bufe og tamrein, og felling av vilt som gjør skade.

Viltloven regulerer også utøvelse av jakt og fangst. Hovedprinsippet er at jakt, og fangst skal utøves på en slik måte at viltet ikke utsettes for unødige lidelser, og slik at det ikke oppstår fare for mennesker eller husdyr eller skade på eiendom.

Laks- og innlandsfiskloven (1992)

Lov av 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk regulerer regulerer anadrome lakse­fisk (laks, sjøørret og sjørøye) og innlandsfisk. Med innlandsfisk menes all annen fisk i vass­drag enn anadrom laksefisk, også ål. Bestemmelsene om innlandsfisk gjelder som utgangspunkt også for kreps. Loven har som formål å sikre at naturlige bestander av anadrome laksefisk, innlandsfisk og deres leveområder samt andre ferskvannsorganismer forvaltes slik at naturens mang­fold og produktivitet bevares. Enkelte av lovens bestemmelser (blant annet import­forbud og regler om kultiveringstiltak) er gjort gjeldende for alle fersk­vanns­organismer.

Loven innfører fredningsprinsippet for anadrome laksefisk og for annen fisk i vassdrag eller deler av vassdrag hvor det går anadrome laksefisk. Dette innebærer at det er for­budt å fiske etter anadrome laksefisk med mindre det er åpnet for slikt fiske. I for­skrifter til loven er det åpnet for fiske etter anadrome laksefisk i sjø og vassdrag til bestemte tider og med bestemte redskaper. Anadrome laksefisk som er fanget med redskap som er ulovlig til fangst av slik fisk eller utenfor lovlig fisketid for denne, skal straks kastes ut igjen.

Fredningsprinsippet gjelder ikke for innlandsfisk. Loven gir ingen generelle regler om fisketid for fiske etter innlandsfisk, men det kan være gitt lokale bestemmelser for kommuner, enkelt­vassdrag eller andre områder. Disse bestemmelsene gis av fylkes­mannen i det enkelte fylke.

Laks- og innlandsfiskloven oppstiller forbud mot import av levende anadrome laksefisk, innlandsfisk, rogn eller unger av slik fisk eller næringsdyr for fisk. Det er også forbudt å sette ut fisk eller iverksette kultiveringstiltak uten tillatelse. Loven setter forbud mot visse tiltak og fiske- og avlivningsmetoder, og gir regler om friløp i vassdrag og fiske og ferdsel ved fast­stående redskap.

Genteknologiloven (1993)

Bestemmelsene i genteknologiloven (lov av 2. april 1993 nr. 38 om framstilling og bruk av genmodifiserte organismer) gjelder også for stoffer og produkter som består av eller inne­holder genmodifiserte orga­nismer. Loven gjelder på Svalbard og Jan Mayen i tillegg til det norske fastland.

Formålet med loven er å sikre at framstilling og bruk av genmodifiserte organismer skjer på en etisk og samfunnsmessig forsvarlig måte, i samsvar med prinsippet om bærekraftig utvikling og uten helse- og miljømessige skadevirkninger. Loven regulerer både innesluttet bruk og utsetting av genmodifiserte organismer.

Svalbardmiljøloven (2001)

Svalbardmiljøloven trådte i kraft 1. juli 2002. Loven er den første norske lov som omhandler nær alle sider av miljøforholdene i et bestemt geografisk område. Loven har til formål å opprettholde et tilnærmet uberørt miljø på Svalbard når det gjelder sammenhengende vill­mark, landskapselementer, flora, fauna og kulturminner. Loven skal likevel ikke være til hind­er for miljøforsvarlig bosetting, forskning og næringsdrift. I medhold av loven er det fastsatt nærmere forskrifter, særlig om arealplanlegging og konsekvensutredninger, forurens­ning, ferdsel og høsting.

Fram til lovens ikrafttredelse var miljølovgivningen på øygruppen regulert gjennom egne for­skrifter etter svalbardloven (1925). Svalbardmiljøloven er forankret i sval­bardtraktaten (1920), der det «til­kommer Norge å håndheve, treffe eller fastsette passende forholdsregler til å sikre bevarelsen og - om nødvendig - gjenoprettelsen av dyre- og plante­liv».

Ny lov om naturmangfold

Med grunnlag i NOU 2004: 28 Lov om bevaring av natur, landskap og biologisk mangfold, la Regjeringen våren 2009 fram forslag til ny naturmangfoldlov (Ot.prp. nr. 52 (2008-2009).

Den nye loven om naturmangfold erstatter nåværende naturvernlov og deler av viltloven og lakse- og innlandsfiskeloven, men skal framfor alt legge til rette for et helhet­lig, langsiktig og forpliktende juridisk grunnlag for bærekraftig bruk og vern av naturens mang­­fold, på tvers av sektorene, for alt naturmangfold, både økosystemer, naturtyper, arter og genetisk mangfold innenfor bestander av arter. Forslaget inneholder forvaltningsmål for natur­typer og arter, prinsipper for bærekraftig bruk av naturens mangfold, regler om fremme­de orga­nismer, om utvalgte naturtyper og om tilgang til genetisk materiale. Loven skal virke sam­men med andre lover som regulerer bruk av norsk natur.

Utvalgte naturtyper er et nytt og viktig virkemiddel i forvaltning av norsk natur. Naturtyper, som deltaområder, slåttemyr og kystlynghei kan etter lovforslaget, hvis kunnskapen tilsier at den er vurdert som truet, utvelges av Kongen i statsråd. Når en naturtype er utvalgt og kart­festet, skal det tas særlige hensyn til naturtypen ved bruk og utbygging, og ikke minst i den kommunale arealplanleggingen. Det skal også utarbeides handlingsplaner for naturtypen, og det skal opprettes en egen tilskuddordning for de naturtypene som krever aktive tiltak for ikke å gå tapt.

Prioriterte arter er en modernisering av fredningsadgangen i gjeldende naturvernlov. Her er muligheten til å etablere såkalte økologiske funksjonsområder for arter et annet nytt og viktig grep i naturmangfoldloven. Dette er viktige levesteder for arter, som hekkeplasser, spill­plas­s­er, hiområder, gyteplasser, eller viktige oppholds- eller hvileplasser. Selv om fjellreven ble fredet i 1930, er den fremdeles en truet art og krever aktive tiltak for å bli reddet. Blir fjell­reven en prioritert art etter loven, kan for eksempel hiområdene til fjellreven få spesiell beskyt­­telse. Det skal utarbeides handlingsplaner for prioriterte arter, og opprettes en egen tilskuddordning for å ta vare på de prioriterte artene.

Reglene om områdevern (nasjonalparker, landskapsvernområder og naturreservater) i naturvernloven av 1970 videreføres i naturmangfoldloven, men modernisert for å styrke vernearbeidet og for å sikre bedre forutsigbarhet og klarhet for berørte grunneiere og lokalsamfunn. Det etableres bl.a. klare mål for områdevern, krav om forvaltningsplaner for store verneområder og økte midler til skjøtsel. Videre innføres en egen kategori for rene marine verneområder, og midlertidig vern gjøres tidsbegrenset.

Ny naturmangfoldlov inneholder vesentlig bedre erstatningsregler for grunneiere og rettighetshavere enn i dag. Reglene vil være like for alle vernekategorier, og det skal gis erstatning for økonomisk tap som følger av vernet. De nye reglene vil også få tilbakevirkende kraft for mange nasjonalparker og landskapsvernområder som tidligere er opprettet etter natur­vernloven. Dette gjelder områder hvor den ordinære fristen for å kreve erstatning ikke er gått ut per 1. januar 2002.

Forslaget til ny naturmangfoldlov vil for første gang gi et felles og samordnet regelverk og bedre kontroll for innførsel og utsetting av fremmede organismer.

Loven gir også et nytt regelsett for uttak og utnytting av genetisk materiale fra dyr og planter. Norge er det første land i Europa som regulerer denne typen aktivitet. I sjø vil bestem­melsene i naturmangfoldloven i all hovedsak være sammenfallende med havressurs­loven, og de to lovene vil gjelde sammen.

Naturmangfoldlovens bestemmelser om formål, kunnskapskrav, miljørettslige prinsipper og regler om sjøfugl og laksefisk, og om tilgang til genetisk materiale skal gjelde både utenfor og innenfor 12 nautiske mil. Det betyr for eksempel at det ved fiske i tillegg til de krav som følger av havressursloven, skal legges vekt på naturmangfoldlovens krav til kunnskap om natur.

Lovens øvrige bestemmelser, herunder reglene om prioriterte arter, utvalgte naturtyper om områdevern, skal gjelde ut til 12 nautiske mil. Ved framleggelse av forslaget sier Regjeringen at den vil foreta en grundig vurdering av hvorvidt, og eventuelt i hvilken form, disse bestem­melser skal gis anvendelse også utenfor 12 nautiske mil.