NOU 2011: 12

Ytringsfrihet og ansvar i en ny mediehverdag

Til innholdsfortegnelse

7 Medienes ansvar for brukerskapt innhold

7.1 Mandatet

I kapittel 6 foran har Medieansvarsutvalget drøftet straffeloven § 431 om det strafferettslige redaktøransvaret. I mandatets punkt 1 blir utvalget også bedt om å utrede:

… spørsmålet om redaktøransvar for ytringer formidlet på Internett, herunder nye sosiale medier samt andre digitale plattformer der ytringer kan offentliggjøres.

Denne delen av punkt 1 i utvalgets mandat sikter særlig til de digitale medienes ansvar ved formidling av andres ytringer. Det typiske eksemplet er at et medium åpner for at brukerne kan publisere eget innhold og egne meningsytringer, uten at det fra medievirksomhetens side skjer redigering eller kontroll i forkant av publiseringen.

Brukerskapt innhold kan ta mange former. Et eksempel er innlegg postet av leserne av en nettavis som kommentarer til ulike redigerte artikler. Mange redigerte medier har også egne debattfora hvor brukerne kan poste innlegg sortert etter tema. I tillegg eksisterer en rekke digitale medier uten en sentral redaktørfunksjon, hvor det brukerskapte innholdet er helt dominerende, og hvor selve målet med virksomheten er å tilby brukerne en plattform for utveksling av informasjon. Tjenester som Facebook og YouTube er eksempler på det siste og omtales ofte som «sosiale medier».

«Sosiale medier» er ikke et begrep som blir brukt i lovgivningen. Det er ikke enkelt å trekke grensene for hva som faller innenfor og utenfor begrepet. For eksempel er det vesentligste av innholdet på finn.no brukerskapt, og mediet fungerer slik sett på tilsvarende måte som «sosiale medier». Når man kanskje ikke vil bruke en slik karakteristikk om finn.no, er det fordi innholdet er upersonlig og har utveksling av varer og tjenester som formål. Det er imidlertid vanskelig å oppstille et klart kriterium som definerer når innholdet på et medium er av en slik karakter at mediet kvalifiserer under betegnelsen «sosialt medium».

På samme måte er grensene flytende mellom tradisjonelle redigerte medier som involverer brukerne, og det mandatet omtaler som «nye sosiale medier». Mange medier med forankring i den tradisjonelle pressen formidler en stor mengde brukerskapt innhold. Når man likevel ikke vil omtale publikasjoner som dn.no eller hegnar.no som et «sosialt medium», er det fordi det brukerskapte innholdet ikke setter et dominerende preg på produktet, som i stedet har karakter av å være klassisk pressevirksomhet. Grensene vil imidlertid være flytende. Nettstedet sol.no er et eksempel på en tjeneste som kanskje kan sies å befinne seg i et mellomsjikt.

For en bredere gjennomgang av ulike nettbaserte medier kan det vises til Personvernkommisjons utredning.1 Basert på gjennomgangen oppstilte Personvernkommisjonen fem ulike kategorier:

  1. Redigert. Massemedier som er underlagt tradisjonell redaksjonell gjennomgang, vurdering og redigering.

  2. Etter-redigert. Brukerskapt innhold som ikke forhåndsredigeres, og som blir publisert på et nettsted der det finnes en redaksjon som også publiserer redaksjonelt innhold som forhåndsredigeres.

  3. Web 2.0. Sosiale nettsteder hvor det finnes en teknisk tilrettelegger som sørger for å tilrettelegge publiseringsflater som kan fylles med brukerskapt innhold, som gjerne analyseres med tanke på spisset markedsføring og lignende. Her finnes det også innhold som genereres automatisk basert på brukernes aktiviteter, men uten noen egentlig redaksjon.

  4. Egenpublisert. Publikasjoner der privatpersoner opptrer som sin egen utgiver. Eksempler: blogger, «private» hjemmesider.

  5. Person-til-person. Moderne elektronisk kommunikasjon som i utgangspunktet finner sted fra person til person, men som gir mulighet til å spre digitalt innhold til en så stor krets at det ligner et massemedium

En bruker vil alltid ha et selvstendig rettslig ansvar for innholdet i det vedkommende publiserer.2 Men brukeren kan opptre anonymt og kan dessuten være vanskelig å finne frem til. Samtidig har mediet som formidler ytringen en avgjørende funksjon når det gjelder å gjøre innholdet kjent for allmennheten. I mange tilfeller er det også slik at brukeren selv ikke har teknisk mulighet for å etterredigere eller slette dersom ytringen vedkommende har publisert, er ulovlig. Ofte ligger redigeringsadgangen eksklusivt til det aktuelle medium. Alle disse forholdene leder frem til problemstillingen: Hvilket rettslig ansvar (strafferettslig eller sivilrettslig) bør hvile på den som tilbyr et forum for utveksling av meningsytringer og informasjon brukerne i mellom?

7.2 Bakgrunn

Ved revisjonen av straffeloven så Justisdepartementet spørsmålet om ansvar for brukerskapt innhold og utformingen av det strafferettslige redaktøransvaret i sammenheng. Man avventet en ytterligere regulering av ansvaret for brukerskapt innhold for å se om pressen selv var i stand til å løse de vanskelige avveiningene som oppstår.3

Departementet er kjent med at spørsmålet om for eksempel nettavisers ansvar for brukergenerert innhold som for eksempel blogger og anonyme kommentarer til redaksjonelle saker er gjenstand for drøfting presseorganene imellom, og at slike diskusjoner på sikt kan danne grunnlaget for presseetiske retningslinjer. Det er grunn til å se an hvorvidt pressen selv klarer å løse de vanskelige avveiningene som denne typen publikasjoner på internett reiser, før det eventuelt foreslås straffebestemmelser som rammer forholdet. Departementet går derfor ikke inn for å gjøre redaktøransvaret medienøytralt nå.

Ved behandlingen av lov om redaksjonell fridom understreket Stortingets familie- og kulturkomité behovet for å avklare redaktørenes ansvar for brukerskapt innhold:4

Komiteen vil i denne samanhengen framheve at det er naudsynt med ei avklaring på spørsmålet om redaktøren sitt ansvar i høve til uredigerte nettdebattar, og vil be departementet kome tilbake med ei vurdering av dette så snart som mogleg.

Personvernkommisjonen fremhevet det problematiske ved å basere seg på redigering eller fjerning i etterkant.5 Det er i prinsippet ingenting som hindrer en krenkelse i å bli offentlig. Selv om ytringen blir fjernet, kan skaden allerede ha skjedd. Dette utfordrer bl.a. personvernet, særlig der mediet åpner for brukerskapt innhold uten krav om forhåndsregistrering. Brukeren vil i slike situasjoner kunne være nærmest umulig å identifisere. Det kan redusere ytrerens aktsomhet og selvsensur, samtidig som det blir vanskeligere for den som blir krenket å finne krenkeren.

Personvernkommisjonen gikk imidlertid ikke inn for å avskjære adgangen til å tilby tjenester der det er mulig å opptre anonymt. Etter en gjennomgang av retten til å opptre anonymt konstaterte kommisjonen:6

Etter Personvernkommisjonens oppfatning er retten til å ytre seg anonymt både en personvernrettighet og en rettighet knyttet til ytringsfrihet, og derfor særdeles viktig å bevare. Samtidig er det ingen tvil om at retten til å være anonym også utfordrer personvernet, blant annet ved at ærekrenkelser og brudd på privatlivets fred spres anonymt på Internett.

Personvernkommisjonen viste til at denne spenningen mellom ytringsfrihet og personvern historisk har vært løst ved at den krenkede kan holde et annet ansvarssubjekt enn den originære ytrer ansvarlig, der den originære ytrer opptrer anonymt. Redaktøren er det typiske eksemplet. Kommisjonen ville holde fast ved og styrke denne linjen. Som prinsipielt utgangspunkt uttalte Personvernkommisjonen at «det er viktig for personvern i mediene at den omtalte til enhver tid har et ansvarssubjekt som kan kontaktes for å få løst personvernkrenkelser i minnelighet, eller som kan gjøre strafferettslig eller sivilrettslig ansvarlig dersom krenkelsen ikke kan løses på annen måte.» Som operasjonelt prinsipp i en lov om medieansvar foreslo kommisjonen følgende:7

Ethvert medium kan ha en ansvarlig redaktør, men ut over det som allerede er bestemt i Lov om redaksjonell fridom i media, er det ingen plikt til å ha ansvarlig redaktør. For et medium uten ansvarlig redaktør må det imidlertid defineres et annet prinsipalt ansvarssubjekt.

Ser en på pressens eget regelverk heter det i Vær-Varsom plakaten punkt 4.17:

Dersom redaksjonen velger ikke å forhåndsredigere digitale meningsutvekslinger, må dette bekjentgjøres på en tydelig måte for de som har adgang til disse. Redaksjonen har et selvstendig ansvar for så snart som mulig å fjerne innlegg som bryter med god presseskikk.

I Redaktørforeningens skisse til ny medieansvarslov tar foreningen til orde for lovfesting av følgende bestemmelse:

§ 8Rettslig ansvar for brukergenerert innhold
Den som legger ut en ytring på medieplattform som er åpen for brukergenerert innhold er selv ansvarlig for denne ytring etter lovgivningens alminnelige regler. Dersom slik ytring er lagt ut på en plattform organisert av et medium omfattet av denne lov, overtar ansvarlig redaktør ansvaret hvis
  1. redaktøren har gitt forfatter eller kilde anonymitetsvern

  2. redaktøren ikke på forlangende av politimyndighet og/eller domstol bistår med å identifisere eventuelle anonyme forfattere av ytring med klart rettsstridig innhold

  3. redaktøren ikke snarest fjerner det rettsstridige innhold når redaktøren blir kjent med det, eller det kreves av den krenkede eller av domstol.

Forslaget håndterer naturlig nok kun spørsmålet om ansvar innenfor redaktørstyrte medier. Det sentrale i skissen til lovbestemmelse er punkt 3, at ansvar for redaktøren inntrer når redaktøren blir kjent med de angivelig ulovlige ytringene. Dette vil gjerne skje før slike situasjoner som alternativ 1 og 2 i forslaget angir, og alternativ 1 og 2 blir derfor uten særlig praktisk betydning.

Punkt 3 i Redaktørforeningens forslag samsvarer både med det gjeldende presseetiske regelverket og det som etter Medieansvarsutvalgets vurdering er kjernen i gjeldende rett: I det redaktøren blir kjent med innholdet av ytringene, vil skyldkravet i straffelovens alminnelige bestemmelser om ulovlige ytringer som regel være oppfylt. At redaktøren først pådrar seg ansvar der redaktøren ikke handler «snarest», gir nødvendig tid til å reagere. At man må ha slik mulighet til å handle før rettslig ansvar kan inntre, følger i dag av den alminnelige rettsstridsreservasjonen.

7.3 Rettslige utgangspunkter

Som nevnt vil brukeren alltid ha et selvstendig rettslig ansvar for innholdet i ytringene vedkommende publiserer. Problemstillingen er hvilket supplerende ansvar som eventuelt bør hvile på medievirksomheter som tilbyr et forum for utveksling av meningsytringer og informasjon brukerne i mellom.

I utvalgets mandat blir det trukket en forbindelseslinje mellom formidlerens rettslige ansvar og utformingen av det strafferettslige redaktøransvaret, jf. straffeloven § 431. Det samme ser en i noen av bakgrunnsdokumentene som det er referert til i avsnitt 7.2 foran. Der blir det pekt på at straffeloven § 431 ikke har en teknologinøytral utforming, og at det i dag kan være tvilsomt om bestemmelsen i det hele tatt gjelder for ytringer publisert på Internett.

Innledningsvis er det grunn til å understreke at problemstillingen som behandles i dette kapittelet, ikke har så mye med utformingen av det strafferettslige redaktøransvaret å gjøre, i den snevre betydningen dette begrepet anvendes i straffeloven § 431. Det skyldes særlig to forhold:

For det første mangler mange nettmedier en sentral redaktørfunksjon. Selv om man tenker seg at bestemmelsen om det strafferettslige redaktøransvaret ble endret, og gitt en teknologinøytral utforming, ville den fortsatt ikke omfatte medier uten en sentral redaktørfunksjon, eller det mandatet omtaler som «sosiale medier». En slik tenkt justering av bestemmelsen kunne lede til at hhv. redigerte og uredigerte medier ble underlagt ulik regulering. Potensielt kan det ha uheldige konsekvenser, for eksempel ved å skape incitamenter som gjør at nettdebattene flyttes over i den uredigerte sfæren.

For det andre og langt viktigere sier straffeloven § 431 ikke hvilke ytringer som er ulovlige. Bestemmelsen regulerer bare skyldkravet som rettes mot redaktører, og oppstiller et strengt uaktsomhetsansvar. Bestemmelsene om hvilke ytringer som etter sin art er ulovlige, er allerede i dag teknologinøytrale. Lovgivningens alminnelige bestemmelser som for eksempel rammer trusler, krenkelser av privatlivets fred, hatefulle og diskriminerende ytringer etc. gjelder også på Internett. Det samme gjør straffelovens bestemmelser om medvirkning og foretaksstraff. Samtidig har ansvaret for ulovlige ytringer fremsatt av brukerne en økonomisk og sivilrettslig side. Og i skadeserstatningsloven, slik den lyder etter siste revisjon, gjelder det i hovedsak ikke et redaktøransvar etter mønster av straffeloven § 431. Derfor vil en revisjon av straffeloven heller ikke løse det praktisk viktigste spørsmålet, nemlig hvilket sivilrettslig (økonomisk) ansvar mediet har.

Kjernen i straffeloven § 431 om det strafferettslige redaktøransvaret er at redaktøren, for alle bestemmelser som definerer bestemte ytringer som ulovlige, er å bedømme som om han kjente deres innhold. Det gjelder likevel ikke dersom redaktøren kan dokumentere at han ikke er noe å legge til last. Det gjør bestemmelsen om strafferettslig redaktøransvar lite praktisk i spørsmålet om ansvar for brukergenerert innhold. Praktisk sett vil redaktøren enten positivt kjenne innholdet i ytringene, eller ikke kjenne det i det hele tatt.8

Tenker vi oss først at redaktøren er blitt gjort kjent med innholdet i en ulovlig ytring publisert av en bruker, er straffeloven § 431 overflødig. Der redaktøren vet og kjenner innholdet i ytringen, gir det jo ingen mening å behandle redaktøren som om han visste, man går ikke veien om straffeloven § 431. Skyldkravet i de alminnelige bestemmelsene er oppfylt når faktisk kunnskap foreligger. I øvrige tilfeller vil redaktøren vanligvis være uvitende om ytringene. Da er redaktøren normalt ikke noe å «legge til last» i lovens forstand – og vil i hovedregelen gå fri fra ansvar.

Det som kan problematiseres, er om redaktører og eventuelle andre ansvarssubjekter som lovgivningen peker ut, uten videre bør være medansvarlige dersom mediet vedkommende leder formidler ytringer fra brukerne med et ulovlig innhold. I så tilfelle vil mangfoldet av brukergenerert innhold og den manglende kontrollen med brukerne gjøre det vanskelig for den ansvarlige å ta risikoen ved å tillate publisering, uten først å ha gjennomgått og redigert («moderert») materialet. Den reelle og praktiske siden av problemstillingen er derfor om lovgivningen bør oppstille et krav om forhåndsmoderering rettet mot enhver som tilbyr et forum for utveksling av meningsytringer og informasjon brukerne i mellom

7.4 Medieansvarsutvalgets vurderinger

7.4.1 Tilnærmingsmåte

Medieansvarsutvalget ser tre mulige måter å tilnærme seg ansvarsspørsmålet på:

  • A) Krav om at brukeren forhåndsregistrerer seg slik at vedkommende kan spores i ettertid.

  • B) Tilnærmet objektivt ansvar for redaktører og eventuelle andre særskilt definerte ansvarssubjekter når det gjelder brukerskapt innhold. Dette vil i praksis kunne fungere som krav om forhåndsmoderering.

  • C) Et ansvar basert på lovgivningens alminnelige bestemmelser om ulovlige ytringer. I hovedregelen vil slikt ansvar oppstå der den som faktisk har redigeringsmyndighet, blir kjent med innholdet i ytringene. Forskjellen mellom alternativ B og C er tidspunktet når ansvarlighet inntrer: Umiddelbart ved publisering (alternativ B), eller først ved kunnskap (alternativ C).

7.4.2 Om registreringsplikt for brukeren

Medieansvarsutvalget har drøftet om lovgivningen bør oppstille et krav om at brukere må registrere seg før de får adgang til å publisere innhold via tredjemannstjenester som tillater umiddelbar publisering og anonymitet utad. Formålet med slik registrering vil dels være at det i ettertid skal være mulig å identifisere den originære ytrer der ytringen er ulovlig. Dels kan det at identifisering er mulig, ha en preventiv effekt.

Medieansvarsutvalget kan ikke se at et slikt registreringskrav vil være direkte i strid retten til å være anonym. En registreringsordning fremstår heller ikke som en krenkelse av personvernet. Sammenlikner man med diskusjonen rundt datalagringsdirektivet, er en relevant forskjell at registreringskravet vil rette seg mot personer som søker offentlighet.

Selv om det neppe eksisterer rettslige skranker mot et registreringskrav, vil et slikt krav imidlertid komme i berøring med personvernhensyn og prinsippet om ytringsfrihet i en slik grad at det fra et rettspolitisk perspektiv kreves en grundig vurdering av om et registreringskrav alt i alt er hensiktsmessig. Dette blir illustrert av Personvernkommisjonens utredning, jf. foran i avsnitt 7.2. Kommisjonens standpunkt er at adgangen til å opptre anonymt er særdeles viktig å bevare.

Generelt skal man være varsom med å oppstille registreringskrav som favner alle, men som er motivert av at noen i mengden kan komme til å gjøre noe ulovlig. Demonstranter trenger ikke sette sitt navn på en liste før de går i tog. Hvem som helst kan distribuere pamfletter i folks postkasser. Men nettpublisering må også vurderes spesifikt ut fra egne premisser. «Nettdemonstranten» kan i en helt annen grad enn gatedemonstranten skjule sin person uten at også budskapet forsvinner. Og tradisjonell postkassedistribusjon er såpass tungvint at situasjonen langt på vei løser seg selv.

Utvalget antar at krav om forhåndsregistrering på samme måte som andre byråkratiske hindre vil kunne legge en demper på aktivitet, selv om ytreren har et lovlig formål. Nytten av en slik ordning må vurderes ut fra dette perspektivet. Dersom autentiseringen skal være reell og effektiv, vil det byråkratiske hinderet kunne bli høyt. Dersom man på den annen side legger opp til en registreringsordning hvor man stoler på at brukeren oppgir korrekte opplysninger, vil verdien være langt mindre. Man risikerer at de som har lovlige hensikter blir eksponert for mer bryderi, mens de som ikke har det uansett klarer å komme rundt ordningen.

I lys av både de prinsipielle og de tungtveiende praktiske motforestillingene som gjør seg gjeldende mot en registreringsordning, mener Medieansvarsutvalget at nytten ikke er tilstrekkelig stor til å gjøre et slikt system berettiget. Eventuelle registreringsordninger bør etableres i bransjeregi, eller på grunnlag av det enkelte mediums egen beslutning. Samtidig går tendensen i retning av at brukerne på store nettsamfunn selv ønsker å opptre under fullt navn.

7.4.3 Om objektivt ansvar og krav om forhåndsmoderering

Dersom redaktører, og eventuelle andre personlige ansvarssubjekter lovgivningen utpeker, uten videre kan holdes til ansvar for brukerskapt materiale som om de kjenner innholdet, kan man anta at det i praksis vil være å likestille med et krav om forhåndsmoderering. En redaktør vil ellers løpe en for stor risiko om materiale blir publisert usett.

En slik ansvarsform vil opplagt ha en preventiv effekt og vil kunne forebygge ulovlige ytringer på nett. Spørsmålet er om reguleringsteknikken står i forhold til det man oppnår, eller om metoden er for inngripende.

Brukerskapt innhold kan åpenbart ha negative effekter, men er alt i alt et viktig tilskudd til samfunnsdebatten og bidrar til å realisere hensynene prinsippet om ytringsfrihet hviler på. Mulighetene for bredde både i deltakelse og tema er langt større enn innenfor klassiske trykte medier. Ikke alle temaer og innlegg er like viktige for samfunnsdebatten. Men når det brukerskapte innholdet dominerer Internett, viser det også at dette har en mer allmenn verdi i form av oppslutning, glede, interesse og engasjement. Medieansvarsutvalget ser det som viktig ikke å gripe inn i de mekanismene som engasjerer publikum på bred basis.

Utvalgets oppfatning er at muligheten for hurtig, enkel og ubyråkratisk deltakelse er av stor betydning for brukernes engasjement. Nettdebattene lever i nuet. Mengden av bidrag gjør at moderering vil måtte lede til en viss forsinkelse. Det vil ha en dempende effekt.

Dersom det innføres et tilnærmet objektivt ansvar, kan det neppe begrenses til redaktører av medier i tradisjonell forstand. Et slikt skille vil skape en vridningseffekt og vil kunne bidra til å skyve debattaktiviteten over i ikke-redigerte fora. Om det siste skjer, vil det være svært uheldig. Et generelt krav om forhåndsmoderering for alle nettmedier, for eksempel Facebook, vil på sin side fremstå som et temmelig inngripende tiltak. Det er heller ikke opplagt at dette vil fungere godt i praksis.

Behovet for inngripende regulatoriske tiltak må vurderes på bakgrunn av andre mekanismer som reduserer konsekvensene av ulovlige ytringer fra brukerne. Det eksisterer i hvert fall tre slike mekanismer:

  • A) Offentlighetens kontroll: Ulovlige ytringer publisert av brukerne vil kunne bli slettet etter relativt kort tid. I mellomtiden vil offentligheten føre kontroll. For å ha skadevirkninger må ulovlig innhold bli oppfattet og lest. Offentligheten vil bedrive en uformell form for sensur ved å ignorere eller overse det useriøse, eller ved å imøtegå det krenkende.

  • B) Det enkelte mediums egeninteresser og selvkontroll: Det enkelte medium er avhengig av brukernes oppslutning i konkurranse med andre medier. Mediets profil vil lett kunne bli skadelidende om innhold som presenteres innenfor rammen av mediet, er krenkende eller oppfattes som useriøst. Derfor vil mediets egeninteresser ha en korrigerende effekt.

  • C) Selvjustis: Medier med forankring i den tradisjonelle presse er underlagt systemer basert på selvjustis. Som i andre sammenhenger er dette å foretrekke fremfor at offentligrettslig regulering skal spille den mest dominante rollen. Mange nye medier er riktignok ikke tilsluttet slike ordninger. Derimot ser en at andre former for selvkontroll tilpasset disse medienes karakter er i ferd med å vokse frem – særlig at brukerne selv fungerer som moderatorer. Et slikt system kan fungere godt, selv om det ikke er vanntett. Det er en risiko for at offentligrettslige regler som setter trussel om straff, vil kunne sette slike systemer – som alt i alt må anses som positive – under press.

Etter en samlet vurdering mener Medieansvarsutvalget at et objektivisert ansvar for redaktører og eventuelle andre ansvarssubjekter for brukerskapt innhold vil være et for inngripende virkemiddel, sammenholdt med gevinstene av tiltaket. Utvalget legger særlig vekt på at forhåndskontroll vil kreve en svært bred gjennomgang som må omfatte alt materiale. Dette vil være tidkrevende og dyrt, og legge en demper på debattaktiviteten. Etterkontroll vil være selektiv og spisset. Med et ansvarsregime som skaper incitamenter til effektiv etterredigering, mener Mediansvarsutvalget at man vil oppnå den beste balansen mellom hensynet til ytringsfrihet og personvern.

Medieansvarsutvalget vil ikke gå inn for å etablere et objektivisert ansvar for redaktører og andre i relasjon til brukerskapte ytringer, eller et lovfestet krav om forhåndsredigering

7.4.4 Om ansvar for redaktøren etter lovgivningens alminnelige bestemmelser

I medier med en ansvarlig redaktør går Medieansvarsutvalget inn for at redaktørens ansvar for brukerskapt innhold skal bero på anvendelsen av de enkelte lovbestemmelsene som rammer ulovlige ytringer. I praksis vil det innebære at kravet til skyld som følger av disse bestemmelsene, må være oppfylt før redaktøren kan holdes ansvarlig. Ansvar inntrer ikke i det øyeblikk den ulovlige ytringen blir publisert uten redaktørens vitende, men idet kunnskap inntrer hos redaktøren uten at redaktøren foretar seg noe. Et slikt system kan likestilles med dagens ansvar for direktesendinger, for eksempel i fjernsyn: Redaktøren er ikke ansvarlig for det deltakerne sier på direkten, men når redaktøren er blitt kjent med innholdet, kan ikke innslaget ansvarsfritt sendes i reprise.

Som mandatet illustrerer, eksisterer det i dag en viss usikkerhet om redaktørers ansvar for innholdet i brukerskapt innhold. Usikkerheten synes dels å bero på at straffeloven § 431 feilaktig blir oppfattet som grunnlaget for redaktørens strafferettslige ansvar, og dels på at denne bestemmelsen kun retter seg mot trykt skrift og ikke er teknologinøytral. Dette er i så fall en misforståelse. Utvalget vil fremheve at samtlige av lovgivningens bestemmelser om ulovlige ytringer gjelder for redaktører, og at disse er teknologinøytrale. Det er etter Medieansvarsutvalgets mening ikke tvilsomt at en redaktør som kjenner ulovlig innhold innenfor rammen av hans medium – forstått som det han har mulighet og myndighet til å redigere – er ansvarlig.9

Løsningen Medieansvarsutvalget går inn for, innebærer at det normalt ikke er tilstrekkelig til å statuere ansvar at redaktøren forsettelig har åpnet for at brukerne kan publisere egne ytringer. Redaktøren må også være kjent med ytringenes innhold, for eksempel fordi redaktøren er blitt varslet. Det er uheldig å oppstille et vesentlig skille mellom redaktørstyrte mediers ansvar for brukerskapt innhold, og andre mediers ansvar for brukergenerert innhold, ved i dette henseende å knytte et særskilt ansvar til redaktørrollen. Det kan skyve debattene ut av den redigerte sfæren og kan gi de redigerte mediene utgifter til moderering og kontroll som andre medier unngår. Et system basert på ansvar ved kunnskap er det eneste systemet som vil likebehandle mediene. Ansvar vil påhvile en hver som har endelig beslutningsmyndighet til å redigere, uansett hvilken tittel vedkommende har. Ansvar vil altså i praksis inntre ved kunnskap. Kunnskap vil typisk inntre der mediet blir varslet om det ulovlige innholdet.

Det er grunn til å understreke at det etter gjeldende rett er tenkelig at ansvar unntaksvis vil inntre allerede fordi det fattes en redaksjonell beslutning om å åpne for brukergenerert innhold, og umiddelbart i det øyeblikk hvor et slikt bidrag med ulovlig innhold blir lagt ut. Det vil særlig kunne være tilfelle der det redaksjonelle bidraget er av en slik karakter at man av erfaring vet at det med all sannsynlighet vil generere ulovlig innhold fra brukerne, som rasehets eller andre personvernkrenkelser. Særlig der skyldkravet er uaktsomhet, slik som for eksempel i skadeserstatningslovens bestemmelser om ære- og omdømmekrenkelser, kan det tenkes at det å åpne for brukerstyrte debatter for visse temaers vedkommende uten videre rammes. Utvalget kommer tilbake til dette i avsnitt 7.4.6 nedenfor.

7.4.5 Om foretaket som ansvarspunkt

I medievirksomheter uten sentral redaktørfunksjon mener medieansvarsutvalget at foretaket vil peke seg ut som et naturlig ansvarspunkt – i mangel av andre klart definerte ansvarssubjekter. Ofte skjer det en kjede av anonyme beslutninger, som gjerne leder til en nokså automatisk publisering av det brukerskapte innholdet. Om den krenkede henvender seg til foretaket, kan det tenkes at ting blir korrigert umiddelbart. Men ting kan også trekke ut, henvendelsen kan bli somlet bort eller glemt. Kanskje når den ikke frem til rett person i det hele tatt, selv om kunnskap om henvendelsen finnes et eller annet sted i virksomheten. Det skjer kumulative feil.

Reglene om foretaksstraff er viktige nettopp der det skjer anonyme og kumulative feil.10 Fra den krenkedes perspektiv samsvarer foretaksansvar godt med virkeligheten. Ofte er det ingen konkrete ansatte i selve virksomheten som kan klandres for ytringer publisert av eksterne brukere. Problemet er at foretaket stiller sitt medium til disposisjon for å formidle og spre ytringen. Fra den krenkedes perspektiv er det også slik at mulig erstatning eller oppreisningsansvar er blant sanksjonene som kan tjene som incitament til at noen innenfor foretaket reagerer. Når det gjelder sivilrettslig ansvar, er det klart at foretaket som sådant er ansvarssubjekt.11 For den krenkede kan det umiddelbart virke tilfeldig eller unaturlig om ansvarssubjektet er et annet dersom trussel om straff er den aktuelle sanksjon.

Etter medieansvarsutvalgets vurdering er foretaket et naturlig ansvarspunkt. Instituttet om foretaksstraff ivaretar behovet for å sikre at det alltid eksisterer et ansvarssubjekt som er enkelt å identifisere.

I kapittel 11 om foretaksstraff understreker medieansvarsutvalget at foretaksstraff i hovedregelen ikke skal anvendes mot medier med en ansvarlig redaktør. Særlig fremholder Medieansvarsutvalget at:12

Ved vurderingen av om et medieforetak skal ilegges straff, er det grunn til å ta i betraktning om det finnes en redaktør som kan holdes strafferettslig ansvarlig. Dersom redaktøren kan straffes, vil det ofte tale mot å ilegge foretaket straff.

Dersom et medium ikke har en redaktør, eller redaktøren ikke vil ta redaksjonelt ansvar for det brukerskapte innholdet, er det på sin side ingen grunn til å behandle mediet som noe annet enn et foretak i denne sammenheng. En slik tilnærmingsmåte er også helt nødvendig. I dag er det tilsynelatende slik at en redaktør som gjør redigeringsjobben sin for dårlig, risikerer sanksjoner, mens en redaktør som ikke redigerer i det hele tatt går fri. En slik løsning er støtende og urimelig. Når det neppe er mulig å tvinge noen til å gjennomføre forkantredigering, er den eneste rimelige løsning at foretaksansvaret tar til der redaktøren selv har definert at hans eget ansvar slutter.

En slik løsning samsvarer med Medieansvarsutvalgets grunnleggende tilnærming. Tar mediet og dets redaktør ansvar, oppstilles det redaksjonelle rutiner og tydeliggjør ansvarlig redaktør sin funksjon som ansvarspunkt – så skal redaktøren også behandles som personlig ansvarlig. Lovgivningen kan imidlertid ikke fylle den ansvarlige redaktørens sko. Da er redaktøren ikke lenger «ansvarlig» i ordets egentlige forstand, men ansvarlig kun i betydningen «pliktsubjekt». Det er ikke den siste typen redaktør lovgivningen bør fremme.

7.4.6 Behov for ytterligere klargjøring?

Medieansvarsutvalget mener gjeldende rett åpner for gode løsninger på nye problemer som er blitt utløst av veksten i brukerskapt innhold på Internett. Med dette som utgangspunkt er problemstillingen om lovgivningen bør tydeliggjøres, og om det bør innføres særlige bestemmelser som presiserer hvilket ansvar som gjelder for formidling av brukerskapt innhold. Et første spørsmål er om varslingssystemet bør lovfestes.

Lovgivningen kan oppstille rutiner for hvordan mediene skal håndtere henvendelser fra personer som opplever seg krenket. Lovgivningen kan spesifisere når slike henvendelser anses for å ha kommet til redaktørens eller mediets kunnskap. Lovgivningen kan angi hva som skal til for at henvendelsen anses håndtert innen rimelig tid. Men lovgivningen bør etter utvalgets oppfatning ikke gjøre det. Forsvarlige rutiner kan eksistere innenfor en viss variasjonsbredde – og disse bør skreddersys til den enkelte virksomhet. I redaktørstyrte medier bør det ligge til redaktøren, og eventuelt til pressens selvdømmeordning, å tømre ut de nærmere rutinene for hvordan redaktøren skal bli informert og ansvarliggjort – og derved for hvordan den ansvarlige redaktør bør lede sin virksomhet.

Medieansvarsutvalget viser også til at et lovfestet varslingssystem kan skape inntrykk av at varsling i samsvar med systemet er det eneste som utløser ansvar. Prinsipielt er det imidlertid uten betydning hvordan kunnskap inntrer hos den ansvarlige. Den kan oppstå tilfeldig ved at redaktøren leser innlegg, den krenkede kan ringe redaktøren direkte, eller journalistene kan gi beskjed. Utvalget viser for øvrig til den prinsipielle diskusjonen i forarbeidene til e-handelsloven.13

Et annet element av usikkerhet knytter seg til situasjonen det ble pekt på i avsnitt 7.4.4 foran: Etter gjeldende rett kan det, i visse spesielle tilfeller, være uaktsomt i det hele tatt å åpne for uredigert debatt innenfor rammen av et medium. Det vil for eksempel kunne være tilfelle der man av erfaring på forhånd kan være nærmest sikker på at det vil bli generert ulovlige ytringer fra brukerne. NRK vil ikke slippe en uredigert SMS-debatt løs på skjermen under et debattprogram om forholdet mellom norske liberale verdier og islam. Den alminnelige rettsfølelsen tilsier at NRK har ansvar for å gjennomføre forhåndskontroll i slike tilfeller. Prinsipielt er det ikke noen forskjell på en slik begrensning og begrensning av en nettdebatt. Også behovet for å ivareta de interesser man ellers av erfaring vet vil bli krenket, veier tungt. Det er liten grunn til å åpne for at redaksjonene ansvarsfritt nærmest kan invitere til krenkelser der det fremstår som opplagt at de vil komme.

Medieansvarsutvalget mener det er så å si umulig for lovgivningen å forhåndsdefinere når nettdebattene unntaksvis må følges tettere enn det som ellers følger av hovedreglene, og hvilke nettdebatter dette er. Medieansvarsutvalget mener denne usikkerheten ikke er udelt negativ. I dag krever lovgivningen at det enkelte medium opptrer aktsomt. Det er et naturlig krav å stille til profesjonelle aktører. Uklarhetene nødvendiggjør en kontinuerlig debatt mellom bransjeaktørene, bevissthet ved utvikling av bransjens eget regelverk og en aktpågivenhet innad i det enkelte medium og den enkelte redaksjon. Det er slik det bør være.

Utvalget har også drøftet om lovgivingen bør innføre et krav om at alle nettmedier uten en sentral redaktørfunksjon skal ha plikt til å utpeke et særskilt kontakt- eller ansvarspunkt. Personvernkommisjonen fremmet forslag i slik retning:14

For et medium uten ansvarlig redaktør må det imidlertid defineres et annet prinsipalt ansvarssubjekt.

Om man – for den uredigerte sfærens del – holder seg til den person som rent faktisk har beslutningsmyndighet i hvert enkelt tilfelle, samt foretaket som ansvarssubjekt, reiser det seg få problemer. Derimot kan det stå i et problematisk forhold til Grunnloven § 100 og EMK artikkel 6 om man pålegger enhver medievirksomhet en plikt til å utpeke en bestemt fysisk person som generelt skal ha rollen som ansvarssubjekt. Dette ansvarssubjektet kan neppe møtes med reaksjoner dersom vedkommende ikke også har reell og suveren myndighet til å redigere. I motsatt fall risikerer subjektet straff eller andre sanksjoner uten selv å være herre over egen situasjon. For å unngå dette må lovgivningen antakelig også kreve at den fysiske personen som gjøres til ansvarssubjekt, skal ha reell og suveren redigeringsmyndighet.15 Grunnloven § 100 setter skranker for hvor langt lovgivningen kan gå i å gjøre dette – for når noen gjennom lov får slik eksklusiv redigeringsfrihet, innebærer det også at de som fratas en myndighet til å redigere, som de ellers ville hatt, opplever at deres ytringsfrihet blir beskåret.

Spørsmålet om hvor langt lovgivningen kan gå i å kreve at det utpekes personer med suveren redaksjonell myndighet, var fremme i forbindelse med vedtakelsen av lov om redaksjonell fridom. Justisdepartementet gikk imot det første utkastet til slik lov nettopp fordi det ble ansett å stride mot Grunnloven. Etter revisjonen av Grunnloven § 100, og i lys av den samfunnsviktige betydningen av mediene som er omfattet av lov om redaksjonell fridom, ble det lagt til grunn at plikten til å utpeke redaktør, og lovfesting av redaktørens enekompetanse er forenlig med Grunnloven § 100 for slike medier loven gjelder. Derimot er det vanskelig å se at man helt generelt kan innskrenke adgangen til ethvert selskap eller enhver stiftelse og forening til å fremby egenredigert innhold på nettet – altså innhold hvis endelige utforming ikke er bestemt av en person med suveren myndighet til å redigere. Derfor vil det være vanskelig for lovgivningen å forhåndsdefinere et personlig ansvarssubjekt i uredigerte medier.16 Langt på vei vil det være det samme som å kreve at ethvert medium skal ha en ansvarlig redaktør. Samtidig vil det oppstå nye uklarheter. Hvem skal pekes ut som ansvarlig dersom mediet ikke selv har gjort det? Hva skal vedkommendes oppgaver gå ut på? Hvilken myndighet skal vedkommende ha? Hvilke sanksjoner skal vedkommende eventuelt kunne møtes med? Man kommer vanskelig utenom at dersom pliktene ikke blir oppfylt, er det fortsatt foretaket som står igjen som eneste mulige ansvarssubjekt.

Utvalget går etter dette ikke inn for å lovfeste at ethvert medium uten en sentral redaktørfunksjon skal ha plikt til å peke ut et annet personlig ansvarssubjekt. Den som konkret er å klandre, vil i hvert enkelt tilfelle være ansvarlig etter lovgivningens alminnelige bestemmelser. Om ansvarsforholdene er uklare, eller der det skjer anonyme eller kumulative feil, vil reglene om foretaksstraff dessuten kunne bidra til å avhjelpe utfordringene med å identifisere en ansvarlig for de uredigerte medienes vedkommende.

Særmerknad utvalgsmedlemmene Fløisbonn og Lerø

Personvernkommisjonen pekte på at «det er viktig for personvern i mediene at den omtalte til enhver tid har et ansvarssubjekt som kan kontaktes for å få løst personvernkrenkelser i minnelighet eller som kan gjøres strafferettslig eller sivilrettslig ansvarlig». For trykte medier er dette ivaretatt med straffelovens paragraf 429 som pålegger straff dersom det ikke fremgår hvem som er redaktør eller ansvarlig. Dagens praksis er at redigerte medier opplyser hvilket firma som er ansvarssubjekt, hvem som er redaktør, samt adresse og andre kontaktopplysninger for den ansvarlige. I de tilfeller der redigerte medier også publiserer brukergenerert, ikke-redigert innhold, vil foretaket være ansvarlig, ut fra samme regler som for tradisjonelt publisert innhold. Dersom en annen part skal holdes ansvarlig, må det framgå klart og tydelig at innholdet er uredigert, eventuelt redigert av andre, hvem som er ansvarlig for innholdet, og hvem som kan kontaktes for eventuelle klager og andre henvendelser.

Å finne fram til hvem som er den ansvarlige for et foretak, kan være komplisert. For å ivareta personvernet og andre samfunnsinteresser bør det derfor stilles krav om at det på blogger og andre ikke-redigerte medier skal fremgå hvem en skal kontakte dersom personvernkrenkelser skjer eller det er behov for å slette utvilsomt feilaktig innhold, tilsvarende som etter straffelovens § 429.

Dette betyr ikke nødvendigvis at en blogg som drives av flere, må utpeke en slags redaktør. Poenget er at publikum skal vite hvem en skal kontakte dersom en vil nå fram til den/de ansvarlige. Ingen skal kunne opptre anonymt i offentligheten med mindre en er gitt vern av en annen som påtar seg det redaksjonelle ansvar og som lett kan indentifiseres og oppnås kontakt med.

En nettvert eller et firma som leverer bloggløsningen, eller den som driver et sosialt medium, kan påta seg en slik rolle, dersom «bloggeren» selv ikke vil identifisere seg på bloggens forside. En forplikter seg da umiddelbart til å gi kontaktopplysninger til den som har ansvaret for innholdet på bloggen eller nettsiden.

For blogger, sosiale medier m.v. antas at det vil være tilstrekkelig hvis virksomheten som drifter tjenesten (og ikke hver enkelt bruker av tjenesten), har tilgjengelige kontaktopplysninger og en mulighet til å behandle klager på innholdet. Norid stiller som krav for .no-domenet at domenet må være registrert av en identifiserbar part og at kontaktopplysningene er tilgjengelige via et WhoIs-søk. Det kan være formålstjenlig å vurdere om dagens praksis for Norid også bør lovfestes. Når det gjelder dette, vil det neppe være et avgjørende problem om Norid skulle godta pseudonym domeneregistrering («WhoIs Guard» og lignende tjenester), såfremt korrekte kontaktopplysninger kan framskaffes i spesifikke tilfeller, derunder ved klager på innholdet.

En begrensning for en slik lovregulering er at norsk lovverk ikke uten videre vil gjelde for publisering i utlandet. Dette gjelder i alle tilfeller dersom den som står for publiseringen er en utenlandsk person eller et utenlandsk firma. Uavhengig av hvor langt ulike typer ansvar gjelder for publisering gjort via utenlandske tjenester, servere i utlandet og utenlandske domener, legger en til grunn at en eventuell lovregulering som beskrevet over, vil måtte begrenses til .no-domenet. En slik løsning vil være lett å avgrense.

Medlemmene Fløisbonn og Lerø mener følgende bestemmelse bør lovfestes:

Et nettsted plikter å oppgi på lett synlig plass navn og kontaktadresse for den som er ansvarlig for nettstedets innhold eller informasjon om hvordan man kan komme i kontakt med de/den ansvarlige. Brudd på denne bestemmelsen medfører bot.

I straffeloven § 430 heter det at redaktøren av et blad eller tidsskrift straffes når han vegrer seg for å oppta uforandret en imøtegåelse av anførsler av faktisk art i bladet eller tidsskriftet, Denne tilsvarsretten er også nedfelt i Vær Varsom-plakaten. Samme regler gjelder både for nett og papir.

Medlemmene Fløisbonn og Lerø mener det bør lovfestes at tilsvarsretten også gjelder for blogger og ikke-redigerte medier.

7.5 Konklusjoner

Lovgivningens alminnelige bestemmelser om ulovlige ytringer rammer også den som bidrar til å formidle slike ytringer. Lovgivningen er teknologinøytral. Medieansvarsutvalget går ikke inn for ytterligere lovfesting av ansvaret til den som tilbyr et forum for utveksling av brukerskapt innhold og meningsytringer.

I redigerte medier vil det være en oppgave for bransjen selv og den enkelte redaktør å utvikle retningslinjer for håndtering av brukergenerert innhold. Ansvar for ulovlig innhold vil inntre der redaktøren er kjent med det ulovlige innholdet, men ikke foretar seg noe for å redigere det.

At ansvar inntrer ved kunnskap, gjelder også for uredigerte medier, men her kan de interne rutinene etter omstendighetene være uklare. Reglene om foretaksstraff tar nettopp sikte på å etablere et klart ansvarspunkt der det skjer anonyme eller kumulative feil. Dette sikrer at det alltid er mulig å finne en ansvarlig. Dersom lovgivningen i tillegg oppstiller en plikt om at ethvert medium må utpeke et personlige ansvarssubjekt, vil det langt på vei ha samme konsekvenser som å pålegge ethvert medium en plikt til å utpeke en ansvarlig redaktør. En slik plikt er neppe forenlig med Grunnloven § 100 og ville dessuten være svært vanskelig å håndheve i praksis.

Medieansvarsutvalget mener på dette grunnlag at gjeldende rett gir tilstrekkelig grunnlag for å håndtere formidlerens ansvar for ulovlige ytringer på Internett generert av brukerne. Et system basert på lovgivningens alminnelige bestemmelser om ulovlige ytringer, og at ansvar inntrer ved kunnskap, er teknologinøytralt og likebehandler mediene.

Fotnoter

1.

Personvernkommisjonen punkt 13.3

2.

Se utredningens avsnitt 6.1 foran

3.

Ot.prp.nr. 22 (2008-2009) s. 155

4.

Innst.O.nr. 36 (2007-2008) s. 5

5.

Personvernkommisjonen punkt 13.3.2

6.

Personvernkommisjonen punkt 13.3.8

7.

Personvernkommisjonen punkt 13.5.1

8.

Se også utredningens avsnitt 6.6.3 foran

9.

Medieansvarsutvalget mener særbestemmelsen om strafferettslig redaktøransvar kan forlede tanken. Normalt skal det nokså lite til å bli medansvarlig for å formidle ulovlige ytringer. E-handelsloven illustrerer dette, fra et helt annet perspektiv. Etter lovgivningens alminnelige bestemmelser inntrer medansvar så hurtig at det har vært nødvendig å begrense det ansvaret telekommunikasjonstilbydere og andre ellers ville hatt etter lovgivningens alminnelige regler. Ansvaret som følger av hovedreglene, inntrer selv om slike foretak ikke har en redaktør og ikke er omfattet av særbestemmelsen om redaktøransvar i straffeloven. Utvalget viser også til at bestemmelsen om strafferettslig redaktøransvar ikke sier annet enn at redaktøren er ansvarlig som om redaktøren kjenner innholdet av ytringene som blir publisert. Bestemmelsen bygger på et grunnleggende premiss om at redaktøren er ansvarlig etter lovgivningens alminnelige bestemmelser der redaktøren er kjent med ytringenes innhold (se også avsnitt 6.6.3 foran).

10.

Se utredningens avsnitt 11.1 nedenfor

11.

Skl. § 3-6

12.

Se utredningens avsnitt 11.5.2 nedenfor

13.

Ot.prp.nr. 4 (2003-2004) s. 22-23.

14.

Personvernkommisjonen punkt 13.5.1

15.

Se i denne retning Ot.prp.nr. 19 (2007-2008) punkt 3.4

16.

Se i samme retning Konvergensutvalget, NOU 1999: 26, punkt 8.3.1: «For en del Internett-baserte tjenester kan det i praksis være vanskelig å peke ut en ansvarlig redaktør. Mange operatører av informasjonstjenester på Internett tillater at enkeltpersoner eller organisasjoner legger sitt eget innhold ut på operatørens server. Scandinavian Online (SOL) er et eksempel på en nett-tjeneste der et stort antall personer og bedrifter har lagt ut egne hjemmesider. SOL tilbyr også chat-tjenester. Slike nett-steder kan omfatte svært store mengder informasjon, som dertil endres fortløpende. For denne type nett-tjenester vil det i praksis være umulig for en sentral instans å føre en reell redaksjonell kontroll. «Chat»-tjenestene setter dette på spissen, ved at kommunikasjonen skjer i sanntid. Dette tilsier at man ikke ukritisk bør innføre et redaksjonelt ansvar for elektroniske medier. Går lovgiver for langt i retning av å pålegge Internett-aktører et redaksjonelt ansvar, vil dette i noen tilfeller kunne fremstå som urimelig overfor de som blir berørt. Samtidig kan man risikere at tjenesteoperatører i overdreven grad tar forholdsregler i forhold til innhold som ligger i grenselandet for lovlige ytringer.»
Til forsiden