24 Merknader til de enkelte bestemmelsene

24.1 Forslag til arvelov

Forslag til lov om arv

Første del. Arv etter loven

Kapittel I. Innledende bestemmelse og slektens arverett

§ 1. Grunnlagene for arv

(1) Arven etter en person som er død (arvelateren), fordeles etter arvelovens bestemmelser til arvelaterens slektninger, ektefelle eller samboer med arverett, se § 9, hvis ikke noe annet er bestemt i testament.

(2) Regler om skiftebehandlingen er gitt i lov om skifte.

Første ledd er utformet etter mønster av arveloven av 1854 § 1. I arveloven av 1972 er det ikke gitt noen tilsvarende bestemmelse. Paragrafen inneholder ingen materielle regler. Den er tatt inn av pedagogiske grunner, som en opplysning om hvem som er legalarvinger, og om at arven også helteller delvis kan fordeles ved testament. Bestemmelsen gir ikke en fullstendig oversikt over hvem som er legalarvinger, eller de ulike grunnlagene for å kreve arv. I noen tilfeller er staten arving etter loven. Hvilke samboere som har arverett, er det nærmere redegjort for i merknadene til utkastets § 9. Formålet med bestemmelsen er begrenset til å gi en opplysning om hvem som kan være mulige legalarvinger. Lovens arvetavle kan også i noen tilfeller fravikes ikke bare ved testament, men også ved avkortning, forskudd, avkall på arv, eller ved avtaler om arv. Selv om regelen ikke omtaler alle arvinggruppene eller alle arvegrunnlagene, gir den en oversikt som dekker de mest praktiske situasjonene.

Andre ledd, om skiftebehandlingen, er også tatt inn av pedagogiske grunner. Arveloven henvender seg i stor grad til lekfolk, og det bør være enkelt å finne frem til aktuelle regler ved dødsfall. Ved privat skifte er det flere skifterettslige spørsmål som må avklares før arven fordeles. Det er hensiktsmessig at arveloven gir opplysning om hvor dette er regulert.

§ 2. Første arvegangsklasse

(1) De nærmeste slektsarvingene er etterkommerne (livsarvingene) til arvelateren.

(2) Arven fordeles likt mellom arvelaterens barn. Hvis et barn er død, går arvelodden til barnets livsarvinger med lik andel på hver gren. På samme måte arver fjernere livsarvinger. Hvis et barn er død og ikke etterlater seg livsarvinger, går arvelodden til de andre barna eller deres livsarvinger med lik andel på hver gren.

(3) Hvis arvelateren også etterlater seg ektefelle eller samboer med arverett, gjelder reglene i kapittel II.

(4) Livsarvingenes rett til arv når arvelateren har opprettet testament, reguleres i kapittel XI.

Paragrafen viderefører arvelovens § 1. «Arvelateren» er brukt gjennomgående i lovutkastet som betegnelse på den det skal fordeles arv etter.

I første ledd er det tatt inn en definisjon av ordet livsarvinger. Også arveloven av 1972 gir en definisjon av livsarvinger, der livsarvingene betegnes som avkommet til arvelateren. Definisjonen her er forsøkt tilpasset dagens språkbruk, men innebærer ingen realitetsendring. Første ledd bestemmer at dersom avdødes slektninger er et barn som igjen har ett barn og avdøde også etterlater seg foreldre, vil arvelaterens barn være den eneste med arverett etter loven.

Andre ledd gir uttrykk for at arven fordeles etter linjer, og at representasjonsprinsippet anvendes. Det følger av andre ledd at barn arver likt, men en annen fordeling kan følge av andre bestemmelser, jf. § 67 om forskudd på arv. Betydningen av andre ledd andre punktum viser seg for eksempel hvis avdøde etterlater seg ett barnebarn i ett barns linje og tre barnebarn i et annet barns linje. Da vil det ene barnebarnet arve halvparten av boet, mens de tre andre barnebarna vil arve en seksdel hver. Andre ledd tredje og fjerde punktum er ny. Disse bestemmelsene innebærer likevel ingen endring av gjeldende rett, men er tatt inn fordi disse situasjonene ikke er uttrykkelig regulert i arveloven.

Tredje ledd viderefører arveloven av 1972 § 1 tredje ledd. Siden det foreslås at samboere skal arve på lik linje med ektefeller, er samboere tatt med i henvisningen. Samboere skal forstås som samboere med arverett etter § 9. Tredje ledd gir ingen arverettigheter, men er tatt med av pedagogiske grunner.

Fjerde ledd gir en henvisning til reglene om livsarvingenes pliktdel. Bestemmelsen er foreslått tatt inn i loven av pedagogiske grunner.

§ 3. Andre arvegangsklasse

(1) Hvis arvelateren ikke etterlater seg livsarvinger, ektefelle eller samboer med arverett, går arven til foreldrene.

(2) Foreldrene arver likt. Hvis en av foreldrene er død, går arvelodden til hans eller hennes livsarvinger med lik andel på hver gren. Hvis den ene av foreldrene er død og ikke etterlater seg livsarvinger, går hele arven til den andre eller til hans eller hennes livsarvinger med lik andel på hver gren.

(3) Hvis arvelateren også etterlater seg ektefelle eller samboer med arverett, gjelder reglene i kapittel II.

Paragrafen viderefører stort sett gjeldende rett. Bestemmelsen innebærer at representasjonsprinsippet også anvendes i andre arvegangsklasse. Det er ingen begrensninger nedover i foreldreparentelet. Barnet til en nevø eller en niese kan dermed bli enearving. Andre ledd tredje punktum er uttrykk for prinsippet om at arven ikke går videre til en fjernere arvegangsklasse, altså besteforeldrene, så lenge det er arvinger i foreldrenes arvegangsklasse. Tredje punktum innebærer en endring av gjeldende rett ved at unntaket i arveloven § 2 tredje ledd andre punktum ikke videreføres. Etter utkastet vil det dermed ikke lenger oppstilles en særregel for det tilfellet at avdøde ikke var fylt 18 år og foreldrene ikke var gift. Om begrunnelsen for dette vises til det punkt 2.4.3.

Tredje ledd er på samme måte som § 1 tredje ledd tatt med av pedagogiske grunner og gir ikke i seg selv arverettigheter.

Etter utkastet er gjenlevende ektefelle eller gjenlevende samboer med arverett etter kapittel II enearving når det er arvinger i andre arvegangsklasse. Men førstavdødes arvinger i andre arvegangsklasse har etter utkastets § 6 en sekundærarverett hvis lengstlevende ektefelle eller samboer ikke har skrevet testament, fått livsarvinger, giftet seg på nytt eller etablert samboerskap som gir arverettigheter, jf. § 9. Dette er en endring fra arveloven av 1972, og innebærer at andre arvegangsklasses arverettslige stilling i konkurranse med ektefellen svekkes i forhold til dagens ordning, hvor andre arvegangsklasse arver halvparten av boet ved et umiddelbart skifte etter førstavdødes bortgang. Endringen er tatt inn etter mønster fra dansk rett, se nærmere i punkt 3.4.3 foran og i merknadene til § 6.

§ 4. Tredje arvegangsklasse

(1) Hvis avdøde ikke har slektsarvinger som nevnt i §§ 2 og 3, ektefelle eller samboer med arverett, går arven til besteforeldrene eller til livsarvinger etter dem, slik at reglene i § 3 gjelder tilsvarende. Fjernere livsarvinger etter besteforeldrene enn deres barnebarn har likevel ikke arverett etter loven.

(2) Hvis en av besteforeldrene er død og ikke etterlater seg barn eller barnebarn, går hans eller hennes arvelodd til den andre av besteforeldrene på samme side eller til dennes barn eller barnebarn. Hvis det ikke er arvinger på den ene siden, går hele arven til arvingene på den andre siden.

Paragrafen viderefører arveloven § 3. Besteforeldre eller besteforeldrenes livsarvinger arver bare hvis avdøde ikke etterlater seg livsarvinger og det heller ikke er arvinger i foreldrenes arvegangsklasse, jf. § 3. Hvis avdøde etterlater seg ektefelle eller samboer med arverett, er heller ikke besteforeldrene eller deres arvinger legalarvinger. Det følger av første ledd at fjernere livsarvinger enn besteforeldrenes barnebarn ikke arver etter loven.

Andre ledd bestemmer at det arves etter linjer også nedover i besteforeldrenes arvegangsklasse. Den delen som ville ha tilfalt den ene av besteforeldrene om han eller hun var i live, fordeles altså på besteforelderens etterkommere. Det er bare hvis det ikke er noen arveberettigede slektninger i denne arvegangsklassen på den ene siden, at arven går til besteforeldrene på den andre siden og deres etterkommere.

§ 5. Betydningen av foreldreskap for arverett

(1) Arverett etter dette kapitlet gjelder bare foreldreskap som følger av reglene i barneloven eller adopsjonsloven.

(2) Hvis et barn er unnfanget som følge av en handling som er et brudd på en bestemmelse i straffeloven §§ 192 til 196 eller 199, kan ikke en forelder som er dømt til ubetinget fengselsstraff for denne handlingen, ta arv etter barnet. Det samme gjelder for den dømte forelderens slekt.

Første ledd viderefører gjeldende rett, men ordlyden er noe endret. Regelen er endret flere ganger, senest 9. april 2010. Ved denne endringen ble det tatt inn at arveretten etter dette kapitlet gjelder for farskap og morskap fastslått etter reglene i barneloven. Tidligere var det bare uttrykkelig sagt at reglene gjaldt for farskap fastsatt etter reglene i barneloven, mens man måtte til adopsjonsloven for å se at adoptivbarn hadde arverett etter adoptivforeldrene. Morskap var ikke nevnt i bestemmelsen. I og med at også medmorskap gir arverettigheter, foreslås regelen endret slik at det uttrykkelig fremgår at reglene i kapitlet også omfatter medmorskap. Utvalget mener dette enklest kan uttrykkes ved at det sies at kapittelet omfatter foreldreskap som følger av reglene i barneloven eller adopsjonsloven. Henvisningen til adopsjonsloven er ny, men innebærer ingen endring av gjeldende rett.

Andre ledd første punktum viderefører regelen i arveloven av 1972 § 4 andre ledd første setning. Rammen for hvilke seksuallovbrudd som omfattes av straffeloven §§ 192 til 196 og § 199, er noe utvidet etter at arveloven ble vedtatt, men uten at dette medfører at det er behov for å endre arvelovens regel. Det kan vurderes om regelen også bør omfatte tilfeller der barnets foreldre senere har giftet seg eller blitt samboere. Utvalget er kommet til at det ikke er grunnlag for å oppstille et unntak for dette tilfellet. I en del tilfeller kan barnet opprette testament hvis det ønsker en annen arvefordeling. Arveloven av 1972 § 4 andre ledd andre punktum gir faren og farsslekten rett til arvelodd «som i verdi svarar til arv eller gåve barnet har fått fra faren eller nokon i farsslekta». Utvalget er kommet til at denne regelen ikke bør videreføres, og at det i slike tilfeller er rimeligere at barnets mor arver. Den eksisterende regelen kan også virke prosesskapende ved at det kan være uklart hva som er en gave og hva som skal anses som underhold. Det kan også være uklart hvilken verdi en eventuell gave har.

Kapittel II. Ektefellens og samboerens arverett

§ 6. Ektefellens arverett

(1) Ektefellen arver halvparten når det er livsarvinger etter arvelateren, likevel minst 6 ganger folketrygdens grunnbeløp ved dødsfallet.

(2) Hvis arvelateren ikke etterlater seg livsarvinger, arver ektefellen alt.

(3) Hvis lengstlevende ektefelle dør etter å ha arvet førstavdøde etter andre ledd og førstavdøde etterlater seg slektninger som nevnt i § 3, deles boet likt mellom ektefellenes slekter så sant ikke lengstlevende har

  • a) inngått nytt ekteskap

  • b) etablert samboerskap med arverett

  • c) etterlatt seg livsarvinger, eller

  • d) opprettet testament som bestemmer en annen fordeling av arven.

(4) Førstavdødes arvinger i andre arvegangsklasse tar bare arv hvis de overlever lengstlevende. Hvis det ikke er arvinger i andre arvegangsklasse, går ikke arven videre til tredje arvegangsklasse.

Bestemmelsen erstatter arveloven § 6.

I første ledd foreslår utvalget at gjenlevende ektefelles arvelodd økes til en halvpart i konkurranse med førstavdødes livsarvinger. En slik økning vil gi gjenlevende ektefelle større muligheter til å beholde det felles hjemmet i konkurranse med førstavdødes særkullsbarn. Utvalget antar et en økning av legalarvebrøken vil gjøre det lettere å skifte boet i en del tilfeller hvor uskifte kan være en uheldig løsning på lengre sikt for gjenlevende, se punkt 6.2.2.2 om slike situasjoner.

Utvalget går inn for å opprettholde en minstearv knyttet opp mot grunnbeløpet. Når det gjelder størrelsen på minstearven, mener utvalget at den bør være på 6 G. Ved beregningen av minstearven foreslår utvalget at man opprettholder systemet hvor minstearven beregnes av dødsboet, og hvor gjenlevendes økonomiske stilling ikke får betydning for om det skal beregnes minstearv. Det vises til den nærmere begrunnelsen foran i punkt 3.4.4. I og med at utvalget har gått inn for at gjenlevende ektefelle skal være enearving i konkurranse med alle utarvinger, er det ikke lenger behov for å ha forskjellig minstearv i konkurranse med ulike arvegangsklasser.

Andre ledd regulerer gjenlevende ektefelles arverett i konkurranse med førstavdødes utarvinger. Gjenlevende ektefelle er i dag enearving når førstavdøde bare etterlater seg arvinger i tredje arvegangsklasse (besteforeldre, foreldres søsken, søskenbarn). Utvalget ser ingen grunn til å gjøre noen endring i dette. Gjenlevende ektefelle vil etter forslaget følgelig fortsatt være enearving i konkurranse med førstavdødes legalarvinger i tredje arvegangsklasse. Utvalget har imidlertid kommet til at gjenlevende ektefelle bør være enearving også i konkurranse med førstavdødes slektsarvinger i andre arvegangsklasse. I dag arver ektefellen halvparten av boet i konkurranse med slike arvinger. Den foreslåtte ordningen bringer norsk rett mer på linje med ordningene i resten av Norden.

I tredje ledd og fjerde ledd er det foreslått bestemmelser om en betinget sekundærarverett for førstavdødes arvinger i andre arvegangsklasse, se nærmere om begrunnelsen i punkt 3.4.3 foran. Sekundærarveretten kommer bare inn etter lengstlevendes død. Førstavdødes arvinger kan ikke kreve skifte på grunnlag av lengstlevendes livsdisposisjoner, selv om disse skulle begunstige hans eller hennes slekt. Det foreslås heller ikke skifteplikt ved inngåelse av ekteskap eller etablering av samboerskap. Inngåelse av ekteskap eller etablering av slikt samboerskap som faller inn under utkastets § 9, vil føre til at det ikke blir noen sekundærarverett på førstavdødes slektninger. I disse tilfellene vil den nye ektefellen eller samboeren få arverett hvis den som var lengstlevende i det første ekteskapet, skulle bli førstavdøde i det neste ekteskapet eller samboerskapet. Den nye ektefellen eller samboeren arver også med grunnlag i § 6. Det vil si at de arver hele boet, men med sekundærarverett for slektningene til førstavdøde (den lengstlevende i det første ekteskapet). Sekundærarveretten for førstavdødes slektninger i andre arvegangsklasse må også vike hvor lengstlevende etterlater seg livsarvinger. Det kan både være særkullsbarn som lengstlevende hadde under ekteskapet med førstavdøde, og livsarvinger som er kommet til etter dødsfallet. Endelig viker sekundærarveretten for førstavdødes slektninger i andre arvegangsklasse for lengstlevendes testament i den grad testamentet fastsetter en annen fordeling enn likedeling mellom de to slektene.

I fjerde ledd er det bestemt at førstavdødes arvinger i andre arvegangsklasse må overleve lengstlevende for å kunne ta arv. Men hvis disse slektningene etterlater seg livsarvinger, vil livsarvingene ta arv i kraft av representasjonsprinsippet. Hvis for eksempel avdøde etterlot seg sine foreldre som de nærmeste slektsarvingene da han eller hun døde, men foreldrene i mellomtiden har gått bort, vil førstavdødes søsken eller nevøer og nieser ta arv. Hvis derimot førstavdøde etterlot seg en gift, men barnløs bror, som har gått bort før lengstlevende, vil ikke den gifte brorens enke tre inn i arvekravet. Rettsstillingen er her den samme som i dagens uskifteregler i arveloven § 22. Arven går heller ikke videre til en fjernere arvegangsklasse. Hvis førstavdøde etterlot seg søsken da han eller hun døde, mens de nærmeste slektningene som er i live etter førstavdøde ved lengstlevendes død, er førstavdødes søskenbarn, vil ikke sistnevnte arve noe. I et slikt tilfelle vil hele arven gå til lengstlevendes arvinger. Hvis lengstlevende ikke etterlater seg noen arveberettigede slektninger, kan hele arven gå til førstavdødes slektninger i andre arvegangsklasse. Førstavdødes arvinger i tredje arvegangsklasse får etter forslaget ikke arv i en slik situasjon. Staten vil da arve lengstlevende i kraft av utkastets § 10.

§ 7. Inngrep i ektefellens arverettigheter ved testament

Ektefellens arverettigheter etter § 6 og kapittel IV kan bare begrenses ved testament hvis han eller hun har fått kunnskap om testamentet før arvelaterens død. Vilkåret om at ektefellen må ha fått kunnskap om testamentet, gjelder ikke hvis det var umulig eller urimelig vanskelig å varsle ektefellen om testamentet. Et beløp tilsvarende 6 ganger folketrygdens grunnbeløp kan ikke fratas ektefellen ved testament.

Bestemmelsen erstatter arveloven § 7. Utvalget går inn for å videreføre dagens bestemmelse. Uttrykket arverettigheter er ment å favne både ektefellens arverett etter utkastets § 7 og retten til uskifte.

Utvalget har vurdert om man kunne innføre en bestemmelse som erstattet dagens krav om kunnskap til en reell varslingsregel, men har kommet til at dette ikke ville være formålstjenlig, se drøftelsen foran i punkt 3.4.5. Utvalget har heller ikke funnet grunn til å endre lovteksten for å fange opp at «umulig eller urimelig vanskelig» også omfatter tilfeller hvor det er ektefellens mentale tilstand som utgjør hindringen for varsling, jf. Rt. 1979 s. 922. Utvalget går inn for å videreføre minstearven som beskyttelsesregel mot ektefellens testamentariske bestemmelser. I og med at utvalget har gått inn for at gjenlevende ektefelle skal være enearving i konkurranse med alle utarvinger, er det ikke lenger behov for å ha forskjellig minstearv i konkurranse med ulike arvegangsklasser. Utvalget mener at også minstearven som beskyttelsesregel mot testamentariske disposisjoner (pliktdelsregel) bør være på 6 G. Selv om minstearven ikke kan begrenses ved testament, er det ingenting i veien for at ektefellen kan fraskrive seg sin arverett, også rett til minstearv, gjennom avkall på arv, se om dette i punkt 19.3.5.

§ 8. Betydningen av separasjon for ektefellens arverettigheter

Ektefellens rettigheter etter denne loven faller bort hvis en av ektefellene hadde sendt inn begjæring om separasjon eller stevning med krav om skilsmisse da arvelateren døde.

Bestemmelsen erstatter arveloven § 8 med visse endringer. Uttrykket arverettigheter og rettigheter etter loven er brukt for å fange opp både legalarveretten og retten til uskifte. Skjæringstidspunktet er flyttet fra vedtaks- eller domstidspunktet til tidspunktet da begjæring om separasjon eller stevning med krav om skilsmisse var sendt. Det vises til begrunnelsen foran i punkt 3.4.6.

§ 9. Samboerens arverett

(1) Samboere har samme arverettigheter som ektefeller. Med samboere i denne loven menes to personer over 18 år som lever sammen i et ekteskapsliknende parforhold uten å være gift, registrert partner eller samboer med andre, og som når den ene dør

  • a) har, har hatt eller venter barn sammen eller

  • b) har vært samboere i minst de siste fem årene

(2) Et samboerskap kan foreligge selv om partene for en tid bor atskilt for eksempel på grunn av utdanning, arbeid, sykdom eller opphold på institusjon.

(3) Det regnes ikke som samboerskap når to personer som etter ekteskapsloven § 3 ikke kan inngå ekteskap, lever sammen.

Bestemmelsen erstatter § 28 a og delvis §§ 28 b og 28 c i gjeldende arvelov. Bestemmelsen innebærer en arverettslig likestilling mellom ektefeller og de samboerne som oppfyller kriteriene i loven. Dette innebærer for det første at legalarveretten vil være en halvpart når det er livsarvinger, men minst 6 G, og det hele i konkurranse med utarvinger, se merknadene til § 6 og de generelle merknadene om ektefellens legalarverett i punktene 3.4.2 og 3.4.3 foran. Videre innebærer det at samboerens legalarverett bare kan begrenses ved testament som gjenlevende samboer har fått kunnskap om før dødsfallet, og at minstearven på 6 G ikke kan begrenses ved testament, se merknadene til § 7 og de generelle merknadene i punkt 3.4.4. Bestemmelsen innebærer også at gjenlevende samboer får samme rett til uskifte som ektefeller. Det er foreslått et felles kapittel om uskifteregler for samboere og ektefeller. Forskjellene mellom samboere og ektefeller med hensyn til formuesordningene mellom ektefeller innebærer riktignok at det er gjort visse tilpasninger i de enkelte bestemmelsene. Det bør vurderes om naturalutleggsreglene i skifteloven også skal endres slik at de får en nøytral utforming for begge samlivsformer. Dette bør vurderes i forbindelse med departementets videre arbeid med NOU 2007: 16.

Definisjonen av samboerskap i § 9 første ledd viderefører definisjonen av samboerskap i arveloven § 28 a. Det vises til de generelle og spesielle merknadene til samboerdefinisjonen i Ot.prp. nr. 73 (2007–2008) s. 16–22 og s. 45–46.

At man ved samboerskap ikke har noe klart starttidspunkt, slik vigselen er for ektefeller, innebærer at avgrensningen av når samboerskapet utløser rettsvirkninger, må fastsettes på en annen måte. Utvalget foreslår at både felles barn og fem års samliv skal kunne utløse arverettigheter. Kriteriet «har, har hatt eller venter barn sammen» er det samme som i arveloven § 28 b for legalarverett og § 28 c for uskifterett. Det er redegjort for begrunnelsen for dette kriteriet i punkt 4.6.2 foran. For det nærmere innholdet i kriteriet vises det til Ot.prp. nr. 73 (2007–2008) s. 47. Kriteriet om fem års samliv forut for dødsfallet er nytt som vilkår for legalarverett. Det er imidlertid brukt i arveloven § 28 b første ledd andre punktum om utvidet testasjonskompetanse på bekostning av livsarvingene. Det vises til Ot.prp. nr. 73 (2007–2008) s. 47–48 om forståelsen av dette kriteriet. Se nærmere om begrunnelsen for femårskriteriet i punkt 4.6.2 foran.

Andre ledd erstatter arveloven § 28 a andre ledd. Den innebærer for det første at det faktum at partene for en tid bor faktisk atskilt, ikke nødvendigvis medfører at de ikke lenger er samboere i lovens forstand. Dette har betydning i tilfeller hvor partene bor på forskjellig sted når den ene dør, for eksempel hvor en av partene bor på aldershjem. Bestemmelsen har også betydning for beregningen av fem års samliv. Hvis eksempelvis en av partene har vært på et studieopphold i utlandet eller har avtjent førstegangstjeneste på en annen kant av landet, vil også denne perioden medregnes i de fem årene, forutsatt at samboernes «ekteskapsliknende parforhold» besto også i denne perioden. Om den nærmere avgrensningen av denne bestemmelsen, se Ot.prp. nr. 73 (2007–2008) s. 46 og s. 47–48.

Tredje ledd er tatt med for å klargjøre at visse nært beslektede personer ikke kan anses som samboere i lovens forstand. Den samme presiseringen er i dag inntatt i arveloven § 28 a andre ledd andre punktum. Denne presiseringen er dels et utslag av at loven oppstiller et kriterium om at forholdet skal være ekteskapsliknende. I ekteskapsloven utgjør nært slektskap en ekteskapshindring, jf. ekteskapsloven § 3. Dels er § 9 tredje ledd et utslag av at det ikke er ønskelig med flere konkurrerende arvegrunnlag. Personer som omfattes av ekteskapsloven § 3, vil ofte også være hverandres nærmeste slektsarvinger. Det er også viktig at denne presiseringen står i loven i og med at husstandsfellesskapsloven ikke setter noen slik begrensning på hvem som kan påberope seg den lovens beskyttelse.

Kapittel III. Statens arverett

§ 10. Statens arverett

Hvis avdøde ikke etterlater seg arvinger etter loven og ikke har tilgodesett noen ved testament, går arven til staten.

Bestemmelsen viderefører arveloven § 46. Bestemmelsen kan komme til anvendelse selv om avdøde etterlater seg legalarvinger. Det kan tenkes at avdøde ved testament har utelukket slekten fra å arve, men ikke har angitt hvem som skal arve. Det kan også tenkes at slektens arverett er utelukket på grunn av bestemmelsene i gjeldende §§ 4 andre ledd og § 73, jf. utkastets § 5 andre ledd og § 59. En annen mulighet kan være at avdøde har opprettet testament om at gjenlevende ektefelle eller samboer ikke skal arve. Staten kan også bli arving ved at legalarvinger har gitt avkall på arv.

§ 11. Statens avkall på arv

(1) Etter søknad fra slektninger eller andre som arvelateren hadde tilknytning til, kan staten helt eller delvis gi avkall på arv, til fordel for søkeren.

(2) Ved avgjørelsen skal det legges vekt på søkerens tilknytning til arvelateren og om det foreligger nedtegnelser eller andre klare holdepunkter for at arvelateren ville ha ønsket at søkeren skulle arve.

(3) Søknaden sendes til departementet eller tingretten innen 6 måneder etter dødsfallet. Kongen kan gi nærmere forskrifter om avkall etter denne bestemmelsen.

Bestemmelsen bygger på arveloven § 47 og forskrift av 8. august 1991 nr. 564. Utvalget foreslår en noe utvidet adgang til å gi avkall på arv. Utkastet innebærer også at vilkårene for å gi avkall på arv inntas i arveloven. Dette gjør reglene mer tilgjengelige, og det sikrer at eventuelle endringer i avkallspraksis må vedtas ved lov.

Regelen i arveloven § 47 første ledd om at departementet «kan ta avgjerd om sal av fast eigedom og lausøyre som staten får i arv», anser utvalget for overflødig. Det er ikke nødvendig med en egen hjemmel for å regulere hva staten kan gjøre med arvemidlene.

Etter arveloven § 47 kan det gis avkall til fordel for «slektningar eller andre som har stått arvelataren nær». Utkastet § 11 er noe annerledes formulert, men innebærer ikke noen utvidelse eller innskrenkning med hensyn til hvem som kan søke. Av søkere vil det gjerne være slektninger som ikke omfattes av arvetavlen, som kan være aktuelle, eksempelvis søskenbarns barn. Andre søkere kan være organisasjoner eller institusjoner. Men også for samboere som ikke omfattes av samboerdefinisjonen i § 9 kan det være aktuelt å søke. Det kan være samboere som ennå ikke har bodd sammen i fem år, eller det som gjerne omtales som særboere. Særboere kan være to parter i et langvarig parforhold, men der partene har beholdt hver sin bolig. Etter første ledd kreves det at avdøde hadde tilknytning til søkeren. Dette er et grunnvilkår for å kunne få medhold, men de nærmere vurderingskriteriene fremgår av andre ledd. Tilknytningsvilkåret vil eksempelvis være oppfylt ved at avdøde var medlem av en frivillig organisasjon som søker om avkall.

Andre ledd angir vurderingskriteriene for å gi avkall på arv. Bestemmelsen gir ingen uttømmende oppregning av vurderingskriterier. Tilknytning er det sentrale kriteriet. Etter arveloven av 1972 § 47 er det et krav at søkeren har «stått arvelataren nær». I forskriften sies det at det må ha «bestått et meget nært forhold mellom avdøde og søkeren». Ut fra utvalgets kjennskap til praksis, er det stilt krav om et «meget nært» forhold, og ikke bare nært forhold. Etter utkastet § 11 andre ledd kreves det ikke nær eller meget nær tilknytning, men det er like fullt klart at det som hovedregel må ha vært en nær tilknytning mellom søkeren og avdøde. Det er videre angitt som et moment at det «foreligger nedtegnelser eller andre klare holdepunkter for at arvelateren ville ha ønsket at søkeren skulle arve».

Kapittel IV. Ektefellens og samboerens rett til uskifte

§ 12. Retten til uskifte

(1) Når den ene ektefellen eller samboeren dør, har den lengstlevende rett til å sitte i uskiftet bo med felles livsarvinger. Uskifteformuen består av avdødes og lengstlevendes samlede formuer med de unntakene som fremgår av andre ledd.

(2) Lengstlevende har rett til å sitte i uskifte med særeie bare når dette er bestemt i ektepakt, jf. lov om ekteskap § 43, eller bestemt av giver eller testator, eller når livsarvingene samtykker. Gjør lengstlevende bruk av denne retten, går også hans eller hennes eget særeie inn i uskifteformuen hvis ikke noe annet er bestemt i ektepakt, testament eller avtale med arvingene, eller hvis særeie er bestemt av giver eller testator. For en livsarving som er mindreårig eller satt under vergemål som omfatter det økonomiske området, jf. vergemålsloven § 21 andre ledd, må både vergen og fylkesmannen samtykke i uskifte etter første punktum. Fylkesmannen må også samtykke i slik avtale med arvingene som er nevnt i andre punktum.

(3) Det kan settes vilkår for samtykkene som er nevnt i andre ledd.

(4) Hvis arvelateren eller lengstlevende fra før av sitter i uskifte når arvelateren dør, må det første uskifteboet skiftes før det kan etableres uskifte etter arvelateren.

Bestemmelsen erstatter arveloven §§ 9 og 28 c.

Første ledd første punktum angir at lengstlevende ektefelle eller samboere har rett til uskifte med felles livsarvinger. Hvilke samboere som har rett til uskifte, fremgår av utkastets § 9. Adgangen til å sitte i uskifte med førstavdødes særkullsbarn er regulert i utkastets § 13. Etter utkastet er uskifteretten en rett som bare kan gjøres gjeldende mot livsarvinger. I konkurranse med førstavdødes arvinger i andre arvegangsklasse er lengstlevende enearving, riktignok med en betinget sekundærarverett for førstavdødes slekt etter lengstlevendes død. I konkurranse med førstavdødes arvinger i tredje arvegangsklasse er lengstlevende enearving uten sekundærarverett for førstavdødes slekt, se utkastets § 6. Utkastets ordning for lengstlevende i konkurranse med førstavdødes arvinger i andre og tredje arvegangsklasse er mer gunstig for lengstlevende enn uskifteordningen. Det er derfor ikke behov for uskifte med slike arvinger. Hvis førstavdøde har opprettet testament til fordel for andre enn lengstlevende, beror det på testamentet om lengstlevende har rett til uskifte. Hvis testamentet bestemmer at testamentsarvingene skal ha oppgjør straks, er det imidlertid ingenting i veien for at testamentsarvingene samtykker i uskifte.

Utvalget har kommet til at arveloven § 11 ikke bør videreføres. Konsekvensen av dette er at ved et testament fra førstavdøde som fratar lengstlevende ektefelle uskifteretten og som lengstlevende ektefelle har fått kunnskap om, vil uskifteretten ikke kunne gjøres gjeldende. Boet må skiftes. Lengstlevende vil da ha krav på minstearv. Livsarvingene vil da også kunne kreve pliktdel. Testamentarvingen vil, med de begrensningene som følger av minstearv og pliktdel og andre rettigheter som ikke kan begrenses ved testament, få det han eller hun er tilsagt i testamentet. Hvis et testament skal begrense uskifteretten, bør dette sies uttrykkelig. Hvis førstavdødes testament bare fordeler arven mellom livsarvingene på en annen måte enn lovens fordeling, vil det normalt presumeres at testamentet ikke er til hinder for uskifte. Det får da først virkning når uskifteboet skal skiftes. Hvis testamentet tilgodeser en tredjeperson, vil det oftere kunne presumeres at tredjepersonen får testamentsarven straks. Lengstlevende ektefelle kan eventuelt sitte i uskifte med det resterende av avdødes formue.

I første ledd andre punktum angis uskifteboet som avdødes og lengstlevendes samlede formuer. Denne formuleringen er felles for ektefeller og samboere. Uskifteboet er imidlertid begrenset av de unntakene som fremgår av andre ledd. I hvilken grad lengstlevende blir ansvarlig for førstavdødes gjeld, fremgår av utkastets § 18.

Andre ledd regulerer når særeie inngår i uskifte. Utvalget har under noe tvil valgt å opprettholde dagens ordning om at uskifte med særeie krever særskilt hjemmel, se foran i punkt 6.2.4. Sondringen mellom særeie og felleseie innebærer en hindring for en fullstendig likestilling mellom ektefeller og samboere med hensyn til uskifterett. I store trekk har imidlertid ektefeller og samboere de samme mulighetene til å unnta bestemte eiendeler fra uskifte, men virkemidlene for å oppnå dette er ulike. Ektefeller kan etter utkastet velge om de vil gjøre eiendeler til særeie ved ektepakt, eller om de vil begrense hverandres uskifterett ved testament som den andre ektefellen har fått kunnskap om før dødsfallet. Samboere, som ikke har anledning til å opprette ektepakt, må nøye seg med testament som verktøy for å begrense uskifteretten.

Lengstlevende har rett til å sitte i uskifte med særeie bare hvis dette er bestemt i ektepakt, jf. lov om ekteskap § 43, i bestemmelse av giver eller arvelater eller når livsarvingene samtykker. Alternativet ektepakt er bare aktuelt for ektefeller. Særeie kan også være bestemt av giver eller arvelater, jf. ekteskapsloven § 48, arveloven § 31 og utkastets § 51. Arv eller gave som er særeieklausulert, vil i utgangspunktet ikke inngå i et uskifte. Det må også gjelde et samboeruskifte. Det er imidlertid ikke noe i veien for at giver eller arvelater bestemmer at det skal være adgang til å sitte i uskifte med arven eller gaven som er særeie. Selv om endringer i formuesordningen mellom ektefeller må gjøres i ektepakts form, vil en bestemmelse om at ektefellen skal kunne sitte i uskifte med ens særeie, i praksis også kunne bestemmes ved testament. Formkravene for testamenter og ektepakter er i det alt vesentlige like, og for en ektepakt som bare er til fordel for den ene ektefellen, er det ikke nødvendig med medvirkning fra den ektefellen som ektepakten er til fordel for, jf. ekteskapsloven § 54 første ledd fjerde punktum.

Hvis lengstlevende benytter denne retten, går etter utkastets § 12 andre ledd andre punktum også hans eller hennes eget særeie inn i uskifteboet hvis ikke noe annet er bestemt i ektepakt, testament, avtale med arvingene, eller hvis særeie er bestemt av giver eller arvelater. Denne bestemmelsen viderefører arveloven § 9 andre ledd andre punktum. Utkastets § 12 andre ledd tredje punktum innebærer en utvidelse av når samtykke er påkrevd. I tillegg til de som er fratatt rettslig handleevne på det økonomiske området, mener utvalget at også de som er satt under vergemål som omfatter det økonomiske området med handleevnen i behold, bør omfattes. Vurderingen av om det skal gis rett til uskifte er såpass viktig og komplisert at vergen og fylkesmannen bør trekkes inn av hensyn til den vergetrengende.

I tredje ledd er det tilføyd en bestemmelse om at det kan settes vilkår for samtykke. Det er ikke tvilsomt at det kan settes vilkår for samtykke i dag, jf. Rt. 1992 s. 374. Utvalget mener dette bør komme klart til uttrykk også i lovteksten.

I fjerde ledd foreslås arveloven § 28 c andre ledd andre og tredje punktum videreført. Bestemmelsen har som formål å unngå at flere uskiftebo blitt blandet sammen, eller at lengstlevende blir sittende i uskifte med arvinger etter flere ektefeller og/eller samboere. Utvalget foreslår at en bestemmelse med samme innhold som arveloven § 28 c andre ledd andre og tredje punktum blitt tatt inn som fjerde ledd i utkastets § 12. Bestemmelsen gjelder både for ektefeller og samboere.

Bestemmelsen om arving under konkursbehandling i arveloven § 9 andre ledd fjerde punktum foreslås ikke videreført, se punkt 6.2.8 foran.

§ 13. Uskifte med særskilt livsarving

(1) Lengstlevende har rett til uskifte med særskilt livsarving (særkullsbarn eller livsarving til særkullsbarn) etter arvelateren bare hvis denne arvingen samtykker. Hvis den særskilte livsarvingen er mindreårig eller satt under vergemål som omfatter det økonomiske området, jf. vergemålsloven § 22 andre ledd, kreves det samtykke også fra fylkesmannen.

(2) Det kan settes vilkår for samtykke etter første ledd.

Bestemmelsen viderefører arveloven § 10 og § 28 c andre ledd første punktum om uskifte med særskilt livsarving (særkullsbarn). Som i utkastets § 12 er samtykkekravet foreslått utvidet til alle som er under vergemål som omfatter det økonomiske området. Bestemmelsen om arving under konkursbehandling i arveloven § 10 fjerde punktum foreslås ikke videreført, se punkt 6.2.8 foran. Det er tilføyd i andre ledd at det kan settes vilkår. Dette innebærer ingen realitetsendring fra gjeldende rett, jf. Rt. 1992 s. 374.

§ 14. Uskifteretten når én eller flere arvinger kan kreve skifte

Selv om én eller flere arvinger straks kan kreve arv, fratar ikke det lengstlevende retten til uskifte med andre arvinger.

Bestemmelsen viderefører arveloven § 12.

§ 15. Personlige forhold som fratar lengstlevende uskifterett

(1) Lengstlevende har ikke rett til uskifte hvis det sannsynliggjøres at den gjenlevendes gjeldsforpliktelser vil gjøre det vanskeligere å få dekket krav mot arvelateren, eller at disse forpliktelsene vil redusere arven til førstavdødes arvinger vesentlig. Det samme gjelder når lengstlevende på en kritikkverdig måte har påført eller utsatt seg selv eller andre for betydelig formuestap og det derfor ikke kan ventes at lengstlevende kommer til å styre uskifteboet på en forsvarlig måte.

(2) En mindreårig ektefelle har ikke rett til å sitte i uskifte.

Bestemmelsen erstatter arveloven § 13. Det er ikke gitt særlige bestemmelser for en lengstlevende ektefelle eller samboer som er fratatt den rettslige handleevnen på det økonomiske området. I gjeldende lov er utgangspunktet at lengstlevende som er fratatt den rettslige handleevnen på det økonomiske området, ikke har rett til uskifte. Hvis det er nødvendig for at lengstlevende og hjemmeværende barn skal kunne opprettholde hjemmet, er det likevel åpnet for at retten med fylkesmannens samtykke kan gjøre vedtak om at lengstlevende kan beholde hele eller deler av boet uskiftet. Utvalget mener det ikke bør være noen særlige regler for denne gruppen av lengstlevende ektefeller og samboere. Vergen og fylkesmannen vil være inne i bildet ved vurderingen av om uskifte skal etableres. Hvis de kommer til at uskifte vil være uheldig for lengstlevende, vil ikke uskifte etableres. Hvis lengstlevende er fratatt den rettslige handleevnen på det økonomiske området, vil det være vergen, eventuelt vergen i samråd med fylkesmannen, som forestår de økonomiske disposisjonene over uskifteboet. Hensynet til beskyttelse av uskiftearvingene er derfor heller ikke så tungtveiende. Ordningen som er nedfelt i dagens arvelov, legger opp til at det kan etableres delvis uskifte. Delvis uskifte skaper en hel del ekstra problemer ved senere skifter eller utdelinger fra uskifteboet. Etter utvalgets syn er det ikke grunn til å opprettholde flere hjemler for delvis uskifte enn strengt nødvendig.

Når det gjelder begrensningene i uskifteretten av hensyn til lengstlevendes økonomi eller på bakgrunn av lengstlevendes tidligere økonomiske disposisjoner, er det bare gjort språklige endringer. Ordet «skyldnadene» i første ledd er byttet ut med «gjeldsforpliktelser» for å avgrense mot andre typer av økonomiske forpliktelser lengstlevende kan ha. Det vil for eksempel være uheldig om uskifte skal være utelukket på grunn av lengstlevende ektefelles forsørgelsesforpliktelser overfor sine barn, som i de fleste tilfellene også er avdødes barn.

I andre ledd, som gjelder mindreårige lengstlevende ektefeller, foreslår utvalget at mindreårige ikke skal kunne sitte i uskifte. Tilfeller hvor det er en mindreårig lengstlevende ektefelle, vil trolig forekomme svært sjelden fordi ekteskapsalderen i utgangspunktet er 18 år. For samboere vil ikke problemstillingen oppstå fordi det ligger i lovens samboerdefinisjon at partene må være over 18 år. Uskifte vil sjelden være en gunstig løsning for en yngre lengstlevende ektefelle. Både reglene om hva som inngår i uskifteboet og skifteplikten ved gjengifte og etablering av samboerskap med barn eller samboerskap av en viss varighet, tilsier at yngre bør være forsiktige med å velge uskifte. Hvor lengstlevende er mindreårig, vil ulempene med uskifteordningen være særlig fremtredende. Mindreårighet som hinder for etablering av uskifte for ektefeller vil også bidra til at man får den samme rettsstillingen for ektefeller og samboere.

§ 16. Melding om uskifte

(1) Lengstlevende som vil benytte retten til uskifte, skal innen 60 dager etter dødsfallet, jf. skifteloven § 81, sende melding til tingretten med opplysning om navn på arvingene og en oppstilling over sin egen og arvelaterens formue og gjeld. Meldingen bør også inneholde arvingenes alder og adresse.

(2) Hvis uskifteformuen ikke skal deles likt ved et senere skifte, jf. § 27 første ledd andre punktum (særeie) og § 27 andre ledd (samboere), skal lengstlevende og arvingene gi en felles erklæring til tingretten om verdien av særeiemidlene og felleseiemidlene, jf. § 27 første ledd, eller om verdien av samboernes andeler av uskifteformuen, jf. § 27 andre ledd. Hvis lengstlevende og arvingene ikke blir enige, skal lengstlevende kreve registrering og verdsettelse gjennom tingretten. I registreringen og verdsettelsen skal det også opplyses hvor mye som har vært felleseiemidler, hvor mye som har vært særeiemidler for hver av partene, og hvilken gjeld partene svarer for sammen og hver for seg. Reglene i skifteloven §§ 2 og 13 tredje ledd gjelder tilsvarende.

Bestemmelsen viderefører arveloven § 14 og § 28 g.

I andre ledd går det frem at det både ved uskifte med særeie og ved uskifte mellom samboere er nødvendig med en erklæring til tingretten om verdiene av partenes formuer i forbindelse med erklæring om uskifte. Bestemmelsen gjelder for tilfeller hvor uskifteformuen ikke skal deles likt ved et senere skifte. Dette gjelder hvor lengstlevende sitter i uskifte med særeiemidler, og ved samboeruskifte, som i grove trekk kan sammenlignes med uskifte med særeie. Det er vist til de særlige delingsreglene for slikt uskifte og den erklæringen som skal legges til grunn for det senere skiftet. Verdsettelse og registrering gjennom tingretten skjer i liten utstrekning i dag. Det vil dessuten kunne bli kostbart. Utvalget kan imidlertid ikke se andre enklere og rimeligere løsninger som samtidig gir tilstrekkelig rettssikkerhet.

§ 17. Uskifteattest

(1) Hvis vilkårene for uskifte er oppfylt, gir tingretten uskifteattest. Det skal gå frem av uskifteattesten om boet skal skiftes delvis.

(2) Hvis noen av arvingene er mindreårige eller av andre grunner er under vergemål, skal tingretten sende fylkesmannen der arvingen bor, melding etter § 16 første ledd eller registrering og verdsettelse etter § 16 andre ledd.

Bestemmelsen viderefører arveloven § 16. Det er presisert at det er tingretten som utsteder uskifteattesten og at det er tingretten som etter andre ledd sender melding til fylkesmannen. I Oslo vil det være Oslo byfogdembete som har disse oppgavene.

I dag er det et forbehold for utstedelse av uskifteattest om at boet ikke skal skiftes offentlig som følge av delvis uskifte. Utvalget legger til grunn at det ikke er nødvendig med offentlig skifte ved delvis uskifte, og at dette heller ikke er vanlig. Utvalget ser ingen grunn til å videreføre dette forbeholdet i loven.

§ 18. Lengstlevendes ansvar for avdødes forpliktelser

Lengstlevende blir ansvarlig for avdødes gjeldsforpliktelser etter reglene i dødsboskifteloven kapittel 3. Lengstlevende kan utstede proklama etter kapittel 4 i dødsboskifteloven.

Bestemmelsen viderefører arveloven § 20 og § 28 d, men med en utforming basert på den modellen for gjeldsansvar som er foreslått av Skiftelovutvalget i NOU 2007: 16 s. 75 flg. Utvalget foreslår en annen plassering i uskiftekapittelet enn den som nåværende § 20 har. Utvalget mener at bestemmelsen om gjeldsansvar bør komme sammen med reglene om etablering av uskifteboet og uskifteboets omfang, og at dette er en bedre plassering enn dagens plassering, som er midt inne i bestemmelsene om rådighetsbegrensninger.

§ 19. Lengstlevendes eiendeler som går inn i uskifteformuen

(1) Alt som lengstlevende blir eier av, går inn i uskifteformuen. Dette gjelder likevel ikke eiendeler som

  • a) etter ektepakt skal være lengstlevendes særeie

  • b) etter testament ikke skal inngå i uskifte

  • c) giver eller arvelater har bestemt skal være særeie, jf. ekteskapsloven § 48.

(2) Hvis lengstlevende har overtatt avdødes særeie uskiftet etter § 12 andre ledd, gjelder reglene der tilsvarende.

(3) Har lengstlevende fått gave, arv eller utbetaling etter en livsforsikring, går dette ikke inn i uskifteformuen hvis det blir krevd skifte innen 3 måneder etter at lengstlevende mottok gaven, arven eller utbetaling etter livsforsikringen.

Arveloven § 17 foreslås videreført med visse endringer, og den er tilpasset uskifte for samboere.

I første ledd opprettholdes utgangspunktet i arveloven § 17 første ledd første punktum om at alt som lengstlevende ektefelle blir eier av, går inn i uskifteboet. Bestemmelsen gjelder erverv i uskifteperioden. Hvilke eiendeler som går inn i uskifteformuen fra etableringstidspunktet, er regulert i utkastets § 12. Unntakene fra utgangspunktet om at alt som lengstlevende blir eier av, inngår i uskifteformuen, er angitt i første ledd andre punktum. Unntak kan være bestemt i ektepakt, i testament eller i en bestemmelse av giver eller arvelater. Alternativet testament i bokstav b, tar særlig sikte på samboere. Samboere kan ikke benytte ektepakt. Etter gjeldende rett må begrensninger i uskifteretten for samboere bestemmes i testament. Utvalget foreslår at denne ordningen opprettholdes. En formfri samboeravtale vil ikke tilfredsstille de kravene til notoritet som bør stilles for bestemmelser om at senere erverv ikke skal inngå i uskifteformuen.

Andre ledd handler om hva som inngår av senere erverv når gjenlevende har overtatt særeie i uskifte. Bestemmelsen henviser til § 12 andre ledd.

I tredje ledd er adgangen til å kreve skifte for å unngå at arv og gave går inn i uskifteboet, foreslått utvidet til også å omfatte livsforsikringer.

Dagens § 17 andre ledd er ikke med. Den er i en noe omformulert form tatt inn i utkastets § 25 første ledd siste punktum.

§ 20. Lengstlevendes rådighet over uskifteboet

(1) Lengstlevende eier og rår over uskifteboet med de unntakene som følger av lov, testament eller avtale.

(2) I testament kan lengstlevende rå over en andel av boet som svarer til det lengstlevendes egne arvinger skal ha når han eller hun dør, jf. § 24, så langt det ikke strider mot pliktdelsreglene.

Bestemmelsen erstatter arveloven § 18. I første ledd presiseres det at lengstlevende er eier av uskifteboet. Begrensninger i eierrådigheten krever hjemmel i lov, testament eller avtale.

Andre ledd viderefører arveloven § 18 andre ledd første punktum. Den særlige begrensningen i retten til å råde over gjenstander i uskifteboet som er særskilt ført inn i boet av førstavdøde i arveloven § 18 andre ledd andre punktum, foreslås ikke videreført. Hvis førstavdøde har bestemte ønsker om hvem som skal ha gjenstander som under ekteskapet tilhørte ham eller henne, må det opprettes testament. Begrensninger i retten til å rå over de enkelte gjenstandene i boet harmonerer dårlig både med det utgangspunkt loven tar om at gjenlevende er eier av uskifteboet, og med utkastets forlag til endring av pliktdelsreglene hvor pliktdelsvernet ikke lenger skal legge begrensninger på arvelaterens rett til å rå over de enkelte gjenstandene i boet.

§ 21. Adgangen til å gi gaver av uskifteboet

(1) Lengstlevende kan ikke uten samtykke fra arvingene gi gaver ut over det som følger av skikk og bruk. Med gaver menes også gavesalg.

(2) Hvis lengstlevende har gitt gaver av uskifteformuen og mottakeren forsto eller burde forstått at det var uten samtykke og ut over det som følger av skikk og bruk, kan hver av arvingene kreve gaven omstøtt ved at gavemottakeren tilbakefører gavens verdi. Kravet må reises ved søksmål innen ett år etter at arvingen fikk kunnskap om gaven.

(3) Blir det krevd omstøtelse mens uskifteboet er under offentlig skifte, kan kravet avgjøres av tingretten i samsvar med lov om skifte § 11 andre ledd. Kravet må være sendt tingretten innen ett år etter at arvingen fikk kunnskap om gaven.

Bestemmelsen foreslås som en erstatning for arveloven § 19. Utvalget foreslår at det fortsatt skal være begrensninger i retten til å gi gaver fra uskifteformuen, men det gjøres visse endringer både med hensyn til hvilke gaver som kan gi grunnlag for omstøtelse, og med hensyn til hva omstøtelsesoppgjøret skal gå ut på.

I første ledd foreslås det en felles gaveterskel for alle typer av gaver. Det presiseres i første ledd andre punktum at gavesalg likestilles med gave. Dagens skille mellom gaver som består i fast eiendom, og andre gaver, er ikke videreført i utkastet. Kriteriet som gaveterskelen foreslås knyttet til, er «skikk og bruk». Det skal ikke uten samtykke fra arvingene kunne gis gaver ut over det som følger av skikk og bruk. Med «skikk og bruk» er det sett hen til formuleringen i vergemålsloven § 41. En alternativ formulering som kunne gi omtrent tilsvarende gaveterskel, kunne vært at man ikke uten samtykke kan gi «gaver som går ut over det som må anses som vanlige», jf. formuleringen i ekteskapsloven § 50 første ledd. Dekningsloven § 5-2 femte ledd gir også en pekepinn på vurderingstemaet. Der heter det at unntatt fra omstøtelse er «leilighetsgaver og liknende gaver og stønader som er av rimelig omfang hensett til forholdene da gaven eller stønaden ble ydet». Skikk og bruk varierer fra miljø til miljø. Det vil trolig med dette kriteriet ofte kunne komme argumenter om at gavemottakeren var i god tro. I landbruket er det for eksempel vanlig å overføre gårdsbruket til den som skal overta gården, til ca. 50 % av markedspris, noe som er langt under åsetestakst. Det er ikke ment at skikk og bruk skal omfatte den skikk man har i landbruket om at den som skal få overta gården, får kjøpe denne til ca. halvparten av markedsverdien. Å selge gårdsbruk til åsetestakst må imidlertid anses i overensstemmelse med skikk og bruk, slik dette skal forstås etter utkastets bestemmelse.

Man vil fortsatt kunne tenke seg tilfeller hvor det er naturlig å legge sammen flere gaver til samme person (kumulasjon), eller flere gaver til flere nærstående personer (identifikasjon), ved vurderingen av om gaveforbudet er overtrådt. Dette må imidlertid ses i lys av kriteriet «skikk og bruk». Hvis hver enkelt gave er i tråd med skikk og bruk, vil kumulasjon og identifikasjon først og fremst være aktuelt hvor det er gitt gaver til én linje av livsarvinger, mens andre linjer av livsarvinger ikke har fått gaver.

I andre ledd foreslår utvalget at muligheten for å fri seg fra et omstøtelsessøksmål ved å sannsynliggjøre at man var i god tro, opprettholdes. Innholdet i godtro-vurderingen er nærmere fastlagt i rettspraksis, jf. Rt. 1982 s. 948 og Rt. 2010 s. 1361. Fristen for omstøtelsessøksmål på ett år fra arvingen fikk kunnskap om gaven, foreslås også videreført. Reglene om selve omstøtelsesoppgjøret er imidlertid foreslått endret. I dag er utgangspunktet at omstøtelse går ut på at «det bortgitte formuesaktivum skal tilbakeføres til boet, eventuelt mot at gavemottageren får sin ytelse tilbake dersom han har ytet delvis vederlag», jf. Rt. 1993 s. 1474 (s. 1479). Systemet med naturaloppgjør kan fremstå som tungvint. Hensynet til uskiftearvingene er heller ikke noe tungtveiende argument for å beholde ordningen med naturaloppgjør. Arvingene er uansett ikke beskyttet mot av lengstlevende selger eiendeler i boet til full pris. Det er etter utvalgets syn ikke grunn til at arvingene gjennom omstøtelsesreglene skal ha en særskilt beskyttelse mot at bestemte gjenstander går ut av boet. Etter utkastet vil omstøtelsesoppgjøret gå ut på at gavemottakeren tilbakefører verdien av det han eller hun har mottatt. Med en slik ordning slipper man de ekstra utgiftene man i dag har i forbindelse med omstøtelsesoppgjør med tinglysningsavgifter og dokumentavgift. Hvis partene er enige om at oppgjøret skal skje i form av et naturaloppgjør, er det imidlertid ingenting i veien for det.

Utvalget foreslår ingen spesielle regler om hvem som skal saksøkes i en omstøtelsessak. Dette må løses etter de alminnelige reglene i sivilprosessen, blant annet reglene om tvungent prosessfellesskap. Disse reglene har blitt særlig aktualisert i omstøtelsessaker etter Høyesteretts dom inntatt i Rt. 2010 s. 1361 og den rettspraksisen som har fulgt i kjølvannet av denne avgjørelsen. Utvalget vil likevel påpeke at konsekvensene for lengstlevende ved et omstøtelsessøksmål er mindre etter utkastets omstøtelsesregel enn de er etter reglene i arveloven § 19. Omstøtelsen vil for gjenlevendes del bare går ut på å motta en sum penger.

Tredje ledd viderefører tredje ledd i arveloven § 19.

§ 22. Adgangen til å gi arveoppgjør av uskifteformuen

(1) Gjenlevende kan av uskifteformuen gi fullt eller delvis arveoppgjør til en arving bare hvis alle arvingene får like stor del av arveloddene sine. En gave som er gitt til en livsarving, og som går ut over det som følger av skikk og bruk, jf. § 21, anses som arveoppgjør.

(2) Har en arving fått oppgjør i strid med første ledd og de andre arvingene ikke krever omstøtelse etter § 21, kan hver av de andre arvingene kreve tilsvarende oppgjør. Et slikt krav kan også fremmes ved et senere skifte av uskifteformuen. Hvis lengstlevende ikke er villig til å gi slikt oppgjør, kan arvingene kreve at uskifteformuen skiftes.

Bestemmelsen erstatter arveloven § 21. Utgangspunktet skal fortsatt være at det ikke kan gis arveoppgjør til en arving uten at de andre arvingene får tilsvarende oppgjør. Det sies ikke noe om samtykke i lovteksten. Men man kan som i dag tenke seg både samtykke til senere utbetaling til en selv, og samtykke som må forstås som et avkall på arv.

Terskelen for hva som anses som arveoppgjør, presiseres i første ledd andre punktum. Gaver som går ut over skikk og bruk, anses som arveoppgjør. Dette har også tidligere vært antatt å være terskelen for hva som kan anses som arveoppgjør. Med bestemmelsen i utkastet vil det være samme terskel for omstøtelige gaver som for arveoppgjør som gir krav på tilsvarende oppgjør. Hvis det er gitt en gave til en av uskiftearvingene, vil de andre arvingene kunne velge om de vil kreve omstøtelse eller tilsvarende oppgjør. Denne valgretten fremgår uttrykkelig av utkastets § 22 andre ledd første punktum.

I andre ledd andre punktum videreføres arveloven § 21 tredje ledd. Andre ledd tredje punktum viderefører arveloven § 21 andre ledd.

§ 23. Arvingenes rett til å få opplysninger om uskifteformuen

Hvis en arving hevder at rådigheten over uskifteformuen blir misbrukt, kan tingretten pålegge lengstlevende å gi tingretten nærmere angitte opplysninger om disposisjoner over uskifteboet. Retten kan også kreve slike opplysninger fra ligningsmyndighetene, selskaper, foretak, eller andre institusjoner som driver finansieringsvirksomhet eller forsikringsvirksomhet, eller andre som har midler til forvaltning. Tingretten avgjør i hvilket omfang arvingene skal få innsyn i opplysningene.

For å få opplysninger fra lengstlevende med rettens hjelp, må arvingen fremsette en begrunnet mistanke om at det foreligger misbruk av uskifteboet. Det kan ikke kreves at det er sannsynlighetsovervekt for at det foreligger misbruk, og det kan heller ikke kreves mye av konkretiseringen av hva misbruket har gått ut på. Det må imidlertid være såpass konkrete mistanker at det er mulig for retten å kunne gi et konkret pålegg om hvilke opplysninger lengstlevende plikter å gi. I begjæringen om opplysninger bør det presiseres hvilke dokumenter eller andre opplysninger arvingen vil bli gjort kjent med.

Det er opp til retten å bestemme hva det skal gis innsyn i, og omfanget av innsynet. Det kan eksempelvis være aktuelt å gi innsyn i kontrakter, bevegelser på bankkonti, selvangivelser og arv- og gavemeldinger til skatteetaten. I utgangspunktet er det lengstlevende som skal fremskaffe opplysningene. Hvis lengstlevende ikke gir opplysninger, kan tingretten kreve slike opplysninger fra de institusjonene som er nevnt i utkastets § 23. I mange tilfeller vil det dreie seg om opplysninger som er taushetsbelagt. Taushetsplikten er ikke til hinder for at det gis innsyn hvor det som her er gitt særskilt lovhjemmel. Det bør likevel tas hensyn til taushetsplikten når omfanget av innsynet skal bestemmes. Banker og andre finansinstitusjoner har etter hvert fått god praksis i å balansere innsynsrett mot personvernhensyn i saker om innsyn etter ekteskapsloven § 39. Denne praksisen kan være veiledende også for omfanget av innsynsretten i uskiftesakene.

§ 24. Hvem som arver ved skifte av uskifteformuen

(1) Livsarvingene etter førstavdøde tar arv i et uskiftet bo bare hvis de overlever lengstlevende, eller hvis de lever når det skriftlig blir krevd skifte, når et privat skifte blir innledet, eller når uskifteformuen ellers skal skiftes.

(2) Hvis uskiftet bygger på samtykke fra en livsarving, tar livsarvingens arvinger arv av uskifteformuen selv om livsarvingen ikke overlever lengstlevende. Arven skal fordeles mellom dem som var livsarvingens arvinger ved livsarvingens død.

Før arveloven av 1972 var utgangspunktet at arven falt ved arvelaterens død også i de tilfellene hvor lengstlevende ektefelle ble sittende i uskiftet bo. Dette ble endret med arveloven. I dag er utgangspunktet at arvefallet utskytes til skiftetidspunktet for uskifteboet. For å avklare en del spørsmål som knytter seg til virkninger av at arven er falt, er det likevel gitt en del særregler i arveloven av 1972. Noen av disse reglene er inntatt i arveloven § 22, andre er inntatt andre steder i loven. Eksempler er arveloven § 25 om at arvingens kreditorer ikke har rett til å kreve skifte av uskifteboet, § 44 andre punktum om at arvingen ikke kan avhende den rett han eller hun har i et uskiftet bo, og § 45 tredje ledd om at avkall på arv etter førstavdøde kan gis overfor lengstlevende ektefelle som sitter i uskiftet bo.

Hvor uskiftet hviler på samtykke, var det viktig for lovgiver å unngå at de samtykkende arvingene eller deres rettsetterfølgere led rettstap ved at arvefallet ble utskutt til skiftetidspunktet. Det er derfor i 1972-loven flere særregler for disse arvingene. Det var ulike oppfatninger i teorien under 1972-loven om arven var falt for de samtykkende uskiftearvingenes vedkommende. Utvalget legger til grunn at arvefallet er utskutt til skiftetidspunktet også for disse arvingene. Av den grunn vil utvalget ikke opprettholde enkelte av de særreglene som står i dagens lov. Utvalget vil imidlertid beholde en bestemmelse om at den samtykkende arvingen (hans eller hennes dødsbo) arver selv om den samtykkende livsarvingen ikke har overlevd lengstlevende. Dette fremgår av utkastets § 24 andre ledd første punktum.

Første ledd viderefører arveloven § 22 første ledd første punktum. Krav om skifte bør av notoritetshensyn fremsettes skriftlig. Alternativet «når et privat skifte blir innledet» omfatter også tilfeller hvor skiftet settes i gang gjennom handlinger som utbetaling av midler til arvingene. Når «uskifteformuen ellers skal skiftes» er særlig myntet på skifteplikten ved gjengifte i utkastets § 25.

Andre ledd i dagens § 22 foreslås ikke videreført siden det ikke blir aktuelt med uskifte med andre arvegangsklasse. Utvalget legger til grunn at det heller ikke er nødvendig å opprettholde tredje ledd i dagens § 22. Etter utvalgets forslag anses ikke arven falt for de samtykkende uskiftearvingene før boet skal skiftes. Det er først da det får betydning at livsarvingens arvinger tar arv, jf. utkastets § 24 andre ledd første punktum. Når arveloven § 22 tredje ledd ikke foreslås videreført, vil ikke livsarvingens ektefelle eller samboer kunne få noen glede av uskifteformuen før uskifteboet er skiftet.

Utvalget vil heller ikke videreføre arveloven § 22 fjerde ledd. Det kan etter dekningsloven § 2-2 tas utlegg i det skyldneren eier. Det å være arving i et uskiftebo er ingen eierrett. Det følger allerede av dette at det ikke kan tas utlegg i en rett i et uskiftebo, og at en rett i et uskiftebo ikke går inn i arvingens konkursbo. Det er heller ikke noen regel om dette i dansk rett. Utvalgets syn er at lengstlevende ektefelle er eier, og at arven faller først når uskifteboet skal skiftes. Da har ikke kreditorene noe annet å bygge på enn en arveforventning.

§ 25. Rett til uskifte når lengstlevende gifter seg eller blir samboer

(1) Retten til uskifte faller bort hvis lengstlevende gifter seg.

(2) En arving kan kreve skifte av uskifteformuen når lengstlevende har hatt samboer i to år eller har, har hatt eller venter barn med samboeren.

Utvalget går inn for å beholde dagens regel om at uskifteretten bortfaller ved ekteskap.

Når det gjelder etablering av samboerskap, foreslår utvalget samme regel som i dag er lovfestet i § 24 andre ledd andre punktum. Her får uskiftearvingene rett til å kreve skifte når samboerskapet har vart i mer enn to år, eller når samboerne har, har hatt eller venter barn sammen. Denne regelen avviker fra samboerdefinisjonen i utkastets § 9, som opererer med et femårskrav.

Utvalget mener at dagens § 23 andre ledd er overflødig. Så lenge gjenlevende er fratatt den rettslige handleevnen på det økonomiske området, vil det være vergen, eventuelt vergen i samråd med fylkesmannen, som forestår de økonomiske disposisjonene over uskifteboet. Det kan fortsatt være behov for at gjenlevende blir sittende i uskifte. Gjenlevende får f.eks. stell og pleie i hjemmet. Hvis vergen og fylkesmannen kommer til at uskifte ikke lenger er noen gunstig ordning for gjenlevende, kan de kreve skifte på vegne av gjenlevende.

§ 26. Lengstlevendes og arvingenes rett til å kreve skifte av uskifteformuen

(1) Lengstlevende kan når som helst skifte uskifteformuen helt eller delvis med alle arvingene, jf. § 22.

(2) En arving kan kreve skifte av uskifteboet hvis den gjenlevende rår over det på en så kritikkverdig måte at det blir vesentlig redusert eller står i fare for å bli det.

(3) Hvis fylkesmannen har samtykket i uskifte på vegne av en mindreårig livsarving, kan livsarvingen kreve skifte for seg selv når han eller hun er blitt myndig.

Første ledd viderefører arveloven § 24 første ledd.

I andre ledd foreslår utvalget å opprettholde bestemmelsen om at det kan kreves skifte hvis den lengstlevende råder over uskifteboet på en så kritikkverdig måte at det reduseres vesentlig. Uttrykket «misleg» er erstatte med «kritikkverdig». Det presiseres at også fare for reduksjon på grunn av kritikkverdig atferd, kan utløse skifteplikt. Utvalget foreslår at bestemmelsen om skifteplikt ved forsømmelse av oppfostringsplikt, som står i arveloven § 24 andre ledd første punktum, ikke videreføres.

Tredje ledd er stort sett et forsøk på videreføring av gjeldende § 24 tredje ledd første punktum. Som i dag vil ikke et skiftekrav fra et særkullsbarn som har blitt myndig, medføre at hele boet må skiftes. Lengstlevende vil fortsatt ha rett til uskifte med de øvrige arvingene. Utvalget mener at bestemmelsen om at uskifte kan fortsette med de øvrige arvingene selv om en eller flere uskiftearvinger har krav på skifte, er unødvendig. Utvalget mener at dette følger allerede av § 12.

I arveloven § 24 tredje ledd andre og tredje punktum er det gitt bestemmelser om tilfeller hvor en umyndig (også umyndiggjort) særskilt livsarving dør. Etter at vergemålsloven har gått bort fra umyndiggjøringsinstituttet, vil det neppe være så mange som kommer i denne kategorien. Den forutsetter at arvingen har rukket å få barn før fylte 18 år, og at arvingen også er død før han eller hun oppnår myndighetsalder. Det vil være snakk om ganske unge særkullsbarn når foreldrene er under 18 år. Det kan imidlertid være situasjoner hvor det er gått lang tid etter at livsarvingen som fylkesmannen har samtykket på vegne av, ble myndig, uten at livsarvingen har krevd skifte. I denne perioden kan livsarvingen ha fått egne barn. Utvalget mener at det ikke er grunn til å regulere særskilt i lovteksten at livsarvingens livsarvinger kan kreve skifte. De trer inn i den samme rettsposisjonen som sin far eller mor. Hvis faren eller moren ennå ikke har fylt 18 år eller har forholdt seg passiv etter at han eller hun fylte 18 år, vil livsarvingen ved vergen kunne kreve skifte. Har arvingen selv samtykket i uskifte, blir også livsarvingene bundet av dette samtykket.

§ 27. Skifte av uskifteformuen

(1) Når uskifteformuen skal skiftes etter lengstlevende ektefelles død, skal den deles likt mellom førstavdødes arvinger og lengstlevendes arvinger når ikke noe annet er bestemt. Hvis lengstlevende ektefelle har overtatt særeie i uskifte etter ektepakt, skal uskifteformuen deles på grunnlag av verdiforholdet mellom ektefellenes særeier på den tiden da uskiftet ble etablert, hvis det ikke er bestemt en mer lik fordeling i ektepakten, jf. ekteskapsloven § 43 tredje ledd. Hvis det i slike tilfeller også er felleseie, skal uskifteformuen deles på grunnlag av verdiforholdet mellom ektefellenes særeier, med tillegg av den halvparten hver av dem skal ha av felleseiet. Hvis lengstlevende ektefelle har overtatt særeie i uskifte etter samtykke fra arvingene, skal det skiftes på denne måten om ikke noe annet er avtalt.

(2) Når uskifteformuen skal skiftes etter lengstlevende samboers død, skal den deles mellom førstavdødes arvinger og lengstlevendes arvinger på grunnlag av verdiforholdet mellom samboernes formuer da uskiftet ble etablert.

(3) Ved skifte mens lengstlevende lever, har lengstlevende krav på arv etter § 6. Lengstlevende ektefelle kan også gjøre bruk av rettigheter som er nevnt i ekteskapsloven § 61.

(4) Hvis det er gjennomført delvis arveoppgjør etter førstavdøde, skal det tas hensyn til det ved utregningen av andelsforholdet som blir lagt til grunn for skiftet.

(5) Hvis det verken er legalarving eller testamentsarving etter lengstlevende, går hele arven etter lengstlevende til livsarvingene etter førstavdøde.

Utkastets § 27 erstatter arveloven §§ 26 og 28 e. Bestemmelsen er oppbygd slik at det er et første ledd om skifte av et uskiftebo mellom ektefeller og et andre ledd om skifte av uskiftebo mellom samboere. Tredje ledd, som er felles for ektefeller og samboere, omhandler lengstlevendes rettigheter ved livstidsskifte. Fjerde ledd, som også gjelder begge samlivsformer, regulerer betydningen av tidligere arveoppgjør. Femte ledd regulerer hvem som skal ha arven i tilfeller hvor det ikke er legalarvinger eller testamentsarvinger etter lengstlevende. Femte ledd er også felles for både ektefeller og samboere.

Første ledd regulerer skifteoppgjøret i et ektefelleuskifte. Første ledd første punktum tar utgangspunkt i den likedelingsregelen som vi har i arveloven § 26 første ledd. Likedeling blir imidlertid ikke resultatet hvis det er bestemt noe annet i testament eller i avtale med arvingene. Hvor det er særeie, kan det også bli en annen fordeling.

Første ledd andre punktum regulerer skifteoppgjøret hvor det er overtatt særeie i uskifte. Bestemmelsen viderefører arveloven § 26 andre ledd første punktum, men presiseringen av hva som kan avtales i ektepakt, som i dag bare fremgår av ekteskapsloven § 43 tredje ledd, foreslås også tatt inn i utkastets bestemmelse. Første ledd tredje og fjerde punktum viderefører arveloven § 26 andre ledd andre og tredje punktum.

Andre ledd regulerer skifteoppgjøret i et samboeruskifte. Bestemmelsen viderefører arveloven § 28 e.

Tredje ledd regulerer lengstlevendes rettigheter ved et livstidsskifte av uskifteboet. Slik utkastet er formulert, har lengstlevende krav på legalarv og minstearv. Utvalget legger til grunn at ved delvis uskifte skal det bare beregnes minstearv hvis lengstlevende ville hatt krav på minstearv om hele uskifteformuen var blitt skiftet. Man må følgelig tenke seg et fiktivt skifte av hele formuen, og det er bare hvis lengstlevende ved et slikt skifte ville ha fått minstearv, at det skal beregnes minstearv ved det delvise skifteoppgjøret.

Delvis skifte er for det første aktuelt ved etablering av uskifte, hvis avdøde hadde særeie som ikke skal inngå i uskifteboet eller hvis ett eller flere særkullsbarn ikke samtykker i uskifte. Under uskifte er delvis skifte aktuelt hvis et særkullsbarn som har fylt 18, år krever skifte, eller hvis det skal gis delvis arveoppgjør til en eller flere arvinger.

Fjerde ledd viderefører arveloven § 26 tredje ledd.

Femte ledd: Utvalget vil ikke videreføre arveloven § 26 fjerde ledd om at førstavdødes arvinger i andre og tredje arvegangsklasse kan ta arv i uskifteboet etter lengstlevendes død. Utvalget mener at førstavdødes arvinger i andre og tredje arvegangsklasse, som ville vært utelukket som arvinger ved et skifte etter førstavdødes død, ikke skal kunne komme inn som arvinger etter lengstlevende ektefelle mange år senere. Utvalget mener at man i tilfeller hvor det ikke er verken slektsarvinger eller testamentsarvinger etter lengstlevende, bør den delen av uskifteformuen som skal gå til lengstlevendes arvinger, gå til staten. Hvis enkelte av førstavdødes slektninger i andre eller tredje arvegangsklasse sto lengstlevende nær, vil disse arvingene kunne søke om at staten gir avkall på arven til fordel for dem.

Utvalget mener likevel at én gruppe arvinger står i en særstilling, nemlig førstavdødes særkullsbarn. Hvis førstavdøde etterlot seg særkullsbarn, mener utvalget at disse bør prioriteres foran staten også når det gjelder lengstlevendes del av uskifteformuen.

§ 28. Arvingenes krav på vederlag ved skifte av uskifteformuen

(1) Hvis uskifteformuen er vesentlig redusert fordi lengstlevende har misbrukt sin rett til å råde over den, kan førstavdødes arvinger kreve vederlag av uskifteformuen eller av lengstlevendes formue utenfor uskifteformuen.

(2) Hvis uskifteformuen er vesentlig redusert fordi lengstlevende har brukt av uskifteformuen til å øke eller erverve formue som kan holdes utenfor uskifteformuen ved skifte, kan arvingene kreve vederlag etter første ledd.

(3) Hvis det ved skiftet ikke nok til vederlag etter første og andre ledd, bortfaller vederlagskravet.

Bestemmelsen viderefører arveloven § 27.

Første ledd viderefører arveloven § 27 første ledd. Utvalget mener at uttrykket «misbrukt sin rett til å råde over» uskifteformuen fanger opp alternativene «har vanstyrt sine økonomiske saker» og «bore seg misleg åt på anna vis» i gjeldende lovtekst. Vederlagskravet kan, dersom det ikke er tilstrekkelig med midler i uskifteboet, også rettes mot lengstlevendes formue utenfor uskifteformuen. Det er ikke spesifisert i lovteksten hva slags formue som kan holdes utenfor uskifteformuen. Det vil særlig dreie seg om særeie eller eiendeler og rettigheter etter ekteskapsloven § 61 bokstav b og c, men også annet kan tenkes.

Andre ledd viderefører arveloven § 27 andre ledd. Utvalget foreslår imidlertid å ta ut særregelen i § 27 andre ledd andre punktum. Dette er et utslag av grunnholdningen om at man i den grad det er mulig, bør redusere bruken av regler med skjønnstemaer som «særlige grunner».

Tredje ledd viderefører arveloven § 27 tredje ledd.

§ 29. Hva som inngår i uskifteformuen

Alt som lengstlevende eier, hører med til uskifteboet, hvis ikke noe annet blir sannsynliggjort.

Bestemmelsen viderefører arveloven § 28.

Andre del. Arv etter testament

Kapittel V. Anvendelsesområdet for lovens testamentsregler

§ 30. Dødsdisposisjoner

(1) Som dødsdisposisjoner regnes avtaler og gaver som verken hadde eller var ment å ha realitet for arvelateren i hans eller hennes levetid. Dette gjelder blant annet gaver fra givere som snart skal dø, og som vet det.

(2) Unntak kan følge av særskilt lovbestemmelse.

Bestemmelsen inneholder en definisjon av hvilke disposisjoner som omfattes av reglene om testamenter.

Formuleringen «som verken hadde eller var ment å ha realitet» er hentet fra Rt. 2007 s. 776 og Rt. 2008 s. 1589. Formuleringene og kriteriene er etter utvalgets mening dekkende som utgangspunkt for de mange ulike og kompliserte vurderingene som må gjøres når det reises tvist om en disposisjon som i det ytre er foretatt som en livsgave, likevel i realiteten er en testamentarisk disposisjon.

Avgjørelsen av hva som er tilstrekkelig livsrealitet for arvelateren, må alltid bygge på en konkret og helhetlig vurdering, og hvor en oppramsing av sentrale kriterier i lovteksten kan være uheldig fordi den lett leder til motsetningsslutninger. Formålet med lovbestemmelsen er først og fremst å gjøre brukerne av loven oppmerksomme på problemstillingene, slik at de lettere kan unngå fremtidige konflikter. De konkrete tvistene må antakelig som før løses ved en sammenligning med tidligere rettspraksis.

Kravet til realitet, særlig når det blir formulert som et krav om gjennomføring eller fullbyrdelse, har ofte vært knyttet til den negative realiteten for arvelateren. Arvelateren må i sin levetid ha gjennomført gavedisposisjon, eksempelvis ved å overlate den faktiske og rettslige rådigheten over en fast eiendom til gavemottakeren. Krav om livsrealitet for arvelateren kan også oppfylles ved en positiv realitet. Dette gjelder typisk de såkalte pleiekontraktene hvor avtalens eneste negative realitet ofte er en begrenset rettslig rådighet, mens det sentrale i avtalen ellers er en positiv realitet. Ved å tilby en tredjeperson overtakelse av eiendommen etter arvelaterens død, oppnår arvelateren å kunne bruke sin bolig som før, og dessuten være sikret nødvendig stell og pleie, både av seg selv og eiendommen.

Når den samlede livsrealiteten skal vurderes, må ofte både den positive og negative realiteten trekkes inn, se eksempelvis Rt. 2007 s. 776, hvor flertallet avveide sameieavtalens mulige negative realitet ved samlivsbrudd eller samboerens død og de positive virkningene den hadde hatt for arvelateren i hans levetid. Ved vurderingen av balansen mellom ytelsene ble det i Rt. 1982 s. 1165 tatt hensyn til tidligere stell og pleie, selv om de allerede var foretatt uten avtale eller forutsetninger om vederlag. De fortidige ytelsene kunne likevel anses relevante fordi partene selv hadde tatt dem inn som en del av sin avtale. Dette var annerledes i Rt. 1995 s. 996. Spørsmålet var om et formuriktig testament (om arvelaternes restformuer) likevel kunne være gyldig som gjensidig bebyrdende livsdisposisjon. Høyesterett vurderte ikke (uttrykkelig) betydningen av en tidligere avtale om overdragelse av en fast eiendom mot stell og pleie, men la avgjørende vekt på at arvelaternes tilleggsytelse – resten av deres formuer – ikke sto i samsvar med eventuell tilleggsytelse for medkontrahenten (s. 1000).

Ment realitet ble i Rt. 2007 s. 776 og Rt. 2008 s. 1589, jf. også Rt. 1961 s. 935, likestilt med faktisk realitet. «For at en gave skal anses som en livsdisposisjon, må den ha innebåret eller vært ment å innebære en realitet …». Utvalget har tatt inn denne formuleringen i forslaget til lovbestemmelse. Et enkelt og illustrerende eksempel på ment realitet er situasjonen hvor arvelateren har avgitt et løfte om en snarlig fremtidig gave, men hvor han eller hun dør uventet før gaven ble gjennomført. Gaven var fra arvelaterens side ment å ha realitet, og formålet var heller ikke å gripe inn i et senere arveoppgjør.

En lignende problemstilling knytter seg til betydningen av mulig realitet. Som oftest dreier det seg om risikoen for negativ realitet, men synspunktene blir de samme ved muligheter for positiv realitet, eksempelvis en gevinst. Disse problemstillingene er ofte reist ved overdragelser mellom ektefeller, og hvor betydningen av mulig realitet ved samlivsbrudd vurderes. Se eksempelvis Rt. 2007 s. 776, hvor flertallet vektla at avtalen om sameie kunne få negativ realitet for arvelateren ved samlivsbrudd eller hvis hans samboer døde først.

I første ledd er også de såkalte dødsleiegavene uttrykkelig omfattet. En gave gitt og gjennomført på dødsleiet vil normalt være omfattet av hovedregelen i første ledd, fordi den verken fikk eller var ment å få noen realitet for arvelateren, og har derfor liten selvstendig betydning. En uttrykkelig bestemmelse er tatt med av pedagogiske grunner.

Andre ledd er gitt for å opplyse om at det kan finnes særlige lovregler som gir adgang til å foreta arverettslige dødsdisposisjoner som isolert sett ville blitt rammet av første eller andre ledd, men som med hjemmel i særskilt lovbestemmelse ikke følger vanlige arverettslige regler for testamenter. I lovteksten fremgår det at unntak kan følge «av særskilt lovbestemmelse». Formuleringen er valgt for å presisere at unntak både kan følge av arveloven selv og av andre lover.

Det antakelig mest praktiske unntaket fra de arverettslige reglene i andre lover er de såkalte dødsdisposisjonsektepaktene, det vil si en ektepakt om «særeie i liv, felleseie ved død», men hvor realiteten er at inntil halvparten av førstavdødes formue overføres til gjenlevende ektefelle ved død, se ekteskapsloven § 42 tredje ledd. Unntaket kan begrunnes – eller betraktes – på to ulike måter. Da den tilsvarende ordningen ble innført i 1937, ble regelen oppfattet som et bevisst unntak fra pliktdelsreglene – slik regelen også ser ut til å være oppfattet av Høyesterett i Rt. 1985 s. 1291.

Et annet praktisk eksempel på en arverettslig dødsdisposisjon som ikke rammes av arverettslige regler, er arvelaterens bestemmelse (begunstigelse) om fordelingen av livsforsikringssum. Dette gjelder særlig for sparedelen (gjenkjøpsverdien) av en livsforsikring tegnet på arvelaterens (forsikringstakerens) eget liv, se forsikringsavtaleloven § 15-2. Reglene må ses i sammenheng med at loven også oppstiller egne forsikringsrettslige fordelingsregler for de tilfellene hvor ingen begunstiget er oppnevnt, se forsikringsavtaleloven § 15-1.

Et annet eksempel på at en dødsdisposisjon ikke rammes av pliktdelsregler eller formkrav – eller arverettslige regler generelt – finnes i odelsloven § 54. Eieren av åseteseiendom kan bestemme at den, blant annet ved eierens død, skal deles opp mellom flere av åsetesarvingene dersom «eigedomen hans har slik storleik og avkastingsevne at ein huslyd ikkje treng det heile». Bestemmelse må gjøres skriftlig, men det er ikke krav om testaments former. Heller ikke rammes bestemmelsen av pliktdelsreglene.

Kapittel VI. Opprettelse av testament

§ 31. Testasjonsevne

(1) Den som har fylt 18 år, kan bestemme i testament hvem som skal arve ham eller henne.

(2) Et testament fra noen som er under 18 år, er bare gyldig hvis det er stadfestet av Kongen.

(3) Hvis testator er satt under vergemål, bør en legeerklæring om testators tilstand vedlegges testamentet.

Utkastets § 30 viderefører arveloven § 48. I første ledd beholdes testasjonsalderen på 18 år. Andre ledd opprettholder ordningen med en etterfølgende godkjennelse av testamenter fra mindreårige personer. Tredje ledd svarer innholdsmessig til arveloven § 48 tredje ledd slik denne bestemmelsen lød etter at den ble endret i forbindelse med at vergemålsloven 2010 trådte i kraft 1. juli 2013.

§ 32. Vitnetestament

(1) Når ikke noe annet er bestemt i dette kapitlet, skal testament opprettes skriftlig med to vitner som er til stede sammen, og som vet at dokumentet skal være et testament. Testator skal underskrive dokumentet eller vedkjenne seg underskriften mens vitnene er til stede. Vitnene skal underskrive dokumentet eller vedkjenne seg underskriftene mens testator er til stede.

(2) Testamentsvitnene bør i påtegning på testamentet opplyse om formreglene i første ledd er fulgt, og om testator opprettet testamentet av fri vilje og var ved sans og samling. Påtegningen bør dateres, og vitnene bør også oppgi sin fødselsdato.

Første ledd viderefører i store trekk arveloven § 49 første ledd. I utkastet er det ikke lenger oppstilt vilkår om at vitnene skal være godtatt av testator og at de skriver under etter testators ønske, se foran under punkt 8.3.3. I motsetning til etter gjeldende arvelov er det foreslått at vitnene kan vedkjenne seg sin underskrift i testators nærvær, som alternativ til å underskrive i testators nærvær, se nærmere foran i punkt 8.3.3.

Andre ledd viderefører arveloven § 50. Det er tilføyd at påtegningen bør opplyse om formreglene i første ledd er fulgt. Fra arveloven § 50 er første og tredje punktum foreslått videreført. Andre punktum om at vitnene bør angi adresse og yrke har etter utvalgets syn mindre interesse i dag. I dag er mobiliteten med hensyn til både bosted og yrke såpass stor at en slik informasjon ikke vil ha særlig interesse. Derimot vil det lette identifikasjonen av hvem som har vært vitner, hvis vitnene angir fødselsdato i påtegningen. En påtegning om dette vil også gjøre det lettere å klarlegge om vitnene var over 18 år da testamentet ble opprettet. Det er ikke foreslått noen egen regel om bevisverdien av påtegningen. Bevisverdien må vurderes ut fra alminnelige bevisregler.

§ 33. Krav til testamentsvitner

(1) Testamentsvitnene skal ha fylt 18 år, og ikke være i en tilstand som er nevnt i § 36.

(2) En disposisjon i testament til fordel for et av testamentsvitnene er ugyldig. Det samme gjelder disposisjon til fordel for følgende nærstående til vitnet:

  • a) ektefelle eller samboer

  • b) slektning i rett opp- eller nedstigende linje eller søsken eller

  • c) ektefellen eller samboeren til slektning i rett opp- eller nedstigende linje

(3) En disposisjon i testament til fordel for noen som vitnet er ansatt hos på testasjonstiden, er ugyldig. Som ansettelse regnes også funksjon som styremedlem og lignende i selskap, forening, stiftelse eller offentlig institusjon. Disposisjonen er likevel gyldig når tilknytningen trolig ikke har hatt betydning for innholdet i testamentet.

(4) En person kan være testamentsvitne selv om han eller hun er innsatt om testamentsfullbyrder.

Utkastets § 33 samler i én paragraf bestemmelsene om hvilke krav som stilles til testamentsvitner.

Første ledd viderefører arveloven § 52. Testamentsvitner kan ikke være mindreårige. Når det gjelder vitnenes mentale og fysiske tilstand, stilles de samme krav til vitnene som til testator. Det vises til merknadene til § 36.

Andre ledd viderefører i store trekk arveloven § 61 første ledd om habilitet. Enkelte av kategoriene av nærstående til vitnet som er inhabile etter dagens arvelov, vil ikke lenger være inhabile etter utkastet. Kategorien «ektemaken til ein så nær slektning», som er videreført i utkastets § 33 andre ledd bokstav c, er noe beskåret. I dagens arvelov omfattes vitnets steforeldre, svigerdøtre og svigersønner og svigerinner og svogere. Svigerinner og svogere, som er gift med vitnets søsken, mener utvalget at står såpass fjernt fra vitnets egeninteresse i testasjonen, at det ikke er grunn til å la habilitetsreglene også omfatte dem. Kategorien «ein like nær slektning til ektemaken til eit vitne» er heller ikkje videreført i utkastet. Denne kategorien omfatter vitnets svigerforeldre, stebarn og svogere og svigerinner som er søsken av vitnets ektefelle.

Utvalget har imidlertid foreslått å tilføye én kategori av nærstående som ikke fanges opp av dagens lovtekst, nemlig samboere. Samboer må her forstås i lys av arvelovens samboerdefinisjon, slik at det gjelder slike samboere som er nevnt i utkastets § 9. Av pedagogiske grunner er de enkelte kategoriene splittet opp i bokstavene a til c.

Det er forholdene på testasjonstidspunktet som er avgjørende for habilitetsvurderingen. En testamentarisk disposisjon mister ikke sin gyldighet selv om testamentsvitnet senere skulle inngå ekteskap eller bli besvogret med noen som er tilgodesett i testamentet.

Tredje ledd viderefører arveloven § 61 andre ledd. Uttrykket «i teneste» er erstattet av «ansatt hos». Det er ikke ment noen realitetsforendring med dette. I andre punktum er ordet «fjern» tatt ut. Dette innebærer heller ingen realitetsendring. Det fremgår av dommen i Rt. 2010 s. 691 at spørsmålet om tilknytningen mellom vitnet og den vitnet er i tjeneste hos, er «fjern», ikke har blitt ansett som et selvstendig vilkår, men bare er et moment i vurderingen av om tilknytningen har hatt betydning for innholdet i testamentet.

Fjerde ledd viderefører arveloven § 61 tredje ledd.

§ 34. Notartestament

(1) Et skriftlig testament kan underskrives eller vedkjennes for tingretten.

(2) Tingretten skal med påtegning på testamentet

  • a) bekrefte testators identitet,

  • b) oppgi tid og sted for notarialforretningen,

  • c) vurdere om testator er ved sans og samling,

  • d) oppgi hvem som er til stede under notarialforretningen, og

  • e) nevne andre forhold som kan ha betydning for gyldigheten av testamentet.

(3) Påtegningen fra tingretten skal anses som bevis nok for de forholdene som er omfattet av den, hvis ikke særlige forhold gir grunn til å tvile på innholdet i påtegningen.

(4) Testament som er bevitnet av tingretten, skal leveres inn for registrering, jf. § 51.

(5) Kongen kan gi nærmere bestemmelser om testamenter opprettet i medhold av denne paragrafen.

Bestemmelsen regulerer opprettelse av notartestamenter. Det har ikke vært adgang til å opprette notartestamenter etter gjeldende arvelov, men det var regler om slike testamenter i arveloven 1854.

Første ledd fastslår at et testament kan underskrives eller vedkjennes for tingretten som notarius publicus. Formkravene om underskrift eller vedkjennelse for tingretten er gyldighetsbetingelser. Også notartestamenter må være skriftlige. Skriftlighetskravet innebærer at testamentet skal foreligge på papir i håndskrevet eller maskinskrevet form. Det er ikke et krav om at dokumentet er omtalt som testament. Det ligger ikke i skriftlighetskravet at testamentet skal være egenhendig utferdiget og/eller nedskrevet av testator selv, men underskriften eller vedkjennelsen skal foretas av testator personlig i nærvær av notarius publicus. Det er ikke anledning til å gi noen fullmakt til å opprette testament. Underskrift må kunne gjøres med påholden penn. Som vedkjennelse som likestilles med underskrift, må også godtas at testator setter fingeravtrykk. Det kan ikke kreves at testator underskriver med sitt fulle navn, selv om dette nok vil være det vanligste og sikreste. Terskelen for hva som anses som underskrift av notartestamenter, vil være lempelig fordi man aksepterer vedkjennelse som alternativ til underskrift. Testatoren kan vedkjenne seg testamentet overfor tingretten ved å tilkjennegi at han eller hun vil testere i overensstemmelse med det fremlagte dokumentet. Vedkjennelse kan være praktisk i tilfeller hvor testator for eksempel er sterkt bevegelseshemmet, slik at underskrift ville være umulig eller by på store utfordringer. Vedkjennelse må anses som et avvik fra den ordinære underskriften: Notarius publicus bør derfor i sin påtegning nevne det hvis denne fremgangsmåten er brukt.

Det er ikke oppstilt noe krav om at testamentet skal utformes på norsk. Tingretten kan attestere på underskriften eller vedkjennelsen av et dokument som har et innhold som notarius publicus ikke forstår. Men testator må erklære at han eller hun kjenner innholdet i testamentet. Hvis testamentet er utformet på et fremmed språk, bør testator oppfordres til å ta med seg en oversatt versjon av dokumentet. En slik oversettelse vil være av verdi for tingretten i den veiledningen som ytes i forbindelse med notarialforretningen, selv om tingrettens påtegning ikke innebærer noen garanti for dokumentets innhold.

Hvis testamentet er skrevet på et språk som notarius publicus ikke behersker, bør dette fremgå av påtegningen. Det samme gjelder dersom testator er hørselshemmet og det er med en tolk under notarialforretningen.

Det er ikke et krav om at tingretten gjøres kjent med innholdet i testamentet. Men notarius publicus skal vite at det er et testament. Dette er nødvendig for at notarius publicus skal kunne gi en erklæring om hvorvidt testator er ved sans og samling. Hvis innholdet i testamentet er holdt hemmelig under notarialforretningen, kan dette svekke bevisverdien av notarialpåtegningen om at testator var ved sans og samling – særlig hvis testamentets innhold tyder på at testator kan ha mangler på det mentale planet.

Andre ledd gir bestemmelser om innholdet i tingrettens påtegning. Etter bokstav a skal tingretten avgi en erklæring om testators identitet. Denne bestemmelsen har til formål å forhindre at det opprettes falske testamenter. Testator må legitimere seg med gyldig identitetskort som pass, førerkort eller lignende. Personnummer eller D-nummer må oppgis.

Bokstav b krever at det i påtegningen opplyses om tid og sted for notarialforretningen. Dette kan ha betydning for en senere vurdering av testators mentale tilstand på tidspunktet for opprettelsen av testamentet. Det kan også få betydning ved motstrid mellom flere testamenter.

Etter bokstav c skal påtegningen inneholde en erklæring på om testator er ved sans og samling. Hvis notarius publicus ikke er i tvil om at testator er testamentsfør, skal påtegningen på dette punktet være uten forbehold. Hvis derimot notarius publicus får inntrykk av at testator ikke er ved sans og samling, skal notarius publicus avstå fra å medvirke til opprettelsen av testamentet. Det kan også være aktuelt å utsette notarialforretningen for å bringe inn en lege som kan avgi erklæring om testators mentale tilstand. Det vanligste vil trolig være at testator selv anmodes om å innhente legeerklæring.

Bokstav d angir at tingretten i påtegningen skal opplyse om hvem som var til stede under notarialforretningen. Hvis notarius publicus mener det er ønskelig, kan han eller hun også be om at de som er til stede, legitimerer seg. Bakgrunnen for denne bestemmelsen er dels at notarius publicus skal ha et våkent øye for at det kan være noen som utøver press eller forsøker å påvirke testator til å opprette testament. Dels kan informasjon om hvem som var til stede under notarialforretningen, være viktig informasjon hvis det senere skulle oppstå tvist om testamentet er gyldig. Notarius publicus kan kreve at personer som er sammen med testator ved notarialforretningen, skal forlate lokalet.

Etter bokstav e skal tingretten i påtegningen opplyse om andre forhold som kan ha betydning for gyldigheten av testamentet. En slik påtegning bør for eksempel gis hvis det er mistanke om at det har vært øvet press mot testator. Hvis testamentet er utformet på et fremmed språk, eller testator er fremmedspråklig eller hørselshemmet og det er benyttet tolk under notarialforretningen, bør det i påtegningen også redegjøres for de nærmere omstendighetene rundt dette. Hvis språkproblemene gjør det vanskeligere for notarius publicus å danne seg et klart bilde av testators mentale tilstand, bør det fremgå. Det bør også fremgå av påtegningen hvis testamentet er utformet på norsk, men hvor notarialforretningen avdekker at testator ikke behersker det norske språket. Hvis testator ikke er i stand til å uttrykke seg muntlig, bør dette også fremgå av påtegningen, selv om notarius publicus ikke har hatt grunn til å trekke testators mentale tilstand i tvil. Påtegningen bør også inneholde opplysninger om testamentet var underskrevet fra før, slik at det bare har vært en vedkjennelse av underskriften som har blitt foretatt for notarius publicus.

Hvis det er gjort rettelser eller tilføyelser i testamentet, bør dette også fremgå av påtegningen. Det gjelder også rettelser og påtegninger som er gjort i forbindelse med notarialforretningen, for eksempel fordi testator oppdager feil i testamentet.

Kravene til innholdet i notarialpåtegningen i andre ledd bokstav a til e er ikke gyldighetsbetingelser. Dette følger også av utkastets § 41 som bare viser til første ledd. Hvis testamentet ved en feil ikke har fått notarialpåtegning, eller hvis påtegningen ikke er underskrevet av notarius publicus, blir testamentet likevel gyldig hvis det på en annen måte, for eksempel gjennom vitneforklaring fra notarius publicus, kan dokumenteres at testamentet faktisk ble underskrevet eller vedkjent for notarius publicus.

Tredje ledd er en bevisregel. Den sier at påtegningen til notarius publicus skal anses som bevis nok for de forholdene som er omfattet av den, hvis ikke særlige forhold gir grunn til å tvile på innholdet i påtegningen. Bestemmelsen er inntatt etter mønster fra den danske arveloven § 70. Det er den som gjør innsigelse mot notartestamentet, som har bevisbyrden for at de faktiske forholdene ikke stemmer overens med det som fremgår av påtegningen. Hvis det ikke kan bevises at det som fremgår av påtegningen, var feil, blir testamentet stående. I utgangspunktet må det kreves sterke bevis for å legge et annet faktum til grunn enn det som fremgår av påtegningen. Hver sak må imidlertid avgjøres konkret, og det er ikke utelukket at det kan føres bevis mot notarens påtegning om testators tilstand eller andre forhold som er omfattet av testasjonen. Særlig når det gjelder testators mentale tilstand, kan bevisførsel fra lege og annet helsepersonell som har fulgt testator over tid, gi et annet bilde enn det inntrykket notaren har kunnet danne seg gjennom en kort notarialforretning. Det vises til de generelle merknadene om sinnssykdom mv. foran i punkt 10.2.

For forhold som ikke er omfattet av påtegningen, gjelder alminnelige bevisregler.

Fjerde ledd bestemmer at notartestamenter skal registreres hos tingretten. For vitnetestamenter vil dette fortsatt være en frivillig ordning, se merknadene til § 54. Noe av bakgrunnen for notartestamentene er at de skal gi en ekstra sikkerhet for at testators vilje blir kjent og legges til grunn for skiftet etter dødsfallet. Både sikkerheten for at formkravene er i orden, og sikkerheten for at testamentet vil komme frem etter dødsfallet, er da viktig.

Femte ledd gir Kongen hjemmel til å gi nærmere bestemmelser om tingrettens oppgaver i forbindelse med notartestamenter.

§ 35. Nødstestament

(1) Hvis farlig sykdom eller annet nødstilfelle hindrer noen fra å opprette testament etter §§ 32 eller 34, kan han eller hun opprette testament muntlig for to vitner som er til stede sammen. Vitnene bør straks sette opp testamentet skriftlig og skrive på testamentet hva som hindret opprettelse av testament etter §§ 32 eller 34.

(2) Hvis det er umulig for testator å opprette testament med vitner eller for tingretten, kan testator opprette testament i et dokument som han eller hun selv skriver og underskriver.

(3) Testament etter første og andre ledd er ikke lenger gyldig når testator i 3 måneder etter at testamentet ble opprettet, ikke har vært hindret i å følge reglene i §§ 32 eller 34.

Bestemmelsen viderefører arveloven § 51. I andre ledd er ordene «for testator» tatt inn for å fange opp at det skal foretas en subjektiv vurdering av om det er mulig å få tak i vitner. For eksempel vil den som står i ferd med å ta sitt eget liv, kunne oppleve det som umulig å få tak i vitner, jf. Rt. 1984 s. 1425. Det kan også være forhold hos de potensielle vitnene, eller forholdet mellom testator og vitnene, som gjør at testator opplever det som umulig å kunne benytte dem. Det kan for eksempel være at testator mener at vitnene på grunn av deres sterke tilknytning til testators legalarvinger ikke vil komme til å videreformidle testasjonen. Hvis testator holdes som gissel, kan testator ha god grunn til ikke å ville benytte gisseltakerne som vitner.

Kapittel VII. Ugyldige testamentariske disposisjoner

§ 36. Ugyldighet på grunn av testators sinnstilstand

(1) En testamentarisk disposisjon er ugyldig når testator på testasjonstidspunktet på grunn av sinnslidelse, demens, psykisk utviklingshemming, rusmisbruk eller annen psykisk svekkelse manglet evnen til å disponere over sine eiendeler.

(2) Hvis testator på testasjonstidspunktet led av langt fremskreden demens, er testamentet alltid ugyldig.

Bestemmelsen viderefører arveloven § 62 med visse endringer.

Det avgjørende er om testator på grunn av de tilstandene som er nevnt, er ute av stand til å vurdere de forskjellige alternativene han eller hun kan velge mellom når det gjelder innholdet i et testament. For sinnslidelser vil det være viktig om det dreier seg om en kronisk tilstand. Hvis det ikke er en kronisk tilstand, vil det avgjørende være om testator var i en aktiv fase da testamentet ble opprettet. Den praktiske betydningen av bestemmelsen vil, som ved arveloven § 62, ofte dreie seg om tilfeller hvor testator led av demens da testamentet ble opprettet. Det vil ofte være vanskelig i ettertid å avgjøre nøyaktig hvor omfattende demenstilstanden var på testasjonstidspunktet. Ved begynnende stadier av demens vil testator antakelig som oftest kunne disponere fornuftsmessig i et testament. Hvis det er på det rene at testator led av langt fremskreden demens, er utvalget av den mening at et testament ubetinget bør være ugyldig. Utvalget mener at det ikke bør foretas en skjønnsmessig vurdering fra domstolenes side i slike tilfeller. Det er flere uttrykk som kunne brukes for å markere graden av demens: i høy grad sjelelig svekket, tung demens, langt fremskreden demens. Med langt fremskreden demens sikter utvalget til tilfeller hvor testator befant på stadium V eller VI i nevnte skala under punktet om Utvikling – medisinske kriterier i punkt 10.2.3 foran.

§ 37. Ugyldighet på grunn av utnyttelse av testator

En testamentarisk bestemmelse er ugyldig når den er fremkalt ved tvang, svik eller annen utilbørlig påvirkning, for eksempel ved misbruk av testators manglende dømmekraft, svakhetstilstand eller avhengige stilling.

Bestemmelsen viderefører arveloven § 63.

I de siste 20–30 årene har levealderen i Norge steget markant og i fremtiden vil vi oppleve et stadig større antall eldre mennesker med demens. Personer som er i en begynnende fase av demens, kan fortsatt etter utkastets § 36 opprette testament, men vil i denne fasen være et lett offer for påvirkning utenfra, både for å opprette et testament og hva innhold angår. Det kan også tenkes at en person tilbakekaller et testament etter å ha vært utsatt for utilbørlig påvirkning.

Utvalget har bevisst ikke tatt med noen regel om bevisbyrde for å kjenne et testament ugyldig etter § 37.

§ 38. Ugyldighet på grunn av testamentets innhold

En testamentarisk bestemmelse er ugyldig når den går ut på bruk eller ødeleggelse som åpenbart ikke har noe fornuftig formål.

Bestemmelsen viderefører arveloven § 64.

Kapitel VIII. Tilbakekall og endring av testament

§ 39. Endring og tilbakekall av testament

Testator kan tilbakekalle eller endre testamentet sitt, når ikke annet er bestemt i loven.

Bestemmelsen viderefører arveloven § 55. Utgangspunktet er at testamenter fritt kan tilbakekalles. Testator kan imidlertid ved arvepakt begrense sin fremtidige testasjonsrett, se utkastets § 42. Begrensninger i testasjonskompetansen kan også følge av reglene om felles testamenter og av uskiftereglene.

§ 40. Formkrav ved tilbakekall og endring av testament

(1) Et testament kan tilbakekalles eller endres etter reglene i kapittel VI. Regelen om stadfestelse i § 31 andre ledd gjelder likevel ikke når noen som er under 18 år, vil tilbakekalle et testament.

(2) Testator kan også tilbakekalle et testament ved å ødelegge det slik at det virker sannsynlig at det ikke lenger er ment å gjelde.

Bestemmelsen viderefører arveloven § 57 med visse endringer. Utgangspunktet er at formkravene for opprettelse av testament også skal benyttes ved tilbakekall. En total ødeleggelse av testamentet vil likevel kunne godtas som tilbakekall. Overstryking er etter utkastet ikke lenger en mulig form for tilbakekall, men en total overstryking vil etter forholdene kunne anses som ødeleggelse. At testamentet er overstrøket, vil også kunne inngå i en vurdering av om det skal settes til side etter utkastets bestemmelse om bristende forutsetninger, som er en videreføring av arveloven § 57 andre ledd andre punktum. Arveloven § 57 tredje ledd er videreført i utkastets § 47 om felles testamenter.

§ 41. Virkningen av brudd på formkravene

Testamentet er ugyldig hvis det ikke er opprettet i samsvar med reglene i §§ 32 første ledd, 33 første ledd, 34 første ledd eller 35 første eller andre ledd. Det samme gjelder når det er gjort en endring eller et tilbakekall uten at reglene i § 40 første eller andre ledd er fulgt.

Bestemmelsen viderefører arveloven § 60. Betydningen av at testator er under 18 år, eller at et testamentsvitne er inhabilt, er ikke regulert i utkastets § 38. Virkningene av mindreårighet og inhabilitet er særskilt regulert i henholdsvis §§ 31 og 33 andre, tredje og fjerde ledd. Arveloven § 60 viste til at det var manglende overholdelse av «tvingande» regler, som medførte ugyldighet. Slik er det også etter utkastet. Det er ikke vist til bestemmelser som inneholder såkalte ordensforskrifter, som § 32 andre ledd og § 34 andre ledd, se om begrunnelsen i punkt 10.1.2 foran.

§ 42. Arvepakt

(1) Testator kan ved arvepakt binde seg til ikke å opprette, endre eller tilbakekalle testament.

(2) Om opprettelse av arvepakt gjelder reglene i kapittel VI. Vil noen som er under vergemål, opprette arvepakt, kreves dessuten samtykke av fylkesmannen hvis arvepakten gjelder midler som personen ikke selv råder over.

Bestemmelsen viderefører arveloven § 56.

Kapittel IX. Tolking av testamenter

§ 43. Tolking av testament

(1) Testament skal tolkes i samsvar med det testator mente.

(2) Har feilskrift eller annen feil gjort at testamentet har fått et annet innhold enn testator mente ved opprettelsen, skal testamentet gjelde slik som testator mente, når dette kan bli klarlagt.

Første ledd viderefører arveloven § 65 første ledd. Andre ledd viderefører arveloven § 65 andre ledd. Det som i praksis har vært det viktigste bruksområdet for arveloven § 65 andre ledd, motivvillfarelse eller uriktige forutsetninger, foreslås imidlertid utskilt i en egen paragraf, se merknadene til § 45. Utkastets bestemmelse vil derfor få et snevrere anvendelsesområde enn i dag, selv om ordlyden er nesten identisk med dagens. Kjerneområdet vil være den klassiske feilskrift eller erklæringsvillfarelse.

§ 44. Supplerende tolkningsregler

Når det ikke er grunn til å tro at testator mente noe annet, skal disse reglene gjelde:

  • a) Rekker ikke arven til, skal den som er innsatt som arving til en bestemt ting, gå foran den som skal arve en pengesum.

  • b) Om en testamentsarving dør før testator eller av andre grunner ikke kan ta imot arven, trer testamentsarvingens livsarvinger i hans eller hennes sted.

  • c) Har noen innsatt sin ektefelle eller samboer som testamentsarving, faller testasjonen bort hvis samlivet tok slutt før testator døde.

  • d) Den som er innsatt til å arve en bestemt ting, kan ikke kreve vederlag for heftelser som hviler på tingen. Arvingen kan heller ikke kreve penger hvis tingen ikke finnes i boet.

  • e) Hvis det er mer enn ett testament etter testator, gjelder alle, hvis ikke et yngre testament tilbakekaller eller står i strid med noe som er bestemt før. Hvis boet ikke rekker til, skal nyere disposisjoner gå foran eldre.

Bestemmelsen viderefører i store trekk arveloven § 66. Utkastets § 44 bokstav a, d og e er en ren videreføring av arveloven § 66 nr. 1, 4 og 5.

Utkastets bokstav b innebærer en endring. Representasjonsretten for testamentsarvingens livsarvinger gjøres generell. Den begrenses ikke til situasjoner hvor testamentsarvingens livsarving også er blant testators potensielle slektsarvinger, se foran i punkt 12.2 foran.

Utkastets bokstav c erstatter arveloven § 66 nr. 3. Samlivsbrudd er foreslått som skjæringstidspunkt for tap av testamentariske rettigheter for både ektefeller og samboere. Se nærmere om begrunnelsen foran i punkt 12.2. Det bør imidlertid utvises en viss romslighet med hensyn til om det virkelig foreligger et samlivsbrudd, eller om det bare er forbigående uoverensstemmelser. I relasjon til ekteskapsloven § 60 har man i en del saker lagt til grunn at det ikke er godtgjort noe samlivsbrudd forut for begjæringen om separasjonsbevilling. Praksis omkring ekteskapsloven § 60 og ekteskapsloven § 22 kan gi holdepunkter for å fastlegge hva som kreves. Momenter som kan trekkes inn, er foruten varigheten av bruddet om det er en ny partner med i bildet, og om det er anskaffet ny bolig. Bortfall av disposisjonen til fordel for ektefelle eller samboer medfører ikke nødvendigvis at også sekundærdisposisjoner bortfaller. I og med at utvalget foreslår at gjenlevende ektefelle eller samboer skal være enearving i konkurranse med alle utarvinger, vil testamenter som tilgodeser ektefelle eller samboer, først og fremst være aktuelt hvor man har ønsket å begunstige ektefellen eller samboeren på bekostning av livsarvinger, typisk særkullsbarn fra tidligere forhold. Ved et samlivsbrudd vil det når presumsjonsregelen følges, bli livsarvingene som får arven.

§ 45. Forutsetningssvikt

(1) En testamentarisk disposisjon er ugyldig hvis

  • a) testator var uvitende om eller hadde en uriktig oppfatning av forhold som var avgjørende for disposisjonen, eller

  • b) forhold som var avgjørende for disposisjonen, etter at testamentet ble opprettet, har endret seg på en slik måte at disposisjonen utvilsomt ikke lenger gir uttrykk for testators vilje.

(2) Hvis det kan klarlegges hva testator med den rette kunnskapen ville ha ment, er det det som skal gjelde.

Bestemmelsen samler i én paragraf bestemmelsene om uriktige og bristende forutsetninger, som vi dag finner i arveloven § 65 andre ledd og § 57 andre ledd andre punktum.

Første ledd bokstav a handler om uriktige forutsetninger eller motivvillfarelse. Disse situasjonene har i gjeldende arvelov blitt henført under arveloven § 65 andre ledd, som «anna mistak». Bestemmelsen i gjeldende rett tar utgangspunkt i testators vilje, og at testamentet skal gjelde slik testator mente, når dette blir klarlagt. Man skal fortsatt forsøke å klarlegge testators vilje. Dette kommer i utkastets bestemmelse til uttrykk i andre ledd. Den felles bestemmelsen tar imidlertid utgangspunkt i at testamentet er ugyldig hvis det foreligger relevante uriktige eller bristende forutsetninger, og det ikke kan bringes på det rene hva testator ville ha ment.

Selv om både ordlyd og systematikk er endret i bestemmelsene om forutsetningssvikt sammenlignet med gjeldende rett, er det ikke ment å gjøre endringer i rettstilstanden. Eldre avgjørelser basert på arveloven §§ 65 andre ledd og 57 andre ledd andre punktum, eller forutsetningslæren generelt, vil fortsatt ha interesse.

Første ledd bokstav a innebærer at en testamentarisk bestemmelse er ugyldig hvis testator ved opprettelsen var i villfarelse om forhold som var avgjørende for den testamentariske bestemmelsen. I disse tilfellene stemmer ordlyden i testamentet i og for seg overens med det testator mente da han eller hun opprettet testamentet. Men testator bygget på feilaktig informasjon eller feilaktige antakelser om faktiske eller rettslige forhold. Testator kan for eksempel ha bygget på en uriktig antakelse om at søsteren hans var fattig, mens hun i virkeligheten var gjerrig, eller han kan ha trodd at formuen hans var større eller mindre enn den i virkeligheten var. En motivvillfarelse om rettslige forhold kan for eksempel være at testator har trodd at fosterbarn har legalarverett, eller at millionbegrensningen i arveloven § 29 var slik å forstå at livsarvingene skulle ha hele boet hvis avdøde etterlot seg mindre enn én million til hver livsarving.

For at testamentet skal kunne settes til side som ugyldig, kreves det at villfarelsen har vært så vesentlig for testator at den har vært avgjørende for disposisjonen. Det vil si at det må antas at testator ikke ville ha truffet disposisjonen med kjennskap til de riktige forholdene. Kommer man til at disposisjonen ikke ville blitt opprettet, og villfarelsen ikke er av en slik karakter at testamentet kan utfylles eller korrigeres i medhold av andre ledd, vil disposisjonen kunne kreves satt til side som ugyldig.

Bevisbyrden for at testamentet bygger på uriktige forutsetninger, ligger hos den som vil gjøre innsigelse mot testamentet eller den testamentariske disposisjonen. Det vil ofte være vanskelig å bevise at noe i testamentet er bygd på uriktige forutsetninger. Hvis det er gitt en nærmere begrunnelse for de enkelte disposisjonene i testamentet, vil dette kunne gi et godt grunnlag for å vurdere om forutsetningene var uriktige, og om de var avgjørende for testators disposisjon. Vitneførsel av en advokat eller andre som var til stede da testamentet ble utformet, kan også gi holdepunkter for testators forutsetninger og vekten av dem.

Første ledd bokstav b handler om bristende forutsetninger. Bestemmelsen er en videreføring av arveloven § 57 andre ledd andre punktum. På samme måte som arveloven § 57 andre ledd andre punktum tar bestemmelsen utgangspunkt i at den testamentariske disposisjonen bortfaller hvis vilkårene er oppfylt. Vurderingstemaet er om forhold som var avgjørende for den testamentariske disposisjonen, etter at testamentet ble opprettet, har endret seg på en slik måte at det er utvilsomt at testamentet ikke lenger gir uttrykk for testators vilje. Hvis testator ikke var klar over endringen, vil vurderingstemaet bli om testator hadde tilbakekalt testamentet eller den testamentariske disposisjonen hvis han eller hun hadde hatt den rette kunnskapen. I noen tilfeller kommer man til at disposisjonen ikke ville blitt tilbakekalt, men at testator ville ha truffet bestemmelsen, men med et noe annet innhold. I slike tilfeller kan man korrigere testamentet i medhold av utkastets andre ledd hvis man har sikre holdepunkter for hva testators alternative disposisjon ville ha gått ut på.

Hvis testator har forholdt seg passiv etter at han eller hun har fått kjennskap til de endrede forholdene, taler dette for at testamentet opprettholdes. Når et testament ikke er tilbakekalt selv om testator er blitt kjent med de endrede forholdene, er det en ganske klar presumsjon for at testamentet skal gjelde videre. Men det kan tenkes at testator har glemt den testamentariske disposisjonen, eller at testator ville endre testamentet, men ikke rakk å gjennomføre endringen før han eller hun døde. Man kan også tenke seg at testator har gått ut fra at den testamentariske bestemmelsen var bortfalt nettopp på grunn av de bristende forutsetningene. Det må alltid gjøres en konkret vurdering av om testator til tross for at forutsetningene for testamentet eller en enkelt testamentarisk disposisjon er endret, ønsket å opprettholde testasjonen. Har man ikke holdepunkter for hva testatoren ville ha ønsket, vil man kunne bygge på hva en gjennomsnittstestator ville ha ønsket.

Bevisbyrden for at det foreligger bristende forutsetninger, ligger hos den som vil gjøre innsigelse mot testamentet. En særlig type av bristende forutsetninger er samlivsbrudd. Betydningen av samlivsbrudd er regulert i den supplerende tolkningsregelen i utkastets § 44 bokstav c.

Andre ledd forutsetter at en disposisjon ikke blir ugyldig hvis det er mulig å gjennomføre disposisjonen i tråd med testators vilje gjennom en korrigering eller utfylling av testamentet. Bestemmelsen er et utslag av det subjektive tolkningsprinsippet. Den må ses i sammenheng med utkastets § 43. Det må imidlertid være en rimelig høy grad av sikkerhet for hva testator ville ha ment med kjennskap til riktige forholdene. Tolkningsresultatet man kommer frem til, må ha en viss forankring i testamentet. Løse betraktninger om testators hypotetiske vilje skal ikke påvirke tolkningen av testamentet.

Kapittel X. Felles testament og gjensidig testament

§ 46. Felles testament og gjensidig testament

Bestemmelsene i dette kapitlet gjelder når to personer har opprettet testament i samme dokument (felles testament), eller når to personer har opprettet testament til fordel for hverandre (gjensidig testament).

Bestemmelsen viderefører arveloven § 49 som legaldefinisjon for gjensidige testamenter og felles testamenter. Bestemmelsen angir videre anvendelsesområdet for kapittel X.

§ 47. Tilbakekall og endring av felles testamenter og gjensidige testamenter

(1) Tilbakekall eller endring av et felles testament eller et gjensidig testament er bare gyldig når den andre testatoren har fått kunnskap om det før arvelateren døde. Testamentet kan likevel være gyldig hvis det var umulig eller urimelig vanskelig å varsle den andre testatoren.

(2) Hvis den lengstlevende testatoren har overtatt arven etter et felles testament eller gjensidig testament som sier noe om fordelingen av arven når begge testatorene er døde, kan den lengstlevende testatoren bare endre det som er bestemt om at arven eller en del av den skal gå til lengstlevendes egne arvinger etter loven. Lengstlevende kan likevel endre det som er bestemt om arv til noen som det må antas at er innsatt som arving etter særskilt ønske fra lengstlevende. Begrensningen i adgangen til å endre eller tilbakekalle testamentet gjelder ikke hvis det er grunn til å tro at testatorene har ment å gi den lengstlevende en snevrere eller videre adgang til tilbakekall.

Første ledd svarer til arveloven § 57 tredje ledd, se foran i punkt 13.4. Det er ikke tatt med noen henvisning til de alminnelige reglene om tilbakekall. Det må anses selvsagt at de alminnelige formkravene for tilbakekall gjelder også når et tilbakekall knytter seg til et felles testament eller gjensidig testament.

Andre ledd viderefører arveloven § 58. Det er gjort visse språklige endringer, men realiteten er ment å være den samme. I motsetning til arveloven § 58 er imidlertid ikke bestemmelsen begrenset til å gjelde bare for ektefeller.

§ 48. Supplerende tolkningsregler

Hvis den lengstlevende testatoren har overtatt arven etter et felles testament eller gjensidig testament, skal følgende regler gjelde når det ikke er grunn til å tro at testatorene mente noe annet da testamentet ble opprettet:

  • a) Den lengstlevende testatoren råder i levende live som en eier over hele formuen selv om testamentet gir førstavdødes arvinger arverett. Den lengstlevende kan når som helst gi en eller flere av arvingene fullt eller delvis arveoppgjør.

  • b) Hvis testamentet bestemmer noe om arverett for førstavdødes arvinger, men ikke om den nærmere fordelingen mellom slektene, skal på skiftet etter at lengstlevende er død, halvparten av formuen gå til førstavdødes arvinger og den andre halvparten til lengstlevendes arvinger.

  • c) Hvis testamentet ikke sier noe om arvefordelingen etter lengstlevendes død, råder lengstlevende som en eier over formuen også ved testament. Halvparten av den samlede formuen går til førstavdødes arvinger etter §§ 2 og 3 hvis ikke lengstlevende har opprettet testament som sier noe annet, eller har giftet seg eller etablert samboerskap.

Bestemmelsen viderefører de supplerende tolkningsbestemmelsene i arveloven § 67 med enkelte endringer, se foran i punkt 13.4. Tolkningsreglene gjelder bare når det ikke er grunn til å tro at testatorene mente noe annet da testamentet ble opprettet. Selv om presumsjonen gjelder generelt for felles testamenter og gjensidige testamenter, er kjerneområdet testamenter mellom barnløse ektefeller og samboere.

Tolkningsregelen i bokstav a fastslår at lengstlevende testator råder som en eier selv om det er sekundærarverett for førstavdødes arvinger. Råderetten kan imidlertid være begrenset i testament, se foran i punkt 13.4. Det er ikke noe i veien for at lengstlevende foregriper utdelingen av arv til en sekundærarving. Dette kan lengstlevende i utgangspunktet gjøre uten at de andre sekundærarvingene kan protestere. En tolkning av testamentet kan imidlertid tilsi at det ikke skal være adgang til slike utdelinger til enkeltarvinger.

Tolkningsregelen i bokstav b legger til grunn at der det er holdepunkter for at begge testatorenes arvinger skal arve, men hvor det ikke er sagt noe nærmere om fordelingen, skal man legge til grunn at de to gruppene av arvinger arver like mye. Bestemmelsen viderefører arveloven § 67 nr. 2 første punktum. Bestemmelsen i arveloven § 67 nr. 2 andre og tredje punktum er ikke foreslått videreført, se foran i punkt 13.4.

Tolkningsregelen i bokstav c viderefører arveloven § 67 nr. 3. Bestemmelsen er samordnet med utvalgets forslag til legalarverett for ektefeller og samboere.

Kapittel XI. Livsarvingenes pliktdel

§ 49. Livsarvingenes pliktdel

(1) Halvparten av en livsarvings arvelodd er pliktdelsarv. Pliktdelsarven er likevel aldri større enn 40 ganger folketrygdens grunnbeløp til hvert av arvelaterens barn eller hvert barns linje.

(2) Arvelateren kan bare råde over pliktdelsarv hvis det er særskilt hjemlet i lov eller i samtykke fra livsarvingene.

Første ledd erstatter arveloven § 29 første ledd. Pliktdelen foreslås senket fra to tredeler til en halvpart. Den viktigste endringen i forslaget sammenlignet med gjeldende rett er imidlertid utgangspunktet for beregningen av pliktdel. I norsk rett har pliktdelen hittil vært beregnet som en brøk av dødsboet. Utvalget foreslår at pliktdelen skal beregnes som en brøk av arvingens legalarvelodd. Denne endringen får ingen betydning i tilfeller hvor alle arvingene er livsarvinger. Da skal livsarvingene etter loven arve hele boet. Pliktdelen blir da den samme enten man beregner den av boet eller av legalarvelodden. Hvis det i tillegg til livsarvinger også er en arveberettiget gjenlevende ektefelle, får imidlertid endringen betydning. I konkurranse med gjenlevende ektefelle eller samboer arver livsarvingene etter utvalgets forslag en halvpart, mens den andre halvparten går til gjenlevende ektefelle eller samboer. Livsarvingenes pliktdel utgjør etter forslaget halvparten av deres legalarvelodder. Den totale pliktdelen til livsarvingene vil i et slikt tilfelle utgjøre en firedel av dødsboet. I tillegg kommer ektefelles eller samboers minstearv som arvelateren heller ikke kan gripe inn i ved testament.

I første ledd andre punktum er den beløpsbegrensede pliktdelen videreført. Til forskjell fra dagens regel er utkastets regel verdijustert ved at den følger grunnbeløpet. Den beløpsbegrensede pliktdelen er foreslått satt til 40 G for hvert barn eller hvert barns linje. Linjeprinsippet foreslås fulgt konsekvent også ved beløpsbegrenset pliktdel. Antallet barnebarn eller fjernere livsarvinger påvirker ikke linjens samlede pliktdel.

Andre ledd viderefører arveloven § 29 andre ledd om at det er nødvendig med særskilt hjemmel for å gripe inn i pliktdelsarv. Det presiseres at en slik hjemmel både kan være lovbestemmelse og avtale med livsarvingene. En godkjennelse av et pliktdelskrenkende testament kan gis både før og etter dødsfallet.

§ 50. Testators bestemmelse om hvordan pliktdelen skal utbetales

Arvelateren kan ved testament bestemme at en livsarving skal få pliktdelen utbetalt i kontanter. Arvelateren kan ved testament gi livsarvingen rett til få arven sin utlagt i bestemte eiendeler, også om de er verdt mer enn arvelodden, så framt livsarvingen betaler det overskytende kontant til boet. En slik rett kan ikke gripe inn i ektefellens rettigheter etter skifteloven § 63.

Bestemmelsen erstatter delvis arveloven § 30. Første punktum om at arvelateren skal kunne bestemme at livsarvingene skal få oppgjør i kontanter, er ny. Hvorvidt det er bestemt at livsarvingene skal få kontant oppgjør, avhenger av en tolkning av testamentet. Hvis en arving får rett til eiendeler som i verdi utgjør mer enn arvingen har krav på i arv verdimessig, må arvingen betale det overskytende til boet, jf. prinsippet i skifteloven § 65.

§ 51. Testators bestemmelse om formuesordningen for pliktdelsarv

Arvelateren kan bestemme ved testament at en ordning som er nevnt i ekteskapsloven §§ 42 og 43, skal gjelde for pliktdelsarv.

Arvelateren kan bestemme at pliktdelsarv skal være livsarvingens særeie. Det kan også bestemmes at særeie skal omdannes til felleseie ved livsarvingens død, eller at livsarvingens ektefelle skal kunne sitte i uskifte med særeiearven. Etter forslaget skal det ikke være mulig å bestemme at livsarvingen ikke skal kunne kreve skjevdeling av pliktdelsarv. Det er derfor ikke vist til ekteskapsloven § 44. Innholdet av særeiepåbudet må bero på alminnelige regler for testamentstolkning. Det kan for eksempel ikke utelukkes at en bestemmelse om at arven skal være særeie, etter omstendighetene må forstås slik at livsarvingen kan endre formuesordningen for arven eller at den kan inngå i uskifte.

§ 52. Testators bestemmelse om arvegangen for pliktdelsarv i visse tilfeller

(1) Arvelateren kan bestemme i testament hvem som skal overta pliktdelsarv som er mottatt etter ham eller henne, hvis livsarvingen dør før fylte 18 år uten å etterlate seg ektefelle eller livsarvinger.

(2) En slik bestemmelse mister sin virkning når livsarvingen fyller 18 år, eller hvis han eller hun før fylte 18 år gifter seg eller får barn.

(3) Arvelateren kan bestemme hvordan pliktdelsarv etter arvelateren skal fordeles ved livsarvingens død hvis livsarvingen

  • a) mangler evne til selv å opprette testament, jf. § 36 og

  • b) denne tilstanden ikke kan ventes å være forbigående, og

  • c) livsarvingen ikke etterlater seg livsarvinger, og

  • d) livsarvingen ikke har opprettet gyldig testament

(4) Den testamentariske disposisjonen er bare gyldig hvis vilkårene i bokstavene a til d fortsatt er oppfylt ved livsarvingens død.

Første ledd åpner for at en arvelater ved testament kan bestemme hvem som skal arve pliktdelsarv som en livsarving har arvet etter arvelateren. Vilkårene for at arvelateren skal kunne bestemme over pliktdelsarven også i neste slektsledd, er at livsarvingen dør før fylte 18 år uten å ha giftet seg eller å ha fått egne livsarvinger. Hvis den mindreårige livsarvingen har fått egne livsarvinger, er muligheten for å testamentere over pliktdelsarven bortfalt. Da bør pliktdelsarven gå til livsarvingene. En testamentarisk bestemmelse om fordelingen av en mindreårig livsarvings arv bortfaller automatisk når livsarvingen fyller 18 år. Arvelateren står fritt til å innsette sekundærarvinger til den testasjonsfrie del av arven, innenfor grensene i utkastets § 57.

Tredje ledd åpner for at arvelateren kan råde over pliktdelsarv i situasjoner hvor livsarvingen selv er ute av stand til å opprette testament, jf. utkastets § 36, og hvor det må ventes at livsarvingens tilstand ikke er forbigående. For at arvelateren skal kunne bestemme arvegangen for pliktdelsarven i slike tilfeller, er det et vilkår at livsarvingen selv ikke har opprettet gyldig testament før han eller hun kom i en tilstand som utelukker opprettelse av testament. Hvis livsarvingen har egne livsarvinger, vil arvelateren heller ikke kunne råde over pliktdelsarven. For at testamentet skal kunne legges til grunn ved livsarvingens død, må vilkårene om at livsarvingen ikke har egne livsarvinger og ikke har opprettet testament, fortsatt være oppfylt ved livsarvingens død. Hvis livsarvingen har fått egne livsarvinger eller mot formodning har fått tilbake evnen til å opprette testament, vil arvelaterens testament ikke være gyldig.

Det er ikke foreslått noen stadfestelsesordning verken for testamenter etter første ledd eller etter andre ledd. Den som mener at vilkårene ikke er oppfylt, må reise tvist om dette.

§ 53. Testators bestemmelse om å gjøre en livsarving arveløs

(1) Arvelateren kan ved testament bestemme at en arving som har fylt 18 år, ikke skal ta pliktdelsarv etter arvelateren hvis arvingen har gjort seg skyldig til straff for forbrytelse mot

  • a) arvelateren

  • b) arvelaterens ektefelle eller samboer

  • c) arvelaterens slektninger i rett opp- eller nedstigende linje eller

  • d) arvelaterens søsken eller livsarvinger etter dem

(2) Et slikt testament gjelder bare når det er stadfestet av Kongen.

(3) Blir noen gjort arveløs etter reglene foran, skal arven gå som om livsarvingen var død før arven falt.

Bestemmelsen viderefører arveloven § 34 med noen mindre endringer. Forbrytelser som retter seg mot arvelaterens ektefelle eller samboer, kan etter utkastet gi grunnlag for arveløsgjøring. Unnlatelse av etter evne å hjelpe arvelateren ved behov foreslås opphevet som grunnlag for arveløsgjøring. Hvis unnlatelse av å hjelpe har skjedd på en slik måte at det rammes av forbrytelser i straffeloven, kan imidlertid arveløsgjøring være aktuelt. Annen arv enn pliktdelsarv, står det arvelateren fritt å begrense ved testament.

Kapittel XII. Oppbevaring og registrering av testament

§ 54. Oppbevaring og registrering hos tingretten

(1) Testator kan levere originaltestamentet til oppbevaring og registrering hos enhver tingrett. Når testator ønsker det, kan testamentet leveres inn i lukket omslag, og testator kan kreve at testamentet skal oppbevares på samme måte. Testator kan få testamentet tilbake ved å møte opp personlig ved enhver tingrett eller ved å bruke advokat.

(2) Retten skal ikke gi opplysninger til andre enn testator om at den har et testament til oppbevaring. Slike opplysninger kan likevel gis til fylkesmannen hvis testator er under vergemål. Fylkesmannen har også rett til innsyn i testamentet.

(3) Oppbevaring og registrering som nevnt i første ledd har ikke betydning for testamentets gyldighet. Oppbevaring og registrering fører heller ikke til at retten skal ha melding om at testamentet kalles tilbake. Det kreves heller ikke at et nytt testament registreres og oppbevares hos tingretten selv om et tidligere testament er oppbevart og registrert hos tingretten. Hvis testator endrer eller tilbakekaller et testament som er innlevert til oppbevaring, bør testator varsle tingretten om dette.

(4) Retten skal sørge for at et testament som er levert til oppbevaring, blir lagt frem når testator er død. Hvis noen uten egen skyld lider tap fordi et testament som er levert til oppbevaring ikke blir lagt frem, kan den som lider tap, kreve erstatning fra staten. Erstatning kan bare kreves hvis:

  • a) det er gjort feil i registreringen, slik at testamentet ikke blir funnet, eller

  • b) retten unnlater å legge frem et testament hvis den vet eller burde vite at testator er død og at testamentet er levert inn til oppbevaring.

(5) Departementet kan gi nærmere bestemmelser om registrering, oppbevaring og fremleggelse av testamenter.

Det foreslås endringer i reglene om registrering av testamenter, og det vises generelt til redegjørelsen i punkt 14.3 foran.

I første ledd foreslås det endringer i reglene om innlevering og utlevering. Det foreslås i første punktum å presisere at det er originaltestamentet som skal innleveres. Andre punktum i dagens lovtekst om at det kan leveres inn en bekreftet kopi av testamentet, foreslås derfor opphevet. Kravet er i praksis likevel ikke absolutt, siden loven ikke er til hinder for at testamentet innleveres i lukket konvolutt. Tingretten kan dermed ikke foreta noen kontroll av om det innleverte testamentet er originalen eller en kopi. Det har heller ingen rettsvirkninger om det senere viser seg at det er en kopi som er innlevert; eksempelvis vil tingrettens plikt til å legge testamentet frem ved testatorens død gjelde tilsvarende selv om tingretten på dette stadiet blir oppmerksom på at testamentet ikke er en original.

Utvalget har vurdert å foreslå en uttrykkelig bestemmelse om at det ikke kreves at testamentet leveres inn ved personlig fremmøte, men legger til grunn at allerede første punktum åpner for at testamentet kan sendes i posten. Personlig fremmøte er å foretrekke for å være sikker på at testamentet leveres inn av rett testator, men loven bør også ta hensyn til at det ikke alltid er praktisk mulig for testator å møte opp personlig. Hvis testamentet ledsages av en legitimasjon, antar utvalget at det oppnås tilstrekkelig sikkerhet for å unngå uredeligheter. Det er her også et poeng at registreringen i seg selv ikke påvirker gyldigheten av et testament, og at det derfor ikke vil ha materielle rettsvirkninger om testamentet sendes inn av en annen enn testator.

Første ledd tredje punktum gjelder utlevering av testamentet. Det foreslås at dette må skje ved personlig fremmøte, det vil si en annen regel enn hva som foran er beskrevet for innlevering. Betenkelighetene med å tillate oversendelse i posten er her større enn ved innlevering, siden utlevering skaper risiko for at innholdet i testamentet blir kjent for andre enn testator i strid med testators ønske. Hensynet til en testator som ikke selv er i stand til å møte opp personlig, eksempelvis på grunn av sykdom, foreslås ivaretatt ved at en advokat kan hente ut testamentet på testatorens vegne.

Andre ledd gjelder innsyn mens testatoren fremdeles lever. Utvalget tar det standpunkt at andre enn testatoren ikke har rett til innsyn i testamentet på dette stadiet. Det foreslås derfor at retten ikke skal opplyse noen om at et testament er innlevert til oppbevaring. Et unntak må likevel gjøres for en testator som er under vergemål. Det foreslås ikke at innsyn da kan gis direkte til vergen, siden dette ofte vil være en som påvirkes av innholdet i testamentet, men derimot at det kan opplyses til fylkesmannen at et testament er innlevert. Dette forutsetter imidlertid at fylkesmannen ber om å få dette opplyst. Det er ikke noe tingretten skal gjøre av eget initiativ. Fylkesmannen vil også ha krav på å få innsyn i testamentet.

Tredje ledd er en videreføring av arveloven § 68 andre ledd. Det er bare gjort mindre språklige endringer.

Fjerde ledd gjelder rettens plikt til å sørge for at testamentet blir lagt frem etter testatorens død. Utvalget foreslår her vesentlige endringer sammenlignet med dagens rettstilstand. Arveloven § 68 tredje ledd slår i dag fast at retten ikke har ansvar for å legge frem testamentet, men det synes ikke å være grunn til å opprettholde en slik regel når testamentregistreringen i dag foregår elektronisk i et landsdekkende register. Uansett hvilken domstol et dødsfall meldes til, vil domstolen gjennom det elektroniske saksbehandlingssystemet bli gjort oppmerksom på et eventuelt innlevert testament. Det er da ingen grunn til at domstolen ikke skal ha et ansvar for å legge frem testamentet. Når oppbevaring av testamenter er gebyrbelagt er det også noe som tilsier at feil fra rettens side ikke ubetinget bør være ansvarsfrie. Utvalget foreslår derfor at regelen snus i forhold til gjeldende rett, og at det sies uttrykkelig i lovteksten at tingretten skal sørge for at et innlevert testament legges frem ved testatorens død.

Dette foreslås fulgt opp med en regel i fjerde ledd andre punktum om erstatningsansvar for tingretten hvis et testament ikke legges frem. Som redegjort for i NOU 2007: 16 s. 208–209, er det lite sannsynlig at ansvaret vil få særlig praktisk betydning. Det er likevel prinsipielt riktig å oppstille en slik sanksjon hvis plikten til å legge frem testamentet ikke overholdes som følge av forhold hos tingretten.

Et inngangsvilkår for ansvar er at noen lider tap uten egen skyld. Det siktes her til skyld hos den som lider tap, ikke hos den som har levert inn testamentet til oppbevaring. Vilkåret vil ha liten betydning i praksis, men det omfatter blant annet (lite praktiske) tilfeller hvor noen kjenner til at testator er død og at de er begunstiget i testamentet, men unnlater å påberope seg dette fordi de antar at tingretten selv vil sørge for at den testamentariske disposisjonen oppfylles. I praksis vil det være bokstav a og b som gir de sentrale vilkårene for ansvaret.

Bokstav a gjelder registreringsfeil, for eksempel at testamentet er registrert på feil personnummer. Slike registreringsfeil er lite sannsynlige fordi domstolenes saksbehandlingssystem vil gi tilbakemeldinger om en feil allerede ved registreringen for denne og andre av de mest praktiske feilmulighetene. Det kan likevel ikke utelukkes at feilregistreringer skjer. Bestemmelsen forutsetter skyld hos tingretten, det vil si at feilregistreringen må bero på forsett eller uaktsomhet hos tingretten. Hvis en feilregistrering skyldes at testatoren selv har gitt uriktige opplysninger ved innleveringen, er det ikke naturlig å pålegge tingretten et ansvar.

Bokstav b gjelder tilfeller hvor tingretten unnlater å legge frem et testament som retten vet eller burde vite om. Dette kan gjelde testamenter som er feilregistrert, men som retten likevel kjenner til, eller testamenter som er korrekt registrert, men som tingretten av en eller annen grunn ikke legger frem. Hvis testamentet er korrekt registrert, vil det elektroniske saksbehandlingssystemet automatisk gi tingrettens saksbehandler beskjed om testamentet, og det er derfor i praksis utenkelig at retten ikke vil være kjent med et testament som er korrekt registrert. Unnlatelse av å legge frem testamentet vil da enten være bevisst eller bero på en ren forglemmelse, og begge forhold bør klart være erstatningsbetingende. Hvis testamentet er registrert i Norge, men testator har flyttet til utlandet og fått vanlig bosted der, vil skifte foregå i utlandet. I slike tilfeller er det ikke sikkert at dødsfallet vil fanges opp i det norske saksbehandlingssystemet. Tingretten som har testamentet til oppbevaring, vil da ikke ha noen oppfordring til å finne frem testamentet. I et slikt tilfelle bør unnlatt fremleggelse normalt ikke medføre erstatningsansvar.

De vanlige erstatningsrettslige vilkårene om økonomisk tap og adekvat årsakssammenheng vil gjelde tilsvarende for ansvar etter utkastets § 54.

I femte ledd gis det hjemmel for forskrifter med utfyllende regler. Angivelsen av registrering, oppbevaring og fremleggelse som tema for slike regler er ment å omfatte alle forhold knyttet til testamentsregistreringen, slik at det er en svært vid forskriftshjemmel. I dag finnes ingen slik forskriftshjemmel, og utfyllende regler er gitt i rundskriv i stedet for i forskrift.

§ 55. Bortkommet testament

Hvis det kan sannsynliggjøres at testator hadde opprettet et gyldig testament, men dette testamentet ikke kan finnes etter testators død, skal det gjelde når innholdet kan bringes på det rene. Testamentet legges likevel ikke til grunn hvis det kan antas at det er tilbakekalt.

Bestemmelsen viderefører med visse justeringer arveloven § 69. Ved vurderingen av om et testament er tilbakekalt eller bare forsvunnet, skal retten legge til grunn det resultatet som den finner mest sannsynlig.

§ 56. Frister for å kreve arv etter et testament eller å motsette seg et testament

(1) En rett etter et testament kan bare gjøres gjeldende hvis minst én av testamentsarvingene skriftlig har varslet tingretten om sitt arvekrav. Varsel må gis innen 6 måneder etter at testamentsarvingen fikk kunnskap om at testator var død, og om innholdet i testamentet. Varsel er ikke nødvendig når tingretten eller minst én av dem som ellers skulle hatt den delen av arven som det rådes over ved testamentet, har fått kunnskap om testamentet på annen måte før varselfristen er ute for alle testamentsarvingene.

(2) Påstand om at en testamentarisk disposisjon er ugyldig, kan bare gjøres gjeldende av en arving etter loven eller etter testament hvis minst én av arvingene skriftlig har varslet tingretten om påstanden innen 6 måneder etter at vedkommende fikk kunnskap om at testator var død, hva disposisjonen gikk ut på, og hvorfor disposisjonen kunne være ugyldig. Retten til å fremme påstand om ugyldighet mot disposisjonen er likevel i behold hvis slikt varsel er gitt til alle testamentsarvingene.

Bestemmelsen viderefører arveloven § 70. Både varsel om at man vil gjøre gjeldende sin rett etter et testament, og varsel om at man har innsigelser mot et testament, må etter forslaget være skriftlig. Skriftlighetskravet foreslås oppstilt for å skape notoritet om kravet eller innsigelsen.

Tredje del. Felles regler for arv etter loven og arv etter testament

Kapittel XIII. Vilkår for arverett

§ 57. Arvefall og vilkår for å ta arv

(1) All arv skal anses falt ved arvelaterens død, hvis ikke noe annet er bestemt i denne loven eller i gyldig testament.

(2) Rett til arv etter loven eller etter testament har bare den som lever eller er unnfanget ved arvelaterens død.

Bestemmelsen er en delvis videreføring av arveloven § 71.

Første ledd er nytt. Det angir arvefallet. Utkastets utgangspunkt er at dødsfallstidspunktet er tidspunktet hvor arven faller. Loven kan imidlertid ha avvikende bestemmelser om arvefallet. Av særlig betydning her er reglene om uskifte. Ved uskifte er utgangspunktet at arven etter førstavdøde først faller når uskifteboet skal skiftes, jf. utkastets § 24. Et avvikende tidspunkt for arvefallet kan også fastsettes i testament. Et testamentsbestemt utsatt arvefall må imidlertid holde seg innenfor de grensene som følger av utkastets andre ledd.

Andre ledd viderefører arveloven § 71 første ledd. Det presiseres at også for å kunne ta arv etter testament må man være levende født eller unnfanget ved arvelaterens død for å kunne ha rett til arv. Dette innebærer en begrensning i testasjonsretten sammenlignet med det som følger av arveloven § 71 andre ledd i dag. Se nærmere om begrunnelsen i punkt 17.3 foran.

§ 58. Når det er uvisst om arvingen har overlevd arvelateren

(1) Hvis en arving er død og det er uvisst om arvingen har overlevd arvelateren, skal arvelateren regnes for å ha overlevd arvingen. Det samme gjelder hvis de to dør straks etter hverandre som følge av samme hendelse.

(2) Hvis det senere blir klarlagt at arvingen overlevde arvelateren, kan arvingene etter den avdøde arvingen kreve tilbakesøkning etter reglene i lov om forsvunne personer.

Bestemmelsen gjelder samtidige dødsfall eller tilfeller hvor dødsfallsrekkefølgen er usikker. Bestemmelsen viderefører arveloven § 72 med noen endringer. Utvalgets forslag er begrunnet i punkt 18.4.

Første ledd første punktum viderefører arveloven § 72 første ledd. Første ledd andre punktum er ny. I andre punktum foreslås det at utgangspunktet om at arvingen ikke anses å ha overlevd arvelateren skal gjelde tilsvarende når to personer dør straks etter hverandre som følge av samme hendelse. Begrunnelsen er at det i slike tilfeller ofte vil være tilfeldig hvem av dem som dør først, og det er ikke heldig at slike tilfeldigheter påvirker arverekkefølgen. Denne virkningen har fått større praktisk betydning nå som dødsfallstidspunktet kan fastslås svært nøyaktig, slik at vilkårene i første punktum sjelden vil være oppfylt.

Andre ledd viderefører arveloven § 72 andre ledd.

§ 59. Fradømmelse av arverett

(1) Dømmes en arving til ubetinget fengselsstraff eller til forvaring for en straffbar handling mot den han eller hun skulle arve, og arvelateren dør på grunn av handlingen eller mister testasjonsevnen, kan arvingen helt eller delvis fradømmes arveretten.

(2) Hvis noen blir dømt til ubetinget fengselsstraff eller til forvaring for en straffbar handling mot en arving etter arvelateren som også han eller hun selv kan få arverett etter, og arvingen dør på grunn av handlingen, kan gjerningspersonen helt eller delvis fradømmes arveretten. Det samme gjelder når noen blir dømt til ubetinget fengselsstraff eller forvaring for en straffbar handling som er årsak til at et barn som er unnfanget, ikke blir født levende, og barnet hadde hatt en minst like god arverett som gjerningspersonen.

(3) Avgjørelsen om tap av arverett etter første og andre ledd skal treffes ved dom. Krav om fradømmelse av arverett kan fremsettes av enhver som får rett til arv eller større arv hvis kravet tas til følge. I offentlig straffesak om handlingen kan dessuten påtalemyndigheten fremsette et slikt krav. Retten kan i offentlig straffesak av eget tiltak fradømme noen arverett selv om ingen har krevd det.

(4) Hvis noen blir fradømt arverett etter reglene foran, skal arven gå som om han eller hun var død før arven falt.

(5) Reglene i denne paragrafen er ikke til hinder for at arveretten blir gitt tilbake ved testament. Et slikt testament gjelder bare når det er stadfestet av Kongen.

(6) Reglene i denne paragrafen gjelder tilsvarende for tap av retten til uskifte.

Bestemmelsen viderefører arveloven § 73 med visse mindre endringer. Uttrykket «straffebrot» er erstattet med «straffbar handling». Dette er gjort for at bestemmelsen skal kunne tilpasses ny straffelov, som ikke sondrer mellom forbrytelser og forseelser. Forvaring er likestilt med ubetinget fengsel.

I første ledd er straffbare handlinger som forårsaker at arvelateren kommer i en tilstand som gjør at han eller hun mister testasjonsevnen, likestilt med straffbare handlinger som forårsaker arvelaterens død. Se nærmere foran i punkt 20.2.1.

I tredje ledd fastsettes det at fradømmelse av arverett skjer ved dom. Dette er i samsvar med straffeprosessloven § 30. Hvis arvespørsmålet kommer opp utenfor straffesaken, følger det av tvisteloven § 19-1 at spørsmålet skal avgjøres ved dom. Dom vil også være avgjørelsesformen hvis spørsmålet kommer opp i en skiftetvist under offentlig skifte, jf. skifteloven § 23.

Fjerde ledd fastslår at rettsvirkningen av fradømmelse av arverett er den samme som ved avkall på arv i utkastets § 66.

Sjette ledd er nytt. Bestemmelsen presiserer at reglene i paragrafen gjelder tilsvarende for retten til å sitte i uskiftet bo. Dette følger allerede av gjeldende rett, jf. Rt. 1982 s. 1256, men utvalget mener det er grunn til å la rettsvirkningen fremgå uttrykkelig av lovteksten.

§ 60. Foreldelse av arverett

(1) Retten til å kreve arv foreldes når arvingen ikke gjør den gjeldende innen 10 år etter at arvelateren døde. Foreldelse hindres ved å melde kravet om arv til tingretten, kreve offentlig skifte (hvis privat skifte ikke tidligere er avsluttet) eller reise søksmål mot dem som ellers får eller har fått arven. Arvekravet foreldes heller ikke hvis disse arvingene har godkjent kravet før fristen er ute.

(2) Krav på arv foreldes ikke så lenge arvelaterens dødsbo står under offentlig skifte. Er boet overtatt av lengstlevende ektefelle eller samboer etter reglene om uskifte, løper foreldelsesfristen først fra den lengstlevende ektefellens eller samboerens død. Har lengstlevende skiftet uskifteboet tidligere, løper fristen fra avslutningen av skiftet hvis arvingen visste om skiftet. Følger det av arvelaterens testament at arvingen ikke kan gjøre kravet på arv gjeldende ved arvelaterens død, løper fristen først fra det tidspunktet kravet kunne vært gjort gjeldende.

(3) For en arving som er fraværende eller forsvunnet, gjelder reglene i §§ 62 til 64.

Første ledd viderefører arveloven § 75 første ledd.

I andre ledd erstattes «av attlevende ektemake etter reglane om uskifte i kapittel III» i arveloven § 75 andre ledd med «lengstlevende ektefelle eller samboer etter reglene om uskifte». Endringen gjøres fordi utkastet foreslår felles regler om uskifte for ektefeller og samboere.

Tredje ledd viderefører arveloven § 75 tredje ledd.

§ 61. Forbigått arving

Hvis en arving uriktig er forbigått ved skiftet av et dødsbo eller har fått for liten arvelodd, kan arvingen inntil arvekravet er foreldet, kreve det han eller hun har fått for lite, av de arvingene som har fått for mye av arven, etter reglene i § 62.

Bestemmelsen viderefører skifteloven § 42. Se nærmere om begrunnelsen i NOU 2007: 16 s. 110–111.

§ 62. Fraværende arving

(1) En arving skal bare regnes med i skifteoppgjøret hvis det er sikkert at arvingen overlevde arvelateren, jf. § 58 første ledd.

(2) Hvis det senere blir godtgjort at arvingen overlevde arvelateren, kan arvingen innen 10 år fra arven falt, kreve sin arv fra den eller dem som har fått den. Hvis arvingen er død, kan kravet gjøres gjeldende av hans eller hennes arvinger innen den samme fristen. Hvis arven er overtatt i uskifte, regnes fristen fra lengstlevende ektefelle eller samboers død. Hvis lengstlevende har skiftet uskifteboet i live, regnes likevel fristen fra avslutningen av dette skiftet. Hvis en arving er antatt å være død i en rettskraftig dødsformodningsdom, jf. lov om forsvunne personer kapittel 3, gjelder fristen i den samme lovens § 14. For tilbakesøkningskravet gjelder ellers reglene i lov om forsvunne personer kapittel 6.

Skiftelovutvalget foreslo å flytte bestemmelsene om fraværende arvinger fra lov om forsvunne personer til arveloven. Arvelovutvalget ønsker å følge opp dette forslaget, se punkt 21.3 foran.

Utkastets § 62 viderefører lov om forsvunne personer § 18 med visse språklige endringer.

§ 63. Forvaltningen av arven til en fraværende arving

Hvis en arving er forsvunnet etter arvefallet eller er fraværende uten kjent oppholdssted, skal det settes av arv til arvingen i skifteoppgjøret hvis ikke noe annet følger av § 64. Arven skal forvaltes i samsvar med lov om forsvunne personer kapittel 2. Hvis arvingen verken har kjent oppholdssted eller fullmektig, skal det oppnevnes verge for arvingen.

Bestemmelsen viderefører lov om forsvunne personer § 19 med visse språklige endringer.

§ 64. Forvaltningen av arv som er mindre enn to ganger folketrygdens grunnbeløp

Er arven til en arving som nevnt i § 63, mindre enn to ganger folketrygdens grunnbeløp, og arvingen ikke har annen kjent formue, skal det ikke avsettes arv til arvingen hvis han eller hun har ektefelle, samboer, arveberettigede slektninger eller har rådd over hele eller deler av formuen sin i testament. Arven skal da gå videre til dem som var arvinger etter den forsvunne eller fraværende arvingen da arven falt. En tidligere fraværende eller forsvunnet arving kan ikke kreve tilbakesøkning av arv som har gått til arvingene etter denne paragrafen.

Bestemmelsen viderefører lov om forsvunne personer § 20 med visse språklige endringer.

Kapittel XIV. Avtaler om arv

§ 65. Arvingens råderett over fremtidig og falt arv

(1) Avtaler om salg, pantsettelse eller andre disposisjoner over fremtidig arv er ikke gyldige uten særskilt hjemmel i lov. Med fremtidig arv menes også uskiftearvingens rett til arv etter førstavdøde.

(2) Før arvefallet kan ikke arvingene uten arvelaterens samtykke avtale hvordan gjenstander skal fordeles mellom dem i det fremtidige skifteoppgjøret.

(3) Etter arvefallet kan en arving råde over arven. Arvingen kan ikke overføre rettighetene som loddeier på annen måte enn ved å gi avkall på arven.

(4) Arvingens kreditorer kan ta utleggspant i falt arv, men ikke i fremtidig arv.

Generelle spørsmål knyttet til denne bestemmelsen er drøftet i punkt 19.3.3 foran.

Bestemmelsen viderefører i det vesentligste tidligere lovfestet og ulovfestet rett, men inneholder enkelte presiseringer.

Utvalget foreslår ingen endringer i utgangspunktet i arveloven § 44 om at en arving overhodet ikke kan disponere over fremtidig arv, og slutter seg også til de begrunnelsene som tidligere er gitt. I lovteksten er det imidlertid presisert at unntak kan følge ved særlig lovbestemmelse. Dette sikter særlig til reglene om avkall på fremtidig arv.

Det er som i arveloven § 44 presisert at fremtidig arv også omfatter uskiftearvingens rett til arv etter førstavdøde. Dette omfatter også uskiftebo som bygger på uskiftearvingens samtykke.

Utvalget har videre foreslått en uttrykkelig regel om at gjenstandsmessige forhåndsskifteavtaler, det vil si arvingenes avtaler om rett til gjenstander på det fremtidige skifteoppgjøret, bare kan inngås med arvelaterens samtykke. Arvingers betingede salgsavtaler med tredjepersoner om gjenstander arvingen måtte komme til å arve, tillates ikke, heller ikke med arvelaterens samtykke.

Det er presisert at arvingenes kreditorer kan ta utlegg i falt, men ikke i fremtidig, arv. Gjennom presiseringen i første ledd andre punktum gjelder dette også fremtidig arv i uskiftebo.

Utvalget har funnet grunn til å presisere at en arving ikke kan disponere over falt arv på andre måter enn ved å gi avkall på den. Etter arvefallet kan arvingen inngå avtaler med tredjepersoner om retten til de verdiene eller gjenstandene arvingen måtte ha overtatt, men kan ikke overdra sin posisjon som loddeier eller legatar i boet. Tilsvarende gjelder frivillig pantsettelse.

§ 66. Avkall på arv

(1) En arving kan gi helt eller delvis avkall på fremtidig eller falt arv. Den frafalte arven fordeles som om arvingen var død før arvelateren.

(2) En ektefelle eller samboer kan gi avkall på retten til uskifte.

(3) Avkall på fremtidig arv må gis overfor arvelateren. Avkall på falt arv gis overfor dødsboet.

(4) Avkall på arv etter førstavdøde ektefelle eller samboer kan gis overfor lengstlevende i uskifte.

Generelle spørsmål om avkall på fremtidig og falt arv er drøftet i punkt 19.3.5.

Utvalget foreslår med dette én felles bestemmelse for avkall på fremtidig arv og avslag på falt arv. Som felles betegnelse foreslås avkall på arv. Der hvor presiseringer er nødvendige, brukes tilføyelsen fremtidig arv eller falt arv.

Formålet med én bestemmelse er å fremheve likheten mellom de to disposisjonene. Arvingens avkall på arv innebærer bare at avkallsgiver trer ut av sin posisjon som arving, og at den frafalte arven fordeles som om avkallsgiveren var død før arvelateren, det vil si fordeles etter lovens arvetavle. Utvalget har av denne grunnen også fjernet den tidligere regelen i arveloven § 74 tredje ledd andre punktum om at en arving uten livsarvinger kan gi avslag til fordel for en særskilt medarving.

Utvalgets forslag innebærer en forenkling, særlig for avkall på fremtidig arv. Som en konsekvens av at arvingen selv ikke kan gripe inn i arvens fordeling – utover å trekke seg ut av arverekken – oppstår ingen spørsmål om virkningene av avkallet for avkallsgiverens egne livsarvinger. Ønsker arvingene og arvelateren å fravike lovens arvegangsregler, må enten arvelateren opprette testament, eller det må inngås arveforskuddsavtaler, se punkt 19.3.6 og merknadene til utkastets § 67.

Det er tatt inn en uttrykkelig bestemmelse om hvem avkallet må gis til, henholdsvis før og etter arvefallet.

Det er videre presisert at ektefelle og samboer også kan gi avkall på retten til uskifte, uten å oppgi øvrige legalarverettigheter. Ytterligere er det presisert at hvor en lengstlevende ektefelle eller samboer sitter i uskifte, kan uskiftearvingene gi avkall på fremtidig arv etter førstavdøde overfor gjenlevende.

Hvis arvingen er under vergemål, reguleres spørsmålet om hvordan avkallet gis, i vergemålsloven § 42.

Loven åpner for at det kan gis delvis avkall på arv. Avkallet kan omfatte en andel av arven eller et bestemt beløp, eventuelt alt som overstiger et visst beløp. De arvingene som på denne måten arver et beløp, bør etter utvalgets mening ha status av loddeiere i boet. Som for sumlegatarer er disse arvingenes interesse i bobehandlingen begrenset til beløpet de skal ha utbetalt. Så lenge den avkallsgivende arvingen fortsatt er loddeier, har ikke «sumarvingene» et reelt behov for loddeierstatus. I forhold til definisjonene i skifteloven § 124 tredje ledd må avkallserklæringen anses å tre i stedet for arvelaters siste viljeserklæring.

For ektefeller og samboere er det presisert at avkallet også kan gjøres delvis, i den forstand at det bare gis avkall på uskifteretten. Også det motsatte kan forekomme, selv om dette er mindre praktisk.

For både livsarvinger, ektefeller og samboere (etter utvalgets utkast) kan det også bli aktuelt å oppgi pliktdelsbeskyttelsen, uten å oppgi retten til legalarv.

Det sentrale er at hvert enkelt løfte må tolkes konkret, slik at det avklares hva løftegiver mente. Eksempelvis kan det tenkes at noe som fremtrer som et avkallsløfte, bare var ment som samtykke til et konkret pliktdelskrenkende testament.

§ 67. Avkorting i arv og avtaler om forskudd på arv

(1) Har en livsarving mottatt en ytelse av økonomisk verdi uten at de andre livsarvingene har fått tilsvarende, skal ytelsen avkortes i mottakerens arv hvis dette anses avtalt.

(2) Hvis ikke annet anses avtalt, skal følgende gjelde for avkortingen:

  • a) Avkortingsbeløpet settes til verdien av gaven da den ble mottatt.

  • b) Hvis avkortingsbeløpet er større enn livsarvingens arvelodd, plikter likevel ikke arvingen å tilbakeføre noe til dødsboet.

  • c) Dør en livsarving som hadde måttet tåle avkorting, før arvelateren, skal avkortingen gjøres i arven til hans eller hennes livsarvinger.

  • d) Avkortingen får bare betydning for den innbyrdes fordelingen mellom livsarvingene og deres linjer, og ikke for beregningen av ektefellens andel av felleseiet eller ektefellens eller samboerens arvelodd, eller for hva arvelateren kan råde over ved testament.

De generelle spørsmålene omkring avkorting og arveforskuddsavtaler er behandlet i punktene 19.3.6 og 19.3.7 foran.

Bestemmelsen er i det vesentligste en videreføring av gjeldende rett, men med den viktige presiseringen at avkorting bare foretas hvis det må anses avtalt mellom arvelateren/giveren og forskuddsmottakeren/gavemottakeren.

Utvalget har foreslått opphevet regelen i arveloven § 39 om at gave gitt av felleseiemidler til felles barn skal regnes som gitt av begge ektefellene. I tråd med gjeldende ekteskapsrett er det avgjørende hvilken ektefelle som har gitt gaven. Det er likevel ikke noe i veien for at ektefellene og gavemottakeren avtaler at gaven skal regnes som gitt av begge.

Utvalget foreslår videreført prinsippene i arveloven § 40 om at avkortingssummen i mangel av andre bestemmelser settes til verdien av gaven da den ble gitt. Etter utvalgets forslag må avvikende fastsettelser være avtalt. Hvis den avtalte eller lovfastsatte avkortingssummen er urimelig, kan justeringer bygge på alminnelige regler om avtalerevisjon.

Endelig foreslår utvalget å videreføre gjeldende regler om virkningene av avkortingen – så langt noe annet ikke er avtalt. Utvalget har i punkt 19.3.7 presisert at avtaler om andre løsninger må ligge innenfor hva som følger av reglene for ektefellers formuesordning og forhåndsavtaler om fordeling av arv.

Kapittel XV. Internasjonal arverett

§ 68. Rettsvalg

Hvis arvelateren ikke har bestemt noe annet etter § 69, skal arveretten i den staten der avdøde hadde sitt vanlige bosted, anvendes.

Etter gjeldende rett skal arveretten i arvelaterens siste domisilstat anvendes. Dette følger av sedvanerett. Det foreslås en endring ved at vanlig bosted skal være det avgjørende tilknytningskriteriet. Blant de spørsmålene som omfattes av regelen, er spørsmål om fordeling av legalarv, testamentsarv, pliktdel, uskifte og avkortning.

§ 69. Valgadgang

(1) En arvelater kan bestemme at retten til arv etter ham eller henne skal avgjøres etter retten i den staten der han eller hun var statsborger enten da bestemmelsen ble gjort eller ved sin død. Rettsvalget skal være uttrykkelig og i testaments form.

(2) Bestemmelsen i § 7 gjelder tilsvarende for en bestemmelse om rettsvalg hvis arvelateren ved sin død hadde sitt vanlige bosted i Norge.

Første ledd regulerer adgangen til rettsvalg i arveretten. I enkelte stater er statsborgerskapet avgjørende for rettsvalget, mens bostedet (domisil, bosted eller vanlig bosted) er avgjørende i andre stater. For personer som flytter, eller som er statsborger av en annen stat enn der de er bosatt, kan det være behov for å skape klarhet med hensyn til hvilken stats arverett som vil bli anvendt på et fremtidig arveoppgjør. Ved å foreta et rettsvalg kan det skapes klarhet. Bestemmelsen gir samme rettsvalgadgang som EUs arveforordning og den nordiske arvekonvensjonen. En person som er statsborger av flere stater, kan bestemme at arveretten i enhver stat der han eller hun er statsborger skal anvendes. Bestemmelsen om rettsvalg må gis i testaments form. Det må også fremgå uttrykkelig av testamentet at det er foretatt et rettsvalg. Det kan altså ikke underforstås at arvelateren har ment å velge et bestemt lands arverett, for eksempel ut fra hvilket språk testamentet er skrevet på.

Andre ledd gir kunnskapsregelen om testamenter som begrenser arverettigheter for ektefeller og samboere, tilsvarende anvendelse på bestemmelser om rettsvalg. Hvis arvelateren hadde sitt siste vanlige bosted i Norge, er utgangspunktet at norsk rett skal anvendes. Har arvelateren i et slikt tilfelle bestemt at et annet lands arverett skal anvendes, kan det føre til at gjenlevende ektefelle eller samboer stilles dårligere enn det som følger av norsk rett. Rettsvalget får dermed samme betydning som et testament som stiller gjenlevende dårligere enn det som følger arveloven. Det er av den grunn samme behov for at ektefellen eller samboeren får kunnskap om testamentet som i de tilfellene som omfattes av § 7. Hvis gjenlevende ikke har fått kunnskap om rettsvalget, blir følgen at gjenlevende kan kreve at norsk arverett anvendes. For de øvrige arvingene vil rettsvalgsbestemmelsen bli lagt til grunn.

§ 70. Formkrav til testamenter

(1) Selv om et testament ikke oppfyller formkravene i kapittel VI, er det likevel formgyldig, hvis det oppfyller formkravene

  • a) på det stedet der testamentet ble opprettet

  • b) på det stedet der testatoren var statsborger enten ved dødsfallet eller da testamentet ble opprettet

  • c) i en stat der testatoren hadde domisil eller vanlig bosted enten da testamentet ble opprettet, eller ved dødsfallet

  • d) på det stedet der en fast eiendom ligger, så langt testamentet gjelder denne eiendommen.

(2) Første ledd gjelder tilsvarende for tilbakekall eller endring av testament. Formkravene til tilbakekall er også oppfylt når tilbakekallet oppfyller formkravene i den staten der testamentet var gyldig etter første ledd.

Denne bestemmelsen viderefører arveloven § 54. Arveloven § 54 bokstav c og d er trukket sammen i bokstav c, men uten at dette innebærer noen realitetsforskjell.

§ 71. Grunnleggende rettsprinsipper (ordre public)

En regel i fremmed rett kan ikke anvendes hvis den fører til et resultat som er i strid med grunnleggende rettsprinsipper i norsk rett.

Ordre public-regelen er ulovfestet. Utvalget mener regelen bør lovfestes, av pedagogiske grunner. Det avgjørende vil være om resultatet av å anvende fremmed rett er i strid med grunnleggende rettsprinsipper i norsk rett. Dersom fremmed rett ikke kan anvendes, må det vurderes om det er tilstrekkelig å tilsidesette den eller de reglene i fremmed rett som anses å være i strid med grunnleggende norske rettsprinsipper, og slik at fremmed rett for øvrig anvendes. Dersom fremmed arverett eksempelvis diskriminerer på bakgrunn av kjønn, kan det tenkes at det er bare den kjønnsdiskriminerende regelen som settes ut av betraktning. Dersom det ikke er hensiktsmessig kun å justere en regel i fremmed rett, vil utgangspunktet være at norsk arverett anvendes.

Kapittel XVI. Ikrafttredelse og overgangsbestemmelser

§ 72. Ikrafttredelse

Loven gjelder fra den tiden Kongen bestemmer.

§ 73. Overgangsregler for arv og uskifte

Reglene i eldre lovgivning om rett til arv etter loven og til uskifte og om gjenlevende ektefelles, arvingers og legatarers rettsstilling for øvrig gjelder når arvelateren er død før denne loven trådte i kraft. Reglene i § 6 første ledd om minstearven og reglene i §§ 19 til 23, 25, 26, 28 og 29 skal gjelde også når arvelateren (førstavdøde ektefelle eller samboer) er død før loven trådte i kraft.

Bestemmelsen tilsvarer i store trekk arveloven § 79. I og med at reglene om gjeldsansvar foreslås endret, er ikke gjeldsansvarsregelen i utkastet gitt anvendelse for allerede etablerte uskiftebo. Det gjøres endringer i adgangen til å gi gaver under uskifte. Regelen om rett til å kreve innsyn i uskifteboet er også ny. Disse reglene kan i noen grad virke tyngende for lengstlevende ektefelle eller samboer. Samlet sett er imidlertid ikke disse endringene av en så inngripende karakter at anvendelse på allerede etablerte uskiftebo anses problematisk.

Utvalget mener at økningen av ektefellens arvelodd fra en firedel til en halvpart ikke bør få anvendelse hvis lengstlevende sitter i uskifte. Minstearven bør imidlertid gjelde med seks ganger folketrygdens grunnbeløp selv om uskiftet ble etablert før loven trådte i kraft. Hvis uskifteretten hviler på samtykke, bør imidlertid minstearven på fire ganger folketrygdens grunnbeløp fortsatt gjelde, se om den parallelle situasjonen ved innføringen av minstearven i 1990, Inge Unneberg, Ny minstearv m.v. for gjenlevende ektefelle, LoR 1991 s. 259 (på s. 282–282).

Samboere som har bodd sammen i fire år før loven trådte i kraft, vil få rettigheter etter loven ett år etter at den trådte i kraft selv om bare ett år av samlivet har vært etter at loven trådte i kraft.

§ 74. Overgangsregler for avtaler om arv

(1) Reglene i § 67 om avkorting og arveforskuddsavtaler gjelder også gaver og annen støtte som er gitt før denne loven trådte i kraft, hvis arvelateren dør etter at loven trådte i kraft.

(2) Om avkall på ventet arv gjelder reglene da avkallet ble gitt.

§ 75. Overgangsregler for felles testamenter og gjensidige testamenter

Reglene i § 48 om rettigheter etter felles testamenter og gjensidige testamenter gjelder når førstavdøde testator døde etter at denne loven trådte i kraft.

§ 76. Overgangsregler for fradømmelse av arverett

Reglene i § 59 gjelder bare når den straffbare handlingen er foretatt etter at denne loven trådte i kraft.

§ 77. Opphevelse av lov 3. mars 1972 nr. 5

Fra samme tid som loven settes i kraft oppheves lov 3. mars 1972 nr. 5 om arv.

§ 78. Endringer i andre lover

Fra samme tid som loven settes i kraft, gjøres følgende endringer i andre lover:

  • 1. Lov 23. mars 1961 nr. 1 om forsvunne personer §§, 18, 19 og 20 oppheves.

  • 2. Lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler (forsikringsavtaleloven).

§ 15-1 andre og tredje ledd skal lyde:

En forsikringssum som forfaller ved forsikringstakerens død, tilfaller ektefellen eller samboer som nevnt i arveloven § 9. Dette gjelder likevel ikke hvis det før dødsfallet var sendt inn begjæring om separasjon eller stevning med krav om skilsmisse, og lengstlevende ektefelle eller samboer var klar over dette. En forsikringssum som tilfaller ektefellen, regnes ikke til de midler som skal deles likt etter ekteskapsloven § 77, jf. § 58, hvis ikke gjenlevende ektefelle overtar boet uskiftet i samsvar med arveloven kapittel III.

En forsikringssum som ikke tilfaller ektefelle eller samboer etter reglene i annet ledd, tilfaller arvingene etter lov eller testament. Satt forsikringstakeren i uskiftet bo, inngår forsikringssummen i de midler som skal deles likt mellom førsteavdødes og lengstlevendes arvinger, jf arveloven § 27.

  • 3. Lov 4. juli 1991 nr. 4 om ekteskap.

Ny § 78 a skal lyde:

§78 a. Tap av retten til deling ved skifte av felleseie.

Blir en ektefelle dømt til ubetinget fengsel eller forvaring for en straffbar handling mot den avdøde ektefellen, og handlingen forårsaket dødsfallet, kan retten bestemme at deling av felleseiemidler ikke skal finne sted. Arveloven § 73 gjelder tilsvarende så langt den passer.

  • 4. Lov 26. mars 2010 nr. 9 om vergemål (vergemålsloven).

§ 41 skal lyde:

§ 41. Gaver, arveforskudd og uskifte

Vergen kan ikke gi gaver eller stønader på vegne av den som er under vergemål, utover det som følger av skikk og bruk. En mindreårig over 15 år må samtykke til slik gave. Gjelder det større beløp, kreves det samtykke av fylkesmannen, selv om en slik gave følger av skikk og bruk.

Med fylkesmannens samtykke kan vergen gi arveforskudd til en livsarving hvis det foreligger nedtegnelser eller andre holdepunkter for at et slikt forskudd er i samsvar med ønsket til den som er under vergemål.

Med fylkesmannens samtykke kan vergen sende melding til tingretten med begjæring om uskifte jf. arveloven § 16. Med fylkesmannens samtykke kan vergen kreve helt eller delvis skifte av et uskiftet bo jf. arveloven § 26 første ledd.

24.2 Forslag til endringer i andre lover

I lov 23. mars 1961 nr. 1 om forsvunne personer oppheves §§ 18, 19 og 20. Dette henger sammen med utvalgets forslag om å flytte over disse bestemmelsene om forbigått og fraværende arving til arveloven. Se nærmere i punkt 21.3 foran.

I lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler (forsikringsavtaleloven) gjøres følgende endringer:

§ 15-1 andre og tredje ledd skal lyde:

En forsikringssum som forfaller ved forsikringstakerens død, tilfaller ektefellen eller samboer som nevnt i arveloven § 9. Dette gjelder likevel ikke hvis det før dødsfallet var sendt inn begjæring om separasjon eller stevning med krav om skillsmisse, og lengstlevende ektefelle eller samboer var klar over dette. En forsikringssum som tilfaller ektefellen, regnes ikke til de midler som skal deles likt etter ekteskapsloven § 77, jf. § 58, hvis ikke gjenlevende ektefelle overtar boet uskiftet i samsvar med arveloven kapittel III.

En forsikringssum som ikke tilfaller ektefelle eller samboer etter reglene i annet ledd, tilfaller arvingene etter lov eller testament. Satt forsikringstakeren i uskiftet bo, inngår forsikringssummen i de midler som skal deles likt mellom førsteavdødes og lengstlevendes arvinger, jf arveloven § 27.

I forbindelse med innføringen av arverett og rett til uskifte for samboere i 2008, ble det reist spørsmål under høringsrunden om ikke reglene i forsikringsavtaleloven § 15-1 om hvem som skal få en forsikring hvis forsikringstakeren ikke har oppnevnt en begunstiget, burde endres. I disse tilfellene følger det av § 15-1 andre ledd at en forsikringssum som forfaller ved forsikringstakerens død, tilfaller ektefellen. Det ble vurdert om forsikringsavtaleloven § 15-1 andre ledd burde endres til også å omfatte samboere. Det ville innebære at der det ikke er oppnevnt en annen begunstiget, tilfaller forsikringssummen forsikringstakerens gjenlevende samboer. Departementet gikk imidlertid ikke inn for noen slik likestilling, se nærmere Ot.prp. nr. 73 (2007–2008) s. 50–51.

Utvalget mener at det er en naturlig konsekvens av den arverettslige likestillingen at de samboerne som er arverettslig likestilt med ektefeller, også skal ha de samme rettighetene som ektefeller etter forsikringsavtaleloven. Det foreslås derfor at forsikringsavtaleloven § 15-1 andre ledd endres slik at det fremgår at ikke bare ektefelle, men også samboer som nevnt i arveloven § 9, får forsikringen utbetalt til seg hvis ingen annen er begunstiget.

Utvalget har ikke funnet grunn til å spesifisere i lovteksten at legalbegunstigelsen opphører ved samlivsbrudd for samboere. Definisjonen i arveloven § 9 forutsetter at samboerskapet består ved dødsfallet. Hvis samboerskapet er opphørt før forsikringstakerens død, vil heller ikke samboeren få utbetalt forsikringen i kraft av loven.

I forbindelse med de nye reglene om arv og uskifte for samboere i 2008, ble det gjort en endring i forsikringsavtaleloven § 15-1 tredje ledd. Det var der en bestemmelse om tilfeller der forsikringstakeren satt i uskiftet bo da han eller hun døde. I så fall skulle forsikringssummen inngå i de midlene som skulle deles likt mellom den førsteavdødes og den lengstlevendes arvinger. Denne bestemmelsen viste til reglene om uskiftet bo i arveloven kapittel III, som gjelder ektefeller. Reglene om rett til uskifte for samboere ble inntatt i arveloven kapittel III A. Reglene om at forsikringssummen skal inngå i de midlene som skal likedeles mellom arvinggruppene, passet ikke for samboere fordi forsikringen ikke ville inngå i uskifteboet etter § 28 c første ledd første punktum, og siden uskifteboet normalt ikke skulle deles likt etter § 28 e. For å tydeliggjøre at forsikringsavtaleloven § 15-1 tredje ledd andre punktum bare gjelder for ektefeller som har sittet i uskiftet bo, ble derfor ordlyden presisert til å gjelde uskifte på grunnlag av ekteskap etter arveloven kapittel III.

Med utvalgets forslag er det ingen forskjell mellom ektefelleuskifte og samboeruskifte. Som konsekvens av dette foreslår utvalget at forsikringsavtaleloven § 15-1 tredje ledd endres slik at ordene «på grunnlag av ekteskap i samsvar med arveloven kapittel III» utgår. Det oppnås da en felles regel for samboere og ektefeller.

På bakgrunn av utkastets forslag til skjæringstidspunkt for bortfall av arverettigheter, er det foreslått at det samme skjæringstidspunktet skal gjelde for tap av retten til forsikringsutbetalinger.

I lov 4. juli 1991 nr. 4 om ekteskap gjøres følgende endringer:

§78 a. Tap av retten til deling ved skifte av felleseie.

Blir en ektefelle dømt til ubetinget fengsel eller til forvaring for en straffbar handling mot den avdøde ektefellen, og handlingen forårsaket dødsfallet, kan retten bestemme at deling av felleseiemidler ikke skal finne sted. Arveloven § 59 gjelder tilsvarende så langt den passer.

Bestemmelsen vil åpne for at retten til berikelse ved deling av felleseie kan falle bort i de tilfellene hvor en ektefelle har drept den andre ektefellen. Bestemmelsen følger samme prinsipp som utkastets § 59, som gir regler om tap av arverett i slike tilfeller. Forslaget er begrunnet i punkt 20.2.2 foran.

Bestemmelsens anvendelsesområde er utformet etter mønster fra utkastet til ny arvelov § 59. Vilkårene for at bestemmelsene skal komme til anvendelse, skal være identiske. Om retten til å kreve deling av felleseiet skal fradømmes, vil være opp til rettens skjønn, på samme måte som i utkastets § 59. Fradømmelse av retten til deling av felleseiemidlene skal altså ikke være automatisk. Som en følge av dette åpner bestemmelsen prinsipielt for at deling heller ikke skal skje der gjerningspersonens formue var størst. Utvalget legger likevel til grunn at dette aldri vil være aktuelt.

Hvis lovbruddet skjer etter at ektefellene er separert eller skilt, men før skifteoppgjøret er avsluttet, er det etter utvalgets syn helt klart at bestemmelsen fortsatt skal komme til anvendelse. Utvalget ser ikke grunn til å nevne dette i lovteksten, jf. motsetningsvis ekteskapsloven § 89, som på grunn av ektefellepensjonens karakter uttrykkelig nevner «ektefelle eller fraskilt ektefelle».

Henvisningen til at arveloven § 59 skal gjelde tilsvarende så langt den passer, viser til de øvrige vilkårene i bestemmelsen.

Det vises for øvrig til vurderingene i NOU: 2007 16 s. 197–198.

I lov 26. mars 2010 nr. 9 om vergemål (vergemålsloven) skal § 41 lyde:

§ 41. Gaver, arveforskudd og uskifte

Vergen kan ikke gi gaver eller stønader på vegne av den som er under vergemål, utover det som følger av skikk og bruk. En mindreårig over 15 år må samtykke til slik gave. Gjelder det større beløp, kreves det samtykke av fylkesmannen, selv om en slik gave følger av skikk og bruk.

Med fylkesmannens samtykke kan vergen gi arveforskudd til en livsarving hvis det foreligger nedtegnelser eller andre holdepunkter for at et slikt forskudd er i samsvar med ønsket til den som er under vergemål.

Med fylkesmannens samtykke kan vergen sende melding til tingretten med begjæring om uskifte jf. arveloven § 16. Med fylkesmannens samtykke kan vergen kreve helt eller delvis skifte av et uskiftet bo jf. arveloven § 26 første ledd.

Utvalget foreslår enkelte endringer i vergemålsloven § 41. Overskriften er foreslått noe endret, slik at den får med at bestemmelsen også omfatter uskiftespørsmål.

Første ledd er uforandret.

I andre ledd er det i dag en regel om at en livsarving kan kreve arveforskudd fra sin forelder/besteforelder «hvis det foreligger et særlig behov». Etter utvalgets mening er det uheldig at livsarvingers behov kan være et selvstendig grunnlag for at det skal utdeles forskudd på arv. Derfor er dette alternativet er tatt ut i forslaget her. Livsarvinger kan ikke kreve forskudd fra sin mor eller far med denne begrunnelsen hvis foreldrene ikke er under vergemål. De bør derfor heller ikke kunne kreve arveforskudd etter at det er oppnevnt en verge og foreldrene i praksis ikke kan motsette seg utdelingen. Det blir også en litt uforklarlig forskjell på utdeling av arveforskudd og utdeling av gaver, der skikk og bruk alltid setter en begrensning. Ordet «skriftlige» foran nedtegnelser er tatt ut av lovteksten fordi det er overflødig.

I tredje ledd er det tatt inn forslag til en ny bestemmelse. Vergemålsloven har ikke regler om dette i dag. Muligens ble dette ikke tenkt på vedtakelsen av loven. Muligens var tanken at vergen tar stilling til dette. Det kan være vanskeligere å overskue konsekvensene av å velge skifte eller uskifte, enn å utdele forskudd på arv eller å gi gave. Skifte/uskifte har betydning for gjeldsansvar og det får betydning for fordelingen av arv mellom lengstlevendes og avdødes arvinger. Valget får også betydning for rådighetsbegrensningene. Derfor bør det kreves samtykke fra fylkesmannen ved slike avgjørelser.

Skiftelovutvalgets utkast til lov om dødsboskifte § 1-4 skal lyde:

§ 1-4. Skiftebehandling i Norge

(1) Skifte kan kreves for norsk tingrett når arvelateren ved sin død hadde sitt vanlige bosted i Norge.

(2) Hadde arvelateren ved sin død ikke sitt vanlige bosted i Norge, og det ikke kreves skifte i det landet der arvelateren hadde sitt vanlige bosted, kan formuen i Norge skiftes her hvis det kreves av noen som er nevnt i dødsboskifteloven § 3-1 andre ledd og tingretten finner det hensiktsmessig. På samme vilkår kan også formue i utlandet skiftes her hvis arvelateren var norsk statsborger.

(3) Ved overenskomst med fremmed stat kan det vedtas at skifte som er åpnet i én av statene, også skal omfatte boets formue i den andre staten. Det kan i overenskomsten fastsettes nærmere regler om forholdet mellom statenes skiftelovgivning og skiftemyndigheter.

Første ledd regulerer den alminnelige skiftekompetansen for norske skiftemyndigheter. Det vises til kommentarene til bestemmelsen i NOU 2007: 16 s. 164 flg. og s. 219 flg. Mens det etter Skiftelovutvalgets forslag kreves fast bosted for kunne kreve skifte i Norge, foreslås det her at kriteriet skal være vanlig bosted. Bakgrunnen for dette er beskrevet i de alminnelige motivene. I Skiftelovutvalgets forslag er det gitt en definisjon av fast bosted. Det er ikke tatt inn noen definisjon av vanlig bosted i lovteksten. Utvalget legger til grunn at vanlig bosted forstås på samme måte som vanlig bosted i EUs arveforordning. Et utgangspunkt vil være at en person har vanlig bosted i en stat der han eller hun bor over lengre tid, selv om tiden er tidsbegrenset på forhånd. Vanlig bosted vil være i den staten der personen har sentrum for livsinteressene sine.

Andre ledd regulerer norske skiftemyndigheters kompetanse i spesielle tilfeller. Her vises det til kommentarene til Skiftelovutvalgets forslag. Som for første ledd er tilknytningskriteriet vanlig bosted.

Tredje ledd gir kompetanse til å inngå overenskomster med fremmede stater om skiftekompetanse. Her vises det til kommentarene til Skiftelovutvalgets forslag.

Til dokumentets forside