Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 2013: 1

Det livssynsåpne samfunn— En helhetlig tros- og livssynspolitikk

Til innholdsfortegnelse

Del 1
Innledning

1 Sammendrag og hovedsynspunkter

1.1 Innledning

Tros- og livssynspolitisk utvalg ble oppnevnt 25. juni 2010. Utvalgets oppgave har vært å legge fram forslag til en mer helhetlig tros- og livssynspolitikk.

Utvalgets mandat slår fast at statens fremste oppgave i tros- og livssynspolitikken er å sikre og beskytte tros- og livssynsfriheten. Utvalget ble også bedt om å legge til grunn at staten fortsatt skal føre en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk.

Utvalget skulle videre legge til grunn den tverrpolitiske kirkeforliksavtalen fra 2008. Slik har kirkeforliket på den ene side fungert som en føring for arbeidet, en føring som definerer noen grenser for utvalgets arbeid. På den annen side kan en se på kirkeforliket og grunnlovsendringene våren 2012 som politiske initiativer som har bidratt til å sette økt søkelys på tros- og livssynspolitikken i de seinere åra, og som dermed er et viktig bakteppe for og stimulans til de drøftingene som utvalget har gjort.

Utvalget mener at dette er et stort, utfordrende og betydningsfullt saksfelt. En slik gjennomgang av statens tros- og livssynspolitikk under ett er et arbeid som det er behov for i vår tid. Vi har som samfunn behov for å diskutere og finne løsninger for hvordan vi som fellesskap skal leve med et tros- og livssynsmessig mangfold og hvordan vi ved politikkutforming og i offentlige institusjoner skal gi rom for tro og livssyn. Det har vært en spennende, lærerik og viktig prosess, og utvalget har et håp om at utredningen vil stimulere til en bred, reflektert og nyansert debatt om tros- og livssynsspørsmål i norsk offentlighet.

1.2 Åtte grunnleggende prinsipper

Det er viktig for utvalget å trekke opp noen grunnleggende prinsipper for tros- og livssynspolitikken. Hensikten med dette er å gi en basis for en helhetlig tros- og livssynspolitikk i en tid som er preget både av mer mangfold og av en større aksept for mangfold. En slik helhetlig politikk må være både robust og fleksibel. Den må kunne gi rom for de ulike livene vi lever, og den må kunne danne en trygg basis for at vi kan fungere og høre sammen som storsamfunn, med alle dertil hørende ordninger og institusjoner, midt i mangfoldet. Utredningen peker mot et samfunn der retten til å ha og praktisere en tro eller et livssyn, og på samme måte retten til å la være, skal kunne være en synlig og legitim del av samfunnet og livet. Utvalget mener at dette stiller krav til staten om aktivt å beskytte denne retten – for alle.

Utvalget formulerer i kapittel 9 åtte grunnleggende prinsipper for en slik helhetlig politikk. Disse åtte prinsippene er fundamentet for den øvrige utredningen og de vurderingene og forslagene vi presenterer. Målet er at disse prinsippene også skal kunne peke ut over denne utredningen og brukes som grunnlag for en framtidig tros- og livssynspolitikk, som også kan dreie seg om andre saker enn dem vi har drøftet her.

Dette er prinsippene:

  1. Tros- og livssynsfriheten beskyttes for alle.

  2. Den enkeltes tros- og livssynspraksis må ikke krenke andres rettigheter og friheter.

  3. Ikke-diskriminering: Staten må ikke utsette noen for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling på grunn av deres tros- eller livssynspraksis.

  4. Det legges aktivt til rette for alle borgeres tros- og livssynspraksis.

  5. Likebehandling: Staten bør tilstrebe at enhver borger får – i prinsipp og i rimelig praksis – samme grad av støtte til sin tros- og livssynsutøvelse.

  6. Statens aktive tros- og livssynspolitikk må i sin utforming vurderes opp mot sentrale fellesverdier: demokrati, rettsstat, menneskerettigheter, ikke-diskriminering og likestilling.

  7. Organisert tros- og livssynsutøvelse som mottar statlig støtte, må forventes å vise vilje til åpenhet og vise annen tros- og livssynsutøvelse den samme respekt som en selv forventer og nyter godt av.

  8. Alle bør akseptere å bli eksponert for andres tros- og livssynspraksis i det offentlige rom.

De tre første prinsippene følger klart av våre menneskerettslige forpliktelser. Utvalget presiserer imidlertid at disse internasjonale føringene også åpner for et nasjonalt handlingsrom når det gjelder de valg som kan gjøres for vår tros- og livssynspolitikk i Norge. Det er de valgene vi gjør innenfor dette nasjonale handlingsrommet, som definerer tros- og livssynspolitikken videre. Vi har som utvalg lagt vekt på dette handlingsrommet og de vurderinger og valg som kan gjøres her.

De neste fire prinsippene følger av at utvalget tilrår en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk. Dette er basert på mandatets retningslinjer og den politiske tradisjonen som finnes i Norge for et aktivt statlig engasjement på sentrale samfunnsområder. En aktiv statlig støtte til tros- og livssynssamfunnene innebærer å bidra til et materielt grunnlag for å realisere tros- og livssynsfriheten, gjennom et mangfold av tros- og livssynssamfunn og ved at det gis juridiske, økonomiske og institusjonelle rammer som muliggjør tros- og livssynspraksis. Tros- og livssynssamfunnene ivaretar ritualer i viktige faser i livet og bidrar til et samfunnsmessig engasjement i og en felles offentlig refleksjon om verdier og om tros- og livssynsspørsmål. Dette er en verdi for samfunnet som helhet, som begrunner en slik aktiv støtte.

Et slikt aktivt statlig engasjement, kombinert med presiseringen av at tros- og livssynsfriheten skal sikres for alle, stiller krav til en bevisst likebehandling innen offentlige institusjoner og øvrige offentlige tiltak. Dette likebehandlingsprinsippet står sentralt blant utvalgets prinsipper. Det vil for eksempel gi seg utslag i hvordan direkte økonomisk støtte til tros- og livssynssamfunn blir utmålt (se del V), og i hvordan det gis rom for tros- og livssynsutøvelse innenfor offentlige institusjoner. Religion eller livssyn bør få være en synlig og akseptert del av dagliglivet i slike institusjoner. Dette kan innebære behov for tilgjengelige stillerom eller bønnerom eller andre nødvendige rammer for tros- og livssynsmessige ritualer. Det kan innebære tilgjengelighet til religiøse eller livssynstilknyttede ledere eller samtalepartnere fra eget tros- eller livssynssamfunn. Det kan ikke minst innebære en forståelse innenfor den enkelte offentlige institusjonen om at tro og livssyn er faktorer som må tas i betraktning når planer skal legges og virksomheten skal organiseres. (Se mer om dette i kapittel 15.)

Det nasjonale handlingsrommet som rammen av internasjonale menneskerettslige forpliktelser gir, forplikter oss ikke som nasjon til å føre en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk med offentlig finansiering av tros- og livssynssamfunn. Det er et valg vi gjør som samfunn. Et mindretall i utvalget framsetter i kapittel 9 sin prinsipielle argumentasjon for en helhetlig tros- og livssynspolitikk som i stedet vektlegger en nøytralt beskyttende tilnærming.

Det siste prinsippet utvalget legger fram, setter opp et samfunnsideal om åpenhet for tros- og livssynsutøvelse. Utvalget mener at religion og livssyn ikke bare hører hjemme i folks private rom og liv – eller i lukkede fellesskap knyttet til tros- og livssynssamfunnenes interne virksomhet. Tros- og livssynspraksis må også kunne utfolde seg i det offentlige rom. Dette prinsippet innebærer for eksempel en raus og åpen tilnærming til for eksempel bruk av symboler og klesplagg med religiøst eller livssynstilknyttet opphav (se kapittel 13).

1.3 En ny tid

Denne utredningen legges fram i en tid da tros- og livssynspolitikk settes på dagsordenen på nye måter. Enhver samfunnsdebatt finner sted i en kontekst preget både av historisk bakgrunn og lange linjer – og av det som rører seg i samtiden. Vi har håp om at tiden er moden for å åpne perspektivene, bringe med seg både erfaringer og historisk bevissthet og ønske og vilje til å bygge gode fellesskap for framtiden

Norge har gått fra å være et samfunn med streng styring av tro og religiøs tilhørighet og en sterk kobling mellom statsmakt og majoritetskirke, til et samfunn med større aksept for et religiøst og livssynsmessig mangfold og med en noe løsere kobling mellom stat og majoritetskirke. Etablering av religionsfrihet som grunnleggende samfunnsprinsipp har vært en langvarig og gradvis historisk prosess. Den norske Grunnloven av 1814 ga ingen konstitusjonell forankring av religionsfriheten. Det sentrale religionspolitiske fundamentet i 1814-grunnloven var den allerede etablerte statskirkeordningen. Det ble slått fast at den evangelisk-lutherske lære skulle være statens offentlige religion.

Religionsfrihet ble gradvis innarbeidet i tros- og livssynspolitikken. Dissenterloven av 1845 ga norske borgere adgang til å melde seg ut av statskirken og på visse betingelser etablere andre kristne trossamfunn. Dissentere fikk imidlertid ikke samme rettigheter som statskirkemedlemmer. Religionsfrihet kom først inn i Grunnloven så sent som i 1964.

Grunnlovsendringene våren 2012 har ført til at staten og Den norske kirke i større grad er blitt selvstendiggjort i forhold til hverandre. Den norske kirke har imidlertid fortsatt en spesiell posisjon sammenliknet med andre tros- og livssynssamfunn i det norske samfunnet, med en egen kirkelov og en spesiell forankring i Grunnloven der den omtales som «Norges Folkekirke».

Utvalget presenterer den norske tros- og livssynspolitikken i et historisk perspektiv i kapittel 3 og redegjør for kirkeforliket og de seneste grunnlovsendringene i kapittel 3 og 5.

Utvalget har vært pålagt å forholde seg til de politiske rammene som ble lagt i kirkeforliket fra 2008, og utredningen er skrevet innenfor disse rammene. I et tillegg til utredningens del III (se kapittel 10) gis det imidlertid et perspektiv ut over kirkeforlikets rammer, der det vektlegges hvordan den igangsatte prosessen kan videreføres. Dette er basert på utredningens sentrale prinsipper og gir et blikk utover de rammene kirkeforliket setter. Utvalget ser det som rimelig at den adskillelsesprosessen som er startet i forholdet mellom staten og Den norske kirke, videreføres, slik at alle tros- og livssynssamfunn, inkludert Den norske kirke, kan behandles på lik linje.

1.4 Tros- og livssynsfriheten – og grenser for denne

Tros- og livssynsfriheten beskyttes av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Kapittel 8 redegjør for disse grunnleggende menneskerettighetene som et fundament for utredningen. Menneskerettighetene er utgangspunktet for de tre første prinsippene som utvalget bygger utredningen på:

  1. Tros- og livssynsfriheten beskyttes for alle.

  2. Den enkeltes tros- og livssynspraksis må ikke krenke andres rettigheter og friheter.

  3. Ikke-diskriminering: Staten må ikke utsette noen for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling på grunn av deres tros- eller livssynspraksis.

Menneskerettighetene har fått en særlig posisjon i norsk lovgivning gjennom Grunnloven § 110 og menneskerettsloven. Viktige menneskerettskonvensjoner er gitt særskilt vekt i forhold til annen lovgivningig. Tros- og livssynsfriheten er en individuell rettighet for alle mennesker. Den gjelder altså også for eksempel barn, pasienter og klienter i institusjoner, innsatte i fengsler, Forsvarets personell, asylsøkere og personer uten lovlig opphold. Denne friheten innebærer retten til å praktisere en hvilken som helst religion eller et hvilket som helst livssyn, både alene og sammen med andre. På lik linje beskyttes retten til ikke å ha en tro.

Tros- og livssynsfriheten står imidlertid ikke alene. Den må veies opp mot andre grunnleggende rettigheter og friheter. Det vil være viktige og vanskelige avveininger i dette grenseområdet. Noen ganger er det nødvendig at tros- og livssynsfriheten må begrenses ut fra hensynet til andre mennesker. Utvalget gir i kapittel 20 en del holdepunkter for hvordan slike avveininger kan gjøres. I dette kapitlet gjelder dette tilfeller der det må vurderes om de generelle reglene samfunnet setter opp for adferd, fører til at det blir vanskelig for enkeltpersoner eller tros- og livssynssamfunn å leve eller fungere etter sin overbevisning, slik at de bør gis adgang til særlige ordninger. Kapitlet drøfter blant annet spørsmålet om reservasjon mot visse pålagte oppgaver i arbeidsforhold og spørsmålet om håndtering av slakt av dyr. Sentralt hele veien i disse drøftingene er avveiningen mellom tros- og livssynsfriheten og andre rettigheter og hensyn.

I kapittel 13 diskuterer utvalget spørsmålet om bruk av plagg og symboler knyttet til religion eller livssyn. Utvalget legger her vekt på at det grunnleggende er enkeltmenneskets frihet til selv å velge plagg. Symboler forstås som prinsipielt åpne og mangetydige. Det gjelder i særlig grad religiøse og livssynstilknyttede symboler. Dette gjør det etter utvalgets syn problematisk å forby bruk av religiøse symboler ut fra en bestemt formening om hva det enkelte symbol betyr. Utvalget tar avstand fra generelle forbud mot og restriksjoner på religiøse og livssynstilknyttede plagg og symboler, og går som hovedregel inn for at det bare skal kunne være praktiske hensyn som eventuelt legger begrensninger på bruk av plagg og symboler knyttet til religion og livssyn. Utvalget drøfter dette også opp mot spesielle yrkesgrupper, som politi og dommere. Utvalgets flertall går inn for at hovedregelen skal gjelde også her, slik at det bare skal være praktiske hensyn som eventuelt begrenser bruk av for øvrig uniformstilpassede plagg og symboler med religiøs eller livssynsmessig opprinnelse. Et mindretall i utvalget går inn for at det ikke åpnes for religiøse plagg eller symboler i tilknytning til politiuniformen eller for juridiske dommere.

Tros- og livssynsfriheten er knyttet til en anerkjennelse av samfunnsmessig mangfold. I et pluralistisk samfunn skal det være rom for mange måter å tro på og mange måter å leve på. Demokratisk vedtatt nasjonal lov og rett og internasjonale forpliktelser er den juridiske rammen for dette mangfoldet. Men rettslige forhold overskrider imidlertid landegrenser, og mange lever i dag liv på tvers av nasjonale juridiske systemer. Slik er et mangfold av normative og juridiske systemer normalt i alle land. Utvalget drøfter i kapittel 12 hvordan ulike normsystemer, delvis med bakgrunn i ulike religioner og livssyn, kan fungere sammen og samtidig. Dette innebærer på den ene side perspektiver på hvordan lovfortolkning av gjeldende nasjonale lover der det passer må kunne ta hensyn til ulike religiøse eller livssynsbaserte normer eller sedvaner som spiller inn i konkret saker – på lik linje. På den annen side dreier det seg om det å gi innbyggere med svak tilgang til norsk rett og lovfestede ordninger hjelp til en bedre forståelse og tilgang til dette felles nasjonale lovverket, en tilgang som kan fungere uavhengig av og uten å være i strid med deres varierende religiøse eller livssynsmessige tilhørighet. Utvalget slår imidlertid fast at det er uaktuelt å opprette offentlige rådgivningsorganer som skal baseres på religiøs rett.

Hensynet til barn er spesielt vektlagt i utredningen. Barn har tros- og livssynsfrihet på linje med voksne. Samtidig har også barn krav på spesiell beskyttelse, noe som innebærer at valg og prioriteringer også må tas på vegne av barn. Foreldres rett til å gjøre religiøst eller livssynsmessig baserte valg på vegne av sine barn er også en beskyttet rett. Gjennomgående i utredningen peker utvalget på hvordan hensynet til barn, som ikke i samme grad selv velger tilhørighet til et tros- og livssynssamfunn, kan gjøre det nødvendig å begrense tros- og livssynsfriheten på visse områder. Spørsmål som spesielt dreier seg om barn, diskuteres i kapittel 19. Utvalget mener at det er viktig å beskytte barn mot voksnes utøvelse av tros- og livssynsfriheten, der denne friheten går på bekostning av barnas egen tros- og livssynsfrihet og andre rettigheter. For eksempel må barn ha rett til selv å velge sin religion eller sitt livssyn så snart de er i stand til å gjøre seg opp en mening om spørsmålet. I tillegg til dagens 15-års grense for selvbestemt ut- eller innmelding i tros- og livssynssamfunn foreslår utvalget en ny grense på 12 år for når inn- og utmelding krever samtykke fra barnet. Utvalget foreslår også at grunnskoleelever får en selvstendig rett til fritak etter opplæringsloven § 2-3a fra de er 12 år, og et krav om skriftlig samtykke fra barn fra de er 12 år hvis de skal gå på en privatskole, for eksempel basert på religiøst grunnlag.

Skole blir i kapittel 19 framhevet som et spesifikt samfunnsfelt der forholdet mellom barns rettigheter, statens ansvar og foreldrenes rettigheter må drøftes opp mot hverandre. Utvalget har blant annet sett spesielt på privatskolers adgang til alternativ utforming av grunnskoleopplæringen. Utvalget tilrår at en ikke aksepterer å redusere timeantallet i andre fag for å kunne øke omfanget av privatskolers «RLE-fag». Videre mener utvalget at privatskolenes undervisning i øvrige fag må følge ordinære læreplaner, mens religiøst eller livssynsmessig grunnlag kan aksepteres ved alternative utforminger av det som tilsvarer RLE-faget. Utvalget tilrår at lovverket eksplisitt åpner for at livssynsbaserte skoler kan være basert på sekulære livssyn. Utvalgets flertall mener at skolegudstjenester fortsatt bør være mulig, forutsatt en likebehandling av ulike trossamfunn. Et mindretall mener at gudstjenester som en kirkelig, religiøs handling ikke hører hjemme i en fellesskole.

Omskjæring av guttebarn drøftes spesielt i kapittel 19. Utvalget drøfter dette opp mot vektleggingen av å beskytte de svakestes interesser i en avveiningssituasjon. Utvalgets flertall mener at omskjæring av guttebarn ikke skader barn slik at det må innføres et forbud. Et mindretall går inn for forbud mot omskjæring av guttebarn.

1.5 Likebehandling

Likebehandlingsprinsippet er presentert som prinsipp nummer 5. Likebehandling er i seg selv en konsekvens av valget om å føre en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk. Skal en stat føre en slik aktivt støttende politikk innenfor menneskerettighetenes rammer, må denne politikken bygge på likebehandlingsprinsippet.

Prinsippet har blant annet klare konsekvenser for forholdet til tro og livssyn innen sentrale offentlige institusjoner (kapittel 15), for tilskuddsordningen til tros- og livssynssamfunn (se del V) og når det gjelder helligdager (se kapittel 16).

I kapittel 15 drøftes offentlige institusjoner som fengsel, Forsvaret, offentlige sykehus og andre helse- og omsorgsinstitusjoner, utdanningsinstitusjoner og kriseberedskapen. Tradisjonelt i Norge har disse institusjonenes ansvar for tros- og livssynsmessig tjeneste vært preget av Den norske kirkes majoritetsposisjon i samfunnet. Likebehandling av den enkeltes tros- og livssynsfrihet, uavhengig av om vedkommende er knyttet til et stort eller lite tros- eller livssynssamfunn, innebærer at det må være en bredere tilnærming til tros- og livssynsbetjening i offentlige institusjoner. Utvalget mener at det er et offentlig ansvar å sørge for tilgjengelige og egnede samtalepartnere for tros- og livssynsspørsmål og tilgjengelig religiøs og livssynsmessig betjening i institusjonene. Utvalget anbefaler at rekruttering av personell til tros- og livssynsbetjening gjøres bredere og tilpasses dem som er brukere av institusjonen. Dette vil kunne gjennomføres på ulike måter og bør tilpasses den lokale situasjonen og behovet der.

Et mindretall mener at det må være tros- og livssynssamfunnene selv og ikke institusjonene som har ansvaret for å sørge for tros- og livssynsbetjening innenfor institusjonene.

Utvalget mener også at likebehandlingsprinsippet må ligge til grunn for tilgang til bønnerom eller stillerom. Offentlige institusjoner, som for eksempel sykehus og skoler, må være rause og tilretteleggende med hensyn til å tilby rom for slike behov.

Norske helligdager følger i all hovedsak de kristne høytidene. Utvalget støtter det gjeldende regelverket som gir arbeidstakere rett til to dager fri per år for å kunne delta i egne religiøse høytider. Utvalget mener videre at denne retten også må gjøres eksplisitt gjeldende for studenter i høyere utdanning, slik at disse etter nærmere regler om frister kan søke om fri fra eksamen eller obligatorisk undervisning inntil to dager når de kolliderer med religiøse helligdager. Utvalget vil generelt oppfordre til fleksibilitet i arbeidsliv og studiesituasjoner i forhold til religiøse og livssynsbaserte begrunnelser for tilpasninger. Spørsmål knyttet til helligdager drøftes i kapittel 16.

Grunnloven § 16 understreker at Den norske kirke «understøttes som saadan» og andre tros- og livssynssamfunn «understøttes paa lige Linje». Dette er et sentralt uttrykk for likebehandlingsprinsippet innenfor en stat som gir aktiv støtte, deriblant økonomisk støtte, til tros- og livssynssamfunnene. Utvalget gjør en grundig gjennomgang av den særlige støtteordningen i del V ut fra prinsippet om likebehandling og andre hensyn, se 1.7 nedenfor.

1.6 Livsfaser

Livsfaseriter er ritualer knyttet til sentrale livsfaser og spesielt overganger mellom livsfaser. Ulike kulturer, religioner og livssyn har ulike former for overgangsritualer. Hvilke livsfaser som markeres, og særlig på hvilken måte dette gjøres, varierer sterkt. Utvalget vil peke på at prinsippene om åpenhet for andres tros- og livssynsutøvelse, statens aktive støtte til alles tros- og livssynsutøvelse og prinsippene om ikke-diskriminering og om likebehandling må være sentrale for offentlig politikk i møtet med den store variasjonen av livsfaseritualer. Det er grunnleggende at livsfaseritualer i ulike tros- og livssynssamfunn likebehandles, og at det er en åpenhet for at slike ritualer kan finne sted i egnede rom og lokaler.

Kapittel 16 peker på behovet for å kunne få fri fra arbeid, skole eller høyere utdanning i forbindelse med religiøse høytider.

Kapittel 15 framhever behovet for å gi gode rammer for tros- og livssynsutøvelse for pasienter, innsatte, vernepliktige og andre som er i heldøgns offentlige institusjoner over tid. Dette vil også i en del tilfeller omfatte livsfaseritualer. Utvalget oppfordrer til en generell kompetanseheving om variasjonen av livsfaseritualer og ulike menneskelige behov knyttet til dem. Dette er spesielt viktig i tilknytning til alvorlig sykdom, dødsleie og død i institusjoner.

I kapittel 14 drøftes temaet livssynsåpne seremonirom. Et livssynsåpent seremonirom er et rom eller et bygg som er utformet slik at mennesker fra ulike tros- og livssynssamfunn og mennesker uten noen tilhørighet til noe tros- eller livssynssamfunn kan ta rommet eller bygget i bruk til sentrale seremonier, for eksempel ekteskapsinngåelse eller gravferd. Slike rom i et lokalsamfunn kan også gi en åpen felles ramme for alle grupper i samfunnet ved felles minnemarkeringer, for eksempel ved ulykker eller katastrofer. Utvalget ser behovet for å etablere slike livssynsåpne seremonirom i et større og mer landsdekkende omfang enn hittil. Dette bør være et kommunalt ansvar, tilpasset lokale forhold og lokale behov. En prøveordning med økonomisk støtte kan bidra til erfaringsinnhenting både med hensyn til utforming av slike rom og bygg og til eventuelle framtidige støtteordninger.

Kapittel 18 i utredningen tar for seg gravferdsforvaltningen. Gravferd og ritualer rundt dødsfall står sentralt i de fleste religioner og livssyn. En helhetlig tros- og livssynspolitikk basert på likebehandling og ikke-diskriminering forutsetter at minoriteters behov blir ivaretatt gjennom de rammer gravferdsforvaltningen legger opp til. Også de som ikke er tilknyttet noe bestemt tros- eller livssynssamfunn må ivaretas godt. Dette gjelder både for de seremonier og ritualer som tilhører dødsfall og gravferd, og for selve gravferdsforvaltningen. Utvalget ser det ikke som en rimelig ordning i et pluralistisk samfunn at ett trossamfunn skal ivareta gravferdsforvaltningen. Utvalget går inn for et kommunalt ansvar for gravferdsforvaltningen.

Prinsippet om likebehandling ved seremonier og ritualer omkring dødsfall, kremasjon og gravlegging er grunnleggende. Livssynsåpne seremonirom kan gi mulighet for lokaler for ulike typer seremonier. For dødsfall i sykehjem og sykehus er det viktig med kunnskap og innsikt i ulike behov og tilgjengelighet til religiøse ledere eller autorisert personell som kan utføre ønskede ritualer.

Ekteskapsinngåelse er en offentligrettslig handling med viktige sivilrettslige konsekvenser i folks liv. Samtidig er det et sentralt livsfaserituale som for mange er sterkt knyttet til deres tros- eller livssynsmessige tilhørighet. I dag kan den offentligrettslige handlingen delegeres til enkelte tros- og livssynssamfunn, mens det også finnes mulighet for borgerlig vigsel.

Utvalget drøfter ekteskapsinngåelse i kapittel 17. Utvalget har lagt vekt på at en aktiv støtte til tros- og livssynsutøvelse må omfatte at det legges til rette for at religiøse og livssynsmessige seremonier kan gjennomføres. Utvalget har også lagt vekt på menneskerettslige hensyn, spesielt hensyn til kvinner og homofile/lesbiske.

Utvalget er delt i synet på ordning for ekteskapsinngåelse. Et flertall i utvalget går inn for at det innføres sivil ekteskapsinngåelse som generell ordning. Det vil da fortsatt være mulig å supplere den sivile ekteskapsinngåelsen med tros- og livssynsmessige seremonier etter eget ønske. En slik ordning tydeliggjør at den rettslige siden ved ekteskapsinngåelse er adskilt fra det tros- og livssynsmessige, og det understreker at det er sivil lovgivning og ikke en teologisk forståelse som regulerer ekteskap, foreldreansvar, skilsmisse, arv osv. Dette flertallet mener også at dagens ordning kan reise tvil om staten legitimerer diskriminering av for eksempel homofile eller kvinner.

Et mindretall går inn for at tros- og livssynssamfunn beholder vigselsmyndigheten, slik ordningen er i dag. Det begrunnes med at dette er en ordning med dype røtter i det norske samfunnet, og at den fungerer godt. Utfordringer knyttet til ordningen bør løses gjennom informasjons- og tilsynstiltak, over tid og i dialog med trossamfunnene. Den delegerte vigselsretten forplikter tros- og livssynssamfunnene på å anerkjenne ekteskapslovgivningens gyldighet.

1.7 Tilskuddsordning og medlemsregistrering

Utvalget er i mandatet spesielt bedt om å vurdere ordninger for tilskudd til tros- og livssynssamfunn, blant annet med hensyn til kontrollmuligheter, personvern og partsinnsyn. Utvalget er også bedt om å vurdere eventuelle vilkår for økonomisk støtte til tros- og livssynssamfunn. Kirkeforliksavtalen fra 2008 slår fast at gjeldende finansieringsordning for Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn skal videreføres. Dette legger noe av premissene for den drøftingen utvalget kan gjøre av disse spørsmålene, slik denne drøftingen er ført i kapitlene i utredningens del V.

Utvalget mener at likebehandling av tros- og livssynssamfunnene og hensynet til religionsfrihet er sentrale premisser for utformingen av tilskuddsordningen. Det foreslås en ny felles lov for tilskudd til tros- og livssynssamfunn, se utredningens del VI. Utvalget mener i utgangspunktet at en bør gi en likeverdig støtte til alle tros- og livssynssamfunn uavhengig av samfunnsnytte og uavhengig av hvordan tros- og livssynssamfunnet organiserer seg og utvikler sin religion eller sitt livssyn.

I den grad tros- og livssynssamfunnets aktivitet påvirker andres rettigheter og interesser, kan det finnes grunner til å stille vilkår for støtte.

Utvalget tilrår at tros- og livssynssamfunnet kan fratas støtte dersom det avdekkes vesentlige og vedvarende brudd på andre lover og samfunnet ikke iverksetter tiltak som kan hindre slike brudd i framtiden. Særlig vekt legges på brudd på lover som skal beskytte barns interesser og rettigheter, brudd på diskrimineringslovgivning og brudd på lover som skal hindre oppfordring til hat og vold.

Videre setter utvalget opp noen ytterligere vilkår, som går ut over den generelle forutsetningen om at et støtteberettiget tros- eller livssynssamfunn ikke må bryte norsk lov. Disse vilkårene dreier seg blant annet om å beskytte barn og å sette noen grenser for oppfordringer til illegitim vold fra en støttemottakers side. Se nærmere beskrivelse av vilkårene nedenfor, under avsnitt 1.8 om forslag til ny lov.

Utvalget drøfter krav til likestilling mellom kjønnene med hensyn til adgang til styrende organer i støtteberettigede tros- og livssynssamfunn, sett i forhold til religionsfrihet og organisasjonsfrihet. Et flertall i utvalget slår fast at det ikke bør stilles krav til trossamfunnene som griper inn i deres trosmessig forankrede selvforståelse og praksis, så lenge disse er lovlige, saklige og forholdsmessige. Dette flertallet mener imidlertid at når det er foreslått som en betingelse for å motta statsstøtte at tros- og livssynssamfunnet har vedtekter som fastsetter en styringsstruktur som står ansvarlig overfor staten for forvaltningen av tilskuddet, må deltakelse i denne styringsstrukturen være åpen for personer av begge kjønn. Utvalgets mindretall vil på dette punktet ikke tilrå at det legges inn vilkår i støtteordningen som strammer inn det handlingsrommet som lovgivningen i dag gir knyttet til styringsorganer i trossamfunn.

Utvalget setter fram forslag for avgrensning av hvilke organisasjoner som kan regnes som tros- og livssynssamfunn. Det stilles også visse krav til organisering og administrasjon. Utvalget har diskutert krav om antall medlemmer for å være støtteberettiget, og foreslår i ny lovtekst at kravet settes til hundre medlemmer. Et mindretall i utvalget foreslår et antallskrav på ti medlemmer.

For å stå for en uavhengig vurdering av om vilkårene for støtte oppfylles, foreslår utvalget at det opprettes en faglig nemnd som kan gi råd til departementet om godkjenning av rett til tilskudd og ved spørsmål om å frata noen rett til tilskudd.

Medlemsregistrering er sentralt for tilskuddsordningen. Tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke får tilskudd basert på antall medlemmer. Støttebeløpet per medlem er basert på bevilgningen til Den norske kirke delt på antall registrerte medlemmer i Den norske kirke. Utvalget konkluderer med at den særlige tilskuddsordningen for tros- og livssynssamfunn fortsatt bør beregnes på denne måten. Utvalget gir i kapittel 25 en vurdering av og forslag til forbedring av medlemsregistreringsordningen, særlig for å hindre dobbeltmedlemskap. Utvalget legger også stor vekt på personvernhensyn knyttet til medlemskapsregistreringen.

Utvalget foreslår at tilskuddsberettiget medlemskap skal forutsette en melding til tros- eller livssynssamfunnet fra personen selv, eller fra foreldrene for barn under 15 år. Dette skal også gjelde for Den norske kirkes medlemsregister. Videre foreslår utvalget at alle medlemmer når de er fylt 15 år, får et brev der de gjøres oppmerksomme på medlemskapet og at de selv kan ta stilling til det. Ved dobbeltmedlemskap skal de personene dette gjelder, varsles i brev fra Brønnøysundregistrene, slik at de selv kan ordne opp. Tros- og livssynssamfunnene skal ikke lenger få informasjon om hvilke medlemmer som er registrert som dobbeltmedlemmer. Alle registrerte opplysninger om medlemskap slettes i Brønnøysundregistrene etter utbetaling av støtte.

Utvalget går inn for at alle som skal utløse tilskudd, må være bosatt i Norge og aktivt ha registrert seg i et tros- og livssynssamfunn.

Utvalget gjennomgår hvilke bevilgninger til Den norske kirke som bør legges til grunn for beregningen av støtte til de øvrige tros- og livssynssamfunnene. Det foreslås at den støtten Den norske kirke får til å dekke deler av sine pensjonsforpliktelser, legges inn i beregningsgrunnlaget. Utvalget foreslår videre at deler av ordningen med rentekompensasjon legges inn i beregningsgrunnlaget, mens midlene til fengselsprester tas ut av ordningen.

Utvalget går inn for å endre forvaltningen av tilskuddsordningen til en rent statlig ordning. Dette vil gi en betydelig administrativ gevinst og i større grad sikre likebehandling. Dette utelukker ikke at kommunene kan gi støtte til lokale tros- og livssynssamfunn på frivillig basis, utenom den ordinære støtteordningen. Videre foreslås det at administreringen av tilskuddsordningen legges til ett fylkesmannsembete for å bidra til likebehandling og tilstrekkelig kompetanse.

Når det gjelder andre støtteordninger til tros- og livssynsformål, utenom den særlige støtteordningen til tros- og livssynssamfunn, drøfter utvalget en rekke slike ordninger i kapittel 26. Blant sakene som tas opp her er vilkår for økonomisk støtte til religiøse og livssynsbaserte barne- og ungdomsorganisasjoner. Et flertall i utvalget mener at reglene for tildeling av støtte til barne- og ungdomsorganisasjonene bør strammes inn, slik at forskjellsbehandling knyttet til kjønn eller seksuell orientering i disse organisasjonenes styringsstruktur medfører at det ikke gis støtte. Et mindretall ønsker ikke en slik innstramming, ut fra en bekymring for at dette i praksis vil føre til at de fleste religiøse barne- og ungdomsorganisasjoner vil kunne bli fratatt støtte.

1.8 Ny lov

Utvalget foreslår en ny lov om tilskudd for tros- og livssynssamfunn. Se del VI. Lovens formål er å sikre offentlig finansiering av tros- og livssynssamfunn på likeverdig nivå som Den norske kirke.

Skillet mellom registrerte og ikke-registrerte trossamfunn foreslås ikke videreført. For å være et støtteberettiget tros- eller livssynssamfunn må følgende vilkår oppfylles:

  1. Et trossamfunn må være basert på felles forpliktende oppfatninger om tilværelsen der mennesket ser seg selv i relasjon til en gud eller en eller flere transendente makter.

  2. Et livssynssamfunn må være basert på felles forpliktende oppfatninger om menneskets plass i tilværelsen og holdning til sentrale etiske spørsmål.

  3. Samfunnet må ikke være dannet eller drives ut fra økonomisk egeninteresse, eller ha som hovedformål humanitært virke, personlig selvutvikling eller helse, kulturell virksomhet eller politisk aktivitet.

  4. Samfunnet må ha vedtekter som fastsetter hvem som kan være medlem av samfunnet, styringsstruktur i samfunnet, og hvem som representerer og kan forplikte samfunnet utad. Deltakelse i samfunnets styringsstruktur må være åpen for personer av begge kjønn. Det må også være bestemmelser om hvordan vedtekter kan endres og hvordan midler disponeres ved endringer, sammenslåinger mv.

  5. Samfunnet må ha 100 medlemmer eller aktivt registrert tilhørige i henhold til § 3-2.

Utvalget har, som presentert under 1.7, valgt å presisere en del ytterligere vilkår til støtte.

Disse er:

  1. Samfunnet må ikke

    1. Organisere eller oppmuntre til oppvekstvilkår for barn som er klart skadelige for deres utvikling, for eksempel godkjenne eller forsvare vold mot barn i form av fysisk avstraffelse.

    2. Oppfordre til eller bifalle illegitime voldshandlinger og straffereaksjoner som bryter med grunnleggende menneskerettigheter.

    3. Verve medlemmer ved bruk av tvang, manipulasjon og økonomiske fordeler eller ved krenkelse av retten til privatliv, eller hindre utmeldelse.

Loven presiserer også reglene for beregning av tilskudd, for medlemsregistrering og krav til bruk av tilskuddet, opprettelsen av sakkyndig nemnd, regler for tilsyn, rapportering og sanksjoner.

Det mindretall i utvalget som ønsker å opprettholde dagens ordning med delegert vigselsmyndighet til en del tros- og livssynssamfunn, framsetter forslag om hvordan dette kan reguleres av samme lov, med egne bestemmelser om vigselsmyndighet.

Utvalget foreslår også en opprydning der en del paragrafer i gjeldende lov om trudomssamfunn oppheves eller flyttes til andre lover.

1.9 Debatt og dialog i et livssynsåpent samfunn

Utvalget legger fram en helhetlig utredning til offentlig debatt. Norge har en historie og mange innarbeidede tradisjoner for hvordan tros- og livssynsspørsmål håndteres og diskuteres. Dette gir seg uttrykk i nasjonal debatt og i måten lovverk og offentlige ordninger og institusjoner er ordnet på. At det finnes tradisjoner og vante måter å organisere seg på, og at en har respekt og forståelse for historie og tradisjon, kan ikke være et hinder for at tros- og livssynspolitikk ved behov tas opp til ny debatt, og at eventuelle nye vurderinger kan gjøres. En framtidig helhetlig tros- og livssynspolitikk for Norge må bygge på ansvarlige beslutninger basert på innsikt og reflektert debatt og dialog – i dagens samfunn. En helhetlig tros- og livssynspolitikk i et samfunn preget av mangfold og et samfunn som vektlegger menneskerettighetene sterkt, må ta dette mangfoldet og beskyttelsen av religionsfriheten som utgangspunkt.

Dialog mellom ulike tros- og livssynsretninger og om tros- og livssynsrelaterte spørsmål på tvers i samfunnet har ikke vært en selvfølge gjennom historien. Kapittel 3 beskriver hvordan dialog og samarbeid mellom tros- og livssynssamfunn i Norge har vokst fram og etter hvert satte en rekke sentrale tros- og livssynspolitiske spørsmål på dagsordenen.

Utvalget vil slå fast at dialog mellom mennesker og grupper med ulikt livssyn og ulik tro må være åpen og preget av respekt for forskjeller og uenighet. Dialog har en verdi for å oppnå forståelse og fellesskap, ikke bare for å oppnå enighet.

Det er viktig å bidra til at sentrale samfunnsinstitusjoner fører an i en slik åpen og respektfull dialog. Dette gjelder politisk debatt, men også for eksempel hvordan dialog skjer på fellesarenaer som den offentlige skolen, eller hvordan disse spørsmålene håndteres i Forsvaret eller ved store nasjonale markeringer. Kapittel 11 tar opp den offentlige debatt og hvordan fellesskap også formes gjennom formuleringer og seremonier. Utvalget understreker at et pluralistisk samfunn må tilstrebe en felles tilnærming til hvordan konflikter, uenighet og mangfold skal håndteres. Utvalget mener at utviklingen av dialog på tros- og livssynsfeltet bidrar positivt til dette. Utvalget peker på at fellesinstitusjoner bør gis en form og en framstilling som kan favne mangfoldet. Et flertall i utvalget går inn for en revurdering av gjeldende formålsparagraf for skolen for å gi større vekt på verdier som samler på tvers av livssyn enn på disse verdienes opprinnelse eller begrunnelse, mens et mindretall ser ikke behov for en endring.

Det norske forsvaret har en tett kobling til Den norske kirke. Utvalget mener at det er viktig at tros- og livssynsmessig betjening ikke utnyttes for å bedre de militære styrkenes samhold og stridsmoral – eller til å lede eller legitimere krigshandlinger. Utvalget mener at religiøse ritualer ikke bør gjøres til felles uttrykk for Forsvarets kollektive verdigrunnlag. Representanter for ulike religioner eller livssyn bør ikke være ansvarlige for obligatoriske fellesarrangementer eller inngå i militær rangordning. Dette standpunktet står ikke i motsetning til utvalgets understreking av at det må sørges for at tros- og livssynsmessig betjening er tilgjengelig for at personell i Forsvaret, blant annet gjennom fast ansettelse av tros- og livssynspersonell i Forsvaret, jf. drøfting av dette i kapittel 15.

Felles nasjonale markeringer ved høytid, sorg eller krise er et offentlig ansvar, og dette ansvaret bør ikke delegeres til ett tros- og livssynssamfunn alene, heller ikke til Den norske kirke. En må ivareta både behovene til de enkelte i ulike tros- og livssynssamfunn og behovet for felles markeringer på tvers av religioner og livssyn.

Utvalget mener at en åpen politisk debatt og en god dialog vil bidra til å skape gode løsninger for slike fellesinstitusjoner. Utredningen som helhet går inn på en rekke konkrete saksfelt og drøfter avveininger som kan foretas på disse feltene. Det finnes mange saksfelt som ikke er drøftet her. Utvalget vil understreke behovet for dialog for å få fram de mange spesifikke forholdene ved ulike konflikt- og avveiningsspørsmål for framtiden. Dette tas spesielt opp i kapittel 21. Dialog kan bidra til forståelse og aksept for at ikke alle saker kan løses slik at alle blir enige, og dialog kan videre bidra til å finne ordninger for å leve med uenighet og allikevel opprettholde et fellesskap.

Utvalget ble i mandatet spesielt bedt om å vurdere hvordan tros- og livssynspolitikken påvirker integreringen i vårt samfunn. Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor har utarbeidet en kunnskapsoversikt om spørsmålet, se utrykt vedlegg og drøfting i kapittel 4. Utvalget mener at tros- og livssynspolitikken kan ha effekter på integrering, og at dette kan være interessant, men at det ikke foreligger sikker kunnskap på dette feltet. Det sentrale i tros- og livssynspolitikken vil etter utvalgets syn imidlertid være å sikre retten til og muligheten for fri religionsutøvelse, ikke eventuelle mer instrumentelle effekter på eksempelvis integrering.

Utvalget vil framheve debatt og dialog som integrerende faktorer i et demokratisk samfunn. Dette kan knyttes til begrepet uenighetsfellesskap. Utvalget vil videre understreke at et mål om integrering innebærer en respekt for mangfold og vekt på gjensidig tilpasning i et større fellesskap.

Utvalget mener at et bærekraftig grunnlag for det framtidige fellesskapet i vårt samfunn best legges ved at vi som samfunn identifiserer oss med og aksepterer et synlig og reelt kulturelt og livssynsmessig mangfold og lager institusjonelle rammer som gjør det mulig å «være norsk» og leve i det norske samfunnet på mange måter. Det er i den sammenheng også viktig med en debatt om grensene for den enkeltes og kollektivenes religionsfrihet, den enkeltes og kollektivenes ansvar for fellesskapet og hvordan ulike samfunnshensyn skal kunne veies opp mot hverandre. Vi håper denne utredningen er et bidrag til en slik debatt.

Utredningen har fått tittelen Det livssynsåpne samfunn. Med det ønsker vi å framheve to sentrale intensjoner. For det første at samfunnet bør gi rikelig rom for tros- og livssynsutfoldelse, i all dets engasjement og synlighet, på ulike arenaer, individuelt og kollektivt. Her kan «livssynsåpent» signalisere en politikk der myndighetene aktivt verdsetter og legger til rette for borgernes tro og livssyn.

For det andre vil «livssynsåpent» betegne åpenhet for borgernes ulike livssyn, religiøse så vel som sekulære, og majoritetens så vel som minoritetenes livssyn. I denne forstand er det livssynsåpne samfunn preget av at myndighetene fører en politikk der de ulike tros- og livssynsgruppene, og også de som står utenfor disse gruppene, blir behandlet som likeverdige.

Samlet sett peker dette på et livssynsåpent samfunn, preget av romslighet og likeverd.

2 Utvalgets mandat og arbeid

2.1 Oppnevning og mandat

Tros- og livssynspolitisk utvalg ble oppnevnt i statsråd 25. juni 2010 og ble gitt følgende mandat:

Bakgrunn og utgangspunkt
Regjeringen har besluttet å nedsette et utvalg som skal foreta en gjennomgang av statens tros- og livssynspolitikk. Utvalget skal fremme forslag som kan bidra til å skape en mer helhetlig politikk på feltet.
De siste tiårene har det norske samfunnet gjennomgått store endringer. Det er blitt et økt kulturelt og religiøst mangfold. Ca. 80 % av befolkningen tilhører Den norske kirke, men både antall tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke og antall personer som tilhører disse samfunnene, er økende. I 2009 var det vel 400 000 tilskuddsberettigede medlemmer i tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke og i overkant av 600 tros- og livssynssamfunn
I de senere årene har forholdet mellom stat, samfunn, individ, religion og livssyn i stadig sterkere grad kommet på den politiske dagsordenen i Norge og i mange andre land. Spørsmålene handler både om hvilket ansvar offentlige myndigheter, samfunnet og individene har for religion og livssyn, og om hvilket ansvar representanter for tros- og livssynssamfunn har overfor staten, samfunnet og individene. I flere sammenhenger pågår det diskusjoner om tradisjon, mangfold og pluralitet og hvilken rolle tro og livssyn bør ha i ulike offentlige rom.
Dette har også ført til at flere aktører har pekt på behovet for en mer helhetlig tros- og livssynspolitikk og tatt til orde for en offentlig utredning på dette feltet.
Statens tros- og livssynspolitikk er utviklet over en lang tidsperiode. Med utgangspunkt i statskirkeordningen og et prinsipp om økonomisk likebehandling og ikke-diskriminering har offentlige myndigheter utviklet en aktivt støttende politikk overfor tros- og livssynssamfunnene.
Retten til tros- og livssynsfrihet er en grunnleggende menneskerettighet. Tros- og livssynsfriheten omfatter både den enkeltes rett til å tro det han eller hun vil, til å skifte tro og til å ha et livssyn som innebærer ikke å ha en religiøs tro og ikke måtte overholde religiøse normer. Religion er også et kollektivt fenomen, og tros- og livssynsfriheten har derfor en kollektiv side. Den omfatter frihet til å komme sammen om religiøse formål, å delta i religiøse ritualer og den innebærer rett til å organisere et felles religiøst liv.
Mandat:
Utvalget skal foreta en gjennomgang av statens tros- og livssynspolitikk og fremme forslag til endringer som kan bidra til å skape en mer helhetlig politikk på området.
Utvalget skal ta utgangspunkt i at statens fremste oppgave i tros- og livssynspolitikken er å sikre og beskytte tros- og livssynsfriheten, slik denne er forankret i internasjonale konvensjoner og nasjonal rett.
Videre skal utvalget legge til grunn at staten fortsatt skal føre en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk innenfor rammene av sentrale prinsipper i det norske samfunnet som demokrati, rettsstat og menneskerettighetene. Den individuelle og kollektive tros- og livssynsfriheten er ikke absolutt. Den kan begrenses ved lov dersom det er nødvendig ut fra andre tungtveiende hensyn, særlig andre menneskerettigheter slik som ytringsfriheten og forbudet mot diskriminering. I den senere tid har flere saker i den offentlige debatten illustrert spenningsforholdet som kan oppstå mellom tros- og livssynsfriheten på den ene siden og andre grunnleggende normer og verdier i det norske samfunnet på den andre. Det er nødvendig å finne en balansegang som ivaretar både tros- og livssynsfriheten og andre rettigheter og sentrale prinsipper.
Utvalget kan vurdere om det er andre grunnleggende normer og verdier som bør prege utformingen av politikken på feltet.
Utvalget skal legge til grunn avtalen 10. april 2008 mellom de politiske partiene på Stortinget om statskirkeordningen.
Med dette som utgangspunkt skal utvalget:
Vurdere ordninger for tilskudd, registrering av trossamfunn og offentligrettslige funksjoner i tros- og livssynssamfunn basert på at staten skal ha en aktivt støttende holdning, og komme med forslag til endringer, med dagens finansieringsordning for Den norske kirke som premiss. Utvalget skal blant annet i gjennomgangen av tilskuddsordningen vurdere hensyn til kontrollmuligheter, personvern og partsinnsyn. Utvalget skal også drøfte i hvilken utstrekning det kan eller bør stilles vilkår for økonomisk støtte til tros- og livssynssamfunn.
Vurdere om ordningen med registrering av trossamfunn bør opprettholdes, og i så fall om skillet mellom registrerte og uregistrerte trossamfunn bør videreføres. Utvalget skal i tillegg vurdere i hvilken grad tros- og livssynssamfunn skal utøve offentlig rettslige funksjoner og om det for eventuell utførelse av offentlig rettslige funksjoner bør stilles ytterligere vilkår om for eksempel antall medlemmer mv.
Vurdere behovet for samordning av lov- og regelverk og forvaltning på ulike samfunnsområder for å sikre en mer helhetlig tros- og livssynspolitikk, og komme med forslag til tiltak for bedre samordning.
Vurdere hvilken plass religion og livssyn bør ha i ulike offentlige institusjoner, blant annet med hensyn til religiøs og livssynsmessig betjening, tilgang til bønne-/seremonirom, særlige krav til mat, klesdrakt osv.
Vurdere hvordan tros- og livssynspolitikken påvirker integreringen i vårt samfunn. Utvalget skal også vurdere om flere av dagens finansieringsordninger som berører tros- og livssynssamfunn har konsekvenser for deltakelse på samfunnets fellesarenaer og eventuelt foreslå endringer.
Innhente opplysninger om og drøfte tros- og livssynspolitikk i de øvrige nordiske landene og i et utvalg av andre land det er naturlig å sammenligne Norge med.
Utrede økonomiske og administrative konsekvenser av forslagene.
Det er ønskelig at utvalget arbeider i dialog med tros- og livssynssamfunn og andre aktuelle aktører i samfunnet. Det bør være et siktemål at utvalget kan komme fram til forslag som kan samle bredest mulig oppslutning. Utvalget skal legge fram sin utredning innen utgangen av 2012.

Utvalget har fått to tilleggsbestillinger:

I brev av 3. februar 2011 bad Kulturdepartementet om følgende:

Det vises til utvalgets mandat. Utvalget skal bl.a. vurdere tilskuddsordningen for tros og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke (Dnk) og foreslå endringer, med dagens finansieringsordning for Dnk som premiss. Kulturdepartementet gir herved en tilleggsbestilling til utvalget som faller inn under dette mandatpunktet. Utvalget bes svare på tilleggsbestillingen i innstillingen som skal avgis innen utgangen av 2012.
Tros- og livssynssamfunn utenfor Dnk kan i dag ikke kreve tilskudd for personer som tilhører Dnk eller som et annet tros- eller livssynssamfunn utenfor Dnk er berettiget til tilskudd for, jf. lov om trudomssamfunn og ymist anna §§ 8 og 19a annet ledd og lov om tilskott til livssynssamfunn § 5 første ledd. Tros- og livssynssamfunnene må hvert år sende inn fødselsnummer for alle medlemmer det kreves tilskudd for. Medlemsoversikten jevnføres med Den sentrale folkeregister [sic], Den norske kirkes medlemsregister og øvrige tros- og livssynssamfunns innsendte medlemsoversikter. Formålet med kontrollen er å sikre et mest mulig korrekt grunnlag for utbetaling av tilskudd. Det kontrolleres bl.a. at hver enkelt bare står oppført i ett tros- og livssynssamfunn utenfor Dnk og at vedkommende ikke står oppført i Dnks medlemsregister.
Tilleggsbestilling
Vi ber utvalget utrede lovendringer og andre tiltak som kan bidra til å begrense omfanget av dobbeltmedlemskap, og forenkle og effektivisere behandlingen av klagesaker om avkorting av tilskudd grunnet dobbeltmedlemskap. Vi ber utvalget herunder vurdere om kun personer over 18 år bør inkluderes ved beregningen av tilskudd, både i fastsettelsen av tilskuddssatsen og i antallet medlemmer det gis tilskudd for. Utvalget kan vurdere om en annen aldersgrense vil være mer hensiktsmessig.
Gjennomgangen skal omfatte reglene for medlemskap og tilhørighet, herunder om inn- og utmelding, inkl. i kirkeloven, i den grad disse har betydning for dobbeltmedlemskap.
I dag gis det ikke tilskudd for personer som tilhører Den norske kirke, og en person kan kun være tilskuddsberettiget medlem i ett tros- eller livssynssamfunn om gangen. Utvalget skal legge dette til grunn i sitt svar på tilleggsbestillingen.
Kulturdepartementet er klageinstans i saker etter lov om trudomssamfunn og ymist anna og lov om tilskott til livssynssamfunn. Vi ber utvalget utrede konsekvensene av at klagesaksbehandlingen overføres til et annet organ og eventuelt foreslå egnede instanser. Utvalget kan også vurdere oppretting av et nytt klageorgan.
Utvalget bes fremme konkrete forslag til lovendringer og andre tiltak. Dersom personvernet berøres, skal hensynet til dette vektlegges i utformingen av forslagene.
Kulturdepartementet understreker at tilleggsbestillingen ikke skal virke innskrenkende på utvalgets vurdering av og forslag om andre og eventuelt større endringer av tilskuddsordningen.

I brev av 9. juli 2012 ble utvalget av Kulturdepartementet bedt om følgende:

Vi viser til utvalgets mandat. Utvalget skal foreta en gjennomgang av statens tros- og livssynspolitikk og fremme forslag til endringer som kan bidra til å skape en mer helhetlig politikk på området.
Gravferdsforvaltning
I kirkeforliket, som gjelder ut stortingsperioden 2009–2013, ble samtlige partier på Stortinget enige om at gjeldende lovgivning på gravferdsområdet skulle videreføres. Samtidig skulle det gjøres tilpasninger for å ivareta minoritetene. Lovgivningen på området har blitt endret for å følge opp dette punktet i forliket.
Kirkelig fellesråd har fortsatt forvaltningsansvaret for de offentlige gravplassene, mens det økonomiske ansvaret ligger til kommunene. Forvaltningsansvaret kan overtas av kommunen etter avtale mellom fellesrådet og kommunen.
Kirkelig fellesråd utfører oppgavene som gravferdsmyndighet på vegne av det offentlige. Gravplassene er åpne for alle. Enhver har rett til å bli gravlagt der, uansett tro eller livssyn. Ved flere av gravplassene er bestemte områder avsatt til gravsteder for medlemmer av ikke-kristne trossamfunn. Registrerte trossamfunn utenfor Den norske kirke har for øvrig adgang til å anlegge egne gravplasser, jf. lov om trudomssamfunn og ymist anna § 18.
Tros- og livssynsmangfoldet i Norge er økende. Flere har på denne bakgrunn tatt til orde for å overføre forvaltningsansvaret for gravplassene til kommunene.
Gravplassrådgiverstillingen ivaretar viktige funksjoner knyttet til forvaltning av gravplasser og gravferdslovgivningen ved bl.a. følgende oppgaver:
  • Bistå kirkedepartementet i arbeidet med å forvalte og utvikle gjeldende lov- og regelverk for gravferdssektoren.

  • Være rådgiver for bispedømmeråd og fylkesmenn hvor disse er tillagt avgjørelsesmyndighet i gravferdsloven.

  • Gi generell veiledning om stell av gravplasser gjennom konferanser, kurs og annen informasjonsvirksomhet.

Gravplassrådgiveren var tidligere ansatt av departementet med ansvar for gravferdsloven. Lønnsansvaret og det personalmessige ansvaret ble ivaretatt av Tunsberg bispedømmeråd. Stillingen er nå flyttet til Tunsberg bispedømmeråd.
Tilleggsbestilling
Vi ber utvalget vurdere plasseringen av både forvaltningsansvaret for gravplassene og gravplassrådgiverstillingen.
Utvalget skal utrede rettslige, økonomiske og administrative konsekvenser av sine forslag.
Utvalget bes svare på tilleggsbestillingen i innstillingen som skal avgis innen utgangen av 2012.

2.2 Utvalgets sammensetning

Utvalget har hatt følgende sammensetning (I parentes er gjengitt den tilknytning som ble oppført ved oppnevnelsen hvis denne er endret):

  • Leder: Sturla J. Stålsett, Oslo, generalsekretær, dr. theol., Stiftelsen Kirkens Bymisjon Oslo.

  • Nestleder: Bente Sandvig, Bærum, fagsjef, Human-Etisk Forbund (leder av Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn).

  • Jan Fridthjof Bernt, Bergen, professor, dr. juris., Juridisk fakultet, Universitetet i Bergen.

  • Ingunn Folkestad Breistein, Kristiansand, førsteamanuensis, dr. theol., Institutt for religion, filosofi og historie.Universitetet i Agder (Ansgar teologiske høyskole i Kristiansand).

  • Hege Fjellheim, Karasjok, avdelingsdirektør, Sametinget.

  • Valgerd Svarstad Haugland, Asker, fylkesmann i Oslo og Akershus (kirkeverge i Oslo).

  • Andreas Hompland, Oslo, sosiolog og skribent (fra mars 2011).

  • Lavleen Kaur, Strømmen, skuespiller og stipendiat, Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Universitetet i Oslo.

  • Oddbjørn Leirvik, Oslo, professor, dr. theol., Det teologiske fakultet, Universitetet Oslo.

  • Guri Melby, Oslo, høgskolelektor, Høgskolen i Oslo og Akershus (lektor ved Høgskolen i Sør- Trøndelag).

  • Rolf Reikvam, Sørum, sjølstendig næringsdrivande.

  • Rune Johan Skjælaaen, Bergen, pasient- og brukerombud i Hordaland (sykehusprest, Haraldsplass diakonale sykehus).

  • Tove Strand, Oslo, viseadministrerende direktør, Oslo universitetssykehus.

  • Shoaib Sultan, Oslo, rådgiver, Antirasistisk Senter (generalsekretær, Islamsk Råd Norge).

  • Malgorzata Tumidajewicz, Oslo, aspirant, ambassadesekretær, Utenriksdepartementet (rådgiver, Oslo katolske bispedømme).

Ottar Grepstad, Volda, forfatter og direktør for Nynorsk Kultursentrum, trakk seg fra utvalget i januar 2011. Han ble erstattet av Andreas Hompland.

Ved oppstarten av arbeidet i 2010 fungerte ansatte i Samfunns- og frivillighetsavdelingen i Kulturdepartementet som sekretariat for utvalget fram til desember 2010. Geir Helgeland startet som leder av sekretariatet i desember 2010, og Lars Fjell Hansson startet i sekretariatet i desember 2010. Geir Helgeland sluttet som sekretariatsleder i desember 2011 og gikk over i annen jobb. Lars Fjell Hansson overtok fra samme tidspunkt lederansvaret for sekretariatet. Guri Jørstad Wingård begynte som seniorrådgiver i januar 2012, mens Beate Solli begynte som rådgiver i sekretariatet i august 2012.

2.3 Utvalgets forståelse av mandatet

Departementet har i sitt mandat spesielt bedt om at visse spørsmål blir tatt opp. Særlig vektlagt er tilskuddsordningen, offentligrettslige funksjoner og religion i offentlige institusjoner. Den første tilleggsbestillingen fra Kulturdepartementet fra februar 2011 gir utvalget et enda mer detaljert oppdrag knyttet til tilskuddsordningen. Utvalget gir en grundig drøfting av disse spesifikke spørsmålene og foreslår bl.a. en ny lov om tilskudd til tros- og livssynssamfunn.

Utvalget har videre i sitt arbeid lagt vekt på at det skal bidra til en helhetlig tros- og livssynspolitikk. Utvalget har derfor gitt en grundig overordnet drøfting av forholdet mellom livssyn og offentlig politikk, både ved en historisk gjennomgang og ved en gjennomgang av ulike modeller for dette forholdet. Utvalget foreslår ut fra dette åtte prinsipper for en offentlig tros- og livssynspolitikk. Utvalget har videre ut fra disse prinsippene lagt opp til en bred drøfting av tros- og livssynsspørsmål på en rekke områder. Utvalget drøfter ulike avveininger som bør gjøres, for eksempel innenfor helse, skole, justissektor, forsvar og dyrevern. Utvalget vil på disse feltene gi bidrag til en mer helhetlig tros- og livssynspolitikk.

Mandatet fra Kulturdepartementet har lagt to viktige prinsipielle føringer for utvalgets arbeid.

Utvalget skal «legge til grunn at staten fortsatt skal føre en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk». Ikke alle medlemmene i utvalget er enig i at staten bør føre en slik politikk. Utvalget drøfter dette spørsmålet nærmere i kapittel 9, som setter opp prinsipper for en helhetlig tros- og livssynspolitikk.

Utvalget skal videre «legge til grunn avtalen 10. april 2008 mellom de politiske partiene på Stortinget om statskirkeordningen». Siden Den norske kirke i og med denne avtalen på mange måter vil behandles annerledes enn andre tros- og livssynssamfunn, ikke minst på det økonomiske området, legger dette betydelige begrensninger på hva utvalget kan foreslå av endringer for å kunne bidra til større grad av likebehandling mellom Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn. Det innebærer at utvalget i meget begrenset grad vil kunne foreslå endringer i forholdet mellom Den norske kirke og staten.

Utvalget vil gi noen kommentarer til denne føringen.

For det første er det grunn til å bemerke at kirkeforliksavtalen med alle sine punkter er tidsbegrenset til stortingsperioden 2009–2013. Denne avtalen har riktignok medført at Grunnloven er blitt endret på visse viktige punkter, og at dette har varige konsekvenser ut over 2013. Det er likevel slik at det er viktige elementer i kirkeforliket som ikke blir nedfelt i grunnlovsparagrafer. Det er videre slik at avtalepartene, dvs. de politiske partiene, for eksempel i sitt programarbeid for neste stortingsperiode, vil kunne framsette forslag som går ut over kirkeforliket. De er i sin utforming av framtidig politikk ikke bundet til kirkeforliket. Utvalget, som er bredt sammensatt og bedt om å komme med en helhetlig tros- og livssynspolitikk, er på sin side bedt om å legge det tidsbegrensede kirkeforliket til grunn.

For det andre er det slik at departementets mandat legger opp til at utvalget må drøfte forhold som går ut over kirkeforlikets formuleringer. I dette forliket står det at dagens tilskuddsordninger for tros- og livssynssamfunn videreføres. Samtidig er det i utvalgets mandat åpnet opp for å kunne foreslå «større endringer» av tilskuddsordningen. Et annet mandatpunkt som går ut over kirkeforlikets formuleringer, er tilleggsbestillingen om å vurdere gravferdsforvaltningens plassering. Det er antydet at ansvaret for denne kan overføres til kommunene. I kirkeforliket er det lagt til grunn at dagens lovgivning videreføres.

Utvalget legger til grunn at det skal gi en grundig drøfting av de pålagte mandatpunkter, og vil innrette seg etter de føringer som ligger i mandatet. Samtidig ønsker utvalget å komme med framtidsrettede forslag og innspill som går ut over 2013. Utvalget legger til grunn at det er et stort handlingsrom for å kunne foreslå tiltak for en mer helhetlig tros- og livssynspolitikk innenfor mandatet. Formuleringen av åtte prinsipper for en slik politikk er en del av denne helhetlige tilnærmingen. Men utvalget har funnet grunn til å skrive et eget tillegg om en framtidig tros- og livssynspolitikk som går ut over forutsetningene i kirkeforliket. Dette er lagt inn som et tillegg til Del III (kapittel 10).

Det er i enkelte kapitler gjort mer spesifikke vurderinger av hvordan mandatpunkter kan forstås, og hvordan drøftingen i utvalget forholder seg til mandatet.

2.4 Utvalgets arbeid

Utvalget hadde sitt første møte i august 2010. Det ble høsten 2010 avholdt to dagsmøter:

15. oktober 2010 i Humanismens hus i Oslo: Ulike innlegg: Human-Etisk Forbund ved Bente Sandvig; Menneskerettigheter, religion og politikk ved Njål Høstmælingen, direktør ved International Law and Policy Institute (ILPI); Stat-kirke-forliket: Bakgrunn, status og veien framover – sett fra Den norske kirke ved direktør i Kirkerådet Jens-Petter Johnsen og generalsekretær i Mellomkirkelig råd Berit Hagen Agøy; Hva er en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk? Bakgrunn og aktuelle utfordringer ved prost Trond Bakkevig og forsker Ingvill Thorson Plesner.

26. november på Ullevål sykehus: Tro og livssyn i helsesektoren. Innlegg ved Tove Strand og hovedprest Egil Eide; Tro og livssyn i fengslene. Innlegg av Inger Furseth, KIFO; Tro- og livssyn i Forsvaret. Innlegg ved feltprost Alf Petter Bu Hagesæther.

I 2011 ble det avholdt seks møter:

3. februar 2011 ble det avholdt utvalgsmøte i lokalene til Det Mosaiske Trossamfund, etter en presentasjon og omvisning i synagogen. 4. februar fortsatte utvalgsmøte i R-5 i Regjeringskvartalet med gjennomgang av utvalgsdokumenter.

16. mars 2011 ble det avholdt utvalgsmøte på Ansgar teologiske høgskole i Kristiansand. Dag Nygård fra Norges Kristne Råd holdt innlegg, og utvalgsdokumenter ble gjennomgått. Flere av utvalgets medlemmer deltok 14.–15. mars på et fagseminar om religionsstatistikk og medlemsforståelse, som ble arrangert på Ansgar teologiske høgskole. Utvalget hadde 15. mars også møte med Forum for tro og livssyn i Kristiansand.

6.–8. juni 2011 ble det arrangert studietur til Stockholm og København. En gruppe dro til Stockholm og hadde 7. juni møter med Socialdepartementet, Nämnden för statligt stöd till trossamfund (SST), som bl.a. er ansvarlig for støtte til trossamfunn, og med personer fra islamsk, frikirkelig og humanistisk hold. En annen gruppe dro til København og møtte Familiestyrelsen, som er et direktorat som har ansvar for godkjenning av trossamfunn og tildeling av vigselsmyndighet. Videre møtte gruppen Rikshospitalets Etnisk Ressourceteam om tjenester på sykehus og Kriminalforsorgen om religiøs betjening i danske fengsler. Hele utvalget samlet seg i København og hadde et utvalgsmøte bl.a. med innledning av professor i religionssosiologi Margit Warburg fra Københavns Universitetet om dansk tros- og livssynspolitikk.

1. september 2011 hadde utvalget møte på Islamic Cultural Center i Oslo. I tillegg til refleksjoner i utvalget etter tragedien 22. juli 2011, og gjennomgang av utvalgsdokumenter, ble det gitt en presentasjon av menigheten, en omvisning i moskeen og en samtale med generalsekretær Mehtab Afsar i Islamsk Råd Norge.

18.–19. oktober 2011 ble det holdt utvalgsmøte på Gardermoen med gjennomgang av utvalgsdokumenter.

24. november 2011 ble det avholdt utvalgsmøte i R-5 i Regjeringskvartalet. Forsker Jill Loga fra Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor gav en presentasjon av sitt oppdrag for utvalget om tros- og livssynspolitikk og integrering. I forlengelsen av møtet deltok utvalget på et rådslag i regi av Samarbeidsrådet for tros- og livssynsamfunn (STL) om rettighetskonflikter. Innledninger ble gitt av Jorunn Økland, professor i tverrfaglig humanistisk kjønnsforskning, og Lars Gule, postdoktorstipendiat.

I 2012 ble det avholdt til sammen sju utvalgsmøter:

2.–3. februar 2012 ble det avholdt utvalgsmøte på Gardermoen med gjennomgang av utvalgsdokumenter.

15.–16. mars 2012 var det utvalgsmøte i Drammen. I tillegg til å gjennomgå utvalgsdokumenter, møtte utvalget DOTL, Drammen og omegn tros- og livssynsforum, og ble vist Drammen krematorium, tilrettelagt som livssynsåpent seremonirom. Videre møtte utvalget representanter fra Drammen kommune, som orienterte om Drammen kommunes arbeid på tros- og livssynsfeltet. 14. mars, i forkant av utvalgsmøtet, arrangerte Mellomkirkelig råd og Human-Etisk Forbund et møte om religion i det offentlige rom på Litteraturhuset, der flere av utvalgsmedlemmene var til stede.

23.–24. mai 2012 var det utvalgsmøte i R-5 i Regjeringskvartalet i Oslo, med gjennomgang av utvalgsdokumenter.

29.–30. august 2012 var det utvalgsmøte på Voksenåsen hotell i Oslo, med gjennomgang av et førsteutkast av utredningen.

26.–27. september 2012 var det utvalgsmøte i Regjeringskvartalet, med gjennomgang av utredningen.

24.–25. oktober 2012 var det utvalgsmøte på Katarinahjemmet i Oslo, med gjennomgang av utredningen.

Utvalgets leder, nestleder og/eller sekretariat har hatt møter med ulike organisasjoner som har kunnet gi innspill til utvalgets arbeid. Blant disse kan nevnes:

  • Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet

  • Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet

  • Kulturdepartementet

  • Arbeidsdepartementet

  • Kunnskapsdepartementet

  • Utdanningsdirektoratet

  • Integrerings- og mangfoldsdirektoratet

  • Fylkesmannsembetet i Oslo og Akershus

  • Barneombudet

  • Likestillings- og diskrimineringsombudet

  • Datatilsynet

  • Pastoralklinisk tjeneste ved Akershus universitetssykehus HF.

  • Feltprestkorpset

  • Inkluderingsutvalgets leder og sekretariat

  • Grundutvalgets sekretær

  • Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL)

  • Kirkerådet

  • Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon

  • Mira- senteret

  • LLH (Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner)

  • Åpen Kirkegruppe

  • Senter for medisinsk etikk

  • International Law and Policy Institute (ILPI)

  • Prosjektet Tros- og livssynsbetjening i sykehus (Oslo universitetssykehus)

  • Fagråd for kristendomskunnskap og religionsvitskap

  • Stortingsrepresentanter fra partiet Høyre

  • Samråd om medlemskap i regi av STL

Videre har utvalgsleder og sekretariat deltatt på en rekke seminarer mv. Utvalgsleder har hatt bidrag på en rekke møter og seminarer, blant annet i regi av LNU (samarbeidsorgan for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner), Fagseminar ved Samfunnsvitenskapelig fakultet ved Universitetet i Oslo, Norske Kirkeakademier, Ungdommens kirkemøte, KIFO, Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon, Presteforeningens representantskap, Den norske kirkes bispemøte, Det teologiske Menighetsfakultet, Det teologiske fakultet ved universitetet i Oslo, Bekkelagshjemmet, Areopagos, Skien KFUK-KFUM, Religions- og livssynslederforum.

Utvalgets leder har også bidratt med kronikker om utvalgets arbeid i dagspressen.

I tillegg har sekretariatet innhentet synspunkter og informasjon fra mange enkeltpersoner, organisasjoner og institusjoner som har bidratt til den beskrivelsen og de vurderinger som utvalget kommer med.

Utvalget sendte i juni 2012 en forespørsel til 11 politiske partier med forespørsel om det var «spesielle forhold eller nyere utviklingstrekk innen partienes vurderinger av det tros- og livssynspolitiske feltet som partiene ønsket å gjøre utvalget oppmerksom på». Partiet Høyre oversendte innstillingen fra Høyres livssynspolitiske utvalg. Utvalgsleder og sekretariat hadde i september 2012 et møte med personer i Høyres stortingsgruppe.

Utvalget skrev i april 2012 et brev til Kulturdepartementet med visse spørsmål om praktiseringen av og forståelsen av tilskuddsordningen. Departementet besvarte henvendelsen i august 2012 blant annet på bakgrunn av innhentede vurderinger fra noen fylkesmannsembeter.

2.5 Dialog med tros- og livssynssamfunn

Det er i mandatet uttrykt at det «er ønskelig at utvalget arbeider i dialog med tros- og livssynssamfunn og andre aktuelle aktører i samfunnet.». Utvalget henvendte seg i mars 2011 til tros- og livssynssamfunn om innspill til utvalgets arbeid.

Utvalget ønsket i henvendelsen å få belyst utfordringer det enkelte tros- eller livssynssamfunn har i forhold til de ulike ordninger som gjelder på tros- og livssynsfeltet i dag. Det kunne handle om problemer med å overholde religiøse plikter i hverdagen, i skole, på jobb og i samfunnet generelt, om manglende tilrettelegging eller om økonomiske forhold.

Henvendelsen gikk til de store paraplyorganisasjonene på feltet: Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL), Norges Kristne Råd, Islamsk Råd Norge og til enkelte større trossamfunn som ikke er medlem i disse organisasjonene (Jehovas vitner, Brunstad Christian Church, Menigheten Samfundet Kristiansand og Ahmadiyya Muslim Jama’at). Paraplyorganisasjonene ble bedt om på hensiktsmessig måte å distribuere henvendelsen til sine medlemsorganisasjoner og gi tilbakemelding til utvalget om det var andre tros- og livssynssamfunn som burde få en egen henvendelse.

Vi har mottatt innspill og svar på henvendelsen fra følgende organisasjoner: Norges Kristne Råd (NKR), Human-Etisk Forbund (HEF), Humanistisk Ungdom, Kristensamfunnet i Norge, Den katolske kirke i Norge, Menigheten Samfundet (Kristiansand og Egersund), Holistisk Forbund, Jehovas vitner, Bahà’í-samfunnet i Norge. I tillegg har vi mottatt en henvendelse fra Hedningesamfunnet.

STL gav ikke et eget samlet svar på henvendelsen. De rådslag som STL arrangerte, jf. ovenfor, gav innspill til utvalgets arbeid på viktige områder.

Utvalget kommer tilbake til en nærmere drøfting av en del innspill. I det følgende oppsummeres innspillene:

Offentlige institusjoner: Human-Etisk Forbund og Humanistisk Ungdom ønsker en livssynsnøytral førstelinjetjeneste i omsorgssektoren, fengsel, skole, domstoler, politi osv. og trekker fram skolegudstjenestene som et inngrep i tros- og livssynsfriheten. Alternativene er i mange tilfeller langt fra likeverdige med avslutningen i kirken. Norges Kristne Råd mener forholdene må legges bedre til rette for at alle trossamfunn kan betjene sine medlemmer på omtrent samme vilkår som Den norske kirke. For eksempel bør en andel av utgiftene til Den norske kirkes institusjonsprester legges inn i beregningsgrunnlaget for offentlige tilskudd til tros- og livssynssamfunnene. Det bør også gis reisetilskudd ved lange avstander. Jehovas vitner gir uttrykk for at helseinstitusjoner stort sett er imøtekommende når det gjelder å kunne gi et fullverdig behandlingstilbud uten bruk av blodoverføringer. Trossamfunnet trekker videre fram at det ikke opplever likebehandling når det gjelder å utføre livssynstjenester i fengsler.

Offentligrettslige funksjoner: Menigheten Samfundet og Den katolske kirke ønsker å beholde vigselsretten. Norges Kristne Råd mener også at dagens ordning stort sett fungerer tilfredsstillende. Human-Etisk Forbund ønsker obligatorisk borgerlig vigsel for alle.

Den særlige tilskuddsordningen: Den katolske kirke mener dagens tilskuddsordning er tilfredsstillende, men at et bedre alternativ er å innføre en særskatt som den enkelte bestemmer om skal gå til organisasjoner innenfor kultur, idrett eller religion. Norges Kristne Råd understreker at når staten støtter trossamfunnene, må prinsippet om likebehandling legges til grunn. Det mener den offentlige støtten må ses som en refusjonsordning, og at det derfor ikke kan stilles andre betingelser til støtten enn en presisering av vilkåret om «rett og sømd»/«rett og moral». Videre støtter Norges Kristne Råd endringene i arbeidsmiljøloven knyttet til kvinner og homofile i trossamfunnene, men mener det vil være respektløst å bruke økonomisk stimulans for å endre trossamfunnenes teologi knyttet til kvinner og homofili. Eventuelle endringer må komme innenfra. Human-Etisk Forbund og Humanistisk Ungdom er kritisk til den automatiske tilhørighetsordningen for barn av medlemmer i Den norske kirke. Human-Etisk Forbund mener til dels store beløp unntas fra beregningsgrunnlaget for den offentlige støtten, ved at tilleggsbevilgninger til Den norske kirke ikke tas med. Det peker også på at manglende oppdatering av Den norske kirkes registre ved årsslutt fører til redusert tilskudd til deres forbund. Kristensamfunnet, Norges Kristne Råd og Menigheten Samfundet peker på problemene med dobbeltmedlemskap mot Den norske kirke, og at de ikke får vite hvem dette er. Dermed kan de ikke kontakte de aktuelle medlemmene med tanke på å få strøket dem i sine medlemslister. Holistisk Forbund mener det bør klargjøres hva som kreves av den skriftlige utmeldingen etter trossamfunnsloven § 9. De foreslår også årlige brev fra fylkesmannen til alle dobbeltmedlemmer, for avklaring av medlemskapet.

Overholdelse av religiøse plikter: Menigheten Samfundet understreker at indre forhold i trossamfunn fortsatt bør være unntatt fra krav om likestilling mellom kjønnene. Norges Kristne Råd skriver at medlemmer av kristne minoritetssamfunn i liten grad møter problemer i arbeidslivet og med overholdelse av religiøse plikter. Human-Etisk Forbund og Humanistisk Ungdom går inn for livssynsnøytrale seremonilokaler.

Integrering: Humanistisk Ungdom etterlyser en mer helhetlig politikk som gir minoriteter og majoriteten de samme rettigheter og muligheter i samfunnet. Den katolske kirke framhever integreringsarbeidet som gjøres i mange menigheter, der kirken er en sosial, samlende faktor for troende med bakgrunn fra hele verden.

Annet: Norges Kristne Råd mener at samme person bør kunne være prest eller forstander for flere trossamfunn samtidig. Menigheten Samfundet har mistet gavefradragsordningen for sine medlemmer og ønsker den gjeninnført. Den katolske kirke mener at dagens sats for gavefradrag bør dobles, og at momsutgifter for trossamfunnene bør kompenseres 100 %.

Av andre innspill som utvalget har fått fra organisasjoner innen tros- og livssynsfeltet kan nevnes at utvalget har mottatt brev fra Holistisk Forbund om retten til å utøve sitt livssyn uten utidig innblanding fra andre livssyn og fra Tromsø stift om registrering av tros- og livssynssamfunn i Enhetsregisteret (Brønnøysundregistrene).

2.6 Utredningsprosjekt

I tillegg til de møter og den informasjonsinnhenting som det er redegjort for ovenfor, har utvalget innhentet informasjon fra forskning, utredninger og offentlige dokumenter. Utvalget har også gitt et oppdrag til Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor om å utarbeide en kunnskapsoversikt om innvandring og integrasjon. Rapporten med tittelen Trossamfunn, innvandring, integrasjon. En kunnskapsoversikt ble ferdigstilt våren 2012. Rapporten er redegjort for og drøftet i kapittel 4 og følger utvalgets rapport som utrykt vedlegg.

Til toppen
Til dokumentets forside