21 Forskning
Forskning er vesentlig for å sikre oppdatert kunnskap om barnehager og deres arbeid med barn i alderen 1–6 år. Kompetansebehovene i sektoren må, etter utvalgets syn, møtes med ulike virkemidler, jf. kapittel 20 om kompetanseutvikling og kapittel 19 om utdanning. Forskning, profesjonsutdanning og yrkesutøvelse i barnehagene må ses i sammenheng.
Forskningsbasert kunnskap som oppleves relevant for praksisfeltet kan bidra til utvikling av barnehagens kvalitet. Slik kunnskap er også nødvendig for å kunne tilby forskningsbasert førskolelærerutdanning ved utdanningsinstitusjonene, jf. lov om universitet og høyskoler og NOKUTs (2010) evaluering av førskolelærerutdanningene. Forskning er også viktig som grunnlag for politikkutforming på barnehageområdet. Utvalget vil derfor fremheve at satsing på forskning i barnehager og om barnehagesektorens samfunnsmessige betydning vil være viktig for videreutvikling av et barnehagetilbud med høy kvalitet.
Forskning om små barn og om barnehagesektoren foregår i dag i hovedsak i regi av utdanningsinstitusjonene for førskolelærerutdanning. Det er en konsekvens av at denne utdanningen er forutsatt å være forskningsbasert høyere utdanning. Forskningsbasert utdanning innebærer at studentene får kjennskap til og opplæring i kunnskap som er basert på forskning i fagene. Det kan også innebære at forelesere og lærere driver aktiv forskning på feltet og at førskolelærerutdanningen skjer i nær kontakt med aktive forskningsmiljøer. Forskningsbasert utdanning bør også kunne bety at studenter får kjennskap til ny og aktuell forskning. For høyere grads studenter bør forskningsbasert undervisning også innebære at studenter i noen tilfeller skal kunne trekkes med i forskningsprosjekter. Førskolelærerutdanningens karakter som forskningsbasert utdanning stiller derfor forskningen på feltet overfor viktige utfordringer.
Det er av stor betydning at kompetansenivået i førskolelærerutdanningen er høy og at alle høyere utdanningsinstitusjoner som tilbyr denne utdanningen enten selv driver aktiv forskning eller har tett kontakt med aktive forskningsmiljøer. Dette reiser flere utfordringer.
Det første gjelder at det er viktige avveininger mellom forskningsbasert utdanning og yrkesrettet utdanning. Førskolelærerutdanningen skal gi kompetanse for arbeid i barnehager samtidig som det er en akademisk utdanning. I likhet med annen profesjonsutdanning må denne utdanningen finne en balanse mellom forberedelse for yrkesutøvelse og formidling av forskningsbasert kunnskap. Praksisfeltet som lærested for studentene må derfor også trekkes med i forskningsarbeidet.
Det andre gjelder at førskolelærerutdanningen er forholdsvis fragmentert og fordelt på mange utdanningsinstitusjoner. Det kan vanskelig bygges opp tunge og brede forskningsmiljøer ved alle utdanningsinstitusjonene. Om det skal drives forsknings av høy kvalitet ved alle institusjonene må denne forskningen være spesialisert ved de minste utdanningsinstitusjonene. Det kan derfor være behov for økt samarbeid og samordning mellom universitetene og høyskolene som tilbyr førskolelærerutdanning. Å opprette regionalt samarbeid, tilsvarende det som er gjort med de nye grunnskolelærerutdanningene, bør vurderes.
Det tredje gjelder at forskningsmidler som skal styrke utdanningsinstitusjonene og deres forskningsaktiviteter ikke utelukkende kan skje gjennom utlysninger og tildeling av midler. Det kan innebære at forskningsmidler konsentreres på for få miljøer. Utvalget mener at utdanningsinstitusjonene på feltet må sikres tilstrekkelige midler slik at førskolelærerutdanningen får karakter av forskningsbasert utdanning. Det kan være behov for at Kunnskapsdepartementet stiller krav om økt forskningsaktivitet ved enkelte av de institusjonene som driver førskolelærerutdanning eller krever nærmere samarbeid mellom de institusjonene som har for svake forskningsmiljøer og sterkere forskningsmiljøer.
Utvalget har merket seg at flere av aktivitetene signalisert i St.meld. nr. 41 (2008–2009) er igangsatt eller under forberedelse, og at det er etablert et skandinavisk samarbeid om kartlegging og formidling av dansk, svensk og norsk barnehageforskning. Det skandinaviske samarbeidet synes særlig viktig fordi en god barnehage i nordiske land har mange likhetstrekk, blant annet ved at de i følge samfunnsmandatet skal legge vekt på lek og læring samt oppdragelse til aktiv deltagelse i et demokratisk samfunn.
Forskning på barnehageområdet må kunne sies å være betydelig styrket de siste årene. Utvalget slutter seg for øvrig til Alvestad m.fl. (2009) som hevder at sektorens størrelse og samfunnsmessige betydning tatt i betraktning, trengs en signifikant større satsing på forskningsbasert kunnskapsproduksjon på dette området.
Programforskningen som er iverksatt de siste årene medfører etter utvalgets vurdering et nødvendig og positivt bidrag til styrking av forskningsmiljøer på barnehagefeltet. Utvalget har særlig merket seg at programmene PraksisFoU og Strategiske høyskoleprosjekter (SHP) har bidratt til styrking av førskolelærerutdanningen. Prioritering av forskningstema i PraksisFoU, PRAKUT og Utdanning 2020 kan av noen oppfattes som for stram styring av forskningen. Utvalget ser imidlertid at det kan være behov for kanalisering av midler til særlig underforskede områder, og støtter derfor fortsatt bruk av programforskning på barnehageområdet. Utover dette vil det ikke være ønskelig med styring av barnehageforskningen ved utdanningsinstitusjonene og instituttene.
Utvalget vil legge til at det også er behov for forskning som springer ut av spørsmål som til enhver tid dukker opp i praksisfeltet og i ulike fagmiljøer nasjonalt og internasjonalt. Dette kan gjerne være spørsmål som nasjonale myndigheter ikke er de første som får øye på, og som derfor ikke vil kunne fanges opp i tematisk avgrensede forskningsprogram initiert av myndighetene. Styrking av Forskningsrådets Fri prosjektstøtte (FRIPRO) er etter utvalgets vurdering viktig i denne sammenhengen.
Mer midler til Fri prosjektstøtte i Forskningsrådet vil likevel ikke være tilstrekkelig for å styrke forskning for barnehagesktoren. Det bør bevilges midler til økt forskningsinnsats ved utdanningsinstitusjonene for førskolelærerutdanning. Disse midlene bør gis som økt grunnfinansiering til utdanningsinstitusjonene, men øremerkes forskningsmiljøene for barnehageforskning. I tildelingsbrev eller på andre måter må det stilles krav om at økte midler gis under forutsetning av at forskningen på området øker i omfang og kvalitet.
Utvalget har merket seg at flere barnehageforskningsmiljøer er under oppbygging, men ser at det fortsatt vil ta tid før miljøene kan sies å være sterke og robuste (Kjørholt 2009). Høyskoler og universiteter som tilbyr førskolelærerutdanning bør etter utvalgets vurdering styrke sin interne FOU-opplæring, slik at de miljøene som er nærmest barnehagene står sterkere i konkurransen om forskningsmidler. Mindre fagmiljøer bør satse på samarbeid med andre utdanningsmiljøer, noe som har vist seg å fungere godt i programmet PraksisFoU. Ellers er det en fare for at forskningen blir utført i miljøer som kanskje har høy formell forskerkompetanse, men som når det gjelder problemstillinger og substans er fjernere fra barnehagefeltets praksis. De små miljøene bør også satse på å øke den formelle kompetansen ved for eksempel mer bruk av professor II-stillinger.
Det er viktig å styrke forskning om barnehager i Norge, samtidig som det nordiske og internasjonale samarbeidet om barnehageforskning stimuleres og styrkes. I internasjonal sammenheng omtales skandinaviske barnehager som «den nordiske barnehagemodellen». Det skandinaviske samarbeidet om forskningskartlegging og opprettelsen av en database er etter utvalgtes vurdering et positivt element i oppbyggingen av kunnskapsområdet. Det nordiske samarbeidet bør videreutvikles, for eksempel ved opprettelse av et senter hvor forskere fra hele Norden kunne ha tilholdssted i perioder.
Når det gjelder forskningstema, vil utvalget særlig fremheve behovet for forskning om barnehagens omsorgs-, leke- og læringsmiljø, herunder betydningen av barnehagens fysiske miljø, ulike gruppestørrelser og organisering av barnegruppene. Det er behov for mer kunnskap om hvilke faktorer i barnehagen som fremmer og hemmer omsorg, trivsel, lek og læring. Barnehagens tilbud til de yngste barnehagebarna er også et tema som peker seg ut som særlig aktuelt de nærmeste årene. Forskning om de yngste er viktig blant annet av hensyn til det store antallet barn under tre år som tilbringer mye tid i barnehager. Internasjonalt har forskning om barnehager og omsorg for de yngste fått stadig mer oppmerksomhet. For eksempel har tidsskrifter som International Journal of Early childhood og European Early Childhood Education Research Journal hatt spesialnummer hvor alle artiklene har omhandlet dette temaet. Også i norsk forskning har kunnskapen om de yngste i barnehagen økt, selv om den her synes å være noe usynlig i det offentlige bildet (Greve og Solheim 2010). Kunnskapen har økt, men det synes fortsatt å være behov for oppmerksomhet og forskningsinnsats rettet mot de yngste barnas lek, læring og utvikling i norske barnehager. Av de søknadene som fikk midler fra NFR i 2010, både via programmet PRAKUT og Utdanning 2020, er ingen rettet mot små barn i barnehager. Heller ikke de fire barnehagerelaterte Strategiske høyskole-prosjektene (SHP) er fokusert på de yngste i barnehager. For å få mer kunnskap om de yngste i barnehager trengs det både prosjekter angående strukturelle forhold og prosessuelle faktorer som påvirker barnas trivsel og læring. De estetiske fagene har tradisjonelt hatt en bred plass i barnehagene. Det trengs også mer forskning som går på de estetiske fagområdenes plass, funksjon og organisering i barnehager og sammenhenger med barnas utvikling, lek og læring.
Utvalget har merket seg at NFR via programmene Utdanning 2020 og PRAKUT vil opprette ny portal for utdanningsforskning. Portalen, som skal presentere informasjon om utdanningsforskning, potensielle datakilder og opplysninger om nasjonale og internasjonale databaser, kan bidra til bedre tilgjengelighet og mer effektiv utnyttelse av data innsamlet til forskningsformål. Utvalget vil framheve at det er viktig å sørge for at en slik database ikke avgrenses til disse programmenes levetid, men bygges opp med et langsiktig perspektiv.
Barnehageforskning synes å ha fått et løft etter at ansvaret for barnehager ble overført fra barne-, likestillings- og familiepolitikken til utdanningspolitikken i 2005/2006. Når barnehager nå i større grad betraktes som en del av utdanningssystemet, er det etter utvalgets vurdering logisk og positivt at barnehageforskning får sin selvstendige plass i utdanningsforskningen. Når det er sagt, vil utvalget også peke på at barnehager har et vidt samfunnsmandat og en rekke oppgaver som tilsier behov for tverrfaglighet også i den forskningsbaserte kunnskapsproduksjonen. Småbarnsalderen er en viktig periode i menneskers livsløp, og barnehagesektorens størrelse og betydning for barn og foreldre kan tilsi behov for mer forskning på en rekke områder. Barnehagene har oppgaver som er knyttet til flere samfunnsområder, som helse, sosial utjevning, utdanning – både her og nå, og forebyggende.
Barnehagen som samfunnsinstitusjon og arena for omsorg, lek, læring og danning skulle derfor være av interesse for forskere innenfor ulike disipliner, for eksempel helse, psykologi, arkitektur og fagområdene som barnehagene etter rammeplanen er pålagt å arbeide med.
Utvalget mener det er svært viktig at forskning i fremtiden omfatter hele barnehagemiljøet og involverer alle aktører i sektoren. Her vises det til de positive resultatene av forskningsprogrammet PraksisFoU (2007–2010). Denne type praksisnær forskning som innebærer et samarbeid mellom ulike parter i barnehagefeltet kan, i tillegg til forskningsbasert kunnskapsproduksjon, bidra til kvalitetsutvikling og nettverksbygging på og mellom flere nivå i sektoren. Utvalget anser det derfor som positivt at slik forskning er videreført i forskningsprogrammet PRAKUT (2010–2014), og anbefaler en langsiktig satsing på praksisrettet forskning på barnehageområdet.
Oppbygging av et forskningsfelt og forskningsmiljøer vil nødvendigvis ta tid. Styrking av miljøer som tilbyr masterstudier og doktorgradsstudier knyttet til barnehagefeltet er etter utvalgets vurdering nødvendig for å sikre robuste forskningsmiljøer.
Utvalget har merket seg at det ved tildeling av forskningsmidler i Utdanning 2020 er iverksatt svært lite forskning som er direkte barnehagerelatert. For å sikre tilgang på relevant og forskningsbasert kunnskap om barn og barnehager i årene som kommer, anbefaler utvalget at det opprettes et eget program for barnehageforskning i regi av NFR. Et slikt program vil kunne bidra til at barnehage som forskningsfelt styrkes vesentlig, samtidig som et barnehageforskningsprogram vil ha grenseflater mot en rekke andre programmer, jf. barnehagens omfattende samfunnsmandat.
Formidling av forskning er for øvrig en særlig utfordring i en sektor så vidt mangfoldig som barnehagesektoren. NOSEBs tidsskrift Barn er en viktig nasjonal og nordisk formidlingskanal for den tverrfaglige barneforskningen ved barneforskningssenteret. Tidsskriftet har imidlertid et begrenset opplag, og når neppe frem til så mange barnehager. Det nettbaserte tidsskriftet Nordisk barnehageforskning har potensial til å nå frem til flere. Dette er også et vitenskapelig tidsskrift, etablert av deltagere i Barnehageliv, et forskerfelleskap med deltagere fra Høyskolen i Oslo, Høyskolen i Vestfold, Universitetet i Stavanger og Dronning Mauds Minne Høgskole i Trondheim.
I tillegg til formidling i vitenskapelige tidsskrift er det nødvendig å utvikle formidlingskanaler som kan presentere forskning på en måte og i en form som når frem til praksisfeltet. Utvalget vil i denne sammenhengen fremheve PraksisFoU (2005–2010), som hadde en egen formidlingskoordinator som arbeidet spesielt med allmennrettede formidlingsformer overfor praksisfeltet (Borgen, Opheim og Prøitz 2009).
Barnehagehverdagens kompleksitet tilsier at det ikke finnes enkle sammenhenger mellom innsats, prosesser og resultater. Forskning om barn og barndom produserer ikke eksakt kunnskap som kan overføres direkte fra forsker til praktiker for deretter å anvendes på barna.
Formidling er først og fremst et ansvar for den enkelte forsker, men i dagens system får forskerne lite kreditt for å formidle direkte til barnehagene. Det er derfor mye som taler for at nasjonale myndigheter bør påta seg et ansvar for at viktige forskningsfunn formidles til sektoren. Et eksempel på hvordan dette kan gjøres finner vi i Danmark, der evalueringsinstituttet EVA utgir publikasjonen Bakspejlet – forskning og ny viden om dagtilbud to ganger årlig. Der presenteres både forskning fra den nordiske forskningskartleggingen og analyser og undersøkelser som EVA selv har gjennomført. Formålet med Bakspejlet illustrerer forskningsformidlingens sammensatte oppdrag: At dele viden der kan give os nye ideer eller skabe den erkendelse der fører til nye måder at gøre tingene på så hverdagen blir bedre, sundere, sjovere og endnu mere meningsfuld. Både for voksne og børn.
Utvalget mener det er positivt at forskning og forskningsmiljøer er i ferd med å styrkes takket være ulike tiltak på flere nivå de siste årene. Utvalget ser likevel at det er en lang vei å gå før barnehage som forskningsfelt har fått plass som står i forhold til barnehagens betydning for barn, foreldre og samfunnsutviklingen. For å styrke forskningsfeltet ytterligere vil utvalget derfor anbefale departementet å utrede spørsmålet om det kan være nødvendig og hensiktsmessig å etablere et eget senter for barnehageforskning i tillegg til det nyetablerte kunnskapssenteret for utdanningsforskning. I den sammenhengen kan det også vurderes å inkludere opprettelse av en kanal for formidling av ny kunnskap på feltet, for eksempel etter modell av den danske publikasjonen «Bakspejlet».
Samarbeid mellom forskning, utdanning og praksisfeltet samt utvikling av gode formidlingskanaler synes å være hovedutfordringer de nærmeste årene. Utvalget vil særlig fremheve betydningen av at oppdatert kunnskap om barn og barnehager når frem til kommunale myndigheter, barnehageeiere og ansatte i barnehagene. Forskning som kommer barn og foreldre til gode må være en overordnet målsetning for aktører på alle nivå i sektoren.