NOU 2011: 13

Juryutvalget— Når sant skal skrives

Til innholdsfortegnelse

10 Utvalgets syn på lagmannsrettens sammensetning – to hovedalternativer

10.1 Lagrette eller meddomsrett

Utvalgets medlemmer står i det alt vesentlige samlet om fremstillingen hittil i kapittel 1 til 9. Det vil ha fremgått at medlemmene er enige om mange av de forutsetninger som bør legges til grunn, og hvilke hensyn som bør tas i betraktning når man skal besvare spørsmålene i mandatet om lagmannsrettens sammensetning i straffesaker, og herunder spesielt hvilken form for lekdommerdeltakelse som bør anbefales for anker over skyldspørsmålet i de alvorlige sakene som etter dagens prosessregler behandles med jury.

En viktig avklaring er at utvalgets medlemmer er enige om at avgjørelsen av skyldspørsmålet skal begrunnes i alle saker. Av denne grunn kan dagens prosessregler for lagrettesaker ikke videreføres uendret.

Utvalgets medlemmer har inntatt forskjellige standpunkter til hovedspørsmålet i mandatet om behandlingsformen og sammensetningen i fullstendige ankesaker om de mest alvorlige lovbrudd. En fraksjon på fem medlemmer som består av utvalgets leder Jordal og utvalgsmedlemmene Elden, Leikvik, Rehman og Ryan, går alle inn for at en lagretteordning skal videreføres for behandlingen av disse sakene, men med en del endringer i forhold til reglene for behandlingen av jurysaker i dag. Disse medlemmer har sett hen til den prosessordning som ble innført i Danmark fra 2008, men tilpasset det som anses mest fordelaktig for et norsk system med vår lagrettetradisjon. På enkelte punkter ved utformingen av behandlingsreglene for lagrettesaker har utvalgets medlem Rehman et annet syn enn de øvrige medlemmer av fraksjonen.

Utvalgets medlemmer Hennum, Sveier Nielsen, Nordén, Røkke og Strandbakken går inn for å behandle alle fullstendige ankesaker ved meddomsrett.

Utvalget har som det har fremgått funnet det hensiktsmessig å bruke betegnelsene «lagrettefraksjonen» og «meddomsrettsfraksjonen» om disse hovedfraksjonene.

Utvalgets medlemmer er enige om at lagmannsretten skal settes som meddomsrett ved behandlingen av de fullstendige ankesaker som ikke skal behandles med lagrette etter lagrettefraksjonens forslag. Utvalgets medlemmer er dessuten enige om at lekdommere skal delta i og være i flertall ved behandlingen av alle anker som gjelder straffutmålingen, og at lagmannsretten da skal settes som meddomsrett. Medlemmene av lagrettefraksjonen og meddomsrettsfraksjonen har likevel ulikt syn på lagmannsrettens sammensetning i alle meddomsrettssakene. Lagrettefraksjonen går inn for at meddomsretten både i fullstendige og begrensede ankesaker skal settes med tre fagdommere og fire meddommere. Meddomsrettsfraksjonen går inn for at meddomsretten i alle saker skal settes med to fagdommere, med tilslutning av fem meddommere i fullstendige og tre meddommere i begrensede ankesaker.

Utvalgets medlemmer er enige om at rene saksbehandlings- eller lovanvendelsesanker skal behandles uten deltakelse av lekdommere, og videre at lagmannsretten i alle saker som behandles uten lekdommere, skal settes med tre fagdommere. Dette er i samsvar med gjeldende rett.

Lagrettefraksjonen og meddomsrettsfraksjonen redegjør i sammenheng for sine standpunkter i de følgende punkter 10.2 og 10.3. De økonomiske konsekvensene av forslagene, holdt opp mot dagens prosessregler, undergis felles behandling i kapittel 12. De to fraksjonenes lovutkast med merknader er inntatt i punkt 13.2 for lagrettefraksjonen og 13.3 for meddomsrettsfraksjonen. Det er såvidt betydelige forskjeller at det gir best oversikt å utforme to fullstendige utkast.

10.2 Vurderinger fra lagrettefraksjonen

10.2.1 Hensyn og opplegg

Utvalgsmedlemmene Elden, Jordal, Leikvik, Rehman og Ryan – lagrettefraksjonen – mener domstolsbehandlingen i de alvorligste straffesakene bør prioriteres høyt innenfor de ressurser som står til rådighet. I disse sakene står mest på spill for tiltalte, og konsekvensene av uriktig domfellelse er størst. Alvorlige saker får størst offentlig oppmerksomhet, og behandlingen av disse vil derfor være av særlig stor betydning for borgernes tillit til domstolene.

Juryen ble tilskrevet en særlig funksjon i de samfunnsomveltninger som fant sted på midten av 1800-tallet, se kapittel 5. Lagrettefraksjonen mener det fremdeles er behov for en domstolsordning basert på selvstendig lekdommerdeltakelse.

Det å la lekdommere selvstendig ta stilling til skyldspørsmålet i de alvorligste saker, gir den prosessordning som formodentlig er best egnet til å aktivisere og vedlikeholde allmenhetens interesse for rettsutøvelsen, herunder underbygge tilliten til domstolene. Særlig gjelder dette når andre elementer i dagens juryordning blir foreslått forbedret. Sett på lang sikt, vil en slik ordning med selvstendig og sterkt ansvarsfull deltagelse av lekdommere gi en demokratisk kontroll av rettsanvendelsen som bruk av meddomsrett ikke kan tilby.

Den kritikken som er reist mot juryordningen fra innføringen og frem til i dag, har i det alt vesentlige kommet fra fagjurister. Det er etter hva lagrettefraksjonen forstår ikke holdepunkter for at ordningen ikke har hatt eller ikke har tillit i befolkningen.

Hensynet til flest riktige avgjørelser står særlig sentralt ved valg av domstolssammensetning. Hvilke avgjørelser som er riktige lar seg imidlertid ikke alltid måle eller etterprøve, og det er derfor vanskelig å fastslå graden av rettssikkerhet i form av riktige avgjørelser ulike sammensetninger bringer med seg. Selv om det kan være enighet om enkelte minstekrav til domstolsutforming, vil den endelige utforming måtte bero på en skjønnsmessig avveiing basert på erfaringer fra eksisterende ordninger og egne verdioppfatninger. Det at utvalget har delt seg i en lagrette- og meddomsrettsfraksjon, illustrerer at avveiningen kan slå ulikt ut. I tillegg til det ovennevnte hensyn til en særlig lekdommerdeltakelse, er det særlig to forhold som har vært styrende for lagrettefraksjonens avveiing.

Lagrettefraksjonen ønsker at de alvorligste straffesakene skal avgjøres av en domstolssammensetning som i særlig grad sikrer at mennesker som ikke har begått straffbare handlinger, heller ikke blir straffedømt. Faren for at uskyldige blir dømt er den største faren for et strafferettsapparat og for et rettssamfunn, og man bør velge den domstolssammensetning som gjennom en streng håndhevelse av det strafferettslige beviskrav sikrer oss best mot uriktige domfellelser. Det er holdepunkter for at lekdommere håndhever beviskravet strengest ved at de er mer tilbøyelige til å frifinne enn fagdommere, og ved at lekdommere i egenskap av jurymedlemmer er mer tilbøyelige til å frifinne enn lekdommere når de opptrer som meddommere, se punkt 8.6.

Fraksjonen ønsker derfor å videreføre ordningen med at lekdommere og fagdommere er atskilt under forhandlingene i de alvorligste straffesakene. Medlemmet Rehman går inn for å videreføre dagens ordning med fullstendig adskillelse frem til skyldspørsmålet er avgjort. Medlemmene Elden, Jordal, Leikvik og Ryan går inn for en todelt rådslagning, hvor første del avholdes med lekdommere og fagdommere i fellesskap, mens det i andre del rådslås separat.

For å sikre et betryggende avgjørelsesgrunnlag og offentlig tilgjengelig rettergang, er det viktig å legge til rette for at saksforholdet presenteres på en oversiktlig og tilgjengelig måte for dommerne og allmennheten. Lagrettebehandling legger i særlig grad til rette for pedagogisk saksadministrasjon og partsfremstilling, som følge av at lekdommere og fagdommere sitter atskilt. Lagretteordningens skarpe skille mellom skyld- og straffespørsmål bidrar dessuten til særlig konsentrasjon om og fokus på sakens primære spørsmål: Hvorvidt de objektive og subjektive straffbarhetsvilkår er oppfylt.

Det er klart at lagrettebehandling gir en noe mer omstendelig behandling enn meddomsrettsbehandling. Det er en kostnad som må tas for å ivareta de ovennevnte hensyn.

Dagens juryordning har imidlertid klare svakheter. Juryen begrunner ikke svaret på skyldspørsmålet. Hensynene til samvittighetsfull og reell prøving, etterprøving og overprøving, tilsier at svaret på skyldspørsmålet bør begrunnes. Lagrettefraksjonen går inn for at svaret på skyldspørsmålet begrunnes av lekdommere og fagdommere i fellesskap etter votering.

Dagens ordning hvor fagdommerne skal og kan tilsidesette juryens kjennelse, og saken deretter skal behandles på nytt, er kostnadskrevende og belastende for tiltalte og fornærmede. Tilsidesettelsesordningen bør erstattes av voteringsregler som innebærer at det kreves flertall i begge dommergrupper for å konstatere skyld.

Lagrettefraksjonen går inn for å forbeholde lagrettebehandling for de alvorligste straffesakene. Dagens kriterium for jurybehandling, strafferamme over seks år, innebærer at en rekke mindre alvorlige saker går for jury. Lagrettefraksjonen mener at et skille som bygger på strafferammer hvor bestemmelser om forhøyelse av maksimumsstraff tas i betraktning, kombinert med krav om en viss utmåling, vil sikre at det blir de alvorlige sakene som omfattes av ordningen. Dette tematiseres nærmere i punkt 10.2.18.

I det følgende redegjøres det i kronologisk rekkefølge for ankebehandlingens ulike sider. For å sette drøftelsene inn i en sammenheng innledes hvert punkt med en kort beskrivelse av dagens jury- og meddomsrettsordning, deretter følger en gjennomgang av for- og mothensyn, før lagrettefraksjonen gir sin anbefaling. Det vil gis enkelte særmerknader som følge av at Rehman går inn for fullstendig separat rådslagning, mens de øvrige medlemmene går inn for delvis felles og separat rådslagning.

Forslaget beror på en samlet avveiing. Medlemmene av fraksjonen kan ha ulik oppfatning om enkelte detaljer, men har så langt som mulig søkt å utarbeide et forenet forslag. En løsning basert på elementer fra så vel dagens juryordning som meddomsrett, bør også kunne tjene som en mer samlende løsning, på tvers av de mer tradisjonelle posisjoner i debatten.

Medlemmene foreslår at bruken av ordet lagrette videreføres som betegnelse på sammensetningen av lekdommere som selvstendig tar stilling til skyldspørsmålet i de alvorligste straffesakene.

10.2.2 Antall dommere

10.2.2.1 Gjeldende rett

I jurysaker avgjøres skyldspørsmålet av ti lekdommere.1 Forhandlingene ledes av tre fagdommere som avgjør prosessuelle spørsmål. Rettens leder avgjør lovanvendelsen. Straffespørsmålet avgjøres av tre fagdommere og fire lekdommere.2 Eventuelle sivile krav avgjøres av fagdommerne alene.

I meddomsrettssaker avgjøres alle spørsmål av tre fagdommere og fire lekdommere i felleskap.3

10.2.2.2 Vurdering og anbefaling

Lekdommere skal være i flertall ved avgjørelsen av skyldspørsmålet. For at alle skal ha mulighet til å komme til orde under rådslagningen, bør ikke lagretten være for stor. Det anses derfor ikke aktuelt å øke antall lekdommere fra dagens ti. For å sikre en markert lekdommerdeltakelse og dommere med ulike perspektiver, er det på den annen side avgjørende at gruppen er tilstrekkelig stor. Medlemmene ser seks lekdommere som en nedre grense. Som følge av det i punkt 10.2.10 foreslås kvalifisert flertall blant lekdommerne for domfellelse, utpeker alternativene med ni eller seks lekdommere seg som mest aktuelle.

Det foreslås ni dommere, fordi ni i større grad enn seks sikrer tilfang av erfaringer og perspektiver under rådslagningen. Forhandlingene vil dessuten få et mer høytidelig preg, der alvoret markeres og underbygges gjennom den brede dommerdeltakelsen. Forslaget ligger tett opp til dagens ordning med ti lagrettemedlemmer, en sammensetning lagrettefraksjonen ikke er kjent med at det er reist innvendinger mot.

Lagrettefraksjonen foreslår i punkt 10.2.14 at alle dommere som har deltatt i avgjørelsen av skyldspørsmålet, også skal delta ved avgjørelsen av straffespørsmålet. Fraksjonen ser ikke et antall på ni lekdommere som for stort for fellesbehandling.

Domstolsystemets hierarkiske og symmetriske oppbygning tilsier minst to fagdommere i ankeinstansen i de alvorligste saker. Tre fagdommere er nødvendig for å sikre at det er flere fagdommere i lagmannsretten når den skal behandle saker der tingretten er satt med forsterket rett.

Hensynene til rettens legitimitet og autoritet tilsier at det bør være gode betingelser for rettslige vurderinger. Det er ønskelig at ordningen med tre fagdommere videreføres, ettersom tre, i større grad enn to, åpner for diskusjon og ulike perspektiver på sakens rettslige problemstillinger. To dommere vil gi en mindre tillitvekkende ordning, hvor uenighet vil måtte løses ved stemmevekting fremfor flertallsvedtak.

Det vil som nevnt bli foreslått at det stilles krav til kvalifisert flertall blant lekdommere og fagdommere for skyldkonstatering. Et slikt stemmekrav er kun mulig med tre fagdommere.

Tre dommere gir dessuten en sikkerhetsventil ved at påbegynte forhandlinger kan fortsette ved dommerfrafall.

Endelig nevnes at bruk av tre fagdommere er utbredt i andre land, både i meddomsrett og i jurysaker. Et forslag om å redusere antall fagdommere fra tre til to i forbindelse med den danske nævningereformen ble ikke vedtatt da saken ble behandlet i Folketinget.

10.2.3 Innkalling og utskyting

10.2.3.1 Gjeldende rett

I jurysaker innkalles det etter loddtrekning 16 jurymedlemmer, like mange av hvert kjønn.4

Det følger av straffeprosessloven § 355 at lagretten skal ha ti medlemmer, men at rettens leder i vidløftige saker kan beslutte at elleve eller tolv lagrettemedlemmer skal følge forhandlingene. Partene har rett til å skyte ut så mange medlemmer som det er til stede flere enn ti, eller flere enn elleve eller tolv i vidløftige saker.5 Tiltalte og deretter påtalemyndigheten kan etter tur skyte ut ett og ett medlem inntil det ønskede antall er tilbake. Hvis partene ikke velger å benytte utskytingsretten avgjøres ved loddtrekning hvem som skal gå ut. Utskyting og loddtrekning skal skje på en slik måte at det til slutt så langt det er mulig blir like mange kvinner og menn tilbake. Er det flere tiltalte i samme sak, utøves utskytingsretten i fellesskap eller deles mellom dem.6 For en historisk presentasjon av utskytningsretten, se punkt 5.4.4.

I meddomsrett gjelder de ordinære habilitetsbestemmelser, men det er ingen adgang til utskyting.

10.2.3.2 Vurdering og anbefaling

Hvilke beveggrunner som ligger til grunn for at enkelte lekdommere skytes ut bekjentgjøres sjelden, se punkt 8.12.4. Hensynet til å heve lagmannsretten over enhver mistillit og hensynet til tiltaltes opplevelse av en rettferdig rettergang taler for utskytingsadgang. Utskytingsretten bør derfor beholdes i de alvorligste straffesaker for de unntakstilfeller hvor det er frykt for at et medlem er forutbestemt uten at lovens krav til inhabilitet er oppfylt. Også praktiske grunner taler for at det blir kalt inn flere lekdommere enn de som faktisk skal tjenestegjøre, det tenkes på tilfeller av inhabilitet, sykdomsforfall, unnlatt oppmøte og annet. Av hensyn til lekdommernes tidsbruk, bør det imidlertid ikke kalles inn flere enn nødvendig. Det vurderes ikke nødvendig å kalle inn dagens antall. Lagrettefraksjonen foreslår at det som hovedregel innkalles tolv lagrettemedlemmer, men at det gis adgang til å innkalle fjorten ved behov. Det er sjelden påtalemyndigheten benytter seg av muligheten til utskyting etter dagens ordning, og det foreslås derfor at utskytingsretten forbeholdes tiltalte. Påtalemyndigheten vil selvsagt ha i behold sin rett til å fremme habilitetsinnsigelser før eventuell utskytingsrett benyttes fra den tiltaltes side.

10.2.4 Separasjon under forhandlingene

10.2.4.1 Gjeldende rett

I jurysaker sitter jurymedlemmene under forhandlingene atskilt fra fagdommerne frem til skyldspørsmålet er avgjort. Kontakt mellom juryen og retten under sakens gang, for eksempel der juryen ønsker å stille vitner spørsmål, skjer for åpen rett, ved muntlig eller skriftlig henvendelse fra juryen til retten.

I meddomsrettssaker sitter lekdommere og fagdommere samlet.

10.2.4.2 Vurdering og anbefaling

Det å la lekdommere og fagdommere sitte sammen har den fordel at det i praksis blir lettere å utveksle informasjon og få avklart uklarheter ved å stille spørsmål, dels som følge av at dommerne er lettere tilgjengelige for hverandre under forhandlingene og dels som følge av uformell kontakt under pauser. Fagdommere vil i sin kontakt med lekdommerne kunne bidra til at fokus rettes mot de bevistemaer saken reiser.

Av hensyn til en best mulig diskusjon under felles rådslagning om skyldspørsmålet og/eller straffutmålingen, kan det virke positivt at dommerne på forhånd er blitt trygge på hverandre gjennom kontakt under forhandlingene. Felles plassering med mulighet for umiddelbar kontakt med rettens leder vil dessuten visuelt styrke likeverdigheten mellom dommergruppene.

Separasjon under forhandlingene har som fordel at sakens parter må sørge for en pedagogisk fremstilling av saken, uten tillit til at eventuelle bevismessige eller rettslige forhold blir forklart lekdommerne av fagdommerne. Dessuten må saken administreres på en måte som gjør rettergangen forståelig også for lekdommere som ikke har den samme kjennskap til prosesshåndtering. Atskillelse bidrar dermed også til en offentlig tilgjengelig og forståelig rettspleie.

Hensynet til saksopplysning taler for et system som legger til rette for at spørsmål av betydning for saken stilles i åpen rett med mulighet for kontradiksjon, istedenfor at avklaring finner sted på bakrommet. Fagdommerne har, foruten at de ofte vil ha lest dommen som overprøves, ikke tilgang til sakens dokumenter og kjenner i utgangspunktet kun saken fra forhandlingene. Eventuelle spørsmål som lekdommerne har under sakens gang besvares derfor best av partene.

Lagrettemedlemmer som ønsker å stille spørsmål til vitner henvender seg ofte skriftlig med lapper til rettens leder. Dette er en kommunikasjonsform som kan gå på bekostning av beviskonsentrasjonen. Det at jurymedlemmer i praksis stiller få spørsmål under forhandlingene, er tradisjonelt forklart og begrunnet med at spørsmål vil kunne motvirke hensynet til anonymitet ved at oppfatninger avdekkes gjennom spørsmålene som stilles. Det kan legges til rette for at lekdommerne i større grad enn i dag inviteres til å delta med spørsmål. Det er ikke grunn til å tro at en mer direkte og umiddelbar deltakelse vil forrykke beviskonsentrasjonen nevneverdig. Fraksjonen går i punkt 10.2.12 inn for at stemmeforhold skal oppgis, og har da vanskelig for å se at det at det stilles spørsmål begrenser anonymitetshensynet.

Atskillelse vil dessuten bidra til å gi saken et høytidelig preg. Hensynet til synliggjøring av formell likhet, ivaretas om lekdommere og fagdommere kommer inn og forlater lokalet samlet.

Atskillelse mellom lekdommere og fagdommere lar seg vanskelig forene med å la lekdommerne delta i prosessuelle avgjørelser som treffes under forhandlingene, noe som bryter med likhetsprinsippet. Dette er imidlertid ikke et stort problem. Det hører til sjeldenhetene at slike avgjørelser har stor betydning for saken, og for problemstillinger som kan ha stor betydning, for eksempel om en sak skal utsettes i påvente av ytterligere bevis, vil lekdommerne likevel få det avgjørende ord om hvilken betydning eventuelle bevismangler skal ha gjennom håndhevelsen av beviskravet. Spørsmål om å tillate eller avskjære bevisføring, bør uansett treffes av fagdommerne uten lekdommernes tilstedeværelse.

Lagrettefraksjonen mener at atskillelse samlet sett har de beste grunner for seg, og bør videreføres for behandlingen av de alvorligste straffesaker.

10.2.5 Lagrettens ordfører

10.2.5.1 Gjeldende rett

Juryen får utlevert en liste over de øvrige medlemmer, og under ledelse av rettens leder velges ordfører.7 Står stemmene likt, avgjøres valget ved loddtrekning. Ordføreren skal holdes utenfor loddtrekningen om hvem som ikke skal delta der flere enn ti har overvært forhandlingene.8 Ordføreren leder rådslagningen og stemmegivningen.9 Det er ordføreren som er juryens stemme utad og som i åpen rett bekrefter at «[l]agretten har på ære og samvittighet gitt følgende svar på de spørsmål som er stilt» og deretter formidler lagrettens svar.10 Ordføreren overleverer spørsmålsskriftet og de underskrevne svar til retten. Dersom det synes å hefte mangler ved kjennelsen, er det ordførerens oppgave å klargjøre disse.11

I meddomsrett benyttes ikke ordfører.

10.2.5.2 Vurdering og anbefaling

Separasjon under forhandlingene og rådslagningen tilsier behov for en ordfører som kan være lagrettens stemme utad og som kan lede rådslagningen. Ordføreren har slik en viktig funksjon.

Enkelte jurymedlemmer har oppgitt at betingelsene for valg av ordfører ikke oppleves gode, se punkt 10.2.20.3.

Nygard har i sine intervjuer spurt lagrettemedlemmer om betingelsene for ordførervalget. Blant intervjuobjektene var det en utbredt oppfatning at ordførervalget burde organiseres bedre, og at valget burde finne sted på et senere tidspunkt enn i dag.12 Flere respondenter formidlet at juryen voterte umiddelbart over hvem som skulle velges som ordfører og at den som var nr. 1 på listen fikk et overveldende flertall av stemmene.13 Dette er en observasjon som også er bekreftet av utvalgsmedlem Leikvik som har erfaring som jurymedlem. Han har erfart at ordførervalget treffes uten noen egentlig kjennskap til jurymedlemmenes egnethet, men etter hvert som jurymedlemmene møtes igjen i senere saker blir de som vurderes egnet valgt. Funn i amerikanske studier sammenfaller med undersøkelsen til Nygard og observasjonen til utvalgsmedlem Leikvik, ved at personen som sitter på plass nr. 1 velges i 2/3 av sakene.14 Andre respondenter i Nygards materiale oppgir at retten tok en pause for at jurymedlemmene skulle få anledning til å snakke sammen før valget ble gjennomført.

For en ordførerordning basert på valg, bør det i den grad det er mulig søkes motvirket at det beror på tilfeldigheter hvem som velges. Lekdommerne bør så langt det er mulig gis anledning til å gjøre seg kjent med valgalternativene før valget tas.

Førstelagmann og utvalgsmedlem Nordén har opplyst at han i Agder lagmannsrett har praktisert en ordning hvor juryen trekker seg tilbake for å velge ordfører. Han antar at de fleste rettsformennene ved domstolen gjør det samme. Juryen får da beskjed om de skal trekke seg tilbake for at konfereringen skal være reell, samtidig som det understrekes at det ikke er ment som en føring om at de skal diskutere seg til enighet om en kandidat og at selve avstemningen er hemmelig. Erfaringen er at juryen i praksis samler seg om én kandidat som viser seg å være godt egnet. Utvalgsmedlem Elden har den erfaring fra de senere år at dette er blitt en vanlig fremgangsmåte i mange av lagrettesakene.

Lagrettefraksjonen går inn for at lagretten skal trekke seg tilbake, noe som legger til rette for at hvert enkelt medlem kan redegjøre for egen bakgrunn og erfaring og om de ønsker vervet. Selve valget bør skje som i dag, ved bruk av lukkede sedler for åpen rett. Står stemmene likt, bør valget avgjøres ved loddtrekning.

Spørsmålet er så på hvilket tidspunkt valget bør finne sted. I enkelte andre land skjer valget mot forhandlingenes slutt. Dette har to gode grunner for seg. For det første vil tiden som har gått, gi grunnlag for at hver enkelt kan gjøre seg opp en mening om hvem som vil være egnet til oppgaven. For det andre vil lagretten frem til dette tidspunkt være en enhet. På den annen side er det behov for en person som på vegne av lagretten kan ha kontakt med retten allerede fra forhandlingenes oppstart. Lagrettefraksjonen går inn for at det settes av tid tidlig i første rettsdag til ordførervalg. Fraksjonen ser ikke behov for et eget ordførerutvalg. Lagretten bør fritt kunne velge sin ordfører.

10.2.6 Redegjørelse for sakens problemstillinger og sentrale straffeprosessuelle prinsipper

10.2.6.1 Gjeldende rett

Rettens leder skal gjøre lagrettens medlemmer kjent med gangen i rettsforhandlingene og lagrettens oppgaver og ansvar.15 Vedkommende skal særskilt foreholde lagrettens medlemmer at de inntil lagrettekjennelsen er endelig avgitt, ikke må ha samtale eller forbindelse med noen annen enn retten når det gjelder saken, og at de ikke uten tillatelse av rettens leder må forlate rådslagningsrommet etter at de har trukket seg tilbake for å svare på de spørsmål som er stilt. Deretter skal lagrettens medlemmer avgi forsikring.16

Forhandlingene i jury- og meddomsrettssaker begynner med opplesning av tiltalebeslutningen.17 Rettens leder spør så tiltalte om vedkommende erkjenner seg skyldig og oppfordrer ham til å følge forhandlingen med oppmerksomhet. Deretter holder aktor et innledningsforedrag for å forklare hva som er gjenstand for tiltalen og kort nevne de bevis som vil bli ført. Forsvareren kan på begjæring få ordet til korte bemerkninger i tilknytning til det som aktor har uttalt. Deretter påbegynnes bevisførselen, hvor fornærmede som hovedregel forklarer seg først.18

10.2.6.2 Vurdering og anbefaling

En rekke strafferettslige problemstillinger forutsetter uvante vurderinger for lekfolk i lekdommerrollen. Konkretisering av sakens spørsmål og prosessuelle prinsipper tidlig under forhandlingene må derfor antas å være særlig nyttig, ved at lekdommere blir bevisst sakens problemstillinger og enklere kan stille relevante spørsmål. Det bør også redegjøres for saksopplegget og de ulike aktørenes rolle under forhandlingene.

Det er hensiktsmessig om rettens leder saksveileder lekdommerne etter partenes innledningsforedrag ved forhandlingenes oppstart – forsvarer bør benytte retten til bemerkninger og klargjøre saken fra tiltaltes side. Straffeprosessloven § 289 bør av hensyn til likebehandling endres, slik at forsvarer får rett til mer enn korte bemerkninger.

Rettens leder bør i alle saker redegjøre for uskyldspresumsjonen; fremheve at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, at dommerne ikke må være forutinntatte, at det kun er det som er bevisført kan tas i betraktning og at det må sees bort fra bevis som eventuelt avskjæres. Det bør minnes om forsikringen lekdommerne har avgitt, herunder at de har selvstendig ansvar for å bygge på egne erfaringer og verdier innenfor rammene av gjeldende rett. Lekdommerne må også gjøres oppmerksom at de etter at det er votert over skyldspørsmålet pikter å begrunne avgjørelsen.

Tiden en gjennomgang som beskrevet tar, må anses som en liten kostnad holdt opp mot verdien av at sentrale prosessuelle betingelser klargjøres på et tidlig stadium i prosessen. Gjennomgangen vil dessuten styrke hensynet til en offentlig rettspleie.

I enkelte saker kan det være behov for at rettens leder forbereder lekdommerne på at de i løpet av saken vil kunne få innblikk i forhold som kan oppleves ubehagelige. I slike saker bør rettens leder tilrettelegge for tilstrekkelig med pauser, og gi tilbud om å snakke igjennom saken etter forhandlingenes slutt.

10.2.7 Separate prosedyrer – skyld- og straffespørsmål

10.2.7.1 Gjeldende rett

Juryen har i dag til oppgave å avgjøre skyldspørsmålet, og derfor skiller forhandlingene mellom behandlingen av skyld- og straffespørsmål.

I meddomsrett er hovedregelen at spørsmålene behandles samlet, men retten har adgang til å beslutte at det skal forhandles særskilt om skyldspørsmålet eller enkelte deler av det.19 Det er sjeldent slik beslutning treffes.

10.2.7.2 Vurdering og anbefaling

Lagrettefraksjonen ønsker å videreføre at det under forhandlingene skilles mellom skyld- og straffespørsmål. Skillet bidrar til særlig konsentrasjon og fokus på sakens primære spørsmål: Hvorvidt de objektive og subjektive straffbarhetsvilkår er oppfylt. Enkelte studier kan tyde på at skillet mellom skyld- og straffespørsmål ikke alltid er klart forstått av lekdommere, se Strandberg punkt 4. Separate prosedyrer bidrar til å klargjøre innholdet i skillet.

Å skille mellom skyld- og straffespørsmål er viktig for forsvarets arbeidssituasjon. Uten skillet vil forsvaret i mange saker komme i den situasjon at det først må argumenteres for at tiltalte ikke har gjort som beskrevet i tiltalebeslutningen, for deretter å måtte underminere egen argumentasjon ved betoning av formildende omstendigheter, for eksempel ved å fremheve at hvis tiltalte finnes skyldig så hadde vedkommende gode grunner for å handle som vedkommende gjorde.

Skillet gir også en prosessøkonomisk gevinst ved at man slipper å forhandle om straffespørsmålet i saker der tiltalte frifinnes.

For noen sakstyper er det nær sammenheng mellom skyld- og straffespørsmål. Det at straffelovgivningen har en utforming som gjør at vurderingene under skyld- og straffespørsmål tidvis er likeartede, gjør ikke skillets funksjon mindre viktig.

Lagrettefraksjonen ser det ikke som et alternativ å gjøre adgangen til særskilt behandling valgfri slik ordningen er for dagens meddomsrettssaker.

10.2.8 Spørsmålsskrift, rettsbelæring m.m.

10.2.8.1 Gjeldende rett

Regler om utforming og bruk av spørsmålsskrift i jurysaker følger av straffeprosessloven §§ 363 til 369. Etter at bevisføringen om skyldspørsmålet er slutt stilles juryen spørsmål om det forhold som tiltalen omhandler.20 Spørsmålene klargjøres ved at aktor utformer utkast som forsvaret kommenterer. Endelig utforming utarbeides av rettens leder som forelegger spørsmålene for partene. Er det innsigelser mot utformingen tar retten den endelige avgjørelsen.21 Et spørsmål må bare gjelde én tiltalt, så vidt mulig bare ett straffbart forhold og bare én straffebestemmelse.22

Spørsmålene skal kunne besvares med et ja eller nei.23 Et hovedspørsmål skal, med mindre det gjelder forhold som ikke forutsetter straffeskyld, begynne med ordene: «Er tiltalte skyldig?». I spørsmålet tas inn den straffbare handlings rettslige merker og det gis en kort, men så vidt mulig nøyaktig beskrivelse av det forhold tiltalen gjelder, med opplysning om tid og sted.24 Skal lagretten avgjøre om det foreligger slike særlige omstendigheter som etter loven ville bringe forholdet inn under en strengere eller mildere straffebestemmelse, kan det stilles tilleggsspørsmål om dette. Spørsmålet skal bare besvares dersom det svares ja på det spørsmål som tilleggsspørsmålet knytter seg til.25 Rettens leder leser opp spørsmålene og hvert lagrettemedlem får utdelt avskrift.26

I tillegg til spørsmålene gir rettens leder et kort foredrag om bevisene i saken, en forklaring av spørsmålene, og gjennom en rettsbelæring forklares de rettssetninger som skal legges til grunn.27 Partene kan be om ytterligere forklaring om bestemte punkter. De kan også sette fram forslag om endringer i spørsmålene.28 Før juryen trekker seg tilbake til rådslagning kan partene forlange at særlig påpekte deler av redegjørelsen for rettssetningene skal føres inn i rettsboka.29 Slik nedtegning vil grunnlag for eventuell overprøving av lovanvendelsen.

I meddomsrettssaker er det, som følge av at domskonferansen er felles, ikke formell rettsbelæring, spørsmålsskrift eller bevisgjennomgang.

10.2.8.2 Vurdering og anbefaling

10.2.8.2.1 Utvalgsmedlemmene Elden, Jordal, Leikvik og Ryan

Oppsummering, spørsmålsstilling og rettsbelæring fremmer offentlighet, gir partene mulighet til å fremme eventuelle avvikende syn på de spørsmål det skal tas stilling til, og bidrar formodentlig til veloverveide beslutninger ved å gi en strukturert ramme for drøftelsene under rådslagningen.

Det er særlig tre forhold ved dagens rettsbelæring som tilsier at ordningen ikke bør videreføres. For det første er det et problem at den som hovedregel ikke nedtegnes, tas opp eller på annen måte sikres. Dette vanskeliggjør etterprøving. For det andre er det særlig i omfattende eller kompliserte saker et betydelig meningsinnhold som skal formidles, og det kan stilles spørsmål om det er mulig å oppfatte og huske alt innholdet. I nær tilknytning, er et tredje problem at rettens leder ikke er kjent med hvilket saksforhold som vil bli lagt til grunn. For å dekke de tenkbare alternativer, utformes rettsbelæringen tidvis slik at den tar høyde for lovens minimumskrav, noe som kan innebære at saken kompliseres og vidløftiggjøres unødvendig. Det at rettsbelæringen beveger seg inn i rettslig grenseland, forsterker faren for at ikke alt innholdet oppfattes, gir økt risiko for senere opphevelse basert sider ved rettsbelæringen som ikke har vært motiverende for resultatet, og kan være arbeidskrevende å utforme.

En annen side ved dette er at det ikke lenger kan være riktig eller nødvendig at rettens formann alene skal bestemme hvilken rettsoppfatning retten til slutt skal bygge på. Samtlige av rettens medlemmer bør ha en selvstendig plikt til å ta stilling til eventuelle juridiske spørsmål på samme måte som i en meddomsrett. Ved å frata rettsbelæringen sin sentrale plass, og samtidig fordre en begrunnet avgjørelse fra samtlige av rettens medlemmer, sikrer man at alle medlemmene får være med å avgjøre hvilken forståelse av rettsspørsmålene som er lagt til grunn. Dette gjør det også lettere for Høyesterett å foreta en etterkontroll av rettsanvendelsen slik den har funnet sted i den konkrete sak, og ikke ut fra en abstrakt rettsbelæring som dekker alle eventualiteter.

Medlemmene Elden, Jordal, Leikvik og Ryan går inn for delvis felles rådslagning forut for voteringen over skyldspørsmålet, se punkt 10.2.9. Behovet for rettsbelæring er ikke det samme hvis rettsreglene kan klargjøres under rådslagningen. Redegjørelse for rettsregler er enklest når man har holdepunkter for hvilket saksforhold som vil bli lagt til grunn, noe som taler for at fakta bør kun drøftes samtidig som rettsreglene klarlegges så langt dette lar seg gjøre. Hensynet til offentlighet vil bli ivaretatt ved at det holdes prosedyrer og ved at skyldspørsmålet begrunnes. Ordningen med rettsbelæring foreslås på denne bakgrunn ikke videreført. Dersom noen av rettens eller lagrettens medlemmer bygger sin avgjørelse på en avvikende rettsoppfatning, vil dette måtte synliggjøres i begrunnelsen for svaret på skyldspørsmålet.

Også spørsmålsutformingen i dagens jurysaker får tidvis en omfattende, og dermed uheldig utforming. Særlig i saker med mange handlingsalternativ vil spørsmålene kunne bli omfattende og kompliserte, se punkt 8.8.3. Holdt opp mot ordningen med rettsbelæring, gjelder imidlertid det fortrinn for spørsmålsskriftet at det medbringes under rådslagningen, hvor spørsmålene tjener som ramme for drøftelsene. Under en delvis felles rådslagning vil eventuelle uklare forhold i spørsmålsskriftet bli klargjort, og vurderingstemaene vil tilpasses den konkrete sak.

Medlemmene går inn for at rettens leder uten selv å ta stilling til skyldspørsmålet redegjør konsentrert for sakens problemstillinger i åpen rett før lagretten og retten trekker seg tilbake. Det foreslås at sakens hovedspørsmål og eventuelle subsidiære spørsmål formidles gjennom spørsmålsskrift, hvor det for hvert tiltalepunkt stilles spørsmål om 1) handlingen er begått, 2) om tiltalte har begått handlingen, 3) om tiltalte har begått handlingen med tilstrekkelig subjektiv skyld og 4) om tiltalte skal dømmes for å ha begått handlingen. Det må fremgå av spørsmålsskriftet at for å svare ja på spørsmål 4, må ingen av de foregående spørsmålene være besvart med nei, handlingen må rammes av et straffebud og det må heller ikke foreligge en straffrihetsgrunn (nødrett, nødverge etc.). En klargjøring av vilkårene for straffansvar gjennom spørsmålsstillingen, vil gi en hensiktsmessig ramme for rådslagningen og motvirke uriktige domfellelser. Spørsmålsskriftet vedlegges senere rettsboken med nøyaktige stemmetall.

10.2.8.2.2 Utvalgsmedlem Rehman

Utvalgsmedlem Rehman går inn for å videreføre dagens ordning, hvor lekdommerne er fullstendig atskilt fra fagdommere under rådslagningen.

Nødvendige og tilstrekkelige betingelser for skyldkonstatering må klargjøres for lagretten forut for rådslagningen, og ordningen med rettsbelæring, oppsummering og spørsmålsskrift foreslås derfor videreført. Spørsmålsstillingen bør gis en utforming som beskrevet av de øvrige medlemmene av lagrettefraksjonen.

Bruk av rettsbelæring og spørsmålsstilling har en rekke fordeler utover å klargjøre betingelsene for lagrettens drøftelse. Sentralt står muligheten for kontroll av at rettsreglene formidles korrekt og hensynet til at det ikke kan rettes ubegrunnet kritikk mot saksadministreringen.

Den tradisjonelle innvending om at meningsinnholdet i en rettsbelæring kan gå tapt under formidlingen, er det begrenset dokumentasjon for. Utvalgets lekdommerundersøkelse viser at lekdommerne opplever at de selv og de øvrige lekdommerne forstår rettsbelæring og spørsmålsskrift, se punkt 7.2.3.2. Selv om svarene naturligvis ikke er bevis for at det faktisk forholder seg slik at rettsbelæring og spørsmål er forstått, er det naturlig å anta at det ville gitt seg større utslag i svarfordelingen om det heftet formidlingsproblemer ved dagens ordning. Det relativt lave antallet tilsidesettelser av jurykjennelser, indikerer også at kommunikasjonssvikt ikke er et stort problem, se punkt 4.3.

Uansett gjør innvendingen om formidlingssvikt seg i begrenset grad gjeldende hvis det kreves at det i begge dommergrupper må være kvalifisert flertall for skyld og at skyldspørsmålet skal begrunnes, slik foreslått i punktene 10.2.10 og 10.2.11.

Rettsbelæringen bør sikres for at lovanvendelsen skal kunne kontrolleres, uavhengig av om rettsforståelsen senere blir begrunnet i forbindelse med svaret på skyldspørsmålet. Den bør sikres ved protokollasjon, særskilt opptak eller ved lyd- og/eller bildeopptak av forhandlingene.

10.2.9 Rådslagning

10.2.9.1 Gjeldende rett

I jurysaker påbegynnes rådslagningen etter at forhandlingene om skyldspørsmålet er avsluttet. Juryen tar med seg spørsmålsskriftet og trekker seg tilbake i enerom for rådslagning ledet av juryens ordfører.30 Juryen kan ta med seg bilder, tegninger, kart og andre gjenstander som er fremlagt under hovedforhandlingen. Skriftlige oppstillinger og andre skriftlige bevis som har vært fremlagt, kan den ta med når retten finner det hensiktsmessig. Forklaringer som tidligere er avgitt av tiltalte, vitner eller sakkyndige, bør den i alminnelighet ikke gis adgang til å ta med.31 Har juryen behov for ytterligere klargjøring av spørsmålene, av de rettssetninger som skal legges til grunn, av den fremgangsmåte som skal følges, eller finner den at spørsmålene bør forandres eller nye spørsmål stilles, vender den tilbake til rettssalen for at rettens leder kan foreta det som er påkrevd. Juryen kan også tilkalle rettens leder for å få veiledning om disse spørsmål.32

I meddomsrett trekker lagdommere og fagdommere seg i fellesskap tilbake for rådslagning og stemmegivning når forhandlingene er avsluttet.33

10.2.9.2 Vurdering og anbefaling

10.2.9.2.1 Utvalgsmedlemmene Elden, Jordal, Leikvik og Ryan

Et av argumentene som tradisjonelt er fremført for jury, er faren for at fagdommerne under lukket rådslagning skal påvirke lekdommerne, enten i form av konkrete føringer eller ved at lekdommerne finner det tryggest å stole på de profesjonelle dommere uten selv å gå ordentlig inn i spørsmålene som skal besvares. Dertil er det fremholdt at lekdommere kan finne det vanskelig å ta ordet i en diskusjon med profesjonelle aktører. Særlig for håndhevelsen av det strafferettslige beviskrav, er det antatt at fagdommerne vil kunne legge føringer på lekdommere. Lagrettefraksjonen deler bekymringene, og finner i noen grad støtte for disse i lekdommerundersøkelsen, hvor enkelte respondenter rapporter om urimelig og uheldig påvirkning, se punkt 7.2.3.1. Det bør derfor legges til rette for at lekdommerne tar selvstendig stilling til skyldspørsmålet i de alvorligste straffesakene.

Samtidig har det en særlig verdi at redegjørelse for rettsregler og spørsmålsskrift skjer i et samspill mellom fagdommere og lekdommere. Utdyping og klargjøring i fellesskap, gjør redegjørelsen mindre statisk og bundet enn dagens rettsbelæring og oppsummering. Felles rådslagning er særlig egnet til å få frem og få oppklart eventuelle uklarheter.

Medlemmene Elden, Jordal, Leikvik og Ryan har ved forslag til domstolsordning søkt en løsning som balanserer hensynene til selvstendighet og samarbeid, og foreslår at rådslagningen deles i to etapper. Lekdommere og fagdommere rådslår først sammen, før lekdommerne på at passende tidspunkt gis tid for seg selv ved at fagdommerne forlater rommet.

I rådslagningens første etappe skal sakens problemstillinger tematiseres med utgangspunkt i spørsmålsskriftet, herunder klargjøres nødvendige og tilstrekkelige betingelser av rettslig og faktisk art for skyld. Det primære siktemål er slik avklaring, og den nærmere bevisbedømmelse overlates rådslagningens andre etappe. Dersom det er avvikende oppfatninger knyttet til rettsanvendelsen, bør dette drøftes i rådslagningens første etappe. Rettens leder sin oppfatning skal ikke som i dag binde de øvrige medlemmer – det være seg fagdommere eller lagrettemedlemmer.

I rådslagningens andre etappe diskuterer og besvarer lekdommerne og fagdommerne spørsmålene hver for seg, men slik at lekdommerne kan påkalle fagdommerne ved behov. Den enkelte dommer avgjør hvilken lovforståelse vedkommende bygger på. Avvikende lovforståelser skal redegjøres for i den skriftlige domsbegrunnelsen, se punkt 10.2.11.2.

Med sikte på en best mulig meningsutveksling mellom dommerne og dommergruppene, bør det utformes en instruks om hvordan domskonferansen skal gjennomføres, se innspill til hva en slik instruksjon kan inneholde i punkt 10.2.20.

10.2.9.2.2 Utvalgsmedlem Rehman

Rehman mener at dagens ordning med full atskillelse mellom lek- og fagdommere under rådslagningen bør videreføres. Det er alltid fare for at fagdommerne under lukket rådslagning vil påvirke lekdommernes beslutning utover det som bør følge av veiledningsrollen. En dominerende rolle kan skyldes ulike forhold, for eksempel at enkelte lekdommere er autoritetstro, at lekdommerne under rådslagningen synes det er vanskelig å formulere og gi uttrykk for hva de tenker og mener i et juridisk språk overfor profesjonelle aktører, eller i ytterste konsekvens at fagdommerne utøver et urimelig press. Påvirkning vil i særlig grad kunne tenkes å virke inn på håndhevelsen av skjønnspregede bestemmelser, herunder det strafferettslige beviskrav.

Enkelte respondenter i utvalgets lekdommerundersøkelse oppgir å ha erfart urimelig eller uheldig påvirkning fra fagdommere i ulike dommersammensetninger, se punkt 7.2.3.1. Selv om det er usikkert hva den enkelte respondent har ment med «urimelig», «uheldig» og «påvirket», er essensen klar: Det rapporteres om press mot den enkeltes oppfatning og overbevisning. «Urimelig» og «uheldig» er såpass sterke uttrykk at det må antas at svarene gjenspeiler erfaring fra drøftelser som har gått ut over rammene for god diskusjon. Det at gruppen som rapporterer om slike erfaringer er i et klart mindretall, er i noen grad beroligende, men gir samtidig ingen sikkerhet for utbredelsen av fenomenet, ettersom en rekke straffesaker har en bevismessig og rettslig karakter som ikke innbyr til uenighet.

Det er naturligvis også risiko for at lagrettemedlemmer kan utøve urimelig eller uheldig press på øvrige medlemmer av lagretten. En tidligere undersøkelse underbygger at press forekommer, se Strandberg punkt 5.3. I lekdommerundersøkelsen ble det stilt spørsmål om lekdommerne under rådslagningen i jurysaker får sagt det de ønsker til de øvrige jurymedlemmene når det tas stilling til om tiltalte er skyldig. Svarene viser at de langt fleste respondentene opplever at de selv og andre kommer til orde under rådslagningen, se punkt 7.2.3.1. Holdt opp mot tilsvarende spørsmål for erfaringer fra meddomsrett, er det ikke holdepunkter for at situasjonen skulle være verre i jury enn i meddomsrett.

Lekdommerens selvstendige beslutningsmyndighet ivaretas best med full atskillelse under rådslagningen.

10.2.10 Votering

10.2.10.1 Gjeldende rett

Juryen under ledelse av ordføreren stemmer over de enkelte spørsmål i den orden de er stilt.34 Juryens medlemmer trekker lodd om rekkefølgen, men ordføreren stemmer alltid sist. Det kreves minst sju stemmer for svar som er til ugunst for tiltalte, og det skal tilføyes i svaret at det er gitt med flere enn seks stemmer.35 Det nærmere stemmetall skal ikke oppgis.

I meddomsrett settes retten med tre fagdommere og fire lekdommere, og avgjørelse av skyldspørsmålet til ugunst for siktede krever fem stemmer.36

10.2.10.2 Vurdering og anbefaling

Hensynet til å unngå uriktige domfellelser i de alvorligste straffesakene tilsier tilslutning fra et kvalifisert flertall av lekdommerne for å konstatere skyld. Det er ordningen i dagens jurysaker, men ikke i meddomsrett hvor skyld kan konstateres basert på stemmer fra tre fagdommere og to lekdommere.

For å sikre mot uriktige domfellelser bør det kreves at også et flertall av fagdommerne stemmer for skyld. I dag i jurysaker, har fagdommerne plikt til å tilsidesette lagrettens kjennelse hvis de mener at det ikke er ført tilstrekkelig bevis for straffeskyld, se punkt 3.3.2.7. Heller ikke i meddomsrett lar det seg gjøre å konstatere straffeskyld uten at også en fagdommer stemmer for skyld, men det er altså tilstrekkelig at én av tre fagdommere stemmer for skyld hvis fire lekdommere også gjør det.

Lagrettefraksjonen går inn for at det bør kreves 2/3- flertall i begge dommergrupper i de alvorligste straffesakene, et stemmekrav som også har vært motiverende for forslaget om antall dommere og dommersammensetning, se punkt 10.2.2. Med en sammensetning på ni lekdommere og tre fagdommere, innebærer det krav om at minst seks lekdommere og to fagdommere stemmer for skyld. Et slikt stemmekrav uttrykker en hensiktsmessig avveiing av hensynene til rettssikkerhet og effektivitet.

10.2.11 Begrunnelse for skyldspørsmålet

10.2.11.1 Gjeldende rett

I jurysaker består domsgrunnene for skyldspørsmålet i en henvisning til juryens kjennelse.37 I rettspraksis er det imidlertid lagt til grunn at det unntaksvis kan være nødvendig å begrunne avgjørelsen av skyldspørsmålet, se punkt 3.3.2.6. Begrunnelsen skal i så fall gis av fagdommerne, i forbindelse med beslutningen om å godta lagrettens kjennelse.38 Begrunnelsesplikten inntrer i tilfeller hvor begrunnelse er nødvendig for å gi domfelte og allmennheten et tilstrekkelig grunnlag for å etterprøve hvorfor han eller hun er kjent skyldig. Om det er behov for begrunnelse avhenger av om andre forhold forklarer domsutfallet. Normalt vil begrunnelsen under straffutmålingen kunne utformes slik at det ikke blir nødvendig at fagdommerne uttaler seg særskilt om skyldspørsmålet.

I meddomsrettssaker skal domsgrunnene for skyldspørsmålet bestemt og uttømmende angi det saksforhold retten har funnet bevist som grunnlag for dommen, og vise til det straffebud han dømmes etter.39 Kravene til domsgrunnene ved frifinnelse er mindre. Hvis siktede frifinnes, skal domsgrunnene angi de vilkår for straffeskyld som antas å mangle, eller de omstendigheter som utelukker straff eller annen rettsfølge som det er fremmet krav om.40 Både ved domfellelse og frifinnelse skal hovedpunktene i rettens bevisvurdering angis.41 Det skal opplyses i domsgrunnene om dommen er enstemmig, eller dersom det ikke er tilfellet, hvilke av rettens medlemmer som er uenige i domsslutningen, og hvilke punkter uenigheten gjelder.42 Det følger av bestemmelsens andre ledd at dommere som ikke er enige i domsslutningen eller domsgrunnene kan kreve inntatt i disse en redegjørelse for sin mening.

10.2.11.2 Vurdering og anbefaling

Hovedformålene med å gi skriftlig begrunnelse er å sikre reell og samvittighetsfull prøving, etterprøvbarhet og effektiv rett til overprøving, se punkt 8.4.

Lagrettefraksjonen går inn for at lekdommerne og fagdommerne møtes etter voteringen, og at dommergruppene formidler hverandre resultatene og hvilke rettslige og faktiske grunner som var avgjørende for stemmegivningen, før en av fagdommerne skriver en begrunnelse for det frifinnende eller fellende resultatet. Eventuelle dissenser begrunnes særskilt.

Voteringsresultatet og begrunnelsen for skyldspørsmålet inntas i rettsboken.

Det at det blir gitt begrunnelse på dette stadiet av prosessen skal i hovedsak tjene to formål. For det første vil dommernes visshet om at de rett etter at beslutningen er tatt må begrunne denne, formodentlig bidra til at prøvelsen blir samvittighetsfull og reell. For det andre vil begrunnelsen tjene som grunnlag for en eventuell straffutmålingsprosedyre.

Omfanget av begrunnelsen må være tilstrekkelig til å sikre de to ovennevnte hovedformål. Hvis tiltalte domfelles skal begrunnelsen inntas i dommen, hvor den kan utdypes ytterligere i forbindelse med begrunnelsen for straffutmålingen. Hvis tiltalte frifinnes er begrunnelsen endelig. I saker hvor det er avvikende oppfatninger om rettsanvendelsen, må sakens faktiske sider klarlegges i så stor grad som mulig, slik at saksforholdet kan vurderes opp mot den avvikende lovforståelse ved eventuell overprøving. Det er en fordel om dette kommer frem i begrunnelsen som ligger tettest opp til voteringen.

Hvis fagdommerne av grunnene som oppgis finner at lagrettens avgjørelse ikke er fremkommet på lovlig måte, eller at den er uklar, ufullstendig eller selvmotsigende, eller oppstår det tvil om svaret uttrykker lagrettens virkelige mening, bør lagretten oppfordres til å trekke seg tilbake til ny rådslagning og stemmegivning om det spørsmål mangelen knytter seg til. Etter dagens ordning vil slike forhold først komme frem etter at lagrettens kjennelse er avsagt. Det er en fordel at slike forhold avklares før svaret på skyldspørsmålet bekjentgjøres. Ordningen straffeprosessloven § 374 legger opp til foreslås derfor videreført, men med den endring at retten oppfordrer lagretten, og ikke pålegger den å trekke seg tilbake. Der denne adgangen er benyttet, må det fremgå av rettsboken.

Bruk av spørsmålsskrift vil bidra til effektiv rådslagning, votering og utforming av begrunnelse. I omfattende straffesaker vil det imidlertid måtte forventes at det tar noe tid å utforme begrunnelsen, hvilket kan tenkes å gå på bekostning av effektiv tidsbruk for øvrige aktører. Hensynet til å begrense tidsbruken, bør imidlertid gis begrenset gjennomslagskraft overfor den rettsikkerhetsgaranti som følger av at begrunnelsen forfattes nært opp til rådslagning og votering og at grunnlaget for det eventuelle straffespørsmålet klargjøres.

10.2.12 Anonymitet

10.2.12.1 Gjeldende rett

I jurysaker begrunnes skyldspørsmålet som hovedregel kun med en henvisning til juryens kjennelse, et ja eller nei.43 Dette innebærer at det eneste man vet om stemmefordelingen bak en ja-kjennelse, er at den er avsagt med minst syv stemmer, og om stemmefordelingen bak en nei-kjennelse at det var færre enn syv som stemte for skyld. Det er presisert i lovgivningen at det ikke i noe tilfelle opplyses hvordan lekdommerne har stemt under skyldspørsmålet.44

I meddomsrett oppgis stemmegivningen.

10.2.12.2 Vurdering og anbefaling

Det har vært hevdet at anonymitet for lagrettens stemmegivning er vanskelig å forene med at det gis begrunnelse. Lagrettefraksjonen ser ikke dette som et problem.

Det foreslås at ordningen med anonymitet videreføres, men slik at det nøyaktige stemmeforholdet mellom lekdommerne oppgis. For at anonymiteten skal bli reell, må den også gjelde ved avgjørelsen av straffespørsmålet. Fraksjonen går ikke inn for at fagdommernes stemmegivning skal være anonym.

I lekdommerundersøkelsen ble det stilt spørsmål om det er en fordel eller ulempe at stemmegivningen i jurysaker er hemmelig (spørsmål 25), se punkt 7.2.3.5. Svarfordelingen var slik:

Fordel

53,5 %

Ulempe

6,4 %

Fordel og ulempe

18,1 %

Uten betydning

21,9 %

Avhengig av hva de hadde svart ble respondentene bedt om å oppgi hva som etter deres mening gjør anonym stemmegivning best egnet og/eller uegnet. Begrunnelsene som ble gitt viser at en stor del av respondentene er bekymret for reaksjoner og represalier fra tiltalte og dennes miljø, se tilbakemeldinger på spørsmål 26 i vedlegg 2 til utredningen. Det synes imidlertid ikke å være faktiske forhold som indikerer slik fare, se punkt 8.5.3.

Avgjørende for at ordningen med anonymitet ønskes videreført, er hensynet til frie overveielser under rådslagningen. Anonymitet verner mot opinionspress i forkant og mot negative reaksjoner i etterkant av saken, og gjør det derfor mindre belastende å treffe upopulære avgjørelser. Særlig viktig er dette når det tas stilling til bestemmelser av skjønnsmessig karakter, og i sær det strafferettslige beviskrav. Behovet for å legge til rette for frie overveielser er formodentlig størst i de alvorlige straffesaker, saker som også er de som i hovedsak vies offentlig oppmerksomhet. Det at medlemmer av lagretten har bekymringer som de ovennevnte vil – uavhengig av om det er grunnlag for disse – kunne tenkes å virke negativt inn på rådslagning og stemmegivning om anonymitetsordningen ikke videreføres.

Fraksjonen mener det er rettssikkerhetsmessig ubetenkelig at lekdommerne ikke knyttes direkte til den enkelte stemme. Fagdommerne har anledning til å anmode lekdommerne om å rådslå på nytt, se punkt 10.2.1, og det skal gis begrunnelse som gir grunnlag for overprøving.

Det at det ved enstemmighet vil komme frem hva den enkelte har stemt, er ikke ideelt, men utgjør kun et begrenset inngrep i anonymiteten.

10.2.13 Tilsidesettelse

10.2.13.1 Gjeldende rett

Det følger av ordlyden i straffeprosessloven § 376 c at fagdommerne kan sette juryens kjennelse til side der det ikke er ført tilstrekkelig bevis for tiltaltes skyld. I rettspraksis er det imidlertid lagt til grunn, og begrunnet med grunnleggende rettssikkerhetshensyn, at retten skal sette til side skyldkonstateringer dersom det er rimelig tvil om skyld.

En nei-kjennelse er derimot bindende med mindre fagdommerne finner det «utvilsomt» at tiltalte er skyldig. Først da det gis adgang til tilsidesettelse, men det er ingen plikt.45 Ved ny behandling etter tilsidesettelse er retten satt med meddomsrett.46

I meddomsrettssaker har fagdommerne ingen tilsidesettelsesadgang, men det følger av stemmereglene at minst én fagdommer må ha stemt for skyld før noen kan finnes skyldig.

10.2.13.2 Vurdering og anbefaling

To ankebehandlinger i samme sak er belastende for sakens parter og ressurskrevende for domstolene. Utvalgets gjennomgang av tilsidesettelser i perioden 2005-2010 viser at det i gjennomsnitt tok noe over fem måneder før en sak med tilsidesatt nei-kjennelse kom opp på nytt og i gjennomsnitt fire og en halv måned før en sak med tilsidesatt ja-kjennelse kom opp på nytt, se punkt 4.3 og vedlegg 3.

Det at det føres dobbelt kontroll med skyldkjennelser bør ikke resultere i ny behandling, men være en integrert del av voteringsreglene. For fellende kjennelser sikres dette ved forslaget til stemmekrav, som innebærer at minst seks lekdommere og to fagdommere må stemme for skyld.

Ønsker man å videreføre fagdommernes adgang til å sette til side lagrettens nei-svar, kreves en særskilt tilsidesettelsesadgang tilsvarende den vi finner i dagens straffeprosesslov § 376 c.

Under forutsetning av at det innføres felles rådslagning og at svaret på skyldspørsmålet begrunnes, ser medlemmene Elden, Jordal, Leikvik og Ryan ikke behov for å opprettholde denne tilsidesettelsesadgangen. Det minnes om at adgangen til å tilsidesette frifinnende kjennelser ble innført da sakene kun ble behandlet i én instans, uten begrunnelse og uten kontakt mellom lekdommere og fagdommere under rådslagningen. Det ikke å åpne for tilsidesettelse avviker heller ikke fra dagens meddomsrettsordning, hvor det kreves fem av syv stemmer før skyld konstateres, og hvor det derfor skal avsies frifinnende dom der et flertall av lekdommerne stemmer for frifinnelse. Medlemmene er ikke kjent med at det er reist kritikk mot denne siden ved meddomsrettsordningen. En tredje rettsrunde med full bevisførsel vil lett kunne krenke kravet til en hurtig saksbehandlingstid i EMK art. 6 nr. 1, noe som bør unngås.

Utvalgsmedlem Rehman, som går inn for full atskillelse mellom fagdommere og lekdommere, mener at det i ekstraordinære og spesielle tilfeller kan tenkes behov for å sikre at frifinnelser ikke blir stående, for eksempel hvis det er åpenbart at lagretten har satt seg utover gjeldende rett. En mulighet for å sikre seg mot at slike avgjørelser blir endelige, er å videreføre ordningen straffeprosessloven § 376 c som regulerer tilsidesettelse av fellende kjennelser, men å fastslå at terskelen for tilsidesettelse skal legges høyere enn i dag – kun forbeholdt sjeldne tilfeller hvor det er klart at lagretten har gått på tvers av rettsordenen. Rehman ser imidlertid ikke behov for en slik bestemmelse. Svaret på skyldspørsmålet skal begrunnes, og det vil for de sjeldne situasjoner det er snakk om, være tilstrekkelig at Høyesterett gjennom overprøving eventuelt opphever avgjørelsen. Det er naturligvis mulig at en ny lagrette på nytt frifinner på uriktig grunnlag, men det vurderes unødvendig med en særregulering for slike eventuelle ekstraordinære tilfeller. Så vidt vites, har manglende innrettelse ikke vært et problem i meddomsrettsaker, hvor det er tilstrekkelig for frifinnelse at tre lekdommere stemmer for frifinnelse.

Det kan stilles spørsmål om fagdommerne i det hele tatt bør tilkjennegi voteringen, ettersom det følger av stemmereglene at fagdommerne ikke kan endre resultatet der et tilstrekkelig antall lekdommere har svart nei på skyldspørsmålet. Eller omvendt, at lekdommerne ikke trenger å bekjentgjøre voteringen, hvis de i lys av fagdommernes stemmegivning ikke kan endre resultatet. Hensynet til ansvarliggjøring av dommerne og hensynet til at også frifinnende avgjørelser bør begrunnes, tilsier imidlertid at begge dommergrupper oppgir stemmefordelingen og begrunner sine standpunkter.

10.2.14 Straffespørsmålet

10.2.14.1 Gjeldende rett

I jurysaker hvor tiltalte er funnet skyldig, og retten ikke avsier frifinnelsesdom eller setter kjennelsen til side, tas ved loddtrekning ut tre lagrettemedlemmer som sammen med ordføreren tiltrer retten ved avgjørelsen av spørsmålet om straff eller særreaksjon og spørsmålet om saksomkostninger.47

I meddomsrettssaker er rettens sammensetning den samme for alle spørsmål, 4 lekdommere og 3 fagdommere.

Straffespørsmålet avgjøres med alminnelig flertall.48 Står stemmene likt, gjelder ved avgjørelser om straff eller rettsfølger som nevnt i § 2 nr. 1 og 2, det som er gunstigst for siktede, ellers gjør formannens stemme utslaget. Er det flere enn to meninger når straff eller andre rettsfølger skal fastsettes, og ingen har flertall, legges de stemmer som er til siktedes ugunst sammen med de nærmest følgende inntil det blir stemmeflertall.49

10.2.14.2 Vurdering og anbefaling

Utmålingsspørsmålet kan være av den største betydning for den det gjelder. Det tilhører for eksempel straffespørsmålet om det foreligger grunner til at straffen kan settes ned eller forhøyes, og om det skal gis betinget dom. I enkelte sakstyper hører det dessuten til straffespørsmålet å foreta bevisbedømmelse som har stor betydning for omfanget av det straffbare forhold, for eksempel omfanget av narkotikaovertredelser eller omfanget av hastighetsoverskridelser i veitrafikksaker.

Bedømmelsenes karakter og valgmulighetene straffutmålingen byr på, taler for lekdommerdeltakelse, se punkt 9.7.3. Spørsmålet er om hele lagretten bør delta.

Enkelte forhold taler for å begrense antall deltakere. Et stort lekdommerkorps vil legge beslag på ressurser, og i større saker vil det kunne være vanskelig å finne tid til etterfølgende domskonferanser hvor alle har anledning til å møte. Det er uheldig om lekdommere motvillig pålegges å delta under straffutmålingen. Det at straffutmålingsnivået på mange områder følger av praksis og forarbeider, gjør det forsvarlig å begrense lekdommerinnslaget i noen grad.

Lagrettefraksjonen går likevel inn for at hele lagretten bør delta under straffutmålingen. Det gir best utnyttelse av menneskelige ressurser om erfaringer og verdier hos alle dommere som har overvært forhandlingene og som har kunnskap om saken, kommer til uttrykk under straffutmålingen. Selv om man i praksis ikke bevisfører hva som er gjort eller ikke gjort etter at skyldspørsmålet er besvart, tilligger bedømmelsen de som fastsetter straff. Det antas at det i alminnelighet er tilfredsstillende å få delta fullt ut når man som lekdommer allerede har viet tid og krefter ved å overvære forhandlingene, ikke minst må det gjelde hvis sakens egentlige hovedtema er knyttet til straffutmålingen.

Ved at samtlige medlemmer som har vært med å avgjøre skyldspørsmålet også er med på å avsi den endelige dommen, vil eventuell uenighet om faktum fremgå av selve dommen. Dette vil gjøre at ikke lenger Høyesterett ved ankeprøving vil måtte oppheve dommer fordi man er usikre på hvilket faktum noen av lagrettemedlemmene har bygget på. Dette vil gjøre det enklere ved overprøving å vite om lovanvendelsen er korrekt der den har hatt betydning i saken eller om en saksbehandlingsfeil har hatt betydning for resultatet.

Det å la lekdommere delta under straffutmålingen kan dessuten sikre mot frifinnelser som er motivert av frykt for at tiltalte skal få for streng straff om vedkommende kjennes skyldig.

Ressurshensyn taler ikke i vesentlig grad mot full deltakelse. Det er ikke ofte forhandlingene strekker langt ut i tid etter at skyldspørsmålet er avgjort.

Endelig nevnes at enkelte jurysystemer i andre land bygger på at lagretten deltar under straffutmålingen.

Det foreslås på bakgrunn av det ovennevnte at alle dommerne, ni lekdommere og tre fagdommere, deltar under straffutmålingen.

Lagrettefraksjonen ønsker ikke å videreføre dagens ordning hvor de som er blitt overstemt i skyldspørsmålet deltar under straffeutmålingen og legger flertallets avgjørelse av skyldspørsmålet til grunn.50 Fraksjonen går inn for at hver enkelt dommer skal stå ved sitt votum hele veien, slik at de som stemmer for frifinnelse stemmer for null i straff og dermed mildeste resultat. Det vil kunne innebære en samvittighetskonflikt for de aktuelle dommere om de pålegges på selvstendig grunnlag å stemme under straffutmålingen, se punkt 7.2.3.7. De som har stemt for frifinnelse deltar imidlertid i domskonferansen fullt ut, og kan der argumentere såvel prinsipalt som subsidiært, selv om de altså bare avlegger ett bevisresultat og en lovforståelse ved voteringen.

Anker over saksbehandlingen og lovanvendelsen avgjøres av fagdommerne alene.

10.2.15 Begrunnelse for straffespørsmålet

10.2.15.1 Gjeldende rett

Avgjørelsen av straffespørsmålet skal begrunnes.51 Domsgrunnene skal opplyse om de grunner retten har lagt vekt på ved fastsetting av straff og andre rettsfølger

Et lagrettemedlem som har stemt for frifinnelse i skyldspørsmålet, tar del i avstemningen om straff eller annen reaksjon.52

I jurysaker følger det av langvarig praksis at fagdommerne og de fire utvalgte lagrettemedlemmene i fellesskap som grunnlag for straffutmålingen også gir en beskrivelse av den handling som tiltalte er dømt for. I beskrivelsen av den straffbare handling må det blant annet tas stilling til hva som er funnet bevist om subjektiv skyld, og der spørsmålene til lagretten er utformet i alternativer bundet sammen med «og/eller», må det i handlingsbeskrivelsen angis hvilket handlingsalternativ som er funnet bevist. Det kan også være nødvendig å fastlegge omfanget av det straffbare forholdet nærmere.

Det følger av straffeprosessloven at i meddomsrett skal domsgrunnene ikke bare inneholde en beskrivelse av hva retten har funnet bevist, men også angi hovedpunktene i rettens bevisvurdering.53 Bestemmelsen kommer ikke direkte til anvendelse i jurysaker, men det er i praksis antatt at den bør anvendes analogisk for lagmannsrettens bevisvurdering under reaksjonsspørsmålet.

I domsgrunnene skal det opplyses om dommen er enstemmig, eller dersom det ikke er tilfellet, hvilke av rettens medlemmer som er uenige i domsslutningen, og hvilke punkter uenigheten gjelder.54 Det følger av bestemmelsens andre ledd at dommere som ikke er enige i domsslutningen eller domsgrunnene kan kreve inntatt en redegjørelse for sin mening. Det skal imidlertid ikke fremgå hvordan et lagrettemedlem har stemt i skyldspørsmålet.

10.2.15.2 Vurdering og anbefaling

Lagrettefraksjonen går inn for at skyldspørsmålet begrunnes før straffespørsmålet prosederes, se punkt 10.2.11. Den endelige domsbegrunnelsen forfattes etter at forhandlingene er avsluttet. Begrunnelsen for svaret på skyldspørsmålet bør utdypes og plasseres i en større sammenheng enn det som var nødvendig da begrunnelsen for svaret på skyldspørsmålet ble gitt. Kravene til begrunnelse bør være som etter gjeldende rett i meddomsrettssaker. Stemmefordelingen oppgis, men ikke hvordan det enkelte lagrettemedlem har stemt, se punkt 10.2.12.

I og med at lagrettemedlemmene skal få beholde sin anonymitet utad, vil det i dommer med avvikende oppfatninger av skyld- eller reaksjonsspørsmålet bli oppgitt hva fagdommerne navngitt stemte for, og deretter på formen at f.eks. «7 av lagrettemedlemmene har funnet følgende bevist:..., mens 2 av lagrettemedlemmene ikke fant forholdet bevist» og den nærmere begrunnelse innenfor de rammer som kreves av straffeprosessloven § 40. Dersom det igjen er avvikende begrunnelse innenfor stemmegivningen, skal dette redegjøres for fullt ut. Fraksjonen har her sett hen til den danske prosessordning i nævningesaker.

10.2.16 Sivile krav

10.2.16.1 Gjeldende rett

Adgangen til å få sivile krav behandlet sammen med ankebehandling av straffesak reguleres i straffeprosessloven kapittel 29. I jurysaker deltar ikke lekdommere ved avgjørelsen av sivile krav, noe som er begrunnet i hensynet å bevare anonymitet rundt stemmegivningen i straffesaken.

I meddomsrettssaker deltar lekdommere fullt ut ved behandlingen av sivile krav.

I sivile saker settes retten under hovedforhandlingen for tingrett med to meddommere dersom en av partene krever det eller retten finner det ønskelig.55 Selv om det i tvisteloven ikke er sagt at dette også gjelder for lagmannsretten, må partene også her kunne kreve retten satt med meddommere.56 Dertil kommer at retten etter eget skjønn kan sette retten med meddommere. Meddommerne skal være fagkyndige om hensynet til forsvarlig behandling av saken tilsier det.

10.2.16.2 Vurdering og anbefaling

Det er utvilsomt hensiktsmessig at sivile krav fremmes i forbindelse med straffesaksbehandling.

Også for avgjørelsen av sivile krav vil det være verdifullt å la lekdommernes erfaringer og verdier komme til uttrykk. Det er ofte så nær forbindelse mellom straffekravet og det sivile krav at det er naturlig å la samme dommergruppering avgjøre begge krav.

Når medlemmene under tvil likevel har kommet til at medlemmene av lagretten ikke bør delta ved behandling av sivile krav, skyldes det i hovedsak hensynet til en effektiv straffeprosess. Det domstolsapparat lagrettefraksjonen foreslår for de alvorligste straffesakene er såpass tungt og tilpasset straffeforfølgning at arbeidsoppgaver utover de strafferettslige, bør unngås. Dertil kommer at hensynet til en konsekvent rettspleie tilsier at domstolssammensetningen ikke bør bero på om man velger å forfølge krav i det straffe- eller sivilprosessuelle spor. Det å overlate behandlingen av sivile krav til fagdommerne, følger hovedregelen i tvisteloven.

10.2.17 Oppsummering

10.2.17.1 Hovedpunkter

I det følgende gjengis kort hovedbegrunnelsene for lagrettefraksjonens forslag holdt opp mot dagens jurysystem.

Forslaget viderefører sentrale sider ved dagens juryordning. For det første videreføres ordningen med separasjon under forhandlingene. Dette for å sikre klarest mulig fremstilling av saken og at saksopplysning skjer for åpen rett. For det andre videreføres separate prosedyrer for skyld- og straffespørsmål. Dette for å sikre klarhet i hvilke spørsmål det skal tas stilling til og for å sikre best mulige betingelser for forsvaret. For det tredje foreslås anonymitet for stemmegivningen til det enkeltes lagrettemedlem. Dette for å legge til rette for at overveielsene under rådslagningen foretas på friest mulig grunnlag.

Forslaget skiller seg fra dagens juryordning på en rekke punkter. For det første foreslås at lagretten settes med ni istedenfor ti lekdommere. Endringen er begrunnet i kravet til stemmeforhold. For det andre begrenses utskytingsretten ved at det kalles inn færre lekdommere. Endringen er begrunnet i hensynet til lekdommernes tidsbruk. For det tredje endres betingelsene for valg av ordfører. Endringen er begrunnet i hensynet til å klargjøre hvilke kandidater som er egnede før valget tas. For det fjerde foreslås større grad av klargjøring av saken og sentrale straffeprosessuelle prinsipper i starten av forhandlingene. Endringen er begrunnet i hensynet til å sikre lekdommerne best mulig forutsetninger for å følge forhandlingene. For det femte foreslås at tilsidesettelsesadgangen avskaffes. Endringen foreslås for å unngå at fornærmede og tiltalte må vente på endelig avgjørelse. Til erstatning for tilsidesettelsesordningen rettet mot ja-kjennelser, foreslås at det for å konstatere skyld kreves kvalifisert flertall både i lagretten og blant fagdommerne. Ordningen med tilsidesettelser av nei-kjennelser avskaffes, men avgjørelsene vil kunne overprøves basert på domsbegrunnelsen. For det sjette foreslås at svaret på skyldspørsmålet begrunnes av lekdommere og fagdommere i fellesskap etter votering. Endringen er begrunnet i hensynene til å sikre reell og samvittighetsfull prøving, etterprøvbarhet og effektiv rett til overprøving. For det syvende foreslås at hele lagretten deltar i behandlingen av straffespørsmålet. Endringen er begrunnet i at det også for straffespørsmålet er av stor betydning at lekdommernes erfaringer og verdier kommer til utrykk.

Lagrettefraksjonen er delt i spørsmålet om det skal være separasjon under rådslagningen. Medlemmene Elden, Jordal, Leikvik og Ryan går inn for en todelt rådslagning, hvor den første delen gjennomføres av lekdommere og fagdommere i felleskap. Medlemmene ser det som en fordel om innholdet av rettssetninger og spørsmålsskrift kan klargjøres i fellesskap, blant annet fordi man da unngår bruk av kompliserende rettsbelæringer.

Medlemmet Rehman ønsker full separasjon under rådslagningen for å sikre at lekdommerne avgjør skyldspørsmålet på selvstendig grunnlag.

10.2.17.2 Forholdet til nævnigeordningen m.m.

I den senere tids jurydebatt er det vist til den danske nævningeordning som en mulig modell for ny domstolssammensetning i de alvorligste straffesakene. Det danske system er redegjort for i punkt 6.3.1.1.

Gjeldende danske ordning overtok for et system som var nokså likt dagens norske jurysystem, men med den forskjell at den tidligere danske nævningeordning var første og siste instans for avgjørelse av skyldspørsmålet. Et av hovedformålene med den danske reformen var at svaret på skyldspørsmålet skulle begrunnes. Likheten mellom systemene, og det at behovet for begrunnelse også står sentralt for lagrettefraksjonens forslag til domstolsordning, gjør det nærliggende å sammenligne forslaget med den danske ordningen.

Forslagene til lagrettefraksjonen har flere paralleller til det danske systemet: Lek- og fagdommere sitter og opptrer atskilt under forhandlingene, det holdes separate prosedyrer for skyld- og straffespørsmål, antall dommere er det samme, kravet til stemmeforhold for skyldspørsmålet er det samme, og skyldspørsmålet skal begrunnes før forhandlingene fortsetter.

Forslaget innebærer en styrking av lekdommernes posisjon i forhold til det danske systemet ved bruk av spørsmålsskrift, separat rådslagning, og ved at alle stemmer teller likt under straffutmålingen.

Forslaget til medlemmet Rehman som ønsker separat rådslagning, men felles begrunnelse, har en viss likhet med den spanske juryordningen hvor juryen begrunner kjennelsen og er gitt adgang til å få bistand av en sekretær ved behov, se punkt 6.2.5, men større likhet til det belgiske systemet hvor fagdommerne og lagretten utformer en begrunnelse i fellesskap som lagretten godkjenner som dekkende, se punkt 6.2.6. Forslaget til medlemmene Elden, Jordal, Leikvik og Ryan har i tillegg likhetstrekk til den franske ordningen, hvor man benytter spørsmålsskrift og har felles rådslagning, men voterer separat, se punkt 6.3.2, og til den østerrikske ordningen, hvor lagretten kan beslutte at fagdommerne skal være til stede under rådslagningen for å klargjøre rettslige og faktiske forhold, og det i praksis er vanlig at første del av rådslagningen skjer i fellesskap med sikte på avklaring av rettssetninger og spørsmål, se punkt 6.2.4. Etter østerriksks rett er lagretten heller ikke bundet av redegjørelsen for rettssetningene som gis av retten.

10.2.18 Saker som bør behandles med lagrette

10.2.18.1 Problemstilling

Det fremgår av punkt 2.1.1 i utvalgets mandat at dersom utvalget går inn for å videreføre lagretteordningen, skal det vurderes hvilke saker som i tilfelle bør behandles med lagrette, herunder skal utvalget særlig vurdere om saker om grov korrupsjon etter straffeloven § 276 b bør omfattes av ordningen.

Temaet i det følgende er først hvilke forhold som kan begrunne at enkelte saker går for lagrette, og andre ikke. Dernest tematiseres hvilke kriterier som best sikrer at ønskede sakstyper omfattes. Saker etter straffeloven § 276 b og enkelte andre sakstyper drøftes særskilt.

10.2.18.2 Gjeldende rett

Det følger av straffeprosessloven § 352 første ledd at lagmannsretten i bevisanker som hovedregel skal settes med lagrette i saker med mer enn seks års strafferamme. Saker hvor strafferammen er over seks år på grunn av gjentakelse, sammenstøt av forbrytelser, straffeloven § 60 a eller § 232 medfører ikke jurybehandling, jf. straffeprosessloven § 352 tredje ledd. Bevisanker i saker med lavere strafferamme behandles i meddomsrett med fire lekdommere.

Hovedregelen om jurybehandling for saker med strafferamme over seks år fravikes i to retninger. Først er det gjort unntak for saker hvor tiltalen gjelder overtredelse av straffeloven kapittel 8 eller 9 om rikets sikkerhet mv., saker hvor tiltalte var under 18 år da forbrytelsen ble begått og påtalemyndigheten ikke vil påstå eller det er idømt fengsel i mer enn 2 år, og saker som behandles på nytt etter at juryens kjennelse er tilsidesatt. Dernest avgjør juryen straffbare forhold med lavere strafferamme enn seks års fengsel der slike forhold er forent i én sak sammen med forhold som skal jurybehandles, jf. straffeprosessloven § 353 andre ledd nr. 1.

Saker med over seks års strafferamme gir tiltalte ubetinget rett til ankeprøving, jf. straffeprosessloven § 321 tredje ledd. Bevisanker forøvrig kan nektes fremmet når retten finner det klart at anken ikke vil føre frem, jf. straffeprosessloven § 321 andre ledd. For begge saksgrupper gjelder at anke fra påtalemyndigheten som ikke er til gunst for siktede kan nektes fremmet når retten finner at anken gjelder spørsmål av mindre betydning, eller at det ellers ikke er grunn til at anken blir prøvd.

10.2.18.3 Sakstall

Ankebehandling som omhandlet bevisvurderingen under skyldspørsmålet (bevisanker) fordelte seg slik mellom jury og meddomsrett for årene 2006-2010:

Tabell 10.1 Behandlede jurysaker (2006-2010)

2006

2007

2008

2009

2010

Agder

48

35

42

35

36

Borgarting

141

136

116

115

135

Eidsivating

30

25

24

28

29

Frostating

25

27

27

31

17

Gulating

59

66

60

59

62

Hålogaland

30

28

35

24

35

Totalt

333

317

304

292

314

Tabell 10.2 Behandlede bevisanker i meddomsrett (2006-2010)

2006

2007

2008

2009

2010

Agder

61

65

59

82

86

Borgarting

99

110

74

80

101

Eidsivating

33

34

26

22

23

Frostating

52

55

45

49

37

Gulating

65

57

65

79

102

Hålogaland

48

45

44

64

59

Totalt

358

366

313

376

408

Dette gir et årlig gjennomsnitt på 312 jurysaker og 364 meddomsrettssaker, hvilket vil si at 46 % av ankene som retter seg mot bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og undergis realitetsbehandling gikk for jury. I samme periode tok lagmannsrettene gjennom ankesilingsprosessen i gjennomsnitt stilling til 3689 anker over skyldspørsmålet per år.57

10.2.18.4 Kriterier for lagrettebehandling

10.2.18.4.1 Bør det være et skille?

Tradisjonelt er det at noen saker går for jury og andre ikke, begrunnet i ressurs- og effektivitetshensyn, se punkt 5.4.3.2.

Omfanget av antall ankebehandlinger avhenger av kriteriene for ankebehandling. Det faller utenfor utvalgets mandat å vurdere disse. Velger man én domstolssammensetning for ankeprøving av skyldspørsmålet, vil man etter gjeldende ankesilingskriterier måtte påregne at 670 ankebehandlinger i året skal avgjøres av denne. Med utgangspunkt i dagens system, vil merkostnadene ved å la alle bevisanker gå for lagrette bero på hva det koster å la i gjennomsnitt 364 årlige saker meddomsrettssaker gå for lagrette. Kostnadene vil i hovedsak følge av bygningsmessige endringer som må til for å få plass til domstolssammensetningen og økt innslag av lekdommere. I punkt 9.8.4 er det redegjort for de bygningsmessige forhold i saler som i dag brukes til jury. Det vil være større utbyggingsbehov om meddomsrettssalene skal tilpasses lagrette, noe som indikerer betydelige kostnader. Kostnadene for bruk av lagrettemedlemmer fremgår i kapittel 12.

Lagrettefraksjonen mener effektivitets- og ressurshensyn tilsier at omfanget av lagrettesaker bør søkes holdt innenfor det antall saker som i dag går for jury. Terskelen for lagrettebehandling bør imidlertid ikke settes høyere enn at sikres et visst volum på sakene i alle lagmannsrettene. Hvis lagretten kun trer i kraft ved sjeldne anledninger, må det antas at kvaliteten på behandlingen vil svekkes. Hvilke saker som bør gå for lagrette redegjøres for i de følgende punkter.

10.2.18.4.2 Mulige kriterier

Ved fastsettelse av kriterier for hvilke saker som bør gå for lagrette, synes det nærliggende å se hen til det særlige bidrag lekdommere gir i straffesaksbehandlingen gjennom bruk av erfaringer og verdier. En slik tilnærming peker mot to mulige sondringskriterier.

Det er mulig å forbeholde lagrettebehandling for «kjernestraffesaker». Med «kjernestraffesaker» menes forbrytelser som er av en slik karakter at det må forventes at allmennheten er godt kjent med de problemstillinger anvendelsen av straffebudet avstedkommer. Det kan kanskje hevdes at forsettlige volds- og vinningsforbrytelser er sakstyper med bevistema som i særlig grad forutsetter alminnelig erfaring. Utenfor kjernestrafferetten faller saker som forutsetter faktiske bedømmelser av mer teknisk karakter, typisk militære straffesaker i krigs- og fredstid, terrorsaker og krigsforbrytelser.

En annen mulighet er å forbeholde lagretten for straffebud med vilkårsledd som i særlig grad forutsetter verdivurderinger, typisk uaktsomhetsbedømmelser. Det å forbeholde lagrettebehandling for slike saker, vil sikre et særlig gjennomslag for lekfolks verdier i rettspleien. Den svenske juryordningen som er forbeholdt saker om trykkefrihet og ytringsfrihet kan sies å falle inn under denne saksgruppen, se punkt 6.2.8, tilsvarende gir saker som omhandler lovovertredelser av politisk art rett på nævningebehandling i Danmark, se punkt 6.3.1.1.

Sondringskriterier som de to ovennevnte er mulige. Det synes imidlertid vanskelig å fastsette egnede og klare kriterier for hvilke sakstyper som kan sies å være «kjernestraffesaker» og/eller innbyr til særlige verdivurderinger. Trolig vil en rekke grensespørsmål oppstå. Og, selv om man klarer å skille ut enkelte saksgrupper, vil det kunne forekomme at lekfolks erfaringer ikke gjør seg gjeldende i det konkrete tilfellet, eller omvendt, at lekfolk vil kunne ha særlig erfaringsgrunnlag knyttet til en konkret sak som faller utenfor. Dette gjør disse og lignende kriterier lite egnet som sondringskriterier for lagrettebehandling.

I de meste alvorlige sakene står mest på spill for tiltalte. Uansett om man begrunner bruk av lagrette med hensynet til rettssikkerhet, demokrati eller annet, synes de handlinger hvor samfunnets misbilligelse er størst å være et godt utgangspunkt for å skille ut sakene som bør gå for lagrette, ettersom hensynene som begrunner ordningen i særlig grad gjør seg gjeldende for disse sakene, se punkt 10.2.1. Spørsmålet er om sakens alvorlighet bør fastslås ved å se hen til de interesser straffebudet verner, den konkrete straffetrusselen eller begge deler. Dernest er spørsmålet hvilken grad av alvorlighet som bør kreves.

10.2.18.4.3 Sakens alvorlighet

Strafferamme som vilkår for lagrettebehandling

I dag avgjør straffebudets strafferamme om en sak skal gå for jury. Spørsmålet er om strafferammekriteriet utgjør et tilstrekkelig finmasket nett for å skille ut de alvorligste saker.

Strafferammen uttrykker lovens samlede straffetrussel ved å oppgi intervallet mellom korteste og lengste fengselsstraff som kan idømmes for en lovovertredelse. Straffebudets ordinære strafferamme suppleres ofte av en sidestrafferamme for særlige typetilfeller.

Strafferammene tjener en rekke ulike funksjoner. Sentralt står signalfunksjonen som innebærer at strafferammene uttrykker en verdivurdering av de interesser straffebudet er satt til å verne, herunder graden av misbilligelse av de straffbare handlingene, handlingenes farlighet og/eller skadelighet og skyld.58

Strafferammene tjener som veiledning ved straffutmålingen ved at de gir et signal om utmålingsnivå for de mest alvorlige og de mildeste overtredelsene man kan tenke seg av et straffebud. For overtredelser i gjennomsnittsnivået gir ikke strafferammen, i hvert fall ikke hvis den er vid, særlig veiledning. Domstolene har derfor i utgangspunktet stor grad av valgfrihet, men er bundet av utmålingsprinsipper. I straffeloven av 2005 er prinsippene for straffutmåling kodifisert i §§ 78 og 79. I den senere tid er dessuten domstolenes frihet begrenset som følge av at lovgiver for en rekke lovbrudd har fastsatt i forarbeider hva som skal være normalt straffenivå for overtredelser. Til eksempel fremgår det i forarbeidene til straffeloven av 2005 at det skal det etableres et nytt straffenivå for seksuell omgang og kvalifisert seksuell handling med barn under 14 år (voldtekt av barn under 14 år), og det heter:

«Departementet mener normalstraffenivået … bør være rundt fengsel i 4 år. Det helt klare utgangspunktet er at straffen skal være ubetinget.
Der det foreligger skjerpende omstendigheter, må straffenivået være høyere.
Det skal sterke formildende omstendigheter til for å utmåle en mildere straff enn fengsel i 4 år.»59

Det at strafferammen ofte vil ta høyde for ekstraordinære tilfeller, tilsier at den ikke nødvendigvis gir den beste veiledning for sakstypens alminnelige alvorlighetsgrad.

Strafferammene er ikke alltid et resultat av bevisst styring på bakgrunn av de til enhver tid rådende samfunnsforhold.60 Et eksempel er straffelovens kapittel 17 om pengefalsk, hvor bestemmelsene har høye strafferammer og krav om minstestraff. Rammene kan forklares med tidligere tiders samfunnsforhold og behovet for å etablere tillit til pengeøkonomien, en begrunnelse som ikke treffer fullgodt overfor ungdom som produserer et mindre antall pengesedler med omsetningshensikt. Høyesterett har i slike saker unngått urimelige utslag av bestemmelsene ved å gjøre hele eller store deler av straffen betinget.61 Slingringsmonnet mellom alvorlige og mindre alvorlige forhold bli noe mindre når straffeloven av 2005 trer i kraft, ettersom man i forbindelse med straffeloven av 2005 har hatt en gjennomgang av strafferammer hvor man har søkt å rette opp skjevheter i strafferammer og straffutmålingsnivået mellom ulike kategorier av kriminalitet.62

Om en sak skal gå for jury avgjøres ved å se hen til straffebudet selv, og ikke det i tiltalen beskrevne hendelsesforløp, med mindre loven uttømmende angir hvilke skjerpende omstendigheter som medfører høyere strafferamme. Dette er en sondring som i liten grad reflekterer straffverdighet. Straffeloven § 132 a om motarbeiding av rettsvesenet er et eksempel på en bestemmelse hvor skjerpende omstendigheter ikke konkretiseres, og hvor alle saker skal jurybehandles fordi strafferammen der det foreligger skjerpende omstendigheter er ti år. Dette har medført at en rekke mindre alvorlige forhold har gått for jury.63 Et annet eksempel på sprik mellom øvre strafferamme og utmålingspraksis gir straffeloven § 168 om falsk anklage som, dersom det innebærer anmeldelse av en forbrytelse, setter øvre strafferamme til 8 år. Straffeloven § 162 andre ledd om grove narkotikaforbrytelser har strafferamme som medfører også at en del mindre alvorlige tilfeller jurybehandles, og rettspraksis viser at bestemmelsen dekker svært ulike mengder narkotika og ulike typer handlinger, fra kortvarig uprofesjonell oppbevaring til godt organiserte distribusjonsnettverk.64

Øvrige prosessuelle virkninger av strafferammer har resultert i at enkelte straffebud er gitt høy strafferamme. Også her kan straffeloven § 132 a om motarbeiding av rettsvesenet tjene til illustrasjon. Utmålt straff for overtredelse av bestemmelsen vil ofte være i den nedre enden av straffeskalaen. Strafferammen på ti år ble gitt ut fra ønske om tilgang til etterforskningsmetoder: «Departementet ser det som viktig at strafferammen er så høy at det blir mulighet til å bruke ekstraordinære tvangsmidler som krever at strafferammen er 10 år».65 Strafferammen ble endret selv om man var bevisst at slike saker da ville gå for jury. Tilsvarende var behovet for etterforskningsmetoder en del av begrunnelsen for strafferamme på ti år for grov korrupsjon.66

Det kan legges til at det at strafferammen avgjør om overtredelser skal jurybehandles, har hatt betydning for fastsettelse av strafferammer. Dette kan illustreres med et ferskt og relativt spesielt lovforslag. Med sikte på å foregripe et høyere straffenivå i straffeloven av 2005 før loven trer i kraft, foreslo departementet blant annet å øke den øvre strafferammen for forbrytelse mot straffeloven § 229 annet straffalternativ fra fengsel i inntil seks år til fengsel i inntil åtte år. Tilsvarende for straffeloven § 219 andre ledd om grov mishandling i nære relasjoner.67 Lovendringen ville gitt ubetinget ankerett og jurybehandling. Etter å ha blitt gjort oppmerksom på de økonomiske og administrative konsekvenser lovendringen ville få, foreslo departementet for justiskomiteen at de forhøyde strafferammene ikke burde vedtas. Det fikk den spesielle følge at opposisjonen stemte for forslaget i proposisjonen, mens regjeringspartienes representanter stemte mot.68 Dette illustrerer at andre forhold enn rene straffverdighetsbetraktinger har vært bestemmende for hvilke saker som i dag går for jury.

Lagrettefraksjonen ser det slik at strafferammer er egnet utgangspunkt for hvilke lovbrudd som har en alvorlighet som tilsier lagrettebehandling, ettersom de uttrykker en verdivurdering av de interesser straffebudet er satt til å verne, herunder graden av misbilligelse av de straffbare handlingene, handlingenes farlighet og/eller skadelighet og skyld. Vurderes alvorligheten fra tiltaltes ståsted – straffeforfølgningens konkrete alvorlighet – strekker ikke strafferammene til som målestokk.69 Lagrettefraksjonen vurderer det derfor hensiktsmessig i tillegg å se hen til hva den enkelte risikerer av straff.

Tidligere utmåling og/eller ny påstand som vilkår for lagrettebehandling

I forbindelse med prosjektet «Hurtigere straffesaksbehandling» ble det i 2000 nedsatt en arbeidsgruppe, «Arbeidsgruppe II», som skulle foreslå tiltak for effektivisere straffesaksbehandlingen.70 Arbeidsgruppen foreslo, basert på en oppfatning om at jurybehandling er mer ressurskrevende enn meddomsrettsbehandling, å redusere antall jurysaker til fordel for meddomsrett, ved å innføre som tilleggsvilkår for jurybehandling at enten påstått eller idømt straff i første instans overstiger fire år. Det ble lagt til grunn at konkret strafferesultat i større grad enn straffebudets generelle strafferammer tydeliggjør forholdets alvorlighetsgrad.71 Departementet var enig i at kriteriene utmåling i kombinasjon med strafferammer gir det beste målet på grovheten og alvoret i en konkret straffesak.72

Dagens system har allerede en slik ordning i unntaksbestemmelsen som fastslår at saker som ellers skal gå for jury, likevel ikke skal jurybehandles hvis tiltalte var under 18 år da forbrytelsen ble begått og påtalemyndigheten ikke vil påstå eller det er idømt fengsel i mer enn 2 år.

I Danmark er adgangen til nævningebehandling som hovedregel begrenset til saker med straffepåstand på over fire år, særreaksjon eller forvaring, se punkt 6.3.1.1.

Arbeidsgruppe II foreslo at det skulle foretas en samlet bedømmelse ved fastsettelse av påstått eller utmålt fengselsstraff:

«Også omstendigheter som at saken omfatter flere forhold, at det foreligger særlig skjerpende omstendigheter og hvor tidligere reststraffer trekkes inn ved straffutmålingen, kan lede til at vilkåret om påstått eller idømt straff blir oppfylt. Etter arbeidsgruppens oppfatning taler gode grunner for at det i slike tilfeller blir benyttet jury i lagmannsretten. Tilsvarende bør gjelde hvor den påankede dom er en etterskuddsdom, og hvor det er gitt særskilt straff, jf. straffeloven § 64. Straffene i de to dommene bør da legges sammen.»73

Departementet tok ikke stilling til hvorledes man burde håndtere tilfellene med etterskuddsdom.74

Et alvorlighetskriterium som baseres på alvoret for tiltalte, tilsier at alle forhold som indikerer skjerpet alvorlighet tas i betrakting ved valg av domstolssammensetning, herunder fellesstraff. For tiltalte vil det ha mindre betydning hvorledes straffelovgivningen systematiserer og utformer straffebud og hvilke prosessuelle følger utformingen avstedkommer. Selv om det i noen grad vil kunne bero på tilfeldigheter om saker forenes til felles behandling og det i saker med fellesstraff kan være mindre alvorlige forhold som gjør at man kommer over grensen, er det ikke desto mindre den samlede straff som representerer alvoret for tiltalte. Det å ta utgangspunkt i samlet straffepåstand vil også være praktisk, fordi man da slipper den nærmest umulige oppgave det er å dissekere straffutmålingen. Med krav til en viss strafferamme i tillegg, sikres at minst et av forholdene er betraktet generelt alvorlig.

Spørsmålet er om det bør tas utgangpunkt i aktuell straffepåstand eller utmålingen i første instans.

Mot å la tingrettens straffutmåling bestemme hvilke saker som skal gå for lagrette, taler det at det kan være betydelig forskjell mellom tiltalebeslutning og straffepåstand og dom. Et ytterpunkt til eksempel: Hvis påtalemyndigheten anker etter frifinnelse, vil tingrettsdommen være lite egnet som indikator for hvilken straff tiltalte risikerer under ankebehandlingen.

Dersom straffepåstanden for lagmannsretten legges til grunn som indikator på sakens alvorlighet, gjenspeiles påtalemyndighetens aktuelle og bearbeidede oppfatning av sakens alvor. Dette er ordningen for unntaksbestemmelsen hvor den siktede var under 18 år da forbrytelsen ble begått, jf. straffeprosessloven § 252 andre ledd nr. 2. Denne regelen ble imidlertid innført da de alvorlige straffesakene begynte direkte i lagmannsretten, hvor man ikke hadde annet å ta utgangspunkt i.

Hvis domstolssammensetningen avhenger av påstanden, vil påtalemyndigheten i grensetilfeller kunne velge domstolssammensetning ved å styre påstanden over eller under fastsatt grense. Det er uheldig om den ene part er i posisjon til å velge om saken skal gå for meddomsrett eller lagrette. Dette vil imidlertid kun gjelde i grensetilfeller, og man må forutsette at påtalemyndigheten innretter seg lojalt etter de grenser lovgiver gir.

Påtalemyndigheten bør uansett gis anledning til å endre signalisert straffepåstand hvis sakens utvikling tilsier endret påstand. For å begrense at påstandsfastsettelse i grensetilfeller ikke styres av ønsket domstolssammensetning, bør det imidlertid kunne påvises konkrete endringer. Lagrettefraksjonen ser ikke behov for en nærmere regulering av dette spørsmål, også her må det forutsettes at påtalemyndigheten innretter seg lojalt.

Lagrettefraksjonen ser det slik at den høyeste straff av påtalemyndighetens påstand for lagmannsretten og tingrettens utmåling, gir den sikreste indikator for forholdets største alvor.

Forslag til vilkår for lagrettebehandling

Dagens kriterie for hvilke saker som skal jurybehandles, innebærer at enkelte mindre alvorlige forhold går for jury. Lagrettefraksjonen mener at et skille som bygger på strafferammer hvor bestemmelser om forhøyelse av maksimumsstraff tas i betraktning, kombinert med krav om en viss utmåling, vil sikre at det er alvorlige saker som omfattes. Man kan saktens fremdeles stille spørsmål om hvorfor to saker med en måneds forskjell i straff skal behandles med ulike domstolssammensetninger. Men skal det først trekkes et skille, vil det alltid kunne oppstå grensetilfeller. Det kan ha mindre betydning hvilken domstolssammensetning som behandlet den ene eller annen sak, men over tid vil det ha en særlig verdi å ha et lagrettesystem som behandler de alvorligste sakene.

Lagrettefraksjonen vurderer det hensiktsmessig basert på straffeloven av 1902 å videreføre dagens strafferammekrav for jurybehandling – fengsel i mer enn seks år.

En sammenligning mellom strafferammer i straffeloven av 1902 og straffeloven av 2005, holdt om mot hvilke saker som i praksis jurybehandles, viser at et slikt krav ikke innebærer vesentlige endringer fra dagens rettstilstand når den nye loven trer i kraft. En kategori straffbare forhold som utgjør en del saker og som i dag går for meddomsrett og som vil gå for lagrette etter den nye loven, er grov legemsskade etter straffeloven § 229 andre ledd, som følge av at strafferammen heves fra fengsel i seks år til fengsel i ti år.

Andre eksempler på bestemmelser som vil få over seks års strafferamme når 2005-loven trer i kraft fullt ut, er grov uaktsom voldtekt etter straffeloven § 192 fjerde ledd første punktum ( § 294), kjønnslemlestelse med skadefølge etter kjønnslemlestelsesloven § 1 (§ 285), grovt skadeverk etter straffeloven § 292 (§ 352) og grov mishandling av nærstående § 219 første ledd andre punktum (§ 283).

Eksempler på bestemmelser som i dag går for jury, men som etter straffeloven av 2005 vil falle utenfor som følge av senket strafferamme, er uriktig anklage etter straffeloven § 168 første alternativ, forbund om grov frihetsberøvelse etter § 223 tredje ledd (§ 256), forbund om sabotasje, kapring, forgiftning, smitte etc. etter § 159 (§ 357), fosterfordrivelse uten kvinnens samtykke etter § 245 første ledd tredje punktum (abortloven), hindre avverging av særlig farlig ødeleggelse etter § 149 (§ 358) og misbruk av offentlig myndighet etter § 110 andre ledd, § 117 andre ledd og § 110 tredje ledd (§ 173).

Lagrettefraksjonen går inn for at bestemmelser om forhøyelse av maksimumsstraff på grunn av gjentakelse, sammenstøt av forbrytelser, straffeloven § 60 a eller annet skal tas i betraktning, dermed vil en del flere saker enn i dag oppfylle vilkåret om strafferamme. Lagrettefraksjonen har ikke utarbeidet en fullstendig oversikt som viser hvor mange av dagens meddomsrettssaker som vil gå for lagrette om forhold som forhøyer strafferammen hadde vært tatt i betraktning. Et krav om straffepåstand vil begrense omfanget, og uansett sikre at det er de alvorlige sakene som omfattes.

Tall fra Borgarting lagmannsrett fra 2003 viste at krav om en grense på straff i to år ville ha redusert antall jurysaker med 15 %, mens en grense på fire år ville redusert antallet med 39 %.75

Endring av vilkårene for lagrettebehandling fra strafferammer til strafferammer og konkret straffutmåling ble, basert på noe usikre anslag, i 2006 estimert til å innebære at noe under halvparten av de saker som i dag går for jury ville gå for meddomsrett hvis det ble satt krav om idømt eller påstått fengsel i mer enn fire år, forvaring eller særreaksjoner.76 Sakstyper som i hovedsak vil omfattes av en slik endring var saker etter straffeloven § 162 andre ledd (grov narkotikaforbrytelse), § 192 (voldtekt), § 195 (seksuell omgang med barn under 14 år) og § 268 (grovt ran). Det er grunn til å anta at reduksjonen i dag vil svekkes noe som følge av at straffenivået for enkelte sakstyper er skjerpet siden 2006.77

Lagrettefraksjonen har gått igjennom straffutmålingen i jurysaker avgjort i 2010. På landsbasis ville en grense på fire år innebære en reduksjon på omtrent 65 % av sakene, mens en grense på to år ville innebære en reduksjon på omtrent 30 %. I Borgarting lagmannsrett ville en grense på fire år innebære en reduksjon av antall jurysaker med omtrent 55 %, mens en grense på to år ville innebære en reduksjon på omtrent 25 %. For Hålogaland lagmannsrett ville en grense på fire år innebære at kun to saker ville blitt lagrettebehandlet, mens en grense på to år ville gitt 15 saker. Gjennomgangen viste at omtrent 75 % av sakene som gikk for jury gjaldt seksuallovbrudd eller narkotikaforbrytelser. En straffegrense to eller fire år vil også favne disse sakskategoriene, slik at saksfordelingen i begrenset grad ville endres.

Det ble innledningsvis lagt til grunn som en premiss at terskelen for lagrettebehandling ikke bør settes høyere enn at det sikres et visst volum på sakene. En grense på utmåling eller straffepåstand på fire år sammenholdt med dagens strafferammekrav, vil etter lagrettefraksjonens syn innebære en for stor reduksjon i antall lagrettesaker. Medlemmene går inn for at dom eller påstand om fengsel i to år eller mer, sammenholdt med et krav om strafferamme på over seks år.

Også straffereaksjonens art bør tas i betrakting ved valg av behandlingsform. Saker hvor det legges ned påstand om forvaring, tvunget psykisk helsevern eller tvungen omsorg, jf. straffeloven § 2 nr. 1, jf. §§ 39, 39 a, jf. § 39 og § 39 c, vil fra tiltaltes ståsted være særlige alvorlige, og bør omfattes.

Det presiseres at forslaget er basert på dagens rettstilstand, og ettersom det er ressurshensyn som begrunner om saken skal gå for meddomsrett eller lagrette, vil terskelen enkelt kunne endres. Skulle det for eksempel vise seg at det er flere eller færre saker enn forventet som går for lagrette, som følge av skjerping av strafferammer eller straffenivå, vil man kunne tilpasse vilkårene for lagrettebehandling til de endrede forhold.

10.2.18.4.4 Om rett for tiltalte til å velge bort jurybehandling

I et system med to domstolssammensetninger – lagrette- og meddomsrettsordning, kan det stilles spørsmål om tiltalte bør kunne velge bort lagrettebehandling.

Valgfrihet er ordningen blant annet i Danmark, se punkt 6.3.3.1. Hvis vilkårene for nævningesak er oppfylt, avgjør tiltalte om saken skal behandles som domsmannssak eller nævningesak. Gis det avkall på retten til nævningebehandling, gjelder avkallet også ved en eventuell ankebehandling.

Om det bør være valgfrihet, avhenger av begrunnelsen for sammensetningen. Begrunner man lagretteordningen med hensynet til demokratisk kontroll med strafferettspleien, vil en valgrett undergrave formålet. Begrunner man bruk av lagrette med hensynet til tiltaltes rettssikkerhet, er det større grunn til å la tiltalte velge den domstolssammensetning vedkommende har størst tillit til. Gitt dagens juryordning, vil for eksempel et ønske om en begrunnet avgjørelse kunne være motiverende for å velge meddomsrett.

Dersom valgfrihet innrømmes, vil det måtte klargjøres i hvilken utstrekning denne skal gjelde der saker med flere tiltalte forenes til felles behandling. Bevisføringshensyn og ressurshensyn tilsier at saker som egner seg for forening ikke skilles, og at man i en slik situasjon derfor bør falle tilbake på en hovedregel om behandlingsform, med mindre de tiltalte enes om å velge bort denne.

Lagrettefraksjonen går imidlertid ikke inn for at tiltalte skal kunne velge domstolssammensetning, og begrunner standpunktet med at lagretteordningen hviler på ulike hensyn som det ikke tilkommer tiltalte å rå over, se punkt 10.2.1. Det er dessuten vanskelig å se at et valg vil kunne baseres på rasjonelle overveielser. Det er uheldig om en domfelt stiller spørsmål om valget hadde betydning for resultatet, og dermed ikke slår seg til ro med dommen. Valgfriheten ville uansett måtte begrenses ved forening av saker.

10.2.18.4.5 Unntak

Det er i dag gjort unntak fra jurybehandling for saker hvor tiltalen gjelder overtredelse av straffeloven kapittel 8 eller 9 om rikets sikkerhet mv. Begrunnelsen for unntaket er hensynet til effektivitet for det tilfelle at et større antall slike saker kommer opp for domstolene, hensynet til å unngå utilsiktet spredning av graderte opplysninger ved at færrest mulig lekfolk gjennom domstolsbehandlingen blir gjort kjent med dem, herunder mulighet for innskjerpelse av taushetsplikt, og behovet for begrunnede avgjørelser, se punkt 5.4.3.7.78

Lagrettefraksjonen ser ikke at det er grunnlag for å videreføre unntaket, og begrunner dette med at det skal gis begrunnelse og at det ikke foreligger dokumentasjon for at denne domstolssammensetningen skulle føre til større risiko for spredning av graderte opplysninger. Hvis man skulle komme i en ekstraordinær situasjon der et større antall slike saker skal behandles og effektivitets- eller ressurshensyn taler mot lagrettebehandling, vil man kunne innføre særlige behandlingsregler. Tilsvarende for unntaket for saker etter lov av 18. august 1914 om forsvarshemmeligheter i straffeprosessloven § 353 andre ledd nr. 1 andre punktum. Det foreslås imidlertid ikke endringer i straffeprosessloven § 466 andre ledd siste punktum, hvor det fremgår at lagmannsretten i krig settes med fire militære meddommere. Hensynet til effektivitet må i slike situasjoner veie tungt.

Saker hvor tiltalte var under 18 år da forbrytelsen ble begått og påtalemyndigheten ikke vil påstå eller det ikke er idømt fengsel i mer enn 2 år, er i dag unntatt jurybehandling. Behovet for unntaket bortfaller som følge av at lagrettefraksjonen går inn for at alle saker som skal behandles for lagrette krever idømt eller påstått straff på over to år.

I dag avgjør juryen straffbare forhold med lavere strafferamme enn seks års fengsel der flere straffbare forhold er forent i én sak sammen med forhold som skal jurybehandles, jf. straffeprosessloven § 353 andre ledd nr. 1. Med henvisning til alvorlighetskriteriet lagrettefraksjonen har lagt til grunn for hvilke saker som skal gå for lagrette, foreslås bestemmelsen videreført.

Det følger av straffeprosessloven § 353 andre ledd at saker om ærekrenkelser ikke kan forenes med saker for lagrette. Unntaket er begrunnet i at juryordningen ble ansett generelt lite egnet for ærekrenkelsessaker.79 Lagrettefraksjonen deler ikke dette syn, og kan ikke se at det er forhold som taler for å videreføre unntaket.80

10.2.18.4.6 Særlig om grov korrupsjon

Bakgrunn

Straffelovens regler om korrupsjon i §§ 276 a og 276 b ble gitt ved lov av 4. juli 2003 nr. 79.81 Strafferammen er ti år, og bevisanker går følgelig for jury. Utvalget er gitt i mandat å vurdere om saker om grov korrupsjon bør gå for lagrette. Lagrettefraksjonen drøfter spørsmålet i det følgende.

Gjeldende rett

Straffeloven § 276 a lyder:

«For korrupsjon straffes den som
  • a) for seg eller andre krever, mottar eller aksepterer et tilbud om en utilbørlig fordel i anledning av stilling, verv eller oppdrag, eller

  • b) gir eller tilbyr noen en utilbørlig fordel i anledning av stilling, verv eller oppdrag.

Med stilling, verv eller oppdrag i første ledd menes også stilling, verv eller oppdrag i utlandet.
Straffen for korrupsjon er bøter eller fengsel inntil 3 år. Medvirkning straffes på samme måte.»

Loven utelukker ikke at også den som uten påviselig motiv gir eller tilbyr en utilbørlig fordel i anledning av stilling, verv eller oppdrag kan dømmes for korrupsjon. I rettspraksis er det fremhevet at det er påvirkningsmomentet i alle dets former som ønskes rammet med bestemmelsen.82

Det følger av bestemmelsen at det ved avgjørelsen om forholdet er grovt blant annet skal legges vekt på

«… om handlingen er forøvd av eller overfor en offentlig tjenestemann eller noen annen ved brudd på den særlige tillit som følger med hans stilling, verv eller oppdrag, om den har gitt betydelig økonomisk fordel, om det forelå risiko for betydelig skade av økonomisk eller annen art, eller om det er registrert uriktige regnskapsopplysninger, utarbeidet uriktig regnskapsdokumentasjon eller uriktig årsregnskap.»

Oppfatninger om sakenes egnethet for lagrettebehandling

Det har ved ulike anledninger vært vurdert å unnta økonomiske straffesaker fra jurybehandling, se punkt 5.4.3.7. Under høringsrunden som gikk forut for innføringen av korrupsjonsbestemmelsen i 2003, ble det fremhevet at vurderingstemaene i slike saker gjennomgående vil være kompliserte og at bevisførselen ville være preget av en omfattende dokumentasjon blant annet om regnskapsforhold, og at sakene derfor burde unntas jury. Det ble også fremhevet at unntak ville gi mulighet for å sette retten med fagkyndige meddommere.83 Justiskomiteen delte oppfatningene, og ba departementet vurdere om korrupsjonssaker burde unntas fra jurybehandling. Det ble bedt om tilbakemelding i forbindelse med at juryordningen skulle gjennomgås.84

Departementet tematiserte spørsmålet i høringsnotatet om hurtigere straffesaksbehandling fra september 2006. Også her ble det lagt til grunn at grove korrupsjonssaker egner seg dårlig for jurybehandling. På den annen side ble det vist til at hvis man gjorde jurybehandling betinget av idømt eller påstått straff av en viss størrelse, ville antallet grove korrupsjonssaker for jury bli svært få. Det ble også fremhevet at sakstypen ikke skiller seg vesentlig fra enkelte andre sakstyper som går for jury. Narkotikaheleri etter straffeloven § 317 fjerde ledd ble nevnt som eksempel. Endelig ble det vist til at saker om grov korrupsjon ikke sjelden vil omhandle korrupsjon rettet mot det offentlige, og at det av den grunn kan være spesielt viktig å gi lekmannsprinsippet gjennomslag for å demme opp oppfatninger og sikre tillit til at ikke «`statsvennlige`dommere dominerer lekmennene i meddomsretten og hindrer likebehandling».85

Av høringsinstansene som kommenterte problemstillingen, fant de klart fleste fra domstolene og påtalemyndigheten at korrupsjonssaker burde unntas.86 Økokrim, som vel er den aktør med mest erfaring fra større økonomisaker, fremholdt at sakenes kompleksitet og bevisomfang gjør sakene lite egnet for jury, men fant også at andre forhold talte mot jurybehandling: Effektivitetshensyn fordi sakene er ressurs- og tidkrevende, manglende adgang til bruk av fagkyndige meddommere, og behovet for begrunnelse i omfattende saker.87 Det ble også fremhevet at det er betydelige pedagogiske utfordringer forbundet med å presentere sakene for jury, herunder behov for ytterligere dokumentasjon og hjelpedokumenter, og det ble ansett som en svakhet at det beror på en hensiktsmessighetsbetraktning tillagt retten hvilke dokumenter juryen kan ta med seg under rådslagningen.

Fra advokathold så man ikke behov for unntak.88 Advokatforeningen mente tiltalen i økonomiske straffesaker bør kunne formuleres slik at en jury forstår faktum, lovanvendelse, alvoret og skadevirkningene av overtredelsen.89 Foreningen fremholdt at fagdommeres innsikt i spesialiserte forretningsmessige spørsmål som børsrett, oppgjørs- og samhandlingsrelasjoner i forbindelse med offentlige innkjøp etc. ikke behøver å være større enn den juryens medlemmer har. Endelig ble det vist til at jurybehandling vil øke forståelsen for at det er viktig å fremme en antikorrupsjonskultur.

Gjennomgang av korrupsjonssaker

Formål

Lagrettefraksjonen har gjennomgått domsbegrunnelsene i samtlige saker om grov korrupsjon behandlet i lagmannsrett. Siktemålet har vært å vurdere hvorvidt grunnlaget for de innvendinger som er gjort gjeldende mot å la sakene jurybehandles gjenfinnes i praksis, i sær om sakene er kompliserte. Ettersom svaret på skyldspørsmålet ikke er begrunnet, bør det i noen grad vises varsomhet med å slutte for mye fra domsbegrunnelsene. Av begrunnelsene under straffutmålingen fremgår imidlertid sakenes karakter.

Praksis

Før korrupsjonsbestemmelsen trådte i kraft i 2003 fantes ingen generell straffebestemmelse mot korrupsjon.90 De viktigste straffehjemlene rettet mot korrupsjon i offentlige forhold var straffeloven §§ 112, 113 og 128. Personer i privat virksomhet som lot seg bestikke ville i en del tilfelle kunne straffes for utroskap, jf. straffeloven §§ 275 og 276. Ingen av disse bestemmelsene hadde strafferamme som ga jurybehandling.

Etter korrupsjonsbestemmelsen trådte i kraft 1. juni 2003 er det avsagt ni dommer hvor bevisvurderingen under skyldspørsmålet i sak om grov korrupsjon er avgjort av lagmannsrett, to av Hålogaland lagmannsrett, en av Gulating lagmannsrett, en av Eidsivating lagmannsrett og seks av Borgarting lagmannsrett.91

Hålogaland lagmannsretts dom av 25. august 2008 gjaldt grov korrupsjon ved regnskapsmanipulasjon.92 Saken gikk for meddomsrett etter tilsidesettelse av lagrettens frifinnelse, jf. straffeprosessloven § 376 a. En styreleder hadde med bistand fra selskapets daglige leder og økonomisjef, fått en venn som drev entreprenørfirma til å utstede fiktive fakturaer. Disse ble betalt av selskapet. Entreprenørfirmaet dekket så faktura på en kombinert bo- og hestetilhenger som styreleder hadde bestilt og som ble levert til ham privat. Partene opprettet også en avtale der hestevognen ble kamuflert som brakkerigg som entreprenørfirmaet leide ut til selskapet. Fiktive fakturaer, avtale og eiendel ble ført i foretakenes regnskaper og mva. innberettet. Styrelederen dømt for passiv korrupsjon, daglig leder og økonomisjef dømt for medvirkning. Entreprenøren dømt for aktiv korrupsjon. Straffen for hovedmann satt til fengsel i 2 år. Saken synes ut fra domsbegrunnelsen relativt oversiktlig i relasjon til grunnvilkåret om utilbørlig fordel. Det bemerkes imidlertid at juryens opprinnelige frifinnelse var satt til side i denne saken.

Hålogaland lagmannsretts dom av 3. april 2009 gjaldt grov korrupsjon i et selger- innkjøperforhold ved en stor industriutbygging.93 Domfelte hadde latt arbeidsgiver betale faktura for utgifter til hotellopphold og billetter til fotballkamp i England. Domfelte hadde for å sikre at det ble bestilt via ham, betalt for sesongbilletter til to seter på fotballstadion, diverse bygningsartikler, en flybillett for reise Oslo – Rio de Janeiro i Brasil, og en «steambadstue» til bestilleren. Straffen ble satt til fengsel i åtte måneder. For grunnvilkåret i straffeprosessloven § 276 b, jf. § 276 a synes sakens relativt oversiktlig.

Gulating lagmannsretts dom av 15. september 2009 gjaldt blant annet grov korrupsjon ved overføring av penger kamuflert som leie til sentral person ved et firma, fra selskaper som var betydelige leverandører av tjenester til firmaet.94 For korrupsjonsspørsmålet synes det ut som begrunnelsen under straffutmålingen at et sentralt bevismoment var at leverandørene ikke eide et slikt produkt som «leiekamufleringen» refererte til. Dette synes isolert relativt oversiktlig. Saken gjaldt imidlertid også heleri og grovt underslag, hvilket gjorde den samlede sak relativt kompleks og omfattende. Straffen for korrupsjonen isolert var 2 år. Samlet straff for hovedtiltalte ble satt til fengsel i 4 år og seks måneder.

Eidsivating lagmannsretts dom av 28. mai 2010 (Vannverksaken) gjaldt blant annet grov korrupsjon.95 Saken var særdeles omfattende, og juryen ble stilt en rekke spørsmål som ble systematisert ut fra hvilken del av saken de tilhørte og hvilken tiltalt de omhandlet. Spørsmålene ble også delt opp slik at juryen ikke drøftet og voterte over samtlige spørsmål, men besvarte først spørsmål hvor positivt svar var nødvendig for de øvrige. Retten tok fortløpende stilling til om juryens svar var framkommet på lovlig måte, samt til om de var uklare, ufullstendige eller selvmotsigende. Juryens kjennelse ble lagt til grunn. Fire tiltalte ble dømt for grov korrupsjon som inkludert en rekke øvrige forhold resulterte i fengselsstraffer på syv år og seks måneder, fire år, to år og ti måneder og ti måneder. Selv om de enkelte spørsmål ut fra spørsmålsskriftet synes oversiktlige isolert, må saken kunne betegnes som spesielt kompleks grunnet omfanget av straffbare handlinger.

Borgarting lagmannsretts dom av 13. oktober 2008 gjaldt blant annet grov korrupsjon ved at en psykiater og en psykolog mot betaling utstedte bevisst uriktige lege- og psykologerklæringer i den hensikt å påvirke soningsforhold eller å oppnå utsettelse av rettssaker.96 Juryens ja- kjennelse ble lagt til grunn. Straffen ble satt til fengsel i to og et halvt år for begge. Saken synes ut fra domsbegrunnelsen under straffutmålingen å ha vært oversiktlig.

Borgarting lagmannsretts dom av 21. november 2008 gjaldt ett tilfelle av grov og ett tilfelle av simpel korrupsjon.97 Tiltalte hadde mot betaling fått en ligningsfunksjonær til å få igjennom en skatteklage for en bekjent og han hadde fått den samme funksjonæren til å lage et opplegg for at hans skattepliktige inntekt først uriktig skulle blåses opp, for så – etter ordinær likning og utsendelse av denne – skulle bli korrigert tilbake i en endringssak. Straffen ble satt til fengsel i 2 år og 6 måneder, hvorav 10 måneder ble gjort betinget. Ut fra domsbegrunnelsen under straffutmålingen synes saken relativt oversiktlig.

Borgarting lagmannsretts dom av 1. juni 2010 omhandlet grov korrupsjon ved at en saksbehandler i Oslo kommune, plan- og bygningsetaten hadde mottatt penger og fordeler i form av ettergivelse av gjeld som vederlag for tjenester som saksbehandler.98 Straffen ble satt til fengsel i ett år. I saken ble også to menn dømt til fengsel i sju måneder for aktiv grov korrupsjon. Ut fra domsbegrunnelsen under straffutmålingen synes bevissituasjonen relativt oversiktlig.

Borgarting lagmannsretts dom av 21. juni 2010 gjaldt grov korrupsjon utført av person i ledende stillinger i offentlig eide selskaper/ virksomheter.99 Saken fikk stor offentlig oppmerksomhet og var relativt omfattende, men spørsmålene var ved ankebehandlingen begrenset til to, hvor av ett om det forelå korrupsjon og om denne var grov. Grunnlaget var at tiltalte skulle ha tilbudt en person penger for å utstede uriktige fakturaer. Saken synes oversiktlig. Straffen ble satt til fengsel i ett år og ni måneder.

Borgarting lagmannsretts dom av 30. juni 2010 gjaldt grov korrupsjon ved to politiførstebetjenter som under påskudd av at det forelå polititjenestelige behov hentet en person omtrent ti ganger ut av fengsel under soning av en dom mot vederlag.100 Juryens kjennelse ble lagt til grunn. Straffen ble fengsel i 1 år og 3 måneder, 1 år og 6 måneder og 2 år. Ut fra domsbegrunnelsen under straffutmålingen synes saken relativt oversiktlig.

Borgarting lagmannsretts dom av 18. mars 2011 var hovedmannen fagansvarlig for utvendig vedlikehold av en kommunes bygningsmasse.101 Vedkommende tildelte oppdrag uten reell konkurranse til to brødre, en nevø og tre andre håndverkere. Kommunen ble påført skade for 21 millioner kroner. Hovedmannen mottok betydelige fordeler fra de som hadde fått oppdrag. Vedkommende ble domfelt for grov korrupsjon som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe og grov utroskap i tillegg til en rekke andre poster. Saken var omfattende, og ble gjennomført i tiden 26. oktober til 8 februar med avbrudd på to uker. Juryen ble for tre av de tiltalte stilt ett hovedspørsmål med tilleggsspørsmål, foruten ett tilleggsspørsmål ble alle spørsmål besvart med ja. Kjennelsen ble lagt til grunn. Problemstillinger i saken var blant annet om bedrifter var kvalifisert til å delta i kommunens anbudskonkurranser, om fakturert pris lå langt over markedsverdi og om bestiller skulle ha en del av fortjenesten for oppdragene som ble gitt og om hvilket arbeid som har vært utført. Ut fra det som fremgår av domsbegrunnelsen synes problemstillingene mange med et klart behov for god fremstilling og strukturering. Ser man hvert punkt isolert, synes de ulike temaer å være oversiktlige. Straffen for hovedmannen ble satt til fem år og seks måneder. De to øvrige som fikk skyldspørsmålet prøvd ble straffen satt til tre år og sju måneder og ett år og seks måneder.

Vurdering av praksis

Lagrettefraksjonen mener at praksisen ikke underbygger forutsetningen mange har bygd sin skepsis på, om at saker om grov korrupsjon er uoversiktlige og vanskelige. Det nevnes at det kun var i én av sakene at juryens kjennelse ble tilsidesatt. Observasjonen støttes av lekdommerundersøkelsen, se punkt 7.2.3.3, og tilbakemeldinger som er gitt av ulike aktører utvalget har vært i kontakt med. Under besøk i landets lagmannsretter har utvalget tatt del i erfaringene til dommere som har administrert enkelte av de svært omfattende og langvarige korrupsjonssakene. Fellesnevneren er at gjennomføringen av selve hovedforhandlingen teknisk sett gikk langt bedre enn mange fryktet på forhånd. En viktig faktor var at partene la stor vekt på å presentere bevismaterialet på en systematisk og oversiktlig måte. Det ble nedlagt et særlig omfattende arbeid med å formulere spørsmålene til juryen så klart som mulig. I vannverksaken på Romerike, som ble behandlet av Eidsivating lagmannsrett, ble dessuten behandlingen av skyldspørsmålet delt opp og strukturert slik at spørsmål i forhold til tiltaleposter som utgjorde et felles tema, ble avgjort særskilt på grunnlag av prosedyrer og rettsbelæring knyttet til disse postene.

Sakene viser at økonomisk kriminalitet av et visst omfang tar tid å behandle. Den nevnte vannverkssaken varte for eksempel i 54 rettsdager og gjaldt overtredelser av en rekke ulike straffebud. En rekke straffbare forhold som ellers ikke ville gått for jury, gikk for jury som følge av at forholdene var forent til felles behandling.102 Utvalget har fått høre fra enkelte lagmannsretter at det er en omstendelig og krevende prosess å trekke ut lekdommere som har anledning til å delta i så lange saker.

Av øvrige observasjoner kan nevnes at straffutmålingen i sakene er jevnt fordelt mellom øvre og nedre strafferamme. Korrupsjonssaker begått av offentlige ansatte eller i bedrifter av stor samfunnsmessig betydning vil i mange tilfelle vekke stor offentlig interesse. Flere av sakene har vært gitt fyldig dekning av rikspresse og lokalpresse.

Lagrettefraksjonen kan etter dette ikke se at det er forhold som tilsier at saker om grov korrupsjon bør unntas lagrettebehandling. Dette særlig ettersom lagrettefraksjonen går inn for bruk av spørsmålsskrift og at svaret på skyldspørsmålet skal begrunnes.

10.2.19 Saker utenfor lagretteordningen

10.2.19.1 Gjeldende rett

Det følger av straffeprosessloven § 332 at lagmannsretten i saker som ikke går for lagrette som hovedregel settes med tre fagdommere og fire lekdommere i ankeforhandling som omfatter bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og avgjørelsen om straff eller rettsfølge som nevnt i § 2 første ledd nr. 1 for forbrytelse som etter loven kan medføre fengsel i mer enn 6 år. Meddommerne deltar ikke ved avgjørelsen av anker over saksbehandlingen og anker over lovanvendelsen under skyldspørsmålet. Disse sakene og straffutmålingen i mindre alvorlige saker, forbrytelser som etter loven ikke kan medføre fengsel i mer enn 6 år, avgjøres av tre fagdommere alene.

10.2.19.2 Vurdering og anbefaling

Lagrettebehandling bør forbeholdes de alvorligste straffesakene, se punkt 10.2.18.4.3. Lagrettefraksjonen går inn for å videreføre dagens sammensetning på tre fagdommere og fire lekdommere i ankeforhandling som omfatter bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet i mindre alvorlige saker. Sammensetningen svarer til forutsetningene fastsatt av utvalget i punkt 9.8.3 og har vært anvendt i lang tid uten å ha vært kritisert. Ut fra tilbakemeldingene gitt under utvalgets besøk i lagmannsrettene, synes nærmest et samstemmig dommerkorps å si seg fornøyd med sammensetningen. Det er således all grunn til å videreføre denne. Lagrettefraksjonen vil understreke at det er særlig verdifullt at det deltar tre fagdommere som kan kvalitetssikre de rettslige sidene ved avgjørelsen, to fagdommere gir ikke en tilsvarende sikkerhet, se punkt 10.2.2.2. Tre fagdommere vil dessuten gi et konsekvent system, ettersom det er tre fagdommere i andre typer saker for lagmannsrett.

Det fremgår av punkt 10.2.14.2 at lagrettefraksjonen ikke ønsker videreført dagens ordning hvor de som er blitt overstemt i skyldspørsmålet deltar under straffeutmålingen og legger flertallets avgjørelse av skyldspørsmålet til grunn. Det foreslås at de som stemmer for frifinnelse, under straffeutmålingen skal anses å ha tiltrådt den stemmegivning som er gunstigst for tiltalte.

Fraksjonen går inn for en forsterkning av lekdommerinnslaget i straffutmålingsanker, og foreslår at alle slike skal gå for meddomsrett med den ovennevnte sammensetning. Forslaget er begrunnet i hensynet til at lekdommernes erfaringer og verdier også bør ligge til grunn for straffutmålingen, se punkt 9.7. Det at fagdommere og lekdommere har kontakt vil dessuten bidra til formidling av den såkalte alminnelige rettsbevissthet til fagdommerne, noe som kan være av stor betydning i den enkelte sak, men kanskje særlig for det generelle samspillet mellom domstol og lovgiver.

Fraksjonen ser at sammensetningen for enkelte straffutmålingsanker vil kunne oppfattes som tung. Ikke desto mindre mener fraksjonen at mange av de spørsmål det tas stilling til ofte er av stor betydning, ikke minst for den tiltalte. Kriteriene for ankebehandling vil uansett begrense omfanget av opplagte saker, og man unngår dessuten at det inngis unødvendige bevisanker med håp om at anken blir fremmet for en dommersammensetning hvor det inngår lekdommere. Det er mulig med fortløpende berammelser for de samme dommerne i de mindre sakene. Lagrettefraksjonen går inn for at ordningen med skriftlig behandling ved samtykke fra partene videreføres, men at denne gjøres uavhengig av strafferamme.

10.2.20 Uttalelse om instruksjon for rådslagning og domskonferanser

10.2.20.1 Innledning

Det følger av mandatet punkt 2.1.1 at utvalget skal foreta en bred vurdering av hvordan lekdommere bør delta og at det skal vurderes hvordan samarbeidet mellom fagdommere og lekdommere bør være i saker som i dag behandles med lagrette. Rådslagningen er den delen av behandlingen som i særlig grad forutsetter samarbeid mellom dommerne, uavhengig av om man går inn for en ordning med separat rådslagning, en ordning med todelt rådslagning eller en ordning med felles rådslagning mellom fagdommere og lekdommere.

Hvordan rådslagninger og domskonferanser skal gjennomføres, er i liten grad regulert. I meddomsrett leder fagdommerne rådslagningen og redegjør for stemmereglene. I jurysaker får lagretten sammen med spørsmålsskriftet et veiledningsark hvor stemmereglene fremgår.

Det at juryens rådslagning og domskonferansen i meddomsrettssaker finner sted i et lukket rom uten nærmere regulering, innebærer at man må bygge på observasjon eller dommererfaringer for å få et innblikk i praksis. Utvalget har i ulike sammenhenger blitt gjort oppmerksom på at det er variasjon i måten rådslagninger og domskonferanser gjennomføres på.

Utvalgets lekdommerundersøkelse tyder på at forholdene under rådslagningen ikke alltid er optimale, eller i det minste at de ikke oppleves slik. Her fremheves tre forhold. For det første opplever ikke alle respondentene at det de sier blir tatt i betraktning fullt ut av fagdommerne, se punkt 7.2.3.1. For det andre oppgir enkelte å ha erfart fagdommerpåvirkning av negativ karakter, se punkt 7.2.3.1. For det tredje oppgir en rekke respondenter at de skulle ønsket seg mer informasjon da skyldspørsmålet skulle avgjøres, se punkt 7.2.3.3. Lagrettefraksjonen kan ikke forstå annet enn at man må kunne anta at slike erfaringer også gjøres i tingrett.

Det har i den senere tid vært økt fokus på mulige tiltak for å forhindre uriktige domfellelser.103 Slik lagrettefraksjonen ser det vil en regulering av hvordan domskonferanser skal gjennomføres være et tjenlig middel til å bidra til veloverveide beslutninger, og dermed bidra til å sikre materielt riktige avgjørelser. En målsetning som naturlig nok også ligger til grunn for valg av domstolssammensetning, se utvalget i punkt 8.2, meddomsrettsfraksjonen i punkt 10.3.1.3 og lagrettefraksjonen i punkt 10.2.1.

En eventuell instruks om gjennomføring av domskonferanser og rådslagninger må ikke være omfattende og rigid, for den vil da kunne virke som en hemsko for drøftelsene. Det bør ikke fremgå mer av instruksen enn det som ellers ville følge av god dommerskikk å klargjøre og legge opp til. Bruk av instruks vil imidlertid kunne bidra til en ensartet og god praksis.

Fraksjonen vil i punkt 10.2.20.5 peke på enkelte forhold som det vil være naturlig at en slik instruks omhandler, men overlater et eventuelt videre arbeid til Justisdepartementet.

10.2.20.2 Erfaringer fra meddomsrett

Førsteamanuensis dr. art. Eivind Kolflaath ved Det juridiske fakultet, Universitet i Bergen arbeider med kunnskapsteoretiske og argumentasjonsteoretiske problemstillinger knyttet til juridisk bevisbedømmelse. Utvalget inviterte Kolflaath til å redegjøre for sitt pågående prosjekt om rettslig bevisvurdering som bygger på materiale etter overværelse av domskonferanser i meddomsrettssaker for lagmannsrett. Han understreket for utvalget at prosjektet ikke var ferdigstilt, og at det var for tidlig å fremsette generelle funn. Han understreket også at han ikke kunne utelukke at hans tilstedeværelse som observatør hadde påvirket rådslagningen.

Kolflaath fremhevet at det som særpreger domskonferansen er at den er i liten grad er rettslig regulert, at den skjer bak lukkede dører og at det ikke føres referat. Observasjonene har vist at det ikke er noen ensartet praksis for hvordan domskonferanser organiseres. Lengden på fagdommerens innledning varierte i betydelig grad. Det varierte om rettens formann kom med sin konkusjon først, eller ikke. I noen tilfeller ble utkast til dom skrevet før alle hadde bestemt seg.

Kolflaath formidlet også enkelte observasjoner om samspillet mellom fagdommere og lekdommere. Han fremhevet at samspillet i all hovedsak var preget av en gemyttlig tone. De utgjorde et kollegium, selv om lekdommerne ofte var alene i lunsjen. Det var enkelte tilfeller hvor fagdommerne diskuterte seg imellom når de var uenige, uten at lekdommerne ble innviet i hva spørsmålet dreide seg om, eller hva uenigheten besto i. Det har også forekommet at en fagdommer har opptrådt på en måte som kan bli oppfattet som autoritær, men dette var ikke rettet spesielt mot lekdommerne.

Kolflaath mente at hvis man skal gjøre noe med rådslagningen bør man først ta stilling til hva en domskonferanse skal, bør og kan være – med andre ord hvilke formål domskonferansen har, og hvordan disse formålene best kan realiseres. Når det gjelder selve bevisvurderingen, viste Kolflaath til at en rekke empiriske studier har påvist psykologiske feilkilder hos beslutningstakere som for eksempel tilbøyelighet til seleksjon og tolking av informasjon slik at allerede inntatte standpunkter befestes («confirmation bias«), sympatier og antipatier mot enkeltpersoner, fordommer mot grupper i samfunnet, og så videre. Slike feilkilder for sannhetssøken kan søkes motarbeidet ved etablering av faste rammer for rådslagning. Det kan være hensiktsmessig med en standardinstruksjon i forkant. I alle fall vil det ofte være behov for å klargjøre juridiske premisser innledningsvis i domskonferansen, og dette ble også gjort i mange av sakene Kolflaath observerte.

10.2.20.3 Erfaringer fra jury

Tidligere lagdommer og forsker phd. Lars-Jonas Nygard har skrevet en avhandling om lekdommerne i strafferettspleien, hvor store deler av materialet er publisert i boken Juryen for fall – Demokrati og rettssikkerhet.104 Utvalget inviterte Nygard til et møte for å redegjøre for sitt forskningsprosjekt.

Nygard fremhevet, basert på sin intervjuundersøkelse rettet mot jurymedlemmer med erfaring fra flere saker, at det er store variasjoner i opplegg for og varighet av rådslagningen.105

De fleste respondentene betonte ordførerens rolle og hvilken innflytelse ordføreren har over rådslagningen.106 59 % av respondentene betraktet ordføreren som en god møteleder, 28 % hadde ingen oppfatning om ordføreren, mens 13 % var ikke fornøyd med ordførervalget.107 Også en annen undersøkelse viser at jurymedlemmene i stor grad er tilfreds med valg av ordfører.108 Nygard skriver at det ble foreslått at ordføreren burde få utlevert retningslinjer for utførelsen av rollen.

10.2.20.4 Utvalgets lekdommerundersøkelse

I utvalgets lekdommerundersøkelse ble respondentene bedt om å oppgi i hvilken grad det det som ble sagt av lekdommere ble tatt i betraktning av fagdommerne.

Spørsmål 41: Opplever du i meddomsrettssaker at fagdommerne tar i betraktning det du sier om skyldspørsmålet?

I meget stor grad

20,0 %

I stor grad

47,2 %

I noen grad

26,7 %

I liten grad

2,6 %

Vet ikke

3,5 %

Spørsmål 42: I hvilken grad opplever du i meddomsrettssaker at fagdommerne tar i betraktning det de øvrige meddommerne sier om skyldspørsmålet?

I meget stor grad

17,2 %

I stor grad

48,2 %

I noen grad

26,8 %

I liten grad

2,8 %

Vet ikke

5,0 %

Spørsmål 43: I hvilken grad tar fagdommerne i betraktning det du sier om straffutmålingen i meddomsrettssaker?

I meget stor grad

13,8 %

I stor grad

39,0 %

I noen grad

37,0 %

I liten grad

4,5 %

Vet ikke

5,6 %

Spørsmål 44: Opplever du at fagdommerne tar i betraktning det de øvrige meddommere sier om straffutmålingen i meddomsrettssaker?

I meget stor grad

12,4 %

I stor grad

39,7 %

I noen grad

35,9 %

I liten grad

4,5 %

Vet ikke

7,5 %

Det er forhold som tilsier varsomhet med å ta alle respondenter som har svart » i noen grad» på ordet. Spørsmålet kan ha blitt forstått slik at det er spurt om de opplever det slik at det lekdommerne har sagt har blitt bestemmende for resultatet. Det at færre svarer «i noen grad» på spørsmål om det de sier blir tatt i betraktning for skyldspørsmålet enn for straffespørsmålet, kan indikere at noen har lagt en slik forståelse av spørsmålet til grunn, ettersom straffutmåling i stor grad forutsetter kunnskap om straffutmålingspraksis, en kunnskap fagdommerne har. Det er vanskelig å se andre grunner for at spørsmålene skulle bli besvart ulikt. Uansett leser lagrettefraksjonen svarfordelingen slik at det er rom for forbedringer.

Det at enkelte respondenter rapporterer om erfaringer med fagdommere som har forsøkt å påvirke lekdommere på en måte som de karakteriseres som «urimelig» eller «uheldig», vitner om at forholdene under domskonferansen ikke alltid er optimale, se punkt 7.2.3.1. I tidligere studier rettet mot juryordningen har det fremkommet at enkelte jurymedlemmer er dominerende under rådslagningen, se Strandberg punkt 5.1.

10.2.20.5 Vurdering og forslag

10.2.20.5.1 Utgangspunkt

Lagrettefraksjonens oppfatning er at rådslagninger i lagrettesaker og domskonferanser i meddomsrettssaker bør være en arena for diskusjon hvor alle deltakernes erfaringer og oppfatninger blir uttrykt og hørt, før hver enkelt avgir sin stemme. En slik arena må antas å bidra til materielt riktige dommer, forstått som riktige rettsregler anvendt på et korrekt fastsatt saksforhold.

I lys av de ovennevnte erfaringer fra jury og meddomsrett, ser fraksjonen behov for at det gis føringer om hvordan rådslagninger og domskonferanser skal gjennomføres med sikte på å legge til rette for best mulig overveielse og diskusjon. Det er ønskelig å sikre ensartet praksis for denne avgjørende del av prosessen.

Lagrettefraksjonen har ikke holdepunkter for å si at det er mangler ved dagens formidling eller forståelse av sentrale straffeprosessuelle prinsipper, men disse er uansett av så avgjørende betydning at det kun vil være en fordel om de rettslige rammene spørsmålene skal bevares innenfor repeteres.

I instruksjonen bør det blant annet inngå en redegjørelse av prinsippet om fri bevisvurdering, det strafferettslige beviskrav og prinsippet om rettens saksopplysningsplikt. Lagrettefraksjonen vil gi en gjennomgang av de mest sentrale prinsipper i punkt 10.2.20.5.2, som er ment å være overensstemmende med gjeldende rett.

Deretter bør instruksjonen legge til rette for gode og forutberegnelige diskusjonsbetingelser, blant annet søke å sikre at alle dommerne kommer til orde, se punkt 10.2.20.5.3. Selv om andres oppfatninger ikke nødvendigvis blir avgjørende for de øvriges stemmegivning, er det viktig at innspill blir hørt og overveid. Det er særlig uheldig om lekdommernes innspill ikke fullt ut blir tatt i betraktning, eller at det oppleves slik.

Instruksjonen kan utformes som en standardinstruksjon som i lagrettesaker kan formidles skriftlig på samme måte som veiledningen formidles i dag. I meddomsrett er det naturlig om en av fagdommerne styrer domskonferansen med utgangspunkt i tilsvarende instruksjon. I punktene 10.2.20.5.4 og 10.2.20.5.5 er det gitt forslag til hvordan instruksjonen kan utformes.

10.2.20.5.2 Prosessuelle prinsipper

Det bør før rådslagningen påbegynnes, minnes om forsikringen som er avgitt i henhold til domstolloven § 100:

«Første gang nogen gjør tjeneste som meddommer, skal rettens leder foreholde ham de pligter, som paahviler en meddommer, og ta imot hans forsikring om, at han saavel i denne sak som i alle fremtidige saker vil gi vel agt paa alt, som forhandles i retten, og at han vil dømme saaledes, som han vet sandest og rettest at være efter loven og sakens bevisligheter.»

Det bør redegjøres for innholdet i prinsippet om fri bevisvurdering. Prinsippet om fri bevisvurdering, eller fri bevisbedømmelse, innebærer at retten etter en fri vurdering av de bevis som er ført i saken avgjør hvilket saksforhold som skal legges til grunn for avgjørelsen. Det er viktig å minne om prinsippet forut for rådslagningen, fordi det peker på at det er den enkeltes vurdering som er avgjørende. Det kan for utforming av instruksjonen være hensiktsmessig å hente inspirasjon fra fransk rett hvor juryen gis følgende instruksjon før den trekker seg tilbake sammen med fagdommerne:

«Loven stiller ikke dommerne til regnskap for de grunnene som de har latt seg overbevise om, den foreskriver ikke regler som de skal være særlig bundet av når de vurderer et bevismiddels fulle omfang og tilstrekkelighet, den fastsetter at de i fred og ro og med oppriktig samvittighet skal spørre seg selv hvordan bevisføringen mot tiltalte, og forsvarsgrunnene, etter deres mening har påvirket deres syn. Loven stiller dem bare dette ene spørsmålet som sammenfatter omfanget av deres plikter: ’Hvilken er din innerste overbevisning?’».109

Lagrettefraksjonen vurderer det ikke hensiktsmessig å gi ytterligere instruksjoner om alminnelig bevislære, svakheter ved vitneforklaringer, sakkyndigforklaringer og lignende. Dette grunnet to forhold. For det første vil en slik instruksjon prinsipielt innebære føringer på bevisbedømmelsen, og dermed en begrensning i prinsippet om fri bevisbedømmelse. For det andre er bevislære et sammensatt og usikkert felt som vanskelig lar seg formidle kort og generelt.

Det bør fremgå av instruksjonen at overbevisningen må bygge på de forhold som har kommet frem i saken, og ikke forhold utenfor disse. Dette kan gjøres ved at instruksjonen pålegger å minne om regelen i straffeprosessloven § 305: «Ved avgjørelsen av hva som anses bevist, tas bare i betraktning de bevis som er ført under hovedforhandlingen».

Dernest bør retningslinjene formidle og klargjøre det strafferettslige beviskrav. Tradisjonelt formuleres kravet som at «all rimelig tvil skal komme tiltalte til gode», et uttrykk som formidler at det skal en meget stor grad av sikkerhet til før man legger til grunn et saksforhold som innebærer straffansvar. Håndhevelsen av beviskravet er det springende punkt i mange straffesaker, og likhetshensyn taler for at kravet formidles på samme måte i alle saker. Det bør også klargjøres om det gjelder særskilte beviskrav for enkelte spørsmål, for eksempel for spørsmålet om tiltalte var tilregnelig og ulike bevistema under straffeutmålingen.

Å klargjøre ytterligere hva som ligger i det strafferettslige beviskravet, er ikke enkelt. I engelsk rett er det vanlig å anvende standardtale i rettsbelæringen etter en godkjent prosessbok med anbefalinger. Om det strafferettslige beviskrav heter det:

«The prosecution proves its case if the jury, having considered all the evidence relevant to the charge they are considering, are sure that the defendant is guilty.
Further explanation is unwise.
If the jury are not sure they must find the defendant not guilty».110

Det at det ikke anbefales å utbrodere beviskravet ytterligere, skyldes en oppfatning om at det er vanskelig og problematisk med ytterligere klargjøring.111

Etter en omfattende gjennomgang av beviskravsformuleringer, konkluderer professor og utvalgsmedlem Strandbakken i sin doktoravhandling Uskyldspresumsjonen – «In dubio pro reo» med at det for fellende dom kreves at retten må føle seg trygg og overbevist om at det faktum som ligger til grunn for dommen er riktig.112 Også han legger til grunn at en nærmere forklaring av innholdet i beviskravet gjerne vil være mer egnet til å forvirre enn til å klargjøre, og fremhever at det derfor kan være grunn til å vise tilbakeholdenhet med å forsøke å utpensle beviskravet i detalj.113 Strandbakken foreslår følgende amerikanske standardformulering som mønster for hvordan man bør angi beviskravet i norsk rett:

«As I have said many times, the government has the burden of proving the defendant guilty beyond reasonable doubt. Some of you have served as jurors in civil cases, where you are told that it is only necessary to prove that a fact is more likely true than not true. In criminal cases, the government’s proof must be more powerful than that. It must be beyond reasonable doubt.
Proof beyond a reasonable doubt is proof that leaves you firmly convinced of the defendant’s guilt. There are very few things in this world that we know with absolute certainty, and in criminal cases the law does not require proof that overcomes every possible doubt. If, based on your considerations of the evidence, you are firmly convinced that the defendant is guilty of the crime charged, you must find him guilty. If on the other hand, you think there is a real possibility that he is not guilty, you must give him the benefit of the doubt and find him not guilty».114

Formuleringen er hensiktsmessig som mønster fordi den formulerer det strafferettslige beviskravet i sammenheng med det alminnelige sivile beviskrav, samtidig som det understrekes at kravet ikke må praktiseres strengere enn at det i praksis muliggjør straffeforfølgning.

Formuleringen retter seg imidlertid i særlig grad mot den enkeltes overbevisning. I instruksjonen bør det fremheves at beviskravet også innebærer et krav om at overbevisningen hviler på rasjonelle grunner. Riksadvokaten har formulert beviskravet i denne retning ved å betone forholdet mellom bevis og tiltale:

«Kravet kan formentlig til en viss grad operasjonaliseres ved at det stilles et positivt krav til at det samlet sett må foreligge opplysninger i saken som er vanskelig å forklare hvis siktede er uskyldig, samtidig som det må oppstilles et negativt krav til at det ikke må foreligge opplysninger som er vanskelige å forklare hvis siktede er skyldig».115

Formuleringen peker mot at en egnet rasjonell metode for bevisbedømmelse er å forsøke å avkrefte hypoteser. En beviskravformulering som på denne måten tydeliggjør at det i bevismaterialet må være et grunnlag å basere slutningene på, bidrar til å presisere at påtalemyndigheten har bevisbyrden.

Det er i forlengelsen av denne siden ved beviskravet, hensiktsmessig om rettens plikt til å sikre sakens opplysning fremheves. Det er viktig å få frem at skyldspørsmålet ikke kun er et spørsmål om sannsynlighet eller forklaringsmuligheter basert på de bevis som er presentert, men at det også kreves at bevisbildet etter at saken er tatt opp til doms er tilstrekkelig omfattende og utredet til at det er forsvarlig å konstatere skyld. Dette kan gjøres ved at det nevnte formidles med utgangspunkt i prinsippet i straffeprosessloven § 294 første punktum: «Retten skal på embets vegne våke over at saken blir fullstendig opplyst».

Lagrettefraksjonen ser det som mest hensiktsmessig om det redegjøres for de ovennevnte prinsipper før selve diskusjonen påbegynnes, men etter at sakens rettslige problemstillinger er klargjort. Hvis man går inn for å videreføre juryordningen i sin nåværende form, foreslås at prinsippene gjennomgås av ordføreren etter at juryen har lest igjennom spørsmålsskriftet.

10.2.20.5.3 Rammer for rådslagning og domskonferanser og stemmeregler

I tillegg til klargjøring av straffeprosessuelle prinsipper, bør det i instruksjonen fastsettes rammer for gjennomføringen av rådslagning og domskonferanser. Formålet bør være å legge til rette for diskusjon og frie overveielser, samt sikre en ensartet praksis. Tatt i betraktning at alle saker er forskjellige og at ulike sakstyper forutsetter stillingtaken til ulike rettslige og faktiske problemstillinger, er det viktig å påse at rammene ikke er til hinder for å tilpasse rådslagningen eller domskonferansen til den enkelte sak.

Om alle dommerne kommer til orde under rådslagningen, sikres flest mulige perspektiver på saken og et bredt grunnlag for meningsutveksling, noe som må antas å bidra til veloverveide avgjørelser. Det foreslås derfor at rådslagninger og domskonferanser innledes med at hvert enkelt medlem gis anledning til å uttale seg om de spørsmål som skal besvares, herunder om det påståtte forholdet rammes av et straffebud, om det er bevist at forholdet beskrevet i tiltalen har funnet sted, om handlingen er begått av tiltalte, om tiltalte har utvist tilstrekkelig skyld og om det foreligger straffrihetsgrunner. For å fremme lekdommernes selvstendighet i meddomsrettssaker, bør disse gis anledning til å fremme synspunkter før fagdommerne. Det bør også understrekes at det skal være en lav terskel for å fremsette oppfatninger og teorier om det i tiltalen påståtte hendelsesforløp.

Først etter at hver enkelt er gitt mulighet til å formidle sitt syn, bør diskusjonen påbegynnes. For å sikre en strukturert diskusjon hvor også de mer forsiktige av rettens medlemmer kommer til orde, bør det stilles krav om bruk av taleliste ført av rettens leder i meddomsrett og av ordføreren i lagrettesaker.

Det er hensiktsmessig om den enkelte dommer gis anledning til å tenke og reflektere over spørsmålene underveis i rådslagningen, og det foreslås derfor pauser. Pausenes hyppighet og varighet bør tilpasses den enkelte sak og fastsettes av rettens leder eller lagrettens ordfører. Når saken er ferdigdrøftet bør det også være pause, hvor man etter pausen igjen gir hvert enkelt medlem ut fra plassering rundt bordet anledning til å uttale seg om de spørsmål som skal besvares. Deretter bør votering finne sted. Utkast til dom bør ikke påbegynnes før alle har bestemt seg.

10.2.20.5.4 Utkast til instruksjon til bruk i meddomsrett

Domskonferansen innledes med at rettens leder klargjør sakens rettslige problemstillinger.

Deretter skal rettens leder redegjøre for prinsippet om fri bevisbedømmelse, det strafferettslige beviskrav og rettens plikt til saksopplysning slik beskrevet nedenfor. Det skal opplyses om at bare de bevis som er ført under hovedforhandlingen skal tas i betraktning, og det skal minnes om den forsikring de har avgitt som lekdommere.

Prinsippet om fri bevisbedømmelse innebærer at den enkelte dommer etter egen overbevisning basert på de bevis som er ført i saken avgjør hvilket saksforhold vedkommende legger til grunn for avgjørelsen.

Det strafferettslige beviskrav innebærer at all rimelig tvil skal komme tiltalte til gode. For å stemme for skyld må den enkelte dommer være overbevist om at tiltalte har begått handlingen som er belagt med straffansvar og at vedkommende har begått handlingen med den skyldgrad som kreves. Med overbevist menes at det ikke må være en praktisk mulighet for at tiltalte ikke har begått handlingen, og heller ikke en praktisk mulighet for at vedkommende ikke har utført den med tilstrekkelig skyld. Overbevisningen må baseres på de bevis som har kommet frem under forhandlingene. Den enkelte dommer må finne at det samlet sett foreligger opplysninger i saken som er vanskelig å forklare hvis siktede er uskyldig, og det må ikke foreligge opplysninger som er vanskelige å forklare hvis siktede er skyldig.116

Rettens saksopplysningsplikt innebærer at bevisbildet må være tilstrekkelig omfattende og utredet til at det er forsvarlig å konstatere skyld. Det må ikke foreligge holdepunkter for at ytterligere informasjon ville ført til andre vurderinger.

Rådslagningen innledes med at med at hver dommer gis anledning til å uttale seg om de spørsmål som skal besvares. I tillegg til spørsmålet om handlingen er straffbar, bør følgende tre tema særlig tematiseres: 1) om det er bevist at forholdet beskrevet i tiltalen har funnet sted, 2) om handlingen er begått av tiltalte og 3) om tiltalte har utvist tilstrekkelig skyld. Lekdommerne skal uttale seg før fagdommerne.

Under rådslagningen skal det benyttes taleliste som føres av rettens leder. Rettens leder skal legge til rette for at alle kommer til orde og at det den enkelte sier blir tatt i betraktning. Det skal legges inn tilstrekkelig med pauser under rådslagningen. Det skal være pause før voteringen. Utkast til dom skal ikke påbegynnes før alle har bestemt seg.

10.2.20.5.5 Utkast til instruksjon til bruk i lagrette

Rådslagningen innledes med at ordføreren gjennomgår spørsmålsskriftet.

Deretter skal ordføreren redegjøre for prinsippet om fri bevisbedømmelse, det strafferettslige beviskrav og rettens plikt til saksopplysning slik beskrevet nedenfor. Det skal opplyses om at bare de bevis som er ført under hovedforhandlingen skal tas i betraktning og det skal minnes om den forsikring de har avgitt som lekdommere.

Prinsippet om fri bevisbedømmelse innebærer at den enkelte dommer etter egen overbevisning basert på de bevis som er ført i saken avgjør hvilket saksforhold vedkommende legger til grunn for avgjørelsen.

Det strafferettslige beviskrav innebærer at all rimelig tvil skal komme tiltalte til gode. For å stemme for skyld må den enkelte dommer være overbevist om at tiltalte har begått handlingen som er belagt med straffansvar og at vedkommende har begått handlingen med den skyldgrad som kreves. Med overbevist menes at det ikke må være en praktisk mulighet for at tiltalte ikke har begått handlingen, og heller ikke en praktisk mulighet for at vedkommende ikke har utført den med tilstrekkelig skyld. Overbevisningen må baseres på de bevis som har kommet frem under forhandlingene. Den enkelte dommer må finne at det samlet sett foreligger opplysninger i saken som er vanskelig å forklare hvis siktede er uskyldig, og det må ikke foreligge opplysninger som er vanskelige å forklare hvis siktede er skyldig.117

Rettens saksopplysningsplikt innebærer at bevisbildet må være tilstrekkelig omfattende og utredet til at det er forsvarlig å konstatere skyld. Det må ikke foreligge holdepunkter for at ytterligere informasjon ville ført til andre vurderinger. Rådslagningen innledes med at med at hvert lagrettemedlem etter tur bes uttale seg om de spørsmål som skal besvares. I tillegg til spørsmålet om handlingen er straffbar, bør følgende tre tema særlig tematiseres: 1) om det er bevist at forholdet beskrevet i tiltalen har funnet sted, 2) om handlingen er begått av tiltalte og 3) om tiltalte har utvist tilstrekkelig skyld. Ordføreren uttaler seg til slutt.

Under den videre rådslagning skal det benyttes taleliste ført av ordføreren. Ordføreren skal legge til rette for at alle kommer til orde og at det den enkelte sier blir tatt i betraktning. Det skal legges inn tilstrekkelig med pauser under rådslagningen. Det skal være pause før voteringen.

10.3 Vurderinger fra meddomsrettsfraksjonen

10.3.1 Valg av hovedprosessform

10.3.1.1 Introduksjon

I utredningens kapittel 8 gikk et samlet utvalg gjennom noen overordnede hensyn som setter rammer for valget av prosessform. En helt grunnleggende premiss for utvalgets arbeid er at lekdommere skal ha en sentral rolle i strafferettspleien. De skal være i flertall ved avgjørelsen av skyldspørsmålet i alle saker for lagmannsretten. Det ble videre pekt på viktigheten av spørsmålet om hvilken prosessform som er mest betryggende og rettssikker. Med dette menes en prosessform som best sikrer at avgjørelsen blir truffet ved at rettsreglene blir riktig anvendt på et saksforhold som er fastsatt korrekt.

Et annet grunnleggende hensyn er tillit til domstolene. Domstolene er avhengige av at behandlingen av straffesaker har allmennhetens tillit. Det er en forutsetning for å opprettholde tilliten, at rettssaker blir gjennomført på en god måte. Men det er ikke tilstrekkelig at saksbehandlingen faktisk er betryggende. Domstolenes avgjørelser må bli oppfattet som riktige og forsvarlige, selv om avgjørelsene i enkeltsaker kan bli diskutert.

Det ble også trukket frem at prosessordningen som brukes for å behandle straffesaker, må være robust. Den må oppfylle de krav som følger av internasjonale konvensjoner, fungere uten stadig diskusjon og kritikk og være så enkel og oversiktlig at den innbyr til færrest mulige feil og uklarheter.

Det samlede utvalg har drøftet om det er grunnlag for å gi en felles uttalelse med synspunkter på behovet for en nærmere regulering av gjennomføringen av domskonferanser og rådslagninger. Vi finner imidlertid de forslag til felles uttalelse som har vært drøftet av det samlede utvalg, for omfattende og rigide. Det har fremstått som uklart hvem som eventuelt skal ha kompetanse til å utforme slike instruksjoner. For vår del legger vi vekt på at det ikke har vært påvist noe behov for å regulere gjennomføringen av domskonferanser i meddomsrettssaker utover det som fremgår av straffeprosessloven kapittel 5, og som følger av god dommerskikk. Utvalgets lekdommerundersøkelse underbygger at de domskonferanser i lagmannsretten hvor fagdommere og lekdommere deltar, blir gjennomført på en tilfredsstillende måte som gir alle rettens medlemmer anledning til å fremstille sitt syn under like vilkår. En eventuell utredning av behovet for å regulere gjennomføringen av domskonferansene i meddomsrettssaker, bør under enhver omstendighet skje samlet for første- og anneninstans. Problemstillingen har adskillig større praktisk betydning for tingrettene, som ikke har vært representert i dette utvalget. Spørsmålet er i beste fall perifert i forhold til mandatet.

Lagrettefraksjonen har gitt en uttalelse om instruksjon for rådslagning og domskonferanser i punkt 10.2.20. Vi ser ikke bort fra at behovet for å regulere gjennomføringen av rådslagninger kan stille seg annerledes i jurysaker, hvor mandatet dessuten er mer åpent formulert.118 Det empiriske grunnlaget for å uttale seg om hvordan rådslagninger i juryen gjennomføres, er spinkelt. Spørsmålet har ikke vært omfattet av utvalgets lekdommerundersøkelse. I følge Strandberg er det holdepunkter for at det er flere jurymedlemmer som føler seg dominert av andre jurymedlemmer enn det er meddommere som føler seg dominert av fagdommerne.119 Vi viser for øvrig til behandlingen av temaet i utvalgets felles drøftelse i punkt 8.6.4

Vi ser heller ikke bort fra at behovet for regulering av domskonferansen kan være større i et kollegium på tolv personer enn i et kollegium på syv, ikke minst dersom fagdommere og lagrettemedlemmer delvis skal opptre samlet og delvis hver for seg.

Utvalget er delt med hensyn til valg av hovedprosessform for fullstendige anker i de mest alvorlige sakene. Det utvalget er enig om, er at det bør gis en begrunnelse for avgjørelsen av skyldspørsmålet i alle fullstendige anker, og at dagens juryordning derfor ikke bør videreføres uendret.

Vi vil fremheve følgende hensyn som helt sentrale ved valg av prosessform:

10.3.1.2 En prosessordning med et betydelig lekdommerinnslag

Et samlet utvalg er enig i at den prosessordning som foreslås, må ha et betydelig innslag av lekdommere. En måte å sikre et slik betydelig lekdommerinnslag på, er selvfølgelig å videreføre juryordningen i en eller annen forstand. Det er imidlertid ikke noen motsetning mellom det å velge meddomsretten som hovedprosessform, og det å ha et betydelig lekdommerinnslag. Dersom meddomsretten settes sammen slik at meddommerne er i et betydelig flertall - for eksempel to fagdommere og fem meddommere - mener vi at hensynet til et betydelig lekdommerinnslag er meget godt ivaretatt. Meddommerne vil med en slik sammensetning i antall være så mange at de vil ha stor styrke i forhold til fagdommerne. Hensynet til et betydelig lekdommerinnslag kan altså fullt ut ivaretas dersom meddomsrett velges som hovedprosessform, slik som denne delen av utvalget foreslår. Meddomsrettens sammensetning drøftes videre i punkt 10.3.2.

10.3.1.3 En prosessordning som sikrer riktige og rettssikre resultat

Det finnes ikke sikker empirisk kunnskap om i hvilken grad jury eller meddomsrett sikrer det mest rettsriktige resultat. Det har imidlertid vært fremmet en rekke påstander om alt fra jurymedlemmer som lar seg styre av fordommer, til fagdommere som opptrer på en dominerende måte og overkjører meddommerne. Dette er imidlertid enkeltstående eksempler og ikke forskningsbasert kunnskap om systematiske forskjeller.

Vi vil imidlertid peke på et dilemma knyttet til faren for fagdommerdominans som av enkelte blir trukket frem som et argument for juryordningen (mot meddomsrett). Dersom det reelt er slik at fagdommerne systematisk dominerer forhandlingene og kjører over meddommerne, er dette et problem som vil gjøre seg gjeldende i forhold til alle saker som behandles for meddomsrett. Altså ikke bare i de fullstendige ankene i de mest alvorlige straffesakene. Vi finner det underlig at de som hevder at det er en fare for fagdommerdominans, ikke trekker frem dette momentet i forhold til saker for tingrett, straffutmålingsanker for lagmannsrett i alvorlige saker eller ved behandlingen av fullstendige anker i alminnelige straffesaker for lagmannsrett. Alle disse sakstypene behandles nå med meddomsrett. Vi er ikke kjent med at det med tyngde har vært stilt spørsmålstegn ved å bruke meddomsrett som prosessform ved behandling av straffesaker for tingrett, eller ved behandling av de ordinære bevisankene for lagmannsrett.

Årlig behandles ca. 15 000 straffesaker ved meddomsrett i tingrettene og lagmannsrettene, mens ca. 300 saker behandles med jury. Utvalget har samlet gått inn for å videreføre meddomsrett som prosessform for annet enn de mest alvorlige bevisankesakene, og har gitt uttrykk for at ordningen fungerer godt, har allmenn aksept, og at det ikke er registrert faglig kritikk av ordningen, jf. punkt 9.8.4. Medlemmene av lagrettefraksjonen går i sitt utkast dessuten inn for å overføre en del av de fullstendige anker som i dag behandles med lagrette, til behandling ved meddomsrett ved å innføre det tilleggskriterium at det må være idømt eller påstått fengsel i to år eller mer for at saken skal behandles med lagrette. Andelen vurderes av lagrettefraksjonen til å være nærmere 30 % av dagens jurysaker, se omtalen av økonomiske konsekvenser i punkt 12.2. Utvalget har også samlet gått inn for å behandle alle straffutmålingsanker ved meddomsrett.

I mandatet er det reist spørsmål om juryordningen bør videreføres, eller om den bør erstattes av meddomsrett. Utvalgets medlemmer er som sagt ovenfor, enige om at juryordningen ikke bør videreføres i sin nåværende form. Dette skyldes at avgjørelsen av skyldspørsmålet bør begrunnes i alle straffesaker. Når dette er tilfelle, er det etter vår oppfatning nærliggende først å vurdere meddomsretten som alternativ. Dette er en velfungerende ordning med like lang tradisjon i norsk straffeprosess som juryordningen, og det er - som vi utdyper nedenfor - den enkleste måten å dekke behovet for begrunnelse på. Vi savner en overbevisende begrunnelse for at et lite antall straffesaker bør skilles ut til behandling i en annen prosessform.

En annen side av spørsmålet om rettssikre avgjørelser, er spørsmålet om fagdommerdominans. Det har blitt fremholdt at en fare ved meddomsretten er at fagdommerne blir for dominerende, og at de kan overkjøre meddommerne. Vi vil reservere oss mot å velge hovedprosessform på bakgrunn av ikke dokumenterte påstander om at fagdommerne overkjører meddommerne. Utvalgets egen lekdommerundersøkelse som ble presentert i kapittel 7, bekreftet ikke disse påstandene. Tvert i mot viste undersøkelsen at lekdommerne ikke opplevde at fagdommerne overkjørte dem eller på annen måte dominerte forhandlingene i meddomsretten på en uheldig måte. Andre undersøkelser som har vært foretatt, peker i samme retning.

I mange tilfeller vil meddommerne ha spørsmål om jussen som de ønsker å få avklart underveis i saken. Det er vanskelig å se at dette i seg selv skulle være uheldig. Snarere vil det for mange fremstå som en fordel at meddommerne underveis i saken kan få avklart rettslige spørsmål. Det samlede utvalg har i punkt 8.8.5 konkludert med at det er verdifullt at det under rettsprosessen er samarbeid mellom lekdommere og fagdommere, og at det legges til rette for en god kommunikasjon mellom de to gruppene av dommere. Etter vår oppfatning styrker det kvaliteten på avgjørelsesprosessen at lekdommere og fagdommere under saken har åpen og direkte kommunikasjon i et felles forum. Ved en jurybehandling vil denne kommunikasjonen være avskåret, dette er et moment som klart taler til meddomsrettens fordel.

10.3.1.4 Skillet mellom alvorlige og mindre alvorlige saker er trukket tilfeldig

Det er ofte bare gradsforskjeller i straffverdighet mellom lovbrudd som i dag behandles med jury og meddomsrett. For eksempel er det slik at vanlig ran går for meddomsrett fordi strafferammen er fengsel inntil 5 år, mens saker om grovt ran behandles med jury fordi strafferammen er fengsel inntil 12 år. Avgjørelsen om et ran er grovt, hører til skyldspørsmålet og beror på en helhetsvurdering etter straffeloven § 268 andre ledd:

«Ved avgjørelsen av om ranet er grovt, skal det særlig legges vekt på om det er brukt grov vold, om det er truet med skytevåpen eller annet særlig farlig redskap, om ranet er nøye planlagt, foretatt overfor forsvarsløs person eller gjelder en betydelig verdi.»

En annen vanlig type lovbrudd er legemsbeskadigelser etter straffeloven § 229, som lyder:

« Den, som skader en anden paa Legeme eller Helbred eller hensetter nogen i Afmagt, Bevidstløshed eller lignende Tilstand, eller som medvirker hertil, straffes for Legemsbeskadigelse med Fængsel indtil 4 Aar, men indtil 6 Aar, saafremt nogen Sygdom eller Arbeidsudygtighed, der varer over 2 Uger, eller en uhelbredelig Lyde, Feil eller Skade er voldt, og indtil 10 Aar, saafremt Døden eller betydelig Skade paa Legeme eller Helbred er blevet Følgen.»

Paragrafen har tre trappetrinn: fire, seks og ti år. Saker etter tredje trinn (straffalternativ) går for jury, mens de øvrige går for meddomsrett.

Mens saker om forsettlig drap eller legemsbeskadigelse med døden til følge går for jury, går saker om uaktsomt drap og om legemsfornærmelse med døden til følge for meddomsrett.

I narkotikasaker går saker om vanlige narkotikalovbrudd (kjøp, salg, innførsel, utførsel, oppbevaring m.v.) etter straffeloven § 162 første ledd for meddomsrett, mens saker om grov narkotikaforbrytelse går for jury fordi strafferammen er fengsel inntil ti år. Etter praksis er det stoffets art og kvantum som er avgjørende for om overtredelsen er grov; for eksempel mer enn ett kilo hasj eller 50 gram amfetamin.

Om seksuallovbrudd mot barn går for jury eller meddomsrett, beror på barnets alder, og om overgrepet defineres som seksuell omgang etter §§ 195-196 eller seksuell handling etter § 200. Forsettlig voldtekt går for jury, mens uaktsom voldtekt går for meddomsrett.

En ser av de eksemplene som er gitt ovenfor, at grensen mellom de sakene som behandles for jury, og de sakene som behandles ved meddomsrett, fremstår som forholdsvis tilfeldig. En kan selvfølgelig velge å bruke en annen strafferamme, som for eksempel en grense på ti års fengsel i stedet for dagens grense på seks års fengsel, velge å se på idømt straff eller straffepåstand eller benytte en kombinasjon av disse kriteriene Ingen av disse endringene ville forandret det at grensen ikke er noe naturgitt, men må trekkes skjønnsmessig. Sett på bakgrunn av dette, er det vanskelig å se de store prinsipielle forskjellene mellom de sakene som behandles med meddomsrett, og de som behandles med jury. Slik denne delen av utvalget ser det, kan forskjellene i sakstyper ikke brukes som noe selvstendig argument mot meddomsretten. Snarere trekker det faktum at de aller fleste ankesakene allerede behandles med meddomsrett, i retning av at også de alvorligste bevisankene kan behandles i denne prosessformen.

Å bestemme at fagdommere og lekdommere ikke skal kunne kommunisere med hverandre under behandlingen av skyldspørsmålet i et lite antall saker, fremstår som en vilkårlig særbehandling. Hvis man mener alvor med at en slik løsning fremmer kvaliteten på saksbehandlingen, ville det ikke vært noe i veien for å innføre den i alle bevisankesaker. En slik løsning har imidlertid så vidt vi vet, ikke vært vurdert av de utvalgsmedlemmer som går inn for separasjon i de mest alvorlige sakene.

Vi er oppmerksomme på at separasjon mellom lekdommere og fagdommere er innført i Danmark ved en reform av straffeprosessen i 2008. Det vil være kjent at denne løsningen i Danmark har vært trukket frem i den offentlige debatt i Norge som et mulig kompromiss mellom tilhengerne av jury og meddomsrett. Utvalget har av den grunn også vært på studietur til Danmark. Det er redegjort relativt utførlig for den danske reformen i punkt 6.3.1. Det ligger nærmest å karakterisere prosessordningen i «nævningesakene» som en form for meddomsrett, ettersom det finner sted en felles rådslagning og votering både om skyldspørsmålet og straffespørsmålet. I redegjørelsen for domstolsordninger i andre land i kapittel 6, er Danmark oppført i punkt 6.3 som eksempel på land med meddomsrett. I den danske grunnloven er det imidlertid et krav at «nævninger» skal delta ved behandlingen av straffesaker. Man har derfor ansett seg forpliktet til å beholde «nævninger» som betegnelse på en kategori av lekdommere som er noe annet enn meddommere eller «domsmænd». Dette hensynet gjør seg ikke gjeldende hos oss.

10.3.1.5 Tillit til prosessordningen

Et annet viktig moment er at prosessordningen må vekke tillit hos allmennheten. Det er altså ikke tilstrekkelig at prosessordningen faktisk er betryggende. Domstolenes avgjørelser må bli oppfattet som riktige og forsvarlige – de må vekke tillit. Da juryordningen ble innført med straffeprosessloven av 1887, var ordningen en viktig faktor for å skape tillit til domstolenes avgjørelser. Embetsverket i Norge hadde i mange hundre år vært preget av embetsmenn som enten var danske eller i alle fall var utdannet i Danmark ved universitetet i København. Disse embetsmennene sto langt fra den jevne nordmann både når det gjaldt utdanning og status. Etter at vi fikk vårt eget universitet i Oslo i 1811, ble det utdannet norske jurister. Dette forandret ikke det faktum at det var stor avstand mellom den generelle befolkningen og embetsmennene.

Under arbeidet med straffeprosessloven av 1887 ble det å sikre lekfolks deltakelse i rettsavgjørelsene svært viktig. Man skulle dømmes av sine likemenn, ikke av embetsmenn/dommere som sto fjernt fra folk flest. Mye har imidlertid endret seg i samfunnet etter 1887. Vi er ikke lenger en embetsmannsstat med stor avstand til resten av befolkningen. Befolkningen er nå generelt høyt utdannet, og en svært stor andel har høyere utdanning tilsvarende den som rettsapparatets aktører har.

Om det er slik at juryen i dag vekker mer tillit i allmennheten enn meddomsretten, har vi ikke sikker kunnskap om, jf. omtalen av tidligere undersøkelser i Strandbergs rapport for utvalget i punkt 7.1. Det som er sikkert, er at de besluttende politiske myndigheter har oppfattet det slik at juryen er særlig viktig for domstolenes legitimitet. Dette er kanskje årsaken til at juryordningen har bestått i så lang tid på tross av at sterke krefter, særlig blant jurister, har ønsket å avskaffe juryordningen. Slik denne delen av utvalget ser det, er det imidlertid ingen grunn til å tro at en meddomsrettsordning der meddommerne er i betydelig flertall, vil være mindre tillitskapende enn juryordningen. Vi legger til grunn at denne tilliten kan styrkes gjennom informasjon ut til allmennheten om prosessordningen.

10.3.1.6 Kravet til begrunnelse

Det fremgår av det som er skrevet tidligere både under punkt 3.3 om gjeldende rett og under punkt 3.4 om folkerettslige forpliktelser, at det har voldt betydelige problemer i norsk rett at juryen ikke begrunner sine avgjørelser. Det er svært betenkelig at avgjørelsene i de mest alvorlige straffesakene ikke gis noen begrunnelse. Vi gjengir ikke rettsutviklingen rundt begrunnelse her, men viser til det samlede utvalgs gjennomgang i punkt 8.4. Det er i utvalget enighet om at det er behov for begrunnelse av resultatet i alle de fullstendige ankene. Også dersom man skulle komme frem til at man ønsker å videreføre juryordningen i en eller annen variant, vil det være behov for regelendringer slik at juryens avgjørelser gis en begrunnelse.

Det følger av vurderingene i punkt 8.14 at man kan tenke seg varianter av ordninger der det gis en begrunnelse for juryens avgjørelse. Felles for disse ordningene er etter vår vurdering at de er langt mindre tilfredsstillende enn det en begrunnet avgjørelse fra en meddomsrett vil være.

Det fremgår av drøftelsen i punkt 8.14.2 at ingen av utvalgsmedlemmene går inn for en løsning hvor juryens medlemmer selv skal utforme begrunnelsen. Dette alternativet fremstår som svært lite robust. Det vil være svært vanskelig for ikke-jurister (jurymedlemmene) å gi en begrunnelse som står seg rettslig.

Et annet alternativ som ble drøftet i punkt 8.14.3, var at juryen skulle få bistand til å begrunne sin avgjørelse etter kjennelsen. Også denne løsningen fremstår som lite heldig. Det er uheldig at en person som ikke selv har deltatt i drøftelsene og avgjørelsen, skal begrunne avgjørelsen. Faren for feil og misforståelser er betydelig. Disse manglene hefter også ved det alternativ at fagdommerne begrunner skyldspørsmålet (se for øvrig drøftelsen av dette alternativet i punkt 8.14.5).

Et siste alternativ er å la de fire jurymedlemmene som deltar i utmålingen av straff, formidle drøftelsen/begrunnelsen til de tre fagdommerne, slik at begrunnelsen kan komme til uttrykk i dommen sammen med begrunnelsen for straffutmålingen. Også dette alternativet fremstår som lite tilfredsstillende. Det vil blant annet gi de fire jurymedlemmene som deltar i straffutmålingen, urimelig stor innflytelse over begrunnelsen sett i forhold til dem som ikke deltar i straffutmålingen. I tillegg er også dette alternativet beheftet med den mangel at fagdommerne som ikke har vært med å treffe avgjørelsen, skal være med å utformere begrunnelsen for avgjørelsen på vegne av andre, uten å ha kommunisert direkte med disse.

I tillegg til disse alternativene, drøftet utvalget i punkt 8.14.6 muligheten for å ivareta kravet til begrunnelse gjennom detaljerte og konkrete spørsmål til juryen. Et samlet utvalg konkluderte med at kravet til begrunnelse vanskelig kunne ivaretas på denne måten.

Slik denne delen av utvalget ser det, kan kravet til begrunnelse best ivaretas gjennom at meddomsrett velges som hovedprosessform. Når en sak behandles for meddomsrett, deltar både meddommere og fagdommere i et kollegium der alle er med på alle avgjørelser, og i fellesskap kan utforme begrunnelsen som en av fagdommerne skriver ned. Dette er slik denne delen av utvalget ser det, den enkleste og den beste måten å ivareta kravet om begrunnelse på.

10.3.1.7 Ordningen må være robust

Et siste hovedkrav til en ny prosessordning er at den må være robust, i den forstand at den må oppfylle de krav som følger av internasjonale konvensjoner, fungere uten stadig diskusjon og kritikk og være så enkel og oversiktlig som mulig. Ordningen bør åpne for færrest mulig feil og uklarheter, og danne rom for færrest mulig prosessuelle innsigelser som kan forsinke og vidløftiggjøre sakene.

Dagens juryordning er debattert mange ganger de siste 30 årene. Det har også skjedd innskrenkninger i ordningen i denne perioden. De siste to-tre årene har det vært betydelig debatt rundt juryens manglende begrunnelse, og rettstilstanden har blitt endret gjennom flere høyesterettsavgjørelser som det er gjort rede for i punkt 3.3. Dette har ført til en uklar og omskiftelig rettstilstand, noe som denne delen av utvalget oppfatter som svært uheldig. Dersom man skulle velge å videreføre juryordningen i en eller annen variant, vil dette skape betydelig diskusjon særlig rundt spørsmålet om begrunnelse.

En kan også se for seg at man viderefører juryordningen i en form som ligger nærmere meddomsretten, der det foregår en viss felles rådslagning mellom lekdommere (lagrettemedlemmer) og fagdommere, men der det også er regler om at lekdommerne skal drøfte i enerom. En slik ordning vil nødvendigvis bli forholdsvis komplisert, med regler for når og hvor lenge lekdommerne skal drøfte i enerom, regler for kontakt mellom fagdommere og lekdommere utenom den felles drøftingen og så videre. En slik komplisert ordning vil åpne for at det gjøres mange feil, og at det kan gjøres mange prosessuelle innsigelser.

Dersom meddomsretten velges som hovedprosessform, vil man unngå mange kompliserte spørsmål, og man bygger videre på en ordning som er robust, enkel å forstå og håndheve.

Det er også en betydelig fordel at man vil kunne behandle alle bevisanker med samme sammensetning av retten. Dette drøftes nærmere i neste punkt.

10.3.2 Meddomsrettens sammensetning

10.3.2.1 Utgangspunkter

Det fremgår av punkt 10.3.1 at utvalgsmedlemmene Hennum, Sveier Nielsen, Nordén, Røkke og Strandbakken går inn for at alle fullstendige anker i straffesaker skal behandles ved meddomsrett. Bakgrunnen for dette er det gjort rede for i punkt 10.3.1, og argumentasjonen gjentas derfor ikke her. I den videre drøftelsen av meddomsrettens sammensetning bygger vi videre på de alternative sammensetningene av meddomsretten som et samlet utvalg gjorde rede for i kapittel 9. Dette medfører at vi ikke drøfter alternative sammensetninger ut over dem det er gjort rede for ovenfor. Dette innebærer at meddomsrettens sammensetning ved behandlingen av fullstendige anker i de saker hvor utvalgets lagrettefraksjon går inn for en annen prosessform, kun behandles i dette punktet (10.3.2).

Vår drøftelse tar videre utgangspunkt i de ti forutsetninger som et samlet utvalg er enig om å legge til grunn for utformingen av prosessreglene for meddomsrettssaker. Om dette vises til punkt 9.8.3. Vi finner det uproblematisk å legge de samme forutsetninger til grunn for lagmannsrettens sammensetning også når vi går inn for at alle fullstendige anker skal behandles ved meddomsrett.

Det vil fremgå av den følgende drøftelsen at denne delen av utvalget legger til grunn at straffeprosesslovens regler for behandlingen av meddomsrettssaker i det alt vesentlige blir videreført.

Vi drøfter først hva som antas å gi den beste løsning ut fra en isolert vurdering av hva som passer best ved behandlingen av henholdsvis straffutmålingsanker og fullstendige anker. Vi finner dette spørsmålet enklest å besvare for straffutmålingsankene, og starter derfor med disse sakene.

10.3.2.2 Nærmere om rettens sammensetning i straffutmålingsanker

Straffeprosesslovens løsning i dag er at straffutmålingsanker enten behandles av tre fagdommere alene, eller av en meddomsrett satt med tre fagdommere og fire meddommere. Grensen går ved lovbrudd med seks års strafferamme.

Utvalgets medlemmer er enige om at alle straffutmålingsanker skal behandles i meddomsrett med samme sammensetning av retten, se punkt 9.8.3, forutsetning ni.

Sammensetninger med to fagdommere og tre meddommere, og tre fagdommere og fire meddommere, oppfyller begge alle forutsetninger utvalgets medlemmer er enige om. Valget av løsning for straffutmålingsankene isolert sett, beror på en avveining av ressursbruken og kvaliteten på overprøvingen. I neste omgang må man også trekke inn ved vurderingen hvor godt alternativene harmonerer med sammensetningen i de øvrige saker, men dette spørsmålet utstår.

Vi tar utgangspunkt i at det årlig behandles 600-650 straffutmålingsanker i lagmannsrettene. I overkant av 200 saker behandles med meddomsrett på grunn av strafferammen. I overkant av 400 saker behandles med tre fagdommere.

To-instansutvalget konkluderte med at to fagdommere og tre meddommere er den beste sammensetningen for behandlingen av straffutmålingsanker ut fra en isolert vurdering av disse sakene.120 Dette er en vurdering vi slutter oss til.

En meddomsrett med fem medlemmer er tilstrekkelig til å behandle straffutmålingen i de mest alvorlige sakene. Sammensetningen er like sterk som i saker som behandles med forsterket rett i tingretten. I de aller mest alvorlige sakene er rene straffutmålingsanker en relativt sjelden foreteelse. De aller fleste av disse sakene i lagmannsrettene er fullstendige anker. Et betydelig antall av meddomsrettssakene i dag gjelder grove narkotikaforbrytelser hvor straffutmålingsnivået i tyngdepunktet av sakene ligger fra et halvt til et par års fengsel.

Et samlet utvalg er enig om at det bør være en betydelig lekdommerinnflytelse også i straffutmålingsankene. En sammensetning med to fagdommere og tre meddommere gir en minst like sterk lekdommerrepresentasjon som tre fagdommere og fire meddommere (60 % mot ca. 57 % lekdommere). Lekdommerne vil altså være forholdsmessig sterkere representert i meddomsretten med fem medlemmer enn i meddomsretten med syv medlemmer. For denne delen av utvalget er det også viktig at i de over 400 sakene som i dag kun behandles med fagdommere, betyr overgangen til meddomsrett med fem medlemmer en markant styrking av lekdommerinnflytelsen i straffesaksbehandlingen. Vi mener at reformen samtidig styrker kvaliteten på overprøvingen i lagmannsretten, og viser til behandlingen av de grunnleggende hensyn i punkt 8.3. Slik denne delen av utvalget vurderer det, vil en sammensetning med tre fagdommere og fire meddommere være uforholdsmessig ressurskrevende, gitt at vi ikke har dokumentasjon på at en slik sammensetning fører til riktigere resultat eller mer rettssikre avgjørelser. Det innebærer overforbruk av fagdommere og lekdommere.

Som det er gjort rede for innledningsvis i punkt 2.4, hadde utvalgets leder, sammen med utvalgsmedlemmet Nordén og utvalgets sekretær, møter med samtlige av landets lagmannsretter. I disse møtene ble også meddomsrettens sammensetning drøftet. Lagdommerne ga uttrykk for noe ulik oppfatning om hvorvidt det bør delta meddommere i de alminnelige straffutmålingsankene som i dag behandles med fagdommere, se punkt 9.7.3. Det var imidlertid bred oppslutning om at en meddomsrett på fem medlemmer er fullt tilstrekkelig i alle straffutmålingsanker, dersom utvalget skulle velge å gå inn for lekdommerdeltakelse i alle straffutmålingsanker.

Også ressurshensyn taler for en sammensetning av meddomsretten med to fagdommere og tre meddommere i straffutmålingsankene. Det er en vesentlig gevinst å kunne behandle mellom 600 og 650 straffutmålingsanker årlig med én fagdommer mindre enn i dag. Å innføre lekdommere i alle straffutmålingsankene gir en økning av kostnadene til lekdommere, men fagdommere er en knappere og dyrere ressurs. Fem medlemmer av meddomsretten i alle disse sakene er vesentlig mindre ressurskrevende enn alternativet på syv.

I denne sammenheng er det også et poeng at et samlet utvalg er enig om at det skal være adgang til å behandle alle straffutmålingsanker skriftlig med partenes samtykke, jf. punkt 9.8.3 forutsetning ti.

Etter en samlet vurdering går denne delen av utvalget inn for at alle straffutmålingsanker for lagmannsrett skal behandles av en meddomsrett bestående av to fagdommere og tre meddommere.

10.3.2.3 Meddomsrettens sammensetning ved fullstendige anker

Det følger av fremstillingen i punkt 10.3.1 at denne delen av utvalget går inn for at alle fullstendige ankesaker bør behandles ved meddomsrett. I punktene 9.8.4 og 9.8.5 gjorde et samlet utvalg rede for ulike alternative sammensetninger. I det følgende bygges det videre på de vurderinger som ble gjort.

10.3.2.4 Fullstendige ankesaker med tre fagdommere

Med tre fagdommere kan antall meddommere i fullstendige anker være fire eller seks. Det samlede utvalget har lagt til grunn at fire meddommere er den beste løsning for behandlingen av bevisanker for lovbrudd i det nedre sjikt. Innenfor rammen av tre-dommeralternativet, er spørsmålet derfor om samme sammensetning bør benyttes i alle fullstendige anker med meddomsrett, eller om det bør være seks meddommere i de mest alvorlige straffesakene.

Vi finner det uproblematisk å behandle alle bevisanker med syv medlemmer av meddomsretten, og minner om vurderingen fra det samlede utvalg i punkt 9.8.4:

«Utvalget har inntrykk av at dagens sammensetning av meddomsretten med tre fagdommere og fire meddommere fungerer godt og har allmenn aksept. Utvalget har ikke registrert faglig kritikk av ordningen. I møte med dommere ved besøk til landets lagmannsretter ble dette positive inntrykket bekreftet. Et dommerkollegium på syv medlemmer gir et tilstrekkelig tungt og verdig uttrykk, som passer med den stemning av høytid og alvor lagmannsretten bør symbolisere ved behandlingen av skyldspørsmålet i en straffesak. Fire meddommere er en sterk lekdommergruppe, og tre fagdommere sikrer tilstrekkelig juridisk kompetanse i dommerpanelet.»

Argumentasjonen underbygger at en meddomsrett med tre fagdommere og fire meddommere er et tilstrekkelig sterkt forum også for å behandle fullstendige anker i de mest alvorlige saker.

En meddommergruppe på seks medlemmer vil bety en tallmessig enda sterkere sammensetning av retten. Det vises til drøftelsen av dette alternativet i punkt 9.8.4. Selv om utvalgets medlemmer var enige om at meddomsretten med ni medlemmer blir uforholdsmessig ressurskrevende om alle fullstendige ankesaker skal behandles med denne sammensetningen, ser vi ikke bort fra at spørsmålet kan stille seg annerledes i de mest alvorlige straffesakene som hittil har vært behandlet med ti jurymedlemmer.

Som vi har gjort rede for i punkt 10.3.1.4, er det en ulempe med ulik behandlingsform for de mer alvorlige fullstendige ankene, at man må finne kriterier som skiller sakene som skal behandles med ulik sammensetning. Diskusjonen om ulike alternativer basert på strafferammer eller idømt eller påstått straff, eller kombinasjoner av disse kriteriene, viser at det er enighet om lite annet enn at dagens grense ved seks års strafferamme ikke er hensiktsmessig. Det er vanskelig å finne kriterier som er tilstrekkelig treffsikre. At det er dårlig sammenheng mellom strafferammene i mange straffebud i straffeloven av 1902, er en vesentlig årsak til vanskelighetene. Straffeloven av 2005 vil når den trer i kraft, gi et mer konsistent system. Når dette skjer, er høyst usikkert. Utvalget har funnet det nødvendig å forholde seg til strafferammene i någjeldende straffelov, som må forventes å bestå i enda noen år. Dersom man hadde gått inn for en ordning som innebærer et skille mellom mer og mindre alvorlige saker, ville man måtte foreta en ny gjennomgang av kriteriene i forbindelse med at ny straffelov skal settes i kraft. Dette taler mot en slik løsning. I tillegg er det slik at et kollegium på ni medlemmer i en meddomsrett hvor alle medlemmer av retten skal delta i alle avgjørelser som treffes, også er en mer tungrodd forsamling enn en domstol på syv medlemmer. Alle rådslagninger vil kreve mer tid.

Vel så viktig som det samlede antall medlemmer av retten, er hvilket stemmetall som kreves for domfellelse. I en meddomsrett satt med tre fagdommere og seks meddommere, utpeker det seg som naturlig å kreve 2/3 flertall av minst to fagdommere og minst fire meddommere. Seks av ni stemmer er 0,67 prosent, mens fem av syv er 0,71 prosent.

Denne del av utvalget vil også gi uttrykk for at en sammensetning av meddomsretten med ni medlemmer, vil medføre høyere kostnader til meddommere. I tillegg er det knyttet vesentlig usikkerhet til mulighetene for og kostnadene ved ombygging av et tilstrekkelig antall av lagmannsrettens rettssaler til å kunne romme et panel på ni medlemmer. Det vises til redegjørelsen i punkt 9.8.4. Nå er ikke kostnader i seg selv noe tungtveiende argument i denne sammenheng. Gitt at vi ikke har dokumentasjon for at en sammensetning med tre fagdommere og seks meddommere gir et riktigere eller mer rettssikkert resultat, har denne delen av utvalget kommet til at fordelene som vil kunne oppnås ved å behandle et utvalg fullstendige ankesaker med seks i stedet for fire meddommere, ikke står i rimelig forhold til summen av merkostnader og ulemper forbundet med en ordning der de mest alvorlige straffesakene skilles ut og behandles i en større meddomsrett.

Som utvalget samlet har uttalt i punkt 8.10, er det ønskelig å redusere påkjenningen en straffesak har for dem som er berørt, særlig for dem som har vært ofre for seksuallovbrudd og andre grove integritetskrenkelser det er belastende å forklare seg om. Selv om man mangler sikker kunnskap om dette, er det en naturlig formodning at det er mer belastende å forklare seg foran et stort antall mennesker enn for færre.

På bakgrunn av dette, har vi kommet frem til at dersom det blir vedtatt en ordning der meddomsretten settes med tre fagdommere i fullstendige ankesaker, bør det delta fire meddommere.

10.3.2.5 Fullstendige ankesaker med to fagdommere

Velges en løsning med to fagdommere i fullstendige ankesaker, er fem meddommere det eneste aktuelle alternativet. For meddomsrettssaker om lovbrudd i det nedre sjikt, er det samlede utvalg enig i at dette bør bli løsningen, se punkt 9.8.5. Syv medlemmer av retten er nødvendig for å oppnå et kvalifisert flertall på fem av syv stemmer for domfellelse.

Etter vår oppfatning er en meddomsrett med to fagdommere og fem meddommere et kollegium som egner seg godt for behandling av alle fullstendige anker. Valget mellom dette alternativet og meddomsretten med tre fagdommere og fire meddommere, beror på en vurdering av disse alternativene holdt opp mot hverandre.

10.3.2.6 Samlet vurdering av meddomsrettens sammensetning, tre – fire eller to – fem

Vurderingen av ulike sammensetninger av meddomsretten i fullstendige ankesaker, munner ut i den konklusjon at valget står mellom alternativene tre fagdommere og fire meddommere, og to fagdommere og fem meddommere. Begge sammensetninger er egnet til behandling av alle fullstendige ankesaker, slik at man unngår ulempene ved et dobbeltsporet system. Forskjellen mellom alternativene er at én fagdommer erstatter eller blir erstattet av én meddommer.

Mener man at fagdommernes relative innflytelse ikke bør svekkes, er alternativet med tre fagdommere best. Tre fagdommere i lagmannsretten er dessuten en svært innarbeidet og konsekvent gjennomført ordning i andre saker, og erfaringene med dagens sammensetning av meddomsretten er som det samlede utvalg har konstatert, meget gode. Det er ikke påvist noe ønske om eller behov for å endre denne sammensetningen av meddomsretten.

Harmoniargumentet kan brukes begge veier. Vi har konkludert med at to fagdommere og tre meddommere er den beste løsning for straffutmålingsanker. Velges tre fagdommere og fire meddommere i bevisanker, vil det med en viss vekt tale for å velge samme sammensetning i alle meddomsrettssaker, selv om dette er unødvendig mange i straffutmålingsanker. Dette argumentet ble avgjørende for To-instansutvalget. To fagdommere i fullstendige ankesaker gjør det mulig å sette lagmannsretten med to fagdommere ved ankeforhandlingen i om lag 1 300 straffesaker som hvert år behandles med tre fagdommere i dag.

Vi mener at to fagdommere gir retten den viktige og nødvendige juridiske kompetansen i alle straffesaker. Det er hensynet til å unngå stemmelikhet som først og fremst begrunner at man ikke bør behandle flere av dagens fagdommersaker med to fagdommere. Vi legger vekt på at det samlede utvalg forutsetter at meddomsretten, dersom dette alternativet velges, skal settes med to faste lagdommere. At løsningen dermed samtidig medfører et betydelig redusert behov for tilkalte og ekstraordinære dommere i lagmannsretten, ser vi som en høyst velkommen bieffekt, selv om dette momentet ikke er med og veier på vektskålen i valget mellom to og tre fagdommere. Det vises til det samlede utvalgets bemerkninger om bruken av ekstra dommerressurser i punkt 9.8.3 i tilknytning til forutsetning åtte.

Det at meddomsretten etter vårt forslag skal erstatte juryordningen i alvorlige straffesaker, kan tale for at fire meddommere av mange vil bli oppfattet som en for sterk reduksjon av antallet lekdommere i forhold til antallet fagdommere. Også som meddommere har imidlertid en gruppe på fire en bestemmende innflytelse over en avgjørelse av skyldspørsmålet til skade for tiltalte. Selv om meddommerne ikke er alene om avgjørelsen, men gjør seg opp sin oppfatning etter en rådslagning der fagdommerne deltar, innebærer det en styrking av lekdommernes rolle at de deltar som fullverdige medlemmer av retten. De er ikke som jurymedlemmer bundet av lagmannens redegjørelse for rettsspørsmålene, de opptrer ikke anonymt, deres avgjørelse av skyldspørsmålet kan ikke settes til side av fagdommerne, og de deltar også i avgjørelsen av sivile krav.

Likevel vil erstatningen av én fagdommer med én meddommer, bety en vesentlig forskyvning av balansen mellom fagdommere og lekdommere. En meddomsrett bestående av tre fagdommere og fire meddommere, gir en relativ meddommerinnflytelse på ca. 57 %, mens en sammensetning med to fagdommere og fem meddommere gir en relativ meddommerinnflytelse på 71 % . Med fem meddommere mot to fagdommere, vil gruppene ikke fremstå som «omtrent like mange». Overtallet blir så stort at lekdommergruppen blir dominerende. At lekdommergruppen styrkes både tallmessig og relativt, må formodes å øke gruppens styrke i forhandlingene og motvirke risikoen for at fagdommerne får for sterk innflytelse.

I en meddomsrett med to fagdommere og fem meddommere vil det styrke meddommernes innflytelse at ingen kan bli domfelt uten at et flertall av meddommerne går inn for det. Dette elementet i dagens juryordning blir i så fall videreført. I meddomsretten med tre fagdommere og fire meddommere vil tiltalte kunne bli dømt selv om bare halvparten av meddommerne finner ham skyldig.

I saker som har vært behandlet med forsterket rett av to fagdommere og tre meddommere i tingretten, har det vært hevdet at lagmannsretten bør settes med flere fagdommere enn i tingretten. Vi er ikke uten forståelse for dette argumentet, men mener at det gir en vesentlig mer robust og rettssikker behandling av saken, at en avgjørelse av skyldspørsmålet mot tiltalte i lagmannsretten vil kreve minst fem av syv stemmer. At ingen vil kunne bli domfelt uten at et flertall på tre av fem meddommere går inn for det, er noe vesentlig annet enn at tiltalte i en forsterket tingrett risikerer å bli dømt selv om to av tre meddommere finner ham ikke skyldig.

I tillegg kommer at tiltalte i alle meddomsrettssaker i tingretten vil kunne dømmes mot fagdommerens/fagdommernes stemmer, mens han i lagmannsretten ikke vil kunne dømmes uten at både meddommere og fagdommere har funnet ham skyldig. To faste lagdommere må også i saker behandlet med forsterket rett i tingretten, anses å oppfylle de minimumskrav som må stilles til juridisk kompetanse i dommerpanelet. Sett under ett innebærer meddomsretten på syv medlemmer en vesentlig forsterkning ved overprøvingen av avgjørelsen av skyldspørsmålet i lagmannsretten.

For avgjørelsen av sivile krav i straffesaken, er tre fagdommere og fire meddommere å foretrekke fremfor to og fem. I sivile saker om samme krav, blir avgjørelsen truffet av tre fagdommere og maksimalt to meddommere. Det er ikke aktuelt å foreslå at sivile krav ikke skal behandles i straffesaken. Heller ikke er det aktuelt å foreslå at meddommerne, eller noen av meddommerne, ikke skal delta i behandlingen av sivile krav i en meddomsrettssak. Vi mener likevel at en meddomsrett med to fagdommere og fem meddommere ligger innenfor rammen av det som kan aksepteres for en forsvarlig behandling av sivile krav.

Under utvalgets samtaler med dommere i de seks lagmannsrettene, er det kommet frem noe ulike oppfatninger om alternativet to fagdommere og fem meddommere. Den vanligste oppfatningen er at dagens meddomsrett med tre fagdommere og fire meddommere er å foretrekke. To fagdommere og fem meddommere vil være en forsvarlig løsning, men man ser ingen grunn til å gå over til en slik sammensetning i de alminnelige meddomsrettssakene når disse betraktes for seg. Det er imidlertid en praktisk talt unison oppfatning blant dommere i lagmannsrettene at juryordningen bør erstattes av meddomsrett. I så fall er det betydelig oppslutning om alternativet med to fagdommere og fem meddommere som felles løsning for alle fullstendige ankesaker. Også lagmannsmøtet høsten 2010, hvor førstelagmannen, en lagmann og administrasjonssjefen i hver lagmannsrett deltok, uttalte at en meddomsrett med to fagdommere og fem meddommere er et fullt akseptabelt alternativ.

Vi er blitt stående ved at en meddomsrett med to fagdommere og fem meddommere vil være den beste løsningen.

Det følger av drøftelsen ovenfor, at vår konklusjon på de spørsmål som er stilt i mandatet, er at alle fullstendige anker og alle straffutmålingsanker bør behandles i meddomsrett med to lagdommere. Antall meddommere bør være fem i fullstendige anker og tre i straffutmålingsanker.

Alle øvrige saker behandles med tre fagdommere. Dette er utvalgets medlemmer enige om, se punkt 9.6.

10.3.3 Sammenfatning

Utvalgsmedlemmene Hennum, Sveier Nielsen, Nordén, Røkke og Strandbakken går inn for en enhetlig og konsistent samlet løsning for lagmannsrettenes behandling av straffesaker hvor alle fullstendige anker behandles med to fagdommere og fem meddommere, og alle straffutmålingsanker med to fagdommere og tre meddommere.

Hele utvalget er kommet til at behovet for en begrunnet avgjørelse av skyldspørsmålet medfører at juryordningen i sin nåværende form ikke kan videreføres. Etter vår oppfatning er dessuten den uhensiktsmessige formen for kommunikasjon mellom fagdommere og lekdommere en tungtveiende innvending mot jurysystemet.

Ettersom det er nødvendig å finne et alternativ til juryordningen, har symbolverdien som ofte har vært fremført som argument, liten vekt nå. Man bør på fritt grunnlag søke å finne frem til den løsning som best oppfyller kriteriene for en god og rettssikker prosessordning for behandling av straffesaker i lagmannsretten. Vi er kommet til at meddomsrett er den beste prosessformen, med klare fortrinn fremfor de forslag til nye, alternative løsninger som har vært lansert under utvalgets arbeid.

Meddomsretten er en enkel, robust og ikke minst velprøvd prosessordning som har vist seg å fungere godt i 120 år, og som nå benyttes i ca. 15 000 saker årlig i tingrettene og lagmannsrettene. Det samlede utvalg har konstatert at meddomsretten har allmenn aksept og har ikke registrert faglig kritikk av ordningen. Det er full enighet om å videreføre meddomsretten som prosessform for hovedtyngden av ankesakene som gjelder bevisvurderingen under skyldspørsmålet. Det er ikke påvist forskjeller mellom sakstypene som tilsier at ikke meddomsretten vil fungere like godt i alle straffesaker. Forsøk på å finne relevante kriterier for å skille ut saker som skal behandles på en annen måte, har vist seg å være forbundet med store vanskeligheter.

I en meddomsrett satt med to fagdommere og fem meddommere, videreføres en sterk lekdommerinnflytelse i de fullstendige straffesakene som i dag behandles med jury. Ingen vil kunne bli domfelt uten at et flertall av meddommerne går inn for det. Et krav om fem av syv stemmer i meddomsretten innebærer at en fellende dom må ha tilslutning fra ca. 71 %. Til sammenligning er kravet i dagens jurysaker ca. 69 % (ni av tretten)121 og vil i en lagrettesak etter lagrettefraksjonens forslag være ca. 67 % (åtte av tolv).

I de øvrige sakene styrkes lekdommernes innflytelse i forhold til dagens sammensetning med tre fagdommere og fire meddommere. I tillegg innføres meddomsrett for behandlingen av vel 400 straffutmålingsanker som i dag behandles av fagdommere alene. Sett under ett innebærer vårt forslag derfor en vesentlig styrking av lekdommerelementet i et stort flertall av lagmannsrettens straffesaker. Lekdommere vil være i flertall i alle straffesaker hvor avgjørelsen treffes på grunnlag av direkte bevisføring i et rettsmøte.

Selv om ressursaspektet ikke bør veie tungt ved valget av prosessform, er det en fordel at det vi anser som den saklig sett beste løsningen, også er mer kostnadseffektiv enn dagens ordning og klart mindre ressurskrevende enn de alternativer som foreslås av utvalgets andre fraksjon.

Det er vår overbevisning at en prosessordning i samsvar med vårt forslag vil vinne allmenn aksept og kunne fungere uten kritikk av betydning for lang tid fremover.

10.3.4 Behov for lov- og forskriftsendringer

10.3.4.1 Oversikt

Forslaget om å sette lagmannsretten som meddomsrett med to fagdommere og fem meddommere i alle fullstendige ankesaker, og med to fagdommere og tre meddommere i alle straffutmålingsanker, vil nødvendiggjøre er rekke lovendringer. Det gjelder først og fremst regler som direkte eller indirekte regulerer behandlingen av lagrettesaker (jurysaker) i straffeprosessloven og domstolloven. Noen regler om lagrettesaker eller lagrettemedlemmer bør likevel fortsatt bli stående. Det er regler som knytter rettsvirkninger til det å ha vært lagrettemedlem, eller at en sak har vært behandlet som lagrettesak, og som fortsatt kan være aktuelle i noen tid etter at en reform som foreslått her, har trådt i kraft.

10.3.4.2 Endringer i straffeprosessloven

I straffeprosessloven er en direkte konsekvens av vårt forslag at hele kapittel 24 må oppheves. Det samme gjelder en del spesielle regler for lagrettesaker i andre paragrafer i loven. Disse endringene krever ikke nærmere omtale, og det vises til lovutkastet med merknader.

At rettens sammensetning endres både i bevisanker og straffutmålingsanker, medfører i kombinasjon med at grensen på seks års strafferamme bortfaller som kriterium, at det er nødvendig å foreta relativt betydelige endringer i §§ 332 og 333. Å videreføre rettssikkerhetsgarantien som ligger i at en fellende dom må ha tilslutning både fra meddommere og fagdommere, gjør det nødvendig å innta en uttrykkelig regel i § 35.

Någjeldende § 34 er en regel som indirekte er en følge av juryordningen: En dommer som har stemt for frifinnelse, men er blitt overstemt, skal delta ved straffutmålingen og legge flertallets avgjørelse av skyldspørsmålet til grunn. I straffeprosessloven 1887 gjaldt den motsatte regel.122 En dommer som hadde stemt for frifinnelse, skulle ikke delta i straffutmålingen, men anses å ha tiltrådt det resultat som var gunstigst for siktede. Begrunnelsen var særlig at dommeren ellers kunne komme i en samvittighetskonflikt.

I forarbeidene til straffeprosessloven 1981 var spørsmålet sterkt omdiskutert. Straffeprosesslovkomiteen gikk i sin innstilling inn for å videreføre det som var gjeldende rett.123 Justisdepartementet inntok i proposisjonen det motsatte standpunkt.124 Justiskomiteen fulgte departementet, men ba samtidig under henvisning til et brev komiteen hadde mottatt fra Straffeprosesslovkomiteens formann, professor Johs. Andenæs, departementet om å overveie spørsmålet nærmere.125

I proposisjonen til loven om ikrafttredelse av straffeprosessloven, endret departementet oppfatning og gikk inn for at en dommer eller et lagrettemedlem som har blitt overstemt, ikke skal delta i straffutmålingen.126 Ved behandlingen av proposisjonen i Stortinget gikk justiskomiteen likevel inn for det som til slutt ble lovens løsning. Det fremgår av innstillingen at standpunktet ble inntatt i forståelse med departementet.127

Av diskusjonen i forarbeidene fremgår at det i hovedsak var hensynet til juryens anonymitet som ble funnet vanskelig. Etter straffeprosessloven 1887 deltok ikke jurymedlemmer i straffutmålingen, slik at problemstillingen var ny. Det ville vært mulig å begrunne straffutmålingen uten å røpe hvilket standpunkt de enkelte medlemmer av retten hadde inntatt. Lovutkastet i ikrafttredelsesproposisjonen hadde en slik løsning i utkastet til § 332 andre ledd som lød:

«Et lagrettemedlem som har stemt for frifinnelse i skyldspørsmålet, deltar ikke i avstemningen om straff, men anses som om det hadde tiltrådt den stemmegivning som er gunstigst for siktede. Det må ikke i noe tilfelle opplyses i domsgrunnene hvordan et lagrettemedlem har stemt i skyldspørsmålet.»

Det ville ikke være til å unngå at stemmegivningen i skyldspørsmålet ville bli kjent for dommerne i saken, men departementet fant det tilstrekkelig at anonymiteten ble opprettholdt utad. Det fremkom imidlertid kritikk av forslaget, og resultatet ble at hensynet til juryens anonymitet veide tyngst.

Hvis juryordningen oppheves, bortfaller behovet for at lekdommere eller fagdommere som har stemt for frifinnelse, skal delta i straffutmålingen. Man står derfor fritt til å gjeninnføre ordningen som gjaldt etter straffeprosessloven 1887 hvis man mener at den er best. To-instansutvalgets flertall foreslo å endre § 34 i samsvar med dette synspunktet. Utvalget viste særlig til at det er ønskelig å spare den dissenterende dommer for samvittighetskonflikt.128 Ettersom To-instansutvalgets flertallsforslag om å oppheve juryordningen ikke ble vedtatt, bortfalt også dette forslaget.

Vi mener som To-instansutvalgets flertall at den prinsipielt beste løsningen er den som gjaldt etter straffeprosessloven 1887: En dommer som har stemt for frifinnelse, men blitt overstemt, skal ikke delta i straffutmålingen, men anses å ha tiltrådt den stemmegivning som er gunstigst for siktede. Det vises til lovutkastet med kommentar.

Endringen i § 34 vil også måtte omfatte meddomsrettssaker for tingretten.

Enkelte bestemmelser om lagrettesaker i straffeprosessloven bør bli stående. Paragrafene 390 og 391 nr. 1 gjelder adgangen til å begjære gjenåpning dersom et lagrettemedlem har deltatt i saken til tross for at vedkommende var inhabilt eller av andre grunner ikke skulle gjort tjeneste, eller dersom et lagrettemedlem har gjort seg skyldig i et straffbart forhold med hensyn til saken.

Vi har vært i tvil om det er behov for å beholde straffeprosessloven § 307 andre ledd. Etter bestemmelsen kan den som er frifunnet i en lagrettesak, ikke anke dommen med mindre skyldspørsmålet er avgjort mot ham. Dette forekommer ikke så ofte, men er blant annet mulig ved frifinnelse på grunn av foreldelse. Dersom juryordningen blir opphevet, bortfaller denne muligheten. To-instansutvalgets flertall foreslo regelen opphevet. Man kan likevel neppe helt utelukke at bestemmelsen kan bli benyttet for tidligere lagrettesaker. Selv om siktedes ankefrist er utløpt, kan påtalemyndigheten anke til gunst for siktede selv om dommen er rettskraftig, og selv om siktede er død.129 Selv om det må anses som svært usannsynlig at påtalemyndigheten til gunst for siktede vil anke en frifinnende dom der vedkommende er funnet skyldig av juryen, er det en mulighet etter gjeldende rett. For sikkerhets skyld bør derfor § 307 andre ledd trolig bli stående. Noen skade eller misforståelse vil dette neppe lede til.

10.3.4.3 Domstolloven

Det blir som konsekvens av at juryordningen oppheves, nødvendig å oppheve eller endre en rekke bestemmelser som særlig gjelder lagrettemedlemmer. Det vises til det kommenterte lovutkastet.

I forbindelse med forslaget om å sette meddomsretten i straffesaker med to fagdommere, er det foreslått at begge fagdommere skal være fast utnevnte dommere. Det skal ikke være adgang til å sette retten med en tilkalt dommer eller en pensjonert dommer som etter konstitusjon i medhold av domstolloven § 55 f gjør tjeneste i enkeltsaker som såkalt ekstraordinær lagdommer. Om begrunnelsen for dette vises til punkt 9.8.3, under forutsetning 8. Endringen er foretatt i § 10 andre ledd tredje punktum. Det vises til merknadene til endringsforslaget.

Bestemmelser som kan ha betydning enda noen tid, er inntatt i §§ 74 og 90. I henhold til § 74 første ledd kan en person kreve seg fritatt fra valg til lekdommer blant annet dersom vedkommende har vært medlem av et utvalg av lagrettemedlemmer eller meddommere i to perioder tidligere. Av § 90 første ledd annet punktum følger at den som har gjort tjeneste som lagrettemedlem eller meddommer i 15 dager eller mer i løpet av samme år som saken skal behandles, eller som har gjort tilsvarende tjeneste i 60 dager eller mer i valgperioden, kan kreve seg fritatt. Reglene knytter rettsvirkninger til det å ha gjort tjeneste som meddommer eller lagrettemedlem som fortsatt kan være aktuelle i noen tid etter at juryordningen har blitt opphevet.

10.3.4.4 Straffeloven

Straffeloven § 110 om straff for blant annet lagrettemedlemmer som handler mot bedre vitende, vil være aktuell inntil et eventuelt straffansvar er foreldet.

10.3.4.5 Ny straffelov

I § 412 om tilpasning av ny straffelov til annen lovgivning, tilføyd ved endringslov 19. juni 2009 nr. 74, er det i nr. 106 om endringer i straffeprosessloven vedtatt endringer i straffeprosessloven § 332 tredje ledd og § 333 sjette ledd. Disse reglene er foreslått opphevet i utkastet her, og i så fall blir det også nødvendig å oppheve endringene i ny straffelov som er vedtatt, men ikke trådt i kraft, se også merknadene til lovendringen og til straffeprosessloven §§ 332 og 333.

10.3.4.6 Beredskapsloven

Paragraf 11 gjelder lagrettesaker og blir overflødig.

10.3.4.7 Jordskifteloven

Alternativet lagrettemedlemmer må utgå av § 8 femte ledd.

10.3.4.8 Forskrifter

Det foreligger enkelte regler om lagrettemedlemmer i forskrifter som det vil være ønskelig å endre i forbindelse med at en reform trer i kraft. Noe presserende behov er det likevel ikke. Det skjer ikke noe annet enn at regler som blir stående, mister sin aktualitet. Vi fremsetter ikke noe forslag til forskriftsendringer, men nevner at vi har identifisert følgende regler som kan være aktuelle:

FOR 1974-12-20 nr 04: Forskrifter om strafferegistrering:

Paragraf 6a første ledd om vandelskontroll ved utvelgelse av blant annet lagrettemedlemmer.

FOR 1983-02-15 nr 86: Forskrift etter rettsgebyrloven m.m. (rettsgebyrforskriften):

Overskriften til kapittel 1 og § 1-1 a om godtgjørelse til lagrettemedlem.

FOR 1985-06-28 nr 1679: Forskrift om ordningen av påtalemyndigheten (Påtaleinstruksen):

Paragraf 5-4 fjerde ledd om opplysninger om siktelse, tiltale eller dom mot blant annet lagrettemedlemmer.

FOR 1996-12-20 nr 1161: Forskrift til domstolloven kapittel 11 (Advokatforskriften):

Regler om påvirkning av lagretten i Alminnelige prinsipper punkt 2.4.2.

FOR 1999-12-01 nr 1566: Forskrift om utfyllende tekniske og arkivfaglige bestemmelser om behandling av offentlige arkiver:

Kassasjonsregler for opplysninger om lagrettemedlemmer i punkt 5 nr. 822.

FOR 2001-06-29 nr 722: Forskrift om personellsikkerhet:

Regler om sikkerhetsklarering av lagrettemedlemmer i § 7-1 andre ledd og § 7-4.

FOR 2007-12-21 nr 1766: Forskrift til utfylling og gjennomføring mv. av skattebetalingsloven (skattebetalingsforskriften):

Regler om forskuddstrekk i godtgjørelse til «lagrettemenn» i § 5-6-16 bokstav a. Samtidig bør betegnelsen av øvrige lekdommere bringes i samsvar med de formelt korrekte betegnelser.

Fotnoter

1.

Straffeprosessloven § 355 første ledd.

2.

Straffeprosessloven § 376 e første ledd.

3.

Domstolloven § 12 og straffeprosessloven § 332 første ledd.

4.

Domstolloven § 87 første ledd.

5.

Straffeprosessloven § 356.

6.

Straffeprosessloven § 357.

7.

Straffeprosessloven § 361.

8.

Straffeprosessloven § 355.

9.

Straffeprosessloven §§ 370 første ledd og 371

10.

Straffeprosessloven § 373.

11.

Straffeprosessloven § 374.

12.

Nygard s. 173.

13.

Nygard s. 137 og 265–268.

14.

Hastie/Penrod/Pennington s. 92.

15.

Straffeprosessloven § 359.

16.

Straffeprosessloven § 360.

17.

Straffeprosessloven § 289, jf. § 327.

18.

Straffeprosessloven § 289 a første ledd.

19.

Straffeprosessloven § 288 første ledd.

20.

Straffeprosessloven § 364 første ledd.

21.

Straffeprosessloven § 363.

22.

Straffeprosessloven § 364 andre ledd.

23.

Straffeprosessloven § 365 første ledd.

24.

Straffeprosessloven § 366.

25.

Straffeprosessloven § 367.

26.

Straffeprosessloven § 368 første ledd.

27.

Straffeprosessloven § 368 andre ledd.

28.

Straffeprosessloven § 368 tredje ledd.

29.

Straffeprosessloven § 368 fjerde ledd.

30.

Straffeprosessloven § 369 første ledd og § 370 første ledd.

31.

Straffeprosessloven § 369 andre ledd.

32.

Straffeprosessloven § 370 andre ledd.

33.

Straffeprosessloven § 31.

34.

Straffeprosessloven § 371.

35.

Straffeprosessloven § 372 første ledd.

36.

Straffeprosessloven § 35 første ledd.

37.

Straffeprosessloven § 40 første ledd.

38.

Se straffeprosessloven § 376 c.

39.

Straffeprosessloven § 40 andre ledd.

40.

Straffeprosessloven§ 40 fjerde ledd.

41.

Straffeprosessloven § 40 femte ledd.

42.

Straffeprosessloven 41 første ledd.

43.

Straffeprosessloven § 40 første ledd.

44.

Straffeprosessloven § 376 e og § 41 andre ledd.

45.

Straffeprosessloven § 376 a.

46.

Straffeprosessloven § 376 a første ledd og § 376 c siste punktum, jf. § 332.

47.

Straffeprosessloven § 376 e første ledd.

48.

Straffeprosessloven § 35 andre ledd.

49.

Straffeprosessloven § 36.

50.

Straffeprosessloven § 34.

51.

Straffeprosessloven § 39 første ledd nr. 2, jf. § 40 andre ledd andre punktum.

52.

Straffeprosessloven § 376 e.

53.

Straffeprosessloven § 40 femte ledd.

54.

Straffeprosessloven § 41 første ledd.

55.

Tvisteloven § 9-12 første ledd.

56.

Tvisteloven § 29-17.

57.

Domstoladministrasjonens statistikk for 2010, Saksavviklingsstatistikk for domstolene i andreinstans s. 6.

58.

Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) s. 23.

59.

Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) s. 249. Endringen er trådt i kraft, jf. Lov av 25. juni 2010 nr 46: Lov om endringer i straffeloven 1902 mv. (skjerping av straffen for drap, annen grov vold og seksuallovbrudd).

60.

NOU 2002: 4 punkt 5.2.1.5.2.

61.

Se for eksempel Rt. 2004 s. 1701 og Rt. 1999 s. 1561.

62.

Se Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) s. 24–25.

63.

Se for eksempel Gulating lagmannsretts dom av 24. mars 2010 (LA-2010-11321) hvor tiltalte for overtredelse av § 132 a begrunnet jurybehandling. Det fremgikk av begrunnelsen av forholdet lå i det nedre sjikt for anvendelsen av straffebudet og isolert sett ville blitt bedømt til ubetinget fengsel i 2 - 3 måneder. I straffeloven av 2005 er regelen endret ved at grov motarbeiding av rettsvesenet er skilt ut i egen bestemmelse, jf. §§ 157 og 158. De prosessuelle konsekvenser synes imidlertid ikke å ha vært motiverende for endringen. Se Ot.prp.nr.8 (2007–2008) s. 212–213.

64.

Straffeloven § 162 er delt i to i straffeloven av 2005, men skillet mellom simpel og grov narkotikaovertredelse videreført, jf. straffeloven 2005 §§ 231 og 232.

65.

I Ot.prp. nr. 40 (1999–2000) s. 91.

66.

Se Innst. O. nr. 105 (2002–2003) s. 7.

67.

Prop. 97 L (2009–2010).

68.

Matningsdal 2010 s. 511.

69.

Se tilsvarende Prosjekt hurtigere straffesaksbehandling – Arbeidsgruppe II, sluttrapport 2000 s. 40.

70.

Rapport av 26. juni 2000. Se særlig s. 39 flg.

71.

Høring 2006 s. 31.

72.

Høring 2006 s. 33.

73.

Høring 2006 s. 33.

74.

Høring 2006 s. 36.

75.

Høring 2006 s. 35.

76.

Høring 2006 s. 34.

77.

Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) og Prop. 97 L (2009–2010).

78.

Ot.prp. nr. 35 (1984–1985) s. 9–10.

79.

NOU 1992: 28 s. 158–159.

80.

Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) s. 165–168.

81.

Se NOU 2002: 22 En alminnelig straffebestemmelse mot korrupsjon.

82.

Rt. 2009 s. 130 avsnitt 35–38.

83.

Høring 2006 s. 37–38.

84.

Innst. O. nr. 105 (2002–2003) s. 7. Høring 2006 s. 37–38.

85.

Høring 2006 s. 38.

86.

Riksadvokaten, Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter, Domstoladministrasjonen, Den norske dommerforening, Frostating lagmannsrett, Agder lagmannsrett, Gulating lagmannsrett, Hedmark og Oppland statsadvokatembeter, Trøndelag statsadvokatembeter, Politiembetsmennenes landsforening, Politidirektoratet, Økokrim, Borgarting lagmannsrett. Motsatt Oslo statsadvokatembeter som gikk mot juryordningen, men hvis den først skulle opprettholdes ikke kunne se at det var tilstrekkelig med argumenter for unntak.

87.

Høringsuttalelse datert 18.12.06.

88.

Forsvarerforeningen av 1977 og Advokatforeningen.

89.

Høringsuttalelse datert 25.01.07.

90.

Lov av 4. juli 2003 nr. 79.

91.

Lovdatasøk 13.04.11.

92.

LH-2007-158006.

93.

LH-2008-180080 - RG-2009-503.

94.

LG-2008-196041.

95.

LE-2008-46619.

96.

LB-2008-28434.

97.

LB-2008-118003.

98.

LB-2009-164828.

99.

LB-2009-35191.

100.

LB-2009-149816 og HR-2011-00685-A.

101.

LB-2009-48300-2.

102.

Se for eksempel LG-2008-196041 og LE-2008-46619.

103.

Se punkt 11.4.4, og for eksempel Prop. 141 L (2009–2010) punkt 7 «Tiltak for å forhindre uriktige domfellelser».

104.

Nygard.

105.

Nygard s. 85, 138–139 og 312–318. Strandberg har i en gjennomgang av Nygard sin studie påpekt metodiske forhold som tilsier varsomhet ved bruk av materialet, se særlig punkt 2.3 i Strandberg sin rapport inntatt i vedlegg 1 til utredningen. Lagrettefraksjonen legger til grunn at innvendingene i mindre grad rammer de forhold som her fremheves.

106.

Nygard s. 173.

107.

Nygard s. 135.

108.

Nygard s. 136.

109.

Fransk straffeprosesslov art. 353.

110.

Crown Court Bench Book – directing the jury s. 16. Se http://www.judiciary.gov.uk/NR/rdonlyres/BE25EBB6-AAD2-4ACD-8115-28D3BF613164/0/benchbook_criminal_2010.pdf s. 16. Søkedato 30.05.11.

111.

Se for eksempel England and Wales Court of Appeal (Criminal Division) Decisions, Majid, R v [2009] EWCA Crim 2563 (12 October 2009). http://www.bailii.org/ew/cases/EWCA/Crim/2009/2563.html. Søkedato 30.05.11.

112.

Strandbakken 2003.

113.

Strandbakken 2003 s. 366. Se også s. 356–367.

114.

Strandbakken 2003 s. 366–367.

115.

Henleggelsesbeslutning av 23. oktober 2009.

116.

Eventuelle andre beviskrav må klargjøres, for eksempel for spørsmålet om tilregnelighet og forhold av betydning for straffutmålingen.

117.

Eventuelle andre beviskrav må klargjøres, for eksempel for spørsmålet om tilregnelighet og forhold av betydning for straffutmålingen.

118.

Se mandatets punkt 2.1.1 om ”andre endringer i lagretteordningen”,

119.

Strandberg punkt 5.4 med henvisning til Hartmann 1990.

120.

NOU 1992: 28 s. 61.

121.

Minst syv av ti jurymedlemmer må stemme ja, og minst to av tre fagdommere godta kjennelsen.

122.

Straffeprosessloven 1887 § 166.

123.

Innstilling 1969 s. 161 med utkast til § 35.

124.

Ot.prp. nr. 35 (1978–79) s. 108–109.

125.

Innst. O. nr. 37 (1980–81) s. 15.

126.

Ot.prp. nr. 53 (1983–84) s. 57–58.

127.

Innst. O. nr. 72 (1984–85) s. 15–16.

128.

NOU 1992: 28 s. 104–105 og s. 137–138.

129.

Straffeprosessloven § 309.
Til forsiden