9 Arvepakt

9.1 Innledning – gjeldende rett

Testators adgang til å fraskrive seg sin testasjonsfrihet reguleres i dag av arveloven § 56 første ledd:

«Testator kan med arvepakt binde seg til ikkje å gjere, endre eller tilbakekalle testament.»

Også før gjeldende arvelov var det adgang til å binde testasjonskompetansen. Det fulgte av arveloven 1854 § 61 at testator kontraktsmessig kunne binde seg til ikke å endre eller tilbakekalle testament. Det var også lagt til grunn at man kunne binde seg kontraktsmessig til ikke å opprette testament. Det nye med arveloven 1972 var at slike avtaler ble underlagt formkravene for testament.

Arveloven § 56 omhandler to former for binding av testasjonskompetanse.

For det første kan arvelateren binde seg til ikke å «gjere» testament. En slik binding er et unntak fra arveloven §§ 48 flg., som gir rett til fritt å opprette testament. Arvelateren forplikter seg til ikke å bruke sin alminnelige testasjonsrett (en negativ binding). Denne typen av binding kalles også «negativ arvepakt». Ved en slik binding sikres arven for legalarvingene ved at arven skal gå etter lovens fordelingsregler.

For det andre kan arvelateren binde seg til ikke å «endre elle tilbakekalle» testament. En slik binding er et unntak fra arveloven § 55, som gir testator rett til fritt å tilbakekalle eller endre testament. Arvelateren binder seg her til å opprettholde et bestemt testament (en positiv binding). Bindingen går her ut på å opprettholde en arvefølge som fraviker lovens arvetavle.

En tredje type binding, som ikke behandles i arveloven, er en forpliktelse til å opprette testament på et senere tidspunkt. Et slikt løfte er ikke bindende verken arverettslig eller avtalerettslig. Hvis formløse løfter om fremtidige testamentariske disposisjoner skulle anerkjennes, ville lovens formkrav miste mye av sin betydning. Det er lagt til grunn i teorien at et slikt løfte ikke er bindende, og at det verken kan gis dom for at testator plikter å opprette testamentet, eller på at testator skal betale løftemottakeren erstatning for oppfyllelsesinteressen.1

En arvepakt kan være enten ensidig bebyrdende for arvelateren eller betinget av motytelser fra den eller de som begunstiges. Hvis det er gitt motytelser fra den eller de som begunstiges gjennom arvepakten mens arvelateren lever, og det er en viss balanse mellom ytelse og motytelse, står man overfor en gjensidig bebyrdende avtale som må anses som livsdisposisjon. Da er selvfølgelig avtalen gyldig og kan gi grunnlag for krav mot boet. I mange tilfeller benyttes arvepaktterminologi og testamentsform på disposisjoner som i realiteten er livsdisposisjoner.

Felles for positive og negative arvepakter er at senere testamentariske disposisjoner i strid med arvepakten blir uten rettsvirkninger. Testamentariske disposisjoner i strid med arvepakten kan ikke gi grunnlag for ekstinktivt erverv. Det er derfor strengt tatt ikke mulig å misligholde en gyldig arvepakt gjennom senere testamentariske disposisjoner. Men den som er sikret en rett ved arvepakt, er i utgangspunktet ikke sikret mot arvelaterens livsdisposisjoner. I så fall må arvepakten tolkes slik at den også innebærer rådighetsbegrensninger for arvelateren i levende live. Den som er tilgodesett gjennom arvepakten, kan også bli negativt påvirket gjennom at arvelateren får barn eller gifter seg. Da vil reglene om pliktdelsarv, minstearv for ektefelle og varslingsregelen i arveloven § 7 komme inn.

I arveloven brukes arvepaktbegrepet på erklæringen om fraskrivelse av testasjonskompetanse – løftet om ikke å opprette, endre eller tilbakekalle testament. I teorien er uttrykket ofte brukt i en litt annen betydning som et testament som ikke kan tilbakekalles – altså både den eller de testamentariske bestemmelsene om arvens fordeling og erklæringen om at disse disposisjonene er ugjenkallelige.

I Norge har vi tradisjon for at det er adgang til å fraskrive seg testasjonskompetansen. Det er imidlertid ikke opplagt at det skal være slik. I mange land, blant andre Tyskland, Sverige og Finland, er det ikke adgang til å fraskrive seg testasjonskompetansen. Se eksempelvis den svenske ärvdabalken 10: 5 andre ledd: «Utfästelse att ej återkalla testamente är icke bindande.» I svensk rett er det et generelt forbud mot avtaler om arv i ärvdabalken 17: 3.

Det er noe omtvistet om arvepakten isolert sett skal anses som en livs- eller dødsdisposisjon. Den setter utvilsomt begrensninger på arvelaterens disposisjonsadgang i hans eller hennes levetid ved at testasjonskompetansen begrenses. I så måte har den karakter av livsdisposisjon. På den annen side er arvepakten en bestemmelse som sier noe om hvordan arvelaterens arv skal fordeles (at den må fordeles etter et eksisterende testament eller eventuelt må fordeles etter lovens regler). For formreglenes del har det ingen betydning, siden de er gitt anvendelse direkte i arveloven § 56. Uklarheten kan imidlertid skape tvil om i hvilken utstrekning enkelte andre regler som gjelder for dødsdisposisjoner, kommer til anvendelse (pliktdelsregler, tolkningsregler osv.).

Formkravene gjelder for arvepakt. Men det er antatt at den avtalerettslige bindingen, som skjer ved at løftet kommer til adressatens kunnskap, ikke trenger å fremgå av selve arvepaktdokumentet, se nærmere Unneberg, Avtaler s. 340 flg. Det er testasjonsviljen som må fremgå av det formbundne dokumentet – viljen til å fraskrive seg testasjonskompetansen. Det er derimot ikke nødvendig at det fremgår av dokumentet at bindende løfte er avgitt og mottatt. For den avtalerettslige bindingen er det tilstrekkelig at det kan sannsynliggjøres avtalerettslig binding. Den avtalerettslige bindingen kan oppstå enten ved at den eller de som tilgodeses, underrettes, eller ved underretning til en tredjeperson, jf. Ot.prp. nr. 36 (1968–69) s. 177.

9.2 Utvalgets vurderinger

Et samlet utvalg mener at behovet for arvepakt er begrenset. Mange av de disposisjonene som gjøres i arvepakts form, er i realiteten livsdisposisjoner, og ville ha stått seg også uten at vi hadde regler om arvepakt. Hele utvalget mener også at den beskyttelsen som legalarvingene nyter under en arvepakt om ikke å opprette testament, eller som testamentsarvingene nyter under en arvepakt om ikke å endre eller tilbakekalle testament, er begrenset. Ved livsdisposisjoner står arvelateren i utgangspunktet fritt til å disponere over sine eiendeler til skade for legal- eller testamentsarvinger. I og med at arvepakten normalt er en ensidig bebyrdende disposisjon og har et klart gavepreg, vil terskelen for å komme fri fra arvepaktvirkningen ut fra bristende eller uriktige forutsetninger eller avtaleloven § 36 også kunne være lavere enn ved mer forretningspregede avtaler.

Utvalget deler seg imidlertid i synet på om vi fortsatt bør ha regler om arvepakt. Et flertall, Coward, Buttingsrud Mathiesen, Forsnes, Unneberg og Hambro, går inn for å opprettholde adgangen til å binde seg ved arvepakt. Flertallet ser ingen vesentlige ulemper ved arvepakten. De legger til grunn at arvepakten kan ha positive virkninger i enkelte situasjoner. Dels vises det til at en testator i en tidlig fase av demens ønsker å fastsette med endelig virkning hva som skal skje med hans eller hennes etterlatenskaper for å beskytte seg mot senere disposisjoner som kan være preget av sykdommen. Dels kan det være et ønske fra enkelte arvelatere om å binde seg for å unngå mas eller press fra arvingene, eller for å unngå konkurranse mellom potensielle arvinger om arvelaterens gunst. Det kan også være at arvelateren har sterke ønsker om å skape en viss sikkerhet om arverekkefølgen til en virksomhet han eller hun driver, f.eks. for å begrense risikoen for arvinger som innretter seg med hensyn til utdannelse eller valg av bosted, for en gang å skulle tre inn i virksomheten.

Flertallet viser også til at arvepakten har lange tradisjoner i norsk rett, og at det vil virke fremmed å stenge for bruken av et rettsinstitutt med så lange tradisjoner. Etter flertallets mening bør testasjonskompetansen kunne brukes også negativt til for fremtiden å fraskrive seg egen testasjonskompetanse.

Flertallet mener at de negative sidene av arvepakten er begrensede. Det vil i noen tilfeller oppleves vanskelig for testator å ha bundet sin testasjonskompetanse hvis han eller hun senere angrer seg. Imidlertid legger flertallet til grunn at adgangen til å fri seg fra arvepakten gjennom avtaleloven § 36 eller forutsetningslæren vil komme arvelateren i møte i de mer kvalifiserte tilfellene av urimelighet. Terskelen for tilsidesettelse etter avtaleloven § 36 eller forutsetningslæren er også lavere ved gavepregede disposisjoner enn ved gjensidig bebyrdende avtaler.

Flertallet legger også til grunn at et forbud mot arvepakt vil være prosesskapende. I dag trenger vanligvis ikke retten å ta stilling til om det foreligger en livs- eller dødsdisposisjon når det foreligger arvepakt. Er det en livsdisposisjon, vil avtalen av den grunn være bindende. Er det en dødsdisposisjon, vil den være bindende fordi den er gjort i testaments form. Spørsmålet om livs- eller dødsdisposisjon kommer bare på spissen hvis det blir spørsmål om disposisjonen krenker pliktdelsreglene eller ektefelle eller samboers arverettigheter. Hvis man forbyr arvepakt, vil man få en rekke tvister om det er en livsdisposisjon eller en ugyldig avtale om binding av testasjonskompetanse. I og med at grensedragningen mellom livs- og dødsdisposisjoner er juridisk vanskelig og innebærer omfattende tvister med mye bevisførsel når den kommer for retten, mener flertallet at det er uheldig å innføre en lovregel som vil lede til flere tvister av denne typen. Ved å innføre et forbud mot arvepakt måtte man også lage overgangsregler om når arvepakten fortsatt skulle stå seg, og når den eventuelt skulle settes til side etter de nye reglene. Ved slike regler vil man kunne stå overfor et valg mellom overgangsregler som skal virke i svært lang tid, eller mer hårdhendte overgangsregler som kan komme i konflikt med Grunnlovens forbud mot tilbakevirkende lovgivning.

Avslutningsvis vil flertallet peke på at et forbud mot arvepakter vil kunne vanskeliggjøre tilnærmingen til EU-forordningen om kompetanse, lovvalg, anerkjennelse og fullbyrdelse av rettsavgjørelser og offisielt bekreftede dokumenter vedrørende arv og om innføring av et europeisk arvebevis. I preambelen til denne forordningen, avsnitt 20, heter det at for å lette anerkjennelsen av arverettigheter ervervet i en medlemsstat, bør lovvalgsregelen begunstige gyldigheten av arvepakter ved å anerkjenne vekslende tilknytninger. Begrunnelsen er at tredjepersoners berettigede forventninger bør tilgodeses.

Flertallet ser ingen grunn til å endre på dagens krav til testamentsform for arvepakter. Hensynet til notoritet tilsier at testamentsform fortsatt bør benyttes. Ofte vil dessuten arvepakten komme inn i samme dokument som en testamentarisk disposisjon – typisk hvor et testament gjøres ugjenkallelig for å beskytte testamentsarvingene.

De avtalerettslige sidene av arvepakten – som i hvilken grad det foreligger en binding overfor den eller de som er begunstiget – må vurderes ut fra avtalerettslige regler.

Når det gjelder spørsmålet om det kan innfortolkes ugjenkallelighet, legger flertallet til grunn at man må bygge på samme vurderingskriterier som ved spørsmålet om å innfortolke en testasjon. Å innfortolke ugjenkallelighet er ikke prinsipielt utelukket på grunn av formkravene. Ved tolkingstvil må man imidlertid ta i betraktning at arvepakt er ganske uvanlig. Man bør ha ganske sterke holdepunkter for å legge til grunn at arvelateren har ment å binde testasjonskompetansen. Viljen til å binde testasjonskompetansen må ha tilstrekkelig forankring i det formbundne dokumentet til at formkravene kan anses oppfylt. At et testament bruker formuleringer som «min siste vilje», er ikke i seg selv tilstrekkelig til å konstatere at det foreligger en arvepakt. En slik formulering er så vidt vanlig i testamenter at den neppe har særlig argumentasjonskraft i en vurdering av om et testament også inneholder en arvepakt. Det er ikke nødvendigvis bare tolkningsmomenter i selve teksten som kan trekkes inn ved avgjørelsen av om det foreligger en arvepakt. Også tolkningsmomenter utenfor dokumentet kan trekkes inn for å belyse hva testator mente da dokumentet ble opprettet. Ved korrigering av testamenter etter arveloven § 65 andre ledd vil den disposisjonen som uttrykkelig fremgår av testamentet, settes til side. Man gir deretter disposisjonen et innhold i samsvar med testators virkelige vilje. Man bygger i slike tilfeller på materiale som ligger utenfor testamentet, noe som kan være prinsipielt betenkelig ved at viljen ikke har kommet til uttrykk gjennom bruk av testamentsformer. I Utkast 1962 s. 228 anså man imidlertid ikke slike prinsipielle betenkeligheter til å rekke lenger enn at man bør kreve en høy grad av sikkerhet før man tillater en korreksjon av innholdet i testamentet for å realisere testators virkelige mening. Dette er bakgrunnen for beviskravet «klårlagt» i arveloven § 65 andre ledd. Det samme må gjelde ved innfortolking av arvepakt.

Mindretallets syn:

Mindretallet, Frantzen og Kløvstad, går inn for ikke å videreføre reglene om arvepakt. Arvepakt benyttes sjelden, og det viser at arvepaktreglene ikke fyller noe stort behov. Mindretallet kan ikke se at hensynet til å bevare eksisterende regler kan være tungtveiende i forbindelse med en fullstendig revisjon av arvelovgivningen.

Hvis arvelateren inngår en arvepakt, binder han eller hun sin testasjonskompetanse. Betydningen av at det er inngått en arvepakt, viser seg hvis arvelateren ønsker å tilbakekalle arvepakten. Et nytt testament eller et ordinært tilbakekall blir uten virkning når arvelateren har bundet seg ved arvepakt. Det betyr at arven ikke vil bli fordelt i tråd med arvelaterens siste vilje. Mindretallet ser det som viktig at en person på ethvert tidspunkt, så lenge han eller hun har testasjonskompetanse, kan velge å opprette et testament, eventuelt tilbakekalle et tidligere opprettet testament.

I enkelte tilfeller kan det være inngått en gjensidig bebyrdende avtale som medfører at arvelateren har fått stell og pleie eller andre ytelser mens han eller hun lever, mot at den andre parten skal overta hele eller deler av formuen ved dødsfallet. Hvis det er noenlunde likevekt mellom ytelsene, vurdert ut fra forholdene på avtaletidspunktet, vil dette være en livsdisposisjon. Slike avtaler vil være gyldige også om reglene om arvepakt ikke videreføres.

Spørsmål om arvepakt oppstår i de tilfellene der det ikke er noen livsdisposisjon. Mindretallet kan ikke se at den som er begunstiget i et testament, bør kunne innrette seg på at det aldri kan endres. I alle fall må de grunnene som tilsier at arvelateren på ethvert tidspunkt fritt kan utpeke sine arvinger (med de begrensninger som følger av pliktdelsreglene), være langt mer tungtveiende. Det kan tenkes situasjoner der en person føler seg overbevist om hvem som bør arve ham og oppretter en arvepakt. Det kan tenkes en rekke ulike situasjoner som kan foranledige at det opprettes en arvepakt. En person på 20 år kan opprette en arvepakt til fordel for et trossamfunn, en person på 50 år kan opprette en arvepakt til fordel for sin samboers barn, eller en person på 60 år kan opprette en arvepakt til fordel for ett av sine barn. Innvendingen mot arvepakt viser seg hvis testator endrer oppfatning om hvem som skal arve ham eller henne. Det er vanskelig å se hvilke hensyn som kan tilsi at testatoren ikke skal kunne endre testamentet sitt i slike og lignende tilfeller.

Det kan hevdes at det i noen tilfeller er et gode at en person kan innrette seg på å arve. En slik situasjon kan være der testator ønsker at ett av barna skal overta næringsvirksomhet, boligen eller en fritidseiendom. En arvepakt kunne da hevdes å gi den nødvendige forutsigbarheten for livsarvingen, som da kan investere tid og penger i det han eller hun skal arve. Det er likevel svært sjelden at arvepakt benyttes i slike tilfeller, og behovet for arvepakt ser dermed ut for å være begrenset også i disse tilfellene. Det bør også nevnes at selv om det opprettes en arvepakt, gir denne ingen beskyttelse mot testatorens livsdisposisjoner. Det betyr at testatoren kan gi bort den aktuelle eiendelen til en annen av arvingene eller en tredjeperson, eller testator kan selge eiendelen. Hvis testatoren etter at arvepakten er opprettet, gifter seg, blir samboer eller får barn, vil dette også kunne medføre at arven fordeles på en annen måte enn det som fremgår av arvepakten. Hvis testatoren er gift, vil han eller hun også i stor grad kunne endre arvefordelingen ved disposisjoner i ektepakt. Nok en usikkerhetsfaktor er at en arvepakt også kan falle bort på grunn av uriktige forutsetninger eller ut fra avtaleloven § 36. Fordi det dreier seg om en ensidig begunstigelse av testamentsarvingen, vil avtalen allerede i utgangspunktet være ubalansert. Det vil da være uklart hva som utover dette kan medføre at arvepakten likevel ikke er bindende. Arvepakt er først og fremst uheldig fordi arvelaterens testasjonskompetanse bindes, men også fordi arvingen gis en uriktig oppfatning av å være sikret en bestemt eiendel eller at arven fordeles på en bestemt måte.

Mindretallet vil også fremheve at det i mange tilfeller vil være uklart om det er opprettet en arvepakt eller et vanlig gjenkallelig testament. Det kan være uklart på bakgrunn av formuleringene som er brukt, og det er noe uklart om ugjenkallelighet kan innfortolkes i et testament. Det kan også være uklart om testamentet er ugjenkallelig, fordi en arvepakt også krever at det er skjedd en avtalemessig binding mellom testatoren og den begunstigede. Det vil bero på en tolking av omstendighetene om dette er tilfellet eller ikke. Hvis det er opprettet et testament (en arvepakt) som går ut på at testatoren forplikter seg til ikke å opprette et testament, vil det ofte være uklart hvem testatoren har bundet seg overfor. Mindretallet mener i motsetning til flertallet at arvepaktsinstituttet også kan være prosesskapende fordi retten ofte må ta stilling til om en disposisjon er en livsdisposisjon eller dødsdisposisisjon når det foreligger en arvepakt. Skillet kan få betydning for spørsmål om disposisjonen krenker pliktdelsrettigheter eller gjenlevende ektefelle eller samboers arverettigheter, kreditorenes stilling, beregning av bosloddene ved et sammensatt skifte, og skillet kan få betydning for spørsmålet om naturalutleggsreglene kommer til anvendelse.

Mindretallet kan ikke se at hensynet til reglene i EUs arveforordning taler for eller mot å tillate arvepakt. Norge er ikke bundet av forordningen. Det er også en rekke medlemsland som ikke tillater arvepakter, uten at dette har ført til diskusjoner i de aktuelle landene om å endre lovgivningen med hensyn til arvepakter. Mindretallet kan heller ikke se at det er vanskelig å gi overgangsregler dersom arvepaktinstituttet oppheves. Regelen bør da være at arvepakter opprettet før loven trer i kraft forblir gyldige, og at det for fremtiden ikke kan opprettes arvepakter.

Mindretallets forslag om arvepakt innebærer at mindretallet også har et alternativt forslag om felles/gjensidige testamenter, se punkt 13.4.

Mindretallet går på denne bakgrunn inn for at reglene om arvepakt ikke videreføres i en ny arvelov og foreslår følgende lovbestemmelse:

§ 42. Arvepakt
En bestemmelse om ikke å tilbakekalle, endre eller opprette et testament er ikke bindende.

Fotnoter

1.

Se Mads Henry Andenæs, Arvepakt, TfR 1985 s. 22 og Arnholm, Arveretten s. 160 og Unneberg, Avtaler s. 386–387.

Til dokumentets forside