Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 2011: 7   Velferd og migrasjon - den norske modellens framtid

Velferd og migrasjon— Den norske modellens framtid

Til innholdsfortegnelse

8 Arbeidsmarkedstilknytning

8.1 Innledning

Høy sysselsetting er en forutsetning for å kunne opprettholde og videreutvikle velferdsmodellen, jf. kapittel 3. Arbeidsmarkedet er en sentral arena for innvandrernes integrering i samfunnet. Arbeid har betydning for den enkeltes muligheter til deltakelse, selvrealisering og forsørgelse, og bidrar til å øke både den individuelle og kollektive velferden.

Dette kapitlet beskriver innvandreres tilknytning til arbeidsmarkedet og ser på variasjoner i sysselsetting etter kjønn, alder, botid, landbakgrunn, innvandringsgrunn og næring. Videre beskrives ledighet blant innvandrere. Kjennetegn ved de som står utenfor arbeidsmarkedet, herunder bruk av trygdeordninger, er beskrevet i kapittel 9. Forskjeller i levekår, inkludert arbeidsmarkedstilknytning, mellom personer og grupper kan forklares på minst tre måter, som ikke er gjensidig utelukkende: ulikhetene kan skyldes forskjeller i preferanser, valg og verdier, forskjeller i ressurser og muligheter, og forskjeller i hvordan den enkelte møtes i samfunnet (insentiver, belønningsstruktur og diskriminering). I mange tilfeller er alle tre mekanismene til stede. Forskjellene i trygdeavhengighet som beskrives i kapittel 9, blir i stor grad et speilbilde av forskjellene i sysselsetting som beskrives i dette kapitlet. Forklaringer knyttet til de tre mekanismene blir også nærmere gjennomgått i kapittel 9.

Basert på til dels mangelfulle opplysninger gis det i siste del av dette kapitlet en redegjørelse for viktige trekk ved innvandreres lønns- og arbeidsvilkår, omfanget av svart arbeid og diskriminering av innvandrere på arbeidsmarkedet.

8.2 Innvandrernes sysselsetting

Tall fra OECD viser at Norge, sammenliknet med andre OECD-land, har høy sysselsetting blant innvandrere, jf. kapittel 11. Statistikken, som er basert på AKU-tall, viser imidlertid også at innvandrerne har en betydelig lavere andel sysselsatte enn den norske befolkningen for øvrig. Registerbasert statistikk fra Statistisk sentralbyrå viser at andelen sysselsatte innvandrere i alderen 15–64 år var om lag 64 pst. per 4. kvartal 2009. I befolkningen for øvrig var tilsvarende andel om lag 77 pst.

Boks 8.1 Datagrunnlag i dette kapitlet

Beskrivelsene i dette kapitlet baserer seg på registerdata fra Statistisk sentralbyrå over sysselsetting blant bosatte innvandrere, norskfødte med innvandrerforeldre og befolkningen for øvrig i alderen 15–64 år, når ikke annet er nevnt. Fram til 2005 gis ikke sysselsettingsopplysninger for 15-åringene, men dette vil i liten grad påvirke totaltallene. Bearbeidingen av dataene er utvalgets egen.

Analysen tar utgangspunkt i innvandrere som en egen gruppe, mens norskfødte med innvandrerforeldre i en del figurer slås sammen med befolkningen for øvrig. Dette fordi det foreløpig er relativt få norskfødte med innvandrerforeldre i arbeidsfør alder.

Innvandrere, særlig fra EU-land i Sentral- og Øst-Europa og land i Asia, Afrika mfl., er noe yngre enn majoritetsbefolkningen. I 2009 var gjennomsnittsalderen for bosatte i alderen 15–64 år 40 år for majoritetsbefolkningen, 35 år for innvandrere fra EU-land i Sentral- og Øst-Europa og 36 år for innvandrere fra land i Asia, Afrika mfl. Norskfødte med innvandrerforeldre har en gjennomsnittalder på 23 år.

For å gjøre sysselsettingsratene mer sammenliknbare mellom innvandrerbefolkningen og befolkningen for øvrig, har utvalget valgt å korrigere for ulik alders- og kjønnssammensetning i enkelte figurer. I figurene markeres dette med stiplede linjer. Alders- og kjønnskorrigeringene gjøres ved at man legger til grunn majoritetsbefolkningens alders- og kjønnssammensetning når man beregner gjennomsnittlig sysselsettingsrate for innvandrere.

Sysselsettingen varierer med skiftende konjunkturer, jf. figur 8.1. Fra 2001 begynte en konjunkturnedgang, med nedadgående sysselsettingsnivå i alle innvandrergrupper fram til 2003. Deretter bremset nedgangen, og situasjonen endret seg til en begynnende konjunkturoppgang. Særlig fra 2005 til 2007 var det en tydelig økning i sysselsettingen. Sysselsettingen økte i disse årene mer for innvandrere enn for befolkningen for øvrig. Den sterke sysselsettingsveksten i årene 2005–2007 kan i stor grad tilskrives et stramt arbeidsmarked med høy etterspørsel etter arbeidskraft og en betydelig arbeidsinnvandring fra nye EU-land, særlig fra Polen og Baltikum.

Forskjellene i sysselsetting mellom innvandrere og befolkningen for øvrig forsterkes noe når det tas hensyn til at innvandrerne har en alderssammensetting som gjør at de er overrepresentert i de aldersgruppene som generelt har høyest sysselsetting jf. boks 8.1. Andelen innvandrere i arbeid, gitt denne korrigeringen, ligger stabilt omkring 16–18 prosentpoeng lavere enn befolkningen for øvrig i perioden 2001–2009, jf. figur 8.1

Figur 8.1 Sysselsatte i prosent av bosatte i alderen 15(16)–64 år. Innvandrere og befolkningen utenom innvandrere. 4. kvartal 2001–2009

Figur 8.1 Sysselsatte i prosent av bosatte i alderen 15(16)–64 år. Innvandrere og befolkningen utenom innvandrere. 4. kvartal 2001–2009

1 Korrigert med majoritetsbefolkningens kjønns- og alderssammensetning

Kilde: Statistisk sentralbyrå, utvalgets egne beregninger

8.2.1 Variasjoner i sysselsetting

Sysselsettingen varierer mellom innvandrergrupper med ulik nasjonalitetsbakgrunn. Innvandrere fra vestlige land har i perioden 2001–2009 en tilsvarende og til dels noe høyere andel sysselsatte enn befolkningen for øvrig, jf. figur 8.2. Den høye sysselsettingen må blant annet ses i sammenheng med at innvandrere fra vestlige land gjennomgående er yngre enn befolkningen for øvrig. Korrigeres det for alder og kjønn, ligger sysselsettingen for vestlige innvandrere 5 prosentpoeng under befolkningen for øvrig.

Figur 8.2 Sysselsatte innvandrere i prosent av bosatte 15 (16)–64 år etter landbakgrunn. 4. kvartal 2001–2009.

Figur 8.2 Sysselsatte innvandrere i prosent av bosatte 15 (16)–64 år etter landbakgrunn. 4. kvartal 2001–2009.

1 Korrigert med majoritetsbefolkningens kjønns- og alderssammensetning

Kilde: Statistisk sentralbyrå, utvalgets egne beregninger

Innvandrere fra sentral- og østeuropeiske EU-land har også høy sysselsetting. Antall innvandrere fra disse landene økte sterkt etter EU-utvidelsen i 2004, noe som også bidro til at andelen i arbeid blant innvandrere generelt tok seg opp fram til 2007. De fleste har bakgrunn fra Polen og de baltiske landene, og har kommet til Norge som arbeidsinnvandrere. Finanskrisen, og ettervirkningene av denne, har bidratt til lavere sysselsetting i denne gruppen fordi mange var ansatt i bygge- og anleggsnæringen og i industrien. Likevel har antall innvandrere fortsatt å øke. Dersom det korrigeres for alders- og kjønnssammensetning, så får også innvandrere i denne gruppen et lavere sysselsettingsnivå. Dette gjelder imidlertid kun etter EU-utvidelsen i 2004, og må ses i sammenheng med at det i stor grad var unge menn som kom etter 2004. Ved utgangen av 2009 var den korrigerte sysselsettingsfrekvensen i denne gruppen 12 prosentpoeng lavere enn hos befolkningen for øvrig.

Innvandrere fra land i Afrika, Asia mfl. har betydelig lavere sysselsetting enn de andre innvandrergruppene. I 2009 var sysselsettingsandelen for denne gruppen samlet 55 pst. Det er særlig personer fra afrikanske land som har lav sysselsetting, og disse hadde også den største nedgangen i sysselsetting fra 2008 til 2009. Lav deltakelse i arbeidslivet blant mange kvinner fra land i Afrika, Asia mfl. bidrar til å trekke den totale sysselsettingsandelen ned. Det alders- og kjønnskorrigerte sysselsettingsnivået er lavere enn det ukorrigerte. Den svake arbeidsmarkedstilknytningen for denne gruppen innvandrere må blant annet ses i sammenheng med at mange har kommet til Norge på bakgrunn av flukt og behov for beskyttelse, og ikke som arbeidsinnvandrere.

Tabell 8.1 viser sysselsetting blant innvandrere fordelt på enkeltland, og for menn og kvinner. Tallene er ikke korrigert for alders- og kjønnssammensetting. Sysselsettingen var i 2009 særlig høy for personer fra Sverige, Litauen og Polen. Dette er grupper hvor de fleste er arbeidsinnvandrere. Også personer fra Chile, Sri Lanka og Vietnam, hvor de fleste har flyktningbakgrunn, har et relativt høyt sysselsettingsnivå. Lavest er andelen sysselsatte fra Somalia, med 32 pst. i arbeid, men også innvandrere fra Irak, Marokko og Pakistan har lav sysselsetting.

Tabell 8.1  Sysselsatte innvandrere, etter utvalgte fødeland og kjønn. Absolutte tall og i prosent av personer i alt 15–64 år i hver gruppe. 4. kvartal 2009

Sysselsatte (antall)

Prosent

I alt

Menn

Kvinner

I alt

Menn

Kvinner

Befolkningen utenom innvandrere

2 824 394

1 437 493

1 386 901

76,4

78,0

74,7

Innvandrere i alt

247 355

136 908

110 447

63,5

67,5

59,1

Herav:

Vestlige land

75 126

42 127

32 999

77,1

78,9

74,9

Sverige

21 343

10 817

10 526

82,0

81,7

82,3

Danmark

9 667

5 440

4 227

79,3

80,3

78,1

Tyskland

13 056

7 541

5 515

77,7

79,9

74,9

Nederland

3 697

2 192

1 505

77,5

81,2

72,5

Storbritannia

7 228

5 170

2 058

76,7

81,0

67,7

Finland

3 804

1 438

2 366

73,8

68,4

77,5

USA

3 573

1 872

1 701

66,7

72,5

61,3

EU-land i Sentral- og Øst-Europa

46 465

30 545

15 920

71,3

73,4

67,5

Litauen

6 262

3 773

2 489

74,5

74,8

73,9

Polen

30 022

21 244

8 778

70,1

72,8

64,3

Land i Asia, Afrika mfl.

125 764

64 236

61 528

55,4

59,6

51,5

Sri Lanka

5 597

3 237

2 360

69,7

76,0

62,6

Chile

3 845

2 093

1 752

68,8

70,1

67,3

Bosnia-Hercegovina

7 822

3 936

3 886

68,2

68,4

68,1

India

3 984

2 364

1 620

65,9

73,2

57,4

Vietnam

7 713

3 833

3 880

65,2

68,4

62,4

Kina

3 327

1 487

1 840

61,1

64,5

58,6

Filippinene

6 695

1 279

5 416

60,8

72,1

58,7

Russland

6 759

2 004

4 755

60,8

57,9

62,1

Thailand

6 228

572

5 656

60,5

50,2

61,8

Iran

7 111

4 121

2 990

57,9

60,3

55,0

Kosovo

4 834

2 766

2 068

57,6

61,3

53,3

Tyrkia

5 232

3 473

1 759

54,1

63,0

42,4

Marokko

2 164

1 382

782

48,6

54,9

40,5

Pakistan

7 432

5 062

2 370

48,5

64,5

31,7

Afghanistan

3 317

2 438

879

46,3

54,0

33,2

Irak

7 442

5 037

2 405

42,9

49,7

33,4

Somalia

4 656

3 135

1 521

31,9

39,8

22,7

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Kjønnsfordelt sysselsetting

I internasjonal sammenheng er sysselsettingen i Norge høy, noe som må ses i sammenheng med at mange kvinner og eldre deltar i arbeidslivet sammenliknet med andre land. Både for menn og kvinner ligger sysselsettingen blant innvandrere generelt lavere enn for befolkningen ellers, jf. figur 8.3. I 2009 lå sysselsettingen blant innvandrerkvinner og innvandrermenn henholdsvis 16 og 11 prosentpoeng lavere enn for befolkningen for øvrig. Samtidig ser det ut til at konjunkturene påvirker sysselsettingen sterkere for både innvandrerkvinner og innvandrermenn enn for befolkningen for øvrig.

Figur 8.3  Sysselsatte i prosent av bosatte 15 (16)–64 år etter kjønn og innvandrerkategori. 4. kvartal 2001–2009

Figur 8.3 Sysselsatte i prosent av bosatte 15 (16)–64 år etter kjønn og innvandrerkategori. 4. kvartal 2001–2009

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Figur 8.4 viser sysselsettingen blant innvandrerkvinner og innvandrermenn fra de tre landgruppene, korrigert for majoritetsbefolkningens alderssammensetning. For begge kjønn ser en at sysselsettingsfrekvensen for innvandrere fra vestlige land ligger noe lavere enn for befolkningen for øvrig. Forskjellen er om lag 5 prosentpoeng.

For kvinnelige innvandrere fra EU-land i Sentral- og Øst-Europa har sysselsettingsfrekvensen økt de siste ti årene, og forskjellen mellom disse og befolkningen for øvrig er redusert tilsvarende. Innvandrermennene fra denne landgruppen lå lenge noe nærmere befolkningen for øvrig, men den økonomiske nedgangen siden 2008 har ført til at sysselsettingsfrekvensen ved utgangen av 2009 lå 12 prosentpoeng lavere enn for befolkningen ellers.

Blant innvandrerkvinner fra flere land i Afrika og Asia var andelen sysselsatte på 48 pst. i 2009, om det korrigeres for majoritetsbefolkningens alderssammensetting. Som vist i tabell 8.1, er differansen mellom menn og kvinners sysselsetting stor i enkelte landgrupper. Blant innvandrere fra Pakistan var 65 pst. av mennene og 32 pst. av kvinnene i arbeid i 2009, en differanse på 33 prosentpoeng. Dette til tross for at mange i denne gruppen har lang botid i Norge. Den laveste sysselsettingen finnes imidlertid blant somaliske kvinner, med 23 pst. Tallene i tabellen er ikke korrigert for alder.

Figur 8.4 Sysselsatte i prosent av bosatte etter landbakgrunn 15 (16)– 64 år 4. kvartal 2001–2009.

Figur 8.4 Sysselsatte i prosent av bosatte etter landbakgrunn 15 (16)– 64 år 4. kvartal 2001–2009.

1 Korrigert med majoritetsbefolkningens alderssammensetning

Kilde: Statistisk sentralbyrå, utvalgets egne beregninger

Nærmere om sysselsetting etter alder

Sysselsettingen varierer med alder både for innvandrere og for befolkningen for øvrig, jf. figur 8.5. For de i alderen 25–57 år lå sysselsettingen i 2009 for befolkningen for øvrig mellom 80 og 90 pst., mens den for innvandrere i samme alder lå mellom 60 og 70 pst. Sysselsettingen er markert lavere for personer over 62 år, både for innvandrere og i befolkningen ellers. Mange i denne aldersgruppen har gått over i AFP eller uførepensjon, eller alderspensjon ved fylte 67 år. Sysselsettingsmønsteret for innvandrere kan være påvirket av kohorter av blant annet flyktninger med ulikt ankomsttidspunkt. To studier som i større grad ser på botidseffekter på sysselsetting blir drøftet i avsnitt 8.2.3

Figur 8.5 Sysselsatte i prosent av bosatte innvandrere og befolkningen utenom innvandrere etter alder. 4. kvartal 2009

Figur 8.5 Sysselsatte i prosent av bosatte innvandrere og befolkningen utenom innvandrere etter alder. 4. kvartal 2009

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Figur 8.6 viser at innvandrermenn fra de nye EU-landene i Sentral- og Øst-Europa og land i Afrika, Asia mfl. når sitt høyeste sysselsettingsnivå i begynnelsen av 30-årene. Sysselsettingen for innvandrermenn faller markert etter toppunktet. For 33-åringer ligger sysselsettingsandelen for menn fra EU-land i Sentral- og Øst-Europa og land i Asia, Afrika mfl. henholdsvis 10 og 18 prosentpoeng lavere enn for befolkningen for øvrig. For 60-åringer har disse forskjellene økt til henholdsvis 15 og 34 prosentpoeng. På den annen side har innvandrermenn fra vestlige land nesten samme sysselsettingsmønster over de ulike alderstrinnene som befolkningen for øvrig. Sysselsettingsfrekvensene for denne gruppen ligger likevel gjennomgående noe lavere enn for befolkningen for øvrig.

Også for innvandrerkvinner er det slik at sysselsettingen for kvinner fra vestlige land følger befolkningen for øvrig, men på et noe lavere nivå. For kvinner fra EU-land i Sentral- og Øst-Europa og land i Asia, Afrika mfl. ser man et annet mønster, jf. figur 8.6. For disse gruppene er sysselsettingen på sitt høyeste nivå senere, i midten av 40-årene, enn den er for befolkningen for øvrig. Dette kan ha sammenheng med mønstre knyttet til yrkesaktivitet i småbarnsfasen. Kvinner med bakgrunn fra land i Afrika, Asia mfl. får gjennomgående flere barn enn kvinner i den øvrige befolkningen, og de er i større grad hjemme når de har små barn, jf. kapittel 9. For 45-åringer er forskjellene til befolkningen for øvrig henholdsvis 9 og 26 prosentpoeng.

Figur 8.6 Sysselsatte menn og kvinner i prosent av bosatte etter landbakgrunn og alder. 4. kvartal 2009

Figur 8.6 Sysselsatte menn og kvinner i prosent av bosatte etter landbakgrunn og alder. 4. kvartal 2009

Kilde: Statistisk sentralbyrå

8.2.2 Regionale forskjeller

Det er noen regionale forskjeller i sysselsettingsnivået blant innvandrere. Tabell 8.3 viser sysselsettingen blant innvandrere på fylkesnivå. Her benyttes aldersinndelingen 15–74 år, og landinndelingen til SSB, jf. kapittel 2. Det er flest sysselsatte innvandrere fra land i Asia, Afrika mfl. i Oslo, Akershus, Rogaland og Østfold. Alle disse fylkene har et sysselsettingsnivå for befolkningen for øvrig som ligger mellom 72 og 74 pst., bortsett fra i Østfold (67 pst.). Innvandrere fra land i Asia, Afrika mfl. har et sysselsettingsnivå på 53 pst. i Oslo, et vesentlig lavere nivå enn befolkningen for øvrig, og markert lavere enn nivået for samme innvandrergruppe i Akershus og Rogaland. I Østfold har innvandrere fra samme landgruppe en sysselsetting på 46 pst. Dette er lavere enn i Oslo, men gapet opp til befolkningen for øvrig er likevel det samme som i Oslo. Ettersom det ikke er gjort noen analyser av årsaksforhold når det gjelder de fylkesvise resultatene, er det vanskelig å trekke noen konklusjoner av materialet. Sammensetningen av gruppene etter alder, botid, landbakgrunn og innvandringsgrunn vil påvirke de forskjellene som kommer fram.

Tabell 8.2 Sysselsatte 15–74 år i prosent av bosatte etter landbakgrunn. 4. kvartal 2009.

Befolkningen for øvrig

Alle innvandrere

Befolkningen for øvrig

Alle innvandrere

EU/EFTA, Nord-Amerika, Australia og New Zealand

Asia, Afrika, mfl.

EU/EFTA, Nord-Amerika, Australia og New Zealand

Asia, Afrika, mfl.

Absolutte tall

Prosent

Differanse i sysselsettingsrate i forhold til befolkningen for øvrig (prosentpoeng)

Hele landet

2 245 866

251 134

70,7

61,7

71,8

54,2

1,1

-16,5

Østfold

118 965

11 772

66,7

54,1

66,3

46,3

-0,4

-20,4

Akershus

246 093

33 474

72,2

65,2

72,7

58,7

0,5

-13,5

Oslo

247 949

66 898

73,7

59,2

71,8

53,0

-1,9

-20,7

Hedmark

87 809

5 092

67,0

57,3

67,4

47,9

0,4

-19,1

Oppland

88 681

5 196

69,6

59,3

70,1

49,8

0,5

-19,8

Buskerud

118 752

14 211

70,9

62,1

72,9

54,2

2,0

-16,7

Vestfold

104 228

9 767

67,5

59,9

68,6

51,9

1,1

-15,6

Telemark

76 910

5 782

67,5

55,1

65,4

48,4

-2,1

-19,1

Aust-Agder

49 428

3 876

67,5

58,2

67,5

49,0

0,0

-18,5

Vest-Agder

77 411

7 715

69,7

60,0

68,1

54,7

-1,6

-15,0

Rogaland

202 924

25 183

73,9

67,2

74,2

59,8

0,3

-14,1

Hordaland

228 459

21 022

72,2

64,4

73,4

56,3

1,2

-15,9

Sogn og Fjordane

52 562

3 710

73,8

67,0

76,3

53,9

2,5

-19,9

Møre og Romsdal

121 819

9 158

72,2

69,3

76,1

60,6

3,9

-11,6

Sør-Trøndelag

140 069

11 075

70,8

61,5

71,7

53,5

0,9

-17,3

Nord-Trøndelag

62 725

2 708

69,3

57,0

66,9

47,1

-2,4

-22,2

Nordland

111 664

5 911

68,2

61,7

73,2

53,0

5,0

-15,2

Troms

75 495

5 270

69,7

64,6

73,5

55,9

3,8

-13,8

Finnmark

33 923

3 314

68,7

69,7

73,8

65,8

5,1

-2,9

Kilde: Statistisk sentralbyrå

En studie fra Statistisk Sentralbyrå har sett på innvandreres sysselsetting i ulike kommunetyper.1 Studien har forsøkt å redusere eventuelle sammensetningseffekter ved å sammenlikne landgrupper på tvers av kommuner, og finner at sysselsettingen blant innvandrere er høyest på Vestlandet. Sysselsettingen blant innvandrere er dessuten høyere i lite sentrale kommuner enn i sentrale kommune og høyere i små kommuner og der hvor andelen innvandrere er lav.

Sysselsettingen til innvandrere i ulike kommuner sammenliknes ikke gjennomgående med det generelle sysselsettingsnivået i kommunene, men det påpekes i studien at et generelt bedre arbeidsmarked og høyere sysselsetting i noen kommuner vil kunne forklare deler av funnene.

8.2.3 Sysselsettingen påvirkes av botid og innvandringsgrunn

Det er grunn til å tro at botid har betydning for innvandrernes deltakelse på arbeidsmarkedet. Statistikk fra Statistisk sentralbyrå, som bygger på tverrsnittsdata, innebærer at på et gitt tidspunkt registreres f.eks. sysselsetting og botid i Norge for alle innvandrere. Statistikken viser at ved utgangen av 2009 har innvandrere med lang botid gjennomgående høyere sysselsettingsfrekvens enn innvandrere med kortere botid. Statistikken dekker alle innvandrere som kom til Norge etter 1990. Den rendyrker imidlertid ikke effekten av botid, fordi det ikke er de samme personene som følges over tid. Dette kan gi ulike typer sammensetningseffekter. For eksempel kan situasjonen på arbeidsmarkedet ved ankomst påvirke innvandrernes sysselsettingssituasjon både på kort og lang sikt. I tillegg har innvandringen, i hvert fall for innvandrere fra land i Afrika og Asia mfl., delvis kommet i bølger. Utdanning, arbeidserfaring fra hjemlandet, språkkunnskaper, årsak til migrasjon mv., kan være forskjellig fra den ene innvandringsbølgen til den neste, noe som det også er grunn til å tro vil kunne påvirke de beregnede botidseffektene basert på tverrsnittsdata.

Alternativet til tverrsnittsdata er å følge de samme personene over tid gjennom kohortstudier. I to nyere analyser gjennomført av Bratsberg, Raaum og Røed gjøres dette, se beskrivelse i boksene 8.2 og 8.3.2 Analysene dekker imidlertid bare enkelte landgrupper i Norge og da hovedsakelig innvandrere fra land i Afrika, Asia mfl.

Tverrsnittstatistikken fra Statistisk sentralbyrå viser at andelen sysselsatte blant innvandrere i alderen 15–64 år var 60 pst. i 4. kvartal 2009, jf. figurene 8.7–8.9. Nordiske innvandrere er ikke tatt med, siden innvandringsgrunn er ukjent, jf. kapittel 7. Blant de som hadde botid under fire år lå sysselsettingen lavere enn dette gjennomsnittet, mens blant innvandrere med 14–19 års botid var sysselsettingen noe høyere, 65 pst. Dette tyder på at deltakelsen på arbeidsmarkedet øker med botid. Likevel er sysselsettingen 10 prosentpoeng lavere enn for befolkningen for øvrig.

Botid kan ha noe ulik betydning for menn og kvinner. Blant de med fire år eller kortere botid er sysselsettingen på 47 pst. blant innvandrerkvinner, mens sysselsettingen er på 64 pst. blant dem med 14–19 års botid. Botidseffekten synes mindre for menn, og andelen sysselsatte ligger forholdsvis stabilt på ca. 66 pst. uavhengig av hvor lenge de har bodd i Norge. Dette kan ha sammenheng med at flere menn enn kvinner har kommet som arbeidsinnvandrere og allerede har etablert et arbeidsforhold som de kan starte i raskt etter ankomst. Det kan også henge sammen med kjønnsrollemønstre som preges av at kvinner i større grad er hjemme med barn og etablerer familie i løpet av de første årene i Norge, samtidig som menn har en mer framtredende rolle som familieforsørgere. Det vises til nærmere beskrivelse av dette i kapittel 9 om inntekt, velferd og levekår. Et viktig poeng når det gjelder sysselsetting er at selv mannlige innvandrere med botid på 14–19 år har vesentlig lavere sysselsetting enn befolkningen utenom innvandrere.

I tillegg til botid, er innvandringsgrunn en viktig variabel med tanke på deltakelse i arbeidslivet. Innvandrere som kommer til landet for å ta arbeid eller utdanning, har gjennomgående høyere sysselsetting enn de som kommer på bakgrunn av familiegjenforening eller flukt. Familieinnvandrede til arbeidsinnvandrere har lavere sysselsetting enn arbeidsinnvandrerne.

Arbeidsinnvandrere fra vestlige land har en sysselsetting på 81 pst. allerede etter kort tid i Norge. For arbeidsinnvandrere som har bodd i Norge i 14–19 år er sysselsettingen 90 pst., jf. figur 8.7. Vestlige innvandrere (utenom Norden) som har kommet på grunnlag av familierelasjoner har en vesentlig lavere sysselsetting (54 pst.) den første perioden i Norge. Forskjellen mellom de som har kort og lang botid er imidlertid mye større enn blant arbeidsinnvandrerne, og blant dem med en botid på 14–19 år er 75 pst. sysselsatt.

Arbeidsinnvandrere fra sentral- og østeuropeiske EU-land med en botid på 0–4 år har et sysselsettingsnivå på 75 pst., jf. figur 8.8. Blant dem som har bodd i Norge i 10–13 år er sysselsettingen 87 pst., mens den er noe lavere for dem med lengst botid (80 pst.). For familieinnvandrere fra samme landgruppe er sysselsettingen de første årene markert lavere enn for vestlige land, men blant dem med botid på 14–19 år er den på omtrent det samme nivå som for familieinnvandrere fra vestlige land. Majoriteten av innvandrere fra sentral- og østeuropeiske EU-land har kommet etter 2003, og det er derfor få av disse som har en botid på mer enn ti år. En må derfor være forsiktig med å legge for mye vekt på sammenhengen mellom botid og sysselsetting for denne gruppen.

Innvandrere som har kommet på grunnlag av flukt eller familierelasjoner fra land i Afrika, Asia mfl. har svært lav sysselsetting de første årene i Norge, jf. figur 8.9. Nivået er betydelig høyere for de som har bodd i her i 14 år eller mer, spesielt for flytninger. Arbeidsinnvandrerne som har bodd i Norge i fire år eller mindre har en høy sysselsetting (79 pst.), mens det blant de med botid over ti år faktisk er lavere sysselsetting. Blant dem med 14–19 års botid har denne gruppen vesentlig lavere sysselsetting enn befolkningen utenom innvandrere.

Figur 8.7 Sysselsatte innvandrere fra vestlige land i prosent av bosatte i alderen 15–64 år etter botid og innvandringsgrunn 4. kvartal 2009.

Figur 8.7 Sysselsatte innvandrere fra vestlige land i prosent av bosatte i alderen 15–64 år etter botid og innvandringsgrunn 4. kvartal 2009.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Figur 8.8 Sysselsatte innvandrere fra sentral- og østeuropeiske EU-land i prosent av bosatte i alderen 15–64 år etter botid og innvandringsgrunn 4. kvartal 2009.

Figur 8.8 Sysselsatte innvandrere fra sentral- og østeuropeiske EU-land i prosent av bosatte i alderen 15–64 år etter botid og innvandringsgrunn 4. kvartal 2009.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Figur 8.9 Sysselsatte innvandrere fra land i Afrika, Asia mfl. i prosent av bosatte i alderen 15–64 år etter botid og innvandringsgrunn 4. kvartal 2009.

Figur 8.9 Sysselsatte innvandrere fra land i Afrika, Asia mfl. i prosent av bosatte i alderen 15–64 år etter botid og innvandringsgrunn 4. kvartal 2009.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

For alle tre landgrupper viser statistikken at arbeidsinnvandrere med kort botid har høy sysselsetting, og at denne ikke er vesentlig høyere for de med lang botid. Både tverrsnittsdata og kohortstudier viser dessuten lavere sysselsetting med økt botid for arbeidsinnvandrere fra land i Afrika, Asia mfl. Tendensen til nedgang i sysselsettingen er imidlertid vesentlig sterkere når en følger enkeltkohorter, framfor å se på tverrsnitt av en befolkningsgruppe, jf. boksene 8.2 og 8.3.

For de som er kommet for å gjennomføre utdanning i Norge, er sysselsettingen naturlig nok lav i den første tiden, mens studiene pågår, men er høyere blant de som har bodd i Norge i mer enn fem år. Utdanningsinnvandrere er en forholdsvis liten gruppe med høy gjenutvandringsrate, noe som tyder på at de som blir boende i Norge har en nær tilknytning til arbeidsmarkedet, jf. kapittel 7. For flyktninger og familieinnvandrere kan botid se ut til å ha større betydning. Andelen sysselsatte øker markant med antall år bosatt i landet. Kohortanalysene gir et mer sammensatt bilde, og viser at også for denne gruppen innvandrere er det en sterk vekst i sysselsettingen de første årene, men deretter et fall i sysselsettingen etter om lag 10–15 års botid.

Når det gjelder innvandrere med flukt og familiebakgrunn fra Afrika, Asia mfl. så gir kohortanalysene fra Bratsberg, Raaum og Røed et helt annet bilde enn tverrsnittsdataene som er presentert i figurene ovenfor. Kohortstudien har fokusert på innvandrerkohorter som kom på 1980-tallet (Vietnam, Sri Lanka, Chile og Iran) og 1990-tallet (Bosnia-Hercegovina, Somalia og Irak). For disse kohortene var innvandringsgrunnen i hovedsak flukt eller ønske om asyl, samt familiegjenforening med personer som hadde innvandret på slikt grunnlag. Resultatene for både menn og kvinner viser en kraftig vekst i sysselsettingen den første perioden, men så et fall i sysselsettingen etter en botid på om lag 10–15 år. Statistikken i figurene 8.7–8.9 viser konsekvent høyere sysselsetting med økende botid, og ikke noe fall etter ti år.

En nyere analyse fra Statistisk sentralbyrå som ser nærmere på familieinnvandring og sysselsetting, viser at det også har betydning om en person innvandrer på grunn av at han eller hun kommer på grunnlag av en familiegjenforening eller familieetablering, jf. kapittel 7.3 De som blir familiegjenforente med en flyktning bruker vesentlig lengre tid på å komme i jobb enn de som blir familiegjenforent med andre innvandrere. Videre ser det i denne analysen ut til at de som innvandrer på grunn av familieetablering med en person i den øvrige befolkningen kommer relativt raskt i jobb, og her er det liten forskjell mellom menn og kvinner. De som kommer på grunnlag av familieetablering med en person som er innvandrer eller norskfødt med innvandrerforeldre, ser i større grad ut til å bruke tid på å komme i jobb. Særlig tar det tid før kvinnene kommer ut i arbeid.

Boks 8.2 Kohort-studier av arbeids- og familieinnvandrere fra Afrika og Asia

En studie av Bratsberg, Raaum og Røed, som ble publisert i 2010, fulgte utviklingen i sysselsetting og trygdeavhengighet for mannlige arbeidsinnvandrere fra Pakistan, Tyrkia, Marokko og India fra disse kom på midten av 1970-tallet, før innvandringsstoppen i 1975, og fram til 2000. Det ble benyttet longitudinelle registerdata for å se på effektene av botid. Studien fant at innvandrerne hadde høyere sysselsettingsrater enn en norsk sammenlikningsgruppe med samme alders- og utdanningsfordeling de første årene etter ankomst, men at denne begynte å falle etter ca. 10–15 år, jf. figur 8.10. I år 2000, da mennene var mellom 45 og 64 år, var sysselsettingsraten blant arbeidsinnvandrerne falt til 50 pst., mot 87 pst. i sammenlikningsgruppen. Det fant også sted en kraftig økning i trygdeavhengighet etter 10–15 års botid. I år 2000 mottok 74 pst. av de ikke-sysselsatte innvandrerne uførepensjon, og ytterligere 17 pst. mottok andre trygdeytelser eller sosialhjelp.

Figur 8.10 Sysselsetting etter botid. Innvandrere fra Pakistan og Tyrkia, ankomst 1971–75 og 1976–89.

Figur 8.10 Sysselsetting etter botid. Innvandrere fra Pakistan og Tyrkia, ankomst 1971–75 og 1976–89.

Kilde: Frischsenteret

En nyere studie ser på den videre utviklingen fram til 2007 for den samme kohorten, og finner at fallet i sysselsetting, og økningen i trygdeavhengighet, fortsatte etter 2000. I denne studien ser forskerne også på innvandrere fra Pakistan og Tyrkia som kom til Norge i etterkant av den opprinnelige kohorten på begynnelsen av 1970-tallet, dvs. mellom 1976 og 1989. Et flertall i denne gruppen fikk opphold på grunnlag av familiegjenforening og kan direkte eller indirekte knyttes til arbeidsinnvandrerne fra begynnelsen av 1970-tallet. Resultatene viser en noe mer stabil utvikling når det gjelder sysselsetting for de mennene som ankom senere, selv om tendensen til fall i sysselsetting er relativt lik. Sysselsettingsutviklingen er langt svakere for kvinnene. Det er færre kvinner i jobb blant de familieforente med ankomst etter 1975 enn det var blant de kvinnene som kom før innvandringsstoppen. Etter 25 år i Norge er andelen kvinner i jobb svært lik i de to gruppene, idet omkring en av fire var sysselsatt i begge grupper.

Generelt viser begge rapportene store forskjeller i yrkesdeltakingen på lang sikt mellom innvandrergruppene og norskfødte. Etter 25 års botid er sysselsettingsratene for innvandrermennene 52 pst. for dem som ankom før 1975 og 57 pst. for dem som ankom mellom 1976 og 1989. Etter 25 år i Norge er medianalderen i disse gruppene henholdsvis 49 og 48 år. Tallene for den gruppen som ankom mellom 1976 og 1989 refererer til de som hadde en botid på minst 25 år, dvs. de som ankom før 1983. Disse skiller seg imidlertid i liten grad fra de som ankom senere i sysselsettingsutviklingen. For de norskfødte sammenlikningsgruppene ligger sysselsettingsandelene for 49 og 48 år gamle menn på henholdsvis 89 og 88 pst. For kvinner er yrkesdeltakingen etter 25 år i landet 24 pst. for innvandrergruppene, sammenliknet med henholdsvis 81 og 82 pst. i de norskfødte sammenlikningsgruppene med tilsvarende alder.

I den første studien framhever forskerne to mulige forklaringer på fallet i sysselsetting og den høye trygdeavhengigheten for arbeidsinnvandrerne som kom på 1970-tallet. For det første, innvandreres arbeidskraft later til å være mer konjunkturavhengig enn norskfødtes, slik at lavkonjunkturene på 1980-tallet rammet deres arbeidstilknytning i langt større grad enn andres. For det andre, mange innvandrere har lite å hente rent økonomisk på å være i betalt arbeid. Dette skyldes både at de oftere enn personer uten innvandrerbakgrunn arbeider i lavlønnsyrker, og at de ofte kan oppnå høyere samlede trygdeytelser dersom de kvalifiserer for slike ytelser.

Kilde: Bratsberg, B., O. Raaum og K. Røed (2010), When minority Labor Migrants Meet the Welfare State. I: Journal of Labor Economics, 28 (3): 633–676; Bratsberg, B., O. Raaum og K. Røed (2011), Yrkesdeltaking på lang sikt blant ulike innvandrergrupper i Norge, Rapport 2011/1, Frischsenteret

Boks 8.3 Kohort-studie av innvandrergrupper fra Afrika, Asia mfl. med bakgrunn i flukt eller asylsøknad

En senere studie fra Bratsberg, Raaum og Røed har sett på innvandrerkohorter som kom fra lavinntektsland på 1980-tallet (Vietnam, Sri Lanka, Chile og Iran) og 1990-tallet (Bosnia-Hercegovina, Somalia og Irak). For disse kohortene var innvandringsgrunnen i hovedsak flukt eller ønske om asyl og familiegjenforening med personer som hadde innvandret på slikt grunnlag. Studien benytter longitudinelle registerdata for å se hvordan sysselsetting og trygdeavhengighet endrer seg med botid i Norge. Det er brukt norske sammenlikningsgrupper som består av personer med samme alder og kjønn som innvandrergruppene. Grunnet manglende utdanningsopplysninger for mange innvandrere er det også dannet alternative sammenlikningsgrupper, der det kun benyttes nordmenn som ikke har fullført videregående skole.

Studien følger de innvandrerne som fremdeles er bosatt i Norge i 2007, og unngår dermed å få sammensetningseffekter forårsaket av selektiv videreflytting ut av Norge. Ved å benytte longitudinelle registerdata blir dessuten resultatene ikke påvirket av de sammensetningseffektene som er knyttet til kohorter som ankom på ulike tidspunkter.

Sysselsettingsutviklingen for innvandrergruppene som kom på 1980-tallet er gjengitt i figurene 8.11 og 8.12. Figurene inkluderer også kurvene for de tidlige arbeidsinnvandrerne fra Pakistan og Tyrkia og deres norskfødte sammenlikningsgrupper. Figurene viser tydelig at sysselsettingen for innvandrergruppene med fluktbakgrunn økte de første ti årene i Norge. Selv om man også for disse gruppene finner tegn til fall i sysselsettingen etter 10–15 år, er det langt fra så dramatisk som for de tidlige arbeidsinnvandrerne. Spesielt for de kvinnelige innvandrerne ser man tendenser til langt høyere sysselsetting enn for dem som kom før innvandringsstoppen. For eksempel var det blant innvandrerkvinner fra Iran, en økning i sysselsettingsraten fra knappe 20 pst. like etter ankomst, til 73 pst. etter tolv år, jf. figur 8.12. Også for de kvinnelige innvandrergruppene begynner imidlertid sysselsettingen å falle etter om lag tolv til femten års botid i Norge.

Sysselsettingsprofilene gir også klare indikasjoner på konjunktureffekter. Dette er spesielt tydelig for innvandrerne fra Vietnam, der man ser et fall i sysselsettingen etter om lag åtte år, med påfølgende økning seks til syv år etter. Dette er en utvikling som faller godt sammen med utviklingen i arbeidsløsheten i Norge i årene før og etter 1990.

Figur 8.11 Sysselsetting etter botid. Innvandrere fra Vietnam, Sri Lanka, Iran og Chile. Menn med ankomst på 1980-tallet.

Figur 8.11 Sysselsetting etter botid. Innvandrere fra Vietnam, Sri Lanka, Iran og Chile. Menn med ankomst på 1980-tallet.

Kilde: Frischsenteret

Figur 8.12 Sysselsetting etter botid. Innvandrere fra Vietnam, Sri Lanka, Iran og Chile. Kvinner med ankomst på 1980-tallet.

Figur 8.12 Sysselsetting etter botid. Innvandrere fra Vietnam, Sri Lanka, Iran og Chile. Kvinner med ankomst på 1980-tallet.

Kilde: Frischsenteret

Sysselsettingsresultatene til innvandrerne som kom på 1990-tallet viser store forskjeller etter opprinnelsesland. Mens andelen sysselsatte etter seks til syv år i Norge var over 85 pst. for mannlige bosnierne, var den kun rundt 50 pst. for somaliske menn med tilsvarende ankomstår og botid. Når forskerne sammenlikner somaliske menn som kom under nedgangskonjunkturen på begynnelsen av 1990-tallet med de som kom ti år etter, finner de igjen klare indikasjoner på betydningen av makroøkonomiske forhold. Mens kun en av fem var i jobb etter tre år for den eldste kohorten, var omkring halvparten sysselsatt blant de som kom da jobbmulighetene var bedre ti år senere.

Også blant innvandrerkvinnene som kom på 1990-tallet er det store forskjeller i sysselsettingsmønsteret for personer med ulik landbakgrunn. Bosniske kvinner peker seg ut med høy yrkesdeltakelse, mens kvinnene fra Somalia og Irak i mindre grad er blitt integrert i det norske arbeidsmarkedet.

Studien viser at for de aktuelle innvandrerkohortene fra land i Afrika, Asia mfl. på 1980- og 1990-tallet, er det en økning i sysselsettingen de ti til tolv første årene i Norge. Deretter faller sysselsettingen. Det er liten grunn til å tro at dette henger sammen med konjunkturmønsteret. Den økende sysselsettingen i årene etter ankomst reflekterer at innvandringsmotivene for de gruppene som ble studert var knyttet til familiegjenforening eller behov for beskyttelse, og ikke primært arbeid. Gitt at innvandrerne var svært unge ved ankomst er det imidlertid vanskelig å forklare hvorfor sysselsettingen for de fleste av gruppene tenderer til å falle allerede etter ti til femten år i landet.

Studien ser også på bruken av trygdeytelser blant innvandrere i de ulike kohortene. Mannlige innvandrere fra Sri Lanka og Chile som kom på 1980-tallet skiller seg ikke merkbart ut fra den norske sammenlikningsgruppen. For innvandrere fra Vietnam og Iran ser man imidlertid tegn til en betydelig stigning med botid, og for den siste gruppen er mønsteret nokså likt det som har blitt observerte for tidligere innvandrerkohorter, jf. boks 8.2. For de kvinnelige innvandrerne fra 1980-tallet ser man nokså klare tegn til at bruken av trygdeytelser stiger med botid på en måte som likner mønsteret til de tidlige innvandringskohortene. Spesielt for kvinner fra Iran har det vært en svært tydelig økning i bruken av trygdeytelser over tid.

For de gruppene som kom på 1990-tallet er det foreløpig bare mulig å se på en relativt kort botidsperiode i Norge. For de mannlige innvandrerne tyder trygdeprofilene på at mønsteret fra tidligere innvandringskohorter til en viss grad gjentas, jf. boks 8.2. Innvandrerkvinnene skiller seg så langt lite fra den norske sammenlikningsgruppen. Selv om nivåene etter opptil 15 år er svært like, er imidlertid veksten i andelen uføre kraftigere for innvandrerkvinnene.

Kilde: Bratsberg, B., O. Raaum og K. Røed (2011), Yrkesdeltaking på lang sikt blant ulike innvandrergrupper i Norge, Rapport 2011/1, Frischsenteret

Tabell 8.3 Fordeling av sysselsatte innvandrere i alderen 15–64 år etter landbakgrunn og næring per 4. kvartal 2009. Prosent

Vestlige land

Sentral- og Øst- europeiske EU-land

Land i Afrika, Asia mfl.

Befolkningen eksklusive innvandrere

I alt

100

100

100

100

Primærnæringene

1

3

1

2

Olje-/gassutv,

3

0

1

2

Industri etc,

10

17

10

10

Kraft/vannforsyning

0

0

0

1

Bygg og anlegg

7

21

3

7

Agentur og engros

4

3

3

4

Detaljhandel

5

3

8

8

Hotell og restaurant

6

5

11

2

Transport/kommunikasjon

5

5

8

6

Finansiell tjenesteyting

1

0

1

2

Forretningsm. tj.yting etc,

16

22

15

11

Off.adm. og forsvar

3

2

5

6

Undervisning

9

3

6

8

Helse- og sosialtjenester

19

9

23

20

Annet

5

3

3

4

Uoppgitt

4

6

4

5

Kilde: Statistisk sentralbyrå

8.2.4 Næring og arbeidstid

Innvandrere arbeider i større grad i bygge- og anleggsnæringen, industrien, hotell- og restaurantvirksomhet, forretningsmessig tjenesteyting, samt rengjøringsvirksomhet, enn befolkningen for øvrig. Fordelingen på ulike næringer varierer en del over tid, blant annet som følge av skiftende konjunkturer.

Næringsfordelingen blant sysselsatte innvandrere ser dessuten ut til å ha sammenheng med landbakgrunn, jf. tabell 8.3. Innvandrere fra EU-land i Sentral- og Øst-Europa har en særlig høy andel sysselsatte i bygge- og anleggsnæringen og industri mens personer fra Afrika, Asia mfl. er konsentrert i helse- og sosialtjenester og også noe mer innenfor hotell- og restaurantbransjen enn de andre innvandrergruppene.

Hvis man ser på enkeltland framkommer det at 43 pst. av de innvandrere fra Polen jobber innenfor industri eller bygg og anlegg, mens 24 pst. er sysselsatt innenfor forretningsmessig tjenesteyting. Pakistanske innvandrere har størst andel sysselsatte innenfor transport og kommunikasjon (25 pst.). Innvandrere fra vestlige land fordeler seg på de forskjellige næringene om lag som befolkningen for øvrig.

En rapport fra SSB ser på innvandrerandeler i bedrifter, relatert til andel innvandrere i befolkningen i regionen som bedriften ligger i.4 Her benyttes den vanlige landinndelingen til SSB, jf. kapittel 2. Rapporten viser at både innvandrermenn og -kvinner fra EU, USA etc. er overrepresentert i bedrifter innen forskning og utviklingsarbeid. Innvandrere fra Asia, Afrika mfl. er noe underrepresentert i bedrifter innen denne næringen. Innen offentlig administrasjon er det lav representasjon av innvandrere, uavhengig av landbakgrunn. Undersøkelsen ser også på fordeling på sektor, og finner at innvandrermenn (uavhengig av landbakgrunn) er bedre representert i bedrifter innen privat sektor og offentlige foretak enn innvandrerkvinner og at det motsatte er tilfelle innen kommunal, fylkeskommunal og statlig forvaltning. I Oslo er innvandrerkvinner fra Asia, Afrika mfl. sterkt overrepresentert innen kommunal og fylkeskommunal forvaltning. Representasjonen av innvandrere i bedriftene innen industrien er mye høyere i Finnmark enn i landet sett under ett.

Figur 8.13 viser at arbeidstiden for innvandrere som gruppe likner på befolkningen for øvrig. Omtrent 50 pst. i begge gruppene arbeider mellom 37,5 og 40 timer i uka, og fordelingen på de andre arbeidstidskategoriene er tilsvarende lik. Den store andelen norskfødte med innvandrerforeldre som arbeider et lavt antall timer har trolig sammenheng med at denne gruppen består av mange unge personer, jf. boks 8.1. Mange av disse går på skole og jobber deltid ved siden av studiene.

Figur 8.13 Sysselsatte i alt fordelt etter innvandrerkategori og arbeidstid 15–64 år. 4. kvartal 2009. Prosent.

Figur 8.13 Sysselsatte i alt fordelt etter innvandrerkategori og arbeidstid 15–64 år. 4. kvartal 2009. Prosent.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

I figur 8.14 fordeles statistikken over sysselsetting etter arbeidstid, etter kjønn og landgruppe. Figuren viser at andelen som jobber deltid er høyest blant innvandrere fra land i Afrika, Asia mfl. Dette kan ha sammenheng med den store andelen som jobber innen helse- og sosialtjenester. For alle landgruppene er dessuten andelen som jobber deltid langt høyere blant kvinner enn menn.

Figuren viser videre at menn fra vestlige land og EU-land i Sentral- og Øst-Europa har omtrent samme mønster som befolkningen for øvrig. Mannlige innvandrere fra land i Asia, Afrika mfl. skiller seg ut ved en lavere andel som jobber heltid og høyere andel som jobber deltid.

Når det gjelder kvinner viser figuren at de som kommer fra vestlige land og sentral- og østeuropeiske EU-land har en noe høyere andel som jobber heltid enn majoritetsbefolkningen. Kvinner fra land i Asia, Afrika mfl. har høyere andel som jobber kort deltid og lavere andel som arbeider heltid.

Figur 8.14 Sysselsatte menn og kvinner fordelt etter landbakgrunn og arbeidstid. Prosent. 15–64 år. 4. kvartal 2009.

Figur 8.14 Sysselsatte menn og kvinner fordelt etter landbakgrunn og arbeidstid. Prosent. 15–64 år. 4. kvartal 2009.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

8.2.5 Sysselsetting blant etterkommere

Som omtalt i kapittel 7 er etterkommere foreløpig en relativt ung gruppe, og mange står av den grunn utenfor arbeidsstyrken. Likevel knytter det seg stor interesse til hvordan denne gruppen gjør det i arbeid og utdanning, blant annet fordi svaret kan gi indikasjoner på hvordan integreringen virker over tid. Har personer som er født i Norge av innvandrerforeldre den samme tilknytning til arbeidsmarkedet som foreldregenerasjonen, eller likner de mer på befolkningen for øvrig?

Ved inngangen til 2010 utgjorde etterkommere om lag 93 000 personer. Bare om lag en fjerdedel av disse var over 15 år, og etter fylte 40 utgjør de enkelte årskullene maksimalt om lag 100 personer. Med så få personer i arbeidsdyktig alder skal en ikke legge for mye vekt på sysselsettingsutviklingen for denne gruppen. Med dette forbehold er det likevel av interesse med en gjennomgang av statistikken.

Figur 8.15 viser at for aldersgruppen 20–40 år har etterkommere en noe lavere andel sysselsatte enn befolkningen for øvrig. Dette gjelder for både kvinner og menn. Nivået for begge gruppene er imidlertid høyere enn for innvandrere. Figuren viser at kvinnelige etterkommere i begynnelsen av 30-årene ligger lengst unna sysselsettingsnivået til befolkningen for øvrig. Den desidert største gruppen av etterkommere har foreldre med bakgrunn fra land i Afrika, Asia mfl., jf. kapittel 7.

Etterkommere mellom 20–40 år har lukket om lag halvparten av forskjellen i sysselsettingsraten mellom innvandrere og majoritetsbefolkningen, når man tar hensyn til ulik alderssammensetning i de forskjellige gruppene.

Figur 8.15 Sysselsatte kvinner og menn i prosent av befolkningen 20–40 år etter innvandrerkategori og alder. 4. kvartal 2009.

Figur 8.15 Sysselsatte kvinner og menn i prosent av befolkningen 20–40 år etter innvandrerkategori og alder. 4. kvartal 2009.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

En analyse fra Statistisk sentralbyrå har sett på sysselsetting og utdanning samlet for norskfødte med innvandrerforeldre. Analysen viser at etterkommere under 25 år ligger nært opptil ungdom i majoritetsbefolkningen når det gjelder deltakelse i arbeid og utdanning.5 I alderen 20–24 år er andelen i arbeid eller utdanning om lag 90 pst. blant de uten innvandringsbakgrunn, 85 pst. blant norskfødte med innvandrerforeldre og 71 pst. blant innvandrere. Forskjellen mellom etterkommere og den øvrige befolkningen øker noe blant de over 25 år. Det skyldes i hovedsak et lavere sysselsettingsnivå blant de kvinnelige etterkommere, og kan ha sammenheng med at flere er i en alder hvor de etablerer familie og at de da i større grad enn øvrige unge trekker seg ut av arbeidslivet. Undersøkelsen viser også at forskjeller i utdanningsnivå blant dem over 19 år, har større betydning for om de er i jobb eller utdanning, enn innvandringsbakgrunn. Blant dem på samme utdanningsnivå er det bare moderate forskjeller mellom majoriteten på den ene siden, innvandrere og etterkommere på den andre siden. Dette kan være en indikasjon på at forekomsten av diskriminering er relativt liten, og at utdanning og annen kvalifisering er viktige tiltak for å integrere disse gruppene.

8.2.6 Sysselsatte på korttidsopphold

Så langt er omtalen i dette kapitlet konsentrert om tilknytningen til arbeidsmarkedet for bosatte innvandrere. Sysselsatte som er i Norge på korttidsopphold fanges bare i liten grad opp i den tradisjonelle arbeidsmarkedsstatistikken. Utenlandske arbeidstakere på korttidsopphold i Norge (under seks måneder) blir ikke registrert som bosatt i Det sentrale folkeregisteret, men tildeles i stedet et D-nummer. Statistisk sentralbyrå utarbeider statistikk over sysselsatte og arbeidsledige på korttidsopphold i Norge. Statistikken vil i praksis omfatte individuelle arbeidstakere i norske bedrifter, utstasjonerte arbeidstakere fra utenlandske bedrifter med oppdrag i Norge og utleide arbeidstakere fra bemanningsbyråer. Den siste publiserte statistikken er fra 4. kvartal 2009, jf. figur 8.16. På dette tidspunktet var det om lag 77 700 personer på korttidsopphold. Etter landbakgrunn var 30 500 fra Norden og i overkant av 25 000 fra EU-land i Sentral- og Øst-Europa.

Fra 2003 til 2008 var det en sterk økning i antall sysselsatte på korttidsopphold, særlig fra Sverige og nye EU-land i Sentral- og Øst-Europa. Om lag 52 pst. av arbeidstakerne på korttidsopphold var i 4. kvartal 2009 tilknyttet en bedrift innen bygg og anlegg, industri eller utleie av arbeidskraft.

Figur 8.16 Antall sysselsatte 16–74 år på korttidsopphold i Norge, etter landbakgrunn. 4. kvartal 2003–2009.

Figur 8.16 Antall sysselsatte 16–74 år på korttidsopphold i Norge, etter landbakgrunn. 4. kvartal 2003–2009.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

8.3 Ledighet blant innvandrere

Sammenliknet med andre OECD-land er arbeidsledigheten i Norge lav, også blant innvandrere.6 Arbeidsledigheten blant innvandrere har imidlertid ligget om lag tre ganger så høyt som for befolkningen for øvrig gjennom flere år. Finanskrisen og konjunkturnedgangen bidro til økt arbeidsledighet i Norge. Ledigheten har økt sterkest blant innvandrere. Figur 8.17 viser at ledigheten for innvandrere fra vestlige land ligger så vidt over nivået for befolkningen for øvrig og har fulgt den samme utviklingen gjennom perioden. For innvandrere fra sentral- og østeuropeiske EU-land var ledigheten omtrent to prosentpoeng over nivået for befolkningen ellers i 2001. Fra 2001 til 2007 har ledighetsnivået for disse landene nærmet seg nivået for befolkningen ellers, men fra 2007 til 2010 ble ledigheten femdoblet. I samme periode gikk også sysselsettingen ned for denne gruppen. Begge disse utviklingstrekkene må ses i sammenheng med at mange av innvandrerne fra de sentral- og østeuropeiske EU-landene var menn sysselsatt i konjunkturfølsomme bransjer som bygg og anlegg og industri.

Figur 8.17 Registrerte arbeidsledige i prosent av befolkningen etter landbakgrunn. 15 (16)–64 år. 4. kvartal 2001–2010

Figur 8.17 Registrerte arbeidsledige i prosent av befolkningen etter landbakgrunn. 15 (16)–64 år. 4. kvartal 2001–2010

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Til tross for at innvandrere fra sentral- og østeuropeiske EU-land har den høyeste arbeidsledigheten utgjør de en liten andel av det totale antallet arbeidsledige innvandrere, jf. figur 8.18. I 2010 var det i underkant av 13 000 arbeidsledige innvandrere fra Afrika, Asia mfl., mens innvandrere fra sentral- og østeuropeiske EU-land sto for ca. 5 400 av de arbeidsledige.

Figur 8.18 Antall registrerte ledige innvandrere etter landgruppe 15–64 år. 4. kvartal 2001–2010

Figur 8.18 Antall registrerte ledige innvandrere etter landgruppe 15–64 år. 4. kvartal 2001–2010

Kilde: Statistisk sentralbyrå

8.4 Utdanning, norskkunnskaper og arbeidsdeltakelse

Lav eller ingen utdanning og dårlige norskkunnskaper kan bidra til å svekke innvandreres muligheter på det norske arbeidsmarkedet. Mange innvandrere har liten eller ingen utdanning når de innvandrer til Norge. Andre innvandrere mangler dokumentasjon på den utdanningen de har. Utdanning registreres ikke systematisk ved innvandring, derfor er det vanskelig å få en oversikt over hva slags kompetanse innvandrede personer har når de kommer til Norge.

For enkelte innvandrergrupper finnes det noen mer fullstendige opplysninger om utdanningsnivå. SSBs levekårsundersøkelse blant innvandrere omfatter bare ti innvandrergrupper, og har dermed begrenset verdi i kartleggingssammenheng.7 Men undersøkelsen kan illustrere hvor store forskjeller det er blant de ulike innvandrergruppene. Blant de gruppene som var med i undersøkelsen kommer det fram at iranske kvinner (36 pst.) og irakiske menn (38 pst.) er de som i størst grad hadde høyere utdanning når de innvandret.8 Somaliske kvinner (4 pst.) og vietnamesiske menn og kvinner (hhv. 7 og 11 pst.) er de som i minst grad hadde høyere utdanning. Hele 60 pst. av somaliske kvinner oppga at de ikke hadde noen utdanning. Andelen med høy utdanning var også lav blant pakistanske og tyrkiske kvinner.

SSBs undersøkelse omfattet ikke polske innvandrere, som er den største innvandrergruppen bosatt i Norge per i dag. Det er imidlertid grunn til å tro at mange av de polske innvandrerne har minimum videregående skole fra hjemlandet. I en undersøkelse fra VOX, publisert i 2010, anslås det at seks av ti innvandrere fra Polen har videregående utdanning, og at tre av ti har høyere utdanning.9 En undersøkelse fra IMDi fra 2008 har gitt liknende resultater.10 Denne viste at 79 pst. av de polske arbeidsinnvandrerne har videregående skole eller en fagutdanning som høyeste utdanning, mens 20 pst. har utdanning på universitets-/høgskolenivå. Rapporten viste også at arbeidsinnvandrere fra de baltiske statene gjennomgående har et høyere utdanningsnivå enn polakkene. En studie av arbeids- og levekår blant polakker i Osloområdetviste at 58 pst. av respondentene hadde fagutdanning, mens 19 pst. hadde høyere utdanning og 23 pst. var ufaglærte.11 Undersøkelsen er basert på et relativt lite og såkalt responsdrevet utvalg.

Flere studier tyder på at en god og stabil arbeidsmarkedstilknytning har en sammenheng med om videregående opplæring er fullført eller ikke. De som ikke har fullført videregående skole er i langt mindre grad sysselsatt enn de som har fullført, og av dem som er i jobb er det flere som jobber deltid. En studie fra Senter for økonomisk forskning viser også at andelen som mottok uførepensjon, sosialhjelp, attføring og rehabilitering var langt høyere blant unge som ikke hadde fullført videregående opplæring.12 Studien viser dessuten at fullføring av videregående opplæring er betydelig viktigere for arbeidsmarkedstilknytningen enn innvandrerbakgrunn. Imidlertid er sannsynligheten for å fullføre videregående opplæring mindre for personer med innvandrerbakgrunn. Den viktigste årsaken til at arbeidsmarkedstilknytningen generelt er svakere for personer med innvandrerbakgrunn ser altså ut til å være at utdanningsnivået i gjennomsnitt er lavere. Spesielt er det få innvandrere som kommer til Norge i ungdomsskolealder som fullfører videregående opplæring. Østbergutvalget13 påpeker, i likhet med OECD14, at det er særskilte problemer for elever som ankommer underveis i skoleløpet. Nyankomne elever forventes å følge ordinær undervisning etter relativt kort tid i Norge. Nyankomne innvandrerelever vil ha varierende skolebakgrunn og kompetanse.

En studie fra NIFU har sett på utdanning og sysselsetting for innvandrere, etterkommere og majoritetsbefolkningen.15 Rapporten viser at blant dem som ikke har noen erfaring fra videregående opplæring, er det svært små forskjeller mellom ungdom med innvandrerbakgrunn og etnisk norske i andelen som er sysselsatt, også når man tar hensyn til demografiske bakgrunnsfaktorer. For de som har tatt deler av videregående er andelen som er uten arbeid mindre jo bedre karakterer man har, både for de med innvandrerbakgrunn og for etnisk norske. Innvandrere har imidlertid en høyere andel som er uten arbeid innenfor hvert karaktersjikt, og med samme oppnådde kompetansenivå i videregående som de øvrige.

Studien fra NIFU viser også til en rekke studier som har funnet at ikke-vestlige innvandrere16 med høyere utdanning har større problemer i overgangen til arbeidsmarkedet enn etnisk norske, også når det er tatt hensyn til karakterer og ulik fordeling på fagfelt. Forskjellen i forhold til etnisk norske vedvarer dessuten flere år etter uteksaminering. En forklaring på dette synes å være at det å være uten arbeid i den første perioden etter uteksaminering, har større negative effekter på sikt for ikke-vestlige innvandrere enn for etnisk norske. NIFU-rapporten refererer også til at mange studier har funnet at det er relativt store inntektsforskjeller mellom sysselsatte innvandrere med høyere utdanning og etnisk norske med tilsvarende kvalifikasjoner. En studie tyder på at slike forskjeller, målt ca. fire år etter eksamen, i stor grad kommer av forskjeller mellom minoritets- og majoritetsgruppen som oppstår i starten av karrieren. Innvandrere er oftere arbeidsledige og har oftere arbeid de er overkvalifisert for i den første fasen etter uteksaminering.

Det er en åpenbar sammenheng mellom norskkunnskap og tilknytning til arbeidslivet. Levekårsundersøkelsen blant innvandrere 2005/2006 viser at svært få menn og kvinner som er i jobb sier at de behersker norsk dårlig (5 pst.). Samtidig er det blant dem som ikke er i jobb hele 25 pst. blant kvinnene og 10 pst. blant mennene som sier at de behersker norsk språk dårlig.17 Undersøkelsen sier ikke noe om årsakssammenhengen, men at det statistisk er en sammenheng mellom egenopplevde norskferdigheter og om personen er i jobb eller ikke. Minst to forklaringer kan leses ut av dette. Den ene er at svake norskferdigheter gjør det vanskeligere å komme i jobb. Samtidig utvikles trolig norskferdighetene mindre ved å være utenfor arbeidslivet.

Men dårlig norskkunnskap påvirker ikke alle innvandrergruppenes yrkesaktivitet på samme måte. En undersøkelse publisert av VOX viser at polske innvandrere har dårlige (egenopplevde) kunnskaper i norsk språk, men en betydelig høyere sysselsetting enn andre innvandrergrupper med bedre forståelse av norsk språk.18 Dette avspeiler selvfølgelig at innvandrere fra Polen primært har kommet hit som arbeidsinnvandrere, men viser også at gode norskferdigheter ikke nødvendigvis er et absolutt krav for å være i jobb. Økende ledighet og behov for å søke jobber i andre bransjer enn bygg og anlegg for denne gruppen kan gjøre at norskkunnskaper blir viktigere.

8.5 Lønns- og arbeidsvilkår

8.5.1 Studier av arbeidsforhold blant innvandrere

Rambøll Management har gjennomgått eksisterende survey- og registerdata om innvandreres arbeidsforhold og utarbeidet en kunnskapsstatus om innvandreres arbeidsforhold i Norge basert på foreliggende norsk og internasjonal litteratur.19 Rapporten fokuserte på ikke-vestlige innvandrere som er i et arbeidsforhold, og ikke på arbeidsinnvandrere fra EU/EØS-området. Studien viser bl.a. at trekk ved bransjer og yrker har vesentlig betydning for hvordan de ansatte opplever arbeidsforholdet. Likevel er det slik at ikke-vestlige innvandrere kommer dårligere ut enn arbeidstakere generelt. Dette har sammenheng med at ikke-vestlige innvandrere20 i større grad enn andre er representert i de mest belastede yrkesgruppene. Samtidig har ikke-vestlige innvandrere gjennomgående dårligere arbeidsforhold enn øvrige arbeidstakere innenfor samme yrkesgruppe. Kunnskapsstatusen dokumenterer at innvandrere er overrepresentert i bransjer som hotell og restaurant, helse og omsorg, og i kategorien «forretningsmessig tjenesteyting». Renhold er et arbeidsområde / en yrkesgruppe som er representert i alle disse bransjene, og som i stor grad sysselsetter innvandrere. Renholdsbransjen preges av lav organiseringsgrad og betydelige utfordringer knyttet til arbeidsmiljø og arbeidsforhold. Renholdsarbeidere har videre liten mulighet til å påvirke sin egen arbeidsdag, noe som kan virke negativt inn på det psykososiale miljøet.

Andre studier har også vist at det er til dels store forskjeller i hvordan innvandrere og den generelle yrkesbefolkningen opplever arbeidsmiljøet, også innenfor samme yrkesgruppe.21 Innvandrere opplever gjennomgående dårligere psykososialt arbeidsmiljø, rapporterer høyere forekomst av mekaniske eksponeringer og oppgir en nær tre ganger større forekomst av ulykker enn hele yrkesbefolkningen. Forskjellene i opplevd arbeidsmiljø er dessuten størst mellom ikke-vestlige innvandrere og sysselsatte fra den øvrige befolkningen som jobber innenfor håndverker-, kontor- og kundeserviceyrker. Arbeidstilsynets erfaringer bekrefter dette. De opplever at utenlandske arbeidstakere i mange tilfeller får lønns- og arbeidsvilkår som er dårligere enn det som er standarden ellers i arbeidslivet. Dette gjelder særlig i byggebransjen, men også innenfor verftsindustrien og annen industri, landbruket og deler av servicebransjen, særlig renholdsbransjen og hotell- og restaurantbransjen. Både Arbeidstilsynet og Skatteetaten har erfart at utenlandske arbeidstakere trekkes inn i den svarte økonomien og ikke blir registrert på lovlig måte i Norge.

En studie fra 2009 fant at innvandrere fra Øst-Europa, Asia, Afrika og Latin-Amerika har lavere timelønn enn nordmenn og andre innvandrere.22 Denne forskjellen har sammenheng med at det er flere innvandrere fra disse regionene i lavinntektsgruppen. Det mest avgjørende for den store forskjellen i den beregnede timelønnen til innvandrere fra Øst-Europa, Asia, Afrika og Latin-Amerika er likevel at blant det store flertallet av yrkesaktive som ikke har lav inntekt er den beregnede timelønnen for disse innvandrerne lavere enn for nordmenn. Blant personer som ikke er i lavinntektsgruppen utgjør beregnet timelønn for innvandrerne i gjennomsnitt 88 pst. av timelønnen for nordmenn.

Arbeidstilsynets kontrollvirksomhet viser mange tilfeller av at arbeidsinnvandrere betales dårligere enn fastsatte minstesatser. Erfaringene er likevel at arbeidsinnvandrere som er ansatt i norske virksomheter gjennomgående har bedre arbeidsbetingelser enn innleide, ansatte hos utenlandske underentreprenører mv.

Det finnes ikke én entydig definisjon av begrepet sosial dumping, men det brukes som et samlebegrep for de tilfeller hvor utenlandske arbeidstakere som utfører arbeid i Norge får lønns- og arbeidsvilkår som er dårligere enn det som gis til norske arbeidstakere, jf. kapittel 5. Sosial dumping defineres ofte slik at det inkluderer både brudd på helse-, miljø- og sikkerhetsregler, herunder regler om arbeidstid og krav til bostandard, og situasjoner hvor lønn og andre ytelser er uakseptabelt lave sammenliknet med hva norske arbeidstakere normalt tjener, eller ikke er i tråd med gjeldende allmenngjøringsforskrifter.23 Problemene med sosial dumping har i størst grad vært knyttet til arbeidstakere som er i Norge i forbindelse med tjenesteyting. Det kan være flere grunner til dette. De avviklede overgangsordningene for individuelle arbeidstakere fra de nye EØS-landene i utlendingsloven gjaldt ikke for tjenesteytere og utsendte arbeidstakere. For denne gruppen ble det altså ikke stilt særskilte krav til lønns- og arbeidsvilkår, utover de som følger av arbeidsmiljølovens utsendingsregler og eventuelle allmenngjorte tariffavtaler i henhold til allmenngjøringsloven. Et annet moment er at tjenesteytere som regel har en løsere tilknytning til arbeidsmarkedet og dette ser ut til påvirke lønns- og arbeidsvilkårene.

Studien av arbeids- og levekår blant polakker i Osloområdet viser at de polske arbeidstakerne i denne undersøkelsen tjener dårligere, har lengre arbeidsdager og står svakere når det gjelder å kreve sine rettigheter enn sine norske kolleger i samme bransje.24 Undersøkelsen viser at det er forskjeller også innad i arbeidsinnvandringsgruppen; nærmere bestemt mellom arbeidstakere med oppholdstillatelse som jobber legalt for norske virksomheter og de som jobber illegalt. Førstnevnte gruppe har ifølge undersøkelsen som hovedregel tilnærmet normal arbeidstid, og de er i liten grad utsatt for grov underbetaling. En oppfølgingsstudie gjennomført i 2010 bekreftet bildet av at de som jobber legalt tjener vesentlig bedre enn de som ikke jobber legalt.25 Undersøkelsen viser også at det fra 2006 til 2010 var en økning innenfor byggebransjen av andelen som har kontrakt og betaler skatt. Det var imidlertid en sterkere økning av andelen som ikke har kontrakt og ikke betaler skatt. En midtkategori bestående av personer som enten hadde kontrakt eller betalte skatt ble vesentlig redusert i perioden. Innenfor rengjøring var det i samme perioden vekst i andelen som hadde kontrakt og betalte skatt.

8.5.2 Lønnsnivå og lønnsutvikling for arbeidstakere som ikke er registrert bosatt i Norge

I 2009 var det om lag 77 700 sysselsatte på korttidsopphold i Norge, jf. avsnitt 8.2.6. Om lag 52 pst. av arbeidstakerne på korttidsopphold var i 4. kvartal 2009 tilknyttet en bedrift innen bygg og anlegg, industri eller utleie av arbeidskraft.

SSBs lønnsstatistikk viser at månedslønnen i bygge- og anleggsvirksomhet steg for håndverkere med D-nummer og for håndverkere ellers fra 2001 til 2005, steg om lag i takt, jf. figur 8.19. Dette førte til at nivået på månedslønnen i 2005 var om lag det samme for disse to gruppene. Deretter var utviklingen med unntak av 2007 noe svakere for håndverkere med D-nummer. I 2006 og 2010 var det fall i gjennomsnittlig månedslønn for håndverkere med D-nummer. Lønnsnivået for lønnstakere med D-nummer i lønnsstatistikken for bygg og anlegg indikerer en timelønn (uten overtid) per oktober 2010 på vel kr 180. Dette er klart høyere enn de minstelønnssatsene som var allmenngjort i byggevirksomhet for hele landet på det tidspunktet.

Det er vanskelig å vurdere resultatene fra lønnsstatistikken blant annet fordi utvalget til statistikken ikke er trukket med hensyn på å få et representativt bilde av lønnsutviklingen for arbeidstakere med D-nummer. Lønnsstatistikken omfatter dessuten ikke virksomheter med under fem ansatte. Bedriftene som kommer med i lønnsstatistikken, vil derfor i hovedsak være seriøse bedrifter med ordnede lønns- og arbeidsvilkår også for arbeidstakere med D-nummer. Endringer i sammensetningen av og utskifting i gruppen arbeidstakere med D-nummer vil også kunne påvirke lønnsutviklingen betydelig. Det er stor utskifting blant arbeidstakerne fra ett år til det neste. Per oktober 2010 var vel 75 pst. av alle med D-nummer i lønnsstatistikken for bygge- og anleggsvirksomhet håndverkere, mens knapt 20 pst. var hjelpearbeidere, sjåfører og maskinoperatører.

Figur 8.19 Månedslønn for håndverkere med og uten D-nummer. Bygg og anlegg. 2001–2010.

Figur 8.19 Månedslønn for håndverkere med og uten D-nummer. Bygg og anlegg. 2001–2010.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

8.5.3 Konsekvenser av innvandring på sysselsetting, lønnsdannelse og priser

Innvandring kan påvirke arbeidsmarkedssituasjonen til den opprinnelige befolkningen og den kan påvirke lønnsutvikling og lønnsdanning. I dette avsnittet gjennomgås litteratur som forsøker å få fram slike effekter. Gjennomgangen viser at innvandring kan gi både vinnere og tapere: Generelt vil de arbeidstakerne som er alternative til innvandrerne i produksjonen, og som i størst grad risikerer å bli erstattet av innvandrerne, bære de største kostnadene gjennom lavere lønnsvekst og reduserte sysselsettingsmuligheter. Typisk vil dette gjelde tidligere innvandrere og lavkvalifiserte arbeidstakere generelt. Kvalifiserte arbeidstakere opplever i mindre grad negative etterspørselseffekter i arbeidsmarkedet, og befolkningen generelt kan oppleve konsumentgevinster gjennom reduksjon i prisen på varer og tjenester. Dette kan være med på å forklare hvorfor lavt utdannede har en tendens til å være mer skeptiske til innvandring enn høyt utdannede, jf. kapittel 13.

I et marked vil sysselsetting og lønn påvirkes simultant. De mekanismene som fører til at innvandring påvirker sysselsettingen til den opprinnelige befolkningen vil også kunne påvirke lønnsnivået. I utgangspunktet kan en forvente at økningen i arbeidstilbudet som følger av innvandring vil kunne redusere både sysselsetting og lønn til de opprinnelige arbeidstakerne, på grunn av økt konkurranse om jobbene. Det vil avhenge av arbeidsmarkedets funksjonsmåte om det er lønn eller sysselsetting som påvirkes sterkest. Dersom lønnsdannelsen er forholdsvis stiv, vil sysselsettingen kunne påvirkes mer enn lønna, og motsatt dersom lønnsdannelsen lett reagerer på endringer i tilbud og etterspørsel. Virkninger på sysselsetting og lønn blir likevel diskutert hver for seg i de to neste avsnittene, for å rendyrke noen mekanismer.

Virkning på sysselsetting

De samlede sysselsettingsvirkningene av innvandring avhenger ikke bare av om innvandrerne selv kommer i jobb, men også av eventuelle sysselsettingskonsekvenser for andre arbeidstakere. I tillegg til å studere innvandrernes egen sysselsetting, har det derfor vært en del oppmerksomhet rettet mot hvordan innvandring påvirker sysselsettingen i den opprinnelige befolkningen.

Innvandring fører generelt til et høyere arbeidstilbud, men det fører også til økt etterspørsel etter arbeidskraft gjennom innvandrernes egen etterspørsel etter varer og tjenester og eventuelt andre vekstimpulser som følger av innvandring, jf. omtalen under om kortsiktige og langsiktige effekter. Økningen i arbeidstilbudet kan på den ene siden tenkes å påvirke den opprinnelige befolkningens arbeidsmarkedssituasjon negativt dersom det fører til fortrengning av arbeidstakere, men på den annen side kan økende etterspørsel etter arbeidskraft kunne bidra til å motvirke dette.

Slike effekter kommer ikke nødvendigvis samtidig og med samme styrke, men avhenger av hvordan innvandrerne tilpasser seg som arbeidstakere og konsumenter, og hvordan arbeids- og produktmarkedene generelt reagerer på slike endringer. Virkningen på arbeidstilbudet avhenger av i hvilken grad innvandrerne faktisk melder seg på arbeidsmarkedet. Styrken på økningen i etterspørselen etter arbeidskraft avhenger av innvandrernes tilgang på inntekt og kapital og deres konsum- og sparerate, herunder hvor mye penger de eventuelt sender ut av landet. Hercowitz og Yassiv har studert integreringsprosessen i arbeids- og produktmarkedet både teoretisk og empirisk, med utgangspunkt i massemigrasjon fra tidligere Sovjetunionen til Israel på 1990-tallet, og argumenterer for at effekten av innvandrernes deltakelse i produktmarkedet dominerer på kort sikt, men på lengre sikt vil effekten av innvandrernes integrering i arbeidsmarkedet kunne være viktigere.26 Den usedvanlig store og spesielle innvandringsstrømmen som her analyseres kan imidlertid gjøre det vanskelig å trekke generelle konklusjoner fra det israelske tilfellet.

Tilpasningen i produkt- og arbeidsmarkedet vil trolig avhenge av innvandringsgrunn. Arbeidsinnvandrere er gjerne i jobb fra dag nummer én, og de fører dermed til en umiddelbar økning i arbeidstilbudet. Familieinnvandrere og innvandrere som har kommet av humanitære grunner bruker lengre tid på å bli integrert i arbeidsmarkedet, og økningen i arbeidstilbudet kan dermed bli spredd utover en lang periode, mens de påvirker produktmarkedet gjennom etterspørsel etter varer og tjenester til for eksempel livsopphold. Ytterpunktene kan kanskje illustreres med – på den ene siden – grensearbeidere eller utstasjonerte arbeidstakere som inngår i arbeidstilbudet, men som aldri flytter til Norge og som bruker mye av inntekten i bostedslandet, og – på den andre siden – innvandrere som oppholder seg på egne midler i Norge uten å inngå i arbeidsstyrken.

Innvandring vil kunne øke sysselsettingen i den opprinnelige befolkningen dersom virkningene av innvandrernes etterspørsel og eventuelt andre vekstimpulser overstiger virkningene av innvandrernes deltakelse i arbeidsmarkedet, mens det motsatte er tilfelle dersom eventuelle fortrengningseffekter i arbeidsmarkedet dominerer. Graden av fortrengingseffekter vil blant annet kunne avhenge av konjunkturene og kompetansen til innvandrerne. I perioder med høy og udekket etterspørsel etter arbeidskraft vil innvandrere lettere kunne gå rett inn i ledige jobber uten å påvirke sysselsettingsmulighetene til majoritetsbefolkningen, mens i perioder med lavkonjunktur og høy arbeidsledighet vil det kunne ta lengre tid for innvandrerne å bli integrert i arbeidsmarkedet, og faren for fortrengning kan være større.

Virkningene i arbeidsmarkedet vil også variere med sammensetningen av innvandrernes kvalifikasjoner, og særlig på forholdet mellom kvalifikasjonene til den opprinnelige befolkningen og kvalifikasjonene til innvandrerne. Det er antatt at de arbeidstakerne som har en kompetanse som er svært lik innvandrernes kompetanse, og følgelig kan anses som alternativ arbeidskraft, eller nære substitutter, i størst grad kan bli fortrengt av innvandrere i arbeidsmarkedet. Det motsatte kan skje for såkalt komplementær arbeidskraft. For eksempel kan økt tilgang på innvandret ufaglært arbeidskraft øke etterspørselen etter arbeidskraft med høyere kompetanse. Et typisk eksempel på dette er ifølge Dølvik og Friberg norske skipsverft, hvor økt produksjonskapasitet og lønnsomhet som følge av import av arbeidsintensive tjenester har styrket sysselsettingen og lønnsutviklingen blant de fast ansatte ved verftene.27

Ut fra teoretiske betraktninger er det vanskelig å si hvordan økt innvandring vil påvirke sysselsettingen i den opprinnelige befolkningen. Internasjonale empiriske undersøkelser finner heller ikke en entydig sammenheng. Longhi mfl. har gjennomført en metastudie for ni forskjellige studier fra ulike vestlige land, som i alt inkluderer 165 statistiske estimater, og finner til dels betydelige variasjoner mellom de ulike undersøkelsene. Majoriteten av estimater er konsentrert nær null og heller mot relativt små negative effekter. I gjennomsnitt gir studiene et gjennomsnittlig konsensusanslag på at 1 pst. økning i innvandringsbefolkningen fører til en sysselsettingsreduksjon for den innenlandskfødte befolkningen på kun 0,02 pst.28 Fortrengingseffekten synes å være noe større på kvinners sysselsetting enn på menns, og noe større i europeiske land enn i USA. I tillegg er resultatene sensitive for valg av analysemetode.

Ingen norske studier har sett direkte på sysselsettingseffekter av innvandring. Men i to nyere studier av lønnseffekter av innvandring, tyder resultatene på at innvandring kan føre til en viss fortrengning av innenlandske grupper i arbeidsmarkedet. I en studie innenfor norsk byggsektor finner Bratsberg og Raaum resultater som tyder på at økt innvandring fører til at innenlandske arbeidstakere innenfor samme bransje forlater sektoren.29 Studien viser at en økning i innvandringsandelen på 1 prosentpoeng samvarierer med en økt overgang til mottak av velferdsytelser på nesten 0,2 prosentpoeng. Disse anslagene er omtrent på samme nivå som den internasjonale konsensuseffekten i Longhi mfl., ettersom 1 prosentpoeng økning i innvandringsandelen i byggsektoren tilsvarer omlag 10 pst. økning i antall personer. Det er særlig opprinnelige lavtlønnsarbeidere som forlater byggesektoren. Fem år etter at de har forlatt sektoren mottar en tredjedel av disse en eller annen velferdsytelse.

I en lønnsstudie for arbeidsmarkedet generelt bekrefter Bratsberg mfl. (2010) at det er en sammenheng mellom sysselsetting og nivået på innvandring, særlig blant lavtlønnsarbeidere.30 Bakgrunnstallene i denne studien tilsier at 1 pst. økning i antall arbeidsinnvandrere fra Norden samvarierer med en økt sannsynlighet for ikke å være sysselsatt på 0,040 pst. for lavtlønnsarbeidere og 0,014 pst. for høytlønnsarbeidere.31 Forskerne peker på at dette er samvariasjoner og ikke nødvendigvis kausale sammenhenger. Når de to nye norske studiene som er referert her finner en negativ sammenheng mellom innvandring og sysselsetting, er dette mønsteret i overensstemmelse både med fortrenging og med at redusert sysselsetting blant innenlandske grupper gir plass for sysselsetting blant innvandrere, dvs. såkalt omvendt kausalitet, uten at studiene gjør noen forsøk på å sortere disse effektene fra hverandre.

Virkning på lønn

Virkningene på lønnsnivå og lønnsdanning har sammenheng med hvordan arbeidsmarkedet generelt reagerer på endringer i arbeidstilbudet.

Ifølge SSB vil det gjennomsnittlige timelønnsnivået kunne falle av minst tre mulige årsaker som følge av innvandring.32 For det første kan man få en sammensetningseffekt dersom innvandrerne gjennomgående lønnes lavere enn opprinnelige arbeidstakere. Det er flere undersøkelser som tyder på at det er tilfelle, særlig i de første årene som arbeidstaker i et nytt land, se nevnte SSB-studie for en oversikt. For det andre kan innvandrerne ha lavere produktivitet enn den opprinnelige befolkningen, slik at den gjennomsnittlige lønnssatsen faller innenfor de sektorene hvor innvandrerne jobber. For det tredje kan den lønnsdempende effekten spres til flere eller andre lønnstakere som en reaksjon på økningen i arbeidstilbudet, for eksempel via økt arbeidsledighet i den opprinnelige befolkningen. Det er særlig denne siste mekanismen som drøftes i dette avsnittet.

Dersom økt innvandring fører til høyere arbeidsledighet, vil det også kunne ha en disiplinerende virkning på lønnsdannelsen. Det er ikke bare arbeidsledigheten til den opprinnelige befolkningen som da har betydning. Også arbeidsledighet blant innvandrere vil kunne påvirke den generelle lønnsdanningen, i den grad partene i arbeidslivet tar hensyn til dette i lønnsforhandlingene. Økt tilbud av uorganiserte arbeidsinnvandrere og temporære eller utstasjonerte arbeidstakere kan også tenkes å påvirke mekanismene for lønnsdannelsen gjennom forhandlingssystemet, for eksempel ved at myndigheten og legitimiteten til arbeidslivsorganisasjonene svekkes.

Det er gjennomført en rekke studier som ser på hvordan innvandring påvirker lønnsutviklingen for den opprinnelige befolkningen. I mye av denne litteraturen drøfter betydningen av forholdet mellom innvandrernes og den opprinnelige befolkningens kvalifikasjoner. Resonnementet er det samme som for sysselsetting ovenfor: De arbeidstakerne som har en kompetanse som er lik innvandrernes kompetanse, det vil si den alternative arbeidskraften, vil kunne oppleve en lønnsdempende effekt. Tidligere innvandrere og lavkvalifiserte synes å være særlig utsatt. Arbeidstakere med en annen kompetanse enn innvandrerne, det vil si den komplementære arbeidskraften, kan derimot oppleve økt etterspørsel fra arbeidsgivernes side og følgelig at lønnen presses oppover.

Den internasjonale empirien gir et blandet bilde av lønnseffekten av innvandring. Borjas har pekt på at estimerte lønnseffekter varierer fra studie til studie, og ofte varierer også ulike anslag innenfor samme studie.33 I tillegg synes effektene å samle seg rundt null, dvs. at det ikke er noen lønnseffekt av innvandring. Borjas mente imidlertid at tidligere studier i for stor grad hadde vært opptatt av å sammenlikne innvandring i ulike geografiske delarbeidsmarkeder, og at man i større grad burde ta utgangspunkt i hele økonomien og heller se på hvilke konsekvenser innvandring har på tvers av kvalifikasjonsgrupper. På denne måten fant Borjas en sterkere negativ lønnseffekt enn i mange tidligere amerikanske studier: 10 pst. økning i arbeidstilbudet, som følge av innvandring, reduserer lønnen med 3–4 pst.

Longhi mfl. har gjennomført en metastudie over 18 forskjellige lønnsstudier som inneholder 348 statistiske estimater i alt.34 De fleste undersøkelsene som er inkludert i denne metastudien kommer fra USA, men det er også med noen europeiske studier, inkludert en fra Norge. Forskerne finner at estimatene i gjennomsnitt gir en svak negativ effekt: 1 prosentpoengs økning i andelen innvandrere i arbeidsstyrken reduserer lønnen i gjennomsnitt over undersøkelsene med 0,12 pst. Lønnseffekten av innvandring varierer mye fra studie til studie, fra -5,4 pst. til 4,5 pst. Den negative effekten synes å være større i EU-land enn i USA og større for tidligere innvandrere og lavkvalifiserte enn for andre arbeidstakergrupper. Det bekrefter antakelsen om at tidligere innvandrere og lavkvalifiserte er alternativ arbeidskraft til nye innvandrere og derfor kan være særlig påvirket av innvandring.

Noe av forklaringen på det sammensatte internasjonale bildet kan være at det er store metodeproblemer. Blant annet kan opprinnelige arbeidstakere trekke seg ut – eller bli støtt ut – av arbeidsmarkedet når det kommer innvandrere. Nyere norske lønnsstudier har vist at det er nødvendig å ta hensyn til slike effekter, fordi de som forlater arbeidsmarkedet gjennomgående har lavere lønn enn gjennomsnittet, og følgelig vil deres tilbaketrekning påvirke det gjennomsnittlige lønnsnivået i gruppen. Det er derfor nødvendig å ta hensyn til sysselsettingseffektene når man skal analysere lønnseffektene av innvandring. Det gjør Bratsberg mfl. og Bratsberg og Raaum.35

I den førstnevnte studien, som analyseres virkninger av innvandring i byggebransjen i årene 1998–2005, finner forskerne at lønnen blant innenlandske arbeidstakere blir 0,6 pst. lavere når antall innvandrerarbeidstakere i byggsektoren øker med 10 pst. I den sistnevnte studien, som dekker hele arbeidsmarkedet for perioden 1993–2006, finner forskerne at 10 pst. økning i antall innvandrere i arbeidsstyrken reduserer lønna med nesten 1/3 pst. Den negative lønnseffekten er sterkest for innvandring fra andre nordiske land, noe som kan forklares med at innvandringen fra Norden i stor grad er basert på arbeidsinnvandring og at nordiske arbeidstakere er nære substitutter til norske arbeidstakere. Det er nesten ingen lønnseffekt av innvandring fra andre vestlige land eller fra lavinntektsland. Den negative lønnseffekten er videre sterkest for arbeidstakere med lite eller middels kvalifikasjoner, mens høyskoleutdannede i liten grad påvirkes. I begge disse norske studiene blir lønnseffekten svakere dersom man ikke tar hensyn til de negative sysselsettingsvirkningene blant norske arbeidstakere som følger av økt innvandring.

De to refererte norske studiene går fram til 2005 og 2006. Det har vært høy innvandring til Norge også i de etterfølgende årene. Forskere fra Fafo skriver i to rapporter fra 2008 at det ikke har vært rapportert om særlige problemer knyttet til fortrengning, utstøting eller redusert lønnsnivå som følge av den høye arbeidsinnvandringen fra de nye EU-landene.36 Samtidig påpeker forskerne at både arbeidsinnvandrere generelt, og utstasjonert arbeidskraft spesielt, i enkelte bransjer er forbundet med lavere lønnsnivå enn det som er vanlig i det norske arbeidsmarkedet. Når arbeidsinnvandring har hatt relativt begrenset virkning på lønnsutviklingen for innenlandske grupper, til tross for at lønnsnivået blant arbeidsinnvandrere og utstasjonert arbeidskraft ofte ligger på lavere nivå enn det gjør for norske arbeidstakergrupper, kan det tyde på at utenlandsk arbeidskraft delvis ansettes til å utføre andre oppgaver enn innenlandsk arbeidskraft slik at den direkte konkurransen mellom disse gruppene har vært begrenset. Dette kan i så fall bidra til en omstrukturering av deler av arbeidsmarkedet som resulterer i økt segmentering og lagdeling langs etniske eller nasjonale skillelinjer over tid.

Velferdseffekter av redusert prisvekst

Lavere lønnsvekst gir reduksjon i produksjonskostnader. I den grad innvandring fører til redusert lønnsvekst, eller til økt produktivitet, vil det derfor kunne bidra til redusert prisvekst for varer og tjenester, alternativt til økt avkastning til bedrifts- og kapitaleiere i markeder med ufullstendig konkurranse.

Det finnes enkelte internasjonale studier som tyder på at innvandring bidrar til å redusere prisnivået. Cortes finner slike effekter på bakgrunn av innvandring av ukvalifiserte til USA.37 Lach finner at masseinnvandring fra tidligere Sovjetunionen til Israel reduserte prisene i landet.38 Frattini finner en negativ sammenheng mellom innvandring av arbeidskraft til tjenestesektorer i Storbritannia og prisutviklingen i de samme sektorene.39

En ny norsk studie fra Frischsenteret peker i samme retning: Anslag i denne studien tyder på at 10 pst. økt rekruttering av innvandrere i byggsektoren i Norge har ført til 1,1 pst. lavere prisnivå i denne sektoren.40 Slike prisvirkninger kommer alle konsumenter som kjøper de aktuelle tjenestene til gode, og de bidrar derfor til en generell positiv velferdseffekt for befolkningen.

Kortsiktige og langsiktige effekter

Gjennomgangen over har vist at foreliggende empiri gir et blandet bilde av sysselsettings- og lønnseffektene av innvandring. Hovedinntrykket fra den internasjonale litteraturen er likevel at effektene ikke er særlig store. Mange av studiene er imidlertid basert på relativt kortsiktige og statiske analyser. I tillegg kan det argumenters for at virkningene i arbeidsmarkedet er større på kort sikt enn på lang sikt.

På kort sikt kan det være begrensninger i tilpasning og ulike kapasitetshindringer som gir utslag i lønn eller sysselsetting i den opprinnelige befolkningen som følge av økt innvandring. På lengre sikt kan det skje ulike tilpasninger i markedet som kompenserer for slike effekter. Det kan for eksempel skje gjennom økte investeringer, innovasjon og produktivitetseffekter. I tillegg kan det skje politikkendringer som innføres nettopp for å motvirke eller bøte på eventuelle negative virkninger i arbeidsmarkedet, jf. for eksempel innføring av allmenngjøring og andre tiltak mot sosial dumping i Norge, se nærmere omtale av disse tiltakene i kapittel 5. Litteraturen på dette området er fortsatt under utvikling, og mye arbeid gjenstår før man forstår sammenhengen mellom innvandring og slike tilpasninger godt nok.41

Innvandrere bidrar for eksempel gjennom sin etterspørsel etter varer og tjenester til økt produksjon og følgelig til behov for økte investeringer på noe sikt. De økte investeringene kan bidra til innføring av ny og moderne teknologi som kan gi produktivitetsgevinster. Innslaget av nye arbeidstakere kan også isolert sett bidra til å øke avkastningen på kapitalutstyret. I tillegg kan kvalifiserte innvandrere ha positive overføringseffekter til innovasjon og nyskapning i økonomien. Mer generelt kan muligheter for arbeidskraftsmobilitet på tvers av landegrenser bidra til en bedre internasjonal allokering av arbeidskraften, noe som kan gi produktivitets- og velferdsgevinster både i nasjonale og internasjonale markeder. På den annen side kan eventuelle negative lønnseffekter av innvandring bidra til at arbeidskraften blir relativt sett billigere enn kapitalutstyret, og dette kan utsette investeringer i arbeidsbesparende teknologi og føre til lavere produktivitetsvekst på sikt.

En annen kilde til produktivitetsøkning i økonomien totalt sett kan være gjennom innvandrernes bidrag til å smøre hjulene i arbeidsmarkedet. Ved å fjerne flaskehalser, og ved å ha større vilje til å ta jobber som den innenlandske arbeidskraften ikke går inn i, for eksempel fordi innvandrere er mer geografisk mobile enn den opprinnelige befolkningen, kan innvandrere bidra til å skape et høyere aktivitetsnivå enn ellers. Dette kan igjen gi grobunn for andre – komplementære – jobber. En ny norsk studie viser at innvandrere er mer geografisk mobile enn den øvrige befolkningen og også responderer bedre på regionale variasjoner i arbeidsmarkedet i sine flyttemønstre.42 Ifølge forskerne viser dette at innvandrere bidrar til en mer fleksibel arbeidsstyrke, som raskere flytter til lokale arbeidsmarkeder med høy etterspørsel etter arbeidskraft.

Markedstilpasninger som følger av innvandring, av den typen som er beskrevet over, kan bidra til å utjevne og motvirke kortsiktige endringer i arbeidsmarkedet. En komparativ analyse som dekker 18 OECD-land, herunder Norge, for periode 1984–2003 gir støtte til antakelsen om at fortrengningsvirkningene er større på kort enn på lang sikt. Jean og Jimenez finner ingen permanente signifikante effekter av innvandring på innenlandsfødtes ledighetsnivå.43 Studien viser imidlertid at innvandring fører til en viss midlertidig økning i ledigheten, og tilsvarende reduksjon i sysselsettingen i den opprinnelige befolkningen, men effekten forsvinner etter fem til ti år. Signifikante midlertidige effekter gjelder kun for menn i denne analysen, mens det ikke er noen signifikante effekter for kvinner, noe som forklares med den relativt lave deltakelsen i arbeidsmarkedet blant en del innvandrerkvinner og at aktivitetsraten blant kvinner kan være påvirket av andre faktorer, som for eksempel omsorgsforpliktelser.

8.6 Svart arbeid blant innvandrere

Det foreligger ingen opplysninger om hvordan omfanget av svart arbeid fordeler seg mellom innvandrere og majoritetsbefolkningen eller om innvandrere er mer disponert for svart arbeid enn befolkningen for øvrig. SSB har anslått at det var mellom 10 500 og 32 000 innvandrere uten lovlig opphold i Norge i 2006.44 Det er grunn til å tro at ulovlig innvandring vil kunne føre med seg svart arbeid, ettersom disse personene vanskelig kan få arbeidstillatelse og skattekort eller finansiere sitt livsopphold på andre legale måter. Dersom svart arbeid og ulovlig innvandring får lov til å utvikle seg over tid, kan det også skape grunnlag for annen kriminalitet.

I forbindelse med ØKOKRIMs trusselvurdering for 2011–2012 påpeker flere politidistrikt at skatteunndragelse er en kriminalitetsform som begås av «alle». Det blir også uttalt at kontrollmyndighetene prioriterer følgende bransjer i bekjempelse av skattekriminalitet: restauranter, bygg og anlegg, transport, rengjøring, maling, bilvask og vedlikehold. Alle disse er tjenesteytende næringer som har vist seg å være egnet for svart omsetning.

Ifølge en undersøkelse om kjøp av svart arbeid i befolkningen generelt, svarte 23 pst. at de hadde kjøpt svart arbeid, mens 37 pst. svarte at de hadde kjøpt, eller vurdert å kjøpe svart arbeid. 45 22 pst. av de som hadde kjøpt svart arbeid, svarte at de hadde kjøpt dette fra en utenlandsk leverandør i løpet av de to siste årene. Mens de fleste som hadde kjøpt svart arbeid hadde kjøpt snekkertjenester, hadde 41 pst. av personene som oppga kjøp av svart arbeid fra utlendinger kjøpt renholdstjenester, 36 pst. oppga kjøp av maletjenester, og 17 pst. oppga kjøp av snekkertjenester. Fordelingen av kjøpet av svart arbeid fra utlendinger kan tyde på at utlendingers svarte arbeid i hovedsak er konsentrert omkring få, utvalgte bransjer som rengjøring, maling og snekkertjenester.

Arbeidsinnvandrerne fra de nye EU-landene har i stor grad vært sysselsatt i bransjer hvor det forekommer mye svart arbeid. Arbeidsinnvandrere fra Polen er den største gruppen blant nyere arbeidsinnvandrere i Norge. I forbindelse med studien av arbeids- og levekår blant polakker i Osloområdet fra 2007 har Fafo konstruert en indeks46 for irregulære arbeidsforhold for å avdekke omfanget av illegalt arbeid og arbeid i gråsonen blant polakker i Oslo.47 En spørreundersøkelse blant denne gruppen viste at 25 pst. av informantene arbeidet illegalt etter denne definisjonen. Andelen som arbeidet illegalt var størst blant selvstendige arbeidere med 65 pst., og blant ansatte i utenlandsk virksomhet med 34 pst. Få ansatte i norske virksomheter og ingen innleide fra norske leiebyråer arbeidet illegalt.

Studien av arbeids- og levekår blant polakker i Osloområdet viser at selvstendige arbeidere skiller seg ut når det gjelder illegalt arbeid blant polakker i Oslo. Kun 16 pst. av disse ble definert som i det helt legale markedet. 96 pst. av de illegale selvstendige arbeider for private husholdninger, med renholdsarbeid eller oppussing og vedlikeholdsarbeid. Dette gjenspeiler funn fra en undersøkelse om kjøp av svart arbeid, hvor de fleste som oppga kjøp av svart arbeid fra utlendinger hadde kjøpt tjenester innenfor disse næringene. Fafo finner at kun 17 pst. av kvinnene i renholdsbransjen har helt legalt arbeid, mot 65 pst. av mennene i byggebransjen.

På generelt grunnlag er det grunn til å utvise forsiktighet i tolkingen av resultater fra spørreundersøkelser om deltakelse i ulovlig aktivitet. I slike undersøkelser vil det alltid være en risiko for at respondenten svarer i tråd med normer og regler, framfor å svare ærlig om egne ulovlige handlinger.

Boks 8.4 Taxi-saken

Taxi-saken er blitt betegnelsen på avsløringene av omfattende skatte- og avgiftssvindel blant drosjesjåfører og løyvehavere i Oslo. I tillegg til skatteunndragelse, omfatter saken omfattende trygdemisbruk, og bedrageri med moms, toll og forsikring. Drosjenæringen i Oslo ble grundig kontrollert på midten av 1990-tallet. Likevel fortsatte den omfattende svarte virksomheten. Opprullingen av taxi-saken startet for alvor med likningskontoret og Økokrims samarbeid om saken i 2003.

Journalistene Haakaas og Sæter har dekket taxi-saken i media, og senere skrevet bok om saken. De fant at rundt 400 drosjeeiere og 2 500 drosjesjåfører var involvert i skattesvindelen. De unndro til sammen 625 mill. kroner i beskatning. I tillegg fikk til sammen 570 drosjeeiere utbetalt 100 mill. kroner i trygdeutbetalinger, samtidig som de hadde svarte inntekter ved å kjøre drosje.

Omfanget av denne saken er uten sidestykke i norsk sammenheng. Samtidig er saken spesiell fordi den konsentrerer seg om et begrenset miljø innen drosjenæringen. Tre fjerdedeler av de avslørte i forbindelse med taxi-saken har bakgrunn fra Pakistan. Dette har gjort forfølgelsen av saken særlig vanskelig. Mye av pengene tjent på svart virksomhet og trygdesvindel i Norge ble sendt eller smuglet til Pakistan, og flere av de mistenkte dro til Pakistan da deres virksomhet i Norge ble avslørt. Norge har ingen utleveringsavtale med Pakistan.

Kilde: Haakaas, E. og K. Sæter (2010), Svindel uten grenser. En reise i svart drosjeøkonomi, Aschehoug

8.7 Diskriminering i arbeidslivet

En årsak til at innvandrere har lavere sysselsetting enn den øvrige befolkningen kan være diskriminering i arbeidslivet. Det foreligger imidlertid lite empirisk kunnskap om utbredelsen av og årsakene til diskriminering av innvandrere på arbeidsmarkedet. Dette skyldes flere faktorer: Dels at det ikke finnes en klar og entydig definisjon på hva som ligger i begrepet diskriminering, dels at det ikke er utviklet en undersøkelsesmetode som fanger alle aspektene ved diskriminering.

Det meste av den forskningen som er gjort på dette feltet er basert på utvalgsundersøkelser og intervjuer av innvandrere. Disse undersøkelsene sier noe om innvandreres subjektive oppfatning av urettmessig behandling på bakgrunn av utenlandsk bakgrunn, men kan i liten grad si noe om hvorvidt den subjektive oppfatningen skyldes diskriminering eller andre bevisste forhold hos arbeidsgiver. Et annet problem med denne tilnærmingen er at diskriminering også kan være indirekte. I slike tilfeller kan ikke innvandrere vite om de blir utsatt for diskriminering.

I levekårsundersøkelsen blant innvandrere i Norge fant SSB at 18 pst. av innvandrerne i de ti ikke-vestlige innvandrergruppene som ble intervjuet, mente at deres innvandrerbakgrunn hindret dem i å få jobb de hadde søkt og var kvalifisert for.48 Videre avdekket undersøkelsen at 27 pst. av de arbeidsledige oppga diskriminerende holdninger som en av årsakene til at de forble arbeidsledige. 11 pst. av de intervjuede oppga å ha blitt trakassert på arbeidsplassen på grunn av sin utenlandske bakgrunn.

En registerbasert undersøkelse viser at innvandrere i større grad enn befolkningen for øvrig er i jobber som tilsvarer den utdanningsnivået de har.49 Undersøkelsen ser kun på formelle kvalifikasjoner og fokuserer i hovedsak på privat sektor. Blant ikke-vestlige50 innvandrere forekommer overkvalifisering i større grad enn for innvandrere sett under ett.

En analyse viser at det å ha innvandrerbakgrunn reduserer sannsynligheten for å bli innkalt til intervju, både i privat og i offentlig sektor. 51 I undersøkelsen har man spurt arbeidsgivere om hvor sannsynlig det er at personer med ulike kjennetegn blir innkalt til intervju. Om man er innvandrermann eller -kvinne spiller mindre rolle.

Fra 1. januar 2009 ble alle offentlige og private arbeidsgivere med mer enn 50 ansatte pålagt en aktivitets- og rapporteringsplikt gjennom diskrimineringsloven. SSB ser i en rapport på innvandrerandeler i bedrifter, jf. avsnitt 8.2.4. Rapporteringen skal kunne brukes til å beskrive utviklingen i andelen innvandrere blant ansatte på bedrifts-/virksomhetsnivå i privat, kommunal og statlig sektor. Denne statistikken vil ikke direkte kunne avdekke hvorvidt det forekommer diskriminering, men vil kunne synliggjøre en underrepresentasjon av innvandrere i ulike deler av arbeidsmarkedet. Rapporten viser at nesten 41 pst. av alle bedrifter med minst ti ansatte ikke har noen innvandrere blant sine ansatte. Innenfor offentlige virksomheter er tallet omtrent 36 pst., mens nærmere 43 pst. av de private bedriftene med minst ti ansatte ikke har noen ansatte med innvandrerbakgrunn. Dette er til tross for at den gjennomsnittlige innvandrerandelen er høyere i privat enn i offentlig sektor. Årsaken til forskjellen er blant annet at det i privat sektor er mange bedrifter med relativt høye innvandrerandeler, som trekker opp gjennomsnittet. Offentlige bedrifter er gjerne mer ensartet enn private, og har ofte strengere formalkrav til ansettelse. Dette gjør at potensialet for å rekruttere innvandrere varierer mer mellom bedrifter i privat sektor enn i offentlig.

Fafo, Institutt for samfunnsforskning og Universitetet i Oslo jobber med et forskningsprosjekt hvor det skal benyttes situasjonstesting for å generere ny kunnskap om diskrimineringsmekanismer på det norske arbeidsmarkedet.52 Liknende studier i en del OECD-land har vist at gjennomsnittlig en av tre jobbsøknader fra innvandrere blir avvist fordi personen har innvandrerbakgrunn.53

Boks 8.5 Høyt utdannede innvandrere på det norske arbeidsmarkedet: En kvalitativ studie

Flere studier tyder på at mange innvandrere ikke får ansettelse i Norge i tråd med de kvalifikasjonene de har fra opprinnelseslandet. Sosiologen julia Orupabo har intervjuet tolv høyt utdannede innvandrere, noen med norsk og andre med utenlandsk utdanning, om hvordan de opplever det norske arbeidslivet.

Informantene i denne studien var svært bevisste sin egen utdanningsbakgrunn, men manøvrerte samtidig i Norge ut fra et bilde av at det finnes jobber der «de bare trenger norske personer», og jobber «hvor det er større sjanse for en utlending». De som tok ny utdanning i Norge valgte ofte retninger innen helsesektoren, ut fra en forestilling om at disse yrkene var åpne også for personer med ikke-norsk bakgrunn. Informantene hevdet at de hadde få muligheter til å få posisjoner høyere opp i hierarkiet i Norge:

«I store bedrifter er det mange asiater og indere. På idrettsbanen ser du afrikanere. Hver etnisitet for seg. Afrikanere framstår slik som bedre i idrett enn i matte. Jeg kan ha med papirer, men arbeidsgiver vil allikevel undre seg: Kan en afrikaner matte og ikke fotball? Arbeidsgivere forstår det ikke.» (Munir, sivilingeniør utdannet i Norge, arbeidsledig)

Flere av informantene hadde en klar oppfatning av at de ville ha bedre sjanser på arbeidsmarkedet i andre land enn Norge. Denne baserte de på arbeidserfaring utenlands, og på informasjon fra kjente som hadde lykkes i utlandet. De framhevet at de kunne snakke engelsk, at andre land har en lengre immigrasjonshistorie, og at forskjellsbehandling ikke er like utbredt.

«Noen studerer her i Norge, men de får ikke plass til å jobbe, ikke sant. Så de søker på Internett, til USA, Canada og sånne land. De søker der, og de får plass med en gang. (…) Om man er i USA, hvis du er fra Afrika, hvis du er svart, hvis du er kinesisk, hvis du er noen ting – det spiller ingen rolle. Det ikke noe man snakker om. Men det gjør det i Norge.» (Ade, utdannet innen journalistikk og teaterfag, jobber som rengjører)

Kilde: Orupabo, J. (2010), En klassereise nedover. I: Dahlgren, K. og Ljunggren, J. (red.), Klassebilder, Ulikhet og sosial mobilitet i Norge. Oslo: Universitetsforlaget

8.8 Oppsummering

Det er et betydelig gap mellom innvandreres og majoritetsbefolkningens deltakelse på arbeidsmarkedet. Innvandrere har vesentlig høyere ledighet og lavere sysselsetting. Forskjellene i sysselsetting mellom innvandrere og befolkningen for øvrig øker når en tar hensyn til at innvandrerne har en alderssammensetting som gjør at de er overrepresentert i de aldersgruppene som generelt har høyest sysselsetting. Konjunkturer har dessuten stor betydning for innvandreres deltakelse på arbeidsmarkedet.

Gitt ulik sammensetting i alder og kjønn er det ingen av landgruppene som har et sysselsettingsnivå på linje med befolkningen for øvrig. Sysselsettingsmønsteret over ulike alderstrinn er dessuten forskjellig for innvandrermenn og -kvinner sammenliknet med menn og kvinner som ikke er innvandrere. Sysselsettingen til innvandrermenn er på det høyeste i en tidlig alder, og synker deretter kraftig. For innvandrerkvinner øker sysselsettingen saktere og er på det høyeste i en senere alder.

Det er grunnlag for å si at selv om den samlede sysselsettingsraten blant innvandrere trekkes ned av at det stadig innvandrer nye personer, er det også strukturelle og mer varige forskjeller i sysselsetting mellom ulike innvandrergrupper som gjør seg gjeldende. Det kan virke som om særlig landbakgrunn og innvandringsgrunn har stor betydning. Høyest sysselsetting har innvandrere fra vestlige land, mens innvandrere fra land i Afrika, Asia mfl. har lavest sysselsetting. Arbeidsinnvandrere har gjennomgående høy sysselsetting etter kort tid i Norge. Lavest sysselsetting finner vi blant familieinnvandrere og særlig flyktninger, og i særlig grad for personer fra Afrika, Asia mfl. Selv om sysselsettingen i sistnevnte grupper øker over tid, eksisterer det fortsatt et gap til de andre gruppene og befolkningen utenom innvandrere.

Økt botid gir ofte bedre norskkunnskaper og økt kjennskap til norsk arbeids- og samfunnsliv, noe som styrker forutsetningene for å få jobb på det norske arbeidsmarkedet. Det er imidlertid store forskjeller mellom ulike innvandrergrupper når det gjelder hvilken betydning botid har for sysselsettingen. Når en benytter tverrsnittdata ser det ut til at botid har stor effekt for innvandrere som kommer med bakgrunn i flukt eller familie, og som starter på et lavt sysselsettingsnivå. En kohort-studie viser imidlertid at sysselsettingen faller igjen etter om lag ti års botid for en del innvandrergrupper. Innvandrere som har kommet til landet for å arbeide har gjerne etablert et arbeidsforhold ved ankomst. Tverrsnittdata for arbeidsinnvandrere fra Afrika, Asia mfl. som har bodd i Norge i mer enn ti år viser at disse har en lavere sysselsetting enn de som har kortere botid. Kohortstudier viser den samme tendensen, men enda tydeligere.

Det er også en åpenbar sammenheng mellom utdanningsnivå og grad av tilknytning til arbeidsmarkedet. Innvandrere generelt har lavere utdanning enn majoritetsbefolkningen. Mange innvandrere mangler dessuten dokumentasjon på den utdanningen de har. Studier har vist at foreldres utdanningsnivå og inntekt betyr mer enn innvandrerbakgrunn når det gjelder å fullføre videregående skole. Fullføring av videregående opplæring er dessuten betydelig viktigere for arbeidsmarkedstilknytning enn innvandrerbakgrunn.

Etterkommere gjør det bedre i arbeid og utdanning enn foreldregenerasjonen. Dette lover godt for integreringen, selv om sysselsettingsnivået til etterkommere ligger et stykke under det for majoritetsbefolkningen. Etterkommere er imidlertid fortsatt en liten og ung gruppe, og det er usikkert hvordan tilpasningen til arbeidslivet vil være når flere kommer i en alder hvor det er naturlig å etablere familie.

En studie fra 2009 har funnet at innvandrere fra Øst-Europa, Asia, Afrika og Latin-Amerika har lavere timelønn enn nordmenn og andre innvandrere. Andre studier har vist at innvandrere eller utenlandske arbeidstakere i mange tilfeller får både lønns- og arbeidsvilkår som er dårligere enn det som er standarden ellers i arbeidslivet. Dette gjelder særlig i byggebransjen, men også innenfor verftsindustrien og annen industri, landbruket og deler av servicebransjen, særlig renholds- og hotell- og restaurantbransjen.

Innvandring kan ha konsekvenser for sysselsetting, lønnsdannelse og priser. Studier har vist at de arbeidstakerne som er alternative til innvandrerne i produksjonen, og som i størst grad risikerer å bli erstattet av innvandrerne, vil bære de største kostnadene gjennom lavere lønnsvekst og reduserte sysselsettingsmuligheter. Typisk vil dette gjelde tidligere innvandrere og lavkvalifiserte arbeidstakere generelt. Kvalifiserte arbeidstakere opplever i mindre grad negative etterspørselseffekter i arbeidsmarkedet, og befolkningen generelt kan oppleve konsumentgevinster gjennom reduksjon i prisen på varer og tjenester.

Selv om det empiriske grunnlaget er svakt for å kunne fastslå årsaken til og omfanget av diskriminering av innvandrere på arbeidsmarkedet, viser forskning flere viktige momenter som til sammen indikerer at det forekommer forskjellsbehandling. Noen studier tyder på at innvandrere i større grad enn resten av befolkningen har problemer med å få jobb i tråd med den utdanningen de har, de har lavere sannsynlighet for å bli innkalt til intervju og mange opplever selv at de blir diskriminert på bakgrunn av innvandrerbakgrunn.

Fotnoter

1.

Vatne Pettersen, S. (2009), Innvandrere i norske kommuner. Demografi, levekår og deltakelse i arbeidsstyrken, Rapporter 2009/36, Statistisk Sentralbyrå

2.

Bratsberg, B., O. Raaum og K. Røed (2011), Yrkesdeltaking på lang sikt blant ulike innvandrergrupper i Norge, Rapport 2011/1, Frischsenteret; Bratsberg, B., O. Raaum og K. Røed (2010,) When minority Labor Migrants Meet the Welfare State. I: Journal of Labor Economics, 28(3): 633–676

3.

Aalandslid, V. og K. R. Tronstad (2010), Familieinnvandring, kjønn og sysselsetting, Rapporter 23/2010, Statistisk sentralbyrå

4.

Horgen, E. H. (2011), Utvikling av statistikk om innvandrerandeler i bedrifter, Notater 11/2011, Statistisk sentralbyrå

5.

Olsen, B. (2010), Unge med innvandrerbakgrunn i arbeid og utdanning, Rapporter 9/2010, Statistisk sentralbyrå.

6.

OECD (2010), Migration Outlook 2010, Paris: OECD

7.

Blom, S. og K. Henriksen (2008), Levekår blant innvandrere 2005/2006, Rapporter 2008/5, Statistisk Sentralbyrå

8.

Utvalget består av personer med minst to års botid i Norge med bakgrunn fra Bosnia-Hercegovina, Serbia-Montenegro, Tyrkia, Irak, Iran, Pakistan, Sri Lanka, Vietnam, Somalia og Chile.

9.

VOX (2010), Innvandrere på nett – En analyse av innvandreres digitale kompetanse, VOX, Nasjonalt fagorgan for kompetansepolitikk

10.

IMDi (2008), Vi blir… Om arbeidsinnvandring fra Polen og Baltikum, IMDi-rapport 2008:1.

11.

Friberg J. og G. Tyldum, red. (2007), Polonia i Oslo. En studie av arbeids- og levekår blant polakker i hovedstadsområdet, Fafo-rapport 2007:27

12.

Falch, T. og O. Nyhus (2010), Videregående opplæring og arbeidsmarkedstilknytning for unge voksne innvandrere, SØF-rapport nr. 04/10, Senter for økonomisk forskning AS

13.

NOU 2010:7, Mangfold og mestring. Flerspråklige barn, unge og voksne i opplæringssystemet

14.

OECD (2010), Migrant Education: Closing the Gap for Immigrant Students, Paris: OECD

15.

Støren, L. A. (2010), Unge innvandrere i utdanning og overgang til arbeid, NIFU rapport 45/2010, Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning

16.

Ikke-vestlig er i denne sammenhengen innvandrere fra Øst-Europa, Asia, Afrika og Latin-Amerika.

17.

Blom, S. og K. Henriksen (2008), Levekår blant innvandrere 2005/2006, Rapporter 2008/5, Statistisk Sentralbyrå

18.

VOX (2010), Innvandrere på nett – En analyse av innvandreres digitale kompetanse, VOX, Nasjonalt fagorgan for kompetansepolitikk

19.

Rambøll (2010), Innvandreres arbeidsforhold, Oslo: Rambøll Management

20.

Ikke-vestlig er i denne sammenhengen innvandrere fra Øst-Europa, Asia, Afrika og Latin-Amerika.

21.

NOA/STAMI (2009), Arbeidsmiljø blant innvandrere – slik et utvalg innvandrere fra Asia, Afrika, Sør-Amerika og Sørøst-Europa opplever det, STAMI-rapport nr. 6, 2009, Oslo: Statens arbeidsmiljøinstitutt. Analyser primært basert på SSBs statistikk (primært registerbasert sysselsettings- og inntektsstatistikk, Arbeidskraftundersøkelsen og Levekårsundersøkelsen blant innvandrere fra 2005/2006).

22.

Andersen, A. og Ø. Sivertstøl (2009), Lavinntektsgrupper på arbeidsmarkedet, Rapporter 2009/19, Statistisk Sentralbyrå.

23.

St. meld. nr. 2 (2005–2006), Revidert nasjonalbudsjett 2006

24.

Friberg, J. og G. Tyldum, red. (2007), Polonia i Oslo. En studie av arbeids- og levekår blant polakker i hovedstadsområdet. Fafo-rapport 2007:27

25.

Eldring, L og J. H. Friberg (2010), Polonia i Oslo 2010 – underveisrapportering, Fafo

26.

Hercowitz, Z. og E. Yashiv (2002), A Macroeconomic Experiment in Mass Immigration, IZA Discussion Papers, No 475

27.

J.E. Dølvik og J.H. Friberg (2008), Den nye arbeidsinnvandringen. Drivkrefter, utviklingstrekk og arbeidslivspolitiske konsekvenser, Norges forskningsråd

28.

Longhi, S., P. Nijkamp og J. Poot (2006), The Fallacy of ‘Job Robbing’: A Meta-analysis of Estimates of the Effect of Immigration on Employment. I: Journal of Migration and Refugee Issues 1(4): 131-152

29.

Bratsberg, B. og O. Raaum (2010), Immigration and Wages: Evidences from Construction, CReAM Discussion Paper Series, No. 06/10

30.

Bratsberg, B., O. Raaum, M. Røed og P. Schøne (2010), Immigration Wage Impacts by Origin. CReAM Discussion Paper Series, No. 30/10

31.

Beregninger mottatt direkte fra Bernt Bratsberg.

32.

Holmøy, E. og N.M. Stølen (kommende), Økonomiske konsekvenser av innvandring – oversikt over relevant forsknings- og utredningslitteratur. Utkast til rapportering til utvalget, Statistisk sentralbyrå

33.

Borjas, G.J. (2003), The Labor Demand Curve Is Downward Sloping: Reexamining the Impact of Immigration on the Labor Market. I: The Quarterly Journal of Economics 118(4): 1335–1374.

34.

Longhi, S., P. Nijkamp og J. Poot (2005), “A meta-analytic assessment of the effect of immigration on wages”. I: Journal of Economic Surveys, 19(3): 451–477

35.

Bratsberg, B. og O. Raaum (2010), Immigration and Wages: Evidences from Construction. CReAM Discussion Paper Series, No. 06/10 Bratsberg, B., O. Raaum, M. Røed og P. Schøne (2010), Immigration Wage Impacts by Origin. CReAM Discussion Paper Series, No. 30/10

36.

J.E. Dølvik og J.H. Friberg (2008), Den nye arbeidsinnvandringen. Drivkrefter, utviklingstrekk og arbeidslivspolitiske konsekvenser. Norges forskningsråd J. E. Dølvik og L. Eldring (2008), Arbeidsmobilitet fra de nye EU-landene til Norden – utviklingstrekk og konsekvenser. TemaNord 2008:502

37.

Cortes, P. (2008), The Effect of Low-Skilled Immigration on U.S. Prices: Evidence from CPI Data. I: Journal of Political Economy 116(3): 381-422

38.

Lach, S. (2007), Immigration and Prices. I: Journal of Political Economy 115(4): 548-87

39.

Frattini, T. (2008), Immigration and Prices in the UK. Mimeo UCL and CReAM, February

40.

Bratsberg, B. og O. Raaum (2010), Immigration and Wages: Evidences from Construction. CReAM Discussion Paper Series, No. 06/10

41.

Longhi, S., P Nijkamp og J. Poot (2010), Joint impacts of immigration on wages and employment: review and meta-analysis. I: Journal of Geographical Systems, 12: 355-387

42.

Røed, M. og P. Schøne (2011), Does immigration increase labour market flexibility? Manuskript, Institutt for samfunnsforskning

43.

Jean, S. og M. Jimenez (2007), The unemployment impact of immigration in OECD countries. OECD Economics Department Working Papers, No. 563

44.

Zhang, L. (2008), Developing methods for determining the number of unauthorized foreigners in Norway, Documents 2008/11, Statistisk sentralbyrå

45.

Undersøkelse gjennomført av TSN Gallup i 2009, på oppdrag fra Skattedirektoratet.

46.

De som ble klassifiserte i det helt uregulerte og illegale markedet manglet minst fem av de seks indikatorene: ”betaler skatt”, ”har skattekort”, ”har personnummer”, ”har kontrakt eller en registrert virksomhet”, ”har EØS-oppholdstillatelse”, ”får ikke lønn i kontanter”.

47.

Friberg J. og G. Tyldum, red. (2007), Polonia i Oslo. En studie av arbeids- og levekår blant polakker i hovedstadsområdet, Fafo-rapport 2007:27

48.

Blom, Svein og Kristin Henriksen (red.) (2008), Levekår blant innvandere i Norge 2005/2006, Rapporter 2008/5, Statistisk sentralbyrå

49.

Villund, Ole (2008), Riktig yrke etter utdanning? En registerbasert undersøkelse om kompetanse og arbeidsoppgaver hos ansatte med innvandrerbakgrunn, Rapporter 2008/37, Statistisk sentralbyrå

50.

Ikke-vestlige er i denne sammenhengen innvandrere fra Øst-Europa, Asia, Afrika, Sør- og Mellom-Amerika.

51.

Tronstad, Kristian Rose (2010), Mangfold og likestilling i arbeidslivet. Holdninger og erfaringer blant arbeidsgivere og tillitsvalgte, Fafo-rapport 2010:39

52.

En metode der fiktive personer søker faktisk utlyste stillinger, kombinert med kvalitative intervjuer med arbeidsgivere som har vært utsatt for situasjonstestingen.

53.

OECD (2007), Jobs for immigrants, Labour market integration in Australia, Denmark, Germany and Sweden, Paris: OECD

Til toppen
Til dokumentets forside