18 Samtidige dødsfall og ukjent dødsrekkefølge

18.1 Innledning – gjeldende rett

Arveloven § 72 bestemmer at hvis en arving dør uten at man vet om arvingen overlevde arvelateren, skal arvingen anses for ikke å ha overlevd arvelateren. Bestemmelsen gjelder både hvor A og B har gjensidig arverett etter hverandre og hvor A arves av B, mens B arves av C. Bestemmelsen kommer til anvendelse i de tilfellene hvor dødsrekkefølgen ikke kan fastslås. Den angir en legalpresumsjon – arvingen anses for å ha dødd først hvis ikke noe annet bevises.

Bestemmelsen har mindre praktisk betydning i dag enn da arveloven trådte i kraft. Det har skjedd en stor utvikling når det gjelder mulighetene for å fastslå nøyaktig dødstidspunkt. Dette innebærer at ved ulykker eller andre situasjoner hvor både arvelateren og arvingen dør, vil man i dag i stor grad kunne fastslå dødsrekkefølgen, mens man tidligere måtte legge til grunn § 72. Når både arvelateren og arvingen dør som følge av samme begivenhet, kan det spørres om det er rimelig at arvegangen avgjøres av korte avvik mellom dødsfallstidspunktene. På denne bakgrunnen fikk Skiftelovutvalget i mandat å vurdere disse spørsmålene nærmere.

Dødsfallsrekkefølgen har stor betydning for fordelingen av arven. Hvis arvelateren dør først, går arven over til arvingen selv om arvingen dør like etterpå. Hvis de derimot anses for å ha dødd samtidig – i arvelovens terminologi at arvingen ikke overlever arvelateren – skal derimot arven gå som om arvingen var død da arven falt.

18.2 Fremmed rett

I Sverige har man en nokså identisk bestemmelse med den norske § 72 i ärvdabalken 1:2: «Är arvinge till den, efter vilken arv fallit, jämväl avliden, och kan bevis ej förebringas att han överlevat arvlåtaren, skall med arvet så förfaras som om han icke överlevat denne.» Her er også legalpresumsjonen at arvingen døde før arvelateren. I dansk rett har man bestemmelsen i § 94 stk. 2 hvor det heter: «Er to, som havde arveret efter hinanden, døde, uden at det vides hvem der er død først, anses den ene ikke for at have overlevet den andre.»

I både Sverige og Danmark har reglene om forsvunne personer blitt revidert etter den store Tsunamikatastrofen i Sørøst-Asia tidlig på 2000-tallet. Dette førte ikke til endringer i overlevelseskravet eller reglene om samtidige dødsfall. Heller ikke i forbindelse med den danske arvelovsreformen ble de materielle reglene på dette punktet endret.

18.3 Skiftelovutvalgets vurderinger

Skiftelovutvalget har særlig fokus på tilfeller hvor overlevelseskravet kan gi tilfeldige utslag – det vil si tilfeller hvor arving og arvelater dør nesten samtidig eller av samme begivenhet. Ved flyulykker vil dødsfallene normalt skje nesten samtidig når flyet treffer bakken eller på annen måte ødelegges. Ved fergeulykker kan det gå en viss tid mellom dødsfallene. Brannen på Scandinavian Star blir nevnt som eksempel på dette. Blant de omkomne på Scandinavian Star var det mange par og familier, slik at det var tale om gjensidig arverett. Et tredje eksempel som nevnes av Skiftelovutvalget, er den mye omtalte Orderud-saken, hvor et eldre ektepar og deres datter ble skutt og drept. I etterkant av drapene oppstod det spørsmål om fordelingen av arven, og ett av spørsmålene var da hvem av ektefellene som hadde omkommet først. Oslo skifterett avgjorde saken på grunnlag av arveloven § 72, idet man ikke med sikkerhet kunne bestemme dødsrekkefølgen.

Etter skiftelovutvalgets syn er det to viktige hensyn som må avveies mot hverandre ved utformingen av reglene om dødsfall som kommer nært i tid eller som er resultat av samme begivenhet. På den ene siden bør det være klare regler, slik at arvefallet ikke avgjøres av den enkelte rettsanvenderens skjønn. På den andre siden bør ikke arvefallet avgjøres av rene tilfeldigheter. En klar regel uten noen åpning for skjønn kan gi tilfeldige utslag.

Skiftelovutvalget skisserer fire løsningsalternativer.

Alternativ 1 er å videreføre gjeldende rett. Hvis det kan fastslås en dødsrekkefølge, er man utenfor § 72. Det spiller da ingen rolle om arvelateren og arvingen døde som følge av samme begivenhet, eller hvor lang tid det er mellom dødsfallene. Man avgjør ut fra medisinske vurderinger når hver enkelt person døde. Ut fra dødstidspunktene bestemmes arvegangen. Først når det ikke med sikkerhet kan fastsettes en dødsrekkefølge, anvendes § 72. Fordelen med denne løsningen er at man har en klar regel basert på objektive kriterier. Ulempen vil være at tilfeldigheter kan gi store utslag i arvegangen. Den nye danske arveloven fra 2007 bygger på den samme løsningen som den gjeldende norske loven.

Alternativ 2 er å knytte virkningen av § 72 til begivenheten snarere enn dødsrekkefølgen. Hvis arvelateren og arvingen døde som følge av samme begivenhet, skal arvingen anses for ikke å ha overlevd arvelateren. Dette vil ha den fordelen at tilfeldigheter ikke spiller like stor rolle, og at bestemmelsen nok oftere vil «treffe» de tilfellene den tar sikte på å omfatte. Ulempen er at dette er en mer skjønnsmessig regel. Det kan være usikkert hva det vil si at noen omkommer som følge av en hendelse. Dette kan illustreres av Rt. 1961 s. 973 «Fjellvanndommen»: En syklist kolliderte med en bil, og seks uker senere døde han mens han dro seg over et fjellvann på en flåte. Et spørsmål i saken var om dødsårsaken var en hjerneskade som han hadde blitt påført i ulykken. Eksempelet viser også en annen ulempe med alternativ 2 – tidsaspektet. Hvis det går lang tid mellom dødsfallene, vil det gå lang tid før skiftet kan gjennomføres – uavhengig av om det er utvilsomt at dødsfallene skyldtes samme begivenhet. Et jordskred i Bergen høsten 2005 kan illustrere dette: Raset tok umiddelbart to menneskeliv, mens en fire år gammel jente havnet i koma. Jenta døde nesten fem måneder senere, uten å ha kommet til bevissthet.

Alternativ 3 er å kombinere dødsfall som skyldes samme begivenhet med en tidsfrist, for eksempel to uker. Man unngår da at et skifte utsettes uforholdsmessig lenge, og man skaper større klarhet. Tidsfristen bringer imidlertid inn elementer av tilfeldigheter, siden grensen med nødvendighet vil måtte fastsettes tilfeldig. Skiftelovutvalget trekker også inn faren for at en slik regel kan gi oppfordring til kyniske og umoralske spekulasjoner fra enkelte arvingers side, ved at økonomiske betraktninger plutselig vil spille en rolle i vurderingen av om behandlingen av en pasient skal fortsette.

Alternativ 4 er å begrense alternativ 1 (dagens ordning) ved å innføre et skjønnsmessig unntak. Det vil si at selv om det med sikkerhet kan fastslås at arvingen overlevde arvelateren, kan det bestemmes at hvis arvingen og arvelateren døde som følge av samme begivenhet og det er en slik nærhet i tid mellom dødsfallene at det kan sies å foreligge (tilnærmet) samtidighet, så kan retten bestemme at § 72 skal gjelde tilsvarende. Alternativ 4 innebærer noe skjønn, men samtidig unngår man noen av de rene tilfeldighetene. Det må også antas at det er sjelden at situasjonen vil komme på spissen, slik at det kan forsvares å oppstille en regel som nok vil gi en viss oppfordring til tvister.

Skiftelovutvalget mener at alternativ 4 alt i alt gir en tilfredsstillende avveining mellom ønsket om klare regler og hensynet til å unngå tilfeldige resultater. Utgangspunktet bør fortsatt være at hvis en person dør før sin arving, tar arvingen arv på vanlig måte. Hvis dødsrekkefølgen er helt tilfeldig, er det likevel grunn til å oppstille en sikkerhetsventil slik at arvefallet ikke avgjøres av disse tilfeldighetene.

For å gjøre unntak fra den faktiske dødsrekkefølgen krever Skiftelovutvalget at dødsfallene er følger av samme begivenhet, det vil si samme ulykke eller lignende. Dette vil i normale tilfeller være nokså enkelt å avgjøre, for eksempel hvor to personer omkommer i samme bil- eller flyulykke. At noe bedømmes som flere straffbare handlinger, utelukker ikke at det kan anses som én begivenhet i relasjon til arvelovens regler. Orderud-saken blir nevnt som eksempel på dette. Et annet eksempel som Skiftelovutvalget mener at bør omfattes av vilkåret om samme begivenhet, er kjedekollisjoner, selv om det skulle være mange enkeltstående kollisjoner involvert og det ikke er noen fysisk kontakt mellom første og siste bil. Skiftelovutvalget vil derimot ikke anse det som samme begivenhet hvis det er et ulikt hendelsesforløp frem mot dødsfallene. Som eksempel nevnes at A omkommer ved påkjørsel, og at B som deretter løper ut i veien for å hjelpe, selv blir drept av et nytt kjøretøy.

Skiftelovutvalget vil også kreve at det må være en umiddelbar nærhet i tid mellom dødsfallene. Etter Skiftelovutvalgets syn vil noen få timer være tilstrekkelig til å fange opp mange av de mest tilfeldige utslag av bestemmelsen, mens noen dager eller uker vil være for lang tid.

18.4 Utvalgets vurderinger

Et naturlig utgangspunkt for drøftelsene er å vurdere om det er en naturlig regel at arvingen anses for ikke å ha overlevd arvelateren. Spørsmålet er utførlig drøftet i lovens forarbeider, se særlig Utkast 1962 s. 242–243. Som det fremgår der, vil ingen løsning peke seg ut som klart mer rimelig enn andre løsninger, og da kan gjeldende rett med fordel videreføres. Utvalget mener at utgangspunktet om at arvingen anses for ikke å ha overlevd arvelateren, bør opprettholdes.

Arveloven er taus om hva som menes med død. I medisinsk terminologi er en person å anse som død når vedkommende ikke har hjertevirksomhet og åndedrett og verken personen selv eller behandling kan gjenopprette disse funksjonene. Med hjemmel i lov 9. februar 1973 nr. 6 om transplantasjon, sykehusobduksjon og avgivelse av lik m.m. er det i forskrift 10. juni 1977 nr. 2 gitt en legaldefinisjon av når en person skal anses som død, jf. § 1, som bestemmer at en person er død når det foreligger sikre tegn på total ødeleggelse av hjernen med et komplett og irreversibelt opphør av alle funksjoner i storehjernen, lillehjernen og hjernestammen. Varig hjerte- og åndedrettsstans anses her som sikre tegn på total ødeleggelse av hjernen.

Utvalget har også vurdert om en legaldefinisjon av «død» hører hjemme i arveloven, eller om dette mest hensiktsmessig overlates til helselovgivningen. Skiftelovutvalget la til grunn at det måtte bero på medisinske vurderinger av dødsfallstidspunktet, og spørsmålet er ikke egnet for lovregulering i arve- eller skifteloven. Arvelovutvalget er enig at det ikke er hensiktsmessig å regulere hva som menes med død, i arveloven. Dette er spørsmål som vil være avhengig av den medisinsk-faglige utviklingen. Det vil derfor være uheldig å operere med en definisjon i arveloven, som kan komme i konflikt med det som legges til grunn i medisinsk sammenheng. Det er heller ikke vanlig i arvelovgivningen i andre land å definere hva som ligger i dødsbegrepet.

Utvalget har vurdert om man bør endre beviskravene for dødsrekkefølgen. I dag er det ikke et strengt krav, jf. formuleringen «veit», men det kan diskuteres hva som ligger i begrepet «veit». Kreves det absolutt sikkerhet for dødsrekkefølgen for at man skal være utenfor § 72, eller er det tilstrekkelig med en eller annen grad av sannsynlighet? Ordlyden tilsier det første, men man kan da stille spørsmål om hvorvidt man noen gang med full sikkerhet kan «vite» at noe har skjedd på en bestemt måte. I rettspraksis er beviskravet tolket strengt, slik at det kreves en svært høy grad av sikkerhet for å legge til grunn at arvingen overlevde arvelateren. Hvis det foreligger mer enn en helt ubetydelig tvil om dødsrekkefølgen, legger man til grunn at arvingen ikke overlevde arvelateren. Dette ble bl.a. lagt til grunn i Orderud-saken. Utvalget mener at vurderingstemaet fortsatt bør være om man vet om arvingen har overlevd arvelateren.

Lovbestemmelsen må ses i lys av lov om forsvunne personer. I Utkast 1962 s. 244 uttales dette slik at hvis man vet at både arvelater og arving er død, men man ikke kjenner til hvem som døde først, anvender man arveloven § 72, men hvis man ikke vet om arvingen overlevde arvelateren fordi man ikke vet om arvingen overhodet er død, anvender man lov om forsvunne personer. Skiftelovutvalget redegjør i punkt 19.1 for utvalgets etterkontroll av lov om forsvunne personer. Denne loven ligger utenfor Arvelovutvalgets mandat. Utvalget legger til grunn at en tilpasning av arveloven til en ny lov om forsvunne personer vil gjøres i forbindelse med det videre arbeidet med loven om forsvunne personer.

Utvalget har vurdert om bestemmelsen gir rimelige løsninger i en tid hvor det med stor grad av sikkerhet kan fastslås en dødsrekkefølge i langt flere tilfeller enn tidligere. Hvis noen dør som følge av samme begivenhet, men det kan fastslås hvem som døde først, er man utenfor § 72 og over i de vanlige regler om arvegang. Ofte vil dødsrekkefølgen i slike tilfeller bero på rene tilfeldigheter, som ikke nødvendigvis bør få betydelige virkninger for arvegangen. Dette spørsmålet sto i fokus for Skiftelovutvalgets vurdering, jf. forrige punkt. For Arvelovutvalget blir spørsmålet å vurdere hva som er den kvalitativt beste og rettsteknisk enkleste av dagens regel og en modifikasjon etter de retningslinjer som Skiftelovutvalget drøftet.

Utvalget har drøftet om man skulle beholde dagens regel uendret eller gå inn for Skiftelovutvalgets forslag om en modifikasjon av regelen ved dødsfall som er følge av samme begivenhet. Utvalget går inn for å slutte seg til Skiftelovutvalgets forslag her, og viser til begrunnelsen for Skiftelovutvalgets forslag i punkt 18.4 foran.

Til dokumentets forside