2 Slektens arverett

2.1 Innledning – avgrensninger

Under forberedelsen av dagens arvelov la utvalget til grunn i sin innstilling at lovgiverens oppgave er «å nå frem til en arvetavle som kaller de slektninger til arv, som presumptivt står arvelateren nærmest; for det annet vil oppgaven gå ut på en rimelig avgrensning av slektsarveretten», jf. Utkast 1962 s. 39. Oppgaven er den samme i dag, 50 år senere. Hvis lovgiveren finner frem til regler som stemmer bra overens med hva arvelatere flest mener at er en riktig fordeling av sine etterlatenskaper, vil det også innebære at flertallet av arvelatere slipper byrden ved å opprette testament hvor de særskilt gir uttrykk for sine ønsker om fordelingen. Det er viktig at loven oppstiller en arvetavle som flest mulig føler seg bekvemme med. Hensynet til de som lovens ordning passer dårlig for, varetas gjennom muligheten til å opprette testament.

Den fordelingen lovens arvegangsregler legger opp til, må være fullstendig, slik at all arv etter arvelateren blir fordelt. Det er ikke bare spørsmål om hvem som skal arve, men også spørsmål om hvilken arvelodd den enkelte skal ha. Dette problemet er ikke presserende i tilfeller hvor arven bare skal fordeles mellom flere arvinger med samme tilknytning til arvelateren – eksempelvis flere av arvelaterens barn. Når det er barnebarn som arver, er det imidlertid ikke opplagt om arven bør fordeles etter hoder eller linjer. I tilfeller hvor slektsarvinger konkurrerer med en ektefelle eller samboer om arv, vil det også være ulike oppfatninger om hvilke regler som gir en riktig balansering av interessene til slekten og gjenlevende. Avveiningen mellom slektsarveretten og arveretten til gjenlevende ektefelle eller samboer, drøftes nedenfor i punkt 3.4 og 4.6.

Under arbeidet med gjeldende arvelov ble det oppfattet som et ganske selvsagt premiss at angivelsen av arvinger etter loven «kunne knyttes til klare og uomtvistelige kriterier; allerede av den grunn kan det ikke bli spørsmål om å gi legal arverett til for eksempel avdødes venner, tjenestefolk og forlovede», jf. Utkast 1962 s. 33. Innføringen av arverett for visse samboere i 2008 har myket opp dette standpunktet noe. Men også i forbindelse med innføringen av arverett og rett til uskifte for samboere ble rettstekniske hensyn tillagt stor vekt – særlig gjennom vilkåret om at partene må ha, ha hatt eller vente barn sammen. Ved avgrensningen av slektsarveretten kommer neppe disse hensynene ofte på spissen, men man kan få spørsmål om hvem som er eller bør være å anse som foreldre eller barn i arverettslig forstand. Avgrensningsspørsmål oppstår i relasjon til fosterbarn eller barn som er blitt til gjennom metoder for kunstig befruktning som ikke aksepteres etter norsk lov, og hvor den som har fungert som sosial mor eller far, dør uten at barnet har kjennskap til noen annen biologisk mor eller far de kan arve.

Slektsarveretten er blitt innsnevret i flere omganger, ofte i sammenheng med at ektefellens arverett er blitt tilsvarende utvidet, se nærmere om historikken i Utkast 1962 s. 3–24 . Den siste begrensningen av arveberettigede slektninger ble gjort i 1937. Denne lovendringen utelukket den fjerde arvegangsklassen, oldeforeldre og deres linje, fra arverett etter loven. I tredje arvegangsklasse, besteforeldrene og deres linje, ble det satt en grense slik at arvinger lenger ned i linjen enn besteforeldrenes barnebarn (arvelaterens søskenbarn), ikke lenger var arvinger etter loven.

2.2 Gjeldende rett

Slektsarveretten er i dag regulert i arveloven kapittel I – Arv på grunnlag av slektskap. Slektsarveretten bygger på en inndeling i arvegangsklasser eller parenteler. Arvelaterens barn og deres etterkommere utgjør det som kalles første arvegangsklasse. Denne gruppen av arvinger omtales som livsarvinger. For å komme i betraktning som arving, må livsarvingen være unnfanget før arvelateren dør, jf. arveloven § 71 første ledd.

Også adoptivbarn og deres etterkommere er livsarvinger i arvelovens forstand. Dette fremgår ikke uttrykkelig av arveloven, men av adopsjonsloven § 13. Der heter det i første ledd at ved adopsjon «får adoptivbarnet og dets livsarvinger samme rettsstilling som om adoptivbarnet hadde vært adoptivforeldrenes egnefødte barn, om ikke annet følger av § 14 eller annen lov». Annet følger av odelsloven mht. odelsrekkefølgen (se odelsloven § 12). Det gjelder dessuten særlige regler for adopsjoner som kom i stand før 1. juli 1957. Da var det fortsatt mulig med såkalt «svake adopsjoner» i Norge. Dette innbar at adoptivbarnet beholdt arverett etter sin biologiske slekt, men ikke fikk full arverett etter adoptivforeldrene og deres slekt, se nærmere Hambro, Arveloven s. 30–32. Fosterbarn og stebarn har ikke arverett, men har – i de tilfellene de er tilgodesett i arvelaterens testament eller får livsgaver – vært likestilt med livsarvinger ved beregning av arveavgift.

At et barn er resultat av kunstig befruktning, spiller ingen rolle for barnets arverettslige status så lenge metoden som benyttes, er en metode som gir grunnlag for at foreldreskapet aksepteres etter norsk rett. Etter norsk rett regnes den som har født barnet, som mor, jf. barneloven § 2 første ledd. Avtaler om bruk av surrogatmor er ugyldige, jf. barneloven § 2 andre ledd. Det hender at norske par inngår avtaler om surrogati i land som aksepterer slike avtaler. Etter norsk rett anerkjennes i utgangspunktet ikke den norske «sosiale moren» som mor. Ved midlertidig lov 8. mars 2013 nr. 9 kan imidlertid den juridiske fars nåværende eller tidligere ektefelle, registrert partner eller samboer som sammen med barnets far inngikk avtale med surrogatmoren, på visse vilkår søke om foreldreskap til barnet, se nærmere Prop. 47 L (2012–2013). Bioteknologiloven, lov 5. desember 2003 nr. 100, forbyr eggdonasjon, jf. § 2-18 første ledd og assistert befruktning med sæd fra en donor som er død, jf. § 2-11 tredje ledd. Sæddonoren anses ikke som juridisk far. Dermed vil ikke donorbarnet arve sin biologiske far. Den biologiske faren arver heller ikke donorbarnet.

Barna arver likt. Er et av barna død, går barnets arvelodd videre til eventuelle livsarvinger etter barnet med lik part på hver gren. At barnebarna trer inn i tilfeller hvor mellomgenerasjonen er død, er et utslag av det såkalte representasjonsprinsippet.

I tilfeller hvor barnet som er død før foreldrene, ikke har egne livsarvinger, vil arven ikke gå videre til barnets gjenlevende ektefelle eller samboer: Arven vil fordeles mellom det avdøde barnets søsken; arvelaterens øvrige livsarvinger. I et tilfelle hvor alle arvelaterens barn er døde, og arvelateren bare etterlater seg barnebarn som livsarvinger, vil arven fordeles likt mellom de slektslinjene (grenene) barnebarna tilhører. Hvis det for eksempel er en linje med tre barnebarn, en linje med to barnebarn og en linje med ett barnebarn, vil ikke alle barnebarna få en like stor andel av arven etter besteforeldrene. I linjen med tre barnebarn vil denne tredelen av arven deles i tre, dvs. en nidel av det totale dødsboet til hver av disse barnebarna. I linjen med to barnebarn skal tredelen deles i to. Disse barnebarna arver hver en seksdel etter sin bestefar eller bestemor. I den siste linjen vil barnebarnet arve en tredel alene. (Se figur 2.1). At arven også i slike tilfeller fordeles etter linjer og ikke etter hoder, er utslag av det såkalte linjeprinsippet. Om arven i slike tilfeller skulle deles etter linjer eller etter hoder, ble grundig drøftet i Utkast 1962 s. 46–53 (se nedenfor under punkt 1.4.2).

Figur 2.1 

Figur 2.1

Representasjonsprinsippet strekker seg ubegrenset nedover i første arvegangsklasse. Oldebarn trer i stedet for et barnebarn som er død, tippoldebarn trer inn dersom et oldebarn er død osv. Men i praksis vil menneskets levealder og forplantningsdyktig alder sette grenser for hvor mange ledd det kan dreie seg om.

Hvis arvelateren ikke etterlater seg livsarvinger, trer andre arvegangsklasse inn. Denne arvegangsklassens arverett er regulert i arveloven § 2. Andre arvegangsklasse består av arvelaterens foreldre og deres etterkommere. Foreldrene er nærmest til å ta arv etter § 2, men hvis de allerede er døde, vil deres livsarvinger, arvelaterens søsken eller halvsøsken, tre inn. Den avdøde forelderens andel av arven vil fordeles på vedkommende forelders livsarvinger. Fordelingen går også her med «lik part på kvar grein». Hvis det eksempelvis på den avdøde morens side er en søster og to barn av en bror som er død før arvelateren, vil den halvparten som skulle tilfalt moren, fordeles slik at søsteren får en firedel av boet etter arvelateren (faren som fortsatt lever, får en halvpart) og de to nevøene eller niesene får en åttedel hver – de deler den firedelen som broren skulle ha hatt. (Se figur 2.2).

Figur 2.2 

Figur 2.2

Hvis en av foreldrene er død uten å etterlate seg andre livsarvinger enn arvelateren, vil den gjenlevende av foreldrene arve alt, jf. arveloven § 2 tredje ledd første punktum. Hvis begge foreldrene er døde, vil arven fordeles mellom deres respektive livsarvinger. Farens halvpart fordeles mellom hans livsarvinger, og morens halvpart fordeles mellom hennes livsarvinger. At man her fordeler etter linjer, har praktisk betydning hvor det er halvsøsken i enten mors eller fars linje. Hvis arvelateren for eksempel etterlater seg en søster som har begge foreldrene felles med arvelateren og en halvbror på farens side, vil søsteren arve hele den halvpart som skal gå til morssiden. Hun vil også arve halvparten av arven som skal gå til farssiden. Denne arven må deles med hennes (og arvelaterens) halvbror. I dette tilfellet får altså søsteren tre firedeler og halvbroren en firedel av arven. (Se figur 2.3).

Figur 2.3 

Figur 2.3

Hvor det bare er etterkommere i den ene av foreldrenes linjer, får dennes etterkommere alt, jf. arveloven § 2 tredje ledd første punktum. En halvbror eller halvsøster vil derfor kunne bli enearving i et slikt tilfelle. Dette gjelder selv om besteforeldrene til arvelateren på den siden hvor det ikke var noen halvsøsken, fortsatt er i live.

I arveloven § 2 tredje ledd andre punktum har vi en norsk særregel. Det gjelder situasjoner hvor arvelateren dør før fylte 18 år, en av arvelaterens foreldre døde før arvelateren, og foreldrene ikke var gift med hverandre (eller var legalseparert) da den første av foreldrene døde. I et slikt tilfelle skal halve arven gå til besteforeldrene eller deres livsarvinger på den avdøde faren eller morens side. Hvis det ikke er slike arvinger i tredje arvegangsklasse, vil den gjenlevende av foreldrene arve alt, jf. arveloven § 2 tredje ledd i.f. Bakgrunnen for bestemmelsen er at den gjenlevende av foreldrene ikke indirekte skal arve sin fraskilte ektefelle eller en annen person han eller hun tidligere har hatt et forhold til, gjennom å arve sitt mindreårige barn fullt ut. Det må antas at det vesentlige av den mindreårige arvelaterens midler stammer fra den av foreldrene som allerede er død.

At foreldrene skal arve barna etter arveloven § 2, forutsetter at morskap eller farskap er fastsatt etter reglene i barneloven, jf. arveloven § 4 første ledd. Som mor regnes den som har født barnet, jf. barneloven § 2 første ledd. Som far eller medmor regnes i utgangspunktet den som moren var gift med ved fødselen, jf. barneloven § 3 første og andre ledd. Hvor foreldrene ikke var gift, fastsettes farskap eller medmorskap etter reglene i barneloven §§ 4 og 4 a.

Arveloven § 4 andre ledd inneholder en bestemmelse om at faren og farsslekten ikke tar arv dersom barnet er unnfanget ved en handling som går inn under straffeloven §§ 192 til 196 eller § 199 og faren er dømt til ubetinget fengsel for dette. Tap av arveretten inntrer i slike tilfeller automatisk. Det er ikke nødvendig at retten i straffesaken eller i en senere arvesak må ta stilling til spørsmålet, i motsetning til ved tap av arverett etter arveloven § 73. Imidlertid er det gjort et unntak i § 4 andre ledd andre punktum. Faren eller farsslekten tar likevel arv som i verdi svarer til arv eller gave som barnet har fått fra faren eller noen i farsslekten. Hvis det ikke er arvinger i andre arvegangsklasse, går arven til besteforeldrene eller deres etterkommere, jf. arveloven § 3. Reglene i § 2 andre ledd om representasjonsrett med «lik part på kvar grein» gjelder tilsvarende, jf. arveloven § 3 første ledd første punktum. Hvis det ikke er noen til å representere den ene av besteforeldrene på en side, går hele arven til denne siden til den andre av besteforeldrene på denne siden. Er det ingen arvinger på den ene siden i tredje arvegangsklasse, farmor og farfar er døde uten å etterlate seg livsarvinger, går hele arven til mormor og morfar eller etterkommere etter dem, jf. arveloven § 3 tredje ledd andre punktum. I motsetning til i første og andre arvegangsklasse er det en grense for hvor langt tredje arvegangsklasse strekker seg nedover. Den går ikke lengre enn til besteforeldrenes barnebarn – arvelaterens fettere og kusiner. At vi i motsetning til våre nordiske naboer har valgt å beholde søskenbarn på lovens arvetavle, skyldes dels en vurdering av at det kunne gi tilfeldige utslag at for eksempel en onkel arvet alt på bekostning av de tre mindreårige barna til en avdød tante, dels er det begrunnet i at man bør unngå at arven i unødvendig grad går «bakover» til eldre arvinger fremfor «fremover» til yngre generasjoner eller til arvinger i samme generasjon som arvelateren. Det er også lagt vekt på at slektstilknytningene i Norge gjennomgående er sterkere i Norge enn hos våre naboer.

Det er ingen fjerde arvegangsklasse. Hvis arvelateren ikke er gift eller samboer og heller ikke etterlater seg livsarvinger, foreldre, søsken, besteforeldre, onkler og tanter eller søskenbarn, vil staten arve, jf. arveloven § 46. Oldeforeldrene og deres etterkommere har ikke legalarverett. Slektsarverettens grenser er inngående drøftet i Utkast 1962 s. 39–46 og i Ot.prp. nr. 36 (1968–69) s. 46–50.

2.3 Nordisk rett

Reglene om slektsarverett er i hovedtrekkene like i de nordiske landene, se nærmere Lødrup, Nordisk arverett s. 54–67. Ingen av landene utstrekker slektsarveretten til fjerde arvegangsklasse, og det er begrensninger i hvor langt nedover i tredje arvegangsklasse slektsarveretten strekker seg. Det er riktignok to særnorske ordninger, søskenbarns arverett og arveloven § 2 tredje ledd andre punktum. Den norske ordningen med at fettere og kusiner kan arve, stiller Norge i en særstilling blant de nordiske landene. Den er imidlertid ikke oppsiktsvekkende i en større internasjonal kontekst. De fleste europeiske land utstrekker legalarveretten lenger enn alle de nordiske landene.

2.4 Utvalgets vurderinger

2.4.1 Legalarverettens grenser

Det er naturlig at loven setter en grense for hvor langt slektsarveretten skal strekke seg. Hvordan denne grensen skal trekkes, har betydning for grensedragningen mellom slektens arverett og statens arverett. Spørsmålet som utvalget må ta stilling til, er når slektstilknytningen i normaltilfellene er så sterk at det er naturlig å tillegge slektningene arverett direkte i kraft av loven, og når slektstilknytningen må anses som såpass svak i normaltilfellene at det er naturlig at den som likevel vil tilgodese slektninger, må gjøre dette ved testament.

Som nevnt foran under punkt 1.2 har slektsarverettens utstrekning blitt avgrenset i flere omganger, senest ved arvelovsrevisjonen i 1937. I Utkast 1962 ble det foreslått av et flertall av utvalget at grensen i tredje arvegangsklasse ved fettere og kusiner skulle oppheves, slik at også tredje arvegangsklasse skulle fortsette ubegrenset nedover. Forslaget ble ikke fulgt opp videre i prosessen, se Ot.prp. nr. 36 (1968–69) s. 49–50.

I Danmark vurderte arvelovutvalget om ikke utviklingen i retning av mindre økonomisk fellesskap og økonomisk avhengighet mellom slektninger tilsa at kretsen av arveberettigede slektninger burde begrenses. Dels ble det drøftet om man burde sette en grense for hvor langt ned i andre arvegangsklasse slektningene burde ta arv. Det ble for det første vurdert om ikke denne arvegangsklassen burde avgrenses til arvelaterens foreldre, søsken og nevøer og nieser. Søsknenes barnebarn og deres etterkommere ville i så fall vært utelukket. Til støtte for en slik avgrensning ble det både vist til manglende nærhet til arvelateren og til mulige problemer med å oppspore arvingene. Utvalget konkluderte (Betænkning 2006 s. 46) likevel med at det ikke ville foreslå en slik avgrensning av andre arvegangsklasse. Det ble begrunnet slik:

«Udvalget finner imidlertid, at en sådan begrænsning i en række tilfælde vil kunne forekomme tilfældig og urimelig, f.eks. hvis en nevø, der ikke har kendt arveladeren, arver, mens et barn af en afdød niece, der har stået arveladeren nær, ikke gør det. En sådan begrænsning vil endvidere ikke løse problemet med opsporing af arvinger, idet også nevøer og niecer ikke sjældent er uden forbindelse med arveladeren.»

For det andre ble det drøftet om man skulle avskaffe tredje arvegangsklasse, men konklusjonen ble at tredje arvegangsklasse skulle bestå med besteforeldre og onkler og tanter som arveberettigede slektninger, se Betænkning 2006 s. 47.

Utvalget vil ikke foreslå noen endringer i legalarverettens grenser. Riktignok må det påpekes at barnekullene gjennomsnittlig er mindre i dag enn for 50 år siden, og at den formuen som skal fordeles, gjennomgående er større. Kretsen av arvinger ville derfor ikke nødvendigvis bli så stor selv om man utvidet tredje arvegangsklasse slik det ble foreslått av flertallet i Utkast 1962. De problemene skiftemyndighetene har med å oppspore arvinger, er også på noen områder mindre enn tidligere, i og med at vi i dag har bedre elektroniske søkeverktøy og bedre kommunikasjonsmidler enn tidligere, men på andre områder har utfordringene med oppsporing av arvinger økt. Særlig kan det være vanskelig både å verifisere slektskapsforhold og å oppspore arvinger i enkelte land med stor innvandring til Norge.

Når det særlig gjelder fettere og kusiners barn, som flertallet i Utkast 1962 særlig fremhevet, ser utvalget dilemmaet med at disse slektningene som tilhører en yngre generasjon, skal være utelukket. Ut fra samfunnsøkonomiske hensyn er det trolig mer gunstig at arven tilfaller unge uetablerte personer enn at den tilfaller eldre veletablerte personer. For utvalget har det vært to avgjørende hensyn for likevel ikke å utvide arvetavlen i besteforeldrenes linjer. For det første må det legges til grunn at tilknytningen mellom arvelateren og etterkommerne til fettere og kusiner gjennomgående er svak. For det andre er det et mål i seg selv å beholde velfungerende ordninger uendret. Som angitt i mandatet er målet med revisjonen «å bevare og fornye innholdet i den eksisterende lovgivningen slik at den kan gi en regulering som er gjenkjennelig, men egnet for nye generasjoner».

Utvalget mener at tredje arvegangsklasse fortsatt bør omfatte arvelaterens fettere og kusiner (søskenbarn). I de tilfellene hvor arvelateren ikke har nærmere slektninger enn besteforeldrenes etterkommere, vil det gjerne være en nærmere tilknytning enn ellers mellom avdøde og hans eller hennes søskenbarn. Det vil imidlertid sjeldnere være en nær tilknytning til søskenbarnas barn, som ofte vil være en del yngre enn søskenbarna. Unntaksvis kan det være slik at avdøde hadde nær tilknytning til søskenbarnas barn. I slike tilfeller må det opprettes testament hvis søskenbarnas barn skal arve. Søskenbarnas barn har også mulighet til å søke staten om avkall på arv hvis det ikke er øvrige slektsarvinger, jf. utkastets § 11. I og med at det foreslås en videre adgang for at staten kan gi avkall på arv, antar utvalget at urimelige utslag av at arvetavlen stopper ved søskenbarn, begrenses. I noen tilfeller kan regelen likevel gi noe tilfeldige utslag. En slik situasjon kan være der avdøde etterlater seg ett søskenbarn og tre barn av et avdødt søskenbarn. Her vil søskenbarnet være enearving. I og med at søskenbarnet er i samme generasjon som avdøde, kan det tenkes at arven etter kort tid går videre til dette søskenbarnets barn. Det kan fremstå som noe tilfeldig at det bare er det ene søskenbarnets barn som får glede av arven. Dette vil likevel forekomme nokså sjeldent i praksis, og det er mulig å unngå slike utslag gjennom å opprette testament. Utvalget har derfor ikke funnet grunn til å foreslå endringer.

2.4.2 Bør arven fordeles etter hoder fremfor linjer i visse tilfeller?

Når arven skal fordeles mellom arvelaterens barn, er det i dag ingen tvil om at hvert barn skal ha like stor andel av arven. Hvis en eller flere av arvelaterens barn er død før arvelateren, og disse barna etterlater seg livsarvinger, innebærer dagens ordning med fordeling etter linjer at barnebarna ikke nødvendigvis arver like mye. Barnebarnas andel av arven avhenger av hvor mange søsken de må dele arven med.

Problemstillingen for utvalget er om man i slike tilfeller skal endre loven slik at alle barnebarna arver like mye – uten hensyn til hvor mange barnebarn det er i hver enkelt linje – eller om man også i slike tilfeller skal beholde linjeprinsippet som gjelder ellers ved fordeling av arv mellom slektsarvinger.

Problemstillingen illustreres av figuren foran i pkt. 2.2 hvor alle arvelaterens barn er døde før arvelateren. To av barna etterlater seg ett barn hver, mens det siste barnet etterlater seg tre barn. Her ser vi at mens barnebarna som er enebarn, arver en tredel hver, så arver de tre barnebarna i den ene linjen bare en nidel hver. Med en fordeling etter hoder i en slik situasjon, ville arven blitt delt på 5 istedenfor først å deles på 3, for så å fordeles innenfor linjene. I slike situasjoner kan det nok være at besteforeldrene vil ønske at barnebarna skal arve like mye hver. Til en viss grad – innenfor pliktdelsreglenes grenser – kan et slikt ønske imøtekommes gjennom testamentariske disposisjoner.

Fordeling etter linjer har vært enerådende i norsk arverett helt siden arveloven 1854 med et lite unntak i arveloven § 29 første ledd andre punktum om beløpsbegrenset pliktdelsarv for barnebarn. Hovedbegrunnelsen har vært at tilfeldige dødsfall i et ledd i en slektslinje ikke skal gjøre utslag for den totale arven som tilkommer linjen. Avvik fra representasjonsprinsippet er grundig drøftet i flere omganger, men uten at det har ført til lovendringer, se nærmere Utkast 1962 s. 46–53 og Ot.prp. nr. 36 (1968–69) s. 46. De øvrige nordiske landene bygger også konsekvent på linjeprinsippet. Det danske arvelovutvalget drøftet også spørsmålet om fordeling etter hoder i visse tilfeller. Det danske utvalget mente at en slik regel ville gjøre legalarvereglene vesentlig mer kompliserte. Dessuten måtte bestemmelsen, hvis den skulle innføres, også få virkning for fordeling mellom oldebarn og mellom slektninger i andre og tredje arvegangsklasse. De praktiske omkostningene med en slik ordning ville være langt større enn de gevinstene man kunne oppnå ved at man i noen tilfeller ville få rimeligere resultater enn med dagens ordning, se Betænkning 2006 s. 50.

Utvalget finner ikke grunn til å foreslå endringer i dagens ordning og kan slutte seg til de synspunktene som er gjengitt fra Betænkning 2006, og som også er kommet til uttrykk i Utkast 1962. Den praktiske betydningen av valget mellom fordeling etter linjer eller etter hoder er mindre i dag enn den var mens arbeidet med dagens arvelov pågikk. Utviklingen i størrelsen på barnekull i de siste 50 årene har vært at kullene har blitt mindre, riktignok med en viss økning i de siste 10 årene. Norske kvinner føder i dag i gjennomsnitt i underkant av to barn. Utvalget vil slutte seg til utsagnet i Utkast 1962 om at det «ville ha svært liten praktisk betydning å gå over til det annet system, og da bør man ikke forlate en innarbeidet ordning». Utvalget er også enig i at det ikke er grunnlag for å si at en overgang til fordeling etter hoder vil føre til flere rimelige resultater totalt sett. Sist, men ikke minst, kommer det argument som særlig ble fremhevet av det danske arvelovutvalget, nemlig at en overgang til fordeling etter hoder i visse tilfeller vil komplisere regelverket. En enkel lovtekst og lovregler som er enkle å praktisere, er et tungtveiende argument mot å innføre slike særregler.

Så lenge det ikke er livsarvinger, vil arvelateren fritt kunne justere fordelingen av arven for å oppnå fordeling etter hoder der dette fremstår som en rimeligere løsning enn fordeling etter loven. Denne løsningen er noe begrenset hvor det er livsarvinger. I og med at utvalget går inn for å redusere pliktdelen, vil man i de fleste tilfeller kunne komme frem til de løsninger man ønsker, også hvor det er livsarvinger. Utvalget har vurdert om man skulle gjøre ytterligere for å komme arvelateren i møte ved å gi noen innrømmelser overfor de som ønsker å stille barnebarn likt gjennom unntak fra pliktdelsreglene. Man kunne eksempelvis bestemme at pliktdelsreglene ikke skal være i veien for at en arvelater i testament bestemmer at livsarvinger skal arve etter hoder i tilfeller hvor det er forskjellig antall arvinger i hver linje som kalles til arv. I og med at behovet for slike regler vil være svært begrenset, og at de ville komplisere lovteksten, vil utvalget ikke foreslå slike unntak fra pliktdelsreglene.

2.4.3 Nærmere om arveloven § 2

Hvis arvelateren dør uten å etterlate seg livsarvinger, skal arven fordeles mellom arvelaterens foreldre, jf. arveloven § 2 første ledd. Er en av foreldrene død uten å etterlate seg livsarvinger, skal hele arven som hovedregel gå til den gjenlevende av foreldrene. Et unntak finnes i tredje ledd andre punktum for det tilfelle at arvelateren dør før fylte 18 år, og arvelaterens foreldre ikke var gift med hverandre da den første døde, eller det da forelå forhold som nevnt i arveloven § 8 – separasjon ved dom eller bevilling. Da skal halve arven gå til besteforeldrene på den avdøde forelderens side, eventuelt til besteforeldrenes etterkommere. Begrunnelsen for dette unntaket er at man har ansett det som urimelig at for eksempel to fraskilte skal kunne arve hverandre gjennom et felles barn. Grensen på 18 år henger sammen med at personer som har fylt 18 år, fritt kan bestemme arvefordelingen ved testament.

Bestemmelsen var ikke foreslått i Utkast 1962. Det var imidlertid foreslått lovbestemmelser av et slikt innhold fra flere høringsinstanser (Oslo skifterett, Den Norske Advokatforenings lovutvalg og Norske Kvinners Nasjonalråd). I Ot.prp. nr. 36 (1968–69) s. 129 gikk ikke departementet inn for å følge opp disse forslagene. Bestemmelsen kom inn i stortingsbehandlingen i Innst. O. XIX (1970–71) s. 12. Den har vært gjenstand for betydelig kritikk, og ble foreslått endret av Samboerutvalget i NOU 1999: 25 s. 134. Også Skiftelovutvalget foreslo i NOU 2007: 16 s. 282at bestemmelsen skulle oppheves:

«Etter utvalgets syn innebærer denne bestemmelsen en forskjellsbehandling mellom ektefeller og samboere som ikke lar seg opprettholde i dagens samfunn.
Utvalgets prinsipale forslag går ut på at annet og tredje punktum oppheves. Virkningene av dette vil være at første punktum alene regulerer tilfellet hvor en av foreldrene til arvelateren er død uten at det foreligger livsarvinger etter ham eller henne, det vil si at hele arven vil gå til den andre forelderen eller til dennes livsarvinger. Utvalget kan ikke se at det gir god mening å ha ulike regler avhengig av om arvelateren er over eller under 18 år på dødsfallstidspunktet. Ved å oppheve annet og tredje punktum vil man unngå en slik forskjell, og man vil samtidig løse spørsmålet om likebehandling mellom ektefeller og samboere, siden dette skillet ikke er relevant etter første punktum.»

Utvalget er av den oppfatning at tiden har løpt fra unntaksbestemmelsen i arveloven § 2 tredje ledd. I tråd med det prinsipale forslaget fra Skiftelovutvalget foreslår utvalget at § 2 tredje ledd andre og tredje punktum oppheves. Utvalget har imidlertid vurdert om foreldrene ved testament bør kunne disponere over også pliktdelsarv for barn som dør før de har fylt 18 år uten å etterlate seg livsarvinger eller ektefelle, slik at arv etter ham eller henne ikke skal gå videre til den andre av foreldrene. Se nærmere om dette i punkt 16.5.9 nedenfor. I tillegg til de argumentene som hittil er nevnt, vil utvalget peke på at dagens bestemmelse som gjør forskjell på den arverettslige stilling ut fra sivilstatusen til arvelaterens foreldre, kan stå i et vanskelig forhold til EMD artikkel 8 om familieliv sammenholdt med artikkel 14 om diskriminering.

Skiftelovutvalget stilte i tilknytning til drøftelsen av arveloven § 2 tredje ledd spørsmål ved ordningen at halvsøsken etter loven vil kunne arve hele boet på bekostning av besteforeldre. Utvalget finner ikke grunn til å gjøre endringer i fordelingen som i dag følger av arveloven § 2, av hensyn til disse situasjonene. Dagens ordning har vært gjeldende i hvert fall siden arveloven av 1854. Det kan nok være tilfeller hvor arvelateren er nærmere knyttet til sine besteforeldre eller noen av deres etterkommere enn til sine halvsøsken, men det kan neppe gis noen presumsjon for det ene eller det andre. For utvalget har det imidlertid vært et poeng at det er bedre å styre hele arven over på halvsøsken, som er i samme generasjon som arvelateren, enn at halvparten av arven går til besteforeldre, som er to generasjoner over arvelateren, og som derfor gjennomgående har mindre behov for arven.

2.4.4 Arveloven § 4

Arveloven § 4 regulerer dels hvordan foreldreskap må være fastsatt for å kunne utløse arverett, og dels hvordan arverett for faren og farens slekt berøres av at barnet er unnfanget under forhold som bryter med enkelte av straffelovens sedelighetsbestemmelser (for eksempel voldtekt).

Første ledd om fastsettelse av foreldreskap gjaldt tidligere bare farskap. Av likestillingshensyn ble loven endret ved lov 9. april 2009. I forbindelse med fastsettelse av foreldreskap vises det også til den midlertidige loven om fastsettelse av foreldreskap i surogatitilfeller, som er omtalt foran i punkt 2.2.

Arveloven § 4 andre ledd regulerer farens og farsslektens arverett i tilfeller hvor barnet er unnfanget gjennom handlinger som strider mot visse bestemmelser i straffeloven. Bestemmelsene i straffeloven som det vises til, er §§ 192 til 196 og 199. Dette er bestemmelser som retter seg mot voldtekt (§ 192), misbruk av stilling, avhengighetsforhold mv. (§§ 193, 194 og 199) og seksuell omgang med barn (§§ 195 og 196).

Selv om denne type handlinger vanligvis utføres av menn, er det ikke ukjent at slike overgrep også kan utføres av kvinner. Situasjonen er imidlertid ikke nødvendigvis helt parallell mellom de to kjønnene. Hvis det er moren som selv direkte har utført handlingen og derigjennom blitt gravid, vil det være andre tilknytningsforhold som knyttes gjennom svangerskapet og senere mellom mor og barn, enn det som er tilfellet hvor mannen er overgriperen. Til tross for at det kan være visse forskjeller i tilknytningen mellom mor og barn der overgriperen er mor og der overgriperen er far, har utvalget kommet til at lovbestemmelsen bør være kjønnsnøytral. Å opprettholde en regel som bare retter seg mot mannlige overgripere, kan bidra til å sementere en oppfatning om at seksuelle overgrep som er utført av kvinner, er mindre alvorlige enn tilsvarende overgrep som er utført av menn. Eventuelle uheldige utslag av bestemmelsen i enkelttilfeller kan rettes opp gjennom testamentariske bestemmelser.

I arveloven § 4 andre ledd andre punktum er det gitt unntak fra bortfallet av arverett i første punktum. Faren eller farsslekten tar likevel arv som i verdi svarer til arv eller gave som barnet har fått fra faren eller noen i farsslekten. Har farfar i skam over sin sønn som har avlet barn gjennom voldtekt, gitt barnebarnet en rommelig sum for å komme godt i gang i livet, vil faren – voldtektsmannen – kunne arve disse pengene dersom sønnen skulle dø før ham og sønnen ikke etterlater seg livsarvinger, har giftet seg eller har opprettet testament.

Utvalget kan ikke se at det er tilstrekkelig tungtveiende grunner for å opprettholde dette unntaket. Etter utvalgets syn er det lite rimelig om faren i et eksempel som angitt i forrige avsnitt, skal sitte igjen med tilsvarende verdier som farfaren har gitt barnet som plaster på såret for farens ugjerninger. Utvalget kan heller ikke se noe urimelig i at moren får arven etter sitt barn ubeskåret i disse tilfellene. At det skulle være noen relevant bristende forutsetning for gaven at moren skulle overta arven ved barnets død, eller at man skulle se gaven som en ugrunnet berikelse for moren, slik dagens lovbestemmelse kan tyde på, virker fremmed for utvalget.

I den nå opphevede § 5 i arveloven var det bestemmelser om adopsjon og arverett. I dag finner man ikke spor av betydningen av adopsjon for arverettslige spørsmål i annet enn arveloven § 61 første ledd tredje punktum om betydningen for kjennskap til de biologiske foreldrene ved spørsmålet om det bortadopterte barnet kan være vitne på testamenter til fordel for adoptivforeldrene eller deres nært beslektede og besvogrede.

Utvalget mener det er uheldig av pedagogiske grunner at man ikke i arveloven finner noe om betydningen av adopsjon. Det er selvsagt at adoptivbarn er og bør være likestilt med biologiske barn mht. arverett, og at forholdet til den biologiske slekt er brutt, jf. adopsjonsloven § 13. Like fullt bør loven omtale spørsmålet om ikke annet gjennom en henvisning. Utvalget har falt ned på den løsning at arveloven § 5 første ledd bør lyde som følger:

«Arverett etter dette kapitlet gjelder bare foreldreskap som følger av reglene i barneloven eller adopsjonsloven.»
Til dokumentets forside