NOU 2011: 12

Ytringsfrihet og ansvar i en ny mediehverdag

Til innholdsfortegnelse

11 Foretaksstraff mot medievirksomheter

11.1 Mandatet

Av Medieansvarsutvalgets mandat følger det at utvalget er bedt om å vurdere:

Regler om foretaksstraff (jf. straffeloven 1902 kap. 3 a / straffeloven 2005 kap. 4), særlig sett i forhold til prinsippene om redaktøransvar og redaksjonell uavhengighet.

Det er i norsk rett anledning til å straffe ikke bare enkeltpersoner, men også bedrifter. Selv om et lovbrudd alltid blir begått av en person, kan det hende at det er bedriften personen jobber for, som tjener på lovbruddet. Handlingen kan være motivert av bedriftens interesser, ikke private interesser. Derfor er det adgang til å ilegge også bedrifter straff, i form av bøter. Størrelsen på en straffebot kan da tilpasses bedriftens størrelse og økonomi, ikke den individuelle gjerningsmannens privatøkonomi. Slik kan man unngå at lovbruddet – selv etter en idømt straff – kan være bedriftsøkonomisk lønnsomt.

Et annet viktig hensyn bak instituttet om foretaksstraff er at det ikke er nødvendig å identifisere én bestemt person som den skyldige. Både såkalte anonyme og kumulative feil rammes. En feil er anonym der det ikke er mulig å identifisere den konkrete fysiske gjerningspersonen, selv om man vet at vedkommende har arbeidet i bedriften. Ved kumulative feil har ikke én bestemt person overtrådt et straffebud alene, men i samarbeid har flere personer foretatt en handling som til sammen innebærer at gjerningsbeskrivelsen er oppfylt.1

På mediefeltet er det sterke og spesielle hensyn som ofte taler mot bruk av foretaksstraff. Dette henger bl.a. sammen med redaktørens uavhengige stilling overfor mediebedriftens styre og eier. Mange har uttrykt frykt for at en trussel om foretaksstraff for ytringer kan føre til at utgiver legger press på redaktøren i redaksjonelle spørsmål. Dermed kan en adgang til foretaksstraff for mediebedrifter motvirke det alminnelige ønsket om en sterk, fri og uavhengig redaktørrolle. Men samtidig er det mer generelle mediebildet til dels uoversiktlig og i endring. Langt fra alle medier har en sentral redaktørfunksjon. I utvalgets mandat er det fremhevet at utvalget bør «legge vekt på å sikre at det alltid finnes noen som kan holdes ansvarlig for en aktuell ytring og at det ikke er for komplisert å finne fram til den ansvarlige». Generelt er noe av formålet med instituttet om foretaksstraff nettopp å sikre at det finnes et klart ansvarspunkt, selv der det skjer anonyme og kumulative feil.

Foretaksstraff er hjemlet i straffeloven 1902 § 48a og straffeloven 2005 § 27. Her fremgår det at et foretak kan straffes når et straffebud er overtrådt av noen som handler på vegne av foretaket. Prinsipielt er også medieforetak omfattet av bestemmelsene.

Et særegent trekk ved bestemmelsen om foretaksstraff er at den er fakultativ («valgfri», betyr at domstolen kan straffe). Om foretaksstraff skal ilegges i det konkrete tilfellet beror på en skjønnsbasert vurdering fra domstolenes side med utgangspunkt i kriteriene som fremgår av straffeloven 1902 § 48b og straffeloven 2005 § 28. I praksis er adgangen til å anvende foretaksstraff mot medievirksomheter blitt anvendt med stor grad av tilbakeholdenhet fra domstolenes side, jf. avsnitt 11.3 nedenfor. Det formelle utgangspunktet om at også medievirksomheter kan ilegges foretaksstraff, følges derfor av en praktisk hovedregel om at medievirksomheter normalt ikke blir ilagt slik straff. Tilbakeholdenheten kan særlig føres tilbake til Grunnloven § 100 og hensynene bak prinsippet om ytringsfrihet.

Problemstillingen for Medieansvarsutvalget er om det bør innføres formelle begrensninger i adgangen til å anvende foretaksstraff overfor medievirksomheter.

11.2 Bakgrunn og sentrale utgangspunkter

11.2.1 Ytringsfrihetskommisjonens innstilling

Medieansvarsutvalgets oppdrag må blant annet forstås på bakgrunn av Ytringsfrihetskommisjonens utredning. Kommisjonen anså foretaksstraff som «lite egnet i mediebedrifter der det finnes et redaksjonelt ansvar».2 Standpunktet bygger dels på argumenter spilt inn av mediebransjen selv og dels på kommisjonens egne betraktninger. Tre argumenter var viktige for Ytringsfrihetskommisjonens standpunkt:

  • Redaksjonell uavhengighet. Ytringsfrihetskommisjonen viste særlig til medienes egen anførsel om at et strafferettslig ansvar for medieforetak kan undergrave redaktørens uavhengige stilling.3 Presseorganisasjonenes fremste innvending knytter seg til bekymringen for at foretakets styrende organer vil føle behov for å føre kontroll med redaktørens disposisjoner, og eventuelt øve press mot redaksjonelle avgjørelser, for å forebygge risiko for straffeansvar. I så fall vil instituttet om foretaksstraff kunne motvirke det arbeid som mediene selv, regjeringen og Stortingets flertall har nedlagt for å styrke redaktørens uavhengighet fra eierinteressene.

  • Preventiv effekt / forebygging. Ytringsfrihetskommisjonen fremholdt videre at foretaksstraffens preventive virkning ikke slår til i forholdet mellom et medieforetaks selskapsorganer og redaktøren. Generelt skal trussel om foretaksstraff gi foretakets styrende organer incitamenter til skjerpede instrukser og bedre internkontroll – blant annet med den daglige ledelsen. Ytringsfrihetskommisjonen anså dette for å være i motstrid til de hensyn som begrunner redaktørens uavhengige stilling.

  • Effektiv håndhevelse. Ytringsfrihetskommisjonen viste også til at flere av de sentrale begrunnelser for å innføre foretaksstraff ikke gjør seg gjeldende for medievirksomheters vedkommende. Kommisjonen skriver i sin innstilling:

Foretaksstraff ble i første rekke innført for å ha en effektiv reaksjonsform i saker der det kan være vanskelig å peke ut den personlig ansvarlige og/eller der en straffereaksjon overfor en enkeltperson vil være utilstrekkelig fordi foretaket har tjent store penger på det ulovlige forholdet, som ved ulovlig forurensning, økonomisk kriminalitet og brudd på arbeidsmiljøbestemmelser. Slike uklare ansvarsforhold vil sjelden foreligge når man har en ansvarlig redaktør å forholde seg til, og den økonomiske gevinsten knyttet til ulovlige ytringer vil normalt være beskjeden.4

I Norsk Redaktørforenings skisse til ny medieansvarslov er det foreslått å avskjære adgangen til å straffe medieforetak (forslagets § 7). Medieansvarsutvalget har hatt møter med presseorganisasjonene hvor innvendingene mot å anvende foretaksstraff mot medievirksomheter er blitt understreket og forklart. Medieansvarsutvalget vil utdype og adressere disse innvendingene i større detalj i avsnitt 11.5 nedenfor.

11.2.2 Utenlandsk / internasjonal rett

Sverige

Her følger det av Tryckfrihetsförordningen kapitel 8 at foretaket ikke kan straffes så lenge redaktøren kan straffes. Foretakets ansvar er subsidiært og vil først kunne aktualiseres om redaktøren ikke kan stilles til ansvar. Tilsvarende hviler ansvaret etter Yttrandefrihetsgrundlagen kapitel 6 i utgangspunktet på redaktøren alene.

Danmark

I dansk medierett hviler det strafferettslige ansvaret i utgangspunktet på redaktøren. Det følger imidlertid av medieansvarsloven § 26, første ledd at foretaket hefter for alle bøter og saksomkostninger som blir pådratt av redaktøren. I bestemmelsens andre ledd heter det at bøtestraff bl.a. skal reflektere overtredelsens karakter og grovhet, mediets utbredelse samt den potensielle fortjeneste ved lovovertredelsen.

EMK

Praksis fra Menneskerettighetsdomstolen knytter seg i første rekke til ytrings- og pressefrihetens rekkevidde, ikke spørsmålet om ansvarsplassering. Foretaksansvar for medier er forenlig med EMK artikkel 10.5

11.2.3 Generelt om foretaksstraff

Kun fysiske personer kan begå lovbrudd. Men lovbrudd kan like fullt tjene eller være motivert av et foretaks økonomiske interesser. Dersom en straffebestemmelse blir overtrådt som ledd i næringsvirksomhet, kan individuell straffeforfølging av den fysiske person som gjennomfører overtredelsen, være utilstrekkelig. Ved bøtestraff vil reaksjonen være tilpasset gjerningsmannens private økonomi. Denne er gjerne en helt annen enn foretakets økonomi.

For å hindre at det skal være bedriftsøkonomisk gunstig å begå lovbrudd, vokste det i etterkrigstiden frem en rekke fragmentariske bestemmelser som åpnet for å holde det foretak gjerningsmannen opptrådte på vegne av, ansvarlig. Slik kunne straff i form av bøter tilpasses foretakets økonomi. I 1991 ble om lag 60 ulike bestemmelser i spesiallovgivningen erstattet av en generell bestemmelse i straffeloven (1902) § 48 a:

Når et straffebud er overtrådt av noen som har handlet på vegne av et foretak, kan foretaket straffes. Dette gjelder selv om ingen enkeltperson kan straffes for overtredelsen.
Med foretak menes her selskap, samvirkeforetak, forening eller annen sammenslutning, enkeltpersonforetak, stiftelse, bo eller offentlig virksomhet.
Straffen er bøter. Foretaket kan også fradømmes retten til å utøve virksomheten eller forbys å utøve den i visse former, jf. § 29.

Adgangen til å ilegge foretaksstraff er videreført i ny straffelov (2005) § 27 uten nevneverdig realitetsendring. I forarbeidene fremhever Justisdepartementet at ordningen har fungert godt og at en effektiv foretaksstraff er et viktig element i den nye straffeloven.6 Prevensjonshensynet er det bærende formål. Dette består av to elementer: For det første, som beskrevet foran, at utmålingen av straff kan tilpasses foretakets økonomi. For det andre at trussel om foretaksstraff kan bidra til å høyne bedriftsledelsens aktsomhet.7

I lovens forarbeider understrekes det at foretaksstraff bare skal nyttes der det etter en konkret vurdering er hensiktsmessig. Påtalemyndigheter og domstoler plikter derfor å utøve et hensiktsmessighetsskjønn. Viktige retningslinjer for dette skjønnet er oppstilt i straffeloven (1902) § 48b / straffeloven (2005) § 28. Det skal særlig legges vekt på:

  • straffens preventive virkning

  • lovbruddets grovhet, og om noen som handler på vegne av foretaket, har utvist skyld

  • om foretaket ved retningslinjer, instruksjon, opplæring, kontroll eller andre tiltak kunne ha forebygget lovbruddet

  • om lovbruddet er begått for å fremme foretakets interesser

  • om foretaket har hatt eller kunne ha oppnådd noen fordel ved lovbruddet

  • foretakets økonomiske evne

  • om andre reaksjoner som følge av lovbruddet blir ilagt foretaket eller noen som har handlet på vegne av det, blant annet om noen enkeltperson blir ilagt straff

Grunnlovens § 100 om ytringsfrihet supplerer de alminnelige hensyn når et medieforetak står tiltalt, og skal i slike saker være styrende for domstolens skjønnsutøvelse. Grunnlovens § 100 er relevant ikke bare der det straffbare forhold har form av en ytring, men også der en straffbar handling er utført som ledd i gjennomføringen av medienes samfunnsoppdrag. Et eksempel på det siste kan være kjøp av narkotika der dette inngår i forberedelsen av en ytring, jf. saksforholdet i Rt. 2001 s. 1379 Stavanger Aftenblad.

Som vi skal se i avsnitt 11.3 nedenfor, kan bruk av foretaksstraff mot medievirksomheter beskrives som en to-leddet vurdering: (1) Er det formell adgang til å anvende foretaksstraff mot medievirksomheter? (2): Bør det reageres med foretaksstraff?

Hensynet til ytringsfriheten, medienes samfunnsviktige funksjon, den redaksjonelle frihet og øvrige foretaksorganers manglende innflytelse over redaksjonelle beslutninger er ikke blitt ansett for å etablere en formell skranke mot å ilegge foretaksstraff. Grunnloven § 100 blir i hovedsak tatt i betraktning under trinn to i vurderingen, det vil si i den konkrete skjønnsutøvelsen. Man kan si at hensynene bak prinsippet om ytringsfrihet har bidratt til å etablere en praktisk hovedregel om at foretaksstraff ikke blir anvendt mot medievirksomheter.

11.3 Høyesteretts praksis

11.3.1 Om adgangen til å anvende foretaksstraff mot medievirksomheter

Eierne og deres representanter er formelt avskåret fra å instruere redaktøren i redaksjonelle spørsmål. Høyesterett har drøftet om dette formelt er til hinder for å straffe medieforetak. Svaret har vært benektende. Rt. 1998 s. 652 Østlandets Blad, gjaldt en fotografs ulovlige besittelse av en politiradio. Høyesterett uttalte:

I vår sak er det (…) tale om en ansatt som av sin foresatte fikk overlevert scanneren til bruk i sin virksomhet, og som ledd i produksjonen av utgiverens produkt – avisen. Arbeidsmetodene og kvaliteten på avisen har direkte økonomisk betydning for utgiveren. På denne bakgrunn kan det ikke være avgjørende at styret har en begrenset instruksjonsrett overfor redaktøren sammenlignet med hva som ellers gjelder innen næringslivet. Slik denne saken ligger an, finner jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på hvilke reservasjoner som eventuelt må gjøres i andre saker om foretaksstraff mot utgiveren.

Rt. 2001 s. 1379 Stavanger Aftenblad, behandler spørsmålet om foretaksstraff etter journalisters kjøp av fem ecstasy-tabletter. Dette skjedde som ledd i produksjonen av en serie artikler om narkotikaproblemet i Stavanger – men var samtidig straffbart etter straffeloven § 162. Om betydningen av redaktørens uavhengige stilling uttalte Høyesterett:

Det må etter dette vere slik at også redaktøren etter § 48a handlar på vegner av føretaket. Redaksjonen i ei avis er også ein del av føretaket. Her kan det ikkje vere nødvendig å gå nærare inn på kva stilling ein redaktør har i ei avis, jf. det som er gjort gjeldande i høve til redaktørplakaten og redaktøren si uavhengige stilling andsynes aviseigar og styre. Ved tilsetjing av redaktør vil eit styre til vanleg godta at det i redaksjonelle samanhengar er redaktøren som tek avgjerdene på vegner av føretaket. Situasjonen er her likevel ikkje ulik det som skjer i mange andre føretak. Eigaren av eit sjukehus kan til dømes ikkje instruere legane i utføring av medisinsk arbeid, men det kan ikkje vere tvilsamt at det kan nyttast føretaksstraff mot føretaket også for reint medisinsk arbeid. Og situasjonen er i realiteten den same i svært mange bransjar der arbeidet må gjerast av personar som fyller særlege kvalifikasjonskrav eller handlar med grunnlag i særskilde autorisasjonar. Dette viser at høvet til instruksjon og kontroll av eigne tilsette ikkje er kriterium for avgrensing av «på vegne av».

Disse to avgjørelsene bærer preg av en pragmatisk tilnærming som er nødvendig for å gjøre bestemmelsen om foretaksstraff effektiv. I mange tilfeller er det naturligvis slik at selskapets ledende organer er prisgitt de ansatte, på grunn av bedriftens størrelse eller kompleksiteten i de ansattes oppgaver. Generelt i samfunnet inngår imidlertid ansvar gjerne som del av en formell struktur. Ledere eller bedrifter kan ikke fraskrive seg ansvar ved å skylde på de ansatte. Derfor holder Høyesterett inngangsporten til bestemmelsen om foretaksstraff vid. Slike mer konkrete rimelighetsbetraktninger som bestemmelsen om foretaksstraff legger opp til, er blitt introdusert på neste stadium i den to-leddete vurderingen – i spørsmålet om straff bør ilegges. Både Østlandets Blad og Stavanger Aftenblad ble til sist frifunnet på grunnlag av reelle og konkrete betraktninger.

11.3.2 Om skjønnsutøvelsen

I sin praktiske tilnærming til skjønnsutøvelsen har Høyesterett tatt utgangspunkt i Justiskomiteens uttalelse i forarbeidene, hvor komiteen uttaler at «foretaksstraff ikke bør anvendes i andre tilfeller enn hvor dette anses hensiktsmessig».8 Domstolene må derfor vurdere fra sak til sak de hensyn som taler for og mot foretaksstraff.

Selv om den prinsipielle adgangen til å anvende foretaksstraff mot medievirksomheter står åpen, har Høyesterett vært svært varsom med å ta den i bruk. Hensynet til ytringsfriheten har vært det vesentligste argumentet mot å ilegge slik straff. Herunder har Høyesterett lagt vekt på om den straffbare handlingen har hatt en side til medienes samfunnsoppdrag. I Østlandets Blad ble det uttrykt slik:

Arbeidsmetodene til journalister og fotografer har normalt betydning for avisens kvalitet, og metodene kan ha betydning for avisens opplagstall og annonseinntekter. Overtredelsen er dermed begått «for å fremme foretakets interesser» (…). Men ved vektleggingen av dette momentet bør det tas et visst hensyn til at metodene også kan tjene generelle samfunnsinteresser ved at de har betydning for hvilke opplysninger som bringes til allmennhetens kunnskap.

Formuleringene i Stavanger Aftenblad er i enda større grad prinsipielle. Høyesterett konstaterte først at kjøp av narkotika i seg selv var alvorlig, hadde en uheldig signaleffekt og at journalistenes handling var særlig kritikkverdig. Likevel ble Stavanger Aftenblad frifunnet. Høyesterett uttalte:

Når eg alt i alt og under slik tvil er komen til at det her ikkje er føremålstenleg å nytte føretaksstraff mot Stavanger Aftenblad, er dette med grunnlag i den særlege stillinga som media har i samfunnet. I ei slik skjønsvurdering må det vere rett å leggje vekt på omsynet til vern av ytringsfridommen og med det også på arbeidskåra til media. Aviser og andre media har viktige oppgåver i å opplyse og setje under drøfting ulike sider ved samfunnet. Omsetning og bruk av narkotika representerer eit stort samfunnsproblem, og media har ei oppgåve i å avdekkje og synleggjere dette. Det er grunn til å leggje vekt på at dette blir gjort i samfunnets interesse. Som framheva mellom anna i dommen om Østlandets Blad, bør det takast eit visst omsyn til at metodane til media også kan tene generelle samfunnsinteresser ved at dei har innverknad på kva opplysningar som blir kjende for ålmenta. Det sentrale for media er sjølvsagt å referere, men i visse samanhengar kan det også vere nyttig å dokumentere gjennom eigenhandling. Eg finn det ikkje nødvendig å gå inn på kva verdi dokumentasjon gjennom eigenhandling hadde i dette tilfellet.

Ved spørsmål om straff har Høyesterett nærmet seg medienes arbeidsvilkår og hverdag fra en praktisk innfallsvinkel. Bakgrunnen for Rt. 2009 s. 1079 NRK var at noen av NRKs medarbeidere hadde medvirket til ulovlig motorferdsel i landskapsvernområdet Muradalen i Hattebergsdalen. Medarbeiderne hadde bestilt og benyttet helikoptertransport for å ta seg frem til hovedforhandlingen i en rettssak. Beslutningen om å anvende helikopter var tatt på morgenmøtet samme dag som transporten fant sted. Høyesterett konstaterte at grunnvilkåret om at medarbeiderne hadde handlet «på vegne av foretaket» var oppfylt. Likevel ble NRK frifunnet. Høyesterett uttalte:

I vår sak kan det være grunn til å legge vekt på at nyhetsredaksjonen i mange tilfelle må treffe raske beslutninger om valg av hva som skal dekkes av nyheter, og på hvilken måte dette skal skje. Etter min mening bør det i slike tilfelle være et visst slingringsmonn for feilvurderinger før det kan være aktuelt å ilegge foretaksstraff for eieren.

Det finnes ett eksempel hvor en medievirksomhet er ilagt foretaksstraff for opptreden som sto i sammenheng med redaksjonell virksomhet. Kjennelsen i Rt. 2001 s. 837 Aftenposten-MC gjaldt rettergangsbot ilagt som foretaksstraff. Bakgrunnen for saken var kjennelsen i Rt. 1996 s. 1375. I sistnevnte opprettholdt Høyesterett et pålegg om å utlevere fotomateriale som kunne ha betydning som bevis i en drapssak. Høyesterett kom til at materialet ikke var beskyttet av reglene om kildevern. Aftenposten nektet imidlertid å etterkomme den rettskraftige avgjørelsen om utlevering. Lagmannsretten ila sjefredaktør Einar Hanseid en bot på kroner 25.000, mens Aftenposten AS ble ilagt bot på kroner 50.000,-.9 Høyesterett gav noe nølende sin tilslutning til dette:10

Det er nok mulig at lagmannsretten her i for liten grad har tillagt redaktørplakaten virkning som en begrensning i styrets instruksjonsrett overfor redaktøren. En uttalelse i Rt-1998-652 på side 654 kan tyde på det, men utvalget kan ikke se at lagmannsretten har forstått verken straffeloven § 48 a eller aksjelovenes bestemmelser om styrets instruksjonsrett uriktig når retten ut fra den begrunnelse som er gitt, er kommet til at sjefredaktøren handlet på vegne av selskapet.

Det ligger i dette at Høyesterett ikke fant at lagmannsretten bygget på uriktig rettsanvendelse, men at Høyesterett kanskje selv ville vektet momentene i saken noe annerledes – og ønsket å gi et signal om dette. Gjennom lov om redaksjonell fridom er redaktørens uavhengighet lovfestet. I dag er derfor spørsmålet som ble kommentert av Høyesterett, et lovanvendelsesspørsmål. Høyesteretts signal vil dermed ha betydning for fremtidig rettsanvendelse.

11.4 Om forholdet til lov om redaksjonell fridom

Praksisen det er gjort rede for, er fra før lov om redaksjonell fridom trådte i kraft. Man kan spørre om denne loven er til hinder for å anvende foretaksstraff mot medievirksomheter i alle slike anliggender hvor redaktøren er suveren.11 Betraktningen vil være at foretaket ikke kan straffes når eierne eller deres representanter etter loven verken direkte eller indirekte kan øve innflytelse over de disposisjoner som blir foretatt ved utøvelse av den redaksjonelle virksomheten.

Spørsmålet er ikke berørt i forarbeidene til lov om redaksjonell fridom. Det kan indikere at lovgiver ikke så for seg at denne loven skulle ha slike konsekvenser. I motsatt fall må man kunne legge til grunn at det ville vært drøftet nokså inngående. Heller ikke ordlyden i lov om redaksjonell fridom gir holdepunkter for å betrakte den som en unntaksregel. Hvilken betydning lov om redaksjonell fridom har, må derfor vurderes fra straffelovens perspektiv. Spørsmålet er om redaktøren i straffelovens forstand ikke lenger kan anses å opptre «på vegne av foretaket» når eierne og deres representanter formelt, gjennom lov, er avskåret fra å instruere redaktøren i redaksjonelle spørsmål.

Når redaktøren tar avgjørelser i redaksjonelle spørsmål, opptrer han klart nok ikke som privatperson, men på vegne av foretaket. Ved rent språklig tolking av bestemmelsen om foretaksstraff er det ingenting som tilsier at lov om redaksjonell fridom endrer de formelle forutsetningene for å anvende straffeloven. Lov om redaksjonell fridom kodifiserer en allerede eksisterende praksis. Kodifiseringen bringer ikke inn en realitetsforskjell som skaper en annen situasjon i dag enn den Høyesterett håndterte i Stavanger Aftenblad.

Man kunne hevde at lov om redaksjonell fridom løsriver redaktøren fra foretaket. Uten å gå inn i filosofiske betraktninger om hva et foretak er, må man imidlertid kunne bygge på at et foretak består av mer enn dets eiere og eiernes representanter. Fra et praktisk perspektiv kan man si at lov om redaksjonell fridom gjør redaktøren til et foretaksorgan ved å overlate ham myndighet som eller ville ligget til Styret. Forarbeidene til lov om redaksjonell fridom beskriver redaktøren som en leder i slike sammenhenger. Høyesteretts betraktning fra Stavanger Aftenblad – «[r]edaksjonen i ei avis er også ein del av føretaket» – er illustrerende og står seg fortsatt.

Bestemmelsen om foretaksstraff er sydd over samme lest som bestemmelsen i skadeserstatningsloven § 2-1 om arbeidsgiveransvar. Matningsdal og Bratholm har bemerket at foretaksstraff er «på mange måter et strafferettslig arbeidsgiver- og organansvar».12 Hvis lov om redaksjonell fridom prinsipielt skulle være til hinder for å anvende foretaksstraff, måtte man spørre om loven ikke på samme måte ville avskjære foretakets økonomiske ansvar (erstatningsansvar). Det siste fremstår imidlertid ikke som praktisk eller aktuelt.

Medieansvarsutvalgets forståelse av gjeldende rett er etter dette at lov om redaksjonell fridom ikke formelt er til hinder for å anvende foretaksstraff mot medievirksomheter. Derimot er det viktig at bruken og anvendelsen av dette instituttet skjer på en måte som respekterer hensynene lov om redaksjonell fridom hviler på. Lov om redaksjonell fridom har altså ikke avgjørende betydning i spørsmålet om foretaksstraff kan brukes, men vil inngå som moment i spørsmålet om det bør brukes.

11.5 Medieansvarsutvalgets vurderinger

11.5.1 Hensynet til redaksjonell uavhengighet

Medieansvarsutvalget ser det som et grunnleggende prinsipp at utvelgelse av redaksjonelt innhold utelukkende skal være basert på en uavhengig journalistisk vurdering. Derfor vil det være alvorlig om en formell adgang til å kunne ilegge medievirksomheter foretaksstraff på noen som helst måte griper inn i eller utfordrer prinsippet om redaksjonell uavhengighet. Norsk Redaktørforening har uttrykt særlig bekymring over dette:13

Dersom foretaksstraff blir vanlig overfor mediene, og særlig i den størrelsesorden man opplever i Aftenposten-saken, er det innlysende at den redaksjonelle kontroll- og styringslyst vil øke hos medie-eierne. Det er for så vidt akseptert et langt på vei objektivt erstatningsansvar for eierne i krenkelsessaker, men dette er framvokst over tid, det har historisk vært av økonomisk begrenset omfang, og det dreier seg først og fremst om oppretting av skade overfor et offer. Ved foretaksstraff er enhver straffebestemmelse mulig grunnlag, og det er Staten som skal ha penger. Å skaffe Staten bøteinntekter fra mediene kan neppe være noe formål i seg selv. I mediesaker er det aldri tvil om personansvaret, og selv om det er korrekt at bedriften svært ofte betaler de personlige bøtene, er det ingen redaktør som med lett hjerte pådrar seg straff. Den personlige straff, som også i forarbeidene til foretaksstraffen ble framhevet som viktigst, må være korrekt både praktisk og prinsipielt i mediesaker – fordi bivirkningene kan bli enorme.

11.5.2 Bruk av foretaksstraff mot medievirksomheter

Før en sak bringes inn for rettsapparatet, vil påtalemyndighetene utøve et skjønn basert på tilsvarende overveielser som skjer hos domstolene. Bortsett fra avgjørelsen Aftenposten-MC, hvor foranledningen var spesiell, merker Medieansvarsutvalget seg at de tre øvrige sakene nevnt foran (som alle endte med frifinnelse) knyttet seg til tilfeller som ikke gjaldt ytringer og hvor redaktøren uansett ikke kunne holdes ansvarlig. I Stavanger Aftenblad var det sågar ikke mulig å holde noen ansvarlig, siden ingen i redaksjonen ville avsløre hvem som sto bak kjøpet av ecstacy-tabletter. Om dette tilfanget av saker er tilfeldig, eller beror på en bevisst linje fra påtalemyndighetenes side, er vanskelig å si med sikkerhet. Uansett er det i samsvar med hva Medieansvarsutvalget mener må fungere som det klare utgangspunkt og den praktiske rettesnor:

Ved vurderingen av om et medieforetak skal ilegges straff, er det grunn til å ta i betraktning om det finnes en redaktør som kan holdes strafferettslig ansvarlig. Dersom redaktøren kan straffes, vil dette ofte tale mot å ilegge foretaket straff.14

Medieansvarsutvalget støtter den restriktive praksis med hensyn til å anvende foretaksstraff mot medievirksomheter som kom til uttrykk i avgjørelsene Østlandets Blad, Stavanger Aftenblad og NRK foran. Selv i tilfeller hvor redaktøren ikke kan holdes strafferettslig ansvarlig, må det foreligge helt spesielle omstendigheter før foretaksstraff kan bli aktuelt. Medieansvarsutvalget forutsetter da at den straffbare handlingen har sammenheng med gjennomføringen av medienes samfunnsoppdrag.

Dersom ikke disse grunnleggende forutsetningene blir respektert, ivaretatt og videreført av påtalemyndigheter og domstoler, vil det fort kunne bli nødvendig å presisere lovgivningen på området for å sikre medienes arbeidsvilkår og samfunnsrolle. Medieansvarsutvalgets drøftelse nedenfor hviler på tilliten til at domstoler og påtalemyndigheter er seg bevisst det ansvar som ligger i å forvalte et slikt skjønn som bestemmelsen om foretaksstraff overlater dem.

11.5.3 Eventuell formell begrensning – noen momenter

I lys av presiseringene og forutsetningene i avsnittet foran drøfter Medieansvarsutvalget følgende problemstilling: Bør det som har avtegnet seg som en praktisk hovedregel, også gjøres til en formell hovedregel, slik at adgangen til å anvende foretaksstraff mot medieforetak blir avskåret?

Spørsmålet er tidligere kommentert av Justisdepartementet ved oppfølgingen av Ytringsfrihetskommisjonens utredning. Departementet uttalte blant annet:15

Departementet er enig i at en trussel om straff rettet mot utgiver kan føre til press fra denne mot redaktøren. Dette tilsier at utgiveren ikke bør utsettes for straff. På den annen side knytter det seg prinsipielle betenkeligheter til å avskjære enhver mulighet for å anvende straff mot utgiveren. (…) Behovet for nyanserte løsninger må veies mot ønsket om en noenlunde oversiktlig regulering av spørsmålene om ansvarsplassering.

Justisdepartementet trakk ingen konklusjoner, men avventet den generelle gjennomgangen av systemet for ansvarsplassering på medieområdet.

Spørsmålet om å avskjære muligheten til å anvende foretaksstraff mot medievirksomheter bringer inn noen nye momenter, i tillegg til de momentene som har lagt grunnlag for den praktiske hovedregelen omtalt i avsnittene foran.

Medieansvarsutvalget legger til grunn at dersom man skulle lovfeste en generell begrensning i adgangen til å anvende foretaksstraff mot medievirksomheter, måtte den knytte seg til ytringer. Det er ingen grunn til å behandle medievirksomheter annerledes enn andre foretak ved brudd på for eksempel regnskapsregler, skatteregler eller arbeidsmiljøbestemmelser. Begrepet «ytring» favner meget vidt. Én ting er at et medium går for offensivt til verks ved utførelsen av sitt samfunnsoppdrag. Men et lovbrudd kan også bestå i mer kyniske og økonomisk motiverte krenkelser av for eksempel reklameregler, opphavsrettigheter eller privatlivets fred.

Digital teknologi senker etableringshindringene og åpner for mange mindre medieforetak. Disse kan ha tette bånd mellom eier og redaktør – kanskje er redaktøren også eier. Lov om redaksjonell fridom gir redaktøren en rett til å ignorere instrukser fra eieren, men ingen plikt. I dagens mediesituasjon kan det være betenkelig om foretaket går fri fra straff ved å opptre «gjennom redaktøren».

I den digitale mediehverdagen kan et begrep som «medieforetak» være vanskelig å avgrense. Selv de rammene som er oppstilt i lov om redaksjonell fridom, rekker meget langt. Langt flere medier enn dem man tenker på som den klassiske eller tradisjonelle pressen, er omfattet. Med den stadig økende bredden i formene for medievirksomhet øker også de ulike motivasjonene for å drive slik virksomhet og mengden av tenkelige lovbrudd. I en del sammenhenger kan foretaksstraff være en praktisk reaksjonsform og fungere preventivt.

Endringene i medielandskapet gjør at lovgivningen på området ikke kan nøye seg med å lovfeste det som til nå har avtegnet seg som den praktiske hovedregelen i saker som har involvert tradisjonelle mediebedrifter. Lovgivningen må også være robust mot fremtidsutviklingen. Kjernespørsmålet i det videre er om en formell adgang til å rette straff mot medieforetak – som i praksis vil bli anvendt mot det atypiske – i for stor grad kan ha en dempende effekt på redaktørenes disposisjoner og medienes gjennomføring av sitt samfunnsoppdrag. Dette krever en nyansert analyse. Medieansvarsutvalget vil derfor gå nøyere gjennom de innvendingene som er blitt fremmet mot foretaksstraff-instituttet og som ble introdusert foran i avsnitt 11.1 og 11.2.1.

I avveiningen av de momenter og hensyn som gjør seg gjeldende er utvalget delt i et flertall og et mindretall. Drøftelsen i avsnitt 11.5.4 flg. reflekterer synet til et flertall bestående av medlemmene Austenå, Bergan, Fløisbonn, Lerø, Røssland, Skogerbø, Ulrichsen og Aarli. Mindretallsforslag fra medlemmene Brurås, Flikke og Hjeltnes er tatt inn etter avsnitt 11.6.

11.5.4 Forholdet mellom foretakets strafferettslige og sivilrettslige ansvar

Da spørsmålet om foretaksstraff ble drøftet av Ytringsfrihetskommisjonen, var det særlig parallellen til medieforetakenes sivilrettslige ansvar som ble problematisert. Foretaket vil uansett inngå i kretsen av sivilrettslige ansvarlige. Et eventuelt erstatningsansvar kan potensielt bli svært høyt. Hensynet til skadelidte, og for så vidt også til redaktøren selv, innebærer at et økonomisk eneansvar for redaktøren ikke er gjennomførbart. Om sammenhengen mellom foretakets strafferettslige og sivilrettslige ansvar uttalte Ytringsfrihetskommisjonen:16

Det kan synes inkonsekvent at straff for utgiver oppfattes som en større trussel mot det redaksjonelle eneansvar enn erstatningsansvar for utgiver. Særlig gjelder dette dersom man antar at foretaksstraff vil være en mindre økonomisk belastning enn erstatning. Mot dette er det anført at selv om erstatningsbeløpene – målt i kroner – kan utgjøre mer enn bøtene, er erstatning noe fundamentalt annet enn straff. Med en trussel om straff hengende over sine hoder kan utgiverne med større tyngde legge press på redaktørene.

Medieansvarsutvalgets flertall ser det som et åpent spørsmål hva eierne opplever mest byrdefullt; det pønale preget ved en eventuell bot, eller den økonomiske byrden ved et erstatningsansvar som kan være langt større enn boten. Den som rammes direkte, er foretaket. Indirekte rammes eierne, dersom bøtestraffen reduserer det overskudd som kan hentes ut av foretaket, eller dets verdi i form av goodwill. Normalt følger det imidlertid ingen sosial indignasjon eller andre ikke-økonomiske ulemper ved det å ha eierandeler i et selskap som blir idømt straff. Dette er også understreket i straffelovens forarbeider:17

Straffansvar for foretak innebærer at straffen kan ramme eiere som er uten skyld i lovbruddet. Straff for foretaket innebærer likevel ikke noen personlig bebreidelse overfor eierne. Likevel kan det være rimelig at disse via sine eierinteresser i foretaket bærer en del av det økonomiske ansvaret for lovbrudd begått i foretakets – og for så vidt i deres egen – interesse.

Den eventuelle sosiale og følelsesmessige belastningen ved foretaksstraff bæres i første rekke av den i ledelsen som har ansvaret – altså redaktøren. Om selskapets eiere, eller personer i selskapets ledende organer, vil se det som bedre at redaktøren holdes personlig ansvarlig fremfor at foretaket straffes, er et åpent spørsmål. Foretaket assosieres gjerne med, og personifiseres gjennom sin redaktør. Reelt vil nok gjerne det å straffe redaktøren bli oppfattet som en reaksjon mot foretaket – og for selskapets goodwill kan konsekvensene være de samme. I tillegg kan en slik personlig reaksjon mot redaktøren oppleves som en vel så sterk kritikk som den mer anonyme reaksjonen foretaksstraff.

Hvordan ulike reaksjoner vil oppleves, og hvordan eierne kan komme til å reagere, er ikke klart. Det sentrale spørsmålet er uansett om eventuelle negative effekter av en trussel om foretaksstraff mot medieforetak kan unngås. Lov om redaksjonell fridom kom til i 2008. Denne loven åpner for en annen tilnærming til problemstillingen enn Ytringsfrihetskommisjonen bygget på.

11.5.5 Lov om redaksjonell fridom som garanti for redaksjonell uavhengighet

Lov om redaksjonell fridom lovfester redaktørens uavhengighet. I lovens § 4 heter det:

§ 4. Redaksjonell fridom
Innanfor ramma av grunnsynet og føremålet til verksemda skal redaktøren leie den redaksjonelle verksemda og ta avgjerder i redaksjonelle spørsmål.
Eigaren av medieføretaket eller den som på eigaren sine vegner leier føretaket, kan ikkje instruere eller overprøve redaktøren i redaksjonelle spørsmål, og kan heller ikkje krevje å få gjere seg kjend med skrift, tekst eller bilete eller høyre eller sjå programmateriale før det blir gjort allment tilgjengeleg.

Medieansvarsutvalget har forståelse for at redaktører kan oppleve et varig og utfordrende press fra eierne når det gjelder å innrette den redaksjonelle virksomhetens profil mot et mål om profitt. Med tanke på dette kan eierne observere mediets profil på daglig basis, og øve et varig og styrt press.

Når det gjelder eventuelle lovbrudd, gjør ytringsfrihetens vern av det frie ord at risikoen for straff ikke er fremtredende eller dagligdags. Eieren av foretaket kan ikke kreve å få gjøre seg kjent med upublisert materiale. Dette reduserer den praktiske faren for innblanding. Skulle det likevel skje, er redaktørens suverene myndighet til å publisere materialet fortsatt garantert av lov om redaksjonell fridom.

I forhold til akkurat det å unngå straff, virker for øvrig ikke press og påvirkning fra eierne å ha vært et stort praktisk problem. Kyrre Eggen har uttalt:18

Også redaktørens frihet og instruksjonsmyndighet i forhold til annen redaksjonell virksomhet er tilnærmet unntaksfritt respektert av norske medieeiere. Jeg kjenner ingen eksempler hvor eierne har instruert, eller forsøkt å instruere, en redaktør med henhold til hvilke journalistiske arbeidsmetoder som skal benyttes, eller med henhold til å utlevere upublisert materiale eller å oppgi en kildes identitet til politi og påtalemyndighet. Dette selv i situasjoner hvor det foreligger rettskraftige avgjørelser for at slikt skulle skje. I stedet for å instruere redaktøren, har eierne i slike situasjoner betalt de bøter medieorganet er blitt ilagt. Eierne har således i praksis respektert redaktørens frihet til å gjennomføre sivil ulydighet, for eiernes regning.

Man kan nok anta at redaktøren kan oppleve en forventning fra både eiere og personer i virksomhetens ledende organer i den forstand at disse ønsker at virksomheten ikke skal begå lovbrudd. Det er imidlertid ikke noe kritikkverdig eller urimelig begrensende i et slikt ønske. Det er forskjell på kommersielt press kontra oppfordring om å følge loven. En oppfordring til lovlydighet kan sies å følge av loven selv. Utgangspunktet er at rammene for det frie ord rekker langt. Når enkelte ytringer er straffbare, er det tungtveiende hensyn som gjør seg gjeldende. Selv om redaktørens uavhengighet ligger fast, kan han ikke nødvendigvis kreve seg fritatt fra ulike former for bevisstgjøring, eller oppfordringer om å tenke seg om. Det sentrale er at beslutningen om hva som skal publiseres, helt og holdent ligger til redaktøren. Etter vedtakelsen av lov om redaksjonell fridom vil den praktiske betydningen av eventuelt utidig press fra eieren ikke bero på utformingen av lovgivning for øvrig, men på styrken av redaktørens egen integritet.

Medieansvarsutvalgets flertall legger til at den eksisterende praksisen, hvor foretaket på frivillig grunnlag i mange tilfeller betaler bøter på redaktørens vegne, både kan illustrere hva som blir opplevd som en rimelig plassering av ansvar, og at redaksjonell uavhengighet er mulig å opprettholde selv om redaktøren ikke bærer ansvaret personlig. Når lov om redaksjonell fridom nå garanterer redaktørens formelle uavhengighet, kan man tenke seg at den reelle uavhengigheten i første rekke utfordres der redaktøren gjør seg avhengig av eierens godvilje. Derfor er det ikke opplagt at et mer rendyrket personlig ansvar for redaktøren leder til større reell uavhengighet. Det vil bero på hvem som plukker opp regningen i siste instans.

Medieansvarsutvalgets flertall kan etter dette ikke se at det å opprettholde den formelle adgangen til å kunne ilegge medievirksomheter foretaksstraff vil gripe inn i hensynet til redaksjonell uavhengighet.

11.5.6 Prevensjonshensynet – er det relevant?

Det fremgår av avsnitt 11.4 foran at Medieansvarsutvalget ikke anser lov om redaksjonell fridom for å være til hinder for å anvende foretaksstraff mot medievirksomheter. Derimot vil lovens system gjøre at foretaksstraff i mange tilfeller er en lite hensiktsmessig reaksjon som ikke bør anvendes. Et viktig hensyn bak bestemmelsen om foretaksstraff er å fungere preventivt, som et incitament til å etablere kontrollrutiner. For medier som faller under lov om redaksjonell fridom, er imidlertid styrets instruksjons- og kontrollmyndighet begrenset. Prevensjonshensynet blir i hovedsak ivaretatt gjennom straffetruslene som hviler over redaktøren. Som understreket i avsnitt 11.5.2, vil den praktiske hovedregelen være at det ikke kan reageres med straff mot foretaket så lenge redaktøren kan holdes strafferettslig ansvarlig.

Utvalgsflertallet påpeker at prevensjonshensynet ikke uten videre mister sin betydning alene av den grunn at foretaksorganene står uten mulighet til å instruere redaktøren i redaksjonelle spørsmål. Også redaktøren er en leder og vil ønske å unngå at foretaket møtes med strafferettslige reaksjoner. Prevensjonshensynet bak bestemmelsen om foretaksstraff knytter seg også til utøvelsen av lederrollen som sådan. I forarbeidene heter det: 19

Det viktigste argumentet for å gjøre et foretak strafferettslig ansvarlig er at dette vil kunne gi straffebestemmelsene en økt preventiv virkning. Straffetrusselen vil kunne bidra til å skjerpe bedriftsledelsens aktsomhet. Dessuten vil straffen i slike tilfelle normalt ramme den som har hatt fordel av lovbruddet – det vil si foretaket.
Hvis ikke foretaket kan gjøres ansvarlig, kan bare én eller flere av de ansatte i foretaket straffes dersom de oppfyller lovens skyldkrav. En eventuell bot må i så fall fastsettes etter den skyldiges økonomi. Straffer man derimot selve foretaket, kan boten bedre tilpasses overtredelsens grovhet (…)

Medieansvarsutvalget vil understreke hvilke spesielle forhold som gjør seg gjeldende for redaktørstyrte medier. Av grunnleggende betydning er den særskilte bevisstgjøring bransjen selv står for, og som blant annet viser seg gjennom pressens eget etiske regelverk. Videre legger Medieansvarsutvalget til grunn, slik også Ytringsfrihetskommisjonen påpekte, at den økonomiske gevinsten knyttet til ulovlige handlinger i mange tilfeller er liten for et medieforetaks vedkommende. Samtidig har allmennhetens kontroll en preventiv effekt. Mens forurensende virksomhet til sammenlikning vil skje i det skjulte, lever mediebedrifter av oppmerksomhet fra et bredt publikum. Kritikkverdige handlinger kan vel så gjerne ha en negativ effekt for lønnsomheten. Til sammen gjør dette at den preventive betydningen av å kunne ilegge mediebedrifter foretaksstraff i mange tilfeller vil være beskjeden. Dette er reflektert i rettspraksis, for eksempel i avgjørelsen om Stavanger Aftenblad:

Artikkelen om narkotika var ein av fleire i ein serie om bruk av narkotika, og serien hadde ikkje noko preg av å skulle få fram sensasjonar. Det aktuelle oppslaget var då også plassert inne i avisa. Dei fleste kjøparane av avisa er dessutan etter det opplyste faste tingarar. Som særleg byretten har peika på, kunne den valde metoden synast kontroversiell med den følgje at avisa lett kunne kome i konflikt med eigne lesarar.

Samtidig som prevensjonshensynet vil være godt ivaretatt ved å holde redaktøren ansvarlig, vil hensynene bak Grunnloven § 100 ofte tilsi at en eventuell strafferettslig reaksjon bør være beskjeden. Selv om det er begått et feiltrinn, må reaksjonen reflektere at det skjer som ledd i den langsiktige utføringen av en samfunnsoppgave. Dette bidrar til å underbygge den praktiske hovedregelen om at foretaket normalt ikke bør straffes der redaktøren kan holdes til ansvar.

11.5.7 Prevensjonshensynet – særskilte tilfeller

Utvikling av digital teknologi øker tilfanget av publiseringsplattformer og medievirksomheter. Selv om nye medier yter et bidrag til samfunnsdebatt og opinionsdannelse, kan deres karakter variere. Redaktørene kan ha ulik grad av kvalifikasjoner. Primære motiver og ambisjoner kan variere. Konkurransen øker og kampen om både kroner og oppmerksomhet kan tilta. Selv om prevensjonshensynet ikke i sin alminnelighet vil tilsi at det rettes straff mot foretaket, bør man etter utvalgsflertallets vurdering ikke utelukke muligheten.

Et grunnleggende utgangspunkt er at straff er ment å ha en preventiv funksjon. En forutsetning for å realisere dette er at straffutmålingen er tilpasset forbrytelsens karakter og omfang. I et slikt perspektiv er det ikke alltid gitt at en straffereaksjon i form av bøter, bør dimensjoneres i forhold til redaktørens lommebok. I spesielle og ekstraordinære tilfeller kan det være riktig å dimensjonere straffen i forhold til foretakets lommebok. Lovbryteren opptrer på vegne av foretaket, og foretaket nyter godt av eventuell profitt. Dessuten er foretaket kanalen som gjør at lovovertredelsen får et slikt omfang.

Som eksempler på tilfeller hvor foretaksstraff etter omstendighetene kan være praktisk, kan nevnes ulovlig reklame, for eksempel for gamblingvirksomhet eller alkohol. Slike ytringer kan generere store inntekter. Selv uavhengig av de konkrete ytringenes lovlighet, nyter kommersielle ytringer ikke samme beskyttelse under Grunnloven § 100 som andre ytringer. Ytringene inngår heller ikke som en naturlig del av medias samfunnsoppdrag. Utvalgsflertallet mener at foretaksstraff i slike tilfeller ikke vil gå på akkord med redaktørens uavhengige stilling og hensynet til redaksjonell uavhengighet. Et sentralt formål bak lov om redaksjonell fridom er å være en buffer mot kommersielt press. Dersom et foretak risikerer straff om kommersielle hensyn likevel skulle ta overhånd, kan det ligge en ytterligere beskyttelse i dette.

Hensynet til personvernet krever særskilt oppmerksomhet. Lovgivningen må være tilstrekkelig fleksibel til å sikre et effektivt vern. Det er ikke gitt at enhver krenkelse av personvernet vil skje åpent, gjennom det som kommer på trykk. Som eksempel kan en tenke seg informasjonsinnhenting med karakter av overvåking. Digital teknologi gjør muligheten og risikoen større enn før. Tilliten som er overlatt media gjennom kildevernet, kan gjøre det vanskelig å avdekke om et massemedium i realiteten anvender ulovlige metoder, og foretaksstraff kan tjene som ris bak speilet der tilliten brytes. Dette vil naturligvis være ekstraordinært. Medier som følger prinsippene i Vær Varsom-plakaten, løper ingen risiko. På digitale plattformer finnes det imidlertid svært mange ytrere som ikke er forpliktet av Vær Varsom-plakaten. Særlig som vern mot grove og spekulative krenkelser av privatlivets fred kan trussel om foretaksstraff ha en viktig preventiv funksjon.

11.5.8 Prevensjonshensynet i en digital mediehverdag

Den digitale mediehverdagen og oppblomstringen av nye publiseringskanaler gjør at prevensjonshensynet kan få økt betydning. For det første gjør nettpublisering at selv medieforetak som normalt har en beskjeden oppslutning, over natten kan få en helt annen oppmerksomhet, for eksempel ved avsløringer om kjendisers privatliv, publisering av nakenbilder og lignende. Det er ikke lenger en umiddelbar sammenheng mellom foretakets alminnelige nedslagsfelt og skadepotensial. For det andre er det viktig at mindre erfarne redaktører ikke blir et redskap for eierne som disse kan skyve foran seg for å få redusert straff. Risikoen er også til stede for at en som er både eier og redaktør, gjemmer seg bak redaktørinstituttet når vedkommendes beveggrunner egentlig er motivert av rollen som eier.

Etter hvert som mediebildet blir mer mangfoldig, er det en målsetting at også mindre og uerfarne redaksjoner og virksomheter underkaster seg presseetiske prinsipper og ansvar på samme måte som den tradisjonelle pressen. Selv om redaktøren ikke kan instrueres i redaksjonelle spørsmål, kan selskapsorganene ha en supplerende funksjon i den dannelsesreisen nye medier legger ut på. En kjerneoppgave for redaktøren er å utvikle og implementere gode redaksjonelle kontrollrutiner. Øvrige selskapsorganer skal ikke delta i praktiseringen av slike rutiner, men kan oppmuntre til at de etableres. Den viktigste preventive effekten ligger i deres eksistens. Både redaktør og selskapsorganer har et ansvar for at så er tilfelle.

11.5.9 Avgrensningsproblematikk og behovet for et klart ansvarspunkt

Avsnittet foran har pekt på situasjoner hvor det i ekstraordinære tilfeller kan være grunn til å reagere med foretaksstraff mot et medieforetak. Den praktiske hovedregelen vil fortsatt være at foretaksstraff ikke anvendes der redaktøren kan holdes ansvarlig.

Analysen har vist at det ikke er lett å forhåndsdefinere virkeområdet for den praktiske hovedregelen. Det er sjelden tenkelig at foretaksstraff vil bli anvendt mot straffbare forhold i form av ytringer, selv om ikke alle ytringer nyter den samme beskyttelse under Grunnloven § 100. De hensyn som taler mot å anvende foretaksstraff mot ytringer, kan også gjelde et straffbart forhold som ikke er en ytring, men en handling – såfremt handlingen inngår i gjennomføringen av medienes samfunnsoppdrag.

Et annet og vesentlig avgrensningsproblem knytter seg til hva som utgjør en medievirksomhet, jf. utredningens avsnitt 3.7.2. Utfordringen forsterkes av at det i den digitale mediehverdagen godt kan tenkes at det eksisterer medievirksomheter uten én definert redaktør. I slike tilfeller er muligheten for å kunne reagere med foretaksstraff desto viktigere. Det er vanskelig å lage lovgivning som på en treffsikker måte skiller mellom medievirksomheter som ikke bør rammes av foretaksstraff, og slike som man ønsker å kunne ramme.

Om man skulle innføre en grensedragning mellom ulike former for medievirksomhet, måtte et eventuelt unntak i adgangen til å anvende foretaksstraff forutsette at medievirksomhetens formål falt innenfor lov om redaksjonell fridom, og at plikten til å utpeke redaktør var ivaretatt. I utgangspunktet har imidlertid lovgiver selv latt være å sanksjonere brudd på plikten til å utpeke redaktør som følger av lov om redaksjonell fridom. Om det skal oppstilles sanksjoner for brudd på denne plikten, bør de være av administrativ karakter. Hvorvidt foretaksstraff skal ilegges, vil særlig bero på en vurdering av hensynene bak Grunnloven § 100. Denne vurderingen er konkret og rettet mot realiteter, ikke formaliteter. Dersom virksomheten er av slik karakter at hensynene bak Grunnloven 100 taler imot å anvende foretaksstraff, bør ikke brudd på den administrative plikten til å utpeke redaktør i seg selv lede til at vurderingen eller utfallet blir annerledes.

WikiLeaks kan nevnes som eksempel på kategoriseringsproblemene som oppstår. I et intervju med Morgenbladet 10. desember 2010 uttaler organisasjonens vikarierende leder Kristinn Hrafnsson blant annet:

(…) generelt sjekker vi om vi kan stole på materialet når vi får det i hende – er dette virkelige dokumenter, eller dreier det seg om forfalskninger. Dessuten må vi vurdere om det er et poeng å legge ut materialet. Så luker vi ut informasjon som kan skade en kilde, og irrelevant personinformasjon.
(…)
Det vi driver med, er journalistikk, om du spør meg. Jeg har vært journalist i 20 år her på Island, og jobben min i Wikileaks er i bunn og grunn den samme.

Om redaktøransvaret uttaler Hrafnsson:

Vi har allerede laget en plan for publiseringen fremover, vi har en strategi. (…) Vi har en styringsgruppe som sitter på redaktøransvaret.

Om vi for øvelsens skyld tenker oss denne virksomheten subsumert under lov om redaksjonell fridom, er det vanskelig å se annet enn at den etter sin art ville være omfattet – selv om det neppe er slike medier loven er ment å rette seg mot. «Styringsgruppen» er ikke tilstrekkelig til å oppfylle plikten til å utpeke redaktør jf. lovens § 3. Men det er heller ikke så farlig – behovet for å skille mellom eier- og redaktørrolle er jo ikke til stede. Dersom spørsmål om foretaksstraff oppstår for organisasjoner med liknende karakter, kan en spørre hva man tjener på å gå veien via forhåndsdefinerende begreper i lov om redaksjonell fridom. Virkeområdet til lov om redaksjonell fridom reflekterer Grunnloven § 100, men vurderingen kan aldri bli mer oppriktig mot ytringsfriheten, aldri mer treffsikker og nøytral, enn om Grunnloven § 100 anvendes som moment innenfor den skjønnsmessige vurdering som straffelovens bestemmelse om foretaksstraff legger opp til. Spørsmålet bør ikke være hvor langt lov om redaksjonell fridom rekker, men hvor langt Grunnloven § 100 rekker.

Jo flere komplekse avgrensinger som blir introdusert, jo større kan de praktiske utfordringene ved å identifisere ansvarssubjektet bli. I Medieansvarsutvalgets mandat er det spesielt understreket at utvalget skal «legge vekt på å sikre at det alltid finnes noen som kan holdes ansvarlig for en aktuell ytring og at det ikke er for komplisert å finne fram til den ansvarlige.»

Selv om lov om redaksjonell fridom gir enkelte medier en plikt til å utpeke redaktør, er det ikke gitt at denne ikke-sanksjonerte plikten er ivaretatt. Det er heller ikke klart hvor langt lov om redaksjonell fridom rekker. Instituttet om foretaksstraff etablerer et meget klart ansvarspunkt i et landskap hvor det ikke alltid er enkelt å identifisere hvilke personlige rettssubjekter som til enhver tid opptrer. For eksempel vil behovet for et klart ansvarspunkt kunne være av særlig betydning i relasjon til publisering av brukerskapt innhold. Når den originære ytrer (brukeren) ikke er ansatt i medieforetaket, vil det normalt være slik at ansvar først oppstår der rutinene for å fjerne rettsstridig materiale svikter. Slik svikt kan ofte bero på anonyme eller kumulative feil. Da vil foretaksstraff fremstå som særlig praktisk.20 I tillegg kan trussel om slik straff gi et nødvendig incitament til å etablere gode rutiner. Det er av særlig betydning blant annet for å ivareta personvernhensyn.

11.6 Oppsummering og konklusjon

11.6.1 Oppsummering

Dersom mediebildet var stabilt, statisk og besto av det vi assosierer med «tradisjonelle medier», kunne det vært gode grunner til å lovfeste en begrensning i adgangen til å anvende foretaksstraff mot medievirksomheter. Rettspraksis om foretaksstraff mot medieforetak knytter seg til slike tradisjonelle medier. Den praktiske hovedregelen som har nedfelt seg gjennom Høyesteretts avgjørelser, er at foretaksstraff ikke blir anvendt. Av hensyn til ytringsfriheten og medienes samfunnsoppdrag har Høyesterett avstått fra å anvende foretaksstraff også i tilfeller hvor det straffbare forhold ikke besto i en ytring, og hvor redaktøren ikke kunne holdes strafferettslig ansvarlig. Medieansvarsutvalget støtter denne tilbakeholdne linjen og fremhever samtidig at straff mot foretaket som den klare hovedregel ikke skal anvendes der ansvarlig redaktør kan holdes ansvarlig.

Men mediebildet er ikke stabilt og statisk, og består ikke bare av det vi assosierer med tradisjonelle medier. Konkurransen om oppmerksomhet og inntekter øker. Selv medier som faller innenfor lov om redaksjonell fridom, kan ha ulike ambisjoner, ulik faglig kompetanse og ulikt forhold til eierne. Selv om lov om redaksjonell fridom gir redaktøren rett til å se bort fra eiernes instrukser, gir loven ingen plikt til dette. Loven er heller ikke til hinder for at eieren setter inn seg selv eller sin representant som redaktør.21

I det uoversiktlige medielandskapet som omgir oss, kan man ikke utelukke at de preventive hensyn som instituttet om foretaksstraff skal ivareta kan tjene en viktig funksjon. Samtidig representerer foretaket et ansvarspunkt som er enkelt å identifisere. Det siste er av særlig betydning der foretaket videreformidler ytringer fra brukere eller andre anonyme bidragsytere.

Når man først erkjenner at hensynene bak bestemmelsen om foretaksstraff iblant slår til i dette medielandskapet, lar det seg vanskelig gjøre å fastsette på forhånd når bestemmelsen skal kunne komme til anvendelse. Den tradisjonelle pressens organisering, faglighet og selvregulering innebærer at foretaksstraff vil være lite aktuelt. Men man kan ikke ut fra dette slutte at enhver aktør som realiserer sine publisistiske ambisjoner fra helt andre utgangspunkter, bør være fritatt fra foretaksstraff.

Den eneste helt ut presise avgrensningen av bruken av foretaksstraff mot medievirksomheter er Grunnlovens § 100 og hensynene prinsippet om ytringsfrihet hviler på. En slik tilnærming åpner for en materiell vurdering av om den straffbare handlingen er gjort i en kontekst som dypest sett har til formål å fremme sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse, selv om det i et konkret tilfelle har funnet sted et feilskjær. Tilnærmingen reflekterer samtidig at ikke enhver ytring uten videre har krav på samme beskyttelse. Det gjelder ytringer som krenker privatlivets fred – her må man foreta en avveining mot en annen konstitusjonelt beskyttet størrelse, nemlig den personlige integritet. Det gjelder ytringer med et rent kommersielt formål – og i denne sammenheng kan foretaksstraff-instituttet og hensynene bak lov om redaksjonell fridom trekke i samme retning.

På samme tid har hensynene bak Grunnloven § 100 en rekkevidde som i blant kan avskjære bruk av foretaksstraff ikke bare ved ulovlige ytringer, men også for ulovlige handlinger som inngår i forberedelsen av en ytring. Hvilke handlinger lar seg vanskelig definere på forhånd, det må bero på en konkret vurdering.

Forutsatt at foretaksstraff som den klare hovedregel ikke blir anvendt der redaktøren kan holdes strafferettslig ansvarlig, mener utvalgsflertallet at den formelle adgangen til å bruke slik straff ikke i seg selv svekker redaktørens uavhengige stilling. I den grad eierne i det hele tatt skulle ha anledning til å øve press, er dette ikke like problematisk som for kommersielt press, krav til profil og lignende. Straffeloven ivaretar beskyttelsesverdige hensyn, og en eventuell bevisstgjøring omkring dette er ikke uten videre negativt. Fortsatt ligger like fullt den endelige beslutningsmyndighet til redaktøren og hans integritet alene, jf. lov om redaksjonell fridom § 4.

11.6.2 Konklusjon

Medieansvarsutvalgets flertall, medlemmene Austenå, Bergan, Fløisbonn, Lerø, Røssland, Skogerbø, Ulrichsen og Aarli, foreslår ikke endringer i utformingen av straffelovens bestemmelse om foretaksstraff.

Mindretallsforslag fra utvalgsmedlemmene Brurås, Flikke og Hjeltnes:

Mindretallet mener det ikke bør være anledning til å ilegge foretaksstraff for medieforetak som faller inn under (ny) lov om frihet og ansvar i redaktørstyrte medier. En slik avskjæring av foretaksstraff gjelder lovbrudd knyttet til redaksjonell publisering, og bør nedfelles som en unntaksbestemmelse i straffelovens kapittel om foretaksstraff.

Med dette inntar mindretallet samme standpunkt som Ytringsfrihetskommisjonen enstemmig fremførte. Ytringsfrihetskommisjonen skriver i sin innstilling at foretaksstraff er «lite egnet i mediebedrifter der det finnes et redaksjonelt ansvar» (NOU 1999:27 s.187). Kommisjonens hovedargument er at foretaksstraff kan undergrave redaktørens uavhengige stilling ved at utgiver, for å unngå fremtidig ansvar, vil få behov for å føre kontroll med redaktørens disposisjoner og eventuelt øve press mot redaksjonelle avgjørelser.

Argumentene som taler mot foretaksstraff er fremført i utvalgets utredning ovenfor, og skal bare kort gjentas her:

  • Foretaksstraff ble innført med tanke på situasjoner der det er vanskelig å peke ut en enkeltperson som kan holdes ansvarlig for et lovbrudd. I et redaktørstyrt medium er det aldri vanskelig å peke ut hvem som er ansvarlig.

  • Foretaksstraff ble innført som en reaksjonsform i tilfeller der et foretak har tjent penger på ulovlige forhold som for eksempel forurensing, økonomisk kriminalitet, brudd på arbeidsmiljøbestemmelser og lignende. Straff for ytringer har aldri vært foretaksstraffens siktemål.

  • Et viktig formål med å etablere foretaksstraff har vært å gi foretakets styrende organer en tilskyndelse til skjerpede instrukser og bedre kontroll med den daglige ledelsen. Dette vil for medievirksomheters vedkommende stå i direkte motstrid til de hensyn som begrunner redaktørens uavhengige stilling i forhold til eiere, styre og administrativ ledelse – hensyn som Stortinget har lagt så stor vekt på at man har vedtatt en egen lov om dette, nemlig lov om redaksjonell fridom i media. En trussel om foretaksstraff vil virke i motsatt retning av denne lovens formål.

Dette er argumenter som etter mindretallets mening veier såpass tungt at det tilsier et unntak fra foretaksstraff for redaktørstyrte medier.

Det fremgår av utredningen ovenfor at flertallet har forståelse for og langt på vei deler innvendingene mot å bruke foretaksstraff overfor mediebedrifter. Likevel ønsker man å beholde en adgang i straffeloven til foretaksstraff, men med den klare forutsetning at «den praktiske hovedregelen» skal være at den ikke skal anvendes. Mindretallet kan ikke se at det er gode grunner for å la den praktiske hovedregelen avvike fra den formelle hovedregelen.

En annen bemerkning til argumentasjonen ovenfor er at når unntaket begrenses til medievirksomheter som arbeider etter en (ny) medieansvarslov, og det etableres et system som ikke etterlater tvil om hvem som omfattes av en slik lov, så vil betenkelighetene rundt «det uoversiktlige medielandskapet» falle bort. Det er ikke lenger et avgrensingsproblem knyttet til hva som utgjør en medievirksomhet. Unntaksbestemmelsen vil være målrettet mot nettopp den mediegruppen som også flertallet ønsker skal skjermes mot foretaksstraff. Flertallet forutsetter at «foretaksstraff som den klare hovedregel ikke blir anvendt der redaktøren kan holdes strafferettslig ansvarlig». Det unntaket fra foretaksstraff som er skissert i denne særmerknaden, gjelder nettopp de tilfellene der redaktøren kan holdes strafferettslig ansvarlig. Mindretallet mener det er naturlig å la den praksis som hele utvalget så sterkt ønsker fra domstolens side, bli tydelig nedfelt i loven.

Det må understrekes at en avskjæring av foretaksstraff for medievirksomheter kun skal gjelde for redaksjonelle ytringer, altså når den straffbare handlingen har en relevans til pressens samfunnsoppdrag eller til ytringsfriheten. I alle andre tilfeller må en mediebedrift rettslig vurderes på linje med et hvilket som helst annet foretak.

Mindretallet vil ikke endre dagens system med at foretaket kan holdes sivilrettslig ansvarlig. Det er lang tradisjon for at også redaktørstyrte mediebedrifter aksepterer et erstatningsansvar for økonomisk og ikke-økonomisk skade som følge av rettsstridig publisering. Et erstatningsansvar kommer prinsipielt i en annen klasse enn et straffeansvar. Det er mer kompromitterende å bli straffet enn å bli erstatningspliktig. Som ytringsfrihetskommisjonen sier: «Med en trussel om straff hengende over sine hoder kan utgiverne med større tyngde legge press på redaktørene» (NOU 1999: 27 s.187).

Mindretallets forslag: Det bør i straffelovens § 48a (ny straffelov § 27) om foretaksstraff etableres en unntaksbestemmelse for redaktørstyrte medier.

Fotnoter

1.

Se nærmere Ot.prp.nr. 90 (2003-2004) s. 239

2.

Ytringsfrihetskommisjonen s. 187

3.

Ytringsfrihetskommisjonen punkt 8.1.3 med henvisning til Norsk Redaktørforenings årsberetning 1999 s. 8. Se også fellesuttalelse fra Norsk Redaktørforening, Norsk Presseforbund, Norsk Journalistlag og Mediebedriftenes Landsforening i forarbeidene til straffeloven (2005) § 28, Ot.prp.nr. 90 (2003-2004) s. 243 flg.

4.

Ytringsfrihetskommisjonen s. 187

5.

Sürek mot Tyrkia, 8. juli 1999 og Brown mot Storbritannia, 2. juli 2002

6.

Ot.prp.nr. 90 (2003-2004) s. 242

7.

Ot.prp.nr. 27 (1990-1991) s. 6

8.

Innst.O.nr.55 (1990-91) side 3, første spalte

9.

Borgarting lagmannsretts kjennelse av 20. november 2000. Sammenholdt med Høyesteretts praksis la lagmannsretten vel stor vekt på spørsmålet om foretaksstraff kan anvendes, og noe for lite vekt på om foretaksstraff burde anvendes.

10.

Rt. 2001 s. 837

11.

I Ot.prp.nr. 19 (2007-2008) heter det i kommentarene til lov om redaksjonell fridom § 4: «Redaktøren står for den daglege leiinga og drifta av redaksjonen – inkludert organisering, administrasjon, tilsetting av redaksjonelle medarbeidarar og disponering av det budsjettet som er avsett til redaksjonen. Avgjerder i «redaksjonelle spørsmål» vil først og fremst femne retten til å avgjere kva som skal publiserast i mediet – inkludert utval av materiale, presentasjon av oppfatningar, vinklingar osb. Også avgjerder om bruk av journalistiske arbeidsmetodar, om upublisert materiale skal overleverast til politi/påtalemakt osb må reknast som redaksjonelle spørsmål i denne samanhengen. Praksis etter Redaktørplakaten vil kunne vere retningsgivande for kva som er å rekne som «redaksjonelle spørsmål» etter lova.»

12.

Bratholm, Anders og Matningsdal, Magnus (red.), Straffeloven med kommentarer, 2. utg. Universitetsforlaget, Oslo 2003, s. 397

13.

Øy, Nils, Aldri har så mange vært opptatt av redaktørinstituttet. Statusrapport om redaktørinstituttets stilling i 1998, Norsk Redaktørforenings årbok 1998, punkt 1

14.

Ot.prp.nr. 90 (2003-2004) s. 433

15.

St.meld.nr.26 (2003-2004) punkt 8.2.6

16.

Ytringsfrihetskommisjonen s. 187

17.

Ot.prp.nr. 27 (1990-1991) s. 8

18.

Eggen, Kyrre, En fri og uavhengig ledelse. Om den rettslige beskyttelse av den redaksjonelle uavhengighet, Norsk Redaktørforenings årbok 2003, punkt 4

19.

Ot.prp.nr. 27 (1990-1991) s. 6

20.

Se særlig utredningens avsnitt 7.4.5 foran

21.

Eggen, Kyrre, En fri og uavhengig ledelse. Om den rettslige beskyttelse av den redaksjonelle uavhengighet, Norsk Redaktørforenings årbok 2003, punkt 6 og 7

Til forsiden