Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 2013: 6

God handelsskikk i dagligvarekjeden

Til innholdsfortegnelse

4 Matkjedeutvalgets funn og anbefalinger

4.1 Overordnede anbefalinger

Det såkalte Matkjedeutvalget ble satt ned 19. februar 2010 og avleverte sin innstilling 13. april 2011. Utvalget var bedt om å «Gjennomføre en utredning om styrkeforholdene i verdikjeden for mat som skal bidra til åpenhet og innsyn, samt sikre forbrukerinteressene og en tilfredsstillende samfunnskontroll.» De overordnede målsetningene ble definert som følger:

«Det skal gjennomføres en utredning om styrkeforholdene i verdikjeden for mat. Hovedmålet er å beskrive hvilke konsekvenser utviklingen innen matvarekjeden har hatt og vil kunne ha framover. Utvalget skal legge til grunn effektiv ressursbruk som et overordnet formål for utredningen. Utvalget skal foreslå tiltak som kan ivareta:
  • Forbrukernes interesser med hensyn til pris, kvalitet, vareutvalg og tilgjengelighet.

  • Mulighetene for åpenhet og innsyn i hele matvarekjeden som sikrer tilstrekkelig og tilfredsstillende samfunnsmessig kontroll og effektiv bruk av samfunnets ressurser.»1

Matkjedeutvalgets rapport, NOU 2011: 4 Mat, makt og avmakt gir først og fremst en grundig utredning av maktforholdene innenfor omsetning av dagligvarer i Norge. Et hovedfunn er at de fire dagligvarekjedene besitter betydelig (forhandlings)makt, og at dette representerer en skjevhet i matkjeden. Matkjedeutvalget foreslår flere tiltak for å begrense maktutøvelsen, herunder en særlov om god handelsskikk for sektoren. Videre foreslår Matkjedeutvalget enkelte andre grep for å sikre konkurranse og ivareta hensynet til forbrukerne. Samlet sett foreslo Matkjedeutvalgets flertall tiltak på syv punkter:

  1. Innføring av prinsipper og retningslinjer for forhandlinger mellom aktørene i matvarekjeden, lov om forhandlinger og god handelsskikk i dagligvaresektoren mv.

  2. Etablering av et ombud for dagligvarebransjen

  3. Etablering av en dagligvareportal

  4. Tiltak innenfor matmerking

  5. Endring i konkurranselovens fusjonskontroll (overgang til en konsumentvelferdsstandard)

  6. Utredning om eierskapsbegrensning i dagligvarehandelen

  7. Andre tiltak, som innbefatter å:

    • Vurdere nærmere konkurranseforholdene innen storhusholdning og servicemarkedet.

    • Ta initiativ til en studie av pristransmisjonen i matkjeden.

    • Utvikle kostnadsreduserende distribusjonsløsninger for småskalaprodusenter.

    • Følge utvikling i EU nøye med tanke på tiltak som kan være relevante for å fremme balanserte maktforhold og en sunn konkurranse i den norske matkjeden.

    • Vurdere nærmere behovet for en norsk franchiselov.

Enkelte av disse anbefalingene er fulgt opp, herunder pkt. 3 om dagligvareportal, der det er et arbeid i gang, hvor bl.a. Forbrukerrådet deltar. Pkt. 5 om endret standard i fusjonskontroll er adressert i NOU 2012: 7 Mer effektiv konkurranselov.2 Herværende NOU adresserer primært pkt. 1 om normer for god handelsskikk og pkt. 2 om håndhevelse av slike normer, og vi skal derfor komme mer inn på Matkjedeutvalgets funn på disse punkter.

Mht. spesifikk forretningspraksis støtter Matkjedeutvalget seg primært på en kvalitativ undersøkelse foretatt av utvalgets sekretariat, og en dybdeundersøkelse basert på anonyme intervjuer utført av KPMG.3 Undersøkelsene avdekker en tydelig uttalt misnøye fra leverandørsiden overfor matkjedenes forretningspraksis. Dette gjelder bl.a. trusler, usaklig oppsigelse (delisting), krav om uforholdsmessige ytelser i form av rabatter, markedsføringsbidrag (joint marketing – JM) og hylleplassbetaling, misbruk av forretningshemmeligheter og uklare, komplekse og ensidig utformede avtaler.

Det empiriske grunnlaget for å si noe om omfanget av disse utfordringene er imidlertid begrenset. KPMG skriver i sin rapport at

«Det er KPMGs forståelse og i henhold til instruksjoner fra sekretariatet at formålet med KPMGs arbeid har vært å identifisere temaer og innhente informasjon, men ikke å verifisere faktum. Hovedpoenget har vært å gi bidragsyterne en anledning til å gi hva de anser som sensitiv informasjon på en trygg måte. KPMG bringer dette kun videre. KPMG har heller ikke verifisert opprinnelsen til fremlagt dokumentasjon eller etterregnet fremlagte tall og kalkyler.»4

Matkjedeutvalget skriver om faktainnhentingen at

«Selv om det som fremkommer i de kvalitative undersøkelsene i de fleste tilfellene fremstår som subjektive oppfatninger og utsagn som ikke kan dokumenteres i tilstrekkelig grad, finner utvalget det lite tvilsomt at denne kartleggingen har avdekket forhold som er uheldige for en [sic] utviklingen av en robust norsk matkjede.»5

På denne bakgrunn finner Matkjedeutvalgets flertall at det er

«påkrevd å introdusere nødvendige konkrete, obligatoriske tiltak for å rette opp påpekte skjevheter.»6

Matkjedeutvalgets flertall foreslår på denne bakgrunn en lov om god handelsskikk. Prinsippet foreslås å ha følgende innhold:

«Aktørene i verdikjeden for mat må til enhver tid behandle hverandre i tråd med prinsippet om god handelsskikk. Prinsippet om god handelsskikk innebærer at foretak vil opptre redelig, basere forretningsforhold på gjensidighet, unngå urimelige forretningsvilkår, tilstrebe en rimelig risikofordeling og respektere andre parters immaterielle rettigheter.»7

Innholdet i denne standarden beskrives som følger:

«Prinsippet om god handelsskikk relaterer seg til redelighet og god skikk i forhandlingsprosessen. Prinsippets kjerne er at forhandlingene skal gjennomføres på en redelig måte, og at den sterke part i et kontraktsforhold ikke skal benytte sin forhandlingsposisjon til å sikre seg urimelige fordeler. En urimelig fordel kan for eksempel være betaling for markedsføringstiltak som ikke følges opp med reelle tiltak rettet mot forbrukerne, kreve overtakelse av strategiske verktøy som for eksempel distribusjon eller konkurransesensitiv informasjon som resepter, innovasjonsplaner mv.
En konsekvens av dette prinsippet er at partenes rettigheter og plikter må fremgå klart av avtaleforholdet.
Ytelse og motytelse bør beskrives klart, og det skal være et balansert forhold mellom ytelse og motytelse. Dette vil være en forutsetning for at ytelsene også skal komme forbrukeren til gode. Det generelle prinsippet om god handelsskikk bør derfor kombineres med et prinsipp om at forbrukerne skal sikres en rimelig andel av ytelsene.»8

Prinsippet om at forbrukerne skal sikres en rimelig andel av «ytelsene» er formulert som følger:

«Forbrukerne skal sikres en rimelig andel av ytelser i verdikjeden for mat gjennom pris, utvalg, kvalitet og tilgjengelighet.»

Matkjedeutvalget peker på en rekke andre konkrete forhold som det anbefales at blir vurdert nærmere mht. lovregulering. Et mindretall foreslo også ytterligere regulering gjennom forbud mot salg med tap.

Matkjedeutvalgets flertall foreslår videre at håndhevelsen av en slik lov legges til et ombud. Om dette heter det:

«Reglene som skal sikre god handelsskikk i dagligvarebransjen og forbrukernes interesser i en velfungerende forhandlingsmekanisme gjennom hele verdikjeden, vil være av både markedsførings-, kontrakts- og forbrukerrettslig karakter. Håndhevingen av reglene bør derfor legges til en egen instans, et ombud, som organisatorisk legges inn som en del av forbruker- og matmyndighetene.
Alle aktører i matkjeden, det vil si primærprodusenter, leverandører, paraplykjeder og kjøpmenn, kan melde saker til ombudet. Også arbeidstakere og forbrukere bør ha en slik adgang. Ombudet skal også på eget initiativ aktivt overvåke og rapportere etterlevelsen av loven. Ombudet skal ha myndighet både til å påpeke brudd på regelverket og myndighet til å pålegge en part å rette opp brudd på regelverket, om nødvendig ved sanksjon. Ombudets avgjørelser må ha en klageadgang. Utvalget mener denne naturlig kan legges til Markedsrådet.»9

Et mindretall på to medlemmer avviste behovet både for en lov og et ombud. Mindretallet begrunner sitt syn som følger:

«Hensynet til forbrukerne er bl.a. sikret i konkurranseloven hvor det fremgår av lovens formålsbestemmelse at et av hensynene med loven er å ivareta forbrukernes interesser. I markedsføringsloven ivaretas forbrukerne blant annet av generalklausulen om urimelig handelspraksis. Det er således ikke behov for ytterligere lovregulering for å sikre forbruksinteresser.
Dagens lovgivning legger videre begrensninger i partenes handlinger i avtaleforhandlinger. Markedsføringsloven kapittel 6 oppstiller et forbud mot å foreta handling som strider mot god forretningsskikk, noe som blant annet rammer illojale konkurransehandlinger. Det er videre inntatt bestemmelser i avtaleloven og alminnelige kontraktsrettslige regler som legger bånd på partene. En egen lovregulering av forhandlingene i dagligvarebransjen vil ikke nødvendigvis bidra til å sikre en bedre gjennomføring av forhandlingene enn i dag.
Videre er handel mellom næringsdrivende basert på et grunnleggende prinsipp om avtalefrihet som omfatter både forhandlinger forut for avtaleinngåelsen og det nærmere innhold av avtaler. Prinsipielt bør man derfor være varsom med å gripe inn i denne avtalefriheten ved lovgivning. Også av denne grunn bør forslaget til en egen lov om god handelsskikk forkastes.»10

Motstanden mot etableringen av et ombud begrunnes som følger:

«Det bestrides at det er behov for økt tilsyn på dette området utover det allerede eksisterende. Forutsatt at det er behov for økt kontroll må man unngå å bygge opp nye instanser og byråkrati. Dagligvarebransjen har over flere år rapportert og gitt innsyn til Konkurransetilsynet. Dersom man ønsker å gå inn for økt kontroll av dagligvarebransjen og forhandlingene mellom kjedene og leverandørene, bør man styrke Konkurransetilsynet fremfor å etablere nye instanser.»11

4.2 Potensielt problematisk handelspraksis

4.2.1 Oversikt

Matkjedeutvalget foreslår at følgende bør reguleres i en lov om god handelsskikk, innenfor det generelt formulerte prinsippet om god handelsskikk:

  • Felles markedsføring (JM).

  • Prisdrivende kalkylemodeller.

  • Hylleplassbetaling.

  • Delisting, herunder vilkår, varsling og tidsfrister.

  • Risikofordeling.

  • Bruk av sanksjoner i kontraktsforholdet, herunder krav om balanse og ikke preg av straff.

  • Innsyn i kalkyler, bl.a. der kjeden markedsfører egne konkurrerende produkter (EMV).

  • Diskriminering mellom kjedenes EMV og andre produsenters varer.

  • Kopiering av merkevarer (immaterielle rettigheter).

  • Skriftlige avtaler og avtaler med tilbakevirkende kraft.

  • Langsiktighet og forutsigbarhet i avtaleforhold.

  • Uspesifiserte rundsumbetalinger.12

Utvalget vil i det følgende gå gjennom disse forhold, med hovedvekt på de momenter som er listet opp i utvalgets mandat. Gjennomgangen bygger på de funn som fremkommer i KPMGs undersøkelse for Matkjedeutvalget og i NOU 2011: 4. Grunnlaget for disse funnene problematiseres i 6.2.

Utvalget har søkt å gruppere påstandene noe, for bedre å kunne gripe fatt i generelle problemstillinger. Således beskrives først påstander knyttet til kontrakters utforming og balansen mellom ytelser. Deretter vurderes mer spesifikke problemstillinger; innsyn og forretningshemmeligheter, delisting og problemstillinger knyttet til EMV. Utvalget understreker at det er en nær sammenheng og til dels overlapp mellom de ulike problemstillingene.

4.2.2 Kontraktsutforming

4.2.2.1 Innledning

Det er vanlig praksis i dagligvarebransjen at kontraktene forhandles for ett år om gangen, i løpet av høsten (kalt «høstjakta«). Det finnes ulike «vinduer» for prisjustering og eventuelt oppsigelse (delisting) gjennom året. Prismodellene i kontraktene er ofte utformet slik at leverandøren yter ulike rabatter og betaling for ytelser, f.eks. markedsføring. Det synes ikke å være noen fast praksis mellom de enkelte kjedene, og rabatter figurerer under ulike navn som grossistrabatt, varelinjerabatt, forsterkningsrabatt, funksjonsrabatt, koderabatt mv.13 Enkelte rabatter følger varen til butikknivå (varelinjerabatt), andre er ment å kompensere for kostnader (grossistrabatt som utgjør «betaling» for grossisttjenesten der denne forestås av kjeden), mens andre igjen er rene prisavslag. I KPMG-rapporten fremheves det at det synes å være en «begreps- og definisjonsuenighet» i bransjen, ved at de ulike rabatter og bonuser omtales ulikt av ulike aktører.14 I sin tur bidrar dette til å redusere presisjonsnivået i forpliktelsene, på en måte som kan gi grobunn for uenighet og misforståelser.

Påstander som går på avtalenes innhold er først og fremst knyttet til to forhold: Forpliktelser til ytelser av typen JM/rabatter/hylleplassbetaling og kontraktenes kompleksitet og tvetydighet. I sin tur har dette sammenheng med påstander om at kontrakter «endres» ensidig i kontraktsperioden eller at inngåtte kontrakter ikke respekteres. Samtidig foreligger det mange enkeltutsagn om misnøye med kontraktspartens anvendelse av ytelser, som f.eks. JM. Det synes å være en klar sammenheng mellom uklar kontraktsutforming (f.eks. at kontrakten ikke klart stipulerer hvilke markedsføringsaktiviteter leverandøren skal betale for) og påstander om ensidige endringer og manglende etterlevelse av kontrakt. KPMG-rapporten og sekretariatets kvalitative undersøkelse indikerer også at partene i flere tilfeller har ulik oppfatning av kontraktens innhold.15

4.2.2.2 Joint marketing

KPMG-rapporten avdekker at en del leverandører klager over at JM-midler ikke brukes til markedsføringstiltak, men at det dels utgjør en ren verdioverføring til kjedene (paraplykjedene), at de benyttes til å finansiere priskriger og også til å finansiere EMV.16 Det er også gitt opplysninger om at kjeders revisor har anbefalt at beløpene ikke fullt ut regnskapsføres som markedsføring, men som bruttorabatt.17 Det er imidlertid også eksempler på at leverandører har uttrykt tilfredsstillelse med bruken av JM-midler.18 Bildet er dermed ikke entydig negativt.

4.2.2.3 Beregningsgrunnlaget for rabatter og bonuser

KPMG-rapporten vier en del plass til den såkalte D-prismodellen (detaljistprismodellen). I korthet går denne ut på at rabatter og bonuser ikke beregnes av leverandørens listepris, men av kjedens pris til detaljist. Den grunnleggende mekanismen er at rabattene kalkuleres av internprisen i kjeden, og at forhandlingene bare dreier seg om den prosentvise størrelsen på rabatten/bonusen. Nettopp denne mekanismen har sammenheng med den misnøyen som er uttrykt i relasjon til forutberegnelighet, mulighet for ensidig endring av kontrakter, upresis definisjon av ytelser (f.eks. omfanget av markedsføringstiltak, påstått misbruk av JM-midler) og prisdrivende effekter. Nærmere bestemt lister KPMG-rapporten følgende påstander:

«Leverandører har i hovedsak ytret ulike kritiske oppfatninger av prismodellen, herunder at:
  • modellen er fordyrende

  • produktene blir overpriset som følge av påslaget

  • leverandører kjenner ikke til kalkulasjonen for påslaget

  • leverandør kan ikke påvirke påslaget

  • enkelte leverandør kjenner ikke påslaget ved forhandlinger eller har kun et omtrentlig tall

  • påslaget kan endre seg uten varsel i løpet av avtaleperioden.»19

Dette utvalget har ikke sikker kunnskap om utbredelsen av denne modellen, men forstår det slik at den hovedsakelig benyttes av NorgesGruppen. Vedrørende mulig prisdrivende effekter av modellen sies det i KPMG-rapporten at

«Særlig problematisk finner leverandørene den kalkulerte prisen fra grossist i forhold til innvirkningen på prisøkninger. Da rabatter, JM og bonuser er beregnet som prosent av omsetningen av den kalkulerte prisen fra grossist, vil en prisøkning av listepris føre til høyere kalkulert pris fra grossist som igjen vil medføre økte kostnader til JM og bonus. Leverandørene oppfatter at den kalkulerte prisen fra grossist utgjør en multiplikator som er med på å redusere deres ønskede effekt av prisøkningen, og dette medfører at leverandører må melde en høyere prisøkning for å ta høyde for «kostnaden» ved bonus og JM. I tillegg krever ofte kjedene rabatter av prisøkninger som gjør at prisene settes enda høyere og genererer mer «luft» i kalkylene. Spørsmålet flere leverandører har stilt er hvorfor kjedens pris skal øke tilsvarende i prosent som en kostnadsøkning på en råvare eller en avgiftsøkning har medført fra leverandør.»20

Relevant i henhold til dette utvalgets mandat er også påstanden om at modellen muliggjør ensidige endringer i forpliktelsene, og at kontraktsparter ikke er kjent med beregningsgrunnlaget ved forhandlingene.

4.2.2.4 Risikofordeling/ensidighet

Ubalanse mellom ytelser er ikke i KPMG-rapporten direkte fremhevet som et selvstendig problem. Aktørene synes å være mer opptatt av at inngåtte forpliktelser faktisk etterleves, og misnøye med særlig kjedenes bruk av overførte midler/rabatter, noe som delvis kan skyldes manglende presisjon i avtaleverket. Derimot er fordeling av risiko for svinn og risikoen ved introduksjon av produkter, fremhevet som problematisk.

Spørsmålet om risikofordeling har også sammenheng med påstander om kontraktsvilkår som gir kjedene ensidige rettigheter, f.eks. til å sette ned prisen for leverandørens regning for å bli kvitt restlager.21

4.2.2.5 Avtaleverkets kompleksitet

Også avtalenes kompleksitet er trukket frem som et selvstendig problem, f.eks. ved at det er vanskelig å sette seg inn i hva som reelt er avtalt.22 KPMG-rapporten kan indikere at leverandører, kanskje særlig de mindre eller lite erfarne, lar seg presse til å godta ufullstendige eller uklare og komplekse avtaler.

Leverandører tar også selvkritikk på dette punktet. I KPMG-rapporten sies det f.eks. at

«Det er fra leverandørsiden påpekt et mulig kompetansegap mellom forhandlere på leverandør og handelssiden. Dette tillegges ekstra betydning ettersom kontraktsverket beskrives som mer sammensatt og komplisert nå enn tidligere. Enkelte kilder innrømmer at de har «sovet i timen» og ikke hatt en full forståelse av effekten av de ulike leveransebetingelsene, både de kvantitative og kvalitative.»23

Utvalget kommer tilbake til disse forholdene i vurderingen av behovet for regulering.

4.2.3 Innsyn og gjennomsiktighet/forretningshemmeligheter

I KPMG-rapporten er det påpekt misnøye med informasjonsinnhenting/informasjonsdeling i litt ulike kontekster. Én innvending på dette punktet er at kjeder etterspør/krever informasjon om kalkyler og resepter; i rapporten beskrevet som «alle kostnadsdrivere».24 Rapporten skriver videre at

«I følge leverandøren ville dette medføre at handelen da ville sitte på all informasjon om de ulike produktene som de kan bruke til å presse priser ytterligere i forhandlinger, planlegge egen EMV-produksjon og true med å deliste produkter kjedene dermed vet at leverandøren har bedre marginer på.»25

Denne innvendingen innebærer eventuelt at leverandør gir fra seg informasjon som er essensiell å beholde konfidensiell med sikte på forhandlinger og også for å beskytte egen konkurranseposisjon i markedet. Det er også indikasjoner i rapporten på at kjeder etterspør informasjon for å kartlegge konkurrenters vilkår. Rapporten sier følgende om hvordan informasjon etterspørres

«Ett eksempel på informasjonsinnhenting er et skjema fra en handelsaktør som leverandører skal fylle ut før årsforhandlinger. Skjemaet inneholder detaljerte angivelser av denne aktørens andel av omsetning i forhold til leverandørens totalomsetning, tilhørende rabatter, bonuser og JM-ytelser, mv. I neste omgang bes leverandøren om å angi nettopris til handelaktørens konkurrenter. Andre eksempler inkluderer skjemaer som innhentes i forbindelse med dokumentasjon av prisendringer, og hvor disse skal inneholde en spesifikasjon på råvarekostnad ned til innsatsfaktor og mengde. Det er KPMGs forståelse at de fleste leverandører motsetter seg å innfri informasjonskravet på dette nivået, regelmessig med henvisning til konkurranselovgivningen. Enkelte kilder mener likevel å kjenne andre leverandører som har gitt etter, enten som et resultat av frykt for å miste kontrakten og/eller som en følge av manglende forhandlingskompetanse.»26

Det fremkommer også misnøye/påstander om at forretningshemmeligheter er misbrukt i sammenheng med EMV-produksjon.27

4.2.4 Delisting

En tilbakevendende problemstilling i KPMG-rapporten og NOU 2011: 4 er såkalt «delisting». Dette omtales som følger innledningsvis i KPMG-rapporten:

«Det er en utbredt oppfatning blant de intervjuede leverandørene at «trusler» om delisting av varer aktivt benyttes av kjedene som et ledd i sin maktdemonstrasjon i forbindelse med forhandlinger og prisendringsdiskusjoner. Delisting innebærer at kjeder trekker enkeltvarer, varegrupper eller hele porteføljen til en leverandør ut av kjedens sortiment. En annen variant er å endre en vares status fra plikt- til valgsortiment.»28

Gjennom rapporten har leverandørsiden beskrevet delisting «som en trussel, pressmiddel eller sanksjon som benyttes av kjedene der de ser seg tjent med det.»29 Fra leverandørsiden gis det eksempler på trussel om delisting ved uenighet i årsforhandlinger om priser, rabatt eller andre ytelser og ved prisforhandlinger gjennom året. Det oppfattes som problematisk at kjedene kan dekke sitt salg overfor forbruker ved å benytte EMV. Videre har leverandørsiden gitt eksempler på delisting som sanksjon der leverandører har nektet å gå inn på eksklusivavtaler.30 På sin side har kjedene påpekt at også leverandører benytter «delisting» gjennom trusler om å trekke produkter for å gjennomtvinge prisøkninger. Det vises for øvrig til omtalen av delisting i KPMG-rapporten.

4.2.5 EMV

Fremveksten av EMV (egne merkevarer) har vært betydelig de seneste årene, og er relativt bredt omtalt i Matkjedeutvalgets rapport.31 I KPMGs rapport fremkommer det litt ulike oppfatninger av EMV og betydningen av dette.32 Leverandørsiden har påpekt at den også kan være tjent med at det innføres EMV, f.eks. som en «price fighter».

Av særskilt relevans for utvalget er påstander om forskjellsbehandling mellom EMV og leverandørens merkevare (både ved at merkevaren prises høyere og gis dårligere hylleplassering) og påstander om kopiering/misbruk av forretningshemmeligheter. På dette punkt sies det f.eks. at

«Eksempelvis hevder leverandører å ha blitt «fratatt» ideer og konsepter etter samarbeid eller at kjeder benytter informasjon fra nyheter og lignende i egen EMVproduksjon.»33

Videre heter det:

«Leverandørene oppfatter videre kjedenes krav til detaljerte kalkyler for produksjonskostnader som konkurransehemmende. Dette skal kjedene ha startet med å etterspørre for ca. fem – seks år siden. Kjedene ønsker informasjon om alle kostnadsdrivere, inkludert resepter. På denne måten blir kjedene, i følge leverandørene, i stand til selv å utvikle og prissette sine EMVprodukter i direkte konkurranse med leverandørene som har oppgitt informasjonen i fortrolighet.»34

Leverandørsiden har også på flere måter uttrykt misnøye om påstått forskjellsbehandling mellom EMV og merkevarer, både mht. pris, plassering og markedsføring. Det er også uttrykt misnøye med at JM-midler benyttes for å subsidiere EMV.

4.2.6 Oppsummering

Et fellestrekk i de påpekninger som ble gjort av Matkjedeutvalget er usikkerhet om egne og andres rettigheter og plikter etter avtalene. Dette gjelder f.eks. ytelser som skal leveres av kjedene (typisk markedsføring), men også størrelse på rabatter ytt av leverandøren (dersom disse kalkuleres av beløp leverandøren ikke har kunnskap om ved kontraktsinngåelse). Klager over manglende etterlevelse av kontrakter synes også å ha sammenheng med uklar utforming eller kompleksitet. Direkte skjeve og urimelige vilkår synes først og fremst å være knyttet til risiko for svinn eller usolgte varer.

KPMG-rapporten viser at forhandlingene mellom leverandører og kjeder oppleves som tøffe. Mange leverandører opplever dette som en utfordring, men kjedene peker også på at de opplever forhandlingene med enkelte sterke leverandører som en utfordring.

Påstander om direkte maktbruk er først og fremst knyttet til delisting, der dette benyttes for å oppnå urimelige vilkår eller fordeler, eventuelt som represalie for uønsket atferd. Det er også uttrykt misnøye med at varer delistes på kort varsel. I tilknytning til EMV er det i første rekke kopierings- og diskrimineringsproblematikk (herunder dårligere hylleplassering) som er løftet frem, samt at informasjon om kalkyler etc. benyttes i prisforhandlinger på merkevarer.

Utover dette inneholder særlig KPMG-rapporten en rekke mishagsytringer knyttet til videresalgspris (undersalg/dumpingsalg), at prispress ødelegger for innovasjon, krav om betaling for hylleplass, samt en rekke påpekninger av absolutte krav og «ubehagelig» atferd i forhandlinger.

Fotnoter

1.

Utvalgets fulle mandat er gjengitt i NOU 2011: 4, s. 7-8.

2.

Et forslag som ikke er fulgt opp av departementet i Prop. 75 L (2012-13) Endringer i konkurranseloven, som ble fremlagt 15. mars 2013.

3.

Hhv. særskilt vedlegg nr. 15 og 16 til NOU 2011: 4.

4.

Særskilt vedlegg til NOU 2011: 4, s. 144.

5.

NOU 2011: 4, s. 108.

6.

L.c.

7.

NOU 2011: 4, s. 120.

8.

NOU 2011: 4, s. 119-120.

9.

NOU 2011: 4, s. 120-121.

10.

NOU 2011: 4, s. 121.

11.

L.c.

12.

NOU 2011: 4, s. 120.

13.

Særskilt vedlegg til NOU 2011: 4, s. 155.

14.

Særskilt vedlegg til NOU 2011: 4, s. 155.

15.

Særskilt vedlegg til NOU 2011: 4, s. 121 og 155 ff.

16.

Særskilt vedlegg til NOU 2011: 4, s. 155-158, 164.

17.

Særskilt vedlegg til NOU 2011: 4, s. 156.

18.

Særskilt vedlegg til NOU 2011: 4, s. 158.

19.

Særskilt vedlegg til NOU 2011: 4, s. 172.

20.

Særskilt vedlegg til NOU 2011: 4, s. 173.

21.

Særskilt vedlegg til NOU 2011: 4, s. 152.

22.

Særskilt vedlegg til NOU 2011: 4, s. 152.

23.

Særskilt vedlegg til NOU 2011: 4, s. 151.

24.

Særskilt vedlegg til NOU 2011: 4, s. 161.

25.

L.c.

26.

Særskilt vedlegg til NOU 2011: 4, s. 150.

27.

Se bl.a. Særskilt vedlegg til NOU 2011: 4, s. 165.

28.

Særskilt vedlegg til NOU 2011: 4, s. 147. Se nærmere s. 153-154.

29.

Særskilt vedlegg til NOU 2011: 4, s. 153.

30.

Særskilt vedlegg til NOU 2011: 4, s. 154.

31.

NOU 2011: 4, pkt. 3.4.

32.

EMV er omtalt i Særskilt vedlegg til NOU 2011: 4, s. 162-166.

33.

Særskilt vedlegg til NOU 2011: 4, s. 162.

34.

Særskilt vedlegg til NOU 2011: 4, s. 163.

Til toppen
Til dokumentets forside