NOU 2010: 14

Lett å komme til orde, vanskelig å bli hørt – en moderne mediestøtte

Til innholdsfortegnelse

5 Medienes funksjon i nyhets- og debattformidlingen

I kapittel 3 ble det redegjort for det grunnlovfestede infrastrukturkravet, altså myndighetenes plikt til å legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale. Mediepolitikkens overordnede målsettinger – ytringsfrihet, mangfold og kvalitet – ble også diskutert. I dette kapitlet behandles nyheter og debatt, de viktigste delene av den offentlige samtalen.

Det har aldri vært så lett å komme til orde som i dag. Men det er likevel ikke lettere å bli hørt. Dette tilsynelatende paradokset vil bli belyst gjennom en fremstilling av medienes historiske utvikling.

Fra 1960- til 1990-årene ble partijournalistikken langsomt avviklet. Samtidig ble avstanden mellom mediesystemet og partiene langsomt større. Mediene etablerer betraktningsmåter, er portvakt for nyhetskilder og nyheter, og setter dagsorden. I tillegg har mediene mange andre roller, som ikke vil bli drøftet her.

Kapitlet redegjør kort for de foreløpige resultatene fra undersøkelsen: «Hvor kommer nyhetene fra?», av førsteamanuensis Ivar John Erdal ved Høgskulen i Volda. Rapporten viser at avisene fortsatt er hovedleverandør av originale nyheter. Den foreløpige rapporten er vedlagt.

Videre redegjør kapitlet for hvordan publikum i økende grad tar i bruk Internett som leverandør av internasjonale og nasjonale nyheter. Kapitlet avsluttes med en redegjørelse av medienes ulike debattarenaer.

5.1 Medienes portvakt- og dagsordenfunksjon

Mediene utøver en portvaktfunksjon i den forstand at de påvirker hva og hvem som skal bringes frem for offentligheten. Selv om også andre vil ha en slik funksjon i ulike sammenhenger (for eksempel politikere, offentlige tjenestemenn, PR-konsulenter, forlagskonsulenter), er det i den allmenne nyhetsformidlingen først og fremst mediene som vokter kanalene ut til offentligheten.

På den ene siden er dette en helt nødvendig funksjon. I en stadig mer komplisert og spesialisert verden der tilgangen på informasjon etter hvert nærmest er grenseløs, er vi helt avhengige av institusjoner som kan sortere, velge ut og presentere informasjon på en måte som er relevant og forståelig. Blant annet har mediene en viktig rolle i å «oversette» kompliserte saksforhold og tekster fra ulike spesialfelter i samfunnet. Ytringsfrihetskommisjonen pekte på denne portvaktfunksjonen som «en av de viktigste funksjoner i det offentlige rom».1

På den andre siden ligger det makt i en slik portvaktfunksjon, noe som gjør det avgjørende å se nærmere på hvordan, eller på hvilke premisser, denne utsorteringen og struktureringen av informasjon foregår.

Gjennom sin portvaktfunksjon har mediene innflytelse over samfunnets dagsorden; hvilke spørsmål og saker befolkningen skal være opptatt av, og dermed også hva den ikke skal være opptatt av. Mediene presser til en viss grad både publikum, politikere og andre samfunnsaktører til å forholde seg til enkelte journalistisk utvalgte saker eller emner. Samtidig virker innflytelsen også motsatt vei, særlig med hensyn til publikums interesser. Det publikum er opptatt av, vil mediene tjene på å dekke.

Naturligvis er det ofte begivenhetene selv som styrer medienes fokus. Store begivenheter vil ofte tiltvinge seg offentlighetens oppmerksomhet. I andre tilfeller kan det være mediene selv som skaper den offentlige oppmerksomheten om en sak. For det første kan det dreie seg om forhold som nok har stor offentlig interesse i seg selv, men som kanskje ikke ville blitt kjent uten betydelig journalistisk innsats. Det finnes uttallige eksempler på at ulike former for økonomiske misligheter, bedrageri og korrupsjon er blitt avslørt av en kritisk presse. For det andre kan det dreie seg om saker som delvis er «medieskapt», for eksempel oppslag om mediekjendisers privatliv.

Hoveddelen av nyhetsformidlingen består verken av de store begivenhetene eller den undersøkende journalistikken, men en mer rutinepreget utvelgelse blant den store mengden av potensielle saker. Ut fra journalistiske konvensjoner om hva som kvalifiserer som en nyhet, foretar mediene et utvalg blant en mengde saker, hendelser og utspill. Utvalget innebærer samtidig at en rekke saker blir valgt bort og dermed ikke får noen plass i «den redigerte offentlighet».

Det er mange forhold som vil være med på å bestemme dette utvalget. Til dels kan det være snakk om etablerte journalistiske nyhetskriterier som vil være mer eller mindre felles for de fleste journalister. Disse kan oppsummeres i stikkord som konsekvens (hvor mange angår det?), nærhet (har det hendt i «vårt» område?), konflikt (er det uenighet, strid?) og avvik (er det oppsiktsvekkende, unormalt?). Siden nyheter ofte må omhandle noe «unormalt» for å bli slått opp, kan pressen tendere til å gi et skjevt utsnitt av virkeligheten.

De vanlige nyhetskriteriene kan virke sammen med andre forhold når det gjelder utvalget av saker. Den markedssituasjonen som for eksempel en avis er i, vil påvirke vektleggingen av nyhetskriteriene. Videre kan utvalget av saker påvirkes av det konkrete mediets rolle og profil, herunder utgivers grunnsyn. Tilsvarende kan den enkelte journalists og redaktørs bakgrunn, interessefelt og politiske overbevisning påvirke utvelgelsen.

Også den vinklingen mediene velger å gi en sak, vil ha betydning for hvilken oppmerksomhet saken får i offentligheten. En hendelse eller utvikling kan alltid fremstilles på ulike måter, og fremstillingsmåten vil påvirke publikums oppmerksomhet og interesse for saken.

5.2 Fra partipresse til redaksjonell uavhengighet

Som tidligere nevnt har en av de sentrale begrunnelsene for den statlige pressepolitikken vært knyttet til ønsket om å opprettholde en mangfoldig presse. Mangfoldet kan for eksempel dreie seg om opprettholdelse av ulike typer aviser. Men begrepet har ofte vært oppfattet som et politisk mangfold. Det har vært et mål å ha aviser med forskjellig politisk ståsted for å sikre bredden i samfunnsdebatten. Da pressestøtten ble innført, mente enkelte at dette i virkeligheten var en form for partistøtte. Etter hvert som avisene endret sin politiske rolle og sluttet å være partiorganer, har imidlertid denne delen av begrunnelsen for pressestøtten fått et annet innhold.

5.2.1 Partipressen

Under perioden med partipresse var redaktører og journalister ofte aktive i politikken.2 Partiavisene utfordret i mindre grad sine politikeres dagsorden, og de bedrev i stor grad referatjournalistikk. Videre var kommentarene i samsvar med deres respektive partis holdning.

Båndene mellom aviser og partier var sterkere i Norge enn i andre land som også hadde pressefrihet. Går vi så langt tilbake som til 1885, finner vi at hele 93 prosent av den samlede presse var partipresse.3 På midten av 1960-tallet startet imidlertid pressens løsrivelse fra partiene for fullt. Fra 1966 til 1990 ble tallet på partiaviser redusert fra 114 til 61, og partiavisenes andel gikk ned fra 64 til 32 prosent.

Det var flere grunner til at den norske partipressen endret karakter. Hovedbegrunnelsen ligger i spørsmålet om troverdighet. Ikke minst mente pressen selv at de tette forbindelseslinjene til partiene ble problematiske. De redaksjonelle miljøene, ikke minst grasrotnivået i redaksjonene, følte seg ubekvemme med den nære tilknytningen mellom avis og parti, og lojaliteten ble snudd fra partiet til leseren. En sentral drivkraft for dette skiftet var utviklingen i retning av lokale avismonopoler. Rollen som distriktets/byens eneste avis ble vanskelig å forene med rollen som ensporet menighetsorgan. Når det ble bare én avis igjen på et sted, fikk denne avisen alene ansvaret for at pressens funksjoner ble fylt.

Dagens aviser slipper derfor til folk med ulike politiske standpunkter og legger på denne måten grunnlaget for mangfoldige debatter. Like fullt har mange aviser beholdt sitt ideologiske ståsted fra partiavistiden. Det er dekning for å si at en del av de tidligere partiavisene i stor grad henger igjen i de gamle politiske sfærer og dermed i hovedsak har det samme verdimessige grunnlag som tidligere.

De politiske skillelinjene er også på konsernnivå blitt mindre tydelige. I dag eier for eksempel A-pressen og Schibsted både borgerlige og sosialdemokratiske aviser. Dette var utenkelig under partipressetiden. Utviklingen i A-pressen illustrerer endringen. I 1995 kjøpte A-pressen Lofotposten, den første borgerlige avisen i A-pressen. Kjøpet markerte starten på en rekke oppkjøp av borgerlige aviser som A-pressen har gjennomført i etterkant. Oppkjøpene var strategisk begrunnet, spesielt ble annonsesamkjøring og rasjonaliseringsgevinster (for eksempel i trykkerivirksomheten) trukket frem.4 Ikke desto mindre medførte oppkjøpene betydelige diskusjoner om grunnsyn og journalistikk.

5.2.2 Pressens selvregulering

Mens avisene tidligere hadde som sitt fremste formål å være organer for sitt respektive parti, er dagens formålsparagrafer forankret i verdier og samfunnssyn.

Pressens selvregulering, gjennom Pressens Faglige Utvalg (PFU), er en sentral del av den uavhengige journalistikken og understreker den frie rollen som pressen ønsker å ha. PFU er opprettet av Norsk Presseforbund og har syv medlemmer. Flertallet på fire kommer fra pressen, tre representerer allmennheten. PFU har som formål å overvåke og fremme den etiske og faglige standard i alle typer media.

PFU er ingen domstol, og organets avgjørelser er i første rekke normdannende. PFU tar sine avgjørelser med utgangspunkt i et eget regelverk som består av Vær varsom-plakaten, og Tekstreklameplakaten. En person eller organisasjon som er berørt av et medieoppslag og som mener at regelverket er brutt, kan klage mediet som står bak oppslaget inn for PFU.

Det er ikke nødvendigvis sammenfall mellom PFUs regelverk og norsk lov. I noen tilfeller er de etiske retningslinjene strengere enn jussen. Det finnes mange eksempler på at et medium er felt i PFU, men frifunnet i retten. Men det finnes bare ett eksempel på at et medium er gitt medhold i PFU, men dømt i retten.5

I 2009 ble prinsippene i Redaktørplakaten også lovfestet gjennom Lov om redaksjonell fridom i media. Loven omfatter dagsaviser og andre periodiske publikasjoner, kringkastingsselskap og elektroniske nyhetsmedier. Loven hindrer eierne av medieforetak i å instruere eller overprøve redaktørene i redaksjonelle spørsmål. Hovedgrunnen for å lovfeste prinsippene var å sikre redaksjonell uavhengighet i tilfelle norske medier skulle bli kjøpt opp av utenlandske eiere uten tradisjon for slik praksis.

5.2.3 Makt- og demokratiutredningen

I tråd med at pressen er blitt uavhengig, har også dens makt økt. Begrep som «den fjerde statsmakt» og «vaktbikkje» blir ofte benyttet om pressens rolle. Den forrige Makt- og demokratiutredningen (1998 – 2003) har blant annet følgende synspunkter på medienes maktposisjon:

  • Den prinsipielt ubundne maktkritikken har tatt referatets plass. Den journalistiske selvoppfatningen er å stå på folkets side i avsløringen av de mektige. Utviklingen har dermed gjort mediene til en mer uforutsigbar maktfaktor i samfunnet.

  • Medienes nye rolle har påvirket det politiske liv, blant annet ved at enkeltsaker og personspørsmål er blitt viktigere i mediene og dermed også i politikken. Konsekvensen er at politikken vris mot det dagsaktuelle og bort fra det langsiktige og prinsipielle.

  • Den politiske selvstendiggjøringen av mediene har bidratt til en profesjonalisering av medienes kilder innen politikk, forvaltning, organisasjonsliv og næringsliv. Mediene har fått større betydning for beslutningstakernes arbeidssituasjon, noe som har gjort det viktigere å ha et aktivt og bevisst forhold til mediene. En følge er at medierådgivning er blitt en voksende bransje.

  • De politiske bindingene er i dag langt på vei erstattet av kommersielle bindinger som har gjort mediene mer avhengige av markedet. For kommersielle eiere er avkastning det viktigste målet. Dette kan sette den redaksjonelle friheten under press. Et resultat er en kommersialisering av mediene som innebærer at publikum i sterkere grad blir regnet som forbrukere.

  • Den offentlige reguleringen av massemediene har tilpasset seg kommersialiseringen av eierinteresser, blant annet slik at mediene nå først og fremst blir regulert som næringsvirksomhet. Idéen om allmennkringkastingens oppgaver og rettigheter er også svekket.

  • Den økonomiske journalistikken har endret karakter og er blitt mer omfattende. I likhet med journalistikken for øvrig er den økonomiske journalistikken blitt mer undersøkende og avslørende, samtidig som den glir over i en personorientert underholdningsgenre der «den økonomiske maktutøvelsen dekkes til».

Flere av disse synspunktene kan imidlertid problematiseres. Eierskapstilsynet (nå en del av Medietilsynet), Statens medieforvaltning (også en del av Medietilsynet), Norsk presseforbund og Norsk redaktørforening sluttet seg i hovedsak til utredningens beskrivelse av utviklingen innen mediefeltet i Norge og utviklingens implikasjoner for demokratiet. Norsk Presseforbund og Norsk Redaktørforening mente likevel at sluttrapporten ga et forenklet bilde av situasjonen, som lett kan tilsløre vesentlige sammenhenger. De viste blant annet til at utredningen ikke tydeliggjør det mangfold som har vokst frem i norsk offentlighet de siste 20 årene frem til årtusenskiftet. De mente også at utredningen i for liten grad ser den teknologiske utviklingen, endringer i eierforhold og utviklingen av journalistikken i sammenheng. Blant annet påpekte Norsk Redaktørforening at det ikke finnes dokumentasjon for at endringer i eierforholdene har ført til dårligere journalistikk eller mindre mangfold.

5.3 Sosiale medier og nye former for journalistikk

Siden slutten av 1990-tallet har en sentral tendens vært utviklingen av nye medier med økt brukermedvirkning.6 Ny kommunikasjonsteknologi, Internett og nye dele- og publiseringsverktøy har forenklet brukernes mulighet til selv å delta og uttrykke seg. Oppslutningen i befolkningen har vært formidabel. Men selv om mye har skjedd raskt på området, er teknologien ennå ung og verktøyene ikke ferdigutviklet. Og fortsatt er disse arenaene ukjent terreng for deler av befolkningen, særlig for den eldre generasjonen.

Sosiale medier er et fenomen som omfatter en rekke ulike former for nettverkstjenester, med ulike funksjoner og bruksområder. En forsøksvis avgrensning av fenomenet sosiale medier er gjort av forskerne Petter Bae Brandtzæg og Marika Lüders i en Sintef-rapport.7 De definerer sosiale medier som «medier som muliggjør brukerskapt innhold, samskapning og innholdsdeling i sosiale nettverk.» Som eksempler nevner de blant annet Nettby, MySpace, LinkedIn, Facebook og Twitter. Sosiale medier kan også kalles sosiale nettverkstjenester eller nettsamfunn.

5.3.1 Bruk av sosiale medier

Bruken av nettsamfunn har økt betydelig de siste årene. 28 prosent av befolkningen besøkte ett eller flere nettsamfunn en gjennomsnittsdag i 2009, viser tall fra SSBs Norsk mediebarometer. I 2007 var andelen ni prosent. Ikke forbausende er det de unge som dominerer blant brukerne. I aldersgruppen 16 – 24 år var nesten to av tre innom et nettsamfunn daglig i 2009. Blant pensjonistene var det knapt noen.

Tallene for hele befolkningen viser en jevn kjønnsfordeling, men ser man utelukkende på Internettbrukerne, er det tydelig at kvinner er mer aktive brukere av sosiale medier enn menn. Tallene fra Norsk mediebarometer gjelder daglig bruk av nettsamfunn. I Sintefs undersøkelse, som ikke begrenser seg til daglig bruk, rapporterte 74 prosent av de kvinnelige nettbrukerne og 59 prosent av de mannlige at de besøkte et nettsamfunn i 2009. Totalt anslås det at 66 prosent av nettbefolkningen brukte sosiale medier i 2009.

De sosiale mediene legger til rette for et mangfold av aktiviteter. Gjennom intervjuundersøkelsen InterBuss har TNS Gallup kartlagt hva brukerne gjør når de er inne på sosiale nettsteder (se tabell 5.1). Resultatene fra første kvartal 2010 viser at de vanligste aktivitetene er å lete etter informasjon om venner, klikke på andres profiler, bilder osv., og skrive meldinger og kommentarer. Men oversikten viser også at de brukes til å delta i interessegrupper, diskusjoner og blogging, dog i mindre omfang.

Tabell 5.1 Andel som ukentlig har utført ulike aktiviteter i sosiale medier, 2010 (i prosent)

Type aktivitet

Andel brukere

Lete etter informasjon om venner

51

Klikke på andres profiler, bilder, videoer osv.

49

Skrive meldinger eller kommentere på andres profiler

43

Møte venner

38

Lete etter informasjon om særskilte emner

29

Sjekke/endre min profil

24

Lete etter informasjon om teater, kino, konserter osv.

22

Gjøre avtaler med venner

18

Delta i interessegrupper

18

Diskutere aktuelle emner med andre

18

Lete etter nye venner

10

Blogge – skrive lange bidrag

7

Legge ut bilder og videoer

5

Kilde: TNS Gallup InterBuss 1. kvartal 2010.

Tiden som brukes på sosiale medier varierer. Ifølge Sintef-rapporten oppga 6 prosent av nettsamfunnsbrukerne at de brukte så mye som tre timer eller mer på nettsamfunn en gjennomsnittsdag. 32 prosent brukte fra en halv til to timer, mens 63 prosent oppga en tidsbruk på mellom null og tretti minutter.

Nettsamfunnet Facebook er det desidert største sosiale mediet i Norge (se figur 5.1). Ifølge TNS Gallup har Facebook høyere daglig dekning enn landets best besøkte nettavis, VG Nett. Kun NRK og TV 2 overgår Facebook med hensyn til daglig dekning. I første kvartal 2010 var 56 prosent av den norske befolkningen innom Facebook minst én gang i uken. Andre store nettsamfunn er Windows Live Spaces, Twitter og Nettby.

Figur 5.1 Befolkningens ukentlige bruk av ulike sosiale medier, første kvartal 2010 (i prosent)

Figur 5.1 Befolkningens ukentlige bruk av ulike sosiale medier, første kvartal 2010 (i prosent)

Merk: Tall for hele befolkningen 15 år +, omregnet fra andeler blant nettbefolkningen. Nettby, som er det eneste store norske nettstedet i denne kategorien, legges ned ved utgangen av 2010.

Kilde: TNS Gallup InterBuss 1. kvartal 2010 (bearbeidet).

Selv om Twitter ikke kan måle seg med Facebook med hensyn til popularitet, er nettsamfunnet likevel viktig. Twitter er en såkalt mikrobloggingstjeneste som lar brukerne sende og lese andre brukeres korte meldinger på maksimalt 140 tegn. Mange politikere, mediefolk og andre opinionsdannere er aktive brukere. Ordskiftet som foregår på nettstedet vil derfor kunne påvirke samfunnsdebatten.

5.3.2 Nye medier og den offentlige samtale

Flere forskere har analysert de nye mediene og de implikasjoner økt brukermedvirkning har for journalistikk, nyhetsproduksjon og den offentlige debatt. En av disse er Axel Bruns, som i 2005 lanserte boken Gatewatching. Collaborative Online News Production.8 Bruns hevder at medienes rolle i nyhetsproduksjonen har endret seg radikalt. Hovedargumentet hans er at Internett og ny dele- og kommunikasjonsteknologi har endret medienes rolle fra å produsere og redigere nyheter (gatekeeping, jf. portvaktfunksjonen), til å moderere nyheter (gatewatching) produsert av brukerne i et nytt paradigme av delekultur. Bruns har dermed stor tro på brukermedvirkning og det potensialet brukere i felleskap har til å produsere og dele nyheter og delta i debatt.

En annen forsker med stor tro på brukermedvirkning er Dan Gillmore. I sin bok We the media9, argumenterer Gillmore for at den nye teknologien har endret nyhetsproduksjonen og satt brukerne i sentrum. Gillmore bruker begrepet grasrotjournalistikk for å diskutere hvordan aktive brukere og bloggere utfordrer etablerte medieinstitusjoner og journalister. Gillmores bruk av begrepet grasrotjournalistikk er tydelig inspirert av ‘civic journalism’ eller ‘public journalism’ (på norsk borgerjournalistikk).10

En mer kritisk stemme er Andre Keen.11 Keen er grunnleggende kritisk til brukerdeltakelse og sosiale medier som en positiv kraft i samfunnet. Keen mener i stedet Internett og det han kaller «den digitale revolusjonen», forringer grunnlaget for etablerte institusjoner i samfunnet – deriblant mediene – ved å produsere dårlige etterligninger. Brukermedvirkning ødelegger dermed grunnlaget for de etablerte medienes forretningsmodell. Keen har altså, i motsetning til Bruns, Gillmor og Rosen, lite tro på at brukerne selv skal kunne ivareta de funksjonene etablerte medier har i dag.

Mange politikere har stor tro på det demokratiske potensialet i sosiale medier. På disse arenaene ligger forholdene til rette for reell dialog om både de store og de små spørsmålene. Sosiale medier gjør det også enklere å organisere seg og på denne måten danne motgrupper overfor myndigheter og offisiell politikk.

Stiftelsen Fritt Ord har tro på bloggmediets mulighet til å fremme alternative stemmer og åpne for debatt og dialog. I oktober 2010 ga Fritt Ord 2,5 millioner kroner til ulike bloggprosjekter. Utlysningen var rettet mot personlig redigerte blogger som ikke har noen institusjonell tilknytning. Juryen så etter bloggere med journalistiske og essayistiske innfallsvinkler. Stiftelsen mottok hele 219 søknader, hvorav 16 ble tildelt midler. Åtte av prosjektene var nyetableringer, mens resten var eksisterende blogger som skulle videreutvikles. Bloggenes temaer befinner seg innenfor feltene politikk, samfunn, miljø, helse og kultur.

5.3.3 Eksempler på nye former for journalistikk

I tillegg til de sosiale mediene har nye former for journalistikk vokst frem de siste årene. Ny produksjonsteknologi, ikke minst Internett, har bidratt med nye verktøy for den undersøkende journalistikken.

Wikileaks er et nettsted som publiserer lekkede dokumenter fra styresmakter og andre organisasjoner, og som samtidig holder kildene anonyme. Det blir finansiert av private donorer, som alle er anonyme, og tar ikke i mot penger fra statlige myndigheter eller store selskaper. Wikileaks ble kjent for allmuen i 2010, da det ga over 90 000 dokumenter om krigen i Afghanistan til The Guardian, The New York Times og Der Spiegel. Dokumentene var fra 2004 til 2009 og beskrev blant annet kontroversielle enkelthendelser som beskytning av egne soldater og angrep på sivile.12

I USA har mange journalister startet egne nettbaserte prosjekter innen gravejournalistikk. Prosjektene er veldedige. Noen finansieres gjennom stiftelser og donasjoner, mens andre fungerer i partnerskap med universiteter. Ofte er det meritterte journalister som er ildsjeler bak initiativene. De drives gjerne av idealistiske mål og tar avstand fra profittankegangen i mange av de store, kommersielle medieselskapene. Journalistikken er preget av høy kvalitet, og flaggskipet ProPublica har vunnet Pulitzer-pris.13

Enkelte initiativer er også etablert i Norge; Vox Publica er et nettmagasin om demokrati og ytringsfrihet. Magasinet tar opp aktuelle saker på temaområdene, både ut fra en journalistisk og en faglig-analytisk vinkel, og det gis ut av Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen. Teknologijournalisten Anders Brenna står bak et annet prosjekt. Brenna har utviklet et IT-system som skal lette journalisters søk i offentlige data.

Publikum finner også nye former for journalistikk i TV-mediet. I Norge har for eksempel de frivillige organisasjonene en egen fjernsynskanal. Frikanalen har siden begynnelsen av 2009 hatt sendinger på en egen kanal i det digitale bakkenettet for fjernsyn, RiksTV.14 Bakkenettet har over 95 prosent befolkningsdekning. I tillegg distribueres innholdet på Internett, samt via kabel-TV-leverandøren, Lyse Altibox. I henhold til kanalens egne vedtekter er målet med Frikanalen å styrke ytringsfriheten og det deltakende demokratiet ved å gi flere mulighet til å ytre seg gjennom TV-mediet. Frivillige organisasjoner, livssynsorganisasjoner og andre ikke-kommersielle virksomheter skal få tildelt sendetid på rimelige vilkår.

5.4 Hvor kommer nyhetene fra?

Avdeling for Mediefag ved Høgskulen i Volda gjennomfører i perioden 2010 – 2011 et prosjekt med tittelen «Ei nyhendeveke i Noreg». Prosjektet går ut på å studere nyhetsagendaen i norske medier gjennom kartlegging av alle nyhetssaker i de viktigste norske nyhetsmediene i løpet av en uke. Prosjektet er flermedialt og analyserer nyheter fra papiravis, nettavis, radio og fjernsyn.

Dataene ble samlet inn fra et bredt nyhetstilfang i uke 46, november 2009. I dette tidsrommet samlet forskerne inn alt nyhetsmaterial publisert av norske dagsaviser og nasjonale kringkastere på alle medieplattformer, samt NTB og fådags-aviser i Midt-Norge (Møre og Romsdal, og Trøndelag).

Studien er ennå ikke fullført, men Mediestøtteutvalget har mottatt en foreløpig rapport om deler av det empiriske grunnlaget. I rapporten er det lagt vekt på å identifisere noen hovedtendenser i materialet. I det følgende oppsummeres de viktigste funnene. Hele den foreløpige rapporten er vedlagt.

5.4.1 Viktige funn i det danske Nyhedsuge-prosjektet

Den norske undersøkelsen er utviklet på bakgrunn av en dansk undersøkelse, første gang gjennomført i 1999 av professor Anker Brink Lund. Prosjektet het «En nyhedsuge i Danmark».15 Prosjektet ble gjennomført på nytt i 2008, da også med gratisaviser og nettaviser som en del av utvalget.

Den danske undersøkelsen tegner et bilde av samspillet mellom fire typer nyhetsprodusenter, med dagsavisene som hovedleverandør og nyhetsbyrået Ritzau som et sentralt knutepunkt. Nyhetsstoff blir lånt og stjålet på kryss og tvers, men byrået har en sentral posisjon som det stedet der nyheter blir gjort til fellesstoff. Den sikreste måten å bli sitert i andre medier på, går via Ritzau. Tabell 5.2 viser hvor originalnyhetene ble produsert i Danmark i 1999 og 2008.

Tabell 5.2 Fordeling av originalproduksjonen av nyheter i Danmark, 1999 og 2008 (i prosent)

1999

2008

Dagspresse

82

71

Kringkastingsmedier

8

12

Nyhetsbyråer og frittstående nettmedier

5

10

Fagblader og magasiner

57

Dagsavisene er fortsatt hovedleverandør av originalnyheter, selv om den relative andelen har falt en del siden 1999. Kringkasterne har økt sin andel betydelig. Nyhetsbyråene (og gratisavisene) sikrer sammen med tekst-TV en bred orientering om døgnets viktigste begivenheter. De danske forskerne argumenterer for at dette fellesstoffet har stor demokratisk betydning, men at innsatsen ikke belønnes med journalistisk respekt i form av klare og tydelige kildeangivelser. Fagbladene produserer i noen grad saker som blir bearbeidet i riksmediene uten klar kildehenvisning. De regionale mediene låner og stjeler fra hverandre mer enn noen andre mediegrupper. De danske forskerne antar at det slepphendte forholdet til kildehenvisninger kan forklares med økt tempo i nyhetsproduksjonen og manglende koordinering mellom ulike medieplattformer. Tradisjonen med at nyhetsmedier ugjerne siterer konkurrenten, spiller også inn, mener de.

5.4.2 Viktige funn i det norske Nyhetsveke-prosjektet

I det følgende presenteres hovedfunn fra det norske Nyhetsveke-prosjektet.

5.4.2.1 Dagspressen

Analysen viser at det også i Norge er riksavisene som i størst grad produserer originale nyheter som blir sitert av andre medier. Riksavisene formidler også en stor andel fellesstoff, med kildehenvisninger til andre medier eller nyhetsbyråer. Region- og lokalavisene på sin side bringer ikke så mye fellesstoff, men har desto flere originalnyheter som ikke viderebringes av andre.

Påstanden om at dagsavisene er hovedleverandør av nyheter ser dermed ut til å stemme. Når man nyanserer med hensyn til type dagsavis, ser man at de store riksavisene i størst grad produserer nyheter som videreformidles av andre, og setter dagsordenen ved at flere av deres originale nyhetssaker blir fellesstoff. Regionavisene og lokalavisene bringer en stor andel originale nyhetssaker som ikke finnes i andre medier.

Til tross for enkelte ulikheter er de riksspredte meningsbærende avisene (ekskludert DagenMagazinet) relativt like riksavisene i fordelingen mellom fellesstoff og originalnyheter. Mens Klassekampen og Bergensavisen har om lag 70 prosent egenproduksjon, ligger Dagsavisen på om lag 45 prosent og Vårt Land på om lag 50 prosent. Riksavisene har mellom syv og ti prosent originalnyheter som blir videreformidlet av andre. Dagsavisen ligger høyest av de største støttemottakerne med ti prosent, mens de andre fire avisene har lavere andel siterte originalnyheter. Andelen originalnyheter som ikke blir plukket opp av andre medier, er noe lavere blant de riksspredte meningsbærende avisene enn hos riksavisene, og mye lavere enn for region- og lokalavisene.

5.4.2.2 Kringkasting

Den norske analysen viser at de nyhetene som formidles i fjernsynets hovedsendinger, Dagsrevyen og TV 2-nyhetene, i stor grad er videreutviklet fra saker som allerede er kjent i nyhetsbildet, det såkalte fellesstoffet. De viktigste nyhetssendingene på fjernsyn presenterer de største sakene på dagsordenen med nye vinkler og ny informasjon. Dermed kommer nyhetssendingene i fjernsynet i en særstilling sammenlignet med dagsavisene. På den ene siden har fjernsynsnyhetene en svært høy andel egenproduserte nyheter. På den andre siden har disse nyhetssendingene en lavere andel både av siterte originalnyheter, og originalnyheter som ikke forekommer i andre medier. Forskerne i Volda finner det derfor problematisk å sammenligne direkte andeler av ulike stofftyper i dagsaviser og fjernsynsnyheter.

Det samme problemet gjelder for radionyheter. Analysen viser at andelen videreutvikling av fellesstoff også er svært høy for radio. Samtidig er andelen originalnyheter som ikke videreformidles av andre medier, høyere (rundt 20 prosent) og sammenlignbar med riksavisene. Analysen har så langt ikke funnet siterte originalnyheter på radio.

En mulig kilde til skjevhet i analysen av kringkastingsnyhetene, er at datamaterialet kun omfatter radioens og fjernsynets nyhetssendinger. Programmer som Dagsnytt 18 og Brennpunkt er ikke med i datagrunnlaget. Spesielt Brennpunkt har tradisjonelt vært et program som NRK har gitt mye ressurser til gravende journalistikk. Dette kan gi et skjevt bilde av nyhetsjournalistikken i NRK med hensyn til forholdet mellom originalproduksjon og fellesstoff.

5.4.2.3 Nettaviser

Nettavisene har gjennomgående flere artikler per døgn enn sine tilsvarende papiraviser og fjernsyns- og radiosendinger. Mye av dette kan forklares med gjenbruk og korte siteringer av byråstoff og ikke minst andre nettaviser. Analysen viser også at nyhetssaker i noen grad slippes først på nettet, for så å bli plukket opp av andre nettaviser og NTB. Dette gjelder i størst grad riksavisene, og da spesielt Aftenposten.no og VG Nett. Riksavisene peker seg også ut ved å være de som legger flest saker fra papiravisen ut på nettet. I regionavisene og i enda større grad i lokalavisene, kommer en stor andel av sakene bare i papirutgaven.

Analysen viser at både nettavisene og riksavisene, og til en viss grad regionavisene, også har en relativt stor andel saker som ikke kommer i papirversjon. Dette gjelder i høy grad nyheter som plukkes opp fra andre aviser, ofte i form av fellesstoff som formidles gjennom nyhetsbyråene. Dette forekommer sjelden i lokalavisene.

5.4.2.4 Fellesstoff, videreformidling og kildehenvisninger

Den danske undersøkelsen konkluderte med at nærmere 2/3 av nyhetsstoffet faller inn under kategoriene gjenbruk, lån og ran. Den norske analysen viser at store deler av nyhetsstoffet bygger på gjenbruk også i norsk sammenheng. Riksavisene som så langt er analysert, har en andel fellesstoff på mellom 50 og 70 prosent. Bildet er et helt annet for region- og lokalavisene. Deres andel fellessaker er henholdsvis på mellom 20 og 50 prosent, og mellom 0 til 30 prosent. Analysen tyder på at det store volumet av artikler i region- og lokalavisene utgjøres av originalnyheter som bare figurerer i ett bestemt medium, og ikke får noe videre liv i nyhetsstrømmen. Dette kan være saker av lokal karakter, som ikke blir plukket opp av andre medier, men som bidrar til et mangfold av originalproduserte nyheter. Påstanden om at antallet saker som blir gjenbrukt uten kildehenvisning er høyt, ser ikke ut til å stemme på norske forhold.

5.4.2.5 Nyhetsbyråene som sentrale knutepunkter

Nyhetsbyråene, spesielt ANB og NTB, spiller en nøkkelrolle i formidlingen av nyheter på tvers av mediene. Spredningen av fellesstoff skjer i svært stor grad gjennom nyhetsbyråene. Den danske undersøkelsen konkluderer med at den sikreste måten å bli sitert på, går gjennom Ritzau, og den norske analysen tyder på at det samme er tilfelle for ANB og NTB her hjemme.

5.5 Viktigste nyhetskilde

Forrige underkapittel ga en oversikt over hvor originalnyhetene produseres og hvordan nyhetene beveger seg mellom mediene. Nå er temaet hvilke medier publikum benytter for å dekke sitt nyhetsbehov. TNS Gallup gjennomfører årlig en undersøkelse av hva folk anser som sin viktigste kilde til nyheter (jf. figur 5.2). I 2006/2007 svarte 42 prosent av de spurte at de er helt/litt enig i at Internett er viktigste kilde til nyheter. Denne andelen har økt betraktelig de siste årene; i 2008/2009 svarte 50 prosent det samme. Radiomediets betydning i forbindelse med nyhetsbruk har holdt seg noenlunde stabilt, mens TV har tapt noe oppslutning. Færre enn før oppgir at avis er deres viktigste nyhetskilde. Det siste årets nedgang for avis og oppgang for Internett gjenspeiles i større eller mindre grad for alle demografiske kategorier.

I kapittel 6, som blant annet gir et overblikk over utviklingen i generell mediebruk, er én av hovedkonklusjonene at nettbruken øker betydelig, mens papiravisene taper terreng. Det er med andre ord tilsvarende utvikling i den generelle mediebruken som i publikums nyhetsforbruk. Eneste unntak til dette er TV-seingen. SSBs tall viser en stabil utvikling for fjernsynsbruken, mens TNS Gallups tall viser en økning. TV-bruken er altså stabil eller økende, mens fjernsynets betydning som nyhetskilde avtar.16 En nærliggende forklaring på dette er at nyhetskonsumet på Internett også stjeler fra fjernsynet, ikke bare papiravisene. TV-kanalenes lavere prioritering av nyheter kan også spille en rolle. I dag er kanaler med nyhetssendinger i mindretall. I tillegg programlegges nyheter i stor grad utenfor hovedkanalene til NRK og TV 2, det vil si på NRK2 og TV 2 Nyhetskanalen.

Figur 5.2 Viktigste nyhetskilde, 2006 – 2009 (i prosent)

Figur 5.2 Viktigste nyhetskilde, 2006 – 2009 (i prosent)

Merk: Gjelder perioden august ett år til august året etter. Respondentene har for hvert medium svart om de er helt/litt enig i at angitt medium er viktigste nyhetskilde, men har ikke rangert dem i forhold til hverandre.

Kilde: TNS Gallup: Forbruker & Media og medienorge: Medieåret 2008 – 2009.

Forsker Sigurd Høst har benyttet SSBs Norsk Mediebarometer for å analysere publikums bruk av forskjellige nyhetskilder over tid.17 Som det fremgår av tabell 5.3 underbygger SSBs tall hovedtendensene i TNS Gallups undersøkelse. I tillegg har andelen som ikke har vært i kontakt med noen nyhetskilder i det hele tatt, økt fra tre prosent i 1994 til syv prosent i 2009. Økningen er størst for unge. Høst mener at økningen i medietilbudet har gjort at det er lettere å unngå nyheter.

Tabellen viser også at publikum får nyheter fra flere kilder i dag enn på midten av nittitallet. Denne økningen skjedde frem til tusenårsskiftet og skyldes trolig nettbruken.

Tabell 5.3 Kontakt med forskjellige nyhetskilder (i prosent)

1994

1997

2001

2005

2009

Lest avis

92

91

85

81

72

Hørt radionyheter

53

47

46

42

42

Sett fjernsynsnyheter

60

58

64

60

50

Sett tekst-TV

(25)

30

36

38

26

Nyheter fra Internett

-

(4)

16

33

53

Minst én nyhetskilde

97

96

96

95

93

Antall nyhetskilder (brukere)

2,1

2,4

2,6

2,7

2,6

Kilde: SSBs Norske mediebarometer/Høst (2010a).

Respons Analyse og Wilberg Management har på oppdrag for MBL også målt hva folk anser som sin viktigste nyhetskilde. I disse undersøkelsene har alternativene vært gjensidig utelukkende. Tallene viser samme mønster som undersøkelsene til TNS Gallup og SSBs mediebarometer når det gjelder generelle nyheter, men er annerledes for lokale nyheter. Hele 68 prosent svarte i 2010 at deres viktigste kilde til lokale nyheter er papiraviser, jf. tabell 5.4. Dette er kun en svak tilbakegang fra 2006 da andelen var 70 prosent. Ut fra disse tallene er de andre mediene mer å regne som sekundærkilder. Internett øker dog oppslutningen kraftig og var i denne undersøkelsen nest viktigst med 16 prosent i 2010.

Tabell 5.4 Viktigste nyhetskilde, 2006 og 2010 (i prosent)

Nyheter generelt

Lokale nyheter

2006

2010

2006

2010

Avis

33

26

70

68

Fjernsyn

43

34

11

6

Radio

7

8

8

7

Internett

16

30

7

16

Annet, ikke sikker

1

2

4

3

Merk: Alternativene er gjensidig utelukkende.

Kilde: Respons/MBL.

Internasjonale undersøkelser viser tilsvarende tendenser. Publikum bruker flere medieplattformer for å holde seg oppdatert,18 nettet vokser mens papiravisene taper oppslutning,19 og mye av nyhetsdelingen på Internett skjer via sosiale medier som Facebook, Twitter og MySpace.20

5.6 Debatt

Nyhetsstrømmen legger i stor grad grunnlaget for samfunnsdebattene. Som det ble redegjort for i første del av kapitlet, har det skjedd mye med forutsetningene for både nyhetsformidlingen og debattarenaene. Ikke minst har etableringen av en fri, uavhengig presse og nye medier ført til at debattene har endret karakter. Dette har kanskje i størst grad påvirket avisene. For kringkastingsmediene er allmennkringkastingsforpliktelsene særlig viktige. I det følgende gjennomgås først debattene i papir- og nettavisene, deretter betraktes kringkastingsmediene.

5.6.1 Papir- og nettaviser

Mange aviser legger stor vekt på å spille en betydelig rolle i debatter om spørsmål av samfunnsmessig betydning. Denne ambisjonen er ofte tydelig nedfelt i vedtekter og redaksjonelle program. Enkelte aviser uttaler at selve debattfunksjonen langt på vei er den viktigste rolle avisen har. Det er i dag full enighet i bransjen om ambisjonen om å være et viktig debattforum og oppfylle avisens samfunnsansvar ved å sikre en fri og åpen debatt.

Avisenes rolle som arena for samfunnsdebatt er nært knyttet til deres privilegier. Avisene setter dagsorden både gjennom egen journalistikk og ved å slippe til andre stemmer på kommentar-, kronikk- eller leserbrevplass. Dette diskuteres så videre både i avisens egne spalter, i andre medier og i politiske fora.

Helt siden nettavisene så dagens lys for 15 år siden har avisene hatt et ambivalent forhold til denne umodererte debattformen som ikke i samme grad har vært underlagt redaktørens kvalitetssikring. I bransjen har det vært forsøk på å få konsensus om forhåndskontroll av nettdebatt som en del av de presseetiske reglene i Vær varsom-plakaten, men både praktiske og økonomiske forhold har hindret en slik enighet. I mange av nettavisene skriver brukerne langt mer enn journalistene hver eneste dag. Nettdebattene har også fått en viktig markedsstrategisk rolle for å skape lojalitet til medienes produkter gjennom aktiv brukermedvirkning.

Norske aviser har en sterk posisjon i nettmarkedet sammenlignet med aviser i andre land.21 Dette har sammenheng med at norske aviser satset tidligere og tyngre på nettutgaver enn i de fleste andre land, og har vært innovative i sin bruk av nettets muligheter. Utfordringen med en slik posisjon er at det utfordrer papiravisenes forretningsmodell (se bransjeanalysen i kapittel 6), og også egen posisjon som debattarena.

Den norske Nettavisundersøkelsen22 fra 2008 viser at et flertall av dem som leser lokal- og regionalavisenes nettutgaver, ser på nettavisenes diskusjonsfora som viktigere for ytringsfriheten enn papiravisenes leserbrevspalter. Dette gjelder alle aldersgrupper, men i særlig grad blant yngre mediebrukere. Samtidig viser den samme undersøkelsen at brukerne ser på nettavisene som et kvalitetsmessig dårligere produkt enn papiravisene.

Det meste av nettdebatten skjer utenfor avisene, men det er i stor grad sakene som papiravisene graver frem, som danner utgangspunktet for debatten både på gamle og nye arenaer. Når bloggere og borgerjournalister bidrar til å sette dagsorden, skjer det også gjerne ved at de blir eksponert i tradisjonelle massemedier.

Avisene har også økt satsingen på debatt i papiravisene, både for å skape økt lojalitet23 og for å ta opp konkurransen med nettet som debattarena. En annen grunn til satsingen er at de ser at nettavisene har en klar fordel når det gjelder raske, korte nyhetsoppdateringer. Flere papiraviser satser derfor mer på debatt og dybde for å skille seg ut fra nettavisene.

I debattsatsingene bruker papiravisene sine komparative fortrinn med redaksjonell prioritering og god tilgang til opinionsledere. Avisene utvider sin dagsordenfunksjon ved aktivt å invitere ønskede debattanter til å delta, noe som fører til en strammere redigering av avisdebattene. Dette kan til en viss grad øke avstanden til det folkelige ordskiftet på nettet, med sin meget lave terskel for deltakelse. Tall fra Synovate/NRK Analyse viser, ikke overraskende, at andelen som skriver kommentarer under en artikkel i en nettavis, er betydelig høyere enn andelen som skriver leserbrev/kronikk til en papiravis.24

5.6.2 Kringkasting

Debattprogrammene på radio og fjernsyn er sentrale i den offentlige samtalen, særlig på grunn av rekkevidden. Å skape vesentlige debattarenaer har vært en viktig del av forpliktelsene til allmennkringkasterne. Dette gjelder fortsatt for NRK. I NRK-plakaten, som oppsummerer NRKs nåværende samfunnsoppdrag, heter det: «NRK skal bidra til å fremme den offentlige samtalen og medvirke til at hele befolkningen får tilstrekkelig informasjon til å kunne være aktivt med i demokratiske prosesser.»

Gjennom sin forrige allmennkringkastingskonsesjon var TV 2 forpliktet til å sende aktualitetsprogrammer, herunder debatt. I den nye avtalen som gjelder fra 1. januar 2011 er TV 2 forpliktet til å sende nyheter, men ikke debatt. Dette var heller ikke noe krav fra myndighetenes side da avtalen ble utlyst. Grunnen til at forpliktelsen er tatt ut, kan ha sammenheng med at verdien avtalen er lavere med dagens digitale TV-distribusjon. Retten til å sende reklame er betydelig mindre verdt nå som konkurransen er høy. Staten kan derfor kreve mindre tilbake av den formidlingspliktige kringkasteren.

Oppslutningen om debattprogrammer på fjernsynet har falt betydelig siden perioden 2001 – 2004. I figur 5.3 ser man at andelen av fjernsynsseere som hadde sett et debattprogram en gjennomsnittsdag, lå på rundt 11 – 12 prosent i denne perioden. I 2008 og 2009 hadde andelen sunket til henholdsvis seks og åtte prosent.

Figur 5.3 Andel av fjernsynsseere som har sett et debattprogram en gjennomsnittsdag, 2000 til 2009 (i prosent)

Figur 5.3 Andel av fjernsynsseere som har sett et debattprogram en gjennomsnittsdag, 2000 til 2009 (i prosent)

Kilde: SSBs mediebarometer.

I 2002 og 2003 hadde publikum fire debattprogrammer å velge mellom på NRK1 og TV 2. Alle ble sendt i beste sendetid for TV på hverdager. I 2003 hadde RedaksjonEN og Standpunkt på NRK1 og Holmgang på TV 2 en markedsandel på nærmere 40 prosent og over en halv million seere. Tabloid på TV 2 gjorde det noe svakere med en andel på 30 prosent.25

Det økte TV-tilbudet gjør at kampen om seerne er blitt mye hardere. Det er vanskeligere for de enkelte TV-programmene å oppnå en høy seerandel. NRK og TV 2 har muligens i tråd med denne utviklingen nedprioritert debattsendingene. I dag er det kun Debatten som ukentlig sendes i beste sendetid på NRK1. NRK sender i tillegg Aktuelt på NRK2 mandag til torsdag. TV 2s eneste debattprogram, Tabloid, sendes kun på TV 2 Nyhetskanalen mandag til torsdag. Endringene gjenspeiles i oppslutningen; Tabloid hadde i 2009 en markedsandel på 15 prosent, mens Aktuelt og Debatten i perioden januar til september 2010 har hatt et gjennomsnitt på henholdsvis 5,7 prosent og 25,2 prosent.

NRKs debattprogram, Dagsnytt Atten, regnes som en viktig del av den offentlige samtalen. Det var opprinnelig kun et radioprogram, men fra 2006 er programmet også blitt sendt på NRK2. Oppslutningen har vært solid og har til og med økt en del de siste årene. Markedsandelen til radiosendingen på P2 har økt fra om lag 11 prosent i 2008 til om lag 13 prosent i de første månedene av 2010. TV-sendingen på NRK2 har økt fra om lag 4 prosent i 2008 til om lag 9 prosent i perioden januar til oktober 2010.26

5.7 Oppsummering

Dette kapitlet beskriver overgangen fra partipresse til frie og uavhengige redaksjoner. Det siste tiåret er pressens sterke posisjon blitt utfordret av nettaviser. I tillegg har publikum fått en viktig rolle gjennom sosiale medier og nettavisenes egne verktøy for involvering av leserne. Den økte konkurransen har stimulert papiravisene til blant annet å satse mer på egne debattarenaer, som er tydelig preget av redigering både med hensyn til innhold og muligheten til å delta. I debattene på nettet – det være seg i nettavisene, bloggosfæren eller i de sosiale mediene – kan i stor grad alle delta og mangfoldet er stort. På den andre siden kan debattene ofte være fragmenterte og uoversiktlige. Kringkastingsmediene har et stort nedslagsfelt og er derfor sentrale i nyhets- og debattformidlingen. Den økte konkurransen i TV-markedet har trolig ført til at TV-kanalene nedprioriterer både nyheter og debatter, hvilket har ført til lavere seertall for disse programtypene.

Kapitlet har også gjengitt en foreløpig rapport om medienes nyhetsflyt, skrevet av forskere ved Høgskulen i Volda. Den foreløpige analysen viser at papiravisene er hovedleverandører av originalnyheter. Både TV- og radiokanalene videreutvikler i stor grad saker som allerede er kjent i nyhetsbildet. Når det gjelder nettutgavene eller nettavisene, har de gjennomgående flere artikler per døgn enn sine tilsvarende papiraviser eller fjernsyns- og radiosendinger. Mye av dette kan forklares med gjenbruk og korte siteringer av byråstoff og, ikke minst, andre nettaviser.

Kapitlet har også redegjort for publikums nyhetsforbruk. Brukertall viser at fjernsynet fortsatt er viktigste kilde til nyheter, men at det taper noe oppslutning. Internetts oppslutning øker kraftig, mens papiravisene taper om lag det tilsvarende. Når det gjelder radio, er oppslutningen ganske stabil. Viktigste kilde til lokale nyheter er lokalavisen.

Fotnoter

1.

NOU 1999:27 side 56.

2.

Beskrivelsen av partipressen bygger i stor grad på Jens O. Simensen (1999) Meningsbærer eller meningsløs? Om avisenes samfunnsrolle. Fredrikstad: Institutt for Journalistikk, og NOU 2000:15.

3.

Svennik Høyer (1982) Rapporten om massemedier, vedlegg til NOU 1982:30.

4.

Guttorm Lyshagen (2008) Fra storhusholdning til moderne mediekonsern. Norsk Arbeiderpresses historie. A-pressen.

5.

Saken gjaldt Annette Young og Rodney O. Karlsen, kjent fra tv-programmet Big Brother, som klagde Se og Hør inn for PFU.

6.

Mye av dette underkapitlet bygger på Medienorge (2010) Sosiale medier – et overblikk. Mediefakta 2/2010. Bergen: UiB. Denne publikasjonen har et stort kildetilfang som også oppgis her når de enkelte kildene brukes.

7.

Petter Bae Brandtzæg og Marika Lüders (2009) Privat 2.0: Person- og forbrukervern i den nye medievirkeligheten. Oslo: Sintef IKT.

8.

Axel Bruns (2005) Gatewatching. Collaborative Online News Production. New York: Peter Lang.

9.

Dan Gillmore (2006) We the media. Grassroots Journalism by the people, for det people. Cambridge: O’Reilly.

10.

Jay Rosen (1999) What are Journalists for? New Haven & London: Yale University Press.

11.

Andrew Keen (2008) The Cult of the Amateur. How blogs, MySpace, YouTube, and the rest of today’s user-generated media are destroying our economy, our culture, and our values. New York: Doubleday.

12.

Kilde: Wikipedia.

13.

Astrid Gynnild (2010) «Tidsskifte for den undersøkende journalistikken?», Vox Publicas, 11. oktober 2010.

14.

Gjennom konsesjonsvilkårene er NTV forpliktet til å stille til rådighet kapasitet til en ikke-kommersiell kringkaster til rimelige vilkår.

15.

Anker Brink Lund (red.) (2000) Først med det sidste – En nyhedsuge i Danmark. Århus: Ajour.

16.

Hilde Thoresen (2010) «Representerer tv-nyhetene en felles offentlighet i form av en bredt sammensatt seergruppe?», paper presentert på Norsk medieforskerlagskonferanse i Ålesund, 28. til 29. oktober 2010.

17.

Sigurd Høst (2010a) «Hvordan blir vi oppdatert? Kontakt med forskjellige nyhetskilder 1994-2009», paper presentert på Norsk medieforskerlagskonferanse i Ålesund, 28. til 29. Oktober 2010.

18.

PewResearchCenter (2010) Understanding the participatory news consumer. How internet and cell phone users have turned news into a social experience. Project for Excellence in Journalism.

19.

OECD (2010).

20.

Medienorge (2010).

21.

Rune Ottosen og Arne H. Krumsvik (2008) Journalistikk i en digital hverdag. Fredrikstad: IJ-forlaget.

22.

Undersøkelsen bygger på spørreundersøkelser av brukere, journalister og utgivere utført av Arne H. Krumsvik siden 2005 i samarbeid med blant andre Mediebedriftenes Landsforening (MBL), Lokalavisenes Landslag (LLA), Norsk Journalistlag (NJ) og en rekke aviser.

23.

Arnt Massø, Vilde Schanke Sundet & Trine Syvertsen (2007) "'Fordi de fortjener det'. Publikumsdeltakelse som strategisk utviklingsområde i mediebransjen", Norsk Medietidsskrift, vol. 14:2; 126–154.

24.

Syv prosent oppgir at de månedlig eller oftere skriver kommentarer under en artikkel i en nettavis, mens bare to prosent sender inn leserbrev/kronikk til en papiravis.

25.

TNS Gallup/NRK Analyse.

26.

TNS Gallup/NRK Analyse.

Til forsiden