8 Opprettelse av testament

8.1 Innledning – gjeldende rett

8.1.1 Testasjonsalderen

Testasjonsalderen i Norge er 18 år, jf. arveloven § 48 første ledd. Den sammenfaller med myndighetsalderen. Også personer under 18 år kan opprette testament, men da må testamentet stadfestes av Kongen for å få gyldighet, jf. arveloven § 48 andre ledd første punktum. Stadfestelseskompetansen er delegert til justisdepartementet ved kgl. res. 23. juni 1972. Etter arveloven § 48 andre ledd andre punktum bør krav om stadfestelse settes frem så snart som mulig etter at testamentet er opprettet. Men det er ikke et formkrav at kravet om stadfestelse settes frem straks. Stadfestelse av testamentet kan gis også etter at testator er død, jf. Utkast 1962 s. 215. Hvis det er vedtatt vergemål for testator, bør en legeerklæring om testators tilstand legges ved testamentet, jf. arveloven § 48 tredje ledd. Legeerklæring er heller ikke et formkrav, men den kan motvirke senere tvister om testamentet er ugyldig etter arveloven §§ 62 eller 63.

8.1.2 De ordinære formkravene

Den ordinære testamentstypen i Norge er vitnetestament, jf. arveloven § 49. Testamentet skal være skriftlig, og det skal bevitnes av to personer som er til stede sammen når testator enten underskriver testamentet eller vedkjenner seg sin underskrift. I normaltilfeller vil en uttrykkelig vedkjennelse ikke være nødvendig, siden vedkjennelse av underskriften fremgår av situasjonen, slik eksempelvis Rt. 1991 s. 48. Norsk rett stiller ikke noe krav om at underskriften skal stå nederst i dokumentet eller at den tidsmessig skal være påført etter disposisjonene i dokumentet, men i et tilfelle hvor testamentet er underskrevet på en utradisjonell måte, vil det stilles strengere krav til vedkjennelsen av underskriften for at testasjonen skal stå seg, jf. Rt. 1996 s. 98. Testator skal være til stede mens vitnene underskriver, men det er ikke et vilkår at vitnene bevitner hverandres underskrifter. Loven oppstiller også et krav om at vitnene «veit at dokumentet skal vere testament». Dette vilkåret antas å være oppfylt hvis vitnene er opplyst om at det er et testament – uavhengig av om de kjenner innholdet, men også dersom vitnene kjenner innholdet, men ikke er opplyst om at dokumentet skal være et testament – eventuelt at dokumentet er kalt noe annet enn testament. Loven oppstiller et krav om at vitnene skal være godtatt av testator. For at dette vilkåret skal være oppfylt, er det ikke nødvendig at vitnene må være utvalgt av testator. At vilkåret om at vitnene skal være godtatt av testator er oppfylt, vil vanligvis også fremgå av situasjonen. At vilkåret ikke er oppfylt, vil trolig først og fremst være aktuelt i situasjoner som faller inn under ugyldighetsreglene i arveloven §§ 62 og 63.

8.1.3 Formkravene for nødstestamenter

Norsk rett kjenner to former for nødstestamenter: Det muntlige testamentet med to vitner og det skriftlige testament uten vitner. Nødstestament kan opprettes hvor «brå og farleg sjukdom eller anna nødstilfelle» hindrer arvelater fra å opprette ordinært testament. Kravet om at en sykdom skal være «brå», er tolket ganske lempelig i praksis, jf. Rt. 1974 s. 920, som gjaldt et tilfelle der testator ville opprette testament like før han skulle opereres, men hadde ligget på sykehus i påvente av operasjonen i en måned. Det er akseptert at en selvmordssituasjon kan være en nødssituasjon, jf. Rt. 1975 s. 97, men norsk rett har praktisert kravet om at det ikke skal være «råd å få tak i testamentsvitne», ganske strengt, jf. Rt. 1984 s. 1425. Med Lødrup, Nordisk arverett s. 274 kan man si at man i norsk rett har lagt seg på en objektiv forståelse av nødssituasjonen, mens man i de øvrige nordiske land har lagt til grunn en subjektiv forståelse av avdødes situasjon.

8.1.4 Krav til vitnene – habilitet

Vitnene skal være over 18 år og «ikkje sinnsjuke eller i høg grad hemma i sjeleleg utvekling eller i høg grad sjeleleg svekt», jf. arveloven § 52.

En testamentarisk disposisjon som begunstiger et testamentsvitne eller visse nærmere opplistede nærstående til vitnet, er ugyldig, jf. arveloven § 61. Bestemmelsens første ledd omhandler inhabilitet for det begunstigede vitnet selv og den begunstigedes slektninger i opp- og nedstigende linje og søsken og for personer som er like nært besvogret med den begunstigede. Andre ledd omfatter inhabilitet som skyldes at vitnet er i tjeneste hos den begunstigede. Det er i rettspraksis (Rt. 2003 s. 198 og Rt. 2003 s. 203) lagt til grunn at det må være et tjenesteforhold hos den fysiske eller juridiske personen som er tilgodesett. Er man ansatt i et selskap som den tilgodesette eier, medfører dette ikke inhabilitet. Det skjer altså ingen identifikasjon mellom den tilgodesette og hans selskaper. Tjenestebegrepet omfatter ansettelsesforhold, men også funksjon som «styremedlem eller liknande i selskap, lag stifting eller offentleg institusjon». Inhabilitet på grunn av tjenesteforhold kan i visse tilfeller få utilsiktet vide konsekvenser, særlig når det gjelder tjeneste som styremedlem eller lignende. Bestemmelsen har derfor fått et unntak i andre ledd tredje punktum hvor disposisjonen likevel er gyldig «når tilknytinga er fjern og truleg ikkje har hatt noko å seie for innhaldet i testamentet». I Rt. 2010 s. 691 legges det til grunn at «fjern» ikke er et selvstendig vilkår for at unntaksbestemmelsen skal komme til anvendelse. I avsnitt 36 heter det:

«Det sentrale må være om det kan utelukkes at vitnets tilknytning til den som er tilgodesett, kan ha virket inn på testamentets innhold. Den omstendighet at vitnets tilknytning er fjern, vil være et moment i en slik vurdering, men det bør heller ikke være noe mer. For at § 61 andre ledd tredje punktum skal nå sitt formål, må bestemmelsen etter min oppfatning forstås slik at en testamentarisk disposisjon ikke skal kjennes ugyldig dersom det i det enkelte tilfelle blir godtgjort med klar sannsynlighetsovervekt at vitnets tjenestemessige tilknytning til den tilgodesette ikke har virket inn på testamentets innhold.»

I motsetning til en del andre land, for eksempel Finland, Island og Sverige, er det ingen inhabilitetsgrunn at vitnet er en av testators nærstående.

Det medfører ikke inhabilitet at vitnet eller noen i tjeneste hos vitnet er innsatt som testamentsfullbyrder, jf. arveloven § 61 tredje ledd. Det samme må trolig gjelde dersom vedkommende er innsatt som bobestyrer, jf. Lødrup, Nordisk arverett s. 277.

8.2 Nordisk rett

Formkrav ved opprettelse av testamenter bygger i det vesentlige på de samme grunnprinsippene i alle de nordiske landene, men det er enkelte ulikheter, særlig i den nærmere utformingen.

I utgangspunktet er testasjonsalderen 18 år i alle de nordiske landene. I Danmark er det innført en regel om at arvelatere over 15 år kan opprette testament over midler som de råder over selv i henhold til vergemålslovgivningen. Ellers er testasjonsalderen 18 år, men dansk arvelov har beholdt en bestemmelse fra den eldre arveloven om at personer som er gift, kan opprette testament, uavhengig av om de har fylt 18 år. Danmark har tidligere hatt en stadfestelsesordning for testamenter fra yngre arvelatere, men denne ordningen ble avskaffet allerede ved arveloven av 1963. I Sverige er testasjonsalderen 18 år, jf. ärvdabalken 9 kap. 1 §. Imidlertid vil også en mindreårig som er eller har vært gift, kunne opprette testament. Også arvelatere over 16 år kan opprette testament over formue som de selv kan råde over. I Finland er testasjonsalderen 18 år, men med et unntak for arvelatere som er eller har vært gift. Finsk rett aksepterer også testamenter fra arvelatere som har fylt 15 år når slike arvelatere disponerer over midler de råder fritt over selv. På Island er testasjonsalderen 18 år, men hvis en person under 18 år er gift, har vedkommende også testasjonsrett.

Vitnetestamentet er den ordinære testamentstypen i Sverige, jf. ärvdabalken 10. kap. 1 §. Testamentet skal opprettes skriftlig med to vitner. Testator skal undertegne eller vedkjenne seg sin underskrift i vitnenes samtidige nærvær. Vitnene skal også underskrive testamentet. Vitnene skal kjenne til at det er et testament, men de trenger ikke kjenne til innholdet. Også i Finland er vitnetestamentet den ordinære testamentsformen. Formkravene i ärvdabalken 10. kap. 1 § svarer i det store og det hele til formkravene i svensk rett.

I Danmark er den dominerende testamentsformen notartestament. Langt over 90 % av testamentene er notartestamenter. Notartestamentene, som reguleres i den danske arveloven § 63, skal være skriftlige og underskrives eller vedkjennes for en notar. Notaren skal i påtegning på testamentet gi en erklæring om testators identitet, om hvorvidt testator var i stand til fornuftsmessig å opprette testament, om hvilke personer som er til stede ved notarialforretningen, og om andre omstendigheter som kan være av betydning for testamentets gyldighet. Notartestamentene innføres i et sentralt testamentsregister.

Dansk rett anerkjenner også vitnetestamenter. Vitnetestamenter er regulert i § 64. Formkravene er i store trekk de samme som i Norge. En forskjell av betydning er at testators underskrift og vedkjennelse av testamentet overfor vitnene er alternative måter å bekrefte testasjonsviljen på. Vitnene må være over 18 år. De må heller ikke på grunn av «sindssykdom, herunder svær demens, hemmet psykisk udvikling, forbigående sindsforvirring eller en lignende tilstand manglede evnen til fornuftsmæssigt at råde over sine ejendele» (§ 64 stk. 2, jf. § 74).

Island har også både notartestamenter og vitnetestamenter. Notarens og vitnenes oppgaver i samband med opprettelsen av et testament ser ut til å være stort sett de samme, jf. den islandske arveloven §§ 40, 42 og 43. Testamentet skal være skriftlig. Testator må enten ha underskrevet testamentet eller ha vedkjent seg testamentet foran to vitner eller en notar.

Den danske arveloven lemper på formkravene for såkalte innbofordelingslister. Det er en bestemmelse om slike lister i § 66. Det kreves ingen vitner, men listen må være skriftlig, datert og underskrevet. Svensk, finsk og islandsk rett har ikke særlige regler for innbofordelingslister.

Alle de nordiske landene har særlige regler for nødstestamenter. I Danmark har man imidlertid fullstendig oppgitt formkrav for nødstestamenter. Et nødstestament kan opprettes på en «hvilken som helst måde». Det avgjørende er om det foreligger en testamentarisk disposisjon som med sikkerhet kan anses for å stamme fra testator og som gir uttrykk for testators vilje. Svensk rett anerkjenner to former for nødstestamenter (ärvdabalken 10 kap. 3 §). Som i Norge, godkjennes både det muntlige vitnetestamentet og det egenhendig skrevne testament uten vitner. Grunnvilkåret er sykdom eller annet nødstilfelle. Testamentet står seg i tre måneder etter at nødssituasjonen opphører. De finske reglene om nødstestamenter overensstemmer med reglene i Norge og i Sverige. Både muntlige testamenter med to vitner og egenhendig skrevne testamenter uten vitner godkjennes. Nødstestamenter er regulert i ärvdabalken 10. kap. 3 §. Den islandske arveloven anerkjenner bare én form for nødstestament – det muntlige nødstestament med to vitner, jf. den islandske arveloven § 44.

I den danske arveloven kreves det at vitnene skal være fylt 18 år, og at de ikke på grunn av sinnssykdom, psykisk utviklingshemning eller lignende mangler forståelse for betydningen av vitnebekreftelsen, jf. § 64 stk. 2. Reglene for vitnehabilitet er angitt i § 64 stk. 3. For det første kan en person ikke være vitne hvis testamentet begunstiger vitnet selv eller «dennes ægtefælle, samlever, beslægtede eller besvogrede i op- eller nedstigende linje, søskende eller andre nærstående». Kategorien «andre nærstående» er åpen for skjønnsmessige avgjørelser i enkelttilfeller som ikke faller inn under de øvrige kategoriene. For det andre kan man ikke være vitne hvis testamentet begunstiger en person eller institusjon som vitnet ved testamentets opprettelse har en slik tilknytning til, at testamentsvitnet har en særlig interesse i begunstigelsen. Denne bestemmelsen minner om den norske bestemmelsen i arveloven § 61 andre ledd. Etter den danske regelen skal det noe mer til enn tilknytningen for at inhabilitet skal foreligge, mens det etter den norske regelen i utgangspunktet foreligger inhabilitet når tilknytningen er der, men hvor disposisjonen likevel er gyldig hvis unntaket i arveloven § 61 andre ledd tredje punktum får anvendelse. For det tredje har man en sekkekategori hvor et vitne er inhabilt hvis det for øvrig foreligger omstendigheter som er egnet til å vekke tvil om vitnets habilitet. At man er innsatt som bobestyrer i testamentet, er ikke inhabilitetsgrunn, jf. § 64 stk. 4.

I svensk rett må testamentsvitnene være over 15 år. Som vitne kan heller ikke brukes noen som «på grund av en psykisk störning saknar innsikt om betydelsen av vittnesbekräftelsen». I motsetning til i norsk rett kan heller ikke «testators make eller den som står i rätt upp- eller nedstigande släktskap eller svågerlag till honom eller är hans syskon» tjene som testamentsvitner. Kravene til vitnene i den finske ärvdabalken 10. kap. 4 § overensstemmer i det vesentlige også med svensk rett, men utformingen er noe annerledes.

Den islandske arveloven § 41 krever at vitnene må være over 18 år og være mentalt frisk. Videre vil ekteskap eller nært slektskap med testator medføre inhabilitet for vitnet. Det samme gjør ekteskap, nært slektskap eller tjenesteforhold til den som er begunstiget i testamentet. Det medfører imidlertid ikke inhabilitet som vitne at man er oppnevnt som testamentsfullbyrder i testamentet.

8.3 Utvalgets vurderinger

8.3.1 Innledning

I utvalgets mandat er det uttrykt at reglene om testamenter «bør gjennomgås med tanke på mulighetene for forenkling slik at man unngår regler som unødig kan føre til ugyldige testamenter mv.» I lys av dette har utvalget vurdert om det bør foreslås endringer i gjeldende regler om opprettelse av testamenter som vil innebære en forenkling av reglene, og som kan redusere antallet ugyldige testamenter.

8.3.2 Mindreåriges testasjonskompetanse

Utvalget har vurdert om den norske stadfestelsesordningen for mindreåriges testamenter bør videreføres, eller om det bør foreslås en ordning om at arvelatere over 15 år kan opprette testament for de midlene de kan råde over i henhold til vergemålsloven § 12. I Danmark og I Finland er det åpnet for at testatorer over 15 år kan opprette testament for midler som de kan råde fritt over etter vergemålslovgivningen. Tilsvarende gjelder i Sverige, men der er aldersgrensen 16 år. Situasjonen i Norge er litt annerledes enn i Danmark, Sverige og Finland, da disse landene i motsetning til Norge ikke har hatt noen stadfestelsesordning av mindreåriges testamenter.

Utvalget mener at dagens stadfestelsesordning bør opprettholdes. Ordningen har fungert godt. Den har også den fordelen at i de tilfellene hvor testatoren etterlater seg store midler, vil han eller hun med stadfestelse kunne råde over hele formuen. Med en ordning som i Danmark, Sverige og Finland vil det bare være en liten del av formuen som arvelateren vil kunne råde over. Det vil også kunne oppstå vanskelige avgrensningsspørsmål omkring hvilke eiendeler som er gjenstand for testasjonskompetansen, og hvilke som ikke er det. Utvalget mener at de tilfellene hvor testasjoner fra mindreårige først og fremst er aktuelt, er tilfeller hvor testator har arvet en del midler. De fleste mindreårige etterlater seg beskjedne formuer. I de tilfellene hvor det er arvede midler, vil sjelden en ordning som i våre nordiske naboland være tilstrekkelig til å disponere over arven ved testament. Stadfestelsesordningen passer derimot godt også i slike tilfeller. Med dagens ordning har man større sikkerhet for at testators vilje kan bli gjennomført enn med en ordning hvor testamentets gyldighet er avhengig av at testator har begrenset sine testasjoner til de eiendelene som han eller hun kan råde fritt over etter vergemålslovens regler.

8.3.3 De ordinære formkravene

Utvalget mener at dagens formkrav i store trekk bør videreføres. Det er imidlertid foreslått visse mindre justeringer.

Etter utvalgets syn bør kravet til skriftlighet videreføres. Dette er vesentlig for å kunne dokumentere testasjonens innhold etter testators død. Utvalget har vurdert om andre medier enn det skrevne, som videoer eller lydfiler, kunne gjøre samme nytte, men har kommet til at det ikke bør åpnes for dette. Normalt vil et testament være skrevet på papir, men det er ingenting i veien for at det er skrevet på annet materiale. Også et elektronisk dokument oppfyller skriftlighetskravet, men for elektroniske dokumenter vil det oppstå problemer knyttet til kravet om at testamentet skal være underskrevet, se like nedenfor.

Utvalget er av den oppfatningen at det må kreves at det ordinære vitnetestamentet er underskrevet av testator. Med underskrift menes en signatur. Det kan imidlertid ikke kreves at man skriver under med sitt fulle navn. Så fremt det ikke er noen tvil om at det er testator som har underskrevet, må for eksempel testatoren Peder Ås kunne underskrive med P. Ås. I hvilken grad man kan akseptere at testator undertegner med sitt artistnavn, bare sitt for- eller etternavn eller med «mor» eller «far», må avklares gjennom rettspraksis. Slike underskrifter kan uansett bare godkjennes hvis de klart kan identifisere testator. Hva som bør aksepteres, må også avveies mot risikoen for forfalskninger. Utvalget kan ikke se at det i dag er behov for å akseptere elektroniske signaturer på testamenter. Hvis det med tiden blir aktuelt med elektronisk registrering av testamenter, kan imidlertid denne problemstillingen aktualiseres.

Hensynet til personer som av ulike grunner ikke er i stand til å skrive, kunne tilsi at kravet om underskrift ble supplert med et alternativ om at man kan vedkjenne seg testamentet for testamentsvitnene. Denne ordningen har man i Danmark. Utvalget mener at underskrift ikke bør suppleres med vedkjennelse når det gjelder ordinære vitnetestamenter. For notartestamenter, se om dette nedenfor i punkt 8.3.4, bør imidlertid vedkjennelse være et alternativ. Hvis vedkjennelse skulle godkjennes også for de ordinære vitnetestamentene, ville dette åpne for flere tvister om testamentet var endelig eller ikke. De som av en eller annen grunn ikke kan underskrive, vil med utvalgets forslag ha muligheten til å opprette notartestament. Som etter gjeldende rett, bør imidlertid underskrift med påholden penn godkjennes, også ved ordinære vitnetestamenter. I to nyere lagmannsrettsdommer, LB-2010-55667 og LE-72632, har man også akseptert signaturstempel. Utvalget mener at bruk av signaturstempel må kunne godtas som underskrift i lovens forstand.

Et flertall i utvalget, Frantzen, Buttingsrud Mathiesen, Forsnes, Hambro og Unneberg, går inn for å opprettholde vilkåret i gjeldende rett om at vitnene må være til stede sammen når testator underskriver eller vedkjenner seg sin underskrift. Flertallet mener at samtidig nærvær gir best sikkerhet for at testator ikke har blitt utsatt for press, og at testamentet gir uttrykk for testators frie vilje.

Et mindretall, Coward og Kløvstad, mener at det ikke er grunn til å kreve at vitnene er til stede sammen ved underskrivelsen eller vedkjennelsen av underskriften. Mindretallet mener at hensynet til å unngå press er tilstrekkelig ivaretatt ved at det kreves to vitner, og gjennom habilitetskravene til vitnene. Samtidighetskravet skaper en del unødvendige tvister og unødvendig ugyldighet. Hvis vitnene ikke har datert underskriftene, har man ingen holdepunkter for at de var til stede sammen. Selv om bevitnelsene er datert samme dag, kan testamentet likevel være ugyldig. Man kan for eksempel tenke seg at testator underskriver testamentet på kontoret til sin advokat. Advokaten skriver under som vitne. Etterpå går advokaten ut på forværelset for å innhente sekretærens vitneunderskrift på testamentet, mens testator blir sittende på kontoret. Testamentet er i et slikt tilfelle ugyldig fordi sekretæren ikke var der da testator underskrev testamentet, og testator heller ikke har vedkjent seg testamentet for sekretæren. Testamentet vil også være ugyldig hvis testator, etter å ha fått advokatens underskrift, tar med seg testamentet ut til sekretæren og innhenter sekretærens vitnepåtegning mens advokaten blir sittende på kontoret. Selv om testator i et slikt tilfelle uttrykkelig vedkjenner seg sitt testament for sekretæren, blir testamentet ugyldig fordi ikke også det andre vitnet, advokaten, er til stede ved denne vedkjennelsen. Hvis det har gått langt tid fra testamentet ble opprettet til det skal få sin virkning, kan det lett hende at vitnene ikke husker hendelsesforløpet omkring hvem som var til stede når, med de konsekvenser det kan få for testamentets gyldighet. Mindretallet mener etter dette at samtidighetskravet ikke bør videreføres.

Et samlet utvalg mener at vilkårene i dagens lovtekst om at vitnene må være godtatt av testator, og at de skal underskrive etter testators ønske, kan utelates fra lovteksten. Utvalget anser at disse vilkårene ikke er nødvendige formkrav. Det ligger som regel i hele situasjonen at testator har godtatt vitnene, og at det er testators ønske at de underskriver. Tilfeller hvor testator har direkte motvilje mot vitnene, kan komme inn under den særlige bestemmelsen om tvang.

Når det gjelder vitnenes underskrift, må også denne være en signatur, jf. redegjørelsen for hva som ligger i dette foran. Dagens lovtekst bruker formuleringen at vitnene skal «skrive namna sine på dokumentet», noe som kunne tyde på at det ikke var et krav om signatur i vanlig forstand. Utvalget mener at ikke bør kreves at testator er til stede når vitnet underskriver. Det må være tilstrekkelig at vitnet vedkjenner seg sin underskrift i testators nærvær.

Kravet om at vitnene må vite at det er et testament, bør videreføres. Er dokumentet omtalt som testament, er vilkåret oppfylt. Det må, som i dag, være tilstrekkelig at vitnene kjenner innholdet dersom dokumentet er kalt noe annet enn testament. Hvis vitnene har fått kjennskap til innholdet som innebærer at disposisjoner i dokumentet objektivt sett er dødsdisposisjoner, må også kravet være oppfylt. Dette må gjelde selv om vitnene ikke kjenner den nærmere grensedragningen mellom livs- og dødsdisposisjoner.

Endringer i formkravene for vitnetestamenter kan tilsi at det foretas tilsvarende endringer i formkravene til ektepakt i ekteskapsloven § 54. Utvalget har ikke foreslått konkrete endringer i ekteskapsloven § 54, men dette bør vurderes når lovforslaget har fått sin endelige form etter behandlingen i departementet.

8.3.4 Notartestamenter

Arveloven 1854 åpnet for både notartestamenter og alminnelige vitnetestamenter. Testamentet skulle være skriftlig og testatoren skulle vedkjenne seg det enten for notarius eller for to vitner, jf. § 50. Hvis testamentet ikke var egenhendig nedskrevet av testator, skulle det langsomt og tydelig leses opp for testator. Notarius eller vitnene skulle så datere testamentet og gi påtegning om at formkravene var fulgt og om testator var ved full sans og samling, jf. § 51. Også muntlige nødstestamenter kunne opprettes enten for notarius eller for to vitner, jf. §§ 52 og 53. Nødstestamenter som ikke var opprettet for notar, mistet sin gyldighet hvis de ikke var erstattet av ordinært testament innen seks uker etter at nødssituasjonen var opphørt. For notartestamentene gjaldt ingen slik frist. For nødstestamenter avgitt for vitner var det også en frist for hvor lenge etter opprettelsen av testamentet de kunne føres som vitner. Noen slik frist var det ikke for nødstestamenter som var opprettett for notarius.

Adgangen til å opprette ordinært testament som notartestament forsvant i forbindelse med en revisjon av 1854-lovens § 50 i 1937. Det ble ikke gitt noen begrunnelse i forarbeidene for hvorfor adgangen til å opprette notartestament forsvant. Notartestamenter var imidlertid svært lite utbredt, jf. Knoph, Norsk arverett, 1930 s. 126. Det må antas at dette er bakgrunnen for at ordningen forsvant. Muligheten for å opprette nødstestament for notarius besto helt til arveloven 1972 trådte i kraft.

I dag kan notartestament være mer aktuelt enn tidligere. Ordningen med oppbevaring av testamenter i tingretten har vist seg meget populær, se nærmere i punkt 14.1 nedenfor. Det er trolig at enkelte testatorer i forbindelse med at de leverer inn sitt testament for oppbevaring, også vil forsikre seg om at formkravene er i orden. I de fleste kontinentaleuropeiske land, blant annet Danmark, er notartestamenter svært utbredt. Notartestamenter vil trolig kunne lette bobehandlingen i dødsbo etter norske statsborgere som ved sin død var bosatt i et sydeuropeisk land. Den økte mobiliteten både inn og ut av Norge tilsier også at denne testamentsformen som man kjenner i store deler av Europa for øvrig, også blir tilgjengelig i Norge. Utvalget har derfor kommet til at det bør gis mulighet for å opprette notartestamenter etter norsk rett. Se nærmere om forslaget i merknadene til utkastets § 34.

8.3.5 Formkravene ved nødstestamenter

Utvalget har vært i en viss tvil om det er behov for særlige regler om nødstestamenter. Etter hva utvalget erfarer, forekommer nødstestamenter relativt sjeldent. Det er heller ikke alle land som har særegne formkrav for nødsituasjoner. En del land som ikke har egne formkrav for nødstestamenter, aksepterer imidlertid det egenhendig skrevne testamentet som ordinær testamentsform. Imidlertid har alle de andre nordiske landene særskilte regler for nødstestamenter. Det er også lange tradisjoner for egne formkrav for nødstestamenter i norsk rett. Selv om behovet ikke er så stort, er nødstestamentene nyttige nok i de få tilfellene hvor det er behov for dem. Utvalget har derfor konkludert med at det fortsatt bør være egne regler som kommer til anvendelse hvor testator befinner seg i en nødssituasjon.

I den nye danske arveloven har man gått helt bort fra formkrav og lar det avgjørende være om man kan bevise at testamentet er utformet av testator og at det gir uttrykk for testators vilje. Den danske bestemmelsen om nødstestamenter, § 65, lyder slik:

«Den, der på grund af sygdom eller andet nødstilfælde er forhindret i at oprette testamente efter § 63 og § 64, kan på en hvilken som helst måde oprette et nødtestamente.
Stk. 2. Et nødtestamente bortfalder, når der i 3 måneder ikke har været nogen hindring for at oprette testamente efter § 63 og § 64.»

Bestemmelsen suppleres med bevisregelen i § 72 hvor det fremgår at et testament som er opprettet i medhold av § 65, er ugyldig hvis det ikke kan anses for sikkert at testamentet er uttrykk for testators beslutning og er opprettet av testator, eller det må antas at testator ikke var i stand til fornuftsmessig å opprette testament.

I Betænkning 2006 s. 221–222 gis det uttrykk for at de formkravene man tidligere hadde for nødstestamenter i dansk rett, som tilsvarer formkravene i den norske arveloven § 51, var utidsmessige, og at den teknologiske utviklingen hadde frambrakt en rekke medier som kunne gi minst like god dokumentasjon for testators vilje som det muntlige vitnetestamentet og det egenhendig skrevne testamentet. I dansk rett vil for eksempel lyd eller filmfiler, e-post, tekstmeldinger og andre elektroniske hjelpemidler kunne være grunnlag for å dokumentere testasjonsviljen i et nødstestament. Fokuset er flyttet over fra formkravene til å dokumentere testasjonsviljen. Med de krav som stilles til sikkerhet for at testamentet er opprettet av testator, er imidlertid ikke alle medier like egnet til å benyttes til nødstestasjoner. Jo lettere det er å manipulere et medium, desto svakere vil bevisverdien av mediet kunne være. Bevisbyrden ligger på testamentsarvingen som krever arv etter nødstestamentet.

Utvalget har vurdert om norsk rett bør følge dansk rett når det gjelder nødstestamenter. Hensynet til den teknologiske utviklingen, og hensynet til arvelatere flest, som neppe er kjent med formkravene for nødstestamenter, tilsier at den danske løsningen bør følges. Utvalget ser imidlertid også en del problemer med å gi helt slipp på formkravene. Hvis spørsmålet om det foreligger et nødstestament bare blir et spørsmål om bevis, frykter utvalget at det vil kunne komme langt flere tvister om nødstestamenter enn det vi har vært vitne til hittil, og at tvistene blir mer omfangsrike. Det vil trolig medføre flere tvister hvor man legger frem brev eller skisser til fordeling av eiendeler som er funnet blant avdødes etterlatenskaper. Det vil trolig også brukes energi på å gjennomsøke mobiltelefoner, telefonsvarere, e-postkontoer, minnepinner og harddisker, for å finne dokumentasjon på en mulig testasjonsvilje. En total frihet fra form vil også innebære at man ikke oppnår den høytidsstemning og aktpågivenhet som formkravene er ment å få frem hos testator – det såkalte solennitetshensynet. Utvalget vil etter dette ikke foreslå at formkravene for nødstestamenter oppheves.

Utvalget mener at dagens formkrav for nødstestamenter kan opprettholdes. Utvalget stiller seg imidlertid kritisk til de kravene som flertallet i Rt. 1984 s. 1425 stilte for å godta et selvmordstestament som nødstestament. Utvalget mener at man må kunne ta høyde for testators subjektive oppfatning i praktiseringen av vilkåret om det er mulig å få tak i testamentsvitner. Lovteksten foreslås derfor endret slik at man får frem at spørsmålet om det er mulig å få tak i vitner, er situasjonsbestemt.

8.3.6 Bør det innføres særlige formkrav for inventarlister?

I Danmark har man også lettet på formkravene for såkalte inventarlister. En bestemmelse om dette er inntatt i arveloven § 66 og lyder slik:

«Testamentarisk bestemmelse om, hvem der skal arve sædvanligt indbo og personlige effekter, kan oprettes skriftligt af testator ved en dateret og underskrevet erklæring.
Stk. 2. For den, der i forvejen er arving, anses en begunstigelse efter stk. 1 for en fortrinsret til inden for sin arvelod at overtage de pågældende genstande til vurderingsbeløbet, medmindre andet fremgår af den testamentariske bestemmelse.»

I Betænkning 2006 s. 223–225 vises det til at formløse lister over fordeling av løsøre spiller en stor rolle i skiftepraksis, for eksempel tilfeller hvor testamenter viser til lister over innbo og løsøre utenfor testamentet selv. I praksis respekteres listene ofte av arvingene selv om de ikke oppfyller formkravene. Man anså at det var behov for at slike lister skulle aksepteres som gyldige etter lempeligere formkrav enn de som gjelder for ordinære testamenter.

I den nederlandske arvelovgivningen er det også særlige regler for inventarlister mv. I artikkel 97 aksepteres egenhendig skrevne dokumenter som er datert og signert, for testasjoner som gjelder klær, personlige eiendeler, bestemte personlige smykker, bestemte innbogjenstander og bestemte bøker.

Utvalget vil ikke foreslå at det innføres særlige formregler for inventarlister eller lignende. Også i Norge forekommer det i praksis at arvingene respekterer arvelaterens lister over fordeling av innbo og løsøre, selv om de ikke er i overensstemmelse med lovens formkrav. Utvalget ser imidlertid ikke noe stort behov for at det lages et eget sett av formregler for disse tilfellene. Dels vil man da få avgrensningsproblemer med hensyn til hvilke aktiva som er undergitt de lempelige formkravene og hvilke som er undergitt lovens alminnelige formkrav. Dels vil flere sett av formkrav komplisere lovteksten, noe som kan forvirre testatorene og derved lede til flere ugyldige testamenter.

8.3.7 Bør det gjøres endringer i habilitetskravene til vitner?

Utvalget mener at den avgrensningen av hvilke tilknytninger mellom testamentsvitnet og den som er tilgodesett ved testamentet som er angitt i arveloven § 61, stort sett treffer ganske godt. Utvalget har imidlertid vært i en viss tvil om inhabiliteten strekkes vel langt når det gjelder svogerskap. Disposisjoner til fordel for ektefellene til vitnets søsken og disposisjoner til fordel for foreldrene til vitnets ektefelle, vil for eksempel være ugyldige med dagens rettstilstand. Utvalget vil lempe noe på habilitetskravene i slike situasjoner, se merknadene til utkastets § 33. Båndene innenfor en familie vil imidlertid ofte være sterke. Hensynet til å unngå at testamentsvitner ser gjennom fingrene med at testator ikke var i en tilstand som gjorde ham eller henne i stand til fornuftsmessig å råde over sine etterlatenskaper, tilsier at det ikke bør benyttes testamentsvitner med for tette bindinger til de som tilgodeses i testamentet.

En binding mellom vitnet og den som tilgodeses i testamentet som ikke medfører ugyldighet i dag, men som åpenbart bør gjøre det, er samboerskap. Når samboere gis arverett og rett til uskifte på linje med ektefeller, er det en naturlig konsekvens at de også likestilles med ektefeller i habilitetsreglene. Det er bare slike samboerskap som gir rett til arv og uskifte, som bør være relevant i habilitetsvurderingen. Bindingen mellom vitnet og den tilgodesette vil være sterk også før det har kommet felles barn eller samlivet har vart i fem år, noe som kunne tilsi at samboerskap mellom vitnet og den tilgodesette var inhabilitetsgrunn så snart paret ble samboere. Utvalget ser det imidlertid som en fordel at man så langt som mulig benytter det samme samboerbegrepet alle steder hvor samboerskapet skal utløse rettsvirkninger. Det ville dessuten by på en del bevismessige utfordringer dersom man skulle la habilitetsreglene omfatte samboerskap helt fra etableringen. Utvalget anser det viktig å ha klare regler for hvilke forhold som skal gi grunnlag for inhabilitet. Dette er ikke minst viktig for testator. Selv om det ikke foreligger inhabilitet, bør man avstå fra å være vitne dersom man har flyttet sammen med eller ellers er i en kjærlighetsrelasjon til noen som tilgodeses i testamentet.

Det bør, som i dag, være relasjonen mellom vitnet og den tilgodesette på testasjonstidspunktet som er avgjørende for habiliteten. At vitnet mellom testasjonstidspunktet og testators død har giftet seg med, blitt samboer med eller blitt besvogret med den tilgodesette, vil ikke få betydning for gyldigheten av den testamentariske disposisjonen.

Utvalget mener det ikke bør innføres habilitetsregler som knytter seg til forholdet mellom vitnet og testator, slik man for eksempel har i svensk rett. Testator bør imidlertid unngå å benytte sine nærmeste slektninger som testamentsvitner. Hvis det gjelder et tilbakekall av et testament, vil de nærmeste slektsarvingene ikke kunne fungere som vitner, siden tilbakekallet begunstiger dem.

Etter utvalgets syn bør også bestemmelsen i arveloven § 61 andre ledd om tilfeller hvor vitnet er i tjeneste hos den som er begunstiget, opprettholdes. I Rt. 2003 s. 198 og Rt. 2003 s. 203 er det lagt stor vekt på forutsigbarhet for testator og at det bør være klare linjer for når tilknytningen i andre ledd medfører inhabilitet og ugyldighet for disposisjonen. Derfor er arveloven § 61 andre ledd gitt en ganske snever fortolkning. Utvalget mener det er viktig å videreføre denne linjen for at det ikke skal bli unødvendig mange ugyldige testamenter. Av samme grunn vil utvalget heller ikke foreslå at det gis en sekkebestemmelse om inhabilitet på grunn av særlige forhold, slik man har i den danske arveloven. Utvalget mener at en slik bestemmelse vil gi unødig stor usikkerhet for testator med hensyn til om de vitnene som han eller hun har utpekt, er habile. En skjønnsmessig habilitetsregel vil også kunne virke prosessdrivende.

Til dokumentets forside