NOU 2012: 13

Pensjonslovene og folketrygdreformen II— Utredning nr. 26 fra Banklovkommisjonen

Til innholdsfortegnelse

9 Rettigheter for fratrådte arbeidstakere

9.1 Sikring av opptjente pensjonsrettigheter

1) Arbeidstaker som før uttak av pensjon fratrer sin stilling i et foretak med ytelsesbasert foretakspensjonsordning, opphører ved fratredelsen å være medlem i foretakets pensjonsordning. Arbeidstakeren beholder imidlertid normalt retten til pensjon opptjent under tjenestetiden i foretaket (foretakspensjonsloven § 4-6). Det er avgjørende for arbeids- og tjenestepensjonsmarkedets virkemåte at arbeidstakere som fratrer i et foretak før uttak av alderspensjon, sikres de pensjonsrettigheter som er opptjent i løpet av de årene arbeidstakerne har vært ansatt i foretaket og har vært medlem av dets pensjonsordning. Pensjonsinnretningen som har pensjonsordningen, skal derfor sørge for at arbeidstakeren får en fripolise som sikrer retten til opptjent pensjon og tilhørende premiereserve samt en forholdsmessig andel av tilleggsavsetningene knyttet til pensjonsordningen. I tillegg skal det knyttes en administrasjonsreserve til fripolisen. Administrasjonsreserven som betales av foretaket, skal dekke pensjonsinnretningens kostnader ved fortsatt administrasjon og forvaltning av forsikringsforholdet og senere utbetalinger i henhold til fripolisen. Så lenge arbeidstakeren er ansatt i foretaket, er dette kostnader som dekkes løpende ved foretakets premieinnbetalinger.

Fripolisen utstedes på grunnlag av pensjonsordningens beregningsgrunnlag og omfatter arbeidstakerens pensjonsrettigheter beregnet ut fra lønn og tjenestetid ved fratreden (foretakspensjonsloven § 4-2 første ledd). Dette er pensjonsrettigheter som er betalt fullt ut gjennom premie fra foretaket. Pensjonsrettighetenes innhold er derfor fastlagt ut fra forholdene ved fratredelsen. For arbeidstakerne innebærer dette at pensjonsrettighetene normalt ikke vil være inflasjons- eller nivåsikret, og at de derfor vil miste noe av sin reelle verdi i tiden frem til uttak av pensjon.

For pensjonsinnretningen betyr disse forhold at den ikke kan kreve ytterligere innbetaling verken fra arbeidstakeren eller foretaket i anledning av det forsikringsforhold fripolisen etablerer. Dette har vist seg å være et stort problem, fordi store deler av pensjonsinnretningenes fripolisebestand omfatter pensjonsrettigheter som er betalt med premier beregnet ut fra høye premieberegningsrenter, og som det derfor fortsatt er knyttet tilsvarende høy avkastningsrisiko til (se foran i avsnitt 4.1.1). Samtidig har pensjonsinnretningene en tilsvarende høy levealdersrisiko knyttet til fripolisebestanden fordi premiene i sin tid er beregnet ut fra en dødelighetsstatistikk som ikke har tatt høyde for den betydelige økningen i levealder som senere har funnet sted, jf. Banklovkommisjonens Utredning nr. 25, NOU 2012: 3 Fripoliser og kapitalkrav og foran i avsnitt 3.5.2.

2) Lovutkastet kapittel 6 om opphør av medlemskap som følge av fratredelse før uttak av pensjon, bygger i hovedsak på de prinsipper som ligger til grunn for reglene om fripoliser i foretakspensjonsloven §§ 4-6 flg. Banklovkommisjonen har likevel valgt å benytte begrepet «pensjonsbevis» om det dokument pensjonsinnretningene skal utstede til sikring av fratrådte arbeidstakeres opptjente pensjonsrettigheter i nye forsikringsbaserte tjenestepensjonsordninger. Det anses hensiktsmessig å etablere et skille mellom pensjonsbevis og fripoliser, fordi lovutkastets regler for pensjonsbevis avviker på enkelte viktige punkter fra de regler som nå gjelder for fripoliser utstedt i henhold til ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger. Enkelthetene behandles nedenfor i avsnittene 9.2 og 9.3.

9.2 Rett til pensjonsbevis

I kollektiv tjenestepensjonsforsikring vil opptjente rettigheter være bestemt av pensjonsbeholdningen til enhver tid. Arbeidstakere som slutter i sin stilling før uttak av pensjon, blir utmeldt av pensjonsordningen, men beholder sin rett til opptjent pensjonsbeholdning (lovutkastet § 6-1). Dette er i samsvar med hovedreglene i foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven. Bestemmelsene om utstedelse av pensjonsbevis til arbeidstakere som fratrer sin stilling før uttak av pensjon, er inntatt i lovutkastet kapittel 6 avsnitt I. De regler som forslås om forvaltningen av midler knyttet til pensjonsbevis og om uttak av pensjon er inntatt i lovutkastet kapittel 6 avsnitt II.

Pensjonsbeviset vil omfatte den rett til pensjon som pensjonsbeholdningen ved fratreden gir grunnlag for. Som beskrevet ovenfor i avsnitt 6.5, vil foretaket i pensjonsordninger basert på standardmodellen ha et ansvar for at kostnadene knyttet til årlig oppregulering av pensjonsbeholdningene i samsvar med alminnelig lønnsvekst eller lønnsøkning i samsvar med alminnelig lønnsutvikling i foretaket. Slik oppregulering vil normalt dekkes av den årlige avkastningen eller, dersom ikke dette er tilstrekkelig, ved bruk av reguleringsfondet som vil være bygd opp av avkastning i tidligere år. Først i tilfelle hvor verken den årlige avkastningen eller reguleringsfondet er tilstrekkelig til å dekke oppreguleringen, vil foretaket yte tilskudd for å dekke reguleringen. Siden reguleringsfondet vil være bygget opp av avkastning på midlene knyttet til pensjonsbeholdningene i pensjonsordningen, er det etter Banklovkommisjonens oppfatning rimelig at en forholdsmessig andel av dette fondet følger med ved utstedelse av pensjonsbevis. Andelen av reguleringsfondet skal tilføres pensjonsbeholdningen knyttet til pensjonsbeviset ved utstedelsen, se lovutkastet § 6-2 annet ledd.

Medlemmet Mildal finner det ikke rimelig at en andel av reguleringsfondet skal tilføres fratrådtes pensjonsbeholdning. Den ansatte er i standardmodellen lovet et gitt reguleringsnivå uavhengig av fondets størrelse. Reguleringsfondet er der for å jevne ut svingninger i arbeidsgivers kostnader og risiko. Det er da ikke naturlig at en andel av en slik buffer skal følge med når den ansatte fratrer.

Når det gjelder administrasjonsreserve, viser Banklovkommisjonen til at oppbyggingen av administrasjonsreserve ved utstedelse av fripoliser i eksisterende ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger oppfattes som relativt belastende for en del foretak. Som beskrevet ovenfor i avsnitt 8.2, dekkes normalt administrasjonsreserven ved utstedelse av fripoliser av pensjonsordningens administrasjonsreserve. Dersom dette medfører at pensjonsordningens administrasjonsreserve kommer under et fastsatt minimumsnivå, vil pensjonsinnretningen kreve premie av foretaket for at pensjonsordningens administrasjonsreserve igjen skal oppfylle minstekravet. Særlig i forhold til unge arbeidstakere hvor fripolisen vil ha en lang løpetid før den kommer til utbetaling, blir den nødvendige administrasjonsreserve forholdsvis høy sett i forhold til pensjonsrettighetene som er opptjent. Samtidig er administrasjonsreserven helt sentral for at ikke fripoliseinnehaveren skal unngå at pensjonskapitalen blir redusert for dekke administrasjonskostnader i perioden før uttak av pensjon. Skal pensjonsbeholdningen gi et godt bilde av hvilke pensjonsytelser som pensjonsbevisinnehaveren vil få, er det nødvendig å knytte administrasjonsreserve til pensjonsbeviset. Alternativet ville vært at foretaket fortsatt beholdt kostnadsansvaret knyttet til forvaltning og administrasjon av rettighetene, og at disse kostnadene ble dekket av foretaket gjennom en årlig kostnadspremie.

Fra foretakshold er det fremhevet som vesentlig at foretakene i forhold til arbeidstakere som har sluttet i foretaket, ikke skal ha noe ansvar knyttet til de fratrådte arbeidstakeres pensjonsforhold. Etter Banklovkommisjonens oppfatning bør det derfor kreves at det fortsatt blir knyttet en administrasjonsreserve til pensjonsbevis som utstedes på grunnlag av opptjening i pensjonsordning basert på standardmodellen, jf. lovutkastet § 6-2 annet ledd, jf. § 6-8 fjerde ledd. Det foreslås imidlertid ikke at det samme skal gjelde for pensjonsbevis for pensjonsrettigheter opptjent i pensjonsordninger etablert etter grunnmodellen, blant annet fordi en slik regel ville kunne utløse krav om balanseføring av fremtidige pensjonsforpliktelser. I så fall skal årlige kostnader knyttet til pensjonsbeviset dekkes ved fradrag i avkastningen av pensjonsbeholdningen, jf. lovutkastet § 6-8 fjerde ledd annet punktum.

Banklovkommisjonen har lagt vekt på å unngå at det utstedes et betydelig antall pensjonsbevis for pensjonsrettigheter av beskjedent omfang. I dag er grensen for å få utstedt fripolise i ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger at opptjent premiereserve knyttet til alderspensjon overskrider 50 prosent av G, jf. foretakspensjonsloven § 4-7. I NOU 2012: 3 Fripoliser og kapitalkrav har Banklovkommisjonen foreslått at arbeidstakeren ikke skal ha rett til opptjent pensjonsbeholdning i form av fripolise dersom arbeidsforholdet er kortere enn 12 måneder, jf. lovutkastet § 6-1 annet ledd. Videre foreslås det at pensjonsbevis ikke skal utstedes dersom pensjonsbeholdningen er mindre enn 150 prosent av G. I så fall har arbeidstakeren bare rett til å få pensjonsbeholdningen overført til annet pensjonsbevis eller tjenestepensjonsordning, eller til individuell pensjonsavtale, jf. lovutkastet § 6-2 tredje ledd og NOU 2012: 3 side 47 til 50. Dette forslaget har sin bakgrunn i blant annet at håndteringen av fripoliser med beskjeden premiereserve er kostbart å administrere og den bindingseffekt fripoliser har på pensjonsinnretningenes garanterte rentenivå. I forhold til pensjonsbevis etter lovutkastet vil ikke denne bindingseffekten gjøre seg gjeldende på samme måte og være like kraftig siden pensjonsbeviset vil være underlagt en nullgaranti. Levealdersrisikoen tilknyttet pensjonsbevisene vil videre være pensjonsbevisinnehaverens som følge av levealdersjusteringen. I lovutkastet § 6-2 tredje ledd foreslås det derfor at gjeldende grense for utstedelse av fripoliser i foretakspensjonsloven på halvparten av folketrygdens grunnbeløp gjøres gjeldende i lov om kollektiv tjenestepensjonsforsikring.

9.3 Rettsforholdet etter utstedelsen av pensjonsbeviset

Et pensjonsbevis vil være et eget rettsforhold mellom pensjonsinnretningen som utsteder pensjonsbeviset og pensjonsbevisinnehaveren. Forsikringsforholdet etter pensjonsbeviset vil således deretter ikke ha noen kontraktsrettslig tilknytning til pensjonsordningen, blant annet slik at reglene i lovutkastet § 4-8 om oppregulering av pensjonsbeholdningen i samsvar med lønnsvekst ikke kommer til anvendelse. For øvrig vil imidlertid vilkår som følger av pensjonsplanen for pensjonsordningen, fortsatt gjelde for pensjonsrettighetene og pensjonsbeholdningen med mindre noe annet avtales mellom pensjonsinnretningen og pensjonsbevisinnehaveren.

Lovutkastet kapittel 6 avsnitt II inneholder de viktigste reglene om forvaltningen av de midler som er knyttet til pensjonsbeviset. Pensjonsinnretningen skal ha ansvar for at midlene til enhver tid minst tilsvarer pensjonsbeholdningen (nullgarantiansvar) med mindre det avtales at midlene skal forvaltes som egen investeringsportefølje med rett til investeringsvalg for pensjonsbevisinnehaveren, jf. lovutkastet §§ 6-8 annet ledd og 6-10. I perioden fra utstedelsen av pensjonsbeviset og til uttak av pensjon skal pensjonsbeholdningen tilføres oppnådd avkastning og en forholdsmessig del av faktisk dødelighetsarv i pensjonsinnretningen i tiden frem til uttak av pensjon, jf. lovutkastet § 6-8 tredje ledd og foran i avsnittene 5.5.6 og 6.6. Pensjonsinnretningen har imidlertid rett til å gjøre fradrag i årlig avkastning for sitt vederlag for avkastningsrisiko, en regel som også er begrunnet i behovet for tilpasning til det nye kapitalkravsregimet (Solvens II) i EU/EØS forsikringsdirektiv.

For pensjonsbevis utstedt i pensjonsordninger etter standardmodellen gjelder at administrative kostnader ved forvaltning av pensjonsbeviset med tilhørende midler skal dekkes av pensjonsbevisets administrasjonsavsetning, lovutkastet § 6-8 fjerde ledd og ovenfor i avsnitt 9.2. Pensjonsinnretningen bærer risikoen for at administrasjonsavsetningen er tilstrekkelig. Til pensjonsbevis utstedt i pensjonsordninger etter grunnmodellen er det imidlertid ikke knyttet administrasjonsavsetning, og slike kostnader må følgelig dekkes ved fradrag i årlig avkastning av pensjonsbeholdningen (lovutkastet § 6-8 fjerde ledd annet punktum).

Ved uttak av pensjon i henhold til pensjonsbeviset vil de alminnelige reglene i lovutkastet gjelde, jf. lovutkastet § 6-9. Dette innebærer blant annet at årlig pensjon beregnes ut fra pensjonsbeholdningen på uttakstidspunktet, og at prinsippene om levealdersjustering og nøytralt uttak kommer til anvendelse. Pensjonsregulering vil kunne skje etter reglene i lovutkastet § 4-21 tredje ledd i den utstrekning årets avkastning av pensjonsbeholdningen gir grunnlag for det.

Etter lovutkastet § 6-10 kan pensjonsbevisinnehaveren og pensjonsinnretningen inngå avtale om at midlene knyttet til pensjonsbeviset skal forvaltes som egen investeringsportefølje med rett til investeringsvalg for pensjonsbevisinnehaveren. Bestemmelsen er med enkelte endringer utformet i samsvar med Banklovkommisjonens lovforslag i Utredning nr. 25, NOU 2012: 3 Fripoliser og kapitalkrav og vurderingene på side 42 til 47 i utredningen, se også foran i avsnitt 6.9. I perioden frem til uttak av pensjon skal pensjonskontoen etter lovutkastet § 6-10 annet ledd tilføres avkastning av investeringsporteføljen og en forholdsmessig andel av pensjonsordningens dødelighetsarv, se ovenfor i dette avsnittet. Pensjonsinnretningens vederlag for forvaltningen av pensjonsbeviset og midlene knyttet til dette kan kreves dekket ved belastning av pensjonskontoen. Ved uttak av pensjon beregnes årlig pensjonsytelse etter de alminnelige reglene i lovutkastet med utgangspunkt i investeringsporteføljens verdi på uttakstidspunktet (lovutkastet § 6-10 femte ledd), men pensjonsbevisinnehaveren kan kreve at pensjonsbeholdningen fortsatt skal forvaltes som egen investeringsportefølje, se foran i avsnitt 6.9 punkt 5).

9.4 Sammenslåing av pensjonsbevis mv.

De fleste arbeidstakere i privat sektor er i løpet av sin yrkesaktive periode som regel ansatt i mer enn ett foretak. Økt mobilitet i arbeidsmarkedet har gjort skifte av arbeidsgiver vanlig. I privat sektor vil derfor den enkeltes samlede alderspensjon på uttakstidspunktet svært ofte bygge på pensjonsrettigheter opptjent ved medlemskap i flere, kanskje også ulike pensjonsordninger. Sett i forhold til mobiliteten i arbeidsmarkedet er det derfor et voksende problem at det både rettslig og praktisk er meget vanskelig å få slått sammen pensjonsrettigheter fra ulike tjenesteforhold eller opptjent i forskjellige pensjonsinnretninger. Ved selve utformingen av reglene for nye forsikringsbaserte tjenestepensjonsordninger har Banklovkommisjonen søkt å legge bedre til rette for at pensjonsrettigheter opptjent i flere pensjonsordninger skal kunne la seg slå sammen. Dessuten inneholder lovutkastet §§ 6-2 tredje ledd og 6-5 uttrykkelige regler om sammenslåing av opptjente pensjonsrettigheter.

Banklovkommisjonen viser til at spørsmål om sammenslåing av pensjonsbevis utstedt av ulike pensjonsinnretninger også må sees i sammenheng med reglene om flytting av pensjonsbevis i forsikringsvirksomhetsloven kapittel 11. Et nytt pensjonsbevis for samlet pensjonsbeholdning må i tilfelle utstedes av den pensjonsinnretning hvor pensjonsbevisene etter flytting er samlet (lovutkastet § 6-5 første ledd).

Et beslektet spørsmål er om en arbeidstaker kan få overført pensjonsbevis fra tidligere ansettelsesforhold til pensjonsordningen i det foretak hvor han deretter er blitt ansatt. En slik «sammenslåing» av tidligere opptjent pensjonsbeholdning med pensjonsbeholdningen under opptjening i det nye foretakets pensjonsordning, vil kunne få virkninger også for det nye foretaket, for eksempel medføre noe høyere kostnader ved forvaltningen av pensjonsordningens midler. Slike spørsmål må i tilfelle løses ved avtale mellom arbeidstakeren og foretaket.

For øvrig viser Banklovkommisjonen til at det normalt ikke vil være mulig å få sammenslått rettigheter fra forsikringsbaserte pensjonsordninger i privat sektor med pensjonskapitalbevis fra innskuddspensjonsordninger. Det samme gjelder i forhold til pensjonsrettigheter opptjent i statlige eller kommunale pensjonsordninger i offentlig sektor. Dette skyldes at regelverket i innskuddspensjonsloven og regelverket for pensjonsordninger i offentlig sektor på vesentlige punkter avviker både fra reglene i foretakspensjonsloven og fra reglene i lovutkastet. En samordning på disse områdene vil i tilfelle kreve omfattende regelverksendringer og vel også endringer i veletablert praksis. Dette er forhold som ligger utenfor rammene for utredningen her.

Til forsiden