NOU 2011: 16

Standardisert personskadeerstatning

Til innholdsfortegnelse

Del 4
Lov- og forskriftsforslag med merknader

16 Lov- og forskriftsforslag til endring av Skadeserstatningslovens kapittel 3

16.1 Lovtekstutkast (endrer skadeserstatningsloven kapittel 3)

§ 3-1 Innledende bestemmelse

(1) Ved personskade som følge av en ansvarshendelse, kan skadelidte tilkjennes erstatning for

  • a) inntektstap etter § 3-2 eller § 3-3

  • b) merutgifter etter § 3-4

  • c) hjemmearbeidstap etter § 3-5

  • d) tapt livsutfoldelse etter § 3-6

  • e) smerte etter § 3-7

  • f) forsørgertap etter § 3-8

  • g) tort, smerte og annen krenking eller skade etter § 3-10

  • h) krenkelse av ære og privatliv etter § 3-11 og § 3-12

(2) Erstatning for påført økonomisk tap etter postene som nevnt i første ledd bokstavene a) til c) skal dekke skadelidtes individuelle tap i tiden frem til oppgjørstidspunktet. Det skal gjøres fradrag for ytelser fra det offentlige, jf. femte ledd.

(3) For fremtidig økonomisk tap gjelder reglene i § 3-2 til § 3-5. Grensen mellom påført og fremtidig tap er oppgjørstidspunktet for den enkelte tapspost. Med oppgjørstidspunktet menes det tidspunkt partene kommer til enighet eller det treffes avgjørelse som blir rettskraftig. Krav om erstatning for fremtidig tap og krav om standardisert erstatning for påført tap forfaller to uker etter oppgjørstidspunktet hvis ikke annet følger av dom eller avtale. Krav om erstatning for tap av forsørger, jf. § 3-8, forfaller likevel én måned etter at kravet er meldt til den ansvarlige eller dennes representant.

(4) Er det fremtidige tapet av begrenset varighet, skal erstatningen så langt mulig fastsettes med utgangspunkt i reglene om fremtidig tap. Erstatning for fremtidig tap etter § 3-2 til § 3-6 skal ikke begrenses som følge av skadelidtes negative helseutvikling. Erstatningen kan likevel begrenses i den utstrekning skadelidte åpenbart har eller vil få en unormalt negativ helseutvikling som ikke skyldes ansvarshendelsen. Skadevolder har bevisbyrden for en slik påstand.

(5) Hvor det vises til denne bestemmelsen, skal det ved erstatningsutmålingen gjøres fradrag for ytelser fra det offentlige etter folketrygdloven, kommunehelsetjenesteloven, sosialtjenesteloven og andre regler så langt ytelsen kompenserer for skaden. For annen vesentlig økonomisk støtte til kompensasjon av skaden, kan det gjøres fradrag i erstatningen.

(6) Forhåndsavtaler som begrenser skadelidtes rettigheter etter kapitlet her er ugyldige.

(7) Med «G» menes grunnbeløpet i folketrygden, jf. folketrygdloven § 1-4.

(8) En skade anses konstatert på ulykkestidspunktet eller det tidspunkt skadelidte enten

  • a) døde av skaden eller sykdommen uten å ha søkt legehjelp,

  • b) første gang søkte legehjelp for skaden eller sykdommen, eller

  • c) første gang meldte krav til forsikringsgiveren på grunn av skaden eller sykdommen

(9) Kongen kan gi nærmere regler om utmålingen.

§ 3-2 Inntektstaperstatning til voksne

(1) Erstatning for tap i fremtidig erverv utmåles med utgangspunkt i skadelidtes årsinntekt. Med årsinntekt menes skadelidtes pensjonsgivende inntekt til og med 19 G i det året skaden ble konstatert, i året før eller et senere år. Erstatningen fastsettes med utgangspunkt i det høyeste av disse beløpene etter tabell i forskrift gitt av Kongen. Arbeidsinntekt i utlandet og vesentlig utbytte fra selskap som åpenbart er vunnet ved arbeid før konstateringstidspunktet regnes som årsinntekt.

(2) Har skadelidte tilknytning til arbeid eller utdanning på konstateringstidspunktet eller i året før, skal årsinntekten ikke settes lavere enn 5 G. Skadelidte med pensjonsgivende inntekt eller tilsvarende inntekt over 1 G i det aktuelle år skal anses å ha tilknytning til arbeid. Det samme gjelder personer som har faktisk omsorg for egne barn yngre enn 6 år på konstateringstidspunktet eller i året før.

(3) I erstatningen gjøres fradrag for uføredekninger under pensjonsordninger som helt eller delvis er betalt av skadelidtes nåværende eller tidligere arbeidsgiver. Er skadelidte fylt 57 år på konstateringstidspunktet, ytes erstatning for tap av mulighet til avtalefestet pensjon.

(4) Har skadelidte bare tapt deler av sin inntektsevne, reduseres erstatningen tilsvarende, idet utmålingen tar hensyn til skadelidtes muligheter for å skaffe seg inntekt som med rimelighet kan ventes på bakgrunn av evner, utdanning, praksis, alder og muligheter for omskolering. Erstatningen kan utmåles for et begrenset tidsrom regnet fra oppgjørstidspunktet jf. § 3-1 fjerde ledd.

(5) Har skadelidte ingen tilknytning som nevnt i andre ledd, eller leder reglene i første og andre ledd til et økonomisk resultat som er åpenbart urimelig jf. § 3-9, skal erstatningen fastsettes med utgangspunkt i skadelidtes antatte gjennomsnittlige inntektsnivå uten skaden de nærmeste årene etter konstateringstidspunktet. Erstatningen skal utmåles etter tabeller fastsatt i forskrift med mindre særlige grunner taler for en skjønnsmessig utmåling. Hvor det vil være åpenbart urimelig å ta utgangspunkt i årsinntekten etter første ledd for hele tapsperioden, kan det tas utgangspunkt i annen årsinntekt for en del av perioden.

§ 3-3 Inntektstapserstatning til barn

(1) Har skadelidte på konstateringstidspunktet ikke fylt 19 år, ytes erstatning for tap i erverv etter paragrafen her.

(2) Inntektstap frem til og med det året skadelidte fyller 21 år, erstattes med et antall G som regulert i tabell i forskrift gitt av Kongen. Erstatning er betinget av at skadelidte er påført en medisinsk invaliditet på minst 10 %.

(3) Inntektstap etter det året skadelidte fyller 21 år erstattes etter § 3-2 og utmåles dette året. Inntekten uten skaden settes til 6 G, som regulert i forskrift gitt av Kongen. Er skaden konstatert det året skadelidte fyller 17, 18 eller 19 år, kan utmålingen avventes til det året skadelidte fyller 24 år. Er det åpenbart at skadelidte er 100 % varig ervervsufør, kan erstatningen likevel fastsettes tidligere. Skadevolder kan når som helst oppfylle sin betalingsforpliktelse ved å betale en erstatning som om skadelidte er 100 % varig ervervsufør. Fremskutt oppgjør etter tredje eller fjerde punktum er betinget av samtidig oppgjør av merutgiftserstatning etter § 3-4 tredje ledd, og av hjemmearbeidserstatning jf. § 3-5 og ménerstatning jf. § 3-6, med lovens høyeste erstatning.

(4) Skadevolder eller dennes representant plikter å gi skadelidte særskilt melding om rett til oppgjør etter tredje ledd, det året skadelidte fyller 19 år. Varslet skal sendes skriftlig der det foreligger kontaktinformasjon hos skadevolder eller i folkeregisteret, og i andre tilfeller meddeles ved offentlig kunngjøring.

(5) Har skadelidte inntekt over 6 G på konstateringstidspunktet eller i året før, kan skadelidte som alternativ til utmåling etter paragrafen her kreve erstatning etter § 3-1 andre ledd og § 3-2.

(6) Ved varig medisinsk invaliditet til og med 25 %, kan skadelidte alternativt kreve erstatningen fastsatt til en engangserstatning etter tabell i forskrift gitt av Kongen. Erstatningen reduseres forholdsmessig ved lavere varig medisinsk invaliditet enn 25 %. Det gis ikke erstatning etter leddet her ved lavere medisinsk invaliditet enn 5 %. Kravet må fremmes innen skadelidte fyller 16 år, likevel senest 5 år fra konstateringstidspunktet. Velges oppgjør etter leddet her, skal postene hjemmearbeidserstatning jf. § 3-5, merutgiftserstatning jf. § 3-4 og ménerstatning jf. § 3-6 gjøres opp samtidig.

(7) Har skadelidte barn et tidsbegrenset tap, skal erstatningen utmåles individuelt med utgangspunkt i reglene for fremtidig tap så langt de passer jf. § 3-1 fjerde ledd første punktum jf. samme bestemmelses andre ledd.

§ 3-4 Merutgiftserstatning

(1) Erstatning for skade på person skal dekke nødvendige og rimelige merutgifter som følge av ansvarshendelsen.

(2) Rent medisinske behov erstattes ikke ut over skadelidtes egenandel, med mindre det foreligger særlige grunner. For behandlingsformer som er medisinsk akseptert, men med uavklart effekt for skadelidte, kan merutgifter ved å prøve behandlingen dekkes i den utstrekning dette finnes rimelig. Merutgifter ved velværebehandlinger og behandlingsformer som ikke er medisinsk akseptert, dekkes ikke etter paragrafen her.

(3) Erstatning til skadelidte med behov for hjelp til å oppnå selvstendighet, uavhengighet og trivsel kan ytes på et høyere nivå enn det offentlige tilbudet. Har skadelidte som nevnt i første punktum varig og omfattende pleie- og omsorgsrelaterte behov, erstattes fremtidige årlige merutgifter med 2 G. Dette gjelder likevel ikke om skadelidte sannsynliggjør at årstapet er høyere enn 2 ½ G, eller skadevolder sannsynliggjør at årstapet er lavere enn 1 ½ G. Erstatningen fastsettes da individuelt etter tredje ledd første punktum jf. første ledd.

(4) Ved utmåling etter første ledd, andre ledd, tredje ledd første og siste punktum gjøres fradrag for offentlige ytelser etter § 3-1 femte ledd.

(5) Rent sosiale behov dekkes ikke etter paragrafen her.

(6) Hvor erstatningen dekker gjennomsnittlige fremtidige årlige merutgifter, skal utmålingen skje etter forskrift gitt av Kongen.

§ 3-5 Hjemmearbeidserstatning

Ved utformingen av denne bestemmelsen har Utvalget har delt seg i to fraksjoner, med fire medlemmer i hver. Medlemmene er enige om vilkårene for erstatning for påført og midlertidig fremtidig tap, men uenige om det skal stilles et tilleggsvilkår for rett til erstatning for varig fremtidig tap:

Robberstad, Aasland Jerstad, Fisknes og Skofteland mener at det ikke skal stilles noe tilleggsvilkår for rett til erstatning ved varig fremtidig tap, og foreslår følgende regel:

(1) Erstatning for påført hjemmearbeidstap fastsettes med utgangspunkt i hva det koster å kjøpe tilsvarende tjenester. Offentlige ytelser kommer til fradrag etter § 3-1 femteledd.

(2) Erstatning for fremtidig hjemmearbeidstap fastsettes med et årlig beløp lik

  • a) 0,2 G ved varig tap av evnen til å utføre en vesentlig del av tyngre hjemmearbeid (gruppe 1).

  • b) 0,4 G ved varig tap av evnen til å utføre en vesentlig del av også lettere hjemmearbeid (gruppe 2).

Har skaden i tillegg medført en ikke uvesentlig begrensning i evnen til å ta omsorg for barn, erstattes dette med 0,15 G per år frem til det året yngste barn fyller 19 år.

3) Har skadelidte et tidsbegrenset tap, gjelder ikke kravet om at funksjonsnedsettelsen er varig. Utmålingen gjøres etter § 3-1 fjerde ledd.

Den andre fraksjonen, bestående av Askeland, Riisa, Flatner og Orsteen, mener at det skal stilles et tilleggsvilkår for rett til erstatning ved varig fremtidig tap, og foreslår følgende regel: Avsnitt 3-5 Hjemmearbeidserstatning

(1) Erstatning for påført hjemmearbeidstap fastsettes med utgangspunkt i hva det koster å kjøpe tilsvarende tjenester. Offentlige ytelser kommer til fradrag etter § 3-1 femteledd.

(2) Erstatning for fremtidig hjemmearbeidstap fastsettes med et årlig beløp lik

  • a) 0,2 G ved varig tap av evnen til å utføre en vesentlig del av tyngre hjemmearbeid (gruppe 1).

  • b) 0,4 G ved varig tap av evnen til å utføre en vesentlig del av også lettere hjemmearbeid (gruppe 2).

Har skaden i tillegg medført en ikke uvesentlig begrensning i evnen til å ta omsorg for barn, erstattes dette med 0,15 G per år frem til det året yngste barn fyller 19 år.

(3) Erstatning etter andre ledd er betinget av at skadelidte er påført varig medisinsk invaliditet på minst 10 %, med mindre det er klar sannsynlighetsovervekt for at skadelidte har et hjemmearbeidstap.

4) Har skadelidte et tidsbegrenset tap, gjelder ikke kravet om at funksjonsnedsettelsen er varig, og tredje ledd får ikke anvendelse. Utmålingen gjøres etter § 3-1 fjerde ledd.

§ 3-6 Ménerstatning

(1) Har skadelidte fått varig medisinsk invaliditet på 5 prosent eller mer, utmåles særskilt ménerstatning. Ménets størrelse fastsettes etter forskrift. Erstatningen fastsettes ut fra ménets medisinske art og størrelse etter tabell gitt i forskrift.

(2) Har skadelidte en skade fra før, kan méngraden forhøyes. Ved fastsettelse av méngrad ved flere skader skal det tas hensyn til om en skade forsterker virkningen av en annen skade. Er ménet særlig byrdefullt for den personlige livsutfoldelsen, kan erstatningen etter første og andre ledd i paragrafen her forhøyes med inntil 10 prosent.

(3) Har skadelidte allerede fått full ménerstatning basert på 100 prosent medisinsk invaliditet for tidligere skade, kan det etter rettens skjønn gis en tilleggserstatning for den nye skaden.

(4) Har skadelidte en medisinsk prognose om sterkt forkortet levetid kan ménerstatningen utmåles i terminer, jf § 3-14. Terminbeløpet forhøyes med 0,5 G per år. Er den medisinske invaliditeten lavere enn 35 %, forhøyes terminbeløpet med 0,25 G per år.

(5) Offentlige ytelser kommer til fradrag etter § 3-1 femte ledd.

(6) Utbetalt smerteerstatning etter § 3-7 kommer til fradrag.

§ 3-7 Smerteerstatning

(1) Er skadelidte påført sykdom eller betydelig smerte som ikke gir krav på ménerstatning, utmåles særskilt smerteerstatning. Smerteerstatning gis ikke når skaden er voldt ved bruk av motorvogn.

(2) Erstatningen utmåles med 0,007 G for hver av de første syv dagene tilstanden varer, deretter 0,0025 G for hver påfølgende dag. Den samlede smerteerstatningen skal ikke overstige 1 G.

§ 3-8 Forsørgertaperstatning og omstillingserstatning

(1) Erstatning for tap av forsørger tilkommer den eller de etterlatte som avdøde ved dødsfallet helt eller delvis forsørget. Erstatning kan etter forholdene tilkjennes selv om den avdøde ikke ved dødsfallet forsørget den etterlatte, forutsatt at denne i nær framtid kunne pårekne forsørging. Forsørgertap omfatter også verdien av avdødes arbeid i hjemmet og verdien av avdødes omsorg for barn.

(2) Erstatning til avdødes barn og samlivspartner utmåles med utgangspunkt i avdødes årsinntekt inntil 12 G i det året han eller hun dør eller i året før etter standardiserte satser i forskrift fastsatt av Kongen. Med årsinntekt menes inntekt som beskrevet i § 3-2 første ledd. Erstatning til andre for tap av forsørger skal utmåles individuelt.

(3) Tap i en omstillingsfase etter dødsfall erstattes med 1,5 G. Erstatningen utbetales til gjenlevende samlivspartner eller til annen etterlatt person når særlige grunner taler for det. Hvor slik person ikke finnes, skal likevel begravelsesutgifter erstattes med 0,5 G.

§ 3-9 Individuell utmåling av erstatning

Leder bestemmelsene foran til et åpenbart urimelig økonomisk resultat, utmåles erstatningen individuelt.

§ 3-10 Oppreisning

Den som forsettlig eller grovt aktløst har

  • a) voldt skade på person

  • b) tilføyd krenking eller utvist mislig atferd som nevnt i straffeloven §§ 147, 168, 169, 192-199, 200 tredje ledd, 217-221, kap. 21, § 228, kap. 25 eller § 390a,

kan pålegges å betale den fornærmede en slik engangssum som retten finner rimelig til erstatning (oppreisning) for den voldte tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikke-økonomisk art. Ved utmålingen av slik erstatning kan det tas hensyn til om skadelidte får smerteerstatning etter skl. § 3-7.

Den som forsettlig eller grovt aktløst har voldt en annens død, kan pålegges å betale avdødes ektefelle, samboer, barn eller foreldre slik oppreisning som nevnt i første ledd.

§ 3-11 Erstatning for ærekrenking og krenking av privatlivets fred

Den som har krenket en annens ære eller privatlivets fred, skal, såfremt han har vist uaktsomhet eller vilkårene for straff er til stede, yte erstatning for den lidte skade og slik erstatning for tap i fremtidig erverv som retten under hensyn til den utviste skyld og forholdene ellers finner rimelig. Han kan også pålegges å betale slik erstatning (oppreisning) for skade av ikke økonomisk art som retten finner rimelig.

Er krenkingen forøvd i trykt skrift, og noen som har handlet i eierens eller utgiverens tjeneste er ansvarlig etter første ledd, hefter også eier og utgiver for erstatningen. Det samme gjelder oppreisning pålagt etter første ledd, med mindre retten av særlige grunner finner å burde frita dem. Eier eller utgiver kan også pålegges slik ytterligere oppreisning som retten i forhold til dem finner rimelig. Norsk Rikskringkasting hefter på tilsvarende måte når noen som handler i institusjonens tjeneste er ansvarlig etter første ledd for sending i kringkastingen. Det samme gjelder for annen institusjon som driver kringkasting.

I dom som går ut på straff eller mortifikasjon, kan retten tilplikte domfelte å betale til fornærmede et beløp til kunngjøring av dommen. Det samme gjelder ved domfelling etter straffelovens § 130.

Ansvaret for krenking forøvd i blad eller tidsskrift som er trykt i riket, omfatter ikke den som bare har deltatt ved teknisk framstilling eller distribusjon av skriftet. Tilsvarende gjelder for kringkastingssending.

§ 3-12 Krenkelseserstatning

Den som uaktsomt har satt frem en ytring som er egnet til å krenke en annens ærefølelse eller omdømme, skal yte erstatning for den lidte skade og slik erstatning for tap i fremtidig erverv som retten ut fra den utviste skyld og forholdene ellers finner rimelig. Han kan også pålegges å betale oppreisning som retten finner rimelig. Dersom den krenkede døde mindre enn 15 år før krenkelsen etter første ledd fant sted, kan krav om oppreisning settes frem av hans nærmeste.

En ærekrenkende ytring medfører ikke ansvar etter første ledd dersom den anses berettiget etter en avveining av de hensyn som begrunner ytringsfrihet. Ved denne vurderingen skal det særlig legges vekt på om ytringen hviler på et fyldestgjørende faktisk grunnlag, på ytringens grad av krenkelse, og om hensynet til den krenkede er tilfredsstillende ivaretatt ved for eksempel adgang til imøtegåelse, om allmenne interesser eller andre gode grunner tilsa at den ble satt frem, og om ytreren har vært i aktsom god tro med hensyn til de momenter som kan gjøre ytringen berettiget.

Reglene i § 3-11 andre og fjerde ledd gjelder tilsvarende.

§ 3-13 Regress

1. Trygden eller en pensjonsinnretning kan ikke kreve regress hos den ansvarlige for trygdens eller pensjonsinnretningens utgifter og ansvar på grunn av skaden, med mindre denne er voldt forsettlig av den erstatningsansvarlige selv. Ved personskadeforsikring gjelder det samme for forsikringsselskapets regress mot den ansvarlige. Regressretten gjelder bare i den utstrekning ytelsene tillegges betydning ved utmålingen av skadevolderens ansvar overfor den skadelidte.

2. Arbeidsgiveren kan kreve regress for lønn under sykdom eller liknende ytelser, så langt tredjemann er erstatningsansvarlig etter ellers gjeldende erstatningsregler. Regressretten omfatter ikke ytelser som arbeidsgiveren kan kreve dekket av trygden.

3. Ved forsikring som en arbeidsgiver har tegnet for en ansatt, kan selskapet forbeholde seg rett til regress mot den ansvarlige skadevolder.

§ 3-14 Oppgjørsform

Erstatning for personskade og tap av forsørger fastsettes til en engangssum, med mindre retten av særlige grunner finner å burde fastsette erstatningen helt eller delvis til terminbeløp. Terminbeløpet skal fastsettes i et antall G med mindre særlige grunner taler mot det. For betaling av terminbeløp kan den erstatningsansvarlige pålegges å stille sikkerhet. Når det finnes grunn til det, kan tingretten i den rettskrets der skadelidte har alminnelig verneting, etter begjæring av en part ved kjennelse helt eller delvis omgjøre terminbeløp til engangserstatning.

§ 3-15 Rådighetsbegrensninger

Erstatningskrav etter dette kapitlet kan ikke overdras eller pantsettes så lenge kravet ikke er godkjent eller rettskraftig avgjort. Retten kan likevel samtykke i overdragelse av slikt erstatningskrav etter at kravet er oppstått. Krav på erstatning etter § 3-6, § 3-9, § 3-10 eller § 3-11 kan heller ikke overføres ved arv, så lenge det ikke er godkjent eller gjort gjeldende ved søksmål, eller det er meldt til Norsk Pasientskadeerstatning etter pasientskadeloven § 9.

Når særlige grunner foreligger, kan retten begrense rådigheten over et godkjent eller tilkjent erstatningsbeløp. Reglene i lov om fordringshavernes dekningsrett § 3-9 andre til fjerde ledd får i så fall anvendelse, men slik at også retten i samband med bestemmelse om rådighets-begrensning kan treffe nærmere bestemmelse om forvaltningen av midlene.

Avgjørelse etter denne paragraf treffes ved kjennelse av tingretten i den rettskrets der skadelidte har sitt alminnelige verneting med mindre spørsmålet bringes inn for den dømmende rett eller Pasientskadenemnda til avgjørelse i samband med avgjørelsen av erstatningskravet eller ved kjennelse forut for dette.

§ 3-16 Adgang til etteroppgjør

Et avsluttet oppgjør om ménerstatning eller erstatning for tap i framtidig erverv, erstatning for tap av evne til hjemmearbeid eller utgifter, kan kreves opptatt til ny behandling hvis skadelidtes medisinske helsetilstand eller ervervsevne forverres vesentlig, og det er sannsynlighetsovervekt for at dette vil gi rett til en vesentlig høyere erstatning. Etteroppgjør kan ikke kreves senere enn 5 år etter at endelig oppgjør fant sted, likevel tidligst den dagen skadelidte fyller 26 år. Ved oppgjør etter § 3-3 sjette ledd kan bare forverring av skadelidtes medisinsk invaliditet gi grunnlag for etteroppgjør.

§ 3-17 Særregler på yrkesskadeområdet

For skadelidte som fyller vilkårene for ansvar etter yrkesskadeforsikringsloven, skal utmålingsreglene i bestemmelsene foran gjelde med følgende unntak:

  • a) Årsinntekt § 3-2 første ledd skal settes til 5 G eller høyere selv om den skadelidte ikke fyller vilkårene i § 3-2 andre ledd.

  • b) Har skadelidte rett til ménerstatning fra folketrygden, skal fradraget etter § 3-6 sjette ledd settes til en tredjedel av erstatningssummen.

§ 3-18 Revisjon

Kongen skal revidere tallverdiene bestemt i forskriften til § 3-2, § 3-3, § 3-4, § 3-5, § 3-6, § 3-7 og § 3-8 minst hvert femte år. Revisjonen skal særlig ta hensyn til ny lovgivning etter lovens ikrafttredelse eller forrige revisjon. Kongen kan oppnevne en særskilt nemnd som skal gi råd om revisjonen.

§ 3-19 Ikrafttredelses- og overgangsbestemmelser

(1) Loven trer i kraft når Kongen bestemmer.

(2) Loven gjelder for skader som konstateres etter at den trer i kraft.

16.2 Forskriftsutkast («Utmålingsforskriften»)

Kapittel 1 Innledende bestemmelser

§ 1-1 Tidsbegrensede skader

(1) Erstatning for tidsbegrenset tap skal så langt det er mulig utmåles ved å anvende forskriftstabellenes tallverdier for tapsperiodens antall år regnet bakover fra tabellenes endepunkt:

  • 67 år for inntektstaperstatning

  • 78 år for merutgiftserstatning

  • 76 år for hjemmearbeidserstatning

§ 1-2 Grunnbeløp

Med «G» menes grunnbeløpet i folketrygden, jf. skadeserstatningsloven § 3-1 syvende ledd.

Kapittel 2 Inntektstaperstatning til voksne

§ 2-1 Fremtidig inntektstap

(1) Erstatning for tap i fremtidig erverv ved personskade fastsettes etter tabellen i Vedlegg 1 med utgangspunkt i skadelidtes høyeste årsinntekt jf. skadeserstatningsloven § 3-2 første ledd.

(2) Årsinntekt måles i halve G ved å dele brutto årsinntekt på det kronebeløp G utgjør 1. januar i det år som fremgår av første ledd. Årsinntekten er den gjennomsnittlige månedsinntekten i beregningsåret ganget med tolv, med mindre særlige grunner taler for annen beregningsmåte. Beløpet for årsinntekt rundes av oppover til nærmeste halve G. Skadelidtes alder på oppgjørstidspunktet legges til grunn ved bruk av tabellen.

(3) Utgjøres hele eller deler av årsinntekten av utbytte fra selskap, skal utbyttet fra året før konstateringstidspunktet legges til grunn. Når særlige grunner taler for det, kan det tas hensyn til muligheten for utbytte på konstateringstidspunktet og til utbytte som er tatt ut de siste tre år.

(4) Ved fradrag for ytelser fra tjenestepensjonsordninger jf. lovens § 3-2 tredje ledd gjøres det et fradrag for fremtidig inntektsskatt på 40 % av pensjonsytelsen.

(5) Erstatning etter skl. § 3-2 femte ledd utmåles etter tabeller i Vedlegg 1 eller Vedlegg 2 med mindre særlige grunner taler for en skjønnsmessig utmåling. For skadelidte som ikke fyller vilkårene for å motta uføretrygd skal erstatningsutmålingen ta hensyn til dette ved bruk av særskilt tabell i Vedlegg 2.

(6) Er skadelidtes årsinntekt 5-8 G, og den årlige trygdeutbetalingen er betydelig lavere enn forutsetningen for utmåling etter første ledd, skal det gis et tillegg i erstatningen etter tabellen i Vedlegg 5. Er skadelidtes årsinntekt 8,5 -12 G og den årlige trygdeutbetaling lavere enn 3 G, skal det gis et tillegg i erstatningen på 10 %. Er skadelidtes årsinntekt 12,5 – 19 G og den årlige trygdeutbetaling lavere enn 3 G, skal det gis et tillegg i erstatningen på 5 %.

§ 2-2 Inntektstap for eldre skadelidte

Er skadelidte 65 år eller eldre på oppgjørstidspunktet, skal erstatningen utmåles etter den tallverdi som gjelder for skadelidte som er 65 år på oppgjørstidspunktet.

Kapittel 3 Inntektstap til barn

§ 3-1 Inntektstap frem til og med det året skadelidte fyller 21 år (overgangserstatning)

(1) Inntektstap frem til og med det året skadelidte fyller 21 år, erstattes med et antall G som regulert i følgende tabell:

Alder på konstateringstidspunktet

Erstatning verdsatt på konstateringstidspunktet (G)

0

2,9

1

3,0

2

3,1

3

3,2

4

3,3

5

3,5

6

3,6

7

3,7

8

3,8

9

4,0

10

4,1

11

4,3

12

4,4

13

4,6

14

4,7

15

4,8

16

4,9

17

4,9

18

4,7

(2) Ved lavere medisinsk invaliditet enn 40 %, reduseres erstatningen slik:

Mindre enn 10 % medisinsk invaliditet

Ingen overgangserstatning

10–14 %

30 % av full overgangserstatning

15–19 %

40 % av full overgangserstatning

20–24 %

50 % av full overgangserstatning

25–29 %

60 % av full overgangserstatning

30–34 %

70 % av full overgangserstatning

35–39 %

80 % av full overgangserstatning

§ 3-2 Inntektstap etter det året skadelidte fyller 21 år (fase 2-erstatning)

Inntektstap etter det året skadelidte fyller 21 år erstattes etter skadeserstatningsloven § 3-2. Inntekten uten skaden settes til 6 G, og erstatningen utmåles etter følgende tabell:

Alder på oppgjørstidspunktet

Erstatning verdsatt på oppgjørstidspunktet (G)

0

26,9

1

27,6

2

28,3

3

29,0

4

29,7

5

30,5

6

31,3

7

32,1

8

32,9

9

33,7

10

34,6

11

35,5

12

36,4

13

37,3

14

38,3

15

39,2

16

40,2

17

41,3

18

42,3

19

43,4

20

44,5

21

45,6

22

46,8

§ 3-3 Alternativ oppgjørsmodell. Særskilte regler

(1) Ved varig medisinsk invaliditet på 25 %, kan skadelidte alternativt kreve erstatningen fastsatt etter følgende tabell:

Alder på oppgjørstidspunktet

Engangserstatning (G)

0

7,6 G

1

7,8 G

2

8,1 G

3

8,4 G

4

8,7 G

5

9,0 G

6

9,3 G

7

9,7 G

8

10,1 G

9

10,4 G

10

10,7 G

11

11,1 G

12

11,5 G

13

11,9 G

14

12,4 G

15

12,8 G

16

13,3 G

(2) Erstatningen reduseres forholdsmessig ved lavere varig medisinsk invaliditet enn 25 %, og etter følgende tabell:

Medisinsk invaliditet

Engangserstatning (G)

24–21 %

80 % av engangserstatningen

20–16 %

60 % av engangserstatningen

15–11 %

40 % av engangserstatningen

10–5 %

20 % av engangserstatningen

Mindre enn 5 %

Ingen erstatning

(3) Velges oppgjør etter paragrafen her, skal postene hjemmearbeidserstatning jf. § 3-5, merutgiftserstatning jf. § 3-4 og ménerstatning jf. § 3-6 gjøres opp samtidig.

Kapittel 4 Merutgiftserstatning

§ 4-1 Standardisert pleie- og omsorgserstatning

Har skadelidtes et varig og omfattende sosialmedisinsk behov etter skadeserstatningsloven § 3-4 tredje ledd andre punktum, erstattes fremtidige pleie- og omsorgsutgifter etter følgende tabell:

Alder på oppgjørstidspunktet

Fremtidig pleie- og omsorgserstatning (G)

0–3 år

51,9

4–7 år

51,6

8–11 år

51,3

12–15 år

50,8

16–19 år

50,3

20–23 år

49,7

24 år

49,5

25 år

49,3

26 år

47,2

27 år

47,0

28 år

46,8

29 år

46,6

30 år

46,3

31 år

46,1

32 år

45,8

33 år

45,5

34 år

45,3

35 år

45,0

36 år

44,6

37 år

44,3

38 år

44,0

39 år

43,6

40 år

43,2

41 år

42,8

42 år

42,4

43 år

42,0

44 år

41,5

45 år

41,0

46 år

40,5

47 år

40,0

48 år

39,4

49 år

38,8

50 år

38,2

51 år

37,3

52 år

36,3

53 år

35,3

54 år

34,3

55 år

33,3

56 år

32,3

57 år

31,2

58 år

30,1

59 år

29,0

60 år

27,8

61 år

26,6

62 år

25,4

63 år

24,1

64 år

22,8

65 år

21,5

66 år

20,1

67 år

18,7

68 år

17,2

69 år

15,7

70 år

14,2

71 år

12,6

72 år

11,0

73 år

9,3

74 år

7,5

75 år

5,7

76 år

3,9

77 år og eldre

2,0

§ 4-2 Gjennomsnittlige fremtidige årlige merutgifter

Erstatning for gjennomsnittlige årlige merutgifter utmåles individuelt og kapitaliseres etter følgende tabell:

Alder på oppgjørstidspunktet

Kapitaliseringsfaktor

0 år

26,1

1 år

26,0

2 år

26,0

3 år

26,0

4 år

25,9

5 år

25,9

6 år

25,9

7 år

25,8

8 år

25,8

9 år

25,7

10 år

25,7

11 år

25,6

12 år

25,6

13 år

25,5

14 år

25,5

15 år

25,4

16 år

25,4

17 år

25,3

18 år

25,2

19 år

25,1

20 år

25,1

21 år

25,0

22 år

24,9

23 år

24,8

24 år

24,7

25 år

24,6

26 år

23,6

27 år

23,5

28 år

23,4

29 år

23,3

30 år

23,2

31 år

23,0

32 år

22,9

33 år

22,8

34 år

22,6

35 år

22,5

36 år

22,3

37 år

22,2

38 år

22,0

39 år

21,8

40 år

21,6

41 år

21,4

42 år

21,2

43 år

21,0

44 år

20,7

45 år

20,5

46 år

20,2

47 år

20,0

48 år

19,7

49 år

19,4

50 år

19,1

51 år

18,6

52 år

18,2

53 år

17,7

54 år

17,2

55 år

16,7

56 år

16,1

57 år

15,6

58 år

15,1

59 år

14,5

60 år

13,9

61 år

13,3

62 år

12,7

63 år

12,1

64 år

11,4

65 år

10,7

66 år

10,1

67 år

9,3

68 år

8,6

69 år

7,9

70 år

7,1

71 år

6,3

72 år

5,5

73 år

4,6

74 år

3,8

75 år og eldre

3,0

Kapittel 5 Hjemmearbeidserstatning

§ 5-1 Hjemmearbeidstap (husholdskomponenten)

Fremtidig hjemmearbeidserstatning fastsettes ut fra den nedsettelsen av evnen til arbeid i eller tilknyttet hjemmet som ansvarshendelsen har medført. Gruppeplasseringen fastsettes slik:

  • Gruppe 0: Kan utføre alle eller tilnærmet alle typer hjemmearbeid.

  • Gruppe 1 (mindre funksjonsevnetap): Varig tapt evne til å utføre tyngre hjemmearbeid, slik som tyngre vedlikehold av bolig, dekkskift, snømåking og plenklipping, vask av tak og vegger og andre tyngre gjøremål i eller tilknyttet hjemmet.

  • Gruppe 2 (større funksjonsevnetap): Varig tapt evne til å utføre en vesentlig del av også lettere hjemmearbeid, slik som matlaging, løpende renhold, rydding, innkjøp og andre lettere huslige gjøremål.

(2) Plassering i gruppe foretas ut fra en samlet vurdering av skadelidtes funksjonsevne på oppgjørstidspunktet.

(3) Ut fra gruppeplassering og alder på oppgjørstidspunktet, fastsettes erstatningen slik:

Gruppe/fremtidig hjemmearbeidserstatning (G)

Gruppe 1

Gruppe 2

Alder på oppgjørstidspunktet

Mindre funksjonsevnetap

Større funksjonsevnetap

0–20 år

5,0

10,1

21–24 år

5,0

9,9

25–28 år

4,9

9,8

29–32 år

4,6

9,2

33–36 år

4,5

9,0

37–40 år

4,4

8,7

41–44 år

4,2

8,4

45–48 år

4,0

8,0

49–52 år

3,8

7,5

53–56 år

3,4

6,8

57–60 år

2,9

5,9

61–64 år

2,4

4,9

65–68 år

1,9

3,8

69–72 år

1,3

2,5

73–76 år

0,8

1,5

77 år og eldre

0,5

1,0

§ 5-2 Fremtidig hjemmearbeidstap (omsorgskomponenten)

(1) Er vilkårene i skl. § 3-5 andre ledd siste punktum oppfylt, utmåles omsorgstaperstatning etter andre ledd.

(2) Erstatningen utmåles etter barnets alder på oppgjørstidspunktet etter følgende tabell:

Yngste barns alder på oppgjørstidspunktet

Omsorgserstatning (G)

0 år

2,3

1 år

2,2

2 år

2,1

3 år

2,0

4 år

1,9

5 år

1,8

6 år

1,7

7 år

1,6

8 år

1,5

9 år

1,3

10 år

1,2

11 år

1,1

12 år

1,0

13 år

0,8

14 år

0,7

15 år

0,6

16 år

0,4

17 år

0,3

18 år

0,2

19 år

Ingen omsorgstaperstatning

Kapittel 6 Tapt livsutfoldelse (ménerstatning)

§ 6-1 Ménerstatningstabell

For varig men ytes erstatning per år etter følgende tabell:

Medisinsk invaliditet

Utgangspunkt for ménerstatning

5-9 %

5 % av grunnbeløpet

10-14 %

7 % av grunnbeløpet

15-24 %

10 % av grunnbeløpet

25-34 %

16 % av grunnbeløpet

35-44 %

24 % av grunnbeløpet

45-54 %

34 % av grunnbeløpet

55-64 %

44 % av grunnbeløpet

65-74 %

56 % av grunnbeløpet

75-84 %

70 % av grunnbeløpet

85-100 %

84 % av grunnbeløpet

Over 100 %

100 % av grunnbeløpet

Erstatningsutmålingen fremgår av Vedlegg 4.

§ 6-2 Fradrag ved yrkesskadedekning

Har skadelidte rett til ménerstatning fra folketrygden, skal fradraget for offentlige ytelser settes til en tredjedel av erstatningen.

Kapittel 7 Forsørgertap

§ 7-1 Gjenlevende samlivspartner

(1) Gjenlevende samlivspartner er avdødes ektefelle eller samboer på dødsfallstidspunktet. En person anses ikke som ektefelle når det på dødsfallstidspunktet er avsagt dom for, eller gitt bevilling til separasjon eller skilsmisse. Dette gjelder selv om avgjørelsen ikke er rettskraftig eller endelig. Som samboer etter første ledd regnes person som avdøde har levet sammen med i ekteskapslignende forhold hvis det i Folkeregisteret framgår at de to har hatt samme bolig de siste to årene, eller person som hadde felles barn og felles bolig med avdøde.

(2) Forsørgertap for gjenlevende samlivspartner erstattes med 14 G. Var avdødes årsinntekt inntekt i skadeåret eller året før lavere enn 5 G, reduseres erstatningen med 10 prosent. Var avdødes årsinntekt lavere enn 4 G, reduseres erstatningen med 20 prosent. For hver G avdødes årsinntekt overstiger 6 G, økes erstatningen med 10 prosent. For hver G avdødes årsinntekt overstiger 9 G, økes erstatningen med 5 prosent, likevel ikke med mer enn 45 prosent.

(3) Erstatningen forhøyes med 0,75 G for hvert år yngste barn samlivspartneren har med avdøde er yngre enn 6 år.

§ 7-2 Barn

(1) Erstatning for forsørgertap for etterlatte barn som avdøde hadde fostringsplikt for jf. barneloven § 66 jf. kapittel 2 utmåles etter følgende tabell:

Alder på dødstidspunktet

Erstatning i antall G på oppgjørstidspunktet (G)

< 1 år

14

1 år

13,5

2 år

13

3 år

12,5

4 år

12

5 år

11,5

6 år

11

7 år

10,5

8 år

10

9 år

9,5

10 år

9

11 år

8,5,

12 år

8

13 år

7,5

14 år

6,5

15 år

5,5

16 år

4,5

17 år

3

18 år

1,5 G

19 år

(2) Var avdøde eneforsørger, forhøyes erstatningen med 50 prosent.

(3) Var avdødes årsinntekt inntekt i skadeåret eller året før lavere enn 5 G, reduseres erstatningen med 10 prosent. Var avdødes årsinntekt lavere enn 4 G, reduseres erstatningen med 20 prosent. For hver G avdødes årsinntekt overstiger 6 G, økes erstatningen med 10 prosent. For hver G avdødes årsinntekt overstiger 9 G, økes erstatningen med 5 prosent, likevel ikke med mer enn 45 prosent.

(4) For hvert år barnet er yngre enn 18 år og har ett søsken yngre enn 18 år reduseres erstatningen med 3 prosent, likevel ikke med mer enn 25 prosent.

(5) For hvert år barnet er yngre enn 18 år og har to søsken yngre enn 18 år, reduseres erstatningen med 5 prosent, likevel ikke med mer enn 35 prosent

(6) For hvert år barnet er yngre enn 18 år og har tre eller flere søsken yngre enn 18 år, reduseres erstatningen med 7 prosent, likevel ikke med mer enn 45 prosent.

§ 7-3 Reduksjon på grunn av avdødes alder

Erstatningen etter § 7-1 og § 7-2 reduseres med 10 prosent for hvert år skadelidte er eldre enn 61 år. Erstatningen skal likevel utgjøre minst 20 prosent av det beløpet som følger av utmålingen for gjenlevende samlivspartner jf. § 7-1 og minst 50 prosent av det beløpet som følger av utmålingen for barn jf. § 7-2.

§ 7-4 Andre forsørgede

Forsørgertap til andre personer enn dem som omfattes av § 7-1 og § 7-2 utmåles individuelt.

Vedlegg til forskriften

Vedlegg 1. Tabell for erstatning til voksne.

Tabell 16.1 Tabell foreslått for voksne. 60% fradrag for trygd

 

Alder fra 21 til 30 år

Inntekt

Skatt

Uføreytelse

Trygdegrad

Skatt

Nettotap

21

22

23

24

25

26

27

28

29

30

1,00

0,09

2,48

248 %

0,48

0,00

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

1,50

0,23

2,48

165 %

0,48

0,00

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

2,00

0,36

2,48

124 %

0,48

0,00

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

2,50

0,49

2,48

99 %

0,48

0,01

0,2

0,2

0,2

0,2

0,2

0,2

0,2

0,2

0,2

0,2

3,00

0,66

2,48

83 %

0,48

0,34

8,1

8,0

8,0

7,9

7,9

7,5

7,5

7,4

7,3

7,3

3,50

0,84

2,48

71 %

0,48

0,66

15,7

15,6

15,5

15,4

15,3

14,6

14,5

14,4

14,3

14,1

4,00

1,02

2,48

62 %

0,48

0,98

23,4

23,2

23,1

22,9

22,8

21,7

21,6

21,4

21,2

21,0

4,50

1,20

2,70

60 %

0,54

1,14

27,1

27,0

26,8

26,6

26,5

25,3

25,1

24,8

24,6

24,4

5,00

1,38

3,00

60 %

0,66

1,28

30,6

30,4

30,2

30,0

29,8

28,4

28,2

28,0

27,7

27,5

5,50

1,56

3,30

60 %

0,77

1,41

33,6

33,4

33,2

33,0

32,8

31,3

31,0

30,8

30,5

30,2

6,00

1,75

3,60

60 %

0,87

1,51

36,1

35,8

35,6

35,4

35,1

33,5

33,3

33,0

32,7

32,4

6,50

1,98

3,60

55 %

0,87

1,79

42,6

42,4

42,1

41,8

41,5

39,7

39,3

39,0

38,7

38,3

7,00

2,20

3,60

51 %

0,87

2,07

49,2

48,9

48,6

48,3

48,0

45,8

45,4

45,0

44,6

44,2

7,50

2,42

3,60

48 %

0,87

2,34

55,8

55,5

55,1

54,7

54,4

51,9

51,5

51,0

50,6

50,1

8,00

2,65

3,60

45 %

0,87

2,62

62,4

62,0

61,6

61,2

60,8

58,0

57,5

57,1

56,6

56,0

8,50

2,87

3,60

42 %

0,87

2,89

68,9

68,5

68,1

67,6

67,2

64,1

63,6

63,1

62,5

61,9

9,00

3,10

3,60

40 %

0,87

3,17

75,5

75,1

74,6

74,1

73,6

70,2

69,7

69,1

68,5

67,9

9,50

3,32

3,60

38 %

0,87

3,44

82,1

81,6

81,1

80,5

80,0

76,3

75,7

75,1

74,4

73,7

10,00

3,56

3,60

36 %

0,87

3,71

88,3

87,7

87,2

86,6

86,0

82,1

81,5

80,8

80,1

79,3

10,50

3,80

3,60

34 %

0,87

3,97

94,5

93,9

93,3

92,7

92,1

87,9

87,2

86,5

85,7

84,9

11,00

4,04

3,60

33 %

0,87

4,23

100,7

100,1

99,5

98,8

98,1

93,7

92,9

92,2

91,4

90,5

11,50

4,28

3,60

31 %

0,87

4,49

106,9

106,3

105,6

104,9

104,2

99,4

98,7

97,8

97,0

96,1

12,00

4,52

3,60

30 %

0,87

4,75

113,1

112,5

111,8

111,0

110,2

105,2

104,4

103,5

102,6

101,7

12,50

4,75

3,60

29 %

0,87

5,01

119,4

118,7

117,9

117,1

116,3

111,0

110,1

109,2

108,3

107,3

13,00

4,99

3,60

28 %

0,87

5,27

125,6

124,8

124,0

123,2

122,4

116,8

115,9

114,9

113,9

112,9

13,50

5,23

3,60

27 %

0,87

5,53

131,8

131,0

130,2

129,3

128,4

122,6

121,6

120,6

119,5

118,4

14,00

5,47

3,60

26 %

0,87

5,79

138,0

137,2

136,3

135,4

134,5

128,4

127,4

126,3

125,2

124,0

14,50

5,71

3,60

25 %

0,87

6,05

144,2

143,4

142,5

141,5

140,5

134,1

133,1

132,0

130,8

129,6

15,00

5,95

3,60

24 %

0,87

6,32

150,4

149,6

148,6

147,6

146,6

139,9

138,8

137,7

136,5

135,2

15,50

6,19

3,60

23 %

0,87

6,58

156,7

155,7

154,8

153,7

152,7

145,7

144,6

143,4

142,1

140,8

16,00

6,43

3,60

23 %

0,87

6,84

162,9

161,9

160,9

159,8

158,7

151,5

150,3

149,1

147,7

146,4

16,50

6,67

3,60

22 %

0,87

7,10

169,1

168,1

167,0

165,9

164,8

157,3

156,0

154,7

153,4

152,0

17,00

6,91

3,60

21 %

0,87

7,36

175,3

174,3

173,2

172,0

170,8

163,0

161,8

160,4

159,0

157,6

17,50

7,14

3,60

21 %

0,87

7,62

181,5

180,5

179,3

178,1

176,9

168,8

167,5

166,1

164,7

163,1

18,00

7,38

3,60

20 %

0,87

7,88

187,7

186,6

185,5

184,2

182,9

174,6

173,2

171,8

170,3

168,7

18,50

7,62

3,60

19 %

0,87

8,14

194,0

192,8

191,6

190,3

189,0

180,4

179,0

177,5

175,9

174,3

19,00

7,86

3,60

19 %

0,87

8,40

200,2

199,0

197,7

196,4

195,1

186,2

184,7

183,2

181,6

179,9

Tabell 16.2 Tabell foreslått for voksne. 60% fradrag for trygd

Alder fra 31 til 40 år

Inntekt

Skatt

Uføreytelse

Trygdegrad

Skatt

Nettotap

31

32

33

34

35

36

37

38

39

40

1,00

0,09

2,48

248 %

0,48

0,00

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

1,50

0,23

2,48

165 %

0,48

0,00

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

2,00

0,36

2,48

124 %

0,48

0,00

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

2,50

0,49

2,48

99 %

0,48

0,01

0,2

0,2

0,2

0,2

0,2

0,2

0,2

0,2

0,2

0,2

3,00

0,66

2,48

83 %

0,48

0,34

7,2

7,1

7,0

7,0

6,9

6,8

6,7

6,6

6,5

6,4

3,50

0,84

2,48

71 %

0,48

0,66

14,0

13,8

13,7

13,5

13,4

13,2

13,0

12,8

12,6

12,4

4,00

1,02

2,48

62 %

0,48

0,98

20,8

20,6

20,4

20,1

19,9

19,6

19,3

19,0

18,7

18,4

4,50

1,20

2,70

60 %

0,54

1,14

24,2

23,9

23,6

23,4

23,1

22,8

22,4

22,1

21,8

21,4

5,00

1,38

3,00

60 %

0,66

1,28

27,2

26,9

26,6

26,3

26,0

25,6

25,3

24,9

24,5

24,1

5,50

1,56

3,30

60 %

0,77

1,41

29,9

29,6

29,3

29,0

28,6

28,2

27,8

27,4

27,0

26,5

6,00

1,75

3,60

60 %

0,87

1,51

32,1

31,8

31,4

31,0

30,6

30,2

29,8

29,4

28,9

28,4

6,50

1,98

3,60

55 %

0,87

1,79

37,9

37,5

37,1

36,7

36,2

35,7

35,2

34,7

34,2

33,6

7,00

2,20

3,60

51 %

0,87

2,07

43,8

43,3

42,9

42,3

41,8

41,3

40,7

40,1

39,4

38,7

7,50

2,42

3,60

48 %

0,87

2,34

49,6

49,1

48,6

48,0

47,4

46,8

46,1

45,4

44,7

43,9

8,00

2,65

3,60

45 %

0,87

2,62

55,5

54,9

54,3

53,7

53,0

52,3

51,5

50,8

50,0

49,1

8,50

2,87

3,60

42 %

0,87

2,89

61,3

60,7

60,0

59,3

58,6

57,8

57,0

56,1

55,2

54,3

9,00

3,10

3,60

40 %

0,87

3,17

67,2

66,5

65,8

65,0

64,2

63,3

62,4

61,5

60,5

59,5

9,50

3,32

3,60

38 %

0,87

3,44

73,0

72,3

71,5

70,6

69,7

68,8

67,8

66,8

65,7

64,6

10,00

3,56

3,60

36 %

0,87

3,71

78,5

77,7

76,9

76,0

75,0

74,0

73,0

71,9

70,7

69,5

10,50

3,80

3,60

34 %

0,87

3,97

84,1

83,2

82,3

81,3

80,3

79,2

78,1

76,9

75,7

74,4

11,00

4,04

3,60

33 %

0,87

4,23

89,6

88,7

87,7

86,7

85,6

84,4

83,3

82,0

80,7

79,3

11,50

4,28

3,60

31 %

0,87

4,49

95,1

94,2

93,1

92,0

90,9

89,7

88,4

87,1

85,7

84,2

12,00

4,52

3,60

30 %

0,87

4,75

100,7

99,6

98,5

97,4

96,1

94,9

93,5

92,1

90,6

89,1

12,50

4,75

3,60

29 %

0,87

5,01

106,2

105,1

103,9

102,7

101,4

100,1

98,7

97,2

95,6

94,0

13,00

4,99

3,60

28 %

0,87

5,27

111,7

110,6

109,4

108,1

106,7

105,3

103,8

102,2

100,6

98,9

13,50

5,23

3,60

27 %

0,87

5,53

117,3

116,1

114,8

113,4

112,0

110,5

109,0

107,3

105,6

103,8

14,00

5,47

3,60

26 %

0,87

5,79

122,8

121,5

120,2

118,8

117,3

115,7

114,1

112,4

110,6

108,7

14,50

5,71

3,60

25 %

0,87

6,05

128,3

127,0

125,6

124,1

122,6

120,9

119,2

117,4

115,6

113,6

15,00

5,95

3,60

24 %

0,87

6,32

133,9

132,5

131,0

129,5

127,9

126,2

124,4

122,5

120,5

118,5

15,50

6,19

3,60

23 %

0,87

6,58

139,4

137,9

136,4

134,8

133,1

131,4

129,5

127,6

125,5

123,4

16,00

6,43

3,60

23 %

0,87

6,84

144,9

143,4

141,8

140,2

138,4

136,6

134,6

132,6

130,5

128,3

16,50

6,67

3,60

22 %

0,87

7,10

150,5

148,9

147,2

145,5

143,7

141,8

139,8

137,7

135,5

133,2

17,00

6,91

3,60

21 %

0,87

7,36

156,0

154,4

152,7

150,9

149,0

147,0

144,9

142,7

140,5

138,1

17,50

7,14

3,60

21 %

0,87

7,62

161,5

159,8

158,1

156,2

154,3

152,2

150,1

147,8

145,4

142,9

18,00

7,38

3,60

20 %

0,87

7,88

167,1

165,3

163,5

161,6

159,6

157,4

155,2

152,9

150,4

147,8

18,50

7,62

3,60

19 %

0,87

8,14

172,6

170,8

168,9

166,9

164,8

162,6

160,3

157,9

155,4

152,7

19,00

7,86

3,60

19 %

0,87

8,40

178,1

176,3

174,3

172,3

170,1

167,9

165,5

163,0

160,4

157,6

Tabell 16.3 Tabell foreslått for voksne. 60% fradrag for trygd

Alder fra 41 til 50 år

Inntekt

Skatt

Uføreytelse

Trygdegrad

Skatt

Nettotap

41

42

43

44

45

46

47

48

49

50

1,00

0,09

2,48

248 %

0,48

0,00

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

1,50

0,23

2,48

165 %

0,48

0,00

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

2,00

0,36

2,48

124 %

0,48

0,00

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

2,50

0,49

2,48

99 %

0,48

0,01

0,2

0,2

0,2

0,2

0,2

0,2

0,2

0,2

0,1

0,1

3,00

0,66

2,48

83 %

0,48

0,34

6,2

6,1

6,0

5,9

5,7

5,6

5,4

5,3

5,1

4,9

3,50

0,84

2,48

71 %

0,48

0,66

12,2

11,9

11,7

11,4

11,1

10,8

10,5

10,2

9,9

9,5

4,00

1,02

2,48

62 %

0,48

0,98

18,1

17,7

17,3

17,0

16,5

16,1

15,7

15,2

14,7

14,2

4,50

1,20

2,70

60 %

0,54

1,14

21,0

20,6

20,1

19,7

19,2

18,7

18,2

17,6

17,1

16,5

5,00

1,38

3,00

60 %

0,66

1,28

23,6

23,2

22,7

22,2

21,7

21,1

20,5

19,9

19,2

18,5

5,50

1,56

3,30

60 %

0,77

1,41

26,0

25,5

25,0

24,4

23,8

23,2

22,5

21,9

21,1

20,4

6,00

1,75

3,60

60 %

0,87

1,51

27,9

27,3

26,8

26,2

25,5

24,9

24,2

23,4

22,7

21,9

6,50

1,98

3,60

55 %

0,87

1,79

33,0

32,3

31,6

30,9

30,2

29,4

28,6

27,7

26,8

25,8

7,00

2,20

3,60

51 %

0,87

2,07

38,0

37,3

36,5

35,7

34,8

33,9

33,0

32,0

30,9

29,8

7,50

2,42

3,60

48 %

0,87

2,34

43,1

42,3

41,4

40,5

39,5

38,5

37,4

36,3

35,1

33,8

8,00

2,65

3,60

45 %

0,87

2,62

48,2

47,3

46,3

45,2

44,1

43,0

41,8

40,5

39,2

37,8

8,50

2,87

3,60

42 %

0,87

2,89

53,3

52,2

51,2

50,0

48,8

47,5

46,2

44,8

43,3

41,8

9,00

3,10

3,60

40 %

0,87

3,17

58,4

57,2

56,0

54,8

53,4

52,1

50,6

49,1

47,5

45,8

9,50

3,32

3,60

38 %

0,87

3,44

63,4

62,2

60,9

59,5

58,1

56,6

55,0

53,3

51,6

49,7

10,00

3,56

3,60

36 %

0,87

3,71

68,2

66,9

65,5

64,0

62,5

60,9

59,2

57,4

55,5

53,5

10,50

3,80

3,60

34 %

0,87

3,97

73,0

71,6

70,1

68,5

66,9

65,1

63,3

61,4

59,4

57,3

11,00

4,04

3,60

33 %

0,87

4,23

77,9

76,3

74,7

73,1

71,3

69,4

67,5

65,5

63,3

61,1

11,50

4,28

3,60

31 %

0,87

4,49

82,7

81,0

79,3

77,6

75,7

73,7

71,7

69,5

67,2

64,8

12,00

4,52

3,60

30 %

0,87

4,75

87,5

85,8

84,0

82,1

80,1

78,0

75,8

73,5

71,1

68,6

12,50

4,75

3,60

29 %

0,87

5,01

92,3

90,5

88,6

86,6

84,5

82,3

80,0

77,6

75,0

72,4

13,00

4,99

3,60

28 %

0,87

5,27

97,1

95,2

93,2

91,1

88,9

86,6

84,2

81,6

78,9

76,1

13,50

5,23

3,60

27 %

0,87

5,53

101,9

99,9

97,8

95,6

93,3

90,9

88,3

85,7

82,8

79,9

14,00

5,47

3,60

26 %

0,87

5,79

106,7

104,6

102,4

100,1

97,7

95,2

92,5

89,7

86,8

83,7

14,50

5,71

3,60

25 %

0,87

6,05

111,5

109,3

107,0

104,6

102,1

99,4

96,7

93,7

90,7

87,4

15,00

5,95

3,60

24 %

0,87

6,32

116,3

114,0

111,6

109,1

106,5

103,7

100,8

97,8

94,6

91,2

15,50

6,19

3,60

23 %

0,87

6,58

121,1

118,7

116,3

113,6

110,9

108,0

105,0

101,8

98,5

95,0

16,00

6,43

3,60

23 %

0,87

6,84

125,9

123,5

120,9

118,1

115,3

112,3

109,2

105,9

102,4

98,8

16,50

6,67

3,60

22 %

0,87

7,10

130,7

128,2

125,5

122,7

119,7

116,6

113,3

109,9

106,3

102,5

17,00

6,91

3,60

21 %

0,87

7,36

135,5

132,9

130,1

127,2

124,1

120,9

117,5

113,9

110,2

106,3

17,50

7,14

3,60

21 %

0,87

7,62

140,3

137,6

134,7

131,7

128,5

125,2

121,7

118,0

114,1

110,1

18,00

7,38

3,60

20 %

0,87

7,88

145,1

142,3

139,3

136,2

132,9

129,4

125,8

122,0

118,0

113,8

18,50

7,62

3,60

19 %

0,87

8,14

149,9

147,0

143,9

140,7

137,3

133,7

130,0

126,1

121,9

117,6

19,00

7,86

3,60

19 %

0,87

8,40

154,8

151,7

148,5

145,2

141,7

138,0

134,2

130,1

125,8

121,4

Tabell 16.4 Tabell foreslått for voksne. 60% fradrag for trygd

Alder fra 51 til 60 år

Inntekt

Skatt

Uføreytelse

Trygdegrad

Skatt

Nettotap

51

52

53

54

55

56

57

58

59

60

1,00

0,09

2,48

248 %

0,48

0,00

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

1,50

0,23

2,48

165 %

0,48

0,00

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

2,00

0,36

2,48

124 %

0,48

0,00

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

2,50

0,49

2,48

99 %

0,48

0,01

0,1

0,1

0,1

0,1

0,1

0,1

0,1

0,1

0,1

0,1

3,00

0,66

2,48

83 %

0,48

0,34

4,7

4,4

4,1

3,9

3,6

3,4

3,1

2,8

2,5

2,2

3,50

0,84

2,48

71 %

0,48

0,66

9,1

8,6

8,1

7,6

7,1

6,5

6,0

5,4

4,9

4,3

4,00

1,02

2,48

62 %

0,48

0,98

13,5

12,7

12,0

11,3

10,5

9,7

8,9

8,1

7,3

6,4

4,50

1,20

2,70

60 %

0,54

1,14

15,6

14,8

13,9

13,1

12,2

11,3

10,3

9,4

8,4

7,5

5,00

1,38

3,00

60 %

0,66

1,28

17,6

16,7

15,7

14,7

13,7

12,7

11,7

10,6

9,5

8,4

5,50

1,56

3,30

60 %

0,77

1,41

19,4

18,3

17,3

16,2

15,1

14,0

12,8

11,6

10,5

9,2

6,00

1,75

3,60

60 %

0,87

1,51

20,8

19,7

18,5

17,4

16,2

15,0

13,7

12,5

11,2

9,9

6,50

1,98

3,60

55 %

0,87

1,79

24,6

23,2

21,9

20,5

19,1

17,7

16,2

14,8

13,2

11,7

7,00

2,20

3,60

51 %

0,87

2,07

28,3

26,8

25,3

23,7

22,1

20,4

18,8

17,0

15,3

13,5

7,50

2,42

3,60

48 %

0,87

2,34

32,1

30,4

28,6

26,9

25,0

23,2

21,3

19,3

17,3

15,3

8,00

2,65

3,60

45 %

0,87

2,62

35,9

34,0

32,0

30,0

28,0

25,9

23,8

21,6

19,4

17,1

8,50

2,87

3,60

42 %

0,87

2,89

39,7

37,6

35,4

33,2

30,9

28,6

26,3

23,9

21,4

18,9

9,00

3,10

3,60

40 %

0,87

3,17

43,5

41,2

38,8

36,3

33,9

31,3

28,8

26,1

23,5

20,7

9,50

3,32

3,60

38 %

0,87

3,44

47,3

44,7

42,1

39,5

36,8

34,1

31,3

28,4

25,5

22,5

10,00

3,56

3,60

36 %

0,87

3,71

50,8

48,1

45,3

42,5

39,6

36,6

33,6

30,6

27,4

24,2

10,50

3,80

3,60

34 %

0,87

3,97

54,4

51,5

48,5

45,5

42,4

39,2

36,0

32,7

29,4

25,9

11,00

4,04

3,60

33 %

0,87

4,23

58,0

54,9

51,7

48,5

45,2

41,8

38,4

34,9

31,3

27,7

11,50

4,28

3,60

31 %

0,87

4,49

61,6

58,3

54,9

51,5

48,0

44,4

40,7

37,0

33,2

29,4

12,00

4,52

3,60

30 %

0,87

4,75

65,2

61,7

58,1

54,5

50,8

47,0

43,1

39,2

35,2

31,1

12,50

4,75

3,60

29 %

0,87

5,01

68,7

65,1

61,3

57,5

53,5

49,6

45,5

41,3

37,1

32,8

13,00

4,99

3,60

28 %

0,87

5,27

72,3

68,4

64,5

60,5

56,3

52,1

47,9

43,5

39,0

34,5

13,50

5,23

3,60

27 %

0,87

5,53

75,9

71,8

67,7

63,4

59,1

54,7

50,2

45,6

41,0

36,2

14,00

5,47

3,60

26 %

0,87

5,79

79,5

75,2

70,9

66,4

61,9

57,3

52,6

47,8

42,9

37,9

14,50

5,71

3,60

25 %

0,87

6,05

83,1

78,6

74,1

69,4

64,7

59,9

55,0

49,9

44,8

39,6

15,00

5,95

3,60

24 %

0,87

6,32

86,7

82,0

77,3

72,4

67,5

62,5

57,3

52,1

46,8

41,3

15,50

6,19

3,60

23 %

0,87

6,58

90,2

85,4

80,5

75,4

70,3

65,0

59,7

54,2

48,7

43,0

16,00

6,43

3,60

23 %

0,87

6,84

93,8

88,8

83,6

78,4

73,1

67,6

62,1

56,4

50,6

44,7

16,50

6,67

3,60

22 %

0,87

7,10

97,4

92,2

86,8

81,4

75,9

70,2

64,4

58,6

52,5

46,4

17,00

6,91

3,60

21 %

0,87

7,36

101,0

95,6

90,0

84,4

78,6

72,8

66,8

60,7

54,5

48,1

17,50

7,14

3,60

21 %

0,87

7,62

104,6

98,9

93,2

87,4

81,4

75,4

69,2

62,9

56,4

49,8

18,00

7,38

3,60

20 %

0,87

7,88

108,1

102,3

96,4

90,4

84,2

77,9

71,5

65,0

58,3

51,5

18,50

7,62

3,60

19 %

0,87

8,14

111,7

105,7

99,6

93,4

87,0

80,5

73,9

67,2

60,3

53,3

19,00

7,86

3,60

19 %

0,87

8,40

115,3

109,1

102,8

96,4

89,8

83,1

76,3

69,3

62,2

55,0

Tabell 16.5 Tabell foreslått for voksne. 60% fradrag for trygd

Alder fra 61 år

Inntekt

Skatt

Uføreytelse

Trygdegrad

Skatt

Nettotap

61

62

63

64

65

66

67

1,00

0,09

2,48

248 %

0,48

0,00

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

1,50

0,23

2,48

165 %

0,48

0,00

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

2,00

0,36

2,48

124 %

0,48

0,00

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

2,50

0,49

2,48

99 %

0,48

0,01

0,1

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

3,00

0,66

2,48

83 %

0,48

0,34

1,9

1,6

1,3

1,0

0,7

0,3

0,0

3,50

0,84

2,48

71 %

0,48

0,66

3,7

3,1

2,5

1,9

1,3

0,7

0,0

4,00

1,02

2,48

62 %

0,48

0,98

5,6

4,7

3,8

2,9

1,9

1,0

0,0

4,50

1,20

2,70

60 %

0,54

1,14

6,5

5,4

4,4

3,3

2,2

1,1

0,0

5,00

1,38

3,00

60 %

0,66

1,28

7,3

6,1

4,9

3,7

2,5

1,3

0,0

5,50

1,56

3,30

60 %

0,77

1,41

8,0

6,7

5,4

4,1

2,8

1,4

0,0

6,00

1,75

3,60

60 %

0,87

1,51

8,6

7,2

5,8

4,4

3,0

1,5

0,0

6,50

1,98

3,60

55 %

0,87

1,79

10,1

8,5

6,9

5,2

3,5

1,8

0,0

7,00

2,20

3,60

51 %

0,87

2,07

11,7

9,8

7,9

6,0

4,1

2,0

0,0

7,50

2,42

3,60

48 %

0,87

2,34

13,3

11,2

9,0

6,8

4,6

2,3

0,0

8,00

2,65

3,60

45 %

0,87

2,62

14,8

12,5

10,1

7,6

5,1

2,6

0,0

8,50

2,87

3,60

42 %

0,87

2,89

16,4

13,8

11,1

8,4

5,7

2,9

0,0

9,00

3,10

3,60

40 %

0,87

3,17

17,9

15,1

12,2

9,2

6,2

3,1

0,0

9,50

3,32

3,60

38 %

0,87

3,44

19,5

16,4

13,3

10,0

6,8

3,4

0,0

10,00

3,56

3,60

36 %

0,87

3,71

21,0

17,7

14,3

10,8

7,3

3,7

0,0

10,50

3,80

3,60

34 %

0,87

3,97

22,5

18,9

15,3

11,6

7,8

3,9

0,0

11,00

4,04

3,60

33 %

0,87

4,23

23,9

20,1

16,3

12,3

8,3

4,2

0,0

11,50

4,28

3,60

31 %

0,87

4,49

25,4

21,4

17,3

13,1

8,8

4,4

0,0

12,00

4,52

3,60

30 %

0,87

4,75

26,9

22,6

18,3

13,8

9,3

4,7

0,0

12,50

4,75

3,60

29 %

0,87

5,01

28,4

23,9

19,3

14,6

9,8

5,0

0,0

13,00

4,99

3,60

28 %

0,87

5,27

29,8

25,1

20,3

15,4

10,3

5,2

0,0

13,50

5,23

3,60

27 %

0,87

5,53

31,3

26,4

21,3

16,1

10,9

5,5

0,0

14,00

5,47

3,60

26 %

0,87

5,79

32,8

27,6

22,3

16,9

11,4

5,7

0,0

14,50

5,71

3,60

25 %

0,87

6,05

34,3

28,8

23,3

17,6

11,9

6,0

0,0

15,00

5,95

3,60

24 %

0,87

6,32

35,8

30,1

24,3

18,4

12,4

6,3

0,0

15,50

6,19

3,60

23 %

0,87

6,58

37,2

31,3

25,3

19,2

12,9

6,5

0,0

16,00

6,43

3,60

23 %

0,87

6,84

38,7

32,6

26,3

19,9

13,4

6,8

0,0

16,50

6,67

3,60

22 %

0,87

7,10

40,2

33,8

27,3

20,7

13,9

7,0

0,0

17,00

6,91

3,60

21 %

0,87

7,36

41,7

35,1

28,3

21,4

14,4

7,3

0,0

17,50

7,14

3,60

21 %

0,87

7,62

43,1

36,3

29,3

22,2

14,9

7,5

0,0

18,00

7,38

3,60

20 %

0,87

7,88

44,6

37,5

30,3

23,0

15,5

7,8

0,0

18,50

7,62

3,60

19 %

0,87

8,14

46,1

38,8

31,3

23,7

16,0

8,1

0,0

19,00

7,86

3,60

19 %

0,87

8,40

47,6

40,0

32,3

24,5

16,5

8,3

0,0

Vedlegg 2. Tabell foreslått for voksne. Ingen fradrag for trygd

Tabell 16.6 Tabell foreslått for voksne. Ingen fradrag for trygd

Alder fra 21 til 30 år

Inntekt

Skatt

Uføreytelse

Trygdegrad

Skatt

Nettotap

21

22

23

24

25

26

27

28

29

30

1,00

0,09

0,00

0 %

0,00

0,91

21,7

21,6

21,4

21,3

21,1

20,2

20,0

19,9

19,7

19,5

1,50

0,23

0,00

0 %

0,00

1,27

30,1

30,0

29,8

29,6

29,4

28,0

27,8

27,6

27,3

27,1

2,00

0,36

0,00

0 %

0,00

1,64

39,0

38,8

38,5

38,3

38,0

36,3

36,0

35,7

35,4

35,0

2,50

0,49

0,00

0 %

0,00

2,01

47,8

47,5

47,3

46,9

46,6

44,5

44,1

43,8

43,4

43,0

3,00

0,66

0,00

0 %

0,00

2,34

55,7

55,3

55,0

54,6

54,3

51,8

51,4

51,0

50,5

50,0

3,50

0,84

0,00

0 %

0,00

2,66

63,3

62,9

62,6

62,1

61,7

58,9

58,4

58,0

57,4

56,9

4,00

1,02

0,00

0 %

0,00

2,98

71,0

70,6

70,1

69,6

69,2

66,0

65,5

64,9

64,4

63,8

4,50

1,20

0,00

0 %

0,00

3,30

78,6

78,2

77,7

77,1

76,6

73,1

72,5

71,9

71,3

70,7

5,00

1,38

0,00

0 %

0,00

3,62

86,3

85,8

85,2

84,7

84,1

80,2

79,6

78,9

78,3

77,5

5,50

1,56

0,00

0 %

0,00

3,94

93,9

93,4

92,8

92,2

91,5

87,3

86,7

85,9

85,2

84,4

6,00

1,75

0,00

0 %

0,00

4,25

101,2

100,6

100,0

99,3

98,6

94,1

93,4

92,6

91,8

90,9

6,50

1,98

0,00

0 %

0,00

4,52

107,8

107,1

106,5

105,8

105,0

100,2

99,4

98,6

97,8

96,8

7,00

2,20

0,00

0 %

0,00

4,80

114,3

113,7

113,0

112,2

111,4

106,3

105,5

104,6

103,7

102,8

7,50

2,42

0,00

0 %

0,00

5,08

120,9

120,2

119,4

118,7

117,8

112,5

111,6

110,7

109,7

108,7

8,00

2,65

0,00

0 %

0,00

5,35

127,5

126,7

125,9

125,1

124,2

118,6

117,6

116,7

115,6

114,6

8,50

2,87

0,00

0 %

0,00

5,63

134,1

133,3

132,4

131,6

130,6

124,7

123,7

122,7

121,6

120,5

9,00

3,10

0,00

0 %

0,00

5,90

140,6

139,8

138,9

138,0

137,0

130,8

129,8

128,7

127,6

126,4

9,50

3,32

0,00

0 %

0,00

6,18

147,2

146,3

145,4

144,4

143,4

136,9

135,8

134,7

133,5

132,3

10,00

3,56

0,00

0 %

0,00

6,44

153,4

152,5

151,5

150,5

149,5

142,7

141,6

140,4

139,2

137,9

10,50

3,80

0,00

0 %

0,00

6,70

159,6

158,7

157,7

156,6

155,5

148,5

147,3

146,1

144,8

143,5

11,00

4,04

0,00

0 %

0,00

6,96

165,8

164,9

163,8

162,7

161,6

154,2

153,0

151,8

150,4

149,0

11,50

4,28

0,00

0 %

0,00

7,22

172,1

171,0

170,0

168,8

167,7

160,0

158,8

157,5

156,1

154,6

12,00

4,52

0,00

0 %

0,00

7,48

178,3

177,2

176,1

174,9

173,7

165,8

164,5

163,1

161,7

160,2

12,50

4,75

0,00

0 %

0,00

7,75

184,5

183,4

182,3

181,0

179,8

171,6

170,2

168,8

167,4

165,8

13,00

4,99

0,00

0 %

0,00

8,01

190,7

189,6

188,4

187,1

185,8

177,4

176,0

174,5

173,0

171,4

13,50

5,23

0,00

0 %

0,00

8,27

196,9

195,8

194,5

193,2

191,9

183,2

181,7

180,2

178,6

177,0

14,00

5,47

0,00

0 %

0,00

8,53

203,1

201,9

200,7

199,3

198,0

188,9

187,5

185,9

184,3

182,6

14,50

5,71

0,00

0 %

0,00

8,79

209,4

208,1

206,8

205,4

204,0

194,7

193,2

191,6

189,9

188,1

15,00

5,95

0,00

0 %

0,00

9,05

215,6

214,3

213,0

211,5

210,1

200,5

198,9

197,3

195,6

193,7

15,50

6,19

0,00

0 %

0,00

9,31

221,8

220,5

219,1

217,7

216,1

206,3

204,7

203,0

201,2

199,3

16,00

6,43

0,00

0 %

0,00

9,57

228,0

226,7

225,2

223,8

222,2

212,1

210,4

208,7

206,8

204,9

16,50

6,67

0,00

0 %

0,00

9,83

234,2

232,8

231,4

229,9

228,2

217,8

216,1

214,4

212,5

210,5

17,00

6,91

0,00

0 %

0,00

10,09

240,4

239,0

237,5

236,0

234,3

223,6

221,9

220,0

218,1

216,1

17,50

7,14

0,00

0 %

0,00

10,36

246,7

245,2

243,7

242,1

240,4

229,4

227,6

225,7

223,8

221,7

18,00

7,38

0,00

0 %

0,00

10,62

252,9

251,4

249,8

248,2

246,4

235,2

233,4

231,4

229,4

227,3

18,50

7,62

0,00

0 %

0,00

10,88

259,1

257,6

255,9

254,3

252,5

241,0

239,1

237,1

235,0

232,8

19,00

7,86

0,00

0 %

0,00

11,14

265,3

263,7

262,1

260,4

258,5

246,8

244,8

242,8

240,7

238,4

Tabell 16.7 Tabell foreslått for voksne. Ingen fradrag for trygd

Alder fra 31 til 40 år

Inntekt

Skatt

Uføreytelse

Trygdegrad

Skatt

Nettotap

31

32

33

34

35

36

37

38

39

40

1,00

0,09

0,00

0 %

0,00

0,91

19,3

19,1

18,9

18,7

18,4

18,2

17,9

17,7

17,4

17,1

1,50

0,23

0,00

0 %

0,00

1,27

26,8

26,5

26,2

25,9

25,6

25,3

24,9

24,5

24,1

23,7

2,00

0,36

0,00

0 %

0,00

1,64

34,7

34,3

33,9

33,5

33,1

32,7

32,2

31,7

31,2

30,7

2,50

0,49

0,00

0 %

0,00

2,01

42,6

42,1

41,7

41,2

40,6

40,1

39,5

38,9

38,3

37,7

3,00

0,66

0,00

0 %

0,00

2,34

49,5

49,0

48,5

47,9

47,3

46,7

46,0

45,3

44,6

43,8

3,50

0,84

0,00

0 %

0,00

2,66

56,3

55,8

55,1

54,5

53,8

53,1

52,4

51,6

50,7

49,9

4,00

1,02

0,00

0 %

0,00

2,98

63,2

62,5

61,8

61,1

60,3

59,5

58,7

57,8

56,9

55,9

4,50

1,20

0,00

0 %

0,00

3,30

70,0

69,2

68,5

67,7

66,8

65,9

65,0

64,0

63,0

61,9

5,00

1,38

0,00

0 %

0,00

3,62

76,8

76,0

75,1

74,2

73,3

72,3

71,3

70,2

69,1

67,9

5,50

1,56

0,00

0 %

0,00

3,94

83,6

82,7

81,8

80,8

79,8

78,7

77,6

76,5

75,2

74,0

6,00

1,75

0,00

0 %

0,00

4,25

90,0

89,1

88,1

87,1

86,0

84,9

83,7

82,4

81,1

79,7

6,50

1,98

0,00

0 %

0,00

4,52

95,9

94,9

93,8

92,7

91,6

90,4

89,1

87,7

86,3

84,9

7,00

2,20

0,00

0 %

0,00

4,80

101,7

100,7

99,6

98,4

97,2

95,9

94,5

93,1

91,6

90,0

7,50

2,42

0,00

0 %

0,00

5,08

107,6

106,5

105,3

104,1

102,8

101,4

100,0

98,5

96,9

95,2

8,00

2,65

0,00

0 %

0,00

5,35

113,4

112,3

111,0

109,7

108,3

106,9

105,4

103,8

102,1

100,4

8,50

2,87

0,00

0 %

0,00

5,63

119,3

118,1

116,7

115,4

113,9

112,4

110,8

109,2

107,4

105,6

9,00

3,10

0,00

0 %

0,00

5,90

125,1

123,8

122,5

121,0

119,5

117,9

116,3

114,5

112,7

110,7

9,50

3,32

0,00

0 %

0,00

6,18

131,0

129,6

128,2

126,7

125,1

123,4

121,7

119,8

117,9

115,9

10,00

3,56

0,00

0 %

0,00

6,44

136,5

135,1

133,6

132,0

130,4

128,6

126,8

124,9

122,9

120,8

10,50

3,80

0,00

0 %

0,00

6,70

142,0

140,6

139,0

137,4

135,7

133,9

132,0

130,0

127,9

125,7

11,00

4,04

0,00

0 %

0,00

6,96

147,6

146,0

144,4

142,7

140,9

139,1

137,1

135,0

132,9

130,6

11,50

4,28

0,00

0 %

0,00

7,22

153,1

151,5

149,8

148,1

146,2

144,3

142,2

140,1

137,8

135,5

12,00

4,52

0,00

0 %

0,00

7,48

158,6

157,0

155,2

153,4

151,5

149,5

147,4

145,2

142,8

140,4

12,50

4,75

0,00

0 %

0,00

7,75

164,2

162,5

160,7

158,8

156,8

154,7

152,5

150,2

147,8

145,3

13,00

4,99

0,00

0 %

0,00

8,01

169,7

167,9

166,1

164,1

162,1

159,9

157,7

155,3

152,8

150,2

13,50

5,23

0,00

0 %

0,00

8,27

175,2

173,4

171,5

169,5

167,4

165,1

162,8

160,3

157,8

155,1

14,00

5,47

0,00

0 %

0,00

8,53

180,8

178,9

176,9

174,8

172,6

170,3

167,9

165,4

162,8

160,0

14,50

5,71

0,00

0 %

0,00

8,79

186,3

184,4

182,3

180,2

177,9

175,6

173,1

170,5

167,7

164,9

15,00

5,95

0,00

0 %

0,00

9,05

191,8

189,8

187,7

185,5

183,2

180,8

178,2

175,5

172,7

169,8

15,50

6,19

0,00

0 %

0,00

9,31

197,4

195,3

193,1

190,9

188,5

186,0

183,4

180,6

177,7

174,7

16,00

6,43

0,00

0 %

0,00

9,57

202,9

200,8

198,6

196,2

193,8

191,2

188,5

185,7

182,7

179,6

16,50

6,67

0,00

0 %

0,00

9,83

208,4

206,3

204,0

201,6

199,1

196,4

193,6

190,7

187,7

184,4

17,00

6,91

0,00

0 %

0,00

10,09

214,0

211,7

209,4

206,9

204,3

201,6

198,8

195,8

192,6

189,3

17,50

7,14

0,00

0 %

0,00

10,36

219,5

217,2

214,8

212,3

209,6

206,8

203,9

200,8

197,6

194,2

18,00

7,38

0,00

0 %

0,00

10,62

225,0

222,7

220,2

217,6

214,9

212,1

209,1

205,9

202,6

199,1

18,50

7,62

0,00

0 %

0,00

10,88

230,6

228,2

225,6

223,0

220,2

217,3

214,2

211,0

207,6

204,0

19,00

7,86

0,00

0 %

0,00

11,14

236,1

233,6

231,0

228,3

225,5

222,5

219,3

216,0

212,6

208,9

Tabell 16.8 Tabell foreslått for voksne. Ingen fradrag for trygd

Alder fra 41 til 50 år

Inntekt

Skatt

Uføreytelse

Trygdegrad

Skatt

Nettotap

41

42

43

44

45

46

47

48

49

50

1,00

0,09

0,00

0 %

0,00

0,91

16,8

16,4

16,1

15,7

15,4

15,0

14,5

14,1

13,6

13,2

1,50

0,23

0,00

0 %

0,00

1,27

23,3

22,8

22,4

21,9

21,3

20,8

20,2

19,6

18,9

18,3

2,00

0,36

0,00

0 %

0,00

1,64

30,1

29,5

28,9

28,3

27,6

26,9

26,1

25,3

24,5

23,6

2,50

0,49

0,00

0 %

0,00

2,01

37,0

36,3

35,5

34,7

33,9

33,0

32,1

31,1

30,1

29,0

3,00

0,66

0,00

0 %

0,00

2,34

43,0

42,2

41,3

40,4

39,4

38,4

37,3

36,2

35,0

33,8

3,50

0,84

0,00

0 %

0,00

2,66

49,0

48,0

47,0

45,9

44,8

43,7

42,4

41,2

39,8

38,4

4,00

1,02

0,00

0 %

0,00

2,98

54,9

53,8

52,7

51,5

50,2

48,9

47,6

46,1

44,6

43,0

4,50

1,20

0,00

0 %

0,00

3,30

60,8

59,6

58,3

57,0

55,7

54,2

52,7

51,1

49,4

47,7

5,00

1,38

0,00

0 %

0,00

3,62

66,7

65,4

64,0

62,6

61,1

59,5

57,8

56,1

54,2

52,3

5,50

1,56

0,00

0 %

0,00

3,94

72,6

71,2

69,7

68,1

66,5

64,8

62,9

61,0

59,0

56,9

6,00

1,75

0,00

0 %

0,00

4,25

78,2

76,7

75,1

73,4

71,6

69,8

67,8

65,8

63,6

61,4

6,50

1,98

0,00

0 %

0,00

4,52

83,3

81,7

80,0

78,2

76,3

74,3

72,2

70,0

67,7

65,3

7,00

2,20

0,00

0 %

0,00

4,80

88,4

86,7

84,8

82,9

80,9

78,8

76,6

74,3

71,9

69,3

7,50

2,42

0,00

0 %

0,00

5,08

93,5

91,6

89,7

87,7

85,6

83,4

81,0

78,6

76,0

73,3

8,00

2,65

0,00

0 %

0,00

5,35

98,6

96,6

94,6

92,5

90,2

87,9

85,4

82,9

80,1

77,3

8,50

2,87

0,00

0 %

0,00

5,63

103,6

101,6

99,5

97,2

94,9

92,4

89,8

87,1

84,3

81,3

9,00

3,10

0,00

0 %

0,00

5,90

108,7

106,6

104,4

102,0

99,6

97,0

94,3

91,4

88,4

85,3

9,50

3,32

0,00

0 %

0,00

6,18

113,8

111,6

109,2

106,8

104,2

101,5

98,6

95,7

92,5

89,2

10,00

3,56

0,00

0 %

0,00

6,44

118,6

116,3

113,8

111,3

108,6

105,8

102,8

99,7

96,4

93,0

10,50

3,80

0,00

0 %

0,00

6,70

123,4

121,0

118,4

115,8

113,0

110,1

107,0

103,7

100,3

96,8

11,00

4,04

0,00

0 %

0,00

6,96

128,2

125,7

123,1

120,3

117,4

114,3

111,1

107,8

104,3

100,5

11,50

4,28

0,00

0 %

0,00

7,22

133,0

130,4

127,7

124,8

121,8

118,6

115,3

111,8

108,2

104,3

12,00

4,52

0,00

0 %

0,00

7,48

137,8

135,1

132,3

129,3

126,2

122,9

119,5

115,9

112,1

108,1

12,50

4,75

0,00

0 %

0,00

7,75

142,6

139,8

136,9

133,8

130,6

127,2

123,6

119,9

116,0

111,9

13,00

4,99

0,00

0 %

0,00

8,01

147,4

144,5

141,5

138,3

135,0

131,5

127,8

123,9

119,9

115,6

13,50

5,23

0,00

0 %

0,00

8,27

152,2

149,3

146,1

142,8

139,4

135,8

132,0

128,0

123,8

119,4

14,00

5,47

0,00

0 %

0,00

8,53

157,0

154,0

150,7

147,4

143,8

140,1

136,1

132,0

127,7

123,2

14,50

5,71

0,00

0 %

0,00

8,79

161,8

158,7

155,4

151,9

148,2

144,4

140,3

136,1

131,6

126,9

15,00

5,95

0,00

0 %

0,00

9,05

166,7

163,4

160,0

156,4

152,6

148,6

144,5

140,1

135,5

130,7

15,50

6,19

0,00

0 %

0,00

9,31

171,5

168,1

164,6

160,9

157,0

152,9

148,6

144,1

139,4

134,5

16,00

6,43

0,00

0 %

0,00

9,57

176,3

172,8

169,2

165,4

161,4

157,2

152,8

148,2

143,3

138,2

16,50

6,67

0,00

0 %

0,00

9,83

181,1

177,5

173,8

169,9

165,8

161,5

157,0

152,2

147,2

142,0

17,00

6,91

0,00

0 %

0,00

10,09

185,9

182,2

178,4

174,4

170,2

165,8

161,1

156,3

151,2

145,8

17,50

7,14

0,00

0 %

0,00

10,36

190,7

187,0

183,0

178,9

174,6

170,1

165,3

160,3

155,1

149,5

18,00

7,38

0,00

0 %

0,00

10,62

195,5

191,7

187,7

183,4

179,0

174,4

169,5

164,4

159,0

153,3

18,50

7,62

0,00

0 %

0,00

10,88

200,3

196,4

192,3

187,9

183,4

178,6

173,6

168,4

162,9

157,1

19,00

7,86

0,00

0 %

0,00

11,14

205,1

201,1

196,9

192,5

187,8

182,9

177,8

172,4

166,8

160,9

Tabell 16.9 Tabell foreslått for voksne. Ingen fradrag for trygd

Alder fra 51 til 60 år

Inntekt

Skatt

Uføreytelse

Trygdegrad

Skatt

Nettotap

51

52

53

54

55

56

57

58

59

60

1,00

0,09

0,00

0 %

0,00

0,91

12,5

11,8

11,1

10,4

9,7

9,0

8,3

7,5

6,7

6,0

1,50

0,23

0,00

0 %

0,00

1,27

17,4

16,4

15,5

14,5

13,5

12,5

11,5

10,4

9,4

8,3

2,00

0,36

0,00

0 %

0,00

1,64

22,5

21,2

20,0

18,8

17,5

16,2

14,9

13,5

12,1

10,7

2,50

0,49

0,00

0 %

0,00

2,01

27,5

26,1

24,6

23,0

21,5

19,9

18,2

16,6

14,9

13,1

3,00

0,66

0,00

0 %

0,00

2,34

32,1

30,3

28,6

26,8

25,0

23,1

21,2

19,3

17,3

15,3

3,50

0,84

0,00

0 %

0,00

2,66

36,5

34,5

32,5

30,5

28,4

26,3

24,1

21,9

19,7

17,4

4,00

1,02

0,00

0 %

0,00

2,98

40,9

38,7

36,4

34,2

31,8

29,5

27,0

24,6

22,1

19,5

4,50

1,20

0,00

0 %

0,00

3,30

45,3

42,9

40,4

37,8

35,3

32,6

30,0

27,2

24,4

21,6

5,00

1,38

0,00

0 %

0,00

3,62

49,7

47,0

44,3

41,5

38,7

35,8

32,9

29,9

26,8

23,7

5,50

1,56

0,00

0 %

0,00

3,94

54,1

51,2

48,2

45,2

42,1

39,0

35,8

32,5

29,2

25,8

6,00

1,75

0,00

0 %

0,00

4,25

58,3

55,2

52,0

48,7

45,4

42,0

38,6

35,0

31,4

27,8

6,50

1,98

0,00

0 %

0,00

4,52

62,1

58,7

55,3

51,9

48,3

44,7

41,1

37,3

33,5

29,6

7,00

2,20

0,00

0 %

0,00

4,80

65,9

62,3

58,7

55,0

51,3

47,5

43,6

39,6

35,5

31,4

7,50

2,42

0,00

0 %

0,00

5,08

69,6

65,9

62,1

58,2

54,2

50,2

46,1

41,9

37,6

33,2

8,00

2,65

0,00

0 %

0,00

5,35

73,4

69,5

65,5

61,4

57,2

52,9

48,6

44,1

39,6

35,0

8,50

2,87

0,00

0 %

0,00

5,63

77,2

73,1

68,8

64,5

60,1

55,7

51,1

46,4

41,7

36,8

9,00

3,10

0,00

0 %

0,00

5,90

81,0

76,7

72,2

67,7

63,1

58,4

53,6

48,7

43,7

38,6

9,50

3,32

0,00

0 %

0,00

6,18

84,8

80,2

75,6

70,9

66,0

61,1

56,1

51,0

45,7

40,4

10,00

3,56

0,00

0 %

0,00

6,44

88,4

83,6

78,8

73,8

68,8

63,7

58,5

53,1

47,7

42,1

10,50

3,80

0,00

0 %

0,00

6,70

91,9

87,0

82,0

76,8

71,6

66,3

60,8

55,3

49,6

43,8

11,00

4,04

0,00

0 %

0,00

6,96

95,5

90,4

85,2

79,8

74,4

68,9

63,2

57,4

51,5

45,5

11,50

4,28

0,00

0 %

0,00

7,22

99,1

93,8

88,4

82,8

77,2

71,4

65,6

59,6

53,5

47,2

12,00

4,52

0,00

0 %

0,00

7,48

102,7

97,2

91,6

85,8

80,0

74,0

67,9

61,7

55,4

48,9

12,50

4,75

0,00

0 %

0,00

7,75

106,3

100,6

94,7

88,8

82,8

76,6

70,3

63,9

57,3

50,7

13,00

4,99

0,00

0 %

0,00

8,01

109,8

103,9

97,9

91,8

85,6

79,2

72,7

66,0

59,3

52,4

13,50

5,23

0,00

0 %

0,00

8,27

113,4

107,3

101,1

94,8

88,3

81,8

75,0

68,2

61,2

54,1

14,00

5,47

0,00

0 %

0,00

8,53

117,0

110,7

104,3

97,8

91,1

84,3

77,4

70,3

63,1

55,8

14,50

5,71

0,00

0 %

0,00

8,79

120,6

114,1

107,5

100,8

93,9

86,9

79,8

72,5

65,1

57,5

15,00

5,95

0,00

0 %

0,00

9,05

124,2

117,5

110,7

103,8

96,7

89,5

82,1

74,6

67,0

59,2

15,50

6,19

0,00

0 %

0,00

9,31

127,7

120,9

113,9

106,8

99,5

92,1

84,5

76,8

68,9

60,9

16,00

6,43

0,00

0 %

0,00

9,57

131,3

124,3

117,1

109,8

102,3

94,7

86,9

79,0

70,9

62,6

16,50

6,67

0,00

0 %

0,00

9,83

134,9

127,7

120,3

112,8

105,1

97,2

89,3

81,1

72,8

64,3

17,00

6,91

0,00

0 %

0,00

10,09

138,5

131,1

123,5

115,7

107,9

99,8

91,6

83,3

74,7

66,0

17,50

7,14

0,00

0 %

0,00

10,36

142,1

134,4

126,7

118,7

110,7

102,4

94,0

85,4

76,7

67,7

18,00

7,38

0,00

0 %

0,00

10,62

145,7

137,8

129,9

121,7

113,4

105,0

96,4

87,6

78,6

69,4

18,50

7,62

0,00

0 %

0,00

10,88

149,2

141,2

133,1

124,7

116,2

107,6

98,7

89,7

80,5

71,1

19,00

7,86

0,00

0 %

0,00

11,14

152,8

144,6

136,2

127,7

119,0

110,1

101,1

91,9

82,5

72,8

Tabell 16.10 Tabell foreslått for voksne. Ingen fradrag for trygd

Alder fra 61 år

Inntekt

Skatt

Uføreytelse

Trygdegrad

Skatt

Nettotap

61

62

63

64

65

66

67

1,00

0,09

0,00

0 %

0,00

0,91

5,2

4,3

3,5

2,7

1,8

0,9

0,0

1,50

0,23

0,00

0 %

0,00

1,27

7,2

6,0

4,9

3,7

2,5

1,3

0,0

2,00

0,36

0,00

0 %

0,00

1,64

9,3

7,8

6,3

4,8

3,2

1,6

0,0

2,50

0,49

0,00

0 %

0,00

2,01

11,4

9,6

7,7

5,9

3,9

2,0

0,0

3,00

0,66

0,00

0 %

0,00

2,34

13,2

11,1

9,0

6,8

4,6

2,3

0,0

3,50

0,84

0,00

0 %

0,00

2,66

15,0

12,7

10,2

7,7

5,2

2,6

0,0

4,00

1,02

0,00

0 %

0,00

2,98

16,9

14,2

11,5

8,7

5,8

3,0

0,0

4,50

1,20

0,00

0 %

0,00

3,30

18,7

15,7

12,7

9,6

6,5

3,3

0,0

5,00

1,38

0,00

0 %

0,00

3,62

20,5

17,2

13,9

10,6

7,1

3,6

0,0

5,50

1,56

0,00

0 %

0,00

3,94

22,3

18,8

15,2

11,5

7,7

3,9

0,0

6,00

1,75

0,00

0 %

0,00

4,25

24,0

20,2

16,3

12,4

8,3

4,2

0,0

6,50

1,98

0,00

0 %

0,00

4,52

25,6

21,5

17,4

13,2

8,9

4,5

0,0

7,00

2,20

0,00

0 %

0,00

4,80

27,2

22,9

18,5

14,0

9,4

4,8

0,0

7,50

2,42

0,00

0 %

0,00

5,08

28,7

24,2

19,5

14,8

10,0

5,0

0,0

8,00

2,65

0,00

0 %

0,00

5,35

30,3

25,5

20,6

15,6

10,5

5,3

0,0

8,50

2,87

0,00

0 %

0,00

5,63

31,9

26,8

21,7

16,4

11,0

5,6

0,0

9,00

3,10

0,00

0 %

0,00

5,90

33,4

28,1

22,7

17,2

11,6

5,8

0,0

9,50

3,32

0,00

0 %

0,00

6,18

35,0

29,4

23,8

18,0

12,1

6,1

0,0

10,00

3,56

0,00

0 %

0,00

6,44

36,5

30,7

24,8

18,8

12,6

6,4

0,0

10,50

3,80

0,00

0 %

0,00

6,70

37,9

31,9

25,8

19,5

13,1

6,6

0,0

11,00

4,04

0,00

0 %

0,00

6,96

39,4

33,2

26,8

20,3

13,7

6,9

0,0

11,50

4,28

0,00

0 %

0,00

7,22

40,9

34,4

27,8

21,0

14,2

7,2

0,0

12,00

4,52

0,00

0 %

0,00

7,48

42,4

35,6

28,8

21,8

14,7

7,4

0,0

12,50

4,75

0,00

0 %

0,00

7,75

43,8

36,9

29,8

22,6

15,2

7,7

0,0

13,00

4,99

0,00

0 %

0,00

8,01

45,3

38,1

30,8

23,3

15,7

7,9

0,0

13,50

5,23

0,00

0 %

0,00

8,27

46,8

39,4

31,8

24,1

16,2

8,2

0,0

14,00

5,47

0,00

0 %

0,00

8,53

48,3

40,6

32,8

24,9

16,7

8,4

0,0

14,50

5,71

0,00

0 %

0,00

8,79

49,8

41,9

33,8

25,6

17,2

8,7

0,0

15,00

5,95

0,00

0 %

0,00

9,05

51,2

43,1

34,8

26,4

17,8

9,0

0,0

15,50

6,19

0,00

0 %

0,00

9,31

52,7

44,3

35,8

27,1

18,3

9,2

0,0

16,00

6,43

0,00

0 %

0,00

9,57

54,2

45,6

36,8

27,9

18,8

9,5

0,0

16,50

6,67

0,00

0 %

0,00

9,83

55,7

46,8

37,8

28,7

19,3

9,7

0,0

17,00

6,91

0,00

0 %

0,00

10,09

57,1

48,1

38,8

29,4

19,8

10,0

0,0

17,50

7,14

0,00

0 %

0,00

10,36

58,6

49,3

39,8

30,2

20,3

10,3

0,0

18,00

7,38

0,00

0 %

0,00

10,62

60,1

50,6

40,8

30,9

20,8

10,5

0,0

18,50

7,62

0,00

0 %

0,00

10,88

61,6

51,8

41,9

31,7

21,3

10,8

0,0

19,00

7,86

0,00

0 %

0,00

11,14

63,0

53,1

42,9

32,5

21,8

11,0

0,0

Vedlegg 3. Kapitaliseringstabell

Tabell 16.11 Kapitaliseringstabell

Opphørsalder

78

 

Skattepåslag

Prosent

 

0-25

30 %

Inflasjon

0,00 %

 

26-50

25 %

Kapitalisering

5,00 %

 

51-opphør

linærtrapp

Alder

Kapitaliseringsfaktor

 

Alder

Kapitaliseringsfaktor

0

26,1

41

21,4

1

26,0

42

21,2

2

26,0

43

21,0

3

26,0

44

20,7

4

25,9

45

20,5

5

25,9

46

20,2

6

25,9

47

20,0

7

25,8

48

19,7

8

25,8

49

19,4

9

25,7

50

19,1

10

25,7

51

18,6

11

25,6

52

18,2

12

25,6

53

17,7

13

25,5

54

17,2

14

25,5

55

16,7

15

25,4

56

16,1

16

25,4

57

15,6

17

25,3

58

15,1

18

25,2

59

14,5

19

25,1

60

13,9

20

25,1

61

13,3

21

25,0

62

12,7

22

24,9

63

12,1

23

24,8

64

11,4

24

24,7

65

10,7

25

24,6

66

10,1

26

23,6

67

9,3

27

23,5

68

8,6

28

23,4

69

7,9

29

23,3

70

7,1

30

23,2

71

6,3

31

23,0

72

5,5

32

22,9

73

4,6

33

22,8

74

3,8

34

22,6

75

2,9

35

22,5

76

1,9

36

22,3

77

1,0

37

22,2

78

0,0

38

22,0

39

21,8

40

21,6

Vedlegg 4. Ménerstatning

Medisinsk invaliditet

Årlig beløp (G)

0

1

2

3

4

5

6

7

8

9

10

11

12

13

14

15

16

17

18

19

20

5-9 %

0,05

1,0

1,0

1,0

1,0

1,0

1,0

1,0

1,0

1,0

1,0

1,0

1,0

1,0

1,0

1,0

1,0

1,0

1,0

1,0

1,0

1,0

10-14 %

0,07

1,4

1,4

1,4

1,4

1,4

1,4

1,4

1,4

1,4

1,4

1,4

1,4

1,4

1,4

1,4

1,4

1,4

1,4

1,4

1,4

1,4

15-24 %

0,10

2,0

2,0

2,0

2,0

2,0

2,0

2,0

2,0

2,0

2,0

2,0

2,0

2,0

2,0

2,0

2,0

2,0

2,0

2,0

2,0

2,0

25-34 %

0,16

3,2

3,2

3,2

3,2

3,2

3,2

3,2

3,2

3,2

3,2

3,2

3,2

3,2

3,2

3,2

3,2

3,1

3,1

3,1

3,1

3,1

35-44 %

0,24

4,8

4,8

4,8

4,8

4,8

4,8

4,8

4,8

4,8

4,8

4,8

4,8

4,8

4,7

4,7

4,7

4,7

4,7

4,7

4,7

4,7

45-54 %

0,34

6,8

6,8

6,8

6,8

6,8

6,8

6,8

6,8

6,8

6,8

6,8

6,8

6,7

6,7

6,7

6,7

6,7

6,7

6,7

6,6

6,6

55-64 %

0,44

8,9

8,8

8,8

8,8

8,8

8,8

8,8

8,8

8,8

8,8

8,7

8,7

8,7

8,7

8,7

8,7

8,7

8,6

8,6

8,6

8,6

65-74 %

0,56

11,3

11,3

11,2

11,2

11,2

11,2

11,2

11,2

11,2

11,2

11,1

11,1

11,1

11,1

11,1

11,0

11,0

11,0

11,0

10,9

10,9

75-84 %

0,70

14,1

14,1

14,1

14,0

14,0

14,0

14,0

14,0

14,0

13,9

13,9

13,9

13,9

13,9

13,8

13,8

13,8

13,7

13,7

13,7

13,7

85-100 %

0,84

16,9

16,9

16,9

16,9

16,8

16,8

16,8

16,8

16,8

16,7

16,7

16,7

16,7

16,6

16,6

16,6

16,5

16,5

16,5

16,4

16,4

Over 100 %

1,00

20,1

20,1

20,1

20,1

20,0

20,0

20,0

20,0

19,9

19,9

19,9

19,9

19,8

19,8

19,8

19,7

19,7

19,6

19,6

19,5

19,5

Medisinsk invaliditet

Årlig beløp (G)

21

22

23

24

25

26

27

28

29

30

31

32

33

34

35

36

37

38

39

40

41

5-9 %

0,05

1,0

1,0

1,0

1,0

1,0

1,0

1,0

1,0

0,9

0,9

0,9

0,9

0,9

0,9

0,9

0,9

0,9

0,9

0,9

0,9

0,9

10-14 %

0,07

1,4

1,4

1,4

1,4

1,3

1,3

1,3

1,3

1,3

1,3

1,3

1,3

1,3

1,3

1,3

1,3

1,3

1,3

1,3

1,2

1,2

15-24 %

0,10

1,9

1,9

1,9

1,9

1,9

1,9

1,9

1,9

1,9

1,9

1,9

1,9

1,9

1,9

1,8

1,8

1,8

1,8

1,8

1,8

1,8

25-34 %

0,16

3,1

3,1

3,1

3,1

3,1

3,1

3,1

3,0

3,0

3,0

3,0

3,0

3,0

3,0

2,9

2,9

2,9

2,9

2,9

2,9

2,8

35-44 %

0,24

4,7

4,7

4,6

4,6

4,6

4,6

4,6

4,6

4,5

4,5

4,5

4,5

4,5

4,4

4,4

4,4

4,4

4,3

4,3

4,3

4,3

45-54 %

0,34

6,6

6,6

6,6

6,6

6,5

6,5

6,5

6,5

6,4

6,4

6,4

6,4

6,3

6,3

6,3

6,2

6,2

6,2

6,1

6,1

6,0

55-64 %

0,44

8,6

8,5

8,5

8,5

8,5

8,4

8,4

8,4

8,3

8,3

8,3

8,2

8,2

8,2

8,1

8,1

8,0

8,0

7,9

7,9

7,8

65-74 %

0,56

10,9

10,9

10,8

10,8

10,8

10,7

10,7

10,7

10,6

10,6

10,5

10,5

10,4

10,4

10,3

10,3

10,2

10,1

10,1

10,0

9,9

75-84 %

0,70

13,6

13,6

13,5

13,5

13,5

13,4

13,4

13,3

13,3

13,2

13,2

13,1

13,0

13,0

12,9

12,8

12,8

12,7

12,6

12,5

12,4

85-100 %

0,84

16,3

16,3

16,2

16,2

16,1

16,1

16,0

16,0

15,9

15,9

15,8

15,7

15,6

15,6

15,5

15,4

15,3

15,2

15,1

15,0

14,9

Over 100 %

1,00

19,5

19,4

19,3

19,3

19,2

19,2

19,1

19,0

19,0

18,9

18,8

18,7

18,6

18,5

18,4

18,3

18,2

18,1

18,0

17,9

17,7

Tabell 16.12 Ménerstatning

Medisinsk invaliditet

Årlig beløp (G)

42

43

44

45

46

47

48

49

50

51

52

53

54

55

56

57

58

59

60

61

62

5-9 %

0,05

0,9

0,9

0,9

0,9

0,8

0,8

0,8

0,8

0,8

0,8

0,8

0,8

0,8

0,8

0,7

0,7

0,7

0,7

0,7

0,7

0,6

10-14 %

0,07

1,2

1,2

1,2

1,2

1,2

1,2

1,2

1,1

1,1

1,1

1,1

1,1

1,1

1,1

1,0

1,0

1,0

1,0

0,9

0,9

0,9

15-24 %

0,10

1,8

1,7

1,7

1,7

1,7

1,7

1,7

1,6

1,6

1,6

1,6

1,6

1,5

1,5

1,5

1,4

1,4

1,4

1,3

1,3

1,3

25-34 %

0,16

2,8

2,8

2,8

2,7

2,7

2,7

2,7

2,6

2,6

2,6

2,5

2,5

2,4

2,4

2,4

2,3

2,3

2,2

2,2

2,1

2,0

35-44 %

0,24

4,2

4,2

4,1

4,1

4,1

4,0

4,0

3,9

3,9

3,8

3,8

3,7

3,7

3,6

3,5

3,5

3,4

3,3

3,2

3,2

3,1

45-54 %

0,34

6,0

5,9

5,9

5,8

5,8

5,7

5,6

5,6

5,5

5,4

5,4

5,3

5,2

5,1

5,0

4,9

4,8

4,7

4,6

4,5

4,3

55-64 %

0,44

7,7

7,7

7,6

7,5

7,5

7,4

7,3

7,2

7,1

7,0

6,9

6,8

6,7

6,6

6,5

6,4

6,2

6,1

5,9

5,8

5,6

65-74 %

0,56

9,8

9,8

9,7

9,6

9,5

9,4

9,3

9,2

9,1

8,9

8,8

8,7

8,5

8,4

8,2

8,1

7,9

7,7

7,6

7,4

7,2

75-84 %

0,70

12,3

12,2

12,1

12,0

11,9

11,7

11,6

11,5

11,3

11,2

11,0

10,9

10,7

10,5

10,3

10,1

9,9

9,7

9,4

9,2

8,9

85-100 %

0,84

14,8

14,6

14,5

14,4

14,2

14,1

13,9

13,8

13,6

13,4

13,2

13,0

12,8

12,6

12,4

12,1

11,9

11,6

11,3

11,0

10,7

Over 100 %

1,00

17,6

17,4

17,3

17,1

17,0

16,8

16,6

16,4

16,2

16,0

15,8

15,5

15,3

15,0

14,7

14,4

14,1

13,8

13,5

13,1

12,8

Medisinsk invaliditet

Årlig beløp (G)

63

64

65

66

67

68

69

70

71

72

73

74

75

76

77

78

79

80

81

82

5-9 %

0,05

0,6

0,6

0,6

0,6

0,5

0,5

0,5

0,5

0,4

0,4

0,4

0,3

0,3

0,3

0,2

0,2

0,1

0,1

0,0

-

10-14 %

0,07

0,9

0,8

0,8

0,8

0,7

0,7

0,7

0,6

0,6

0,6

0,5

0,5

0,4

0,4

0,3

0,3

0,2

0,1

0,1

-

15-24 %

0,10

1,2

1,2

1,2

1,1

1,1

1,0

1,0

0,9

0,9

0,8

0,7

0,7

0,6

0,5

0,4

0,4

0,3

0,2

0,1

-

25-34 %

0,16

2,0

1,9

1,8

1,8

1,7

1,6

1,5

1,5

1,4

1,3

1,2

1,1

0,9

0,8

0,7

0,6

0,4

0,3

0,2

-

35-44 %

0,24

3,0

2,9

2,8

2,7

2,6

2,4

2,3

2,2

2,0

1,9

1,7

1,6

1,4

1,2

1,1

0,9

0,7

0,5

0,2

-

45-54 %

0,34

4,2

4,1

3,9

3,8

3,6

3,4

3,3

3,1

2,9

2,7

2,5

2,3

2,0

1,8

1,5

1,2

0,9

0,6

0,3

-

55-64 %

0,44

5,4

5,3

5,1

4,9

4,7

4,5

4,2

4,0

3,7

3,5

3,2

2,9

2,6

2,3

2,0

1,6

1,2

0,8

0,4

-

65-74 %

0,56

6,9

6,7

6,5

6,2

6,0

5,7

5,4

5,1

4,8

4,4

4,1

3,7

3,3

2,9

2,5

2,0

1,6

1,1

0,5

-

75-84 %

0,70

8,7

8,4

8,1

7,8

7,4

7,1

6,7

6,4

6,0

5,5

5,1

4,6

4,2

3,6

3,1

2,5

2,0

1,3

0,7

-

85-100 %

0,84

10,4

10,1

9,7

9,3

8,9

8,5

8,1

7,6

7,2

6,6

6,1

5,6

5,0

4,4

3,7

3,1

2,3

1,6

0,8

-

Over 100 %

1,00

12,4

12,0

11,6

11,1

10,6

10,1

9,6

9,1

8,5

7,9

7,3

6,6

5,9

5,2

4,4

3,6

2,8

1,9

1,0

-

Vedlegg 5. Tabell for tillegg ved redusert trygdedekning – inntektsgruppene 5–8 G

Tabell 16.13 Tabell for avvikende trygdefradrag for inntektsgruppene 5-8G

Faktisk trygdegrad

Tillegg i prosent av standarderstatning

55 %

12 %

12 %

13 %

-

-

-

-

54 %

15 %

14 %

16 %

-

-

-

-

53 %

17 %

17 %

18 %

-

-

-

-

52 %

20 %

19 %

21 %

-

-

-

-

51 %

23 %

22 %

23 %

-

-

-

-

50 %

26 %

24 %

26 %

12 %

-

-

-

49 %

-

26 %

28 %

14 %

-

-

-

48 %

-

30 %

31 %

16 %

-

-

-

47 %

-

32 %

34 %

19 %

-

-

-

46 %

-

35 %

36 %

21 %

11 %

-

-

45 %

-

-

38 %

23 %

13 %

-

-

44 %

-

-

41 %

25 %

15 %

-

-

43 %

-

-

44 %

27 %

18 %

11 %

-

42 %

-

-

47 %

30 %

19 %

13 %

-

41 %

-

-

-

32 %

21 %

14 %

-

40 %

-

-

-

35 %

23 %

16 %

-

39 %

-

-

-

38 %

26 %

19 %

12 %

38 %

-

-

-

-

28 %

21 %

13 %

37 %

-

-

-

-

30 %

23 %

15 %

36 %

-

-

-

-

33 %

24 %

17 %

35 %

-

-

-

-

-

27 %

19 %

34 %

-

-

-

-

-

29 %

21 %

33 %

-

-

-

-

-

-

23 %

32 %

-

-

-

-

-

-

25 %

17 Merknader til de enkelte bestemmelser

17.1 Lovtekstmerknader

§ 3-1 Innledende bestemmelse

(1) Ved personskade som følge av en ansvarshendelse, kan skadelidte tilkjennes erstatning for

  • a) inntektstap etter § 3-2 eller § 3-3

  • b) merutgifter etter § 3-4

  • c) hjemmearbeidstap etter § 3-5

  • d) tapt livsutfoldelse etter § 3-6

  • e) smerte etter § 3-7

  • f) forsørgertap etter § 3-8

  • g) tort, smerte og annen krenking eller skade etter § 3-10

  • h) krenkelse av ære og privatliv etter § 3-11 og § 3-12

(2) Erstatning for påført økonomisk tap etter postene som nevnt i første ledd bokstavene a) til c) skal dekke skadelidtes individuelle tap i tiden frem til oppgjørstidspunktet. Det skal gjøres fradrag for ytelser fra det offentlige, jf. femte ledd.

(3) For fremtidig økonomisk tap gjelder reglene i § 3-2 til § 3-5. Grensen mellom påført og fremtidig tap er oppgjørstidspunktet for den enkelte tapspost. Med oppgjørstidspunktet menes det tidspunkt partene kommer til enighet eller det treffes avgjørelse som blir rettskraftig. Krav om erstatning for fremtidig tap og krav om standardisert erstatning for påført tap forfaller to uker etter oppgjørstidspunktet hvis ikke annet følger av dom eller avtale. Krav om erstatning for tap av forsørger, jf. § 3-8, forfaller likevel én måned etter at kravet er meldt til den ansvarlige eller dennes representant.

(4) Er det fremtidige tapet av begrenset varighet, skal erstatningen så langt mulig fastsettes med utgangspunkt i reglene om fremtidig tap. Erstatning for fremtidig tap etter § 3-2 til § 3-6 skal ikke begrenses som følge av skadelidtes negative helseutvikling. Erstatningen kan likevel begrenses i den utstrekning skadelidte åpenbart har eller vil få en unormalt negativ helseutvikling som ikke skyldes ansvarshendelsen. Skadevolder har bevisbyrden for en slik påstand.

(5) Hvor det vises til denne bestemmelsen, skal det ved erstatningsutmålingen gjøres fradrag for ytelser fra det offentlige etter folketrygdloven, kommunehelsetjenesteloven, sosialtjenesteloven og andre regler så langt ytelsen kompenserer for skaden. For annen vesentlig økonomisk støtte til kompensasjon av skaden, kan det gjøres fradrag i erstatningen.

(6) Forhåndsavtaler som begrenser skadelidtes rettigheter etter kapitlet her er ugyldige.

(7) Med «G» menes grunnbeløpet i folketrygden, jf. folketrygdloven § 1-4.

(8) En skade anses konstatert på ulykkestidspunktet eller det tidspunkt skadelidte enten

  • a) døde av skaden eller sykdommen uten å ha søkt legehjelp,

  • b) første gang søkte legehjelp for skaden eller sykdommen, eller

  • c) første gang meldte krav til forsikringsgiveren på grunn av skaden eller sykdommen

(9) Kongen kan gi nærmere regler om utmålingen.

Merknader til § 3-1:

Bestemmelsens første ledd gir en kobling mellom utmålingsreglene og ansvarslæren. Ordet «ansvarshendelse» skal forstås på samme måte som det mer innarbeidede «ansvarsbetingende hendelse». Sammendragningen til ett ord er gjort for å ha et hensiktsmessig begrep som kan benyttes i lovteksten, jfr. for eksempel § 3-4 om merutgifter. Ordet «ansvarshendelsen» betegner til den faktiske handling, hendelse eller tilstand som har utløst ansvar for skadevolder. Slik refererer ordet i prinsippet til alle ansvarsgrunnlag. Ansvarshendelsen vil oftest falle sammen med en skadehandling. Hvor ansvaret ikke bygger på en aktiv handling, men en unnlatelse eller en ulovlig tilstand, passer ordet dårligere. Den juridiske betydningen av ordet skal likevel omfatte passive tilstander når disse utløser erstatningansvar.

Det må være årsakssammenheng mellom ansvarshendelsen og de ulike tapsposter det kreves erstatning for. Her gjelder de alminnelige regler om faktisk årsakssammenheng og rettslig avgrensning i årsakssammenheng (adekvans). Disse spørsmål vil kunne stille seg noe forskjellig alt etter hvilken erstatningspost det er tale om. Eksempelvis vil kravet til at merutgifter skal være «nødvendige og rimelige» legge føringer for årsaksvurderinger under § 3-4. På personskadeområdet gjelder en alminnelig regel om at skadelidte skal tas som han eller hun er. Dette innebærer at skadevolder må dekke taps- og utgiftsposter som oppstår som en følge av en kombinasjon mellom ansvarshendelsen og den omstendighet at skadelidte har en spesiell sårbarhet som utløser tap som andre skadelidte ikke ville ha hatt om de var rammet av samme skade.

Første ledd regner opp de aktuelle tapspostene og er ment som en oversiktsbestemmelse. En slik bestemmelse er naturlig siden den nye, standardiserte ordningen krever bevissthet om at et erstatningsoppgjør vil bestå av en rekke poster som legges sammen. Postenes rekkefølge korresponderer med rekkefølgen i loven. Som forklart i punkt 1.5 foran, er tanken bak rekkefølgen at de rent økonomiske tapspostene kommer først og deretter hjemmel for erstatning for tap av evne til hjemmearbeid, en tapspost som ikke bare omfatter rent økonomiske komponenter. Etter dette følger de rent ikke-økonomiske tapsposter. Forsørgertap består av både økonomiske og ikke rent økonomiske komponenter, og kommer til sist av de tapsposter som er omhandlet i Mandatet. Tanken bak denne plasseringen er at forsørgertap gjelder en tredjepersons tap, mens de øvrige poster er direkte skadelidtes tap.

Andre ledd første punktum gjelder «påført tap», som skal forstås på samme måte som «lidt» tap eller skade i gjeldende regelverk. Med ordet «påført» menes det dermed en tidsangivelse for tapet samtidig som det på alminnelig måte kan innfortolkes i ordet et krav til årsakssammenheng mellom ansvarshendelsen og tapet. Ordet «påført» refererer til tap som allerede er pådratt på tidspunktet for oppgjøret. Oppgjørstidspunktet er definert i tredje ledd tredje punktum, se merknadene nedenfor. Bestemmelsen i første punktum fastslår at erstatning for påført tap skal utmåles individuelt og konkret, på bakgrunn av det tap skadelidte kan bevise å ha hatt. For påført tap gjøres det ingen realitetsendringer sammenliknet med gjeldende rett. Ved utmålingen av erstatning for påført tap må det gjøres fradrag for kompensasjonsrelevante ytelser fra det offentlige. Dette fremgår av bestemmelsens andre punktum. Det er heller ikke på dette punktet tilsiktet noen realitetsendring. Regelen har samme funksjon som någjeldende skl. § 3-1 tredje ledd første punktum.

I tredje ledd klargjøres det at det er bestemmelsene i § 3-2 – § 3-5 som regulerer erstatning for fremtidig økonomisk tap. Grensen mellom påført og fremtidig tap går ved «oppgjørstidspunktet». Dette tidspunktet er legaldefinert i bestemmelsen, jf. andre punktum. Bestemmelsen er en videreføring og en kodifisering av gjeldende rett. Kodifiseringen er viktig fordi det er lagt opp til at erstatningen for det fremtidige tapet nå i høy grad skal reguleres av standardiserte tabeller fastsatt i forskrift. Oppgjørstidspunktet er den dagen en dom avsies. For avtaler om erstatningsoppgjør legges det tidspunkt da avtale er inngått på bindende måte i henhold til alminnelige avtalerettslige regler. Passusen om at partene har kommet til «enighet» refererer altså til inngått avtale. Det ligger i dette at skadevolder ikke ensidig kan bestemme oppgjørsdato ved å deponere erstatningsbetaling. Tillegget om at dommen senere blir rettskraftig er nødvendig for å klargjøre sitasjonen hvor en dom blir anket. Da blir oppgjørstidspunktet forskjøvet til tidspunktet for avsigelse av dom i neste instans, forutsatt at denne blir rettskraftig. Også dette er i tråd med gjeldende rett. En spesiell variant av oppgjørstidspunktet er hvor skadevolder benytter seg av sin «release-adgang» jf. regelen om barneerstatning jf. § 3-3 tredje ledd femte og sjette punktum. Det samme gjelder skadelidtes avtalerettslig bindende valg av å benytte sin adgang til å velge oppgjør etter § 3-3 sjette ledd. Her vil oppgjørsdatoen være dagen da skadevolder eller skadelidte på forpliktende måte i henhold til alminnelige privatrettslige regler tilkjennegir at man vil benytte seg av adgangen til oppgjør. Oppgjørstidspunktet har betydning i en rekke sammenhenger. Det kan særskilt nevnes at oppgjørstidspunktet er bestemmende for hvor rettsanvenderen skal gå inn i tabeller som fastsetter erstatningen for fremtidig tap hva gjelder inntektstap for voksne, for hjemmearbeidstap og for merutgifter. Ved erstatning for tidsbegrenset (midlertidig) tap har oppgjørstidspunktet en annen funksjon, nærmere om dette avsnittet rett nedenfor. Regelen i tredje ledd fjerde punktum skal klargjøre at erstatningsbeløpet som følger av standardisert utmåling forfaller til betaling ved oppgjørstidspunktet tillagt to uker. Regelen gjelder i første rekke for fremtidig tap, men standardiserte summer angitt i lov og forskrift kan tidvis også dekke tap som på oppgjørstidspunktet allerede er påført skadelidte, jf. reglene om barneerstatning og ménerstatning. Koblingen til G på oppgjørstidspunktet sikrer at skadelidte ikke lider et tap ved at utbetalingen skjer en tid etter skadetidspunktet. Samtidig er formålet med forfallsregelen å sikre skadelidte en kompensasjon for kapitaltap dersom skadevolder ikke betaler innen kort tid etter oppgjørstidspunktet. Ved å legaldefinere et forfallstidspunkt bringes rentelovens regler om rentekompensasjon til anvendelse, jf. renteloven § 2 første ledd. Rettsvirkningen av denne reguleringen skal være at pengekravet som oppstår ved erstatningstilfellet skal behandles som om forfall var fastsatt i forveien, jf. renteloven § 2. Nærmere om denne regjuleringen i punkt 4.12.2.4 foran. I femte punktum gis en særregel om forfall av krav om erstatning for forsørgertap. Regelen har fungert godt på yrkesskadeområdet og videreføres med dette slik at den gjelder generelt.

I fjerde leddførste punktum gis det en hjemmel for erstatning for «tidsbegrenset tap». Med dette uttrykket menes midlertidig tap som (følgelig) ikke er varig. Varig tap vil for de fleste poster foreligge hvor det gjør seg gjeldende for et tidsrom lenger enn ti år, se utredningens punkt 4.7. Skillet mellom tidsbegrenset og varig fremtidig tap er viktig, fordi erstatning for varig fremtidig tap oftest er standardisert og fremgår av tabeller. Ved utmåling av erstatning for fremtidig tidsbegrenset tap kan man ikke anvende tabellene direkte, fordi det vil gi for høy erstatning. Utmålingen av erstatning for fremtidig tidsbegrenset tap skal likevel gjøres «med utgangspunkt i» reglene for utmåling av varig fremtidig tap. Poenget her er at erstatningsnivået for fremtidig tidsbegrenset tap skal være det samme per tidsenhet som for erstatning for varig fremtidig tap. At tabellene skal anvendes «så langt mulig» jfr. § 3-1 fjerde ledd første punktum, må oppfattes som et påbud til rettsanvenderen. Rettaanvenderen kan ikke velge en full ut skjønnsmessig utmåling, men må ta utgangspunkt i tabellen. Bare hvis det ikke er mulig å anvende tabellene for å nå et rettferdig resultat, kan rettsanvenderen falle tilbake på en rent individuell erstatning for tidsbegrenset tap.

Når rettsanvenderen tar utgangspunkt i tabellene for varig tap for å utmåle erstatning for tidsbegrenset tap, skal han eller hun benytte en tilbakeregningsmetode: Rettsanvenderen starter ved et endepunkt i tabellen som er nærmere angitt i forskrift og regner seg tilbake i tabellens kolonner med samme antall år som tapet er antatt å vare. Tilbakeregningsmetoden er generell og kan anvendes for flere ulike tapsposter. Metoden er beskrevet i flere steder foran, men særlig i punkt 4.7. Metoden er nærmere forklart i Utmålingsforskriften § 1-1 andre ledd, hvor det også er gitt startpunkt for tilbakeregning for de ulike tapsposter. Tilbakeregningsmetoden kan brukes i de fleste situasjoner hvor det skal utmåles erstatning for et avgrenset tidsrom, men ikke alltid. Rettsanvenderen må alltid vurdere om metoden gir et økonomisk riktig resultat.

Bruk av tilbakeregningsmetoden ved inntektstap kompliseres av at erstatning for tidsbegrenset tap etter gjeldende rett kan bli gjenstand for beskatning. Hvis denne rettstilstanden videreføres, vil ikke tabellene for varig fremtidig tap gi det riktige resultat i relasjon til inntektstapserstatning. I så fall må tallene i tabellen gis et tillegg som skal dekke inntektskatt, jf. dagens praksis for «bruttofisering» av erstatningsbeløpet. Utvalget foreslår at lovgiver klargjør at erstatning for tidavgrenset fremtidig inntektstap ikke skal beskattes, se om dette punkt 5.8.2.4 foran. Hvis dette forslaget følges opp, vil tabellene gi det riktige utgangspunkt for å utmåle tidsbegrenset tap. For andre tapsposter enn inntektstap vil tilbakeregningsmetoden kunne brukes uten videre.

Når det gjelder spørsmålet om når det foreligger tidsbegrenset tap, overlates dette til rettens skjønn. Også under dagens rettstilstand må rettsanvenderen vurdere om det skal legges til grunn et varig tap eller ikke. Utvalget ser ikke noen prinsipiell grunn til å fravike dette på grunn av at erstatningen blir standardisert. Rettsanvenderen må fremdeles søke å utmåle riktigst mulig erstatning for riktigst mulig periode. Dersom tapet bare vil vare noen få år, er det neppe noen grunn til å betale erstatning fullt ut etter tabellen. På dette punktet må rettsanvenderen legge til grunn en ordinær bevisvurdering. Se likevel den særskilte regel om skadelidtes negative helseutvikling som ikke skyldes ansvarshendelsen jf. fjerde ledd tredje punktum og merknad nedenfor.

For de poster som er standardiserte for varig fremtidig tap er spørsmålet om utmåling ved tidsbegrenset tap løst ved en enkel henvisning til bestemmelsen i § 3-1 fjerde ledd. En slik henvisning innebærer dermed at utmålingen skal foretas på den måten som er beskrevet ovenfor. Slik henvisning er av spesielle grunner ikke gitt for ménerstatning jf. § 3-6 og merknadene til denne jf. også punkt 9.6 mot slutten. Oppgjøret for tidsbegrenset tap kan noen ganger bestå av erstatning for påført tap sammen med erstatning for ett eller to fremtidige tapsår. I slike tilfeller skal rettsanvenderen bygge på standardiseringen av fremtidig tap når det tidsbegrensede tapet utmåles. Slikt tap kan i enkelte tilfeller påløpe et stykke inn i fremtiden, slik som ved erstatning for tapt inntekt ved forsinket utdanning. Tilbakeregningsmetoden kan likevel benyttes, fordi G-reguleringen er innebygget i tabellen.

Fjerde ledd andre til fjerde punktum anviser regelen om tidsbegrenset årsakssammenheng. Bestemmelsens virkeområde er angitt i bestemmelsens første punktum, og gjelder erstatning for fremtidige tap som regulert i lovutkastets § 3-2 (inntektstaperstatning, voksne), § 3-3 (inntektstaperstatning, barn), § 3-4 (merutgiftserstatning), § 3-5 (hjemmearbeidserstatning) og § 3-6 (ménerstatning). Bestemmelsen omhandler situasjoner der skadelidte uavhengig av ansvarshendelsen har fått eller vil få en unormalt negativ sykdomsutvikling, og som ville resultert i et økonomisk tap. Den siste presiseringen – at den negative helseutviklingen ville gitt seg utslagi økonomisk tap – er av rettstekniske hensyn ikke tatt inn i lovteksten. Derimot avgrenser regelen kretsen av relevante hendelige (etterfølgende) årsaksfaktorer: Det er kun relevant å legge vekt på en negativ helseutvikling, ikke andre hendelige begivenheter slik som en etterfølgende fritidsulykke mv. Det følger av disse begrensningene at det heller ikke er relevant å gjøre prognoser over eventuell nedgang i det fremtidige arbeidsmarkedet. For å markere denne avgrensningen av forhold som kan begrunne tidsbegrensning, benyttes uttrykket «skadelidtes negative helseutvikling», se også merknaden til unntaksregelen i andre punktum rett nedenfor. Ordet «helseutvikling» er valgt fremfor «sykdomsutvikling», idet selve sykdomsbegrepet kan være vanskelig å definere presist. Det har også vært et siktemål å legge til grunn et begrep som i vid forstand fanger inn forhold i skadelidtes funksjonsevne, og som også dekker negative endringer ut over det som mange forbinder med sykdom. Hovedregelen er at en unormalt negativ helseutvikling ikke gir grunnlag for å tidsbegrense erstatningsansvaret, jf. uttrykket «ikke begrenses». Ved dette utgangspunktet fremmes de grunnleggende hensynene bak standardiseringsordningen.

Tredje punktum hjemler unntaksregelen. Den åpner for tidsbegrensning på bestemte vilkår. At det er tale om en unntaksbestemmelse følger av lovens system, men er tydeliggjort ved lovtekst-markøren «likevel». Vilkåret for å gjøre unntak, er at skadelidte får en unormalt negativ helseutvikling som ikke skyldes ansvarshendelsen. Det sentrale her er at skadelidte uavhengig av ansvarshendelsen har fått eller ville fått en negativ helseutvikling. For å fremheve at denne ikke står i årsakssammenheng med ansvarshendelsen, benyttes uttrykket «av annen årsak enn ansvarshendelsen». Det er med andre ord tale om situasjoner der den negative helseutviklingen (for eksempel naturlig sykdom) kommer inn som en selvstendig virkende (konkurrerende, tilstrekkelig) årsak, og som fra realiseringstidspunktet «avløser» ansvarshendelsen som årsak. Begrepet «unormalt negativ helseutvikling» er ment å understreke at det ikke er de vanlige alderdomssvekkelser som begrunner unntak, men de mer markerte avvik for eksempel i form av sykdomsutvikling. Ordet «får» er ment å dekke både de situasjonene der skadelidte på oppgjørstidspunktet allerede har fått en negativ helseutvikling (faktisk årsakskonkurranse), og de situasjonene hvor skadelidte i fremtiden ville fått det (hypotetisk årsakskonkurranse). Det kunne alternativt vært benyttet et uttrykk slik som «har fått eller ville få», men dette ville belastet lovteksten unødig. Videre presiseres at uttrykket «negativ helseutvikling» dekker både fysisk og psykisk helseforverring. Fra det tidspunktet tidsbegrenses erstatningen, sml. ordet «begrenses» i lovtekstutkastet. Avgrensningen skjer ikke bare tidsmessig, men også i det omfanget den negative helseutviklingen kommer inn som en selvstendig virkende årsak. Denne omfangsmessige dimensjonen er markert ved at lovteksten også bruker uttrykket «begrenses i den utstrekning …». Dermed er også rettsvirkningssiden i bestemmelsen klart angitt, hvilket kan ha en pedagogisk funksjon. På bevissiden oppstilles det et skjerpet beviskrav, jf. ordet «åpenbart». Med dette siktes det til det samme sannsynlighetskravet som under ysfl § 11 andre ledd, se utredningen foran.

Fjerde punktum omhandler også bevisvurderingen, ved å presisere hvem av partene som har bevisbyrden (tvilsrisikoen). Bestemmelsen kodifiserer gjeldende rett ved uttrykkelig å angi at skadevolder har bevisbyrden for en påstand om at skadelidte vil få en unormalt negativ helseutvikling, sml. især Nesse (Rt. 1998 s. 883, på s. 887) og Stokke (Rt. 1999 s. 1473, s. 1479).

I femte ledd gis en regel om at det i visse tilfeller skal gjøres fradrag for ytelser for det offentlige som dekker samme tap som det skadevolder er ansvarlig for. Slikt fradrag skal ikke gjøres for alle poster, idet fradrag for det offentliges ytelser for noen posters vedkommende er innbakt i erstatningen. Dette gjelder i første rekke de erstatningsposter som er regulert med tabeller, med unntak av ménerstatning jf. § 3-6. Systemet er at det gjøres fradrag i erstatningen for de poster hvor bestemmelsen positivt opplyser om dette gjennom en henvisning til § 3-1 femte ledd. Derfor henviser §§ 3-4, 3-5 og 3-6 til § 3-1 femte ledd. For at det skal gjøres fradrag, må ytelsen være kompensasjonsrelevant; den må dekke det samme tap som erstatningen skal dekke for samme tidsrom. En nærmere utdyping av det materielle kravet til kompensasjonsrelevans er gitt i punkt 4.2.2.3 foran. De kompensasjonsrelevante ytelsene vil i første rekke tilstås i medhold av de lovene som er nevnt i bestemmelsen. Også andre lover som gir hjemmel for pengeytelser kan være relevante, jf. «andre regler». Videre kan ytelsene bestå i annet enn penger. Aktuelt i så måte er ytelser fra det offentlige i form av opphold på sykehus, sykehjem eller lignende. Bestemmelsens ordlyd «andre regler» er dermed ment å fange inn en praksisbasert alminnelig regel om at det gjøres fradrag også for denne typen ytelser, nærmere om dette i punkt 4.2.2.2 foran. Ytelser som består i annet enn penger går ikke til fradrag i erstatningen i den forstand at det beregnes et kronebeløp som trekkes fra. Realiteten er i stedet at den formuesoverføringen fra det offentlige til skadelidte som de ulike naturalytelsene representerer går inn i den samlede dekningen av skaden overfor skadelidte. Erstatningen fra skadevolder vil referere seg til det overskytende skadelidte må ha for å få full erstatning, jf. tradisjonen med at erstatningen skal supplere det offentliges ytelser. Bestemmelsen i § 3-1 femte ledd er dekkende for denne realiteten.

Av femte ledd tredje punktum fremgår det at det kan gjøres fradrag for vesentlig økonomisk støtte som tilkommer skadelidte i anledning skaden. Regelen gir unntaksvis adgang for rettsanvenderen til å gjøre fradrag i erstatningen på bakgrunn av at skadelidte har mottatt vesentlig økonomisk støtte. Bestemmelsen er en videreføring av regelen i någjeldende § 3-1 tredje ledd andre punktum. I det nye lovforslaget er adgangen til å ta hensyn til forsikringsytelser tatt bort (se punkt 4.2.3.2), men det gjenstår likevel en mulighet for å ta hensyn til andre formuesoverføringer til skadelidte i anledning skaden – med tanke på samordning. Rettspraksis har vist at det er et sjeldent forekommende, men like fullt reelt behov for å ha en «sikkerhetsventil» på dette punktet jf. for eksempel Jørgensen (1997 s. 370) og Rt. 2010 s. 1153, som gjelder fradrag for ytelser fra det offentlige i inn- og utland. Også Rt. 2007 s. 1415 viser at det ikke kan gjøres fradrag i standardisert erstatning uten særlig hjemmel. Om fradrag for ytelser etter støtteordninger og lignende i arbeidslivet vises til punkt 4.2.3.3. I kravet til «vesentlig» støtte ligger det at det ikke skal gjøres fradrag i erstatningen på grunn av at skadelidte tilkommer et mindre beløp fra en annen kilde. På bakgrunn av tidligere rettspraksis kan det legges til grunn at en økonomisk støtte på 23 % av erstatningsbeløpet kan danne grunnlag for fradrag jf. Jørgensen (Rt 1997 s. 370). Dette er ikke å anse som en nedre grense. Den nedre grense vil imidlertid være omvendt proporsjonal med erstatningsbeløpets størrelse. For store erstatningsbeløp kan annen økonomisk støtte ned mot 15 % danne grunnlag for fradrag dersom ellers gode grunner taler for det. Det understrekes imidlertid at samordningsregelen er en unntaksregel. Nærmere om anvendelsen av regelen i punkt 4.2.3. 3.

I sjette ledd slås det fast at forhåndsavtaler om erstatning er ugyldige. For øvrig gjelder det avtalefrihet mellom partene etter at skaden er inntruffet, men slik at avtalelovens § 36 setter visse grenser for hvilke avtaler som kan inngås. Forholdet mellom den standardiserte erstatningsordningen og avtalefrihet er særskilt omtalt i punkt 4.6 foran.

Bestemmelsens syvende ledd inneholder en enkel klargjøring av at folketrygdens grunnbeløp legges til grunn ved beregningen av erstatning under mange av utmålingspostene. Bestemmelsen er i første rekke en legaldefinisjon og reiser ikke særlige tolkningsspørsmål. Funksjonen til og betydningen av folketrygdens grunnbeløp i erstatningsordningen er nærmere beskrevet i punkt 3.4.8 foran.

I bestemmelsens åttende ledd defineres et tidspunkt for konstatering av skaden. Dette tidspunktet er viktig i mange relasjoner i loven. For en rekke erstatningsposter er de nærmere beregningsspørsmål knyttet opp mot konstateringstidspunktet. Påført tap skal beregnes fra konstateringstidspunktet og frem til oppgjørstidspunktet jf. andre ledd ovenfor. Erstatning for ikke-økonomisk tap (jf. §§ 3-6 og 3-7) skal beregnes fra konstateringstidspunktet og fremover. For ménerstatning innebærer dette at skadelidtes alder på konstateringstidspunktet blir bestemmende for innslaget i tabellen som bestemmer erstatning (Vedlegg 4 til Utmålingsforskriften). Definisjonen i loven er basert på den legaldefinisjonen som befinner seg i någjeldende yrkesskadeforsikringslov § 5. Det et meningen at den praksis som har utviklet seg vedrørende tolkningen av ysfl. § 5 skal være relevant for forståelsen av konstateringstidspunktet i det nye lovforslaget. I den nye bestemmelsen er det lagt til et alternativt vilkår i legaldefinisjonen: Konstateringstidspunktet kan også være knyttet til et begrep om ulykke. Konstateringstidspunktet vil i praksis ofte falle sammen med en ulykkeshendelse som har notoritet. Begrepet «ulykke» er identisk med det ulykkesbegrepet som er etablert i forsikringsretten. Hvor personskaden kommer som følge av en plutselig og uforutsett hendelse, er det tidspunktet for denne hendelsen som skal legges til grunn som konstateringstidspunkt.

Hvor det ikke foreligger et slikt markert ulykkestidspunkt, kan konstateringstidspunktet i stedet fikseres til et av de tidspunkt som er regnet opp i åttende ledd. Alternativet knyttet til første legebesøk vil være mest praktisk ved skader som resulterer i sykdom for skadelidte. Alternativet under bokstav c er aktuelt blant annet ved yrkesskader. Melding til arbeidsgiver er i slike tilfeller sidestilt med melding til selskapet, jf. forsikringsavtaleloven § 19-9, idet melding til forsikringstaker ved kollektive forsikringer som yrkeskadeforsikring er sidestilt med melding til forsikringssselskapet.

I niende ledd gis en allminnelig hjemmel for utarbeidelse av forskrift som kan bestemme de nærmere nivåene under utmålingen av personskadeerstatning. Denne lovbestemmelsen gir egentlig tilstrekkelig fullmakt til utformingen av alle de reglene som fremgår av forskriften. Samtidig bør viktige veivalg for utmålingen stå i formell lov, mens den nærmere utmålingen av et erstatningsbeløp best reguleres i forskrift. Det er derfor i tillegg til den alminnelige forskriftshjemmelen tatt med en rekke særskilte forskriftshjemler i de enkelte bestemmelser. Utvalget har funnet at det gir størst klarhet dersom forholdet mellom lovtekst og forskriftstekst noen steder er adressert i forbindelse med de enkelte bestemmelser.

§ 3-2 Inntektstaperstatning til voksne

(1) Erstatning for tap i fremtidig erverv utmåles med utgangspunkt i skadelidtes årsinntekt. Med årsinntekt menes skadelidtes pensjonsgivende inntekt til og med 19 G i det året skaden ble konstatert, i året før eller et senere år. Erstatningen fastsettes med utgangspunkt i det høyeste av disse beløpene etter tabell i forskrift gitt av Kongen. Arbeidsinntekt i utlandet og vesentlig utbytte fra selskap som åpenbart er vunnet ved arbeid før konstateringstidspunktet regnes som årsinntekt.

(2) Har skadelidte tilknytning til arbeid eller utdanning på konstateringstidspunktet eller i året før, skal årsinntekten ikke settes lavere enn 5 G. Skadelidte med pensjonsgivende inntekt eller tilsvarende inntekt over 1 G i det aktuelle år skal anses å ha tilknytning til arbeid. Det samme gjelder personer som har faktisk omsorg for egne barn yngre enn 6 år på konstateringstidspunktet eller i året før.

(3) I erstatningen gjøres fradrag for uføredekninger under pensjonsordninger som helt eller delvis er betalt av skadelidtes nåværende eller tidligere arbeidsgiver. Er skadelidte fylt 57 år på konstateringstidspunktet, ytes erstatning for tap av mulighet til avtalefestet pensjon.

(4) Har skadelidte bare tapt deler av sin inntektsevne, reduseres erstatningen tilsvarende, idet utmålingen tar hensyn til skadelidtes muligheter for å skaffe seg inntekt som med rimelighet kan ventes på bakgrunn av evner, utdanning, praksis, alder og muligheter for omskolering. Erstatningen kan utmåles for et begrenset tidsrom regnet fra oppgjørstidspunktet jf. § 3-1 fjerde ledd.

(5) Har skadelidte ingen tilknytning som nevnt i andre ledd, eller leder reglene i første og andre ledd til et økonomisk resultat som er åpenbart urimelig jf. § 3-9, skal erstatningen fastsettes med utgangspunkt i skadelidtes antatte gjennomsnittlige inntektsnivå uten skaden de nærmeste årene etter konstateringstidspunktet. Erstatningen skal utmåles etter tabeller fastsatt i forskrift med mindre særlige grunner taler for en skjønnsmessig utmåling. Hvor det vil være åpenbart urimelig å ta utgangspunkt i årsinntekten etter første ledd for hele tapsperioden, kan det tas utgangspunkt i annen årsinntekt for en del av perioden.

Merknader til § 3-2:

Bestemmelsen i første ledd utgjør en sentral regel om beregning av standardisert erstatning. Pensjonsgivende inntekt refererer til folketrygdlovens bruk av begrepet, som igjen henviser til skattelovens regler om personinntekt. I kjernen av begrepet ligger et krav om at inntekten er vunnet ved arbeid. Av loven går det frem at det legges til grunn det inntektsår som ga høyest inntekt for skadelidte av de aktuelle år som er oppregnet i lovforslagets § 3-2 første ledd. Hensikten er å sikre at det legges til grunn et inntektsår som er representativt for skadelidtes inntektsevne. Regelen om «et senere år» i første punktum in fine er særlig myntet på sykdomstilfeller. Det kan ved sykdommer som langsomt forverrer skadelidtes helsetilstand gå flere år fra konstateringstidspunktet til det blir aktuelt å påbegynne en prosess for å få erstatningsbetaling. Årsinntekten skal måles i et antall G som så legges til grunn når man går inn i tabellen i Utmålingsforskriftens vedlegg 1. Dette fremgår ikke av selve lovteksten, men derimot av Utmålingsforskriften § 2-1 første ledd. En rekke andre mer tekniske spørsmål knyttet til hvilke tidspunkt som skal legges til grunn og hvordan tabellen skal anvendes forutsettes regulert i forskrift, se forslaget til Utmålingsforskrift § 2-1

I første ledds tredje punktum er det gitt en særregel for å inkludere i årsinntekten to former for inntekt som ikke er pensjonsgivende. Regelen skal for det første inkludere inntekt opptjent og beskattet i utlandet under lovens begrep om årsinntekt. EØS-rettens krav til ikke-diskriminering (jf. EØS-avtalen art. 4) gjør at det må ytes erstatning også basert på annet enn pensjonsgivende inntekt i folketrygdlovens forstand. Derfor skal «arbeidsinntekt i utlandet» kvalifisere for årsinntekt. Denne formuleringen er ment å fange opp både utenlandske og norske statsborgere som ikke skatter til Norge eller er medlemmer av det norske trygdesystemet. Regelen fanger også inn inntekt opptjent og beskattet i utlandet som kommer i tillegg til ordinær pensjonsgivende inntekt i Norge. Det er her som ellers bruttoinntekten som danner grunnlaget for årsinntekt. Slike skadelidte skal som alle andre ha erstatning for sin tapte inntektsevne, og her som ellers skal det bygges på skadelidtes inntektshistorikk. Der er bare arbeidsinntekten som gir uttrykk for personlig evne og som er rammet av skaden. Inntekter av investert kapital skal her som ellers holdes utenfor grunnlaget for årsinntekt.

Regelen om at «vesentlig aksjeutbytte» kvalifiserer for årsinntekt er myntet på eiere av aksjeselskap som har organisert virksomheten slik at deres arbeidsvederlag kommer i form av aksjeutbytte. Formålet bak regelen er i første rekke å verne næringsdrivende som har organisert virksomheten sin på samme måte som den skadelidte i Messel (Rt. 2004 s. 1816).

Det tas ikke sikte på å verne ordinære arbeidstakere som har en liten aksjepost i egen bedrift. Ordet «vesentlig» innebærer derfor en kvalifikasjon som skiller mellom disse to gruppene. Rettsvilkåret «vesentlig» skal derfor tolkes slik at det kreves at skadelidte har en vesentlig del av sin inntekt fra aksjeutbytte. Andelen av inntekten skal være minst 25 %. De skadelidte har på vanlig måte tvilsrisikoen for at vilkår for erstatning er oppfylt. Det er dermed opp til skadelidte å skaffe bevis for at deres utbytte av aksjeselskapet reelt er et arbeidsvederlag og dermed er inntekt vunnet ved arbeid. Den nærmere beregningen av årsinntekt i disse tilfellene er regulert i forskriftens § 2-1 tredje ledd, jf. også merknadene til Utmålingsforskriften.

Bestemmelsen i andre ledd inneholder vilkår for å kvalifisere for en erstatning basert på en brutto årsinntekt på 5 G – såkalt «standarderstatning». For å kvalifisere for standarderstatning etter andre ledd må skadelidte som hovedregel ha tilknytning til arbeid eller utdanning på konstateringstidspunktet. I tillegg skal det være kvalifiserende å ha hatt slik tilknytning i året før skaden konstateres. Dette er nødvendig for at kvalifikasjonsregelen skal korrespondere med regelen om hvilken årsinntekt som er bestemmende for erstatningsnivået, jf. § 3-2 første ledd. Full korrespondanse blir det likevel ikke, fordi andre ledd ikke tar hensyn til eventuell tilknytning til arbeid eller utdanning etter at skaden er inntrådt, jf. regelen i § 3-2 første ledd om at inntektsfastsettelsen kan bygge på «et senere år». Skadelidte kan ikke bygge på et senere år enn konstateringsåret, og heller ikke på den resterende tiden av det året da skaden ble konstatert. Dersom et slikt tidspunkt var bestemmende for kvalifiseringen for 5 G, kunne det innby skadelidte til å forsøke å tilpasse seg utmålingsreglene etter at skaden er konstatert, f.eks ved å starte på et utdanningstiltak. Generelt bør reglene ikke åpne for slik tilpasning, og skjæringspunktet for relevant tilknytning er derfor satt til konstateringstidspunktet.

Kriteriet «tilknytning til arbeid» er et kvalifikasjonskriterium egnet til å utelukke fra standarderstatningen de skadelidte som ikke har inntektsevne innenfor det ordinære arbeidslivet. Vilkåret om tilknytning til arbeid er oppfylt i alle tilfeller hvor skadelidte er i et ansettelsesforhold med løpende inntekter eller provisjonsbaserte inntekter på konstateringstidspunktet eller i løpet av året før. Videre omfattes alle som har tilknytning til arbeid i egenskap av å være selvstendig oppdragsgiver (frilanser) eller næringsdrivende. Når det gjelder tilknytning til arbeid, vil kravet om 1 G i pensjonsgivende inntekt i et av de aktuelle årene utgjøre et tilstrekkelig krav til tilknytning. Dette følger av bestemmelsens andre punktum. I særlige tilfeller kan det legges til grunn at skadelidte har «tilknytning til arbeid» uten å ha vært i arbeid på konstateringstidspunktet eller å ha tjent 1 G i konstateringsåret eller i året før. Et eksempel er unge på arbeidsmarkedstiltak i tiden før de har opptjent rett til arbeidsledighetstrygd. Kriteriet antas å måtte utvikles og utdypes nærmere av domstolene, se om dette punkt 5.5.4.2.1 foran.

Rettsvilkåret «tilknytning til utdanning» er ment å fange opp skadelidte som er tatt opp ved en skole eller utdanningsinstitusjon på konstateringstidspunktet eller har vært det i året før dette tidspunktet. Studenter og skoleelever er altså i alminnelighet omfattet av standarderstatningen gjennom dette vilkåret. Rettsvilkåret «utdanning» skal presiseres slik at det bare omfatter skoler og utdanningsinstitusjoner som har et siktemål om å utvikle kompetanse for inntektsgivende arbeid. For vurderingen av hvilke utdanningstilbud som ellers kvalifiserer etter denne regelen, vil det være retningsgivende hvorvidt utdanningen gir rett til studielån. Vilkårene for slik rett følger av Lov om utdanningsstøtte av 3. juni 2005 nr. 37 § 4 med tilhørende forskrifter.1 Formuleringen «tilknytning til utdanning» vil fange inn en rekke grupper som har en viss tilknytning til arbeidslivet, fordi de er engasjert i utdanningstiltak med tanke på attføring. Den omstendighet at skadelidte har avbrutt sin utdanning i tiden før konstateringstidspunket skal ikke ekskludere fra standarderstatning, jf. at utdanningstiltak i konstateringsåret frem til konstateringstidspunktet og året før kan påberopes. Det må likevel settes grenser for hvilke utdanningstiltak som kan bringe skadelidte innenfor standarderstatningen. Et minstekrav til tilknytning til utdanning er at skadelidte i den aktuelle tidsperioden har gjort et reelt forsøk på å skaffe seg en utdannelse. Som en retningslinje for hva som kreves nevnes at sammenhengende skolegang i tre måneder eller annen utdanningsaktivitet av tilsvarende varighet og intensitet vil være tilstrekkelig, se nærmere punkt 5.5.4.2.4 foran.

I andre ledd tredje punktum er det gitt en spesialbestemmelse om hjemmearbeidende personer med barn under skolepliktig alder. Denne gruppen av skadelidte skal omfattes av standarderstatningen, mens andre som arbeider hjemme ikke anses å ha tilstrekkelig tilknytning til arbeid. Tanken bak regelen er at den som er hjemmeværende med barn kunne ha vært i arbeid hadde det ikke vært for omsorgsoppgaven med barnet. At en potensiell skadelidt velger å være hjemme for å ta seg av barn bør da ikke ekskludere vedkommende fra standarderstatningen. På bakgrunn av formålet med regelen må den tolkes slik at det kreves både rettslig og faktisk omsorg for barn som ikke har begynt på skolen på konstateringstidspunktet eller i året før. Regelen gjelder bare skadelidtes egne barn som omfattes av rettslig fostringsplikt etter barneloven. En bestemor eller annen slektning som passer barnet kan dermed ikke kvalifiseres for standarderstatning via denne regelen. Skadelidte må i tillegg ha hoveddelen av omsorgen for barnet på dagtid, jf. formålet bak regelen. Er barnet i barnehage eller får barnet på dagtid hovedsakelig faktisk omsorg fra dagmamma eller fra en slektning, oppfyller ikke forelderen vilkåret. Hensynet bak regelen er at skadelidte skal kunne velge å være hjemme med barn under skolepliktig alder uten at dette forringer muligheten til å få standarderstatning. For å få en skarp grense for når regelen får anvendelse, er grensen satt ved barnets sjette fødselsdag. Skadelidte må altså ha omsorg for et barn som er fem år eller yngre på konstateringstidspunktet eller i året før. Hvis skaden skjer i desember, når barnet nettopp er fylt 7 år, vil forelderen likevel kunne være kvalifisert for erstatning. Dette fordi barnet var yngre enn 6 år i kalenderåret før skaden skjedde. Tidsrommet er strukket så langt ut for å gi skadelidte en rimelig tidsfrist for å komme seg ut i arbeid eller utdanning.

Av tredje ledd første punktum fremgår det at det skal gjøres fradrag i erstatningen for utbetalinger fra tjenestepensjonsordninger. Dette fradraget gjøres på individuell basis. Forskjellene mellom hvilke pensjonsutbetalinger ulike grupper av skadelidte får, er så store at det ikke finnes hensiktsmessig eller rettferdig å standardisere fradraget, se den omfattende redegjørelsen for dette spørsmålet i punkt 5.3.3. Fradraget omfatter pensjoner hvis premie helt eller delvis er betalt av arbeidsgiver. Bare pensjonsutbetalinger fra pensjonsordninger der premien er fullt ut er finansiert av skadelidte faller utenfor fradragsregelen. Ordninger som delvis er finansiert av skadelidtes arbeidsgiver omfattes av fradraget, også om arbeidsgivers andel av finansieringen er liten. Fradraget omfatter både individuelle og kollektive pensjonsordninger. Engangsutbetalinger er ikke gjenstand for fradrag, heller ikke om de fyller samme funksjon som pensjonsordninger, se om dette punkt 5.3.4.4 foran.

I tredje ledd andre punktum er det gitt en særskilt hjemmel for erstatning for tap av muligheter til å ta ut avtalefestet pensjon (AFP). En skadelidt som på konstateringstidspunktet var i slik posisjon at han eller hun med sannsynlighet ville ha tatt ut avtalefestet pensjon, skal ha erstattet dette tapet. Regelen skal i første rekke hindre at skaden medfører et urimelig bortfall av skadelidtes AFP. Av denne grunn er det satt et vilkår om at skadelidte er eldre enn 57 år på konstateringstidspunktet, for å sikre den gruppen som med størst sikkerhet ellers vil gå glipp av en betydelig økonomisk fordel som følge av skaden. Det alminnelige kravet til sannsynlighetsovervekt må likevel være oppfylt, og her er et naturlig vurderingstema om skadelidtes arbeidssted på konstateringstidspunktet hadde AFP-ordning og hvor vanlig det i den aktuelle bransje er for 57-åringer å stå i bedriften til fylte 61 år, for så å utta AFP enten ved fylte 62 år eller senere. Bestemmelsens formulering må tolkes i lys av alminnelige erstatningsrettslige regler. Det kreves dermed alminnelig årsakssammenheng mellom ansvarshendelsen og et økonomisk tap som skyldes tap av mulighet til AFP. Erstatningen utmåles til en sum som tilsvarer størrelsen av dette økonomiske tapet.

I fjerde ledd fastsettes at erstatningssummen skal reduseres forholdsmessig dersom skadelidte bare delvis har fått redusert sin ervervsevne. Det opereres her med et økonomisk begrep om ervervsuførhet som bygger på en rent matematisk beregning av det økonomiske resultatet av skadelidtes inntjeningsevne før og etter skaden. Beregningsmåten er den samme som er lagt til grunn i trygderetten og for øvrig i rettspraksis som følger någjeldende regler for erstatningsutmåling. Beregningsmåten skal anvendes selv om skadelidte omskolerer seg til et bedre betalt yrke, slik at erstatningsbeløpet av den grunn blir lite, se om dette punkt 5.7.3 foran. Hvis skadelidte omskoleres til et bedre lønnet yrke, skal merinntekt etter endt omskolering ikke gå til fradrag i erstatningen. Inntektstapet som påløper frem til skadelidte har kunnet tiltre ny stilling skal erstattes uten hensyn til slik eventuell senere merinntekt. Også når det gjelder skadelidtes tapsbegrensningsplikt skal gjeldende rett videreføres. Skadelidte må derfor tåle et fradrag i erstatningen tilsvarende den restarbeidsevne han eller hun har. Fradrag kan etter omstendighetene gjøres selv om skadelidte ikke utnytter sin restarbeidsevne slik regelen forutsetter. Slik motiveres skadelidte for å utnytte sin restarbeidsevne. Kravene til skadelidtes tapsbegrensning skal være de samme som etter gjeldende rett.

Bestemmelsen i fjerde ledd siste punktum henviser til § 3-1 fjerde ledd og gjelder fremtidig tidsbegrenset tap. Regelen klargjør at systemet i første og andre ledd med de tilhørende standardiserte summene i tabellene kan fravikes dersom skadelidtes tap er tidsbegrenset. Adgangen til slik utmåling er nødvendig for at skadelidte skal kunne få full erstatning, hverken mer eller mindre. Det er ikke satt noen spesielle vilkår for at retten kan velge å utmåle en tidsbegrenset erstatningssum. Det gjelder derfor verken noen øvre eller nedre tidsmessig grense for erstatning for fremtidig tidsbegrenset tap. Rettsanvenderen må ut fra en alminnelig bevisvurdering skjønne over hvor lang den fremtidige tapsperioden vil bli. Eksempler på situasjoner der fremtidig inntektstap kan være tidsbegrenset, er omskolering til en like godt eller bedre betalt stilling, medisinsk rehabilitering med svært gode prognoser og avklart varighet av forsinkelse mht. skolegang. Samtidig følger det av systemet at inntektstap som har ubestemt varighet, men med sannsynlighet vil vare lenger enn 10 år, lett oppfattes som varig tap som skal erstattes etter tabellen.

Dersom det er på det rene at erstatningen ikke vil bli beskattet, kan utmålingen ved tidsbegrenset tap bygges på tabellene via en «tilbakeregningsmetode» jf. henvisningen til § 3-1 fjerde ledd andre punktum og punkt 4.7. Metoden går ut på at man tar utgangspunkt i antall år det midlertidige tapet antas å påløpe. Samme antall år brukes til å til å telle antall år fra tabellens endepunkt – for inntektstap 67 år – og nedover i aldersangivelsen. På denne måten kan man i tabellen finne den kapitaliserte verdien av det aktuelle årstapet og bruke dette som grunnlag for utmålingen. Metoden for slik tilbakeregning ved inntektstap er nærmere beskrevet i punkt 5.8.2.5 foran. Det vises for øvrig til merknadene til § 3-1 fjerde ledd foran.

I femte ledd foreslås en viktig unntaksregel som skal fungere som en «sikkerhetsventil» mot urimelige utslag av standardiseringen. Bestemmelsen må ses i sammenheng med den generelle sikkerhetsventilen i § 3-9, og kan ses som en spesiell variant av denne. Regelen skal i første rekke kunne fange inn spesielle tilfeller som ikke er forutsett av lovgiver. Regelen kommer til anvendelse uavhengig av om det er skadelidte eller skadevolder som er utsatt for et resultat som er «åpenbart urimelig». I punkt 5.6.5 foran er det gitt eksempler på tilfeller hvor unntaket bør få anvendelse. Terskelen for at regelen skal bringes til anvendelse skal normalt være at urimeligheten tilsvarer en forskjell i inntekt som tilsvarer 3 G, se om dette punkt 5.6.2 foran. Denne antydningen av en terskel viser at det langt fra er kurant å få lagt til grunn en annen inntekt enn den som følger av første ledd. Det vil bare være aktuelt i de helt spesielle unntakstilfeller, jf. kravet om at det økonomiske resultatet av utmålingen vil fremstå som «åpenbart urimelig». Antydningen knyttet til 3 G skal ikke gis anvendelse i relasjon til standarderstatningen basert på en stipulert årsinntekt på 5 G. Skadelidte løftes etter loven inntil 4 lønnstrinn, og dette lovgivervalget skal ikke kunne elimineres ved hjelp av unntaksregelen.

Rettsvirkningen av at utmålingen basert på første og andre ledd er åpenbart urimelig, er at utmålingen skal skje på annen måte. Utmålingen skal likevel primært skje ved at man tar utgangspunkt i en av tabellene som er inntatt som vedlegg til forskriften. Rettsanvenderens skal da skjønne over hvilken inntekt skadelidte ville ha hatt de nærmeste år dersom skaden ikke hadde inntruffet. Med «de nærmeste år» skal forstås et tidsrom på 3-6 år etter konstateringstidspunktet. Slik låses fastleggingen av grunnlaget for inntektsberegningen til et tidspunkt i rimelig tid etter konstateringstidspunktet. Skadelidte som er kvalifisert for unntaksregelen skal ikke mer enn andre skadelidte kunne påberope seg fremtidig inntektsutvikling. Også for slike skadelidte skal de beregninger av erstatning som er lagt inn i tabellene være det primære grunnlaget for erstatningsutmålingen. Rettsanvenderen har likevel frihet til å tilpasse erstatningsutmålingen skjønnsmessig etter å ha tatt utgangspunkt i tabellene eller å bygge på en helt individuelt beregnet erstatningsutmåling. I denne prosessen kan rettsanvenderen også finne veiledning i regelen om et tillegg i erstatningen som kompensasjon for lav trygdedekning, jf. Utmålingsforskriften § 2-1 sjette ledd og Vedlegg 5 til forskriften. Det siste er særskilt aktuelt hvor skadelidte ikke har varig opphold i Norge, se om problemstillinger som reises i den forbindelse punkt 5.6.6 foran. Den øvre grensen for erstatningen; basert på at utmålingen skal ta utgangspunkt i maksimalt 19 G i årsinntekt, jf. første ledd, gjelder også i relasjon til unntaksregelen. Skadelidte kan derfor ikke via § 3-2 femte ledd jf. § 3-9 oppnå høyere erstatning enn det som følger av tabellen. Dersom en skadelidt som får erstatning basert på årsinntekt på 18 G kan bevise at denne erstatningssummen er åpenbart urimelig, kan erstatningen oppjusteres til taket som bygger på en årsinntekt på 19 G.

Det skal gjelde et skjerpet beviskrav for en påstand om at skadelidte ville ha hatt en annen og bedre inntekt enn det som følger av den standardiserte utmålingen. På dette punktet er gjeldende rett videreført jf. blant annet Stutteri (Rt. 2010 s. 584, avsnitt 45 jf. avsnitt 61). Det skjerpede beviskravet tilsvarer det som annetsteds i lovforslaget er benevnt som «klar sannsynlighetsovervekt». I dette ligger et noe større krav til beviset for en påstand enn den normale terskel som følger av det alminnelige overvektsprinsipp.

Av femte ledd fremgår det videre at erstatningsberegningen skal skje på samme måte for de skadelidte som ikke er kvalifisert for standarderstatningen fordi de ikke har tilknytning til arbeid eller utdanning. Også for denne gruppen vil det være behov for en noe mer individualisert erstatningsberegning, likevel slik at rettsanvenderen i minst mulig grad bør forlate de grunnleggende utgangspunkter for erstatningsutmålingen. Den skadelidte skal derfor plasseres i tabellen innenfor intervallet 1-4 G i årslønn. På samme måte som for alternativet «åpenbart urimelig» er det den hypotetiske inntekt 3-6 år etter konstateringstidspunktet som legges til grunn. Likeens gjelder et skjerpet beviskrav for skadelidtes inntekt dersom skaden tenkes borte. Utmålingsspørsmålene for denne gruppen er drøftet foran i punkt 5.5.4.3.

I femte ledd andre punktum er gitt en særbestemmelse for tilfeller hvor skaden bare rammer en del av skadelidtes ervervsevne en viss periode. Denne situasjonen oppstår hvor skadelidte på konstateringstidspunktet oppebærer høy inntekt, men hvor han bare kan påregne å ha denne inntekten noen år. Et praktisk eksempel er eliteidrettsutøvere (fotballspillere, alpinister etc.), som må regne med å finne seg et annet yrke når de når en alder av 35-40 år. Dette nye yrket vil ofte være dårligere betalt enn det yrket skadelidte har på konstateringstidspunktet, blant annet fordi en del skadelidte i denne kategorien ikke har en utdannelse å falle tilbake på når de ikke lenger er i et yrke som krever ungdom. Om skadelidte faktisk vil ha en slik inntektsutvikling må av gjøres ut fra en alminnelig bevisvurdering som bygger på en prognose om fremtiden. For skadelidte med en slik hypotetisk inntektsutvikling må erstatningsutmålingen tilpasses, likevel slik at den standardiserte utmåling ikke forlates. Samtidig må det være en viss terskel for å kunne legge til grunn en slik erstatningsutmåling basert på to ulike inntektsnivå. Terskelen for å fravike det standardiserte systemet skal være like høy som ellers, det kreves at resultatet eller ville ha blitt åpenbart urimelig jf. terskelen som er etablert i forbindelse med unntaksregelen i § 3-2 femte ledd (og for øvrig § 3-9). Erstatningen skal utmåles ved først å finne det antall år skadelidte ville ha blitt værende i høyinntektsyrket og «tilbakeregne» samme antall år med utgangspunkt i det antall G skadelidte hadde i inntekt på konstateringstidspunktet. Metoden for å tilbakeregne er nærmere beskrevet under merknadene til § 3-1 fjerde ledd første punktum foran. For de resterende antall år frem til fylte 67 år skal det så tilbakeregnes med utgangspunkt i en lavere inntekt, mest praktisk 5 eller 6 G. Deretter skal de to erstatningssummene regnes sammen. En nærmere beskrivelse av denne utmålingsoperasjonen er gitt i punkt 5.8.5. En særvariant av denne formen for tidsbegrenset tap er tilfeller hvor skaden bare påfører skadelidte et tap for den perioden han ville ha hatt høy inntekt, slik situasjonen var i Stakkeland (Rt. 2004 s. 8). Slike tilfeller kjennetegnes av at skaden kun umuliggjør den aktiviteten som dannet grunnlaget for den høye inntekten, typisk idrettsaktivitet på høyt nivå. Skadelidte kan likevel utføre annet arbeide med ordinær avlønning. I slike tilfeller skal det bare betales erstatning for differansen mellom den hypotetiske høye inntekt og den faktiske inntekt i den perioden skadelidte ville ha hatt høy inntekt. Slike utregninger vil vanskelig kunne bruke tallmaterialet fra tabellen i Vedlegg 1, idet denne bygger på forutsetninger om et trygdefradrag som ikke er aktuelt når skadelidte ikke mottar trygd. Beregningen av erstatning kan i disse tilfellene gjøres med støtte i tabellen i Vedlegg 2, som ikke har innbakt et trygdefradrag. Tallmaterialet i denne tabellen kan ved anvendelse av tilbakeregningsmetoden gi et godt grunnlag for erstatningsberegningen. Rettsanvenderen bør imidlertid hele tiden utøve et kritisk skjønn over hvorvidt tabellen i Vedlegg 2 gir riktig erstatning i disse tilfellene. Nærmere om dette i punkt 5.8.5.4 foran.

§ 3-3 Inntektstapserstatning til barn

(1) Har skadelidte på konstateringstidspunktet ikke fylt 19 år, ytes erstatning for tap i erverv etter paragrafen her.

(2) Inntektstap frem til og med det året skadelidte fyller 21 år, erstattes med et antall G som regulert i tabell i forskrift gitt av Kongen. Erstatning er betinget av at skadelidte er påført en medisinsk invaliditet på minst 10 %.

(3) Inntektstap etter det året skadelidte fyller 21 år erstattes etter § 3-2 og utmåles dette året. Inntekten uten skaden settes til 6 G, som regulert i forskrift gitt av Kongen. Er skaden konstatert det året skadelidte fyller 17, 18 eller 19 år, kan utmålingen avventes til det året skadelidte fyller 24 år. Er det åpenbart at skadelidte er 100 % varig ervervsufør, kan erstatningen likevel fastsettes tidligere. Skadevolder kan når som helst oppfylle sin betalingsforpliktelse ved å betale en erstatning som om skadelidte er 100 % varig ervervsufør. Fremskutt oppgjør etter tredje eller fjerde punktum er betinget av samtidig oppgjør av merutgiftserstatning etter § 3-4 tredje ledd, og av hjemmearbeidserstatning jf. § 3-5 og ménerstatning jf. § 3-6, med lovens høyeste erstatning.

(4) Skadevolder eller dennes representant plikter å gi skadelidte særskilt melding om rett til oppgjør etter tredje ledd, det året skadelidte fyller 19 år. Varslet skal sendes skriftlig der det foreligger kontaktinformasjon hos skadevolder eller i folkeregisteret, og i andre tilfeller meddeles ved offentlig kunngjøring.

(5) Har skadelidte inntekt over 6 G på konstateringstidspunktet eller i året før, kan skadelidte som alternativ til utmåling etter paragrafen her kreve erstatning etter § 3-1 andre ledd og § 3-2.

(6) Ved varig medisinsk invaliditet til og med 25 %, kan skadelidte alternativt kreve erstatningen fastsatt til en engangserstatning etter tabell i forskrift gitt av Kongen. Erstatningen reduseres forholdsmessig ved lavere varig medisinsk invaliditet enn 25 %. Det gis ikke erstatning etter leddet her ved lavere medisinsk invaliditet enn 5 %. Kravet må fremmes innen skadelidte fyller 16 år, likevel senest 5 år fra konstateringstidspunktet. Velges oppgjør etter leddet her, skal postene hjemmearbeidserstatning jf. § 3-5, merutgiftserstatning jf. § 3-4 og ménerstatning jf. § 3-6 gjøres opp samtidig.

(7) Har skadelidte barn et tidsbegrenset tap, skal erstatningen utmåles individuelt med utgangspunkt i reglene for fremtidig tap så langt de passer jf. § 3-1 fjerde ledd første punktum jf. samme bestemmelses andre ledd.

Merknader til § 3-3:

Merknader til første ledd. Bestemmelsen angir anvendelsesområdet for barneerstatningen. Begrepet «barneerstatning», som brukes i utredningen, må forstås i teknisk forstand, og som en kontrast til skadelidte som omfattes av Inntektstapmodellen i lovutkastets § 3-2. Bakgrunnen for denne presiseringen er at den nye regelen om barneerstatning i § 3-3 også omfatter unge voksne. Det fremgår ved at aldersgrensen er satt til 19 år. For å omfattes av modellen må skadelidte være yngre enn 19 år på konstateringstidspunktet. Det er dermed ikke lenger skadehandlingstidspunktet, sml. Løff I (Rt. 2008 s. 1336), som er det avgjørende skjæringstidspunktet. Begrepet «konstateringstidspunktet» skal forstås som andre deler i lovteksten, se utredningens punkt 5.2.4.6. I tillegg til å definere personkretsen, angir første ledd in fine hvilket dekningsformål den har. Det er å erstatte skadelidtes inntektstap, hvilket følger av uttrykket «erstatning for tap i erverv». Erstatning for tapt livsutfoldelse reguleres ikke i § 3-3, men etter lovutkastets § 3-6. Denne separeringen av postene er i tråd med det generelle modulbaserte systemet i de nye reglene om utmåling av personskadeerstatning (se også systemet i Utmålingsforskriften). Avgrensningen av dekningsformålet til kun å gjelde inntektstap, gjelder alle delene av paragrafen, og dermed både tofase-modellen og valgfrihetsmodellen. Bestemmelsen er ment å være uttømmende, sml. passusen «ytes erstatning … etter bestemmelsen i paragrafen her». Dette følger implisitt av det nye systemet generelt, og særregler som § 3-3 femte ledd spesielt, men understrekes for å unngå tolkningstvil.

Merknader til andre ledd første punktum. Bestemmelsen innleder regelen om overgangserstatning (også kalt fase 1-erstatning), som utgjør første del av tofase-modellen. Begrepet «overgangserstatning» er ikke helt presist, men markerer at man befinner seg i en fase frem til det skal skje et nytt oppgjør (fase 2). Terminologien er på denne måten ment å fange inn sentrale trekk ved tofase-modellens struktur. Den fremtrer i sin helhet når leddet her leses i sammenheng med tredje og fjerde ledd, se merknadene nedenfor. Overgangserstatningen i andre ledd omhandler erstatning for barns inntektstap frem til og med det året de fyller 21 år. Innledningsordet «Inntektstap» er satt inn dels av språkhensyn og dels av pedagogiske hensyn, for å tydeliggjøre hvilket dekningsformål bestemmelsen har, sml. merknaden til første ledd. Det tidsmessige virkeområdet er angitt som «frem til og med det året skadelidte fyller 21 år». Det bør merkes at perioden her er knyttet til hele år, og ikke den dagen skadelidte fyller 21 år. Uttrykket «til og med» er tatt inn for å klargjøre at bestemmelsen også skal dekke hele det inntektstapåret skadelidte fyller 21 år – og ved det gjøre det klart at fase 2-erstatningen i tredje ledd starter der denne fase 1-erstatningen slutter. Overgangserstatningen tar først og fremst sikte på å erstatte tapte inntekter i ungdomsårene, men regelen er utformet slik at den også kompenserer for inntekter hos unge voksne. Det er utformet en standardisert regel (sjablongregel), der skadelidte tilkjennes en erstatning som angitt i Utmålingsforskriften § 3-1, se merknadene nedenfor.

Andre ledd andre punktum stiller et minstekrav til medisinsk invaliditet, som må være minst 10 %. Retten til overgangserstatning er dermed betinget av at skadelidtes medisinsk invaliditet er 10 % (eller høyere). Ved lavere invaliditetsgrader enn 40 % reduseres erstatningen etter en graderingsregel, som av lovtekniske hensyn er forankret i Utmålingsforskriften. Der er også aldersjusteringen regulert. Selv om barneerstatningsordningen generelt tar avstand fra å bruke medisinsk invaliditet som fundament for utmålingen, er den benyttet her fordi arbeid i ungdomsårene (sommerjobber, bi-jobber mv.) for denne alderskategorien ofte er fysisk preget, se den generelle utredningen foran. For de unge voksne som har inntekter over en viss grense (6 G), gjelder det imidlertid unntaksregler, se merknaden til femte ledd. For å ha rett til overgangserstatning etter andre ledd, er det imidlertid ikke noe vilkår at den medisinske invaliditeten er varig. Også de ikke-varige skader kan dermed gi rett til inntektstaperstatning. Det gjelder et årsakskrav på vanlig måte, sml. formuleringen «er påført». I dette ligger at en medisinsk invaliditet på minst 10 % må være forårsaket av ansvarshendelsen. Har skadelidte en inngangsinvaliditet vil denne i seg selv ikke være relevant for vurderingen av minste-invaliditetskravet (men en tidligere skade kan gjøre skadelidte mer utsatt/mottakelig for en merskade, hvilket det må tas hensyn til, sml. sårbarhetsprinsippet), se ellers utredningens punkt 6.5.2.6.

Merknader til tredje ledd første punktum. Bestemmelsen innleder regelen om fase 2-erstatningen. Den skal utmåles for perioden fra og med det året barnet fyller 22 år, og starter dermed der overgangserstatningen slutter. Dermed unngås det tidsmessige «hull og lakuner» i systemet. Endepunktet for fase 2-erstatningen er det året skadelidte fyller 67 år, i tråd med utgangspunktet for beregningen av inntektstaperstatning for andre (voksne) skadelidte. Samkjøringen med Inntektstapmodellen (voksenerstatningen) fremgår ved henvisningen til § 3-2, som er presisert i merknadene foran. Utmålingen blir noe annerledes fordi unge uføre i dag får 2,48 G i uføretrygd. Trygdefradraget er derfor satt til 48,5 %. Dette er nærmere regulert i forskrift, se også neste avsnitt. Bestemmelsen i tredje ledd første punktum angir også hovedregelen om oppgjørstidspunktet, som er fastsatt til det året skadelidte fyller 21 år, jf. uttrykket «fastsettes dette året» i bestemmelsens in fine. Bestemmelsen er ment å gi partene en oppfordring til da å gjøre opp siste del av inntektstaperstatningen, jf. ordet «fastsettes», men uten at det er knyttet særskilte sanksjoner til et senere oppgjørstidspunkt. Regelen har i så måte preg av å være en «bør»-regel, hvilket er begrunnet i behovet for en fleksibilitet. Det har sammenheng med at realskaden må ha stabilisert seg, og at skadelidte også forutsettes å kunne få tid på seg til å gjennomgå tilstrekkelige/hensiktsmessige tiltak i forhold til arbeidslivet (yrkesrettet attføring, for eksempel arbeidsutprøving). Nødvendigheten av dynamikk i denne sammenhengen gjenspeiles også i de særreglene som er nedfelt i tredje punktum, se straks nedenfor. Mellom fase 1 og fase 2 forutsettes det at saken ligger «fryst» i en form for venteperiode, til den tas opp til sluttoppgjør i fase 2. Dersom det i denne ventetiden inntrer nye omstendigheter som kan være egnet til å svekke den varige ervervsevnen, kan det skape tvil om hvor mye av den samlede ervervsuførheten som er forårsaket av ansvarshendelsen. De etterfølgende årsaksfaktorene kan være ansvarsbetingende (for eksempel en ny trafikkulykke) eller hendelige begivenheter (for eksempel fritidsulykke eller sykdom). Som nevnt forlates ikke det materielle grunnvilkåret om årsakssammenheng, men det legges opp til at man – ved etter tofase-modellen – som hovedregel skal se bort fra etterfølgende forhold, med mindre de åpenbart har redusert skadelidtes ervervsevne. Dermed ivaretas skadevolders krav på vern, gjennom særregler med omvendt bevisbyrde og et skjerpet beviskrav, jf. lovutkastet § 3-1 fjerde ledd 2.-4. punktum. Den nærmere utformingen av bevisreglene bør overlates til rettspraksis. Det er foretatt kapitalisering, der fordelen ved å få tapet erstattet før det er oppstått er hensyntatt.

Tredje ledd andre punktum fastsetter hvilken inntekt som skal legges til grunn uten skaden. For barn som omfattes av tofase-modellen er inntektsnivået uten skaden satt til 6 G, etter en kombinasjon av empiriske og normative overveielser som er beskrevet foran i utredningen. Bakgrunnen for denne beløpsfikseringen av den hypotetiske inntekten uten skaden, er at skadelidte barn ikke har noen inntektshistorikk – hvilket nettopp særkjenner et viktig trekk ved barneerstatningssakenes «natur». I likhet med fordelingen mellom lov- og forskriftsnivå ellers, er den matematiske operasjonaliseringen av dette utgangspunktet vist i en aldersjustert tabell, som er tatt inn i Utmålingsforskriften. Se forskriftsmerknadene nedenfor. Inntektsnivået med skaden er dels bygget inn i den standardiserte summen, som legger til grunn fradrag for trygdedekning 48,5 %. Spørsmål om reduksjon av erstatning på grunn av restarbeidsevne må fastsettes etter de alminnelige reglene, se merknadene til lovutkastets § 3-2 fjerde ledd foran.

Tredje ledd tredje punktum omhandler tilfeller der skadelidte tilhører den øvre aldersgruppen, men som likevel er innen for virkeområdet (19-årsgrensen) etter bestemmelsens første ledd. Bestemmelsen gir en spesialregulering av oppgjørstidspunktet for skadelidte som fyller 17, 18 eller 19 år på konstateringstidspunktet. Også ved vurderingen av ervervsevnen for denne gruppen av unge voksne, er det behov for stabilisering av realskaden og utprøving i forhold til arbeidsliv, som beskrevet foran i merknaden til tredje ledd første punktum. Derfor er oppgjørstidspunktet forskjøvet for denne gruppen, likevel slik at det er en ytre grense det året skadelidte fyller 24 år. Det er imidlertid ikke noe i veien fr å gjøre opp saken før dette tidspunktet, forutsatt at man da har et forsvarlig grunnlag – så langt mulig – til å fastsette ervervsevnen, jf. uttrykket «kan utmålingen avventes til …».

Tredje ledd fjerde punktum hjemler det første unntaket fra de beskrevne utgangspunktene under tofase-modellen, og omhandler det såkalte «åpenbart»-unntaket. Dette regulerer oppgjørstidspunktet for de sakene hvor det er åpenbart at skadelidte er helt uten ervervsevne. Det er ikke tilstrekkelig med en midlertidig arbeidsuførhet; bestemmelsen gjelder situasjoner der skadelidte er varig 100 % ervervsufør, jf. uttrykket «100 % varig ervervsufør». Varighetsbegrepet skal forstås på samme måte som ved inntektstaperstatning til voksne, se punkt 5.8.2 foran. Ordet «åpenbart» er satt inn for å markere at det gjelder et skjerpet beviskrav, i tråd med regelens formål er å fange inn de tilfellene hvor skadeomfanget er så betydelig at det fremstår som åpenbart at skadelidte er helt uten ervervsevne. Dette vil være tilfellet i en rekke av fødselsskadesakene, for eksempel der skadelidte har fått hjerneskader som følge av oksygensvikt. Eksempler kan også hentes fra annet enn pasientskadeområdet. Barnet kan for eksempel ha blitt utsatt for en meget alvorlig trafikkulykke, og blitt påført både tverrsnittsskader og hjerneskader. I slike tilfeller er det ingen grunn til å måtte avvente siste del av oppgjøret til skadelidte fyller 21 år. Bestemmelsen anviser derfor et forskuttert oppgjørstidspunkt, sml. formuleringen «kan erstatningen … fastsettes tidligere». At man her står overfor et unntak følge av tofase-modellens system og sammenhengen med bestemmelsens forutgående andre ledd, men er tydeliggjort ved markøren «likevel».

Tredje ledd femte punktum forankrer det andre unntaket, om skadevolders betingede «utkjøpsadgang». Grunnforutsetningen er at skadevolder gjør opp inntektstapet som om skadelidte er 100 % varig ufør, se presiseringen i bestemmelsens sluttformulering. Man står med andre ord overfor en betinget utkjøpsmulighet, også betegnet som skadevolders «release»-adgang. På den nevnte grunnforutsetningen, kan skadevolder «når som helst» innfri betalingsforpliktelsen. Dette er dermed ikke bundet opp til en bestemt frist slik som etter valgfrihetsmodellen (se sjette ledd nedenfor). Skadevolder kan derfor benytte release-adgangen også midt i eller mot slutten av ventetiden, det vil si i avventingsperioden mellom fase i og fase 2.

Tredje ledd sjette punktum bestemmer at hjemmearbeidstap etter § 3-5 og ménerstatning etter § 3-6 skal gjøres opp samtidig og med lovens høyeste erstatning, dersom barneerstatningsoppgjøret blir fremskutt etter tredje eller fjerde punktum. Fremskutt oppgjør er likeledes betinget av samtidig oppgjør av erstatning for merutgifter etter § 3-4 tredje ledd andre punktum (pleie- og omsorgserstatning), som i utgangspunktet skal gjøres opp med 2G. Dette er lovens normalordning. Partene, både skadelidte og skadevolder, har imidlertid adgang til å bevise seg ut av «2 G»-erstatningen på vanlig måte. Bestemmelsen i tredje ledd sjette punktum gir med andre ord en betinget rett til å kunne foreta et fremskutt oppgjør, hvor også rettsvirkningen er uttrykkelig angitt i lovteksten. Formålet med bestemmelsen er å sikre at man oppnår de effektivitetsgevinster som er bakgrunnen for regelen om fremskutte oppgjør; uten en slik regel ville flere poster kunne blitt stående uoppgjort og til hinder for at partene kunne legge saken bak seg. Når forutsetningen er at hjemmearbeidserstatningen og ménerstatningen skal gjøres opp etter lovens høyeste erstatning, er det ut fra målsettingen om å styrke og sikre skadelidte barns erstatningsvern. For merutgiftene følger det allerede av § 3-4 tredje ledd andre punktum at det som hovedregel skal tilkjennes «2 G»-erstatning, og regelen i § 3-3 tredje ledd sjette punktum har derfor bare selvstendig betydning i forhold til at posten må gjøres opp samtidig. De øvrige merutgiftene skal også her utmåles individuelt, på vanlig måte. Selv om det ikke er en betingelse at de øvrige merutgiftene gjøres opp samtidig, antas partene lettere å kunne komme til enighet som følge av at det fremskutte oppgjøret også inkluderer hjemmearbeidserstatning, ménerstatning og pleie- og omsorgserstatning.

Fjerde ledd inneholder reglene om varsling, som skal sikre at skadelidte faktisk får sluttoppgjør i fase 2. Bestemmelsens første punktum hjemler selve pliktregelen. Den går ut på at skadevolder eller dennes representant må gi skadelidte en særskilt melding om at han eller hun har rett til oppgjør etter tredje ledd (= fase 2-erstatningen). Ordet «plikter» understreker at man her står overfor en «skal»-regel, se rett nedenfor. Med «skadevolder» menes skadevolder personlig, og med «hans representant» skal her forstås dem som trer inn i den personlige skadevolders sted slik som et ansvarlig forsikringsselskap eller oppgjørsselskap. Representantbegrepet skal her forstås i vid betydning, slik at det også omfatter tilfeller der staten trer inn (jf. blant annet voldsoffererstatningsordningen og pasientskadesystemet ved Norsk pasientskadeerstatning, NPE). Med «særskilt melding» menes at meldingen skal inneholde informasjon som spesifikt og tydelig informerer (påminner) skadelidte om at vedkommende har rett til oppgjør ved fase 2. Det vil si som hovedregel da skadelidte fyller 21 år, senest da skadelidte fyller 24 (etter særregelen om de eldre barna). Selve varselet skal imidlertid sendes tidligere, og er satt til det året skadelidte fyller 19 år. Varslingsplikten er dermed ikke oppfylt ved å informere skadelidte på et tidligere tidspunkt.

Andre punktum anviser visse formkrav. Normalordningen er at varselet skal sendes skriftlig til skadelidte, forutsatt at det foreligger kontaktinformasjon om vedkommende i hos skadevolder eller dennes representant eller i folkeregisteret. For å oppfylle varslingsplikten, må skadevolder sende rekommandert brev. Andre alternativ gjelder tilfeller der slik kontaktinformasjon ikke foreligger, for eksempel fordi skadelidte har flyttet uten å gi melding om det til folkeregisteret. Skadevolder har også her en varslingsplikt. Dersom skadevolder etter rimelige undersøkelser ikke har funnet kontaktinformasjon om skadelidte, skal varsel gis ved offentlig kunngjøring i minst én landsdekkende avis. Kunngjøringen skal opplyse om hvem et erstatningskrav skal rettes mot (for den aktuelle skadehendelsen), og om foreldelsesfristens lengde – innen rammen av de til enhver tid gjeldende regler om personvern, se utredningen punkt 6.5.3.4 Varslingsregelen har karakter av å være en ordensregel, idet det ikke utløser materielle eller prosessuelle sanksjoner om den ikke overholdes, se punkt 6.5.3.7 foran.

For effektivt å sikre at skadelidte varsles i praktisk viktige tilfeller, har Utvalget foreslått en endring i de særlige foreldelsesreglene i forsikringsavtaleloven § 8-6 og § 18-6. Etter disse bestemmelsene foreldes krav på erstatning under forsikring senest 10 år etter at et forsikringstilfelle inntraff. Dersom et krav er meldt til forsikringsselskapet før det er foreldet, foreldes kravet tidligst seks måneder etter at sikrede eller skadelidte har fått skriftlig melding om at foreldelse vil bli påberopt. Foreldelsesfristen forlenges ikke etter disse bestemmelsene dersom det er gått mer enn 10 år fra kravet ble meldt. Utvalget har foreslått at 10-årsgrensen utvides til 30 år hva gjelder barns krav om erstatning etter § 3-3. Mange skadesaker gjøres opp under forsikringer. Når barn skades vil imidlertid en grense på 10 år ikke være tilstrekkelig for å ivareta skadelidtes behov for å unngå at kravet foreldes før skaden er moden for oppgjør i fase 2. En grense på 30 år vil ivareta både skadelidtes og skadevolders interesser på en balansert måte.

Femte ledd gir en spesialregulering for de situasjonene hvor skadelidte rent faktisk har inntekter på konstateringstidspunktet eller i året før som overstiger 6 G, det vil si det fikserte beløpet i tredje ledd andre punktum. Bestemmelsen opererer med to relevante perioder for denne vurderingen: konstateringstidspunktet eller året før konstateringstidspunktet. Disse utgjør alternativer, jf. ordet «eller». Skadelidte har bevisbyrden for en påstand om et slikt forhøyet inntektsgrunnlag. Det må foretas en alminnelig sannsynliggjøring (overvektsprinsippet), basert på en fri bevisvurdering. Rettsvirkningen av at skadelidte oppfyller vilkårene, er at inntektstaperstatningen kan utmåles etter lovutkastets §§ 3-1 andre ledd og 3-2. Det vil si at beregningen av påført inntektstap skjer konkret og individuelt, jf. henvisningen som her blir til lovutkastets § 3-1 andre ledd første punktum, jf. første ledd bokstav a (inntektstap). At bestemmelsen kun omhandler påført tap, fremgår av lovuttrykket «tiden frem til oppgjørstidspunktet» i § 3-1 andre ledd første punktum. I tråd med prinsippene for individuell utmåling, gjøres det fradrag for offentlige ytelser, jf. henvisningen fra § 3-1 andre ledd andre punktum til § 3-1 femte ledd. Det vises til merknadene foran der disse bestemmelsene er omtalt. Tydeliggjøringen av at man her står overfor en særregel – hvilket implisitt understreker at tofase-modellen er normalordningen ved barneerstatning – er fremhevet i selve lovteksten ved uttrykket «som alternativ til utmåling etter paragrafen her».

Sjette ledd første punktum innleder den såkalte valgfrihetsmodellen. Også her står man overfor en betinget valgfrihet, idet den forutsetter oppfyllelse av bestemte vilkår. Inngangskriteriet er at skadelidtes varige medisinske invaliditet er 25 % eller mindre, hvilket ligger i uttrykket «til og med 25 %». Dette definerer selve anvendelsesområdet for bestemmelsen, som kun gjelder de mindre og mer moderate skadene. Utmålingen er nærmere regulert i Utmålingsforskriften, hvor systemet er som følger: Utgangspunktet for beregningen tas i situasjonen hvor skadelidte er 25 % medisinsk invalid, jf. tabellen i § 3-3 første ledd. Ved lavere medisinsk invaliditet graderes erstatningen etter tabellen i § 3-3 andre ledd, se om dette merknadene til Utmålingsforskriften § 3-3.

Om bakgrunnen for denne avgrensningen av skadesituasjoner, se utredningens punkt 6.5.4.1. Skadelidte er gitt en valgfrihet – en opsjon til å ta oppgjør etter en modell basert på medisinsk invaliditet som hovedfundament for utmålingen. For både å synliggjøre at man her står overfor en valgfrihet som tilkommer skadelidte (ikke skadevolder), og at modellen er noe annet enn lovens normalordning med en tofase-modell, benyttes uttrykket «kan skadelidte alternativt kreve …». Velger skadelidte å bruke denne muligheten, tilkjennes en engangserstatning, og som kommer i stedet for erstatning etter andre og tredje ledd. Engangserstatningen er nærmere fastsatt i Utmålingsforskriften § 3-3. Denne er kommentert nedenfor, under forskriftsmerknadene. Andre punktum hjemler en graderingsregel for lavere medisinsk invaliditet enn 25 %. Erstatningen reduseres ved lavere invaliditetsgrader, og etter en modell som av lovtekniske hensyn er inntatt i Utmålingsforskriften § 3-3. Mens den øvre invaliditetsgrensen er angitt i første (og andre) punktum, oppstilles det en nedre invaliditetsgrense i tredje punktum. Den setter som minstekrav at skadelidte har en invaliditet på minst 5 %. Selv om det ikke sies uttrykkelig, gjelder det også her et implisitt varighetskrav. Fjerde punktum stiller visse tidsmessige krav. Det settes tidsmessige rammer for når skadelidte må fremme et krav om oppgjør etter valgfrihetsmodellen. Et slikt krav må fremsettes innen 5 år fra konstateringstidspunktet, og med det året skadelidte fyller 16 år som absolutt grense. Skadelidte som er 16, 17 eller 18 år på konstateringstidspunktet kan ikke velge oppgjør etter denne bestemmelsen, se punkt 6.5.4. Bestemmelsen angir ingen bestemte formkrav, og det er tilstrekkelig at kravet om slik oppgjørsmåte formidles med vanlig brev (likestilt med dette er blant annet e-post). I dette ligger at en muntlig meddelelse til skadevolder eller dennes representant ikke er tilstrekkelig, men det er på den annen side ikke krav om at kravet formidles ved rekommandert postsending.

Sjette ledd siste punktum bestemmer at dersom skadelidte velger oppgjør etter valgfrihetsmodellen, skal man samtidig også gjøre opp merutgifter etter lovutkastets § 3-4, hjemmearbeidstap etter § 3-5 og tapt livsutfoldelse (ménerstatningen) etter § 3-6. Formålet med bestemmelsen er å oppnå de gevinstene som er beskrevet med tidlig oppgjør for skadelidte, avlastning av tofase-systemet mv.

Syvende ledd gjelder barn som har et tidsbegrenset inntektstap. I slike tilfeller skal utmålingen følge regelen i § 3-1 fjerde ledd. Her kan utmålingen ta utgangspunkt i tabellen for inntektstap, raden for årsinntekt 6 G. Dette er særlig aktuelt hvor skadelidtes utdannelse blir forsinket. Bruk av tilbakeregningsmetoden kan i så fall være aktuell, se merknadene til § 3-1 fjerde ledd første punktum. I andre tilfeller bør rettsanvenderen konstatere at reglene for fremtidig tap standardisert i tabeller rett og slett ikke passer, jf. ordlyden «så langt mulig» i § 3-1 fjerde ledd. Dette gjelder særlig hvor et barn i alderen 16–19 år blir skadet og går glipp av innbringende sommerjobber og annet arbeid i et år eller to fremover. Her bør erstatningsutmålingen ta utgangspunkt i hva skadelidte kunne ha forventet av inntekt og utmåle erstatning for det tap som kan bevises med sannsynlighetsovervekt. Ved slik midlertidig skade kan det forekomme at den skadelidte på tidspunktet har et påført tap. I så fall kan rettsanvenderen utmåle en erstatning for tidsbegrenset tap som skal dekke både påført og fremtidig tap. For å klargjøre dette, er det i lovteksten tatt med en henvisning til § 3-1 andre ledd, se siste punktum in fine.

§ 3-4 Merutgiftserstatning

(1) Erstatning for skade på person skal dekke nødvendige og rimelige merutgifter som følge av ansvarshendelsen.

(2) Rent medisinske behov erstattes ikke ut over skadelidtes egenandel, med mindre det foreligger særlige grunner. For behandlingsformer som er medisinsk akseptert, men med uavklart effekt for skadelidte, kan merutgifter ved å prøve behandlingen dekkes i den utstrekning dette finnes rimelig. Merutgifter ved velværebehandlinger og behandlingsformer som ikke er medisinsk akseptert, dekkes ikke etter paragrafen her.

(3) Erstatning til skadelidte med behov for hjelp til å oppnå selvstendighet, uavhengighet og trivsel kan ytes på et høyere nivå enn det offentlige tilbudet. Har skadelidte som nevnt i første punktum varig og omfattende pleie- og omsorgsrelaterte behov, erstattes fremtidige årlige merutgifter med 2 G. Dette gjelder likevel ikke om skadelidte sannsynliggjør at årstapet er høyere enn 2 ½ G, eller skadevolder sannsynliggjør at årstapet er lavere enn 1 ½ G. Erstatningen fastsettes da individuelt etter tredje ledd første punktum jf. første ledd.

(4) Ved utmåling etter første ledd, andre ledd, tredje ledd første og siste punktum gjøres fradrag for offentlige ytelser etter § 3-1 femte ledd.

(5) Rent sosiale behov dekkes ikke etter paragrafen her.

(6) Hvor erstatningen dekker gjennomsnittlige fremtidige årlige merutgifter, skal utmålingen skje etter forskrift gitt av Kongen.

Merknader til § 3-4:

Bestemmelsens første ledd innleder utkastets forslag til regel om merutgiftserstatning. Første ledd er alminnelig regel og utgjør hovedbestemmelsen om merutgiftserstatning, og anviser generelle kriterier for utmålingen. Lovens systematikk er ment å fremheve dette, ved at de alminnelige utmålingsprinsippene er tatt inn først i paragrafen. Uttrykket «Erstatning for skade på person» viderefører dagens formuleringsmåte, og klargjør at det er merutgifter relatert til personskadesaken som reguleres.

Bestemmelsen tilsikter en kodifisering av avgrensningskriteriet «nødvendig og rimelig», som er det sentrale uttrykket i første ledd. I dag er avgrensningskriteriet ulovfestet og hovedsakelig utviklet i rettspraksis. Begrepet innebærer en presisering av prinsippet om full erstatning, og gir dette grunnleggende utmålingsprinsippet et konkretisert innhold ved utmåling av merutgiftserstatning. Utkastets første ledd viderefører reglene om en konkret og individuell utmåling, men med klarere angivelse av det rettslige avgrensningskriteriet. Det er ikke tilsiktet noen realitetsendring på dette punkt. Begrepet «nødvendig og rimelig» har et relativt meningsinnhold, og avhenger blant annet av hva slags merutgift man står overfor.

Uttrykket «som følge av» uttrykker vilkåret om årsakssammenheng. Det kreves faktisk og rettslig årsakssammenheng mellom ansvarshendelsen (se merknaden til lovutkastets § 3-1 foran) og realskaden, og denne må ha medført merutgifter. Dersom skadelidte har plager fra før ansvarshendelsen, og som medfører for eksempel behov for behandlinger, vil det bare de økte behandlingsutgiftene som følge av merskaden som utløse rett til merutgiftserstatning, sml. prinsippet i Kåsa (Rt. 2000 s. 441). Det samme gjelder der skadelidte på grunn av etterfølgende, ikke-ansvarsbetingende hendelser (for eksempel sykdom, etterfølgende fritidsulykke) får økte lidelser som medfører en økning av utgiftene. Heller ikke for denne delen er vilkåret om skaderelaterte merutgifter oppfylt, sml. prinsippet i Ask (Rt. 2010 s. 1547). Ved anvendelsen av uttrykket «som følge av», kan rettsanvenderen derfor måtte skille mellom ulike deler av skadebildet. Innholdet i årsakskravet må fastlegges ut fra rettspraksis, juridisk teori og andre rettskilder.

Bestemmelsens andre ledd gjelder erstatning til dekning av rent medisinske behov og utgifter til ulike typer behandlinger, og er en presisering av den generelle bestemmelsen i første ledd. Den er plassert tidlig i bestemmelsen, fordi dekning av utgifter til legehjelp, samt utgifter til fysioterapi og andre typer behandlingsformer, gjelder et betydelig volum av personskadesakene. Det nevnes allerede her at det forutsetningsvis ligger til grunn at dekning av utgifter forutsetter at behandlingen er medisinsk akseptert, hvilket følger av sammenhengen med andre og tredje punktum, se rett nedenfor. Den klare hovedregelen er her at begrepet «nødvendig og rimelig» – ved dekning av rent medisinske behov – i utgangspunktet er sammenfallende i erstatningsretten og velferdsretten, hvilket innebærer at skadelidte som hovedregel ikke kan kreve erstatning (supplementsytelse) på et høyere nivå enn på de offentlige ytelsene. Den praktiske konsekvensen av dette er at skadelidte i utgangspunktet bare kan kreve dekning av egenandelen. Til dette kommer følgende presisering: Ikke all dekning av rent medisinske behov kan kreves dekket av det offentlige, slik som dekning av smertestillende midler. For slike merutgifter vil skadelidte kunne kreve erstatning, innen rammen av det «nødvendige og rimelige». Fra hovedregelen om sammenfallende behovsstandarder, finnes det et unntak hvor det offentlige tilbudet er helt utilstrekkelig, sml. presiseringen i Psykolog (Rt. 2003 s. 1358). Skadelidte vil da også innenfor dekningsområdet for medisinske behov, kunne kreve erstatning fra den ansvarlige skadevolderen. Dette er presisert gjennom lovtekstformuleringen «med mindre det foreligger særlige grunner», jf. punktumets siste del. Denne unntaksregelen kommer bare til anvendelse i spesielle tilfeller, hvilket er markert ved kvalifikasjonskravet «særlige grunner». Her vil det først og fremst være relevant å vurdere det kvantitative ytelsesnivået, men også velferdstilbudets kvalitative side vil etter omstendighetene kunne spille inn i vurderingen.

Det finnes et bredt spekter av behandlingstyper, og hvor utgiftene forbundet med behandlingen i varierende grad nyter erstatningsrettslig vern. De tiltak som nyter vern etter andre ledd, er «behandlingsformer som er medisinsk akseptert, men med uavklart effekt for skadelidte», det vil si tiltak med forbedrende eller vedlikeholdende effekt. Dette kan dreie seg om blant annet behandling hos fysioterapeut eller kiropraktor, som kan ha slike positive effekter – alt etter skadens egenart. Det beror på en juridisk vurdering å ta stilling til lovens vurderingstema, og hvor medisinsk fagkyndige vil være sentrale premissleverandører. Rettspraksis gir flere eksempler på at domstolene (med henvisning til medisinsk sakkyndige) har ansett eksempelvis fysikalsk behandling som en terapiform skadelidte med fordel kan anvende tidlig i sykdomsforløpet – mens de mer langvarige behandlingene ikke alltid er medisinsk indisert, sml. blant annet Ask (Rt. 2010 s. 1547). Effektvurderingen må skje helt konkret, der rettsanvenderen må differensiere mellom ulike typer behandlingsformer og deres individuelle effekt på skadelidte. Det ligger innebygget en dynamikk i denne vurderingen, ved at den også må ta hensyn til ny medisinsk anerkjent forskning. Den foreslåtte bestemmelsen er ment å gi skadelidte rett til dekning av også vedlikeholdende behandlinger, herunder lindrende behandlinger. Det er på dette punkt tilsiktet en viss tilbygging til – og utvidelse av – gjeldende rett. For å kunne kreve erstattet merutgifter til lindrende behandling, er det imidlertid en forutsetning at skadelidte har et kvalifisert behov for smertedemping. Her vil det spille inn om behandlingen har slik lindrende effekt at den er egnet til å opprettholde livskvalitet, for eksempel ved kroniske smertetilstander, men uten at dette er et absolutt vilkår for at merutgiften skal nyte erstatningsvern. Videre er det grunn til å presisere at behandlingen må ha en av de nevnte positive effekter i forhold til skadelidtes helsetilstand; det er ikke et vilkår for dekning at behandlingen bidrar til å redusere det økonomiske tapet (for eksempel øke restarbeidsevnen). Dersom behandlingen også bidrar til å redusere selve tapet, vil imidlertid dette kunne spille inn som et moment i den konkrete utmålingen. Er vilkårene for dekning oppfylt, kan erstatning tilkjennes på et høyere nivå enn det offentlige tilbudet. Det nærmere innholdet i denne behovsstandarden må overlates til rettspraksis.

Skadelidtes utprøvingsadgang er også blitt uttrykkelig formulert i lovtekstutkastet, se andre ledd andre punktum. Uttrykket fanger inn at skadelidte har en utprøvingsadgang, innen rammen av det nødvendige og rimelige (jf. første ledd). En forutsetning er at behandlingsformen generelt er medisinsk akseptert. Ordlyden knytter an mot begrepet «akseptert», for ved det å oppstille et kvalifikasjonskrav – men uten at dette skal oppfattes så strengt som eksempelvis kriteriet «medisinsk anerkjent». Målestokken her er det som aksepteres av norske sykehus. Dette vil for eksempel inkludere visse former for akupunktur, men ekskludere slikt som «Lightening»-behandling. Når uttrykket «medisinsk akseptert» benyttes her, er det også tilsiktet at vurderingen må skje i lys av nyere forskning, for dermed å fange inn behovet for kursjusteringer. Forutsatt at vilkåret for dekning er oppfylt, er man over i den konkrete utmålingen. Her er det oppstilt et rimelighetskriterium, jf. uttrykket «i den utstrekning dette finnes rimelig». Det avgrenser i hvilken utstrekning skadelidte kan kreve erstattet merutgiftene til å utprøve behandlingen i den utstrekning dette finnes rimelig. Ordet «rimelig» er først og fremst et utmålingskriterium, men vil også kunne fungere som et kvalifikasjonskrav for overhodet å ha en utprøvingsadgang; er betinget av at det er en rimelig utsikt til bedring. Rimelighetskriteriet kan dermed ha en dobbel funksjon, ved å opptre både som utmålingsmoment og som vilkår for erstatning. I den konkrete utmålingen står man overfor en form for forholdsmessighetsbetraktning. I proporsjonalitetsvurderingen vil behandlingsformens aksepterte effekter, kostnader og lengden på utprøvingsperioden være sentrale elementer. Avveiningen må imidlertid gjøres konkret og individuell – i likhet med det som gjelder for vilkåret om «medisinsk akseptert». Det er grunn til å påpeke en viktig nyanse i perspektivet for vurderingen: Mens drøftelsen av inngangskriteriet «medisinsk akseptert» først og fremst er rettet mot hvorvidt tiltaket etter sin art anses å kunne gi en helseeffekt, har vurderingen av erstatningsvernets grenser et tydeligere fokus på effekten for den konkrete skadelidte, som ofte først kan avdekkes etter en viss utprøvingstid.

Det er her avgrenset mot velværebehandlinger, samt behandlingsformer som ikke er medisinsk aksepterte, se andre ledd tredje punktum. Uttrykket «behandlingsformer som ikke er medisinsk akseptert» innebærer en avgrensning mot de rent eksperimentelle behandlingene. Denne avgrensningen er dels begrunnet med at slike dekninger er vanskelige å forene med det sentrale legislative hensynet om gjenopprettelse i erstatningsretten, og dels ut fra hensynet om å ivareta skadevolders interesser. En viss avgrensning er også påkrevd i et bredere samfunnsmessig – herunder samfunnsmedisinsk – perspektiv. En ubegrenset dekningsadgang kunne være forbundet med uheldige effekter, slik som utviklingen av avhengighetsforhold til terapeut og økt sykeliggjøring. Avgrensningen mot velværebehandlinger har også en legislativ forankring i mer systemorienterte hensyn. Det er tilstrebet en klargjøring av grensegangene mellom de ulike postene i det modulbaserte systemet. Skulle velværebehandlinger vært erstatningsmessige, måtte den ut fra sitt dekningsformål vært adressert til ménerstatningen. Erstatningsregelen i lovutkastet § 3-6 åpner imidlertid ikke for å tilkjenne en høyere erstatning der skadelidte har et behov for velværebehandlinger. Derfor vil det ikke være treffende å henvise dekningen av slike omkostninger til ménerstatningsbestemmelsen. Dette fremgår klart av ordlyden, jf. passusen «… dekkes ikke etter paragrafen her» i lovutkastet § 3-4 femte ledd.

Bestemmelsens tredje ledd presiserer begrepet «nødvendig og rimelig» (jf. første ledd), og kodifiserer behovsstandardene for dekning av medisinske behov, sosialmedisinske behov og rent sosiale behov/fritidsbehov, se lovutkastets tredje ledd første punktum. Det vises til vises til redegjørelsen foran i punkt 7.5, hvor de tre dekningsformålene med glidende overganger er beskrevet. Det er heller ikke her tilsiktet noen realitetsendring, og innholdet i de tre behovsstandardene og begrepet «nødvendig og rimelig» må fastlegges – og videreutvikles – gjennom rettspraksis.

Tredje ledd første punktum regulerer skadelidte rett til erstatning til dekning av sitt behov for selvstendighet, uavhengighet og trivsel. Dette omhandler dermed sosialmedisinske behov. Som eksempel kan nevnes tilfeller der skadelidte har behov for erstatning for å kjøpe en spesialtilpasset bil for å kunne komme ut av institusjon og reise på kafé med venner – for dermed å opprettholde et sosialmedisinsk fungeringsnivå. Erstatning kan da ytes på et høyere nivå enn for de offentlige ytelsene, hvilket skaper rom for en erstatning (supplementsytelse).

Tredje leddandre punktum omhandler den delstandardiserte erstatningen til dekning av fremtidige pleie- og omsorgsrelaterte behov, og gir en presisering av den generelle bestemmelsen i tredje ledd første punktum (som igjen er en presisering av den overordnede hovedregelen i første ledd). Disse bestemmelsene er derfor presiseringer av hverandre, ut fra tanken om å gi begrepet «nødvendig og rimelig» et stadig mer konkretisert innhold for denne typen merutgifter. Den sentrale målgruppen for standardiseringsmodellen er skadelidte med de mest omfattende skadene («storskadene»), for eksempel ved tverrsnittsskader eller multitraumer. Inngangskriteriet er at skadelidte har et «varig og omfattende behov» for hjelp til å få dekket sine sosialmedisinske behov. Varighetskravet skal forstås som i andre deler av lovutredningen. Det er i tillegg et vilkår at hjelpebehovet er «omfattende». Utvalget har bevisst valgt en skjønnsmessig formulering, for å gi bestemmelsen den tilsiktede fleksibiliteten. Samtidig har Utvalget tilstrebet å gi vilkåret et konkretisert innhold, dels gjennom de generelle presiseringene og eksemplene som er gitt foran i utredningen, og dels gjennom forskriftsregulering. I Utmålingsforskriften er virkeområdet for pleie- og omsorgsmodellen klargjort gjennom å gi en kasuistisk, ikke-uttømmende veiledning, der dette er knyttet an mot skadesituasjoner i den medisinske invaliditetstabellen. Ved vurderingen skal det særlig legges vekt på om skadelidtes tilstand faller inn under den medisinske invaliditetstabellens punkt 1.9.6 eller 1.9.7 (hodeskader), eller punktene 2.5.1 og 2.5.2 (tverrsnittsskader). I kjernen av bestemmelsens virkeområde er for eksempel skadelidte med lammelser i armer og ben (tetraplegikere), som er i en særstilling hva gjelder pleie- og omsorgsrelaterte behov. Med intakt kognitiv funksjon har de stort potensiale i forhold til deltagelse i arbeid og fritidsaktiviteter, men er avhengig av omfattende praktisk støtte. Uttrykket «varig og omfattende pleie- og omsorgsrelaterte behov» er imidlertid ment å fange inn behovet for individuelle vurderinger til enhver tid, som også kan innebære at blant annet paraplegikere omfattes. Det vil si skadelidte som har mistet førlighet i bena (men ikke i armene). Modellen åpner dermed for at også denne gruppen av skadelidte – etter omstendighetene – kan omfattes av «2 G»-erstatningen. Forutsetningen er imidlertid at skadelidte oppfyller det generelle vilkåret om å ha blitt påført «varige og omfattende pleie- og omsorgsrelaterte behov». Dette kan tenkes der skadelidte er påført tilleggsskader – for eksempel en hjerneskade – slik at hjelpebehovet for den aktuelle paraplegikeren nærmer seg behovsnivået for skadelidte i tetraplegiker-gruppen. Skadelidte kan for eksempel ha armfunksjon som i det vesentlige er intakt, men hvor tap av førlighet i bena sammen med andre, vesentlige tilleggsproblemer vanskeliggjør selvstendig deltagelse i utdanning, arbeid og fritidsaktiviteter. Skoland (Rt. 1993 s. 1547) gir et eksempel på en sak med et sammensatt skadebilde, og som ville vært inkludert i den foreslåtte modellen.

Det er imidlertid ikke tilsiktet å gi standardiseringsmodellen et så vidt anvendelsesområde, at den fanger inn skadelidte med et mindre behovsnivå. Som eksempel kan nevnes en skadelidte som har mistet et ben, fordi behovsnivået her er langt mindre enn de tilfellene som Utvalget har bygget modellen med «2 G»-erstatning over. Fra høyesterettspraksis gir skadelidte i Stokstad (Rt. 1996 s. 958) er veiledning for når man er utenfor modellen. Skadelidte var lam fra livet og ned, men klarte å betjene en manuell rullestol. Skadene og behovet blir slik beskrevet i dommen: «Hun er blitt varig lam fra brystet og ned, men kan bruke armene. Hun er rullestolbruker og må i dag bruke korsett for å holde overkroppen oppreist. Det er sannsynlig at hun i fremtiden vil kunne mestre flere funksjoner enn i dag etter å ha gjennomgått opptrening, som blant annet vil innebære et institusjonsopphold på 6-8 måneder i ungdomsårene. Det er regnet med at hun vil kunne bo i egen bolig, men hun vil hele livet ha behov for hjelp og pleie.» (s. 958). Stokstad fikk tilkjent 50 000 kroner i pleie- og omsorgserstatning, som med en kpi-justering utgjør ca. 67 600 i 2010-kroner (= ville kvalifisert for unntak, idet standarderstatningen ville gitt kvalifisert overdekning). Flertallet mente at 50 000 kroner ville dekke en assistent i ¼ stilling. En skadelidt som Stokstad ville falle utenfor den foreslåtte standardiseringsmodellen – både fordi hun ikke ville oppfylt inngangskriteriene (anvendelsesområdet) og fordi størrelsen på selve merutgiften ville bringe henne over i unntaket med individuell utmåling. Det bemerkes imidlertid at Stokstad at ville ha blitt omfattet av standardiseringsmodellen dersom hun hadde hatt tilleggsskader som beskrevet rett foran. Et annet eksempel fra rettspraksis er LF-2002-804. En mann nesten 36 år gammel mann ble påført varig skade av ryggmargen. Skaden er motorisk komplett under skadenivå C4, men skadelidte har delvis bevart følesans. Han mangler funksjon i armer og bein, og har blant annet forstyrret vannlatings- og tarmfunksjon. Skadelidte har nedsatt pustekapasitet, og må ha pustehjelp om natten. Som følge av skadene er han sterkt hjelpetrengende, og må ha hjelp til tilnærmet alle dagliglivets gjøremål.

Saken representerer et grensetilfelle, men hvor man befinner seg innenfor anvendelsesområdet for standardiseringsmodellen. Skadelidte her anses med andre ord for å ville oppfylle vilkåret om «varig og vesentlig behov». Den nærmere operasjonaliseringen av tallstørrelsene for ulike aldersgrupper, er fastsatt i Utmålingsforskriften og tabellverket der. Dekningsfeltet for bestemmelsen er «fremtidige pleie- og omsorgsutgifter», som kan omfatte behov for hjelp til for eksempel assistenter, se utdypingen rett nedenfor. Begrepet «pleie- og omsorgsrelaterte behov» er videre enn rent medisinske behov, som etter den klare hovedregelen er det offentliges ansvarsområde (ikke rom for supplementsytelse, i form av erstatning). Begrepet «pleie- og omsorgsrelaterte behov» dekker typisk merutgifter til pleieassistenter, bolig og transport. Begrepet «pleie- og omsorgsrelaterte behov» er imidlertid snevrere enn begrepet «selvstendighet, uavhengighet og trivsel», som er overbegrepet. Som en konsekvens av dette kan skadelidte derfor ha rett til erstatning etter den videre bestemmelsen i tredje (sammenholdt med første ledd), med andre ord i tillegg til standarderstatningen etter fjerde ledd. Det kan for eksempel dreie seg om engangsutgifter til dekning av boligbehov.

Tredje ledd tredje punktum hjemler unntakene fra «2 G»-erstatningen. Den første delen av bestemmelsen omhandler unntaket for kvalifisert underdekning, som gjelder der det fremtidige «årstapet er høyere enn 2 ½ G». Regelen om kvalifisert overdekning er tilsvarende formulert i bestemmelsens tredje punktum, som rommer situasjoner det fremtidige «årstapet er lavere enn 1 ½ G». At man her er over i unntakene, følger av lovens system, men er fremhevet ved markøren «likevel ikke». For begge unntaksreglene er det sentrale vurderingstemaet knyttet til selve det økonomiske tapet, ikke selve realskaden. For å kunne anvende unntakene må derfor de pleie- og omsorgsrelaterte utgiftene avvike fra 2 G med minst ½ G, enten nedad eller oppad. Ordet «årstapet» tydeliggjør at det er den årlige pleie- og omsorgsrelaterte utgiften som er avgjørende, og ikke den totale pleie- og omsorgsrelaterte kostnaden. I begrepet det fremtidige «årstapet» ligger det også at det skal legges til grunn en gjennomsnittsbasert beregning, ikke enkeltstående utsnitt at tapsnivået for korte tidsperioder. Det må foretas en konkret vurdering, basert på det mangfoldet av prinsipper og retningslinjer som er utviklet gjennom særlig rettspraksis og juridisk teori, se lovutredningens generelle del. Bestemmelsen presiserer også prinsippene for bevisvurderingen. For begge unntakene må det foretas en sannsynliggjøring (etter overvektsprinsippet), hvilket er forankret i lovtekstens begrep «sannsynliggjør». Når det gjelder bevisbyrden, har skadelidte bevisføringsplikt og bærer tvilsrisikoen i forhold til unntaket om at standarderstatningen vil gi kvalifisert underdekning, jf. uttrykket «… om skadelidte sannsynliggjør …». Og tilsvarende har skadevolder bevisbyrden for en påstand om at standarderstatningen vil gi kvalifisert overdekning, jf. passusen «… skadevolder sannsynliggjør …». Slik modellen er utviklet, vil dette være i overensstemmelse med prinsippet om at hver av partene har bevisbyrden for sine (egne) påstander.

Tredje ledd fjerde punktum fastslår rettsvirkningen av å oppfylle vilkårene for å gjøre unntak etter tredje punktum. Rettsvirkningen er individuell utmåling av «Erstatningen», som her skal forstås som den fremtidige pleie- og omsorgsrelaterte erstatningen. Utmålingen følger da samme prinsipper som for de som helt faller utenfor modellens anvendelsesområde (inngangskriteriet), og på samme måte som den pleie- og omsorgsrelaterte erstatningen i perioden med påført tap. For å tydeliggjøre dette er bestemmelsens ordlyd presisert gjennom de uttrykkelige internhenvisningene i fjerde punktum in fine: «… etter tredje ledd første punktum jf. første ledd».

Fjerde ledd gjelder fradrag for offentlige ytelser. Fradragsregelen gjelder ikke hele paragrafen, men er avgrenset til merutgiftserstatning etter første ledd (den generelle regelen), andre ledd (utgifter til dekning av medisinske behov/behandlingsutgifter) og tredje ledd første punktum (den generelle regelen om dekning av sosialmedisinske behov/de tre behovsstandardene), samt merutgiftserstatning som utmåles individuelt etter tredje ledd siste punktum (unntakene fra standarderstatningen for pleie- og omsorgsrelaterte behov). Selv om første ledd og tredje ledd har et mer generelt preg, er det imidlertid ikke meningen at det skal gjøres fradrag i den standardiserte pleie- og omsorgsrelaterte erstatningen. Dette følger allerede av lovens system, og fremgår forutsetningsvis (antitetisk) ved at fradragsbestemmelsen ikke henviser til fjerde ledd (= standardiseringsmodellen). For å fremheve dette er fradragsregelen utformet med en oppregnende og spesifiserende angivelse hvor fradrag skal gjøres i forhold til de enkelte elementene i paragrafen, og den rettstekniske utformingen her har vektlagt presisjon og klarhet sterkere enn hensynet til en mer kortfattet ordlydsformulering. Innholdet i fradragsregelen er den samme som ellers hvor det vises til § 3-1 femte ledd.

Femte ledd omhandler dekning av skadelidtes sosiale behov, det vil si de rene fritidsbehovene. Bestemmelsen presiserer at slike ikke kan kreves erstattet som en merutgift etter lovutkastas § 3-4. Dekning av rene sosiale behov/fritidsbehov må ut fra omkostningenes dekningsformål henføres til ménerstatningen i lovutkastet § 3-6. Det klare utgangspunktet er imidlertid at ménerstatningen ikke innvirker på utmålingen av merutgiftserstatningen etter § 3-4, men kan etter forholdene tilsi visse justeringer av skadelidtes behov for merutgiftserstatningen. Det vises til utredningen foran i punkt 7.5.4.2.

Merknader til sjette ledd. Bestemmelsens tabellverk (i forskriften) gir en kapitaliserings- og skatteulempestandardisering. Regelens funksjon å sikre konsistens i utmålingen av fremtidige merutgifter og de standardiserte erstatningspostene for varige fremtidstap. Bestemmelsen gjelder fremtidige gjennomsnittlige merutgifter, og hvor det er fastsatt en multiplikasjonsfaktor som er fastsatt i forskriftstabell, se merknaden til Utmålingsforskriften § 4-2 nedenfor. I ordet «årlige» ligger det forutsetningsvis at man skal foreta en gjennomsnittsbetraktning, hvilket er tydeliggjort ved ordet «gjennomsnittlige». Denne posten er ment å dekke jevnt påløpende årlige merutgifter, og merutgifter som påløper i tidsintervaller med en viss jevnhet i frekvensen (som etter gjeldende praksis omregnes til et gjennomsnittlig årstap). Bestemmelsen vil gjelde det store volumet av merutgiftssaker, det vil si alle de sakene der det ikke er tale om å anvende den standardiserte modellen for pleie- og omsorgsrelaterte behov i tredje ledd andre punktum (hvor skatteulempen og kapitaliseringen er bygd inn i selve modellen og dens forskriftsutforming).

§ 3-5 Hjemmearbeidserstatning

Ved utformingen av denne bestemmelsen har Utvalget har delt seg i to fraksjoner, med fire medlemmer i hver. Medlemmene er enige om vilkårene for erstatning for påført og midlertidig fremtidig tap, men uenige om det skal stilles et tilleggsvilkår for rett til erstatning for varig fremtidig tap:

Robberstad, Aasland Jerstad, Fisknes og Skofteland mener at det ikke skal stilles noe tilleggsvilkår for rett til erstatning ved varig fremtidig tap, og foreslår følgende regel:

(1) Erstatning for påført hjemmearbeidstap fastsettes med utgangspunkt i hva det koster å kjøpe tilsvarende tjenester. Offentlige ytelser kommer til fradrag etter § 3-1 femteledd.(2) Erstatning for fremtidig hjemmearbeidstap fastsettes med et årlig beløp lik

  • a) 0,2 G ved varig tap av evnen til å utføre en vesentlig del av tyngre hjemmearbeid (gruppe 1).

  • b) 0,4 G ved varig tap av evnen til å utføre en vesentlig del av også lettere hjemmearbeid (gruppe 2).

Har skaden i tillegg medført en ikke uvesentlig begrensning i evnen til å ta omsorg for barn, erstattes dette med 0,15 G per år frem til det året yngste barn fyller 19 år.

3) Har skadelidte et tidsbegrenset tap, gjelder ikke kravet om at funksjonsnedsettelsen er varig. Utmålingen gjøres etter § 3-1 fjerde ledd.

Den andre fraksjonen, bestående av Askeland, Riisa, Flatner og Orsteen, mener at det skal stilles et tilleggsvilkår for rett til erstatning ved varig fremtidig tap, og foreslår følgende regel:§ 3-5 Hjemmearbeidserstatning

(1) Erstatning for påført hjemmearbeidstap fastsettes med utgangspunkt i hva det koster å kjøpe tilsvarende tjenester. Offentlige ytelser kommer til fradrag etter § 3-1 femteledd.

(2) Erstatning for fremtidig hjemmearbeidstap fastsettes med et årlig beløp lik

  • a) 0,2 G ved varig tap av evnen til å utføre en vesentlig del av tyngre hjemmearbeid (gruppe 1).

  • b) 0,4 G ved varig tap av evnen til å utføre en vesentlig del av også lettere hjemmearbeid (gruppe 2).

Har skaden i tillegg medført en ikke uvesentlig begrensning i evnen til å ta omsorg for barn, erstattes dette med 0,15 G per år frem til det året yngste barn fyller 19 år.

(3) Erstatning etter andre ledd er betinget av at skadelidte er påført varig medisinsk invaliditet på minst 10 %, med mindre det er klar sannsynlighetsovervekt for at skadelidte har et hjemmearbeidstap.

4) Har skadelidte et tidsbegrenset tap, gjelder ikke kravet om at funksjonsnedsettelsen er varig, og tredje ledd får ikke anvendelse. Utmålingen gjøres etter § 3-1 fjerde ledd.

Merknader til § 3-5:

Merknader til første ledd. Bestemmelsen omhandler påført hjemmearbeidstap, det vil si hjemmearbeidstap som oppstår frem til oppgjørstidspunktet. Ordlyden er oppdatert rent språklig, og benytter derfor uttrykket «i hjemmet» fremfor «i heimen». Meningsinnholdet er langt på vei det samme, men det er lagt til grunn et noe videre hjemmearbeidsbegrep enn det som er vanlig per i dag. Begrepet «hjemmearbeidstap» er anvendt i bestemmelsen fremfor det lengre uttrykket «tap av evnen til arbeid i hjemmet» eller lignende. Selv om begrepet er nytt i lovtekstsammenheng, er det etter hvert innarbeidet i praksis og erstatningsteori.

Bestemmelsens første punktum kodifiserer hushjelpprinsippet, gjennom å angi eksplisitt at erstatningen skal «fastsettes med utgangspunkt i hva det koster å leie inn tilsvarende tjenester». Ordet «utgangspunkt» er tatt med for å markere at man står overfor et «neddempet hushjelpprinsipp»: Utmålingen tar utgangspunkt i «hushjelpprinsippet», men erstatningen kan måtte (ned)justeres slik at den ligger innen rammen av den ulovfestede behovsstandarden. Ordet «tilsvarende» refererer til at det kan måtte skilles mellom ulike typer tjenester, som kan være forbundet med ulik pris (for eksempel ulike timesatser for ukentlig renhold, snømåking og boligvedlikehold). Det er tilsiktet en viss økning av erstatningsnivået også for perioden med påført hjemmearbeidstap. Dette signaliseres allerede ved formuleringen av utgangspunktet for beregningen: hva det koster å leie inn tilsvarende tjenester, «det modifiserte hushjelpprinsippet». Nivåjusteringen er også begrunnet ut fra ønsket om å dempe partenes incentiv til å trenere eller påskynde oppgjørstidspunktet kun motivert av forskjeller i nivåene for erstatning i påført og fremtidig periode.

Bestemmelsens andre punktum formulerer den delen av tapsbegrensningsplikten som går ut på at skadelidte må uttømme offentlige ytelser. Dette er markert ved henvisningen til fradragsregelen i lovutkastet § 3-1 femte ledd. Skadelidte har også en selvinnretningsplikt, som er forklart foran i lovutredningen. Denne delen av tapsbegrensningsplikten er ikke formulert i lovteksten. Innholdet i selvinnretningsplikten må avgjøres konkret. Uttrykket anviser en helhetsvurdering, der man må utøve et sammensatt skjønn. Her må det tas hensyn til at restarbeidsevnen i hjemmet skal være praktisk utnyttbar. Det innebærer blant annet at smerter forbundet med gjøremålene må hensyntas (kan legge begrensninger for hva som kreves). Den videre utviklingen av tapsbegrensningsplikten må overlates til rettspraksis og juridisk teori.

Andre ledd hjemler regelen om standardisert erstatning for fremtidig hjemmearbeidstap. Første punktum inneholder kjernen i «funksjonsevne»-modellen. Den anviser en årlig hjemmearbeidserstatning for gruppe 1 og gruppe 2, som er regulert i henholdsvis bokstav a og bokstav b. Omsorgskomponenten er regulert i et eget ledd, se nedenfor.

Bokstav a regulerer gruppe 1-tilfellene, som omfatter mindre funksjonsevnetap. Her har skadelidte fått varig tap av evnen til å utføre «tyngre hjemmearbeid». Dette generelle vurderingstemaet er konkretisert gjennom kasuistikken i Utmålingsforskriften, se nedenfor. Der nevnes gjøremål slik som tyngre vedlikehold av bolig, dekkskift, snømåking og plenklipping, vask av tak og vegger og andre tyngre gjøremål i eller tilknyttet hjemmet. For denne gruppen tilkjennes en årlig hjemmearbeidserstatning på 0,2 G per år. For å kvalifisere for rett til erstatning etter gruppe 1, må skadelidte ha tapt rundt 1/3 av evnen til å utføre gjøremål innen denne kategorien. Dette er kun en «pekepinn» for å antyde hvor det er ment å legge terskelen for rett til hjemmearbeidserstatning. Som nevnt foran i punkt 8.6.7.6, legges det ikke opp til en form for «telling» av lister over kvantifiserte eller spesifiserte gjøremål; det skal foretas en samlet vurdering av evnen til hjemmearbeid innen vedkommende gruppe (her: gruppe 1).

Bokstav b regulerer gruppe 2-tilfellene. Her har skadelidte også fått redusert evnen til å utføre lettere husholdsarbeid. Det foreligger da et større funksjonsevnetap. Siden det er tale om reduksjon av både evnen til tyngre og lettere husholdsarbeid, må bestemmelsen ses i sammenheng med funksjonsbeskrivelsen under bokstav a, jf. ordet «også». Etter samme systematikk som i forrige bokstav, er det generelle vurderingstemaet om skadelidte har tapt evnen til å utføre også «lettere hjemmearbeid». I Utmålingsforskriften er dette presisert og illustrert gjennom en ikke-uttømmende oppregning. Eksemplene her er ment å fremheve de mest praktiske gjøremålene, slik som matlaging, løpende renhold, rydding, innkjøp og andre lettere huslige gjøremål. For å kvalifisere for rett til erstatning etter gruppe 2, må skadelidte ha tapt «en vesentlig del» av evnen til å utføre lettere gjøremål. I dette ligger det at skadelidte må ha tapt hele eller det alt vesentlige av evnen til hjemmearbeid i gruppe 1, og i tillegg ha tapt rundt 1/3 av evnen til å utføre lettere gjøremål. På samme måte som ellers, er 1/3-retningslinjen kun ment som en veileder for hvor terskelen ligger. Felles for bokstav a og b er at det gjelder et vilkår om årsakssammenheng. Årsakskravet er implisitt uttrykt ved «tap». Det vises til drøftelsen i punkt 8.6.3. I tillegg har begge et krav om varig tap av funksjonsevnen i hjemmet. Varighetskravet har her samme innhold som etter de andre modellene, se især fremstillingen under Inntekstapmodellen i kapittel 4. Ved gruppeplasseringen skal det foretas en samlet vurdering av skadelidtes funksjonsevne i hjemmet. Det avgjørende er dermed hvilket helhetsbilde som fremtrer når de ulike delaktivitetene er vurdert. Vurderingen skal gjøres ut fra skadelidtes funksjonsevne på oppgjørstidspunktet.

Andre ledd andre punktum omhandler omsorgstaperstatningen. En forutsetning for å ha rett til denne erstatningen, er at skadelidte er påført «en ikke uvesentlig begrensning i evnen» til å dra omsorg. Uttrykket oppstiller et skjønnsmessig kvalifikasjonskrav, der siktemålet er å avgrense mot de mindre funksjonsbegrensningene i utøvelsen av omsorgsrollen. Det er for å fange inn dette benyttes uttrykket «ikke uvesentlig», for nettopp å markere at det her ikke gjelder et vesentlighetskrav. Negasjonen er dermed valgt for å tydeliggjøre denne lave terskelen for å oppfylle det skjønnsmessige vilkåret. Som eksempel kan nevnes tilfeller hvor skadelidte har fått skader som vanskeliggjør gjennomføring av omsorgsoppgaver. Det kan for eksempel være oppgaver som å følge barnet opp på skolen, og som blir hindret på grunn av smerter, hodepine, kognitive skader mv. Her vil det være grunnlag for å tilkjenne omsorgstaperstatning. Derimot vil det normalt ikke gi rett til slik erstatning at skadelidte etter ansvarshendelsen ikke makter å delta i alle fysiske aktiviteter som fotball og håndball sammen med barnet, selv om dette normalt oppleves som viktig for forelderen.

Bestemmelsen gjelder kun omsorg for «barn», som omfatter både egne biologiske barn og adoptivbarn. Fosterbarn faller derimot utenfor bestemmelsen. I uttrykket «Har skaden medført» ligger implisitt kravet om at omsorgsevnetapet er forårsaket av ansvarshendelsen, med andre ord det alminnelige årsakskravet.

Erstatningen er fastsatt med et årlig beløp på 0,15 G per år frem til det året yngste barn fyller 19 år. Denne aldersgrensen samsvarer med den som er anvendt i forsørgertapsregelen, og gir konsistens med denne. I Utmålingsforskriften er av brukervennlighetshensyn den årlige erstatningen omregnet til et engangsbeløp ut fra yngste barns alder på oppgjørstidspunktet, se nedenfor. Av standardiseringshensyn er det ikke differensiert ut fra om skadelidte har ett eller flere barn.

I bestemmelsens tredje ledd klargjøres det at tidsbegrenset tap reguleres av regelen i § 3-1 fjerde ledd første punktum. Den alminnelige tilnærmingen der skal anvendes, slik at det midlertidige fremtidstapet skal standardiseres til samme nivå som varig fremtidig tap. Dette gjøres ved hjelp av tilbakeregningsmetoden eller en tilpasset variant av denne, jf. «så langt mulig» jf. § 3-1 fjerde ledd første punktum. Tilpasning kan særlig bli nødvendig her, fordi tabellen for hjemmearbeidserstatning slår sammen flere årsintervall for skadelidtes alder på oppgjørstidspunktet. For å oppnå erstatning for tidsbegrenset tap kreves det ikke at funksjonsnedsettelsen er varig, jf. formuleringen i andre ledd.

Den andre fraksjonen, bestående av Askeland, Flatner, Riisa og Orsteen foreslår at regelen som er presentert ovenfor suppleres med et kvalifikasjonskrav knyttet til medisinsk invaliditet, se om begrunnelsen for dette punkt 8.3.6.5 foran. Kvalifikasjonsregelen kommer som et nytt tredje ledd, mens det som ovenfor er presentert som tredje ledd blir nytt fjerde ledd.

Første ledd: Her er merknadene identiske med de som er presentert ovenfor for første ledd under alternativ 1.

Andre ledd: Her er merknadene identiske med de som er presentert for andre ledd under alternativ 1, bortsett fra følgende tilføyelse: Kravet til 10 % medisinsk invaliditet gjelder også i relasjon til omsorgskomponenten, likevel slik at skadelidte også i denne relasjonen kan bevise med klar sannsynlighetsovervekt at han eller hun har et tap, jf. merknadene til tredje ledd rett nedenfor.

Tredje ledd oppstiller et minstekrav for å ha rett til erstatning for tapet av husholdsevnen, jf. bestemmelsens andre ledd. Skadelidte må ha blitt påført en varig medisinsk invaliditet på minst 10 %. Begrepene «medisinsk invaliditet» og «varighet» skal forstås som ellers i utredningen og lovutkastet. Fra hovedregelen er det gjort unntak, slik at skadelidte kan bevise seg inn i modellen. Det krever at skadelidte kan bevise at han eller hun er påført et hjemmearbeidstap etter andre ledd. Det gjelder et skjerpet beviskrav, jf. uttrykket «klar sannsynlighetsovervekt». Det kreves altså at det er mer enn vanlig sannsynlighetsovervekt for at funksjonsevnen er tilstrekkelig nedsatt og at vilkårene i andre for øvrig er oppfylt. Den samlede regelen skal fungere som en rettsteknisk effektiv sperre mot at hjemmearbeidserstatning tilstås hvor dette ikke er berettiget ut fra de faktiske forhold.

I bestemmelsens fjerde ledd klargjøres det at tidsbegrenset tap reguleres av regelen i § 3-1 fjerde ledd første punktum. Den alminnelige tilnærmingen der skal anvendes, slik at det midlertidige fremtidstapet skal standardiseres til samme nivå som varig fremtidig tap. Dette gjøres ved hjelp av tilbakeregningsmetoden eller en tilpasset variant av denne, jf. «så langt mulig» jf. § 3-1 fjerde ledd første punktum. Tilpasning kan særlig bli nødvendig her, fordi tabellen for hjemmearbeidserstatning slår sammen flere årsintervall for skadelidtes alder på oppgjørstidspunktet. For å oppnå erstatning for tidsbegrenset tap kreves det ikke at funksjonsnedsettelsen er varig, jf. formuleringen i andre ledd.

Regelen i tredje ledd om 10 % medisinsk invaliditet eller kvalifisert sannsynlighetsovervekt for tap av funksjonsevne skal ikke gjelde for det midlertidige fremtidstapet. De hensyn som begrunner regelen vil ikke i samme grad slå til for tidsbegrensede tap av evne til hjemmearbeid.

§ 3-6 Ménerstatning

(1) Har skadelidte fått varig medisinsk invaliditet på 5 prosent eller mer, utmåles særskilt ménerstatning. Ménets størrelse fastsettes etter forskrift. Erstatningen fastsettes ut fra ménets medisinske art og størrelse etter tabell gitt i forskrift.

(2) Har skadelidte en skade fra før, kan méngraden forhøyes. Ved fastsettelse av méngrad ved flere skader skal det tas hensyn til om en skade forsterker virkningen av en annen skade. Er ménet særlig byrdefullt for den personlige livsutfoldelsen, kan erstatningen etter første og andre ledd i paragrafen her forhøyes med inntil 10 prosent.

(3) Har skadelidte allerede fått full ménerstatning basert på 100 prosent medisinsk invaliditet for tidligere skade, kan det etter rettens skjønn gis en tilleggserstatning for den nye skaden.

(4) Har skadelidte en medisinsk prognose om sterkt forkortet levetid kan ménerstatningen utmåles i terminer, jf § 3-14. Terminbeløpet forhøyes med 0,5 G per år. Er den medisinske invaliditeten lavere enn 35 %, forhøyes terminbeløpet med 0,25 G per år.

(5) Offentlige ytelser kommer til fradrag etter § 3-1 femte ledd.

(6) Utbetalt smerteerstatning etter § 3-7 kommer til fradrag.

Merknader til § 3-6:

I bestemmelsens første ledd slås det fast at tapt livsutfoldelse har erstatningsrettslig vern, såkalt ménerstatning. Dette er en erstatning for ikke-økonomisk skade forbundet med varig forringelse av livskvalitet. Det kreves ikke at skaden varer livet ut, en periode på ti år vil i henhold til rettspraksis være tilstrekkelig for å utløse ménerstatning, og denne grensen kan legges til grunn også for den regel som her foreslås. Etter gjeldende rett er det praksis for at erstatningen etter omstendighetene kan reduseres når ménet er varig, men likevel ikke livsvarig, se særlig avgjørelsen i Ménerstatning (Rt. 2003 s. 841). Denne praksisen er ikke videreført under den nye lovreguleringen. Hvis ménet anses å ha en varighet som overstiger ti år, utløses ménerstatning basert på invaliditetsgruppering og tabell i Vedlegg 4 til forskriften, nærmere om dette i merknadene til forskriftens § 6-1. Noen reduksjon på grunn av at ménet er tidsbegrenset, er ikke aktuelt under den nye, standardiserte ordningen.

Erstatningsposten er godt etablert i norsk erstatningsrett og det tas med noen få, mindre unntak, sikte på å videreføre rettstilstanden på området. Utvalget viser for så vidt til forarbeidene til den någjeldende skadeerstatningsloven § 3-2 og rettspraksis og teori tilknyttet denne bestemmelsen. Erstatningspostens nedslagsfelt er imidlertid foreslått utvidet sammenliknet med tidligere rettstilstand. Etter forslaget skal ménerstatning nå utmåles ved invaliditetsgrader ned til og med 5 prosent, noe som fremgår av bestemmelsens første ledd.

Regelen i første ledd første punktum viderefører den någjeldende ordning med erstatning for tapt livsutfoldelse i form av ménerstatning. Etter gjeldende rett skal ménerstatningen fastsettes ved å bruke ménerstatningsreglene fra folketrygdloven § 13-17 med tilhørende forskrift og legge til en tredjedel. Denne komponenten er nå i stedet bygget inn i en tabell som er tatt inn i forslaget til forskrift, se Utmålingsforskriftens § 6-1. Erstatningen fastsettes objektivt og sjablongmessig etter tabeller i forskrift basert på alder og invaliditetsgrad. Kun i helt spesielle tilfeller er det aktuelt å gjøre en individuell tilpasning av erstatningen. Dette er det gitt særskilte regler om i bestemmelsens andre ledd, se nedenfor.

I andre ledd er det gitt en særregel for tilfeller av flere skader. Med «skade» menes i denne sammenheng et mén som er stort nok til at det gir utslag i méntabellen. Med flere skader menes at skadelidte utsettes for flere negative effekter (skader) som hver for seg gir ham en medisinsk invaliditet. Skadene kan komme samtidig (simultant) eller suksessivt, jf. nedenfor. Utvalget har ikke ment å gjøre noen realitetsendringer på dette området. Lovteksten og den tilhørende omtalen i Utredningen kan derfor leses som en henvisning til gjeldende praksis. Poenget med andre punktum er å legge til rette for en skjønnsmessig utmåling av en forhøyet erstatning. For en nærmere redegjørelse for hele problemkomplekset knyttet til flere skader, vises det til punkt 9.4 foran.

Regelen i andre ledd første punktum omfatter for det første suksessive skader. Dette er tilfeller hvor skadelidte har en inngangsinvaliditet idet han får den skaden det skal utmåles erstatning for. Regelen omfatter både den situasjon at ingen er ansvarlig for inngangsinvaliditeten og den situasjon at det finnes en ansvarlig skadevolder for den første skaden. For begge tilfeller vil det i praksis oftest legges til grunn et separasjonsprinsipp. Det er altså den medisinske invaliditet som forårsakes av skade nummer to det skal betales erstatning for. Men i vurderingen av den medisinske invaliditeten skal det da tas hensyn til at effektene av inngangsinvaliditeten kan bidra til å forsterke skade nummer to. Dette er særskilt presisert i andre punktum. Som en følge av at skadelidte skal tas som han er, kan det dermed i tråd med praksis gis en romslig erstatning for skade nummer to. Utvalget ønsker å videreføre den praksis på dette punktet som kommer til uttrykk i Rt. 2006 s. 681. Sammenlegningen av flere skader kan etter omstendighetene lede til at skadelidte flyttes fra én invaliditetsgruppe til en høyere gruppe.

Skader som inntrer etter konstateringstidspunktet for den skade som foranlediger erstatningsoppgjøret, men før oppgjørstidspunktet kan tas i betraktning under erstatningsberegningen etter andre ledd andre punktum.

Formuleringen «flere skader» i andre ledd andre punktum er valgt slik at regelen ikke bare gjelder suksessive skader som omhandlet rett foran, men også simultane skader; tilfeller hvor skadelidte rammes av flere skader samtidig, eller nesten samtidig. Skadene kan hver for seg foranledige en økning i skadelidtes medisinske invaliditet. Ved fastsettelse av méngraden skal den «reduksjonsmetode» som er anvendt i praksis i relasjon til Sosialdepartementets forskrift av 21.04.1997 nr. 373 anvendes. Innholdet i reduksjonsmetoden er beskrevet i punkt 9.4.5 foran. Siden reduksjonsmetoden er vel innarbeidet i praksis og godt beskrevet i ulike teoretiske fremstillinger, anses det unødvendig å gi noen nærmere retningslinjer i loven. Sammenlegningen av flere simultane skader kan også lede til opprykk fra én invaliditetsgruppe til en annen. Det kan forekomme at invaliditetsgraden først fastsettes etter reduksjonsmetoden, for deretter å økes som følge av skaden virker sammen med en annen skade.

I andre ledd tredje punktum er det gitt en særregel for tilfeller hvor menet har spesielt stor innvirkning på skadelidtes individuelle livsutfoldelse. Regelen kommer til anvendelse hvor skadelidtes individuelle forhold gjør at ménet er en spesielt stor belastning som det bør gis en uttelling for i erstatningen. Et slikt påslag skal kunne gis i erstatningen etter modell av den løsning som er antydet i Kåsa (Rt. 2000 s. 441) jf. punkt 9.5.2 jf. punkt 9.5.1 foran. Påslaget skal dermed gis i den pengesummen som fremkommer etter at man har funnet invaliditetsgraden og har gått inn i tabellen i Vedlegg 4 til forskriften på et punkt bestemt av invaliditetsgrad og alder. Det er denne pengesummen som eventuelt kan gis et påslag på inntil ti prosent. Regelen om påslag for individuelle, byrdefulle forhold får anvendelse både hvor det foreligger én skade som vurderes etter første ledd med forskrift og hvor det foreligger flere skader som til sammen har gitt en méngrad, jf. andre ledds første og andre punktum. At regelen om påslag i erstatningen på individuelt grunnlag gjelder for begge de nevnte situasjonene er fanget inn gjennom henvisningen til første og andre ledd.

Lovens krav er at ménet er «særlig byrdefullt» for skadelidte. Et eksempel er at en fiolinist får skadet en finger med den følge at han ikke lenger kan spille fiolin. Noen andre eksempler til illustrasjon av regelens anvendelsesområde er nevnt foran, se punkt 9.5.2. Det skal legges vekt på om menet tynger skadelidte både i arbeidssituasjoner og på fritiden. Hvor ménet kun vanskeliggjør fritidsaktiviteter, er dette ikke tilstrekkelig for påslag. Det skal ikke lenger være adgang til gruppeopprykk på individuelt grunnlag hvor det foreligger bare én skade, og vurderingen av hvordan skadelidte individuelt opplever det aktuelle ménet skal i alminnelighet ikke være et tema under utmåling av ménerstatning. Om skadelidtes invaliditetsgrad plasserer seg høyt eller lavt innenfor den aktuelle kategori (gruppe) for medisinsk invaliditet skal ikke være relevant for spørsmålet om det skal gjøres påslag i erstatningen. Unntaksregelen er tiltenkt å ha et snevert anvendelsesområde og skal ha preg av å være en «sikkerhetsventil».

Bestemmelsen i tredje ledd regulerer tilfeller hvor skadelidte har full medisinsk invaliditet (100 %) på konstateringstidspunktet for ny skade. I rettspraksis har man lagt til grunn at merskaden i et slikt tilfelle er følbar og oppleves som en negativ effekt for skadelidte selv om skalaen for medisinsk invaliditet allerede har nådd taket. Man har derfor utmålt en tilleggserstatning, se særlig avgjørelsen i Dani (Rt. 1997 s. 771). Høyesteretts premisser på s. 777-778 i dommen skal anses retningsgivende for anvendelse av bestemmelsen i andre ledd, nærmere om dette i punkt 9.4.4 foran.

I fjerde ledd er det gitt en særregel som gir hjemmel for å fravike hovedreglene om utmåling av ménerstatning i første og andre ledd. Regelen fastslår at medisinsk prognose om forkortet levetid innebærer en særlig grunn, som kan gi grunnlag for anvendelse av unntaksregelen om utbetaling i terminer, jf. lovutkastet § 3-14. Bestemmelsen har en spesiell bakgrunn som er beskrevet i punkt 9.9.2. Hovedpoenget med regelen er å legge til rette for en adekvat ménerstatning i tilfeller hvor skadelidte bare vil leve i få år etter skaden. Siden ménerstatningstabellen er basert på en varig skade, vil det ellers kunne oppstå et misforhold ved erstatningsutmålingen. Ménerstatning som egentlig er ment å kompensere for den direkte skadelidtes livsutfoldelse i mange år bør ikke uten nærmere reell begrunnelse tilfalle avdødes etterlatte. Utvalget viser til den nærmere begrunnelse for dette standpunktet i punkt 9.9.2. Den skadelidte som opplever å få en medisinsk prognose om forkortet levetid vil normalt oppleve kunnskapen om prognosen som en stor påkjenning som påvirker livskvaliteten i negativ retning. Den merbelastningen skadelidte her er utsatt for blir kompensert ved at det gis et påslag i ménerstatningen tilsvarende 0,5 G per år for høye méngrader og 0,25 G per år for de lavere grader. Grensen trekkes ved 35 % medisinsk invaliditet. Når skadelidte først har fått en prognose om forkortet levetid, vil denne oftest ikke strekke seg lengre enn ett til to år, jf. formuleringen «sterkt forkortet». Det er i første rekke slike prognoser regelen er ment for, men Utvalget antar at regelen i sjeldne tilfeller kan få anvendelse for spesielle medisinske prognoser opp til fem år fra oppgjørstidspunktet. Regelen er ikke tenkt anvendt på mer usikre prognoser om at skadelidte vil kunne dø om 10 eller 20 år, selv om normal levetid ville ha vært 40 eller 50 år fra oppgjørstidspunktet. For slike tilfeller er ikke terminerstatning en naturlig oppgjørsform.

Den forhøyede, terminvise ménerstatningen er ikke betinget av at det er årsakssammenheng mellom den ansvarsbetingende hendelsen og den forkortede levetiden. Det spiller heller ingen rolle for erstatningsberegningen at skadelidte har fått prognosen for forkortet levetid allerede før erstatningstilfellet inntrådte. Den forhøyede ménerstatningen er i første rekke gitt som et alternativ til erstatning beregnet for full levetid, ikke ut fra årsaksbetraktninger bak den forkortede levetid. En del utfyllende drøftelser om regelens anvendelse er tatt med i punkt 9.9.3 foran.

I femte ledd fastsettes det at det skal gjøres fradrag for ytelser fra det offentlige jf. den generelle regelen i § 3-1 femte ledd. For spørsmål knyttet til kompensasjonsrelevans vises det til merknadene til den bestemmelsen, samt til punkt 4.2.2. En aktuell fradragspost gjør seg bare gjeldende for yrkesskadeerstatning, nemlig folketrygdens ménerstatning, jf. ftrl. § 13-17. For denne ytelsen er det imidlertid innført et standardisert fradrag, se om dette merknadene til § 3-17 nedenfor og ellers punkt 9.7 foran.

Bestemmelsen i sjette ledd regulerer forholdet mellom ménerstatning og smerteerstatning, jf. § 3-7. Denne erstatningsposten er, som nevnt i merknadene til § 3-7, tiltenkt å gi kompensasjon for personskade som består i midlertidig, relativt kortvarig, smerte og sykdom. Etter omstendighetene kan samme faktum lede til at det først blir utbetalt smerteerstatning, mens det senere viser seg at skaden er varig, og at det derfor er grunnlag for ménerstatning. I slike tilfeller må de to erstatningspostene koordineres. Ménerstatningen skal utmåles slik at det gjøres fradrag for eventuell utbetalt smerteerstatning. Dette er som nevnt fordi smerteerstatningen primært er en erstatning for midlertidig skade, nærmere om dette i punkt 10.4.3 foran. Forutsetningen for utbetalingen av smerteerstatning brister dermed i det øyeblikket rettsanvenderen finner at det er grunnlag for ménerstatning, som jo er en erstatning for et varig tap. Dette følger for så vidt også av en tolkning av § 3-7 første ledd, se nedenfor. For å unngå at skadelidte får dobbel erstatning for samme skade, gir sjette ledd hjemmel for fradrag som nevnt. For noen skadelidte som har lavere grader av invaliditet, vil koordineringen med ménerstatningen lede til at det ikke blir noen overskytende ménerstatning å kreve etter at smerteerstatning er mottatt for mange måneder. Dette er en nødvendig konsekvens av standpunktet om at smerteerstatning ikke skal komme (men kan den komme i stedet, dvs. valgfrihet for skadelidte) som et tillegg til erstatning for varig skade.

§ 3-7 Smerteerstatning

(1) Er skadelidte påført sykdom eller betydelig smerte som ikke gir krav på ménerstatning, utmåles særskilt smerte-erstatning. Smerteerstatning gis ikke når skaden er voldt ved bruk av motorvogn.

(2) Erstatningen utmåles med 0,007 G for hver av de første syv dagene tilstanden varer, deretter 0,0025 G for hver påfølgende dag. Den samlede smerteerstatningen skal ikke overstige 1 G.

Merknader til § 3-7:

Første ledd gir hjemmel for smerteerstatning i norsk rett. Det sies intet om ansvarsgrunnlag, og regelen angir bare hva som kan være en erstatningsrettslig relevant skade. Utgangspunktet er da at de alminnelige ansvarsgrunnlag kan medføre ansvar for smerte. For ansvarsgrunnlag i yrkesskadeforsikringsloven og bilansvarsloven er det gjort et unntak ut fra ulike rettspolitiske overveielser, se om dette punkt 10.6.4.2 foran. Vilkåret om sykdom henviser til et alminnelig juridisk sykdomsbegrep, slik det blant annet er brukt i folketrygdloven. Slik omfattes både psykiske og fysiske sykdommer. Det materielle kravet til sykdom anses uten videre oppfylt dersom det foreligger legeattest om dette. Utvalget angir med dette en føring for bevisvurderingen som skal forenkle praktiseringen av regelen. Enten det foreligger legeattest eller ikke, må det på vanlig måte gjøres en juridisk vurdering av om det foreligger årsakssammenheng mellom en ansvarsbetingende hendelse eller handling og skaden – i dette tilfellet sykdommen.

Smerteerstatning kan utbetales også om det ikke foreligger sykdom. Vilkåret er da at skadelidte er utsatt for «betydelig smerte». I dette ligger det et krav om at skadelidte er utsatt for en kvalifisert påkjenning, et kvalifisert psykisk eller fysisk ubehag. Smertefulle skader på forbrukere ligger i kjerneområdet for de negative effekter smerteerstatningen skal dekke. Et typisk eksempel er allergiske reaksjoner i forbindelse med ulike typer av hårbehandling, slik som kraftig eksem, rødme, blærer ved hårfestet, i ansiktet og på halsen. Reaksjonen blir ofte også fulgt av hevelser i pannen og rundt øynene. Kvalifiserte grader av slike reaksjoner vil gi rett til smerteerstatning.

Et kjerneområde for smerteerstatningen er virkninger av matforgiftninger forårsaket av ulike bakterier, slik som salmonella-, giardia- og é-colibakterier. Sykdomsreaksjonene som følger slike forgiftninger skal i alminnelighet kvalifisere for smerteerstatning de dagene tilstanden varer. En praktisk form for smerte er også forbrenninger som medfører smerte. Alvorlige førstegrads forbrenninger og andregrads forbrenninger kan utløse smerteerstatning hvor det foreligger ansvarsgrunnlag.

Ulike påkjenninger som utelukkende er psykiske, kan etter omstendighetene kvalifisere for smerteerstatning. Påkjenningen må påkalle et subjektivt ubehag som ikke fremstår som individuelt betinget. Et eksempel er at man blir innestengt i et lukket rom. Påkjenningen må ha en viss varighet. Om en person blir innestengt noen timer i en defekt heis, vil ikke dette utløse erstatning. Annerledes kan saken stille seg dersom innestengelsen varer over flere dager. Ved særlig sterke påkjenninger, kan et kortere tidsrom være tilstrekkelig. Blir skadelidte holdt som gissel i forbindelse med et ran, kan en mer kortvarig periode gi grunnlag for smerteerstatning. For slik forsettlig forvoldt skade, vil imidlertid oppreisningserstatningen være bedre egnet til å gi skadelidte en adekvat kompensasjon. Nærmere om forholdet mellom smerteerstatning og oppreisningserstatning i punkt 10.4.2 foran.

Som det fremgår, er det et nokså stort spekter av negative effekter og negativt følte tilstander som kan lede til kompensasjon i form av smerteerstatning. Retningsgivende kan være at smerteerstatningen skal kompensere alle former for kvalifisert midlertidig smerte som det ikke er rimelig at skadelidte skal tåle ukompensert.

Smerte som er voldt ved bruk av motorvogn kvalifiserer ikke for smerteerstatning. Kriteriet knyttet til «bruk av motorvogn» skal tolkes på samme måte som bilansvarslovens vilkår om at det er motorvognen som «gjer» skaden. Teori og rettspraksis om dette vilkåret vil dermed være veiledende for rettsanvendelsen, se om dette punkt 10.6.4.2.3 foran Smerte som er voldt fordi de typiske faremomentene ved bruk av motorvogn har realisert seg, faller utenfor.

I andre ledd fastsettes nivået for smerteerstatning til 0,007 G (per 2010: 529 kroner) per dag de første syv dager og deretter 0,0025 G (per 2010: 189 kroner) per dag. Den forhøyede erstatning de første syv dager er valgt fordi smertene erfaringsmessig er verst den første perioden.

Det kan forekomme at smerteerstatning er utbetalt før det senere viser seg at det er grunnlag for ménerstatning. Da disse to tapspostenes nedslagsfelt er delvis overlappende og derfor dels dekker samme type negativ effekt, skal smerteerstatningen trekkes fra når ménerstatningen utmåles. En regel om samordning mellom postene passer best å plassere i ménerstatningsbestemmelsen, fordi det er der overlappingen får konsekvenser for utmålingen. Skadelidte skal med dette systemet kunne få utbetalt smerteerstatning uten å måtte avvente en konstatering om hvorvidt skaden er varig eller ikke. Denne koordineringen mellom postene kan også innfortolkes i formuleringen i første ledd. Etter at skaden er konstatert kan det være usikkert om det senere vil bli grunnlag for ménerstatning. I så fall skal skadelidte kunne få utbetalt smerteerstatning, men slik at denne kan gå til fradrag i menerstatningen på et senere tidspunkt. Utvalget viser til regelen i § 3-6 tredje ledd, merknadene til denne og for øvrig til punkt 10.4.3 foran.

§ 3-8 Forsørgertaperstatning og omstillingserstatning

(1) Erstatning for tap av forsørger tilkommer den eller de etterlatte som avdøde ved dødsfallet helt eller delvis forsørget. Erstatning kan etter forholdene tilkjennes selv om den avdøde ikke ved dødsfallet forsørget den etterlatte, forutsatt at denne i nær framtid kunne pårekne forsørging. Forsørgertap omfatter også verdien av avdødes arbeid i hjemmet og verdien av avdødes omsorg for barn.

(2) Erstatning til avdødes barn og samlivspartner utmåles med utgangspunkt i avdødes årsinntekt inntil 12 G i det året han eller hun dør eller i året før etter standardiserte satser i forskrift fastsatt av Kongen. Med årsinntekt menes inntekt som beskrevet i § 3-2 første ledd. Erstatning til andre for tap av forsørger utmåles individuelt.

(3) Tap i en omstillingsfase etter dødsfall erstattes med 1,5 G. Erstatningen utbetales til gjenlevende samlivspartner eller til annen etterlatt person når særlige grunner taler for det. Hvor slik person ikke finnes, skal likevel begravelsesutgifter erstattes med 0,5 G.

Merknader til § 3-8:

Bestemmelsen i første ledd første punktum utgjør en hovedhjemmel for erstatning for forsørgertap. De «etterlatte» er i første rekke avdødes samlivspartner og barn på dødsfallstidspunktet. Som samlivspartner regnes avdødes ektefelle eller samboer slik disse er definert i någjeldende forskrift om utmåling av yrkesskadeforsikring, med visse mindre modifikasjoner. Særregelen om yrkesmilitære er ikke tatt med i forskriften, men denne persongruppen skal likevel anses som samlivspartnere. Utvalget har ikke villet tynge lov- og forskriftsteksten ved å ta med en så spesiell gruppe. En legaldefinisjon for både gjenlevende samlivspartner og for barn er foreslått plassert i forskrift, jf. Utmålingsforskriftens § 7-1 første ledd og § 7-2 første ledd. Kretsen av barn som kan få forsørgertaperstatning er foreslått bestemt gjennom en henvisning til barnelovens regler, se Utmålingsforskriftens § 7-2 første ledd. Forsørgertaperstatning utløses dermed overfor personer som avdøde hadde fostringsplikt overfor, jf. barneloven § 66 jf. kapittel 2.

De ytre rammer for forsørgertaperstatningen er de samme som etter gjeldende rett. Bestemmelsen tilsikter ikke å gjøre noen vesentlige realitetsendringer utover en fiksering av de ulike nivå for forsørgertaperstatning. De holdepunkter som fantes i forarbeidene til någjeldende skadeserstatningslov skal dermed fremdeles være relevante og betydningsfulle for ulike grensedragninger. Dermed kreves det ikke full forsørging for at forsørgertaperstatning skal utgå. Delvis forsørging er nok, og det differensieres ikke etter hvor mye den avdøde forelder faktisk brukte på forsørging. Det må likevel gjelde et minstekrav for hva som i det hele tatt kan kalles forsørging. I forarbeidene til skadeserstatningsloven av 1969 er det lagt til grunn et krav om at «forsørgingen har et visst omfang og en viss regelmessighet».2 Dette skal legges til grunn også under den nye ordningen.

Lovforslaget viderefører i første ledd andre punktum den gjeldende regel for det tilfelle at avdøde først på et senere tidspunkt ville ha startet sin forsørging, jf. skadeerstatningsloven § 3-4 første ledd andre punktum i.f., hvor den etterlatte i «nær framtid kunne pårekne forsørging».

Passusen «de … som avdøde forsørget» omfatter også andre personer enn avdødes samlivspartner og dem avdøde hadde fostringsplikt overfor. Regelen omfatter for eksempel foreldre som er forsørget av voksne barn, barn av avdødes samboer som ikke er adoptert, men som likevel faktisk er forsørget av avdøde. Nærmere om denne gruppen i merknadene til andre ledd tredje punktum.

I første ledds siste punktum er det klargjort at erstatning for forsørgertap skal dekke også skadelidtes ikke-økonomiske tap, jf. de tapsposter som i første rekke ble etablert ved Bastrup (Rt. 1998 s. 889), men som også har blitt fulgt opp i senere rettspraksis. Føringene fra Bastrup-dommen har imidlertid ikke fullt ut blitt fulgt opp i Utvalgets lovforslag, se om dette blant annet punkt 11.6.

I andre ledd fastslås det at erstatningen til avdødes samlivspartner og barn under 19 år er standardisert, mens den nærmere måten å standardisere på fremgår av forskrift. Lovteksten presiserer at den standardiserte erstatningen er differensiert på bakgrunn av avdødes inntektsforhold, jf. henvisningen til avdødes årsinntekt. Presiseringen av den øvre grense til 12 G er tatt med for å klargjøre at forsørgertaperstatningen ikke skal være fullt ut proporsjonal med avdødes inntekt. Forsørgertap i erstatningslovens forstand skal omfatte tap av økonomiske overføringer fra avdøde som dekker den etterlattes behov innenfor rammene av en alminnelig levestandard.

For andre etterlatte enn avdødes samlivspartner og barn under 19 år skal erstatningen utmåles individuelt, jf. presiseringen i bestemmelsen andre ledd tredje punktum. Individuell erstatning kan da tilkomme både avdødes biologiske barn over 19 år og en samboer som ikke fyller kvalifikasjonsvilkårene i legaldefinisjonen som følger av forskriftsreguleringen i kapittel 7, men også en rekke andre persongrupper som reelt ble forsørget av avdøde på dødsfallstidspunktet. Det vises til eksemplene på slike persongrupper i Utredningens punkt 11.10. For alle disse persongruppene skal det, på samme måte som før, utmåles et individuelt tap slik at erstatningsutmålingen bygges på avdødes faktiske forsørging. Den individuelle utmålingen kan etter omstendighetene lede til at erstatningen blir høyere enn den standardiserte erstatningen.3Den individuelt utmålte erstatningssummen må likevel bestemmes etter om lag samme prinsipper som den standardiserte erstatning. Prinsippet om at tap av forsørging ikke skal være erstatningsmessig så langt det dekker et luksusbehov, må få anvendelse på samme måte som ved standardisert erstatning. Dermed er det mindre aktuelt å utmåle forsørgertaperstatning som reflekterer inntekter over 12 G. Det vises til merknadene til Utmålingsforskriftens § 7-1.

Når det gjelder nivået for forsørgertaperstatning for øvrig, vises det til merknadene knyttet til forskriftsbestemmelsene i Utmålingsforskriften kapittel 7.

I tredje ledd gis det nærmere bestemmelser om omstillingserstatning, formelt en ny erstatningspost i norsk rett. Summen på 1,5 G gjelder for alle avdøde som forsørget noen i lovens forstand på dødstidspunktet. For personer som ikke forsørget noen, skal slik erstatning bare betales dersom det finnes en «annen etterlatt person» med de kvalifikasjonene som er beskrevet i punkt 11.9 foran. Omstillingserstatningen skal dekke utgifter i forbindelse med dødsfallet, gjennomføring av begravelsestilstelling og utgifter i forbindelse med skifte. Det skal ikke gjøres fradrag for kompensasjonsrelevante ytelser i denne erstatningen. I den grad skadelidte får stønad fra det offentlige til samme formål som omstillingserstatningen skal dekke, vil erstatningen beholdes. Hvor avdøde ikke hadde samlivspartner, kan andre personer motta omstillingserstatningen, forutsatt at de kan dokumentere en nær og varig forbindelse til avdøde. Personkretsen som kan tilgodeses med omstillingsserstatning er ikke begrenset til avdødes familie. Det vises til Utredningens punkt 11.9.

Hvor ingen personer er kvalifisert til å ta imot omstillingserstatningen, skal det ikke betales slik erstatning. Det skal likevel betales erstatning for utgifter til gravferd, standardisert til 0,5 G. Slik erstatning tilkommer således alle personer som påføres døden på ansvarsbetingende måte. Det gjelder for denne erstatningen intet vilkår om forsørgelse. Denne reguleringen skal innfortolkes i § 3-8 tredje ledd.

§ 3-9 Individuell utmåling av erstatning

Leder bestemmelsene foran til et åpenbart urimelig økonomisk resultat, utmåles erstatningen individuelt.

Merknader til § 3-9:

Bestemmelsen er en generell sikkerhetsventil. Hensikten bak regelen er i første rekke å sikre at rettsanvenderen kan nå et rimelig resultat dersom det oppstår tilfeller som man ikke har tatt med i vurderingen under lovforarbeidet. Når den individuelle erstatning byttes ut med regler som på mange punkter er nærmest mekaniske i sin anvendelsesmåte, kan det være hensiktsmessig å bygge inn en alternativ beregningsmåte for de tilfeller hvor standardiseringen treffer spesielt dårlig i forhold til skadelidtes reelle situasjon. Det skal gjelde en meget høy terskel for å anvende denne sikkerhetsventilen. I lojalitet med det helhetlige standardiseringssystemet bør rettsanvenderen ikke anvende sikkerhetsventilen med mindre tilfellet gir spesielt utilfredsstillende resultater. Sensurregelen gjelder utmålingen for persongrupper som er omfattet av standardiseringen. Regelen skal ikke brukes overfor andre personer for å trekke dem innunder reguleringen, eksempelvis personer som faller utenfor definisjonene av barn og samlivspartner i § 3-8. Denne generelle unntaksregelen må ses i sammenheng med den spesielle unntaksregelen vedrørende inntektstap i lovutkastet § 3-2 femte ledd. Terskelen på 3 G knyttet til forskjeller i årsinntekt ved inntektstaperstatning kan være retningsgivende for hvilket nivå av urimelighet som kreves også generelt. For de andre postene må det være tale om et tilsvarende markant avvik, men slik at kravet må tilpasses den enkelte regels egenart.

Regelen skal i utgangspunktet anvendes for den enkelte post. Det skal ikke være mulig å påberope seg en kumulasjon av mindre underdekninger post for post. En slik rettsanvendelse vil lett lede til uønskede prosesser. Det utelukkes likevel ikke at det på annet grunnlag kan være rom for å ta hensyn til helheten i oppgjøret når det er spørsmål om urimelighetsterskelen er overskredet.

Sensurregelen vil være aktuell i tilfeller hvor erstatningsberegningen blir lite treffende som følge av at skadelidte hører hjemme i et annet land enn Norge. Videre kan regelen være nyttig hvor det skjer endringer i offentligrettslig lovgivning som gjør at forutsetningen for utmålingsreglene, herunder tabellene ikke samsvarer med realitetene. Hovedformålet med regelen er likevell å etablere en sikkerhetsventil som kan gi en fornuftig rettsanvendelse hvis det inntrer situasjoner som ligger helt utenfor det lovgiver har vurdert eller forutsatt mulig.

§ 3-10 Oppreisning

Den som forsettlig eller grovt aktløst har

  • a) voldt skade på person

  • b) tilføyd krenking eller utvist mislig atferd som nevnt i straffeloven §§ 147, 168, 169, 192-199, 200 tredje ledd, 217-221, kap. 21, § 228, kap. 25 eller § 390a,

kan pålegges å betale den fornærmede en slik engangssum som retten finner rimelig til erstatning (oppreisning) for den voldte tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikke-økonomisk art. Ved utmålingen av slik erstatning kan det tas hensyn til om skadelidte får smerteerstatning etter skl. § 3-7.

Den som forsettlig eller grovt aktløst har voldt en annens død, kan pålegges å betale avdødes ektefelle, samboer, barn eller foreldre slik oppreisning som nevnt i første ledd.

Merknader til § 3-10:

Oppreisningsbestemmelsen er positivt holdt utenfor Utvalgets mandat, og det skal derfor ikke foreslås materielle endringer i denne. Utvalget har imidlertid fjernet henvisninger til lovregler som faller bort i og med Utvalgets lovforslag. Dette har ført til en forenkling av lovteksten. I tillegg har det vært nødvendig med en mindre materiell endring: Når det innføres en smerteerstatning, jf. lovutkastet § 3-7, blir det nødvendig å koordinere erstatningsberegningen med § 3-10. Erstatningsberegningen etter de to reglene kan i visse tilfeller samordnes, slik at skadelidte ikke får dobbel erstatning for samme smertepåkjenning. Rettsanvenderen skal likevel være varsom med å gjøre fradrag når oppreisningen er normert, se om dette Utredningens punkt 10.4.2. Utmålingen av oppreisningserstatning egner seg best for individuell vurdering ut fra det konkrete saksforhold som er til pådømmelse. Utvalget foreslår derfor at den nærmere koordineringen mellom reglene overlates til domstolenes skjønn ved utmålingen etter § 3-10, jf. hjemmelen i andre ledd siste punktum.

§ 3-11 Erstatning for ærekrenking og krenking av privatlivets fred

Den som har krenket en annens ære eller privatlivets fred, skal, såfremt han har vist uaktsomhet eller vilkårene for straff er til stede, yte erstatning for den lidte skade og slik erstatning for tap i fremtidig erverv som retten under hensyn til den utviste skyld og forholdene ellers finner rimelig. Han kan også pålegges å betale slik erstatning (oppreisning) for skade av ikke økonomisk art som retten finner rimelig.

Er krenkingen forøvd i trykt skrift, og noen som har handlet i eierens eller utgiverens tjeneste er ansvarlig etter første ledd, hefter også eier og utgiver for erstatningen. Det samme gjelder oppreisning pålagt etter første ledd, med mindre retten av særlige grunner finner å burde frita dem. Eier eller utgiver kan også pålegges slik ytterligere oppreisning som retten i forhold til dem finner rimelig. Norsk Rikskringkasting hefter på tilsvarende måte når noen som handler i institusjonens tjeneste er ansvarlig etter første ledd for sending i kringkastingen. Det samme gjelder for annen institusjon som driver kringkasting.

I dom som går ut på straff eller mortifikasjon, kan retten tilplikte domfelte å betale til fornærmede et beløp til kunngjøring av dommen. Det samme gjelder ved domfelling etter straffelovens § 130.

Ansvaret for krenking forøvd i blad eller tidsskrift som er trykt i riket, omfatter ikke den som bare har deltatt ved teknisk framstilling eller distribusjon av skriftet. Tilsvarende gjelder for kringkastingssending.

§ 3-12 Krenkelseserstatning

Den som uaktsomt har satt frem en ytring som er egnet til å krenke en annens ærefølelse eller omdømme, skal yte erstatning for den lidte skade og slik erstatning for tap i fremtidig erverv som retten ut fra den utviste skyld og forholdene ellers finner rimelig. Han kan også pålegges å betale oppreisning som retten finner rimelig. Dersom den krenkede døde mindre enn 15 år før krenkelsen etter første ledd fant sted, kan krav om oppreisning settes frem av hans nærmeste.

En ærekrenkende ytring medfører ikke ansvar etter første ledd dersom den anses berettiget etter en avveining av de hensyn som begrunner ytringsfrihet. Ved denne vurderingen skal det særlig legges vekt på om ytringen hviler på et fyldestgjørende faktisk grunnlag, på ytringens grad av krenkelse, og om hensynet til den krenkede er tilfredsstillende ivaretatt ved for eksempel adgang til imøtegåelse, om allmenne interesser eller andre gode grunner tilsa at den ble satt frem, og om ytreren har vært i aktsom god tro med hensyn til de momenter som kan gjøre ytringen berettiget.

Reglene i § 3-10 andre og fjerde ledd gjelder tilsvarende.

§ 3-13 Regress

1. Trygden eller en pensjonsinnretning kan ikke kreve regress hos den ansvarlige for trygdens eller pensjonsinnretningens utgifter og ansvar på grunn av skaden, med mindre denne er voldt forsettlig av den erstatningsansvarlige selv. Ved personskadeforsikring gjelder det samme for forsikringsselskapets regress mot den ansvarlige. Regressretten gjelder bare i den utstrekning ytelsene tillegges betydning ved utmålingen av skadevolderens ansvar overfor den skadelidte.

2. Arbeidsgiveren kan kreve regress for lønn under sykdom eller liknende ytelser, så langt tredjemann er erstatningsansvarlig etter ellers gjeldende erstatningsregler. Regressretten omfatter ikke ytelser som arbeidsgiveren kan kreve dekket av trygden.

3. Ved forsikring som en arbeidsgiver har tegnet for en ansatt, kan selskapet forbeholde seg rett til regress mot den ansvarlige skadevolder.

Merknader til § 3-13:

Regelen om regress i någjeldende § 3-7 videreføres i denne bestemmelsen. Prinsipielt sett påvirkes ikke regressomgangen av at erstatningen utmåles på standardisert måte. Standardiseringen kan likevel innebære at regressreguleringen må tilpasses. En slik tilpasning gjelder regelen i første ledd siste punktum vedrørende regress ved forsettlig skadeforvoldelse. Som det fremgår av reglene om inntektstap, vil man oftest operere med et standardisert trygdefradrag. I den grad trygden krever regress for sine utbetalinger av en skadevolder som har handlet forsettlig, må det da tas utgangspunkt i det standardiserte trygdefradraget. Det er dette beløpet som er tillagt «betydning ved utmålingen av skadevolderens ansvar overfor den skadelidte», jf. lovtekstens ordlyd. Etter omstendighetene kan det være avvik mellom det standardiserte fradraget og den reelle utbetaling av trygd. Trygden kan da tenkes ikke fullt ut å få regress for det som er betalt. Regelen er likevel beholdt i sin opprinnelige form.

§ 3-14 Oppgjørsform

Erstatning for personskade og tap av forsørger fastsettes til en engangssum, med mindre retten av særlige grunner finner å burde fastsette erstatningen helt eller delvis til terminbeløp. Terminbeløpet skal fastsettes i et antall G med mindre særlige grunner taler mot det. For betaling av terminbeløp kan den erstatningsansvarlige pålegges å stille sikkerhet. Når det finnes grunn til det, kan tingretten i den rettskrets der skadelidte har alminnelig verneting, etter begjæring av en part ved kjennelse helt eller delvis omgjøre terminbeløp til engangserstatning.

Merknader til § 3-14:

Regelen i § 3-14 er en videreføring av någjeldende skadeerstatningsloven § 3-9. Bestemmelsen er beholdt uendret hva gjelder hovedregelen om engangserstatning og adgangen til terminerstatning i unntakstilfeller. Utvalget mener at denne ordningen vedrørende oppgjørsform er godt tilpasset en standardisert erstatningsordning, se om dette punkt 4.9 foran. I andre punktum er det tilføyd en bestemmelse om at terminerstatningen som utgangspunkt bør fastsettes i G. En slik teknikk vil sikre at terminerstatningen er verdibestandig. Å knytte terminerstatningen til folketrygdens grunnbeløp vil også samsvare godt med den reguleringsteknikken som er valgt i en rekke andre relasjoner i den nye ordningen.

Regelen om adgang til terminerstatning har vært relativt lite brukt, og det er ikke meningen å legge opp til noen endring på dette punktet. I relasjon til ménerstatning har imidlertid Utvalget gitt en særlig regulering som legger til rette for bruk av terminerstatning. Det vises til merknadene til § 3-6 fjerde ledd.

§ 3-15 Rådighetsbegrensninger

Erstatningskrav etter dette kapitlet kan ikke overdras eller pantsettes så lenge kravet ikke er godkjent eller rettskraftig avgjort. Retten kan likevel samtykke i overdragelse av slikt erstatningskrav etter at kravet er oppstått. Krav på erstatning etter § 3-6, § 3-9, § 3-10 eller 3-11 kan heller ikke overføres ved arv, så lenge det ikke er godkjent eller gjort gjeldende ved søksmål, eller det er meldt til Norsk Pasientskadeerstatning etter pasientskadeloven § 9.

Når særlige grunner foreligger, kan retten begrense rådigheten over et godkjent eller tilkjent erstatningsbeløp. Reglene i lov om fordringshavernes dekningsrett § 3-9 andre til fjerde ledd får i så fall anvendelse, men slik at også retten i samband med bestemmelse om rådighets-begrensning kan treffe nærmere bestemmelse om forvaltningen av midlene.

Avgjørelse etter denne paragraf treffes ved kjennelse av tingretten i den rettskrets der skadelidte har sitt alminnelige verneting med mindre spørsmålet bringes inn for den dømmende rett eller Pasientskadenemnda til avgjørelse i samband med avgjørelsen av erstatningskravet eller ved kjennelse forut for dette.

§ 3-16 Adgang til etteroppgjør

Et avsluttet oppgjør om ménerstatning eller erstatning for tap i framtidig erverv, erstatning for tap av evne til hjemmearbeid eller utgifter, kan kreves opptatt til ny behandling hvis skadelidtes medisinske helsetilstand eller ervervsevne forverres vesentlig, og det er sannsynlighetsovervekt for at dette vil gi rett til en vesentlig høyere erstatning. Etteroppgjør kan ikke kreves senere enn 5 år etter at endelig oppgjør fant sted, likevel tidligst den dagen skadelidte fyller 26 år. Ved oppgjør etter § 3-3 sjette ledd kan bare forverring av skadelidtes medisinsk invaliditet gi grunnlag for etteroppgjør.

Merknader til § 3-16:

Bestemmelsen erstatter den någjeldende § 3-8 om ny behandling av erstatningssaker. I følge Mandatet skal bestemmelsen om revisjon av oppgjør i yrkesskadeforskriften § 5-1 ikke videreføres ved siden av en ny regel om ny behandling. Samtidig skal den bestemmelse som foreslås her gjelde både på og utenfor yrkesskadeområdet. Av denne grunn er visse elementer i den någjeldende yrkesskadeforskriften § 5-1 integrert i den nye bestemmelsen i § 3-16.

Regelen gjelder både rettsavgjørelser og avtaler. Den skal, i likhet med någjeldende § 3-8, anses uttømmende å regulere adgangen til ny behandling. Regelen gjelder for bestemte, oppregnede erstatningsposter, som har det fellestrekk at de gjelder varig skade og tap. Hovedvilkåret for ny behandling er at det skjer en vesentlig endring i det faktiske grunnlaget for den første avgjørelse eller avtale. Endringen kan enten gjelde realskadens innvirkning på skadelidtes fysiske og psykiske helsetilstand eller realskadens innvirkning på skadelidtes ervervsevne. En innvirkning på helsetilstanden blir primært målt gjennom en fastsatt medisinsk invaliditetsgrad. Hvis skadelidtes medisinske invaliditetsgrad endres med minst 15 prosentpoeng, er vilkåret om vesentlig endring oppfylt i relasjon til tapsposten ménerstatning. På dette punktet skal gjeldende praksis fra yrkesskadeområdet videreføres og anses retningsgivende også utenfor yrkesskadeområdet.

Forverring av skadelidtes helsetilstand kan også føre til en negativ endring i skadelidtes funksjonsnedsettelse i relasjon til hjemmearbeid. På dette punktet vil ikke en måling av medisinsk invaliditetsgrad gi samme grad av veiledning. Det avgjørende spørsmålet er om en negativ endring i helsetilstanden – som skyldes skaden – fører til at skadelidtes funksjonsevne forverres merkbart. Hvis skadelidtes helsetilstand endrer seg slik at skadelidte skifter gruppe innenfor utmåling av erstatning for hjemmearbeidstap, må vilkåret om «vesentlig endring» anses oppfylt. Dette gjelder også den situasjon at skadelidte ikke hadde krav på hjemmearbeidserstatning ved første oppgjør, men kommer i posisjon til å få slik erstatning i tiden etter oppgjøret. Hvis skadelidtes helsesituasjon endrer seg slik at han eller hun ikke lenger kan utføre tyngre hjemmearbeid, og dette skyldes skaden, kan det også være grunnlag for ny behandling. Skadelidte må føre bevis for at slik funksjonsnedsettelse har inntrådt etter det første oppgjøret, men likevel er forårsaket av skaden. At man som følge av svekkelse som følger med aldring ikke lenger makter tyngre hjemmearbeid, kan ikke begrunne etteroppgjør. I terskelen som følger av «vesentlig» ligger det at ikke enhver skaderelatert reduksjon i funksjonen kan begrunne etteroppgjør.

Forverret helsetilstand kan også lede til at merutgiftene som skaden bringer med seg økes. I prinsippet kan en skadebetinget svekkelse av helsetilstanden også lede til etteroppgjør på dette grunnlaget. Skadelidte må i så fall bevise at helsetilstanden som følge av skadetilføyelsen er blitt vesentlig endret i negativ retning etter oppgjøret, og at endringen nødvendiggjør vesentlig større merutgifter enn dem som ble lagt til grunn for oppgjøret. I alminnelighet vil en negativ endring i helsetilstanden medføre en økt medisinsk invaliditetsgrad. Hvorvidt invaliditetsgraden er endret, vil være et viktig målepunkt for vesentlighetsvurderingen. Det er likevel ikke fullt ut korrespondanse mellom endring i invaliditetsgrad og endring i helsetilstand som er relevant for adgangen til ny behandling. Innenfor spekteret av mulig individuell skadeutvikling er det tenkbart at skadelidte får en endret helsetilstand som medfører økte utgifter uten at invaliditetsgraden endres nevneverdig. Det bør i en slik situasjon ikke være utelukket at skadelidte kan oppnå ny behandling. En indikasjon kan ligge i størrelsen på de nye eller økede merutgifter så fremt disse kan bevises. Utgiftsøkningen er på den annen side et selvstendig vilkår, og bør ikke være direkte bestemmende for om vilkåret om vesentlig endret helsetilstand er oppfylt. Med utgangspunkt i reglene for ménerstatning og ervervserstatning kan det legges til grunn at en økning i utgiftene som overstiger 20 prosent kan begrunne etteroppgjør. Ved målingen av den reelle økningen må det tas hensyn til fallende kroneverdi.

Vesentlige endringer i ervervsevnen skal også være relevante for adgangen til ny behandling. Dette gjelder selv om skadelidtes helsetilstand ikke er forverret. Også her skal praksis på yrkesskadeområdet videreføres og være retningsgivende også utenfor yrkesskadeområdet. Regelen har en særlig funksjon for tilfeller hvor skadelidte har prøvd å komme tilbake til arbeid, men har mislykkes i dette. Dersom det i skadevolders interesse er lagt til grunn for høy restarbeidsevne, bør dette tale for ny behandling. Hvorvidt kravet til vesentlighet er oppfylt, bør bedømmes skjønnsmessig. Retningslinjen vedrørende medisinsk invaliditet kan gi en viss veiledning, men i alminnelighet bør kravene til endring i ervervsevne være noe strengere enn kravene til endring i medisinsk helsetilstand. Som utgangspunkt bør en negativ endring i ervervsuføregrad som tilsvarer minst 20 prosentpoeng, være tilstrekkelig for ny behandling.

Etter gjeldende rett settes det krav til at også utmålingen av erstatning vil bli endret. Selv om dette normalt vil følge automatisk av endringer i medisinsk invaliditet eller ervervsmessig uførhet, er vilkåret beholdt for å begrense nedslagsfeltet for regelen. Et vilkår om «vesentlig høyere erstatning» er derfor tatt inn i loven. I noen tilfeller vil ikke en endring i de faktiske forhold få noen følger for selve erstatningsutmålingen. Det skal ikke kunne settes i gang ny prosess dersom den potensielle endringen i selve erstatningsbeløpet er lavt.

I bestemmelsens andre punktum er det satt en frist for krav om ny behandling som løper fra oppgjørsdatoen for det endelige oppgjør. Dette innebærer at fristen løper først fra oppgjørstidspunktet for siste post i det totale oppgjøret, se om dette punkt 12.4.3.4 foran. Legaldefinisjonen av «oppgjørstidspunktet» i lovutkastet § 3-1 tredje ledd får anvendelse.

Fristen avbrytes når et uttrykkelig krav om ny behandling av saken er kommet frem til skadevolder eller til domstolen. Fristen skal ikke gjelde hvor den skadelidte er et barn. Dette følger av regelen om at ny behandling ikke kan kreves før skadelidte har fylt 26 år.

I siste punktum er det gitt en særregel med tanke på tilfeller der skadelidte har benyttet sin valgfrie adgang til å kreve erstatning tidlig i medhold av § 3-3 sjette ledd. I disse tilfellene har skadelidte valgt å få oppgjør med et tillagt opsjonspåslag basert på at den medisinske invaliditet vil påvirke ervervsevnen. Et motstykke til dette valget er at skadelidte ikke kan påberope seg endringer i den ervervsmessige uførheten. Skadelidte kan likevel på vanlig måte få endret erstatningsbeløpet dersom det er lagt til grunn en for lav medisinsk invaliditetsgrad.

§ 3-17 Særregler på yrkesskadeområdet

For skadelidte som fyller vilkårene for ansvar etter yrkesskadeforsikringsloven, skal utmålingsreglene i bestemmelsene foran gjelde med følgende unntak:

  • a) Årsinntekt § 3-2 første ledd skal settes til 5 G eller høyere selv om den skadelidte ikke fyller vilkårene i § 3-2 andre ledd.

  • b) Har skadelidte rett til ménerstatning fra folketrygden, skal fradraget etter § 3-6 sjette ledd settes til en tredjedel av erstatningssummen.

Merknader til § 3-17:

Bestemmelsen gjelder noen få punkter hvor det er nødvendig å særtilpasse de nye reglene til yrkesskadeområdet. Regelen i bokstav a er tatt inn for å sikre at den någjeldende yrkesskadeforsikringslovs nedslagsfelt blir videreført under det nye regelverket. Det er ikke fullt samsvar mellom nedslagsfeltet for kriteriet «tilknytning til arbeid», jf. lovutkastet § 3-2 andre ledd, og rekkevidden av yrkesskadeforsikringslovens arbeidstakerbegrep. Det sistnevnte begrepet omfatter noen grupper av skadelidte som ikke kan anses å ha tilknytning til arbeid, nærmere om dette i kapittelet 5.5.4.2.3 ovenfor. Dette gjelder i første rekke innsatte og pasienter. For å videreføre dagens ordning og for at ikke yrkesskadeforsikringsloven skal måtte endres på dette punktet, har Utvalget valgt å presisere at regelen om erstatning basert på årsinntekt 5 G skal gjelde for de skadelidte som omfattes av yrkesskadeforsikringslovens arbeidstakerbegrep.

En annen særtilpasning ligger i at fradraget for ménerstatning fra folketrygden er standardisert for skadelidte som er dekket av yrkesskadeforsikringsloven. Den nevnte ménerstatningen er en offentlig ytelse som prinsipielt skal gå til fradrag i erstatningen, jf. prinsippet som er kommet til utrykk i lovutkastet § 3-1 femte ledd. En slik operasjon vil imidlertid være egnet til å komplisere oppgjøret sammenliknet med systemet etter gjeldende regler. Dels for å lette samordningen mellom yrkesskadeforsikring og trygdeytelser og dels for å opprettholde dagens nivå på utbetalingene fra yrkesskadeforsikringen, er fradraget satt lavere enn det skadelidte får fra trygden. Fradraget er satt til 1/3 av erstatningsbeløpet som følger av ménerstatningstabellen. En fordel med denne ordningen er at skadelidte slipper å vente på et trygdevedtak, men kan få utbetalt ménerstatningen relativt raskt i tråd med målsettingene bak standardiseringen og for øvrig også yrkesskadeforsikringsloven.

§ 3-18 Revisjon

Kongen skal revidere tallverdiene bestemt i forskriften til § 3-2, § 3-3, § 3-4, § 3-5, 3-6, 3-7 og 3-8 minst hvert femte år. Revisjonen skal særlig ta hensyn til ny lovgivning etter lovens ikrafttredelse eller forrige revisjon. Kongen kan oppnevne en særskilt nemnd som skal gi råd om revisjonen.

Merknader til § 3-18:

I § 3-18 gis en særskilt hjemmel for forvaltningen til å kunne revidere enkelte elementer i forskriften uten å sette i gang et lovgivningsapparat. Formålet er særlig å kunne justere tallverdiene i tabellene dersom forutsetningene tabellene bygger på endres gjennom annen lovgivning, i første rekke på skatterettens og trygderettens område. Bestemmelsen skal for det første gi adgang til å gjøre fornuftige grep for å hindre at den standardiserte ordningen ikke blir hengende etter i utviklingen. Bestemmelsen skal for det andre sikre at forvaltningen følger med og på et tidligst mulig tidspunkt oppdager et behov for revisjon. Dette gjelder særlig forutsetningene knyttet til renter og kapitaliseringsfaktorer, samt beskatningsnivåer.4 Utvalget foreslår at det kan etableres et rådgivende organ som har særlig kompetanse vedrørende behovet for revisjon og hvordan dette bør gjøres. Nærmere om dette i punkt 4.13 foran.

Systemet som er etablert gjennom § 3-18 må ses i sammenheng med fordelingen av regler på lov og forskrift. I loven er det som regel oppgitt hvilket nivå erstatningen skal ligge på, mens forskriftsreguleringen oftest bare konkretiserer på detaljnivå. Det er ikke meningen at forvaltningen skal rokke ved de rettspolitiske vurderinger som ligger til grunn for lovbestemmelsene om hvilket nivå de ulike erstatningspostene skal ligge på. Revisjonsadgangen er i første rekke tiltenkt å gjelde mindre justeringer av tallene i tabellene.

§ 3-19 Ikrafttredelses- og overgangsbestemmelser

(1) Loven trer i kraft når Kongen bestemmer det.

(2) Loven gjelder for skader som konstateres etter at den trer i kraft.

Merknader til § 3-19:

Regelen i første ledd er en ordinær regel om at ikrafttredelse kan reguleres ved forskrift. I andre ledd klargjøres det at skjæringstidspunktet for lovens ikrafttredelse skal knyttes til konstateringstidspunktet slik det er definert i § 3-1 åttende ledd. Valget av skjæringstidspunkt er blant annet begrunnet i innrettingshensyn, nærmere om dette i punkt 4.12.2.5 foran.

17.2 Forskriftsmerknader

Kapittel 1 Innledende bestemmelser

§ 1-1 Tidsbegrensede skader

(1) Erstatning for tidsbegrenset tap skal så langt det er mulig utmåles ved å anvende forskriftstabellenes tallverdier for tapsperiodens antall år regnet bakover fra tabellenes endepunkt:

  • 67 år for inntektstaperstatning

  • 78 år for merutgiftserstatning

  • 76 år for hjemmearbeidserstatning

Merknader til § 1-1:

I § 1-1 oppgis endepunktene for regelen om tilbakeregning. Den såkalte tilbakeregningsmetoden er nærmere forklart i merknadene til lovutkastet § 3-1 fjerde ledd. Metodens funksjon er å bruke tabellens kapitaliserte verdier for gitte tidsrom som et hjelpemiddel til å finne riktig erstatning for et tidsbegrenset, løpende og jevnt tap. I denne forbindelse spiller tabellenes tidsmessige endepunkt en viktig rolle. Endepunktene er bestemt av en stipulering av når et fremtidstap normalt opphører. Disse tidspunktene brukes som en premiss for kapitaliseringen av fremtidig, løpende tap til enn engangserstatning. Som det fremgår vil slike endepunkt variere med tapspostene. Dette må også den som anvender tilbakeregningsmetoden ta konsekvensen av. Tilbakeregning er aktuelt for inntektstap, hjemmearbeidstap og merutgifter (- men ikke for ménerstatning). Tilbakeregningsmetoden kan anvendes om lag på samme måte ved tidsbegrenset årsakssammenheng jf. bestemmelsen om dette i § 3-1 fjerde ledd andre og tredje punktum.

§ 1-2 Grunnbeløp

Med «G» menes grunnbeløpet i folketrygden, jf. skadeserstatningsloven § 3-1 syvende ledd.

Merknader til § 1-2:

Paragrafen klargjør at betegnelsen G viser til folketrygdens grunnbeløp, jf. tilsvarende bestemmelse i lovutkastet § 3-1 syvende ledd.

Kapittel 2 Inntektstaperstatning til voksne

§ 2-1 Fremtidig inntektstap

(1) Erstatning for tap i fremtidig erverv ved personskade fastsettes etter tabellen i Vedlegg 1 med utgangspunkt i skadelidtes høyeste årsinntekt, jf. skadeserstatningsloven § 3-2 første ledd.

(2) Årsinntekt måles i halve G ved å dele brutto årsinntekt på det kronebeløp G utgjør 1. januar i det år som fremgår av første ledd. Årsinntekten er den gjennomsnittlige månedsinntekten i beregningsåret ganget med tolv, med mindre særlige grunner taler for annen beregningsmåte. Beløpet for årsinntekt rundes av oppover til nærmeste halve G. Skadelidtes alder på oppgjørstidspunktet legges til grunn ved bruk av tabellen.

(3) Utgjøres hele eller deler av årsinntekten av utbytte fra selskap, skal utbyttet fra året før konstateringstidspunktet legges til grunn. Når særlige grunner taler for det, kan det tas hensyn til muligheten for utbytte på konstateringstidspunktet og til utbytte som er tatt ut de siste tre år.

(4) Ved fradrag for ytelser fra tjenestepensjonsordninger jf. lovens § 3-2 tredje ledd gjøres det et fradrag for fremtidig inntektsskatt på 40 % av pensjonsytelsen.

(5) Erstatning etter skl. § 3-2 femte ledd utmåles etter tabeller i vedlegg 1 eller vedlegg 2 med mindre særlige grunner taler for en skjønnsmessig utmåling. For skadelidte som ikke fyller vilkårene for å motta uføretrygd skal erstatningsutmålingen ta hensyn til dette ved bruk av særskilt tabell i vedlegg 2.

(6) Er skadelidtes årsinntekt 5-8 G, og den årlige trygdeutbetalingen er betydelig lavere enn forutsetningen for utmåling etter første ledd, skal det gis et tillegg i erstatningen etter tabellen i Vedlegg 5. Er skadelidtes årsinntekt 8,5 -12 G og den årlige trygdeutbetaling lavere enn 3 G, skal det gis et tillegg i erstatningen på 10 %. Er skadelidtes årsinntekt 12,5 – 19 G og den årlige trygdeutbetaling lavere enn 3 G, skal det gis et tillegg i erstatningen på 5 %.

Merknader til § 2-1:

I § 2-1 gis det utfyllende bestemmelser til den viktige regelen om standardisert erstatning for inntektstap i lovutkastet § 3-2. I første ledd klargjøres det at utmålingen etter lovutkastet § 3-2 første ledd skal skje med utgangspunkt i tabellen som er inntatt som Vedlegg 1 til forskriften. Dette innebærer implisitt at erstatningen beregnes med utgangspunkt i et trygdefradrag på 60 % av inntekter inntil 6 G. Eventuelt barnetillegg som tilstås etter folketrygdloven § 12-15 er ikke tatt hensyn til ved utarbeidelsen av tabellen, og skadelidte vil kunne motta barnetillegg i kumulasjon med erstatningsutbetalingen. Når det henvises til tabellen i Vedlegg 1, vises det samtidig til de øvrige forutsetninger tabellen er bygget på vedrørende kapitaliseringsrente (5 %) og skatteulempetillegg avhengig av skadelidtes alder, se om dette punkt 4.12 jf. også punktene 4.4 og 4.5. Det øvrige innholdet i bestemmelsen kan leses ut av lovutkastet § 3-2 første ledd, og det vises derfor til merknadene til denne.

Bestemmelsens andre ledd oppgir nærmere utgangspunkter for erstatningsberegningen. I første punktum er det klargjort at erstatningssummen som kan leses ut av tabellen er en funksjon av årsinntekten målt i G, at det er halve G som skal utgjøre intervallene og at det skal rundes av oppover ved valg av intervall. Dette innebærer at man med alminnelig målingsdivisjon kan finne frem til hvor mange halve G brutto årslønn utgjør. Avrundingen oppover til nærmeste halve G kan innebære at skadelidte får et påslag i den reelle årsinntekten inntil tilsvarende en halv G, ca. 37 800 per 2010. Påslaget kan også være langt mindre alt etter hvordan årsinntekten treffer i forhold til G. Avrundingen oppover er valgt etter modell av yrkesskadeforskriften, og påslaget er blant annet tiltenkt å være en kompensasjon som kan dekke erstatning for arbeidsvederlag som ikke er pensjonsgivende inntekt, se punkt 5.2.4.7.4.

I normaltilfellene tar man direkte utgangspunkt i den pensjonsgivende inntekt skadelidte har hatt det aktuelle år. Hvor det er konstateringsåret som anvendes, skal man legge til grunn den gjennomsnittlige månedsinntekten som er opptjent i dette året frem til konstateringstidspunktet, slik at denne ganges med tolv. Det er skadelidtes arbeidsinntekt som skal legges til grunn, fordi dette er det beste mål på inntektsevne. Om skadelidtes pensjonsgivende inntekt dels består av sykepenger som ligger på et lavere nivå enn den månedsinntekt skadelidte får ved arbeid, er det arbeidsinntekten som skal legges til grunn ved beregningen. Reservasjonen om «annen beregningsmåte» er beregnet på helt spesielle tilfeller, eksempelvis hvor det var klart at skadelidte skulle tiltre i ny jobb med høyere inntekt i samme år som beregningen baseres på. Siden tabellen gjelder fremtidig inntektstap, er det naturlig at det er skadelidtes alder på oppgjørstidspunktet som skal legges til grunn når man går inn i tabellen. For helhetens skyld er dette tatt med i forskriften, jf. andre ledd siste punktum.

I tredje ledd er det tatt inn en særregel for tilfeller hvor skadelidte skal få erstatning som er basert på en årsinntekt som helt eller delvis består av utbytte fra selskap skadelidte har en eierandel i. Når årsinntekten baseres på utbytte, er det nødvendig å fravike det alminnelige systemet hvor konstateringsåret eller et senere år legges til grunn for beregningen. Hvis denne muligheten er åpen, vil nemlig skadelidte kunne tilpasse seg reglene ved å ta et stort utbytte som gir ham eller henne høy årsinntekt med tilsvarende høy erstatningsutbetaling. Muligheten for slik tilpasning må unngås. Erstatningsberegningen skal derfor kun baseres på inntektshistorikk før konstateringstidspunktet. Som hovedregel er det da inntektsåret før konstateringstidspunktet som skal legges til grunn, jf. tredje ledd første punktum. I noen tilfeller vil imidlertid utbyttet som tas dette året ikke være representativt for skadelidtes inntektsevne på konstateringstidspunktet. Selskapet kan være under oppbygning, eller av andre grunner være i en fase hvor skadelidte eller selskapsledelsen ønsker å styrke selskapets egenkapital. Av denne grunn kan utbyttet som tas ut det aktuelle året være mindre enn skadelidtes arbeidsinnsats reelt gav grunnlag for. I andre tilfeller kan utbyttet være ekstraordinært stort som følge av spesielt gunstige konjunktursvingninger det aktuelle år. Erstatningsutmåling basert på inntekt i form av utbytte er i det hele tatt ikke like godt egnet for fiksering til et bestemt inntektsår som lønnsinntekter. Utvalget har tatt konsekvensen av dette ved å åpne for at rettsanvenderen kan ta hensyn til selskapets utvikling i årene før konstateringstidspunktet og hvilken situasjon selskapet er i på konstateringstidspunktet. Begge disse tilleggskriteriene kan bidra til at skadelidte får en erstatning som er i samsvar med hans eller hennes inntektsevne på konstateringstidspunktet.

I fjerde ledd er det tatt med en regel som skal sikre at fradraget for pensjonsytelser fra tjenestepensjonsordninger ikke blir for stort, fordi skadelidte må betale skatt av ytelsene. Skatteprosenten for slike ytelser avhenger av individuelle forhold. For å etablere en standardisert ordning som sikrer mot underkompensasjon, er fradraget for skatt satt relativt høyt; til 40 % av pensjonsytelsen. Kapitaliseringsrenten som legges til grunn for omregning til en éngangssum skal være den samme som den benyttede under erstatningsberegningen. Med de tabeller som fremgår av Vedlegg 1 og 2 til forskriften, er renten 5 %, men med et modulbasert system kan renten og tabellene endres ved behov.

I femte ledd slås det fast at skadelidte som faller innunder unntaket om «åpenbart urimelig» i lovutkastet § 3-2 femte ledd eller som ikke er kvalifisert for standarderstatningen jf. § 3-2 andre ledd som utgangspunkt skal få erstatningen utmålt etter tabellene i Vedlegg 1 eller Vedlegg 2. For å finne innslagspunktet i tabellen skal her legges til grunn hypotetisk gjennomsnittsinntekt de nærmeste år, se om dette § 3-2 femte ledd og merknadene til denne bestemmelsen. Med dette uttrykket menes at rettsanvenderens skal vurdere – hypotetisk – hvilket gjennomsnittlig inntektsnivå skadelidte ville ha lagt på i tidsrommet 3-6 år etter skaden, dersom skaden ikke hadde inntruffet. For personer som ikke er kvalifisert for standarderstatning som er basert på en stipulert årsinntekt på 5 G, vil man med en slik tidshorisont oftest kunne legge til grunn at inntekten blir i nedre del av tabellen. Det vil være naturlig at tabellens rader for årsinntekt i størrelsesorden 1-4 G blir brukt. For deler av denne gruppen vil den hypotetiske vurderingen kunne lede til at det ikke utmåles erstatning i det hele tatt. Det vil være situasjonen hvis det ikke finnes bevismessig grunnlag for å anta at vedkommende ville ha hatt en inntekt utover de ytelser vedkommende ville ha fått fra det offentlige.

Dersom unntaksregelen benyttes fordi den ordinære rettsanvendelsen gir et åpenbart urimelig resultat, kan innslaget i tabellen bli et helt annet enn det som er antydet ovenfor. Etter omstendighetene kan innslaget bli også i radene for høye årsinntekter alt etter hva som er grunnlaget for urimeligheten.

Dersom skadelidte av en eller annen grunn ikke mottar trygdeytelser, kan det være aktuelt å følge tabellen i Vedlegg 2. Tallverdiene i denne tabellen er utregnet slik at man ikke har gjort fradrag for trygdeytelser overhodet. Skadelidte som ikke mottar trygd fordi de ikke er kvalifisert for slik ytelse, må dermed få hele erstatningen fra skadevolder. Tabellen i Vedlegg 2 gir da et riktig utgangspunkt for å kunne regne ut et erstatningsbeløp som tar hensyn til skadelidtes grad av ervervsuførhet. Tallene i tabellen fremtrer som relativt høye, men tallene vil oftest bli anvendt som startpunkt for en utregning av en erstatning som underskrider 50 % (någjeldende ordning) eller 40 % (forslaget i Prop. 130 L ( 2010-2011) s. 215, endringsforslaget § 12-7 andre ledd) av tabellens tallverdier.

Selv om rettsanvenderen skal bygge utmålingen på tabellene i Vedlegg 1 eller 2, må det holdes åpent for at erstatningsutmålingen i noen særskilte tilfeller bør være helt individuelt og skjønnsmessig basert. Denne muligheten er til stede dersom det foreligger «særlige grunner». I dette vilkåret ligger det et krav til rettsanvenderen om å kunne vise til konkrete forhold som gjør det uhensiktsmessig eller uriktig å bygge på tabellene. Særlig aktuelt kan dette være hvor skadelidte er bosatt i utlandet og kommer til å motta ytelser fra det offentlige på helt andre nivå enn tabellene forutsetter. Det vises til omtalen av denne problematikken i punkt 5.6.6.

I sjette ledd er det tatt inn en særregel som ivaretar skadelidte som har særlig lav trygdedekning. De skadelidte får ut fra ulike rettspolitiske overveielser beregnet et fradrag på 60 %, se om dette punkt 5.3.2 foran. Dette trygdefradraget er lagt til grunn for beregningen etter § 3-2 første ledd i lovforslaget og for regelen i første ledd i nærværende forskriftsparagraf. Noen skadelidte vil imidlertid ha betydelig lavere trygdedekning. Disse skadelidte vil bli underkompensert når fradraget i erstatningen for trygd er større enn den trygdedekningen de faktisk får. Regelen i femte ledd skal komme slike skadelidte til unnsetning ved at de kan bevise seg inn i en ordning som legger til grunn et lavere fradrag og derfor gir et korresponderende påslag i erstatningen. For inntektsgrupper med årsinntekt på 6 G eller lavere, trer ordningen i funksjon dersom trygdedekningen er 5 % lavere enn det som er forutsatt i tabellen. For høyere inntektsgrupper vil ordningen tre i funksjon først ved enda lavere prosentvis trygdedekning. Hvor lav trygdedekning som kreves, fremgår for inntektsgrupper med årsinntekt 6,5 G – 8 G av tabellen i Vedlegg 5. For grupper med høyere årsinntekt er det tatt inn en standardisert regel i sjette ledd, se merknadene til andre og tredje punktum nedenfor. Tersklene for å kunne få påslag er lagt inn for å unngå for mange individuelle justeringer. Et påslag – og diskusjoner om slikt påslag – skal bare være aktuelt i særlige tilfeller hvor trygdedekningen er spesielt lav. Fradragsordningen er bygget opp slik at det er innarbeidet en matematisk funksjon mellom gapet mellom tabellens fradrag på 60 % og skadelidtes reelle trygdedekning som bestemmer påslaget i den utmålte erstatning. Et vesentlig poeng ved denne mekanismen er at den vil kunne gi påslag til de skadelidte som reelt har lav trygdedekning, mens skadelidte som har normal trygdedekning kan følge tabellen.

Utregningen av dekningsprosenten foretas ved at skadelidte finner ut hvilken trygdedekning han eller hun vil få. Ved beregningen av trygdedekningen skal det ses bort fra barnetillegg som tilstås i medhold av den foreslåtte, nye regel i folketrygdloven § 12-15. Trygdedekningen må sammenholdes med det erstatningsnivå skadelidte er kvalifisert for etter tabellen i Vedlegg 1. Rent matematisk kan dette gjøres ved å dele trygden på antall G som skal legges til grunn som årsinntekt: Hvis trygden per år er 3 G og årstapet som legges til grunn for erstatningsberegningen er 6 G, blir dekningsprosenten 3/6 = 50 %. Som det følger av tabellen, vil innslaget for når det kan kreves kompensasjon for lav trygdedekning være synkende etter hvert som inntektsnivået blir høyere. Dette kommer av at trygden maksimalt dekker 66 % av inntekt inntil 6 G. For høyere inntektsnivåer enn 6 G blir trygdedekningen dermed med matematisk nødvendighet synkende fra 66 % og nedover. For at kompensasjonen for lav trygdedekning skal bli riktig, er det som nevnt foran utarbeidet en tabell for inntektsnivåene mellom 5 G og 8 G som er tatt direkte inn i Utmålingsforskriftens Vedlegg 5. Det er for disse inntektsnivåene det vil være mest aktuelt for skadelidte å få kompensasjon for lav trygdedekning.

I sjette ledd andre og tredje punktum reguleres spørsmålet om kompensasjon for særlig lave trygdeutbetalinger til grupper av skadelidte som har høy inntekt. Skadelidte som skal ha erstatning basert på en årsinntekt høyere enn 8 G vil sjeldnere være i posisjon til å kreve kompensasjon for lav trygdedekning. Tillegg for lav trygdedekning for denne gruppen er bare aktuell dersom trygden er lavere enn 3 G. For disse inntektsgruppene er prosentregningen forlatt til fordel for en direkte angivelse av nivå for trygdedekning. Tillegget er standardisert slik at de skadelidte som har en inntekt mellom 8,5 og 12 G, får et tillegg på 10 % i erstatningen. Har skadelidte en inntekt mellom 12,5 og 19 G settes tillegget for lav trygdedekning til 5 %.

§ 2-2 Erstatning til eldre skadelidte

Er skadelidte 65 år eller eldre på oppgjørstidspunktet, skal erstatningen utmåles etter den tallverdi som gjelder for skadelidte som er 65 år på oppgjørstidspunktet.

Merknader til § 2-2:

Regelen innebærer en standardisering av erstatningen for alle som skal ha oppgjør etter fylte 65 år. For denne aldersgruppen vil det i alminnelighet være noe usikkert hvor lenge skadelidte ville ha stått i arbeid. Ved å legge til grunn erstatningen som er tilpasset 65-åringer, får skadelidte erstatning for to tapte inntektsår.

Kapittel 3 Inntektstaperstatning til barn

§ 3-1 Inntektstap frem til og med det året skadelidte fyller 21 år (overgangserstatning)

(1) Inntektstap frem til og med det året skadelidte fyller 21 år, erstattes med et antall G som regulert i følgende tabell:

Alder på konstateringstidspunktet

Erstatning verdsatt på konstateringstidspunktet (G)

0

2,9

1

3,0

2

3,1

3

3,2

4

3,3

5

3,5

6

3,6

7

3,7

8

3,8

9

4,0

10

4,1

11

4,3

12

4,4

13

4,6

14

4,7

15

4,8

16

4,9

17

4,9

18

4,7

Ved lavere medisinsk invaliditet enn 40 %, reduseres erstatningen slik:

Mindre enn 10 % medisinsk invaliditet

Ingen overgangserstatning

10–14 %

30 % av full overgangserstatning

15–19 %

40 % av full overgangserstatning

20–24 %

50 % av full overgangserstatning

25–29 %

60 % av full overgangserstatning

30–34 %

70 % av full overgangserstatning

35–39 %

80 % av full overgangserstatning

Merknader til § 3-1:

Bestemmelsen innleder det utfyllende forskriftsverket om barneerstatning, som har hjemmel i lovutkastet § 3-3. Forskriftens § 3-1 første ledd omhandler overgangserstatningen, som erstatter inntektstap i perioden fra konstateringstidspunktet til sluttoppgjøret i fase 2. Erstatningen fastsettes etter en tabell, der venstre kolonne angir aldersjusteringen. Det er skadelidtes alder på konstateringstidspunktet som er avgjørende. Det første alderstrinnet er 0 år for å fange inn blant annet fødselsskadesakene, mens endepunktet på 18 år er fastsatt i samsvar med vilkåret om å være under 19 år for i det hele tatt å omfattes av barneerstatningsregelen i lovutkastet § 3-3. Høyre kolonne i tabellen angir selve erstatningen (verdsatt på konstateringstidspunktet), og som skal utbetales ved oppgjør i fase 1. Beløpsangivelsen er også her knyttet opp mot grunnbeløpet, for ved det å sikre en indeksjustering av erstatningen. For en nærmere forklaring av den normativt fastsatte graderingen, se utredningen foran.

Andre ledd anviser regelen om gradert engangserstatning, og gir en utfyllende regulering av lovutkastet § 3-3 andre ledd. En forutsetning for i det hele tatt å nedjustere engangserstatningen etter første ledd, er at skadelidtes medisinske invaliditet er lavere enn 40 %, jf. innledningsordene i «Ved lavere medisinsk invaliditet enn 40 %, …». Om kravet til årsakssammenheng, se merknadene til selve lovtekstutkastet foran. Har skadelidte en medisinsk invaliditet på 40 % (eller høyere) er det dermed ikke grunnlag for reduksjon, og det skal utbetales full overgangserstatning etter tabellen i første ledd. Tabellen gir den nærmere formelen for nedjustering. Det foretas en skalering med seks intervaller fra 35-39 % medisinsk invaliditet ned til 10-14 % medisinsk invaliditet. For hvert av disse seks intervallene i nedtrappingen, reduseres engangserstatningen med 10 %, likevel slik at den høyeste graderte satsen er 80 % og den laveste er 30 %. Den øverste raden i tabellen har karakter av å være et vilkår for erstatning, idet det uttrykkes et minstekrav om at skadelidte har minst 10 % medisinsk invaliditet for overhodet å kvalifisere for overgangserstatning. Det er imidlertid ikke noe krav om at invaliditeten er varig, se merknadene til lovutkastets § 3-3 andre ledd og utredningen foran.

§ 3-2 Inntektstap etter det året skadelidte fyller 21 år (fase 2-erstatning)

Inntektstap etter det året skadelidte fyller 21 år erstattes etter skadeserstatningsloven § 3-2. Inntekten uten skaden settes til 6 G, og erstatningen utmåles etter følgende tabell:

Alder på oppgjørstidspunktet

Erstatning verdsatt på oppgjørstidspunktet (G)

0

26,9

1

27,6

2

28,3

3

29,0

4

29,7

5

30,5

6

31,3

7

32,1

8

32,9

9

33,7

10

34,6

11

35,5

12

36,4

13

37,3

14

38,3

15

39,2

16

40,2

17

41,3

18

42,3

19

43,4

20

44,5

21

45,6

22

46,8

Merknader til § 3-2:

Bestemmelsen omhandler erstatning for inntektstap etter det året skadelidte fyller 21 år. Her er man over i fase 2-erstatningen. Første punktum viser til lovutkastet § 3-2, og ved det markerer samkjøringen med Inntektstapmodellen. Dette er en generell henvisning, hvilket innebærer at det som klart utgangspunkt er ment at sluttoppgjøret (fase 2-oppgjøret) skal følge de alminnelige utmålingsreglene som gjelder for voksne skadelidte.

Fra dette utgangspunktet er det imidlertid visse modifikasjoner, ut fra barneerstatningens egenart. Det siktes særlig til at skadelidtes inntektsnivå uten skaden – i mangel av inntektshistorikk – er fiksert til 6 G, se andre punktum. Tabellens endepunkt er det året skadelidte er 22 år på oppgjørstidspunktet. Det har sammenheng med at barneerstatningen – med renter, men fratrukket skatt – skal resultere i et beløp som er lik erstatningen til en 22-åring med inntekt 6 G, når skadelidte blir 22 år. Denne alderen reflekterer et gjennomsnitt for når norske borgere begynner å skaffe seg inntekt, samtidig som det tas hensyn til at skadelidte ikke trenger å ta studielån og kostnadene ved det. 22-årsalderen er dermed valgt som et ledd i en standardisering som på visse punkt må støtte seg skjønnsmessige gjennomsnittsbetraktninger. Tabellens startpunkt på 0 er også her satt for å fange inn de yngste barna som blir skadelidte, der fødselsskadesakene utgjør den sentrale gruppen. Når erstatningen er angitt i tabellen for hvert alderstrinn mellom 0 og 22 år, har det sammenheng med at erstatningen for denne delen av fremtidstapet kan blir gjort opp tidligere, se især den særskilte regelen om åpenbare tilfeller etter lovutkastets § 3-3 tredje ledd fjerde punktum og skadevolders release-adgang etter lovutkastet § § 3-3 tredje ledd femte punktum. Når det gjelder kapitaliseringsrente og påslag for skatteulempe, følges de alminnelige utgangspunkter for utmålingen, se om dette punkt 4.12.3 i utredningen. For utbetalingene som skjer før tapet påløper er det gjort et særskilt påslag for inflasjon ut fra ulike overveielser, se om dette punkt 6.6.2 i utredningen foran.

§ 3-3 Alternativ oppgjørsmodell. Særskilte regler

(1) Ved varig medisinsk invaliditet på 25 %, kan skadelidte alternativt kreve erstatningen fastsatt etter følgende tabell:

Alder på oppgjørstidspunktet

Engangserstatning (G)

0

7,6 G

1

7,8 G

2

8,1 G

3

8,4 G

4

8,7 G

5

9,0 G

6

9,3 G

7

9,7 G

8

10,1 G

9

10,4 G

10

10,7 G

11

11,1 G

12

11,5 G

13

11,9 G

14

12,4 G

15

12,8 G

16

13,3 G

(2) Erstatningen reduseres forholdsmessig ved lavere varig medisinsk invaliditet enn 25 %, og etter følgende tabell:

Medisinsk invaliditet

Engangserstatning (G)

24–21 %

80 % av engangserstatningen

20–16 %

60 % av engangserstatningen

15–11 %

40 % av engangserstatningen

10–5 %

20 % av engangserstatningen

Mindre enn 5 %

Ingen erstatning

(3) Velges oppgjør etter paragrafen her, skal postene hjemmearbeidserstatning jf. § 3-5, merutgiftserstatning jf. § 3-4 og ménerstatning jf. § 3-6 gjøres opp samtidig.

Merknader til § 3-3:

Bestemmelsen omhandler valgfrihetsmodellen (jf. lovutkastet § 3-3 sjette ledd), som er gitt en supplerende og presiserende regulering gjennom tre ledd. Utgangspunktet for beregningen tas i situasjonen hvor skadelidte er 25 % medisinsk invalid, jf. tabellen i første ledd. Ved lavere medisinsk invaliditet graderes erstatningen etter tabellen i andre ledd.

Første ledd gjelder gjentar av informasjonshensyn vilkåret om at skadelidtes varige medisinske invaliditet ikke kan være høyere enn 25 %, sml. presiseringen til lovtekstutkastet § 3-3 sjette ledd. Det samme gjelder markeringen av at skadelidte da er innrømmet en valgfrihet, ved å kunne kreve oppgjør basert på den medisinske invaliditetsmodellen. At dette ikke er ment å utgjøre lovens normalordning – som er tofase-modellen – er signalisert også gjennom paragrafoverskriften, se tilføyelsen «Særskilte regler». Valgfrihetsmodellen tar som nevnt sikte på at man skal kunne gjøre opp saker med små og mer moderate skader uten at verken skadelidte eller skadevolder må vente til fase 2, noe som også har som formål å avlaste tofase-modellen. Forutsatt at vilkårene for å benytte valgfrihetsmodellen er oppfylt, er man over i selve erstatningsberegningen. Det er her forskriften har selvstendig verdi, ved at den i tabells form angir erstatningsbeløpene. Om selve grunnlaget for utviklingen av tabellen, se utredningens punkt 6.5.4. Tabellen starter på 0 år av samme grunner som nevnt foran, idet den også skal fange opp skadelidte i den yngste aldersgruppen (typisk fødselsskadesakene). Endepunktet er satt til 16 år, og det er fordi dette danner grensen for når skadelidte kan fremme krav om oppgjør etter valgfrihetsmodellen, se lovutkastets § 3-3 sjette ledd siste punktum og merknadene til denne bestemmelsen foran.

Andre ledd hjemler reduksjonsregelen, som graderer engangserstatningen ved lavere medisinsk invaliditet enn 25 % (= minstekravet). Bestemmelsen angir at erstatningen skal reduseres forholdsmessig og som angitt i tabellen. Graderingen skjer ut fra fire relativt grove intervaller i tabellen, som er skjønnsmessig fastsatt. Den normative fastsettelsen gir også en begrunnelse for at graderingen ikke er fullstendig lineær. Den første gruppen som medfører reduksjon, er skadelidte med medisinsk invaliditet i intervallet angitt som «24–21 %», se den øverste raden. Uttrykket «24 %» brukes her i teknisk forstand og må forstås ut fra sammenhengen i regelen. Det vil si at uttrykket «24 %» dekker invaliditetsgrader opp til 25 % (og inkluderer derfor også tilfeller hvor den medisinske invaliditeten er fastsatt til for eksempel 24,5 %). Skadelidte er innrømmet et vern ved at den laveste graderingen gir 20 % av engangserstatningen, likevel slik at det gjelder et minstekrav om 5 % medisinsk invaliditet. Er invaliditetsgraden lavere, utløses ikke rett til erstatning under valgfrihetsmodellen overhodet. Dette følger av lovutkastets § 3-3 sjette ledd tredje punktum, men er tatt inn for å gi rettsanvenderen en enkel helhetsforståelse av tabellen (pedagogiske hensyn).

Tredje ledd omhandler rettsvirkningene av at skadelidte velger oppgjør etter valgfrihetsmodellen. Valgfrihetsmodellen tar som nevnt sikte på at man skal kunne gjøre opp saker med små og mer moderate skader uten at skadelidte må vente til fase 2, noe som også har som formål å avlaste tofase-modellen. Konsekvensen er at man da samtidig må gjøre opp også andre poster, det vil si hjemmearbeidserstatning etter lovutkastets § 3-5, merutgiftserstatning etter lovutkastets § 3-4 og ménerstatning etter lovutkastets § 3-6. Formålet med regelen er å sikre de gevinster ved et raskt og endelig oppgjør som man har ønsket å oppnå med valgfrihetsmodellen, se utredningens punkt 6.5.4.1. Skadelidte har dermed ingen valgfrihet på dette punktet, jf. uttrykket «skal postene … gjøres opp samtidig». Angivelsen av erstatningsposter er uttømmende.

Kapittel 4 Merutgiftserstatning

§ 4-1 Standardisert pleie- og omsorgserstatning

Har skadelidtes et varig og omfattende sosialmedisinsk behov etter skadeserstatningsloven § 3-4 tredje ledd andre punktum, erstattes fremtidige pleie- og omsorgsutgifter etter følgende tabell:

Alder på oppgjørstidspunktet

Fremtidig pleie- og omsorgserstatning (G)

0–3 år

51,9

4–7 år

51,6

8–11 år

51,3

12–15 år

50,8

16–19 år

50,3

20–23 år

49,7

24 år

49,5

25 år

49,3

26 år

47,2

27 år

47,0

28 år

46,8

29 år

46,6

30 år

46,3

31 år

46,1

32 år

45,8

33 år

45,5

34 år

45,3

35 år

45,0

36 år

44,6

37 år

44,3

38 år

44,0

39 år

43,6

40 år

43,2

41 år

42,8

42 år

42,4

43 år

42,0

44 år

41,5

45 år

41,0

46 år

40,5

47 år

40,0

48 år

39,4

49 år

38,8

50 år

38,2

51 år

37,3

52 år

36,3

53 år

35,3

54 år

34,3

55 år

33,3

56 år

32,3

57 år

31,2

58 år

30,1

59 år

29,0

60 år

27,8

61 år

26,6

62 år

25,4

63 år

24,1

64 år

22,8

65 år

21,5

66 år

20,1

67 år

18,7

68 år

17,2

69 år

15,7

70 år

14,2

71 år

12,6

72 år

11,0

73 år

9,3

74 år

7,5

75 år

5,7

76 år

3,9

77 år og eldre

2,0

Merknader til § 4-1:

Bestemmelsen viser den tabellariske fastsettelsen av standardisert fremtidig pleie- og omsorgserstatning. Forutsetningen for at Utmålingsforskriften § 4-1 skal komme til anvendelse, er at skadelidte oppfyller inngangskriteriet i lovtekstutkastet om å ha et «varig og vesentlig behov» etter lovutkastet § 3-4 tredje ledd andre punktum, se merknaden foran. Tabellen viser aldersjusteringen til venstre, og pleie- og omsorgserstatningen som utbetales i høyre kolonne. Aldersgruppene for de første årene er slått sammen i 4-årsintervaller. Når erstatning på 2 G per år neddiskonteres, blir det små forskjeller i antall G for aldersgrupper under 24 år, og dette begrunner at aldersgrupper er slått sammen i den innledende delen av tabellen. Fra 24-årsalderen blir imidlertid beløpsforskjellene mellom hvert enkeltstående år så pass stor at det mest hensiktsmessige er en fingradert tabell. Endepunktet på tabellen er da skadelidte fyller 77 år. Den siste alderskategorien omfatter også skadelidte som er eldre enn 77 år på oppgjørstidspunktet, i tråd med den forskriftsteknikken som er benyttet i andre deler av Utmålingsforskriften.

§ 4-2 Gjennomsnittlige fremtidige årlige merutgifter

Erstatning for gjennomsnittlige årlige merutgifter utmåles individuelt og kapitaliseres etter følgende tabell:

Alder på oppgjørstidspunktet

Kapitaliseringsfaktor

0 år

26,1

1 år

26,0

2 år

26,0

3 år

26,0

4 år

25,9

5 år

25,9

6 år

25,9

7 år

25,8

8 år

25,8

9 år

25,7

10 år

25,7

11 år

25,6

12 år

25,6

13 år

25,5

14 år

25,5

15 år

25,4

16 år

25,4

17 år

25,3

18 år

25,2

19 år

25,1

20 år

25,1

21 år

25,0

22 år

24,9

23 år

24,8

24 år

24,7

25 år

24,6

26 år

23,6

27 år

23,5

28 år

23,4

29 år

23,3

30 år

23,2

31 år

23,0

32 år

22,9

33 år

22,8

34 år

22,6

35 år

22,5

36 år

22,3

37 år

22,2

38 år

22,0

39 år

21,8

40 år

21,6

41 år

21,4

42 år

21,2

43 år

21,0

44 år

20,7

45 år

20,5

46 år

20,2

47 år

20,0

48 år

19,7

49 år

19,4

50 år

19,1

51 år

18,6

52 år

18,2

53 år

17,7

54 år

17,2

55 år

16,7

56 år

16,1

57 år

15,6

58 år

15,1

59 år

14,5

60 år

13,9

61 år

13,3

62 år

12,7

63 år

12,1

64 år

11,4

65 år

10,7

66 år

10,1

67 år

9,3

68 år

8,6

69 år

7,9

70 år

7,1

71 år

6,3

72 år

5,5

73 år

4,6

74 år

3,8

75 år og eldre

3,0

Merknader til § 4-2:

Bestemmelsen hjemler den tabellariske fastsettelsen av erstatning for fremtidige merutgifter som påløper jevnt, jf. regelen i lovutkastet § 3-4 sjette ledd, se merknadene til denne bestemmelsen foran. Faktoren for aldersjustering er vist i venstre kolonne, mens kapitaliseringsfaktoren er angitt til høyre. Tabellen er fingradert ved at den ikke har noen sammenslåing av aldersklasser. Kapitaliseringsfaktoren bygger på en kapitaliseringsrente på 5 %, og tillegg for skatteulempe er inkludert med samme verdier som for andre engangserstatninger i det nye systemet, se om dette punkt 4.12.3 foran. Minste-kapitaliseringsfaktoren i nederste rad er ut fra en gjennomsnittsbetraktning fastsatt til 3,0 (avrundet), og gjelder for alle som er 75 år eller eldre på oppgjørstidspunktet.

Kapittel 5 Hjemmearbeidserstatning

§ 5-1 Hjemmearbeidstap (husholdskomponenten)

Fremtidig hjemmearbeidserstatning fastsettes ut fra den nedsettelsen av evnen til arbeid i eller tilknyttet hjemmet som ansvarshendelsen har medført. Gruppeplasseringen fastsettes slik:

  • Gruppe 0: Kan utføre alle eller tilnærmet alle typer hjemmearbeid.

  • Gruppe 1 (mindre funksjonsevnetap): Varig tapt evne til å utføre tyngre hjemmearbeid, slik som tyngre vedlikehold av bolig, dekkskift, snømåking og plenklipping, vask av tak og vegger og andre tyngre gjøremål i eller tilknyttet hjemmet.

  • Gruppe 2 (større funksjonsevnetap): Varig tapt evne til å utføre en vesentlig del av også lettere hjemmearbeid, slik som matlaging, løpende renhold, rydding, innkjøp og andre lettere huslige gjøremål.

(2) Plassering i gruppe foretas ut fra en samlet vurdering av skadelidtes funksjonsevne på oppgjørstidspunktet.

(3) Ut fra gruppeplassering og alder på oppgjørstidspunktet, fastsettes erstatningen slik:

Gruppe/fremtidig hjemmearbeidserstatning (G)

Gruppe 1

Gruppe 2

Alder på oppgjørstidspunktet

Mindre funksjonsevnetap

Større funksjonsevnetap

0–20 år

5,0

10,1

21–24 år

5,0

9,9

25–28 år

4,9

9,8

29–32 år

4,6

9,2

33–36 år

4,5

9,0

37–40 år

4,4

8,7

41–44 år

4,2

8,4

45–48 år

4,0

8,0

49–52 år

3,8

7,5

53–56 år

3,4

6,8

57–60 år

2,9

5,9

61–64 år

2,4

4,9

65–68 år

1,9

3,8

69–72 år

1,3

2,5

73–76 år

0,8

1,5

77 år og eldre

0,5

1,0

Merknader til § 5-1:

Bestemmelsens første ledd første punktum presiserer vilkårene for rett til standardisert hjemmearbeidserstatning. Det må foreligge en reduksjon eller et bortfall av evnen til å utføre hjemmearbeid, hvilket er uttrykt ved ordet «nedsettelsen». Det er videre et krav at denne nedsettelsen er forårsaket av ansvarshendelsen, noe som eksplisitt er formulert gjennom uttrykket «som ansvarshendelsen har medført». De alminnelige årsaksreglene kommer til anvendelse, se utredningen foran. Bestemmelsen gir rett til dekning både ved tap av tradisjonelle husholdsoppgaver, men også arbeid utenfor husets fire vegger, slik som vedlikehold av bolig, snømåking, plenklipping mv. Det er dermed lagt til grunn et vidt hjemmearbeidsbegrep, som signalisert ved uttrykket «arbeid i eller tilknyttet hjemmet».

Første ledd andre punktum presiserer innholdet i de tre funksjonsgruppene. Funksjonsgruppe 0 omhandler de skadelidte som enten har hele hjemmearbeidsevnen i behold etter skaden og ansvarshendelsen, eller har tilnærmet alle hjemmearbeidsfunksjoner i behold. Det siste alternativet – om å makte «tilnærmet alle typer hjemmearbeid» – er tatt inn for å unngå at skadelidte kan manøvrere seg over i gruppe 1 ved selv det minste tap av hjemmearbeidsevnen. Formuleringen rommer med andre ord et kvalifikasjonskrav, med sikte på å holde utenfor de situasjonene der skadelidte har et beskjedent funksjonstap.

Funksjonsgruppe 1 omhandler mindre funksjonsevnetap, der skadelidte har mistet evnen til å utføre «tyngre hjemmearbeid». For å konkretisere innholdet i dette, er det tatt inn en kasuistikk over ulike gjøremål som omfattes av gruppe 1-regelen. Oppregningen er ikke uttømmende, jf. uttrykket «slik som». Den spesifiserer gjøremål som «tyngre vedlikehold av bolig», som eksempelvis omfatter tyngre reparasjoner av utvendig tak. Vedlikeholdsbegrepet er også ment å omfatte arbeid som maling, beising mv. men også her gjelder det generelle kvalifikasjonskravet om at arbeidet må være av «tyngre» karakter. Ordet «bolig» omfatter både skadelidtes faste bolig og fritidsbolig, selv om det for arbeid på fritidsbolig kan måtte trekkes en grense mot ménerstatningen, se utredningen foran punkt 8.8.1. Dekkskift er eksplisitt nevnt, fordi det fanger inn et gjøremål som er blitt diskutert i en del saker, og som er ment omfattet av det hjemmearbeidsbegrepet. Tunge dekkskift på bil kan være fysisk krevende, og uforenlig med skadelidtes helsesituasjon etter skaden. Videre er snømåking og plenklipping uttrykkelig nevnt, og også her gjelder det generelle vilkåret om at arbeidet er «tyngre». Dette er oppgaver som vanligvis vil oppfylle kriteriet, men vurderingen må skje konkret. Også tyngre renholdsoppgaver er nevnt, og konkretisert i form av eksempler som «vask av tak og vegger». Lovuttrykket dekker slik som nedvask av huset, men gjennom den åpne formuleringen «og andre tyngre gjøremål» kan også blant annet puss av vinduer ved hjelp av stige mv. være inkludert. Som det fremgår, er gruppe 1 ment å omfatte situasjoner der skadelidte kan lage mat, tørke støv, stelle klær og utføre andre tilsvarende dagligdagse eller ukentlige enkle husholdsoppgaver, men uten å klare tyngre gjøremål slik som vedlikehold av bolig, snømåking og tyngre hagearbeid.

Gruppe 2-tilfellene er nevnt i tabellens andre rad, og følger samme struktur. Det gis først et generelt formulert vurderingstema, og deretter en konkretiserende ikke-uttømmende kasuistikk. Det generelle vurderingstemaet er uttrykt ved at skadelidte må ha tapt evnen til å utføre også «tyngre hjemmearbeid». For å konkretisere innholdet i kriteriet er det gitt en oppregning av gjøremål, som omfatter matlaging, løpende renhold, rydding, innkjøp og andre lettere huslige gjøremål. Begrepet «lettere» angir et generelt vilkår, og gjelder samtlige gjøremål i oppregningen. For å forstå innholdet i regelen må man her se sammenhengen med formuleringen i av gruppe 1-tilfellene, idet gruppe 2-tilfellene omhandler de situasjonene der skadelidte har et kvalifisert hjemmearbeidstap utover gruppe 1-tapet. Dette er markert ved ordet «også», som refererer til første kategori (gruppe 1). Her er det to hovedgrupper av typetilfeller. Den ene gjelder skadelidte som har mistet hele sin praktiske hjemmearbeidsevne, med andre ord totalt evnebortfall. Disse tilfellene reiser vanligvis ingen særskilte tolkningsspørsmål, og vil klart oppfylle vilkåret for å dekkes under gruppe 2. Den andre gruppen omhandler skadelidte med redusert hjemmearbeidsevne.

Bestemmelsens andre ledd klargjør at gruppeplasseringen skal skje ut fra en helhetsvurdering. Dette ville trolig fulgt av en alminnelig systembetraktning og er presisert i den generelle utredningen. For å oppnå presisjon og av pedagogiske hensyn er dette likevel formulert eksplisitt i forskriftsteksten. Det skal legges til grunn en objektiv målestokk for gruppeplasseringen. Det er derfor ikke avgjørende om den konkrete skadelidte har vansker med å utføre gjøremål som for de fleste utgjør lettere hjemmearbeid. Det skal følgelig ses bort fra de rene subjektive (individuelle) opplevelser av hvorvidt gjøremålene oppfattes som tyngre eller lettere hjemmearbeid. Den såkalte «1/3»-retningslinjen er beskrevet i merknadene til lovutkastet § 3-5 andre ledd samt i punkt 8.6.7.7 foran. Gruppeplasseringen skal skje ut fra skadelidtes hjemmearbeidsevne på oppgjørstidspunktet.

Bestemmelsens tredje ledd gir det kapitaliserte erstatningsbeløpet, ut fra skadelidtes alder på oppgjørstidspunktet og den aktuelle gruppeplasseringen (som er forbundet med to ulike erstatningsnivåer). Erstatningen som skal utbetales til skadelidte kan leses direkte ut av tabellen. Tabellen er av forenklingshensyn bygget opp med fireårs-intervaller.

Ved anvendelsen av tabellen ved tidsbegrensede tap (herunder ved tidsbegrenset årsakssammenheng), anvendes den tilbakeregningsmetoden som er beskrevet under merknadene til 3-1 fjerde ledd første punktum, jf. punkt 4.7 foran.

§ 5-2 Fremtidig hjemmearbeidstap (omsorgskomponenten)

(1) Er vilkårene i skl. § 3-5 andre ledd siste punktum oppfylt, utmåles omsorgstaperstatning etter andre ledd.

(2) Erstatningen utmåles etter barnets alder på oppgjørstidspunktet etter følgende tabell:

Yngste barns alder på oppgjørstidspunktet

Omsorgserstatning (G)

0 år

2,3

1 år

2,2

2 år

2,1

3 år

2,0

4 år

1,9

5 år

1,8

6 år

1,7

7 år

1,6

8 år

1,5

9 år

1,3

10 år

1,2

11 år

1,1

12 år

1,0

13 år

0,8

14 år

0,7

15 år

0,6

16 år

0,4

17 år

0,3

18 år

0,2

19 år

Ingen omsorgstaperstatning

Merknader til § 5-2

Bestemmelsen hjemler regelen om erstatning for tap av omsorgsevnen, den såkalte omsorgskomponenten. Denne kan ses som en del av begrepet «arbeid i hjemmet», og ligger innbakt i denne slik som ved individuell utmåling etter lovutkastet § 3-5 første ledd. For det fremtidige tapet, som følger en standardisert modell, er det skilt ut som et eget element og gitt en egen paragraf i forskriften. Dette er gjort av hensyn til pedagogikk og transparens, men også fordi det viser en materiell nyanse mellom typetilfellene. Ved å skille ut omsorgskomponenten får frem forskjellen på hjemmearbeidstap med og uten tap av evne til omsorg for barn. Bestemmelsens vilkårsside viser tilbake til regelen i lovteksten, se lovutkastet § 3-5 andre ledd siste punktum og kommentardelen foran. Forskriftsbestemmelsen anviser med andre ord er ren utmålingsregel.

Den venstre kolonnen angir alder på oppgjørstidspunktet, mens den høyre kolonnen viser det kapitaliserte erstatningsbeløpet (utbetalingsbeløpet). Det presiseres at det er yngste barns alder som er avgjørende, hvilket har betydning der skadelidte har flere barn i ulik alder. Endepunktet i tabellen er satt til 19 år, og gir samsvar med reglene om forsørgertaperstatning, se merknaden til lovutkastet § 3-5 foran.

Kapittel 6 Tapt livsutfoldelse (ménerstatning)

§ 6-1 Ménerstatningstabell

For varig men ytes erstatning per år etter følgende tabell:

Medisinsk invaliditet

Utgangspunkt for ménerstatning

5–9 %

5 % av grunnbeløpet

10–14 %

7 % av grunnbeløpet

15–24 %

10 % av grunnbeløpet

25–34 %

16 % av grunnbeløpet

35–44 %

24 % av grunnbeløpet

45–54 %

34 % av grunnbeløpet

55–64 %

44 % av grunnbeløpet

65–74 %

56 % av grunnbeløpet

75–84 %

70 % av grunnbeløpet

85–100 %

84 % av grunnbeløpet

Over 100 %

100 % av grunnbeløpet

Erstatningsutmålingen fremgår av Vedlegg 4.

Merknader til § 6-1:

Tabellen ovenfor er en kodifisering av den praksis som har utviklet seg med å gi ménerstatning som er basert på folketrygdlovens méntabell med et tillegg på 1/3. Tabellen er basert på en hovedsakelig matematisk tilpasning av prosentandelene av G til gjeldende praksis. Tabellen er så supplert med en tabell i Vedlegg 4 som viser de ulike prosentandelene av grunnbeløpet kapitalisert til engangsbeløp beregnet ut fra alder og medisinsk invaliditetsgrad. Ved å gå inn i tabellen i Vedlegg 4, vil skadelidte med viten om sin alder og sin invaliditetsgrad kunne lese hvilket erstatningsbeløp han eller hun tilkommer.

Regler om virkningen av at det foreligger flere skader kan imidlertid lede til en justering av invaliditetsgraden, se om dette lovutkastet § 3-6 andre ledd første og andre punktum med merknader. Videre vil det etter at medisinsk invaliditetsgrad er fastsatt og erstatning beregnet på grunnlag av denne, kunne være grunnlag for en justering av selve erstatningsbeløpet basert på individuelle forhold på skadelidtes side, se om dette lovutkastet § 3-6 andre ledd tredje punktum – med merknader.

§ 6-2 Fradrag ved yrkesskadedekning

Har skadelidte rett til ménerstatning fra folketrygden, skal fradraget for offentlige ytelser settes til en tredjedel av erstatningen.

Merknader til § 6-2:

Denne regelen er også inntatt i lovutkastet § 3-17 bokstav b. Det vises til merknadene til den bestemmelsen.

Kapittel 7 Forsørgertap

§ 7-1 Gjenlevende samlivspartner

(1) Gjenlevende samlivspartner er avdødes ektefelle eller samboer på dødsfallstidspunktet. En person anses ikke som ektefelle når det på dødsfallstidspunktet er avsagt dom for, eller gitt bevilling til separasjon eller skilsmisse. Dette gjelder selv om avgjørelsen ikke er rettskraftig eller endelig. Som samboer etter første ledd regnes person som avdøde har levet sammen med i ekteskapslignende forhold hvis det i Folkeregisteret framgår at de to har hatt samme bolig de siste to årene, eller person som hadde felles barn og felles bolig med avdøde.

(2) Forsørgertap for gjenlevende samlivspartner erstattes med 14 G. Var avdødes årsinntekt inntekt i skadeåret eller året før lavere enn 5 G, reduseres erstatningen med 10 prosent. Var avdødes årsinntekt lavere enn 4 G, reduseres erstatningen med 20 prosent. For hver G avdødes årsinntekt overstiger 6 G, økes erstatningen med 10 prosent. For hver G avdødes årsinntekt overstiger 9 G, økes erstatningen med 5 prosent, likevel ikke med mer enn 45 prosent.

(3) Erstatningen forhøyes med 0,75 G for hvert år yngste barn samlivspartneren har med avdøde er yngre enn 6 år.

Merknader til § 7-1:

Forsørgertaperstatningen til gjenlevende samlivspartner er dimensjonert slik at den motsvarer samlivspartnerens forsørgertap i fem år fra forsørgerens død. Tidsperioden på fem år er valgt ut fra et helhetlig skjønn over hva som bør være en gjennomsnittlig omstillingstid for gjenlevende samlivspartner. Kompensasjonsrelevante ytelser er beregnet og bygget inn i erstatningsbeløpene. Det skal dermed ikke gjøres noen fradrag for offentlige ytelser. Det vises til punkt 11.6.2 foran.

Erstatningen er differensiert ut fra avdødes inntekt – den er gjort inntektsavhengig. Utmålingen er bygget opp slik at det tas utgangspunkt i et normalnivå basert på at avdøde hadde inntekt på 6 G. Erstatningsnivået justeres opp og ned alt etter i hvilken grad avdøde hadde høyere eller lavere inntekt enn 6 G. Når det gjelder nedjusteringen, skal forskriftsbestemmelsen i andre ledd andre punktum forstås slik at det gjøres et fradrag på 10 prosent hvor årsinntekten til avdøde er lavere enn 5 G. Et fradrag på 20 prosent gjøres dersom årsinntekten er lavere enn 4 G. Det gis ikke lavere forsørgertaperstatning enn den som er tilpasset at avdøde har årsinntekt lavere enn 4 G.

Når det gjelder oppjustering av erstatningen, skal reglene forstås slik at tillegget på 10 % først blir aktuelt hvor avdødes inntekt er 7 G eller mer. Erstatningen forhøyes med 20 % dersom inntekten ligger mellom 8 og 9 G, og med 30 % hvor årsinntekten ligger mellom 9 og 10 G. Deretter er intervallet 5 % for hver nye G som overstiges, men ikke lenger enn til 12 G. Etter dette kan erstatning for forsørgertap maksimalt settes til 14 G pluss 45 %.

Med dette systemet vil både den som har nøyaktig 5 G i årslønn og den som har årslønn mellom 6 og 7 G, men ikke fullt ut 7 G, få erstatning som leses direkte ut av tabellen uten justering. Forskjellen som består i at tabellbeløpet først reduseres hvor årslønnen er lavere enn 5 G, mens den økes dersom skadelidte har nøyaktig 7 G er valgt å gjøre reglene klare, samtidig som systemet er egnet til å sikre at etterlatte får full kompensasjon relatert til avdødes inntektsnivå.

Hensikten bak dette systemet er at forsørgertaperstatningen skal dekke de etterlattes behov innenfor en ordinær levestandard. Overføringer fra avdøde til de etterlatte som overstiger det nødvendige for å videreføre en alminnelig god levestandard, anses derimot ikke som erstatningsmessige. Forsørgertaperstatningen er derfor begrenset til en mindre andel av skadelidtes inntekt hvor avdøde lå på inntektsnivåene 9-12 G i årsinntekt, jf. systemet som er gjengitt ovenfor. For inntekt høyere enn 12 G antas det at det ikke bør gis en særskilt motsvarende erstatning for forsørgertap.

Erstatningsnivåene er videre differensierte etter om gjenlevende har omsorg for barn eller ikke. Begrunnelsen er at omsorg for små barn vil vanskeliggjøre gjenlevendes mulighet for å omstille seg og skaffe seg egen inntekt. For å gi en kompensasjon denne ulempen, er utmålingen basert på at gjenlevende får 0,75 G i tillegg for hvert år yngste barn er yngre enn 6 år på tidspunktet da forsørgeren dør. Utregningen i forskrift skal forstås slik at tillegg på 0,75 G er aktuelt når yngste barn ennå ikke har fylt 6 år da forsørgeren dør. På denne måten følges samme beregningstekniske prinsipp som ble anvendt ovenfor i relasjon til justering på grunn av inntekt. For å få tillegget på 0,75 G vil det da være tilstrekkelig at skadelidtes yngste barn er én dag yngre enn 6 år på dødstidspunktet. Forsørgertaperstatningen vil dermed økes med 1,5 G hvor barnet er mellom 4 år og fylte 5 år, og med 2,25 G hvor barnet er 3 år og ennå ikke fyllt 4 år, jf. vilkåret om økning «for hvert år barnet var yngre enn 6 år». Systemet anvendes på samme måte for yngre alderstrinn, slik at skjæringstidspunktet er barnets fødselsdag. Faller barnets fødselsdag og forsørgers død på samme dato, er barnet ikke yngre enn det aktuelle antall år. Det gis ikke noen ekstra 0,75 G hvor barnet er yngre enn 0 år, altså ikke født på dødstidspunktet. Dermed vil gjenlevende samlivspartner maksimalt kunne få (6 x 0,75 G =) 4,5 G i tillegg til 14 G, altså totalt 18,5 G.

Regneoperasjonene bør gjøres slik at det tas utgangspunkt i 14 G, før erstatningen gis et fradrag eller et tillegg alt etter om skadelidte har inntekt lavere eller høyere enn 6 G.

Deretter gjøres det en eventuell justering på grunnlag av at yngste barn er yngre enn 6 år, jf. § 7-1 tredje ledd. Tillegget for at gjenlevende samlivspartner har omsorg for små barn er dermed ikke inntektsavhengig, det gjelder likt for alle etterlatte. Det er ikke meningen at prosenttillegget basert på avdødes inntekt skal regnes etter at det er gitt tillegg for yngre barn. Rettsanvendelsen vil bli riktig dersom man følger den kronologi som forskriftsteksten naturlig innbyr til.

§ 7-2 Barn

Erstatning for forsørgertap for etterlatte barn som avdøde hadde fostringsplikt for jf. barneloven § 66 jf. kapittel 2 utmåles etter følgende tabell:

Alder på dødstidspunktet

Erstatning i antall G på oppgjørstidspunktet (G)

< 1 år

14

1 år

13,5

2 år

13

3 år

12,5

4 år

12

5 år

11,5

6 år

11

7 år

10,5

8 år

10

9 år

9,5

10 år

9

11 år

8,5,

12 år

8

13 år

7,5

14 år

6,5

15 år

5,5

16 år

4,5

17 år

3

18 år

1,5 G

19 år

(2) Var avdøde eneforsørger, forhøyes erstatningen med 50 prosent.

(3) Var avdødes årsinntekt inntekt i skadeåret eller året før lavere enn 5 G, reduseres erstatningen med 10 prosent. Var avdødes årsinntekt lavere enn 4 G, reduseres erstatningen med 20 prosent. For hver G avdødes årsinntekt overstiger 6 G, økes erstatningen med 10 prosent. For hver G avdødes årsinntekt overstiger 9 G, økes erstatningen med 5 prosent, likevel ikke med mer enn 45 prosent.

(4) For hvert år barnet er yngre enn 18 år og har ett søsken yngre enn 18 år reduseres erstatningen med 3 prosent, likevel ikke med mer enn 25 prosent.

(5) For hvert år barnet er yngre enn 18 år og har to søsken yngre enn 18 år, reduseres erstatningen med 5 prosent, likevel ikke med mer enn 35 prosent

(6) For hvert år barnet er yngre enn 18 år og har tre eller flere søsken yngre enn 18 år, reduseres erstatningen med 7 prosent, likevel ikke med mer enn 45 prosent.

Merknader til § 7-2:

Tabellen i første ledd er utarbeidet på bakgrunn av en undersøkelse av en rekke komponenter som inngår i den forsørgertaperstatning som gjelder i dag. Integrert i tabellens pengesummer er det etterlatte barnets erstatning for både ordinær økonomisk forsørging, for tap av avdødes omsorg og for den del av avdødes hjemmearbeid som det etterlatte barn ville ha blitt til del. Det er tatt hensyn til kompensasjonsrelevante ytelser. Også et mindre tillegg for skatteulempe er innarbeidet. Tabellens ulike verdier er beregnet skjønnsmessig ut fra en ikke-lineær nedtrapping av erstatningen korresponderende med det etterlatte barnets alder. I nedtrappingen er det tatt et visst hensyn til at de ikke-økonomiske komponentene i Bastrup-tillegget har ulik verdi varierende med det etterlatte barnets alder. Videre er det tatt hensyn til at det i alminnelighet koster mer å forsørge ungdommer – barn i alderen 13-19 enn yngre barn. Det vises ellers til punkt 11.5.6 foran.

I andre ledd videreføres det system som er lagt til grunn i någjeldende yrkesskadeforskrift § 6-2 andre ledd, hvor skadelidte barn får et påslag i erstatningen dersom vedkommende mister sin eneste forsørger. I og med at det generelle nivået for forsørgertaperstatning er lagt noe høyere enn i yrkesskadeforskriften, er påslaget begrenset til 50 % mot de 100 % som gjelder i yrkesskadeforskriften. Forskriftens begrep om eneforsørger krever at den avdøde var helt alene om å forsørge barnet. Den som mottar bidrag fra annen forelder eller fra det offentlige i dennes sted, er ikke å anse som eneforsørger.

I tredje ledd angis et system for å justere erstatningen på bakgrunn av avdødes inntekt. Systemet er identisk med systemet for justering av erstatning til gjenlevende samlivspartner. Det vises derfor til merknadene til § 7-1 andre ledd foran.

Bestemmelsene i fjerde til sjette ledd beskriver systemet for justering av erstatningen på bakgrunn av hvor mange søsken skadelidte har, og hvilken alder søsknene har. Systemet bygger på en tanke om at avdødes disponible fremtidige inntekt ville ha blitt fordelt på antall barn dersom dødsfallet tenkes borte. Erstatningsbeløpene skal således være proporsjonalt synkende med antall søsken i antall år. Dersom det enkelte skadelidte barn har mange søsken under 19 år i mange år av oppveksten, skal erstatningen være lavere enn hvis barnet har få søsken i få år – eller er enebarn. Denne effekten er fanget inn ved at det gjøres prosentvise fradrag i erstatningen basert på hvor mange søsken skadelidte har de enkelte år forsørgertaperstatningen skal beregnes for. Det vises til punkt 11.7.3, hvor det er gitt en rekke regneeksempler som viser systemet. For å klargjøre når reduksjon skal skje, brukes samme formulering som ovenfor: Når det etterlatte er yngre enn en alder angitt i tall, utløses en rettsvirkning. Dette innebærer at den som får forsørgertaperstatning og har søsken yngre enn 18 år på dødsfallstidspunktet, automatisk vil få redusert erstatningen. Er dødsfallstidspunktet dagen før det etterlatte barnet (erstatningssøkeren)fyller 17 år, skal det etterlatte barnets erstatning reduseres for to år. På samme måte vil en etterlatt erstatningssøker som ikke er fylt 17, få reduksjon for to år, fordi det er to fulle år til han eller hun fyller 19 år. Systemet er på dette punktet parallelt til systemet for påslag i erstatningen til gjenlevende samlivspartnere på grunn av unge barn, se merknadene til § 7-1 tredje ledd ovenfor. Startpunktet for beregningen er satt til 18 år og ikke 19 år, fordi det dette samsvarer best med grunnlaget for fradrag. Med et slikt system sikres det at det reelt er grunnlag for reduksjon på grunn av at det aktuelle barnet hadde søsken i det året barnet skulle ha mottatt forsørging fra avdøde som også hadde krav på forsørging. Ved å operere med et startpunkt på 18 år, hindres det at erstatningen blir redusert fordi skadelidte hadde unge søsken bare noen måneder eller uker av den tiden erstatningen skal dekke.

Reglene i fjerde til sjette ledd skal leses slik at det skal finnes en riktig prosentuell reduksjon for hvert år den etterlatte har søsken under 18 år i den tiden forsørgertaperstatningen skal dekke et tap. Årsfradraget vil da være 0, 3, 5 eller 7 prosent alt etter hvor mange unge søsken vedkommende har. Eksempelvis vil et etterlatt barn på ti år som er yngst i en søskenflokk på tre, få erstatningen utmålt slik at det gjøres 3 årsfradrag á 5 prosent for tre år barnet har to søsken under 18 år og to årsfradrag á 3 prosent for to år barnet har ett søsken under 18 år. Dette vil være situasjonen hvis barnet har ett søsken på 15 år og ett på 13 år. Når barnet selv er 16 år, har det ikke lenger noen søsken under 18 år, og skal derfor ikke ha noe fradrag knyttet til de siste tre årene. Denne skadelidte vil etter summeringen av årsfradragene få en erstatning etter tabellen med fradrag av (3 x 5 % + 2 x 3 % =) 21 % av erstatningen. Barnet vil da få 79 % av tabellens pålydende erstatning (tillagt påslag for høy inntekt eller fradrag for lav inntekt).

Som eksempelet antyder, skal justeringen basert på antall søsken skje etter at man har justert tabellens erstatning på bakgrunn av avdødes årsinntekt. Dette er naturlig fordi fradraget på grunn av søsken må ta utgangspunkt i familiens inntekts- og erstatningsnivå.

§ 7-3 Reduksjon på grunn av avdødes alder

Erstatningen etter § 7-1 og § 7-2 reduseres med 10 prosent for hvert år skadelidte er eldre enn 61 år. Erstatningen skal likevel utgjøre minst 20 prosent av det beløpet som følger av utmålingen for gjenlevende samlivspartner jf. § 7-1 og minst 50 prosent av det beløpet som følger av utmålingen for barn jf. § 7-2.

Merknad til § 7-3:

Den avdøde må antas uten skaden å ville ha hatt svakere forsørgingsevne etter hvert som vedkommende hadde nærmet seg pensjonsalder. Av denne grunn er det lagt inn en nedtrapping av forsørgertaperstatningen dersom forsørgeren dør et av de siste år før han ville ha fylt 67 år. En slik nedtrapping er i tråd med systemet i yrkesskadeforskriften. For å formulere regelen klart er det lagt inn at avdøde må ha vært eldre enn 61 år, han må altså ha fylt 62 år eller hun før reduksjonen trer inn. Systemet for justering er dermed teknisk det samme som ved økning av gjenlevende samlivspartners erstatning som har små barn før dødsfallet, og ved reduksjonen av barns erstatning på grunn av at de har søsken. På samme måte som i yrkesskadeforskriften, er nedtrappingen for gjenlevende samlivspartnere stanset ved 20 % av det erstatningsbeløpet som følger av tabellen med justeringer for individuelle forhold. Ut fra en tanke om at barn av avdøde forsørgere i høyere aldersgrupper har like stort behov for erstatning som andre etterlatte, er nedtrappingen hva gjelder barn stanset ved 50 % av tabellerstatningen.

Justeringen av forsørgertapet etter forsørgere som var eldre enn 61 år må foretas etter at man har kommet til en erstatningssum etter beregningene etter § 7-1 og § 7-2 foran. Erstatningsberegningen skal altså foretas i den rekkefølge forskriftens oppbygning naturlig innbyr til.

§ 7-4 Andre forsørgede

Forsørgertap til andre personer enn dem som omfattes av § 7-1 og § 7-2 utmåles individuelt.

Merknad til § 7-4:

Bestemmelsen er tatt med for at forskriften skal være klar og korrespondere godt med lovforslaget. Regelen sier ikke mer enn det som fremgår av lovteksten i § 3-8 andre ledd tredje punktum. Det vises for så vidt til merknadene til denne bestemmelsen, hvor det fremgår hvilke persongrupper som omfattes.

Når det gjelder den individuelle utmålingen, er det forutsatt at denne skal se hen til grunnleggende tanker bak den standardiserte erstatningen. Forsørgertaperstatningen skal begrenses til å dekke et tap av overføringer fra avdøde til dekning av behov innenfor en alminnelig levestandard, og det vil være mindre aktuelt å utmåle forsørgertaperstatning basert på avdødes inntekter over 12 G. For personer som får forsørgertaperstatning på bakgrunn av et samliv med avdøde som ikke tilfredsstiller vilkårene i § 7-1, vil det være mindre naturlig å utmåle erstatning basert på et lenger tidsrom enn fem år.

18 Andre lovforslag

18.1 Lovforslag utformet som endring av utkast til lov om arbeidsskadeforsikring

Mandatet ber Utvalget om å utforme et særskilt forslag til endring av utkast til lov om arbeidsskadeforsikring. Mandatet lyder:

«Dersom det når utvalget avslutter sitt arbeid, ikke foreligger noe lovvedtak med bakgrunn i NOU 2004: 3 Arbeidsskadeforsikring, bes utvalget teknisk sett utforme to lovforslag, ett utformet som endringer av gjeldende rett, og ett utformet som endringer av lovforslaget i NOU 2004: 3 eller senere odelstingsproposisjon som følger opp denne.»

Utvalget har for å etterkomme dette ønsket, utformet et lovforslag som i hovedtrekk er likelydende som eller bygger direkte på forslaget i kapittel 16 hva gjelder utmålingsregler. Utvalget har ikke vurdert lovforslaget i NOU 2007: 3, som det ikke var enighet om da utredningen ble avgitt. Utvalget minner videre om at det i nærværende utvalg ikke er enighet om alle deler av lovforslaget i kapitel 16, som nedenfor er innarbeidet i lovforslaget i NOU 2004: 3. For å oppnå oversikt og klarhet, har Utvalget gjengitt hele lovforslaget vedrørende arbeidsskadelov med de endringer Utvalget foreslår i forslagets kapittel 6. Reglene som er utarbeidet for hovedforslaget erstatter reglene i kapittel 6 i lovutkastet i NOU 2004: 3, men slik at det er gjort enkelte tilpasninger. Bestemmelsen i skadeserstatningsloven § 3-17 om særtilpasninger på yrkesskadeområdet er naturlig nok ikke tatt med. Det samme gjelder noen av reglene om erstatning for ikke-økonomisk tap; reglene som i lovforslaget i kapittel 16 er plassert som § 3-7 (smerteerstatning), § 3-10 (oppreisning), § 3-11 (erstatning for ærekrenkelse og for krenkelse av privatlivets fred) og 3-12 (krenkelseserstatning). Regelen om rådighetsbegrensinger som er plassert i lovutkastet § 3-15 er heller ikke naturlig å ta med i en lov om arbeidsskadeforsikring.

Utvalget har ikke kunnet prioritere å lage en forskrift som er tilpasset dette endringsforslaget til utkastet til arbeidsskadeforsikringslov. En eventuell integrering av et forskrift kan i høy grad bygge på forskriften til hovedlovforslaget, se punkt 16.2 foran.

Forslaget til endring av utkastet til lov om arbeidsskadeforsikring lyder som følger:

Utkast til lov om arbeidsskadeforsikring:

Kapittel 1. Formål og definisjoner m.m.

§ 1–1 Formål

Hovedformålet med loven er å sikre skadelidte erstatning ved arbeidsskader uten hensyn til om noen er skyld i skaden.

Loven skal også bidra til forebygging, rehabilitering og attføring.

§ 1–2 Definisjoner

  • a) Med arbeidstaker menes i denne loven enhver som omfattes av § 3–1. Likestilt med arbeidstaker er den som omfattes av §§ 3–2 til 3–5.

  • b) Med arbeidsgiver menes i denne loven enhver som i eller utenfor ervervsvirksomhet har noen i sin tjeneste.

  • c) Med forsikringsgiver menes i denne loven den som ved avtale påtar seg eller etter loven har plikt til å yte arbeidsskadeforsikring. Som forsikringsgiver regnes også staten.

  • d) Med arbeidsskade menes i denne loven skade forårsaket av arbeidsulykke (ulykkesskade) etter § 5–2 og likestilt arbeidssykdom etter § 5–3.

  • e) Med skadelidt menes i denne loven arbeidstaker som er påført arbeidsskade eller dennes etterlatte som har rettigheter etter denne loven.

§ 1–3 Ufravikelighet

Avtaler som begrenser skadelidtes rettigheter etter denne loven, er ugyldige.

§ 1–4 Forholdet til forsikringsavtaleloven

Reglene i forsikringsavtaleloven gjelder for arbeidsskadeforsikringen dersom ikke annet er bestemt i eller i medhold av loven her eller går fram av sammenhengen.

Arbeidsskadeforsikringen skal i forholdet mellom forsikringsgiveren og forsikringstakeren anses som en ansvarsforsikring, selv om forsikringstakeren ikke er ansvarlig for de skader som dekkes av loven.

§ 1–5 Avtaler med andre land

Kongen kan inngå gjensidige avtaler med andre land om rettigheter og plikter etter denne loven. Herunder kan det gjøres unntak fra lovens bestemmelser.

Departementet kan gi forskrift om gjennomføringen av slike avtaler.

§ 1–6 Krigs- og terrorhandlinger

Kongen kan begrense ansvaret etter denne loven for skader som skyldes krigs- og terrorhandlinger.

Kapittel 2. Lovens virkeområde

§ 2–1 Lovens virkeområde i Norge

Loven gjelder ved arbeidsskade påført arbeidstaker hos arbeidsgiver i Norge.

§ 2–2 Arbeidstaker ansatt hos norsk arbeidsgiver og som arbeider i utlandet

For arbeidstaker som er ansatt i en virksomhet med hovedkontor i Norge og som arbeider i utlandet, gjelder loven når arbeidstakeren er medlem i folketrygden eller arbeidsgiveren plikter å betale arbeidsgiveravgift etter folketrygdloven § 23–2.

§ 2–3 Utenlandsk statsborger ansatt hos utenlandsk arbeidsgiver

For utenlandsk statsborger som er ansatt hos arbeidsgiver som har hovedkontor i utlandet og driver virksomhet i Norge eller på norsk kontinentalsokkel, gjelder loven når arbeidsgiveren plikter å betale arbeidsgiveravgift etter folketrygdloven § 23–2.

§ 2–4 Arbeidstaker ansatt i petroleumsvirksomhet

Loven gjelder for arbeidstaker som er ansatt i petroleumsvirksomhet på den norske kontinentalsokkelen, uten hensyn til om arbeidsgiveren plikter å betale arbeidsgiveravgift.

§ 2–5 Arbeidstaker ansatt på skip, boreplattformer mv. registrert i NOR og NIS

Loven gjelder for arbeidstaker som er ansatt på skip, boreplattformer og andre flyttbare innretninger registrert i norsk ordinært skipsregister (NOR) og norsk internasjonalt skipsregister (NIS).

§ 2–6 Arbeidstaker ansatt på skip, boreplattformer mv. registrert i utenlandske registre

For arbeidstaker som er ansatt på skip, boreplattformer og andre flyttbare innretninger som er registrert i utenlandsk skipsregister, gjelder loven hvis arbeidstakeren er ansatt hos arbeidsgiver i Norge, se § 2–1.

§ 2–7 Arbeidstaker ansatt i restaurantvirksomhet på turistskip

Loven gjelder ikke for arbeidstaker som er ansatt i hotell- og restaurantvirksomhet om bord på turistskip registrert i norsk internasjonalt skipsregister (NIS).

§ 2–8 Utenlandsk statsborger som er arbeidstaker på skip registrert i utlandet mv.

Loven gjelder ikke for utenlandsk statsborger som er:

  • a) arbeidstaker på skip registrert i utenlandsk skipsregister, eller

  • b) arbeidstaker på skip registrert i norsk internasjonalt skipsregister (NIS), eller

  • c) arbeidstaker hos utenlandsk arbeidsgiver som driver næringsvirksomhet om bord på skip i utenriksfart.

§ 2–9 Forskrift om lovens virkeområde

Departementet kan gi forskrift om lovens virkeområde, herunder om dens anvendelse på:

  • a) norske arbeidsgivere i utlandet,

  • b) utenlandske arbeidsgivere i Norge,

  • c) arbeidstakere på skip, boreplattformer o.l.

Kapittel 3. Personkretsen (de persongrupper som loven gjelder for)

§ 3–1 Arbeidstaker

Arbeidstaker er enhver som arbeider eller utfører verv i arbeidsgiverens tjeneste.

Som arbeidstaker regnes også ombudsmann i offentlig virksomhet.

Som arbeidstaker regnes likevel ikke den som utfører:

  • a) ulønnet arbeid eller verv for privatpersoner eller for private organisasjoner, foreninger mv.,

  • b) enkeltstående arbeidsoppdrag for privatpersoner, eller

  • c) arbeid for privatpersoner når gjennomsnittlig arbeidstid utgjør mindre enn 10 timer per uke.

§ 3–2 Personer som utfører militærtjeneste eller lignende

Følgende grupper av personer er omfattet av arbeidsskadeforsikringen:

  • a) vernepliktige og frivillig tjenestegjørende etter lov 17. juli 1953 nr. 29 om verneplikt,

  • b) vernepliktige og frivillig tjenestegjørende etter lov 17. juli 1953 nr. 28 om heimevernet,

  • c) tjenestepliktige og frivillig tjenestegjørende etter lov 17. juli 1953 nr. 9 om sivilforsvaret,

  • d) tjenestepliktige etter lov 19. mars 1965 nr. 3 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner,

  • e) tjenestepliktige og frivillig tjenestegjørende etter lov 21. november 1952 nr. 3 om tjenesteplikt i politiet,

  • f) militært personell som deltar i internasjonale fredsoperasjoner etter lov 23. februar 1996 nr. 9 om tjenestegjøring i internasjonale fredsoperasjoner,

  • g) yrkesbefal, kontraktsbefal og vervet personell,

  • h) personer som etter avtale deltar i Forsvarets tjeneste som lotter.

§ 3–3 Deltakere som utfører arbeid i arbeidsmarkeds- og attføringstiltak eller lignende

Følgende grupper av personer er omfattet av arbeidsskadeforsikringen:

  • a) personer som deltar i arbeidsmarkedstiltak, attføringstiltak, kurs eller lignende i regi av arbeidsmarkedsetaten eller trygdeetaten, eller deltar i program i henhold til lov om introduksjonsordning for nyankomne innvandrere. Det er et vilkår at tiltaket har yrkesopplæring, sysselsetting eller arbeidstrening som overordnet mål,

  • b) personer som er pålagt å utføre arbeidsoppgaver etter sosialtjenesteloven § 5–3 andre ledd.

§ 3–4 Personer som utfører arbeid under opphold i institusjon eller lignende

Følgende grupper av personer er omfattet av arbeidsskadeforsikringen:

  • a) personer under behandling i en helseinstitusjon som er offentlig godkjent etter lov om spesialisthelsetjenesten m.m.,

  • b) personer som er under behandling i en rehabiliteringsinstitusjon, når utgiftene til oppholdet dekkes av det offentlige,

  • c) personer som er under opplæring i en offentlig godkjent attføringsinstitusjon,

  • d) personer som soner frihetsstraff eller utholder særreaksjoner i en av kriminalomsorgens anstalter,

  • e) personer som utfører samfunnsstraff etter straffeloven § 28 a,

  • f) personer som sitter i varetekt.

§ 3–5 Personer som søker å redde liv m.m.

Den som søker å redde andre menneskers liv eller avverge store kulturelle eller materielle tap, er omfattet av arbeidsskadeforsikringen.

Kapittel 4. Arbeidsskadeforsikring

§ 4–1 Plikten til å tegne arbeidsskadeforsikring

Arbeidsgivere plikter å tegne arbeidsskadeforsikring som skal dekke tap som omfattes av loven ved arbeidsskade. Arbeidsskadeforsikringen skal tegnes i samme forsikringsselskap for alle arbeidstakerne i en virksomhet.

Staten er unntatt fra forsikringsplikten. Arbeidstakere i staten kan kreve erstatning for arbeidsskade direkte fra staten. Det samme gjelder personer som går inn under lovens § 3–5.

Ved forsettlig eller uaktsom overtredelse av bestemmelsen i første ledd første punktum straffes arbeidsgiveren eller den som i arbeidsgiverens sted leder virksomheten, med bøter eller fengsel inntil 3 måneder.

§ 4–2 Informasjon om arbeidsskadeforsikringen

Arbeidsgivere skal på forsvarlig måte sørge for at arbeidstakerne med passende mellomrom blir orientert om arbeidsskadeforsikringens art, omfang og karakter. Forsikringsselskapet plikter å bistå arbeidsgiverne.

§ 4–3 Nærmere om arbeidsskadeforsikringen

Arbeidsskadeforsikring skal tegnes i et forsikringsselskap. For arbeidsgivere som ikke får tegnet forsikring etter første punktum, tegnes arbeidsskadeforsikring i en forsikringspool av solidarisk ansvarlige forsikringsselskaper.

Forsikringsvilkårene og annen nødvendig informasjon om forsikringsforholdet må foreligge på norsk. Forsikringsgivere skal motta og besvare henvendelser fra arbeidstakere om erstatning etter loven, på norsk.

§ 4–4 Melding av arbeidsskader

Arbeidstaker skal uten ugrunnet opphold melde en skade eller en sykdom som kan gi rett til erstatning etter denne loven, til arbeidsgiver eller andre i tilsvarende stilling. Slik melding likestilles med melding til forsikringsgiver.

Arbeidsgivere og andre i tilsvarende stilling skal uten ugrunnet opphold sende melding til forsikringsgiver når en arbeidstaker blir påført en skade eller sykdom som kan gi rett til erstatning fra forsikringsgiver etter denne loven.

Er melding ikke gitt etter andre ledd, kan skadelidte selv melde skaden eller sykdommen til forsikringsselskapet.

Melding til forsikringsselskapet etter andre og tredje ledd skal likevel ikke gis hvis kravet ikke overstiger utgifter til egenandelen i § 6–5. Der arbeidsgiver innen rimelig tid ikke refunderer arbeidstakers krav innenfor rammen av egenandelen, gjelder likevel tredje ledd i denne bestemmelsen.

Den som går inn under lovens § 3–5, må selv melde skaden til staten.

Arbeidsgiveren eller den som i arbeidsgiverens sted leder virksomheten, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 måneder ved forsettlig eller uaktsom overtredelse av denne bestemmelsen.

§ 4–5 Hvilken forsikringsgiver som er ansvarlig

Forsikringsgiveren til den arbeidsgiveren arbeidstakeren hadde på det tidspunktet arbeidsulykken (§ 5–2) skjedde, er ansvarlig for å utbetale erstatning etter denne loven.

For arbeidssykdommer (§ 5–3) påligger ansvaret forsikringsgiveren til den arbeidsgiveren som arbeidstakeren hadde på det tidligste av følgende tidspunkter:

  • a) da arbeidstakeren første gang søkte legehjelp for sykdommen,

  • b) da arbeidstakeren første gang meldte krav til arbeidsgiveren eller forsikringsselskapet, eller

  • c) da arbeidstakeren døde av sykdommen.

Andre ledd gjelder selv om sykdommen må anses forårsaket mens arbeidstakeren var i tjeneste hos en annen arbeidsgiver.

Dersom arbeidstakeren ikke lenger er i arbeid, svarer forsikringsgiveren til arbeidstakerens siste arbeidsgiver.

§ 4–6 Opphør av en forsikringsavtale

Opphører en forsikringsavtale å gjelde, svarer forsikringsgiveren likevel inntil ny forsikringsavtale trer i kraft. Forsikringsgiverens ansvar faller likevel bort senest fire måneder etter opphøret av avtalen.

Forsikringsgiveren skal i betalingsvarsel eller oppsigelse gjøre arbeidsgiveren kjent med de følger som manglende forsikring kan få.

§ 4–7 Arbeidsskadeforsikringsforeningen

Forsikringsgivere som tilbyr forsikring etter loven, må være tilsluttet en forening av slike forsikringsgivere (Arbeidsskadeforsikringsforeningen). Foreningen skal ha vedtekter som er godkjent av departementet.

§ 4–8 Manglende forsikring og regress

Dersom arbeidsgiver ikke har overholdt sin forsikringsplikt etter § 4–1, eller ingen forsikringsgiver er ansvarlig etter §§ 4–5 eller 4–6, svarer de forsikringsgivere som tilbyr arbeidsskadeforsikring etter loven, i fellesskap for skadelidtes tap. Forsikringsgiverne er solidarisk ansvarlige. Skadesummen skal deles mellom dem i forhold til det premiebeløpet for arbeidsskadeforsikring som hver forsikringsgiver fikk i siste kalenderår.

Når forsikringsgiverne i fellesskap har utbetalt erstatning etter reglene i første ledd, kan de kreve regress hos den uforsikrede arbeidsgiveren uten hensyn til skyld.

§ 4–9 Direkte krav, personlig ansvar og regress

Arbeidsskadeforsikringen gjelder direkte til fordel for skadelidte.

Arbeidsgiveren hefter ikke overfor skadelidte for krav etter denne loven, med unntak av arbeidsgivers egenandel for utgifter, se § 6–5.

Skadelidte kan kreve erstatning av arbeidsgiver etter alminnelige erstatningsregler for skader eller sykdommer som ikke går inn under loven.

Forsikringsgiveren kan kreve regress hos en arbeidsgiver som forsettlig har voldt skaden eller sykdommen. Regressadgangen omfatter også refusjon til folketrygden.

Kan skadelidte etter alminnelige erstatningsregler kreve at en tredjeperson erstatter tap som omfattes av loven, trer forsikringsgiveren inn i arbeidstakerens rett overfor denne tredjepersonen.

§ 4–10 Registreringsplikt, innsynsrett

Forsikringsgiveren skal registrere krav som følge av ulykkesskade og arbeidssykdom.

Offentlige myndigheter, arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner kan kreve innsyn i registerte opplysninger, herunder til bruk i skadeforebyggende arbeid. Innsynsretten gjelder likevel bare når det følger av personopplysningsloven.

Departementet kan gi forskrift om registreringen, fellesregister, statistikk, at opplysninger av personlig karakter ikke skal registreres, og om taushetsplikt overfor andre enn dem som etter andre ledd har innsynsrett.

Kapittel 5. Vilkår for rett til erstatning

§ 5–1 Aktivitet, sted og tid

Arbeidsskadedekningen gjelder for arbeidsskader som oppstår mens arbeidstaker som nevnt i § 3–1 er i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden. Tilsvarende gjelder for personer som går inn under §§ 3–2 til 3–4. Personer som går inn under § 3–5 er omfattet av arbeidsskadedekningen under redningsaksjonen.

For arbeidstakere som er ansatt på skip, boreplattformer og andre flyttbare innretninger registrert i ordinært norsk skipsregister (NOR) eller norsk internasjonalt skipsregister (NIS), regnes hele det tidsrommet de er om bord som arbeidstid. Det samme gjelder for arbeidstakere som oppholder seg på anlegg eller innretninger i oljevirksomheten til havs. Tilsvarende gjelder også for arbeidstakere ansatt på skip som tilhører staten, men som etter sjøloven § 11 andre ledd siste punktum er unntatt fra registreringsplikt.

På reise til og fra arbeidsstedet gjelder arbeidsskadedekningen bare dersom transporten skjer i arbeidsgiverens regi, eller er av en slik karakter at den medfører vesentlig økt risiko for skade.

§ 5–2 Ulykkesskade

Som ulykkesskade regnes en personskade, en sykdom eller et dødsfall som skyldes en arbeidsulykke som skjer mens vedkommende er arbeidsskadedekket, se § 5–1.

Som personskade regnes også skade på protese og støttebandasje.

Som arbeidsulykke regnes en plutselig eller uventet ytre hendelse som vedkommende har vært utsatt for i arbeidet. Som arbeidsulykke regnes også en konkret tidsbegrenset ytre hendelse som medfører en påkjenning eller belastning som er usedvanlig i forhold til det som er normalt i vedkommende arbeid.

Lidelser som skyldes påvirkning over tid, regnes ikke som ulykkesskade, med mindre de er likestilt med ulykkesskade etter § 5–3.

Ved vurderingen av om det foreligger en ulykkesskade skal det ses bort fra vedkommendes særlige mottakelighet for skaden, med mindre den særlige mottakelighet må anses som en helt overveiende årsak.

§ 5–3 Arbeidssykdommer som likestilles med ulykkesskade

Visse sykdommer som skyldes påvirkning i arbeidet samt visse klima- og epidemiske sykdommer skal likestilles med ulykkesskade. Departementet gir forskrift om hvilke sykdommer som skal likestilles med ulykkesskade.

Dersom skadelidte sannsynliggjør at han eller hun har en sykdom som er forenlig med sykdom som omfattes av forskriften, og dessuten har vært utsatt for skadelig eksponering på arbeidsplassen som kan være årsak til sykdommen, skal sykdommen anses forårsaket i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden, hvis ikke forsikringsgiver kan bevise at det åpenbart ikke er tilfellet.

Ved bevisvurderingen etter andre ledd kan det blant annet legges vekt på

  • a) om sykdomsbildet er karakteristisk og i samsvar med det den aktuelle påvirkning kan framkalle,

  • b) om vedkommende i tid og konsentrasjon har vært utsatt for den aktuelle påvirkning i en slik grad at det er en rimelig sammenheng mellom påvirkningen og det aktuelle sykdomsbildet, og

  • c) om symptomene har oppstått i rimelig tid etter påvirkningen.

Ved vurderingen av om det foreligger en sykdom som skal likestilles med ulykkesskade, skal det ses bort fra vedkommendes særlige mottakelighet for sykdommen, med mindre den særlige mottakelighet må anses som en helt overveiende årsak.

Også andre sykdommer enn de som er angitt i forskriften etter første ledd kan likestilles med ulykkesskade, dersom skadelidte godtgjør at sykdommen skyldes påvirkning fra skadelige stoffer eller skadelige arbeidsprosesser. Dette gjelder likevel ikke for belastningslidelser og psykiske lidelser som skyldes påvirkning over tid.

§ 5–4 Medvirkning

Erstatningen kan settes ned eller falle bort dersom arbeidstakeren forsettelig eller grovt uaktsomt har medvirket til arbeidsskaden. Det skal tas hensyn til atferden og dens betydning for at skaden skjedde, omfanget av skaden og forholdene ellers, se skadeserstatningsloven § 5–1 nr. 1.

Som medvirkning etter første ledd regnes også når arbeidstakeren har latt være i rimelig utstrekning å fjerne eller minske risikoen for skade eller etter evne å begrense skaden.

Medvirkning fra arbeidstakeren etter første og andre ledd skal likevel ikke innskrenke etterlattes rett til erstatning.

§ 5–5 Foreldelse

Arbeidstakerens krav mot forsikringsgiveren etter loven foreldes etter tre år. Fristen begynner å løpe ved utløpet av det kalenderåret arbeidstakeren fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om det forhold som begrunner kravet.

Foreldelsesfristene i forsikringsavtaleloven og foreldelsesloven § 9 gjelder ikke. For øvrig gjelder reglene i foreldelsesloven så langt de passer.

Krav som er meldt til forsikringsselskapet før foreldelsesfristen er utløpt, foreldes tidligst seks måneder etter at arbeidstakeren har fått særskilt melding om at foreldelse vil bli påberopt. Forsikringsavtaleloven § 20–3 gjelder tilsvarende. Meldingen må angi hvordan foreldelse kan avbrytes. Foreldelsesfristen forlenges ikke etter bestemmelsen her dersom det har gått mer enn 10 år fra kravet ble meldt til forsikringsselskapet.

Kapittel 6.

§ 6-1 Innledende bestemmelse

(1) Ved arbeidsskade kan skadelidte tilkjennes erstatning for

  • a) inntektstap etter § 6-2 eller § 6-3

  • b) merutgifter etter § 6-4

  • c) hjemmearbeidstap etter § 6-5

  • d) tapt livsutfoldelse etter § 6-6

  • e) forsørgertap etter § 6-7

(2) Erstatning for påført økonomisk tap etter postene som nevnt i første ledd bokstavene a) til c) skal dekke skadelidtes individuelle tap i tiden frem til oppgjørstidspunktet. Det skal gjøres fradrag for ytelser fra det offentlige, jf. femte ledd.

(3) For fremtidig økonomisk tap gjelder reglene i § 6-2 til § 6-5. Grensen mellom påført og fremtidig tap er oppgjørstidspunktet for den enkelte tapspost. Med oppgjørstidspunktet menes det tidspunkt partene kommer til enighet eller det treffes avgjørelse som blir rettskraftig.

(4) Er det fremtidige tapet av begrenset varighet, skal erstatningen så langt mulig fastsettes med utgangspunkt i reglene om fremtidig tap. Erstatning for fremtidig tap etter § 6-2 til § 6-6 skal ikke begrenses som følge av skadelidtes negative helseutvikling. Erstatningen kan likevel begrenses i den utstrekning skadelidte åpenbart har eller vil få en unormalt negativ helseutvikling som ikke skyldes ansvarshendelsen. Skadevolder har bevisbyrden for en slik påstand.

(5) Hvor det vises til denne bestemmelsen, skal det ved erstatningsutmålingen gjøres fradrag for ytelser fra det offentlige etter folketrygdloven, kommunehelsetjenesteloven, sosialtjenesteloven og andre regler så langt ytelsen kompenserer for skaden. For annen vesentlig økonomisk støtte til kompensasjon av skaden, kan det gjøres fradrag i erstatningen.

(6) Forhåndsavtaler som begrenser skadelidtes rettigheter etter kapitlet her er ugyldige.

(7) Med «grunnbeløpet» menes grunnbeløpet i folketrygden (G), jf. folketrygdloven § 1-4.

(8) En skade anses konstatert på ulykkestidspunktet eller det tidspunkt skadelidte enten

  • a) døde av skaden eller sykdommen uten å ha søkt legehjelp,

  • b) første gang søkte legehjelp for skaden eller sykdommen, eller

  • c) første gang meldte krav til forsikringsgiveren på grunn av skaden eller sykdommen

(9) Kongen kan gi nærmere regler om utmålingen.

§ 6-2 Inntektstaperstatning til voksne

(1) Erstatning for tap i fremtidig erverv utmåles med utgangspunkt i skadelidtes årsinntekt. Med årsinntekt menes skadelidtes pensjonsgivende inntekt til og med 19 G i det året skaden ble konstatert, i året før eller et senere år. Erstatningen fastsettes med utgangspunkt i det høyeste av disse beløpene etter tabell i forskrift gitt av Kongen. Arbeidsinntekt i utlandet og vesentlig utbytte fra selskap som åpenbart er vunnet ved arbeid før konstateringstidspunktet regnes som årsinntekt.

(2) Årsinntekten skal ikke settes lavere enn 5 G.

(3) I erstatningen gjøres fradrag for uføredekninger under pensjonsordninger som helt eller delvis er betalt av skadelidtes nåværende eller tidligere arbeidsgiver. Er skadelidte fylt 57 år på konstateringstidspunktet, ytes erstatning for tap av mulighet til avtalefestet pensjon.

(4) Har skadelidte bare tapt deler av sin inntektsevne, reduseres erstatningen tilsvarende, idet utmålingen tar hensyn til skadelidtes muligheter for å skaffe seg inntekt som med rimelighet kan ventes på bakgrunn av evner, utdanning, praksis, alder og muligheter for omskolering. Erstatningen kan utmåles for et begrenset tidsrom regnet fra oppgjørstidspunktet jf. § 6-1 fjerde ledd.

(5) Leder reglene i første og andre ledd til et økonomisk resultat som er åpenbart urimelig jf. § 6-9, skal erstatningen fastsettes med utgangspunkt i skadelidtes antatte gjennomsnittlige inntektsnivå uten skaden de nærmeste årene etter konstateringstidspunktet. Erstatningen skal utmåles etter tabeller fastsatt i forskrift med mindre særlige grunner taler for en skjønnsmessig utmåling. Hvor det vil være åpenbart urimelig å ta utgangspunkt i årsinntekten etter første ledd for hele tapsperioden, kan det tas utgangspunkt i annen årsinntekt for en del av perioden.

§ 6-3 Inntektstapserstatning til barn

(1) Har skadelidte på konstateringstidspunktet ikke fylt 19 år, ytes erstatning for tap i erverv etter i paragrafen her.

(2) Inntektstap frem til og med det året skadelidte fyller 21 år, erstattes med et antall G som regulert i tabell i forskrift gitt av Kongen. Erstatning er betinget av at skadelidte er påført en medisinsk invaliditet på minst 10 %.

(3) Inntektstap etter det året skadelidte fyller 21 år erstattes etter § 6-2 og utmåles dette året. Inntekten uten skaden settes til 6 G, som regulert i forskrift gitt av Kongen. Er skaden konstatert det året skadelidte fyller 17, 18 eller 19 år, kan utmålingen avventes til det året skadelidte fyller 24 år. Er det åpenbart at skadelidte er 100 % varig ervervsufør, kan erstatningen likevel fastsettes tidligere. Skadevolder kan når som helst oppfylle sin betalingsforpliktelse ved å betale en erstatning som om skadelidte er 100 % varig ervervsufør. Fremskutt oppgjør etter tredje eller fjerde punktum er betinget av samtidig oppgjør av merutgiftserstatning etter § 6-4 fjerde ledd, og av hjemmearbeidserstatning jf. § 6-5 og ménerstatning jf. § 6-6, med lovens høyeste erstatning.

(4) Skadevolder eller dennes representant plikter å gi skadelidte særskilt melding om rett til oppgjør etter tredje ledd, det året skadelidte fyller 19 år. Varslet skal sendes skriftlig der det foreligger kontaktinformasjon hos skadevolder eller i folkeregisteret, og i andre tilfeller meddeles ved offentlig kunngjøring.

(5) Har skadelidte inntekt over 6 G på konstateringstidspunktet eller i året før, kan skadelidte som alternativ til utmåling etter paragrafen her kreve erstatning etter § 6-1 andre ledd og § 6-2.

(6) Ved varig medisinsk invaliditet til og med 25 %, kan skadelidte alternativt kreve erstatningen fastsatt til en engangserstatning etter tabell i forskrift gitt av Kongen. Erstatningen reduseres forholdsmessig ved lavere varig medisinsk invaliditet enn 25 %. Det gis ikke erstatning etter leddet her ved lavere medisinsk invaliditet enn 5 %. Kravet må fremmes innen skadelidte fyller 16 år, likevel senest 5 år fra konstateringstidspunktet. Velges oppgjør etter leddet her, skal postene hjemmearbeidserstatning jf. § 6-5, merutgiftserstatning jf. § 6-4 og ménerstatning jf. § 6-6 gjøres opp samtidig.

(7) Har skadelidte barn et tidsbegrenset tap, skal erstatningen utmåles individuelt med utgangspunkt i reglene for fremtidig tap så langt de passer jf. § 6-1 fjerde ledd første punktum.

§ 6-4 Merutgiftserstatning

(1) Erstatning for skade på person skal dekke nødvendige og rimelige merutgifter som følge av ansvarshendelsen.

(2) Rent medisinske behov erstattes ikke ut over skadelidtes egenandel, med mindre det foreligger særlige grunner. Er behandlingsformen medisinsk akseptert, men med uavklart effekt for skadelidte, kan merutgifter ved å prøve behandlingen dekkes i den utstrekning dette finnes rimelig. Merutgifter ved velværebehandlinger og behandlingsformer som ikke er medisinsk akseptert, dekkes ikke etter paragrafen her.

(3) Erstatning til skadelidte med behov for hjelp til å oppnå selvstendighet, uavhengighet og trivsel kan ytes på et høyere nivå enn det offentlige tilbudet. For skadelidte som nevnt første punktum erstattes fremtidige merutgifter til dekning av varige og omfattende pleie- og omsorgsrelaterte behov med 2 G. Dette gjelder likevel ikke om skadelidte sannsynliggjør at årstapet er høyere enn 2 ½ G, eller skadevolder sannsynliggjør at årstapet er lavere enn 1 ½ G. Erstatningen fastsettes da individuelt.

(4) Rent sosiale behov dekkes ikke etter paragrafen her.

(5) Ved utmålingen etter første til tredje ledd andre punktum og ved individuell erstatning etter fjerde ledd siste punktum gjøres fradrag for offentlige ytelser etter § 6-1 femte ledd.

(6) Hvor erstatningen dekker gjennomsnittlige fremtidige årlige merutgifter, skal utmålingen skje etter forskrift gitt av Kongen.

§6-5 Hjemmearbeidserstatning

Ved utformingen av denne bestemmelsen har Utvalget har delt seg i to like store fraksjoner, med fire medlemmer på hver:

Robberstad, Aasland Jerstad, Fisknes og Skofteland foreslår følgende regel:

(1) Erstatning for påført hjemmearbeidstap fastsettes med utgangspunkt i hva det koster å kjøpe tilsvarende tjenester. Offentlige ytelser kommer til fradrag etter § 6-1 femte ledd.

(2) Erstatning for fremtidig hjemmearbeidstap fastsettes med et årlig beløp lik

  • a) 0,2 G ved varig tap av evnen til å utføre en vesentlig del av tyngre hjemmearbeid (gruppe 1).

  • b) 0,4 G ved varig tap av evnen til å utføre en vesentlig del av også lettere hjemmearbeid (gruppe 2).

Har skaden i tillegg medført en ikke uvesentlig begrensning i evnen til å ta omsorg for barn, erstattes dette med 0,15 G per år frem til det året yngste barn fyller 19 år.

3) Har skadelidte et tidsbegrenset tap, gjelder ikke kravet om at funksjonsnedsettelsen er varig. Utmålingen gjøres etter § 6-1 fjerde ledd.

Den andre fraksjonen, bestående av Askeland, Flatner, Riisa og Orsteen foreslår følgende regel:

§ 6-5 Hjemmearbeidstap

(1) Erstatning for påført hjemmearbeidstap fastsettes med utgangspunkt i hva det koster å kjøpe tilsvarende tjenester. Offentlige ytelser kommer til fradrag etter § 6-1 femte ledd.

(2) Erstatning for fremtidig hjemmearbeidstap fastsettes med et årlig beløp lik

  • a) 0,2 G ved varig tap av evnen til å utføre en vesentlig del av tyngre hjemmearbeid (gruppe 1).

  • b) 0,4 G ved varig tap av evnen til å utføre en vesentlig del av også lettere hjemmearbeid (gruppe 2).

Har skaden i tillegg medført en ikke uvesentlig begrensning i evnen til å ta omsorg for barn, erstattes dette med 0,15 G per år frem til det året yngste barn fyller 19 år.

(3) Erstatning etter andre ledd er betinget av at skadelidte er påført varig medisinsk invaliditet på minst 10 %, med mindre det er klar sannsynlighetsovervekt for at skadelidte har et hjemmearbeidstap.

4) Har skadelidte et tidsbegrenset tap, gjelder ikke kravet om at funksjonsnedsettelsen er varig, og tredje ledd får ikke anvendelse. Utmålingen gjøres etter § 6-1 fjerde ledd.

§ 6-6 Ménerstatning

(1) Har skadelidte fått varig medisinsk invaliditet på 5 prosent eller mer, utmåles særskilt ménerstatning. Ménets størrelse fastsettes etter forskrift. Erstatningen fastsettes ut fra ménets medisinske art og størrelse etter tabell gitt i forskrift.

(2) Har skadelidte en skade fra før, kan méngraden forhøyes. Ved fastsettelse av méngrad ved flere skader skal det tas hensyn til om en skade forsterker virkningen av en annen skade. Er ménet særlig byrdefullt for den personlige livsutfoldelsen, kan erstatningen etter første og andre ledd i paragrafen her forhøyes med inntil 10 prosent.

(3) Har skadelidte allerede fått full ménerstatning basert på 100 prosent medisinsk invaliditet for tidligere skade, kan det etter rettens skjønn gis en tilleggserstatning for den nye skaden.

(4) Har skadelidte en medisinsk prognose om sterkt forkortet levetid kan ménerstatningen utmåles i terminer, jf § 6-11. Terminbeløpet forhøyes med 0,5 G per år. Er den medisinske invaliditeten lavere enn 35 %, forhøyes terminbeløpet med 0,25 G per år.

§ 6-7 Forsørgertaperstatning og omstillingserstatning

(1) Erstatning for tap av forsørger tilkommer den eller de etterlatte som avdøde ved dødsfallet helt eller delvis forsørget. Erstatning kan etter forholdene tilkjennes selv om den avdøde ikke ved dødsfallet forsørget den etterlatte, forutsatt at denne i nær framtid kunne pårekne forsørging. Forsørgertap omfatter også verdien av avdødes arbeid i hjemmet og verdien av avdødes omsorg for barn.

(2) Erstatning til avdødes barn og samlivspartner utmåles med utgangspunkt i avdødes årsinntekt inntil 12 G i det året han eller hun dør eller i året før etter standardiserte satser i forskrift fastsatt av Kongen. Med årsinntekt menes inntekt som beskrevet i § 6-2 første ledd. Erstatning til andre for tap av forsørger skal dekke skadelidtes økonomiske tap.

(3) Tap i en omstillingsfase etter dødsfall erstattes med 1, 5 G. Erstatningen utbetales til gjenlevende samlivspartner eller til annen etterlatt person når særlige grunner taler for det. Hvor slik person ikke finnes, skal likevel begravelsesutgifter erstattes med 0,5 G.

§ 6-8 Individuell utmåling av erstatning

Leder bestemmelsene foran til et åpenbart urimelig økonomisk resultat, utmåles erstatningen individuelt.

§ 6-9 Regress

  • 1. Trygden eller en pensjonsinnretning kan ikke kreve regress hos den ansvarlige for trygdens eller pensjonsinnretningens utgifter og ansvar på grunn av skaden, med mindre denne er voldt forsettlig av den erstatningsansvarlige selv. Ved personskadeforsikring gjelder det samme for forsikringsselskapets regress mot den ansvarlige. Regressretten gjelder bare i den utstrekning ytelsene tillegges betydning ved utmålingen av skadevoldererens ansvar overfor den skadelidte.

  • 2. Arbeidsgiveren kan kreve regress for lønn under sykdom eller liknende ytelser, så langt tredjemann er erstatningsansvarlig etter ellers gjeldende erstatningsregler. Regressretten omfatter ikke ytelser som arbeidsgiveren kan kreve dekket av trygden.

  • 3. Ved forsikring som en arbeidsgiver har tegnet for en ansatt, kan selskapet forbeholde seg rett til regress mot den ansvarlige skadevolder.

§ 6-10 Oppgjørsform

Erstatning for personskade og tap av forsørger fastsettes til en engangssum, med mindre retten av særlige grunner finner å burde fastsette erstatningen helt eller delvis til terminbeløp. Terminbeløpet skal fastsettes i et antall G med mindre særlige grunner taler mot det. For betaling av terminbeløp kan den erstatningsansvarlige pålegges å stille sikkerhet. Når det finnes grunn til det, kan tingretten i den rettskrets der skadelidte har alminnelig verneting, etter begjæring av en part ved kjennelse helt eller delvis omgjøre terminbeløp til engangserstatning.

§ 6-11 Adgang til etteroppgjør

Et avsluttet oppgjør om ménerstatning eller erstatning for tap i framtidig erverv, erstatning for tap av evne til hjemmearbeid eller utgifter, kan kreves opptatt til ny behandling hvis skadelidtes medisisnke helsetilstand eller ervervsevne forverres vesentlig, og det er sannsynlighetsovervekt for at dette vil gi rett til en vesentlig høyere erstatning. Etteroppgjør kan ikke kreves senere enn 5 år etter oppgjørstidspunktet, likevel tidligst den dagen skadelidte fyller 26 år. Ved oppgjør etter § 6-3 sjette ledd kan bare forverring av skadelidtes medisinsk invaliditet gi grunnlag for etteroppgjør.»

§ 6-12 Revisjon

Kongen skal revidere tallverdiene bestemt i forskriften til § 6-2, § 6-3, § 6-4, § 6-5, § 6-6 og § 6-7 minst hvert femte år. Revisjonen skal særlig ta hensyn til ny lovgivning som er kommet til siden lovens ikrafttredelse eller forrige revisjon. Kongen kan oppnevne en særskilt nemnd som skal gi råd om revisjonen.

Kapittel 7. Alminnelige regler om saksbehandling mv.

§ 7–1 Saksbehandling i forsikringsselskapet

Krav om erstatning etter denne loven behandles av den forsikringsgiveren som er ansvarlig etter § 4–5, eller av Arbeidsskadeforsikringsforeningen, se § 4–8.

Arbeidsgiver skal behandle krav som gjelder egenandelen, se § 6–5 første ledd.

§ 7–2 Habilitetskrav

Forvaltningslovens regler om habilitet gjelder så langt de passer.

§ 7–3 Opplysningsplikten ved erstatningsoppgjøret

Skadelidt som vil fremme krav mot forsikringsselskapet, skal gi forsikringsselskapet opplysninger og dokumenter som er tilgjengelige for ham eller henne, og som forsikringsselskapet trenger for å kunne ta stilling til kravet.

Dersom forsikringsselskapet ber om samtykke til innhenting av taushetsbelagte opplysninger, skal samtykket begrenses til det som trengs på hvert trinn i saken. Opplysninger som skal vurderes av en medisinsk sakkyndig utenfor forsikringsselskapet, skal sendes til denne uten at de gjennomgås eller arkiveres i forsikringsselskapet med mindre forsikringsselskapet selv trenger opplysningene til annet enn det den sakkyndige skal vurdere.

Forsikringsselskapet skal gi melding når det innhentes opplysninger i henhold til samtykke.

§ 7–4 Innsynsrett i sakens dokumenter

Skadelidte har rett til innsyn i sakens dokumenter når dette følger av personopplysningsloven.

§ 7–5 Forsikringsselskapets veiledningsplikt

Ved krav om erstatning etter denne loven har forsikringsselskapet en veiledningsplikt i den enkelte sak. Veiledningen skal gi skadelidte anledning til på best mulig måte å ivareta sine interesser i sakens anledning. Omfanget av veiledningen må likevel tilpasses det enkelte forsikringsselskaps situasjon.

Etter forespørsel fra skadelidte eller når sakens art eller skadelidtes forhold tilsier det, skal forsikringsselskapet gi veiledning om gjeldende lover og forskrifter av betydning for saken. Om mulig bør forsikringsselskapet også peke på omstendigheter som i det konkrete tilfelle særlig kan få betydning for resultatet.

§ 7–6 Undersøkelse av medisinsk sakkyndig

Departementet kan gi forskrift om godkjenning av organ som kan bistå i forbindelse med oppnevning av medisinsk sakkyndig ved undersøkelser og intervjuer som følge av krav mot forsikringsselskapet etter denne loven.

§ 7–7 Avgjørelse, begrunnelse og underretning

Avgjørelse av et krav om erstatning etter denne loven skal begrunnes skriftlig. Begrunnelsen kan utelates i den utstrekning den ikke kan gis uten å røpe opplysninger skadelidte ikke har krav på etter lovens § 7–4. Begrunnelsen skal gjengi sakens faktum og innholdet av de regler og de problemstillinger avgjørelsen bygger på.

Skadelidte skal snarest mulig underrettes skriftlig om avgjørelsen og om begrunnelsen for denne. I underretningen skal det gis opplysninger om klageadgang, klagefrist og den nærmere framgangsmåte ved klage, samt om forsikringsselskapets veiledningsplikt etter § 7–5, om retten til å se sakens dokumenter etter § 7–4, og om retten til etteroppgjør etter § 6–16.

§ 7–8 Anmodning om at Arbeidsskadeforsikringsnemnda overtar saksbehandlingen

Arbeidsskadeforsikringsnemnda kan etter anmodning fra skadelidte, beslutte å overta behandlingen av en sak som ikke er ferdigbehandlet av forsikringsselskapet. For at en slik anmodning skal vurderes, kreves at det har gått minst to år siden kravet om erstatning ble satt fram og at forsikringsselskapet ikke har tatt skritt i retning av å påbegynne saksbehandlingen.

I vurderingen av anmodningen kan blant annet hensynet til sakens opplysning, behovet for en toinstansbehandling, forsikringsselskapets arbeid i saken, årsaken til at to år har gått og hensynet til skadelidte vektlegges.

I saker av en slik art at en saksbehandlingstid over to år er nødvendig, skal ikke nemnda overta behandlingen av saken før avgjørelse i forsikringsselskapet er truffet.

§ 7–9 Svik under erstatningsoppgjøret

Gir skadelidte ved erstatningsoppgjøret bevisst uriktige eller ufullstendige opplysninger etter § 7–3 første ledd, som han eller hun vet eller må forstå kan føre til at det blir utbetalt en erstatning som han eller hun ikke har krav på, mister vedkommende erstatningskravet mot forsikringsselskapet etter denne loven. Dersom skadelidtes forhold bare er lite klanderverdig, bare angår en liten del av kravet, eller dersom det ellers foreligger særlige grunner, kan han eller hun likevel få delvis erstatning.

Vil forsikringsselskapet gjøre gjeldende at det etter første ledd er helt eller delvis fri for ansvar, skal forsikringsselskapet politianmelde skadelidtes forhold. Forsikringsselskapet skal videre gi skadelidte eller andre som har krav på erstatning, skriftlig beskjed om sitt standpunkt. Beskjeden skal gis uten ugrunnet opphold etter at forsikringsselskapet ble kjent med det forholdet som medfører at bestemmelsen i første ledd påberopes. I denne forbindelse skal forsikringsselskapet også gi orientering om adgangen til å kreve nemndbehandling etter § 8–1, eventuelt om andre muligheter til å få prøvd saken utenfor domstolene.

Forsømmer forsikringsselskapet å politianmelde forholdet, eller å gi slik beskjed som nevnt i andre ledd, mister det retten til å påberope seg forholdet.

Kapittel 8. Arbeidsskadeforsikringsnemnda

§ 8–1 Arbeidsskadeforsikringsnemndas kompetanse

Arbeidsskadeforsikringsnemnda skal behandle tvister mellom skadelidte og forsikringsgivere når tvisten gjelder krav om erstatning etter denne loven.

Dersom vilkårene for å behandle en klage ikke foreligger, skal Arbeidsskadeforsikringsnemnda avvise saken.

Tas klagen under behandling, kan Arbeidsskadeforsikringsnemnda prøve alle sider av saken og herunder ta hensyn til nye omstendigheter. Den skal vurdere de synspunkter som klageren og innklagede kommer med, og kan også ta opp forhold som ikke er berørt av partene.

Arbeidsskadeforsikringsnemnda kan selv treffe ny avgjørelse i saken eller oppheve avgjørelsen og sende saken tilbake til forsikringsselskapet til helt eller delvis ny behandling.

§ 8–2 Arbeidsskadeforsikringsnemndas organisering

Kongen oppnevner leder, nestleder og medlemmer med personlige varamedlemmer til Arbeidsskadeforsikringsnemnda. Leder skal ha juridisk embetseksamen.

Arbeidsskadeforsikringsnemnda settes i hver sak med minst tre medlemmer etter en sirkulasjonsordning som fastsettes av nemndas leder. Et juridisk medlem skal være administrator. I tillegg settes nemnda etter sakens art med et medisinsk kyndig medlem.

Departementet kan gi forskrift om Arbeidsskadeforsikringsnemndas sammensetning og virksomhet.

§ 8–3 Klage og klagefrist

Forsikringsselskapets avgjørelse av krav om erstatning etter denne loven kan skadelidte påklage til Arbeidsskadeforsikringsnemnda.

Fristen for å klage er den samme som etter de alminnelige reglene om foreldelse i lovens § 5–5.

§ 8–4 Klagens adressat, form og innhold

Klagen skal settes fram for Arbeidsskadeforsikringsnemnda. Ved muntlig klage skal erklæringen settes opp skriftlig av Arbeidsskadeforsikringsnemnda. Kopi av klagen skal Arbeidsskadeforsikringsnemnda sende til forsikringsselskapet som fattet den påklagede avgjørelsen, se § 8–5 første ledd. Klagen skal nevne den endring som ønskes i den avgjørelsen det klages over.

§ 8–5 Saksforberedelsen i klagesak

Arbeidsskadeforsikringsnemnda skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes. Arbeidsskadeforsikringsnemnda skal be om eventuelle merknader til klagen fra det forsikringsselskapet som traff avgjørelsen. Arbeidsskadeforsikringsnemnda kan pålegge forsikringsselskapet å foreta nærmere undersøkelser m.m.

Forsikringsselskapet skal foreta de undersøkelser klagen gir grunn til. Om forsikringsselskapets behandling av klagen gjelder §§ 7–2 til 7–9 tilsvarende. Forsikringsselskapet kan oppheve eller endre avgjørelsen dersom det finner klagen begrunnet. Treffer forsikringsselskapet ikke ny avgjørelse, skal svar inngis til Arbeidsskadeforsikringsnemnda så snart som mulig. Dersom forsikringsselskapet gir uttalelser til Arbeidsskadeforsikringsnemnda som klager kan kreve å få se uten hinder av § 7–4, skal forsikringsselskapet sende kopi til klager.

§ 8–6 Saksbehandling i Arbeidsskadeforsikringsnemnda

Arbeidsskadeforsikringsnemnda treffer vedtak med alminnelig flertall. Både flertallets og mindretallets syn skal begrunnes.

Forvaltningsloven og offentlighetsloven gjelder for virksomheten til Arbeidsskadeforsikringsnemnda i den utstrekning ikke annet er bestemt i denne loven.

Arbeidsskadeforsikringsnemndas vedtak settes i verk av forsikringsselskapet.

§ 8–7 Arbeidsskadeforsikringsnemndas sekretariat

Saksforberedelsen for Arbeidsskadeforsikringsnemnda forestås av et eget sekretariat.

Arbeidsskadeforsikringsnemndas sekretariat kan etter nemndas bestemmelse treffe avgjørelse på vegne av den.

§ 8–8 Domstolsprøving

Når vedtak i Arbeidsskadeforsikringsnemnda foreligger, kan forsikringsselskapet og skadelidte uten forliksmekling bringe saken inn for lagmannsretten i det lagdømme der skadelidte har sitt hjemting.

Søksmål må reises innen seks måneder fra det tidspunktet underretning om vedtak i Arbeidsskadeforsikringsnemnda er kommet fram til vedkommende. Når denne fristen er utløpt uten at søksmål er reist, har vedtaket samme virkning som rettskraftig dom, og kan fullbyrdes etter reglene for dommer.

Søksmål etter første ledd reises mot forsikringsgiver eller Arbeidsskadeforsikringsforeningen.

§ 8–9 Finansiering av Arbeidsskadeforsikringsnemnda

Arbeidsskadeforsikringsnemndas virksomhet skal finansieres av forsikringsgiverne i felleskap, se § 4–1 første ledd.

Departementet kan gi forskrift om finansieringen.

Kapittel 9. Ikrafttreden og overgangsbestemmelser

§ 9–1 Ikrafttreden

Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer.

§ 9–2 Overgangsbestemmelser

Loven gjelder for ulykkesskader (§ 5–2) som skjer etter at loven trådte i kraft.

Loven gjelder for arbeidssykdommer (§ 5–3) når arbeidstakeren etter at loven trådte i kraft

  • a) første gang søkte legehjelp for sykdommen, eller

  • b) første gang meldte krav til forsikringsselskapet, eller

  • c) døde av sykdommen.

Loven gjelder likevel ikke for arbeidssykdommer der arbeidsforholdet eller tjenesten ble avsluttet før 1. januar 1990.

§ 9–3 Endringer i andre lover

Fra den tid loven trer i kraft, gjøres følgende endringer i andre lover:

1. Endring i lov 13. august 1915 nr. 6 om rettergangsmåten for tvistemål.

Tvistemålsloven § 3 får nytt nr. 4 som skal lyde:

4. søksmål om lovligheten av Arbeidsskadeforsikringsnemndas vedtak.

2. Endring i lov 16. juni 1989 nr. 65 om yrkesskadeforsikring.

Yrkesskadeforsikringsloven § 21 andre ledd skal lyde: (Overgangsbestemmelser )

Det ytes ikke erstatning etter denne loven for arbeidsskader som kommer inn under lov av x.x. nr. x om arbeidsskadeforsikring.

3. Endring i lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd.

Folketrygdloven § 23–8 første ledd skal lyde: (Refusjon av trygdeutgifter ved arbeidsskade)

Forsikringsselskapene skal refundere trygdeutgifter ved yrkesskader med et beløp som beregnes i prosent av selskapenes erstatningsutbetalinger etter lov av 16. juni 1989 nr. 65 om yrkesskadeforsikring og lov av x.x nr. x om arbeidsskadeforsikring .

Folketrygdloven § 26–2 tredje ledd skal lyde: (Overgangsbestemmelser )

Det ytes ikke stønad etter særbestemmelsene om yrkesskade i denne loven for arbeidsskader som kommer inn under lov av x.x. nr. x om arbeidsskadeforsikring.

4. Endring i lov 17. juli 1998 nr. 61 om grunnskolen og den videregåande opplæringa (opplæringslova).

Opplæringslova ny § 13–3b skal lyde: (Plikt for kommunen, fylkeskommunen og andre å tegne ulykkesforsikring)

Kommuner, fylkeskommuner og andre som driver opplæring etter denne loven plikter å tegne ulykkesforsikring for skoleelevene.

Departementet gir forskrift om slik ulykkesforsikring.

5. Lov 15. januar 1999 nr. 2 om revisors oppgaver ved revisjon av årsregnskap mv.

Revisorloven § 5–2 fjerde ledd nr. 4 skal lyde:

4. forhold som kan føre til ansvar for medlem av styret, bedriftsforsamlingen, representantskapet eller daglig leder, herunder om arbeidsskadeforsikring er tegnet.

18.2 Merknader til bestemmelser i andre lover

Yrkesskadeforsikringsloven § 12

Ǥ 12. Tap som omfattes.
Yrkesskadeforsikringen skal dekke lidt tap, tap i framtidig erverv, hjemmearbeidstap og utgifter som skaden antas å påføre skadelidte i framtiden. Hvis skadelidte har fått varig skade av medisinsk art, skal det gis særskilt ménerstatning. Loven gjelder ikke smerteerstatning eller oppreisning etter skadeserstatningsloven av 13. juni 1969 nr. 26 § 3-7 og § 3-10.
Yrkesskadeforsikringen skal ved dødsfall gi erstatning til dem som arbeidstakeren helt eller delvis forsørget. Skadeserstatningsloven av 13. juni 1969 nr. 26 § 3-8 gjelder tilsvarende.»

Merknader:

Regelen er beholdt i samme form og med langt på vei samme innhold som i tidligere lov. Lovforslaget om standardisering gjør det imidlertid nødvendig å gjøre enkelte tillegg og presiseringer vedrørende yrkesskadeforsikringens nedslagsfelt. For det første er yrkesskadeforsikringen nå tiltenkt å dekke erstatning for tap av evne til hjemmearbeid som en egen post, jf. kapittel 8 foran. Tapsposten er derfor inkludert i den første setningen i § 12, se forslaget nedenfor. Kravet til «betydelig» skade er fjernet som kriterium for ménerstatning, i samsvar med at grensen for ménerstatning er foreslått flyttet fra 15 til 5 prosent medisinsk invaliditet, se punkt 9.3 foran. Oppreisningserstatning er som før holdt utenfor det som er dekket i yrkesskadeforsikringsloven. Også den nye, generelle erstatningsposten smerteerstatning er holdt utenfor yrkeskadeforsikringslovens erstatningsposter, se om dette punkt 10.6.4.2 foran. For øvrig er det kun gjort endringer i paragrafhenvisningene slik at de viser til riktig bestemmelse i det nye lovforslaget.

Straffeprosessloven § 444

§ 444. Med mindre noe annet følger av § 446, har en siktet rett til erstatning av staten for økonomisk tap som forfølgningen har påført ham
a) dersom han blir frifunnet,
b) dersom forfølgningen mot ham blir innstilt, eller
c) for så vidt han har vært pågrepet eller fengslet i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 5 eller FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 9.
En domfelt har også rett til erstatning for økonomisk tap som skyldes fullbyrdet straff som overstiger den straff som idømmes etter gjenåpning. Erstatningen utmåles etter reglene i skadeserstatningsloven kapittel 3.

Merknader:

Regelen foreslås videreført uten realitetsendringer, likevel slik at den tilpasses reglene i lovforslaget. Erstatning med hjemmel i strpl. § 444 utmåles etter alminnelige regler, jf. Ot.prp. nr. 77 (2001–2002) s. 51, hvor Justisdepartementet uttaler at erstatning etter strpl. § 444 «som utgangspunkt bør utmåles etter alminnelige erstatningsrettslige prinsipper». Når det nå innføres generelle, standardiserte regler om personskadeerstatning, er det naturlig at § 444 kobler seg inn på disse gjennom en klar henvisning i loven. Samtidig ligger det i bestemmelsens nedslagsfelt at det i første rekke vil gjelde påført tap, som skal utmåles individuelt også etter det nye lovforslaget. Dermed innebærer ikke denne tilføyelsen i loven ikke så store endringer i den praktiske rettsanvendelsen. Så langt fremtidstap er aktuelt å utmåle etter § 444, kan reglene i det nye lovforslaget få innvirkning på resultatet.

Straffeprosessloven § 445

Selv om vilkårene for erstatning etter § 444 ikke er oppfylt, skal siktede såfremt det fremstår som rimelig tilkjennes erstatning for økonomisk tap som følge av særlig eller uforholdsmessig skade som forfølgningen har påført ham. Erstatningen utmåles etter reglene i skadeserstatningsloven kapittel 3.

Merknader:

Regelen forslås videreført uten realitetsendringer. Regelens anvendelsesområde gjelder i første rekke situasjoner som resulterer i et påført tap, jf. eksemplene i Ot.prp. nr. 77 (2001–2002) s. 49 og 81. Etter Utvalgets forslag til ny skadeserstatningsloven kapittel 3 skal påført tap utmåles individuelt, jf. lovutkastet § 3-1 andre ledd. En henvisning til reglene i skadeserstatningsloven kapittel 3 vil dermed ikke ha betydning for rettsanvendelsen eller resultatet. En henvisning til kapittelet er likevel tatt med for klarhets skyld, og for å etablere en systematikk etter at utmålingsreglene nå er foreslått endret.

Foreldelsesloven § 9

1. Krav på skadeserstatning eller oppreisning foreldes 3 år etter den dag da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige. Ved krav som oppstår på grunnlag av personskader er likevel startpunktet for fristen utløpet av det kalenderår skadelidte fikk eller burde skaffet seg slik kunnskap som nevnt i første punktum.

Merknader:

Regelen innfører friststart ved kalenderårets slutt for alle personskadekrav. En slik regel har fungert godt på yrkesskadeområdet og forsikringsavtalelovens område, noe som er en selvstendig begrunnelse for den nye regelen. Videre innebærer det nye lovforslaget at det etableres samme utmålingsregler på og utenfor yrkesskadeområdet. Det er da naturlig at også foreldelsesreglene harmoniseres.

Kunnskapskravet skal være det samme som i den alminnelige foreldelsesloven noe som er en videreføring av rettstilstanden hva gjelder yrkesskader. Regelen innebærer ingen realitetsendring på yrkesskadeområdet.

Forsikringsavtaleloven § 8-6

Krav på erstatning foreldes etter tre år. Fristen begynner å løpe ved utløpet av det kalenderår da sikrede fikk nødvendig kunnskap om de forhold som begrunner kravet. Kravet foreldes likevel senest 10 år etter utløpet av det kalenderår da forsikringstilfellet inntraff. Har selskapet sendt sikrede slik melding som nevnt i § 8-5 andre ledd, inntrer foreldelse tidligst ved utløpet av den fastsatte fristen.
Ved ansvarsforsikring foreldes selskapets ansvar etter de samme regler som gjelder for sikredes erstatningsansvar, jf likevel tredje ledd.
Krav som er meldt til selskapet før foreldelsesfristen er utløpt, foreldes tidligst seks måneder etter at sikrede, eller skadelidte (jf §§ 7-6 og 7-7), har fått særskilt skriftlig melding om at foreldelse vil bli påberopt. Meldingen må angi hvordan foreldelse avbrytes. Foreldelsesfristen forlenges ikke etter bestemmelsen her dersom det er gått mer enn 10 år fra kravet ble meldt til selskapet. Har selskapet unnlatt varsling etter skadeserstatningsloven § 3-3 fjerde ledd, gjelder dette først hvor det har gått 30 år fra forsikringstilfellet inntraff. Medfører første punktum ved ansvarsforsikring at skadelidtes krav mot sikrede foreldes før kravet mot selskapet, består likevel selskapets ansvar overfor skadelidte
For øvrig gjelder reglene i foreldelsesloven 18 mai 1979 nr. 18. Fristen i første ledd tredje punktum kan likevel ikke forlenges etter lovens § 10

Merknader:

I det nye systemet for barneerstatning, skal erstatningen for inntektstap som hovedregel utmåles i to faser. Skadevolder eller forsikringsinstitusjoner som plikter å dekke tapet er pålagt å varsle skadelidte før et erstatningsoppgjør i fase to, se lovutkastet § 3-3 fjerde ledd. For å gjøre varslingsregelen effektiv for en stor del av sakene, er det foreslått en regel om at manglende varsel kan forskyve foreldelsesfristen. Regelen er plassert i fal. § 8-6 tredje ledd, se foran. En frist på 30 år fra forsikringstilfellet inntraff vil gi en rimelig balansering mellom skadelidtes og skadevoldersidens interesser. Det vises til punkt 6.3.5.7 foran, hvor behovet for en sanksjon for manglende varsling er nærmere beskrevet.

Forsikringsavtaleloven § 18-6

Krav på forsikringssum ved kapitalforsikring i livsforsikring foreldes etter 10 år, og andre krav på erstatning eller forsikringssum etter 3 år. Fristen begynner å løpe ved utløpet av det kalenderår da den berettigede fikk nødvendig kunnskap om de forhold som begrunner kravet. Kravet foreldes likevel senest 20 år, henholdsvis 10 år, etter utløpet av det kalenderår da forsikringstilfellet inntraff. Har selskapet i ulykkes- eller sykeforsikring sendt slik melding som nevnt i § 18-5 andre ledd, inntrer foreldelse tidligst ved utløpet av den fastsatte fristen.
Krav på pensjons- eller livrenteforsikring foreldes når det er gått 10 år fra den dag da det siste gang ble utbetalt en termin. Er det ikke betalt noen terminer, løper fristen fra den dag da den berettigede kunne ha krevd første termin. Krav på forfalte terminer foreldes dessuten 3 år fra forfall.
Krav som er meldt til selskapet før foreldelsesfristen er utløpt, foreldes tidligst seks måneder etter at sikrede har fått særskilt skriftlig melding om at foreldelse vil bli påberopt. Meldingen må angi hvordan foreldelse avbrytes. Foreldelsesfristen forlenges ikke etter bestemmelsen her dersom det er gått mer enn 10 år fra kravet ble meldt til selskapet. Har selskapet unnlatt varsling etter skadeserstatningsloven § 3-3 fjerde ledd, gjelder dette først hvor det har gått 30 år fra forsikringstilfellet inntraff.
For øvrig gjelder reglene i foreldelsesloven 18 mai 1979 nr. 18. Fristen i første ledd tredje punktum kan likevel ikke forlenges etter lovens § 10

Merknader:

Lovgrunnen er den samme som for fal. § 8-6. Det vises til merknadene til denne bestemmelsen.

Voldsoffererstatningslov § 4

Voldsoffererstatningen skal dekke påført tap, fremtidige merutgifter, fremtidig inntektstap og fremtidig hjemmearbeidstap som skyldes personskaden. Har skadelidte fått varig skade av medisinsk art, tilkjennes ménerstatning. Ved forbigående sykdom eller betydelige smerter svares særskilt smerteerstatning. Erstatning utmåles etter reglene i skadeserstatningsloven kapittel 3.

Merknader:

Regelen samler reguleringen av utmåling av personskadeerstatning i medhold av voldsoffererstatningsloven i én paragraf. Den erstatter någjeldende voldsoffererstatningsloven § 4 og § 5. Regelen gir lovforslaget om personskadeerstatning anvendelse i voldsoffersakene. Voldsoffererstatningsloven § 5 foreslås opphevet.

Voldsoffererstatningsloven § 6

Uansett om det ytes ménerstatning eller smerteerstatning etter reglene i § 4, jf. skadeserstatningsloven §§ 3-6 og 3-7, kan den skadelidte tilkjennes en rimelig oppreisning, jf. skadeserstatningsloven § 3-10.

Merknader:

Regelen er en videreføring av någjeldende § 6 i voldsoffererstatningsloven, med den forskjell at det nye lovforslagets paragrafhenvisninger er anvendt. Koordineringen mellom smerteerstatningen og oppreisningserstatningen skal være den samme som den som er beskrevet under redegjørelsen for regelen om smerteerstatning, jf. punkt 10.3.2 foran. Regelen er noe enklere formulert enn den någjeldende regelen.

Voldsoffererstatningsloven § 7

Voldsoffererstatning for tap av forsørger ved dødsfall tilkommer den eller de etterlatte som avdøde ved dødsfallet helt eller delvis forsørget. Erstatning kan etter forholdene tilkjennes selv om avdøde ikke ved dødsfallet forsørget den etterlatte, forutsatt at denne i nær fremtid kunne påregne forsørging. Erstatningen utmåles etter skadeserstatningsloven § 3-8 med tilhørende forskrift.
Ved dødsfall kan avdødes ektefelle, samboer, barn eller foreldre tilkjennes erstatning for personskade etter § 4 og oppreisning etter § 6. I særlige tilfeller kan søsken tilkjennes erstatning og oppreisning som nevnt i leddet her.
For erstatning etter bestemmelsen her anses dødsfallet som ett skadetilfelle etter § 11.

Merknader:

Regelen er en ren videreføring av den någjeldende regel, bare med den forskjell at det nå henvises til en standardisert forsørgertaperstatning, og slik at paragrafnummeret er erstattet med det som er riktig etter det nye lovforslaget.

Voldsoffererstatningsloven § 9

Ved utmålingen av voldsoffererstatningen gjøres det fullt fradrag for lønn under sykdom og liknende ytelser, trygdeytelser og ytelser fra pensjonsordning i arbeidsforhold eller yrke, med mindre slikt fradrag allerede er tatt hensyn til ved standardisert erstatning etter skadeserstatningsloven kapittel 3. Videre gjøres det fullt fradrag for forsikringsytelser og annen økonomisk støtte som skadelidte er berettiget til som følge av skaden.

Merknader:

Regelen er en videreføring av den någjeldende § 9 og inneholder ingen egentlige realitetsendringer. Ordlyden er imidlertid tilpasset det faktum at fradrag for offentlige ytelser er bakt inn i mange av utmålingsreglene som bygger på standardisering. Når det gjelder fradrag for forsikringsytelser og annen økonomisk støtte har Utvalget som beskrevet i punkt 4.3 ovenfor foreslått ulike endringer og presiseringer hva gjelder alminnelig erstatningsrett. Fradragsproblematikken kommer imidlertid i en litt annen stilling hvor det offentlige har betalt erstatning for et ansvarsbetingende forhold som er forårsaket av et privat rettsubjekt. Utvalget har derfor ikke ville foreslå endringer i voldsoffererstatningsloven på dette punktet.

Voldsoffererstatningsloven § 12

Om overdragelse og overføring ved arv av krav på voldsoffererstatning og rådighetsbegrensninger over voldsoffererstatninger gjelder skadeserstatningsloven § 3-15 tilsvarende.

Merknader:

Regelen videreføres uten realitetsendringer. Paragrafhenvisningen vedrørende oppreisningsbestemmelsen er endret i tråd med nummereringen i det nye lovforslaget.

Bilansvarsloven § 4

Gjer ei motorvogn skade, har skadelidaren krav på skadebot hjå det trygdelaget som vogna er trygda i etter kapittel IV ennå om ingen er skuld i skaden. Oppreising for ikkje økonomisk skade fell likevel berre inn under trygdelaget sitt ansvar når skadevoldaren fyller vilkåra for ansvar etter lov 13. juni 1969 om skadeserstatning § 3-10.

Merknader:

Henvisningen til oppreisningsbestemmelsen er omnummerert i samsvar med lovforslaget. Idet skade voldt ved bruk av motorvogn er unntatt fra smerteerstatningens nedslagsfelt, er det ellers ikke nødvendig å gjøre endringer i bilansvarslovens § 4, jf. merknadene til § 3-7 første ledd andre punktum og punkt 10.6.4.2.3 foran.

19 Referanser

Andenæs 1941

Andenæs, Johs. Konkurrerende skadeårsaker. Tidsskrift for Rettsvitenskap, 1941, s. 241–298.

Andersen 1955

Andersen, Kristen. Erstatningsansvar eller forsikring eller begge deler. Tidsskrift for Rettsvitenskap, 1955, s. 386 f.

Arnholm 1975

Arnholm, Carl Jacob. Tre utsnitt av den almindelige privatrett. Oslo: Tanum-Nordli 1975.

Askeland 2004

Askeland, Bjarte. Regress og regressavskjæring – Rt. 2003 s. 1601. Tidsskrift for Erstatningsrett, 2004, s. 43–60.

Askeland 2006a

Askeland, Bjarte. Tapsfordeling og regress ved erstatningsoppgjør. Bergen: Fagbokforlaget, 2006.

Askeland 2006b

Askeland, Bjarte. Kompensasjonsrelevans og skadeoppgjørsrelevans – Rt. 2005 s. 769, Tidsskrift for Erstatningsrett, 2006, s. 3–21.

Askeland 2009

Askeland, Bjarte. Punitive damages in Scandinavia. I: Punitive damages: Common Law and Civil Law Perspectives. Redigert av Helmut Koziol og Vanessa Wilcox. Wien, 2009, s. 115–122.

Askeland og Ulfbeck 2008

Askeland, Bjarte og Vibe Ulfbeck: EU Tort and the Scandinavian Legal Family. I: Tort law of the European Community. Redigert av Helmut Koziol og Reiner Schulze. Wien 2008 s. 489–511.

Bengtsson og Strömbäck 2008

Bengtsson, Bertil og Erland Strömbäck. Skadeståndslagen: en kommentar. 3. uppl. Stockholm: Nordstedts Juridik, 2008.

Bergsåker 1982

Bergsåker, Trygve. Forsikringsytelsers betydning ved utmåling av erstatning for skade på person. Jussens Venner, 1982, s. 29–148.

Björnsson 1999

Björnsson, Arnljotur. A survey of Icelandic tort law. Scandinavian studies of tort law, 1999 (Vol. 38) s. 295–314.

Bona og Mead 2003

Bona, Marco og Philip Mead. Personal injury compensation in Europe : a comparative study of and guide to: right to claim full and fair compensation, protection of primary victims, recoverable losses, psychiatric damage, limitation law, harmonization. Redigert av Marco Bona og Philip Mead med bidrag fra Katherine Allen. Denventer: Kluwer, 2003.

Brynildsen, Lid og Nygård 2008

Brynildsen, Claus, Lid, Børre og Truls Nygård. Forsikringsavtaleloven: med kommentarer. 2. utg. Oslo 2008.

Calabresi 1970

Calabresi, Guido. The costs of accidents. New Haven: Yale University Pess, 1970.

Carlsson 2008

Carlsson, Mia: Arbetsskada: samspelet mellan skadestånd och andra ersättningsordningar. Stockholm: Jure, 2008.

Carlsson 2010

Carlsson, Mia. Skadeståndsrättslig sambandsvärdering – en kursändring. JT, 2009–10, s. 259 f.

van Dam 2006

van Dam, Cees: European tort law. Oxford: University Press, 2006.

Doublet 1995

Doublet, David Roland. Rett, vitenskap og fornuft: et systemteoretisk perspektiv på den rettslige argumentasjons verdimessige forutsetninger.Bergen: Alma Mater, 1995.

Eckhoff og Helgesen 2001

Eckhoff, Torstein og Jan Helgesen. Rettskildelære. 5. utg. Oslo: Universitetsforlaget, 2001.

Eide 1995

Eide, Erling. Kapitaliseringsrenten – ny episode. Lov og Rett, 1995, s. 351–358.

Eide 2010

Eide, Erling. Kapitaliseringsrenten som juristskapt virkelighet. Nytt i Privatretten, nr. 2 2010.

Eide 2011

Eide, Erling. Kapitaliseringsrenten og Høyesteretts misforståelse. Tidsskrift for Erstatningsrett, 2011 (under publisering).

von Eyben 1983

von Eyben, Bo. Kompensation for personskade I: Reformering af ulykkeskompensationen: bind 2: kapitel 9–15. København: Gad,1983.

von Eyben og Isager 2007

von Eyben, Bo og Helle Isager. Lærebog i erstatningsret. 6. utg. København: Jurist- og Økonomforbundets Forlag, 2007.

Falkanger og Bull 2010

Falkanger, Thor og Hans Jacob Bull. Sjørett. 7. utg. Oslo: Sjørettsfondet akademisk. 2010.

Frantzen 2005

Frantzen, Torstein. Bør skatteplikt for personskadeerstatning oppheves. Lov og Rett, 2005, s. 220–235.

Gjelsvik 1924

Gjelsvik, Nikolaus. Innleiding i rettsstudiet. 2. utg. Oslo: Samlaget, 1924.

Graziano 2007

Graziano, Thomas Kadner. I: Digest of European tort law, vol. 1: essential cases on natural causation. Redigert av Bénédict Winiger, Helmut Koziol, Bernhard A. Koch og Reinhard Zimmermann. Wien: Springer, 2007.

Gaarder 2008

Gaarder, Morten: Arbeidsulykkebegrepet – betraktninger med utgangspunkt i Palle-kjennelsen, Rt. 2007 s. 882. Tidsskrift for Erstatningsrett, 2008, s 62–83.

Hagstrøm 2001

Hagstrøm, Viggo. Compensatio lucri cum damno. Jussens Venner, 2001, s. 157–172.

Hagstrøm 2003

Hagstrøm, Viggo i samarbeid med Magnus Aarbakke. Obligasjonsrett. Oslo: Universitetsforlaget, 2003.

Haugli 2007

Haugli Trude. Lov om barn og foreldre. Jussens Venner, 2007, s. 327–389.

Hellner 1976

Hellner, Jan. Skadeståndsrätt. 3. uppl. Stockholm: Almqvist & Wiksell, 1976.

Hellner og Radetzki 2006

Hellner, Jan og Marcus Radetzki. Skadeståndsrätt. 7. uppl. Stockholm: Norstedts Juridik, 2006.

Hilzhofer-Sarkay og Koch 2008

Hilzhofer-Sarkay, Dagmar og Bernard Koch. Report of the European Union. I: Tort Law. Redigert av Barbara Steininger og Helmut Koziol 2008, Wien 2009 s. 647–657.

Hippe og Lillevold 2010

Hippe, Jon og Pål Lillevold. Den gyldne middelvei (Nye tjenestepensjoner mellom ytelse og innskudd). Fafo–rapport 2010: 36.

Holgersen 1991

Holgersen, Gudrun. Standardisert erstatning ved personskade – lik erstatning for ulikt tap. Lov og Rett, 1991, s. 515–536.

Rogers 2000

Rogers, Horton W.V. Non-pecuniary Loss under English Law. I: Damages for Non-Pecuniary Loss in a Comparative Perspective. Redigert av Rogers Horton W.V. Wien-New York, 2000.

Huser 1984

Huser, Kristian. Avtalesensur: om de nye generalklausulene i Avtalelovens § 36 og Markedsføringslovens § 9a. Bergen: eget forlag, 1984.

Hyggen og Veland 2008

Hyggen, Christer og Geir Veland. Tjenestepensjon, utdanning og lønn. Fafo-rapport 2008: 46.

Hylland 1995

Hylland, Aanund. Renter og kapitalisering. Kommentar til en avgjørelse i Høyesterett. Lov og Rett 1995, s. 40–57.

Iversen 2000

Iversen, Torsten. Erstatningsberegning i kontraktsforhold: et bidrag til undersøgelsen af de i dansk ret gældende principper for erstatningsberegning i kontraktsforhold med særligt henblik på ikke-opfyldelse af aftaler om køb, leje og entreprise. København:Thomson, 2000.

Jerstad 1993

Jerstad, Carl Aasland. Erstatning til framtidige utgifter til omsorgstjenester ved personskade. Lov og Rett, 1993, s. 283–331.

Jerstad 2000

Jerstad, Carl Aasland. Utmåling av erstatning for fremtidige utgifter til omsorgstjenester – kritikk av norsk rett. Jussens Venner, 2000, s. 87–100.

Johansen 2010

Johansen, Atle. Omfanget av den såkalte sikkerhetsventilen i yrkesskadeforsikringen. Tidsskrift for Erstatningsrett, 2010, s. 194–206.

Jørgensen 1972

Jørgensen, Stig. Erstatning for personskade og tab af forsørger. 3. utg. København: Juristforbundet, 1972. Skrifter udgivet af institut for privatret ved Aarhus Universitet, 10.

Kjelland 2002

Kjelland, Morten. Hjemmearbeideres erstatningsrettslige vern. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2002.

Kjelland 2004

Kjelland, Morten. Bråtane-dommen i Rt. 2002 s. 1436: erstatning til utmåling av pleie- og omsorgsutgifter. Tidsskrift forErstatningsrett, 2004, s. 3–42.

Kjelland 2005a

Kjelland, Morten: Personskade. Arbeidsulykkesbegrepet i yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav a). Skyggekjennelsen (Rt-2005-1757). Nytt i Privatretten, 2005, nr. 2, s. 8–10.

Kjelland 2005b

Kjelland, Morten. Personskade: grensen mellom eierinntekt (utbytte) og lønn [omtale av Skiltmaker (= Messel), Rt. 2004s. 1816]. Nytt i privatretten, nr. 3, 2005, s. 13–16.

Kjelland 2008

Kjelland, Morten. Særlig sårbarhet i personskadeerstatningsretten: en analyse av generelle og spesielle årsaksregler. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2008.

Kjelland 2011a

Kjelland, Morten. Hjemmearbeidserstatning: forholdet til velferdsrettslige, skatterettslige og bevisrettslige sider ved utmålingen. Tidsskrift for forsikrings-, velferds- og erstatningsrett, 2011, s. 4–49.

Kjelland 2011b

Kjelland, Morten. Hjemmearbeidserstatning. I: Personskadeoppgjør [kap. 6]. Sandvika: BI Forsikringsakademiet, 2011.

Kjelland 2011c

Kjelland, Morten. Årsakssammenheng og bevis i personskadeerstatningsretten. I: Personskadeoppgjør [kap. 3] s. 43–117. Sandvika: BI Forsikringsakademiet, 2007, s. 43–94. Også publisert på Lovdata, under JUS-databasen.

Kjelland 2011d

Kjelland, Morten. Utmåling av pasientskadeerstatning. I: Pasientskaderett [kap. 11]. Redigert av Aslak Syse, Morten Kjelland og Rolf Gunnar Jørstad. Bokutkast (august 2011).

Kjønstad 1979

Kjønstad, Asbjørn. Yrkesskadetrygden: fire utvalgte emner, Oslo: Universitetsforlaget 1979.

Kjønstad 1984

Kjønstad, Asbjørn. Verdsetting av tapt arbeidsevne, særlig til å utføre husarbeid. Tidsskrift for Rettsvitenskap, 1984, s. 335–371.

Kjønstad 1992

Kjønstad, Asbjørn. Folketrygdens uførepensjon. 2. utg. Oslo: Universitetsforlaget, 1992.

Kjønstad 1995

Kjønstad, Asbjørn. Tre personskadedommer fra Høyesterett, Lov og Rett 1995, s. 3–39.

Kjønstad (red.) 2007

Samleverk med diverse forfattere: Bakke, Olaug Kristine, Bjørn Bogstad, Morten Gaarder, Karl Arvid Jomark, Jørn Knudsen, Liv Winding-Sørensen, Thomas Braut Svendsen, Tone Christin Galaasen, Runar Narvland, Gudrun Holgersen, Elin I. Malt og Aslak Syse. Folketrygdloven med kommentarer. Redigert av Asbjørn Kjønstad. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2007.

Kjønstad 2008a

Kjønstad, Asbjørn. Reform av barneerstatningen. Tidsskrift for Erstatningsrett, 2008, s. 1–4.

Kjønstad 2008b

Kjønstad, Asbjørn. Standardisert utmåling av erstatning til barn som skades før fylte 16 år. Tidsskrift for Erstatningsrett, 2008, s. 5–61.

Kjønstad 2009a

Kjønstad, Asbjørn. Innføring i trygderett: basert på NAV-reformen og nye regler om arbeidsavklaringspenger og alderspensjon. 4. utg. Oslo: Universitetsforlaget, 2009.

Kjønstad 2009 b

Kjønstad, Asbjørn. Ny alderspensjon og erstatningsutmåling. Tidsskrift for Erstatningsrett, 2009, s. 1–4.

Koziol 1997

Koziol, Helmut. Österreichisces Haftpflichrecht. Band I, Allgemeiner Teil, 3. Auflage, Wien, 1997.

Küppersbusch 2010

Küppersbusch, Gerhard. Ersatzansprüche bei Personenschaden, 10. Auflage, München 2010.

Kaas et al. 2002

Kaas, Rob, Marc Goovaerts, Jan Dhaene og Michel Denuit. Modern actuarial risk theory. Boston, Mass.: Kluwer Academic, 2002.

Laberg 2009

Laberg, Toril. Vurdering av restarbeidsevne i hjemme-/husarbeid. Rapporten er utarbeidet av Ergoterapeut og fagsjef Toril Laberg, etter henvendelse fra Utvalget. Norsk Ergoterapeutforbund, 2009.

Lange og Schiemann 2003

Lange, Hermann og Gottfried Schiemann. Handbuch des Schuldrechts: Band 1(2003): Schadensersatz. 3. Aufl. Tübingen:Mohr, 2003.

Lyngsø og Vagner 1996

Lyngsø, Preben og Hans Henrik Vagner. Færdselsansvar. 3. udg. København: Jurist- og Økonomforbundets Forlag, 1996.

Lødrup 2003

Lødrup, Peter. Reformbehov i personskadeerstatningsretten. Lov og Rett, 2003, s. 129–131.

Lødrup 2001

Lødrup, Peter. Passiv røyking. Yrkesskadeforsikringsloven §§ 11 og 14. Årsaks- og bevisspørsmål. Medvirkning.[Omtale av Rt. 2000 s. 1614]. Nytt i Privatretten 2001, nr. 1, s. 3–5.

Lødrup 2004

Lødrup, Peter. Betenkning av 3. mai 2004 oversendt fra Peter Lødrup til Gilde Norsk Kjøtt. Forfatteren har frigitt dokumentet til bruk for Utvalget.

Lødrup og Kjelland 2005

Lødrup, Peter og Morten Kjelland. Betenkning om hjemmearbeidserstatning [frigitt]. Oslo, 2005, 19 sider. Oppdragsgivere: Sparebank 1 Forsikring Oslo og Advokat Steinar W. Skeie(Mandal).

Lødrup (medf. Kjelland) 2009

Lødrup, Peter. Lærebok i erstatningsrett. 6. utg. med bistand av Morten Kjelland. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2009.

Magnus 2003

Magnus, Ulrich (ed.). The Impact of Social Security Law on Tort Law. Wien-New York: Springer Verlag, 2003.

Magnussen 1993

Magnussen, Torgeir. Erstatning for personskade – engangserstatning eller terminbeløp? Lov og Rett, 1993, s. 354–375.

Mathiesen 2005

Mathiesen, Thomas. Retten i samfunnet: en innføring i rettssosiologi. Oslo: Pax, 2005.

Mauseth 1990

Mauseth, Bjørn Vidar: Om beregning av IBNR-reserver for personskader i ansvarsforsikring for motorvogn. Oslo: (B. V. Mauseth), 1990.

McIntosh og Holmes 2003

McIntosh,David og Majorie Holmes. Personal Injury Awards in EU and EFTA Countries. Haag-London-New York, 2003.

Monsen 2006

Monsen, Erik. EF-domstolens innvirkning på norsk rett. Tidsskrift for Erstatningsrett, 2006, s. 238–258.

Monsen 2010

Monsen, Erik. Om rekkevidden av erstatningsrettslig vern for tap og ulempe som følge av formuesskade. Jussens Venner, 2010, s. 1–68.

Murphy 2007

Murphy, John. Street on Torts. Oxford: Oxford University Press, 2007.

Mæhle 2005a

Mæhle, Synne Sæther. Grenser for rettsanvendelsesskjønn: om rettslig legitimitet i et spenningsfelt mellom flertallsmakt og rettighetsvern.Oslo: Gyldendal Akademisk, 2005.

Møller og Wiisbye 2002

Møller, Jens og Michael S. Wiisbye. Erstatningsansvarsloven med kommentarer. 6. utg. København: Jurist- og ØkonomforbundetsForlag, 2002.

Narvland 2007

Narvland, Runar. Utmåling av erstatning når skadelidte har flere skader. Tidsskrift for Erstatningsrett, 2007, s. 117 f.

Ness 1995

Ness, Jan Gunnar. Grensen mellom ménerstatning og ekstrautgifter ved personskade. Lov og Rett, 1995, s. 71–82.

Nielsen 2002

Nielsen, Ruth. EU-ret. 3. reviderede udgave. København: Forlaget Thomson GadJura, 2002.

Nygaard 1985

Nygaard, Nils. Skatt og Skade. Bergen: Universitetsforlaget, 1985.

Nygaard 2000

Nygaard, Nils. Skadebot for utgifter: Rott-dommen i Rt. 1999 s. 1967. Lov og Rett, 2000, s. 429–442.

Nygaard 2007

Nygaard, Nils. Skade og ansvar. 6. utg. Bergen: Universitetsforlaget, 2007.

Nygård 2007

Nygård, Truls. Gjenopptak av personskadeoppgjør. Tidsskrift for Erstatningsrett, 2007, s. 34–53.

Nygaard og Holgersen 1986

Nygaard, Nils og Gudrun Holgersen. Kompendium i trygderett II. Bergen: Alma Mater Forlag, 1986.

Nørgaard 1978

Nørgaard, Jørgen. Årsagskonkurrenceproblemer ved personskade. Ugeskrift for Retsvæsen, 1978B, s. 1–11.

Peczenik 1979

Peczenik, Aleksander. Causes and damages. Lund: Juridiska Föreningen, 1979. Skrifter utgivna av Juridiska Föreningen i Lund, nr. 33.

Petrell 1990

Petrell, Katarina: Den skadade hemmafrun, en kvinnorättslig syn på skadeståndsrätten, Tidsskrift Juridiske Föreningen i Finland nr 1 1990, s. 28–60 [Særtrykk].

Platou 1879

Platou, Oskcar. Bemærkninger om enkelte Punkter i Skadeserstatningslæren, Retstidende, 1879, s. 1–20.

Riisa 2006

Riisa, Knut. Lovgivers rolle ved utmåling av personskadeerstatning. Tidsskrift for Erstatningsrett, 2006, s. 137–140.

Robberstad 2009

Robberstad, Anne. Sivilprosess. Bergen: Fagbokforlaget 2009.

Schultz 2007/2008

Schultz, Mårten. Skadeståndsrätten i de mänskliga rettigheternas tjänst. Juridisk Tidsskrift 2007/2008, s. 140.

Sejersted et al. 2002

Sejersted, Fredrik, Finn Arnesen, Ole-Andreas Rognstad, Sten Foyn og Olav Kolstad. EØS-rett. 2. utg. Oslo: Universitetsforlaget, 2004.

Selmer 1958

Selmer, Knut S. Et «borgerlig jevnmål» i norsk erstatningsrett. Tidsskrift for Rettsvitenskap, 1958, s. 293–313.

Selmer 1977

Selmer, Knut, S. Erstatning for risiko for fremtidig skade. I: Rett og humanisme: festskrift til Kristen Andersen 6. august 1977. Redigert av Henning Jakhelln, Birger Stuevold Lassen, Peter Lødrup og Knut S. Selmer. Oslo: Tanum, 1977, s. 326–335.

Skag 2011

Skag, Miriam. Starttidspunkt for foreldelsesfrister. Bergen: (disputasutgave), 2011.

Skoghøy 2002

Skoghøy, Jens Edvin A. Adgangen til å få dommer om erstatning for personskader prøvd på nytt. I: Festskrift til Lødrup, 2002, s. 641–662.

Skårberg og Reusch 2003

Skårberg, Lars Olav og Marianne Reusch. Yrkesskade: forsikring og trygd. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag, 2003.

Spier og Haazen 2000

Spier, Jaap og Olav A. Haazen. Comparative conclusions on causation. I: Unification of tort law: causation. Redigert av Jaap Spier. Haag: Kluwer Academic, 2000, s. 127–154. Principles of European tort law, vol. 4.

Stang 1927

Stang, Fredrik. Erstatningsansvar. Oslo: Aschehoug, 1927.

Stenvik 2005

Stenvik, Are. Erstatningsrettens internasjonalisering. Tidsskrift for Erstatningsrett, 2005, s. 33–61.

Strandberg 2005

Strandberg, Magne. Skadelidtes hypotetiske inntekt: om erstatningsutmåling og bevis. Bergen: Fagbokforlaget, 2005.

Strandberg 2010

Strandberg, Magne. Beviskrav i sivile saker: en bevisteoretisk studie av den norske beviskravslærens forutsetninger. Bergen: Universitetet i Bergen, 2010.

Strandberg 2011

Strandberg, Magne. Forvaltningsvedtrak som bristende forutsetning for en dom, Lov og Rett 2011 (under publisering).

Strøm Bull 1982

Strøm Bull, Kirsti. Hjemmearbeidets erstatningsrettslige stilling. Tidsskrift for Rettsvitenskap, 1982, s. 903–936.

Syse og Kravdal 2007

Syse. Astrid og Øystein Kravdal. Does cancer affect the divorce rate?. I: Demographic Research, vol. 16, article 15, s. 469–492, 2007. Http://www.demographic-research.org/Volumes/Vol16/15/.

Text and Commentary 2005

European group on tort law. Principles of European tort law: text and commentary. Wien: Springer, 2005.

Thorson 2009

Thorson, Bjarte. «Tidsbegrenset årsakssammenheng»? Högsta Domstolens beslut 17. mars 2009 (O 4870-06), Nytt i Privatretten, nr. 2, 2009, s. 11–14.

Tjomsland 1987

Tjomsland, Steinar. Foreldelse av erstatningskrav. Jussens Venner, 1987, s. 333–343.

Tobler 2005

Tobler, Christa. Indirect discrimination: a case study into the development of the legal concept ofindirect discrimination under EC law. Antwerpen: Intersentia, 2005.

Tørum 2002

Tørum, Amund Bjøranger. Konsekvens i formueretten. Jussens Venner, 2002, s. 314–339.

Ulfbeck 2007

Ulfbeck, Vibe. Conditio sine qua non in general [chap. 1]. I: Digest of European tort law, vol. 1: essential cases on natural causation. Redigert av Bénédict Winiger, Helmut Koziol, Bernhard A. Koch og Reinhard Zimmermann. Wien: Springer, 2007.

Ussing 1937

Ussing, Henry. Erstatningsret. København: Gad, 1937.

Veland 2008

Veland, Geir. Tjenestepensjonsordningene i Norge (En undersøkelse av status og utviklingstrekk i privat sektor). Fafo-rapport 2008: 23.

Veland 2010

Veland, Geir. Tjenestepensjon i endring. Fafo-notat 2010: 22.

Vaage 2002

Vaage, Odd Frank. Til alle døgnets tider: tidsbruk 1971–2000. Oslo: Statistisk Sentralbyrå, 2002.

Wagner 1972

Wagner, Ulrich. Successive causes and the quantum of damages in personal injury cases. Osgoode Hall Law Journal, vol. 10 (1972), s. 369–397.

Woxholth 2002

Woxholth, Geir. Erstatningsansvar for skade påført alpinister i alpinanlegg. I: Bonus pater familias: festskrift til Peter Lødrup, 70 år. Redigert av Kirsti Strøm Bull, Viggo Hagstrøm og Steinar Tjomsland. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2002, s.781–801.

Zimmer 1986

Zimmer, Fredrik. Noe om prejudikater og andre høyesterettsdommer i skatteretten. I: Samfunn, rett, rettferdighet: festskrifttil Torstein Eckhoffs 70-årsdag. Redigert av Anders Bratholm,Torkel Opsahl og Magnus Aarbakke. Oslo: TANO, 1986,s. 757–773.

Zimmer 2009

Zimmer, Fredrik. Lærebok i skatterett. 6. utg. Oslo: Universitetsforlaget, 2009.

Øvergaard 1951

Øvergaard, Arnulf. Norsk erstatningsrett. 2. utg. Oslo: Norli, 1951.

Aarbakke 1990

Aarbakke, Magnus. Skatt på inntekt. 4. utg. Oslo: Universitetsforlaget, 1990.

Fotnoter

1.

Se Forskrift om tildeling av utdanningsstøtte for de enkelte år, sist av 12.02.2010 nr. 0178.

2.

Se Innstilling fra Erstatningslovkomitéen 1971 s. 58.

3.

Se om denne virkningen av reglene punkt 11.10 foran.

4.

Se punkt 4.13 foran og vedlegg 1 til utredningen om forutsetninger for tabellene.
Til forsiden