NOU 2011: 13

Juryutvalget— Når sant skal skrives

Til innholdsfortegnelse

5 Jury – historisk fremstilling

5.1 Innføring av juryordning

Prinsippet om lekmannsdeltakelse i strafferettspleien må sees i sammenheng med de større politiske omveltningene i den vestlige verden fra slutten av 1700-tallet.1 Tradisjonelt forklares innføringen av den norske juryordningen som et resultat av en politisk kamp mellom tilhengere av folkestyre og tilhengere av embetsmannsveldet. Folkestyret gikk seirende ut av kampen, og gjennom juryordningen fikk folket ta del i den dømmende makt.2 Det Adler-Falsenske grunnlovsutkast inneholdt jury, men juryspørsmålet lå utenfor aktuell lovgivningspolitikk og ble vurdert som uhensiktsmessig på dette tidspunkt og den nærmeste tid.3 Det var 1840-årenes politiske strømninger i Europa som satte juryspørsmålet på den politiske dagsorden. I Norge som i enkelte andre land var det særlig den engelske juryordningen som tjente som forbilde.

I 1845 ble det av 19 representanter på Stortinget fremsatt et forslag om å be regjeringen nedsette en kommisjon for å vurdere innføring av jury. Subsidiært ble det foreslått å bevilge stipend til to personer for å undersøke juryens stilling i andre land. Det subsidiære forslaget ble vedtatt og resulterte i to utredninger.4 I 1853 ble det nedsatt en kommisjon for å utarbeide ny straffeprosesslov, herunder skulle juryspørsmålet drøftes. Kommisjonens utredning fikk ingen betydning for den videre utvikling.5 Stortinget fant at kommisjonens sammensetning på tre jurister var for ensidig og at kommisjonen ikke arbeidet raskt nok, og nedsatte en egen kommisjon: Den første jurykommisjon.

At juryspørsmålet var et betent politisk spørsmål, illustreres av at et av kommisjonsmedlemmene ble nektet permisjon av regjeringen til å utføre arbeidet (byfogd Meldahl), en annen søkte avskjed som lensmann fordi han ikke fikk permisjon (lensmann Ueland) og det ble tatt ut tiltalte mot et medlem fordi han brøt bostedsplikten som sakfører ved å medvirke i kommisjonen (Sverdrup).6 Kommisjonen møtte dessuten lite velvillighet fra regjeringen i forbindelse med innhenting av underlagsmateriale til kommisjonsarbeidet. Disse forholdene kan tjene som bakgrunn for forståelsen av den videre utviklingen av jurydebatten.

I 1857 ble det fremsatt forslag til ny straffeprosesslov med jury, og forslaget ble vedtatt av Stortinget. Lovforslaget var imidlertid uten begrunnelse, og hadde nok mer karakter av demonstrasjon til fordel for juryen enn et egentlig forsøk på å få loven sanksjonert av Kongen. Regjeringen gikk på sin side inn for en allsidig utredning da den, samtidig som den oversendte forslaget fra kommisjonen av 1853, nedsatte en særskilt kommisjon som skulle utarbeide et lovforslag som innbefattet jury.7

På samme tid ble det foranlediget endringer i Grunnloven, ettersom Høyesterett hadde funnet at den var til hinder for innføring av jury. Dette initiativet er forstått som et signal om at juryen ikke lenger ville strande på sanksjonsnektelse.8 Den regjeringsoppnevnte jurykommisjonen avga sin betenkning i form av et lovforslag, men regjeringen tiltrådte ikke forslaget. Isteden fremsatte regjeringen et forslag som gikk ut på å videreføre gjeldende prosesslovgivning med enkelte forbedringer. Forslaget ble ikke behandlet i Stortinget. Derimot ble forslaget til regjeringens jurykommisjon fremmet som privat lovforslag. Forslaget ble i 1863 vedtatt av Odelstinget, avvist av Lagtinget og nedstemt i plenum med 50 mot 54 stemmer.

Årsaken til at saken ikke fikk sin løsning til tross for at de politiske forholdene lå til rette, har vært diskutert av ulike historikere, og har vært forklart med de økonomiske kostnadene en slik ordning ville medføre, sammenholdt med at rettergangssystemet var mangelfullt forberedt.9 Innføringen av jury ville innebære betydelige utgifter, og det har vært fremhevet at «[d]e årlige tilleggsbeløp ville savnet enhver rimelig proporsjon med det jurytilhengere ellers var villige til å ofre både på rettspleien og til andre kulturformål».10 Med dette ble første etappe i forsøk på innføring av jury avsluttet. Det ble erkjent at tiden ikke var moden for jury, og Stortinget vedtok isteden regjeringens forslag, som gikk ut på forbedringer av gjeldende prosessordning.11

Andre etappe i forsøket på innføring jury ble påbegynt i 1881 da 43 stortingsrepresentanter hentet fram odelstingsbeslutningen fra 1863 og fremmet denne som privat lovforslag. I 1882 ble det nedsatt en kommisjon for å se på forslaget: Den andre jurykommisjon. Kommisjonen offentliggjorde utkast til straffeprosesslov i 1884, og i 1885 kom «Indstilling fra jurykommissionen indeholdende udkast til lov om rettergangsmaaden i straffesager m.v.».12 Forslaget var basert på odelstingsbeslutningen av 1863, og utformingen var inspirert av ordninger fra andre land som var innført i mellomtiden. Forslaget ble fremsatt som privat lovforslag i 1885 og ble samme år betydelig revidert etter initiativ fra Justisdepartementet. Loven ble etter omfattende forhandlinger vedtatt i Odelstinget mot stemmene til det konservative parti. I Lagtinget, hvor det konservative parti ikke var representert, var det ingen debatt. Loven ble sanksjonert 1. juli 1887. Loven ble erstattet først med straffeprosessloven av 1981, som kan sies å videreføre lovens vesentlige sider.

5.2 Argumenter for og imot jury og meddomsrett

Da Jurykommisjonen avga innstilling i 1885, ble det tatt utgangspunkt i tre hovedbetingelser for en god domstol: «Uavhængighed og Modstandskraft mod utilbørlig paavirkning, Vilje til at dømme retvist og Evne til at løse den Opgave, der stilles en Dommer».13

Uavhengighet ble ansett som juryordningens politiske og moralske fordel. Det ble lagt til grunn at lekfolk i noen grad var bundet av sin tilknytning til allmennheten, mens fagdommerne i noen grad var bundet til embetsverket. Det ble imidlertid presisert at slike tilknytninger kun ville få betydning «under Skarpe politiske Brydninger», og selv da i begrenset grad. Det ble konkludert med at «… Ligevægten under enhver Omstendighed bedst opretholdes derved, at Domstolen sammensættes af begge Elementer».14

Viljen til å dømme rettferdig ble ansett likt fordelt mellom lekdommere og fagdommere: «[B]egge er bundne ved en høitidelig Ed, begge maa som rettænsede Medborgere forudsættes at have samme Interesse i Opretholdelsen af Ret og Orden».

Hva gjaldt evne, ble det lagt til grunn at fagdommerne hadde særlig kunnskap om lovtolkning, men at denne kunnskap i seg selv ikke var tilstrekkelig, ettersom lovtolkning også forutsatte bruk av et sunt omdømme og praktisk erfaring. Særlig ved stillingtaken til skjønnsmessige avgjørelser ble det vurdert som verdifullt med lekdommerinnslag, noe som ble begrunnet med at:

«… Juryen, som den talrigere og ikke nødvendigvis fra samme Samfundsklasse udgaaede Forsamling, præsumtivt vil være i Besiddelse af en større og mer mangesidig Livserfaring end den af nogle faa rætslærde Dommere beklædte Domstol, og at den derfor vil … [gi]… større Garantier for en korrekt Afgjørelse overalt, hvor det kommer an paa en sund Dømmekraft og almindelige menneskelige Erfaringer.»15

I tillegg til de tre ovennevnte forholdene ble lekdommerinnslaget ansett som avgjørende for å få gjennomført grunnleggende prosessuelle endringer. Særlig ble juryordningen ansett som et sentralt grep for å sikre reell anklageprosess og muntlig rettergang. Det ble vist til at lekdommere ville bidra til oppmykning av tidligere tiders legale bevisteori, som var basert på at loven anga hvilke bevismidler som var tilstrekkelige for at et saksforhold skulle legges til grunn. For eksempel skulle i tidligere tider det to vitner sa uavhengig av hverandre, legges til grunn. Jurykommisjonen påpekte at fagdommere i kraft av sin stilling lett ville bli blendet av sin ensidige erfaring:

«Tingen er, at for Fagdommeren bliver Udøvelsen af hans Dommervirksomhed – som naturlig er – kun altfor let en Fanesag. Allerede fra først af vil han være oplært i den legale Bevistheori, og han vil komme til mer eller mindre konsekvent at lægge den som Maal paa ethvert forekommende Tilfælde. Hvis vedkommende Lovbestemmelse ophævdes, vilde han selv komme til at opgjøre sig sine Bevistheorier; de Regler, som viste sig at holde Stik for en større Mængde Tilfælde, vilde han uvikaarlig gjøre til Norm for Bedømmelsen af alle.
Men Livet og de menneskelige Forhold lader sig ikke saaledes schematisere, og Følgen vil være, at en Uskyldig kan blive straffældt, kun fordi de Momenter er tilstede som pleier sammenlagt at bevise Straffskyld, eller at den Skyldige kan blive frikjendt, skjøndt det indviduelle Bevis er tilstrækkeligt for Enhver, der ikke er bunden ved den opkonstruerede Bevistheori.»16

Det kan nok i noen grad innvendes mot argumentet som her er gjengitt, at den legale bevisteori på tidspunket for innføringen av juryen allerede i lang tid var myket opp. Trolig var det at fagdommerne ikke i tilstrekkelig grad vil kunne se den enkelte sak for seg, som var motiverende.

Jurykommisjonen behandlet i begrenset grad meddomsrett som alternativ.17 Alternativet var imidlertid i høyeste grad fremme under debatten, noe som blant annet vises ved at det dissenterende mindretallet i justiskomiteen i 1887 som prinsipalt gikk imot reformforslaget, foreslo subsidiært at regjeringen skulle anmodes om å utarbeide et utkast til straffeprosesslov som bygde på en meddomsrettsløsning. Dette forslaget stemte også Odelstingets konservative medlemmer for. Det kan legges til at juristen og høyremannen professor Bernhard Getz hadde en meget sentral rolle i prosessen som ledet fram til juryen og den senere tilrettelegging av ordningen. I 1885 ga han ut avhandlingen Om en forandret Rettergangsmåde i straffesager, hvor han kritiserte flere av forslagene fremsatt av jurykommisjonen. Hovedpoenget hans var at lekfolkdeltakelse i straffeprosessen burde sikres ved meddomsrett – hvor lekdommere og fagdommere var sammen om avgjørelsene – og ikke ved bruk av jury. Også andre sentrale aktører argumenterte for dette. Getz fremhevet at kriminalloven med sine uklarheter og mange subtile sondringer ikke var tilpasset en straffeprosess med jury, med kompetanse til å avgjøre også skyldspørsmålets rettslige side. Skulle man likevel ønske seg jury, måtte i det minste kriminalloven endres. Samme år som avhandlingen kom, oppnevnte regjeringen to lovkomiteer, én for å utarbeide forslag til ny straffeprosesslov basert på jurysystemet, og én for å omarbeide kriminalloven. Getz ble formann for begge komiteene. Den andre komiteen – Straffelovkommissionen – la i 1887 fram et foreløpig utkast til alminnelig del av en ny straffelov. Resten av arbeidet ble utsatt, bl.a. fordi komiteen fikk i oppdrag å foreslå endringer i de deler av kriminalloven som var dårlig tilpasset jurysystemet. Forslaget ble fremmet i 1888 og lagt til grunn ved lovrevisjonen i 1889.

Ressurshensyn gjorde at alminnelig jury ikke kunne benyttes i alle saker. Jurykommisjonen vurderte derfor hvorvidt man burde anvende en liten jury bestående av fem jurymedlemmer og én fagdommer i mindre alvorlige straffesaker, og så det som den prinsipielt riktige løsning. Det ble likevel foreslått at mindre alvorlige saker burde gå for meddomsrett, blant annet begrunnet med at det var hensiktsmessig å prøve den nye ordningen og at juryens symbolverdi ville forsvinne om størrelsen ble redusert.18 I motivene til straffeprosessloven av 1887 ble det fremhevet at meddomsrettsbehandling var begrunnet med effektivitetshensyn, og det synes å ha vært av særlig betydning å unnta simple tyverier og bedragerier, som i antall utgjorde mange av de samlede straffesaker.19 Jurykommisjonen understreket imidlertid at det var jury som var den foretrukne behandlingsform:

«Thi et er at benytte det Ufuldkomne der, hvor Omstændighederne gjør det umuligt at anvende det Bedste; et Andet er at opstille det Ufuldkomne som Mønsterform.»20

I Francis Hagerups lærebok i straffeprosess fra 1892 oppsummeres straffeprosessreformen. I det følgende gjengis et utdrag fra et kapittel med overskriften «Domstolenes besættelse med lægmænd». Utdraget oppsummerer datidens argumenter for og imot lekdommere og for og imot jury og meddomsrett. Det er verdt å merke seg argumentene, for som det vil fremgå av utvalgets senere drøftelse, er argumentene som gjorde seg gjeldende da, i stor grad de samme som gjør seg gjeldende i dag.

«Fortrinene bestaar væsentlig i følgende: 1) Lægmænd, der kun for den enkelte leilighed forretter som dommere, medbringer til denne gjerning et friskere, mer forudsætningsfrit blik og holder sig derved fri for den fristelse, som erfaringsmæssig den rutinemæssige beskjæftigelse med straffesagers paadømmelse lægger nær, nemlig i enhver tiltalt at se en skyldig («ésprit de condamnation«). 2) I mange tilfælde maa de momenter, hvoraf straffeskyld afhænger (tilregnelighed, aarsagsforhold, agtsomhed o.s.v.) i en vis udstrækning blive at bedømme efter livets regel, den i samfundet herskende gjennemsnitsopfatning. Til denne bedømmelse vil lægmænd i mange retninger medbringe særlig gunstige forutsætninger. 3) Den omstændighed, at et vist antal af den tiltaltes ligemænd – som han selv uafhængige borgere og uden faglige kundskaber i lov og ret – har fundet ham skyldig, vil i regelen for ham indeholde det mest overtydende bevis for, at hans stilling til alle sider er bleven fuldt forstaaet og vurderet, og vil derved hos den tiltalte som hos almenheden i det hele fremkalde tillid til retspleien og forestillingen om alles lighed for loven. 4) Den borgerlige frihed vil i lægdommerinstitutionen finde beskyttelse mod magtmisbrug fra statsautoritetens side, udøvet gjennem straffeforfølgningen. – Dertil kommer visse fordele, som ikke staar i direkte forbindelse med de særlige formaal for retspleien, navnlig den opdragende magt, som ligger i udøvelsen af dommerkaldet, og den til en vis grad naturlige sammenhæng mellem folkets deltagelse i den lovgivende og i den dømmende myndighed.
Blandt lægdommernes mangler er: 1) først og fremst at fremhæve deres manglende retskyndighed. Da dommerens virksomhed bestaar i retsanvendelse, og retten selvfølgelig kun kan anvendes af den, der kjender den, er det aabenbart, at der skal væsentlige fortrin til for at opveie denne mangel, og at i ethvert fald lægdommerinstitutionen for at kunne skabe en betryggende retspleie, maa omgives med kauteler mod lægdommernes retsvildfarelser. 2) Lægdommeren besidder i langt ringere grad end den erfarne fagdommer evnen til at følge traaden i og beholde overblikket over vidløftige og inviklede retsforhandlinger. 3) Lægdommeren er lettere end fagdommeren udsat for paavirkning af øieblikkets stemninger, af folkemeningen og folkelidenskaberne, idet han ikke som denne har et værn herimod i en lang fagmæssig opøvelse til kun at fæste sit blik paa de sagen selv vedkommende momenter eller i standsæren, der stempler enhver afvigelse fra loven og retfærdigheden som en grov forbrydelse mod de af hans særlige kald flydende pligter.
Ved siden af disse for enhver form af lægdommerinstitutionen eiendommelige fortrin og mangler gjør særlige betragtninger sig gjældene, eftersom den er gjennemført som jury, hvor lægdommeren alene kaldes til afgjørelse af en del av sagen (skyldspørsmaalet), men her træffer afgjørelsen helt paa egenhaand, eller som meddomsmænd, idet de deltager med den retslærde fagdommer i alle dele af afgjørelsen. Ved juryen er det en særlig mangel, at retsvildfarelser saa meget lettere vil kunne snige sig ind og saa meget vanskeligere lader sig kontrollere, som raadslagningen og afgjørelsen her sker uden medvirkning af den retslærde dommer. Alle lovgivninger har følt nødvendigheden af korrektiver herimod og forsøgt i forskjellig form at gjennemføre saadanne. En anden væsentlig ulempe bestaar i, at dommen, der naturlig udgjør en enhed, ved jurybehandlingen spaltes i tvende bestanddele, og at der vanskelig lader sig finde en tilfredsstillende form for den nødvendige samvirken mellem begge rettens bestanddele. Et fortrin ved juryinstitutionen fremfor meddomsrettene er det, at ved hin lægmændenes virksomhed er strengere begrænset til det omraade, hvor de overhovedet medbringer visse betingelser til at løse den dem stillede opgave, og holdes mer udenfor delagtighed i de afgjørelser, hvor deres særlige fortrin ikke gjør sig gjældende.
De, der i lægdommerinstitutionen væsentlig søger en modvægt mod embedsdommernes inflydelse, og som af lægdommerne kræver den størst mulige uafhængighed ligeoverfor denne, ser et særlig fortrin for juryen deri, at den kan træffe sin afgjørelse uden deltagelse af embedsdommerne, hvis overlegenhed og autoritet befrygtes at kunne berøve lægmændene deres selvstendighed, medens andre netop ser en fordel i et saadant samarbeide, ved hvilket enhver af rettens forskjelligartede bestanddele til opgavens løsning medbringer sine særlige forudsætninger.»21

5.3 Senere debatt

Helt siden juryordningen ble innført har den vært debattert, og det har vært gjennomført endringer. I punkt 5.4.2 hvor utvalget redegjør for tilsidesettelsesordningen vil det fremgå at det i 1930- årene ble innført en adgang til å tilsidesette frifinnende kjennelser. I punkt 5.4.3 om begrensninger i juryordningen vil det fremgå at enkelte sakstyper har blitt unntatt jurybehandling. I punkt 3.4 om folkerettslige forpliktelser så vi at en avgjørelse fra Den europeiske menneskerettsdomstol for en tid endret jurydebatten. I det følgende vil det bli redegjort for to større prosessreformer hvor juryspørsmålet har vært diskutert, samt et høringsnotat av ny dato hvor det ble forslått endringer i ordningen.

Straffeprosessloven som ble sanksjonert i 1887, ble først erstattet nesten hundre år senere. I forbindelse med arbeidet som resulterte i straffeprosessloven av 1981, drøftet Straffeprosesslovkomiteen hvorvidt juryordningen burde videreføres.22 Det var enighet i komiteen om at de politiske forholdene som lå til grunn for innføring av jury, ikke lenger kunne begrunne ordningen, og at man derfor på fritt grunnlag burde vurdere hvilket system som hadde de beste grunner for seg.23

Flertallet gikk inn for å avskaffe juryordningen, og isteden innføre stor meddomsrett hvor retten skulle være sammensatt av de tre juridiske dommere og fire eller seks lekdommere som sammen skulle avgjøre skyld- og straffespørsmål. De la til grunn at samarbeid mellom fagdommere og lekfolk ville gi den beste garanti for en saklig, allsidig overveid og juridisk korrekt avgjørelse, samt at det var verdifullt for fagdommere å komme i kontakt med lekfolk for å bli kjent med deres erfaringer og verdisyn. Også verdien av å få begrunnede avgjørelser ble fremhevet av flertallet.

Forsvarernes representant i komiteen gikk inn for jury med enkelte begrensninger. Mindretallet betonte i særlig grad at juryen ga den sikreste garantien mot uriktige domfellelser, herunder ble det vist til tilsidesettelsesadgangen.24 Anvendelsen av jury skulle forbeholdes de alvorlige saker som ble behandlet i lagmannsrett i første instans. For ankeprøving av herreds- eller byrettsdommer ved såkalt fornyet behandling, gikk mindretallet inn for stor meddomsrett.

Høringsuttalelsene og den offentlige debatten som fulgte innstillingen, skal ha gått i klar favør av flertallets forslag om å avskaffe ordningen.25 Andenæs gir følgende forklaring på hvorfor flertallets forslag likevel ikke ble fulgt opp:

«Når lovbehandlingen likevel endte med full oppslutning om jurysystemet, skyldes det antakelig mest tilfeldigheter, sammen med en viss endring av det politiske klima i løpet av 1970-årene. Tilfeldighetene hadde først og fremst sammenheng med skiftende regjeringer og skiftende justisministre. Av de fem justisministre fra forskjellige partier som hadde med saken å gjøre, var det fire for avskaffelse av jurysystemet. To regjeringer, den ene fra Arbeiderpartiet, den annen borgerlig, hadde i prinsippet godkjent ordningen med stor meddomsrett, men måtte gå før de hadde fått proposisjonen ferdig. Den femte justisminister som hadde med forberedelsen av loven, Inger Louise Valle, var imidlertid tilhenger av jury, og det var i hennes justisministertid at arbeidet med proposisjonen om ny straffeprosesslov ble ferdig. I proposisjonen heter det at begge systemer representerer en fullt forsvarlig domstolsorganisasjon. Men det sies videre at juryordningen i de snart 90 år den har virket hos oss, har vært en viktig del av vårt folkestyre, og at det bør påvises at ordningen har hatt skadevirkninger dersom man vil gå til det skritt å oppheve den. Selv om legmennene ville være i flertall i den store meddomsrett, var det etter departementets vurdering en nærliggende fare for at fagdommerne under felles rådslagninger ville få en så vidt sterk innflytelse at legdommerelementet ikke kommer til sin fulle rett. Argumentasjonen i Justiskomitéen følger stort sett de samme linjer. I den offentlige diskusjon i siste fase ble det fra jurytilhengeres side spilt sterkt på motsetningen mellom folkestyre og ekspertvelde. Det var slagord som hadde fått forsterket resonansbunn på bakgrunn av politiske strømninger i 1970-årene, ikke minst etter striden om norsk tilslutning til EEC med folkeavstemningen i 1972 som høydepunkt. I motsetning til det som det syntes grunn til å tro da Straffeprosesslovkomitéen ga sin innstilling i 1969 (NUT 1969:3), skulle altså på ny almenpolitiske strømninger gripe inn i spørsmålet om juryens skjebne.»26

To-instansutvalget foretok den neste brede vurdering av juryordningen.27 Også denne gangen delte utvalget seg i et flertall og et mindretall bestående av ett medlem. Flertallet konkluderte med at juryordningen ikke er den ordning som best oppfyller kravene til en god rettergangsordning i dagens samfunn.28 Mindretallet ønsket ordningen opprettholdt.29

For utvalgets flertall var hovedargumentene: 1) Under meddomsrettssystemet gis det domsgrunner også for skyldspørsmålets vedkommende, 2) meddomsrettssystemet åpner for et fruktbart samarbeid mellom lekdommere og fagdommere, 3) man unngår en del prosessuelle ulemper som følger med jurysystemet, 4) man får en enhetlig behandlingsmåte for alle anker til lagmannsretten hvor bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet skal prøves, og 5) behandlingsmåten er hurtigere, mer effektiv og mindre kostbar.

For utvalgets mindretall var hovedargumentene for opprettholdelse av juryordningen: 1) En opphevelse av juryordningen vil innebære et brudd med en ordning som er en del av vårt folkestyre og som har lang tradisjon, 2) lekmannselementets innflytelse vil bli svekket med en meddomsrettsordning, 3) juryordningen innebærer at det stilles større krav til påtalemyndighet og forsvarer med hensyn til å presentere saken på en slik måte at lekfolk forstår den, 4) rettsformannens foredrag for åpen rett faller bort uten jury, 5) ved en meddomsrettsordning vil dissenser ved avgjørelsen av skyldspørsmålet fremgå ved begrunnelsen av dommen – dette innebærer en uakseptabel belastning for den som er frifunnet under dissens, 6) muligheten for å unngå uriktig fellelse er større med en juryordning, 7) juryordningen innebærer at det alltid vil skje en oppdeling av behandling av skyldspørsmålet og straffespørsmålet, og 8) kritikken mot enkeltavgjørelser gir ikke grunn til å avskaffe et velfungerende system.

De fleste høringsinstansene sluttet seg til flertallet. Justisdepartementet og justiskomiteen ønsket imidlertid at de alvorligste straffesakene fremdeles skulle behandles for jury.30 Departementet kunne ikke se at spørsmålet om å oppheve juryordningen stilte seg i en vesentlig annen stilling enn tidligere. Justiskomiteens flertall begrunnet opprettholdelse av juryordningen slik:

«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet Hiim fra Høyre, legger vekt på at vårt jurysystem stort sett har fungert godt. Det skal derfor meget gode grunner til for å oppheve ordningen som er vel innarbeidet i folks rettsbevissthet som en garanti for en betryggende og demokratisk behandling av straffesaker. Flertallet mener at grensen for hvilke saker som skal behandles med jury som hovedregel bør trekkes ved straffbare handlinger som etter loven kan medføre fengselsstraff i mer enn seks år. Flertallet støtter departementet i at spionsaker, og saker der siktede var under 18 år da den straffbare handlingen ble begått og der påtalemyndigheten ikke vil påstå fengsel i mer enn to år, skal behandles med meddomsrett. Flertallet viser til at det samme må gjelde de saker som behandles på nytt for lagmannsretten etter at fagdommerne har satt juryens kjennelse til side.
Den lange demokratiske tradisjon som er knyttet til at skyldspørsmålet i alvorlige straffesaker skal avgjøres av tiltaltes likemenn, har solid forankring i folks bevissthet. Flertallet finner det betryggende at aktørene i en rettssak må framlegge sin sak på en måte som er så forståelig, at både lekmenn og ikke minst tiltalte har mulighet til å følge en sak på forståelig måte. Flertallet er av den oppfatning at dette også er en styrke for rettssikkerheten. Flertallet er klar over at en meddomsrett vil ha et flertall av lekmenn. Flertallet er imidlertid sterkt bekymret for at drøftingene i en meddomsrett lett vil kunne domineres av fagdommerne. På denne måten vil lekmannsskjønnet i en rettssak svekkes.»31

Argumentet med størst vekt mot jury var for komiteen hensynet til å få en begrunnet avgjørelse:

«Innføring av meddomsrett betyr at denne vil måtte begrunne sin avgjørelse, i motsetning til en jury, som kun svarer ja eller nei på skyldspørsmålet. Flertallet har i og for seg en viss forståelse for det forvaltningsmessige prinsipp om at avgjørelser skal begrunnes. Spesielt i saker hvor tiltalte finnes skyldig, er dette et forståelig argument. Flertallet er derimot svært betenkt over å innføre et system som kan medføre frifinnelse under dissens. En slik begrunnet dom vil kunne innebære store psykiske belastninger for den enkelte.
Flertallet vil understreke at fagdommerne, ved en juryordning, fremdeles vil ha muligheter til å sette en kjennelse til side. Dette er med på å sikre at kjennelser som kan synes åpenbart urimelige, eller uheldige for den generelle rettsoppfatningen, blir underlagt behandling.»32

Den siste større drøftelsen av sider ved juryordningen kom i form av et høringsnotat fra departementet i 2006.33 Basert på en arbeidsgruppeinnstilling i forbindelse med et arbeid for å effektivisere saksavviklingen, foreslo departementet at omfanget av saker som undergis jurybehandling burde begrenses med henvisning til en generell økning i domstolenes straffesaksmengde og til at ankebehandling med jury er klart mer ressurskrevende enn behandling i meddomsrett. Det ble stilt spørsmål om hvorvidt jurybehandling bør forbeholdes saker der det er påstått eller idømt straff av en viss størrelse, om jurybehandling bør gjøres valgfritt, og om enkelte sakstyper, for eksempel grov korrupsjon, bør unntas behandling. En premiss for forslagene var at juryordningen ble videreført, men det ble stilt spørsmål om hvorvidt det var behov for å reformere ordningen ved å innføre begrunnelsesplikt, obligatorisk opptak av rettsformannens foredrag for lagretten og avvikling av ordningen med utskyting av lagrettemedlemmer. Under høringsrunden unnlot de fleste høringsinstanser å ta opp spørsmålet om selve juryordningen burde bestå, ettersom det ikke ble fremmet forslag om å avskaffe denne som sådan.

5.4 Enkelte særlige temaer

5.4.1 Hva juryen avgjør

5.4.1.1 Generelle kjennelser

Hvilke spørsmål juryen er gitt i oppgave å besvare, har variert over tid og mellom ulike land. Et sentralt skille som har gitt opphav til ulik praksis, er sondringen mellom generelle og spesielle kjennelser. Generelle kjennelser er slike vi kjenner fra dagens norske jurysystem, hvor besvarelse av et spørsmål om skyld forutsetter at juryen sammenstiller sakens fakta med det straffebud de har fått rettsbelært. Spesielle kjennelser kjennetegnes ved at fagdommeren konkretiserer spørsmålsstillingen, slik at juryen kun tar stilling til konkrete hendelser av faktisk art. Med bruk av juridisk terminologi kan man si at bruk av spesielle kjennelser i praksis har betydd at fagdommeren overlater bevisbedømmelsen til juryen, men selv foretar subsumsjonen.

Før sondringen mellom generelle og spesielle kjennelser, var det ikke et klart skille mellom faktiske og rettslige spørsmål når det gjaldt juryens kompetanse.34 Juryen avgjorde hva som hadde skjedd og om handlingen var rettmessig eller ikke.

Skillet mellom rettslige og faktiske spørsmål kom som en nødvendig følge av den sentraliserte og positive rett, og innebar en begrensning i juryens herredømme over rettsanvendelsen. I skotsk rett på begynnelsen av 1700-tallet forlot man fullt ut den praksis at juryen avga generelle kjennelser, og gikk over til bruk av spesielle. I et maktperspektiv var antakelig dette et nyttig grep for staten, fordi man unngikk politiske og religiøse juryfrifinnelser. Bruken av spesielle kjennelser forsvant imidlertid 100 år senere, antakelig som en følge av at man begrenset bruken av såkalte «interlocutors», tilbakemeldinger gitt av domstolen om hvordan loven var å forstå før kjennelse var avgitt. Kompetansefordelingen har imidlertid etterlatt seg spor i form av den særegne skotske ordning hvor juryen i tillegg til å konstatere «skyld» og «ikke-skyld» kan besvare de spørsmål den får seg forelagt med «ikke-bevist».35 Alternativet er opprettholdt for at juryen skal kunne klargjøre grunnlaget for frifinnelser, se nærmere punkt 6.2.3.

I norsk rett har det alltid vært klart at det er generelle kjennelser som etterspørres. Dette ble ansett selvsagt da jury ble innført:

«Vi anser det unødvendig her at behandle selve det Spørgsmal, i hvilken Udstrækning Sagen bliver at forelægge Juryen. I Overenstemmelse med Jurykommissionen og omtrent alle nye Love ligesaavel som med den engelsk-amerikanske Ret er det Skyldspørgsmaalet i sin Helhed, som bliver at forelægge, og dette Punkt behøver da neppe her nogen nærmere Begrundelse.»36

Sondringen mellom generelle og spesielle kjennelser peker på et sentralt spørsmål når det gjelder hvilken rolle lekfolk bør ha i rettsapparatet og juryens oppgave, nemlig om juryen i tillegg til bevisbedømmelse skal overlates verdivurderinger i forbindelse med lovanvendelsen. Selv om det i verden i dag er en klar overvekt av juryordninger hvor det avsies generelle kjennelser, er det innenfor disse enkelte spørsmål som skal avklares med spesielle kjennelser, eksempelvis skal man etter engelsk rett stille særspørsmål om strafferettslig tilregnelighet.37 I russisk rett benyttes i utstrakt grad noe som kan minne om spesielle kjennelser, se punkt 6.2.9. Utslag av at det overaltes til juryen å avgjøre om en handling er rettmessig eller ikke, finner man i dag i enkelte stater i USA, hvor juryen har adgang til å frifinne «i strid» med gjeldende rett, såkalt «jury nullification», se punkt 6.2.10.

I norsk sammenheng kan det synes som om det har vært en glidning i retning av å fremheve lekdommernes rolle som bevisbedømmere. Det er særlig denne funksjonen legges til grunn for forståelsen av hvordan straffeprosessen fungerer og bør ordnes. For eksempel skriver departementet i en drøftelse av om foreleggsaker bør kunne behandles uten meddommere, at lekfolkdeltakelse i rettsapparatet ofte begrunnes med at bevisbedømmelse byr på andre vurderinger enn de rent juridiske «… og det er først og fremst denne oppgaven – bevisbedømmelse under skyldspørsmålet – som dannet bakgrunn for prinsippet om lekfolkdeltakelse i straffeprosessen».38 Samme forståelse av juryens oppgave har også gitt seg utslag i at saker som forutsetter verdivurderinger gjennom uaktsomhetsbedømmelser har blitt unntatt jurybehandling, begrunnet med at den norm juryen har praktisert avviker fra gjeldende rett, se nærmere punkt 8.7.3.

5.4.1.2 Skyld- og straffespørsmål og sivile krav

Juryens rolle opphører med avgjørelsen av skyldspørsmålet. Opprinnelig deltok ikke lekdommere i jurysaker under straffutmålingen. Spørsmål om deltakelse ble ikke nevneverdig problematisert.39 Flertallet i Straffeprosesslovkomiteen, som gikk inn for avskaffelse av juryen, fremmet også et subsidiært lovutkast basert på videreføring av juryordningen. Her ble det etter inspirasjon fra andre land foreslått at et utvalg av lagretten, ordføreren og tre medlemmer tatt ut ved loddtrekning, skulle tiltre retten ved fastsettelsen av straff og annen reaksjon. Mindretallet, som gikk inn for videreføring av juryordningen, forutsatte også en slik endring. Komiteen begrunnet forslaget slik:

«En liknende ordning er gjennomført i Danmark og flere andre land, deriblant Frankrike før landet ved den nye straffeprosesslov av 1958 gikk over til domsmannssystemet (se Alminnelige motiver s. 80). Ordningen har ofte vært motivert med ønsket om å unngå ubegrunnede frifinnelser som kan være et resultat av juryens frykt for at tiltalte skal få for streng straff hvis han blir kjent skyldig. Noen vekt kan dette moment ha også hos oss, men det vesentlige for komiteen er at den mener det er verdifullt at legdommere deltar i straffutmålingen. Ved den foreslåtte ordning blir det også god sammenheng i reglene om legmenns deltagelse i strafferettspleien.»40

Komiteen uttalte samme sted at de anså det mindre heldig om hele lagretten skulle delta. Departementet sluttet seg til forslaget.41

Lagrettemedlemmers deltakelse under straffutmålingen ville kunne virke inn på og begrense prinsippet om anonymitet for jurymedlemmenes stemmegivning under skyldspørsmålet, og et særlig spørsmål var hvordan man skulle forholde seg til dem som eventuelt hadde svart nei på skyldspørsmålet og ble trukket ut til å delta i straffutmålingen. Departementet gikk inn for det som er ordningen i dag, at et lagrettemedlem har plikt til å ta selvstendig standpunkt ved straffutmålingen selv om det har stemt for frifinnelse i skyldspørsmålet.

Departementet fant at ikke flere enn fire lekdommere burde delta under straffutmåling, og begrunnet det med at om alle skulle delta, ville lekmennenes innflytelse bli helt dominerende og bryte altfor sterkt med de prinsipper som ellers har vært lagt til grunn i norsk prosess. Dessuten ville begrensningen i anonymitetsprinsippet antakelig bli større dersom samtlige lagrettemedlemmer deltok. Man ønsket ikke en ordning tilsvarende den danske hvor alle lekdommere fra juryen deltok under straffutmålingen med mindre stemmevekt, se punkt 6.3.1.1 En ordning basert på at enkelt medlemmers stemme teller relativt mindre enn en fagdommers, vil bryte med prinsippet om at lekdommere og fagdommere skal delta i avgjørelsen på like fot.42

Departementet vurderte samtidig hvorvidt lekdommere i jurysaker burde delta ved behandlingen av sivile krav.43 Det ble vist til at det kunne synes naturlig ettersom lekdommere behandlet sivile krav i saker for herreds- og byretten. Departementet fremhevet imidlertid at en slik ordning ville bli komplisert, og den ville heller ikke kunne bli konsekvent gjennomført. Utvalget fra lagretten burde bare tiltre retten når lagretten har funnet tiltalte skyldig, og selv om vilkårene for straff og f. eks. erstatning ikke er de samme, vil en i frifinnelsestilfellene lett risikere å komme i konflikt med prinsippet om lagrettemedlemmenes anonymitet. Dersom tiltalte er kjent skyldig, ville dette være mindre problematisk, men det ble vist til praktiske problemer kunne oppstå for det tilfelle at retten skulle velge å utsette behandlingen av sivile krav. Uansett fant departementet at en forskjellig sammensetning av retten ved behandlingen av sivile krav avhengig av om tiltalte er kjent skyldig eller ikke, er en lite naturlig ordning, og gikk derfor ikke inn for at lekdommere skulle delta i behandlingen av sivile krav i jurysaker. Dette er ordningen i dag, se punkt 3.3.2.9.

5.4.2 Tilsidesettelser

Det følger av straffeprosessloven § 376 c at fagdommerne kan sette lagrettens fellende kjennelse til side der det ikke er ført tilstrekkelig bevis for tiltaltes skyld. Ordningen gjaldt allerede fra innføringen av juryordningen. Jurykommisjonen hadde presisert og redegjort for at «Tanken i Juryinstitutionen er nemlig den, at Ingen kan straffældes, naar ikke et tilstrækkeligt Antal retskafne og forstandige Medborgere kan overbevise sig om, at han er skyldig»44, og deretter fremhevet kommisjonen den andre side av tiltaltes vern:

«Juryinstitutionens Tanke er nemlig videre den, at Sigtedes Domfældelse er Udtrykket for Dommernes og Lagrettens overnstemmende Retsanskuelse, og at hver af Domstolens to Bestanddele er i stand til at hindre en Domfældelse som er i Strid med dens Retsopfatning. ... At Dommerne maa have Udgang til Deltagelse i Bevisbedømmelsen, følger nemlig ogsaa af Juryinstitutionens Grundsætninger, og stadfæstes ved den i Juryens hjemland stedsfindende Retspraksis. Men denne Deltagelse er ifølge samme Grundsætninger og samme Retspraksis indskrænket til snævrere Betingelser end deres Adgang til at skride ind til Sigtedes Fordel mod Retsvildfarelser fra Lagrettens Side. Den maa indskrænkes til de Tilfælde, hvor Lagrettens Bevisbedømmelse kommer i aabenbar Strid med almengyldige Grundsætninger for enhver Bevisprøvelse. Under saadanne Omstændigheder at berøve Sigtede den Beskyttelse som ligger deri, at Dommerens Insigt og Erfaring her faar virke med, vilde være høist urimeligt.»45

Etter tilsidesettelse skulle saken på ny jurybehandles, men da uten tilsidesettelsesadgang for fagdommerne. Det ble lagt til grunn at hyppig tilsidesettelsespraksis ville kunne «svække Institutionens Anseelse», og det ble derfor forutsatt at retten ikke i alle tilfeller hvor den ville kommet til et annet resultat, skulle sette kjennelsen til side.46 I dag er ordningen at fagdommerne skal tilsidesette fellende kjennelser dersom de ikke finner tilstrekkelig bevis for skyld, se punkt 3.3.2.7.

Adgang til tilsidesettelse av frifinnende kjennelser ble innført ved lov 24. juni 1933 nr. 6, og ble opprettholdt i § 328 i straffeprosessloven av 1981. Det ble da fastsatt krav til enstemmig beslutning. I forbindelse med to-instansreformen ble bestemmelsen flyttet til straffeprosessloven § 376 a ved lov av 11. juni 1993.

Ordningen kom som følge av at domsresultatene i en rekke saker ble ansett å stride med gjeldende rett:

«Også i vårt land har spørsmålet om å forlate jurysystemet og erstatte de nuværende lagmannsretter med store meddomsretter, vært livlig drøftet, særlig i det siste tiår. Den nærmeste foranledning hertil har vært en rekke lagrettekjennelser, som, til tross for at de tiltaltes skyld har måttet fremstille sig som helt utvilsom, har kjent tiltalte ikke skyldig, åpenbart som følge av at lagretten har latt sig bestemme av utenforliggende hensyn av politisk eller følelsesmessig art. Forholdet har vært årsak til at krav om reformer fra forskjellig hold gjentagende er kommet til orde, og det til dels fra hold hvor jurysystemet tidligere har hatt sine forkjempere.»47

Det ble ved innføringen lagt til grunn at tilsidesettelsesadgangen for frifinnende kjennelser ville bidra til å skjerpe lagrettens ansvarsfølelse, og ettersom en ny sak ville gå for jury, ville ingen bli dømt uten en fellende jurykjennelse.48

I lovforarbeidene ble det ikke vist til konkrete saker hvor det er tatt utenforliggende hensyn. I juridisk teori er det stilt spørsmål ved om saken mot Arnulf Øverland var motiverende for lovendringen.49 Øverland ble i mars 1933 frifunnet for blasfemi, etter at det hadde vært tatt ut tiltale i forbindelse med hans foredrag «Kristendommen – den tiende landeplage». Justisdepartementet henvendte seg etter dommen til lagmannen med spørsmål om hvorvidt frifinnelsen var riktig. Lagmannen besvarte henvendelsen slik:

«Min mening er, at de objektive og subjektive betingelser for straffansvar efter § 142 var tilstede, og at lagrettens benektende svar på skyldspørsmålet er uriktig. Jeg vil tilføie at det efter mit skjønn også er støtende mot den almindelige rettsbevissthet.»50

Tilsidesettelse av lagrettens frifinnende kjennelser bygger, i motsetning til for fellende kjennelser, ikke på sammenfallende krav for lekdommere og fagdommere. En nei-kjennelse fra lagretten er bindende for fagdommerne med mindre de finner det «utvilsomt» at tiltalte er skyldig. Først da gis fagdommerne adgang til tilsidesettelse, men har ingen plikt.

Formuleringen «utvilsomt» viser at det kreves sterke grunner for tilsidesettelse, og forutsetningen var at adgangen var begrenset til unntakstilfeller:

«Retten må finne det utvilsomt at tiltalte er skyldig. Bestemmelsen vil således i virkeligheten være begrenset til de tilfelle hvor lagretten har vist grov uforstand eller havnet i strid med sine plikter om å dømme efter loven og sakens bevisligheter.»51

En sentral premiss ved innføringen av tilsidesettelsesordningen var at ny behandling skulle gå for jury. Denne forutsetningen er senere endret.52 Ved ny behandling er retten satt med meddomsrett, tre fagdommere og fire meddommere, jf. straffeprosessloven § 376 a første ledd og § 376 c siste punktum, jf. § 332. Det at andregangsbehandlingen skulle gå for meddomsrett, kom som et resultat av et lovarbeid med sikte på å styrke rettens fagkyndighet i saker om økonomisk kriminalitet. Arbeidet ledet til vedtak om at saker om fornyet behandling av skyldspørsmålet i dommer fra tingretten skulle behandles med meddomsrett i lagmannsretten, og ikke med jury som før. Samtidig besluttet justiskomitéen under arbeidet med lovforslaget i Stortinget, at meddomsrett også skulle innføres i saker som behandles på ny etter tilsidesettelse av juryens kjennelse. Det fremgår av diskusjonen i forarbeidene at endringen fant sted på et tidspunkt da det var politisk stemning for å innskrenke juryordningen.53 Konkret ble den nye ordningen begrunnet i at det at saker er tilsidesatt tilsier at sakene egner seg bedre for behandling i meddomsrett.54 Den nye behandlingen må sees som en andregangsbehandling hvor det er ønskelig med begrunnelse nettopp på grunn av tilsidesettelsen.55 Prosessen som ledet til at beslutningen om at ny behandling etter tilsidesettelse skal gå for meddomsrett har vært betegnet som et «kupp», med henvisning til fraværet av debatt før vedtakelse.56

5.4.3 Begrensninger i juryordningen

5.4.3.1 Tema

Utgangspunktet ved innføring av juryen var at de mest alvorlige straffesakene skulle jurybehandles i lagmannsretten, opprinnelig som førsteinstans, og etter to-instansreformen i andreinstans. Det har også vært andre begrensninger. I det følgende redegjøres for de mest sentrale.

5.4.3.2 Krav om strafferamme

Ressurshensyn gjorde at jury ikke ble anvendt i alle saker da juryen ble innført. Det ble benyttet jury i alle saker for lagmannsrett. Øvrige saker gikk for meddomsrett, se punkt 5.2. Forbrytelser som kunne medføre strengere straff enn straffarbeid i femte grad, skulle som hovedregel gå for lagmannsrett, jf. gammel straffeprosesslov § 19.57 Femte grad var straffarbeid fra seks måneder til tre år, som med straffeloven av 1902 ble endret til fengsel i tre år. I motivene til straffeprosessloven av 1887 ble det fremhevet at meddomsrettsbehandling var begrunnet med effektivitetshensyn, og av særlig betydning syntes det å ha vært å unnta simple tyverier og bedragerier, som utgjorde et stort antall av de samlede straffesakene.58 I 1904 ble grove tyverier og innbrudd unntatt lagmannsrettens kompetanse.

Grensen på tre års strafferamme med unntak for grove tyverier og innbrudd ble endret i 1933.59 I Ot.prp. nr. 26 (1933), som ble tilbakekalt, var grensen foreslått satt til seks år. Riksadvokaten fant at dette forslaget var noe for vidtgående, og i Ot.prp. nr. 60 (1933) ble grensen foreslått satt til fem år med unntak for alle saker om underslag, tyveri, bedrageri og utroskap (straffelovens kapittel 24 og 26). Justiskomiteen sluttet seg til dette forslaget, idet den bemerket at det var et skjønnsspørsmål om man skulle velge en grense på fem eller seks år.60

Straffeprosesslovkomiteen foreslo i 1969 kompetansegrensen hevet til seks års maksimumsstraff. Det ble vist til at endringen ikke ville ha særlig stor praktisk betydning, og at grensen i noen tilfeller var tilfeldig, men at man ved å heve grensen unngikk den «umotiverte» unntaksregelen for straffelovens kapittel 24 og 26.61 Det ble også vist til at for militære straffesaker var kompetansegrensen åtte år62 og at landssviksaker kunne gå i herreds/byrett hvis straffepåstanden ikke var over 8 år.63 Straffeprosesskomiteens forslag ble imidlertid ikke fulgt opp under den videre lovbehandlingen, og kompetansegrensen på fem års maksimumsstraff ble opprettholdt i straffeprosessloven av 1981.

Hvorvidt det burde finne sted en generell justering av kompetansegrensen mellom herreds/byrett og lagmannsrett ble tatt opp i Ot.prp. nr. 16 (1988–1989). Justisdepartementet foreslo her at grensen skulle heves fra en strafferamme på fengsel i fem år til fengsel i seks år. Videre ble det foreslått en bestemmelse om at forhøyelse av maksimumsstraffen på grunn av anvendelse av straffeloven § 232 ikke skulle tas i betraktning.64 Den praktisk viktigste siden ved forslaget var at det ville bli mulig å behandle alle voldssaker etter straffeloven §§ 228 og 229, legemsfornærmelse og legemsbeskadigelse, for herreds- eller byrett, selv når det var benyttet kniv eller annet særlig farlig redskap, med unntak for legemsbeskadigelse med døden eller betydelig skade til følge. Det ville gi en hurtigere og mer effektiv behandling av sakene og frigjøre kapasitet i lagmannsretten til å behandle andre saker. Som et alternativ ble det vurdert hvorvidt det burde gjøres unntak fra jurybehandling for de aktuelle bestemmelsene, men en slik løsning ville innebære en uthuling av hovedregelen og virke rettsteknisk kompliserende. Endringen innebar derfor at enkelte andre sakstyper ble unntatt jurybehandling i første instans. Justiskomiteen var enig i forslaget, og endringen trådte i kraft 20. juli 1989.65

Flertallet i To-instansutvalget gikk som tidligere nevnt inn for å oppheve juryordningen.66 Departementet og flertallet av Stortingets justiskomité ønsket imidlertid juryen opprettholdt i en to-instansmodell, med den følge at det kun var ankesaker som ville gå for jury. Når det gjaldt hvilke saker som burde gå for jury, viste departementet til mindretallet i To-instansutvalget:67

«Den omstendighet at det ikke er praktisk å ha jury som alminnelig ordning i alle saker, er ikke noe avgjørende argument mot å beholde den i de alvorligste saker som behandles for lagmannsrett. Mindretallet har i den forbindelse vurdert om det kan være grunn til å gå tilbake til den avgrensning av ’alvorlige’ saker som gjaldt før lovendringen i 1989 da lagmannsrettens kompetanse som førsteinstans ble innsnevret. Endringen gikk ut på at strafferammen for herreds- og byrettssaker ble hevet fra 5 til 6 års fengsel. Mindretallet mener imidlertid at denne avgrensningen bør kunne legges til grunn for de saker som skal behandles med jury i lagmannsretten.»68

I forbindelse med prosjektet «Hurtigere straffesaksbehandling» ble det nedsatt en arbeidsgruppe som hadde til mandat å foreslå prosessuelle effektivitetsgrep.69 Under henvisning til at det er mer ressurskrevende å behandle en sak med jury enn med enn med meddomsrett, foreslo arbeidsgruppen blant annet å redusere antall jurysaker til fordel for meddomsrett ved å innføre som et tilleggsvilkår for jurybehandling at enten påstått eller idømt straff i første instans overstiger fire år. Det ble vist til at det er hensynet til sakens alvor som begrunner hvilke saker som behandles med jury, og at et konkret strafferesultat i større grad enn straffebudets generelle strafferammer er egnet til å klargjøre alvorlighetsgraden.70 Dertil ble det vist til at også andre hensyn kunne tale for å begrense jurytilfanget, blant annet at fornærmede i seksuallovbruddsaker da ville unngå merbelastningen ved å få straffesaken behandlet som jurysak.71 Arbeidsgruppen ønsket imidlertid å opprettholde vilkåret om strafferammer, da vilkåret var nødvendig for å begrense behandlingen til de mest alvorlige sakene. Hvorvidt man bør se hen til konkret utmåling for hvilke saker som bør gå for lagrette tematiseres nærmere av lagrettefraksjonen i punkt 10.2.18.4.3.

5.4.3.3 Landssviksaker

Regjeringen i London utferdiget under krigen en provisorisk anordning med sikte på delvis jurybehandling under krigsoppgjøret. Denne ble imidlertid avløst av provisorisk anordning av 16. februar 1945 om rettergang i landssviksaker, hvor det ble fastsatt at lagmannsretten under hovedforhandlingen skulle settes med tre dommere og fire domsmenn. Regjeringens opprinnelige anordning kan kanskje sees som et mottrekk til Quisling-regjeringens avskaffelse av juryen i lagmannsrettssaker.72 Hjemmefrontutvalget poengterte imidlertid at meddomsrett slik Quisling-styret hadde innført, ikke var en ny kreasjon, men snarere en gjennomdiskutert ordning som hvilte på den samme begrunnelse som var gitt før krigen.

Utvalget anså av ulike grunner meddomsrettsordningen som hensiktsmessig for krigsoppgjøret. Meddomsrett ville sikre hensynene til effektivitet og kostnadsbesparelse ved at behandlingen kunne bli enklere og dermed raskere. Det ble ansett å være behov for begrunnende avgjørelser, ettersom dommene ville ha historisk betydning. For Høyesterett, som i siste instans skulle avgjøre straffutmålingen, ville det være en fordel å få utførlige domsgrunner. Det var dessuten en rekke prinsipielle rettsspørsmål som burde bli avgjort så raskt som mulig av Høyesterett, slik at de underordnede domstolene fikk sikre retningslinjer. På den tiden deltok ikke medlemmer av juryen under straffutmålingen. Det ble fremhevet at det var behov for lekfolkdeltakelse under straffutmålingen, fordi det skulle anvendes nye straffer som ikke var vedtatt av Stortinget. Det ble dessuten antatt at det som interesserte folk i fremtredende grad med rettsoppgjøret, var den straff forræderne og andre landssvikere skulle idømmes. Det ville derfor ikke være riktig å holde de folkevalgte dommerne borte fra denne siden av oppgjøret. Departementet sluttet seg til utvalgets vurderinger og betonte særlig det forhold at lekdommerne ville få medinnflytelse på straffutmålingen.73 I en evaluering i forbindelse med lovfesting av domstolsordningen ble de nevnte hensynene funnet ivaretatt og det ble lagt til grunn at ordningen var akseptert.74

Ordningen med bruk av meddomsrett for denne type saker ble opprettholdt da rettergangsanordningen ble avløst av lov om rettergang i landssviksaker, som nå er opphevet.75 Unntaket er i dag i straffeprosessloven § 352 andre ledd nr. 1, hvor det fremgår at overtredelser av straffelovens kapittel 8 eller 9 er unntatt jurybehandling, og av straffeprosessloven § 353 andre ledd, hvor det fremgår at slike saker ikke skal jurybehandles ved saksforening etter straffeprosessloven § 13. Tilsvarende gjelder for overtredelse av lov av 18. august 1914 om forsvarshemmeligheter.

5.4.3.4 Prissaker

Quislingstyret innførte en ordning med at anke over dommer i pris- og rasjoneringssaker skulle behandles i en særskilt prislagmannsrett. Domstolen besto av lagmann og to andre fagdommere. Domstolen hadde kompetanse til å prøve skyldspørsmålets faktiske side. Ordningen ble opprettholdt i noen tid etter krigen, inntil bestemmelsene ble avløst av lov om oppehalding av pris- og rasjoneringsføresegnene o.a, som nå er opphevet.76 Det ble i forbindelse med forberedelsene til loven fremhevet at denne sakstypen, uansett hva man ellers måtte mene om juryordningen, egnet seg dårlig for jury, fordi det lett vil kunne tenkes tilfeller hvor lekmenn ikke ville ha tilstrekkelig forutsetning for å sette seg inn i saken.77 Med en slik begrunnelse unnlot man å sette juryspørsmålet på spissen.78 Den særlige prislagmannsretten ble avskaffet fra 1950, og sakene skulle gå for ordinær domstol ved ankeprøving med tre dommere og fire domsmenn. Den særlige rettergangsformen forsvant med straffeprosessloven av 1981, og lov om oppehalding av pris- og rasjoneringsføresegnene o.a. ble opphevet med virkning fra 1. januar 1994.

5.4.3.5 Militære straffesaker

Ved midlertidig lov av 21. juni 1946 um tilleg til lovene um rettargangsmåten i militære straffesaker ble den ordning innført at saker om alvorligere militære forbrytelser skulle behandles ved lagmannsrett med fire militære domsmenn i stedet for ved krigsrett, og at fornyet behandling av krigsrettssaker skulle høre under lagmannsrett med samme sammensetning. Ordningen var i kraft inntil den særlige militære rettergangen som man hadde hatt siden krigsutbruddet 9. april 1940, bortfalt 1. juli 1956.79

Også i dag behandles militære straffesaker i fred og i krig ved de alminnelige domstoler, jf. strpl. § 466 første ledd. Det fremgår av bestemmelsens andre ledd andre punktum at i krig settes tingretten under hovedforhandling med to militære meddommere og lagmannsretten med fire militære meddommere. Ordningen er begrunnet med at det i en krigssituasjon er spesielt viktig med dommere som har nødvendig kjennskap til de ekstraordinære forholdene tiltalte har tjenestegjort under.80 Begrunnelsen for den særlige domstolsbehandlingen ble ikke funnet å rekke lenger enn til krigssituasjonen:

«En særregel om at militære straffesaker der strafferammen er mer enn 6 år, skal avgjøres av meddomsrett og ikke jury, er det etter departementets syn ikke behov for. Hensynet til harmoni mellom rettergangsreglene for militære og alminnelige borgerlige straffesaker i fredstid bør veie tyngre enn hensynet til likhet mellom freds- og krigstidsordningen. Forslaget om meddomsrett i krigstid er først og fremst begrunnet i behovet for å benytte militære meddommere. Et slikt behov er det etter departementets syn bare i krigstid.»81

5.4.3.6 Ærekrenkelsessaker

Det var i en periode debatt om ærekrenkelsessaker burde gå for jury. Lagmannsmøtene i 1952 og 1954 anbefalte å unnta fra jurybehandling de saker som omhandlet rettskrenkelser i trykt skrift. Straffelovrådet gikk i sin innstilling av september 1955 inn for at man i lagmannsretten burde bruke stor meddomsrett i ærekrenkelsessaker. I pressekretser var meningene om spørsmålet delte, og Justisdepartementet fant ikke å ville foregripe en eventuell nyordning av prosessen.82 I forbindelse med arbeidet med ny straffeprosesslov ble det ansett som relativt upraktisk at ærekrenkelsessaker ville komme for jury.83 Jurybehandling ble utelukket som følge av kravet til strafferamme etter to-instansreformen. Det følger av straffeprosessloven § 353 andre ledd at saker om ærekrenkelser heller ikke ved forening med andre saker skal jurybehandles. To-instansutvalget begrunnet unntaket slik:

«Juryordningen må generelt anses lite egnet i ærekrenkelsessaker. Samtidig må det i disse saker – hvor det i realiteten langt på vei dreier seg om et motpartsforhold mellom to private parter, selv om saken skulle være reist av påtalemyndigheten – også sees hen til fornærmedes interesser i prosessordningen. Det synes da lite tilfredsstillende at fornærmede skal måtte avfinne seg med en annen behandlingsmåte i lagmannsretten enn den vanlige fordi siktede også har andre forhold å svare for. Unntaksregelen betyr at ærekrenkelsesdelen av saken for lagmannsretten må skilles ut fra saken for øvrig og behandles for meddomsrett, men dette bør neppe anses som en avgjørende innvending i de ytterst sjeldne tilfelle dette vil gjelde.»84

5.4.3.7 Drøftelser i forbindelse med ny straffeprosesslov

5.4.3.7.1 Om unntak generelt

Straffeprosesskomiteen hvor et flertall gikk inn for å avskaffe jury, vurderte hvorvidt det burde være unntak for landssviksaker, herunder spionasjesaker, dersom juryordningen skulle opprettholdes. Det eneste særlige hensynet som ble ansett å kunne begrunne unntak, var hensynet til hemmeligholdelse av militære opplysninger som følge av at kretsen av dem som deltar i rettergangen er større med jury enn med meddomsrett. Hensynet ble ikke ansett tungtveiende nok til å bære en særregel.85 Man fant heller ikke å kunne ha en særregel for prissaker.

Etter at juryordningen var besluttet videreført ble spørsmålet om hvorvidt enkelte sakstyper burde unntas fra jurybehandling sendt ut på høring.86 Det ble stilt spørsmål om hvorvidt det var unntaksbehov for landssviksaker, prissaker, enkelte økonomiske straffesaker og ærekrenkelsessaker. Det ble også stilt spørsmål om det var behov for en generell unntaksbestemmelse der det forelå spesielle grunner, og i saker der jurybehandling var av mindre betydning for tiltalte. Prosessordningen for militære straffesaker ble forutsatt tematisert etter vedtakelsen av straffeprosessloven. Spørsmålene må sees i lys av at det i hovedsak, foruten overtredelse av straffeloven kapittel 8 og 9 som på den tiden gikk direkte for jury, var snakk om hvorvidt sakstypene skulle ankebehandles for jury eller ikke.

Den overveiende del av høringsinstansene var imot unntaksbestemmelser. Uavhengig av om respondentene ønsket jury eller ikke, ble det vurdert uhensiktsmessig å ha et blandet system. Det ble vurdert lite hensiktsmessig å ha unntaksbestemmelser som innebar at det skulle vurderes for hver enkelt sak om den skulle jurybehandles eller ikke.

Departementet sluttet seg til synspunktene, og foreslo derfor ikke unntak fra prosessordningen ved fornyet behandling.87 For økonomiske saker ble det vist til at premissen om at disse var kompliserte, ikke kunne legges til grunn generelt. En unntaksregel ville dessuten uthule juryordningen, noe som var uheldig ettersom ordningen var besluttet videreført. For prissaker og skatte- og avgiftssaker ble det fremhevet at det ikke forelå spesielle hensyn som kunne begrunne unntak fra juryordningen, og at unntak uansett ville ha liten praktisk betydning. Det samme gjaldt for ærekrenkelsessaker, hvor dessuten en rekke av pressens organisasjoner ikke var imot jury. For landssviksaker ble hensynet til hemmeligholdelse av opplysninger ikke vurdert tilstrekkelig tungtveiende til å kunne begrunne unntak. En generell diskresjonær kompetanse til å avgjøre om saker var egnet for jurybehandling ble også vurdert uhensiktsmessig, blant annet fordi det vanskelig ville la seg gjøre å fastsette egnede vurderingskriterier.

5.4.3.7.2 Spionasjesaker

Av landssvikrettergangsloven fulgte at lagmannsretten i en sak etter straffeloven kapittel 8 og 9 skulle settes som stor meddomsrett. Ettersom det ikke var gjort unntak i den nye straffeprosessloven for spionasjesaker, innebar den nye loven en endring i forhold til reglene i landssvikrettergangsloven. Departementet sendte på nytt spørsmålet om hvorvidt en slik endring var ønskelig, ut på høring. De fleste høringsinstansene sluttet seg til forslaget om å beholde ordningen med stor meddomsrett i spionasjesaker.88 Departementet gikk inn for å opprettholde gjeldende ordning med bruk av meddomsrett, og begrunnet standpunktet med hensynet til effektivitet i situasjoner der et større antall slike saker kommer opp for domstolene, hensynet til å unngå utilsiktet spredning av graderte opplysninger ved at færrest mulig lekfolk gjennom domstolsbehandlingen blir gjort kjent med dem og behovet for begrunnede avgjørelser.89 Prinsippet om at prosessreglene i størst mulig grad bør være de samme for alle typer saker, ble ikke ansett å være til hinder for særordningen, ettersom det kun var spørsmål om å videreføre et allerede eksisterende unntak.

5.4.3.8 Uaktsomt drap og enkelte voldssaker

Uaktsomt drap etter straffeloven § 239 var unntatt jurybehandling ved lov av 8. juli 1988 nr. 70. Begrunnelsen var misnøye med at juryer, etter departementets syn, la til grunn en for mild aktsomhetsnorm, noe som uttrykte et uakseptabelt syn på bilføreransvaret.90 Det ble også vist til prosessøkonomiske hensyn og hensynet til tidsbesparelse.91 Se nærmere punkt 8.7.3. I forbindelse med lovendringen ble loven endret slik at det uttrykkelig fremgikk av strl. § 239 at uaktsomt drap ved bruk av motorvogn rammes.92

Ved lovendring 16. juni 1989 nr. 64 ble grensen for å starte straffesak i lagmannsretten hevet fra fem til seks års strafferamme. Dette innebar at saker om uaktsomt drap og en del voldssaker ble flyttet fra lagmannsretten til tingretten i første instans.93

5.4.3.9 Oppsummering

Gjennomgangen har vist at det etter at juryen ble innført har funnet sted en rekke prosessuelle lovendringer som har medført begrensinger i hvilke saker som undergis jurybehandling. Også andre hensyn enn ressurshensyn har motivert unntakene. Unntaket for landssviksaker var begrunnet i hensynene til effektivitet, prosessøkonomi, begrunnelsesbehov og ønske om lekfolkdeltakelse under straffutmålingen. Unntaket for prissaker var begrunnet med at sakstypen forutsatte vanskelige bedømmelser. I militære straffesaker under krig ble behov for meddomsrett begrunnet i at det er nødvendig med erfaring fra de ekstraordinære forholdene som skal bedømmes. Begrunnelsen for unntaket for saker etter straffeloven kapittel 8 og 9, såkalte spionasjesaker, er hensynene til effektivitet, hemmeligholdelse av graderte opplysninger og behovet for begrunnelse. Saker om uaktsomt drap ble unntatt av hensyn til ønske om en strengere håndhevelse av bestemmelsen. Det at enkelte saker er kompliserte er et ofte brukt argument for å unnta saker, men har ikke resultert i ytterligere unntak.

5.4.4 Utskyting

Partene har rett til å skyte ut lagrettemedlemmer til man kommer til det antall som skal delta i behandlingen, jf. straffeprosessloven § 356. Se punkt 3.3.2.3.

Utskytingsretten har historisk vært ansett som en sentral side ved juryordningen.94 Opprinnelig skulle det trekkes ut 26 lagrettemenn og 2 varamenn. Utfallet av loddtrekningen skulle så meddeles statsadvokaten som hadde rett til å skyte ut fem medlemmer. De som ikke ble skutt ut skulle møte i lagmannsretten. Hvis færre enn 19 møtte eller i vidløftige saker færre enn 20, skulle ytterligere innkalling finne sted. Innkalling kunne unnlates hvis partene ikke benyttet utskytingsretten fullt ut. Partene kunne deretter skyte ut et like stort antall hver, alternativt ble det benyttet loddtrekning. Ordningen ble ansett som en viktig garanti, fordi partene kunne ha begrunnet frykt for at en lekdommer ikke var habil av klasseforhold, personlige eller partipolitiske grunner, uten at det lot seg gjøre å påvise slik inhabilitet som loven krever. Senere har antallet uttrukne blitt redusert flere ganger, og dagens ordning er at det innkalles etter loddtrekning 16 jurymedlemmer, like mange av hvert kjønn.95

Fotnoter

1.

Dok. Nr. 1 1885 s. 143–155.

2.

Innstilling 1969 s. 73–74, NOU 1992: 28 s. 86–87 og Ot.prp. nr. 78 (1992-93) s. 47.

3.

Egge s. 201–204.

4.

Aubert og Munch-Ræder.

5.

Betænkning af den i 1853 nedsatte komission om forandringer i straffeproceslovgivningen med eller uden jury tilligemed forslag og motiver, 3 bind (1856-1859). Se Hagerup s. 60.

6.

Hagerup s. 60 og Egge s. 216. Sverdrup ble frifunnet.

7.

Hagerup s. 60–61.

8.

Egge s. 224.

9.

Egge s. 226–227.

10.

Egge s. 220–221.

11.

Hagerup s. 61.

12.

Dok. Nr. 1 1885.

13.

Dok. Nr. 1 1885 s. 492.

14.

Dok. Nr. 1 1885 s. 493.

15.

Dok. Nr. 1 1885 s. 372.

16.

Dok. Nr. 1 1885 s. 495.

17.

Dok. Nr. 1 1885 s. 501–502.

18.

Dok. Nr. 1 1885 s. 501.

19.

Motiver til Lov om Rettergangsmaaden i Straffesager, 1886, s. 5–6.

20.

Dok. Nr. 1 1885 s. 502.

21.

Hagerup s. 90–93.

22.

Innstilling 1969 s. 87–90.

23.

Innstilling 1969 s. 81.

24.

Innstilling 1969 s. 84–85.

25.

Andenæs 1984 s. 128–129.

26.

Andenæs 1984 s. 129.

27.

NOU 1992: 28 s. 81–113.

28.

NOU 1992: 28 s. 99–110.

29.

NOU 1992: 28 s. 110–113.

30.

Ot.prp. nr. 78 (1992–93) s. 54–56 og Innst. O. nr. 137 (1992–93) s. 8–11.

31.

Innst. O. nr. 137 (1992–1993) kap. 7.

32.

Innst. O. nr. 137 (1992–1993) kap. 7.

33.

Høring 2006 punkt 6.4–6.9.

34.

Constable s. 3.

35.

Maher s. 42.

36.

Udkast til Lov om Rettergangsmaaden i Straffesager, 1886, Motiver, s. 79. Se også Dok. Nr. 1 1885 s. 500–501.

37.

Criminal Procedure (Insanity) Act 1964 § 1 og 5.

38.

Høring 2006 s. 89.

39.

Udkast til Lov Om Rettergangsmaaden i Straffesager med Motiver s. 79.

40.

Innstilling 1969 s. 385.

41.

Ot.prp. nr. 35 (1978–1979) s. 48.

42.

Ot.prp. nr. 35 (1978–1979) s. 48.

43.

Ot.prp. nr. 35 (1978–1979) s. 51.

44.

Dok. Nr. 1 1885 s. 499.

45.

Dok. Nr. 1 1885 s. 499.

46.

Udkast til Lov om Rettergangsmaaden i Straffesager 1886, Motiver, s. 84.

47.

Ot.prp. nr. 26 (1933) s. 1.

48.

Ot.prp. nr. 60 (1933) s. 3.

49.

Matningsdal 1998 s. 273 punkt 2.12 e.

50.

Ot.prp. nr. 5 (1934) s. 4.

51.

Ot.prp. nr. 60 (1933) s. 4. Se også s. 3 og Innst. O. XIII (1933) s. 9.

52.

Lov av 16. juni 1989 nr. 68.

53.

Se Innst. O. nr. 106 (1988–1989) s. 5. Relevante partier er gjengitt i NOU 1992: 28 s. 92–93.

54.

NOU 1992: 28 s. 93

55.

Forhandlinger i Stortinget 6. juni 1989 i Forarbeid til lovene 1989 bind IV s. 774.

56.

Hylland s. 315 flg.

57.

Lov om Rettergangsmaaden i Straffesager.

58.

Motiver til Lov om Rettergangsmaaden i Straffesager, 1886, s. 5–6.

59.

Lov av 24. juni 1933 nr. 6.

60.

Innst. O. nr. XIII (1933) s. 9–10.

61.

Innstilling 1969 s. 149.

62.

Lov av 6. mai 1921 § 4 a (tilføyet ved lov av 29. mars 1957).

63.

Lov av 21. februar 1947 nr. 2 § 32.

64.

Ot.prp. nr. 16 (1988–1989) s. 19.

65.

Se Innst. O. nr. 49 (1988–1989) s. 2–3. og lov 16. juni 1989 nr. 64.

66.

NOU 1992: 28 s. 99–110.

67.

Ot.prp. nr. 78 (1992–93) s. 55.

68.

NOU 1992: 28 s. 111.

69.

Se høring 2006 om «Arbeidsgruppe II».

70.

Høring 2006 s. 31.

71.

Høring 2006 s. 31–32.

72.

Se forordning av 3. september 1941.

73.

Se nærmere om dette i Innstilling 1969.

74.

Ot.prp. nr. 128 (1945–1946) s. 6.

75.

Lov 21. februar 1947 nr. 2.

76.

Lov 9. juli 1948 nr. 3.

77.

Ot.prp. nr. 83 (1947) s. 11–12.

78.

Innst. O. nr. I (1948) s. 3, jf. Innst. O. nr. XIV (1948) s. 8.

79.

Lov av 26. november 1954, jf. res. av 4. mai 1956.

80.

Ot.prp. nr. 43 (1993–1994) s. 20.

81.

Ot.prp. nr. 43 (1993–1994) s. 21.

82.

Ot.prp. nr. 5 (1958) s. 31.

83.

Ot.prp. nr. 35 (1978–1979) s. 34–35.

84.

NOU 1992: 28 s. 158–159.

85.

Innstilling 1969 s. 139.

86.

Se Ot.prp. nr. 35 (1978–1979) s. 34–44.

87.

Ot.prp. nr. 35 (1978–1979) s. 43.

88.

Ot.prp. nr. 35 (1984–1985) s. 4.

89.

Ot.prp. nr. 35 (1984–1985) s. 9–10.

90.

Ot.prp. nr. 66 (1987–1988) s. 9–11. Justiskomiteens sluttet seg til endringsforslaget uten å særskilt inn på juryen som årsaksforklaring og problem, se Innst. O. nr. 95 (1987–88) s. 3.

91.

Ot.prp. nr. 66 (1987–1988) s. 11.

92.

Ot.prp. nr. 66 (1987–1988) s. 11.

93.

Debatt i Odelstinget 9. mai 1989. Forarbeid til lovene 1989 bind IV s. 394 flg.

94.

Skeie s. 6–9.

95.

Domstolloven § 87 første ledd.
Til forsiden